Embed Size (px)
DESCRIPTION
Dette er vinneren av Cappelen Damms barneromankonkurranse. En vill og komisk høytlesningsbok man ikke kan unngå å bli glad i. Elina flytter på landet mot sin vilje og gjør alt som står i hennes makt for å gjenforenes med bestevenninnen i byen. Cathrine Myhre Solbjør ble kåret til vinneren av en enstemmig jury. Hun har skrevet en fortelling som er like uredd og sprelsk som dens hovedperson, Elina.
Citation preview
Materie_3k.indd 6 25.06.15 16:40
På rømmen i dusteland
Cathrine Myhre Solbjør
Illustrert avThomas Kirkeberg
Materie_3k.indd 7 25.06.15 16:40
Materie_3k.indd 8 25.06.15 16:40
9
Verdens tristeste
Er det mulig å ha så dumme foreldre? Svaret er nei. Nei! Og enda en gang nei. Hvorfor må man forandre på ting? Når alt egentlig er bra. Egentlig veldig bra. Hvorfor må man det?
Elina hylte så høyt at speilet i gangen knuste da hun hørte hva mamma og pappa hadde bestemt. Bestemt uten å spørre henne. Uten å ville vite hva hun mente. Hun løp ned alle trappene, ut døra, opp til parken og satte seg i et tre. Der satt hun helt til det ble mørkt. Så gikk hun hjem. (Det er faktisk ganske skummelt å være alene i parken når det er natt. Det vet jo alle.) Hun stilte seg i bakgården og ropte alt hun orket: – DERE ER DUMME, DERE ER DUMME, DERE ER DUMME, DERE ER DUMME, DERE ER DUMME, DERE ER DUMME!
Til slutt kom vaktmesteren og dro henne med hjem til de to dustene. Elina fortsatte å rope oppover alle trappene. Det gjallet i oppgangen: «Dere er dumme, dere er dumme, dere er dumme!» Naboene stakk hodet ut av døra for å høre hvem det var som var så dumme.
– DET ER MAMMA OG PAPPA! skrek Elina så høyt at naboene fikk bakoversveis. Alle sammen. Selv de uten hår.
– Vi skal få det helt fantastisk med badebasseng og greier! forsøkte mamma å trøste.
– Bare vent og se, det blir supert og greier! sa pappa og smilte stort.
– Dere skal få svi! ropte Elina og stengte seg inne på rommet.
Materie_3k.indd 9 25.06.15 16:40
10
Men ingenting nyttet. Ingen hørte på. Ingen ombestemte seg. Det ble som mamma og pappa hadde bestemt. Og verre kunne det ikke bli.
Noor kom for å si ha det. Verdens tristeste ha det. Verdens tristeste ha det-klem. Elina klamret seg til Noor. Noor klamret seg til Elina. Ingen ville slippe den andre. Henda var stive. Følelsen i armene ble borte. Mamma og pappa ventet i bilen en hel time. Til slutt kom pappa ut av bilen og begynte å dra i Elina. Men han klarte ikke å få henne løs. Så kom mamma og tok tak i Noor. Og så dro de begge to. I hver sin jente. Helt til de måtte slippe hverandre.
Materie_3k.indd 10 25.06.15 16:40
11
Noor hylgråt. Elina hylgråt. Damen i kiosken på hjørnet gråt. Kattene i bakgården begynte å skrike høyt. Gatene skalv, og himmelen hulket store tårer da de kjørte vekk og bort.
Så endte turen her. På det verst tenkelig stedet. På landet. Et sted hvor bare fluene har det bra. Hvor alle har egne hus og hvite gjerder. Hvor alle har svære gressplener, like rosebusker og like postkasser. Og hvor absolutt alle naboene har grått hår. I dette dustelandet hvor ingen barn burde bo.
Materie_3k.indd 11 25.06.15 16:40
12
Materie_3k.indd 12 25.06.15 16:40
13
Huske til man dør
Elina har gynget fram og tilbake på en barnslig huske en hel uke. Sett på fluene. Sett på skyene. Hørt på stillheten. Tenkt på Noor. Og enda mer tenkt på Noor. Ikke sett et eneste barn. Ikke sett et eneste menneske. Jo, forresten. En gammel dame med sånn rullegåstol snegler seg bortover veien hver morgen. Til stativet der alle postkassene til Fredeligveien henger. Og så snegler hun seg hjem igjen. Elina har forsøkt å vinke til henne. Men den gamle damen er så krum i ryggen at hun ser bare grus. Eller kanskje leter hun etter gifteringen sin? Hun må i så fall ha lett veldig lenge.
Og så mamma og pappa, da. De løper rundt og fikser og ordner. Mens de sender bilder av hus og gress til alle sine 500 venner. Mamma er strålende fornøyd. Hun har startet en blogg som heter «Min fantastiske familie på landet». Akkurat som tre av venninnene hennes har gjort. Og de har visst blitt veldig populære. Kommet i masse blader og greier. Pappa har bestemt seg for å starte et nytt og bedre liv. Det vil si å trene. Her kan han løpe lange turer i skog og mark, sier han. Men Elina har enda ikke sett ham løpe et eneste skritt.
– Du kommer til å få nye venner, sier mamma og løfter store malingspann ut av bilen.
– Hvem da? Hun gamle dama som ruller rundt, er det henne du mener? Elina tar mer fart på den dumme huska.
– Én venn er altfor lite, man må ha massevis av venner. Det er viktig å imponere, vet du, sier pappa fornøyd og tar et bilde av Elina.
Materie_3k.indd 13 25.06.15 16:40
14
– Jeg vil ikke ha masse nye venner, jeg vil ha Noor! – Nå skal du få rosa rom! roper mamma oppmuntrende og vifter
med en malerkost.– Og eget plaskebasseng hvis du ønsker det, sier pappa og smiler.– Hallo, har dere glemt at jeg blir ti år om fire dager, eller? spør
Elina og snur seg for å se på dem.– Er det mulig? mumler pappa og titter forundret på mamma.– Jammen går tida fort, sier mamma og får plutselig hastverk.
Hun løper inn i huset med de siste malingspannene. Pappa skynder seg etter.
Mamma og pappa skal få svi. Hun skal bare finne en passelig straff. Straff for å ha revet henne bort fra Noor og den beste byen på denne jord. Revet henne bort fra den lille leiligheten. Bakgården med alle hemmelighetene. Skolen som var så stor som et slott. Fotballaget med de søte guttene. Korpset med de sure tonene og de gamle uniformene. Vennene og bursdagene med bråk og kakekasting. Kattene hennes i bakgården. Alt dette er borte for alltid. Alt dette er byttet ut med gressplener, gressplener og enda mer gressplener. Og ikke en nabo som er under åtti år. Fyttegrisen, gampefisen og spytteklysen.
Verdens teiteste flue setter seg ved siden av henne på huska. Elina ser på den og spør med hviskestemme: – Vil du også til byen?
Flua svarer ikke. – Er du glad i piss og dritt?Flua svarer fortsatt ikke. – Kjenner du noen her på dustelandet? Elina stirrer på den stumme flua. Stirrer lenge. Så får hun
plutselig en super idé. Hun skal starte en «stilleaksjon». Det er det hun skal! Hun skal ikke si et eneste ord til mamma og pappa. Ikke før de bestemmer seg for å flytte hjem til byen igjen. Det kan ta dager. Uker. Måneder. År. Men Elina skal holde ut. Ikke et eneste ord.
Materie_3k.indd 14 25.06.15 16:40
15
Stum som en krabbe
– Hva har skjedd med deg? roper mamma fortvilet mens hun rydder bort kveldsmaten med én hånd og blogger med den andre.
– Kanskje det er en allergisk reaksjon, sier pappa og ser engstelig på Elina.
– Eller kanskje hun har fått slag, mumler mamma.– Eller vepsestikk i munnen, man kan visst bli stum av det, har
jeg lest, fortsetter pappa.– Var det en veps? roper mamma med store munnbevegelser og
høy stemme, som om Elina var døv. – EN VEPS? gjentar hun enda høyere.
Ingen av dem forstår at man blir stum av å skilles fra den man er mest glad i. I hele verden, faktisk. Ingen av dem forstår at dette er straffen deres. Og at denne straffen skal vare lenge. Veldig lenge. Helt til de ikke orker mer stillhet og flytter tilbake til byen. Elina stirrer rolig på mamma og pappa, som flyr rundt som to høner uten hodet.
– Godteri, Elina? sier pappa og leter hysterisk i skapet for å finne noe søtt.
«Spis det sjøl, jeg vil til byen,» sier ikke Elina, men skulle gjerne ha sagt det.
– Hvis du begynner å snakke igjen, skal vi dra på senteret og kjøpe alt du peker på! roper mamma mens svetten siler i panna.
«Tror du det hjelper, din agurk? Jeg vil ha Noor, og hun kan ikke kjøpes,» sier ikke Elina, men skulle gjerne ha sagt det.
– Nei, nå orker jeg ikke mer av dette, sier mamma. – Kanskje hun har blitt spik spenna gal.
Materie_3k.indd 15 25.06.15 16:40
16
– Hva gjør man da? mumler pappa og sender et bilde av Elina som er spik spenna gal til alle sine venner.
«Hvis det er noen som er spik spenna gale, så er det dere, som vil bo her på landet,» sier ikke Elina, men skulle gjerne ha sagt det.
– Vi får se, hun snakker nok i morgen, trøster pappa og slukker lyset på kjøkkenet.
– Og så akkurat i dag, som jeg har fått masse likes, så skal hun lage problemer, snufser mamma.
«Bare vent, jeg skal holde ut til langt inn i evigheten,» sier ikke Elina, men skulle gjerne ha sagt det.
Elina legger seg under den blomstrete dyna. Tar fram en liten grønn skrivebok. Leser det som hun og Noor skrev siste kvelden i Storabyen. Alt de skal gjøre når de ses igjen. Alle de nesten livsfarlige tingene de fortsatt ikke har gjort. Alle guttene de er forelsket i. Hvilket fotballag de heier på. Alt Elina ikke må glemme. Det snører seg i magen og halsen. Det drypper på bokstavene.
Materie_3k.indd 16 25.06.15 16:40
17
– God natt, min beste venn, hvisker hun og sender et slengkyss ut i lufta. Gjennom vinduet. Over fjorder og daler. Videre til Storabyen. Inn gjennom vinduet til Noor, der det landet på kinnet hennes. Elina hører stemmen til Noor helt tydelig inne i hodet sitt: – God natt, Elina, min aller beste venn for alltid.
Materie_3k.indd 17 25.06.15 16:40
