4. Skogen og samfunnet vedlegg... · 2015-01-20 · 39 OGEN Ka 4 Sk 4. Skogen og samfunnet Havet, skogen og fjellet har vært livsgrunnlaget for menneskene i Norge siden istiden

39

LÆRE MED SKOGEN

Kapittel 4 Skogen og samfunnet

4. Skogen og samfunnet

Havet, skogen og fjellet har vært livsgrunnlaget for menneskene i Norge siden istiden. Vårt samfunn er uløselig knyttet til bruk av de samme na-

turressursene i dag. Skogen har spilt en sentral rolle i utviklingen av samfun-net og vår kulturelle egenart. Det kommer f eks til uttrykk i nordmenns sterke tradisjoner for å bygge og bo i tre. Omlag 80 prosent av bolighusene i Norge er bygget av tre. I den sammenheng inntar vi en helt spesiell plass i Europa.

Mennesket har satt spor i skogen opp gjennom historien. Dagens skoglandskap er et produkt av geologi, klima, skogens innvandringshistorie og menneskets langvarige bruk. Etter at jordbruksfolk slo seg ned i nord for 5 000-6 000 år si-den, har mennesket med stadig mer effektive midler påvirket utformingen av skoglandskapet. Bruken av skogen har ført til at det i vår tid neppe er skog i Norge som ikke er kulturpåvirket direkte eller indirekte.

De første jordbrukerne startet med svedjebruk i den mest storvokste varmekre-vende lauvskogen. Det er der de beste jordbruksarealene ligger i dag. Svedjebruk som driftsform ble forbedret med finneinnvandringen til Østlandet på 1600-tallet.

Trolig har beitebruken formet skogbildet i Norge mer enn noen andre inngrep. Beiting har pågått i tusener av år over nesten hele landet. De ytre kystbygdene opp langs vestkysten av Norge ble tidlig avskoget som følge av klimaforverring, vinterbeiting og svibruk. Også hogst av virke til husbrensel og bruksmateriale, innkoking av salt fra sjøvann og utvinning av tretjære, bidro til denne avsko-gingen. Den norske kystlyngheia er tusenårig kulturlandskap og en forlengelse av tilsvarende kulturlandskap lengre sør i Europa – den atlantiske lyngheien.

Den lange tradisjonen med seterbruk (stølsdrift) har tatt hardt på skogen. De siste 150 årene er om lag 70 000 setrer nedlagt. Særlig etter siste verdenskrig har setringen gått kraftig tilbake. I dag er det drift på ca 2 000 setrer. Nedgangen i feholdet og bruken av utmarka til beite og fórhøsting, har gitt skog på gammel kulturmark og økt foryngelse i skogen.

Opp gjennom historien har skogen utmerket seg som nøkkelen til utnyttelse av andre naturressurser og dermed grunnlag for bosetting og utvikling av an-dre næringer. For eksempel er historien om skogen i Norge samtidig historien om jordbruket, gruve- og smelteverkene, industrien, handelen og sjøfarten og grunnleggelsen av mange byer og tettsteder.

Fra og med 1500-tallet og inn i vår tid fikk skogen nye hovedroller i utviklin-gen av samfunnet. Århundrene som fulgte var preget av vekst i folketallet, økt interessekamp og press på skogen. På tross av advarsler mot overbeskatning, ble det drevet en skånselløs hogst. Hogst av eik til skipsbygging gjorde slutt på de norske eikeskogene.

Innføringen av vassaga og etterspørselen etter trevirke i Europa, sammen med kort sjøvei til markedene, åpnet for eksport av store mengder trelast. Trelastek-

Kapittel 4 Skogen og samfunnet 40

LÆRE MED SKOGEN

sporten vokste til å bli Norges betydeligste eksportnæring. Hogsten til eksport tok ut det største og beste tømmeret fra skogen. Da skogene langs kysten var uthogd, flyttet hogsten til innlandet og tømmeret ble fløtet ut til kysten.

Samtidig med trelasteksporten fikk skogen nye krevende roller som energikilde. Framveksten av gruve- og smelteverkene og annen varmekrevende virksomhet slukte store mengder ved og trekull. I høytliggende skogområder har verksdrif-ten avskoget landskapet for all overskuelig framtid, f eks på Røros.

Gjennom innføring av treforedlingsindustri og overgang til industrisamfunn i Norge på siste halvdel av 1800-tallet, ble skogen råstoffkilde for papirproduk-sjon. Mot slutten av 1800-tallet la uttak av virke til ved og trekull, trelast- og treforedlingsindustrien, parallelt med husdyrbeiting, press på skogene. I 1873 var volumet av tømmerhogsten høyere enn dagens nivå, til tross for at folketallet i Norge bare var ca 1,8 mill.

Ensidig vekt på høsting av trevirke, kunne ikke fortsette. Skulle den sterkt vok-sende befolkningen i industrisamfunnet sikres nødvendig forsyning av trevirke i framtiden, måtte tilveksten i de uthogde skogene øke, og hogsten måtte være i samsvar med tilveksten. Et skogbruk med bl a planting og pleie av bartrær, først og fremst gran, var løsningen som ble valgt. I mellomkrigstiden la myn-dighetene det første banebrytende skogpolitiske grunnlag for et nytt skogbruk.

Den store omleggingen i skogbruket kom etter 1950. Først da nådde teknologi og kunnskap ut i skogen for fullt. Industrisamfunnet stilte krav om skogkultur med vekt på produksjon, mekanisering, effektivisering og transportomlegging. Øks og sag ble erstattet med motorsag, hest og fløting av traktor og skogsveinett.

I dagens samfunn spiller skogen en mindre rolle som energikilde, men behovet for råstoff til papir og trelast er ikke mindre enn tidligere.

Skogindustrien består av to ulike hovedgrupper; treforedlingsindustri og treindustri. Treforedlingsindustrien adskiller fibrene i veden. Fibrene frigjøres mekanisk eller kjemisk til henholdsvis tremasse eller cellulose som brukes til produksjon av papir. Treindustrien bearbeider heltre i en eller annen form og produktene er bygningsmaterialer, innredninger og møbler.

I årene fra 1950-1970 var treforedlingsindustrien karakterisert som en meget forurensende industri, med store utslipp til vann og luft. Utslippene til vann besto bl a av fiber, oppløst organisk materiale og organiske klorforbindelser. Til luft var utslippene svoveldioksid, hydrogensulfid, aske og klorgass. En kraftig strukturomlegging med nedleggelser av bedrifter, investering i prosess-forandringer, renseanlegg og nye bedrifter, har gitt radikale miljøforbedringer. Industrien har avløpsfrie fabrikker som et endelig mål.

Skognæringen (skogbruket og skogindustrien) er vareleverandør til bygnings-industrien, grafisk- og forlagsvirksomhet og kjemisk industri. Det er utviklet en rekke forbedrete skogprodukter og produkter med nye bruksområder. Skogen

41

LÆRE MED SKOGEN


spiller en sentral rolle for sysselsetting og økonomi i distriktene med ringvirk-ninger til tettsteder og byer. I tillegg har skogen, sammen med resten av naturen, fått en utvidet oppgave som sted for opplevelse og rekreasjon. Allemannsretten og store utmarksområder er grunnlaget for norske friluftstradisjoner og to av de sterkeste kortene for turistnæringen. Mange mennesker driver jakt og fritidsfis-ke. Storviltet er en betydelig kjøttressurs og av økonomisk verdi for distriktene.

Skogen og kulturenKulturarvenPå samme måte som norsk flora og fauna har innvandret fra øst og sør, er norsk kultur en del av et kulturfellesskap med folk langt utenfor landets grenser. De store omvelt-ningene, f eks jordbruk og bruk av jern, har kommet med innvandring av nye folkegrup-per.

De nordlige barskogene har gjennom tuse-ner av år vært felles naturtype for folkene i Nord Europa – fra Norge i vest til Russland i øst. I dette «fellesrommet» har folkene utvekslet måter å bruke skogen på. Arkeolo-giske funn tyder f eks på at teknikken med å bygge hus i laftet tømmer, stammer fra øst.

Med grunnlag i havet, skogen og fjellet har menneskene i Norge skapt sin egenart. Både bondekulturen og den samiske kulturen sær-preges av et nært forhold til skogen og bruk av trevirke. Skogen ga fiskerbonden bord til å bygge båter og fjellbonden tømmer til se-terhus. Samene kunne bygge lette og sterke trekonstruksjoner som de trengte til f eks sleder og teltstenger.

Under dannelsen av et selvstendig Norge på 1800-tallet og fram på 1900-tallet, ble bon-dekulturens nærhet til naturen satt i fokus. Norsk treskjærerkunst, trehustradisjoner og bruksgjenstander i tre ble sterkt framhevet. Vikingskipene, stavkirkene og gårdstun med gamle trehus er de sterkeste symbolene på norsk treteknikk og dekorativ trekunst.I folkediktningen og kunsten har skognatu-ren fått en sterk plass. I Asbjørnsen og Moes

eventyrsamling er skognaturen skildret med tusser og troll og vi-sualisert med Kittelsens tegninger. Fra nasjonalromantikken kjenner vi praktfulle malerier fra norsk skog, f eks Cappelens «Døende ur-skog». Fra Wergeland, Caspari og Hamsun til Fønhus, Skjæraasen og Børli går skogen igjen som tema og ramme for diktningen.

Nordmenn er stolte av sin natur- og friluftslivtradisjon. De har sterke røtter tilbake til en nær fortid hvor folk måtte bruke utmarka for å overleve. Det mest særpregete norske i denne tradisjonen – skiene – er kommet fra skogen. Fra Fridtjof Nansen til De XVII Olympiske Vinterleker Lillehammer 1994, har ski vært et symbol til verden på norsk identi-tet og egenart.

Sammen med sjøen og fjellet er det skogen nordmenn søker for rekreasjon og naturopp-levelse. For mange er skogen den lettest tilgjengelige naturtypen og derfor mest brukt i hverdagen. Tilretteleggingen for utfart i Oslomarka og andre bynære skoger viser den sentrale rollen skogen har for natur- og friluftslivet.

Hamar Olympiahall Vikingskipet

Stavkirke

Tømmerhus


LÆRE MED SKOGEN

AllemannsrettenAllemannsretten er grunnlaget for den norske friluftslivstradisjon. Allemannsretten bygger på eldgamle rettigheter fra den tiden høsting i utmarka var livsnødvendig for me-nigmann, og er bekreftet i de eldste skriftlige lovene, lagtinglovene. Rettighetene har ikke endret karakter oppgjennom tidene selv om omfanget har blitt innskrenket gjennom lov og forskrifter. Hovedprinsippene i alle-mannsretten som gjelder utmark, er uttrykt i friluftsloven.

Utmark er udyrket mark. Den omfatter det meste av vann, strand, myr, skog og fjell i Norge. Det er båndtvang for hund i tiden 10. april-20. august. I tiden 15. april-15. sep-tember er det ikke tillatt å tenne bål i eller i nærheten av skogsmark uten særskilt tillatel-se fra den lokale brannsjefen.

Innmark er all dyrket jord; åker, eng, kultur-beite og hage. I tillegg regnes yngre plan-tefelt, gardsplass, hustomt og industriareal

som innmark. En bør søke nærmere informa-sjon om allemannsretten og lokale bestem-melser i kommunen

FriluftslivetI Norge fikk bruken av utmarka til rekrea-sjon en kraftig oppsving med innføringen av ferieloven i 1947. Etter hvert som privatbi-len ble mer vanlig utover i femti-sekstiårene og folk fikk bedre økonomi og mer fritid, økte utfarten til sjø, skog og fjell.

De siste tiårene har de mest populære ut-fartsområdene fått en høy grad av motorisert ferdsel, utbygging og tilrettelegging. I norsk friluftslivtradisjon har det enkle friluftslivet stått sterkt. Stortinget ser det som viktig å føre videre tradisjonene som setter naturopp-levelsen og det enkle friluftslivet i sentrum.

Det er få land i Europa som har så stor andel registrerte jegere som i Norge. Jakt-året 1994/95 betalte ca 174 000 jegeravgift til Staten. Om lag 250 000 personer har de siste årene betalte fiskeavgift for lakse- og innlandsfiske. Barn under 16 år trenger ikke betale fiskeavgift til Staten eller grunneier for stangfiske etter innlandsfisk, unntatt laks, sjøørret og sjørøye. For barn kan fisking være et meget motiverende møte med natu-ren. Fiskearten og størrelsen på fisken spiller liten rolle. Det viktigste er å få fisk.

Den eldste bruken av skogen De første menneskeneVåre forfedre, som var et jeger- og samler-folk, antas å ha innvandret for ca 10 000 år siden. De første gruppene kom sørfra over Skagerak, sørøstfra gjennom Sverige til Østlandet og gjennom Finland og Kolahalv-øya til kysten av Finnmark og Troms. Fra disse tre innvandringsrutene regner man med at menneskene har spredd seg videre langs kysten i vest.

Steinalderfolkene fant fram til områder hvor naturen var gavmild. I perioder med kaldt klima eller lite mat, må en regne med at en-kelte grupper døde ut eller forlot landet. Det

Friluftsliv«naturopplevelse»

Næring/Turisme

Forskning/Formidling

Idrett

HelsevernHøsting

Jakt/fiskerettigheterTransport/overnatting

Tilrettelegging

Tur-orientering

Tur-langrenn Trening

Rekreasjonogtrivsel

Jakt/ Fiske Bær/ sopp

Natur- studier Foto Under-visning

Friluftslivet og tilgrensende virksomheter Kilde: Omarbeidet etter Tellnes

43

LÆRE MED SKOGEN


anslåes at Norge under steinalderen hadde en befolkning som kunne svinge fra noen hundre til noen tusen mennesker.

Noen grupper holdt til ved kysten og de indre fjordstrøk. Havet ga sesonger for fisk, fugl og andre sjødyr. Mellom sesongene var fjæra et sikkert spiskammer. I tillegg var vin-teren mildere ved kysten enn i innlandet. An-dre grupper tilpasset seg innlandet og streifet omkring i viltets trekkveier. Rein og elg var krevende å jakte på, og innlandsfolket måtte utnytte all mat naturen hadde å by på: bl a fisk, småvilt, bær, sopp. Ved boplasser på Hardangervidda er det funnet fem-sekstusen år gamle ørretbein. Funnstedene tyder på at fisken var utsatt. Menneskets lange praksis med å spre fisk har spilt en grunnleggende rolle for fiskeartenes utbredelse.

For å overleve må innvandrerne ha kjent til bruk av ild. De første menneskene som mestret ilden, trengte skogen. Trevirke er energirikt og steinaldermenneskene laget ild de kunne varme seg ved, steke og koke mat på og holde ved like. Skogen ga ikke bare brensel. Den ga ly for vær og vind, mate-rialer til våpen og redskaper samt vilt og spiselige planter og bær.

Jegerfolkets bruk av trevirke var ingen merkbar belastning for skogen. Konsekven-ser for skogen ble det først etter hvert som menneskene for ca 6 000 år siden ble bofaste og begynte å ta de beste voksestedene til jordbruksland.

Den første kulturpåvirkning i skogenKlimaet i Norge var som i Danmark og Nord-Tyskland i dag. Det varme og fuktige værlaget lokket nye folkegrupper til landet. Innvandrerne lærte noen av jegergruppene å dyrke jorda og holde det første tamme feet; sau og storfe. Gradvis smeltet de to sam-funnsformene sammen.

De første fangstanlegg for elg ble bygget i denne tiden. Fangstanleggene lå på indre Østlandet og i Trøndelag og besto av kilo-meterlange og to meter høye sperregjerder (skigarder) på tvers av elgens trekkveier. I sperregjerdet var det åpninger med dype elggroper. Fangsten pågikk vår og høst når elgen var på trekk mellom sommer- og vin-

terbeite. Fangstanleggene for elg ble brukt helt opp på 1600-1700-tallet og vitner om elgens betydning som viltressurs.Jordbruket startet ved Oslofjorden og spred-de seg langs kysten av Sør-Norge, oppover flatbygdene og dalene og innover i fjordene. Der vokste den varmekjære lauvskogen som i flere tregenerasjoner hadde omdannet

jordsmonnet til næringsrik brunjord. Sko-gen ble brent for å gi plass til dyrking av de første kornslagene; hvete og bygg. Å la ilden rydde skogen sparte bonden for mye arbeid. Samtidig ble jorda tilført næring. Siden jorda ikke ble gjødslet, ble den utpint i løpet av få år, og ny skog måtte brennes. Denne drifts-formen kalles svedje-bruk eller svibruk. Overgangen fra et rent jeger- og samlerliv til en kombinasjon med jordbruk ga mer mat til menneskene, og folketallet begynte å stige.

I skogen hentet bonden emner til jordbruks-redskap, husgeråd og våpen. De få funn av bronsegjenstander som er gjort i Norge, tyder på at bronse ikke ble brukt til arbeids-redskaper. Flintøksa ble brukt til å felle trær fram til jernøksa tok over. Med flintøksa var hogst og bearbeiding av tømmeret tidkre-vende, og bruken av bygningstømmer var begrenset. I bronsealderen bygde folk store langhus som ga husrom både til folk, fe og avling. Veggene var av stein, jord og torv. Tømmer ble først og fremst brukt i taket.De dyrkede arealene var forbeholdt korndyr-king. Bygningstømmer og mindre virke til brensel og gjerding ble hogd i skogen rundt gården. Dertil ga skogen beite og vinterfór i form av gras, lauv og bark til buskapen. Ut-glisning av skogen var en fordel for husdy-

Fangstgroper for elg, Hirkjølen i Ringebu.


LÆRE MED SKOGEN

rene fordi gras- og urteveksten økte. Gradvis ble det skogløse områder inntil gårdene.

SaltbrenningVelstanden som jordbruket førte med seg, stimulerte byttehandel og håndverk. Saltet ble tidlig et livsnødvendig konserverings-middel for kjøtt og fisk. For folket ved havet ble saltet et viktig eksportprodukt, og nettopp saltkoking var antakelig vår første industri. Markedet var det nære innland og steder rundt den saltfattige Østersjøen. I sagatiden var det “saltkarlar” som kjøpte ved og solgte salt. Både Gulatingsloven og Frostatingsloven regulerte retten til saltbren-ning. Kirken tok tiende av saltbrenninga, og landskyld (skatt til kongen) kunne betales med salt.

Saltbrenningen tok hardt på furuskogen. Det gikk med tre favner ved til å dampe inn sjø-vann til ei tønne salt. I Fosnes i Nord-Trøn-delag ble det omkring 1775 produsert 800-900 tønner med salt årlig. På Valløy ved Tønsberg var saltverket i drift til etter år 1800. Da ble torv brukt til brensel fordi verkets skoger var uthogd.

Tjære og garvesyreVed siden av salt, ble tretjære tidlig handels-produkt og betalingsmiddel. Gulatingsloven regulerte retten til tjærebrenning og sier om leilendingen: “Tjøre skal han ikkje brenna meir enn det han treng til å breda skipi sine med”. I 1643 la Kongen ned forbud om hogst av furuskog til tjærebrenning. Bare stubber, røtter og vindfall var tillatt å bruke til virke i tjæremilene.

Bark inneholder garvesyrer som ble brukt til garving av huder og skinn og barking (impregnering) av seilduk og garn mot råte. I 1442 fikk skomakerne i Oslo full frihet til å kjøpe bark. Det ble brukt bark fra gran og bjørk, og aller helst fra eik. Kongen av Danmark-Norge så på bruk av bark som en trussel mot framtidig tilgang på eiketømmer. I perioder vekslet det mellom eksportforbud og ekstratoll på eikebark. Eikebarken var viktig for garveriene og en godt betalt vare. Først da kjemiske garveekstrakter tok over i 1905 ble barken utkonkurrert.

Jernvinna

Klimaforverringen som startet ca år 500 f Kr var så langsom at folk knapt nok merket den. Jernet som kom i daglig bruk her i landet omkring år 500 e. Kr., var med å sette fart på samfunnsutviklingen. Fra vikingtiden og helt fram til svartedauen økte folketallet som i år 1 300 er anslått til 400 000 mennesker.

Myrmalmen var råstoffet for framstilling av jern. Ved og trekull i store mengder var nødvendig i framstillingen. Igjen var det skogen som gjorde framskrittet mulig. Utvinningsmetoden ble kalt jernvinna.Ved ble brukt til å røste malmen. Røstingen var en bearbeidelse av myrmalmen ved bren-ning før metallet ble vunnet ut. Røstet malm og trekull ble deretter lagt lagvis i en sjak-tovn bygd av leire (jernvinne/blæstergrop). Trekullet smeltet malmen og var nødvendig i den kjemiske prosessen som omdannet jernoksidet i malmen til metallisk jern.Hovedtyngden av jernvinneanleggene finner en i de indre dalene og lavfjellsområdene på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Anleg-gene ble plassert i nærheten av malmholdige myrer. Ved og trekull til jernvinnene ble hogd og brent i skogen rundt anleggene. I middelalderen var det utstrakt handel

med jern fra myrmalm produsert i Valdres, Gudbrandsdalen, Østerdalen, Jemtland og Herjedalen.

Omfattende jernvinneanlegg fra middelalde-ren ble avdekket i forbindelse med utbyggin-gen av Dokkfløymagasinet mellom Nordre Land og Gausdal kommune i Oppland på

Rekonstruert jernvinne fra Dokkfløy

45

LÆRE MED SKOGEN


slutten av 1980 -tallet. Gjennom utprøving med rekonstruksjoner av jernvinna ved Dokkfløy brukte arkeologene ca 0,17 m3 ved til trekull for å lage ett kilo jern. Ved til røsting er ikke medregnet. Forsiktige anslag tyder på at det kan være produsert 50 tonn jern på anleggene over en periode på 450-500 år.

I de første periodene en brente jern på Dokk-fløy, ble furu foretrukket. Grana innvandret ikke til området før utpå 1400-tallet. Før den tid besto skogen av furu og bjørk. I de siste jernvinneperiodene gikk de over til å bruke bjørk. Gjennom de mange hundreårene som produksjonen pågikk, regner en med at fu-ruskogen nær anleggene har blitt brukt opp. Mangelen på furu tvang menneskene til å bruke bjørk. Etter hvert som bjørka ble hogd må landskapet rundt anleggene ha blitt åpne hogstflater.

Med svartedauen døde jernvinnedriften ut nesten over hele landet. Fra 1500-tallet kom jernverkene med masovn og jernsteinmalm i bruk i Norge. I noen få bygder ble jernvinna (Evenstadovnen) brukt fram på 1800-tallet.

Klimaforverringen og beitebrukenKlimaforverringen sammen med kulturpå-virkningen var årsak til skogens tilbakegang langs kysten og i fjellet. Framover i viking-tiden ble trolig områdene nær gårdene for små til å gi nok fór og beite til en voksende buskap. Setring ble vanlig. Fjellskogen ble tatt i bruk. Det er sannsynlig at jernutvinning og seterdrift gikk hånd i hånd. Allerede på denne tiden kan bruk av skogen ha presset skoggrensa nedover der setrene har ligget nær skoggrensa.

Det var langs kysten at skogen ble utsatt for sterkest press fra mennesket. Dannelsen av den atlantiske lyngheien (heden) som strek-ker seg langs kysten fra Portugal til Troms, har pågått både før og etter klimaforver-ringen. Kystlyngheiene på Vestlandet ble til i romertiden (500 år f. Kr.). I strøk hvor klimaet var egnet til å ha husdyrene på beite hele året, gikk det hardt utover skogen. En regner med at skogen forsvant i dette om-rådet som et resultat av klimaforverringen, kombinert med vinterbeiting, lyngsviing, lyngslått og torvstikking.

Vinterbeite og skog lot seg vanskelig kombi-nere. Om vinteren visner det meste av under-vegetasjonen i skogen ned. Dyrene gikk da løs på buskvegetasjon og ungskog. Skogen gikk ut og ble erstattet av gras- eller lynghei. Forskning på Norhordlands lyngheiområder viser en tilpasning av jordbruket til det skog-løse landskapet. Kystfolket i Norge utnyttet

heiene på lignende måte som folkene lenger sør og vest i Europa. Lyngheiene produ-serte mindre mat til buskapen enn skogen. Men dette ble kompensert ved å nytte større arealer og systematisk lyngsviing for å øke næringsverdien i beitet. I mangel av skog, måtte folk stikke myrtorv til brensel.

Hus- og båtbygging og trelasthandelJernøksa gjorde det mye lettere å felle trær. Gradvis ble menneskene flinkere til å bygge bærende konstuksjoner av tre. Rundt år 1000 ble lafteteknikken kjent. Behovet for tømmer økte. Gården fikk etter hvert mange hus til ulike formål – våningshus, stabbur, fjøs, løe, stall, smie, kvern, naust, uteløer og seterhus.

Med jernøksa ble det lettere å hogge bord av tømmeret. Bordene ble materialer for viking-skipene. Ingen andre folk på Atlanterhavs-kysten av Europa hadde båttyper som kunne

Kart over den atlantiske lyngheien. Kilde: Etter Gimmingham 1972.


LÆRE MED SKOGEN

måle seg med vikingskipene i åpent hav. En viktig forutsetning for Norges storhetstid i vikingtiden og ut i middelalderen var lagt.

Den første trelasteksporten kom igang på 1200-1300 tallet. Det var tømmer og hug-genbord fra kystskogen. En stokk ga to huggenbord. Stokken ble delt med kiler og halvdelene ble flathogd på utsiden. Tre-lasten gikk til skogfattige områder rundt Nordsjøen; Jylland, Flandern, Nederland og Øst-England.

Økende bruk av skogenSkogen blir ettertraktet og Kongen vil styreFra 1500-tallet og fram mot vår tid skjed-de det en sterk utvikling i Europa. Økende folketall, nye kunnskaper og ny teknologi, kriger og framveksten av stormakter, la et sterkt press på Europas naturressurser. Nor-ges naturressurser fikk økende betydning for de folkerike landene lenger sør.

Europas byer trengte trematerialer til opp-bygging etter kriger og branner. Stormaktene hadde behov for eik til å bygge marine- og handelsfartøyer. Norsk trelast ble en etter-traktet vare. Trevirke spilte også en nøk-kelrolle i utnyttelse og videreforedling av andre norske naturressurser, f eks til bryting og videreforedling av malm. Den økende etterspørselen etter trevirke førte til rovdrift på skogen i enkelte områder i Norge.

Etter Reformasjonen i 1537 tok Kongen eiendomsrett til kirkegodsene. Kongen fikk betydelig større makt til å styre næringliv og økonomi. Lover og reguleringer om hogst og handel med skog og skogprodukter ble til for å ivareta Kongens interesser. Av hensyn til den dansk-norske marinen og utenriks-politikken ble det restriksjoner på hogst og eksport av eikelast og tømmer til master.Eikeskogene på Sørlandet lå høvelig til for utskiping. På kontinentet lå derimot eike-skogene i innlandet. Dette ga et fortrinn til norsk eikelast. Eika er vanskelig å fløte og tung å kjøre. Fraktkostnadene på kontinen-tal eik ut til skipsverftene langs Europas kyst, ble dyrere enn sjøfrakten på norsk eik.

De små norske eikeskogene ble med tiden uthogd og har siden ikke tatt seg opp.

På 1500-tallet var det flere eksportforbud på norsk trelast fordi Danmark skulle ha før-steretten til trelasten. Det allmenne eksport-forbudet måtte Kongen snart gi opp. I siste halvdel av 1500 -tallet var trelasteksporten blitt så viktig for norsk næringsliv at den ikke var til å stoppe. I tillegg ga den inntek-ter til Kongen og overskudd på handelsba-lansen.

På 1600-tallet ble Kongens interesse for sko-gen sterkere. Eneveldet ble innført i 1660 og Kongen overlot embetsverket å styre istedet for adelen. Embetsverket prøver å dirigere skognæringene. Av milepæler i denne tida kan nevnes; byprivilegiene 1662, «Skovordi-nansen» 1683 og sagbruksprivilegiene 1688. I « Skovordinansen til Skovens desbedre Conservasjon udi Norge» uttrykkes det uro for skogressursene; Skogene «have meget aftaget» – « paa adskillige Steder utilbørli-gen bleven udhugne»

Den første opptakten til planmessig skogstell kom et stykke ut på 1700-tallet. Tyske forst-folk med fagkunnskaper om foryngelse og

Gammel arbeidstegning av emner til skipsvirke. Kilde: «Skogen i Agder» av Andreas Vestad.

47

LÆRE MED SKOGEN


stell av skog ble sendt til Norge. En offentlig skogadministrasjon, Generalforstamtet, med sete på Kongsberg, ble nedsatt. Embets-verket var imot skogadmini-strasjonen, og det faglige skogsynet måtte vike for sosiale særinteresser. Generalforstamtet ble nedlagt.

Vassaga – en revolusjonVassaga kom i bruk i Norge på begynnelsen av 1500-tallet. Oppgangssaga, hadde et om lag to meter langt sagblad festet i ei solid treramme. Ramma med bladet ble med stor kraft presset opp og ned ved hjelp av et vass-hjul. Tømmerstokken ble ført mot sagbladet på en benkeplate som gikk på ruller. «Kraftsaga» revolusjonerte produksjonen av bord. Tidligere var dagsprestasjonen for mann med dreng ei tylft (tolv tømmerstok-ker) om dagen. Hver stokk ga to huggen-bord. Med vassaga klarte samme mannska-pet tre tylfter, og syv til åtte bord fra hver stokk.

De fleste sagbrukene var ikke store. Vest-landet var dominert av små bondesager som utnyttet mindre elver og flombekker. I Skien, Larvik, Moss, Eiker og Modum var det tidlig konsentrasjoner av sagbruk. I Mosse-elva lå

det i en rad over 50 vassager etter hverandre. De fleste store sagbrukene i Norge var eid av Kongen. Rundt 1650 var det ca 1 750 sagbruk i landet.

Trelasteksporten «tar av»Trelasten seilte bokstavelig talt opp som Norges viktigste eksportprodukt på 1500-1600-tallet. Markedene lå i første rekke rundt Nordsjøen, men norsk trelast gikk også til Portugal, Spania og Italia. Den internasjonale trelasthandelen i Europa var dominert av norske massevarer til husbyg-ging, grunnarbeid, gruver og diker. Trelast fra de skogrike landene rundt Østersjøen kunne ikke konkurrere med den norske på grunn av lange frakter og Øresundstollen. Trelasten ble hentet av hollendere og hanse-ater. Norsk sjøfart var kommet i skyggen av utlendingene. Da hansatiden var over og den hollandske sjøfarten gikk tilbake mot slutten av 1600-tallet, tok norske og engelske skuter over en større andel av trelastfrakten. De britiske øyene ble et økende marked.

Bøndene var trelasteksportørene omkring 1500. De sto for drifta fram til utskipnings-havna og enkelte seilte selv med trelasten til utlandet. Etter hvert som skogen ble uthogd i kystbygdene, ble det nødvendig å hente tømmer fra innlandet. Den lange tømmer-driften ned til kysten krevde samordning og kapital. Trelasthandelen kom over på hendene til kjøpmenn og rikfolk. De skogri-ke vassdragene ble bygd ut for fløting, store sagbruk ble bygd i nedre del av elvene og utskipingen ble samlet til elvemunningene. Mange av byene langs kysten er grunnlagt på trelasteksport, f eks Drammen, Halden, Skien, Arendal, Molde, Namsos og Mosjøen.

Det ble interessekamp om den lukrative trelasteksporten. Byprivilegiene ga hver by et omland (sirkumferens) hvor byens handelsmenn hadde enerett til handel. Etter hvert som nye steder fikk kjøpstad- eller ladestedrettigheter oppsto det drakamp om grensene for handelsomlandet. Innføringen av sagbruksprivilegiene ga enerett til å skjæ-re tømmer til eksport.Ved hjelp av privilegi-ene begrenset Kongen skurden i 1688 fra ca 6,8 mill til ca 3,4 mill bord i området fra Sira til Svenskegrensen. På Vestlandet og i Trøn-delag fikk de skjære fritt, til tross for at her kunne faren for uthogging av skogen være størst. Det avgjørende motivet for restrik-sjonene var økonomiske. Eksporten kom på færre hender og prisene kunne drives opp ved salg til utlendingene. Trelastaristokra-

Oppgangssag med sju blad. Saga står på Norsk Skogbruksmuseum på Elverum.


LÆRE MED SKOGEN

tiet er de familiene blitt kalt som i løpet av 1700-tallet og et stykke ut på 1800-tallet tjente seg rike på trelasthandelen.

Elvene åpnet skogeneNøkkelen til utnyttelse av skogen ligger i mulighetene til å få tømmeret ut. Gradvi-se utbygginger og jevnlig vedlikehold av fløtingsveiene opp gjennom århundrene, gjorde elvene til et effektivt transportnett for tømmer. På begynnelsen av 1900-tallet var så godt som alle fløtbare side-elver (tverrel-ver) i skogdistriktene tatt i bruk til fløting.

Fløtingstømmeret ble barket i skogen. Bar-ket tømmer flyter lettere enn ubarket. Om vinteren ble hogsten utført og tømmeret kjørt med hest fram til velteplass ved nærmeste fløtbare elv. På velteplassen ble tømmeret målt og skogeierens og tømmerkjøperens merker ble slått i endene på tømmeret. For å øke elvas evne til å bære tømmer, ble det bygd fløtingsdammer ovenfor velteplasse-ne. Det ga ekstra vann til tverrelvene under

fløtingen. Egne mannskaper, fløterlag, fløtet tømmeret ned til hovedelva og videre til sagbrukene.

Fløtingsdammer, tømmerrenner, kanaler og utbedringer i elveløpene var arbeider som lettet fløtingen. Noen steder i landet ble omfattende anlegninger bygget, f eks kjerra-ten i Åsa like etter år 1800. En kjerrat er et kjettingspill for transport av tømmer. Kjerra-ten i Åsa var drevet av mange vasshjul. Den trakk tømmer fra Steinsfjorden (64 moh) i Tyrifjorden opp til Storflåtan (454 moh) i Bogstadvassdraget i Nordmarka. Kjerraten ble bygd av Peder Anker på Bogstad fordi han trengte mer tømmer til sine nye sager i Lysakerelva. Sørkedalen og traktene nord-over var nærmest uthogde. Derfor kjøpte Anker skoger i Land og Valdres. Tømmeret fra skogene ble fløtet nedover vassdragene til Tyrifjorden og løftet over i Bogstadvass-draget ved hjelp av kjerraten i Åsa.

Dimensjonshogst i veiløse skogerUtover på 1700-tallet kjøpte byborgerne skog i de indre og øvre skogsbygdene. Dimensjonshogst i kombinasjon med stor etterspørsel krevde stadig nye skogarealer. Ved dimensjonshogst hogg en bare de største og beste trærne. Resten lot en stå igjen. Denne form for hogst utglisnet skogen, og den naturlige gjenveksten gikk meget sent. For å gi en bestemt mengde tømmer, krevde dimensjonshogsten bruk av størrre skogarea-ler enn dagens skogbruk.

Hogst og kjøring ble utført om vinteren, og hoggere og kjørere kunne ligge ukesvis i tømmerskogen. Øksa ble brukt til felling, kvisting og barking. Den første saga, stokk-saga eller tomannssaga, kom ikke i bruk før mot midten av av 1800-tallet. Skogsarbei-derne måtte ta til takke med overnatting i en-kle koier og noen ganger under en gapahuk med en nying til varme gjennom vinternatta.

Fløtingen og hesten gjorde skogsdriften uavhengig av vei. Det var lettest å ta seg fram med hest og tømmerlass om vinteren. Hesten kunne ta seg fram i relativt ulendt skogsmark dersom trasévalget var gjen-nomtenkt og lasset var lite. Transporten og nattekulda lagde hardpakkede snøveier. De gamle hesteveiene som ikke er bygd om til

Registrerte dammer og andre fløtningsinnretninger i Nordmarka 1973 - 76. Kilde: T.M. Holmen

Fløtningsdammer

Fløtningsinnretninger

N

Katnosa Maridalsvassdraget

HakkloaKikut-stua

Kobberhaug-hytta

Skjærsjøen

Maridals-vannet

Storflåtan

Kjerrateni Åsa

Til Steinsfjorden

SøndreHegglivatn

Bogstad-vassdraget

Bogstad-vannet OSLO

49

LÆRE MED SKOGEN


moderne skogsveier, er knapt nok synlige i terrenget idag. Det trengs et øvet øye for å se spor etter gammel skogsdrift. Det mest synlige bevis på at det har vært skogsdrift i de innerste veiløse skogene, er fløtingsdam-mene og andre fløtingsinnretninger.

Folketallet vokste på landsbygdaI 1665 bodde om lag 93 prosent av folket på landsbygda og levde mer eller mindre av naturalhusholdning med basis i gårdsdriften – fiskerbønder langs kysten og skogbønder i innlandet. Ved folketellingen i 1801 bodde fremdeles 90 prosent av folket på landsbyg-da. Det var blitt 40 prosent flere gårdsbruk. En økning som hovedsakelig skyldtes gård-deling. Staten prøvde å skaffe tilveie mer dyrkingsjord ved å organisere nyryd-ding. Men den beste jorda var allerede tatt i bruk. De som ville rydde jord måtte enten flytte til statsgrunn langt inne i utmarka eller tegne husmannskontrakter med bønder. De fleste gjorde det siste og ble tildelt mark i bondens heimeskog.

Klimaforverring og seterbruk presset skogen tilbakeI perioden 1650-1850 var det store uår i jordbruket. Klimatisk kalles tiden fra ca 1600 til ca 1900 «den lille istiden» fordi isbreene vokste. Til tross for mange dårlige somrer og mye ufred, vokste jordbrukspro-duksjonen sterkt i denne perioden. Særlig ble det satset stort på husdyr. Den voksende befolkningen fant det gunstig å vektlegge feholdet mer enn åkerbruket. Feholdet hadde størst betydning i fjellbygdene, på Vestlandet og i Nord-Norge fordi folk var avhengig av å importere korn. Fór til dyrene hentet en fra store utmarksarealer, og seterbruket var letteste vei til vekst i jordbruket.Seterbruk er et kompromiss mellom det bo-faste åkerbruket og den nomadiske fedriften flere steder i verden. I Norge har seterbruk vært drevet siden før vikingtiden. Fra 1650 ble det bygd mange nye setrer, og setermar-ka gikk lengre inn i utmarka enn tidligere. I mange bygder var det vanlig med både en heimestøl og en langstøl. Setermarka ble brukt på tradisjonell måte; buskapen beitet fritt, slåttemark på setervollen ble gjer-det inn, gras og lauv ble høstet i utmarka, gjerdemateriale og ved ble hogd i skogen rundt setra. Forbruket av ved til ysting og

innkoking av myse var stort. Det ble regnet en halv favn ved (1,2 m3) per ku i løpet av sommeren. Med årene ble skogen nær setra

snauhogd, og en måtte søke lengre ut fra setra etter ved.

Gjenveksten av skogen i de nære hogstom-rådene ble holdt nede av beiting og husdyr-tråkk. Også skog langt borte fra setra, ble merket av beiting og tråkk. Gradvis ble det skapt et kulturlandskap som strakte seg fra setervollen og langt ut i skogen.I fjellbygder der setrene var samlet i seter-

Utviklingen av husdyrtallet, storfe, sau og geit, fra 1600-tallet og fram til idag. Kilde: SSB

Storfe

Småfe

Geit

Husdyr i mill

1665

År

1723

1845

1875

1900

1930

1960

1975

1995

0,2

0,6

1,0

1,4

1,8

2,2

1701

1801

1845

1875

1900

1930

1950

1970

1994

4,5

3,5

2,5

1,5

0,5

Folketall i mill

Folketallet utenfor byer ogtettbygde strøk

Folketallet i Norge

Rundt 1850 var folketallet på landsbygda likt med hva det er idag. Kilde:


LÆRE MED SKOGEN

grender, forsvant skogen på 1700-1800-tal-let. Den gangen setrene ble anlagt, lå de i fjellskogen. På grunn av klimaforverring ble samtidig den generelle skoggrensa i fjellet presset nedover i hele landet. I lavlandet ble ikke følgene for skogen så dramatiske. Av-skogingen av de ytre kystområdene mot vest hadde skjedd tidligere og er allerede omtalt. I skogrike distrikter ble nærmeste delen av heimeskogen og skogen rundt setrene forrin-get. Beitebruken, sammen med dimensjons-hogsten, skapte en glissen og småvokst skog hvor foryngelsen gikk seint.

I 1914 fortalte en skogeier fra Agder hva fravær av beitedyr, særlig geit, kan bety for skogen:

«Skogen dreg seg no tett innåt innmarks-gjerda og hoppar jamvel over gjerda, og set seg på udyrka innmark. For skogane har vorte fri det verste skadedyret, geita. Geita held godt snau den beste skogmarka i vide strekke ikring i kvar bygd. Nå gror skogen til som åker på slike stader, for det er om lag 20 år sida geitekjeften fekk gnage vekk furu- og granplantene.»

Tilbakegangen i seterbruken og utmarks-beiting, særlig etter 1950, er årsaken til at setermark og annen beitemark nå gror til med skog. Redusert beitebruk og en mulig klimabedring har hevet skoggrensen i fjellet noen titalls meter.

Berg- og smelteverkene var avhengig av skogenPå 1500-tallet fikk en de første berg- og smelteverk i Norge. Men driften kom for alvor i gang på 1600-tallet, f eks Kongsberg Sølvverk (1624), Røros Kobberverk (1644) og flere jernverk. Verkene førte til stor etter-spørsel av trevirke.

I gruvene ble berget brutt med fyrsetting. Ved ble stablet mot fjellet og tent på. Etterpå ble vann slått på det varme fjellet, slik at det sprakk og kunne brytes løs. Fra midten av 1700-tallet ble største delen av malmen sprengt ut med krutt og bruken av setteved gikk kraftig tilbake. Trekull ble brukt til å smelte malmen og vinne ut metallene.

For å sikre metallproduksjonen ga Kongen alle verkene priviligerte retter til skog innen-for sitt område (sirkumferens). Verkene var likevel i konstant energikrise. Umettelige be-hov for ved og trekull gjorde store innhogg i skogen. Der verkene lå nær den naturgitte skoggrensen ble skogen presset nedover og har ikke vendt tilbake.

De norske jernverkene hadde sin blom-stringstid på slutten av 1700-tallet. I alt var det 17 jernverk med til sammen 22 masov-ner i drift. Masovnene var store tårnlignende sjaktovner som ble fylt med røstet jernstein-malm og trekull. Jernverkene lå på Østlandet og Sørlandet. På grunn av konkurranse fra billig utenlandsk jern som ble smeltet med koks fra steinkull i stedet for trekull, var de fleste masovnene nedlagt innen 1870.Fram til 1900 var om lag 3,5 mill tonn jernmalm drevet ut. Et flertall av verkene lå i områder med stor trelasthandel, og det ble konkurranse med sagbrukene om sko-gen. Sannsynligvis tok sagbrukene et større volum trevirke enn jernverkene.

I tillegg til jernverkene var det teglverk, glassverk, kalk- og brennevinsbrenneri-er som også brukte store mengder ved og trekull. De fleste verkene og brenneriene lå i områder med relativt god gjenvekst av skog. I disse områdene ligger et utall av kullmi-ler skjult under mose og torv og vitner om omfanget av trekulldriften.

«Fra fjeldskogen. Her var tæt skog i mands minde. Nu er her for altid nakent fjeld» Kilde: Agnar Barth 1916

51

LÆRE MED SKOGEN


Det var i skogene til Røros Kobberverk den mest varige skaden ble gjort. Sirkum-fe-rensen rundt Røros hadde en radius på fire gamle norske mil (ca 45 km). Allerede etter 26 år med drift var det snauhogd 25 km ut fra Røros. Bøndene fikk forbud mot å holde geiter. De kunne heller ikke ta lauv til hus-dyrfór. Ung bjørk og furu skulle spares og andre treslag måtte brukes til ved og ski-gard. For å stanse ulovlig hogst ble det slått ned merkepåler langs sirkumferensen, men avskogingen bare fortsatte.

På grunnlag av verksarkivet er det forholds-vis sikre tall for hva som gikk med av skog fra år til år. I perioden 1646 til 1655 brukte Røros Kobberverk totalt om lag 250 000 m3 trevirke. Det tilsvarer snauhogst av mellom 30 og 50 km2 god furu- og bjørkeskog.

Selv om hogsten av setteved gikk tilbake etter hvert som det ble brukt mer krutt i gru-vene, lettet ikke trykket på skogen. Malmen kunne bry-tes hurtigere med krutt enn setteved. Settevedhogsten ble erstattet av økt hogst av trekullvirke for å smelte de økte malmmengdene. Dette viser at hensynet til kopper-produksjonen veide tyngre enn hensynet til skogressur-sene.

Allerede i begynnelsen av 1700-tallet var skogen rundt Røros så uthogd at de måtte ta mesteparten av virket utenfor sirkum-ferensen. Til tider kom Rørosverket i konflikt med andre bergverk om retten til skog, f eks Tydalsverket og Foldalsver-ket. Stadig var det strid med bønder som ble anklaget for ulovlig hogst til eget for-bruk. Samene ble beskyldt for at reinsflokkene gjorde skade på ungskogen.

Skogfinnene – svedjing som etnisk kjen-netegnPå 1600-tallet slo finske innvandrere seg ned i øde skogstrekninger (Kongens allmenning) på indre Østlandet. Særlig i grensetraktene til Sverige, men også i andre lite befolkede skogområder på Østlandet. Fra gammelt av ble disse fjerne skogene utnyttet av byg-defolket til jakt og fiske og til setermark i dårlige år.Finnene brakte med seg et høyt utviklet svedjebruk (bråtebruk) tilpasset granskog-mark. De ble kalt skogfinner eller rugfinner og var spesialister på å dyrke en flerårig rugsort kalt skogsrug. Kombinasjonen av svedjing (bråtebrenning) og skogsrug kunne

Trondheim

Selbu

TydalStøren

Ålen

Røros

OsTolga

Tynset

Rendal

Trysil

Drevsjø Idre

Särna

Solensjøen

Isteren

Femunden

Feragen

Aursunden

N

0 1 2 3 mil

Skogtraktene som Verket på Røros hentet skog fra, er skravert. Sirkellinja er sirkumferensen. Kilde: S. A.


LÆRE MED SKOGEN

gi en overraskende god førsteavling i den sure humusrike og utvaskede podsoljorda.

Frodig sør- og vestvendt granskog var den beste svedjemarka. Åtte til 15 år før svedjing i storvokst barskog, ble trærne ringbarket. Større furuer fikk derimot stå urørt. Ringbar-kingen førte til at trærne tørket ut og døde. Ett til to år før svedjing, ble skogen felt og kvistet. Alt ble spredd utover marka for å

tørke og for å få ilden godt ned til bakken.

For å få best mulig vekstforhold for rugen, fulgte finnene gamle værmerker og brant bråten midtsommers rett før regnvær. Rugen ble sådd i den løse asken innen regnet kom. Aske og regn ga lut som nøytraliserte den

sure humusen. Det konserverte organiske materialet i humusen ble nå tilgjengelig for mikro-organismene som omdannet humusen til plantenæring. Næringsstoffene fra asken og den omdannede humusen ble gjødsel for rugen. Utover sommeren og høsten vokste rugkornene til brede grastuer. Neste sommer utviklet rugtuene strå med aks. Hver tue kunne ha 40-80 aks. Beretninger kan fortelle at bråterugen kunne gi opptil 120 fold.

Etter å ha utnyttet svedjen i 6-8 år var jorda utpint, og bråtebrukeren måtte se seg om etter nytt land. Derfor hadde en finnefamilie flere rugbråter (svedjefall) på gang i skogen. Driftsformen krevde store arealer, og det var mange kilometer mellom boplassene. Etter noen tiår var den beste skogen svedjet, og familien måtte bryte opp og søke nye skog-områder. Denne halvt nomadiske tilværelsen førte til territorielle konflikter med både bygdefolk og andre finnefamilier. Det hendte at finner som prøvde å etablere seg, fikk boplassen revet og brent.

Myndighetene og bygdefolket var preget av mistro og til tider uvilje mot finnene. De norske bøndene hadde før finneinnvand-rin-gen hatt skogene for seg selv. Nå kom de i en interessekonflikt med finnene som drev jakt og fiske og brente skogen. Bøndene klaget til Kongen og bad om restriksjoner på finnenes bruk av skog.

I følge skogforordningen av 1683 skulle skogfinner og løsgjengere som brant bråte miste livet. Men på denne tiden var armeen avhengig av rugen og myndighetene hadde interesse av at svedjingen forsatte. Futen på Grue i Finnskog hadde ingen interesse av å straffe finner som betalte landskatt. Skat-telistene viser at finnene hadde meget god økonomi i forhold til bygdefolket som slet med krig og uår. Etter hvert begynte bygde-folket å ta etter finnenes svedjeteknikk.

Da trelastaristokratiet på 1700-tallet nådde inn i de «øde» skogene ved hjelp av fløting, ble kampen om skogen skjerpet. Mange steder ble svedjingen effektivt hindret, og mange finner tok seg arbeid som tømmer-hoggere og fløtere. Da mange finnefamilier ble selveiere utover 1800 -tallet, tok sved-je-bruket seg noe opp. Den siste svedjinga

Oslo

KrødsheradKongsvinger

Grue

Lillehammer

Hamar

MjøsaGlom

ma

100 kmFinnebosetningen på Østlandet i følg finne-mantallet av 1686. Kilde: P. M. Tvengsberg, 1985

53

LÆRE MED SKOGEN


ble gjennomført på Grue i Finnskog på begynnelsen av 1900-tallet.

Skogen – en grunnleggen-de ressurs i industrisam-funnetFra vassag til treforedlingsindustriPå 1800-tallet var det store endringer på gang i Norge. Arbeidet for en politisk uav-hengig nasjon begynte, folketallet vokste raskere enn tidligere og industrisamfun-net kom i støpeskjeen. I siste halvdel av 1800-tallet blir veksten i byene og tettstede-ne mer merkbar (se diagram s 49).

Jordbruket la mer om til salg av produkter. Handel og transport økte og pengehushold-ningen tok over. Veksten i folketallet og forbruket per innbygger la et sterkere press på naturressursene. Igjen spilte skogen en nøkkelrolle i samfunnsutviklingen; trelast- og treforedlingsindustri ble landets første store moderne industrier.

Under Napoleonskrigene og etter ad-skil-lelsen fra Danmark var det nødsår i Norge. Det var krise i landets utenrikshandel og økonomi. Danmark og England innførte høy

toll på norsk trelast. England begynte med trelastimport fra Canada. Konkurser rammet norske trelasteksportører. I denne perioden var Frankrike største eksportmarked for norsk trelast. Fra 1840-årene ble det inter-nasjonale markedet liberalisert. Både norsk sjøfart og trelasteksport fikk igjen vind i seilene. England opphevet den høye trelast-tollen og ble på nytt det viktigste markedet for norsk trelast.

Fra 1860 ble sagbruksprivilegiene avskaffet. De gamle vassagene ble avløst av moder-ne trelastindustri hvor dampmaskiner drev sirkelsagblad og høvelmaskiner. Trelastin-dustrien var uten sammenligning landets største industri i perioden 1860 til 1870. Ansatte i trelastindustrien utgjorde fra 33 til 28 prosent av sysselsatte i industri i denne perioden. Den største trelasteksporten var i 1870-årene. Da eksporterte Norge 2 mill kubikkmeter per år – tre ganger mer enn i 1990.

Det var en sterk sammenheng mellom tre-lasthandelen i siste halvdel av 1800-tallet og utviklingen av norsk skipsfart. Mange rede-rier ble startet på grunnlag av trelasthande-len. Det er vanskelig å tenke seg utviklingen av den norske handelsflåten uten en omfat-

Finnefamilie i arbeid med bråtebrenning.


LÆRE MED SKOGEN

tende trelasteksport. Ordet last i ordsam-mensetningene trelast, skurlast og høvellast stammer fra trevirkets rolle som skipslast.

Fra 1870-tallet og fram til 1900 var det en trinnvis industrivekst i Norge. Særlig kraftig var den innen den nyskapte treforedlingsin-dustrien. I 1866 fikk Norge sitt første tresli-peri, Bentse Brug i Christiania. I 1874 ble landets første sulfatcellulosefabrikk anlagt på Hafslund ved Sarpsborg. I 1881 fulgte den første sulfittcellulosefabrikken i Skien. Fra 1890 - 1910 vokste papireksporten fra beskjedne 4 558 tonn til 138 525 tonn. Tre-foredlingsindustrien gikk forbi trelastindus-trien i eksportverdi og har siden holdt denne stillingen.

Et nytt skogbruk i emningI arbeidet for nasjonal selvstendighet på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var ledende kretser opptatt av å bygge opp nasjonens framtidige økonomi og nærings-liv og sikre ressursgrunnlaget. Enkelte var alvorlig bekymret for tilstanden i norske skoger. Etter det mislykkede forsøket med offentlig skogadministrasjon på 1700-tallet, Generalforstamtet, ble det på nytt i 1860 nedsatt en offentlig skogadministrasjon. Den besto av ansatte med forstutdanning. De hadde i begynnelsen bare i oppgave å forvalte offentlig skogeiendom. Senere har den utviklet seg til dagens offentlige skog-bruksetat.

I 1863 kom den første skogloven. En lang prosess med å forme en nasjonal skogbruks-politikk og lovgivning ble startet. De få forstutdannede personene i landet hadde lært i Tyskland og Sverige hvordan skogen kunne drives for å sikre framtidige tømmerressur-ser. Deres ønske var skogkultivering og sam-svar mellom tilvekst og hogst. Den første loven om vernskog som kom i 1893, var et lite skritt framover.

Forfatteren Jacob B Bull skrev 1914:«Dimensjoner paa norsk tømmer avtar regelmessig, like saa regelmessig, som tylftetallet øker, og indtrær der ikke snart gjennom rationell skogkultur en forandring i dette forhold, vil det ikke vare længe, før de norske storskoger med sitt vern for vort klima, sin eventyrlige skjønhet og eiendom-melige oprindlighet vil være en saga blot»

I Tidsskrift for Skogbruk 1916 skrev forst-kandidat Angar Barth artikkelen «Norges skoger med stormskridt mot undergangen». I et møte i Forstmannsforeningen hevdet Barth at det arbeidet to retninger i skogbru-ket; en oppbyggende og en nedbrytende. Den ene bygde på et sosialøkonomisk grunn-lag hvor skogen kunne sammenlignes med en kapital. Mennesket kunne godtgjøre seg renten, men ikke mer. Den andre retningen satte de privatøkonomiske interesser i for-grunnen – uten forpliktelser overfor samfunn og etterslekt. Skogen var en kilde en kunne øse ubegrenset av, uten å yte noe igjen.

Barths artikkel ga støtet som startet lands-skogstakseringen i 1919. Myndighetene ville ha en grundig tilstandsrapport for landets skogressurser. Lands-skogstakseringen bidro sterkt til å få skogsaken, dvs bevaring og vekst av skogressursene, på myndighetenes dagsorden. I 1932 kom en ny lov om skog-vern som ble epokegjørende for skogpoli-tikken. Loven inneholdt bestemmelser om vern, skogkultur, kulturavgift og etablering av et skogoppsyn.

Skogbruket tilpasses industrisamfunnetAllerede på midten av 1800-tallet ble skog-reisningsforsøk satt i gang i skogløse om-råder langs kysten. Det var de første forst-kandidatene og dynamiske personer med

Agnar Barth skrev følgende under dette bildet i 1916: «Privatskog, hugget til vedtægtsmål (dimensjonshogst). Før sto skogen trætæt og svart her.» Barth hevdet at skog som var sterkt utglisset etter hogst, var dårlig utnyttelse av skogens produksjonsevne. Kilde: Norsk Skogtidsskrift

55

LÆRE MED SKOGEN


entusiasme for skogsaken som gikk i spissen for dette arbeidet. Rundt om i fylkene ble det dannet treplantingsselskaper som i 1898 før-te til dannelsen av Det norske Skogselskap. Skogselskapenes fremste arbeidsfelt ble skogreising og opprettelse av planteskoler.

Staten hadde allerede i siste halvdel av 1800-tallet begynt med bidragsordninger til skogreising i skogfattige strøk og til skoggrøfting for å øke skogarealene og tilveksten. Fra og med skogvernloven av 1932 og i tiårene som fulgte, innførte Staten avgifts- og tilskuddsordninger for å styrke skogbruket. I dag er skogbruket pålagt å betale en avigift på hogst av alt salgsvirke. Skogavgiften følger skogeiendommen og brukes til kulturarbeid og andre investerings-behov.

Det var utviklingen av industrisamfunnet som gradvis førte til omlegginger i skogbru-ket. Den nye treforedlingsindustrien kunne bruke hele stokken. I tillegg tok den skrap-virke og tømmer med små dimensjoner. Det-te åpnet for overgang fra dimensjonshogst til andre hogstformer. Landsskogstakseringen viste at den årlige tilveksten i skogen var liten på grunn av alt for mye gammel og glissen skog. Gjennom flatehogst og planting kunne en få tette skogbestand med større årlig tilvekst. Bestandsskogbruk med vekt på høy skogproduksjon ble en konsekvens av ny kunnskap, industriens endrede krav og samfunnets økende forbruk.

Bestandsskogbruk har vært den domineren-de driftsmåten etter siste verdens-krig. På femti- og sekstitallet nådde mekaniseringen ut i skogen. De store kuperte og veiløse skogene, det barske klimaet og de mektige trærne har alltid stilt store krav til utstyr og arbeidsmåter. Utstyret må være både kraftig, lett, pålitelig og effektivt i bruk.

Øksa var hogstredskapen i skogen de fleste steder i landet fram til århundreskiftet. I første halvdel av 1900-tallet kom svansen (håndsaga) og barkespaden i bruk. Før mot-orsaga kom til full anvendelse på femtitallet, måtte den forbedres teknisk. Ut på seksti-tallet var motorsaga blitt så lett, pålitelig og billig at skogsarbeiderne fant det lønnsomt

å bruke den både til felling, kvisting og kapping. Traktorene kom for fullt inn i norsk land-bruk utover på 1950-tallet. En Ferguson («Gråtass») eller Fordson ble snart å finne på nesten alle gardsbruk, og de kom til anven-delse både på åkeren og i skogen. Hesten ble fortsatt brukt til terrengtransport (lunning). Traktorer med belter og slede utførte fram-kjøringen på opparbeidede traktorveier og snøpakkede vinterveier til fløtingsvassdrag og bilvei. Utviklingen og utbredelsen av landbrukstraktoren med tilleggsutstyr (bel-

Det er rundt byene en finner de eldste arealene med plantet skog. Bildet viser Ilaberga i byallmenningen i Trondheim fotografert ca 1865. Kilde: Jon Suuls

Bildet viser Ilaberga i 1992. Foto


LÆRE MED SKOGEN

ter, vinsj og firehjulstrekk) førte til at en fikk en brukbar maskin også til terrengtransport. Hesten var i ferd med å bli utkonkurrert.

Utbyggingen av skogsbilveinettet skjøt fart i 1960-årene, og fløtingen ble gradvis ned-lagt. Fløtingen, særlig i sidevassdragene, var arbeidskrevende og kraftutbyggingen gjorde mange vassdrag lite egnet til transport av tømmer. Med nedleggelsen av fløtingen, ble det slutt med barking av tømmeret i skogen. Barking blir idag utført på industritomta.

Da fløtingen var den rådende transportmå-ten, bygde industrien sommerstid tømmerla-gre som skulle vare til neste sommer. Skogs-bilveiene gjorde det mulig med en løpende virkesforsyning til industrien. Følgen er blitt helårsdrift i skogen. På den måten får indus-trien både ferskere virke og slipper å binde opp kapital til langsiktige tømmerlager.

Samfunnet trenger papirSiden de fleste tingene vi omgir oss med og forbruker er høyt videreforedlet, kan vi ikke umiddelbart forstå hva de er laget av. Så kan være tilfelle med et produkt som stammer fra skogen – papiret – som vi ikke vil være foruten.

Hundre år e. Kr. gjorde kineseren Tsa’ai

Loun en av verdenshistoriens store oppfin-nelser. Han overførte en oppmalt, vannfor-tynnet «fibergrøt» til en ramme med silduk. Fibrene tok han visstnok fra bast eller silke. I silduken rant det overflødige vannet gjen-nom, og et fuktig belegg av fibermasse ble liggende igjen på duken. Etter tørking var fibrene festet til hverandre til en lys, sterk og lett bøyelig folie; et papirark.Det tok ca 1 600 år før Tsa’ai Louns oppfin-nelse nådde Bentse Bruk i Christiania. Den ble anlagt i 1698, og Norges første fabrikk for håndlaget papir. Fibrene kom fra tekstil-filler (klutemasse), vesentlig lin, hamp og bomull.

Gutenbergs boktrykkerkunst fra 1445 startet etterspørselen etter papir. Utviklingen av trykkemetoder og metoder for papirfrem-stilling drev hverandre framover. Den store etterspørselen etter papir førte til at papir-produsentene måtte se seg om etter større fiberkilder enn tekstilfiller.

De store fiberressursene i skogen ble løsnin-gen. I 1840 ble kjemisk utvinning av cel-lulosefiber fra trevirke mulig. I 1844 lyktes det å frigjøre trefiber på mekanisk måte. Treforedlings industrien var skapt. Skogen ga nøkkelen til videreutvikling av industri-samfunnet – en massespredning av kunnskap og informasjon på det trykte papiret til alle lag av folket. Samtidig ga skogen emballa-sje; papir, papp og kartong til den voksende

Tømmerskogen i gamle dager

Gammel kinesisk tusjtegning: Kineser som lager papirark i en ramme med silduk. Kilde: fra PFI, «Papir i evighetens perspektiv», Einar Bøhmer.

57

LÆRE MED SKOGEN


varedistribusjonen i samfunnet.Nasjonenes papirforbruk forteller om mate-riell velstand og teknologiske nivå. Den rike verden er avhengig av skog som fiberkilde og et skogbruk som kan produsere nok fiber-virke. Elektronisk informasjon fungerer som et supplement til det som er trykt og skrevet på papir. Bruken av data, faks og kopimaski-ner har bare økt forbruket av papir.

Papir til emballasje har blitt erstattet av plast på enkelte områder. Men på mange områder foretrekkes papir, papp og kartong på grunn av deres egenskaper og lave kostnader. Dessuten produserer skogen hele tiden nye fibrer ved fotosyntese. I tillegg kan fibrene brukes flere ganger dersom papiret fanges opp av et gjenbrukssystem.

Cellulose- og trefiberprodukter har også er-stattet andre materialer, f eks har fiberplater erstattet hel ved og andre byggematerialer. Papirbleier og papirhåndklær/servietter har erstattet tekstiler.

Hva er treforedling?Det som særmerker treforedlingsindustrien

er at trevirket rives eller løses opp, slik at en adskiller de enkelte fibrene i veden. Deretter blir fibrene føyet sammen igjen til produkter med en helt annen materialstruktur enn treet hadde, f eks papir. Både lauv- og bartrevirke brukes som råstoff. Bartrærne, særlig gran, har lengre fibrer enn lauvtrærne. Derfor kan bartrefibrene gi større styrke til det ferdige produktet enn lauvtrefibrer. Det er to ho-vedmetoder for å frigjøre fibrene i trevirket:

• kjemisk frigjøring av cellulosefibrene i veden. Fibrene mister sin trestruktur, fordi ligninet er fjernet. Cellulosemassen kalles kjemisk masse eller cellulose.

• mekanisk bearbeiding av trevirket slik at vedfibrene slites fra hverandre. Fibrene be-holder i varierende grad sin vedstruktur, dvs lignin er ikke fjernet, eller i liten grad fjernet fra cellulose fibrene. Denne fibermassen kal-les mekanisk masse eller tremasse.

Treforedlingsindustrien kan deles inn i tre grupper etter bearbeidingsgrad:

• Primære foredlingsbedrifter: tremasse-produsenter og celluloseprodusenter som selger hele produksjonen uten å viderefored-le – vesentlig for eksport. Salgsproduktet er fiberballer. Fiberplatefabrikkene (wallboard-fabrikkene) regnes også til denne gruppen.

• Videreforedlingsbedrifter: papir- og kar-tongfabrikker som baserer produksjonen på innkjøpt cellulose og tremasse.

• Intergrerte bedrifter der råstoffet i en kon-tinuerlig prosess bearbeides først til cellulo-se eller tremasse og deretter til papir eller kartong.

CelluloseEn kjemisk massefabrikk, cellulosefabrikk, består av to prosesslinjer:

• en fiberlinje hvor trevirket blir til ferdig cellulose

• en linje for gjenvinning av kjemikalier og utskilling av reststoffer fra veden

Papirforbruk i kg/innbygger i 1992-´93:

USA 332,6Finland 266,1Japan 230,7 Sverige 195,0 Norge 185,7Brasil 27,4 Kina 20,2 Kongo 0,4 N-Amerika 326,1Vest-Europa 172,8Australasia 137,5Latin Amerika 28,9Asia 23,6 Ø-Europa 21,9Afrika 5,2Verden 47,7

Kilde: Pulp and paper international annual review, july 1995.


LÆRE MED SKOGEN

Det er to prosesser for fremstilling av cellulose; sulfatmetoden og sulfittmetoden. Sulfatprosessen er den vanligste i Norge og gir en kraftig og brunfarget cellulose. Mas-sen kan blekes for å brukes til forskjellige papirkvaliteter eller gå ubleket til papp og kartong. Sulfatprosessen gir en ubehagelig lukt i miljøet. Det som lukter er hydrogen-sulfid (H2S) og enkelte andre illeluktende svovelforbindelser.Sulfittmetoden gir en lysere grågul cellulose som ubleket kan brukes til mange papirsor-ter. Bleket blir den brukt til finere trykke- eller skrivepapir. Utnyttelsen av kokvæs-ken fra sulfittprosessen var lenge et stort problem. Kjemikaliene kan med moderne metoder gjenvinnes ved brenning, men ikke med så høy gjenvinningsgrad og så kost-nadseffektivt som i sulfatfabrikkene.

Etter at tømmeret er barket og hogget til flis, kokes råstoffet under trykk i kjemikalievann. Under kokingen frigjøres cellulosefibrene fra de øvrige stoffene i veden. Restveden er oppløst i kokvæsken og består av lignin og mindre deler av en rekke andre stoffer. Av miljømessige og økonomiske grunner pumpes kokevæsken over i prosesslinjen for gjenvinning av kjemikalier og utskilling av de oppløste reststoffene.

De siste femti årene er det utviklet industri som anvender både restveden i kokvæsken og cellulosen til råstoff for en rekke kjemis-ke produkter. Lignin fra kokevæsken utnyt-tes til fremstilling av smakstoffet vanilin (vanilje) og til å lage tilsetningsstoffer til bruk i f eks dyrefór, sement og boreslam.

Sukker, fett, voks, terpentiner og oljer fra kokvæsken brukes til produksjon av bl a etanol (sprit), såper, maling, farger og par-fymer.

Av cellulosen fremstilles viskosefibrer, f eks rayon, og ulike cellulosederivater, f eks tilsetningstoffet CMC (CarboksylMetyl-Cel-lulose) til vaskemidler og nitrocellulose til lakk og sprengstoff. Cellulosen brukes også til framstilling av plast.

TremasseDe første produsentene av mekanisk masse var tresliperier hvor møllesteiner drevet av vasshjul slipte ned trevirket. Idag er det utviklet prosesser som gir en høyere kvalitet på tremassen, f eks termomekanisk masse (TMP) og kjemisk termomekanisk masse (CTMP). (TMP = termomecanical pulp og pulp kan oversettes til masse – i betydningen

fibermasse.)

Papirmaskinen – et hur-tigtogPapir lages av cellulose eller tremasse eller en blanding av begge deler. Papirmaskinen bruker store mengder ferskvann. I mo-derne fabrikker gjenvinnes avløpsvannet fra maskinen. Men en bestemt mengde ferskvann må tas inn for

å sikre kvaliteten på papiret. Forbruket av ferskvann ligger

på 10-50 m3/tonn papir.

Verdens raskeste papirmaskin i 1995 for magasin- og avispapir var en maskin ved papirfabrikken til Saugbruksforeningen AS i Halden. Papirbanen ble målt til en gjen-nomsnittshastighet på 1 625 m/min (97,5 km/t) over 24 timer. Tambouren til maskinen har en bredde på 9,75 m og kan veie opp til ca 60 tonn, derav ca 49 tonn papir. Den-ne mengden papir brukte maskinen ca 50 minutter på å produsere. Det blir et papirark som er 9,75 m bredt og 100 km langt.

Enda raskere er maskiner for hygienepapir. De kan ha en hastighet opp til 2 000 m/min

Fiberlinjen i en cellulosefabrikk

Tømmeretbarkes oghogges tilflis

Massenkokes medkjemikalier

Cellulosenblekes

Cellulosenpresses ogtørkes

Viderebehandling avkok-væsken

Kokkjemikalier +restved (lignin mm)

Bleketcellulose

59

LÆRE MED SKOGEN


(120 km/t), Men papirbanen er bare 2,5 - 3,5 meter bred.

Hva er treindustri?Treindustrien bearbeider heltre i en eller annen form. Produktutvalget spenner fra uhøvlet trelast (skurlast) til ferdige byg-ningsartikler og møbler av tre (se oversikt side 60).

Av den årlige tømmeravvirkningen i Norge idag går om lag halvparten til treindustrien og resten til treforedlingsindustrien. Trein-dustrien har mange kvalitetskrav til trevirket – alt etter hva det skal brukes til. Sag-tøm-mer (skurtømmer) skal være rettvokst, ha bestemte ytre mål og bør ikke ha indre eller ytre skader. Under produksjonen i treindus-

trien sorteres virket etter forskjellige kvalite-ter i veden.Fra dampsag til moderne trelastindustriMed opprettelse av dampsager og høvlerier fra siste halvdel av 1800-tallet, ble det indus-triell masseproduksjon av bjelker, plank, høvlet pløyd panel og profilert listverk. Etter hvert ble det opprettet trevarefabrikker som masseproduserte dører og vinduer. Husbyg-ging ble enklere, raskere og billigere.

Da sag- og høvelindustrien sluttet med damp og gikk over til elektrisitet etter andre verdenskrig, ble det et stort overskudd av flis. Den brukes av bl a sponplate- og trefor-edlingsindustrien. Sponplater er spon og flis tilsatt lim og presset til plater.

Det er trelastindustri i alle landsdeler. Etter 1970 har bransjen hatt en sterk rasjonalise-ring og strukturutvikling. Fra 1980 - 1990 ble antall bedrifter nesten halvert, til tross for at produksjonskapasiteten har økt. Større moderne trelastbruk er årsak til økt produksjons kapasitet.

I moderne trelastbruk har ny teknologi helmekanisert all håndtering av virke i produksjonen. I produksjonlinjen for skur-last går virket på samlebånd fra tømme-

DampFlis

Lager

Masse til viderebehandlingMaleskiver

Skiveraffinør for produksjon av tremasse.Kilde: MiljöInfo från skogsindustrierna

A. Innløpskassa fordeler massen som inneholder 99 % vann, i et jevnt tykt lag på duken.

B. På wirepartiet blir store vannmengder fjernet ved hjelp av sugekas-ser.

C. På presspartiet blir mer vann fjernet fra massen ved hjelp av pres-sing og suging. Papiret inneholder nå ca 60 % vann.

D. I tørkepartiet tørker til sist papiret ved passering over flere dam-poppvarma sylindre.

E. I glitten blir papiret valset mellom glattslipte stålvalser med 50 tonns trykk for å få det glatt. Tykkelsen skal være 0,8 mm.

F. Det ferdige avispapiret blir rullet opp på en tamburaksling. Til slutt

A B C D E F


LÆRE MED SKOGEN

rinntaket til ferdig sorterte stabler med bord og plank. Produksjonen styres og overvå-

kes av operatører som sitter i skjermede kontrollrom. Stokkene måles med laser og kløyves med båndsager. De ferdige stablene med trematerialer kjøres i spesialtørker. Der

tørkes rå materialer i løpet av noen få døgn. Spesialtørkene får varme fra flis og barkfyrte forbrenningsanlegg.

Materialvalget i privatboligene i Norge viser at nordmenn foretrekker tre både til konstruksjon og interiør. De siste årene har bærende konstruksjoner av limtre gjort det mulig å bygge større bygninger i tre enn noen gang tidligere i historien, f eks Hamar Olympiahall Vikingskipet. Terminalbygget på Gardermoen hovedflyplass vil bli den neste store monumentale bygningen hvor norsk limtre benyttes i bærende konstruk-sjoner.

Miljøhensyn i treforedlingsindustrienI skogindustrien er det treforedling som har hatt de store utslippene av forurensning. Treindustrien har, med unntak av treimpreg-neringen, alltid vært en industri uten kjemi-kalier og store utslipp til luft og vann.

Rundt århundreskiftet fantes over 100 tre-foredlingsbedrifter. Treforedlingsindustrien var til tider Norges største eksportindustri. I industriens barndom var ord som miljø og miljøvern knapt nok kjent. Fabrikkene var i første rekke knyttet til positive forhold som arbeidsplasser, velstand og framskritt.

Treforedlingsbedriftene ble etter hvert store forurensningskilder. Spesielt ille var utslip-pet til vann. Kokvæsker og avløpsvann med fiber og tilsetningsstoffer kunne gå mer eller mindre urenset i vassdragene. Bunnen i flere av landets vassdrag og fjorder ble dekket av store mengder fiber som la seg i banker og kvelte alt liv. I tillegg inneholdt utslippene store mengder oppløst organisk stoff, bl a lignin. Nedbrytning av de oppløste organiske stoffene forbrukte alt oksygenet i vannmas-sene og gjorde det ulevelig for fisk og andre organismer. Idag kan en enkelte steder frem-deles finne fiberbanker som skriver seg fra utslipp som skjedde for mange tiår siden.

Fra klorblekingen var det store utslipp til vann. Den gangen var det ingen som snak-ket om klorerte organiske forbindelser. På 1980-tallet ble det påvist små mengder gif-tige dioksiner i slam og avløp fra fabrikker

Oversikt over produkter fra ulike typer skogindustri. Kilde: NLH, Institutt for

Produkter fra Produkter fratreindustrien treforedlings-

industrien

Primær foredlings- Skurlast Tremasseindustri Finerplater Cellulose

Sponplater Fiberplater(wallboard)

Videre foredlings- Høvellast Papir og pappindustri Limtre Papirvarer

Parkett EmballasjeImpregnert trelastBygningsartikler(dører, vinduer)Møbler og innred-ninger av tre

SorteringBarking

Skur Tørking Høvling

Ferdigvarer

Produksjonskjeden fra skogen til byggeplassen

61

LÆRE MED SKOGEN


som produserte klorbleket cellulose. Avfall etter enkelte bedrifter inneholdt også kon-sentrasjoner av tungmetaller, f eks kvikk-sølv.

Til luft slapp treforedlingsindustrien mer el-ler mindre urenset; forbrenningsgasser, støv og illeluktende gasser. Utslippene stammet for det meste fra kjemikaliegjenvinningen ved cellulosefabrikkene. Brenning av kok-væskene danner store mengder svoveldiok-sid (SO2), hydrogensulfid (H2S) og askestøv. Klorgass (Cl2) unnslapp fra blekeriene.

I 1960- og 1970-årene ble alle bedrifter pålagt å redusere sine utslipp. Dette betydde høye investeringer i gjenvinnings- og rense-utstyr og omlegging av produksjonsproses-sene. En fikk strukturomlegging som førte til større og færre fabrikker. Antallet bedrifter ble redusert til det halve over en periode på 10 - 15 år. I 1993 var det 23 bedrifter som produserte masse- og/eller papir i Norge.

Omleggingen ga kraftige reduksjoner i utslippene både til vann og luft. Komplekse prosessforandringer ved brenning av kok-væskene på cellulosefabrikkene og omfat-tende renseanlegg for røyk, er tiltakene for å redusere utslippet i luft. I dag er redusert utslipp av illeluktende gasser, den lettest merkbare forandringen. 99 prosent av aske-støvet fra forbrenningene fjernes med de nye renseanleggene for røyk.

Fra begynnelsen av 1970-1990 var de to mest fokuserte utslipp til vann, fiber og oppløst organisk stoff, redusert med ca 80 prosent. Dette til tross for at masse- og papirproduksjonen ble fordoblet. Store ren-seanlegg med bassenger for sedimentering, biologisk og kjemisk rensing av stoffer i avløpsvannet er bygget ved fabrikkene. Ut-slippene av fiber og oppløst organisk stoff er redusert med henholdsvis 86 og 90 prosent i perioden 1975 - 1994. Dette har ført til at fisk har kommet tilbake i vassdrag og fjorder som tidligere var mer eller mindre «døde», f eks Iddefjorden ved Halden.Fra 1988 - 1994 ble de årlige utslippene av klorert organisk stoff , redusert med 93 %. Ren klorgass (Cl2) til bleking brukes ikke mer. Ved bleking av tremasse brukes bare totalt klorfrie blekemidler.

Kildesortering av avfallet i samfunnet tilfø-rer treforedlingsindustrien betydelige meng-der fiber i form av returpapir. Returmassen bløtes først, kuttes opp og grovrenses meka-nisk for plast og metall. Aviser, magasiner og annet papir avfarges med kjemikalier. Etter eventuell bleking kan massen brukes til hygienepapir og skrive- og trykkepapir. Re-turpapp og returkartong kan etter en enklere prosess brukes i produksjonen av ny papp og kartong.

Gjenbruksraten for papir i Norge var i 1995 ca 40 prosent. Bruken av returpapir som råvare for nytt papir er antatt å nå et tak på 50-60 prosent. Det er for det første prak-tiske og økonomiske grenser for hvor mye papir som kan samles inn, bl a av hensyn til transportutgifter. Enkelte ganger vil det være lønnsomt å brenne papiret og nytte energien framfor å returnere papiret. Den andre grun-nen er at gjenbruk «sliter» på fibrene, og de må skiftes ut med nye. Ti til tjue prosent av fibermassen i gjenvinningsprosessen vrakes

til deponiet for fiberslam og brennes.Miljøtiltakene i industrien er stort sett lønn-somme tiltak på lang sikt for bedriftene idet de gir forbedret ressursutnyttelse. Bruk av flis fra trelastindustrien og returpapir øker utnyttelsen av den totale tømmermengden skogbruket leverer. Samtidig med bedre lukking av prosessene for oppfanging og utnyttelse av spilt råstoff, har bedriftene ut-

Produksjon og utslipp til vann i norsk treforedlingsindustri 1975 - 1994 Kilde: Etter Norske

3 mill

2,5

2

1,5

1

0,5

0

300

250

200

150

100

50

1975 1980 1985 1990 1995

Produksjontonn/år

Utslipp itusen tonn/år

Papirproduksjon

Masseproduksjon

Utslipp av oppløst organisk sto�

Utslipp av �ber


LÆRE MED SKOGEN

viklet nye systemer for bruk av restvarme. I tillegg tilføres energi fra forbrenning av bark og fiberslam. Forbrenningen av kokvæsken har gjort moderne sulfatcellulosefabrikker nesten 100 prosent selvforsynt med energi. Energiøkonomisering og biobrensel har redusert bruken av fossilt brensel i trefored-lingsindustrien.

For den enkelte fabrikk finnes det et punkt hvor miljøtiltak går over fra å være øko-nomisk lønnsomme, til å bli utgiftsposter. Utslippene i dag er så små at miljøbelastnin-gene er akseptable. Til tross for dette regner en med at nye internasjonale krav fra f eks EU, kunder og investorer, vil kreve fortsatt satsing på miljøtiltak. Miljøet har på denne måten blitt et salgsargument og en konkur-ransefaktor. Derfor har industrien som uttalt målsetting fortsatt reduksjon av utslippene til luft og vann og avløpsfrie fabrikker som et endelig mål.

Skogens betydning for økonomi og syssel-settingBruttoverdiskaping i skogbruket er årlig 3-4 milliarder kroner. Ser en verdiskapingen i skognæringen samlet, er bruttoverdien 30-35 milliarder. Sysselsettingen i skognæringen er ca 30 000 årsverk.

I følge Statistisk Sentralbyrå var skogs-virke og treprodukter den femte største varegruppen som ble eksportert fra Norge i 1993, dersom en ikke regner med olje, gass og elektrisitet. Skogsvirke og treprodukter utgjorde 9,5 prosent av Norges eksport. Mø-bler og innredninger er ikke medregnet.

Privatpersoner eier over 85 prosent av skogarealet som er fordelt på 120 000 eiere. Mange eiendommer er små og eieren må hente deler av inntekten utenfor skogen – ofte i kombinasjon med jordbruk.

Skogbruket er av avgjørende betydning for bosettingen i distriktene. I mange tettsteder og enkelte byer er skogindustrien en stor arbeidsplass. Handel med skogprodukter, transport, offentlig administrasjon, forskning og utdanning med basis i skognæringen, gir sysselsetting både i by og bygd. Verdiskap-ning med basis i råvarer fra skogen er aktiv bruk av fornybare ressurser. For samfunnet er det et viktig mål å basere framtidig utvik-ling på økt bruk av fornybare råstoffkilder, slik som skog, som grunnlag for næringsut-vikling og arbeidsplasser.

Skogens fisk- og viltressurser gir inntekter og sysselsetting til samfunnet, selv om na-turopplevelse og rekreasjon er hovedmotivet for jegerne og fiskerne. På landsbasis er jak-trettens økonomiske verdi ca 250 mill kroner i året. Viltkjøttet regnes årlig å dekke kjøtt-behovet for ca 100 000 nordmenn. Skog, fjell og sjø gir grunnlag for produksjon og salg av utstyr til jakt, fiske og friluftsliv.

Mange mennesker drar på hytta i ferie og fri-tid. De fleste hyttene ligger i eller ved skog, selv om de ligger ved sjøen eller på fjellet. Hyttebyggingen gir inntekter og arbeids-plasser til byggebransjen og grunneierne, og ringvirkninger til lokalsamfunnene. Svært mange norske turistbedrifter bruker naturen som grunnleggende attraksjon. Betydningen av det mangfoldige norske skoglandskapet lar seg vanskelig måle i arbeidsplasser og kroner for turister og reiselivsnæring.

800

700

600

500

400

300

200

100

01980 1985 1989

Vannkraft Olje Bioenergi

Treforedlingsindustriens energiforbruk målt i 1000 tonn olje-ekvivalenter. Kilde: Treforedlingsindustriens Bransjeforening 1993

63

LÆRE MED SKOGEN


Fiberplater164 mill kr

Skurlast og justert last 988 mill kr

Høvellast 234 mill kr

Sponplater 214 mill kr

Tremasse 410 mill kr

Cellulose 1431 mill kr

Papir og kartong 6668 mill krEksport av skogindustriprodukter 1994 Kilde: Skogen i tall 1995-1996, DnS

Privatpersoner 85,4 %

Bygdeallmenninger 2,8 %

Kommuner 2,9 %

Stat 8,9 %

Skogareal fordelt på eierkategorier Kilde: Skogen i tall 1995-1996, DnS

Documents

4. Skogen og samfunnet vedlegg... · 2015-01-20 · 39 OGEN Ka 4 Sk 4. Skogen og samfunnet Havet, skogen og fjellet har vært livsgrunnlaget for menneskene i Norge siden istiden