nr22015

Bevegelse

ung-dom-mene

F O R K Y N N E R R I N G E N s.10-11

GENER ASJONER s.12-13

EVANGELIET s.16-17

TEMA:

2

LE

DE

R

De ti siste månedene i ungdomsarbeidet har vært spennende, ut-

fordrende, lærerike, trøttende, morsomme, lykkelige og mye mer.

Tema som hvem vi er, hvilken menighet vi er en del av og hvorfor vi

velger å være med i huskirke har vært sentrale.

Det hele startet forrige høst da flere ungdommer og ledere trakk seg ut av fellesskapet som de var

en del av. Vi innså at det var mangel på følelse av tilhørighet til ungdomsarbeidet og lite interesse

for de andre huskirkene som var en del av det.

Resultatet av dette ble ”tirsdagssamling”. Vi valgte å samle hele ungdomsarbeidet til en felles hus-

kirkesamling med undervisning, gruppetid, bønn, lovsang og mat. Over en periode på 11 uker har vi

vært samlet i ”nystova” på Saron. Undervisningen har lagt vekt på gruppearbeid og at ungdommene

skal få dele sine tanker og sette sitt preg på ungdomsarbeidet. Det har vært spennende å følge med

på de små forandringene over tid, å se ungdommene gå fra å ikke like tirsdagssamling til å glede seg

til å samles. Under samlingene har vi valgt å gjøre hva vi leser at disiplene gjorde i bibelen: vi har

virkelig tatt ”vi spiser sammen” på alvor (selv om disiplene ikke bare spiste boller og kake).

• Vi søker Gud sammen (Apg 2.47)

• Vi leser bibelen sammen (Apg 2, 42 og 17,11)

• Vi setter ord på hva Gud sier/gjør (Apg 13,2)

• Vi feirer Herrens måltid sammen (Apg 2,46)

• Vi er opptatt av å dele evangeliet (Rom 16,6)

• Vi spiser sammen (Apg 2,46)

• Vi venter på Den Hellige Ånd (Apg 1,4 og 16,6-10)

• Vi velger å underordne oss hverandre (Fil 2,2 og 1.Pet 5,5)

Nå går vi mot sommerferie, og til høsten vil alle huskirkene være tilbake igjen til vanlige samlinger

hver for seg. Vi har i alle år vært rundt i husene til andre folk i kirken som har åpnet hjemmene sine

for oss, noe som vi er svært takknemlige for! Under DNA-samling kom det frem at det er et gap mel-

lom ungdomsarbeidet og resten av Bedehuskirken, at vi til en viss grad fungerer som en liten kirke

for oss selv. Jeg tror at de små tingene har større betydning enn det vi gir dem og at det kan være

en del av prosessen ved å komme nærmere hverandre som storfamilie: noe så lite som å bake

kake til en samling har betydning, det at vi får være i husene til andre i menigheten er

viktig, at noen har lyst til å stå på post når vi har bilrebus er fantastisk, forbønn

for ungdommer og ledere i ungdomsarbeidet, og det å slå av en drøs med en

tenåring i 5 minutter kan ha større påvirkning enn du tror.

Med tanke på at det finnes mange måter å bidra på, store som små, så vil

jeg utfordre deg til å spørre Jesus konkret hva du kan gjøre for å bidra inn i

storfamilien.

Susanne Fasseland

Ungdoms- arbeidet – en del av storfamilien

«Me vil sjå disippelgjorte ungdommar som disippelgjer

andre ungdommar.»

3

>>

«Me vil sjå disippelgjorte ungdommar som disippelgjer

andre ungdommar.»Eg innser det, eg er blitt gamlis. Vaksen.

Då eg var 13 år bestod ungdomsarbeidet på

Saron av treff21 og JUBEL. Mykje er skjedd

sidan då. Bedehuskirken har skjedd. Ei kyr-

kje ut frå ungdomssarbeidet. Og no er dei

ungdommane blitt vaksne. Mange er midt i

ei travel småbornstid. Så kva skjer i dagens

ungdomsarbeid? Og kven står bak?

LEDERTEAMET I GN

Eg har avtalt å møte leiarteamet for ungdommane på Stammeferinga.

Me må bli meir kjende med desse unge vaksne leiarane. På førehand

har eg nytta høve til å snakke med nokre av ungdommane i Bedehus-

kirken og høyre kva som skjer. Dei er nøgde med arbeidet som blir gjort, og

snakkar om familiefølelsen i gruppa. I samtalen slår det meg kor flinke dei

er til å snakke om tru. Dei veit kven dei trur på, og dei er ikkje redde for

å snakke om det. Fantastisk, tenkjer eg, og gler meg til å møte «bakmen-

nene».

To jærske jenter, ein nordfjording og ein strilEg stillar klar med opptakar og kulepennar som ikkje verkar. I sofaen i

ungdomssalen sit det etter kvart fire unge vaksne menneske. Dei utgjer

leiarteamet. Susanne, Elisabet, Torgeir og Jakob. Det er lunsjpause og me

får stadig besøk av ungar som kjennar desse folka. Eg noterar meg at det er

4

ungdommar som er leiarar i barne-

arbeidet, står i kafeen, og ryddar.

Medan borna har god kontroll på

ungdomsleiarane, kan eg ikkje seie det same om meg sjølv.

Eg ser på gjengen foran meg. – Kan de for-telje litt om kven de er og korleis de blei med i Bedehuskyrkja?

– Kven er du Torgeir, du er jo ikkje jærbu?– Nei, takk og lov. Eg er Austevolling, stril. Men grunnen til at eg

kan være nøgd med å ikkje være jærbu, er at eg då kan kome inn

med andre vinklingar på ting. Tryggheim fekk meg til Jæren og

Torstein er fetteren min, så då vart det Bryne. Gud opna dørene

og la til rette for at eg skulle kome. Brått var eg her, og så vart eg

berre ein del av gjengen.

– Ja, han møtte opp i ope hus hos meg. Elisabet smilar. – Alle

trudde han var søskenbarnet mitt, men eg hadde aldri sett han

før. Dei ler.

Dei andre i leiarteamet skryt av han. Det er «hans» ungdommar

som er her i dag, dei som står i kiosken. – Han er ein veldig god

leder. Han investerer enormt i ungdommane. Det er hans ungdom-

mar som er kjernen i ungdomsarbeidet. Han er god til å leike med

dei, men utfordrar dei og, og gjer dei åndeleg påfyll.

– Jakob, du er heller ingen jærbu?– Nei, Tryggheim førte meg hit. Eg trefte Marita gjennom familie

her på Bryne, og vart etter kvart med i ungdomsarbeidet. Eg har

vore med å leda ei huskyrkje saman med Susanne.

– Jakob er glad i Bibelen og han er vis. Han er ein god formidlar

og kjem på djupet med ungdommane. Han har óg enorm evne til å

peike på Bibelen i alt han gjer. Han er veldig god å lede huskyrkje

saman med, me utfyllar kvarandre, fortel Susanne. – Audmjuk,

open og ærleg. Han er ekte; Walking the talk. Men han seier

dubbelseng, det er ikkje så bra, Heldigvis snakkar han nynorsk.

Elisabet gliser. Dei er gode til å oppmuntra kvarandre.

– Kva med deg, Elisabet? – Eg er Brynejente, begynte i ungdomsarbeidet i 8. trinn og blei

leder då eg starta på vidaregåande. Så reiste eg på bibelskule. Då

eg kom heim har eg vore i ein beskjæringsfase. Men etter påske

vart eg med igjen, og så har det bare balla på seg, og no har eg

joina inn i lederteamet.

– Ungdommane opnar seg for Elisabet, og ho er dessutan ein god

pedagog. Ho har ein enorm evne til å bry seg om dei, og være glad

i dei. Ho strålar i ungdomssarbeidet. Det er jo ikkje til å legge skjul

på at ho er elska av ungdommane, dei klemmar henne kvar einaste

gong. Ho liker dei. Det kjem så naturlig for ho, seier Susanne.

– Ja, etter bibelskulen så har eg kjent at Jesus har gjort noko i

livet mitt, med identiteten min. Det har gitt meg eit heilt anna

utgangspunkt for å møte ungdommane.

– Du då Susanne, ungdomspastoren? – Eg har allereie merka meg og at Susanne er svært god til å kome

med oppmuntringar til dei andre i teamet. Så no får dei muligheita

til å skildra henne.

>>

Me vil skapa ungdommar som er trygge

i trua si, óg når dei reiser vekk."

Jakob Kvamme,20 år, fra

Oldedalen

Torgeir Kalvenes, 21 år, fra Austevoll

Susanne Fasseland, 22 år, Brynejente

5

– Susanne er perfekt for oppgåva. Ho er så roleg. Roleg? Ja, ho

stressar ikkje over oppgåver og mangel på leiarar. Ho bekymrar

seg ikkje. Ho våger å ta sjansar og tenkje nytt, og ser på utfor-

dringar som spanande.

– Eg høyrer jo at det er gode leiareigenskapar ute og går, men kvifor er ho så god med ungdommar?– Ho har fått «reggis». Det kjem kontant frå Torgeir. – Dessutan

er ho jo kul. She is embracing her youth; rollerblades, longboard

og piercing. Treng me å seie meir? – Ja, og så er ho god på å finna

på kule ting, ho gjer stas på ungdommane og finn på happeningar

og show. Dessutan er ho god til å undervise.

– Det høyres jo ut som om gruppa utfyller kvarandre bra; både apostlar, profetar, hyr-dar og lærarar?– Ja, vi snakka litt med Torstein og han nemnde det same. Det falt

seg naturlig at det blei oss fire då eg var i prosessen med å velje

team. Me fungerer godt saman.

– Kan de fortelje meg litt om kva de gjer?– Susi er jo ansatt. Leiarteamet starta som ein hjelp til ung-

domspastoren. Både Bjørnar og Marita hadde folk rundt seg som

hjelpte dei. Teamet er ein plass for Susanne der ho kan lufte

tankar, der vi kan styrke ideane hennar.

Susanne fortel: – Det handlar om at du har nokon å kom-

munisera med, at andre er med å setter retning så eg ikkje berre

køyrer på. Dessutan har jo alle bakgrunn som huskyrkjeleiarar,

så me veit jo kva som foregår. Me møtes 1-2 gonger i månaden og

diskuterer aktuelle tema.

– Kva meiner de med aktuelle tema?– Me tar opp kva me skal lære ungdommane. Me kan til dømes ta

opp tema som film og musikk, og sjå på korleis det me fyller oss

med, påverkar disippellivet. Me diskuterer óg dersom noko ikkje

fungerer. Eit døme er at fram til sommaren er alle huskyrkjene

slått saman, og møtes kvar tysdag på Saron. Dette bestemte

teamet etter å ha sett at mangel på leiarar gav ustabilitet og

manglande familiefølelse .

– Ungdommane eg snakka med likte tysda-gane svært godt. Kva skjer då?– Då møtes me kl. 19.30 til lovsong, informasjon, drøsing, under-

visning og mat. For å skapa eigarskap til tema, let me ungdom-

mane diskutera rundt borda, då delar me dei i huskyrkjegruppene

og dei får snakke og spør så mykje dei vil, me er inspirerte av

DNA- samlingane. Med å stille spørsmål til ungdommane så re-

flekterer dei over det me har snakka om og då hjelpar me dei til å

eige prosessen og setje eigne ord og tankar på det dei har høyrt..

Målet for undervisninga er å lære kva det vil seie å være disippel i

alle ting, på alle område.

– Er målgruppa kristen ungdom?– Godt spørsmål, det er opent for alle som vil. Sist hadde vi

en gjeng 8. klassingar som samtalte lenge om kva evangeliet

eigentlig er, og kven Jesus er. Dei var så fokuserte på dette at dei

heilt gløymde å ete. Me har både kristne ungdommar og andre

som kjem for dei er nysgjerrige. Du kan altså kome som du er.

Ungdomsarbeidet er svært inkluderande, og med tydeleg disippel

fokus.

– Til sist må eg berre spørje. Kva er visjonen og drømmen for ungdomsarbeidet?– Det handlar om disippelgjering. Alle ungdommar på Bryne på

kne for Herren. Me vil skapa ungdommar som er trygge i trua si,

óg når dei reiser vekk. Me vil sjå ungdommar som disippelgjer

ungdommar.

Eg noterar meg at ungdomsarbeidet er i svært gode hender. Før

me avsluttar intervjuet, kjem leiarteamet med ei bøn til resten av

menigheten. – Bli gira på ungdomsarbeidet! Bli kjent med, og sjå

ungdommane. Me er desperate etter fleire leiarar, etter vaksne

som berre vil kome å være vaksne. Ta kontakt med oss, så finn

me ei oppgåve til deg dersom du ikkje heilt veit kor du passar. Du

treng ikkje vere ungdom for å vera med ungdom!

Tekst: Anne Vedelden Foto: Solfrid Teline Sele

Elisabet Nordbrønd, 22 år, Brynejente

6

8. klasse6

Lopper i rumpa

I til sammen ett år har tidligere G1 vært uten

navn. Forslag som MPS2KF (”møte på Saron

2 kvær fredag”) og YOLFJ (”you only life for

Jesus”) nådde aldri helt opp, selv om de fikk

oss til å trekke på smilebåndet. En konkur-

ranse med kebabpizza i premie gjorde susen.

Ungdommene har talt, tilknyttingen til G1 er

for sterk. Det beste og mest kreative forslaget

som kom inn var ”GN”! GN står for Gode nyhe-

ter. Vi er gode nyheter og vi kommer sammen

på fredager for å høre gode nyheter.

Susanne Fasseland

presentasjon-av ungdoms-huskirkeneGN

– GODE NYHETER

7

Det er tydelig at millenium er en sammen-

sveiset gjeng: de bruker tid sammen i

huskirken, på skolen og i fritiden. De girer

seg på det meste og kan det å ha det gøy

sammen. Huskirken er preget av at de er

flinke til å balansere det morsomme og det

alvorlige, ja takk begge deler!

Jepp, vi har ungdommer som er født i år 2000. Føler du deg

gammel? Milleniumsgjengen er som regel sentrum av opp-

merksomheten i ungdomsarbeidet. De er livlige, engasjerte

og med på det meste som skjer. De tar mye etter lederen sin,

Torgeir Kalvenes, som har vært med dem i snart to år.

MILLENIUMSHUSKIRKEN

Lopper i rumpa

8. klasse stiller sterkt med rundt 20 stk.

som er en del av fellesskapet, og med

dette så representerer de majoriteten

av ungdomsarbeidet. Lederne Tor Jostein

Aase, Solveig Jonsbråten og Olav Knutzen

har uten tvil nok å gjøre, for denne livlige

gjengen er kjent for å ha lopper i rumpa.

Den ferske huskirken har satt rekord i skade på hjem

med sitt store hull i veggen i kjelleren hvor de holder til

– gutten som var uheldig i en lekeslosskamp var heldigvis

hard i hodet da han smalt i veggen.

Det siste året har fokuset vært på det grunnleggende:

historier fra bibelen, en relasjon til Gud og evangeliet.

Det merkes at ungdommene liker å henge sammen når

de samles, og stemningen er helt på topp hvis det blir

satt frem noe å spise.

8. KL ASSE-HUSKIRKEN

Limet i GN

8

Den eldste ungdomshuskirken har

vært gjennom store forandringer

det siste året. De har gått fra å

være en solid gjeng på femten til

en mindre gruppe på fem. Jens

Kåre Reime, Johannes Hetland og

Kristian Lye, med Susanne Fasse-

land og Jakob Kvamme i spissen,

holder tempen oppe.

Det at flere valgte å trekke seg ut av fellesska-

pet styrket båndet og forpliktelsen mellom de

som sto igjen. En glød for både Bryne og ung-

domsarbeidet har bygget seg opp til en flamme,

og det mangler ikke på engasjement og initiativ.

Gode drøser, alt for sene kvelder, digg mat og

en gjeng som lever etter å bli mer like Jesus og

se hans rike komme = suksess.

De "gamle"

96/97-HUSKIRKEN

CREME DE L A TWIST

98/ 99erne ønsker egentlig å ta avstand fra sitt opp-

rinnelige navn, ”creme de la twist”, som de stemte

frem når de var ferskinger. Gjengen har nå nådd VGS

alder, noe som har preget både antall mennesker i

fellesskapet og lederne som har fulgt dem opp.

Morgendagensledere

Huskirken har i vår stått uten faste ledere men har hatt

besøk av både Elisabet Nordbrønd og Susanne Fasseland

ved flere anledninger. Overgangen fra ungdomsskole til

videregående har tæret på gruppen, men resultatet er

at de som virkelig vil leve sammen i et huskirkefellesskap

står igjen. Blant denne gjengen finner en lovsangsledere,

ungdomsledere og fremtidige bibellærere.

9

Håvard Haugland, 15 år ”Jeg synes det er gøy

å være en del av Mil-

leniumshuskirken. Det

er livlig, betryggende,

det tar fokuset bort

fra den ellers stressende

hverdagen, og jeg har mange

av mine næreste venner der.

Vennskapet til hele gjengen har blitt

styrket i løpet av tiden vår sammen. Vi har

et utrolig godt miljø! Jeg føler at jeg kan leve

åpent og dele det jeg vil inn i fellesskapet. Vi

er flinke til å gire oss på det vi vil – noe som

brødrene mine lærte meg ganske tidlig hvordan

jeg skulle gjøre. Jeg har vært en del av Bedehus-

kirken så å si hele livet mitt, helt siden mor og

far tok meg med på morgengudstjeneste som

da ble kalt ”G3”. Jeg gledet meg lenge til å bli

ungdom og å få være med i ungdomsarbeidet

på grunn av de to eldre brødrene mine, Thomas

og Lars Rune, som var aktive.”

og huskirkeAndrea Espedal, 16 år ”Jeg begynte i ung-

domsarbeidet i 9.

klasse og har gått

der siden. Jeg ble

med i huskirken fordi

jeg kjente noen av de

andre som gikk der, noe

som fikk videre betydning

for livet mitt. Jeg har utviklet meg

i tro og hvordan jeg er generelt,

jeg har vokst sammen med

Gud og jeg har fått flere

nære venner gjennom

fellesskapet. Fredags-

møter, diskusjoner

og huskirken har

vært viktig for

meg.”

Johannes Hetland, 18 år ”Jeg har vært en del av ungdomsmiljøet siden 8.

klasse. Huskirken for meg har vært en viktig del

av livet og det har lært meg mer om å leve som

kristen. Å møtes på mandager med nærfelles-

skapet gir meg input og en god start på uken.

Jeg har merket over årene som har gått hvor

mye mer betydningsfullt det har blitt for meg.

De første årene var det lederne og de eldre som

motiverte meg til å være med – de var store og

hadde det gøy, og det var litt ”bøst”. Nå går

jeg for å lære og være sammen med

andre. Jeg er kjempeglad i Bryne

og enda mer glad i bedehuset.

Bedehuset havner høyt, om

ikke øverst, på prioriterings-

listen. Jeg brenner for at

andre skal få høre om Jesus,

og jeg tror det er viktig for

alle oss eldre i ungdomsar-

beidet å være tilstede slik at

vi kan være lys for de yngre.”

Bilder fra tirsdagssamlingene:

Tre ungdommerom ungdomsarbeidet

10

Ringen rundt Bibelen

Visste dere at Bedehuskirken har sin egen Forkynnerring?

Ikke en ring der omreisende emissærer treffes, men et

fellesskap som leder til ”samtalene” under gudstjenes-

tene. Til høsten gleder de seg til å dele fortellingene om

Jesus, som mange av oss husker fra vi var barn og gikk

på søndagsskolen.

Endelig er det blitt tirsdag og Forkyn-

nerringen skal igjen samles. Hvis

du synes det høres noe traust ut

tar du feil. Positive, engasjerte og

brennende mennesker som har det

viktigste felles; de samles rundt Bibelen, og

de vil spre videre det Gud viser at Han vil skal

komme frem. Men hvorfor trenger de å være

flere, er det ikke greit at det er én taler som tar

mikrofonen, slik vi er vant til?

Team-tanke – For en god stund siden ble det snakket om at

vi ønsker å tenke team i alt vi gjør, også måten

vi formidler på, og våren 2014 startet Thomas

Rake og jeg å jobbe mer sammen i forhold til

forkynnelsen på gudstjenestene, forteller Tor-

stein Bjorland. Etter hvert ble det naturlig å få

med flere, og i dag teller de sju stykk. Tanken er

etter hvert å danne to team med fem pluss fem.

Det merkes fort at dette er noe alle synes er

kjekt! Når jeg spør hvorfor, kommer det på

løpende bånd: Ukens høydepunkt, inspirerende,

enormt kjekt og utrolig bra. Det er et før og

etter Forkynnerringen kan det virke som.

– Garantert ikke like kjekt å forberede seg på

en tale alene, det kan være tungt mange ganger

og gi en eksamensfølelse, sier Kent Tjelta. Når

de nå går inn i en tekst, leser den, ber Gud

inn i den og sammen deler sin forståelse og

opplevelser i forhold til den, er det inspirerende

og givende for alle. De er selvfølgelig ikke

enige om alt, det kommer tydelig frem mens de

snakker. Likevel fører måten de er uenige på, til

at de kommer frem til hovedlinjene på en enda

bedre måte. De jobber konstruktivt, og alle sine

meninger blir tatt med og snakket om. Noen

ganger har de gått hjem og tenkt, hvordan blir

dette når det skal formidles under gudstjenes-

ten på søndag? Men så har Gud gitt åpenbaring,

og i fellesskap har det kommet ut noe bra

på den andre siden. Fokuset har vært på det

samme; en felles åpenbaring, som blir delt med

det de liker å kalle storfamilien.

Når storfamilien samles– Vi ville bevege oss vekk fra ”scene-publikum”

og tenke fellesskap som en storfamilie. Dette

vil vi skal påvirke hvordan vi tenker i alle ting,

og er grunnen til at vi sitter rundt mindre bord

under gudstjenestene, sier Torstein. Vi stopper

alltid opp minst en gang mens vi snakker, og

kommer med et spørsmål til de andre i menighe-

ten. Det kan være; Hva sier teksten, konkrete

spørsmål, hva tenker dere? Om man da snakker

med sidemannen, de rundt bordet eller kjenner

at dette vil jeg ha for meg selv, er det helt

greit. Det som er viktig er at alle skal delta, alle

skal få muligheten til å kjenne på at dette er

mitt, det er vårt. Vi er ên menighet og vi er èn

familie.

Tilbakemeldingene som er kommet har vært

positive. Alle mennesker er forskjellige, og da

er det bra at ulike folk deler. Folk trenger ulike

stemmer, sier Torstein. Kanskje blir det heller at

du retter deg opp og spisser ørene ekstra når

det er et skifte på stemmen? Det varierer hvor

mange som deler, det kan være to og det kan

Bibelteksten setter agenda for hva som det blir snakket om.

Å jobbe i team er kjekkere enn å jobbe hver for seg, bare se på Kent:)

1111

Ringen rundt Bibelenvære flere. Dette kommer de frem til når For-

kynnerringen samles og ser hva som vil passe

best alt etter hva som har blitt vist dem. De

som har fått høre på disse samtalene, har fått

med seg mye viktig og livsnært fra Guds Ord.

De mest kjente søndagsskole-fortellingene om JesusDe startet med Bergprekenen, som er så

grunnleggende om Jesus-livet. Så konkret at

det går ikke an å forklare seg ut av det. Det er

utfordrende og det er direkte, sier Torstein. De

lurte på om det var rett timing siden det er så

utfordrende, men ble rolige for at så lenge det

kommer rett fra bibelteksten er det riktig. Og

tida var inne for det. Den siste tiden har de gått

gjennom Efeserbrevet.

– Brevet er et generelt brev til kirka gjennom

alle tider; om å være kirke, både hvem vi er og

hva vi skal gjøre, forteller Torstein.

Til høsten skal vi få være med på å gå gjennom

de mest kjente søndagsskolefortellingene om

Jesus. Om Jesus som metter 5000, Jesus går på

vannet, Jesus vekker opp Lasarus m.fl. Tanken

er at de fremover vil ha et stort Jesus-fokus,

og ha i tankene hvordan Jesus møtte byen og

folket. Planen er at Minidisiplene skal ha samme

tema, noe som kan gi en stor mulighet til å

snakke med barna om det de har hørt. Så er

sjansen stor for at både store og små kan lære

noe av hverandre.

Til søndagsskolen går jeg så lys og glad i

sinn,

Der hører jeg om Jesus den beste vennen

min.

Disse linjene husker dere kanskje fra deres eget

møte med søndagsskolen. Nå blir det nok uten

posen og fiskekortet, når de mer voksne skal

på gudstjeneste på Saron til høsten. Men det

er med det samme målet vi samles i storfami-

lien; å høre om Jesus, snakke sammen om Jesus

og dele med hverandre om det livet vi lever

sammen med Han og med hverandre. I dette

fellesskapet kan vi finne den inspirasjonen og

frimodigheten vi trenger for å spre det herlige

budskapet videre.

– Å være en del av Forkynnerringen har vært så

oppmuntrende! Mange ganger har jeg gått hjem

mye klokere enn når jeg kom. Bra for hode og

bra for hjertet, sier Torstein, med hele gjengen

rundt seg som deler begeistringen.

De tok et valg og våget å gjøre noe nytt. Gud

har vært med de på veien, og det vil han fort-

sette med!

Forkynnerringen består i dag av:

Torstein Bjorland, Marita Stangeland, Miriam

McNicol, Bernt Olav Torland, Thomas Rake,

Kent Tjelta og Astri Stangeland

Marit Steinskog

Vi ville bevege oss vekk

fra "scene-publikum" og

tenke fellesskap som en

storfamilie."

Noen skriver mens andre tenker...

12

Dagens kirkeDet finnes bare én kirke. Jeg har flere ganger hørt at ungdommene

blir kalt for «fremtidens kirke». I det ligger det at det både er en

nåtidens kirke og kanskje også en fortidens; som om de eldre har

pensjonert seg fra kirken, og ungdommene ikke er helt og fullt

kirke enda. Småbarnsfamiliene blir satt i fokus og sett på som

den viktigste målgruppen. Men det finnes bare én kirke; «dagens

kirke»! Og det innebærer både barn, ungdommer, enslige, familier,

voksne og pensjonister.

Kirken har lett for å dele seg inn i ulike avdelinger som også kan

gjøre at overgangene fra én generasjon til den neste blir vanskelig

og unaturlig. Mange detter av i overgangen mellom barnearbeid

og ungdomsarbeid og i overgangen mellom ungdomsarbeid og

resten av menigheten. Å få til overgangene er en viktig nøkkel for

å se at folk blir værende i menigheten og som disipler av Jesus.

Gap mellom ungdommene og resten av menighetenUnder DNA-prosessen i fjor høst jobbet vi med gode og mindre

gode sider ved Bedehuskirken. Mange gode ting kom frem, og

gruppene var ganske samstemte på hva som var bra og hva som

var mindre bra. Ei gruppe nevnte at noe av det som er mindre bra

i Bedehuskirken er at det er stort gap mellom ungdommene og de

voksne. De fleste som var til stede kjente at det traff noe. Der var

det noe som vi ikke hadde lagt merke til eller tatt på alvor før. Det

var bare ei av gruppene som nevnte dette, men når det først ble

satt ord på, så ble det raskt stemt frem som et av de fem viktig-

ste områdene å fokusere på fremover.

Når vi var inndelt i ulike hjem, så hadde et av husene fokus spesi-

Om generasjoner

Kirken er ment å fungere som en familie i Kristus. De

aller fleste menigheter ser ut til å streve med generasjons-

kløfter. En storfamilie består både av besteforeldre, foreldre,

ungdommer og barn. Selv om en ikke treffer alle delene av

familien like ofte, så finnes det likevel noen treffpunkt.

For at kirken skal fungere som en storfamilie, så trenger de

ulike generasjonene å fungere som én kropp. Hvordan ser

det ut for kirken i dag å bedre fungere som én familie?

i kirkenelt på denne utfordringen. Snudd til en positiv utfordring så het

det: «Ungdommene i Bedehuskirken har aldri hatt det bedre. De

blir sett, tatt på alvor, reist opp og er en del av alt vi er og gjør.»

Gapet ble på mange måter bekreftet ved at de færreste hverken

kjente mange av ungdommene eller hadde ungdommene særlig på

hjertet. Dette gapet var på mange måter situasjonen for 10-15 år

siden også. Det var et savn etter åndelige mødre og fedre. Og vi

må innse at det som var utfordringen da har forblitt utfordrende

nå. Vi som var ungdommer da har i liten grad klart overgangen til

selv å bli åndelige mødre og fedre for de som er ungdommer i dag.

Og slik kommer det til å fortsette hvis ikke ungdommene får være

tettere på voksne eksempler som de kan lære av.

Mikke Mus-syndrometDet handler likevel ikke bare om vilje eller mangelen på den. Noe

av det som gjør det utfordrende er at ungdomsarbeidet står på

utsiden av resten av menigheten. De har sitt eget arbeid, sine

egne gudstjenester, sine egne huskirker, sitt eget lederteam, og

veldig få arenaer der ungdommene og de voksne treffes. Litt som

ørene til Mikke Mus er på utsiden av hodet, slik er ungdomsarbei-

det på utsiden av resten av menigheten, eller resten av menighe-

ten på utsiden av ungdomsarbeidet (alt etter hva en tenker er i

sentrum). Ungdommer trenger likevel et eget miljø der de får være

med hverandre, så spørsmålet er: Hvordan kan de få beholde sitt

miljø og sin identitet, og samtidig bli en større del av helheten?

Hvordan kan vi beholde Mikke Mus-øret som en egen enhet, men

flytte den inn i helheten?

Noe kan handle om å finne nye arenaer der vi kan treffes på

tvers. DNA-huset som jobbet med dette snakket blant annet om

at voksne kan være mentorer for ungdommer. Der kan en treffes

Foto

: Ray

Wew

erka

(fl

ickr

.com

)

13

Om generasjoner

huskirkene i ungdomsarbeidet til å bli en stor gjeng som fungerer

på tvers av huskirkene. Huskirkene er arena for disippelskap. Ung-

dommene ber sammen, lovsynger Gud, deler liv med hverandre og

vokser som disipler.

Mye fungerer godt! Likevel må vi ikke ta ungdomslederne for gitt.

Det kan være både tøft og ensomt, selv om det også er takknem-

lig å få gi seg til ungdommer og se at de vokser. Ungdomslederne

våre trenger å ha hele familien i ryggen. Les om dem, be for dem

og inviter dem på middag. De har valgt å gi tiden sin for å se at

ungdommene våre skal få vokse opp til å kjenne Jesus og følge

ham. Det er fantastisk! Likevel er det ikke bare ungdomslederne

sitt ansvar. Mange ungdommer kjenner ikke noen andre voksne i

Bedehuskirken utenom de som er ledere for dem. Hvis alle skal ha

noen «signifikante andre», så må alle være «signifikante andre»

for noen.

Viktigst av alt er at vi i alt vi er og gjør trenger å legge til rette

for at ungdommene helt og fullt er en del av familien. Det må

løftes høyt og holdes varmt slik at ungdomsarbeidet blir en del av

helheten, og ikke en «øy» på siden av «fastlandet». Da kan dette

utsagnet bli virkelighet: «Ungdommene i Bedehuskirken har aldri

hatt det bedre. De blir sett, tatt på alvor, reist opp og er en del av

alt vi er og gjør.»

Torstein Bjorland

én til én hver tredje eller fjerde uke til samtale og veiledning om

livet og etterfølgelsen av Jesus.

Men det trenger ikke å handle først og fremst om nye aktivite-

ter og arenaer. Det kan handle like mye om å bruke de arenaene

som allerede eksisterer; gudstjenester, huskirker, middager osv.

Kveldsgudstjenestene annenhver søndag er en slik arena der vi

ønsker at de eldste ungdommene skal få treffe sine «storesøs-

ken» i troen. Ungdomsgudstjenestene annenhver fredag er åpne

for de som har lyst å komme og treffe ungdommene, selv om

en er over 30. Her kan en treffe dem, bli kjent med dem, lære

noen navn og gjenkjenne noen ansikt. Kanskje skulle det også

vært flere voksne forbedere og samtalepartnere på ungdoms-

gudstjenestene? Og her er en annen idé: Hva med huskirker på

tvers av alder og livssituasjon? Der det både finnes single, gamle,

ungdommer og småbarnsfamilier med barn. Der hele bredden av

generasjoner og livssituasjoner samles til nære relasjoner for å

lære av hverandre og disippelgjøre hverandre. Et bedre bilde av en

nærfamilie i Kristus kan vel knapt finnes. Kanskje er det bare en

drømmetanke, men jeg lar meg rive med.

«De signifikante andre»De fleste undersøkelser sier at foreldre er den viktigste faktoren

for hvordan troen til barna utarter seg. Hvis barna har fått se en

levende tro hos foreldrene sine, så er sjansen stor for at barnet

beholder en levende tro også i voksen alder. Dette er opplest og

vedtatt. Men foreldre er ikke de eneste som betyr noe for formin-

gen av et menneskes tro. Ifølge en stor undersøkelse om hvilke

faktorer som påvirker om et menneske beholder en levende tro i

voksen alder, var det én faktor som var «alltid ganske viktig»; det

var andre voksne rollemodeller som ikke var foreldre, også kalt

«signifikante andre». Det kunne være ungdomslederen, venner av

foreldrene, en samtalepartner eller mentor e.l. Viktigheten av å

ha noen voksne som ikke er foreldre som er tilgjengelige og som

ungdommene kan se opp til og lære av. Hvem har vært «signi-

fikante andre» i ditt liv? Hvem har fått bety en forskjell for din

vandring med Jesus? Og hvem har du vært en «signifikant andre»

til? Det er ikke sikkert det skal så mye til, men vi vet hvor mye det

betyr når noen voksne forbilder viser interesse og er tilgjengelige.

Noen ganger handler det bare om å få noen felles treffpunkt for

å kunne være en av disse «signifikante andre» i ungdommenes

liv. Hvis vi aldri treffes, så kan vi heller ikke vise omsorg og være

forbilder som de kan ta etter.

Ungdommene i BedehuskirkenSusanne Fasseland har nå vært ungdomsleder i Bedehuskirken i

snart et år. Hun har startet et nytt lederteam med fantastiske

folk som virkelig har hjertet for ungdommene og investerer både

tid og hjerte i dem. De gjør en skikkelig god jobb. Flere ledere

har sluttet det siste året. Noen har flyttet og noen har sluttet av

andre grunner. Slike faser kommer og går, og det er naturlig. Men

Gud gjør noe i denne fasen! Tirsdagssamlingene er med på å samle

Foto

: Vad

im T

imos

hkin

(fl

ickr

.com

)

14 Davids tanker om barn og unge

Kort tid etter beseirer han Goliat. Det

står ikke nøyaktig hvor gammel David

var på dette tidspunktet, men Bibelen

sier at han var den yngste av brødrene og ble

ikke vurdert til konge av faren. Han var sann-

synligvis en tenåring eller ung voksen.

Et annet godt eksempel er profeten Samuel.

Han var en liten gutt da han først hørte Guds

stemme i tempelet i 1. Samuelsbok 3. Når Sam-

uel til slutt forstod at det var Gud, og begynte

å lytte, så fikk han en betydningsfull profeti

om hvordan Gud skulle bringe dom på grunn

av syndene til Elis sønner. Samuel flyttet inn i

tempelet da han var avvent, muligens omkring

to eller tre år gammel, og ble med i tempeltje-

nesten fra ung alder.

Maria, Jesu mor, er nok et eksempel på at Gud

bruker de unge. Hun var trolig rundt fjorten

år gammel da Jesus ble unnfanget. Også når

jeg ser på mitt eget liv og på noen av de unge

i Bedehuskirken er det klart at Gud kan bruke,

og allerede bruker, unge mennesker. Det første

synet jeg husker at jeg hadde var da jeg var syv

år gammel. Et av de mest intense synene jeg

har hatt var da jeg var rundt 17 år og nettopp

hadde begynt å følge Jesus igjen etter flere år

borte fra Jesus.

Også i Bedehuskirken har vi unge lovsangsle-

dere og barn og unge som er profetisk utrustet.

Vi har små barn i menigheten som hører Guds

stemme. Det er spennende, og samtidig må vi

tenke disippelgjøring av disse unge.

Hvordan måle suksess?Min første tanke om disippelgjøring av ungdom

(som også gjelder disippelgjøring av voksne) er

å ha rett visjon. Når jeg sier "visjon" mener jeg

ikke en plan, men den tanken du har før du lager

en plan. Jeg tror en ganske vanlig feil i disippel-

gjøring av unge er å ha en visjon for noe annet

enn Guds rike. Det kommer ofte av at vi måler

suksess ut fra andre ting enn tegn på Guds rike.

For eksempel er det vanlig å måle suksess ut fra

hvor mange folk som dukker opp til en hendelse.

Antall kan være nyttig å måle. For eksempel

hvis det er to barn som dukker opp, trenger man

kanskje å endre tilnærmingen sin litt. Men når vi

måler det vi verdsetter, ender vi ofte opp med å

verdsette det vi måler, og deretter blir samlin-

ger av mange tenåringer målet vårt.

Barn og ungdom er i minst like god stand til å kjenne Gud og å få oppleve Ham som voksne. Kong David ble

salvet til å bli konge av Israel da han fortsatt var ung. 1. Samuelsbok forteller at Guds Ånd var mektig over

David fra den dagen han ble salvet til konge. Like etterpå leser vi at David driver ut Sauls demoner.

15

Guds kraft må være en del av vår visjon for å gjøre disipler og å se Guds rike komme blant unge mennesker."

om barn og unge

viktig for å vokse i forholdet til Gud, men på ut-

siden kan en som tilber og en som bare synger

se helt like ut. Kunnskap om Bibelen gjør ikke at

en automatisk kjenner Guds hjerte. Aktiviteten

viser ikke nødvendigvis en indre virkelighet, og

det er den indre virkelighet med et dypere for-

hold til Gud som er målet for åndelige disipliner.

Hvis vi fokuserer på synd, eller snarere på

mangel av synd, som et mål på suksessen, har

vi en tendens til å skape en kultur der en må

skjule synd en sliter med for å bli akseptert av

folk. Hvis vi ikke skal fokusere på det vi ikke vil

ha, men på hva vi ønsker, så skal vi ikke først

og fremst se på synd, men på rettferdighet.

Romerne 14:17 sier at Guds rike er et spørsmål

om rettferdighet, fred og glede i Den Hellige

Ånd. Hvis Guds rike er rettferdighet, så bør vi

fokusere på det og snakke om det. Vi trenger

å snakke om å gjøre godt og å være i riktig

forhold med Gud. 1. Kor 4:20 sier at Guds rike

ikke består i ord, men i kraft. Når vi snakker om

Guds rike deler vi ikke bare ideer, men det er

reell makt i våre ord.

Guds kraft må være en del av vår visjon for å

gjøre disipler og å se Guds rike komme blant

unge mennesker. Paulus sitt budskap til korin-

terne var "ikke med overtalende visdomsord,

men med Ånd og kraft som bevis" (1 Kor 2:4).

Jeg foreslår at vårt mål for suksess bør være

hvor mye vi ser den Hellige Ånd virke i livene til

de unge. I hvilken grad ser vi gaver og frukter

av Den Hellige Ånd? Er det vekst i deres fred,

glede, godhet, trofasthet, selvbeherskelse

osv? Er de i stand til å profetere, tale i tunger,

helbrede de syke? Hvordan ville det vært hvis

suksess for en tenåring ikke ville være å holde

seg hjemme fra fester i helgen, men i stedet å

gå på festene og helbrede alle der?

Disippelgjøringens nøkkel – relasjonNår vi har rett visjon kan vi begynne å legge en

plan. Vi har en kjempeflott ungdomspastor og

et flott team av ungdomsledere, huspastorer

og barnearbeidere, men vi kan ikke legge all

disippelgjøringen på dem. Kirken er familie.

Alle troende barn og tenåringer er en del av

den, og vi har alle et ansvar for å disippelgjøre

den neste generasjonen. Hvordan det ser ut vil

være forskjellig for ulike mennesker i ulik alder

og livssituasjoner, men det er én felles faktor i

all disippelgjøring: relasjon. Disippelgjøring kan

bare skje i en relasjon. Jesus lærte folket, men

han hadde relasjon med de tolv. Ungdomsgrup-

per, huskirkelige samlinger, turer og aktiviteter

er kontekst for relasjoner. Relasjonene er

konteksten for disippelgjøring.

En nøkkel til disippelgjørende relasjoner er

tid. Da jeg begynte å jobbe med ungdom ledet

jeg en huskirke med ti gutter. Vi møttes en og

en halv time en gang i uken. Jeg innså at hvis

jeg delte den tiden likt mellom dem ble det ni

minutter hver. Så innså jeg at Jesus var sammen

med disiplene nesten hele dagen, nesten hver

dag. Forventet jeg virkelig å disippelgjøre disse

guttene på ni minutter i uken?

Den rette kulturDen rette visjon bør skape den rette kultur,

men det er mye lettere å bygge kulturen i

Norge i relasjoner enn i en stor gruppe. Å endre

kulturen i en relasjon krever at to personer

endrer måten de tenker og oppfører seg, mens

en endring av kulturen i hele Bedehuskirken

krever at flere hundre mennesker endrer måten

de tenker og oppfører seg på.

Jeg kan ikke gjøre kirken til et sted der ungdom

er akseptert, men jeg kan være en person som

aksepterer ungdom. Jeg kan ikke gjøre kirken til

et sted der alle tenåringer oppmuntres, men jeg

kan oppmuntre tenåringer. Jeg kan ikke gjøre

kirken til et sted hvor alle barn helbreder de

syke, men jeg kan dele det jeg vet med de jeg

kjenner. Jeg tror at hvis vi alle gjorde det samme

ville vi begynne å se noen spennende ting.

David Armstrong

Foto

: Shu

tter

stoc

k

Det er også verdt å huske på at Jesus brukte tre

år med fokus på tolv disipler. Han lærte store

mengder også, men de fleste forlot ham da han

forkynte noe de ikke likte.

Entusiasme er en annen vanlig måte å måle

suksess i kristent ungdomsarbeid på. Jo mer

begeistret de unge er for ungdomsgruppa,

møtet eller kirken, jo bedre tror vi arbeidet er.

Igjen kan dette være en nyttig ting å se på. Hvis

ingen har noe entusiasme bør det være et hint

om at vi gjør noe galt, men entusiasmen alene

bør ikke være målet.

Åndelige disipliner (bønn, lovsang, Bibellesing,

fellesskap osv.) kan også være en unøyaktig

måte å måle suksess på. Det er selvfølgelig

16

Over 200 personer går jevnlig på gudstjeneste i Bedehuskirken. Rundt 200 personer er en del av en huskirke. Ganske mange ber hver dag, og jeg vil tro at en del færre leser daglig i Bibelen. Men hvor mange av oss deler evangeliet på jevnlig basis?

I Markusevangeliet står det om Jesus sine aller siste ord før han reiser

opp til himmelen. Det siste han velger å si til disiplene sine er: «Gå ut i

all verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt! Den som

tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.»

(Mark 16,15-16)

For mye snakk, for lite livFor en del tiår siden var inntrykket hos mange at det ble snakket for mye.

Hykleriet hos prester og talere, og fordømmelsen mange følte når de

hørte på, førte til at mange lukket ørene for alle ordene som flommet ut.

Domsord og helvetesprekener skulle motivere folk til å gi seg til Jesus som

kunne frelse dem fra evige flammer. Det var en sterk tro på at så lenge

evangeliet ble forkynt, så hadde den kraft til å frelse, enten det var fra

en talerstol, en kasse på torget eller hvor det måtte være. Evangeliet

skulle ut; enten folk ville høre det eller ikke.

I reaksjonen mot for mange ord, så har et sitat

på nytt blitt vekket til live: «Forkynn evange-

liet! Om nødvendig bruk ord.» Det virker til å

være opplest og vedtatt at dette er sagt av

Frans av Assisi, en munk som levde på 1100- og

1200-tallet som forøvrig var særdeles opptatt

av å forkynne evangeliet, blant annet til

muslimer. Det skal visstnok være stor skepsis

blant historikere om at han noen gang skal

ha sagt dette, men vi forstår likevel poenget.

Det må være et liv bak ordene våre! Livet vårt

formidler minst like mye som ordene våre, og

hvis livet vårt forkynner det motsatte av det

vi sier, så faller ordene ganske kjapt til jorden.

Dette vil de aller fleste si seg enige i.

For mye liv, for lite snakkLikevel virker det som om mange i dag har gått i motsatt grøft. Evangeliet

skal bare «leves», og det skal snakkes så lite som mulig. Først når en har

vært god mot folk over tid, og folk selv tar initiativ til å spørre, kan vi dele

noe om Gud. For folk som opplever det vanskelig å forkynne evangeliet

kan dette være en trøst, men når det gjelder å lede mennesker til frelse

så spørs det hvor bra fremgangsmåten er å bare vise godhet. Det skal lik-

som være synlig på oss at Jesus lever ved at vi gjør gode gjerninger og er

pliktoppfyllende. Eller ender vi bare opp med å se ut som vegetarianere?

Spørsmålet jeg stiller meg er: Har vi glemt viktigheten av å formidle

evangeliet til folk som ikke tror? Det som har vært så grunnleggende i den

kristne bevegelsen helt siden de aller første disiplene. For var det noe

disiplene var opptatt med så var det å forkynne evangeliet; og det kunne

ikke formidles på noen annen måte enn med munnen. Det var klart at

livet måtte stå i stil, men evangeliet måtte fortelles. For som Paulus sier:

«Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de

ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?» (Rom

10,14)

Og videre sier han: «Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folke-

slagene blir et offer Gud gjerne tar imot.» (Rom 15,16)

Det er også vår prestetjeneste siden vi alle er prester. Troen kommer av

å høre. Og en kan ikke høre hvis Guds folk ikke forteller. Men det trenger

ikke skje på en scene. Det gjorde det heller ikke for de aller fleste av de

første disiplene. Det skjedde stort sett i samtale, ansikt til ansikt med

et annet menneske. Det er der de fleste av oss skal være prester, i enkel

samtale med andre. Det handler heller ikke om å være så veldig flink.

Paulus gjorde et poeng ut av at det ikke skulle være med «talekunst eller

visdom, for at ikke Kristi kors skulle miste sin kraft» (1. Kor 1,17). Det

handler om de enkle, gode nyhetene om Jesus og at han døde for deg og

meg. Og det kan alle fortelle. «Forkynn evangeliet! Og det er helt nødven-

dig å bruke ord!»

Gode og dårlige nyheterSå hva er egentlig evangeliet? «Evangelie» betyr «gode nyheter». Så det

vi skal formidle er de gode nyhetene om Jesus. Situasjonen i dag er at

mange folk ikke har hørt historien om Jesus på en forståelig måte, selv i

«kristne» Norge. Mange skjønner ikke hvorfor Jesus egentlig måtte dø. Og

det er ikke så rart, for det kan ofte være vanskelig å skjønne selv. Vi vet

at det er gode nyheter, men kan vi forklare hvorfor det er gode nyheter

til en gjennomsnittlig nordmann som lever et godt liv med god inntekt,

stasjonsvogn og hytte på Sørlandet, som i tillegg går på gudstjenester til

jul? Hvorfor i all verden trenger han Jesus?

EVANGELIET – Guds kraft til frelse?

17

For at folk skal kunne forstå de gode nyhetene, så må de forstå de dårlige

nyhetene først. «Jesus døde for deg» gir ikke mening hvis en ikke forstår

hvorfor han måtte dø. De dårlige nyhetene er at det står dårlig til. Vi er

blitt fiender av Gud på grunn av det vi har gjort. Uten Jesus må vi svare for

vår egen synd, og det er en pris vi ikke er i nærheten av å kunne betale. Vi

kan ønske at Gud skulle fjernet alt det vonde fra jorden, men problemet

er at han da måtte fjernet oss også, for vi har alle gjort ting som er ondt

enten vi tenker på oss selv som gode eller dårlige mennesker. Vi er en del

av problemet! Og straffen for det vi har gjort er at vi må dø; ikke bare

fysisk, men åndelig. På grunn av det vi har gjort er det et skille mellom

oss og Gud som vi aldri er i stand til å ta vekk, uansett hvor «gode» men-

nesker vi tror vi er.

Men her gir de gode nyhetene mening: Gud kom ned! Han levde et liv uten

synd. Derfor kunne han betale for det vi hadde gjort siden han var feilfri.

Hadde han syndet så hadde han hatt nok med å betale for sin egen synd,

men siden han var uten synd, så kunne verdens synd bli kastet på ham, og

tilgivelse er blitt tilgjengelig for oss.

Mer enn «Jesus elsker deg» Når disiplene spredte Guds kjærlighet i den første tiden så sa de aldri «Je-

sus elsker deg» til ikke-kristne. De delte evangeliet. Evangeliet er mer enn

«Jesus elsker deg». Før i tiden snakket man om «syndenød». Folk forstod

Guds kjærlighet ved at de så sin egen synd, og så at det fantes en red-

ning. Hvis det vi formidler gir inntrykk om at alt står bra til; hvorfor skal

da folk snu seg vekk fra sin egen synd og til Jesus som kan berge dem og

tilgi dem? Det er ikke tvil om at Gud elsker. Spørsmålet er hva folk hører

hvis det er alt vi sier.

Det er mange som tror at å dele evangeliet eller å aktivt fortelle om Jesus

ikke er noe for dem. Jeg tror at denne tanken er med på å holde Guds folk

passive. Det er klart at det kan være vanskelig å dele evangeliet hvis en

aldri gjør det. De fleste av oss vet hvordan det er å sitte fast og ikke klare

å forklare ting på en god måte. Da er det lett å gi opp og tenke at dette

ikke var noe for meg. Men det kan ikke forventes at en mestrer noe uten

å øve på det. Har du noen gang øvd på å dele evangeliet? Har du noen

gang jobbet med å forstå og kunne forklare de ulike delene av evangeliet?

Hvis ikke, så er det ikke rart at du ikke har troen på at du kan klare det.

Hvem som helst kan dele evangeliet. Det er ikke vanskelig. Det må bare

jobbes med og øves på.

Gud kan frelse!Flest folk kommer til tro i tenårene. Det har ikke bare å gjøre med at folk

er mindre åpne når de er voksne, men også at kristne generelt er mindre

frimodige som voksne. Det blir mindre fokus på å dele troen sin videre

med andre, og en mister troen på at noen faktisk kan komme til tro, bli

frelst, og begynne å følge Jesus.

Vi trenger å gjenoppdage evangeliet og troen på at det virkelig er Guds

kraft til frelse for alle som tror! Vi trenger å finne tilbake til troen på at vi

alle kan dele historien om Jesus på en kort, enkel, jordnær og forståelig

måte. Det er det ansvaret Gud har gitt sitt folk. Så vil Gud virke med sin

Ånd når vi deler det og når tiden er rett. Når vi tar ansvar for det vi har

fått ansvar for, så er Gud trofast og gjør den vanskelige biten.

Torstein Bjorland

4 knagger for å dele evangeliet: 1. Skapelse – I begynnelsen skapte Gud en

jord som var helt perfekt. Mennesket ble

skapt i Guds eget bilde og det hadde nært

vennskap med Gud.

2. Fall – Mennesket satte seg selv og sin

egen vilje i sentrum. Synd kom inn i verden,

og syndens lønn var døden. Forholdet mel-

lom mennesket og Gud var brutt, for Gud

lot ikke synd bli værende i sin nærhet.

3. Forløsning – Gud visste at mennesket

ikke var i stand til å gjøre opp for sin egen

synd. Derfor valgte Gud å bli menneske,

Jesus, og levde et fullkomment liv på jord.

Han levde uten synd og kunne derfor ta

verdens synd på seg.

4. Gjenopprettelse – Jesus stod opp

igjen fra de døde og vant derfor over

døden. En dag skal Gud på nytt gjenskape

jorden til sin opprinnelige stand der det ikke

finnes smerte og død, og der mennesket på

nytt kan ha nært vennskap med Gud.

Got

o: K

riti

an K

onst

ali

18

• ARKITEKT • NYBYGG• PÅBYGG • OMBYGGING

Vesthagen 9, Bryne — www.jadarhus.no

Avdeling Bryne

Kontakt Arvid Braut — tlf. 95 23 75 23 — mail. arveidb@jadarhus.no

EL-TEAMElektroentreprenør

Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

Fotland bygg as

ole gabriel FotlandTlf. 46 17 50 60post@fotlandbygg.no www.fotlandbygg.no

nybygg, tilbygg og rehabilitering

Fotland bygg as

ole gabriel FotlandTlf. 46 17 50 60post@fotlandbygg.no www.fotlandbygg.no

nybygg, tilbygg og rehabilitering

1919

Tlf 09543 www.reha.no

Stavanger Bryne Ryfylke

Annonsere i Bevegelse?Ta kontakt på post@bedehuskirken.no

Karl J. Mageland, Bryne - Tlf 915 35 082

Foto

: Kri

stia

n Ko

nsta

li

20

B-post Abonnement

postadresse: Postboks 40, 4349 Brynebesøksadresse: Meierigata 11, 4340 Bryneåpningstider: Mandag, tirsdag & torsdag 08:30 - 15:00 telefon: 51 48 67 80e-post: post@bedehuskirken.nobankkonto: 3325.20.02672

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

Magasinet Bevegelseansvarlig redaktør: Thomas Rakeredaksjonsleder: Gro Anita Nøklandgrafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com]trykk: Jærprint ASfoto framside: Susanne Fasseland

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.

www.bedehuskirken.no

Foto

: Try

gve

Sand

vik