-

Gunnar Staalesen (f. 1947 i Bergen)

er nestoren i moderne norsk krimi-

nallitteratur. Han innledet et stort

og prisbelønnet krimforfatterskap

i 1975, og i 1977 kom den første

romanen om Varg Veum. Med boken

du holder i hånden, har Varg Veum

vært hovedperson i seksten roma-

ner og to novellesamlinger.

Varg Veum ble kåret til tidenes mest

populære krimhelt av Dagbladets

lesere i 2004. Høsten 2008 fikk han

sin egen statue på Strandkaien i

Bergen.

Bøkene om Varg Veum er utgitt i at-

ten land. Tolv av romanene om den

bergenske privatetterforskeren ble

filmatisert i perioden 2007–2012.

Følg forfatterskapet her:

www.vargveum.no.

Foto

: Hel

ge S

kodv

in

Dette skrev anmelderne om forrige Veum-roman, Vi skal arve vinden (2010):

«... en ny fulltreffer i Gunnar Staalesens serie om Varg Veum.»Terje Stemland, Aftenposten

«... Varg Veum lever i beste velgående også på papiret, ikke bare som helt på tv og film.»Kurt Hanssen, Dagbladet

«Staalesen er seriekrimmens gudfar i Norge. Og fremdeles av edleste tapning.»Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

«Mesterlig om Varg Veum.»Tarald Aano, Stavanger Aftenblad

«... en roman som både er aktuell og tidløs.»Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

«... en klassisk detektivroman med et brennende aktuelt tema.»Ann Kristin Ødegård, Bergensavisen

«Det er en fornøyelse å kunne slå fast at Varg Veum er tilbake i godt gammelt slag.»Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv

Lille Mette skulle bare leke i sandkassen rett utenfor kjøkkenvinduet i det fredelige bolig-strøket på Nordås i Bergen.

Plutselig var hun borte. Bamsen lå igjen i sanden, men treåringen var ikke å finne noe sted. Og ingen hadde sett henne forsvinne.Nesten 25 år etter er foreldelsesfristen for forbrytelsen i ferd med å løpe ut. Mettes mor vil gjøre et siste fortvilt forsøk på å finne ut hva som skjedde med datteren. Det blir Varg Veum som får oppdraget. Mette vokste opp i et miljø preget av idealer om åpenhet, fellesskap og deling. Da Veum begynner å grave, er det imidlertid et flokete nett av hem-meligheter og løgner han finner. Men det skal en brutal hendelse i nåtiden til før et mønster trer frem …

Der hvor roser aldri dør er den sekstende romanen i serien om Varg Veum.

Ny Varg Veum-krim!

9 7 8 8 2 0 5 4 2 7 2 6 6

StaalesenGUNNAR

Der hvor r oser a ldr i dør

Gunnar Staalesen Der hvor roser aldri dør

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Printed in LithuaniaTrykk/innbinding: UAB PRINT-ITSats: Type-it AS, Trondheim 2012

Papir: 50 g Bulky 2,4Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Augon Johnsen

ISBN 978-82-05-42726-6

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Gunnar Staalesen

Der hvor roser aldri dørKriminalroman

1

Det er dager da du knapt nok er til stede i ditt eget liv, ogdette var en av disse. Selv satt jeg halvfull og småslumretbak skrivebordet mitt da jeg hørte et skudd fra den andresiden av Vågen. Ikke lenge etterpå hørte jeg sirenene frade første politibilene, men det var ingen grunn til å anta atdette var noe jeg noen gang kom til å få noe med å gjøre.Da jeg endelig kom meg på bena og bort til vinduet, vardet hele over.

Det meste fant jeg ut ved å følge med i avisene i dagenesom fulgte. Resten fikk jeg vite etter hvert.

I ettertid ble de aldri kalt noe annet enn grilldressra-nerne. Det var bare to kunder i den eksklusive urmaker-forretningen på Bryggen da døren gikk opp med et smellklokken 15.23 fredag 7. desember 2001 og tre tungtbevæpnede personer med finlandshetter over hodene ogkledd i det som på folkemunne ble kalt grilldresser,stormet inn i lokalene.

De to kundene, en eldre og en yngre kvinne, trakkseg tett sammen i et hjørne av rommet. I tillegg til kun-dene var det to kvinnelige ekspeditører i butikken. Denmannlige innehaveren oppholdt seg i arbeidsrommet bakbutikklokalet. Han fikk knapt nok tid til å heve blikketfør den ene raneren stod i døråpningen, rettet en avskåret

5

hagle mot ham og sa på et slags engelsk: «Ikke rør deg!Den første som trykker på en alarmknapp, blir skutt!»

Den ene av de to ranerne i butikklokalet stilte seg oppved døren med en automatpistol ned langs låret og blikketut mot fortauet og gaten utenfor. Den andre åpnet en storbag, gav den til ekspeditøren foran utstillingsmontreneog rettet en pistol mot henne. Også han snakket engelsk.«Fyll opp!»

Ekspeditøren protesterte: «De er låst!»«Så lås opp da!»«Men da må jeg hente …» Hun gjorde tegn mot disken.«Så få opp farten!»Hun kastet et blikk på den andre ekspeditøren, som

bare nikket svakt tilbake. Så åpnet hun en skuff i dis-ken, hentet frem en nøkkelhank og gikk deretter tilbaketil montrene igjen.

Raneren foran henne så mot døren. «Alt i orden?»Raneren der nikket taust.Fra kontordøren gav tredjemann samme beskjed: «Få

opp farten!»Urmakeren selv utbrøt: «Dere aner ikke hva dere gjør.

Alle våre varer er internasjonalt registrert. De dyreste eruomsettelige.»

«Hold kjeft!» Raneren pekte mot en safedør i veggen.«Du åpner den.»

«Jeg har ikke …»Raneren gikk noen raske skritt frem og rettet haglen

mot hodet hans. «Du åpner! Hvis ikke …»Svettedråpene piplet frem i pannen på urmakeren. «Ja,

ja … Ikke …» Han svingte kontorstolen rundt og trilletmot safen. «Jeg må bare … Koden.» Han satte fingerenmot pannen for å vise hvor hardt han memorerte.

6

«Den kan du! Ikke få meg til å le.»«Ja, men når jeg blir nervøs …»«Du får enda mer grunn til å bli nervøs, om du ikke …»

Raneren hyttet mot safedøren med våpenet, og innehave-ren strakte høyrehånden frem og begynte med skjelvendefingre å stille inn koden på låshjulet.

Inne i lokalet hadde den eldste av de to ekspeditøreneåpnet døren til en av montrene. Hun tok ut urene, ett forett, og la dem forsiktig oppi den åpne bagen, så langsomtat raneren skjøv henne utålmodig til siden og begynte åskyfle ur av alle priskategorier ned i bagen selv, mens hankommanderte: «Åpn opp de andre skapene! Og du …»Han så på ekspeditøren ved disken. «Alle skuffene! Ogsåde nederste.»

Inne på bakværelset var safen åpnet. Raneren skjøvurmakeren brutalt til siden og tømte innholdet utoverarbeidsbordet. Papirer og dokumenter slengte han på gul-vet. Med en triumferende bevegelse holdt han en eske medåtte diamantsmykkede ur opp i luften. Innehaveren så påham med fortvilelse i blikket.

Raneren stakk esken ned i en skulderveske. Så grep hanen seddelbunke som hadde ligget innerst i safen og lot denfølge etter. «Svarte penger, hva?»

«Kontantreserve,» mumlet urmakeren surt.Raneren rygget mot døren og kikket ut i butikken. «Alt

under kontroll?»Raneren ved ytterdøren nikket. Den andre var opptatt

med å tømme skuffene i disken. «Bare et øyeblikk.»Raneren som hadde vært i bakrommet svingte den

avskårne haglen fra urmakeren til de to kundene for tilslutt å la den peke mot den eldste av de to ekspeditø-rene. «Ingen av dere rører på dere. Den første som slår

7

alarm, blir skutt.» Ennå stod han i døren med utsikt motbakrommet. «Ferdig?» sa han til raneren bak disken.

«Vi har det nå.»«Godt.»Raneren ved ytterdøren la hånden på dørhåndtaket og

så avventende innover i rommet. Raneren ved bakrom-met nikket, ytterdøren ble åpnet, og med våpnene ennå iberedskap hastet de ut av lokalet.

Det var da det skjedde.Ingen av de fire kvinnene i lokalet så hva som gikk galt.

Andre vitner, på fortauet og på kaiområdet på motsattside av gaten, kunne bare formidle bruddstykker av detde mente å ha observert. En forbipasserende bilist menteat han hadde sett det hele, «i øyekroken,» som han senereuttrykte det.

Idet ranerne stormet ut, må de ha kollidert med enmann på fortauet like utenfor. Mannen kom med etutrop, det ble helt stille et sekund eller to før ytterligerenoen ord ble utvekslet, så lød et skudd, mannen ble slengtbakover og falt om på fortauet mens blodet sprutet frabrystet hans, like ved hjertet.

De tre ranerne krysset gaten i høyt tempo, løp tversover bryggeområdet, kastet veskene ned i en liten hvitplastbåt som lå ved kaikanten og ventet på dem, detlød et høyt motorbrøl, og med skumsprøyten sprutendeom baugen satte den vesle båten kurs utover Vågen, derøyenvitner kort etterpå så den forsvinne rundt pynten påNordneshalvøyen.

Inne i butikken kom innehaveren i døren til bak-rommet. Med hengende skuldre sa han: «Jeg har slåttalarm.»

Den yngste av de to kundene var den neste som sa noe.

8

«Han ved døren … Jeg er temmelig sikker. Det var enkvinne.»

Fem minutter etterpå var de første politifolkene påplass, med beskjed om at det var slått full alarm overpolitiradioen i hele distriktet.

Saken skulle vise seg å bli et mysterium. Selv fulgte jegden bare sporadisk gjennom aviser, radio og tv, den førstetiden som toppnyhet, senere forvist lenger og lenger baki avisene. Lokalt beholdt den fokus noe lenger enn i riks-media, men til slutt havnet den også her i det halvmørketder de fleste uoppklarte forbrytelser ender, til noe nyttdukker opp og de blir aktualisert igjen.

Det største mysteriet knyttet seg til ranernes forsvin-ningsnummer. Etter at båten i høy hastighet hadde passertNordnespynten, var det ingen som hadde sett den. Enkald og rufsete dag i desember var det ikke mange som varute og spaserte i Nordnesparken på denne tiden av døg-net, og ingen vitner meldte seg, hverken derfra eller fraandre steder langs Puddefjorden. Det så bokstavelig taltut som om de var blitt borte i løse luften.

Politiet søkte langs alle kaiene fra Georgernes Verft oginnover, forbi Nøstet, Dokken og Møhlenpris helt inn tilSolheimsviken og derfra utover til Lyreneset på Laksevåguten å finne noe å feste seg ved. Listen over stjålne små-båter i regionen ble gjennomgått i detalj. De som etterhvert dukket opp, ble strøket av listen, men så sent som imars, tre måneder etter ranet, var det fremdeles flere somennå ikke var funnet. Det samme gjaldt oversikten overstjålne biler. Hovedteorien var at ranerne hadde lagt tilland et eller annet sted på Nordnes eller Laksevåg, flyt-tet ransutbyttet over i en bil og kjørt videre derfra. Vedslike anledninger ble det ofte brukt en stjålet bil, som

9

så ble antent etter at ranerne hadde skiftet over til egnebiler. Men det var ingen registrerte bilbranner i perioden,hverken 7. desember eller i dagene som fulgte.

Det som gjorde saken ekstra alvorlig var drapet. Nav-net på den døde ble frigitt etter et par dager. NilsBringeland var på min alder, niogfemti år gammel, drev etlite firma lenger ute på Bryggen og var etter alt å dømmeen tilfeldig forbipasserende. Han etterlot seg en samboerog tre barn, to av dem fra et tidligere ekteskap.

Saken fikk bred mediedekning, både lokalt og nasjo-nalt, de første dagene etter ranet. Innehaveren, BernhardSchmidt, ble intervjuet flere steder. Han fortalte at firmaethadde drevet i de samme lokalene gjennom tre genera-sjoner, etter at hans bestefar, Wilhelm Schmidt, opprettetdet da lokalene var nye, i 1912. Selv hadde han overtattdet etter sin egen far i 1965. Mindre tyverier fra butikkenhadde forekommet, og i 1973 hadde det vært et forsøk påinnbrudd fra bakgården, men dette var første gang i fir-maets historie at de hadde opplevd noe så dramatisk somet ran. Hvor stort ransutbyttet hadde vært, ville han ikkeuttale seg om til pressen, men fra andre hold ble det spe-kulert i et beløp mellom fem hundre tusen og en millionnorske kroner, kanskje enda mer. Hverken politiet ellerfirmaets forsikringsselskap ønsket å kommentere dennesiden av saken.

Også de to kvinnelige ekspeditørene ble intervjuet, rik-tignok anonymt, uten at de hadde noe viktig å meddele,bortsett fra hvor sjokkerende opplevelsen hadde vært.Den yngste av de to kundene, Liv Grethe Heggvoll, stodfrem med fullt navn. Hun og hennes mor hadde værtinnom butikken for å se etter en gave til en femtiårsdag,og de var like sjokkerte som de butikkansatte over det

10

de hadde opplevd. På direkte spørsmål fra journalisteneom hun hadde lagt merke til noe spesielt ved ranerne, sahun at de hadde snakket engelsk med noe hun oppfattetsom norsk eller kanskje østeuropeisk aksent. – Dessuten,la hun til, er jeg sikker på at den ene av dem var en kvinne.

Disse opplysningene ble senere tatt opp med politiet.På spørsmål om det var mistanke om at det var en omrei-sende profesjonell ransgruppe som hadde vært på ferde,svarte politiet at det var det ennå for tidlig å svare på, mende holdt muligheten åpen. Hvorvidt den ene av ranernekunne ha vært en kvinne, hadde de ingen kommenta-rer til. Det påfallende antrekket – de såkalte grilldressene– ble kommentert i flere aviser. Grilldressene var i sammefarge og mønster, mørkegrønne med hvite striper langsermene. Bildet av en tilsvarende modell stod på trykkoveralt, uten at politiet ville kommentere om de haddefått noen tilbakemeldinger om det.

Etter hvert som etterforskningen ble stående i stampe,ble det stadig mindre å lese om saken. Selv hadde jegingen grunn til å tenke på den. Jeg hadde mine egnedemoner som jeg kjempet en så godt som daglig kampmed på den tiden. Jeg var ute på mitt livs lengsteog mørkeste maraton, og ennå var det langt igjen tilmål.

2

Det oppdraget jeg fikk denne mandagen i mars, skullekanskje vise seg å være det viktigste jeg noensinne haddefått, ikke minst for min egen skyld. Det var det første teg-

11

net til lys i enden av tunnelen på lengre tid enn jeg likte åtenke på.

De tre årene som var gått siden Karin døde, hadde værtsom en endeløs vandring på havets bunn. Der hadde jegsett de merkeligste vesener, noen av dem så skrekkeligeat jeg våknet badet i svette hver gang de dukket opp.Enorme blekkspruter hadde strukket de lange fangarmenesine etter meg uten noensinne å få tak. Mulkne marul-ker hadde presset meg inn i ruglete avkroker, satt kneeti skrittet mitt og tømt lommene mine for det som måttevære av verdier der. Småfisk som strøk forbi med stjerteni været og lokket, var borte før jeg hadde rukket å strekkehånden ut etter dem. En sjelden sjørose hadde åpnet segfor meg, sugd meg til seg og etterpå krevd sin toll i formav ubehagelige ettervirkninger og fallende selvrespekt.

Det hadde vært en tilværelse i mørket, og ennå haddejeg problemer med å se klart der nede. Sikten var dårlig,og det eneste som holdt meg oppe, var trøsten jeg fikk fraalle flaskene jeg fant. Ingen av dem ble liggende så lengeat det vokste grønske på dem.

Årtusenskiftet hadde passert, uten at dommedag haddeinntruffet. Nostradamus hadde tatt feil; det samme haddeJohannes gjort, og de som ennå trodde på åpenbaringenhans. Heller ikke IT-ekspertene som hadde spådd noe dekalte Y2K-krisen, hadde fått rett. Ingen datasystemer brøtsammen, verden fortsatte sin skjeve gang uten stort andreendringer i hverdagen enn at man måtte lære seg å skriveet 2-tall i begynnelsen av årstallene.

Selv hadde jeg benyttet de siste dagene av 1999 til ågrave meg til bunns i et hundre år gammelt mordmys-terium, og da nyttårsaften kom, hadde jeg gjort som såmange andre bergensere, gått halvveis opp på et av byens

12

fjell i silende regn og sett nyttårsrakettene bli borte i detlave skydekket for deretter tilsynelatende aldri å kommened igjen. Etterpå hadde jeg trasket ned igjen til Telthus-smauet, der jeg feiret årtusenskiftet alene med meg selv ogen flaske akevitt.

De to første årene av det nye århundret hadde gåttmer eller mindre ubemerket forbi, om man så bort fra dedramatiske begivenhetene på den amerikanske østkysten11. september 2001. Det nye året så heller ikke ut til åmedføre store forandringer, hverken i mitt liv eller i ver-den for øvrig. Det var bare blitt enda litt mer tungvint å tafly. En gammel dame med hjertefeil og en tube håndkrem ihåndbagasjen skapte lange køer i sikkerhetskontrollen, ogkunne hun ikke legitimere seg, ble hun nektet adgang tilflyet. Utenom det var det meste stort sett ved det samme.

Kvinnen som kom til meg denne mandagen i mars,var av det stillferdige slaget. Hun banket flere ganger pådøren til venteværelset før jeg hørte at hun åpnet og vågetseg innenfor. Jeg hadde rikelig med tid til å skru korkenpå flasken, legge den ned i skrivebordsskuffen, ta den sisteslurken av glasset, gå bort og skylle det i vasken og settedet pent på plass på hyllen foran speilet, før jeg vendtemeg om, gikk til døren mellom venteværelset og kontoret,åpnet den helt og ble stående og svaie svakt i døråpningenmens jeg sa: «Ja?»

Hun møtte blikket mitt forsiktig. «Det er du som er– Veum?»

Jeg nikket, trådte til siden og gjorde tegn til henne.«Kom inn.»

Hun var omtrent på min alder, kanskje litt yngre, menjeg plasserte henne definitivt i slutten av femtiårene. Håretvar glatt, og det var noen uker siden hun hadde vært hos

13

frisøren. Gråfargen var tydelig innerst ved hårroten i skil-len på venstre side. Heller ikke klesdrakten signaliserte athun var opptatt av å gjøre noe overbevisende førsteinn-trykk. Hun var kledd i en klassisk vindjakke i mosegrønt,brune bukser og lave sko. Rødfargen på skjerfet var deteneste som lyste opp. I hånden hadde hun en veske i sems-ket skinn, stor nok til å inneholde det hun måtte trengeav hverdagslige hjelpemidler. Huden var blek, nesen smalmed et knapt synlig strøk av fregner over neseroten, ogdet var et trist drag over ansiktet hennes som allerede vedankomsten røpet at hun hadde et problem å stri med, kan-skje flere. Men det hadde de fleste som oppsøkte meg.Andre grunner hadde de ikke.

Hun så seg sky omkring idet hun steg inn på kontoret.Jeg holdt hånden frem og presenterte meg skikkelig. Hunsvarte: «Maja Misvær.»

Jeg viste henne til kundestolen. Ingen andre enn jeg selvhadde sittet i den på flere uker. Selv gikk jeg rundt skri-vebordet, satte meg tungt ned i kontorstolen, la ansikteti sine mildeste former og spurte: «Hva kan jeg hjelpe degmed?»

Hun så tungsindig på meg, som om ordet hjelpe ikkefantes i hennes verden. Som i et speil så jeg mitt eget ansiktder, slik det ganske sikkert hadde fortonet seg for andrede siste tre årene. Et halvt års tid etter Karins død haddejeg fulgt min gamle klassekamerat Paul Finckel til gra-ven. Med det hadde en av mine eldste venner og sikrestekilder i byens pressemiljø slått av pc-en for godt, uten ålagre innholdet for all ettertid. En nyansatt kollega haddeovertatt den før liket var kaldt. Selv følte jeg at min egendød var kommet enda et skritt nærmere, slik høsten mel-der sin ankomst en plutselig frostnatt i september. En etter

14

en forlot de oss, de gamle klassekameratene. Snart var vibare en håndfull igjen. Til slutt ingen.

«H-husker du en liten pike som heter Mette?»Først skjønte jeg ikke hva hun snakket om. «Mette? Jeg

vet ikke helt …»«Hun forsvant, i september 1977.»Så gikk det et lys opp for meg. «Åh, du snakker om

– den Mette.»To barn forsvant i bergensområdet på 1970-tallet.

Begge forsvinningsnumrene hadde rystet befolkningen ogtatt mye plass i media den første tiden, før de gradvisble lagt i aktiv bero. Den ene av sakene, fra 1979, haddejeg selv bidradd til å oppklare, åtte år etterpå. Den andresaken var, så vidt jeg visste, aldri blitt oppklart. Det varden såkalte Mette-saken.

Hun nikket.«Men jeg husker ikke helt nøyaktig … Når var det, sa

du?»«17. september 1977.»Jeg talte raskt i hodet: 1987, 1997, 2002. Om et halvt

år ville saken være foreldet, hvis noen altså hadde tattlivet av henne den gangen, og noe annet var det vanske-lig å tenke seg, så grundig som etterforskningen utvilsomthadde vært. «Og Mette, det var …»

«Ja. Det er min datter.»Jeg merket meg hvordan hun korrigerte tidsbruken

min. «Kunne du … Det er så lenge siden … Kan du minnemeg på – detaljene?»

Hun sukket tungt, men nikket samtidig. «Jeg kanprøve. Slik jeg husker det, og – det jeg vet.»

15

3

Den knapt tre år gamle Mette Misvær forsvant frasitt hjem i Solstølvegen på Nordås lørdag 17. septem-ber 1977, innenfor det ganske korte tidsrommet mellomklokken tolv og kvart over tolv.

«Jeg var hjemme, opptatt med husarbeid. Mette satti en sandkasse rett utenfor kjøkkenvinduet. Med jevnemellomrom kikket jeg ut, men på det tidspunktet hunforsvant, var jeg opptatt med å ta klær ut av vaskemas-kinen for å legge dem i en tørketrommel. Da jeg kom utfra vaskerommet, gikk jeg til vinduet for å se etter Metteigjen …»

Da hun ikke oppdaget henne, ble hun i første omgangikke spesielt urolig. Huset de bodde i dannet med firenabohus et tun, og det var slett ikke uvanlig at barna beve-get seg innenfor dette skjermede området, der det bareved helt spesielle anledninger kom biler inn.

«Jeg tenkte at … Kanskje var noen av barna fra deandre familiene ute og lekte, og at Mette hadde tuslet borttil dem …»

Hun lente seg frem mot vinduet for å se ut, men kunnefremdeles ikke se Mette noen steder. Da gikk hun frakjøkkenet til inngangsdøren og derfra ut på tunet. Hun såseg rundt til alle kanter. – Nei, hverken Mette eller noenandre barn var å se.

Så gikk hun til porten i gjerdet ut mot Solstølvegen. Por-ten var stengt. Hun åpnet den og gikk utenfor. Ingentingå se. På byggefeltet lenger vest var det noen voksne somgikk rundt og pekte, og i gaten der nede stod det et parbiler parkert. Noe annet var det ikke å se.

Nå begynte hun for alvor å bli urolig. Hun løp inn igjen

16

på tunet, gikk til det første huset til venstre og ringte på.Ektemannen i familien, Tor Fylling, kom i døren. Han varalene hjemme. Konen og ungene var på formiddagstur ibyen. Mette hadde han ikke sett. – Hun er sikkert innehos Else og Eivind, la han til. – Prøv der.

Hun nikket og skyndte seg til nabohuset. Hun ringtepå flere ganger, men ingen åpnet. «Det viste seg senere atfamilien der var bortreist hele helgen, på hytten deres påHolsnøy.»

Det neste huset løp hun forbi. Der hadde de ikke barn.Nå var det bare ett hus igjen, det som lå vegg-i-vegg medderes eget. «Jeg sa til meg selv – hvorfor hadde jeg ikkegått dit først? De hadde jo Janne, som var jevngammelmed Mette.» Men da døren ble åpnet, stod moren medJanne på armen. Hun så forskrekket på Maja da hunfremførte sitt ærend. – Mette? Nei. Jo, jeg så henne for enhalvtime siden, fra vinduet, da hun satt ute og lekte. Mennå … Finner du henne ikke?

Kvinnen i nabohuset, Randi Hagenberg, hisset seg merog mer opp for hvert spørsmål hun selv stilte. – Har dusett i garasjene?

– Nei. Det har jeg ikke tenkt på.– Så la oss gjøre det. Jeg blir med! – Hun ropte inn til

ektefellen. – Nils! Kan du ta Janne?Sammen småløp de bort til garasjene, som var plassert

ut mot Solstølvegen, øst for de fem husene. En garasjedørstod åpen. Det var den som tilhørte de som var på bytur.De gikk inn i garasjen og så seg om, høyt og lavt, meningen Mette var å se der heller. De andre garasjedørenevar låst. De prøvde håndtaket på alle fire, men ingen avdem rikket seg.

Nå kjente Maja Misvær hvordan panikken grep henne.

17

Uten å tenke seg om løp hun tyve–tredve meter nedoverveien i én retning, mens hun ropte navnet på datteren,stoppet opp og ble stående og lytte, og da hun ikke fikksvar, vendte hun om, løp i motsatt retning og gjentokhandlingen. «Med ett var det som om jeg ikke fikk puste.Hjertet dunket så kraftig at jeg kjente støtene helt opphit, i halsgropen, og jeg hørte blodet strømme gjennomkroppen, som et – som et ekko mot trommehinnene.»

– Vi må ringe til politiet! sa Randi Hagenberg.– Ja, sa Maja Misvær, mens tårene flimret for øynene

hennes, så brått at synet ble forstyrret og hun holdt påå miste balansen. Hun tok noen raske skritt til siden ogstøttet seg mot gjerdet.

«Men da jeg så mot sandkassen igjen … Først nå opp-daget jeg det. Der lå kosebamsen hennes, forlatt i sanden,og jeg visste med meg selv … Den hadde hun med segoveralt. Hun ville aldri gått fra den frivillig!»

«Ikke?»«Nei …»Mens de ventet på politiet, løp de rundt i området og

ropte på Mette. Flere av de andre naboene kom ut ogbistod med letingen. Noen gikk bort til de som var påbefaring på byggefeltet og spurte dem, men ingen derhadde lagt merke til en liten pike.

Noen hadde fått gitt beskjed til Mettes far, Truls Mis-vær, som var på fotballtrening med den eldste av de tobarna, den seks år gamle Håkon. Han ankom i høy has-tighet i egen bil. Ganske snart hadde han sluttet seg tildem som i stadig økende sirkler var ute i det småkuperteterrenget på utkikk etter en bortkommet pike.

Da politiet kom, ble det raskt satt i gang en organisertettersøkning. Det ble sendt ut melding over politiradioen,

18

og ikke lenge etterpå gikk meldingen også ut over nyhets-sendingene i radio: Liten pike savnet fra sitt hjem iSolstølvegen på Nordås.

Resultatet var negativt. Vesle Mette Misvær ble aldrifunnet.

Etterforskningen eskalerte kraftig de første dagene. Fraå være et ikke helt uvanlig forsvinningsnummer ble sakenraskt oppgradert til en mulig forbrytelse. Da ingen etter-lysninger hadde gitt positive tilbakemeldinger og MetteMisvær ennå ikke var dukket opp dagen etterpå, ble detslått full alarm i hele systemet.

Alle naboene ble innkalt til vitneavhør. Ingen av demhadde observert noe som helst, utenom Randi Hagenberg,som kunne bekrefte at hun hadde sett Mette sitte og lekei sandkassen rett før hun forsvant.

De voksne fra byggefeltet ble også innkalt. Et par avdem mente å ha sett en bil stanse opp foran porten. Menavstanden hadde vært for stor til at de kunne si noe defini-tivt om bilmerke eller andre kjennetegn. En av dem menteden hadde vært svart, en annen sa mørk grå. En firedørsmørk grå eller svart sedan var den konklusjonen politiethadde trukket da de sendte ut en etterlysning av bilen. Detkom ingenting konkret ut av den etterlysningen heller.

Ifølge presseoppslagene ble bevegelsesmønsteret denaktuelle dagen til alle i bergensområdet, senere ogsåutover i landet, som hadde et rulleblad knyttet til sede-lighetsforbrytelser mot barn, kartlagt og registrert, likeresultatløst det som alt det andre. Saken forble uoppklart.

Nå var det snart femogtyve år siden. Om Mette Misværhadde fått vokse opp, ville hun vært en kvinne på snautåtteogtyve år. Etter all sannsynlighet lå hun i en umerketgrav et sted, borte for alltid.

19

-

Gunnar Staalesen (f. 1947 i Bergen)

er nestoren i moderne norsk krimi-

nallitteratur. Han innledet et stort

og prisbelønnet krimforfatterskap

i 1975, og i 1977 kom den første

romanen om Varg Veum. Med boken

du holder i hånden, har Varg Veum

vært hovedperson i seksten roma-

ner og to novellesamlinger.

Varg Veum ble kåret til tidenes mest

populære krimhelt av Dagbladets

lesere i 2004. Høsten 2008 fikk han

sin egen statue på Strandkaien i

Bergen.

Bøkene om Varg Veum er utgitt i at-

ten land. Tolv av romanene om den

bergenske privatetterforskeren ble

filmatisert i perioden 2007–2012.

Følg forfatterskapet her:

www.vargveum.no.

Foto

: Hel

ge S

kodv

in

Dette skrev anmelderne om forrige Veum-roman, Vi skal arve vinden (2010):

«... en ny fulltreffer i Gunnar Staalesens serie om Varg Veum.»Terje Stemland, Aftenposten

«... Varg Veum lever i beste velgående også på papiret, ikke bare som helt på tv og film.»Kurt Hanssen, Dagbladet

«Staalesen er seriekrimmens gudfar i Norge. Og fremdeles av edleste tapning.»Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

«Mesterlig om Varg Veum.»Tarald Aano, Stavanger Aftenblad

«... en roman som både er aktuell og tidløs.»Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

«... en klassisk detektivroman med et brennende aktuelt tema.»Ann Kristin Ødegård, Bergensavisen

«Det er en fornøyelse å kunne slå fast at Varg Veum er tilbake i godt gammelt slag.»Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv

Lille Mette skulle bare leke i sandkassen rett utenfor kjøkkenvinduet i det fredelige bolig-strøket på Nordås i Bergen.

Plutselig var hun borte. Bamsen lå igjen i sanden, men treåringen var ikke å finne noe sted. Og ingen hadde sett henne forsvinne.Nesten 25 år etter er foreldelsesfristen for forbrytelsen i ferd med å løpe ut. Mettes mor vil gjøre et siste fortvilt forsøk på å finne ut hva som skjedde med datteren. Det blir Varg Veum som får oppdraget. Mette vokste opp i et miljø preget av idealer om åpenhet, fellesskap og deling. Da Veum begynner å grave, er det imidlertid et flokete nett av hem-meligheter og løgner han finner. Men det skal en brutal hendelse i nåtiden til før et mønster trer frem …

Der hvor roser aldri dør er den sekstende romanen i serien om Varg Veum.

Ny Varg Veum-krim!

9 7 8 8 2 0 5 4 2 7 2 6 6

StaalesenGUNNAR

Der hvor r oser a ldr i dør

Gunnar Staalesen Der hvor roser aldri dør