På 1960-tallet ble det utkjempet en tilsynelatende bitter kamp mellom de pene guttene i The Beatles og den mer rufsete gjengen i The Rolling Stones. Begge bandene hevdet imidlertid at de egentlig ikke var rivaler, men at dette bare var noe mediene fant på. Ingen så ut til å tro på dem, og fansen var tilbøyelig til å ta parti for det ene eller det andre bandet.

John McMillian avslører myten om rivaliseringen og hvordan knivingen mellom Beatles og Stones ble blåst opp av bransjefolk som bare hadde én ting for øye: å tjene penger.

The Beatles ble gjerne assosiert med flower power-idealismen i de «gode» 1960-årene, mens Stones ble sett på som representanter for tiårets farlige og nihilistiske tendenser. I Beatles vs. Stones fortelles en annen historie, samtidig beskrives underliggende strømninger i popen og rockens mest turbulente tiår, en tid med sterke personligheter og uforglemmelig musikk.

«Selv de mest innbitte og fanatiske oldtimere fra Beatles-Stones-debatter vil få ny innsikt etter å ha lest denne boken.»

Anthony DeCurtis, The New York Times

«Jeg leste ikke denne boken – jeg slukte den … Den er smekkfull av overraskelser, og selv om du har stabler med Beatles- og Stones-bøker, vil du oppdage skjulte skatter.»

William McKeen, forfatter av boken Rock and Roll is Here to Stay

JOHN McMILLIAN (født 1970) er professor i historie ved Georgia State University i Atlanta og forfatter av den kritikerroste boken Smoking Typewriters: The Sixties Underground Press and the Rise of Alternative Media in America.

Foto

: Len

ny W

. Doo

lan

ISBN 978-82-516-8306-7

9 7 8 8 2 5 1 6 8 3 0 6 7www.schibstedforlag.no

John McMillian

BEATLESvs.

STONESHva skjedde egentlig?

Oversatt av Arild Rønsen

John McMillian: Beatles vs. Stones – Hva skjedde, egentlig?Originalens tittel: Beatles vs. StonesCopyright © 2013 John McMillian

Originalutgave: Simon & Schuster 2013Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014

Published by arrangement with Lennart Sane Agency ABAll rights reserved, including the right to reproduce this book or porti-ons thereof in any form whatsoever. For information address Simon &Schuster Subsidiary Rights Department, 1230 Avenue of the Americas,

New York, NY 10020.Omslagsdesign: Joy O’Meara

Forfatterfoto: Lenny W. Doolan VOversetter: Arild Rønsen

Repro: RenessanseMedia ASOmbrekking: Type-it AS, Trondheim 2014

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8306-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Kjennetegnet på en førsteklasses intelligens er evnen til åholde to motstridende tanker i hodet samtidig, og likevel

bevare evnen til å fungere.

F. Scott Fitzgerald

INNHOLD

Forord 9

Kapittel 1 Gentlemen eller pøbler? 15

Kapittel 2 «Shit, det er The Beatles!» 53

Kapittel 3 En spesiell form for snobberi 97

Kapittel 4 Drømmen om USA 139

Kapittel 5 Politikk og image 177

Kapittel 6 Den største sniken i popjungelen? 228

Noter 274

Litteratur 330

Register 339

FORORD

Sommeren 1968 var Mick Jaggers fødselsdag lagt til Vesu-vio Club, en marokkansk-inspirert bar. «En av de hippesteklubbene som noen gang var blitt etablert i London», min-nes Tony Sanchez, en av klubbens eiere. Veggene var sti-lig dekorert i det svakt opplyste lokalet, der Londons mesttrendy modeller, kunstnere og popvokalister minglet. Defleste satt på hver sin saccosekk (veldig populært på dentiden) mens de røykte vannpipe, mens en spotlight formetsom et luftskip svevde rundt i lokalet. Som gave til gjestenehadde Mick Jagger med seg en spesialpresset utgave av detkommende albumet til Rolling Stones – Beggars Banquet.Dansegulvet fyltes hurtig idet musikken strømmet ut av lyd-anlegget. Gjestene var åpenbart fornøyd med lyden av hvakritikerne mente var det beste Stones-albumet på mange år.Så kom Paul McCartney. Diskré stakk han en kopi av denkommende Beatles-singlen bort til Sanchez. Ingen utenforbandets indre sirkler hadde hørt verken «Hey Jude» eller«Revolution». Den rolige oppbyggingen av «Hey Jude»satte fyr på lokalet, og gjestene forlangte den sju minutterlange låten spilt på repeat – om og om igjen. Etter hvertgikk DJen videre til singelens bakside, og folk fikk altsåfor første gang høre John Lennons nasale vokal i «Revolu-

9

tion». Klubbeier Sanchez husker det sånn: «Mick ble synligirritert. The Beatles hadde tatt rotta på ‘n.»

Et stygt utslag av promotion som egotrip.» Slik huskerTony Barrow opptrinnet. Han var pressetalsmann for TheBeatles. Den alt overveiende vennligsinnede rivaliseringenmellom The Beatles og The Rolling Stones hadde på dettetidspunktet pågått i omkring fire år. Gjennom hele 60-tal-let var The Beatles det klart mest suksessrike bandet, menStones og Beatles konkurrerte likevel – om salgstall og kul-turell innflytelse, og om estetisk kredibilitet. På begge siderav Atlanteren definerte tenåringene seg i forhold til om deforetrakk The Beatles eller The Rolling Stones. En skribentformulerte seg slik: «Den som elsket popmusikk, måtte pentvelge; man hadde ikke noe valg. Og for all del – det fan-tes ikke noe tredje valg … Du kunne være fan av beggegruppene, men alle måtte ha gjort sitt førstevalg.»

I begynnelsen var rivaliseringen naturlig nok sterkest iEngland. The Beatles sjarmerte tenåringsjentene alleredevåren 1963, men det ble raskt klart at bandets sjarm ogsåappellerte til et mer voksent publikum. The Fab Four kunneikke nå absolutt alle – til det var de et for uvanlig fenomen.Det var likevel gjengs oppfatning at de på sett og vis sto i stilmed et samfunn som var klar for å ta endelig avskjed medviktoriatiden. The Beatles var kort og godt perfekt timet forsin samtid.

The Rolling Stones framprovoserte en annerledes reak-sjon. De var bleke og uflidde, de brydde seg ikke om hvade hadde på seg på scenen, og de opptrådte sjelden elleraldri høflig. Snarere enn å søke oppmerksomhet i main-streamsegmentet, bar deres oppførsel preg av likegyldighettil det samme publikumet. Musikalsk foretrakk de ameri-kansk, elektrisk blues – en sjanger som holdt hus i trangeog røykfylte buler, og som ikke sto høyt i kurs verken hosmannlige eller kvinnelige musikkelskere på vei ut av ten-

10

åringstilværelsen. De som helst sverget til det konforme,visste å holde armlengdes avstand til The Rolling Stones.Voksne mennesker betraktet dem som regel med et fiendtligblikk.

Dette er den historiske bakgrunnen for hvorfor detteplutselig ble et vesentlig spørsmål: Hvem foretrekker du– The Beatles eller The Rolling Stones? Svarte du at du varBeatles-fan, var det ensbetydende med at du var en veltil-passet, godt likt og høflig person. Du var ikke nødvendigvisnoen selvhøytidelig og moralistisk personlighet, men du til-hørte heller ikke et miljø som utfordret konvensjonene. Duvar «enig», delte oppfatninger som var gjengs i samfunnetfor øvrig. Så du deg rundt i verden, var du stort sett fornøydmed tingenes tilstand.

Som fan av The Rolling Stones stilte du deg på mot-satt side. Du var klar for å slå i stykker det bestående,sette fyr på det meste. «The Beatles wanted to hold yourhand», skrev journalisten Tom Wolfe, «mens The Stonesville brenne ned byen din.»

Oppslutningen om bandene ble registrert i leserundersø-kelser i aviser som New Musical Express og Record Mirror.Når bandene byttet plass på toppen av hitlistene, ble nyhe-ten slått opp som om det var en fotballkamp eller gallup-måling i politikken. Folk var i tillegg definitive i sine valg.Likte du The Beatles – ja, så tålte du ikke å høre noe negativtom bandet. De samme holdningene bredte seg etter hvert ifanmiljøet rundt The Stones. Kritikk av idolene ble rett ogslett ikke tålt.

Det hevdes tidvis at rivaliseringen mellom The Beatles ogThe Rolling Stones bare var en myte, framprovosert og opp-rettholdt av sensasjonslystne journalister og naive tenårin-ger. I virkeligheten, sies det, var de to gruppenes medlemmergode venner som støttet hverandre. Det er imidlertid høysttvilsomt at forholdet dem imellom var så til de grader venn-

11

lig og ukomplisert. Vel kunne de holde en vennlig fasade,men det hindret dem aldri i å befinne seg i vedvarende kon-kurranse – i enhver sammenheng. Som alle vil forstå, er ikkedette en tilværelse som fremmer nært vennskap. Tvert imotvil den avle angst, mistenksomhet og misunnelse.

Det er derfor ikke til å undres over at The Beatles og TheRolling Stones på sett og vis var tvunget til å opptre som ri-valiserende band. Med base i Vest-London levde medlem-mene i The Rolling Stones som hippe kosmopolitter. De varbesatt av å være «cool» – en slags tilbakelent selvbevisst-het. Det stikk motsatte av The Beatles, som – ikke minst ikraft av sin kjappe konversasjonsform med offentligheten– gjorde alt de kunne for å bli elsket av absolutt alle. I til-legg kom The Beatles nordfra; den industrialiserte og øko-nomisk depressive regionen i England medlemmene i TheStones betraktet som kulturelt ingenmannsland. Der tok defeil, og som folk flest fra The Merseyside mislikte The Be-atles på det sterkeste den slags hentydninger. Dette kan for-klare at når de to gruppene først møttes, var det suksessrikeThe Beatles tilsynelatende det overlegne bandet.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før The Beatles gikk leiav sitt image; de begynte å misunne The Stones deres rela-tive frihet. The Beatles kan nok også ha blitt irritert over atThe Stones hadde den «riktige» fanskaren: selvbevisste bo-hemer, i skarp kontrast til hysteriske teenyboppers. Spesieltgikk John Lennon lei av å måtte spille en annen person ennhan egentlig var. Senere skulle han uttrykke irritasjon overhvordan undergrunnsavisene framstilte The Stones somvenstreradikale helter, mens The Beatles ble assosiert medmyk hippie-idealisme.

The Beatles og The Rolling Stones representerte også tosider i en av det 20. århundres viktigste estetiske diskurser.Den dag i dag er det sånn at folk som møtes for første gang,og vil bli bedre kjent med hverandre, gjerne stiller spørsmå-

12

let: «Beatles eller Stones?» Svaret forventes å avsløre noevesentlig om personlighet, dømmekraft og temperament.Klisjéene rundt de to gruppene overdrives ofte, men er like-vel relevante. Si gjerne at The Beatles forbindes med Apol-lon, The Stones med Dionysos. The Beatles er pop, Stoneser rock. The Beatles appellerer til følelsene, Stones til det ut-agerende og fysiske. The Beatles representerer troen på detutopiske, Stones er det jordnære.

Ingen av disse motsetningsfylte paradigmene synes påandre felter – for eksempel innen litteratur, kunst og arki-tektur – å trigge den kulturelle debatten på samme måtesom når det gjelder The Beatles og The Rolling Stones.Hvordan kunne det skje? The Beatles og The Rolling Stonesoppnådde en popularitet som fram til da hadde vært uten-kelig; i dag er det nærmest umulig å holde oversikt overgruppenes platesalg.

Bandene hadde åpenbart mye til felles. Så var også tilfellemed deres fanskarer. Om Sigmund Freud – denne mestereni å analysere menneskelige følelser – hadde levd lenge nok,ville han muligens karakterisert Beatles–Stones-debatten itermer som «de små forskjellers narsissisme». Freud skrev:«Det er nettopp minimale forskjeller mellom folk som el-lers tenker likt, som skaper fiendskap dem imellom.» Deter de velkjente og aksepterte forskjellene ved The Beatles ogThe Rolling Stones som gjør tanken på å sammenligne demnærmest uimotståelig. Muligheten for at du som leser denneboken, har en forutinntatt oppfatning, er overhengende. Duvet veldig godt hvilket band du foretrekker – The Beatles,eller The Rolling Stones.

For all del – jeg gjør ikke forsøk på å være noen slagsdommer i dette spørsmålet. Mange nok har begitt seg innpå den idretten, og uansett: Jeg er ikke rock-kritiker, jeg erhistoriker. I denne fellesbiografien har jeg utelukkende øns-ket å gå forholdet mellom bandene og bandmedlemmene

13

etter i sømmene; vise hvordan rivaliseringen ble konstruert.Dette betyr aldeles ikke at jeg ikke foretrekker det ene ban-det framfor det andre – selvfølgelig gjør jeg det. Det betyrbare at dette aspektet ligger utenfor denne bokens tematikk.

Når rasjonell kritikk legges til grunn, er det dessuten etfaktum at begge bandene har oppnådd strålende resulta-ter. Da The Beatles og The Rolling Stones vokste fram påpophimmelen, var de begge nærmest ubeskrivelig store. Re-peterer jeg nå et dogme? Helt sikkert. Men det gjør ikkederes status, alt hva de har oppnådd, mindre bemerkelses-verdig. Disse unge menn som utgjorde The Beatles og TheRolling Stones, evnet ikke bare å finne hverandre – de varmestere i å utvikle sitt talent i hvert sitt kollektiv. På hversin kant utviklet de en kreativ kraft langt større enn sum-men av hva deres individuelle talent skulle tilsi. Deres virkepågikk i en av popmusikkens mest virile og spennende epo-ker, og deres tilstedeværelse var av avgjørende betydning.Dette er selvfølgelig min subjektive oppfatning, men jeg vetat jeg ikke er alene om den. Marianne Faithfull, kjærestentil Mick Jagger på slutten av 60-tallet, husker tilbake til denkvelden jeg skrev om innledningsvis – da medlemmer i TheBeatles og The Rolling Stones møttes på den trendy natt-klubben for å vise fram sine siste produksjoner for nære ogikke fullt så nære venner: Beggars Banquet, og «Hey Jude»/«Revolution».

«Vesuvio stengte sine dører noen uker etterpå», sier Ma-rianne. «Men følelsen i lokalet denne kvelden var omtrentsånn: Er ikke vi de største geniene planeten Tellus noen ganghar fostret? Lever ikke vi i tillegg i den mest fantastiske pe-rioden i menneskehetens historie? Og jeg tror faktisk ikkehele forklaringen ligger i at vi alle var dopet.»

KAPITTEL 1

GENTLEMEN ELLER PØBLER?

Den som vil sette seg inn i hva forskjellen mellom medlem-mene i The Beatles og The Rolling Stones egentlig besto i,og hvordan de etter hvert kom til å framstå for sine fans,burde antageligvis oppsøke et menneske som kjente demfør de ble berømte. En som kjente begge gruppene, og somogså visste nøyaktig hva de drev med da de var i ferd med åskape sitt offentlige image, er Sean O’Mahony, en suksess-rik London-basert forlegger som ofte skrev under pseudo-nymet «Johnny Dean». I august 1963 begynte O’Mahonyå publisere fanmagasinet The Beatles Monthly Book, van-ligvis bare kjent som The Beatles Book. I desember sammeår hadde han solgt 330.000 eksemplarer av The BeatlesBook – hver måned. I juni 1964 lanserte han Rolling StonesBook. Begge utgivelsene var offisielle fanmagasiner, og forå tilegne seg rettighetene til å gi dem ut måtte O’Mahonyselvfølgelig opparbeide seg tillit i begge bandene.

Han traff The Beatles første gang i mai 1963, da de spiltepå London’s Playhouse Theatre. Innspillingene ble gjortfor det innflytelsesrike radioprogrammet Saturday Club,på BBC. «Straks jeg håndhilste på John, Paul, George ogRingo, skjønte jeg at dette ikke kom til å bli et av dissemoromøtene med pressen», fortalte O’Mahony. I stedet ble

15

han pepret med spørsmål og forslag. «Hvis jeg skulle redi-gere deres offisielle magasin, måtte jeg ha tilgang til ban-dets innerste sirkler – i garderoben, i studio, i hjemmenederes. I praksis overalt hvor de befant seg.» O’Mahony varfor lengst blitt kjent med managerne til The Rolling Sto-nes, Andrew Loog Oldham og Eric Easton, så tilnærmel-sen til dette bandet var nok av det mindre formelle slaget.Sannsynligvis måtte han likevel forsikre seg om at han ogsåhadde deres tillit.

The Beatles og The Rolling Stones ble jevnlig viet opp-merksomhet i den britiske musikkpressen (Melody Maker,Record Mirror, New Musical Express, Disc, Music Echo)så vel som i tenåringsmagasinene (Boyfriend, Jackie, Fabu-lous, Rave, Valentine). O’Mahony hadde imidlertid en heltspesiell fordel: Som utgiver av bandenes offisielle og kom-mersielle fanmagasiner ble han raskt svært nært knyttet tilOldham og Easton, og til Beatles-manager Brian Epstein.Uansett hva han personlig måtte mene, måtte han opptrehundre prosent lojalt overfor sine oppdragsgivere. I 1964lanserte journalisten Michael Braun en bok med tittelenLove Me Do! – en lang rykteflom basert på hans reiser ogtilfeldige møter med bandet helt i starten av Beatlemania.Boken bygde, for å si det forsiktig, ikke opp om bandetsmelkehvite image, og ble aldri omtalt i The Beatles Book.O’Mahony nevnte heller aldri at John Lennon var gift, daBrian Epstein fryktet at dette ville ødelegge popularitetenhos tenåringsjentene. O’Mahony gjorde også ofte bruk avfotografer som var gode til å retusjere bildene slik at de ble«den typen bilder Brian ønsket å se».

Sagt på en annen måte; O’Mahony opptrådte mer ellermindre som en presseagent. Uansett hvilke opplysningerhan satt inne med, ville han aldri publisere noe ufordelaktigom John og Paul, Mick, Keith eller Brian. Hans jobb var, sådetaljert som mulig, å være imagebygger. Mange år senere,

16

da han ikke lenger hadde denne typen bindinger, oppsum-merte han det på denne måten: «The Beatles var pøbler somble framstilt som snille gutter, mens The Rolling Stones vargentlemen som Andrew gjorde til banditter.» Litt forenk-let sagt, kanskje – men nærmere sannheten enn noen av deinvolverte ville ha innrømmet på 60-tallet.

*

«Pøbler» er selvfølgelig en moralsk karakteristikk, ikke ensosioøkonomisk. Uansett hvor velfriserte de ble framstilt, erdet likevel verdt å huske at The Beatles kom fra den fallerteindustribyen Liverpool, en havneby som var bombet sønderog sammen av tyske Luftwaffe under annen verdenskrig.Befolkningen var sammensatt, men besto for det meste avetterkommere av irske flyktninger og røffe sjøfolk som møt-tes i slitne puber. Byen eide ikke stil. Men dette til tross: Detvar med en viss stolthet og stahet – samt selvironi – at folk iLiverpool gjerne omtalte seg som «Scousers». Overalt ellersi landet ble betegnelsen utelukkende brukt i nedlatende be-tydning. The Rolling Stones kom på sin side fra Londons ut-kanter. De kom ikke akkurat fra rikmannsfamilier, men devokste opp i et mer komfortabelt middelklassemiljø enn hvasom var tilfelle med medlemmene i The Beatles – og i detsterkt klassedelte England hadde denne forskjellen enormbetydning. John Lennon sa det slik: «Av ‘søringene’, folk fraLondon, ble vi sett ned på som dyr.»

Med tanke på hvor vanskelig dagliglivet fortonte seg forde fleste i England i etterkrigstiden – for ikke å snakke omutfordringene med de voldsomme klasseforskjellene – er detviktig å sette forskjellene mellom The Beatles og The Stonesi det rette perspektiv. The Beatles’ bakgrunn tegnes best iSteven D. Starks bok Meet the Beatles: A Cultural Historyof the Band that Shook Youth, Gender, and the World. Vel

17

kom The Beatles fra et nedslitt Liverpool, men Stark under-streker likevel at John, Paul og George kom fra hva mankan kalle et middelklassemiljø i utkanten av byen, fra «thegood side of the Mersey River». Ringo kom fra sentrum avLiverpool og vokste opp i ei rønne av et hus i et beryktetnabolag som ble kalt The Dingle. Lennon var den eneste iThe Beatles som var heldig nok til å vokse opp i et hjem medbad inne i leiligheten. Ikke så merkelig som det kan høresut, siden færre enn halvparten av britiske hjem på den tidenhadde innendørs toalett. Paul og George vokste opp noenhundre meter fra hverandre, begge i statssubsidierte «kom-munale boliger» – som likevel var av en helt annen kvalitetenn offentlige boliger i amerikanske fattigkvarter. De frøsofte innendørs om vinteren, men levde likevel komforta-belt målt mot tilstanden hjemme hos store deler av datidensarbeiderklasse.

Mange år senere satte Georges eldre søster, Louise, spørs-målstegn ved myten om at de hadde vokst opp under såtøffe vilkår. «Min far var bussjåfør, og mor tok seg av osshjemme», sa hun. «Rundt juletider kunne hun ta seg noentilfeldige jobber … Men vi så aldri på oss selv som fattige.Disse historiene om at The Beatles vokste opp i rene slum-men … sannheten er at vi hadde et varmt og godt familie-liv.» I et av de siste intervjuene Lennon ga, understrekethan at barndommen på ingen måte hadde «det preget avslum som man så gjerne fokuserte på i historiene om TheBeatles».

The Beatles vokste opp i et miljø og i en periode der bådemat og drivstoff var rasjonert; slik var livet for alle i Storbri-tannia. Egg, melk og juice var mangelvare for de fleste. Allede fire medlemmene i The Beatles lekte i utbombede strøk, iområder sterkt farget av krigens herjinger. Overdådigheteni det forbruker- og fritidssamfunnet som vokste fram i USA ietterkrigstiden, ville framstått som totalt fremmed for dem.

18

Men sammenlignet med vanlig standard i England, var detbare Ringo – som i tillegg til å være fattig også måtte gjen-nom to alvorlige sykdomsperioder i oppveksten – som kansies å ha vokst opp under virkelig kummerlige kår.

Medlemmene av The Rolling Stones kjente selvsagt ogsåtil rasjonering og ødeleggelser etter bombingen, men devokste opp i adskillig bedre kår enn The Beatles. Bandetskarismatiske leder og grunnlegger, Brian Jones, kom fra denøvre middelklassen i Cheltenham; hans far var luftfarts-ingeniør og en framtredende figur i det religiøse miljøet.Mick Jagger kom fra Dartford, Kent. Hans velutdannedefar var assisterende rektor på skolen, i tillegg gymnastikk-lærer. Moren var frisør (et yrke med adskillig høyere sta-tus i England enn i USA). Ifølge den offisielle biografien omThe Rolling Stones fra 1965, vokste Jagger opp i et «dan-net middelklassemiljø». Barndomshjemmet hans hadde etnavn (Newlands), og i ungdommen ferierte familien dels iSpania, dels i St.-Tropez. Keith Richards kom også fra Dart-ford. Etter at han i en kort periode gikk på samme barne-skole som Jagger, flyttet familien inn i en billig leilighet, mende ga aldri opp middelklassedrømmene. Keith respondertemed å innta en holdning han selv senere omtalte som «om-vendt snobberi»: «Jeg var stolt over å komme fra enkle kår,og samtidig likevel spille gitar … De som gikk på gymnaset,ble betraktet som irriterende flinkiser.»

Bare de to mer perifere medlemmene i The Rolling Sto-nes, Bill Wyman og Charlie Watts, hadde solid arbei-derklassebakgrunn. Bills far var veiarbeider, Charlies farlastebilsjåfør. Gjengs praksis på denne tiden var at yrketgikk i arv – sønnen begynte å jobbe med det samme somfaren. Men da de ble med i The Rolling Stones, hadde bådeBill og Charlie andre ambisjoner. Watts hadde fått seg jobbsom grafisk designer, mens Wyman ved siden av en jobb i etvarehus livnærte seg som halvprofesjonell bassist.

19