APOLLO

• Apollo, amerikansk tremanns romfartøy, konstruert for å landsette mennesker på Månen

og bringe dem tilbake.

• Brukt i Apollo-programmet som ble annonsert i 1961 og varte til 1972.

ROMFARTØYET

• Romfartøyet bestod av tre seksjoner, kommandoseksjonen (KS), serviceseksjonen (SS)

og månelandingsfartøyet (MF).

• Det ble fra en parkeringsbane rundt Jorden sendt til et kretsløp rundt Månen, der to av de

tre astronautene gikk ombord i månelandingsfartøyet.

• Etter frakoblingen ble månelandingsfartøyet dirigert ned til landing i et forutbestemt

område på Månens forside.

• Etter avsluttet oppdrag lettet de to i startdelen av MF, som gjennomførte et møte og

sammenkobling med KS/SS.

• Etter at astronautene og måneprøver m.m. var overført til KS, ble startdelen frakoblet, og

KS/SS satte kurs for Jorden.

KOMMANDOSEKSJONEN

• Kommandoseksjonen, KS, var romfartøyets kontrollsenter, og ble brukt som oppholds- og

arbeidssted for astronautene under hele ferden unntatt perioden da MF opererte på egen

hånd.

• Den var formet som en kjegle med en diameter på 3,9 m og en høyde på 3,2 m.

• Vekten ved oppskytning var ca. 5,5 t

• Selve kabinen rommet bl.a. styreinnretninger og instrumenter (inkl. navigasjonsutstyr og

en datamaskin).

• KS var den eneste del av romfartøyet som vendte tilbake til Jorden, og hadde derfor

utenpå et lag av rustfritt stål-«honeycomb» (minner om bikubestruktur) og ytterst et

varmeskjold.

• KS møtte atmosfæren med en hastighet av omkring 11 km/s, og skjoldet beskyttet dels

ved at smeltet materiale ble fjernet (ablasjon), dels ved en fordampning og dels ved

forkulling.

• I siste fase av landingsoperasjonen ble hastigheten redusert til ca. 35 km/h av tre

fallskjermer med en diameter på 25 m.

Kommandoseksjonen på veg mot atmosfæren.

Endelig nede.

• KS hadde et stillingskontrollsystem basert på to ganger seks små rakettmotorer.

• Øverst på KS var det montert et redningstårn på 10,3 m med en rakett; dets oppgave var

å frigjøre KS under oppskytingen hvis det oppstod fare for astronautene.

• Tårnet ble ellers frigjort få minutter etter starten.

SERVICESEKSJONEN

• Serviceseksjonen, SS, var ikke bemannet, men rommet en relativ stor rakettmotor

(skyvkraft 91,2 kN, brukt til banekorreksjoner Jorden/Månen og retur, til å bremse opp

romfartøyet for å komme inn i kretsløp rundt Månen samt til å øke hastigheten i

månebanen for å innlede hjemreisen), drivstoff til rakettmotoren.

Kommando-servicemodulen.

• KSs primære strømforsyningssystem (tre brenselceller), drivstoff til brenselcellene og

mesteparten av oksygenet til KSs kabinatmosfære.

• SS ble frakoblet KS like før tilbakevending i jordatmosfæren.

• Seksjonen var sylinderformet med en høyde på 7,5 m, en diameter på 3,9 m og en

oppskytningsvekt på ca. 24 t.

• For stillingskontroll og mindre manøvre var den utstyrt med 16 små rakettmotorer.

MÅNELANDINGSFARTØYET

• Månelandingsfartøyet, MF, bestod av en landingsdel og en startdel.

• Landingsdelen omfattet bl.a. landingsstellet samt landingsmotoren (kunne

skyvkraftreguleres i området 4,6–43,8 kN) med drivstoff, og rommet instrumentlasten og

eventuelt månekjøretøyet.

Monteringen av månelandingsfartøyet.

• I startdelen var startmotoren (skyvkraft 15,6 kN) med drivstofftanker, og

mannskapskabinen, som også ble brukt som oppholdskvarter på Månen når astronautene

ikke var ute på overflaten.

• MF hadde en høyde på 7 m, en største bredde på 9,5 m (diagonalt mellom føttene på det

utfelte landingsstellet) og en startvekt på ca. 14,7 t.

• Hele Apollo hadde, med redningstårnet på

toppen, en lengde på 25 m og en startvekt

på ca. 44 t.

APOLLOPROGRAMMET

• Forberedende planer for Apollo-programmet ble lansert 25. mai 1961 da president

Kennedy overfor Kongressen foreslo å mobilisere USAs innsats på romsektoren gjennom

det nasjonale mål å landsette et menneske på Månen før tiåret var omme.

President Kennedy lanserer Apolloprogrammet.

• NASA inngikk 1961 kontrakt med Space Division, Rockwell International Corp. (den gang

North American Aviation Inc.) om bygging av Apollos kommando- og serviceseksjon.

• Utviklingen av store bæreraketter i Saturn-programmet var igangsatt sent i 1958, og tidlig

i 1962 ble programmet utvidet for å imøtekomme kravene til en månelanding.

American Aviation Inc.

Saturnprogrammet.

• Samme år offentliggjorde NASA beslutningen om å benytte «møte-i-månebane»-teknikken

i Apollo-programmet og sluttet kontrakt med Grumman Aerospace Corporation (den gang

Grumman Aircraft Engineering Corporation) om utvikling og bygging av

månelandingsfartøyet.

• Flere oppskytningsprøver av ubemannede romfartøyer eller modeller fant sted, i to tilfeller

– Apollo 4 i 1967 og Apollo 6 i 1968 – med Saturn 5 bæreraketter.

Grummanfabrikkene.

Apollo 4.

Apollo 7 på veg opp.

• Apollo er det største tekno-vitenskapelige prosjekt noen nasjon har gitt seg i kast med.

• Da utviklings- og produksjonsvirksomheten i 1966 stod på sitt høyeste, var i overkant av

350 000 mennesker fra bl.a. 20 000 industribedrifter og 200 universiteter involvert.

Apolloprogrammet

• Hver av de senere måneferder kostet ca. 400 mill. dollar, og hele Apollo-programmet er

kostnadsberegnet til omkring 25,5 milliarder dollar.

• Apollo-romfartøyer uten MF ble benyttet også i Skylab-programmet og under den

amerikansk/sovjetiske sammenkoblingsferden ASTP i 1975.

Skylab.

Tegning av Skylabstasjonen.

APOLLO 11

FORBEREDELSENE

• Alt torsdag 9. januar 1969, vel et halvt år før måneferden skulle starte, ble de tre

astronautene som skulle delta, tatt ut:

• Sjef om bord skulle være Neil Alden Armstrong, som pilot i månelandingsfartøyet skulle

han ha med Edwin Eugene Aldrin jr., mens Michael Collins skulle være pilot for

kommandoseksjonen..

Armstrong, Collins og Aldrin.

• Omtrent samtidig med at astronautene ble valgt ut, begynte de forskjellige delene som til

sammen skulle utgjøre Apollo 11, å ankomme Kennedy-romsenteret i Florida.

• Monteringen av Apollo/Saturn V-kombinasjonen og den foreløpige utprøvingen av

systemene tok rundt 4 måneder.

• Ved hjelp av en enorm beltetraktor ble den ferdigmonterte raketten med Apollo 11-

kapselen på toppen 21. mai 1969 fraktet ut til oppskytingsplattform 39A.

Monteringen av Apollo 11.

Apollo 11 blir fraktet til utskytingsplattformen.

• Astronautene gjennomgikk 11. juli en siste, grundig legeundersøkelse før oppskytingen.

• Man måtte være sikre på at ingen av dem hadde noen slags sykdommer eller bar på

smitte i kroppen som kunne slå ut under ferden.

• Derfor hadde de levd nærmest i karantene de siste ukene før oppskytingen.

Apollo 11 klar for oppskytning.

OPPSKYTINGEN

• Endelig opprant så den dagen som for alltid er gått over i historien som dagen da

menneskets til da djerveste framstøt i rommet startet, onsdag 16. juli 1969.

• Om kvelden 15. juli fantes det ikke ett eneste ledig rom å oppdrive i 100 km omkrets fra

Kennedy-romsenteret.

• Langs en 50 km lang strekning vestover til Titusville stod personbiler, campingvogner,

husbiler, motorsykler og andre kjøretøyer parkert tett i tett.

• Det var titusenvis av dem, og sammen utgjorde de det største trafikk-kaos i USAs historie.

• Totalt er det blitt anslått at det befant seg 750 000 mennesker i områdene rundt Kennedy-

romsenteret.

Det var mange som ville se oppskytningen.

President Johnson ser på måneoppskytningen.

• Hele natten til 16. juli holdt man på med den nokså farlige og kompliserte prosessen å

fylle tankene i de tre trinnene som Saturn V bestod av, med drivstoff.

• I alt skulle disse fylles med flere millioner liter petroleum, flytende oksygen og flytende

hydrogen.

Neil Armstrong ifører seg romdraktenj.

Mannskapet blir transportert til oppskytningsraketten.

Kontrollsenteret på Cape Kennedy.

• 8,9 sekunder før nedtellingen nådde null, slo plutselig en oransjegul flamme ut under den

veldige raketten.

• Motorene var tent, men ikke en lyd hørtes på tribunene 5,5 km unna.

• I de sekundene som gikk før nedtellingen endelig nådde null, bygde skyvekraften seg opp

mot maksimum.

• Da nedtellingen var kommet til null, svingte armene på servicetårnet tilbake på automatisk

kommando.

Apollo 11. på veg opp.

• Den fantastiske, 111 m høye raketten løftet seg majestetisk på en stor, gyllen ildsøyle.

Sakte, sakte hevet den seg fra startrampen og satte kursen ut mot det uendelige

verdensrommet.

• Og så kom lyden.

• Som en mektig torden rullet den bortover det flate Florida-landskapet og truet med å

sønderrive alt som kom i dens vei.

• Tribunene dirret og vinduene skalv som aspeløv på grunn av det voldsomme trykket.

• De tre astronautene som «red» på toppen av denne gigantiske ildfuglen, fikk ikke oppleve

noe av dette.

• Det de nå følte var et langsomt, men pågående løft, som fra en kraftig heis, og lyden de

hørte var som ramlingen fra et fjernt ekspresstog.

• De satt imidlertid på toppen av verdens kraftigste rakett, der de fem motorene i det første

trinnet til sammen «gulpet i seg» 13,6 tonn drivstoff hvert eneste sekund.

Ledelsen i NASA er fornøyd med oppskytningen.

TIL MÅNEN

• Idet Apollo 11 passerte toppen av servicetårnet, ble kontrollen med romskipet flyttet fra

Kennedy-romsenteret til Manned Spacecraft Center (nåværende Johnson Space Center) i

Houston.

• Etter at Apollo 11, sammen med bærerakettens tredje og øverste trinn, Saturn IV-B, var

kommet inn i jordbane, startet en hektisk aktivitet med å kontrollere at alle systemene og

de elektroniske komponentene hadde tålt påkjenningen under oppskytingen, før de fikk

klarsignal til å fortsette ferden.

• Alt ble funnet i orden og klokken 17.18 ble Saturn IV-B-trinnets motor startet igjen, og

brant nå i 5 minutter og 47 sekunder.

• Dermed ble Apollo 11 ført ut av jordbane.

• Reisen til Månen var begynt for alvor.

Johnson Space Center i Houston.

Kontrollrommet i Houston.

• En knapp halvtime etter at de var kommet inn i sin overflyvningsbane mot Månen, avfyrte

astronautene noen eksplosive bolter.

• De gjorde at kommando/service-seksjonen ble skilt fra resten av romskipet.

• Collins manøvrerte så kommando/service-seksjonen 30 m bort fra Saturn IV-B-trinnet med

månelandingsfartøyet på toppen.

• Deretter ble kommando/service-seksjonen snudd 180° slik at toppen av den vendte mot

toppen av månelandingsfartøyet.

• Samtidig ble de fire dekslene som hadde dekket månelandingsfartøyet under

oppskytingen, fjernet ved at eksplosive bolter ble avfyrt.

• Collins manøvrerte så kommando/service-seksjonen mot månelandingsfartøyet og koblet

de to sammen.

• Like etter ble forbindelsene mellom månelandingsfartøyet og Saturn IV-B-trinnet kuttet,

kommando/service-seksjonens stillingskontrollmotorer ble igjen brukt og trakk

månelandingsfartøyet bort fra Saturn IV-B-trinnet.

• Klokken var da 18.49.

I BANE RUNDT MÅNEN

• Ved midnatt, natt til søndag 20. juli, fjernet astronautene sammenkoblingsmekanismen

mellom kommandoseksjonen og månelandingsfartøyet.

• Aldrin svevde over i månelandingsfartøyet og Armstrong fulgte etter, og de foretok en

grundig kontroll av systemene der.

• De vendte så tilbake til kommandoseksjonen, stengte luken til månelandingsfartøyet og

alle tre la seg til å sove.

I bane rundt månen.

• Etter noen timers søvn ble de vekket fra Houston, og Aldrin og Armstrong tok seg igjen

inn i månelandingsfartøyet.

• De gjennomførte en ny kontroll av systemene, aktiviserte månelandingsfartøyets eget

strømforsyningssystem og gjorde månelandingsfartøyet klar for frakobling.

• Luken mellom månelandingsfartøyet og kommandoseksjonen ble satt på plass, og

månelandingsfartøyets landingsføtter foldet ut noe senere.

Neil Armstrong

Edvin Aldrin.

• Mens de var på baksiden av Månen på det 12. kretsløpet, og like før de igjen skulle

opprette radiokontakt med Jorden, ble månelandingsfartøyet koblet fra

kommando/service-seksjonen.

• De var nå to separate romfartøyer, der kommando/service-seksjonen skulle ha

kallesignalet Columbia og månelandingsfartøyet Ørnen (Eagle).

• Idet de kom fram fra baksiden av Månen og kommunikasjonen med kontrollsenteret ble

gjenopprettet, hørtes Armstrongs stemme over høyttalerne: «Ørnen har vinger!»

The Eagle

• Før de forsvant bak Månen for 13. gang, fikk Aldrin og Armstrong klarsignal fra

kontrollsenteret om å avfyre Ørnens landingsmotor mens de var på baksiden.

• Den skulle brenne i 29,8 sekunder for at Ørnen skulle komme inn i den såkalte

landingsbanen med et laveste punkt over måneoverflaten på 15,7 km, mens det høyeste

ville ligge på 105,9 km.

• Klokken var 20.48 da Ørnen kom fram fra baksiden og var på vei ned mot det laveste

punktet i landingsbanen.

LANDING

• Bare 17 minutter senere startet Armstrong for andre gang Ørnens landingsmotor idet de

var vel 15 km over måneoverflaten, og omtrent 480 km øst for landingsstedet i den

sydvestlige delen av Stillhetens hav (Mare Tranquillitatis).

• Alt forløp normalt helt til de kom ned i en høyde av 10 500 m.

• Da lød plutselig Armstrongs stemme i eteren: «Programalarm 12 02, 12 02,...»

Eagle på veg ned mot månen.

Buzz Aldrin inne i månelandingsfartøyet.

• Denne alarmen fortalte besetningen at datamaskinen hadde for mye å gjøre.

• Under en simulert landing i juni hadde man fått nettopp denne feilen som følge av en

teknisk feil.

• Datamaskinen holdt da opp med å utføre baneberegninger og konsentrerte seg helt om

en av radarene om bord.

• Den gang greide de ikke å få datamaskinen ut av bakevjen, og måtte avbryte

simuleringen.

• Nå var det alvor.

• Det viste seg at det var møteradaren, og ikke landingsradaren, som overbelastet

datamaskinen.

• Likevel var man meget bekymret ved kontrollsenteret.

• Sett at de måtte dra opp fra Månen alt et par timer etter landingen.

• Datamaskinen har faktisk mer å gjøre under starten enn under landingen.

Kontrollsenteret i Houston.

• Da Ørnen var 300 m over måneoverflaten, steg Armstrongs puls plutselig fra 77 til 156.

• Han så at det automatiske styringssystemet førte Ørnen rett mot et svært område

overstrødd med store steiner og kratere.

• Derfor koblet han ut den automatiske styringen, overtok med manuell styring og styrte

Ørnen utenom dette farlige området.

• Hvis det her ikke hadde vært mennesker om bord til å overta manuell kontroll, ville Ørnen

ha blitt knust mot måneoverflaten.

Månens overflate.

• Siste del av nedstigningen gikk problemfritt, og klokken 21.17.42 søndag 20. juli 1969

satte Ørnen seg til ro på måneoverflaten.

• De første menneskene var på Månen!.

• Umiddelbart etter at Ørnen var landet, rapporterte Armstrong til kontrollsenteret:

«Tranquillity-basen her. Ørnen har landet!»

• Landingsstedets posisjon på måneoverflaten ble senere bestemt til 0° 41′ 15″ N og 23°

26′ Ø.

Ørnen har landet.

PÅ MÅNEN

• Mens en hel verden jublet og lykkeønskninger strømmet inn til NASA og amerikanske

ambassader over hele verden, gikk Aldrin og Armstrong i gang med å kontrollere alle

systemer om bord i Ørnen for å sikre at alt var i orden.

• Dette i tilfelle man måtte forlate Månen tidligere enn planlagt.

• Alt ble funnet i orden, og man programmerte datamaskinen slik at alle systemer som ikke

behøvde å være i funksjon under oppholdet på overflaten, ble slått av.

Armstrong har nettopp sjekket månelandingsfartøyet.

• Utstigningsluken ble åpnet klokken 03.39.36. Armstrong la seg på mave og begynte å åle

seg ut gjennom den.

• Han kom seg ut på den lille plattformen på utsiden av luken, og begynte å ta de første

famlende stegene ned den 3 m lange stigen, som hadde 9 trinn.

• Da han var kommet til det andre trinnet, dro han i en ring og en plattform med et

fjernsynskamera ble svingt ut.

• Kameraet begynte straks å overføre bilder til Jorden.

Neil Armstrong er førstemann på månen.

• Etter hvert kunne vi se mer og mer av denne spøkelsesaktige skikkelsen som kom ned

stigen.

• Forsiktig hoppet han fra trinn til trinn nedover stigen, denne stigen som var

spesialkonstruert til bruk på Månen, på Jorden ville den ha knekket sammen under vekten

av en astronaut i romdrakt.

• Klokken 03.56.20 mandag 21. juli 1969 satte han den venstre foten sin ned på Månens

overflate idet han sa:

• Dette er et lite skritt for et menneske, et kjempesprang for menneskeheten.

• Aldrin kom ned på overflaten 19 minutter etter Armstrong, og sammen gikk de i gang med

arbeidet der.

• De avduket blant annet en plakett på månelandingsfartøyets fremre landingsbein.

Aldrin kommer ned på månens overflate som nummer to.

Edwin Aldrin

Berømt fotavtrykk

• Sammen plasserte de det amerikanske flagget på overflaten.

• Dette var en rent symbolsk handling da ingen nasjon, ifølge internasjonale avtaler, kan

gjøre territoriale krav på Månen.

• Litt senere ble de også oppringt av president Nixon i Det hvite hus, og hadde en samtale

med ham.

• Deretter gikk Armstrong i gang med en systematisk innsamling av prøver fra overflaten,

mens Aldrin begynte å bære ut og sette opp de vitenskapelige instrumentene.

Det amerikanske flagget ble plassert på månens overflate.

• Etter at dette var gjort, hjalp Aldrin til med videre innsamling av prøver, før han rullet

sammen solvindinstrumentet for å ta det med tilbake til Jorden.

• Kontrollsenteret gjorde han så oppmerksom på at hans tid på overflaten var ute, og at han

måtte gå om bord i Ørnen igjen.

• Han svarte: «Jeg forstår», og klokken 05.58 var han tilbake i kabinen etter et opphold på

1 time og 43 minutter på overflaten.

Innsamling av materialer

• Med Aldrin oppe i kabinen heiste de opp bokser med måneprøver og filmkassetter fra

overflaten.

• Klokken 06.09 var også Armstrong inne i kabinen, etter å ha vært ute i 2 timer og 13

minutter.

• De stengte luken og satte kabinen under trykk igjen.

The Eagle

• De tok av seg hjelmene og hanskene og koblet fra ryggbeholderne de hadde benyttet

under oppholdet på overflaten.

• Isteden ble romdraktene koblet direkte til månelandingsfartøyets oksygen- og

vannbeholdninger samt dettes kommunikasjonssystem.

• Så tok de igjen på hjelmer og hansker, senket trykket i kabinen, åpnet luken og kastet

ryggbeholderne og overtrekkskalosjene de hadde brukt på beina, ned på overflaten.

• Deretter lukket og stengte de luken, og hevet trykket i kabinen til det normale, før de tok

av seg hjelmene og hanskene og begynte å stue vekk prøvebeholderne.

Bilde av jorda tatt fra Apollo 11.

• Klokken 09.25 fikk Armstrong og Aldrin beskjed om å legge seg til å sove etter de

anstrengende timene de hadde bak seg.

• Først måtte de imidlertid svare på en del spørsmål fra kontrollsenteret om geologien rundt

landingsstedet.

• Etter knapt 7 timers søvn ble de vekket klokken 16.13, og måtte svare på flere

geologispørsmål før de begynte å forberede oppstigningen fra Månen.

Houston stiller astronautene geologispørsmål

HJEMOVER

• Klokken 18.54 startet motoren i månelandingsfartøyets oppstigningstrinn, og de to

astronautene foretok en problemfri retur til månebane.

• Der kunne Ørnen koble seg til Columbia, med den ventende Collins, klokken 22.35

samme kveld.

• Etter å ha åpnet luken mellom de to romfartøyene, ble alt utstyr som skulle med fra

månelandingsfartøyet og tilbake til Jorden, fraktet over i kommando/service-seksjonen.

• Klokken 00.47 natt til 22. juli ble Ørnen for siste gang koblet fra Columbia og overlatt til

seg selv i månebane.

Eagle kobler seg til Columbia

• Man var i kontrollsenteret travelt opptatt med å analysere alle data fra romfartøyet.

• Det måtte gjøres før astronautene kunne få klarsignal om å starte serviceseksjonens

store motor som skulle bringe dem ut av månebane, noe som skulle skje klokken

05.55.42, mens de var på Månens bakside.

• Alt ble funnet i orden, og 9 minutter før de for siste gang forsvant bak Månen, fikk de

grønt lys til å starte motoren når tiden var inne.

Houston analyserer data fra månen.

• Etter hvert som klokken nærmet seg 06.15, da Columbia skulle dukke fram igjen,

radioforbindelsen opprettes og man ville få vite om motoren hadde startet, begynte igjen

spenningen å øke blant alle på Jorden som fulgte med.

• Tilbaketuren gikk uten særlige problemer.

• Det eneste som kan nevnes er at man på grunn av dårlige værvarsler for det primære

landingsområdet i Stillehavet, måtte flytte dette mens Apollo 11 var på vei mot Jorden.

Storm i Stillehavet.

• Klokken 17.22 torsdag 24. juli 1969 ble serviceseksjonen koblet fra kommandoseksjonen,

og klokken 17.36 begynte den egentlige tilbakevendingen idet Apollo-kapselen med

astronautene for alvor fikk kontakt med jordatmosfæren.

Apollokapselen kommer inn i atmosfæren.

• Det skjedde i en høyde av 120 km over Marshall-øyene, omtrent 2800 km fra

landingsstedet.

• Hastigheten var da den høyeste i noe øyeblikk under ferden, 11 052 m/s, eller 39 787

km/t.

• Oppvarmingen av Apollo-kapselens varmeskjold på grunn av friksjonen mot atmosfæren,

førte temperaturen på skjoldet helt opp til et maksimum på 2760 °C, mens den inne i

kapselen holdt seg i overkant av 20 °C.

Innsiden av Apollokapselen

• Omtrent 8 minutter senere ble to styrefallskjermer utfoldet i 7,1 km høyde.

• Vel et halvt minutt senere trakk disse ut de tre hovedfallskjermene, hver med en diameter

på 26 m.

• Kapselen traff havoverflaten klokken 17.50.24, omtrent 24 km fra hangarskipet Hornet.

• Ferden fikk dermed en varighet på 195 timer, 18 minutter og 21 sekunder.

• Fra et helikopter hoppet froskemenn ut og festet en flytekrave rundt kapselen.

• Deretter ble det kastet ut en oppblåsbar gummibåt, før de biologiske isolasjonsdraktene

astronautene skulle ha på, ble heist ned i redningskurven.

• En av froskemennene åpnet luken, hev inn isolasjonsdraktene og lukket luken igjen.

Apollo 11 går i sjøen

Apollo 11 har kommet tilbake til jorden.

• Astronautene skiftet og tok på seg isolasjonsdraktene med gassmasker.

• Maskene var laget slik at den luften som astronautene pustet ut, ble renset, mens

froskemennene hadde på seg masker som renset den luften de pustet inn.

• Så ble luken åpnet igjen, de tre fikk på seg flytevester og satte seg i gummibåten.

• Der skrubbet de hverandre med et bakteriedrepende middel, før de ble heist om bord i et

helikopter.

• Helikopteret fløy direkte til Hornet.

Et helikopter fløy kapselen til Hornet.

• Etter at det var landet der, ble det tauet bort til heisen og senket under dekk.

• Der stod den mobile karantenestasjonen, en slags spesialbygd campingvogn.

Astronautene gikk direkte fra helikopteret og inn i denne, mens dekket bak dem ble spylt

med en desinfiserende væske.

• Sammen med astronautene inne i den mobile karantenestasjonen var legen William

Carpentier, og en ingeniør ved navn John K. Hirasaki.

Astronautene blir satt i karantene.

• Søndag 27. juli 1969 klokken 07.00 landet et av det amerikanske luftforsvarets C-141

transportfly på Ellington-flybasen ved Houston.

• Den mobile karantenestasjonen var om bord, og inni den var Aldrin, Armstrong,

Carpentier, Collins og Hirasaki.

• Fra flyplassen bar det rett til LRL ved Manned Spacecraft Center, der de oppholdt seg de

følgende 16 døgn.

Karantenestasjonen.

• Da den siste dagen i karanteneperioden kom, hadde man ikke gjort noen som helst

observasjoner som kunne tyde på at måneprøvene fra Apollo 11 var skadelige, verken for

planter, dyr eller mennesker.

• Følgelig ble også alle som var i karantene (antallet hadde økt under karantenetiden på

grunn av en del uhell under arbeidet med månematerialet) løslatt, og etter en kort

pressekonferanse kunne de tre astronautene dra hjem til familiene sine.

• Ennå var imidlertid ikke Apollo 11-ferden over for deres vedkommende. I de følgende uker

gikk de gjennom hele ferden i simulatorer, sekund for sekund, og hadde lange samtaler

med forskerne som undersøkte måneprøvene.

• Dette måtte gjøres mens opplevelsene fremdeles satt friskt i minne. Først etter dette kan

man si at Apollo 11-ferden var over.

De tre astronautene blir mottatt som helter.