OLE JACOB HOEL

HISTORIEN OMNORGES STØRSTE ROCKER

Åge Aleksandersen (t.v.) er født 1949 i Namsos.Han har gitt ut 21 album, har solgt over 1,5 millioner plater og spilt 4000 konserter. Han ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame høsten 2011. Ole Jacob Hoel (t.h.) er født 1958 i Trondheim. Han er journalist i Adresseavisen og har tidligere gitt ut Endelig vart det helg – Historien om D.D.E. (2002) og kokeboka Ketsjup (2003, sammen med Lars Lian).

Åge Aleksandersen er outsideren som vant hele landet, rebellen som havnet på sokkel. Åges liv er en fortelling om musikalske høydepunkter og kraftig medvind, men også tunge stunder, kritikerslakt og tomme stoler. Vi er med i bandbussen med Prudence, på scenen under den eventyrlige suksessenmed Levva livet!, følger Åges tunge vei tilbake som sjefrockerog kommer under huden på en følsom mann besatt av egne drømmer. Dette er en historie om rock og livskraft, og om å finne sinegen vei uansett omkostninger.

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH

ALF Ø

YS

TEIN

STØ

TVIG

, SC

AN

PIX

OLE JA

CO

B H

OEL

HIS

TO

RIE

N O

M N

OR

GES S

TØ

RSTE R

OC

KER

9 7 8 8 2 0 5 3 9 0 9 5 9

DET HERRE E DETLIVET DU HAR FÅTT.

TOM

E. Ø

STH

UU

S

Rygg: 31 mm Format: 148 x 231mm (Klaffer: 120 mm)

Ole Jacob Hoel

Historien om Norges største rocker

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011www.gyldendal.no

Printed in LithuaniaTrykk/innbinding: Livonia Print LTD

Sats: Veronica SandePapir: 100 g Munken Premium Cream 1,3

Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11,5 / 14 p.Omslagsdesign: Bjørn Kulseth

Omslagsfoto forside: Torill Aleksandersen

Bilder som ikke er kreditert, er utlånt av Ringve Museum.

ISBN 978-82-05-39095-9

41

Tapt til rockenUngdomslag og idrettslag

Vi drar roint i lystig lagMed forsterkeran og gitaran

Og S-posan med sko«Norge, mitt Norge», 1980

«Hey Joe, where you goin’ with that gun in your hand,» vrælte den innbitte vokalisten med de mest fargerike buksene og den største slengen i Namsos. Åge nøt øyeblikket. Det var helt enormt å stå her oppe på scenen. Bandet hadde publikums fulle oppmerksom-het. Dette svingte, med en låt ingen blant publikum hadde hørt før, med lyder ingen hadde blitt utsatt for. Dette var knallhard piggtråd-musikk. Mot slutten av låten konsentrerte Åge seg om rytmen på kompgitaren. Sologitarist Kalle Clausen trengte nemlig ekstra støtte når han skulle spille hovedrollen. For dette var ikke hvilken som helst solo. Clausen spilte med tennene akkurat som helten Jimi Hendrix.

Mads Inc var konger på scenen. Publikum jublet mer for de unge outsiderne i namdalsmesterskapet i rock enn de mer etablerte ban-dene fra Namdalen, band som spilte Shadows-musikk eller storban-dinspirert pop fra gamle dager, fra tiden før Beatles og Stones, tiden før mods og hippier.

The Hitmakers var Namsos’ svar på de svenske stjernene Sven-Ingvars og konkurransens favoritter. Det drevne Shadows-bandet Wizzards fra Overhalla var de antatt største utfordrerne.

Mads Inc var noe helt annet. Åge og kameratene brakte med seg den nye tid i Namsos-rocken, ungdomsopprøret, det «lange» håret, den virkelige elektriske musikken. De var Namsos’ svar på The Rolling Stones, The Who, The Kinks, Small Faces og de andre britiske ban-dene som hadde snudd opp ned på alt. Den høflige Shadows-musik-ken med dress og slips var erstattet med mer aggressive, utfordrende toner, med appell til hele kroppen, inkludert underlivet. Norge hadde ett virkelig stort langhåret band. The Pussycats fra Tromsø hadde spilt

42

LØRDAGSBARN

i Namsos året før, i Samfunnssalen. Det var tidenes konsertbegiven-het eller en skandale, alt etter hvem man spurte.

Juryen var splittet, og satt lenge sammen før de kranglet seg ferdig til en konklusjon. Wizzards ble gratulert med tredjeplass, The Hitma-kers måtte nøye seg med å bli nummer to. For vinner av namdalsmes-terskapet i rock i 1967 med én stemmes overvekt var Mads Inc.

Åge hadde vært omgitt av musikk siden han ble født. Faren spilte plater sent og tidlig, moren sang ham i søvn med triste skillingsvi-ser. Han var bare mildt interessert. Amerikanske viser og rock kunne han derimot knapt få nok av. Søskenbarnet Harry Aleksandersen var et forbilde. Han var kjent i hele Namdalen som barnestjernen Lille Harry. Harrys lillebror Frank spilte i bandet hans, og den gamle naboen Stein Ingebrigtsen var en vaskeekte popstjerne i Åges øyne.

Den første sangen Åge lærte å spille på gitar og synge til, var «Tom Dooley». Som mange andre verden over satt han og terpet på de to akkordene mens han sang «Hang down your head Tom Dooley, hang down your head and cry. Hang down your head Tom Dooley, poor boy you’re bound to die».

«Tom Dooley» handler om en ung morder som blir hengt. Det var tekst og musikk som den unge musikkinteresserte Åge forsto. Dette var langt unna «Livet på Finnskogen» og «O Sole Mio». Så oppdaget Åge Bob Dylan. Det var starten på en lang kjærlighetshistorie.

Åge kjøpte singlen «Positively 4th Street» da den kom ut i 1965. Det var bokstavelig talt nye toner. Han lette og lette etter refrenget, men fant det aldri. Til gjengjeld hadde låten en endeløs strøm av ord. Var det 14 vers? Han skjønte at det var fryktelig mye Bob Dylan ikke likte, og mange han var forbanna på. Det var mange Åge ikke likte også. Han skjønte behovet for å få ut gørra.

På den tiden hadde han allerede fått en annen helt. Åge ble helt besatt av Chuck Berry – den frenetiske energien, den språklige ele-gansen og de hypnotiske riffene. Chuck Berry kunne fortelle en his-torie på tre minutter som andre bruker hele romaner på, og så svingte det så dyrisk. Dette var totalt annerledes enn alt Åge hadde hørt før, det var musikk som gikk direkte i blodet, uten omveier. Han hadde hørt Bill Haley med «Rock Around The Clock», men sammenlignet med Berry var det dvaske greier.

Chuck Berry viste vei inn i rock ’n’ roll, det gjorde at livet til Åge

TAPT T IL ROCKEN

43

igjen fikk en retning. Rock var ikke bare spennende eller morsomt som fotball eller skihopping. Det var en større kraft, noe han ikke klarte å sette ord på. Rock ’n’ roll ga livet mening, det var den nødvendige oksy-gentilførselen som sørget for at livsgnisten igjen ble tent. Rocken ga ham styrke, glede, en følelse av fellesskap. Og Åge var ikke den eneste som lot seg fascinere av Chuck Berry. Den rappkjeftede arbeidergut-ten fra St. Louis var den viktigste inspirasjonskilden for band som The Rolling Stones, The Beatles og en hel hærskare andre unge musikere.

Åge fant raskt unge, nysgjerrige likesinnede. Bekjentskapskret-sen ble gradvis utvidet, og til slutt endte de ivrigste som en sam-mensveiset gjeng. De begynte å plukke på forskjellige instrumenter, fikk tak i noen gitarer her, noen trommer der, og med ett kunne de kalle seg et band.

Guttene hadde ingen lærebøker, ingen musikkskole, foreldre eller storebrødre som kunne vise vei. De hørte musikken, og følte seg frem, opp og ned gitarhalsen før de fant de riktige tonene, de riktige gre-pene. Det gikk sakte, men de hadde tid. Den første låten de øvde inn, var «Yellow Bird», som de hadde hørt med det populære showbandet Dizzie Tunes. Det tok noen måneder før noen andre enn bandet selv hadde utbytte av å høre deres versjon.

Broren til en kamerat av gjengen hadde med seg en LP med The Animals fra en tur til sjøs. Deres versjon av «House Of The Rising Sun» inspirerte unge band verden over – ikke minst på grunn av det brusende orgelet. Mads’ keyboardist John Erik Furre fikk blod på tann og utviklet en egen stil inspirert av Alan Price i The Animals.

Den første konserten skulle avholdes på avholdskafeen i Namsos i 1965.

Øvingene gikk sin gang, men hva skulle de hete? Alle band måtte ha et tøft navn. Kvelden før debutkonserten måtte de finne på noe. Hva med Mads Inc, forkortelse for Mads Incorporated, sammenslut-ningen av gærninger? Jo, det føltes bra.

Pål Aune var vokalist, Åge spilte rytmegitar, Per Melheim sologi-tar, John Erik Furre orgel, Stig Brøndmo bass, og trommeslager var Terje Adde. De fem sekstenåringene, kledd i svarte, høyhalsa polo-gensere, var nærmest lammet av skrekk før konserten, der de satt i bøttekottet de hadde som garderobe.

De klarte knapt å føre en samtale før de gikk opp på scenen. Åge visste råd for å dempe nervene. Han hadde et forsprang, han hadde

44

LØRDAGSBARN

sittet øverst i ovarenn før konkurranser og vært enda mer nervøs. Han innvidde bandkompisene i hvordan storhopperne hadde det før store konkurranser, ut fra erfaringene han hadde som prøvehopper. «Toralf Engan var så nervøs at han kastet opp på toppen før han hoppet bak-ken ned,» fortalte Åge.

Nå var det Mads Inc sin tur til å lande på sletta.De var ikke verdens beste band, det visste både publikum og de

selv. Men de fikk til å uttrykke noe eget, det skjedde noe i løpet av halvtimen de spilte. Publikum, stort sett skolekompiser, søsken og naboer, var ikke akkurat fiendtlig innstilt. Jo mer respons, dess mer glødende ble Åges gitarspill. Han følte det var likedan med resten av bandet. Først spilte de mye dårligere enn i øvingslokalet. Men etter hvert var det som om publikum løftet bandet. Han så at folk smilte og koste seg, på «Yellow Bird» sang mange med. Og både «House Of The Rising Sun» og «Sweet Little Sixteen» gikk rett hjem.

Dette var stort. Større enn alt. Etterpå var det som om bandmed-lemmene satt på hver sin sky. De diskuterte alt de hadde gjort feil, men de satt mest og gliste. Dette var starten på noe helt spesielt.

Denne besetningen var likevel ikke hogd i stein. Like etter ga vokalist Pål seg, og Åge tok over som hovedvokalist. Gitarist Per slut-tet også, og bandet måtte helt til Steinkjer for å finne en god nok erstatter i Kalle Clausen. Men Mads Inc hadde blitt en så sterk helhet at noen frafalne sjeler ikke heftet. Det var Mads Inc og den nye tid, mot alt det gamle og trauste de så rundt seg.

Rocken bandt Namsos til resten av verden. Ungdom i Namsos fikk de samme impulsene som jevnaldrende på andre kanter av kloden. Via sjøveien kom de magiske bevisene på at amerikansk og engelsk ungdom skapte noe nytt, noe banebrytende som ble forstått av tenår-inger over hele verden. Foreldrene forsto ingenting. Nå var det alder som var fellesnevneren, ikke hvor man vokste opp.

«Sweet Little Sixteen» handlet om snertne tenåringsjenter, såpass skjønte Åge. Men det var like «sweet» å være 16 år og fanget av rocken.

OLE JACOB HOEL

HISTORIEN OMNORGES STØRSTE ROCKER

Åge Aleksandersen (t.v.) er født 1949 i Namsos.Han har gitt ut 21 album, har solgt over 1,5 millioner plater og spilt 4000 konserter. Han ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame høsten 2011. Ole Jacob Hoel (t.h.) er født 1958 i Trondheim. Han er journalist i Adresseavisen og har tidligere gitt ut Endelig vart det helg – Historien om D.D.E. (2002) og kokeboka Ketsjup (2003, sammen med Lars Lian).

Åge Aleksandersen er outsideren som vant hele landet, rebellen som havnet på sokkel. Åges liv er en fortelling om musikalske høydepunkter og kraftig medvind, men også tunge stunder, kritikerslakt og tomme stoler. Vi er med i bandbussen med Prudence, på scenen under den eventyrlige suksessenmed Levva livet!, følger Åges tunge vei tilbake som sjefrockerog kommer under huden på en følsom mann besatt av egne drømmer. Dette er en historie om rock og livskraft, og om å finne sinegen vei uansett omkostninger.

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH

ALF Ø

YS

TEIN

STØ

TVIG

, SC

AN

PIX

OLE JA

CO

B H

OEL

HIS

TO

RIE

N O

M N

OR

GES S

TØ

RSTE R

OC

KER

9 7 8 8 2 0 5 3 9 0 9 5 9

DET HERRE E DETLIVET DU HAR FÅTT.

TOM

E. Ø

STH

UU

S

Rygg: 31 mm Format: 148 x 231mm (Klaffer: 120 mm)