8
Melankoli 1 *!0E1I8I-facfce! Morten Carlsen viola Marianne Beate Kielland mezzosoprano Sergej Osadchuk piano Vemodets varme, smilet gjennom tårer, silregnets slør, det navnløse savn, fremmedheten – grublingen over det uutgrunnelige. Vår tid skriker etter ungdommelighet, ikke tungsinn. Kanskje flykter tidsånden på denne måten fra sitt egentlige vesen? Skulle vår tid i grunnen være melankolsk? The warmth of wistfulness, a smile through tears, the veil of light rain, longing without name, alienation – musing over unanswerable questions. The age we live in calls for youthfulness, not heavy minds. Might it be that the spirit of our time is fleeing from itself? Is ours really an age of melancholy? 1 2L1 Made in Norway 20©01 Lindberg Lyd AS Kodàly Dowland Britten Pärt Joplin Kvandal Bloch Liszt Brahms

*!0E1I8I-facfce! - 2L6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28

  • Upload
    others

  • View
    2

  • Download
    0

Embed Size (px)

Citation preview

Page 1: *!0E1I8I-facfce! - 2L6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28

page

1 c

yan

mag

enta

yel

low

bla

ckD

AXX1

2XX

bottom of page 1 cover side bottom of page 2 cover side

Melankoli

1*!0E1I8I-facfce!

Morten Carlsen viola

Marianne Beate Kielland mezzosoprano

Sergej Osadchuk piano

Vemodets varme, smilet gjennom tårer, silregnets slør, det navnløse savn, fremmedheten – grublingen over det uutgrunnelige. Vår tid skriker etter ungdommelighet, ikke tungsinn. Kanskje flykter tidsånden på denne måten

fra sitt egentlige vesen? Skulle vår tid i grunnen være melankolsk?

The warmth of wistfulness, a smile through tears, the veil of light rain, longing without name, alienation – musing over unanswerable questions. The age we live in calls for youthfulness, not heavy minds. Might it be that the spirit

of our time is fleeing from itself? Is ours really an age of melancholy?

1

2L1 Made in Norway 20©01 Lindberg Lyd AS

Kodàly • Dowland • Britten • Pärt • Joplin • Kvandal • Bloch • Liszt • Brahms

Page 2: *!0E1I8I-facfce! - 2L6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28

Melankoli 1 Zoltàn Kodàly Adagio 9:27 2 John Dowland If My Complaints Could Passions Move * 1:56 3 Benjamin Britten Lachrymae, Reflections on a song of Dowland, op. 48 14:25 4 Arvo Pärt spiegel im spiegel 7:01 5 Scott Joplin Solace, arr. Alan J. Arnold 6:43 6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28 10 Franz Liszt Romance oublièe 4:40 11 Johannes Brahms Spruch, Kanon * 1:07 12 Johannes Brahms Gestillte Sehnsucht, op. 91 nr. 1 * 6:09 13 Johannes Brahms Geistliches Wiegenlied, op. 91 nr. 2 * 5:37

Morten Carlsen viola • Marianne Beate Kielland mezzosoprano* • Sergej Osadchuk piano

Den særde

Mitt hjarta har vori i livsens strid,og mangt eit sår har det fengi;det låg sjukt og sårt i so mang ei rid,men endå har det til denne denne tidfrå leiken med livet gjengi.

Men ær på ær etter sår på sårder er på kvar einast’ sida,og opp dei brjota kvar evig vår,når lauvet spretter og isen gårog gauken gjeler i lida. Men blomar bløme i desse ær,og blømande blom er tåret.Det soleis også med jordi er:når regn og dogg ho frå himlen fær,so vekser blomar i såret.

Aasmund Olavsson Vinje (1818–70)

Vemodets varme, smilet gjennom tårer, silregnets slør, det navnløse savn, fremmedheten – følelsen av å være på feil klode, grublingen over det uutgrunnelige. Hvem kjenner ikke disse stemnin-gene? I alle møter vi melankolien – et sinnets dyp vi alle har del i. Noen lever mer i dette dypet og kan kalle seg melankolikere. De skyr kanskje et slikt stempel, for vår tid skriker jo etter ungdom-melighet, ikke tungsinn. Kanskje flykter tidsånden

på denne måten fra sitt egentlige vesen? Skulle vår tid i grunnen være melankolsk?

Læren om de fire temperamenter utviklet seg i antikkens Hellas. Den vokste frem i et menneske-bilde hvor sjel og legeme dannet en selvfølgelig enhet – skillet mellom dem er et mye senere påfunn. Følelseslivet var altså også et legemlig uttrykk. Slik var det mulig at fire kroppsvæsker ble ansett som utslagsgivende for et menneskes livsstemning eller temperament: Sangvinikeren, den barnlig lettlivede, var preget av sitt sydende, røde blod. Kolerikerens raseriutbrudd var uttrykk for hans mengde av bitter, grønn galle, mens flegmatikerens bedagelige vesen skyldtes rikelig med tyktflytende lymfe. Den gåtefulle sorte galle behersket så melankolikeren, som ble gjenstand for særlig oppmerksomhet. I Aristoteles krets spurte man nemlig: ”Hvorfor er alle usedvanlige menn innenfor filosofi, politikk, diktning eller kunst melankolikere?”

Læren om temperamentene har vært sentral i psykologisk tenkning helt fram mot vår tid. Mens middelalderens lærde helst så de sykelige sider ved den sorte galles gemytt, betraktet renessan-sens åndsmennesker det som en forutsetning for sitt virke – helt i Aristoteles ånd. Albrecht Dürers symbolmettede kobberstikk av den bevingede, grublende muse sammenfattet sin tids anskuelse (Melencolia I,1514) og ble selv utgangspunkt for en rekke verk. Skikkelsen som lar sitt hode

Recorded in Levinsalen at the Norwegian Academy of Musicon June 23-25th 2000 by Lindberg Lyd AS

Recording producer Jørn SimenstadBalance engineer Hans Peter L‘Orange

Piano technician Thron Irby

Editing and CD-mastering Lindberg Lyd ASThilo Reinhard / Hans Peter L’Orange

NOMPP0101001 [ISRC]20©01 Lindberg Lyd AS

www.lindberg.no

2L1 distributed by Musikkoperatorene AS, Oslowww.musikkoperatorene.no

Graphic designLindberg Lyd ASMorten Lindberg

Edvard Munch Melankoli© Nasjonalgalleriet / Munch-Ellingsen gruppen / BONO 2001

Photo: J. Lathion © Nasjonalgalleriet, OsloPhoto of Morten Carlsen Svein Andersen

Text Morten CarlsenTranslations Andrew Smith (UK)

Morten Carlsen (DE)

Financial support Fond for Lyd og Bildeand the Norwegian Academy of Music

– 2 – – 3 –

Page 3: *!0E1I8I-facfce! - 2L6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28

som trass i sitt særpreg er beslektet med Griegs musikalske naturlyrikk.

Et visst “nasjonalt” uttrykk har også Meditation and Processional av Ernest Bloch. Denne sveitsisk-amerikanske komponisten ble dypt grepet av sin jødiske arv og benytter også jødiske elementer i dette verket fra 1950. Bratsjen stod Bloch nær, og han skrev ennå tre betydelige verker for instru-mentet, hvorav det siste, en Suite for bratsj solo, forble ufullendt.

“Jeg har bare glemte ting nå mere, Valse, Romance oublièe etc. – det neste blir vel en Polka oublièe”. Dette sier Franz Liszt til en venn i 1885 – med en følelse av å ha overlevd seg selv. Først lenge etter hans død er Liszts aldersverk blitt gjenstand for interesse. Hans “hospital”- og “dødskammer-stykker”, som han kalte dem, synes å stå utenfor sin samtid. Alt i alt skrev han fire “Glemte valser” for klaver mellom 1881 og 1883, mens “Glemt Romanse” fra 1880 forble hans eneste verk for bratsj.

Som en hilsen til venner sendte den unge Johannes Brahms et lite kontrapunktisk kunststykke med ønske om at de måtte bevare sin ungdomme-lige renhet “i denne svikefulle verden”. En av mot-takerne var den jevnaldrende, geniale fiolinisten

– og bratsjisten – Joseph Joachim. Brahms møtte ham som 20-åring, og vennskapet mellom dem skulle vare livet ut. Det fromme ønsket i Spruch

(Ordspråk) ble ved Joachims forlovelse fulgt av vugge- og julevisen “Joseph, lieber Joseph mein” (Josef, kjære Josef min). Den skulle henspille på ekteskapelig lykke. Samtidig lovte Brahms å skrive et verk over denne sangen for vennen og hans forlovede, altsangerinnen Amalie Weiss. To tiår senere, i 1884, ble løftet oppfylt med Geistliches Wiegenlied (Åndelig vuggesang). I mellomtiden var ekteparet blitt skilt etter en opp-rivende rettssak, hvor Brahms tok Amalies parti. Sammen med Gestillte Sehnsucht (Stilt lengsel) var vuggesangen et siste forsøk på å gjenforene paret – med Brahms selv ved klavéret. Det lyktes ikke. Men de to sangene er vemodige vitnemål om et livslangt vennskap.

Morten Carlsen

hvile tungt i venstre hånd gjenkjennes på Edvard Munchs oljemaleri. Det går en rik åre av billed-kunst, diktning og avhandlinger om melankolien gjennom kulturhistorien fra Dürer og fram til vår samtid. Etter tapet av enhver forståelse av helhet fortoner nettopp den seg som et ektefødt barn av

”fru Melancolia”.

Det kan synes som mennene rundt Aristoteles stilte sitt spørsmål med rette og melankolien er geniets søster. Mange av de komponister som spilles her, ville si seg enige. De representerer ymse tider og nasjoner. Vi lar dem gi liv til et mangfold av stemninger som belyser melankolien:

I Kecskemèt på Ungarns steppe, Puszta, ble Zoltàn Kodàly født i 1882. Sammen med sin venn Bèla Bartòk oppdaget han hjemlandets egent-lige folkemusikk og gjorde den viden kjent som vitenskapsmann og komponist. Adagio fra 1905 regnes som hans første modne verk og er skrevet før han viet seg til folkemusikken. Det tar utgangs-punkt i det 19. århundres tonespråk for så å vise nye veier – en avskjed fra romantikken.

”The Elizabethan Malady” er yndlingslidelsen til Elizabeth I’s undersåtter blitt kalt, nemlig melanko-lien. Hamlet er den melankolske helt, og tidens engelske kunstnere yndet å se seg selv som slike, blant dem John Dowland. Samlinger av sanger med ledsagelse av lutt gav han tittelen “Lachrymae”

– latin for tårer. En av sangene er If My Com-

plaints Could Passions Move, som besynger ulykkelig kjærlighet.Berørt av Dowlands uttrykksverden skriver en annen engelsk komponist, Benjamin Britten, rundt 350 år senere sine Lachrymae (1950). De har undertittelen “refleksjoner over en sang av Dow-land” og består av en serie frie variasjoner over

“If My Complaints”. I tillegg siteres en annen av hans sanger med den talende tittelen “Flow My Tears”. Ydmykt lar Britten verket klinge ut i sin eldre kollegas tonespråk.

Mens Britten komponerer i en avansert moder-nistisk stil, lar estlenderen Arvo Pärt sitt spiegel im spiegel (speil i speilet) fra 1978 få liv gjennom de enkleste midler: F-dur skala og treklanger. Hvert utsnitt av skalaen speiles av et utsnitt i motsatt retning. Slik dannes en endeløs rekke av bilder som speiler seg i hverandre, mens tiden synes uvirkelig.

Et ironisk blikk på det melankolske kaster amerikaneren Scott Joplin i sitt klavèrstykke Solace

– trøst fra 1909. Det høres her i en bearbeidelse for bratsj og klavér av Alan H. Arnold.

Samtidig som Arvo Pärt utforsker musikalske speil-bilder, skriver nordmannen Johan Kvandal sin Elegi for solo bratsj. Elegien er opprinnelig en gresk poetisk form, men begrepet har utviklet seg til å betegne et dikt eller musikkstykke med et visst vemodig uttrykk. Kvandal skaper her en stemning

– 4 – – 5 –

Page 4: *!0E1I8I-facfce! - 2L6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28

die Melancholie eine Schwester des Genies ist. Viele der Komponisten, die auf diesem CD vertre-ten sind, wären einverstanden. Sie sind Vertreter etlicher Epochen und Länder und schildern eine Vielfalt an melancholischen Stimmungen.

In Kecskemèt in der ungarischen Puszta wurde Zoltàn Kodàly 1882 geboren. Zusammen mit seinem Freund Bèla Bartòk entdeckte er die eigent-liche Volksmusik seines Landes und machte sie als Wissenschaftler und Komponist weltweit bekannt. Adagio aus 1905 ist sein erstes reifes Werk und wurde geschrieben bevor er sich der Volksmusik widmete. Ausgehend von der Tonsprache des 19. Jahrhundertes weist es dann neue Wege – ein später Abschied von der Romantik.

“The Elizabethan Malady” (die Elisabethanische Krankheit) ist das Lieblingsleiden der Untertanen Elisabeth I. genannt worden – die Melancholie. Hamlet ist ein melancholischer Held, und als Solche sahen sich die englischen Künstler jener Zeit gern – unter ihnen John Dowland. Er schrieb Lieder zur Laute und sammelte sie unter dem Titel “Lachrymae” – lateinisch für Tränen. Aus einer dieser Sammlungen stammt If My Comp-laints Could Passions Move, welches unglückliche Liebe besingt.Von Dowlands Musik tief beeindruckt, schreibt ein anderer englischer Komponist, Benjamin Britten, 350 Jahre später seine Lachrymae (1950). Dieses Werk trägt den Untertitel “Reflektionen

über ein Lied Dowlands” und setzt sich zusammen aus einer Folge freier Variationen über “If My Complaints”. Ausserdem bringt es ein Zitat aus einem weiteren Lied Dowlands: ” Flow My Tears”. Demütig bringt Britten am Ende das Thema im ursprünglichen Gewand.

Während Britten sich einer komplizierten Tonspra-che bedient, belebt der Estländer Arvo Pärt sein Werk spiegel im spiegel (1978) durch einfachste Mittel: F-Dur Tonleiter und Dreiklänge. Jeder Aus-schnitt der Tonleiter wird durch einen Ausschnitt in entgegengesetzter Richtung gespiegelt. So ent-steht eine nahezu endlose Reihe von Spiegelbil-dern, während das Gefühl für die Zeit schwindet.

Einen ironischen Seitenblick auf die Melancholie wirft der Amerikaner Scott Joplin in seinem Klavierstück Solace – Trost aus dem Jahre 1909. Wir hören es hier in einer Bearbeitung für Viola und Klavier von Alan H. Arnold.

Im selben Jahr wo Arvo Pärt musikalische Spiegel-bilder erforscht, komponiert der Norweger Johan Kvandal seine Elegie für Viola solo. Die Elegie war ursprünglich eine griechische Versform, und bezeichnete später einfach ein Gedicht oder Musikstück wehmütigen Ausdrucks. Trotz seiner Eigenart wird hier eine Verwandtschaft zu Griegs Naturlyrik offenbar.

Zart Gedicht, wie Regenbogen,Wird nur auf dunklen Grund gezogen;Darum behagt dem Dichtergenie Das Element der Melancholie.

Johann Wolfgang Goethe (1749–1832)

Wonne der Wehmut, Lächeln durch Tränen, Regen-trauer, gegenstandslose Sehnsucht, Verfremdung- Verlorenheit im All, zielloses Grübeln: wem sind diese Stimmungen unbekannt? Hier begegnet uns die Melancholie- eine Tiefe der Seele, uns allen gemein. Manche leben mehr aus dieser Tiefe heraus und dürfen sich Melancholiker nennen. Vielleicht scheuen sie diesen Stempel, denn unsere Zeit schreit verkrampft nach Frische, nicht Schwer-mut. Ob der Zeitgeist so vor seinem eigentlichen Wesen flieht? Wäre unsere Zeit letztendlich melan-cholisch?

Die Lehre von den vier Temperamenten entwick-elte sich im alten Griechenland, innerhalb eines Menschenbildes wo Körper und Seele eins waren- ihre Trennung ist eine viel spätere Erfindung. So war das Gefühlsleben auch ein Ausdruck des Körperlichen, und das Zusammenspiel von vier Säften prägte die Grundstimmung eines Menschen – sein Temperament: Der Sanguiniker, kindlich leichtlebig, genoss die Fülle seines rau-schend-roten Blutes. Die Wutausbrüche des Chole-rikers entsprangen seiner reichlich vorhandenen

grünen Galle, während die träge Behaglichkeit des Phlegmatikers seiner zähflüssigen Lymphe entsprach. Schwarze Galle nun formte das Gefühl des Melancholikers, dem besondere Aufmerksam-keit zuteil wurde. Im Kreise Aristoteles’ wurde nämlich die Frage gestellt: “Warum erweisen sich alle aussergewöhnlichen Männer in Philosophie oder Politik oder Dichtung oder in den Künsten als Melancholiker?”

Die Temperamentenlehre war ein zentraler Bestandteil psychologischen Denkens bis nah an unsere Zeit. Während die Gelehrten des Mittelalters vor allem die krankhaften Seiten des schwarzgalligen Gemüts sahen, verstanden es die Künstler und Denker der Renaissance als Vor-aussetzung ihres Wirkens – ganz im Aristotelisch Geiste. Albrecht Dürer fasst in seinem Kupferstich Melencolia I (1514) die Anschauung seiner Zeit zusammen in der symbolgesättigten Darstellung der beflügelten, grübelnden Muse. Ähnlich zeigt auch Edvart Munchs Ölgemälde fast vier Jahrhun-derte später eine Gestalt, deren Kopf schwer in der linken Hand ruht. Seit Dürer bis in unsere Gegenwart entsteht eine Fülle von Kunst, Dichtung und gelehrten Abhandlungen über die Melancho-lie. Nach dem Verlust jeglichen Ganzheitsver-ständnisses erscheint gerade unsere Zeit als Kind der “Dame Melancolia”.

Es kann scheinen, als ob die Männer um Aristote-les ihre Frage mit Recht gestellt haben, und dass

– 6 – – 7 –

Page 5: *!0E1I8I-facfce! - 2L6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28

Sun of the Sleepless!

Sun of the sleepless! Melancholy star!Whose tearful beam glows tremulously far,That show’st the darkness thou canst not dispel,How like art thou to Joy remembered well!So gleams the past, the light of other days,Which shines, but warms not with its powerless rays:A night-beam, sorrow watcheth to behold,Distinct, but distant – clear – but, oh how cold!

George Gordon Noël Byron (1788-1824)

The warmth of wistfulness, a smile through tears, the veil of light rain, longing without name, alienation

– The feeling of being on the wrong planet, musing over the unanswerable questions. Who can say they do not recognise these states of mind? In all of them we encounter melancholy – deep in the mind. Some spend more time in these mental, emotional depths than others, and call themselves melancholiacs. They avoid the term, perhaps, because the age we live in calls for youthfulness, not heavy minds. Might it be that the true spirit of our time is fleeing from itself? Might this really be the age of melancholy?

The theory of the four temperaments developed in ancient Greece. It grew out of the idea that the human soul and body were one – the divi-sion of the two was a later invention. Emotions

were expressed by the body. Thus it was that four bodily fluids were regarded as decisive for a per-son’s state of mind or temperament: the sanguine person, childlike and lively, was characterised by his gushing red blood. The raging of the chol-eric was the result of his bitter, green gall, while the phlegmatic person’s leisurely nature was due to generous amounts of thick lymph. The myste-rious black gall controlled the melancholic, who received much attention. Aristotle’s contemporar-ies asked “Why are all exceptional men in the fields of philosophy, politics, poetry or art melan-cholic?”

The theory of the four temperaments was a central part of psychology right up until our time. While the learned men of the Middle Ages focused on the unhealthy aspects of the temperament of the black gall, the masters of the Renaissance considered it essential to their work – in the spirit of Aristotle. Albrecht Dürer’s symbol-satiated copperplate of the winged and pensive muse summed up the spirit of the age (Melancolia I, 1514) and itself inspired a number of works. The figure resting his head in his left hand can be seen in Edvard Munch’s oil painting. There is a rich vein of art, poetry and dissertations on melancholy stretching throughout our cultural history from Dürer to the present day.

It may appear that Aristotle’s colleagues were justified in posing their question, and that

Einem gewissen “nationalen” Ausdruck begeg-nen wir auch in Meditation and Processional von Ernest Bloch. Ursprünglich Schweizer, sie-delte Bloch sich später in den USA an, wo er sich seines jüdischen Erbes schmerzlich bewusst wurde. In diesem Werk aus 1950 finden auch jüdische Elemente Verwendung. Die Viola hatte eine besondere Stellung in Blochs Schaffen. Er schrieb noch drei grössere Werke für sie, von denen das letzte unvollendet blieb.

“Ich habe nurmehr vergessene Sachen, Valse, Romance oublièe etc. nächstens wird eine Polka oublièe kommen”. So drückt sich Franz Liszt 1885 einem Freund gegenüber aus. Erst lange nach seinem Tod ist Liszts Alterswerk beachtet worden. “Spital-” und “Totenkammerstücke”, wie er sie genannt hat, scheinen sie ohne Bezug zu seiner Umwelt. Er schrieb insgesamt vier “Verges-sene Walzer” für Klavier in den Jahren 1881-83, während “Vergessene Romanze” aus 1880 sein einziges Werk für Viola blieb.

Der junge Johannes Brahms sendete ein kleines kontrapunktisches Kunststück an Freunde – mit dem Wunsch, sie möchten ihre unschuldige Seele bewahren “in dieser Welt des Trugs und Scheins”. Einer der Empfänger war der gleichaltrige geni-ale Geiger und Bratscher Joseph Joachim. Brahms lernte ihn als 20-Jähriger kennen, und ihre Freundschaft blieb lebenslänglich bestehen. Dem frommen Wunsch in Spruch folgte zu Joachims Ver-

lobung das Wiegen- und Weihnachtslied “Joseph, lieber Joseph mein”, anspielend auf Ehe und Kin-dersegen. Zugleich versprach Brahms eine Kom-position über dieses Lied für Joachim und seine Braut, die Altistin Amalie Weiss. Zwei Jahrzehnte später löste er das Versprechen ein durch Geist-liches Wiegenlied. Zu dieser Zeit (1884) war allerdings die Ehe geschieden worden nach einer aufreibenden Gerichtsverhandlung, wo Brahms für Amalie Partei ergriff. Zusammen mit Gestillte Sehnsucht stellte das Wiegenlied einen letzten Versuch dar, das Paar wieder auf dem Podium zu vereinen – mit dem Komponisten selber am Klavier. Der Versuch musste misslingen, aber die Lieder sind weiterhin beglückende Zeugen von inniger Künstlerfreundschaft.

Morten Carlsen

– 8 – – 9 –

Page 6: *!0E1I8I-facfce! - 2L6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28

by his Jewish heritage and employs Jewish elements in this work from 1950. Bloch loved the viola and wrote yet three major works for the instrument of which the last, a Suite for solo viola, was uncompleted.

“I have only forgotten things left, Valse, Romance oubliée etc. – the next one I suppose will be a Polka oubliée”. Franz Liszt is reputed to have said this to a friend in 1885, with a feeling of having outlived himself. It was not until long after his death that Liszt’s work became an object of interest. His “hospital and deathchamber pieces” as he called them seem to exist independent of their own time. All together he wrote four

“Forgotten Walzes” for piano between 1881 and 1883, while the “Forgotten Romance” from 1880 remains his only work for the viola.

As a greeting to friends the young Johannes Brahms sent a short contrapuntal piece wishing them that they retain the purity of youth “in these times of betrayal”. One of the recipients was the young, brilliant violin and viola player Joseph Joachim. Brahms met him at the age of twenty, and their friendship was to be lifelong. The pious wish in Spruch was at Joachim’s engagement followed by the Christmas lullaby Joseph, lieber Joseph mein, which was to reflect marital hap-piness. Brahms promised to write a piece on the same theme for his friend and his fiancée Amalie Weiss. Two decades later the promise was

fulfilled with Geistliches Wiegenlied. In the mean-time the couple had gone through an exhausting divorce in which Brahms took the side of Amalie. Together with the work Gestillte Sehnsucht, the song was a final attempt to reunite the couple – Brahms himself sat at the piano. He was unsuc-cessful. But the songs bear sad witness to a lifelong friendship.

Morten Carlsen

melancholy truly is the sister of genius. Many of the composers on this recording would agree. They represent different ages and nations, and we let them give life to many moods which shed light on melancholy:

In Kecskemèt on the steppes of Hungary – Puszta – Zoltàn Kodàly was born in 1882. Together with his fellow countryman Bèla Bartòk he discovered the folk music of his motherland and made it widely known through his music and writings. Adagio from 1905 is considered to be his first mature work and was composed before he ded-icated himself to folk music. It starts off in the tonal language of the nineteenth century, before making its way along a new path, a departure from Romanticism.

“The Elizabethan Malady” was the favourite disease of Elizabeth I’s subjects – melancholy. Hamlet is a melancholy hero, and the artists and musicians of the time liked to compare themselves to him, including John Dowland. He entitled a collection of songs with lute accompaniment

“Lachrymae” – Latin for “tears”. One of these songs is If My Complaints Could Passions Move, which speaks of unrequited love.Moved by Dowland’s expressive force, Benjamin Britten, another English composer, writes his own Lachrymae some 350 years later (in 1950). The subtitle for Britten’s Lachrymae is “Reflections on a song by Dowland” and the work consists

of a series of free variations on “If My Com-plaints”. Another of Dowland’s songs is also quoted, the highly appropriate “Flow My Tears”. Britten humbly allows his work to die away in the tonal language of his predecessor.

While Britten composed in an advanced mod-ernistic style, the Estonian composer Arvo Pärt’s spiegel im spiegel is brought to life with the simplest means: the F-major scale and triads. Each excerpt of the scale is reflected by an excerpt moving in the opposite direction. In this way, an endless row of mirrored images is created, while time itself seems unreal.

Scott Joplin throws an ironic glance at melan-choly in his piano piece Solace from 1909. It is here heard in an arrangement for viola and piano by Alan H. Arnold.

At the same time that Arvo Pärt was exploring musical reflections, the Norwegian Johan Kvandal was composing his Elegi for viola solo. The elegy is originally a Greek poetic form, though the name has come to mean any poem or piece of music of a certain sad character. Kvandal creates an atmosphere which, despite its individuality, is related to the natural lyricism in Grieg’s music.

A certain “national” character can also be found in Ernest Bloch’s Meditational and Processional. This Swiss-American composer was deeply moved

– 10 – – 11 –

Page 7: *!0E1I8I-facfce! - 2L6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28

Marianne Beate Kielland, mezzosopran, avsluttet sine studier ved Norges Musikkhøgskole våren 2000 med hovedfagseksamen etter å ha studert med Oren Brown, Svein Bjørkøy og Ingrid Bjoner. Trass sin unge alder har hun har vært solist med de fleste norske profesjonelle orkestre foruten å konsertere i Tyskland, Østerrike, Israel, Slovenia og Sveits. Kielland har medvirket ved TV- og radioopptak og flere CD-innspillinger, bl.a. med romanser av Alf Hurum. Fra høsten -01 er hun ansatt ved Operaen i Hannover. Hun er en av grunnleggerne av vokal-ensemblet Nordic Voices.

Die Mezzosopranistin Marianne Beate Kielland studierte mit den Professoren Oren Brown, Svein Bjørkøy und Ingrid Bjoner und beendete ihr Konzertstudium an der Norwegischen Musikhoch-schule im Frühjahr 2000. Trotz ihren jungen Jahren konzertierte sie schon mit den meisten norwegischen Sympho-nieorchestern sowie in Deutschland, Österreich, Israel, Slovenien und der Schweiz. Frau Kielland wirkte auch bei Fernseh-, Radio- und mehreren CD-Aufnahmen mit, u.a. mit Liedern des norwegi-schen Komponisten Alf Hurum. Ab Herbst -01 ist

sie an das Niedersächsische Staatstheater, Han-nover verpflichtet. Sie ist eines der Gründungsmit-glieder des Vokalensembles Nordic Voices.

Marianne Beate Kielland, mezzosoprano, completed her studies at the Norwe-gian Academy of Music in the spring of 2000, where her teachers had been Oren Brown, Svein Bjørkøy and Ingrid Bjoner. Despite her young age, she has performed solo with the majority of profes-sional Norwegian orches-tras and has toured in Germany, Austria, Israel, Slovenia and Switzerland. Ms. Kielland has appeared on television and radio, and has participated in a number of CD recordings, includ-ing a recording of romances by Alf Hurum.

From the autumn of 2001 she has an engage-ment at the Hannover opera. Ms. Kielland is one of the founders of the vocal ensemble Nordic Voices.

Morten Carlsen er født og oppvokst i Tromsø, studerte med Hatto Beyerle ved Musikkhøgsko-len i Wien og tok diplomeksamen i 1982. Han har innehatt ledende stillinger i Orchester der Beethovenhalle Bonn, Radiosymfoniorchester Stuttgart og Oslo Filharmoniske Orkester. Siden 1994 har han viet mye av sin tid til undervisning og er ansatt som 1. amanuensis ved Norges Musikkhøgskole og Høgskolen i Tromsø foru-ten å være gjest ved andre høgskoler i Norge og utlandet. Carlsen debuterte i 1981, har vært solist med en rekke orkes-tre, bl.a. Oslo-filharmonien, gitt recitals og opptrådt som kammermusiker med ledende norske musikere som Arve Tellefsen, Aage Kvalbein, Lars Anders Tomter og Eva Knar-dahl. Han spiller en bratsj av Y. Homma, Mittenwald 1979.

Morten Carlsen stammt aus Tromsø, Norwegen, studierte mit Prof. Hatto Beyerle an der Wiener Musikhochschule und schloss mit der Diplomprü-fung 1982 ab. Er hatte führende Stellen im Orchester der Beethovenhalle Bonn, Radiosym-phonieorchester Stuttgart und im Philharmoni-schen Orchester Oslo. Seit 1994 widmet er sich dem Unterricht als Dozent an der Norwegischen

Musikhochschule, Oslo und dem Konservatorium in Tromsø neben Gastverpflichtungen an anderen Hochschulen inner- und ausserhalb Norwegens. Herr Carlsen war Solist mit etlichen Orchestern, u.a. dem Osloer Philharmonischen, gab Recitals und Kammermusikkonzerte mit führenden Künst-

lern Norwegens. Er spielt eine Viola, die 1979 Y. Homma in Mittenwald für ihn gebaut hat.

Morten Carlsen was born and brought up in Tromsø and studied with Hatto Beyerle at the Musikhochs-chule in Vienna, where he graduated in 1982. He has held leading posi-tions in the Orchester der Beethoven-halle Bonn, the Radiosymfoniorchester Stuttgart and the Oslo Philharmonic Orchestra. Since 1994 he has dedi-cated much of his time to teaching, and he is associate professor at the Norwegian Academy of Music in Oslo and at the Tromsø College, as

well as being invited regularly to other institutions in Norway and abroad. Carlsen made his public debut in 1981 and has performed solo with a number of orchestras, including the Oslo Philhar-monic; he has given recitals and performed in vari-ous chamber music constellations with Norwegian musicians such as Arve Tellefsen, Aage Kvalbein, Lars Anders Tomter and Eva Knardahl. He plays a viola from 1979 built by Y. Homma, Mittenwald.

– 12 – – 13 –

Page 8: *!0E1I8I-facfce! - 2L6 Johan Kvandal Elegi, op. 47 nr 1 viola solo 4:13 7–8 Ernest Bloch Meditation and Processional 4:13 / 2:01 9 Franz Liszt Valse oublièe nr. 1 piano solo 3:28

Track 2 [John Dowland]If my complaints could passions move,Or make Love see wherein I suffer wrongMy passions were enough to prove That my despair has governed me too long.O Love, I live and die in thee,Thy grief in my deep sighs still speaks:Thy wounds do freshly bleed in me,My heart for thy unkindness breaks:Yet thou dost hope when I despairAnd when I hope, thou mak`st me hope in vain.Thou say`st thou can`st my harms repair,Yet for redress, thou let`st me still complain.

Track 11 Spruch [Hoffmann von Fallersleben]In dieser Welt des Trugs und Scheins O dass dich Gott behüte,dass nie sich trübe deines Seinsjungfräulich schöne Blüte!

Track 12 Gestillte Sehnsucht [Friedrich Rückert]In goldnen Abendschein getauchet,wie feierlich die Wälder stehn! In leise Stimmen der Vöglein hauchetdes Abendwindes leises Wehn.Was lispeln die Winde, die Vögelein?Sie lispeln die Welt in Schlummer ein.

Ihr Wünsche, die ihr stets euch regetim Herzen sonder Rast und Ruh!Du Sehnen, das die Brust beweget,

wann ruhest du, wann schlummerst du?Beim Lispeln der Winde, der Vögelein,ihr sehnenden Wünsche, wann schlaft ihr ein?

Ach, wenn nicht mehr in goldne Fernenmein Geist auf Traumgefieder eilt,nicht mehr an ewig fernen Sternen mit sehnendem Blick mein Auge weilt;dann lispeln die Winde, die Vögeleinmit meinem Sehnen mein Leben ein.

Track 13 Geistliches Wiegenlied [Emanuel Geibel]Die ihr schwebet um diese Palmen in Nacht und Wind,Ihr heil’gen Engel, stillet die Wipfel! Es schlummert mein Kind.Ihr Palmen von Bethlehem im Windesbrausen,wie mögt ihr heute so zornig sausen!

O rauscht nicht also! Schweiget, neiget euch leis und lind;stillet die Wipfel! Es schlummert mein Kind.Der Himmelsknabe duldet Beschwerde;ach, wie so müd er ward vom Leid der Erde.

Ach, nun im Schlaf ihm leise gesänftigt die Qual zerrinnt.Stillet die Wipfel! Es schlummert mein Kind!Grimmige Kälte sauset hernieder;womit deck ich des Kindleins Glieder!O all ihr Engel, die ihr geflügelt wandelt im Wind,stillet die Wipfel, es schlummert mein Kind.

Sergej Osadchuk ble født på Krim i Ukraina. 15 år gammel begynte han sine studier ved Moskvakonservatoriet med Pavel Messner, selv elev av Emil Gilels. Etter å ha tatt sin diplom-eksamen med utmerkelse har han hatt en aktiv konsert-karriere, som har ført ham til bl.a. Litauen, Finland, Italia, Storbritannia, Aust-ralia og Tyskland. Han har opptrådt en rekke ganger i Moskvakonserva-toriets berømte konsertsal og vært solist med bl.a. Moskva Radios symfonior-kester og Moskva Filhar-moniske Orkester. Siden 1992 har Osadchuk under-vist ved Høgskolen i Tromsø. Han har også hatt under-visningsopphold ved flere musikkhøgskoler i utlandet.

Sergej Osadchuk wurde in Krim in der Ukraine gebo-ren. Mit 15 übersiedelte er nach Moskau, wo er am Konservatorium mit dem Gilels-Schüler Pavel Messner studierte. Nach dem Konzertdiplom – mit Auszeichnung – gab er Kon-zerte u.a. in Litauen, Finland, Italien, Australien, Grossbritannien und Deutschland. Er trat wiede-holt im Grossen Saal des Moskauer Konzervato-

rium auf und war Solist u.a. mit dem Moskauer Radiosymphonieorchester und dem Philharmoni-schen Orchester Moskau. Seit 1992 unterrichtet Herr Osadchuk am Tromsøer Konservatorium

neben mehreren Gastver-pflichtungen an Musik-hochschulen im In- und Ausland.

Sergej Osadchuk was born in Crimea in the Ukraina. At the age of fifteen he entered the Moscow Con-servatory where he studied under Pavel Essner, who had himself been a student of Emil Gilels. After grad-uating with honours he has led an active concert life, travelling to places such as Lithuania, Finland, Italy, Great Britain, Aus-tralia and Germany. He has played on a number of occasions at the renowned concert hall of the Moscow

Conservatory, and has performed as a soloist with the Moscow Radio Symphony Orchestra and the Moscow Philharmonic Orchestra, among others. Since 1992 Osadchuk has held a teach-ing post at the Tromsø College, and has tutored at a number of music academies abroad.

– 14 – – 15 –