Asle Skredderberget: Usannsynlig rik

143901-Hbc80gr-R960_Kagge-UsannsynligRik-LTD- Back - FB 001 - 2015.09.21. 15:55:42

43901-Hbc80gr-R960 1

43901-Hbc80gr-R960_Kagge-UsannsynligRik-LTD - Papiirs: 96.0 * 99.1 cm - FB 001 Back - 2015.09.21. 15:55:42

ASLE SKREDDERBERGET

Metallmyk (kriminalroman), 2010

Smertehimmel (kriminalroman), 2013

Hegnar. Outsider på innsiden (biografi), 2013

43901-Hbc80gr-R960_Kagge-UsannsynligRik-LTD- Front - FB 001 - 2015.09.21. 15:55:41

43901-Hbc80gr-R960_Kagge-UsannsynligRik-LTD - Papiirs: 96.0 * 99.1 cm - FB 001 Front - 2015.09.21. 15:55:41

H I S T O R I E N O M N O R G E O G O L J E F O N D E T

D o k u m e n t a r



© 2015 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Nils Olsson | Katlosa DesignLayout: Dag Brekke | akzidenz asPapir: Holmen Book Cream, 80 g

Boka er satt med Warnock PRO 11|14Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia

ISBN: 978-82-489-1660-4

Kagge Forlag ASStortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og stiftelsen Fritt Ord.


43901-Hbc80gr-R960 1


Innhold

Ingen steder å gjemme seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

Del 1 – Unnfangelsen 1960–1990 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15Telefonen fra Norsk Tipping. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17Førstereisgutt i Utenriksdepartementet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19«En oljemann er en barbar i dress» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21Én paragraf – hele Norges rikdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26Midtlinjeforhandlinger – og oljefeltet som nesten glapp. . . . . . . . . . . . . . 30Siste forsøk – første felt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38En iraker – og de ti bud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41Redselen for rikdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46Skatteskruen vris til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50Fondstanken formuleres – og motstanden vokser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53En ganske ung mann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59

Del 2 – Barndom 1990–2000 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63Alle gode ting er tre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65Gjedda i sivet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66En finansminister skjærer gjennom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68En avgjørende telefonsamtale. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70Pæeng på bok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72Tatt på senga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76Et tilfeldig møte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78En engstelig sentralbank – og et engsteligere departement . . . . . . . . . . . 79Enda en finansminister skjærer gjennom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84Forsiktig – og ekstremt ambisiøst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86Vi lister oss så stilt på tå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90Fondsfiaskoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93Stemplingsur vs. Wall Street. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95Verdien av tillit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98


43901-Hbc80gr-R960 1


Del 3 – Ungdom 2000–2015 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .105De ubestikkelige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107Cola til folket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113Pin-koden til Oljefondet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115Umoral og dobbeltmoral . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123En forbannet ambassadør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129Én milliard om dagen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132Tikamp i fondsforvaltning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137Vaktskifte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141Makten samles . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144En finansminister i Las Vegas. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148Aksjekrakk – Oljefondet som eneste kjøper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150Enorme tap – og enorme gevinster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154Etikk under politisk press . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159Jakten på kronjuvelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161First we take Manhattan – then we take .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164Bomkjøp og trøbbel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171Klimakampen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177Look to Norway . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184Fjellfilosofen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188Vikinger mot ulver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192Resultatene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199

Del 4 – Ung voksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205Jakten på gullet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207På tide å klippe navlestrengen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210Ilandføring av kapital . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215Et innovasjonsløft. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223Rasshøleffekten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229Oljefondet versjon 2.0 – De ti oljefondbudene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234

Veien vs . målet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 238

Dette gjør de i dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242

Tidslinje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 246

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254

Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 261



«Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»

Norges geologiske undersøkelse (NGU) i brev til Utenriksdepartementet den 25. februar 1958, i forbindelse med FN-konferansen i Genève om havrett.


43901-Hbc80gr-R960 1




| 9

Ingen steder å gjemme seg

Natt til mandag 15. september 2008 sto slaget mellom Statens Pensjonsfond – Utland – på folkemunne bare kalt Oljefondet – og den amerikanske storbanken Lehman Brothers.

Mens nordmenn flest nøt å ha søndagsfri, møttes oljefondsjef Yngve Slyngstad og nestleder Stephen Anthony Hirsch tidlig om morgenen i de tomme lokalene til Norges Bank. Etter en turbulent høst med store kursfall på børsene verden rundt, brygget det opp til storm. Stormens øye var USA. Siden toppnoteringene på børsene i oktober 2007 hadde aksjekursene falt – og fortsatt å falle. I løpet av året hadde et tosifret antall gjeldstyngede amerikanske banker gått over ende. Årsaken var boligboblen som ble skapt av såkalte subpri-me-lån1. Noen uker senere skulle Det internasjonale pengefondet (IMF) gå så langt som å advare om at verdens finansielle system var «på randen av et systematisk sammenbrudd»2.

Denne septemberhelgen 2008 var informasjonen som krysset At-lanterhavet ekstra foruroligende. Lehman Brothers var en av verdens aller største finansinstitusjoner, med 26 000 ansatte. Etter at banken rapporterte milliardunderskudd i juni hadde uroen rundt den økt, og dette påvirket også Oljefondet. Lehman var som en enorm ed-derkopp i det finansielle nettet som omsluttet verdens børser – det



10 | Ingen steder å gjemme seg

var umulig å være en global investor og ikke ha noe med dem å gjøre. Men Lehman Brothers – med røtter tilbake til 1850 – var en tikkende finansiell bombe, og i Oljefondet ante de at lunten var i ferd med å brenne helt inn til antenningsmekanismen.

Siden sommeren 2008 hadde den statseide koreanske utviklings-banken vurdert å kjøpe den amerikanske storbanken, men forsøket strandet. Tirsdag 9. september hadde Lehman-aksjen stupt 45 pro-sent som følge av nyheten om at oppkjøpet var satt på vent. Onsdag 10. september la banken frem nok et dundrende kvartalsunderskudd. Torsdag sprakk nyheten om at ledelsen lette etter en ny kjøper av sel-skapet. Da falt aksjen ytterligere 40 prosent.

I New York jobbet Lehman-ledelsen på spreng denne september-helgen. I Oslo satt Slyngstad og Hirsch og var stadig mer ukomforta-ble med situasjonen. Én ting var at fondet eide aksjer i Lehman, og lå an til å tape stort på dem. Som en av verdens største indeksforvaltere hadde Oljefondet også måttet kjøpe seg ytterligere opp i banken da den tidligere hadde utstedt nye aksjer i et forsøk på å refinansiere. Den virkelig store hodepinen for fondet var imidlertid at det på grunn av Lehmans størrelse også hadde dem som motpart i en rekke ulike transaksjoner. Oljefondet hadde blant annet lånt ut aksjer til Lehman, de hadde gjort derivathandler med dem og gjennomført alt fra swaps til repo-handler, som det heter på stammespråket i finans.3 I tillegg hadde Lehman regnskapsføringen med derivathandlene til fondet.

Utfordringen for Oljefondet var at det risikerte å tape flere milli-arder kroner dersom Lehman gikk over ende. Riktignok kunne fon-det da henvende seg til konkursboet, men det ville ta lang tid, og som regel får kreditorer bare tilbake en liten del av det et konkursbo skylder dem. Hverken Slyngstad eller Hirsch ville vente og se hva som skjedde etter forhandlingene i New York. Tidlig på formiddagen søndag 14. september begynte de derfor å ringe rundt til fondets an-satte. Beskjeden var klar: «Lehman kommer til å gå konk. Dere må møte på kontoret straks!»


43901-Hbc80gr-R960 1


| 11

I løpet av formiddagen ble trading-gulvet i fjerde etasje i Norges Bank-bygget fylt med nærmere 50 personer som forberedte seg på den mest krevende ryddeoperasjonen i Oljefondets historie. Siden sommeren hadde de vært klar over problemene i Lehman, men nå kunne de ikke lenger sitte og vente på at amerikanerne selv løste si-tuasjonen.

I løpet av ettermiddagen og kvelden gjorde de sine forberedelser. De skaffet seg full oversikt over absolutt alle berøringspunkter fondet hadde med Lehman, de planla hvordan de skulle kvitte seg med risi-koen og hvilke investorer de skulle forsøke å videreselge verdipapire-ne til – for det finnes alltids en annen investor der ute som er villig til å påta seg risikoen dersom prisen er god nok.

I New York fortsatte arbeidet med å redde Lehman, men ikke alle Lehman-ansatte var opptatt av bankens ve og vel. Da ledelsen i et in-vesteringsfond foreslo at sjefene i Lehman burde avstå fra de enorme bonusutbetalingene, og dermed sende et viktig signal til omverden at de gjorde alt de kunne for å redde banken, ble dette blankt avvist av Lehman-toppene – bonusene er hellige på Wall Street.4

Sent søndag kveld norsk tid gjorde nordmennene seg klare til å handle. Utenfor kontorene ble det stadig mer folketomt. Bare en håndfull prostituerte trakk i kvartalene rundt banken og i gatene bortover mot Akershus festning. Slyngstad og mannskapet skjønte at de kjempet mot klokken. New York-børsen åpnet ikke før klok-ken 15.00 norsk tid på mandag, men da kunne Lehman allerede være konkurs. En av fordelene ved globaliseringen er at det alltid finnes en børs som er åpen. Dermed siktet de seg inn mot de asiatiske børsene for å utnytte tidsforskjellen til egen fordel.

Klokken passerte midnatt i Oslo, det var mandag 15. september. Oljefondets tradere, porteføljeforvaltere og analytikere måtte smøre seg med tålmodighet, mens de nok en gang gikk over porteføljene på de mange dataskjermene sine og forberedte seg på alle transaksjone-ne de skulle gjennomføre. Da klokken ble 02.00, viste uret på veggen at lokal tid i Tokyo var 09.00. Uret ved siden av viste at klokken i New


43901-Hbc80gr-R960 1


12 | Ingen steder å gjemme seg

York var 20.00. På USAs østkyst var det fortsatt søndag 14. septem-ber.

På dataskjermene begynte tallene å bevege seg idet startskuddet for Tokyo-handelen gikk. Dermed skred fondets forvaltere til verket. Ingen hadde tid til å tenke på den nattestille byen utenfor kontorene, nå gjaldt det å kjøpe, selge, bytte og forhandle alt hva de var gode for. Alt med ett eneste mål for øye: Å komme seg ut av de finansielle klørne til Lehman Brothers.

I flere timer jobbet de. Den svarte Oslo-natta ble til en grå Os-lo-morgen. I USA passerte de også midnatt, og begynte på en ny uke. Det gikk én time og tre kvarter inn i det nye døgnet i New York – klokken var da 07.45 i Oslo – før nyheten sprakk: Lehman Broth-ers gikk til skifteretten. I praksis betydde det at alle eiendeler og all aktivitet i selskapet ble frosset. Den største konkursen i amerikansk historie var et faktum.

Oljefondet hadde risikert en milliardsmell da de bare noen timer tidligere hadde påbegynt rekken av transaksjoner via de asiatiske børsene. Spørsmålet var hvor mange norske pensjonskroner som ville forsvinne i dragsuget av konkursen? Svaret var: Ikke én krone.

I løpet av nattetimene hadde fondet ikke bare klart å redusere eksponeringen – de hadde fjernet den fullstendig. Til slutt var det Oljefondet som skyldte konkursboet 3,4 milliarder kroner.

Én ting er å vinne slaget. Det hjelper lite hvis man taper krigen. Lehman-konkursen var kun ett slag i en finanskrig som skulle vare enda et halvt års tid, til mars 2009. Oljefondet unngikk en milliards-mell i den største finanskonkursen noensinne, men hva skulle det gjøre fremover? Overalt rundt dem rømte investorene finansmarke-dene. I obligasjonsmarkedene tørket likviditeten inn, det vil si at det ble nesten umulig å kjøpe og selge. I realiteten sluttet obligasjons-markedene å fungere. Aksjemarkedene fungerte derimot, men de fortsatte å falle. Investorer med høy gjeld forsøkte å komme seg ut av markedet på best mulig måte, innfri gjelden sin og deretter slikke så-rene. For mange investorer falt aksjekursene så mye at de ikke hadde nok penger til å innfri gjelden. En etter en gikk de personlig konkurs.



| 13

Oljefondet var i en annen situasjon: Det hadde ikke gjeld. Sånn sett trengte det ikke å selge. Men hvor lenge kunne det fortsette å se verdien av eiendelene falle? Hvor store tap kunne fondet tåle før det ble et politisk problem? Hvor lenge kunne en finansminister sitte og se på at den felles norske sparegrisen ble stadig slankere? Burde ikke fondet egentlig bare se å komme seg ut av markedet fortest mulig?

Vel, det siste er ikke nødvendigvis så enkelt som det høres ut. For det første ville man da ha realisert tapene. Enn så lenge var det kun snakk om papirtap. Aksjer som faller, kan begynne å stige igjen, og over tid var det en sjanse for at verdiene kunne komme tilbake.

Et annet viktig moment er selve størrelsen på fondet. Én ting er hvis du er en investor med aksjer for tre millioner kroner. Det er det ganske enkelt å kvitte seg med, og for eksempel sette i banken. Men Oljefondet var ved inngangen til 2008 på 2000 milliarder kroner, og ble i løpet av året tilført ytterligere 384 millioner kroner.5 Det er ikke bare å ta en så enorm sum ut av aksjemarkedet og sette inn på en bankkonto. Spesielt ikke når hele det finansielle systemet står foran ragnarokk, og den ene banken etter den andre går over ende.

Hva med å investere i gull i stedet? Noen milliarder kan du alltids plassere i gull, men dersom Norge hadde begynt å kjøpe gull for flere tusen milliarder kroner, ville prisen skutt i været, før den hadde kol-lapset den dagen Oljefondet ønsket å selge det igjen. Det samme ville skjedd hvis de forsøkte å kjøpe antatt trygge valutaer, slik som sveit-serfranc, euro eller dollar. Da gjenstår kun ett alternativ: Gjemme pengene i madrassen, men heller ikke det virker veldig betryggende.

Saken er at når du sitter med flere tusen milliarder kroner, finnes det ingen trygge havner å plassere pengene i. Du kan ikke plassere dem i et obligasjonsmarked som ikke fungerer, du kan ikke plassere dem i valutamarkedet eller i råvaremarkedet, og det er umulig å sette dem i banken eller legge dem i madrassen.

Så hva gjør du når det blåser opp til storm, investorer og banker rundt deg faller som fluer og alle snakker om financial meltdown? Da gjør du som vikingene, som fiskerne, som rederne – de gangene det blåste opp til en så kraftig storm at det ikke lenger var trygt å


43901-Hbc80gr-R960 1


ligge i havn: Da seiler du rett til havs og møter stormen ansikt til an-sikt. Som sjøfarts- og fiskerinasjon er nordmenn vant til ruskevær og storm. Men er det noe vi også vet, så er det at etter stormen kommer finværet. Noen ganger gjelder det bare å holde ut. Vikingene bandt seg til roret for å holde stø kurs. Heller en ruskete tur på sjøen, med dype bølgedaler og -topper, enn å ligge tilsynelatende trygt i havn bare for å oppleve at stormen knuser båten til pinneved.

Det var nettopp det Oljefondet gjorde: De bandt seg til roret og seilte inn i stormens øye. De fortsatte å investere stadig flere milliar-der kroner i et aksjemarked i fritt fall.

For det var ingen steder å gjemme seg.



Del 1 Unnfangelsen 1960–1990

En fersk jurist ankommer Utenriksdepartementet og skriver Norges mest verdifulle lovparagraf, få har troen på at det er mye olje i Nordsjøen,

amerikanske selskaper sirkler inn Norge, embetsverket i UD spiller de store oljeselskapene opp mot hverandre, en iraker kommer til Oslo på tilfeldig besøk, redselen for rikdom, de første tankene om et investeringsfond blir

formulert og ideen møter sterk motstand.




43901-Hbc80gr-R960 1


| 17

Telefonen fra Norsk TippingTenk deg at du vinner i lotto.

At de ringer fra Norsk Tipping og forteller at du ikke bare har stukket av med hovedgevinsten denne uken, men at det har vært Su-perlørdag, og siden ingen vant forrige uke, får du førstepremien fra foregående uke også.

Dere er kanskje en gjennomsnittsfamilie, noe som betyr at den samlede familieinntekten er på 731 000 kroner – før skatt – mens gjelden er på 1,2 millioner kroner. Så kommer telefonen fra Hamar, som sier at du har vunnet 27 millioner kroner. Du har nettopp spist middag med kona eller mannen din og de to barna deres. Dere er behagelig mette, for dere lider ingen nød.

Men brått er altså 27 millioner kroner på vei inn på kontoen. Hva gjør du? Jubler? Hyler? Ringer alle du kjenner? Snakker usammen-hengende i fistel? Tenker at det er noen som tuller med deg? Eller setter du deg ned og tenker: «Søren heller! Dette blir vanskelig. Hvis jeg ikke håndterer dette skikkelig, kan jeg gå skikkelig på trynet.»

Norske politikere reagerte på den siste måten: Altså, med en be-kymret rynke i pannen. I årene etter Ekofisk-funnet i 1969 har de gjentatte ganger grublet og klødd seg i hodet: Hvordan skal vi fikse dette uten at alt går ad undas? For slett ikke alle anså at all oljen på bunnen av Nordsjøen var noe å rope hurra for.

Litt sprøtt i grunnen – hvem bekymrer seg egentlig over å bli rik?


43901-Hbc80gr-R960 1


18 | Del 1 Unnfangelsen 1960–1990

Spesielt merkelig fremstår det i dag, når vi sitter med noe som ligner en fasit i hånden og ser de fantastiske mulighetene oljerikdom-men har gitt oss som nasjon. Men tidlig på 1970-tallet hadde vi ingen oljeindustri i landet. Vi hadde ingen fagkompetanse på området. Det eksisterte ingen norske selskaper som var verdensledende på oljeut-vinning. Kanskje ikke så rart da, at mange politikere på den tiden så på oljen som noe risikabelt, som noe man ikke ønsket å bruke statlige kroner til å gamble med.

Men er egentlig norske politikeres reaksjoner så veldig annerledes enn din egen, når du får den telefonen fra Norsk Tipping? For etter at støyen har lagt seg, etter at du og familien har hoppet hylende rundt i stuen, etter at dere har snakket i munnen på hverandre om at dere nå kanskje kan kjøpe ny bil, endelig skaffe en hytte, et nytt hus, og ta med hele familien til Syden, eller på et cruise – er det ikke nettopp da bekymringene dukker opp?

Plutselig begynner du å tenke at det kanskje ikke er så lurt å bruke de 27 millionene på hytte, bil, hus og ferie. Det slår deg at det holder med én av delene. Kanskje bare bygge litt på huset, for dere trives uansett så godt. Joda, nedbetaling av gjelden er på sin plass, og litt skal dere unne dere, men hvordan skal dere egentlig passe på pen-gene? Sette dem på en bankkonto? Der er jo renten så lav. Dessuten har du hørt om folk som mistet innskuddene sine, den gang da flere av de islandske bankene gikk konkurs. Det er ikke så mange år siden. Og du tenker at du burde snakke med noen. Kanskje kona til naboen din, for du vet at hun jobber med et eller annet innen finans. Kanskje har hun noen gode råd?

Brått kjenner du på det ansvaret som plutselig har ramlet ned i fanget ditt, og du blir redd for å søle bort alle pengene, sånn at det ikke blir noe igjen til barna dine.

Akkurat slik norske politikere tenkte.Den gang da Norge vant i lotto.



| 19

Førstereisgutt i UtenriksdepartementetHistorien er full av synlige vinnere. De som står der i blitzregnet, med sitt bredeste smil, og pokalen høyt hevet. Men også en toppsco-rer er avhengig av et lag bak seg. Og et vinnerlag er avhengig av et støtteapparat. Det gjelder også i politikken – de synlige seierherrene er avhengige av de strategiske bakspillerne. De som opererer i kulis-sene, men som like fullt er med å legge premissene for de viktigste beslutningene, og dermed er med på å styre utviklingen.

Den nye sekretæren som begynte i Lovavdelingen i Utenriksde-partementet høsten 1960 kunne ved første øyekast minne om de mange andre som ble uteksaminert fra Universitetet i Oslo det året: Pen i tøyet, kortklipt i nakken og med en relativt sober Oslo vest-di-alekt. Men på to helt sentrale områder skilte han seg vesentlig fra flokken. For det første hadde han nettopp avlagt den beste eksamen på sitt kull, som senere skulle stå seg som en av de beste juridikum på denne siden av krigen. For det andre var han ikke redd for å hevde sine meninger, også når de gikk på tvers av den rådende oppfatning.

Den 24 år gamle nyutdannede juristen Carl August Fleischer tenkte klart og formulerte seg tydelig. Noe hans overordnede, byrå-sjef Einar-Fredrik Ofstad, snart fikk merke.

Høsten 1960 førte Norge forhandlinger med Storbritannia, Dan-mark og Sverige om utvidelsen av fiskerigrensene fra fire til tolv nau-tiske mil.6 Det var disse forhandlingene den unge sekretæren først og fremst var ansatt for å bistå med, og han reiste som en del av den norske forhandlingsdelegasjonen til Stockholm. Den svenske delegasjonen ble ledet av den anerkjente juristen Sture Petrén, sjef i rettsavdelingen i det svenske utenriksdepartementet. På denne tiden hadde Petrén dessuten vært sakkyndig for FN og deltatt i Europa-rådets kommisjon for menneskerettigheter. Det var med andre ord en tungvekter som satt på motsatt side av forhandlingsbordet for nordmennene.


43901-Hbc80gr-R960 1


20 | Del 1 Unnfangelsen 1960–1990

For den unge Fleischer var Petréns meritter uinteressante. Det viktigste var hva mannen faktisk sa her og nå. Og det den unge nord-mannen tenkte der han satt og lyttet til den 28 år eldre, pompøse svensken var: «Han sitter jo bare og prater tøys!»

Så Fleischer tok selv ordet og redegjorde for sitt syn. Jyplingen nærmest foreleste om hvordan ting egentlig hang sammen, og var i grunnen godt fornøyd med poengene han fikk banket inn. I pausen ble han tatt til side av byråsjef Ofstad, som vennlig, men bestemt, forklarte ham et par grunnleggende kjøreregler for bilaterale for-handlinger. Blant annet at det faktisk er forhandlingslederen, og ikke sekretæren, som ber om ordet på Norges vegne.

Forøvrig var det ingen i den norske delegasjonen som var uenige i de juridiske argumentene han fremførte.

Carl August Fleischer var sønn av byrettsjustitiarius Carl Johan Seckman Fleischer, og var arvelig «belastet», med juridiske og sam-funnspolitiske diskusjoner rundt middagsbordet. Da Asbjørn Slør-dahl i Utenriksdepartementet var på jakt etter en ung og dyktig jurist til å hjelpe til med fiskeriforhandlingene, var det ikke vanskelig for Carl Johan Fleischer å tipse om sønnen. Ikke nok med at han var den beste fra sitt kull, han hadde spesialisert seg i nettopp folkeretten og internasjonal jus.

Det var en tid preget av både fremgang og frykt internasjonalt. Noen måneder tidligere var John F. Kennedy blitt valgt til president i USA. I Sovjetunionen styrte Nikita Khrusjtsjov, som var forbannet på Norge etter at det viste seg at det nedskutte, amerikanske spion-flyet U2 etter planen skulle ha landet i Bodø.

Den unge Fleischer skulle være med å skape historie, men ikke først og fremst i arbeidet med norske fiskeriressurser. I stedet var det en helt annen naturressurs han skulle jobbe med. Noen år senere formulerte han den aller mest verdifulle lovparagrafen i Norges his-torie, og bidro til å legge fundamentet for vår rikdom og rolle som en av verdens aller største finansinvestorer mer enn et halvt århundre senere.



Documents

Asle Skredderberget: Usannsynlig rik