På vei fra Atocha stasjon

Ben Lerner

På vei fraAtocha stasjon

Oversatt av Thomas Lundbo

Ben LernerOriginalens tittel: Leaving the Atocha Station

Oversatt av Thomas Lundbo

Copyright: © Ben Lerner

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-48209-1

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslag: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: © Israel Mckee/Shutterstock,

© igor.stevanovic/ShutterstockSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 11/13,5 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Den første fasen av researchen min besto blant annet iå våkne opp på ukedagene i en nesten umøblert lofts-leilighet – det var den første leiligheten jeg så på da jegkom til Madrid – eller å la støyen fra La Plaza SantaAna vekke meg, siden jeg aldri fikk denne støyen tilå bli en del av drømmene mine, for så å sette denrustne espressokokeren på komfyren og mekke enspliff mens jeg ventet på kaffen. Når kaffen var klar,åpnet jeg takvinduet – det var akkurat stort nok til atjeg kunne krype gjennom det hvis jeg sto på senga – ogdrakk espressoen og røykte på taket, med full over-sikt over plazaen, der turistene sto bøyd over guide-bøkene sine rundt metallbordene mens trekkspillerendrev businessen sin. I det fjerne: slottet, langstrakteskyer. Det neste dette prosjektet krevde, var at jegslapp meg ned gjennom takvinduet, gikk og dreit, token dusj og de hvite pillene mine, før jeg kledde på meg.Så fant jeg fram veska mi, som inneholdt en tospråk-lig utgave av Lorcas Samlede dikt, de to notatbøkenemine, en lommeordbok, John Ashberys Dikt i utvalg,noe dop, og dro av gårde til Prado.

Fra leiligheten pleide jeg å gå bortover Calle de lasHuertas mens jeg nikket til gatefeierne i limegrønne

5

kjeledresser, og etter å ha skrådd over El Paseo delPrado og gått inn på museet, betalte jeg for billetten,som med studentbevis bare kostet et par euro, før jegstrente direkte til sal 58, der jeg stilte meg opp foranRoger van der Weydens Nedtagelsen fra korset. Jeghadde vanligvis innfunnet meg foran dette malerietinnen det var gått tre kvarter fra jeg våknet, så derforsloss hasjen, alkoholen og trettheten fortsatt om kon-trollen over systemet mens jeg sto og så på den nes-ten menneskestore skikkelsen og ventet på å kommei likevekt. Maria faller for alltid mot bakken etterå ha besvimt; blåsjatteringene savner sitt sidestykkei den flamske malerkunsten. Marias positur er somen skygge av Jesus’; Nikodemus og en hjelper holderden tilsynelatende vektløse kroppen hans oppe i lufta.C.1435; 220 x 262 cm. Olje på eikepanel.

Et vendepunkt i prosjektet mitt: En morgen komjeg til Van der Weyden-maleriet og så at noen haddetatt plassen min. Han sto akkurat der jeg pleide, oget lite øyeblikk var jeg helt perpleks, det var som åbetrakte meg selv som betraktet bildet, selv om hanvar tynnere og mørkere enn meg. Jeg ventet på at hanskulle gå videre, men han rørte seg ikke. Jeg lurte påom han kunne ha sett meg foran Nedtagelsen, og nåhadde stilt seg opp i håp om å se det samme som jeghadde sett, hva det nå enn var. Jeg var litt irritert ogprøvde å finne et annet maleri til morgenritualet mitt,men jeg var altfor godt vant til dimensjonene og blå-tonene til at jeg kunne nøye meg med et substitutt. Jegskulle til å gå ut fra sal 58 da mannen plutselig brasti gråt mens han snappet krampaktig etter pusten. Stohan bare med ansiktet mot veggen for å skjule ansik-tet, tenkte jeg for meg selv, fordi han kjempet med en

6

eller annen sorg han hadde tatt med seg inn på mu-seet? Eller hadde han en dyp kunstopplevelse?

Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selvikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse,og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hattslike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jegkjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet atet dikt eller et stykke musikk hadde «forandret livetderes», særlig siden jeg ofte hadde kjent disse men-neskene både før og etter denne opplevelsen, og ikkehadde kunnet registrere noen endring. Selv om jegpåsto at jeg var poet, og selv om det antatte skriveta-lentet mitt hadde skaffet meg dette stipendoppholdeti Spania, klarte jeg som oftest bare å finne skjønnheti poesi som jeg så sitert i prosa, i essayene lærerne påcollege ba oss lese, der linjeskiftene var erstattet medskråstreker, slik at det som ble formidlet ikke var såmye et bestemt dikt som ekkoet av et poetisk poten-sial. I den grad jeg var interessert i kunst, var jeg mestinteressert i misforholdet mellom min egen opplevelseav faktiske kunstverk og det som ble påstått om dem;det nærmeste jeg hadde kommet en dyp kunstopple-velse var antagelig opplevelsen nettopp av denne kløf-ten, det var en dyp opplevelse av fraværet av dybde.

Da mannen omsider fikk summet seg, hvilket tokham minst to minutter, tørket han seg i ansiktet ogsnøt seg i et lommetørkle som han deretter la tilbakei lomma. Da han etterpå trådte inn i sal 57, som vartom bortsett fra en hengslete, søvnig vakt, gikk hanrett bort til et lite votivbilde av Kristus tillagt San Leo-cadio: grønn kjortel, rød kappe, sorgtynget uttrykk.Jeg lot som om jeg kontemplerte andre malerier mensjeg skottet bort på mannen som betraktet det lille ler-

7

retet. En god stund var han taus, og så hulket han littigjen. Dette påkalte vaktens oppmerksomhet, og blik-kene våre møttes. Mitt sa at det samme hadde skjeddi den andre salen; vaktens blikk formidlet hans indrekamp for å bestemme seg for om mannen var gal– kanskje den typen som ville gjøre skade på maleriet,spytte på det, rive det ned fra veggen eller skrape detopp med en nøkkel – eller om han hadde en dyp kunst-opplevelse. Lommetørkleet kom fram igjen og man-nen gikk rolig inn i sal 56, stilte seg opp foran Lysteneshage, betraktet det rolig, og så bæda han fullstendig.Nå var det tre vakter i rommet – den hengslete vak-ten fra 57, den korte kvinnen som alltid passet på i56, og en eldre mann med en usannsynlig lang, sølvgråmanke, som antagelig hadde hørt det siste utbruddetute fra inngangshallen. De to–tre andre museumsgjen-gerne var så henført av den guidete turen i hodetelefo-nen at de ikke enset opptrinnet som utspilte seg foranBosch-maleriet.

Hva skal en museumsvakt gjøre, tenkte jeg for megselv; hva er egentlig en museumsvakt? På den ene sideer man medlem av en vaktstyrke som beskytter uer-stattelige gjenstander mot gærninger og kids og kame-rablitzenes langsomt eroderende kraft; på den annener man en som til daglig oppholder seg blant åndensstørste triumfer, og i den grad det ligger noen prestisje idenne posisjonen, kommer den nettopp av troen på atdisse åndens triumfer på helt legitimt vis kan få et men-neske til å gråte. Det lå en viss patos i usikkerheten tildisse vaktene, vakter som tilbringer store deler av livetsitt foran tidløse kunstverk, men som bare blir spurt omhvor mye klokka er, om når museet stenger, dónde estael baño. Jeg var ikke i stand til å ta del i mannens hen-

8

førelse, hvis det virkelig var det det var, men jeg mer-ket at vaktenes dilemma gikk veldig inn på meg: Skullede be mannen gå ut i inngangshallen for å få sjekkethans mentale helbred – og helt sikkert ødelegge dendype opplevelsen hans – eller skulle de ta sjansen på åla en potensiell gærning gå løs blant deres kulturs yp-perste skatter og muligens risikere blant annet jobben?De tause uttrykkene for disse sjelekvalene gjorde megmye mer beveget enn noen Pietà, Nedtagelse eller Be-budelse, og det føltes som om jeg var en av vaktene dervi fulgte mannens ferd fra sal til sal. Kanskje var han en

Jeg tenkte på den store kunstneren en god stund.

9

kunstner, tenkte jeg; hva om han egentlig ikke føler sinekstase, bare framfører den, hva om disse opptrinnenehar til hensikt å la institusjonen konfronteres med sinegen motsetning i vaktenes skikkelse? Det var omtrentnoe sånt jeg tenkte mens mannen hikstet fra seg en sistegang og bega seg langsomt mot hovedutgangen. Vak-tene spredte seg, mer triste enn lettede, fikk jeg følelsenav, og plutselig var jeg i gang med å følge etter dennemannen, denne store kunstneren, fra museet og ut i denusedvanlig lyse dagen.

De fleste helgene i den første fasen av researchenmin pleide den spanske språklæreren min, Jorge – somstiftelsen betalte for å hjelpe stipendiatene med å tasteget fra elementær lesekyndighet til flytende tale-ferdighet – å kjøre meg ut til en campingplass førtiminutter utenfor Madrid, dit vennene hans fra språk-skolen dro for å drikke og dope seg, svømme ogsjekke. De kalte meg El Poeta, uten at jeg noen ganghelt skjønte om det var med ironi eller hjertelighet. Jegkjøpte det meste av ølen, og kjøpte dessuten hasjenmin av Jorge, til ågerpriser. Selve campingplassen varikke mye å skryte av: en lysning i skogen med noenfå bålplasser og en anselig mengde søppel, selv om jegaldri så noen andre enn oss der og vi alltid var nøyemed å rydde etter oss. Det var under femti meter tilinnsjøen. Som oftest var det varmt nok til at vi kunnesove ute. Ikke mange av ordene som ble sagt rundtbålet, der en fem–seks stykker av oss satt og drakk ogrøykte opp hasjen min, eller den sterke marihuanaenJorge dro fram når det ble sent, var rettet til meg. Selvsnakket jeg nesten aldri, men jeg prøvde å smile, forslik å antyde at jeg forsto det som ble sagt, og å la smi-let fluktuere, som en respons på de andres ytringer.

10

En natt jeg var uvanlig stein, gikk det langsomtopp for meg at Jorge uttalte navnet mitt. Han sa ikkePoeta, han brukte mitt rette navn, og sa det i en sværtskarp tone mens de andre så på meg, med sinne, ellervantro, i blikket. Deretter gikk det opp for meg at jegbare hadde sittet og holdt på det samme smilet uten åfølge med mens en av vennene til Jorge, Isabel, haddefortalt noe som må ha vært en ordentlig tragisk histo-rie, eller betrodd noe smertefullt, i hvert fall var stem-men hennes lav og tårene funklet i lysskjæret fra flam-mene. Jeg brukte noe som føltes som over et minuttpå å vri ansiktet ut av smilet, et smil de altså troddevar min reaksjon på Isabels sorgtyngsel. Dette var enav de ytterst få gangene jeg fant ut at jeg ville prøveå uttrykke meg med tale: Jeg skjønte ikke, prøvde jegå si, jeg hørte ikke etter, men uansett hva jeg stotretfram, var det uforståelig, det var knapt spansk. Altjeg trengte å si var at jeg hadde forsvunnet litt, at jeghadde vært stein og fjern og at jeg var ordentlig leimeg hvis Isabel trodde jeg smilte av det hun hadde for-talt, men jeg klarte ikke å tenke ut hvordan jeg skullesi verken dette eller noe annet. Det verste var at smi-let kom tilbake da de fortalte meg, trodde jeg, hvorsykt det var å reagere slik på hva nå enn Isabel haddesagt. Så tok Jorges venn Miguel – som enten var islekt med, eller veldig betatt av Isabel – ølboksen sinog kastet den mot meg fra den andre siden av bålet,og ba meg om å tørke av meg fliret, hvis det er et ut-trykk de har i Spania. Jeg lo ufrivillig, en nervøs lattersom til min store forferdelse ikke lød det spor nervøsog bare såret Isabel enda mer. Hun satt nå med hodeti hendene, det vil si fram til hun reiste seg, gikk vekkfra bålet og ned mot innsjøen, fulgt av de to andre

11

kvinnene i gruppa, mens Miguel kom bort og stilteseg over meg og truet med et eller annet; Jorge holdtham igjen. Omsider sa jeg nå i det minste unnskyld;jeg gjentok det flere ganger, men Miguel vred seg løseller Jorge slapp ham, og så slo han meg midt på mun-nen.

Det var ikke et særlig hardt slag, men jeg tenkte somså at det kunne være nok til at jeg ble slått ut. Miguelsto og skrek til meg, og bråket kalte Isabel og ven-ninnene hennes tilbake fra innsjøen. Miguel lot Jorgetrekke ham bort for å roe ham. Jeg kjente blodsmakfra et lite kutt i leppa, og jeg beit hardt for å gjørekuttet dypere så jeg skulle virke verre tilredt enn jegvar, og vekke nok sympati til at det utlignet skaden jeghadde forårsaket med all smilingen. Mens jeg la an-siktet i hendene og vred meg som i store smerter, sør-get jeg for å spre blodet mest mulig rundt i ansiktet,og da jeg kom meg på beina og gikk inn i lysskjæretfra flammene igjen, gispet Isabel og sa åh min mor, åhmin Gud. Jeg trakk meg vekk fra den påfølgende still-heten og gikk ned til innsjøen, der jeg begynte å vaskeansiktet. Etter noen få minutter hørte jeg fottrinn pådet tørre gresset: Isabel.

«Beklager,» sa hun.«Nei, det er jeg som skal beklage,» sa jeg, og så an-

tagelig noe sånt som: «Jeg skjønner ikke den historiendu sa før til meg.» Og jeg la til: «Spansken min er vel-dig dårlig. Jeg blir nervøs.»

«Spansken din er bra,» sa hun. «Hvordan er detmed ansiktet ditt?»

«Ansiktet mitt er bra,» sa jeg, og det fikk hennetil å le. Hun slo ut håret og tok tørkleet hun haddebrukt som hårbånd og dyppet det og vred det opp,

12

og så tørket hun vekk resten av blodet fra ansiktetmitt med tørkleet og dyppet det og vred det opp igjen.Hun begynte å si et eller annet enten om månen, ommånens innvirkning på vannet, eller hun brukte full-månen som unnskyldning for Miguels oppførsel ellerfor den dramatiske vendingen kvelden hadde tatt, selvom månen ikke var full. Hun hadde langt hår, kan-skje enda lengre enn museumsvakten. Så er det muligat hun beskrev hvordan hun svømte i innsjøen sombarn, eller sa at innsjøer minnet henne om da hun varbarn, eller spurte meg om jeg likte å svømme da jegvar barn, eller sa at det hun hadde sagt om månen varbarnslig. Hun spurte om jeg visste om et dikt av Lorcasom handlet om noe som involverte opptil flere fargerog som krevde at hun rullet mykt med r-ene, hvilketjeg ikke var i stand til. Hun tilbød meg en sigarett ogvi røykte og så på vannet og ble nyktre.

Jeg ville finne ut hva hun hadde grått for og klarteå formidle dette ønsket ved å gjenta ordene for «bål»og «før». Hun tok en lang pause, så begynte hun åsnakke; det var noe om et hjem, uten at jeg kunne av-gjøre om hun mente en husholdning eller selve den fy-siske bygningen; jeg hørte navn på gater og måneder,en liste over noe jeg trodde var bøker eller sanger, dår-lige tider eller dårlig vær, epoke, onkel, forandring,en sammenligning som inkluderte sommer, noe om åkjøpe noe og/eller krasje en rød bil. Jeg lagde flere mu-lige historier ut av den lille talen, jeg lagde dem simul-tant, så det var egentlig ikke slik at jeg ikke forsto,mer at jeg forsto i akkorder, i flerklanger, jeg forsto iet mangfold av verdener. Onkelen hennes hadde døddi en bilulykke på dagen for ett år siden i en gate i Sala-manca; hun hadde hjulpet til med å få junkiebroren

13

sin innlagt for sommeren og nå ville han ikke se hennemer og hadde flyttet til Barcelona; foreldrene hennes,som bodde i en småby, hadde måttet la banken overtahuset, og hun hadde sortert seg gjennom flere eskermed leker fra barndommen; hun hadde brutt med etav søsknene sine på grunn av krigen. Denne evnen til åoppholde meg blant flere mulige referanser og la demgripe inn i hverandre og skilles fra hverandre liksombølger, til å omgå loven om den ekskluderte tredje nårjeg hørte noen snakke spansk – det var et gjennom-brudd i prosjektet mitt, en overgang til en ny fase. Jegholdt meg taus, og formet ansiktet mitt etter San Leo-cadios votivbilde.

*

Fra Prado pleide jeg å gå til en liten kafé som hetEl Rincón, der jeg spiste en sandwich, det vil si litthardt brød med chorizo, og der jeg var den enestesom spiste, med mindre det var noen turister i kafeen,siden dette ikke var i nærheten av lunsjtid for span-joler. Så gikk jeg noen flere kvartaler, til El Retiro,den største parken i byen, fant meg en benk, tok framnotatbøkene, lommeordboka, Lorca, og røykte megstein.

Hvis det var sol og blandingsforholdet mellom hasjog tobakk var riktig, hvis det var andre folk rundtmeg, men et stykke unna, slik at jeg kunne høre atde snakket, men ikke på hvilket språk, skylte en litenbølge av eufori over meg. Det var time på time meddagslys igjen, for spanjolene var det ikke blitt or-dentlig ettermiddag engang; det var måned på månedigjen av stipendoppholdet, det hadde bare så vidtstartet, men oppholdet var heller ikke så langt – jeg

14

skulle vende tilbake til livet mitt på den eller den da-toen, litt mer interessant for alle etter utenlandsopp-holdet, antagelig tynnere, ellers uendret. Jeg trengteikke å etablere noe liv i Madrid utover noen heltenkle rutiner; jeg trengte ikke å tenke på å skape meget miljø, hva nå det skulle bety. Jeg hadde hele denendeløse dagen foran meg, og måned på måned medendeløse dager; samtidig satte returdatoen en grensefor denne følelsen av grenseløshet, slik at den ikkeble truende. Etter hvert begynte jeg å føle et brusav noe jeg oppfattet som kjærlighet, først og fremstfor det som omga meg: tårnsvalene, hvis det vartårnsvaler, som spratt rundt i støvet, avenyene medeldgamle trær, steinstatuene av konger og dronningersom turistene poserte foran, kjærlighet til solskimme-ret over El Estanque, parkens kunstige innsjø. Kjær-lighet til Topeka: kyllinghauken på toppen av tele-fonmasta, den forvokste gutten med en signalpistolstukket ned i joggebuksa, fingeren han hadde mis-tet til en snappskilpadde eller under lek med fyrver-keri; kjærlighet til bøllen med halsskjegg, en kjærlig-het bare en mor kunne innestå for. Kjærlighet til allebarnevaktene mine, bortsett fra James; kjærlighet tilfribryteren som falt fra vanntårnet der han prøvde åspille rollen sin. Og så til Forsynet: det første sam-menbruddet mellom hesjene, snortingen av reseptbe-lagte et eller annet sammen med de dumme barna tilstjernene, følelsen av å komme ut fra en tunnel ellersøvn og inn i New York, se «rik» få helt ny defini-sjon, kjærlighet til den uleste diktboka, Cyrus og gå-turene våre. Men sterkest av alt, kjærlighet til detteandre, til den lydabsorberende skjermen, livets hvitemaskin, skyggene som samler seg i mellomgrunnen,

15

selv om det ikke engang er i nærheten, selve et ceterasbeskaffenhet.

På denne tiden jobbet jeg med noe jeg kalte overset-telse. Jeg åpnet Lorca mer eller mindre på måfå, skrevav den engelske høyresiden i min egen notatbok, ogbegynte å gjøre endringer; jeg erstattet et bestemt ordmed det første og beste ordet jeg assosierte det med,og/eller jeg blandet rekkefølgen på linjene, og gjordede endringene som disse endringene av en eller annengrunn inspirerte meg til. Eller jeg slo opp det spanskeordet for det engelske ordet jeg ville erstatte, og erstat-tet deretter dette med et engelsk ord som hadde en visslydlikhet («Under the arc of the sky» ble til «Underthe arc of the cielo», som ble til «Under the arc ofthe cello»). Deretter hentet jeg fragmenter av prosaenjeg hadde skrevet i den andre notatboka mi, og flettetdem inn i oversettelsene jeg hadde frambrakt på dennemåten («Under the arc of the cello / I open the Lorcaat random» og så videre).

Men hvis det ikke var sol og blandingsforholdet vargalt, hvis det var enten for mange mennesker rundtmeg eller parken var tom, ville det åpne seg en av-grunn i meg mens jeg røykte. Nå var ettermiddagengrenseløs på en skremmende måte; det ville aldri blikveld eller en ny dag på sal 58; sølv og grønt tør-ket ut fra landskapet. Jeg klarte ikke å få meg til ååpne boka. Det var verre enn følelsen av å synke; jegvar selve synkefølelsen, et uspillbart adagio for stry-kere; indre avstander økte og kollapset når jeg pustet.Det var som ikke å klare å våkne opp fra et marerittpå riktig tidspunkt, og nå måtte du bare leve i det,og venne deg til det. Han, hvis jeg kan si det på denmåten, hadde følt dette som barn da han ble sendt på

16

leir; det kjentes som om hjertet løp løpsk og stansetpå en gang. Så ble pusten kort, svak, besværlig; detvar som om et vindu var blitt knust i tretti tusen fotshøyde og det oppsto et plutselig vakuum. Noe av detgrå ble sugd inn i ham, han var helt rådvill; han bleet symptom på seg selv. Han samlet krefter nok til åstikke hånda ned i veska, skru av korken med barne-sikring på boksen, la den gule pillen komme i berøringmed tunga, knuse den mellom pekefinger og tommel,og legge den fuktige substansen på munngulvet. Hanventet og ventet til kanten av et eller annet ble slø-vere. Han ble oppmerksom på at han var varm; nei,oppmerksom på at han hadde vært kald. Han førtehendene til ansiktet og syntes begge deler virket frem-mede; hendene frøs fortsatt, ansiktet var i ferd med åbli hett. Han tenkte på telefonautomatene ved sidenav El Estanque; han kunne bruke telefonkortet sitt;han kunne få noen til å snakke ham ned. Men det varsju eller åtte timer tidligere der borte, alle sov. Og hvaslags voksen mann – hvis det var det han var – ville velringe hjem i panikk, uten noen spesiell grunn, slik hansom guttunge hadde ringt hjem fra sommerleiren ogsnufset, kom og hent meg, vær så snill. Han ble opp-merksom på en merkelig smak i munnen; spyttet hansvar en annens; han ble kvalm av å svelge. Dét, sa hanbelærende til seg selv, er et tegn på schizofreni; dette erbegynnelsen på den raske fragmenteringen av ditt så-kalte selv; du kommer til å bli innlagt. Han kunne al-lerede føle sykehusskjorta av krepp mot huden. Hanknuste en ny beroligende pille i munnen og reiste seg,på bein som knapt var hans, og begynte å gå mot ho-vedinngangen. De andre fotgjengerne på El Paseo delPrado så rart på ham; han hadde en tydelig fornem-

17

melse av at hver eneste en han passerte, stoppet oppfor å snu seg og se; det var vanskelig å ikke løpe; lei-ligheten hans trakk seg unna etter hvert som han nær-met seg; latter strømmet mot ham fra en bil som kjørteforbi. Vissheten om at ingenting av dette var virkelig,gjorde bare vondt verre.

Han løp opp de sju etasjene, fant nøkkelen, slengtefra seg veska og kastet seg på senga. Han dekket seghelt med sengeteppet. Så tok han siestaen min.

*

Som oftest når jeg våknet fra siestaen, satte jegespressokokeren på komfyren og mekket en spliffmens jeg ventet på kaffen. Når den var ferdig, skruddejeg på dusjen og tok med koppen inn. Jeg lot vannettynne ut kaffen etter hvert som jeg drakk, mens dam-pen og koffeinen langsomt klarnet hodet.

I den første fasen av researchen min trodde jeghele Madrid sov under siestaen, og jeg døset selv avi den tro at jeg slik ble en del av hovedstadens dor-mende fellesskap, men etter hvert gikk det opp formeg at av alle jeg kjente, var jeg den eneste som fak-tisk brukte denne tiden til å sove. Uansett om overset-telsesarbeidet i El Retiro hadde gått bra eller gråhetenvar blitt sugd inn i brystet mitt, følte jeg nesten all-tid det samme etter siestaen, det vil si, jeg følte ingen-ting, selv om jeg gjerne sov en time ekstra hvis jeghadde tatt en pille, og hvis jeg hadde vært spesielt for-styrra, kunne jeg kjenne et svakt stikk av noe kjemiskinnerst i munnhulen. Jeg kunne huske dette stikket avnoe kjemisk fra jeg var liten, og jeg antok at det varnoe alle pleide å kjenne, at det var minst like universeltsom den kobberaktige smaken av blod, og på en eller

18

annen måte beslektet, men senere skjønte jeg at ingenjeg kjente hadde erfaring med det, i hvert fall ikkeslik jeg beskrev det, ikke som ettersmaken av panikk.Jeg hadde aldri pleid å ta en formiddagslur hjemme,og siestaen hadde en dramatisk virkning på tidsopp-fatningen min; enten ble dagen fordoblet, slik at detå huske morgenen var som å huske noe på den andresiden av natta, ellers ble den første delen av dagen to-talt fortrengt.

Da jeg hadde tørket meg og kledd på meg, tente jegspliffen, helte i resten av espressoen, og hvis jeg varblitt ferdig med oversettelsen i parken, skrev jeg teks-ten på pc-en og mailet den til Cyrus. Selv om jeg haddeinternettilgang i leiligheten, påsto jeg i mailen at jegskrev fra en nettkafé og at jeg hadde veldig liten tidpå meg. Jeg prøvde å la være å svare på de fleste mai-lene jeg fikk, siden jeg trodde dette ville skape et inn-trykk av at jeg var offline, opptatt med å samle erfa-ringer, mens jeg i virkeligheten brukte veldig mye tidonline, særlig sent på ettermiddagen og tidlig på kvel-den, da jeg så videosnutter av grusomme ting. Etterå ha skrevet til Cyrus prøvde jeg å lese en tospråkligutgave av Don Quijote, jeg spiste noe, vanligvis cho-rizo, hard ost, oliven, og hvit asparges på glass, åpneten flaske vin, ga opp Don Quijote og leste Tolstoj påengelsk; de store Tolstoj-romanene ble dumpet på bil-ligsalg på Casa del Libro.

Planen hadde vært å lære meg spansk ved å lese denspanske litteraturens mesterverk, og jeg hadde fanta-sert om hva slags spansk jeg ville lære på denne måtenog hva slags virkning det ville ha på andre, om hvor-dan den arkaiske tonen og den formelle, høystemteretorikken ville kollidere med hverdagslivets triviali-

19

teter og gi inntrykk av at den som talte dette språ-ket ikke var fra et fremmed land, men snarere fra enfremmed tid; jeg så for meg at jeg brukte en elegantog sjelden vending mens vi satt rundt bålet etter atJorge hadde fyrt opp den sterke poten, og kikket påansiktene til de andre idet det gikk opp for dem at år-saken til at de ikke skjønte hva jeg sa ikke var at jegmanglet spanskferdigheter eller hadde en sterk aksent,men at de selv hadde mistet kontakten med det yp-perste nivået av deres eget morsmål. Jeg prøvde å semeg slik de ville se meg så snart jeg hadde lært å ut-trykke meg flytende på dette eleverte målet: auratisk,som et levende eksempel på en slags slumrende kraft ideres eget språk, slik at til og med pausene mine fra daav ville virke fint utmeislede, veltalende. Men jeg fikkaldri til å jobbe ordentlig med prosa på spansk, delvisfordi jeg måtte slå opp så mange ord at jeg aldri fikknoen følelse av flyten i setningen; den ble bare enkelt-bestanddeler, aldri en bølge; jeg hadde ikke tålmodig-het til å lese den samme setningen om og om igjen tilordene sluttet å være punkter og dannet en linje. Jegskjønte etter hvert at det ikke var plottet eller menin-gen i konvensjonell forstand som var det viktigste formeg når jeg leste, men snarere følelsen av en retning,den taktile fornemmelsen av tidens gang, livets hvitemaskin. Selv i de mest dramatiske scenene, når Na-tasja plutselig står ved siden av ham eller noe sånt, vardet som rørte meg aller mest ikke egentlig gjenforen-ingens patos og det at han bare gikk videre, mer detpreposisjonene, konjunksjonene osv. fikk til å skje; ut-sigelsens sveip var mer fengslende enn utsagnets inn-hold.

Å lese poesi, hvis jeg kunne kalle det å lese, var

20