Du ville gjort det samme! · Francois Paulette i Canada uttrykte det slik: «Moder jord trenger...

INTERVJU INTERVJU

Intervju

Du ville

gjort

det samme! 2486 – 8

Da dr. O’Connor valgte å snakke om opphopning av kreft, fikk han svi: «They made me go

through hell.» Men valget tok han ikke alene. Det ble til i et fellesskap. Han tok det som

talsmann for et lokalsamfunn og representant for legeprofesjonen. Når alle drar i samme

retning, kan man vokse seg «six feet tall».

De utfordrende påstandene kommer fraJohn O’Connor i den kanadiske provinsenAlberta, etter år som lege i tjæresandindu-striens midte. Jeg tror egentlig ikke hanskryter av en David mot Goliat-erfaring, mentolker det som en inkluderende forklaring,samt noe i retning av: «Jeg er bare en mann,som gjør så godt han kan.» Han virker tro-verdig når han sier at han fremdeles ikkeser på seg selv som aktivist eller varsler.

– When people call me a whistle-blower,I tell ’em: No! I’m a guitar player.

En god leges gjerning– Jeg gjorde bare jobben min, presisererJohn O’Connor første gang vi snakkersammen. – Når jeg på kort tid oppdaget totilfeller av sjeldent kolangiokarsinom i minvesle populasjon, måtte jeg prøve å få enoversikt. Jeg leste i pasientjournaler ogkontaktet sykehus. Vi avdekket opphopningav flere krefttyper og meldte det videre tilalle de rette instansene. At disse ikke fulgteopp, er jeg svært kritisk til. Det minste mankan kreve er vel at folk gjør jobben sin?Heldigvis ser jeg at fylkeslegen i provinsenNew Brunswik nå gjør det og faktisk blirlyttet til. I forbindelse med planlegging avskifergassutvinning kritiserer hun indu-striens mangelfulle utredninger. Det skalikke være slik at industrien systematisk fårtillatelse til prosesser man må regne med erskadelige, fordi det kreves bevis som kunkan skaffes ved å undersøke etter at skadener gjort. Det finnes kunnskap nok tilå handle klokere.

Med en forskers etterrettelighetIntens, men nøktern informasjon er O’Con-nors jevne bidrag fra posisjonen som lege forto lokalsamfunn der helse, kultur og naturgradvis forsvinner under føttene på folk pågrunn av utvinning av naturressurser. Hansforklarende stemme blander seg med andreskampsanger og kampanjer. O’Connor opp-

2486

lever at de er stadig flere som går sammen –dog ikke i takt – mot fanene «økonomiskutvikling uansett». I min kontakt med hamdet siste halvåret har budskapet betegnendenok aldri vært helt det samme; hver gang enny bit å tygge på, en fersk artikkel å lese,mennesker jeg bør snakke med. Avisartikler,blogginnlegg og filmer har O’Connor kata-logisert i mange hyllemeter hjemme, der hanholder kontakten med folk i hele verden.Plingfrekvensen fra Mac-en bekrefter nett-verket. Liknende interessekonflikter finnesoveralt, også i Norge – om enn i mindreskala, mindre rått, men med den sammekampen om oppmerksomheten. Handler

det om avstand til de store byene? JohnO’Connor mener han deler skjebne meddistriktsleger globalt.

– Føre-var-prinsippet er noe vi må slåssfor på vegne av denne kloden, sier han.– Det må jo være sånn at vi som er tettest påmennesker og natur, ser noe de lenger unnaikke ser. Jeg innrømmer å ha sagt dumme,spissformulerte ting i fortvilte øyeblikk,men jeg har forsøkt å rette det opp. Dethar lært meg å være svært nøye med ikkeå påstå mer enn jeg har holdepunkter for, utfra hva jeg finner av sykdom i min popula-sjon. Så kan forskere fortelle hva de finnermed hensyn til vann- og luftkvalitet heri tjæresanden. Deretter får kreftekspertenesammenholde dette og trekke sine konklu-

«Det skal ikke være

slik at industrien syste-

matisk får tillatelse

til prosesser man må

regne med er skadelige»

sjoner. Men jeg er frustrert over at helse-myndighetene ennå ikke har fulgt opp meduavhengige helseundersøkelser i detteområdet, slik de har lovet. Med så mangetause tjenere, hvordan kan jeg la væreå stille spørsmål? Det gjør at jeg må holdemeg oppdatert. Jeg vil bidra med kvalitet.

No man is an islandJohn O’Connor er kombilege. Han forenersamfunns- og allmennmedisin til det bestefor vesle Fort MacKay, blant annet vedhjelp av sin sykepleierkone Charlene. Huner Johns viktigste støttespiller og en kritiskdiskusjonspartner. De bor med fem barni Edmonton, lenger sør i Alberta, men hveruke reiser de nordover. Han var eneste legei Fort Chipewyan også, i 2006, da livetderes ble snudd på hodet. Nyheten om mis-tenkelig mye kreft i lokalbefolkningenspredte seg som ild i tørt gress. Myndig-hetene likte mediestormen svært dårlig. Ettår senere fant O’Connor en konvolutt fraHealth Canada med anklager om økono-misk og faglig mislighold, i tillegg til enoverraskende påstand om at han som legehadde slått utilbørlig alarm. Som lyn fraklar himmel fikk han et varsel om at hankunne bli fratatt legelisensen. Han og fami-lien måtte flytte langt vekk, helt til øst-kysten. Nå er de tilbake, renvasket, ikkeminst ved hjelp av befolkningen han jobbetfor, Canadian Medical Association, støttefra kolleger, miljøvernere, menneskerettig-hetsforkjempere og andre i hele verden.– Jeg føler meg tryggere i min sak etterdette, konstaterer dr. O’Connor.

Traditional teachingsDette dramaet foregår i landet vi gjerneser til og lærer fra: om utdanning av leger,problembasert læring og kunnskapsbasertmedisin (EBM). Canada er stedet der gamle«teachings» uavbrutt har veiledet folksstreben i årtusener. Vår egen kong Harald

Tidsskr Nor Legeforen nr. 22, 2012; 132: 2486 – 8

INTERVJU

Tidsskr Nor Legeforen nr. 22, 2012; 132

INTERVJU

Foto Ryan Jockson

John O’ConnorFødt 15.1. 1957• Legeutdanning ved National University

of Ireland 1982.Turnustjeneste,

Nord-Irland

• Allmennlege i provinsen Nova Scotia,

Canada, fra1984. «Landed Immigrant»

1987

• Allmennlege Fort McMurray, betjening

av tre småsteder, legerekrutterings-

prosjekter 1993 – 2007

• Allmennlege Nova Scotia og lege per

telemedisin for steder i Nord-Alberta

2007 – 09

• Kommuneoverlege Fort MacKay, lege-

vaktsamarbeid med Fort Chipewyan

2009-

siterte John O’Connors gode venn, en tidli-gere høvding fra dene-folket, i sin nyttårstalei 2010: «Vi har et ansvar for alt levende, ogdet krever stor klokskap å forvalte naturres-sursene på en god måte. IndianerhøvdingenFrancois Paulette i Canada uttrykte det slik:«Moder jord trenger deres hjelp nå» (1).

Bakgrunnen for dette sitatet var Paulettesinnlegg på Statoils generalforsamling sammeår. Hans reservat er 32 mil nord for de vok-sende utvinningsfeltene som nå har en utbre-delse større enn hele England (2). Verdensstørste frittgående bisonstamme finnes frem-deles i nasjonalparken der oppe, med utford-ringer som kulde, is, ulv og mennesker.Spillereglene til de lokale jegerne er basertpå en religiøs forståelsesmodell for økolo-gisk samspill. Regel nummer 1 er respektfor alt i naturen da alt det skapte har sjel.

O’Connors to indianersamfunn liggeromkranset av tjæresandindustrien. De ernaboer ved det mektige Athabaska-vass-draget. Dette går over i landets største,Mackenzie, som tømmer seg i Arktis.Det er etter hvert godt kjent at elvevannet

som går mot nord, nedstrøms for tjæresand-industrien, har helt andre forekomster avtungmetaller og karsinogener enn opp-strøms (arsenikk, kvikksølv, polysykliskehydrokarboner, bly m.m.) (3). Tett opptil elvevannet ligger giftdammer fra indu-strien, så store at de er synlige for øyetfra verdensrommet. Og de lekker (4).

Lokal forvaltning– Vi har vært heldige og fått hjelp av aner-kjente forskere som har skaffet penger ogbrukt sin kløkt og fritid på å gjøre uavhen-gige, bunnsolide miljømålinger. De lar segikke bestikke. Myndighetene støtter segfremdeles på industriens egne rapporter.Men den transparente forskningen taler sitttydelige språk, sier O’Connor.

De helt lokale forvalterne har alltid fulgtmed Moder Jord. Deformert fisk skaper uro.

– Det er klart vi vil verne om nærings-grunnlaget vårt, sier en fisker i en doku-mentarfilm (5). En yngre mann fortellermeg at det ikke er lurt å dusje lenge, forda begynner huden å klø og svi. Luftveis-

2487

INTERVJU INTERVJU

problemer florerer. Viltet forsvinner ogmuligheter for jakt og sanking til tradisjo-nell, sunn mat, samt tradisjonelle medisinerer borte. Grunnvannet ser ut til å synke pga.industriens vannkrevende prosesser. Menverst er det for folk at de mister så mangeunge og gamle på grunn av kreft. Detskaper sorg og utrygghet. O’Connors for-valtning av sin rolle ser ut til å speile demange behovene. Jeg har sett det før, hosen mengde kolleger, og kommet til at deter noe spesielt med ansvarliggjøringen somskjer ansikt til ansikt.

– Det drøftes i lokalsamfunnene om at manbør kreve en god sum penger for retten tilresten av landet, det de fysisk bor på, og flyttetil et sted langt unna bitumen, tjæresand elleroljesand, som utvinnerne liker å kalle ressur-sen – det flyter liksom litt bedre. Høvdingeneog deres råd har vanskelige beslutninger å ta,sier John O’Connor alvorlig.

Årelange forhandlinger om land og vannhar vært en realitet siden 1600–1700 talleti Canada. Mange vil nok si at myndigheterog næringsinteresser har vunnet frem heleveien, men altså ikke uten kamp i dom-stolene og ellers. Prinsippene om frivillig,forhåndsbasert og informert samtykke blirpøvd ut, til inspirasjon og nytte for folki samme situasjon verden over – ogsåi Norge. Vår kanadiske kombilege fortsetter:

– For tiden er det imidlertid trist å seat de eldre, dem man tradisjonen tro lytternøye til, blir bestukket av oljeselskapene.Selskapene gir dem en opplevelse av at deønsker å verdsette og respektere kulturenderes. De får flotte klesplagg, får fortellesine historier og kjenner en ny verdighetgjennom det. Det er vondt å ødelegge denneopplevelsen ved åpent å spørre hva de trorselskapene egentlig er ute etter. Jeg kangjøre det fordi vi har kjent hverandre lenge.Etter litt betenkningstid kommer svaret:Penger.

Seeking spiritMange søker styrke til å leve med eksisten-sielle konflikter gjennom tradisjonelle sere-monier, dans, historiefortelling og ritualerutendørs.

– Det er vanlig å dra ut i naturen over enlitt lengre periode, ti dager kanskje, særligpå sommeren. Vi har et helt nydelig sted entimes flytid fra Fort MacKay som heterMoose Lake. Dit drar folk både for å finnemedisiner, men også for å finne en spesiellro i seg selv, lære de unge om ydmyk rela-sjon til alt som er skapt og Skaperen, ofretobakk og be. Nå rives bladene i denne«hellige boken» ut, side for side. MooseLake skal tømmes for bitumen. I tillegg for-svinner mye av de tradisjonelle aktivitetenesom har bidratt til en trygg identitet. Livsstilog jobbmuligheter ensrettes i stor grad motindustriens behov, analyserer O’Connor.

Folk fra hele verden, også mange fra

2488

reservatene, flytter til selve «Boomtown»,Fort McMurray, med kasino og ubehagligesikkerhetsopplegg for en blåøyd norskturist. Mottoet er «Big spirit»! Her er detrikelig med enkle og godt betalte jobber.Mange langpendler. Rusproblematikkenhar eksplodert. Dopingkontroller fra idretts-verdenen er hverdagen for dem som hånd-terer de store maskinene. Rush time again!

Stedfestet troverdighetHer blir altså iren O’Connor værende.Er hans kones oppvekst i Alberta noe avforklaringen?

– Folket oppe her er slående veltalendeog stedet egentlig veldig vakkert, forklarerhan. Det trives vi med. Charlene hadde engod oppvekst med en far som jobbet i tjære-

sandbransjen. Hun og storfamilien er godesamtalepartnere når jeg forsøker å se fleresider av dette. Jeg tror det gir oss en viktigtroverdighet. Kunnskapen og engasjementeter verken lettvint eller enøyd. Det springerut fra tilhørighet over tid, til et konkretsted og er vevd inn i våre liv. Jeg er hellerikke blind for den økonomiske veksten ogarbeidsplassene som skapes. Helsesenteretvi selv jobber ved er for eksempel veldigflott. Men jeg ser mer, sier han stille.

Det økonomiske bidraget til statskassenfra Alberta er så betydelig at den konser-vative økonomen Stephen Harper fra pro-vinsen fikk jobben som statsminister i 2008,til manges store overraskelse. Han ble gjen-valgt i 2011.

– Harper har selv bakgrunn fra oljeindu-strien, forteller O’Connor. Det er vanskeligå være vitne til mangelen på transparens, deraske prosessene ved innføring av industri-vennlige lover og de dobbeltroller som til-lates. I tillegg gjennomføres drastiske kutti bevilgninger til alle typer kritisk forskningog til overvåkingssystemer av naturressur-sene våre. Det er selve regjeringen jeg kriti-serer og følger tettest med på nå. Oljeindu-strien følger stort sett opp det regjeringengir dem lov til.

Vilt og vakkertMektig natur. Det var det John O’Connor såda han kom. Det er det vel mange hjemmesom ser for seg også, etter timer på tur medLars Monsen. Maleriene til The Group ofSeven er like viktige for kanadiere som

«Alle har et ansvar

for å bidra til den

kollektive samtalen

om hvor vi vil gå»

bildene til Munch er for oss. Motivenederes er trær, fjell, vind og vær, samt mys-tikken man kan oppleve i naturens egnekatedraler. Folk elsker høstfarget, rødt løv.Er det da opplevelsen av å ha så mye å ta avsom gjør at et område, langt fra folk flest,blir ofret? Kanskje er landet så stort at deter umulig å følge med på det som skjer,spør jeg, men vet at det som omtales som«verdens største industriprosjekt» stadignevnes i mediene.

– Neste uke kommer The New YorkTimes, sier O’Connor. I går var det et stortoppslag i den britiske, konservative avisenDaily Mirror, smiler han. – Vi får henven-delser fra folk nonstop; de vil undersøkeselv hva dette handler om. Jeg har utrolignok vært i alle dette landets aviser bortsettfra én: den konservative – selv ikke nårfilmen «Avatar» ble sluppet og regissørenknyttet bilder og handling til det han selvhar sett i Alberta. Og vet du hva, jeg tror defleste faktisk er opptatt av natur og miljø.De resirkulerer søppel, går eller tar syk-kelen og bruker handlenett. Men folk serikke opp fra sitt eget lille bidrag. De orkerikke gå inn i de store dilemmaene. Mansnakker med naboen om hyggelige ting.

Jeg inviteres til å dele min historie oglærdom med legestudenter i hele landet,avrunder O’Connor. Å møte deres engasje-ment og klare tanker er veldig givende. Deter viktig å støtte dem i det mange synes å haglemt: alle har et ansvar for å bidra til denkollektive samtalen om hvor vi vil gå.

IndianergiretFør hjemreisen fra Canada får jeg høre omdet sjeldne «indianergiret» av en idrettsgladkollega. De som kan sette inn dette stopperikke og nøler, de bare går og går. Jeg erganske sikker på at John O’Connor kan gireom av og til – for å gjøre jobben sin.

Helen Brandstorp

helen.brandstorp@uit.noNasjonalt senter for distriktsmedisinUniversitetet i Tromsø

Litteratur

1. Kongehuset. Nyttårstalen 2010. www.kongehuset.no/c26951/nyhet/vis.html?tid=89070 (30.10.2012).

2. Once this landscape was a pristine wilderness roamed by deer now it's 'the most destructive industrial project on earth'. Daily Mail 17.10.2012. www.dailymail.co.uk/news/article-2219240/Tar-Sands-Canada-worlds-largest-oil-reserve-173billion-untouched-barrels.html#ixzz2A8o684Ps (30.10.2012).

3. Wikipedia. http://en.wikipedia.org/wiki/Athabasca_River. (Kl 1630, 22.10. 2012).

4. CBC documentaries. Tipping point: the age of the oil sands. Film (2010). www.cbc.ca/documentaries/natureofthings/2011/tippingpoint/ (3010.2012).

5. Downstream MB. www.babelgum.com/3015242/downstream.html (30.10.2012).

Tidsskr Nor Legeforen nr. 22, 2012; 132