annkristinjor.files.wordpress.com€¦ · Web viewbarneværelse skulle jeg velge? Da jeg var barn flyttet vi ofte, og nå ble jeg med ett i villrede. Den avspente følelsen forsvant,

Kunsten å finne et passende barneværelseEn pastisj over Ragnar Hovland

Kunsten å finne et passende barneværelse

En pastisj over Ragnar Hovlands ”Kunsten å komme heim”

Av Ann Kristin Jørgensen

En formiddag på vårparten ble jeg invitert til en yogatime hjemme hos en instruktør som

skulle etablere seg i byen vår etter endt utdanning i yoga og meditasjon. Jeg takket ja, for jeg

har opplevd hvordan yoga gir både overskudd og indre ro.

Etter de fysiske øvelsene som var fine og varierte, var det tid for avspenning og meditasjon.

Fra før hadde jeg ikke så mye erfaring med meditasjon, så jeg så frem til å prøve det. Vi var

en 6-7 voksne damer som nå lå på ryggen, spredt utover gulvet i den store lyse stuen hvor

møblene var flyttet bort og solen flommet inn gjennom høye, gamle vinduer.

– Vi skal nå fortsette med avspenningen og siden en liten meditasjon, eller ”regresjon” som

jeg har valgt å kalle det, forklarte instruktøren. En reise tilbake til barndommens sommer.

Også hun var en kvinne midt i livet, og ville jeg tro, med den innsikt alderen gir.

Dette skulle bli interessant. Jeg nøt stillheten som senket seg i rommet. Instruktøren reiste seg

og gikk bort til vinduene for å trekke for gardinene, så ikke lyset skulle kjennes ubehagelig i

øynene.. Så var vi klare.

– Lukk øynene og pust dypt og rolig, begynte hun. Hun hadde en behagelig stemme.

- Kjenn at kroppen din synker godt ned i matten du ligger på. Opplev at kroppen blir tung og

avslappet. Jeg fulgte instruksjonene og merket hvordan kroppen ble tyngre og pusten dypere.

Det føltes godt å bli ledet inn i en avspenning. Deretter nevnte hun alle delene vi skulle

”kjenne” og slappe av i. Jeg var nær ved å sovne da jeg igjen hørte stemmen hennes.

–Vi skal nå fortsette med regresjonen.

Hun bad oss nå å tenke på en vakker sommermorgen med sol og fugler som synger i trærne

utenfor. Jeg lot tankene vandre. Hadde jo alltid elsket tidlige sommermorgener..

- Se nå for deg barneværelset ditt, med solen som flommer inn gjennom en glippe i gardinene,

akkurat som nå.. Gå inn i dette værelset, hvordan var det der? Hun tok en pause for å gi oss tid

- Se for deg møblene, fargene på veggene, tingene dine. Du kan være ca 8, 10 år gammel. Jeg

begynte så å visualisere det hun bad om. Men snart møtte jeg et problem; hvilket

1


barneværelse skulle jeg velge? Da jeg var barn flyttet vi ofte, og nå ble jeg med ett i villrede.

Den avspente følelsen forsvant, men jeg forsøkte å holde fast på sollyset og sommeren mens

jeg begynte å lete etter et passende barneværelse. Et jeg kunne bruke nå. Langt borte hørte jeg

instruktøren snakke videre; Vi skulle gå ut i gresset, se forskjellige blomster og kjenne lukten

av dem.. Jeg hang ikke lenger med.

- Vent litt, tenkte jeg, først må jeg finne rommet mitt! Vage minner om et hus vi bodde i da

jeg var omkring ti år, dukket frem i bevisstheten. Rommet mitt i annen etasje var stort, det var

høyt under taket, varmt om sommeren men iskaldt om vinteren. Jeg kunne godt valgt dette

rommet, men gjorde det ikke. Det var noe som ikke stemte der.. Isteden fortsatte jeg å søke

videre bakover i tid.

Da vi kom til Horten, flyttet vi inn i et digert gammelt hus med ti rom og kjøkken. Det lå ved

siden av byens bryggeri. Huset hadde tre store, mørke stuer, 5 soverom og hele huset luktet av

støv og meskalin. Eierne, et gammelt ektepar, hadde ligget syke der i mange år da først

mannen døde. Litt senere døde også konen, og tre uker senere flyttet vi inn. Mamma og pappa

og jeg. Jeg var 6 år.

I dette dystre huset sa pappa at vi måtte bo et års tid, til vi fant et sted som passet bedre for

oss. Det var jobben hans som hadde skaffet oss dette midlertidig. –

Nå kan du få velge akkurat hvilket av rom du vil ha, sa pappa da vi gikk rundt for å gjøre oss

kjent i huset. Jeg valgte det minste, et kvistværelse som lå vegg i vegg med mamma og pappa.

Jeg forsøkte å tenke etter om det var et hyggelig værelse.. Nei, det var ikke det. Hvilket barn

ville likt et rom med mørke vegger, kaldt gulv, et vindu som knirket nå man åpnet og lukket

det? Jeg overtok de gamle møblene også, en seng, et nattbord og en nedsittet lenestol. Mine

egne eiendeler pakket jeg ut fra to pappesker; Dukkene, den rosa fillete bamsen, tegneblokken

og fargeblyantene. Det hjalp å se sine egne ting der, og henge opp noen tegninger. Ekteparets

rom låste vi av. Ingen ville likevel bruke det, for der var alt som den dagen de forlot denne

verden; sengene stod fortsatt oppredde med hvite lakener, med pottene under hver seng. Den

gamle damens nattkjole hang over en stol, og en intens lukt av sykdom og medisiner fylte

rommet. De kunne komme tilbake når som helst.. Nei, i dette huset ville jeg i allefall ikke

være nå!

- Men hva med leiligheten vi flyttet til året etter, da jeg begynte på skolen? Jeg erindret den

bare vagt, var ikke en gang sikker på om jeg hadde et eget rom der. Husket bare at jeg sov på

divanen i stuen. Men det var kanskje bare da jeg hadde vannkopper i to uker?

2


To år senere flyttet vi igjen. Denne gangen til den andre kanten av byen, til et hvitt murhus,

med plen og grønne popler ved oppgangen. Det var et fint hus. Men jeg måtte bytte skole og

forlate ”frøken” som jeg elsket og bestevenninnen min Sissel. Som plaster på såret fikk jeg et

marsvin som fikk navnet Pelle, men det hjalp lite selv med Pelle, når jeg bare lengtet tilbake

til Sissel og frøken og den gamle skolen. Jeg kunne heller fortsatt å sove på divanen! Men nå

ville jeg ikke tenke mer på det. I stedet memorerte jeg rommet mitt i det hvite huset. Det

hadde utsikt til en stor hage med et rødt hus hvor en snill gammel dame med to katter bodde.

Fru Johnsen. Hun som skulle bli min nye venn. Rommet mitt var hyggelig, men jeg sov

likevel ofte hos mamma og pappa på denne tiden. Jeg var redd. Livredd to ondskapsfulle

gutter i den nye klassen som begynte å plage meg. De fulgte etter meg fra skolen og forsøkte å

true meg til å stjele penger til dem. Hvis ikke skulle de banke meg! Da var det var det godt å

slippe å sove alene, selv om man har eget rom. Jeg bestemte meg likevel for å bruke dette

rommet til resten av regresjonen, for tiden gikk og jeg visste ikke hvor mye som var igjen. Jeg

var blitt mer interessert i mine egne erindringer nå.

Så mange leiligheter, hus og gater å holde rede på. Jeg begynte å telle; foruten Horten var jeg

innom Halden, Larvik, Oslo og Nesodden. 13 år gammel hadde jeg flyttet like mange ganger.

Men det var jo ikke noe jeg reflekterte over det den gangen. Barn må jo følge med på lasset

uansett.

Jeg tenkte på Nesodden. Der bodde farmor sammen med katten Hansemann i huset med det

gule kjøkkenet, og soverommet med blomstertapet. Hun hadde også en liten balkong med

plass til to. Oss to. Ved tanken på farmors hus, ombestemte meg igjen. Det var der jeg ville

være! Hvorfor kom jeg ikke på det før? Det var riktignok ikke mitt rom, men jeg var likevel

mer ”hjemme” der enn andre steder. Farmors soverom husket jeg i detalj. Her leste vi

ukeblader og løste kryssord på sengen når jeg var på besøk. Farmor og jeg i et hus det er

knyttet minner til. Som soverommet med de blå gardinene og dukken i porselen på

kommoden. Familiebildene på veggen. Av henne og meg på benken i hagen. Bryllupsbildet

av foreldrene mine. Vi trenger noen knagger å henge minnene våre på.

Barndommen ja. Jeg har aldri forstått folk som sier at de ville hatt den om igjen. Det har jeg

aldri ønsket, selv om barneårene også var fylt med gode opplevelser. Men det er sannelig også

et slit å være barn.

3


Kanskje er det da et paradoks at jeg som voksen har fortsatt å leve som nomade. Eller

muligens ikke? Det sies jo at de kjente mønstrene fra barneårene er ofte dem vi forholder oss

til siden i livet. I mitt liv er det er blitt flere hus og mange reiser. Reisene representerer

behovet for forflytning, forandring, og frihet. Huset et sted å komme tilbake. I havn.

Denne formiddagen på rygg, med solen på skrå inn i rommet, gjenkalte jeg noen av disse

minnene. Da jeg hørte det ringe i en liten, fin bjelle og instruktørens stemme gjenta at

regresjonen var slutt, var jeg langt borte. De andre damene hadde satt seg opp. En hadde

begynte å rulle sammen yogamatten. Jeg ante ikke hva de hadde holdt på med de siste

minuttene.. Instruktøren smilte; - Hadde jeg hatt en fin opplevelse? Jeg nikket.

- Det var interessant, sa jeg. Skulle jeg fortelle henne om hvor jeg hadde vært denne

halvtimen? Nei. Aspektet med andres barndomsminner hadde hun nok ikke tatt med i

betraktningen. På vei ut av den hyggelige stuen stoppet jeg et øyeblikk og spurte om det var

barndomshjemmet hennes.

Det var det. Bortsett fra studieårene i USA hadde hun alltid bodd her, og for 5 år siden

overtatt huset etter foreldrene. Jeg nikket, sa takk for i dag og gikk ut i den friske vårluften

Det forklarte saken.. Mens jeg syklet ned gaten på vei hjem til mitt siste bovære kom jeg til å

tenke på Henry Millers memoarer som jeg nettopp hadde lest. Hva var det han sa derom sine

år som omflakkende forfatter? Jo slik lød det: ”Hjem? Nåvel. Et sted har man jo alltids. Et

sted der man kan henge fra seg hatten og sove.” Selv så jeg også frem til å komme hjem og

lage en stor, god kopp te etter den anstrengende yogatimen.

Tegn: 10693

4


Tre dager i Buenos Aires.

En reiseskildring.

Skrevet av Ann Kristin Jørgensen, okt-11

Kabinpersonalet trekker opp rullegardinene og solen kommer til syne som en diger, rød blodappelsin bak bomullskyene. Turbulensen er over og en lang natts flyvning nærmer seg slutten. Vi får servert kaffe og frokost. Kapteinen ønsker ”Buenos dias” og forteller at vi nå flyr inn over Brasil, og skal lande i Buenos Aires på rute, klokken 8.45. Jeg kjenner hjertet banke hardere. Sør Amerika. Her kommer jeg. Et blankt år med permisjon fra jobb og fri fra rutiner. Hvor lenge eller langt jeg skal reise, vet jeg ikke. Bare at det er nå det begynner.

Jumboen lander med et kraftig dunk som får bagasjehyllene til å skjelve. Rundt i kabinen sitter folk med gråbleke fjes etter den urolige natten. Men når vi litt senere går ned flytrappen og ut i den gnistrende solen, er alt glemt. Det er november og vår i Argentina! 18 timers flyvning og 10.000 km er alt som skal til for å legge en hel årstid bak seg. På bussen til sentrum sitter jeg og ser utover det vidstrakte landskapet. Rød jord og grønne sletter med beitende kveg. Noen ryttere langs veikanten. Hvitkalkede haciendas i alleer med grønne popler. Silhuetten av Buenos Aires` skyskrapere dukker opp i horisonten og vi ruller inn på den brede Avenida 9.de Julio. Jeg lemper den tunge sekken på ryggen og trasker av sted. Vakler under tyngden av det som skal være hjemmet mitt de neste månedene.

Kafeene er åpne, og folk sitter ved små bord og drikker kaffe under store Jakarandatrær. Noen steder har trærnes fiolette blomster drysset av og dannet små tepper på fortauet. I Calle Florida, en travel handlegate, finner jeg Hotell Phønix i et gammelt, kremfarget herskapshus. Resepsjonisten følger meg opp trappen og låser opp døren til et lyst værelse med fransk balkong mot gaten under. En diger seng står midt i rommet og en madonnafigur pryder veggen over et antikt skrivebord. Jeg kikker innom badet. Det er nesten like stort som rommet og har badekar og turkise fliser. Fantastisk. – Agua caliente, sier resepsjonisten og slår på springen. Bra. Er det noe jeg trenger nå er det et varmt bad og en seng..

Jeg sover hele dagen. Våkner og blir liggende å lytte til de fremmede lydene fra gaten.

Stemmer som snakker spansk, salsamusikk fra et åpent vindu. Suset fra storbyen. Omsider kommer jeg meg i klærne og går ut. Legger i vei bortover den varme ettermiddagsgaten. I en park finner jeg en benk ved siden av en dresskledd herremann som får skoene pusset mens han leser avisen. Jeg puster inn atmosfæren av grønt bladverk. For et døgn siden stod jeg på Gardermoen og så på sluddet som lavet ned utenfor. Og nå her. Det er et eventyr. I Lonely Planet finner jeg kart og adresse til Cafe la Paz, en legendarisk kunstnerkafe jeg vil besøke. Videre langs Avenyen som summer av mennesker og trafikk. Metropolens voldsomme energi gjør meg svimmel. I skyskrapernes mørke glassvegger gløder den synkende solen, mens de gule taxiene manøvrerer inn og ut av filene i en stadig skiftende mosaikk.

5


Gamle dagers atmosfære med lukt av sigarer og sene kvelder henger fortsatt i luften på Cafe La Paz. Svartkledde kelnere svinser mellom bordene, som har hvite duker. Her vanket forfattere som Jorge Luis Borges og Julio Cortázar. Kanskje skrev Borges på et labyrintmysterium, eller Cortázar en novelle akkurat her jeg sitter nå? Jeg bestiller en iskald øl, mens jeg venter på maten. Finner frem penn og reisedagboken som fortsatt har bare blanke ark. Første kapitel er klart til å skrives. Jeg spiser risotto med duft av safran og hav og drikker hvitvin fra Mendoza. Må feire litt i kveld. Til kaffen leser jeg om Buenos Aires; Byen ved munningen av Rio de la Plata, Sølvelven, ble grunnlagt av spanjolene i 1776 og var hovedstad for visekongen av Spania, etter at conquistadorene flyttet sitt maktsenter hit fra Peru. De nye handelsrutene via Atlanteren gjorde byen attraktiv for den nye ”boomen”; kjøtteksporten til Europa På 1800 tallet bodde rundt 40.000 sjeler her, mens metropolen i dag nærmer seg 10 millioner innbyggere. Bøkene er mitt gode selskap når jeg reiser alene.

La Boca

Neste morgen etter kaffe og et saftig biffsmørbrød, er jeg klar La Boca, det beryktede havnekvarteret hvor tangoen hadde sin opprinnelse. Jeg spaserer gjennom brosteinsgatene med lave trehus, malt i glade pastellfarger. I smugene henger klesvasken til tørk, akkurat som hjemme i Napoli, hvor mange av utvandrerne kom fra på 1900 tallet. Her gikk også sjømenn i land og lette etter en kneipe hvor de kunne drikke og synge sentimentale sanger om lengsel og savn. Når de var blitt fulle nok, danset de sammen til bandoneonenes triste toner. Slik skal tangoen ha oppstått. Snart kom også kvinnene, særlig de som ville trøste mot betaling. I dag er La Boca bohemenes og turistenes arena, med trendy kafeer, gateselgere og tangodansere. Kun minnene om sjømennene, de prostituerte og bulene der Evert Taube laget visene sine, er tilbake. Sammen med noen gulnede fotografier som henger i kafeene.

På en liten plaza, mellom noen platantrær danser et par tango. Kvinnen har rød kjole og det sorte håret bundet til en knute i nakken. Bak øret har hun en rose. Partneren er kledd i sort og håret strøket glatt bakover. De danser med innlevelse, stopper to takter og ser hverandre inn i øynene.. En eldre herre akkompagner dem på bandoneon, en annen synger. Musikken smyger seg ut mellom de trange gatene og trekker flere tilskuere. Ikke noe merkelig i det, for finnes det finnes vel ikke et instrument som utrykker lidenskap og melankoli bedre enn de sugende tonene fra bandoneonen.. Jeg får også svingt meg litt i dag. En mann blant tilhørerne rekker meg galant hånden. – Señorita, får jeg lov? Jeg lar ikke anledningen gå fra meg. Med et fast grep om livet mitt fører han meg over ujevn brostein, bøyer meg bakover i en flott sving og trekker meg opp som en filledokke.. Jeg lurer på hvordan det gikk med ryggen, men rekker ikke å kjenne etter. For nå skal vi fire skritt frem og snu. - Mi Buenos Aires querido, synger han forførende inn i øret mitt.. Cuando yo te vuelva a ver no habra penas, ni olvidos.. ( Mitt elskede Buenos Aires. Når jeg vender tilbake, vil det hverken finnes mer smerte eller glemsel) Sangen er Carlos Gardels. Min tangokavaler takker for dansen og smiler med latinsk sjarm. Og jeg har oppdager at tango

6


slett ikke er så vanskelig når partneren kan føre. Første tango i Buenos Aires en vårdag i november! Hvem ville trodd det?

Mens jeg tar en forfriskning etter dansen tenker jeg på illusjonene vi ofte har om steder vi besøker. Det kan være en film vi har sett, en roman vi har lest, et gammelt postkort eller en melodi som har gitt oss disse forestillingene. I La Boca blir mine illusjoner om det gamle tangokvarteret vekket til live for noen timer. Jeg oppholder meg litt i en svunnet tid, bevisst at det er en illusjon.

En dag på museet

I to dager har jeg forsøkt å finne museet for Bellas Artes, men i stedet havnet i Zoologisk hage. Men siden jeg nå er utenfor Zoo for annen gang går jeg like godt inn og hilser på noen langhalsede lamaer som står og glaner over nettingen i en bakketopp som skal illudere fjell. En australsk jente tilbyr seg å ta et bilde av meg foran dem. Hun begynner å le og jeg er redd den største er i ferd med å spytte meg i nakken. – Det blir et morsomt bilde. Å? Jo, du ligner faktisk litt på den hvite og svare der.. Ja vel.. Hun har kanskje rett? Jeg liker i alle fall lamaene; De er selvstendige og stolte dyr. Egenskaper jeg vil trenge selv under reisen gjennom Sør Amerika. Hagen er fin den, men jeg blir trist av å se ville dyr stengt inne. En vakker, svart puma går hvileløst rundt i et altfor lite bur. Det samme gjelder en gammel, rusket isbjørn, som slett ikke trives i den vesle steingropa han har fått tildelt. Da ser de to ni meter lange Anakondaer ut til å ha det bedre, etter nettopp å ha satt til livs noen deilige marsvin. Nå kan de ta seg en velfortjent siesta en måneds tid.. På vei ut går jeg forbi Sør Amerikas konge, selve symbolet på frihet og styrke; Kondoren. Men det er ikke mye majestet over dem der de bakser ubehjelpelig med vingene inne i innhegningen sin. Et sørgelig syn. Fuglene som er født til å flyte på vindene over Andesfjellene. Jeg håper å få se dem i sitt naturlige element senere på reisen.

Tilbake i sentrum gjør jeg et nytt forsøk med museet. (Jeg har for lengst oppdaget at den argentinske mannen har en aldri så liten svakhet, men vil gi dem en ny sjanse..) Saken er at når jeg står der med kartet og prøver å orientere meg, (på ny) er det oftest en mann som stopper for å hjelpe; ” por aca” sier han og peker bortover, mens den neste jeg dobbeltsjekker med, peker i motsatt retning; por alla. Det synes som om de ikke kan fordra ikke å vite.. Bedre da å late som. Særlig når en kvinne spør om veien i deres egen by sitter ordene ”jeg vet ikke” langt inne. Men jeg må heller ikke glemme at Argentina er et land preget av machokultur. Sårbeint og sliten, praier jeg i stedet en taxi og kommer omsider frem. Museet har en fantastisk samling latinamerikansk kunst med sterke, ekspressive bilder, ofte politiske eller historiske motiver, malt i de sterke fargene som er typisk for landenes mennesker, kultur og natur. Her kan en komme nærmere kontinentets sjel.

Tilbake på gaten blir jeg innhentet av en spåkone i et langt fargerikt sigøynerskjørt. Hun vil si meg sannheten om livet og kjærligheten. – La meg se hånden din, gringa, lokker hun. Dos dollaritos! Siden jeg likevel bare driver rundt, lar jeg henne ta en titt. – Du har reist langt, sier hun hest. Godt gjettet, tenker jeg ironisk mens hun gransker håndens

7


linjer. - Du er ikke fremme ennå.. Igjen må jeg gi henne rett. Det er vel ikke direkte usannsynlig at jeg er på reise? Hun ser opp med et inntrengende blikk i de svartmalte øynene. - Jeg ser sykdom og tap. – Åhå? Du blir frisk igjen, legger hun til, men pengene dine blir borte, så pass godt på dem mens du har dem! Hun smiler sleskt og gnir hånden min. - Du vil møte en mann, nei to! - Du store verden, det var da gode nyheter, ler jeg. Hun ler også med den tannløse munnen. - Den siste er en bra mann, men pass deg for den første! Så er hun ferdig med meg. Nå er det hennes tur til å rekke frem hånden. – Tres dollares. – Nei, du sa to protesterer jeg. Husk jeg må passe på pengene mine! Hun får pengene og forsvinner irritert rundt hjørnet. Det siste jeg ser er det fargerike, flagrende skjørtet. Snart har jeg glemt hele greia.

Evita

Man skal ikke ha vært lenge i Argentina før man skjønner at Evita fortsatt lever. Store portretter av henne henger på alt fra busstasjoner til kjøpesentre. Første gang jeg hørte om Evita var som ung dansestudent i New York, og musikalen om Evita ble satt opp som musikal på Broadway. Historien om fattigjenta Eva Duartes klassereise fra den fattige landsbygda til Buenos Aires for å prøve lykken, var fascinerende og forestillingen med musikk av Andrew Lloyd Webber var uforglemmelig. Hvem har ikke hørt og latt seg bevege av sangen ”Don’t cry for me Argentina?” Eva ankom storbyen med drømmer om å bli skuespiller. Hun får noen ubetydelige roller, men ender opp som hallodame i radioen. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, for her møter hun den flotte general Juan Perón! De blir snart et par og sammen jobber de mot presidentembetet. Peron vinner valget i 1946 og Evita, ”lille Eva” som hun nå kalles, blir Argentinas førstedame. Evita går opp i den ”nye” rollen med et ekte sosialt engasjement. Hun kaster seg ut i kampen for landets fattige og vinner deres tillit. Men hun elsker også jetsett livet, og ofte trykkes glamorøse bilder av Evita på vei til selskaper i Europa iført hvitrevsbola og glitrende juveler. Men lykken skulle bli kort. Bare 32 år gammel, fikk Evita uhelbredelig kreft, og døde året etter. Det var landesorg i Argentina. Tusener av mennesker tok gråtende avskjed med henne da hun ble lagt på lit de parade i familiekapellet. Fortsatt valfarter hennes beundrere til kirkegården La Recoleta hvor hun er hviler. Santa Evita glemmes ikke.

. Bestemødrene på Maiplassen

Nostalgiens Buenos Aires finnes fortsatt, men det gjør også en annen virkelighet. En nær og brutal del av landet historie handler om det korrupte militærdiktaturet på 80 tallet, hvor mer enn 30.000 mennesker ”forsvant” fra jordens overflate. De fleste var studenter som sympatiserte med venstresiden i politikken, noe som skulle bli svært farlig i et land innfiltret av USA og dets kommunistfrykt. Mange av ungdommene ble hentet av det hemmelige politiet om natten. Og siden så ingen dem igjen. De ble torturert og drept i fengsler opprettet for formålet. Gravide unge kvinner ble holdt fanget og frarøvet de nyfødte barna, som siden ble gitt bort til medlemmer av militærjuntaen. Hver torsdag siden den gang har noen av disse

8


barnas bestemødre møtt opp foran presidentpalasset på Maiplassen med plakater og bilder av barna deres som ble borte. Jeg har møtt opp for å vise min stille støtte. Ser sorgen som skygger ansiktene deres. Og plakatene med fotografier av smilende ungdommer fra lykkelige år. Bestemødrene vet at håpet om å få barna tilbake i live er små. Det de fortsatt kjemper for er å få vite hva som skjedde med deres kjære, og å finne igjen barnebarna de vet lever. Noen av dem er også kommet til rette. Andre er funnet, men vil ikke gjenforenes med sine egentlige familier. Belastningen er for stor.. Her finne så mange skjebner. Men bestemødrene foran landets maktsentrum fortsetter som en påminnelse og et vitnesbyrd fra et sorgens kapittel i Argentina.

El Tigre.

Neste morgen tar jeg bussen til El Tigre, en avløper av Rio de la Plata, og går om bord i en lang, smal elvebåt. Båten glir stille inn i en verden av tett, grønt jungellandskap med mangrovetrær som henger hemmelighetsfullt over den gulbrune elven. Eksotiske fugler flyr over hodene våre. Jeg har ingen planer for denne dagen. Måtte bare ut av storbyens larm og oppleve natur og stillhet noen timer. Ved en vaklevoren brygge med en liten landhandel hopper jeg i land. Jeg myser mot sola. Det lukter blomster og råttent elvegress. I butikken sitter en gammel kone og klager over få besøkende i dag. Men nå får hun i alle fall solgt en pose peanøtter og en kald øl. Jeg setter meg på bryggekanten. Av med joggeskoene og tærne i friluft. Døsig legger jeg meg på brygga med sekken under hodet. Jeg har med en bok, men først er det tid for en liten siesta.

Sent på kvelden er jeg tilbake i storbypulsen. Og vet med ett at det er på tide å ta avskjed med Buenos Aires. Jeg skal fortsette reisen nordover. Nå venter pampasen, og siden Andes. Fjellene kaller i det fjerne..

9


Backpackeren, vår tids conquistadorer?

Et fagessay av Ann Kristin Jørgensen, nov-11

”The people at Lonely Planet strongly believe that travellers can make a positive contribution to the countries they visit, both through their appreciation of the countries culture, wildlife and natural features, and through the money they spend..”

South America on a shoestring (1990)

Er det virkelig slik Lonely Planet sier i sitatet over, at den reisende bidrar positivt til lokalbefolkningen gjennom sitt besøk hvor han lærer om deres kultur og bidrar til deres økonomi? Og hvem er backpackeren? En vitebegjærlig ungdom på ”dannelsesreise, eller vår tids nye conquistadorer? Finnes han/hun som en spesiell type individuell reisende, eller en homogen gruppe? Normalt bør man være forsiktig med å generalisere mennesker eller grupper, men når det gjelder ”backpackeren” kan man likevel påstå at de som gruppe har noen fellestrekk. Backpackerne. Jeg har selv vært en av dem for en del år siden, men selv da blant ”den eldre garde” å regne. Siden har jeg fortsatt å reise, av og til alene med ryggsekk, andre ganger som reiseleder for grupper, men alltid med et observerende blikk på denne trenden som backpacking er.

Hvem er backpackeren?

Først og fremt er de unge mennesker fra den vestlige verden, med (i utgangspunktet relativt god økonomi,) som begir seg ut på en lengre reise, oftest til Asia eller Sør Amerika. Reisen kan være et ledd i et etterlengtet friår fra studier, jobb og et rutinepreget liv der hjemme. Og hjemme er som oftest land i Vest Europa, Israel, USA og Australia. Og hvordan gjenkjenner man backpackeren? Jo, på utstyret selvfølgelig! Ofte kan de sees på lang avstand der de kommer vandrende tungt lastet, som to ben under en diger ryggsekk. På nært hold skjønner man bedre hva det dreier seg om. Det ser ikke ut til å være bare enkelt å reise rundt i verden på denne måten.. Mange backpackere gir inntrykk av å komme rett ut fra villmarken, uten å ha sett vann og såpe på ukevis. Håret er blitt flokete, klærne skitne og joggeskoene utgåtte. Stakker arme ungdommer kan en tenke og rent ut ønske å ta dem med seg hjem, lage en kopp varm kakao, og la dem låne badet.. Inntil man forstår at de lever i beste velgående! At verken de skitne klærne eller de utgåtte skoene plager dem. Ikke er de sultne heller, for i det innsydde pengebeltet ligger dollarsedlene trygt plassert på magen. Problemet er at de helst ikke vil bruke pengene. For når en er på reise for et halvt år, gjelder det å få dollarene til å vare lengst mulig. Kanskje kan det rekke til et par ekstra måneder? Og da skal en selvfølgelig ikke sløse i øst og vest. Å spandere på seg hårklipp, skopuss eller unødvendige regninger fra de lokale vaskeriene blir som ren luksus å regne.

En Industri

Backpackertrenden har de siste årene vokst seg stadig større, og har nå blitt en hel industri, med butikker både i de større byene og på flyplassene som selger spesialutstyr tilrettelagt for denne typen reise. Det dreier seg om alt fra ”light” artikler som ikke skal veie mye eller ta stor plass, som hurtig tørkende håndklær og hammocker, myggnetting, klær med flere

10


bruksområder, pengebelter og alt innen overlevelsesutstyr for opphold fjell og jungel. Målet er at man skal være så selvhjulpen som mulig. Omtrent som de tyske bobilturistene i Norge som har med alt, til og med mat og drikke og derfor bidrar lite til den lokale økonomien og turistnæringen. Dette er også noe av problemet for vertslandene backpackeren besøker.

Definisjon

I Wikipedia forklares ryggsekkturisme eller ”backpacking” som det også kalles på norsk nå som ordet er blitt et internasjonalt begrep, som en betegnelse på en reisende, som med ryggsekk tar seg frem i verden på lavbudsjett. Med et opphold som varer minst et halvt år. Det er også en kontroversiell gruppe reisende som også opplever kritikk fra vertslandene på grunn av sin ofte utsvevende livsstil, bruk av rusmidler og mangel på respekt for lokale skikker. Dette blir en konflikt i samfunn hvor begreper som ærbødighet for lokale skikker og tro, høflighet og beskjedenhet står høyt som moralske verdier.

Når backpackeren går av flyet som har fraktet ham til det valgte kontinent er det slutt på luksusen. Fra nå av bruker han lokaltransporten som de innfødte, bor på de billigste hotellene og spiser på de aller billigste restaurantene og markedene. Enkelte strekker reisen til både to og tre år. Noen vender aldri hjem igjen. Reisen og livsstilen som bohemer er gått i blodet, og de greier ikke å forholde seg til livet der hjemme med forpliktelser som skole og fast jobb.

Vertskapet

Spørsmålet om hva det gjør med oppfatningen og selvfølelsen til mennesker som lever i det vi kaller 3.dje verden land, som fortsatt strever med i å gjenfinne selvrespekt og verdighet etter århundrer med kolonistyre, og fattigdom grunnet dette. Hvordan oppleves det da å få besøk av horder med vestlige ungdommer, som reiser over kontinentet deres, men uten å gi noe særlig tilbake, eller være til gagn for befolkningen? For ofte ankommer de gruppevis, slår seg ned, spiser og drikker, tråkker rundt på severdigheter (som nå slites faretruende ned) før de drar videre. Hva har de bidratt med, og har de lagt igjen noe særlig til realøkonomien? Hvilke signaler har de gitt lokalbefolkningen om vårt vestlige levesett og moral under oppholdet?

Maria og Regina.

For å illustrere noen av disse refleksjonene vil jeg fortelle en anekdote. Første gang jeg kom til Peru, det er tjue år siden nå, tok jeg inn hos Maria i Cuzco, den gamle Inkahovedstaden i Andesfjellene. Byen som inkaene kalte ”verdens navle” hører også til blant backpackernes ”must” på veien. The gringotrail, kalles den. Gringo er søramerikanerens betegnelse på nordamerikanere, men gjelder alle vestlige turister. Fra Cuzco kan man utforske Machu Picchu og Inkaenes hellige dal, handle kunsthåndverk, smykker og alpakkaull på de fantastiske markedene.

Hostal Internasjonal var et et ekte gringosted med 14 rom som alle hadde tre til fire senger, (backpackere sover gjerne flere på samme rom siden det blir billigere) og felles bad på gangen. (Et skilt informerte om varmt vann i dusjen to timer hver kveld) Gjestene kunne også bruke kjøkkenet til å varme opp nudler, te og kaffe. Hostalet hadde en liten innvendig patio

11


hvor man kunne nyte solen og lese om dagen, drikke vin og spille kort med de andre gringoene om kvelden. Til tross for den enkle standarden var hostalet alltid fullt. Det sørget Lonely Planet for. Og svaret er enkelt; Fordi det var billig. For rundt 20 kroner natten fikk du en seng med rene lakener å sove i, midt i byens beste kaféstrøk.

Til å hjelpe seg med rengjøring på hostalet hadde Maria en ung indianerkvinne. Regina het hun. Regina var en vennlig, bitteliten kvinne med varme, brune varme øyne og langt blåsvarte hår i flette. Hun hilste alltid ”Buenos dias” når vi slentret forbi til og fra frokosten eller patioen hvor vi slappet av og pratet halve dagen. Hver morgen klokken syv kom hun for å vaske sengetøy i bakgården. Alle som har vært i Cuzco vet hvor iskaldt det er før solen har kommet opp. Byen ligger 3300 meter over havet. Men det kunne ikke Regina bry seg om, for dette var jobben hennes fra syv om morgenen til syv om kvelden. Regina vasket for hånd i den tradisjonelle sementkummen man ser overalt i Sør Amerika. En fin oppfinnelse og den beste måten å få tøyet skikkelig rent på, når man ikke har maskin. Men det er hardt arbeid i det kalde vannet, og haugen av håndklær og lakener tok aldri slutt. Regina hadde sterke armer, enda så liten hun var. Når vasken var ferdig bar hun den opp de tre etasjene til taket i digre baljer, og hang alt til tørk. Nå kunne vinden gjøre resten av den jobben. Siden hjalp hun Maria med rengjøringen. Hun vasket rommene våre, skiftet på sengene, skrubbet badene og de skitne toalettene. Hun vasket kjøkkenet. Etterpå tok hun tøyet ned igjen og brettet det pent sammen.

Jeg snakket litt med henne en morgen der ved kummen. Ville høre litt mer om livet hennes. Etter den lange arbeidsdagen kunne hun ta av seg forkleet og gå hjem. Og hjemme ventet de tre barna hennes. Den yngste, nettopp fylt et år. De to andre var fem og syv. Det var moren som passer dem hele dagen. Hun hadde en mann, men han hadde forvunnet for noen måneder siden. Helt plutselig og uten noen forklaring. Hun ante ikke hvor han var. Det var ikke uvanlig på disse kanter hvor det fantes mange arbeidsløse, desillusjonerte menn, tynget av motløshet. Eller med en lønn de ikke greide å forsørge familiene sine med. Derfor stakk de like godt av fra et ansvar de likevel ikke kunne oppfylle. Noen dro til hovedstaden Lima, andre la i vei mot det forjettede land USA, for å prøve lykken der. Regina hadde en venninne som fikk brev fra mannen etter to år. Da var han i Texas og jobbet som gartner for en rik familie. I brevet lå det også to hundre dollar. Regina tjente langt mindre enn minstelønnen i Peru. Men hun overlevde, sa hun. Barna også. Så vidt. Men et liv med plass til fritid og litt hygge var utenkelig. Beskjemmet gikk jeg tilbake til patioen og skrev ned samtalen med Regina i reisedagboken. En eller annen gang kunne den komme til nytte. Brukes som et bidrag til å gjøre noe. Jeg visste bare ikke hvordan ennå.

Tilbake i Cuzco

Ti år senere kom jeg tilbake til Cuzco, denne gangen som reiseleder for en gruppe. Dagen etter ankomsten gikk jeg tilbake til hostal Internasjonal, spent på om de to kvinnene fortsatt var der. Navigerte med stor nostalgi blant de trange brosteinsgatene. På hostalet var alt ved det samme. Maria solgte rommene nesten like billig som før, klientellet var det samme, bare enda yngre og hippiepregede. Og Regina jobbet fortsatt med klesvasken. Bare litt eldre og sliten. Men hun smilte som før, og sa ”Gracias a Dios”, det står bra til med oss alle, men

12


mannen hadde hun ikke hørt et pip fra. Likevel trodde hun ikke han var død. Jeg vet ikke om hun kjente meg igjen, men så at hun satte pris på min interesse..

“If you want to hike the Inca trail, explore the high valleys of the Andes, stroll through Indian markets, visit the islands in Lake Titicaca, go by boat down the Amazon, or just sit in the shady plaza of an old colonial town, Peru is for you.” (Lonely Planet)

I det overstående sitatet ligger noe av det problematiske med backpacking i Sør Amerika. På Marias hostal var prisene fortsatt så lave at backpackere ville bo der, men ikke høye nok til at Regina kunne få bedre betalt og et verdigere liv. At mange backpackere ”spiller” fattige er for så vidt greit, men hvilke signaler gir de befolkningen? Det kan virke nedlatende overfor en fattig indianerfamilie som strever hardt for hver dollar, men likevel setter sin ære i å kle seg i skinnende rene bluser og ha nypussede sko. For sin egen selvrespekts skyld.

Backpackeren oppdager snart at de med sin økonomi er rike i forhold til flesteparten av befolkningen. Dette medfører (i enkelte tilfeller) at de opptrer med makt og overlegenhet, og det blir en merkelig og trist motsetning mellom de fastboende og de besøkende. Når backpackeren takker nei til skopuss, frisør og tøyvask, men derimot pruter beinhardt på alt fra hoteller til markeder hvor unge jenter selger morens vevde tepper og luer uten å tjene mer enn noen øre, blir det hele snudd på hodet, og det kan være betimelig å stille spørsmålet om backpackeren er vår tids nye conquistadorer. De bidrar til utbytting og en vedvarende lav pris på de fleste varer. Dette var også hva Erlend Skjortnes Aano kom frem til i sin master i Sosialantropologi om emnet: ”Backpackere fra den rike delen av verden møtes og danner sosiale grupper i svært sammenlignbare kontekster, som vanligvis finner sted i en fattigere del av verden. Alle søker de etter annerledesheten denne livsstilen muliggjør, både i forhold til det som er hjemme, og i forhold til andre sosiale grupper på stedene de reiser. Frihet, planløshet, tidløshet, og lavt budsjett er felles verdier som representerer denne annerledesheten.” Aano, Erlend Skjortnes; Lykken er et annet sted. En analyse av backpackersamfunnets selverklærte annerledeshet. Masteroppgave i sosialantropologi UiO 2008.

Han konkluderer i slutten av oppgaven med følgende: “En felles verdi som jeg også kan finne hos de fleste backpackere, er målet om å spare penger, og å holde seg innenfor et budsjett. Backpackere snakker mye om penger, om hvor mye ulike ting koster og om generelle prisnivå ulike steder. Det kan ofte virke som et ideal å klare seg på minst mulig penger, bo billig, spise billig, og reise billig”

Det er snart fem hundre år siden Francisco Pizarro og røverbanden hans på 167 menn erobret landet og stjal alt hva de fant av sølv, gull og andre kostbarheter. Før de skipet skattene over til Spania, smittet de den delen av befolkningen som hadde overlevd med sykdommer de ikke var resistente mot. Det ble et besøk Peru sent skulle glemme..

Og nå er vi tilbake. Denne gangen mer vennligstilte og joviale. Vi kommer for å oppleve de flotte kulturskattene og det som er igjen av den engang så stole Inkakulturen. I tillegg kan vi leve superbillig mens vi reiser mellom Andesfjellene, de vakre koloniale byene, jungelen og strendene. Vi tar oss til rette som det herrefolket conquistadorene engang var. Men fortsetter

13


ikke dette å holde folk nede? Burde ikke også backpackeren tenke mer på den lokale handelen, og for eksempel bruke de lokale guidene rundt turistattraksjonene litt oftere? Og ikke prute til jentene på markedet selger med tårer i øynene..

En mulig løsning

Med større bevissthet og innsikt om hvem man er som reisende, og hvilken betydning reisen skal ha kunne det ligge en mulig løsning på dette problemet. Kunnskap som med fordel kunne diskuteres av både skole og foreldre til kommende backpackere. For reisen kan også komme til å bety mye for de unges livs og arbeidsvalg. Den kan ha kraft til å forandre og prege resten av deres liv og sosiale perspektiv. Reisen bør derfor ikke unngås, men noen samtaler om etikk, moral og solidaritet i forhold til ”de andre” kunne vært interessant å se nærmere på. Kanskje føyes inn som en liten del av lærerplanen i samfunnsfag eller historie? Da jeg gikk ut fra Marias hotell den formiddagen falt blikket på en oppslagstavle hvor noen hadde hengt opp en bønn, ”Prayer for The backpacker”. Den var forfattet med både innsikt og ironi og jeg tillater meg å referere til slutt, oversatt etter beste evne..

Bønn for backpackeren

Himmelske far, se ned på oss dine ydmyke lydige tjenere, som er dømt til å reise rundt på jorden, ta bilder, sende postkort, kjøpe suvenirer og gå rundt i svett undertøy.

Gi oss i dag guddommelig ledelse i våre valg av hoteller, la oss finne våre reservasjoner verdiget, rommene ryddet og rikelig med varmt vann i dusjen.

Vi ber om at det må være gratis internettdekning og at telefonen virker.

Led oss kjære Far, til gode billige restauranter hvor maten er fantastisk, kelnerne vennlige og vinen inkludert i prisen.

Gi oss visdom til å tipse korrekt i valutaer vi ikke skjønner oss på. Tilgi oss for ikke å tipse nok grunnet likegyldighet, og for mye grunnet frykt. La de innfødte elske oss for dem vi er, ikke for hva vi kan bidra med til deres jordiske gods..

Skjenk oss tilstrekkelig styrke til å besøke alle høydepunktene listet opp i Lonely Planet.

Og hvis vi skulle droppe en utflukt eller to, og isteden ta en hvil etter lunch, ha barmhjertighet med oss, for vårt kjød er skrøpelig.

Ord: 13 550

14


Reflekterende faglogg til eksamen, desember-2011

Ann Kristin Jørgensen

I løpet av høsten har jeg levert tre oppgaver til Fellesemnet; et personlig essay, en reiseskildring og et fagessay.

Sjangre

Oppgave 1 var å skrive en pastisj (en sammenligning i stil og innhold) over Ragnar Hovlands essaysamling ”Kunsten å komme heim” (Hovland, 2011) Hovland skriver i en lett ”flanerende” stil, med glimt av lun humor om et tema som er alvorlig nok; Hvor hører vi hjemme? Der vi vokste opp, eller der vi nå bor som voksne? Eller et sted midt i mellom?

I oppgave 2 var reiseskildring tema, og min tekst ”Tre dager i Buenos Aires” er tenkt som et kapittel i et prosjekt om en dannelsesreise. Jeg hadde skrevet et utkast basert på minner, men jobbet nå med den sett i lys av teori, og ønsket om å berøre noen andre sider av landet.

Til den 3. oppgaven ”Backpackeren. Vår tids conquistadorer?” valgte jeg fagessayet til å drøfte backpackernes rolle. Hvem er de, og hvordan oppleves de av ”de andre”, i denne konteksten Peru.

Oppgave 1 og 3

Jeg vil nå drøfte tekstene og deres endringer ut fra teoriredskapet og arbeidet i skrivegruppene. Det har vært en spennende ”reise” i det å prøve ut nye skrivemåter og krysse sjangergrenser, noe vi også har blitt oppfordret til å utforske.

I ”Kunsten å finne igjen et barneværelse” bruker jeg en scene som innledning til en ”En regresjon til barndommens sommer”. Herfra beveger jeg meg langs en sti av minner i essayet, hvor jeg reflekterer over problematikken som ligger i det å høre til et sted, og i dette tilfellet var pastisjformen interessant i læringen. Til tross for at jeg hadde lest noe teori om essayet, greide jeg ikke å innlemme den med større bevissthet i teksten. Det ble det første møtet i skrivegruppen som åpnet for videre refleksjon i forhold til teksten. Var den nær/fjern? Inviterte teksten leserne til å bli med ”inn”? Min tekst var skrevet med tanke på å være nær, men nå kunne jeg begynne arbeidet med å se teksten i et nytt lys, og hva jeg kunne gjøre for å få teksten tydeligere. Jeg strammet den opp ved å stryke slutten, en fabulering over en reise jeg skulle gjøre. Ved å kutte denne, holdt jeg meg til saken som var opplevelsen i yogarommet og den indre reisen gjennom barneværelsene.

I Skriveboka, (M. M. Andersen & Nordalen, 2008) forklarer forfatteren i ”Å skrive essayistisk” om de to tradisjonene; det informale og det formale essayet. Montaigne (1533-1592) grunnleggeren til det første, og Francis Bacon (1561-1626) det andre. I ”Kunsten å finne igjen et barneværelse” benytter jeg det informale essayets kjennetegn; å ha et tydelig ”jeg” i teksten der refleksjoner, observasjoner og anekdotisk stoff hentes frem og undersøkes

15


gjennom tekstens tilblivelse. Gjerne i en slentrende, enkel og direkte stil, uten å være belærende. At ordet essay betyr ”forsøk” opplevdes som en oppmuntring til nettopp det, og lempet litt på forventningspresset før første innlevering.

” Kanskje kan man si at essayisten som skriver i den informale tradisjonen, inntar rollen som et undrende, men lærd barn som ser på verden med åpent og uforferdet blikk, og først og fremst stoler på egne erfaringer.” (Skriveboka, s 446)

I mitt fagessay, ”Backpackeren. Vår tids conquistadorer?” tillater jeg meg ( under tvil) å ironisere noe rundt ”backpackeren” som stereotyp for å sette søkelys på problematikken, men likevel velger å presentere på en ”lettbent” måte. I fagessayet er jeg mindre synlig, men skriver likevel med et tydelig ”jeg”.

Ut fra ”Situasjon-komplikasjon-løsning” som Merete skisserte i foredraget ”Orden i sysakene” presenteres situasjonen ved et retorisk spørsmålet allerede i tittelen. Siden reflekterer jeg over backpackernes rolle som reisende. Komplikasjonen diskuteres rundt med noen avstikkere og en anekdote. Til slutt kommer en kort ”mulig” løsning med noen ideer og spørsmål til hvordan vi skape større bevissthet rundt de reisendes ansvar. Spørsmålene er åpne, og derved ikke påstander fra en forfatter som mener å vite best.

”Gaten” av Per Thomas Andersen, (P. T. Andersen, 2005) var også til hjelp når jeg skulle finne frem til min ”stemme” i fagessayet. I ”Gaten” mener jeg å se at forfatteren beveger seg i krysningspunktet mellom det personlige og formale. Han diskuterer temaet ”Innvandringen i Danmark,” hvor Nørrebro gaten illustrerer landets nye diversitet. Men han tar også avstikkere utenlands og bruker en personlig anekdote om den vanskjøttede gutten Mikkel, for å beskrive det sosiale Danmark før og nå. (2008)

Denne teknikken benytter også jeg i mitt fagessay. Etter å ha stilt spørsmål om hvem backpackeren er og belyst ham, bruker jeg en anekdote for å levendegjøre teksten. Noen av de teorigrep jeg har brukt for å illustrere mine spørsmål og tanker har jeg hentet fra kapittel 5 i Skrive for å lære. (Dysthe, Hertzberg, Hoel) For eksempel viser forfattere til det de kaller et retorisk perspektiv. Det vil si at forfatteren må ha evne til å formidle sitt budskap og uttrykke seg i et forståelig språk. Dette avhenger av forfatterens evne til å ”tenke retorisk”, og benytte det som er ”talekunstens” kunnskapsfelt; betydningen av at et budskap formidles på en overbevisende måte.

Da trengs et troverdig etos. Dette har jeg forsøkt å bygge opp ved at leseren skal få tillit til at jeg faktisk kjenner til forholdene jeg beskriver. (Skrive for å lære; s 79) Jeg bruker anekdoten om Maria og Regina til å illustrere noen personlige observasjoner om de to kvinnene som arbeider hardt, med lave inntekter for å tilfredsstille backpackernes ønske om å bo på et lavest mulig budsjett. Årene går, backpackeren er den samme, og det fortsetter også kvinnenes tilværelse å være. Spørsmålet er om denne turismen bidrar til å holde folk nede..

I mitt essay er også ”Storytelling” tilstede. Jon Hellesnes skriver med et skeptisk søkelys om den økende tendensen med storytelling i samfunnslivet. Det lages kurs for reklamefolk og politikere, og amerikanske presidenter benytter seg av storytelling i talene sine. Men han sier

16


også at slike grep i et fagessay kan gjøre teksten mer levende, frisk og underholdene. Viktige poeng kan ”bakes inn” uten at man forsøker å belære leseren: ” Innslag av forteljing i sakprosa kan få fram viktige poeng, endåtil av filosofisk art, men berre om dei går saman med noko som ikkje sjølv er forteljing”. (Jon Hellesnes, Det femte monarki og andre essay. Og i Skrive for å lære leser vi; ”Du skal reflektere, gå hit og dit, men også med tydelige faglige poeng.” (s 93-94)

Under omarbeidelsen av essayet tok jeg utgangspunkt i tilbakemelding fra skrivegruppen om at jeg kom med flere sterke påstander, uten å angi kilder til disse. Dette har jeg rettet opp ved å bl.a. ved å bruke noen konklusjoner fra Erlend Skjortnes Aanos; ”Lykken er et annet sted.” En masteroppgave i sosialantropologi fra UiO 2008, med en analyse av backpackersamfunnet.

Jeg modererte også utsagn som kan oppfattes for ironiske, og som var unødvendige for innholdet. Et eksempel er sammenligningen av backpackere som ”gresshoppesvermer”. Ved nærmere ettertanke opplevde jeg det som useriøst til en tekst hvor jeg ønsker å få leseren til å se mine synspunkter. I forhold til tilstedeværelse i teksten har jeg lest om sakprosa i Skriveboka, og kommet frem til at det finnes flere valg. I avsnittet: ”Å skjule sitt subjektive jeg” skriver Morken Andersen at i ”en sakprosatekst er det vanlig å tre tilbake som individ og la sin rolle være som forteller av teksten.” (s 406) Om sakprosaens ”gjennomsiktighet”: ”Språket er ikke noen nøytral instans, og heller ikke gjennomsiktig. Det du skriver vil alltid være preget av ditt perspektiv og ditt filter, for eksempel de modellene, begrepene og kategoriene som du gjennom den lærdommen du bringer med deg fra ditt fagfelt, opererer med.”

Vi tar alltid med oss egne erfaringer inn i en tekst, men spørsmålet er hvor synlig skriveren skal være. Jeg har både nærhet og avstand til stoffet, noe Andersen skriver om i sakprosaens ”vannmerke”. Som eksempel bruker hun Umberto Ecos essays, ”hvor han på en mesterlig måte viser at han er en forfatter som kan bevege seg ubesværet fra periferi til sentrum og tilbake igjen, og at han på samme tid klarer å ha både nærhet og distanse til sitt stoff.” (s 360)

Jeg ønsket å eksperimentere litt med sjangrene, men uten å glemme å ha leserne i tankene; hvilke forventninger har de til teksten, og vil den bli forstått? ” Hvor høy prisen eller gevinsten blir, vil være avhengig av hvilke forventninger vedkommende gikk til teksten med – og selvsagt hvor overbevisende du er som nyskaper.” (Skriveboka s. 210)

Språk og komposisjon

I reiseskildringen bruker jeg 1.person og historisk presens, for å trekke leseren inn i handlingen. At en reiseskildring står sterkere når den er skrevet i en personlig stil fikk jeg bekreftet under lesingen av Anka Ryalls ”Odyssevs i skjørt” hvor hun skriver; ” De klart selvbiografiske reisebeskrivelsene er vanligvis de mest interessante.” Hun viser til Alexander von Humboldt som for to hundre år siden innledet sin reisebeskrivelse slik: ”Det er den reisende selv vi bestandig ønsker å se i kontakt med de tingene som omgir ham.” Sjangeren

17


forutsetter altså at det er en identitet mellom den historiske forfatteren, fortelleren og en handlende person i teksten. (s 15)

Jeg åpner ”in media res” og tar leseren rett inn i situasjonen; morgenen på flyet og soloppgangen over Sør Amerika. Jeg har jobbet mye med setningsstrukturen, kuttet ut subjektet ”jeg” der det var mulig og forsøkte å variere rytmen mellom korte og lange setninger. Noe ironi og humor er også med for å gjøre teksten underholdene. Under omarbeidelsen var det nyttig å ha lest om Edward Saids ”Orientalismen”. (Thorbjørnsrud, 2001) Også essayet ”Misjonsbilder” gav innsikt, ikke minst med tanke på bildebruk. Saids kritiske diskurs om vestens beskrivelse av orienten, kan også benyttes om Sør Amerika.

Jeg beveger meg på tynn i beskrivelsen av argentinske menn når tolker jeg deres uvilje til ikke å ”vite”, inn i en kontekst av machokultur. Jeg modererte utsagnet, men valgte å ta det med siden dette var noe jeg reflekterte over som et pussig særtrekk ved argentinske menn. Bastante synspunkter er noe man må være seg bevisst, mens det også er kritikkverdig å beskrive ”de andre” på den romantiserende måten, langt fra deres virkelighet, selv om de kledd i ”fargerike drakter” smiler til fotografen. Selvrefleksjon bør være et nøkkelord for en reiseskribent.

Metaforer

Metaforer et område spennende område å utforske, da de er viktige for å skape gode bilder. I det personlige essayet har jeg brukt metaforen ”å holde på sollyset”, et bilde som inngir noe godt og trygt. Videre skriver jeg om ”rommet som luktet av sykdom og medisiner”, en metafor for fremmedgjorthet og død i huset. Senere ble marsvinet ” plaster på såret”, en kjent metafor, kanskje opp mot klisjeen. Bildene på veggen i farmors soverom er en metafor for identitet, noe jeg utdyper med at; ”Vi trenger alle noen knagger å henge minnene våre på.”

I fagessayet finnes en metafor i tittelen ”Backpackeren. Vår tids conquistadorer?” Ordet ”conquistador” som betyr erobrer er en konnotasjon på nettopp det, mens backpacing er en ny ”industri”. Noe masseprodusert. Reisen ”går i blodet”, en måte å si at de ikke greier å slutte. Jeg nevner Inkaenes egen metafor om Cuzco som ”verdens navle”, som sentrum på jorden, akkurat som navlen er kroppens sentrum. Pizarros soldater beskrives som en ”røverbande”, ordet gir assosiasjoner til kriminell virksomhet, noe erobrerne også praktiserte.

I en reiseskildring gjelder leserens opplevelse, særlig siden ”reisen” som ofte foretas fra sofakroken. Jeg leter derfor etter sanselige metaforer som kan føre, og kanskje ”forføre” leseren videre. I ”Tre dager i Buenos Aires” er beskrivelsen av solen som ”en rød blodappelsin” og trærnes blomster som faller og danner ”fiolette tepper” rundt stammene slike metaforer. Blodappelsinen er saftig og vakker å se på, mens teppet av blomster myker opp bildet av storbyen, hvor ”de gule taxiene danner en mosaikk”. Bandoneonenes toner beskriver jeg som ”sugende”, siden det er slik jeg husker det. Kampen til bestemødrene på Maiplassen kaller jeg ”et sorgens kapittel”. Kapittelet er over, men kan boken lukkes? I besøket på elven El Tigre beskrives naturen som ”en verden av grønt bladverk” mens mangrovetrærne henger ”hemmelighetsfullt” over elven. Dette for å skape stemningen i den spesielle følelsen av å være i et fremmed landskap.

18


Målgrupper

Essayene kan muligens publiseres i et ungsomblad eller skolepublikasjon. Det personlige siden ”moralen” kan være en tankevekker om at man skal være forsiktig med å la andre invadere ens barndom. Det er et stort ansvar å kalle seg lærer/terapeut, og dagens ”alternative” tilbud er mange. Fagessayet kan leses av mennesker med interesse for å reise selv, og som ønsker å tenke på konsekvensene for menneskene som skal besøkes. Kanskje kan et slikt essay bidra til innsikt, eller interesse for å lære mer og sette seg bedre inn i landenes levesett og tradisjon. Kanskje kunne det også trykkes i en avis eller et tidsskrift. Reiseskildringen kan, hvis den kortes ned, trykkes i et livsstilsmagasin eller ukeblad med reisestoff hvor den kan passe inn.

Hva har jeg lært dette semesteret?

Gjennom studiet så langt har jeg lært at en tekst kan forbedres jo mer den jobbes med, og med bevisst bruk av teoriverktøyet vi har fått. Å lese teori, og måtte innlemme den i egne tekster har vært en hard, men nødvendig skole. Skrivegruppene med tilbakemelding fra både medstudenter og veileder har vært svært viktige og inspirerende. Det å gi andre tilbakemelding, får oss til å lese og gå inn i tekstene på en mer analytisk måte. En annen ting jeg nå har større utbytte av nå, er å lese tekst generelt. Alt som pøses ut hver dag fra aviser, internett og fjernsyn har godt av å møtes av mottagere med et kritisk blikk. I ettertid kan jeg også se at de tre tekstene muligens kan inngå mitt skriveprosjekt om ”en dannelsesreise gjennom Sør Amerika.”

Av lærerne fikk vi forklart at fagloggen skulle ligge som ” en kappe rundt tekstene våre”. Jeg vil derfor avslutte med å følge metaforen videre; Min kappe har nå gjennomgått en prosess hvor den har blitt målt og klippet til, for siden å tråkles sammen både en og flere ganger. Til slutt ble den ble ferdigsydd, presset litt i kantene og luftet. Som skredder, anser jeg nå kappen klar til levering. Ord i logg: 14 857

Kilder og litteraturliste:

Aano, Erlend Skjortnes; Lykken er et annet sted. En analyse av backpackersamfunnets selverklærte annerledeshet. Masteroppgave i sosialantropologi UiO 2008

Andersen, M. M., & Nordalen, C. (2008). Skriveboka. Oslo: Aschehoug.Andersen, P. T. (2005). Gaten. [Essay]. Samtiden. Hovland, R. (2011). Kunsten å komme heim. Oslo: Samlaget.Thorbjørnsrud, B. (2001). "Innledende essays" om Orientalismen. Oslo: De norske bokklubbene.

www.vikipedia (Backpacking)

19

http://www.vikipedia/

Documents

annkristinjor.files.wordpress.com€¦ · Web viewbarneværelse skulle jeg velge? Da jeg var barn flyttet vi ofte, og nå ble jeg med ett i villrede. Den avspente følelsen forsvant,