5 1

KunstKultur og psyKisK helse

Kraftverk er en antologi med dikt og prosa

av uetablerte skrivere. Kraftverk ble utgitt

første gang i 2002. Fra 2007 ble Kraftverk

også lansert som internettbasert tidsskrift.

I 2015 kommer Kraftverk med 2 utgaver:

Nettutgave i april (nr.51) og papirutgave i

november (nr. 52).

Nettutgaver kan leses og papirutgaver

bestilles på www.kkph.no

Kunst, kultur og psykisk helse i Bergen

kommune står bak utgivelsene.

Et overordnet mål for KKPH er å stimulere

til økt kunst- og kulturdeltakelse blant

psykisk syke, med fokus på det skapende.

Leder for Kunst, kultur og psykisk helse er

Livelin Remme.

Utgiver: Bergen Kommune – Kunst, kultur og psykisk helse

ved Bergenhus og Årstad kulturkontor

Formgivning: Ian J M Holcroft – Roast, Bergen

ISSN: 1502-9883 Kraftverk

Redaktør: Fanny Holmin

Redaksjon:

Henning Bergsvåg

Mariann Dalen Husveg

Torfinn Langelid

Randi Magnussen

Gunnar Staalesen

Vil du sende oss tekster? Mer informasjon finner du her:

http://www.kkph.no/litteratur/

Kontakt redaktør Fanny Holmin:

E-post: kraftverk@bergen.kommune.no

Adresse: Bergenhus og Årstad kulturkontor,

Kraftverk ved redaktør, Neumannsgate 1, 5015 Bergen

Telefon: +47 957 75 332

Kontakt for salg eller andre spørsmål:

E-post: livelin.remme@bergen.kommune.no

Telefon: +47 55 56 94 73

En stor takk til bidragsytere og samarbeidspartnere.

Det er ikke tillatt å kopiere fra dette tidsskriftet,

uten med samtykke fra forfattere og utgiver.

innhold

På venterommet

Asfrid Karlsen, debutant

Takk

Stine King

Vintervarme

Vidar Kolås

En måkes flyvetanker

Egotripp Med rester av julekonfekt under føttene

Nina C. Krogh

På sommerbenken sitter far

Før mørket faller

Grethe Larsen

Maurene til Bergen

Forandring – en hjertebankende vibrasjon

Helene Larsen

Gjerde omkring ingenting

Terje Leifson

Tornerose

AKf

Inni meg leker et barn

Kirsten Bøe

Bugg og bombing

Jonas fabel

Den som held

Nye rom

Ann Kristin fjellby, debutant

Mørketall

Susanne fæhn

Full returrett

Mai Britt Hausland, debutant

Den stumme linjen

Runa Adelsten Jensen

Jordens tyngde

Min første romferd

Ny garderobe

Hilde Johansen

32 tekster av 23 skrivere – hvorav 9 debutanter 25 dikt, 5 prosatekster og 2 noveller

8

18

21

26

28

22

30

31

32

33

35

36

4

63

65

66

67

69

76

78

79

80

84

39

40

42

43

48

52

51

57

62

47

44

Kalenderhjarte

Vindrosa

Wenche Liljedal, debutant

Tause om knust

Spor i spor over vidden

Lindusen

Å hoppe på isen uten skøyter

Christina Maria Lykke, debutant

Vind (hvile i vind)

Marie Sæther, debutant

Lørdagskos

Vigdis A. Taule, debutant

For sent

Magrethe Toft, debutant

Beklagar, eg risikerer ikkje sykkelbot

Solveig Villung, debutant

Tida før

Jan Villåsen

Essay

Skrivemaskina på loftet

Aina Basso

Forord

Trekkfuglar i snøen Redaktør fanny Holmin

Fanny Holmin, Redaktør

5

I november i fjor feira vi Kraftverk sine 50 første nummer. Kraftverk nummer 51 som du no har opna på skjermen, kjennest difor litt som å begynne med friskt mot på ny vandring. Vi er så vidt i gang med dei neste 50. Den første posten på vegen står vi og les i nett no.

Å vere redaktør er i blant like magisk som om eg skulle gå ut i skogen, stille meg opp på ein fredelig plass i snøen med høge tre rundt meg, høyre vinden suse sakte i tretoppane, strekkje handa fram, og vente. Om litt kjem dei. Fuglane. Flygande på kjappe venger og landar mjukt i handa mi. Ein etter ein. Som små gåver, små sendebod. Flygebladtekster. Eg gjer ikkje noko anna enn å strekkje fram handa. Så kjem dei. For dei er der ute. Sjølv om dei ikkje gir seg til kjenne før eg strekkjer fram handa. Dei er ikkje slike brælerar som slår om seg og brøyter seg fram. Men når eg spør, kjem dei. Og dei har så mykje fint med seg. Dei deler villig vekk. Dei tenkjer så klokt. Og dei seier det så presist. Og dei er så vakre. Det glitrar i fjøra deira. Eg ser djupt inni fugleblikket at dei veit mykje, mykje enda, som dei kanskje fortel ein annan gong. Og det er framleis vinter i dette bildet, det begynner å dale små snøfnugg over oss. Då flyr fuglane vekk og eg ser dei ikkje lenger. Men eg veit at dei er der. Og eg håpar at dei vil dukke opp igjen, og dele fleire skattar med oss, neste gong eg står i

Fanny Holmin er poet og scenekunstnar.

Ho debuterte med diktsamlinga Song for to

stemmer og ein lukka munn på Aschehoug forlag

i 1997. I mange år arbeidde ho i Bergen med

eigne sceneproduksjonar i samarbeid med

musikarar, videokunstnarar og dansarar.

Ho har, med enkelte avbrot, vore redaktør

for Kraftverk sidan 2007. Fanny er busett i

Volda og arbeider tidvis ved høgskulen der,

medan ho fullfører masterstudiet Meistring

og Myndiggjering.

treKKfuglar i snøen

FoRoRD

7

skogen, i den stille skogen, og strekkjer handa ut. Roleg kan eg vandre ut av skogen.

I nummer 51 har mange, nye fuglar delt stemmene sine med oss. Vi har heile 9 debutantar med. Velkommen til desse, det er ei glede å sjå korleis Kraftverk når fleire.

Roleg kan eg vandre ut av skogen. Eg, og kanskje mange andre, treng noko som roar ned uroa i kroppen. Det kan vere ein tur ut i skogen eller det kan vere ein god tekst. Det kan vere å treffe ein venn. Slike ikkje banale, men basale behov. Eg blir ikkje tryggare med åra. Men eg blir tryggare på at uroa har sin plass. At uroa ikkje er feil. Eller angsten, om du vil. Ho er krevjande, slitande, utmattande, men ho er der. Og når ho finnast, så finnast ho og treng ein plass for å kome seg gjennom frå uro til ro. Ein veg til ro er gjennom orda. Gjennom å skrive orda og lese orda. Når eg skriv, og les, aukar eg forståelsen min, både av andre og mine eigne kjensler og reaksjonar.

Det er modige menneske som sender tekster til Kraftverk. Eg blir audmjuk over å ha ei rolle i at dette vakre får sin plass mellom permar eller på verdsveven. Takk til alle som skriv til oss, også dei som ikkje slapp gjennom nålauget denne gongen. De som tenkjer: Kanskje kan eg dele denne teksten med nokon, og sender han til redaksjonen. Lar oss kome Fanny Holmin, redaktør

med våre meiningar. De som jobbar vidare, i blant strevar vidare, eller forkastar, eller skriv noko nytt, og etter kvart kjem fram til ei form som er innhaldet rettvist. Og som så lar oss dele teksten, med heile verda om du vil.

Takk til Henning Bergsvåg for glimrande redaktørarbeid i dei to første utgåvene i 2014. Eg er glad han er på plass i redaksjonen igjen, saman med dei andre trufaste medlemane der, som gjer ein kjempejobb i å møte tekstene med ein stor porsjon kjærleik og tiltru til forandring.

Forfattar Aina Basso har skrive eit nydeleg essay til Kraftverk 51. Ho deler sine barndomsminne set i lys av skriving si betyding i livet. Med alt dette, ynskjer eg lesaren ei god stund med Kraftverk 51. Og ein god vår.

Et essay av Aina Basso

Aina Basso er ein norsk forfattar som skriv

historiske romanar for ungdom og vaksne. Ho

debuterte i 2008 med Ingen må vite. For Inn i elden

(2012) blei ho nominert til Brageprisen og Nordisk

Råds barne- og ungdomslitteraturpris. I 2014 vart

Fange 59. Taterpige (2010) tildelt Sokneprest Alfred

Andersson-Ryssts pris og den nyaste romanen,

Finne ly (2014) , er nominert til Bokbloggerprisen

i kategorien «Årets roman». Basso er utdanna

historikar. Ho kjem frå Giske på Sunnmøre, men

bur i Oslo.

sKriVeMasKina pÅ loftet

Då eg var ni år og bestemor 68, døydde bestefar. Dei hadde vore

saman i snart femti år, sidan byrjinga av den andre verdskrigen.

Vi budde saman i det store huset som besteforeldra mine bygde

på 1950-talet, og far min bygde ut i 1970-åra. Bestemor

og bestefar heldt til på loftet, og eg, mamma, pappa og dei

to eldre brørne mine hadde første etasje.

Det var kjekt å ha besteforeldra sine på loftet. Eg sprang opp

og ned trappa når eg ville. Bestemor gav meg brødskiver med

smør og sukker når eg ikkje hadde matlyst, og bestefar fortalde

skrønehistoriene sine så ofte eg ville høyre dei, om sjøkyr og

nissar og frekke guteslampar som rista brusflaskene sine og

spruta på butikkdamene. Men så var brått bestefar borte, og

bestemor sat att på loftet åleine.

Det året ho blei enke, gav vi henne ei elektrisk skrivemaskin til

jul. Ho hadde så vidt eg veit aldri skrive på maskin før, og eg veit

ikkje kor mykje ho brukte henne. Men maskina stod der iallfall

på salongbordet i stova, som ei mogelegheit.

Eg var kanskje endå meir på loftet hos bestemor etter at ho blei

enke. Av og til overnatta eg på den tomme sida av dobbeltsenga,

der bestefar hadde lege før han blei sjuk, og vi heldt kvarandre i

hendene til ein av oss sovna, det var vel som regel eg.

9

Ofte var det eg som skreiv på skrivemaskina på salongbordet, naut

den knastrande lyden av tastane og dei svarte bokstavane som

kom fram på dei kvite arka, i beine, reine far.

Bestemor sa alltid at ho ikkje var så god til å dikte, men

å skrive hadde ho alltid likt, og for å bearbeide sorga over

bestefar fekk ho råd om nettopp å skrive, og slik blei det til

at ho byrja skrive livshistoria si for hand, i ei linjert ringblokk

ho gøymde under sofaen.

«Det er vår løyndom,» sa ho, og eg nikka så alvorleg som berre

ein niåring kan gjere, og lova å ikkje fortelje det til ei sjel.

Ho byrja med byrjinga. Med barndomen og barndomens juler. Å

køyre med hest og slede til ottegudsteneste på tjuetalet, hesten

med dombjøller i den snøkvite, mørke morgonen, alle inntulla

i varme klede og skinn, heile den lange vegen frå Hjartåbygda

og inn til Volda kyrkje, der hornmusikantane stod i kyrkjetårnet

og spelte julesalmar utover bygda.

Så fortsette ho frametter historia, og ho las utdrag til meg av

og til, men det er lenge sidan no. Eg veit ikkje kva ho skreiv

om då bestefar døydde, men eg trur ho må ha skrive noko om

det, slik ho også skreiv om dei andre avgjerande hendingane i

livet; om å miste mor si då ho var tretten år, flytte heimafrå som

syttenåring for å bli tenestejente, eller då bryllaupsgjestene hennar

kom innover sunnmørsfjordane med båt, i 1944, med tyskarane i

hælane. Det var ikkje lov med store forsamlingar av folk, så konene

gjekk under dekk for å piske krem til kakene, og alle var glade då

skodda kom og løynde båten frå fiendtlege auge, og tyskarane

fortsette inn i feil fjord.

Det var rundt den tida bestefar døydde at eg byrja å

skrive forteljingar på fritida, og kanskje var det nettopp

fordi bestemor blei enke og vi sat oppe på stova hennar på loftet,

med den forlokkande skrivemaskina på bordet, at eg byrja?

«Skal eg skrive ei novelle til deg, bestemor,» spurte eg.

Og ho svarte sjølvsagt ja. Og så skreiv eg det eg kalla ei novelle,

som eg las opp til henne då ho var ferdig. Novellene mine

handla ofte om ugjengjeldt kjærleik, eller om vener som sveik

kvarandre, akkurat slik eg hadde lese i jenteblada eg likte så godt.

Eg byrja også å skrive dagbok. Dei første dagbøkene mine er ikkje

særleg spennande lesnad. Dei fortel om utflukter inn til byen, om

11

kva eg har handla for dei oppsparte lommepengane mine, ofte

bunkar med brukte jenteblad frå «Lesehesten», bøker, tusjar og

viskelêr, og lister over kva eg har fått i gåve til bursdagar og jul.

I dei første dagbøkene skreiv eg ikkje om korleis eg hadde det, om

dagar som var vanskelege, om ungar som ikkje var snille. Lenge

hoppa eg over skrivinga når eg hadde det vondt eller var lei meg

for noko. Det var akkurat som eg ikkje orka å skrive om det, at eg

trudde det ville forsvinne fortare om eg berre ikkje tenkte på det.

Slik hadde eg det lenge. Men etter kvart endra det seg.

I ungdomstida byrja eg bruke skrivinga for å bearbeide tankane

mine og kjenslene. Eg oppdaga at det liksom letna litt når eg fekk

fortalt det til nokon som ikkje kunne døme meg, som berre lytta,

slik notatbøker gjer – eller bestemødrer. Eg skreiv for å få ting ut

av systemet.

Eg skreiv også skjønnlitterære tekstar, som på eit meir indirekte

vis hjelpte meg med det som var vanskeleg, med sorg og

sinne, med redsle og fortviling. Det kjentest godt å utforske dei

fiktive karakterane, å bruke kjensler eg sjølv hadde kjent, tankar

eg sjølv hadde tenkt, utan å røpe at det var meg det eigentleg

handla om. Og aller best fungerte lyrikken.

Seinare har eg lært at skriving som terapi er ein velkjend

metode for å takle negative opplevingar og kjensler, for å

bearbeide sorg og traume. At skrivinga kan hjelpe til med å skape

orden i kaos og lette på trykket, at det å få noko ned på papiret

kan frigjere plass i hjernen til andre og meir positive tankar.

Då eg var på Færøyane nyleg, trefte eg ein poet som snakka nett

om dette.

«Viss eg er deprimert hjelper det å skrive,» sa han.

«Eg kan skrive meg ut av depresjonen.»

Dess eldre eg blei, dess meir medviten blei eg om det

terapeutiske elementet skrivinga hadde, om kor godt det var å få

ut alle desse tankane, anten forkledd i ein skjønnlitterær tekst,

eller rett fram i dagboka mi, som ingen andre skulle lese, der eg

skreiv berre til og for meg sjølv, i eit endelaust brev.

Skrivinga blei ein ventil for det som var vanskeleg, og hjelpte meg

å handtere problema livet byr på; engsting, redsle, sinne,

sorg. Det hjelpte å skrive. Side opp og side ned. Først alt det

vanskelege, det triste, all gørra. Så rasjonaliseringa. Korleis det

kanskje ikkje er fullt så gale likevel, når det kjem til stykket?

Korleis ein kanskje kan kome seg heilskinna ut av uføret, over

på den andre sida, og løyse problema? Korleis det som tårnar

13

seg opp kanskje ikkje er like vanskeleg om ein deler det opp i

mindre, og meir handterbare bitar.

Eg veit ikkje kva eg skulle gjort utan skrivinga. Eg har

aldri ikkje skrive, ikkje sidan eg byrja som niåring. Eg har

aldri teke eit opphald, eg har alltid skrive noko. Orda er blitt

ei forlenging av lemmane. Det å skape setningar, skrive ord,

er godt, det gjer godt for heile kroppen, slik det å synge eller

teikne eller springe kan gi velvære både kroppsleg og mentalt.

Om eg ikkje skriv på papir eller tastatur, skriv eg ofte i

hovudet. Eg skriv og skriv og stundom får eg ikkje sove, det

sluttar ikkje i hovudet før eg får det ned på papiret, det gir seg

ikkje der inne, det vil ut, det må ut. Eg trur ikkje eg kunne leve

utan å skrive. Eg klarer ikkje sjå det for meg. Heldigvis må

eg det ikkje heller. Ikkje enno. Forhåpentlegvis må eg det aldri.

No er bestemor blitt gammal og har mista tankane sine, og

hugsar ikkje lenger stundene våre på loftet, anna enn som

glimt av minne som blandar seg med andre glimt. Det er ikkje

alltid ho hugsar kven eg er, men ho lyser alltid opp når eg

kjem og besøker henne.

15

Aina Basso

«Nei, er det du som kjem!» seier ho og smiler.

Og når eg klemmer henne er ho framleis like kitlig i

halsgropa som ho alltid har vore.

«Vi har hatt det mykje kjekt saman,» seier ho.

«Du liknar på meg, du!»

Og det er sant. Eg liknar på bestemor. Vi har den same

hoppbakkenasen, eg har det same lyse håret som ho hadde

då ho var ung. Ho ser på meg og kjenner att seg sjølv, og eg

kjenner meg sjølv att i henne.

Før ho mista tankane sine sa ho fleire gonger at eg skulle

få ringblokkene hennar, slik at eg kunne gjere livet hennar om

til ei bok, viss eg ville, berre eg endra på namna. Eg trur nok

eg vil gjere det ein gong, når ho ein dag er borte, og det er eg

som sit att med saknet, og alle dei gode minna.

Skrivinga kan vere ein god ven å ha i sorga. Ei notatbok lyttar

alltid. Ei notatbok vil alltid vel. Akkurat som ei bestemor.

16 17

AKF

TORNEROSE

du er alt som rocker min eksistens

du knuser mine grunnmurer til aske

for å bevare mine drømmer om deg

må jeg leve uten deg

til tiden snur

vårt timeglass

opp ned

19

KIRSTEN BØE

21

inni Meg leKer et barn

Inni meg leker et stille barn, ogen guttejente klatrer i trærne rundt dem bråker en gretten tenåringEn mor holder styr på dem allepasser på at de vasker hendeneog at de husker gymtøy og vennlighet

Som en russisk dukkelag på lag av jenter, damer og mødrelever vi ut dager og netterlatteren, sinnet og tårenesom til sammen blir åreneog tiden vi har fått på jorden

I speilet kikker en aldrende kvinne på megmed furer i hudog smilerynker rundt øyneneholder hun oss alle fastgir oss tidgir oss rom

eg kjenner lukta av ute. eg kjenner lukta av knall. Det må vere nils. Der smell det. Der er han. han har ein ting. han puttar i knall, kastar han opp, ser etter han, og når han landar, så smell det.

-Det er ein bombekastar, seier han.

-Det er ikkje ein bombekastar, seier eg.

-Kan i alle fall kallast ein bombekastar, seier han og vinn.

han har fått den av onkelen på tysnes. Dei har vore på tysnesdagane.

-Kan eg få prøve? spør eg.

-nei, eg har så lite knall.

- Du har jo mange.

-skal ha dei sjølv, seier han og ladar på nytt.

eg vert ståande å sjå mens han, gong på gong, bombar den våte asfalten.

23

buggog

boMbingoddbjørn kjem syklande. han vert ståande å sjå litt før han spør:

-Kan eg få prøve?

-nei.

oddbjørn drar ein pose bringebærdrops opp av lomma.

-Du kan få drops viss du vil.

nils går med på dette. Dei tar kvar sin drops. eg gidd ikkje ein gong spørje. eg veit svaret. så skal han kaste. han sleivar. bombekastaren hamnar i graset. eg vert med å leite. Det er eg som finn han. eg puttar han i lomma. Dei ser det ikkje.

-eg må på do, seier eg og piler av garde.

heime gøymer eg han under senga i kassen med Donald. eg listar meg ut att. gøymer meg bak hekken og spionerer. Dei leitar lenge. Mora til nils kjem gåande. han byrjar å grine når han ser henne. oddbjørn forlét staden. Mora vert med å leite ei stund. så går dei. hand i hand.

25

neste laurdag ringer nils på døra.

-skal eg vere med deg?

-Ja. Kva skal me gjere på?

-Vert du med å spleise på knall? spør han og held opp ein bombekastar. han har fått ny av onkelen i posten, men utan knall.

-Kan ikkje sende knall i posten skjønner du.

-eg veit det, seier eg. eg har også fått, av tante liten.

-har du?

-Ja.

eg går i Donaldkassen og hentar han, innkasserer 10 kroner i laurdagspengar av mor mi og vert med i butikken. Det vert 16 kroner i knall og 4 i snop. Det vert bananbugg og bombing av skuleplassen. oddbjørn kjem syklande. han gidd ikkje ein gong spørje. han trillar forbi. Dumme oddbjørn.

JoNAS FABEL

De

n s

oM

he

lD

ANN KRISTIN FJELLBy

Ho den vaksne tuslar rundt med apatiske,

ikkje eksisterande steg over kjøkkengolvet.

Føtene hennar sansar ikkje smulane der.

Han den vaksne travar utålmodig rundt,

hardt om att og om att og alt er feil seier

han. Han har eit tjukt lag med metall under

føtene og i hendene.

Ho den vesle smyg seg bort og inn til katten

som kviler seg under kjøkkenbenken,

akkurat i hjørnet der det er mest skugge.

Inn til den svarte og kvite, til den som alltid

er mjuk. Til den som alltid er svart og kvit.

Under benken, i hjørnet, inn i skuggen

rømmer ho den vesle. Så langt ho måtte

klare å rømma.

27

Eg treng nye ord,

Nye ord

Som rommar meir.

ANN KRISTIN FJELLBy

29

nye roM

31

SUSANNE FÆHN MAI BRITT HAUSLAND

MørKetall

Jeg er negativ

ingen kan bestemme

eller definere meg

jeg unngår

jeg trasser

loffer gjennom

ukjente landskap

ignorerer kartene

faller ut

av statistikkene

kan sees

som rust

på undersiden

av konklusjonene

RUNA ADELSTEN JENSEN

HILDE JoHANSEN

Den stumme linjen Jordens tyngde

jeg forsto aldri kuldensom fulgte med degavstanden som frøsjordbær til is i juli

jeg forsto aldri smulendu delte med megnår du hadde gittdet beste til de andre

nå tier du, er borte

jeg tenkerhar dette savnet

et navn?

På odden litt nord om byen

der konteinerskipene lastes og losses,

heisekraner strekker halsen, bøyer nakken,

og flombelysningen venter på mørket. Jeg

stikker hendene i lommer fulle av jord,

suger opp hele fjorden

i ett eneste

sukk.

33

35

HILDE JoHANSEN

MIN FøRSTE ROMFERD De kom til meg

først enså toså flereog flerefor hver dagjeg kunne se demlukte demde luktetbarn

til slutt gikk jeg inni deres verdensatte meg nedjeg hadde fått hudog henderet ark å tegne påi halsen merket jegen stemme

den skulle komme utog de skulle låse døreneholde meginne

ny garDerobe

JEg PLUKKER KLÆRNE

RETT FRA gULvET Nå.

ALLE RoLLENE,

ET ENESTE KAoS

I SKAPET.

HILDE JoHANSEN

37

39

Gitaren er stemt, men står urørtNotene og sangbøkene er klareBøkene, stadig flere og flere, står ulestBildene venter på et systemBladene og avisene hoper seg oppUferdige strikketøyUprøvde matoppskrifterAdressebøkerNoen venter på brev, kort, telefon, besøk

Jeg sitter alene, i et stille venteromIngen køingen roper meg opp

Jeg venter

ASFRID KARLSEN

pÅ VenteroMMet

line tar meg på skulderen.

-Vil du at jeg skal ta med en kopp kaffe til deg?

Det er fjerde timen på malekurset, jeg kjenner rutinen, vet når vi har pause, likevel kvepper jeg.

-Ja, tusen takk. stemmen min er så hyggelig at jeg nesten ikke gjenkjenner den. Den indre forvirringen varer bare et sekund, men gjør meg svimmel. for å gjenvinne likevekt kompenserer jeg med en ironisk oppfølger:

-hun er helt i serveringsmodus etter helgen.

alle i gruppen vet at datteren hennes ble konfirmert på lørdag, det var alt vi snakket om forrige uke. Jeg lar øynene gli raskt over forsamlingen, forsikrer meg om at fleipen er mottatt. De fleste flirer.

Men to av damene veksler blikk, en av dem er læreren, og får hodet mitt til å spinne.

STINE KINg

-selvfølgelig er det kjekt å få oppvartning, det er ikke det... for all del!

ordene bare tyter ut. Jeg blir varm i ansiktet.

heldigvis har malelæreren startet sin kommentarrunde. ingen ser at jeg tviholder meg i staffeliet. De som ikke henter seg kaffe, snakker med henne om maleriene sine. før det blir min tur, rekker jeg to dype pust.

Men da hun står ved siden av meg har jeg ikke noe fornuftig å fortelle henne om bildet mitt. læreren smiler og nikker i retning av døren.

-Det er godt for andre å gjøre noe for deg og, hvisker hun idet line kommer til syne.

Jeg svelger. line rekker meg koppen. øynene mine møter hennes, og jeg tåler å være hyggelig da jeg sier:

-takk.

4141

Jeg rir på en luftstrømlangs vindusrekkeni tredje etasje

og overmåker allekontorrottenei cellene sine.

Det er bare så syndat jeg er i feilmålestokk

og at nebbet mittikke er glass-sikkert.

NINA C. KRogH

en MÅKes flyVetanKer

43

nesten tilslørt fullmåne og

florlett konfetti av januarsnø

dempa snøknirkromanse

ulike som

to snøkrystall

byggjer me ein iglo

vIDAR KoLåS

VINTERVARME

NINA C. KRogH

EGOTRIPP

Det er rart å tenke på

at myriader av meg selv

øyensynlig spankulerer

hodekulls rundt på innsiden

av en flues fasettøyne.

45

NINA C. KRogH

47

MED RESTER AV JULEKONFEKT UNDER FøTTENE

et fluefantom våkner langsomt til livog brummer svakt gjennom korridorene

et tungt transportfly på vei tilmøter med alvorlige menn

forflytter seg fra hode til hodemed landing på blanke isser

spankulerer i dvask verdighetså fornuftige samtaler går i stå

Med tre par klisne bein ogtilstrekkelig luft under vingene

er det såre enkelt for en feit flueå ha ordet i sin makt.

4949

gRETHE LARSEN

Sitte i hagegyngahuske roligsommerdøsig

På benken sitter farmed fiskesnøretskogsøksaog trekkspillet

Livet i Finnskogenvalser over plenen

over åkrer og år

til øynene blankeslyset fallerog far falleropp igjen til sin stjerne

PÅ SOMMERBENKEN SITTER FAR

5151

gRETHE LARSEN

FøR MøRKET STUPER

Til selja blomstrerpå bare greinerskal jeg kjemme vinterperlerinn i flokehåret mitt

klippe avstandenmellom favntaka våreog henge lykter over tankeskyggene

Snart stuper mørketsom en rovfugl

5353

Han sitter på flyet. Hun sitter på flyet. De kjenner ikke hverandre. De skal til samme Vestland. Der bor mennesker. Jeg kaller dem maur. De er på jobbreise, han og hun. Skal undervise på det samme universitetet.

Fra flyet, er alle mennesker små maur og landet er flatt, om man ser bort fra fjelltoppene skituristene og de mest ivrige studentene bestiger, før de kjører off pist ned igjen. Og så blir det vår.

Alt tiner. De spiser is snart. Hennig Olsen og Diplom. Han er fra Kristiansand, hun fra Oslo. På setet mellom dem sitter en diplomat. Ja takk, sier han når flyvertinnen serverer noe helt annet enn både Diplom og Hennig. Det kan i beste fall ligne en yoghurt fra Tine. Kanskje er det nettopp det. Smaksprøve, kanskje. Han tar det inn med teskje og smiler helt uten Widerøe. Det var SAS.

Maurenetil

Bergen

HELENE LARSEN

5555

henne. Hun er for vakker til å konkurrere redelig med.

Jeg hører ikke til på jorden, tenker jeg. Jeg er mer en sommerfugl enn en bidragsytende arbeidsmaur. Jeg er syk. Jeg lever kun én sommer til. Som sommerfuglen. Og kanskje brister vingene og jeg spises som larve. I mange land, og i Løvenes konge, spises larver. Hakuna matata.

Jeg flyr gjennom dine travle dager. På e-post. Hei Bergen. Vi går inn for landing, maurene og jeg.

De sitter på flyet. De kjenner ikke hverandre. Snart er de på bakken. Med de andre maurene. Alle like viktige og uviktige. De bygger tue. Kopptue sier hei Vestland. Så gir han henne kofferten før de står på kjøkkenet to år senere. En familie på tre. Ungen skriker. Jeg er død.

Fortiden sitter to rader bak henne. Hun vet det ikke. Det er Trond fra andre gym. De pleide å sende kjærlighetsmail. Hun likte mail bedre enn MSN. I dag ville det vært Facebook, selv om hun liker mail bedre. Hun liker jo brev i posten bedre enn mail, men sendte mail. Til Trond.

Jeg styrer flyet. I tankene mine. Og jeg kjører rett inn i fjellveggen i et av de syv fjellene. Jeg vurderer ikke å lande trygt, men kanskje en mellomting kunne la seg gjøre, som i sjøen, så alle unntatt meg kan svømme trygt i land. Svøm med dem som drukner er en roman. Den kunne bli virkelig.

Jeg lurer på om det er unger på flyet. Det er alltid ungeskrik. Kanskje kan de ikke svømme.

Det er nok best jeg også bare er en maur. En arbeidsløsmaur så liten av betydning at jeg ikke kan styre et fly. Jeg er ikke Kaptein Krok. Jeg trekker i øredobbene. De er også kroker, tenker jeg. Tenk om jeg slo kloa i han som ikke kjenner

Forandring – en hjertebankende

vibrasjon

HELENE LARSEN

57

Samtidig, i vårt lille land, er mamma. Gift skal du bli,

sier mamma og gir meg kake på fat. Den står. Står og

lar seg ikke velte. Men hvor er jeg hen?

Jeg sitter og teller frø. Havrefrø. Jeg skal spise dem,

jeg må bare måle dem først. Så måler legen meg. Med

øynene og en digital vekt. Les: Håp om vekst. Til tall

skal du bli, tenker jeg og samtykker tiende.

Forandre, et ord av to: For og andre. Jeg handler. I

pose og sekk. For å bli, som de andre. Ha vanlige

klær, som de andre. Ha vanlige gjøremål, som å gå på

butikken, som andre. Jeg trenger ikke si at jeg sitter

inne. Jeg bare skriver det mellom linjene.

På butikken står kona til Jens. Hun kjøper økologiske,

steinfrie druer. Ingen stein til byrden. Og så går hun

videre, forbi regjeringskvartalet, ned til Oslo S.

En tigger ber om råd. Bedre råd. Til dop eller mat

eller tak. Over hodet. Vann over hodet faller ned. Det

regner, tordner og vannet flommer over i Oslo by.

Nede ved skoene.

Han står med spaden i den ene handa og gaffelen i

den andre. Det er lunsj. Det dirrer varmt i lufta og

han slår etter en flue. Imens står traktoren helt stille.

Inne i glasshuset jobber drivhuseffekten. Den smitter

og jeg svelger en giftig replikk.

Replikker er som stauder, de kommer tilbake, år

etter år. Hjernen er en minnebank. Det er ingenting

nytt med det. Med noe av det. Ikke i det hele tatt.

Av jord er du kommet, sier jeg til blomsten der den

danser med revebjellene omkring kroppen.

Jeg dømmer revebjellen giftig uten formildende

omstendigheter. Den er så forbannet lykkelig. Jeg vil

være like grønn og pastellrosa. Når du tar i meg, skal

jeg stikke.

Vask munnen din, jente, sier gartneren med gaffelen

høyt hevet. Du kan ikke være sånn. Du må forandre.

Jeg har hørt det før, alle gangene sannheten ikke

faller i god jord som blomstene. Jeg kjøper en bukett

i sympati og skriver et kort med god bedring til meg

selv.

59

Sjåføren tar grep om rattet og setter rett kurs. Nils

vil til Julehuset. Og han vil ta et bilde av seg selv

sammen med trafikkskiltet der Nissen krysser

veien. Det er imidlertid tatt ned, for det utgjorde

trafikkrisiko.

Alt er risikofylt. Alt er farlig. Maten, menneskene,

terroren. Likevel, forandrer verden seg hele tiden.

Noen ganger til det bedre, noen ganger til det verre.

Bra for noen, dårlig for andre. I dag er det bra for

Nils; bra å løfte tommel opp og bli plukket opp. Han

tror ikke på Gud, men han tror på julenissen og det

gode i menneskene. I deg. Er du der?

Tommel opp, her sitter jeg og liker bildet til Nils på

Facebook. Han med et trekantet skilt i hendene, til

salgs på julenissens postkontor. Jeg smiler og trykker

like. Nettet er døgnåpent og Nils er nesten hjemme.

I god tid.

Hjertet banker og døra står på gløtt. Kom inn,

hvisker jeg og klemmer nissen. Det er tid for å ta

vare på oss. Jeg pluss Nils = sant.

Munk kysser føttene og velsigner. En gammel dame

takker og mannen hennes bukker og så går de på

toget. Det går alltid et tog. Neste stopp: Sverige.

Hvorfor skal vi til Sverige, bestemor? Det lille barnet

spør. Bestemor tar frem et kreativt svar: Fordi du

er glad blått og gult er kult. Det lille barnet stråler

og sier: Men de har vel smågodt også? Ja visst, sier

bestefar og de stiger på toget til Gøteborg.

På perrongen står Nils tilbake. Nils med sekken.

Noen kalte han nissen. Han vet ikke hvorfor, men

han gav bort alt han hadde. Som julenissen selv.

Han gav visst vekk togbilletten til Ski i samme

slengen, der han skulle bytte til buss. Hvordan

komme til Drøbak nå?

Noen ganger er det langt hjem. Nils begynner å gå

langs E6 og videre på E18. Er dette e-stoffer eller

eksos? Han ser på biler med hestekrefter. Han løfter

tommelen. Det er på tide med forandring. For flere

enn for andre. Og der, kommer Nissan inn. En grønn

Nissan stopper og Nils får haik.

61

63

KalenDerhJarte

WENCHE LILJEDAL

eg finn ingen engel idet første snøfallet

forbrennertredjegrads ord

i svidande ynskjeom å sjå deg lave

inn dørabli høg

på meg

OMKRINGG

JER

DE

TERJE LEIFSoN

Noen tar stupettil ingenting

lett eller tungt

de stuper i detsom mørkestupere

tilbake står viundrende

ING

ENTIN

G

nokon gongar hugsa du og som eit usynleg garndrog du meg dit så eg nesten trudde på det og viskalv når våre stjerneteikn syntes i mørkret

nettene vi gynga oss saman og du klamra degtil det du trudde var stormen ved stadt og denkvitkledde var byssejenta som redde opp laken

og spente fast hjula under søylesenga for at viikkje skulle miste siste lasta i havet og lotten varden ubarberte klemmen når du la deg i siste hamn

Vindrosa

65

WENCHE LILJEDAL

hver gang du forsvinner står jeg kledd til ny dag

med løfter om vidder lange nok til å nå deg

ikke en eneste gang vinker vi

savn som i ingenting skjer likevel

Spor i spor over viddenLINDUSEN

67

Du svarer fremmed

jeg tier vekker redd

pynter sannhet når du rister oss

vi tråkker på glass løfter skyld av hud

bak dør brytes drøm savner vindu av hendene

tause om knust

LINDUSEN

69

Å hoppe pÅ isen uten sKøyter

CHRISTINA MARIA LyKKE

– Det kan skje uansett.

– Men nå blir han i alle fall rasende!

– Det er jo derfor du gjør dette. For at politiet skal vite om det og hjelpe deg.

– Men tenk om han dreper meg da!

Hun hørte den bestemte stemmen til Nora inni hodet sitt:

– Det er jo nettopp derfor du må anmelde ham! Så du kan få besøksforbud og voldsalarm.

Hun husket hva hun selv hadde innvendt:

– Ja, det skal jeg be om. Men jeg trenger vel ikke anmelde ham?

– Jo, det må du. Jeg skjønner at dette er innmari vanskelig for deg. Jeg vet hvor utrolig vanskelig det er. Jeg har jo gjort det selv en gang! Jeg klarte det. Det vet jeg at du også gjør.

Susanne så ned på de hvite vinterskoene sine. De minnet sånn om skøytene hennes. Stive og forede. Stilige. Nye. Av skinn. Hun husket den siste konkurransen: Hun hadde svevd bortover, kjent suget i magen. Skøytene som skar over isen. Hun hadde gått fortere og fortere. Stadig fortere. Hun hadde sust bortover og tatt sats. Så hadde hun dratt til av alle krefter. Dobbel aksel… Hennes beste noensinne. For en herlig følelse! Hun hadde kjent seg så lett, så fri. Og så lykkelig...

– Susanne fjell? spurte han.

Så brått var hun tilbake i det gjennomsiktige rommet. Hun så mot utgangsdøra. Den var hvit som skøytene hennes.

Rommet var gjennomsiktig og egentlig ikke noe rom i det hele tatt. Bare en smal gang inn til et åpent kontorlandskap. Døra inn var lukket, men døra ut stod på vidt gap. Hun kunne tydelig høre lyden av stemmer og bevegelser der innefra og en faks eller printer som spyttet ut papirer ustanselig.

– God dag! Robert Zachariassen.

En middelaldrende mann rakte henne hånda over en høy skranke.

– Hei! Susanne fjell.

Så satte han seg ned på innsida. Hun så seg rundt etter en stol, men gangen var tom.

Hun la merke til et svart, spisst skjegg og to blågrønne øyne. Et vennlig blikk. Han kunne vært faren hennes. Men han hadde hvit og blåstripete skjorte og svart dressjakke. faren hennes ville foretrukket mørk snekkerbukse og pologenser.

– Må jeg? tenkte hun. Og så sa en stemme inni henne:

– Nå er det ingen vei tilbake.

Han tastet litt på pc-en sin. Han satt åpenbart høyere oppe, for hun følte seg liten bak den høye skranken.

– Men hvor lurt er det? Hun fortsatte å diskutere med seg selv.

– Det er for seint å snu.

– Han kan hevne meg for dette.

71

Han la albuene sine på bordet og så forventningsfullt på henne. Han liknet i grunnen veldig lite på faren hennes. Heller litt på foreleseren i nordisk språkvitenskap. En spiss nese, stivstrøken skjorte og pent vestkantmål.

– Skal vi gå videre? Vi er helt avhengig av å få på plass all nødvendig informasjon for å kunne hjelpe deg. Men det er helt og holdent din avgjørelse om du vil levere inn en anmeldelse...

I tankene gikk hun fortere og fortere bortover isen. Stadig fortere. Hun gjorde seg klar til å hoppe. Beregnet god avstand til vantet. Det var som om hun skulle hoppe uten skøyter på isen… Hun ante ikke hvordan hun kom til å lande...

– Ok, sa hun.-Adressen er Livs vei 2.

– Telefonnummer?

– Det er også hemmelig.

Han nikket betryggende, og hun oppga mobilnummeret sitt.

– Og hvem vil du anmelde? spurte etterforskeren.

Hun holdt pusten. I magen var et sort hull. Hun skulle gitt mye for en røyk nå. En røyk og en kaffe.

– Men jeg vil ham ikke noe ondt, tenkte hun.

– Nei, det er jeg sikker på, hadde Nora sagt og sett moderlig på henne. – Bare husk at det er ikke din feil. Du er ei tøff dame! Jeg vet du klarer det!

Susanne satte opp farten igjen og tok sats. Så stoppet hun akkurat idet hun skulle til å hoppe. Det var noe som ikke stemte.

Glatt som isen. Og bare et par meter unna.

– Han så på henne. Ventet.

– Ja, det stemmer.

– Personnummer?

– 080590…

– Adresse?

– Postboks… begynte hun.

– Gateadresse, sa han fast.

– Å ja. Den er hemmelig.

Hun satte armene i kryss over brystet.

– Vi må ha din bostedsadresse, sa han avgjort.

– Jeg skjønner. Men jeg får all post i postboksen min så du trenger den egentlig ikke.

– Du kan trygt oppgi adressen din til oss.

– Jeg er truet på livet så den må ikke komme videre til noen!

Hun så inntrengende på ham. Studerte øynene hans.

– Jeg skjønner. Vi har en del erfaring med slike saker.

Han viste med hendene sine hvor mange slike saker han hadde hatt.

– Vi skal ikke gå videre med adressen din. Du kan være helt trygg på det, fortsatte han. – Jeg lager en notis her om at du har hemmelig adresse.

73

– Jeg er ikke ute etter hevn, sa Susanne. – Jeg trenger bare beskyttelse. Besøksforbud og voldsalarm. Jeg må vel ikke anmelde ham?

Han så rett på henne. Hardt.

– Da må du anmelde ham. Vi må ha mest mulig informasjon, og vi må registrere et straffbart forhold for å kunne hjelpe deg.

Hun sukket.

– Er du klar for dette nå?

Hun nikket rådvill. Dette var en film. Det var ikke hun som satt her. Det var ikke hun som gjorde dette. Hun vred ringen med den røde steinen rundt og rundt. Kjente et stikk i hjertet. En tornado av følelser stormet rundt i henne. Men så tordnet stemmen hans i ørene hennes: Jeg skal drepe deg!

Det avgjorde saken. Hun tok sats og hoppet det høyeste hun klarte. Nok en gang var det som om hun hoppet uten skøyter på isen…

Da hun trodde hun var ferdig, spurte han på nytt. Og på nytt igjen. Om og om igjen. Og hun fortalte det hele nok en gang. Og atter en gang. Og enda en gang.

Etterpå var hun helt nummen. Svimmel. følte det som om hun hadde vrengt seg helt. Inni hodet dunket det ustanselig.

Hun holdt seg for pannen.

– Hva var det jeg skulle huske? tenkte hun.

Høyt sa hun:

– Adressen og telefonnummeret. Du husker vel at de er hemmelige?

– Ja, det er klart. De skal ikke komme videre, lovet han.

– Endelig! tenkte hun. – Endelig er jeg ferdig.

Døra var hvit og glatt som nedskøytet is… Det var over. Og hun var tom. Absolutt tom.

Dunk, dunk, dunk! slo det i hodet hennes.

– Hva har jeg gjort! tenkte hun forferdet.

Men den lille kulen var der ennå. Nederst på magen. Og hun kjente så vidt noen ørsmå spark.

CHRISTINA MARIA LyKKE

75

VInd (hVIle I VInd)

MARIE SÆTHER

Krever ikke krefter å fly med vinden,sier du.

ser deg også

snartigjen,sier jeg.

stiller meg ved treet mot vindenstår her

hadde du vært en drageskulle jeg holdt deg.

77

79

MAgRETHE ToFT

Jeg fikk høre det.

ble fortalt at de hadde sett deg

en sen oktoberkveld

mens høstvinden lot gulbrune nedfallsblader

danse piruett rundt din regnvåte skikkelse.

Du hadde stått der, under en sluknet gatelykt

mens bekker av regnvann rant

nedover en gråslitt asfalt.

Jeg fikk høre det.

Du hadde stått der lenge, urørlig

nærmest ubehjelpelig.

Det var en sen oktoberkveld du så det.

navneskiltet var borte,

døren var en annen.

Du kom for sent.

For sent

vIgDIS A. TAULE

den indre stridenforløser seggjennom den hvite vinende kaotiske tankeneflakker ikke

rekene smilermed sorte øyne

lørDagsKos

81

veit slike ein kjøper på konsert, for snart får eg tinnitus, medan du berre flottar deg i glansen av den optimale høyrsel som silar ut all kvit støy.

Eg hugsar eg tok fly ein gong då du sa det var alt for tunge skyer, og forholda var for dårlege til slike ting. Eg sat og lena hovudet til dei små flyvindauga og var bergteken av tanken på å sveve så høgt over jordskorpa. På eit tidspunkt kunne eg sjå deg der nede, og eg såg at du løfta handa for å vinke. Eg vinka tilbake med begge hendene og skreik ”hallo! hallo! hallo!” til eg vart sår i strupen slik at du skulle sjå at det gjekk an å fly. Ein eller annan stad las eg den dagen at det var mykje mygg og klegg på bakkenivå, og høgsesong for uvisse veive-handrørsler for dei som heldt seg nede på jordskorpa.

Nokre dagar vert eg kontakta av vegarbeidarane som jobbar i tunnelen. Dei seier til meg at det trengst fleire midlar. ”vi lyt gjera eit vedtak om at på slike dårlege vegar gjennom eit slikt omfattande fjell, treng ein fleire fagfolk, og meir kompetanse til å førebygge alle trafikkulykker”. Eg seier med unnskyldande ord at det rett og slett ikkje kan gjerast. Dei yppar til krangel og eg vert kvass i stemma og seier høgt at ”Nei! Dette har eg ikkje tid til”. Så tuslar dei tilbake inn i tunnelen i dei gule, intense refleksvestane sine, med hovudet hengande heilt inn til brystet, og går laus på det tunge vogntoget som har sett seg fast under tunneltaket.

beKlagar, eg risiKerer iKKJe syKKelbot

om morgonen vaknar eg og syr augeloka fast i augnebryna. Eg lagar lister, planar og organiserer eit komande kaos. Sit dagen lang og prøver å suge til meg kunnskap som ikkje vil samarbeide, med hovudet spikra fast i handflata. Eg gløymer at snikkarane må vise cv, vise til tidlegare erfaringar og referansar. Så hovudet sig ned, raknar vekk frå spikarfestet, og armen som har vorte tilsett som hovudstøtte på fulltid, borar seg gjennom skallen. Den høgg ut ein stor tunnel gjennom hjerneborken til fri disposisjon for all høveleg tunglast, og den slags køyretøy som ikkje kan ta seg tid til å køyre over fjellet. Nokre gonger i ny og ne køyrer du gjennom tunnelen i hovudet mitt. Heilt utan formål og meining, utan avtale om tid og stad, susar du og ditt tunge vogntog inn i tunnelen. ”Urimeleg!” ropar eg. Du berre snur deg i opninga i bakhovudet og forstår ikkje kvar den kvasse, ukjennelege lyden kjem frå.

Ekkoet ljomar i dei kalde, mørke tunnelveggane, og eg står der med to knyta nevar og ropar så høgt at du ikkje kan høyre meg. ”Eg har jo ikkje tid til slike ting! skule! trening! mat! kropp! ho og han! og mamma, pappa! tida mi og uvissa di!” Men det er berre mine øyre som høyrer det overdøyvande ekkoet. Det er berre eg som treng øyreproppar, du

83

Eg syklar sjølv om det er kome frost på asfalten, og eg ser deg gåande med ei eller anna jente, frå ein eller annan stad på hi sida av fjorden. Skilpaddehovudet mitt sig ned i magen min, og eg pustar tungt inn og ut i skjerfet, medan de spaserer med varme, klamme hender og pustar så lett i gangetempo. Eg ler for meg sjølv, og seier ikkje hei. Herregud så deilig det er å kunne sykle utan noko ekstra last! Utan at det absolutt skal sitja nokon på, og halde rundt hoftene mine. Det vert berre tungt å puste med ei ekstra jakke om magen, og vanskeleg å trø om det skal vere meir enn to føter som må kjempa om plassen. Det er då avgrensa med fotplass på éin sykkel! Eg set frå meg sykkelen innåt husveggen, og beordrar vegarbeidarane i tunellen om å komme ut og demontere bagasjebrettet på bakhjulet. Eg trampar høgt opp trappa til rommet mitt med tunge støvlettar, slik at nokon i nærområdet kanskje vaknar. Eg let att gardinene, og så fyller eg på med planar og gjeremål med blanko, i den vesle notatboka mi. Eg kastar den tunge kroppen min med eit smell ned på det reine lakenet. Eg let att bommane framom tunnelopningane, grunna farleg gjennomkøyring på dårleg opplyst veg, sprettar opp saumane i augnebrynet, og opnar slusene ved vassdemningane. Håpar det snøar i morgon.

Sykkelsesongen burde for lengst vere omme.

SoLvEIg vILLUNg

JAN vILLåSEN

85

så vi fortsatteå glede osstil senere

helt til alt vi troddeskulle kommeogså var blitt

noesom varfør

Tida før

Mens det som vartida førgikk altfor fort

kom framtidavi ventet påså plutselig

og nåtidable aldri akkuratslik vi tenkte

DE

SIg

N: IA

N H

oL

CR

oF

T