Dokument nr. 4 - sivilombudet.no

1997-98 1Dokument nr. 4

Dokument nr. 4(1997–98)

Melding for året 1997

fra

Sivilombudsmannen(Stortingets ombudsmann for forvaltningen)

Avgitt til Stortinget i mars 1998

2 1997-98Dokument nr. 4


Til Stortinget

I samsvar med §12 i lov av 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvalt-ningen, jf. Stortingets instruks for ombudsmannen av 19. februar 1980 §12, skal jeg meddette få gi melding om ombudsmannens virksomhet i 1997. Meldingen er lagt opp på sam-me måte som i de foregående år. Kapittel I inneholder en oversikt over institusjonens almin-nelige forhold og generelle merknader om ombudsmannens virksomhet. I kapittel II rede-gjøres for noen generelle forvaltningsrettslige spørsmål av alminnelig interesse med foran-kring i de saker som har vært behandlet i meldingsåret. Kapittel III inneholder omtale avsaker der det er påvist mangler ved lover, forskrifter, praksis m.v. Opplysninger om sakeneog saksbehandlingen med statistikk er gitt i kapittel IV, og i kapittel V er det gitt tilleggs-opplysninger om saker som har vært referert i tidligere årsmeldinger. Kapittel VI inneholderreferat av saker av alminnelig interesse fra meldingsåret, jf. instruksens §12 annet ledd.

Som særskilte trykte vedlegg til meldingen følger en oversikt over ombudsmannskon-torets inndeling og personalforhold, ombudsmannsloven, ombudsmannsinstruksen, samt enorientering om ombudsmannsordningen på bokmål, nynorsk og samisk. Videre følger somvedlegg en utredning om spørsmålet om sivilombudsmannsordningen gjelder for Svalbard.

Oslo i mars 1998

Arne Fliflet



Innhold:

SideI. Institusjonens alminnelige forhold - om virksomheten og forholdet til forvaltningen ........... 91. Personal- og kontorforhold ............................................................................................................... 92. Generelle og systematiske undersøkelser ......................................................................................... 93. Om kontrollen med forvaltningsavgjørelsene og forvaltningens skjønnsutøvelse .......................... 94. Organiseringen av kontoret. Bemyndigelse til kontorsjefene ..........................................................105. Svalbard .............................................................................................................................................106. Møter, besøk, konferanser og reiser ................................................................................................. 11

II. Noen forvaltningsrettslige spørsmål av generell interesse ..........................................................12

III. Påviste mangler ved lover, forskrifter, praksis m.v. ...................................................................14

IV. Opplysninger om sakene og saksbehandlingen ...........................................................................191. Tilgangen på saker i 1997 ................................................................................................................. 192. Hvor klagene kom fra .......................................................................................................................203. Uavsluttede saker ..............................................................................................................................204. Avviste saker .....................................................................................................................................215. Avsluttede saker - fordelt på de ulike forvaltningsorganer ..............................................................226. Avsluttede saker - behandlingsmåte og utfall .................................................................................. 237. Realitetsbehandlede saker - behandlingsmåte og utfall ...................................................................28

V. Tilleggsopplysninger i saker referert i tidligere årsmeldinger ..................................................29

VI. Referat av saker av alminnelig interesse, jf. instruksens §12Menneskerettigheter, statstilskudd til trossamfunn1. Bruken av politiarrestene ved varetektsfengsling ............................................................................. 382. Fri sakførsel i ankesak om ombytting av sikringsmidler .................................................................493. Kontingentinnkreving til studentorganisasjon og forholdet til organisasjonsfriheten ..................... 514. Beregningsgrunnlaget for statstilskudd til trossamfunn ...................................................................53

Alminnelig forvaltningsrett, enkeltvedtak, rettslig klageinteresse5. Spørsmål om skriftlig advarsel til fylkeskommunalt tilsatt kunne anses som ordensstraff, og

derfor enkeltvedtak etter forvaltningsloven ...................................................................................... 566. Om en tjenestepåtale kan anses som ordensstraff ............................................................................ 597. Om vedtak om fritak fra boplikt for prester er enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand ............ 628. Spørsmål om tildeling av avtalehjemler til legespesialister er enkeltvedtak ................................... 649. Søknad om kommunal bolig - enkeltvedtak ..................................................................................... 69

10. Spørsmål om unnlatt inngripen overfor forretningsnektelse var «enkeltvedtak» ............................ 7411. Spørsmål om unnlatt inngripen overfor bedriftserverv var «enkeltvedtak» .................................... 7712. Spørsmål om avslag på søknad om ettergivelse av saksomkostninger tilkjent staten i sivil sak

var som enkeltvedtak ........................................................................................................................7713. Klagerett for odelsberettiget i sak om utsettelse av bo- og driveplikt - spørsmål om «rettslig

klageinteresse» etter forvaltningsloven §28 .................................................................................... 80

Alminnelig forvaltningsrett, saksbehandling14. Sen saksbehandling i Skattedirektoratet ........................................................................................... 8115. Saksbehandlingsrutiner ved Statens lånekasse for utdanning ..........................................................8316. Saksbehandlingstiden ved Fylkestrygdekontoret i Hordaland .........................................................8917. Trygdekontors undersøkelsesplikt .................................................................................................... 9118. Eldrerådets stilling i sak om nedleggelse av postkontor ..................................................................92


Partsoffentlighet, kildevern, offentlighet i forvaltningen19. Rett for part til å kreve innsyn i dokumenter vedrørende vedtak om innsettelse i

sikkerhetsavdeling i fengsel .............................................................................................................. 9320. Rett til innsyn i sak om bomtrålkonsesjon ....................................................................................... 9721. Arvingers dokumentinnsyn i vergemålssak ...................................................................................... 10222. Partsinnsyn i opplysninger om kilde i barnevernsak ........................................................................10423. Forvaltningens plikt til å gi opplysning om kilde som selv ønsket å være anonym i sak om

fradeling av landbrukseiendom .........................................................................................................10624. Rett til innsyn i korrespondanse med utenlandske ambassader - Utenriksdepartementets praksis . 10725. Rett til innsyn i administrasjonens innstilling i fylkesutvalgssak ....................................................11726. Rett til innsyn i fangstmeldinger fra fiskefartøyer ...........................................................................12027. Adgangen til å holde lukkede uformelle arbeidsmøter i formannskapet .........................................125

Tjenestemenn, tilsetting, fortrinnsrett28. Midlertidig tilsetting .........................................................................................................................12629. Om rett til utvidelse av deltidsstilling (fortrinnsrett) ved tilsetting av hjelpepleier i en kommune 12930. Tilsetting av hovedlærer - betydningen av fravær for å utføre verv som folkevalgt ...................... 13231. Tilsetting av politiavdelingssjef - alders betydning .........................................................................13632. Tilsetting i nattevaktstilling ved barnehjem ..................................................................................... 14033. Ugyldig vedtak om tilsetting av disponent for kommunal boligstiftelse .........................................143

Barnehage, skole, studiefinansiering34. Barnehagebetaling for funksjonshemmet barn ................................................................................. 14535. Spørsmål om kommunen hadde hjemmel til å inndra overskudd i privat barnehage ..................... 14836. Skolestart for 6-åringer ved overgang til 10-årig skole i forbindelse med Reform-97 ................... 15137. Søknad om utsatt skolestart ..............................................................................................................15738. Nedlegging av grendeskole ...............................................................................................................15939. Dekning av utgifter til skoleskyss for elever i videregående skole .................................................16240. Spørsmål om registrering og bruk av opplysninger om forenklede forelegg ved opptak til

Politihøgskolen ..................................................................................................................................16741. Behandling av søknad om å få gjennomføre praksisperiode i sykepleierstudiet for tredje gang .... 17242. Avslag på utdanningsstøtte - på grunn av søkers formue som bestod i kapital fra en

skadeserstatningsutbetaling ...............................................................................................................17443. Beregning av utdanningsstøtte ..........................................................................................................177

Barnevern, fylkesnemnder, verger, pasientjournal44. Fylkesnemndenes berammingspraksis for klager over midlertidige vedtak ....................................17945. Omsorgsovertakelse - saksbehandlingen i Fylkesnemnda for sosiale saker ....................................18246. Hjelpeverges rett til å få dekket utlegg ............................................................................................ 18447. Retting av pasientjournal ..................................................................................................................187

Bidrag, sosialhjelp, utgifter til medisinsk behandling48. Fastsetting av barnebidrag ved delt omsorg ..................................................................................... 18849. Praksis ved overføring av bidrag til utlandet ................................................................................... 19050. Refusjon i krav på tilbakebetaling av skatt etter sosialtjenesteloven §5-10 ...................................19351. Dekning av utgifter ved opphold i opptreningsinstitusjon ...............................................................19552. Spørsmål om adgang til å omgjøre innvilget behandlingsreise til Tyrkia .......................................199

Bostedsregistrering, skrivemåte på navn53. Bostedsregistrering - spørsmål om hva som var riktig tidspunkt for registrering som utvandret ... 20154. Skrivemåte på personnavn i Det sentrale folkeregisteret .................................................................203

Fengsel, politi55. Overføring til annet fengsel ..............................................................................................................20656. Dekning av utgifter til privat etterforsking ....................................................................................... 207

Utlendinger, statsborgerskap57. Oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed for enslig, eldre mor ..........................................21058. Oppholdstillatelse for to «fosterbarn» .............................................................................................. 212


59. Utvisningssak - saksbehandlingen og spørsmålet om en utlending som utvises kantvangssendes til hjemlandet ..............................................................................................................216

60. Fengsling av utlendinger ved mistanke om falsk identitet ...............................................................22061. Søknad om norsk statsborgerskap .................................................................................................... 223

Erstatning, tilbakebetalingskrav62. Erstatning for jakke stjålet fra et klasserom ..................................................................................... 22763. Erstatning for forsinket registrering av utlegg i motorvogn ............................................................23064. Erstatning for urettmessig avskilting ................................................................................................ 23465. Spørsmål om det var gitt forhåndstilsagn om tildeling av torskekvote, erstatning ......................... 23866. Riving av bolighus og garasje uten at plan- og bygningslovens saksbehandlingsregler

var fulgt, erstatning ...........................................................................................................................24567. Krav om dekning av advokathonorar og renter ................................................................................ 24768. Krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt lønn ...........................................................................24969. Tilbakebetaling av for mye utbetalt trygd ........................................................................................ 253

Skatt, toll, avgifter70. Skatteplikt til Norge - «frafallelse» av ligning av utenlandsboende sjømann .................................25571. Skattemessig bosted for fellespendlende ektefeller ..........................................................................25672. Toll- og avgiftsfritak for brukt bil ved flytting til Norge - feilinformasjon ....................................26173. Ettergivelse av merverdiavgift ..........................................................................................................26274. Dokumentasjon for avtale om forpleining i forbindelse med fastsetting av arveavgift .................. 267

Kommunale tjenester, næringsvirksomhet, forkjøpsrett75. Installering av vassmålar - usakleg forskjellshandsaming ...............................................................27076. Vilkår for inndragning av skjenkebevilling ...................................................................................... 27377. Bruk av statens forkjøpsrett ..............................................................................................................279

Bygge- og reguleringssaker78. Bruksendring fra forretning til bolig ................................................................................................ 28579. Oppføring av sjøbod .........................................................................................................................28980. Takombygging på bolighus - dispensasjon fra reguleringsplan .......................................................29281. Samtykkekravet i plan- og bygningsloven §70 nr. 2 annet ledd bokstav a) - avvisning av

klage og spørsmål om ugyldighet .....................................................................................................29682. Byggetillatelse til utvidelse av industribygg mot naboeiendom ......................................................300

RegistreRegister over saker referert i meldingene for 1978-1997 ..........................................................................306Lovregister for meldingene for 1978-1997 ................................................................................................ 333

Vedlegg1. Ombudsmannskontorets inndeling – personalforhold ......................................................................3452. Lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen ........................................................................3463. Instruks for Stortingets ombudsmann for forvaltningen ..................................................................3484. Orientering om Sivilombudsmannens oppgaver og virksomhet - brosjyretekster på bokmål,

nynorsk og samisk ............................................................................................................................3505. Sivilombudsmannens arbeidsområde – hva med Svalbard? ............................................................357



I. Institusjonens alminnelige forhold - om virksomheten og forholdettil forvaltningen

1. Personal- og kontorforhold

Pr. 31. desember 1997 hadde ombudsmannens kon-tor 31 stillinger, hvorav 4 kontorsjefstillinger og 2assisterende kontorsjefstillinger. En av de assiste-rende kontorsjefene er gitt delvis tjenestefri fra om-budsmannens kontor for å gjøre tjeneste som sekre-tær for Stortingets utvalg for kontroll med EOS-tjenestene. Kontoret hadde videre 15 juridiske saks-behandlerstillinger, hvorav 10 rådgiverstillinger og5 førstekonsulentstillinger. Det er 9 kontorstillinger.I vedlegg 1 er det gitt en oversikt over organiserin-gen av kontoret og en oversikt over de ansatte pr. 31.desember 1997. Fra 1. januar 1998 er det oppretteten ny kontorsjefstilling, en rådgiverstilling og enførstekonsulentstilling.

Institusjonen har siden 1989 hatt kontorer i Møl-lergaten 4. Kontorforholdene har vært meget bra,men på grunn av bemanningsøkningen har det værtnødvendig med større lokaler. I mars 1998 flytterderfor institusjonen inn i nye kontorer i Akersgaten8.

2. Generelle og systematiske undersøkelser

I 1997 hadde institusjonen flere saker til behandlingenn noen gang. Både antall nye klager og saker somble tatt opp av eget tiltak var høyere enn tidligere. Itillegg hadde institusjonen under arbeid systematis-ke undersøkelser i større omfang enn før. Særlig harundersøkelsen om praktiseringen av offentlighets-loven i Justisdepartementet vært omfattende sett iforhold til undersøkelser foretatt tidligere. Jeg har ien særskilt melding til Stortinget redegjort for denneundersøkelsen.

Verdien av generelle eller systematiske undersø-kelser fra ombudsmannens side har flere ganger værtfremholdt. Erfaringene så langt viser også at institu-sjonen her har muligheter som bør utnyttes bedre.Systematiske undersøkelser kan bidra til å kaste lysover forvaltningspraksis på de områder som under-søkes og vil dermed kunne gi ombudsmannen etbedre grunnlag for å uttale sin mening. Undersøkel-sene vil også kunne være egnet til å danne basis foren sterkere bevisstgjøring i forvaltningen omkringde forhold som undersøkes. Den oppmerksomhetsom i den senere tid har vært rettet mot forvaltnin-gens praktisering av offentlighetsloven, har uten tvilbidratt til en sterkere bevissthet omkring offentlig-

hetsloven og forhåpentligvis også større respekt foroffentlighethetsprinsippet. Det materiale som er lagtfrem i den særskilte meldingen vil kunne gi et bidragtil Stortingets egen kontroll med forvaltningen på etviktig område.

De systematiske undersøkelsene er ressurskre-vende, og institusjonen har nå blitt styrket med flerenye medarbeidere. Selv om klagetallet også øker,antar jeg at det vil være riktig å bruke ressursstyrkin-gen til å konsentrere innsatsen om en videreføring avde systematiske undersøkelsene. Det vil særlig væreaktuelt å undersøke saksbehandling og praksis påaktuelle områder.

3. Om kontrollen med forvaltningsavgjørelseneog forvaltningens skjønnsutøvelse

En vesentlig del av ombudsmannens arbeid består iundersøkelser omkring forvaltningsavgjørelser. Sen-tralt i ombudsmannskontrollen står undersøkelseneog kontrollen med lovtolking og rettsanvendelsesamt med saksbehandlingen som ligger til grunn foravgjørelsene. Mulighetene for å kontrollere faktiskeforhold er begrenset fordi ombudsmannens undersø-kelser normalt må skje skriftlig. Kontrollen med for-valtningens skjønnsutøvelse skjer på ulike måter,bl.a. gjennom kontrollen med saksbehandlingen.Ombudsmannen kan også uttale seg om den inn-holdsmessige side av skjønnsmessige avgjørelser.Ombudsmannen kan etter ombudsmannsloven §10annet ledd gi uttrykk for at en skjønnsmessig avgjø-relse må anses som «klart urimelig». Han kan ogsågi uttrykk for at en avgjørelse «klart strir mot godforvaltningspraksis». For at ombudsmannens me-ning skal ha bærekraft og nå frem overfor forvaltnin-gen, må den være tuftet på grundige faktiske ogrettslige undersøkelser og overveielser. Ombuds-mannen har i §10 annet ledd fått en viss adgang til åundersøke og si sin mening om forvaltningensskjønn. Det har imidlertid ikke vært meningen atombudsmannen med denne adgang skulle gå innsom en tredje administrativ overprøvingsinstans ogdermed selv overta ansvaret for forvaltningens av-gjørelser. Ombudsmannens undersøkelser og menin-ger skal gi forvaltningen en foranledning til og entilskyndelse til selv kritisk å overveie om de avgjø-relser, standpunkter og den praksis som har værtfulgt bør legges om eller endres. Unntaksvis vil en


avgjørelse isolert sett kunne fremstå som «klart uri-melig» og gi ombudsmannen grunnlag for å gi ut-trykk for det. En praksis vil også kunne fremstå som«klart urimelig». Normalt vil det imidlertid værenødvendig å ha opplysninger om praksis på det aktu-elle området for på et forsvarlig grunnlag å kunne tai bruk karakteristikken «klart urimelig». Grundig oginngående kjennskap til praksis vil kunne gi om-budsmannen et bedre grunnlag for sine vurderinger,og ombudsmannens mening vil da formentlig ogsåfå større gjennomslagskraft.

4. Organiseringen av kontoret. Bemyndigelse tilkontorsjefene

Den personalmessige styrkingen av kontoret og denøkte vektleggingen på de generelle og systematiskeundersøkelser krever en viss omorganisering av kon-toret og virksomheten.

Ombudsmannsinstruksen §9 lyder:

«Ombudsmannen skal personlig ta standpunkt ialle saker som kommer inn etter klage eller som hantar opp av eget tiltak. Han kan likevel bemyndigekontorsjefen til å avslutte saker som åpenbart måavvises. Ombudsmannen tar standpunkt i en uttalel-se, der han sier sin mening om de spørsmål som sa-ken gjelder og som går inn under hans arbeidsom-råde, jf. ombudsmannslovens §10.»

I praksis er kontorsjefene, som er ansatt av Stor-tingets presidentskap, gitt myndighet til å avsluttesaker som– faller utenfor ombudsmannens arbeidsområde,

jf. ombudsmannsloven §4– saker der det påklagede forhold er foreldet, jf.

ombudsmannsloven §6 tredje ledd og– saker som gjelder klager om avgjørelser eller

forhold som kan behandles av høyere forvalt-ningsorgan eller særskilt administrativ tilsyns-myndighet, jf. ombudsmannsinstruksen §5 førs-te og annet ledd.

Etter ombudsmannsloven §6 fjerde ledd avgjørombudsmannen om en klage «gir tilstrekkelig grunntil behandling». Det er med andre ord opp til om-budsmannens skjønn å avgjøre om det foreligger til-strekkelig klagegrunn. Som ledd i arbeidet med åklarlegge om en klage gir tilstrekkelig grunn til be-handling, er arbeidet lagt opp slik at klagene under-kastes en foreløpig undersøkelse. I denne undersø-kelsen vil nødvendige saksdokumenter bli innhentetog gjennomgått. De foreløpige undersøkelsene tarsikte på å klarlegge om det er grunnlag for å sette iverk nærmere undersøkelser, jf. ombudsmanns-instruksen §6. Da slike undersøkelser er ressurskre-vende, både for ombudsmannskontoret og forvalt-ningen, og fordi igangsetting av nærmere undersø-kelser lett skaper forventninger hos klagerne, må detforeligge et tilfredsstillende grunnlag før det eventu-

elt settes i verk en undersøkelse. Det forutsettes atforvaltningen skal prioritere henvendelser fra om-budsmannen og da bør ombudsmannen, før sakeneeventuelt forelegges forvaltningen, klarlegge om enundersøkelse vil ha rimelig utsikt til å føre til noe.

Som nevnt under kapittel IV, ble det i 1997 av-sluttet vel 2 100 saker. Omtrent halvparten av klage-ne blir avsluttet av kontorsjefene fordi lov og in-struks forutsetter at de ikke skal behandles, eller deavsluttes som ordnet på grunnlag av en telefonhen-vendelse til forvaltningen, f.eks. klager over mang-lende svar og sen saksbehandling. Når det gjelderden andre halvparten av sakene, ble i 1997 ca. 170avsluttet av ombudsmannen i medhold av lovens §6fjerde ledd fordi det ikke forelå tilstrekkelig grunn tilbehandling. Om lag 400 saker kunne avsluttes etterde foreløpige undersøkelsene, på grunnlag av envurdering av klagen og en gjennomgang av saksdo-kumentene, uten nærmere foreleggelse for forvalt-ningen. Cirka 460 saker ble avsluttet etter at det vargitt skriftlig uttalelse fra forvaltningen. I de to sist-nevnte saksgruppene vil det være ombudsmannensom avslutter sakene og sier sin mening om forvalt-ningens avgjørelser og saksbehandlingen.

Med den økende klagemengde kan det være øns-kelig å gi kontorsjefene bemyndigelse også til å av-slutte saker som gjelder klager på forvaltningsavgjø-relser som klart ikke vil ha mulighet til eller utsikt tilå føre frem til noe, verken til en endret avgjørelse tilgunst for klageren eller til en avdekking og påpekingav saksbehandlingsfeil fra forvaltningens side. Enslik utvidet bemyndigelse til kontorsjefene vil for-mentlig kunne skje innenfor dagens instruks, dersomavslutningen av saken på grunnlag av den foreløpigeundersøkelse kan sees som en «avvisning», jf. in-struksen §9 første ledd.

En viss utvidelse av bemyndigelsene til kontor-sjefene etter disse linjer vil bidra til å gjøre institu-sjonen mer effektiv. Kontorsjefstillingene vil der-med også bli tillagt større ansvar og blir mer attrakti-ve. Det vil selvsagt fortsatt være ombudsmannensansvar å påse at sakene får en forsvarlig behandling.

5. Svalbard

Fra tid til annen oppstår spørsmålet om sivilombuds-mannsordningen gjelder for Svalbard. Det har hittilikke vært nødvendig å ta stilling til spørsmålet i for-bindelse med den løpende saksbehandling. Jeg harlikevel funnet grunn til å vurdere spørsmålet på prin-sipielt grunnlag, og er kommet til at mitt arbeidsom-råde omfatter også denne delen av kongeriket. Om-budsmannsordningen er nå forankret i Grunnloven§ 75 bokstav l, og Grunnloven gjelder på Svalbard.Ombudsmannsloven gjelder etter sin ordlyd «denoffentlige forvaltning og alle som virker i dens tje-neste». Sammenhengen i rettssystemet tilsier at densamme adgang til kontroll av forvaltningen må gjel-de på Svalbard som i riket ellers.


En av mine medarbeidere, assisterende kontor-sjef Morten Holmboe, har utredet spørsmålet. Hansutredning følger som vedlegg til meldingen.

6. Møter, besøk, konferanser og reiser

I meldingsåret har det vært holdt en rekke møtermed organisasjoner og offentlig forvaltning. I for-bindelse med besøkene blir det redegjort for om-budsmannens undersøkelser og andre forhold av in-teresse. Mine medarbeidere og jeg selv søker åimøtekomme forespørsler og ønsker om å kunne re-degjøre for rettssikkerhetsmessige spørsmål og of-fentlig forvaltning i sin alminnelighet og om om-budsmannsinstitusjonen i særdeleshet. Spesielt nev-ner jeg at jeg i høst hadde møte i Førde i Sunnfjordmed tjenestemenn fra en rekke Sunnfjordkommunerog i Vesterålen med tjenestemenn fra noen kommu-ner i Vesterålen.

I desember besøkte jeg Ila landsfengsel og sik-

ringsantalt og Vadsø kretsfengsel. Politiarrestene iOslo, Bergen og Tromsø har også vært besøkt i mel-dingsåret.

En rekke representanter fra ulike organisasjonerog offentlige institusjoner har også besøkt ombuds-mannens kontor. Formålet med disse besøkene erogså å formidle informasjon om ombudsmannsinsti-tusjonen, ombudsmannens arbeid og saksbehand-ling.

Interessen for ombudsmannsinstitusjonen i ut-landet er fortsatt stor, og jeg har i løpet av året mot-tatt representater fra en rekke land.

I meldingsåret har jeg også hatt møter med minenordiske kolleger fra Island og Danmark. I juni møt-te jeg for en spesialkomité i Europarådet der jeg re-degjorde for ombudsmannsinstitusjonen. Sammenmed to medarbeidere deltok jeg i september på eteuropeisk ombusmannsmøte i Jerusalem, og i okto-ber hadde jeg møter med det kinesiske tilsynsdepar-tementet i Beijing og med ombudsmennene i HongKong og Macao.


II. Noen forvaltningsrettslige spørsmål av generell interesse

I dette avsnittet skal jeg trekke frem enkelte forvalt-ningsrettslige spørsmål av alminnelig interesse medbakgrunn i de klagene som har vært behandlet. Me-ningen er å rette søkelyset på enkelte spørsmål avmer generell interesse for dermed å kunne bidra tiløkt innsats fra forvaltningens side for å få rettet påforholdene.

Sakene som har vært behandlet i meldingsåret,spenner over et vidt register. De 82 sakene som erreferert, omhandler spørsmål som er typiske for desakene ombudsmannen behandler.

1. Utvalget til å utrede spørsmål vedrørendeStortingets kontroll med forvaltningen m.v. under-streket i Dokument nr. 7 (1972-73) på s. 38 at vissesider av ombudsmannens arbeid kan være av inter-esse for Stortinget som ledd i den parlamentariskekontroll med forvaltningen.

Behandlingen av klagesaker representerer i an-tall den overveiende del av det arbeid som ombuds-mannen utfører med å kontrollere at forvaltningensavgjørelser og saksbehandling er i samsvar med delovregler Stortinget har vedtatt. I tillegg tas enkelt-saker opp av eget tiltak, og ombudsmannen foretargenerelle undersøkelser av mer systematisk karakter.

Som hovedregel vil spørsmålet for ombudsman-nen være å undersøke om forvaltningsvedtak gir en-keltpersoner de rettigheter vedkommende har kravpå eller kontrollere at vedtaket ikke pålegger enkelt-personer plikter eller for øvrig er tyngende på en må-te som ikke har grunnlag i de lovregler Stortinget harvedtatt.

En annen side ved ombudsmannens kontrollvirk-somhet, er å sikre at forvaltningen ikke tildeler godereller innrømmer fritak ut over det Stortinget har gittadgang til i de lovregler som gjelder.

I ombudsmannens årsmelding for 1996 på s. 232og s. 234 er inntatt to saker (henholdsvis sak95-1838 og sak 95-1120) der Skodje kommune had-de gitt og Hammerfest kommune hadde vurdert å gifritak for betaling av vannog kloakkavgift i situa-sjoner der vass- og kloakkavgiftslova av 31. mai1974 nr. 17 §1 fjerde ledd etter min mening ikke giradgang til å innvilge fritak.

På bakgrunn av erfaringene med sakene i Ham-merfest og Skodje kommune, tok jeg et initiativoverfor én kommune i hvert fylke med sikte på å un-dersøke hvordan kommunene praktiserte reglene omadgang til å gi fritak for vannog kloakkavgift.Kommunene som ble tilskrevet var Askim, Frogn,Oslo, Elverum, Førde, Jevnaker, Ringerike, Borre,

Bamble, Arendal, Farsund, Haugesund, Bergen,Kristiansund, Trondheim, Levanger, Bodø, Tromsøog Sør-Varanger.

Alle kommunene gav en redegjørelse for sinpraktisering av regelverket. Ut fra de redegjørelsersom ble gitt, fant jeg ikke grunnlag for å rette inn-vendinger mot kommunenes praktisering av regel-verket. Min antagelse ut fra sakene i Skodje ogHammerfest om en for liberal dispensasjonspraksis ikommunene, ble dermed avkreftet.

2. En stor del av klagene som bringes inn for om-budsmannen, gjelder sen saksbehandling i forvalt-ningen.

Utgangspunktet for saksbehandlingen er at sakerskal forberedes og avgjøres i forvaltningen utenugrunnet opphold. Dette følger av forvaltningslovenav 10. februar 1967 §11 a første ledd samt prinsip-pene for god forvaltningsskikk. Den tid som går medtil å ferdigbehandle en sak, vil avhenge av flere for-hold, bl.a. sakens omfang og art, samt organets ar-beidspress og de ressurser som står til disposisjon.

Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmes-sig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal detsnarest mulig gis underretning om dette med angi-velse av grunnen, og så vidt mulig også meddelesnår svar kan ventes, jf. forvaltningsloven §11 a an-net ledd. I saker som gjelder enkeltvedtak, skal fore-løpig svar sendes dersom «en henvendelse ikke kanbesvares i løpet av en måned etter at den er mottatt»,jf. § 11 a tredje ledd. Det er for øvrig viktig å under-streke at også i saker som ikke gjelder enkeltvedtak,skal det sendes foreløpig svar innen rimelig tid selvom den uttrykkelige énmånedsfristen ikke gjelderfor disse sakene.

Min erfaring er at forvaltningens praksis med ågi foreløpig svar i mange tilfeller ikke er tilfredsstil-lende.

Der behandlingen av en sak trekker ut i tid, viseren stor del av klagesakene at saken har hatt fleresaksbehandlere. I de tilfellene der det ikke er til åunngå at en sak skifter saksbehandler, er det megetviktig at det er utarbeidet rutiner for saksavviklin-gen.

Generelt kan det for øvrig bemerkes at det er vik-tig at det på et tidligst mulig stadium foretas en fore-løpig gjennomgang av saken med sikte på å ta stil-ling til hvilke videre saksbehandlingsskritt som ernødvendige å foreta, f. eks. om det er behov for åinnhente uttalelser fra sakkyndige m.v. Innhentingav eksterne uttalelser og opplysninger kan ofte føre


til at saksbehandlingstiden blir ytterligere forlenget.Dersom slik forberedende saksbehandling gjøres pået tidlig stadium, og ikke avventes til saken når «sintur» blant sakene som skal avsluttes, kan behand-lingstiden reduseres.

3. For at ombudsmannen skal kunne utføre sineoppgaver og ha tilstrekkelig grunnlag for sine utta-lelser, er det viktig at forvaltningen er imøtekom-mende og svarer raskt på de spørsmål som blir reistherfra. I en sak som gjaldt tilsetting av skoleassistenti Stor-Elvdal kommune (sak 95-1373), ble kommu-nen i flere brev bedt om å redegjøre nærmere for densammenlignende kvalifikasjonsvurdering som varforetatt når det gjaldt den tilsatte og klageren. Kom-munens redegjørelse var lite konkret, og jeg haddepå bakgrunn av at saksbehandlingen hos ombuds-mannen er skriftlig, ikke grunnlag for å ta stilling tilde faktiske spørsmål saken reiste. Jeg kunne imidler-tid ikke se at kommunen hadde lagt vekt på utenfor-liggende eller usaklige hensyn ved tilsettingen. Når

det gjaldt opplysningsplikten overfor ombudsman-nen, uttalte jeg ved avslutningen av saken:

«Når det gjelder kommunens håndtering av sa-ken i forhold til behandlingen her, finner jeg grunntil å understreke forvaltningens plikt til på best mu-lig måte å gi ombudsmannen de opplysninger som errelevante for å kunne opplyse saken tilstrekkelig, jf.ombudsmannsloven §7. På tross av at kommunenherfra gjentatte ganger har vært bedt om konkretesvar i saken, har de svar som har vært gitt vært ge-nerelle og lite opplysende, og bare i liten grad bidratttil å belyse saken i forhold til de anførsler KFO gjor-de gjeldende. Selv om det etter forvaltningslovensbestemmelser ikke foreligger noen plikt til å begrun-ne avgjørelser i tilsettingssaker overfor den enkeltesøker, berører ikke dette ombudsmannens rett tilopplysninger fra forvaltningen. Dersom kommuneni dette tilfellet hadde gitt ombudsmannen de etter-spurte redegjørelser umiddelbart, ville saken kunneha vært avsluttet på et langt tidligere tidspunkt.»


III. Påviste mangler ved lover, forskrifter, praksis m.v.

I flere saker har vedkommende departement blittbedt om å vurdere endringer eller tilføyelser til loverog forskrifter eller omlegging av administrativ prak-sis, jf. ombudsmannsloven §11. Slike anmodningerhar også vært rettet til andre organer (direktorat, fyl-keskommune, kommune). Av disse sakene er flerereferert blant enkeltsakene under kapittel VI i mel-dingen, se s. 38, 69, 83, 92, 107, 126, 136, 145, 148,167, 174, 177, 179, 182, 188, 190, 193, 223 og 234.

I tillegg nevner jeg følgende saker:

– Rutiner for saksoppfølging m.m. ved SageneTorshov bydelsforvaltning, Oslo kommune.En kla-gesak viste at det var sviktende rutiner for saksopp-følging m.m. ved Sagene Torshov bydelsforvalt-ning. Det ble derfor på generelt grunnlag stilt spørs-mål om administrasjonens rutiner for utsendelse avforeløpig svar etter forvaltningsloven §11 a og omoppfølgingen av og ansvaret for saker ved lengre sy-kefravær, permisjoner eller når saksbehandlere slut-ter i arbeidet. Kommunen opplyste deretter at det nåvar etablert rutiner for utsendelse av foreløpig svar,og at ledere og saksbehandlere hadde fått veiledningom dette. Videre hadde man innskjerpet oppfølgin-gen av forfallsrapporter fra postjournalsystemet, ogdet ble pålagt rapportering til overordnet instans omstatus for uavsluttede saker. Endelig hadde man ogsåklargjort ansvarsforholdene for oppfølging av uav-sluttede saker, og forbedret arkivrutinene (sak96-1271).

– Saksbehandlingsrutiner ved Plan- og byg-ningsetaten i Oslo kommune. En klage over mang-lende svar og sen saksbehandling ved Plan- og byg-ningsetaten i Oslo kommune avdekket svikt i opp-følging av saken og bruken av foreløpig svar etterforvaltningsloven §11 a, bl.a. i forbindelse med atsaken var stilt i bero i påvente av at det skulle etab-leres nye rutiner for behandlingen av klagesaker. Dekonkrete forhold som ble avdekket, ble kritisert framin side (sak 96-1500).

– Mangelfulle rutiner ved bruk av foreløpig un-derretning i saker som oversendes kommunensadvokat. Behandlingen av to klager til ombudsman-nen over sen saksbehandling og manglende svar frabarneverntjenesten i Ramnes kommune avdekket atbarneverntjenesten ikke hadde faste rutiner for ut-sendelse av foreløpig underretning og forsinkelses-meldinger i saker som ble sendt kommunens advo-kat til besvarelse. Praksisen var bl.a. begrunnet medat barneverntjenesten bestod av «et lite kontor medet relativt begrenset antall barnevernssaker». Det ble

videre opplyst at sakene ble «drøftet tett og inngåen-de i formelle fora for barneverntjenesten, hvoretterde konkrete handlingsplaner i den enkelte sak (ble)definert, herunder også slike ting som foreløpigemeldinger om forsinkelse i saksgang, oversendelseav sak til advokat m.v.». På denne bakgrunn mentebarneverntjenesten «å ha ivaretatt rettssikkerhetenpå en reell måte i de aller fleste saker». Jeg gav ut-trykk for at det ikke var tilfredsstillende at kommu-nen ikke hadde faste rutiner på dette punkt. Jeg for-stod imidlertid kommunen slik at barneverntjenestenville etablere faste rutiner for utsendelse av foreløpigsvar og forsinkelsesmeldinger i samsvar med for-valtningsloven §11 a i slike tilfelle (sak 97-1082).

– Underretning om forsinkelser i saksbehandlin-gen hos Fylkestrygdekontoret i Sør-Trøndelag. Enklage over sen saksbehandling ved Fylkestrygde-kontoret i Sør-Trøndelag viste at kontoret to ganger isamme sak hadde overskredet den saksbehandlings-tid klageren var orientert om, uten at det ble infor-mert om dette før hun selv purret på saken. Fylkes-trygdekontoret opplyste at dette skyldtes en svikt ide interne rutinene og at man på ny ville gå gjennomrutinene på området. På bakgrunn av dette og etter-som fylkestrygdekontoret hadde beklaget forholdetoverfor klageren, lot jeg saken bero med den forkla-ring som var gitt. Jeg påpekte i mitt avsluttende brevtil fylkestrygdekontoret likevel viktigheten av at kla-geren umiddelbartblir orientert, når det viser seg attidligere oppgitte frister likevel ikke kan overholdes(sak 97-0124).

– Mangelfull informasjon om bidragsgjeld.Enklagesak viste at den standardinformasjon som blegitt fra Trygdeetatens innkrevingssentral om størrel-sen på bidragsgjeld og om hvordan neste måneds bi-drag var beregnet, ikke i alle situasjoner var likeopplysende for den bidragspliktige. I forbindelsemed avslutningen av den konkrete klagesaken bledet derfor påpekt fra min side at det var mindre til-fredsstillende at det ikke fulgte med en utregningsom viste hvordan innkrevingssentralen hadde kom-met frem til gjeldens størrelse og størrelsen på nestemåneds bidrag. Det ble senere opplyst at de påpektesvakhetene skulle diskuteres mellom Rikstrygdever-ket og Trygdeetatens innkrevingssentral (sak96-0025).

– Manglende individuell begrunnelse av vedtakom tildeling av spesialundervisning. Behandlingenav en klage over tildeling av spesialundervisning iFræna kommune avdekket at kommunens begrun-nelse ikke tilfredsstilte kravene om individuell be-


grunnelse, jf. forvaltningsloven §25. Standardskje-maet som kommunen benyttet til underretning tilforeldre/foresatte om vedtaket, inneholdt ikke plasstil en individuell begrunnelse. Det fremgikk at Sta-tens utdanningskontor i Møre og Romsdal flere år pårad i forbindelse med klagebehandlingen hadde gjortkommunen oppmerksom på den manglende begrun-nelsen i vedtakene. Jeg fant grunn til å ta forholdetopp med utdanningskontoret, som opplyste at kom-munen arbeidet med å forbedre standardskjemaet.Det nye standardskjemaet ville ha et åpent avsnittder en kunne fylle inn den individuelle begrunnelsenfor vedtaket. På bakgrunn av den praksis som haddevært ført i kommunen med hensyn til manglende in-dividuell begrunnelse i enkeltsaker om tildeling avspesialundervisning, fant jeg grunn til å be utdan-ningskontoret å følge kommunens praksis på detteområdet nøye (sak 95-1897).

– Praktisering av plikten til å gi begrunnelse vedprivate grunnskoler og private skoler som gir vide-regående opplæring.På bakgrunn av erfaringer frabehandlingen av en konkret klagesak, ble Kirke-, ut-dannings- og forskningsdepartementet bedt om å re-degjøre for sitt syn på hvilken plikt private grunn-skoler og private skoler som gir videregående opp-læring har til å gi begrunnelse på avgjørelser i inn-takssaker, jf. forvaltningsloven §24 og privatskule-lova §7 nr. 3. Det fremgikk av departementets rede-gjørelse at det ikke hadde kjennskap til skolenespraksis på området, og at det heller ikke var gitt sen-trale retningslinjer om problemstillingen. Etter de-partementets oppfatning hadde skolene på anmod-ning en plikt til å gi etterfølgende begrunnelse vedelevopptak, og det ville etter ombudsmannens hen-vendelse gjøre sitt syn kjent for skolene. Jeg har se-nere mottatt kopi av departementets redegjørelse tilde aktuelle skolene (sak 97-1032).

– Klageadgang ved oppføring av senderantenne,jf. plan- og bygningsloven §84. En 20 meter høysenderantenne ble oppført på en ås uten at naboer blevarslet eller gitt klagerett. Bergen kommune anså an-tennen som et meldepliktig tiltak, jf. plan- og byg-ningsloven §84 slik den lød før lovendring trådte ikraft. Slike tiltak kunne utføres tre uker etter at mel-dingen ble mottatt av kommunen. Etter foreleggelseherfra innrømmet kommunen at naboene skulle værtvarslet. Kommunen mente imidlertid at det ikkeforelå klageadgang, idet det ikke var truffet noe ved-tak.

Ombudsmannen forela spørsmålet for Kommu-nal- og arbeidsdepartementet. I brev 11. desember1996 svarte departementet at praksis var at klagerettforelå uansett om kommunen fattet noe vedtak ellerkun lot treukersfristen utløpe. - Etter brev herfra lotkommunen klageren og øvrige naboer få klagerettog saken ble ansett som ordnet. I avsluttende brevforutsatte jeg at kommunen ville følge departemen-tets syn på klageadgangen i saker etter plan- og byg-ningsloven §84 (sak 96-1120).

– Nektelse av oppreisning etter oversittet klage-frist i merverdiavgiftssak - spørsmål om kompetentklageorgan. A klaget over fylkesskattekontoretsvedtak om merverdiavgift. Klagen ble avvist avSkattedirektoratet idet det var gått mer enn ett år si-den avgiftsvedtaket ble truffet, jf. forvaltningsloven§ 31 tredje ledd. Saken ble forelagt Skattedirektora-tet under henvisning til forskrift om avgiftsforvalt-ningen gitt ved kgl. resolusjon 19. desember 1969. I§ 12 heter det at nektelse av å gi oppreisning «kanpåklages til klageorganet i saken», dvs. Klagenemn-da for merverdiavgift. Myndigheten var ikke dele-gert til direktoratet. I svarbrevet fremkom det atSkattedirektoratet, etter samråd med klagenemndasformann, hadde praksis for selv å avvise klager derdet var gått mer enn ett år siden klagefristen utløp.Det ble antatt at forvaltningsloven avskjærer klage-behandling i slike tilfeller og at forskriften derforikke regulerer forholdet. Forutsetningen for dennebehandlingsmåten var at direktoratet ikke fantgrunnlag for å omgjøre fylkesskattekontorets fastset-telse. Etter en ny vurdering fant imidlertid Skatte-direktoratet, med tilslutning fra klagenemndas for-mann, at slike klager også måtte behandles av klage-organet. Klagenemnda ville da også kunne vurdereomgjøring av eget tiltak etter forvaltningsloven §35.- Saken ble etter dette avsluttet herfra idet jeg la tilgrunn at praksis for fremtiden ville innrettes i trådmed direktoratets svar (sak 96-0600).

– Lånekassens behandling av klage over avslagpå søknad om utdanningsstøtte. I en sak ble det an-ført at Lånekassens klagesaksbehandling ikke var ioverensstemmelse med forvaltningsloven §33. Iste-denfor å sende en klage over et avslag på søknad omutdanningsstøtte videre til Lånekassens klagenemnd,ble klager informert om at søknaden hadde værtoppe til «fornyet behandling» med det resultatet atavslaget ble opprettholdt. Lånekassen ble på dennebakgrunn bedt om å redegjøre for sin klagesaksbe-handling. Lånekassen anførte at det første avslagetetter dens oppfatning var en nullitet, og at det derforvar riktig å treffe et nytt vedtak i saken som igjenkunne påklages til klagenemnda. Jeg kritiserte Låne-kassens behandling av klagesaken da jeg fant det litenaturlig å anse det første avslaget som en nullitet -det riktige måtte være å se på dette som et ledd iunderinstansens klagesaksforberedelse, jf. forvalt-ningsloven §33 annet ledd. Jeg uttalte videre at uan-sett om det ble lagt til grunn at det første avslaget varugyldig, ville det ha vært best i overensstemmelsemed prinsippet i forvaltningsloven §33 og god for-valtningsskikk om saken var blitt sendt til klage-nemnda etter at førsteinstansen hadde behandlet kla-gen (sak 97-0121).

– Lovteknisk feil ved endring i forvaltningsloven§ 34. Ved endringslov 10. januar 1997 nr. 7 ble for-valtningsloven av 10. februar 1967 §34 delt opp iflere ledd. Endringen medførte at en henvisning itredje ledd tredje punktum fremstod som villedende,


da den delvis henviste til seg selv og delvis til etpunktum som ikke eksisterte. Dette medførte at detble uklart hvilke begrensninger som gjaldt når etvedtak også ble påklaget av en annen klager, og kla-gen ble funnet begrunnet. På denne bakgrunn badjeg Justisdepartementet vurdere å bidra til at feilenble rettet opp. I brev 4. november 1997 opplyste de-partementet at feilen ville bli foreslått rettet opp såsnart som mulig (sak 97-1456).

– Uriktig begrensning av overordnet organskompetanse ved mindretallsanke i tilsettingssaker. Ien tilsettingssak anket mindretallet vedtaket inn foradministrasjonsrådet i fylkeskommunen. Det frem-gikk av saken at praksis ved mindretallsanker var åbegrense overordnet organs behandling til en vurde-ring av om det var begått saksbehandlingsfeil.Grunnlaget for den etablerte praksis var et brev i1992 fra fylkespersonalsjefen. På spørsmål herfrainnrømmet fylkeskommunen at det ikke forelå noenbegrensninger i overordnet organs kompetanse vedmindretallsanker i tilsettingssaker. I mitt avsluttendebrev viste jeg til Hovedavtalen §13-1 c og fylkes-kommunens tilsettingsreglements bestemmelser ommindretallsanke, og uttalte at behandlingen av mind-retallsanken var basert på en forståelse av det over-ordnede organs kompetanse, som vanskelig kunnesies å fremgå av de nevnte bestemmelsene om mind-retallsanke. På bakgrunn av den saksbehandlingsfeilsom ble konstatert, bad jeg fylkeskommunen gågjennom saken og vurdere om det i forhold til klagervar begått feil som kunne bøtes på. Fylkeskommu-nen har senere beklaget feilen og gitt klager økono-misk kompensasjon (sak 96-1031).

– Saksomkostninger etter forvaltningsloven §36.Etter at et avslag på søknad om oppholdstillatelsevar omgjort etter kritikk fra min side, ble det krevetdekning av saksomkostninger etter forvaltnings-loven §36. Justisdepartementets utlendingsavdelingreiste ikke innvendinger mot det antall timer advo-katen hadde opplyst var medgått, men ville bare dek-ke en timepris på kr. 540,-, ikke advokatens vanligetimepris. Det ble vist til at beløpet var «fastsatt isamsvar med den offentlige salærsats, og er etter fastpraksis den maksimale timesats i slike saker». Etterat det herfra var stilt spørsmål om det rettsligegrunnlaget for å fravike advokatens vanlige timesats,medgav Justisdepartementets utlendingsavdeling atdet ikke var rettslig grunnlag for reduksjonen ogopplyste at den umiddelbart ville endre sin praksis(sak 97-0654).

– Postforkynnelse av stevning i straffesak.Enklage til ombudsmannen over manglende opplysnin-ger i forbindelse med postforkynning viste at etpolitikammer brukte egne, databaserte skjemaer. Et-ter forskrift 11. oktober 1985 nr. 1810 om postfor-kynning §6 første ledd kan det benyttes egne skje-maer dersom de inneholder tilsvarende opplysningersom Justisdepartementets egne skjemaer, og skjema-et er godkjent av departementet. Det aktuelle skje-

maet hadde ikke alle opplysninger som skulle til. Po-litikammeret opplyste at skjemaet ikke var godkjentav departementet, men at det var lagt inn fra sentralthold. Politikammeret lovte å føye til de manglendeopplysninger for fremtiden. - Siden politikammeretsopplysning kunne tyde på at feilen kunne gå igjen påskjemaene fra flere politikamre, tok jeg opp sakenmed Justisdepartementet på generelt grunnlag (sak97-1533 og 97-2192).

– Oslo kommunes retningslinjer for praktiserin-gen av forskriften om vederlag for opphold på insti-tusjon m.v. I henhold til §5 annet ledd i «forskriftom vederlag for opphold på institusjon m.v.», gitt avSosialdepartementet 21. desember 1988, er det ad-gang til å gjøre fradrag i vederlagsberegningen foropphold på institusjon etter en skjønnsmessig vurde-ring. I en sak som gjaldt fradrag for husleie og andreutgifter en institusjonsbeboer i Oslo hadde ved å be-holde sin leilighet, ble det avdekket at kommunen isine interne retningslinjer hadde begrenset fradrags-perioden til tre måneder. Jeg uttalte om dette:

«I likhet med fylkesmannen legger også jeg tilgrunn at den enkelte kommune kan fastsette ret-ningslinjer for å sikre en lik praksis. At det har værtmeningen at kommunen skal ha en slik adgang, erogså klart forutsatt i departementets kommentarer tilforskriften. Det synes klart at rett til fradrag for alle iseks måneder, som er nevnt i kommentarene, bare eret eksempel, og ikke en anvisning på at seks måne-der skal være normalregelen. Oslo kommune har isine retningslinjer fastsatt at tre måneder skal væreregelen i kommunen, og jeg kan ikke se at det i segselv kan reises rettslige innvendinger mot en slik re-gel. Det er grunn til å understreke at det ikke er slikat kommunen har erstattet forskriftens skjønnsregelmed en obligatorisk regel uten rom for skjønn. Slikjeg forstår den kommunale regelen, skal det alltid fo-retas en individuell vurdering. Kommunens regel erimidlertid uklar når det gjelder spørsmålet om dengir anvisning på en absolutt grense eller om fradragkan gis for lengre tid i unntakstilfeller. Det er natur-lig å forstå departementets forskrift slik at den påleg-ger kommunen en plikt til å utøve et skjønn, og detkan da neppe være i samsvar med forskriften om enkommune innskrenker skjønnet ved å fastsettemaksimumsgrenser, i alle fall vil det være tilfelletnår grensen gjøres så lav som det er tale om i sakenher.»

Jeg bad derfor Fylkesmannen i Oslo og Akershusta opp spørsmålet om det var behov for å klargjøreretningslinjene med Oslo kommune (sak 96-1174).

– Beregningsgrunnlag for bostøtte.Husbankentok grunn- og hjelpestønad med i vurderingen avhusstandens samlede inntekt/økonomiske situasjonnår beregningsgrunnlaget for bostøtte for 1. termin1995 skulle fastsettes. Husbanken viste til §8 sisteledd i forskrift om bostøtte der det står at «husstan-


dens faktiske inntekt og formue» i den aktuellebostøttetermin kan benyttes som beregningsgrunn-lag for rimelig boutgift dersom husstandens økono-miske situasjon er vesentlig endret i forhold til sisteskatteligning, og det vil virke urimelig om ikke den-ne endringen blir tatt i betraktning.

Da grunn- og hjelpestønad skal dekke konkretemerutgifter i forbindelse med sykdom, og disse der-for er skattefrie, kunne jeg vanskelig se at forskriftengav hjemmel for å trekke grunn- og hjelpestønadmed i vurderingen av husstandens økonomiske si-tuasjon. Husbanken omgjorde deretter vedtaket oginnvilget klageren bostøtte i den aktuelle periode.Videre ble det opplyst at det var innført en rekkeendringer i det statlige bostøttesystemet, bl.a. er for-skrift om bostøtte opphevet. Forskriften §8 er nåinntatt i Husbankens retningslinjer for bostøtte derdet nå heter at «Økonomiske ytelser som søker ellerannet husstandsmedlem mottar til livsopphold frastat eller kommune, likestilles med slik inntekt» (sak96-1173).

– Uklar forskrift om refusjon av avløserutgifterfor ferie og fritid. I henhold til §4 bokstav b fjerdestrekpunkt i avløserforskriften for 1996 kunne søkerved økning av husdyrproduksjonen etter 1. januar1996 få fastsatt et nytt maksimalt refusjonsbeløp,forutsatt at økningen var på mer enn kr. 10.000,-.Landbruksmyndighetene tolket forskriften slik at detikke gjaldt økning i produksjonen som følge av at enkvige kalver og går over til å bli melkeku. Tolknin-gen var i samsvar med lang og fast praksis. Blant an-net under henvisning til dette antok jeg at landbruks-myndighetenes anvendelse av regelverket ikke stredmot forskriften, men at det var en svakhet at ordly-den ikke var mer presist utformet (sak 96-1790).

– Tiltak etter fengselsloven §30 a annet ledd.Behov for nye retningslinjer. I forbindelse med be-handlingen av en tidligere sak, referert i årsmeldin-gen for 1994 s. 162, uttalte Fengselsstyret at det villebli utarbeidet nye retningslinjer med en presiseringav hvordan fengselsloven §30 a annet ledd er å for-stå og hvordan praktiseringen av tiltak etter bestem-melsen skal skje. I en senere sak viste det seg at pro-blemstillingen fremdeles er aktuell. De faktiske for-hold var noe annerledes. Det var mistanke om at eninnsatt ville forsøke å smugle narkotika inn i enfengselsanstalt etter endt permisjon. Da han kom til-bake, ble det iverksatt eneromsbehandling med nar-kotikatoalett (tiltaket Pacto 500). Etter fem dager blehan undergitt røntgenundersøkelse. I den andre sa-ken ble det foretatt røntgenundersøkelse først, føreneromsbehandling ble iverksatt. Fengselsmyndig-hetenes redegjørelse for forholdet mellom bruken aveneromsbehandling og røntgenundersøkelse viste atrøntgenundersøkelse ikke kan gi noe sikkert svar påom narkotika er skjult i kroppen. Jeg uttalte at detikke var grunnlag for å si at fengselsmyndighetenehadde opptrådt lovstridig eller ikke fulgt foreliggen-de retningslinjer i rundskriv G-278/81, men under-

streket at det var svært uheldig at de bebudede nyeretningslinjene fremdeles ikke foreligger (sak96-2053).

– Beregning av soningstid ved prøveløslatelse et-ter fengselsloven §35 i saker der det har vært ut-holdt varetekt. En innsatt sonet en dom på ett og ethalvt års fengsel. Til fradrag i straffen kom totalt 166dager for utholdt varetekt. Den innsatte ble vare-tektsfengslet 24. november 1995 og gikk over på or-dinær soning 8. mai 1996. Den innsatte skulle løsla-tes på prøve etter å ha utholdt to tredjedeler avstraffetiden. Etter fengselsmyndighetenes beregningble dato for prøveløslatelse fastsatt til 26. november1996. Den innsatte mente at riktig dato måtte være23. november 1996. Det fremgikk at fengselsmyn-dighetene tok utgangspunkt i dato for påbegynt so-ning og regnet frem dommens lengde (foreløpig endttid). Deretter ble varetektsoppholdet trukket fra,døgn for døgn, og man kom da frem til endelig endttid. Soningstid ble så beregnet ut fra sistnevnte dato.Saken ble tatt opp herfra med Fengselsstyret, og detble pekt på at denne beregningsmåten kunne synes åvære en noe annen enn det loven gir anvisning på.Det ble pekt på at det i stedet for å legge varetekts-oppholdet til den faktiske straffetiden, blir foretatt etfradrag ut fra et beregnet tidspunkt for endt straffe-tid, og at det kan synes som om dette kan gi noe uli-ke resultater, avhengig av lengden på de månedenevaretektstiden blir gjort gjeldende for. Det ble ogsåpekt på at med de regler vi har for utforming avstraffetid er det ikke til å unngå at dato for innsettel-se kan få en viss innflytelse på fengselsoppholdetsfaktiske lengde. Det ble uttrykt at målet imidlertidmå være å begrense tilfeldighetene og ulikhetenemest mulig, og at spørsmålet da er om den bereg-ningsmåte fengselsmyndighetene benytter, er heldig.Dette gjelder særlig det forhold at varetektstiden blirregnet tilbake fra såkalt «beregnet endt tid» og der-med relateres til en periode det normalt ikke undernoen omstendighet er aktuelt å la domfelte sone.Fengselsstyret svarte at de måtte se nærmere på omgjeldende beregningsmåte av straffetider er denprinsipielt korrekte/mest hensiktsmessige ut fra lov/reglementsbestemmelser. Den aktuelle saken bleløst ved at den innsatte ble besluttet løslatt 23.november 1996. Ombudsmannen bad om å bli orien-tert når Fengselsstyrets gjennomgang foreligger (sak96-1539).

– Praksis med å gjøre unntak fra husleieregule-ringsloven §11 om utligning av utgifter til ytre ved-likehold for eierseksjonerte bygg. Etter husleieregu-leringsloven §11 kan dokumenterte utgifter til bl.a.ytre vedlikehold av utleieeiendommen utlignes - in-nenfor visse rammer - på leietakerne som tillegg tilhøyeste lovlige leie. I en sak om økning av høyestelovlige leie for en leilighet i et eierseksjonert bygghadde husleiereguleringsmyndighetene - i samsvarmed praksis og med hjemmel i lovens §3 tredje ledd- gjort unntak fra bestemmelsen i §11. Utgiftene til


ytre vedlikehold ble istedenfor fastsatt skjønnsmes-sig og lagt inn i høyeste lovlige leie. Spørsmålet omå gjøre unntak fra lovens §11 for seksjonerte byggble tatt opp med Konkurransetilsynet. Tilsynet vistebl.a. til at bestemmelsen i lovens §11 er skrevet medtanke på «vanlige» leiegårder, der en person eierhele gården og alle leiligheter er utleid. - I min av-sluttende uttalelse bad jeg tilsynet vurdere praksisenmed å gjøre unntak fra lovens §11 for eierseksjoner-te bygg. Jeg viste til at forarbeidene synes å forutset-te en individuell vurdering av det enkelte leieforholdi forhold til unntaksbestemmelsen i §3 tredje ledd,og stilte spørsmål ved om det ikke ville være mestriktig - dersom det var mulig å finne den enkelteseksjonseiers andel av de aktuelle utgiftene - å anseden/de enkelte seksjonene som en «enhet» i forholdtil bestemmelsen i lovens §11. Konkurransetilsynet

opplyste et par måneder senere at det etter min utta-lelse ikke hadde hatt til behandling klagesaker hvorforholdet til lovens §11 hadde vært aktuelt i forholdtil seksjonerte eiendommer. Tilsynet henviste videretil tidligere uttalelser og uttalte at det ikke er «prak-tisk mulig å endre praksis hvis lovens krav til opp-gaveplikt overfor leietaker og beregning av leietil-legg skal følges». Etter tilsynets mening måtte etønske om en annen praksis følges opp med en en-dring av bestemmelsene. I nytt brev til Konkurranse-tilsynet påpekte jeg at tilsynet ikke på noe tidspunkthadde pekt på konkrete forhold, bortsett fra ordlydeni bestemmelsen, som gjør det vanskelig å anvendehusleiereguleringsloven §11 på seksjonerte eien-dommer slik jeg hadde gitt uttrykk for. Etter omsten-dighetene fant jeg imidlertid ikke grunn til å gå vi-dere med saken (sak 96-0979).


IV. Opplysninger om sakene og saksbehandlingen

I perioden 1980 til 1990 lå klagetallet nokså stabiltrundt 1 450 - 1 600 klager pr. år. I 1991 skjedde enforholdsvis stor økning i klagetallet, idet det innkom1 734 klager. Også etter 1991 har det skjedd en øk-ning i klagetallet. I alt kom det inn 2 166 klager i1997. Dette er en økning på 94 saker i forhold til1996.

Avvisningsprosenten var i 1997 på 48,2 - tilsva-rende tall for 1996 var 51,2 og 48,2 i 1995. Det kanimidlertid være grunn til i denne forbindelse å nevneat i 1974, da det samlede sakstallet var 1 948, var det62 prosent av sakene som ikke gav grunnlag for rea-litetsbehandling.

Beholdningen av uavsluttede saker utgjorde 544ved årsskiftet 1997/98, mens tallet for det foregåen-de årsskiftet var 498. Av de 544 sakene er 69 merenn ett år gamle.

1. Tilgangen på saker i 1997

Klager og forespørsler m.v. .............. 2 166 sakerSaker tatt opp av eget tiltak .............. 47 saker

I alt .....................................................2 213 saker

Fordelingen gjennom året fremgår av følgendeoversikt, der også tallene for det foregående år er tattmed:

Klager og forespørsler m.v. 1996 1997

Januar ............................................ 183 199Februar .......................................... 184 200Mars .............................................. 197 165April .............................................. 172 225Mai ................................................ 175 182Juni ................................................ 172 168Juli ................................................. 151 155August ........................................... 138 146September ..................................... 175 203Oktober ......................................... 215 194November ..................................... 169 164Desember ...................................... 141 165

2 072 2 166Saker tatt opp av eget tiltak .......... 44 47

Saker i alt ...................................... 2 116 2 213

Nedenfor er tallene for innkomne saker pr. må-ned i 1996 og 1997 gjengitt i grafisk form:

Tallene ovenfor refererer seg til saker som harvært behandlet skriftlig. I 1997 ble det også regi-strert 1 978 (for 1996 2022) generelle forespørsler

(uten tilknytning til løpende klagesaker) over tele-fon. Tallet på personlige besøk har i 1997 vært 146,mot 136 året før.


AntallÅr Fylke: besøkende:

1997 146Akershus ................................... 20Buskerud .................................. 5Hedmark ................................... 5Hordaland ................................. 4Møre og Romsdal .................... 2Nordland ................................... 2Oppland .................................... 1Oslo .......................................... 88Telemark .................................. 2Utlandet .................................... 5Vest-Agder ............................... 2Vestfold .................................... 5Østfold ...................................... 5

Journal- Utgående InnkomneÅr føringer brev brev

1997 .................. 16 885 10 5841996 .................. 16 682 10 4671995 .................. 15 608 9 7641994 .................. 16 162 9 4941987 .................. 6 510 4 298

2. Hvor klagene kom fra

Som tidligere er det ved den geografiske fordelingav sakene ikke tatt med henvendelser fra klientell isentrale institusjoner. I 1997 utgjorde disse klagene175 saker. Tilbake blir da 2 166 - 175 = 1 991 saker.Nedenfor er angitt hvordan disse klagene fordelerseg fylkesvis.

Klager FolkemengdeAntall i prosent i prosent

Fylke klager av samlet av riketsklagetall -1989

Østfold ........................................................................................... 99 5,0 5,6Akershus ........................................................................................ 213 10,7 9,8Oslo ................................................................................................ 377 19,0 10,8Hedmark ......................................................................................... 62 3,1 4,4Oppland .......................................................................................... 51 2,6 4,3Buskerud ........................................................................................ 68 3,4 5,3Vestfold .......................................................................................... 132 6,6 4,7Telemark ........................................................................................ 55 2,8 3,9Aust-Agder ..................................................................................... 49 2,5 2,3Vest-Agder ..................................................................................... 71 3,6 3,4Rogaland ........................................................................................ 131 6,6 7,9Hordaland ....................................................................................... 211 10,6 9,7Sogn og Fjordane ........................................................................... 41 2,0 2,5Møre og Romsdal .......................................................................... 78 4,0 5,6Sør-Trøndelag ................................................................................ 68 3,4 5,9Nord-Trøndelag ............................................................................. 35 1,7 3,0Nordland ........................................................................................ 105 5,2 5,7Troms ............................................................................................. 82 4,1 3,5Finnmark ........................................................................................ 63 3,1 1,7Svalbard ......................................................................................... 0 0 0

1 991 100 100

Antall klager fra innsatte i fengsler var i 1997 ..............................................................114 mot 45 året førAntall klager fra personer bosatt i utlandet ...................................................................57 mot 69 året førAntall klager fra personer i psykiatriske institusjoner ...................................................4 mot 9 året før

I alt ..................................................................................................................................175 mot 123 året før

3. Uavsluttede saker

Antall uavsluttede saker pr. 1. januar1997 var ...............................................498 sakerNye saker i 1997 ..................................2 213 saker

Til behandling i året ............................2 711 sakerHerav avsluttet pr. 31. desember 1997 2 167 saker

Antall uavsluttede saker pr. 1. januar1998 .....................................................544 saker

De saker som ikke var avsluttet ved siste årsskif-te, skriver seg fra følgende år:

1995 ............................ 21996 ............................ 671997 ............................475

544


Av beholdningssakene var omlag 280 under be-handling ved ombudsmannsinstitusjonen, mens res-ten var til uttalelse hos vedkommende forvaltnings-organ eller hos klageren.

4. Avviste saker

Av de 2 167 saker som det er tatt standpunkt til i1997, har 1 045 eller ca. 48,2% ikke gitt grunnlagfor realitetsbehandling.

Nedenfor er tallene for avsluttede saker, fordeltpå avviste og realitetsbehandlede, for 1996 gjengitt igrafisk form:

Nedenfor er tallene for avsluttede saker, fordelt på avviste og realitetsbehandlede, for 1997 gjengitt i grafiskform:


Etter avvisningsgrunnen kan de avviste sakenegrupperes slik:1. Forhold utenfor kompetanse-

området:a) Domstolenes virksomhet ............ 81b) Tidligere behandlet av Stortinget 8c) Avgjørelser i statsråd ................. 2d) Private rettsforhold ..................... 33e) Riksrevisjonen ............................ 0f) Kommunestyre ........................... 7g) Ombudsmannen for forsvaret ..... 1h) Fylkesting ................................... 0 132

2. Foreldet forhold .............................. 673. Fortsatt behandling i forvaltningen . 4114. Utilstrekkelig klagegrunnlag, uegnet

sak ................................................... 1665. Tilbakekalte klager .......................... 206. Brev sendt til orientering ................ 1297. Ikke klagerett .................................. 238. Forespørsler m.v. uten tilknytning

til klagesak ...................................... 689. Anonyme og uforståelige henven-

delser ............................................... 29

1 045

Av de avviste sakene er 6 sendt andre myndighe-ter som rette vedkommende.

5. Avsluttede saker - fordelt på de ulikeforvaltningsorganer

Ombudsmannen har i 1997 realitetsbehandlet 1 122saker, og dette er 125 flere enn i 1996. - Om uttryk-ket «realitetsbehandlet», se avsnitt 7 nedenfor.

Forvaltningsorgan 1997

Forvaltningsorgan I alt Avvist Realitet

Statsministerens kontor ....... 1 1 0

Barne- og familiedeparte-mentet .................................. 12 7 5

Forbrukerombudet ........... 1 1 0Forbrukerrådet og forbru-kerkontorene .................... 4 4 0Forbrukertvistutvalget ..... 1 1 0Fylkesnemnda for sosialesaker ................................ 2 2 0Statens institutt for folke-helse ................................. 1 0 1

Finans- og tolldeparte-mentet .................................. 41 10 31

Børsklagenemnda ............ 1 1 0Folkeregistreringsmyndig-hetene .............................. 14 5 9


Klagenemnda for mer-verdiavgift ....................... 2 1 1Kredittilsynet ................... 6 4 2Skatt- og ligningsmyndig-heter .................................107 49 58Statens innkrevingssentral 4 4 0Toll- og avgiftsmyndig-heter ................................. 11 4 7

Fiskeridepartementet ........... 8 3 5Fiskeridirektoratet ........... 2 1 1Havforskningsinstituttet .. 2 2 0Kystverket ....................... 3 1 2Statens Fiskarbank ........... 1 1 0

Forsvarsdepartementet ........ 5 2 3Flystasjoner ..................... 1 1 0Forsvarets bygnings-tjeneste ............................. 1 0 1Statens Kantiner .............. 1 0 1Forsvarets overkom-mando .............................. 3 1 2Forsvarets tele- og data-tjeneste ............................. 1 0 1Heimeverndistriktene ...... 1 1 0

Justis- og politideparte-mentet ..................................128 61 67

Advokatbevillingsnemnda 1 1 0Billighetserstatnings-utvalget ............................ 1 1 0Det sentrale tilsettings-organ for politiet ............. 1 0 1Direktoratet for siviltberedskap ......................... 1 0 1Erstatningsnemnda forvoldsofre .......................... 3 1 2Fengselsmyndigheter ....... 62 36 26Politi- og påtalemyndig-het .................................... 86 52 34Utlendingsdirektoratet ..... 9 1 8

Kirke- utdannings- og forsk-ningsdepartementet ............. 36 16 20

Kirken .............................. 3 0 3Meteorologisk institutt .... 1 0 1Norges Forskningsråd ..... 1 1 0Samisk utdanningsråd ..... 1 1 0Sentral klagenemnd forstatlig høgskoleutdanning 1 0 1Statens lånekasse forutdanning ......................... 36 13 23Statens ressurs- og vok-senopplæringssenter ........ 2 2 0Statens utdanningskon-torer ................................. 29 10 19Universiteter og høg-skoler ............................... 37 17 20


Forvaltningsorgan I alt Avvist Realitet Forvaltningsorgan I alt Avvist Realitet

Kommunal- og arbeids-departementet ...................... 22 11 11

Arbeidsmyndigheter ........ 32 17 15Arbeidstilsynet ................. 1 0 1Den Norske Stats Hus-bank ................................. 11 4 7Statens nærings- ogdistriktsutviklingsfond ..... 2 2 0

Kulturdepartementet ............ 10 4 6Klagenemnda for kring-kasting ............................. 1 0 1Norsk kassettavgiftsfond . 1 1 0Norsk Rikskringkasting ... 1 1 0Riksarkivet ....................... 1 1 0

Landbruksdepartementet ..... 57 21 36Landbruksetaten, fylkes-landbruksstyrene ............. 7 5 2Reindriftsadministrasjo-nen ................................... 9 3 6Statens Kornforretning .... 5 3 2Statens landbruksbank ..... 2 0 2Statens næringsmiddel-tilsyn ................................ 1 1 0Statskog ........................... 1 0 1Veterinærinstituttet .......... 1 1 0

Miljøverndepartementet ...... 10 3 7Direktoratet for naturfor-valtning ............................ 6 1 5Riksantikvaren ................. 1 0 1Statens forurensnings-tilsyn ................................ 4 2 2

Nærings- og Handelsdepar-tementet ............................... 2 2 0

Patentstyret ...................... 3 2 1Mesterbrevnemnda .......... 1 1 0Sjøfartsdirektoratet .......... 2 0 2

Olje- og energideparte-mentet .................................. 1 0 1

EL-klagenemnda ............. 1 0 1Noregs vassdrags- ogenergiverk ........................ 1 1 0

Planleggings- og sam-ordningsdepartementet ........ 4 4 0

Konkurransetilsynet /Prismyndigheter .............. 10 5 5Statens pensjonskasse ...... 16 4 12Statens veiledningskontorfor oppfinnere .................. 1 1 0Statskonsult ..................... 1 0 1

Samferdselsdepartementet ... 5 2 3Norges Statsbaner/Jernbaneverket ................. 2 1 1Luftfartsverket ................. 3 1 2Norges Postbank .............. 1 1 0Postverket ........................ 13 5 8Televerket ........................ 4 3 1Statens Kartverk .............. 1 1 0Vegmyndigheter .............. 33 22 11

Sosial- og helsedeparte-mentet .................................. 22 8 14

Fylkesleger ...................... 18 10 8Kontrollkommisjoner ...... 2 1 1Norsk Pasientskadeerstat-ning .................................. 3 1 2Rusmiddeldirektoratet ..... 1 1 0Statens helsetilsyn ........... 19 8 11Statens institutt for folke-helsen ............................... 1 0 1Sykehus og helseinstitu-sjoner ............................... 23 14 9Trygdemyndigheter ......... 151 72 79Trygderetten .................... 34 17 17

Utenriksdepartementet ........ 5 4 1NORAD ........................... 1 1 0

Fylkesmenn ..........................301 117 184

Fylkeskommunal forvaltning 46 11 35

Kommunal forvaltning ......... 485 237 248

Ymse ..................................... 88 86 2

SUM ....................................2 167 1 045 1 122

Som det fremgår, var klagesakene jevnt fordeltpå hele den offentlige forvaltning.

6. Avsluttede saker - behandlingsmåte og utfall

Saker fordelt på sakstype 1997


Tjeneste- og arbeidsforhold,undervisnings- person- ogfamiliesaker

Isolerte saksbehandlings-spørsmål

Saksbehandlingstid .............. 52 12 40Dokumentinnsyn ................. 14 5 9Taushetsplikt - Opplys-ningsrett ............................... 1 1 0



Saksomkostninger ............... 4 1 3Erstatning ............................. 11 8 3Isolerte saksbehandlings-spørsmål - Annet ................. 51 30 21

TilsettingsakerKvalifikasjonsvurdering ...... 109 15 94Fortrinnsrett ......................... 6 1 5Ugyldighet/omgjøring ......... 1 0 1Annet ................................... 8 4 4

TjenesteforholdPermisjon ............................. 5 2 3Flyttegodtgjørelse -beordringstillegg .................. 2 0 2Lønn ..................................... 13 5 8Ordensstraff/irettesettelse .... 4 2 2Oppsigelse ........................... 3 2 1Avskjed ................................ 1 0 1Annet ................................... 20 11 9

Familie- og personsakerBarnebidrag ......................... 53 34 19Ektefellebidrag .................... 1 0 1Ekteskap/skilsmisse ............. 2 1 1Adopsjon ............................. 1 0 1Vergemål-/formyndersak ..... 11 6 5Annet ................................... 4 4 0

BarnevernsakerOmsorgsovertakelse ............ 3 2 1Samværsrett/besøksord-ninger ................................... 3 1 2Fosterhjem/-foreldre ............ 1 1 0Annet ................................... 8 5 3

Navne- adresse- og barne-hagesakerNavnesak ............................. 5 1 4Bostedsregistrering .............. 11 2 9Fødselsdato (fastsetting/endring av) ........................... 1 1 0Barnehageplass .................... 2 0 2Barnehagesatser ................... 2 0 2Annet ................................... 4 2 2

Grunnskoler og videre-gående skolerStandpunktkarakterer (g.sk/vg.sk) ................................... 9 4 5Eksamenskarakterer(g.sk/vg.sk) .......................... 3 1 2Opptak - videregående skole 3 1 2Skoletilbud ........................... 6 2 4Spesialundervisning ............. 9 4 5Annet ................................... 11 4 7


Universiteter- høgskoler ogkirkesakerOpptak - universitet/høgskole ............................... 7 2 5Eksamen/karakterer (univ./høgsk.) ................................. 3 1 2Praksistjeneste ..................... 3 2 1Kirke .................................... 4 1 3Annet ................................... 19 13 6

Andre skoler- og skole-forholdNedleggelse av skoler ......... 3 3 0Skoleskyss ........................... 3 1 2Undervisningskompetanse ... 1 1 0Annet ................................... 3 3 0

Diverse saker underTjeneste- og arbeidsforhold,undervisnings-, person-, ogfamiliesakerAnnet ................................... 1 1 0

Helse- sosial- og trygde-saker

Isolerte saksbehandlings-spørsmålSaksbehandlingstid .............. 142 33 109Dokumentinnsyn ................. 13 10 3Saksomkostninger ............... 5 1 4Erstatning ............................. 9 6 3Isolerte saksbehandlings-spørsmål - Annet ................. 34 19 15

Somatiske sykehus -sykehjemInnleggelse-utskriving-over-føring ................................... 1 1 0Medisinsk behandling ......... 4 3 1Mislige forhold/overgrep ..... 2 2 0Sletting/endring av journal .. 1 1 0Egenandel - refusjon ........... 2 0 2Annet ................................... 2 2 0

Psykiatriske sykehus/-hjem,bo- og behandlingssenterInnleggelse - utskriving -overføring og ettervern ........ 4 3 1Medisinsk behandling ......... 2 1 1Tvangsmedisinering - meka-niske tvangsmidler ............... 1 1 0Mislige forhold/overgrep ..... 1 1 0Sletting/endring av journal .. 1 0 1Egenandel/refusjon .............. 1 0 1Annet ................................... 4 4 0


Forvaltningsorgan I alt Avvist Realitet Forvaltningsorgan I alt Avvist Realitet

Andre helse- og sosial-institusjoner Innleggelse-utskriving-over-føring ................................... 1 1 0Medisinsk behandling ......... 1 0 1Egenandel/refusjon .............. 1 0 1HVPU-reformen .................. 3 2 1Annet ................................... 2 1 1

Helsehjelp utenforinstitusjonKommunelegetjeneste ......... 2 2 0Hjemmehjelp, hjemme-sykepleie .............................. 1 1 0Egenandel, refusjon ............. 2 2 0Driftstilskudd ....................... 3 2 1Annet ................................... 5 4 1

TrygdUførepensjon/attføring ........ 18 12 6Arbeidsløshetsytelser ........... 19 13 6Yrkesskadeytelser ................ 5 4 1Krigspensjon ........................ 1 0 1Ytelser ved fødsel/til barn/tilenslig forsørger .................... 1 1 0Grunnstønad - hjelpestønad- hjelpemiddelstønad ........... 8 5 3Annet ................................... 24 14 10

Sosiale tjenesterBidrag til livsopphold .......... 37 20 17Økonomisk stønad til annetenn livsopphold ................... 8 3 5Refusjon ............................... 13 3 10Omsorgslønn ....................... 5 4 1Andre sosiale tjenester ........ 4 1 3Annet ................................... 4 4 0

Løyve - helsevesenetAnnet ................................... 2 2 0

Diverse saker under Helse,-sosial- og trygdesakerAnnet ................................... 9 5 4

Bygge-, delings- og plan-saker, veier og avkjørsler,forurensning og utslipp


Byggesaker 1Dispensasjon fra planer ....... 38 11 27Dispensasjon fra §70 nr. 2(avstans) ............................... 10 3 7Dispensasjon ellers .............. 2 2 0§ 70 nr. 1 (plassering avtomt) .................................... 7 2 5Bruksendring ....................... 10 6 4Forbud - påbud (§33 mv) -påbud (riving/tilknytning) ... 6 2 4Pålegg - forelegg(§§113-114) ........................ 9 7 2Utomhus - p-plasser -atkomst ................................ 7 4 3Gebyr ................................... 3 1 2Annet ................................... 36 21 15

Byggesaker 2Fradeling .............................. 5 3 2

PlansakerKommunalplan .................... 2 2 0Reguleringsplan ................... 41 27 14Privat reguleringsforslag ..... 4 4 0Bebyggelsesplan .................. 3 2 1Veiplan ................................ 3 2 1Annet ................................... 1 1 0

Kart- og delingssakerKart - oppmåling - grenser(delingslov) .......................... 4 3 1Adresse-saker ...................... 1 1 0Gebyr ................................... 2 2 0

Refusjon - erstatning - eks-propriasjonEkspropriasjon - Plan- ogbygningsloven ..................... 2 0 2Ekspropriasjon - oreignings-lov ........................................ 1 1 0Ekspropriasjon - annetgrunnlag ............................... 1 1 0

Fredning og vernVern av natur (naturvernlov) 2 2 0

VeierVeier - avkjørsel .................. 1 1 0Vedlikehold - brøyting m.v. 3 2 1Annet ................................... 9 7 2

Forurensning - utslipp -naturskadeStøyforurensning ................. 2 1 1Avløp - slam hushold .......... 8 4 4Pålegg .................................. 1 1 0Annet ................................... 1 1 0



Diverse saker under bygge,delings- og plansaker, veierog avkjørsler, forurensningog utslippAnnet ................................... 2 2 0

Skatt, toll og avgifterIsolerte saksbehandlings-spørsmålSaksbehandlingstid .............. 37 6 31Dokumentinnsyn ................. 1 0 1Saksomkostninger ............... 2 0 2Erstatning ............................. 3 2 1Isolerte saksbehandlings-spørsmål - Annet ................. 16 9 7

SkattepliktArbeidsinntekter .................. 3 1 2Kapitalinntekter ................... 2 1 1Kapitalgevinster ................... 3 2 1Skatteplikt til Norge ............ 4 2 2Annet ................................... 4 3 1

SkattefradragArbeidsomkostninger .......... 4 1 3Kapitalomkostninger ........... 2 2 0Uten tilknytning inntekts-erverv ................................... 1 0 1Særfradrag ........................... 9 4 5

Forskjellige skatter og til-leggsytelserFormuesskatt ....................... 1 1 0Eiendomsskatt ..................... 1 1 0Tilleggsskatt ........................ 6 3 3Forsinkelsesavgift ................ 2 1 1Skatt - renter/morarenter ..... 2 0 2Annet ................................... 2 1 1

Spesielle skatte- og lignings-spørsmål 1Skatteoppkreving - tvangs-inndrivelse ........................... 8 7 1Skjønnsligning ..................... 2 2 0Endring av ligning ............... 5 4 1Annet ................................... 3 2 1

Spesielle skatte- og lignings-spørsmål 2Ettergivelse pga manglendebetalingsevne ....................... 13 6 7Ettergivelse pga feil underforskuddsutskrivning ........... 1 1 0Annet ................................... 3 0 3


Toll og statlige særavgifterFlyttebil ............................... 6 3 3Midlertidig bruk av uten-landsk registrert bil .............. 1 1 0Andre varer enn biler .......... 1 0 1Merverdiavgift og inves-teringsavgift ......................... 17 11 6Arveavgift /avgift ved gave-overføring ............................ 9 1 8Dokumentavgift ................... 1 1 0Andre særavgifter ................ 1 0 1Annet ................................... 5 2 3

Diverse saker under skatt,toll og avgifterAnnet ................................... 1 1 0

Justissektoren


Fengselsforhold 1Permisjon/fremstilling ......... 9 5 4Løslatelse ............................. 3 2 1Disiplinærtiltak/refselse ....... 7 3 4Helse- og sosiale forholdmv (hygiene, mat, tannbeh.) 4 3 1Innsetting/overføring ........... 3 1 2Bevegelsesfrihet/fellesskap(innskrenkninger - ikke refs) 3 1 2Korrespondanse mv (besøk,telefon, undervisning) .......... 7 5 2Sysselsettingstiltak (arbeid,fritid, undervisning) ............. 1 0 1Soningsforhold generelt ...... 3 2 1Annet ................................... 7 6 1

Fengselsforhold 2Sikring ................................. 1 1 0Varetekt ............................... 2 1 1

UtlendingssakerPolitisk asyl ......................... 9 4 5Oppholds- og arbeidstil-latelse ................................... 8 6 2Visum .................................. 4 2 2Utvisning - bortvisning ....... 3 2 1Familiegjenforening ............ 9 3 6Statsborgerskap ................... 2 0 2Annet ................................... 6 4 2



PåtaleforholdHenleggelse ......................... 18 11 7Beslag/inndragning .............. 1 0 1Annet ................................... 3 1 2

Politi og lensmannsetatenPolitiets opptreden ............... 3 3 0Våpensak ............................. 4 3 1Annet ................................... 6 5 1

VegtrafikkFørerprøve/-kort .................. 4 2 2Inndragning av førerkort ..... 2 2 0Parkeringsgebyr m.m. ......... 7 3 4Parkeringstillatelse .............. 5 3 2Annet ................................... 2 1 1

Fri rettshjelpFritt rettsråd ......................... 17 7 10Fri sakførsel ......................... 7 3 4

Erstatningsordninger innenjustissektorenVoldsoffererstatning ............ 4 2 2Billighetserstatning .............. 1 1 0

Diverse saker under justis-sektorenTinglysing ............................ 2 2 0Annet ................................... 21 17 4

NæringslivIsolerte saksbehandlings-spørsmålSaksbehandlingstid .............. 30 9 21Dokumentinnsyn ................. 8 4 4Taushetsplikt - opplysnings-rett ........................................ 1 0 1Saksomkostninger ............... 4 2 2Erstatning ............................. 4 2 2Isolerte saksbehandlings-spørsmål - Annet ................. 11 8 3

Fiske og fangstOppdrettsanlegg ................... 1 1 0Fiskekvoter .......................... 1 0 1Omsetning av fisk og fiske-produkter ............................. 1 1 0Jakt ....................................... 5 1 4Annet ................................... 2 0 2

LandbrukKonsesjon for erverv aveiendom ............................... 17 12 5Forkjøpsrett ......................... 11 2 9Tilleggsjord ......................... 3 1 2Bo- og driveplikt ................. 2 1 1


Fradeling .............................. 10 3 7Produksjonstillegg ............... 5 2 3Kvoteordninger .................... 3 2 1Reindrift ............................... 7 5 2Annet ................................... 13 6 7

Samferdsel og reiselivDrosjeløyve ......................... 3 1 2Løyve for annen transport ... 1 0 1Motorferdsel i utmark ......... 3 1 2Overnatting/serverings-bevilling ............................... 1 0 1Skjenkebevilling .................. 7 4 3

Annen næringsvirksomhetLøyve - annen næring ......... 3 2 1Annet ................................... 3 3 0

Kontraktsforhold-anbud-priskontrollHusleieregulering m.m. ....... 7 4 3Statlig anbud ........................ 1 1 0Kommunalt anbud ............... 2 1 1Annen kjøp/leie for offentligbruk ...................................... 4 3 1Salg/utleie av offentlig eien-dom ...................................... 12 4 8Annet ................................... 12 9 3

Diverse saker undernæringsliv Ettergivelse av forsinkelses-gebyr (aksjeloven) ............... 2 1 1Annet ................................... 59 57 2

Offentlige tjenester, låne-og stønadsordningerIsolerte saksbehandlings-spørsmålSaksbehandlingstid .............. 16 5 11Dokumentinnsyn ................. 6 2 4Taushetsplikt - opplysnings-rett ........................................ 1 1 0Saksomkostninger ............... 3 1 2Erstatning ............................. 6 2 4Isolerte saksbehandlings-spørsmål - Annet ................. 6 3 3

Samferdsel - transport -reiserAnnet ................................... 1 0 1

PostPlassering av postkasser ...... 1 1 0Nedleggelse av postkontor .. 1 0 1Annet ................................... 1 0 1



TelefonTellerskritt ........................... 2 2 0

Kringkasting-radio-tvAnnet ................................... 3 0 3

ElektrisitetsforsyningStrømregning ....................... 1 1 0Strømleveringsvilkår ........... 4 2 2

Kommunale avgifterÅrsavgift for vann ogkloakk .................................. 11 1 10Tilknytningsavgift for vannog kloakk ............................. 8 4 4Renovasjonsavgift ............... 24 14 10Annet ................................... 3 2 1

StudiefinansieringLån ....................................... 13 6 7Stipend ................................. 6 1 5Renter .................................. 6 3 3Ettergivelse .......................... 9 4 5Annet ................................... 2 1 1

Andre låne- og stønadsord-ningerEtableringslån ...................... 3 2 1Etableringstilskudd .............. 3 2 1Bostøtte ................................ 8 3 5Lønnsgaranti ........................ 7 4 3Tildeling/salg av tomter ogboliger .................................. 5 3 2Annet ................................... 5 4 1

AnnetAnnet ................................... 59 57 2

Klagene var, som i tidligere år, relativt jevnt for-delt på alle saksområder, med en viss overvekt av til-settingssaker. Også når det gjaldt bidrag, sosial ogtrygd, og bygge- og plansaker var det et stort antallsaker. Klager over saksbehandlingstiden utgjorde,samlet sett, et meget stort antall saker.

7. Realitetsbehandlede saker - behandlingsmåteog utfall

Uttrykket realitetsbehandlet brukes her om allesaker som ikke er avvist. I dette ligger da nærmere atombudsmannen har gitt uttrykk for et standpunkt isaken, eller har fått saken ordnet.

Det ombudsmannen har sett på, vil imidlertidikke alltid være innholdet i en avgjørelse, men kanofte bare referere seg til saksbehandlingen. Et for-hold som mange klager over, er at en offentlig etatikke svarer på henvendelser eller at behandlingen tarfor lang tid. Ombudsmannens medvirkning kan islike saker ofte begrenses til en telefon til vedkom-mende forvaltningsorgan, jf. nedenfor. I statistikkenvil imidlertid også slike saker bli registrert som rea-litetsbehandlede.

De 1 122 realitetsbehandlede saker kan gruppe-res etter den behandling de ble gjenstand for hosombudsmannen og hva som ble resultatet i saken:

1. Saker der det ikke var nødvendig å innhente skriftlig uttalelse fra vedkommende forvalt-ningsorgan ................................................................................................................................ 661a) Fordi saken kunne ordnes allerede ved en telefonhenvendelse e.l. ................................... 267b) Fordi klagebrevet, eventuelt supplert med saksdokumentene, viste at klagen ikke kunne

føre frem eller at det var hensiktsløst med en foreleggelse ...............................................3942. Saker der det var gitt skriftlig uttalelse fra forvaltningen ....................................................... 461

a) Saken ordnet ........................................................................................................................ 65b) Saken avsluttet med kritikk mot forvaltningen, eventuelt henstilling om å overveie en av-

gjørelse på nytt eller å søke skadevirkninger avbøtet på annen måte ................................ 194c) Avsluttet uten kritikk eller henstillinger, dvs. klagene førte ikke frem ............................. 202

Totalt var det således 526 saker som ble ordneteller som ledet til kritikk mot forvaltningen på etteller flere punkter (jf. 1 a, 2 a, 2 b). Av de forholdsom ble ordnet eller kritisert, gjaldt 172 selve avgjø-relsen i saken, 295 behandlingstiden og 59 forholdvedrørende saksbehandlingen ellers.

Noen fullstendig oppgave over det endeligeut-

fall av ombudsmannens behandling (med hensyn tilhvor mange klagere som ble hjulpet frem til å fåendret en avgjørelse, til å få erstatning osv.) er ikkemulig å gi, bl.a. fordi resultatet av fornyet behand-ling i forvaltningen ofte kommer etter utgangen avstatistikkåret.


V. Tilleggsopplysninger i saker referert i tidligere årsmeldinger

Meldingen for 1987Nr. 42 (s. 107-108)

og meldingene for 1988 (s. 20-21) og 1990 (s. 21)Avgift på båtmotorer - hjemmelsspørsmål

(Sak 86-1329)

Finansdepartementet vedtok 23. mai 1997 endringeri bl.a. forskriften om avgift på båtmotorer. Forskrif-tens §1 annet og tredje ledd lyder slik etter endrin-gen:

«Som båtmotorer anses også industrimotorereller andre motorer som markedsføres som egnettil marinisering. Løse motorblokker til slike mo-torer er også avgiftspliktige.

Avgiftsplikten omfatter også motorer medutstyr for marinisering som tilbys for salg ellermontering. Dette gjelder selv om tilbudet frem-settes av forskjellige leverandører og fakturereshver for seg, når motor og mariniseringsutstyrtilbys samlet for salg, f.eks. gjennom felles an-nonsering, markedsføring mv. Tilsvarende gjel-der ved innførsel, selv om innførselen fordelespå flere sendinger og skjer fra forskjellige leve-randører og til forskjellige mottakere.»

Meldingen for 1995Nr. 1 (s. 34-42)

og meldingen for 1996 (s. 27)Markedsrådets adgang til å forby fjernsynsselskap åvise annonsefilmer fra organisasjoner i arbeidslivet

(Sak 95-1309)

I 1995 besluttet jeg av eget tiltak å undersøke en saksom gjaldt Markedsrådets vedtak om å forby visningav annonsefilmer med politisk innhold på fjernsyn.Saken er referert i årsmeldingen for 1995 s. 34, jf.tilleggsopplysninger i meldingen for 1996 s. 27. I1997 mottok jeg en klage som reiste tilsvarendespørsmål. TV2 AS klaget 4. september 1997 overForbrukerombudets vedtak 27. august 1997 om åforby TV2 å sende «Fremskrittspartiets reklame-innslag, eller tilsvarende innslag som har til formål åvinne tilslutning for politiske partier slik det blegjort i innslaget som ble sendt den 25.08.97» (sak97-1506).

Forbrukerombudets vedtak kan påklages til Mar-kedsrådet, jf. markedsføringsloven §14. TV2 haddeikke fremsatt noen slik klage. I klagen hit ble det an-modet om at ombudsmannen tok saken opp til nær-mere undersøkelse uten at at saken var klagebehand-let av Markedsrådet. I klagen hit ble det vist til særli-ge grunner som skulle tilsi en slik behandlingsmåte.

Jeg fant i første omgang å måtte henvise TV2 tilå benytte klageretten til Markedsrådet. I brev 22.september 1997 til TV2 uttalte jeg:

«Klagen reiser viktige prinsipielle spørsmål omForbrukerombudets og Markedsrådets lovgrunnlagfor å kunne fatte vedtak om å forby «politisk rekla-me» i kringkastingen, herunder forholdet til vernetom den politiske ytringsfrihet i Grunnloven §100 ogDen europeiske menneskerettighetskonvensjon art.10. Dette er viktige spørsmål som trenger nærmereavklaring og som ligger vel til rette for undersøkel-ser fra ombudsmannens side. Jeg har tidligere under-streket viktigheten av at ombudsmannsinstitusjonenkontrollerer at forvaltningen etterlever og aktivt føl-ger opp våre menneskerettighetsforpliktelser gjen-nom behandlingen av konkrete klager og ved å taopp saker av eget tiltak, se ombudsmannens årsmel-ding for 1990 s. 22-23. Stortinget har gitt sin tilslut-ning til dette (Innst. S. nr. 121 1990-91), og også iNOU 1993: 18 (Lovgivning om menneskerettig-heter) s. 180 er det påpekt hvilken betydning om-budsmannsinstitusjonen kan spille på dette området.

Utgangspunktet og den klare hovedregel er somkjent at ombudsmannen ikke behandler klager overvedtak før klageretten til et høyere forvaltningsorganer benyttet og det foreligger et endelig vedtak. Unn-tak fra prinsippet om ombudsmannens etterfølgendekontroll med forvaltningens avgjørelser kan gjøresdersom ombudsmannen «finner særlig grunn til å tasaken opp straks», jf. Instruks for Stortingets om-budsmann for forvaltningen §5.

Etter en samlet vurdering har jeg ikke funnet atdet foreligger slike særlige grunner til å ta klagenopp til nærmere undersøkelse allerede på nåværendetidspunkt. Hensikten med prinsippet om ombuds-mannens etterfølgende kontroll med forvaltningen erat forvaltningen selv, gjennom de administrativeklagemuligheter som foreligger, skal gis anledningtil å rette opp eventuelle feil og omgjøre vedtak sombygger på gal rettsanvendelse eller skjønnsutøvelse.En klagebehandling vil også sikre at saken blir bestmulig opplyst før ombudsmannen undersøker klagennærmere.

Jeg kan ikke se at de grunner som er anført i kla-gen for at ombudsmannen skal behandle saken alle-rede nå, er tilstrekkelig tungtveiende til å gjøre unn-tak fra dette hovedprinsippet. Behovet for en raskavklaring kan jeg ikke se gjør seg gjeldende medsærlig styrke. Valgkampen er allerede avsluttet, ogjeg kan ikke se at det er angitt andre særlige grunner


som tilsier at det er behov for en særlig rask avkla-ring. Selv om ombudsmannen er godt kjent med derettslige problemstillingene klagen reiser gjennombehandlingen av AF-saken i 1995, kan jeg ikke se atdette representerer noen særlig grunn til å undersøkesaken allerede nå før Markedsrådet er gitt anledningtil å klagebehandle saken. Jeg viser også til at Mar-kedsrådet er godt kjent med min uttalelse i AF-sa-ken, og vil måtte vurdere klagen i lys av det jeg derhar uttalt. At Markedsrådet etter TV2s oppfatningikke har saklig kompetanse til å gripe inn med et for-budsvedtak, kan jeg heller ikke se gir grunn til ågjøre unntak fra prinsippet om etterfølgende kon-troll. Om Forbrukerområdet og Markedsrådet har til-strekkelig hjemmelsgrunnlag for å treffe et slikt for-budsvedtak, er kjernespørsmålet i saken. Dette vil påsamme måte kunne undersøkes av ombudsmannenogså etter at Markedsrådet har truffet vedtak i klage-saken.

I tillegg nevner jeg at dersom ombudsmannenskulle ta saken opp til behandling allerede nå, villesaken også måtte forelegges Markedsrådet til uttalel-se for å sikre en mest mulig betryggende saksbe-handling. Også av denne grunn synes det derfor mestriktig og hensiktsmessig at Markedsrådet først gisanledning til å vurdere saken gjennom en alminneligklagebehandling slik markedsføringsloven forutset-ter og prinsippet om ombudsmannens etterfølgendekontroll med forvaltningen bygger på.»

Nr. 8 (s. 61-66)Forvaltningens utredningsplikt i tilsettingssak med

HIV-positiv søker til stilling som sykepleier(Sak 95-0673)

A tok ut stevning mot staten v/Sosial- og helse-departementet. Ved Oslo byretts dom 2. juli 1997ble sykehusets vedtak om ikke å tilsette A som av-delingssykepleier kjent ugyldig i forhold til ham, ogstaten ble dømt til å betale A erstatning for tapt ar-beidsinntekt og tap i fremtidig erverv. Dommen erikke påanket.

Nr. 23 (s. 108-110)Adgang til å omgjøre vedtak om tilsetting av

disponent i kommunal boligstiftelse(Sak 94-1110)

I saken som er inntatt i årsmeldingen for 1995 la om-budsmannen, ut fra de opplysninger som da forelå,til grunn at boligstiftelsen ikke hadde adgang til åomgjøre et vedtak om å tilsette A til fordel for tilset-ting av B. Etter henvendelse fra B fremkom nye opp-lysninger, og ombudsmannen tok saken opp til nybehandling. Se sak nr. 33 i kap. VI s. 143.

Meldingen for 1996Kap. III (s. 14)

Rikstrygdeverkets retningslinjer for fastsettelse avberegningsgrunnlag for barnebidrag -

«engangsinntekter»(Sak 96-0315)

Rikstrygdeverket endret i 1997 sitt rundskriv RTVnr. 2-51-00 slik at skattepliktige engangsinntekter nåsom hovedregel vil inngå i beregningsgrunnlaget forbarnebidrag.

Nr. 3 (s. 35-41)Trygderettens saksbehandlingstid og praksis med

innhenting av nye og oppdaterte opplysninger(Sak 96-0011E)

På bakgrunn av ombudsmannens anmodning om ut-talelse i den konkrete klagesaken, som gjaldt avslagpå krav om uførepensjon, tok Trygderetten oppspørsmålet om gjenopptakelse av saken. Saken bleoversendt Rikstrygdeverket for forberedende be-handling og A ble gitt anledning til å uttale seg.

Ved behandlingen av saken tok Trygderettenhensyn til ombudsmannens uttalelse om at Trygde-retten bør innhente nye og oppdaterte opplysningernår sakens karakter og saksbehandlingstidens lengdetilsier det. Trygderetten la således til grunn de syns-punkter som var kommet til uttrykk i Trygderettenskjennelse av 18. desember 1969 i ankesak 238/68(Publ. nr. 10/15), se ombudsmannens årsmelding1996 s.35-36.

Trygderetten hadde i sin tidligere kjennelse av11. januar 1995 vurdert saken ut fra legeerklæringersom ble innhentet i forbindelse med Rikstrygdever-kets avslag i 1989, samt de nye opplysninger somble innhentet i forbindelse med ankeforberedelsen i1991. Trygderetten kom nå til at As situasjon i tidenetter det påankede vedtaket av 6. mars 1989, burdeha vært undersøkt ved den tidligere behandlingenmed sikte på om det forelå grunnlag for å tilståuførepensjon. Trygderetten la vekt på de opplysnin-ger som alt forelå i saken, og den lange tiden somvar gått frem til avgjørelsen i januar 1995. Trygde-retten innhentet for øvrig opplysninger fra lignings-kontoret, trygdekontoret og sosialkontoret. I kjen-nelse av 2. juli 1997 kom Trygderetten til at sakenmåtte gjenopptas til ny realitetsbehandling. Riks-trygdeverkets vedtak ble omgjort slik at A ble tilståttuførepensjon etter en uføregrad på 100 % med virk-ning fra 1. mars 1990. Videre ble Rikstrygdeverketpålagt å dekke As saksomkostninger.

Nr. 4 (s. 41-43)Kontingentinnkreving til studentorganisasjon og

forholdet til organisasjonsfriheten(Sak 96-1902)

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gavi brev 2. juli 1997 til statlige høgskoler nye retnings-


linjer for hvordan medlemsavgiften til studentorga-nisasjonene kan innkreves. Se også sak nr. 3 i kap.VI s. 51.

Nr. 7 (s. 50-53)Spørsmål om nektelse av å inngå avtale medlegemiddelfirma om levering av og pris på

legemiddelprodukt kunne anses som «enkeltvedtak»(Sak 96-0597)

Sosial- og helsedepartementet opplyste i brev 25.april 1997 at saken ville bli tatt opp til klagebehand-ling.

Nr. 22 (s. 91-94)Rett til innsyn i avtale om opprettelse av nytt

malmtransportselskap(Sak 95-1997)

I brev 1. november 1996 opplyste Samferdselsdepar-tementet at det hadde vurdert innsynsspørsmålet pånytt etter å ha innhentet uttalelser fra LKAB og Sta-tens Järnväger om den konkurransemessige betyd-ningen en offentliggjøring av transportavtalen kunnefå. På bakgrunn av uttalelsene, og under henvisningtil at transportavtalen ikke direkte berørte forholdettil det norske selskap MTAS, fastholdt departemen-tet avgjørelsen om å unnta transportavtalen fraoffentlighet med hjemmel i offentlighetsloven §5 a,jf. forvaltningsloven §13 første ledd nr. 2.

Departementets redegjørelse ble herfra oversendtNarvik Fellesorganisasjon til orientering og foreventuelle merknader. Organisasjonen kom ikke til-bake til saken. Under henvisning til departementetsfornyede vurdering og de øvrige opplysningene isaken, meddelte jeg departementet at det ikke vargrunnlag for meg til å forfølge saken videre.

Nr. 23 (s. 94-97)Rett til innsyn i kommunes rammeavtale med bank

(Sak 95-2041)

Fylkesmannen vurderte innsynsspørsmålet på nyttpå bakgrunn av min uttalelse i saken. I forbindelsemed den fornyede vurderingen av saken innhentetfylkesmannen uttalelse fra DnB om behovet for åhemmeligholde avtalen ut fra konkurransemessigehensyn. Fredrikstad kommune og Norsk Pressefor-bund fikk også anledning til å komme med tilleggs-kommentarer. DnB gav uttrykk for at det var «hevetover enhver tvil» at innsyn i rammeavtalen ville ska-de bankens konkurransemessige stilling.

På bakgrunn av det DnB hadde gitt uttrykk for lafylkesmannen til grunn at det var av konkurranse-messig betydning for banken å hemmeligholde dekonkrete tallstørrelsene i avtalen. Fylkesmannen laogså til grunn at avtalekonseptet som sådan var åanse som en forretningshemmelighet, slik DnB had-de fremholdt. Fylkesmannen konkluderte etter dettemed at avtalen i sin helhet var en forretningshemme-

lighet underlagt taushetsplikt etter offentlighets-loven §5 a, jf. forvaltningsloven §13 første ledd nr.2.

Som følge av fylkesmannens nye vedtak i saken,vurderte jeg saken på nytt. I mitt brev til fylkesman-nen uttalte jeg:

«1. Generelle hensyn av betydning for innsyns-spørsmålet

Som påpekt i min uttalelse 7. juni 1996, knytter detseg klare prinsipielle betenkeligheter ved å hemme-ligholde slike avtaler som kommunen her har inn-gått. Det er tale om hvordan kommunen disponerersine midler på vegne av fellesskapet, og pressen ogallmennheten har i slike tilfelle et beskyttelsesverdigkrav på innsyn. Det må derfor kreves en konkret ogreell påvisning av de konkurransemessige hensynsom tilsier hemmelighold av hensyn til den privateavtalepart i medhold av forvaltningsloven §13 førs-te ledd nr. 2. Den private avtalepart har ikke krav påbeskyttelse mot offentliggjøring av enhver uheldigeller strategisk ugunstig opplysning. Det vil ikkevære i samsvar med taushetspliktbestemmelsens for-mål og hensynet bak offentlighetsprinsippet å gi etforetak en uberettiget beskyttelse mot konkurransefra andre i næringen, eller at kritikkverdige forholdavdekkes. Motivene for bedriftens ønske om hem-melighold vil således ikke alltid være like beskyttel-sesverdige etter lovens bestemmelser, og bedriftenssyn kan uansett ikke være ubetinget avgjørende forden rettslige vurderingen. Det må være karakterenav de konkrete opplysningene i avtalen som eventu-elt begrunner hemmelighold etter forvaltningsloven§ 13 første ledd nr. 2.

Ved den konkrete vurderingen av om det forelig-ger forretningsopplysninger som det er av konkur-ransemessige betydning å hemmeligholde av hensyntil DnB, må det kreves at opplysningene ikke er al-minnelig kjent eller tilgjengelig andre steder, at opp-lysningene er av en viss betydning for DnB, og at deter naturlig å anse opplysningene som forretnings-hemmeligheter i virksomheten eller bransjen, jf.Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 22.

I denne forbindelse vil et sentralt moment vedvurderingen av innsynskravet i en bankavtale somden foreliggende, være at innholdet av slike avtalervil variere av hensyn til den enkelte kommunes stør-relse og behov. Avtalen vil være et sluttprodukt sombygger på bidrag også fra medkontrahenten (kom-munen) og eventuelt andre konkurrerende anbydere,samt tidligere bankforbindelse. Det er således grunntil å tro at kommunen selv, gjennom de krav og spe-sifikasjoner som er stilt i anbudsgrunnlaget, i ikkeuvesentlig grad vil bestemme innholdet og «konsep-tet» i den endelige avtale som inngås. I tillegg tildette må det også tas hensyn til at betydningen avinnholdet i slike avtaler vil endres over tid. Endredemarkedsvilkår og konkurransesituasjon, samt denteknologiske utvikling, vil klarligvis medføre at et


avtalekonsept og de konkrete vilkår og priser som eravtalt, etter en tid vil være av langt mindre sensitivkarakter. Etter omstendighetene vil dette kunnemedføre at en avtale som ble ansett som en nyutvik-ling eller en markedsleder, etter en tid vil være helteller delvis foreldet, eller iallfall i det vesentligekjent for konkurrentene.

2. Nærmere om vurderingen av innsynsspørsmåleti dette konkrete tilfellet

På bakgrunn av de generelle synspunkter jeg her hargjort gjeldende, finner jeg grunn til å reservere megmot fylkesmannens oppfatning om at selve avtale-konseptetsom sådan må anses som en forretnings-hemmelighet som er underlagt taushetsplikt. Jeg kanvanskelig se at en så omfattende anvendelse av taus-hetspliktbestemmelsen i forvaltningsloven §13 nr. 1kan være holdbar. Som nevnt må det antas at den en-delige avtale som er inngått mellom kommunen ogDnB, i ikke uvesentlig grad er bestemt ut fra de for-utsetninger og krav som er stilt i kommunens an-budsgrunnlag. Bankavtalen kan derfor ikke ansesutelukkende som et «egenutviklet» produkt fra ban-ken, eller noe banken har «eiendomsretten» til. I til-legg nevner jeg at det ikke er grunn til å tro at de til-budskonseptene de konkurrerende bankene opererermed, er vesensforskjellige. Opplysninger som erinnhentet i forbindelse med undersøkelsen av dennesaken, indikerer dette. Det synes heller ikke å værenoen enerådende oppfatning i bransjen at avtalekon-septet som sådan anses som en forretningshemme-lighet.

Bankavtalen, som er en rammeavtale, inneholderfor øvrig en rekke mer generelle og lite sensitiveopplysninger som vanskelig kan anses som forret-ningshemmeligheter som er underlagt taushetsplikt.Henvisning til offentlig tilgjengelig rentebereg-ningsenhet og bankens gjeldende prisliste kan f.eks.ikke anses som taushetsbelagte opplysninger. Like-ledes inneholder rammeavtalen opplysninger om av-talens formål og omfang, generelle og lite sensitiveavtalevilkår, kundekontakter i banken og bestem-melser om avtalens løpetid og oppsigelse etc. Hellerikke disse opplysningene synes det å være grunnlagfor å hemmeligholde av hensyn til taushetsplikten.

Når det gjelder konkrete opplysninger i avtalenom rentemarginer, prising av betalingstjenester oginnskuddsvilkår m.v., vil forholdet kunne væreannerledes. Her kan det være tale om opplysningerav en slik karakter at det er av konkurransemessigbetydning å hemmeligholde dem av hensyn til ban-ken. Dette kan imidlertid ikke legges helt ubetingettil grunn. Som tidligere nevnt vil både kommunensstørrelse og behov, samt den skiftende markeds- ogkonkurransesituasjon som gjør seg gjeldende, med-føre at slike opplysninger ikke uten videre kan ansessom taushetsbelagte forretningshemmeligheter.Opplysningene vil således ikke alltid være sammen-

lignbare, eller må anses foreldet i forhold til fremti-dige hypotetiske anbudsrunder. Men i forhold til på-gående anbudsrunder i andre kommuner, vil konkre-te opplysninger om priser og vilkår kunne være taus-hetsbelagte. Det må således antas at sentrale avtale-forutsetninger etter omstendighetene kan være sam-menlignbare i forhold til andre kommuner, og at detderfor vil ha konkurransemessig betydning om detteble offentliggjort. Konkurrerende banker vil i sliketilfelle kunne legge sine priser og vilkår på sammeeller gunstigere nivå til skade for DnBs konkur-ransemessige situasjon, slik banken også selv harfremholdt.

Forutsetningen for at det skal foreligge en taus-hetsplikt, må imidlertid være at disse opplysningeneikke er offentlig tilgjengelig eller allment kjent ibransjen. I en del tilfeller vil nok slike opplysningerbli helt eller delvis kjent for konkurrentene, f.eks.ved at de ber om en nærmere begrunnelse for kom-munens valg av tilbud. Og i den utstrekning EØS-forskriften om tildeling av konktrakter om offentligetjenestekjøp, gitt i medhold av lov om offentlige an-skaffelser, kommer til anvendelse, vil konkurrentenei en viss utstrekning ha krav på nærmere begrunnel-se og innsyn. Hvorvidt kommunene i praksis gjørslike pris- og avtalevilkår det her er tale om kjentoverfor konkurrentene helt eller delvis, har jeg imid-lertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å uttale meg om.

Selv om det er slik at konkrete opplysninger omrentemarginer, andre priser og innskuddsvilkår m.v.etter omstendighetene vil kunne anses som taushets-belagte forretningsopplysninger etter forvaltnings-loven §13 første ledd nr. 2, finner jeg grunn til å stil-le spørsmål ved om dette er tilfelle i den foreliggen-de sak. Jeg viser til at den rammeavtalen ble inngåttfor snart tre år siden (1. juni 1994) med seks måne-ders gjensidig oppsigelsestid fra 1. juni 1996. Tids-momentet kan tale for at det ikke er noen konkurran-semessig betydning å hemmeligholde disse opplys-ningene i dag. Jeg viser til at markedsbetingelsenehar endret seg siden avtalen ble inngått, og det kanderfor stilles spørsmål ved om de konkrete tallstør-relser i avtalen i dag har karakter av forretningshem-meligheter i forhold til pågående eller fremtidige an-budsrunder. Jeg ber om at fylkesmannen vurdererdette forholdet på nytt.

3. Konklusjon

Jeg har etter denne gjennomgangen av saken funnetgrunn til å reservere meg mot fylkesmannens stand-punkt om at avtalen i sin helhet er unntatt offentlig-het i medhold av offentlighetsloven §5 a, jf. forvalt-ningsloven §13 første ledd nr. 2. Som nevnt kan jegikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for at av-talekonseptet som sådan, eller andre generelle og litesensitive opplysninger i avtalen, kan unntas offent-lighet på dette grunnlag. Når det gjelder de konkretetallopplysningene i avtalen om rentemarginer,


prising av betalingstjenester og innskuddsvilkårm.v., stiller jeg meg tvilende til at disse i dag, tre åretter at avtalen ble inngått, kan unntas offentlighetav hensyn til taushetsplikten.

På bakgrunn av det jeg har fremholdt, ber jegfylkesmannen vurdere saken på nytt. Jeg ber om åbli holdt orientert om det fylkesmannen gjør i sa-ken.»

Fylkesmannen omgjorde etter dette sitt vedtakog gav innsyn i bankavtalen. Fylkesmannen vurdertei denne forbindelse også forholdet til offentlighets-loven §6 første ledd nr. 2 a, men fant at det var tvil-somt om det konkurransemessige aspektet lengergjorde seg gjeldene, og fant at det uansett ikke varavgjørende betenkeligheter ved å praktisere mer-offentlighet i saken.»

Nr. 25 (s. 101-103)Om rett til utvidelse av deltidsstilling/fortrinnsrett -

tilsetting av sekretær ved sykehusapotek(Sak 95-1680)

Fylkesutvalget i Østfold fylkeskommune vedtok 24.april 1997 å tilkjenne A en erstatning påkr. 100.000,- for det økonomiske tap hun hadde liddved ikke å bli tilsatt som sekretær ved sykehusapote-ket.

Nr. 26 (s. 103-107)Spørsmål om søker til stilling hadde krav på å bliorientert om nye opplysninger om ham som kom

frem under tilsettingssaken(Sak 95-0706)

Tilsettingsrådet vurderte deretter saken på ny og be-klaget skriftlig overfor klageren de feil som var be-gått i saksbehandlingen. Rådet mente at klagerenikke hadde lidt noe økonomisk tap, slik at det ikkevar grunnlag for erstatning.

Nr. 28 (s. 108-110)Spørsmål om rett for kommune til å frata sekretær i

viltnemnd godtgjørelse for sekretærarbeid(Sak 95-0982)

På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse behandletformannskapet saken på nytt. Den 23. januar 1998vedtok formannskapet enstemmig at klageren «blir åfortsette som sekretær i viltnemnda inntil noe annetblir bestemt, og godtgjørelse på kr. 10.000,- pr. år ut-betales så lenge han innehar funksjonen som sekre-tær».

Nr. 39 (s. 143-149)Avgjørelse om at en student måtte avbryte

praksistjeneste ved Det praktisk-teologiske seminarmåtte anses å være enkeltvedtak som kunne påklages

(Sak 95-1068)

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementetrealitetsbehandlet etter dette saken og skrev i brev15. mai 1997 til klageren:

«- - - De har fått en urimelig streng behand-ling i forhold til det som må forventes å følge avnytt regelverk, og De gis derfor anledning til ågjennomføre institusjonstjeneste på nytt ved enannen egnet institusjon samt, dersom De gjen-nomfører tjenesten med bestått, gjenoppta studi-et for øvrig ved seminaret.»

Nr. 44 (s. 158-159)Behandling av klagesaker i forbindelse med

ferieavvikling for kontrollkommisjon ved psykiatrisksykehus

(Sak 96-1175)

Statens helsetilsyn fastsatte 13. mars 1997 Rund-skriv IK-14/97, Ferieavvikling - kontrollkommisjo-nene. Rundskrivet lyder:

«I henhold til pkt. 2.1. i Instruks for kontroll-kommisjoner i det psykiske helsevern IK-43/87av 1. oktober 1987 skal som kjent kontrollkom-misjoner «ved psykiatriske sykehus, psykiatriskeklinikker og psykiatriske avdelinger ved almen-sykehus holde møte på stedet minst 2 gangerhver måned».

Statens helsetilsyn anmoder på denne bak-grunn kontrollkommisjonene om å påse at oven-nevnte bestemmelse også overholdes i forbindel-se med ferieavvikling.»

Nr. 47 (s. 169-171)Spørsmål om et sosialkontor i tilstrekkelig grad

hadde vurdert virkningen av å kreve refusjon fortildelt sosialhjelp

(Sak 95-0883)

Etter å ha gjennomgått saken på ny, kom fylkesman-nen i brev 22. januar 1997 til at det ikke forelå særli-ge grunner til å fravike hovedregelen om at bidragskal være fastsatt av bidragsfogden.

Fylkesmannen fortsatte deretter:

«I brev av 081196 fra Sosial- og helsedepar-tementet til Ombudsmannen vises det til atskjønnstemaet ved vurderingen av om det skalkreves refusjon etter sosialtjenestelovens §5-10ikke fullt ut vil være det samme som ved spørs-målet om økonomisk stønad skal ytes etter lo-vens §§5-1 og 5-2. Det vises til rundskriv I-24/94 der det heter at det ikke bør foretas refusjonom skattepengene er nødvendige for livsopphol-det på utbetalingstidspunktet eller i framtiden.Det må derfor foretas en vurdering av klientensøkonomi på sikt. Det kan f.eks. være urimelig åkreve refusjon i tilfeller hvor klienten vil klareseg uten skattepengene på utbetalingstidspunk-tet, men det er klart at klienten vil ha behov formidlene i nær framtid. Dette var tilfelle i klagerssak. Det vises videre til at det kan legges litt and-re prinsipper til grunn enn ved vurderingen avhjelp etter lovens §§5-1 og 5-2. F.eks. at klien-ten har inngått avtaler som kan medføre mislig-holdsbeføyelser om de ikke blir oppfylt. Dettegjelder selv om avtalene ikke er av en slik art atde vil falle inn under pliktmessige ytelser ettersosialtjenesteloven. Foreligger det ikke slikesærlige forhold, er skjønnsvurderingen den sam-me som etter §§5-1 og 5-2.»


Jeg svarte slik i brev 20. juni 1997 til fylkesman-nen:

«Fylkesmannen har foretatt en ny vurdering avspørsmålet om bidragsplikt slik jeg bad om i min ut-talelse 5. mars 1996. Klager har ikke kommet tilbaketil saken, og jeg har etter omstendighetene ikke fun-net grunnlag for å gå videre med spørsmålet.

Jeg har merket meg det fylkesmannen skriver omskjønnstemaet i saker om refusjon etter sosial-tjenesteloven §5-10. Det er ikke nå grunn til å gå yt-terligere inn på problematikken, men jeg finner detlikevel nødvendig å fastholde det jeg uttalte 6. mars1996 om at utgangspunktet for vurderingen er gan-ske forskjellig ettersom det dreier seg om å gi sosial-hjelp etter sosialtjenesteloven §§5-1 og 5-2 eller åkreve refusjon etter §5-10. Fylkesmannen skriver atskjønnsvurderingen vil være den samme dersom detikke foreligger særlige forhold. Dette synes å værenoe for snevert. Det er stor forskjell på å gi penger(yte stønad) og å søke penger tilbake fra folk (foretarefusjon), og dette må også prege vurderingen.»

Nr. 48 (s. 172-175)Refusjon i krav på tilbakebetaling av skatt for

sosialhjelp ytt samme år - virkningen avsaksbehandlingsfeil

(Sak 95-1430)

Fylkesmannen opphevet deretter refusjonsvedtaketog sendte saken tilbake til ny behandling i kommu-nen. Kommunen tok klagen til følge og utbetalteskattepengene.

Nr. 66 (s. 216-224)Krav om kilometeravgift som vilkår for å

omregistrere motorvogn, saksbehandlingsspørsmål(Sak 95-0609)

Finans- og tolldepartementet foretok en fornyetgjennomgang av saken, uten å finne grunn til å endreToll- og avgiftsdirektoratets vedtak 16. februar1995. Departementet ville likevel sette i verk enkeltetiltak for å bedre partenes forutberegnelighet i for-hold til avgiftsmyndighetene.

Etter at klageren hadde kommet med merknader,anmodet jeg i brev 17. april 1997 Finans- og toll-departementet om å se på saken på ny. I henvendel-sen til departementet fremholdt jeg:

«Når det gjelder spørsmålet om det er truffet gyl-dig vedtak om stansing, har departementet fastholdtsitt syn om at betinget vedtak blir fattet ved utsen-delsen av påkrav/varsel om avskilting. Vedtaket bliretter departementets mening realisert dersom avgif-ten ikke blir betalt innen den fastsatte nye fristen.Vedtaket iverksettes ved innføring av registrerings-sperre ved overføring av opplysninger om manglen-de innbetaling av avgiften fra toll- og avgiftsmyn-dighetenes datasystem (MASYS) til Biltilsynets

motorvognregister (AUTOSYS), samt eventuell av-skilting av kjøretøyet.

Jeg har vurdert departementets synspunkter, menfinner å måtte fastholde det jeg tidligere har skrevet.En viktig del av departementets argumentasjon er ut-talelsen fra Justisdepartementets lovavdeling 6.desember 1989. Som påpekt av departementet, varuttalelsen vedlagt departementets brev hit 24. august1995. Uttalelsen ble nøye gjennomgått her før jegavgav min avsluttende uttalelse 22. april 1996.

Lovavdelingens uttalelse bygger naturlig nok påde regler som gjaldt, og den praksis som ble fulgt, pådet daværende tidspunkt. Ulike rettslige spørsmålblir drøftet, og det blir gitt anbefalinger med hensyntil reglenes utforming og myndighetenes praksis. Ut-talelsen virker grundig, og gir ikke grunn til noeninnvendinger fra min side. Hadde jeg hatt innvendin-ger av betydning, ville det vært naturlig å ta demmed i uttalelsen.

Situasjonen i dag er imidlertid en annen enn dalovavdelingen avgav sin uttalelse. For det første erforvaltningsloven endret. For det andre har avgifts-myndighetene lagt om sin praksis. Disse endringenefår betydning for den rettslige vurderingen.

I 1989 lød forvaltningsloven §27 første leddførste punktum:

«Partene skal underrettes om vedtaket.»

Etter en lovendring 12. januar 1995 (nr. 4)lyder bestemmelsen:

«Det forvaltningsorgan som har truffet ved-taket, skal sørge for at partene underrettes omvedtaket så snart som mulig.»(Fremhevelsen fo-retatt av meg.)

Lovendringen medfører en skjerpelse av under-retningsplikten i forhold til det som gjaldt da lovav-delingen avgav sin uttalelse, ved at underretning nåskal skje «så snart som mulig». Plikten til å gi under-retning følger av vedtaket selv, og må sees adskiltfra iverksettelsen av vedtaket. Plikten til å gi under-retning etter §27 oppstår med andre ord uavhengigav om vedtaket først iverksettes fra et senere tids-punkt. Avgiftsmyndighetene kan således ikke utenvidere vente med å underrette om det vedtak som erfattet til bilen blir avskiltet eller kjøretøyet eventueltsøkes omregistrert.

Etter mitt skjønn må det være forholdsvis klart atvedtak først blir fattet i det øyeblikk avgiftsmyndig-hetene tar endelig stilling til stansingsspørsmålet.Jeg har merket meg at departementet på s. 4 i brevethit 29. januar 1997 opplyser at det også etter at på-kravet er sendt, blir foretatt en ny vurdering av omvilkårene for stansing er til stede. Først etter dennevurderingen blir det lagt inn en registreringssperre iMASYS. Det er nettopp en slik vurdering loven kre-ver, og resultatet av vurderingen er det vedtak somskal meddeles bileieren. Etter forvaltningsloven §27


første punktum skal som nevnt underretningen skjeså snart som mulig. De nødvendige data om motor-vognen og eieren finnes allerede i myndighetenes re-gistre. Avgiftsmyndighetene har allerede sendt enbetalingsanmodning og et påkrav til eieren, og jegkan da ikke se at det skulle by på særskilte vanske-ligheter å sende en underretning om selve stansings-vedtaket. Etter forvaltningsloven §27 første leddsiste punktum kan underretning om vedtaket «heltunnlates for så vidt underretning må anses åpenbartunødvendig og vedtaket ikke medfører skade ellerulempe for vedkommende part». Denne bestemmel-sen kommer klarligvis ikke til anvendelse i sakenher.

For ordens skyld tilføyer jeg at også lovavdelin-gen synes å ha forutsatt at det måtte treffes et sær-skilt vedtak om kjøreforbud, med andre ord at påkra-vet i seg selv ikke var tilstrekkelig. Det sitatetFinansdepartementet har vist til i brevet hit på s. 4,omhandler kun tidspunktet for underretningen omvedtaket, ikke spørsmålet om når vedtaket kan ansesfattet.

Som nevnt er ikke bare forvaltningsloven, menogså myndighetenes praksis blitt endret siden lovav-delingen avgav sin uttalelse. Lovavdelingen forut-satte at vedtaket om kjøreforbud først ble gitt virk-ning fra og med at bilen ble avskiltet - uttalelsen pkt.3.2 første avsnitt. Et spørsmål som da oppstod, varom det var tilstrekkelig at bileieren fikk underret-ning samtidig med at vedtaket ble iverksatt, dvs. daavgiftsmyndighetenes folk kom for å avskilte bilen. Idag er situasjonen en annen ved at vedtaket iverkset-tes ved å legge inn en registreringssperre i regis-trene. Skal eieren bli underrettet om vedtaket før detblir iverksatt (slik loven og lovavdelingens uttalelseforutsetter), må underretningen finne sted før ellersenest samtidig med at registreringssperren blir lagtinn. Det vil ikke være tilstrekkelig å vente medunderretningen til bilen senere måtte bli avskiltet, el-ler eventuelt eieren forsøker å få motorvognen om-registrert.

Jeg kan være enig i departementets anførsel omat antallet vedtak som fattes, tilsier at også vissepraktiske hensyn må ivaretas. Likevel er det en for-utsetning at myndighetene opptrer i samsvar med lo-ven. Hvilke praktiske hensyn som kan ivaretas, måavpasses i forhold til det faktum at det er snakk ominngripende beslutninger for den enkelte. Jeg kanimidlertid ikke se at det vil innebære store praktiskeproblemer å sende ut melding til samtlige bileieresom berøres i forbindelse med at stansingsbegjæringoversendes til Biltilsynets motorvognregister (AU-TOSYS). På samme måte som jeg antar er tilfelletmed «påkrav/varsel om avskilting», kan dette sendesut maskinelt. Så vidt jeg forstår departementets rede-gjørelse, blir det allerede i dag nedlagt et betydeligarbeid i å orientere og oppsøke bileiere som ikke harbetalt skyldig avgift. Jeg vil anta at rutinemessigmelding om at vedtak om kjøreforbud/registrerings-

sperre er fattet, i alle fall i noen grad vil kunne av-laste dette arbeidet ved at bileierne får en ekstra opp-fordring til å betale avgiften de skylder.

Uansett vil det være god forvaltningsskikk at be-rørte parter blir underrettet ved iverksettingen. Dettesynes også å være lagt til grunn i lovavdelingens ut-talelse i forbindelse med avskilting av kjøretøyene.Spørsmålet om når vedtak formelt kan sies å værefattet, behøver med andre ord ikke være avgjørendefor plikten til å sende underretning. Uansett bør detsendes underretning ved innleggelse av sperre i AU-TOSYS.

Når det gjelder spørsmålet om avgiftsmyndighe-tenes adgang til å kreve avgifter også etter at det erlagt inn en sperre i motorvognregisteret, har departe-mentet vist til at Stortingets avgiftsvedtak om kilo-meteravgift var generelle. Kilometeravgift skulle så-ledes beregnes etter den samme fremgangsmåten ihele den perioden kjøretøyet var påregistrert, uav-hengig av om kjøretøyet ble benyttet eller ikke. De-partementet har videre vist til at kjøretøyets eierhadde plikt til å følge de foreskrevne fremgangsmå-ter i kilometeravgiftsforskriften for beregning av av-gift så lenge kjøretøyet fortsatt kunne trafikkere veg-nettet. På bakgrunn av at verken Stortingets avgifts-vedtak, motorvognavgiftsloven eller kilometerav-giftsforskriften inneholdt regler som skulle tilsi atkilometeravgift ikke skulle beregnes i perioden etterat registreringssperre var inntatt i motorvognregiste-ret, har departementet således funnet at det vargrunnlag for fortsatt å beregne kilometeravgift.

Jeg kan være enig med departementet i at detikke er fastsatt noen eksplisitt bestemmelse som ute-lukker innkreving av avgift etter at det er lagt inn re-gistreringssperre i motorvognregisteret. Jeg ser detimidlertid ikke slik at en eventuell formell hjemmeltil fortsatt innkreving av avgift nødvendigvis må be-nyttes. Etter min mening vil det her - som ved of-fentlig myndighetsutøvelse ellers - være naturlig å sehen til de hensyn som gjør seg gjeldende, herunderhensynet til å ivareta et pantesystem hvor panthave-res rettigheter ikke blir verdiløse på grunn av påløptavgift. I den grad det i liten grad foretas avskilting itråd med motorvognavgiftsloven §5 annet ledd,samtidig som avgift fortsatt beregnes etter at stan-singsvedtak er truffet, vil §5 lett utvikle seg til å blien ren sikkerhetsbestemmelse for myndighetene.Slik jeg ser det, kan man vanskelig legge til grunn atdette har vært lovgivers intensjon med bestemmel-sen.

Jeg kan uansett ikke se at det kan være noe i vei-en for at eventuelle konkrete uheldige utslag blirunngått ved at det tas individuelle hensyn når detmåtte være grunnlag for det. Jeg antar imidlertid atslike enkelttilfeller langt på vei vil kunne unngås vedat myndighetene konsekvent følger opp vedtakeneved å avskilte motorvognene, slik det også er opplystat myndighetene faktisk gjør.

På bakgrunn av denne gjennomgangen finner jeg


at det på flere punkter fortsatt knytter seg begrunnettvil til de rettslige vurderinger departementet gir ut-trykk for i sitt brev. Dette gjelder særlig punktet omå sende melding når stansingsvedtak er truffet, ogjeg finner igjen å måtte be departementet om å vur-dere sitt standpunkt her på nytt, jf. ombudsmanns-loven §10 annet ledd.

De innvendinger jeg har gjort gjeldende ovenfor,reiser også tvil om den avgjørelsen departementethar truffet i klagesaken her, bygger på riktig grunn-lag. Jeg viser særlig til det jeg har fremholdt om opp-hopning av avgiftskrav, og at myndighetene må vur-dere rimeligheten av å gjøre avgiftskravet gjeldende.Departementet har ikke grunngitt opprettholdelsenav Toll- og avgiftsdirektoratets vedtak ut over rede-gjørelsen hit 29. januar 1997, som i det alt vesentligeomhandler sakens prinsipielle sider. Det fremstårderfor som uklart om departementet har foretattnoen konkret, individuell vurdering. - - -»

Departementet bad etter dette Toll- og avgifts-direktoratet om å utarbeide rutiner som sikrer at eierav kjøretøyet blir varslet om at registreringssperreblir lagt inn i MASYS og hva dette innebærer forden avgiftspliktige. Departementet bad også direkto-ratet om å foreta en fornyet vurdering av den kon-krete klagesaken. Etter å ha foretatt en ny vurderingfant direktoratet ikke å kunne dispensere fra avgifts-plikten.

Nr. 67 (s. 224-228)Avgift på innførsel av bil ved flytting til Norge

(Sak 94-1255)

Etter en fornyet helhetsvurdering meddelte Finans-departementet i brev 26. juni 1997 at de tidligerevedtak i saken var omgjort, slik at kjøretøyet ble til-latt innført «uten erleggelse av toll og avgifter».

Nr. 68 (s. 228-229)Skjønnsgrunnlaget ved fritak frå kommunal

renovasjon(Sak 96-0961, jf. sak 94-1044, 94-0984, 94-1083,

94-0967, 94-1082, 94-1785 og 94-1340)

Kommunestyret vedtok 19. februar 1997 forslag tilhovudplan for avfall.

Nr. 69 (s. 229-232)Ulik handsaming av hytteeigarar i høve tilgebyrordning for kommunal renovasjon

(Sak 95-2065)

Sunnfjord Miljøverk sin advokat innhenta ei uttalefrå Miljøverndepartementet. I brev til advokaten 26.mai 1997 skreiv departementet m.a.:

«Etter forurensningsloven §30 skal kommu-nene som hovedregel sørge for innsamling av

forbruksavfall i hele kommunen. Unntak kan(ved siden av begrensning til tettbygde strøk, jf2. ledd, 1. punktum) fastsettes ved at kommunenetter søknad unntar «bestemte eiendommer» frainnsamlingen, jf §30, 2. ledd i.f. Etter ordlydener altså unntaksadgangen knyttet til eiendommenog ikke til eieren. Etter departementets oppfat-ning tilsier også formålet med bestemmelsen atdet er eiendommens art som gir grunnlag forunntak. Således heter det i forarbeidene til for-urensningsloven, jf Ot. prp. nr. 11 s 138 at unn-taksregelen forutsettes «særlig å få betydning foreiendommer som er fjerntliggende, ligger vans-kelig tilgjengelig eller er uten bebyggelse». Irundskriv T-18/83, «Forurensningsloven. En vei-ledning til kommunene» (Kommuneveilederen),3. utgave 1989 på s. 51, 4. avsnitt heter det at«kommunen kan imidlertid ikke velge å genereltfrita bestemte brukergrupper [uthevet her] fraordningen, som f.eks innenbygds hytteeiere ellerjordbrukseiendommer».»

Førde kommune skreiv deretter i brev 30. juni1997 til klagaren sin advokat:

«Ut i frå dei signal som er gitt av Stortingetsombudsmann for forvaltningen og Miljøvern-dep., vil SUM starte opp prosessen for å få endrarenovasjonsføresegnene, då ein ikkje har høve tilå handsame eigarar av fritidseigedomar som burutanfor og i SUM-kommunane ulikt. Dette vilføre til at alle fritidseigedomar i kommunen vertpålagt å delta i renovasjonsordninga.

Førde kommune vil halde fast på tvungenrenovasjonsordning for fritidseigedomen gbnr.--- tilhøyrande A i samsvar med gjeldande reno-vasjonsføresegner i Førde kommune.»

Nr. 75 (s. 245-250)Vedtak om bruk av karantene ved drift av

lotteriautomater(Sak 95-1479)

Justisdepartementet vurderte saken på ny. Avgjørel-sen ble opprettholdt i brev 28. april 1997 til klage-rens advokat. Departementet understreket behovetfor en restriktiv praksis, spesielt i forhold til profe-sjonelle entrepenører, og fremholdt at klagerens sub-jektive forhold var tatt hensyn til ved at karantene-tiden var blitt nedsatt til fire måneder. I vedtaketopplyste departementet ellers at det hadde tatt sakerav den foreliggende type opp med landets politikam-re med sikte på en enhetlig og streng praksis vedbrudd på lovens regler.

I brev til Hamar politidistrikt 28. april 1997 ut-talte departementet at det så «alvorlig på det forholdat politiet ikke har oppfylt de alminnelige regler somgjelder for politiets behandling av enkeltvedtak imedhold av forvaltningsloven». Departementet badpolitikammeret merke seg det ombudsmannen haddepåpekt vedrørende saksbehandlingen, «og påse atdet i fremtiden fattes avgjørelser i overensstemmelsemed forvaltningslovens regler om skriftlighet og be-grunnelse av vedtak».


Nr. 77 (s. 251-256)Adgangen til å stille vilkår om avståelse av en

betydelig del av konsesjonseiendommen(Sak 95-1775)

Landbruksdepartementet omgjorde i brev 29. april1997 sin beslutning om å stille vilkår for over-dragelse av konsesjonseiendommen.

Jordsøker påklaget departementets omgjørings-vedtak inn for Kongen i Statsråd. Ved kongelig reso-lusjon 19. september 1997 ble klagen ikke tatt til føl-ge.


VI. Referat av saker av alminnelig interesse, jf. instruksens §12

1.Bruken av politiarrestene ved varetektsfengsling

(Sak 96-0700)

Våren 1996 ble det i flere massemedia kritisert atvaretektsfengslede ble plassert i politiarrest isteden-for i fengsel. Kritikken var særlig rettet mot politi-arrestene i Oslo og Bergen. Ombudsmannen beslut-tet å undersøke saken av eget tiltak og foretok befa-ringer i de to politiarrestene, Oslo Kretsfengsel,samt Bredtveit fengsel og sikringsanstalt. Dessuteninnhentet han en uttalelse fra Justisdepartementet.

Ombudsmannen uttalte at politiarrestene ikkevar egnet til opphold av lengre varighet, og kritiser-te den bruken som hadde funnet sted. Kritikken byg-get først og fremst på nasjonal rett, men bruken avpolitiarrestene reiste også problemer i forhold tilinternasjonale bestemmelser. Ombudsmannen men-te de beste grunner taler for at politiarrestene over-hodet ikke blir brukt til internering etter at rettenskjennelse om bruk av varetekt foreligger, og badJustisdepartementet sørge for å bringe praksis isamsvar med dette.

1. Innledning

Plassering av varetektsfengslede i politiarrestene blepå vårparten 1996 omtalt og til dels kritisert i ulikemassemedier. Spørsmålet ble dessuten tatt opp iStortingets spørretime 24. april 1996. På bakgrunnav den omtalen saken hadde fått, bestemte jeg megfor å ta bruken av politiarrestene opp til undersøkel-se av eget tiltak i medhold av ombudsmannsloven av22. juni 1962 nr. 8 §5, jf. §§4 og 7.

2. Henvendelse til Justisdepartementet

Ved brev 6. mai 1996 henvendte jeg meg til Justis-departementet og stilte flere spørsmål om saken. Jegviste bl.a. til departementets rundskriv G-63/89 ogFengselsstyrets rundskriv Fst 24/89, der det var gittanvisning på at varetektsinnsatte så vidt mulig ikkeskulle sitte i politiarresten ut over fem døgn, den så-kalte «5-dagersregelen», og spurte om regelen fort-satt var gjeldende. Jeg spurte også om departementethadde gitt nye rundskriv knyttet til 5-dagersregelen.Videre bad jeg om en beskrivelse av den faktiskebruken av politiarrestene, og da særlig i Oslo og Ber-gen. Jeg bad også om å få belyst nærmere hvordande varetektsinnsattes situasjon var vurdert i forholdtil internasjonale bestemmelser (særlig EMK art. 3)og norske rettsregler. Avslutningsvis spurte jeg omdepartementet så noe behov for å utarbeide generelle

retningslinjer/instrukser for behandlingen av vare-tektsinnsatte i politiarrestene, og om det var oppret-tet noe systematisk og rutinemessig tilsyn medpolitiarrestene.

Justisdepartementet svarte i brev 19. juli 1996.Brevet gjengis i sin helhet:

«1.)«5-DAGERS-REGELEN»:Regelen skriver seg fra rundskriv G 63/89. Jus-tisdepartementet bestemte der at varetektsfengs-lede som hadde sittet 5 døgn i politiarresten etteravsagt varetektskjennelse, skulle ha førstepriori-tet til overføring til fengselsplass, jf. fengsels-loven §9, 4. ledd som hjemler at innsatte perso-ner kan bli sittende i politiarresten «for korteretid».

5-dagers-regelen ble opprettholdt paralleltmed de tiltak som ble iverksatt for å få fjernet so-ningskøen, senest ved Fengselsstyrets rundskrivFst 13/93, som formelt opphevet rundskriv G 63/89, men som fastholdt at personer som hadde sit-tet sammenhengende i politiarrest i 5 døgn «skaloverføres til fengselsanstalt».

I løpet av 1994 ble soningskøen på det nær-meste avviklet. Fremskutt løslatelse som et køtil-tak, i medhold av fengselsloven §45, ble avvik-let ved Fengselsstyrets rundskriv Fst 7/94, slik atpraktisering av reglene ble som før 21.02.90.

Samtidig ble 5-dagers-regelen formelt settavviklet, i det man anså at med mindre press påplassene i fengselsvesenets anstalter ville detikke lenger medføre problemer å få overført inn-satte med varetektskjennelse til fengselsanstalte-ne. At regelen ble opphevet medførte imidlertidikke noen reell endring i Fengselsstyrets stand-punkt om at de innsatte skulle overføres så snartsom mulig og, om praktisk gjennomførbart, in-nen fem døgn etter innsettelsen. Såvidt departe-mentet kjenner til, hadde det før den angjeldendesituasjon oppstod ikke medført store praktiskeproblemer å overholde denne fristen, med unntakav politiarresten i Bergen politikammer. Rund-skriv Fst. 13/93 og fst. 7/94 følger vedlagt.

Departementet anser at den såkalte 5-dagersregelen ikke konstituerer noen rett for en vare-tektsfengslet til overføring til fengsel, men erment som en instruks til politi/fengselsmyndig-heter om iallfall fra denne dag å sørge for over-føring til fengsel.

I tidligere rundskriv fra Fengselsstyret hetdet at de innsatte såvidt «praktisk mulig» ikkeskulle sitte lenger enn fem døgn, mens dette i Fst7/94 ble endret til «skaloverføres». Departemen-tet har forutsatt at innsatte kun i ekstraordinæretilfeller skal sitte over fem døgn i politiarrestene,i alle fall så lenge cellene ikke er rustet opp tilstandard for varetektsceller.

Departementet har ansett at forutsetningenom at ingen innsatte skal sitte lenger i politiarres-


tene enn fem døgn ikke skal rokkes. SomOmbudsmannen er kjent med, har denne forut-setningen til tider vært vanskelig å overholdeidet det har vært stort press på varetektsplassersamtidig som fengselsvesenet bestreber seg på åholde høyt belegg for å hindre utvikling av en nysoningskø. Departementet har derfor bedt direk-tørene om løpende å vurdere forholdet mellomsonings- og varetektsinnsatte.

Imidlertid oppstår slike situasjoner som manopplevde i vår meget raskt, og utsettelse av so-ningsinnkalling har primært virkning på langsikt. Det ble derfor opprettet en beredskap iFengselsstyret som løpende holder oppsikt medsituasjonen i politiarrestene og ledig kapasitet ianstaltene. I en del tilfeller har innsatte blitt løs-latt like før ordinær tid pga. den vanskelige situa-sjonen.

2.)DEN FAKTISKE BRUK AV POLITIARRES-TENE.Til orientering vedlegges gjenpart av statsrådFaremos svar i Stortingets spørretime, henholds-vis 24.04. og 29.05. d.å. Det blir der orientert omvaretektssituasjonen generelt og om den spesieltvanskelige situasjon som oppstod pga. ombyg-gingen i Oslo Kretsfengsel, og om problemeneved Bergen politikammer som har vart over noelengere tid.

3.)ARRESTEN VED BERGEN POLITI-KAMMERDette kammer har til sammen 26 celler i kjeller-etasjen, hvorav 14 celler som er innredet med enseng, et lite bord og en stol, 11 glattceller medmadrass på gulvet, samt 1 isolatcelle uten noe ut-styr. Det er kun en dusj og to toaletter på deling iarresten, men dette har vært tilstrekkelig til å iva-reta hygienen. Lufting foregår i politikammeretsbakgård. Mat bringes fra landsfengslet i form avmatpakker og middagsporsjoner. Glattcelleneblir stort sett bare brukt til berusede personer ogoppholdet der skal vare i kort tid. Det har imid-lertid hendt at varetektsfengslede pga. plassbe-hov har blitt værende et par dager på glattcelle,men ellers overføres de innsatte til vanlige, møb-lerte celler snarest mulig.

I mai måned hadde Bergen politikammer igjennomsnitt 9 varetektsinnsatte som hadde sittetover fem døgn. I ukene 22 og 23 satt det 10 inn-satte over fem døgn i politiarresten i Bergen. Igjennomsnitt satt de 18,5 døgn før de ble over-ført til fengselsanstalt. Lengste sittetid var 30døgn.

Departementet finner det utilfredsstillende atinnsatte sitter så lenge i politiarresten, og viser tilforslaget til revidert nasjonalbudsjett om å inn-føre dobbeltbelegg på celler i Bergen landsfeng-sel for å få avviklet dagens ordning. Dette erplanlagt igangsatt fra 01.09.96 og vil gi 20 eks-traplasser i tiden frem til nytt tilbygg for varetektstår ferdig, etter planen i 1998.

4.)ARRESTEN VED OSLO POLITIKAMMER.Dette kammer har tilsammen 78 celler, hvorav16 opprinnelig var utstyrt med seng. Pga. detakutte plassbehov som oppstod nå i vår, ble 15

av glattcellene innredet med seng. De resterende47 celler er glattceller, hvor det legges inn ma-drass på gulvet dersom oppholdet varer ut over 4timer, eller ved kortere opphold dersom den inn-satte har ryggplager e. l. Tre celler har toalett ogvarmt/kaldt vann. Ellers er det flere dusjer på de-ling.

Ved politiarresten i Oslo var gjennomsnittligsittetid i mai d.å. mindre enn 5 døgn. I slutten avmai var situasjonen den at de innsatte normaltble overført Oslo Kretsfengsel dagen etter atkjennelsen ble avsagt.

5.)OMBYGGINGEN VED OSLO KRETSFENG-SELNår det gjelder de forhold som lå til grunn førombyggingen begynte, samt hvilke tiltak somble iverksatt i den forbindelse, viser departemen-tet til den fyldige redegjørelse som er gitt av di-rektøren for Østre fengselsdistrikt i brev av22.05.1996. I vedlegg til brevet fremgår også ru-tiner for behandling av varetektsinnsatte i politi-arresten, for de fengselsbetjenter som i en perio-de også gjorde tjeneste der. Gjenpart av redegjø-relsen med vedlegg følger vedlagt.

Ombyggingen ved Oslo Kretsfengsel er be-regnet ferdig avsluttet 01.08.96. Når departe-mentet vurderte de tiltak som måtte settes i verk iforbindelse med ombyggingen av 87 celler vedOslo Kretsfengsel, tok man utgangspunkt i stati-stikk som forelå for de foregående årene. På års-basis hadde andelen varetektsinnsatte ligget sta-bilt på ca. 20% og det daglige middeltall haddeligget på ca. 530 varetektsinnsatte. I 1995 haddeman et daglig middeltall i første kvartal på 538innsatte i varetekt, og i året 1995 totalt 524. Detvar ikke forventet at antallet varetektsinnsatte iførste kvartal 1996 skulle stige med 12% i for-hold til første kvartal 1995, dvs. en økning fra538 til 602. Antall innsatte totalt økte bare i sam-me periode med 1,5%. Departementet forutsatte isin planlegging for ombyggingen ved OsloKretsfengsel at 5-dagers-regelen skulle opprett-holdes som før. Ved behov var det forutsatt atvaretektsinnsatte kunne overføres til andre an-stalter i distriktet, dersom Oslo Kretsfengselmanglet kapasitet. Det var således ikke regnetmed at man midlertidig måtte ta i bruk politi-arresten ut over fem døgn. Fra 01.01. til 09.06d.å. lå antall personer i varetekt på 577 innsattefor hele landet. Tallet er i juni igjen nede på ca.530 og plassituasjonen er nå uproblematisk idetsamtlige anstalter har ledig kapasitet.

6.)RETNINGSLINJER/INSTRUKSER FOR BE-HANDLING AV VARETEKTSINNSATTE.Foruten etter fengselsloven §9, skjer politimes-sig forvaring forøvrig i politiarrestene med hjem-mel i politilovens bestemmelser. Politiinstruksenbestemmer ellers i §9-8 at kap. 9 i instruksen,med nødvendig tilpassing, også gjelder når poli-tiet foretar frihetsberøvelse i andre tilfeller.

Etter fengselsloven §9 fjerde ledd kan inn-satte i påtrengende tilfeller for kortere tid anbrin-ges i arrest eller annet lokale under politimessigforvaring istedet for i fengsel. Departementet haransett at «påtrengende» her må forstås som enhenvisning til praktiske hensyn. Forarbeidene gir


ikke noen begrunnelse om bakgrunnen for rege-len. Såfremt retten avsier kjennelse om vare-tektsfengsling, og det av praktiske grunner ikkeer mulig å sette siktede direkte i anstalt, kan han ien kortere periode anbringes annet sted enn ifengsel. Situasjoner som kan begrunne en korte-re plassering i politiarrestene kan f. eks. være atdet ikke er ledige celler eller at det ikke er muligå foreta transport til andre fengsler øyeblikkelig.Det må antas at lovgiver har tatt inn bestemmel-sen for å hindre at varetektsfanger løslates, der-som innsettelse i fengsel er umulig eller sværtvanskelig å få til. Uttrykket «kortere tid» setterbegrensninger for bruken.

Departementet har som nevnt funnet at opp-hold i politiarrestene ikke bør overskride femdøgn. Ved vurderingen er det viktig å skille mel-lom de enkle cellene, omtalt som glattceller, somikke har andre bekvemmeligheter enn en ma-drass, og vanlig utstyrte og møblerte celler. Beg-ge deler benyttes som nevnt i politiarrestene.

7.)FORHOLDET TIL FOLKERETTENSREGLER OG KONVENSJONER OMMENNESKERETTIGHETERDet vises til De europeiske fengselsregler pkt.16, hvor det bl.a. heter at de innsatte skal ha mu-lighet til å lese eller arbeide i dagslys. I politi-arresten i Oslo er det vinduer i taket slik at dettekrav er oppfylt. Politiarrestene ved andre politi-kammer har ikke nødvendigvis denne mulighe-ten, herunder arresten i Bergen der de ligger un-der bakken. Innsatte fra slike lokaler har derforblitt gitt førsteprioritet til overføring til fengsels-vesenets anstalter. For ordens skyld gjøres opp-merksom på at De europeiske fengselsregleneikke er bindende på samme måte som konvensjo-ner.

Departementet er ellers av den oppfatning atgjeldende praksis ikke kan anses å stride mot fol-kerettens bestemmelser om beskyttelse av men-neskerettighetene. Spørsmålet er særlig vurdert iforhold til Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen (EMK) artikkel 3, men også i for-hold til Den internasjonale konvensjonen om si-vile og politiske rettigheter (SP) artikkel 7 og 10,og Konvensjonen mot tortur og annen grusom,umenneskelig eller nedverdigende behandling avstraff, vedtatt av FN (TK).

EMK artikkel 3 lyder i norsk oversettelse:Ingen må bli utsatt for tortur eller for umen-neskelig eller nedverdigende behandling ellerstraff.Tortur er en særlig alvorlig form for umen-

neskelig behandling hvor den utsatte påføres li-delse for et bestemt formål, for å få en opplys-ning eller tilståelse, for å straffe, for å skremmeeller tvinge eller for å diskriminere. Bruken avpolitiarrest overfor varetektsfengslede har ingenslik begrunnelse - og det må være åpenbart atden bruk som har funnet sted ikke krenker forbu-det mot tortur i EMK artikkel 3. Heller ikke detilsvarende forbud mot tortur i SP artikkel 7 ellerTK artikkel 2 jf. artikkel 1 kan være krenket.

Nedverdigende behandling i EMK artikkel 3er - slik konvensjonsorganene har tolket bestem-melsen - behandling som sterkt ydmyker en per-son overfor personen selv eller andre, eller somtvinger en person til å handle mot sin vilje ellersamvittighet. Bestemmelsen har særlig vært

aktuell i saker om korporlig avstraffelse. Forhol-dene for varetektsfengslede i politiarresten erneppe av en slik karakter at de oppleves somsterkt ydmykende av den innsatte. På sammemåte må det antas at forbudet i SP artikkel 7 ogTK artikkel 16 mot nedverdigende behandling,ikke er krenket. Spørsmålet som gjenstår i rela-sjon til EMK artikkel 3 er om opphold i politiar-rest over et visst tidsrom er å anse som umennes-kelig behandling. Konvensjonsorganene har lagttil grunn at behandling er umenneskelig hvis denutsatte påføres alvorlig lidelse («Severe suffe-ring») uten noen saklig grunn («lack of any justi-fication for such suffering»). Det har også værtstilt et krav om at lidelsen skal ha vært påførtmed hensikt («intent to ill-treat») - men det eruklart om dette kravet fremdeles vil bli stilt. Li-delsen som påføres må overstige et minimums-nivå før det kan bli tale om umenneskelig be-handling. Hvorvidt minimumsnivået er overskre-det må vurderes konkret. Relevante momenter ervarigheten av behandlingen, dens fysiske ellerpsykiske virkninger, og - i noen tilfeller den ut-sattes kjønn, alder og helsetilstand. Departemen-tet har ikke vurdert konkret forholdene for denenkelte varetektsfengslede som har måttet opp-holde seg i politiarrest, slik konvensjonsorgane-ne eventuelt ville gjøre. På generell basis er detimidlertid liten grunn til å anta at de relativt korteoppholdene i politi arresten er å anse som umen-neskelig behandling. Det er forutsatt at de innsat-te er gitt adgang til å ivareta sin hygiene, har fåtttilstrekkelig mat og lufting. Det er i den forbin-delse også relevant at myndighetene verken harønsket eller forutsett den situasjonen som er opp-stått i forbindelse med ombyggingen av OsloKretsfengsel, og at man har satt i verk tiltak slikat situasjonen skal opphøre. Vurderingen av omforbudet mot umenneskelig behandling i SP ar-tikkel 7 og TK artikkel 16 må falle ut på sammemåte som vurderingen i forhold til EMK artikkel3.

SP artikkel 7 og TK artikkel 16 forbyr ogsågrusom behandling, men det kan ikke ses at dettereiser relevante spørsmål som ikke er drøftet idet foregående.

SP artikkel 10 (1) pålegger myndighetene åbehandle frihetsberøvede personer humant ogmed respekt for menneskets iboende verdighet.Bestemmelsen skal sikre at de innsattes grunn-leggende behov blir tilfredsstilt. FN’s menneske-rettighetskomite har funnet bestemmelsen kren-ket uten å finne krenkelse av SP artikkel 7 (somtilsvarer EMK artikkel 3). Terskelen for krenkel-se er med andre ord lavere. Det er imidlertidvanskelig ut fra komiteéns praksis å se hvorgrensen skal trekkes, da klagesakene som harvært behandlet dreier seg om meget kritikkverdi-ge forhold. Departementet antar for sin del atforholdene for de varetektsfengslede som har sit-tet i politiarrest ikke er så kritikkverdige at artik-kel 10 er krenket.

8.)REGULERING AV FORHOLDENE I POLITI-ARRESTENENår det gjelder reguleringen av politiarrestene,er det nedsatt et utvalg som skal vurdere behovetfor helsetjenester ved Oslo politikammerssentralarrest. En utredning fra utvalget ventes in-nen 01.09.96. Utvalget skal bl.a. se på hvordan


arrestantens helbred og helsetilstand blir ivaretatti dag, foreslå eventuell organisering av en helse-tjeneste og dets personell, samt se på mulighetenfor om dagens helsetjeneste i Oslo Kretsfengselogså kan dekke Oslo politikammers arrestloka-ler.

Det er pr. idag ikke opprettet tilsynsråd forpolitarrestene. Fylkeslegen er imidlertid beretti-get til å inspisere arresten.

Videre kan det opplyses at en annen arbeids-gruppe nå sluttfører en utredning om nye stan-darder for rom/lokaler i politibygg, herunderpolitiarrester/celler. De bygningsmessige siderav politiarresten i Oslo er pt. under vurderinggjennom et forslag til ombygging av arresten.

Endelig vil man nevne at retten kan beslutteløslatelse hvis den finner at fengsling er et ufor-holdsmessig inngrep. Arrestforholdene for denfengslede er et relevant moment i denne vurde-ringen.»

3. Befaring i politiarrestene

Som ledd i undersøkelsen fant jeg det ønskelig å taarrestforholdene ved Oslo og Bergen politikamrenærmere i øyesyn, og 13. mai og 18. november 1996ble det gjennomført befaring ved politiarresten iOslo. Befaring ved arresten i Bergen ble gjennom-ført 20. november 1996. Etter befaringene 13. maiog 20. november 1996 ble det utarbeidet referatersom ble sendt de respektive politikamre for eventu-elle merknader. Jeg gjennomførte også et besøk vedOslo Kretsfengsel 5. desember 1996 hvor bl.a. situa-sjonen for varetektsinnsatte ble tatt opp. For fullsten-dighetens skyld nevner jeg at jeg også hadde et be-søk ved Bredtveit fengsel og sikringsanstalt 5. no-vember 1996.

Om forholdene i arresten ved Oslo politikammerlegger jeg følgende til grunn:

Arrestlokalene ligger i underetasjen i en sidebyg-ning til selve politihuset. Det er til sammen 101 cel-ler, men noen blir av plasshensyn benyttet til andreformål, slik at det i dag er 85 celler i bruk. Det ersjelden at alle 85 cellene er i bruk samtidig.

Cellene er anslagsvis 7 kvm, og vinduene sitterså høyt på veggen at det ikke er mulig å se ut. Veg-ger, tak og gulv er i betong og er malt i nøytrale far-ger - med brannhemmende maling.

Av de 85 cellene som er i bruk, er det 57 rene«glattceller». Glattcellene har i utgangspunktetingen innredning. Som en følge av «varetektssitua-sjonen» etter at oppussingsarbeidet ved Oslo Krets-fengsel ble påbegynt, og avdeling B i fengselet blestengt, har en del av glattcellene blitt utstyrt med enbrisk. I 15 av cellene er det satt inn jernsenger. Bror-parten av glattcellene har vann i form av en «fonte-ne», og toalett som er en toalettpotte murt inn i enoppsats i hjørnet ved døren. Utskylling av toalettetskjer av en betjent fra utsiden av cellen. I enkelte avcellene er toalettet sveiset igjen.

I tillegg til glattcellene har politiarresten 28 cel-

ler med en enkel innredning, dvs. brisk eller seng ogeventuelt et nattbord. Tre av cellene har «alminne-lig» toalett og vask.

Det blir foretatt celleinspeksjoner hver 1/2 time,bortsett fra 16 celler der det er calling-anlegg. Detbetyr at inspeksjonsluken åpnes, med mindre det erdør med sprinkler. Innsatte «på kjennelse» slippernattinspeksjoner med mindre innsatte er i en slik for-fatning at dette likevel anses nødvendig.

Det er tre dusjer i arresten, og det er ingen lufte-gård. Det ble opplyst at den innsatte som regel fikkanledning til å dusje hver dag. Som følge av den si-tuasjonen som har oppstått på grunn av oppussings-arbeidene ved Oslo Kretsfengsel, er det iverksatt etsamarbeid med Oslo Kretsfengsel. Innsatte «på kjen-nelse» blir luftet i fengselets luftegårder ca. en timeom dagen.

Det er ikke besøkslokaler ved arresten, og besøkav pårørende blir ikke gjennomført, med mindresakens etterforsker tar initiativ til å få dette ordnet påsitt kontor eller i annet lokale utenfor arresten. Detble opplyst at en innsatt «på kjennelse» som villehatt rett til besøk om han utholdt varetekt i et feng-sel, således ikke har samme rett/mulighet til besøkom han utholder varetekt i politiarresten. Det var av-satt rom der forsvarer kunne ha samtaler med sin kli-ent.

Det er telefoner i arresten. Fra denne telefonenkan den innsatte ringe sin forsvarer. Dette ordnesved at betjenten ringer nummeret til forsvareren.Den innsatte får så anledning til å snakke med for-svareren fra en telefon uten nummerskive. De inn-satte gis ikke anledning til telefonkontakt med pårø-rende.

Det ble opplyst at det i politiarrestene ikke ermulighet for noen form for fellesskap mellom deinnsatte.

Mat til de innsatte leveres fra Statens kantiner.Dette systemet mente arrestledelsen fungerte bra.Når en vurderte å bytte «leverandør», var dette såle-des i hovedsak et omkostningsspørsmål.

Arresten er bemannet av en vaktleder (førstebe-tjent), to betjenter og to arrestforvarere. Etter atoppussingsarbeidene ved Oslo Kretsfengsel startetog antallet innsatte gikk opp, ble imidlertid beman-ningen styrket med en betjent og en arrestforvarer,slik at det til sammen var en vaktleder, tre betjenterog tre arrestforvarere på vakt. I tillegg har politiar-resten i den senere tid hatt hjelp fra Oslo Kretsfeng-sel til å gjennomføre lufting.

Ved innkomst er rutinen at fangen blir ransaket,og hans personlige effekter blir registrert og lagt i etskap med nummer. Ved registrering er det alltid totjenestemenn til stede. Alt den innsatte kan benyttetil å skade seg selv eller andre med, blir tatt fra ham.Verdisaker oppbevares i et pengeskap i vakta og ut-kvitteres ved løslatelse. Det utfylles et skjema somfølger saken videre. Alt dette skjer i ekspedisjons-skranken, som i alt kan ta imot tre personer samtidig.


Etter registrering blir den innbrakte normalt satt på«glattcelle». Under oppholdet blir det ført en vakt-journal over den innsatte.

Politiarresten hadde inntil nylig den praksis atden innsatte første natt ikke fikk madrass, men måtteligge på gulvet. Det ble opplyst at dette nå skal væreendret, og det blir vurdert i hvert enkelt tilfelle omden innsatte kan få madrass.

Det ble under besøket understreket at arrestenved Oslo politikammer er en politiarrest. Etter atkjennelse om varetektsfengsling er avsagt, skal deninnbrakte således overføres til et fengsel. På grunnav plassmangel i fengslene har imidlertid politiarres-ten stadig et visst belegg av innsatte som «sitter påkjennelse». Ved fengslingsavgjørelsen er det vanlig-vis også uvisst hvor mange fengslede fengslene kanmotta den dagen, og i praksis tilbaketransporteres defengslede derfor til politiarresten. Det ble videreopplyst at antallet personer som satt «på kjennelse» ipolitiarresten, økte drastisk etter at oppussingsarbei-det ved Oslo Kretsfengsel startet. For å avhjelpedette ble det derfor inntil videre vedtatt å stoppe inn-taket av personer til soning i Oslo Kretsfengsel. Det-te har bedret situasjonen. Det ble opplyst at normal-situasjonen tidligere var 1.93 liggedøgn pr. innsattetter avsagt kjennelse. Før nyttår økte gjennomsnitt-lig liggetid til 2.93 døgn. Etter nyttår og frem til 2.april 1996 har liggetiden økt ytterligere til 8.7 døgn.Det ble opplyst at enkelte i den senere tid har måttetsitte opp til 28 døgn i politiarresten etter kjennelse,med andre ord har enkelte sittet en god måned i ar-resten fra han ble innbrakt til han ble overført etfengsel. At den innsatte sitter ti dager i politiarrestener ifølge det opplyste ikke uvanlig. Politiet må «ta endag om gangen», og kan derfor ikke informere deinnsatte om hvor lenge oppholdet i politiarresten vilvare. Det ble opplyst at forsvarerne gir informasjontil den innsatte om varetektssituasjonen.

Det ble opplyst at en ved vurderingen av hvemsom skulle overføres fra sentralarresten til et fengsel,prioriterer de innsatte som har sittet lengst i sentral-arresten. Det blir dessuten tatt et visst hensyn tilalder.

Medisinering i politiarresten er frem til nå fore-tatt av betjentene i politiarresten. Det ble gitt uttrykkfor at denne praksisen kunne være i strid med etrundskriv gitt av Helsetilsynet/Justisdepartementet.Det ble opplyst at det på sensommeren 1995 varopprettet et utvalg som skulle se på helsetjenesten ipolitiarresten. I slutten av 1995 hadde Justisdeparte-mentet opprettet et utvalg som skulle se på standar-den på cellene i politiarresten.

Det ble videre opplyst at forholdene i politiarres-ten ved Oslo politikammer var tatt opp av bydels-overlegen i et brev til Oslo politikammer.

Det er ingen tilsynsordning i politiarresten utover den tilsynsordning bydelsoverlegen har etterkommunehelsetjenesteloven. Denne tilsynsordnin-gen skal etter det som ble opplyst, ha fungert dårlig.

På spørsmål om man eventuelt var fremmed for enegen tilsynsordning, ble det sagt at en ikke var nega-tiv til det.

På spørsmål om politijuristene ble gjort opp-merksomme på forholdene i arrestene og mulig-hetene for å bli overført til et fengsel, var svaret ja.Uten at det ble sagt direkte, synes det også å gå fremat det ble tatt hensyn til «varetektssituasjonen» vedvurderingen av hvem som skulle fremstilles forfengsling/løslates.

På spørsmål om det var problemer med støy,unødvendig lys om natten, fikk en opplyst at de inn-satte nok kunne oppleve at nattesøvnen ble forstyr-ret. Lyset på den enkelte cellen kan slås av. Lysbry-teren er montert utenfor cellen og må betjenes av be-tjentene. Imidlertid er lyset i gangen alltid på. Inn-satte på celler hvor dørene har sprinkler har det såle-des ikke helt mørkt. I og med at betjentene åpnerkorridordører samt celleluker og dører i forbindelsemed inspeksjonene, vil det alltid være noe støy.Dette gjelder selv om de innsatte er skjermet fra in-speksjoner av sin celle hver halve time. Også prat/rop fra medinnsatte kan forstyrre.

Når det gjaldt varme, ble det opplyst at det er in-stallert et sentralvarmeanlegg med termostat. Pågrunn av «treghet i systemet» kan en imidlertid opp-leve at det periodevis er for kaldt, eventuelt forvarmt. For øvrig har de innsatte ulike behov og opp-fatninger. Det er derfor alltid klager på at det er forvarmt eller eventuelt for kaldt. Det er ikke mulighe-ter for individuell tilpasning av temperaturen. Det erheller ikke mulig å lufte på den enkelte celle.

Det ble understreket at situasjonen ved politi-arresten hadde vært problematisk også for de tilsatteetter at oppussingsarbeidet ved Oslo Kretsfengselble iverksatt. Bemanningen i politiarresten ble ikkeøkt, de tilsatte fikk derfor mye overtidsarbeid og be-lastningen ble stor - for stor. Dette har avspeilet seg iantall sykemeldinger. At det ble iverksatt tiltak for åfå overført flere innsatte fra politiarresten til fengsle-ne, var således påkrevd også av hensyn til de tilsatte.

Det ble opplyst at Oslo politikammer ikke bleformelt informert om oppussingsarbeidet ved OsloKretsfengsel før fire dager etter at arbeidet var påbe-gynt. Etter at problemene som følge av oppussings-arbeidet oppstod, ble det imidlertid tatt initiativ til etsamarbeid mellom politikammeret og Oslo Krets-fengsel. Dette samarbeidet skal ha fungert bra.

Om forholdene i politiarresten ved Bergen politi-kammer legger jeg til grunn følgende:

Arrestlokalene ligger i underetasjen til selvepolitihuset. Arrestlokalene er anslagsvis 400 kvm,og har til sammen 26 celler. Arresten er delt inn i envaretektsavdeling og en drukkenskapsavdeling.

Drukkenskapsavdelingen inneholder 11 celler.Disse cellene har ingen innredning bortsett fra enmadrass. Cellene har vann i form av en «fontene»,og et toalett som er en toalettpotte murt inn i en opp-


sats i hjørnet ved døren. Utskylling fra toalettet skjerav en betjent fra utsiden av cellen. Også «fontenen»blir styrt fra utsiden av cellen. Cellene er utstyrt medsprinkeldører.

Varetektsavdelingen inneholder 14 celler, samtet isolat. Varetektscellene har enkel innredning, dvs.en seng, et nattbord og en stol. Cellene har verkentoalett eller vask. Det er mulig å ha radio og TV påcellene. Radio og TV må den innsatte i tilfelle skaffeselv. Cellene er utstyrt med jerndører med luke.

Cellene er mellom 5,7 og 8 kvm store. Ingen avcellene har ordinære vinduer. Tre varetektscellerslipper dagslys inn gjennom pansrede vinduer somimidlertid ikke gir utsyn. Vegger, tak og gulv er i be-tong og er malt i nøytrale farger. Det er varmekableri gulvet og et sentrallufteanlegg. Det er ikke mulig ålufte individuelt på den enkelte celle. Lyset på denenkelte celle kan slås av, eventuelt kan lyset settes i«nattlysstilling». Lysbryteren er montert utenfor cel-len og må betjenes av arrestforvarerne. Lyset på gan-gen er alltid på. Innsatte hvor dørene har sprinklerhar det således ikke helt mørkt.

I drukkenskapsavdelingen blir det foretatt celle-inspeksjoner minst hver halve time. Det blir ikke fo-retatt regelmessige inspeksjoner på varetektsavde-lingen med mindre det er særskilt grunn til det.Varetektscellene er utstyrt med callinganlegg.

Det er en dusj i arresten, og et vaskerom hvor ar-restforvarerne kan vaske de innsattes tøy. Arrestenhar ingen luftegård. Det ble opplyst at bakgården påpolitikammeret ble benyttet for å gjennomføre luf-ting, og at de innsatte i alminnelighet får tilbud omlufting ca. 1/2 til 3/4 time hver dag. På grunn avfluktfaren gjennomføres luftingen ved at to og toinnsatte påsettes håndjern. Det ble opplyst at lufte-pausene er en prioritert oppgave, men at andre uopp-settelige prioriterte gjøremål noen ganger har forhin-dret at innsatte har blitt luftet. Det var ingen biblio-tektjeneste knyttet til arresten. Det var tilgang pålesestoff i form av tegneserier.

Det er et samtalerom ved arresten. Det er ingenfaste rutiner for besøk av pårørende. Så langt sommulig blir forholdene likevel lagt til rette for besøk.Besøkene blir ordnet via etterforsker. I de fleste til-feller gjennomføres besøket på etterforskernes kon-tor.

Det er telefoner i arresten. Den innsatte kan frittringe sin advokat. I tillegg gis innsatte adgang til totelefonsamtaler pr. uke.

Bortsett fra det fellesskapet som skjer i forbin-delse med lufting, ble det opplyst at det ikke er lagtopp til noen form for fellesskap mellom de innsatte.

Mat til de innsatte leveres fra Bergen landsfeng-sel. Politiarresten er utstyrt med et kjøkken hvor ma-ten varmes, kaffe blir kokt etc. Vask av sengetøym.m. utføres ved Bergen landsfengsel.

Arresten er bemannet med 16 arrestforvarere.Det er alltid minst to arrestforvarere til tjeneste iarresten. Det kreves ingen spesiell utdanning for å

inneha stillingen, men det ble opplyst at forvarerneblir valgt ut etter personlig skikkethet. Det ble videreopplyst at man ventet å ansette ytterligere to forvare-re etter nyttår.

Det ble understreket at arresten ved Bergenpolitikammer er en politiarrest. På grunn av plass-mangel i fengslene har imidlertid politiarresten sta-dig et belegg av innsatte som «sitter på kjennelse».Det ble opplyst at dette har vært et problem i flere år.Det ble utlevert statistikker som viste at innsatte i desenere årene kunne oppleve å sitte over 20 døgn ipolitiarresten. Gjennomsnittlig sittetid hadde de sisteårene vært mellom 9.68 og 10.94 døgn. Til tider harvaretektsbelegget vært så vidt stort at drukkenskaps-celler har måttet brukes for varetektsopphold.

Varetektssituasjonen skal ha blitt forverret fra1990 ved overgang/flytting fra Bergen kretsfengseltil Bergen landsfengsel. Ved skiftet fra kretsfengseltil fengsel ble landsfengselet pålagt å ta imot flerelangtidsfanger. Opprinnelig var det forutsatt atlandsfengselet skulle ha en varetektskapasitet på 48celler. Sommeren 1993 ble kvoten redusert til 40plasser. Det ble opplyst at dette skjedde uten atpolitikammeret ble trukket inn/informert om korres-pondansen som da pågikk mellom landsfengselet ogdepartementet. Reduksjonen i antall varetektscellerved landsfengselet skal ha ført til øyeblikkelig opp-hopning i arresten.

Det ble opplyst at varetektssituasjonen jevnlighar vært tatt opp med Justisdepartementet siden1991. I januar 1995 ble det avholdt et møte mellompolitikammeret, Bergen landsfengsel og departe-mentet. I forbindelse med møtet ble det bestemt åinnføre dobbeltbelegg i varetektscellene ved lands-fengselet. Ordningen trådte i kraft månedsskiftetaugust/september 1996. Dette skal ha bedret situa-sjonen. Det ble for øvrig opplyst at samarbeidet medlandsfengselet fungerte bra.

For å avhjelpe varetektssituasjonen har en for-søkt flere tiltak. Dels er det forsøkt å overflytte vare-tektsinnsatte til andre fengsler, som eksempelvisKristiansand, Stavanger, Molde og Ålesund krets-fengsel. Politikammeret fremhevet at dette var enlite hensiktsmessig løsning. Dette fordi det er langavstand til disse fengslene. Plassering her vanskelig-gjør etterforskningsarbeidet. Det oppstår dessutenproblemer i forhold til rettsfremstillinger, avhør,samtaler med forsvarer etc.

Politikammeret opplyste også at listen for brukav varetekt har vært søkt lagt så høyt som forsvarlig.I enkelte tilfelle har kammeret måttet utsette pågri-pelser som følge av den vanskelige varetektssitua-sjonen. Politikammeret presiserte at disse tiltakeneikke nødvendigvis er noen gode løsninger, og pektepå problemer som at løslatelse kan vanskeliggjøreetterforskningsarbeidet, at det kan skapes negativeringvirkninger i det kriminelle gjengangermiljøetm.m.

Politikammeret minnet om at rundskrivet med


den såkalte 5-dagersregel gitt av departementet/Fengselsstyret, formelt sett var opphevet. Politikam-meret forstod likevel departementet slik at dette ikkeskulle innebære noen realitetsforskjell med hensyntil bruken av politiarresten ved varetektsfengsling.Politikammeret regnet 5-dagersregelen fra pågripel-sestidspunktet.

Det ble opplyst at en ved vurderingen av hvemsom skulle overføres fra politarresten til et fengsel,prioriterte de innsatte som hadde sittet lengst i arres-ten. Det ble dessuten tatt et visst hensyn til alder,helseproblemer og andre spesielle forhold.

Medisinering i politiarresten ble foretatt avarrestforvarerne i henhold til forordning fra lege.Ved behov for helsekyndig personell ble den lokalelegevakten tilkalt.

Ut over den tilsynsordningen som tilligger kom-munelegen/fylkeslegen, blir det foretatt internt tilsynav politimesteren og ledelsen i ordensavdelingen.Fylkeslegen/kommunelegen hadde ikke vært på in-speksjon/besøk de senere år. På spørsmål om hvor-dan politiet stilte seg til en egen tilsynsordning, bledet svart at en mente at det ikke var behov for dette,men politimesteren ville ikke motsette seg det der-som det ble bestemt at tilsynsrådet for landsfengseletogså skulle ha tilsyn med politiarresten.

På spørsmål om politikammeret mottok mangeklager på oppholdet i politiarresten, var svaret nei.Kammeret hadde mottatt enkelte klager på at devaretektsinnsatte i politiarresten ikke mottok dag-penger. På spørsmål om den varetektsinnsatte villemottatt dagpenger om han utholdt varetekt i et feng-sel, var svaret ja.

På spørsmål om det var problemer med støy, fikken opplyst at dette ikke var noe stort problem. Druk-kenskapscellene var lagt til en egen del i arresten.Varetektsinnsatte som var plassert i celler nær druk-kenskaps-avdelingen, eller som utholdt varetekt i endrukkenskapscelle, kunne nok likevel oppleve støy.

Jeg finner grunn til å ta opp følgende rettsligespørsmål:

«4. Forholdet til nasjonal rett

Utgangspunktet etter fengselsloven av 12. desember1958 nr. 7 er at personer som er pågrepet eller vare-tektsfengslet, skal innsettes i fengsel. I lovens §9første ledd står det:

«I fengsel innsettes personer som skal uthol-de straff av fengsel, hefte eller militær arrest, ogpersoner som er pågrepet eller fengslet siktet foren straffbar handling, eller som av andre grunnerskal holdes i fengslig forvaring, jfr dog §10 førs-te og siste ledd og §12 annet punktum.»

I paragrafens fjerde ledd er det imidlertid åpnetfor å bruke politiarrestene ved varetektsfengsling.Her heter det:

«I påtrengende tilfelle kan personer som erpågrepet eller fengslet og som skal fremstilles

for domstol, politi eller annen offentlig myndig-het eller settes i anstalt, for kortere tid anbringesi arrest eller annet lokale under politimessig for-varing istedenfor fengsel.»

Departementet har vist til at lovforarbeidene ikkegir noen begrunnelse for unntaksbestemmelsen i §9fjerde ledd, men antar at det ikke er noe rettslig tilhinder for at den siktede i en kortere periode sitter ipolitiarresten dersom det av praktiske grunner ikkeer mulig å sette ham direkte i anstalt. Som eksempelpå forhold som kan begrunne kortere opphold ipolitiarresten, har departementet vist til manglendecelle- og transportkapasitet.

Jeg forstår fengselsloven §9 slik at den ikke ertil hinder for at den pågrepne blir holdt i politimessigforvaring inntil fremstilling for retten kan skje, menforutsetningen må være at det er uoppsettelige ellerpresserende grunner for dette, jf. lovens uttrykk «på-trengende». Jeg forstår fengselsloven §9 fjerde leddslik at vilkårene er strenge - det må dreie seg om et«påtrengende tilfelle» og oppholdet i politiarrestenskal vare i «kortere tid». Dette stiller krav til så velstyrken som arten av de hensyn som kan begrunneunntak fra hovedregelen - det skal ikke være kurantå ta i bruk politiarrestene. Således må det kreves atmyndighetene gjør det de kan for å hindre at deninnsatte blir sittende i politiarresten. Jo lenger deninnsatte holdes i politiarresten, jo større krav må stil-les til begrunnelsen for å ha ham der. Når departe-mentet har forstått lovens uttrykk «påtrengende»kun som en «henvisning til praktiske hensyn», og atplassmangel alene kan begrunne at varetektsinnsattehenvises til politiarrestene, antar jeg at det er å stillefor små krav. Alminnelig plassmangel kan i alle fallklart nok ikke være tilstrekkelig. Situasjonen ogmyndighetenes behov for å bruke politiarresten måvære utenom det vanlige. Det må med andre ord kre-ves at situasjonen er unormal, og at myndighetenehar gjort det de har kunnet for å løse problemet påandre måter.

Jeg viser også til prinsippet om at en varetekts-innsatt skal behandles som en ustraffet, og ikke dømtperson, og ikke skal «undergis andre innskrenknin-ger enn dem som er nødvendige for å sikre fengslin-gens øyemed og opprettholde orden og sikkerhet ianstalten», jf. NOU 1980: 28 om varetektsfengsling.Dette taler for en streng fortolkning av loven.

I NOU 1980: 28 er det således presisert at vare-tektsinnsatte skal «gis de rettigheter en fri person hari den grad det er mulig under frihetsberøvelsen ifengslet» (s. 80) Det heter deretter:

«Han kan drive med eget arbeid og egen næ-ring fra fengslet, han kan skaffe seg mat utenfra,han kan i stor grad utstyre sin celle som han vil.»

I fengselsreglementet av 12. desember 1961 kap.80 er det bestemt at reglene for domsinnsatte fåranvendelse på «så langt de passer». De varetektsinn-


satte er dessuten gitt spesielle rettigheter etter feng-selsloven, jf. bl.a. lovens §51 om retten til å utførearbeid, og §52 om retten til besøk og lesestoff.

I politiarrestene i Bergen og Oslo synes mulighe-tene for å nytte slike rettigheter å være avskåret. Og-så hensynet til likebehandling taler mot å henviseenkelte varetektsinnsatte til politiarresten istedenforfengsel.

Det må understrekes at politiarrestene ikke er be-regnet på opphold i lengre tid, og slike opphold kanlett representere et uforholdsmessig inngrep. Dettekom frem under befaringene ved politiarrestene iOslo og Bergen, og ble understreket av tjenestemen-nene begge steder. Det må uten tvil kunne fastslås atstandarden i de to besøkte politiarrestene i hvert fallikke kan forsvare lengre opphold.

Som det fremgår under pkt. 3, er cellene i politi-arrestene i Oslo og Bergen spartansk innredet elleruten innredning overhodet. Det er ikke mulighet forutsyn fra noen av cellene verken i Oslo eller Bergen.Ved Bergen politikammer var det kun tre av cellenesom i det hele tatt hadde ordinære vinduer hvordagslys kunne slippe inn. De andre cellene i Bergenhadde ikke vinduer i det hele tatt. Verken ved arres-ten i Oslo eller Bergen var det mulig å regulere tem-peraturen i den enkelte celle særskilt, og det var hel-ler ikke mulighet for å lufte på den enkelte celle. Nårdet gjelder støy, synes forholdene å være bedre iBergen enn i Oslo. Både fra besøket ved Oslo ogBergen ble det imidlertid notert at de innsatte kunneoppleve at nattesøvnen ble forstyrret. I politiarrestenved Bergen politikammer var det, i motsetning til ar-resten ved Oslo politikammer, mulighet for å haradio og TV. Slikt elektrisk utstyr måtte den innsattei tilfelle skaffe selv. Så vidt jeg forstår, er det ingenbibliotektjeneste knyttet til politiarrestene i Osloeller Bergen. Begge steder var det begrensede mu-ligheter for telefonkontakt med pårørende. Tilsva-rende gjaldt mulighetene for å ta imot besøk. Verkenved politiarresten i Oslo eller i Bergen var det lagtopp til noen form for fellesskap mellom de innsatte.Når det gjaldt lufting, synes utgangspunktet i Oslo åvære at de innsatte ikke luftes, mens de innsatte iBergen ble luftet i bakgården når tjenesten tillot det.Ordningen i Bergen var at de innsatte av sikkerhets-messige grunner ble luftet to og to, sammenbundetmed håndjern. Dette er en ordning som kan virkeunødvendig belastende og etter omstendighetene velogså nedverdigende.

Heller ikke bemanningen var basert på at de inn-satte skulle oppholde seg i arresten over lengre tid.De innsattes mulighet for kontakt med personaletvar derfor begrenset.

I arresten ved Oslo politikammer ble det iverk-satt enkelte tiltak for å avhjelpe den vanskelige si-tuasjonen som oppstod som følge av byggearbeideneved Oslo Kretsfengsel våren 1996. Befaringen visteimidlertid at tiltakene var svært begrensede, og at deikke på noen måte kunne antas å føre til en standard-

økning tilsvarende forholdene i et fengsel, jf. detsom er anført om dette i referatet ovenfor under pkt.3.

Også departementet synes å mene at politiarres-tene ikke er noe tilfredsstillende alternativ til feng-sel. I rundskriv G-63/89, Fst 24/89 og Fst 13/93 bledet bestemt at de varetektsinnsatte ikke skulle sittemer enn fem døgn i politiarresten. Jeg har merketmeg at 5-dagersregelen formelt sett er opphevetgjennom Fengselsstyrets rundskriv Fst 7/94. I rede-gjørelsen hit har departementet imidlertid fremhevetat dette ikke medførte «noen reell endring i Feng-selsstyrets standpunkt om at de innsatte skulle over-føres så snart som mulig og, om praktisk gjennom-førbart, innen fem døgn etter innsettelsen». Departe-mentet har videre understreket at det kun er i «eks-traordinære tilfeller» den innsatte «skal sitte overfem døgn i politiarresten».

Departementet synes i saken her å ha lagt tilgrunn at 5-dagersregelen skal regnes fra innsettelseni politiarresten. Oslo politikammer synes, i motset-ning til Bergen politikammer, å ha lagt en annen for-ståelse til grunn. Inntrykket herfra var at Oslo politi-kammer regnet 5-dagersregelen, og dermed antallsittedøgn i politiarresten, fra varetektskjennelsen(slik det for øvrig var lagt opp til i det første rund-skrivet om saken, G-63/89). Jeg viser her til at detunder besøket ble notert at gjennomsnittlig sittetidble beregnet «etter avsagt kjennelse», jf. pkt. 3 omdette.

Det er utilfredsstillende om 5-dagersregelen blirforstått ulikt av Justisdepartementet og enkeltepolitikamre. Det kan være grunn til å spørre om dettekan ha ført til at departementet har operert med forlave talloppgaver. Jeg må be departementet avklaredette, og gjøre det som er nødvendig for å sikre atpolitiet og departementet forstår regelverket likt. Enannen sak er at også opphold i fem dager i politi-arrest normalt vanskelig kan aksepteres, og at detderfor kan spørres om det er riktig å operere med enslik regel, jf. under pkt. 6 om dette.

Selv om det er enighet om at politiarrestene ikkebør brukes til varetektsfengsling, kan det spørres omfengselsmyndighetene har gjort tilstrekkelig for å re-dusere eller stanse bruken. Jeg er tilbøyelig til åmene at det fra fengselsmyndighetene ikke har værtgjort tilstrekkelig i denne henseende. Mitt utgangs-punkt er her noe strengere enn det departementet måantas å ha lagt til grunn, jf. det jeg har fremholdtovenfor om forståelsen av fengselsloven §9 fjerdeledd.

Varetektssituasjonen på Østlandet våren 1996 erforklart med byggearbeider ved Oslo Kretsfengselkombinert med et særlig høyt antall varetektsinn-satte første kvartal. Situasjonen skal imidlertid nåvære bedret. Antall varetektsinnsatte skal igjen væretilbake til «det normale», og byggearbeidene vedOslo Kretsfengsel skal være avsluttet.

Et sentralt punkt i vurderingen av myndighetenes


håndtering av disse forhold er om de har hatt mulig-het for å forutse den situasjonen som har oppstått, ogom de har gjort tilstrekkelig for å unngå plassproble-mer.

Når det gjelder Østre fengselsdistrikt, må detuten videre kunne konstateres at fengselsmyndig-hetene må ha vært klar over at byggearbeidene vedOslo Kretsfengsel ville kunne skape plassproblemer,og det ble da også satt i verk flere tiltak for å minskeproblemene. Av redegjørelsen fra Oslo Kretsfengsel22. mai 1996, som fulgte departementets svar hit,går det frem at 87 celler ved Oslo Kretsfengsel blestengt. Østre fengselsdistrikt forpliktet seg samtidigtil å skaffe 72 erstatningsplasser. Av departementetsbrev til Direktøren for Østre fengselsdistrikt 26. sep-tember 1995 går det frem at erstatningsplassene bleskaffet ved at Ullersmo landsfengsel gjenåpnet M-fløyen med 15 plasser, avdeling C ved Oslo Krets-fengsel utvidet kapasiteten med 10 plasser, VestreSlidre arbeidskoloni utvidet kapasiteten med 10plasser og 10 plasser ble stilt til disposisjon fra Søn-dre fengselsdistrikt. I tillegg skulle 27 plasser «skaf-fes til veie ved å utnytte ledig kapasitet ved de øvri-ge anstalter i distriktet». Etter departementets bereg-ningsmåte var antall erstatningsplasser således 15færre enn det antall celler som ble stengt.

Jeg kan ikke fullt ut følge departementet når ut-nyttelsen av ledig kapasitet synes å bli likestilt medreell tilføring av nye plasser. Dette trenger i så fallen nærmere forklaring. Gjenåpningen av avdelingenved Ullersmo landsfengsel og Oslo Kretsfengel,samt de plasser som ble stilt til rådighet ved VestreSlidre arbeidskoloni og i Søndre fengselsdistrikt, sy-nes å innebære en reell kapasitetsøkning. De 27 plas-sene som departementet opererer med ut over dette,synes imidlertid å være plasser som allerede var til-gjengelige, og som således utgjorde en «reserve».Det er selvsagt ikke i seg selv noe å si på at disseplassene ble fylt opp. Men plassantallet, dvs. kapasi-teten, ble ikke av den grunn større, og man fikk dess-uten mindre å gå på i tilfelle antallet varetekter skul-le bli høyere enn beregnet. Man brukte med andreord opp den «reserven» som disse plassene represen-terte. Slik saken er opplyst, kan det synes som omdette har vært en viktig årsak til de problemene somoppstod da behovet for varetektsplasser ble størreenn antatt.

Jeg har ikke grunnlag for å gå nærmere inn påholdbarheten av de beregninger som lå til grunn fordepartementets antakelser, men nøyer meg med åpåpeke at departementet foretok et valg - et valg sominnebar at kapasiteten i fengslene ble bedre utnyttet,samtidig som man hadde mindre å stå imot med daantallet varetektsinnsatte økte.

I ettertid kan det spørres om ikke fengselsmyn-dighetene burde ha tatt mer hensyn til at behovet forvaretektsplasser kunne vise seg å stige. At det tiltider kan fremkomme topper i antall varetektsinnsat-te, f.eks. i forbindelse med massearrestasjoner, er

noe fengselsmyndighetene alltid må være forberedtpå. Således synes problemene ved Østre fengselsdi-strikt ikke å være noe engangstilfelle. Varetektsinn-satte i politiarrestene synes tvert imot å ha vært et til-bakevendende problem i flere år. Allerede ved de-partementets rundskriv G-24/89 ble det iverksatt til-tak for å søke å avhjelpe den vanskelige varetektssi-tuasjonen. Tiltakene der er ikke begrunnet i ekstraor-dinære forhold. Departementet erkjenner videre at 5-dagersregelen «til tider» har vært vanskelig å over-holde. Departementets redegjørelse viser at det varen gjennomsnittlig sittetid på 18.5 døgn ved politiar-resten i Bergen i mai måned 1996.

Den vanskelige situasjonen i Bergen fremgår og-så av notatet fra befaringen der, jf. pkt. 3. Det visesher til at det har vært et problem gjennom flere år atinnsatte «sitter på kjennelse». Problemet skal jevnligha vært tatt opp med Justisdepartementet siden 1991,og det ble opplyst at gjennomsnittlig sittetid de sisteårene har vært mellom 9.68 og 10.94 døgn. Enkelteinnsatte har sittet over 20 døgn i politiarresten, og tiltider har varetektsbelegget vært så vidt høyt at druk-kenskapsceller har måttet tas i bruk. På spørsmål omdrukkenskapscellene i tilfelle ble utstyrt med ekstrainnredning, f.eks. med seng, eller stol, var svaret frapolitikammeret nei.

I rundskriv Fst-24/89 gav Fengselsstyret full-makt til å fremskynde løslatelsestidspunktet fordomsinnsatte i medhold av fengselsloven §45. Deter noe uklart i hvilken grad samme virkemiddel bleforsøkt brukt da den problematiske varetektssitua-sjonen oppstod på Østlandet våren 1996, selv omJustisdepartementet i redegjørelsen hit generelt opp-lyser at innsatte i en del tilfeller er blitt løslatt «likefør ordinær tid». Det er heller ikke opplyst om dettevirkemiddelet er forsøkt brukt i Bergen. Til tross forat politiarresten i Bergen gjennom flere år har hatt engjennomsnittlig sittetid over fem døgn, synes lite åha vært gjort, bortsett fra at det i august/september1996 ble innført dobbeltbelegg ved Bergen lands-fengsel. Jeg har ikke i denne sammenheng funnetgrunn til å gå inn på om dette er en god løsning fan-gebehandlingsmessig sett. Jeg har for øvrig merketmeg at varetektskapasiteten ved Bergen landsfengselsynes å ha vært redusert i en problematisk varetekts-periode. Under besøket ved Bergen politikammerble det således opplyst at varetektskapasiteten vedlandsfengslet ble redusert fra 48 til 40 celler somme-ren 1993.

Samlet sett representerer bruken av politiarreste-ne i Oslo og Bergen til varetektsinnsatte et betydeligproblem både i forhold til rettssikkerheten og dekrav som generelt må stilles til behandling av innsat-te. Problemene har i større eller mindre grad eksis-tert i en årrekke, og myndighetene har vært klar overdette. De tiltak som har vært satt i verk, har vært fåog utilstrekkelige. Byggearbeidene ved Oslo Krets-fengsel og omdisponeringer ved Bergen kretsfengselhar bidratt til å forverre situasjonen. Mitt inntrykk er


således at myndighetene ikke har tatt problemet medvaretektsinnsatte i politiarrestene alvorlig nok. Somjeg kommer tilbake til avslutningsvis under pkt. 6,må jeg be Justisdepartementet nå sette i verk tiltaksom sikrer at bruken av politiarrestene begrenses ogi praksis ikke blir brukt til «vanlige» varetektsopp-hold.

Det har lenge vært etablert tilsynsordninger vedalle fengsler. Tilsvarende ordninger er ikke etablertfor politiarrestene. Departementet har opplyst at fyl-keslegen er berettiget til å inspisere arresten. Underbesøkene i politiarrestene ved Oslo og Bergen politi-kamre var inntrykket imidlertid at denne tilsynsord-ningen hadde liten praktisk betydning. Etter minoppfatning er det betenkelig at det ikke synes å væreetablert noen permanent og effektiv tilsynsordningved politiarrestene. At arrestene blir underlagt tilsyn,og at de innsatte har andre enn politiet å henvendeseg til dersom de mener at forholdene ikke er til-fredsstillende, er viktig. Jeg er kjent med at tilsyns-ordningen for fengslene for tiden er til vurdering.Jeg går ut fra at også spørsmålet om en tilsynsord-ning i politiarrestene nå vil bli vurdert.

5. Forholdet til internasjonal rett

Justisdepartementet har på spørsmål herfra vurdertbruken av politiarrestene ved varetektsfengsling iforhold til Norges internasjonale forpliktelser, og dasærlig EMK art. 3 og SP art. 7.

EMK art. 3 lyder i norsk oversettelse:

Ingen må bli utsatt for tortur eller for umennes-kelig eller nedverdigende behandling eller straff.

SP art. 7 første punktum lyder i norsk oversettel-se:

Ingen må utsettes for tortur eller for grusom,umenneskelig eller nedverdigende behandling ellerstraff.

Med den konklusjon jeg ovenfor har trukket omforholdet til norsk rett, er det ikke nødvendig formeg å gå detaljert inn på forholdet til menneskeret-tighetene. Uansett må det kreves at norsk politi ogfengselsvesen følger en praksis som klart er i sam-svar med de minimumskrav som følger av de inter-nasjonale menneskerettighetsforpliktelser Norge erbundet av. Jeg tenker da både på de konvensjonerNorge er bundet av og de anbefalinger som følger avbl.a. De europeiske fengselsregler.

På bakgrunn av departementets redegjørelse viljeg likevel nevne at det neppe er grunn til å tro at detfortsatt vil bli stilt som et nødvendig vilkår etterEMK art. 3 og SP art. 7 at lidelsen skal være tilsiktet.Det avgjørende må være den virkning lidelsen har,jf. EMD 25 Irland mot UK A/25 (1978) para. 165 og167. Når det gjelder lidelsens art, må det videre væreklart at ikke bare fysisk, men også mental (ikke-kor-

porlig) påvirkning fra omgivelsene kan representereet forhold som er i strid med EMK art. 3.

Avgjørende i forhold til EMK art. 3 blir såledeshvordan innsettelsesforholdene fremstår for denfengslede. For å ta standpunkt til dette må forholde-ne i det enkelte tilfelle vurderes helt konkret, jf.kommisjonsavgjørelsene Rach mot Danmark(10263/83 DR 41 s. 149) og X mot Danmark (8395/78 DR 27 s. 50). I disse sakene ble momenter somlengden på oppholdet i varetektscellen, formåletmed isolasjonen, grovheten av den forbrytelsen fan-gen var siktet for og fangens individuelle situasjontrukket frem som relevante momenter. Videre bledet lagt vekt på cellenes innredning og tilgangen tilradio, TV og bøker. Også forhold som kontakt medomverdenen og fengselspersonalet, samt mulighete-ne for lufting ble trukket frem. Tilsvarende for såvidt gjaldt sanitærforholdene, dvs. mulighetene fortoalettbesøk og dusj. Kommisjonsorganene fremhe-vet dessuten at fullstendig isolasjon uten tvil kunneødelegge personligheten og dermed den psykiskehelbredstilstand, og at isolasjonsvaretektsfengslingderfor ikke var akseptabelt.

Som departementet har påpekt, er konvensjons-organenes praksis streng når det gjelder fengselsfor-hold. Særlig sett på bakgrunn av europarådsorgane-nes praksis når det gjelder EMK art. 3, må det leggestil grunn at bruk av politiarrestene til varetekstopp-hold i et slikt omfang som har funnet sted, i alle fallikke kan karakteriseres som uproblematisk. Somnevnt over under pkt. 3 og 4, er de fleste cellene ipolitiarrestene spartansk innredet eller uten innred-ning overhodet. Det er ikke mulighet for utsyn fracellene. Den innsatte har ikke mulighet for å ta i motfamiliebesøk. Særlig ved politiarresten i Oslo er detogså begrenset tilgang til telefon. Den innsatte harikke mulighet for fellesskap med andre fanger, luf-tingsmulighetene er begrenset og det er ikke tilgang,eventuelt begrenset tilgang til radio, TV og aviser.Nattesøvnen kan bli forstyrret, og den innsatte fårofte ikke vite hvor lang tid som kan gå før han bliroverført til fengsel. Selv om hvert av disse forhol-dene isolert sett ikke trenger å være avgjørende i for-hold til EMK art. 3, kan de i sum ha betydelig vekt.Det er således forholdene sett under ett som er av-gjørende, og jo lenger oppholdet i politiarrestenvarer, og jo færre tiltak som er iverksatt for å ivaretade langtidsinnsattes interesser, jo mer problematiskblir forholdet til menneskerettighetsbestemmelsene.Undersøkelsen har avdekket at enkelte innsatte had-de sittet opptil 5-6 uker i politiarresten. Dette er uak-septabelt lang tid.

Departementet har også vurdert bruken av politi-arrestene for varetektsfanger i forhold til SP art. 10(1). Bestemmelsen lyder i norsk oversettelse:

«Alle som er berøvet friheten, skal behandleshumant, og med respekt for menneskets iboendeverdighet.»


Så vidt jeg kjenner til, foreligger det lite praksisknyttet til SP art. 10 (1) som direkte gjelder vare-tektsfengsling. Bestemmelsen oppstiller imidlertiden lavere terskel for konvensjonsbrudd enn hva somer tilfelle både etter EMK art. 3 og SP art. 7. Bestem-melsen er dessuten forstått slik at den også stilleropp forpliktelser for den enkelte stat til å sikre til-fredsstillende forhold, jf. Nowak: Commentary onICCPR, Kehl, Strasbourg, Arlington 1993, s. 188-189. Mens EMK art. 3 og SP art. 7 regulerer hvaman ikke kan gjøre, pålegges myndighetene vissepositive plikter gjennom SP art. 10. Dette vil typiskgjelde tilfredsstillende mat, klær, kommunikasjonmed andre, bevegelsesmuligheter og sanitærfasilite-ter. Dette er antatt å være minimumskrav som må til-fredsstilles uavhengig av tilgjengelige offentligemidler, jf. Nowak: Commentary on ICCPR, Kehl,Strasbourg, Arlington 1993, s. 186-189.

Som det fremgår, har jeg ikke grunnlag for åkonstatere at den bruken av politiarrester som harfunnet sted, er direkte i strid med våre konvensjons-forpliktelser, men nøyer meg med å påpeke en delforhold som gjør bruken tvilsom og problematisk. Etgenerelt utgangspunkt bør som nevnt være at norskemyndigheter på dette og andre områder søker å for-holde seg på en måte som klart ligger innenfor deminstekrav menneskerettighetskonvensjonene set-ter.

Jeg minner til slutt om at den Europeiske tortur-komiteen i rapporten fra sitt Norgesbesøk i 1993 hartatt opp spørsmålet om manglende utrustning av cel-lene ved politiarresten ved Oslo politikammer, så velsom bruken av politiarrestene til varetektsfengselmer generelt. Fra rapporten siteres:

«133 Material conditions of detention in thepolice establishments visited were adequate andin certain cases could even be described as good.That said, the CPT is concerned by the fact thatmattresses and blankets are routinely withheldfrom detainees kept overnight in police stationsuntil they appear in court and that many of thepolice cells seen by the CPT’s delegation werenot equipped with a means of rest (e.g. fixedchair or bench); the Committee has made recom-mendations on these two questions. Further, callsystems were rarely found in police cells; theCommittee has suggested that all police cells inNorway be equipped with such a system.»

Og videre:

«2. Condition of detention in policeestablishments

recommendations– in cases where a detainee is, or becomes,

highly agitated, the police should immediate-ly contact a doctor and act in accordance withhis opinion (paragraph 20);

– precise instructions to be issued to the policein order to ensure that, in cases of in corporeconcealment of drugs, the necessary steps aretaken solely under the responsibility of a me-

dical authority, which should make a diagno-sis and choose the appropriate treatment,staff and setting (paragraph 25);

– any person required to spend the night in po-lice custody in Norway to be provided with aclean mattress and blankets (paragraph 28);

– steps to be taken to ensure that material con-ditions in police cells meet the requirementset out in paragraph 16 of the report (para-graph 28);

– steps to be taken to ensure that persons re-manded in custody in Norway are not keptfor prolonged periods in police establish-ments (paragraph 28).

comments– the ventilation (air conditioning) at Oslo Po-

lice Headquarters appeared to need improve-ment (paragraph 22);

– persons in police custody at Oslo PoliceHeadquarters claimed to have received not-hing to eat or drink until they had been detai-ned for some 24 hours (paragraph 24);

– it would be desirable for improvements to bemade as regards access to natural light in thedetention cells at Asker & Baerum PoliceHeadquarters at Sandvika (paragraph 26);

– it would be desirable for all police cells inNorway to be equipped with a call system(paragraph 28).»

Jeg har merket meg at det i et internt notat forpolitiarresten ved Oslo politikammer gitt i 1996 erbestemt at innsatte «som etter innbringelsen sittermere enn 4 timer, og som kan forventes å sitte leng-re, - skal få utlevert madrass på cellen», med mindreden innsatte er i så «dårlig forfatning» at utleveringanses uhensiktsmessig. Ut over dette er det ikke opp-lyst i hvilken grad komiteens påpekninger er fulgtopp. For fullstendighetens skyld ber jeg derfor de-partementet gi nærmere opplysninger om dette.

6. Oppsummering og konklusjon

Som det fremgår, har jeg på flere punkter funnetgrunnlag for å kritisere bruken av politiarrestene.Kritikken bygger først og fremst på de krav som måantas å følge av fengselsloven. I tillegg antas at bru-ken av politiarrestene reiser problemer også i for-hold til internasjonale bestemmelser.

De beste grunner taler etter mitt skjønn for atpolitiarrestene overhodet ikke blir brukt til interne-ring etter at rettens kjennelse om bruk av varetekt fo-religger. Også før dette tidspunkt bør politiarrestenekun brukes der det er «uoppsettelige eller presseren-de grunner for dette» - fengselslovens §9 fjerde leddfremstår som en unntaksbestemmelse. Den pågrepneskal med andre ord ikke automatisk bli sittende ipolitiarresten inntil rettens kjennelse foreligger. Deter særlig grunn til å ha dette for øye i de tilfeller derfremstilling for retten ikke kan skje senest dagenetter pågripelsen, jf. straffeprosessloven §183 førsteledd.


Jeg må etter dette be Justisdepartementet sørgefor at bruken av politiarrestene begrenses og bringesi samsvar med loven og etter de retningslinjer som erlagt til grunn ovenfor. Om mulig bør det utarbeidesen særskilt beredskap for uforutsette og plutseligestigninger i varetektsbehovet som følge av masse-arrestasjoner eller andre særlige forhold, slik at manogså i slike situasjoner kan unngå å bruke politi-arrestene ut over det strengt nødvendige.

I pkt. 4 har jeg påpekt som en mangel at arreste-ne ikke synes å ha noen tilsynsordning som fungerer.Jeg ber om at også dette spørsmålet blir vurdert.

Jeg minner til slutt om den uklarhet som synes åherske når det gjelder innholdet av «5-dagersrege-len». Som påpekt under pkt. 4 bør departementetsørge for at regelverket blir forstått likt i så veldepartementet som de enkelte politikamre. Jeg antarimidlertid at det vil være mindre aktuelt å opereremed en slik regel med den begrensede bruk av politi-arrestene som etter det ovennevnte skal legges tilgrunn. Regelen vil lett kunne gi inntrykk av at opp-hold i politiarresten inntil fem dager generelt erakseptabelt, men det er ikke tilfellet. Endelig nevnerjeg at det er viktig å etablere meldingsrutiner, slik atdepartementet til enhver tid har oversikt over brukenav politiarrestene, i alle fall når det gjelder oppholdsom ikke er helt kortvarige.

Saken er med dette avsluttet herfra, men jeg berom å bli holdt orientert om hva departementet videreforetar seg.»

I brev 11. november 1997 opplyste Justis-departementet at spørsmålet om hva som ligger i vil-kåret «påtrengende tilfelle» i fengselsloven §9 fjer-de ledd var forelagt departementets lovavdeling,som sluttet seg til ombudsmannens tolking av be-stemmelsen. Departementet satte nå som målsettingat overføring fra politiarresten til ordinære varetekts-avdelinger skal skje samme døgn som fengslings-kjennelsen blir avsagt, og at Fengselsstyret i nærfremtid skulle sende ut et brev til alle fengselsdirek-tørene om «ytterligere justeringer av balansen mel-lom dom og varetekt», om aksept av lavere kapasi-tetsutnyttelse og om administrativ tilrettelegging avsamspillet med politiet. Departementet opplyste og-så at det arbeidet med et rundskriv om «innholdet ivaretektsregimet, spesielt med tanke på dem som sit-ter lenge i varetekt».

I brev 23. januar 1998 påpekte jeg at det blantdepartementets tiltak syntes å mangle en bered-skapsplan for uforutsette og plutselige stigninger ivaretektsbehovet. Jeg bad departementet vurdere åutarbeide en slik plan. Jeg påpekte også at jeg i minuttalelse hadde stilt meg kritisk til at den pågrepneautomatisk blir holdt i politiarresten inntil rettenskjennelse foreligger. Jeg bad departementet se nær-mere på dette punkt, og uttalte at en med fordel kun-ne vurdere å overflytte den pågrepne til ordinærvaretektsavdeling når forholdene tillater det. Avslut-

ningsvis gjentok jeg at det er betenkelig at det ikkeer etablert en effektiv og permanent tilsynsordningmed politiarrestene.

2.Fri sakførsel i ankesak om ombytting av

sikringsmidler(Sak 96-1447)

Justisdepartementet stadfestet fylkesmannens avslagpå As søknad om fri sakførsel for lagmannsretten ien ankesak om ombytting av sikringsmidler. Det blelagt avgjørende vekt på at saken var tapt i første in-stans og at det i slike saker føres en restriktiv prak-sis, jf. rettshjelploven av 13. juni 1980 nr. 35 §17. -Ombudsmannen uttalte at vedtaket om ombytting avfri sikring til lukket sikring var en frihetsberøvelseav svært inngripende karakter. Det ble også vist tilden begrunnelsen som departementet selv hadde gitti rundskriv G-27/92 for en mer liberal praksis i sik-ringssaker. Selv om det ikke var grunnlag for å antaat departementets vedtak kom i strid med art. 5 fjer-de ledd i Den Europeiske Menneskerettighetskon-vensjon, fant ombudsmannen likevel grunn til å reisespørsmål om departementet i et tilfelle som det fore-liggende burde innvilge fri sakførsel for å styrke til-liten til den avgjørelse som var truffet om ombyttingav sikringsmidler. Departementet ble bedt om å vur-dere saken på ny. Etter ny vurdering omgjorde de-partementet vedtaket og innvilget fri sakførsel.

Fylkesmannen i Rogaland avslo As søknad omfri sakførsel i ankesak for lagmannsretten om prø-ving av gyldigheten av vedtak om ombytting av frisikring til lukket sikring. As advokat påklaget avsla-get til Justisdepartementet, som opprettholdt avsla-get. Fra departementets vedtak siteres:

«Departementet har behandlet søknaden etterrettshjelploven §17 annet ledd. Ved vurderingenav om fri sakførsel skal innvilges skal det særliglegges vekt på sakens art, den betydning sakenhar for søkers personlige forhold, mulighetenefor å vinne frem med saken og sakens prinsipiel-le interesse. Det har vært ført en særlig restriktivpraksis når det gjelder fri sakførsel for ankein-stansen, der søker har tapt i første instans. Dethar imidlertid vært ført en mer liberal praksis nårdet gjelder saker vedrørende sikring, jf rundskrivG-27/92 om fri rettshjelp i saker om benådningog sikring. Dette gjelder særlig der det kan reisestvil om vilkårene for sikring fortsatt er til stede.Etter en samlet vurdering av sakens opplysningerfinner departementet at det ikke foreligger slikesærlige grunner som skulle tilsi innvilgelse av frisakførsel i to instanser. Det er ved avgjørelsensett hen til sakkyndiges uttalelse om at det fort-satt vil være behov for sikring og at søkerens ne-gative holdning til permisjoner etter det opplystehar vanskeliggjort frisikringsarbeidet. Det er og-så lagt vekt på at saken er tapt i første instans.Departementet har forståelse for at saken er avstor personlig og velferdsmessig betydning for


søker, men finner likevel ikke at det er rimelig atdet offentlige betaler for bistanden i lagmanns-retten.»

As advokat brakte saken inn for ombudsmannen.I klagen viste advokaten til ombudsmannens uttalel-se i sak 95-1321 inntatt i årsmeldingen for 1996s.33. Ifølge advokaten støttet uttalelsen As krav omfri sakførsel i foreliggende sak. Fra klagebrevet site-res videre:

«Jeg henleder også oppmerksomheten tilOslo byretts dom hvor retten på bakgrunn av pre-missene for sikring i dom av 5.4.94 og grunnla-get for ombytting fra fri sikring til lukket sikring,påpeker at dette sammenholdt med tidsperspekti-vet kunne føre til et åpenbart urimelig resultat forsaksøker. Når så A får beskjed om at det ikke blearbeidet med noe frisikringsopplegg, burde detabsolutt være grunnlag for ham til å få prøve sa-ken på ny ved Borgarting lagmannsrett. Herun-der bør det kunne ha betydning at han ikke bleidømt saksomkostninger ---».

Saken ble forelagt departementet som uttalte:

«Det spesielle i sak 95-1321 B.5 AD var atde sakkyndiges uttalelser indikerte at det faktiskkunne være et spørsmål om grunnvilkårene forsikring var til stede. I nærværende sak er det ikkebestridt at grunnvilkårene for sikring foreligger.Spørsmålet gjelder åpen eller lukket sikring.Ombudsmannens uttalelse i sak 95-1321B.AD erderfor vurdert i lys av at omstendighetene i de tosaker ikke er identiske. Departementet har av-gjort nærværende sak etter en samlet vurdering,herunder har man iakttatt rundskriv G-27/92 omfri rettshjelp i saker om benåding og sikring.Man har ved avgjørelsen vektlagt de sakkyndi-ges uttalelse om at det fortsatt vil være behov forsikring, og at søkers negative holdning til permi-sjoner etter det opplyste har vanskeliggjort fri-sikringsarbeidet. Det er videre lagt vekt på at sø-ker tapte saken i første instans. I begge saker hardepartementet altså foretatt en konkret vurde-ring. Faktiske forskjeller har imidlertid ført tilforskjellig resultat.»

Når det gjaldt eventuell betydning av premissenei Oslo byretts dom 15. desember 1995, jf. anførslenei klagen hit, bemerket departementet:

«--- at man i relasjon til spørsmålet om inn-vilgelse av fri sakførsel har forholdt seg til doms-slutningen. Oslo byrett frifinner Staten v/Justis-departementet. Det faktum at saken er tapt i førs-te instans er et selvstendig moment for å avslå frisakførsel i forbindelse med anke, og inngår na-turlig i den helhetsvurdering som foretas. Detfaktum at Oslo byrett i sine premisser uttaler atmanglende frisikringsopplegg hensett til tidsper-spektivet kan føre til et urimelig resultat for sø-ker, kan derfor ikke tillegges avgjørende vekt.Man skal i den forbindelse bemerke at departe-mentet i sitt avslag har lagt til grunn at det er sø-kers negative innstilling til permisjoner som harvanskeliggjort frisikringsarbeidet. Heller ikkebyrettens avgjørelse av saksomkostningsspørs-målet kan av grunner som ovenfor nevnt tilleg-

ges avgjørende vekt i relasjon til spørsmålet omfri sakførsel for ankeinstansen.»

Etter å ha mottatt tilleggsmerknader fra As advo-kat, uttalte jeg i mitt avsluttende brev til departemen-tet:

«Den aktuelle bestemmelse i foreliggendetilfelle er rettshjelploven §17 annet ledd somhadde følgende ordlyd på det tidspunkt fylkes-mannen og departementet behandlet søknaden:

«Fri sakførsel skal bare gis når søkeren fyllerde økonomiske vilkår i §8, jfr. §10, og fylkes-mannen etter en samlet vurdering finner det ri-melig. Ved vurderingen skal det særlig leggesvekt på sakens art, den betydning saken har forsøkerens personlige og velferdsmessige forhold,hans mulighet for å vinne fram med sin sak ogsakens eventuelle prinsipielle interesse.»

Det er ikke bestridt at A oppfyller de økonomis-ke krav i rettshjelploven §8.

Departementet stadfestet fylkesmannens avslagpå fri sakførsel under henvisning til at departementetetter en samlet vurdering ikke fant at det forelå slikesærlige grunner som skulle tilsi at det offentlige dek-ket utgiftene til fri sakførsel i to instanser. Departe-mentet la vekt på sakkyndiges uttalelse om at detfortsatt vil være behov for sikring og at As negativeholdning til permisjoner etter det opplyste haddevanskeliggjort frisikringsarbeidet. Departementet laogså vekt på at A tapte saken i første instans, og athan hadde fått innvilget fri sakførsel for byretten.

Oslo byrett uttalte imidlertid i sine premisser:

«Sett på bakgrunn av premissene for sikring idom av 05.04.94, s. 14, og grunnlaget for ombyt-ting av frisikring til lukket sikring vil tidsper-spektivet kunne føre til et åpenbart urimelig re-sultat for saksøkeren.»

Jeg forstår det slik at det her siktes til følgendeavsnitt på s. 14 i premissene for sikringsdommen av5. april 1994:

«De sakkyndige har uttalt at det ideelle sik-ringsopplegg for tiltalte ville være en vernet til-værelse med en klar ytre struktur og med et visstkontrollinnslag over lang tid. En slik tilværelseeksemplifiseres som et arbeidsopplegg, kombi-nert med anvist bopel, samt et strengt kontroll-system når det gjelder rusmiddelmisbruk og medmulighet for institusjonalisering dersom vilkåre-ne brytes. Videre anbefales at tiltalte underkastespoliklinisk psykiatrisk behandling.»

For øvrig viste Oslo byrett til uttalelse 13. no-vember 1995 fra psykiatrisk sakkyndig, --- sommente at det igjen burde legges planer for frisikring isamråd med Kriminalomsorg i frihet.

Verken A eller hans advokat har bestridt atgrunnvilkårene for sikring er til stede i foreliggendesak. Spørsmålet gjelder åpen eller lukket sikring. Pådenne bakgrunn er jeg enig med departementet i at


foreliggende sak skiller seg fra ombudsmannssak95-1321 der det var uenighet om grunnvilkårene forsikring fortsatt var til stede. På den annen side finnerjeg grunn til å påpeke at lukket sikring, som A bleoverført til etter departementets vedtak 26. april1995, opprettholdt ved kongelig resolusjon av 13.juli 1995 og departementets vedtak 22. mars 1996,er en frihetsberøvelse av svært inngripende karakter.At spørsmålet er av stor betydning for As personligeog velferdsmessige forhold er også erkjent av depar-tementet.

Jeg finner videre grunn til å vise til den begrun-nelsen som departementet selv har gitt i rundskrivG-27/92 for en mer liberal praksis når det gjelder sa-ker vedrørende sikring. I rundskrivet vises det til atde fleste sikringsdømte ikke selv har de nødvendigeforutsetninger for å ta opp forhold vedrørende sik-ringssituasjonen. Som begrunnelse for den liberalepraksis er det også vist til det meget begrensede an-tall søknader om fri rettshjelp som innkommer i sik-ringssakene. Også av de opplysninger som er gitt avdepartementet i ombudsmannssak 95-1321 fremgårat man har hatt svært få saker om fri rettshjelp pådette område.

Selv om det ikke er grunnlag for å anta at depar-tementets avgjørelse om å avslå søknaden om frisakførsel kommer i strid med art. 5 fjerde ledd i DenEuropeiske Menneskerettighetskonvensjon, kan detlikevel være grunn til å reise spørsmål om departe-mentet i et tilfelle som det foreliggende bør innvilgefri sakførsel for å styrke tilliten til den avgjørelsesom er truffet om ombytting av sikringsmidler. Jegnøyer meg med å reise spørsmålet og ber departe-mentet vurdere saken på ny i lys av det som jeg herhar gitt uttrykk for.»

Departementet meddelte i brev 31. oktober 1997at det hadde vurdert saken på ny og omgjort vedtaketslik at A ble gitt etterbevilling til fri sakførsel forlagmannsrettens behandling av sikringssaken. I brevsamme dag til Fylkesmannen i Rogaland begrunnetdepartementet omgjøringen slik:

«--- Det er ved avgjørelsen bl.a. lagt vekt påat uttalelser i premissene for Oslo byretts dom et-ter omstendighetene kunne gjøre det rimelig atsøker fikk saken prøvet for lagmannsretten. Det-te sammenholdt med at saken må antas å ha me-get stor betydning for søkers personlige og vel-ferdsmessige forhold kan gjøre det rimelig at detoffentlige i foreliggende sak betaler for advokat-bistand i to instanser. Man har ved avgjørelsenogså sett hen til at det i rundskriv G 73/96 somtrådte i kraft 01.01.97 er gitt anvisning på en noemer liberal praksis med hensyn til innvilgelse avfri sakførsel for ankeinstansen i sikringssaker.»

3.Kontingentinnkreving til studentorganisasjon og

forholdet til organisasjonsfriheten(Sak 97-0139)

Landslaget for Norske Lærerstudenter (LNL) og Stu-dentenes Landsforbund (STL) anmodet om en nyvurdering av en klagesak ombudsmannen tidligerehadde behandlet vedrørende innkreving av med-lemsavgift til en studentorganisajon sammen medbetaling av semesteravgift, jf. ombudsmannens års-melding 1996 s. 41. Organisasjonene anførte bl.a. atde utgjorde en del av det lovfestede studentdemokra-tiet og ikke kunne anses som private organisasjonersom var omfattet av foreningsbegrepet i Den euro-peiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 11.- Ombudsmannen uttalte at de frivillige studentorga-nisasjonene ikke kunne anses å utøve slike oppgaverat de kunne anses som offentligrettslige institusjoneri konvensjonens forstand, og fastholdt at en omleg-ging av betalingsordningen ville være best i samsvarmed prinsippet om negativ foreningsfrihet i EMKart. 11. Departementet gav etter dette nye retnings-linjer for innkreving av medlemsavgift til student-organisasjonene ved de statlige høgskoler.

Landslaget for Norske Lærersudenter (LNL) ogStudentenes Landsforbund (STL) anmodet om en nyvurdering av en sak som ble avsluttet ved ombuds-mannens uttalelse 13. juni 1996 om ordningen medinnkreving av kontingent til studentorganisasjonerog forholdet til organisasjonsfriheten, ombudsman-nens årsmelding 1996 s. 41.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementethadde også mottatt kopi av brevet til ombudsman-nen. Departementet bekreftet ved telefonhenvendel-se herfra at en ikke hadde funnet grunn til å kom-mentere brevet eller saken for øvrig ytterligere.

Organisasjonenes prinsipale anførsel var at deutgjør en del av det lovfestede studentdemokratiet iuniversitetsloven av 12. mai 1995 nr. 22, og såledesikke kunne anses som private organisasjoner somomfattes av foreningsbegrepet i EMK art. 11. For åunderbygge dette ble det vist til to avgjørelser avDen europeiske menneskerettighetskommisjon dertvunget medlemskap i studentorganisasjoner (ExeterUniversiy Students’ Union og Uppsala Fria Student-kår) ikke ble ansett å krenke konvensjonen ny art. 11fordi de var å anse som offentlige institusjoner i kon-vensjonens forstand. Det er vist til at formålsbestem-melsene til Sveriges Forenade Studentkår og Natio-nal Union of Students i overveiende grad er sam-menfallende med vedtektene for LNL og STL.

Etter å ha vurdert organisasjonenes anførsler oggjennomgått det materiale som er oversendt i forbin-delse med henvendelsene hit, uttalte jeg:

«Foreningsbegrepet i EMK art. 11 har autonombetydning og behøver derfor ikke være sammenfal-


lende med betydningen i nasjonal rett. Det er riktig,slik det er vist til i henvendelsene hit, at foreningsbe-grepet i EMK art. 11 etter praksis ikke omfatter of-fentlige institusjoner eller organisasjoner/institusjo-ner som utøver myndighet eller ivaretar offentligeoppgaver på vegne av stat eller kommune. Dette erfastslått i flere avgjørelser av Den europeiske men-neskerettighetsdomstol og Den europeiske mennes-kerettighetskommisjon. Det er således stilt et kravom at foreningen må være uavhengig av det offent-lige. I Den Europæiske Menneskretskonvensjonmed kommentarer av Lorenzen, Rehof og Trier (Ju-rist- og Økonomforbundets Forlag 1994) s. 284 heterdet om dette bl.a:

«Kun foreninger, som nyder uafhængighedaf det offentlige, er som udgangspunkt omfatte-de. Foreninger, der varetager offentlige interes-ser, f.eks. studenterorganisationer og visse lov-regulerede kollegiale organer blandt de liberaleprofessioner (f.eks. advokatråd), som eventueltydermere er tildelt visse offentligretlige beføjel-ser, er kun omfattet af beskyttelsen, så længe deer uafhængige af statsmagten, se eksempelvisEMK 6094/73 Association X mod Sverige DR 9 s5. I EMD 43 Le Compte, Van Leuven og De Mey-ere gjorde klagerne bl.a gældende, at de, i stridmed art 11, var pålagt at være medlemmer af detbelgiske lægekammer. EMD fandt i det konkretetilfælde, at organer, som også varetager særligeoffentlige myndigheders interesse eller som haroffentligretlige funktioner, i dette tilfælde bl.am.h.t. kontroll og registrering, ikke er foreningeri art 11’s forstand. EMD tillagde det endviderebetydning, at kammeret ikke var stiftet af indivi-der men ved lov, jf endvidere EMD 58 Albert ogle Comte om samme problemstilling, samt EMK14331/88 og 14332/88 Revert og Legallais modFrankrig om obligatorisk medlemskab of en for-ening for arkitekter.»

På bakgrunn av de opplysninger som foreligger,kan jeg vanskelig se at frivillige landsomfattendestudentorganisasjoner utøver slike offentlige oppga-ver at de må anses som offentligrettslige institusjo-ner i konvensjonens forstand. Dette er frivilligeinteresseorganisasjoner etablert på privatrettsliggrunnlag for å fremme studentenes interesser i for-hold til utdanning og velferd. Selv om organisasjo-nene mottar statstilskudd, og departementet har bedthøgskolene bistå interesseorganisasjonene med inn-kreving av medlemskontingent på bakgrunn av detviktige arbeid organisasjonen gjør for å fremme sinemedlemmers interesser, kan jeg vanskelig se at dekan anses om offentlige institusjoner som utgjør endel av høgskolen/universitetet.

De frivillige interesseorganisasjonene kan ikkelikestilles med studentsamskipnadene i denne sam-menheng. Det er vesentlige forskjeller når det gjel-der oppgaver og regulering. Studentsamskipnadenehar til oppgave å ivareta viktige fellesoppgaver somknytter seg til studentenes velferd ved det enkeltelærested (f.eks. studentboliger, barnehager og helse-

tjeneste), og er etablert ved egen lov, jf. lov om stu-dentsamskipnader av 28. juni 1996 nr. 54 (tidligerelov om organisering av velferd for elever og studen-ter av 9. mai 1986 nr. 19). Etter studentsamskipnads-loven §2 er tilknytning til en studentsamskipnadobligatorisk for alle institusjoner under universitets-loven. Studentene ved utdanningsinstitusjonen stårdermed ikke fritt til å velge om de vil knytte seg tilen samskipnad eller ikke, og det finnes ingen kollek-tiv eller individuell utmeldingsrett for studenteneved institusjonen. (Den tidligere lov gav en viss ad-gang til utmelding for utdanningsinstitusjonen.) Allestudentene ved institusjonen har plikt til å betale se-mesteravgift til studentsamskipnaden, som krevesinn av lærestedet, og den som ikke betaler semeste-ravgift får ikke adgang til eksamen, jf. lovens §12.Etter lovens §15 står samskipnaden under tilsyn avdepartementet.

De frivillige interesseorganisasjonene står her ien vesentlig annen stilling. Dette fremgår også avden ordningen for innkreving av medlemskontingentsom departementet bad høgskolene bistå organisa-sjonene med. Departemenet presiserte således atmedlemskap i disse organisasjonene var en frivilligsak, og at medlemsavgiften ikke skulle inngå som endel av semesteravgiften.

Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at de to kom-misjonsavgjørelsene det er vist til om foreningsbe-grepet under EMK art. 11 (EMK 16501/90 HenryHalfon v. UK og EMK 6094/73 Uppsala Fria Stu-dentkår v. Sverige), er direkte sammenlignbare medforholdet i denne saken, som gjelder frivillige inte-resseorganisasjoner av privatrettslig karakter. I dissesakene synes det som studentorganisasjonene haddeoppgaver som av lignende karakter som studentsam-skipnadene i Norge. Videre hadde organisasjoneneforankring i lov. Etter den svenske universitetslovenvar således alle studenter forpliktet til å være med-lem av en «Studentkår». Dersom vedkommende stu-dent ikke overholdt medlemsskapsplikten eller ikkebetalte den fastsatte avgift, hadde universitetet rett tilå frata studie- og eksamensretten. I kommisjonensavgjørelse ble det bl.a. lagt til grunn følgende:

«--- As indicated above (para. 52) the Com-mission regards the establishment of a «student-kår» as part of the university and, in particular,as a formal way of organising student participa-tion in the administration of the university.»

Lignende synspunkter ble også lagt til grunn iHalfon-saken. På bakgrunn av de opplysninger somforeligger, er det ikke grunnlag for å anlegge en slikbetraktningsmåte når det gjelder de frivilligeinteresseorganisasjonene det her er tale om.

I brevet hit 3. mars 1997 fremholder organisasjo-nene også at innbetaling av medlemsavgiften avorganisatoriske, administrative og økonomiske hen-syn blir gjennomført sammen med innkrevingen avsemesteravgiften. Videre heter det:


«--- Den praktiske gjennomføringen av denindividuelle utmeldingen består i at en tilskriverorganisasjonen og deretter får refundert sin inn-betaling. Det gjøres kun en gang, senere semes-ter er medlemsavgiften fjernet fra den utmeldessemesteravgiftsblankett. Det påståtte folkeretts-stridige er altså at en norsk student risikerer engang i studietiden å måtte avstå et mindre beløptil medlemsavgift (en kollektiv interesseorgani-sasjon som studentflertallet ved institusjonen harmeldt lærestedet inn) som refunderes noen ukersenere.

Jeg finner det lite trolig at folkerettslige reg-ler og ordninger skulle være så «finmasket» atdette forholdet skulle rammes direkte, og uansettikke sett i sammenheng med det gjennomgåtterettskildebilde på området.»

På bakgrunn av praksis som foreligger fra kom-misjonen og domstolen, er det ikke mulig å trekkenoen sikker konklusjon når det gjelder spørsmåletom den etablerte ordningen representerer en konven-sjonskrenkelse. Selv om det ikke dreier seg om storebeløp eller alvorlige konsekvenser for de som blirinnmeldt mot sin vilje, har jeg sett det slik at godegrunner taler for at betalingsordningen bør omleg-ges. Dette syn baseres på at foreningen skal betrak-tes som frivillige, selvstendige organisasjoner, ogikke som organisasjoner med særlig offentlig til-knytning og funksjon. En omlegging av betalings-ordningen i tråd med dette vil derfor være best isamsvar med prinsippet om negativ foreningsfrihet iart. 11, og en omlegging skulle ikke, så langt jeg erkjent med, medføre avgjørende praktiske vanskelig-heter.»

På bakgrunn av ombudsmannens uttalelser gavKirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ibrev 2. juli 1997 til de statlige høgskolene nye ret-ningslinjer for innkrevingen av medlemsavgift tilstudentorganisasjonene. Fra departementets brev si-teres:

«Det framgår av Sivilombudsmannens utta-lelse at studentene må gis anledning til å velgeom de ønsker å være tilknyttet en studentorgani-sasjon eller ikke. Departementet antar at dette larseg gjøre enten ved at blanketten for innbetalingav semesteravgift inneholder en rubrikk for av-krysning av medlemskap i studentorganisasjon,eller at det lages to sett med blanketter. Dersominstitusjonen velger å tilby to forskjellige blank-etter, må det tydelig framgå om beløpet er inklu-sive eller eksklusive medlemskontingent til enstudentorganisasjon. Begge blankettene må værelike tilgjengelige.

Studentorganisasjonene har bedt om at insti-tusjonene legger til rette for at studenter som engang har meldt seg inn i en studentorganisasjon,kan stå som medlemmer inntil de selv velger åmelde seg ut av organisasjonen. Departementetstøtter denne anmodningen, og ber høgskoleneom å forsøke å finne fram til praktiske løsningersom imøtekommer dette ønsket.»

4.Beregningsgrunnlaget for statstilskudd til

trossamfunn(Sak 96-1445)

Et trossamfunn hadde fått beregnet statstilskudd et-ter et lavere antall medlemmer enn det trossamfun-net selv mente skulle vært lagt til grunn. Dette skyld-tes at det hadde vært en del uklarheter omkring med-lemstallet, og at det ikke var overenstemmelse mel-lom det antall medlemmer som fremgikk av innsend-te medlemslister og medlemstallet påført blankettenfor «krav fra registrert trossamfunn om statstil-skudd». - Ombudsmannen hadde ingen innvendingermot at det i utgangspunktet må være trossamfunnetseget ansvar å oppgi riktig medlemstall innen de fris-ter som er fastsatt for å fremme krav om statstil-skudd. I den foreliggende sak var det likevel en visstvil om grunnlaget for avslagsvedtaket hadde værtkorrekt, da det viste seg at det medlemstallet tros-samfunnet hadde tatt utgangspunkt i, med visse kor-reksjoner, var det samme som var oppgitt på med-lemslistene innsendt før fristens utløp. Ombudsman-nen bad derfor om at saken ble vurdert på ny, medutgangspunkt i det medlemstallet trossamfunnetopprinnelig hadde lagt til grunn. Vedtaket ble der-etter omgjort, slik at trossamfunnet fikk etterbetaltstatstilskudd for den totale medlemsmassen.

Et trossamfunn sendte 2. mars 1995 inn regnskapog årsrapport til Fylkesmannen i Oslo og Akershusog spurte samtidig når fristen utløp for «innleveringav medlemslistene». Fylkesmannen bad i brev 14.mars 1995 om at medlemslisten ble innsendt før 1.mai samme år. Frist for innsending av krav om stats-tilskudd er 1. april det år som det kreves tilskudd for,jf. pkt. I underpkt. 4 i forskrift om trossamfunn fast-satt av Justisdepartementet 1. desember 1988 i med-hold av lov av 13. juni 1969 nr. 25 om trudoms-samfunn og ymist anna.

Trossamfunnet sendte deretter inn medlemslistensammen med utfylt blankett for «krav fra registrerttrossamfunn om statstilskudd». Blanketten var datert28. april 1995. Rubrikken for medlemstall var imid-lertid ikke utfylt, men ifølge den vedlagte medlems-listen skulle trossamfunnet ha totalt 2 462 medlem-mer i Norge. Ettersom medlemstallet ikke var påførtsøknadsblanketten, returnerte fylkesmannen denneved brev 2. juni 1995 med anmodning om at tros-samfunnet påførte medlemstallet pr. 1. januar 1995på blanketten. Utfylt blankett ble registrert mottattav fylkesmannen 24. oktober 1995. Trossamfunnethadde på blanketten oppgitt at det hadde 2 161 med-lemmer pr. 1. januar 1995.

Fylkesmannen opplyste i brev 11. desember1995 at man etter å ha sammenlignet medlemslistenmed medlemslistene til fem andre trossamfunn had-de funnet at flere medlemmer var dobbeltført. Detvil si at de foruten å stå som medlem av dette tros-


samfunnet samtidig var registrert som medlem av etav disse andre trossamfunnene. Til sammen var detifølge fylkesmannen funnet 230 dobbeltførte med-lemmer. Fylkesmannen bad derfor trossamfunnetom å sende inn blanketter som viste at de personenesom var dobbelført skriftlig hadde meldt seg inn et-ter at de enten hadde forevist utmeldingsblankett, ut-stedt av ett av de ovennevnte trossamfunnene ellerhadde avgitt erklæring på at de ikke var medlem avet annet trossamfunn. Fylkesmannen viste ellers tilat man hadde mottatt en medlemsliste fra trossam-funnet som viste 2 462 medlemmer, mens medlems-tallet på kravsblanketten var oppgitt til 2 161. Fyl-kesmannen bad på denne bakgrunn om en redegjø-relse for hvorfor det oppgitte medlemstallet på listenog blanketten var forskjellig. Fylkesmannen bad omsvar innen 18. desember 1995.

Fylkesmannen bad 19. desember 1995 Skatte-fogden i Oslo og Akershus om å utbetale kr.286.174,20 i statstilskudd. Beløpet var basert på attrossamfunnet hadde 1 931 medlemmer. Det vil si atfylkesmannen hadde tatt utgangspunkt i medlemstal-let på blanketten 2 161 og trukket fra 230 angiveligdobbeltførte medlemmer.

I brev samme dag beklaget trossamfunnet at fyl-kesmannen var blitt belastet med ekstraarbeid pågrunn av dobbeltførte medlemmer, og viste til at det-te skyldtes at utmeldte medlemmer ikke var blittstrøket. Trossamfunnet mente nå å ha ryddet opp idette og sendte kopi av inngåtte avtaler med de and-re trossamfunnene der det fremgikk at de var blittenige om hvor medlemmene hørte hjemme. Tros-samfunnet lovet at de skulle arbeide mye for å unngåslike misforståelser i fremtiden. Trossamfunnetsendte samtidig inn en undertegnet kravsblankett derde oppgav å ha 2 289 medlemmer pr. 1. januar 1995.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus traff 2. januar1996 vedtak om at trossamfunnet i samsvar med detallerede anviste beløp kunne få utbetalt foreløpigstatstilskudd for 1995 for 1 931 medlemmer. Fylkes-mannen viste ellers til at arbeidet med å få fastslåtthvilket trossamfunn hver og en av de dobbeltførtemedlemmene var medlem av pr. 1. januar 1995 varpåbegynt, og at dersom fylkesmannen fant at noenav de dobbeltførte medlemmene hadde vært medlempr. 1. januar 1995, så ville trossamfunnet få etter-betalt statstilskudd for 1995 for disse.

Ved brev 16. februar 1996 opplyste trossamfun-net at det utbetalte statstilskuddet dessverre var feilidet dette var basert på et medlemstall på 1 931 med-lemmer. Trossamfunnet tok selvkritikk for dette,men forklarte at feilen hadde skjedd fordi det gamleog det nye styret i trossamfunnet hadde sendt inn toulike medlemslister med ulike medlemstall. Tros-samfunnet opplyste at det skulle ha vært tatt ut-gangspunkt i et medlemstall på 2 462 medlemmer.Fratrukket 170 av de dobbeltførte medlemmene somuriktig var oppført som medlemmer, skulle antall til-skuddsberettigede medlemmer utgjøre 2 292.

Fylkesmannen vedtok 17. april 1996 å utbetalestatsstøtte for ytterligere 60 medlemmer, det vil si atman godtok trossamfunnets dokumentasjon på at avde 230 dobbeltførte medlemmene var 60 medlem-mer pr. 1. januar 1995. Fylkesmannen tok imidlertidfortsatt utgangspunkt i det medlemstallet som tros-samfunnet hadde oppgitt på blanketten, altså 2 161medlemmer, og viste til at det var dette kravet somvar oversendt fylkesmannen innen fristens utløp.Fylkesmannen opplyste at etterfølgende innsendtekrav om medlemslister ikke ville bli vurdert vedfastsettelsen av statstilskudd.

Trossamfunnet fastholdt at det riktige var å ta ut-gangspunkt i et medlemstall på 2 462. Brevet bleoppfattet som en klage over fylkesmannens vedtak17. april 1996, men fylkesmannen besluttet ikke åomgjøre sitt tidligere vedtak under henvisning til attrossamfunnet etter fristens utløp hadde kommetmed nye medlemstall. Fylkesmannen viste til at tros-samfunnet var gitt en meget lang frist til å bekreftehvilket antall medlemmer det ble søkt tilskott for, ogat fylkesmannen etter dette ikke hadde funnet å kun-ne akseptere de endrede opplysninger som var gitt ibrev 19. desember 1995 og 16. februar 1996. Fylkes-mannen hadde derfor valgt å behandle tilskudds-saken ut fra det opprinnelig meldte krav uten hensyntil senere meldte tilleggskrav.

Justisdepartementet stadfestet fylkesmannensvedtak.

Trossamfunnets advokat brakte saken inn forombudsmannen. Han viste til at saken syntes å dreieseg om en utbetalingsreduksjon på grunn av frist-oversittelse, ikke på grunn av uenighet om faktum,og at det ikke fremgikk hvilke reelle hensyn somhadde vært utslagsgivende for å legge avgjørendevekt på fristen. Advokaten opplyste at differansenmellom det utbetalte tilskuddet og det tilskuddettrossamfunnet mente å ha krav på utgjorde ca. kr.44.000,- noe som var et betydelig beløp for trossam-funnet. Han viste også til at det ikke var oppgitt noenhjemmel for vedtaket.

Saken ble forelagt Justisdepartementet. Det ble ibrevet vist til at begrunnelsen for fylkesmannens ogdepartementets vedtak syntes å være at korrigertmedlemstall ble inngitt for sent, etter at den fastsattefristen var utløpt. Det ble stilt spørsmål ved om detkorrigerte medlemstallet egentlig var «nytt» etter-som det ble tatt utgangspunkt i det samme medlems-tallet som var påført den medlemslisten som ble inn-sendt før fristens utløp. På bakgrunn av trossamfun-nets forklaring om at de ulike medlemstallene skyld-tes at både det gamle og det nye styret hadde sendtinn opplysninger om medlemstallene, ble det bedtom en nærmere redegjørelse for hvorfor man ikkeønsket å korrigere medlemstallet. Det ble videre bedtopplyst om det er fastsatt en generell frist for søknadom statstilskudd til trossamfunn og hva som i tilfellevar hjemmelsgrunnlaget for denne fristen. For or-dens skyld ble det bedt bekreftet at de fristene som


var satt av fylkesmannen i denne saken ikke varment å ha noen preklusiv virkning. Avslutningsvisble det bedt opplyst hvorfor det ikke var oppgittnoen hjemmel i vedtaket.

Justisdepartementet svarte bl.a. at søknad omstatstilskudd til registrerte trossamfunn skal fremset-tes overfor fylkesmannen på egne søknadsblanketterder tallet på støtteberettigede medlemmer pr. 1. ja-nuar skal være påført, og at disse blankettene blesendt ut av fylkesmennene i februar hvert år sammenmed Justisdepartementets rundskriv. Departementetopplyste at Fylkesmannen i Oslo og Akershus i til-legg til dette sendte ut et veiledningsbrev der detkort ble orientert om hvordan trossamfunnene skullegå frem ved søknad om tilskudd. Videre opplyste de-partementet at det også gikk frem av blanketten selvat det var denne som dannet grunnlaget for beregnin-gen av statstilskuddet. Forstanderens underskrift påblanketten ble ansett som en bekreftelse på at detoppgitte medlemstallet var korrekt. Justisdeparte-mentet gav uttrykk for at det normalt ikke kunne tashensyn til det tallet som fremgikk av medlemslisteneda det ofte viste seg at disse listene inneholdt feil oguriktige opplysninger som f.eks. dobbeltføringer ogoppføring av ikke-eksisterende medlemmer.

Departementet opplyste ellers at fristen for å sø-ke om statstilskudd var 1. april det året det søkes til-skudd for, jf. forskriften om trossamfunn pkt. I un-derpkt. 4, men at fylkesmannen ved behov kan for-lenge fristen, jf. forskriftens pkt. 14. Det ble vist tilat fristen i foreliggende sak ble forlenget til 1. mai,og at fristene her var satt med utgangspunkt i fylkes-mannens skjønn, og at overskridelse av fristene ikkenødvendigvis medførte at trossamfunnet mistet ret-ten til tilskudd.

Justisdepartementet viste imidlertid til den langetiden som var gått i foreliggende sak fra fristen for åsøke statstilskudd var gått ut og til trossamfunnet ibrev 16. februar 1996 forklarte hvordan man varkommet frem til tallet 2 289. Det ble også vist til attrossamfunnet i utgangspunktet ikke hadde over-holdt den fastsatte fristen og at dobbelføringene had-de medført et betydelig merarbeid for forvaltningen.Departementet erkjente at man ikke hadde oppfattethvordan trossamfunnet hadde kommet frem til tallet2 289 og at det kunne stilles spørsmål ved om ikkefylkesmannen og departementet burde ha forståttdette, men at det her måtte være trossamfunnet selvsom måtte ha ansvaret for å forklare hvordan de komfrem til medlemstallet. På denne bakgrunn mente de-partementet at det ikke var grunnlag for å påleggeforvaltningen en grundigere undersøkelsesplikt. De-partementet mente etter dette at det var riktig å leggetil grunn et medlemstall på 2 161 ved beregningenav statstilskuddet. Avslutningsvis opplyste departe-mentet at det ved en inkurie ikke var oppgitt i ved-taket at tilskuddet ble gitt med hjemmel i §19 i lovom trudomssamfunn og ymist anna.»

I mitt avsluttende brev til Justisdepartementet ut-talte jeg følgende:

«Utbetaling av statstilskuddet til --- skjedde medhjemmel i §19 i lov om trudomssamfunn og ymistanna. Etter forvaltningsloven av 10. februar 1967§ 25 første ledd skal det i begrunnelsen som hoved-regel vises til de regler vedtaket bygger på. Jeg tar tiletterretning at hjemmelshenvisningen her ble utelattpå grunn av en feil fra forvaltningens side, og går utfra at departementet påser at dette ikke skjer i fremti-dige saker.

I medhold av samme lov er det fastsatt forskrifterom trossamfunn av 1. desember 1988, og i forskrif-tens pkt. I underpkt. 4 må kravet om statsstøtte væreinnsendt innen 1. april i tilskuddsåret. Etter un-derpkt. 14 kan fylkesmannen etter søknad forlengefristen når det er behov for det. I foreliggende sakgav fylkesmannen i første omgang forlengelse til 1.mai 1995. Ettersom medlemstallet ikke var påført påkravsblanketten, ble denne returnert ved brev 2. juni1995. Først 24. oktober 1995, etter at fylkesmannenhadde purret på saken, sendte trossamfunnet inn enblankett som var påført medlemstall. Ved brev 11.desember 1995 konfronterte fylkesmannen --- meddobbeltføringene og gav trossamfunnet frist til 18.desember 1995 for å rette opp i dette. --- tok i brev19. desember 1995 utgangspunkt i et medlemstall på2 462 medlemmer, men dette fremgikk ikke klart avbrevet idet det ikke var redegjort for hvordan tros-samfunnet kom frem til dette tallet. Først i brev 16.februar 1996 fra --- ble det gjort rede for hvordantrossamfunnet hadde kommet frem til medlemstallet2 292 medlemmer, og her fremgikk det at det var tattutgangspunkt i et medlemstall på 2 462 medlemmer.

Departementet har opplyst at det er det medlems-tallet som er påført blanketten som danner utgangs-punkt for beregningen av statstilskuddet, ettersommedlemslistene ofte inneholder feil, og fordi det erblanketten som er underskrevet. Det kan ikke reisesinnvendinger mot dette. Likeledes er det på det reneat trossamfunnet på blanketten oppgav at --- hadde 2161 medlemmer. Det synes derfor å ha vært riktig avforvaltningen ved beregningen av tilskuddet å ha tattutgangspunkt i at trossamfunnet hadde 2 161 med-lemmer, for så å trekke fra de dobbeltførte medlem-mene. Senere ble det foretatt en etterbetaling for deav de dobbeltførte medlemmene som likevel varmedlemmer av ---.

Jeg har heller ingen innvendinger mot at det leg-ges til grunn at det som utgangspunkt må være tros-samfunnets ansvar å påse at det oppgis riktig med-lemstall innen de frister som er satt. På den annen si-de har forvaltningen også en utredningsplikt, jf. for-valtningsloven §17. I foreliggende sak stilte fylkes-mannen i brev 11. desember 1995 spørsmål vedhvorfor trossamfunnet oppgav ulikt medlemstall imedlemslisten og på blanketten. Fylkesmannen varpå dette tidspunkt kjent med at trossamfunnet hadde


operert med et medlemstall på 2 462 medlemmer,idet dette tallet var påført medlemslisten. Likevelfinner jeg at det nok ikke kunne kreves at fylkes-mannen da han mottok trossamfunnets brev 19. de-sember 1995 uten videre burde ha forstått at det hervar tatt utgangspunkt nettopp i at antall medlemmerutgjorde 2 462. Det synes også som om fylkesman-nen gav trossamfunnet rimelig tid og anledning til åforklare hvordan man var kommet frem til et med-lemstall på 2 292 medlemmer.

Det har i denne saken tatt meget lang tid å få av-klart trossamfunnets medlemstall, noe trossamfun-net i det vesentlige selv må ta ansvaret for. Som for-klaring er det vist til at skifte av styre har medførtproblemer i så måte idet det gamle og det nye styretsendte inn ulike opplysninger om medlemstall. Nårdet så senere viste seg at det tallet trossamfunnethadde tatt utgangspunkt i, var det samme som bleoppgitt på den medlemslisten som opprinnelig bleinnsendt innen fristens utløp, kan det ikke være rik-tig å legge til grunn at det her var tale om noe til-leggskrav, f.eks. fordi trossamfunnet har ønsket åoppgi nye medlemmer. Snarere kunne det se ut somdet her ble lagt feil faktum til grunn i klageomgan-gen da forvaltningen avslo å legge til grunn de korri-gerte tallene. Saken etterlater derfor fortsatt en visstvil om grunnlaget for avslagsvedtaket har vært kor-rekt. På denne bakgrunn bør saken undergis en for-nyet vurdering, der det tas utgangspunkt i det med-lemstallet som foreningen opprinnelig la til grunn,dog slik at det også foretas nødvendige korreksjo-ner.»

Vedtaket ble etter dette omgjort, slik at trossam-funnet fikk utbetalt statstilskudd ut fra 2 462 med-lemmer men med fradrag for 170 dobbeltførte med-lemmer.

5.Spørsmål om skriftlig advarsel til fylkeskommunalt

tilsatt kunne anses som ordensstraff, og derforenkeltvedtak etter forvaltningsloven

(Sak 96-1525)

A, som var tilsatt ved et sykehus i Buskerud fylkes-kommune, ble ilagt en skriftlig advarsel etter fraværuten innlevert sykmelding. As advokat bad ombuds-mannen vurdere rettmessigheten av sykehusets frem-gangsmåte i saken. Det ble herfra undersøkt om ad-varselen var å anse som en ordensstraff etter for-valtningsloven §2 annet ledd.

Ombudsmannen fant at det var mer naturlig å seadvarselen som en tjenstlig tilrettevisning som had-de som hovedsiktemål å klargjøre nærmere innhol-det og omfanget av As tjenesteplikter, og få braktformelt i orden en nødvendig dokumentasjon for etsykefravær. Det ble derfor konkludert med attjenestepåtalenikke kunne karakteriseressom en

ordensstraff i forvaltningslovens forstand, slik atforvaltningslovens klageregler derfor ikke kom tilanvendelse. Sykehuset ble imidlertid bedt om å sørgefor klarere rutiner og vurdere både saksbehandlin-gen og formen på de tjenstlige reaksjoner.

Etter å ha vært fraværende fra sin stilling som opera-sjonssykepleier ved sykehuset, mottok A følgendeskriftlige advarsel fra sin arbeidsgiver:

«ULOVLIG FRAVÆR - ADVARSELVi viser til at vi ikke har mottatt dokumentasjonfor ditt fravær fra ---. Det foreligger ikke søknadom ferie, permisjon som er innvilget for perio-den.

Dersom du ikke er tilbake på jobb, eller viikke hører noe fra deg innen tirsdag ---, anser videt slik at du selv har avsluttet ditt arbeidsfor-hold ved --- sykehus. Du vil bli trukket i lønn forden perioden du har hatt fravær uten gyldig do-kumentasjon i sluttoppgjøret fra --- sykehus.»

A skrev til sykehuset og hevdet å ikke ha hattnoe ulovlig fravær, da As overordnede var blittmuntlig orientert om situasjonen. Hun beklaget atsykmeldingen ved en feil ikke var blitt levert i tide,og bad sykehuset fjerne advarselen fra hennes perso-nalmappe. Sykehuset hevdet at sykmeldingen haddevært etterlyst av avdelingslederen, og at sykehuset,etter at sykmeldingen til tross for etterlysingen fort-satt uteble, hadde sendt en skriftlig advarsel i sam-svar med vanlig praksis.

A hevdet imidlertid ikke å ha fått noen påminnel-se om den manglende sykmeldingen, og As advokathenvendte seg derfor på hennes vegne på nytt til sy-kehuset, og bad om at advarselen måtte bli trukkettilbake. Det ble i brevet gjort rede for årsaken til atsykmeldingen ikke var blitt levert i tide, noe advoka-ten relaterte til selve sykdomsårsaken. I brev fra sy-kehusets direktør, ble ikke anmodningen imøtekom-met. As advokat klaget deretter til Buskerud fylkes-kommune, og viste bl.a. til at han var blitt lovet etsvar «fra juristene i fylket». Klagen ble besvart avkommuneadvokaten, som sluttet seg til det sykehu-sets direktør hadde uttalt.

Saken ble brakt inn for ombudsmannen med an-modning om å undersøke rettmessigheten av syke-husets fremgangsmåte i saken. Det fremgikk av kla-gen at A mente seg urettferdig behandlet av sin ar-beidsgiver, og at hun regnet med at det ville kunnevære uheldig for henne ved eventuelle fremtidigestillingssøknader at det var arkivert en slik advarsel ihennes personalmappe.

Sykehuset ble i brev herfra forelagt saken. Detble vist til at advokatens klage ikke syntes å ha værtunderlagt en reell klagebehandling, og bedt om sy-kehusets syn på spørsmålet om klageadgang. Der-som sykehuset var av den oppfatning at det ikke fo-relå klagerett, ble det bedt om en begrunnelse fordette, samt opplyst hvorfor klagen da ikke var blitt


avvist slik at avvisningsvedtaket kunne vært påkla-get, jf. forvaltningsloven §2 tredje ledd. Det ble vi-dere bedt om utlån av sykehusets/fylkeskommunensretningslinjer eller reglementer av interesse for sa-ken.

Sykehuset svarte at advarselen ikke var å ansesom ordensstraff i forvaltningslovens forstand, ogviste til at brevet ikke ville gi rettslige virkningerdersom A dokumenterte sitt fravær. Selv om A ikkeskulle ha blitt påminnet om å levere sykmelding,hevdet sykehuset at dette i seg selv var irrelevant, dadet uansett alltid var arbeidstakers ansvar etter lovog reglement å levere sykmelding. Sykehuset bekla-get at A ikke var blitt gjort oppmerksom på adgan-gen til å klage på avvisningen, og opplyste at en slikavvisning kunne vært påklaget til klagenemnda iBuskerud fylkeskommune.

As advokat kom med merknader, og hevdet atadvarselen rettslig sett måtte anses å være et enkelt-vedtak. Han viste til at advarselen var konkret, oghadde et innhold som trolig ville kunne påvirke Asrettsstilling i fremtiden dersom den ikke ble slettet.Om dette het det videre:

«Den advarselen som er gitt har også et me-get krast innhold. Hun trues med sparken, mensdet i tilfelle hadde vært korrekt å gjøre oppmerk-som på trekk i lønn. Hun har vært ansatt 17 årved sykehuset, og har aldri hørt om noe lignendetilfelle.»

Det forhold at klagen ikke ble avvist, så advoka-ten som et tegn på at sykehuset ikke hadde hatt til-strekkelig klarhet om hva slags type vedtak som varblitt truffet.

Sykehuset ble deretter forelagt advokatens merk-nader for eventuelle kommentarer. Det ble i brevetsamtidig vist til de arbeidsreglementene for sykehu-set og fylkeskommunen som var vedlagt sykehusetssvar, hvor det fremgikk at det ikke var gitt regler ombruken av skriftlige advarsler. Det ble bedt opplystom det fantes andre skriftlig utformede saksbehand-lingsregler eller fast praksis om dette, f.eks. om opp-bevaringstiden for advarsler i personalmappene.

Sykehuset svarte at det ikke foreligger slikeskriftlige regler. Sykehuset opplyste videre at prak-sis er at skriftlige advarsler blir arkivert på den til-sattes personalmappe så lenge vedkommende er til-satt ved sykehuset. Det ble understreket at det ikkevil fremgå av det tjenestebevis som utstedes når ar-beidsforholdet avsluttes at det har vært gitt en slikadvarsel.

Klager kom ikke med ytterligere merknader etterdette.

I min avsluttende uttalelse het det:

«Spørsmålet om det foreligger klagerett etter for-valtningsloven vil måtte bero på om den aktuelle«advarselen» kan anses som et enkeltvedtak. Etterforvaltningsloven §2 annet ledd annet punktum, vil

et vedtak være et enkeltvedtak dersom det er en «or-densstraff».

Forvaltningsloven gir ikke selv noen definisjonav ordensstraff, og forarbeidene gir heller ikke noennærmere forklaring på hva som menes med ordens-straff. I en tidligere sak her som også gjaldt kommu-nale tjenestemenn og forholdet til forvaltningslovensregel om ordensstraff (sak 95-1738), uttalte jeg omdette:

«--- I statstjenesten er det gitt regler om or-densstraff i tjenestemannsloven av 4. mars 1983nr. 3. I lovens §14 annet ledd er det bestemt attjenestemann kan ilegges «skriftlig irettesettel-se» som ordensstraff. Tjenestemannsloven av1918 inneholdt regler om ordensstraff i lovens§ 21. Loven gjaldt for alle offentlige tjeneste-menn, men den ble aldri satt i kraft for de kom-munale tjenestemenn og reglene om ordensstrafffikk derfor bare anvendelse på statstjenestemen-nene. Tilsvarende bestemmelser er ikke gitt i lovfor kommunale tjenestemenn. Hva som må reg-nes som ordensstraff for de kommunale tjeneste-menn er derfor noe uklart. Selv om en skriftligirettesettelse etter sitt innhold ikke er ment åskulle medføre endringer i tjenestemannens ret-tigheter eller plikter, kan det være gode grunnerfor å behandle en slik irettesettelse på sammemåte for en kommunal tjenestemann, som for enstatstjenestemann, jf. tjenestemannsloven §14første ledd nr. 2. Slik forholdet ble foreslått regu-lert i tjenestemannsloven av 1918 understrekerdette. Spørsmålet må for øvrig avgjøres bl.a. utfra forføyningens karakter og hvilket formål denhar.

Spørsmålet om grensen mellom den renetjenstlige tilrettevisning og sanksjonen ordens-straff er berørt i forarbeidene til tjenestemannslo-ven av 1918. Om spørsmålet heter det, se Ot.prp.nr. 38 (1915) om utferdigelse av en «lov om of-fentlige tjenestemænd», s. 48:

«Det er altid vanskelig, ja tildels maaskeumulig, at skjelne mellem den irettesættelsesom skal være straf og underkastes den merehøitidelige ilæggelsesmaate, og den tilrette-visning som det maa staa lederen av et arbei-des utførelse frit for at gi, og som det er hanspligt at gi naar utførelsen ikke er fyldestgjø-rende. Tilrettevisningen bør komme umid-delbart og kan ikke bindes til former, og denhandling der gjorde den berettiget kan ikkeefterpaa bevisliggjøres saaledes, at der kanbli tale om fyldestgjørende ankebehandling.Som det vil sees indgaar skriftlig advarselsom et moment i reglene om avskedigelse ef-ter næste paragraf. Skrape eller tilrettevis-ning er derfor ikke medtat blandt de dicipli-nærstraffer som foreslaaes bragt i anvendel-se. Herav maa ikke sluttes at en overordnet eravskaaret fra paa stedet at gi en underordneten tilrettevisning, naar han finder at han utfø-rer sit arbeide urigtig eller slurvet. Adgangenhertil maa selvfølgelig av hensyn til tjenes-tens tarv altid staa aapen.»

En tjenstlig tilrettevisning vil ut fra dette væ-re forankret i tjenesteforholdet og vil etter sittinnhold først og fremst ha som siktemål å klar-gjøre nærmere innholdet og omfanget av tjenes-


temannens tjenesteplikter. Tilrettevisningen gis itilknytning til arbeidet og skal være retningsgi-vende for arbeidsforholdet. En ordensstraff kanogså ha et slikt formål, men den vil i tillegg hasom siktemål å pådra tjenestemannen en sank-sjon for overtredelse eller tilsidesettelse av tje-nesteplikter. En irettesettelse som gjøres skriftligog som blir notert på tjenestemannens rullebladeller lagt på tjenestemannens personalmappe,kan ut fra dette være en sanksjon for brudd påtjenesteplikter, et disiplinær- eller straffetiltakdersom meningen er å påføre tjenestemannen enreaksjon, utover bare å gi en tilrettevisning. Deytre forhold omkring irettesettelsen, skriftlighe-ten og registreringen i personalmappen etter an-merkningen på rullebladet, kan etter omstendig-hetene gå utover det som er nødvendig for å gitjenestemannen en tjenstlig tilrettevisning, og davil det være riktig å anse forføyningen som enordensstraff. Det er imidlertid grunn til å påpekeat god orden kan tilsi at også en rent tjenstlig til-rettevisning blir notert, anmerket eller på annenmåte registrert på vedkommende personalmap-pe, uten at tilrettevisningen dermed vil måtte be-traktes som ordensstraff.

I en uttalelse til Kirke-, utdannings- og forsk-ningsdepartementet av 1. august 1994 har Justis-departementets lovavdeling uttalt seg om «en av-gjørelse om å gi en kommunal tjenestemann enadvarsel eller irettesettelse er enkeltvedtak i for-valtningslovens forstand». Fra Lovavdelingenble fremholdt at «begrepet ordensstraff har ettervanlig språklig forståelse ikke noe entydig inn-hold». Under henvisning til Ot.prp.nr. 27 (1968-69) s. 9 påpekte Lovavdelingen at en avgjørelseikke nødvendigvis trengte hjemmel i lov for åkunne kalles ordensstraff. Det ble videre pekt påat det først ved lov 10. juni 1977 nr. 65 om sta-tens tjenestemenn §10 annet ledd ble bestemt atskriftlig irettesettelse skulle regnes som ordens-straff, men at den «nærmere avgrensningen avbegrepet ordensstraff må i utgangspunktet fore-tas ut fra situasjonen slik den forelå ved vedta-kelsen av forvaltningsloven §2 annet ledd vedlov 19. juni 1969 nr. 54».

I Lovavdelingens uttalelse ble det også på-pekt at «den generelle forutsetningen i forarbei-dene synes altså å ha vært at ordensstraffer ellerandre disiplinærtiltak som ikke griper inn i tje-nestemannens rettigheter eller plikter, heller ikkeregnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven§ 2 annet ledd».

Dette utgangspunkt mente Lovavdelingen«trolig» måtte fravikes hvor det forelå «uttrykke-lig hjemmel for at «ordensstraff» i form av ad-varsler eller irettesettelser kan benyttes». Underhenvisning til en uttalelse Lovavdelingen haddeavgitt i 1977 ble gitt uttrykk for at det med«hjemmelsgrunnlag» f.eks. var tenkt på «loveller reglement». Grensedragningen kunne be-grunnes i «at en advarsel eller irettesettelse fårmest inngripende betydning for tjenestemannen itilfeller hvor slike sanksjonsmidler er institusjo-nalisert gjennom uttrykkelige hjemmelsbestem-melser».

Jeg er enig i disse generelle betraktninger,som for så vidt synes å samsvare med de foransiterte uttalelser i Ot.prp. nr. 38 (1915). Arne Fa-nebust, Tjenestemannsrett, Bergen 1987 s. 25,synes også å mene at tiltak som har formellhjemmel i lov eller «f.eks. kommunale personal-reglementer» må betegnes som «ordensstraff».

Arvid Frihagen, Forvaltningsloven Kom-mentarutgave, 2. utg. 1986 s. 73, gir uttrykk forat «også andre tilsvarende formelle irettesettelsersom registreres på rulleblad o.l. gå(r) inn under2. ledd».»

Og:

«Jeg finner det klart at spørsmålet om detforeligger tjenstlig tilrettevisning eller ordens-straff må avgjøres ut fra en totalvurdering av dereelle forhold. Hvordan forføyningen er betegnetvil bare være ett moment blant flere. Ut fra detsom er fremholdt foran, vil formålet med forføy-ningen måtte stå sentralt i vurderingen. Viderevil det være av betydning hvor inngripende ogbetydningsfull forføyningen er i forhold til denenkeltes arbeidsforhold. Ved bedømmelsen erdet naturlig å ta utgangspunkt i de ytre forholdomkring forføyningen som normalt vil kunne gien indikasjon om forføyningens karakter.»

I min uttalelse den gang, konkluderte jeg med atslik den kommunalt ilagte tjenestepåtalen fremstod iden saken, måtte den anses som en ordensstraff. Jegla vekt på at sanksjonsordningen var formalisertgjennom et reglement hvor de disiplinære forføynin-ger var omtalt. Videre at det var opplyst at en even-tuell gjentagelse ville kunne føre til opphør av tje-nesteforholdet, noe jeg uttalte understreket forføy-ningens karakter av sanksjon.

I den foreliggende sak ble det gitt en skriftlig ad-varsel i forbindelse med manglende fremleggelse avsykmelding, og en frist for klager til å få forholdetrettet opp. Advarselen synes knyttet til dette fravæ-ret, og det står ikke noe om eventuelle konsekvenserav gjentagelser. Jeg anser heller ikke advarselen åvære spesielt inngripende og betydningsfull, selv omdet kan sies å være noe uklart hvilken faktisk betyd-ning det vil få at den ligger på personalmappen forubegrenset tid. Jeg synes derfor det vanskelig kansies at den reaksjonen vi her står overfor er å ansesom en sanksjon. Det er mer naturlig å se den som entjenstlig tilrettevisning (en umiddelbar korrigerendereaksjon) som hadde som hovedsiktemål å klargjørenærmere innholdet og omfanget av As tjenesteplik-ter og å få brakt formelt i orden en nødvendig doku-mentasjon for et sykefravær.

Jeg er derfor kommet til at vi her ikke står over-for en tjenestepåtale som kan karakteriseres som enordensstraff i forvaltningslovens forstand, og for-valtningslovens klageregler vil derfor etter min me-ning ikke komme til anvendelse.

Når det gjelder saksbehandlingen ellers, vil detforhold at klagerett ikke foreligger, imidlertid ikke sidet samme som at forvaltningslovens øvrige reglerom enkeltvedtak ikke bør anvendes analogisk i sliketilfeller, f.eks. hva angår krav til forsvarlig opplys-ning av saken, rett til dokumentinnsyn, krav på be-grunnelse og krav til skriftlighet. Dette må sies å føl-ge av alminnelige prinsipper for god forvaltnings-skikk. I denne saken synes det å være grunn til å kri-tisere sykehuset for manglende klarhet når det gjel-


der saksbehandlingen, herunder manglende informa-sjon til klager om adgangen til å klage over sykehu-sets avvisningsvedtak. Jeg har imidlertid merketmeg at sykehuset har beklaget dette, og opplyst atden praksis som følges i forbindelse med ulovlig fra-vær, skal bekjentgjøres bedre for de tilsatte. Det måsies å være av stor betydning for den enkelte ar-beidstaker at det sørges for klare bekjentgjorte ruti-ner på dette feltet, noe denne saken synes å være eteksempel på.

På denne bakgrunn har jeg derfor funnet grunntil å påpeke at sykehuset bør sørge for klarere rutinerog vurdere både saksbehandlingen og formen på detjenstlige reaksjoner.»

6.Om en tjenestepåtale kan anses som ordensstraff

(Sak 95-1738)

A klaget til ombudsmannen over at hun hadde fått enskriftlig tjenestepåtale av sin arbeidsgiver, Oslokommune. Det oppstod spørsmål om en stod overforen ordensstraff etter forvaltningsloven av 10.februar 1967 §2 annet ledd og derved et enkeltved-tak som kunne påklages. - Ombudsmannen uttalte atdette måtte avgjøres ut fra en totalvurdering av dereelle forhold. Med særlig vekt på at tjenestepåtalenfremstod som en formell reaksjon med hjemmel ireglement og ble anmerket på rullebladet, kom om-budsmannen til at tjenestepåtalen måtte anses somen ordensstraff.

Oslo kommune startet i mai 1994 driften av Xboliger, som fungerte slik at bydelen leide ut fire lei-ligheter til psykisk utviklingshemmede menn somskulle ha selvstendige husholdninger. A arbeidet fraog med mai 1994 til og med juli 1995 som nattevakti hjemmetjenesten i en bydel i Oslo kommune medarbeidssted X boliger.

A ble langtidssykmeldt i mars 1995, og det skalha kommet frem at arbeidsforholdene i X boliger varen medvirkende årsak til sykmeldingen. A, seksjons-leder, tillitsvalgte, hovedtillitsvalgte og konsulentenfor de psykisk utviklingshemmede hadde en samtaleom saken 10. mai 1995, og det ble da besluttet å inn-kalle til et ekstraordinært personalmøte der andre til-satte i tillegg til tillitsvalgte og fylkeshovedtillits-valgte skulle delta. Dette møtet ble avholdt 31. mai1995.

Bydelsadministrasjonen ved seksjonsleder ogfungerende personalsjef sendte 16. juni 1995 en tje-nestepåtale til A. Tjenestepåtalen hadde slik ordlyd:

«TJENESTEPÅTALEI medhold av personalreglementets §14 gis duherved tjenestepåtale for kritikkverdige forhold itjenesten som har medført store belastninger forarbeidsmiljøet. Det vises til referat fra ekstra-ordinært personalmøte 31. mai 1995.

Det gjøres oppmerksom på at du kan kreveforhandlinger i medhold av personalreglementets§ 14 og fellesbestemmelsenes §15.11, om tje-nestepåtalen. Krav om forhandlinger må værefremsatt innen 1 uke. Du kan la deg representereved tillitsvalgt eller annen fullmektig ved for-handlingene.

Vi gjør oppmerksom på at dersom tilsvaren-de eller andre kritikkverdige forhold i tjenestenskulle oppstå, vil det kunne medføre opphør avditt ansettelsesforhold i bydelen.»

På vegne av A bad Norsk helse og sosialforbundi brev 23. juni 1995 om forhandlingsmøte, og det blei samråd med tillitsvalgte avsatt dato for en slikt,men møtet ble likevel ikke avholdt. A sa etter detteopp sin stilling.

A brakte saken inn for ombudsmannen. Hunskrev at hun var sykmeldt på grunn av sjikane fraseksjonslederen, utestenging, forbigåelse ved tilde-ling av ekstravakter og dårlig behandling av bruker-ne. A gav også uttrykk for at hun hadde tatt opp endel spørsmål i tilknytning til arbeidsmiljølovens be-stemmelser og spørsmål som gjaldt beboerne, men atdette enten ble ignorert eller gjort narr av. A klagetvidere over ulike sider ved bydelsadministrasjonenssaksbehandling i forbindelse med behandlingen avde arbeidsmiljøproblemene som var oppstått, og hunhadde innsigelser mot grunnlaget for påtalen somhun mente var svært tynt idet hun bare hadde forsøktå ta opp ulike forhold med sin arbeidsgiver.

Saken ble forelagt Oslo kommune, byrådsavde-ling for Finans og plan. I brevet ble det vist til at det ikommunens rundskriv nr. 7/93, som var gitt i forbin-delse med endringer i forvaltningsloven med ikraft-tredelse fra 1. januar 1993, var gitt anvisning påhvilke nærmere bestemte vedtak i tjenestemanns-saker som kunne påklages. I rundskrivet var det hen-vist til forvaltningsloven §2 annet ledd der det ergitt en definisjon av hvilke avgjørelser i tjeneste-mannssaker som er enkeltvedtak. Det ble i rundskri-vet gitt uttrykk for at bl.a. vedtak om ordens-straff/disiplinærforføyning, kunne påklages i med-hold av bestemmelsene i forvaltningsloven §28annet ledd.

Videre ble det vist til at det var gitt uttrykk for ettilsvarende syn i vedlegg 1 til rundskriv nr. 14/93, ogat dette vedlegget 7. juli 1994 ble erstattet av et nyttskriv om vedtak som kan påklages etter forvalt-ningsloven §28 annet ledd. Ordet «disiplinærforføy-ning» var her sløyfet mens innholdet for øvrig varuendret.

På denne bakgrunn ble det stilt spørsmål omOslo kommune ved disse rundskrivene kunne anseså ha etablert en klagerett for ordensstraff/disiplinær-forføyning i samsvar med forvaltningslovens reglerfor behandlingen av ilagt ordensstraff.

Videre ble det bedt opplyst om kommunen haddelagt til grunn at begrepet «ordensstraff» skulle for-stås på den samme måten i rundskrivene som i for-


valtningsloven §2 annet ledd, og hvilke former fordisiplinærforføyninger kommunen mente falt innunder begrepet/begrepene. Dersom kommunen la tilgrunn at en skriftlig påtale etter personalreglementet§ 14 ikke var å anse som en ordensstraff etter for-valtningsloven §2 annet ledd, ble dette bedt begrun-net nærmere.

Uavhengig av hvordan kommunen så på spørs-målet om klageadgang ble sentraladministrasjonen iOslo kommune avslutningsvis bedt om å vurdere omkommunen ville se på saken på nytt på grunnlag avAs klage til ombudsmannen og kommunens saks-dokumenter.

Oslo kommune, byrådsavdeling for Finans ogplan redegjorde i svaret nærmere for hvordan kom-munen så på spørsmålet om klageadgang. Kommu-nen gav uttrykk for at den form for skriftlig tjeneste-påtale som ble anvendt i kommunen ikke var å ansesom ordensstraff etter forvaltningsloven §2 annetledd, og at en slik disiplinærforføyning følgelig hel-ler ikke kunne regnes som et enkeltvedtak som kun-ne påklages etter forvaltningsloven §28. Kommu-nen opplyste at det heller ikke var etablert noen egenklageadgang i kommunen som går lenger enn detsom følger av forvaltningsloven. Det ble antatt å væ-re en upresis gjengivelse av lovens ordlyd når det ikommunens rundskriv het at vedtak om «ordens-straff/disiplinærforfølgning» kunne påklages. Kom-munens praksis hadde vært at det ikke var klagead-gang i slike tilfeller. En arbeidstaker kan imidlertidetter personalreglementet §14 og fellesbestemmel-sene §15 kreve forhandlinger om saken med densom har gitt tjenestepåtalen. Kommunen mente atdette systemet ivaretok arbeidstakers behov for åkunne imøtegå og eventuelt begjære forføyningenendret.

Videre fremholdt kommunen at begrepet ordens-straff ikke var definert i forvaltningsloven, men atdet i Ot.prp. nr. 27 (1968-89) på s. 9 fremgår at av-gjørelser om ordensstraff må anses som enkeltved-tak, i alle fall når vedtaket var basert på lovbestem-melser, men at det kunne stille seg annerledes veddisiplinærtiltak som bygger på avtale, særlig omsanksjonen reelt sett gjaldt følger av forsømt ar-beidsplikt. Kommunen viste til at den formen forskriftlig tjenestepåtale som kommunen anvendteikke bygde på noen lovbestemmelse, og at bestem-melsene om skriftlig tjenestepåtale måtte anses åbygge på avtale, idet de var en del av tariffavtalen,og dessuten gjennom personalreglementet var gjorttil en del av den individuelle tilsettingsavtalen mel-lom kommunen og den enkelte arbeidstaker. Videreviste kommunen til at man i §14 i tjenestemannslo-ven 4. mars 1983 nr. 3, som gjelder for tilsatte i sta-ten, opererer med skriftlig irettesettelse som er or-densstraff og alminnelig tjenstlig tilrettevisning somikke er ordensstraff, og at den siste reaksjonen kanomfatte både skriftlige og muntlige advarsler samttilrettevisninger. For øvrig viste kommunen til en ut-

talelse fra Justisdepartementets lovavdeling 24.oktober 1977 der det fremgikk at en skriftlig advar-sel ikke var nevnt i oppregningen i forvaltningsloven§ 2 annet ledd og at en slik reaksjon dermed bare varenkeltvedtak dersom den kunne betraktes som or-densstraff som nevnt i §2 annet ledd annet punktum.Videre het det at dersom advarselen var gitt som enskriftlig irettesettelse ville den etter tjenestemanns-loven §14 være en ordensstraff og dermed også etenkeltvedtak, men også ellers måtte en skriftlig ad-varsel regnes som ordensstraff innen de etater hvorvedkommende lov eller reglement nevner skriftligadvarsel som ordensstraff. For så vidt gjaldt trusselom oppsigelse eller avskjed, mente lovavdelingen atdet ville foreligge en sak om enkeltvedtak når detmer konkret var tatt opp spørsmål om en slik reak-sjon, men at klageretten først oppstod når det vartruffet vedtak om oppsigelse eller avskjed.

Ut fra lovavdelingens uttalelse la kommunen tilgrunn at det sentrale var om den skriftlige advarse-len var betegnet som en ordensstraff og konkludertepå denne bakgrunn med at den formen for skriftligtjenestepåtale som kommunen anvendte ikke var or-densstraff etter forvaltningsloven §2 annet ledd ogat en slik reaksjon følgelig heller ikke kunne påkla-ges etter forvaltningsloven.

Klageren kom tilbake til saken i brev 19. septem-ber 1996. Hun fremholdt at hun i forhold til arbeids-giver hadde tatt opp faglige spørsmål bl.a. i forholdtil manglende målsettinger og mangel på fagfolk ogspørsmål av arbeidsmiljømessig karakter, men athun ble ignorert, latterliggjort og overhøvlet da huntok opp disse spørsmålene. A fremholdt videre at detpå det ekstraordinære personalmøtet utelukkende blestilt spørsmål om hva hun kunne gjøre for å bedre ar-beidsforholdene, ikke hva arbeidsplassen og ledel-sen sammen kunne gjøre for å bedre på forholdene.Hun stilte også spørsmål ved at seksjonslederen,som var en del av årsaken til at hun var blitt syk-meldt, deltok på dette møtet, og at han etterpå skrevut tjenestepåtalen uten først å ha gitt henne noen ad-varsel og uten å ha orientert verneombud og tillits-valgt. A viste også til at en konsulent i bydel 2 etteropphøret av hennes arbeidsforhold hadde ringt til enkonsulent i den bydelen der hun hadde begynt å ar-beide for å fortelle om henne. Klageren mente dettemåtte være i strid med arbeidsgiverens taushetsplikt.

Kommunen ved byrådsavdeling for Finans ogplan gjentok at man ikke anså det for å foreligge no-en klageadgang, men opplyste at bydelsadministra-sjonen fortsatt inviterte klageren til forhandlingerom saken dersom hun ønsket å benytte seg av dennemuligheten. For så vidt gjaldt selve tjenestepåtalenuttalte byrådsavdelingen for Finans og plan at manfant det vanskelig å tilsidesette det skjønn som lå tilgrunn for den tjenestepåtalen som var gitt.

I min avsluttende uttalelse i saken, gav jeg ut-trykk for følgende:


«Spørsmålet om klagerett etter forvaltningslovenvil måtte bero på om tjenestepåtalen er et enkeltved-tak. Etter forvaltningsloven §2 annet ledd annetpunktum vil en tjenestepåtale være et enkeltvedtakdersom den kan sies å være en ordensstraff.

Forvaltningsloven gir ikke selv noen definisjonav ordensstraff. Heller ikke inneholder forarbeidenenoen nærmere forklaring på hva som menes med or-densstraff. I statstjenesten er det gitt regler om or-densstraff i tjenestemannsloven av 4. mars 1983 nr.3. I lovens §14 annet ledd er det bestemt at tjeneste-mann kan ilegges «skriftlig irettesettelse» som or-densstraff. Tjenestemannsloven av 1918 inneholdtregler om ordensstraff i lovens §21. Loven gjaldtfor alle offentlige tjenestemenn, men den ble aldrisatt i kraft for de kommunale tjenestemenn og regle-ne om ordensstraff fikk derfor bare anvendelse påstatstjenestemennene. Tilsvarende bestemmelser erikke gitt i lov for kommunale tjenestemenn. Hvasom må regnes som ordensstraff for de kommunaletjenestemenn er derfor noe uklart. Selv om en skrift-lig irettesettelse etter sitt innhold ikke er ment åskulle medføre endringer i tjenestemannens rettighe-ter eller plikter, kan det være gode grunner for å be-handle en slik irettesettelse på samme måte for enkommunal tjenestemann, som for en statstjeneste-mann, jf. tjenestemannsloven §14 første ledd nr. 2.Slik forholdet ble foreslått regulert i tjenestemanns-loven av 1918 understreker dette. Spørsmålet må forøvrig avgjøres bl.a. ut fra forføyningens karakter oghvilket formål den har.

Spørsmålet om grensen mellom den rene tjenst-lige tilrettevisning og sanksjonen ordensstraff er be-rørt i forarbeidene til tjenestemannsloven av 1918.Om spørsmålet heter det, se Ot.prp. nr. 38 (1915) omutferdigelse av en «lov om offentlige tjeneste-mænd», s. 48:

«Det er altid vanskelig, ja tildels maaskeumulig, at skjelne mellem den irettesættelse somskal være straf og underkastes den mere høitide-lige ilæggelsesmaate, og den tilrettevisning somdet maa staa lederen av et arbeides utførelse fritfor at gi, og som det er hans pligt at gi naar ut-førelsen ikke er fyldestgjørende. Tilrettevisnin-gen bør komme umiddelbart og kan ikke bindestil former, og den handling der gjorde den beret-tiget kan ikke efterpaa bevisliggjøres saaledes, atder kan bli tale om fyldestgjørende ankebehand-ling. Som det vil sees indgaar skriftlig advarselsom et moment i reglene om avskedigelse efternæste paragraf. Skrape eller tilrettevisning erderfor ikke medtat blandt de diciplinærstraffersom foreslaaes bragt i anvendelse. Herav maaikke sluttes at en overordnet er avskaaret fra paastedet at gi en underordnet en tilrettevisning,naar han finder at han utfører sit arbeide urigtigeller slurvet. Adgangen hertil maa selvfølgeligav hensyn til tjenestens tarv altid staa aapen.»

En tjenstlig tilrettevisning vil ut fra dette væreforankret i tjenesteforholdet og vil etter sitt innholdførst og fremst ha som siktemål å klargjøre nærmere

innholdet og omfanget av tjenestemannens tjeneste-plikter. Tilrettevisningen gis i tilknytning til arbeidetog skal være retningsgivende for arbeidsforholdet.En ordensstraff kan også ha et slikt formål, men denvil i tillegg ha som siktemål å pådra tjenestemannenen sanksjon for overtredelse eller tilsidesettelse avtjenesteplikter. En irettesettelse som gjøres skriftligog som blir notert på tjenestemannens rulleblad ellerlagt på tjenestemannens personalmappe, kan ut fradette være en sanksjon for brudd på tjenesteplikter,et disiplinær- eller straffetiltak dersom meningen erå påføre tjenestemannen en reaksjon, ut over bare ågi en tilrettevisning. De ytre forhold omkring irette-settelsen, skriftligheten og registreringen i personal-mappen etter anmerkningen på rullebladet, kan etteromstendighetene gå ut over det som er nødvendigfor å gi tjenestemannen en tjenstlig tilrettevisning,og da vil det være riktig å anse forføyningen som enordensstraff. Det er imidlertid grunn til å påpeke atgod orden kan tilsi at også en rent tjenstlig tilrette-visning blir notert, anmerket eller på annen måte re-gistrert på vedkommende personalmappe, uten at til-rettevisningen dermed vil måtte betraktes som or-densstraff.

I en uttalelse til Kirke-, utdannings- og forsk-ningsdepartementet av 1. august 1994 har Justisde-partementets lovavdeling uttalt seg om «en avgjørel-se om å gi en kommunal tjenestemann en advarseleller irettesettelse er enkeltvedtak i forvaltningslo-vens forstand». Fra Lovavdelingen ble fremholdt at«begrepet ordensstraff har etter vanlig språklig for-ståelse ikke noe entydig innhold». Under henvisningtil Ot.prp.nr. 27 (1968-69) s. 9 påpekte Lovavdelin-gen at en avgjørelse ikke nødvendigvis trengte hjem-mel i lov for å kunne kalles ordensstraff. Det ble vi-dere pekt på at det først ved lov 10. juni 1977 nr. 65om statens tjenestemenn §10 annet ledd ble bestemtat skriftlig irettesettelse skulle regnes som ordens-straff, men at den «nærmere avgrensningen av be-grepet ordensstraff må i utgangspunktet foretas utfra situasjonen slik den forelå ved vedtakelsen avforvaltningsloven §2 annet ledd ved lov 19. juni1969 nr. 54».

I Lovavdelingens uttalelse ble det også påpekt at«den generelle forutsetningen i forarbeidene synesaltså å ha vært at ordensstraffer eller andre disipli-nærtiltak som ikke griper inn i tjenestemannens ret-tigheter eller plikter, heller ikke regnes som enkelt-vedtak etter forvaltningsloven §2 annet ledd».

Dette utgangspunkt mente Lovavdelingen «tro-lig» måtte fravikes hvor det forelå «uttrykkelighjemmel for at «ordensstraff» i form av advarslereller irettesettelser kan benyttes». Under henvisningtil en uttalelse Lovavdelingen hadde avgitt i 1977ble det gitt uttrykk for at det med «hjemmelsgrunn-lag» f.eks. var tenkt på «lov eller reglement». Gren-sedragningen kunne begrunnes i «at en advarsel ellerirettesettelse får mest inngripende betydning for tje-nestemannen i tilfeller hvor slike sanksjonsmidler er


institusjonalisert gjennom uttrykkelige hjemmels-bestemmelser».

Jeg er enig i disse generelle betraktninger, somfor så vidt synes å samsvare med de foran siterte ut-talelser i Ot.prp. nr. 38 (1915). Arne Fanebust, Tje-nestemannsrett, Bergen 1987 s. 25, synes også åmene at tiltak som har formell hjemmel i lov eller«f.eks. kommunale personalreglementer» må beteg-nes som «ordensstraff».

Arvid Frihagen, Forvaltningsloven Kommentar-utgave, 2. utg. 1986 s. 73, gir uttrykk for at «ogsåandre tilsvarende formelle irettesettelser som regi-streres på rulleblad o.l. gå(r) inn under 2. ledd».

Kommunen synes å ha forstått Lovavdelingensuttalelse for 1994 slik at det avgjørende må være omtjenestepåtalen er betegnet som ordensstraff. Da tje-nestepåtalen etter kommunens regler ikke er gitt enslik betegnelse, synes kommunen å mene at det der-med heller ikke kan sies å foreligge noen «ordens-straff».

Tjenestepåtalen som klageren ble ilagt haddeforankring i personalreglementet for Oslo kommune§ 14, som omhandler «personalmessig forføyning iforhold som ikke antas å medføre oppsigelse/avskjed» og i Oslo kommunes fellesbestemmelser§ 15 som tar sikte på «disiplinære forføyninger».Det synes derfor å være på det rene at forføyningenhar hjemmel i reglement. Kommunen synes imidler-tid som nevnt å mene at dette i seg selv ikke er til-strekkelig, men at det avgjørende må være om for-føyningen kalles ordensstraff.

Jeg finner det klart at spørsmålet om det forelig-ger tjenestlig tilrettevisning eller ordensstraff må av-gjøres ut fra en totalvurdering av de reelle forhold.Hvordan forføyningen er betegnet vil bare være etmoment blant flere. Ut fra det som er fremholdtforan, vil formålet med forføyningen måtte stå sen-tralt i vurderingen. Videre vil det være av betydninghvor inngripende og betydningsfull forføyningen er iforhold til den enkeltes arbeidsforhold. Ved bedøm-melsen er det naturlig å ta utgangspunkt i de ytre for-hold omkring forføyningen som normalt vil kunne gien indikasjon om forføyningens karakter.

Kommunen har ved selve reglementsfestingenav tjenestepåtalen bidratt til at ordningen er blitt in-stitusjonalisert og formalisert. Betegnelsen «tje-nestepåtale» peker i retning av at forføyningen erment å være en kritikk, en sanksjon, ikke bare en til-rettevisning. Tjenestepåtalen fremtrer således somen formell reaksjon med hjemmel i et tjenesteregle-ment. Videre peker jeg på at det i tjenestepåtalenspesielt er opplyst at gjentakelse vil kunne føre tilopphør av tjenesteforholdet, noe som også under-streker forføyningens karakter av sanksjon. Endeligviser jeg til at det er fastsatt i reglementet at tjeneste-påtalen under visse forutsetninger skal slettes ettertre år, noe som må bety at den skal anmerkes på ved-kommendes rulleblad. Samlet sett fremtrer da ettermin mening den aktuelle forføyningen som en sank-sjon - en ordensstraff.

I sak (95-1271) behandlet i fjor (1996) kom jegtil at en skriftlig irettesettelse av en kommunal tje-nestemann ikke var å anse som en ordensstraff ogdermed heller ikke var et enkeltvedtak. Omstendig-hetene omkring den skriftlige irettesettelsen lå imid-lertid annerledes an i den saken enn den foreliggen-de. For det første fremstod formålet mer som tjenest-lig tilrettevisende enn som en sanksjon, og i sakenfra 1996 hadde tjenestepåtalen heller ikke hjemmel inoe kommunalt reglement.

Jeg nevner avslutningsvis at det ikke kan væreavgjørende for klageretten at tjenestemannen har ad-gang til å kreve forhandlinger. Rettighetene etter for-valtningsloven kan ikke begrenses ved at tjeneste-mannen gis andre rettigheter etter eget reglement.Slike rettigheter må i tilfelle betraktes som et supple-ment til forvaltningslovens bestemmelser.

Jeg er etter dette kommet til at tjenestepåtalen,slik den her fremstår, må anses som en ordensstraffog dermed et enkeltvedtak. Ileggelsen av tjenestepå-talen må således kunne påklages.»

7.Om vedtak om fritak fra boplikt for prester er

enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand(Sak 96-1190)

Bispedømmerådets avslag på en søknad fra en prestom fritak fra boplikt ble påklaget til Kirke-, utdan-nings- og forskningsdepartementet. Departementetbehandlet klagen, men viste til at avgjørelser om fri-tak fra boplikt ikke var enkeltvedtak etter forvalt-ningsloven av 10. februar 1967 §2 annet ledd. Detforelå derfor ingen klageadgang. Ombudsmannenmente at avgjørelser om fritak fra boplikt fallerutenfor det som er ment regulert av §2 annet leddog at avgjørelsen således må være å anse som en-keltvedtak etter §2 første ledd. Det ble vist til at av-gjørelser som bare er aktuelle for noen tjeneste- ogembetsforhold ikke var nærmere vurdert i lovfor-arbeidene og at boplikten som er forankret i lov haren særegen karakter.

En prest søkte i forbindelse med tilsetting somkapellan om fritak fra boplikten som fulgte stillin-gen. Bispedømmerådets avslag på søknaden ble på-klaget til Kirke-, utdannings- og forskningsdeparte-mentet. Departementet behandlet klagen, men vistetil at saker om fritak fra boplikt for prester var sakerom offentlige tjenesteforhold, som etter forvalt-ningsloven av 10. februar 1967 §2 annet ledd ikkevar enkeltvedtak. Forvaltningslovens regler om kla-ge kom derfor ikke til anvendelse.

Presteforeningen brakte saken inn for ombuds-mannen, med spørsmål om ombudsmannens tolk-ning av «enkeltvedtak» etter forvaltningsloven §2annet ledd sett i relasjon til saker om fritak fra bo-plikt.


Saken ble forelagt departementet med bl.a. føl-gende spørsmål:

«Det bes om departementets vurdering av omsaker om boplikt naturlig hører til de avgjørelsersom lovgiver har villet holde utenfor oppregnin-gen. En avgjørelse om boplikt vil utvilsomt fyllede materielle vilkårene til et enkeltvedtak etterforvaltningsloven §2 første ledd a) og b). Vil detetter departementets oppfatning kunne være ak-tuelt å vurdere om det bør gis bestemmelser omat avgjørelser om boplikt skal regnes som enkelt-vedtak, jf. §2 annet ledd, siste punktum?»

I departementets svarbrev het det bl.a.:

«Bispedømmerådene har nå fått delegertmyndighet til å avgjøre saker om boplikt forprester i stillinger som er tillagt kommunal tje-nestebolig, mens myndigheten for så vidt gjelderboliger som eies av Opplysningsvesenets fondforberedes delegert. Delegasjonen gjør at det lig-ger praktisk bedre til rette for klageadgang, meddepartementet som klageinstans. At boplikten ienkelte tilfeller virker tyngende kan tale for atdet ville være rimelig med klageadgang. På denannen side er søkere til prestestillinger vel kjentmed både selve boplikten og at det er en restrik-tiv praksis med hensyn til å gi dispensasjon. In-gen som søker en prestestilling kan kalkuleremed fritak fra boplikten. Et annet moment er aten klageadgang vil kunne virke uheldig inn påfremdriften i tilsettingssaker, da det vanligvis er iforbindelse med tilsetting at spørsmål om fritakfra boplikt er aktuelt. Endelig peker vi på at detav kapasitetshensyn er nødvendig å begrenseomfanget av enkeltsaker som skal behandles avdepartementet.»

Saken ble på nytt forelagt departementet medfølgende spørsmål:

«Forvaltningsloven bygger på en forutset-ning om at bare de saker om «offentlige tjeneste-forhold» som er nevnt i §2 annet ledd er enkelt-vedtak. Spørsmålet som kan stilles er om boplik-ten er knyttet til tjenesteforholdet i en slik grad atdet må anses som en sak om «offentlige tjeneste-forhold». Dersom det ikke er en sak om «offent-lige tjenesteforhold», er det spørsmål om ikkeavgjørelsen om boplikt vil være et enkeltvedtaketter forvaltningsloven §2 første ledd a) og b),jf. også vårt brev 23. september 1996 tredje av-snitt.

Jeg ber derfor departementet vurdere om enavgjørelse om fritak for boplikt må anses som ensak om «offentlige tjenesteforhold». Boplikteninnebærer at en tjenestemann er forpliktet til å boi en bolig arbeidsgiver stiller til disposisjon.Plikten følger tjenesten og er pålagt av hensyn tiltjenesten, men har også konsekvenser ut over tje-nesten. Boplikten vil kunne få stor betydning foren person og hans families virksomhet ut overtjenesten. Dette kan være økonomiske forholdtilknyttet utnyttelsen av egen bolig, og sosiale ogpraktiske konsekvenser for familiemedlemmer.Et spørsmål vil således være om det er mer na-turlig å legge til grunn at boplikten er knyttet tilen privatpersons boforhold, og ikke hovedsake-lig til tjenesteforholdet, og at avgjørelsen derfor

faller utenfor det som er ment regulert av forvalt-ningsloven §2 annet ledd.»

I departementets svarbrev het det:

«I tjenesteordning for menighetsprester fast-satt ved kronprinsregentens resolusjon 19. okto-ber 1990 §19 fremgår det at «presten har rett ogplikt til å bo i den tjenestebolig som er tillagt stil-lingen». Tjenesteordningen regulerer i sin helhetplikter og vilkår for utøvelsen av prestetjenesten.Videre er boplikten pålagt utelukkende av hen-syn til tjenesten. Dette henger sammen med etønske om mobilitet i presteskapet og et krav omat presten skal være tilgjengelig. Presteboligenhar ikke bare funksjon som bolig for presten oghans familie, men også klare tjenestemessigefunksjoner. Tradisjonelt har prestekontoret vært iboligen og det har vært lagt til grunn at prestenholder sine møter i boligen. Departementet harimidlertid i den senere tid samtykket i en opp-mykning av disse krav herunder at presten flytterkontoret ut av boligen, uten at dette har endretbegrunnelsen for bopliktordningen. Videre harDen norske kirkes presteforening argumentertmeget sterkt overfor Skattedirektoratet for atpresteboligen må sees som tjenestested i skatte-rettslig forstand da presten utfører en stor del avsin tjeneste i presteboligen.

Ordningen med presteboliger går helt tilbaketil middelalderen og var frem til midten av 1950årene en del av lønnssystemet for prester i denforstand at lønnen var knyttet til avkastningen fragården. Fra samme tidspunkt har prestene værtlønnet etter statens lønnsregulativ, men dette haretter departementets oppfatning ikke endretpresteboligens rettslige status.

Departementet er oppmerksom på at boplik-ten har konsekvenser for presten og hansfamilies private boforhold. Imidlertid har pres-tens private behov for et sted å bo aldri vært be-grunnelsen for å opprettholde bopliktordningen.Denne har utelukkende vært begrunnet i hensy-net til tjenesten. Videre har boplikten hele tidenvært praktisert meget strengt nettopp av hensyntil utførelsen av tjenestepliktene, selv om depar-tementets forventninger om bruken av boligenhar endret seg noe over tid.

På denne bakgrunn kan departementet vans-kelig se at det er grunnlag for å hevde at boplik-ten er knyttet til en privatpersons boforhold i enslik grad at en avgjørelse om fritak fra bopliktfaller utenfor begrepet «saker om offentlige tje-nesteforhold» i forvaltningsloven §2 annetledd.»

I mitt avsluttende brev til departementet uttaltejeg følgende:

«Forvaltningsloven av 10. februar 1967 §2annet ledd lyder:

«Avgjørelse som gjelder ansettelse, oppsigel-se, suspensjon, avskjed eller forflytting avoffentlig tjenestemann, regnes som enkeltvedtak.Det samme gjelder vedtak om å ilegge offentligtjenestemann ordensstraff eller tilstå ham pen-sjon. Kongen kan bestemme hva som i tvilstilfel-le skal regnes som enkeltvedtak etter dette ledd,eller at andre saker om offentlige tjenesteforholdskal regnes som enkeltvedtak.»


Bestemmelsen regulerer hvilke avgjørelser ved-rørende offentlige tjenestemenn som skal regnessom enkeltvedtak. Bestemmelsen forutsetter at sakerom avgjørelser i «saker om offentlige tjenestefor-hold» i utgangspunktet faller utenfor forvaltnings-loven, fordi det ikke vil være tale om offentlig myn-dighetsutøvelse. Avgjørelsene vil vanligvis væreforankret i tariff- eller arbeidsavtaler eller i arbeids-givers styringsrett.

Bestemmelsen ble tilføyd ved endringslov av 9.juli 1969 nr. 54. Av forarbeidene til endringsloven(Ot.prp. nr. 27 (1968-69) s. 17 og 32) fremgår det atoppregningen i §2 annet ledd er ment å være uttøm-mende. Dette innebærer at avgjørelser ut over denevnte ikke skal regnes som enkeltvedtak.

Boplikten for prester følger av forskrift 19. okto-ber 1990 om tjenesteordningen for menighetsprester§ 19. Selv om boplikten følger stillingen kan detspørres om den inngår som en del av tilsettingsved-taket. Fritak for boplikten kan ifølge §19 gis «i sær-tilfelle», og søknad om dette må vurderes særskilt ogavgjøres av bispedømmerådet. Denne vurderingenvil inneholde helt andre momenter enn de som inn-går i kvalifikasjonsvurderingen i tilsettingssaken.Det vil derfor være en noe anstrengt tolking å se påen avgjørelse i fritaksspørsmålet som en «avgjørelsesom gjelder ansettelse». I de tilfellene hvor søknadom fritak blir fremsatt og avgjort etter at tilsettings-vedtaket er truffet, er det enda mindre nærliggende åse på avgjørelse om fritak for boplikt som en «avgjø-relse som gjelder ansettelse». En slik avgjørelse kanderfor ikke sies å falle inn under oppregningen i §2annet ledd av hva som skal være enkeltvedtak.

En avgjørelse om fritak for boplikt omfattes ikkeav oppregningen. Det er imidlertid spørsmål om viher står overfor en type avgjørelse som er ment regu-lert av §2 annet ledd.

Jeg har merket meg at lovforarbeidenes drøftelseav hvilke avgjørelser som bør omfattes av oppreg-ningen, særlig er knyttet til de sakstyper som regu-leres av tjenestemannsloven. Spesielle sakstypersom bare er aktuelle for noen tjeneste- og embetsfor-hold, som boplikt, er ikke nærmere vurdert.

Jeg har også reist spørsmål ved om en så inngri-pende avgjørelse som gjelder en persons boforhold,gjør at det kan være grunn til å skille mellom bo- ogtjenesteforhold i forhold til forvaltningsloven §2annet ledd, men jeg finner ikke grunn til å gå nær-mere inn på dette.

Boplikten for prester har lenge vært direkte lov-regulert, jf. tidligere lov 5. april 1957 nr. 1 §9 og lov9. desember 1955 nr. 11 §3, og er fortsatt lovforan-kret. Det er således her tale om plikt som kan sies åvære pålagt ved bruk av statens høyhetsrett. Boplik-ten er streng og er av en særegen karakter, jf. O.H.Fisknes i Karnov (1994) s. 816. Det er ut fra dettenaturlig å tale om offentlig myndighetsutøvelse, ogjeg er derfor kommet til at avgjørelser knyttet tilprestenes boplikt reguleres etter forvaltningsloven

§ 2 første ledd om enkeltvedtak og ikke av forvalt-ningsloven §2 annet ledd.»

I departementets brev 10. oktober 1997 til bispe-dømmerådene ble det orientert om uttalelsen, og detble bedt om at forvaltningslovens regler om enkelt-vedtak ble fulgt i saker om fritak fra boplikt for pres-ter.

8.Spørsmål om tildeling av avtalehjemler til

legespesialister er enkeltvedtak(Sak 96-1095)

Etter å ha mottatt klager over Oslo kommunes tilde-linger av avtalehjemler (driftstilskudd) til legespesi-alister, tok ombudsmannen på generelt grunnlagopp spørsmålet om tildelingene kunne anses som en-keltvedtak etter forvaltningsloven, slik at det bl.a. vilforeligge klageadgang på tildelingsavgjørelsene.

Både Oslo kommune og Sosial- og helsedeparte-mentet, fant det mest naturlig å se driftstilskuddstil-delingene som privatrettslige gjensidig bebyrdendeavtaler som ikke hadde tilstrekkelig islett av myndig-hetsutøvelse til å falle inn under ordlyden i forvalt-ningsloven §2 bokstav a). Ombudsmannen fant atde rent forretningsmessige hensyn , som ellers gjer-ne vil prege en privatrettslig avtale, ikke er særligfremtredende her, og la vekt på den offentlige sty-ringsfunksjonen som ligger i den lovfestede ordnin-gen med driftstilskuddstildelinger. Det ble bl.a. pektpå at tildelingene vil fungere som en offentlig tilla-telse til å rekvirere trygderefusjon, og at avgjørelse-ne får stor betydning særlig for den enkelte lege,men også for brukerne. Ombudsmannen konkludertederfor med at kommunens avgjørelser om tildelingav avtalehjemler har et så sterkt preg av offentligmyndighetsutøvelse at de må anses som enkeltved-tak.

Bakgrunnen for saken var at Oslo kommunesklagenemnd i en konkret klagesak hadde avvist å be-handle en klage over en av kommunens driftstil-skuddstildelinger med den begrunnelse at en slik til-deling ikke var vedtak som var truffet under «ut-øving av offentlig myndighet», jf. forvaltningslovenav 10. februar 1967 §2 bokstav b) jf. bokstav a). Detble vist til at tildelingen måtte sees som en privat-rettslig gjensidig bebyrdende disposisjon, i og medat det inngås en avtale mellom partene ut fra over-enskomsten mellom Oslo kommune og Den norskelægeforening.

Da ombudsmannen fant grunn til å reise tvil omOslo kommunes standpunkt, ble spørsmålet tatt oppmed kommunen på generelt grunnlag, jf. ombuds-mannsloven av 22. juni 1962 nr.8 §5. Fra fore-leggelsen siteres:


«Mot dette syn kan anføres at utøvelse av of-fentlig myndighet også kan foregå i kontraktsfor-hold, slik at de beslutninger som treffes, kan an-ses som forvaltningsvedtak. Dette ble uttalt alle-rede i innstillingen fra Forvaltningskomitéen (s.207), og synes senere forutsatt i forarbeidene tilendringsloven av 27. mai 1977 nr. 40. Juridiskteori forutsetter også at avtaler kan være forvalt-ningsvedtak. I Torstein Eckhoffs bok forvalt-ningsrett, 5. utgave heter det på s. 460:

«Privatrettslige disposisjoner er som of-test gjensidig bebyrdende, mens den typiskemyndighetsutøvelse består av ensidige på-bud, forbud eller tillatelser. Men om disposi-sjoner er ensidige eller tosidige er ikke avgjø-rende for om de faller i den ene eller andrekategori. Det forekommer ensidige privat-rettslige disposisjoner (f.eks. gaveløfter). Ogpå den annen side inngår stat og kommuneren hel del avtaler som har et sterkere ellersvakere preg av myndighetsutøvelse. Hvorfremtredende dette preg må være for at avta-len skal anses for å inneholde «vedtak», erusikkert.»

Det ble pekt på at selv om kommunens tildelingav driftstilskudd innebærer inngåelse av en gjensidigbebyrdende avtale ved at legen pålegges plikteroverfor kommunen, kunne det anføres at partenesytelser/plikter ikke er likeverdige, samt at avtaleneogså ellers skiller seg fra de typiske privatrettsligeavtaler. Det ble videre pekt på at det kunne være na-turlig å vurdere en avtalehjemmel som et knapphets-gode som det offentlige bør fordele etter klare krite-rier og forvaltningsmessige prinsipper. Kommunenble bedt om å komme med merknader til dette, samtå gi en nærmere redegjørelse for begrunnelsen ogdet rettslige grunnlaget kommunen påberopte seg forå avvise klager over tildelinger av legespesialist-hjemler.

Oslo kommune svarte, etter å ha forelagt sakenfor kommuneadvokaten, at en avtale måtte represen-tere et ikke uvesentlig islett av offentlig myndighets-utøvelse for å kunne anses som et enkeltvedtak. Etterkommunens syn hadde ikke tildeling av legespesia-listhjemmel tilstrekkelig islett av offentlig myndig-hetsutøvelse. Dette ble nærmere begrunnet slik:

«--- Partenes rettigheter og plikter reguleresav avtalen mellom legen og kommunen og av«protokollen» mellom kommunen og Legefor-eningen. Avtalen gir legen rett til å motta et øko-nomisk tilskudd fra kommunen. Som gjenytelseforplikter legen seg til å ha åpent et visst antalltimer pr. uke, ikke ta mer enn den fastsatte egen-andel fra pasienten m.v. I tillegg reguleres for-holdet i forbindelse med permisjon, opphør avpraksis m.v.

Det er på det rene at motivasjonen for atkommunen inngår avtalehjemmel ikke er å beri-ke (subsidiere) legen, men at formålet fra kom-munens side er å sørge for at det foreligger et til-bud om spesialistlegebehandling med geografiskspredning i byen til en pris som for pasientenikke skal overskride det fastlagte maksimum iavtalevilkårene. I tilknytning til spørsmålet om

betydningen av at den private part presenterer enmotytelse, skriver Frihagen i Forvaltningsrett IIpå s. 78:

«Dersom den private gir en motytelse, måutgangspunktet være at beslutning om utbe-taling av penger for ytelsen bare er vedtak et-ter §2 dersom det er en bevisst og tålelig klarovervekt av ytelse fra det offentlige.» [Un-derstreket her]

Ved tildeling av avtalehjemler foreligger detikke grunnlag for å si at ytelsen fra kommunensside bevisst og tålelig klart overstiger motytel-sen. At det her, som ved anbuds-/og tilbudskon-kurranser, som regel er flere interessenter sominngir tilbud, forandrer ikke på dette utgangs-punkt. Det er heller ikke grunnlag for å karakte-risere avtalehjemler som «fordelingsavgjørelser»- i forhold til legen (sml. Justisdepartementetsrundskriv av 24. april 1967 om tildeling av lån).At det i og for seg er fordelingsmessige hensyn (iforhold til befolkningen) som kan sies å begrun-ne at kommunen tildeler avtalehjemler, kan ikkefå betydning for om inngåelse av avtale med le-gen skal anses som offentlig myndighetsutøv-else, sml. ovenfor under pkt. 2.2 om oppføringav skolebygg.»

Videre påpekte kommunen likheten mellom til-deling av avtalehjemler og ordinære offentlige tilset-tinger, og hevdet at de mothensyn som har begrunnetat klagereglene ikke skal anvendes i tilsettingssaker,vil gjøre seg enda sterkere gjeldende i forhold til til-delinger av avtalehjemler til private som er selvsten-dig næringsdrivende. Sammenhengen med regleneom tilsetting talte derfor etter kommunens meningmot at tildeling av avtalehjemler skulle kunne påkla-ges.

Om de reelle hensyn het det:

«Definisjonen av enkeltvedtak i fvl. §2 er li-te presis og overlater mye av avgjørelsen til retts-anvenderens skjønn. Etter forvaltningslovensikrafttreden har det vært en utvikling i retning avå la stadig flere typer avgjørelser bli å regne somenkeltvedtak, dette har særlig kommet til uttrykkved at stadig flere naturalytelser er blitt definertsom enkeltvedtak. Denne utvikling har vært le-det an av Sivilombudsmannen og juridisk teorived våre juridiske fakulteter. Den bærende tan-kegang som har begrunnet denne utvikling er atdette totalt sett innebærer en styrking av den en-kelte borgers rettssikkerhet og således er en ube-tinget fordel sett i et videre samfunnsmessig per-spektiv.

Etter Oslo kommunes oppfatning har denneutvikling ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn tilde mothensyn som gjør seg gjeldende, og virke-ligheten i den kommunale sektor. Forvaltnings-loven er utarbeidet med statsforvaltningen somreferansebakgrunn. Statsforvaltningen i Norgebeskjeftiger seg i liten grad med tjenesteproduks-jon overfor den enkelte borger - men fastleggerdet overordnede rammeverk (økonomisk og ad-ministrativt) for kontakten med borgerne og be-handler «papirsaker». Den daglige og løpendekontakten med borgerne er det i stor utstrekningkommunene som står for gjennom de


kommunale tjenestemenn. Illustrerende i så måteer det at det i kommunene er ansatt ca. 4 gangerså mange som i staten.

I statsforvaltningen er det tradisjon for ensaksbehandling hvor avgjørelser fattes medgrunnlag i skrevne dokumenter. Dette i motset-ning til den kommunale sektor hvor de fleste av-gjørelser foretas med utgangspunkt i direkte kon-takt med borgerne og uten den forvaltningstradi-sjon og teoretiske tradisjon som staten represen-terer.

Det følger av disse forskjeller at den økendebelastning en utvidelse av enkeltvedtaksbegre-pets anvendelsesområde i stor utstrekning vil fal-le på kommunene. I den sammenheng vil kom-munen peke på at det ikke automatisk kan tassom utgangspunkt at enhver slik utvidelse vilvære gunstig i et samfunnsmessig perspektiv.Tvert om vil det være slik at en utvidelse av en-keltvedtaksbegrepet vil føre med seg økede om-kostninger ved at arbeidsbyrden til kommunefor-valtningen vil bli større. Disse økede forvalt-ningsomkostninger vil måtte dekkes inn av dentotale sum med penger som kommunen har tildisposisjon, og vil således gå på bekostning avde midler som kan disponeres til primæropp-gavene.

Kommunen er inneforstått med at det må fo-retas en avveining mellom hensynet til privateborgeres rettssikkerhet og forvaltningens om-kostninger når man skal vurdere reelle hensynsvekt ved vurderingen av enkeltvedtaksbegrepetsanvendelsesområde. I denne sak vil de privateborgerne ha lite å tjene på at tildeling av avtale-hjemmel blir å anse som et enkeltvedtak, sett iforhold til de økede omkostningene for kommu-nen.

Som redegjort for ovenfor under pkt. 2, fore-tas tildelingen på bakgrunn av søknad og etter in-tervju av de mest aktuelle søkere. I utgangspunk-tet kan det legges til grunn at alle søkerne vilinneha de nødvendige formelle kvalifikasjoner(nødvendig spesialistkompetanse), og at valgetkommunen foretar er mellom flere formelt kom-petente søkere. En eventuell klagebehandling vilderfor i utgangspunktet ha liten sjanse til å førefrem, jfr. det som ovenfor er sagt om likhetstrek-kene med ansettelse i offentlig stilling som ikkekan påklages. På denne bakgrunn vil kommunenhevde at fordelen (at en avgjørelse unntaksvis vilkunne bli endret av klageorganet) ikke står i et ri-melig forhold til de økede forvaltningsomkost-ninger en slik klageadgang vil medføre.»

Spørsmålet ble etter dette forelagt Sosial- og hel-sedepartementet.

Det ble bedt opplyst om departementet var kjentmed om kommunene/fylkeskommunene har ulikpraksis når det gjelder spørsmålet om klageadgangpå tildelinger av driftstilskudd til legespesialister,eller de lignende tildelinger kommunene foretar tilfysioterapeuter, almenleger etc. etter kommunehel-setjenesteloven av 19. november 1982 nr. 66. Videreble det spurt om forholdet til forvaltningslovens ved-taksbegrep hadde vært vurdert i departementet, oghva som var departementets syn på saken. Det bleogså bedt opplyst om Legeforeningen og Kommune-nes sentralforbund (KS) hadde hatt synspunkter pådette.

Departementet svarte at bare en av de fylkes-kommunene departementet da hadde vært i kontaktmed, hadde opplyst å ha hatt slike klager til behand-ling, eller vurdert om det forelå klagerett. En av kla-gene skal ha blitt etterkommet, men da begrunnetmed at kommunen på forhånd hadde gitt et tilde-lingstilsagn. Problemet ble løst ved at kommunenopprettet en ekstra hjemmel. Det ble opplyst at KSikke kjente til andre tilfeller enn sakene fra Oslokommune, og at KS helte til at tildelingene ikke kun-ne anses som enkeltvedtak. Legeforeningen derimotmente at de beste grunner tilsa klagerett.

Det ble videre opplyst at så langt departementetkjente til, hadde ikke spørsmålet vært vurdert dertidligere. Det ble imidlertid vist til at spørsmålet harvisse likheter med en sak som gjaldt avtaler om di-rekte oppgjør mellom «skysskaffer» og trygdekontorfor reiser i forbindelse med undersøkelser og be-handling av pasienter, jf. sykehusloven av 19. juni1969 nr. 57 §4 fjerde ledd, som Justisdepartemen-tets lovavdeling i en uttalelse 21. mai 1987 haddefunnet at ikke kunne anses som et enkeltvedtak.

Departementet vurderte spørsmålet slik:

«Den sentrale problemstillingen er hvorvidten avgjørelse om driftstilskuddsavtale «treffesunder utøving av offentlig myndighet».

Vilkåret om at avgjørelsen er truffet «underutøving av offentlig myndighet» avgrenser ved-taksbegrepet mot privatrettslige disposisjonersom det offentlige foretar. Med privatrettsligedisposisjoner menes f.eks. kjøpsavtaler, leie oglåneavtaler osv. Noen av de avtaler som inngåsmellom det offentlige og det private har imidler-tid et slikt preg av myndighetsutøvelse at de påtross av sin form anses som utøvelse av offentligmyndighet. Spørsmålet i denne sammenheng erhvorvidt avgjørelser om driftstilskuddsavtalerhar et slikt preg.

Avgjørelser om ytelse av økonomisk støttefra det offentlige er i utgangspunktet myndig-hetsutøvelse i forvaltningslovens forstand. Dettefordi slike avgjørelser er å disponere over offent-lige midler. Det er imidlertid en forutsetning atdet dreier seg om støttetiltak og ikke disposisjo-ner som ledd i gjensidig bebyrdende forretnings-virksomhet. Avtale om driftstilskudd gir spesia-listen rett til økonomisk tilskudd fra Oslo kom-mune. Spesialisten på sin side forplikter seg til åpraktisere bestemte åpningstider, holde seg tilfastsatte egenandeler osv. Avtalen er med andreord gjensidig i den forstand at det legges plikterpå begge parter. Dette taler mot at slike tildelin-ger er å anse som offentlig myndighetsutøvelse.

Også gjensidige avtaler kan anses som myn-dighetsutøvelse hvis de innebærer en fordelingav offentlige midler. Et viktig moment i dennesammenheng er om det skjer en bevisst fordelingfra det offentliges side. I denne saken bestemmestilskuddets størrelse gjennom forhandlinger mel-lom Kommunenes sentralforbund og legefor-eningen. Forhandlingspartene er således jevn-byrdige. I den grad det skulle være et misforholdmellom ytelsene i favør av legene skyldes detteneppe et ønske fra det offentlige om å tilgodeseden enkelte lege. En eventuell faktisk fordelingav offentlige midler innebærer ikke automatisk


at disposisjonen er et ledd i utøvelse av offentligmyndighet.

Hvis avtale om driftstilskudd var et lovmes-sig vilkår for å praktisere, måtte avtalen ansessom en offentlig tillatelse. I så fall ville tildelin-gen være utøvelse av offentlig myndighet. Spesi-alister står imidlertid fritt til å praktisere uten av-tale, og står også fritt til å si opp eksisterende av-taler. Dette taler mot å anse tildelingen som ut-øvelse av offentlig myndighet. På den annen sidekan det være vanskelig å drive privat spesialist-praksis uten driftstilskudd. Det kan i denne sam-menheng hevdes at driftstilskuddsavtalen er enoffentlig tillatelse, fordi den i praksis innebæreren offentlig tillatelse til å rekvirere trygderefu-sjon. Dette forhold kan tale for å anse tildelingensom utøvelse av offentlig myndighet.

Avtale mellom fylkeskommune og legespesi-alist kommer i stand ved at ledig hjemmel utly-ses, slik at interesserte kan søke. Avtale tilbys såden søker som etter en helhetsvurdering ansesbest kvalifisert til å fylle den ledige hjemmel. Ut-velgelsesprosessen har flere fellestrekk med of-fentlige ansettelser. Offentlige ansettelser harstore likheter med privatrettslige avtaler. Men ihenhold til forvaltningsloven §2 annet ledd skalavgjørelse om ansettelse av offentlig tjeneste-mann likevel regnes som enkeltvedtak. Bestem-melsen er tatt inn fordi det er tvilsomt om disseavgjørelsene ellers ville være enkeltvedtak. Der-imot er det ikke fastsatt noe sted at tildeling avdriftstilskuddsavtaler skal regnes som vedtak el-ler kunne påklages av søkerne. Avtalene omdriftstilskudd har, som offentlige ansettelser, storlikhet med privatrettslige avtaler. Dette taler imot at avtalene faller inn under definisjonen avvedtak etter forvaltningsloven §2 første ledd.Departementet slutter seg på dette punkt til devurderinger Oslo kommune gjør gjeldende i bre-vet til Sivilombudsmannen.

Etter forvaltningsloven §3 annet ledd fårklagereglene ikke anvendelse i forhold til vedtakom ansettelse. Bestemmelsen er begrunnet medat det vil være upraktisk med klageregler i anset-telsessaker, fordi en ansettelse i såfall måtte gjø-res betinget av at en annen søker ikke får med-hold i en eventuell klagesak. De samme proble-mer oppstår i forhold til klageadgang på tildelingav driftstilskuddsavtale. Dette tilsier varsomhetmed å gi klagerett på disse avgjørelsene.

Departementet kan videre opplyse at før inn-føringen av den någjeldende driftstilskuddsord-ningen hadde alle privatpraktiserende leger kravpå refusjon fra folketrygden for behandling somlå innen for fylkeskommunens ansvarsområde. Iforbindelse med overgang til den nye ordningenhar leger som etablerte seg før endringen rett tilavtale om driftstilskudd, jf. sykehusloven §23.Leger som har fått avslag etter §23 har klagerettetter sykehusloven §24. Fordi disse spesialisteneautomatisk har rett til avtale og avslag kun skjer ispesielle tilfelle, er situasjonen ikke sammen-lignbar med det tilfelle som behandles her. Kla-geretten etter sykehusloven §24 er derfor ikke etargument for klagerett på avgjørelser om tilde-ling av avtalehjemler til legespesialister.

KonklusjonEtter en samlet vurdering, hvor Sosial- og helse-departementet vektlegger at saken omhandlergjensidig bebyrdende avtaler mellom fylkeskom-

muner og leger på bakgrunn av standardavtalerutarbeidet av jevnbyrdige parter, er avtale om til-deling av driftstilskudd, etter departementetsskjønn, ikke enkeltvedtak i forvaltningslovensforstand. På denne bakgrunn er det departemen-tets standpunkt at det ikke er klageadgang etterforvaltningslovens regler på tildeling av driftstil-skudd til legespesialister eller lignende tildelin-ger.»

I mitt avsluttende brev til Oslo kommune uttaltejeg:

«Det følger av sykehusloven §4 tredje ledd, jf.§§1 og 2 første ledd at «(d)en som vil drive privatpraksis som klinisk legespesialist eller som spesialisti klinisk psykologi, må ha avtale med fylkeskommu-nen der vedkommende vil ha sitt kontor eller hoved-virke, dersom utgifter til driften helt eller delvis skalkunne godtgjøres av fylkeskommunen». Avtaleneinngås på basis av sentrale avtaler mellom Den nor-ske lægeforening og henholdsvis Oslo kommune/Kommunenes sentralforbund. Overenskomsten mel-lom Oslo kommune og Legeforeningen skal pr. i dagvære sagt opp, men kommunen har opplyst at de reg-ler som er nedfelt der, fortsatt følges. Tilsvarendeavtalesystem mellom bl.a. privatpraktiserende al-menleger er hjemlet i kommunehelsetjenesteloven§ 4-1 første ledd, jf. §§1-3 annet ledd og 1-1 førsteledd. Størrelsen på driftstilskuddet reguleres årlig et-ter forhandlinger mellom KS, Legeforeningen ogstaten ved Arbeids- og administrasjonsdepartemen-tet. Dagens satser for driftstilskudd til legespesialis-ter spenner fra kr. 249.900,- til kr. 453.700,- fordeltpå tre klasser. Reglene for trygderefusjon fastsettes iforskrift i medhold av folketrygdloven av 28. februar1997 nr. 19 §5-4.

Begrepet enkeltvedtak er definert i forvaltnings-loven §2 a) og b) som lyder:

«I denne lov menes med:a) vedtak, en avgjørelse som treffes under ut-

øving av offentlig myndighet og som generelt el-ler konkret er bestemmende for rettigheter ellerplikter til private personer (enkeltpersoner ellerandre private rettssubjekter);

b) enkeltvedtak, et vedtak som gjelder rettig-heter eller plikter til en eller flere bestemte per-soner;»

Det kan ikke være tvil om at tildelinger av avta-lehjemler er «bestemmende for rettigheter» til «be-stemte personer». Ved å inngå en driftsavtale får le-gene et rettskrav på refusjon fra folketrygden, i til-legg til det driftstilskudd kommunen/fylket gir. Av-talen må sies å ha stor økonomisk betydning formottaker.

Det sentrale spørsmål er om tildelingene kan sieså være utøvelse av «offentlig myndighet», jf. lovens§ 2 bokstav a). Både Oslo kommune og Sosial- oghelsedepartementet har funnet det mest naturlig å setildelinger av driftstilskudd som privatrettslige gjen-


sidig bebyrdende avtaler mellom fylkeskommunerog leger. Det synes imidlertid å ha vært enighet omat det rettslige utgangspunkt er at selve avtaleele-mentet i seg selv ikke er avgjørende, men i hvilkengrad avtalen bærer preg av myndighetsutøvelse.Oslo kommune og Sosial- og helsedepartementet haretter en helhetsvurdering konkludert med at driftsav-taler ikke har et tilstrekkelig islett av myndighetsut-øvelse til at de faller inn under ordlyden i §2 bok-stav a.

Jeg er kommet til et annet resultat, og begrunnerdette særlig med driftstilskuddsordningens formål(styringsfunksjonen) og den faktiske monopollig-nende stilling de som inngår avtale, får. Jeg visersærlig til at den offentlige styring av dette feltet serut til å være tiltagende, med de nylig vedtatte reglerom at trygderefusjon ikke lenger skal utbetales tilnoen grupper helsepersonell som ikke har driftsavta-le med kommune/fylkeskommune, jf. departemen-tets rundskriv I-33/97, som det sist vedtatte tiltak.Jeg legger også noe vekt på at ordningen med drift-stilskudd er forankret i lov og forskrift, jf. sykehus-loven §4 tredje ledd, jf. §§2 første ledd og 1 førsteledd nr. 2, og kommunehelsetjenesteloven §4-1første ledd, jf. §§1-3 annet ledd og 1-1 første ledd,og folketrygdloven §5-4.

Organiseringen av legetjenesten gjennom ord-ningen med driftsavtaler mellom kommuner/fylkes-kommuner og leger ble innført i 1984 i forbindelsemed at kommunene og fylkeskommunene fikk an-svar for sine respektive deler av helsetjenesten. Jeghar forstått det slik at de leger som da ikke inngikkdriftsavtaler (inngåelse av avtale skal ha vært åpentfor de som den gang hadde en etablert praksis), be-holdt sin refusjonsadgang fra folketrygden frem til1992. Refusjonsbeløpene var imidlertid redusert iforhold til det som gjaldt før 1984, slik at de legersom etablerte privat praksis uten driftsavtale, etterdette har krevet en høyere egenandel fra sine pasien-ter. Etter en endring av den dagjeldende folketrygd-loven i 1992, fikk bare de som hadde etablert seg før10. oktober 1992 rett på fortsatt refusjon fra folke-trygden. Som kjent er det nå vedtatt at også dennegruppen vil miste sin refusjonsrett, slik at den enestemåten å oppnå refusjon fra folketrygden, nå vil væregjennom driftsavtale med kommunen/fylkeskommu-nen.

Som kommunen har pekt på, er formålet med åinngå slike avtaler å sørge for at det foreligger et til-bud i kommunen om spesialistlegebehandling medgeografisk spredning, til en pris som for pasientenikke overskrider fastlagt maksimum i avtalevilkåre-ne. Innføringen av driftsavtaleordningen må seessom et styringsredskap for å ivareta offentlige opp-gaver, som bl.a. å sørge for en geografisk fordelingav legespesialister. Det er riktignok et poeng, slikdepartementet skriver, at en driftsavtale ikke er etlovmessig vilkår for å praktisere, noe som klart villeha medført at avgjørelsene om driftstilskudd måtte

anses som enkeltvedtak. Jeg ser det imidlertid slik atstaten gjennom å inngå avtaler med Kommunenessentralforbund/Oslo kommune og Legeforeningen, istedet på «frivillig måte» søker å oppnå det samme,ved at de som ikke oppnår å få en driftsavtale får enkonkurransemessig ulempe i markedet. Som depar-tementet har pekt på, vil en tildeling av driftstilskuddpå denne måten fungere som en offentlig tillatelse tilå rekvirere trygderefusjon, og derved etter min me-ning innebære utøvelse av offentlig myndighet. Derent forretningsmessige hensyn, som ellers gjerne vilprege en privatrettslig avtale, synes her ikke særligfremtredende.

Styringsfunksjonen gjør seg gjeldende også i for-hold til brukerne av legetjenester. Avgjørelse omhvem som skal tildeles en driftsavtale, vil få betyd-ning for hvilke typer legetjenester som blir tilgjenge-lig til «ordinær pris», bl.a. gjennom hvilke behand-lingsretninger som vil bli representert i tilbudet. Forbrukerne vil det derfor være av stor betydning atdisse avgjørelsene treffes på en betryggende måte.

Det forhold at legene som motytelse må forplikteseg til å samarbeide med kommunen, ha åpent etvisst antall timer i uken, og ikke ta mer enn fastsattegenandel fra pasienten osv., blir ikke så sentralt ivurderingen. Utgangspunktet for vurderingen måvære om formålet med det offentliges virksomhetkan sies å være fordeling av goder mellom borgerneeller bare en utveksling av dem etter prinsippet om«ytelse mot ytelse», jf. også Eivind Smith «Rettssik-kerhet ved offentlig tjenesteyting» 1984 s. 60. SomSmith fremholder, er det bare i de rene «ytelse motytelse»-tilfellene det er helt klart at det foreligger«forretningsvirksomhet» som faller utenfor defini-sjonen av vedtak i forvaltningsloven §2. Legenesmotytelser synes her ikke å stå i forhold til det kom-munen yter. Tildelingene får derfor preg av å værefordeling av offentlige goder mellom borgerne, utfra et ønske om å ivareta de offentlige hensyn somble nevnt over. Jeg kan i denne forbindelse ikke se atdet kommunen skriver om at hensikten ikke har værtå berike (subsidiere) den enkelte lege, kan få noenbetydning. Det at en driftsavtale rent faktisk også vilha stor økonomisk betydning for den det gjelder ogogså representerer en økonomisk trygghet, vil der-imot tale for at forvaltningslovens rettssikkerhets-garantier gis anvendelse på tildelingene. Tildelingerav driftsavtaler kan vanskelig sammenlignes medf.eks. inngåelser av avtaler om oppføring av skole-bygg, da innslaget av styring og regulering synes be-traktelig større når det gjelder tildeling av driftsavta-ler.

Det at avtalene med legene er basert på en stan-dardavtale som er forhandlet frem mellom KS ogLegeforeningen, og at tilskuddet reguleres av årligeforhandlinger mellom staten ved Arbeids- og admi-nistrasjonsdepartementet, KS og Legeforeningen, erisolert sett et moment som svekker tildelingenespreg av offentlig myndighetsutøvelse. Det kan like-


vel stilles spørsmål ved hvor likeverdige partene er, iog med at staten vil ha myndighet til å fremme nyetvungne reguleringer, dersom ikke en forsvarligorganisering kan gjennomføres ad «frivillig» vei.Den påvirkning den enkelte lege har på utformingenav sin egen kontrakt, er vel også begrenset. Jeg kan ialle fall ikke se at dette moment kan tillegges så storvekt som kommunen og departementet synes å hagjort.

Kommunen og departementet har påpekt likhe-ten slike tildelingsvedtak har med ordinære tilsettin-ger, og vist til at tilsettinger bare anses som enkelt-vedtak fordi dette er sagt direkte i loven, samt at reg-lene om klage og omgjøring ikke gjelder i disse sa-kene.

Grunnen til at ansettelsesvedtak uttrykkelig ernevnt i forvaltningsloven §2 annet ledd er at det fordisse vedtak er nødvendig med spesielle regler. Deter med andre ord ikke for å fastslå at disse avgjørel-ser er å anse som vedtak at de er uttrykkelig nevnt.«Ansettelse» er nevnt i oppregningen, men forarbei-dene synes ikke å anse det tvilsomt at avgjørelser omansettelser er enkeltvedtak, jf. innstillingen fra For-valtningskomitéen s. 273, Ot.prp. nr. 38 (1964-65) s.25-26 og Ot.prp. nr. 27 (1968-69) bl.a. s. 9, 10 og13.

Det synes forutsatt i forarbeidene til kommune-helsetjenesteloven at tildelingsvedtakene har likhets-trekk med tilsettingssaker, jf. Ot.prp. nr. 66 (1981-82) s. 34 annen spalte hvor det heter:

«Siden utbetaling av driftstilskott fra kom-munen er avhengig av avtale med kommunen,bør kommunene la det bli en åpen konkurransemellom interesserte, hvor den best kvalifisertefår fortrinn. Kommunen vil på sin side bare kun-ne inngå et begrenset antall avtaler, og derfor børman gå fram på lignende måte som ved ansettel-se i faste stillinger.»

Både ved tildelinger av driftstilskudd og i tilset-tingssaker foretas det en kvalifikasjonsvurdering påbakgrunn av en utlysingstekst hvor kommunen rede-gjør for hvilke momenter som vil bli vektlagt. Jegkan likevel ikke være enig i at likheten med tilset-tingssaker utgjør noe tungtveiende argument mot åanse tildelingene som enkeltvedtak. Det forhold atdet er noen av de samme kriterier som legges tilgrunn både ved tildeling av driftstilskudd og i tilset-tingssaker, rokker ikke ved driftstilskuddstildelingensom et styringsinstrument. Den offentlige styrings-funksjonen som ligger i denne lovfestede ordningen,er som nevnt foran, mitt hovedargument for å ansetildelingene som enkeltvedtak.

Når det gjelder de praktiske og administrativeproblemer kommunen påpeker ved klagebehandlingav slike saker, viser jeg til brev 26. november 1997til Oslo kommune i sak 96-0228, hvor jeg bl. a. ut-talte:

«Hvis kommunen i praksis finner det proble-matisk å oppfylle de krav til saksbehandlingen

som følger av forvaltningsloven i disse sakene,må for øvrig nødvendig unntak i tilfelle etableresgjennom lov eller forskrift.»

Videre kan det anføres at bl.a. tildeling av barne-hageplass etter sikker rett anses som et enkeltvedtak,og at klagesaker her behandles i kommunens klage-nemnd, til tross for at mange av de samme innven-dingene synes å gjøre seg gjeldende her. Jeg finnerheller ikke i denne saken at disse hensyn er av enslik art at de bør tillegges avgjørende vekt.

Jeg konkluderer etter dette med at kommunensavgjørelser om tildeling av avtalehjemler til lege-spesialister har et så sterkt preg av offentlig myndig-hetsutøvelse at de må anses som enkeltvedtak. Bådeden store betydning tildelingene får for den enkeltelege, og betydningen for brukerne, understreker be-hovet for å sikre at tildelingene skjer på bakgrunn avklare kriterier, etter skriftlig saksbehandling, ogellers slik at kravene til god forvaltningsskikk bliroppfylt.»

9.Søknad om kommunal bolig - enkeltvedtak

(Sak 96-0228)

Oslo kommune avslo søknad om tildeling av kommu-nal bolig. I kommunens underretning til klageren bledet opplyst at avslaget ikke kunne påklages til over-ordnet forvaltningsorgan fordi kommunen ikke ansåavgjørelsen som et enkeltvedtak etter forvaltningslo-ven §2 a og b. - Ombudsmannen uttalte at flere vek-tige grunner kunne tale for å anse tildelingsavgjø-relsene som enkeltvedtak, og kommunen ble derforbedt om å vurdere dette spørsmålet på nytt. Det kon-krete avslaget på As søknad gav imidlertid ikkegrunnlag for særskilte innvendinger fra ombuds-mannens side.

I brev fra Søndre Nordstrand bydelsforvaltning iOslo kommune ble A orientert om at han ikke haddefått innvilget en søknad om tildeling av kommunalbolig. I bydelsforvaltningens avslag het det:

«Bydelsadministrasjonen har behandlet De-res søknad, men kan dessverre ikke hjelpe demmed bolig.

For å få tildelt kommunal bolig må en ha so-siale og medisinske problemer av alvorlig art.

På grunn av stor søkermasse og et begrensetantall boliger til disposisjon (20 stk. i 1995), kanbare et fåtall av våre søkere få hjelp.

Vedtaket kan ikke påklages. Iflg. rundskriv20/94 fra Byrådet er ikke avslag på kommunalbolig å regne for enkeltvedtak og kan dermedikke påklages.»

A brakte saken inn for ombudsmannen. Han an-førte at hans søknad var blitt uriktig behandlet fordikommunen ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til de


sosiale og medisinske problemer som han og hansfamilie hadde.

Det ble herfra besluttet å undersøke saken nær-mere, og saken ble forelagt Oslo kommune. Kom-munen ble bedt om å kommentere klagerens anførselom at hans søknad var uriktig behandlet. Videre bledet bedt om en nærmere redegjørelse for kommu-nens standpunkt til spørsmålet om enkeltvedtak ogklageadgang.

Oslo kommune, byrådsavdeling for kultur ogbyutvikling, svarte bl.a.:

«I Deres brev ber de om kommunens begrun-nelse for ikke å anse avgjørelser om tildeling avkommunal utleiebolig som enkeltvedtak etterforvaltningsloven av 10. februar 1967 §2.

Et enkeltvedtak er i flg. forvaltningslovens§ 2 a) og b): «avgjørelser som treffes under ut-øving av offentlig myndighet og som generelt el-ler konkret, er bestemmende for rettigheter ellerplikter til en eller flere bestemte private perso-ner».

Hvert år fordeler etat for eiendom og utbyg-ging kvoter av boliger til den enkelte bydel iOslo. Kvotene baserer seg på hvor mange boli-ger den enkelte bydel kan forvente å tildele tilklienter i løpet av året. Bydelene avgjør hvemsom skal få kommunal leiebolig etter nærmerefastsatte kriterier. Kriteriene er fastsatt av bysty-ret og avgjørelsen er basert på skjønn. Det erfærre boliger til utleie i forhold til antall søkeresom er kvalifisert i henhold til kriteriene. Forde-ling skjer fortløpende etterhvert som bydelen fårboliger til disposisjon. Det foreligger ingen sam-let søkermasse til vurdering ved tildelingen. Sø-kerne er i hovedsak sosialt vanskeligstilte perso-ner. Mange av søkerne kan ha vanskelig for åskaffe seg bolig på det private leiemarked. Etterat det er truffet en avgjørelse om hvem som skalfå tildelt bolig, overtar Oslo kommunale boligbe-drift den videre behandling av saken. Boligbe-driften inngår en ordinær husleiekontrakt mel-lom leietaker og Oslo kommunale boligbedriftsamt forestår den videre forvaltningen av leiefor-holdet. Husleiekontrakten er av privatrettslig ka-rakter og leieprisen fastsettes til markedspris.Det foreligger ikke noe element av subsidieringav husleien fra kommunens side.

Utleie av boliger er en del av kommunenesforretningsvirksomhet og anses av denne grunnikke som enkeltvedtak.

Avgjørelsen om tildeling av bolig er basertpå skjønn som utøves av den enkelte bydel. Vur-deringen følger de fastsatte kriteriene for tilde-ling av kommunal bolig, men vil variere ut frahvor mange «verdig trengende» som søker ombolig. Dette kan medføre at en søker som har fåtttildelt en bolig ett år, ikke nødvendigvis ville hafått det et annet år.

På bakgrunn av ovennevnte ønsker vi ikke ågå inn i realitetene i saken vedrørende A.»

Saken ble forelagt Oslo kommune på nytt. Kom-munen ble bedt om å redegjøre for den konkrete be-grunnelsen for avslaget på klagerens søknad. Videreble det presisert at spørsmålet om enkeltvedtak/klageadgang knyttet seg til selve tildelingsvedtaket -og ikke det løpende leieforholdet mellom partene

som kommunen hadde knyttet sine merknader til isvarbrevet hit. Det ble derfor også bedt om en ny re-degjørelse fra kommunen til denne siden av saken.

Kommunen svarte slik:

«I Faktum - supplerende opplysninger.Sakens faktum fremgår av tidligere korrespon-danse. I sin henvendelse 21. oktober 1996 berimidlertid ombudsmannen om opplysninger om«hvordan nivået på husleien er i de kommunaleboligene i forhold til husleien i tilsvarende priva-teide boliger på markedet». Det bes særskilt opp-lyst om det stilles krav om depositum fra kom-munens side ved inngåelsen av leiekontraktene.

Til dette skal vi bemerke:Etter det opplyste fastsettes leien i boretts-

lagsleiligheter og sameieleiligheter som kom-munen har kjøpt for videreutleie og som forval-tes av Oslo kommunale boligbedrift (ca. 2000boliger) i.h.t. Boligutvalgets vedtak 22. februar1980. Ifølge dette vedtaket skal leien utgjøre denfaktiske husleie med fellesutgifter å betale til bo-rettslaget/sameiet, samt 8 % av innskuddskapita-len/kjøpesummen. Husleien kan således ikke an-ses å være subsidiert, men kostnadsdekkende forkommunen. Det tilføyes at i forbindelse medbudsjettbehandlingen for 1996 fattet bystyret etvedtak om at leienivået for de kommunale boli-ger over en tiårsperiode skal oppjusteres til mar-kedspris.

Når det gjelder leiligheter i kommunale leie-gårder, er kommunen som kjent unntatt fra hus-leiereguleringsloven, jfr. lovens §2 annet ledd.Av denne grunn er leien for slike leiligheter oftehøyere enn hva den ville vært dersom eiendom-men hadde vært i privat eie. Vi vedlegger til illu-strasjon to dommer, som er belysende for leieni-vået allerede i 1991. Som det fremgår, la byret-ten til grunn at kommunen krevet en leie som låover det den kunne kreve når man sammenliknetmed det regulerte leiemarked. For lagmannsret-ten - der kommunen fikk medhold - var det ikkenødvendig å ta stilling til dette spørsmål.

Foranlediget av ombudsmannens henvendel-se er det nylig foretatt en undersøkelse av leieni-vået i et tilfeldig utvalg av de såkalte ForBo-eiendommene (Forenede Bolig-selskaper AS)som består av ca. 3500 leiligheter. Disse eien-dommene er relativt ensartede mht. størrelse ogstandard på leilighetene. Man fant da en tilnær-met gjennomsnittsleie pr. kvm. pr. år på kr. 415pr. 1.1.97 for denne boligmassen. Husleien blirsom regel oppjustert i budsjettbehandlingenhvert år.

Leien er således forhøyet slik de siste årene:

1994: 5% fra 01.01.941995: 2% fra 01.01.951996: 10% fra 01.02.961997: 15% fra 01.01.97

Når husleien i en del tilfeller rent faktisk ernoe lav, skyldes dette at kommunen ikke har økthusleien i takt med markedsprisen. Det ovenfornevnte vedtak om at leienivået for de kommu-nale boliger skal oppjusteres til markedspris,gjelder imidlertid også denne type boliger. Detfremgår da også av oversikten ovenfor at leien deseneste par år - i overensstemmelse med dettevedtaket - er økt relativt betydelig. I forbindelse


med budsjettbehandlingen for 1997 ble det så-ledes fattet vedtak om at husleiene i den kommu-nale leiegårdsmassen skulle økes med 15%. Pr.1997 kan det derfor legges til grunn at leienivåeti kommunale leiegårder, om det kan anses for åvære subsidiert fra kommunens side, i alle fall ersubsidiert i vesentlig mindre grad enn tidligere.Og om noen år vil leien sannsynligvis ligge pånivå med markedsprisen. Og allerede i 1994 låleien jevnt over høyere enn om husleieregule-ringsloven hadde gjeldt. Det vises her til Eidsi-vating lagmannsretts dom 19. juli 1994 (vedlagt)vedr. dette spørsmål, jfr. særlig premissene på s.11-12.

Kommunen krever ikke at leietageren frem-skaffer depositum.

II Vurdering.Spørsmålet er om avgjørelsen av søknader omtildeling av kommunal utleiebolig er enkeltved-tak eller ikke.

Begrepet enkeltvedtak er definert i fvl. §2første ledd a og b. Det er «en avgjørelse somtreffes under utøving av offentlig myndighet»,og som «er bestemmende for rettigheter ellerplikter» til «en eller flere bestemte personer».Det er særlig betingelsen om at avgjørelsen måvære truffet «under utøving av offentlig myndig-het» som er av interesse i denne sammenheng:

Kriteriet «utøving av offentlig myndighet»markerer grensen bl.a. mot det offentliges forret-ningsvirksomhet, privatrettslige disposisjonersom f.eks. kjøp og salg, leie og lån, og andre dis-posisjoner av en gjensidig bebyrdende karakter.

I juridisk litteratur har det vært antatt at tilfel-ler der den private part presterer en motytelse (avnoen betydning) som ledd i avtalen med detoffentlige i utgangspunktet ikke anses som en-keltvedtak i forvaltningslovens forstand. Såledesuttaler Woxholth i sin kommentar-utgave til for-valtningsloven (Forvaltningsloven, kommenta-rutgave, Juridisk Forlag, Oslo 1993) side 48, at

«Det må antas at det skal mye til før detkan sies at tjenester som forutsetter motytel-ser i rede penger fra den privates side gjelderutøvelse av offentlig myndighet». (min un-derstrekning)

I den foreliggende sak er det på det rene at desom får tildelt en leilighet i en kommunal leie-gård, f.eks. i en av de såkalte ForBo-eiendomme-ne, betaler en leie som kan være høyere enn hvaden ville vært dersom eiendommene var i privateie. Dette skyldes bl.a. at kommunen som kjenter unntatt fra husleiereguleringsloven. Riktignokopererer kommunen i en del tilfeller med en noelav husleie, men dette skyldes at kommunen ikkehar økt husleien i takt med markedsprisene.Leienivået i disse gårdene er nå på vei opp. Deter økt relativt betydelig de seneste år, og skalsom nevnt på sikt tilsvare markedspris.

Om leienivået vises for øvrig til avsnittetovenfor om faktum.

Også Smith (Rettssikkerhet s. 62) vil «trekkevederlagets karakter og størrelse inn som ett avflere momenter» ved vurderingen, og uttaler(s.87):

«Er det reelle forhold mellom partene ...preget av klar gjensidighet, f.eks. fordi deteksisterer en rimelig balanse mellom ytelse

og motytelse, vil selv ikke en tilsynelatendemangel på avtaleform gjøre det naturlig å seavgjørelsen som et vedtak» (min understrek-ning).

Et annet moment som er av betydning vedvurderingen av om man står overfor utøving avoffentlig myndighet, er avgjørelsesgrunnlagetsart. Om dette uttaler Woxholth side 42

«tiltak som har sitt grunnlag i det offent-liges eiendomsrett [vil] som regel falle uten-for området for myndighetsutøvelse» (minunderstrekning).

Liknende uttalelser finnes hos Frihagen, For-valtningsloven - kommentarutgave bind I (2. ut-gave 1986) s. 48. Dette gjelder for øvrig også forde forbud som bygger på det offentliges eien-domsrett (eks. forbud mot at utenforstående par-kerer i garasjen i kjelleren i det lokale rådhus),jfr. Frihagen, Forvaltningsrett bind II (Bergen1992) s. 77.

Den type leieforhold som er aktuelt for A erleie av en leilighet i gård som eies av kommu-nen. I utgangspunktet er det således et utslag avkommunens kompetanse som grunneier nårkommunen disponerer over disse leilighetene.Denne type disposisjoner synes det altså mestnaturlig ikke å anse som myndighetsutøving.Woxholth uttaler side 44 at det ikke foreliggernoe vedtak i forvaltningslovens forstand

«når det offentlige kjøper eller selger fasteiendom, forvalter eiendom og formue, ellernår det offentlige ellers forplikter seg, f.eks.ved leie eller lån» (min understrekning).

Dette kan stille seg annerledes dersom kom-munens disposisjoner over eiendom ikke byggerpå grunneierkompetanse, men tildelingen der-imot har sitt grunnlag i lov. (Se f.eks. Smith,Rettssikkerhet, s. 90). Som eksempel kan hernevnes en uttalelse av Justisdepartementets lov-avdeling (jnr. 621/79 E) hvor departementet ut-talte at utdeling av tilleggsjord etter fjelloven§ 19 til jordbruker med beiterett i statsalmen-ning, måtte betraktes som enkeltvedtak. Det blelagt vekt på at utdelingen hadde sitt grunnlag ilov. Dermed var det ikke naturlig å legge tilgrunn at det var statens myndighet som grunn-eier avgjørelsen bygget på.

Avgjørelser om tildeling av sosiale tjenesteretter sosialtjenestelovens §8-1 regnes som en-keltvedtak, uavhengig av om ytelsen gjelder pen-ger eller naturalia.

Tildeling av bolig i kommunale leiegårderhar imidlertid ikke grunnlag i noe lovverk. By-styret vedtok 26. juni 1975 (sak 200/75) at bolig-sjefen i samarbeid med sosialrådmannen skulleutarbeide forslag til reviderte registreringsvilkårog retningslinjer for behandling og avgjørelse avsaker for boligtilvisningsnemnda. Ordningen an-ses i dag som et boligpolitisk virkemiddel og sor-terer derfor under byrådsavdeling for næring ogbyutvikling, ikke byrådsavdeling for eldre og by-delene.

Justisdepartementets lovavdeling gir i en ut-talelse i 1982 (jnr. 50/82 E) uttrykk for det syn attildeling av bolig i en kommunal boligstiftelse(som ble ansett som forvaltningsorgan) ikke varvedtak. Det avgjørende var at det skulle betales


vederlag i form av leie og/eller innskudd for bo-ligene og at tildelingene dermed fikk et kon-traktsrettslig preg. Det ble også lagt vekt på atdet rettsområde saken gjaldt tradisjonelt haddevært oppfattet som servicepreget.

Tildeling av trygdebolig er regnet som en delav den offentlige serviceytelse, jfr. en uttalelsefra Justisdepartementets lovavdeling i 1978 (jnr.2457/78 E), og anses således ikke som enkelt-vedtak.

Avgjørelsen om hvem som skal få tildeltkommunal utleiebolig har riktignok også et visstpreg av «fordelingsavgjørelser», ved at det leg-ges vekt på andre (offentligrettslige) hensyn ennde rent forretningsmessige, f.eks. sosialmedisin-ske kriterier. Ettersom det er færre leiligheter tilfordeling enn søknader kan leilighetene også an-ses som et knapphetsgode. Disse elementer vedavgjørelsen kan likevel etter kommunens oppfat-ning ikke medføre at avgjørelsen blir å anse somutøving av offentlig myndighet. Det vises her tilat leietagerne presterer en motytelse av ikke ube-tydelig verdi (og at denne er økende) samt atkommunens utleie av boliger skjer i kraft avkommunens eiendomsrett (kommunens kompe-tanse som grunneier) og ikke som følge av etlovverk.

Dersom tildeling av kommunal utleieboligblir å anse som et enkeltvedtak, blir en av konse-kvensene at avslag kan påklages av søkerne. Deter en del praktiske problemer og betenkeligheterforbundet med en slik klageadgang: For det førs-te er klageorganet - kommunens klagenemnd forenkeltvedtak - ikke del av «linjen» - d.v.s. ikkenoen del av forvaltningsapparatet for utleie avboliger. Nemnda har således ikke primærkunn-skap på dette område og har således ikke godeforutsetninger for å vurdere klager, som f.eks.klageorganer innen statsforvaltningen. Et størreantall boliger ville måtte holdes tomme for dis-ponering i regi av klagenemnda dersom vedtake-ne skal kunne påklages.

Kommunen disponerer ca. 8000 utleieboligerav denne kategori. En klageadgang vil såledeskunne medføre at betydelige ressurser vil måttenedlegges i arbeid med saksbehandling og kla-ger, og at mindre ressurser derfor vil kunne be-nyttes til primærformålet.

Tildelingen av boliger skjer heller ikke imedhold av noe lovverk. Avgjørelsene er utpre-get skjønnsmessige. Dette tilsier at behandlingog avgjørelser av klagesaker vil bli tilsvarendevanskelig og arbeidskrevende.

Konklusjon:Kommunen anser avgjørelser av søknader omkommunal utleiebolig for ikke å være enkeltved-tak. Kommunen finner støtte for denne konklu-sjon både i forvaltningslovens forarbeider, utta-lelser fra Justisdepartementets lovavdeling og ju-ridisk litteratur m.v.»

Siden kommunen ikke hadde redegjort for denkonkrete grunnen til avslaget på klagerens søknad,ble det bedt om en nærmere begrunnelse for dette.Kommunen svarte slik:

«A fikk 31.10.95 avslag fra Søndre Nords-trand bydelsforvaltning på søknad om tildelingav kommunal utleiebolig.

I avslaget ble det bl.a. vist til at for å få tildeltkommunal bolig må en ha sosiale og medisinskeproblemer av alvorlig art. P.g.a. den store søker-massen og et begrenset antall boliger til disposi-sjon (20 stk. i 1995), kunne bare et fåtall av sø-kerne få hjelp.

Søndre Nordstrand er en stor bydel med man-ge store barnefamilier som trenger hjelp. Vedhenvendelse til boligkonsulent B ved bydelsfor-valtningen, har en fått opplyst at A på bakgrunnav de foreliggende opplysninger og den fremlag-te medisinske dokumentasjon ikke nådde opp fortildeling av leilighet på det aktuelle tidspunkt.»

I mitt avsluttende brev til Oslo kommune uttaltejeg bl.a.:

«Kommunens standpunkt om at vedtak om tildelingav kommunal bolig/avslag på søknad omkommunal bolig ikke er enkeltvedtak

Begrepet enkeltvedtak er definert i forvaltnings-loven av 10. februar 1967 §2 a) og b) som lyder:


øving av offentlig myndighet og som generelt el-ler konkret er bestemmende for rettigheter ellerplikter til private personer (enkeltpersoner ellerandre private rettssubjekter);

b) enkeltvedtak, et vedtak som gjelder rettig-heter eller plikter til en eller flere bestemte per-soner;»

Det må uten videre kunne legges til grunn at av-gjørelsen om tildeling av kommunal bolig vil være«bestemmende for rettigheter og plikter til en ellerflere bestemte personer». Det sentrale spørsmåletblir derfor om slike tildelingsvedtak også må ansessom «utøvelse av offentlig myndighet».

Uttrykket «utøvelse av offentlig myndighet» iforvaltningsloven §2 er ifølge lovens forarbeiderment å skulle avgrense mot avgjørelser hvor det of-fentliges handlingsgrunnlag i prinsippet er det sam-me som for private institusjoner, som ved forret-ningsdrift og serviceytelser, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 31976-77 s. 54. På de sistnevnte områdene handlerstat og kommune på «privatrettslig» grunnlag, ogvirksomheten forfølger da som regel andre formålenn når disse utøver myndighet som offentligretts-lige rettssubjekter. I en del av disse «privatrettslige»tilfellene vil imidlertid det offentliges handlings-grunnlag også i større eller mindre grad kunne værepreget av interesser av mer offentligrettslig art.Grensen mellom myndighetsutøving og forretnings-virksomhet kan i slike tilfeller bli uklar og vanskeligå trekke.

Avgjørelser om tildeling av boliger fra det of-fentlige, f.eks. trygdeleiligheter, har - som kommu-nen fremholder i sitt brev hit 13. mars 1997 - tradi-sjonelt ikke vært regnet som enkeltvedtak. Bakgrun-nen for dette er særlig at leietakerne skal betale etvederlag for leien av boligene og at tildelingene der-


med får et kontraktsrettslig preg. Når vederlagetdekker det offentliges reelle utgifter ved boligen slikat leieforholdet heller ikke kan sies å være subsidiertav det offentlige, blir det derfor normalt tale om for-retningsvirksomhet og ikke myndighetsutøvelse. Itvilstilfellene er det også lagt vekt på hvorvidt detoffentliges virksomhet har hjemmelsgrunnlag i loveller i det offentliges eiendomsrett.

Etter det som er opplyst tildeles boligene den ak-tuelle leietaker etter vedtak av bydelenes sosialavde-linger. De individuelle kriteriene for utvelgelse avleietakerne knytter seg til «sosiale og medisinskeproblemer av alvorlig art» på søkerens side, jf. kri-teriene i kommunens bolighåndbok avsnitt 2.2. Ikommunens svarbrev hit 13. mars 1997 er det videreopplyst at den leien som leietakerne betaler for dekommunale boligene som et utgangspunkt skal værekostnadsdekkende for kommunen, og at kommunenikke krever at leietakeren innbetaler et depositum førleiekontrakten inngås. Husleien er for øvrig - så vidtforstås - gjennomgående lavere enn på det privatemarkedet, men byrådet har i 1996 fattet et vedtak omat disse i løpet av de neste ti år skal oppjusteres tilmarkedsnivå.

Når tildelingene som i dette tilfellet i første rekkeskjer på bakgrunn av en behovsprøving med hen-blikk på søkerens sosiale og medisinske forhold, mådet legges til grunn at ordningen i betydelig utstrek-ning er ment å skulle ivareta offentlige interesser. Derene forretningsmessige hensyn synes derimot ikkesærlig fremtredende. Selv om leiesummen ikke kananses for å være direkte subsidiert fra kommunensside, er det klart at de økonomiske vilkårene for leie-takerne må anses for å være klart gunstigere enn detsom normalt kan oppnås på det private leiemarkedet.Som nevnt kreves det heller ikke depositum av desom får tildelt kommunal bolig. Dette avviker fra detsom er normalordningen på det private utleiemarke-det. Samlet sett synes derfor ordningen å innebæreen klar distanse til det som kan karakteriseres somnormal «forretningsdrift» i offentlig regi.

Det forhold at leietakerne presterer en ikke ube-tydelig motytelse, kan ikke være ubetinget avgjøren-de for spørsmålet om tildelingsvedtaket er å anse for«utøving av offentlig myndighet». Utgangspunktetfor vurderingen må være om formålet med det of-fentliges virksomhet kan sies å være fordeling av go-der mellom borgerne eller bare en utveksling av demetter prinsippet om «ytelse mot ytelse», jf. i den for-bindelse også Eivind Smith «Rettssikkerhet ved of-fentlig tjenesteyting» 1984 s. 60. Som Smith frem-holder, er det bare i de rene «ytelse mot ytelse»-til-fellene det er helt klart at det foreligger «forretnings-virksomhet» som faller utenfor definisjonen av ved-tak i forvaltningsloven §2. Når formålet med virk-somheten som her tydelig bærer preg av å skulle iva-reta klare offentligrettslige hensyn, er dette et tungt-veiende argument som taler for å anse sliketildelingsavgjørelser som «utøving av offentlig myn-

dighet» i forvaltningslovens forstand. I en slik situa-sjon kan det heller ikke legges avgjørende vekt på atkommunen handler på grunnlag av sin eiendomsrettog ikke ut fra en bestemt lovhjemmel. De offentligeinteressene som det her er tale om å fremme, synesuansett i stor grad å være sammenfallende med deinteresser som kommunen faktisk er pålagt ved lov åivareta, bl.a. gjennom sosiallovgivningen. Jeg nev-ner i denne forbindelse at det er lagt til grunn atkommunen har et ansvar for å skaffe bolig til vans-keligstilte personer som ikke selv kan ivareta sineinteresser på boligmarkedet, jf. NOU 1985: 18 Lovom sosiale tjenester s. 109 og s. 113 og Ot.prp. nr. 29(1990-91) s. 45-46 og s. 158. Dette ansvaret liggerogså til grunn for bestemmelsene i sosialtjenestelo-ven av 13. desember 1991 nr. 81 §§3-4 og 4-5.Sosialtjenesteloven §3-4 pålegger således sosialtje-nesten et ansvar for å delta i den kommunale plan-legging av hvordan boligproblemene for vanskelig-stilte boligsøkere skal løses.

Avgjørelsene om tildeling av kommunal boligmå antas å kunne bety svært mye for den enkelte sø-ker. Jeg viser til at det etter det opplyste er stor kon-kurranse om boligene, og at bare de med sosiale oghelsemessige problemer av betydning har en reellmulighet til å få sin søknad innvilget. Behovet for atforvaltningslovens rettssikkerhetsgarantier gis an-vendelse synes ut fra dette å være fremtredende nårdet gjelder tildeling av slike knapphetsgoder det herer tale om.

I sitt svarbrev hit 13. mars 1997 har kommunenfremhevet de praktiske problemene som vil oppståfor kommunen dersom tildelingsavgjørelsene må an-ses å falle inn under definisjonen av enkeltvedtak iforvaltningsloven §2, slik at de kan påklages etterde alminnelige klagereglene i forvaltningsloven§§28 flg. Jeg er innforstått med at en omlegging avpraksis på dette punkt nok vil føre til en økt arbeids-belastning i kommunen. Jeg kan imidlertid vanske-lig se at hensynet til dette er av en slik art at det børtillegges avgjørende vekt. Jeg viser bl.a. til at tilde-ling av barnehageplass etter sikker rett må anses somet enkeltvedtak, og at disse klagesakene i dag avgjø-res i kommunens klagenemnd. De fleste av kommu-nens innvendinger mot en klageordning synes også åkunne gjøres gjeldende i disse sakene. For øvrig erjeg kjent med at det er den byrådsavdeling som haransvar for saksområdet, som opptrer som faglig sek-retariat for klagenemnda. Klagenemndas manglendefaglige forutsetning må således antas å bli ivaretattgjennom den saksutredning byrådsavdelingen og un-derinstansen (bydelsforvaltningen) foretar i saken.

Hvis kommunen i praksis finner det problema-tisk å oppfylle de krav til saksbehandlingen som føl-ger av forvaltningsloven i disse sakene, må for øvrignødvendig unntak i tilfelle etableres gjennom lov el-ler forskrift. Jeg vil på denne bakgrunn be om atOslo kommune vurderer spørsmålet om tildelingsav-gjørelsene er enkeltvedtak som kan påklages etter


forvaltningsloven §28 på nytt i lys av det jeg harfremholdt.-----

Jeg ber om å bli holdt orientert om hva kommu-nen foretar seg i saken.»

10.Spørsmål om unnlatt inngripen overfor for-

retningsnektelse var «enkeltvedtak»(Sak 95-1412)

Saken reiste spørsmål om konkurransemyndighete-nes beslutning etter konkurranseloven av 11. juni1993 nr. 65 §3-10 om ikke å gripe inn overfor enforretningsnektelse var å anse som et «enkeltvedtak»etter forvaltningsloven av 10. februar 1967 §2. -Ombudsmannen fant at beslutningen ikke var å ansesom et enkeltvedtak, og således at firmaet som varnektet forretningsforbindelse ikke hadde klagerettetter forvaltningsloven §28 til Administrasjons-departementet over Konkurransetilsynets beslut-ning. Det ble vist til at myndighetsutøvelsen i tilfelleretter seg mot vedkommende som iverksetter forret-ningsnektelsen og at vedkommende som rammes avnektelsen bare indirekte er berørt av konkurranse-myndighetenes unnlatte inngripen.

Et firma A klaget til det daværende Prisrådetover at B nektet å forhandle deres skipselektroniskeutstyr. Den nye konkurranseloven trådte i kraft 1.januar 1994, og saken ble dermed overført til be-handling i det nyopprettede Konkurransetilsynet.Konkurransetilsynet traff avgjørelse i saken og fant -etter en konkret vurdering av forholdene i saken -ikke grunnlag for å foreta inngrep etter konkurranse-loven av 22. juni 1993 nr. 65 §3-10 på bakgrunn avleveringsnektelsen.

A klaget til Administrasjonsdepartementet overtilsynets avgjørelse. Departementet avviste imidler-tid klagen. Avvisningsvedtaket var grunngitt slik:

«Administrasjonsdepartementet har nå kom-met frem til at Konkurransetilsynets beslutningerom ikke å gjøre bruk av sin inngrepsfullmaktikke er enkeltvedtak i forvaltningslovens for-stand, jfr. forvaltningsloven (fvl.) §2.

Begrepet enkeltvedtak er definert i fvl. §2, 1.ledd a) og b). Et enkeltvedtak er et vedtak somgenerelt eller konkret er bestemmende for rettig-heter eller plikter for en eller flere bestemte per-soner. I dette ligger at avgjørelsen må endre pri-vates rettsstilling.

Konkurransetilsynet har fritt skjønn m.h.t.om vedtak etter konkurranseloven §3-10 skaltreffes eller ikke jf. begrepet «kan». Tilsynet haringen plikt til å behandle anmodninger om brukav fullmakten, og den som anmoder om slik brukhar ikke noen rett til å få prøvet om det er grunn-lag for å bruke den. En avgjørelse om ikke å bru-ke fullmakten er da etter departementets syn ikkeet enkeltvedtak etter definisjonen i loven.

Da en beslutning om ikke-inngrep uansett vilinneholde konkurransemessige vurderinger i for-hold til realiteten i saken, kan beslutningen hellerikke betraktes som en avvisning og dermed en-keltvedtak etter fvl. §2, 3. ledd.

Etter fvl. §28 er det kun enkeltvedtak somkan påklages til overordnet forvaltningsorgan.Da Konkurransetilsynets beslutning om ikke åfølge en anmodning om å bruke inngrepsfull-makten i §3-10 ikke er et enkeltvedtak, kan denikke påklages.»

A klaget til ombudsmannen over departementetsavvisning. A anførte at det ikke kunne være riktignår departementet ikke anså Konkurransetilsynetsavgjørelse som et enkeltvedtak i forvaltningslovensforstand, med dertil hørende klagerett. A viste i den-ne forbindelse til at klageretten er udiskutabel bådeder Konkurransetilsynet beslutter inngrep og der til-synet avviser en sak. Reelt sett var det ikke noengrunn til å vurdere disse situasjonene ulikt med hen-syn til spørsmålet om klageadgang i forhold til denaktuelle sak hvor «Konkurransetilsynet har foretatten fullstendig realitetsgjennonmgang i saken, og utfra dette kommet frem til en rettsnormerende kon-klusjon». A viste videre til uttalelser i konkurranse-lovens forarbeider der departementet i Ot.prp. nr. 41(1992-93) peker på at «klagesaksbehandlingen er etav departementets tilknytningspunkter til utøvelsenav konkurransepolitikken i praksis». I klagen ble detellers vist til at det fra Konkurransetilsynets side varuttrykkelig forutsatt at vedtaket kunne påklages.

Klagen ble forelagt Administrasjonsdepartemen-tet som kommenterte klagen og dessuten innhentetuttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling. Lov-avdelingen kom til at det ikke forelå klagerett for A,men pekte på at saken reiste tvilsomme tolknings-spørsmål. Fra Lovavdelingens uttalelse gjengis:

«2. Er det adgang til å klage?2.1 Konkurranselovens systemLov om konkurranse i ervervsvirksomhet 11 juni1993 nr 65 (krrl) inneholder ikke egne reglersom uttrykkelig regulerer adgangen til å klage.Men hensynene bak lovens regler om inngrepkan få betydning. Om det er adgang til å klageover Konkurransetilsynets avgjørelser etter krrl§§3-10 og 3-11, må derved avgjøres etter en an-alyse av konkurranseloven sammenholdt medlov om behandlingsmåten i forvaltningssaker 10februar 1967 (fvl).

Saken reiser spørsmålet både om det forelig-ger et vedtak av Konkurransetilsynet, og om densom bad om at tilsynet skulle gripe inn mot leve-ringsnektelsen, i tilfelle har rettslig klageinteres-se.

Spørsmålet om hvorvidt en beslutning omikke å bruke kompetanse til inngrep er en avgjø-relse, eventuelt et enkeltvedtak, er komplisert, ogmå vurderes konkret. Vi finner imidlertid ikkegrunn til å ta standpunkt til dette spørsmålet idenne saken, ettersom vi på annet grunnlag erkommet til at det ikke er plikt til å behandle kla-gen fra forretningen.


Skal klageren ha krav på å få klagen behand-let, må han ha stilling som part (fvl §2) eller el-lers ha rettslig klageinteresse (fvl §28). Som ho-vedregel antas den rettslige klageinteressen etterforvaltningsloven å gå (minst) like langt som denrettslige søksmålsinteressen etter tvistemåls-loven §54. Dette utgangspunktet kan imidlertidfravikes i særlovgivningen.

Etter krrl §3-10 første ledd kan Konkurran-setilsynet «gripe inn mot vilkår, avtaler og hand-linger dersom tilsynet finner at disse har til for-mål, virkning eller er egnet til å begrense kon-kurransen i strid med formålet i lovens §1-1».Formålet etter §1-1 er «å sørge for effektiv brukav samfunnets ressurser ved å legge til rette forvirksom konkurranse». - Dette er i utgangspunk-tet ikke til hinder for at en klager kan anses sompart eller for å ha rettslig klageinteresse selv omhan eller hun forfølger sin egen private interessei at tilsynet treffer tiltak. (Det er tvilsomt ometableringslovkjennelsen i Rt 1982 s 908 børfastholdes som prejudikat, og iallfall kan denneppe gjelde utenfor sitt eget område. Jf. IngeLorange Backer: Rettslig interesse for søksmål,skjønn og klage, Oslo 1984 s 107).

Spørsmålet om private interessers betydningsynes imidlertid å ha stått sentralt i forbindelsemed utarbeidelsen av konkuranseloven av 1993.Utvalget redegjør for ordningen etter prisloven§ 23, og fortsetter deretter (NOU 1991:27 s 160første spalte):

«Mens Prisrådet i nektelsessakene stort setthar fungert som en spesialdomstol for tvistermellom private parter, legger den nye lov opp tilat konkurransemyndighetene skal verne den rentoffentlige interesse i virksom konkurranse og ef-fektiv ressursbruk. Innenfor en slik ramme vildet være begrenset hvor langt myndighetene børinvolveres i private tvister. Den rene myndig-hetsutøvelse kan forstyrres, dersom myndighete-ne tvinges til å ta parti til fordel for bestemte pri-vate parter i tvister med andre. Konkurranse-myndighetene skal ivareta helhetlige interesser.Private tvister bør ut fra behovet for klare linjer,her som på andre rettsområder, derfor anleggesfor de alminnelige domstoler. ...

Ut fra en samlet vurdering har utvalget derforkommet til at konkurransemyndighetene i frem-tiden ikke skal være forpliktet til å behandle, el-ler normalt beskjeftige seg med, nektelse av for-retningsforbindelse i forholdet mellom to par-ter.»

Det heter videre (NOU s 222 andre spalte):

«Der vil være et nødvendig ledd i den offent-lige håndheving av konkurranse, skal tilsynetkunne treffe vedtak om at forretningsnektelsenopphører. Denne ordningen kan også gi privateparter fordel av å gi informasjon til myndighete-ne om konkurranseskadelig aktivitet. Antakeligville et slikt vedtak kunne treffes uten uttrykkelighjemmel, men i og med at det dreier seg om etvilkår til fordel for rent private interesser, anserutvalget det mest korrekt at det tas inn uttrykke-lig i loven. Det har også pedagogisk betydning.Vilkår om opptak av forretningsforbindelse vilkunne settes også der det gjøres unntak fra lo-vens forbudsregler. Den som gir slik informa-sjon, vil etter forslaget imidlertid ikke få stilling

som part eller klagerett, med mindre tilsynet girham det. Denne regel er ubetinget nødvendig forå oppnå formålet med systemomlegningen, somer å spare myndighetene for arbeid med tvistermellom private parter.»

I Ot prp nr 41 for 1992-93 s 41-44 forutsettesdet at det skal være adgang til å påklage tilsynetsvedtak. Klageren viser særlig til en uttalelse på s43 andre spalte, hvor det heter:

«For øvrig vil departementet også peke på atklagesaksbehandlingen er et av departementetstilknytningspunkter til utøvelsen av konkurran-sepolitikken i praksis.»

Uttalelsen ble avgitt i forbindelse med spørs-målet om det skulle opprettes en egen klage-nemnd, og i den forbindelse anså departementetdet som mest hensiktsmessig selvå behandle kla-ger. Vi kan vanskelig se at uttalelsen gir noe hol-depunkt for at det skal være klageadgang for enprivat part som ville nytt godt av et inngrep etterkrrl § 3-10 eller §3-11.

A.C Stray Ryssdal: Ny norsk konkurranse-lov, Lov og Rett 1994 s 387-406 uttaler på s 400:

«Etter konkurranseloven må en ervervsdri-vende anmode om at Konkurransetilsynet vedtarinngrep mot forretningsnektelsen i medhold av§ 3-10. Det gjelder ingen ubetinget rett til å få sinsak behandlet, med lovens system forutsetter atalle henvendelser må behandles seriøst og under-gis i alle fall en foreløpig vurdering av Konkur-ransetilsynet.»

Etter den forståelsen vi legger til grunn, trek-ker denne uttalelsen i samme retning som forar-beidene.

Slik vi ser det, har det vært et viktig hensynfor lovgiveren å sikre at konurransemyndighete-ne ikke skal bruke ressurser på å løse konfliktermellom private parter. Dersom det skulle gis kla-gerett i et tilfelle som det foreliggende, ville detvære vanskelig å se ordningen som vesensfor-skjellig fra den tidligere ordningen - bortsett fraat konkurransemyndidghetene ville måtte værekonfliktløser i to instanser i stedet for én.

Både Administrasjonsdepartementet og A gavgitt til dels omfattende redegjørelser for sine vurde-ringer i tilknytning til spørsmålet om klagerett. I av-sluttende brev til A fant jeg derfor grunn til å opp-summere hovedpunktene i anførslene slik:

«Når det gjelder spørsmålet om Konkurransetil-synets avgjørelse er et enkeltvedtak,er det fra Asside anført at tilsynets avgjørelse innebærer at Bikke har noen plikt til levering, og at A tilsvarendeikke har fått noen rett til levering av Bs varer. Påbakgrunn av dette vil avgjørelsen være bestemmen-de for så vel B som As rettsstilling etter konkur-ranseloven. Også andre forhold taler etter As meningfor dette resultatet, og han viser i denne forbindelsesærlig til konkurranselovens forarbeider. A viser hersærlig til at Konkurranselovutvalget foreslo en an-nen løsning enn den vedtatte med hensyn til konkur-


ransemyndighetenes befatning med forretningsnek-telser. Det var utvalgets forslag at leveringsnektel-ser, som andre private tvister, som hovedregel skulle«anlegges for private domstoler». Utvalget foresloimidlertid også, i kombinasjon med dette, en ordningder Konkurransetilsynet kunne treffe vedtak omopphør av forretningsnektelse «der det vil være etnødvendig ledd i den offentlige håndheving av kon-kurranse». Av utvalgets forslag til lovtekst fremgikkdet direkte at den som gav myndighetene informa-sjon om forretningsnektelsen verken fikk status sompart eller klagerett, med mindre Konkurransetilsynetuttrykkelig gav ham dette. Dette vurderte utvalgetsom «ubetinget nødvendig for å oppnå formålet medsystemomlegningen, som er å spare myndighetenefor arbeid med tvister mellom private parter». Vedsin behandling av utvalgets forslag gikk imidlertidAdministrasjonsdepartementet inn for en annen løs-ning enn den foreslåtte. Etter departementets syn vardet ikke grunnlag for å stille forretningsnektelser an-nerledes enn andre forhold med mulige konkurran-seregulerende virkninger. Disse skulle derfor be-handles av Konkurransetilsynet på vanlig måte, ogdet ble i denne forbindelse ikke uttalt noe fra depar-tementets side som skulle tilsi begrensningeri for-hold til partsstatus eller klageadgang for den somhenvendte seg til tilsynet i håp om å få det til å gripeinn overfor en forretningsnektelse. Under henvis-ning til departementets uttalelser i anledning forsla-get til behandling av forretningsnektelser - sett isammenheng med utvalgets forslag - mente A å kun-ne konstatere at lovens regler om leveringsnektelseslik de ble vedtatt «nettopp ble utformet med siktepå å tilgodese private parter, samt at hensikten var ågjøre denne sakstypen til et sentralt myndighetsom-råde for tilsynet». A har også vist til departementetsuttalelse i forarbeidene om klagesaksbehandlingensom «et av departementets tilknytningspunkter til ut-øvelsen av konkurransepolitikken i praksis». Ut overdette har det vært pekt på at hensynet til forsvarligkontroll og rettssikkerhet tilsier at tilsynets avgjørel-ser - også når disse går ut på unnlatt inngripen - kanpåklages til departementet. Det er ellers fremholdt atA under en hver omstendighet har «rettslig klagein-teresse og dermed klagerett».

Administrasjonsdepartementet har på sin sidevist til at det for å statuere klagerett etter forvalt-ningsloven §28 både må foreligge et enkeltvedtak,jf. § 2, og at klageren må være part i saken eller harettslig klageinteresse. Etter departementets oppfat-ning er ikke Konkurransetilsynets avgjørelse et en-keltvedtak i forvaltningslovens forstand. Hovedfor-målet med den nye konkurranseloven er å ivaretaden offentligeinteresse i virksom konkurranse, og åhindre begrensinger i denne. Det er ikke lovens for-mål å beskytte ervervsdrivende eller løse tvister demimellom, og departementet har tilbakevist at lovensbestemmelser er utformet for å tilgodese private par-ter. Departementet har videre vist til at ikke alle av-

gjørelser av betydning for private parter er «vedtak»i forvaltningslovens forstand. Selv om en avgjørelseom ikke å gripe inn vil ha betydning for den økono-miske situasjonen til den som ville ha hatt fordel avinngrep, er det likevel ikke naturlig å si at «ikke-inn-grep» i denne type saker er «bestemmende» for ved-kommendes rettsstilling. Departementet har ikkefunnet grunnlag i lovens forarbeider for en oppfat-ning om at alle Konkurransetilsynets avgjørelserskal kunne påklages. I forhold til Konkurranselovut-valgets forslag innebar det ingen realitetsforskjell pådette punkt når departementet gikk inn for en annenordning enn utvalget i saker om forretningsnektelse.Departementet har for øvrig sagt seg enig i Lovavde-lingens uttalelse om at vilkåret om «rettslig interes-se» ikke er oppfylt.»

Deretter uttalte jeg:

«På grunnlag av de undersøkelser som er gjortherfra, finner jeg grunn til å kommentere nærmerespørsmålet om det er klagerett for A. Dette spørsmå-let, om det foreligger klagerett for A over Konkur-ransetilsynets avgjørelse om ikke å gjøre bruk av sininngrepsfullmakt etter konkurranseloven §3-10, måløses på bakgrunn av konkurranselovens og forvalt-ningslovens regler. Spørsmålet er ikke regulert ikonkurranseloven selv, og heller ikke uttrykkeligkommentert i konkurranselovens forarbeider.

Lovavdelingen har anført at saken reiser «tvil-somme tolkningsspørsmål». Dette er jeg enig i. Sa-ken reiser for det første spørsmål om avgjørelsen omikke å gripe inn mot forretningsnektelsen kan karak-teriseres som et enkeltvedtak etter forvaltnings-loven. Administrasjonsdepartementet mener detteikke er tilfelle, mens Lovavdelingen ikke har funnetdet nødvendig å ta stilling til spørsmålet.

Konkurransetilsynets unnlatte inngripen har be-tydning for As faktiske posisjon, idet denne får be-tydning for firmaets muligheter til å inngå kontrak-ter. Konkurransetilsynets avgjørelse får imidlertidbare indirekte rettslige virkninger for klageren nårdenne ikke gis mulighet til å inngå kontrakter. Tvi-len knytter seg til om avgjørelsen kan sies å være ut-slag av offentlig myndighet samt om avgjørelsenkan sies å være bestemmende for As rettigheter ellerplikter.

Spørsmålet etter dette blir da om det er forret-ningsnektelsen og ikke forvaltningens unnlatte inn-gripen som i forhold til forvaltningsloven må sies åvære bestemmende for As rettslige stilling. Systemetfor håndheving av konkurranseloven innebærer atdet offentlige har som særlig plikt å hindre uønskedekonkurranseforhold. En forretningsnektelse er like-vel noe den enkelte utsetter andre for i kraft av sinalminnelige handlefrihet. Inngrep mot forretnings-nektelsene skjer derimot i henhold til lov og er retts-lig forankret i statens høyhetsrett. Dermed er det inn-grepet mot forretningsnektelsen som blir utslag av


offentlig myndighet og «vedtak» etter forvaltnings-loven §2. Det blir også i forhold til den som har satti verk forretningsnektelsen at det treffes et vedtaksom kan sies å være bestemmende for dennes rettig-heter og plikter. I forhold til den som rammes av for-retningsnektelsen, vil det være forretningsnektelsensom blir bestemmende for dennes «rettigheter ogplikter». Konkurransemyndighetenes unnlatte inn-gripen vil bare være av indirekte betydning for densom utsettes for forretningsnektelsen.

Det blir etter dette ikke nødvendig for meg å tastilling til spørsmålet om rettslig klageinteresse. Minkonklusjon blir at jeg ikke har grunnlag for å kriti-sere avgjørelsen om ikke å behandle As begjæringom overprøving som klagesak etter forvaltningslo-ven.»

11.Spørsmål om unnlatt inngripen overfor

bedriftserverv var «enkeltvedtak»(Sak 95-1463)

Saken reiste spørsmål om konkurransemyndighete-nes beslutning etter konkurranseloven av 11. juni1993 nr. 65 §3-11 om ikke å gripe inn overfor et be-driftserverv var å anse som et «enkeltvedtak» etterforvaltningsloven av 10. februar 1967 §2. - Om-budsmannen fant at beslutningen ikke var å ansesom et enkeltvedtak, og således at firmaet ikke haddeklagerett etter forvaltningsloven §28 til Administra-sjonsdepartementet over Konkurransetilsynets be-slutning. Begrunnelsen var i det vesentlige i samsvarmed hva ombudsmannen la til grunn i sak 95-1412(forrige sak i årsmeldingen).

I avsluttende brev til klageren ble det herfra bl.a.uttalt:

«Etter konkurranseloven §3-11 kan Kon-kurransetilsynet «gripe inn mot bedriftserverv, der-som tilsynet finner at vedkommende erverv vil føretil eller forsterke en vesentlig begrensning av kon-kurransen i strid med formålet i lovens §1-1». Omslikt inngrep skal foretas vil bero på vurderinger avkonkurransepolitisk karakter hvor det også må fore-tas en avveining mot allmenne interesser. Dersomdet nedlegges forbud eller gis påbud, jf. lovens §3-11 tredje ledd, vil dette være særlig inngripende iforhold til den vedtaket er rettet mot.

Selv om Konkurransetilsynets beslutning omikke å gripe inn, eventuelt vil kunne få betydning forklagerens faktiske situasjon, kan avgjørelsen neppesies å være bestemmende for klagerens rettighetereller plikter. Det synes mer naturlig å se det slik atdet er bedriftservervet og ikke forvaltningens unnlat-te inngripen som eventuelt vil være av betydning forklagerens stilling. Systemet for håndheving av kon-kurranseloven innebærer at det offentlige har som

særlig plikt å hindre uønskede konkurranseforhold.Inngrep mot bedriftservervet skjer i henhold til lovog er rettslig forankret i statens høyhetsrett. Dermeder det inngrepet mot ervervet som blir utslag avoffentlig myndighet og «vedtak» etter forvaltnings-loven §2. Det blir også i forhold til den som har fo-retatt bedriftservervet at det treffes et vedtak somkan sies å være bestemmende for dennes rettigheterog plikter. I forhold til en konkurrent, vil det eventu-elt være bedriftservervet som blir bestemmende fordennes «rettigheter og plikter». Konkurransemyn-dighetenes unnlatte inngripen vil bare være av indi-rekte betydning.»

12.Spørsmål om avslag på søknad om ettergivelseav saksomkostninger tilkjent staten i sivil sak

var å anse som enkeltvedtak(Sak 96-0960)

A og B ble av Høyesterett ilagt saksomkostninger ien skattetvist med staten. Finansdepartementet avslosøknad om ettergivelse av kravet og avviste klageover avslaget. Avvisningsvedtaket ble brakt inn forombudsmannen. Klagerne anførte at vedtaket måtteanses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven §2og at avslaget uansett var urimelig. - Ombudsman-nen var enig med departementet i at rettsgrunnlagetfor ettergivelse må søkes i statens eiendomsrett tilpengekravet, med andre ord at staten handlet i kraftav sin privatrettslige kompetanse. Det var såledesikke truffet noe enkeltvedtak og det var heller ikkegrunn til å kritisere realiteten i saken.

I dom avsagt 6. september 1995 av Høyesterett isak vedrørende spørsmål om ileggelse av tilleggs-skatt og dennes beregning, ble A og B ilagt saksom-kostninger til staten med henholdsvis kr. 77.782,- ogkr. 95.563,-. Det ble søkt om ettergivelse av saksom-kostningene, men søknaden ble avslått 2. februar1996 av Finansdepartementet. A og B påklaget ved-taket. Klagen ble avvist 9. mai 1996 av departemen-tet under henvisning til at vedtak om frafallelse avsaksomkostninger tilkjent staten som part i sivil sak,faller innenfor det offentliges private autonomi oganses ikke som et enkeltvedtak i forvaltningslovensforstand.

I klagen til ombudsmannen ble det anført at de-partementets vedtak 2. februar 1996 var å anse somet enkeltvedtak. Subsidiært ble ombudsmannen an-modet om å vurdere rimeligheten av vedtaket. Fraklagen siteres:

«Pga. den etter vår oppfatning, sterke urime-lighet det er at to skattytere skal måtte bære om-kostningene med å få avklart et spørsmål somvedrører mange skattytere, ble det søkt om etter-givelse av de ilagte saksomkostninger.--------


Etter vår oppfatning må spørsmålet om fra-fallelse av en plikt til å betale saksomkostningertil staten være et enkeltvedtak. Vi peker da bl.a.på at Finansdepartementets beslutningsgrunnlagfølger av forskrift og ikke privatrettslige grunn-lag som insolvens e.l. Videre pekes på at saks-omkostningsbeløpet springer ut av en rettssakom gyldighet av de to skattyteres ligning, m.a.o.enkeltvedtak. Det er videre slik at skattekrav kanettergis av billighetsgrunner, jf. skattebetalings-loven §41. Det er etter vår oppfatning ingen for-skjell mellom å ettergi skattekrav av billighets-grunner med det å ettergi saksomkostninger «nårsærlige forhold tilsier det». Ettergivelse avskattekrav av billighetsgrunner faller utvilsomtinn under definisjonen «vedtak» i forvaltningslo-vens forstand, og det samme må derfor også gjel-de ettergivelse av saksomkostninger etter «særli-ge forhold». --------

For øvrig vil vi påpeke at det følger av oven-nevnte forskrift at Finansdepartementet har enplikt til å prøve om vilkårene for frafallelse avsaksomkostninger er til stede. En rettslig plikt tilå prøve om det offentlige skal frafalle saksom-kostninger, er ikke noe som typisk kan karakteri-seres som privatrettslige handlinger. Videre viletter vår klare oppfatning, et vedtak om å ikkefrafalle saksomkostninger som går i strid medtidligere praksis hvor frafallelse er innvilget,måtte kjennes ugyldig ut ifra myndighetsmis-brukslæren. Slike sanksjoner kan etter vår opp-fatning ikke anvendes overfor privatrettsligehandlinger og viser også klart at Finansdeparte-mentets vedtak av 2.2.1996 er et enkeltvedtak.»

Ved brev herfra 1. juli 1996 ble saken forelagtFinansdepartementet. Departementet uttalte 16.august 1996 bl.a.:

«Kompetanse til å ettergi slike saksomkost-ninger er tildelt internt i forvaltningen etter kgl.res. av 18/3 1988. Det enkelte fagdepartementkan således ettergi saksomkostninger når særligeforhold taler for det, men har fagdepartementettruffet beslutning om innfordring skal søknadenavgjøres av Finansdepartementet.-----

Statens tilkjente saksomkostninger ifølgerettskraftig dom er et pengekrav med en annenkarakter enn skattekravet. Det dreier seg ikke omet offentligrettslig krav, men om erstatning forprosesskostnader når borgeren uberettiget harmotsatt seg en offentligrettslig plikt (skattekra-vet) og påført staten utgifter til å få plikten prø-vet og godkjent av domstolen. Kravet på saks-omkostninger tilkjennes av domstolen direkte,uten at forvaltningen har noen forutgående fast-settingsmyndighet. Tilkjente saksomkostningerhar samme karakter uansett om tvistegjenstandener av offentligrettslig eller av privatrettsligkarakter, og uansett om det er en offentlig parteller en privat part som tilkjennes dem.

Situasjonen er altså at staten er kravets kredi-tor, at kreditorrollen utøves av statlig myndighet,og at hovedkravet er av offentligrettslig karakter.Men verken hver for seg eller samlet gir dettegrunnlag for å hevde at kravet er av offentlig-rettslig karakter og at materielle avgjørelser avkreditor er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

I stedet må statens utestående krav på tilkjen-

te saksomkostninger anses som et alminneligformueskrav. Myndighetenes, herunder departe-mentets forvaltning av et slikt formueskrav skjerinnenfor statens private autonomi, slik at forvalt-ningsloven ikke gjelder for denne formuesfor-valtning. Unntak fra dette må i tilfelle forutsetteet særlig grunnlag, jf. nedenfor.-----

En annen sak er at myndighetene langt på veibør følge anerkjente saksbehandlingsregler ana-logisk ved forvaltningen av utestående krav påsaksomkostninger. Men den formelle klageretttil Kongen over departementsvedtak etter for-valtningsloven er det ikke grunn til å anvendeanalogisk.»

Departementet fant heller ikke grunnlag for om-gjøring av avslaget.

Saken ble på nytt forelagt Finansdepartementetved brev herfra 14. november 1996. Det ble stiltenkelte spørsmål i tilknytning til departementetsstandpunkt. Departementet ble også bedt om å rede-gjøre nærmere for «ordningen» med ettergivelse avsaksomkostninger i sivile saker.

Etter anmodning herfra, innhentet departementetuttalelse fra Lovavdelingen og Regjeringsadvoka-ten. Begge konkluderte med at et avslag på søknadom ettergivelse av saksomkostninger ikke er enkelt-vedtak. I brev 13. mars 1997 til ombudsmannenredegjorde Finansdepartementet slik for ordningenmed ettergivelse:

«I medhold av kgl. res. av 18. mars 1988 kandet enkelte departement ettergi saksomkostnin-ger tilkjent staten i sivile saker når særlige for-hold tilsier det. Finansdepartementet bemerker atdet skal meget til før slike saksomkostningerettergis, og viser i denne konkrete sak til den be-grunnelse som er gitt ved brev av 02.02.96 fraFinansdepartementet til ---. Omfanget av sakerer begrenset og utgjør årlig mindre enn 10 saker.Ordningen er regulert ved kgl. res. av senest 18.mars 1988, og skattefogden har innenfor dettesaksområdet alminnelig veiledningsplikt.»

Når det gjaldt spørsmålet om enkeltvedtak vistedepartementet til sin tidligere vurdering på dettepunkt samt til uttalelsene 24. og 28. februar 1997 frahenholdsvis Regjeringsadvokaten og Lovavdel-ingen.

Klagerne kom med ytterligere merknader og de-partementet fastholdt sitt tidligere standpunkt.

I avsluttende brev til klagernes advokat uttaltejeg:

«Spørsmålet om enkeltvedtak - klageadgang

Spørsmålet om hvorvidt departementets avslag påettergivelse av saksomkostninger er et enkeltvedtaketter forvaltningsloven av 10. februar 1967 har be-tydning for om A og B har krav på å få sin klage 27.februar 1996 realitetsbehandlet. Lovens kap. VI omklage og omgjøring gjelder bare for enkeltvedtak.


Enkeltvedtak er definert i §2 bokstav b), jf. bokstava). Bestemmelsen lyder:


øving av offentlig myndighet og som generelteller konkret er bestemmende for rettigheter ellerplikter til private personer (enkeltpersoner ellerandre private rettssubjekter);

b) enkeltvedtak, et vedtak som gjelder rettig-heter eller plikter til en eller flere bestemte per-soner; ---.»

Det er ikke tvilsomt at det her dreier seg om etvedtak som avgjør bestemte personers rettigheter, jf.§ 2 bokstav b). Spørsmålet blir om ettergivelse avsaksomkostninger tilkjent det offentlige som part isivil sak om et offentligrettslig skattekrav er å ansesom utøving av «offentlig myndighet», jf. §2 bok-stav a).

Finansdepartementet har lagt til grunn at slikettergivelse faller innenfor det offentliges privateautonomi. Departementet har herunder bl.a. uttalt atdet ikke dreier seg om et offentligrettslig krav, menom «erstatning for prosesskostnader når borgerenuberettighet har motsatt seg en offentligrettslig plikt(skattekravet) og påført staten utgifter til å få pliktenprøvet og godkjent av domstolen». Det har herfravært stilt enkelte spørsmål i tilknytning til departe-mentets standpunkt, jf. foreleggelsesbrev herfra 14.november 1996. Regjeringsadvokaten og Lovav-delingen har i sine uttalelser støttet departementetsstandpunkt. De har tidligere fått tilsendt kopi av ut-talelsene, og jeg finner derfor ikke grunn til å gånærmere inn på innholdet i disse.

I foreliggende tilfelle dreier det underliggendeforhold seg om et offentligrettslig skattekrav, ogsaksomkostningene er påløpt som følge av at det haroppstått en tvist mellom klagerne og ligningsmyn-dighetene om skattekravet. Kravet på saksomkost-ninger har ikke direkte sammenheng med skattekra-vet og en eventuell ettergivelse av saksomkostninge-ne vil ikke få noen betydning for det underliggendeforhold. På grunn av sammenhengen med det under-liggende forhold, kan det etter min mening likevelreises spørsmål ved om saksomkostningskravet ensi-dig kan betraktes som et erstatningskrav. Selv omdet, f.eks. ved den skjønnsmessige vurderingen avom ilagte saksomkostninger skal ettergis, kan væregrunn til å trekke et skille ut fra om det underliggen-de forhold er av offentlig- eller privatrettslig art, erjeg likevel enig med forvaltningen i at dette ikke kanfå stor betydning i forhold til spørsmålet om enkelt-vedtak.

Jeg er videre enig med Dem i at slik ettergivelse iutgangspunktet har en viss likhet med tildeling avstøtte. Ut fra departementets opplysninger legger jegtil grunn at omfanget av ettergivelsessøknader utgjørmindre enn ti pr. år. Departementet har videre bl.a.opplyst at det skal «meget til» før slike saksomkost-ninger ettergis. Jeg forstår det slik at det er et fåtallsøknader om ettergivelse som innvilges. Selv om det

nok kan sies å være mer typisk for det offentlige ennfor private borgere å ettergi slike pengekrav, synesdet likevel unaturlig å betegne dette som en offentligoppgave. Som Lovavdelingen har påpekt, foreliggerdet heller ikke noe regelverk for behandlingen avslike søknader om ettergivelse. Jeg er enig i at ogsådette taler mot å anse slike avgjørelser som enkelt-vedtak. Når det f.eks. gjelder ettergivelse av idømtesaksomkostninger i straffesaker, har man i praksislagt til grunn at dette er å anse som enkeltvedtak. Jegkan imidlertid ikke se at dette kan få avgjørende be-tydning for at også avgjørelser om ettergivelse isivile saker skal anses som enkeltvedtak.

Jeg har forstått Deres anførsler slik at De menerat kompetansegrunnlaget i dette tilfellet er offentlig-rettslig myndighetsutøvelse, bl.a. fordi beslutnings-grunnlaget «følger av forskrift». I medhold av kgl.resolusjon av 18. mars 1988 pkt. 2, jf. Stortingetsvedtak av 10. februar 1988, kan det enkelte departe-ment ettergi saksomkostninger tilkjent staten i sivilesaker når særlige forhold taler for det. Etter det jegkan se, er det i dette tilfellet ikke snakk om en for-skrift i forvaltningslovens forstand, jf. forvaltnings-loven §2 bokstav a) og c). Å ettergi saksomkostnin-ger er det samme som å gi avkall på formuesverdiersom staten eier. Avkallet «innebærer en disponeringav ressurser som i seg selv har så meget til fellesmed en bevilgning at det av den grunn er rimelig åkreve samtykke fra den bevilgende myndighet», jf.Eckhoff og Smith: Forvaltningsrett 6. utg. s. 227.Slik jeg ser det, har vi her å gjøre med en delegasjonav Stortingets kompetanse som bevilgende myndig-het til å ettergi pengekrav som staten har. Meduttrykket «særlige forhold» har Stortinget satt enbegrensning for når departementene kan bruke sindelegerte kompetanse til å ettergi saksomkostninger.Også når det gjelder denne siden av bevilgnings-myndigheten, må det være klart at det kan væregrunn til å delegere myndigheten og herunder fast-sette nærmere regler for utøvingen.

Jeg er kommet til at jeg vanskelig kan rette av-gjørende innvendinger mot det standpunkt forvalt-ningen har tatt, og jeg er derfor enig i at rettsgrunn-laget for ettergivelse av saksomkostninger i sivilesaker må søkes i statens eiendomsrett til pengekra-vet, dvs. at staten handler i kraft av sin privatrettsligekompetanse.

Jeg har således ikke rettslig grunnlag for å kriti-sere departementets avvisning av klagen fra A og B.

Selv om staten opptrer som privat rettssubjekt vilimidlertid generelle lovfestede og ulovfestede for-valtningsrettslige regler gjelde, herunder myndig-hetsmisbrukslæren. Som departementet også har ut-talt, bør forvaltningen langt på vei «følge anerkjentesaksbehandlingsregler analogisk ved forvaltningenav utestående krav på saksomkostninger». Departe-mentet har imidlertid ikke funnet grunn til å anvendeanalogisk den formelle klageretten til Kongen. Dettehar jeg ingen merknader til.


Når det gjelder Deres anførsel om klageadgangover avvisningsvedtak, gjør jeg for ordens skyldoppmerksom på at avvisningsvedtaket i foreliggendesak er unntatt fra klageretten, jf. §1 A i forskrift omunntak fra og særregler om retten til å påklage en-keltvedtak, fastsatt 16. desember 1977 i medhold avforvaltningsloven §28 tredje ledd.

Realiteten

Når det gjelder realiteten i saken, har departementet isin avgjørelse uttalt at det finner det «klart at detikke foreligger særlige grunner som kan lede til fra-fallelse eller nedsettelse av det ilagte omkostnings-ansvar». Departementet har i avgjørelsen pekt på atsøknaden om frafallelse ikke er begrunnet med sær-lig svak betalingsevne, men bl.a. med det offentligesinteresse i rettssak for å få avklart prinsipielle, retts-lige spørsmål. Departementet har herunder vist til atHøyesterett i sin avgjørelse ikke anvendte unntakenei tvistemålsloven §172 annet ledd, og at man dabl.a. må legge til grunn at Høyesterett har funnet atsaken «ikke var så tvilsom at det var fyldestgjørendegrunn for den tapende part til å la den komme forretten».

På denne bakgrunn finner jeg det vanskelig å kri-tisere departementets avgjørelse på rettslig grunnlag.

Ombudsmannen kan bare kritisere realiteten i enskjønnsmessig avgjørelse dersom avgjørelsen frem-står som «klart urimelig», jf. ombudsmannsloven§ 10 annet ledd. Ut fra opplysningene i saken, kanjeg ikke se at det er grunnlag for en slik karakteri-stikk i dette tilfelle.

Jeg har heller ikke grunn til å anta at søknadenikke har vært undergitt en grundig vurdering fra de-partementets side.»

13.Klagerett for odelsberettiget i sak om utsettelse av

bo- og driveplikt - spørsmål om «rettsligklageinteresse» etter forvaltningsloven §28

(Sak 96-0223)

B, som var best odelsberettiget, fikk utsettelse medbo- og driveplikten i fire år. A påklaget vedtaket,men klagen ble avvist av fylkeslandbruksstyret ogLandbruksdepartementet under henvisning til at Averken var part eller hadde rettslig klageinteresse. -Ombudsmannen la til grunn at B, som hadde søkt omutsettelse etter at fristen for å flytte til og drive eien-dommen var utløpt, ikke hadde oppfylt bo- og drive-plikten etter odelsloven §27 og at andre odelsretts-havere kunne søke eiendommen løst på odel etterodelsloven §28. Ombudsmannen uttalte at A måttesies å ha rettslig klageinteresse i saken da fritaketmedførte at Bs mislighold ble begrenset til periodenfra fristens utløp til innsending av søknad, og fri-taket derfor kunne få avgjørende betydning for Asmuligheter til å vinne frem i en odelsløsningssak. As

klage ble deretter tatt under realitetsbehandling avfylkeslandbruksstyret og Landbruksdepartementet.

Som best odelsberettiget ervervet B eiendommen--- i Kviteseid kommune ved utlodning 24. august1992 i skiftesak. Han søkte 1. oktober 1993 om varigfritak fra bo- og driveplikten, alternativt varig fritakfra boplikten og utsettelse av driveplikten i 10 år.Fylkeslandbruksstyret i Telemark innvilget 7. april1994 utsettelse av bo- og driveplikten i 4 år - til 31.desember 1997. A påklaget vedtaket. Fylkesland-bruksstyret avviste klagen under henvisning til at Amanglet rettslig klageinteresse. A påklaget avvis-ningsvedtaket. Fylkeslandbruksstyret opprettholdtvedtaket og saken ble oversendt Landbruksdeparte-mentet. Klagen ble avvist 28. november 1995 avLandbruksdepartementet under henvisning til at Averken var part eller hadde rettslig klageinteresse idispensasjonssaken.

A brakte saken inn for ombudsmannen ved brev5. februar 1996. I foreleggelsesbrev herfra til Land-bruksdepartementet ble det stilt spørsmål om hvil-ken betydning det etter departementets vurderingville ha for spørsmålet om rettslig klageinteresse atsøknaden om fritak ble sendt først etter at fristen forå flytte til og å drive landbrukseiendommen etterodelsloven §27 var gått ut. Departementet svarte 19.juni 1996:

«Det legges til grunn at ervervet av eiendom-men skjedde i og med skifterettens utlodning 24.august 1992. Det foreligger da et mislighold sometter odelsloven §28 kan gi andre odelsberettige-de rett til å løse eiendommen på odel. Spørsmåletom misligholdet av bo- og driveplikten kan gigrunnlag for et odelsløsningskrav vil måtte av-gjøres av domstolen. Departementets vurderingav om det foreligger et mislighold som kan gigrunnlag for pålegg om å søke konsesjon etterodelsloven §29, annet ledd vil ikke være avgjø-rende for domstolen. Det er i henhold til departe-mentets retningslinjer (se vedlagt rundskrivM-29/95) ikke grunnlag for å konstatere vesent-lig mislighold av bo- og driveplikten medmindremisligholdet er av en viss varighet. Et misligholdpå 1 1/2 måned vil slik bestemmelsene er prakti-sert ikke bli ansett som vesentlig.»

Saken ble på nytt forelagt departementet vedbrev herfra 8. august 1996. Fra brevet siteres:

«I foreleggelsen herfra 19. mars 1996 bad viom departementets merknader til et spørsmålklagers advokat hadde reist i brev til Fylkesman-nen i Telemark 16. januar 1995 . Advokaten tokder opp spørsmålet om en «senere administrativ«oppreisning» for fristoversittelsen og eventuellinnvilgelse av fritak/utsettelse innebærer noendirekte konsekvenser for den løsningsposisjonden opprinnelige fristoversittelsen allerede harskapt».

Er dette departementets oppfatning, dvs. atden mulige løsningsposisjonen et mislighold harskapt, ikke forrykkes eller berøres av en senerebo- og drivepliktsak? Eller skal departementets


uttalelse 19. juni 1996 forstås slik at rettsligklageinteresse vil foreligge så fremt misligholdeter vesentlig.»

Departementet uttalte i brev 18. oktober 1996:

«Departementet ser det slik at odelsløsnings-saken og misligholdssaken er to ulike saker derutfallet i den ene saken i prinsippet ikke vil væreavgjørende for utfallet i den andre saken. Dom-stolens avgjørelse av om misligholdet skal gigrunnlag for odelsløsning er i prinsippet uavhen-gig av departementets syn på spørsmålet. Detfølger av dette at den mulige løsningsposisjonenet mislighold har skapt, ikke forrykkes eller be-røres av utfallet av den senere bo- og driveplikt-saken. Den odelsberettigede vil uavhengig avdepartementets behandling av misligholds-sakenkunne gå til løsningssak i de tilfelle der bo- ogdriveplikten er misligholdt.»

I avsluttende brev til departementet uttalte jeg:

«Enkeltvedtak kan etter forvaltningsloven av 10.februar 1967 §28 første ledd påklages av «en parteller annen med rettslig klageinteresse i saken».

Det synes klart at A ikke kan anses som part isaken om dispensasjon fra bo- og driveplikten. Detavgjørende spørsmål blir således hvorvidt han kananses å ha «rettslig klageinteresse» i saken. Jeg for-står det slik at hans interesse i saken ligger i mulig-heten for å få eiendommen ved odelsløsning sombest odelsberettiget etter B. Realisering av dennemuligheten forutsetter at han vinner frem med odels-løsningskrav etter odelsloven av 28. juni 1974 nr. 58§ 28.

Ombudsmannen har i en tidligere klagesak be-handlet spørsmålet om klagerett i sak om fritak fraboplikt, jf. årsmeldingen 1982 s. 114. Saksforholdetvar her at C, som måtte gi fra seg eiendommen til D iodelssak, klaget da D søkte om fritak for boplikten.Klagen ble avvist på grunn av manglende rettsligklageinteresse. Ombudsmannen fant ikke grunnlagfor å kritisere dette. Ombudsmannen uttalte at Cs in-teresse i saken lå i muligheten for å få eiendommentilbake, og at dette forutsatte at fritakssøknaden bleavslått, at D deretter misligholdt boplikten, og at Cvant frem med tilbakesøkingskrav etter odelsloven§ 28. Ombudsmannen la til grunn at Cs interesse varknyttet til «hypotetiske forhold» og var «for indirek-te og avledet til at han kunne anses å ha «rettslig kla-geinteresse».

Foreliggende sak skiller seg imidlertid fra oven-nevnte sak. Etter odelsloven §27 første ledd har densom tar over eiendommen plikt til innen ett årå bo-sette seg på gården og bo der og drive den i ti år. Bflyttet ikke til eiendommen innen ett år, og hans søk-nad om fritak fra bo- og driveplikten forelå først ca.1 1/2 måned etter utløpet av ett års-fristen.

Etter odelsloven §28 første ledd kan andreodelsrettshavere søke eiendommen løst på odel der-som en odelsrettshaver «ikkje oppfyller vilkår om

bu- og driveplikt etter §27». B har i utgangspunktetikke oppfylt dette vilkåret. På spørsmål om en senereadministrativ oppreisning for fristoversittelse ogeventuelt innvilgelse av fritak kan innebære noen di-rekte konsekvenser for den løsningsposisjon denopprinnelige fristoversittelsen allerede har skapt, hardepartementet bl.a. uttalt at «den mulige løsnings-posisjonen et mislighold har skapt, ikke forrykkeseller berøres av utfallet av den senere bo- og drive-pliktsaken»

Etter min mening må As rettsstilling sies å bliberørt på en slik måte at han må anses for å ha retts-lig klageinteresse i saken om fritak fra bo- og drive-plikten. Ut fra det faktum som fremgår av dokumen-tene, må jeg legge til grunn at bo- og driveplikten iutgangspunktet var misligholdt av B, og at A etterodelsloven §28 derfor hadde anledning til å reiseodelsløsningssak. Selv om adgangen til å gå tilodelsløsningssak fortsatt skulle være åpen, forstårjeg det imidlertid slik at fritaket medfører at mislig-holdet «stopper opp», dvs. at misligholdet begrensestil perioden fra fristens utløp til innsending av søk-nad. Fritaket synes derfor å kunne få avgjørende be-tydning for As muligheter til å vinne frem i en odels-løsningssak.

Min konklusjon er etter dette at A må sies å harettslig klageinteresse i saken, og jeg anmoder derfordepartementet om å ta saken opp til klagebehand-ling.»

På bakgrunn av min uttalelse returnerte departe-mentet As klage til fylkeslandbruksstyret for reali-tetsbehandling. Fylkeslandbruksstyret, og deretterdepartementet, vedtok ikke å ta klagen til følge.

14.Sen saksbehandling i Skattedirektoratet

(Sak 96-0296)

Flere utenlandske næringsdrivende klaget over sensaksbehandling i Skattedirektoratet av søknader omregistrering i merverdiavgiftsmanntallet. De under-søkelser som ble gjort, viste at enkelte søknader varblitt liggende ubehandlet i direktoratet i mer enn fireår.

Ombudsmannen betegnet det som uholdbart ogsterkt kritikkverdig at saker som generelt måtteantas å være av vesentlig betydning for søkernesnæringsvirksomhet, var blitt liggende ubehandlet sålenge. Han hadde også enkelte kritiske merknader tilbehandlingen i Finansdepartementet etter at klager-ne hadde brakt saken inn dit.

Flere utenlandske næringsdrivende som var blittnektet registrering i merverdiavgiftsmanntallet kla-get 19. februar 1996 over sen saksbehandling iSkattedirektoratet. Det ble opplyst at tre konkrete


klager som var blitt innsendt i 1992, fremdeles låubehandlet i direktoratet. En skriftlig henstilling tilFinansdepartementet 14. september 1995 om bistandtil å få sakene avgjort, ble opplyst ikke å være be-svart.

I brev herfra ble Finansdepartementet bedt om åuttale seg om klagen. Det ble vist til telefonsamtaleder departementet hadde opplyst at man i brev 1.november 1995 hadde bedt om Skattedirektoratetsuttalelse til advokatens brev 14. september s.å. De-partementet hadde foreløpig ikke fått svar, men pur-ring var ikke blitt sendt. I brevet herfra ble departe-mentet spurt om en slik behandling av en henvendel-se om sen saksbehandling i et underliggende organvar korrekt, og det ble bedt opplyst hva departemen-tet eventuelt nå ville gjøre i anledning henvendelsenfra klagernes advokat. Videre ble det bedt om enkort redegjørelse for hvordan departementet så påbehandlingstiden i de sakene advokaten hadde tattopp, om behandlingstiden i denne typen saker gene-relt var så lang, og i hvilken grad departementet sådet som sitt ansvar å bidra til en bedring i situasjo-nen.

Departementet svarte:

«Saksbehandlingstiden i de ovenfor nevntesaker kan synes uforholdsmessig lang. Saksbe-handlingstiden i disse sakene må imidlertid vur-deres på bakgrunn av saksmengden for øvrig iSkattedirektoratet.

Departementet har i brev av i dag tatt oppsaken med Skattedirektoratet (se vedlegg). Skat-tedirektoratet er bedt om å redegjøre for behand-lingen av omhandlede saker, herunder opplyseom når sakene kan forventes ferdigbehandlet.Direktoratet er videre bedt om å redegjøre forsaksbehandlingstiden i saker om registrering avutenlandske næringsdrivende generelt, herunderhvilke tiltak som eventuelt kan iverksettes for åredusere saksbehandlingstiden.

Finansdepartementet vil, uten å ha tatt stil-ling til behandlingstiden i denne konkrete saken,imidlertid vise til at restansesituasjonen for såvidt gjelder behandlingen av merverdiavgifts-saker både i departementet og Skattedirektorateter vanskelig. En ser det derfor som uheldig atden ordinære behandlingen av saken blir priori-tert tidsmessig bare fordi saken innklages til Om-budsmannen.»

Svaret ble forelagt klagernes advokat, som skrevtilbake at klagen gjaldt saker som «fremdeles liggerubehandlet på 5. året», og at det måtte betegnes somen skandale at sakene ikke for lengst var behandlet.Til departementets uttalelse om at behandlingstiden idenne type saker måtte vurderes på bakgrunn avsaksmengden for øvrig i direktoratet, bemerketadvokaten at det måtte være åpenbart at saker somgjelder registrering i avgiftsmanntallet og som «skalåpne for legal drift av næringsvirksomhet», må prio-riteres høyt og ikke kan likestilles med f.eks. etter-givelsessaker.

Advokatens brev ble sendt departementet, somopplyste at de aktuelle sakene hadde reist en del

prinsipielle rettsspørsmål, og derfor hadde tatt en deltid i departementet. Imidlertid hadde departementet ibrev til direktoratet samme dag meddelt sitt stand-punkt, og bedt om at sakene nå ble gitt en rask be-handling.

Etter ny henvendelse herfra opplyste departe-mentet at Skattedirektoratet i brev til departementet15. mai 1996 hadde beklaget at sakene var blitt lig-gende i så lang tid, men hadde vist til at sakene varkompliserte og derfor tidkrevende. Direktoratethadde også opplyst at behandlingstiden i de aktuellesakene ikke var illustrerende for behandlingstidengenerelt i registreringssaker. For øvrig opplyste de-partementet at det ikke hadde merknader til advoka-tens brev.

I mitt avsluttende brev til Finansdepartementetuttalte jeg:

«Departementet har under behandlingen her ikkeimøtegått advokat --- opplysninger om at tre konkre-te klagesaker om registrering av utenlandskenæringsdrivende i merverdiavgiftsmanntallet lå ube-handlet i Skattedirektoratet i mer enn fire år.

For meg fremstår det som uholdbart at nærings-drivende skal måtte vente i flere år på å få avgjortspørsmål som generelt må antas å være av vesentligbetydning for deres virksomhet. Det er ikke gitt opp-lysninger om konkrete konsekvenser for de aktuellesøkerne, men det er betegnende at det første Oslofylkesskattekontor gjorde etter å ha fått sakene i re-tur fra Skattedirektoratet høsten 1996, var å tilskrivesøkerne med spørsmål om søknadene fortsatt varaktuelle. Det er ikke fremkommet opplysninger un-der behandlingen her som kan forsvare tidsbruken.At direktoratet har stor arbeidsbelastning, er ingentilstrekkelig forklaring. Det synes å fremgå av direk-toratets brev til departementet 15. mai 1996, at detvar først på det tidspunktet direktoratet bad om de-partementets bistand til å få avklart de prinsipiellerettsspørsmål som sakene reiste. Slik saken er opp-lyst, må denne behandlingsmåten i direktoratet be-tegnes som sterkt kritikkverdig. I denne sammen-heng viser jeg også til advokat --- anførsel om at sa-ker om registrering må prioriteres høyt blant avgifts-sakene, etter som de gjelder forhold som kan væreav avgjørende betydning for spørsmålet om etable-ring av virksomhet. Når anførselen ikke er kommen-tert, går jeg ut fra at departementet ikke er uenig i atdette er en type avgiftssaker som bør prioriteres, noesom ytterligere forsterker grunnlaget for kritikken.Jeg forutsetter at departementet gjør direktoratetkjent med det som her er uttalt.

Jeg skal også knytte enkelte merknader til depar-tementets behandling av saken etter at klagernesadvokat tok den opp i brevet 14. september 1995.Departementet har ikke kommentert de spørsmålsom i denne sammenheng har vært stilt herfra, noejeg finner grunn til å beklage. Som overordnet organmå departementet ha ansvar for å påse at saksbe-


handlingen i etater innenfor dets saksfelt skjer in-nenfor forsvarlige rammer. Hvor langt dette ansvaretstrekker seg, og hva det nærmere innebærer, kan væ-re uklart, men når det fremkommer opplysninger omat registreringssaker har ligget til behandling i overfire år uten å få sin avgjørelse, må det være departe-mentets oppgave å få brakt klarhet i forholdene ogbidra til en hurtig avgjørelse. På denne bakgrunnburde departementet ha handlet raskere og stilt svar-frist til direktoratet for en redegjørelse om saken.Slik saken nå forløp, gikk det ytterligere ett år fra ad-vokat --- tok den opp med departementet, til dennødvendige prinsipputtalelsen forelå.»

I brev 31. januar 1997 gjorde departementetSkattedirektoratet kjent med min uttalelse, og forut-satte at direktoratet iverksatte nødvendige tiltak for åredusere saksbehandlingstiden i tilsvarende saker. Ibrev til departementet 17. mars 1997, som departe-mentet oversendte kopi av, gav direktoratet uttrykkfor sterk beklagelse over behandlingstiden i de aktu-elle saker. Direktoratet opplyste at gjennomsnittligbehandlingstid i registreringssaker nå var sju måne-der, og at man hadde som mål i løpet av året å redu-sere behandlingstiden ytterligere til fem måneder.Saken gav etter dette ikke grunn til noe mer fra minside.

15.Saksbehandlingsrutiner ved Statens lånekasse for

utdanning(Sak 96-1993)

På bakgrunn av flere klager til ombudsmannen overklagesaksbehandlingen i Statens lånekasse for ut-danning, ble enkelte saksbehandlingsspørsmål tattopp med Lånekassen på generelt grunnlag. - Om-budsmannen påpekte mangler både ved Lånekassensrutiner for utsendelse av foreløpige svar etter for-valtningsloven §11 a og ved Lånekassens rutiner forå sikre klagerne underretning om utfallet av klage-saken «så snart som mulig», jf. bestemmelsen i for-valtningsloven §27. Ombudsmannen understreketogså viktigheten av at forvaltningen tar stilling tilsøknader og klager uten ugrunnet opphold. Låne-kassen kom etter dette med en nærmere redegjørelseog opplyste at en ville endre praksis på flere punk-ter.

På bakgrunn av opplysninger fremkommet i flereklagesaker vedrørende søknad om utdanningsstøttetil Statens lånekasse for utdanning, fant ombuds-mannen grunn til å be om en nærmere redegjørelsefor enkelte sider ved Lånekassens saksbehandlings-rutiner. I brev til Lånekassen skrev ombudsmannenbl.a.:

«1. Det følger av lov om behandlingsmåten iforvaltningssaker av 10. februar 1967 §27 første

ledd at forvaltningen skal underrette partene «såsnart som mulig» om enkeltvedtak som er truf-fet. Ifølge forvaltningsloven §33 første ledd fårbestemmelsen tilsvarende anvendelse når vedtaktreffes i forbindelse med en klagesak.

I enkelte av de klagesaker som ombudsman-nen har behandlet i den senere tid fremgår det atklagerne har blitt underrettet om utfallet av deresklage til Lånekassen nærmere tre måneder etterat Lånekassens klagenemnd har truffet sitt ved-tak i saken. Det bes om at Lånekassen opplyserhvorledes en vurderer dette i forhold til bestem-melsen i forvaltningsloven §27 første ledd. Hvaer grunnen til at det kan ta så lang tid før klager-ne blir underrettet om klagenemndas avgjørelse?Hvor lang tid tar det gjennomsnittlig før klagernefår slik underretning? Vi viser i denne forbindel-se til at Lånekassen i en tidligere sak her (12/84)i brev 26. februar 1985 opplyste at «klagenemn-da tar sikte på å få sendt ut vedtak med fullsten-dig begrunnelse til klageren i løpet av 3-4 ukeretter nemndas møte.» En kopi av brevet følgervedlagt.

2. Av opplysningene i klagesakene for om-budsmannen fremgår det for øvrig også at detkan ta flere måneder før klagenemnda treffer en-delig vedtak etter at klageren har fastholdt sinklage overfor det enkelte regionkontor. Detfremkommer imidlertid ikke opplysninger omytterligere korrespondanse mellom Lånekassenog klageren før klagenemndas endelige avgjørel-se foreligger. Dette gir grunn til å stille spørsmålved hvilke rutiner Lånekassen har etablert for ut-sending av foreløpige svar, jf. forvaltningsloven§ 11 a. Det bes om Lånekassens kommentarer tildette.»

Administrasjonen i Statens lånekasse for utdan-ning svarte slik:

«Ombudsmannens henvendelse ble lagt fremfor Lånekassens klagenemnd på klagenemndasmøte 11. mars 1997. Klagenemnda vil i egensending selv besvare pkt. 1 i ombudsmannensbrev.

Når det gjelder pkt. 2 i ombudsmannens brevom hvilke rutiner Lånekassen har etablert for ut-sending av foreløpig svar, har Lånekassen føl-gende kommentarer til dette:

Lånekassen er enig i at det i mange saker gårsvært lang tid fra klagerens siste brev til sakenfremmes for klagenemnda. Noe av dette tidsfor-løpet kan forklares ved at klagenemnda har møtei gjennomsnitt 9 ganger pr år og at det nødven-digvis vil ta noe tid å forberede saken. Til trossfor dette tidsforbruket har Lånekassen likevelikke etablert en tilfredsstillende ordning med fo-reløpig svar, slik forvaltningsloven etter siste en-dring forutsetter. Dette vil nå bli endret. Låne-kassen vil starte utviklingen av en maskinell ruti-ne som gir saksbehandler anledning til på en en-kel måte å orientere kunder om behandlingstidendersom henvendelsen ikke kan besvares innen enmåned. Lånekassen mottar ca 45000 brevhen-vendelser hvert år, i tillegg til 535000 søknaderom utdanningsstøtte og betalingslettelser. Påbakgrunn av dette omfanget er det nødvendig åetablere hel-eller halvautomatiske rutiner. Dettekan ta noe tid, men Lånekassen regner med atordningen vil være innført i løpet av 1. halvår1997.


Foreløpig svar slik som beskrevet over vilgjelde henvendelser fra kunder, som ikke dreierseg om søknad om støtte eller betalingslettelser.Lånekassen har innført en ordning med foreløpigsvar til kunder som søker støtte til utdanning i ut-landet. Når det gjelder søknader om betalingslet-telser, blir de fleste av disse søknadene behandletinnen en måned. I de tilfellene hvor kunden får etterminforfall innen søknaden om betalingslettel-se er behandlet, inneholder terminvarselet enmelding om at søknaden er mottatt og at søkerenkan se bort fra terminvarselet til svar på søkna-den foreligger. Når det gjelder søknader om ut-danningsstøtte, vil automatisk behandlede søk-nader (dvs som ikke er behandlet av saksbehand-ler) ha en behandlingstid på ca en uke. Andresøknader vil i perioder med stor innkomst kunneha lenger behandlingstid enn 30 dager. I disse til-fellene har Lånekassen hittil ikke vurdert forelø-pig svar, ettersom behandlingstiden for dissesøknadene er godt kjent gjennom orientering tillærestedene, hvor utbetalingspapirene utleveres.Likeledes gjøres alle søkere kjent med at de kanfå opplysninger om behandlingstiden for egensøknad ved å henvende seg til Kassafonen. Låne-kassen har hittil vurdert at dette er tilstrekkelig,ut fra forvaltningslovens formulering om at «fo-reløpig svar kan unnlates dersom det må ansessom åpenbart unødvendig». På bakgrunn av om-budsmannens henvendelse vil en foreta en gjen-nomgang også av denne kategorien saker.

Uavhengig av ordningen med foreløpig svarved brevhenvendelser, vil det bli iverksatt tiltakfor å korte ned på den tiden det tar å fremme sa-ker for Lånekassens klagenemnd, dvs avkortingav tiden fra klageren fastholder klagen til sakenlegges frem for klagenemnda.»

Lånekassens klagenemnd svarte slik:

«Tiden fra en klage ble behandlet i møte inn-til vedtaket ble meddelt klageren, utgjorde i 1996ifølge vedlagte oversikt gjennomsnittlig 59,58dager. Det ble behandlet 180 klager.

Klagenemndas protokoll med premisser ogvedtak i klagesaker utarbeides av nemndas sek-retær og sendes som utkast til nemndas tre med-lemmer. Disse gjennomgår utkastet og fremkom-mer med sine kommentarer, hvoretter sekretærenomarbeider utkastet ut fra de bemerkninger somforeligger fra nemndsmedlemmene. Derettersendes protokollen med underretning om vedta-ket til klageren.

Det er fra såvel Lånekassens styre som ad-minstrasjon flere ganger gitt uttrykk for at manmed stor interesse gjennomgår klagenemndasprotokoller og lar premissene for nemndas ved-tak være retningsgivende for fremtidig søknads-behandling. Nemndas medlemmer legger av dengrunn stor vekt på protokollasjonen, såvel nårdet gjelder nøyaktighet hva angår gjengivelse avaktuelle forskrifter og sakens fakta, og forsåvidtgjelder begrunnelsen for det enkelte vedtak.Denne behandlingsform vil nødvendigvis ta no-en tid.

Klagenemnda er imidlertid enig i at det imange tilfeller går for lang tid fra vedtak fattestil det meddeles klageren, og vil ta sikte på enraskere saksavvikling.»

I mitt avsluttende brev til Lånekassen uttalte jeg:

«1. Det er positivt at Lånekassen nå vil iverksettetiltak for å korte ned saksbehandlingstiden i klagesa-ker som fremmes for klagenemnda. Jeg minner i denforbindelse om at det både av forvaltningsloven §11a første ledd og alminnelige prinsipper for god saks-behandling følger at forvaltningen tar stilling til søk-nader og klager uten ugrunnet opphold.

Av bestemmelsen i forvaltningsloven §11 a føl-ger det imidlertid også at forvaltningen skal holdeparten orientert med foreløpige svar under sakensgang når saksbehandlingen vil ta uforholdsmessiglang tid. Etter en endring i forvaltningsloven (en-dringslov 12. januar 1995 nr. 4) fremgår det videreav §11 a tredje ledd at det i saker som gjelder en-keltvedtak skal gis foreløpig svar «dersom en hen-vendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etterat den er mottatt». Foreløpig svar skal ifølge lovensendes «snarest mulig», dvs. så snart man blir opp-merksom på at saksbehandlingen vil ta lengre tidenn en måned. Disse reglene innebærer at dersomforvaltningsorganet har en generell saksbehand-lingstid på over en måned, og man ikke med sikker-het vet at en konkret sak vil bli avgjort før fristen, såskal det gis foreløpig svar så snart saken er kommetinn. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til atsaken ikke kan behandles tidligere, og så vidt muligogså angis når svar kan forventes å foreligge.

Det fremgår av Lånekassens svarbrev hit 2. april1997 at Lånekassen frem til nå ikke har etablert entilfredsstillende ordning for utsendelse av foreløpigesvar i klagesaker i tråd med de ovennevnte bestem-melser. I de sakene som foranlediget henvendelsenherfra førte dette til at klagerne ikke hørte mer fraLånekassen før klagenemndas avgjørelse forelå -flere måneder etter klagernes siste brev i saken derde fastholdt sine klager. Dette er i strid med forvalt-ningsloven §11 a og alminnelige prinsipper for godforvaltningsskikk, og understreker behovet for at Lå-nekassen etablerer rutiner for oppfølging i slike til-feller. På denne bakgrunn er det positivt at Lånekas-sen nå vil etablere rutiner for utsendelse av foreløpi-ge svar i disse sakene (og i forbindelse med andrehenvendelser). Etter det opplyste regner Lånekassenmed at denne ordningen vil bli innført i løpet av 1.halvår 1997. Jeg ber om å bli underrettet nærmerenår ordningen blir iverksatt.

I svarbrevet hit har Lånekassen også redegjortfor hvilke rutiner som er etablert i forbindelse medsvar på søknader om utdanningsstøtte og betalings-utsettelser.

Når det gjelder søknader om betalingsutsettelser,finner jeg grunn til å påpeke at det skal sendes fore-løpig svar i de tilfeller der søknaden ikke kan besva-res i løpet av en måned etter at den er mottatt, og sø-keren heller ikke mottar melding om bortfall av ter-minvarsel. Bestemmelsen i forvaltningsloven §11 akommer direkte til anvendelse også i disse sakene,


og det er derfor viktig at Lånekassen påser at regleneoverholdes.

Når det gjelder lånesøknadene har Lånekassenstilt spørsmål om foreløpig svar kan unnlates medhjemmel i unntaksbestemmelsen i forvaltningsloven§ 11 a annet ledd siste setning i de tilfellene det tarmer enn 1 måned å behandle lånesøknadene. Be-stemmelsen lyder:

«Foreløpig svar kan unnlates dersom det måanses som åpenbart unødvendig».

Ifølge forarbeidene (Ot.prp. nr. 75 1993-94 s. 26og 60) er dette ment å skulle være en snever unn-taksbestemmelse, noe som også fremgår av lovensformulering. Selv om lånesøkerne kan få orienteringom saksbehandlingstiden på lærestedene og vedhenvendelse til «Kassafonen», er det tvilsomt omunntaket kommer til anvendelse i disse tilfellene. Idenne forbindelse må både behovet for underretningtil den enkelte lånesøker, herunder om informasjo-nen til lærestedene i alminnelighet kommer til låne-søkernes kunnskap, og andre fordeler/ulemper med åinnføre en slik ordning, vurderes. Jeg ber på dennebakgrunn om at Lånekassen vurderer dette spørsmå-let på nytt i forbindelse med gjennomgangen av dis-se sakene som Lånekassen har opplyst at skal foretasnå. Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet avvurderingen også når det gjelder dette forholdet.

2. I brev herfra 13. februar 1997 til Lånekassenbad vi også om en redegjørelse for hvorfor det i en-kelte tilfelle kunne ta nærmere tre måneder etterklagenemndas avgjørelse før klagerne ble underret-tet om utfallet av deres klage. Om dette uttalte Låne-kassens klagenemnd i sitt brev 15. mai 1997:

«Tiden fra en klage ble behandlet i møte inn-til vedtaket ble meddelt klageren, utgjorde i 1996ifølge vedlagte oversikt gjennomsnittlig 59, 58dager. Det ble behandlet 180 klager.

Klagenemndas protokoll med premisser ogvedtak i klagesaker utarbeides av nemndas sek-retær og sendes som utkast til nemndas tre med-lemmer. Disse gjennomgår utkastet og fremkom-mer med sine kommentarer, hvoretter sekretærenomarbeider utkastet ut fra de bemerkninger somforeligger fra nemndsmedlemmene. Derettersendes protokollen med underretning om vedta-ket til klageren.

Det er fra såvel Lånekassens styre som admi-nistrasjon flere ganger gitt uttrykk for at manmed stor interesse gjennomgår klagenemndasprotokoller og lar premissene for nemndas ved-tak være retningsgivende for fremtidig søknads-behandling. Nemndas medlemmer legger av dengrunn stor vekt på protokollasjonen, såvel nårdet gjelder nøyaktighet hva angår gjengivelse avaktuelle forskrifter og sakens fakta, og forsåvidtgjelder begrunnelsen for det enkelte vedtak.Denne behandlingsform vil nødvendigvis ta no-en tid.

Klagenemnda er imidlertid enig i at det imange tilfeller går for langt tid fra vedtak fattestil det meddeles klageren, og vil ta sikte på enraskere saksavvikling.»

Det følger av forvaltningsloven §27 første leddat forvaltningen skal underrette partene «så snartsom mulig» om enkeltvedtak som er truffet. Ifølgeforvaltningsloven §33 første ledd får bestemmelsentilsvarende anvendelse når vedtak treffes i forbindel-se med en klagesak. Selv om jeg har forståelse for atde hensyn som klagenemnda fremhever i sitt brev hitogså må tillegges vekt ved klagesaksbehandlingen,kan jeg vanskelig se at praksis med å underrette kla-gerne to-tre måneder etter vedtaksdato kan forsvaresi forhold til forvaltningsloven §27 første ledd. Jeghar imidlertid merket meg at klagenemnda synes åvære av samme oppfatning, og at den nå vil ta siktepå en raskere saksavvikling. Jeg forutsetter at Låne-kassen treffer de nødvendige tiltak for å sikre at denevnte bestemmelsene i forvaltningsloven blir etter-levet, og jeg ber om å bli holdt orientert om hvaLånekassen vil foreta seg for å korte ned den langetiden som nå medgår frem til klageren underrettesom utfallet av klagesaken.»

Statens lånekasse for utdanning meddelte deret-ter følgende:

«1. Foreløpig svar ved brevhenvendelser fraLånekassens kunder.

Lånekassen etablerer nå en ordning som gjør detmulig å sende ut foreløpige svar dersom henven-delsen ikke besvares i løpet av en måned. Det en-kelte kundekontor vurderer til enhver tid behovetfor utsendelse av det foreløpige svaret i forholdtil behandlingstiden for brevhenvendelser vedkontoret. Dette brevet initieres av saksbehandlerog sendes ut enten ved hjelp av edb-systemet el-ler på ordinær måte. Brevet har følgende ordlyd:«Lånekassen har mottatt din henvendelse avxx.xx.xx. Den vil bli behandlet så raskt som mu-lig, men på grunn av stor saksmengde kan det gånoe tid før Lånekassen kan besvare henvendel-sen.»

2. Foreløpige svar ved søknad om utdan-ningsstøtte.Ombudsmannen ber Lånekassen vurdere på nyttbehovet for foreløpig svar ved søknad om lån/sti-pend. I denne forbindelse vil vi gjerne orientereom Lånekassens begrunnelse for den strategiensom er valgt for å orientere søkerne om søkna-dens status. Vi har tidligere beskrevet den storemengden med søknader og andre henvendelsersom er utgangspunktet for denne strategien.

Lånekassen sender i løpet av april preutfyltsøknadsblankett til søkere som er igang med enflerårig utdanning. I orienteringen til denne blan-ketten i 1997 opplyste vi om at dersom søknadenble sendt inn innen 1. mai, ville Lånekassen ga-rantere at behandlingsresultatet forelå ved skole-start (som regel i midten av august). Utbetalings-papiret ville da kunne hentes ved lærestedet ogbli utlevert i samsvar med lærestedenes rutinerfor dette. På samme måte kunngjorde Lånekas-sen også 1. maifristen ved oppslag på de enkeltelæresteder, hvor søknadsblanketten er lett til-gjengelig.

Søknadsbehandlingen starter som regel i


løpet av april. De fleste søkere som får totalavs-lag, vil motta et brev om dette til folkeregisteretsadresse umiddelbart etter at vedtaket er fattet,altså før skolestart. Søkere som får avslag etterbehovsprøving (f.eks. foreldres inntekt/formue,egen inntekt, osv.), får melding om dette sendtvia lærestedet ved semesterstart. Lånekassen harvurdert det slik at i perioden april-august vil detikke være behov for ytterligere orientering til sø-kerne. Det er vel kjent at utleveringen av utbeta-lingspapirene foregår ved lærestedene ved skole-start, ikke minst på grunn av at søknadene skalsendes inn til Lånekassen via lærestedet (unntakuniversitetene).

Det er også stor inngang av søknader etter atopptaket til videregående og høyere utdanning erklart i slutten av juli. Det er særlig fra dette tids-punktet og utover høsten til oktober-november atbehandlingstiden for de ukurante søknadene kanstrekke seg utover 1 måned. Når vi likevel ikkeanser at utsendelse av et foreløpig svar er et godtalternativ i denne perioden, har det særlig togrunner:

1. Lånekassens adresseregister inneholdersøkernes folkeregistrerte adresse. Studenter ogelever flytter ofte ut fra foreldrehjemmet underutdanning, uten at de kan endre adresse (jfr. lovom folkeregistrering). Dette ville innebære at etforeløpig svar i mange tilfelle ville blitt sendt tilen adresse hvor søkeren ikke oppholder seg, medde svakheter dette innebærer.

2. Under behandlingen kan det være behovfor å innhente ytterligere opplysninger før søkna-den kan ferdigbehandles. I slike tilfelle registre-rer Lånekassen manuelt en adressse på læreste-det (hvis denne er oppgitt) og tilskriver søkerenom manglende opplysninger. Det kan virke motsin hensikt for søkeren å motta forskjellige brevfra Lånekassen til forskjellige adresser innenforsamme tidsperiode. I tillegg vil opplysning ombehandlingstid i det foreløpige svaret være uteninteresse idet det nå er opp til kunden når be-handlingsprosessen skal begynne på nytt.

Lånekassen har istedet utviklet en annen stra-tegi som vi anser bedre ivaretar søkerenes behovfor kunnskap om søknadens status. Hovedtankenbak denne strategien er å etablere et system somgir søkeren individbaserte, oppdaterte opplysnin-ger når søkeren selv har behov for det. Dette eren strategi som ikke minst tar utgangspunkt i atLånekassens støttesøkere som regel er ungemennesker, med innsikt i og tilgang til elektro-niske kommunikasjonsmidler. Strategien basererseg på at initiativet kommer fra søkeren når detgjelder å skaffe seg informasjon, noe som viselvfølgelig ser kan være i motstrid til lovenshensikt, hvor forvaltningsorganet selv er pålagtinitiativet. Lånekassen har likevel ment at denbeste informasjonen gis gjennom å gjøre dennetypen tjeneste godt kjent for kunden og lett til-gjengelig. Lånekassen har derfor utviklet en au-tomatisk telefon-tjeneste (Kassafonen), som nårdet gjelder tildelingssøknader har følgende tje-nester:

A. Lånekassen har ennå ikke registrert søk-nad fra kunden.

Dersom Lånekassen ikke har registrert søknadfra kunden for aktuelt undervisningsår, svarerKassafonen:

«Det er ikke registrert søknad fra deg for un-dervisningsåret 99-99. Har du sendt inn søknad iløpet av de 2 siste ukene, kan du ringe på nytt omnoen dager.»

B. Saken er registrert, men ikke godkjent.a)Dersom saken står i venteposisjon for saksbe-handling svarer Kassafonen:

«Lånekassen mottok din søknad for under-visningsåret 99 99 - 99.99.99 (sakens registre-ringsdato)»og deretter enten

«Søknaden forventes å være ferdigbehandlettil skoleårets begynnelse» eller «Gjennomsnittligbehandlingstid for denne typen søknader er fortiden XX uker»

Antall uker fastsettes av det enkelte behand-lingskontor på bakgrunn av en vurdering av an-tall ubehandlede saker og den saksbehandlerka-pasitet man har til disposisjon. Dersom det skjeruforutsette endringer i bemanningen, vil behand-lingstiden kunne bli endret. Derfor benyttes ut-trykket «for tiden» i svaret til kunden.

b)Dersom Lånekassen har bedt søkeren om til-leggsopplysninger, svarer Kassafonen:

«Lånekassen mottok din søknad for under-visningsåret 99 99 - 99.99.99 (sakens registre-ringsdato).

Du har mottatt eller vil om kort tid motta etbrev»

c)Dersom saken av en eller annen grunn ikke føl-ger vanlig saksgang, svarer Kassafonen:

«Lånekassen mottok din søknad for under-visningsåret 99 99 - 99.99.99 (sakens registre-ringsdato).og deretter enten

«Vi ber deg ta kontakt med ditt regionkontorfor nærmere informasjon» eller «Saken er underbehandling, vi ber deg ringe senere»

Hvilken melding som gis, avhenger av hvil-ken status saken har fått i vårt datasystem, mengenerelt kan sies at den siste meldingen gis i detilfeller saken er til vurdering av andre admini-strative ledd og Lånekassen ikke kan si noe merfør en avgjørelse foreligger.

Det er likevel slik at dersom søknaden er re-gistrert før et tidspunkt som kontinuerlig oppda-teres av behandlingskontoret, vil Kassafonen all-tid svare «Lånekassen mottok din søknad for un-dervisningsåret 99 99 - 99.99.99 (sakens regi-streringsdato). Vi ber deg ta kontakt med ditt re-gionkontor for nærmere informasjon».

d)I perioden fra ca første desember til årets slutt,oppgis ikke behandlingstid. Årsaken til dette erden store produksjonen av utbetalingspapirer tilvårsemesteret, årsoppgavekjøringer, mange fri-dager med stengte læresteder, o.l. Dette gjelderhenvendelser fra ytterst få kunder. Det blir pro-dusert ekstraordinære bevilgninger som blirsendt til boligadresse for kunder som har behovfor dette. Derfor svarer Kassafonen:



På grunn av overgangen fra høst- til vår-semesteret og arbeid med å klargjøre tildelingerfor våren, kan vi ikke oppgi behandlingstid forsøknaden din»

Det er viktig å vite at idet søknaden blir god-kjent, vil Kassafonen gi et annet svar - se neden-for.

Fra ca 15. desember vil Kassafonen gi føl-gende tilleggsmelding:

«På grunn av helligdagene i jula vil all pro-duksjon og postgang fra Lånekassen bli forsin-ket.»

C. Saken er godkjent.a)Dersom kunden er tildelt støtte, svarer Kassafo-nen f.eks:

«Lånekassen mottok din søknad fra 99 99 -99.99.99 (sakens registreringsdato). Den er fer-digbehandlet.

Utbetalingspapiret vil bli sendt lærestedetved semesterets begynnelse (ev i løpet av enuke).»

Deretter oppgis hva kunden er tildelt forhvert semester og hvordan utbetalingen vil skje,f.eks. slik:

«På denne søknaden er du for høsten innvil-get XXX kroner i støtte. I tillegg har vi ompos-tert stipend og/eller lån. Se spesifikasjon vedlagtutbetalingspapiret»Og videre:

«På denne søknaden er du for våren innvilgetXXX kroner i støtte»

b)Dersom kunden har fått totalavslag, dvs kundener ikke berettiget til støtte i det hele tatt, svarerKassafonen:


Den ble ikke innvilget. Du har mottatt breveller vil om kort tid motta et brev»

c)Dersom kunden ikke er tildelt støtte pga behov-sprøvingen, svarer Kassafonen:

«Lånekassen mottok din søknad for 99 99 -99.99.99 (sakens registreringsdato). Den er fer-digbehandlet. Meldingen vil bli sendt lærestedetved semesterets begynnelse (ev i løpet av enuke).»

Deretter gis flg melding:«På denne søknaden er du for høsten ikke til-

delt støtte, se spesifikasjon på meldingen»Alternativt:«På denne søknaden er du for våren ikke til-

delt støtte, se spesifikasjon på meldingen»

d)Dersom kunden skal motta månedlig utbetaling,vil Kassafonen gi flg tilleggsmelding:

«Vi gjør oppmerksom på at deler av tildelin-gen vil bli overført månedsvis til konto. Se utbe-talingsspesifikasjon vedlagt utbetalingspapiret»

Den funksjonaliteten som er utviklet for denautomatiske telefontjenesten vil etter hvert ogsåbli overført til Internett, dvs kunden vil kunne fåde samme svar på skjermen som de de i dag kanhøre over telefonen. På generelt grunnlag vilLånekassen hevde at den framtidige kommuni-kasjonen med våre kunder vil måtte skje interak-tivt, dvs at kunden må selv kunne velge hvilkeninformasjon som ønskes og hvilket medium somønskes brukt. Ved at Lånekassen utvikler et av-ansert telefonsvarsystem, bruker Internett inter-aktivt og at det i tillegg er mulighet for å kontak-te saksbehandlere, vil våre kunder oppnå nettoppdet.

Som nevnt ovenfor er det av avgjørende be-tydning at kunden på en enkel måte kan bruketjenesten. Innenfor dagens ordning må søkerenkjenne sitt kundenummer for å få visse individ-baserte svar. Det planlegges å innføre en PIN-kode (identifikasjonskode) ved årsskiftet 1997/1998, slik at systemet kan utvikles ytterligere.PIN-koden vil bli sendt ut til alle Lånekassensaktive kunder i begynnelsen av 1998. Alle nyekunder vil få et eget brev med PIN-kode.

Idag får den enkelt kunde kjennskap om Kas-safonen gjennom alle utsendinger fra Lånekas-sen, dvs fra søknadsblanketten, utenpå konvolut-ter, i brosjyrer osv. I tillegg inneholder alt infor-masjonsmateriell opplysning om Kassafonen.Nye kunder får et eget brev så snart søknaden de-res er registrert. I forbindelse med innføringen avPIN-koden planlegges et eget informasjonsopp-legg. Med den betydning Lånekassen tillegger denye kommunikasjonsformene, vil informasjonomkring Kassafonen og etter hvert Internett, bliytterligere intensivert.

Den utvidede Kassafontjenesten har nå vært idrift i ett år. I løpet av denne tiden har det værthenvendelser fra 286000 kunder, hvorav 143500 av kunder som har etterlyst svar på søknadom støtte.

Lånekassen vil også fremheve lærestedenesplikt til å medvirke i forskjellige deler av søk-nadsbehandlingen. Ettersom utbetalingspapiretutleveres av lærestedene etter kontroll av opptak,er det naturlig for søkerne å henvende seg dit forå undersøke om studiestøtten er kommet. Av dengrunn legger Lånekassen stor vekt på å holde læ-restedene orientert om behandlingstiden for uku-rante saker.

Alt i alt er Lånekassen av den oppfatning atpå bakgrunn av de samlede tiltak som er satt iverk for å holde støttesøkerne orientert om be-handlingstiden, vil et foreløpig svar i tråd medforvaltningsloven §11 a tredje ledd, ikke inne-bære noen vesentlig forbedring. Det er selvsagtmulig å skrive ut de behandlingstider som er ak-tuelle for den enkelte kunde i et foreløpig svar.Men Lånekassen ser det som et vesentlig pro-blem at behandlingstider kan bli endret under-veis og et foreløpig svar i brevs form vil kunnevirke direkte desinformerende fordi kunden i endel tilfeller vil få andre opplysninger fra Kassa-fonen eller fra Internett enn det som sies i brevet.

3. Foreløpig svar ved søknader om beta-lingslettelse.

Lånekassen tar ombudsmannens synspunkter pådette til etterretning og vil utforme et helautoma-tisk system for foreløpig svar. Rutinen vil inne-bære at alle søknader, som innregistreres mer


enn en måned før neste produksjon av termin-varsler og hvor behandlingstiden ser ut til å bliover 1 måned, vil få et foreløpig svar. Lånekas-sen regner med at denne rutinen vil være tilgjen-gelig i løpet av 1998.

Lånekassen vil likevel til enhver tid vurdereom det kan utvikles alternative former for infor-masjon som kan ivareta kundenes interesse på enlike bra og endog bedre måte. Vi viser her til detsom er skrevet foran om behovet for oppdaterteog dermed korrekte opplysninger og behovet forinteraktivitet i informasjonsgangen.

4. Enkeltvedtak fattet av klagenemnda.Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementethar oppnevnt nye medlemmer i klagenemnda.Lånekassen vil orientere disse om ombudsman-nens tidligere brev i saken. Til hjelp for klage-nemnda vil Lånekassens adminstrasjon føre fort-løpende statistikk over den tid som medgår fraklagenemndas møte til vedtaket sendes klage-ren.»

I brev til Lånekassen uttalte jeg avslutningsvis:

«Punktene 1 og 2 i Lånekassens siste brev girgrunnlag for følgende kommentarer fra min side:

1. Foreløpige svar ved brevhenvendelser fra Låne-kassens kunder

Det er positivt og nødvendig at Lånekassen nå etab-lerer en ordning med foreløpige svar i disse sakenenår henvendelsen ikke kan besvares i løpet av enmåned. Det fremgår imidlertid av Lånekassens svar-brev hit at det ikke er lagt opp til å angi i det fore-løpige svaret et nærmere tidspunkt for når endeligsvar kan ventes på henvendelsen.

Det er ikke noe absolutt krav i forvaltningsloven§ 11 a annet ledd om at det skal angis når svar kanventes ved utsendelse av foreløpige svar, jf. at det«såvidt mulig» gis opplysninger om dette. Ifølge lo-vens forarbeider er det likevel bare «helt unntaks-vis» at en tidsangivelse helt kan unnlates. God for-valtningsskikk tilsier også at forvaltningen i den en-kelte sak tar stilling til om det er mulig å angi for-ventet saksbehandlingstid. Selv om dette ved tilfel-ler av såkalt «masseforvaltning» kan oppleves somuforholdsmessig ressurskrevende, må det derforuansett som hovedregel kreves at det iallfall angis engjennomsnittlig saksbehandlingstid i tilsvarende sa-ker. Dersom det senere viser seg at saksbehandlings-tiden går ut over det angitte, kan klageren orienteresom dette ved en forsinkelsesmelding.

2. Foreløpig svar ved søknad om utdanningsstøtte

På bakgrunn av uttalelsen herfra i brev 13. juni1997, har Lånekassen på ny vurdert spørsmålet omdet skal sendes ut foreløpige svar i saker som gjelder

søknad om utdanningsstøtte. Det fremgår av svar-brevet hit 10. september 1997 at Lånekassen harkommet til at utsendelse av foreløpige svar til låne-søkerne ikke vil «innebære noen vesentlig forbed-ring» i forhold til de allerede etablerte informasjons-ordningene. Det er i den forbindelse vist til ordnin-gen med den automatiske telefontjenesten «Kassafo-nen», som etter det opplyste også er planlagt over-ført til Internett. På bakgrunn av den informasjonensøkerne får om «Kassafonen» gjennom søknads-blanketter og annnen korrespondanse fra Lånekas-sen, mener Lånekassen at utsendelse av foreløpigsvar kan unnlates med hjemmel i forvaltningsloven§ 11 a annet ledd siste punktum idet det må anses«åpenbart unødvendig».

Selv om det både av lovens ordlyd og i forarbei-dene til forvaltningsloven §11 a fremgår at unntak-sadgangen som følger av annet ledd siste setning erment å være snever, har jeg ikke avgjørende innven-dinger mot Lånekassens standpunkt til dette spørs-målet. Formålet med forvaltningslovens bestemmel-se om foreløpig svar er at parten skal holdes orien-tert om hvor saken «står» i forvaltningen. Dette for-målet må etter mitt syn anses ivaretatt i tilstrekkeliggrad gjennom den alternative ordningen som Låne-kassen har etablert. Jeg har i den forbindelse ogsåmerket meg at Lånekassen planlegger å gjøre ord-ningen enda mer tilgjengelig gjennom Internett.

Jeg finner imidlertid grunn til å understreke vik-tigheten av at Lånekassen sikrer at informasjonenom den automatiske telefontjenesten på forhånd nårfrem til søkerne. Lånekassen har i den forbindelsebl.a. vist til den orienteringen om ordningen som ertatt inn i søknadsskjemaene for stipend og lån. Jeg erenig i at dette synes som en hensiktsmessig måte ånå frem til hver enkelt søker. Den orienteringen somgis, bør imidlertid gis en mer fremtredende plass enndet som er tilfelle på dagens skjema. Lånekassen børogså vurdere å ta inn en særskilt orientering om atsøkerne ikke kan forvente å få tilsendt en skriftligmelding om at søknaden er mottatt. På denne måtenkan en i større grad sikre seg mot at en søker hvissøknad ikke har kommet frem til Lånekassen, førstblir oppmerksom på forholdet ved skoleårets begyn-nelse.

Når det gjelder nye lånesøkere, forstår jeg detslik at disse også i dag får tilsendt et brev med opp-lysninger om tildelt kundenummer når søknaden erregistrert mottatt i Lånekassen. For disse kundenekan det være grunn til ytterligere å sikre at informa-sjonen om «Kassafonen» kommer frem. I brevetsom sendes ut ved registrering av søknaden, bør detderfor tas inn en særskilt orientering om denne.

Jeg forutsetter at Lånekassen innretter sine ruti-ner i tråd med det jeg ovenfor har fremholdt, og jegber om å bli holdt orientert om hva Lånekassen fore-tar seg i den forbindelse.»


16.Saksbehandlingstiden ved Fylkestrygdekontoret i

Hordaland(Sak 97-0815)

A klaget til ombudsmannen over saksbehandlings-tiden ved Fylkestrygdekontoret i Hordaland, etter åha fått opplyst på forespørsel dit at det ville ta langtid å behandle hennes videre anke til Trygderettenover innvilget grunnstønadssats. Det var da gåttover sju måneder fra anken ble inngitt. Det ble her-fra foretatt undersøkelser rundt fylkestrygdekonto-rets bruk av foreløpig svar, og kontorets prioriteringmellom de ulike sakstyper.

Ombudsmannen kritiserte at det ikke var gittopplysninger i det foreløpige svaret om hva som varvanlig saksbehandlingstid for den aktuelle saksty-pen, men merket seg at fylkestrygdekontorets praksispå dette punkt senere var blitt endret. Videre kriti-serte ombudsmannen at fylkestrygdekontoret haddenedprioritert de videre ankene til Trygderetten, pågrunn av den vanskelige restansesituasjonen, ogpekte på at nedprioriteringen hadde resultert i atRikstrygdeverkets absolutte maksimaltider for saks-behandlingen ble overskredet.

Etter at A hadde fått opplyst muntlig fra fylkes-trygdekontoret at hennes da sju måneders gamlevidere anke til Trygderetten ikke var behandlet, og atdet ville ta lang tid før denne kunne videresendes tilTrygderetten, bad hun ombudsmannen om å kontak-te fylkestrygdekontoret, og be om at saken ble frem-met for Trygderetten.

I telefonsamtale med ombudsmannens kontorbekreftet fylkestrygdekontoret klagers opplysninger,og beklaget den lange saksbehandlingstiden. Pådette tidspunktet behandlet fylkestrygdekontoret et-ter det opplyste anker, som var inngitt for ett år si-den. Det ble imidlertid vist til at klager var blitt til-sendt et foreløpig svar, der hun ble informert om atdet ikke var mulig å angi når saken ville bli over-sendt Trygderetten, men at hun ville motta en kopiav oversendelsesbrevet. I telefonsamtalen ble det vi-dere nevnt at fylkestrygdekontoret ville bli styrketmed to nye juriststillinger, men at kontoret også stodoverfor en omorganisering i forbindelse med overfø-ringen av deler av de arbeidsoppgaver som tidligerevar tillagt Rikstrygdeverket (RTV), i forbindelsemed gjennomføringen av den nye folketrygdloven.

Fylkestrygdekontoret ble i brev herfra bedt om åredegjøre nærmere for sine rutiner for utsendelse avforeløpig svar, herunder hvorvidt det i forbindelsemed disse gis opplysninger om hva som er vanligsaksbehandlingstid for den aktuelle sakstypen. Detble i denne forbindelse vist til ombudsmannensmerknader til RTVs forslag til rundskriv om forvalt-ningsloven §11 a i forbindelse med ombudsmanns-sak 96-0822 (referert i ombudsmannens årsmeldingfor 1996 s. 54).

Videre ble fylkestrygdekontoret bedt om å rede-gjøre for når klagers anke ville kunne behandles, ogom fylkestrygdekontoret oppfylte RTVs fastsattegrenser for maksimal saksbehandlingstid, som fordenne typen saker er satt til tolv måneder.

Fylkestrygdekontoret beklaget i sitt svar at detikke var blitt gitt opplysning om vanlig saksbehand-lingstid i det foreløpige svaret. Praksisen på dettepunkt var etter det opplyste nå endret. Når det gjaldtrestansesituasjonen på kontoret, ble det opplyst at en«opprydningsaksjon» ved trygdekontorene, for å fåned restansene, hadde medført en økning av saksbe-handlingstiden ved fylkestrygdekontoret. Dettehadde derfor nødvendiggjort en nærmere priorite-ring mellom de ulike sakstyper. Anker på kjennelsersom fylkestrygdekontoret hadde avsagt, ble da be-sluttet ikke gitt første prioritet, ut fra at disse alleredehadde vært vurdert og avgjort i to instanser. Saksbe-handlingstiden for disse ankene ble opplyst å værepå ca. 17 måneder på det daværende tidspunkt, noefylkestrygdekontoret fant svært utilfredsstillende.Det ble imidlertid opplyst at man forventet en ned-gang i saksbehandlingstiden etter som trygdekonto-rene arbeidet ned sine restanser. Det ble videre opp-lyst at fylkestrygdekontoret foretok en løpende vur-dering av arbeidsrutiner og prioriteringer for å finneløsninger som kunne redusere den lange saksbe-handlingstiden.

Til dette bemerket klager at hun hadde anket tilTrygderetten fordi hun mente å ha en god sak, oghun bad ombudsmannen gjøre noe for å korte nedden lange saksbehandlingstiden som fylkestrygde-kontoret nå hadde bekreftet at kontoret hadde.

På bakgrunn av den redegjørelse fylkestrygde-kontoret hadde gitt, ble saken på nytt forelagt for-valtningen. Det ble bedt opplyst hva som var bak-grunnen for fylkestrygdekontorets endring av prak-sis vedrørende utsendelsen av foreløpig svar, og frahvilket tidspunkt endringen ble iverksatt.

Til den forventede saksbehandlingstiden ble detherfra påpekt at behandlingen av klagers anke villemedføre en overskridelse av RTVs maksimalgrenserfor forventet saksbehandlingstid med fem måneder.Det ble videre vist til at RTV i svar på spørsmål her-fra tidligere hadde uttalt at det i praksis ikke var sålang saksbehandlingstid for de videre ankene, pågrunn av mindre behov her for innhenting av nyeopplysninger. Fylkestrygdekontoret ble på dennebakgrunn bedt om å gi en nærmere begrunnelse forkontorets nedprioritering av de videre ankene tilTrygderetten.

Avslutningsvis ble fylkestrygdekontoret bedt omå opplyse hvilke konkrete tiltak som var eller villebli planlagt satt i verk for at fylkestrygdekontoretskulle kunne oppfylle RTVs minstekrav når detgjaldt saksbehandlingstid.

Fylkestrygdekontoret opplyste i svaret at endrin-gen i rutinen vedrørende foreløpig svar, ble innført i


forbindelse med at kontoret tok i bruk et nytt databa-sert sakskortsystem i begynnelsen av mai dette år.

Det ble igjen understreket at kontoret hadde hatten uvanlig stor saksinngang, som hadde medført atdet måtte foretas en nødvendig prioritering. Det bleogså understreket at de videre ankene alltid ble vur-dert som reelle ankesaker. Til spørsmålet om hvilkekonkrete tiltak som var igangsatt, het det:

«Som et ledd i dette arbeidet har ledelsen vedfylkestrygdekontoret besluttet å ta alle sakenesom er mottatt ved kontoret før 1. juli da., ut avlinjeorganisasjonen for å behandle disse i enegen prosjektgruppe.

Målet for prosjektet er å behandle de overfør-te sakene innen utgangen av 1997. Det dreier segom ca. 1.100 saker som skal behandles utenomdet ordinære system i løpet av høsten. Det bliransatt 5 saksbehandlere i denne perioden for åbehandle de omtalte sakene.

Ved utgangen av året skal:1. gjennomsnittlig saksbehandlingstid ved Fyl-

kestrygdekontoret i Hordaland være:1 mnd. for førsteinstansvedtak3 mnd. for anke-/klagesaker2 mnd. for anke på fylkestrygdekontorets av-gjørelser i klagesaker.

2. Ingen sak skal ha lengre saksbehandlingstiden de ytre grenser som er satt.»

Klager hadde ikke ytterligere merknader etterdette.

I mitt avsluttende brev til Fylkestrygdekontoret iHordaland skrev jeg:

«1. Foreløpig svar

I fylkestrygdekontorets foreløpige svar til klagerskal det etter det opplyste ha blitt brukt omtrentdenne formulering:

«Forberedelse av ankesaken vil skje så snartsom mulig. Det er dessverre ikke mulig å anginår saken vil bli oversendt Trygderetten, men førsaken oversendes vil De motta en kopi av over-sendelsesbrevet.»

Det fremgår av forvaltningsloven §11 a førsteledd at forvaltningsorganet skal «forberede og av-gjøre saken uten ugrunnet opphold». I annet og tred-je ledd heter det videre:

«Dersom det må ventes at det vil ta ufor-holdsmessig lang tid før en henvendelse kan be-svares, skal det forvaltningsorganet som mottokhenvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar.I svaret skal det gjøres rede for grunnen til athenvendelsen ikke kan behandles tidligere, ogsåvidt mulig angis når svar kan ventes. Foreløpigsvar kan unnlates dersom det må anses somåpenbart unødvendig.

I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det gisforeløpig svar etter annet ledd dersom en hen-vendelse ikke kan besvares i løpet av en månedetter at den er mottatt.»

I forarbeidene til lov av 12. januar 1995 nr. 4,som endret ordlyden i §11 a (Ot.prp. nr. 75 1993-94

s. 60), er det uttalt at «bare helt unntaksvis kan entidsangivelse helt utelates».

I forbindelse med at ombudsmannen på genereltgrunnlag tidligere flere ganger har tatt opp saksbe-handlingstiden i trygdeetaten med RTV (sak 96-0822 inntatt i ombudsmannens årsmelding for 1996s. 54 og sak 97-0054), er også innholdet i trygdeeta-tens standardsvar/kvitteringsbrev tatt opp. RTV opp-lyste i forbindelse med disse sakene at det er vanlig åbruke den formulering som er sitert over, sammenmed en angivelse av hvor lang saksbehandlingstiddet vanligvis er for den aktuelle sakstypen. Et kravom en henvisning til vanlig saksbehandlingstid forsakstypen, er også inntatt i RTVs rundskriv «kap.21-00 saksbehandling i trygdeetaten», som etter detopplyste nå nærmer seg utsendelse. Jeg uttalte da atdenne formuleringen måtte anses som et minimumfor å tilfredsstille lovens krav om at det «såvidt mu-lig» skal «angis når svar kan ventes».

I denne saken ble det ikke gitt opplysninger omvanlig saksbehandlingstid. Klager ble heller ikke gittnoen melding om den ekstraordinære situasjonenfylkestrygdekontoret beskriver, som utgjorde be-grunnelsen for at denne type saker ble nedprioritert,ut over at det på forespørsel ble opplyst at det ville talang tid å behandle saken. Denne mangelfulle orien-teringen til klager er nå beklaget av fylkestrygde-kontoret, en beklagelse som er på sin plass. Jeg harmerket meg at fylkestrygdekontoret har forandret sinrutine for utsendelse av foreløpig svar, ved at det någis opplysning om forventet saksbehandlingstidgjennom å informere om hva som er vanlig saksbe-handlingstid for den aktuelle sakstypen. Jeg finner idenne forbindelse også grunn til å minne om beho-vet for å etablere oppfølgingsrutiner ved kontoret,slik at en ny melding kan sendes klager dersomsituasjonen på kontoret utvikler seg slik at den tid-ligere tidsangivelsen ikke kan overholdes (forsinkel-sesmelding).

2. Behandlingstiden

Jeg har tidligere tatt opp med RTV spørsmålet omdet kan være grunn til å differensiere mellom de uli-ke sakstyper når det gjelder maksimalgrensene forsaksbehandlingstid. Jeg viste da særlig til de videreankene til Trygderetten, hvor fylkestrygdekontoretbare skal vurdere om deres eget vedtak skal omgjø-res eller oversendes Trygderetten. Jeg tok utgangs-punkt i de dagjeldende normer, og påpekte at dersomdisse skulle anvendes også for de videre ankene,kunne dette medføre en maksimal saksbehandlings-tid på 48 måneder (12+18+18) dvs. fire år, før sakenvar klar for oversendelse til Trygderetten. Med ensaksbehandlingstid i Trygderetten på to til tre år villesøkeren kunne risikere å måtte vente i opp til syv årfør søknaden ble endelig avgjort. RTV bekreftet dengang at det i prinsippet gjaldt lik saksbehandlingstidogså for disse ankesakene, men understreket at det i


praksis ikke ville være så lang behandlingstid, fordifylkestrygdekontorene ikke ville ha like stort behovfor å innhente nye opplysninger. RTV har i brev 19.mars 1997 til ombudsmannen (sak 97-0054) opplystat det vurderes om det for 1998 skal settes egne målfor anker som behandles av mer enn én ankeinstans,selv om situasjonen nå er bedret noe ved at den mak-simale saksbehandlingstid for alle anker er senketfra 18 til tolv måneder.

Fylkestrygdekontoret har i denne saken opplystat kontoret på grunn av stor arbeidsbyrde valgte ånedprioritere disse ankene ut fra at de allerede haddevært behandlet i to instanser. Dette ble gjort til trossfor at behandlingstiden da ville kunne overskrideRTVs absolutte grense for maksimal saksbehand-lingstid. Ut fra fylkestrygdekontorets første antyd-ning om behandlingen av denne saken, ville saksbe-handlingstiden ha overskredet disse yttergrensenemed fem måneder.

Selv om jeg kan ha forståelse for den vanskeligerestansesituasjonen fylkestrygdekontoret kom opp isom følge av «oppryddingen» i førsteinstansen, kanikke kontoret la en gruppe saker ligge ubehandletnår det som her var klart at RTVs maksimaltider forsaksbehandlingen ville bli overskredet. RTV har un-derstreket at fristene ikke må sees på som akseptabelsaksbehandlingstid, men som en absolutt yttergrensefor hvor lenge den ankende part skal måtte vente påen avgjørelse. Det er derfor kritikkverdig at det ikkeble foretatt en omprioritering da det ble klart atRTVs frist ikke ville kunne overholdes. Jeg harimidlertid merket meg den plan som nå er lagt fremfor å komme jour med gamle saker, og forventer atdette arbeidet følges opp slik at RTVs maksimums-grenser vil kunne overholdes for fremtiden.»

17.Trygdekontors undersøkelsesplikt

(Sak 96-1372)

På bakgrunn av en konkret klagesak hvor det frem-kom at Eidsvoll trygdekontor avslo søknader omtrygdeytelser når det ikke kom inn nødvendige opp-lysninger fra lege eller andre, ble det stilt spørsmålvedrørende trygdekontorets praktisering av sin lov-bestemte undersøkelsesplikt. Saken ble også forelagtRikstrygdeverket. - Ombudsmannen uttalte attrygdekontorets praksis var i strid med undersøkel-sesplikten etter folketrygdloven av 28. februar 1997nr. 19 §21-1, jf. forvaltningsloven av 10. februar1967 §17 første ledd og bad om at Eidsvoll trygde-kontor endret sine rutiner slik at den lovbestemte un-dersøkelsesplikten ble oppfylt. Trygdekontoret måttei fremtiden benytte seg av folketrygdlovens sank-sjonssystem istedenfor å avslå søknader der sakenvar mangelfullt opplyst fordi det tok lang tid å inn-hente uttalelse fra lege eller sykehus.

I forbindelse med en konkret klagesak fremkomdet at Eidsvoll trygdekontor avslo søknader om ytel-ser når det ikke kom inn nødvendige opplysningerfra lege eller andre. På bakgrunn av dette ble det stiltspørsmål vedrørende trygdekontorets praktisering avsin lovbestemte undersøkelsesplikt.

I svarbrev 14. november 1996 svarte trygdekon-toret:

«Våre brukere har høyeste prioritet. Det er enkjensgjerning at trygdeetaten og våre samar-beidspartnere innen helsevesenet bruker for langtid på saksbehandlingen. Trygdekontoret i Eids-voll prioriterte arbeidet med å redusere restanse-ne spesielt, i begynnelsen av januar 1995. Dettehar medført at ventetiden på svar fra leger ogsykehus nå i større grad bestemmer saksbehand-lingstiden. Vi har standard oppfølgingsrutinersom ikke virker tilfredsstillende, når de virke-midler etaten har ovenfor leger/sykehus trer ikraft har det gått altfor lang tid. I flere tilfellerhar vi, etter å ha informert både bruker og lege/sykehus, avslått søknader på grunn av manglen-de opplysninger. Dette har medført at bruker hartatt kontakt med lege/sykehus og fått svar ganskefort. Resultatet er til fordel for brukerne, ved atden totale saksbehandlingstiden blir redusert ogat vi unngår brudd i ytelser. Når det gjelder av-slag på søknader på grunn av manglende opplys-ninger fra bruker, er bruker tilskrevet flere gan-ger og tilslutt med opplysninger om at søknadenvil bli avslått.

RTV har pålagt etaten å redusere saksbe-handlingstiden og det er derfor helt naturlig atsaker avsluttes, vi kan ikke holde på i årevis, deter mest skadelig for våre brukere.»

Saken ble forelagt Rikstrygdeverket med anmod-ning om dets syn på trygdekontorets praksis oghvorvidt denne var i overensstemmelse med under-søkelsesplikten etter gjeldende regler. Det ble viderespurt om Rikstrygdeverket hadde utarbeidet ret-ningslinjer som berørte dette spørsmålet, og om detetter Rikstrygdeverkets kjennskap var andre trygde-kontor som fulgte samme praksis som Eidsvoll tryg-dekontor.

I Rikstrygdeverkets svarbrev 6. mars 1997 hetdet:

«I henhold til folketrygdloven §14-1 annetledd har trygdens organer en selvstendig plikt tilå få opplyst en trygdesak best mulig. Det er klartat et trygdekontor ikke kan avslå en søknad un-der henvisning til manglende opplysninger nårdette skyldes manglende tilbakemelding fra legerog sykehus.

For ordens skyld viser vi til §14-8. Krav omytelser kan avslås dersom den trygdede mot bed-re vitende gir uriktige opplysninger eller fortiervesentlige opplysninger. Det er åpenbart at be-stemmelsen ikke kan brukes i de tilfellene De taropp.

Når det gjelder vanskeligheter med å få inn-hentet medisinske opplysninger viser vi til folke-trygdloven §18-2 første ledd hvor det heter atbehandlere har plikt til å gi meldinger og opplys-ninger. §18-5 har sanksjonsbestemmelser somkan brukes dersom plikten ikke blir overholdt.


Rikstrygdeverket har gitt retningslinjer i for-bindelse med innhenting av opplysninger ogpraktiseringen av §14-1 annet ledd i de enkeltestønadskapitler. Vi vedlegger her det som skalpraksiseres når det gjelder trygdekontorenes be-handling av krav om uførepensjon i kapittel 8.

Vi vedlegger også våre kommentarer til for-valtningsloven §17.

Rikstrygdeverket kjenner ikke til at det erandre trygdekontorer som følger samme praksissom Eidsvoll trygdekontor. Vi beklager sterkt atetatens mål om å redusere saksbehandlingstidenforsøkes løst på denne lovstridige måten.»

I mitt avsluttende brev til Eidsvoll trygdekontoruttalte jeg:

«Trygdekontoret har et selvstendig ansvar for atsakene de har til behandling er tilstrekkelig opplystfør vedtak treffes. Før vedtakelsen av folketrygd-loven av 28. februar 1997 nr. 19 fulgte denne pliktenav folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 §14-1annet ledd supplert med forvaltningsloven av 10. fe-bruar 1967 §17 første ledd. Etter den nye folke-trygdloven, følger det av §21-1 at «(f)orvaltnings-loven gjelder med de særlige bestemmelser som ergitt i dette kapitlet». Da den nye folketrygdlovenikke inneholder spesielle bestemmelser om trygde-kontorets utredningsplikt, er det forvaltningsloven§ 17 første ledd som regulerer forholdet. Realitetener med andre ord den samme etter lovendringen, selvom hjemmelsgrunnlaget er noe endret.

Forvaltningsloven §17 første ledd lyder slik:

«Forvaltningsorganet skal påse at saken er sågodt opplyst som mulig før vedtak treffes.»

Bestemmelsen gir uttrykk for det såkalte under-søkelsesprinsippet som pålegger forvaltningen etselvstendig ansvar for sakens opplysning og frem-drift. Regelen innebærer også at trygdekontoret skalvære upartisk i sin opplysning av saken. Det skalfremskaffes informasjon både til gunst og til ugunstfor parten(e) i saken. Hvor langt undersøkelsesplik-ten går, må vurderes opp mot hensynet til en rasksaksbehandling og en forsvarlig bruk av ressursene.Omfanget av de undersøkelser som kreves iverksattetter §17 første ledd, vil avhenge av sakens karak-ter. Vedtak av stor velferdsmessig betydning fortrygdesøker, kan tilsi at det stilles særlige krav tilgrundig saksutredning.

Som det fremgår av Eidsvoll trygdekontors brev14. november 1996, har trygdekontoret som et for-søk på å redusere saksbehandlingstiden, innført enpraksis med å rutinemessig avslå søknader der dettar lang tid å innhente uttalelser fra lege eller syke-hus. Dette innebærer at trygdekontoret treffer vedtaki saken før alle relevante forhold er tilstrekkelig opp-lyst. Denne praksis er i strid med trygdekontoretsundersøkelsesplikt etter folketrygdloven §21-1, jf.forvaltningsloven §17 første ledd. Jeg viser i denne

sammenheng til at Rikstrygdeverket synes å erkjen-ne dette i sin uttalelse i brev 6. mars 1997 der detbl.a. sier at det er «klart at et trygdekontor ikke kanavslå en søknad under henvisning til manglendeopplysninger når dette skyldes manglende tilbake-melding fra leger og sykehus».

Det er derfor nødvendig at Eidsvoll trygdekontornå søker å finne tiltak for raskt å få inn nødvendigeuttalelser i en sak og på den måten redusere saksbe-handlingstiden. Jeg har forståelse for at trygdekonto-ret i sin oppfølging kan ha behov for å legge et visstpress både på søkere og øvrige instanser til å gi opp-lysninger innen rimelig tid for å sikre en forsvarligfremdrift i saken. Der lege eller sykehus lar vente påseg, oppstiller imidlertid folketrygdloven sanksjonertrygdekontoret kan anvende. Eidsvoll trygdekontormå for fremtiden benytte seg av folketrygdlovenssanksjonssystem istedenfor å avslå søknader dersaken er mangelfullt opplyst av grunner som ikkekan legges søkeren til last.

Jeg forutsetter at Eidsvoll trygdekontor endrersine rutiner slik at kontoret oppfyller sin lovbestemteundersøkelsesplikt. Jeg ber om å bli holdt orientertom hva som foretas.»

18.Eldrerådets stilling i sak om nedleggelse av

postkontor(Sak 97-0940)

Ombudsmannen la til grunn at Nøtterøy kommuneetter eldrerådsloven av 8. november 1991 nr. 76 §3tredje ledd måtte sørge for at eldrerådet i kommunenfikk seg forelagt til uttalelse sak om omorganiseringav Postens tjenestetilbud i kommunen, herunderspørsmål om nedleggelse av postkontor. Kommunenble kritisert for ikke å ha fulgt eldrerådsloven pådette punkt.

I avsluttende brev til kommunen uttalte jeg:

«Klagen gjelder eldrerådet i Nøtterøy kommunesstilling i forbindelse med sak om omorganisering avPostens tjenestetilbud i Nøtterøy kommune. Denforeslåtte omorganiseringen ville innebære en re-duksjon av tilbudet med postale tjenester i området.Spørsmålet i saken er om eldrerådet i Nøtterøy kom-mune skulle ha vært forelagt saken om omorganise-ring av Postens tjenestetilbud i kommunen ettereldrerådsloven av 8. november 1991 nr. 76 §3 tredjeledd som lyder:

«Eldrerådet skal ha til handsaming alle sakersom gjeld levekåra for eldre.»

Saken ble tatt opp med kommunen i brev herfrader det bl.a. ble bedt opplyst om saken etter kommu-nens syn skulle vært lagt frem for eldrerådet.

Kommunen svarte etter å ha innhentet eldre-rådets uttalelse. Eldrerådet vedtok «at det må ansees


som en saksbehandlingsfeil ikke å innhente eldre-rådets uttalelse i en så viktig sak for en stor del avkommunens eldre befolkning». For øvrig fremholdtkommunen at sakskart med saksutredning var over-sendt eldrerådet samtidig med at saken ble sendt for-mannskapet og kommunestyrets medlemmer. Detfremgår at rådmannen er enig i at saken «hører innunder rådets saksområde». I tillegg pekte kommunenpå eldrerådets adgang til selv å ta opp saker ettereldrerådsloven §3 fjerde ledd.

Det fremstår som noe uklart ut fra kommunensbrev om den mener å slutte seg til eldrerådets syn påsaken i eldrerådets vedtak. Etter mitt syn må en sakom omorganisering av Postens tjenestetilbud sommedfører en reduksjon i tilbudet av postale tjenester(nedleggelse av postkontor) antas å gjelde «levekårafor eldre» etter eldrerådsloven §3 tredje ledd. Såle-des var det en feil at kommunen ikke la saken fremfor eldrerådet før det ble tatt stilling til hvordan denønsket å forholde seg i saken overfor Posten.

Jeg har merket meg at saken ble oversendt eldre-rådet samtidig med at den ble lagt frem for formann-skapet og kommunestyrets medlemmer. Selv om detmå kunne forventes at eldrerådet som hovedregel taret initiativ av eget tiltak etter regelen i eldreloven §3fjerde ledd i saker det blir kjent med og som kan væ-re vanskelig for kommunen å vurdere om faller innunder rådets arbeidsområde, har kommunen et selv-stendig ansvar for å forberede saken slik at eldrerå-det kan behandle saken slik eldrerådsloven forutset-ter. Jeg viser til eldrerådsloven §3 første ledd hvordet fremgår at alle saksdokumentene skal oversen-des eldrerådet «i god tid før kommunestyret handsa-mer sakene». En orientering av eldrerådet samtidigmed at kommunens organer skal fatte beslutning vilsåledes normalt ikke være tilstrekkelig.

Jeg er klar over at kommunen påklaget Postensbeslutning om nedleggelse av postkontor og at kla-gen ble gitt delvis medhold. På bakgrunn av minkonklusjon ovenfor om at eldrerådet skulle ha hattsaken til uttalelse på forhånd, må jeg be kommunenfor fremtiden være mer oppmerksom på eldrerådetsstilling i saker som gjelder levekårene for eldre ikommunen.»

Jeg fant for øvrig grunn til å orientere Postenssentralledelse om saken.

19.Rett for part til å kreve innsyn i dokumenter

vedrørende vedtak om innsettelse isikkerhetsavdeling i fengsel

(Sak 97-0011)

A krevde innsyn i underlagsdokumentene til et ved-tak om innsettelse av A i sikkerhetsavdelingen vedUllersmo landsfengsel. Fengselsstyret nektet innsyni en del av dokumentene. - Ombudsmannen uttalte at

Fengselsstyrets behandling av innsynskravet var istrid med forvaltningsloven §21 og god forvalt-ningsskikk. Fengselsstyret hadde ikke presisert hvil-ke dokumenter som var unntatt fra partsinnsyn. Detvar heller ikke opplyst hvilken bestemmelse som låtil grunn for de enkelte avslagene. Ombudsmannenfant også grunn til å stille spørsmål ved holdbarhe-ten av innsynsnektelsen i tre av dokumentene, og badFengselsstyret vurdere disse avslagene på nytt.

A ble ved vedtak 2. juni 1995 av fengselsdirek-tøren ved Ullersmo landsfengsel innsatt i sikkerhets-avdelingen ved fengselet fordi han ble ansett å væreinvolvert i alvorlig narkotikavirksomhet. A påklagetvedtaket 5. juni 1995, og ved brev 22. juni 1995 bleklagesaken oversendt fra Ullersmo landsfengsel tilFengselsstyret. I brevet ble vedtaket om innsettelse isikkerhetsavdelingen begrunnet nærmere. På bak-grunn av det som fremkom i brevet, anmodet A vedbrev 27. juni 1995, og deretter As advokat ved brev13. august 1995, om dokumentinnsyn i underlags-dokumentene for det påklagde vedtaket.

Ved brev 14. august 1995 fikk As advokat over-sendt dokumentene i saken. Da flere saksdokumen-ter manglet, henvendte advokaten seg på nytt tilFengselsstyret og spurte om oversendelsen av saks-dokumenter var ment å være fullstendig. Det ble på-pekt at det ikke fremgikk noe om at enkelte saksdo-kumenter var unntatt fra partsinnsyn og hvilkenhjemmel det i så fall bygde på. Ved brev 22. august1995 oversendte Fengselsstyret «de av sakens doku-menter som beklageligvis ikke fulgte med forrigeoversendelse». Disse dokumentene ble nærmerespesifisert. For øvrig opplyste Fengselsstyret at de«resterende dokumenter i saken - som De nå ikkehar fått innsyn i - anses unntatt fra partsinnsyn, jfr.forvaltningsloven §19, 2. ledd bokstav b».

Ved brev 23. august 1995 til Fengselsstyret badadvokaten om en oversikt over hvilke dokumenterdet ikke var gitt innsyn i, og en individualisert be-grunnelse for innsynsnektelsene. Etter at klagesakenble etterlyst av advokaten 2. januar 1996, traff Feng-selsstyret 29. februar 1996 vedtak i saken, både nårdet gjaldt spørsmålet om dokumentinnsyn og når detgjaldt hovedspørsmålet om innsettelse på sikkerhets-avdelingen. I vedtaket ble de enkelte dokumentenedet ble nektet partsinnsyn i nærmere spesifisert. Av-slagshjemlene ble imidlertid ikke knyttet til de en-kelte dokumentene, men angitt generelt å være for-valtningsloven §§18 annet ledd og 19 annet leddbokstav b.

På vegne av A brakte advokaten avslaget på an-modningen om dokumentinnsyn inn for ombuds-mannen. Fra klagen siteres:

«Det fremgår av det ovenstående at parten ernektet innsyn i de dokumenter som eventueltkunne begrunne overflyttingen til sikkerhets-avdeling. For at A på en effektiv måte skulle hattmulighet til å imøtegå eller gjendrive påstandene


som vedtaket var bygget på, var innsyn i dissedokumentene en absolutt nødvendighet. Det gjø-res på denne bakgrunn gjeldende at innsyn var avvesentlig betydning for parten, og at fvl §19annet ledd litra b derfor ikke hjemler nektelse avdokumentinnsyn.

Fengselsstyret har videre angitt fvl §18 an-net ledd som hjemmel for nektelsen. All den tidde faktiske forhold som vedtaket er bygget pånødvendigvis må utgjøre en del av disse doku-menters innhold gjøres det gjeldende at innsyn ialle fall må tillates i disse deler av dokumentene(fvl § 18 tredje ledd). På bakgrunn av fengsels-styrets fortegnelse over dokumentene synes detforøvrig noe søkt å omtale mer enn 2-3 av dissesom dokumenter utarbeidet for den interne saks-forberedelse.»

Saken ble ved brev herfra forelagt Fengselssty-ret. Fengselsstyret ble bedt om å opplyse hvorfor detikke var gitt en individuell avslagsbegrunnelse forhvert enkelt av de dokumenter som var unntatt frapartsinnsyn, og at dette nå ble gjort. Det ble ogsåspurt om Fengselsstyret hadde vurdert delvis parts-innsyn i dokumentene ved å utelate (sladde) enkelt-opplysninger av sensitiv karakter, jf. prinsippet ommeroffentlighet (utvidet partsinnsyn).

Fengselsstyret redegjorde etter dette nærmere forbegrunnelsen for innsynsavslaget. Fra brevet siteres:

«Ved Fengselsstyrets vedtak av 22. august1995 ble det gitt innsyn i domfeltes forklaring ogi diverse giroer som er tilknyttet saken. De øvri-ge av sakens dokumenter ble unntatt fra partsinn-syn. Dette vedtak ble påklaget, og under reali-tetsbehandlingen av klagen ble spørsmålet ominnsynsrett vurdert på nytt. Fengselsstyret komfram til at forvaltningsloven §§18, 2. ledd og 19,2. ledd bokstav b ga hjemmel for å unnta samt-lige resterende saksdokumenter fra partsinnsyn.Det vises til brev av 29. februar 1996. Man men-te dette var tilstrekkelig individualisert begrun-nelse. Det vises til forvaltningsloven §21.

På Ombudsmannens oppfordring gis nå enindividuell avslagsbegrunnelse for hvert enkeltav de dokumentene som er unntatt fra partsinn-syn. Fengselsstyret er enig i at dette er korrektfremgangsmåte i denne saken, og vil være merklargjørende.

1. «Utdrag fra telefonsamtaler mellom A ogpersoner utenfor anstalten».Hjemmel: forvaltningsloven §19, 2. ledd bok-stav b. Det skal foretas en interesseavveiningmellom partens behov for innsyn og de grunnersom kan anføres til fordel for å unnta dokumen-tet fra innsyn. Etter Fengselsstyrets oppfatningkan dokumentet unntas fra innsyn ut fra dets inn-hold fordi det røper navngitte personer. Man harlagt vekt på at innsattes behov for å ha mulighettil å imøtegå påstandene som vedtaket bygget påble ivaretatt ved oversikten fra anstalten over desentrale faktiske opplysningene i saken somfremkommer i direktørens brev av 22. juni 1995,som innsatte har fått en gjenpart av. En kopi avbrevet følger vedlagt. Fengselsstyret er av denoppfatning at hensynet til kildebeskyttelse veiertyngre enn domfeltes behov for innsyn i dette do-kumentet.

2. «Opplysninger fra innsatt vedrørende planerom innførsel av stoff i anstalten».Hjemmel: forvaltningsloven §19, 2. ledd bok-stav b. Det skal foretas en interesseavveiningmellom partens behov for innsyn og de grunnersom kan anføres til fordel for å unnta dokumen-tet fra innsyn. Etter Fengselsstyrets oppfatningkan dokumentet unntas fra innsyn ut fra dets inn-hold fordi kilden kan gjenkjennes. Man har lagtvekt på at domfeltes behov for å ha mulighet til åimøtegå påstandene som vedtaket bygget på ogsåher ble ivaretatt ved oversikten fra anstalten overde sentrale faktiske opplysningene i saken somfremkommer i direktørens brev av 22. juni 1995.Fengselsstyret er av den oppfatning at hensynettil kildebeskyttelse veier tyngre enn domfeltesbehov for innsyn i dette dokumentet.

3. Opplysninger om telefonsamtale mellom A ogen person utenfor anstalten.Hjemmel: forvaltningsloven §19, 2. ledd bok-stav b. Etter fengselsstyrets oppfatning kan do-kumentet unntas fra innsyn ut fra dets innholdfordi en navngitt person omtales. Hensynet tilkildebeskyttelse veier tungt. Også her er domfel-tes behov for å ha mulighet til å imøtegå påstan-dene som vedtaket bygget på ivaretatt ved opp-lysningene i direktørens brev av 22. juni 1995.

4. Dette dokumentet er identisk med dokument2.Fengselsstyret beklager at dette dokumentet eroppført 2 ganger på listen over dokumenter unn-tatt fra innsyn i Fengselsstyrets brev av 29. fe-bruar 1997.

5. «Sammendrag av As virksomhet i anstalten;opplysninger om pengebruk, overlevering avstoff, m.v.».Hjemmel: forvaltningsloven §19, 2. ledd bok-stav b. Det skal foretas en interesseavveiningmellom partens behov for innsyn og de grunnersom kan anføres til fordel for å unnta dokumen-tet for innsyn. Etter Fengselsstyrets oppfatningkan dokumentet unntas fra innsyn ut fra dets inn-hold fordi navngitte personer omtales. Man harlagt vekt på at domfeltes behov for å ha mulighettil å imøtegå påstandene som vedtaket bygget påble ivaretatt ved oversikten fra anstalten over desentrale faktiske opplysningene i saken somfremkommer i direktørens brev av 22. juni 1995.Fengselsstyret er av den oppfatning at hensynettil kildebeskyttelse veier tyngre enn domfeltesbehov for innsyn i dette dokumentet.

6. «Generell oversikt overnarkotikavirksomheten i anstalten».Hjemmel: forvaltningsloven §19, 2. ledd, litra b.Dokumentet er et skriv fra narkotikakoordinatori Ullersmo landsfengsel til direktøren sammested, og gjelder hvilke tiltak man skal sette i verkfor å avhjelpe narkotikaproblemet i anstalten.Kravet til «særlige grunner» antas å være oppfyltda dokumentet generelt beskriver narkotikasitua-sjonen i Ullersmo landsfengsel. Av hensyn til ar-beidet med narkotikabekjempelse og bekjemp-else av annen kriminalitet styrt fra anstalten, erdet av vesentlig betydning at informasjon omden generelle narkotikasituasjonen i anstalten og


strategi for narkotikabekjempelsen ikke blir gjortkjent for innsatte. De sentrale faktiske opplys-ningene i saken fremkommer imidlertid i direk-tørens brev av 22. juni 1995, om enn i bearbeidetutgave.

7. «Sammenfatning av de sentrale opplysningervedrørende mistanken mot A».Hjemmel: forvaltningsloven §18, 2. ledd. Doku-mentet er et internt notat utarbeidet av inspektør---, Ullersmo landsfengsel. Dokumentet er følge-lig et dokument utarbeidet for den interne saks-forberedelsen. Man er videre av den oppfatningat §18, 3. ledd ikke kommer til anvendelse, dade sentrale faktiske opplysningene i saken ogsåher fremkommer i direktørens brev av 22. juni1995, om enn i bearbeidet utgave.

8. «Uttalelse fra direktøren».Hjemmel: forvaltningsloven §18, 2. ledd. EtterFengselsstyrets oppfatning er notatet et doku-ment som er utarbeidet for anstaltens internesaksforberedelse vedrørende innsetting i sikker-hetscelle i Ullersmo landsfengsel. Notatet blefulgt opp av direktørens vedtak av 2. juni 1995om innsetting av A i sikkerhetsavdelingen. Maner videre av den oppfatning at §18, 3. ledd ikkekommer til anvendelse, da de sentrale faktiskeopplysningene i saken også her fremkommer idirektørens brev av 22. juni 1995, om enn i be-arbeidet utgave.

Videre hjemler etter Fengselsstyrets oppfat-ning her forvaltningsloven §19, 2. ledd litra bunntak her. Kravet til «særlige grunner» antas åvære oppfylt da dokumentet også i generellevendinger beskriver narkotikasituasjonen iUllersmo landsfengsel. Av hensyn til arbeidetmed narkotikabekjempelse og bekjempelse avannen kriminalitet styrt fra anstalten er det av ve-sentlig betydning at informasjon om den generel-le narkotikasituasjonen i anstalten og strategi fornarkotikabekjempelsen ikke blir gjort kjent forinnsatte.

Kommentar til det som anføres i 2 avsnittreferert på side 2 i Ombudsmannens brev av19. februar 1997.Det fremkommer av ovennevnte at Fengselssty-ret har foretatt en avveining av de kryssende in-teresser i saken. Hensynet til kildebeskyttelseveier tungt. Det er av stor betydning for narko-tikabekjempelsen i fengslene at man får inn opp-lysninger fra andre innsatte. Videre har man lagtvekt på behovet for å sikre at informasjon omnarkotikasituasjonen og aktuelle tiltak ikke utenvidere blir gjort kjent for innsatte. Faktum i sa-ken er etter Fengselsstyrets oppfatning gitt A idirektørens brev av 22. juni 1995. På den måtenskulle han ha mulighet til å imøtegå eller gjendri-ve de påstandene som vedtaket bygget på.

Prinsippet om meroffentlighet:Fengselsstyret har vurdert delvis partsinnsyn idokumentene ved å eventuelt å utelate enkelt-opplysninger av sensitiv karakter. Ut fra innhol-det i de enkelte dokumentene og sammenhengenmellom dem, er man imidlertid av den oppfat-ning at de navngitte personene lett ville kunneidentifiseres. En slik identifikasjon vil kunne haalvorlige konsekvenser for dem det gjelder iform av represalier.»

Advokaten kommenterte Fengselsstyrets svar-brev slik:

«1. «Utdrag fra telefonsamtaler mellom A ogpersoner utenfor anstalten»Det anføres at fvl. §19, 2 b hjemler nektelse avinnsyn i dette dokument, og dette begrunnes medat dokumentets innhold røper navngitte personer.All den tid A må kunne forutsettes allerede å vitehvem han har snakket med (!) pr. telefon underoppholdet i anstalten er denne begrunnelse åpen-bart uholdbar. Av hensyn til As muligheter for åimøtegå eller gjendrive påstandene vedtaket byg-get på, var det imidlertid av vesentlig betydningfor ham å få oppgitt hvilke telefonsamtaler an-stalten mente kunne tjene som begrunnelse forinnsettelse i sikkerhetsavdeling.

Jeg kan ikke se at dette dokumentet skullekunne ha et innhold som er av en slik art at «detav særlige grunner ikke bør meddeles videre»,jfr. fvl. § 19, 2 b. Videre er det uansett av såvidtvesentlig betydning for parten at innsyn etter minoppfatning uansett ikke kan nektes.

At A ble gitt en summarisk oversikt over deopplysninger som lå til grunn for vedtaket, kanikke forandre det faktum at nektelse av innsyn ihele dette dokument var uhjemlet.

2. «Opplysninger fra innsatt vedrørende planerom innførsel av stoff i anstalten»Nektelse av innsyn i dette dokument anføreshjemlet i samme bestemmelse som over.

Uten å kjenne dokumentets nærmere innholder det ikke mulig å overprøve fengselsstyrets be-grunnelse i forhold til dette dokument. Det påpe-kes imidlertid som en mulig løsning at parten gisinnsyn i de faktiske forhold dokumentet beskri-ver uten at kilden bak opplysningene navngis, også langt dette kan skje uten at kilden kan gjen-kjennes.

3. «Opplysninger om telefonsamtale mellom Aog en person utenfor anstalten»Jeg viser til mine kommentarer hva gjelder doku-ment 1, og anfører at de samme forhold gjør seggjeldende for dette dokument.

5. «Sammendrag av As virksomhet i anstalten;opplysninger om pengebruk, overlevering avstoff m.v.»Jeg viser til mine kommentarer hva gjelder punkt1 over, og anfører at de samme forhold gjør seggjeldende for dette dokument.

6. «Generell oversikt overnarkotikavirksomheten i anstalten»Nektelse av innsyn anføres hjemlet i fvl §19,2.Forutsatt at direktørens brev av 22. juni 1995 re-degjør for alle de faktiske opplysningene somfremgår av dokumentet (jfr. §18,3) har jeg i ut-gangspunktet ingen innsigelser mot denne be-grunnelse.

Jeg forutsetter imidlertid at opplysningene idirektørens brev ikke bare omhandler de «sen-trale faktiske opplysninger» (min uthevning),men alle faktiske opplysninger som berører par-ten og som var av betydning for vedtaket.

Videre reiser det seg spørsmål om prinsippetom meroffentlighet bør komme til anvendelse.


Dersom notatet er såvidt generelt som overskrif-ten gir uttrykk for, kan det heller ikke være tilskade om det blir gjort kjent for parten/underteg-nede.

7. «Sammenfatning av de sentrale opplysningervedrørende mistanken mot A»Jeg viser til kommentarer hva gjelder punkt 1, oganfører at de samme forhold gjør seg gjeldendefor dette dokument. Det fremgår ikke av Feng-selsstyrets brev hvilke opplysninger som skal fo-refinnes i notatet som ikke bør gjøres tilgjengeligfor ham.

Det synes som om forvaltningen her har tattdet utgangspunkt at utlevering krever særskilthjemmel og ikke motsatt.

8. «Uttalelse fra direktøren»Jeg viser til mine kommentarer hva gjelder doku-ment 6, og anfører at de samme forhold gjør seggjeldende for dette dokument. Hva gjelder anfør-selen om at også fvl §19, 2 b hjemler nektelse avinnsyn i dette dokumentet pekes igjen på mulig-heten for at parten gis innsyn i de faktiske for-hold dokumentet beskriver, og som var av betyd-ningen for vedtaket.

Det er forøvrig vanskelig å se hvilken reellbegrunnelse som skal ligge bak å unnta saks-fremlegget for partsinnsyn.»

I mitt avsluttende brev til Fengselsstyret uttaltejeg:

«1. Saksbehandlingen

Det fremgår av opplysningene i saken at Fengsels-styret ved behandlingen av innsynskravet fra klager iførste omgang verken spesifiserte hvilke dokumen-ter det var nektet innsyn i, eller opplyste hvilken av-lagshjemmel som lå til grunn for de enkelte avslage-ne. Først etter at advokaten henvendte seg på nytt tilFengselsstyret og anmodet særskilt om en oversiktover de dokumenter det var nektet partsinnsyn i, ogen individualisert avslagsbegrunnelse i forhold tildet enkelte dokument, spesifiserte Fengselsstyrethvilke dokumenter avslaget gjaldt. Fengselsstyretopplyste imidlertid fortsatt ikke hvilken avslags-hjemmel som var benyttet for hvert enkelt doku-ment, men viste generelt til forvaltningsloven §§18annet ledd og 19 annet ledd bokstav b. Først etter atombudsmannen tok saken opp med Fengselsstyret,ble avslagshjemmelen angitt for det enkelte doku-ment.

En slik behandling av innsynskravet er i stridmed forvaltningsloven §21 og god forvaltnings-skikk. Det følger av forvaltningsloven §21 at detved avslag på dokumentinnsyn skal vises til «denbestemmelse som ligger til grunn for avslaget.» Detskal altså gis en samtidig begrunnelse for avslaget,og etter lovbestemmelsen er dette en plikt som pålig-ger forvaltningen uavhengig av om parten har bedtsærskilt om dette. Det er tilstrekkelig for å oppfyllebegrunnelseskravet i forvaltningsloven §21 at det

vises til bestemmelsen som tjener som grunnlag foravslaget, men det må kreves at det vises til det rele-vante ledd, punktum og eventuelt alternativ som be-grunner avslaget. Bestemmelsen stiller imidlertidikke noe krav om en mer utførlig redegjørelse forhvorfor den angitte unntakshjemmelen kommer tilanvendelse.

Fengselsstyret burde på denne bakgrunn alleredei forbindelse med det første brevet 22. august 1995,opplyst hvilke «resterende dokumenter i saken» somble avslått og hva som var den individuelle avslags-begrunnelsen for de enkelte dokumentene. Jeg viserher til at advokat --- i brev 15. august 1995 til Feng-selsstyret hadde spurt om det var saksdokumenterdet ble nektet innsyn i, og hva som i så fall var hjem-melen for dette. Heller ikke i departementets vedtak29. februar 1996 ble det gitt individuelle avslagsbe-grunnelser til tross for at advokat --- hadde bedt sær-skilt om dette i brev 23. august 1995. Jeg ber om atFengselsstyret innretter sin saksbehandling i sam-svar med det som følger av forvaltningsloven §21 ifremtiden.

2. De konkrete innsynsavslagene

Fem av dokumentene er unntatt fra partsinnsyn medhjemmel i forvaltningsloven §19 annet ledd bokstavb. Bestemmelsen lyder:

«Med mindre det er av vesentlig betydningfor en part, har han heller ikke krav på å få gjøreseg kjent med de opplysninger i et dokumentsom gjelder-----

b) andre forhold som av særlige grunner ikkebør meddeles videre.»

Bestemmelsen gir anvisning på en skjønnspregetvurdering og forutsetter en interesseavveining mel-lom partens behov for innsyn og de grunner som kantilsi at innsyn nektes. Ved interesseavveiningen bådei forhold til hva som er «særlige grunner» og hvasom er av «vesentlig» betydning for parten, vil opp-lysningenes karakter og virkningene av en offentlig-gjøring stå sentralt. Opplysningenes følsomme ka-rakter kan gi grunnlag for å unnta dem fra partsinn-syn selv om parten har angitt et berettiget behov forinnsyn. Unntaksadgangen gjelder bare «opplysnin-ger» og ikke dokumentet som sådan. Det innebærerat parten har krav på bli gjort kjent med de deler avdokumentet som ikke inneholder slike opplysninger.Slikt delvis innsyn i dokumentet kan gis ved utdragav dokumentet, jf. forvaltningsloven §20 tredjeledd, f.eks. i form av en sladdet kopi. Det er ogsågrunn til å understreke at bestemmelsen bare gir enadgang til å unnta slike opplysninger fra offentlig-het, jf. lovens formulering «ikke krav på». Loven giraltså adgang til å praktisere utvidet partsinnsyn(partsmeroffentlighet).

Når det gjelder dokument 2 («Opplysninger frainnsatt vedrørende planer om innførsel av stoff i an-


stalten»), dokument 5 («Sammendrag av As virk-somhet i anstalten; opplysninger om pengebruk,overlevering av stoff m.v.») og dokument 6 («Gene-rell oversikt over narkotikavirksomheten i anstal-ten») har jeg ikke funnet grunn til å rette avgjørendeinnvendinger mot Fengselsstyrets avslag.

I forhold til dokument 2 og 5 har jeg lagt vekt påhensynet til at kilden til opplysningene som omtalesi dokumentet kan gjenkjennes. Jeg viser her til atunntaksbestemmelsen gjelder forhold som av «særli-ge grunner» ikke bør meddeles videre. I forvalt-ningslovens forarbeider (Ot.prp. nr. 38 (1964-65)s.67) er det forutsatt at bestemmelsen kan anvendesfor å beskytte forvaltningens kilder, og dette er ogsålagt til grunn av ombudsmannen i flere saker, sef.eks. Ombudsmannens årsmelding 1978 s. 106 og1992 s. 71. Hensynet til at kilden kan bli utsatt forrepresalier, og fengselsmyndighetenes behov for in-formasjon om narkotikamisbruket i fengselet for åkunne iverksette mottiltak, gjør seg her gjeldendemed tyngde. Videre er A gjort kjent med de sentralefaktiske opplysningene i saken og dermed hatt an-ledning til å imøtegå grunnlaget for vedtaket. Desentrale faktiske opplysningene fremkommer i brev22. juni 1995 fra fengselsdirektøren til Fengselssty-ret. Jeg kan derfor vanskelig se at det var av «vesent-lig betydning» for A å bli gjort kjent med disse opp-lysningene.

Når det gjelder dokument 6, viser jeg til at detteinneholder tiltak som skal settes i verk for å avhjelpenarkotikaproblemet i fengselet. Jeg legger til grunnat kravet til «særlige grunner» for hemmelighold herforeligger, og at det ikke er av «vesentlig betydning»for A å få innsyn i de opplysningene som fremkom-mer i dette dokumentet. Jeg viser for øvrig til denbegrunnelse Fengselsstyret har gitt i redegjørelsenhit.

Fengselsstyret har også unntatt dokument 1(«Utdrag av telefonsamtaler mellom A og personerutenfor anstalten») og dokument 3 («Opplysningerom telefonsamtale mellom A og en person utenforanstalten») fra partsoffentlighet. Når det gjelder opp-lysningene i disse dokumentene, har jeg vanskeligfor å se at forvaltningsloven §19 annet ledd bokstavb kan tjene som unntakshjemmel. Som påpekt av ad-vokaten, er det her tale om opplysninger hentet fratelefonsamtaler som A selv har hatt. Det er her altsåikke tale om å røpe navngitte personer til A, og hen-synet til kildebeskyttelse gjør seg så langt jeg kan seikke gjeldende. Selv om klager har blitt gjort kjentmed de sentrale faktiske opplysningene i bearbeidetform, og således har hatt anledning til å imøtegågrunnlaget for vedtaket, kan jeg vanskelig se at denoppgitte begrunnelsen gir holdepunkter for at detforeligger «særlige grunner» som gir hjemmel for åunnta disse opplysningene fra partsinnsyn i medholdav forvaltningsloven§ 19 annet ledd bokstav b.Et grunnvilkår for å anvende bestemmelsen er at detforeligger «særlige grunner». Dersom det skulle

være enkeltopplysninger av sensitiv karakter somikke allerede er kjent for klager, kan disse i så fallsladdes. Det bes på denne bakgrunn om at Fengsels-styret vurderer innsynsnektelsen i forhold til disse todokumentene på nytt.

Fengselsstyret har også unntatt to dokumenterfra partsinnsyn i medhold av forvaltningsloven §18annet ledd om interne dokumenter. Det er dokument7 («Sammenfatning av de sentrale opplysninger ved-rørende mistanken mot A») og dokument 8 («Utta-lelse fra direktøren»). Dette er dokumenter utarbei-det for den interne saksforberedelse som i utgangs-punktet faller inn under unntaksbestemmelsen ilovens §18 annet ledd. Fengselsstyret har for øvrigvist til at forvaltningsloven §18 tredje ledd ikkekommer til anvendelse fordi de sentrale faktiskeopplysningene i saken er gjort kjent for klager i be-arbeidet form i brev 22. juni 1995 fra fengselsdirek-tøren. På bakgrunn av de foreliggende opplysningerhar jeg ikke funnet grunnlag for å rette noen avgjø-rende innvendinger mot dette. Jeg tilføyer for øvrigat enkelte av opplysningene i dokument 7 kan unntasi medhold av forvaltningsloven §19 annet ledd bok-stav b fordi det gir opplysninger om navngitte kilder,jf. det jeg har uttalt om dette ovenfor.

Jeg finner imidlertid grunn til å bemerke at jegvanskelig kan se at dokument 8 også kan unntas frapartsinnsyn etter lovens §19 annet ledd bokstav b,slik Fengselsstyret har anført. Selv om det er av ve-sentlig betydning for arbeidet med å bekjempe nar-kotikaproblemet i anstalten at fengselsledelsenskunnskap om narkotikasituasjonen og strategien fornarkotikabekjempelsen ikke blir gjort kjent for deinnsatte, kan jeg ikke se at den helt generelle omta-len av dette i uttalelsen fra direktøren faller innunder bestemmelsen. For øvrig synes det å væreubetenkelig å gi utvidet partsinnsyn i dette doku-mentet etter prinsippet om partsmeroffentlighet. Jegkan således ikke se at det fremkommer noen vesent-lig nye opplysninger her av intern eller sensitiv ka-rakter som skulle tilsi at denne uttalelsen fra direk-tøren i sin helhet blir unntatt fra partsinnsyn. Dersomdet skulle være enkelte opplysninger Fengselsstyretfinner at det er utilrådelig å gi innsyn i, kan disse i såfall sladdes. Jeg ber derfor om at også beslutningenom å nekte innsyn i dette dokumentet vurderes pånytt.

Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet avFengselsstyrets fornyede vurdering.»

20.Rett til innsyn i sak om bomtrålkonsesjon

(Sak 96-0873 og 96-1242)

A og avisen VG ble av Fiskeridepartementet nektetinnsyn i to dokumenter i en sak om bomtrålkonse-sjon. Avslagene var begrunnet med at dokumentenefalt inn under unntakene om interne dokumenter


etter henholdsvis forvaltningsloven §18 annet leddog offentlighetsloven §5 første og annet ledd bok-stav a). I forbindelse med behandlingen hos ombuds-mannen fremholdt imidlertid departementet at detene dokumentet (dokument 1) falt utenfor innsyns-retten etter forvaltningsloven §18 første ledd fordidokumentet ble utarbeidet flere år etter at det bletruffet endelig vedtak i saken. Departementet fantheller ikke grunn til å praktisere meroffentlighet ver-ken overfor A eller VG. Dette ble bl.a. begrunnetmed at det hadde gjort seg gjeldende «ulike fagligeoppfatninger i saken» og at man ikke ville gi innsyn ien slik intern beslutningsprosess.

Ombudsmannen la til grunn at uttrykket «sakensdokumenter» i forvaltningsloven §18 første leddogså omfatter dokumenter som er kommet til etter atet vedtak er forvaltningsrettslig endelig, og departe-mentet ble bedt om å vurdere hvorvidt A kunne gisinnsyn i faktiske opplysninger m.v. etter §18 tredjeledd. Når det gjaldt spørsmålet om meroffentlighet,kritiserte ombudsmannen at departementet ikkehadde vurdert meroffentlighet i forbindelse med be-handlingen av begjæringene. Ombudsmannen uttal-te videre at han vanskelig kunne se at faglig uenig-het i seg selv kunne begrunne unnlatt meroffentlig-het og bad departementet vurdere spørsmålet ommeroffentlighet på nytt. Ved den fornyede vurderin-gen ble departementet også bedt om å se hen tilhvorvidt forvaltningen i en eventuell rettssak ville havært forpliktet til å legge frem dokumentene. Depar-tementet vurderte etter dette saken på nytt, og fant åkunne praktisere meroffentlighet når det gjaldtdokument 1.

A og Verdens Gang begjærte dokumentinnsyn ifølgende to dokumenter i forbindelse med en sak ombomtrålkonsesjon:

- notat 14. september 1993 fra C, tidligere rådgiver iFiskeridepartementet - dokument 1- notat 6. november 1991 fra fiskerisjefen i Rogalandtil Fiskeridirektoratet og Fiskeridepartementet -dokument 2

As begjæring om innsyn i dokumentene ble avslåttav Fiskeridepartementet under henvisning til forvalt-ningsloven §18 annet ledd. Videre ble VerdensGangs begjæring om innsyn i de samme dokumente-ne avslått av departementet under henvisning tiloffentlighetsloven §5 første og annet ledd bokstava.

På vegne av A brakte advokat B saken inn forombudsmannen. Ved brev herfra 23. mai 1996 blesaken forelagt departementet. Departementet blebedt om å redegjøre nærmere for grunnlaget for ånekte innsyn i dokumentene i sin helhet. Under hen-visning til forvaltningsloven §18 tredje ledd ble detstilt spørsmål om dokumentene inneholdt faktiske

opplysninger eller sammendrag eller annen bearbei-delse av faktum. Det ble spesielt bedt om departe-mentets syn på hvorvidt eventuelle opplysninger omkonsesjonens karakter (midlertidig/permanent) var åanse som faktiske opplysninger en part har krav påinnsyn i. Videre ble det bedt om utlån av de aktuelledokumentene.

Verdens Gang brakte saken inn for ombudsman-nen ved brev 26. juli 1996. Klagesaken ble i førsteomgang stilt i bero da det ble funnet lite hensikts-messig å foreta parallell behandling av de to sakeneda de rettslige problemstillingene i det vesentlige varde samme.

Ombudsmannens henvendelse ble besvart av de-partementet 15. oktober 1996. Departementet uttaltebl.a.:

«Vedtaket om å avslå As søknad om bomtrål-konsesjon ble truffet av Fiskeridirektoratet. Ved-taket ble påklaget til Fiskeridepartementet.Endelig vedtak i klagesaken ble truffet av depar-tementet i august 1988. Denne konsesjonssakenmå betraktes som avsluttet.

Dokument nr. 1 ble utarbeidet i 1993 - flereår etter at det ble truffet endelig vedtak i saken.Hensikten med notatet var at Fiskeridepartemen-tet ønsket å skaffe seg en samlet oversikt overdet som skjedde i forbindelse med tildeling avbomtrålkonsesjoner i 1988, bl.a. på bakgrunn avden medieomtale saken hadde gitt opphav til iettertid. Dokument nr. 1 er et dokument som iutgangspunktet ikke inngikk i forberedelsen tilnoe enkeltvedtak. Etter gjennomgangen av sakenhar det heller ikke vært aktuelt å treffe slikt ved-tak. Dokumentet faller derfor etter Fiskeridepar-tementets oppfatning utenfor innsynsretten etterfvl. § 18 første ledd.

Når det gjelder dokument nr. 2, må dette be-traktes som et notat for den interne saksforbere-delse, som er utarbeidet av et underordnet organ,jfr. fvl. § 18 annet ledd bokstav b. Notatet inne-holder ulike vurderinger og munner bl.a. ut i for-slag om hva som bør gjøres i bomtrålsaken. Etterdepartementets oppfatning har derfor A hellerikke krav på innsyn i dette dokumentet.»

Advokat B kom i brev 24. oktober 1996 medmerknader, og ved brev herfra 4. november 1996 blesaken på nytt tatt opp med departementet. Klagen fraVerdens Gang ble oversendt, og departementet blebl.a. bedt om å vurdere meroffentlighet både overforA og Verdens Gang.

I brev 21. november 1996 uttalte departementetbl.a.:

«1. Merknader til advokat Bs brev vedrørendeCs notatReglene i forvaltningslovens §18 om partsinn-synsrett gjelder bare i saker som vil eller kanmunne ut i enkeltvedtak. Det er «sakens doku-menter» det kan kreves innsyn i.

Vedtaket om å avslå As søknad om bomtrål-konsesjon ble truffet av Fiskeridirektoratet i au-gust 1988. Vedtaket ble påklaget til Fiskeri-departementet. Advokat B har i sitt brev av 24.oktober 1996 pekt på at endelig vedtak ble truffet


av Fiskeridepartementet den 5. juli 1989. Dennekonsesjonssaken må betraktes som avsluttet.

Dokument nr. 1 ble utarbeidet i 1993 - flereår etter at det ble truffet endelig vedtak i saken.Hensikten med notatet var at Fiskeridepartemen-tet ønsket å skaffe seg en samlet oversikt overdet som skjedde i forbindelse med tildeling avbomtrålkonsesjoner i 1988, bl.a. på bakgrunn avden medieomtale saken hadde gitt opphav til iettertid. Dokument nr. 1 er således et dokumentsom i utgangspunktet ikke inngikk i forberedel-sen til noe enkeltvedtak. Etter gjennomgangenav saken har det heller ikke vært aktuelt å treffeslikt vedtak.

A har siden 1988 fremmet flere søknader oghenvendelser til Fiskeridirektoratet og departe-mentet. Det følger av bestemmelser i lov av 16.juni 1972 nr. 57 om regulering av deltagelsen ifisket og lov av 20. april 1951 om fiske med trål,jfr. forskrift av 12. desember 1986 om tildelingav tillatelse til å drive fiske med trål at konsesjon(ervervstillatelse/tråltillatelse) gis til bestemtperson eller selskap for ett bestemt fartøy. Detfølger av dette at dersom det skjer endringer ieierforholdet eller annet fartøy ønskes nyttet tilfiske, må det søkes om ny tillatelse. Etter depar-tementets oppfatning kan nye søknader om kon-sesjon for bestemt fartøy ikke betraktes som be-gjæringer om omgjøring av vedtak vedrørendesøknad om konsesjon for nybygg på 45,7 m, jfr.nevnte brev av 5. juli 1989.

Advokat B har i sitt brev av 24. oktober 1996også pekt på at det foreligger avgjørelser i toandre konkrete konsesjonssaker/-søknader fra A:

1. søknad om konsesjon for «---» (1993/94) og2. søknad om konsesjon for «---» (1995).

Dokumentet faller derfor etter Fiskeridepar-tementets oppfatning utenfor innsynsretten etterfvl. § 18 første ledd.

2. Spørsmål om de to aktuelle dokumenter ikkeinneholder faktiske opplysningerHovedregelen om partsinnsyn følger av fvl. §18første ledd. Forutsetningen for at bestemmelsenskal komme til anvendelse er at det er snakk omdokumenter som tilhører samme sak. EtterFiskeridepartementets oppfatning kommer dennebestemmelsen ikke til anvendelse på dokumentnr. 1, jfr. ovenfor.

Det følger av fvl. §18 annet ledd at en partikke har krav på å gjøre seg kjent med dokumentsom et forvaltningsorgan har utarbeidet for sininterne saksforberedelse.

I henhold til §18 tredje ledd har en part retttil å gjøre seg kjent med de deler av et dokumentsom inneholder faktiske opplysninger eller sam-mendrag eller annen bearbeidelse av faktum,selv om dokumentet er unntatt fra innsynsrettetter reglene i annet ledd.

Når det gjelder dokument nr. 2, notat av 6.november 1991 skrevet av fiskerisjefen, må dettebetraktes som et notat for departementets internesaksforberedelse, som er utarbeidet av et under-ordnet organ, jfr. fvl. §18 annet ledd bokstav a.Notatet inneholder ulike vurderinger og munnerbl.a. ut i forslag om hva som bør gjøres mht. deto prøvetillatelsene som er gitt. I forarbeidene tilfvl. § 18 er det forutsatt at en part ikke har kravpå innsyn i interne vurderinger som forvaltnin-

gen har gjort mht. hva som bør gjøres i en sak,vedtaksforslag, forslag til vilkår som bør stillesosv.

3. Hvorvidt evt. opplysninger om konsesjonenskarakter anses som faktisk opplysningPå denne bakgrunn kan derfor heller ikke opp-lysninger om konsesjonens karakter (midlertidig/permanent) anses som en faktisk opplysning detkan kreves innsyn i.

4. Spørsmålet om meroffentlighet - både overforA og VGSivilombudsmannen har i sitt brev av 4. novem-ber d.å. også bedt departementet vurdere spørs-målet om meroffentlighet. Ombudsmannen for-utsetter at departementet tar hensyn til As ogVGs konkrete interesser i saken. Dersom depar-tementet ikke finner å kunne praktisere mer-offentlighet, bes dette begrunnet nærmere. De-partementet bes herunder gjøre rede for hvilkereelle betenkeligheter som er forbundet med inn-syn i de aktuelle dokumenter.

Fiskeridepartementet finner ikke å kunnepraktisere meroffentlighet i denne saken, verkenoverfor A eller Verdens Gang. Begrunnelsen fordette er at de aktuelle dokumenter bl.a. innehol-der vurderinger og avveininger av hva som børgjøres i en bestemt sak. I dokumentene frem-kommer bl.a. at det har gjort seg gjeldende ulikefaglige oppfatninger i saken både internt i depar-tementet og mellom departementet og underlig-gende organ. En slik intern beslutningsprosessfinner departementet ikke å ville gi offentlig-heten innsyn i.»

Verdens Gang kom med merknader i brev 3.desember 1996 og anførte bl.a.:

«---VG vil videre hevde at det å unndra etdokument offentlighet fordi det avslører «ulikefaglige oppfatninger i saken både internt i depar-tementet og mellom departementet og underlig-gende organ» overhode ikke er i nærheten av enkonkret begrunnelse som kan oppheve Lov omoffentlighet i forvaltningen’s hovedregel.»

Advokat B kom med ytterligere merknader ibrev 11. desember 1996. Når det gjaldt spørsmåletom meroffentlighet ble det anført:

«Ut over det som tidligere er anført, skal jegbare kort få bemerke at den omstendighet at dethar vært intern uenighet i forvaltningsorganet omen konkret sak, neppe i seg selv kan danne til-strekkelig grunnlag for å nekte dokumentinnsyn.Poenget med meroffentlighetsbestemmelsen erjo nettopp at forvaltningsorganet, selv om f.eks.et internt arbeidsdokument (som bl.a. kan av-dekke ulike oppfatninger internt) kan unntas et-ter lovens §5, likevel skal offentliggjøre doku-mentet. Dersom departementet i dette tilfelle kunhar lagt de vanlige kriterier til grunn for å be-dømme hvorvidt dokumentet er å anse som et in-ternt arbeidsdokument (jfr. fvl. §18, annet leddog off.l. §5) - noe formuleringene i departemen-tets siste brev kan tyde på -, har det ikke funnetsted noen reell vurdering av meroffentlighet fradepartementets side i denne saken. Forøvrig kan


departementets begrunnelse tyde på at håndterin-gen av de ulike oppfatningene internt kan ha hattvesentlig betydning for selve resultatet i saken(e). Dette gjør det ytterligere aktuelt/påkrevetmed offentlighet og innsyn. Slik dette nå liggeran, sitter man igjen med et inntrykk av både at enrekke sider ved saken(e) skal skjules p.g.a. fryktfor ubehageligheter ved offentliggjøring og atdepartementet i sin varierte argumentasjonanstrenger seg for å begrunne innsynsnektingenpå en tilstrekkelig måte.»

Ved brev herfra 18. desember 1996 ble VerdensGangs brev 3. desember 1996 og advokat Bs brev11. desember 1996 oversendt departementet medspørsmål om det hadde merknader til det som frem-kom i brevene. Departementet viste i brev 14. januar1997 til sine tidligere brev og opplyste at det ikkehadde ytterligere kommentarer.

Ved min avslutning av saken uttalte jeg:

«Begjæring om innsyn fra A - forvaltningsloven§ 18

Forvaltningsloven av 10. februar 1967 har i §18regler om partenes adgang til å gjøre seg kjent medsakens dokumenter. Første, annet og tredje ledd i be-stemmelsen lyder:

«En part har rett til å gjøre seg kjent medsakens dokumenter for så vidt ikke annet følgerav reglene i denne paragraf eller §19. Dette gjel-der også etter at det er truffet vedtak i saken.

En part har ikke krav på å gjøre seg kjentmed dokument som et forvaltningsorgan har ut-arbeidd for sin interne saksforberedelse. Han harheller ikke krav på å gjøre seg kjent med doku-ment for den interne saksforberedelse som er ut-arbeidda) av et underordnet organ,b) av særlige rådgivere eller sakkyndige,c) av et departement til bruk i et annet departe-ment.

Bestemmelsen i foregående punktum om-fatter også dokument som gjelder innhenting avdokument som nevnt under bokstavene a, b ellerc.

Selv om dokumentet er unntatt etter reglene iannet ledd, har parten rett til å gjøre seg kjentmed de deler av det som inneholder faktiske opp-lysninger eller sammendrag eller annen bearbei-delse av faktum. Dette gjelder likevel ikke fak-tiske opplysninger uten betydning for avgjørel-sen og heller ikke når opplysningene eller bear-beidelsen finnes i et annet dokument som partenhar adgang til.»

Departementet begrunnet opprinnelig avslagetpå As begjæring om innsyn med at begge dokumen-tene falt inn under unntaket om interne dokumenter i§ 18 annet ledd. Jeg legger således til grunn at doku-ment 1 ble unntatt fordi det var utarbeidet av depar-tementet «for sin interne saksforberedelse», jf. førstepunktum, og dokument 2 fordi dokumentet var utar-

beidet for den interne saksforberedelse «av et under-ordnet organ», jf. annet punktum bokstav a).

Når det gjelder dokument 1 har departementet iforbindelse med klagebehandlingen for ombuds-mannen fremholdt at dette faller utenfor innsynsret-ten etter forvaltningsloven §18 første ledd. Departe-mentet har vist til at notatet ble utarbeidet i 1993 -flere år etter at det ble truffet endelig vedtak i saken -og at dokumentet ikke inngikk «i forberedelsen tilnoe enkeltvedtak». Etter min mening må dette væreen for snever tolkning av bestemmelsen. Etter ord-lyden i første ledd er det «sakens dokumenter» enpart har rett til å gjøre seg kjent med. At et dokumenter kommet til etter at et vedtak forvaltningsrettslig erendelig for så vidt gjelder adgangen til å angripevedtaket ved klage, kan jeg vanskelig se skal væreavgjørende for innsynsretten. Bestemmelsens førsteledd har i seg selv ingen «tidsmessig» begrensningfor hvilke dokumenter en part har rett til innsyn i.Også slike «etterfølgende» dokumenter synes enpart å ha en beskyttelsesverdig interesse i å gjøre segkjent med. Slike dokumenter kan f.eks. kaste lysover det som tidligere har skjedd, og kan av dennegrunn være nyttig for partens vurdering av om det ergrunn til å gjøre bruk av øvrige muligheter for å an-gripe vedtaket. Jeg kan heller ikke se at det er hen-syn av avgjørende betydning som begrunner en slikinnskrenkende tolkning, slik at «etterfølgende»dokumenter ikke omfattes av uttrykket «sakens do-kumenter». Når det gjelder departementets påpek-ning av at dokumentet ikke inngikk «i forberedelsentil noe enkeltvedtak», finner jeg grunn til å påpeke atdette ikke er et vilkår etter ordlyden i forvaltnings-loven §18 første ledd. Uttrykket er imidlertid brukt ibestemmelsens annet ledd, som omhandler unntakfra partsinnsyn for de såkalte interne dokumentene.Det synes imidlertid klart at det kan være like godgrunn til å unnta et slikt «etterfølgende» saksdoku-ment som f.eks. det foreliggende, og uttrykket«saksforberedelse» må leses som «saksbehandling».

Ut fra det som er opplyst i saken, synes det ikkeå være uenighet om at notatet dreier seg om den tid-ligere bomtrålsaken A var part i, jf. bl.a. departe-mentets uttalelse i brev 21. november 1996 om athensikten med notatet var at departementet «ønsketå skaffe seg en samlet oversikt over det som skjeddei forbindelse med tildeling av bomtrålkonsesjoner i1988».

Etter min mening faller derfor dokument 1innenfor innsynsretten etter forvaltningsloven §18første ledd.

For As vedkommende legger jeg derfor til grunnat forvaltningslovens regler om dokumentinnsynkommer til anvendelse for begge dokumentene.Departementets (opprinnelige) standpunkt om atbegge dokumentene omfattes av unntaksbestemmel-sen i annet ledd om interne dokumenter kan jegimidlertid ikke se at det er grunnlag for å rette inn-sigelser mot.


Selv om dokumentene kan unntas etter reglene iannet ledd, følger det av tredje ledd at A i utgangs-punktet har rett til å gjøre seg kjent med de deler avdet som inneholder «faktiske opplysninger ellersammendrag eller annen bearbeidelse av faktum».Departementet har, etter det jeg kan se, verken vedbehandlingen av As begjæring eller i forbindelsemed klagebehandlingen her, vurdert hvorvidt A harkrav på innsyn i (deler av) dokument 1 etter dennebestemmelsen. Jeg ber om at dette nå blir gjort.

Når det gjelder dokument 2, er departementetsstandpunkt at dette ikke inneholder slike faktiskeopplysninger en part kan kreve innsyn i og at doku-mentet derfor kan unntas i sin helhet. Departementethar påpekt at dette notatet inneholder «ulike vurde-ringer og munner bl.a. ut i forslag om hva som børgjøres mht. de to prøvetillatelsene som er gitt».Departementet har videre vist til at det i forarbeideneer forutsatt at en part ikke har krav på innsyn i inter-ne vurderinger som forvaltningen har gjort om hvasom bør gjøres i en sak, vedtaksforslag, forslag tilvilkår som bør stilles osv. Jeg kan ikke se at det ergrunnlag for å rette innvendinger mot dette stand-punktet.

Begjæring om innsyn fra Verdens Gang etterreglene i offentlighetsloven

Offentlighetsloven av 19. juni 1970 nr. 69 fastslår i§ 2 at forvaltningens saksdokumenter som hoved-regel er offentlige. I §5 er det gjort en del unntak fordokumenter av intern karakter. Som hjemmel for ånekte innsyn i dokument 1 og dokument 2 har depar-tementet vist til henholdsvis §5 første ledd og §5annet ledd bokstav a. Disse bestemmelsene om unn-tak for interne dokumenter tilsvarer bestemmelsen iforvaltningsloven §18 annet ledd, jf. min tidligerekonklusjon om at dokumentene i utgangspunktetfaller innenfor det som kan unntas fra innsyn etterdenne bestemmelsen.

Jeg har etter dette ikke grunnlag for å kritiseredepartementets standpunkt om at dokument 1 ogdokument 2 - for Verdens Gangs vedkommende -faller innenfor det som kan unntas fra innsyn etteroffentlighetsloven §5. I motsetning til innsyn etterforvaltningsloven, har ikke offentlighetsloven en be-stemmelse som tilsvarer forvaltningsloven §18 tred-je ledd om innsynsrett i faktiske opplysninger o.l., jf.foran.

Spørsmålet om meroffentlighet

Det følger av offentlighetsloven §2 tredje ledd atvedkommende forvaltningsorgan har plikt til å vur-dere «om dokumentet likevel bør kunne gjøres kjenthelt eller delvis selv om det etter bestemmelser iloven kan unntas fra offentlighet». Når det gjelderinnsyn etter forvaltningsloven, inneholder lovenikke noen direkte regel om plikt til å vurdere mer-offentlighet. Det er imidlertid klart at det her ikke

skal være noen forskjell. Det vises til uttalelse iInnst. O. 50 (1976-77) s. 4 hvor det heter:

«Komiteen har i samråd med departementetendret teksten i §18, 2. ledd slik at «rett til» iannet ledds første linje blir til «krav på». Meddenne endring ønsker komiteen å presisere atselv om parten ikke har krav på partsinnsikt forden type dokumenter som går inn under §18 an-net og tredje ledd, skal forvaltningsorganet ihvert enkelt tilfelle vurdere om parten likevelskal gis adgang til sakens dokumenter.»

Forvaltningsorganene har således plikt til å vur-dere meroffentlighet både når det gjelder innsynetter forvaltningsloven og innsyn etter offentlighets-loven. Jeg legger etter dette til grunn at departemen-tet hadde plikt til å vurdere meroffentlighet i forbin-delse med behandlingen av begjæringene fra A ogVerdens Gang, henholdsvis i juni 1995 og juli 1996.Etter det jeg forstår, ble dette ikke gjort, og dette mådepartementet kritiseres for.

Departementet har imidlertid i forbindelse medklagebehandlingen her vurdert spørsmålet om mer-offentlighet. Utfallet av en slik vurdering må bero påen skjønnsmessig vurdering hvor de grunner somtaler for meroffentlighet og de hensyn som vedkom-mende unntaksregel er begrunnet på, vil værevesentlige momenter.

Departementet har ikke funnet grunn til å prakti-sere meroffentlighet verken overfor A eller VerdensGang. Dette ble begrunnet slik i departementets brev21. november 1996:

«Begrunnelsen for dette er at de aktuelledokumenter bl.a. inneholder vurderinger og av-veininger av hva som bør gjøres i en bestemt sak.I dokumentene fremkommer bl.a. at det har gjortseg gjeldende ulike faglige oppfatninger i sakenbåde internt i departementet og mellom departe-mentet og underliggende organ. En slik internbeslutningsprosess finner departementet ikke åville gi offentligheten innsyn i.»

Jeg kan vanskelig se at faglig uenighet i seg selvskal kunne begrunne unnlatt meroffentlighet. Fagliguenighet vil nettopp være et forhold av interesse å fåbelyst nærmere og offentlighetsprinsippet synes der-for her nettopp å ha sin særlige begrunnelse. Denanførte begrunnelse etterlater derfor tvil om grunn-laget for å ha nektet meroffentlighet i dette tilfellet.Jeg ber derfor departementet vurdere spørsmålet ommeroffentlighet på nytt. For å vurdere om meroffent-lighet skal innrømmes, kan det være av interesse å sehen til om forvaltningen i en eventuell rettssak villeha vært forpliktet til å legge frem dokumentene. Vedsin fornyede behandling av spørsmålet bør departe-mentet også se hen til dette forhold.»

Jeg mottok etter dette kopi av departementetsbrev 18. juni 1997 til A og VG hvor det fremgikk atdepartementetetter en samlet vurdering hadde


funnet å kunne praktisere meroffentlighet slik at detble gitt innsyn i dokument 1. Når det gjaldt doku-ment 2, uttalte departementet:

«Når det gjelder notat av 6. november 1991skrevet av fiskerisjef ---, finner Fiskerideparte-mentet imidlertid ikke å ville praktisere mer-offentlighet. Notatet inneholder ulike vurderin-ger og munner bl.a. ut i forslag om hva som børgjøres medhensyn til de to prøvetillatelsenesom er gitt. Departementet finner ikke å ville gioffentligheten innsyn i slike vurderinger.»

I brev 4. juli 1997 til departementet tok jeg tiletterretning at departementet ikke hadde funnet åkunne praktisere meroffentlig når det gjaldt doku-ment 2.

21.Arvingers dokumentinnsyn i vergemålssak

(Sak 97-0569)

Fire av en umyndiggjort manns fem arvinger krevdeinnsyn i dokumenter i vergemålssak for å avdekkeom arvelaterens midler var forsvarlig forvaltet. Denfemte arvingen, som hadde vært verge for avdøde,motsatte seg innsyn. Fylkesmannen nektet innsyn.

Ombudsmannen hadde ikke noe å innvende motfylkesmannens vedtak. Arvingene var ikke parter iforhold til den løpende forvaltning av midlene, ogtaushetsplikten måtte omfatte opplysninger om av-dødes økonomiske transaksjoner generelt. Hellerikke offentlighetsloven kunne hjemle innsyn.

A, som var satt under vergemål, døde i 1996. Detvar fem arvinger i boet. Verge for A fra 1992 tildødsfallet var en av arvingene, B.

Advokat C henvendte seg på vegne av fire av ar-vingene (unntatt B) til overformynderiet og bad ominnsyn i regnskapskort og bilag for de siste fem åre-ne. Overformynderiet avslo begjæringen. Advokatenbrakte saken inn for Fylkesmannen i Telemark.Offentlig skifte ble deretter åpnet. En del av arvinge-ne begjærte innsyn i regnskapskort og bilag, mendette ble avslått av skifteretten. Fylkesmannen avsloderetter forvaltningsklagen. I klagevedtaket skrevfylkesmannen bl.a.:

«Saken reiser flere problemstillinger. Flertal-let av arvingene har begjært innsyn i regnskaps-kort og bilag på grunn av mistanke om at X over-formynderi og verge har misligholdt As midler ilevende live.

Det følger av forvaltningsloven at det bare ersakens parter som har innsynsrett, jfr. forvalt-ningslovens §§18 flg., jfr. §2 e:

«En part har rett til å gjøre seg kjent medsakens dokumenter for så vidt ikke annet føl-ger av reglene i denne paragrafen eller §19.»

Fvl. § 2, e: «part, person som en avgjørelseretter seg mot eller som saken direkte gjelder.»

En part i vergemålssak er den vedtak retterseg mot, d.v.s. den umyndiggjorte eller vergen.Sistnevnte er kun part når det er snakk om for-hold rundt oppnevnelsen. Da pengene ble dispo-nert ville kun de overnevnte hatt klageadgang ivergemålssaken. Pårørende av myndlingen villeikke blitt varslet om vedtak som ble truffet ellerhatt innsynsrett. Det samme gjelder etter mynd-lingens død. Arvinger «arver» ikke partsrettighe-ter i vergemålssaken og har derfor ikke innsyns-rett.

For øvrig ønsker fylkesmannen å presisere atbegrunnelsen for å oppnevne verge er for å sikreden umyndiggjortes interesser økonomisk, evt.rettslig, i levende live. Overformynderiets opp-gave er å påse at vergen utfører sine oppgaver isamsvar med dette. Familie/slekt er i den forbin-delse dette uvedkommende, og får først evt.rettslige krav ved dødsfall og da som arvinger.

I og med at arvingene ikke anses som parter isaken avvises derfor begjæringen om innsyn.»

Arvingene brakte saken inn for ombudsmannen,og klagen ble forelagt fylkesmannen. I brevet herfrahet det bl.a.:

«I klagen til ombudsmannen fremholder ad-vokat C at det er «prinsipielt betenkeligheter vedat arvinger ikke gis innsyn i dokumenter somgjelder overformynderiets forvaltning av avdø-des formue». Det bes om fylkesmannens kom-mentar til dette.

Det bes opplyst om det er ført regnskap isamsvar med vergemålsloven kapittel 7 for for-valtningen av As midler, og om eventuelle regn-skaper har vært undergitt overformynderietskontroll, jf. vergemålsloven §81. Det bes videreopplyst om fylkesmannen på bakgrunn av fore-liggende regnskaper har vurdert hvorvidt detuavhengig av forvaltningslovens regler kan væregrunn til å imøtekomme arvingenes begjæringom innsyn. Begjæringen er som kjent begrunnetmed mistanke om at As midler ble misbrukt avvergen og overformynderiet.

Fylkesmannen skriver i vedtaket 25. februar1997:

«For øvrig ønsker fylkesmannen å presi-sere at begrunnelsen for å oppnevne verge erfor å sikre den umyndiggjortes interesserøkonomisk, evt. rettslig, i levende live. Over-formynderiets oppgave er å påse at vergen ut-fører sine oppgaver i samsvar med dette. Fa-milie/slekt er i den forbindelse dette uved-kommende, og får først evt. rettslige krav veddødsfall og da som arvinger.»

Mener fylkesmannen med dette at arvingeneikke på noe tidspunkt skal ha mulighet til å etter-prøve vergens/overformynderiets forvaltning avmyndlingens midler? Kan det være hensiktsmes-sig om arvingene likevel får innsyn i foreliggen-de regnskaper, for å få avkreftet en eventuellmistanke om at det har vært foretatt misbruk avavdødes midler mens han var i live?»

Fylkesmannen svarte slik:

«I henhold til vergemålslovens §27 har fyl-kesmannen tilsynet med overformynderiet i


kommunene. Fylkesmannen har i denne sakenforetatt en helhetsvurdering av det rent forvalt-ningsmessige, men har også vurdert om arvinge-ne forøvrig kunne få innsyn i de dokumentene dehar fremsatt krav om. Fylkesmannen har gåttigjennom samtlige saksdokumenter og har kon-ferert med overformynderiet.

pkt.1. Om det er prinsipielt betenkelig å ikke giarvingene innsyn av overformynderietsforvaltning av avdødes midler:Fylkesmannens avgjørelse baserte seg hovedsa-klig på vergemålslovens utgangspunkt;- vergen skal forvalte den umyndiges midler,- overformynderiet skal påse at vergen utfører si-ne oppgaver i samsvar med intensjonen i verge-målet og vergemålsloven. Overformynderiet skalbl.a. godkjenne vergens bruk av større beløp,vergemålslovens §§46 flg., og kan gi dekningfor vergens utlegg, jfr. vergemålslovens §17.

Det er m.a.o. innlagt en kontroll i vergemåls-loven.

Å gi arvingene innsyn i saken vil etter fylkes-mannens mening i liten grad samsvare med detutgangspunkt at man fritt råder over sine midler ilevende live. For As del var det vergen under til-syn av overformynderiet som foretok denne vur-deringen utfra de behov A til enhver tid haddesammenholdt med de midler som var tilgjengeligog forsvarlig å bruke. I vergemålsloven skal re-visjon og fylkesmannens desisjon av regnskap-ene sikre at overformynderiets forvaltning avmyndlingers midler skjer etter gjeldende regler.

Arvingene ville ikke hatt innsyn i vergemåletmens A levde, og fylkesmannen har i likhet medskifteretten, kommet til at dette ikke endres veddødsboskiftet.

pkt. 2. Regnskapsførselen i vergemålssaken:Overformynderiet har selv ført regnskapet for A,slik at bilag har blitt oppbevart der. Revisjonenhar ikke hatt merknader til overformynderietsregnskaper i den perioden det her er snakk om.

Når det gjelder fylkesmannens kontroll medoverformynderiets regnskaper, har det i noen årvært begrenset kapasitet til å gjennomføre detved dette embete, men desisjon av reviderteregnskap er gjennomført for årene 1994 og 1995.I forbindelse med klagen fra arvingene har imid-lertid fylkesmannen gått igjennom samtlige saks-dokumenter, men dette avdekket ikke forholdsom ga grunn til å gi utvidet innsyn.

pkt. 3. Vurdering av arvingenes innsyn utoverforvaltningslovens regler:Vergemålslovens intensjon er å ivareta mynd-lingers økonomiske interesser mens de lever.Overformynderiet skal primært sørge for mynd-lingens eksisterende behov, og i forhold til dettekan fylkesmannen heller ikke se at arvingene iutgangspunktet har noen rettslig interesse.

Det er vanskelig for fylkesmannen å uttale atarvingene ikke på noe tidspunkt skulle ha fått et-terprøve vergens/overformynderiets forvaltningav myndlingens midler. I den forbindelse visesdet til rundskriv om dødsboskifte G-0203B s. 8:«Når det gjelder opplysninger om avdødes øko-nomiske forhold, bør de gjeldsovertagende arv-ingene kunne gis fullmakt til å innhente ligningfor det seneste året. Når det gjelder foregående år

må skifteretten være restriktiv. Det er normaltarvingene uvedkommende hvordan avdøde selv ilevende live forbrukte og anvendte sin formue.Men det kan være grunner til å gjøre unntak fraovennevnte, f.eks. dersom avdøde satt i uskiftetbo, eller var gammel og syk og formuen i løpetav kort tid er blitt betydelig redusert.»

Fylkesmannen kan ikke se at denne saken in-neholder forhold om urettmessig eller uforsvar-lig forvaltning av As midler som skulle medføreen fravikelse av forvaltningslovens hovedregelom partsinnsyn.»

Advokat C kom tilbake med merknader og frem-holdt:

«Rettsetterfølgere bør ikke være avskåret en-hver kontrollmulighet.

Det vises til vergemålslovens §88 hvor detgår fram at eieren (arvingen etter dødsfallet) skalkvittere for å ha mottatt midlene. Han må derforogså ha en adgang til å undersøke overfor-mynderiets forvaltning av midlene, herunderregnskapsføringen.

Jeg kan ikke se at det er noe fornuftig hensynsom taler mot innsyn. Det må være best for alleparter at man får se dokumentene slik at unød-vendige misforståelser kan avklares og slik atgrunnlag for mistenksomhet kan elimineres.

Hensynet til avdødes minne synes ikke å talemot innsyn i dette tilfellet.»

I mitt avsluttende brev til advokat C uttalte jeg:

«a. Den rettslige problemstilling

Det er på det rene at boet som sådant ikke har bedtom innsyn i dokumentene, ettersom én av arvingene(vergen) motsetter seg innsyn. Jamfør også X skifte-retts kjennelse 13. august 1996.

Spørsmålet er dermed om disse fire arvingenehar krav på innsyn i dokumentene.

Fylkesmannen har vurdert dette spørsmålet i for-hold til forvaltningslovens regler om partsinnsyn, ogkommet til at de fire arvingene ikke kan anses somparter. Fylkesmannen har også vurdert om det ergrunn til likevel å gi innsyn, men konkludert med atdet ikke foreligger slike grunner.

b. Er arvingene parter i saken om forvaltning avAs midler mens han levde?

Det finnes ikke noen generell regel om arvingerspartsrettigheter på vegne av avdøde i norsk rett. Detavgjørende må bli om arvingene faller inn underpartsdefinisjonen i forvaltningsloven 10. februar1967 (fvl.), dvs. om de aktuelle avgjørelsene detdreier seg om, retter seg mot eller ellers direkte gjel-der arvingene, jf. fvl. §2 første ledd bokstav e.

I dennesakenretter vergensog overformynd-eriets avgjørelser seg direkte mot A. Arvingene haren indirekte interesse i at boet ikke blir forringet,men det er likevel vanskelig å se at avgjørelsene ret-ter seg mot eller direkte gjelder arvingene.

Hensynet til arvingenes mulighet til å kontrollere


bruken av midler krysses av hensynet til vernet omavdødes privatliv. Dersom man oppstilte en regel omat arvingene i en sak som dette skulle ha fullt parts-innsyn, ville det kunne føre til at en umyndiggjortopplevde sin personlige integritet som trådt for nær.En umyndiggjøring er meget inngripende overforden umyndiggjorte. Det bør derfor være opp til lov-giveren å vurdere om arvingene skal ha en generellrett til innsyn i hans disposisjoner, som forutset-ningsvis kontrolleres både av vergen og overfor-mynderiet.

Jeg kan dermed ikke se at arvingene i en slik sakkan betraktes som parter, og jeg har ikke noe å inn-vende når fylkesmannen har lagt til grunn at forvalt-ningslovens regler om partsinnsyn ikke kan giarvingene noen rett til innsyn her.

c. Finnes det andre hjemler for innsyn?

Dokumentene som beror hos overformynderiet ellerfylkesmannen, må betraktes som forvaltningenssaksdokumenter etter offentlighetsloven 19. juni1970 nr. 69 (offvl.) §2. Det må imidlertid legges tilgrunn at opplysningene i dokumentene i det vesent-lige eller i sin helhet er underlagt taushetsplikt, jf.forvaltningsloven §13 første ledd nr. 1. Dette mågjelde også helt ordinære og kurante transaksjoner.Etter offvl. §5 a er opplysninger underlagt taushets-plikt i lov eller i medhold av lov unntatt fra offent-lighet.

Spørsmålet er dermed om taushetsplikten etterfvl. § 13 første ledd nr. 1 gjelder i mindre grad over-for arvingene enn overfor folk flest.

Etter fvl. §13 a nr. 1 er ikke taushetsplikten tilhinder for at opplysningene gjøres kjent for dem dedirekte gjelder. Vurderingen her må imidlertid bliden samme som ved vurderingen av om arvingene erparter.

Etter fvl. §13 a nr. 3 gjelder ikke taushetspliktendersom ingen berettiget interesse tilsier at opplys-ningene holdes hemmelig. Prinsipielt kan det at densom beskyttes er død, og arvingen(e) ber om innsyn(eller samtykker i innsyn), være et argument for atvilkåret anses oppfylt.

Spørsmålet om taushetsplikt for avdødes person-lige forhold i relasjon til arvingene er lite utredet inorsk rett. Spørsmålet kan antakelig ikke besvaresgenerelt, men må avgjøres etter en avveining i detenkelte tilfellet. Fylkesmannen har lagt til grunn attaushetsplikten gjelder i saken her, og ut fra det fore-liggende materiale har jeg ikke noe å innvende motdette. Unntak kan gjelde i spesielle tilfeller, jf. Jus-tisdepartementets rundskriv Dødsboskifte, G-0203B s. 7-8.

d. Fylkesmannens skjønnsmessige vurdering av ominnsyn bør gis

I denne konkrete saken har fylkesmannen vurdertom innsyn likevel kan gis. Vurderingen må antas å

være samsvarende med en vurdering av om det fore-ligger taushetspliktbelagte opplysninger, også i for-hold til arvingene. Jeg har intet å bemerke til denvurderingen fylkesmannen har foretatt. I denne for-bindelse peker jeg på at vergens forvaltning løpendehar vært underlagt kontroll fra overformynderiets si-de.-----

Som det fremgår, har jeg verken funnet grunn tilå kritisere rettsanvendelsen eller det utviste skjønnetved fylkesmannens vedtak.»

22.Partsinnsyn i opplysninger om kilde i barnevernsak

(Sak 96-1472)

Et foreldrepar klaget til ombudsmannen over avslagpå anmodning om å få innsyn i opplysninger omhvem som hadde gitt melding til barnevernet om de-res tre barn. - Ombudsmannen uttalte at forvaltning-en ikke kunne kritiseres for å ha lagt til grunn at detforelå «særlige grunner» for ikke å opplyse om kil-den, jf. forvaltningsloven av 10. februar 1967 §19annet ledd. Det ble lagt vekt på at kilden hadde bedtom å være anonym og at det ikke var grunn til å troat meldingen var gitt i sjikanehensikt. Det kunne vi-dere ikke kritiseres at forvaltningen hadde kommettil at det ikke var av «vesentlig betydning» for klag-erne å få opplysninger om kilden når de hadde fåttanledning til å forsvare sine interesser gjennom åimøtegå innholdet i meldingen, og saken ble henlagtetter en rask undersøkelsesfase.

På bakgrunn av en melding til barneverntjenes-ten vedrørende tre barn ble foreldrene innkalt tilsamtale. I samtalen fikk de opplyst innholdet i meld-ingen, men ikke hvem som var kilden til opplysning-ene. Foreldrene uttalte seg om de forhold som varnevnt i meldingen og samtykket i at barneverntjen-esten innhentet nærmere informasjon fra barnehage,skole og avdeling for funksjonshemmede. Etter sam-taler med disse instansene, meddelte barneverntje-nesten til foreldrene at det ikke hadde kommet fremnoe som kunne dokumentere eller bekrefte noe avinnholdet i meldingen, og at saken ble henlagt.

Foreldrene henvendte seg til Fylkesmannen iTelemark med klage over at de ikke fikk vite hvemsom gav meldingen til barnevernet. Fylkesmannenforela saken for barneverntjenesten i kommunen,som uttalte seg i saken. Fylkesmannen opprettholdtbarneverntjenesten sin avgjørelse om ikke å gi inn-syn i opplysningene om hvem som gav melding tilbarnevernet. For ikke å røpe opplysningenes opp-hav, gav fylkesmannen ingen nærmere begrunnelsefor sitt vedtak, men kommunen og fylkesmannenviste til forvaltningsloven §19 annet ledd b) somhjemmel for å unnta opplysningen om melderensidentitet fra innsyn.


Foreldrene brakte saken inn for ombudsmannenog fremholdt bl.a.:

«Grunnen til at vi ønsker å få vite navnet påanmelder er at vi ønsker å vurdere om det er noesom kan gjøres for at barna skal få et tryggere/bedre utemiljø/nærmiljø samtidig som vi somforeldre ikke vet hvem vi omgir oss med som viikke kan stole på. Måten barnevernsavdelingenpraktiserer forvaltningsloven på gjør også at viføler at barnevernsavdelingen driver utstraktmobbing av barn og foreldre som barnevernsav-delingen burde beskytte i stede for å anklage.»

Klagen ble forelagt Fylkesmannen i Telemark.Fylkesmannen ble bl.a. bedt om å redegjøre forhvordan fylkesmannen hadde vurdert holdbarhetenog troverdigheten av de opplysninger som var gitt ogom det etter fylkesmannens syn ville medføre ube-hageligheter for melderen(e) dersom identiteten blekjent. Det ble videre spurt om det ble gitt opplys-ninger til barnevernetaten ut over det som fremgikkav meldingsskjemaet og om barnevernetaten haddegjort ytterligere undersøkelser i saken forut for møtemed foreldrene.

Fylkesmannen forela saken for kommunen. Frakommunens brev til fylkesmannen siteres:

1. - vurderte barneverntjenesten opplysningenesholdbarhet/troverdighet?Ja! - kilden til de tre nevnte forhold i meldingenvar sett og hørt av kilden og ble vurdert som me-get troverdig.

2. - ble det gitt opplysninger utover det somframkommer av meldingsskjemaet, f.eks hvor deinnmeldte forhold hadde funnet sted?Ja! - kilden ble spurt om forskjellige forhold forå utdype og beskrive nærmere de tre forholdenefor å kontrasjekke holdbarheten; beskrivelsen avhvordan barnet var bundet fast, og med hva. Ogforholdene fant sted i og ved --- hjem.

3. - foretok barneverntjenesten annenundersøkelse i tidsrommet 15.1.-3.3.’96?Nei! - det tok av forskjellige grunner litt lang tidfør selve undersøkelsen kom i gang.

4. -hadde barneverntjenesten på noe tidspunktselv kontakt med den/de som var kilde for deaktuelle opplysningene i meldingen?Ja! - ved utdypingen av meldingen, jfr. pkt. 2.,var saksbehandler selv i kontakt med kilden tilopplysningene i meldingen.»

Fra fylkesmannens svarbrev til ombudsmannensiteres:

«Fylkesmannen har ikke foretatt noen annenvurdering av opplysningenes holdbarhet og tro-verdighet enn det barnevernet har oppgitt. Detble gitt opplysninger til barneverntjenesten ut-over det som fremkom av meldingsskjema.Saksbehandler hadde samtaler både med kildenog --- hvor det ble fortalt når og hvor det meldtehadde skjedd. ---

Det var ingen kontakt mellom barneverntjen-esten og klagerne i tidsrommet mellom 15.1.96og 3.3.96. Det ble heller ikke foretatt andre un-dersøkelser i den perioden enn det som er nevntover. Det vises forøvrig til notat fra samtale mel-lom saksbehandler her og saksbehandler i barne-verntjenesten, jfr. intern notat av 30.5.96 og brevav 23.12.96.

Fylkesmannen er av den oppfatning at barne-verntjenesten i denne saken ikke uten viderehadde hjemmel til å love anonymitet. Det visestil forvaltningsrettens utgangspunkt, jfr. fvl.§§18 og 19. Barneverntjenesten fikk imidlertiddisse opplysningene på den betingelsen av at kil-den skulle holdes anonym. Dette faktum sam-menholdt med --- og ---, var avgjørende for detvedtak fylkesmannen traff 4.6.96.»

I mitt avslutningsbrev til klagerne uttalte jeg føl-gende:

«Forvaltningsloven §19 annet ledd lyder:

«Med mindre det er av vesentlig betydningfor en part, har han heller ikke krav på å få gjøreseg kjent med de opplysninger i et dokumentsom gjeldera) en annen persons helseforhold, ellerb) andre forhold som av særlige grunner ikke børmeddeles videre.»

Det følger således av bestemmelsen at forvalt-ningen kan nekte innsyn i opplysninger som av«særlige grunner ikke bør meddeles videre». Selvom det foreligger slike særlige forhold har partenimidlertid krav på å gjøre seg kjent med opplysning-en dersom det er av «vesentlig betydning for ved-kommende».

I forarbeidene til forvaltningsloven §19 annetledd er det forutsatt at bestemmelsen kan brukes somhjemmel til å beskytte forvaltningens kilder. Dennærmere vurderingen av om opplysning om identitetlikevel bør gis, vil bero på en skjønnsmessig avvei-ning av partenes behov for innsyn og de grunnersom taler for å holde opplysningen hemmelig. I av-veiningen må det bl.a. legges vekt på at meldingerfra privatpersoner og offentlige institusjoner er enviktig informasjonskilde for at barneverntjenestenskal kunne ivareta sin oppgave. Manglende beskytt-else av slike kilder der det er bedt om det, vil kunnemedføre at denne informasjonskilden forsvinner el-ler at en vil motta et økende antall anonyme henven-delser som det vil være vanskeligere å kontrollereriktigheten av. Sjikanøse henvendelser vil ogsåkunne bli vanskeligere å avsløre på et tidlig tids-punkt, før en går i gang med undersøkelser i forholdtil de en har mottatt opplysninger om. Opplysningom kildens identitet i strid med hva vedkommendehar bedt om, vil også kunne føre til et personlig ube-hag for kilden.

Etter å ha foretatt nærmere undersøkelser vurder-te kommunen det slik at kilden(e) til meldingen varoppriktig bekymret for barna, og at meldingen ikke


var fremsatt i sjikanehensikt. Det er videre lagt vektpå at barnevernet fikk opplysningene under forutset-ning av at kilden(e) skulle være anonym. Fylkes-mannen har etter dette funnet at det i denne sakenvar tilstrekkelige grunner for å beskytte kilden.

Slik saken er opplyst, kan jeg ikke se at det errettslig grunnlag for å kritisere at fylkesmannen harlagt til grunn at det forelå slike «særlige grunner»som nevnt i forvaltningsloven §19 annet ledd forikke å opplyse om kilden.

Selv om vilkåret «særlige grunner» er oppfylt,kan imidlertid opplysningene ikke holdes tilbakedersom de er av «vesentlig betydning» for parten.Bamle kommune har uttrykt forståelse for at dereønsker å vite hvem som gav opplysningene, menkommunen har vurdert det slik at det ikke var av ve-sentlig betydning for dere å vite hvem som var kild-en når saken ble henlagt etter en rask undersøkelses-fase. Jeg har stor forståelse for at det kan opplevesvanskelig ikke å vite hvem opplysningene i meld-ingen stammer fra, men kan ikke se at det er grunn-lag for å rette innvendinger mot fylkesmannens ogkommunens standpunkt. Jeg viser i den forbindelsetil at dere ble gjort kjent med og fikk anledning til åimøtegå innholdet i meldingen. Dere hadde såledesmulighet til å forsvare deres interesser i saken og varikke avhengig av å få vite identiteten på kilden for åkunne imøtegå kritikken.

Jeg har etter dette ikke rettslige holdepunkter forå kritisere fylkesmannens avgjørelse om å beskyttekilden(e)s identitet i denne saken.»

23.Forvaltningens plikt til å gi opplysning om kilde som

selv ønsket å være anonym i sak om fradeling avlandbrukseiendom

(Sak 96-1664)

A klaget til ombudsmannen over at Fylkesmannen iRogaland nektet å opplyse hvem som var kilden tillandbruksmyndighetenes opplysninger om en fra-delingssak av landbrukseiendom i Sola kommuneder A var part. Opplysningen fra kilden medførte atfylkeslandbruksstyret av eget tiltak overprøvet land-bruksnemndas tillatelse til å fradele en tomt slik atfradeling ble nektet. Klager antydet at den underlig-gende årsak til at kilden ikke stod frem, var knyttettil politiske forhold, særlig uenighet mellom lokal-forvaltning og sentralforvaltning om prinsipielle si-der i fradelingsspørsmål i landbrukssaker. - Om-budsmannen la til grunn at det forefinnes få sikrerettskilder som direkte regulerer spørsmålet om for-valtningens plikt til å opplyse om kilde som ønsker åvære anonym og som ikke er nedtegnet blant sakensdokumenter. Generelt sett var ombudsmannen avden oppfatning at bruk av anonyme kilder kan væreegnet til å svekke tilliten til de avgjørelser forvalt-ningen treffer. I den grad kildens tilknytning til sa-

ken kunne settes i forbindelse med det politiske miljøog samfunnsdebatten mer generelt, antydet ombuds-mannen at det var forhold som kunne tilsi særligkrav til åpen meningsutveksling. Etter en konkretvurdering av forholdene i saken, kom ombudsmann-en likevel til at det ikke forelå tilstrekkelig tungtvei-ende reelle grunner til - eventuelt ut fra prinsippetom å opptre i samsvar med god forvaltningsskikk - åkritisere fylkesmannen for ikke å ha opplyst hvemkilden var.

Saken gjaldt spørsmål om Fylkesmannen i Roga-lands eventuelle plikt til å opplyse om hvem som gavfylkesmannen opplysninger om at A hadde fått sam-tykke av landbruksnemnda i Sola kommune til å fra-dele en tomt fra en landbrukseiendom. Henvendel-sen førte til at fylkeslandbruksstyret av eget tiltakomgjorde beslutningen slik at fradeling ble nektet.

Spørsmålet om forvaltningens opplysningspliktom kilder som ikke er nedtegnet i saksdokumentene,ble først vurdert av ombudsmannen i forbindelsemed en tidligere klage fra A i sak 95-1560. I mitt av-sluttende brev i den saken uttalte jeg bl.a. følgende:

«Etter det jeg kan se, foreligger det ingen sikreregler om i hvilken utstrekning forvaltningen skulleha plikt til å gi en part eller andre, opplysninger omhvem som er kilden til at forvaltningen har funnetgrunn til å se nærmere på en sak. Utgangspunktet tørderfor være at det ikke foreligger en plikt til å infor-mere om dette - heller ikke i dette tilfellet. Dersomdet skulle statueres en slik plikt for forvaltningen,f.eks. forankret i plikten til å opptre i samsvar medgod forvaltningsskikk, vil det i alle fall måtte krevesat tungtveiende reelle grunner taler for dette. Det ervanskelig å si mye generelt om hva som i tilfellekunne tilsi en slik plikt til å informere om kilden. Dehensyn som ligger til grunn for den interesseavvei-ning som foretas etter forvaltningsloven §19, vilnok i noen grad også kunne trekkes inn ved vurder-ingen av lignende situasjoner som ikke direkte regu-leres av lovens regler. Jeg vil videre anta at vurderin-gen av dette spørsmål i noen utstrekning vil bero påsakens karakter. Typisk kan en slik vurdering bli for-skjellig i f.eks. en barnevernsak og en landbrukssakeller byggesak. Forvaltningslovens saksbehand-lingsregler generelt og reglene om innsynsrett spesi-elt, har til formål å søke å sikre at en part som blirberørt av en forvaltningsavgjørelse, skal kunne iva-reta sin tarv overfor forvaltningen på en forsvarligmåte før endelig avgjørelse blir truffet. Hvorvidtparten har hatt muligheter til å ivareta sin tarv på for-svarlig måte i saken, vil derfor være et veiledendesynspunkt også i vurderingen av om forvaltningenplikter å oppgi hvem som er kilden til en bestemtopplysning.

I denne saken har ikke fylkesmannen konkreti-sert hva som er årsaken til at kilden nødvendigvisbør holdes hemmelig ut over å vise til kildens eget


ønske om dette og fylkesmannens generelle ønskeom å respektere dette. De har heller ikke gitt noenbegrunnelse for hvorfor det skulle være av særlig be-tydning for Dem å få vite hvem kilden er. Etter detjeg kan se, er De for øvrig gitt anledning til å ivareDeres interesser på en forsvarlig måte ved fylkes-landbruksstyrets behandling av saken. Jeg kan pådenne bakgrunn ikke se at fylkesmannen på rettsliggrunnlag kan kritiseres for å ha valgt ikke å opplysehvem som var kilden til at fylkesmannen fant detnødvendig å ta et initiativ slik at fradelingssaken bleoverprøvet av fylkeslandbruksstyret.»

Klager kom tilbake til saken og gav uttrykk for athan hadde vanskelig for å akseptere mitt standpunkti saken. I brevet la klager vekt på betydningen avåpenhet omkring forvaltningens saksbehandling. Vi-dere utla klager brevet herfra slik at ombudsmannenmed sin uttalelse hadde lagt forholdene til rette forbruk av «hemmelig rapportering». Han anførte vide-re at den anonyme henvendelsen måtte sees i sam-menheng med en pågående «maktkamp mellom fyl-kesmannen og Sola kommune».

På bakgrunn av påstanden om «maktkamp», fantjeg grunn til å ta saken opp med fylkesmannen påny. Årsaken til det var særlig antydninger om at kil-den kunne settes i forbindelse med det politiske mil-jø og samfunnsdebatten mer generelt - et forholdsom etter mitt syn kunne tale for å sette særlige kravtil åpen meningsutveksling.

Fylkesmannen svarte og viste til at henvendelsenfra kilden ble oppfattet som en enkeltstående sak, ogat fylkesmannen ikke kunne se at det forelå tilstrek-kelig grunn til ikke å respektere kildens ønske omanonymitet. Videre pekte fylkesmannen på at infor-masjonen som ble gitt var tilgjengelig for alle og en-hver og at den uansett ville tilflytt fylkesmannenkort tid senere. Endelig avviste fylkesmannen at sa-ken hadde noe med «maktkamp» å gjøre.

Etter en fornyet gjennomgang av saken og de yt-terligere opplysninger som var fremkommet etter atsaken ble tatt opp igjen, kom jeg til at jeg måtte fast-holde det standpunkt og den begrunnelse jeg haddegitt uttrykk for i mitt tidligere brev.

For øvrig bemerket jeg:

«Generelt sett er jeg av den oppfatning at bruk avanonyme kilder kan være egnet til å svekke tillitentil de avgjørelser forvaltningen treffer. Forvaltning-en bør derfor i det lengste avstå fra slik bruk av in-formanter. Unntaksvis må det aksepteres at kildenikke oppgis. Landbrukssaker synes likevel ikke åvære et livsområde der forvaltningen skulle ha be-hov for informasjon på anonym basis i særlig grad.Dersom det fremstår som nærliggende at kilden kanbli utsatt for represalier, vil det imidlertid også ilandbrukssaker kunne fremstå som forsvarlig at kil-den ikke røpes.

Rettslig sett foreligger det i saker av denne type

etter det jeg kan se ikke noen sikre regler om når for-valtningen skal eller har plikt til å opplyse om kildesom ønsker å være anonym.

Innenfor sitt område bestemmer arbeidsmiljø-loven av 4. februar 1977 nr. 4 §81 at Arbeidstilsynethar taushetsplikt om informanter som gir opplysnin-ger om brudd på arbeidsmiljøloven. Selv om de hen-syn som ligger bak arbeidsmiljøloven §81 som regelikke gjør seg gjeldende i samme grad i landbruks-saker, bygger bestemmelsen ikke bare på at forvalt-ningen kan ha en rett til å holde slike opplysningertilbake, men også at det kan være behov for å opp-stille en plikt til å gjøre det. Denne sak reiser spørs-mål om det finnes regler som pålegger forvaltningenopplysningsplikt i visse situasjoner.

Uten sikre holdepunkter i lov eller fra rettsprak-sis, kan jeg vanskelig se at en opplysningsplikt kanetableres, med mindre det i det minste foreliggertungtveiende reelle grunner som kunne tilsi det.

Den nærmere vurdering av dette forhold i dennesak fremgår av mitt tidligere brev, jf. sitat ovenfor.De undersøkelser som er blitt foretatt herfra etter atsaken ble tatt opp på ny, har ikke tilført saken ve-sentlige nye opplysninger på dette punkt. Jeg forstårfylkesmannen slik at hun mener at den som i dennesaken gir forvaltningen opplysninger ikke innehaddeen slik posisjon at det ut fra hensynet til en fri poli-tisk debatt burde kreves offentliggjøring av kilde.Således har jeg kommet til at jeg må fastholde at jegpå rettslig grunnlag ikke kan kritisere fylkesmannenfor ikke å ha oppgitt kilden i denne sak.

Jeg tilføyer for ordens skyld at undersøkelseneherfra ikke har gitt holdepunkter for å anta at det eretablert hemmelige rapporteringsrutiner. Ut fra deopplysninger som foreligger, må jeg legge til grunnat det har vært tale om enkeltstående saker.

Dersom landbruksmyndighetene i fylket gjordebruk av anonyme opplysninger i et slikt omfang ogpå så fast basis at det kunne sies å være etablert ruti-ner eller praksis om slik rapportering, ville det selv-sagt være uakseptabelt.»

24.Rett til innsyn i korrespondanse med utenlandske

ambassader - Utenriksdepartementets praksis(Sak 96-0939)

En journalist i Dagens Næringsliv klaget over Uten-riksdepartementets praktisering av offentlighets-loven ved begjæringer om innsyn i korrespondansemed utenlandske ambassader. - Ombudsmannen ut-talte at en automatisk innsynsnektelse, slik departe-mentets praksis syntes å være, var i dårlig samsvarmed offentlighetsloven selv om dette bygde på fastinternasjonal praksis. Nærmere undersøkelser ogvurderinger ville etter omstendighetene måtte fore-tas, både når det gjaldt om dokumentet allerede var


offentlig kjent eller tilgjengelig i avsenderstaten, ogi forbindelse med vuderingen av spørsmålet om mer-offentlighet. Det ble understreket at det var viktig atnorsk forvaltning aktivt klargjorde og understreketbetydningen av åpenhet og innsyn i vår forvaltning.Departementet ble bedt om å innrette sin praksis isamsvar med dette i fremtiden.

En journlist i Dagens Næringsliv fremmet klagetil ombudsmannen over Utenriksdepartementets av-slag på begjæringer om innsyn i dokumenter somvar sendt fra utenlandske ambassader i Oslo til de-partementet. I klagen ble det vist til et konkret avslagder det på bestillingsdokumentet var vist til offent-lighetsloven §6 første ledd nr. 1, og dessuten gittfølgende påtegning:

«Av prinsipp avslås alltid utlevering av kor-respondanse med herværende ambassader».

Klager fremholdt at dette bare var ett i rekken avslike avslag med samme påtegning som han haddemottatt.

I brev herfra ble departementet bedt om å rede-gjøre nærmere for den praksis som ble fulgt. Depar-tementet ble spurt om prinsippet om alltid å nekte ut-levering av korrespondanse med utenlandske ambas-sader gjaldt generelt i alle typer saker, og om det varslik at det ikke ble foretatt noen konkret vurderingav det enkelte dokument det var begjært innsyn i.Det ble videre spurt om hva som var begrunnelsenfor den praksis som ble fulgt og hvorledes departe-mentet mente denne praksisen samsvarte med of-fentlighetsloven §6 første ledd nr. 1.


«1. Departementets instruks og praksis.For den omtalte korrespondanse er det utferdigeten intern instruks datert 2. juli 1992 som er be-nevnt Departementssirkulære nr. 18/92 og blantannet har følgende formulering:

«I henhold til fast internasjonal praksiser det ikke vanlig å offentliggjøre noter somutveksles mellom et lands utenriksministe-rium og fremmede lands ambassader. Dennepraksis skal også følges fra norsk side. Notertil og fra ambassadene skal således væreunntatt fra offentlighet selv om dette ikke skalpåføres notene. Unntak fra denne regel er til-feller hvor det avtales med en ambassade i enspesiell sak at kopi av en note kan utleveres.»

Når det gjelder krav om innsyn i noter frautenlandske ambassader til departementet følgerdepartementet konsekvent en praksis som er isamsvar med instruksen. Ved krav om innsyn fo-retas det en konkret vurdering i den forstand atman vurderer å innhente samtykke fra vedkom-mende ambassade til offentliggjøring. Der am-bassaden ikke samtykker, blir begjæringen av-slått.

I de tilfelle hvor departementet er avsenderfølges ikke praksis like entydig i den forstand at

ambassadens samtykke ikke alltid blir innhentetfør spørsmålet om offentliggjøring avgjøres.

For ordens skyld presiseres at den interne in-struksen av 1992 gjelder noter, ikke annen formfor kommunikasjon med utenlandske ambassa-der som brev, fax etc.

2. Forholdet til offentlighetslovens §6 førsteledd nr. 1.

Ombudsmannen ber om departementets rede-gjørelse for om gjeldende praksis etter departe-mentets oppfatning «samsvarer med offentlig-hetslovens §6 første ledd nr. 1».

Det springende punkt i.h.t. ovennevnte be-stemmelse er hvorvidt offentliggjøring av kom-munikasjon med utenlandske ambassader «villekunne skade» forholdet til en fremmed stat.

Det er etter departementets syn ingen tvil omat instruksen fra 1992, slik den er blitt tolket ogpraktisert av departementet, er i samsvar med enetablert tolkning av offl. §6 første ledd nr. 1. Detville åpenbart kunne skade Norges forhold til enfremmed makt om Norge - uten å spørre eller istrid med oppfatningen hos vedkommende frem-mede ambassade - offentliggjør de typiske diplo-matiske noter. En slik handling ville være i stridmed klar og fast etablert internasjonal praksis.

Den faste internasjonale praksis om beskyt-telse av korrespondanse kan være hjemlet i trak-tat eller særlig avtale eller internasjonal kutyme.

Av særlig interesse her er Wien-konvensjo-nen om diplomatisk samkvem og Wienkonven-sjonen om konsulært samkvem. Begge konven-sjoner gir diplomatisk og konsulær korrespon-danse vid beskyttelse mot forføyning uten ettersamtykke av vedkommende stat.

Departementet har gjennom utenriksstasjon-ene innhentet oversikt over hvordan enkelte and-re land behandler begjæring om innsyn i doku-menter fra utenlandske ambassader.

De svar som er innhentet om praktiseringenav disse spørsmål med andre staters utenriksde-partement, bekrefter at det, som en klar hovedre-gel, er en fast praksis at korrespondanse fra enfremmed makts ambassade til vedkommendeutenriksdepartement ikke kan offentliggjøresuten etter samtykke av ambassaden. Korrespon-danse til ambassaden fra departementet kan ofte-re offentliggjøres etter en konkret vurdering avdokumentets art og innhold.

Departementet vil understreke at det vedtolkningen av offentlighetsloven på dette felt og-så må legges vekt på det reelle hensyn som det erbred enighet om i det politiske liv i Norge, atNorge skal drive en aktiv utenrikspolitikk, hvoriogså inngår et aktivt engasjement for fredsska-pende virksomhet, fremme av menneskerettig-heter osv. En slik utenrikspolitikk er bare mulighvis norsk utenriksforvaltning nyter bred tillitblant de stater og internasjonale organisasjonerNorge har relasjoner til. Offentliggjøring av kor-respondanse med fremmede staters representa-sjoner i strid med etablert praksis (dvs uten deressamtykke), vil svekke Norges omdømme og til-lit.

Dette standpunkt, at man ved tolkningen av«skadekriteriet» i offl. §6, første ledd nr. 1 skalse hen til etablert internasjonal praksis og betyd-ningen av at norsk utenriksforvaltning nyter in-ternasjonal tillit forsåvidt angår håndteringen avinformasjon, synes også være lagt til grunn i to


tidligere uttalelser fra Sivilombudsmannen av in-teresse for denne sak. Den første er inntatt iOmbudsmannens årsmelding for 1983(St.Forh.Dok. nr. 4 (1983-1984) s. 60. Den andresaken knytter seg direkte til den omtalte instruksfra 2. juli 1992 og behandles av Sivilombuds-mannen i uttalelse av 19. februar 1993.

Ombudsmannen spør videre om det foretasen «konkret vurdering av de enkelte dokumentdet er begjært innsyn i».

Offentlighetsloven pålegger forvaltningen åforeta en konkret vurdering av det enkelte doku-ment (evt. den enkelte opplysning i et doku-ment). Dette følger også av meroffentlighets-prinsippet i offl. §2, 3. ledd.

Det står likevel ikke i motsetning til dette atloven i enkelte sammenhenger gir anvisninger påkriterier som etter sin natur er av mer generellart. Begrepet «skade» er her et eksempel. For åkunne ta konkret stilling til om offentliggjøringville kunne skade forholdet til en fremmed maktvil man når en forespørsel om innsyn kommer tilDepartementet, måtte se hen til hvorvidt det erinternasjonal praksis å holde en type, en gruppedokumenter unna offentligheten. Dette gjelderforsåvidt uansett det konkrete innholdet i det en-kelte dokument.»

Klageren kom med følgende kommentarer til de-partementets svar:

«I sitt svarbrev skiller UD mellom inngåendenoter fra utenlandske ambassader og utgåendenoter fra norsk UD. Den første kategorien unntaskonsekvent innsyn. I den andre kategorien «føl-ges ikke praksis like entydig i den forstand atambassadens samtykke ikke alltid innhentes...»(side 2 UDs brev.) Betyr dette at UD i slike sakerforetar en vanlig paragraf 6.1 vurdering?

UD tillegger i sitt svar begrepet note storvekt. Jeg har ved flere anledninger telefoniskhenvendt meg til UD for å få en definisjon avhva en mener med en note. Dette har ikke lykkesmeg. I følge Aschehoug og Gyldendals StoreNorske Leksikon, 2. utgave fra 1989 er en note;skriftlig diplomatisk meddelelse fra en stat til enannen. I følge UDs eget brev tolker de notebeg-repet strengt. I følge den praksis jeg har avdekkethar UDs egne medarbeidere tolket dette megetvidt. (Jmfr. påtegningen på avslaget om innsynsom er utgangspunktet for denne saken.) Noenlegaldefinisjon av note er ikke gitt og det synesogså som om det er vanskelig for departementetå gi en slik. I tillegg bruker UD i sitt svarbrev og-så begrepet diplomatisk korrespondanse som ifølge siterte leksikon er definisjonen av en note.Skulle UD, mot formodning, få medhold i atnoter kan unntas i større grad enn det som frem-går av offentlighetslovens ordlyd, er det jo særligviktig at notebegrepet er klart definert og at dettolkes strengt. Det er vel også trolig at en rekkeland ikke deler opp denne type korrespondanse inoter og andre henvendelser, slik UD heller ikkegjør i praksis. Det viser jo den påtegning som erutgangspunkt for denne saken. UD påberoperseg Wien-konvensjonen om beskyttelse av diplo-matisk korrespondanse, men uten å gå nærmereinn på en definisjon av diplomatisk korrespon-danse eller hva det er i disse konvensjonene somgjør at UD kan unnlate å følge Offentlighets-loven. Et nærliggende spørsmål er: Mener depar-

tementet at Offentlighetsloven faktisk brytermed de forpliktelser som Norge har påtatt seg iWien-konvensjonen om diplomatisk samkvemog Wien-konvensjonen som konsulær korres-pondanse?

UD viser til at de har undersøkt internasjonalpraksis på området. Praksis er, i følge UD, at så-kalte diplomatisk korrespondanse unntas offent-lighet. Spørsmålet er imidlertid om norske myn-digheter uten motforestillinger kan eller bør leg-ge slik praksis til grunn. Dels er jo dette et spørs-mål om denne praksisen er beskyttelsesverdig ogdels er det et spørsmål om den er i overensstem-melse med norsk rett. Etter mitt skjønn må beggespørsmål besvares benektende. Det er viktig herå huske på at flere av de land UD her ønsker åsammenligne seg med ikke har noen offentlig-hetslov. I tillegg har jo UD i tidligere debatterom offentlighetsprinsippet slått fast at det ernorsk lov som gjelder for dokumenter som kom-mer til departementet. (Jmfr. uttalelser fra uten-riksminister Bjørn Tore Godal i forbindelse medEU-forhandlingene.)

I sitt svarbrev unnlater ikke UD å fremheveNorges aktive og forbilledlige utenrikspolitikk(UDs brev side 3), selv om det vel ligger noeutenfor tema denne gang. Men siden departe-mentet selv bringer det inn, la meg få lov til å be-merke følgende: Det nordiske forbilde i interna-sjonal sammenheng er jo blant annet vår åpen-hetstradisjon - som viser andre land hvordan etsamfunn kan fungere effektivt med en høy gradav åpenhet i sine politiske og forvaltningsmessi-ge beslutningsprosesser. Dette poenget er stress-et av UD en rekke ganger, jeg viser igjen til EU-debatten.

Det er ikke opplagt at en internasjonal taus-hetstradisjon bygget på bekvemmelighetshensynfor diplomater skal være nok til å oppfylle para-graf 6.1 ledds skadekrav. Mener UD at det fore-ligger en folkerettslig bindende taushetsplikt?Jeg kan ikke se annet enn at UD på dette punktetformulerer seg med hensikt uklart. Ekstern taus-hetsplikt kan hjemles i «traktat eller avtale,» menslikt foreligger bare på avgrensede områder. Me-ner med andre ord UD at internasjonal kutymeeller praksis er rettslig bindende i Norge? Kanjeg da få opplyst og presisert hvilken rettsligkonstruksjon denne taushetsplikten bygger påsom altså står over offentlighetsloven?

I sin tolkning av loven legger UD til grunn atdet konkrete skadekriteriet i offl. §6.1 ledd ikkestår i motsetning til at det anlegges «kriteriersom etter sin natur er av mer generell art.» I reneord betyr det at departementet mener at alt inn-syn som bryter med internasjonal praksis i segselv vil skade forholdet til andre land. «uansettdet konkrete innhold i det enkelte dokument.»(UDs brev side 3) Er en slik praksis forenlig medOffentlighetslovens ordlyd og ikke minst densformål? For det første §6.1 ledd gir jo uttrykke-lig anvisning på en konkret skadevurdering. Det-te faller vekk dersom UD innfører forhåndsbe-stemte og automatiske skadevurderinger som tilog med dreier seg om dokumentets art og ikkedets innhold.

For det andre er slike kriterier i strid medoffl. § 2,3 ledd (meroffentlighetsprinsippet.) Depolitiske myndigheter har særlig fremhevet detteprinsippet og understreket at det skal foretas enkonkret vurdering. For det tredje og dette synes åvære viktig å presisere i saker som har med UD å


gjøre: «Skade» i lovens forstand omfatter jo ikkeenhver bagatellmessig diplomatisk irritasjon.Forutsetningen bak loven er at det må være enviss risiko for skade, konkret vurdert i den enkel-te sak og at den må ha et omfang.

Jeg skulle også tro at mangfoldet i UDs ar-beid gjør at det er helt urimelig å operere med ettprinsipp i slike saker. På noen områder, for ek-sempel NATO-saker kan jeg se at det kan værenaturlig å operere med en viss grad av forutbe-stemt hemmelighold. På andre områder er detteannerledes. Gjennom EØS-samarbeidet griper jointernasjonalt samarbeid inn på en rekke rent in-nenrikspolitiske områder. Her kan et innsyn ibrevveksling mellom UD og ambassader væreviktig for den innenrikspolitiske debatten i Nor-ge. Ja, det kan til og med være avgjørende for åskaffe bakgrunnsinformasjon om beslutningersom er innenrikspolitisk viktige. Det samme kanogså sies om en rekke andre handelspolitiskespørsmål, for eksempel knyttet til WTO.»

Ved ny henvendelse herfra ble det stilt ytterlige-re spørsmål til departementet. Departementet ble fordet første bedt om å redegjøre nærmere for det skil-let som ble foretatt mellom diplomatiske «noter» og«annen form for kommunikasjon med utenlandskeambassader som brev, faks etc.». Det ble i dennesammenheng bedt om en forklaring på hva departe-mentet betegnet som «noter», og hvordan dette skil-let samsvarte med den påtegning som var på bestil-lingsdokumentet som var sendt til klager. For det an-net ble det spurt om departementet ved begjæringom innsyn foretok en konkret vurdering i den for-stand at man vurderte å innhente samtykke fra ved-kommende ambassade. For det tredje ble departe-mentet bedt om å opplyse hvorfor praksis ikke var li-ke entydig i de tilfellene departementet var avsender,og om det i disse tilfellene ble foretatt en mer kon-kret og individuell vurdering i forhold til skadevil-kåret i lovens §6 første ledd nr. 1. For det fjerde bledepartementet bedt om å utdype nærmere innholdetav den internasjonale praksis det var vist til som be-grunnelse for sin praksis. Fra brevet siteres:

«Mener departementet med dette at Norgesom stat er folkerettslig forpliktet til å hemmelig-holde «typiske diplomatiske noter» generelt,uansett område og nærmere innhold? Gjelderdette også selv om en anmodning om fortroligbehandling ikke fremgår av vedkommende do-kument? Er hjemmelen for en slik eventuell taus-hetsplikt Wien-konvensjonen om diplomatisksamkvem og Wien-konvensjonen om konsulærtsamkvem, samt folkerettslig kutyme? Dette bes iså fall nærmere begrunnet. Mener departementetat praksis i «enkelte andre land» som er under-søkt er avgjørende uansett om en ikke har en til-svarende bestemmelse som offentlighetsloven§ 6 første ledd nr. 1, hvor det gis anvisning på enkonkret skadevurdering? Har departementet un-dersøkt hvordan praksis er i Danmark og Sveri-ge?»

Departementet redegjorde etter dette nærmerefor sin praksis. Fra svarbrevet siteres:

«Notebegrepet er ikke klart definert i folke-retten, men noten har visse kjennetegn som nor-malt skiller den fra annen korrespondanse. Fordet første krever utferdigelse av note særlig kom-petanse. Slik kompetanse har utenriksministre,utenriksdepartementer, utenriksstasjoner og in-ternasjonale organisasjoner. For det andre harnoten normalt en særpreget utforming, som of-test med bl.a. høflig tiltale i innledningen og høf-lighetsfrase ved avslutningen.

I departementets retningslinjer for korre-spondanse - Håndbok, Korrespondanseregler forUtenriksdepartementet, 7. utgave (midlertidig)1988 - er det i et eget punkt, punkt 5, under ka-pittel III Utgående post tatt inn regler om korre-spondanse med fremmede misjoner og utenland-ske myndigheter.

Det fremgår at korrespondansen inndeles et-ter sin form i bestemte kategorier. Note - brev fradepartementet til en bestemt person, Minister-skriv - brev til en bestemt person fra utenriksmi-nisteren og ikke fra departementet, Verbalnote -brev fra departementet til en fremmed misjon ogikke til en bestemt person, Pro Memoria (PM) -skriftlig saksfremstilling som supplerer muntligutredning. I tillegg finnes det en rekke spesielleformer som f.eks. sirkulærnoter, anbefalings-brev, invitasjoner og svar på invitasjoner.

I forhold til denne oppdeling vil det derfor iførste rekke være verbalnotene - den mest vanli-ge noteform - som omfattes av den interne in-struks av 2. juli 1992 om unntak fra offentlighetfor noter. Det fremgår imidlertid av departemen-tets brev av 22. august 1996 at det etter departe-mentets undersøkelser er fast internasjonal prak-sis for å behandle korrespondanse fra fremmedeambassader til vedkommende utenriksdeparte-ment etter samme prinsipper. Såvidt departe-mentet kan se skilles det i denne praksis ikkeprinsipielt mellom de typiske diplomatiske noterog annen form for korrespondanse. Heller ikke iWien-konvensjonen om diplomatisk samkvem,som inneholder bestemmelser som beskytter endiplomatisk stasjons papirer, korrespondanse,dokumenter etc til enhver tid og hvor den ennmåtte befinne seg (se nedenfor), sondres det mel-lom noter og annen skriftlig kommunikasjon.

De «klassiske notene» representerer selvekjerneområdet i diplomatisk kommunikasjon, ogdet har derfor vært naturlig å legge denne forstå-else av instruksen av 1992 til grunn. En slik for-ståelse må presiseres i to retninger. For det førsteønsker departementet å understreke at instruksenikke gir anvisning på at dokumentet «automa-tisk» skal unntas offentlighet. Det fremgår av in-struksen selv at offentliggjøring kan skje etteravtale med vedkommende ambassade i det kon-krete tilfelle. For det annet innebærer denne for-ståelse at de samme prinsipper er veiledende forvurderingen av offentlighet også for andre for-mer for skriftlig kommunikasjon. I begge situa-sjoner foretas en konkret vurdering av hvorvidtoffentliggjøring «ville kunne skade --- forholdettil fremmed makt». Det er således ikke snakk omen prinsipiell forskjell mellom de to kategorier.Men siden noteformen i samkvemmet mellomstater har en særlig offisiell karakter, vil skade-virkningene ved offentliggjøring av noter utensamtykke normalt være større enn ved offentlig-gjøring av andre former for skriftlig kommunika-sjon fra en ambassade.»


Til spørsmålet om hvorledes skillet mellom noterog annen korrespondanse samsvarte med den påteg-ning som var gitt på klagers bestillingsdokument, ut-talte departementet:

«I departementets brev av 22. august 1996 ladepartementet vekt på å redegjøre for de generel-le og prinsipielle spørsmål som klagen fra ---reiste. Det bes nå om en redegjørelse for hvordandette skille mellom noter og annen korrespon-danse samsvarer med ovennevnte påtegning. Detfølger av det som er sagt ovenfor at den begrun-nelse for avslaget som påtegningen gir uttrykkfor er for generell, og at den heller ikke er i sam-svar med departementets praksis, noe som ogsåfremkommer av departementets brev av 22. au-gust 1996.»

Til spørsmålet om når en i praksis vurderer å inn-hente samtykke fra vedkommende ambassade, frem-holdt departementet:

«I mange tilfelle vil det av innholdet i korre-spondansen kunne vurderes hvilken holdningvedkommende ambassade vil ha til offentliggjø-ring av dokumentet. I de tilfelle hvor departe-mentet er i tvil om ambassadens holdning, blirspørsmålet forelagt denne.»

Når det gjaldt spørsmålet om hva som var årsa-ken til at en annen praksis ble fulgt i de tilfellene de-partementet var avsender, uttalte departementet:

«Departementet har oppfattet den internasjo-nale praksis slik at den vektlegger avsenders synpå hvordan et dokument skal behandles. Dettemoment tillegges derfor vekt ved den konkreteog individuelle vurderingen av skadekriteriet. Utfra en tolkning av skadekriteriet i offentlighetslo-ven §6, 1. ledd nr. 1 vil derfor som et utgangs-punkt løsningene kunne bli forskjellige ettersomdepartementet er avsender eller mottager, fordidet i internasjonal praksis gjøres et slikt skille.»

Anmodingen om en nærmere redegjørelse forden internasjonale praksis, herunder om det forelå enfolkerettslig bindende taushetsplikt, ble besvart slik:

«Som det fremgår av drøftelsen ovenfor harspørsmålet om offentlighet av diplomatisk kor-respondanse en side mot folkeretten og interna-sjonal praksis og kutyme. Det springende punktved tolkningen av offentlighetsloven §6, 1. leddnr. 1 er hvorvidt en offentliggjøring - uten sam-tykke - «ville kunne skade... forholdet til frem-med makt.» Det avgjørende for om innsyn kangis eller ikke vil være hvilken skadevirkning enoffentliggjøring vil kunne ha, og ikke hvorvidtskaden kan tilskrives brudd på rettslige forplik-telser eller brudd å internasjonal kutyme ellerpraksis. En sondring mellom folkerett og inter-nasjonal praksis og kutyme er derfor ikke avgjø-rende i forhold til denne bestemmelsen i offent-lighetsloven.

Når spørsmålet om folkerettslige forpliktel-ser til hemmelighold av diplomatiske noter rei-ses, vil departementet for det første vise til at detpå enkelte områder (f.eks. graderte NATO-doku-

menter) foreligger eksplisitte traktatforpliktelserom hemmelighold. Hvorvidt den internasjonalepraksis vedrørende håndteringen av diplomatiskkorrespondanse som ikke omfattes av slike sær-skilte traktatforpliktelser er av folkerettslig ka-rakter eller bare basert på politisk praksis kanvære usikkert. En har etter visse kontakter somer gjort i sakens anledning imidlertid grunn til åtro at statene ikke oppfatter denne sondringensom relevant.

Av rettslig interesse er de prinsipper som lig-ger til grunn i Wien-konvensjonen om diploma-tisk samkvem om bl.a. kommunikasjonsfrihet,ukrenkelig korrespondanse og beskyttelse avdiplomatiske dokumenter. Selv om spørsmåletom offentliggjøring av diplomatisk korrespon-danse ikke er direkte regulert i konvensjonen, vildisse prinsipper også være av betydning for vur-deringen av om en stat ensidig kan offentliggjøredokumenter fra en fremmed ambassade. Disseprinsipper er bl.a. basert på en langvarig praksismellom statene og en klar forutsetning om kon-fidensialitet. Et annet rettslig grunnlag kan værefolkerettslig sedvane. Det fremgår direkte av for-talen til ovennevnte konvensjon at sedvaneretts-regler fortsatt skal avgjøre spørsmål som ikke erregulert i konvensjonen. Folkerettslig sedvaneforeligger hvis den internasjonale praksis kan si-es å ha vært fast over noen tid og er blitt utøvd avstatene med rettsoverbevisning, eller ihvertfallikke kun på grunnlag av hensiktsmessighetsbe-traktninger. Det er ofte vanskelig klart å fastslåom det foreligger en rettslig sedvane, som hargrenser mot internasjonal kutyme og de rettsliguforpliktende høflighetsregler m.v. som kallescomitas gentium.»

Som ledd i behandlingen av forespørselen herfrainnhentet Utenriksdepartementet en redegjørelse fraambassadene i København og Stockholm om praksispå området i disse landene. Om forholdet til praksis iandre land uttalte departementet:

«Det avgjørende for om et dokument fra enambassade skal offentliggjøres eller ikke, må et-ter departementets syn være den konkrete skade-vurdering i forhold til vedkommende stat, ogikke hvorvidt denne stat har tilsvarende offent-lighetsbestemmelser som Norge.»

På bakgrunn av klagers kommentarer, fremholdtdepartementet avslutningsvis:

«Det fremgår av departementets redegjørelseat begjæring om innsyn vurderes konkret, men atdet ved vurderingen av skadekriteriet etteroffentlighetslovens §6 første ledd nr. 1 må leg-ges vekt på avsenders oppfatning om hvordandokumentet skal behandles i henhold til traktat-forpliktelser, sedvane, internasjonal kutyme ogpraksis. Det unntas ikke dokumenter fra innsynav hensyn til opinionen innenlands eller av andreinnenrikspolitiske årsaker.

I de senere år har det vært en utvikling i ret-ning av at norsk lovgivning i større grad enn tid-ligere påvirkes av internasjonalt samarbeid somf.eks. EØS-samarbeidet. I en del tilfeller vilkommunikasjon med fremmede stater ikke væreknyttet til den klassiske utenriksforvaltning, menvære del av norsk regelforberedelse. Ikke minst


på dette området vil departementet derfor søke åpraktisere meroffentlighet i størst mulig grad.»

Klageren kom med følgende sluttbemerkninger:

«På side 3 i UDs brev fremgår det at departe-mentet i mange tilfelle avslår innsynsbegjærin-ger uten å legge saken frem for den berørte am-bassaden. Bare der UD «er i tvil om ambassa-dens holdning», blir saken fremlagt. Dette over-later i realiteten spørsmålet til UDs eget skjønn.Dersom man ønsker å avslå en begjæring medeksplisitt henvisning til avsenders ønske omhemmelighold, må det etter min mening krevesat saken i et hvert tilfelle fremlegges for ambas-saden. Dette må regnes som et prosessuelt krav ihenhold til §6, nr. 1, og forespørselen bør skjepå en slik måte at det i ettertid kan dokumenteresat man har spurt, og hvilket svar man har fått. Enslik forespørsel om mulig åpenhet bør inneholdeen henvisning til norsk offentlighetslov, og enkort forklaring av de hensyn som eventuelt tilsieråpenhet i den konkrete saken.

UDs brev kan tolkes slik at enhver anmodingom taushet fra dokumentets avsender automatiskvil føre til at saken unntas offentlighet. Etter of-fentlighetsloven er det imidlertid et krav om atmulig skade på forholdet utad veies opp mot be-hovet for åpenhet i den konkrete saken. Det ermed andre ord plikt til å foreta en interesseavvei-ning. Denne plikten kan sies å følge direkte avskadekriteriet i §6, nr. 1, men den fremgår uan-sett av plikten til å vurdere meroffentlighet i offl.§ 2, 3. ledd.

På s. 4 i brevet henviser UD til Wienkon-vensjonen om diplomatisk samkvem av18.04.1961 (jf. også Wienkonvensjonen omkonsulært samkvem av 24.04.1963). Departe-mentet innrømmer at denne traktaten ikke direk-te regulerer spørsmålet om offentliggjøring, menmener likevel at prinsippet om beskyttelse avdiplomatisk korrespondanse er «av betydning»for spørsmålet om offentliggjøring. Dette kanikke være riktig. Bestemmelsene om beskyttelseav diplomatisk korrespondanse i traktatens artik-kel 27 har til hensikt å beskytte en ambassadeskommunikasjon med egen stat (typisk kurer-post). Noe ganske annet er ambassadens brev-veksling med vertslandet. Det kan utfra Wien-konvensjonen ikke utledes noen regel eller noe«prinsipp» om at norske myndigheter er forplik-tet til å hemmeligholde innkommende noter.

Ved behandling av en innsynsbegjæring iforhold til §6, nr. 1, er det klart at loven i ut-gangspunktet forutsetter en konkret og individu-ell vurdering. Det er - i forvaltningsmessig ter-minologi - en «plikt til å skjønne». Dette skjønn-et kan videre deles inn i skadevurdering, ensannsynlighetsvurdering, og en interesseavvei-ning. En forespørsel til ambassaden om muligåpenhet vil bidra til å gi et grunnlag for slike vur-deringer, men kan ikke i seg selv erstatte pliktentil å skjønne. Videre kan en intern taushetsin-struks av den typen det her er tale om (UDs de-partementssirkulære nr. 18/62) i seg selv føre tilat skjønnet automatiseres i en grad som det prin-sipielt ikke er adgang til etter offl. §6, nr. 1 og§ 2, 3. ledd.

Et hovedproblem i saken er at UDs interneretningslinjer for avslag knytter seg til dokumen-tets form - noter - og ikke til dets innhold. Rik-

tignok tar offl. §6, nr. 1 utgangspunkt i at det erdokumenter som sådan som kan unntas, men detprimære ved skjønnsvurderingen er likevel deopplysninger som dokumentet inneholdt. Der-som opplysningene i en diplomatisk note i segselv ikke er sensitive, må departementet utframeroffentlighetsprinsippet ha en plikt til å søke åoffentliggjøre disse opplysningene i en eller an-nen form. Det kan skje på flere måter, for eksem-pel ved muntlig redegjørelse, eller ved å offent-liggjøre interne dokumenter der hovedinnholdet ibrevvekslingen er gjengitt.

På side 5 i svarbrevet unnlater departementetå ta stilling til kjernen i mitt argument. En ting erå si at innenrikspolitiske forhold ikke kan være ethensyn som legitimerer hemmelighold. Det erkorrekt - og viktig. Poenget er imidlertid detmotsatte. Innenrikspolitiske forhold kan, og bør,være et hensyn som tilsier økt åpenhet. Dersomen sak er innenrikspolitisk sensitiv, er dette i segselv et argument for så stor åpenhet som mulig.Dette gjelder ikke bare regelforberedelse underEØS-avtalen, men alle slags saker der internasjo-naliseringen har ført til at åpne nasjonale politis-ke prosesser erstattes av lukkete utenrikspolitis-ke forhandlinger.

På en rekke punkter må UDs svarbrev tolkesslik at departementet mer eller mindre klart gjørinnrømmelser, jeg ber om at ombudsmannengjennomgår disse punktene, og eksplisitt sier segenig i dem --- .»

I mitt avsluttende brev til Utenriksdepartementetuttalte jeg:

«1. Generelt om tolkingen av offentlighetsloven §6første ledd nr. 1

Adgangen til å unnta korrespondanse mellom norskforvaltningsorgan og utenlandske ambassader fraoffentlighet er nærmere regulert i offentlighetsloven§ 6 første ledd nr. 1. Bestemmelsen lyder slik:

«Følgende dokumenter kan unntas fra offent-lighet: 1) Dokument som inneholder opplysnin-ger som om de ble kjent, ville kunne skade riketssikkerhet, landets forsvar eller forholdet til frem-mede makter eller internasjonale organisasjo-ner.»

Offentlighetsloven inneholder ingen generell re-servasjon i forhold til folkerettslige regler. Dersomlovens enkelte bestemmelser ikke gir grunnlag for ågjøre unntak i forhold til folkerettslige regler, kansåledes ikke slike regler i seg selv få betydning foroffentlighetsspørsmålet.

Frem til 1982 hadde unntaksbestemmelsen i §6første ledd nr. 1 en noe mer omfattende ordlyd. Dethet at dokumenter som inneholdt opplysning om«noe som er av betydning for» rikets sikkerhet, for-holdet til fremmede makter m.v. var unntatt offent-lighet. Ved lov 11. juni 1982 nr. 47 ble ordlydenstrammet inn slik at bare dokumenter som innehol-der opplysninger som om de ble kjent, «ville kunneskade» rikets sikkerhet, forholdet til fremmede mak-ter m.v. er unntatt offentlighet, jf. Ot.prp. nr. 4


(1981-82) og Innst. O. nr. 40 (1981-82). I lovpropo-sisjonen (Ot.prp. nr. 4 (1981-82) s. 26 og 27) ble detpresisert at ordlyden gikk lenger enn det som var til-siktet, og at hensikten med bestemmelsen hele tidenhadde vært å innfortolke et skadekriterium. Det fore-slåtte skadekriteriet ble antatt å dekke de praktiskebehov for beskyttelse som forelå. Dette gav Storting-et sin tilslutning til. I justiskomiteens innstilling(Innst. O. nr. 40 (1981-82) s. 5) ble det fremholdt aten «forstår og aksepterer de hensyn som taler forikke-offentlighet av dokumenter som kan skade lan-dets sikkerhet, forsvarsevne eller Norges forhold tilfremmede makter». Komiteen bemerket for øvrig atdet syntes mindre tungtveiende å likestille disse hen-synene med hensynet til internasjonale organisasjon-er, men fant det vanskelig å avgrense i lovtekstenhvilke internasjonale organisasjoner det ville værepraktisk behov for å skjerme mot innsyn. Komiteenviste imidlertid til den generelle oppfordringen for-valtningen hadde til å praktisere meroffentlighet.

I forbindelse med lovendringene i offentlighets-loven som ble vedtatt ved lov av 22. januar 1993 nr.26, ble det fremmet forslag fra Norsk Presseforbundom en vesentlig innstramming i lovens §6 førsteledd nr. 1. Etter forslaget var det bare dokumentersom inneholdt opplysninger som om de ble kjent,«vil skade [rikets sikkerhet, landets forsvar eller] på-gående forhandlinger med fremmede makter.» Sombegrunnelse for forslaget viste Norsk Presseforbundtil at dagens unntakshjemmel var altfor vid og at er-faringene fra journalister som søkte innsyn på detteområdet tydet på en meget streng praksis. Etterpresseforbundets oppfatning ble ordlyden «forholdettil fremmede makter og internasjonale organisasjo-ner» praktisert som en altomfattende «sekkepost»som gjorde det mulig å unnta de fleste dokumentersom gjaldt Norges internasjonale forhold.

Justisdepartementet fant ikke å kunne gå inn foren slik endring i bestemmelsen, og viste til at en an-tok en slik innskrenkning av unntaksbestemmelsen i§ 6 første ledd nr. 1 ville være uheldig av hensyn tilforholdet til fremmede makter og organisasjoner.Justisdepartementet sluttet seg her til de betenkelig-heter Utenriksdepartementet hadde gitt uttrykk forunder høringsbehandlingen. Fra Utenriksdeparte-mentets høringsuttalelse siteres:

«Det vil etter vårt syn kunne virke uheldiginn på norske myndigheters forhold til fremmedestater og til internasjonale organisasjoner dersomkravene for å unnta et dokument fra offentlighetblir gjort så strenge som foreslått av Pressefor-bundet. Det er et klart behov for å kunne unntafra innsyn dokumenter hvor det ikke nødvendig-vis er på det rene at det «vil skade» forholdet tilfremmede stater eller visse organisasjoner, menogså hvor muligheten for at slik skade kan inntreer til stede. Konsekvensen av Presseforbundetsforslag vil lett kunne bli at norske myndighetersmulighet for å kunne innhente informasjon frafremmede stater og organisasjoner vil bli sterkt

redusert dersom det skulle oppstå tvil om vår ad-gang til å holde slik informasjon unntatt fra of-fentlighet. Forslaget vil også kunne skape pro-blemer i forhold til de internasjonale organisa-sjoner som har regler om unntak fra offentlighetfor visse typer dokumenter.»

Flertallet i justiskomitéen sluttet seg til disse inn-vendingene mot lovforslaget fra Justisdepartementetog Utenriksdepartementet, jf. Innst. O. nr. 37 (1992-93) s. 3-4. Komitéflertallet fremholdt følgende:

«--- Fleirtalet ser dei behov denne lovend-ringen er meint å dekkja. Det kan etter fleirtaletsitt syn vanskeleggjera Noreg sitt tilhøve tilframande statar og internasjonale organisasjonardersom ein fjernar høve til å unnta eit dokumentfrå offentleg innsyn, og som Utenriksdeparte-mentet gjev utrykk for i sitt svar på høringsbre-vet, kan konsekvensane av framlegget lett bli atstyresmaktene i Noreg får vanskar med å innhen-ta informasjon frå framande statar og internasjo-nale organisasjonar.»

Endringsforslaget ble forkastet med 72 mot 15stemmer, jf. Ot.forh. (1992-93) s. 323.

Et likelydende forslag har for øvrig på nytt blittfremmet av stortingsrepresentantene Anne EngerLahnstein, Jorunn Ringstad og Ragnhild QuesethHaarstad (Dokument nr. 8: 26). Forslaget ble be-handlet av justiskomitéen i Innst. O. nr. 49 (1995-96), og er vedtatt oversendt Regjeringen til utred-ning og uttalelse, med anmodning om å vurdere ogsåalternative forslag, i forbindelse med arbeidet medstortingsmeldingen om praktiseringen av offentlig-hetsprinsippet. På s. 2 i Innst. O. nr. 49 uttalte for øv-rig flertallet i komitéen følgende om praktiseringenav lovens §6 første ledd nr. 1:

«I Innst. O. nr. 37 for 1992-93 slutter komi-teens flertall seg til Justisdepartementets beten-keligheter med hensyn til nevnte forslag. Flertal-let vil dog understreke at regelen om meroffent-lighet må praktiseres i størst mulig grad. Flertal-let kan ikke akseptere at unntakhjemlene benyt-tes uten tungtveiende grunner.»

Gjennomgangen av forarbeidene til bestemmel-sen viser at det har vært uenighet om utformingen ogrekkevidden av unntaksbestemmelsen, men at fler-tallet på Stortinget iallfall frem til nå ikke har funnettilstrekkelig grunn til å gjøre unntaksbestemmelsenmer restriktiv slik det har vært foreslått fra presse-hold og flere politiske partier.

Bestemmelsen oppstiller tre hovedvilkår. For detførste kreves det at opplysningene i dokumentet ikkeallerede er kjent, f.eks. i vedkommende fremmedestat. At opplysningene må anses som offentlig kjentkan ha sin bakgrunn i at et offentlig organ i vedkom-mende stat eller en internasjonal organisasjon harfrigitt opplysningene, eller at de er offentlig tilgjen-gelige etter vedkommende stats offentlighetslovgiv-


ning m.v. Etter omstendighetene kan også lekkasjerav de aktuelle opplysningene, slik at de allerede erkjent f.eks. gjennom presseomtale, medfører atoffentlighetsloven §6 første ledd nr. 1 ikke kan gihjemmel for unntak fra offentlighet. God forvalt-ningsskikk tilsier at det blir klargjort om opplysning-ene er offentlige i vedkommende stat eller interna-sjonale organisasjon ved å innhente uttalelse fra ved-kommende fremmede ambassade eller internasjona-le organisasjon, slik at innsynsspørsmålet blir for-svarlig opplyst. Jeg kommer tilbake til dette neden-for under pkt. 2. For det annet kreves det at en of-fentliggjøring av opplysningene i vedkommende do-kument vil kunne ha skadevirkninger, jf. lovensvilkår «ville kunne skade ---». For det tredje måskadevirkningene gjelde Norges sikkerhet og for-svar, eller Norges forhold til fremmede stater ellerinternasjonale organisasjoner.

I vilkåret om «skade» i lovbestemmelsen liggeret krav om at skaden må ha et visst omfang og detmå foreligge en viss sannsynlighet for at skaden vilinntre. Formuleringen «ville kunne skade», stiller et-ter sin ordlyd ikke særlig strenge krav. Det er ikkeoppstilt noe krav om vesentlig skade, eller at risiko-en for skade skal være nærliggende eller overveien-de sannsynlig. Etter ordlyden er det tilstrekkelig atdet foreligger en mulighet for at skade kan inntref.eks. i forhold til fremmede stater. Forarbeidene girogså støtte for dette, men gir for øvrig liten konkretveiledning når det gjelder det nærmere innholdet avskadekravet. Både ordlyden og forarbeidene gir såle-des klare holdepunkter for at det iallfall ikke krevesat det er på det rene at en offentliggjøring vil skadeforholdet til fremmede stater. Ordlyden i §6 førsteledd nr. 1 stiller heller ikke noe krav om at det måvære en direkte sammenheng mellom dokumentetog faren for skade. Etter gjeldende rett er det antattat det er adgang til å unnta dokumenter fra offentlig-het også dersom det anses nødvendig for å sikreNorges generelle tillitsforhold til fremmede stater el-ler internasjonale organisasjoner. I en sak som gjaldtanmodning om innsyn i et referat fra et nordisk hel-sedirektørmøte fant således ombudsmannen ikkegrunn til å kritisere at forvaltningen hadde avslåttinnsynskravet med hjemmel i §6 første ledd nr. 1, jf.ombudsmannens årsmelding 1983 s. 60. Ombuds-mannen viste til at protokollen gav et klart inntrykkav at konsultasjonene på slike møter var basert påsamarbeid og gjensidig tillit. En offentliggjøring avreferatet ville derfor «kunne skade den tillit og føl-gelig Norges forhold til de øvrige nordiske land».Det kan for øvrig også vises til ombudsmannens års-melding 1995 s. 84 der det ble godtatt at innsyn i etdokument ble nektet etter en konkret vurdering, selvom forhandlingene var avsluttet fordi det kunne«skade Norges forhold til EU, og herunder vanske-liggjøre fremtidige forhandlinger».

På den annen side er det klart at ikke enhver mu-lighet for skade for forholdet til fremmede makter

kan være tilstrekkelig. Formålet bak offentlighets-prinsippet og reelle hensyn tilsier at det må stillesvisse krav til omfanget og sannsynligheten for ska-de, jf. Frihagen: Offentlighetsloven II (1994) s. 115som antar at det «i alle fall må kreves et visst mini-mum av mulighet for en reell og noenlunde håndfastskade» og at det «må være skade av en viss betyd-ning». Selv om det oppstilles visse minimumskrav,gir skadekriteriet i bestemmelsen anvisning på ettemmelig generelt vurderingstema som vil væregjenstand for en nærmere skjønnsmessig helthets-vurdering fra forvaltningens side. Ved den skjønns-messige vurderingen av om det foreligger en rele-vant og tilstrekkelig skademulighet, bør det også tashensyn til om det foreligger særlige forhold som ta-ler for offentlighet. Dette hensynet kommer for øvrigogså inn ved vurderingen av spørsmålet om mer-offentlighet etter offentlighetsloven §2 tredje ledd,jf. nedenfor.

De nærmere grensene for bestemmelsen er medandre ord uklare. Vi står overfor en rettslig standardog skiftende samfunnsforhold, behov og hensyn vil ien viss utstrekning kunne virke bestemmende påtolkingen av bestemmelsen. På bakgrunn av det til-tagende samkvem mellom stater og den økte betyd-ning av utenlandsk påvirkning på norsk lovgiving,forvaltning og rettspleie, kan unntaket i §6 nr. 1 fåen dramatisk - og uønsket - betydning for mulighe-ten for norsk offentlighet til å få informasjon om for-hold av betydning for norsk regelgiving og vedtaks-praksis.

Ved tolkingen og anvendelsen av offentlighets-loven §6 første ledd nr. 1 er det derfor grunn til åunderstreke at bestemmelsen bare gir forvaltningenen adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet, ogingen taushetsplikt. Bestemmelsen må suppleresmed plikten til å vurdere meroffentlighet som erfastslått i offentlighetsloven §2 tredje ledd. Pliktentil å vurdere meroffentlighet kan medføre at det børpraktiseres delvis meroffentlighet, slik at bare de de-lene av dokumentet som gjelder opplysninger somvil kunne skade vårt forhold til fremmede stater unn-tas. Jeg viser i denne forbindelse også til den tidlig-ere nevnte uttalelsen fra flertallet i justiskomiteen iInnst. O. nr. 49 (1995-96) s. 2 der det ble understre-ket at regelen om meroffentlighet «må praktiseres istørst mulig grad» og at en ikke kunne akseptere atunntakshjemlene benyttes «uten tungtveiendegrunner». Plikten til å vurdere meroffentlighet, sam-menholdt med kravet til å sørge for at saken er for-svarlig opplyst før innsynsavgjørelsen treffes, kanogså medføre at vedkommende forvaltningsorganmå foreta en nærmere avklaring av innsynsspørsmå-let overfor avsender før begjæringen eventuelt av-slås. Jeg kommer tilbake til dette spørsmålet underpkt. 2 nedenfor.

Ved tolkingen og anvendelsen av offentlighets-lovens bestemmelser er det videre viktig å understre-ke at loven som utgangspunkt bygger på en forutset-


ning om at det skal foretas en konkret og individuellprøving og vurdering i hvert enkelt tilfelle. Dette kansies å følge både av lovens hovedregel om offentlig-het i §2 og §6 første ledd nr. 1 som gir adgang til åunnta dokumenter dersom lovens skadekriterium eroppfylt. Videre følger det av plikten til å vurderemeroffentlighet i lovens §2 tredje ledd. At det skalforetas en individuell vurdering i det enkelte tilfelleter også lagt til grunn i Forvaltningskomitéens inn-stilling (1958) s. 438-439, og er senere gjentatt flereganger i forbindelse med lovrevisjoner. Hva somnærmere ligger i kravet til individuell og konkretvurdering, vil for øvrig kunne variere etter forholde-ne. Det kan være hensiktsmessig å utarbeide interneretningslinjer eller instrukser for tolkingen og/ellerskjønnsutøvelsen i forhold til ulike dokumentgrupp-er, f.eks. på utenriksforvaltningens område når detgjelder behandlingen av dokumenter underlagt fol-kerettslig taushetsplikt med hjemmel i traktat og fordokumenter som etter fast internasjonal praksis ikkeutleveres uten avsenderstatens samtykke. Foreliggerdet en klar folkerettslig plikt til å hemmeligholde do-kumentet, vil forholdet normalt uten videre falle innunder §6 første ledd nr. 1 og det blir da lite rom foren nærmere konkret, individuell vurdering for ved-kommende forvaltningsorgan. I slike tilfelle vil detnemlig være nærliggende å anta at Norges forhold tilden fremmede stat vil bli skadelidende. Videre måoffentlighetsloven i slike tilfelle tolkes i samsvarmed det alminnelige presumsjonsprinsipp som gjel-der i norsk rett, dvs. at norsk rett forutsettes å være isamsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. Enforutsetning for en slik mer «automatisk» anvendel-se av unntaksbestemmelsen i §6 første ledd nr. 1overfor bestemte typer av dokumenter er imidlertidat det foreligger en tilstrekkelig klar folkerettsligforpliktelse til å hemmeligholde dokumentet pågrunnlag av traktat, eller at dette følger av en klar ogentydig internasjonal praksis.

Det er i denne forbindelse viktig å understreke atskadevurderingen i §6 nr. 1 kan påvirkes av en for-ståelse i utlandet for den betydning åpenhet i forvalt-ningen tillegges i Norge. I forbindelse med vurder-ingen av innsynsspørsmålet etter §6 første ledd nr. 1kan det derfor, når forholdet tas opp med utenland-ske myndigheter, etter omstendighetene være på sinplass og grunn til fra norsk hold å klargjøre og un-derstreke betydningen av det offentlighetsprinsippsom er knesatt i vår offentlighetslov og verdien avåpenhet i norsk forvaltning. Dette vil være best isamsvar med god forvaltningsskikk og offentlighets-lovens intensjoner. Er det kjent at vedkommendestats praktisering av offentlighet er i strid med dennorske holdning, vil det kunne være nødvendig atdet tas et generelt initiativ for å markere norskemyndigheters syn på en aktiv og klar måte.

2. Nærmere om Utenriksdepartementets prakti-sering av innsyn i korrespondanse med uten-landske ambassader

I Utenriksdepartementets interne instruks «Note-veksling og forholdet til fremmede makter» (de-partementssirkulære nr. 18/92) heter det bl.a. følgen-de:

«I henhold til fast internasjonal praksis er detikke vanlig å offentliggjøre noter som utvekslesmellom et lands utenriksministerium og fremme-de lands ambassader. Denne praksis skal ogsåfølges fra norsk side. Noter til og fra ambassade-ne skal således være unntatt fra offentlighet selvom dette ikke skal påføres notene. Unntak fradenne regel er tilfeller hvor det avtales med enambassade i en spesiell sak at kopi av en notekan utleveres.»

Ifølge departementets opplysninger følges enkonsekvent praksis i samsvar med instruksen når detgjelder begjæringer om innsyn i noter fra utenland-ske ambassader til departementet. Departementet harimidlertid opplyst at det likevel foretas en konkretvurdering «i den forstand at man vurderer å innhentesamtykke fra vedkommende ambassade til offentlig-gjøring» i tvilstilfelle. Dersom departementet er av-sender, følges praksis etter det opplyste ikke likekonsekvent i den forstand at det gis innsyn selv omambassadens samtykke ikke er innhentet. Bakgrunn-en for dette skillet er at det i internasjonal praksislegges vesentlig vekt på avsendserstatens syn påhvordan et dokument skal behandles.

Departementets instruks omhandler bare såkalte«noter» som utveksles med fremmede staters ambas-sader, og ikke annen korrespondanse. Slik jeg harforstått det, er notebegrepet knyttet til en særlig formfor korrespondanse mellom stater av offisiell karak-ter, og ikke til dokumentets materielle innhold. Påbakgrunn av det som er fremkommet gjennom mineundersøkelser av departementets praksis, må detimidlertid legges til grunn at tilsvarende praksis i detvesentligste også følges når det gjelder annen kor-respondanse med utenlandske ambassader. Ifølge deopplysninger departementet har innhentet er det fastinternasjonal praksis for å behandle korrespondansefra fremmede ambassader etter de samme prinsipper.At også annen korrespondanse med fremmede am-bassader behandles på tilsvarende måte i forhold tiloffentlighetsloven, synes også å fremgå klart av på-tegningen på klagers bestillingsdokument som varutgangspunktet for de undersøkelsene av departe-mentets praksis som er foretatt i denne saken.

Ut fra det som er kommet frem i saken, leggerjeg til grunn at den praksis departementet følgerbygger på fast internasjonal praksis (sedvanemessi-ge restriksjoner), men at det ikke foreligger noenklar traktatmessig eller annen folkerettslig bindendetaushetsforpliktelse. Jeg er imidlertid i utgangs-punktet enig med departementet i at dette ikke nød-vendigvis er avgjørende for vurderingen av skade-


kriteriet i offentlighetsloven §6 første ledd nr. 1. Detavgjørende ved innsynsvurderingen vil uansett værehvilke skadevirkning en offentliggjøring vil kunnefå. En offentliggjøring i strid med fast internasjonalpraksis, f.eks. uten å forelegge spørsmålet for avsen-derstaten eller i strid med avsenderstatens vilje, vil«kunne skade --- forholdet til fremmede makter», jf.det jeg har uttalt under pkt. 1 om skadekriteriet i §6første ledd nr. 1. På den annen side finner jeg grunntil å påpeke at sondringen mellom folkerettslig bin-dende taushetspliktbestemmelser og internasjonalpraksis som ikke er formelt rettslig bindende, kan habetydning som moment ved vurderingen av merof-fentlighet.

Selv om departementets praksis bygger på fastinternasjonal praksis, kan jeg ikke se at det er hold-bart å tolke offentlighetsloven §6 første ledd nr. 1slik departementets påtegning på bestillingsdoku-mentet gir uttrykk for. Som tidligere nevnt, ble dether vist til at «(A)v prinsipp avslås alltid utleveringav korrespondanse med herværende ambassader».Dette kan vanskelig forstås annerledes enn at det ipraksis blir nektet innsyn i slik korrespondanse auto-matiskog uten noen nærmere konkret vurdering. Påsamme måte som i departementets interne instruks,er det heller ikke her gjort noe skille mellom korres-pondanse som departementet mottar og korrespon-danse departementet selv sender. Et slikt helt auto-matisk hemmelighold vil være i strid med offentlig-hetslovens formål og den plikt som foreligger til åvurdere meroffentlighet, jf. det jeg har fremholdt omdette under pkt. 1 foran. Også de opplysninger de-partementet har innhentet om dansk og svensk prak-sis tyder på at det foretas en nærmere vurdering, ogat det ved begjæringer om innsyn i korrespondansefra fremmede ambassader i tvilstilfelle rettes en fo-respørsel til vedkommende ambassade.

På bakgrunn av de redegjørelser departementethar gitt om tolkingen og anvendelsen av §6 førsteledd nr. 1, legger jeg til grunn at det også er departe-mentets oppfatning, iallfall nå, at påtegningen på be-stillingsdokumentet var for generell. Departementethar også opplyst at påtegningen var i strid med de-partementets praksis. Så vidt jeg forstår, sikter de-partementet her til at en vurderer innsynsspørsmåletnoe friere når det er begjært innsyn i korrespondansehvor departementet er avsender, og at departementetforetar en konkret vurdering av om det skal innhen-tes samtykke i de tilfellene det er begjært innsyn ikorrespondanse fra fremmede ambassader. Jeg harikke funnet grunn til å undersøke dette nærmere,men det bemerkes at den generelle avslagsbegrunn-elsen som ble brukt ifølge opplysninger fra klager,også er brukt i en rekke andre tilfelle. Departementethar heller ikke tilbakevist at dette er tilfellet.

Uansett hvordan praksis tidligere har vært, legg-er jeg til grunn at departementet iallfall for fremtidenvil foreta en konkret og nyansert vurdering i samsvarmed det som er uttalt i svarbrevene hit. Det sentrale

spørsmålet blir etter dette hvilke konkrete krav sommå stilles til departementets behandling av slike inn-synskrav.

Departementet har opplyst at en for å kunne takonkret stilling til om en offentliggjøring vil kunneskade forholdet til en fremmed makt, må se hen tilhvorvidt det er internasjonal praksis for å holde entype eller grupper dokumenter unntatt offentlighet,og at dette gjelder uansett det konkrete innhold i detenkelte dokument.

Jeg har i utgangspunktet ingen innvendinger motdette, men som fremholdt under pkt. 1, kan det værehensiktsmessig å gi interne retningslinjer/instrukserom behandlingen av slike dokumenter i forhold tiloffentlighetsloven. Slike dokumenter vil på grunn avsin art normalt falle inn under det generelle skade-kriteriet i loven fordi det etter internasjonal praksiser forutsatt fortrolighet. Det er imidlertid grunn til åunderstreke at vurderingen av innsynsspørsmålet et-ter §6 første ledd nr. 1 ikke er avsluttet med dette.Dette har særlig sammenheng med to forhold. Fordet første er det et vilkår for å unnta dokumentet et-ter §6 første ledd nr. 1 at opplysningene ikke allere-de på forhånd er offentlig kjent eller allment tilgjen-gelig, jf. det jeg har fremholdt om dette under pkt. 1foran. Etter omstendighetene kan det medføre at de-partementet i samsvar med god forvaltningsskikkplikter å undersøke med vedkommende ambassadeom opplysningene er offentlig kjent eller allment til-gjengelig i vedkommende stat, f.eks. dersom dette erpåberopt av den som har begjært innsyn eller depar-tementet av andre grunner har opplysninger ellermistanke om at dette kan være tilfelle. Her kan ka-rakteren av opplysningene i dokumentet spille enviss rolle. For det andre kan en nærmere undersøkel-sesplikt følge av plikten til å vurdere meroffentlig-het, herunder delvis meroffentlighet, jf. offentlig-hetsloven §2 tredje ledd og det som er uttalt om det-te under pkt. 1 foran. Ifølge departementets opplys-ninger blir dette også gjort i en viss utstrekning vedat innsynsspørsmålet i «tvilstilfelle» blir forelagtvedkommende ambassade. Hvor ofte dette skjer, oghva departementet anser som tvilstilfelle, foreliggerdet ikke nærmere opplysninger om. Jeg finner imid-lertid grunn til å bemerke at departementets påteg-ning på klagers bestillingsdokument, samt klagersopplysning om at dette bare var ett i rekken av av-slag med samme påtegning, synes å indikere at dettemeget sjelden blir gjort.

Plikten til å vurdere meroffentlighet forutsetteren nærmere konkret vurdering. Både innholdet ikorrespondansen, tidsmomentet og sakens aktualitet,samt innenlandske hensyn som taler for offentlighet,tilsier at det må foretas en nærmere konkret vurde-ring. For å avklare dette spørsmålet nærmere, vil detofte være behov for å innhente vedkommende am-bassades (eller stat eller internasjonale organisasjonm.v.) syn på spørsmålet om hel eller delvis offentlig-gjøring av dokumentet. Dette gjør seg i særlig grad


gjeldende når det gjelder krav om innsyn i dokumen-ter der en fremmed ambassade er avsender, jf. detsom er fremkommet om den internasjonale praksispå området. God forvaltningsskikk tilsier etter minmening at departementet innhenter uttalelse fra denfremmede ambassade dersom det ikke anses somhelt klart at samtykke til offentliggjøring vil måtteavslås. Dette vil sikre at avgjørelsen av om innsynskal gis blir forsvarlig opplyst. Kravet om at det måforeligge et «tvilstilfelle» bør således ikke tolkes forstrengt, men vurderes konkret i forhold til dokumen-tets innhold og omstendighetene for øvrig. Dersomet samtykke til hel eller delvis offentlighet avslås avvedkommende fremmede ambassade, vil det nor-malt være et tungtveiende hensyn for å hemmelig-holde dokumentet. Men helt avskåret kan departe-mentet ikke være. I prinsippet må det foretas en kon-kret og selvstendig avveining av de motstridende in-teressene i det enkelte tilfellet. Som påpekt foran,mener jeg at det fra norsk side i slike tilfelle, derspørsmålet om hemmelighold tas opp med uten-landsk myndighet, aktivt og positivt bør gis uttrykkfor betydningen av åpenhet. En «nøytral» forespør-sel fra norsk side vil etter omstendighetene medandre ord ikke være nok.

Avslutningsvis finner jeg grunn til å nevne at deti forhold til korrespondanse med fremmede stater el-ler internasjonale organer om regelforberedelse somhar direkte virkning for norsk lovgivning eller for-skrifter, f.eks. EØS-samarbeidet, er særlig viktig åpraktisere meroffentlighet i vid utstrekning. Vi erher utenfor den «klassiske» utenriksforvaltning, oghensynet til offentlighet i beslutningsprosessen sliktilfellet er ved forberedelsen av nye lover og for-skrifter på det nasjonale plan, kommer inn som somet tungtveiende hensyn. Jeg forstår departementetssvarbrev slik at dette også er departementets oppfat-ning.

Jeg ber om at departementet tar hensyn til det jeghar fremholdt ovenfor om de krav som må stilles tildepartementets behandling av slike innsynsbegjær-inger.

Når det gjelder det konkrete innsynsavslaget somvar utgangspunktet for denne klagesaken, har jeg, et-ter å ha studert dokumentet med vedlegg nærmere,funnet grunn til å be departementet vurdere innsyns-spørsmålet på nytt i lys av det jeg har fremholdt idenne uttalelsen.

På bakgrunn av det som er fremkommet i saken,har jeg også funnet grunn til å be departementet vur-dere behovet for en nærmere klargjøring og presise-ring av den interne instruks (departementssirkulære18/92) som er utarbeidet. Undersøkelsene har for detførste avdekket at noter og annen korrespondanseetter internasjonal praksis behandles etter de sammeprinsipper, og at departementets praksis er i samsvarmed dette. For det annet er det klarlagt at det etterdepartementets (og internasjonal) praksis ikke følgesen like streng innsynspraksis i de tilfeller departe-

mentet er avsender. Etter min mening kan godegrunner tale for at dette innarbeides i departementetsinstruks. Videre bør det vurderes om det i instruksenbør klargjøres nærmere plikten til å innhente uttalel-se fra vedkommende ambassade etc. for å avklareom opplysningene i dokumentet er offentlig kjent el-ler allment tilgjengelig, og for å vurdere spørsmåletom meroffentlighet, i samsvar med det jeg har uttalt.Dette vil kunne bidra til å sikre en forsvarlig og kon-sekvent praksis for fremtiden i samsvar med offent-lighetslovens intensjoner.

Jeg ber om å bli holdt orientert om det departe-mentet foretar seg i saken. «

Departementet omgjorde 18. desember 1997 detkonkrete innsynsavslaget som var utgangspunktetfor klagen.

25.Rett til innsyn i administrasjonens innstilling i

fylkesutvalgssak(Sak 97-1215)

Fædrelandsvennen bad om innsyn i dokument somgjaldt avviklingen av et bestemt prosjekt. Dokumen-tet inneholdt bl.a. en vurdering av to tidligere ansat-tes handlemåte i forbindelse med søknad om tilskuddfra NORAD og Kirke-, utdannings- og forskningsde-partementet. Videre var muligheten for å søke re-gress mot de to tjenestemennene vurdert. Fylkes-mannen nektet innsyn under henvisning til taushets-plikt om personlige forhold. - Ombudsmannen uttal-te at det var begrunnet tvil knyttet til avgjørelsen omå unnta dokumentet fra offentlighet med hjemmel ioffentlighetsloven §5 a, jf. forvaltningsloven §13første ledd nr. 1, og bad fylkesmannen vurdere inn-synsspørsmålet på nytt. Fylkesmannen gav deretterinnsyn i dokumentet.

Fædrelandsvennen fremsatte begjæring om inn-syn i innstillingen fra fylkeskommunens administra-sjon til fylkesutvalget i sak som gjaldt X videregåen-de skole og avviklingen av et bestemt prosjekt. Be-gjæringen ble avslått av fylkesrådmannen 5. juni1997. Avslaget ble påklaget til Fylkesmannen iAust-Agder, som 1. juli 1997 opprettholdt avslaget,men med en noe annen begrunnelse. Fylkesmannenavslo innsynsbegjæringen under henvisning tiloffentlighetsloven av 19. juni 1970 nr. 69 §5 a, jf.forvaltningsloven av 10. februar 1967 §13 førsteledd nr. 1. Fra avslaget siteres:

«Etter offentlighetslovens §5 a er opplysnin-ger som er undergitt taushetsplikt i lov unntattfra offentlighet. Dokumentet for øvrig er offent-lig, når ikke disse delene alene gir et åpenbartmisvisende bilde av innholdet eller de unntatteopplysninger utgjør den vesentligste del av do-kumentets innhold.

Etter forvaltningslovens §13 er opplysningerom noens personlige forhold taushetspliktbelag-te.


Fylkesmannen legger til grunn at opplysnin-ger/vurderinger ang. en offentlig ansatts tjeneste-forhold i utgangspunktet er belagt med taushets-plikt.

Lovavdelingen i Justisdepartementet har ibla. en uttalelse til Kongsberg kommune av29.06.83 og til Samferdselsdepartementet av01.09.83 gitt uttrykk for at hvor grensen for taus-hetspliktbelagte opplysninger nærmere skal trek-kes, vil bero på et skjønn.

Selve det forhold at vedkommende har gjortseg skyldig i et straffbart forhold i tjenesten oghvilke reaksjoner dette har medført omfattes et-ter lovavdelingens skjønn ikke av taushetsplik-ten. På den annen side må man legge til grunn atnærmere opplysninger om personlige egenskaperved gjerningsmannen omfattes av taushetsplik-ten. Mer tvilsomt er spørsmålet om i hvilkengrad opplysninger om de nærmere omstendighe-ter ved selve handlingen kan anses som «person-lig forhold» og dermed falle inn under taushets-plikten. Dette må vurderes konkret.

Lovavdelingen antar også at det må kunneopplyses om andre forhold i tjenesten (ikkestraffbare forhold) som har medført tjenesteligereaksjoner.

Fylkesmannen forstår lovavdelingens uttalel-ser slik at når det er tale om så alvorlige forholdat det er aktuelt med straffeforfølgning eller ve-sentlige tjenestelige reaksjoner er besluttet, så vilallmennhetens legitime interesse i å få kjennskaptil dette veie tyngre enn hensynet til tjenesteman-nens behov for beskyttelse.

Fylkesmannen er av den oppfatning at det iden aktuelle sak ikke er tale om straffbare for-hold og det er ikke besluttet noen form for reak-sjoner. Innstillingen fra fylkeskommunens admi-nistrasjon i sak 126/97 bærer etter fylkesman-nens syn i stor grad preget av personalsak. Of-fentligheten er allerede kjent med de sider avsaken som har stor allmenn interesse. Fylkes-mannen er derfor kommet til at det er rettsligholdbart å unnta innstillingen fra offentlighet.

Fylkesmannen er kommet til at det hellerikke er grunnlag for å utlevere en «sladdet» ver-sjon av dokumentet. Slik fylkesmannen ser detutgjør de taushetspliktbelagte opplysninger/vur-deringer den vesentligste del av dokumentetsinnhold.»

Fædrelandsvennen brakte saken inn for ombuds-mannen, og saken ble forelagt Fylkesmannen i Aust-Agder. I brevet ble fylkesmannen bedt om å redegjø-re nærmere for hvorfor dokumentet er unntatt offent-lighet med hjemmel i offentlighetsloven §5 a. Detble stilt spørsmål ved om fylkesmannen anså det av-gjørende for vurderingen hvorvidt forholdet erstraffbart eller om arbeidsgiver har besluttet å iverk-sette reaksjoner mot vedkommende. Fra brevet site-res videre:

«På bakgrunn av klagen synes det som inn-synsbegjæringen gjelder den nærmere begrun-nelse for fylkeskommunens vedtak om ikke ågjøre regress gjeldende mot de tidligere tjeneste-mennene, og ikke nærmere opplysninger om detidligere tjenestemennenes personlige egenska-per som sådan. I klagen heter det om dette:

«Etter vårt syn har offentligheten krav påå få vite premissene og begrunnelsen for det-te standpunkt. Misbruk av offentlige midlerkan etter vårt syn ikke være en intern «perso-nalsak», jfr. vedlagte korrespondanse fra Jus-tisdepartementets lovavdeling.

Det inntrykk som festner seg er at fylkes-kommunen med dette praktiserer ulikebe-handling og beskytter «sine egne». Den tidli-gere rektor var i forrige periode en sentralfylkespolitiker og politikerkollega til flere avmedlemmene i det fylkesutvalg som nå harbehandlet saken.»

Det bes om fylkesmannens kommentar tildette.

Fylkesmannen bes også begrunne noe nær-mere hvorfor det ikke er anledning til å offentlig-gjøre de delene av dokumentet som ikke om-handler «noens personlige forhold», jf. offentlig-hetsloven §5a annet ledd.»

I fylkesmannens svarbrev het det:

«Til Deres første spørsmål på s. 2 bemerkesat Fylkesmannen ikke har lagt til grunn den retts-oppfatning at det er helt avgjørende for vurderin-gen hvorvidt forholdet er straffbart eller om ar-beidsgiver har besluttet å iverksette reaksjonermot vedkommende.

Det er fremhevet i vårt vedtaksbrev at det måbero på et skjønn hvor grensen nærmere skaltrekkes. Selv om de nevnte forhold ikke skulleforeligge, vil det etter omstendighetene kunnevære adgang til å offentliggjøre opplysningerang. tjenesteforhold. Dette har Fylkesmannenvurdert, og er kommet til at hensynet til person-vernet må veie tyngst i dette tilfellet.

De ber videre om Fylkesmannens kommen-tar til uttalelsen i klagen av 04.07.97 ang. bla.fylkesutvalgets premisser og begrunnelse forikke å kreve regresss fra den tidligere rektor vedskolen for det beløp som er krevd tilbakebetaltav NORAD.

Fylkesmannen kan ikke se at det er grunnlagfor å trekke noen sikre slutninger om og evt. ihvilken grad det er utvist klanderverdig forholdfra vedkommende rektors side ut fra det forholdat NORAD har funnet å ville kreve beløpet tilba-keført. At det i søknaden faktisk er gitt uriktigeeller mangelfulle opplysninger fra prosjektle-ders/rektors side viser ikke nødvendigvis at deter utvist noe klart klanderverdig forhold fra rek-tors side.

Til Deres tredje spørsmål ang. offentliggjø-ring av deler av dokumentet, vil Fylkesmannenbemerke at de deler av dokumentet som innehol-der opplysninger og vurderinger som ikke tidli-gere er offentlig kjenti det alt vesentligste eropplysninger/vurderinger som etter Fylkesman-nens syn er belagt med taushetsplikt. Det antassåledes å være uten interesse for klager å få ensladdet versjon av dokumentet. Det vises til atklager i brevet til sivilombudsmannen har klar-gjort at det i hovedsak er de opplysninger/vurde-ringer Fylkesmannen har ansett som taushets-pliktbelagte som avisen ønsker å få innsyn i.

Fylkesmannen vil for øvrig gi uttrykk for atdet i slike saker ofte er tvilsomt hvor langt taus-


hetsplikten rekker. Saken er tidligere kjent gjen-nom media, og Fylkesmannen har tidligere be-handlet klagesak om offentliggjøring av revisor-rapporten. Fylkeskommunens avsluttende be-handling av saken med en nærmere vurdering avmulige reaksjoner mot tjenestemennene er etterFylkesmannens syn av en slik karakter at hensy-net til personvernet må veie tyngst. Resultatet avfylkesutvalgets behandling er som kjent offent-liggjort.»

Fylkesmannens svarbrev ble oversendt klager tilorientering og for eventuelle merknader. I brev fraFædrelandsvennen het det:

«Fylkesmannen bringer nå inn et nytt argu-ment som grunnlag for avslaget om dokument-innsyn ved å hevde at han «ikke (kan) se at det ergrunnlag for å trekke noen sikre slutninger omog eventuelt i hvilken grad det er utvist klander-verdige forhold fra vedkommende rektors side utfra det forhold at NORAD har funnet å ville kre-ve beløpet tilbakeført. At det i søknaden faktisker gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger fraprosjektleders/rektors side viser ikke nødvendig-vis at det er utvist noe klart klanderverdig for-hold fra rektors side».

For det første kan jeg ikke se hvordan detsom her er nevnt hjemler noe unntak fra offent-lighetslovens regler om dokumentinnsyn. Det erjo nettopp den saklige begrunnelse for fylkesut-valgets vedtak vi er interessert i å få innsyn i.

Fylkesmannens ovennevnte vurdering kom-mer i et underlig lys sett på bakgrunn av at fyl-keskommunen har erkjent sitt arbeidsgiveran-svar og dermed innrømmet det «klanderverdige»ved å tilbakebetale NORAD 50.000 kroner. Fyl-kesmannens vurdering står også i sterk kontrasttil fylkesrevisors rapport, hvor han retter en sterkkritikk av prosjektets økonomiske disposisjonerved bl.a. en sammenblanding av private inntekterog fylkeskommunale midler. Denne kritikkensluttet også fylkestingets kontrollkomité seg til.

Og NORADs representant uttalte til vår avisat «saken er meget alvorlig og jeg kjenner ikketil at NORAD har krevd tilbakebetaling på dettegrunnlaget tidligere». (9.5.97).

Når det gjelder offentlighetens krav på inn-syn i et slikt sakskompleks og en slik sak, viserjeg til vår tidligere begrunnelse og vil fortsatthevde at den kan ikke behandles som en «internpersonalsak». Fylkeskommunen har erkjentskyld og ansvar overfor NORAD. Begrunnelse-ne for ikke å offentliggjøre hvorfor man ikke for-følger kravet overfor en tidligere topp-politiker ifylket har offentligheten etter vårt syn krav på åfå vite.»

Fylkesmannen fastholdt i brev 1. august 1997 sittstandpunkt om at opplysningene og vurderingene idokumentet hadde «klart preg av personalsak, og atdet er rettslig holdbart å unnta det fra offentlighet».

Fylkesrådmannen i Aust-Agder gav deretter entilleggskommentar:

«Til orientering vil fylkesrådmannen gjøreoppmerksom på at tidligere rektor A avsluttet sittpolitiske engasjement i Aust-Agder fylkeskom-mune 31.12.1983. Han har etter denne dato ikke

deltatt i noe politisk organ i fylkeskommunen.Ingen av medlemmene i dagens Fylkesutvalg harvært samtidige medlemmer med A.»

I mitt avsluttende brev til Fylkesmannen i Aust-Agder uttalte jeg:

«Det følger av offentlighetsloven av 19. juni1969 nr. 70 §5 a at opplysninger undergitt lovbe-stemt taushetsplikt er unntatt fra offentlighet. For-valtningsloven av 10. februar 1967 §13 første leddlyder:

«Enhver som utfører tjeneste eller arbeid foret forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre fåradgang eller kjennskap til det han i forbindelsemed tjenesten eller arbeidet får vite om: 1) noenspersonlige forhold, eller 2) tekniske innretningerog fremgangsmåter samt drifts- eller forretnings-forhold som det vil være av konkurransemessigbetydning å hemmeligholde av hensyn til densom opplysningen angår.»

I den foreliggende sak er det spørsmål om detforeligger opplysninger som angår «noens personli-ge forhold», som er undergitt taushetsplikt. Det sen-trale spørsmål blir derfor om administrasjonens inn-stilling i fylkesutvalgssak 126/97 kan sies å innehol-de slike opplysninger, som ikke har vært offentlig-gjort, om tidligere rektor ved X videregående skoleeller tidligere leder for prosjektet.

Innledningsvis finner jeg også grunn til å bemer-ke at det alt vesentligste av faktiske opplysningersom ligger til grunn for innstillingen og fylkesutval-gets behandling av saken, allerede er kjent gjennombred avisomtale i Fædrelandsvennen. Jeg viser til atFædrelandsvennen har fått innsyn i store deler avden kritiske revisjonsrapporten fra fylkesrevisorvedrørende prosjektet, samt i brev fra NORAD ogKUF vedrørende spørsmålet om tilbakebetaling avtilskudd. Navnene på de to involverte har vært of-fentliggjort, og de har selv uttalt seg om saken til av-isen. Resultatet av fylkesutvalgets behandling av sa-ken, at det ikke skulle kreves regress, er også offent-lig kjent.

I innstillingen fra fylkesadministrasjonen til fyl-kesutvalget er det foretatt en gjennomgang og vurde-ring av prosjektet og de to tidligere ansattes handle-måte i forbindelse med søknad om tilskudd fraNORAD og Kirke-, utdannings- og forskningsde-partementet på bakgrunn av det som er fremkommeti fylkesrevisors rapport og brev fra NORAD og de-partementet. Videre er muligheten for å søke regressmot de tidligere ansatte vurdert.

Hvorvidt de vurderingene som fremkommer ifylkesadministrasjonens innstilling i tilknytning tilom det skal gjøres regresskrav gjeldende mot de totidligere ansatte er omfattet av taushetsplikten om«noens personlige forhold», vil bero på en konkretfortolkning på bakgrunn av de faktiske forholdene isaken.

Utstrekningen av taushetsplikten for «personlige


forhold» er ikke identisk for opplysninger som knyt-ter seg til forvaltningens «klienter», f.eks. opplys-ninger mottatt i forbindelse med søknad om trygdeller stønad, og opplysninger som knytter seg til enoffentlig tjenestemanns forhold vedrørende utførel-sen av tjenesteforholdet. Allmennhetens legitime in-teresse i å få opplysninger om fylkeskommunensvurderinger av og oppfølging av de kritikkverdigeøkonomiske forhold og disposisjoner som er foretatti saken, kommer her inn som et viktig hensyn. Påbakgrunn av de særlige samfunnsmessige interessersom gjør seg gjeldende, vil taushetsplikten måttetrekkes noe snevrere i forhold til offentlige tjeneste-menns forhold i tjenesten m.v. Jeg viser her til om-budsmannens årsmeldinger for 1989 s. 67, 1991 s.97 og 1996 s. 77 og Frihagen: Offentlighetsloven II(1994) s. 54-60. Ut fra det som fremkommer av ad-ministrasjonens innstilling, kan jeg vanskelig se atden inneholder nye infamerende opplysninger om deto tidligere ansattes «personlige forhold». Den vur-dering som er foretatt i forhold til å gjøre eventuelleregresskrav gjeldende, kan etter min mening ikkeanses å avdekke taushetsbelagte opplysninger. Detteer vurderinger av skjønnsmessig karakter basert påhvordan fylkeskommunen betrakter de kritikkverdi-ge forholdene som er avdekket og muligheten for åvinne frem med regresskrav. Innstillingen innehol-der ikke, så langt jeg kan se, noen nye opplysningersom nærmere karakteriserer de tidligere tjeneste-mennenes personlige egenskaper eller forhold. Fyl-keskommunens vurderinger av hvilke reaksjonersom bør iverksettes for å følge opp de kritikkverdigeforhold som er avdekket, kan ikke anses som opplys-ninger om «noens personlige forhold» underlagt lov-bestemt taushetsplikt.

På bakgrunn av de forhold jeg har påpekt oven-for, er det begrunnet tvil knyttet til avgjørelsen om åunnta dokumentet fra offentlighet med hjemmel i of-fentlighetsloven §5 a, jf. forvaltningsloven §13første ledd nr. 1. Fylkesmannen bes på denne bak-grunn vurdere saken på nytt i lys av det jeg har frem-holdt.

Jeg ber om å bli holdt orientert om det fylkes-mannen gjør i saken.»

Ved brev 21. oktober 1997 meddelte fylkesman-nen at det etter en fornyet vurdering var besluttet ågjøre det aktuelle dokumentet offentlig.

26.Rett til innsyn i fangstmeldinger fra fiskefartøyer

(Sak 96-0229)

Et rederi bad om innsyn i fangstmeldinger fra navn-gitte fiskefartøyer som fisket i norsk økonomisk sone.Fiskeridepartementet avslo innsynsbegjæringen un-der henvisning til offentlighetsloven av 19. juni 1970nr. 69 §6 første ledd nr. 2 c. - Ombudsmannen ut-talte at det ikke var fremkommet opplysninger som

gav grunnlag for å si at innsyn i fangstmeldingeneville kunne medføre fare for at kontrollordningenikke kunne gjennomføres eller at hensikten med kon-trollordningen ville bortfalle. - Ombudsmannen kri-tiserte også Fiskeridirektoratet og Fiskerieparte-mentet for å ha brukt så lang tid på behandlingen avinnsynsbegjæringen. Departementet omgjorde etterdette avslaget og gav rederiet innsyn i fangstmeldin-gene.

Et rederi som drev fiske i norsk økonomisk sonefremmet begjæring om innsyn i fangstmeldinger fra12 navngitte britiske fartøyer etter offentlighets-loven. Fiskeridirektoratet avslo 5. september 1994begjæringen under henvisning til at offentlighetslo-ven ikke kom til anvendelse, og at utleveringsspørs-målet var regulert av lov av 9. juni 1978 nr. 48 ompersonregistre. Det ble vist til at opplysningene fan-tes i det konsesjonsbelagte kvotekontrollregisteretog at det med hjemmel i lovens §11 var gitt nærme-re regler for utlevering i konsesjonsdokumentet forregisteret, herunder krav om skriftlig samtykke fraden opplysningen gjelder. Under henvisning til atdet ikke forelå noe skriftlig samtykke til utleveringav fangstmeldinger fra fartøyene, ble begjæringenavslått. Det ble kun oversendt kopier av fangstmel-dinger og utskrift av registeret for klagers eget far-tøy.

Avslaget ble 13. september 1994 påklaget. I kla-gen ble det anført at offentlighetsloven kom til an-vendelse fordi annet ikke var «bestemt i eller i med-hold av lov», jf. offentlighetsloven §1. Det ble ogsåvist til at offentlighetsloven fikk tilsvarende anven-delse på materiale som er utarbeidet, overført ellerlagret ved hjelp av elektronisk databehandling, jf.forskrift fastsatt 19. desember 1986. Videre ble detfremholdt at utlevering ifølge konsesjonsvilkårenekunne skje når «taushetsplikt ikke var til hinder fordet og utlevering har hjemmel i lov», og at fangst-meldingene ikke kunne anses underlagt slik taus-hetsplikt.

Fiskeridirektoratet opprettholdt ved brev 21.april 1995 avslaget under henvisning til at dersomoffentlighetsloven ble lagt til grunn ville de strengebegrensningene på utlevering av opplysninger frakvotekontrollregisteret bli illusorisk. Det ble ogsåvist til, dersom offentlighetsloven skulle komme tilanvendelse, at lovens §6 nr. 2 c ville bære en selv-stendig unntakshjemmel.

I departementets klageavgjørelse 24. juli 1995ble det, etter forespørsel til Datatilsynet, lagt tilgrunn at offentlighetsloven kom til anvendelse. Av-slaget ble imidlertid opprettholdt under henvisningtil at offentlighetsloven §6 nr. 2 c gav hjemmel for åunnta fangstmeldingene fra offentlighet. Det ble idenne sammenheng vist til den begrunnelse Fiskeri-direktoratet hadde gitt. I Fiskeridirektoratets begrun-nelse for å nekte innsyn etter offentlighetsloven §6nr. 2 c het det:


«--- Kvotekontrollregisteret er opprettet forat norske myndigheter skal kunne føre kontrollmed at de avtalte kvoter i Norges økonomiskesone ikke overfiskes. Dette innebærer at nårsummen av enkeltmeldinger vedrørende et fiske-slag der Norge har gitt EU en kvote, tangererdenne kvoten, stoppes fisket. Dette skjer ved aten informerer EU om at kvoten er fisket. Fisketskal da stoppe uavhengig av de underliggendeavtaler mellom EU-kommisjonen og de enkeltemedlemsstater. Hvis de enkelte medlemsstatergjennom innsynsrett i kvotekontrollregisteret haren oppfatning av at deres avtalte andel ikke erfisket, vil dette kunne motvirke at fisket stoppesog derfor medføre fare for at nødvendige regule-ringstiltak ikke kan gjennomføres.»

På vegne av rederiet brakte advokat A saken innfor ombudsmannen. Klagen ble ved brev herfra fore-lagt Fiskeridepartementet. Under henvising tillovens ordlyd og forarbeider, ble det vist til at unn-tak fra offentlighet med hjemmel i offentlighetslo-ven §6 nr. 2 c måtte begrunnes i at dette var påkrevdfor at hensikten med kontrolltiltaket skulle kunneoppnås. At en offentliggjøring ville kunne medførepraktiske problemer for gjennomføringen av kon-trolltiltaket, ville normalt ikke være tilstrekkelig.

Departementet ble på denne bakgrunn bedt om åbegrunne avslaget nærmere. Det ble i denne sam-menheng bedt om å få opplyst hvorfor klager i førsteomgang fikk opplyst av Fiskeridirektoratet fangsttal-lene for torsk for fartøyer eid av to andre britiske re-derier. Videre ble det spurt om hvorfor innsyn ifangstmeldingene fra de andre fartøyene for å få av-klart den interne kvotetildelingen mellom fartøyeneville kunne medføre fare for at fisket ikke ble stop-pet når totalkvoten i norsk sone var oppfisket. Detble bedt om departementets kommentar til om detteikke uansett ville være en fare dersom selskapet/far-tøyet etter egne beregninger hadde fisket mindre ennden interne kvoten som var tildelt.

Til slutt ble departementet også bedt om å kom-mentere klagers innsigelser mot saksbehandlings-tiden. Det ble i den forbindelse vist til at Fiskeridi-rektoratet brukte mer enn syv måneder på den forbe-redende klagebehandlingen før saken ble oversendttil departementet for endelig avgjørelse. Departe-mentet brukte deretter tre måneder før klageavgjø-relsen ble truffet.


«Kvotekontrollregisteret er opprettet for åkunne føre kontroll med at kvotebestemmelserog rapporteringsplikten i norske fiskerijurisdik-sjonsområder overholdes. Opplysninger i regis-teret bygger på fangstrapporter fra det enkeltefartøy.

Ved tilgang til fangstopplysninger i registeretkan utenlandske myndigheter eller rederier kom-me i besittelse av informasjon som kan tenkesbrukt overfor norske myndigheter for å hindrenødvendige kontroll- og reguleringstiltak.

I forhold til våre fiskeriavtaler med EU ogandre land forholder vi oss til de samlede kvoter

etter disse avtalene. Innsyn i kvotekontrollregis-teret på land- (for EU) og fartøynivå vil kunne giopphav til at interne konflikter søkes løst gjen-nom press på Norge. Fangstrapportene bygger påanslag over kvantum i rund vekt. Dette er ennødvendig regel for fartøyer som ikke lander iNorge, og er også viktig i forhold til den kontrollKystvakten utøver til sjøs. Disse tallene er ikkenødvendigvis sammenlignbare med landingstall,noe som kan lede til misforståelser og fremstøtfor å hindre gjennomføringen av det systemet vifølger.

Fiskeridepartementet er på denne bakgrunnav den oppfatning at offentlighet mht fangstmel-dinger i kvotekontrollregisteret vil kunne motvir-ke offentlige kontroll- eller reguleringstiltak.Ved den fornyede gjennomgang av saken som nåer foretatt, er departementet imidlertid kommet itvil om de kontrollproblemer man ser for seg erav en karakter som gjør at de dekkes av offent-lighetslovens §6 nr. 2 c, slik denne bestemmel-sen antagelig må tolkes ut fra lovens forarbeider.

Tidligere utlevering av opplysninger omfangstmeldinger skyldes en misforståelse.

Ut fra de hensyn som etter fiskerimyndighe-tenes oppfatning foreligger i denne sak, fant Fis-keridepartementet det ikke aktuelt å praktiseremeroffentlighet.

Når det gjelder saksbehandlingstiden i klage-saken finner Departementet det beklagelig atdenne ble lang. Dette skyldes stor saksmengdeog arbeidspress både i Fiskeridirektoratet og Fis-keridepartementet.»

Advokaten kom med følgende merknader til de-partementets svarbrev:

«Fiskeridepartementets brev av 10. septem-ber 1996 er ikke klargjørende mht hvilke kon-troll eller reguleringstiltak som eventuelt kanhindres dersom utenlandske rederier eller myn-digheter får innsyn i de fangstrapporter som ersendt fra fartøy som fisker i Norges økonomiskesone (NØS) og inntatt i Fiskeridirektoratets kvo-tekontrollregister.

Fiskeridepartementet tar i det hele tatt ikke ibetraktning at utenlandske rederiers innsyn vilbidra til å fremme redelighet i forholdet mellomrederiene. Slik det er i dag stenger norske myn-digheter fisket når totalkvoten er oppnådd. Detforhold at et rederi ved landing av fangsten i sitthjemland underrapporterer sin fangst og dermedsnyter de øvrige rederier som fisker i NØS be-kymrer tydeligvis ikke departementet. Departe-mentet sitter for øvrig som passiv tilskuer tildette gjennom mottak av den månedlige fang-strapport som viser det enkelte fartøys levertekvantum, jfr Forskrifter om utlendingers fiske ogfangst i Norges økonomiske sone av 13. mai1977 §8 bokstav h.

Den fangstrapport det enkelte fartøy senderer omhandlet i ovennevnte forskrift §8 bokstavb. Rapporten bygger på fangstdagboken somskal føres etter hver enkelt hal/drag/kast, jfr for-skriftens §9. Det er korrekt at tallene bygger pået «anslag» av fangst i rund vekt, dvs usløyd fisk.I EU godtas et avvik for ferskfisk-trålerne på10% i forhold til levert fangst i land. Et slikt av-vik er ikke godtatt av norske domstoler. Det fin-nes domfellelser hvor avviket har vært langt un-der 10 %. Dette innebærer at de utenlandske far-


tøyer for å unngå inndragning av underrapportertfangst må være meget nøyaktig ved anslag avfangst. Dersom Kystvakten finner bare små av-vik resulterer dette som oftest i arrest og innbrin-gelse til norsk havn for ytterligere veiinger. Jegvedlegger til orientering kopi av Reaksjonsgrup-pens innstilling av 23. desember 1994, side 34-35. Situasjonen er dermed at de tall som Fiskeri-direktoratet har mottatt - og som foreliggendesak om innsyn handler om - nok må sies å gi etkorrekt bilde av kvantum fisk fanget i NØS.»

På bakgrunn av de opplysninger som forelå, blesaken forelagt departementet på nytt. Departementetble igjen bedt om å presisere hvorfor innsyn i kvote-kontrollregisteret, som er en permanent ordning, vilmotvirke hensikten med kontrollordningen ellermedføre fare for at reguleringen ikke kan gjennom-føres. Fra brevet siteres:

«--- Selv om innsyn i kvotekontrollregisteretvil kunne medføre interne stridigheter om kvote-fordelingen, vil vel ikke det forhindre Norge i åkontrollere at kvotebestemmelser og rapporte-ringsplikt overholdes i forhold til inngåtte fiske-riavtaler? Så vidt vi forstår vil fisket stoppes nårsummen av enkeltmeldinger har nådd den kvotensom gjelder for vedkommende fiskeslag, uav-hengig av de underliggende avtaler mellom EU-kommisjonene og de enkelte medlemsstater.Fortsatt fiske vil da være ulovlig og vil kunnemedføre administrative eller strafferettslige reak-sjoner overfor vedkommende fartøy/rederi. Deproblemene manglende overholdelse av de inter-ne kvotetildelingene kan medføre, vil vel i førsterekke legge et press på utenlandske myndigheterog rederier til å rette på forholdene internt? Dess-uten vil det vel uansett være en fare for at fisketikke stoppes dersom den enkelte medlemsstat el-ler fartøy/rederi mener at en har fisket mindreenn deres avtalte andel?

I departementets brev 10. september 1996 heterdet at «(v)ed den fornyede gjennomgang avsaken som nå er foretatt, er departementet imid-lertid kommet i tvil om de kontrollproblemerman ser for seg er av en slik karakter som gjør atde dekkes av offentlighetsloven §6 nr. 2 c, slikdenne bestemmelsen antakelig må tolkes ut fralovens forarbeider.» Mener departementet at dettil tross for den tvil en mener gjør seg gjeldende,vil kunne oppstå kontrollproblemer av en slik artog omfang som bestemmelsen tar sikte på?»

I departementets svarbrev, som bl.a. bygde på ut-talelse innhentet fra Fiskeridirektoratet, ble bl.a. føl-gende fremholdt:

«Det er særlig når norske fiskerimyndigheterønsker å stoppe fisket fordi totalkvoten er bereg-net oppfisket at en har fremhevet betenkelighete-ne ved innsyn i fangstmeldinger. Fangstmeldin-ger bygger på skipperens anslag over hvor myefisk rund vekt han har ombord på et gitt tids-punkt. Dette anslaget kan avvike fra det tall somfremkommer ved landing av fangsten. Tall kanogså avvike der fartøy driver med ombordpro-

duksjon og Norge og andre land opererer medulike omregningsfaktorer (totalkvotene avregnesi rund vekt). Avvik som nevnt vil kunne foranle-dige press på Norge for å hindre at fisket stoppeseller for å få fisket åpnet igjen dersom det erstoppet m.v. Vi har konkrete eksempler på sist-nevnte. Stadig konflikt med land og rederier omtall i det norske kvotekontrollsystemet vil kunnebidra til å undergrave hele systemet.

Innsyn i fangstmeldinger kan og gi grunnlagfor spekulasjon i overfiske. Det enkelte landskvote fordeles på deltakende fartøy i henhold tilulike reguleringsopplegg. Noen land benytterfartøykvoter, andre maksimalkvoter med overre-gulering osv. Ved innsyn i fangstmeldinger ogsåledes oversikt over hva den enkelte har fisketgis det mulighet for spekulasjon og overfiske avkvoter.

Opplysninger i kvotekontrollregisteret nyttesvidere i Kystvaktens og kontrollverkets arbeid.Innsyn i opplysninger i kvotekontrollregisteretover tid sammenholdt med kunnskap om denkontroll som faktisk utøves kan tenkes brukt iden hensikt å omgå eller undergrave den norskekontrollen med fisket.

Fiskeridepartementet finner at de problemeren her ser for seg ved innsyn i kvotekontrollre-gisteret er av en slik karakter at innsyn vil kunnemotvirke offentlige kontroll- eller reguleringstil-tak eller medføre fare for at de ikke kan gjen-nomføres.

En ser av forarbeider at bestemmelsen i of-fentlighetslovens §6 nr. 2 bokstav c særlig varment å dekke tilfeller der omgåelses- eller unn-gåelseshandlinger kunne oppstå under saksforbe-redelsen forut for gjennomføringen av det på-tenkte kontroll- og reguleringstiltak slik at virk-ningen av tiltaket ble svekket. Forarbeidene trek-ker så frem enkelte konkrete eksempler. De ek-sempler som nevnes kan imidlertid ikke ansessom uttømmende.

På tross av tidligere tvil finner Fiskeridepar-tementet at offentlighetslovens §6 nr. 2 må sieså dekke foreliggende tilfelle og at forarbeider ogteori ikke trekker avgjørende i motsatt retning.

Det kan for øvrig opplyses at Fiskeridirektø-ren har tatt kontakt med Datatilsynet med hen-blikk på eventuell revisjon av konsesjonsvilkåre-ne vedrørende innsyn slik at offentlighetslovenikke lenger får anvendelse i denne sammen-heng.»

Departementet kom også med følgende merkna-der til klagers brev:

«I advokat As brev av 20. september 1986annet avsnitt er det vist til at utenlandske fartøyplikter å sende månedlig fangstrapport til Fiske-ridirektoratet om det enkelte fartøys levertekvantum fisket i sonen, jf. forskrift om utlendin-gers fiske og fangst i Norges økonomiske soneav 13. mai 1977 §8 bokstav h. Dette er en «so-vende» bestemmelse og har vært det siden fast-settelsen av forskriften i 1977. Det er svært fåfartøy som i dag sender slike rapporter. Bakgrun-nen for bestemmelsen var at rapportert fangst-kvantum i sonen skulle sammenholdes med le-vert kvantum som var fisket i sonen. Det er ikkepraktikabelt å sammenligne disse tallene, delsfordi fangstrapporter bygd på estimater og landetkvantum er to ulike typer tallsett og dels fordi det


ikke er mulig for norske myndigheter å kontrol-lere at oppgitt landet kvantum i utlandet er kor-rekt. Fisk kan f.eks. være kastet på sjøen etter atfartøyet har forlatt NØS (det er utkastforbud inorske farvann, mens det ikke er utkastforbud iEU) eller det kan ha forekommet «svart» omset-ning av deler av fangsten.

I tredje avsnitt heter det at: «I EU godtas etavvik for ferskfisktrålere på 10% i forhold til le-vert fangst i land. Et slikt avvik er ikke godtatt avnorske domstoler. Det finnes domfellelser hvoravviket har vært langt under 10 %.» En vil be-merke at i relasjon til utlendinger kan det oppståavvik mellom fangst om bord og fangst ført ifangstdagbok/rapportert fangst til Fiskeridirekto-ratet. Det er altså ikke tale om avvik mellomfangstdagbok og landet fangst, slik som det refe-reres til i brevet.»

Klageren kom etter dette med følgende avslut-tende kommentar:

«We all feel frustration at The Ministry’s re-luctance to impart information on catches fromother vessels from UK fishing in Norwegian wa-ters - where these catches are historic and can nolonger be of any commercial value. On some oc-casions there is every reason to believe the cat-ches are «stolen property» and I cannot under-stand the logic of The Ministry of Fisheries in at-tempting to cover what may on occation amountto unjust enrichment by a number of catchingvessels. Their action would seem to me to beaking to someone trying to hide stolen propertywhich I find inexcusable. Might the reason besadly that The Ministry of Fisheries wish to havethe easiest existence possible and are only tohappy to let sleeping dogs lie?»

I mitt avsluttende brev til Fiskeridepartementetuttalte jeg:

«Departementet har i sin klageavgjørelse 21. juli1995 lagt til grunn, etter å ha forelagt spørsmålet forDatatilsynet, at personregisterloven og konsesjonenfor opprettelsen av registeret ikke hjemler noen ad-gang til å fravike bestemmelsene i offentlighetslo-ven. Dette synes også å følge av konsesjonsbestem-melsene for kvotekontrollregisteret, gitt med hjem-mel i personregisterloven av 9. juni 1978 nr. 48 §11,som i pkt. 4.3 nr. 4 bl.a. bestemmer at utlevering kanskje når «mottakeren med hjemmel i lov eller for-skrifter gitt med hjemmel i lov, kan kreve opplysnin-gene utlevert».

Jeg har ikke noe å innvende mot dette og for denvidere vurdering av saken, legger jeg til grunn atoffentlighetsloven kommer til anvendelse ved slikebegjæringer om innsyn i fangstmeldinger som dennesaken gjelder. I denne sammenheng vises det også tilforskrift av 19. desember 1986, gitt i medhold avoffentlighetsloven §3 tredje ledd, som gir lovens be-stemmelser tilsvarende anvendelse på materiale somer utarbeidet, overført eller lagret ved hjelp av EDB.

Spørsmålet er etter dette om det er hjemmel ioffentlighetsloven §6 første ledd nr. 2 c til å unnta

fangstmeldingene fra offentlighet. Bestemmelsen ly-der:

«Følgende dokumenter kan unntas fra offent-lighet:-----2) Dokument hvor unntak er påkrevd-----c) fordi offentlighet vil motvirke offentlige kon-troll- eller reguleringstiltak eller andre nødvendi-ge pålegg eller forbud, eller medføre fare for atde ikke kan gjennomføres.»

Det fremgår av forarbeidene at denne unntaksbe-stemmelsen særlig var ment å ta sikte på kontroll- ogreguleringstiltak der det vil «virke forstyrrende ogskade gjennomføringen» av en «påtenkt forhøyelse,nedsettelse eller opphevelse av en skatt eller en av-gift eller av en maksimalbestemmelse eller innføringav nye valuta- eller tollbestemmelser eller et eksporteller importforbud» dersom dette gjøres offentligkjent, jf. Forvaltningskomitéens innstilling (1958)s.441.

Ifølge forarbeidene tar unntaksbestemmelsen alt-så særlig sikte på tilfeller der offentlighet kan føre tilkonkrete unnlatelses- eller omgåelseshandlinger un-der saksforberedelsen forut for gjennomføringen avdet påtenkte kontroll- eller reguleringstiltaket ogsom dermed kan svekke tiltakets effektivitet. Selvom dette ikke kan anses som noe absolutt krav forhvilke kontroll- og reguleringstiltak bestemmelsenkan anvendes på, setter uttalelsene i forarbeidene,sammenholdt med bestemmelsens ordlyd og formå-let bak lovens offentlighetsprinsipp, klare begrens-ninger for anvendelsen av unntaksbestemmelsen.

Det fremgår av lovens ordlyd at det bare kan gjø-res unntak fra hovedregelen om offentlighet dersomdet er «påkrevd» fordi offentlighet ville «motvirke»vedkommende kontrolltiltak, eller «medføre fare forat de ikke kan gjennomføres». Etter sin ordlyd erdette strenge vilkår, og det er antatt at det må fore-ligge en forholdsvis klar og direkte fare for å kunneanvende bestemmelsen, jf. Frihagen: Offentlighets-loven II (1994) s. 128. Unntak fra offentlighet måsåledes være påkrevd for at hensikten med kontroll-tiltaket skal kunne oppnås. At en offentliggjøring vilkunne medføre praktiske problemer for gjennomfø-ringen av kontrolltiltaket eller kunne medføre enfare for svekkelse av tilliten til kontrollordningen,vil i utgangspunktet ikke være tilstrekkelig.

Ved den konkrete vurderingen av innsynsspørs-målet i dette tilfellet legger jeg til grunn at kvotekon-trollregisteret må anses som et slikt «offentlig kon-troll- og reguleringstiltak» som offentlighetsloven§ 6 første ledd nr. 2 c kan komme til anvendelse på.Kvotekontrollregisteret er opprettet for å kunne førekontroll med at kvotebestemmelser og rapporte-ringsplikten overholdes i norsk fiskerijurisdiksjons-område. Opplysningene i registeret bygger etter detopplyste på ulike meldinger som det enkelte fartøy


plikter å avgi til norske fiskerimyndigheter, jf. for-skrift av 13. mai 1977 om utlendingers fiske ogfangst i norsk økonomisk sone §8. I dette tilfellet erdet fangstmeldinger som det enkelte fartøy rapporte-rer til Fiskeridirektoratet i henhold til forskriftens§ 8 b det er anmodet om innsyn i. Selv om kvotekon-trollregisteret faller inn under lovens uttrykk «of-fentlige kontroll- og reguleringstiltak», finner jegimidlertid grunn til å presisere at en slik kontrollord-ning av permanent art, ikke faller inn under de type-tilfellene bestemmelsen ifølge forarbeidene særligtar sikte på - nemlig situasjoner hvor offentlighet un-der saksforberedelsen kan medføre konkrete hand-linger for å unngå eller omgå kontrolltiltaket. Dettevil ha en viss betydning for vurderingen av om deøvrige vilkårene i offentlighetsloven §6 første leddnr. 2 c kan anses oppfylt.

Departementet har som begrunnelse for avslagetpå begjæringen om innsyn i fangstmeldingene særliganført at ved tilgang til fangstopplysninger i registe-ret, kan utenlandske rederier eller myndigheter få in-formasjon som kan bli brukt mot norske fiskerimyn-digheter for å hindre nødvendige kontroll- og regu-leringstiltak i fisket. Det er vist til at norske myndig-heter i henhold til inngåtte fiskeriavtaler med EU ogandre land forholder seg til de samlede kvoter. Detteinnebærer at når summen av enkeltmeldinger fra far-tøyene har nådd den kvoten som gjelder for det en-kelte fiskeslag i henhold til den fiskeriavtale som erinngått f.eks. med EU, stoppes fisket uavhengig avde underliggende avtalene mellom EU-kommisjo-nen og de enkelte medlemsstater. Fangstmeldingenebygger på anslag over fangstkvantum i rund vekt, ogdette kan avvike fra de tall som fremkommer vedlanding av fangsten og for fartøy som driver om-bordproduksjon. Departementet anfører at slike av-vik i fangsttallene kan medføre press på Norge for åhindre at fisket stoppes eller at det gjenåpnes igjen.Det er også vist til at innsyn i fangstmeldinger kan gigrunnlag for spekulasjon i overfiske fordi rederiene/fartøyene gis innsyn i hva andre fartøyer/rederier harfisket av kvoten.

Det er etter min oppfatning tvilsomt om de hen-synene departementet her har anført, kan anses til-strekkelig for hemmelighold med hjemmel i offent-lighetsloven §6 første ledd nr. 2 c. Selv om innsyn ifangstmeldingene kan medføre interne stridighetermellom medlemsstater eller det enkelte lands rederi-er, og dermed medføre press overfor Norge og farefor overfiske, er det ikke fremkommet noe som sy-nes å tilsi at dette direkte vil forhindre norske fiske-rimyndigheter i å kontrollere at kvotebestemmelserog rapporteringsplikt overholdes i henhold til de inn-gåtte fiskeriavtaler. Når totalkvoten for det aktuellefiskeslaget er oppfisket, har norske fiskerimyndighe-ter full adgang til å stoppe fisket uavhengig av omkvotene internt for det enkelte land er overholdt. Detenkelte fartøys fisketillatelse bortfaller således nårvedkommende lands fiskekvote er oppfisket, jf. for-

skrift om utlendingers fiske og fangst i Norges øko-nomiske sone §6 tredje ledd. Selv om stopp i fisketkan medføre press på norske myndigheter, ellermedføre fare for overfiske, fordi tallene i fangstmel-dingene avviker fra tallene ved landingen av fang-sten, er det helt på det rene at fortsatt fiske vil væreulovlig og vil kunne medføre både administrativesanksjoner (nektelse eller tilbakekall av fisketillatel-se) og strafferettslige reaksjoner mot vedkommenderederi/fartøy. Dessuten kommer at risikoen for atnorske myndigheter vil bli utsatt for press for ikke åstoppe fisket, samt faren for spekulasjon i overfiske,uansett vil være til stede så lenge den enkelte med-lemsstat eller rederi/fartøy i henhold til egne tall me-ner å ha fisket mindre enn den tildelte andel av to-talkvoten. Dette er så vidt jeg forstår også i dagenssituasjon - uten innsynsrett i fangstmeldingene - enkjent problemstilling.

Hvorvidt dette problemet vil øke dersom det gisinnsyn i fangstmeldingene, er det vanskelig å hanoen sikker formening om. Det er uansett nærliggen-de å tro at innsyn i fangstmeldingene vil legge presspå utenlandske fiskerimyndigheter og rederier for årydde opp internt i problemene knyttet til manglendeoverholdelse av interne kvoter.

På bakgrunn av de opplysninger som foreligger isaken, har jeg etter dette kommet til at jeg vanskeligkan se at det er grunnlag for å si at offentlighet vilmedføre fare for at kontrollordningen ikke kan gjen-nomføres, eller at hensikten med kontrollsystemetvil bortfalle. Jeg kan således ikke se at det er påvisttilstrekkelige grunner for at det var påkrevd å nekteinnsyn i fangstmeldingene med hjemmel i offentlig-hetsloven §6 første ledd nr. 2 c.

Departemenet bes etter dette vurdere saken pånytt.

Avslutningsvis finner jeg grunn til å knytte noenbemerkninger til saksbehandlingstiden ved behand-lingen av klagen over avslaget på innsynsbegjærin-gen.

Det fremgår av saksdokumentene at direktoratetbrukte mer enn syv måneder på den forberedendeklagebehandlingen, til tross for at direktoratet dakjente saken godt i forbindelse med første gangs be-handling av saken. Departementet brukte deretter tremåneder før det ble truffet endelig avgjørelse iklagesaken. Den samlede saksbehandlingstiden iklagesaken var altså mer enn ti måneder. Selv om sa-ken reiste uavklarte rettsspørsmål og ble forelagtDatatilsynet for nærmere avklaring, kan jeg ut fradet opplyste ikke se at en så lang saksbehandlingstider i samsvar med offentlighetsloven §9 tredje leddsom bestemmer at klagen skal avgjøres «uten ugrun-net opphold». Lovens forpliktende ordlyd og hensy-net til innsynsbegjæringens aktualitet, gjør at det måstilles strenge krav til saksbehandlingstidens lengde.

Saksbehandlingstiden i denne saken må anseskritikkverdig lang, ikke minst at det tok syv månederfør saken ble sendt fra direktoratet til departementet


for endelig klagebehandling. Jeg ber om at departe-mentet og direktoratet innskjerper dette for fremti-den.»

Departementet omgjorde 2. september 1997 sitttidligere avslag og gav rederiet innsyn i fangsmel-dingene.

27.Adgangen til å holde lukkede uformelle arbeidsmøter

i formannskapet(Sak 97-0500)

Norsk Presseforbund klaget til ombudsmannen overden praksis som var etablert i Krødsherad kommunemed uformelle arbeidsmøter i formannskapet, hvoroffentligheten ikke fikk adgang. Kommunen opplysteat formannskapet i disse møtene ble orientert om ogdrøftet aktuelle saker, og ga signaler og premisserfor den videre behandling av sakene i kommunen.Møter med et slikt innhold måtte etter ombudsman-nens syn betraktes som ledd i formannskapets saks-behandling og således avholdes i samsvar med saks-behandlingsreglene i kommuneloven. Ombudsmann-en påpekte at kommunelovens hovedregel er at mø-ter i folkevalgte organ i kommunen skal holdes foråpne dører, og at dørene bare kan lukkes dersom vil-kårene i kommuneloven §31 er oppfylt og det er fat-tet vedtak om lukkede dører i samsvar med kompe-tansereglene i bestemmelsen. - Kommunen opplysteat den for fremtiden ville innrette seg etter dennelovforståelsen.

Norsk Presseforbund klaget til ombudsmannenover den praksis som var etablert i Krødsherad kom-mune med uformelle, såkalte arbeidsmøter i for-mannskapet. I foreleggelsesbrevet til kommunen bledet vist til at formannskapet etter det som fremkom iklagen hadde «en arbeidsform hvor det blir orientertom saker som er under forberedelse for evt. seneresaksbehandling i kommunale organer» i såkalte ar-beidsmøter, og det ble bedt om en nærmere redegjø-relse fra kommunen om innholdet i disse møtene.Det ble også bedt opplyst om møtene ble avholdt et-ter kommunelovens regler om saksbehandlingen ifolkevalgte organer, særlig reglene om offentliggjø-ring av saksliste og lukking av dørene. Dersom saks-behandlingsreglene ikke ble fulgt, ble kommunenbedt om å gi en nærmere begrunnelse for hvorforden mente at reglene ikke kom til anvendelse.

I kommunens svarbrev ble det uttalt følgende:

«Som det framgår av vårt svarbrev til Fylkes-mannen i Buskerud er dette en uformell kontaktmellom administrasjon og politikere på et tidligstadium i en saksprosess, bl.a. med den hensikt åsørge for at politikerne kan gi signaler om hvilkesider av saken de ønsker spesielt utredet. Desaksdokumenter som på dette stadiet er offentli-ge, blir pressen gjort kjent med gjennom konti-nuerlig tilsending av postlister.

Ordfører og politikere har selv ønsket dennearbeidsformen, og oppfatter denne som et effek-tivt styringsverktøy, spesielt i store/tyngre saker.Slike uformelle og foreløpige drøftelser vil i litengrad være mulig hvis de må skje for åpne dører.Det foregår ikke noen form for realitetsbehand-ling av sakene.

Våre orienterings-/drøftingsmøter holdes avrent praktiske grunner umiddelbart etter for-mannskapets møte er avsluttet, dette for å benyt-te tiden effektivt for travle politikere som er fri-tatt fra sitt daglige arbeid.

Pr. dato har vi ikke noe kommunestyrevedtakom at slike orienteringer/drøftinger kan holdesfor lukkede dører. Administrasjonen har tolketlovbestemmelsene dithen at dette er intern saks-behandling på et tidlig forberedelsesstadie, jfr.Off.l. § 5. Således har vi ikke funnet behov fornoe vedtak.»

Presseforbundet fant ikke grunn til å kommente-re kommunens svarbrev, og i mitt avsluttende brevtil kommunen uttalte jeg følgende:

«Kommuneloven §31 nr. 1 lyder:

«Møter i folkevalgte organer skal holdes foråpne dører hvis ikke annet følger av lovbestemttaushetsplikt eller vedtak etter denne paragraf.»

Lovens hovedregel er med andre ord at møter i etfolkevalgt organ i kommunen skal holdes for åpnedører. Loven selv inneholder imidlertid ingen defini-sjon av møte, og verken i kommunelovutvalgets inn-stilling (NOU 1990: 13) eller i lovproposisjonen(Ot.prp. nr. 42 (1991-92)) er det, så langt jeg kan se,drøftet nærmere når det foreligger et møte i kommu-nelovens forstand. Hvorvidt en sammenkomst skalkarakteriseres som et møte i lovens forstand, må be-stemmes ut fra hensikten med møtet og i lys av for-målet med lovens bestemmelse om åpne dører.

Når det først gjelder spørsmålet om hensiktenmed møtet, har jeg i en tidligere sak, ombudsmanns-sak 94-0723 (se ombudsmannens årsmelding 1995s.96 flg.), fremholdt følgende:

«--- En sammenkomst i et folkevalgt organvil være et møte i lovens forstand når det er fast-satt på forhånd at medlemmene av organet skaltre sammen som folkevalgt organ for å forhand-le, drøfte, treffe vedtak eller på annen måte be-handle saker og spørsmål som det etter lov ellerforskrift har som oppgave å behandle. Rent sosi-alt samvær eller andre uformelle sammenkom-ster med andre formål enn å gjennomføre saks-behandling, f.eks. selskapelige eller opplærings-messige formål, vil ikke kunne karakteriseressom møter i forhold til §31.»

Som det fremgår, er det ikke nødvendig at dettreffes formelle vedtak for at en sammenkomst skalkarakteriseres som «møte» i kommunelovens for-stand. Foreløpige drøftelser og signaler/retningslin-jer for den videre behandling av aktuelle saker erogså en del av saksbehandlingsprosessen som om-


fattes av saksbehandlingsreglene i kommunelovenskap. 6.

I det foreliggende tilfellet har kommunen frem-holdt at hensikten med disse møtene bl.a. er «å sørgefor at politikerne kan gi signaler om hvilke sider avsaken de ønsker spesielt utredet» og at ordningenoppfattes «som et effektivt styringsverktøy» i for-bindelse med saksbehandling, særlig av store/tyngresaker. Det synes således klart at hensikten med deuformelle formannskapsmøtene er å utøve en styr-ingsfunksjon som ledd i kommunens saksbehand-ling.

Når det gjelder hvilke hensyn som ønskes ivare-tatt gjennom regelen om åpne dører, er det i kommu-nelovutvalgets innstilling, NOU 1990: 13 på s. 309bl.a. vist til muligheten for demokratisk kontroll, åskape innsikt i og forståelse for hva som skjer i denkommunale forvaltning og å redusere avstandenmellom de som styrer og de som styres. Saksbehand-lingen skal med andre ord være åpen og kontroller-bar for offentligheten. Disse hensyn tilsier åpenbartat regelen om åpne dører kommer til anvendelse påethvert trinn i saksbehandlingen. Det har liten hen-sikt om den formelle beslutning treffes i et åpentmøte, dersom den reelle avgjørelsen eller vesentligepremisser er bestemt tidligere bak lukkede dører.

Jeg kan vanskelig se annet enn at når det avhol-des uformelle møter hvor formannskapet blir orien-tert om og drøfter aktuelle saker i kommunen, ogherunder gir signaler og premisser for den videre be-handling av saken, må dette betraktes som et ledd iformannskapets behandling av saken. Når dette ertilfellet kan det neppe være særlig tvil om at saksbe-handlingsreglene for folkevalgte organer i kommu-nelovens kap. 6, herunder bestemmelsene om møte-offentlighet i §31, kommer til anvendelse også pådette stadiet i saksbehandlingsprosessen.

Slik jeg ser det, kan således slike møter bare hol-des bak lukkede dører dersom vilkårene i kommune-loven §31 er oppfylt, og det er fattet vedtak om ålukke dørene i samsvar med kompetansereglene isamme bestemmelse. Det som fremholdes fra kom-munens side om at «uformelle og foreløpige drøftel-ser vil i liten grad være mulig hvis de må skje foråpne dører», er først og fremst et argument av lov-givningspolitisk art og gjenspeiles til en viss grad ilovens §31 nr 5. Dersom et møte skal lukkes med enslik begrunnelse forutsettes det derfor at spørsmåleter vurdert i forhold til lovens vilkår og de retnings-linjer som fremgår av lovforarbeidene, jf. nå særligOt.prp. nr. 58 (1995-96) s. 31-32, og at kommune-styret selv har fattet vedtak om at slike møter sombeskrevet i bestemmelsen skal holdes bak lukkededører.

Kommunen har i sitt brev vist til at «(a)dmini-strasjonen har tolket lovbestemmelsene dithen atdette er intern saksbehandling på et tidlig forberedel-sesstadie, jfr. Off.l. §5», og at den derfor ikke har«funnet behov for noe vedtak».

Dette gir grunn til å påpeke at kommuneloven§ 31 er en selvstendig bestemmelse om møteoffent-lighet, og at offentlighetslovens bestemmelser omdokumentoffentlighet må holdes atskilt fra regleneom møteoffentlighet. Selv om de hensyn som liggertil grunn for de to regelsett i en viss grad vil væreoverlappende, kan reglene om unntak fra dokument-offentlighet ikke i seg selv begrunne unntak fra ho-vedregelen om åpne møter i folkevalgte organ. Baredersom det er hjemmel i kommuneloven §31 og deter fattet vedtak av rette organ i samsvar med dennebestemmelsen, kan et møte holdes bak lukkede dø-rer.

Jeg forutsetter at kommunen for fremtiden inn-retter sin praksis i samsvar med den lovforståelse jegher har gitt uttrykk for, og ber om å bli holdt orien-tert om hva kommunen vil foreta seg.»

Kommunen opplyste deretter at den ville innretteseg etter den lovforståelse jeg hadde gitt uttrykk for.

28.Midlertidig tilsetting

(Sak 96-0602)

Over en periode på ca. to år var A tilsatt i et enga-sjement som kombinert prosjektleder/avdelingslederved hovedlageret på et sykehus i Finnmark fylkes-kommune. Etter at avdelingslederstillingen ble utlystog A ikke ble tilsatt i denne, klaget han til ombuds-mannen og hevdet at hans midlertidige kontrakterhadde vært i strid med arbeidsmiljøloven av 4. fe-bruar 1977 nr. 4 §58 A (tidligere §58 nr. 7). Hanmente derfor å ha krav på avdelingslederstillingen.

Ombudsmannen fant at saken etterlot tvil, særligknyttet til at det ikke i tilstrekkelig grad var klargjorthva klagerens arbeidsoppgaver til en hver tid haddevært. Slik tvil knyttet til grunnlaget for den rettsligevurderingen av de midlertidige kontraktene, medfør-te at ombudsmannen vanskelig kunne ta stilling tillovligheten av disse. Det ble derfor vist til ombuds-mannsloven av 22. juni 1962 nr. 8 §10 annet ledd,hvor det fremgår at ombudsmannen kan gjøre ved-kommende forvaltningsorgan oppmerksom på at«det knytter seg begrunnet tvil til forhold av betyd-ning i saken».

Saken gjaldt Finnmark fylkeskommunes tilset-ting av avdelingsleder ved hovedlageret på et syke-hus. A hadde på tilsettingstidspunktet delvis fungertog delvis vært tilsatt i et ett års engasjement (medmulighet for forlengelse) som prosjektleder/avdel-ingsleder, i over to år. Han hadde før dette vært til-satt som assistent ved hovedlageret. Engasjementetvar etter ett år forlenget, først med fire måneder, der-etter med fem måneder frem til januar 1995. I for-bindelse med den siste forlengelsen ble A varslet omat stillingen ville bli utlyst som fast med det første,


og at han derfor måtte gå tilbake til sin gamle stillingfra januar 1995. Da stillingen ikke ble besatt før vå-ren 1995, ble As engasjement ytterligere forlenget toganger frem til 31. mars 1995.

A tok først saken opp med administrasjonen vedsykehuset, som avviste at han hadde krav på fast stil-ling etter arbeidsmiljølovens regler. Det ble vist til atdet ikke hadde vært mulig å få tilsatt ny avdelings-leder tidligere, selv om dette hadde vært meningen.Videre viste administrasjonen til en omstillingspro-sess ved sykehuset som også hadde omfattet hoved-lageret.

As klage til ombudsmannen ble lagt frem forFinnmark fylkeskommune, som ble bedt om å rede-gjøre nærmere for hvorfor stillingen først ble utlystsom en kombinert prosjektleder/avdelingslederstil-ling for ett år, og hvorfor engasjementet deretter bleforlenget flere ganger. Videre ble det bedt om en be-skrivelse av hvilke arbeidsoppgaver han hadde hattsom prosjektleder, og hvordan disse skilte seg fra deordinære avdelingslederoppgavene. Da det ikkefremgikk hvordan arbeidet tidsmessig skulle forde-les mellom de to funksjonene, ble det spurt om dette,både i forhold til hva som var tenkt og hvordan for-delingen faktisk hadde blitt. Det ble også bedt rede-gjort for resultatet av prosjektet, og betydningen avdette for den videre organisering av driften ved ho-vedlageret. Avslutningsvis ble det bedt om nærmereinformasjon om sykehusets omstillingsprosess, her-under når denne fant sted og hvilken betydning denhadde hatt for forlengelsen av engasjementet.

Finnmark fylkeskommune besvarte foreleggel-sen gjennom en redegjørelse fra sykehuset om sa-ken. Fra brevet siteres:

«I forbindelse med ledighet i stillingen somavdelingsleder ved hovedlageret ble det igang-satt et prosjektarbeid i kombinasjon med funk-sjonen som avdelingsleder. Prosjektets varighetvar ett år med mulighet for forlengelse. Stillin-gen ble utlyst internt.

Ansvarsområder:– Finne egnede lokaler for å samle lagerfunk-

sjonen.– Se på hovedlagerets totale funksjon.– Se på ansvars- og myndighetsområder for le-

derfunksjonen.– Se på behovet for fremtidig bemanning.– Rekvirering fra hovedlageret.– Ansvarlig for hovedlageret.

Kvalifikasjonskrav:– Bør ha kjennskap til lagerhold, regnskapsfør-

sel og EDB.– Bør ha administrativ erfaring.– Bør ha kjennskap til sykehus og innkjøpsord-

ningen i fylkeskommunen.

A ble ansatt som prosjektleder/avd.leder i en-gasjementstilling og tiltrådte 16. mars 1993 for 1år. Stillingen ble senere forlenget frem til 31. juli1994. En fast tilsetting i stillingen som avde-lingsleder ble utsatt i påvente av resultatet fraprosjektarbeidet med henvisning til bl.a.

– «ansvar og myndigehtsområder for leder-funksjonen».

– «behovet for fremtidig bemanning.»»

Det ble opplyst at prosjektperioden ble forlengetda arbeidet ikke var sluttført ved prosjektperiodensutløp. Samtidig, vinteren 1994, ble det opplyst å væ-re igangsatt et annet prosjektarbeid som gjaldt helesykehusets organisering. Dette prosjektet var igang-satt av fylkeshelsesjefen, og gjennomført med bi-stand fra eksterne konsulenter. Da det ikke var klarthvilke eventuelle konsekvenser omorganiserings-prosjektet ville få for hovedlageret, ble det opplyst atdette medførte behov for en ytterligere forlengelseav As engasjement. Omstillingsprosessen/prosjekt-arbeidet ble opplyst å ha blitt mer avklart utover høs-ten, og det skal derfor i månedsskiftet november/desember ha blitt besluttet å utlyse fast stilling somavdelingsleder ved hovedlageret. Rapport fra pro-sjektstillingen ble avlagt i januar 1995. Det ble vide-re opplyst at de siste forlengelsene av engasjementetskyldtes at A ble tillagt avdelingslederansvaret fremtil ny avdelingsleder ble tilsatt.

Sykehuset beklaget avslutningsvis at tilsettingensom avdelingsleder ikke hadde latt seg gjennomføretidligere, men konkluderte med å vise til at dettehadde skyldtes forsinket gjennomføring av prosjek-tet og den eksternt initierte omstillingsprosess.

Klager ble gitt anledning til å komme med merk-nader til fylkeskommunens svar. Da vi ikke mottokslike, bad vi fylkeskommunen om å gi et mer utfyl-lende svar på foreleggelsen, og viste særlig til spørs-målene om forskjellene i arbeidsoppgaver, fordelin-gen mellom stillingens to hovedfunksjoner og resul-tatet av prosjektet.

Sykehuset svarte med å gi en noe mer detaljertbeskrivelse av As arbeidsoppgaver som avdelingsle-der. Det ble opplyst ikke å eksistere noen skriftligevaluering av prosjektet, men at den daværende le-delsen foretok en muntlig evaluering. Hvordan for-delingen i tid mellom de ulike funksjoner var tenkt,var det etter det opplyste i ettertid ikke mulig å sinoe om.

Det ble avslutningsvis opplyst at hovedlageret,som en følge av ledelsens plan, ble omorganisert tilinnkjøpsavdeling med endring av arbeids- og an-svarsområder, slik at avdelingslederstillingen ble til-lagt nye ansvarsområder. Etter en vurdering av Askvalifikasjoner og skikkethet, fant sykehuset at hanikke var aktuell for stillingen. Sykehuset menteimidlertid at alle lover og regler var blitt fulgt i for-bindelse med tilsettingen.

Etter enkelte merknader fra klager, kom fylkes-kommunen ikke tilbake med ytterligere merknader.

I mitt avsluttende brev til Finnmark fylkeskom-mune uttalte jeg:

«Arbeidsmiljøloven §58 A angir hvilke vilkårsom må være oppfylt for at en arbeidstaker skal


kunne tilsettes midlertidig. I §58 A nr. 1, slik dennelød fra februar 1995 til januar 1997, het det:

«1. Arbeidsavtaler som gjelder for et bestemttidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigåen-de art skal inngås skriftlig og kan bare rettsgyl-dig avtales i følgende tilfeller:a) når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet

adskiller seg fra det som ordinært utføres ibedriften.

b) for praksisarbeid eller vikariater,c) når deltaker i arbeidsmarkedstiltak i regi av

eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetatentilsettes ekstraordinært. Departementet kanfastsette i forskrift at dette også skal gjeldeved ekstraordinær tilsetting i andre arbeids-markedstiltak,

d) med øverste leder i virksomheten (åremålstil-setting).»

Bestemmelsen var ny ved lov 6. januar 1995 ogtrådte i kraft 1. februar 1995. Den ble senere endretigjen 17. januar 1997. Før dette stod bestemmelsen iarbeidsmiljøloven §58 nr. 7. Bestemmelsen lød:

«7. Arbeidsavtaler som er inngått for et be-stemt tidsrom, eller for et bestemt arbeid av for-bigående art, opphører ved tidsrommets utløp,eller når det bestemte arbeid er avsluttet, medmindre annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i ta-riffavtale.

Vilkår om at tilsetting bare skal gjelde for etbestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid avforbigående art, kan bare rettsgyldig avtales nårarbeidets karakter tilsier det. Avtale om tilsettingfor et visst tidsrom kan allikevel inngås når detgjelder praksisarbeid eller vikariat, eller når del-taker i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i sam-arbeid med arbeidsmakredsetaten tilsettes ekstra-ordinært.»

Lovendringen medfører at det må stilles strenge-re krav enn tidligere til «arbeidets karakter» for at entidsbegrensning skal være gyldig. Da As engasje-ment ble forlenget siste gang 3. mars 1995, ca. enmåned etter at skjerpelsen av bestemmelsen var trådti kraft, reiser dette spørsmålet om denne saken skalbehandles etter loven slik den lød før eller etter lov-endringen. Det ble ikke gitt overgangsbestemmelserom dette i forbindelse med lovendringen, men Kom-munal- og arbeidsdepartementet har lagt til grunn atlovendringen ikke skal gjelde for kontrakter inngåttfør 1. februar 1995, men ved en eventuell forlengel-se av disse. Rent faktisk forelå det her et løpende ar-beidsforhold som ble forlenget siste gang etter atlovendringen var trådt i kraft. Klager ble imidlertidfør vedtakelsen av lovendringen meddelt at hanskulle gå tilbake til sin gamle stilling fra januar1995, og sykehuset/fylkeskommunen synes å ha settforlengelsene av engasjementet fra januar 1995 somfungeringer i påvente av ny tilsetting. Dette kan talefor å legge den gamle lovteksten til grunn, selv omhans midlertidige arbeidskontrakt som prosjektleder/avdelingsleder formelt sett ble forlenget. På bak-grunn av den konklusjon jeg er kommet til i saken,har jeg ikke funnet grunn til å ta definitivt stilling til

spørsmålet om hvilken lovtekst som skal legges tilgrunn.

Viktige hensyn bak reguleringen av midlertidigearbeidsavtaler er at en fri adgang til å inngå slike lettkunne medføre at arbeidstakernes oppsigelsesvernble undergravet, og at tilsettingsforholdet faktisk vil-le innebære en fordekt og utvidet prøvetid. Motset-ningen mellom hensynet til oppsigelsesvernet på denene side og arbeidsgivers behov for fleksibilitet påden annen, har ført til at fastleggelsen av grensenefor adgangen til midlertidige tilsettinger har vært po-litisk omstridt.

Det er to forhold som tilsier at arbeidsgiver kanbenytte midlertidig tilsatte; det må enten dreie segom arbeid som gjelder for et bestemt tidsrom eller etbestemt arbeid av forbigående art. I begge tilfeller erdet en forutsetning at «arbeidets karakter tilsierdette». Etter lovendringen som trådte i kraft 1. febru-ar 1995, ble det føyet til som «tilleggsvilkår» at «ar-beidet adskiller seg fra det som ordinært utføres i be-driften». Dette var tidligere ansett som en viktig delav vurderingen under «arbeidets karakter», og det erantatt at lovens presisering og de hensyn som dennepresisering skal fremme, innebærer at det må stillesstrengere krav til arbeidets karakter for at en tidsbe-grensning skal være gyldig etter lovendringen(Henning Jakhelln, Arbeidsretten 1996). I denne sa-ken må det uansett foretas en vurdering av de rele-vante momenter i forhold til «arbeidets karakter», envurdering som altså vil være strengere etter denskjerpede bestemmelsen. Spørsmålet blir derfor om«arbeidets karakter» kan hjemle bruken av de mid-lertidige kontraktene i denne saken.

Det er ikke presisert nærmere i loven hva somligger i «arbeidets karakter», og forarbeidene gir og-så liten veiledning. Begrepet er imidlertid presisertgjennom rettspraksis og teori, og forarbeidene til en-dringsloven gir også en gjennomgang av gjeldenderett. På s. 172 i NOU 1992: 20 heter det:

«I Ot.prp. nr. 41 for 1975-76, side 71, andrespalte, er det uttalt til lovforslaget:

«Reglene i paragrafens nr 7, 2. ledd, begren-ser partenes rett til å fastsette vilkår om at en ar-beidsavtale bare skal gjelde for et bestemt tids-rom eller for å utføre et bestemt arbeid av forbi-gående art. For det første kan partene bare retts-gyldig avtale slike vilkår når arbeidets karaktertilsier det. Eksempler på dette kan være byg-ningsarbeidere som ansettes for å fullføre et be-stemt bygg, spesielle eksperter som ansettes for åutføre et bestemt utredningsarbeid, eller arbeids-takere som ansettes for å utføre et arbeid som ersterkt sesongpreget, f.eks. slik at arbeidet barekan utføres på vinterstid.»

I teorien påpekes det at spørsmålet om arbei-dets karakter i det enkelte tilfelle er slik at mid-lertidige arbeidsavtaler lovlig kan inngås, vil be-ro på en helhetsvurdering av forholdet der enrekke hensyn vil spille inn.

Ved vurderingen av lovligheten av avtaler,legges det vekt på om det foreligger forhold eller


hensyn som gjør det nødvendig med en tidsbe-grenset arbeidsavtale. Kommunaldepartementethar antatt at begrepet må forstås slik at det er ad-gang til å inngå tidsbestemte arbeidsavtaler der-som arbeidsoppgavene har et tidsbegrenset pregog skiller seg fra det som ellers løpende utføreshos arbeidsgiver. Dette er arbeid som ofte beteg-nes som «prosjektarbeid».»

Finnmark fylkeskommune har anført at de mid-lertidige kontraktene var nødvendige for å få gjen-nomført prosjektarbeidet og den eksternt initierteomstillingsprosessen. Bakgrunnen for prosjektet varetter det opplyste behovet for å få en vurdering avhovedlagerets funksjon, herunder ansvars- og myn-dighetsområder for lederfunksjonen og behovet forfremtidig bemanning. Jeg legger til grunn at dette erarbeidsoppgaver som i utgangspunktet i tilstrekkeliggrad vil skille seg fra de ordinære avdelingsleder-oppgavene, og derfor ikke vil være i strid med ar-beidsmiljølovens bestemmelser. Som kompliserendefaktor kommer imidlertid at engasjementet også vartillagt ordinære avdelingslederfunksjoner. Fylkes-kommunen har, til tross for to foreleggelser, ikke gittnoe utfyllende svar på spørsmålene herfra om for-skjellene i arbeidsoppgaver, fordelingen mellom deto funksjonene, og betydningen av resultatet av pro-sjektet. Det er derfor bl.a. noe uklart hvor stor del avengasjementet som utgjorde prosjektarbeid og hvorstor del som var ordinære avdelingslederoppgaver.Det som er fremkommet om As overtidsarbeid, ogdet faktum at det i perioder ikke var tilsatt noen ihans gamle stilling ved hovedlageret, kan tyde på atdet ordinære avdelingslederarbeidet ikke utgjorde enuvesentlig del av engasjementet. Det står for meg vi-dere som noe uklart hvilken reell betydning prosjek-tet hadde, og jeg viser i denne forbindelse til at rap-porten fra prosjektet først ble avgitt etter at stillingenvar besluttet utlyst.

Jeg er etter dette kommet til at saken etterlatertvil, særlig knyttet til at det ikke i tilstrekkelig grader klargjort hva klagers arbeidsoppgaver til enhvertid har vært. Når grunnlaget for den rettslige vurde-ringen av om vilkårene for om de midlertidige kon-traktene kan anses som lovlige, er uklart, medførerdette at jeg vanskelig kan ta stilling til lovligheten avkontraktene. Jeg finner derfor at det «knytter seg be-grunnet tvil til forhold av betydning i saken», jf. om-budsmannsloven av 22. juni 1962 nr 8 §10 annetledd.»

29.Om rett til utvidelse av deltidsstilling (fortrinnsrett)

ved tilsetting av hjelpepleier i en kommune(Sak 96-0962)

En 100 % hjelpepleierstilling ved et alders- og syke-hjem i Vardø kommune ble utlyst eksternt. En av deinterne søkerne, som var tilsatt i en 50 % stilling ved

et annet arbeidssted i kommunen, klaget til ombuds-mannen bl.a. over at kommunen ikke hadde fulgtHovedtariffavtalens (HTA) bestemmelse i kap. 1 §2pkt. 2.3 om rett til utvidelse av deltidsstilling.

Saken reiste flere spørsmål om tolkningen avdenne bestemmelsen, herunder om den kommer tilanvendelse ved ledighet i hele stillinger, forholdetmellom HTA kap. 1 §2 pkt. 2.2 og 2.3, og spørsmål-et om det er en forutsetning at de aktuelle deltidstil-satte er tilknyttet det samme arbeidsstedet som denledige stillingen er lagt til.

Ombudsmannen tok ikke definitivt stilling tilspørsmålene under henvisning til at det først ogfremst hører under Arbeidsretten å avgjøre spørs-mål om forståelsen av HTA. Det ble imidlertid gittenkelte merknader til forholdet mellom avtalens pkt.2.2 og 2.3 og de retningslinjer kommunen haddevedtatt i samarbeid med de tillitsvalgte vedrørendepkt. 2.3, og pekt på uklarheter som gjorde at om-budsmannen fat at det knyttet seg «begrunnet tvil tilforhold av betydning i saken». Kommunen ble bedtom å avklare situasjonen gjennom videre drøftelsermed de tilsatte.

Vardø Kommuneforening (NKF) klaget på veg-ne av A til ombudsmannen bl.a. over at A ikke vargitt rett til å utvide sin 50 % stilling som hjelpepleiertil full stilling, da kommunen lyste ut en 100 % hjel-pepleierstilling.

Etter foreleggelse herfra, uttalte kommunen omdette at «stillingen ble utlyst som 100 % hjelpeplei-erstilling og vurderingene forut for dette var at detikke var hensiktsmessig å dele opp denne stillingen iforhold til drifta på Alders- og sykehjemmet».

Det ble videre opplyst at kommunen hadde av-holdt drøftingsmøte 5. februar 1995 med de tilsattesrepresentanter på bakgrunn av bl.a. endringen i HTAkap. 1 §2 pkt. 2.3. Det var da blitt enighet om føl-gende formulering:

«Deltidsstillinger lyses ut internt før de lysesut eksternt.

Forutsetninger for å få ledig deltidsstilling:

1. Må være kvalifisert for stillingen.2. Ansettelse i deltidsstilling må passe med

drifta i den enkelte avdeling.»

Etter dette skal det ha vært gjort forsøk på å deleopp ledige deltidsstillinger og fordele disse til per-soner som ønsket utvidelse av sin deltidsstilling. Et-ter en evaluering av erfaringene med dette, fattet ad-ministrasjonsutvalget 14. mars 1996 følgende en-stemmige vedtak:

«Som et prinsipp vedtar administrasjonsut-valget at ved kortvarige permisjoner og syke-meldinger inntil 6. mndr. og derved ledighet istillinger kan utvidelse av deltidsstillinger vurde-res. Slik deling anbefales kun gjordt innenforsamme avdeling.

Hver enkelt sak må imidlertid vurderes sær-skilt.»


Kommunen understreket at de tilsatte hadde værtrepresentert på dette møtet ved leder og nestleder iNKF. Det ble også pekt på at As 50 % stilling somhjelpepleier var tilknyttet Vardø helsesenter, mensden utlyste stillingen gjaldt Vardø alders- og syke-hjem, som er en «helt annen avdeling som også lig-ger i et annet bygg».

NKF bemerket til dette at det ikke bare kunne se-es på om det var hensiktsmessig å dele den ledigestillingen, men også om klager ville overta hele 100% stillingen og si fra seg sin 50 % stilling. Det blevidere hevdet at de avholdte drøftingsmøtene ikkekunne binde opp partene, og vist til at lokale avtalersom er i strid med en sentral avtale, vil være ugyldi-ge, jf. Hovedavtalen §3-3. Det ble konkludert medat A var kvalifisert, og at det skulle vært foretatt enintern utlysing.

Kommunen ble herfra bedt om å komme medmerknader til brevet, særlig til punktet om at kom-munens lokale avtaler ble hevdet å være i strid medHovedavtalens bestemmelser. Videre ble det bedtom mer informasjon om kommunens syn på prakti-seringen av HTA kap. 1 §2 pkt. 2.3, herunder omhvordan resultatet ville blitt dersom klager var blitttilbudt stillingen. Ville hun i så fall beholdt sin 50 %stilling og utvidet denne med 50 % av den nye, ellerville hun gått inn i den nye stillingen 100 %?

Kommunen opplyste i sitt svar at alle deltidsstil-linger i kommunen ble lyst ut internt, og at kommu-nen, så langt det var mulig, forsøkte å omarbeide tur-nuser slik at deltidsstillinger kunne kombineres ogutvides. Det ble pekt på at den aktuelle stillingenimidlertid var en 100 % stilling, og at dersom A bletilbudt den, ville hun ha gått forbi andre søkere, bl.a.den tilsatte. Det ble videre opplyst at kommunenikke hadde glemt å vurdere om A hadde fortrinns-rett, men at det ikke ble funnet å være hensiktsmes-sig å dele opp stillingen. Stillingen ble derfor lyst uteksternt, og A var henvist til å søke på lik linje medandre.

NKF kom med merknader og anførte at deltids-tilsatte etter HTAs bestemmelser har rett til å si oppen 50 % stilling for å motta en 100 % stilling, sliksituasjonen ville blitt her. Stillingen skulle derfor et-ter foreningens mening vært utlyst internt, slik at alledeltidstilsatte kunne ha konkurrert om stillingenførst, noe som her ikke var gjort. Det ble videre hev-det at kommunen og lokale foreninger ikke kunnevære med på å bidra til å svekke sentralt fremfor-handlede bestemmelser i HTA.

Kommunen ble deretter bedt om å komme medmerknader til det som her var anført. Særlig ble detbedt om svar på om det var kommunens oppfatningat HTAs bestemmelser om deltidstilsattes rett til ut-videlse av stilling kun skal gjelde for ledige stilling-er som er mindre enn 100 %. Kommunen ble ogsåbedt om å presisere om det var andre deltidstilsatte ikommunen som ville ha gått foran klager dersomstillingen hadde vært utlyst internt.

Kommunen svarte at det var Vardø kommunessyn at HTA kap. 1 §2 pkt. 2.3 ikke kunne sette kva-lifikasjonsprinsippet i pkt. 2.2 til side. Videre ble detopplyst at både søker nr. 1,3,5,7,8 og 10 var kvalifi-serte søkere som var deltidstilsatt i kommunen.

NKF kom etter dette med nye merknader og vis-te her til B-rundskriv 6/95 fra Kommunenes sentral-forbund (KS) om praktiseringen av den aktuelle be-stemmelsen i HTA. Ut fra dette mente NKF at kom-munens tolkning av HTAs kap. 1 §2 pkt. 2.3 ikkekunne være riktig, og at det måtte anses som en feilat det ikke var foretatt intern utlysing.

Kommunen ble herfra til slutt bedt om å klargjø-re om den tilsatte var deltidstilsatt i kommunen påsøknadstidspunktet, da det var gitt motstridendeopplysninger om dette. Kommunen opplyste at dentilsatte hadde en 100 % stilling som hjelpepleier påsøknadstidspunktet.

I mitt avsluttende brev til kommunen uttalte jegfølgende:

«Bestemmelsen i HTA kap. 1 §2 pkt. 2.3 bleførst tatt inn i tariffavtalen 1. juni 1990. Det het da iførste ledd under pkt. 2.3 at «(v)ed ledighet i stillingskal det vurderes om deltidsansatte kan gis utvidelseav sitt arbeidsforhold inntil hel stilling». Bestem-melsen ble endret 1. mai 1994 og har i tariffperioden01.05.96-30.04.98 følgende ordlyd:

«Det skal som hovedregel tilsettes i full stil-ling, med mindre omfanget av arbeidet eller envurdering av arbeidssituasjonen tilsier noe annet.

Ved ledig stilling skal deltidstilsatte ved in-tern utlysning tilbys utvidelse av sitt arbeidsfor-hold inntil hel stilling, dersom vedkommende erkvalifisert for stillingen.

Arbeidsgiver skal generelt informere ogdrøfte bruk av deltidsstillinger med de tillitsvalg-te.

Det samme gjelder for bruk av midlertidigetilsettinger, jf. arbeidsmiljølovens bestemmelserom midlertidige stillinger. Unntatt herfra ervikariater.

Arbeidsmarkedstiltak forutsettes behandletetter de regler som gjelder for disse.»

Det fremgår av B-rundskriv nr. 6/95 at KS ogforhandlingssammenslutningene er enige om at in-tensjonen bak denne bestemmelsen er at deltidstil-satte skal gis mulighet til å øke sin stillingsstørrelseinntil hel stilling. Videre heter det:

«Arbeidsgiver skal drøfte med de tillitsvalgtehvordan man hensiktsmessig skal legge opp ruti-ner og håndtering av bestemmelsen om intern ut-lysning. Det vises også til bestemmelsens tredjeavsnitt. Man skal vente med ekstern kunngjøringnår det er antatt at det finnes aktuelle kvalifisertesøkere til stillingen blant de deltidstilsatte. Der-som kvalifiserte deltidstilsatte har søkt, skal dis-se tilbys stillingen. I de tilfeller det er flere inter-ne deltidstilsatte søkere tilsettes den som er bestkvalifisert.»


Saken reiser flere spørsmål i tilknytning til tolk-ningen av HTA kap. 1 §2 pkt. 2.3. Det er spørsmålom bestemmelsen overhodet kommer til anvendelseved ledighet i hele stillinger. Det er også reist spørs-mål om det er en forutsetning at de aktuelle deltids-tilsatte er tilknyttet det samme arbeidsstedet som denledige stillingen er lagt til, eller om kommunen/eventuelt etaten vanligvis skal vurderes under ett.Forholdet mellom HTA kap. 1 §2 pkt. 2.2 og 2.3 harogså vært gjenstand for uenighet. Videre er detspørsmål om hvilken betydning lokale avtaler ompraktiseringen av bestemmelsen skal ha, og hva somkan avtales lokalt på bakgrunn av bestemmelsensordlyd.

Etter endringen av bestemmelsen i 1994 og par-tenes felles forståelse av denne i ovennevnte rund-skriv, synes bestemmelsen å ha forandret karakterfra en ren saksbehandlingsregel - plikt til å foretavurdering av spørsmålet om intern utlysing - til enfortrinnsregel - plikt til å tilby kvalifiserte deltidsan-satte utvidelse av sitt arbeidsforhold ved intern ut-lysing. Jeg viser her til at ordlyden i bestemmelsenførst var «--- skal det vurderes om deltidsansatte kangis utvidelse ---», mens den nå er «--- skal deltidstil-satte ved intern utlysning tilbys utvidelse ---». Pådenne bakgrunn synes kommunens anførsel om atHTA kap. 1 §2 pkt. 2.3 ikke kan sette til side kvali-fikasjonsprinsippet i pkt. 2.2, ikke lenger å kunnevære riktig. Forutsatt at det finnes kvalifiserte inter-ne søkere med deltidsstilling, skal den best kvalifi-serte av disse tilbys utvidelse selv om det er mulig ateksterne søkere vil være enda bedre kvalifisert.

Vardø kommune har i sine svar omtalt problem-stillingen om rett til utvidelse av deltidsstilling somet spørsmål om den utlyste 100 % stillingen skulledeles eller ikke, og har fremholdt at en deling synteslite hensiktsmessig. Jeg oppfatter det derfor slik atkommunen skiller mellom hele stillinger og deltids-stillinger, og begrunner den eksterne utlysingen medat det bare er ved ledige deltidsstillinger at fortrinns-retten kan være aktuell. Kommunen hevder imidler-tid at det ble foretatt en vurdering av om A haddefortrinnsrett. Jeg forstår dette slik at kommunen harforutsatt at en fortrinnsrett i så fall ville innebære endeling av 100 % stillingen, noe som ikke ble funnethensiktsmessig. NKF har på sin side fremholdt atHTA må tolkes slik at den deltidstilsatte må kunnegå inn i den nye 100 % stillingen og si opp sin gamledeltidsstilling.

Kommunens tolkning begrunnes med de konklu-sjoner drøftingene med de tilsatte hadde resultert i.Konklusjonen fra drøftingsmøtet 5. februar 1995 sy-nes å forutsette at bare deltidsstillinger er aktuellestillinger å gi fortrinnsrett til. I administrasjonsutval-gets vedtak 14. mars 1996 innskrenkes anvendelses-området videre til bare å skulle gjelde ved «kortvari-ge permisjoner og sykemeldinger inntil 6 mndr ---».Samtidig fremgår det at deling bare kan gjøres innensamme avdeling.

Kommunen har vist til at disse retningslinjene ervedtatt i samarbeid med de tillitsvalgte, og at de der-for skal legges til grunn. NKF har på sin side frem-holdt at drøftelsene ikke kan være avgjørende, oghevdet at kommunens tolkning/praktisering er i stridmed den avtale partene sentralt har inngått.

Det synes å ha vært en forutsetning da HTAs be-stemmelse ble vedtatt, at praktiseringen av denne istor grad skulle være overlatt til partene lokalt. Jegvil anta at begrunnelsen for dette særlig ligger i at lo-kale forhold vil kunne tilsi ulik praktisering av regel-verket, avhengig av f.eks. om det er en stor eller litenkommune. Bestemmelsen gir etter sin ordlyd romfor flere tolkninger, og behovet for avklaring av detolkningsspørsmål bestemmelsen reiser synes stort.Jeg viser til oversikten ovenfor over de spørsmåldenne saken reiser, hvor flere av disse må kunne be-tegnes som nokså grunnleggende. Bare ut fra be-stemmelsens ordlyd er det etter min mening f.eks.ikke klart om bestemmelsen først og fremst er mentå gjelde for ledige deltidsstillinger, jf. formuleringen«--- utvidelse av sitt arbeidsforhold inntil hel stilling---», eller om den ikke er begrenset til dette, jf. at detbare heter «---ved ledig stilling ---», og ikke «ved le-dig deltidsstilling».

Spørsmål vedrørende forståelsen av HTA, her-under avtalepartenes rettigheter og plikter, tilliggerdet først og fremst Arbeidsretten å avgjøre. Ombuds-mannens arbeidsområde omfatter den offentlige for-valtning, og jeg har tidligere lagt til grunn at om-budsmannen ikke bør uttale seg om rettsspørsmålsom det ikke er full enighet om mellom avtaleparte-ne. Jeg vil derfor være tilbakeholden med å ta defini-tivt stilling til de spørsmål denne saken reiser, ogfinner å måtte henvise partene til eventuelt å forfølgesaken videre gjennom sine organisasjoner dersomdet ikke lokalt kan finnes en løsning på saken. Jegfinner imidlertid grunn til å bemerke at administra-sjonsutvalgets vedtak om å begrense anvendelsen avbestemmelsen til bare å skulle gjelde ved kortvarigevikariater, ikke synes å være i tråd med de intensjo-ner som bestemmelsen må sies å bygge på, og somde sentrale parter synes å ha vært enige om - å styrkede deltidstilsattes stilling.

Det er opplyst at det var flere kvalifiserte søkeresom hadde deltidsstillinger i kommunen. Den tilsattevar også tilsatt i kommunen, men ikke i deltidsstill-ing. Bruk av fortrinnsretten ville ha medført at dentilsatte ikke hadde fått stillingen, selv om kommu-nen fant henne best kvalifisert. Selv om jeg ikke fin-ner å kunne ta stilling til om kommunens henvisningtil drøftelsene med de tilsatte i seg selv kan begrunnevalget av ikke å utlyse stillingen internt, finner jeggrunn til å påpeke at spørsmålet om fortrinnsrett et-ter min menig i alle fall må vurderes. Det fremgår avadministrasjonsutvalgets vedtak 14. mars 1996 at«hver sak må vurderes særskilt», men det er uklartom det her forutsettes at dette bare skal gjelde forkortvarige deltidsstillinger. Jeg kan videre bare kon-


statere at partene er uenige om hvorvidt det ble fore-tatt en slik vurdering før utlysingen fant sted.

Jeg viker etter dette tilbake for å rette kritikk motkommunens standpunkt til de generelle spørsmål sa-ken reiser, men finner at de påpekte uklarheter gjørat det knytter seg «begrunnet tvil til forhold av be-tydning i saken», jf. ombudsmannsloven av 22. juni1962 nr. 8 §10 annet ledd, og ber kommunen avkla-re situasjonen gjennom videre drøftelser med de til-satte. Jeg ber om å bli holdt orientert om den videreutvikling i saken.

Da det etter dette må sies å være uklart om barede deltidstilsatte søkerne skulle vært vurdert, finnerjeg ikke grunn til å gå inn i den kvalifikasjonsvur-dering kommunen har foretatt. Kommunen har opp-lyst at flere av de deltidstilsatte var kvalifisert. Av-gjørelsen om hvem som etter en helhetsvurderingmåtte anses som best kvalifisert, vil i så fall måtteskje ut fra en vanlig kvalifikasjonsvurdering basertpå de kvalifikasjonskrav som finnes i utlysingen.Sentrale momenter vil her være utdanning, praksisog personlig skikkethet.»

30.Tilsetting av hovedlærer - betydningen av fravær for

å utføre verv som folkevalgt(Sak 96-1534)

Ved tilsetting av hovedlærer for ett skoleår vedTromsdalen videregående skole ble det besluttet ikkeå tilsette den best kvalifiserte søker under henvis-ning til hans forventede store fravær for å utføreverv som folkevalgt i kommunen. Spørsmålet var omdette var et saklig hensyn. Saken reiste også enkeltesaksbehandlingsspørsmål, bl.a. om skolen haddeoppfylt sin informasjons- og utredningsplikt. Slik sa-ken fremstod, mente ombudsmannen at klager varforbigått på et uriktig og i alle fall utilstrekkeliggrunnlag. Fylkeskommunen ble bedt om å vurderehva som eventuelt kunne gjøres for å rette opp denfeilen som var gjort i forhold til klageren.

Tre søkere sa seg interessert i stillingen som ho-vedlærer i norsk og samfunnsfag skoleåret 1996/-97ved Tromsdalen videregående skole, deriblant A.

Rektor som hadde tilsettingsmyndighet, gikk innfor å tilsette B som nr. 1 og C som nr. 2. Rektor gaslik begrunnelse for sitt standpunkt:

«Normalt ville A være selvskreven til stillin-gen som hovedlærer i norsk og samfunnsfag for-di han er faglig best kvalifisert. Det er imidlertidet faktum at A innehar en posisjon i lokalpolitik-ken i Tromsø kommune som gjør at han får etsvært stort fravær fra skolen. Han har mange fas-te møter som han må delta i, men siden han ergruppeleder i et av de politiske partiene samt va-rarepresentant for byens ordfører i flere råd ogutvalg, dukker det opp mange uforutsette møterhvor han også må være til stede.

Alt i alt er hans fravær så stort at rektor finner

det uforsvarlig å innstille ham til hovedlærerstil-lingen i norsk og samfunnsfag. Det er viktig aten hovedlærer er tilgjengelig både for skolenslærere så vel som skolens administrasjon. Det eren forholdsvis hyppig møtefrekvens for skolenshovedlærere, og når vi nå skal i gang med skole-vurdering, hvor hovedlærerne vil være sentralepådrivere, vil det ikke bli mindre møter enn tid-ligere, snarere tvert imot. Erfaringsmessig har Ahatt problemer med å delta såvel på planleg-gingsdager som på etterutdanningskurs i forbin-delse med Reform ’94.»

Rektors forslag ble sendt de tillitsvalgte fraLærerforbundet og fra Skolenes Landsforbund medanmodning om uttalelse. Den tillitsvalgte fra Lærer-forbundet skal ha uttrykt enighet med rektor, mensden tillitsvalgte fra Skolenes Landsforbund skal hauttrykt uenighet, men uten å fremsette krav om at sa-ken ble lagt frem for overordnet organ for avgjørel-se.

Saken ble deretter sendt fylkesutdanningssjefen,som kontrollerte at tilsettingen skjedde i samsvarmed antall hovedlærerområder. Fylkesutdannings-sjefen hadde intet å bemerke. Rektors vedtak blederfor stående, og B ble deretter meddelt at han vartilsatt i hovedlærerstillingen.

A brakte deretter saken inn for ombudsmannen.Han opplyste bl.a. at han hadde vært innom skolenden 28. juli 1996 for å få vite om det var skrevetnoen innstilling, men at han ikke traff noen som kun-ne gi ham svar på dette, og at han heller ikke fikk til-sendt noen innstilling. På denne bakgrunn bad Aombudsmannen vurdere om rektors saksbehandlinghadde vært korrekt. Han viste ellers til at rektor had-de lagt til grunn at han var faglig best kvalifisert ogat han ville ha vært selvskreven til stillingen, men atrektor hadde funnet det uforsvarlig å tilsette hamsom hovedlærer på grunn av et svært stort fraværsiste skoleår. A bad ombudsmannen vurdere om fra-været for å utføre vervet som folkevalgt i kommune-styre og formannskap var saklig grunn til å nekte åtilsette ham i stillingen. Han viste til at hans fravær iløpet av de første fem ukene i skoleåret 1996/-97ville være fire timer.

Saken ble forelagt Tromsdalen videregåendeskole. Det ble bedt bekreftet om det var riktig opp-fattet at klageren ikke var gjort kjent med innstillin-gen og opplysningene om hans store fravær før til-settingen var foretatt. Dersom dette var korrekt, bledet bedt opplyst hvorfor ikke de opplysningene somble lagt til grunn om As fravær ble forelagt ham slikat han hadde mulighet til eventuelt å imøtegå og kor-rigere disse. Avslutningsvis ble det bedt opplysthvilket kjennskap skolen hadde til klagerens totalefravær i skoleåret 1995/-96 og forventet fravær iskoleåret 1996/-97.

Rektoren ved Tromsdalen videregående skolesvarte bl.a. at det ikke var riktig at A først var blittkjent med innstillingen etter at tilsettingen var fore-tatt, idet hun før A reiste på ferie hadde orientert


ham om at han ikke ville bli innstilt til stillingen somhovedlærer i norsk og samfunnsfag fordi han haddefor stort fravær. Rektor viste ellers til at As fraværogså hadde vært tema i forbindelse med at han våren1996 hadde brukt opp de dagene med permisjon medlønn som han etter hovedavtalen hadde rett til, og atrektor og A også hadde hatt flere uformelle samtalerom hans arbeidsbelastning og fravær på grunn avhans politiske verv. Til slutt bekreftet rektor at det

ikke på noe tidspunkt var lagt til grunn at innstillin-gen eller deler av denne skulle være unntatt fra Asinnsyn.

Da rektoren på dette tidspunkt var langtidssyk-meldt gav i stedet fungerende rektor en oversikt overAs fravær, dvs. permisjon med lønn, for å «drivepolitisk virksomhet i skoleåret 1995/-96» og fravær iskoleåret 1996/-97 frem til brevets dato. Fra dettebrevet siteres:

«Oversikt over As fravær (= permisjon m/lønn) for å drive politisk virksomhet skoleåret 1995/96:25.08.95: Perm. fra kl. 1400 for å drive pol. arbeid. Søkt samme dag28.08.95: Perm. fra kl. 1430, møte i valgstyret. Søkt 25.08.95.10.11.95: Perm. fra kl. 0930, formannskapsmøte Søkt 07.11.95.16.11.95: Perm. fra kl. 1000, møte om bærekraftig bystruktur. Søkt samme dag.20.11.95: Perm. fra kl. 1430, ekstraordinært formannskapsmøte. Søkt samme dag.23.11.95: Perm. hele dagen, møte i admin-utvalget + i forhandlingsutvalget Søkt 21.11.95.10.01.96: Perm. hele dagen, Tromsø som transp-havn og transp-korridor Søkt 08.0196.15.01.96: Perm. fra kl. 1200, møte i admin-utv. + i formannskapet Søkt 12.01.96.18.01.96: Perm. 1 undv-time, forhandlingsutv. Søkt 12.01.96.29.01.96: Perm. hele dagen, møte i admin-utv. + i formannskapet. Søkt 26.01.96.07.02.96: Perm. hele dagen, ekstraordin. komm-styremøte + i forhandl.-utv. Søkt 02.02.96.12.02.96: Perm. fra kl. 1115, møte i admin-utv. + i formannskapet Søkt samme dag.19.02.96: Perm. fra kl. 1115, ekstraordin. møte i formannskapet. Søkt 16.02.96.26.02.96: Perm. hele dagen, møte i forhandl-utv., admin.-utv. + formannskap Søkt 21.02.9628.02.96: Perm. fra kl. 1300, kommunestyremøte. Søkt 21.02.96.29.02.96: Perm. fra kl. 1020, kurs for folkevalgte. Søkt 29.02.96.11.03.96: Perm. fra kl. 1130, møte i admin-utv. + i formannskapet. Søkt samme dag.13.03.96: Perm. hele dagen, kommunestyremøte. Søkt 11.03.96.27.03.96: Perm. hele dagen, kommunestyremøte + div. formøter. Søkt 26.03.96.12.04.96: Perm. fra kl. 1345, politisk møte. Søkt samme dag.24.04.96: Perm. hele dagen, kommunestyremøte + div. møter Søkt 22.04.96.02.05.96: Perm. 1 undv-time dekkes etter intern avtale med annen lærer Søkt 23.04.96.03.05.96: Perm. hele dagen, ekskursjon til Tyskland. Søkt 23.04.96.07.05.96: Perm. fra kl. 1345, ekstraordinært kommunestyremøte. Søkt samme dag.10.05.96: Perm. hele dagen, kurs for medl. av forhandl.-utv. Søkt 08.05.96.20.05.96: Perm. fra kl. 1130, møte i admin-utv. + i formannskapet. Søkt samme dag.29.05.96: Perm. fra kl. 1130, kommunestyremøte. Søkt 21.05.96.06.06.96: Perm. fra kl. 1030, orienteringsmøte om lønnsoppgjørets betydn. Søkt 03.06.96.19.06.96: Perm. fra kl. 1030, møte om nytt kinoanl. + nytt bibliotek/rådhus. Søkt samme dag.

I tillegg kommer fravær hele 05.10.95 p.g.a. seminar om internasjonal politikk. Arr.: Den norske at-lanterhavskomite.

A har ikke hatt sykefravær skoleåret 1995/96.Jeg kan i tillegg opplyse at skolen så langt det har vært mulig, har tatt hensyn til As forventede fravær

når timeplanen ble satt opp. Dette gjelder også inneværende skoleår.

As fravær hittil i skoleåret 1996/97 for å drive politisk virksomhet:28.08.96: Perm fra kl. 0915, kommunestyremøte Søkt 23.08.96.30.09.96: Perm. hele dagen, opplæringsmøte for komm.forhandl.-utv. Søkt 25.09.96.01.10.96: Perm. hele dagen, opplæringsmøte for komm.forhandl.-utv. Søkt 25.09.96.(10.10.96: Søkt hele dagen, seminar om internasjonal politikk (ikke pol.) Søkt 01.10.96).»

Videre ble det opplyst at A i juni 1996 haddebedt om at han ikke fikk faste undervisningstimer et-ter kl. 1105 på mandag og onsdag på grunn av møteri formannskapet og i kommunestyret, og at skolenved leggingen av timeplanen hadde tatt hensyn tildette. Det ble derfor forventet at A ville være fravæ-rende en god del av disse dagene. Ellers opplysterektor at møter mellom skoleledelsen og hovedlæ-rerne i inneværende skoleår var lagt til onsdag fjerdetime, dvs. fra kl. 1115 til kl. 1200 da dette var et tids-punkt som passet for alle involverte.

A kom tilbake til saken og bekreftet at rektor isamtale med ham hadde gitt uttrykk for at det var

vanskelig å innstille ham til hovedlærerstillingen pågrunn av fraværet i skoleåret 1995/-96, men at hansenere på dagen hadde sagt til henne at fraværet iskoleåret 1996/-97 ville bli langt lavere. A viste el-lers til at han ikke hadde innvendinger mot funge-rende rektors oversikt over hans fravær i skoleåret1995/-96. A opplyste at møtetidspunktet for hoved-lærermøtene, onsdag fjerde time, ville ha passet hammeget bra idet de månedlige kommunestyremøteneikke begynner før kl. 1400. Avslutningsvis gjentokA spørsmålet om hans fravær på grunn av politiskvirksomhet var saklig grunn til å nekte ham tilsettingi en overordnet stilling. Han viste til at hans fravær


på grunn av politisk virksomhet så langt i skoleårethadde vært to dager og fire timer. Selv om fraværs-frekvensen skulle bli like høy resten av året, noe hanikke hadde grunn til å tro, ville han likevel være in-nenfor den grensen som Troms fylkeskommune set-ter i sitt permisjonsreglement for tilsatte med politis-ke verv.

Tromsdalen videregående skole ble etter dettebedt om å komme med merknader til det som frem-kom i As brev.

Tromsdalen videregående skole ved rektor svartetil klagerens opplysning om at han muntlig haddegjort rektor oppmerksom på at fraværet i skoleåret1996/-97 ville bli langt lavere enn i forrige skoleår,at hun ikke kunne huske å ha blitt gjort oppmerksompå det, og at hun under enhver omstendighet vanske-lig kunne forstå at han kunne gå ut fra det med noengrad av sikkerhet idet hun ikke kjente til at han had-de sagt fra seg noen av sine tidligere verv. Til sluttopplyste hun at As timeplan så langt det var muligvar tilrettelagt med tanke på hans verv idet han ikkehadde fått undervisning på tidspunkter hvor skolenvisste at han hadde faste møter som kommunestyre-og formannskapsmøter. Dette innebar imidlertid atAs timeplan for resten av uka var så vidt kompakt athan ville få liten tid til å ivareta stillingen som ho-vedlærer på tidspunkter hvor også andre lærere vartil stede.

Klageren kom på ny tilbake til saken. Han frem-holdt at rektors innstilling var ufullstendig og inne-holdt direkte feilaktige opplysninger om ham. A an-førte også at både han og rektor kunne vite at hansfravær ville bli mindre i skoleåret 1996/-97 dersomtimeplanen ble slik han hadde bedt om fordi han daikke ville ha faste undervisningstimer som kom ikonflikt med de faste møtene i formannskapet ogkommunestyret. A opplyste at det nettopp var slikekonflikter som medførte at hans fravær i skoleåret1995/-96 ble så vidt høyt som det ble. Hver annenmandag og en onsdag hver måned måtte han væreborte henholdsvis tre timer og en time. Til rektorsanførsel om at han vanskelig ville kunne ivareta stil-lingen som hovedlærer på grunn av en kompakt ti-meplan, viste A til at han hadde vært hovedlærer iskoleåret 1992/-93 og at han da hadde flere politiskeverv og et langt større fravær enn det han ville få iløpet av skoleåret 1996/-97. Han viste til at han dengang ikke fikk inntrykk av at han ikke utførte dettearbeidet på en skikkelig og forsvarlig måte. Ut frasin tidligere erfaring som hovedlærer gjorde han og-så gjeldende at rektor i betydelig grad overdrev be-hovet for at hovedlæreren skulle være tilgjengeligfor lærerne. For øvrig tilføyde han at han ikke villeha problemer med å delta på hovedlærermøtet i fjer-de time hver fredag. A viste ellers til at hans fraværpå dette tidspunkt i skoleåret 1996/-97 utgjorde elle-ve undervisningstimer. Han mente på denne bak-grunn at hans totale fravær i skoleåret 1996/-97 villeligge godt innenfor det fravær til politisk virksomhetsom Troms fylkeskommune hadde åpnet for i sitt

permisjonsreglement. På denne bakgrunn mente hanat hans fravær på grunn av politisk virksomhet ikkekunne brukes som saklig argument for å nekte hamtilsetting i stillingen som hovedlærer når det frem-gikk at han var funnet faglig best kvalifisert til stil-lingen.

Klagerens svarbrev ble sendt skolen for eventu-elle merknader. Rektor fastholdt at hun ikke kunnevite at As fravær ville bli mindre i skoleåret1996/-97 enn i skoleåret 1995/-96 da hun ikke haddefått noen indikasjon på at han ville trappe ned sittpolitiske engasjement. For så vidt gjaldt begrunnel-sen for sitt standpunkt, opplyste rektor at hun kunhadde forholdt seg til As fravær de seks første måne-dene i 1996. For øvrig mente hun at det kun var del-vis riktig at hans totale fravær hittil i skoleåret ut-gjorde elleve undervisningstimer da han i tillegg tildisse timene også hadde vært borte fra skolen på defaste møtedagene til formannskapet og kommunes-tyret. Ettersom As timeplan ikke var belagt med un-dervisning som kom i konflikt med disse møtene,behøvde A i praksis ikke søke permisjon fra skolenfor disse møtene, og hans fravær disse dagene bledermed ikke registrert som fravær. Da han likevelikke var fysisk til stede på skolen, ville han følgeligheller ikke være tilgjengelig verken for elever, kolle-ger eller for administrasjonen.

Tromsdalen videregående skole ved den funge-rende rektor fremholdt i likhet med rektor at manikke bare kunne vurdere As fravær i forhold til un-dervisningstimene idet undervisningspersonalet haren arbeidstidsavtale som medfører en plikt til å væretil stede også ut over undervisningstimene, og at enhovedlærer vil ha ytterligere tilstedeværelsesplikt utfra at hovedlæreren har nedsatt leseplikt til hovedlæ-reroppgavene, ca. ti klokketimer pr. uke.

Skolens brev ble oversendt klager, som imidler-tid ikke senere kom tilbake til saken.

Til spørsmålet om skolen hadde oppfylt sin in-formasjons- og utredningsplikt bemerket jeg:

«A har også klaget over at han ikke ble gjortkjent med innstillingen. Jeg forstår det slik at han hersikter til rektors begrunnelse for ikke å tilsette ham.Etter det opplyste hadde han imidlertid ikke fremsattnoe krav om å få tilsendt denne. Riktignok vil en sø-ker etter partsoffentlighetsforskriften §6 ha rett til ågjøre seg kjent med hvem som er innstilt til stillin-gen og den rekkefølge de er innstilt i. Noe krav omat forvaltningen uoppfordret skal sende innstillingentil søkerne kan imidlertid ikke utledes av forskriften§ 6. Det kan for øvrig også stilles spørsmål ved omrektors begrunnelse for tilsettingen kan karakterise-res som en innstilling i forhold til forskriften. Jeg gårimidlertid ikke nærmere inn på dette spørsmålet.

Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng erimidlertid om skolen burde ha gjort A kjent med detfaktiske grunnlag som rektors standpunkt var foran-kret i, nemlig As fravær i skoleåret 1995/-96. Skolenhar opplyst at man ikke på noe tidspunkt mente at


innstillingen skulle unntas fra As innsyn. Etter for-valtningsloven §17 tredje ledd bør en part gjøreskjent med opplysninger av vesentlig betydning somdet må forutsettes at han har grunnlag og interessefor å uttale seg om og som ikke er unntatt fra part-sinnsyn. Opplysningene om As fravær skoleåret1995/-96 var avgjørende for rektors standpunkt i sa-ken, og i samsvar med §17 tredje ledd burde såledesA under behandlingen av tilsettingssaken ha fått enfraværsoversikt tilsvarende den som senere er gitt tilombudsmannen, slik at han hadde fått anledning tileventuelt å imøtegå og korrigere denne. Videre bur-de A også ha fått anledning til å uttale seg nærmereom forventet fravær skoleåret 1996/-97. Det fremgårriktignok at A og rektor hadde en samtale om fravæ-ret og at rektor gav uttrykk for at dette kunne få be-tydning for hennes standpunkt i saken. Likevel er detuklart hvor inngående fraværsspørsmålet da bledrøftet. Jeg vil her særlig understreke at forvaltnin-gens informasjonsplikt henger nær sammen med ut-redningsplikten og at overtredelse av informasjons-plikten lett kan medføre at saken ikke blir tilstrekke-lig opplyst slik forvaltningsloven §17 første leddkrever. Ut fra det som foreligger, må jeg derfor kon-kludere med at det var en saksbehandlingsfeil at detble truffet avgjørelse i saken før A hadde fått mulig-het til å uttale seg om de ulike spørsmålene rundthans forventede fravær.

Den tillitsvalgte fra Skolenes Landsforbund opp-lyste at rektor i møtet med de tillitsvalgte ikke haddefremlagt noen oversikt over søkernes utdanning ogundervisningskompetanse. Dette ble ikke bestridt avrektor, som tvert i mot har gitt uttrykk for at dette var«godt mulig».

Som ovenfor nevnt plikter forvaltningen å påseat en sak er så godt opplyst som mulig, jf. forvalt-ningsloven §17 første ledd. Etter Troms fylkeskom-munes regler for tilsetting av personale i den videre-gående skolen pkt. 0.1 er det lagt opp til at rektor hartilsettingsmyndighet for bl.a. undervisningspersona-le, men at tillitsvalgte har uttalerett. Videre heter det:

«Ved uenighet mellom utdanningssjef/rektorsom tilsettingsorgan og tillitsvalgte, legges sakafram for overordna organ dersom dette kreves.Kravet om eventuell behandling for overordnaorgan må framsettes i organisasjonens uttalelse.»

Når man har lagt opp til en ordning der de tillits-valgte både har uttalerett og rett til å kreve sakeninnbrakt for overordnet organ, vil det også være nød-vendig at tillitsvalgte får en reell mulighet til å vur-dere søkernes kvalifikasjoner. Det betyr at de tillits-valgte må gis tilgang til søknadene og en oversiktover søkernes utdanning og praksis. Dersom det erslik klageren har fremholdt, at de tillitsvalgte kunhadde tilgang til rektors redegjørelse, vil de tillits-valgte vanskelig kunne sies å ha fått tilstrekkeligeopplysninger som satte dem i stand til å foreta ensammenlignende vurdering av søkernes kvalifika-

sjoner. I en situasjon som den foreliggende der Asforventede fravær var avgjørende for rektor, er detogså utilfredsstillende at de tillitsvalgte ikke varkjent med hvordan A selv så på dette spørsmålet.Hvorvidt de tillitsvalgte selv burde ha tatt et initiativi så henseende, finner jeg ikke grunn til å gå nærme-re inn på. Avgjørende for meg er at saken ikke kananses tilstrekkelig opplyst før avgjørelsen ble truf-fet.»

Om sakens realitet uttalte jeg følgende:

«Saken reiser også spørsmål om forventet permi-sjonsfravær for å utføre verv som folkevalgt kom-munestyre- og formannskapsmedlem var sakliggrunn til ikke å tilsette A i stillingen som hovedlæ-rer.

Siktemålet i en tilsettingssak vil i alminnelighetvære å finne frem til den av søkerne som etter enhelhetsvurdering må anses best kvalifisert for stillin-gen. I kvalifikasjonsvurderingen skal det tas ut-gangspunkt i de krav til stillingen som måtte følgeav lov, forskrift eller tariffavtale samt de vilkår sommåtte være fastsatt i utlysingen. For øvrig vil sentra-le momenter være søkernes utdanning, praksis ogpersonlig skikkethet.

I tilsettingsavgjørelsen la rektor til grunn at Avar faglig best kvalifisert og at han dermed normaltville ha vært selvskreven til stillingen som hovedlæ-rer i norsk og samfunnsfag. Grunnen til at rektorikke gikk inn for A var As permisjonsfravær i skole-året 1995/-96 og det forventede permisjonsfravær iskoleåret 1996/-97. Spørsmålet er om det var sakligog forsvarlig å forbigå A på dette grunnlag.

Jeg legger i likhet med tilsettingsmyndigheten tilgrunn at den aktuelle tilsettingen som hovedlærervar en ordinær tilsetting i stilling, ikke bare «tilde-ling» av en funksjon. Om tilsettingsmyndigheten itilfelle skulle ha innrettet seg på tilsvarende måteved tildeling av funksjon, går jeg ikke nærmere innpå.

Jeg legger videre til grunn at de forventede fra-vær til A som skolen mente måtte tillegges betyd-ning for tilsettingen gjaldt permisjon for utførelse avverv som folkevalgt til kommunestyre og formann-skap. Jeg legger således til grunn at det var tale omnødvendige og lovlige fravær.

Ved vurderingen av om det ved tilsettingen varsaklig å legge vekt på antatt fremtidig fravær for åutføre verv som folkevalgt, må det legges til grunn atborgerne som utgangspunkt er pliktige til å ta imotvalg til kommunestyre og formannskap, jf. valglo-ven §12 og kommuneloven §14. Loven inneholderunntak fra denne regel, men jeg finner det unødven-dig i saken å ta stilling til om A ved valget til kom-munestyre og formannskap hadde hatt adgang til åkreve seg fritatt, jf. særlig §14 1 c). Det er viktigfor at vår demokratiske valgordning skal fungeretilfredsstillende at forholdene legges til rette for at


borgerne skal kunne påta seg offentlige verv. Vervetsom folkevalgt medfører samfunnsplikter, vervet ut-føres i offentlig interesse og en offentlig tilsettings-myndighet må da også så langt råd er forholde segslik at den som har påtatt seg slike verv ikke blir ska-delidende på grunn av utførelsen av vervet.

Jeg kan ikke se at det i denne sak er gitt en fyl-lestgjørende og tilfredsstillende forklaring på at Able forbigått ved tilsettingen. For det første kan detsynes som tilsettingsmyndigheten ikke har hatt til-strekkelig forståelse for betydningen av hva slagsfravær det var tale om for As vedkommende. Det erikke lagt skjul på at grunnen til at A ikke ble tilsattvar hans antatte fremtidige fravær i forbindelse medsine offentlige verv. Henvisningene til at permisjo-nene var gitt «for å drive politisk virksomhet» og fri-takelse på grunn av «sitt politiske engasjement» erfor så vidt riktige nok, men uttalt i sammenheng meden tilsettingssak kan uttrykksmåten gi inntrykk av attilsettingsmyndigheten ikke har vært seg tilstrekke-lig bevisst at det her var tale om utførelse av lovpå-lagte plikter som folkevalgt. For det annet synes ikkeden anførte begrunnelse å kunne rettferdiggjøre enfravikelse av kvalifikasjonsprinsippet i dette tilfellet.For det tredje kan det også være grunn til å påpeke atdet synes å ha vært tvil om omfanget av de fremtidi-ge fravær til A. Dermed synes uansett ikke tilset-tingsmyndigheten å ha hatt et tilstrekkelig faktiskgrunnlag for sin avgjørelse, jf. det som er sagt omdette foran. Selv om et faktisk fravær kunne tenkes åbegrunne et unntak fra kvalifikasjonsprinsippet i entidsbegrenset stilling som den foreliggende, kan jegikke se at det som er fremkommet om As permi-sjonsfravær kan tilsi at det var riktig at det ble gjorther.

Slik saken fremstår for meg, ble A forbigått på eturiktig og iallfall utilstrekkelig grunnlag da han sombest kvalifisert ikke ble tilsatt i stillingen som ho-vedlærer for året 1996/-97. For ordens skyld under-streker jeg at jeg ikke har grunnlag for å uttrykke tvilom gyldigheten av tilsettingsvedtaket i forhold tilden som ble tilsatt. Fylkeskommunen bes vurderehva som eventuelt kan gjøres i forhold til A for åbøte på den feil som har vært gjort i forhold til ham.

Jeg finner avslutningsvis grunn til å påpeke føl-gende:

Kommuneloven pålegger de folkevalgte plikt tilå møte og delta i de organer de er valgt til, jf. kom-muneloven §40. Den som er valgt har plikt og retttil å utføre vervet. Møteplikten gjelder imidlertidikke ubetinget. Det er adgang til fravær ved «gyldigforfall». Lovens kriterier er strenge, men de åpnerfor et rimelig skjønn. Kommuneloven gir muligheterfor å ta hensyn til uoppsettelige arbeidsmessige plik-ter. Hvorvidt vilkårene for fritak har foreligget forAs vedkommende, er det unødvendig å gå nærmereinn på. Det er for meg tilstrekkelig å vise til at mu-

ligheten er til stede og at skole og folkevalgt sam-men må søke å finne frem til løsninger som kan for-ene de motstridende interesser man her står over-for.»

31.Tilsetting av politiavdelingssjef - alders betydning

(Sak 95-1491)

A mente at han var forbigått ved tilsetting i stillingsom politiavdelingssjef fordi det var lagt usakligvekt på hans alder. A var 54 år da tilsettingsvedtaketble truffet. Pensjonsalderen i politiet var 60 år, menmed mulighet til å fratre ved fylte 57 år. - Ut fra detsom fremkom i klagesaken, la ombudsmannen tilgrunn at det ikke var godtgjort andre grunner ennhensynet til As alder som skulle tilsi at han var dårli-gere kvalifisert enn de som var innstilt. På bakgrunnav at klager hadde mer enn fem års tjenestetid tilpensjonsalder, og mer enn to års tjenestid til eventu-ell førtidspensjonering, kunne ikke klagers aldergodtas som begrunnelse for å anse ham som uaktuellfor stillingen. Det ble bedt om at det i fremtiden bletatt hensyn til dette ved tilsettinger i politiet.

A var søker til en ledig stilling som politiavde-lingssjef ved en politistasjon, og ble innstilt somnummer én av personellkontoret ved Oslo politi-kammer. Den tilsatte ble innstilt som nummer to.Forslaget til innstilling fra personellkontoret var isamsvar med den vurdering politistasjonssjefen had-de gitt uttrykk for i et notat. Tilsettingsrådet ved po-litikammeret innstilte den tilsatte som nummer én. Able ikke innstilt på noen av de tre plassene. I proto-kollen er det gitt følgende begrunnelse for dette:

«A er ikke innstilt og tilsettingsrådet menerat en rent generelt ikke bør bekle viktige mel-lomleder/- lederstillinger med personer som stårlike foran fratreden p.g.a. oppnådd pensjonsal-der. Den aktuelle stillingen bør besettes av en sø-ker som kan lede og styrke dette arbeidsområdetover lengre tidsperspektiv. A er forøvrig ikke såkvalifisert at han av den grunn må rangeres forande øvrige.»

Tilsettingssaken ble deretter sendt til det sentraletilsettingsråd i politiet som enstemmig traff vedtak isamsvar med innstillingen.

A brakte deretter saken inn for ombudsmannen. Iklagen ble det anført at han var forbigått ved tilset-tingen, og han skrev i den forbindelse bl.a. følgende:

«1.Jeg har lang og allsidig erfaring i politiet,med en meget solid og lang bakgrunn i fore-byggende politiarbeid. Helt siden 1978 harjeg arbeidet i dette fagområdet. (Se doku-mentasjon; Vedlegg 1)

2. Jeg var ved søknadsutformingen 54 år, og jeghar siden 9.1.84 og frem til dags dato fungertsom daglig leder og avsnittsleder for Fore-byggende tjeneste, d.v.s. at jeg har sittet i denutlyste stilling.


3. Jeg ble av stasjonsledelsen innstillt til stillin-gen, og jeg har fått gode tjenesteuttalelser framine foresatte. (Se dokumentasjon, Vedlegg2)

4. Jeg ble i utgangspunktet heller ikke kalt inntil intervju, men dette ble senere rettet opp.(Se vedlegg 3)

5. Det blir i begrunnelsen fra Tilsettingsrådetpekt på min alder. (Se vedlegg nr. 4 - kopi avprotokoll fra møte i Tilsettingsrådet). Jeg harimidlertid ved henvendelse til Oslo politifo-rening, ved sekretær --- samt ved henvendel-se til departementet ved byråsjef ---, fåttklargjort at det ikke eksisterer noen retnings-linjer om alder i etaten. Jeg minner om at al-dersgrensen er 60 år i politiet.

6. Det er et åpenbart misforhold mellom Tilset-tingsrådets formuleringer om kvalifikasjoner,og det alminnelige syn på betydningen av er-faringer fra dette fagområdet. (Se vedlegg3).»

Saken ble forelagt Oslo politikammer. Fra fore-leggelsesbrevet siteres:

«Tilsettingsrådet ved Oslo politikammer besredegjøre nærmere for betydningen av klagersalder i tilsettingssaken.

Det fremgår av opplysningene i saken at kla-geren var 54 år på det tidspunkt vedtak i tilset-tingssaken ble truffet. Pensjonsalderen i politieter 60 år. Mener tilsettingsrådet at en fortsatt tje-nestetid på 5-6 år medfører at klager «--- står likeforan fratreden p.g.a. oppnådd pensjonsalder»?På bakgrunn av at klager ikke engang ble innstiltbes det opplyst om en tjenestetid av slik varighetetter tilsettingsrådets oppfatning medfører at el-lers godt kvalifiserte søkere er utelukket fra til-setting i lederstillinger ved politikammeret? Detbes videre opplyst hvorledes en slik praksis har-monerer med Justisdepartementets rundskrivG-44/81 av 10. februar 1981, som lyder:

«Ansettelse i de høyeste tjenestemanns-stillingene i politi- og lensmannsetaten skjersom kjent etter en kvalifikasjonsbedømmel-se, da det er spesielt viktig at disse stillingerbesettes med dyktige og velegnede tjeneste-menn. Departementet ser det imidlertid ogsåsom viktig at man i disse stillingene får enviss kontinuitet. Man har derfor i lengre tidfulgt den praksis at man vanligvis ikke haransatt tjenestemenn som har kort tjenestetidigjen til aldersgrensen. Det er bare rent unn-taksvis og begrenset til tilfeller hvor særligegrunner har gjort det nødvendig at man harfraveket denne praksis.»»

I svarbrev fra Oslo politikammer ble tilsettings-vedtaket begrunnet slik:

«Tilsettingsrådet vedtak om innstilling vil tilenhver tid basere seg på en totalvurdering av denenkelte søkers kvalifikasjoner for den utlystestilling. Søkerens utdanning, praksis og person-lig egnethet er sentrale momenter ved vurderin-gen. Videre vil søkerens alder være et momentsom, etter omstendighetene, vil kunne tilleggesikke ubetydelig vekt.

Oslo politikammer er kjent med Justisdepar-tementets rundskriv G-44/81 av 10. februar1981. Oslo politikammer kan ikke se at den vekttilsettingsrådet i den aktuelle sak har lagt på kla-gers alder, er en praksis som er i strid med rund-skrivet.

Hva som ved tilsetting i den enkelte stillingvil måtte anses som «kort tjenestetid igjen til al-dersgrensen» vil nødvendigvis bero på en kon-kret vurdering, hvor betydningen av kontinuitet iden stillingen som skal besettes vil være det av-gjørende.

Klager var 54 år ved tidspunktet for vedtakom tilsetting i stillingen. (Han fylte 55 år tre må-neder senere).

Klagers kvalifikasjoner for stillingen ble un-dergitt en totalvurdering. Det ble lagt vekt påOslo politikammers sterke ønske om kontinuiteti denne stillingen, og klagers alder talte således ihans disfavør. Det skal bemerkes at det heltoverveiende flertall av tjenestemennene vedOslo politikammer fratrer sine stillinger ved fyll-te 57 år. Oslo politikammer måtte i sin vurderingta med i beregningen at klager, dersom han vel-ger å følge det store flertall i så måte, vil fratresin stilling etter 2 år og 3 måneder.

Etter en samlet vurdering av søkernes kvali-fikasjoner fant ikke tilsettingsrådet å kunne inn-stille A til stillingen.»

A kom etter dette med merknader til saken. Hanviste til at han hadde vært daglig leder av bydelspoli-tiet ved politistasjonen i over ti år. Fra 1. januar 1994hadde bydelspolitiet fått betegnelsen «Avsnitt forforebyggende tjeneste». Han viste dessuten til at hanhadde spesialutdanning innenfor fagområdet. Hanbemerket også at den tilsatte verken hadde gjort tje-neste i bydelspolitiet eller hadde noen spesialutdan-ning innenfor dette området. Videre gjentok han athan alltid hadde hatt sine nærmeste overordnedes til-lit ved ledelsen av dette arbeidet, og at dette også vargjenspeilet i den vurdering som var foretatt av hansegnethet til stillingen i forslag til innstilling fra per-sonalavdelingen. Klager skrev videre:

«Jeg har aldri på noe tidspunkt i denne pro-sessen blitt forespurt om hvor lenge jeg evt. villefortsette i tjenesten. Aldersgrensen for polititje-nestemenn er, som kjent, 60 år. Ved tilsettingsom politiavdelingssjef ville jeg ha fortsatt utover den tid jeg kunne ha tatt ut full pensjon.

Tilsettingsrådet legger stor vekt på kontinui-tet i den aktuelle stillingen. Jeg minner om at for-slag på innstilling fra Personellkontoret var iden-tisk med forslaget på innstilling fra X politista-sjon, innbefattet tillitsmannsapparatet ved stasjo-nen. Jeg fungerte i stillingen som politiavde-lingssjef inntil Tilsettingsrådet innstilte andresamt at en annen ble tilsatt. Kontinuiteten bledermed brutt.

I protokollen fra møte i Tilsettingsrådet den01.06 og 07.06.1995 heter det: «Den aktuellestillingen bør besettes av en søker som kan ledeog styrke dette arbeidsområdet over lengre tid.»Hvordan kan den tilsatte styrke dette arbeidet, dahan ikke har tjenestegjort i faget og heller ikkehar noen spesialutdannelse i fagområdet?

En politiavdelingssjef har også full anledningtil å søke beordring i tilsvarende stilling ved and-re avdelinger ved politikammeret. En politiavde-lingssjef er ikke bundet til denne eller evt. andreavdelinger resten av sitt politiliv. Praksis viserdet. Tilsettingsrådet har ingen garanti i så måte. Idette tilfellet kan det være større risiko for at såskjer, da den tilsatte mangler kompetanse i fa-get.»


Ved senere brev opplyste klager at tilsettings-rådet ved Oslo politikammer i møte den 10. april1996 hadde tilsatt ham som nestkommanderendeved avsnitt for forebyggende tjeneste. Klager fantdet merkelig at tilsettingsrådet fant ham «kvalifiserttil å være politiavdelingssjefens faste stedfortreder,men ikke til å være politiavdelingssjef».

Saken ble deretter forelagt Det sentrale tilset-tingsråd for politi og lensmannsetaten, som haddetruffet det endelige tilsettingsvedtaket i saken.

I brevet ble det vist til Oslo politikammers svar-brev, og spurt om klager ikke ble ansett som kvalifi-sert fordi det var to år og tre måneder til han kunnefratre stillingen. Det ble også spurt om klager haddefått noe forespørsel om han ønsket å fratre alleredeved fylte 57 år, eller om det var andre grunner til atklager overhodet ikke ble innstilt til stillingen. Detble også bedt om kommentarer til at klager var tilsattsom politiførstebetjent-nk ved avsnittet for forebyg-gende tjeneste.

Etter å ha innhentet uttalelse fra Oslo politikam-mer, svarte Det sentrale tilsettingsråd:

«Sammen med 7 andre tilsettingssaker fraOslo politikammer ble saken vedr. tilsetting avpolitiavdsjef/leder av forebyggende tjeneste vedX politistasjon første gang forelagt det sentraletilsettingsråd ultimo desember 1994. Både klage-ren og den tjenestemann som senere ble tilsatt istillingen var da søkere til denne. Rådet fantimidlertid saksbehandlingen så mangelfull at deti møte 13.01.95 vedtok å returnere saken til detlokale råd til ny behandling. Utskrift av rådetsvedtak følger vedlagt.

Saken ble forelagt rådet påny i juni 1995,denne gang sammen med 9 andre tilsettingssakerfra Oslo pkm.

Med hensyn til selve realiteten skal bemerkesat tilsettingen i den aktuelle lederstillingen bleforetatt etter en helhetsvurdering av søkerneskvalifikasjoner, der bl.a. utdannelse, praksis ogpersonlig egnethet er sentrale momenter. Det un-derstrekes at det her var tale om en lederstilling.Etter omstendighetene kan også hensynet til kon-tinuitet i stillingen være et relevant moment. Rå-det kan tiltre det lokale Tilsettingsrådets generel-le bemerkninger om dette i uttalelsen av29.08.96.

Ved nevnte totalvurdering kom rådet til at de3 søkerne som det lokale råd hadde innstilt varde best kvalifiserte. Således fant man ingengrunn til å returnere saken og be om spesiell vur-dering hverken av klageren eller noen av de øvri-ge ikke-innstilte søkerne. Den omstendighet atklageren hadde vel 2 år igjen til han kunne gå avble følgelig ikke vurdert, da han etter rådets opp-fattende i alle tilfelle måtte stille bak de 3 innstil-te søkerne.

Av de 3 innstilte søkerne ble politiførstebe-tjent --- ansett som best kvalifisert og tilsatt i denaktuelle stillingen.»

I mitt avsluttende brev til Det sentrale tilsettings-råd i politi- og lensmannsetaten uttalte jeg:

«Siktemålet i en tilsettingssak vil i alminnelighetvære å finne frem til den av søkerne som etter enhelhetsvurdering fremstår som best kvalifisert for

stillingen. Ved vurderingen må det tas utgangspunkti de kvalifikasjonskrav som eventuelt måtte værefastsatt i utlysingsteksten, samt eventuelle lov og av-talefestede krav. For øvrig vil sentrale momentervære søkernes utdanning, praksis og personligeskikkethet.

Både A og den tilsatte fremstår ut fra opplysnin-gene i saken som godt kvalifisert for stillingen sompolitiavdelingssjef ved avsnitt for forebyggende tje-neste ved X politistasjon. Begge oppfyller kravenetil utdanning og har lang erfaring fra politiet. I mot-setning til den tilsatte, har imidlertid A lang spesi-fikk erfaring med forebyggende tjeneste fra X politi-stasjon. Fra 1984 har han således vært daglig lederfor Bydelspolitiet ved X politistasjon, som så vidtjeg forstår tilsvarer stillingen ved forebyggende tje-neste som ble utlyst 14. februar 1995.

Det første spørsmålet i saken er hvilken vekt deter lagt på klagerens alder i tilsettingssaken. Jeg fin-ner innledningsvis grunn til å bemerke at alder kanvære et forhold som der er relevant å legge vekt påved kvalifikasjonsvurderingen i tilsettingssaker, selvom det ikke er fastsatt slike krav i lov eller avtale-verk. Et grunnleggende krav må imidlertid være atsøkerens alder vektlegges på bakgrunn av nærmereangitte saklige grunner. Etter omstendighetene kandet være en saklig grunn å ivareta hensynet til konti-nuitet i lederstillinger i politiet. For å forhindre forhyppige personskifte i slike stillinger, kan det såle-des være uheldig å ansette tjenestemenn som har kunkort tid igjen til aldersgrensen, jf. det som er sagt iJustisdepartementets rundskriv G-44/81 om dette.Hva som må anses som «kort tjenestetid igjen til al-dersgrensen» må vurderes konkret. Jeg kommer til-bake til dette nedenfor.

Det lokale tilsettingsrådet begrunnet i protokol-len 1. juni 1995 hvorfor A ikke ble innstilt til stillin-gen, i strid med det som var foreslått av politi-stasjonssjefen og i forslaget til innstilling fra perso-nellkontoret ved politikammeret, slik:

«Politiførstebetjent A er ikke innstilt og til-settingsrådet mener at en rent generelt ikke børbekle viktige mellomleder/- lederstillinger medpersoner som står like foran fratreden p.g.a. opp-nådd pensjonsalder. Den aktuelle stillingen børbesettes av en søker som kan lede og styrke dettearbeidet over lengre tidsperspektiv. A er for øv-rig ikke så kvalifisert at han av den grunn mårangeres foran de øvrige.»

I senere redegjørelser om tilsettingssaken påbakgrunn av As klage til ombudsmannen, har Oslopolitikammer vist til at vedtaket i tilsettingssakenbygger på en totalvurdering av søkernes kvalifika-sjoner. Det er videre pekt på at søkers alder i dennesammenheng kan tillegges «ikke ubetydelig vekt»,og at det bare er unntaksvis at polititjenestemenneneved politikammeret blir værende i stillingen etterfylte 57 år. På denne bakgrunn har As alder vært «etmoment i vurderingen ved rådets innstilling». Utover å vise til det lokale tilsettingsråds protokoll


hvor det i begrunnelsen ble sagt at «A er for øvrigikke så kvalifisert at han av den grunn må rangeresforan de øvrige», er det ikke vist til andre grunnersom gjorde at han ikke ble innstilt.

I redegjørelsen fra Det sentrale tilsettingsråd,som traff det endelige tilsettingsvedtaket, heter det atde tre søkerne det lokale tilsettingsråd hadde innstiltetter en totalvurdering ble vurdert som de best kvali-fiserte. Den omstendighet at A hadde «vel 2 år igjentil han kunne gå av ble følgelig ikke vurdert, da hanetter rådets oppfattende i alle tilfelle måtte stille bakde 3 innstillte søkerne». Ut fra det som her er sagt,synes det altså som Det sentrale tilsettingsråd over-hodet ikke har tillagt klagers alder noen betydning.

På bakgrunn av det som er sagt i den lokale til-settingsråds protokoll for 1. juni 1995 om begrunnel-sen for ikke å innstille A til stillingen, kan det ikkevære tvil om at det ble lagt betydelig vekt på Asalder ved utarbeidelsen av innstillingen som bleoversendt Det sentrale tilsettingsråd. Andre konkretegrunner for ikke å innstille A er iallfall ikke angitt iforbindelse med mine undersøkelser av saken.

Jeg viser i denne sammenheng også til at A bådeav politistasjonssjefen ved X politikammer og i per-sonellkontorets forslag til innstilling ble ansett bestkvalifisert til stillingen. I forslaget til innstilling frapersonellkontoret ble det vist til at både As leder-egenskaper og skikkethet ble vurdert til «Megetgod», og at han således var «meget god kvalifisertog skikket til stillingen». Også den tilsattes ledere-genskaper og skikkethet ble vurdert til «Meget god»,og han ble i likhet med A ansett som «meget godtkvalifisert og skikket til stillingen». Etter en samletvurdering av utdanning, praksis og attester ble imid-lertid A foreslått innstilt som nummer én. Dette var itråd med polititistasjonssjefens forslag, som vurder-te A som best kvalifisert på bakgrunn av det arbeidhan hadde gjort som leder av forebyggende tjenesteved politistasjonen. Den tilsatte ble også vurdert somkvalifisert til stillingen, men hadde «ikke den sammeerfaring innen forebyggende tjeneste» som A, ogderfor innstilt som nummer to.

På denne bakgrunn er det egnet til å overraske atDet sentrale tilsettingsråd i sitt svarbrev hit har opp-lyst at hensynet til As alder ikke ble vurdert, da hanetter rådets oppfatning «i alle tilfelle måtte stille bakde 3 innstilte søkerne». Ut fra de opplysningene somfremkommer i saksdokumentene, er det for det førs-te vanskelig å forstå hvorfor A ikke ble vurdert somså kvalifisert som de tre som var innstilt dersom enlegger til grunn at hans alder ikke har hatt betydning.Jeg viser her til den kvalifikasjonsvurdering som blegjort av politistasjonssjefen og personellkontoretved politikammeret, som bygger på konkret kjenn-skap til As arbeid som leder av forebyggende tjenes-te i over ti år og hans lederegenskaper og skikkethetslik dette ble vurdert i «vurderingsprotokoll» 14. ok-tober 1994. Videre viser jeg til at de to som ble inn-stilt på de neste plassene i det lokale tilsettingsrådsinnstilling, av politistasjonssjef og personellkontoret

ble vurdert som klart dårligere kvalifisert enn A.Disse ble heller ikke foreslått innstilt til noen av detre plassene. Det fremgår ikke av Det sentrale tilset-tingsråds vedtak, eller av andre opplysninger som erfremkommet i saken, at rådet har bygget på andreopplysninger enn de som fremkommer i det lokaletilsettingsrådets innstilling, forslagene til innstillingfra politistasjonssjefen og personellkontoret, samtøvrige underliggende dokumenter i saken. I vedtaketer det heller ikke sagt noe om at rådet har sett bortfra det lokale tilsettingsråds begrunnelse for ikke åinnstille A, eller at rådet har reservert seg mot detsom ble sagt om betydningen av As alder i dennesammenheng.

Det fremstår etter dette som uklart hva Det sen-trale tilsettingsråd i så fall har lagt vekt på da det bletruffet vedtak om tilsetting i stillingen i samsvar medinnstillingen. På bakgrunn av det som her fremkom-mer kan jeg imidlertid ikke se at det er godtgjortandre grunner, enn hensynet til klagers alder, somskulle tilsi at A var dårligere kvalifisert enn alle detre som var innstilt.

Jeg går så over til å vurdere holdbarheten av ålegge vekt på klagers alder i dette tilfellet av hensyntil behovet for kontinuitet i lederstillinger ved Oslopolitikammer.

Som tidligere nevnt, vil det kunne anses saklig ålegge vekt på hensynet til søkerens alder for å oppnåkontinuitet i lederstillinger dersom det er kun korttid igjen til aldersgrensen, slik det også er lagt tilgrunn i Justisdepartementets rundskriv G-44/81 forledende stillinger i politi- og lensmannsetaten. Dennærmere bedømmelsen av holdbarheten av dette måbero på en konkret vurdering av de faktiske forhold isaken. Det må imidlertid vises forsiktighet med ålegge for stor vekt på slike kontinuitetshensyn fordidette kan medføre at godt kvalifiserte tjenestemennmed forholdsvis lang tid igjen til aldersgrensen blirvurdert som uaktuelle for slike stillinger. Videre mådet vises tilbakeholdenhet med å forskuttere at ensøker vil fratre før aldersgrensen uten at en har kon-krete holdepunkter for dette. Selv om tilsettings-myndigheten har erfaring med at tjenestemenn fra-trer før aldersgrensen, kan ikke det uten videre ansessom tilstrekkelig til å betrakte vedkommende somuaktuell for stillingen. Dette må i så fall søkes klar-lagt nærmere med vedkommende søker.

Det fremgår av opplysningene i saken at A var54 år da tilsettingsvedtaket ble truffet, og at han fylte55 år tre måneder senere. Aldersgrensen i politiet er60 år, men tjenestemenn kan fratre ved fylte 57 år.Oslo politikammer har i sine svarbrev vist til at detalt overveiende antall tjenestemenn velger å fratreved fylte 57 år, og at A derfor kunne velge å fratrestillingen som politiavdelingssjef etter to år og tremåneder dersom han ønsket det.

Det var altså mer enn fem år til klager måtte gåav for aldersgrensen, og mer enn to år til han tidligstkunne fratre. Det er på det rene at A ikke ble fore-spurt om han aktet å fratre ved fylte 57 år, og det


fremgikk heller ikke av utlysingsteksten at dette vil-le bli tillagt betydning. Til dette kommer også at Aallerede i mer enn ti år hadde ledet forebyggende tje-neste (tidligere bydelspolitiet), og derfor hadde bety-delig ledererfaring fra dette området. Jeg finner ogsågrunn til å nevne at politikammeret ikke har noengaranti for at den tilsatte tjenestemannen vil bli sit-tende i stillingen i lengre tid enn det A kunne gjort.Slik saken ligger an, har jeg etter dette kommet til atdet ikke var holdbart å se bort fra A som aktuell forstillingen av hensyn til hans alder. Med mer enn femårs tjenestetid igjen til han nådde aldersgrensen på60 år, og mer enn to års tjenestetid til eventuell før-tidspensjonering ved fylte 57 år, som det dessutenikke var klargjort nærmere om var aktuelt for A, kanikke klagers alder aksepteres som tilfredsstillendebegrunnelse for å anse klager som uaktuell til stillin-gen. Jeg finner i denne sammenheng også grunn til ånevne at Justisdepartemenet, i en annen klagesaksom har vært til behandling hos ombudsmannen (sak82-1502), har opplyst at en med uttrykket «kort tje-nestetid igjen» i rundskriv G-44/81 ved tilsettingerav overbetjenter og politiavdelingssjefer «--- harfulgt den praksis at søkere med mindre enn 2 års tje-neste igjen til aldersgrensen normalt ikke har kom-met i betraktning». Forholdet må kritiseres.

Ut fra de foreliggende opplysningene fremstår Asom meget godt kvalifisert til stillingen. Det kanikke utelukkes at vektleggingen av klagers alder kanha hatt betydning for det tilsettingsvedtaket som bletruffet, og således innebærer en forbigåelse. Ogsåden tilsatte fremstår imidlertid som meget godt kva-lifisert for stillingen. Dessuten kommer at ombuds-mannens kompetanse til å kritisere slike skjønns-messige avgjørelser som vi her står ovenfor, er be-grenset. Bare i de tilfellene avgjørelsen må anses«ugyldig eller klart urimelig» kan en slik avgjørelsekritiseres, jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd.Jeg viker på denne bakgrunn tilbake for å konstatereat det har skjedd en urettmessig forbigåelse, men fin-ner grunn til å konkludere med at det knytter seg be-grunnet tvil til forhold av betydning for tilsettingen,jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd.

Jeg ber videre om at det for fremtiden tas hensyntil det jeg har fremholdt ovenfor om holdbarheten avå legge vekt på søkerens alder til vedkommendesdisfavør ved tilsettinger i politiet.»

32.Tilsetting i nattevaktstilling ved barnehjem

(Sak 95-0783)

A ble ikke tilsatt som nattevakt ved et barnehjem derhun hadde vært tilsatt i åtte år som miljøarbeider,miljøterapeut og ledende miljøterapeut. I innstillin-gen het det at fylkeskommunen ville beholde A i denstillingen hun var i.

Da ombudsmannen tok saken opp, uttalte fylkes-

kommunen at A var overkvalifisert til stillingen. Detviktigste argumentet var likevel at ledelsen ved bar-nehjemmet gjennom flere år hadde følt at det varproblematisk å samarbeide med A.

Ombudsmannen kritiserte at den begrunnelsensom var gitt i innstillingen, ikke var i samsvar medde faktiske forhold. A fikk dermed heller ikke anled-ning til å imøtegå den egentlige bakgrunnen for inn-stillingen før tilsetting hadde skjedd. Ombudsman-nen mente også at det ikke var i samsvar med godforvaltningsskikk at A ikke tidligere var blitt kon-frontert med påstanden om samarbeidsproblemer.

Fylkeskommunen vedtok å betale A erstatningmed kr. 25.000,-.

A søkte nattevaktstilling ved X barnehjem, menfikk ikke stillingen. Hun mente at hun ble forbigåttfordi hun var bedre kvalifisert enn den tilsatte, ogklaget til ombudsmannen.

A hadde på søknadstidspunktet vært tilsatt ved Xbarnehjem siden mars 1987 som miljøarbeider,miljøterapeut og ledende miljøterapeut. Hun opplys-te at hun på grunn av ustabile arbeidsforhold, blantannet ved stadig utskifting av styrere ved institusjo-nen, søkte nattevaktstillingen da den ble lyst ledig,samtidig som hun ba om permisjon fra miljøtera-peutstillingen for ett år. Hun ble innstilt som nr. 3, tiltross for at både avdelingslederen og de tillitsvalgtehadde uttalt at hun var best kvalifisert når det gjaldtutdanning og praksis. Styret foretok tilsetting i sam-svar med innstillingen. Avdelingslederen begrunnetinnstillingen med at hun gjerne ville beholde A i denstillingen hun var i.

Klagen ble forelagt fylkeskommunen til uttalel-se. Blant annet ble det vist til innstillingen fra avde-lingslederen, der søkerne var vurdert slik:

«Isolert sett er A den sterkeste kandidaten,hva utdanningsbakgrunn og yrkeserfaring angår.Søkeren er ansatt som miljøterapeut og er endyktig fagperson. Når søkeren ikke er innstilt,har det sammenheng med at hun er ansatt i faststilling ved institusjonen, og undertegnede øns-ker å beholde henne i den stillingen.-----

Søkeren anses å ha kvalifikasjoner utover detsom er ønsket ved utlysningen, og det vises i densammenheng til «Tilsetting i kommunesektoren»pkt. 7.1, hovedoverenskomsten §2.»

Det ble herfra bedt om en nærmere forklaring tildette og spurt:

«Mener fylkeskommunen at det kan værediskvalifiserende for en søker at hun fungerergodt i en annen stilling? Etter kvalifikasjonsprin-sippet i tilsettingssaker har vel en søker rett til åbli vurdert isolert i forhold til den stillingen hunsøker på, uavhengig av om hun fungerer godt ien annen stilling og arbeidsgiver helst vil behol-de henne der? Eller forelå det særlige omstendig-heter i denne saken som kan begrunne det valg


som ble gjort? Det bes om en nærmere begrun-nelse for tilsettingsvedtaket.»

Fylkeskommunen svarte slik:«(D)en angjeldende stilling var utlyst som

miljøarbeider, jf. stillingsannonsen. A er miljø-terapeut/barnevernspedagog, og således i ut-gangspunktet overkvalifisert for stillingen. De tosøkere som var overkvalifisert til stillingen er iinnstillingen oppstilt etter B, som har de formellekvalifikasjoner i forhold til den utlyste stillingen.

Fylkeskommunen er av den oppfatning at en-hver i utgangspunktet står fritt til å søke en hvil-ken som helst utlyst stilling. Tilsetting av over-kvalifisert personell har imidlertid flere sider,bl.a. lønnsmessige konsekvenser. I sin søknadber A om å få beholde sin lønn som miljøtera-peut. Det er ikke selvsagt at hun ville ha krav pådette, men kravet skapte problemer i forhold tilat den stillingen hun søkte var lavere normert.

A har som fagperson mange sterke sider.Som medarbeider har imidlertid ledelsen gjen-nom flere år følt at det har vært problematisk åsamarbeide med A. Arbeidet ved en institusjonsom X barnehjem er avhengig av gjensidig tillitog nært samarbeid i miljøet. Uro i personalgrup-pa går utover denne svært sårbare klientgruppen.

Ved tilsetting av personale tilstrebes ansettel-ser av personer som kan ivareta institusjonensformål på best mulig måte; spesielt skal barna gistrygghet og det skal skapes tillit mellom de an-satte. Uro i personalgruppen vil raskt gjenspeileseg i barnas adferd og dette er noe vi selvsagt tarhensyn til og vurderer ved tilsetting.

I styrets innstilling vedrørende stillingene he-ter det i styrets vurdering av A:

«Isolert sett er A den sterkeste kandida-ten, hva utdannelsesbakgrunn og yrkeserfa-ring angår. Søkeren er ansatt som miljøtera-peut og er en dyktig fagperson. Når søkerenikke er innstilt har det sammenheng med athun er ansatt i fast stilling ved institusjonen,og undertegnede ønsker å beholde henne istillingen.»

Bakgrunnen for vurderingen som kommer tiluttrykk i den siste setningen er at som nattevaktville A gå alene på vakt. Den mangel på tillitsom ledelsen følte til henne, tilsa at man ikkeønsket en slik situasjon. Fordi innstillingen dis-tribueres til en rekke personer, har man ikke øns-ket å utdype dette forholdet i innstillingen. Manhar ønsket å formulere seg på en måte, som ikkeville kunne skade A utad.

Det heter videre i innstillingen:«Etter en samlet vurdering mht. utdan-

ning, yrkeserfaring, vurdering av personligegnethet og institusjonens behov, er det gjortfølgende innstilling:»

Her er det spesielt vurdering av personlig eg-nethet som er det sentrale.

Nåværende avdelingsleder, C, har vært vedinstitusjonen siden 1994. Det var imidlertid alle-rede avdekket at det var endel uro blant persona-let og oppfatningen var at A var en sentral personi denne sammenheng. At det var uro blant perso-nalet ble også bestyrket av tidligere styrer over-for den nye styrer. Situasjonen var såpass alvor-lig at den ble tatt opp i barnehjemmets styre ---.

Oppfatningen var at uro/konflikten blant de an-satte var såpass alvorlig at ledelsen var av denoppfatning at det kunne gå utover de barn somvar under barnehjemmets omsorg.

I styresaken blir det pekt på at det er utvikleten uformell ledelsesstruktur og at flere gir ut-trykk for at institusjonen preges av baksnakkel-ser og utrygghet.

Verken avdelingsleder eller styret har belas-tet A alene for dette, men hun har vært oppfattetsom en som i hvert fall ikke bidro til å bilegge dekonflikter som var ved barnehjemmet. På denbakgrunn var den nye avdelingsleder sterkt tvi-lende til at A skulle gå inn i en stilling som inne-bar at det ikke var noen fra ledelsen til stede un-der hennes vakter. ---

Tidligere ledere har holdt medarbeidersamta-ler med A. Disse er ikke dokumentert.

Ved innstillingen er det således en vurderingav den personlige egnethet til stillingen som harvært utslagsgivende. Sett i sammenheng medbarnas behov for trygghet og behov for et miljøsom ikke er preget av konflikter mellom de an-satte, ble innstillingen satt opp slik den frem-kommer.»

A kommenterte innstillingen til stillingen slik:

«For meg var grunngjevinga (avdelingsleder)C ga i si innstilling enkel og tydeleg; Ho ønskaframleis å ha meg i mi faste stilling som miljø-terapeut, difor innstilte ho meg som nr. 3 til nat-tevaktstillinga.

Eg meiner at C, og seinare også styret for X,gjorde ein klar feil ved å ikkje tilsette meg. Ikunngjeringsteksten for stillinga var det tre krite-rier som var vektlagde: «relevant utdannings-bakgrunn, relevant praksis og personleg egnet-het». Av dei tre innstilte var det eg som haddemest relevant utdanning og lengst relevant prak-sis. Personleg egnethet var ikkje med i argumen-tasjonen frå styrar. Av alle søkjarane til stillingavart det plukka ut tre som alle var i arbeid på X.Styrar argumenterte med at eg var overkvalifiserttil stillinga, men dette var også gjeldande for deito andre som vart innstilte før meg. Å la over-kvalifisering telje negativt berre for ein av treoverkvalifiserte søkjarar, meiner eg bestemt erusakleg.»

Bakgrunnen for innstillingen kommenterte hunslik:

«I brev til Sivilombodsmannen av 26.09.95kjem Y fylkeskommune direkte og indirekte medei rekke skuldingar mot meg. Dette knyter dei såtil innstillinga i tilsettingssaka. ---

Og dei skriv til slutt: Ved innstillingen er detsåledes en vurdering av den personlige egnethettil stillingen som har vært utslagsgivende. Sett isammenheng med barnas behov for trygghet ogbehov for et miljø som ikke er preget av konflik-ter mellom de ansatte, ble innstillingen slik denfremkommer.»

Det Y fylkeskommune har gjort ser eg someit forsøk på å vri innhaldet i C si innstilling frå åvere eit positivt ynskje om å behalde meg i eiviktig stilling, til å vere ei svært negativ vurde-ring og omtale av meg.»


Deretter gikk hun inn på de ulike punktene ifremstillingen fra fylkeskommunen. Hun skrev omledelsens manglende tillit til henne:

«I den nye forklaringa si skriv Y fylkeskom-mune: «som nattevakt ville A gå alene på vakt.Den mangel på tillit som ledelsen følte til henne,tilsa at man ikke ønsket en slik situasjon.»

Det er heilt nytt for meg at C ikkje hadde tillittil meg. Og med min beste vilje kan eg ikkje sjåsamanheng mellom den tilliten C i praksis vistemeg heile tida ho var min leiar på X og den mis-tilliten Y fylkeskommune no påstår at ho haddetil meg. Eg trur bestemt at dersom dette haddevore eit problem for henne, ville ein seriøs og an-svarleg leiar som C vere i stand til å ta problemetopp med meg.-----

Det er heller ingen samanheng mellom dentillit som har vore vist meg gjennom fleire år påX, og påstandane om mangel på tillit som nokjem fram. Det er uforståande og sjølvmotseian-de at den same leiinga som har gitt meg store ogansvarsfulle oppgåver, samstundes ikkje har hatttillit til meg. ---

Dersom det var eit slikt grovt mistillitsfor-hold, stiller eg meg uforståande til at leiingaikkje har teke dette opp med meg.

Samstundes, skriv Y fylkeskommune, at deter ynskjeleg å ha meg i fast miljøterapeutstilling,noko som heilt klart inneber å gå åleine på vakt,utan leiinga tilstades, både på kveld og i helgene.Denne argumentasjonen er det ikkje råd å finnelogikk i. ---.-----

I samanheng med dette må det framhevast atdagleg leiar C overfor meg sterkt beklaga at egsa opp stillinga mi ved institusjonen. Og likeetter at eg hadde sagt opp, ba ho meg om å taekstravakter ved X. Korleis kunne C, då ho ar-beidde med tilsettingssaka i desember -94, meineat det ikkje var ynskjeleg eller forsvarleg for in-stitusjonen å ha meg åleine på vakt, og rett etterbe meg om å ta ekstravakter ved den same insti-tusjonen? ---

Dette er så sjølvmotseiande at det kan ikkjestemme!»

Videre om hensynet til barna ved barnehjemmet:

«Det frekkaste, mest krenkjande og den al-vorligaste skuldinga i dette brevet frå Y fylkes-kommune, ligg i det dei skriv om barna ved insti-tusjonen. For ein som les dette brevet utan åkjenne meg og mitt tilhøve til barn eg arbeidermed, må det sjå ut som om eg har vore til skadefor dei barna som har vore klientar på X.-----

For meg betyr det at (det) Y fylkeskommuneher seier med andre ord, er at eg ikkje kunne til-setjast fordi eg er personleg ueigna til å ivaretabarnas behov for trygghet og behov for eit miljøsom ikkje er prega av konfliktar mellom perso-nalet.»

I min avsluttende uttalelse skrev jeg:

«Siktemålet i en tilsettingssak vil i alminnelighetvære å finne frem til den av søkerne som etter enhelhetsvurdering må anses best kvalifisert for stillin-

gen. Ved vurderingen må det tas utgangspunkt i dekvalifikasjonskrav som eventuelt måtte være fastsatti utlysingen. For øvrig vil sentrale momenter væreutdanning, praksis og personlig skikkethet. Den nær-mere avveining av disse momenter, og dermed selveavgjørelsen, må nødvendigvis bli preget av skjønn.Dette er også uttrykt i hovedtariffavtalen mellomKS og organisasjonene Kap. 1 (Fellesbestemmelser)§ 2.2 første ledd, som lyder:

«Ved tilsetting og opprykk skal det i førsterekke tas hensyn til søkernes kvalifikasjoner(teoretisk og praktisk utdanning samt skikkethetfor stillingen).»

Denne bestemmelsen er også uttrykkelig inntattsom en del av tilsettingsreglementet for Y fylkes-kommune §3.

I innstillingen til stillingen ble det gitt uttrykk forat A var best kvalifisert, men at hun likevel ble inn-stilt som nr. 3 fordi hun var overkvalifisert, og fordiledelsen trengte henne i den stillingen hun var tilsatti. Denne begrunnelsen holder ikke, og fylkeskom-munen har da også i korrespondansen med ombuds-mannen gitt en annen og mer utførlig begrunnelse.Det følger av så vel alminnelige forvaltningsrettsligeprinsipper som av fellesbestemmelsenes §2.2. at sø-keren har krav på å bli vurdert etter sine kvalifika-sjoner. At ledelsen ville foretrukket at søkeren fort-satte i sin gamle stilling, er - i alle fall som den storehovedregel - irrelevant. Arbeidsgiver må i en slik si-tuasjon eventuelt søke andre virkemidler for å fåvedkommende til å fortsette i den stillingen hun har.I den grad A i søknaden stilte lønnskrav som ledel-sen ikke ville godta, skulle dette vært tatt opp medhenne, slik at hun fikk anledning til å begrunne kra-vet nærmere eller eventuelt trekke kravet tilbake el-ler modifisere det. Ledelsen kan ikke uten viderevurdere søknaden som uaktuell.

I den nye begrunnelsen som Y fylkeskommunehar gitt overfor ombudsmannen, fremgår at man an-så A som en fagperson med mange sterke sider, menat ledelsen gjennom flere år har følt at det har værtproblematisk å samarbeide med henne. Det ble un-derstreket at det var vurderingen av den personligeegnethet til stillingen som var utslagsgivende forinnstillingen.

Med den nye begrunnelsen viser det seg altså atbegrunnelsen A fikk, ikke var i samsvar med de fak-tiske forhold.

Tilsettingssaker er i utgangspunktet unntatt frabegrunnelsesplikten i forvaltningsloven av 10.februar 1967 §24, jf. §3 annet ledd. Det er likevelikke noe til hinder for at tilsettingsorganet gir ennærmere begrunnelse. Heller ikke er det noe i veienfor at en søker blir gjort kjent med de vurderingerinnstillingsmyndigheten har gjort av ham eller hen-ne, selv om dette ikke er noe han har krav på å få viteetter forskriftene om partsoffentlighet i tilsettingssa-ker, fastsatt ved kgl.res. 21. november 1980 §6. I


denne saken fikk A innsyn i innstillingen med be-grunnelse, og dette er det i seg selv ikke noe å si på.

Det som imidlertid ikke er tilfredsstillende, er atden vurdering/begrunnelse som ble gitt i innstillin-gen, ikke var dekkende for de vurderinger som fak-tisk var foretatt, og som også tilsettingsmyndighetenla til grunn. Når vurderingen som er foretatt av inn-stillings- eller tilsettingsmyndigheten, er unntatt of-fentlighet, er det bl.a. for at disse organer og med-lemmene i dem fullt ut skal kunne gi uttrykk for sittsyn uten å måtte ta hensyn til en eventuell innsyns-rett. Det kan da ikke aksepteres at organene ellermedlemmene der bevisst gir uttrykk for et annet synunder de muntlige forhandlinger enn det de har rede-gjort for skriftlig. Tilsvarende må de begrunnelsersom eventuelt gis søkerne, være riktige.

Det er kritikkverdig at klageren i saken her gjen-nom den innstillingen hun fikk tilsendt, fikk et urik-tig inntrykk av bakgrunnen for innstillingen. Hunfikk dermed heller ikke anledning til å imøtegå denegentlige bakgrunnen for innstillingen før tilsettinghadde funnet sted, og hadde således ikke reelle mu-ligheter til å komme med relevante innvendingermot den oppfatning tilsettingsmyndigheten la tilgrunn for vedtaket.

Jeg kan ha forståelse for at tilsettingsmyndig-heten ønsket å beskytte A mot at uvedkommendefikk vite grunnen til at hun ikke fikk stillingen. Mendette burde vært gjort på en annen måte, fortrinnsvisi samarbeid med A. Således hadde ledelsen anled-ning til å informere henne muntlig om det somegentlig var bakgrunnen for at hun ikke ble innstiltsom nr. 1, og drøfte hvilke opplysninger ledelseneventuelt skulle gå ut med om noen søkere eller and-re tilsatte spurte.

Som det fremgår, er jeg kritisk til tilsettingsmyn-dighetens saksbehandling på flere punkter. Det måimidlertid understrekes at jeg med dette ikke har tattstilling til spørsmålet om hvem som burde bli tilsatt istillingen.

Som nevnt tidligere, er personlig skikkethet tilstillingen et relevant moment i kvalifikasjonsvurde-ringen. Her vitner imidlertid de opplysninger somblir gitt, om konflikter og store samarbeidsproble-mer, som klager, ifølge henne selv, ikke har blittkonfrontert med underveis. Det er ikke i overens-stemmelse med god forvaltningsskikk å unnlate å in-formere ansatte om såpass store problemer, som hunkun har fått kjennskap til som følge av at hun klagettil ombudsmannen.

Klagerens innvendinger er imidlertid nå blittgjort kjent gjennom korrespondansen for ombuds-mannen, jf. særlig klagerens brev 18. mars 1996, ogdet riktigste synes da å være at disse blir forelagt til-settingsorganet slik at det kan ta stilling til dem. Det-te gjelder selv om fylkeskommunen i brev hit 2. mai1996 meddelte at den ikke hadde kommentarer tilbrevet fra klageren.

Min gjennomgang av saken er med dette avslut-

tet, men jeg ber om å bli holdt orientert om utfalletav tilsettingsmyndighetens behandling.»

Fylkeskommunen skrev deretter til klageren oggjengav følgende vedtak fra styret ved barnehjem-met:

«-----«1. Styret tar sivilombudsmannens utta-

lelse til etterretning.Det beklages på det sterkeste at det ikke

ble avholdt et intervju med de interne søker-ne til denne stillingen, slik at A kunne ha blittkonfrontert med de innsigelser ledelsen had-de på et tidligere stadium, slik god forvalt-ningsskikk krever. Det er videre beklagelig atden begrunnelse som ble gitt for innstillingenikke var dekkende for den vurdering/begrun-nelse som faktisk var foretatt, slik at hun hel-ler ikke på et senere tidspunkt ble gjort opp-merksom på de forhold som faktisk begrun-net tilsettingsvedtaket. Både den faktiske be-grunnelse og As innsigelser mot innstillingenburde være tilgjengelig for styret ved anset-telse.

2. Styret for X anmoder fylkesutvalget åtilstå billighetserstatning på bakgrunn av desaksbehandlingsfeil som er gjort i denne til-settingssaken.

-----Saken vil nå bli forelagt fylkesutvalget ---,

med følgende forslag til vedtak:

«Fylkesutvalget anmodes om at A tilståsbillighetserstatning på bakgrunn av de saks-behandlingsfeil som ble gjort i tilsettings-saken. Beløpet fastsettes etter fylkesutvalgetsskjønn.»»

Fylkesutvalget fattet siden vedtak om erstatningpå kr. 25.000,- til klageren.

33.Ugyldig vedtak om tilsetting av disponent for

kommunal boligstiftelse(Sak 97-0332)

I en sak inntatt i ombudsmannens årsmelding for1995 s. 108 la ombudsmannen, ut fra de opplysnin-ger som da forelå, til grunn at en kommunal bolig-stiftelse ikke hadde adgang til å omgjøre et vedtakom å tilsette A i stillingen som disponent til fordelfor tilsetting av B. Saken ble vurdert ut fra omgjø-ring av forvaltningsvedtak (tilsettingen) etter for-valtningsloven §35 og den såkalte «re-integra»-regelen, og alminnelige forvaltningsrettslige prin-sipper - forvaltningsloven §35 siste ledd. Etter hen-vendelse fra B fremkom nye opplysninger som gikkut på mulig inhabilitet i forbindelse med tilsettingenved at vedkommende i administrasjonen som tilrette-la tilsettingssaken også hadde vært med på å avgjø-re saken ved å stemme som medlem av styret i bolig-stiftelsen. Videre understreket B at vedkommendesom tilrettela saken fra administrasjonen og stemte


over tilsettingen ikke var valgt som medlem av stif-telsens styre, verken som medlem eller varamedlem.- Ombudsmannen uttalte at spørmålet om inhabilitetfor styrets medlemmer må anses uttømmende regu-lert i stiftelsesloven av 23. mai 1980 nr. 11 §7 annetledd også for kommunale boligstiftelser. Det forelåda ikke grunnlag for å konstatere inhabilitet. Viderela ombudsmannen til grunn at hvorvidt tilsettings-vedtaket måtte anses ugyldig på grunn av at ved-kommende fra administrasjonen hadde stemt overavgjørelsen uten å være valgt som medlem til styret,i utgangspunktet beror på en helhetsvurdering derfeilens karakter og grovhet må sees i sammenhengmed de konsekvenser en omgjøring til skade for enpart og til gunst for en annen part - i dette tilfellethenholdsvis A og B - ville få. Etter en konkret vur-dering antok ombudsmannen at boligstiftelsen i det-te tilfellet ikke kunne kritiseres for å ha omgjort til-settingsvedtaket til fordel for B.

Klagen fra B knyttet seg til ombudsmannens ut-talelse i en sak om omgjøring av vedtak om å tilsetteA som disponent for X boligstiftelse (sak 94-1110),jf. ombudsmannens årsmelding 1995 s. 108. I densaken uttalte ombudsmannen ut fra de opplysningersom forelå, at boligstiftelsen ikke hadde rettslig ad-gang til å omgjøre vedtaket om å tilsette A i stillin-gen som disponent for boligstiftelsen.

B - som ble tilsatt som disponent for boligstiftel-sen etter at stiftelsen hadde omgjort vedtaket om åtilsette A - brakte saken inn for ombudsmannen. Hananførte særlig at boligstiftelsen måtte ha hatt adgangtil å omgjøre sitt vedtak fordi assisterende rådmannhadde tilrettelagt saken fra administrasjonen og i til-legg stemt over tilsettingsvedtaket (inhabilitet). Vi-dere pekte B på at assisterende rådmann ikke varvalgt som medlem av styret i boligstiftelsen, verkenstyremedlem eller varamedlem.

Saken ble lagt frem for boligstiftelsen. Det blebedt opplyst om assisterende rådmann hadde avgittstemme uten å være valgt som medlem av boligstif-telsens styre. Videre ble det bedt opplyst hva dette itilfelle innebar for boligstiftelsens adgang til å om-gjøre vedtaket om å tilsette A. Til slutt ble bedt rede-gjort for boligstiftelsens syn på Bs anførsel om mu-lig inhabilitet.

Boligstiftelsen svarte at tilsettingsvedtaket var«ugyldig og at saken måtte gjenopptas». Det ble visttil «styrets sammensetning og påpekt inhabilitet».

På bakgrunn av brev hit fra A, tok ombudsman-nen saken opp med boligstiftelsen på ny. Det ble dabl.a. bedt opplyst om As opplysning om at tilset-tingsvedtaket av ham hadde flertall i styret også utenassisterende rådmanns stemme, var riktig.

Boligstiftelsen opplyste at det var stiftelsens«klare oppfatning at argumentasjon og stemmegiv-ning ville vært annerledes med et rett sammensattstyre». Videre mente boligstiftelsen at det forelå in-habilitet. Det ble vist til stiftelsesloven §7 og for-valtningsloven §6.

Ettersom boligstiftelsen ikke hadde besvart om-budsmannens spørsmål om vedtaket hadde flertallfor A også uten assisterende rådmanns stemme, bledette spørsmålet tatt opp med boligstiftelsen på nytt.I brev fra boligstiftelsen ble opplyst at «(h)adde(assisterende rådmann) stemt annerledes ville B værtansatt». I nytt brev fra boligstiftelsen ble presisert atassisterende rådmanns stemme hadde vært avgjøren-de uten at det fremgikk om vedtaket om å tilsette Aville hatt flertall også uten hans stemme.

Den 30. september 1997 hadde jeg møte medrådmannen i kommunen og styreleder i boligstiftel-sen. På dette møtet ble det klart at noe av forklarin-gen på at assisterende rådmann hadde deltatt ogstemt på styremøtet, var at rådmannen var styremed-lem og fraværende til styremøtet, og at assisterenderådmann da i denne egenskap hadde deltatt uten for-melt å ha vært valgt som varamedlem for rådman-nen.

Jeg hadde følgende merknader til saken:

«Utgangspunktet er at forvaltningsvedtak er en-delige med mindre det foreligger et uttrykkeliggrunnlag for å endre vedtaket.

Enklest er situasjonen om en endring ikke vilvære til skade for noen vedtaket retter seg mot ellerdirekte tilgodeser. I så fall står omgjøringsadgangenåpen, jf. forvaltningsloven av 10. februar 1967 §35første ledd bokstav a).

I denne tilsettingssaken var A tilsatt, og en om-gjøring ville være til skade for ham. Omgjøring utfra forvaltningsloven §35 første ledd bokstav a) varderfor ikke aktuell.

Ut fra de opplysninger som ble gitt av boligstif-telsen i forbindelse med As klage hit (sak 94-1110),la jeg til grunn at det heller ikke var rettslig adgangtil å omgjøre vedtaket ut fra re-intergra regelen elleralminnelige forvaltningrettslige prinsipper, jf. for-valtningsloven §35 siste ledd.

Bs klage hit avdekket nye forhold av vesentligbetydning i tilsettingssaken, som innebærer at detkan reises spørsmål om vedtaket da A ble tilsatt varugyldig. I så fall kan forvaltningen ikke bare ha enrett, men også en plikt, til å omgjøre vedtaket, jf. for-valtningsloven §35 første ledd bokstav c).

I tilsettingssaker foreligger som hovedregel ikkeklageadgang, jf. forvaltningsloven §3 annet leddannet punktum og henvisningen der til klageretten iforvaltningsloven §28. Samme bestemmelse unntarforvaltningsloven §35 tredje ledd fra anvendelse itilsettingssaker. Bestemmelsen må, ved ikke å nevnede øvrige ledd i forvaltningsloven §35, forstås slikat om tilsettingsorganet blir gjort oppmerksom påvesentlige feil under behandlingen av tilsettings-saken som kan medføre ugyldighet, vil det ha plikttil å vurdere om det foreligger adgang til å omgjørevedtaket i medhold av forvaltningsloven §35 førsteledd bokstav c).


Et forhold som har vært fremme i denne sakengjelder mulig inhabilitet. Det er noe uklart hva an-førselen bygger på, men jeg forstår det slik at densærlig gjelder det forhold at tjenestemannen somdeltok og avgav stemme på styremøtet i tilsettings-saken, også tilrettela saken fra administrasjonen.

Boligstiftelsen er organisert etter stiftelseslovenav 23. mai 1980 nr. 11. Lovens bestemmelse om in-habilitet fremgår av §7 annet ledd, som lyder:

«Styremedlem, observatør eller forretnings-fører er ugild til å delta i behandlingen eller av-gjørelsen av spørsmål som har slik særlig betyd-ning for ham selv eller noen som står ham nær, athan må sies å ha en framtredende personlig ellerøkonomisk særinteresse i saken. Likeså er hanugild når han har stilling eller tillitsverv i en pri-vat eller offentlig institusjon, organisasjon elleret foretak som har økonomisk eller annen fram-tredende interesse i saken, eller når han i slikegenskap tidligere har deltatt i behandling i sa-ken. Han er likevel ikke ugild på grunn av of-fentlig stilling eller verv i saker som i det vesent-lige gjelder bruken av midler til det offentlige.»

Etter kommuneloven av 25. september 1992 nr.107 §40 nr. 3 gjelder reglene i forvaltningslovenkap. II om inhabilitet med noen særregler. Paragraf40 nr. 3 bokstav b) inneholder regler om inhabilitetfor kommunalt ansatte som har medvirket ved tilret-teleggelsen av grunnlaget for en avgjørelse når sa-ken skal behandles i folkevalgt organ og bokstav c)har særregler om inhabilitet for tilrettelegging av sa-ker som skal klagebehandles i folkevalgte organer.Stiftelsesloven §7 annet ledd er av en annen karak-ter enn disse reglene. Stiftelsesloven §7 annet leddligner inhabilitetsbestemmelsen for styremedlemmeri aksjeloven av 4. juni 1976 nr. 59 §8-11. Etter minoppfatning må stiftelsesloven §7 annet ledd seessom en særbestemmelse som uttømmende regulereri hvilke situasjoner det foreligger inhabilitet for sty-remedlemmer også for stiftelser som har til formål åforvalte kommunal eiendom. Det synes da lite tvil-somt etter ordlyden i stiftelsesloven §7 annet ledd atdet forhold at et «styremedlem» tilrettelegger saken,ikke i seg selv medfører inhabilitet til å stemme overavgjørelsen senere.

Det er nå på det rene at vedtaket om å tilsette Able fattet av et styre som ikke var sammensatt etterstiftelseslovens regler ved at assisterende rådmanndeltok og stemte uten å være valgt inn i styret, ver-ken som medlem eller vararepresentant. Spørsmåleter da om denne feilen leder til at tilsettingsvedtaketmå anses ugyldig, jf. forvaltningsloven §35 førsteledd bokstav c).

Hvorvidt et vedtak må anses ugyldig beror i storutstrekning på en skjønnsmessig helhetsvurdering.Utgangspunktet er likevel en vurdering av feilenskarakter og grovhet sammenholdt med en vurderingav de konsekvenser det vil få for de vedtaket retterseg mot eller direkte tilgodeser - i dette tilfellet A ogB. Generelt må det antas at jo lengre tid det går fra

vedtaket ble fattet, og jo sterkere vedkommende harinnrettet seg etter vedtaket, desto mer kreves for åkunne si at vedtaket er ugyldig med den virkning atdet kan omgjøres til skade for en part eller annenvedtaket direkte tilgodeser.

For saksbehandlingsfeil bestemmer forvaltnings-loven §41 at om det er begått slike feil, vil vedtaketlikevel være gyldig «når det er grunn til å regne medat feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedta-kets innhold». Feilen i dette tilfellet bestod i at assis-terende rådmann stemte over tilsettingsvedtaket utenå være valgt som medlem av styret. Dette er neppeuten videre en saksbehandlingsfeil, men under en-hver omstendighet må jeg ut fra det opplyste leggetil grunn at feilen var avgjørende for vedtakets inn-hold.

A fikk beskjed om at vedtaket kunne bli omgjortdagen etter han pr. telefon var underrettet om at hanvar tilsatt i stillingen som disponent. En uke senereble vedtaket omgjort. Jeg finner ikke grunn til å gåinn på innrettelsesspørsmålet ut over det jeg tidligerehar gjort.

Feilen med hensyn til styresammensetning er avvesentlig karakter, og reiser spørsmål om styretskompetanse til å treffe gyldige beslutninger. Sliksaken nå er opplyst, synes det ikke å være rettsliggrunnlag for å kritisere vedtaket om omgjøring avtilsettingen. Hvorvidt boligstiftelsens handlemåtefor øvrig kan ha pådratt stiftelsen erstatningsplikt iforhold til A, finner jeg ikke grunn til å gå nærmereinn på.

Avslutningsvis bemerkes at jeg har forståelse forat boligstiftelsen og kommuneadministrasjonen ikkealltid kan ha bistand fra jurister. Jeg må likevel un-derstreke betydningen av at forvaltningen opplyserkonkret om vesentlige forhold som har betydningsom svar på spørsmål som blir stilt herfra. Opplys-ningene om feilene ved styresammensetning frem-kom først konkret i Bs henvendelse hit, lenge etter atAs sak var avsluttet her. Det hadde vært en fordelom opplysningene hadde blitt gitt på en konkret må-te av boligstiftelsen under behandlingen av As sakher.»

34.Barnehagebetaling for funksjonshemmet barn

(Sak 95-2108)

Foreldrene til A klaget til ombudsmannen over at deikke fikk innvilget søknad om redusert foreldrebeta-ling for barnehagetilbudet til A til tross for at A barekunne oppholde seg i barnehagen i 33,5 timer avbarnehagens åpningstid på 45 timer i uken. Be-grensningen i oppholdstiden skyldtes at A ikke kunnevære i barnehagen uten at en støttepedagog medspesielt ansvar for ham var til stede. Grimstad kom-mune avslo foreldrenes søknad om redusert betalingmed den begrunnelse at As oppholdstid i barne-


hagen tilsvarte en full barnehageplass, som etterkommunens regelverk var oppholdstid i 21 timer iuken eller mer, og at det ikke var grunnlag for ågjøre unntak fra regelverket. Kommunen fremholdtat alle barn i kommunen ble behandlet likt med hen-syn til betaling for barnehageplass. Etter nærmereundersøkelser herfra viste det seg at det bare var Aog ett barn til i kommunen som tilhørte gruppen«over 21 t/uke» uten å ha et fullt tilbud i 45 timer. -Ombudsmannen uttalte at en lik behandling av A iforhold til regelverket førte til en reell ulikhet fordihan, til forskjell fra de andre barna med full barne-hageplass, bare kunne oppholde seg i barnehagen i33,5 timer i uken. I en slik situasjon burde kommu-nen foretatt en konkret vurdering av om det vargrunn til å gjøre unntak fra reglene om betaling.Kommunen behandlet saken på ny og foreldrene ak-septerte en samlet tilbakebetaling på kr. 45.000,-.

Foreldrene til A klaget til ombudsmannen over atde ikke fikk innvilget søknad om redusert foreldre-betaling for barnehagetilbudet til A til tross for at Abare kunne oppholde seg i barnehagen i 33,5 timerav barnehagens åpningstid på 45 timer i uken. Forel-drene og barnehagen var enige om at A ikke kunnevære i barnehagen uten at en støttepedagog med spe-sielt ansvar for ham var til stede, og barnehagetilbu-det til A fulgte således støttepedagogens arbeidstid ibarnehagen. Grimstad kommune hadde avslått forel-drenes søknad om redusert betaling med den begrun-nelse at As oppholdstid i barnehagen i praksis til-svarte en full barnehageplass. I klagen til ombuds-mannen fremholdt advokaten bl.a.:

«Foreldrene betaler etter høyeste sats, og detgis ingen form for moderasjon eller hel- ellerdelvis fritak p.g.a. barnets sterke funksjonshem-ming.

Det er derfor urimelig og urettferdig at de itillegg til å måtte betale full pris, må betale forden tid i barnehagen som ikke kan benyttes.

Det presiseres at foreldrene ikke selv harvalgt ikke å utnytte hele åpningstiden for barne-hagen, men det er kommunen selv som setter be-grensninger for åpningstiden siden støttepedago-gen har begrenset arbeidstid.

Det burde være en enkel sak for kommunenog akseptere at det gis forholdsmessig avslag ibarnehagebetalingen tilsvarende den tid somikke kan benyttes.»

Klagen ble herfra forelagt Grimstad kommune.Fra brevet siteres:

«Det bes redegjort for Grimstad kommunesretningslinjer og praksis for å tilstå redusert bar-nehagebetaling, herunder om kommunen har eg-ne retningslinjer for barn med funksjonshemnin-ger. Eventuelle trykte rundskriv og retningslinjerbes oversendt.

Fra vedtak i Hovedutvalg for undervisning iGrimstad kommune 21. juni 1995 siteres følgen-de:

«Reglene for barnehagebetaling er i dagslik innrettet at alle som har et barnehagetil-bud over 21 timer pr. uke betaler full barne-hagebetaling. Dette gjelder alle de som har etheldagstilbud. Vi har i dag ingen barnehagesom gir et tilbud mellom 21 t/u og hel plass(45 t/u) og derfor heller ingen betalingssatsfor slikt tilbud.»

Mener kommunen at kravet om betaling avfull sats må gjelde uansett om årsaken til at til-budet om heldags barnehageplass ikke nyttesfullt ut skyldes foreldrenes ønske, eller har sinbakgrunn i at foreldrene er forhindret på grunnav forholdene i barnehagen? Det bes opplyst omman i kommunen kjenner til andre familier sombetaler for heldagstilbud, men som ikke kan be-nytte tilbudet fullt fordi forholdene i barnehagenikke er tilrettelagt for å ta imot barnet i heleåpningstiden.»

Grimstad kommune la ved kommunens retnings-linjer for å tilstå redusert barnehagebetaling i sittsvarbrev, og fremholdt bl.a.:

«Disse retningslinjer og brev viser at Grim-stad kommune i dag ikke har friplasser eller mu-lighet for redusert betaling på annet grunnlag ennøkonomisk, og da vurdert av sosialkontoret. Allebarn blir med andre ord behandlet likt med hen-syn til betaling.

Eventuelle ekstra ressurser til funksjonshem-mede blir satt inn som timer til spesialundervis-ning eller ekstra bemanning. Ekstra bemanningkan være assistent eller førskolelærer. I dette til-felle er det satt inn spesialpedagog 10 timer pr.uke, samt 100% førskolelærer med bunden ar-beidstid på 33,5 timer i uka. Etter avtale mellomforeldre og barnehage er det enighet om at detmå være ekstra bemanning i barnehagen når bar-net er tilstede. Han oppholder seg mer enn 21 ti-mer pr. uke i barnehagen, og skal etter det betalefull sats i henhold til foreldrenes inntekt.»

Advokaten fikk oversendt kommunens brev ogkom tilbake til saken. Han fremholdt bl.a.:

«Foreldrene har ikke fremsatt krav om redu-sert barnehavebetaling på grunn av sønnensfunksjonshemming.

Kravet på redusert barnehagebetaling er be-grunnet i at barnehagen ikke kan tilby samme åp-ningstid for sønnen A, som alle andre foreldrefår for sine barn.»

Etter at saken ble forelagt Grimstad kommune påny og advokaten hadde gitt sine merknader, uttaltejeg følgende i mitt avsluttende brev til kommunen:

«Klagen til ombudsmannen gjelder spørsmåletom As foreldre kan kreve reduksjon i foreldrebeta-lingen fordi X barnehage bare kan tilby sønnen Aopphold i barnehagen i 33,5 timer av barnehagenstotale åpningstid på 45 timer pr. uke.

X barnehage er en privat barnehage. Det følgerav pkt. 5 i avtale 3. juli 1992 mellom Grimstad kom-mune og barnehagen at kommunen fastsetter for-


eldrebetalingen i barnehagen, og foreldrenes klageover foreldrebetalingen har vært klagebehandlet ikommunen. Avgjørelsen ligger således innenfor om-budsmannens arbeidsområde.

I Grimstad kommunes regler for barnehagebeta-ling av 10. desember 1984, endret 11. desember1995, pkt. 4 er betalingssatsene gradert i fem grup-per ut fra barnets oppholdstid i barnehagen: 8 t/uke,9-12 t/uke, 13-16 t/uke, 17-20 t/uke og over 21 t/uke.

A oppholder seg i barnehagen i mer enn 21 t/uke,og dersom kommunens regelverk og regulativ medsatser legges til grunn etter sin ordlyd, skal foreldre-ne betale høyeste sats for oppholdet. Spørsmålet idenne konkrete saken er om det er riktig å la kom-munens regelverk alene være avgjørende for fastset-telsen av foreldrebetalingen.

I brev 30. januar 1996 herfra ble Grimstad kom-mune bedt om å kommentere om kommunen menteat kravet om betaling av full sats måtte gjelde uan-sett om årsaken til at tilbudet om heldags barnehage-plass ikke ble nyttet fullt ut var foreldrenes ønske,eller det hadde sin bakgrunn i at foreldrene var for-hindret fordi forholdene i barnehagen ikke var lagttil rette for det. Spørsmålet ble gjentatt i brev 22.april 1996 herfra, men jeg kan ikke se at kommunenhar tilkjennegitt noe prinsipielt syn på dette spørs-målet. Kommunen har imidlertid i brev 6. mai 1996hit vist til at «(a)vtalen om at A skulle ha redusertoppholdstid er gjort i forståelse mellom barnehagensfagpersonale og barnets foreldre».

I pkt. 2 i Grimstad kommunes retningslinjer for opp-tak av barn med funksjonshemninger, vedtatt avkommunestyret i møte 23. januar 1989, heter det:

«Barnehagene skal være bemannet slik at deer istand til å ta imot barn med funksjonshemnin-ger. Utgiftene til ekstra personale må dekkes avkommunen.»

Retningslinjene må forstås dithen at funksjons-hemmede barn skal ha tilgang til barnehagen på liklinje med funksjonsfriske barn. Grimstad kommunehar således hele tiden hatt det økonomiske og prak-tiske ansvaret for å tilrettelegge forholdene slik at Akunne få et barnehagetilbud. Jeg kan ikke se at detkan være avgjørende for vurderingen av foreldre-betalingen hvorvidt tilbudet til A er utformet «i for-ståelse» med foreldrene. Det er tidsbegrensningen itilbudet, sammenlignet med tilbudet til de øvrigebarna i barnehagen, som må være utgangspunktet forvurderingen av foreldrebetalingen. Det fremgår avkorrespondansen i saken at As mor skal ha uttryktønske om og hatt behov for et utvidet tilbud til A,uten at det har blitt søkt spesielt om dette.

Det fremgår av rådmannens innstilling til for-mannskapet at rådmannen «er av den oppfatning atklagerens situasjon ikke adskiller seg vesentlig fraandre foreldre som betaler full barnehagesats, påtross av at om barnet deres ikke er i barnehagen 45 t

pr. uke». Det er for øvrig opplyst i brev 4. mars 1996fra Grimstad kommune at kommunen har en lignen-de avtale for ett annet barn i kommunen.

Det er en vesentlig forskjell mellom den situa-sjon at foreldrene velger å benytte seg av en barne-hageplass i færre timer enn full åpningstid, og densituasjon at foreldrene ikke har mulighet til å leverebarnet utenom et begrenset tidsrom innenfor åp-ningstiden. I den valgfrie situasjonen vil foreldrenealltid ha mulighet til å benytte full åpningstid, medden fleksibilitet det innebærer. Jeg kan således ikkese at rådmannens beskrivelse av klagernes situasjoner helt dekkende for hvordan situasjonen reelt er forklager.

Det fremgår av vedtak i Hovedutvalg for under-visning i Grimstad kommune 21. juni 1995 at kom-munen ikke hadde noen barnehage som gav et tilbudmellom 21 t/u og hel plass (45 t/u) og «derfor helleringen betalingssats for slikt tilbud» (min uth.). Detsynes således som om det bare var A og eventuelt ettannet barn som tilhørte gruppen «over 21 t/uke»uten å ha et fullt tilbud i 45 timer. Grimstad kommu-ne har i brev 4. mars 1996 fremholdt og understreketat alle barn i kommunen blir behandlet likt med hen-syn til betaling for barnehageplass. På bakgrunn avat situasjonen for A er ulik, nemlig at han, til for-skjell fra de andre barna, bare kan oppholde seg ibarnehagen 33,5 timer i uken, vil en lik behandlingav ham resultere i en reell ulikhet.

Denne ulikheten blir spesielt iøynefallende nårsatsene i kommunens regelverk for barnehagebeta-ling er så vidt fininndelt for oppholdstid opp til 21 ti-mer, mens det ikke finnes noen nærmere inndelingfor de få barna som av spesielle grunner har fått til-bud om en oppholdstid mellom 21 og 45 timer. Gra-deringen indikerer at foreldre i Grimstad kommunenormalt vil kunne betale temmelig nøyaktig for detantall timer barna oppholder seg i barnehagen. For-eldrene til A har ikke denne muligheten, til tross forat barnets reduserte oppholdstid har sin bakgrunn ibarnehagens begrensede tilbud.

Jeg har forståelse for at administrative grunnertilsier regler med inndeling i noen hovedgrupper oghar ingen innvendinger til dette når det gjelder «nor-maltilfellene». Her kan man imidlertid ikke sies å ståoverfor et normaltilfelle - Grimstad kommunes re-gelverk for barnehagebetaling kan ikke sies å væretilpasset en situasjon som den foreliggende. I en sliksituasjon mener jeg at kommunen burde foretatt enkonkret vurdering av om det var grunn til å gjøreunntak fra reglene. Jeg vil på denne bakgrunn bekommunen om å vurdere saken på nytt.

Behandlingen av klagesaken er med dette avslut-tet her, men jeg ber om å bli holdt underrettet omkommunens videre behandling av saken.»

Grimstad kommune behandlet saken på nytt. Ut-valget for undervisning og oppvekst tok ombuds-mannens uttalelse til etterretning og erkjente at det


burde vært gjort en konkret vurdering av saken. For-eldrene aksepterte en samlet tilbakebetaling på kr.45.000,- til dekning av innbetalte barnehageutgifter,advokathonorar mv.

35.Spørsmål om kommunen hadde hjemmel til å inndra

overskudd i privat barnehage(Sak 96-1081)

A drev en privat barnehage og mottok årlig driftstil-skudd fra Bergen kommune. Kommunen vedtok i1994 å inndra en del av barnehagens overskudd for1993. Det var ikke inngått noen skriftlig avtale omdette, og kommunen hadde ikke inndratt overskuddsiden en omorganisering i 1989/90. A hevdet bl.a. atdet ikke var rettslig grunnlag for slik inndragning. -Ombudsmannen uttalte at rettsforholdet mellomkommunen og barnehagen var av særegen karakter,og at det var naturlig å se det i et offentligrettsligperspektiv. Det ble ansett som en omforent forutset-ning at det kun ble overført midler som var nødven-dig ut fra formålet med tildelingen. Det var en natur-lig forståelse at driftsoverskudd ble trukket inn elleravregnet. A kunne heller ikke sies å ha hatt beretti-get forventning om å få beholde overskuddet for1993. Kommunen ble imidlertid kritisert for mang-lende skriftlighet vedrørende oppgjørsordningen.

A, eier av en privat barnehage i Bergen, mottok i1993 driftstilskudd fra kommunen, sammen med ca.60 andre private barnehager. Hovedutvalg for skolebehandlet i møte 12. desember 1994 regnskapene for1993 for de private barnehagene. Hovedutvalget latil grunn at A hadde et overskudd på kr. 93.882,- i1993. Av dette beløpet ble kr. 35.000,- vedtatt over-ført til budsjettet for 1994, mens det resterende be-løpet - kr. 58.882,- - skulle trekkes inn. A påklagetvedtaket, som ble stadfestet av formannskapets kla-genemnd 21. februar 1996.

A brakte saken inn for ombudsmannen i brev 15.mai 1996. Det ble bl.a. fremholdt at private barneha-ger tidligere kunne disponere et eventuelt overskuddselv, og at det aldri hadde vært inngått noen skriftligdriftsavtale selv om barnehagen hadde etterlyst det-te.

Klagen ble forelagt Bergen kommune ved brevherfra 15. august 1996. Kommunen ble bl.a. bedt omå redegjøre for hjemmelsgrunnlaget for inndragnin-gen. I svarbrev 7. november 1996 het det:

«Utgangspunkt -----For Bergen kommune har ytelse av driftstilskuddtil private barnehager vært et frivillig etablertvirkemiddel i prosessen med å gi en bedre ogmer stabil barnehagedekning i Bergen kommu-ne. For barnehagene har det kommunale driftstil-skudd bidratt til drift og gitt en sikkerhet for vi-dere eksistens. I denne sammenheng vises det tilvedlegg 1, som gir en oversikt over det driftstil-skudd A har mottatt fra Bergen kommune siden

1990. I tillegg er Bergen kommune garantist forde lån som A har tatt opp. Disse lånene dekkesdirekte av Bergen kommune ved at de er lagt inni driftstilskuddet som husleie til eierstiftelsen.For øvrig har A mottatt økonomisk støtte fraBergen kommune side 1973.

Et kommunalt tilskudd må betraktes som desiste kronene barnehagen mottar til driften avbarnehagen. Ved en slik funksjon vil de kommu-nale tilskudd gi best dekning for de private bar-nehager ved at kommunen kan tre til med støtteder det er behov for det, som en del av kommu-nens målsetting om best mulig barnehagedek-ning. At det kommunale driftstilskudd ytes utennoen form for reservasjon eller er et rettskrav forden enkelte barnehage vil være en uriktig forstå-else av en kommunes oppgaver.

Bakgrunnen for As avtale om kommunaltdriftstilskuddA er en av ca. 60 barnehager som årlig mottarkommunalt driftstilskudd. A fikk etablert enmuntlig avtale om slikt tilskudd da barnehagenesorterte under Kommunalavdeling helse- ogsosiale tjenester. I 1989 ble forvaltningen av bar-nehagene overført til Kommunalavdeling skole.Avtalen mellom A og Bergen kommune er somflere andre avtaler om driftstilskudd til barneha-ger inngått muntlig. Dette kunne skje fordi denetablerte praksis medførte et vidtgående fagligsamarbeid mellom kommunen og de private bar-nehagene.

For budsjettåret 1993 ble driftsstøtten til denenkelte private barnehage fastsatt etter forslag tilbudsjett fremlagt av den enkelte barnehage, ogsåfor A. Kommuneavdeling skole ville ikke kunneopprettholde en slik praktisk funksjonelt tilrette-lagt modell for driftstilskudd uten at alle forut-setninger var klar for de involverte parter.

Ettersom det er tale om et kompleks forholdhvor det er en mengde med aktører i bildet er detviktig med en felles forståelse av hvorledes denkommunale støtteordningen fungerer. Det haralltid lagt inne som en forutsetning mellom kom-munen og de private barnehagene at det kommu-nale tilskuddet skal bidra til at barnehagedriftengår i balanse. Dette innebærer en mulighet forbarnehagene til å søke underskudd dekket og åsøke kommunen om tilleggsbevilgninger i løpetav året. Dette har vært praktisert også for A.

I den etablerte ordning med private barne-hager med kommunalt tilskudd ligger også forut-setningen om at overskudd på drift av barne-hagen kan trekkes inn, ev. avregnes på neste årsbudsjett. Totalt bidrar en slik ordning til en kana-lisering av kommunale midler til de barnehagerhvor behovet er størst.

Ettersom tildeling av driftstilskudd skjergjennom Bergen Bystyres årlige budsjettvedtaker muligheten for å justere tilskuddet til barne-hagene tidvis nødvendig, ettersom administra-sjonen på dette området ikke kan gå utenfor derammer som fastsettes i budsjettvedtaket.

I ettertid kan en kritisere kommunen for ikkeå ha formalisert avtalene med de private barne-hager, men gjeldende ordning har fungert i over15 år. -----

Hjemmel for inndragning av overskuddKommunalavdeling skole vil foruten overnevntefremstilling anføre følgende som begrunnelse for


inndragning av midler fra A for budsjettåret1993;

Det må som et utgangspunkt legges til grunnat det foreligger et avtaleforhold mellom Bergenkommune og de private barnehager. I disse avta-lene ligger det til grunn en del forutsetningersom må ha gjennomslagskraft også i forhold tildenne konflikten til tross for de saksbehandlings-regler som fremgår av forvaltningsloven ogkommuneloven. Disse regelsett fungerer tilfreds-stillende i forhold til de private barnehager, menlikevel slik at grunnlaget for kommunalt driftstil-skudd er mer av avtalerettslig karakter enn avforvaltningsrettslig. Det avtalerettslige grunnlagmå derfor danne utgangspunktet ved fortolknin-gen av hvilke forhold som skal vektlegges i den-ne saken.

Det er riktig som A hevder at det ikke frem-går av tildelingsbrevet at overskudd kan bli inn-dratt. Dette har imidlertid grunnlag i en etablertordning som er ment å gi fleksibilitet til barneha-gene og til kommunen. A må på samme måtesom andre aktører ha vært oppmerksom på gjel-dende praksis i slike saker. Kommunalavdelingskoles brev av 30. november 1992 må i dennesammenheng anses som en presisering av eksis-terende ordning i forbindelse med saldering avbarnehagenes budsjett for 1992.-----

Den etablerte ordning mellom Kommunal-avdeling skole og de private barnehagene viserved empiri at det eksisterer en felles forståelse avkommunens praksis i tilknytning til driftsover-skudd. Dersom Kommunal avdeling skole ikkeskulle ha frihet til gjennom en etablert og avtaltordning til å trekke inn overskudd på driftsbud-sjett vil Kommunalavdeling skole heller ikke hamulighet til å forskuttere driftstilskudd til de pri-vate barnehagene i det omfang som skjer i dag.»

A kom med merknader 28. november 1996 og 3.april 1997 og disse ble forelagt kommunen. Kom-munen viste i sitt svarbrev til uttalelse 29. april 1997fra Kommunalavdeling skole. I denne uttalelsen hetdet:

«Barnehagedriften i Bergen kommune ble i1989/1990 flyttet over fra Kommunalavdelinghelse og sosiale tjenester til Kommunalavdelingskole. Før omorganiseringen ble det etter hvertregnskapsår foretatt en administrativ avregningoverfor de private barnehagene med under- elleroverskudd, siste gang for året 1990.

* Dette skjedde i form av motregning i barneha-genes månedlige driftstilkudd.

* Tidligere daglig leder i B Barnehager harmuntlig opplyst at avsetninger til feriepengerble trukket inn på slutten av 1980-årene.

Etter overføringen til Kommunalavdelingskole førte kapasitetsproblemer ved økonomi-avdelingen til at barnehagene i noen år fikk be-holde overskudd/måtte dekke underskudd selv.Kommunalavdelingen hadde ikke kapasitet til åforeta avregninger av den enkelte barnehagesregnskap. Dette var et rent internt problem vedKommunalavdeling skole, som følge av mang-lende personelldimensjonering ved overføringenav barnehagene fra en kommunalavdeling til enannen.

Administrasjonen gav i denne perioden ikkepå noe tidspunkt melding eller signaler til barne-hagene om at ordningen med avregning skulleopphøre.

Først i 1994 ble det på ny foretatt en avreg-ning for barnehagene, og da for regnskapsåret1993. C Familiebarnehager henvendte seg pådette tidspunkt til administrasjonen, og bad om åfå betale tilbake overskudd fra flere år.

Fra 1994 har avregningen blitt foretatt, slikordningen også var da barnehagene sorterte un-der Kommunalavdeling helse og sosiale tjenes-ter. Sakene behandles av et politisk organ,Hovedutvalg for skole, i en samlet oversikt oversamtlige private barnehager med kommunaltdriftstilskudd. Barnehagenes kommentarer ogmerknader i slike saker gjøres naturligvis tilgjen-gelig for politikerne.

Kommunalavdeling skole kan på denne bak-grunn ikke se at A hadde en reell berettiget for-ventning om å få beholde overskuddet for 1993.»

A hadde ingen ytterligere merknader. I avslut-tende brev til klager 18. november 1997 uttalte jeg:

«Det har vært stilt spørsmål om det rettsligehjemmelsgrunnlaget for inndragningsvedtaket (om-gjøringen av tildelingen). Fra As side er det bl.a. på-pekt at det ikke fremgår av tildelingsbrevet for 1993at overskuddet kunne inndras, og at det heller ikkevar inngått noen skriftlig avtale om driftstilskudd.Kommunen har - i forbindelse med behandlingen avsaken her - lagt til grunn at det foreligger et avtale-forhold mellom Bergen kommune og de privatebarnehagene når det gjelder driftstilskudd. Kommu-nen har bl.a. uttalt at A, i likhet med flere andre pri-vate barnehager, fikk etablert en «muntlig avtale»om driftstilskudd da barnehagene sorterte underKommunalavdeling helse- og sosiale tjenester. Deter pekt på at det i disse avtalene ligger til grunn «endel forutsetninger», bl.a. en forutsetning om at over-skudd på drift av barnehagen kan trekkes inn elleravregnes på neste års budsjett. Det er videre vist tilat ytelser av driftstilskudd er en frivillig etablert ord-ning, og at slikt tilskudd er «de siste kronene» enbarnehage mottar til driften. Etter det opplyste skjertildelingen etter skjønn. Jeg forstår det imidlertidslik at tilskuddet mer eller mindre fastsettes etter enmal. Jeg har bl.a. fått oversendt «budsjettmalen» for1991 og 1994. I budsjettmalen for 1994 er f.eks. «le-ker og materiell» beregnet til kr. 11.800,- pr. avde-ling og «mat» til kr. 57,- pr. barn pr. mnd. Når detgjelder lønn, er denne beregnet ut fra en beman-ningsnorm tilsvarende kommunale barnehager, mendet er likevel tatt hensyn til de lønnstrinn de ansatte ide ulike barnehagene faktisk har. Når det gjelderbudsjettåret 1993, har kommunen opplyst at driftstil-skuddet dette året ble fastsatt etter forslag fremlagtav den enkelte barnehage. Etter kommunens meninger det en «åpenbar forutsetning» at tilskuddet ikkeskal medvirke til at det bygges opp reserver.

Rettsforholdet mellom kommunen og A i denne


sak er av særegen karakter. Etter min mening er detnaturlig å se det i et offentligrettslig perspektiv, derbetydningen av at det er tale om tildeling og bruk avoffentlige midler blir tillagt avgjørende vekt. Det erut fra dette naturlig å si at det må være en omforentforutsetning at det kun overføres midler som må an-ses nødvendige ut fra formålet med tildelingen. Jeghar forstått det slik at formålet med driftstilskuddeneer å bidra til en forsvarlig drift av barnehagen, her-under også til at barnehagen får en forsvarlig likvidi-tet. Ut over dette kan det ikke være riktig at enbarnehage skal få beholde tildelte tilskudd.

Jeg har i lys av dette i utgangspunktet ingenmerknader til kommunens standpunkt om at ordnin-gen med driftstilskudd forutsetter at overskudd pådrift av barnehagene slik det er gjort her, er trukketinn eller avregnet på neste års budsjett. Ut fra kom-munens oppgaver samt behovet for omfordeling, erdette etter min mening i tråd med en naturlig forstå-else av tildelingene.

Inndragningsvedtaket 12. desember 1994 gjaldtregnskapsåret 1993. A har påpekt at private barneha-ger inntil dette tidspunkt hadde kunnet disponereeventuelle overskudd som de selv ønsket. Slik sakener opplyst, legger jeg til grunn at det tidligere ikke erblitt truffet tilsvarende inndragningsvedtak - selv omdet var grunnlag i regnskapene for det. Det har pådenne bakgrunn vært stilt spørsmål til kommunenom ikke A kan ha hatt en berettiget forventning om åfå beholde overskuddet også for 1993. Kommunal-avdeling skole har vist til at barnehagedriften i 1989/90 ble overflyttet fra Kommunalavdeling helse ogsosiale tjenester til Kommunalavdeling skole, og atdet før denne omorganiseringen, etter hvert regn-skapsår, ble «foretatt en administrativ avregningoverfor de private barnehagene med under- elleroverskudd, siste gang for året 1990». Avregningenskal ha skjedd i form av «motregning i barnehagenesmånedlige driftstilskudd». Etter det jeg forstår, harde private barnehagene ikke stilt spørsmål ved dennetidligere ordningen, heller ikke A. Jeg legger derfortil grunn at det - for årene forut for omorganiserin-gen - ble foretatt en administrativ avregning overforde private barnehagene. Når det gjelder regnskaps-årene 1991 og 1992, ble det imidlertid ikke foretattnoen tilsvarende avregning. (Det er for øvrig noeuklart for meg om dette også er tilfelle for regn-skapsåret 1990.)

Selv om det - for årene forut for omorganiserin-gen - har vært en noe annen måte å inndra overskud-det på, synes det likevel å være dekning for kommu-nens standpunkt om at det har vært en etablert ord-ning med inndragning (avregning) som har fungert iover 15 år. Jeg kan ikke se at det er noen vesensfor-skjeller om overskuddet inndras «i sin helhet» som iforeliggende sak, eller om det motregnes i det må-nedlige driftstilskuddet. At ordningen med inndrag-ning/avregning ikke har vært i funksjon i to eller treår, kan jeg vanskelig se skal få noen betydning. Som

påpekt av kommunen ble det ikke i denne periodenpå noe tidspunkt «gitt melding eller signaler til bar-nehagene» om at ordningen med avregning skulleopphøre. Kommunens skriv 30. november 1992,som jeg kommer tilbake til nedenfor, kan vel ogsåanses som en «påminnelse» om ordningen. Kommu-nen har også vist til at en annen barnehage - C barne-hage - henvendte seg til Kommunalavdeling skolefor å innbetale akkumulert overskudd for perioden1990-93.

Jeg har etter dette ikke innvendinger til kommu-nens standpunkt om at A ikke kan sies å ha hatt be-rettiget forventning om å få beholde overskuddet for1993.

Som det fremgår av vedlagte gjenpart av brevherfra i dag til kommunen, har jeg imidlertid funnetgrunn til å kritisere kommunen for manglende skrift-lighet når det gjelder oppgjørsordningen.

De har videre anført at inndragningen ikke er isamsvar med kommunens skriv 30. november 1992(1. desember 1992) til A. I skrivet het det bl.a.:

«Adm. forbeholder seg retten til å kunnetrekke inn eventuelle overskudd, der overskud-dene er et resultat av for høyt tildelt ramme, deter derimot ikke administrasjonens hensikt å trek-ke inn eventuelle overskudd som er et resultat avreell effektivisering.»

Kommunen har uttalt at skrivet er å anse som enpresisering av eksisterende ordning i forbindelsemed saldering av barnehagens budsjett for 1992.Kommunen har for øvrig avvist Deres anførsel om atbarnehagens overskudd ikke er et resultat av «forhøyt tildelt ramme», men et resultat av reell effekti-visering. Etter kommunens mening var driftsover-skuddet et resultat av overdimensjonert budsjettram-me. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn pådette, men viser til det som fremkommer i kommu-nens uttalelse 29. april 1997.»

I brev til kommunen samme dag påpekte jeg føl-gende:

«Slik saken er opplyst, har jeg lagt til grunn atdet i årene forut for omorganiseringen i 1989/90 bleforetatt en administrativ avregning overfor privatebarnehager, slik at eventuelle overskudd ble motreg-net i senere månedlige driftstilskudd. Foreliggendeinndragningsvedtak medførte imidlertid en endring ioppgjørsordningen, slik at overskuddet nå skulleinndras direkte. Den manglende skriftligheten for såvidt gjelder ordningen med inndragning (avregning)gir etter min mening grunnlag for kritikk. Som fore-liggende sak viser, gir dette grobunn for uklarheter.

Jeg har imidlertid forstått det slik at kommunennå har inngått skriftlige avtaler om driftstilskuddmed de aktuelle private barnehagene, hvor bl.a.spørsmålet om inndragning er regulert. Kommunensynes også å ha tatt selvkritikk for ikke tidligere å haformalisert avtalene på dette punkt.»


Etter nye opplysninger fra klager, skrev jeg ibrev til kommunen 4. desember 1997:

«I mitt avsluttende brev 18. november 1997 kri-tiserte jeg kommunen for manglende skriftlighet forså vidt gjaldt ordningen med inndragning (avreg-ning). Jeg fant imidlertid ikke grunn til å gå videremed dette da jeg forstod det slik at kommunen i et-tertid hadde inngått skriftlige avtaler om driftstil-skudd, hvor bl.a. spørsmålet om inndragning var re-gulert. Jeg forstår det nå slik at dette ikke er tilfelle.Ut fra klagerens opplysninger legger jeg til grunn atarbeidet med skriftlige avtaler er lagt på is fordikommunen skal lage barnehageplan. Jeg forutsetterimidlertid at kommunen tar min kritikk til etterret-ning dersom det fortsatt er aktuelt med inndragnin-ger (avregninger) av eventuelle overskudd.»

36.Skolestart for 6-åringer ved overgang til 10-årig

skole i forbindelse med Reform-97(Sak 97-0955)

A ble høsten 1996 tatt opp i seksårsgruppen ved enskole i Bergen, selv om hun da bare var 5 år. Bak-grunnen for at hun startet «for tidlig» var at forel-drene ønsket at hun skulle få følge denne gruppenbarn videre, med skolestart sammen med disse i 2.klasse høsten 1997. Foreldrenes søknad om dette bleimidlertid ikke etterkommet av Bergen kommune ogStatens utdanningskontor i Hordaland, som henvistetil at det ikke lenger var adgang til «fremskutt sko-lestart» etter endringen av grunnskoleloven i forbin-delse med Reform-97. Det ble lagt til grunn at A,som er født i januar 1991, skulle begynne i 1. klasse,og vist til at Kirke-, utdannings- og forskningsdepar-tementet hadde uttalt at det ikke var mulighet for ågjøre unntak.

Ombudsmannen uttalte at departementet synteså ha lagt til grunn et lite smidig og mindre nyansertsyn på den rettslige situasjonen enn det som var na-turlig og nødvendig. Etter ombudsmannens meningstengte verken loven eller forskriftene for at 6-årin-ger kunne begynne på 2. klassetrinn, dersom det varfaglig og forsvarlig grunnlag for det. Da det i dennesaken syntes dokumentert at den beste løsningen forA ut fra rent faglige vurderinger ville være at hunfikk begynne i 2. klasse, uttalte ombudsmannen atsaken burde behandles på nytt av skolen, eventueltav utdanningskontoret.

Departementet meddelte ombudsmannen ikke åville motsette seg at kommunene dette overgangsåretkunne la barn i tilsvarende situasjon få begynne retti 2. klasse, og A fikk begynne i 2. klasse.

A ble høsten 1996 tatt opp i seksårsgruppen veden skole i Bergen selv om hun da bare var fem år(født i januar 1991). I foreldrenes søknad om opptak

i seksårsgruppen, fremgikk det at begrunnelsen forsøknaden var knyttet til at deres datter var stor for al-deren, og at hun i nærmiljøet bare hadde venner somtilhørte 90-kullet. Det ble understreket at foreldrenevar innforstått med at datteren ville måtte gjennom-gå en skolemodenhetstest før en eventuell tidligskolestart.

Da foreldrene ble kjent med at datteren ikke villefå anledning til å følge seksårsgruppen videre til 2.klasse, slik de hadde forutsatt, klaget de til skolen.De anførte at de burde ha fått informasjon om dette iforbindelse med opptaket til seksårsgruppen, og badkommunen ta individuelle hensyn slik at datteren,etter en skolemodenhetstest, likevel kunne få begyn-ne i 2. klasse. Kommunen avslo søknaden, og viste isin begrunnelse til de retningslinjene Kirke-, utdan-nings- og forskningsdepartementet hadde gitt i rund-skriv F-97-96 11. november 1996 om fremskutt/-utsatt skolestart. Det heter her i pkt. 2 at «(o)rdnin-gen med at kommunen kan la et barn begynne et årtidligere enn det ordinære, er nå opphevet i loven, ogdet er derfor ikke lenger adgang til dette». Det frem-gikk at kommunen hadde forståelse for foreldrenessynspunkter, men at den mente seg bundet av ret-ningslinjene, slik at barn født i 1991 måtte begynne i1. klasse høsten 1997. Kommunens standpunkt bleetter klage stadfestet av Statens utdanningskontor iHordaland.

Foreldrene brakte deretter saken inn for ombuds-mannen, og hevdet at skolemyndighetenes avgjørel-se var urimelig. Det ble anført at en skolestart i 1.klasse ville innebære at datteren startet opp sinskolegang med å gå et år om igjen, da 1. klassetilbu-det, etter den informasjonen foreldrene hevdet å hafått, ville bli lagt opp omtrent på samme måte somseksårstilbudet datteren allerede hadde gjennomført.Foreldrene hevdet at de konsekvensene sosialt og in-tellektuelt det ville medføre for datteren å måtte for-late sine venner i seksårsgruppen for å begynne pånytt sammen med elever som ikke tidligere haddehatt noe pedagogisk tilbud, kunne svekke hennesmotivasjon og gi henne en uheldig skolestart. Deviste i denne forbindelse også til en skolemodenhets-undersøkelse hvor det konkluderes slik:

«Ved undersøkelsen fremstår hun som en re-lativt stor og moden jente som er trygg og kansamarbeide og konsentrere seg godt i forbindelsemed krevende oppgaveløsning.

Hennes intellektuelle prestasjoner er gjen-nomgående langt høyere en forventet ut fra leve-alder, og tilsvarer en mental alder i området 8 til8 1/2 år, dvs. ca. to år over hennes levealder somved testtidspunktet var 6 år og 3 mdr.

Ut fra en samlet vurdering av skolemodenhetsynes det her å være sterke faglige grunner for atA bør få begynne i 2. klasse til høsten. Dette vilgi henne en naturlig kontinuitet når det gjelderden sosiale tilknytningen og samtidig optimale,pedagogiske vilkår i forhold til hennes forutset-ninger.

For henne blir det et åpenbart alvorlig, nega-


tivt tilbakeskritt både sosial og intellektuelt omhun skal begynne i 1. klasse til høsten. En slik,for henne pedagogisk inadekvat situasjon, vil jegsterkt fraråde. Det kan medføre at skolesituasjongjennom mange år blir for lite stimulerende ogutfordrende for A, noe som kan få negativ konse-kvens både for hennes intellektuell og personlig-hetsmessige utvikling.»

Videre ble det fremholdt at dersom kommunen iforbindelse med opptaket til seksårsgruppen haddeinformert om at det ikke ville bli mulig for datteren åfølge denne gruppen videre til 2. klasse, ville de ikkeha latt henne begynne. Ut fra at det var blitt redegjortfor foreldrenes intensjoner i forbindelse med søkna-den om opptak til seksårsgruppen, mente de derfor atde uforskyldt hadde havnet i en uheldig situasjonsom burde tilsi at kommunen søkte å finne frem tilden løsning som ville være best for barnet. Det blesærlig vist til at denne problemstillingen kun villevære aktuell i «overgangsåret» 1997/98 i forbindelsemed innføringen av reformen, og at et unntak be-grunnet i disse forhold derfor ikke ville få konse-kvenser for senere år.

Saken ble besluttet lagt frem for Kirke-, utdan-nings- og forskningsdepartementet. Foreldrenes an-førsler ble her presentert, og det ble stilt spørsmål itilknytning til endringen av grunnskoleloven §13 nr.2, som var vedtatt i 1994 med ikrafttredelse 1. juli1997. Regelen om adgangen til fremskutt skolestartble her tatt ut av loven.

Departementet ble bedt om å redegjøre for hvil-ken betydning ikrafttredelsestidspunktet hadde forvedtak fattet før dette tidspunkt. Dersom lovendrin-gen måtte legges til grunn, ble det bedt opplyst omregelverket gav noen mulighet for å gjøre unntak.Det ble i denne forbindelse vist til ordlyden i grunn-skoleloven §13 nr. 2 slik den ville lyde fra 1. juli1997, hvor det heter at barnet «til vanleg» skal starteopplæringen i det kalenderåret det fyller 6 år. Videreble det bedt opplyst om den problemstilling somdenne saken reiser, ble vurdert i forbindelse med ar-beidet med reformen, og om det ble vurdert å lageovergangsordninger. Departementet ble også spurtom det ville være mulig i et tilfelle som dette å laeleven begynne i 2. klasse ut fra en analogi til adgan-gen til å «hoppe over» en klasse.

Avslutningsvis ble departementet bedt om å opp-lyse om det var kjent med om denne situasjonen varaktuell for mange elever, eller om kommunene stortsett syntes å ha unngått problemene gjennom ikke åta barn født i 1991 inn i førskoletilbudet, slik forel-drene hevdet. Det ble også bedt opplyst om kommu-nene før departementets rundskriv F-97/96 ble gittnoe informasjon om konsekvensene av opphevelsenav adgangen til fremskutt skolegang.

I sitt svar kom departementet innledningsvis medfølgende bemerkninger:

«Det er et kjent fenomen at store reformer istartfasen kan skape uro og motstand blant man-

ge. Slik har også situasjonen vært i tilknytning tilReform 97, der det innføres et 10-årig obligato-risk grunnskoleløp med skolestart for 6-åringe-ne. Likevel har Stortinget ut fra en totalvurderingkommet til at de beste grunner taler for at dennereformen bør gjennomføres. Når man så har be-stemt seg for at reformen skal gjennomføres, erdet viktig at dette så langt mulig skjer på en måtesom totalt sett skaper minst problemer og kon-flikter.

Departementet har tidligere mottatt signalersom pekte i retning av at det bygde seg opp forel-dreaksjoner mot et obligatorisk 10-årig skoleløpmed skolestart for 6-åringene, og selv etter at re-formen og ikrafttredelsestidspunktet var vedtatt,var det mange foreldre som sa at de ville motset-te seg at deres barn skulle omfattes av nyordnin-gen. I en slik situasjon ville det kunne få sværtuheldige konsekvenser dersom loven åpnet for atelever på individuelt grunnlag og etter sakkyndigvurdering skulle kunne innvilges et alternativ tilden ordningen som ellers ville gjelder. Det ernærliggende å tro at en slik unntaksordning villeføre til at mange av de foreldrene som er uenig ireformen, ville sende søknad om unntak for egetbarn, slik at også den muligheten ble prøvd.»

En unntaksordning ville etter departementetsmening i praksis kunne påføre PP-tjenesten et bety-delig merarbeid. Videre ble det pekt på det uheldigei at barn ville måtte vente i usikkerhet, samt at en in-dividuelt basert unntaksordning ville kunne værekonfliktskapende lokalt. Det ble også pekt på denuforutsigbarhet vedrørende behovet for skoleplasserdette ville kunne medføre for kommunene.

Når det gjaldt betydningen av at endringen igrunnskoleloven §13 nr. 2 ikke var trådt i kraft dautdanningskontoret fattet sitt vedtak, fremholdt de-partementet følgende:

«Sivilombudsmannen ber departementet re-degjøre for hvilken betydning ikrafttredelsestids-punktet for lovendringen (01.07.97) får for ved-tak fattet før dette tidspunkt. Dersom Sivilom-budsmannen her sikter til vedtak etter den foran-nevnte bestemmelsen (som står i grunnskole-loven §13 nr 2 siste setning) om framskuttskolestart, og som formelt blir opphevd(01.07.97), kan vi ikke se at denne bestemmelsenpr i dag lenger har et praktisk anvendelsesområ-de. Bestemmelsen regulerer etter sin ordlyd tids-punktet for skolestart, noe som etter vår oppfat-ning er noe annet enn den situasjonen vi ståroverfor i denne saken, der det dreier seg omhvorvidt et barn kan få hoppe over et klassetrinnog begynne direkte i 2. klasse.

Skulle man på tross av ordlyden likevel værei tvil om bestemmelsen kan anvendes, ville kon-sekvensen i så fall måtte bli at det helt fram til01.07.97 kan fattes vedtak som åpner for at alle6-åringer som er tilstrekkelig modne (helt uav-hengig av om de har fått et frivillig pedagogisk6-åringstilbud) kan få begynne direkte i 2. klasseog dermed bare få et 9-årig grunnskoleløp. Enslik tolkning finner ingen støtte i forarbeidene,og det vil ikke være lett å forklare hvorfor mermodne 6-åringer helt generelt skulle kunne inn-vilges en særordning fram til ikrafttredelsestids-punktet for lovendringen, men at denne mulighet


deretter skal avskjæres helt. For øvrig viser vi tilde reelle hensynene vi har pekt på ovenfor, ogsom også taler imot en slik tolkning.

Departementet kan heller ikke se at selveikrafttredelsesreguleringen i seg selv gir noenform for åpning for at de som har mottatt et fri-villig pedagogisk tilbud for 6-åringer, men somikke oppfyller alderskriteriet for å begynne di-rekte i 2. klasse, likevel kan få begynne på detteklassetrinnet.»

Til spørsmålet om formuleringen «til vanleg» igrunnskoleloven §13 nr. 2 kunne gi en åpning forutøvelse av skjønn i forhold til tidspunktet for skole-start, ble det vist til at denne formuleringen kun ret-tet seg mot adgangen til utsatt skolestart, som fort-satt eksisterer. I og med at adgangen til fremskuttskolestart er opphevet, hevdet departementet at den-ne ikke kunne «forlenges» gjennom å henvise til for-muleringen «til vanleg».

Til spørsmålet om en eventuell analogisk anven-delse av adgangen til å «hoppe over» en klasse, jf.§ 2-1 nr. 4 i forskrift for grunnskolen av 17. novem-ber 1989 nr. 1184, hevdet departement at denne byg-get på den forutsetningen at barnet faktisk hadde gåttpå skolen en tid. Departementet viste til at det peda-gogiske tilbudet for seksåringer hadde vært frivillig,og ikke vært styrt av noen forpliktende og detaljertlærerplan. Det ble videre pekt på at en analogisk an-vendelse av bestemmelsen ut fra konkrete enkelttil-feller ville kunne gjøre at man kom «skjevt ut», ogkunne også medføre at barn som var yngre enn Aville kunne begynne i 2. klasse. En unntaksordningbasert på et individuelt grunnlag ville etter departe-mentets mening videre fort kunne føre til stigmatise-ring og svekket selvfølelse for de barna som eventu-elt ikke fikk lov til å begynne i 2. klasse. Departe-mentet konkluderte med at bestemmelsen derforikke burde anvendes analogisk.

Det ble opplyst at departementet hadde vurdertmuligheten for å åpne for at alle som hadde mottattet frivillig pedagogisk tilbud for seksåringer kunnebegynne i 2. klasse uten noen individuell vurdering,men at dette ikke ble funnet forsvarlig.

Departementet trakk også inn forholdet til artik-kel 3 i FNs barnekonvensjon, og skrev følgende omtolkningen av «barnets beste»:

«Vi viser her til den kommentarutgaven somer utgitt av Redd Barna (Tano 1993), der det bl astår følgende på side 41: «Artikkel 3 nr. 1 inne-holder et grunnleggende direktiv om at barnetsbeste skal komme i første rekke ved handlingersom berører barn. Den engelske konvensjons-teksten fikk formuleringen «a primary considera-tion» i stedet for «the primary consideration».Dette var uttrykk for en erkjennelse av at det fin-nes situasjoner hvor konkurrerende rettslige in-teresser eller samfunnsinteresser har like storberettigelse eller endog større berettigelse ennbarnets interesser. Det at barnets beste skalprioriteres, utelukker derfor ikke at andre hen-syn kan tillegges stor vekt. Artikkel 3 er derfor

ikke en garanti for at barnets beste alltid vil væreavgjørende for utfallet i beslutninger som gjelderbarnet».

Foran har vi kommet inn på reelle hensynsom vi har tillagt vekt i den rettslige vurderin-gen. Det har ligget under at vi har vært opptatt avå komme fram til en rettsforståelse som totalt settvil føre til den beste og mest forsvarlige løsningfor alle barn som vil kunne bli berørt av den. Nårdette er situasjonen, og hvert enkelt barn i tillegg- innenfor den sammenholdte klasse basert på etrent alderskriterium - har krav på tilpasset opp-læring som ivaretar barnets behov for progre-sjon, er departementet av den oppfatning at denvalgte løsningen ikke er i strid med barnekon-vensjonen.»

Når det gjaldt omstendighetene rundt denne kon-krete saken, hadde departementet gjennom kontaktmed Statens utdanningskontor i Hordaland fått detinntrykk at det ville være vesentlige forskjeller mel-lom opplegget i 1. klasse og det tilbudet seksårin-gene hadde fått, selv om det samme lærebokverk vil-le bli brukt. Dersom det skulle vise seg at skolen vil-le få vanskeligheter med å gi et rimelig tilpasset opp-legg for A i 1. klasse, ville regelen som åpner for åhoppe over et klassetrinn, etter departementets me-ning eventuelt senere kunne komme til anvendelse.

Til spørsmålet om den aktuelle problemstillingenble vurdert i forbindelse med arbeidet med reformen,svarte departementet følgende:

«Departementet kan ikke se at den spesifikkeproblemstillingen som reises i denne saken, varframme i synsfeltet den gang reformen ble plan-lagt fra departementets side, men da bestemmel-sen om framskutt skolestart ble foreslått opphe-vet, var man klar over at loven ble mer rigid -noe som igjen ville føre til at integreringstankenfikk enda større rekkevidde enn tidligere, og dapå bekostning av andre hensyn.

Som eksempel på konsekvenser man positivtvar klar over, kan nevnes at lovendringen villeføre til at barn som kom fra utlandet, og somhadde startet skolegangen i det landet de komfra, fordi det landet hadde tidligere skolestart enni Norge, likevel ikke fikk begynne på skolen heri landet før de hadde nådd den lovbestemte alde-ren. Som et annet eksempel var man klar over atlovendringen ville føre til at det ikke lenger villevære mulig å finne en smidig løsning i en del avde tilfellene der et barns lekekamerater begynnerpå skolen og det barnet det gjelder, ikke helt harnådd den lovbestemte alder. Når man så trekkerinn de ulike hensynene som vi har pekt på foran,kan det etter vår oppfatning ikke tillegges avgjø-rende vekt at den spesifikke problemstillingen idenne saken ikke var framme i sysfeltet.

Ettersom den spesifikke problemstillingenikke var framme i synsfeltet, ble det selvsagt hel-ler ikke vurdert å lage noen overgangsordning.Sett i ettertid, og på bakgrunn av de hensynene vitidligere har pekt på, ville det etter vår vurderingheller ikke være riktig å ha noen overgangsord-ning. Derimot ville det vært riktig å gi informa-sjon om konsekvensene av å ta i mot et frivilligpedagogisk tilbud for 6-åringer.»


Departementet bekreftet å være kjent med at pro-blemstillingen i denne saken også hadde vært aktuellandre steder, men at det virket som om «man harslått seg til ro når man har fått vite hva som gjelder».Departementet opplyste videre at det ikke var blittgitt noe informasjon til kommunene om konsekven-sene av at adgangen til fremskutt skolestart ville bliopphevet ut over det tidligere nevnte rundskriv.

Avslutningsvis het det:

«Selv om departementet for sin del ikke sernoe som tilsier at man bør endre rettsoppfatning,vil vi likevel peke på at en endring av rettsopp-fatningen nå kort tid før reformstart, ville kunneføre til negative konsekvenser som det vil værevanskelig helt å overskue. Dette gjelder både forde lokale skolemyndighetene, og de aktuelle bar-na som ville bli kastet ut i usikkerhet om hvasom skal skje. En omtolkning på dette spesifikkeområdet som er tatt opp i denne saken, vil dess-uten fort kunne få overslag til andre områder slikat langt mer blir usikkert.

Departementet vil fraråde at man gjør detproblem som tas opp i denne saken, til et størreproblem enn det trenger å være. Når dette er sagt,vil vi selvsagt likevel beklage at ikke foreldrenehar fått god nok informasjon om konsekvensene,og departementet vil ta sin del av ansvaret fordette.»

As foreldre presiserte i sine merknader at deressak ikke gjaldt uro og motstand mot Reform-97 ellerhvorvidt det i fremtiden skulle være anledning tilfremskutt skolestart. Departementets anførsler ombelastning for PP-tjenesten, uforutsigbare situasjo-ner for skoleklasser og lærerdekning, barn fra utlan-det m.v. ble av denne grunn ikke funnet relevante forsaken. Etter foreldrenes mening var sakens kjerne at«et lite antall barn, som i ett enkelt overgangsår, pågrunn av svikt i informasjon i det statlige og kom-munale system, fikk starte i 6-års gruppe i 1996, selvom de fylte 6 år først etter nyttår». Foreldrene hevdetat skolemyndighetene hadde forsøkt å trenere saken,og at ingen syntes å være villige til å ta ansvaret foren situasjon som alle var enige om var uheldig. I bre-vet het det videre:

«På side 2 antydes det at mulighet til unntak-sordning kunne medføre at barn som ikke fikkfortsette, ville «kunne føle at det var det selv detvar noe galt med». Det er nettopp det som skjer idette tilfellet: A har gått sammen med sineklassekamerater i ett år, og hun har klart seg fintpå alle måter og opplever å få positive tilbake-meldinger. Det er derfor ikke lett for henne hver-ken å godta eller å forstå at hun ikke får fortsettemed nye utfordringer i sitt miljø. I 6-årsgruppenhar det bl.a. vært jobbet med begreper, former ogetterhvert også bokstaver og tall, slik at barna vi-dere i 2. klasse skal ha et grunnlag før de skal læ-re å skrive/regne. Dette er en utviklingsprosesssom er startet hos A, og selv om undervisningenskal tilpasses hver enkelt elev, vil det i år være såstore forskjeller med tanke på det hun har værtgjennom, sammenlignet med det hennes eventu-elle medelever i 1. klasse har lært, at det vil være

en utopi å tro at hun vil få tilpasset opplæringen iforhold til der hun er i dag. Dessuten var det densosiale situasjonen som var utgangspunktet for åsøke henne inn i 6-årsgruppen, da vi skrev at viplanla at hun skulle få fortsette med sine venner.

Vi finner det også riktig å kommentere utta-lelsen nederst på side 4, der det sies at oppleggetfor 1. klasse vil bli vesentlig forskjellig fra opp-legget i 6-årsgruppen. På informasjonsmøtet påskolen ble foreldrene informert om at innholdet i1. klasse ville være så å si identisk med innholdeti 6-årsgruppen. Vi finner det derfor underlig atKUF antyder noe helt annet etter en telefonsam-tale med utdanningskontoret.»

Foreldrene opplyste videre at de fant det for-stemmende at departementet, gjennom sin tolking avFNs barnekonvensjon, fant at «hensynet til et regel-verk (utformet uten tanke på at situasjoner som denaktuelle kunne oppstå) og departementets egen pres-tisje, i dette tilfelle er viktigere enn barnets beste».

Ombudsmannen var på dette tidspunkt blitt gjortkjent med at Hovedutvalg for skole, Bergen kommu-ne, hadde behandlet saken, og vedtatt å be admini-strasjonen foreta en ny vurdering slik at A og ettbarn til kunne få dispensasjon fra regelverket og be-gynne i 2. klasse. Dette vedtaket ble etter lovlighets-kontroll av utdanningskontoret funnet å være ugyl-dig, begrunnet med at det ikke var i samsvar medgrunnskoleloven §13 nr. 2. Utdanningskontoret badkommunen om å treffe nytt vedtak i saken.

Mens departementet ble bedt om å komme medeventuelle merknader til dette, ble saken forelagtStatens utdanningskontor i Hordaland. Det ble bl.a.spurt om hvor mange elever som det ble antatt villevære i en tilnærmet lik situasjon som klagernes dat-ter, dvs. som hadde hatt et pedagogisk tilbud i skole-året 1996/97, men som av formelle grunner ikke vargitt adgang til å begynne i 2. klasse.

Utdanningskontoret svarte med å slutte seg tildepartementets synspunkter, slik disse fremgikk avdepartementets svar på foreleggelsen herfra og i de-partementets nye brev til ombudsmannen. Når detgjaldt spørsmålet om hvor mange som eventuelt vil-le kunne være i samme situasjon som klager, haddeutdanningskontoret fått opplyst fra Bergen kommu-ne at kommunen kjente til tre sikre tilfeller. Dissevar alle klagebehandlet av utdanningskontoret. I til-legg skulle det ha vært tilsammen ti forespørsler tilkommunen om å få begynne direkte i 2. klasse.

Fra departementets brev siteres:

«Sivilombudsmannen anfører at: «Grunn-skoleloven §13 nr. 2 angir kun at opplæringenskal «starte» i det året barnet fyller seks år». Deter ikke bestemt noe om i hvilken klasse barna i«overgangsåret» skal begynne. ....». Dette er etfor snevert synsfelt. Når man sammenholder ord-lyden i lovens §13 nr 2 (om opplæringsstart for6-åringer) med §2 nr 1 der det står at «Obliga-torisk opplæring er 10-årig», og det i ikrafttre-delsesresolusjonen uten forbehold står at beggedisse bestemmelsene «trer i kraft frå 1. juli 1997,


kan vi ikke se at en ren ordfortolkning i seg selvgir noen støtte for at det foreligger noen unntaks-ordning som åpner for at noen av årets 6-åringeri høst skal kunne begynne direkte i 2. klasse, ogdermed bare få et 9-årig obligatorisk grunnskole-løp. Tvertimot, ordlyden i seg selv fører klart tildet motsatte resultat. Heller ikke i forarbeideneer det mulig å finne støtte for at det skulle fore-ligge noen unntaksordning i så måte.

Når dette er situasjonen, skal det selvsagtmye til for at man likevel skal kunne kommefram til et tolkningsresultat med motsatt konklu-sjon. Det kan ikke være tilstrekkelig i seg selv atden spesifikke problemstillingen som ligger tilgrunn for denne saken ikke var framme i synsfel-tet da bestemmelsene ble vedtatt. Vi kan hellerikke se at de reelle hensyn som gjør seg gjelden-de på noen entydig måte peker i retning av etmotsatt tolkningsresultat, enn det resultatet somframkommer når man ser på ordlyden i loven ogikrafttredelsesresolusjonen isolert sett. Selv omogså vi ser at det finnes reelle hensyn som pekeri retning av at det burde være en unntaksordning,mener vi likevel at det også finnes reelle hensynsom peker i retning av det samme tolkningsresul-tatet som følger av en ren ordfortolkning.

I vårt brev --- har vi redegjort for flere reellehensyn som peker i retning av samme tolknings-resultat som følger av en ren ordfortolkning. Påbakgrunn av bl.a. Sivilombudsmannens merkna-der vil vi likevel utdype enkelte aspekter.

En individuelt basert fritaksordning for 1.klasse for de som har mottatt et frivillig pedago-gisk tilbud kan etter vår vurdering ikke uten vi-dere sidestilles med den tidligere ordningen medat 6-åringer på individuelt grunnlag fikk begynnepå skolen sammen med 7-åringene. Den tidligereordningen innebar i praksis at enkeltstående spe-sielt ressurssterke 6-åringer kunne skilles ut fraden gruppen de ellers ville tilhøre, noe som nep-pe kunne føre til en traumatisk opplevelse ogsvekket selvtillit for alle de gjenværende som re-presenterte det normale. Når det derimot gjelderen individuelt basert fritaksordning for de somhar mottatt et frivillig pedagogisk tilbud, vil kon-sekvensen fort kunne bli at noen som ikke opp-fyller det alminnelige alderskravet får begynnedirekte i 2. klasse sammen med de kjente kame-ratene fra det frivillige pedagogiske tilbudet,mens en eller noen få i den enkelte gruppe får av-slag på å begynne i 2. klasse. Vi tror at et sliktavslag for mange vil kunne bli relativt tungt åbære, og det er svært nærliggende at et slikt av-slag av barnet vil bli oppfattet dithen at det er detselv det er noe galt med. Vi ser at det også kanføles tungt i startfasen for enkelte som ikke fårbegynne direkte i 2. klasse, fordi man baserer segpå rene alderskriterier, men vi kan likevel ikke seat en slik ordning vil føre til stigmatisering avbarnet.

Videre viser vi til at den tidligere ordningenmed framskutt skolestart ikke gjorde unntak fralengden på den obligatoriske grunnskoleopplæ-ringen, så heller ikke slik holder analogibetrakt-ningene.»

Videre tilbakeviste departementet at lovgiver vil-le ha tilrettelagt for en overgangsbestemmelse der-som den aktuelle problemstillingen hadde vært vur-dert, slik klagerens advokat hadde hevdet i sine

merknader. Basert på lovgivers syn på integrerings-problematikken, hevdet departementet at det var mernærliggende å tro at lovgiver ville ha landet på de-partementets standpunkt.

Departementet hevdet videre at det heller ikkevar opplagt at problemet bare ville angå noen få ele-ver, i alle fall ikke hvis man så hele landet under ett.Det ble videre advart mot konsekvensene av å kom-me med nye rettslige standpunkter så kort tid førskolestart.


«I grunnskoleloven §13 nr. 2 slik denne lødfrem til 1. juli 1997, het det:

«Barnet skal til vanleg gå på skolen frå skole-året tek til i det kalenderåret barnet fyller 7 år.Dersom foreldra søkjer om det eller samtykkjer,kan kommunen la eit barn ta til på skolen eitt årseinare, eller eitt år før når det innen 1. juli harfylt 6 år.»

Med virkning fra 1. juli 1997 har bestemmelsenfølgende ordlyd:

«Barnet skal til vanleg starte opplæringa i detkalenderåret barnet fyller 6 år. Dersom foreldrasøkjer om det eller samtykkjer, kan kommunenla eit barn starte eitt år seinare.»

Det følger av dette at bestemmelsen som åpnetfor en mulighet til å begynne på skolen ett år tidli-gere enn det vanlige, ble tatt ut av loven. Samtidigmed denne lovendringen ble det i grunnskoleloven§ 2 nr. 1 bestemt at «(o)bligatorisk opplæring er 10-årig». Lovens hovedregel i forbindelse med 6-års-reformen ble med andre ord at de som begynte påskolen etter innføringen av reformen, skulle ha ti årsskolegang.

Det er grunn til å merke seg at det i loven ikkeble gitt bestemmelser om på hvilke klassetrinn ele-vene skulle plasseres. Konsekvensen av dette måtteda bli at det var overlatt til skoleforvaltningensskjønn å gjøre det nødvendige i forbindelse medgjennomføringen av reformen, herunder plasseringav elevene i klassetrinn. Etter lovens §13 nr. 6 hardepartementet hjemmel til å gi nærmere regler (for-skrifter) om «opptaking, utbytting osv. ---». Regler(forskrifter) er ikke gitt om plassering av elevene iklassetrinn. Derimot har departementet gitt retnings-linjer i et rundskriv av 11. november 1996.

I de retningslinjer departementet har gitt forgjennomføring av reformen, er det forutsatt at 6-åringene i 1997 skal begynne i 1. klasse og 7-årin-gene i 2. klasse. Først etter at departementet mottokflere henvendelser om fremskutt/utsatt skolestart iforbindelse med Reform-97, ble det gitt nærmereretningslinjer om dette i rundskriv F- 97/96 11. no-vember 1996. Det heter her i pkt. 2 at «(o)rdningenmed at kommunen kan la et barn begynne ett år tid-ligere enn det ordinære, er nå opphevet i loven, ogdet er derfor ikke lenger adgang til dette».


Spørsmålet er om det som her er sagt gir et dek-kende uttrykk for den rettslige situasjonen etter lov-endringen.

Slik loven nå er formulert, har jeg vanskelig for åse at den skulle stenge for en ordning der 6-åringerplasseres på det klassetrinn de har evner og forutset-ninger for, jf. lovens §7 nr. 1. Verken i loven eller igjeldende forskrifter er det bestemmelser som skullestenge for å la 6-åringer - dersom det er forsvarlig ogfaglig grunnlag for det - begynne på 2. klassetrinn.

Departementet synes å ha lagt til grunn et litesmidig og mindre nyansert syn på den rettslige situa-sjon enn det som er naturlig og nødvendig. Etter minmening må den rettslige situasjon betraktes slik:

Det er ikke gitt særlige overgangsbestemmelsersom regulerer spørsmålet om plassering i klasse-trinn. Man er da henvist til å falle tilbake på de for-skrifter som er gitt i henhold til loven. Etter disseforskriftenes §2-1 nr. 4 er det adgang til å flytte ele-vene over et klassetrinn. Denne bestemmelse er ge-nerell og ikke begrenset til å gjelde for elever somallerede er inne i skolen. Jeg ser det slik at en avgjø-relse om plassering i klassetrinn også må kunne tas iforbindelse med skolestart dersom saken har værtforsvarlig utredet og skolemyndighetene har et til-strekkelig grunnlag til å treffe en avgjørelse på. Enslik forståelse og praktisering av regelverket vilvære best egnet til å fremme grunnskolelovens for-mål, jf. §§1 og 7 nr. 1, og også være mest hensyns-full i forhold til elevene. Jeg har vanskelig for å se aten slik forståelse og praktisering skulle skape nevne-verdige praktiske problemer.

Jeg kan ikke se at lovens bestemmelse om 10-årig skoleplikt endrer dette. Høsten 1997 er det toklassetrinn som skal påbegynne den obligatoriskeopplæringen. Dette vil innebære at alle som høsten1997 begynner i 2. klasse, bare får 9-årig obligato-risk skole. Innføringen av 10-årig skoleplikt kan så-ledes ikke gjennomføres uten unntak, og kan ikkealene tale mot at det gis adgang for noen 6-åringer tilå begynne i 2. klasse høsten 1997.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementethar opplyst at den problemstilling som denne sakenreiser, ikke var fremme under departementets forbe-redelser av reformen, og det er ikke laget overgangs-regler. Etter departementets oppfatning ville det hel-ler ikke ha vært aktuelt å lage overgangsordningerdersom dette hadde vært vurdert. Departementet på-peker imidlertid at det hadde «vært riktig å gi infor-masjon om konsekvensene av å ta i mot et frivilligpedagogisk tilbud for 6 åringer».

I denne saken er det etter min mening dokumen-tert at den beste løsningen for A ut fra rent fagligevurderinger vil være at hun får begynne i 2. klasse.De nødvendige utredninger er foretatt, og det er etterdet opplyste plass i klassen. Som påpekt foran, fin-ner jeg at loven og forskriftene åpner for å ta avgjerdom klassetrinn i forbindelse med skolestart, og saken

bør derfor behandles på nytt av skolen, eventuelt avutdanningskontoret.»

Etter dette kom departementet med følgendemerknader:

«Sivilombudsmannen legger til grunn at lo-ven ikke er til hinder for at barn som har mottattet frivillig pedagogisk tilbud for 6-åringer i sko-lens regi, kan få begynne direkte i 2. klasse der-som de ønsker det, selv om de ikke fyller 7 år førdette året er omme. Forutsetningen for at de somikke oppfyller alderskravet skal få begynne di-rekte i 2. klasse, er at det på bakgrunn av en sak-kyndig vurdering, er best for barnet.

Sivilombudsmannens brev inneholder imid-lertid formuleringer som gjør at det oppstår tvilom hvor langt han mener det rettslige grunnlagetstrekker seg. Departementet for sin del velger åse slik på saken: Det legges til grunn at grunn-skoleforskriften §2-1 nr 3 tredje ledd, på bak-grunn av de reelle hensyn som gjør seg gjeldendefor den omtalte kategorien av barn, kan anvendesanalogisk for disse tilfellene. Dette betyr at detikke er noen generell åpning for at andre 6-årin-ger enn de omtalte kan få begynne direkte i 2.klasse i medhold av den nevnte bestemmelsen.

I den anledning viser vi til at det er departe-mentet selv som har vedtatt den nevnte bestem-melsen, og at det fra departementets side aldrihar vært meningen at bestemmelsen skulle gjeldefor barn som ikke allerede har gått på skolen entid. Selv om dette ikke kommer helt eksplisitt tiluttrykk i bestemmelsen, kommer det likevel in-direkte til uttrykk. Bestemmelsen inneholder bl adet kravet at det må foreligge uttalelse fra lære-ren, og dette kravet ville bli meningsløst dersomdet ikke bygde på den forutsetning at eleven fak-tisk har gått på skolen en tid, slik at det har værtmulig for læreren å få erfaring med eleven. Hel-ler ikke i praksis har denne bestemmelsen tidli-gere vært benyttet i forhold til barn som ennåikke har gått på skolen en tid: Det har mao aldrivært praksis at 7-åringer har hatt anledning til åbegynne i skolen direkte i 2. klasse, sammenmed 8-åringene. Vi viser også til at det ville værenokså meningsløst når lovgiver nå har opphevetadgangen til framskutt skolestart på individuellbasis, om det likevel skulle være generell adgangtil på individuell basis å la elever slippe et år iskolen uten at man fra skolens side har erfaringmed eleven.

Det vises også til grunnskoleloven, der detklart framgår at barn skal starte på skolen når deer 6 år, og at de skal gjennomføre et 10-åriggrunnskoleløp. Dette klare standpunkt fra lovgi-vers side tilsier en meget restriktiv holdning tilhva det bør åpnes for utover det opprinnelige in-tensjonsområdet for grunnskoleforskriften §2-1nr 3.

Med forbehold når det gjelder den ovennevn-te reservasjon, tar departementet Sivilombuds-mannens standpunkt til etterretning. Dette betyrat departementet ikke vil motsette seg at kommu-nene dette overgangsåret tar opp et barn der for-eldrene ønsker det direkte i 2. klasse, selv ombarnet ikke fyller 7 år i løpet av 1997, i de tilfellebarnet har mottatt et frivillig pedagogisk tilbudfor 6-åringer i skolens regi, og 2. klasse (ettersakkyndig vurdering) vil være best for barnet.

For ordens skyld vil vi poengtere at et barn


som begynner direkte i 2. klasse, bare vil få retttil 9 års grunnskole.»

Til dette presiserte jeg:

«Jeg har notert meg at departementet har tatt mittstandpunkt til etterretning, og ikke har noe å innven-de mot at kommunene dette overgangsåret lar barnbegynne direkte i 2. klasse, selv om de ikke fyller 7år i løpet av 1997, i de tilfeller barna har mottatt etfrivillig pedagogisk tilbud og 2. klasse etter en sak-kyndig vurdering er vurdert som best for barna. Tildepartementets øvrige merknader finner jeg grunn tilå presisere følgende:

Mine uttalelser knyttet seg til den aktuelle situa-sjonen som har oppstått i år i forbindelse med inn-føringen av Reform-97. Videre må det presiseres atforutsetningen for å kunne «hoppe over» en klasse,jf. grunnskoleforskriften §2-1 nr. 4, må være atsaken er tilstrekkelig og forsvarlig utredet. Dette vil ipraksis normalt bety at eleven må ha gått i alle fallen viss tid i skolen, eller lignende pedagogisk insti-tusjon, eller har hatt tilsvarende pedagogisk tilbudsom er egnet til å gi skolemyndigheten faglig for-svarlig grunnlag til å treffe vedtak om klasseplasse-ring.»

37.Søknad om utsatt skolestart

(Sak 97-1251)

As foreldre klaget til ombudsmannen over at X kom-mune og Statens utdanningskontor i Y hadde avslåtten søknad om utsatt skolestart for deres datter utenat det var foretatt en konkret vurdering av As mo-denhetsnivå. Avslaget var i hovedsak begrunnet medat kommunens pedagogisk-psykologiske tjeneste(PP-tjenesten) i sin sakkyndige uttalelse ikke haddetilrådd søknaden imøtekommet idet A verken varfødt for tidlig eller var funksjonshemmet og under-lagt et medisinsk behandlingsopplegg, slik kommu-nen etter fast praksis stilte krav om. - Ombudsman-nen kom til at kommunens praksis ikke var i samsvarmed hensynene bak bestemmelsen om utsatt skole-start i grunnskoleloven §13 nr. 2 og dens forskrifter.I denne konkrete saken forelå det opplysninger somkunne gi grunnlag for å anta at barnet utviklings-messig lå noe etter øvrige barn i samme årskull, ogdet var da best i overensstemmelse med reglene atskolemyndighetene innhentet en reell sakkyndig vur-dering av barnets skolemodenhet, jf. grunnskole-loven §13 nr. 2 og grunnskoleforskriften §2-1 pkt.1.

As foreldre søkte i 1996 om utsatt skolestart forsin datter, som etter hovedregelen i grunnskolelovenav 13. juni 1969 nr. 24 §13 nr. 2 skulle begynne påskolen høsten 1997. X kommune oversendte sakentil vedkommende barneskole og pedagogisk-psyko-

logisk tjeneste (PP-tjenesten) i kommunen til uttalel-se. I uttalelsen fra PP-tjenesten het det:

«Foreldrenes søknad begrunnes med at A erfødt sent på året og derfor kan være nesten ett åryngre enn andre i klassen.

I forskriftene for Grunnskolens §2-1 står detat utsatt skolestart «kan berre nyttast i spesiellehøve».

PPT legger i sin tolkning av loven følgendekriterier til grunn:

Barnet må være prematurt (født for tidlig) ogvære svært umodent/funksjonshemmet.

Et annet kriterium som kan anvendes er at detfunksjonshemmede barnet er underlagt et medi-sinsk behandlingsopplegg av vesentlig betydningfor barnets rehabiliteringsmuligheter og lærefor-utsetninger. Behandlingen må antas å få viktigeffekt på barnets funksjonsevne i løpet av vente-året.

Etter det vi kjenner til opererer andre kom-muner med tilsvarende kriterier for sine vurde-ringer.

Problemstillingene er drøftet med Statens ut-danningskontor. Ifølge Utdanningskontoret vildet komme nærmere retningslinjer om utsatt/fremskutt skolestart i relasjon til «GR-97» meddet første.

På grunn av det ovenstående kan ikke PPTtilrå søknaden imøtekommet.»

Skolesjefen i X kommune avslo etter dette søk-naden «i henhold til grunnskoleloven §2-1 og sak-kyndig vurdering fra PPT-tjenesten». Avslaget blepåklaget av As foreldre.

I forbindelse med klagesaken innhentet As forel-dre uttalelse fra datterens barnehage. I uttalelsenkonkluderte pedagogisk leder med at barnehagenserfaringer med A samt det faktum at hun er født sentpå året, «taler sterkt for utsatt skolestart». Barneha-gens uttalelse ble oversendt kommunens PP-tjenes-te, som kommenterte denne slik:

«PPT har mottatt vedlagte skriv fra Z barne-hage. Foresatte henviser i skriv av 04.12.96 til atdette vil bli ettersendt som tilleggsopplysningertil anken.

A er ikke henvist for utredning ved PPT, ogvi har således ingen kjennskap til henne utoverforeliggende ovennevnte saksdokumenter».

Skolesjefen i X fastholdt avslaget på søknadenom utsatt skolestart, og klagesaken ble oversendtStatens utdanningskontor i Y. Klagen til utdannings-kontoret førte ikke frem.

As foreldre klaget deretter saken inn for ombuds-mannen. I klagen ble det fremholdt at PP-tjenestensuttalelse, som var blitt tillagt betydelig vekt ved av-gjørelsen, ikke var avgitt på grunnlag av en konkretvurdering av As modenhetsnivå. Den var bare en ge-nerell uttalelse om fortolkningen av §2-1 pkt. 1 iforskrift om grunnskolen. Videre ble det anført at ut-talelsen fra As barnehage ikke var blitt tillagt til-strekkelig vekt av kommunen og utdanningskonto-ret.


Saken ble herfra forelagt Statens utdanningskon-tor i Y. I foreleggelsesbrevet ble utdanningskontoretsærskilt bedt om å opplyse hvordan og på hvilketgrunnlag As skolemodenhet var blitt vurdert.

Statens utdanningskontor i Y svarte slik:

«Vi viser til Sivilombudsmannens brev av28.07.97 vedr. ovennevnte klage over avslag påsøknad om utsatt skolestart for A, født 28.12.97.Sivilombudsmannen viser til klagernes anførsel ihenvendelse til ombudsmannen: «Vårt fremsteankepunkt er at PP-tjenesten ikke har blitt kon-sultert for en vurdering, men kun i en uttalelserefererer til forskriftene i Grunnskoleloven pågenerelt grunnlag», og ber om utdanningskonto-rets kommentar til klagen.

Som det går fram av utdanningskontoretsbrev av henholdsvis 28.05.97 og 01.07.97 leggesbestemmelsene i grunnskolelovens §13 punkt 2samt forskrifter for grunnskolen, §2-1, pkt. 1 tilgrunn ved behandling av saker vedr. utsatt sko-lestart. Vi viser videre til KUF’s rundskriv F-97/96 der det står i pkt. 3): Når det gjelder adgan-gen til å la et barn begynne på skolen ett år se-nere enn det ordinære, blir dagens ordningvidereført. «Dersom foreldra søkjer om det ellersamtykkjer, kan kommunen la eit barn starte eittår seinare» (gsl §13 nr. 2). Den sistnevnte rege-len må ikke misforstås dit hen at det vil være ad-gang for kommunen til å innvilge utsatt skole-start for alle som måtte ønske det. Lovens ordlyder her ikke endret, og det vises til forskrift forgrunnskolen §2-1 nr 1 som nærmere presisererhva som kreves i slike tilfelle: «Utsett skolestartkan berre nyttast i spesielle høve». For øvrig mådet foreligge uttalelse fra «den pedagogisk psy-kologiske tenesta, innskrivingsskolen og/ellerbarnehagen og eventuelt frå andre sakkunnige».

Vi knytter bestemmelsen om at «utsett sko-lestart berre kan nyttast i spesielle høve» til lov-bestemmelsen i grunnskolelovens §7 pkt. 1:«Alle elevar har rett til å få opplæring i samsvarmed dei evnene og føresetnadene dei har». Vilegger her til grunn den forståelse at alle barn fåropplæring i samsvar med de evnene og forutset-ninger de har og at den enkelte elevs modenhets-nivå må antas å være en av elevens vesentligeforutsetninger.

Vi legger til grunn at Gsl. §13, pkt. 2, 1. leddangir hovedregelen mens 2. ledd angir unntaks-regelen som kommunen kan benytte i særlige til-felle. Vi legger videre til grunn at forskriftensordlyd ikke krever en grundig sakkyndig vurde-ring fra PP-tjenesten, men en uttalelse.

Det skal innrømmes at vi i vår saksbehand-ling ikke har lagt til grunn de forarbeider tilgrunnskoleloven og forskrift for grunnskolensom sivilombudsmannen viser til i sitt brev. Vihar følgelig ikke lagt vesentlig vekt på om det fo-religger en grundig undersøkelse av et barns sko-lemodenhet.

I denne konkrete saken foreligger uttalelserfra PP-tjenesten, av henholdsvis 13.11.96 og29.01.97. Det går her fram at PP-tjenesten i Xlegger svært strenge krav til grunn for å tilrå ut-satt skolestart; Barnet må enten være prematurtog svært umodent/funksjonshemmet eller væreunderlagt et medisinsk behandlingsopplegg avvesentlig betydning for barnets rehabiliterings-muligheter og læreforutsetninger. PP-tjenestenuttaler videre at A ikker er henvist for utredning

ved PP-tjenesten. Vår fortolkning av uttalelseneer at barn som går i barnehagen helt fram motskolestart og som ikke er meldt til PPT for nær-mere utredning, ikke fyller de strenge avvikskra-vene som legges til grunn for å tilrå utsatt skole-start. Vår erfaring er at skoleetaten i X som tar deendelige beslutningene i disse sakene, legger til-svarende streng fortolkning av regelverket tilgrunn slik at svært få barn i X kommune innvil-ges utsatt skolestart.

Utdanningsdirektøren vil her nytte anlednin-gen til å gi uttrykk for at vi opplever forskriftsbe-stemmelsen om at «utsett skolestart kan berrenyttast i spesielle høve» som en svært upresissaksbehandlingsregel - som gir grunnlag for ulikpraksis fra kommune til kommune og for densaks skyld, også fra fylke til fylke. En nærmerepresisering av kriterier for når unntaksbestem-melsen kan nyttes, ville vært tjenlig.

Ombudsmannen ber også om utdanningskon-torets kommentarer til klagerens anførsel. «Vimener det foreligger vektige grunner som ikke ervurdert da barnehagens vurdering tilsynelatendeikke vektlegges, til tross for den faglige tyngdensom ligger til grunn og daglig omgang med A ialle barnehagens aktiviteter». Utdanningskonto-ret har her lagt til grunn at uttalelsen fra barneha-gen ble forelagt PP-tjenesten som kommunenshovedsakkyndige organ og forelå før kommu-nens fornyede behandling av saken. PP-tjenestenog skolesjefen har ikke funnet at barnehagens ut-talelse gir grunnlag for endret tilråding eller av-gjørelse i saken. Utdanningsdirektøren har på sinside ikke funnet grunnlag for å overprøve kom-munens avgjørelse i saken.

Det foreligger ikke andre uttalelser som berø-rer As intellektuelle og/eller kognitive nivå idenne saken.»

I mitt avsluttende brev til utdanningskontoret ut-talte jeg:

«I grunnskoleloven av 13. juni 1969 nr. 24 §13nr. 2 heter det:

«Barnet skal til vanleg starte opplæringa i detkalenderåret barnet fyller 6 år. Dersom foreldrasøkjer om det eller samtykker, kan kommunen laeit barn starte eitt år seinare.»

Før en lovendring 9. september 1994 (ikraft fra1. juli 1997) gav bestemmelsen kommunen også ad-gang til å la et barn begynne på skolen ett år tidligereenn vanlig, men denne regelen falt bort i forbindelsemed at skolepliktig alder ble redusert fra syv til seksår. Lovendringen innebærer imidlertid ikke noenforandring med hensyn til hvorledes søknader omutsatt skolestart skal vurderes.

Det fremgår av forarbeidene til grunnskolelovenat bestemmelsen i §13 nr. 2 først og fremst er be-grunnet i hensynet til at barn utvikles ulikt, og atnoen barn er senere skolemodne enn flertallet, jf.bl.a. innstillingen fra Folkeskolekomitéen av 1963 s.170. Når det blir spørsmål om å avvike fra hovedre-gelen med skolestart det året barnet fyller seks år,må det derfor legges vesentlig vekt på barnets skole-modenhet. Dette er også forutsatt i forskrift for


grunnskolen av 17. november 1989 §2-1, pkt. 1 somhar nærmere regler for hvordan skolemyndigheteneskal gå frem i slike saker. Bestemmelsen lyder:

«Før kommunen etter grunnskolelova §13nr. 2 tek avgjerd om eit barn kan ta til på skolenseinare enn vanleg, skal det liggje føre fråsegnfrå den pedagogisk-psykologiske tenesta, inn-skrivingsskolen og/eller barnehagen og eventueltandre sakkunnige.

Utsett skolestart kan berre nyttast i spesiellehøve».

Det fremgår av Statens utdanningskontor i Y sittsvarbrev hit 30. juli 1997 at utdanningskontoret idenne saken «ikke har lagt vesentlig vekt på om detforeligger en grundig undersøkelse av barets skole-modenhet». Bakgrunnen for dette er uttalelsene fraPP-tjenesten i X kommune datert 13. november1996 og 29. januar 1997, som etter utdanningskon-torets oppfatning viser at A uansett «ikke fyller destrenge avvikskravene som legges til grunn for å til-rå utsatt skolestart». Avvikskravene som det vises tiler ifølge uttalelsen fra PP-tjenesten 13. november1996 at barnet må være født for tidlig og være sværtumodent/funksjonshemmet eller at et funksjonshem-met barn er underlagt et medisinsk behandlingsopp-legg av vesentlig betydning for barnets rehabilite-ringsmuligheter og læreforutsetninger.

Ifølge grunnskoleloven §13 nr. 2 og forskrift forgrunnskolen §2-1, pkt. 1 beror avgjørelsen av spørs-målet om en søknad om utsatt skolestart skal innvil-ges på en skjønnsmessig vurdering fra skolemyndig-hetenes side. Det er ikke angitt nærmere kriterier fordenne skjønnsmessige vurderingen ut over at utsattskolestart «berre kan nyttast i spesielle høve». Denpraksis som PP-tjenesten har redegjort for i sitt brev13. november 1996 og som X kommune etter det jegforstår har lagt til grunn for sin behandling av slikesaker, innebærer imidlertid at det skjønnsmessigevurderingstemaet er forenklet ved at det er oppstiltnærmere vilkår som i betydelig grad standardisererkriteriene i loven og forskriften. PP-tjenesten i kom-munen og skoleetaten har - så vidt forstås - ut fradisse kriteriene ikke ansett det nødvendig med ennærmere sakkyndig vurdering av As skolemodenhetfordi hun verken er født for tidlig eller er funksjon-hemmet slik kommunen ifølge det opplyste stillerkrav om.

I tilfeller der loven eller forskriftens uttrykksmå-te er så vag at den gir et vidt spillerom for skjønn, vildet kunne være behov for en forenkling og standar-disering av skjønnstemaet. Det er likevel grenser forhvor langt forvaltningen kan gå i å innskrenke enskjønnsmessig regel i lov eller forskrift på dennemåten gjennom instrukser, retningslinjer og praksis.Klart er det at en slik standardisering ikke må føre tilat forvaltningens praksis kommer i konflikt med delegislative hensyn bak vedkommende loveller for-skriftbestemmelse.

Jeg har ovenfor gjort rede for de hensyn som lig-

ger bak bestemmelsen i grunnskoleloven §13 nr. 2og de tilhørende forskrifter. Som sagt fremgår det avlovens forarbeider at det er hensynet til barnets ut-vikling med hensyn til skolemodenhet som eventueltskal kunne gi grunnlag for utsatt skolestart. En prak-sis der det stilles som vilkår at barnet må være fødtfor tidlig eller være funksjonshemmet og underlagtet medisinsk behandlingsopplegg for at en søknadom utsatt skolestart skal bli vurdert reelt, kan derforikke aksepteres. En slik praksis vil kunne føre til aten søknad ikke blir vurdert konkret og individuelt tiltross for at barnet ikke er skolemodent i forhold tilsin årsklasse. Dette vil være i strid med de hensynsom ligger bak grunnskoleloven §13 nr. 2 og for-skrift om grunnskolen §2-1, pkt. 1.

I denne saken forholder det seg slik at det barnetsom det er søkt utsatt skolestart for er født svært sentpå året. Videre foreligger det en uttalelse fra hennesbarnehage som gir grunnlag for å anta at hun i for-hold til sosial utvikling, språkferdigheter og grov-motoriske ferdigheter ligger noe etter øvrige barn isamme årskull. I en slik situasjon må det være best ioverensstemmelse med grunnskoleloven og forskrif-tene at skolemyndighetene innhenter en reell vurde-ring av barnets kognitive og/eller intellektuelle nivåmed henblikk på skolemodenhet fra PP-tjenesteneller annen sakkyndig før søknaden om utsatt skole-start avgjøres. For øvrig må det være klart at det medforskriftens krav om sakkyndig uttalelse ikke menesen slik generell uttalelse vedrørende fortolkningenav §2-1, pkt. 1 som PP-tjenesten har avgitt i dettetilfellet.

Min konklusjon blir etter dette at det knytter seg«begrunnet tvil til forhold av betydning i saken», jf.ombudsmannsloven av 22. juni 1962 nr. 8 §10 annetledd. Jeg ber på den bakgrunn om at skolemyndig-hetene vurderer saken på nytt i lys av det jeg harfremholdt.

Jeg ber om å bli holdt orientert om hva skole-myndighetene foretar seg i saken.»

Statens utdanningskontor i Y meddelte deretterat utdanningskontoret hadde bedt kommunen be-handle saken på ny «i samsvar med ombudsmannensanførsler».

38.Nedlegging av grendeskole

(Sak 96-1782)

En foreldreforening klaget til ombudsmannen overat Aure kommunestyre hadde vedtatt å slå sammento barneskoler i kommunen med den følge at den eneskolen skulle legges ned. I klagen til ombudsmannenble det anført at kommunestyret hadde tatt utenfor-liggende hensyn ved avgjørelsen, og at vedtaketinnebar en forskjellsbehandling. Videre ble detfremsatt flere innsigelser mot den behandling saken


hadde fått av kontrollutvalget i kommunen og motlovlighetskontrollen som var utført av Statens utdan-ningskontor i fylket. - Ombudsmannen konsentrertesin undersøkelse i hovedsak om de rettslige sideneved kommunestyrets vedtak og om utdanningskonto-rets lovlighetskontroll. Flere saksbehandlingsspørs-mål av generell interesse i slike saker ble vurdertnærmere.

I møte 7. oktober 1993 oppnevnte Aure kommu-nes hovedutvalg for oppvekst og kultur et arbeidsut-valg (Orten-utvalget) for å vurdere ulike sider vedskolestrukturen i kommunen. Arbeidsutvalget avgavsin utredning 21. september 1994 hvor flere muligeendringer i skolestrukturen ble skissert. Hovedutval-get for oppvekst og kultur behandlet utredningen imøte 29. september 1994, og sa seg enig i utvalgetsvurderinger og konklusjoner.

Formannskapet i kommunen behandlet Orten-utvalgets utredning første gang i møte 19. januar1995. Fordi formannskapetønsketet bedre beslut-ningsgrunnlag i saken, ble et konsulentfirma(Asplan Viak) engasjert til å foreta en utredning avde økonomiske konsekvenser av de ulike skolemo-dellene som var foreslått. Denne utredningen forelåhøsten 1995.

Orten-utvalgets utredning ble etter det opplysteikke sendt ut til høring. Det ble imidlertid avholdt in-formasjonsmøter i en del av skolekretsene hvor re-presentanter fra utvalget deltok. Tilleggsutredningenfra Asplan Viak ble av formannskapet i møte 28.november 1995 vedtatt sendt ut til den enkelte skole-krets for uttalelse innen 1. februar 1996.

Etter dette ble saken behandlet i kommunensoppvekst- og kulturutvalg i møter 11. og 15. mars1996. Med sju mot to stemmer ble bl.a. Skar ogNordlandet skole foreslått sammenslått med fellesskolested på Nordlandet. Deler av saken ble behand-let på nytt i møte 25. mars 1996, men ovennevntepunkt ble ikke endret.

Formannskapet behandlet saken i møte 20. mars1996, og forslaget om sammenslåing av Skar ogNordlandet skole ble vedtatt med fire mot én stem-me. Ved møtets innledning ble for øvrig rektorenved Skar skole enstemmig erklært inhabil. I hanssted tiltrådte et varamedlem.

I kommunestyrets møte 28. mars 1996 ble skole-struktursaken drøftet, og i nytt møte 9. mai 1996 blefølgende endelige vedtak fattet:

«1.Skar og Nordlandet skoler slås sammen til enkrets med framtidig skolested i et komplettog framtidsrettet oppvekstsenter på Drom-nes.

2. Som første trinn i sammenslåingen prosjekte-res og bygges en 1-avdeling heldagsbarneha-ge for den nye kretsen i tilknytning til barne-skolen på Dromnes. Byggingen tar til så snartplaner og finansiering er i orden og anleggettas i bruk så snart som mulig.

3. Prosjektering, finansiering og bygging av et

komplett skoleanlegg, herunder gymnastikk-sal på Dromnes iverksettes snares med tankepå at sammenslåingen av Skar og Nordlandetbarneskoler kan gjennomføres senest fraskoleåret 1998/99.

4. Hvis barnegrunnlaget er tilstede, vil kommu-nestyret godkjenne fortsatt drift av korttids-barnehage ved Skar skole etter at barneskole-elevene er overflyttet til Nordlandet skole,senest fra skoleåret 1998/99.

5. Det anbefales at det så snart som mulig opp-nevnes et felles samarbeidsutvalg i de to kret-sene. Utvalget bør bli en ressursgruppe ogstøttespiller for den kommunale byggekomi-teen ved prosjektering og utbygging av etkomplett oppvekstsenter ved Nordlandetskole.

6. Skolestrukturen for de 4 andre barneskolene iAure, Lesund, Stemshaug, Mjosundet ogStraumsvik beholdes som i dag i inneværen-de valgperiode.»

Vedtakets pkt. 1-5 ble fattet med elleve mot tistemmer, og pkt. seks med tolv mot ni stemmer. Vedmøtets innledning ble også denne gang rektoren vedSkar skole enstemmig erklært inhabil, og et vara-medlem tiltrådte i hans sted. En rekke andre kom-munestyrerepresentanters habilitet ble også vurdert,uten at flere representanter ble erklært inhabile. Toandre representanter fratrådte imidlertid etter egetønske.

I brev 28. mai 1996 fremsatte sju faste medlem-mer av kommunestyret krav om lovlighetskontrollav kommunestyrets vedtak. Kommunestyret opprett-holdt sitt vedtak i møte 27. juni 1996, og oversendtelovlighetsklagen til Statens utdanningskontor i Møreog Romsdal.

I brev 27. mai 1996 til kontrollutvalget i Aurekommune påklaget også Skarsøya foreldreforeningkommunestyrets vedtak. Kontrollutvalget ble bedtom «å finne ut om saksbehandlingen og saksforløpeter forsvarlig, samt foreta granskinger i forbindelsemed mistanke om uregelmessigheter forut for ned-leggelsesvedtaket rettet mot Skar skole». Kontroll-utvalget behandlet klagen i møte 25. juni 1996 menfant ikke grunnlag for påstandene om uregelmessig-heter. Kommunestyret ble imidlertid anbefalt å vur-dere oversendelse av foreldreforeningens klage tilStatens utdanningskontor sammen med kravet omlovlighetskontroll slik at utdanningskontoret kunneforeta en gjennomgang og vurdering av saken i sinhelhet.

Statens utdanningskontor traff sin avgjørelse isaken 9. september 1996. Lovlighetsklagen førteikke frem.

Skarsøya foreldreforening brakte saken inn forombudsmannen. I klagen ble det anført at kommune-styret i Aure hadde tatt utenforliggende hensyn vedsin avgjørelse, idet siktemålet for flertallet etter for-eldreforeningens oppfatning var å få Statoilansattetil å bosette seg i Nordlandet skolekrets i forbindelsemed lokaliseringen av Statoils metanolfabrikk og


planleggingen av et fremtidig gasskraftverk påTjeldbergodden. Det ble også anført at kommunesty-rets vedtak innebar en forskjellsbehandling, og forel-dreforeningen viste i den forbindelse til at tidligereskolenedleggelser i Aure hadde vært begrunnet medlavt elevtall og dårlig økonomi ved skolene. Forel-dreforeningen fremsatte også flere innsigelser motden behandling saken hadde fått av kontrollutvalgeti kommunen, og mot lovlighetskontrollen som varutført av Statens utdanningskontor.

I mitt avsluttende brev til foreldreforeningen ut-talte jeg:

«Hvorvidt det skal treffes vedtak om kretssam-menslåing, vil i stor grad bero på en skjønnsmessighensiktsmessighetsvurdering hvor hensynet til hvasom er en mest rasjonell skolestruktur for kommu-nen ut fra økonomi, befolkningsfordeling og befolk-ningstilvekst, særlig vil stå sentralt. Ombudsman-nens adgang til å kritisere slike skjønnsmessige av-gjørelser er begrenset, se s. 7 i vedlagte orientering.Undersøkelsene herfra vil dessuten i liten grad væreegnet for en nærmere avklaring av hensiktsmessig-heten av et slikt vedtak. Dersom avgjørelsen er lov-lig, kan ombudsmannen bare uttale kritikk dersomdet hefter alvorlige feil ved skjønnet. Det vil væretilfelle dersom det er lagt vekt på utenforliggendeeller usaklige hensyn, eller avveiningen av de ulikeskjønnsmomentene har vært vilkårlig. Ombudsman-nen kan også kritisere en skjønnsmessig avgjørelsedersom resultatet i saken fremstår som «klart urime-lig», jf. ombudsmannsloven av 22. juni 1962 nr. 8§ 10 annet ledd.

Min undersøkelse av saken vil derfor måtte kon-sentrere seg om de rettslige sidene ved kommunesty-rets vedtak og om Statens utdanningskontors lovlig-hetskontroll. I den forbindelse nevner jeg innled-ningsvis at det kan være gjenstand for tvil om even-tuelle feil ved behandling av en mindretallsklage i enkommunestyresak kan sies å innebære urett mot en-keltpersoner som direkte berøres av den aktuelle sa-ken, slik foreldre og barn i Skarsøya skolekrets be-røres av vedtaket i denne saken. Ombudsmannensoppgave er å søke å sikre at det i den offentlige for-valtning ikke gjøres urett mot enkeltborgere. Slikdenne saken ligger an, har jeg likevel funnet grunntil å knytte enkelte bemerkninger til de sentralespørsmål ved kommunens saksbehandling som ervurdert av Statens utdanningskontor, og som forel-dreforeningen har tatt opp i sin klage til ombuds-mannen.

Ved lovlighetskontrollen har utdanningskontoretvurdert kommunens vedtak ut fra bestemmelsen ikommuneloven av 25. september 1992 §59 nr. 4som lyder:

«Ved lovlighetskontroll skal det tas stillingtil om avgjørelsena. er innholdsmessig lovlig,

b. er truffet av noen som har myndighet til åtreffe slik avgjørelse, og

c. er blitt til på lovlig måte.Departementet skal oppheve avgjørelsen hvis deter gjort slike feil at den er ugyldig.---»

På bakgrunn av anførslene i lovlighetsklagen frakommunestyrets mindretall, er det særlig spørsmåletom kommunestyrets vedtak «har blitt til på lovligmåte» som har vært det sentrale ved utdanningskon-torets behandling av saken. Dette kravet referererseg i utgangspunktet til de lovfestede krav til saks-behandlingen som følger av grunnskoleloven, kom-muneloven og forvaltningsloven, samt ulovfestedekrav til forsvarlig saksbehandling i den enkelte sak.

Ut fra de foreliggende opplysninger synes skole-struktursaken å ha vært gjenstand for en langvarigog omfattende behandling i Aure kommune. Kom-munen har fått utarbeidet to utredningsrapporter iforbindelse med saken, og hovedutvalget for opp-vekst og kultur og kommunestyret har behandletsaken i henholdsvis tre og to møter i 1996 før ende-lig avgjørelse ble tatt. Videre er det opplyst at med-lemmene i oppvekst- og kulturutvalget og kommu-nestyret fikk tilsendt de to utredningene i saken langtid før saken var til realitetsbehandling i de forskjel-lige politiske organer i kommunen. Forut for kom-munestyrets endelige behandling har saken ogsåvært livlig debattert bl.a. på foreldremøter og i lokal-pressen. Kommunestyrets medlemmer foretok ogsåbefaring på Skar og Nordlandet skoler før kommu-nestyrets vedtak ble truffet.

Ut fra disse faktiske forhold er det lite som tyderpå at det er grunnlag for påstandene om at saken varmangelfullt utredet før vedtak ble truffet, eller at denhar blitt påskyndet på utilbørlig vis.

Det ble ikke avholdt noen kretsavstemming iSkar skolekrets før kommunestyret traff avgjørelse isaken, og det er anført at kretsen hadde en rett til slikavstemming.

Reglene om kretsavstemming følger av lov omgrunnskolen av 13. juni 1969 §3 nr. 3 som lyder:

«Vil ei endring i krinsskipnaden føre til at einkrins blir nedlagd eller slått saman med ein ellerfleire andre krinsar, skal krinsen få seie si mei-ning dersom kommunen gjer vedtak om det. Detsame gjeld i spørsmål om ny skolestad i einkrins.»

Ut fra bestemmelsens ordlyd er det således opptil kommunen å bestemme om kretsavstemming skalholdes. På bakgrunn av uttalelser i forarbeidene tilbestemmelsen har det likevel vært reist spørsmål omloven må forstås slik at kommunen i kretsregulerin-ger utenfor tettbygd strøk plikter å avholde kretsav-stemming. I en tidligere sak har ombudsmannen inn-tatt det standpunkt at bestemmelsen ikke kan sies åinnebære en slik lovbestemt plikt. Men selv om unn-latelse av å holde kretsavstemming ikke kan betrak-


tes som noe egentlig brudd på en lovbestemt saksbe-handlingsregel, vil forholdet i konkrete tilfeller like-vel kunne være i strid med generelle prinsipper omgod forvaltningsskikk.

I denne saken var det et betydelig mindretall avkommunestyret som stemte imot vedtaket om krets-endringer og flytting av skolested, og motstanden fralokalt hold synes å ha vært vel kjent i kommunesty-ret. Som nevnt ble skolestruktursaken livlig debat-tert gjennom en rekke innlegg i lokalavisene, ogSkarsøya Grendelag avgav dessuten en uttalelse tilsaken 13. mars 1996 som ble vedlagt kommunenssaksdokumenter. Ut fra de opplysninger som forelig-ger i saken synes det således som kretsens meningom sammenslåingen har vært forsvarlig klarlagt føravgjørelsen ble truffet, og unnlatelsen av å avholdekretsavstemming vil derfor uansett vanskelig føre tilat kommunestyrets vedtak må anses som ugyldig.

Statens utdanningskontor har ved sin behandlingav lovlighetsklagen vurdert spørsmålet om det varriktig at rektoren ved Skar skole måtte fratre som in-habil ved formannskapets og kommunestyrets be-handling av skolestruktursaken. Slik saken er opp-lyst, har jeg ikke funnet grunn til å rette avgjørendeinnvendinger mot den konklusjonen utdanningskon-toret kom frem til på dette punkt. For øvrig kan jegvanskelig se at det kan rettes avgjørende innvendin-ger mot den måten kommunen har løst de øvrige ha-bilitetsspørsmålene i saken.

På denne bakgrunn har jeg ikke funnet tilstrekke-lig grunn til å foreta ytterligere undersøkelser av ut-danningskontorets avgjørelse om at Aure kommune-styres vedtak 9. mai 1996 var gyldig.

Ut fra det som er fremkommet om behandlingenav saken i kommunen, har jeg heller ikke grunnlagfor å konstatere at kommunestyrevedtaket innebæreren usaklig forskjellsbehandling av skolekretsenesom kan kritiseres på rettslig grunnlag, eller at det erlagt vekt på utenforliggende hensyn i saken. Det ervidere ikke holdepunkter for å karakterisere vedtaketsom «klart urimelig» i ombudsmannslovens for-stand.

Til foreldreforeningens anførsler mot kommu-nens/kontrollutvalgets behandling av foreningensklage skal jeg kort bemerke:

Det er selvsagt beklagelig at kommunen ikkefulgte opp kontrollutvalgets anbefaling om å over-sende foreldreforeningens klage til Statens utdan-ningskontor i forbindelse med lovlighetskontrollen.Utdanningskontoret har imidlertid vurdert foreldre-foreningens klage i ettertid, men har ikke funnetgrunn til å endre sitt vedtak. Det er dessuten klart atforeldreforeningen ikke har noen formell klageretttil utdanningskontoret i forbindelse med en lovlig-hetskontroll etter kommuneloven. Videre fremgårdet at de vesentligste innvendingene foreldreforenin-gen hadde mot kommunestyretvedtaket var tatt opp imindretallsanken.

Ut fra de foreliggende opplysninger kan jeg ikkese at det er grunnlag for påstanden om at kontrollut-valget har «forbrutt seg» mot §23 tredje ledd i kom-muneloven under behandlingen av foreldreforenin-gens klage. Selv om administrasjonssjefen ifølge be-stemmelsen ikke har krav på å få møte og uttale seg ikontrollutvalget, kan bestemmelsen ikke forstås slikat den er til hinder for at dette likevel skjer dersomkontrollutvalget etter omstendighetene finner grunntil det. Det vil være opp til kontrollutvalget selv å be-stemme om administrasjonssjefen skal få møte ogeventuelt uttale seg.»

39.Dekning av utgifter til skoleskyss for elever i

videregående skole(Sak 97-1198)

Etter §3 første ledd i lov av 9. mai 1986 om organi-sering av velferd for elever og studenter skal fylkes-kommunen «sørge for fri skoleskyss eller gi fullskyssgodtgjørelse hvis veilengden fra hjem til skoleer minst 6 km en vei» for elever i videregående skolesom må nytte daglig skyss til skolen. - Det fremkom isaken at Rogaland fylkeskommune bygde på en kilo-metersats som ikke kunne sies å innebære «fullskyssgodtgjørelse», og ombudsmannen bad derforfylkeskommunen vurdere saken på ny. Ombudsman-nen fant også grunn til å be Kirke-, utdannings- ogforskningsdepartementet vurdere om det bør utar-beides utfyllende forskrift om skoleskyss og skyss-godtgjørelse.

A gikk på videregående skole utenfor hjemste-det, og manglet offentlig skysstilbud på den 17 kilo-meter lange strekningen frem til det sted hvorfra hunkunne nytte skoleskyss. Hennes mor bad derfor fyl-keskommunen ordne med et skysstilbud på dennestrekningen. Fylkeskommunen svarte imidlertid atdet ikke var tilstrekkelig passasjergrunnlag til å opp-rette et rutetilbud på denne strekningen, men at hunkunne søke om kontant skyssrefusjon for strekning-en. Fylkeskommunen opplyste at refusjonssatsen varkr. 0,75 pr. km. Vedtaket ble senere stadfestet av fyl-keskommunens klagenemnd.

Senere, etter at en nærmere avklaring var foretattmellom Kirke-, undervisnings- og forskningsdepar-tementet og Kommunenes Sentralforbund (KS),kom departementet med et presiserende rundskriv14. mars 1997 (F-30/97). Deretter fremmet fylkes-kommunen et nytt tilbud om skyssgodtgjørelse medkr. 1,45 pr. km, samt et tillegg på kr. 10.000,- somskulle dekke ekstra transportarbeid, renter og om-kostninger. Med fradrag av tidligere utbetalt skyss-godtgjørelse utgjorde tilbudet kr. 17.500,-. I brev tilombudsmannen rettet As far (B) flere innsigelsermot dette tilbudet. Det ble anført at han hadde kravpå å få dekket de faktiske kostnadene forbundet med


skyssen, hvilket i praksis burde tilsvare drosjetakst(kr. 5,- pr. kjørt km). Videre ble det krevd at godt-gjørelsen (for skoleåret 1994-95) skulle dekke kjør-ing av den 17 km lange strekningen tur/retur morgenog kveld, dvs. til sammen 68 km, og ikke 34 km slikfylkeskommunen hadde lagt til grunn.

Etter å ha sett på saken, fant ombudsmannen någrunn til å ta saken opp til nærmere undersøkelse. Ibrev til fylkeskommunen ble det vist til at departe-mentet i rundskriv F-30/97 hadde presisert at det varde faktiske kostnadene til skyss som skulle dekkes,og at dette ifølge rundskrivet i enkelte tilfelle villebety at fylkeskommunen måtte dekke de faktiske ut-giftene eleven eller foreldrene hadde til drosje ellerbruk av egen bil. På den bakgrunn ble fylkeskommu-nen bedt om å opplyse om en mente at tilbudet var isamsvar med departementets tolking av lovens ut-trykk «full skyssgodtgjørelse». Det ble i den sam-menheng vist til at den kilometersats som var benyt-tet (kr. 1,45 pr. km) var under halvparten av den satssom i utgangspunktet benyttes for godtgjørelse fortjenestemenns bilbruk i fylkeskommunen og staten.Fylkeskommunen ble også bedt om å kommentereklagerens anførsel om han ikke ville godtatt fylkes-kommunens tilbud om skyssgodtgjørelse dersomdette hadde vært gitt i forkant av kjøringen, jf. de-partementets rundskriv der det heter at det skal inn-gås en forhåndsavtale, og at han da kunne krevd dro-sjetakst.

I fylkeskommunens svarbrev het det:

«Fylkesrådmannen har i forbindelse med til-budet til --- om ytterligere kr. 17.500,- i skyss-godtgjørelse m.v. lagt til grunn at en kilometer-sats på kr. 1,45 dekker merkostnadene ved bil-holdet ved bruk av egen bil til skoleskyss og der-med oppfyller velferdslovens krav om «fullskyssgodtgjørelse».

Om forståelsen av «full skyssgodtgjørelse»vises til Ot.prp. nr. 32 for 1993-94 side 2, sitert iKommunenes Sentralforbunds brev datert19.06.97 som vedlegges. Selv om forarbeidenesformulering ikke synes å være helt forenlig medlovens ordlyd, gir forarbeidene likevel holde-punkt for å hevde at det ikke har vært meningenat skyssgodtgjørelsen skal dekke alle utgifteneved bilholdet når skolereisen foregår med egenbil.

En godtgjørelse på kr. 1,45 pr. km antas ådekke variable, ikke faste kostnader ved bilhol-det, slik f.eks. statens sats for bruk av egen bil itjenesten helt eller delvis vil gjøre, og gir ikkevederlag for tiden som går med til å utføre sko-leskyssen, slik en drosjetakst vil gjøre. Kr. 1,45pr. km tilsvarer satsen som staten nytter når pasi-enters bruk av egen bil dekkes av trygdekontoret,jf § 2 nr. 2 i forskrift av 22. august 1983 gitt avSosialdepartementet, som vedlegges. --- har ikkeopplyst noe om at hans kostnader var andre. I detilfellene --- likevel kjørte og datteren satt på, erdet klart nok at kostnadene ved skoletransportenhar vært adskillig lavere enn kr. 1,45 pr. km, jfstatens satser for passasjerer i egen bil.

--- har opplyst at datteren om morgenen sattpå med ham fra --- til ---, idet han likevel brukte

bilen til sitt eget arbeidssted ved --- vidaregåandeskule. Om ettermiddagen satt datteren dels på da--- kjørte hjem, og dels ble hun hentet særskilt.--- har fremhevet at hans egen arbeidsreise måttetilpasses skyssen av datteren. Han kom omlag entime for tidlig til --- om morgenen og han måttevente omlag 3 timer på skolebussen fra --- om et-termiddagen, om datteren ikke ble hentet sær-skilt for å unngå ventetiden. Hvor ofte hun blehentet særskilt er det ikke opplyst noe om. Til-budet omfatter imidlertid godtgjørelse for sær-skilt henting om ettermiddagen.

I rundskriv F-30/97 forutsetter departementetat det inngås avtale på forhånd, dersom fylkes-kommunen overlater til eleven selv eller dennesforesatte å ordne med skoletransport. I denne sa-ken er det ikke inngått forhåndsavtale om skyss-godtgjørelse til en høyere sats enn fylkestingethadde vedtatt.

--- har med engasjement argumentert for atventetiden må honoreres. Fylkeskommunenhadde neppe inngått en avtale på forhånd omdrosjetakst, dersom --- ikke hadde villet trans-portere datteren til skolebussen fra --- for mindreenn drosjetakst. I stedet kunne fylkeskommunenha vært behjelpelig med å skaffe datteren husvæ-re på ---, jf velferdslovens §3, 2. ledd. Det erikke uvanlig at elever ved --- vidaregåande skulemå skaffes husvære på stedet.»

As far (B) kom bl.a. med følgende kommentarertil fylkeskommunens brev:

«1. Forarbeid til lov gjev rettskraft- fram-for sjølve lova

«Selv om forarbeidenes formulering ikke synes åvære helt forenlig med lovens ordlyd, gir forar-beidene likevel holdepunkt for å hevde osv» 2.avsnitt side 1 brev dat. 18.07.97.

Det er med andre ord, ikkje samsvar mellomformulering i forarbeid til lov og formulering isjølve lova. I tillegg har det kome 3 stk skriv fråFagdep. KUF, med prinsipielle avklaringar, tolk-ingar og presiseringar til lova (sjå side 1 i dettebrev). Likevel brukar fylkesrådmannen i --- ikkjesamsvarandeformuleringar i forarbeidet til lovatil å svekka sjølve lovaog ser bort frå KUF sinetre skriv. Dette må vera eit lågmål av offentlegjus! og lite truverdig for «jusmakaren».

2. Trygdekontoret sine takstar - 3. avsnitt side1:

Trygdekontoret betaler for både tur og retur.Eks. ved køyring av sjukt familiemedlem til sju-kehus og eine vegen er 34 km:Trygdekontoret: kr. 1.45 x (34 km + 34 km) =98,60 --- fylkeskommune: betaler berre for einevegen: kr. 1.45 x 34 km = 49.30

Det vil sei at --- fylke i realiteten berre beta-ler halv pris eller kr 0.73/km av Trygdekontoretsine takstar.

--- fylkeskommune brukar difor Trygdekon-toret som alibi og for å pyntapå sine takstar. Egser på dette som eit forsøk på å forkludre ogoverdekkaverkelege forhold. Dessutan blandarein saman ulike oppgåver frå ulike felt i vårtsamfunn. Likeeins er det som regel valfritt forpårørande å køyra eit sjukt familiemedlem. Densjuke står oftast fritt til å ta drosje og då dekkarTrygdekontoret drosjeutgiftene - eigenandel. Det


gjeld andre lover og reglar for elevar i vidareg.skule.

Elevar med lang skuleveg skal ikkjeha nokoneigenandeli form av utlagde utgifter, og vi had-de ingen alternativ enn å utføra skuleskyssensjølv. Dersom vi foreldre ikkje køyrde eleven 17km ein veg til --- om morgonen og henta eleven i--- om kvelden, kunne ikkje eleven gått på vida-regåande skule i --- i det heile. Det er difor gan-ske sleipt og utidig av --- Fylkeskommune å visetil Trygdekontoret slik det er gjort her!

3. Delvis dekning av bilhald - red. betaling forpålagd privat skuleskyss.

--- fylkeskommune gjer eit dårleg forsøk på for-klaring for avkorta køyregodtgjersle.

--- fylkeskommune tek ikkje utgangspunkt ilov og KUF sine tolking/rundskriv Velferdslov94 og KUF tre skriv, sjå side 1 i dette brev, ellersedvane ved offentleg betaling av full skyssgodt-gjersle (Stat, fylke og kommune). Nei, --- fylkes-kommune lagar sine eigne merkverdige utrek-ningar for bilgodtgjerdsle, sjå 3. avsnitt side 1«En godtgjørelse på kr 1.45 pr km antas å dekkevariable, ikke faste kostnader ved bilholdet, slikf.eks statens sats for bruk av egen bil i tjenestenhelt eller delvis vil gjøre, og gir ikke vederlag fortiden som går med til å utføre skoleskyssen, slikdrosjetakst vil gjøre.»

--- fylkeskommune vil med andre ord:– ikkje dekka alle bilutgifter, ikkje dekka fak-

tiske utgifter– ikkje dekka løn for kjøretid, tvangskøyring

av eigen bil ca 2t/dag– ikkje dekka løn for ventetid - inntil 4 t/dag

Det spelar ingen rolle for --- fylkeskommuneom ventetida kunne verta opp til 4 t/dag!»

Fylkeskommunen kommenterte dette slik:«--- gjør gjeldende i brev 12.08.1997, side 4,

at datteren ved skolestart i -94 var 15 år og at detikke var aktuelt for henne å bo på hybel.

20-30 av elevene ved --- vidaregåande skulehar hybel på ---. Dette omfatter også elever fra--- kommune og elever som nettopp har fullført9. klasse. Selv om internatet ved skolen ble ned-lagt fra skoleåret 96-97, er miljøet på --- ansettfor trygt og godt for elevene som bor på hybel.

--- viser også til en formulering i et brev frafylkeskommunen datert 01.09.94. Formulerin-gen er uheldig og kan misforstås. Budskapet varimidlertid at skyssgodtgjørelsen på kr. 0,75/kmgjaldt uansett på hvilken måte eleven tok segfrem på, om eleven f.eks. syklet, brukte moped,satt på med andre eller kjørte egen bil. Dette er--- klar over.

Fylkesrådmannen har ikke gått inn på om ---som har en undervisningsstilling ved --- vidare-gåande skule, kunne nytte ventetiden som han vilha betalt for, til fornuftig for- og etterarbeid i for-bindelse med undervisningen.»

I mitt avslutttende brev til fylkeskommunen ut-talte jeg følgende:

«Spørsmålet i saken er hvordan uttrykket «fullskyssgodtgjørelse» i veldferdsloven av 9. mai 1986nr. 19 §3 første ledd skal forstås.

For å ta stilling til dette er det nødvendig å gå

nærmere inn på bestemmelsens forhistorie. Fra 1986frem til 1994 (og også før dette fordi bestemmelsen i1986 ble flyttet fra lov om videregående opplæringav 21. juni 1974 nr. 55 §13 til velferdsloven §3)hadde velferdsloven §3 første ledd følgende ordlyd:

«For elever i videregående skole som må nyt-te daglig skyss til skolen, sørger fylkeskommu-nen for skyss eller gir skyssgodtgjørelse. Forfunksjonshemmede elever skal fylkeskommunen- om nødvendig - sørge for skyss uten hensyn tilveilengden.»

Fylkeskommunene praktiserte bestemmelsenslik at det var en plikt til å gi skyssgodtgjørelse til-svarende rutebiltakst (eventuelt rutebåttakst i sjødi-striktene).

Ved lov 15. juli 1994 nr. 52 ble velferdsloven §3første ledd endret, og fikk følgende ordlyd:

«For elever i videregående skole som må nyt-te daglig skyss til skolen, skal fylkeskommunensørge for fri skoleskyss eller gi full skyssgodt-gjørelse hvis veilengden fra hjem til skole erminst 6 km én vei. Departementet kan i særskiltetilfeller dispensere fra retten til fri skoleskyss,når andre ordninger ivaretar dette hensynet. Forelever med varig eller midlertidig funksjonshem-ming skal fylkeskommunen om nødvendig sørgefor fri skoleskyss eller gi full skyssgodtgjørelseuten hensyn til veilengden. Departementet gir ut-fyllende forskrift om skoleskyss og skyssgodt-gjørelse.»

Det fremgår av forarbeidene (Ot.prp. nr. 32(1993-94)) at bakgrunnen for denne lovendringenvar at flere fylkeskommuner i 1988/89 hadde vedtattegenandel på skoleskyss for elever ved videregåendeskoler. Norges Gymnasiastsamband m.fl. tok i 1989ut stevning mot disse fylkeskommunene. I dom av 5.juni 1990 ble fylkeskommunene frikjent, og etter an-ke ble dommen 9. mars 1992 stadfestet av Eidsiva-ting lagmannsrett. I lagmannsrettens domsslutninghet det at «§3 i velferdsloven ikke er til hinder forfor at fylkeskommunene krever egenandel av de ele-ver som bruker skyss til skolene».

Som følge av dette vedtok Stortinget 16. juni1992 (Innst. S. nr. 210 (1991-92)) at Regjeringenskulle foreta en endring av velferdsloven §3 «slik atfylkeskommuner ikke gis anledning til å innføreegenandeler for skoleskyss for elever i videregåendeskoler». Begrunnelsen for dette var prinsippet om likrett til utdanning uavhengig av foreldreøkonomi, bo-sted og geografiske forhold, noe som har stått sen-tralt i norsk utdanningspolitikk. I tråd med dettefremmet departementet lovforslaget om rett til friskoleskyss eller full skyssgodtgjørelse. I Ot.prp. nr.32 (1993-94) uttalte departementet at elever i den vi-deregående skole, som hadde en daglig reise på merenn seks km en vei, «--- skal ha rett til fri skoleskyssfor reisestrekningen uten å måtte betale egenandelfor en del av denne». Videre ble det uttalt følgendeom retten til «full skyssgodtgjørelse»:


«Full skyssgodtgjørelse vil i denne sammen-heng innebære at vedkommende fylkeskommunerefunderer reiseutgifter i henhold til kostnad vedbruk av billigste offentlige transportmiddel.»

Denne uttalelsen, sammenholdt med lovens ord-lyd og formålet med lovendringen, skapte i praksisuklarhet og tolkingstvil. Fylkeskommunene la tilgrunn at en fortsatt kunne følge den tradisjonellepraksis med refusjon av rutebiltakst. I tillegg til dennevnte uttalelsen i proposisjonen, ble det vist til atdepartementet hadde forutsatt at fylkeskommuneneskulle dekke utgiftene til skoleskyss innenfor eksis-terende budsjettrammer.

På bakgrunn av den uklarhet og uenighet somhadde oppstått gav departementet flere tolkingsutta-lelser om forståelsen av uttrykket «full skyssgodt-gjørelse» i loven. Etter nærmere drøftelser med bl.a.KS om tolkingen av bestemmelsen, kom departe-mentet 14. mars 1997 med et rundskriv (F-30/97),hvor det er gitt uttrykk for følgende om tolkingen avvelferdsloven §3:

«§3 i velferdsloven skal forstås slik at eleveri videregående skole har krav på fri skoleskyss,og at fylkeskommunen plikter å organisereskyssordningen. Dersom fylkeskommunen over-later til eleven selv eller dennes foresatte å ordnemed skoletransport, må fylkeskommunen gi fullskyssgodtgjørelse. I slike tilfeller forutsetter de-partementet at det inngås avtale om dette på for-hånd, og at skyssgodtgjørelsen utbetales i hen-hold til en slik avtale.

Full skyssgodtgjørelse innebærer at elevensfaktiske kostnader til skyss blir dekket. Andre ut-regningsmåter vil ikke være i samsvar med denretten eleven har til gratis skyss. I enkelte tilfellevil dette bety at fylkeskommunen må dekke defaktiske utgiftene eleven eller foreldrene har tildrosje eller bruk av egen bil i samsvar med denavtale som er inngått mellom fylkeskommunenog eleven eller foreldrene. Departementet viserforøvrig til den rett fylkeskommunen har til å vi-se elevene til ordninger som omfatter flere elev-er. Det vises også til at fylkeskommunen står fritttil å fastsette skolested for den enkelte elev.»

Departementet har i rundskrivs form søkt å fore-ta en nærmere avklaring av hva som ligger i begre-pet «full skyssgodtgjørelse» i lovens §3. Selv omdepartementet ikke har gitt rettslig bindende bestem-melser i form av forskrifter om hva som skal forståssom «full skyssgodtgjørelse», slik lovens §3 førsteledd fjerde punktum gir adgang til, må det være rik-tig ved tolkingen av loven å legge betydelig vekt påhva som er uttalt i rundskrivet.

I denne saken har fylkeskommunen i det frem-lagte tilbudet om skyssgodtgjørelse - så langt jeg kanse - lagt til grunn den prinsipielle rettsoppfatningsom er kommet til uttrykk i departementets rund-skriv. Jeg legger også ved min vurdering av hva Ahar krav på i medhold av velferdsloven §3 til grunnden rettsoppfatning som her har kommet til uttrykk.

Rundskrivet gir ikke uttømmende svar på hvilkekostnader som kan kreves dekket. Tolkingen og denkonkrete anvendelsen av velferdsloven §3 må seespå bakgrunn av lovbestemmelsens formål. Somnevnt tidligere var formålet med lovendringen i1994 å forhindre at fylkeskommunene innførte egen-andeler. Bakgrunnen for dette var hensynet til prin-sippet om lik rett til utdanning uavhengig av forel-drenes økonomi, bosted og geografiske forhold. Detfremgår av lovens ordlyd og forarbeider at velferd-sloven §3 er en rettighetsbestemmelse for den en-kelte elev i den videregående skole.

Spørsmålet blir etter dette om fylkeskommunenstilbud kan sies å representere «full skyssgodtgjørel-se» i samsvar med velferdsloven §3 og departemen-tets rettsoppfatning.

B fikk opprinnelig dekket skysskostnadene etteren refusjonsats på kr. 0,75 pr. km for å ha brukt egenbil for å bringe datteren den 17 km lange strekningenfra --- til ---. Senere vedtok fylkestinget etter detopplyste å øke refusjonssatsen til kr. 1,40 pr. km fra1. januar 1996. Etter det opplyste har B tidligere fåttdekket et beløp på kr. 4.845,-. I brev 27. juni 1997 erB tilbudt en tilleggsgodtgjørelse på kr. 17.500,-. Tilsammen har altså fylkeskommunen akseptert enskyssgodtgjørelse på kr. 22.345,- til B. Til grunn fortilbudet ligger en refusjonssats på kr. 1,45 pr. km forkjøring til sammen 244 dager tur/retur --- (34 km).Videre omfatter tilbudet kr. 10.000,- som skal dekkeekstra transportarbeid (kr. 5.000,-) og renter og om-kostninger m.v. (kr. 5.000,-) på grunn av den langesaksbehandlingstiden. Det fremgår av tilbudet at re-fusjonssatsen på kr. 1,45 pr. km er ment å dekkemerkostnadene ved bruk av bilen til skoleskyssen.Det fremgår også at tilbudet ikke omfatter betalingfor selve kjøretiden eller ventetiden, eller for at Bkom for tidlig frem til sitt arbeidssted ved --- videre-gåande skule når datteren kjørte med B.

Selv om departementets rundskriv legges tilgrunn for tolkingen av hva som ligger i lovens ut-trykk «full skyssgodtgjørelse», viser denne saken atden konkrete beregningen av hva som er faktiskekostnader kan være vanskelig å bestemme og må bligjenstand for skjønnsmessige vurderinger. Ikkeminst gjør det seg gjeldende i et tilfelle som det fore-liggende, idet B etter det opplyste uansett måtte kjø-re denne strekningen fordi han hadde undervisnings-stilling ved --- videregående skole. Jeg kommer til-bake til betydningen av dette nedenfor.

B har krevd at fylkeskommunen betaler skyss-godtgjørelse etter drosjetakst, dvs. kr. 5,- pr. kjørtkm. Jeg forstår det slik at B med dette mener at hanskal gis en særskilt «arbeidsgodtgjørelse» eller et«tjenestevederlag» for å ha utført en skyss som detetter loven påligger fylkeskommunen å ordne.

Departementets rundskriv forutsetter at det inn-gås avtale på forhånd med eleven/foreldrene dersomfylkeskommunen overlater til dem å ordne medskoleskyss. Dette gir fylkeskommunen mulighet til å


vurdere billigere alternative ordninger, herunder atfylkeskommunen organiserer det slik at flere eleverkan ta samme drosje for å oppnå en billigere løsningeller at fylkeskommunen fastsetter et annet skole-sted, jf. departementets rundskriv F-30/97.

På det tidspunktet B utførte skoleskyssen, forelåikke departementets rundskriv. Fylkeskomunnengjorde det på klagers forespørsel klart at det ikke varaktuelt å sette opp et rutetilbud på strekningen fordidet ikke var tilstrekkelig passasjergrunnlag. Etter-som B ikke fikk noe annet tilbud, var han tvunget tilå kjøre datteren den 17 km lange strekningen for athun kunne benytte skoleplassen. B har anført at der-som han hadde blitt tilbudt en forhåndsavtale omskyssgodtgjørelse på kr. 1,45 for kjøring med egenbil, ville han ha avslått tilbudet og krevd drosjetakst.Selv om B kunne avslått et slikt tilbud og ikke kunnepålegges å kjøre datteren den aktuelle strekningen,medfører ikke det etter min mening at B ville hatt etubetinget krav på drosjetakst. I en slik situasjon kun-ne fylkeskommunen, så langt jeg kan se, i stedet hatilbudt datteren husvære på --- som en alternativ løs-ning, jf. velferdsloven §3, annet ledd og avslått åinngå en avtale om vanlig drosjetakst. Fylkeskom-munen har for øvrig opplyst at det ikke er uvanlig atelever ved --- videregåande skule må skaffes husvæ-re på ---, og at 20-30 elever ved skolen har hybel påstedet. Dette skal også gjelde elever fra --- kommuneog elever som nettopp har fullført 9. klasse.

Jeg tilføyer også at den omstendighet at fylkes-kommunen har «spart» på at B kjørte selv og ikkeoverlot kjøringen til en drosje, ikke gir B rettsligkrav på i dag å få dekket sin kjøring som om kjøring-en hadde funnet sted med drosje. I så fall ville han fådekket mer enn det loven gir krav på, nemlig de fak-tiske kostnadene forbundet med kjøringen. Lovenhjemler etter det jeg kan se ikke et krav på en sær-skilt «arbeidsgodtgjørelse» i tillegg til de faktiskekostnadene forbundet med skyssen.

Selv om jeg etter dette ikke kan se at B haddekrav på å få dekket utgifter til bruk av egen bil etterdrosjetakst i det foreliggende tilfellet, er det spørs-mål om det tilbudet om skyssgodtgjørelse som fyl-keskommunen har gitt kan sies å representere «fullskyssgodtgjørelse».

Utgangspunktet for vurderingen må være at elev-en/foreldrene har et rettskrav på full skyssgodtgjø-relse etter loven dersom det ikke er organisert noenskoleskyssordning. Dette er i departementets rund-skriv forstått slik at det er elevenes/foreldrenes fak-tiske kostnadersom skal dekkes. Slik forholdene lig-ger an i denne saken, der B i mangel av annet tilbudfra fylkeskommunen, ikke hadde noe annet alterna-tiv enn å kjøre datteren, må det da tas utgangspunkt iutgiftene han har hatt ved å gjøre bruk av egen biltilå utføre skoleskyssen. Etter som det er de faktiskekostnadene som kan kreves dekket, og eleven har etrettskrav på «full skyssgodtgjørelse» uavhengig avbosted etc., må etter min mening B ha en kjøregodt-

gjørelse som i utgangspunktet er høyere enn kr. 1,45pr. km. Ifølge fylkeskommunens opplysninger dek-ker denne kjøresatsen bare de variable, men ikke defaste kostnader ved bilholdet. Kjøregodtgjørelsenligger under halvparten av statens og fylkeskommu-nenes sats for bruk av egen bil i tjenesten (kr. 3,05pr. km), men tilsvarer etter det opplyste den sats sta-ten benytter når pasienters bruk av egen bil dekkesav trygdekontoret.

Jeg kan ikke se at fylkeskommunens henvisningtil de refusjonssatsene trygdeetaten benytter giroverbevisende holdepunkter for at den sats fylkes-kommunen har valgt kan sies å gi «full skyssgodt-gjørelse» i lovens forstand. Lovbestemmelsene erforskjellige og gjelder på ulike livsområder. I den fo-religgende saken må utgangspunktet for vurderingentas i det faktum at B var henvist til å kjøre datterendersom hun skulle ha mulighet til å gå på den aktuel-le skolen. Etter min mening er det derfor best i sam-svar med lovens ordlyd og formål at både faste ogvariable kostnader ved bruk av egen bil i utgangs-punktet dekkes, slik statens og fylkeskommunenssatser for kjøregodtgjørelse for bruk av egen bil i tje-nesten gjør.

Et kompliserende forhold i denne saken er imid-lertid at B, fordi han hadde en undervisningsstillingved --- videregåande skule, uansett måtte kjøre denaktuelle strekningen. Etter det opplyste satt datterensåledes på med B om morgenen fordi han uansettbrukte bilen til arbeidet. Om ettermiddagen satt dat-teren dels på når B kjørte hjem, og dels ble hun hen-tet særskilt. Fylkeskommunen har opplyst at tilbudetomfatter godtgjørelse for at hun ble særskilt hentetom ettermiddagen, selv om det ikke er opplyst hvorofte dette i realiten ble gjort. I de tilfellene B likevelkjørte og datteren satt på, er det som fylkeskommu-nen har påpekt slik at kostnadene ved skoleskyssenhar vært lavere enn godtgjørelsen på kr. 1,45 pr. km,jf. statens satser for passasjerer i egen bil. Henvis-ningen til statens satser for passasjerer i egen bil erimidlertid ikke direkte sammenlignbar fordi B etterdet opplyste har måttet tilpasse sin avreise etter dat-terens behov, noe som har medført ikke ubetydeligventetid og ulemper for B. B måtte således om mor-genen reise en time tidligere på arbeid, og om etter-middagen måtte han vente om lag tre timer på skole-bussen, dersom hun ikke ble hentet særskilt.

I fylkeskommunens tilbud er det lagt til grunngodtgjørelse for særskilt henting om ettermiddagen,noe som hensett til sakens karakter synes rimelig.For denne særskilte kjøringen er det etter min me-ning meget som taler for at kilometersatsen skullevært høyere enn det fylkeskommunen har lagt tilgrunn, slik at både faste og variable kostnader blirdekket. Jeg viser til det jeg har fremholdt ovenforom dette. Jeg må etter dette be om at fylkeskommu-nen vurderer saken på nytt i lys av det jeg har frem-holdt.

Jeg har for øvrig ikke funnet grunn til å rette inn-


vendinger mot den transportstrekningen fylkeskom-munen har lagt til grunn for beregningen av godtgjø-relsen. Det fremgår at fylkeskommunen har lagt tilgrunn en strekning på 34 km (tur/retur 17 km) mensB har krevd godtgjørelse for 68 km (tur/retur mor-gen og kveld) for 168 av de 244 dagene han har ut-ført skoleskyssen. På bakgrunn av at B selv uansettmåtte kjøre strekningen til --- om morgenen, kan jegikke se at det er dekning for klagers krav om godt-gjørelse for fire strekninger ut fra de opplysningenesom foreligger i saken. Jeg viser til at det ut fra detsom er opplyst i saken ikke kan anses dokumentertat B kjørte hjem igjen om morgenen før han reistetilbake på arbeid.»

Ettersom saken hadde vist at det er uklart hvasom ligger i begrepet «full skyssgodtgjørelse», fantjeg også grunn til å be Kirke-, utdannings- og forsk-ningsdepartementet vurdere om det bør gis utfyllen-de forskrifter om skoleskyss og skyssgodtgjørelse,slik det har hjemmel til i velferdsloven §3 førsteledd.

40.Spørsmål om registrering og bruk av opplysninger

om forenklede forelegg ved opptak til Politihøgskolen(Sak 96-1365)

En søker til Politihøgskolen klaget til ombudsman-nen over at han ikke ble tatt opp som student vedskolen fordi han var registrert med fire forenkledeforelegg for fartsovertredelser og derfor ikke ble an-sett for å ha «plettfri vandel». Saken reiste spørsmålom det forelå hjemmel til å registrere opplysningerom standardbøter ilagt ved forenklede forelegg ogtil hvilke formål opplysningene eventuelt kunne bru-kes. - Ombudsmannen uttalte at det ikke var hjemmelfor å registrere bøter ilagt ved forenklede forelegg idet alminnelige bøteregisteret, men at registreringville kunne foretas til bruk i førerkortsaker og even-tuelt til administrative formål i forbindelse med bø-teinnkreving. Det lå utenfor formålene med registre-ring å innhente opplysninger til bruk ved opptak tilPolitihøgskolen, og ombudsmannen kritiserte eksis-terende praksis med å kontrollere politiets registrefor å finne ut om søkere til Politihøgskolen var regi-strert med bøter ilagt ved forenklede forelegg. Etteren samlet vurdering av bakgrunnen og begrunnelsenfor ordningen med forenklede forelegg, uttalte om-budsmannen at Politihøgskolen heller ikke haddeadgang til å be søkerne selv opplyse om de var ilagtbøter ved forenklede forelegg og legge vekt på detteved opptaket.

I en tilsvarende sak (96-1513), som gjaldt tilset-ting av politifullmektig, uttalte ombudsmannen atpolitikammeret ikke hadde adgang til å legge vekt påat en søker var ilagt standardbøter ved forenkledeforelegg.

A henvendte seg til ombudsmannen med klageover ikke å ha blitt tatt opp som student ved Politi-høgskolen fordi han var registrert med fire forenkle-de forelegg for fartsovertredelser. Fra klagen siteres:

«Jeg er tidligere ikke meddelt, hverken i bro-sjyrer om Politihøgskolen, ved innlevering avsøknad om opptak ved Politihøgskolen eller ipraktikanttiden ved --- lensmannskontor, at for-enklede forelegg for fartsovertredelser kan med-føre utestengelse fra Politihøgskolen. Som jegogså opplyser i klagen til Politihøgskolen, blirman fortalt at vedtagelse av forenklede foreleggikke vil medføre noen fremtidige konsekvenser.Var jeg gjort kjent med hvilke konsekvenservedtakelsene ville få, hadde jeg ikke vedtatt to avforeleggene jeg er tildelt. Som jeg har opplyst iklageskrivene, kjenner jeg også til flere tilfelleav at studenter er opptatt på Politihøgskolen medflere forenklede forelegg og også førerkortbeslagfor fartsovertredelser. Det var derfor ikke i minetanker at dette skulle stenge meg ute fra Politi-høgskolen. Jeg føler meg «lurt» og bitter over åha «kastet bort et år» jeg håpet å dra nytte av i etfremtidig arbeide innen politiet.»

Saken ble forelagt Politihøgskolen med spørsmålom Politihøgskolen hadde tilgang til register medopplysninger om forenklede forelegg, og i tilfellehva slags retningslinjer som gjaldt for innhenting ogbruk av opplysninger fra dette registeret. Det ble vi-dere bedt om en nærmere redegjørelse for denskjønnsmessige vurderingen når Politihøgskolenvurderte opplysninger om at en søker var registrertmed forenklede forelegg.

Fra Politihøgskolens svarbrev siteres:

«Opptaksnemnda har alltid vurdert vandels-kravet strengt. St.meld. nr. 91 1983-84 pkt. 5.5.2er retningsgivende for vurderingen av vandel-skravet. Justiskomiteen opplyste at de ikke øns-ket å slappe av på kravet til «uklanderlig vandel»eller «uplettet rykte». I kommentarer til den nyepolitiloven i Ot.prp. nr. 22 for 94-95 s 67 frem-går det at kravet til «plettfri vandel eller edrueligog uplettet rykte» innebærer et strengt vandel-skrav. Dette gjelder i første rekke ved tilsetting,men det uttales i Ot.prp. s. 68 følgende: «SidenPolitihøgskolen likevel har som sin fremste opp-gave å utdanne politifolk, vil det også her væregrunn til å se hen til behovene ved senere tilset-ting i politiet når opptakskravene fastsettes». Itillegg har Høgskolestyret bedt Opptaksnemndaom å fastholde en streng vurdering av kravet tilvandel.

Ved den forberedende saksbehandling harOpptaksnemnda lagt følgende vurderinger tilgrunn for innkalling til opptaksprøver. Søkeremed ett forenklet forelegg blir innkalt til opp-taksprøver. Søkere med to forenklede foreleggblir vurdert ut i fra overtredelsenes art og hvorlenge siden foreleggene er ilagt. Det kan nevnesat søkere med to forenklede forelegg, hvor beggeer ilagt innenfor høyeste sats eller ett er ilagtmens søkeren står som søker til Politihøgskolen,har ikke vært innkalt til opptaksprøver. Søkeresom har oppgitt tre eller flere forenklede fore-legg etter 1990 har foreløpig ikke vært innkalt til


opptaksprøver. Det er ikke riktig som klagerenskriver i sitt brev av 22.8.96 at Opptaksnemndahar tatt opp søkere med flere enn to forenkledeforelegg, og at det er tatt opp studenter som harfått inndratt sitt førerkort.-----

Opptaksnemnda foretar en kontroll mot allepolitiets register for de av søkerne som blir vur-dert som aktuelle studenter til Politihøgskolen.Denne kontrollen blir foretatt umiddelbart etterat opptaket er avsluttet, men før den enkelte fårskriftlig beskjed om at de er tildelt studieplass.

Kontrollen mot de ulike register blir foretattav Politiets datatjeneste.»

På bakgrunn av opplysningene fra Politihøgsko-len om at Politiets datatjeneste foretok en kontrollmot alle politiets registre av søkere som ble vurdertsom aktuelle studenter til Politihøgskolen, ble detherfra funnet grunn til å legge saken frem for Justis-departementet med spørsmål om grunnlaget for den-ne kontrollen. Det ble videre spurt om hvilke registredet ble innhentet opplysninger fra og hvilke ret-ningslinjer som gjaldt for innhenting og bruk avopplysninger fra disse registrene.

Justisdepartementet gav følgende svar på spørs-målet om innhenting av opplysninger fra politiets re-gistre:

«Når det er oppstilt krav om «plettfri van-del», er det en forutsetning at det skal kunnekontrolleres hvorvidt aktuelle personer oppfyllerdette krav, enten det gjelder ved opptak til Politi-høgskolen eller ved ansettelse i politiet. Dettekommer til uttrykk flere steder:

St.meld. nr. 91 (1983-84) om politiets rekrutte-ring og utdanning, hvor det på side 28 bl.a. he-ter: «Kontroll av straffe- og bøteregisteret blirsåledes en del av uttaksnemndas grunnlag».

Inst. S nr. 161 (1984-85) hvor det på side 5 bl.a.heter: «--- kontroll av straffe- og bøteregisterblir en del av uttaksnemndas grunnlag for å be-dømme en søker».

Politihøgskolen har ovenfor departementetopplyst at søkere sjekkes opp mot straffe- ogbøteregister, «Bot og prikk» og «Strasak». Etterdepartementets vurdering er det relevant å sjekkesøkere opp mot alle de nevnte registre fordi kundette vil gi Opptaksnemnda et tilstrekkelig bildeav søkerne.

Den omstendighet at undersøkelser av søkereopp mot «Strasak» og «Bot og prikk» ikke nev-nes i St.meld. nr. 91/1983-84) og Inst. S nr. 161(1984-85) må sees i sammenheng med at disseregistre ikke forelå i 1983-85.

Det finnes ikke noen sentrale retningslinjerfor gjennomføring av sjekking mot registre.»

Saken ble forelagt Justisdepartementet på nymed spørsmål om departementet mente at Politietsdatatjeneste/Politihøgskolen sto helt fritt i å sjekkesine registre i forbindelse med opptak til Politihøg-skolen. Under henvisning til forarbeider til lov omendringer i vegtrafikkloven 18. juni 1965 ble det vi-dere spurt om ikke en rutinemessig kontroll av «Bot

og prikk» på linje med kontrollen av straffe- og bø-teregisteret ville undergrave forutsetningen i forar-beidene om at forenklede forelegg ikke skulle regi-streres i bøteregisteret. Det ble videre bedt om en re-degjørelse for hvordan «Bot og prikk»-registeret varbygd opp, hva som var bakgrunnen for opprettelsenog hvilke regler som gjaldt for bruk av registeret.Under henvisning til at det i forskrift 20. desember1974 nr. 4 om strafferegistrering (strafferegistre-ringsforskriften) del C er detaljert regulert til hvilkeformål politiattest kan utferdiges, ble det avslut-ningsvis spurt om det var aktuelt å regulere innhen-ting av opplysninger fra straffe- og bøteregisteret omsøkerne til Politihøgskolen i denne forskriften.

Fra Justisdepartementets svarbrev siteres:

«I lys av nærværende sak ser Justisdeparte-mentet at det hadde vært ønskelig med størreklarhet mht. hvilke registre søkerne skal sjekkesmot.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt «ruti-nemessig kontroll av «Bot og prikk» på linjemed kontrollen av straffe- og bøteregister vil un-dergrave forutsetningene om at forenklede fore-legg ikke skulle registreres i bøteregisteret» viserman til Ot.prp. nr. 21 (1970-71) om lov om straf-feregistrering hvor merknadene til §3 er inntattpå side 27. Her heter det: «I bøteregisteret vil detkunne være behov for også ta med opplysningerom andre avgjørelser i straffesaker enn slike somgår ut på ileggelse av bøter. Det dreier seg f.eks.om opplysninger om meddelte advarsler og påta-leunnlatelser i forseelsessaker».

Etter Justisdepartementets syn hjemler straf-feregistreringslovens §3 registrering av forenk-lede forelegg. Det vises videre til strafferegistre-ringsforskriftenes §7, 2. ledd som fastsetter atdet i bøteregisteret skal inntas «samtlige bøterilagt ved forelegg eller dom».

I forhold til forutsetningene fra Trafikksik-kerhetsutvalget i Innstilling om forenkling avtrafikksakenes behandling (avgitt 27.02.1967)bemerkes at disse forutsetninger ikke drøftes iOt.prp. nr. 52 (1967-68) om lov om endringer ivegtrafikklov av 18. juni 1965.

Man peker i den forbindelse også på at straf-feregistreringsloven er nyere enn lov om endringav vegtrafikkloven og at Trafikksikkerhetsutval-gets forutsetninger må forutsettes kjent ved utar-beidelsen av strafferegistreringsloven.

Justisdepartementet mener på denne bak-grunn at forutsetningene bak strafferegistrerings-loven går foran Trafikksikkerhetsutvalgets forut-setninger.

«Bot og prikk» er identisk med Det sentralebøteregister hjemlet i strafferegistreringslovens§ 3. «Bot og prikk» ble etablert i forbindelse medplanene for prikkbelastning av førerkort. Selvom disse planene ikke ble realisert, har det værten forutsetning at også forenklede forelegg i en-kelte tilfeller skulle kunne tillegges vekt ved fø-rerkortreaksjoner. Det er denne funksjon detteregister idag skal ivareta.-----

Det reises videre spørsmål om det er aktuelt åregulere innhenting av opplysninger om søkeretil Politihøgskolen etter strafferegistreringsfor-skriftens §12.

I henhold til opptaksreglene for Politihøg-


skolen pkt. 2.2 er det et krav om «plettfri van-del». Opptaksreglementet er fastsatt med hjem-mel i «Forskrifter om Politihøgskolens oppga-ver, virksomhet og organisering» (kgl. res.02.08.1991) §3. Vandelskravet er det sammesom følger av politilovens §18.

Strafferegistreringsforskriftens §12 nr. 1fastsetter at det kan utferdiges politiattest i tilfel-ler hvor det «i lov eller med klar hjemmel i lov erfastsatt at en person må godtgjøre at han har førthederlig vandel, er ustraffet e.l.».

Etter Justisdepartementets syn hjemler alle-rede dagens regelverk at søkere til Politihøgsko-len kan avkreves politiattest. Sett hen til de særli-ge vandelsmessige krav som må stilles for anset-telse i politiet, mener Justisdepartementet at det iet slikt tilfelle vil være aktuelt å kreve utvidet po-litiattest.

Justisdepartementet vil i samarbeid med Po-litihøgskolen vurdere hvorvidt det er aktuelt åavkreve søkere utvidet politiattest fremfor å fore-ta undersøkelser i politiets registre.»

I min avsluttende uttalelse fremholdt jeg følgen-de:

«1. Registrering av bøter ilagt ved forenkledeforelegg

Før jeg drøfter spørsmålet om det var riktig av Poli-tihøgskolen å stille spørsmål til søkeren om bøterilagt ved forenklet forelegg ved opptaket, finner jeggrunn til å gå nærmere inn på ordningen med forenk-let forelegg.

Ordningen ble innført ved lov 21. juni 1968 nr. 5ved en tilføyelse av §31 b i vegtrafikkloven av 18.juni 1965. I proposisjonen (Ot.prp. nr. 52 (1967-68)s. 4 betegnes den forenklede foreleggsform «som etunntak fra straffeprosessloven». Trafikksakutvalgetantok at standardbøter ilagt ved forenklet foreleggikke «bør registreres i bøteregisteret». Utvalget un-derstreket imidlertid at dersom det «av hensyn tilspørsmål om førerkortinndraging» var nødvendigmed en registreringsordning, burde slik registreringskje «i særskilte registre». I proposisjonen sluttet de-partementet seg til Trafikksakutvalgets innstilling,noe også Justiskomiteen gjorde i sin innstilling.

Det må etter dette kunne legges til grunn at veg-trafikkloven §31 b la grunnlaget for en helt ny reak-sjonsform, standardbøter vedtatt gjennom forenkletforelegg. Av forarbeidene fremgår at den nye reak-sjonsform måtte få konsekvenser for hvordan ilagtereaksjoner skulle registreres. Forarbeidene forutsatteat de ikke skulle registreres i bøteregisteret, men for-utsatte samtidig at dersom bøtene ilagt ved forenkle-de forelegg skulle bli brukt i førerkortsammenheng,måtte det skje i et egetregister.

Avgjørende for at de forenklede standardbøteneikke skulle registreres i bøteregistrene var bl.a. at«trafikkovertredere lettere vil kunne akseptere enstandardbot», og at det bidro til «en avspenning iforholdet mellom myndigheter og publikum». (Utv.s. 32)

Etter det som er opplyst, registreres forenklede

forelegg i det såkalte «Bot og prikk»-registeret, somi korrespondansen i klagesaken for ombudsmannenhar blitt nevnt ved siden av straffe- og bøteregisteretog fremstått som et eget register, jf. f.eks. opplysnin-gene i brev 6. februar 1997 fra departementet om atsøkere til Politihøgskolen «sjekkes opp mot straffe-og bøteregister, «Bot og prikk» og «Strasak»». I de-partementets brev 8. april 1997 er det imidlertid opp-lyst at «Bot og prikk» er identisk med det sentralebøteregister hjemlet i strafferegistreringsloven §3,og i departementets rundskriv G-32/89 som var ved-lagt brevet, fremgår det at «(b)øteregisteret og prikk-belastningssystemet vil bli ett felles system som skalligge ved Politiets Datatjeneste».

Jeg legger etter dette til grunn at forenklede fore-legg blir registrert i politiets bøteregister på linjemed bøter ilagt ved forelegg og dom.

Departementet har i brev 8. april 1997 fremholdtat strafferegistreringsloven §3 etter departementetssyn gir hjemmel for registrering av forenklede fore-legg. Til støtte for dette har departementet vist tilmerknader i forarbeidene til strafferegistreringslo-ven 11. juni 1971 nr. 52 §3, strafferegistreringsfor-skriften §7 annet ledd og forutsetningene bak straf-feregistreringsloven.

Departementets henvisning til merknader i lov-forarbeidene refererer seg til strafferegistreringslo-ven §3 annet ledd, som ble tilføyd under departe-mentets behandling av lovforslaget. Bestemmelsengjelder føring av opplysninger i bøteregisteret «omandre avgjørelser av straffesaker», i forarbeidenepresisert til «andre avgjørelser i straffesaker enn sli-ke som går ut på ileggelse av bøter» (min utheving).

Forenklede forelegg er en særegen avgjørelses-måte for forelegg, hjemlet i vegtrafikkloven §31 b.Vanlige forelegg er hjemlet i straffeprosessloven§§255 flg. Noe av bakgrunnen for innføringen av deforenklede forelegg var at disse ikke skulle registre-res i bøteregisteret, jf. de ovenfor siterte forarbeide-ne. Se også Torgersen og Engstrøm, Vegtrafikk-loven og trafikkreglene med kommentarer, 1983 s.385. Dersom lovgiver hadde ment at bøter ilagt vedforenklede forelegg skulle registreres i bøteregiste-ret, ville det ha vært naturlig å ta uttrykkelig stillingtil dette i forarbeidene til strafferegistreringslovenog presisere at «bot» i §3 første ledd også omfattetbøter ilagt ved forenklede forelegg. Det kan ikke væ-re riktig å betrakte bøter ilagt ved forenklede fore-legg som en annen avgjørelse enn «slike som går utpå ileggelse av bøter» slik departementets fremstil-ling antyder. Jeg kan ikke se at strafferegistrerings-loven §3 annet ledd naturlig gir hjemmel for regi-strering av bøter ilagt ved forenklede forelegg. Deter snarere naturlig å forstå strafferegistreringsloven§ 3 slik at den bare refererer seg til forelegg vedtattetter den dagjeldende straffeprosessloven §287.Dette synes også å fremgå av forarbeidene til straffe-registreringsloven, se nedenfor.

Departementet har videre vist til forskrift om


strafferegistrering §7 annet ledd som omhandler bø-ter «ilagt ved forelegg eller dom» (min utheving).Denne bestemmelsen omhandler riktig nok bøter,men ordlyden omfatter ikke forenkledeforelegg. Deforenklede forelegg skiller seg fra de ordinære fore-legg nettopp ved forutsetningen om at de ikke skulleregistreres i bøteregisteret, og da kan det ikke utenvidere være riktig å la reglene om registrering av fo-relegg få anvendelse på forenklede forelegg. Jeg kanpå denne bakgrunn ikke se at strafferegistreringsfor-skriften §7 annet ledd gir hjemmel for registreringav forenklede forelegg i bøteregisteret.

Når det gjelder lovgivers forutsetninger, har de-partementet fremholdt at:

«strafferegistreringsloven er nyere enn lovom endring av vegtrafikkloven og at Trafikksik-kerhetsutvalgets forutsetninger må forutsetteskjent ved utarbeidelsen av strafferegistrerings-loven.

Justisdepartementet mener på denne bak-grunn at forutsetningene bak strafferegistrerings-loven går foran Trafikksikkerhetsutvalgets forut-setninger.»

Forarbeidene til strafferegistreringsloven av1971 omtaler etter det jeg kan se ikke spørsmålet omregistrering av standardbøter, men ut fra den be-handling spørsmålet hadde fått i forbindelse medvedtakelsen av vegtrafikkloven §31 b synes menin-gen å ha vært at strafferegistreringsloven ikke skullemedføre endringer for den praksis som var forutsattved vedtakelsen av §31b, nemlig at standardbøteneikke skulle registreres i bøteregisteret.

Også strafferegistreringsloven §6 nr. 3 kan seessom en bekreftelse på at standardbøter ved forenkletforelegg ikke en gang var tenkt å skulle registreres.

Jeg har etter dette kommet til at det ikke er hjem-mel for å registrere bøter ilagt ved forenklede fore-legg i det alminnelige bøteregister.

2. Innhenting og bruk av opplysninger om for-enklede forelegg ved opptak til Politihøg-skolen

Departementet opplyste i brev 6. februar 1997 at«(d)et finnes ikke noen sentrale retningslinjer forgjennomføring av sjekking mot registre», og har ibrev 8. april 1997 fremholdt at «det hadde vært øns-kelig med større klarhet mht. hvilke registre søkerneskal sjekkes mot».

Jeg er enig i at det bør klargjøres hvilke opplys-ninger som skal innhentes om søkerne til Politihøg-skolen, men vil understreke at det også må klargjø-res hvilke opplysninger som kan innhentes og vekt-legges.

Politiattest

I strafferegistreringsloven §6 er bestemt at det i po-litiattest ikke skal tas med «bot for forseelse, medmindre den etter politiets skjønn ---». Bestemmelsenforutsetter at bøter for trafikkforseelser «må kunne

holdes utenfor», jf. Karnov 1997 s. 1421. Uttøm-mende attest, eller utvidet attest, kan imidlertid kre-ves i visse tilfeller.

I brev 19. februar 1997 herfra til departementetble det spurt om det var aktuelt å regulere innhentingav opplysninger om søkerne til Politihøgskolen istrafferegistreringsforskriften §12 om utferdigelseav politiattest. Departementet svarte i brev 8. april1997 at forskriften §12 nr. 1 etter departementetssyn allerede gav hjemmel for å kreve politiattest avsøkere til Politihøgskolen, og at det i tilfelle villevære aktuelt å kreve utvidet politiattest. Det ble vi-dere opplyst at departementet, i samarbeid med Poli-tihøgskolen, ville vurdere å kreve utvidet politiattestav søkere til Politihøgskolen fremfor å foreta under-søkelser i politiets registre.

Det følger av strafferegistreringsforskriften §12nr. 1 at det kan utferdiges politiattest «når det i loveller med klar hjemmel i lov er fastsatt at en personmå godtgjøre at han har ført en hederlig vandel, erustraffet e.l.».

Kravet om plettfri vandel ved opptak til Politi-høgskolen følger av opptaksregler ved Politihøgsko-len pkt. 2.2., fastsatt av Justisdepartementet 20. juni1994 med hjemmel i §3 i forskrifter om Politihøg-skolens oppgaver, virksomhet og organisering, gittved kgl.res. 2. august 1991 med hjemmel i den tid-ligere politilov 13. mars 1936 nr. 3 §3. Hjemmel forå gi regler om opptak til Politihøgskolen følger nå avpolitiloven 4. august 1995 nr. 53 §18.

Jeg kan ikke se at den tidligere politilov gav slikklar hjemmel for regler om å utferdige politiattestsom her bør kreves, men har kommet til at gjeldendepolitilov § 18 må sies å gi tilstrekkelig hjemmel til åfastsette «at en person må godtgjøre at han har førten hederlig vandel» ved opptak til Politihøgskolen.Jeg vil likevel anmode Justisdepartementet om åvurdere om adgangen til å kreve politiattest av søke-re til Politihøgskolen bør fremgå klarere av straffere-gistreringsforskriften. Dette vil under enhver om-stendighet være nødvendig hvis det skal kreves utvi-det politiattest av søkerne. På bakgrunn av bestem-melsen i strafferegistreringsloven §6 om hva somikke skal tas med i en politiattest, finner jeg det klartat det ikke foreligger hjemmel i politiloven §18 forå kreve fremlagt politiattest med opplysninger omtrafikkforseelser og iallfall ikke om standardbøterilagt ved forenklede forelegg.

En fremgangsmåte med å be om utvidet politi-attest av søkerne til Politihøgskolen synes for øvrig åvære en langt mer ryddig fremgangsmåte enn denuregulerte registerkontrollen man nå gjennomfører,og jeg ber om å bli holdt orientert om hva departe-mentet foretar seg videre.

Kontroll av registre

Registrering av forenklede forelegg vil kunne fore-tas til bruk i førerkortsaker som nevnt i Ot.prp. nr. 52


(1967-68) s. 4 og eventuelt til administrative formåli forbindelse med bøteinnkreving. Bruken av disseregisteropplysningene må imidlertid begrenses til denevnte formål. Det ligger utenfor formålene å kon-trollere om søkere til Politihøgskolen er registrertmed forenklede forelegg i forbindelse med opptak tilPolitihøgskolen, og denne praksisen må derfor kriti-seres.

Bruk av opplysninger om standardbøter ilagt vedforenklede forelegg

I søknadsskjemaet for opptak til Politihøgskolen stårdet følgende under punktet «Vandel»:

«Har De noen gang vært under forfølgningfor noen straffbar handling? Oppgi i så fall når,hvor, og hvilket utfall saken(e) fikk (henlagt, på-taleunnlatelse, forelegg, forenklet forelegg,dom).»

Opplysninger om standardbøter ilagt ved forenk-lede forelegg fremgår ikke av en politiattest og kanheller ikke sjekkes i politiets registre i forbindelsemed opptak til Politihøgskolen, jf. det jeg har uttaltovenfor. På denne bakgrunn må det stilles spørsmålved om Politihøgskolen kan be søkerne selv om åopplyse om de er ilagt bøter ved forenklede foreleggog om skolen har anledning til å legge vekt på detteved opptaket.

En begrunnelse for å unnlate registrering av for-enklede forelegg i bøteregisteret var bl.a. at trafikk-overtrederne da lettere ville kunne akseptere boten.Det er også mindre betenkelig å akseptere de redu-serte rettssikkerhetsmessige krav som stilles vedvedtakelsen av et forenklet forelegg, bl.a. til bevis-grunnlaget, hvis reaksjonen ikke får fremtidige kon-sekvenser for botlagte. Betydningen av at standard-boten ikke registreres i bøteregisteret vil imidlertidbli sterkt svekket dersom botlagte i stedet rutinemes-sig selv blir bedt om å gi opplysninger om hvorvidtvedkommende er ilagt bøter ved forenklede fore-legg, slik at overtredelsen får fremtidige konsekven-ser i strid med det botlagte har fått opplyst.

I noen sammenhenger er betydningen av at etforhold blir avgjort ved et forenklet forelegg, regu-lert uttrykkelig. I påtaleinstruksen 28. juni 1985 nr.1679 er situasjonen nevnt noen steder, og i alle sam-menhengene (§§5-7, 34-1 og 34-3) fremgår det attiltak som ellers skal iverksettes likevel ikke skalfinne sted dersom et forhold blir avgjort ved forenk-let forelegg. Tilsvarende bestemmelse finnes i for-skrift 26. mai 1978 om tollfrihet for reiseutstyr ogreisegods §3.

Etter en samlet vurdering av begrunnelsen forordningen og sammenhengen i reglene om forenkle-de forelegg, har jeg kommet til at Politihøgskolenikke har adgang til å be søkerne opplyse om de erilagt standardbøter ved forenklede forelegg, og at detheller ikke er adgang til å legge vekt på dette vedopptak til Politihøgskolen.

Avslaget på klagerens søknad om opptak til Po-lithøgskolen med den begrunnelse at han var ilagtfire forenklede forelegg, må etter dette kritiseres.

3. Avsluttende bemerkninger

Dersom departementet mener det er behov for ogønskelig med en utvidet adgang til registrering ogkontroll av opplysninger om forenklede forelegg,bør departementet ta spørsmålet om slik registreringopp i sin helhet og sørge for en regulering av forhol-dene. Jeg finner ikke grunn til å uttale meg om hvor-dan reglene på dette område bør være, men vil pekepå at man i en slik vurdering må ta stilling til om enutvidet registrering og bruk av opplysninger om re-aksjoner ilagt ved forenklede forelegg må følges avstyrket rettssikkerhet i saksbehandlingen og infor-masjon til borgerne om at det forenklede foreleggetkan få fremtidige konsekvenser.

Jeg ber om å bli holdt orientert om hva Politihøg-skolen og Justisdepartementet foretar seg i forholdtil det jeg har påpekt i saken.»

******

I en tilsvarende sak (96/1513) henvendte B segtil ombudsmannen med klage over at et politikam-mer hadde «lagt uforholdsmessig stor vekt på tidli-gere ilagte forenklede forelegg» ved tilsetting av po-litifullmektig. Under henvisning til den forutgåendeuttalelsen i saken om opptak til Politihøgskolen, ut-talte jeg i mitt avsluttende brev til politikammeretbl.a.:

«Etter en samlet vurdering av begrunnelsen forordningen og sammenhengen i reglene om forenkle-de forelegg, har jeg kommet til at det ikke kan væreadgang til i tilsettingssaker i politiet å vektlegge atsøkerne er ilagt standardbøter ved forenklede fore-legg.-----

Det fremgår av protokollen for tilsettingsrådetsmøter 18. og 19. juli 1996 at B ikke ble tilbudt stil-lingen, fordi det fremkom registeropplysninger omham. Politikammeret har i brev hit opplyst at han varregistrert med fem forenklede forelegg og en påta-leunnlatelse for forseelse, og vist til at det enkelteforholds alvorlighet eller summen av de registrerteforhold vil være avgjørende for tilsettingsrådet. Deter etter dette grunn til å anta at opplysningene omforenklede forelegg ble tillagt vekt av tilsettingsrå-det, noe som det etter det jeg har kommet til ikke varadgang til.

B var også registrert med en påtaleunnlatelse forforseelse, noe som ikke ville gått frem av en ordinærpolitiattest, jf. strafferegistreringsloven §6 nr.1. På-taleunnlatelsen ville imidlertid blitt tatt med i en ut-tømmende attest, som det her var hjemmel for å inn-hente, jf. det jeg har uttalt foran i avsnittet om«politiattest». Jeg viser her til Karnov 1996 s. 1421


hvor det heter at «til enkelte nærmere angitte formålkan det gis såkalt uttømmende attest, dvs. at manskal se bort fra foreldelsesfristene i §6 og også tamed avgjørelser som nevnt i §6 nr. 1 og §6 nr. 2».

Det fremstår imidlertid som uklart om påtaleunn-latelsen alene ville ha medført at B ikke ble tilsatt,slik at tilsettingsrådet uten å vektlegge de forenkledeforeleggene ville ha kommet til samme resultat.

Jeg finner etter dette at det knytter seg «begrun-net tvil til forhold av betydning i saken», jf. ombuds-mannsloven av 22. juni 1962 §10 annet ledd. Jegber derfor tilsettingsrådet vurdere om det i forhold tilB ble gjort feil, og i tilfelle hvilke konsekvenser det-te skal få for ham. Jeg ber om å bli orientert om ut-fallet av disse vurderingene.»

41.Behandling av søknad om å få gjennomføre

praksisperiode i sykepleierstudiet for tredje gang(Sak 96-1159)

En sykepleierelev hadde to ganger fått sin sistepraksisperiode i sykepleierstudiet vurdert til ikke be-stått, siste gang i 1992. Hun klaget til ombudsman-nen over at hun ikke fikk anledning til å gjennomførepraksisperioden for tredje gang. - Ombudsmannenfant at det knyttet seg «begrunnet tvil til forhold avbetydning for saken», idet klagenemnda hadde settbort fra opplysninger om klagerens vanskelige livs-situasjon i perioden de tidligere praksisperiodeneble gjennomført, i tillegg til at nemnda nærmest syn-tes å ha foretatt et valg av hva som skulle vektleggesmellom høgskolens negative vurderinger av klagerfra 1992 og senere positive tjenesteuttalelser fra kla-gers arbeid i helsevesenet etter dette. Klagenemndabehandlet etter dette saken på nytt, og klageren blegitt medhold.

A påbegynte studiene ved --- sykepleierhøgskolei 1985. Henholdsvis våren og høsten 1989 avbrøthun gjennomføringen av den siste praksisperiodenpå trinn 4. Høsten 1991 og våren 1992 gjennomførtehun praksisperioden på henholdsvis X og Y sykehus,men ble begge ganger vurdert til «ikke bestått». I1992 søkte hun om å få gjennomføre praksisperio-den på nytt. Søknaden ble avslått. Vedtaket ble ikkepåklaget.

I 1995 tok A igjen skriftlig kontakt med høgsko-len. Hun redegjorde for forholdene rundt gjennom-føringen av sine tidligere praksisperioder på trinn 4,og søkte om å få gjennomføre praksisperioden pånytt. Av brevet fremgikk bl.a. at de avbrutte praksis-periodene i 1989 hadde sammenheng med at hun i1989 var utsatt for store personlige belastninger, noehun gjorde nærmere rede for i brevet til høgskolen.Når det gjaldt de praksisperiodene som ble gjennom-ført på X og Y sykehus, gjorde hun rede for sineopplevelser av - så vidt skjønnes på grunn av de av-

brutte praksisperiodene i 1989 - å bli stigmatisert ogmotarbeidet av veiledere og kontaktsykepleiere. Ibrevet ble det videre redegjort for at hun høsten1993 begynte på et bo- og servicesenter, der hun påeget initiativ gjennomførte praksisperioden for trinn4 sammen med studenter fra andre høgskoler. Hunhar etter dette også arbeidet ved en nevrokirurgiskavdeling, og hatt vakter ved et annet bo- og service-senter. Hun har fremlagt tildels svært positivetjenesteuttalelser fra disse institusjonene.

I avdelingsstyrets vedtak het det:

«Søknad om å få gjennomføre praksisstudieri trinn 4 på nytt. Studenten møtte for å leggefram saken. Søknad om å få gjennomføre prak-sisstudiene i trinn 4 på nytt har tidligere vært be-handlet av daværende Høgskoleråd ved --- syke-pleierhøgskole, og avslått. Studenten trakk framat hun i tiden etter at hun måtte avbryte utdannin-gen ved --- sykepleierhøgskole, hadde arbeidet ihelsevesenet og fått bra skussmål. Ut over detteble det en samtale med studenten hvor det ikkekom fram vesentlige nye momenter i saken. Enfant derfor ikke grunn til å realitetsbehandle sa-ken.»

A klaget til ombudsmannen over dette. Saken bleforelagt høgskolen, som beklaget at høgskolen ikkehadde oppfattet avvisningen av As søknad som etenkeltvedtak, og A ble samtidig tilskrevet med opp-lysning om at hun hadde anledning til å påklage av-delingsstyrets vedtak.

A påklaget deretter vedtaket i brev til høgskolen.Klagenemnda behandlet saken, uten at klagen bletatt til følge. I vedtaket het det bl.a.:

«Når det gjelder hennes praksis etter 1992anfører avdelingen at høgskolen aldri har god-kjent betalt arbeide som en del av praksisstudie-ne. Man har heller ikke godkjent praksisstudier iettertid, og selv om det gjelder et praksisstedsom blir benyttet av andre høgskoler, er det ikkeautomatikk i at det godkjennes som praksisstedfor alle høgskoler, da praksisperioden har ulikfokus i de ulike høgskoler. Det uttales også at detevt. ikke ville kommet på tale at A selv fikk vel-ge praksissted og at ikke høgskolen hadde prak-sisveileder på stedet.

Klagenemnda har merket seg at A i 1992ikke klaget over Høgskolerådets avslag. Spørs-målet er da om det nå foreligger nye opplysnin-ger som gir grunnlag for fornyet vurdering. Nårdet gjelder det hun har anført om sine private be-lastninger i praksisperioden, bemerker klage-nemnda at når dette ikke ble brukt som klage-grunnlag i 1992, kan det ikke være et relevantmoment for klagenemndas vurdering i dag.

Klagerens anførsler om de positive vurderin-ger hun har fått fra sine arbeidsgivere etter 1992,kan heller ikke være utslagsgivende. Klage-nemnda må bygge på den vurdering som ble gittav dem som i hennes studietid hadde ansvaret forvurderingen, og som hadde henne under obser-vasjon i hele praksisperioden, med sikte på envurdering av hennes dyktighet og egnethet forsykepleieryrket. Klagenemnda viser i denne for-bindelse til at avdelingsleder --- i brev av 30. juni


1992 til høgskolerådet har uttalt at A ikke haretablert den nødvendige faglige tillit som gjørdet mulig å fungere som en trinn 4-student. Av-delingslederen har forsåvidt vist til at de to sistepraksisstedene i evalueringssituasjonen har gittuttrykk for at de ikke ser det faglig forsvarlig athun arbeider som sykepleier i praksis. Når det erdelte oppfatninger om hennes skikkethet finnerklagenemnda å måtte legge avgjørende vekt påvurderingene fra dem som høgskolen hadde ut-pekt til å rettlede og vurdere henne. Etter klage-nemndas mening kan derfor de positive uttalelsersom hun har fått fra andre i ettertid ikke tilleggessamme vekt.»

A klaget deretter til ombudsmannen. I klagen an-førte hun bl.a.:

«I det jeg viser til at min søknad bare gjelderå få anledning til å vise at jeg er skikket ved ågjennomføre siste praksisperioden for 3. gangsom alle studenter kan gis anledning til etter søk-nad, vil jeg be Sivilombudsmannen om å prøverimeligheten av klagenemndas avslag.

Klagenemnda anfører at «høgskolen aldri hargodkjent betalt arbeid som en del av praksisstu-diene». Gjennomføring av siste praksisperiodepå --- bo og servicesenter som det er vist til i minsøknad av 04.12.95 var ubetalt. Bo og service-senteret er som nevnt godkjent praksissted forflere sykepleierhøgskoler og min praksis blegjennomført som andre studenters.»

Etter at dokumentene i saken hadde vært innhen-tet og gjennomgått her, ble saken forelagt høgsko-len. I tilknytning til klagenemndas uttalelse om atklagers personlige belastninger i forbindelse medtidligere praksisperioder ikke kunne tillegges vektfordi det ikke ble brukt som grunnlag for klage i1992, ble det bedt om en nærmere begrunnelse forstandpunktet. Når det gjaldt høgskolens vurderingerfra 1992 og de senere positive vurderinger klagerhadde oppnådd fra senere arbeidsgivere og «privateveiledere» i helsevesenet, ble det bedt om en nærme-re redegjørelse for den vekt de ulike uttalelsene bletillagt fra klagenemndas side. Dette hensett til de fireår som hadde gått siden klager sist ble vurdert påfaglig grunnlag fra høgskolens side, og det faktum atklagers søknad ikke gjaldt noen form for godkjen-ning på bakgrunn av de foreliggende uttalelser, menspørsmålet om å få gjennomført praksisperioden pånytt for å oppnå en ny faglig vurdering fra høgsko-len.

I svaret viste høgskolen til følgende uttalelse fraklagenemndas formann:

«Klagenemnda har med den først siterte utta-lelse fra protokollen ment å gi uttrykk for at der-som A hadde klaget over avgjørelsen i 1992, vil-le klagenemnda måttet vurdere de opplysningerhun har gitt om de personlige problemer som hunmener var årsaken til at hun ikke fikk godkjentpraksisperiodene. Hun klaget imidlertid ikke in-nen fristens utløp, og dermed var avgjørelsenbindende.

Jeg forstår Ombudsmannens spørsmål i bre-

vet s. 1 slik at det der gis uttrykk for den oppfat-ning at dersom man skal benytte seg av de utta-lelser som i studietiden ble gitt om hennes kvali-fikasjoner som sykepleier, så må man også vur-dere hennes anførsler om de personlige proble-mer som hun mener var årsak til det negative ut-fall av hennes praksisperioder.

Klagenemnda har sett forholdet slik at klage-saken som nå har vært til behandling, er en selv-stendig sak. Det er således ikke tale om gjenopp-takelse av saken fra 1992, og det betyr at klage-nemnda ikke skulle vurdere rimeligheten av denavgjørelse som da ble truffet. Det innebærer atdet A nå anfører som mulig årsak til de mislyk-kede praksisperiodene, ikke var relevant for kla-genemnda ved behandlingen av klagen over av-slaget i 1996. Klagenemnda har imidlertid i sinevurderinger nødvendigvis måttet bygge på depremisser som lå til grunn for avgjørelsen i 1992,m.a.o. de negative vurderingen av hennes prak-sisperioder i studietiden.

For klagenemnda forelå saken slik at detnemnda skulle ta standpunkt til var om As prak-sis i helsevesenet de senere år og de tjenesteutta-lelser hun har fått skulle føre til at hun ble gjen-inntatt i studiet, på tross av de negative vurderin-ger av hennes dugelighet som sykepleier som bleresultatet av praksisperiodene under studiet.

Som det fremgår av det neste siterte avsnittfra protokollen har klagenemnda på den ene sidevurdert de uttalelser som foreligger fra As studi-etid, og på den annen side de uttalelser som fore-ligger fra hennes praksis de senere år. Som detfremgår av protokollen har klagenemnda funnetå måtte legge sterk vekt på de uttalelser som bleavgitt av dem som i studietiden hadde ansvaretfor vurderingen av hennes skikkethet for syke-pleieryrket. Etter klagenemndas mening var dis-se uttalelsene så tungtveiende at man fant at deikke ble oppveiet av de uttalelser som senere ergitt om hennes skikkethet. Man har da også lagtvekt på følgende uttalelse fra avdelingen av 21.mai 1996 til klagenemnda:

«Høgskolen har aldri godkjent betalt ar-beid som en del av praksisstudiene. Vi god-kjenner heller ikke praksisstudier i ettertid,og selv om praksisstedet blir benyttet av and-re høgskoler, er det ikke automatikk i at detgodkjennes som praksissted for alle høgsko-ler, da praksisperiodene har ulik fokus i deulike utdanningsprogram. Når det gjelder Aville det ikke kommet på tale at hun selv kun-ne få velge praksissted og at høgskolen ikkehadde hatt praksisveileder på stedet».

Det er selvsagt et skjønnsspørsmål hvilkenvekt man skal legge på den praksis A har erver-vet seg i helsevesenet siden 1992. Hvis Ombuds-mannen mener at denne praksis er tillagt for litenvekt, slik at avgjørelsen av den grunn er lite ri-melig, bør saken forelegges for klagenemnda pånytt.»

I mitt avsluttende brev til høgskolen uttalte jeg:

«I evalueringsreglement for sykepleierutdan-ning, fastsatt av Kirke- og undervisningsdeparte-mentet 10. januar 1989, fremgår det i pkt. 2.3 at enstudent som to ganger får ikke bestått på en praksis-


periode, må søke høgskolerådet om å få anledning tilå gjennomføre praksisperioden for tredje gang. Deter ikke opplyst å være gitt bestemmelser eller nær-mere retningslinjer som regulerer situasjonen i for-hold til evalueringsreglementets bestemmelser om åbli vurdert til «ikke bestått» når en student av helse-messige eller andre grunner avbryter en praksispe-riode. Slik saken er opplyst fra høgskolens side, leg-ger jeg til grunn at klager må anses ikke å ha beståttsine praksisperioder ved to anledninger, i henholds-vis 1991 og 1992. Det følger da av evalueringsregle-mentet at det vil være opp til høgskolen å vurdereom hun skal gis adgang til å gjennomføre praksis-perioden på nytt. Fra departementets side er det ikkegitt nærmere retningslinjer om den vurdering somher skal foretas. Avgjørelsen vil dermed bli utpregetskjønnsmessig.

At klagenemnda synes å ha lagt vekt på klage-rens prestasjoner tidligere i studiet - slik disse frem-kommer gjennom oppnådde karakterer - har jeg ikkeinnvendinger mot. Det fremgår imidlertid at nemndaved vurderingen av klagerens to tidligere «stryk» ogavbrutte praksisperioder har sett bort fra klagerensopplysninger (som så vidt jeg forstår skal ha værtkjent for høgskolen i hvert fall siden 1992) om detsom preget hennes daværende studiesituasjon, depersonlige påkjenninger hun var utsatt for i perioden1989 til 1992. Begrunnelsen for dette opplyses å væ-re at klageren ikke benyttet seg av klageretten i for-bindelse med søknaden om å få gjennomføre prak-sisperioden på nytt i 1992. Å se bort fra disse opp-lysningene ved vurderingen av As søknad i dag, kanikke være riktig. Enhver sak må vurderes individueltut fra de omstendigheter som foreligger når sakenbehandles, og det kan ikke være riktig å anse de for-hold klageren påberoper seg som «prekludert», selvom tidligere vedtak ikke ble påklaget. Ved vurderin-gen av de påberopte forholdenes relevans kan detikke være avgjørende hvorvidt klageretten ble be-nyttet eller ikke. Hvilken vekt de påberopte forholdskal tillegges i dag er imidlertid et annet spørsmål,som jeg ikke har grunnlag for å gå nærmere inn på.

Hva ellers angår klagenemndas vurdering av for-holdet mellom høgskolens vurderinger av klagerssykepleierfaglige kvalifikasjoner fra 1992 og bak-over i tid og de nye - positive - vurderingene av hen-ne fra ulike helseinstitusjoner fra 1993 og frem til idag, fremstår disse sterkt divergerende. Av klage-nemndas begrunnelse for sitt vedtak og senere utta-lelse i forbindelse med behandlingen av saken her,kan det synes som om man nærmest foretar et valgmellom riktigheten av de foreliggende uttalelser.Uten at det fra min side - naturlig nok - er mulig å tastilling verken til innholdet i de uttalelser som fore-ligger eller As kvalifikasjoner som sykepleier, kande foreliggende uttalelser oppfattes slik at de kansies å gi indikasjoner på at måten hun utfører sittarbeid på har gjennomgått en utvikling siden høg-skolens siste vurdering i 1992.

På bakgrunn av klagenemndas manglende vekt-legging av klagerens problematiske studiesituasjon iperioden 1989-92 og de foreliggende - positive - ut-talelser fra hennes praksis siden 1993, har jeg kom-met til at det knytter seg begrunnet tvil til forhold avbetydning i saken, jf. ombudsmannsloven §10 annetledd. Jeg finner derfor grunn til å be klagenemndabehandle saken på nytt, under hensyntagen til detsom er uttalt ovenfor. For ordens skyld understrekesat jeg med dette ikke har tatt standpunkt til realiteteni saken.»

Klagenemnda behandlet etter dette saken på nytt,og klageren ble gitt anledning til å gjennomførepraksisperioden for tredje gang.

42.Avslag på utdanningsstøtte - på grunn av søkers

formue som bestod i kapital fra enskadeserstatningsutbetaling

(Sak 96-0360)

Lånekassen avslo en søknad om utdanningsstøtteunder henvisning til at A hadde for stor formue, jf.utdanningsstøtteforskriften for 1995-96 kap. III pkt.4.3. Formuen bestod av en erstatningssum etter enulykke, og skulle bl.a. dekke tap i fremtidig erverv ogmulige fremtidige utgifter på grunn av personska-den. - Ombudsmannen stilte spørsmål om det varriktig å la formue av denne karakter begrense ad-gangen til å motta utdanningsstøtte. På ombuds-mannens anmodning behandlet Lånekassen sakenpå nytt og ved den nye vurderingen så Lånekassenbort fra formue som stammet fra erstatningen for tapi fremtidige erverv og dekning av mulige fremtidigeutgifter på grunn av skaden.

A ble utsatt for en trafikkulykke i 1991, og pågrunn av de skader han ble påført ved ulykken blehan tilkjent en erstatning på kr. 420.000,-. Erstatnin-gen ble gitt i medhold av skadeserstatningsloven av13. juni 1969 nr. 26 §3-2 a, jf. §§3-1 og 3-2 da kla-geren på ulykkestidspunktet var under 16 år. Klage-ren var også omfattet av ulykkesforsikringer, delsprivate og dels gjennom arbeidsgiveren da han varavisbud.

Lånekassen avslo søknaden om støtte til det førs-te året av en treårig revisjonsutdanning. Avslaget blepåklaget av A, som bl.a. anførte at erstatningen varment å dekke tap i fremtidig erverv, antatt lenger ut-danningstid og treningsutgifter. Lånekassen opprett-holdt avslaget, og viste til at støtten var behovsprøvdetter bl.a. søkers formue, jf. utdanningsstøttefor-skriften for 1995-96 kapittel III, pkt. 4.3, og at kla-geren etter ligningsattesten for 1993 som ble lagt tilgrunn ved denne vurderingen, hadde en nettoformuepå kr. 687.000. Lånekassens klagenemnd opprett-holdt avslaget med samme begrunnelse som tid-


ligere. Fra klagenemndas vedtak siteres de avslutten-de merknadene:

«--- Klagenemnda vil også peke på at det jf.Lånekassens forskrifter kapittel III, punkt 4.3ikke kan gjøres unntak fra denne regelen, selvom klagerens formue skyldes utbetaling av en er-statning i forbindelse med en trafikkulykke22.04.91. Klagenemnda er kommet til at den fo-retatte reduksjon er i samsvar med gjeldende for-skrifter og at støtte for 1995-96 ikke kan innvil-ges.»

Klageren brakte deretter saken inn for ombuds-mannen. Han viste til sakens prinsipielle sider, ogdessuten fremholdt han at erstatningsbeløpet ogsåskulle dekke den eventuelle ekstra studietid som hanmåtte regne med å bruke som følge av de skadenehan var påført. Klageren opplyste dessuten at hansom følge av at han ikke ble tilstått lån, også gikkglipp av borteboerstipend, og at han derfor følte athan ble økonomisk straffet på grunn av ulykken. Forøvrig fremholdt klageren at formuen for 1993 varsatt for høyt, men at formuen på det aktuelle tids-punkt under enhver omstendighet overskred de gren-ser som var fastsatt i Lånekassens regelverk.

I foreleggelsesbrevet herfra ble det vist til at etterLånekassens forskrift kap. III, pkt. 4.3 var formuensstørrelse angitt som det eneste forhold av betydningfor om formuen skulle redusere eller hindre retten tilstøtte, og at det ikke syntes å være gitt noe hjemmelfor å dispensere fra denne bestemmelsen. På dennebakgrunn ble det stilt spørsmål om dette innebar atLånekassen hadde lagt til grunn at det var uten be-tydning for vurderingen av en søknad om støtte atsøkers formue skyldtes en erstatningsutbetaling etteren ulykke. Det ble vist til at erstatningen var gitt imedhold av skadeserstatningsloven §3-2 a, jf.§§3-1 og 3-2 som gjelder erstatning til dekning avlidt tap, tap i fremtidig erverv, utgifter skadelidte an-tas å bli påført i fremtiden samt ménerstatning. Etter-som Lånekassen ikke syntes å ha klarlagt nærmerehvilke av disse postene erstatningen var ment ådekke ble det stilt spørsmål om Lånekassen haddelagt til grunn at det heller ikke var av betydning hvaerstatningen skulle dekke. Videre ble det vist til etbrev fra As advokat der det ble redegjort nærmerefor erstatningsutbetalingens spesielle karakter i for-hold til annen formue, og Lånekassen ble bedt om åkommentere advokatens synspunkter. Det ble ogsåvist til at en engangsutbetaling av en erstatning etteren ulykke bl.a. skal dekke tap i fremtidig erverv ogmulige fremtidige utgifter på grunn av skaden og atavkastning og forbruk av kapitalen etter annuitets-prinsippet skal gi skadelidte den årlige inntekt hanville ha hatt dersom skaden ikke hadde inntruffet.Dersom en skadelidt blir henvist til å forbruke kapi-talen utover det erstatningsberegningen forutsetter,vil han få redusert sine fremtidige inntektsmulig-heter. Lånekassen ble bedt om å kommentere dette.

Lånekassen svarte at etter Lånekassens forskrif-

ter for 1995-96 kap. III, pkt. 4.3. skal 2 % pr. månedav enslig søkers formue over kr. 148.200,- vedskatteligningen for 1993, gå til fradrag i utdannings-støtten. Ifølge de nærmere regler til dette punktet iforskriften kan det bare gjøres unntak fra denne be-stemmelsen i de tilfeller der det kan dokumenteres athele eller deler av formuen har endret verdi. Låne-kassen opplyste at det ikke ble foretatt noen ytterlig-ere vurdering av formuens art da man ikke så at manhadde noen hjemmel i regelverket til å se bort fraformue selv om denne bestod av en erstatningsutbe-taling etter en ulykke. Lånekassen gjorde ellers gjel-dende at det ved vurderingen av erstatningsspørsmålville være anledning til å ta hensyn til de konsekven-ser erstatningsbeløpet ville få ved at fremtidig studi-estøtte ble redusert.

Etter at A hadde kommentert Lånekassens svar,ble saken forelagt Kirke-, utdannings- og forsk-ningsdepartementet. Det ble her påpekt at forutset-ningen for erstatningsutbetalingen var at avkastningog forbruk av dette beløpet etter annuitetsprinsippetskulle gi skadelidte den årlige inntekt han ville hattdersom skaden ikke hadde inntruffet. Dersom enskadelidt ble henvist til å forbruke kapitalen utoverdet erstatningsberegningen forutsatte, ville han få re-dusert sine fremtidige inntektsmuligheter. Da dettekunne synes å være en utilsiktet virkning av regel-verket, ble departementet bedt om å vurdere om detkunne være grunnlag for å endre forskriften slik atdet ble åpnet adgang til å gi utdanningsstøtte i et til-felle som i klagerens sak. Departementet ble ogsåbedt om å vurdere om det var grunnlag for å innvilgeklagerens søknad.

Departementet svarte bl.a. at det ville skape uri-melige avgrensningsregler dersom man hadde ulikeregler for ulike formuesgjenstander uten at dettenødvendigvis ga et mer rettferdig resultat. Departe-mentet viste dessuten til at det ved vurderingen averstatningsspørsmålet ville være anledning til å tahensyn til de konsekvenser erstatningsbeløpet villefå for fremtidig reduksjon av studiestøtte. Det ble el-lers vist til at man arbeidet med en forenkling av re-gelverket både med sikte på likebehandling, korterebehandlingstid og oversiktlighet for kundene, og atdepartementet således ikke kunne stille i utsikt enendring av forskriftene i retning av å gjøre unntakfor trekk ved formue av ulike kategorier. For så vidtgjaldt anmodningen herfra om å be departementetvurdere innvilgelsen av klagerens søknad viste de-partementet til at klagenemnda var oppnevnt somklageinstans etter lov om utdanningsstøtte §12, ogat departementet ikke fant å kunne omgjøre et en-keltvedtak som var sluttbehandlet i Lånekassens kla-genemnd.

I mitt avsluttende brev til Lånekassen uttalte jegfølgende:

«Lov om utdanningsstøtte til elever og studenterav 26. april 1985 nr. 21 §1 første ledd lyder:


«Utdanningsstøtteordningens formål er å- bidra til å fjerne ulikhet og fremme likestillingslik at utdanning kan skje uavhengig av geogra-fiske forhold, alder, kjønn og økonomiske ellersosiale situasjon ---.»

Paragraf 3 første ledd lyder slik:

«Utdanningsstøtte kan gis som stipend oglån. Ved tildeling av støtte skal det som regel tashensyn til søkers og eventuell ektefelle ellersamboers inntekt og formue.»

Etter §9 i samme lov er departementet gitt kom-petanse til å gi forskrifter for tildeling av utdann-ingsstøtte. I første ledd annet punktum heter det:

«Departementet kan stille faglig krav, be-grense adgangen til å kombinere forskjellig ut-danning, sette aldersgrenser og sette andre vilkårfor utdanningsstøtte.»

På denne bakgrunn har Kirke-, utdannings- ogforskningsdepartementet fastsatt forskrifter om til-deling av utdanningsstøtte for undervisningsåret1995-96 og om forrenting og tilbakebetaling av lånfor 1995. Forskriftens kap. III plt. 4.3 lyder:

«Av einsleg søkjars formue over kr 148 200ved skattelikninga for 1993, går 2 % pr. månadtil frådrag (dvs. 20 % når undervisningsåret vareri ti månader).»

I klagerens tilfelle har bruken av denne be-stemmelsen medført at han overhodet ikke har fåttutbetalt utdanningsstøtte.

Det fremgår av forarbeidene til utdanningsstøtte-loven (Ot.prp. nr. 20 (1984-85) på s. 1 annen spalte)at loven er ment å skulle være en relativt kort full-maktslov der det fastsettes detaljerte forskrifter forhvert undervisningsår.

Med utgangspunkt i at utdanningsfinansierings-ordningen må anses som en type masseforvaltning erdet i St.meld. nr. 12 (1983-84) på s. 6 fremholdt avdepartementet som et viktig poeng at man har for-søkt å finne frem til et støttesystem som er enklere åforstå og enklere å arbeide med. Videre fremgår detpå s. 37-38 i samme stortingsmelding at departemen-tet ikke har ønsket ulike regler for ulike typer for-muesgjenstander ut fra tanken om at slike regler ska-per urimelige avgrensningsregler og definisjonspro-blemer, uten at dette fører til mer rettferdige resulta-ter. Erstatningsutbetalinger er imidlertid ikke nevntsærskilt her.

Som det vil fremgå av den ovenstående gjen-nomgang av regelverket, er et sentralt formål medutdanningsstøtteordningen å bidra til å fjerne ulikhetog fremme likestilling slik at utdanning kan skjeuavhengig av søkerens sosiale situasjon. Ettersomdette er en offentlig støtteordning med et sosialt til-snitt, er det lagt opp til en behovsprøving i forhold tilsøkers egen inntekt og formue. Klagerens formue er

imidlertid av en helt særlig karakter idet den bestårav en erstatningsutbetaling etter en ulykke. Erstat-ningen er gitt i medhold av skadeserstatningsloven§ 3-2 a, jf. §§3-1 og 3-2 som gjelder erstatning tildekning av lidt tap, tap i fremtidig erverv, utgifterskadelidte antas å bli påført i fremtiden samt mén-erstatning. Lånekassen har ikke klarlagt hvor stor delav klagerens formue som skal gå til de ulike postene.I denne sammenheng vil jeg særlig vise til den delenav erstatningsutbetalingen som skal dekke tap ifremtidig erverv og mulige fremtidige utgifter pågrunn av skaden. Hele forutsetningen for utbetalin-gen av erstatningen til dekning av tap i fremtidig er-verv er at avkastning og forbruk av denne delen averstatningsbeløpet i henhold til annuitetsprinsippetskal gi skadelidte den årlige inntekt han ville hattdersom skaden ikke hadde inntruffet. Dersom enskadelidt blir henvist til å forbruke kapitalen utoverdet erstatningsberegningen har forutsatt, vil han fåredusert sine fremtidige inntektsmuligheter. I mot-setning til annen formue som det kan være rimelig atsøkeren må tære på i stedet for å oppta utdannings-lån, er det her tale om et beløp som klageren er til-kjent nettopp for å sette ham i stand til å ha de sam-me inntektsmuligheter som han ville ha hatt dersomhan ikke var blitt skadet. Ved å måtte bruke av denneerstatningen til utdanningsfinansiering, som det ikkeer blitt tatt hensyn til ved erstatningsberegningen, vilhan således komme dårligere ut enn om han ikke varblitt skadet, og han vil også bli stilt ugunstigere ennutdanningssøkende som ikke er blitt skadet. En delav erstatningsbeløpet er for øvrig ment å skulle dek-ke mulige fremtidige utgifter på grunn av skaden. Ålegge vekt på formue av en slik særlig karakter synespå denne bakgrunn å være i dårlig samsvar med ut-danningsfinansieringsordningens formål, og det kanderfor spørres om ikke bestemmelsen i forskrifteneskap. III pkt. 4.3 i lys av formålsbetraktninger og re-elle hensyn for øvrig derfor må fortolkes innskren-kende i et tilfelle som dette.

Jeg er etter dette kommet til at det «knytter segbegrunnet tvil til forhold av betydning i saken», jf.ombudsmannsloven av 22. juni 1962 §10 annetledd, og jeg vil be klagenemnda om å vurdere sakenpå nytt i lys av de rettslige vurderinger som her erredegjort for. Lånekassen bes om å gi meg en orien-tering om utfallet av den fornyede vurdering.»

I et eget brev til Kirke-, utdannings- og forsk-ningsdepartementet, bad jeg samtidig departementetvurdere å endre forskriften, idet jeg gav uttrykk forat det ut fra studiefinansieringsordningens formål ervanskelig å godta at Lånekassen skulle være avskå-ret fra å gi utdanningsstøtte i et tilfelle som dette.Departementet svarte at det i første omgang ville av-vente Lånekassens fornyede behandling av saken, ogpekte også på at Lånekassen selv etter utdannings-støtteloven §9 siste ledd har adgang til å gi nærmereregler.


Lånekassen behandlet deretter saken på ny, og såda bort fra den delen av formuen som stammet fraerstatning for tap i fremtidig erverv og dekning avmulige fremtidige utgifter på grunn av skaden.

43.Beregning av utdanningsstøtte

(Sak 96-1404)

Ved beregningen av utdanningsstøtte la Lånekassenvekt på formuen til søkerens barn og hennes mannssæreie. Søkeren mente dette var feil og bad Lånekas-sen se på saken på nytt. Lånekassen var enig i at detved beregningen av utdanningsstøtte skal sees bortfra ektefelles særeie, men avviste anmodningen om åse på saken på nytt med den begrunnelse at klage-fristen og fristen til å komme med nye opplysningervar utløpt.

- Ombudsmannen påpekte at søkerens henven-delse ikke kunne anses som en klage, men som en be-gjæring om omgjøring av et feilaktig vedtak, jf. for-valtningsloven §35. Ombudsmannen uttalte også atdet knyttet seg tvil til Lånekassens regelforståelse,og stilte spørsmål ved om utdanningsstøtteloven 26.april 1985 nr. 21 og utdanningsforskriften gir til-strekkelig hjemmel til å legge vekt på den delen avformuen som tilhører barna.

Ved beregningen av utdanningsstøtte la Låne-kassen vekt på formuen til søkerens barn og hennesmanns særeie. Søkeren mente dette var feil og badLånekassen se på saken på nytt. Lånekassen var enigi at det ved beregningen av utdanningsstøtte skal se-es bort fra ektefelles særeie, men avviste anmodnin-gen om å se på saken på nytt med den begrunnelse atklagefristen og fristen til å komme med nye opplys-ninger var utløpt.

Etter at klagen var forelagt Lånekassen, og kla-geren hadde fått anledning til å uttale seg, skrev jeg imitt avsluttende brev til Lånekassen:

«Saken reiser flere hovedspørsmål. For det førsteer det spørsmålet om det var riktig å avvise henven-delsen fra A. Når det dernest gjelder realiteten, kandet spørres om Lånekassens rettsanvendelse var kor-rekt da det ble gjort fradrag i støtten på grunn av bar-nas formue. Videre er det spørsmålet som gjelderfradrag på grunn av formue som var ektefellens sær-eie. Endelig er det spørsmål om Lånekassen har in-formert tilstrekkelig om sin tolking av regelverket.

1. Avvisningsspørsmålet

Lånekassens klagenemnd avviste henvendelsen fraA, med den begrunnelse at klagefristen og fristen forå komme med nye opplysninger var utløpt. Jeg kanikke si meg enig i at dette var riktig. I brev til Låne-kassen understreket A uttrykkelig at henvendelsenikke var ment som en klage, men som en begjæring

om omgjøring av det vedtak som var truffet på grunnav feil som hun mente var begått. Nærmere reglerom slik omgjøring er gitt i forvaltningsloven §35,og må holdes atskilt fra klagereglene. Det må derforanses som feil rettsanvendelse når klagenemnda be-tegnet henvendelsen som en klage og viste til at kla-gefristen var løpt ut. Jeg kan heller ikke se at for-skriftens kapittel I pkt. 19.4, som det også er vist til,var til hinder for at begjæringen om omgjøring blebehandlet. Så vidt jeg forstår bestemmelsen i for-skriften kapittel I pkt. 19.4, gjelder den bare opplys-ninger om endringer i forhold til den opprinneligestøttesøknaden. A gjorde ikke gjeldende opplysning-er om endringer, derimot bad hun om omgjøring pågrunn av at Lånekassen hadde truffet et feilaktigvedtak. Med andre ord påberopte han seg at Låne-kassens vedtak var ugyldig. Dersom det foreliggerugyldighet, vil forvaltningen normalt ha plikt til åomgjøre vedtaket hvis dette vil være til gunst forparten. Det må derfor legges til grunn at Lånekassenpliktet å realitetsbehandle begjæringen fra A. Jeg måderfor be om at dette nå blir gjort.

2. Spørsmålet om fradrag for barnas formue

Ved den nye behandlingen vil Lånekassen måtte tastilling til As anførsler om at det var uriktig å ta hen-syn til barnas formue. Etter prinsippet om at om-budsmannens kontroll med forvaltningen skal væreetterfølgende, vil det ikke være riktig av meg å sinoe definitivt om dette spørsmål nå. Men ut fra saks-dokumentene og den foreliggende korrespondansefinner jeg det likevel riktig å knytte enkelte merkna-der til problemstillingen. Det er da naturlig å ta ut-gangspunkt i utdanningsstøtteloven 26. april 1985nr. 21 § 3 første ledd annet punktum. Bestemmelsenlyder:

«Ved tildeling av støtte skal det som regel tashensyn til søkers og eventuell ektefelle ellersamboers inntekt og formue.»

Den presiserende bestemmelsen i utdanningsfor-skriften kapittel III pkt. 4.4 lød i 1994-95:

«Av gift søkers formue (søkers + ektefellesformue) over kr 280 000 ved skattelikningen for1992, går 1 % pr. måned til fradrag (dvs. 10 %når undervisningsåret varer i 10 mnd.). Lånekas-sen kan likevel se bort fra formue som søkersektefelle har i særeie.»

Tilsvarende regel gjelder også i dag, med en for-høyet beløpsgrense.

Barnas formue er ikke særskilt nevnt i bestem-melsene, eller i forarbeidene til loven. Det kan såle-des synes som om Lånekassen, med henvisning tilsin arbeidsinstruks, har lagt til grunn en utvidendetolking i forhold til ordlyden. Klagenemnda må såle-des vurdere om denne tolkingen har tilstrekkeliggrunnlag.


En rent språklig tolking av loven og forskriftentilsier at det bare legges vekt på søkers og ektefell-ens egen formue. Det er særlig presisert at ektefell-ens formue også skal tas med i beregningen, mensbarnas formuesforhold ikke er nevnt. På andre sidener det uvanlig at barna til personer under utdanninghar noen formue å snakke om.

Det er tallene i skatteligningen som i praksis leg-ges til grunn for behovsprøvingen av søknad om ut-danningsstøtte. I ligningsfastsettelsen blir barna somhovedregel lignet under ett med foreldrene så lengedet blir ytt barnetrygd for barna, jf. skatteloven 18.august 1911 nr. 8 § 16 sjuende ledd. Det vil si til fyl-te 16 år, jf. lov om barnetrygd 24. oktober 1946 nr. 2§ 1. Formue som foreldrene har overført til barna,skal tillegges foreldrenes formue til barnet fyller 20år, så lenge barnet er ugift, jf. skatteloven § 16 åtten-de ledd. Det går således normalt ikke frem av lig-ningen om en person er tillagt formue som tilhørerbarna. Dersom et barn blir lignet for seg selv, vil velikke barnets formue gå frem av søkernes ligning.Dette kan tale for at det er rettsteknisk mest praktiskå legge til grunn ligningen, dvs. ligningsattesten, deraltså barnas formue som hovedregel er tatt med, utenat det er spesifisert.

Lånekassen har også indirekte vist til dette prin-sippet det eneste stedet der barnas formue er kom-mentert, i arbeidsinstruksen til kapittel III pkt. 4.4for 1995-96, som lyder:

«Dersom deler av den formuen som frem-kommer på ligningsattesten tilhører søkerensbarn og disponeres av Overformynderiet, kan detsees bort fra denne delen ved formuesfastsettel-sen når dette er dokumentert.»

Tilsvarende setning er i en noe endret formuler-ing inntatt også i den någjeldende arbeidsinstruksen.

Slik jeg forstår det siterte, mener Lånekassen atligningsattesten som hovedregel skal legges tilgrunn, der altså barnas formue i praksis vil være erlagt til. Lånekassen gjør unntak fra dette der overfor-mynderiet disponerer barnas formue.

Jeg har forståelse for at det er praktisk å ta ut-gangspunkt i ligningsattesten, når en søknad omstøtte skal vurderes. Likevel kan det spørres om deter å gå for langt i forhold til ordlyden i loven og for-skriften, dersom det legges vekt på den delen av for-muen som reelt tilhører barna. Det vil i alle fall værenærliggende å anta dette dersom det kan dokumen-teres at barnas formue ikke er overført fra foreldre-ne. Lånekassen har til nå ikke vist til noen rettskildersom støtter den tolking som er lagt til grunn, ut overhenvisningen til arbeidsinstruksen. Arbeidsinstruks-en sa imidlertid ingen ting om forholdet før 1995-96.Uansett er rettskildeverdien av en intern arbeidsin-struks, som ikke blir kunngjort eller på annen måtegjort kjent for lånesøkerne, svært begrenset.

Lånekassen har i brevet hit vist til at «forskrifte-ne og de nærmere regler til disse for 1994-95 inne-

holdt ingen bestemmelser om at det kunne ses bortfra formue som tilhørte barna». Dette er riktig nok,men så lenge det ikke følger av regelverket at detskal tas hensyn til barns formue, trenger man ikke enunntaksbestemmelser for å se bort fra barns formue.Det vil dessuten være tvilsomt om et unntak i en in-tern arbeidsinstruks er tilstrekkelig hjemmel til ågjøre unntak fra noe som Lånekassen synes å menefølger av forskriften.

Med andre ord stiller jeg spørsmål ved om ut-danningsstøtteloven og forskriften gir tilstrekkelighjemmel til å legge vekt på den delen av formuensom tilhører barna og om regelforståelsen Lånekass-en har lagt til grunn, er i samsvar med loven og for-skriften.

3. Spørsmålet om ektefellens særeie

Lånekassen har kommentert spørsmålet på følgendemåte i brevet til ombudsmannen:

«Lånekassen opprettholdt vedtaket i brev ---.Det ble vist til forskriftspunktet om reduksjon avstøtte på grunn av egen og ektefelles formue, ogforskriftsheftet for 1994-95 ble vedlagt. Av for-skriftspunktet fremgår det at Lånekassen kan sebort fra formue som ektefellen har i særeie. Asanførsel om at klageren fikk tilsendt brosjyre ogikke Lånekassens forskrifter er derfor feil, da dettilsendte heftet er Lånekassens forskrifter for detaktuelle undervisningsåret. Det ble videre orien-tert om klageadgangen og at Lånekassen måttebli underrettet innen tre uker etter mottakelsen avbrevet dersom klageren ønsket å opprettholdeklagen.

Klagen ble ikke opprettholdt og det innkomingen opplysninger om at deler av formuen varektefelles særeie. ---»

Jeg har i utgangspunktet forståelse for Lånekas-sens standpunkt her. Imidlertid forstår jeg det slik atdet er enighet om at avgjørelsen om ikke å se bort fraektefellens særeie, objektivt sett er gal. Og jeg kanikke se at det er noe til hinder for at Lånekassen en-drer sin avgjørelse på dette punkt. Som nevnt gjelderbestemmelsen i kapittel 1 pkt. 19.4 etter sin ordlydbare opplysninger om endringer i forhold til denopprinnelige lånesøknaden. Opplysningen om at de-ler av ektefellens formue var særeie, kan ikke seespå som en «opplysning om endring», ettersom det eret faktum som hele tiden har vært til stede. At opp-lysningen ikke ble gjort kjent for Lånekassen på ettidligere tidspunkt, kan ikke medføre at endring avvedtaket er avskåret etter kapittel 1 pkt. 19.4. Når sa-ken nå likevel skal vurderes på ny av klagenemnda,synes det naturlig at også denne siden blir tatt med.Jeg må derfor be klagenemnda se også på dettespørsmålet.

4. Informasjonsspørsmålet

Lånekassen har vist til at det ved reduksjon av støttefølger med en orientering om hvordan støtten regnes


ut, og en henvisning til det punktet i forskriften somkommer til anvendelse. Det fremgår klart av for-skriften kapittel III pkt. 4.4 at ektefellens særeie kansees bort fra. Dersom henvisningen er presis, burdesåledes søkeren få en tilstrekkelig klar oppfordringtil å gjøre seg kjent med regelverket, og eventueltgjøre gjeldende at ektefellen har formue som er sær-eie. På den andre siden kan det neppe medføre særligmerarbeid for Lånekassen å innføre en rutine om åinformere særskilt om «særeieregelen» der støtte blirredusert på grunn av ektefellens formue. Det er nep-pe særlig mange av Lånekassens kunder som får re-dusert støtte på grunn av ektefellens formue uansett.Jeg antar derfor at en slik rutine bør vurderes innført.

Når det gjelder informasjon om at barnas formueikke skal medføre fradrag i støtten, vil ikke kundenfå opplysninger om dette ved en generell henvisningtil kapittel III pkt. 4.4. Forskriften sier jo som nevntingen ting om barnas formue. Lånekassen har hellerikke noen mulighet til å se av ligningsattesten omnoe av formuen tilhører barna. Det synes da naturligat Lånekassen innfører rutiner der det gjøres opp-merksom på at barns formue kan sees bort fra. Dettesynes selvsagt når det legges til grunn at forskriftenikke hjemler fradrag i støtte på grunn av barns for-mue, men det ville vært like naturlig dersom Låne-kassens forståelse slik den kom til uttrykk i arbeids-instruksen, ble lagt til grunn. En alminnelig kundevil jo ikke få mulighet til å gjøre seg kjent med ar-beidsinstruksen. Jeg antar således at Lånekassen og-så bør innføre en rutine for å gjøre det kjent forkundene i hvilken grad barns formue skal medførereduksjon i støttebeløpet, og eventuelt vurdere å tainn en uttrykkelig regel i forskriften.

5. Konklusjon

Som det fremgår, vil jeg be Lånekassen realitets-behandle henvendelsen fra A. I den nye vurderingenvil jeg be om at det legges til grunn at det er tvilsomtom Lånekassen har tilstrekkelig hjemmel til å tahensyn til barnas formue, og at det også kan være ri-melig å vurdere punktet som gjelder ektefellens sær-eie på nytt, når saken likevel vil måtte gjennomgåsen gang til. Jeg ber også Lånekassen om å vurdereinformasjonsrutinene i samsvar med de prinsippenesom er gjennomgått.»

Lånekassen tok deretter saken opp til ny behand-ling og vedtok å gi støtte uten hensyn til den delenav formuen som tilhørte barna. Lånekassen opplysteat spørsmålet om regelforståelsen var forelagt forKirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

44.Fylkesnemndenes berammingspraksis for klager over

midlertidige vedtak(Sak 96-0685)

Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder forenet be-handlingen av en klage over et midlertidig vedtaketter barnevernloven av 17. juli 1992 nr. 100 §4-6annet ledd med behandlingen av hovedsaken om om-sorgsovertakelse. As advokat klaget til ombudsman-nen over fylkesnemndas berammingspraksis, somhan hevdet medførte at klageadgangen ikke ble reell,og ikke den rettssikkerhetsgaranti den var ment åskulle være. Ombudsmannen forela saken for Barne-og familiedepartementet, som uttalte at den privatepart i utgangspunktet har krav på at klager overmidlertidige vedtak behandles særskilt innen denfrist loven setter. Ombudsmannen sluttet seg til de-partementets synspunkter, og understreket at vedta-kenes inngripende karakter, og det at de tillatesgjennomført umiddelbart uten den betryggendesaksbehandling som ellers gjelder, tilsier at lovensfrist søkes overholdt. Når den private part haddebedt om særskilt behandling av klagen over det mid-lertidige vedtak, burde fylkesnemnda ha berammetslikt møte.

Barneverntjenesten i en kommune vedtok at Asdatter midlertidig skulle plasseres i et beredskaps-hjem. Vedtaket innebar også at det ville bli fremmetsak om omsorgsovertakelse. As advokat påklagetvedtaket til fylkesnemnda, jf. barnevernloven §7-2bokstav g. Fylkesnemnda berammet saken til ---, ogvarslet at klagesaken da ville bli behandlet sammenmed omsorgsovertagelsessaken.

As advokat påklaget berammingen av klagesa-ken. Fylkesnemnda svarte at saken ikke hadde værttilstrekkelig forberedt da den ble oversendt fra kom-munen, jf. barnevernloven §7-5 og henvisningender til forvaltningsloven §33, og at det på grunn av6-ukers fristen for oversendelse av forslag til tiltak ihovedsaken var forholdsvis vanlig at sakene blesendt samtidig til fylkesnemndene. Videre ble dethevdet at kravet i barnevernloven §7-1 bokstav g,om at forhandlingsmøte skal holdes «snarest og hvismulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottoksaken», i praksis hadde vist seg vanskelig å overhol-de. Det ble i denne forbindelse vist til at det særligkan være vanskelig å finne et tidspunkt som passerfor samtlige impliserte personer, og at dette vanske-liggjør gjennomføringen av de korte berammings-fristene. Det ble også anført at en separat behandlingav klagesaken ville kunne medført en forsinkelse avhovedsaken, og at det derfor også burde være i kla-gers interesse å forene sakene til felles behandling.

I klagen til ombudsmannen pekte advokaten påat et vedtak om å frata foreldrene omsorgen for etbarn er et inngripende vedtak, både for foreldrene ogbarnet, og at foreldrenes rettssikkerhet er forsøkt


sikret gjennom en egen klageadgang på midlertidigevedtak etter barnevernloven §4-6 annet ledd. Etterbarnevernloven §7-1 bokstav g skal forhandlings-møte avholdes snarest, og hvis mulig innen fire uker.Det ble fremholdt at fylkesnemnda i denne sakenikke hadde gjort noe forsøk på å avholde eget for-handlingsmøte slik loven krever, og at det syntes åvære fast praksis i fylkesnemnda at klagesak og ho-vedsak ble forenet til felles behandling. Det ble visttil at lovens materielle vilkår for midlertidig om-sorgsovertagelse etter hastebestemmelsen er stren-gere enn vilkårene for ordinær omsorgsovertagelse,og at fylkesnemndas praksis medfører at klager blirfratatt retten til å få behandlet klagesaken.

Saken ble forelagt Fylkesnemnda for sosiale sa-ker i Agder. Det ble bedt om kommentarer til klagersanførsler både i forhold til denne saken og på gene-relt grunnlag, herunder om å få en redegjørelse forfylkesnemndas berammingspraksis og begrunnelsenfor denne.

Fylkesnemnda viste i sitt svar til den begrunnelsesom fremgikk av fylkesnemndas brev til klager. Tilspørsmålet om fylkesnemndas berammingspraksishet det:

«I forhold til berammingspraksis ved dennefylkesnemnd vil jeg kun tilføye at sakene beram-mes umiddelbart etter at de er kommet inn tilnemnda; det være seg ordinær sak for realitets-avgjørelse eller klagesak. Den aktuelle leder tarda selv telefonkontakt med partenes respektiveadvokater. I disse samtaler blir også spørsmåletom eget forhandlingsmøte for behandling aveventuell klagesak eller forening av sakene tilfelles behandling tatt opp. Nesten unntaksvis serprosessfullmektigene det hensiktsmessige i at sa-kene blir forent til felles behandling. Dette ut frahensyn til en rasjonell og effektiv behandling avdet totale sakskompleks, såvel med hensyn tilressursbruk som den tid som vil forløpe til saken(e) er ferdigbehandlet.

For ordens skyld presiseres at det alltid blirgitt en egen begrunnelse og fattet et selvstendigvedtak i klagesaken selv om den er forenet til fel-les behandling med hovedsaken.»

For å få belyst det generelle spørsmålet om fyl-kesnemndenes berammingspraksis for midlertidigevedtak nærmere, ble Barne- og familiedepartementetbedt om å gi departementets syn på spørsmålet. Detble også spurt om departementet var kjent med deøvrige fylkesnemndenes berammingspraksis formidlertidige vedtak, og hvorvidt praktiseringen avbarnevernloven §7-1 bokstav g anses vanskelig åoverholde i praksis.


«Barne- og familiedepartementet er av denoppfatning at den private part i utgangspunktethar krav på at klager over midlertidige vedtaketter barnevernloven behandles særskilt. Vi me-ner dette følger av sosialtjenesteloven §9-8 jf.barnevernloven §7-1 bokstav g som bestemmerat forhandlingsmøte skal avholdes snarest, ogom mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda

mottok saken. Bestemmelsen gjelder også vedbehandling av klagesaker, og vil - etter vårt syn -normalt være til hinder for at klagesak og even-tuelt oppfølgingsforslag om f.eks. omsorgsover-takelse forenes til felles behandling. Slik for-ening vil i de fleste tilfelle innebære at klage-saksbehandlingen utsettes. Dette fordi hovedsa-ken som regel krever langt grundigere og mertidkrevende saksforberedelse enn selve klagesa-ken.

Midlertidige vedtak treffes etter unntaksbe-stemmelser i loven hvor de regler og prinsippersom ellers gjelder ved behandling av tvangssakerer fraveket. Rettsikkerhetshensyn tilsier derfor atklager over slike vedtak så raskt som mulig un-dergis ordinær saksbehandling i fylkesnemnda.

Etter vår oppfatning kan det imidlertid ikkevære noe i veien for at klagesaken forenes medhovedsaken dersom den private part selv ønskerdet eller samtykker.

Vi har tatt kontakt med noen fylkesnemnderpr. telefon, og opplysningene fra disse tyder på atpraksis varierer når det gjelder spørsmålet om ihvilken grad klager over midlertidige vedtak be-handles særskilt. Enkelte fylkesnemnder opplys-er at utgangspunktet er at slike klager behandlessærskilt, mens andre opplyser at hovedregelen erat klagesaken og hovedsaken forenes til fellesbehandling.

Begrunnelsen fra de nemndene som i hoved-sak forener sakene er dels at partenes prosess-fullmektiger har problemer med å møte i fylkes-nemnda på kort varsel, dels at en særskilt be-handling av klagesaken vil innebære en forsink-else/utsettelse av hovedsaken. Enkelte nemnderpeker også på at jo kortere berammingstid denenkelte nemnd har på hovedsaken, jo vanskelige-re vil det være å behandle klagen for seg.

Når det gjelder praktiseringen av barnevern-loven §7-1 g, har det vist seg vanskelig i mangefylkesnemnder å overholde lovens frist. Vi visertil vedlagte kopi av s. 21-22 i St meld nr 39(1995-96) Om barnevernet, der dette spørsmåleter nærmere redegjort for.

Fylkesnemndene er gjort kjent med departe-mentets syn på behandlingen av midlertidigevedtak ved at vårt brev av 31. oktober 1996 tiladv.flm. Petter Sterud, der dette spørsmålet eromtalt, er sendt i kopi til bl.a. alle landets fylkes-nemnder.»

I mitt avsluttende brev til Fylkesnemnda for sosi-ale saker i Agder uttalte jeg:

«Etter barnevernloven er det fylkesnemnda somhar kompetanse til å treffe vedtak i tvangssaker, dvs.vedtak som treffes mot foreldrenes/barnets vilje. Iakuttsituasjoner er det imidlertid gjort unntak fraprinsippet om at kommunene ikke kan treffe vedtaksom innebærer bruk av tvang. Når barneverntjenes-ten finner at det av hensyn til barnet er nødvendig ågripe inn tidligere enn det som ville vært mulig der-som kommunen først måtte avvente ferdigbehand-lingen av en sak om omsorgovertakelse i fylkes-nemnda, kan barneverntjenesten, v/barnevernadmi-nistrasjonens leder eller i visse tilfelle påtalemyndig-heten, bl.a treffe midlertidig vedtak om å plasserebarnet utenfor hjemmet, jf. barnevernloven §4-6. Et


slikt vedtak skal snarest, og om mulig innen 48timer, foreløpig godkjennes av fylkesnemndsleder,jf. barnevernloven §4-6 annet ledd annet punktum.Et forslag om omsorgsovertagelse eller andre tiltak,må deretter sendes fylkesnemnda innen seks ukerregnet fra vedtakstidspunktet. Gjøres ikke dette, fal-ler det midlertidige vedtaket bort.

Det følger av barnevernloven §7-2 bokstav g atdet midlertidige vedtaket kan påklages til fylkes-nemnda, og det heter i barnevernloven §7-1 bokstavg at «(m)øte mellom partene skal holdes snarest, oghvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemndamottok saken». For øvrig gjelder sosialtjenestelovenav 13. desember 1991 nr. 81 §9-8 tilsvarende for be-handling av disse sakene.

Det følger av dette at lovgiver har ment at fylkes-nemndene skal behandle disse klagesakene raskt.Dette må sees i sammenheng med vedtakets inngri-pende karakter, og behovet for å styrke den privateparts rettsstilling når det offentlige gjør bruk av unn-taksbestemmelser hvor prinsipper som ellers gjelderved behandling av tvangssaker, er fraveket, jf. detdepartementet skriver om dette i sitt svarbrev.

Det fremgår imidlertid av St.meld. nr. 39 1995-96, Om barnevernet, at det i 1995 gjennomsnittligtok ca. 60 dager fra en sak kom inn til fylkesnemnd-ene til det var avholdt endelig forhandlingsmøte, jf.fylkesnemndenes rapporteringsstatistikk. Årsakenetil dette er forklart med berammingsproblemer somskyldes vanskeligheter med å finne et tidspunkt alleparter og deres advokater kan møte. Videre er for-sinkelse grunnet behov for ytterligere utredning på-beropt, i tillegg til uavklarte prosessuelle spørsmål,spesielt kompliserte saker, skifte av advokat, og syk-dom og ferieavvikling.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder har pektpå at tidsfristen i §7-1 bokstav g i praksis kan værevanskelig å overholde. Det ble vist til Jon Høyland,«Saksbehandlingen i fylkesnemnda for sosiale sa-ker» s. 140-142, hvor det bl.a. heter:

«Det kan være grunn til å vurdere om ord-ningen med klagerett og foreløpig godkjennelse ipraksis gir tilstrekkelig rettssikkerhet.

Hvis det klages over et midlertidig vedtak,foretar barneverntjenesten gjerne en parallellsaksbehandling av klagesaken og f.eks. sakenom omsorgsovertakelse. Det er mange stedervanlig at sakene sendes samtidig inn til fylkes-nemnda, hvor de slås sammen til felles behand-ling i samme forhandlingsmøte. Det innebærer atklagesaken ofte ikke blir sendt fylkesnemnda førdet har gått nærmere seks uker, og at vedtak isaken ikke blir truffet før etter minst nye seksuker. På det tidspunkt er det for øvrig vedtaket ihovedsaken som bestemmer barnets videreskjebne, slik at det samtidige vedtak i klagesakenhar liten reell betydning.»

Jon Høyland utdypet dette videre i en artikkel iartikkelsamlingen «Barnevern og omsorgsovertagel-se» av Steinar Tjomsland (red.) fra 1997:

«Det er betenkelig at det ikke på et tidlig tids-punkt skjer en kontradiktorisk og bevismessigprøving av det midlertidige vedtaket. Et brudd iopptil flere måneder mellom foreldre og barn eret alvorlig inngrep, som også kan få betydningfor utfallet av en senere sak om omsorgsoverta-kelse. Bevisene i saken kan endres betydelig idenne perioden, uten at foreldrene får prøvd avandre enn barnevernstjenesten om vedtaket skalopprettholdes. Det kan virke som en bedre løs-ning å erstatte både klageadgangen og den fore-løpige godkjennelsen med en muntlig, kontra-diktorisk behandling i fylkesnemnda kort tid et-ter det midlertidige vedtaket, slik forhørsrettenbehandler fengslingssaker. Det kan samtidigfastsettes en individuelt tilpasset frist for denmidlertidige plasseringen, med mulighet til for-lengelse.»

Departementet har i sitt svarbrev gitt uttrykk forden oppfatning at den private part i utgangspunktethar krav på at klager over midlertidige vedtak be-handles særskilt, og uttalt at dette følger av sosialtje-nesteloven §9-8, jf. barnevernloven §7-1 bokstav g.Følgelig vil bestemmelsene normalt være til hinderfor at klagesak og eventuell oppfølgingssak forenestil felles behandling. Departementet peker på at enslik forening i de fleste tilfeller vil innebære at kla-gesaksbehandlingen utsettes, fordi det er et størrebehov for saksforberedelse til hovedsaken. Dersomden private part selv ønsker eller samtykker til fellesbehandling, er det etter departementets mening imid-lertid ingen ting i veien for å velge en slik løsning.

Jeg slutter meg til det som her er fremholdt. Utfra at slike midlertidige vedtak både er svært inngri-pende og er tillatt gjennomført umiddelbart uten denbetryggende saksbehandling som ellers gjelder, erdet viktig at fylkesnemndene gjør reelle forsøk på åoverholde lovens frist. Særskilt behandling av klage-saken bør derfor etter min mening tilstrebes medmindre den private part har samtykket til felles be-handling.

I denne saken ble det ikke samtykket, og det bledessuten klaget over fylkesnemndas beramming.Klagen medførte imidlertid ikke at berammingen bleendret, noe som bl.a. ble begrunnet med barnevern-tjenestens behov for saksforberedelse. Selv om det iutgangspunktet gjelder de samme saksbehandlings-regler for de midlertidige vedtak, ligger det i ved-takstypens akutte karakter at det ikke kan stilles desamme krav til utredningen her som ellers. Et sliktinngripende vedtak tilsier imidlertid at barneverntje-nesten foretar et nødvendig minimum av undersø-kelser. Jeg forutsetter at dette kan gjennomføres in-nen den frist loven setter. Jeg kan ha forståelse for athensynet til «en rasjonell og effektiv behandling avdet totale sakskompleks» kan gjøre det hensiktsmes-sig å forene sakene til felles behandling, men pågrunn av sakens karakter bør ikke slike hensiktsmes-sighetsbetraktninger gå foran den private parts ønskeom en rask overprøving av hastevedtaket.

Jeg finner at en slik berammingspraksis ikke vil


være i samsvar med barnevernlovens regler. Det måpå denne bakgrunn kritiseres at fylkesnemnda ikkeberammet særskilt behandling av klagen over detmidlertidige vedtaket i denne saken. Jeg har imidler-tid merket meg at departementet ved sitt brev 31.oktober 1996 har gjort fylkesnemndene kjent medsitt syn, og at Fylkesnemnda for sosiale saker i Ag-der har tatt departementets syn til etterretning.»

Barne- og familiedepartementet underrettet ibrev 21. august 1997 alle kommuner, fylkeskommu-ner, fylkesmenn og fylkesnemnder om ombudsman-nens uttalelse.

45.Omsorgsovertakelse - saksbehandlingen i

Fylkesnemnda for sosiale saker(Sak 97-0234)

I sak om omsorgsovertakelse kritiserte ombudsman-nen at fylkesnemnda ikke hadde fulgt viktige saksbe-handlingsregler i barnevernloven av 17. juli 1992nr. 100 og sosialtjenesteloven av 13. desember 1991nr. 81. Det ble vist til at fylkesnemnda ikke haddesørget for at A fikk oppnevnt prosessfullmektig, atsaken ble undergitt forenklet behandling i fylkes-nemnda uten at A hadde gitt uttrykkelig samtykke tildette og at fylkesnemnda ikke tok stilling til omfan-get av As samværsrett i den endelige slutningen inemndas vedtak.

Etter at fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- ogNord-Trøndelag hadde fattet vedtak om omsorgs-overtakelse av As sønn, klaget As advokat til om-budsmannen over følgende forhold:

1) A fikk ikke oppnevnt prosessfullmektig i hen-hold til barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 §7-1bokstav d), jf. sosialtjenesteloven 13. desember1991 nr. 81 §9-5.

2) Saken ble gjort til gjenstand for forenklet be-handling uten at A hadde sagt seg enig i det, jf.barnevernloven §7-1 bokstav e) og g), jf. sosial-tjenesteloven §§9-6 og 9-8.

3) Fylkesnemnda tok ikke stilling til omfanget avAs samværsrett i vedtaks form, jf. barnevernloven§ 4-19.

På denne bakgrunn fremholdt advokaten at sakenburde behandles på ny av fylkesnemnda.

Klagen ble forelagt fylkesnemnda med spørsmåltil de tre klagepunktene. Det ble bedt om en redegjø-relse for hva som var årsaken til at nemnda ikkehadde oppnevnt fullmektig for A, om nemnda ansåpassivitet som ensbetydende med enighet til forenk-let behandling og om nemnda mente å ha oppfyltkravet i barnevernloven §4-19 om at det skal tasstandpunkt til omfanget av samværsretten når detteikke var inntatt i slutningen i nemndas vedtak.

Fra fylkesnemndas svarbrev siteres:

«Det fremgår av bvl §7-1 bokstav d jf sosial-tjenesteloven §9-5 at fylkesnemnda skal sørgefor at det blir utpekt advokat for den private partdersom vedkommende ikke allerede har advokatnår en sak kommer inn til nemnda. Slik nemndaforstår denne bestemmelsen innebærer dette enrett for den private part til å la seg bistå av advo-kat, en rett den private part står fritt i å benytteseg av. Det vises til Ofstad/Skars kommentarut-gave til barnevernloven, 2. utgave side 234. Ettervår vurdering innebærer dette at vi ikke kan på-tvinge den private part advokat mot partens vilje.Det vises også til rettshjelpsloven §23 annetledd der det fremgår at partens eget ønske skalvære avgjørende for valg av advokat.

Som hovedregel har den private part advokatnår saken bringes inn for nemnda. Dersom deprivate parter ikke har advokat på dette tids-punkt, er vår praksis at vi i første omgang gjørpartene oppmerksomme på deres rett og oppfor-drer dem til selv å ta kontakt med en advokat.Når det gjelder parter fra dette distriktet vedleg-ges også en liste over advokater som tar dennetype saker. Det er imidlertid vår erfaring at deprivate parter som regel er kjent med sin rett tiladvokat før saken kommer inn til fylkesnemnda.

Hvorvidt nemnda etter dette oppnevner ad-vokat på vegne av den private part, beror på denenkelte sak. I de mer tvangspregede sakene blirdette gjort rutinemessig dersom den private partikke selv tar kontakt med advokat.

Når det gjelder denne saken vil vi sterkt be-klage at vi ikke har oppfylt vår opplysningspliktoverfor A.

Når det gjelder forenklet behandling, fremgårdet av sostjl. §§9-8 første ledd, 2. pkt. og 9-6første ledd, 2. pkt. at en slik behandlingsformforutsetter enighet fra partene.

Et vedtak om omsorgsovertakelse er rettetmot den av foreldrene som har den daglige om-sorgen for barnet etter barneloven. Den dagligeomsorgen for barnet lå i dette tilfellet hos hansmor. Sentralt i spørsmålet om omsorgsovertakel-se sto Bs omsorgsevne i forhold til sønnen C. Ahar del i foreldreansvaret for C og var på dennebakgrunn å anse som part også i forhold til om-sorgsspørsmålet. Hans stilling må imidlertid an-ses noe mer perifer enn Bs. Det skal bemerkes atB var enig i kommunens forslag om omsorgs-overtakelse. Hun hadde også samtykket til for-enklet behandling av saken.

Det er imidlertid på det rene at A var godtkjent med saken før oversendelsen til fylkes-nemnda. Han var på forhånd også gjort kjentmed at Trondheim kommune ønsket en forenkletbehandling. A ble tilskrevet av fylkesnemnda ogbedt om å avgi uttalelse i saken. Han ble samti-dig anmodet om å gi uttrykk for sitt standpunkttil spørsmålet om behandlingsmåte. Han fantimidlertid heller ikke da grunn til å reagere.Nemnda finner likevel grunn til å beklage at vivar for rask i saksbehandlingen og tok saken un-der forenklet behandling uten at det forelå et ut-trykkelig samtykke til dette også fra A.-----

Spørsmålet om samværsrett er, i motsetningtil omsorgsspørsmålet, ikke underlagt noensperrefrist for ny behandling. Et krav om sam-værsrett kan således når som helst kreves brakt


inn for fylkesnemnda på nytt av de private par-ter. Saker som bare gjelder samværsspørsmåletutgjør jevnt over en stor andel av nemndas saker.A ble ved oversendelse av fylkesnemndas vedtakgjort oppmerksom på adgangen til - og fristenefor å bringe vedtaket inn for domstolene. Hanhar således både hatt anledning til å få prøvet he-le saken på nytt gjennom ordinær domstolprø-ving og hatt muligheten til en særskilt behand-ling av bare samværssaken i fylkesnemnda, utenat han har valgt å benytte seg av disse mulighete-ne.

Når det gjelder denne saken ser vi såledesikke grunn til at hele saken skal tas opp til ny be-handling med full nemnd.

Vi vil imidlertid innskjerpe våre rutiner i for-hold til senere saker.»

I mitt avsluttende brev uttalte jeg:

«1) Oppnevning av advokat

Det følger av barnevernloven §7-1 bokstav d) atsosialtjenesteloven §9-5 om oppnevning av full-mektig gjelder tilsvarende for saker etter barnevern-loven. I bestemmelsens første punktum heter det:

«Har den private part ikke allerede engasjertadvokat, skal fylkesnemndas leder eller sekreta-riat sørge for at det blir utpekt advokat for par-ten.»

Fylkesnemnda har i brev hit gjort rede for sinforståelse av bestemmelsen og nemndas praksis nåren privat part ikke er representert ved advokat når ensak bringes inn for nemnda. Nemnda fremholder atbestemmelsen gir den private part en rett til å la segbistå av advokat, men at nemnda ikke kan påtvingeden private part advokat mot partens vilje. Det frem-går at nemnda rutinemessig gjør partene oppmerk-somme på deres rett til advokat og oppfordrer demtil å kontakte advokat, men at det «beror på den en-kelte sak» hvorvidt nemnda etter dette oppnevneradvokat på vegne av den private part.

Jeg har merket meg at fylkesnemnda sterkt harbeklaget at klageren ikke fikk orientering om sin retttil advokat i samsvar med nemndas egen praksis. Be-klagelsen er på sin plass. Det er imidlertid grunn til åstille spørsmål ved om en slik orientering hadde værtog er tilstrekkelig i forhold til lovens krav om at fyl-kesnemndas leder eller sekretariat «skal --- sørge forat det blir utpekt advokat for parten».

Ordlyden i sosialtjenesteloven §9-5 peker i ret-ning av en klar aktivitetsplikt hos fylkesnemnda nårdet gjelder å påse at den private part får oppnevnt enadvokat. I forarbeidene til sosialtjenesteloven ble detuttalt følgende i forbindelse med bestemmelsen(NOU 1985: 18 s. 299):

«Den private part skal alltid være represen-tert av en advokat , ---.»

Jeg har ikke grunnlag for å si meg uenig med fyl-kesnemnda i at en privat part som utgangspunkt ikke

bør «påtvinges» en advokat mot partens vilje. For-holdene kan imidlertid ligge slik an at det ikke vilvære tilrådelig eller forsvarlig å gjennomføre en sakuten at parten er bistått av advokat, noe fylkesnemn-da også synes å legge til grunn i og med at det etterdet opplyste rutinemessig blir oppnevnt advokat i«de mer tvangspregede sakene», dersom den privatepart ikke selv tar kontakt med advokat. Det må idenne forbindelse understrekes at reglene om opp-nevnelse og bruk av advokat også er gitt av hensyntil fylkesnemndas behandling av saken. Bruk av ad-vokat må forutsettes å sikre en mer forsvarlig be-handling av saken og vil være egnet til å styrke til-liten til nemndsbehandlingen og den avgjørelse somtil slutt treffes.

Forbeholdet om at en part ikke bør «påtvinges»en advokat mot sin vilje forutsetter videre at partenfaktisk har gitt uttrykk for at han eller hun ikke øns-ker å være representert ved advokat. Det er ikke opp-lyst om dette regelmessig er situasjonen når en sakkommer inn for nemnda og en privat part ikke er re-presentert ved advokat, men jeg antar at det ofte ikkevil foreligge opplysninger om dette, slik forholdetsynes å ha vært i denne konkrete saken.

På bakgrunn av at utgangspunktet i lov og forar-beider er at partene for fylkesnemnda skal være re-presentert ved advokat og at det ligger til fylkes-nemnda å sørge for dette, bør fylkesnemnda opptreaktivt med sikte på å få utpekt en advokat til en partsom ikke har slik representasjon. I en slik situasjonbør parten få et konkret tilbud om advokat som haneller hun kan benytte seg av, uten selv å måtte ta ini-tiativ til å kontakte en advokat. Det er mulig atnemnda i slike situasjoner bør gi partene en valgmu-lighet. Iallfall bør nemnda velge en advokat for par-tene på selvstendig grunnlag og i behandlingen avadvokatspørsmålet forholde seg på en måte som girtillit til at nemnda har valgt advokat på et nøytralt ogobjektivt grunnlag.

Passivitet fra en parts side kan ha andre årsakerenn at parten ikke ønsker advokat, og fylkesnemndabør medvirke til at terskelen for å søke bistand er la-vest mulig i disse sakene. Fylkesnemnda kan f.eks.peke ut en advokat som har sagt seg villig til å tasaker for nemnda, men vente med oppnevning til detblir klart om parten ønsker å benytte seg av tilbudeteller i stedet f.eks. ønsker en annen advokat opp-nevnt.

2) Samtykke til forenklet behandling

Det følger av sosialtjenesteloven §§9-6 og 9-8 , jf.barnevernloven §7-1 bokstav e) og g), at lederen avnemnda kan bestemme at det ikke skal oppnevnessakkyndige medlemmer i en sak og at saken skal av-gjøres uten forhandlingsmøte dersom partene erenige om det.

I denne saken la fylkesnemnda vekt på at klage-ren hadde fått anledning til å uttale seg om spørs-


målet, men at han ikke hadde benyttet denne mulig-heten. På denne bakgrunn la nemnda til grunn at hanikke var uenig i forslaget om forenklet behandling.

Fylkesnemnda har i brevet hit gjort nærmererede for hvorfor nemnda la til grunn at klageren ikkemotsatte seg en forenklet behandling. Jeg har ikkefunnet grunn til å ta stilling til hva fylkesnemndahadde grunn til å tro i denne konkrete saken, men vilunderstreke at nemnda i saker om forenklet behand-ling må ha plikt til å forsikre seg om at partene fak-tisk har gitt uttrykk for enighet om behandlingsmå-ten. Selv om skriftlig samtykke ikke er et krav etterloven, bør fylkesnemnda i sin behandling sikre no-toritet omkring disse forhold, f.eks. ved å få barne-verntjenesten til å legge ved dokumentene om sliktsamtykke i disse sakene. Et samtykke er så viktig atdet under enhver omstendighet må kreves at det blirnedtegnet eller protokollert, jf. forvaltningsloven§ 11 c) annet ledd.

Fylkesnemnda har beklaget at saken ble tatt un-der forenklet behandling uten at det forelå et uttryk-kelig samtykke til dette fra klageren, og jeg forutset-ter at nemnda heretter påser at det foreligger slikt ut-trykkelig samtykke.

3) Spørsmålet om klagerens samværsrett

I barnevernloven §4-19 annet ledd første punktumheter det:

«Når det er fattet vedtak om omsorgsoverta-kelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til om-fanget av samværsretten, men kan også bestem-me at det av hensyn til barnet ikke skal væresamvær.»

Det fremgår av fylkesnemndas vedtak i saken atnemnda la til grunn at det burde arbeides aktivt medsikte på å etablere en fremtidig samværsordningmellom klageren og hans sønn, men spørsmålet omsamvær mellom far og sønn ble ikke tatt med i denendelige slutningen i nemndas vedtak.

Det følger av sosialtjenesteloven §9-9, jf. barne-vernloven §7-1 bokstav h) at fylkesnemndas vedtakskal begrunnes etter reglene i tvistemålsloven 13.august 1915 nr. 6 om begrunnelse av dommer. Isamsvar med tvistemålsloven §144 nr. 5 må nemn-da dermed i en slutning angi konklusjonen i vedta-ket. Forhold som ikke er nevnt i slutningen kan ikkesies å være forhold fylkesnemnda har tatt «stand-punkt til», og kravet i barnevernloven §4-19 om atdet skal tas standpunkt til omfanget av samværsret-ten ble således ikke overholdt i denne saken. Dettemå kritiseres.

4) Betydningen av de foreliggendesaksbehandlingsfeil

Slik saken er opplyst for ombudsmannen, synes detsom om klageren ikke har ønsket å reise innvendin-ger mot omsorgsovertakelsen som sådan, men at hanønsker at samværssaken behandles på ny.

Fylkesnemnda har i brevet hit fremholdt at

«--- (s)pørsmålet om samværsrett er, i mot-setning til omsorgsspørsmålet, ikke underlagtnoen sperrefrist for ny behandling. Et krav omsamværsrett kan således når som helt krevesbrakt inn for fylkesnemnda på nytt av de privateparter».

Det synes etter dette som om saken vil få sinbeste løsning ved at spørsmålet om samværsrettbringes inn for fylkesnemnda på ny som en ny sak.Jeg har på denne bakgrunn ikke funnet grunn til å gåinn på betydningen av de foreliggende saksbehand-lingsfeil, isolert sett.

Jeg har merket meg at fylkesnemnda vil inn-skjerpe sine rutiner i forhold til senere saker, og berom å bli holdt orientert om hvordan nemnda vil løseoppgaven med å utpeke advokat til den private part ifremtiden.»

46.Hjelpeverges rett til å få dekket utlegg

(Sak 95-1525)

A var hjelpeverge for sin bror B, som var psykisk ut-viklingshemmet, og klaget på at han ikke hadde fåttdekket utlegg han hadde hatt til Bs livsopphold. Ahadde heller ikke fått anledning til å gjøre seg kjentmed opplysninger som overformynderiet hadde inn-hentet om Bs økonomi.

Fylkesmannen beklaget at innsynsreglene i for-valtningsloven ikke var fulgt, og ombudsmannenfant beklagelsen på sin plass. Anmodning om doku-mentinnsyn skal avgjøres særskilt, og det skal i av-gjørelsen gjøres oppmerksom på klageretten. Spørs-målet om i ettertid å få dekket utgifter til livsoppholdvar ikke direkte regulert i vergemålsloven av 22.april 1927 nr. 3 §44, men det var likevel naturlig åse hen til denne bestemmelsen, slik at refusjon i dettetilfellet ble innrømmet dersom utgiftene fremstodsom «nødvendige».

Fylkesmannen omgjorde etter dette sitt tidligereavslag og bad overformynderiet utbetale «nødvendi-ge utgifter» til A.

A var oppnevnt som hjelpeverge for sin bror B.På bakgrunn av samarbeidsproblemer mellom A ogdet kommunale hjelpeapparat, ble han fratatt hjelpe-vergeoppdraget på det økonomiske området. Dettemedførte at han ikke hadde tilgang til Bs konto i enperiode hvor B var sammen med familien mestepar-ten av tiden. A utarbeidet en oppstilling over utgifterfamilien hadde hatt i forbindelse med den periodenkravet gjaldt, ca. kr. 64.000,-. Overformynderiet,med tilslutning av fylkesmannen, la til grunn for av-slaget at de utgiftene som A krevet dekket, ikkekunne anses nødvendige i relasjon til vergemålslo-ven §17. Man fant at en overføring av kr. 1.000,- pr.


måned som A hadde fått, var i samsvar med verge-målsloven §17.

Klagen ble forelagt fylkesmannen som ble bedtom å grunngi nærmere hvorfor utgiftene ikke ble an-sett nødvendige i relasjon til vergemålsloven §17.Fylkesmannen ble også bedt om å redegjøre for hvasom kan anses som nødvendige utlegg. Videre bledet vist til at kr. 10.000,-, som A hadde fått overført ioktober 1994, var ment å skulle dekke utlegg A nåsøkte om å få dekket. Fylkesmannen ble bedt om åforklare dette nærmere, og dessuten kommentere enanførsel fra A om at han ikke hadde fått underret-ning og anledning til å uttale seg om opplysninger avbetydning for saken.

Fylkesmannen svarte:

«Ombudsmannen har i brev av 1. februar1996 lagt til grunn at den ordning som tidligereble etablert der A ble fratatt sitt hjelpevergeopp-drag på det økonomiske området, ikke var hjem-let i vergemålsloven. Ordningen innebar som Depåpeker at B ble stående helt uten hjelpeverge pådet økonomiske området til tross for at det varenighet om at B helt klart var vergetrengende.Fylkesmannen vil derfor i det følgende se bortfra denne begrensningen i hjelpevergeoppdraget.

Følgende forhold bes nærmere kommentert/begrunnet:

«Overformynderiet har med tilslutningfra fylkesmannen lagt til grunn at de utgifte-ne A har krevet dekket, ikke kan anses somnødvendige i relasjon til vergemålslovens§ 17. Dette bes nærmere begrunnet - om mu-lig under henvisning til de enkelte poster i Asoppsett.»

Bortsett fra postene «reiser i forbindelse medhjelpevergeoppdraget», «porto, gebyr fax. mm.knytt til vervet», «telefon tilknytt vervet» og«telefon anna kontakt på vegne av B» kan ikkefylkesmannen se at utgiftene faller inn under ver-gemålslovens §17. De resterende postene knyt-ter seg til Bs livsoppholdsutgifter så som utgiftertil fritid og ferie, klesbehov, helseutgifter, forsik-ring og husholdningsutgifter og er utgifter sommyndlingen i utgangspunktet skal dekke selv.

«Det bes med bakgrunn i dette presisertom fylkesmannen mener at en overføring avkr. 1.000,- i måneden er det som etter verge-målslovens §17 anses som «nødvendige ut-legg»? Det bes om en nærmere redegjørelsefor hva som kan anses som nødvendige ut-legg.»

Etter vergemålslovens §17 har hjelpevergenkrav på å få dekket nødvendige utlegg. Tolknin-gen av begrepet «nødvendige utlegg» må av-grenses opp mot det mandatet som ligger i hjel-pevergeoppdraget, jfr. formuleringen «for arbei-det som verge». Et mandat som omfatter mynd-lingens anliggender i sin alminnelighet innebæ-rer at hjelpevergen anses som rettslig stedfortre-der og økonomisk forvalter i alle de sammenhen-ger der dette faller naturlig. Det er her såledestale om utgifter som knytter seg direkte til hjel-pevergeoppdraget, så som utgifter til porto, tele-

fon, transport etc. Fylkesmannen mener på dennebakgrunn at en overføring av kr. 1.000,- pr. må-ned er i samsvar med vergemålslovens §17.

Noe annet er imidlertid at det kan tæres påklientens kapital ved behov, og at A i den perio-den det her er tale om etter alt å dømme har på-tatt seg utgifter som rettelig påhvilte B selv, mensom han på grunn av den urettmessige begrens-ningen i hjelpevergeoppdraget ikke har fått an-ledning til å dekke.

«I oktober 1994 fikk A overført kr.10.000,- som skulle gå til dekning av utleggforbundet med B i tiden fra han flyttet tilham, dvs. fra 2. september 1994. Ifølge A vardisse pengene ment å dekke utgifter vedrø-rende B fordi han på grunn av flytting ikkefikk tilgang til utbetaling av uføretrygd foraugust og september. Overformynderiet ogfylkesmannen har i sine vedtak lagt til grunnat disse kr. 10.000,- var ment å dekke utlegg isamme tidsrom som A nå søker å få dekket.Det bes om en kommentar til dette.»

A har søkt om å få dekket utlegg i forbindelsemed hjelpevergeoppdraget i perioden fra01.07.93 til 01.09.94. Som Y overformynderi på-peker i sitt brev av 12. oktober 1994 til A, er be-løpet på kr. 10.000,- ment til dekning av utleggforbundet med B i tiden fra 2. september 1994.Overformynderiet og fylkesmannen har såledesvedrørende dette lagt til grunn feil faktum vedbehandingen av saken.

«A har også klaget over at han ikke bleunderrettet og fikk anledning til å uttale segom opplysninger vedrørende Bs økonomisom kunne ha betydning for saken. Det besom en kommentar til det A her skriver.»

Fylkesmannen er noe i tvil om hva dette gjel-der, men vi antar at utsagnet knytter seg til detsiste avsnittet i As klage av 06.09.95 der hanhevder at den faste overformynder «i telefon av-viste å informera om kva opplysningar som varsamla inn, noko han meinte eg ikkje hadde kravpå» A har muntlig opplyst til fylkesmannen atden faste overformynder i ovennevnte telefon-samtale henviste til at opplysningene bare var tilbruk for den «interne saksbehandling». Som detvil fremgå av sakens dokumenter er Ombuds-mannens brev forelagt Y overformynderi som ernoe usikker på hva Ombudsmannen her ønsker.»

Fylkesmannen ble herfra bedt om å kommentereinnsynsspørsmålet nærmere. Fylkesmannen svarte:

«Overformynderiet i Y har hatt telefoniskhenvendelse til X sosialkontor for å få bekreftet/avkreftet hvorvidt det var hjelpevergen som had-de spart opp myndlingens kapital. Overformyn-deriet fikk opplyst at kapitaloppbyggingen haddefunnet sted i det tidsrom det offentlige hadde hattstyring med myndlingens økonomi. Ut over dettekan overformynderiet offentlige hadde hatt sty-ring med myndlingens økonomi. Ut over dettekan overformynderiet vanskelig erindre i detaljde telefonsamtaler som fant sted i anledning detaktuelle forhold.

Så langt fylkesmannen har brakt på det reneforeligger det ikke noen form for skriftlig korres-


pondanse mellom de nevnte instanser i sakensanledning. På denne bakgrunn kan fylkesmannenvanskelig ta stilling til eller besvare hvilke opp-lysninger som overformynderiet fikk fra X kom-mune ut over det som følger av overformynderi-ets uttalelse.

Fylkesmannen erkjenner at A i sitt brev av10.03.95 til Y overformynderi klager på at hanikke fikk gjøre seg kjent med de opplysningenesom var innhentet fra X kommune, slik at hanfikk mulighet til å knytte merknader til disse.Dette forhold ble ikke vurdert av fylkesmannen iforbindelse med klagebehandlingen. Jfr. vårtbrev av 22.08.95. Dette finner fylkesmannengrunn til å beklage».

Etter at A deretter hadde kommentert saken, ut-talte jeg i mitt avsluttende brev til fylkesmannen:

«Når det gjelder saksbehandlingen, har klagersærlig klaget over at han på gjentatte forespørslerikke fikk innsyn i og anledning til å uttale seg omopplysninger som han mente overformynderiet inn-hentet fra X kommune. Fylkesmannen tok hellerikke spørsmålet opp i klageomgangen, til tross for atklager hadde påklaget overformynderiets manglendesvar vedrørende dette.

I forvaltningsoven 10. februar 1967 §17 annetledd og tredje ledd heter det:

«Dersom det under saksforberedelsen mottaropplysninger om en part eller den virksomhethan driver eller planlegger, og parten etter §18jfr. § 19 har rett til å gjøre seg kjent med disseopplysninger, skal de forelegges ham til uttalel-se. Dette gjelder likevel ikke nåra) opplysningene bekreftes av framstilling som

parten selv har gitt eller kontrollert i anled-ning av saken eller parten ikke har kjent opp-holdssted,

b) rask avgjørelse i saken er påkrevd av hensyntil andre parter eller offentlige interesser,

c) opplysningene ikke har avgjørende betyd-ning for vedtaket eller underretning av andregrunner er unødvendig eller uhensiktsmessigut fra hensynet til parten selv, for eksempelfordi han vil bli gjort kjent med opplysninge-ne ved melding om vedtaket.

Partene bør også for øvrig gjøres kjent medopplysninger av vesentlig betydning som det måforutsettes at de har grunnlag og interesse for åuttale seg om, og som parten etter §18 jfr. §19har rett til å gjøre seg kjent med. Ved avveinin-gen skal legges vekt på om rask avgjørelse erønskelig og om hensynet til parten er tilstrekke-lig varetatt på annen måte, for eksempel ved athan er gjort kjent med retten etter §18 jfr. §19til å se sakens dokumenter.»

Disse reglene gjelder like fullt for muntlige somfor skriftlige opplysninger, jf. forvaltningsloven§ 11 c, jf. tidligere forvaltningsloven §22.

Det fremgår av brev 19. september 1996 fra Yoverformynderi at det hadde vært i telefonisk kon-takt med X sosialkontor og det bokollektivet hvor B

var bosatt, for å få opplysninger om når kapitalopp-byggingen på Bs konto hadde funnet sted, og hvor-vidt klager hadde spart opp Bs kapital.

Dette er opplysninger som klart nok faller innunder §17 annet ledd. At verken overformynderietetter flere henvendelser fra klager eller fylkesman-nen i sin klagebehandling vurderte eller kommenter-te dette, og så vidt jeg forstår heller ikke svarte på Ashenvendelser, finner jeg kritikkverdig. Det er grunntil å understreke at anmodninger om dokumentinn-syn skal avgjøres særskilt, og at avgjørelsen er gjen-stand for klage etter nærmere regler i forvaltningslo-ven §21. Ved avslag skal parten gjøres oppmerksompå klageretten. Jeg har imidlertid merket meg at fyl-kesmannen har beklaget at forvaltningsloven ikkeble fulgt. Beklagelsen er på sin plass.

Når det gjelder sakens realitet, har A fremholdtat han har krav på å få refundert sine utlegg når detgjelder Bs livsoppholdsutgifter i en periode hvor Bvar sammen med klageren og hans familie overhalvparten av tiden, før han 2. september 1994 flyt-tet hjem til familien. Klageren har beregnet disse ut-giftene til ca. kr. 64.000,-.

I samme periode fikk klageren kr. 1.000,- i rå-dighet hver måned til dekning av sine utgifter knyt-tet til hjelpevergeoppdraget etter vergemålsloven§ 17. Klager har understreket at de utgiftene han kre-ver å få dekket, ikke dreier seg om utgifter i forbin-delse med hjelpevergeoppdraget, men kun livsopp-holdsutgifter som B burde få anledning til å dekkeselv av sine egne midler.

Videre skriver klager om dette:«Fylkesmannen kan ikkje ha gjort noko vur-

dering av om utlegga eg søkte om å dekka i no-kon grad, - om desse utlegga var nødvendig etterVerjemålslovas forstand (§44). Det kan ikkjevera fylkesmannen si alvorlege meining vel, ateg ikkje skulle syta for at B fekk skikkeleg matnår han var saman med nettverket, - at han ikkjeskulle få bruka litt lommepengar som oss andre.Skulle ikkje B få ha høve til å bruka av hjelpestø-naden han var innvilga frå trygdekontoret?Skulle B dopast ned til eit passivt liv istaden forå ha eit aktivt og meiningsfylt liv i fritida somogså for han ville kosta pengar?»

I vergemålsloven §44, første ledd heter det:«Vergen dekker av den umyndiges inntekter

dennes nødvendige utgifter og betaler inn restentil overformynderiet.»

Meningen med bestemmelsen er at vergen har enrett til å bruke av den umyndiges midler til nødven-dige utgifter slik at vergen ikke skal behøve å leggeut av egne midler. Forskjellen fra vergemålsloven§ 17, er at det her handler om vergens egne utgifterfor å ivareta oppdraget. Det samme gjelder for hjel-peverge.

Problemet i denne saken var at A ble fratatthjelpevergeoppdraget slik at han ikke hadde anled-ning til å bruke Bs midler for å dekke nødvendige ut-


gifter for ham, men la da ut av egen lomme. Spørs-målet er om A da skal få dekket (refundert) utgifteneav brorens konto. Dette er et spørsmål som ikke di-rekte er regulert i vergemålsloven §44, men det erlikevel naturlig å se hen til bestemmelsen, slik at re-fusjon innrømmes dersom utgiftene fremstår som«nødvendige».

Fylkesmannen har vist til at hjelpevergen ettervergemålsloven av 22. april 1927 nr. 3 §17 har kravpå å få dekket nødvendige utgifter som knytter segdirekte til hjelpevergeoppdraget, så som utgifter tilporto, telefon, transport etc. Fylkesmannen mener pådenne bakgrunn at en overføring av kr. 1.000,- pr.måned er i samsvar med §17 i vergemålsloven. Jeghar ikke funnet grunnlag for å gjøre innvendingermot fylkesmannens vurdering på dette punktet.

Når det gjelder utgifter til livsopphold, har fyl-kesmannen uttalt at det kan tæres på klientens kapi-tal ved behov, og at A «i den perioden det her er taleom etter alt å dømme har påtatt seg utgifter som ret-telig påhvilte B selv, men som han på grunn av denurettmessige begrensningen i hjelpevergeoppdragetikke har fått anledning til å dekke». Også her synesfylkesmannen å ha tatt et riktig utgangspunkt - jf. detjeg har anført ovenfor om dette.

Fylkesmannen har imidlertid videre uttalt i brevhit at det i den tidligere behandlingen av saken varlagt til grunn at klager allerede hadde fått kr.10.000,- som var ment til dekning av utlegg i sammetidsrom. Dette har vist seg ikke å medføre riktighet, iog med at det A nå søkte om, var dekning av utleggfor et annet tidsrom. Overformynderiet og fylkes-mannen synes således å ha lagt til grunn feil faktumved behandlingen av saken.

Når det således kan fastslås at fylkesmannensopprettholdelse av Y overformynderis avslag på Assøknad om dekning av utlegg til Bs livsoppholdsut-gifter i perioden 1. juli 1993 til 1 september 1994,ble fattet på uriktig grunnlag, må jeg be fylkesman-nen om å vurdere saken på nytt. Jeg minner i denforbindelse om at jeg i brev til fylkesmannen 1. fe-bruar 1996 i sak 94-1655 har lagt til grunn at denordning som tidligere ble etablert der A ble fratattsitt hjelpevergeoppdrag på det økonomiske området,ikke var hjemlet i vergemålsloven.»

Fylkesmannen omgjorde deretter sitt tidligerevedtak og bad overformynderiet utbetale kr. 55.000,-til A i den grad det var dekning på Bs konto.

47.Retting av pasientjournal

(Sak 97-1088)

Ein pasient fekk ved innlegging på Sentralsjukehuseti Rogaland diagnosen «uspes. psykose». I ettertidviste det seg at diagnosen var uriktig. Diagnosenkunne ikkje slettast frå journalen, men pasienten

fekk medhald i retting etter §11 i journalforskrifta,og rettinga skjedde ved at sjukehuset skreiv eitspørsmålsteikn etter uttrykket «uspes. psykose» påjournalomslaget, og la inn eit journalnotat der detgjekk frem at det burde ha vore reist tvil om diagno-sen. Pasienten klaga til fylkeslegen og Statens helse-tilsyn over gjennomføringa av rettinga, men fekkikkje medhald, og klaga saka inn for ombodsman-nen. Ombodsmannen uttalte at krava i §6 i journal-forskrifta til at journalen skal gi så «riktige og til-strekkelige» opplysningar om pasienten som moge-leg, òg gjeld ved retting. Statens Helsetilsyn og Sen-tralsjukehuset i Rogaland hadde akseptert å rettejournalomslaget, slik at det gjekk fram at ein i etter-tid la til grunn at klagaren ikkje var psykotisk.Ombodsmannen fant likevel grunn til å be om at ògopplysningar om rett diagnose kom fram både ijournalen og på journalomslaget.

Ein pasient fekk ved innlegging på Sentralsjuke-huset i Rogaland i 1990 diagnosen «uspes.psykose»,og vart overført til psykiatrisk sjukehus. Dagen ettervart pasienten skreven ut, fordi ein ikkje fann grunn-lag for at ho var alvorleg sinnslidande. Ho satte dåfram krav om slettingav dei aktuelle journalopplys-ningane. Fylkeslegen og Statens helsetilsyn tilrådderetting av journalen. Sjukehuset gjennomførte rettin-ga ved å skrive eit spørsmålsteikn etter uttrykket«uspes. psykose» på journalomslaget. Det ble òglagt inn eit journalnotat der det gjekk frem at medi-sinsk avdeling burde ha benytta §3 («observasjons-paragrafen») i lov om psykisk helsevern ved innleg-ginga, slik at tvil om diagnosen kom fram.

Pasienten klaga over rettinga av journalen til fyl-keslegen og Statens helsetilsyn, men fekk ikkje med-hald, og saka vart difor klaga inn for ombodsman-nen. Etter at saka vart forelagt aksepterte Statenshelsetilsyn og Sentralsjukehuset i Rogaland å rettejournalomslaget slik at det gjekk fram at ein i ettertidla til grunn at pasienten ikkje var psykotisk. Klaga-ren var ikkje nøgd med ei slik retting, og krevdemellom anna fjerning av einskilde brev frå styres-maktane, og at rett diagnose kom fram. Ho anførteòg at det skulle gjerast særleg klårt at dei psykiatri-ske observasjonane og vurderingane var medisinskirrelevante og eit feilspor.

I mitt avsluttande brev til klagaren uttalte eg:

«Etter «forskrift om leges og helseinstitusjonsjournal for pasient» §11, gitt i medhald av legelova§ 43, kan journalførte opplysningar ikkje slettast.Ein journal skal gje uttrykk for dei medisinske funnsom vert gjort på tidspunktet for undersøkinga avpasienten. Ei retting av ein journal må difor gjerastmed tilføyingar og ikkje med overstrykingar og fjer-ning av det som har vore skrive ned tidlegare. Einjournal er òg ein historisk kjelde som det kan vereviktig ikkje blir rørt ved utan ved å få nedteikna


nyare funn. Skulle ein slette, fjerna eller på annanmåte ta bort det som tidlegare har vore nedteikna,ville ein kunne fjerna kjeldestoff som til dømes ihøve til ei seinare erstatningsvurdering også villekunne vera til bate for pasienten. I forarbeida til le-gelova er dette òg grunngjeve med at sletting/stry-king kunne vere eigna til å skape mistillit hjå styres-maktene som skal føre tilsyn med legeverksemda,eller som har bruk for journalen som bevis, jf.Ot.prp. nr. 1 for 1979-1980 s. 128. Journalnotat kandifor ikkje slettast eller fjernast. Dette gjeld òg er-klæringane frå psykiatristudentane ---.

Fylkeslegen og Statens Helsetilsyn har lagt tilgrunn at diagnosen som vart stilt da De vart innlagt i1990, var forsvarleg. Dei skriv likevel at ein viss tvilom diagnosen burde ha kome til uttrykk frå legen siside. Dette er ei medisinsk-fagleg vurdering, som egikkje kan overprøve.

I lys av denne vurderinga, kan eg ikkje sjå at dendiagnosen som vart stilt, inneheldt utilbørlege ut-segn om Dykk, jf. journalforskrifta §11. Når fylkes-legen og Statens helsetilsyn legg til grunn at tvil omdiagnosen burde ha kome fram, er journalen likevelikkje korrekt og kan da rettast,jf. § 11.

Ved retting gjeld dei vanlege krava til journal-føring i §6 i forskrifta. Her heiter det mellom annaat journalen skal gi så «riktige og tilstrekkelige»opplysningar om pasienten som mogeleg. Dersomdet er klårt at diagnosen er uriktig, bør det såleis gåfram av journalen, samtidig som rett diagnose bliropplyst.

Statens Helsetilsyn og Sentralsjukehuset i Roga-land har akseptert å rette journalen slik at det gårfram at ein i ettertid legg til grunn at De ikkje varpsykotisk og at dette vert gjort ved påskrift på jour-nalomslaget med henvisning til fylkeslegens uttalel-se. I brev til Helsetilsynet i dag, jf. vedlagte gjenpart,har eg likevel funne grunn til å be om at òg opplys-ningar om rett diagnose bør kome fram.»

I mitt brev til Helsetilsynet uttalte eg:

«Statens helsetilsyn anser det hensiktsmessig atdet på journalomslaget bør fremgå at en i ettertidlegger til grunn at pasienten ikke var psykotisk vedinnleggelsen, og at dette f.eks kan skje ved en hen-visning til fylkeslegens senere uttalelse i saken.

Jeg ber derfor om at en slik endring av journalengjennomføres i tråd med bestemmelsene i journal-forskriften. Ut fra kravet om at journalen skal gi såriktige og tilstrekkelige opplysninger om pasientensom mulig, jf. forskriftens §6, antar jeg at ogsådiagnosen som i ettertid anses som den riktige, børfremkomme, både på journalomslaget og i mer utfyl-lende form i selve journalen, f.eks. i form av kopi avbrev 5. juli 1995 fra fylkeslegen.»

48.Fastsetting av barnebidrag ved delt omsorg

(Sak 96-1149)

Farens bidrag var fastsatt av fylkestrygdekontoret tilkr. 4.500,- pr. mnd. pr. barn (saken gjaldt to barn),selv om det ble lagt til grunn at faren hadde omsor-gen for barna 45 dager mer pr. år enn moren. Veddelt omsorg skal bidraget fastsettes skjønnsmessig,jf. forskriftenes §4. Under henvisning til farens høyeinntekt var det her tatt utgangspunkt i at bidragetskulle fastsettes til maksimalbidraget etter §2 (dakr. 5.050,-) og deretter var det gjort fradrag forfarens særskilte dokumenterte utgifter til barna.Hvis bidraget for alle årets måneder ble satt til denmaksimalsats som gjelder ved eneomsorg, kunnedette etter ombudsmannens mening innebære usak-lig forskjellsbehandling av bidragspliktige med deltomsorg. Grunnen er at den bidragspliktige i tillegghar direkte utgifter til barna i den periode han ellerhun har omsorgen. Ombudsmannen reiste viderespørsmål ved om det var i samsvar med barneloven§ 52 å fastsette bidrag for alle årets måneder veddelt omsorg. Under henvisning til dette kunne ikkeombudsmannen se at argumentet «svært god økono-mi» kan gi grunnlag for å fravike retningslinjen omat bidraget ved delt omsorg vanligvis bør fastsetteslavere enn ved prosentfastsetting. Fylkestrygdekon-toret ble bedt om å vurdere saken på nytt, og om-budsmannen uttalte at han vurderte å ta praktiserin-gen av bidragsreglene ved delt omsorg - herunderskattemessige forhold - opp med Barne- og familie-departementet.

Klagen gjaldt rettsanvendelsen og skjønnsutø-velsen ved en bidragsfastsetting fra Fylkestrygde-kontoret i Akershus. Omsorgen for barna var deltslik at faren i løpet av året hadde omsorgen i 45dager mer enn moren. Begge foreldrene var yrkes-aktive, og faren hadde en høy inntekt. Bærum tryg-dekontor fastsatte bidraget til kr. 1.500,- pr. barn pr.mnd. for hver av foreldrene, men etter klage til fyl-kestrygdekontoret ble farens bidrag endret til kr.4.500,- pr. barn pr. måned.

I klagen hit ble det anført at det var uriktig avfylkestrygdekontoret å ta utgangspunkt i en prosent-beregning av foreldrenes bruttoinntekt, i stedet for åforeta et fritt skjønn. Klageren viste til at det etterbarneloven med forskrifter skulle skje en fordelingav nødvendige utgifter til barnet ut fra foreldrenesøkonomiske evne. Videre hevdet han at barnebidragikke kan kreves for den tid barnet bor sammen medden bidragspliktige, da dette vil føre til en urimeligbelastning for den av foreldrene som har høyest inn-tekt.

Klageren anførte videre at bidragsprosenten veddelt omsorg burde være den samme som i tilfellerhvor foreldrene har eneomsorgen for ett barn hver.Han anførte også at det bør føre til en forholdsmes-


sig reduksjon av bidraget hvis en av foreldrene haromsorgen i lengre perioder enn den andre. Endeliggav han uttrykk for at maksimalsatsen for bidrag et-ter §2 bør anvendes med halvt beløp ved delt om-sorg.

Saken ble herfra forelagt Fylkestrygdekontoret iAkershus. Det ble vist til at farens del av omsorgenfor barna og dekningen av særlige utgifter ikke syn-tes å ha ført til en reduksjon på mer enn kr. 550,- pr.mnd. pr. barn. Videre ble det vist til en uttalelse fraRikstrygdeverket i en tidligere klagesak for ombuds-mannen (sak 93-1539). I uttalelsen ble det understre-ket at «det ved fastsettelse av bidrag ved delt omsorgbør legges mer vekt på at også den bidragspliktigehar en betydelig del av omsorgen for barnet, og atdette betyr at skjønnsvurderingen vanligvis skalmunne ut i et lavere bidrag enn ved prosentfastset-telse. ---»

I lys av dette ble det stilt spørsmål ved om resul-tatet av den konkrete skjønnsutøvelsen i det aktuelletilfellet var i samsvar med Rikstrygdeverkets ret-ningslinjer og intensjoner i denne type saker.

I svarbrev fra Fylkestrygdekontoret i Akershusble det anført at retningslinjene og intensjonen bakforskriftshjemmelen var lagt til grunn ved denskjønnsmessige utmålingen i saken. Det ble viderevist til at utgangspunktet for den skjønnsmessigevurderingen er de øvrige bestemmelser i forskriften,men at det også skal tas hensyn til om den bidrags-pliktige selv har omsorg for barna og om vedkom-mende dekker spesielle utgifter til barna. Ut fra bar-nas behov og den bidragspliktiges økonomi og beta-lingsevne hadde fylkestrygdekontoret funnet detrimelig at bidraget ble satt til kr. 4.500,- pr. barn pr.mnd.

Fylkestrygdekontoret kunne videre ikke se at detvar urimelig at den bidragspliktige kun ble «tilgode-sett» med kr. 550,- til hvert barn når omsorgs- og ut-giftsfordelingen var slik som i denne saken. Etterfylkestrygdekontorets syn skulle det heller ikke tashensyn til begrensningsregelen i forskriftens §2 vedutøvelsen av skjønnet, men det ble antatt at resultatetaldri skulle bli at bidraget ble satt til mer enn maksi-mumsbeløpet.

I brev hit anførte klageren at fylkestrygdekonto-ret i sin avgjørelse ikke hadde lagt vekt på relevanteskattemessige forhold ved delt omsorg. Han viste idenne forbindelse til at foreldrene i slike tilfeller blirinnrømmet forsørgerfradrag/klassefradrag hvertannet år. Ifølge klageren kan vedkommende for dis-se årene ikke kreve fradrag for betalt underholds-bidrag, og bidraget vil heller ikke være skattepliktiginntekt for mottakeren. Som en konsekvens av dette,anførte klageren at skattefradraget for den som ernetto bidragspliktig ved delt omsorg i gjennomsnittkun vil utgjøre 14 %, og ikke 28 % som i de tilfellerhvor en av foreldrene har omsorgen alene.

Fylkestrygdekontoret opplyste at det ikke var tatthensyn til skattebegrensningsreglene ved delt om-

sorg ved fastsettelsen av bidragene. Det ble vist til atRikstrygdeverket ikke har gitt retningslinjer omdette, og at skattebegrensningsreglene heller ikke eromtalt i tidligere rundskriv eller forarbeider.

I mitt avsluttende brev uttalte jeg:

«Med hjemmel i barneloven §54 åttende ledd erdet gitt forskrifter om fastsetting av barnebidrag.Hovedregelen er at løpende barnebidrag skal fastset-tes prosentvis i forhold til bruttolønn, jf. forskriftens§ 2. For noen situasjoner er det gjort unntak fra pro-sentfastsetting, og bidraget skal da fastsettesskjønnsmessig, jf. forskriftens §4. En slik situasjonforeligger når omsorgen for barna er delt mellomforeldrene.

Forskriften om fastsetting av barnebidrag inne-holder ingen kriterier for hvordan den skjønnsmessi-ge fastsetting skal finne sted. Av barneloven §51første ledd annet pkt. følger det imidlertid at forel-drene innbyrdes har plikt til å forsørge barna etterevne.I Rikstrygdeverkets rundskriv av 6. mai 1994om praktiseringen av reglene i forskriftens §4 heterdet bl.a.:

«Bidraget skal fastsettes skjønnsmessig medutgangspunkt i de øvrige bestemmelsene i for-skriften, men det bør tas tilbørlig hensyn til atogså den andre av foreldrene er overlatt en bety-delig del av omsorgen. Det bør også legges vektpå om den ene parten dekker spesielle utgiftervedrørende barnet, f.eks barnehageutgifter.»

Henvisningen til de øvrige bestemmelser i for-skriftene omfatter også prosentsatsene i forskriftens§ 2. I en annen klagesak her (sak 93-1539) gav Riks-trygdeverket i brev 27. juni 1994 følgende presise-ring i forhold til å ta utgangspunkt i prosentsatsene:

«--- Rikstrygdeverket (har) imidlertid kom-met til at det ved fastsettelse av bidrag ved deltomsorg bør legges mer vekt på at også denbidragspliktige har en betydelig del av omsorgenfor barnet. Dette betyr at skjønnsvurderingenvanligvis skal munne ut i et lavere bidrag ennved prosentfastsettelse. ---»

I denne saken har fylkestrygdekontoret foretatten beregning av bidraget etter §2, noe som i ut-gangspunktet førte til at bidraget ble fastsatt til mak-simalbidraget (kr. 5.050,-). Det er deretter gjort fra-drag for fars særskilte dokumenterteutgifter tilbarna, slik at bidraget pr. barn pr. mnd. ble satt tilkr. 4.500,-. Det er i samsvar med retningslinjene irundskrivet å ta hensyn til slike utgifter.

Spørsmålet er så om det er tatt tilbørlig hensyn tilat klageren har en betydelig del av omsorgen for bar-na. Dette hensynet er også relevant når omsorgen erlikedelt, men her er det opplyst at far har omsorgenca. 45 dager mer enn mor.

Fylkestrygdekontoret har lagt til grunn at bidra-get ved delt omsorg «som regel» skal være lavere


enn bidrag ved eneomsorg fastsatt etter forskriftens§ 2. Siden foreldrene har «svært god økonomi» erdet her likevel tatt utgangspunkt i maksimalsatsenetter bestemmelsen. Dette må oppfattes slik at fyl-kestrygdekontoret mener at klagerens omsorg forbarna må føre til en reduksjon i det bidrag som villefremkomme etter prosentsatsene i §2, men at hansinntekter er så høye at bidraget likevel tilsvarer mak-simalsatsen.

Maksimalsatsen i §2 kommer ikke direkte til an-vendelse ved skjønnsmessig utmåling av bidrageneetter §4. Bakgrunnen for satsen er imidlertid at detgår en grense for når bidraget blir så høyt at det måsies å dekke mer enn man med rimelighet kan kalleunderhold, jf. Ot.prp. nr. 44 for 1987-88 s. 54.Denne begrunnelsen gjør seg også gjeldende vedskjønnsmessig utmåling, som i resultat ikke skal at-skille seg vesentlig fra utmåling etter §2, jf. op.cit(s. 54). Dersom det ikke tas hensyn til maksimalsat-sen, vil dette derfor kunne føre til usaklig forskjells-behandling.

Dersom det ved en skjønnsmessig fastsettingskal tas tilbørlig hensyn til at den betalende har enbetydelig del av omsorgen, kan jeg etter dette ikke seat bidraget da bør fastsettes til maksimumsbeløpet.Det vil ellers ikke bli tatt hensyn til de forskjeller deter på situasjoner med eneomsorg og delt omsorg. Iførstnevnte tilfelle vil den bidragspliktige i utgangs-punktet ikke ha andre økonomiske forpliktelseroverfor barna enn bidraget. Ved delt omsorg plikterhver av foreldrene i tillegg å dekke barnas underholdetter evne i den tid de selv har omsorgen. Dersombarnebidraget for samtlige av årets måneder i ut-gangspunktet er satt til maksimalbeløpet, vil bi-dragspliktiges samlede utgifter til underhold blilangt høyere enn dette beløpet.

Videre kan det være grunn til å reise spørsmålom det er i samsvar med barneloven §52 å fastsettebidrag for alle årets måneder ved delt omsorg. Para-graf 52 forutsetter at det er den som ikke bor sam-men med barnet, som skal betale bidrag. Dette kantilsi at foreldrene ved delt omsorg bare skal betalebidrag for den tid de ikke har omsorgen. I motsattfall vil den av foreldrene med høyest inntekt ogsåbetale bidrag for de måneder han eller hun har direk-te utgifter til omsorgen for barnet. Fylkestrygdekon-toret har lagt til grunn at det forhold at foreldrene har«svært god økonomi» gjør at retningslinjen om atbidrag ved delt omsorg vanligvis bør fastsettes lave-re enn ved prosentfastsetting, kan fravikes. Underhenvisning til det jeg har påpekt om forholdet tilmaksimumsbeløpet og barneloven §52, kan jeg ikkese at det er grunnlag for at argumentet «svært godøkonomi» skal gi et slikt utslag i den skjønnsmessi-ge vurderingen, som det her har gjort.

Jeg kommer etter dette til at det knytter seg be-grunnet tvil til om skjønnsutøvelsen her har vært itråd med lovens og forskriftenes intensjoner ogRikstrygdeverkets retningslinjer.

Klageren har anført at bidrag ved delt omsorg forto barn bør fastsettes til den prosentsats som gjelderfor ett barn. Som et generelt synspunkt har Rikstryg-deverket lagt til grunn at delt omsorg er en dyrereløsning enn om foreldrene har daglig omsorg for ettbarn hver. Selv om dette vil kunne variere, bl.a. av-hengig av barnas alder, har jeg forståelse for at Riks-trygdeverket av praktiske grunner legger et slikt ge-nerelt standpunkt til grunn.

Den betydelige forskjell mellom trygdekontoretsog fylkestrygdekontorets skjønnsutøvelse i dennesaken og også andre saker som har vært til behand-ling her, viser at det er tvil om hvordan regelverketfor fastsetting av bidrag ved delt omsorg skal prakti-seres. Jeg har ikke foranledning til å komme mednoen nærmere generelle synspunkter på hvordanreglene bør være, men jeg vil vurdere å ta problem-stillingen opp på generelt grunnlag med Barne- ogfamiliedepartementet.

Det kan i den forbindelse også være aktuelt å gånærmere inn på de skattemessige spørsmål som erbrakt inn i saken av klageren. Disse anførsler er ikkebehandlet av forvaltningen i forbindelse med de ved-tak som er truffet. Fylkestrygdekontoret har kort be-merket at det ikke er tatt hensyn til de skattemessigeforhold. Ut fra prinsippet om at ombudsmannenskontroll med forvaltningen skal være etterfølgendeog at spørsmålet har sammenheng med de foran på-pekte generelle problemer med bidragsreglene fordelt omsorg, finner jeg ikke å kunne gå nærmere innpå dette. Jeg vil likevel påpeke at reglene om fastset-ting av barnebidrag etter bruttoinntekt er utformet påbakgrunn av gjeldende skatteregler, jf. Ot.prp. nr. 44for 1987-88 s. 56. Bidrag som er fastsatt skjønns-messig skal i utgangspunktet ligge på samme nivå,jf. ovenfor, og i prinsippet kan skattemessige forholdderfor være av betydning ved utmålingen av bidra-get.

Under henvisning til den tvil som jeg har funnetat det knytter seg til skjønnsutøvelsen i saken, vil jegderfor be om at fylkestrygdekontoret vurderer sakenpå nytt. I denne forbindelse vil jeg understreke at detbare er én av foreldrene som har vært part i saken forombudsmannen. Ved en ny behandling av saken måderfor også synspunkter og opplysninger fra barnasmor innhentes.»

49.Praksis ved overføring av bidrag til utlandet

(Sak 96-0736)

A var bidragspliktig til to barn på Island og norskebidragsmyndigheter forestod innkreving og overfø-ring i perioden juli 1991 - juli 1994, jf. nordisk kon-vensjon 23. mars 1962 om inndriving av underholds-bidrag. I henhold til alminnelig praksis ble bidrage-ne vekslet til islandske kroner før overføringen tilIsland. Dette gav et betydelig kurstap i forhold til


veksling på Island, som igjen førte til at A opparbei-det seg bidragsgjeld i perioden.

Ombudsmannen uttalte at god forvaltningsskikktilsier at bidragsmyndighetene bør ordne bidrags-overføringene på en slik måte at bidragspliktige ogeventuelt bidragsberettigede ikke blir påført unød-vendig store utgifter. Selv om veksling til mottaker-landets valuta i Norge vil være gunstigst i et flertallav tilfeller, bør andre løsninger søkes der den van-lige ordningen viser seg å være svært uheldig. Riks-trygdeverket hadde i anledning saken satt i gangundersøkelser for å vurdere mulighetene for å endrepraksis. Ombudsmannen forutsatte at erstatnings-kravet fra A måtte vurderes på nytt etter at spørs-målet om endring av ordningen var vurdert.

Klager (A) flyttet til Norge i oktober 1990, ogvar da bidragspliktig til to barn på Island. I henholdtil nordisk konvensjon av 23. mars 1962 om inndri-ving av underholdsbidrag anmodet de islandskemyndighetene om bistand fra Bidragsfogden i Oslo.Fra og med juli 1991 ble innkreving besørget av nor-ske bidragsmyndigheter, først via Bidragsfogden iOslo og senere via Trygdeetatens innkrevingssen-tral. Bidraget ble først overført bidragsmyndighete-ne på Island etter at det innbetalte bidraget var blittvekslet til islandske kroner i Norge.

A ble etter hvert klar over at han pådro seg bi-dragsgjeld på grunn av kursdifferansen. Han tok for-holdet opp med Trygdeetatens innkrevingssentral ibrev 11. mars 1994, og skrev bl.a.:

«Jeg konstaterer at etaten bruker de norskebankenes valutarater. Dette er svært ufordelaktignår det gjelder nettopp islandske kroner. Jegspurte i sin tid om dette når Bidragsfogden i Oslohadde med min sak å gjøre. Der mente man atpengene ble sendt til Island i NOK og følgeligvekslet i ISK på Island. Hvis ikke dette er riktig,så går ca 10 % av mine bidragsbetalinger til detnorske bankvesenet, i stedet for mine barn.»

Etter ønske fra A ble overføringene via bidrags-myndighetene stoppet i juli 1994. A tok imidlertidopp praksisen med bidragsoverføringen i flere brevtil Trygdeetatens innkrevingssentral, Folketrygd-kontoret for utenlandssaker og Rikstrygdeverket.Han krevde også erstatning for det tap han hadde lidtved at bidragene ble vekslet til islandske kroner føroverføring, beregnet til 60.700 islandske kroner.Kravet ble avvist, idet bidragsmyndighetene hadde«like rutiner for innbetalinger/utbetalinger med alleland de samarbeider med», jf. brev fra Trygdeetatensinnkrevningssentral 6. februar 1995. Det ble senereopplyst at myndighetene kun hadde forholdt seg tilvedtak fra islandske myndigheter om å innkrevebarnebidrag fra A «i ISKR».

A brakte deretter saken inn for ombudsmannen,som ved brev 21. mai 1996 forela den for Riks-trygdeverket. I svarbrev 16. oktober 1996 uttalteRikstrygdeverket:

«Ved overtakelsen av bidragsarbeidet i 1992overtok Rikstrygdeverket det regnskaps- og ut-betalingssystem som en del større bidragsfogderhadde brukt. (BOST-systemet). En del av dettevar rutinene for overføring av penger til utlandet.Ordningen var at beløpene ble vekslet til ved-kommende lands valuta før oversendelsen til ut-landet. Vi antar at begrunnelsen for ordningenvar at de tidligere bidragsfogder hadde vurdertdet slik at det totalt sett var den mest tjenlige løs-ningen for partene. Rikstrygdeverket valgte åbruke de samme rutiner.-----

Som det fremgår av vedlagte kopi av brev fraPostbanken, kan ikke banken foreta en kontinu-erlig overvåking av hvilket vekslingsalternativsom er mest tjenelig for betaleren til enhver tid.Banken foreslår at Rikstrygdeverket angir vedhvert enkelt oppdraghvilket alternativ som øns-kes. Vi forstår dette slik at Rikstrygdeverket heletiden må ha oversikt over de enkelte valutaersstyrke i forhold til norske kroner. En slik indivi-duell vurdering i det enkelte tilfelle vil kreveekstra ressurser. Vi vil likevel vurdere dette nær-mere, og evt. endre rutinene for fremtiden. Vi måi tilfelle avklare flere detaljer med Postbanken.Den omvendte løsning av dagens, er å veksle alleoverføringer i Norge før de sendes mottakerlan-dene. Vi har ingen undersøkelser som viser hvil-ket alternativ som vil tjene flertallet av bidrags-betalerne best.

Vi har ikke registrert andre klager på den nå-værende ordning. Det kan derfor være grunn til åanta at den er hensiktsmessig for flertallet avoverføringene.

Uavhengig av hvilken løsning som blir valgti fremtiden, vil ikke dette ha betydning for Assak. Som vi skrev i vårt brev av 29. desember1995 til A, er vi av den oppfatning at når parteneønsker bidragsmyndighetenes hjelp til innkre-ving, aksepterer de den formidlingsordning sombidragsmyndighetene praktiserer. Man kan like-vel ikke bruke dette som begrunnelse for å opp-rettholde en ordning som er ugunstig for flertal-let av tilfellene. Vi har ingen indikasjoner på atden nåværende ordning totalt sett er mer ugun-stig for partene enn en ordning med veksling imottakerlandet. Vi ser likevel at det i enkelttil-feller, som i As, kan føre til en dyrere over-føring.»

A anførte til dette bl.a. at han ikke hadde valgtbidragsmyndighetenes tjenester og at han ikke haddeblitt informert om det svinnet som oppstod ved over-føringspraksisen. Saken ble deretter på nytt forelagtRikstrygdeverket, som uttalte:

«Trygdeetatens innkrevingssentral foretarhver måned ca. 8600 overføringer til bidrags-mottakere i mer enn 30 land. En del av disse haren valuta som er stabil i forhold til norske kro-ner. Andre lands valutaer kan variere mer. Post-banken har i brev av 26. september 1996 opplystat den ikke har nøyaktig oversikt over hvilkeland det vil lønne seg å sende norske kroner til,og hvilke det vil lønne seg å veksle om i Norge.Dette må bety at det blir Rikstrygdeverkets opp-gave å ha en slik oversikt.

Pr. i dag har vi ikke oversikt over hvilke landdet vil lønne seg å veksle om i Norge, og hvilke


det vil lønne seg å sende norske kroner til. Vikan derfor heller ikke angi nærmere hvor storeressurser dette vil kreve.-----

Angående partenes valg av bidragsmyndig-hetenes tjenester, sikter vi til det forhold at beta-ling av barnebidrag i utgangspunktet skal foretasdirekte mellom partene. I As sak fikk norskemyndigheter krav om hjelp til innkreving fra is-landske myndigheter. Iflg. Konvensjon av 23.mars 1962 om inndriving av underholdsbidragvar norske myndigheter forpliktet til å foreta inn-kreving. Det er derfor riktig at A ikke hadde noevalg når kravet om innkreving kom.-----

Etter at A tok opp saken, er vi klar over at detfor Islands vedkommende er en ugunstig ordningvi nå praktiserer. Siden rutinen har fungert imange år har Rikstrygdeverket ikke vært opp-merksom på forholdet. Ordningen har derforikke vært vurdert nærmere fra vår side. Vi vilimidlertid i nær fremtid ta opp med det firmasom vedlikeholder datasystemet hvilke mulig-heter som foreligger, og kostnader med å endrenåværende rutine.»

A hevdet i brev 3. februar 1997 at den nordiskekonvensjonen av 23. mars 1962 forplikter myndig-hetene til å samarbeide om å bruke rutiner som erbilligst og sikrest mulig til enhver tid. Rikstrygde-verket tilbakeviste dette i brev 19. mars 1997. Parte-ne hadde etter dette ikke ytterligere kommentarer.

I avsluttende uttalelse 5. september 1997 bemer-ket jeg:

«Jeg legger til grunn at bidragsmyndighetene iNorge har en ordning for overføring av innkrevdebidrag til utlandet hvoretter de innbetalte beløp vek-sles til vedkommende lands valuta før oversendelse.A har fremholdt at ordningen med veksling i Norge -istedenfor i mottakerlandet - har medført at 10 % avhans bidragsbetalinger ikke har kommet frem tilbidragsmottaker, noe som igjen har påført hambidragsgjeld. Han har herunder vist til at bankene iNorge bruker 22-25 % forskjell på kjøps- og salgs-kurs på islandske kroner, mens islandske banker be-nytter en forskjell mellom kjøps- og salgskurs pånorske kroner på under 2 %. Når det gjelder As sak -og øvrige saker om overføring til Island - synesRikstrygdeverket å ha erkjent at det ville ha vært at-skillig gunstigere for bidragspliktige om vekslingenhadde funnet sted på Island.

Rikstrygdeverket har opplyst at det ved overta-kelsen av bidragsarbeidet i 1992 også overtok detregnskaps- og utbetalingssystem som en del størrebidragsfogder hadde brukt, hvor bl.a. rutinene foroverføring av penger inngikk. Etter det jeg forstår,ble ikke ordningen vurdert nærmere fra Rikstrygde-verkets side ved overtakelsen av bidragsarbeidet.Myndighetene synes imidlertid å ha lagt til grunn atnåværende ordning i flertallet av tilfellene vil væregunstigere enn en ordning med veksling i mottaker-landet.

Mellom de nordiske land gjelder konvensjon 23.mars 1962 om inndriving av underholdsbidrag. Ihenhold til denne krevde islandske bidragsmyndig-heter bistand fra norske myndigheter for å inndrivebidrag fra A. A har anført at de norske bidragsmyn-digheters ordning for overføring er brudd på kon-vensjonens artikkel 4. Det heter i artikkelens annetledd at fullbyrdelsen skjer «uten utgift for den bi-dragsberettigede, medmindre den iverksettes etterreglene for tvangsfullbyrdelse i fast eiendom». An-førselen er avvist fra Rikstrygdeverkets side, somhar påpekt at overføringen skjer uten kostnader formottakeren (bidragsberettigede). Rikstrygdeverkethar videre vist til at dersom omregningen medførerat bidragsmottaker får for lite utbetalt, vil det mang-lende beløp oppstå som et tilgodehavende, som bi-dragsmottaker senere vil få. Jeg kan ikke se at jeghar rettslig grunnlag for å kritisere dette standpunk-tet.

Rikstrygdeverket har også avvist As anførsel omat bidragsmyndighetene etter intensjonene i konven-sjonen er forpliktet til å samarbeide om bruken avrutiner som er billigst og sikrest mulig til enhver tid.Etter Rikstrygdeverkets mening gir ikke konvensjo-nen grunnlag for å trekke en slik slutning. Jeg finnerikke grunn til å ta stilling til dette. Etter min meningtilsier imidlertid god forvaltningsskikk at bidrags-myndighetene uansett bør ordne bidragsoverføringe-ne på en slik måte at bidragspliktige og eventuelt bi-dragsberettigede ikke blir påført unødvendig storeutgifter. Jeg peker herunder på at bidragspliktigesom følge av den inngåtte konvensjon ikke på noenmåte kunne motsette seg at norske bidragsmyndig-heter foresto innkreving og overføring. Selv om deter riktig at ordningen med veksling til mottakerlan-dets valuta her i Norge i flertallet av tilfellene vilvære gunstigst for den bidragspliktige, kan etter minmening myndighetene ikke se bort fra at ordningenkan være svært uheldig i andre tilfeller, slik at over-føring i disse tilfeller bør søkes ordnet på en annenhensiktsmessig måte.

På spørsmål herfra om myndighetene ikke harvært oppmerksom på at ordningen ikke var like hen-siktsmessig i alle tilfeller, har Rikstrygdeverket ut-talt at man først ble klar over dette da A tok forhol-det opp. Rikstrygdeverket har herunder vist til atordningen har fungert i mange år uten klager. Etterat saken ble brakt inn for ombudsmannen, har Riks-trydeverket satt i verk undersøkelser for om mulig åendre ordningen. Etter min mening må imidlertidmyndighetene sies å ha hatt oppfordring til å gjøredette noe tidligere. Jeg legger da til grunn at denuheldige ordningen ble påpekt av A allerede i brev11. mars 1994 til Trygdeetatens innkrevingssentral.Selv om As sak ble avsluttet kort tid etter dette(august 1994), forstår jeg det imidlertid slik at nor-ske bidragsmyndigheter fortsatt yter bistand overforbl.a. islandske myndigheter i forhold til innkrevingav bidrag. A har for øvrig også senere tatt forholdet


opp med bidragsmyndighetene, bl.a. i brev 13. okto-ber 1994 og 12. juli 1995 til henholdsvis Folketrygd-kontoret for utenlandssaker og Rikstrygdeverket.

På bakgrunn av at det nå er satt igang undersø-kelser for å vurdere mulighetene for å endre ordnin-gen, finner jeg å kunne avslutte saken. Når Rikstryg-deverket har kommet frem til en konklusjon når detgjelder endring av ordningen, forutsetter jeg at manogså vurderer hvorvidt det er grunnlag for å ta Askrav om erstatning opp til ny vurdering.»

50.Refusjon i krav på tilbakebetaling av skatt etter

sosialtjenesteloven §5-10(Sak 95-0762)

En sosialhjelpsmottaker klaget på at sosialkontoret imedhold av sosialtjenesteloven §5-10 hadde tatt re-fusjon i skattebeløp hun hadde til gode ved skatteav-regningen for inntektsåret 1993.

Ombudsmannen påpekte at det ikke var fattetnoe individuelt vedtak om refusjon fra kommunensside. Dette var en feil som ikke kunne anses rettetved fylkesmannens klagebehandling av saken, og fyl-kesmannen ble derfor bedt om å behandle saken pånytt. Ombudsmannen viste også til at sosialhjelps-mottakeren i en periode ville blitt selvhjulpen omhun hadde fått skattepengene utbetalt. Dette burdedet vært tatt hensyn til.

Fylkesmannen omgjorde etter dette vedtaket, ogA fikk utbetalt skattepengene.

I forbindelse med skatteoppgjøret for 1993 fore-tok Tromsø kommune trekk i As tilgodehavende påskatt med til sammen kr. 5.110,-. A påklaget trekketsom ble opprettholdt av Sosial- og edruskapsutval-get i kommunen før saken ble sendt til fylkesmannenfor klagebehandling. Fylkesmannen opprettholdtkommunens vedtak.

A klaget til ombudsmannen, og klagen ble fore-lagt fylkesmannen bl.a. med spørsmål om det vartruffet skriftlig vedtak om refusjon i tilbakebetaltskatt for inntektsåret 1993, og i tilfelle når slikt ved-tak ble truffet. Det ble videre spurt om når A bleunderrettet om vedtaket, når sosialetaten ble gjortoppmerksom på at det i henhold til skatteavregnin-gen skulle tilbakebetales skatt til A, og når og hvor-dan sosialkontoret underrettet kemneren om at dekrevet refusjon i tilbakebetalte skattepenger. Det bleavslutningsvis stilt spørsmål til den vurderingen somvar foretatt av As økonomiske situasjon og mulighetfor å bli selvhjulpen dersom det ikke ble krevet refu-sjon i de tilbakebetalte skattepengene.

Fra fylkesmannens svarbrev siteres:

«På bakgrunn av innhentet informasjon fraTromsø kommune, kan vi opplyse følgende:

1. Vi forstår det slik at sosialadministrasjonen iTromsø kommune har truffet et genereltved-

tak om å kreve refusjon i overskytende skattfor de som mottok økonomisk sosialhjelp i1993. Dette skal ha foregått på den måten atsosialadministrasjonen har foretatt en «grov-sortering» av ca. 3.500 klienter, og oversendtei liste til kemneren, med navn, fødselsnum-mer og angivelse av det beløp som vedkom-mende har fått utbetalt i 1993, med beskjedom å ta refusjon i eventuell overskytendeskatt.-----

2. Når skatteavregningen forelå, har klienteneså fått beskjed om refusjonen ved udatertmelding om avregningsoppgjør fra kemne-ren. Her framkom hvilket beløp skatteyterenhadde tilgode i henhold til avregningen, oghvilke restanser som er dekket opp. Beløpetsosialadministrasjonen har krevet refunderter merket «Tromsø sosialkontor». Det varikke oppgitt hjemmel eller opplyst om klage-adgang i meldingen. Eventuelt beløp til utbe-taling er differansen mellom tilgodebeløp ogoppdekkede restanser.

Også A ble underrettet om refusjonsved-taket på denne måten, en gang på høsten1994.

3. Sosialkontoret mottok brev fra kemneren omat A hadde tilgodehavende skatt, og at kr.5.110,- var holdt tilbake, og overført kommu-nens konto, ---.

4. Fylkesmannens prøvingsadgang i slike sakeromfatter lovtolkingen, saksbehandlingen ogkommunens skjønnsanvendelse. Når det gjel-der det siste, kan fylkesmannen bare omgjørevedtaket dersom det bygger på en åpenbarturimelig skjønnsmessig vurdering.

I saker etter sosialtjenesteloven §5-10 erett av skjønnstemaene sosialhjelpsmottake-rens økonomiske situasjon på refusjonstids-punktet (som i praksis ligger nært klagetids-punktet). Dersom gjennomføring av refusjonville føre til at en som var blitt selvhjulpenigjen ble avhengig av sosialstønad, må vedta-ket kunne sies å være åpenbart urimelig.

A mottok løpende supplerende sosial-hjelp ved refusjonstidspunktet, og fortsattemed det på tidspunktet for vårt vedtak. Hvor-vidt refusjonsvedtaket ble omgjort, ville der-for ikke ha noen praktiske konsekvenser forA. As økonomiske situasjon ville ha forblittden samme, siden en eventuell utbetaling avdet innkrevete beløpet ville inngå som inn-tekt ved kommunens vurdering av As løpen-de behov for økonomisk hjelp. Den løpendehjelpen ville dermed blitt tilsvarende redu-sert.

Det skulle etter dette framgå at dersom Apå tidspunktet for vårt vedtak ikke haddemottatt løpende sosialhjelp, er det mulig atvårt vedtak kunne ha fått et annet utfall.»

A kom med merknader til fylkesmannens brevog mente at den fremgangsmåten kommunen haddefulgt, var i strid med grunnleggende rettssikkerhets-prinsipper.

Fylkesmannen kom etter dette med følgende til-leggskommentarer:

«Vi oppfatter As merknader til å omfattesaksbehandlingen forut for at en helhetlig vurde-


ring av skatteyters forhold ble foretatt. Selv omdet eventuelt kan påvises saksbehandlingsfeil frasosialkontorets side, finner vi ikke grunn til åhevde at feilen har virket bestemmende på inn-holdet i sosialutvalgets vedtak, jf forvaltnings-loven §41. Det faktiske forhold er at sosialkon-toret foretok en helhetlig vurdering av klagerssituasjon, slik det fremkommer i sosialkontoretssaksfremlegg.

Fylkesmannen forstår det videre slik at detvar sosialkontorets intensjon å fatte et endeligvedtak, uavhengig av om de mottok klage ellerikke. En kan heller ikke se at det vil være rele-vant i forhold til utfallet av klagesaken hvorvidtsosialkontoret ville foretatt tilsvarende vurderinguten klage. I praksis har sosialkontoret i dennesaken fulgt den fremgangsmåten departementetanbefaler.»

Etter at A hadde fått anledning til å kommenteresaken ytterligere, uttalte jeg:


I henhold til sosialtjenesteloven §5-10 kunne sosial-myndighetene kreve refusjon i krav på tilbakebeta-ling av skatt for økonomisk sosialhjelp ytt stønads-mottakeren samme år. Bestemmelsen lød:

«Dersom en stønadsmottaker har krav på etoverskytende skattebeløp etter skatteavregnin-gen, kan sosialtjenesten kreve refusjon i dette be-løp for sosialhjelp utbetalt stønadsmottakeren isamme år. ---»

Bestemmelsen ble opphevet ved lov 12. mai1995 nr. 24 med virkning fra og med inntektsåret1994. Lovendringen får således ingen betydning forbehandlingen av denne saken.

Beslutningen om å kreve refusjon er et enkelt-vedtak etter forvaltningsloven, jf. lovens §2 førsteledd bokstav b. Konsekvensene av dette er at forvalt-ningslovens saksbehandlingsregler i kap. IV, V ogVI kommer til anvendelse. Dette er også uttrykkeligfastsatt i sosialtjenesteloven §8-1.

Jeg har merket meg at det blant de saksdokumen-tene som er oversendt, ikke finnes noe skriftlig ved-tak fra sosialkontoret om at refusjon er foretatt. Fyl-kesmannen har i sin redegjørelse vist til at Tromsøkommune fattet et generelt vedtak om å kreve refu-sjon i overskytende skatt for de som mottok økono-misk sosialhjelp i 1993. Sosialadministrasjonen skalimidlertid ha foretatt en «grovsortering» av stønad-klientenes saker før saken ble oversendt til kemne-ren. Det fremgår ikke klart hva grovsorteringen nær-mere bestod i, og hvilke kriterier som ble lagt tilgrunn, men jeg går ut fra at fylkesmannen har ønsketå få frem at det ble foretatt et visst valg mellom stø-nadsmottakerne, slik at ikke samtlige saker ukritiskvar omfattet av vedtaket. Kommunen kan dermedmuligens sies å ha foretatt en viss skjønnsmessigvurdering før det generelle vedtaket ble fattet. Like-vel kan jeg ikke se at den fremgangsmåten loven for-

utsetter for å kreve refusjon i medhold av sosial-tjenesteloven §5-10, er fulgt i dette tilfellet.

Når det gjelder de generelle krav som må stillestil saksbehandlingen og vurderingen i refusjonssakeretter sosialtjenesteloven §5-10, viser jeg til min ut-talelse 30. oktober 1996 til Sosialdepartementet.Som fremholdt der, gir sosialtjenesteloven §5-10anvisning på en skjønnsmessig vurdering i detenkelte tilfellet. Bestemmelsen pålegger sosialmyn-dighetene en plikt til å utøve et skjønn før det fattesvedtak om refusjon i en stønadsmottakers tilgode-havende skattepenger. Det kan således ikke være isamsvar med loven om den individuelle vurderingenførst blir foretatt i klageomgangen. På s. 11 i uttalel-sen til Sosialdepartementet uttalte jeg om dette:

«En individuell vurdering av refusjonssakenesynes i mange tilfeller først å være oppnådd i eneventuell klageomgang. Som departementet på-peker, er dette lite heldig. Den individuelle vur-dering var i så fall gjort avhengig av at vedtaketble påklaget. Spesielt betenkelig var dette omsosialmyndighetene unnlot å opplyse om at av-gjørelsen var truffet uten at det var foretatt enslik vurdering som loven forutsatte.»

Den praksis som langt på vei synes fulgt iTromsø kommune med først å treffe et generelt ved-tak, ble som nevnt også kommentert av departemen-tet i brev til ombudsmannen. Departementet påpekteat en slik praksis er uheldig, og at det ikke var me-ningen å åpne for dette i rundskriv I-24/94. I og medat det synes på det rene at Tromsø kommune ikke fo-retok noen fullstendig og individuell vurdering avrefusjonsspørsmålet før skattepengene ble holdt til-bake, må jeg legge til grunn at lovens krav ikke bleoverholdt.

Fylkesmannen har vist til at eventuelle saksbe-handlingsfeil fra sosialkontorets side ikke har virketbestemmende på innholdet i sosialutvalgets vedtakog derfor ikke vil føre til ugyldighet, jf. forvaltnings-loven §41. Dette kan jeg ikke være enig i.

I og med at sosialkontorets beslutning om trekk iAs overskytende skattepenger ikke kan anses å værei samsvar med sosialtjenesteloven §5-10, innebærerdet at kommunen ikke hadde lovlig adgang til å fore-ta trekket. Trekket innebar et direkte inngrep i kla-gerens privatøkonomi, og satte det offentlige i enstilling det ikke hadde rettslig adgang til på det da-værende tidspunkt. I likhet med det som også ellersantas å være hovedregelen for påbud og forbud somsavner tilstrekkelig hjemmel (jf. Eckhoff, Forvalt-ningsrett (6. utg. v/Eivind Smith, Oslo 1997) s. 591flg.), kan jeg vanskelig se at en feil av denne art kanrepareres i ettertid. Det ville i så fall innebære enhonorering eller videreføring av en ulovlig opptre-den fra det offentliges side. Å vise til forvaltnings-loven §41 virker i denne sammenheng mindre tref-fende. Her foreligger det ikke bare feil i saksbehand-lingen, men også en rettsanvendelsesfeil. Jeg vil


også bemerke at det uansett er selvsagt at den feilsom er begått, har virket bestemmende på vedtaketsinnhold. Et gyldig vedtak om refusjon kan først an-ses truffet i og med sosialutvalgets vedtak i klage-omgangen. Sosialkontoret har dermed beholdt pen-gene urettmessig i den mellomliggende perioden.Den korrekte fremgangsmåte fra sosialutvalgets sideville vært å betale pengene tilbake og eventuelt kre-ve dem inn på nytt på vanlig måte etter at gyldigvedtak ble fattet i saken. Jeg finner derfor å måtte befylkesmannen vurdere saken på nytt.

2. Innholdet av den foretatte skjønnsvurderin-gen

I forbindelse med at saken skal vurderes på nytt, fin-ner jeg grunn til å peke på følgende:

Et av momentene i skjønnsvurderingen er stø-nadsmottakerens økonomiske situasjon på refusjons-tidspunktet, jf. Rundskriv I-24/94 hvor det på s. 3heter:

«Det må også ansees som lite heldig at etkrav om refusjon medvirker til at en person somhar blitt selvhjulpen, igjen blir berettiget tilsosialhjelp for det samme beløpet.»

A mottok løpende sosialhjelp på refusjonstids-punktet og fortsatte med det da fylkesmannen be-handlet klagesaken. Fylkesmannen har i sin klagebe-handling vist til at den korrekte behandling av dennesaken ville ha vært å la klager beholde skattepenge-ne og heller redusert løpende sosialhjelp i en perio-de. Fylkesmannen har likevel ikke funnet grunn til åoppheve eller endre refusjonsvedtaket under henvis-ning til at den fremgangsmåten som ble fulgt, ikkefikk noen praktiske konsekvenser for A. Fylkesman-nen har vist til at eventuell utbetaling av skattepen-gene ville inngått som inntekt ved kommunens vur-dering av As løpende behov for økonomisk hjelp.Den løpende hjelpen ville dermed blitt redusert til-svarende.

Jeg kan ikke slutte meg til fylkesmannens vurde-ring på dette punktet. I samsvar med rundskrivet mådet anses som positivt om en stønadsmottaker kanvære selvhjulpen, om enn bare for en kortere perio-de. Det må herunder legges vekt på at sosialstønadskal være en subsidiær ytelse og at det for den enkel-te normalt vil være mer tilfredsstillende å være selv-hjulpen enn å motta stønad. Det kan også spørres omde praktiske konsekvenser for A fullt ut vil være desamme, slik fylkesmannen har lagt til grunn. HaddeA fått skattepengene utbetalt, ville hun i utgangs-punktet kunne anvende dem fritt. Selv om sosialkon-toret ville ta hensyn til skattepengene ved senere til-deling av stønad, må det antas at A ville kunne tillateseg et større forbruk enn det sosialkontorets normeråpner for, og under enhver omstendighet ville hunstå friere i styringen av sin økonomi. Også på dette

punkt finner jeg at det hefter tvil ved fylkesmannensavgjørelse.»

Fylkesmannen omgjorde etter dette vedtaket, ogA fikk utbetalt skattepengene.

51.Dekning av utgifter ved opphold i

opptreningsinstitusjon(Sak 95-1664)

Etter å ha hatt hjerteinfarkt og blitt utskrevet frasykehus, hadde A opphold på en opptreningsinstitu-sjon. As søknad om dekning av utgiftene til opphol-det ble avslått av trygdekontoret under henvisning tilat opptrening etter hjertesykdom kunne skje lokaltog at ambulatorisk behandling var mulig. Vedtaketble senere stadfestet av Rikstrygdeverket (RTV). Abrakte saken inn for ombudsmannen og fremholdt atdet ikke var noe opptreningstilbud ved sykehuset pådet aktuelle tidspunktet. - Etter å ha forelagt sakenfor RTV, la ombudsmannen til grunn at saken ikkevar tilstrekkelig opplyst og bad RTV behandle sakenpå nytt. RTV foretok nye undersøkelser men fant ikkegrunnlag for å endre vedtaket.

A henvendte seg på nytt til ombudsmannen ogfremholdt at hun ikke hadde søkt om opphold påopptreningsinstitusjon for å gjennomgå «hjerte-trim», men på bakgrunn av psykososiale problemer.- Etter at saken på nytt hadde vært forelagt RTV,konkluderte ombudsmannen med at det knyttet segbegrunnet tvil om forhold i saken. Ombudsmannenviste til at RTV ikke hadde vurdert As søknad om bi-drag ut fra grunnlaget psykososiale problemer. RTVble igjen bedt om å behandle saken på nytt. Ombuds-mannen kom også med merknader til RTVs sene be-svarelser av hans henvendelser. Trygdekontoret be-sluttet deretter å dekke As oppholdsutgifter. Det blelagt avgjørende vekt på en legeerklæring som vargitt i forbindelse med en senere søknad om dekningav oppholdsutgifter ved opptreningsinstitusjonen.

Sommeren 1993 hadde A etter egen beskrivelseet fysisk og psykisk sammenbrudd. I august 1993 -under As tredje sykehusopphold i forbindelse medhjerteproblemer i løpet av kort tid - fikk hun hjerte-infarkt. Hun ble utskrevet fra sykehuset 29. august1993, og reiste til et opptreningssenter den 31.august og ble der til 5. september 1993. I søknadentil trygdekontoret om garanti for oppholdet anførtedr. B ved fylkessykehuset:

«Gjennomgått hjerteinfarkt. Svært nervøsetter dette. Har avtale om coronar angiografi ved--- s.h. medio september. Er svært redd for å ven-te på denne undersøkelsen hjemme.»

Trygdekontoret forela 1. september 1993 søkna-den for rådgivende lege, og viste i denne forbindelsetil telefonsamtale med pasientens lege ved fylkes-


sykehuset (C) som hadde betegnet A som risikopasi-ent. Ifølge C var det nødvendig med opptrening forstabilisering i påvente av videre utredning med tankepå operasjon.

Trygdekontoret avslo i samsvar med uttalelse frarådgivende lege søknaden under henvisning til atopptrening etter hjertesykdommen «kan skje lokalt,og at ambulatorisk behandling er mulig». A anketvedtaket 6. oktober 1993. I anken ble det anført athensikten med oppholdet ved opptreningsinstitusjo-nen var «å bedre muligheten for egenomsorg ogopptrening for å bedre funksjonsnivå».

I brev til trygdekontoret 14. oktober 1993 fra dr.C ved fylkessykehuset het det:

«--- Vi har fått opplyst at pasienten fikk av-slag på søknad om dekking av sitt opphold ved--- etter gj.gått infarkt ved fylkessjukehuset iaugust 93. Dette var vanskelig å forstå for oss,pasienten var stabilisert etter sitt infarkt og burdeha god nytte av videre opptrening i ventetiden påvidere utredning med tanke på coronar interven-sjon. Nå har vi imidlertid fått opplyst at begrun-nelsen var at det finnes hjertetreningstilbud vedfylkessjukehuset, og at pasienten var stabil noktil å bo utenfor institusjon. Vårt svar til dette blirat hjertetreningen faktisk var nedlagt ved fylkes-sjukehuset fra mai 93 pga. manglende grunnlag,men ble gjenoppstartet gradvis i løpet av septem-ber 93. I den aktuelle perioden hadde pasientensåledes ikke noe tilbud. Videre var nok pasientenstabil nok til å være utskrevet fra institusjon,men situasjonen var langt fra avklaret og trygg,og vi finner fra tid til annen situasjoner der det erønskelig at pasienten har et mer døgnkontinuer-lig tilsynstilbud enn det som oppnås i hjemme-situasjonen. Som hos denne pasienten vil vi der-for også senere kunne finne behov for at pasien-ter får gjenopptreningstilbud ved institusjon nårheimesituasjonen ikke ansees tilstrekkeligtrygg.»

Trygdekontoret fant imidlertid ikke å kunne om-gjøre vedtaket, og i kjennelse 12. april 1994 stadfes-tet Rikstrygdeverket trygdekontorets vedtak.

I brev 1. august 1994 til ombudsmannen anførteA at det ikke var noe opptreningstilbud ved sykehu-set før 4-6 uker etter infarktet, og at hun uansett ikkeville ha vært i stand til å ta seg frem til sykehuset forbehandling. Hun mente derfor at avgjørelsen i sakenvar basert på uriktige opplysninger.

Etter å ha forelagt klagen for Rikstrygdeverketmed spørsmål om de tilsynelatende motstridendeopplysninger som forelå i saken når det gjaldt syke-husets tilbud om opptrening etter infarktet, bad jeg ibrev 2. desember 1994 Rikstrygdeverket behandlesaken på nytt, idet saken ikke kunne sees å være til-strekkelig opplyst på dette punkt.

I brev 29. august 1995 viste Rikstrygdeverket tiluttalelse fra avdelingsoverlege D ved fylkessykehu-set, der det bl.a. het:

«1.Man må gå ut fra at hjertetreningen ved syke-huset ble gjenopptatt 31. august 1993 og at

dr. Cs uttalelse om gradvis start i løpet avseptember dermed ikke er helt eksakt.

2. Pasienten ble utskrevet etter sitt infarkt 29.august 1993 og reiste til --- 3 dager senere.

3. Det er ikke snakk om noen form for hjertetre-ning hverken hos oss eller på --- før det ergått 4-6 uker etter infarktet og etter at pasien-ten har vært til poliklinisk etterkonroll medarbeidsekg. og funnet velegnet for hjertetre-ning.

4. Et kortvarig opphold på --- umiddelbart etterutskrivningen fra sykehuset har således intetmed hjertetrening å gjøre, og det er irrelevantfor saken om det var tilbud om hjertetreningpå sykehuset eller ikke.

5. Oppholdet på --- må således sees på som etrent rekonvalesentopphold. Det var ikkesnakk om noen form for behandling elleraktiv trening. Oppholdet kom vel istandp.g.a. pasientens ønske og p.g.a. hennesangst for å være alene hjemme etter alvorligsykdom.»

Rikstrygdeverket konkluderte deretter:

«Sykehuset har etter dette bekreftet at detforelå et behandlingstilbud ved utgangen av au-gust 1993. Avgjørende er imidlertid at den tryg-dede etter foreliggende opplysninger ikke haddebehov for aktiv opptrening i opptreningsinstitu-sjon. Som nevnt i retningslinjene ytes det ikkebidrag til hvile- eller avlastningsopphold ellerlignende. Vilkårene for å bevilge bidrag til dek-ning av utgifter til opphold i opptreningsinstitu-sjon er derfor ikke under noen omstendighet tilstede.

Rikstrygdeverket finner derfor ikke at detforeligger nye opplysninger i saken som gjør atvi kan endre vårt vedtak ved kjennelse av 12.april 1994.»

I brev 3. oktober 1995 orienterte jeg klageren omat saken - etter Rikstrygdeverkets nye behandling -ikke gav grunnlag for noe mer herfra.

A kom imidlertid tilbake til saken i brev 13.oktober 1995. Hun anførte at ombudsmannen haddemisforstått saken, idet hun aldri hadde søkt om opp-hold ved opptreningsinstitusjonen for å gjennomgå«hjertetrim». Hun skrev videre:

«Det er søkt om bidrag til opphold på opptre-ningssenteret, for opptrening (av min fysiske ogpsykiske tilstand). For å forklare (hva) det betyrå mestre dager og netter med en voldsom redselp.g.a. sykdommen i hjertet. Skulle jeg værehjemme alene, var det å dope seg med piller ogligge på sofaen p.g.a. redsel for eit nytt infarkt.Det ble faktisk alternativet. Nei, søknaden komistand p.g.a. hele meg. Jeg har heller ikke søktom hvile.

Jeg skulle ha opptreningtil å mestre dageneog nettene, og lære å leve med sykdommen. Såenkelt er og var det.»

Saken ble på ny forelagt Rikstrygdeverket i brev27. oktober 1995. Det ble bedt opplyst om klagerenssøknad hadde vært vurdert på dette grunnlag. Riks-trygdeverket ble videre bedt om å vurdere om detforelå grunnlag for å ta opp saken til ny vurdering.


Dersom Rikstrygdeverket ikke fant at vilkårene fordekning av oppholdsutgifter var til stede, ble detbedt om en nærmere redegjørelse for grunnen tildette, samt en kort redegjørelse for praksis med hen-syn til hvilke opptreningstilbud det gis bidrag til. Detble også bedt opplyst om det - generelt sett - kan gisbidrag til opptrening av den type klageren beskrev isitt brev hit.

Det ble purret på svar i saken i brev henholdsvis29. desember 1995, 30. januar og 29. februar 1996.Rikstrygdeverket svarte i brev samme dag bl.a.:

«Som nevnt i vårt brev av 29. august 1995 erdet i følge retningslinjene et vilkår for å yte bi-drag at opptreningsinstitusjonen kan gi den tryg-dede et faglig behandlings- og opptreningstilbudsom kan bedre trygdedes funksjonsnivå, bidra tilå hindre tilbakefall av sykdom/skade og bedremuligheten for egenomsorg.

Det forutsettes at det ikke skal gis hvile- elleravlastningsopphold eller lignende. Det forutset-tes en restriktiv praksis i forhold til dette, ved atdet ikke gis garanti for slike opphold.

Det må foreligge søknad fra behandlendelege eller sykehus med utførlige opplysningerom tilstanden og om hvorfor opphold i opptre-ningsinstitusjon er nødvendig.

Tilstanden må være av slik art at ambulato-risk behandling ikke anses hensiktsmessig.

Sosial- og helsedepartementet har i brev av 4.oktober 1995 til Rikstrygdeverket blant annet an-ført (se vedlegg):

«Pasienten forutsettes å bli søkt innlagt ien institusjon som har et tilbud som pasien-ten trenger innenfor forutsetningen om atdisse institusjonene skal drive aktiv opptre-ning og etterbehandling.»

Ankende part hadde, som hun nevner i sittbrev av 13. oktober 1995, ikke behov for aktivopptrening, men for å slippe å være alene hjem-me på grunn av redsel for nytt infarkt. Vilkårenefor å bevilge bidrag til dekning av utgifter tilopphold i opptreningsinstitusjon på dette grunn-lag er ikke til stede.»

Klageren kom med merknader i brev 18. mars1996. I brev 9. april 1996 ble saken på nytt forelagtRikstrygdeverket. Det ble vist til at uenigheten isaken i første rekke syntes å gjelde karakteren av detopphold klageren hadde på opptreningsinstitusjo-nen, om det var et rent hvileopphold eller om detkunne karakteriseres som et opptreningsopphold.Det ble videre spurt om Rikstrygdeverket hadde inn-hentet opplysninger om innholdet av det tilbudetklageren fikk ved opptreningsinstitusjonen.

Det ble purret på svar herfra i brev henholdsvis14. juni, 2. august, 4. september, 16. oktober og 21.november 1996. I brevet herfra 16. oktober 1996 -stilet til trygdedirektøren - ble det satt en svarfrist på14 dager. Heller ikke denne ble overholdt. I brevherfra 21. november 1996 ble det satt frist for Riks-trygdeverkets svar til 1. desember 1996. Fristen bleikke overholdt.

Rikstrygdeverket svarte i brev 6. desember 1996bl.a.:

«I de midlertidige retningslinjer er opptre-ningsinstitusjonene inndelt i to grupper - gruppeI og gruppe II.-----

I gruppe II - institusjoner (blant annet ---)gjelder oppholdet for trygdet som har behov foropptrening og behandling, blant annet:

– trygdet med sykdom eller skade i nerve-, mus-kel- eller skjelettsystemet.

– trygdet med invalidiserende psykososiale pro-blemer.

– trygdet som trenger ulike former for opptre-ning.

I uttalelsen av 16. august 1995 fra avdelings-overlege D, Fylkessykehuset i ---, er det anførtblant annet: «Det er ikke snakk om noen form forhjertetrening hverken hos oss eller på --- før deter gått 4-6 uker etter infarktet og etter at pasien-ten har vært til poliklinisk etterkontroll medarbeidsekg. og funnet velegnet for hjertetre-ning.»

Avdelingsoverlege D bekrefter i samme utta-lelse sjefsfysioterapeut --- uttalelse i brev av 10.februar 1995 om at det forelå et behandlingstil-bud på sykehuset.

Videre skriver han blant annet:«Oppholdet på --- må således sees på som et

rent rekonvalesentopphold. Det var ikke snakkom noen form for behandling eller aktiv trening.Oppholdet kom vel istand p.g.a. pasientens øns-ke og p.g.a. hennes angst for å være alene hjem-me etter alvorlig sykdom.

Jeg kan ikke se at det var noen god medisinskbegrunnelse for tiltaket. Det er som kjent høystuvanlig at vi anbefaler denne type rekonvalesent-opphold for våre infarktpasienter. Jeg betrakterdet medisinsk sett som uønsket at pasienter medferskt infarkt gir seg ut på mer og lengre reiserenn nødvendig.»

Etter retningslinjene anses aktiv opptrening åvære; intensiv medisinsk, fysikalsk og annen re-levant opptrening (blant annet bassengtrening).

At ankende part ønsket å «læres opp til å levemed eit sykt hjerte» regnes ikke som aktiv opp-trening eller etterbehandling i retningslinjenesforstand.

Rikstrygdeverket har ikke innhentet opplys-ninger om det tilbudet ankende part fikk ved---.»

Klageren gjorde gjeldende at hun i forkant avoppholdet ved opptreningsinstitusjonen hadde«invalidiserende psykososiale problemer», jf. Riks-trygdeverkets midlertidige retningslinjer for bidragtil opphold ved opptreningsinstitusjoner, og at hen-nes søknadskulle ha vært avgjort på dette grunn-laget.

Saken ble på nytt forelagt Rikstrygdeverket. Dadet ikke fremgikk av dokumentene i saken at søkna-den hadde vært vurdert på nevnte grunnlag, ble detbedt om kommentarer til klagerens anførsel.

Rikstrygdeverket svarte i brev 4. april 1997:


«I søknad av 25. mars 1993 er det søkt om bi-drag til dekning av utgifter til opphold i opptre-ningsinstitusjon på grunn av: «Gjennomgåtthjerteinfarkt svært nervøs etter dette. Har avtaleom coronar anegiografi ved --- S.H. Medio sep-tember. Er svært redd for å vente på denneundersøkelsen hjemme.»

Rikstrygdeverket kan ikke se at søknadengjelder opphold i opptreningsinstitusjon pågrunn av behov for aktiv opptrening og behand-ling av «-trygdet med invalidiserende psykososi-ale problemer».

Rikstrygdeverket finner det derfor ikke godt-gjort at vilkårene for å bevilge bidrag til oppholdi opptreningsinstitusjon er til stede.»

Klageren sa seg etter dette for så vidt enig i atsøknadenfra dr. B ikke inneholdt opplysninger om«invalidiserende psykososiale problemer», menmente at man fra sykehusets side var fullt klar overhennes tilstand, noe også uttalelsen fra dr. C viste.

I mitt avsluttende brev til Rikstrygdeverket uttal-te jeg:

«Innledningsvis vil jeg knytte noen merknader tilRikstrygdeverkets behandling av henvendelseneherfra i sakens anledning. Stortinget har forutsatt atombudsmannens henvendelser til forvaltningen skalprioriteres. Det er påkrevet at ombudsmannen - for åkunne utøve sin virksomhet som Stortingets tillits-mann på en tilfredsstillende måte - ikke bare gissvar, men også at svar gis raskt og ekspeditt. I dettetilfellet tok det henholdsvis fire og knappe åttemåneder før Rikstrygdeverkets svar forelå på hen-vendelsene herfra 27. oktober 1995 og 9. april 1996.Fra Rikstrygdeverkets side er det underveis ikke gittnoen underretning om forventet saksbehandlingstid,jf. forvaltningsloven §11 a, og det er i de svar somer gitt heller ikke oppgitt noen grunn til den langesaksbehandlingstiden. Jeg forutsetter at Rikstrygde-verket for fremtiden innskjerper sine rutiner når detgjelder henvendelser fra ombudsmannen.

Når det gjelder realiteten i saken, heter det i §2 iRikstrygdeverkets midlertidige retningslinjer 20. de-sember 1991:

«Det er et vilkår for å yte bidrag at opptre-ningsinstitusjonen kan gi trygdede et faglig be-handlings- og opptreningstilbud som kan bedretrygdedes funksjonsnivå, bidra til å hindre til-bakefall av sykdom/skade og bedre mulighetenfor egenomsorg.

Det må foreligge søknad fra behandlendelege eller sykehus med utførlige opplysningerom tilstanden og om hvorfor opphold i opptre-ningsinstitusjon er nødvendig.

Tilstanden må være av slik art at ambulato-risk behandling ikke anses hensiktsmessig.»

I § 3 - om gruppeinndeling av opptreningsinsti-tusjonene - heter det om gruppe II, herunder ---:

«Ved behov for opptrening og behandling iopptreningsinstitusjon, kan bidrag til opphold iopptreningsinstitusjon i gruppe II ytes til:– trygdet med sykdom eller skade i nerve-, mus-

kel- eller skjelettsystemet– trygdet med invalidiserende psykososiale pro-

blemer– trygdet som trenger ulike former for opptre-

ning og etterbehandling.»

Rikstrygdeverket har ved sin behandling avsaken lagt til grunn at klager ikke har kunnet doku-mentere noe behov for aktiv opptrening i den perio-den hun oppholdt seg på opptreningssenteret. Riks-trygdeverket viser her til uttalelsen fra legen ved fyl-kessykehuset, som opplyser at klager - så vidt korttid etter hjerteinfarktet som det her var tale om - ikkehadde noe medisinsk behov for aktiv opptrening.Rikstrygdeverket har videre lagt til grunn at denopptrening klageren anførte å ha behov for - opplæ-ring i det «å leve med et sykt hjerte» - ikke faller innunder opptreningsbegrepet i retningslinjenes for-stand. Isolert sett har jeg ikke grunnlag for å rette av-gjørende innvendinger mot dette standpunkt. Selvom det kan herske ulike oppfatninger om hvilketyper opptreningsbehov som bør dekkes av folke-trygden, kan jeg ikke se at det vil være i strid medregelverket å trekke grensen mellom bidragsberetti-gede og ikke-bidragsberettigede institusjonsoppholdslik det her er gjort.

Det fremgår imidlertid både av dokumentene itrygdesaken og av korrespondansen i forbindelsemed klagebehandlingen her, at klagerens problemerikke har vært begrenset til hjertesykdommen og be-hov for opptrening etter denne. Det synes tvert imotå fremgå at de av klagerens problemer som må antaså kunne relateres til hennes helsetilstand i periodenfor oppholdet ved opptreningsinstitusjonen var rela-tivt store «invalidiserende psykososiale problemer».

Rikstrygdeverket har opplyst at man ikke harvurdert søknaden om bidrag på dette grunnlag, ogvist til det som fremgår av søknaden fra dr. B, hvorde påberopte problemene bare i liten grad berøres.

Jeg har ikke funnet det påkrevet å innhente medi-sinsk-faglig ekspertise. Slik klagerens situasjon erbeskrevet i saksdokumentene, kan det ut fra enalminnelig språklig forståelse av reglene, væregrunn til å stille spørsmål om klagerens problemerkan karakteriseres som «invalidiserende psykososia-le problemer». På bakgrunn av det omfattende skrift-lige materiale som nå foreligger, bør klagerens sakvurderes på nytt. Jeg viser i denne forbindelse bådetil de opplysningene klageren selv har gitt - særlig ibrev hit 1. august 1994 - og erklæringen fra dr. C,som så vidt jeg forstår var ment å utfylle de opplys-ningene som ble gitt i selve søknaden. Hvorvidt deteventuelt opprinnelig ikke ble gitt tilstrekkelige opp-lysninger i søknaden for en forsvarlig vurdering avom vilkårene for bidrag var oppfylt, kan klagerenikke lastes for.


Det knytter seg etter dette «begrunnet tvil omforhold i saken», jf. ombudsmannsloven §10 annetledd. Jeg finner derfor, som nevnt, grunn til å beRikstrygdeverket om å behandle saken på ny, ogherunder særlig se hen til de forhold A og dr. C harbeskrevet når det gjelder omstendighetene rundt kla-gerens hjerteinfarkt og oppholdet ved opptrenings-senteret.

I brev 23. oktober 1997 opplyste trygdekontoretat det var truffet endringsvedtak slik at A ble tilståttden aktuelle dekning. Av vedtaket fremgikk det attrygdekontoret hadde lagt avgjørende vekt på enlegeerklæring som var fremlagt i forbindelse med ensenere innvilget søknad fra A om dekning av utgiftertil opphold ved opptreningsinstitusjonen. Trygde-kontoret tok for øvrig selvkritikk for ikke å ha settdisse medisinske opplysningene i sammenheng medAs ankesak, herunder at opplysningene ikke haddefulgt ankesaken.

52.Spørsmål om adgang til å omgjøre innvilget

behandlingsreise til Tyrkia(Sak 96-1336)

Etter søknad innvilget Rikshospitalet A, som vardøvblind og revmatiker behandlingsreise til Tyrkia.Etter at Rikshospitalet via trygdekontoret haddemottatt søknad om dekning av utgifter til døvetolker,omgjorde Rikshospitalet sin beslutning om behand-lingsreise for A. Omgjøringen var begrunnet med«omfanget med hjelpebehov» samt at de aktuelle ret-ningslinjer tilsa at Rikshospitalet ikke kunne dekkeutgifter til ledsagere. - Under henvisning til at søk-naden ble innvilget av Rikshospitalet uten at det bletatt noe forbehold om at utgifter til døvetolk/ledsa-ger ikke ville bli dekket, måtte tilsagnet på bakgrunnav opplysningene i søknaden etter ombudsmannensmening forstås slik at det foruten utgifter til A ogsåomfattet dekning av utgifter til én døvetolk. Rikshos-pitalet var imidlertid ikke forpliktet til å dekke utgif-ter til «flere lønnede profesjonelle hjelpere». Etterdette konkluderte ombudsmannen med at Rikshospi-talet ikke hadde rettslig adgang til å gå fra sitt til-sagn til A om behandlingsreise for henne med endøvetolk.

A som er døvblind og revmatiker søkte i 1995om behandlingsreise til Tyrkia. I søknadsskjemaetfra As lege var det uttrykkelig opplyst at A «er fødtdøv» og «nå nesten helt blind». Videre ble det presi-sert at A «er avhengig av å fungere sammen med ensom kan tolke og føre» og at hun «må føres». Underrubrikken om «andre hensyn i relasjon til øvelsesbe-handl.» ble det krysset i ruten ja og tilføyd at hun«må ha med døvetolk». Søknaden ble innvilget avRikshospitalet.

Da As lege hadde «fått opplyst at Behandlings-

reiser for Revmatikere ikke dekket utgiftene tildøvetolk» søkte hun i brev 3. januar 1996 til trygde-kontoret om dekning av slike utgifter. Legen opplys-te i søknaden at hun hadde vært i kontakt med tolke-tjeneste ved Hjelpemiddelsentralen i Sogn og Fjor-dane:

«Her antar man at pasientens behov for tolke-tjeneste vil kunne dekkes av to tolker pr. døgn ogat tolkene tjenestegjør sammenhengende i touker. Dette vil si at A har behov for fire døvetol-ker i den tiden hun er i Tyrkia.»

Trygdekontoret oversendte brevet til Rikshospi-talet som 16. januar 1996 omgjorde sin beslutningom å innvilge A behandlingsreise. Omgjøringen varbegrunnet med «omfanget med hjelpebehov». Detble vist til at retningslinjene «tilsier at vi ikke kandekke dette».

På vegne av A påklaget Foreningen Norges Døv-blinde omgjøringen til Sosial- og helsedepartemen-tet. Under henvisning til at «beslutninger om innvil-gelse av behandlingsreiser ansees ikke å være en-keltvedtak etter forvaltningsloven», avviste departe-mentet 26. juli 1996 å behandle klagen.

Saken ble så brakt inn for ombudsmannen. Kla-gen ble herfra forelagt Rikshospitalet. Fra foreleg-gelsesbrevet siteres:

«Omgjøringen er begrunnet med «omfangetmed hjelpebehov». --- anfører imidlertid at Agav de opplysninger søknadsskjemaet krevde, ogi tillegg grundig presiserte sitt hjelpebehov. HarRikshospitalet kommentarer til dette?

Det bes om en nærmere begrunnelse forRikshospitalets omgjøring. Herunder bes om enredegjørelse for den avveining som er foretattmellom As interesse i å opprettholde den innvil-gede reise, og de offentlige hensyn som talte foromgjøring.»

I brev 16. september 1996 svarte Rikshospitalet:

«Behandlingsstedet i Izmir, Tyrkia er ikketilrettelagt for de funksjonshemninger A har. Detfulle omfanget av hennes hjelpebehov kom ikkeklart frem i søknaden. Da det reelle hjelpebeho-vet ble kjent så vi dessverre ingen annen mulig-het enn å omgjøre vedtaket om å innvilge henneplass i behandlingsreiser ---. Det er heller ikkemulig å gjennomføre endringer på behandlings-stedet i Tyrkia som vil gjøre at det kan tilpassesAs funksjonshemninger. Ledsagere i det antallsom vil være nødvendig for A vil medføre kost-nader i en slik størrelsesorden at det vanskeligkan forsvares. En vil i denne forbindelse vise tilat mange revmatikere, som har stort hjelpebehovalene på grunn av sin revmatiske sykdom, hellerikke kan gjennomføre behandlingsopphold i Tyr-kia på grunn av stedets innretninger, og fordi be-manningen av helsepersonell på stedet forutset-ter selvhjulpenhet fra pasientens side.

Det vises i denne sammenheng til Veiledningtil legene om Behandlingsreiser til utlandet fraHelsedirektoratet (vedlegg 10, side 8): «Voksnepasienter kan ikke regne med dekning av utgifter


til ledsager (ektefelle o.l.)» Det har dog i enkeltetilfeller vært gjort unntak fra dette når en ledsa-ger (gjerne ektefelle) kan dele rom med pasien-ten og dekke det hjelpebehov som er nødvendig.

I slik sammenheng skiller denne saken seg iprinsippet ikke ut fra mange andre saker. Det av-gjørende har her vært behovet for flere lønnedeprofesjonelle hjelpere og de store kostnader dettevil medføre.»

A tilbakeviste at hun ikke hadde tilkjennegitt sitthjelpebehov i søknaden. På denne bakgrunn bleRikshospitalet bedt om å opplyse konkret hvilke til-leggsopplysninger vedrørende As hjelpebehov somikke kom frem av søknaden og som var årsaken tilomgjøringsbeslutningen. Fra brev herfra 21. novem-ber 1994 siteres:

«I brev 1. februar 1996 skrev Rikshospitaletat «behandlingsopphold for A» ble innvilget «utfra gjeldende opplysninger, hvor man antok atdet ville være tilstrekkelig at hun ble fulgt av enperson som kunne dele rom med henne, og somkunne hjelpe henne med aktuelle vansker». Inne-bærer dette at den behandlingsreisen som bleinnvilget klageren 15. november 1995 også om-fattet dekning av utgifter til en ledsager/døve-tolk? Har klageren søkt om å få dekket utgifter tilflere ledsagere? I motsatt fall hva er bakgrunnenfor at omgjøringsbeslutningen synes å være be-grunnet med «behovet for flere lønnede profesjo-nelle hjelpere og de store kostnader dette vilmedføre», jf. Rikshospitalets brev hit 16. sep-tember 1996?»

I brev 10. januar 1997 svarte Rikshospitalet:

«I søknad datert 29.09.95 fra spesialist i rev-matologi, ---, kan en ikke uten videre forstå om-fanget av pasientens hjelpebehov. Det er anførtat A trenger en person som kan tolke og føre utenat det er nærmere omtalt hva dette vil innebære.Vår vurdering av dette er beskrevet i vårt brev av1. februar 1996 til sosialkonsulent --- (Forenin-gen Norges Døvblinde).

I brev av 03.01.96 til X trygdekontor fra dr.--- og i brev av 17.01.96 fra dr. --- til kontoret forBehandlingsreiser, fremgår det at As hjelpebe-hov er 2 døvetolker til en hver tid under opphol-det i Tyrkia og at det til sammen vil være behovfor 2 team døvetolker 2 personer i løpet av de 4ukene oppholdet varer. I tillegg må det være enperson som kan lede henne på grunn av at hun erblind.

Fra vår side mener vi at det ut fra ovenståen-de kom til syne et langt større hjelpebehov ennførst antatt, og at dette må kunne klassifiseressom nye opplysninger i saken.

Behandlingsreisen som ble innvilget 15.november 1995 for A omfatter ikke dekning avutgifter til ledsager/tolk.-----

Vi vil imidlertid igjen vise til retningslinjerfra Helsedirektoratet om Behandlingsreiser til ut-landet og presisere at dette tilbudet ikke er tilpas-set alle revmatikere med ulike former for hjelpe-behov. Behandlingsstedet i Tyrkia er heller ikkefysisk innrettet slik at det passer for alle revmati-kere. Behandlingsreiser er eget budsjettkapittelmed faste rammer, og det foreligger et visst nivå

for hvor mange pasienter som forventes behand-let hvert år.»

I sine merknader til Rikshospitalets brev opplys-te A at verken hun eller hennes tidligere saksbehand-ler i Foreningen Norges Døvblinde hadde sett legensbrev 3. januar 1996 til trygdekontoret. Videre frem-holdt A at legens opplysning om et hjelpebehov påtil sammen fire tolker, noe som Rikshospitalet tyde-ligvis hadde oppfattet som et «absolutt krav», var«en antagelse» og «kan derfor ikke anses som ende-lig». Tolker som A hadde hatt kontakt med haddeopplyst henne om at det reelle behovet var mindre.Rikshospitalet hadde ikke ytterligere merknader.

I mitt avsluttende brev til Rikshospitalet uttaltejeg:

«--- Det er ikke bestridt at A oppfylte kriterienefor tildeling av plass i behandlingsreiser i utlandet,jf. veiledning til legene om «Behandlingsreiser til ut-landet» som er utarbeidet av Helsedirektoratet idesember 1992. Søknaden ble da også innvilget avRikshospitalet ved brev 15. november 1995. Klagenhit gjelder spørsmålet om Rikshospitalets adgang tilå omgjøre sin avgjørelse om å innvilge A behand-lingsreise på grunn av «omfanget med hjelpebehov»,jf. Rikshospitalets brev 16. januar 1996.

Av interesse i denne sammenheng er karakterenav den beslutning Rikshospitalet fattet 15. november1995. Oppfattes beslutningen som en ordinær for-valtningsavgjørelse, må saken vurderes i forhold tilde alminnelige forvaltningsrettslige regler om om-gjøring etter en konkret interesseavveining, jf. sisteledd i §35 i forvaltningsloven av 10. februar 1967.Dette innebærer at de hensyn som taler for omgjø-ring må være vesentlig mer tungtveiende enn de somtaler mot omgjøring. Det kan imidlertid være natur-lig å anse Rikshospitalets innvilgelse av behand-lingsreise til Tyrkia som et tilsagn gitt av Rikshospi-talet til A om økonomisk støtte til en slik reise. Dettilsagn som ble gitt må da fortolkes i lys av søknaden29. september 1995 og Rikshospitalets brev 15.november 1995. Det er disse dokumenter som trek-ker opp rammene for det nærmere innholdet av dettilsagn som er gitt. Spørsmålet blir dernest om Riks-hospitalet hadde rettslig adgang til å gå fra tilsagnetom behandlingsreise.

I søknadsskjemaet er det presisert at A som erdøvblind «er avhengig av å fungere sammen med ensom kan tolke og føre» og at hun «må føres». Underrubrikken om «andre hensyn i relasjon til øvelsesbe-handl.» ble det krysset i ruten ja og tilføyet at hun«må ha med døvetolk». Søknaden ble innvilget avRikshospitalet i brev 15. november 1995 uten at detble tatt noe forbehold om at utgifter til døvetolk/led-sager ikke ville bli dekket. Jeg er etter dette blitt stå-ende ved at det tilsagnet som ble gitt, må forstås slikat det foruten utgifter til A, også omfattet dekning av


utgifter til en døvetolk. Jeg kan ikke se at formule-ringen om at «voksne pasienter kan ikke regne meddekning av utgifter til ledsager (ektefelle o.l.)», jf.s.8 i veiledningen, er til hinder for en slik forståelse.Jeg viser i denne forbindelse til at døvetolken skalhjelpe A med hennes problem som døv og at hennesdøvblindhet ikke er blant de forhold/sykdommersom gir kontraindikasjon mot å reise, jf. s. 7 i veiled-ningen.

I brev 16. januar 1996 omgjorde Rikshospitaletensidig sitt tilsagn om støtte til A. Omgjøringen er ibrev hit 16. september 1996 begrunnet med «beho-vet for flere lønnede profesjonelle hjelpere og destore kostnader dette vil medføre». Jeg kan ikke se atdet foreligger opplysninger som kan gi Rikshospita-let rett til å gå fra det tilsagn om støtte som var gitt,jf. foran. Som det fremgår foran, har jeg kommet tilat Rikshospitalet etter tilsagnet har påtatt seg å giøkonomisk støtte til A til behandlingsreise med endøvetolk. Legens brev 3. og 17. januar 1996, stilet tilhenholdsvis X trygdekontor og kontoret for behand-lingsreiser, må sees som en ny/utvidet søknad omdekning av utgifter til fire døvetolker. Jeg kan ikkese at Rikshospitalet var forpliktet til å dekke utgiftertil «flere lønnede profesjonelle hjelpere», og har utfra det som foreligger, ikke innvendinger mot at dennye søknaden ikke ble innvilget.

Min konklusjon blir etter dette at jeg ikke kan seat det foreligger forhold som gir Rikshospitalet retttil å gå fra sitt tilsagn til A om behandlingsreise forhenne med en døvetolk grunnet økt hjelpebehov. Jegmå etter dette anmode om at saken vurderes på ny,og ber om å bli underrettet om utfallet av den nyevurderingen.»

53.Bostedsregistrering - spørsmål om hva som var riktig

tidspunkt for registrering som utvandret(Sak 97-1009)

A flyttet til Saudi-Arabia i 1992 i forbindelse medarbeid. Ved henvendelse til folkeregisteret fikk hanopplyst at han etter reglene fortsatt skulle være regi-strert som bosatt i Norge. Senere ble han kjent medat andre i tilsvarende situasjon var registrert somutvandret, og han tok derfor kontakt med Sentral-kontoret for folkeregistrering om sin sak. Han blederetter registrert som utvandret, fra det tidspunkt i1996 da han tok opp saken på ny. Sentralkontoretville ikke tilbakedatere registreringen idet det ikkefant det godtgjort at han hadde meldt utvandring i1992.

Ombudsmannen påpekte at folkeregisteret fak-tisk hadde feilinformert A om hvordan reglene ombostedsregistrering var å forstå i hans tilfelle, og atfolkeregisteret samtidig hadde unnlatt å opplyse athan uansett hadde plikt til skriftlig å melde flytting.Det var således forvaltningens mangelfulle saksbe-

handling og uriktige forståelse av regelverket somhadde ført til at han ikke var blitt registrert som bo-satt i utlandet allerede i 1992. Ombudsmannen badderfor sentralkontoret vurdere saken på ny. Etterdette omgjorde sentralkontoret vedtaket slik at A bleregistrert som utvandret 17. oktober 1992.

A var registrert som utvandret den 13. juni 1996.Etter det opplyste hadde han imidlertid flyttet tilSaudi-Arabia allerede i oktober 1992, og han menteat han skulle vært registrert som utvandret alleredefra dette tidspunkt. Bakgrunnen for hans synspunktvar at han forut for utreisen hadde vært i muntligkontakt med Flekkefjord folkeregister, hvor hanmente å ha fått uriktig informasjon som medførte atdet ikke ble sendt skriflig flyttemelding og dermedat utvandringen ikke ble registrert tidligere. Han tokderfor spørsmålet om riktig registreringstidspunktopp med sentralkontoret i brev 14. januar 1997. Bre-vet ble forelagt folkeregisteret, som uttalte at A«fikk beskjed om at han på fritt grunnlag kunne le-vere inn flytteskjema, og han ble også forklart mu-ligheten til å klage over folkeregisterets vedtak».Sentralkontorets avslo etter dette å gjøre om sitt tid-ligere vedtak idet det ikke fant det godtgjort at hanhadde meldt utvandring i 1992.

I klagen hit ble det fremholdt at folkeregisteretetter advokatens oppfatning hadde «handlet i stridmed sentrale forvaltningsrettslige regler både omvegledning og saksbehandling, på en slik måte at Aer blitt urimelig og uskyldig skadelidende». Klagenble forelagt sentralkontoret med følgende spørsmål:

«Det følger av folkeregistreringsloven §8 aten person som «flytter til utlandet for å bosetteseg der eller for å oppholde seg der i minst 6 må-neder», før avreisen skal melde fra til folkeregis-teret. Er det lagt til grunn at slik melding skal gisskriftlig? Mener sentralkontoret at A i tilfellefikk tilstrekkelig veiledning fra folkeregistreretom denne plikten, da han henvendte seg dit i1992, jf. forvaltningsloven §11 tredje ledd? Utfra opplysningene i saken synes det som A kunfikk informasjon om at han etter folkeregisteretsoppfatning ikke oppfylte vilkårene for å bli regi-strert som utvandret til Saudi-Arabia, men at hanpå «fritt grunnlag kunne levere flytteskjema», ogeventuelt «klage over folkeregisterets vedtak.»

På bakgrunn av denne saken og de to sakeneA dokumenterte i sin telefaks til Flekkefjord fol-keregister 30. oktober 1996, synes det som omenkelte folkeregister har ført en annen praksisenn sentralkontoret i saker hvor familien borigjen i Norge. Det bes om sentralkontorets merk-nad til dette. Skyldes forholdet uenighet om for-ståelsen av reglene, eller har sentralkontoret lagtom sin praksis de senere år? Er det grunn til å troat saken ville fått et annet utfall, dersom A haddelevert skriftlig melding, fått et skriftlig avslag ogderetter klaget saken inn for sentralkontoret alle-rede i 1992?

Det fremgår at sentralkontoret i den ene avdisse sakene fant å kunne godta at utflyttingsda-toen ble satt til tiden for faktisk utflytting. Forordens skyld ber vi sentralkontoret gjøre nær-


mere rede for hvordan det mener at denne sakenskiller seg fra As sak.»

I sitt svarbrev påpekte sentralkontoret at flytte-melding etter §9 i forskrift av 4. mars 1994 om fol-keregistrering, skal «skrives på særskilt blankett».Kontoret fremholdt at «(s)kriftlighetskravet er herufravikelig, men melding på annet enn fastsatt skje-ma, f.eks. i brevs form, kan godtas dersom melding-en inneholder de nødvendige opplysninger».

Videre fremholdt sentralkontoret følgende omhvorvidt klageren hadde fått tilstrekkelig veiledningda han henvendte seg til folkeregisteret i 1992:

«Det fremgår ikke klart av sakens dokumen-ter at A fikk opplyst fra folkeregisteret at han ihenhold til folkeregistreringslovens §8 annetledd har plikt til å melde utvandring. Ut fra detteisolert sett kan det være tvilsomt om folkeregis-teret kan sies å ha oppfylt sin alminnelige veiled-ningsplikt etter forvaltningslovens §11 slik denlød i 1992 og for øvrig hva som fulgte av ulov-festede forvaltningsrettslige regler, jfr. §11 slikden nå lyder. Imidlertid kan vi ikke se at folkere-gisteret har forledet A til å tro at han etter lovenikke hadde plikt til å melde flytting. Det folkere-gisteret skal ha uttalt var at en flyttemelding ikkeville bli godtatt, men at det stod ham fritt å meldeflytting og at han ville kunne påklage et avslag.Det hadde dermed vært i As interesse å meldeflytting slik at han i hvert fall kunne fått sakenprøvet av overordnet organ som klagesak.

Dessuten vil vi fremholde at den enkelte bor-ger selv bør sette seg inn i det regelverk som re-gulerer sentrale plikter så som plikten til å meldeflytting ved skifte av bosted. Dette gjelder i sær-lig grad når det gjelder spørsmål om utvandringda slik registrering kan få store økonomiske kon-sekvenser for vedkommende, bl.a. i forhold tilskatt, toll og avgifter.»

Sentralkontoret fremholdt videre at «(p)raksis erog har vært» at personer i klagerens situasjon «skalregistreres som utvandret», og at resultatet i sakenville blitt det samme i 1992 som det ble i 1996 der-som saken den gang hadde kommet til sentralkonto-ret som klagesak.

Når det gjaldt forholdet til den saken klagerenhadde vist til i korrespondansen, påpekte sentralkon-toret følgende:

«Den vesentligste forskjellen mellom de tosakene er at det i Hurum-saken aldri ble opplystat vedkommende kunne melde flytting, få avslagog så påklage avslaget til Sentralkontoret slikFlekkefjord folkeregister gjorde i As sak. For-skjellen er altså at Hurum folkeregisters mangel-fulle saksbehandling ikke skulle komme partentil skade. Flekkefjord folkeregisters saksbehand-ling utpeker seg derimot som langt mer forsvar-lig, og det er derfor Sentralkontorets oppfatningat A selv må bære ansvaret for at han nå anserseg som skadelidende.

En annen sak er at A tok sin sak opp medSentralkontoret først etter nesten 4 år, mens ved-kommende i Hurum-saken tok saken opp bare fåmåneder etter flyttingen. Dette har også betyd-

ning med hensyn til muligheten for at det speku-leres i å melde utvandring/ikke melde utvandringslik vi på generelt grunnlag har anført i brev av27. februar d.å. til A. Referansen i dette brevet tilSivilombudsmannen gjelder sak 93-1367B5IR.»

I en kommentar til sentralkontorets brev, frem-holdt As advokat at det slik han så det ikke var sam-menheng i at sentralkontoret først «fastslår underpkt. 1 at utvandring skal meldes skriftlig, men godtari neste omgang at folkeregisteret (angivelig) harmeddelt A at det stod ham fritt å melde flytting». Vi-dere minnet han om at det «foreligger uenighet omhvilke opplysninger folkeregisteret gav og når disseble gitt», og fremholdt at klageren ikke hadde hatt«grunn til å tvile på folkeregisterets opplysninger/avgjørelse». Etter advokatens syn kunne A derforikke klandres for at det var gått så lang tid før sakenble tatt opp igjen, og han påpekte at dette hadde blittgjort da han ble kjent med at andre i tilsvarende si-tuasjon hadde blitt registrert som utvandret.

I mitt avsluttende brev til Sentralkontoret for fol-keregistrering fremholdt jeg følgende:

«Det følger direkte av §8 annet ledd i forskriftav 4. mars 1994 om folkeregistrering at når flytte-melding kommer til folkeregisteret etter at flyttingenhar skjedd, regnes vedkommende «som bosatt på detnye bostedet fra den dagen meldingen er mottatt avfolkeregisteret».

Sentralkontoret har i brev til A den 27. februar1997 fremholdt at det «stiller meget strenge krav tildokumentasjon for påstand om at det tidligere ermeldt utvandring». Videre er det gitt en nærmere be-grunnelse for den praksis som her føres. Herunder erdet vist til at det er den enkelte som selv har ansvaretfor å melde flytting, og det er vist til at «registrerin-gen kan få bl.a. stor økonomisk betydning».

Det dreier seg her om et område hvor det avrettstekniske hensyn og av hensyn til likebehandlinger nødvendig med klare regler. En utstrakt adgang tilå endre registreringstidspunktet i ettertid, vil inne-bære en viss mulighet til å spekulere i mulig endringav registreringsdato avhengig av hva slags sak detgjelder og hvilke regler det er tale om å anvende. Jeghar derfor ikke noe å innvende mot at sentralkonto-ret generelt sett fører en restriktiv praksis på områ-det.

Det fremgår av As brev 6. juni 1996 til sentral-kontoret, at en beveggrunn for at saken ble tatt oppigjen i 1996 var at han hadde orientert seg om mulig-hetene for å innføre privatbil fra utlandet. Jeg antarat dette vil være en forholdsvis vanlig grunn til at ensak som dette blir tatt opp. Selv om avgiftsreglene erknyttet opp til reglene om folkeregistrering, og selvom vedtak etter reglene for folkeregistrering såledeshar betydning for anvendelsen av toll- og avgiftsreg-lene, må holdbarheten av registrering i folkeregiste-ret likevel vurderes som en sak for seg og i forhold


til reglene for slik registrering. Dersom det etterdette likevel ikke er overensstemmelse mellom regi-streringen i folkeregisteret og den faktiske datoenfor utvandringen, må dette eventuelt gjøres gjelden-de i en senere avgiftssak.

Selv om det som sagt må aksepteres at sentral-kontoret fører en restriktiv praksis for så vidt gjelderå registrere en flyttedato som ligger forut for enskriftlig flyttemelding, må det foretas en konkretvurdering av om det i den enkelte sak er grunnlag forå fravike dette restriktive utgangspunktet.

I denne saken er det ikke reist tvil om at det fak-tisk var kontakt mellom klageren og folkeregisteretallerede i 1992 om hvor han skulle være registrertsom bosatt, men sentralkontoret har likevel ikke vil-let anse det som «godtgjort» at han i og med dennekontakten meldte utvandring allerede da. Det er vi-dere heller ikke reist tvil om at folkeregisteret unnlotå informere om at A etter loven faktisk hadde plikttil melde flytting, noe sentralkontoret selv beskriversom en sentral plikt. Dersom folkeregisteret dengangen hadde krevetslik flyttemelding, slik det bur-de ha gjort når det ikke var tvil om at A hadde mel-deplikt, er det vel ikke grunnlag for å betvile at hanville ha meldt flytting allerede da, selv om folke-registeret ikke hadde godtatt flyttemeldingen.

Sentralkontoret har likevel ikke villet tilleggedenne manglende veiledning avgjørende vekt, og harpekt på at folkeregisteret ikke «har forledet A til åtro at han etter loven ikke hadde plikt til å meldeflytting». Det må kunne sies at sentralkontoret meddette stiller forholdsvis små krav til folkeregisteretsveiledningsplikt. Det er ikke til å komme forbi atfolkeregisterets informasjon til klageren om hvordanbostedsreglene i hans situasjon ville slå ut, viste segå være gale, og det er videre klart at folkeregisteretsamtidig unnlot å opplyse at han uansett hadde plikttil skriftlig å melde flytting.

Slik saken fremstår, er det ikke rimelig å forven-te at han selv skulle skjønne at det hadde noen hen-sikt å levere skriftlig flyttemelding, bare for å få etvedtak som kunne påklages til overordnet registre-ringsmyndighet. Det fremstår heller ikke som rime-lig å forvente at han etter kontakten med folkeregis-teret selv skulle forstå at han hadde plikt til å meldeflytting, når folkeregisteret skal ha opplyst at hankunne gjøre dette «på fritt grunnlag», jf. folkeregis-terets brev 12. februar 1997 til sentralkontoret. Detteselv om det ikke er grunnlag for å si at folkeregiste-ret har «forledet A». Når en person henvender seg tilfolkeregisteret og opplyser at han skal flytte uten-lands, må det kunne forventes at han får opplyst athan etter loven plikter å levere skriftlig melding, selvom folkeregisteret ut fra de opplysninger som leggesfrem muntlig, legger til grunn at han ikke skal regi-streres som utvandret. Dette særlig når folkeregi-streringsmyndighetene i ettertid legger så stor vektpå tidspunktet for den skriftlige meldingen.

En korrekt vurdering og behandling av saken fra

registreringsmyndighetenes side i 1992, ville ført tilat han allerede da ville ha blitt registrert som utvan-dret. Jeg kan derfor ikke være enig med sentralkon-toret i at saksbehandlingen her «utpeker seg --- somlangt mer forsvarlig» enn i den omtalte saken fraHurum, hvor sentralkontoret la til grunn at «Hurumfolkeregisters mangelfulle saksbehandling ikke skul-le komme parten til skade» og derfor aksepterte entidligere flyttedato. Også i As sak er det slik at man-gelfull saksbehandling, og ikke minst folkeregister-ets uriktig forståelse av regelverket, har ført til atparten har blitt skadelidende.

Ut fra dette kan jeg heller ikke se at den tidensom gikk mellom første og annen gang han tok oppsaken, alene bør være utslagsgivende. A hadde nep-pe noen grunn til å tro annet enn at den vurderingenhan hadde fått fra folkeregisteret i 1992 var korrekt.Først da han ble kjent med «at flere andre kollegerhadde fått utmeldelse selv om familien bodde hjem-me» tok han på ny kontakt med folkeregisteret og et-ter hvert sentralkontoret, jf. hans brev 6. juni 1996.

Jeg er således kommet til at det etter en konkretvurdering av disse omstendighetene burde vært ak-septert at klageren ble registrert som utflyttet medtilbakevirkende kraft til 1992, slik det ble akseptert isaken fra Hurum folkeregister.

Jeg ber derfor sentralkontoret om å behandlesaken på ny og om å bli underrettet om utfallet avdenne nye behandlingen.»

Sentralkontoret gjorde deretter om vedtaket, slikat A ble registrert som utvandret fra 17. oktober1992.

54.Skrivemåte på personnavn i Det sentrale

folkeregisteret(Sak 96-1960)

A klaget til ombudsmannen over at hennes fornavn«Märtha» ble skrevet feil i utsendelser fra myndig-hetene - uten tødler over den første a. Sentralkonto-ret for folkeregistrering hadde overfor klageren visttil bestemmelsen i §30 annet ledd i folkeregister-forskriften av 4. mars 1994 om at enhver må godtaat «diakritiske tegn» i vedkommendes personnavnutelates. Utelatelsen av tødlene ble videre begrunnetmed at datasystemet som ble benyttet bare inneholdtnorske bokstaver. Overfor ombudsmannen opplysteSentralkontoret bl.a. at det var satt igang arbeidemed sikte på å løse problemet. - Ombudsmannenhadde ikke grunnlag for å rette innvendinger motregistreringsmyndighetenes fremgangsmåte. Underhenvisning til at nordiske borgere bør behandlesmest mulig likt, ble imidlertid Sentralkontoret anmo-det om å vurdere mulighetene for å utvide tegnsette-ne i folkeregisterbasen til å omfatte de spesielle bok-staver og diakritiske tegn som finnes i øvrige nordis-ke lands alfabeter, herunder også de samiske alfa-


beter. Sentralkontoret opplyste senere at det var be-sluttet å utvide tegnsettet med tegnene Ä, É, È, Ô, öog Ü.

A hadde ved flere anledninger mottatt utsendel-ser fra myndighetene hvor hennes fornavn var skre-vet feil. Av denne grunn henvendte hun seg til Sen-tralkontoret for folkeregistrering og bad om at nav-net for ettertiden ble skrevet riktig «med to tødlerover den første a». I svarbrev uttalte Sentralkontoretat man ikke kunne etterkomme anmodningen. Detble vist til bestemmelsen i folkeregisterforskriften§ 30 annet ledd, hvoretter enhver må godta at diakri-tiske tegn i vedkommendes personnavn blir utelatt.Sentralkontoret begrunnet videre feilskrivingen avnavnet med at datasystemet som ble benyttet, bareinneholdt de norske bokstavene, slik at f.eks. boksta-ven ä i hennes navn ble skrevet a. Sentralkontoretopplyste for øvrig at man i slike tilfeller registrerteen merknad om utelatelsen, slik at navnene ble kor-rekt skrevet i fødselsattester.

A brakte saken inn for ombudsmannen ved brev27. november 1996. I brevet bad hun om en bekref-telse på at «det virkelig ikke lar seg gjøre å skrivenavnet mitt riktig». A uttalte videre at det forhold atnavnet hennes ikke ble skrevet riktig, voldte henneproblemer fra tid til annen.

Klagen ble forelagt Sentralkontoret, som blebedt om å redegjøre nærmere for hva feilregistrerin-gen i praksis medfører for borgerne. Under henvis-ning til at det er en del vanlig brukte navn her i lan-det som inneholder diakritiske tegn, samt at diakri-tiske tegn er svært vanlig i andre nordiske land, bledet bedt om Sentralkontorets vurdering av ordnin-gen. Videre ble Sentralkontoret bedt om å redegjørefor muligheten for å endre datasystemet slik at dia-kritiske tegn ble registrert, herunder hvilke kostna-der og hvilket merarbeid dette ville medføre. Ende-lig ble Sentralkontoret bedt om å redegjøre for hvor-vidt det var praktisk mulig å rette opp feilene manu-elt ved utsendelser m.v.

I svarbrev 27. desember 1996 uttalte Sentralkon-toret:

«Opplysningene i Det sentrale folkeregister(DSF) overføres til svært mange andre datasyste-mer, både interne og eksterne, og Skattedirekto-ratet har valgt å bare benytte norske bokstaverfordi ulike tegnsett er i bruk i tilknytning til deforskjellige systemene. Bruk av forskjelligetegnsett innebærer at tegnene kan ha forskjelligkode, noe som medfører at f.eks. en Ä som regi-streres i DSF kan bli skrevet ut som noe helt an-net i et annet system.

Offentlige etater som bruker folkeregister-opplysninger og således kan ha feilskrevne navnved utsendelser er:LigningskontorKemnerTrygdekontorVegdirektoratetForsvaret

Statens lånekasseHusbankenNorsk Rikskringkasting

Sentralkontoret er innforstått med at det er uhel-dig at diakritiske tegn ikke kan registreres i DSF,og vi kan opplyse at direktoratet har satt i gang etarbeid med sikte på å løse problemet. En endringav DSF slik at diakritiske tegn kan registreresinnebærer at alle datamaskinene og systemenesom dataene overføres til må standardiseres medhensyn til koder for de aktuelle tegnene. I tilleggmå tidligere «feilregistrerte» navn rettes opp.Noe av opprettingen kan antagelig utføres mas-kinelt, men det vil også nødvendiggjøre en bety-delig manuell gjennomgang og oppretting. Vikan på det nåværende tidspunkt ikke si noe omtidspunktet for endring av DSF-systemet, da enslik endring også kan betinge endringer i de sy-stemene som mottar folkeregisteropplysninger.

Hva angår muligheten for å rette opp «feile-ne» manuelt ved utsendelser mv., anser vi dettefor å være absolutt ugjennomførlig når det gjel-der direktoratets utsendelser, da disse utsendel-sene skjer uten manuell kontroll.»

Ved brev 24. januar 1997 ble det bedt om en ut-talelse fra professor i nordisk språkvitenskap DagGundersen. Slik uttalelse ble gitt 11. februar 1997.Fra uttalelsen siteres:

«I Deres brev er jeg først bedt om å si hvor-dan bokstaven ä skal karakteriseres i dette tilfel-let. Siden navnet Märtha er kommet inn i norskfra svensk, må ä-en i dette tilfellet regnes som enbokstav i det svenske alfabetet (den nest siste: å,ä, ö). De to bokstavene ä og ö er ikke å regnesom bokstaver i det norske alfabetet, og brukespå norsk bare i lånord eller i gjengivelse av ordeller navn fra språk der de hører til det vanligealfabetet.

Så er jeg bedt om å forklare hva et diakritisktegn er. Det er et hvilket som helst tegn som føy-es til en bokstav for å vise at den har en annenuttale enn den har uten det tilføyde tegnet. Inorsk regnes f.eks. ringen over a-en som gjørden til en å, som et diakritisk tegn; noen vil ogsåta med streken gjennom o for å gjøre den til en ø.Ringen over a er egentlig en liten o, og tødleneover a og o i svensk er det som er igjen av en esom opprinnelig ble skrevet i full form over a-enog o-en. Tødlene (trema-tegnet) forekommerogså i ë (Citroën), ï og (Lübeck), de to første forå vise at vokalene skal uttales hver for seg. I no-en tilfeller brukes det diakritiske tegnet for å visetrykk, f.eks. aksenten i navnet Talén, idet hoved-mønsteret i norsk er å legge trykket på første sta-velse i tostavingsord, som ville gitt samme trykksom i bestemt form av «en tale». Det er følgeligflere navn enn Märtha som kan rammes av rege-len om at diakritiske tegn kan utelates. En personsom heter Åsen, ville måtte finne seg i å få nav-net skrevet Asen ifølge folkeregisterforskriftens§ 30 annet ledd; Øst- kunne bli Ost- osv. - Endaen bruksmåte av diakritiske tegn i norsk finner vii fôr, fôre, fôring og i nynorsk dessuten i vêr. Herviser sirkumfleksen (etter nynorsk skikk ofte kalt«møne») at en historisk ð («stungen d», uttaltsom th i den engelske artikkelen the) er falt bortmellom e og r.


Jeg må altså konstatere at tødlene over a iMärtha er et diakritisk tegn.

Av de nordiske lands alfabeter har finsk ä ogö; færøysk har ö; islandsk har ë, ü, ä og ö, ogsvensk altså ä og ö. Dessuten har færøysk og is-landsk høyrevendt aksent over lange vokaler;begge språk har også den spesielle bokstavenð/Ð, og islandsk dertil Þ/þ og œ.

Også samisk gjør utstrakt bruk av diakritisketegn med lydendrende funksjon. Videre er det iøkende grad aktuelt å gjengi lånord og særlignavn fra språk og land som til dels har andre dia-kritiske tegn enn våre og setter dem til andrebokstaver enn vi gjør, f.eks. polsk, rumensk ogtjekkisk. Å ta med diakritiske tegn i ord og sær-lig i navn fra slike språk blir ofte oppfattet som etspørsmål om respekt overfor vedkommende na-sjon. Hvis Det sentrale folkeregister arbeidermed å utvide sine tegnsett til å omfatte diakritis-ke tegn, ville det kanskje ha nytte av å drøftebredden av dette med Utenriksdepartementet ogmed Norsk språkråd, som bl.a. har utgitt Geo-grafilista, der slike tegn er brukt.

Et annet spørsmål som fortjener ettertanke,selv om det ikke inngår i mitt mandat her, erhvordan vi i Norden skal stille oss til internasjo-nal gjengivelse av våre ord og navn uten f.eks. æ,ø og å (Bjoern Daehlie, Norsk sprakrad).

Et spørsmål når det gjelder Märtha og lig-nende navn, er om det kunne være mer aksepta-belt for navneeieren om bokstaver med diakritis-ke tegn i det minste ble gjengitt med den boksta-ven i norsk som best gjengir lydverdien, i dettetilfellet æ. Mærtha ville iallfall gi riktig uttale, ognavnet ville komme på riktig plass i en alfabetiskoppstilling.»

I avsluttende brev til klageren uttalte jeg:

«Sentralkontoret har ikke imøtekommet anmod-ningen fra Dem om å skrive Deres personnavn«Märtha» med bokstaven ä, bl.a. under henvisningtil § 30 annet ledd i folkeregisterforskriften av 4.mars 1994. Bestemmelsen lyder:

«Enhver må godta at diakritiske tegn i ved-kommendes personnavn blir utelatt. Det skalimidlertid registreres en merknad om utelatel-sen.»

Som det fremgår, må enhver godta at «diakritis-ke tegn» i vedkommendes personnavn utelates.

Det har herfra vært stilt spørsmål til professorDag Gundersen om det er korrekt å anvende karakte-ristikken «diakritisk tegn» i forhold til bruken av ä iDeres navn. Professor Gundersen har vist til at nav-net Märtha har kommet inn i norsk fra svensk og at ämå regnes som en bokstav i det svenske alfabetet.Han har videre forklart hva et diakritisk tegn er, oghar herunder konstatert at tødlene (tremategnet) overa i Märtha er et slikt diakritisk tegn.

Sentralkontoret har videre begrunnet utelatelsenav tødlene i Deres navn med at datasystemet som be-nyttes bare inneholder de norske bokstavene, slik atf.eks. bokstaven ä blir skrevet a i Deres navn. Påspørsmål herfra om mulighetene for å rette opp «fei-

lene» manuelt ved utsendelser m.v., har direktoratetuttalt at dette er «absolutt ugjennomførlig når detgjelder direktoratets utsendelser, da disse utsendel-sene skjer uten manuell kontroll».

Jeg har forståelse for at det kan volde Dem visseproblemer at Deres navn blir skrevet feil i utsendel-ser fra myndighetene. På grunn av bestemmelsen ifolkeregisterforskriften §30 annet ledd, jf. den nær-mere begrunnelse som Sentralkontoret har gitt omdet datasystem som benyttes, samt manglende mu-ligheter for å rette opp feilen manuelt, kan jeg vans-kelig rette innvendinger mot registreringsmyndig-hetene på dette punkt.

Sentralkontoret er imidlertid innforstått med atdet er uheldig at diakritiske tegn ikke kan registreresi Det sentrale folkeregister, og har på denne bak-grunn satt igang arbeid med sikte på å løse proble-met. Jeg viser for øvrig til vedlagte gjenpart av mittbrev i dag til Sentralkontoret for folkeregistrering.»

I brev til Sentralkontoret for folkeregistreringsamme dag uttalte jeg bl.a.:

«Jeg har imidlertid merket meg at Sentralkonto-ret er innforstått med at det «er uheldig at diakritisketegn ikke kan registreres i DSF» og at det er sattigang arbeid med sikte på å løse problemet. Som ut-talt i mitt avsluttende brev i dag til klageren, har jegforståelse for de problemer en slik feilregistreringkan volde, og jeg ser derfor positivt på det arbeidsom nå er igangsatt.

Som kjent har enkelte spørsmål i saken vært tattopp med professor Dag Gundersen. En kopi av hansuttalelse er tidligere oversendt Sentralkontoret. Pro-fessor Gundersen har i sin uttalelse bl.a. redegjortfor hvilke spesielle bokstaver som finnes i de øvrigenordiske lands alfabeter. For så vidt gjelder samisk,har han pekt på at det her gjøres utstrakt bruk av dia-kritiske tegn med lydendrende funksjon. Under hen-visning til at nordiske borgere bør behandles mestmulig likt, finner jeg grunn til å be om at man ogsåvurderer mulighetene for å utvide tegnsettene ifolkeregisterbasen til også å omfatte disse spesiellebokstavene/diakritiske tegnene.

Jeg viser for øvrig til det som fremgår av profes-sorens uttalelse, jf. bl.a. uttalelsen om at det kanskjekan være nyttig å drøfte bredden av den påtenkte ut-videlsen av tegnsettet med Utenriksdepartementetog Norsk språkråd.»

Sentralkontoret svarte i brev 18. september1997:

«Vi kan opplyse at Skattedirektoratet har be-sluttet at tegnsettet i Det sentrale folkeregister(DSF) i første omgang skal utvides med tegneneÄ, É, È, ö og Ü. Man har foreløpig valgt å be-grense utvidelsen til disse tegnene, fordi andretegn som brukes i tilknytning til fremmede språkofte er ukjente for oss, og derfor lett kan registre-res feil.


Rutiner for registrering av de diakritiske teg-nene er under utvikling og vi håper at de kan set-tes i drift i løpet av året. Samtidig med igangset-tingen av disse rutinene vil arbeidet med denmanuelle opprettingen av de navnene som har re-gistrert merknad om diakritiske tegn starte. Dettedreier seg om ca. 21 000 navn på landsbasis ogvil nødvendigvis ta noe tid.»

55.Overføring til annet fengsel

(Sak 96-0486)

En del innsatte ble overført fra Oslo kretsfengsel tilÅna kretsfengsel. A gjorde gjeldende at hans svogervar dødssyk, og det var viktig for ham å være i nær-heten av svogeren. - Ombudsmannen fant at detknyttet seg «begrunnet tvil» til fengselsmyndighete-nes avslag.

A ble i oktober 1995 overført fra Oslo kretsfeng-sel til Åna kretsfengsel i forbindelse med at D-fløy-en i Oslo kretsfengsel ble stengt på grunn av bygge-arbeider. A gjorde først og fremst gjeldende at detforelå sterke velferdsmessige grunner som tilsa athan burde vært overført til et fengsel innenforsamme fengselsdistrikt, og viste i den forbindelse tilat hans svoger, som stod ham nær, var alvorlig syk.Svogeren døde mens A sonet i Åna kretsfengsel.Dessuten viste A til at han gjennom overføringenmistet muligheten for bistand fra sin advokat. Ahadde også innsigelser mot saksbehandlingen.

Klagen ble forelagt Fengselsstyret. Det ble bedtom en redegjørelse for hvilke kriterier som var lagttil grunn for utvelgelsen av hvem som skulle over-føres, og hvor. Det ble også bedt om en kommentartil anførslene som gjaldt saksbehandlingen.

Etter å ha innhentet uttalelse fra Oslo kretsfeng-sel, svarte Fengselsstyret at overføringen haddeskjedd på grunn av plassituasjonen og ut fra en av-veining mellom hensynet til soningsinnsatte og vare-tektsinnsatte som skulle overføres fra politiarrest tilfengsel. Mange innsatte ble overført til åpen soning iØstre fengselsdistrikt, men A ble ikke ansett for åfylle vilkårene for åpen soning. Det var ikke flerelukkede soningsplasser ledige i Østre fengsels-distrikt da overflyttingen fant sted. Fengselsstyretskonklusjon var således at en del domfelte som ikkevar aktuelle for soning i åpne anstalter, måtte over-føres til andre distrikter.

Om opplysningen av saken før vedtak ble fattet,skrev Fengselsstyret at Oslo kretsfengsel etter for-valtningsloven §17 er pålagt en selvstendig opplys-ningsplikt. Det kunne således ha vært reist spørsmålom ikke flyttingen burde vært avventet til opplysnin-gene om sykdommen var undersøkt nærmere. Medhenvisning til at vedtaket ikke ble omgjort i klage-omgangen, da disse opplysningene var kjente, antokFengselsstyret at en eventuell feil her uansett ikkehadde virket inn på avgjørelsen om overføring.

Fengselsstyret konkluderte slik:«Fengselsstyret som var kjent med sykdom-

men i familien da klagen ble avgjort, fant ikkegrunn til å overprøve fengselsdirektørensskjønnsuttalelse ved vedtaket om overføring avA. Fengselsstyret fastholder dette.»

For øvrig beklaget Fengselsstyret at behandlin-gen av saken hadde tatt for lang tid.

I mitt avsluttende brev til Fengselsstyret uttaltejeg:

«Saksbehandlingen

Som Fengselsstyret også har vært inne på, antar jegat Oslo kretsfengsel burde ha undersøkt opplysnin-gen om svogerens sykdom nærmere. Inspektøren vi-ser i uttalelsen 3. juni 1996 til at det ikke fantes noendokumentasjon for svogerens sykdom, men dettekan ikke være avgjørende etter forvaltningsloven§ 17. Bestemmelsen pålegger forvaltningen en selv-stendig undersøkelsesplikt. I den grad det likevel blelagt vekt på mangelfull dokumentasjon, burde detkommet til uttrykk i fengselets vedtak, slik at A fikkoppfordring til å dokumentere opplysningene selv.

Om behandlingstiden i fengselsvesenet, skriverFengselsstyret følgende i brevet til ombudsmannen10. september 1996:

«Fengselsstyret mottok As klage datert 17oktober 1995 den 29 november 1995. Klagen blesendt Oslo kretsfengsel til forberedende behand-ling 1 desember 1995. I forbindelse med at saks-behandler behandlet klagesak i forbindelse medpermisjon i julen cirka 19 desember 1995, blehan kontaktet av A. Overføringssaken ble dabragt på bane og man fant at direktørens brev av25 oktober 1995 ikke var innkommet Fengsels-styret. Oslo kretsfengsel ble kontaktet, og brevetfakset Fengselsstyret. Når saken først ble avgjort7 februar 1996, vises til at Fengselsstyret mottokfaksen 18 januar 1996.

Selv om vi ikke kan redegjøre for hva somgikk galt i forbindelse med oversendelse av kla-gesaken fra Oslo kretsfengsel til Fengselsstyret,må det fastslås at behandling av klagen tok be-klagelig lang tid, særlig fordi klagen var vel-ferdsmessig begrunnet.»

Jeg er enig i at behandlingen tok beklagelig langtid. Men det står fremdeles som uklart hvorfor be-handlingen tok så lang tid. Det tok om lag seks ukerfør Fengselsstyret mottok As klage. Fengselsstyrethar ikke gitt noen forklaring på hva som kan haskjedd. Den 19. desember 1995 ble det oppdaget atdirektørens brev 25. oktober 1995 ikke var kommetinn til Fengselsstyret. Først 18. januar 1996, dvs. énmåned senere, fikk Fengselsstyret fakset over bre-vet. Heller ikke her er det gitt noen forklaring påtidsbruken. Det må således anses på det rene at dethar skjedd en svikt i rutinene i fengselsvesenet,muligens i flere omganger. Dette er kritikkverdig,men slik saken ligger an, finner jeg å kunne la spørs-


målet bero med den beklagelsen Fengselsstyret hargitt.

Realitetsavgjørelsen

Fengselsreglementet §22.15 første ledd er benyttetsom hjemmel for overføringen. Bestemmelsenlyder:

«Når hensynet til den enkelte innsatte ellerandre grunner gjør det formålstjenlig, kan eninnsatt som utholder fengselsstraff overføres tilannet fengsel.»

Det er ikke tvilsomt at bestemmelsen i utgangs-punktet hjemler overføring på grunn av plassmangel.Jeg har heller ingen innvendinger mot de generelleretningslinjene som ble lagt til grunn for utvelgelsenav hvem som skulle overføres, nærmere bestemtgjenstående soningstid, bostedsadresse, sosialegrunner og om vedkommende hadde saker som i nærfremtid skulle pådømmes. Spørsmålet er her om Ahadde så tungtveiende sosiale årsaker at han derforikke burde ha blitt overført.

Fengselsstyret har verken i vedtaket eller i rede-gjørelsen for ombudsmannen gått særlig inn i pro-blemstillingen, men vist til fengselsdirektørens be-grunnelse, og ellers redegjort for de generelle,uskrevne retningslinjene som ble lagt til grunn. Jeghar som nevnt ikke funnet grunn til å reise innven-dinger mot de generelle kriteriene, selv om de medfordel kunne ha fremgått av fengselsmyndighetenesvedtak i saken. Men jeg finner grunn til å reisespørsmål om i hvilken grad «sosiale grunner» harblitt vektlagt i saken her, når det ikke ble ansett til-strekkelig at en nærstående var dødssyk. Fengsels-styret har i redegjørelsen hit opplyst at det «kjente tilsvogerens sykdom da klagen ble behandlet». Nårslike «sosiale grunner» foreligger, må det i alle fallkreves at det fremgår av vedtaket i saken hvilkeandre individuelle grunner som tilsier at akkurat Avar blant dem som burde overføres. Jeg kan ikke seat fengselsmyndighetene, verken i vedtakene eller iredegjørelsen for ombudsmannen, har angitt slike in-dividuelle og tungtveiende grunner. Jeg antar såle-des at det knytter seg «begrunnet tvil til forhold avbetydning i saken», jf. ombudsmannsloven §10annet ledd.

Så vidt jeg forstår, er A for lengst løslatt. Det erderfor ikke grunn for meg til å be om at saken blirvurdert på nytt. Jeg forutsetter imidlertid at Feng-selsstyret underretter Oslo kretsfengsel om mitt synpå saken, og at fengselsmyndighetene i fremtideninnretter sin praksis etter uttalelsen herfra.»

Fengselsstyret sendte siden brev til alle fengsels-direktørene, der det het:

«Vedlagt følger en anonymisert uttalelse av16 mai 1997 fra Sivilombudsmannen i forbindel-se med en overføringssak mellom anstalter. Man

forutsetter at praksis i slike saker for fremtideninnrettes i henhold til Sivilombudsmannens utta-lelse.»

56.Dekning av utgifter til privat etterforsking

(Sak 96-1402)

De foresatte til en 17 år gammel gutt som forsvantfra sitt hjem, engasjerte en privatetterforsker da deikke var fornøyd med politiets innsats. Utgiftene tiletterforskeren krevde de refundert fra Justisdeparte-mentet, men kravet ble avslått. - Ombudsmannenhadde ikke grunnlag for å kritisere departementetsavslag, men gav uttrykk for at det kunne søkes ombillighetserstatning av statskassen. Spørsmål omhvilke etterforskingsskritt som burde vært foretatt ogom rettsgrunnlag for krav om refusjon/erstatning.

A, født i 1977, forsvant 1. juli 1994 fra hjemmeti Tønsberg. Han ble meldt savnet den 2. juli 1994 ogble da etterlyst internt i politiet - via «ELYS».Samme dag ble As sykkel funnet av faren ved Tøns-berg jernbanestasjon. Et par dager senere sjekket po-litivakta - etter henstilling fra foreldrene - passasjer-listene på én ankomst med Larvik Line og to ankom-ster med Scandinavian Seaways til Oslo. Det var endel kontakt mellom foreldrene og politikammeret idagene som fulgte, hvor foreldrene bl.a. kom medflere henstillinger om undersøkelser. Politiet foretokimidlertid i liten grad undersøkelser eller bistod medundersøkelser før den 15. juli 1997. Det ble bl.a.sendt etterlysing med bilde til de andre politikamre-ne og alle lensmannskontorene i landet og A ble i til-legg etterlyst med bilde i Dagbladet, VG og Tøns-berg Blad. Politiet kontaktet også klassestyrer og enklassekamerat. Senere ble det dessuten iverksattytterligere etterforskingsskritt.

Foreldrene tok opp politiets rolle i saken i brevtil Politimesteren i Tønsberg og Justisdepartementet.Statsadvokatene i Vestfold og Telemark uttalte 21.oktober 1994 bl.a. følgende om klagen:

«Utgangspunktet i foreliggende sak er at enfrisk og på alle måter normal 17 år gammel guttforsvinner tilsynelatende sporløst 01.07.94 iTønsberg. Med unntak av guttens sykkel somblir funnet ved Tønsberg jernbanestasjon, finnesdet ingen holdepunkter for hva som har skjeddeller hvor gutten har tatt veien. Det foreliggeringen konkret mistanke om noen kriminell hand-ling, men dette kan heller ikke utelukkes på noenmåte. Saken ble derfor i startfasen behandlet somen ettersøkingssak, men etter hvert som det inn-kom «interessante» opplysninger, ble det ogsåforetatt en del tiltak som bærer preg av «etterfor-sking» fra politiets side.-----

Etter min oppfatning har Tønsberg politi-kammer i foreliggende sak grovt sett og med fåunntak utført de tiltak som sakens alvorlighet ogomfang skulle tilsi. Til tross for et svært dårligutgangspunkt med hensyn til opplysninger, har


politiet undersøkt eller fått undersøkt alle derelevante og praktisk tenkelige muligheter somforeligger i denne saken. Det forhold at guttensforeldre i stor grad har tatt initiativet til tiltak og«ligget i forkant» av politiet, kan ikke sies å væreet kritikkverdig forhold. Slike saker forutsetter ettett og intenst samarbeide med de pårørende, ogdet vil bare være naturlig at de pårørende «stårpå» og underveis kommer med krav, forslag ogønsker overfor politiet. Etter en total bedømmel-se av de tiltak som er iverksatt, kan jeg hellerikke se at politiets ressursbruk er uforsvarligeller kritikkverdig. Ressursbruken må til enhvertid veies opp mot nytteverdien av de enkelte mu-lige tiltak, og det er nettopp det som synes å væresituasjonen i denne saken. Politiet har iverksattde tiltak som har vært fornuftige og samtidig sagtnei til mer ressurskrevende undersøkelser somdessuten hadde liten antatt nytteverdi. De aktuel-le undersøkelser har også blitt utført uten storeforsinkelser.»

I tillegg til de tiltak som allerede var utført, komimidlertid statsadvokaten til at politikammeret sna-rest måtte foreta politiavhør av en stasjonsbetjentved Geilo jernbanestasjon, sette opp en oversiktsrap-port over de tiltak som var utført i sakens anledningog fortsatt «med stor intensitet følge opp saken, ogpå en grundig måte undersøke nye momenter sommåtte dukke opp».

I brev 29. november 1994 til statsadvokaten gavforeldrene uttrykk for undring over at undersøkelseav As rom, avhør av søsken og stasjons- og togper-sonale samt aktiv leting etter spor ikke skulle inngå ien elementær etterforsking. De fant deretter grunn tilå engasjere privatetterforsker Ola Thune. Thune ar-beidet med saken i perioden 1. februar - 29. august1995. Han undersøkte bl.a. As rom og foretok avhørav de nærmeste i familie og kameratflokk. Thuneoversendte 29. august 1995 diverse dokumenter tilstatsadvokaten, som i påtegning samme dag badTønsberg politikammer snarest iverksette videreetterforsking under henvisning til «nye opplysnin-ger». Med bistand fra Kripos ble saken tatt opp til nyetterforsking. Verken Thunes engasjement eller dennye etterforskingen politiet iverksatte, medførteimidlertid noen oppklaring av saken.

Foreldrene krevde deretter refusjon av etterfor-skingsutgifter til Thune - totalt kr. 176.990,90 - avJustisdepartementet. Departementet avslo kravet 21.juni 1996 etter uttalelser fra Tønsberg politikammer,Statsadvokatene i Vestfold og Telemark og Riksad-vokaten.

I klagen til ombudsmannen ble det bl.a. anført atutgiftene til privat etterforsking knyttet seg til grunn-leggende undersøkelser som politiet burde ha fore-tatt selv og at det derfor var rimelig at departementetdekket utgiftene for å få politiet igang med det som«skulle være elementært ved forsvinninger». Det bleogså vist til at det «i ettertid forberedes regelverk fordet som ble forsømt» i saken.

Ved brev fra ombudsmannen 26. september1996 til Riksadvokaten og Justisdepartementet ble

det stilt spørsmål om hvilke retningslinjer som føl-ges for henholdsvis etterforsking av savnede perso-ner og spørsmål om dekning av utgifter til privatetterforsking.

Departementet uttalte 25. oktober 1996 bl.a.:«Innledningsvis skal opplyses at det ikke er

gitt skriftlige retningslinjer vedrørende refusjonfor utgifter til privat etterforskning.

Etterforskning av anmeldte, mulige straffba-re forhold, herunder omstendighetene rundt per-soners forsvinning, er i utgangspunktet en statligoppgave som ivaretas ved hjelp av midler stilt tilrådighet av Stortinget. Justisdepartementet forut-setter at politiet i denne type saker samvittighets-fullt vurderer hva som kan og bør gjøres for åoppnå oppklaring. Man finner grunn til å påpekeat politiets etterforskningsskritt eller mangel påslike, kan påklages til vedkommende statsadvo-kat eller til riksadvokat.

Hvorvidt de pårørende av eget tiltak viligangsette private etterforskningsskritt utoverhva politiet foretar, vil fullt ut bero på deres egenvurdering både mht. om de anser dette nødven-dig, hva de forventer å oppnå og kostnadene.

Etter Justisdepartementets vurdering må detselvsagte utgangspunktet i disse tilfellene væreat kostnader forbundet med bruk av private etter-forskningstjenester ved siden av det offentligesengasjement i saken, må dekkes av de som gjørbruk av slike tjenester. Det antas å være almenaksept for prinsippet om at det ikke er statens an-svar å finansiere privat etterforskningsvirksom-het. Det ville dessuten kunne føre til uoverskue-lige konsekvenser når man ser hen til at staten idisse tilfellene vil være avskåret fra å styre ellervurdere hensiktsmessigheten med slik etterforsk-ning.

Det fremstår som et brudd med prinsippet omat etterforskning i slike saker er en statlig oppga-ve dersom staten, direkte eller indirekte, gir øko-nomisk støtte til privat etterforskning. Slik støttevil også innebære en uheldig signaleffekt somoverfor publikum kan legitimere og oppmuntretil å iverksette mer eller mindre godt fundert pri-vatetterforskning som kan bli både kostbar ogformålsløs og i verste fall også skadelig for poli-tiets egne undersøkelser.

Det fremstår også som prinsipielt betenkeligat staten skal bidra til forskjellsbehandling avpårørende ved at man går inn og dekker privatetterforskning i enkelte tilfeller.

I den foreliggende sak har politiets etter-forskning vært gjenstand for vurdering fra såvelstatsadvokatens som riksadvokatens side. Stats-advokaten har i tilknytning til foreldrenes kravbl.a. bemerket:

«Bruken av privat etterforsker var på in-gen måte nødvendig ut i fra sakens daværen-de status. Familien ble advart både med hen-syn til nytteverdien og omkostningene. Iettertid har det vist seg at den private etter-forskningen ikke tilførte saken noen vesent-lig informasjon».

Begrunnelsen for Justisdepartementets av-slag fremgår av vedtak av 21.06.1996.»

Ved brev herfra 14. januar 1997 til Riksadvoka-ten ble det bl.a. stilt spørsmål om forsvarligheten avdet etterforskingsarbeid som ble foretatt den første


tiden etter As forsvinning. Til dette uttalte Riksadvo-katen 21. mars 1997 bl.a.:

«Riksadvokaten er i det vesentlige enig istatsadvokatens vurdering slik denne kommer tiluttrykk i påtegning av 21. oktober 1994.

Det er vanskelig i dag å ha en sikker oppfat-ning om As rom ideelt sett burde vært undersøkti juli 1994. Men det var som kjent ingen holde-punkter for at noe kriminelt hadde skjedd, ogriksadvokaten kan ikke se at det var kritikkver-dig av Tønsberg politikammer å unnlate under-søkelser av guttens rom. Foreldrene var nærmesttil å undersøke egen bolig.

I «forsvinningssaker» er det ikke uvanlig atpolitiet samtaler med en rekke personer uten atdet nedfelles i formelle vitneavhør. Først etterslike samtaler, har politiet grunnlag for å avgjøreom avhør, jf. påtaleinstruksen kap. 8, bør finnested. Slik fremgangsmåte kan også benyttes hvordet er på det rene at straffbart forhold foreligger,f.eks. ved såkalte «rundspørringer». Et særligspørsmål er om avhør av pårørende burde haskjedd. Det er riksadvokatens syn at foreldreneog søsteren, ---, burde vært avhørt sommeren 94.Det er fremhevet av politiførstebetjent --- at depårørende var «sterkt engasjerte og kom medrikelig med innspill. Disse ble vurdert fortløpen-de.». Det er i dag intet som tyder på at man mis-tet verdifull informasjon ved at formelle avhørav foreldrene ikke ble foretatt sommeren 94, ogdet kan vanskelig karakteriseres som særlig kri-tikkverdig at så ikke skjedde.

2. Det faktum at man ved den nye og bredtanlagte etterforsking ikke fant avgjørende spor,er for riksadvokaten et moment i vurderingen,selv om det viktigste spørsmål naturligvis erpolitiets innsats i initialfasen.

3. Riksadvokaten har ikke gitt generelle reg-ler om etterforsking av savnede personer. Politi-mesteren i Tønsberg har opplyst at det hellerikke foreligger lokale retningslinjer. ---»

I avsluttende brev til klagerne uttalte jeg:

«Som begrunnelse for deres krav om refusjon avutgiftene til privatetterforsker Thune har dere pektpå at Tønsberg politikammer, tross gjentatte henven-delser, ikke ville gjøre «grunnleggende undersøkel-ser» i forbindelse med As forsvinning.

Som påpekt av Justisdepartementet er etterfor-sking av anmeldte, mulige straffbare forhold, «her-under omstendighetene rundt personers forsvin-ning», i utgangspunktet en statlig oppgave. Dettefølger for øvrig av straffeprosessloven av 22. mai1981 nr. 25 §224. Det må imidlertid også sies åvære en offentlig oppgave å «etterforske»/bistå i ar-beidet med å finne frem til savnede personer som an-tas å ha forsvunnet frivillig, spesielt dersom det ertale om mindreårige. I utgangspunktet synes derfordet offentlige å kunne bli erstatningsansvarlig for tapsom påføres fordi det offentlige ikke har gjort detman med rimelighet kunne forvente av undersøkel-ser i slike saker. Jeg antar videre at utgifter til privatetterforsker er et tap som i tilfelle kan dekkes på etslikt grunnlag. I saker av denne karakter må det velkunne sies å være påregnelig at private etterforskereengasjeres dersom de pårørende føler at det offent-

lige ikke foretar nødvendige undersøkelser. For å på-legge ansvar synes det imidlertid å måtte kreves atpolitiet vesentlig har tilsidesatt de krav som kan stil-les til «etterforskingen». Hvilke undersøkelser sombør gjøres, må vurderes etter forholdene i den enkel-te sak samt de ressurser politiet råder over. Etter minmening er foreliggende sak en av de sakstyper sombør prioriteres.

Departementet har i brev 21. juni 1996 avvist atdet foreligger noe rettslig grunnlag for kravet om re-fusjon, uten at det klart fremgår om departementethar vurdert spørsmålet ut fra synspunkter som nevnti forrige avsnitt. Spørsmålet om politiet har opptrådtklanderverdig synes imidlertid å ha vært et momentved vurderingen av søknaden om refusjon. I forbin-delse med departementets behandling, ble såledessaken forelagt Riksadvokaten, som bl.a. ble bedt omå uttale seg om hvorvidt nødvendige etterforskings-skritt i saken var unnlatt gjennomført. I Riksadvoka-tens svarbrev til departementet ble det vist til stats-advokatens påtegning 21. oktober 1994. Riksadvo-katen uttalte videre at denne ikke var påklaget og athan følgelig ikke fant grunn til å etterprøve denne.Når det gjaldt politietterforskingen fant ikke depar-tementet grunnlag for en annen vurdering av denneenn «den som kommer til uttrykk gjennom statsad-vokatens og Riksadvokatens konklusjoner».

I forbindelse med behandlingen av klagesakenher, har Riksadvokaten, etter anmodning herfra, tattstilling til deres anførsel om at grunnleggendeundersøkelser ikke ble foretatt av politikammeret. Isvarbrev 21. mars 1997 uttalte Riksadvokaten at han«i det vesentlige» er enig i statsadvokatens vurde-ring 21. oktober 1994. Riksadvokaten har for øvrigkommentert nærmere de manglende undersøkelserdere har trukket frem.

Når det gjelder undersøkelse av As rom, harRiksadvokaten uttalt at det er vanskelig i dag å ha ensikker oppfatning av om rommet «ideelt sett burdevært undersøkt i juli 1994». Riksadvokaten harimidlertid pekt på at det var ingen holdepunkter forat noe kriminelt hadde skjedd, og at han ikke kan seat det var kritikkverdig av politikammeret å unnlateundersøkelser av rommet. Riksadvokaten har viderepåpekt at dere var nærmest til å undersøke boligen.Det fremgår av rapportene til politikammeret overderes «fremstøt for å finne A», at As rom ble under-søkt 11. og 14. juli 1994 av henholdsvis faren og Aseldre bror.

Når det gjelder avhør av pårørende, har Riksad-vokaten uttalt at både dere som foreldre og søsterentil A burde vært avhørt sommeren 1994. Riksadvo-katen har imidlertid påpekt at det er fremhevet frapolitikammerets side at de pårørende var «sterkt en-gasjerte og kom med rikelig med innspill» og at dis-se «ble vurdert fortløpende», og etter Riksadvoka-tens syn kan det vanskelig karakteriseres som «sær-lig kritikkverdig» at slike avhør ikke ble foretatt.

Etter det opplyste, var det på det aktuelle tids-punktet ingen skriftlige retningslinjer for etterfor-


skingen i saker om forsvunnede personer. Selv omdet ikke ble foretatt formelle avhør av dere somme-ren 1994, forstår jeg det slik at det var en del samta-ler mellom dere og politiet den første tiden etter for-svinningen. Det som her fremkom, ble imidlertid iliten grad nedskrevet fra politiets side. Etter min me-ning var dette uheldig, bl.a. ut fra hensynet til videreetterforsking. Spørsmålet om politiet handlet for-svarlig når det gjelder etterforskingsskritt, er det noevanskelig for meg å ha en mening om nå. Jeg visertil at spørsmålet om hvilke etterforskingsskritt sombør tas, er spørsmål som må avgjøres ut fra et politi-faglig skjønn slik situasjonen fremtrer på det aktuel-le tidspunkt. At politiet i første omgang avventetsituasjonen noe fordi man anså As forsvinning somfrivillig, kan jeg vanskelig kritisere. Dere gjorde selven rekke undersøkelser i saken, som politiet etter detjeg forstår, ble fortløpende orientert om. Jeg antar atde undersøkelser dere gjorde og de opplysningerdere på eget initiativ gav, har blitt vurdert og lagt tilgrunn av politiet, og at dette har fått betydning forhvilke undersøkelser politiet selv har iverksatt.

Sett ut fra sakens alvor - en mindreårig som harforsvunnet - og slik saken er opplyst for meg, kandet nok reises spørsmål om Tønsberg politikammerkan sies å ha hatt en noe for «passiv» stilling i etter-forskingen, spesielt i den første tiden etter at A for-svant. Påtalemyndigheten synes også i ettertid å haerkjent at enkelte ting burde vært gjort annerledes.Jeg har imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for åkonkludere med at etterforskingen har representertet slikt avvik fra en forsvarlig handlemåte at det be-tinger ansvar. På denne bakgrunn har jeg heller ikkegrunnlag for å kritisere departementets vedtak.

Avslutningsvis finner jeg imidlertid grunn til åpåpeke at saksdokumentene etterlater et klart ogsterkt inntrykk av at dere selv har nedlagt et betyde-lig arbeid med å få oppklart denne tragiske saken.Det kan dermed sies at politiet på denne måten harblitt avlastet i sitt arbeid, og at dette forholdet kan fåbetydning for om dere eventuelt bør gis kompensa-sjon i form av billighetserstatning. Spesielt sett i lysav at politiet i den første tiden etter forsvinningenvar noe tilbakeholdne, kan det være grunn til å leggevekt på den innsats dere har gjort. Dette er imidlertidforhold jeg ikke kan ta stilling til. En søknad ombillighetserstatning må dere i tilfelle rette til Justis-departementet, som behandler og tilrettelegger søk-nader om billighetserstatning fra statskassen.»

57.Oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed for

enslig, eldre mor(Sak 96-1121)

En eldre pakistansk enke (A), født i 1917, søkte opp-holdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Hunhadde to sønner og en datter bosatt i Norge. Søkna-

den ble avslått under henvisning til at hun hadde yt-terligere en datter bosatt i Pakistan og således ikkekunne regnes for å være uten noen av sine nærmestei hjemlandet, jf. utlendingsforskriften §24 førsteledd bokstav c). Departementet kunne heller ikke seat det forelå slike velferdsgrunner at det burde gisoppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven §8annet ledd og -forskriften §24 annet ledd.

Etter setteombudsmannens vurdering forelå det idenne saken slike sterke menneskelige hensyn somtalte for at det ble gitt oppholdstillatelse, og avslagetble kritisert som klart urimelig. Det ble særlig lagtvekt på at nærstående familiemedlemmer i hjemlan-det ikke kunne forestå den personlige omsorg forklageren som hun ut fra sin alder og helsetilstandhadde behov for. På setteombudsmannens anmod-ning ble saken tatt opp til ny vurdering og A ble inn-vilget oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøye-med.

A søkte i 1995 for andre gang om oppholdstilla-telse i familiegjenforeningsøyemed. Det fremgikk athun var enke, og hadde to sønner og en datter bosatti Norge. Søknaden ble derfor særskilt vurdert i for-hold til bestemmelsen i utlendingsforskriften §24første ledd bokstav c), om enslig, eldre mor eller faruten noen av sine nærmeste familiemedlemmer ihjemlandet. Både Utlendingsdirektoratet og Justis-departementet avslo søknaden under henvisning tilat A hadde ytterligere en datter bosatt i hjemlandetog således ikke kunne regnes for å være uten noenav sine nærmeste i hjemlandet.

På vegne av A brakte advokat Helge Lochnersaken inn for ombudsmannen. Han fremholdt at dat-teren i Pakistan, B, selv lider «av depresjoner og erunder legebehandling». Det ble hevdet at hun ikkelenger var i stand til å ta vare på seg selv. I tilleggvar også hennes ektefelle syk, og det ble opplyst athun ikke har barn. For så vidt gjaldt klageren selvble det opplyst at hun var 79 år (født i 1917), og athun lider av angina pectoris og diabetes, samt er iferd med å miste synet.

I klagen ble det bl.a. gjort gjeldende:«Utlendingsforskriftenes §24, 1. ledd c for-

utsetter at de nærmeste familiemedlemmer er istand til å utøve omsorg for forelderen i hjemlan-det. I nærværende tilfelle kan ikke slik omsorggis, da B selv er syk, og har mer enn nok med sinektefelle. B er derfor ikke i stand til å ta seg avsin mor. Når ovennevnte forutsetning ikke er til-stede bør As søknad bedømmes som om det ikkefantes noe nærmeste familiemedlem i Pakistan.

Det må også legges vekt på at hovedtilknyt-ningen for A, er hennes barn i Norge, særlig deto sønnene som underholder henne.»

På denne bakgrunn ble det anført at vedtaket varklart urimelig og at sterke menneskelige hensyn taltefor at det burde gis oppholdstillatelse, jf. utlendings-loven §8 annet ledd og utlendingsforskriften §24annet ledd.


Klagen ble forelagt Justisdepartementet. I sittsvarbrev påpekte departementet at det er vanskelig ådefinere presist hva som ligger i begrepet sterkemenneskelige hensyn. Det ble imidlertid fremholdtat bestemmelsen var ment å være «en snever unn-taksregel som skal fange opp urimelig utslag av debegrensninger som følger av regelverkets mer spesi-fikke rettighetsbestemmelser». Departementet uttal-te videre:

«Som et generelt utgangspunkt kan fastslåsat det ikke er tilstrekkelig for å anses omfattet avutlendingsforskriften §24 annet ledd at utlendin-gen «nesten» fyller vilkårene under en av deoppregnede gruppene i forskriften §§23 eller 24første ledd. Sterke menneskelige hensyn måkomme i tillegg.

Det beror på en konkret vurdering om for-skriften §24 annet ledd bør gis anvendelse. Detskal i henhold til gjeldende praksis svært megettil før bestemmelsen kommer til anvendelse. Enrekke ulike velferdsgrunner av ulik styrke og ka-rakter kan komme i betraktning ved vurderingen.Ofte forekommer flere velferdsgrunner i sammesak, gjerne i kombinasjon med hverandre. Detblir i praksis tale om en helhetsvurdering av for-hold som helsemessige forhold hos herboende ogsøkeren, graden av nærhet i slektskapet, tilknyt-ning til riket ved evt. langvarige forutgåendeopphold i Norge, evt. problemer med hjemlan-dets myndigheter samt mer eller mindre sosialeforhold (omsorgsbehov, økonomisk/materiellebehov etc). Mot disse hensyn står offentlige in-teresser av innvandringspolitisk karakter.»

Departementet opplyste at det hvert år har til be-handling et ikke ubetydelig antall saker hvor det på-beropes at «nærmeste familie i hjemlandet ikke kandra omsorg for den enslige eldre far eller mor, og athan/hun av denne grunn må anses å være alene igjeni hjemlandet». Departementet uttalte følgende:

«Oppholdstillatelse vil i slike tilfeller somden klare hovedregel ikke bli gitt. Det er i hen-hold til departementets praksis ikke i seg selv til-strekkelig grunnlag for å innvilge oppholdstilla-telse utfra betraktninger om at vedkommendereelt sett må anses å være alene igjen i hjemlan-det, idet øvrige nære familiemedlemmer grunnetulike forhold ikke kan fungere som omsorgsper-soner for vedkommende. Det er ikke i seg selvtilstrekkelig for tillatelse at familiegjenforeningvil løse en generelt vanskelig livssituasjon ihjemlandet for søkeren eller øvrige familiemed-lemmer.

Utlendingsforskriften §24 første ledd girsom nevnt over anvisning på at tillatelse kan gistil enkelte særskilt oppregnede personkategorier.Det er i bestemmelsen foretatt en bevisst avvei-ning av hvilke personkategorier som bør gis opp-holdstillatelse i gjenforening med herboende fa-milie utover de som har rett til slik tillatelse imedhold av forskriften §§22-23. Det bør såledesetter vår oppfatning utvises forsiktighet med åpraktisere unntaksbestemmelsen i §24 annetledd slik at man i realiteten står i fare for å «ut-vide» personkretsen i bestemmelsens første leddytterligere. En slik «utvidelse» av personkretsenvil i praksis kunne få innvandringspolitiske kon-

sekvenser som ikke er forutsatt ved Stortingetsbehandling av utlendingsloven med tilhørendeforskrifter.

I det foreliggende tilfelle er søkeren en al-derssvekket pakistansk kvinne. I politirapport av30.09.95 (sakens dok. 18) opplyser herboendereferanse at moren A «...begynner å bli gammelog av den grunn har begynt å bli syk...». Det pre-siseres at hun har levd hele sitt liv i Pakistan ogmå, selv om flere barn bor i utlandet, anses å hasterkest tilknytning til hjemlandet. Det er doku-mentert at hun lider av angina pectoris og diabe-tes samt at hun har tiltagende svekket syn. Disseforhold berettiger ikke i seg selv at tillatelse kangis. Vi finner grunn til å understreke at denne sa-ken i realiteten ikke adskiller seg så svært megetfra livssituasjonen for eldre generelt i Pakistan.Som det fremgår har departementet en rekkesaker til behandling hvor faktum ligger tett opptilnærværende sak.»

Advokat Lochner fremholdt til dette at han ikkekunne se at det av lovens forarbeider fremgår at be-stemmelsen skal tolkes så restriktivt som departe-mentet hevdet, og at det ikke var uttalt noe i forar-beidene om at dette bare skal være en snever unn-taksregel. Om den konkrete saken gjentok advokatenat hennes hovedtilknytning er til sønnene i Norge, oguttalte følgende:

«A lider av angina pectoris, diabetes og tilta-kende svekket syn. Departementet mener at hen-nes livssituasjon ikke skiller seg så mye ut fralivssituasjonen for eldre generelt i Pakistan.Denne uttalelsen virker underlig og man kanspørre seg hva slags materiale departementet herbygger på. A må karakteriseres som meget sykuansett hvor i verden hun måtte bo. At andre iPakistan er like syke må være irrelevant.

Jeg vil fastholde at Justisdepartementets av-gjørelse utfra en tolkning av utlendingslovens§ 8, 2. ledd, jfr. utlendingsforskriftenes §24, 2.ledd, samt ut fra de konkrete omstendigheter, ersvært urimelig og derfor må settes til side.»

Saken ble avsluttet av lagdommer Egil F. Jensensom setteombudsmann. Han uttalte følgende i sittavsluttende brev til Justisdepartementet:

«Det følger av utlendingsloven §8 annet ledd atdet kan gis oppholdstillatelse «(n)år sterke mennes-kelige hensyn taler for det, eller når utlendingen harsærlig tilknytning til riket». I utlendingsforskriften§ 24 første ledd er det definert en del grupper avfamiliemedlemmer som anses å ha slik særlig tilknytning til riket. En slik kategori er etter bokstav c)«enslig, eldre mor eller far uten noen av sine nær-meste familiemedlemmer i hjemlandet, og i særligetilfeller begge foreldre i samme situasjon, når herbo-ende må antas å ha et særlig ansvar for vedkommen-de».

For de som faller utenfor disse gruppene er detgitt en bestemmelse i §24 annet ledd første punk-tum, hvor det heter at «(n)år sterke menneskeligehensyn taler for det, kan arbeidstillatelse eller opp-


holdstillatelse i medhold av lovens §8 annet leddogså gis til familiemedlem o.l. som ikke faller innunder første ledd eller §23». Justisdepartementethar fremholdt at det må utvises forsiktighet med åanvende §24 annet ledd på en slik måte at det uthu-ler den begrensning som ligger i første ledd medhensyn til hvilke familiemedlemmer som skal anseså ha særlig tilknytning til riket. Departementet harogså fremholdt at det at en søker faller like utenfordefinisjonen i første ledd, ikke i seg selv kan væretilstrekkelig til å gi oppholdstillatelse etter annetledd.

At søker er i en situasjon som er svært nær dengruppen som er definert i §24 første ledd bokstav c),er åpenbart ikke tilstrekkelig til å anse at hun har en«særlig tilknytning» til riket. På den annen side erdet like klart at det ikke kan være diskvalifiserendeat søker faller like utenfor definisjonen i første ledd.Tvert imot vil slik nærhet regelmessig også være avbetydning i forhold til vurderingen etter annet ledd.Avgjørende etter §24 annet ledd er imidlertid omsøkeren hører til en gruppe som er definert som«familiemedlem o.l. som ikke faller inn under førsteledd eller §23». På bakgrunn av at søker har trebarn, svigerbarn og barnebarn i Norge, kan det ikkevære tvilsomt at hun faller inn under denne gruppen.

Det avgjørende spørsmål er derfor om det fore-ligger «sterke menneskelige hensyn» som taler for atdet gis oppholdstillatelse. Hvorvidt dette er tilfelle,må avgjøres etter en helhetsvurdering av omstendig-hetene i saken. I den forbindelse er det et relevant ogtungtveiende moment hvorvidt vedkommende søkerfaktisk har behov for at noen har personlig omsorgfor henne, og om nærstående personer i hjemlandetkan utøve denne funksjonen.

Departementet har uttalt at det etter «gjeldendepraksis (skal) svært meget til før bestemmelsenkommer til anvendelse», og at §24 annet ledd erment å være en snever unntaksregel. Jeg kan ikke seat departementets henvisninger til enkelte bestem-melser i regelverket gir støtte til at dette må velgessom utgangspunkt for forvaltningens praksis. Det ertvert i mot verdt å merke seg at Fremmedlovutvalgeti sitt forslag til ny lov foreslo en bestemmelse hvordet het at det skulle «legges vekt på --- om særligsterke menneskelige hensyn taler for» å gi oppholds-tillatelse, jf. NOU 1983: 47 s. 321. Departementetforeslo imidlertid i kap. 2.7 i lovproposisjonen(Ot.prp. nr. 46 (1986-87) s. 69) å sløyfe det kvalifi-serende uttrykket «særlig», slik at kravet etter lovenble begrenset til «sterke menneskelige hensyn».

Det må aksepteres at man gjennom regelverket«grupperer» søkerne, for å sikre f.eks. likebehand-ling og rasjonell saksbehandling. En slik lovgiv-ningsteknikk fordrer imidlertid at man er villig til åbruke foreliggende unntakshjemler til å rette opp deskjevheter grupperingene måtte skape. Reelt sett erdet f.eks. vanskelig å se noen god begrunnelse for aten frisk og selvhjulpen 65-årig enke eller enkemann

uten videre skal få oppholdstillatelse i Norge i fami-liegjenforeningsøyemed med herboende barn, der-som vedkommende ikke har barn i hjemlandet, mensdet i et tilfelle som det foreliggende skal være ute-lukket.

Slik denne saken nå er opplyst, kan jeg ikke se atdet er grunn til å trekke i tvil den beskrivelsen avklagerens situasjon som er gitt fra advokat Lochnersside. Jeg registrerer dessuten at departementet ikkehar søkt å imøtegå opplysningene om at den datterensom fortsatt er bosatt i Pakistan, ikke kan gi klagerenden hjelp og pleie som man må anta at hun trenger,etter sin helsemessige situasjon og alder. Det inne-bærer at klageren, som har fem barn - alle er gift ogfire har egne barn - ikke vil kunne få sine pleiebehovivaretatt av noen av sine nære familiemedlemmer.At en datter har forlatt Pakistan de siste årene, børikke brukes som et argument mot klageren.

Hvorvidt det her foreligger sterke menneskeligehensyn og om disse bør føre til at det blir gitt opp-holdstillatelse, må avgjøres etter en konkret ogskjønnsmessig helhetsvurdering av de forhold ogomstendigheter som gjør seg gjeldende. I denne sa-ken vil sentrale momenter være opplysninger omklagerens alder og helsemessige situasjon, og ommulighetene for å få praktisk hjelp i hjemlandet.Særlig må man etter min vurdering ta i betraktningat konsekvensen av departementets vedtak kan bli athun ikke vil kunne få nødvendig daglig pleie av no-en av sine aller nærmeste familiemedlemmer. Dertilkommer at klageren bor i et land der eldres pleiebe-hov i stor utstrekning forutsettes dekket av de nær-meste familiemedlemmer.

Det følger av ombudsmannsloven §10 annetledd at ombudsmannen kan kritisere en slik skjønns-messig vurdering, dersom han mener at avgjørelsener «klart urimelig». Slik denne saken nå fremstår,kan jeg vanskelig se det annerledes enn at det her fo-religger sterke menneskelige hensyn som taler for atdet gis oppholdstillatelse til klageren. Jeg har viderekommet til at avgjørelsen om ikke å gi oppholdstil-latelse må karakteriseres som klart urimelig. Jeg vilderfor be departementet vurdere saken på ny, og berom å bli underrettet om utfallet av departementetsnye vurdering.»

Justisdepartementet gjorde deretter om vedtaket,slik at A ble innvilget oppholdstillatelse i familie-gjenforeningsøyemed med herboende familie.

58.Oppholdstillatelse for to «fosterbarn»

(Sak 96-1234)

Justisdepartementet avslo en søknad om oppholds-tillatelse for to pakistanske «fosterbarn». I begrun-nelsen for vedtaket var det vist til at en bare heltunntaksvis kunne godta private avtaler om omsorgs-


overtagelse som grunnlag for oppholdstillatelse. Idet foreliggende tilfellet var barnas biologiske forel-dre i live, og det var lagt til grunn at disse eller and-re omsorgspersoner i hjemlandet kunne ha den dag-lige omsorgen for barna.

Setteombudsmannen fant ikke grunn til å kritise-re avgjørelsen. Han uttalte bl.a. at hensynet til bar-na selv må settes i sentrum for vurderingen, og vil-kårene i utlendingsforskriften §24 første ledd bok-stav e) må forstås og anvendes ut fra dette. Nårhjemlandets lovgivning har regler for hvordan slikomsorgsoverdragelse skal skje, bør det i utgangs-punktet kunne kreves at disse følges dersom det sø-kes oppholdstillatelse for fosterbarn.

A, født 13. januar 1982, og B, født 17. desember1984, hadde etter det som ble opplyst i klagen hitbodd sammen med ekteparet C og D siden de varhenholdsvis tre år og 17 dager gamle. D, som kom tilNorge som asylsøker i 1987, har hatt oppholdstilla-telse siden 1989. Hans ektefelle C fikk innvilgetoppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed i1993. Hennes søknad ble fremmet sammen med søk-nadene fra de to barna.

Søknadene ble særlig vurdert i forhold til be-stemmelsen i utlendingsforskriften §24 første leddbokstav e), om at fosterbarn under 18 år på visse vil-kår skal regnes for å ha særlig tilknytning til riket ogkan gis oppholdstillatelse i medhold av utlendingslo-ven §8 annet ledd. Ett av vilkårene er at herboendesutøvelse av foreldreansvaret må være «rettmessig ---i henhold til hjemlandets lovgivning». I begrunnel-sen for departementets avslag var det vist til at «manhelt unntaksvis kan godta private avtaler om om-sorgsovertagelse», men i det foreliggende tilfelletpåpekte departementet at barnas biologiske foreldrelever, og det var lagt til grunn at disse eller andreomsorgspersoner i hjemlandet «kan ta daglig om-sorg» for de to barna.

I klagen hit ble det vist til at barna tidligere varinnført i Cs pass, og nå hadde fått egne pass hvor Dvar oppført som deres far. C og D var videre oppførtsom foreldre i barnas fødselsattester. På denne bak-grunn ble det fremholdt følgende:

«Ovennevnte innebærer at pakistanske myn-digheter anser D og ektefelle som foreldre i hen-hold til pakistansk lovgivning og må såledesvære mer enn tilstrekkelig for å anse at overta-kelse har skjedd både de jure og de facto. Over-føringen av barna som skjedde i privat regi harutkrystallisert seg i formelle former i en slik gradsom overhode mulig i henhold til pakistansk lov-givning. Hvorvidt hjemlandet mangler lovgiv-ning om adopsjon kan derfor ikke gis avgjørendebetydning i det D og C åpenbart må anses å ut-øve foreldreansvaret i henhold til hjemlandetslovgivning, jf utlendingsforskriftens §24, e.»

Klagen ble forelagt Justisdepartementet medbl.a. følgende spørsmål:

«Departementet bes kort gjøre rede for hvasom legges i at foreldreansvaret må utøves rett-messig i henhold til hjemlandets lovgivning. For-utsettes det etter praksis at foreldreansvaret ut-øves i samsvar med uttrykkelige rettsregler ihjemlandet om adopsjon, fosterbarn e.l., eller vilforholdet kunne anses rettmessig også når detsavner slikt positivt grunnlag? Spørsmålet beskommentert i forhold til uttalelsene om disse for-hold på s. 63 i Ot.prp. nr. 46 (1986-87).

Kan det, basert på departementets kjennskaptil pakistansk lovgivning, sies noe generelt omhvilke krav som vil bli stilt i forhold til pakistan-ske borgere for at vilkåret kan anses oppfylt?

Det fremgår videre av departementets vedtakat søknadene også er prøvet i forhold til bestem-melsen i utlendingsloven §8 annet ledd og ut-lendingsforskriften §24 annet ledd, men at de-partementet ikke har funnet at det foreligger ster-ke menneskelige hensyn som tilsier at oppholds-tillatelse bør innvilges. Av klagen fremgår at Dkom til landet som asylsøker, og det anføres atpå grunn av hans «konvertering kan familienikke gjenforenes i Pakistan».

Det bes opplyst hva departementet har lagt tilgrunn med hensyn til D sine muligheter for åkunne opprettholde kontakten med klagernegjennom besøk i Pakistan.»

Etter å ha innhentet verifiseringsrapport gjennomDen norske ambassaden i Pakistan, ga departementeten omfattende redegjørelse for saken. Innlednings-vis opplyste departementet følgende:

«D og C er søskenbarn på farssiden (se Cssak, dok 2). Barna, A og B er videre i slekt medD og C.

D har forklart at han og C fikk B, som ersønn av Ds tremenning, i gave fordi C ikke kun-ne få barn. D og C overtok omsorgen for A, somer sønn av Cs bror, etter at guttens foreldre haddeskilt seg, og gutten ikke hadde det bra hos sinmor (se As sak dok 7).

Departementet har gjennom ambassaden iIslamabad, Pakistan fått opplyst at C bor sam-men med sin brors nye kone, As stemor. As bio-logiske far jobber for tiden i Saudi-Arabia. Bar-nas biologiske foreldre besøker barna relativtofte.»

Departementet bemerket videre at man i tilleggtil de humanitære aspekter også må ha for øye debarnerettslige sider ved saker som dette, og at be-stemmelsen ikke må praktiseres slik «at «foster-foreldre» som ikke får bevilling til adopsjon skalkunne omgå dette ved å få barnet til Norge som fos-terbarn». Departementet gav følgende redegjørelsefor den rettslige situasjonen i Pakistan:

«Pakistan har hverken lover vedrørendeadopsjon eller et adopsjonsinstitutt slik mankjenner det i Norge. Adopsjon er heller ikke re-gulert innen islam. Det finnes imidlertid paki-stanske lover vedrørende formynderskap.

Omsorg for et barn kan uformelt overføresfra barnets biologiske foreldre til andre dersomdet er enighet om dette mellom de berørte parter.De biologiske foreldrene kan imidlertid når som


helst kreve barnet tilbake da det ikke ligger enformell beslutning av en kompetent domstol bakomsorgsoverdragelsen. Foreldrenes egenerklær-inger er i så henseende verdiløse. Dette gjelderogså for A og Bs biologiske foreldres erklærin-ger om overføringen av omsorgen for barna til Cog D.

Formelle formyndere/verger oppnevnes avpakistansk «Guardian and wards court». Dersomdet er uenighet om omsorgsoverdragelsen mel-lom de berørte parter, eller omsorgsovertakelsekreves av en utenforstående er det bare en kom-petent domstol som kan avgjøre spørsmålet.Domstolen vil basere sine vurderinger på hvasom er til barnets beste, og vil legge større vektpå sosiale enn økonomiske aspekter.

Ettersom det ikke finnes regler om adopsjonav et muslimsk barn under islamske lover, vilfremgangsmåten for saker av denne typen være åanlegge sak for pakistansk «Guardian and wardscourt» og få overført omsorgen for barnet påbakgrunn av en erklæring fra barnets biologiskeforeldre. Rettens beslutning gir grunnlag for åsøke om å få adoptere barnet under det annetikke-muslimske lands lover. Først etter at manhar fått adopsjonsbevilling fra det annet landsmyndigheter, vil barnet av pakistanske myndig-heter bli ansett for å være legalt og endelig adop-tert av barnets nye foreldre.

Justisdepartementet anser det nødvendig atman i de tilfeller hvor man ønsker å bringe medseg pakistanske barn som ikke er ens egne biolo-giske barn, minimum fremlegger en erklæringfra pakistansk domstol der det fremgår at omsor-gen for barnet er formelt overført fra barnets bio-logiske foreldre til den formynder/verge som hareller vil få opphold i Norge. Svenske myndighe-ter følger tilsvarende praksis.

Etter det Justisdepartementet kjenner til vilimidlertid pakistansk domstol være svært skep-tiske til å overføre omsorgen for et pakistanskbarn fra barnets biologiske foreldre til andre derresultatet er at barnet vil bli revet vekk fra sin fa-milie og kjente omgivelser i hjemlandet til etland langt borte med en annen og ukjent kultur,jf As sak dok. 53 side 8 pkt. E.»

Videre gav departementet uttrykk for følgendeom denne konkrete saken:

«Klageren la i november 1993 frem et doku-ment fra Ward Councillor, Sector C-1, Mirpur,Pakistan der det fremgår at adopsjon av A og Bskal ha skjedd muntlig i fravær av lovregler (Assak, dok 22). På bakgrunn av den ovennevnte in-formasjonen om den formelt riktige fremgangs-måten i denne type saker, finner departementetikke å kunne legge denne erklæringen til grunn.

Klageren har videre lagt frem fødselsattesterder det fremgår at C og D er barnas rette foreldre(As sak dok, 5 og 6). Disse fødselsattestene ersåkalte «late entries» registrert i henhold til enpakistansk lov som tillater registrering av opp-lysninger i ettertid på bakgrunn av opplysningerfra den som ønsker attesten. Registreringsmyn-dighetene har hverken tid eller evne til å verifi-sere de presenterte opplysningene, og vil utenspørsmål legge disse til grunn. Attestene er føl-gelig gyldige dokumenter i henhold til paki-stansk lov, men man har ingen garanti for at opp-lysningene i attestene er riktige.

Man kan herunder vise til at selv om omsor-gen for et barn formelt er overdratt fra barnetsbiologiske foreldre til andre er det ikke lov å en-dre barnets foreldres navn slik det er gjort i Asog Bs fødselsattester. Innholdet i de påberoptefødselsattester er således ikke i tråd med pakis-tansk lov.

Da pakistanske myndigheters bekreftelser avomsorgsoverdragelsen vil basere seg på partenesegen fremstilling anses de følgelig å ha liten be-visverdi. Når og i hvilken grad omsorgen for bar-net har vært overført fra barnets biologiske forel-dre til «fosterforeldrene» er det vanskelig å fåsikker kunnskap om. Det kan også være andrepersoner i storfamilien som er mere nærliggendeomsorgspersoner enn den eller de personene somreiser til Norge. Det vises i forhold til angjelden-de sak til at C og barna bor sammen med As bio-logiske fars nye kone, og at barnas biologiskeforeldre besøker barna relativt ofte.»

Når det gjaldt vurderingen i forhold til utlen-dingsforskriften §24 annet ledd, opplyste departe-mentet at det la til grunn at «C og D kan oppretthol-de kontakten med barna i hjemlandet». Det ble i denforbindelse påpekt at D, som kom til landet somasylsøker, hadde fått oppholdstillatelse på grunnlagav den såkalte 15 måneders-regelen og at det etterdepartementets vurdering ikke foreligger hindringerfor at han kan reise til Pakistan.

Klagernes advokat hadde en rekke merknader tilde faktiske opplysningene som fremkom i den veri-fiseringsrapport departementet bygget sin uttalelsepå, og fremholdt herunder at det ikke var riktig «atde biologiske foreldrene besøker A og B relativtofte». Videre ble det påpekt at det ikke er «tvil om atoverdragelsen har skjedd i praksis, at den har et reeltinnhold og at overdragelsen har skjedd av naturligegrunner som barnløshet og omsorgssvikt». Hensyne-ne bak reglene i utlendingsforskriften tilsa etter ad-vokatens oppfatning at disse to barna fikk komme tilNorge.

Videre fremholdt advokaten at etter hans vurde-ring måtte det legges til grunn at en pakistansk dom-stol i et tilfelle som det foreliggende, hvor «bådebiologiske foreldre og fosterforeldrene hele tiden harvært enige om omsorgsoverdragelsen», ville god-kjenne en formell omsorgsoverdragelse. Han argu-menterte også mot departementets vurdering av Dsmuligheter for å reise trygt til Pakistan.

I sitt avsluttende brev uttalte setteombuds-mannen følgende:

«Etter utlendingslovens §8 annet ledd kan en sø-ker innvilges oppholdstillatelse «(n)år sterke men-neskelige hensyn taler for det, eller når utlendingenhar særlig tilknytning til riket». Utlendingsforskrif-tens § 24 gir nærmere bestemmelser om i hvilke til-feller det kan gis oppholdstillatelse til «familiemed-lem o.l.» i medhold av denne lovbestemmelsen, jf.forskriftshjemmelen i §8 annet ledd siste punktum.


I henhold til §24 første ledd bokstav e) skal fos-terbarn på visse vilkår regnes for å ha slik «særligtilknytning til riket» som nevnt i utlendingsloven §8annet ledd. Førstnevnte bestemmelse lyder som føl-ger:

«fosterbarn under 18 år, når det godtgjøres atbarnet er etablert medlem av husstanden og at desom utøver foreldreansvaret over barnet, rett-messig gjør dette i henhold til hjemlandets lov-givning. Når barnets biologiske foreldre er i live,må det fremlegges dokumentasjon som bekrefterat foreldreansvaret er overført. Norsk barnevern-myndighet må ha godkjent fosterhjemmet ellerforeta en slik godkjenning etter ankomst.»

Etter utlendingsforskriftens §24 annet ledd kandet videre gis oppholdstillatelse i medhold av lovens§ 8 annet ledd til «familiemedlem o.l. som ikke fal-ler inn under første ledd», «(n)år sterke menneske-lige hensyn taler for det».

I denne saken er det gjort gjeldende at det burdevært gitt oppholdstillatelse i medhold av forskriftens§ 24 første ledd bokstav e). Så vidt jeg forstår er De-res sentrale poeng at departementet feilaktig har lagttil grunn at en bare helt unntaksvis kan godta privateavtaler om omsorgsovertagelse når barnets foreldrelever.

Som det fremgår av sitatet ovenfor, er det etterbestemmelsen en rekke vilkår som må være oppfyltfor arbeids-/oppholdstillatelse på dette grunnlag. Ilovproposisjonen, Ot.prp. nr. 46 (1986-87) frem-holdt departementet følgende om disse sakene pås.63:

«Selv om det ikke foreligger noe formeltadopsjonsforhold, bør barn som er tatt hånd omav andre enn foreldrene, i mange tilfeller få opp-holdstillatelse sammen med den som er i forel-drenes sted for barnet. I uregulerte forhold avdenne art kan det finnes mange varianter, og detvil dessuten ofte oppstå bevistvil. Utlendings-myndighetene må kunne kreve at det blir temme-lig klart godtgjort at barnet av naturlige grunnerer etablert som medlem av husstanden. Hvis det-te er tilfelle, bør barnet få være med hvis restenav husstanden flytter til Norge. Foruten de hu-manitære aspekter må utlendingsmyndighetene islike saker også ha for øye de barnerettslige.Hvis det ikke foreligger adopsjon, må det søkesbrakt på det rene at de som har omsorgen, rett-messig utøver foreldreansvar overfor barnet i re-lasjon til hjemlandets lovgivning.»

Disse merknader klargjør at det må stilles for-holdsvis strenge krav til notoriteten i situasjonen, forat det skal kunne innvilges oppholdstillatelse i med-hold av nevnte bestemmelse. Ikke minst av hensyntil barnet selv er det viktig at myndighetene har gjortdet som er mulig for å klarlegge de faktiske forhold iden enkelte sak, før det blir gitt oppholdstillatelse ifamiliegjenforeningsøyemed med andre enn de bio-logiske foreldrene. Rent generelt må en også være

åpen for at det ikke nødvendigvis er sammenfallmellom barnets interesser og interessene til de voks-ne som ønsker å få barnet til Norge. Uansett må hen-synet til barnet selv settes i sentrum, og vilkårene i§ 24 første ledd bokstav e) må forstås og anvendespå denne bakgrunn.

Jeg kan etter dette ikke se at det er kritikkverdigat departementet har tatt det utgangspunkt at en bareunntaksvis vil godta en privat avtale som grunnlagfor oppholdstillatelse til fosterbarn, eller at dette ale-ne tyder på at departementet har begått feil ved lov-anvendelsen.

I denne saken har Justisdepartementet opplyst atdet etter pakistansk lovgivning finnes prosedyrer forgodkjenning av omsorgsoverdragelse, og beskrevetdisse nærmere i sitt brev hit 14. november 1996, jf.også den verifiseringsrapport departementet fikkinnhentet etter at saken var klaget inn for ombuds-mannen. I dette tilfellet er denne fremgangsmåtenikke fulgt, uten at det er gitt noen nærmere begrun-nelse for hvorfor man har valgt ikke å gjøre dette.Dette gjør det vanskelig å legge til grunn at C og Dutøver foreldreansvaret over barna «rettmessig --- ihenhold til hjemlandets lovgivning». At det er enig-het mellom de to og barnas biologiske foreldre omsaken, kan ikke i seg selv gjøre noen endring i dennevurderingen. Dersom det i Pakistan er fastsatt reglerfor hvordan en slik omsorgsoverdragelse skal skjeog hvilke instanser som skal vurdere om det somgjøres er til barnas beste, bør det kunne kreves at dis-se reglene følges dersom det søkes om oppholdstil-latelse for fosterbarn. I det minste må det kunne gisen plausibel forklaring på hvorfor dette ikke er gjort.

Det synes således ikke å være grunnlag for an-førslene om at den dokumentasjon som finnes isaken «innebærer at pakistanske myndigheter anserD og ektefelle som foreldre i henhold til pakistansklovgivning», og at «(o)verføringen av barna somskjedde i privat regi har utkrystallisert seg i formelleformer i slik grad som overhode mulig i henhold tilpakistansk lovgivning».

Slik saken nå fremstår, kan jeg ikke se at det ergrunnlag for å kritisere departementet for å ha lagt tilgrunn at vilkårene etter forskriftens §24 første leddbokstav e) ikke er oppfylt.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det skul-le vært gitt oppholdstillatelse i medhold av forskrif-tens §24 annet ledd fordi sterke menneskelige hen-syn taler for det, må dette avgjøres etter en konkretskjønnsmessig helhetsvurdering av de ulike forholdog interesser som gjør seg gjeldende i saken. Depar-tementet har fremholdt at kontakten mellom A, B, Cog D kan opprettholdes i Pakistan. Slik departemen-tet har vurdert det, innebærer det ingen risiko for D åreise dit. De har fremholdt at «(d)et faktum at det bor4 millioner Ahmadiya-muslimer i Pakistan sier ikkemye om Ds subjektive og objektive frykt for forføl-gelse idet han har konvertert med alle de straffesank-sjoner dette medfører i henhold til Sharia-lovgivnin-


gen». De viser også til at han er norsk borger og harfast jobb, og at det således ikke er noe reelt alternativfor ham å flytte til Pakistan.

Det må være barnas situasjon som må settes isentrum også for vurderingen av om sterke mennes-kelige hensyn taler for at det blir gitt oppholdstilla-telse til A og B. I så måte er situasjonen for D i Paki-stan samt hans ønske som norsk borger om å bli bo-ende i Norge av betydning dersom det må legges tilgrunn at hensynet til de to barna blir best ivaretattved at de får bo sammen alle fire. Jeg kan imidlertidikke se det annerledes enn at de samme momentersom er nevnt ovenfor i forhold til fosterbarnbestem-melsen, må tas i betraktning også her. Når det sombeskrevet av departementet finnes en prosedyre iPakistan for å vurdere om A og B er best tjent med atomsorgen for dem overføres til C og D, bør man somnevnt nytte denne.

Ved totalbedømmelsen av saken er det videre avbetydning at det hersker uvisshet om den faktiske si-tuasjonen for så vidt gjelder kontakt mellom A og Bog deres repektive biologiske foreldre. Her er detmotstrid mellom det departementet mener kom fremunder verifisering av saken i Pakistan og det somhevdes fra Deres side. Det kan også nevnes at det iklagen hit er opplyst at A, som er født i januar 1982,kom til familien tre år gammel. Dette skulle i så fallha skjedd i 1985. Da D søkte asyl i Norge opplystehan imidlertid i sin forklaring til Oslo politikammer15. september 1987 at han hadde en adoptert sønn,B, f. 17. desember 1984. Videre opplyste han 21.november 1990, da han ble intervjuet som referanseetter at C og de to barna søkte oppholdstillatelse, atA ble adoptert så sent som i 1989.

Hvorvidt det foreligger sterke menneskelige hen-syn og om disse bør føre til at det gis oppholdstilla-telse, vil som sagt bero på en skjønnsmessig helhets-vurdering. Ombudsmannens adgang til å overprøveen slik avgjørelse er begrenset. Den kan bare kritise-res dersom den må anses for «klart urimelig», jf.ombudsmannsloven av 22. juni 1962 §10 annetledd. Ut fra de opplysninger som foreligger har jegikke funnet grunn for å ta i bruk en slik karakteri-stikk av vedtaket i dette tilfellet.»

Klagesaken ble avsluttet av lagdommer Egil F.Jensen som setteombudsmann, idet jeg var inhabil tilå behandle klagen som var behandlet av Asia 1-kon-toret i Justisdepartementet.

59.Utvisningssak - saksbehandlingen og spørsmålet om

en utlending som utvises kan tvangssendes tilhjemlandet

(Sak 97-0270)

En amerikansk statsborger ble ved innreise fra Tysk-land ilagt forelegg for besittelse av fleinsopp, somstår på den såkalte narkotikalisten. På denne bak-grunn ble han forhåndsvarslet om utvisning fraNorge og gitt en frist på 36 timer til å uttale seg omdette. Utlendingsdirektoratet fattet imidlertid vedtakom utvisning før uttalelsesfristen var utløpt, og fast-satte et innreiseforbud med to års varighet. Vedtaketble påklaget, men det ble ikke gitt oppsettende virk-ning og A ble tvangssendt til USA, ikke tilbake tilTyskland som han selv ønsket. Klagen ble behandletog avslått først på et tidspunkt da de to årene nestenvar utløpt.

Ombudsmannen forutsatte i sitt avsluttende brevat det ble innskjerpet overfor direktoratet at det ikkemå treffes vedtak før uttalelsesfristen er utløpt, oghan bad departementet overveie om det kan forsva-res at prioriteringen av klagesakene i departementetmedførte at innreiseforbudet nesten var utløpt davedtaket i klagesaken ble fattet. Videre påpekte hanat etter utlendingsloven §41 skal et vedtak i ut-gangspunktet effektueres ved at utlendingen påleg-ges å forlate landet, og at det kreves «særlige grun-ner» for at en utlending skal kunne tvangsendes til etannet land enn det han reiste inn fra. I denne sakenvar det ikke påvist noen konkrete forhold som skulletilsi at A ikke kunne få anledning til å vende tilbaketil Tyskland.

A, som er borger av USA, kom til Norge påturistbesøk 15. mai 1995. Han kom da fra Tyskland,hvor han etter det opplyste «hadde sitt midlertidigeopphold og bagasje». Ved innreisen var han i besit-telse av 4,3 gram fleinsopp, som står på den såkaltenarkotikalisten, og for dette ble han ilagt og vedtoket forelegg på 200 US$ den 16. mai 1995. Sammedag kl. 2200 ble han forhåndsvarslet om at direktora-tet vurderte å utvise ham og gitt en frist på 36 timertil å uttale seg. Direktoratet fattet likevel alleredeneste dag vedtak om utvisning med innreiseforbud ito år. Vedtaket ble påklaget, med klagen ble ikke gittoppsettende virkning, og A ble uttransportert tilUSA den 21. mai 1995.

Hans klage over utvisningsvedtaket ble avslåttav Justisdepartementet den 4. februar 1997, og hansadvokat klaget deretter hit over departementets ved-tak.

I foreleggelsesbrevet herfra til departementet bledet vist til advokatens anførsel om at det var en saks-behandlingsfeil at det ble fattet vedtak før den fast-satte fristen for uttalelse var utløpt, og det ble stiltspørsmål om hvorfor det ikke hadde vært mulig åavvente fristutløpet. Det ble også stilt spørsmål om


hvordan departementet mente dette samsvarte medreglene i utlendingsloven §33 første ledd og forvalt-ningsloven §16 om forhåndsvarsling.

Videre var det i klagen hit påpekt at saken «lå tilbehandling fra juli 1995 til februar 1997 i Justisde-partementet», men at det til tross for purringer ikkeble sendt varsel etter forvaltningsloven §11 a, og atdet ikke var gitt noen begrunnelse for den langesaks-behandlingstiden i departementets vedtak. De-partementet ble derfor bedt om kort å gjøre rede forhvorfor saken tok så lang tid, og for hvorfor As ad-vokat ikke ble orientert om årsaken til den langesaksbehandlingstiden. Det ble også stilt spørsmålom departementet i ettertid mente at saken var gittriktig prioritet, særlig hensett til at det var fastsatt ettidsbegrenset innreiseforbud.

As advokat hevdet videre at utvisningen innebarusaklig forskjellsbehandling, og i den forbindelseviste han til noen andre saker. Det ble derfor bedt omen redegjørelse for praksis i saker som gjelder tilsva-rende lovovertredelser.

Endelig var det i klagen reist spørsmål om det er«hjemmel for å utvise til et bestemt land all den tidhan kan mottas i et annet land som i denne sak». De-partementet ble derfor bedt om å gjøre rede for hvor-for norske myndigheter ikke kunne tillate at klage-ren reiste tilbake til Tyskland, dersom han ville bliakseptert der, og det ble stilt spørsmål om hvilketrettslig grunnlag politiet hadde for å beslutte at ut-transportering skulle skje til USA.

I sitt svarbrev fremholdt departementet følgendeom det forhold at vedtaket ble fattet før uttalelses-fristen på 36 timer var utløpt:

«At direktoratets vedtak ble truffet før utlø-pet av 36 timersfristen uten at det var kommetinn noen uttalelse, er et brudd på reglene i ut-lendingsloven §33 og forvaltningsloven §16.Det er i ettertid ikke mulig å kartlegge årsaken tilat vedtaket ble truffet før fristen for uttalelse løput. En mulig årsak kan være at det er svært uvan-lig å gi en så lang uttalelsesfrist i slike hastesa-ker.

Når det gjelder direktoratets grunnlag for åvurdere om utvisning ville være uforholdsmes-sig, jf utlendingsloven §29 annet ledd, frem-kommer det at direktoratets saksbehandler haddevært i telefonisk kontakt med Oslo Politikam-mer, jf sakens dok. 4. I samme dokument, som eren telefaks til direktoratets hjemmevakt, fremgårhva som var grunnlaget for utvisningen og at Aikke hadde noen tilknytning til Norge. Av direk-toratets vedtak 17.05.1995 fremgår det også atdirektoratet var kjent med at A var innreist fraTyskland med ferge. Det er ikke senere kommetfrem opplysninger i saken som tilsier at de fak-tiske forhold som dannet grunnlag for avgjørel-sen ikke var korrekte, og det er heller ikke kom-met frem andre opplysninger som er relevantefor sakens utfall.»

Om saksbehandlingstiden og prioriteringen avsaken uttalte departementet følgende:

«Utlendingsavdelingen arbeider som kjentmed å få et databasert system for automatisk sen-ding av varsel etter forvaltningsloven §11 a. Pridag må imidlertid slike meldinger sendes manu-elt, hvilket grunnet ressurssituasjonen er et gene-relt kapasitetsproblem. I herværende sak burdedepartementet iallefall gitt tilbakemelding i for-bindelse med advokatens purring 08.08.96, nårdette ikke var blitt gjort tidligere.

Når det gjelder saksbehandlingstiden, kan detellers bemerkes at det ikke var gitt oppsettendevirkning, og klageren var heller ikke lenger iriket. Saker av denne art blir markert med denneopplysningen når de kommer inn til departemen-tet, og blir ikke høyt prioritert. Departementet erellers enig i at det er svært uheldig at en sak fårflere års behandlingstid i departementet.

Departementet beklager således at det ikkeble gitt noen form for tilbakemelding til advoka-ten på saksbehandlingstiden i denne saken. Detteer et brudd på regelen i fvl §11 a. Departementetkan imidlertid ikke se at saken er gitt for lavprioritet eller at det er foretatt en uforsvarligprioritering av saken i forhold til andre saker, jfdenne sakens art og det forhold at arbeidssitua-sjonen i departementet tilsier at det er nødvendigå foreta prioriteringer som fører til sen avgjørelsei endel sakstyper.»

Videre fremholdt departementet bl.a. følgendeom spørsmålet om forskjellsbehandling:

«Som det fremgår av departementets vedtakkan en heller ikke se at vedtaket om å utvise Ainnebærer en usaklig forskjellsbehandling avklageren i forhold til andre personer som har an-kommet Norge med små kvanta narkotiske stof-fer. I den konkrete saken som det ble vist til i ad-vokat --- klage ble vedkommende bortvist vedOslo politikammers vedtak av 11.11.94. Klagenble ved Utlendingsdirektoratets vedtak 30.11.95ikke tatt til følge. Grunnlaget for bortvisningenvar ikke relatert til narkotika, men at vedkom-mende hadde fått forelegg for naskeri av dame-strømper til en verdi av kr 599,-. Departementetkan ikke se at det er usaklig å legge vekt på detstraffbare forholdets art, jf også det som er sagtovenfor.

Departementet kjenner ikke til de nærmereomstendighetene rundt avissakene som advoka-ten viste til, der det ikke ble truffet utvisnings-vedtak. Ut fra det som fremgår av avisartiklenekan det iallefall konstateres den forskjell fra her-værende sak at de aktuelle bandene hadde et for-mål utover turisme i Norge, jf at de skulle spillepå konsert. Det fremgår for øvrig heller ikke omde kvanta hasj (under 4 gr) som var funnet, til-hørte ett av medlemmene i de enkelte band ellerom det var fordelt på samtlige medlemmer, hvil-ket også kan ha betydning for om det skal treffesutvisnings- eller bortvisningsvedtak. Utoverdette er det vanskelig å kommentere nærmerehvilke overveielser og forhold som førte til at po-litiet i disse to sakene besluttet ikke å oversendesakene til Utlendingsdirektoratet med sikte på åfå direktoratets vurdering av om det skulle tref-fes utvisningsvedtaket.»

Departementet gjorde også rede for realiten isaken og for hvorfor det var lagt til grunn at utvis-


ning ikke ville være et uforholdsmessig tiltak over-for klageren, jf. utlendingsloven §29 annet ledd.Når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt det var riktigå uttransportere ham til USA, uttalte departementetfølgende:

«I Ot prp nr 46 1986-87 s 243 v sp fremgårdet at utgangspunktet skal være at utlendingenkan føres til et annet land enn det han «er reistinn fra» når særlige grunner taler for det, dvsiverksettelse av vedtak skal normalt skje ved atvedkommende utlending skal føres til det landvedkommende innreiste fra. I herværende tilfellevar da utgangspunktet at A skulle bli ført tilTyskland.

Ved bortvisning ved innreise vil retur somhovedregel skje til det landet vedkommende ut-lending reiste ut fra, uavhengig av om vedkom-mende er borger av dette landet. I praksis er detimidlertid knyttet store problemer med retur til«tilfeldige tredjeland» i saker der utlendingenenten har oppholdt seg i Norge over en tid ellerder utlendingen har fått avslag på søknad omasyl eller er utvist. Utover de tilfeller som er av-taleregulert eller følger av «sedvane» (førstetrygge asylland) vil det landet vedkommendereiste inn til Norge fra, normalt ikke motta ved-kommende utlending, med mindre utlendingenhar oppholds/arbeidstillatelse eller visum tildette landet. Erfaringsmessig gjelder dette ogsåTyskland, på tross av at det eksisterer en tilbake-tagelsesavtale mellom Norge og Tyskland. (Av-talen har ikke fungert tilfredsstillende på flereår.) På denne bakgrunn kan utlendingen ikke bliført til det landet vedkommende reiste ut fra,hvilket må anses som en særlig grunn, jf §41, ogretur må følgelig skje til hjemlandet. Som følgeav disse forhold kan det således sies at utgangs-punktet om at utlendingen skal føres til det lan-det vedkommende kom fra, i praksis bare vilgjelde for et mindre antall saker der dette er ku-rant. Hovedvekten av tvangsmessige effektuerin-ger vil finne sted direkte til hjemlandet, hvilketogså skjedde i herværende sak.»

As advokat fremholdt i en merknad til dette bl.a.at departementet etter hans oppfatning hadde «byg-get på en for streng fortolkning av utlendingslovensutvisningsregler». Advokaten fremholdt også føl-gende:

«Departementet synes forøvrig overhodetikke å ha vurdert anførslen om rettsvillfarelse iforhold til det i Norge straffbare forhold, jfr detsom fremgår av klagen. Som kjent innebærerikke vedtagelse av et forelegg at man behøver åerkjenne eller ta stilling til spørsmålet omstraffeskyld. Utlendingsmyndighetene må vurde-re dette selvstendig. Det samme begrunner rege-len om at den som i politiet i straffesakssammen-heng vurderer påtalespørsmålet, vil være inhabiltil å behandle utvisningsspørsmålet.»

Og videre:

«Når det gjelder uttransporteringen til USAsom medførte at A mistet sin baggasje, mulighettil å fortsette oppholdet i land utenfor Nordenm.v., fastslår departementet nå at utgangspunktet

er tilbakesending til det land utlendingen kom-mer fra. Tidligere er hevdet at utgangspunktet erretur til hjemlandet.

I dette tilfellet hadde som nevnt A full retur-adgang til Tyskland (utvisningsvedtak fra Nor-den har ingen betydning i forhold til opphold iTyskland), han hadde returbillett og baggasjeder. Det kan vanskelig sees at norske myndighe-ter med hjemmel i norsk internrett kan bestemmeannet enn at vedkommende skal ut fra Norge.Hvor han reiser må således være opp til ham selvforutsatt at det tilreisende land ikke vil motsetteseg innreise. Dersom det skal gjelde andre regler,må disse ha hjemmel i internasjonale avtaler.Departementet har ikke påberopt noen slike av-taler. Forholdet til tilbaketagelsesavtaler er uin-teressant i denne saken, i det man ikke behøvdenoen tilbaketagelseserklæring all den tid Ahadde sitt pass og gyldig innreise i Tyskland. Detvar dermed ikke påkrevet med noen form forsamarbeid (godt eller dårlig fungerende) medtyske myndigheter i saken.»

Til advokatens brev uttalte departementet bl.a.:

«Departementet er klar over at vedtagelse avet forelegg ikke nødvendigvis innebærer erkjen-nelse av skyld, og at mange vedtar forelegg for åfå saken ut av verden på en enkel måte. Vedta-gelsen av forelegg har imidlertid virkning somen dom, jf. straffeprosessloven §258 annet ledd.Dette betyr blant annet at utlendingsmyndighete-ne kan legge forelegget til grunn for sitt utvis-ningsvedtak. Dette betyr videre, i motsetning tilhva advokat --- hevder, at det ikke kan stilleskrav til utlendingsmyndighetene om at de vurde-rer skyldspørsmålet selvstendig.»

På denne bakgrunn uttalte jeg følgende i mitt av-sluttende brev til departementet:


Etter forvaltningsloven §16 skal «(p)art som ikkeallerede ved søknad eller på annen måte har uttaltseg i saken, --- varsles før vedtak treffes og gis høvetil å uttale seg innen en nærmere angitt frist». Viderefremgår det av utlendingsloven §33 at «(u)tlendingsom har krav på forhåndsvarsel», «skal ha rett til åuttale seg skriftlig eller muntlig».

I dette tilfellet ble det gitt forhåndsvarsel om ut-visning den 16. mai 1995 kl. 2200, med en frist forklageren til å uttale seg på 36 timer. Utlendings-direktoratet fattet vedtak før fristen var utløpt, utenat det forelå noen uttalelse fra A. Etter det som frem-går av utlendingssakens dok. 7, var A på det tids-punkt vedtaket ble fattet løslatt med meldeplikt medoppmøte torsdag 18. mai 1995 kl. 1200, jf. Oslo po-litikammers beslutning om meldeplikt, datert 16.mai 1995, og det er ikke fremkommet noe om hvor-for Utlendingsdirektoratets hjemmevakt fant å måttebehandle utvisningssaken før uttalelsesfristen var ut-løpt.

Ettersom departementet har medgitt at det herble begått «brudd på reglene i utlendingsloven §33


og forvaltningsloven § 16», gir dette ikke grunn tilnoe mer fra min side. Jeg forutsetter imidlertid atforholdet blir tatt opp med direktoratet, og at det blirinnskjerpet at det ikke må treffes vedtak før uttalel-sesfristen er utløpt.

Når det så gjelder klagesaksbehandlingen i de-partementet, har departementet beklaget «at det ikkeble gitt noen form for tilbakemelding til advokatenpå saksbehandlingstiden i denne saken», og medgittat «(d)ette er et brudd på regelen i fvl §11 a». Påbakgrunn av dette, og på bakgrunn av at departe-mentets praksis med hensyn til foreløpig svar harvært tatt opp tidligere, gir ikke disse forhold grunntil noe mer fra min side i denne saken. Jeg vil imid-lertid fortsatt ha utlendingsmyndighetenes praktise-ring av disse reglene til observasjon.

Når det gjelder selve saksbehandlingstiden ogprioriteringen av klagesaken i departementet, forstårjeg departementet slik at saker hvor det ikke er gittoppsettende virkning og hvor klager ikke lenger be-finner seg i landet, blir nedprioritert. Videre er detfremholdt at «arbeidssituasjonen i departementet til-sier at det er nødvendig å foreta prioriteringer somfører til sen avgjørelse i endel sakstyper».

Saksbehandlingstiden i utlendingssaker har værtgjenstand for oppmerksomhet fra min side ved flereanledninger, og departementet har også tidligeremedgitt at arbeidssituasjonen har vært slik at saksbe-handlingstiden ofte blir beklagelig lang. I dette tilfel-let tok det nesten ett år og ni måneder før klagesakenble avgjort i departementet, noe som etter min erfa-ring vel må sies å være en lang saksbehandlingstidselv i Utlendingsavdelingen.

Som følge av den anstrengte arbeidssituasjonen iUtlendingsavdelingen, må det foretas prioriteringermellom saker og sakstyper. Hvorvidt prioriteringeneer forsvarlige, er det vanskelig for meg å ta stillingtil uten å foreta en nærmere gjennomgang av en rek-ke saker og sakstyper. Jeg finner imidlertid grunn tilå bemerke at Utlendingsdirektoratet i det foreliggen-de tilfellet hadde fastsatt et innreiseforbud med toårs varighet. Tiden med innreiseforbud var nestenutløpt da departementet tok stilling til klagen. Detkan hevdes at klageretten i praksis i hvert fall blirdelvis avskåret, dersom man foretar en prioriteringsom innebærer at vedtakets virkningstid er tilnærmetutløpt, før klagen blir behandlet. På denne bakgrunnbør departementet overveie om det kan forsvares åprioritere disse sakene på denne måten.

2. Realiteten

Det er i saken reist spørsmål om utlendingsmyndig-hetene uten videre kunne legge til grunn at grunnvil-kåret for utvisning etter utlendingsloven §29 førsteledd bokstav b, nemlig at utlendingen «er ilagtstraff», er oppfylt når det strafferettslige forhold bleavgjort ved et vedtatt forelegg. Advokat --- påpekte isitt brev 5. juni 1997 at «vedtagelse av et forelegg

(ikke innebærer) at man behøver å erkjenne eller tastilling til spørsmålet om straffeskyld», og fremholdtat «(u)tlendingsmyndighetene må vurdere dette selv-stendig». Etter at departementet i sin kommentar tildette påpekte at «(v)edtagelsen av forelegg har ---virkning som en dom», fremholdt advokat --- igjen isitt brev 17. august 1997 at utlendingsmyndighetenei det minste må vurdere den subjektive straffeskyld iforbindelse med den skjønnnsmessige vurderingenav om utvisning skal velges som reaksjon i det en-kelte tilfellet.

Det kan vanskelig herske tvil om at et vedtattforelegg må regnes inn under utlendingslovens ut-trykk «er ilagt straff». Utlendingsmyndighetene måkunne forholde seg til den avgjørelse straffesakenhar fått når det tas stilling til om dette vilkår er opp-fylt. Jeg presiserer imidlertid her at utlendingsmyn-dighetene må foreta en konkret vurdering av forhol-dene i den enkelte sak både når det vurderes om ut-visning etter omstendighetene vil være et uforholds-messig tiltak og når det vurderes om det i det enkeltetilfellet er andre grunner som tilsier at utvisning ikkebør vedtas, selv om lovens grunnvilkår er oppfylt.Dette følger av forvaltningens alminnelige plikt til åforeta en konkret helhetsvurdering av saken, når lo-ven åpner for skjønnsmessige avgjørelser.

Når det gjelder realiteten i denne saken, kan jegikke se at det er fremkommet noe som kunne gigrunn til å kritisere det skjønn som er utøvd ved vur-deringen av om klageren skulle utvises eller ikke.Jeg kan heller ikke se at det er fremkommet noe somi tilstrekkelig grad underbygger påstanden om at ut-visningen innebærer usaklig forskjellsbehandling avham.

Etter dette gjenstår det siste spørsmålet i advokat--- klage hit, nemlig om det er «hjemmel til å utvisetil et bestemt land all den tid han kan mottas i et an-net land som i denne sak».

Etter utlendingsloven §41, som regulerer«(f)remgangsmåten ved iverksetting av vedtak», kanen utlending «bli ført til et annet land enn det ved-kommende kom fra» når «særlige grunner taler fordet». Dette må forstås slik at utgangspunktet er at enutlending som skal sendes ut av landet, blir «ført til»det land han kom fra før innreisen til Norge.

Her må imidlertid også nevnes at lovens hoved-regel om effektuering av negative vedtak, er at ved-taket «iverksettes ved at utlendingen pålegges å reisemed en gang eller innen en fastsatt frist». Denne be-stemmelsen gir ikke norske myndigheter noen ad-gang til å bestemme hvor utlendingen skal reise, der-som han kan forlate landet på egen hånd. Bare der-som et pålegg om å forlate landet «ikke blir fulgteller det er overveiende sannsynlig» at så ikke vilskje, kan myndighetene «føre utlendingen ut».

I sitt brev 22. mai 1997 har departementet vist tilat det «(i) praksis er --- knyttet store problemer medretur til «tilfeldige tredjeland» i saker der utlendin-gen enten har oppholdt seg i Norge over en tid eller


der utlendingen har fått avslag på søknad om asyleller er utvist». Departementet fremholder at detteerfaringsmessig også gjelder Tyskland, og at tilbake-tagelsesavtalen mellom Norge og Tyskland ikke har«fungert tilfredsstillende på flere år». Slik departe-mentet ser det, gjelder utgangspunktet om retur tildet landet vedkommende kom fra, «i praksis bare ---for et mindre antall saker der dette er kurant». De-partementet har imidlertid ikke gått nærmere inn påhvorfor ikke denne saken i så fall kunne antas å væreblant dette mindre antall kurante saker. Fra advokat--- side er det fremholdt at A hadde «full returad-gang til Tyskland» og at «utvisningsvedtak fraNorge har ingen betydning i forhold til opphold iTyskland». Jeg kan ikke se at dette er tilbakevist fradepartementets side.

Så vidt jeg kan forstå, vil norske myndigheterførst og fremst ha interesse i å tvangssende en ut-lending direkte til hans hjemland dersom man måanta at han vil bli bortvist ved grensen og returnerttil Norge dersom han blir sendt til det tredjeland hansist reiste fra. Man kan også tenke seg enkelte situa-sjoner hvor hensynet til vedkommende selv tilsier athan sendes til hjemlandet, fremfor til det landet hanreiste ut fra.

Uansett hvordan dette forholder seg, må utlend-ingsloven §41 forstås slik at det for det første måvære overveiende sannsynlig at et pålegg om å for-late landet ikke vil bli overholdt og dernest må detforeligge «særlige grunner», dersom en utlendingskal bli tvangssendt til et annet land enn utreiselan-det. Slike særlige grunner må relatere seg til denkonkrete saken, enten ved grunner som er særegnefor saken eller ved at generelle erfaringer antas åvære gyldige også i det foreliggende tilfellet.

Jeg kan ikke se at departementet har kunnet pekepå noen konkrete forhold som skulle tilsi at klagereni dette tilfellet ikke kunne få anledning til å vendetilbake til Tyskland. Ut fra de opplysningene som nåforeligger, er det derfor grunnlag for kritikk mot ut-lendingsmyndighetenes handlemåte i saken.

Ut over dette, finner jeg ikke grunn til å gi ytter-ligere merknader til saken.»

60.Fengsling av utlendinger ved mistanke om falsk

identitet(Sak 96-0637)

På bakgrunn av at det en tid hadde vært en del opp-merksomhet rundt fengsling av utlendinger etter ut-lendingsloven §37 femte ledd, som gir hjemmel forfengsling når det er mistanke om at utlendingen haroppgitt feil identitet, besluttet ombudsmannen å fo-reta en nærmere undersøkelse rundt enkelte sider avdette. Det var særlig omfanget av fengslinger og po-litiets arbeid med sakene som ble søkt avklart.

Etter at departementet gav uttrykk for at det i lø-pet av kort tid ville gjennomføre en ny etterkontrolletter endringene i §37 femte ledd i 1992, og at detherunder også ville vurdere på ny behovet for å ginærmere retningslinjer for politiets arbeid med dissesakene, ble ombudsmannens undersøkelse avsluttet.Ombudsmannen trakk likevel frem en del viktigerettssikkerhetshensyn som etter hans oppfatninggjorde seg gjeldende i sakene.

Det hadde vært en del oppmerksomhet rundtfengsling av utlendinger når det var mistanke om atdet var oppgitt falsk identitet. Jeg besluttet å under-søke enkelte sider av denne praksisen. I brev herfratil Justisdepartementet ble det bl.a. stilt følgendespørsmål:

«For det første ønskes opplysninger om om-fanget av slike fengslinger. Har departementetopplysninger om hvor mange utlendinger som nåsitter fengslet etter §37 femte ledd, og hvormange det dreier seg om i løpet av ett år? Det bessærlig opplyst hvor lang gjennomsnittlig fengs-lingstid er, samt hvor mange som har en samletfengslingstid ut over 12 uker. Mottar departe-mentet noen form for løpende rapportering omslike fengslinger eller omfanget av dette?

Bestemmelsen om fengsling av utlendingerder det foreligger mistanke om at det er oppgittfalsk identitet ble skjerpet i 1992, jf. Ot.prp. nr.83 (1991-92). Har departementet opplysningerom hvorvidt problemet med utlendinger somoppgir falsk identitet er blitt redusert etter lov-endringen? Det bes opplyst om antall utlendingersom er fengslet etter denne bestemmelsen harøket eller blitt redusert i tiden etter lovendringen.Har departementet noen formening om fengslingi noe antall av betydning fører til at vedkommen-de selv gir nye og korrekte opplysninger om sinidentitet?

Er det gitt retningslinjer om i hvilke tilfellerpolitiet bør begjære fengsling, hva politiet børforeta seg med tanke på å undersøke identitetentil utlendingen under fengslingen, hvilke kravsom bør stilles til fremdriften i politiets etter-forskning, hvilke kriterier som bør være oppfyltfor at fengslingen bør begjæres forlenget o.l.?»

I sitt svarbrev påpekte departementet først at sta-tistikken på området ikke hadde vært helt pålitelig,bl.a. på grunn av at rutinene for rapportering fra po-litiet ikke hadde vært gode nok. Utlendingsdirekto-ratet, som har ansvaret for statistikken, var nå pålagtå foreta en bedre kvalitetssikring. Departementetmente likevel at tallene holdt «et fullt ut akseptabeltnivå». Om omfanget av fengslinger etter utlendings-loven §37 femte ledd uttalte departementet følgen-de:

«Ett år etter at utlendingslovens §37 ble end-ret, foretok departementet en egen undersøkelsevedrørende fengslinger. Fra 1.8.92 til 31.7.93 bledet avsagt 120 fengslingskjennelser. 31 personervar fengslet i over 12 uker, fordelt som følger:


12 - 24 uker: 9 personer24 - 36 uker: 11 «36 - 48 uker: 5 «Mer enn 48 uker: 6 «

I følge UDI’s statistikk ble 144 personerfengslet i perioden fra 1.10.93, da registreringe-ne startet, til 31.3.96. Av disse hadde 34 værtfengslet i over 12 uker. Gjennomsnittlig fengs-lingstid var 12 uker.

I tidsrommet fra 1.4.95 til 31.3.96 - ble 49personer fengslet og 10 personer, som alleredevar fengslet, fikk forlenget fengsling. Av disse59 personene hadde 24 personer vært fengslet imer enn 12 uker. Gjennomsnittlig fengslingstidfor de 59 var 12 uker, fordelt som følger:Inntil 8 uker: 34 personer8 - 12 uker: 1 «

12 - 24 uker: 15 «24 - 36 uker: 3 «36 - 48 uker: 4 «48 - 55 uker: 2 «

Pr. 21.1.1996 satt 10 utlendinger fengslet imedhold av §37. 4 personer hadde vært fengsleti mer enn 12 uker (henholdsvis 1 år, 45 uker, 41uker og 21 uker). I tillegg til disse kommer per-sonen som omkom i brannen i Bergen kretsfeng-sel 22.01.1996.

Pr. 31.03.96 var 12 utlendinger fengslet. Avdisse hadde 3 vært fengslet i mer enn 12 uker.Gjennomsnittlig hadde de 12 vært fengslet i 9uker.

Pr. 1.5.1996 hadde to personer sittet fengsleti over 12 uker, henholdsvis 54 uker (Vedlagteksempelsak fra Trondheim politikammer hvorvedkommende nå er løslatt) og 16 uker.

Tallene over viser at antall fengslinger hargått ned siden endringen av loven trådte i kraft.»

Departementet antydet en rekke mulige årsakertil nedgangen, uten at det kunne sies noe sikkert omdette.

Departementet bemerket videre at «(d)et hører tilunntakene at en utlending fengsles på grunn av mis-tanke om falsk identitet og det likevel viser seg atden oppgitte identitet er riktig», og mente at dette ty-der på at «det ikke er overdreven bruk av fengslingeri denne type saker». Det hadde vist seg i den foran-nevnte undersøkelsen fra 1993 at fire av de 120 somble fengslet det året, faktisk hadde oppgitt riktigidentitet, og at ingen av disse hadde sittet fengslet imer enn 14 dager. For øvrig opplyste departementetat det bare var et lite, men ikke tallfestet, antall som iløpet av fengslingstiden oppgav sin egentlige identi-tet og ønsket å reise tilbake til hjemlandet.

Når det gjaldt spørsmålet om retningslinjer, opp-lyste departementet at Oslo politikammer, som har etstort antall saker om fengsling etter utlendingsloven§ 37 femte ledd, har utarbeidet egne interne ret-ningslinjer. Asker og Bærum politikammer, som og-så har et stort antall slike saker, har derimot ikkegjort det. Departementet bemerket videre følgende:

«Det finnes ingen sentrale retningslinjer fornår politiet bør begjære fengsling. Politiet følger

bestemmelsene i utlendingsloven og for øvrigbestemmelsene i straffeprosessloven så langtdisse passer. Ellers benytter politiet sin generellekompetanse når det gjelder fengslinger. Som iandre typer fengslingssaker vil det utvikle seg enpraksis ved domstolene som vil være retnings-givende for politiet.

Politiets arbeid under fengslingenDet er heller ikke gitt sentrale retningslinjer forhva politiet bør foreta seg med sikte på å under-søke identiteten til utlendingen under fengslin-gen. Justisdepartementet anser dette som ordinæretterforskning som det ikke er naturlig for depar-tementet å regulere. Vanlige former for politiet-terforskning følges. Dette omfatter bl.a. avhør avutlendingen, også med bistand fra landrådgiverei utlendingsforvaltningen, bruk av politiets regi-stre, Interpol-undersøkelse av fingeravtrykk ogfoto, samt språktester. Norske utenriksstasjonerog andre lands ambassader bistår. Som i all an-nen politietterforskning er det vanskelig å gi ge-nerelle retningslinjer for de forskjellige etter-forskningsmetoder. Denne type etterforskningkan ofte være spesiell i forhold til annen politi-etterforskning. Det foreligger sjelden anmeldel-se, det er ikke et åsted, og det finnes sjelden vit-ner som kan bidra til oppklaring i saken. Dette ervanskelig og tidkrevende etterforskning. Defengslede gir ofte gale eller misvisende opplys-ninger som det tar tid å bekrefte eller avkrefte,og opplysninger om identitet og nasjonalitet kantidvis bli endret flere ganger under etterforsknin-gen. I noen tilfeller har den fengslede også nektetå la seg fremstille for sin angivelige eller den an-tatte ambassade og samtidig nektet å medvirke tilspråktest.

Politiets fremdrift i etterforskningen vedfengslingerDet finnes ingen sentrale retningslinjer for hvilkekrav som bør stilles til fremdriften i politiets et-terforskning utover straffeprosesslovens regler.For politiet vil det også være retningsgivendehva domstolene krever. I denne type saker kreverofte domstolene ved forlengelse av fengsling enoversikt over hva som er blitt gjort siden sistefengsling, hva som videre skal gjøres og når sa-ken kan forventes å være oppklart. Politiet skalselv vurdere om det er grunnlag for å begjæreforlengelse av fengsling og om det vil være etuforholdsmessig inngrep.»

I et nytt brev herfra ble departementet bedt om åutdype noe nærmere hvorfor det ikke hadde vært an-sett nødvendig eller naturlig å gi slike retningslinjer.Det ble også stilt spørsmål om departementet menteat det kunne reises prinsipielle innvendinger mot å giretningslinjer, eller om dette først og fremst ble an-sett som et spørsmål om hva som er mest hensikts-messig, og om departementet hadde noen formeningom hvorvidt det arbeid som blir utført i disse sakenepå det enkelte politikammer, oppfattes som etter-forskning av en straffesak eller som utredning av enforvaltningssak.

I sitt svarbrev gav departementet uttrykk for føl-gende:


«Justisdepartementet vil om kort tid gjen-nomføre en ny etterkontroll av hvordan regel-endringen i 1992 blir praktisert. Resultatet avdenne etterkontrollen vil være et viktig momentved vurderingen av behovet for eventuell en-dring av lov og /eller praksis på området. Menvil i denne sammenhengen påny vurdere spørs-målet om å gi nærmere retningslinjer.

Til siste spørsmål i ombudsmannens brevkan nevnes at politiet parallelt med forvaltnings-saken, jf utl.l. §37, 5. ledd, normalt også oppret-ter straffesak på grunn av overtredelse av utl.l.§ 47 og bestemmelser i straffeloven. I denne sa-ken følges reglene for etterforskning i straffesa-ker. Gjennom etterforskning av straffesaken vilpolitiet som regel også løse forvaltningssaken. Ide tilfellene hvor politiet ikke oppretter straffe-sak parallelt med forvaltningssaken, blir forvalt-ningssaken utredet etter forvaltningsrettslige reg-ler.»

I mitt avsluttende brev til departementet uttaltejeg følgende:

«Utlendingsloven §37 femte ledd lyder som føl-ger:

«Er det grunn til mistanke om at utlendingoppgir falsk identitet, kan politiet pålegge ut-lendingen meldeplikt eller bestemt oppholdssted.Dersom slikt pålegg ikke overholdes eller ansesåpenbart utilstrekkelig, kan utlendingen pågripesog fengsles etter fremgangsmåten i straffepro-sesslovens §§174 flg., som for øvrig gjelder sålangt reglene passer. Samlet fengslingstid kanikke overstige 12 uker, med mindre det forelig-ger særlige grunner.»

Det ligger utenfor mitt arbeidsområde å si noenærmere om hva som etter denne bestemmelsen kanvære grunnlag for fengsling, eller hvilke grunnersom kan regnes som særlige og dermed dannegrunnlag for fengsling ut over 12 uker. Dette hørerdet under domstolen å ta stilling til.

Derimot vil politiets arbeid med den enkelte saketter utlendingsloven §37 femte ledd, være å betrak-te som en del av politiets arbeidsoppgaver som ut-lendingsmyndighet. Justisdepartementet, som over-ordnet utlendingsmyndighet, vil kunne gi retnings-linjer for politiets arbeid. Slike retningslinjer vilkunne ta opp spørsmål som i hvilke tilfeller politietbør begjære fengsling og eventuelt hvilke undersø-kelser politiet bør ha foretatt før dette gjøres, hvilkeundersøkelser politiet bør sette i gang på forskjelligestadier av saken og hvilken fremgang i undersøkel-sene som bør være gjort dersom det skal begjæresforlengelse av fengslingen.

I departementets siste brev ble det opplyst at de-partementet om kort tid vil gjennomføre en ny etter-kontroll etter lovendringen i 1992, og da også på nyvurdere å gi nærmere retningslinjer. På denne bak-grunn vil jeg ikke i detalj gå inn på spørsmålet omdet ville være riktig å gi slike retningslinjer, jf. prin-sippet om ombudsmannens etterfølgende kontroll

med forvaltningen. Jeg ønsker likevel å nevne at deter viktige rettssikkerhetshensyn som trekker i ret-ning av at dette bør gjøres. Fengsling er et usedvan-lig inngripende virkemiddel, og når loven åpner for ånytte dette virkemiddel i en forvaltningssak, må detgjøres under mest mulig betryggende kontroll.

Det er domstolene som i den enkelte sak skal ut-øve kontroll med at fengslinger bare nyttes i de sakerhvor det er saklig og tilstrekkelig grunn til det. Dom-stolene vil imidlertid ofte ha et begrenset grunnlagfor sine vurderinger. Således påpekte Advokatfor-eningen i sin høringsuttalelse i forbindelse med lov-endringen i 1992, Ot.prp. nr. 83 (1991-92) s. 17, atdomstolene ikke alltid vil ha tilstrekkelig faktiskgrunnlag til å vurdere hvorvidt fengsling vil være etuforholdsmessig inngrep eller ikke, og foreningenvar derfor «ikke overbevist om at domstolens vurde-ringer av den enkelte utlendingssak er tilstrekkeligrettssikkerhetsgaranti med hensyn til hvor lenge deter forsvarlig å holde utlendingen fengslet».

Det vil være en støtte for domstolene dersom detgis retningslinjer for behandlingen av disse sakene,slik at man i det minste kan se hva som er gjort ivedkommende sak i forhold til de krav som måttevære stilt. Slike retningslinjer for behandlingen avdisse sakene vil i så fall bidra til å styrke domstole-nes muligheter for å ivareta sine rettssikkerhetsopp-gaver på dette området.

Jeg nevner også at det kan være grunn til at for-målet med slike fengslinger blir nedfelt i en lett til-gjengelig og autorativ kilde, som et rundskriv fra de-partementet. Asker og Bærum politikammer uttalte isin høringsuttalelse til lovendringen i 1992, referertpå s. 16 i proposisjonen, at fengsling bare vil bli be-nyttet «hvor det er grunnlag for å iverksette konkreteetterforskningstiltak». Jeg oppfatter dette slik at manikke ville begjære fengsling i tilfeller hvor man ikkehar noe konkret å gå ut fra. Etter mitt syn taler godegrunner for at departementet selv klargjør hva somher er akseptabelt i forhold til bestemmelsens for-mål.

I forlengelsen av dette er det også grunn til ånevne at dagens situasjon åpner for at det kan oppståulikheter mellom forskjellige distrikter. Det ene po-litikammer kan komme til å begjære fengsling i til-feller hvor et annet politikammer ikke ville gjøre det,og et politikammer kan begjære forlenget fengslingpå et grunnlag som et annet politikammer ville vur-dere som utilstrekkelig. Dersom enkelte politikam-mer etablerer sine egne interne retningslinjer, slikOslo politikammer her har gjort, vil det kunne bidratil å forsterke en slik tendens. Dette vil kunne væreuheldig, og er også et argument for at i hvert fallvisse hovedprinsipper nedfelles i sentrale retnings-linjer fra departementet.

Når dette er sagt, vil jeg gjerne legge til at jeg servekten av de praktiske innvendinger departementethar nevnt. Man skulle likevel tro at det ville la seggjøre å finne den riktige balansen mellom prinsipi-


elle føringer og regulering av de faktiske etterforsk-ningsskritt som er nødvendige i den enkelte sak.

På bakgrunn av at departementet har opplyst atdet selv om kort tid vil foreta en ny kontroll av hvor-dan utlendingslovens bestemmelse praktiseres, ogherunder vil vurdere på ny dette spørsmålet, avslut-ter jeg saken med dette nå. Jeg vil imidlertid be om åbli orientert om resultatet av departementets kon-troll.»

Justisdepartementet kom senere tilbake med føl-gende orientering:

«Etterkontrollen viser at fengslinger som føl-ge av uklar identitet har gått ned de siste år, bådei antall og i fengslingslengde. En sammenligningmed andre nordiske land tyder ikke på at norskpraksis er spesielt streng.

For å sikre lik praksis mellom de ulike politi-distrikter i landet, samt bidra til kortere fengslin-ger har vi funnet det riktig å arbeide videre medfølgende tiltak:1. Departementet vil gi retningslinjer for politi-

ets framdrift i saker hvor utlendinger fengs-les ut over 12 uker, herunder om hvor langtid det anses akseptabelt å vente på svar frautlandet på henvendelser vedrørende utlen-dingers identitet.

2. Departementet vil vurdere å gi en nærmerepresisering av begrepet «særlige grunner» iutlendingsloven §37, femte ledd. Det er idagusikkert hvilken form en slik eventuell presi-sering vil få.

3. Arbeidet med identifisering av personer somantas å komme fra Marokko prioriteres, for åkomme fram til raskere identifisering i slikesaker. Bakgrunnen er at borgere fra Marokkoer overrepresentert blant de som fengsles idisse sakene.

Ny fengslingsenhet ved det nye transittmot-taket ved Gardermoen vil bidra til å sikre bedrekontroll og lik praksis, samt legge forholdene tilrette for å redusere fengslingstiden i slike sakerytterligere, bl.a. som følge av økt profesjonalise-ring i politiet ved en sentralisering av behandlin-gen av slike saker.

Justisdepartementet vil komme tilbake meden nærmere orientering når arbeidet med pkt. 1og 2 er avsluttet.»

61.Søknad om norsk statsborgerskap

(Sak 97-0345)

A, som er født i Tyskland i 1973 av mor med norskstatsborgerskap og far med tysk statsborgerskap,søkte i 1995 det norske generalkonsulat i Hamburgom bibehold av norsk statsborgerskap. Søknaden bleavslått da A ikke var norsk statsborger, jf. statsbor-gerrettsloven §1 slik den lød på fødselstidspunktet.Avslaget ble etter klage opprettholdt av Justis-departementet, som heller ikke fant grunnlag for ådispensere, jf. endringslov av 25. mai 1979 nr. 19del II pkt. 2. - Ombudsmannen uttalte at departe-

mentet syntes å ha lagt til grunn en for streng for-tolkning av dispensasjonsadgangen og ikke i til-strekkelig grad hadde tatt hensyn til formålet baklovendringene. Departementet ble bedt om å vurderesaken på nytt. Departementet omgjorde etter detteavslaget, og innvilget As søknad om norsk statsbor-gerskap.

A ble født i 1973 i Tyskland av mor med norskstatsborgerskap og far med tysk statsborgerskap.Hun søkte 1. juni 1995, før hun var fylt 22 år, detnorske generalkonsulat i Hamburg om bibehold avnorsk statsborgerskap, men ble informert om at søk-naden ikke kunne innvilges da hun ikke var norskstatsborger. As advokat henvendte seg på nytt til ge-neralkonsulatet og opprettholdt søknaden om bibe-hold av norsk statsborgerskap. Generalkonsulatetoversendte søknaden til Utlendingsdirektoratet, somi vedtak 21. september 1995 ikke fant å kunne sam-tykke i erverv av norsk statsborgerskap for A.

As advokat påklaget avgjørelsen til Justis-departementet, som i vedtak 15. januar 1997 opprett-holdt Utlendingsdirektoratets vedtak. Fra departe-mentets vedtak siteres:

«Siden klager ved fødselen ikke ervervetnorsk statsborgerskap etter moren iht dagjelden-de regler, og «mødremelding» ikke er innlevertfør fylte 18 år, faller hun ikke inn under regleneom bibehold, jf lovens §8 første ledd annetpunktum, (og passets siste side).

Departementet har imidlertid vurdert om detkan anses å foreligge muligheter for dispensa-sjon fra 18-års kravet i «mødremeldingsadgan-gen», jf II pkt 2 siste setning. Etter fast praksisdispenseres kun hvor 18-års-kravet er overskre-det i ubetydelig grad. I herværende sak er detsnakk om 4 år. Man finner ikke at dette ligger in-nenfor rammen av praksisen. Man har viderevurdert om fristoversittelsen kan lastes feilinfor-masjon fra norske myndigheter. Man finner ikkeholdepunkter for at så er tilfellet. At utenrikssta-sjonen ikke uoppfordret har kommet med infor-masjon som kunne være viktig for klager, med-fører ikke at en part dermed skal gis en tapt ret-tighet. I norsk rett legger man til grunn at en parthar en selvstendig undersøkelsesplikt i forhold tilrettsregler av betydning for den spesielle situa-sjon klager befinner seg i, mht å ivareta sine ret-tigheter. Man er klar over at reglene om statsbor-gerskap er til dels innfløkte, men dette fritar ikkeen part i selv å sette seg forsvarlig inn i regelver-ket på det aktuelle området. Vedrørende påbero-pelsen av feilinformasjon vil man videre bemer-ke at vedrørende passets tekst om bibehold frem-går det av ordlyden at man snakker om norskeborgere født i utlandet. Av vedlagte kopi av mo-rens pass utstedt den 27.12.1995 fremgår det atbarna ikke er innført i hennes pass. Man kan så-ledes heller ikke se at utenriksstasjonen f.eks.ved å innføre barnet i morens pass, har gitt kla-ger grunnlag for å anta at det var norsk borger.

I herværende sak hadde klager et rettskrav pånorsk statsborgerskap betinget av at melding bleinnlevert før fylte 18 år. Da melding ikke bleinnlevert rettidig, er rettigheten bortfalt.


Man viser imidlertid til at hvis klager ønskerå bosette seg i Norge, vil hun i medhold av ut-lendingsloven og forskriften §3 bokstav a ha retttil oppholds- og arbeidstillatelse fordi en av hen-nes foreldre på fødselstidspunktet var norsk.Dette forutsatt at bolig og underhold er sikret.For øvrig omfattes hun også av EØS-rettens reg-ler om opphold/arbeid i Norge. Likeledes vil hunom ønskelig kunne få norsk statsborgerskap påen lempeligere måte enn etter hovedregelen om 7års botid. For å erhverve norsk statsborgerskapvil hun da imidlertid måtte frafalle sitt tyske, jflov om norsk riksborgarrett §6 tredje ledd.»

As advokat brakte saken inn for ombudsmannen.I klagen ble det anført at vedtaket var urimelig i ogmed at A og hennes familie ikke hadde kjennskap tildet aktuelle regelverket og av den grunn ikke kunnebebreides for at melding ikke var inngitt før A varfylt 18 år. Videre ble det anført at dispensasjon idette tilfellet neppe ville få nevneverdige prinsipiellekonsekvenser.

Klagen ble forelagt Justisdepartementet. I fore-leggelsesbrevet ble det vist til at det i forbindelsemed lovendringen i 1979 ble iverksatt en informa-sjonskampanje om den overgangsordning som varetablert for erverv av norsk statsborgerskap for barnfødt før loven trådte i kraft. Det viste seg imidlertidat informasjonen ikke var nådd ut til alle kvinnersom var bosatt i utlandet og som var i den stilling atde kunne benytte seg av meldingsadgangen. Av den-ne grunn ble det tatt inn en dispensasjonsbestemmel-se i endringsloven av 1979 om at departementet i«særlege høve» kunne gjøre unntak fra 18-årskravet.I Ot.prp. nr. 79 (1980-81) s. 1 ble det uttalt at «(e)nfor sent innlevert melding vil da kunne godtas nårdet er umulig å la manglende kjennskap til angjel-dende regler, føre til avvisning». Det ble også vist tilat ved en lovendring i 1985 ble også vilkåret om atmelding måtte gis innen 1. juli 1982 tatt ut av lovenpå grunn av den mangelfulle informasjon.

Departementet ble på den bakgrunn bedt om åkommentere hvordan avslaget harmonerte med utta-lelsene i forarbeidene og formålet med lovendrin-gen. Videre ble det bedt om en redegjørelse for deretningslinjene som var utarbeidet for skjønnsut-øvelsen ved anvendelsen av dispensasjonsadgangen.

I sitt svarbrev uttalte departementet bl.a. følgen-de:

«Den praksis som har vært ført mht forståel-sen av hva som skal anses som «særlege høve»,må sees i sammenheng med den faktiske situa-sjonen som i sin tid førte til endringene, og debegrunnelser og tanker som lå bak de respektiveendringer.

Det fremgår klart av lovteksten at unntak frakravet skal kunne gjøres «i særlege høve», dvs atunntaksregelen ikke er slik at den skal anvendesgenerelt overfor alle meldinger som kommer forsent og uansett grunn. Departementet har i tilfel-ler der mødremeldinger er innsendt for sent, an-sett det som et «serleg høve» dersom overskri-delsen har vært ubetydelig, dvs. noen måneder.Her har man ikke stilt strenge krav til årsaken til

overskridelsen, men dispensert med mindre deter klart at søkeren har visst om fristen, men unn-latt å forholde seg til den. Hvis søkeren godtgjørat oversittelse av fristen skyldes feil informasjonfra norske myndighetsorganer (enten ren feilin-formasjon eller f eks ved å føre inn barn i morenspass), blir også lengre overskridelser akseptert,såfremt søker har sendt melding så snart de erblitt oppmerksomme på meldingsadgangen.

Når mødremelding innleveres og fristen erbetydelig overskredet og det utelukkende henvi-ses til at man ikke har kjent til mødremeldings-adgangen, anses det ikke automatisk for å fore-ligge «serlege høve», selv om søkeren har værtbosatt i utlandet. Det vises her til at dispensa-sjonsregelen ikke ble stående som en generellunntaksregel, men forbeholdt «serlege høve» oghvor hovedregelen faktisk er at barnet skal væreunder 18 år. Slik departementet har tolket moti-vene, må det for å kunne dispensere, være klartat søkeren ikke har kjent reglene eller hatt opp-fordring til å gjøre seg kjent til med dem, og etavslag må fremstå som åpenbart urimelig.

I de fleste saker hvor mødremeldinger inngisfor sent, opplyses det at årsaken er manglendekunnskap om regelen. Dette hva enten det ermødremelding som innleveres for sent, eller sa-ken kommer inn i form av bibeholdssøknad.Skulle man utelukkende legge anførslene tilgrunn uten noen nærmere vurdering av den en-kelte sak, ville det etter departementets oppfat-ning føre til en langt videre anvendelse av begre-pet «særlege høve» enn det loven opprinneligforutsatte. Dette spesielt hensett til at den faktis-ke situasjonen er endret i forhold den det som vartilfellet i 1979-1985 mht informasjon, bl a gjen-nom at man fra sommeren 1989 må anta at defleste berørte ville ha vært i kontakt med norskemyndigheter i forbindelse med fornyelse av pass,hvor også spørsmål om innføring av barn i morspass/barns statsborgerrettslige stilling regulærttas opp. Det er heller ikke lenger snakk om nyeregler der behovet for informasjon om endringenpresumptivt er størst i begynnelsen. Videre hardet hele tiden vært klart at den generelle infor-masjonen som ble gitt i 1979, har vært av vari-erende kvalitet. I noen land har det vært infor-mert svært godt, mens det i andre land har be-rodd mer på tilfeldigheter om berørte har fåttkjennskap til reglene. Dette har det også til enviss grad vært tatt hensyn til. Videre var forhol-det i 1979 frem til 1985 at endringen var begren-set til tid, dvs ikke bare i forhold til barnets alder,men også i forhold til endelig frist for melding.Dette innebar at det var «kortere» tid for de be-rørte til både å få informasjon og å forholde segtil endringen. Departementet har derfor i praksislagt seg på en linje hvor en ser hen til om det ersannsynlig at vedkommende ikke er blitt infor-mert og i så fall, om den enkelte eventuelt må an-ses å ha hatt en oppfordring til selv å gjøre segkjent med rettstilstanden på området. Når detgjelder vurderingen av om et avslag vil fremståsom åpenbart urimelig der årsaken er manglendeinformasjon, sees det bl a hen til hvor lang tid deter gått siden barnet fylte 18, om man i vesentligehenseender har innrettet seg som norsk borger oghvilke konsekvenser et avslag på statsborger-søknad vil kunne medføre for søkeren. Etter de-partementets oppfatning kan det ikke sees at den-ne praksis er i strid med lovens formål og forar-beider.


Departementet kjenner ikke til om søkersmor i denne saken faktisk mottok informasjonsom ble sendt ut i 1979, hvilket var avhengig avom utenriksstasjonen kjente hennes daværendeoppholdssted. Det er ellers et faktum at det bleinformert individuelt og generelt om regelen iTyskland og gitt generell informasjon i Norge,der søkers mor har sin slekt. Det er imidlertidlagt til grunn at hun ikke kjente til lovendringen.Det neste spørsmål er da om hun ut fra situasjo-nen hadde oppfordring til å gjøre seg kjent medendringen, hvilket hun etter departementets synhadde.

Mødremelding ble inngitt for sent fordi søke-ren (moren) har bygget på en antagelse om at sø-ker var norsk borger. Norske myndigheter harimidlertid ikke ved noen handlinger eller utsagngitt grunnlag for denne oppfatningen. Søkersmor har derimot, under en 17 mai-feiring i Norgefor flere år siden, fått opplyst fra en privatpersonat hennes barn er norske idet hun selv er norskborger. Denne opplysningen indikerer at søkersmor frem til da (korrekt) har lagt til grunn at hen-nes barn var tyske, men at hun etter denne samta-len har lagt til grunn at de også er norske borge-re. Moren fornyet sitt pass i 1985, og familienhar vært mye på besøk i Norge, hvor de også harfamilie. Hun har imidlertid ikke tatt noen skrittfor å få spørsmålet avklart vis a vis norske myn-digheter, på tross av at hun må ha hatt gode mu-ligheter for dette. Moren har heller ikke søkt omå få barna innført i sitt norske pass, og heller ikkeer det søkt om norsk pass for datteren. Dette selvom det fremholdes at de har sterk tilknytning tilNorge og at norsk statsborgerskap betyr mye.Etter departementets oppfatning tilsier denne si-tuasjonen at søkeren (og moren) har hatt et selv-stendig ansvar for å søke informasjon vedrøren-de søkerens statsborgerrettslige stilling. Dette utfra hovedtanken om at personen som er i en spe-siell situasjon, selv må ha oppfordring til, og an-svar for, å få avklart hvordan deres rettsstilling eri den spesielle situasjonen, men også på bak-grunn av at det hendelsesforløp hun har skisserttilsier at det er naturlig å søke en avklaring, jf atdette var viktig for datteren.

Det ble videre vist til at søkerens mor ikke erblitt spurt om hun hadde barn eller ble informertom lovendringen av 1979 da hun fornyet sitt passi hhv 1975 og 1985. Etter departementets synkan dette forhold vanskelig anses å innebære atutenriksstasjonen har brutt sin veiledningsplikt/informasjonsplikt. ( I 1975 var det for øvrig ikkenoen lovendring å informere om). I 1985 var det6 1/2 år siden lovendringen trådte i kraft. Uten-riksstasjonene hadde sendt ut informasjon til allenorske borgere med kjent oppholdssted i Tysk-land i 1979. Det må således antas at utenrikssta-sjonen har hatt grunn til å anta at berørte alleredevar informert. Av morens søknad om fornyetpass må det ha fremgått at hun hadde bodd iTyskland i flere år også forut for 1979, dvs athun hadde fått melding. Etter departementets syner det vanskelig å si at utenriksstasjonen i Tysk-land da hadde grunn til å anta at moren ikke varkjent med endringen/at den var aktuell i hennessituasjon. Etter departementets syn var det i den-ne situasjonen mest nærliggende at søkers morselv stilte spørsmål om datterens statsborgerrett-slige stilling. Utenriksstasjonen kunne vanskeligvite at hun hadde barn når det ikke engang blesøkt/spurt om disse kunne føres inn i hennespass.

Når det gjelder konsekvenser av et avslag forsøkeren, kan det understrekes at avslaget ikkemedfører at søker blir statsløs, og at hun hellerikke kan ha innrettet seg som norsk borger. Forsåvidt gjelder de praktiske konsekvenser i for-hold til senere mulighet for opphold i Norge osvvises det til departementets vedtak av15.01.1997. Utfra en samlet vurdering kan de-partementet heller ikke se at konsekvensene blirså alvorlige at det er grunnlag for å karakteriserevedtaket som åpenbart urimelig.»

As advokat kom med følgende merknader til de-partementets svar:

«Departementets argumentasjon er etter minoppfatning på siden av saken, og det fastholdesat dette representerer et særlig tilfelle hvor detville være urimelig å opprettholde avslaget.

Det fremgår av departementets brev (s. 3nederst) at det er lagt til grunn at søkers mor ikkekjente til lovendringen. På bakgrunn av at det måantas at dette skyldes manglende informasjon,skulle dette tilsi at søknaden ble innvilget.

Når det gjelder spørsmålet om søkers mor utfra situasjonen hadde oppfordring til å gjøre segkjent med endringen, er departementets argu-mentasjon etter min oppfatning spekulativ og ba-sert på urimelig strenge krav. Det kan i denneforbindelse ikke være avgjørende hvorvidt uten-riksstasjonen har brutt sin veiledning- og infor-masjonsplikt, og det må også være irrelevant hvautenriksstasjonen har hatt grunn til å anta vedrø-rende informasjonens rekkevidde.

Dersom unntaksregelen ikke skulle anvendesi dette tilfellet, kan jeg vanskelig se at den harnevneverdig praktisk betydning.

Av departementets brev synes det å fremgå atdet må foreligge så dramatiske konsekvensersom f.eks. at søkeren blir statsløs for at unntaks-bestemmelsen skal kunne anvendes. Særlig hen-sett til den betydning det har for søkeren å fånorsk statsborgerskap, er det etter min oppfat-ning urimelig å legge et så strengt kriterium tilgrunn.»

I mitt avsluttende brev til Justisdepartementet ut-talte jeg:

«A er født 27. september 1973 i Tyskland av mormed norsk statsborgerskap og far med tysk statsbor-gerskap. Foreldrene giftet seg 10. juni 1972, men harsiden bodd i Tyskland. Av lov om norsk statsborger-rett av 8. desember 1950 nr. 3 §1 slik den lød påfødselstidspunktet, fulgte at A ikke fikk norsk stats-borgerskap etter moren ved fødselen.

Ved lov av 25. mai 1979 nr. 19 om endringer ilov av 8. desember 1950 nr. 3 ble det imidlertid ved-tatt en endring i lovens §1 som innebar at barn auto-matisk erverver norsk statsborgerskap ved fødselenså fremt moren er norsk statsborger. Det ble samti-dig vedtatt en overgangsordning med den hensikt ålikestille de barna som var født før endringsloventrådte i kraft med de barna som var født etter lovensikrafttredelse. Endringsloven del II pkt. 2 førsteledd, første punktum lød slik:


«Barn som er født etter 30. juni 1961, menfør 1. juli 1979, og som ville ha vore norsk bor-gar om føresegna i §1 hadde vore gjeldande dåbarnet vart født, får norsk borgarrett ved at moraseinast innan 1. juli 1982 gir inn skriftleg mel-ding til den tenestemakt Kongen fastset om atbarnet skal bli norsk borgar, såfremt mora pådenne tida er norsk borgar og har del i foreldre-makta over barnet og barnet er under 18 år.»

Lovens system var altså at norsk statsborgerskapkunne erverves av barn født før lovendringen trådteikraft dersom «mødremeldingen» innkom innen defrister loven oppstilte. Det følger av Ot.prp. nr. 11(1978-79) s. 7 flg. at man ved vedtagelsen av en-dringsloven av 25. mai 1979 nr. 19 vurderte automa-tisk erverv av norsk statsborgerskap etter moren forbarn som ikke var norske ved lovens ikrafttredelse,men man fant dette betenkelig da det ville bli vans-kelig å registrere hvem som derved ervervet norskstatsborgerskap, selv når det gjaldt barn bosatt iNorge. Det ble således fremholdt at det ved en slikordning ikke ville være mulig å «oppfylle kravet omat det sentrale personregister skal ha oversikt overstatsborgerskapet for personer som bor i Norge». Enovergangsordning med mulighet til å inngi en erklæ-ring om at man ønsket norsk statsborgerskap for bar-net ble ansett for å være en bedre løsning da den bl.a.ivaretok hensynet til notoritet. Et viktig hensyn bakovergangsordningen var å likestille disse barna medde barna som ble født etter at endringsloven trådte ikraft.

Det fremgår av forarbeidene (Ot.prp. nr. 79(1980-81) og Ot.prp. nr. 46 (1984-85)) til de senerelovendringene i 1981 og 1985, at det i forbindelsemed lovendringen i 1979 ble iverksatt en informa-sjonskampanje om den overgangsordning som varetablert for erverv av norsk statsborgerskap for barnfødt før loven trådte i kraft. Det viste seg imidlertidat informasjon om ordningen ikke hadde nådd ut tilalle norske kvinner i utlandet som var i den stillingat de kunne benytte seg av meldingsadgangen, noesom resulterte i at det ble innlevert en del erklærin-ger etter at barna var fylt 18 år. Departementet varavskåret fra å akseptere disse meldingene som følgeav at lovens vilkår var absolutte. For å unngå urime-lige avgjørelser fant departementet det hensiktsmes-sig å foreslå vedtagelsen av en dispensasjonsadgang,jf. lov av 12. juni 1981 nr. 63 om endring i endrings-lov av 25. mai 1979 nr. 19 til lov av 8. desember1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett, del II. Ifølge en-dringsloven av 1981 skulle del II pkt. 2 første ledd,siste punktum lyde:

«I særlege høve kan departementet gjere unn-tak frå kravet om at barnet må vere under 18 år.»

I Ot.prp. nr. 79 (1980-1981) s. 1 heter det omdispensasjonsadgangen:

«For å unngå åpenbart urimelige avgjørelser,finner departementet at det bør åpnes en mulig-

het for å melde ønske om norsk statsborgerrettogså for barn som har fylt 18 år. En vil derforforeslå at det gis et tillegg til endringsloven av25. mai 1979 nr. 19 til lov av 8. desember 1950nr. 3 del II, om at det i særlige tilfelle kan gismelding selv om barnet er over 18 år. En for sentinnlevert melding vil da kunne godtas når det erumulig å la manglende kjennskap til angjeldenderegler, føre til avvisning.

Unntaksregelen bør gjøres generell, men detvil først og fremst bli aktuelt å anvende den forkvinner bosatt i utlandet.»

Ved senere lovendring 7. juni 1985 nr. 48 ble vi-dere vilkåret om at erklæringen måtte være gittinnen 1. juli 1982 opphevet av hensyn til den man-gelfulle informasjonen om dette kravet. Det ble iOt.prp. nr. 46 (1984-85) uttalt at oversittelse avdenne fristen i like høy grad som 18-årskravet kanoppleves som urimelig av den som ikke har kjent tilmeldingsadgangen. I proposisjonen s. 4 het det vide-re:

«Senere innkomne meldinger og søknaderhar vist at informasjonen om denne tidsfristen,som om 18-års-grensen ikke har vært tilstrekke-lig. Særlig gjelder dette for personer bosatt i ut-landet. En opphevelse av tidsfristen kunne såle-des tenkes begrenset til å gjelde kun de som vedfristens utløp bodde i utlandet og som kan sann-synliggjøre at de ikke var blitt informert omloven. En slik ordning vil imidlertid være vans-kelig å praktisere. Departementet har derforkommet til at meldingsfristen bør oppheves ge-nerelt.»

I den foreliggende saken er det på det rene atmelding om erverv av norsk statsborgerskap for Able innlevert etter at hun var fylt 18 år. Avgjørende isaken blir derfor om dispensasjonsadgangen kom-mer til anvendelse, dvs. om lovens krav om «særlegehøve» kan sies å være oppfylt. Dersom vilkåret eroppfylt, er det opp til Justisdepartementets skjønns-messige vurdering å avgjøre hvorvidt dispensasjonskal gis.

På bakgrunn av de informasjonsproblemer somhar vært knyttet til lovendringen og under henvis-ning til uttalelsene i forarbeidene om formålet bakdispensasjonsadgangen, finner jeg at gode grunnertaler for at lovens vilkår «særlege høve» ikke børtolkes for strengt.

Det er uomtvistet i saken at verken A eller morenvar kjent med meldingsadgangen, og jeg legger der-for dette til grunn for min vurdering av saken.

Justisdepartementet har i sitt brev 29. mai 1997redegjort for sin praksis på området. Det fremgår atetter departementets praksis anses en overskridelseav 18-årskravet på noen måneder som et «særleghøve». Det er i disse tilfellene ikke stilt strenge kravtil årsaken til fristoversittelsen og departementet hardispensert med mindre søker har hatt kunnskap omfristen, men unnlatt å forholde seg til den. Ved be-viselig feilinformasjon fra norske myndigheter, blir


etter praksis også lengre overskridelser akseptert så-fremt søknaden er sendt umiddelbart etter at søkerble oppmerksom på meldingsadgangen.

I de tilfellene der fristen er betydelig oversittetog det kun vises til at vedkommende ikke haddekjennskap til meldingsadgangen, stilles det i praksiskrav om at søker faktisk ikke hadde kunnskap omreglene eller oppfordring til å gjøre seg kjent meddem samt at et avslag fremstår som åpenbart urime-lig, før dispensasjon innvilges. Hvorvidt et eventueltavslag vil være åpenbart urimelig, beror etter praksispå en vurdering av bl.a. hvor lenge det er siden søkerfylte 18 år, om vedkommende har innrettet seg somnorsk borger og hvilke konsekvenser et avslag vil fåfor søkeren.

I det foreliggende tilfelle er fristkravet overskre-det med ca. fire år. Departementet har lagt til grunnat A og moren hadde foranledning og oppfordring tilå gjøre seg kjent med regelverket på et tidligere tids-punkt, og har lagt til grunn at det er deres risiko atdette ikke er gjort. Departementet har videre vurdertom fristoversittelsen kan skyldes feilinformasjon franorske myndigheter, men har ikke funnet holde-punkter for at dette er tilfellet. Det er heller ikke an-sett å foreligge spesielle omstendigheter i As tilfellesom tilsier at avslaget vil ramme særlig hardt.

Jeg er enig med departementet i at det kan værerelevant å vektlegge hvorvidt vedkommende haddeforanledning og oppfordring til å gjøre seg kjentmed regelverket på et tidligere tidspunkt, og ogsåhvor hardt et eventuelt avslag vil ramme. Slik sakener opplyst, kan jeg imidlertid vanskelig se at A ogmoren kan bebreides for ikke å ha gjort seg kjentmed regelverket tidligere. De har innrettet seg etterteksten på morens norske pass hvor det fremgår at«norske statsborgere som er født i utlandet, og somaldri har bodd i Norge, taper norsk statsborgerrettnår de fyller 22 år - dersom de ikke etter søknad harfått beholde denne retten». I og med at A ved fød-selen ikke ervervet norsk statsborgerskap, omfattesikke hun av den gruppen som omtales på passet, menbåde hun og moren har antatt det motsatte. Som føl-ge av lovendringen i 1979 - som medførte at barn avnorsk mor automatisk ervervet norsk statsborger-skap - samt at reglene om statsborgerskap er til delsinnfløkte og vanskelige å sette seg inn i, er det ikkeunaturlig at en slik oppfatning ble lagt til grunn. Asfamilie hadde heller ikke etter det opplyste mottattinformasjon som kunne tyde på at deres oppfatningvar uriktig, før A i brev 16. og 20. juni 1995 fra detnorske generalkonsulat i Hamburg ble informert omat hennes søknad om bibehold av norsk statsborger-skap ikke kunne innvilges da hun ikke var norskstatsborger. På denne bakgrunn synes det forståeligat de trodde at A var norsk statsborger. Jeg kan ikkese at det er fremkommet noe i saken som tyder på atde burde innsett at deres oppfatning var uriktig ogsom gav dem en særskilt oppfordring til å undersøkeregelverket nærmere.

Det sentrale i vurderingen må etter min oppfat-ning være den manglende informasjonen om lovend-ringen. Både dispensasjonsadgangen og senere lov-endring synes i all hovedsak å være begrunnet i devanskeligheter norske myndigheter hadde med å nåut med informasjon om meldingsadgangen til de be-rørte, og dette gjaldt i særlig grad norske borgeresom var bosatt i utlandet - slik tilfellet er i dennesaken. Det er som ovenfor nevnt, uomtvistet at A ogmoren ikke hadde mottatt informasjon om meldings-adgangen, og dette er et moment som ut fra lovend-ringenes forhistorie må tillegges stor vekt ved dis-pensasjonsvurderingen.

Etter dette kan det synes som om departementethar lagt for stor vekt på den faktiske oversittelse av18-årskravet og ikke sett tilstrekkelig hen til formå-let bak lovendringene.

Jeg ber på denne bakgrunn om at departementetvurderer saken på nytt i lys av det jeg har fremholdt.

Jeg ber om å bli holdt orientert om resultatet avdepartementets nye vurdering.»

I brev 11. desember 1997 meddelte departementet atdet etter en fornyet behandling hadde omgjort sitttidligere vedtak i saken. Departementet fant at dis-pensasjonsadgangen kom til anvendelse og vedtok atA var å anse som norsk statsborger fra fødselen av,jf. endringslov av 25. mai 1979 del II.

62.Erstatning for jakke stålet fra et klasserom

(Sak 96-0710)

Ytterjakken til en elev ble stjålet fra et klasserom.Elevene var pålagt å legge yttertøyet i klasserommeti forbindelse med at klassen deltok på et fellesarran-gement på skolen. Bærum kommune innvilget billig-hetserstatning på kr. 450,- for tapet av jakken, menavslo for øvrig erstatningskravet fra eleven. I forbin-delse med ombudsmannens behandling av saken øk-te kommunen erstatningsbeløpet til kr. 1.000,-. -Ombudsmannen uttalte at det forelå et objektivt er-statningansvar for kommunen, noe kommunen hellerikke bestred. Når det gjaldt erstatningsutmålingenmente ombudsmannen at kommunen hadde tatt ut-gangspunkt i et for lavt beløp. Selv om jakken var re-lativt kostbar måtte det tas utgangspunkt i jakkensverdi med fradrag for en rimelig egenandel. På om-budsmannens anmodning behandlet kommunen sa-ken på nytt og omgjorde sin avgjørelse delvis slik ateleven også fikk erstatning for følgeskader.

As jakke ble stjålet fra et av klasserommene påen skole i Bærum kommune mens elevene var sam-let i skolens gymsal for å overvære Rikskonsertenesforestilling.

As far fremmet erstatningskrav overfor kommu-nen. Som grunnlag for erstatningskravet ble det visttil at klasserommet der jakken ble oppbevart, ikke


ble låst av læreren slik det skulle vært gjort etter fastog innarbeidet praksis. Han anførte at dette utgjordeen erstatningsbetingende uaktsomhet som kommu-nen måtte være ansvarlig for. Erstatningskravet ut-gjorde til sammen kr. 4.843,- som inkluderte verdienav ytterjakken og utgifter til skifte av flere låser for-di et nøkkelknippe som lå i jakken også gikk tapt.

Kommunen opplyste at det var innvilget billig-hetserstatning på kr. 450,- for tapet av jakken. Ved-taket var hjemlet i kommunens reglement om «Er-statning for skolebarns tap av klær m.m».

As far tok senere opp forholdet med kommunenflere ganger, også ved hjelp av advokat. Erstatnings-kravet ble imidlertid avslått av kommunen underhenvisning til den billighetserstatningen som var ut-betalt.

As far brakte saken inn for ombudsmannen. Iklagen het det bl.a.:

«Samtlige elever i klassen, og på skolen for-øvrig, var da tyveriet skjedde samlet i skolensgymnastikksal for et fellesarrangement. Jakkenvar på forhånd blitt hengt over As stol i klasse-rommet idet elevene i hennes klasse ble samletder bl.a.for å legge igjen private effekter, som yt-terjakker og skolesaker, før man samlet gikk tilskolens gymnastikksal.

Som vedlagte dokumenter viser, søkte jeg bi-stand hos advokat B..

I diskusjonene om ansvar og manglende akt-somhet, ble det fra kommunens side vist til utta-lelser i Sivilombudsmannens Årsmeldinger for1980, side 122 og 1989, side 84. I en parallellsak vedrørende tyveri av en skinnjakke fra enskole, ble det i disse uttalelsene konkludert medat det forelå et objektivt ansvar for skolen. Denskadelidte ble ansett å være berettiget til en er-statning for det økonomiske tapet som ble lidt,dog med en viss egenandel som hensyntar tapetsstørrelse. Den avgjørelse som kommunen hartruffet omkring ansvarsspørsmålet i nærværendesak samsvarer åpenbart ikke med de rettsgrunn-setninger som gjelder for skolens ansvar iht.Sivilombudsmannens tidligere uttalelser. Ettermin oppfatning er det klart at skolen er ansvarligfor tapet og ikke kan fri seg ved en billighetser-statning.»

Saken ble ved brev herfra forelagt kommunen.Kommunen ble bedt om å redegjøre nærmere forhvorfor kommunen hadde avvist erstatningsansvarpå uaktsomhetsgrunnlag. Det ble i den sammenhengspurt om hva som var grunnen til at kommunen iettertid hadde reist tvil om læreren hadde låst klas-seromsdøren når dette opprinnelig syntes å være er-kjent fra skolens side. Det ble også bedt om kommu-nens syn på om ikke vedkommende lærer uansetthadde ansvar for å kontrollere klasserommet før ele-vene forlot sine eiendeler for å kunne delta i et fel-lesarrangement i regi av skolen, og at det derfor ikkevar avgjørende om tyveriet var gjort mulig som føl-ge av et åpent vindu eller gjenværende elever i grup-perommet ved siden av. Etter det opplyste var det eninnarbeidet praksis at klasseromsdøren skulle låses,

og det ble på den bakgrunn bedt om en begrunnelsefor hvorfor forglemmelse av å følge denne instruk-sen ikke var av så «graverende art at skolen blir er-statningsansvarlig». På bakgrunn av saksdokumen-tene så det videre ut til at kommunen hadde lagt tilgrunn at det forelå et objektivt erstatningsgrunnlag,og at dette bygde på at As datter ikke hadde noe valgmed hensyn til hvor hun skulle oppbevare jakken, jf.ombudsmannens årsmeldinger for 1980 s. 122 og1989 s. 84. Kommunen ble bedt om å bekrefte omdette var riktig, og samtidig redegjøre nærmere forden avkortingen som var foretatt i erstatningen. Fraombudsmannens brev siteres:

«Så vidt vi forstår ble erstatningsbeløpet påkr. 450,- gitt på billighetserstatningsgrunnlag imedhold av kommunens reglement om «Erstat-ning for skolebarns tap av klær m.m.», jf. brev 5.april 1995 fra kommunen til A. Et objektivt er-statningsansvar bygger på alminnelige erstat-ningsregler, og eventuell avkortning i erstatnin-gen må ta utgangspukt i de prinsipper som ernedfelt i skadeerstatningsloven av 13. juni 1969§ 5-2, jf. ombudsmannens årsmelding for 1989 s.84. Kommunen bes på denne bakgrunn begrunnenoe nærmere hvorfor billighetserstatningsbelø-pet på kr. 450,- er et rimelig erstatningsbeløp.Hva mener kommunen med at erstatningen måavkortest utover en rimelig egenandel fordi«vedkommende ikke har fulgt henstillingen fraskolen om ikke å ta med seg kostbare klær dit»?Er den aktuelle jakken så kostbar at hun ikkeburde ha brukt den på skolen? Mener kommunenav denne grunn at riskoansvaret for å oppbevareelevers eiendeler i klasserommet under fellesar-rangementer på skolen ikke strekker seg lengerenn til en erstatning på størrelse med den innvil-gede billighetserstatningen?»

I kommunens svarbrev het det:

«Bærum kommune har tatt til etterretning atSivilombudsmannen i tidligere saker har konsta-tert et objektivt ansvar når elevene blir pålagt åplassere sitt tøy på bestemte steder, dog slik atdet «vert fastset ein rimeleg eigenandel og ei hø-veleg grense oppetter for erstatningssummen».

Eleven har brutt henstillingene fra skolen omikke å ta med dyre klær på skolen og må derforbære en del av erstatningsansvaret selv, jfr. lov-bestemmelsen. Se forøvrig internt notat fra juri-disk kontor av 12.9.96 som vi fullt ut støtter vårtvedtak på.

Etter ny vurdering er vi kommet til at erstat-ningsbeløpet kan settes til kr. 1000,-. Begrunnel-sen for dette er at en vanlig jakke kan koste kr.1500,-. Vi trekker deretter fra en rimelig egenan-del på kr. 500,--. Kr. 450,- er allerede utbetaltslik at vi nå vil utbetale kr. 550,-.»

As far kom etter dette tilbake til saken og med-delte at han ikke var tilfreds med kommunens svar.Fra brevet siteres:

«Den parallelle saken omtalt i Sivilombuds-mannens årsmelding fra 1980 og min sak skillerseg etter mitt skjønn på et viktig punkt. I mitt til-


felle var det snakk om å etterlate seg yttertøyet iklasserommet, basert på instruks fra lærer, i denklare forvissning om at døren som vanlig ville blilåst og ikke henge tøyet på anvist plass i en ube-voktet korridor. Jeg synes dette gir basis for åskille på ansvarsgrunnlaget - det objektive kontradet subjektive.

Det er min oppfatning at brudd på en av sko-lens viktigste regler slik beskrevet i skolens brev,på tross av at den er uskreven, bør kvalifisere forsubjektiv ansvar. Jeg kan se at «det kan væremenneskelig å glemme», men i dette tilfellet erdet min oppfatning at denne type glemsel ikkeskal forekomme. Det vil iallfall ikke være rime-lig at konsekvensen av å glemme skal gå ut overandre enn skolen selv og ikke, som i dette tilfel-let, min datter.

Min datter, A, har etter min oppfatning tattsin del av ansvaret ved å gjøre slik hun fikk be-skjed om.-----

Denne jakken ble av rasjonelle og økonomis-ke grunner kjøpt som en fler-sesongs-jakke somalternativ til å måtte kjøpe en høstjakke og envinterjakke. Jakken var således foret og regn-/vindmotstandsdyktig. Som en digresjon kan nev-nes at vi har et barn til som var tiltenkt å skullearve jakken, hvilket betyr at den måtte ha en vissminimumskvalitet. For dette formål ansees kr.1.500,- å være for lite.

Mitt krav om erstatning omfatter i utgangs-punktet også diverse nøkler og skifte av låser.Dette er overhodet ikke berørt eller vurdert i sva-ret. Mitt tap i denne sammenheng utgjorde til-nærmet et like stort beløp som jakken. Mitt til-bud om å se bort fra konsekvenstapet slik frem-satt i brev fra min advokat i brevet av 18/12, bleikke akseptert og jeg anser meg således ikkebundet av dette. Grunnlaget for erstatningsutbe-taling må derfor, uansett grunnlag for ansvar, ut-vides til å inkludere disse tap.»

Saken ble etter dette forelagt kommunen på nytt.Kommunen ble igjen bedt om å begrunne nærmerehvorfor forglemmelse av å lukke døren, eventueltlukke vinduene i klasserommet, i strid med gjelden-de instruks/praksis ikke ble ansett som erstatnings-betingende uaktsomhet. Videre ble kommunen påbakgrunn av klagers kommentarer bedt om å kom-mentere erstatningsutmålingen nærmere.

I kommunens svarbrev het det:

«Saken har igjen vært forelagt juridisk rådgi-ver i staben, Avdeling fellestjenester (tidligerejuridisk kontor) til uttalelse. Uttalelsen følger ivedlagte kopi av notat av 20. januar 1997 med tovedlegg.

Avdeling barn og unge slutter seg til vurde-ringen i notatet av 20. januar 1997 om at det ikkeforeligger noe grunnlag for erstatning på culpøstgrunnlag.

Når det gjelder det objektive ansvaret, fast-holder kommunen forslaget om å betale erstat-ning med kr.1.000,-, idet vi legger til grunn enøvre grense for erstatningssummen på kr. 1.500,-med fradrag av egenandel kr. 500,-.»

I mitt avsluttende brev til Bærum kommune ut-talte jeg:

«Selv om kommunen har vedtatt egne regler ombetaling av billighetserstatning for skolebarns tap avklær og gjenstander m.v., vil spørsmålet om kom-munen er erstatningsansvarlig for tapet av ytterjak-ken måtte vurderes etter alminnelige erstatnings-rettslige prinsipper. Dette har heller ikke kommunenbestridt i sine svarbrev hit.

På bakgrunn av det som er fremkommet gjen-nom de undersøkelser av saken som er foretatt her-fra, må det legges til grunn at As datter ble pålagt åoppbevare jakken i klasserommet under deltakelsenpå skolens fellesarrangement i gymsalen.

Jakken ble etter det opplyste også oppbevart iklasserommet i skoletimen forut for fellesarrange-mentet, fordi klassen da hadde musikkundervisning imusikkrommet. Det legges videre til grunn at det ek-sisterer en fast innarbeidet instruks om at lærerenskal låse døren til klasserom som ikke er i bruk. Utfra de opplysninger som foreligger, er det imidlertiduklart om vedkommende lærer glemte å låse klasse-døren før klassen gikk samlet til fellesarrangemen-tet. Det vises til at kommunen har fremholdt, på bak-grunn av et møte kommunens juridiske konsulenthar hatt med rektor og lærer ved skolen, at det erusikkert om læreren glemte å låse døren, eller om detvar elever i tilstøtende grupperom eller et vindu somstod åpent i klasserommet. Det har således ikke værtmulig å avklare hva som har vært den mest sannsyn-lige årsaken til at uvedkommende har kommet inn iklasserommet.

Kommunen har uansett lagt til grunn at en even-tuell forglemmelse av å låse døren ikke er av en slikart at det foreligger erstatningsbetingende uaktsom-het fra kommunens side, jf. skadeserstatningslovenav 13. juni 1969 nr. 26 §2-1. Dette er begrunnetmed at det «ikke er rimelig å kreve av skolen/kom-munen at 100% av lærerne til enhver tid skal kunneholde dørene låst». Etter kommunens oppfatning måen «regne med at det av og til skjer svikt i rutinen».Kommunen har også vist til at bakgrunnen for rege-len om låsing av klasseromsdørene er at uvedkom-mende ikke skal oppholde seg i klasserommene oghindre hærverk o.l., og at dette er en ordensregelfastsatt av hensyn til skolens interesser. Etter kom-munens oppfatning utløser ikke et eventuelt bruddpå en slik instruks automatisk erstatningsplikt over-for eleven «idet det kan hevdes (at) elevens klærikke er av de interesser man har villet verne ved re-gelen».

Slik saken fremstår, har jeg ikke funnet grunn tilå ta stilling til om det i dette tilfellet foreligger er-statningsbetingende uaktsomhet som medfører atkommunen blir ansvarlig etter skadeserstatnings-loven §2-1. Jeg viser til at det i dette tilfellet uansettforeligger et objektivt erstatningsansvar for kommu-nen, jf. nærmere om dette nedenfor. Videre er det,slik saken er opplyst, ikke mulig å fastlå det nærme-re hendelsesforløp. Det er således uklart om lærerenunnlot å låse døren, og dette forholdet er ikke egnet


for nærmere avklaring fra min side. Saksbehandlin-gen hos ombudsmannen er normalt skriftlig, og vilmåtte basere seg på de opplysningene som frem-kommer av saksdokumentene.

På bakgrunn av opplysningene i saken legger jegsom sagt til grunn at det foreligger et objektivt er-statningsansvar for kommunen i dette tilfellet. Det erpå det rene at As datter ble pålagt å oppbevare jak-ken i klasserommet under deltakelsen på et obligato-risk fellesarrangement i gymsalen. Hun hadde såle-des ikke noe valg med hensyn til hvor hun skulleoppbevare jakken og hadde ikke mulighet til å foreta(løpende) tilsyn. Det kan således sies å foreligge et«forvaringsansvar» for kommunen. I et slikt tilfelleer det rimelig å plassere risikoen for tøyet hos kom-munen, slik at tapet dekkes over kommunens bud-sjett istedenfor av den enkelte elev. Dette er ogsålagt til grunn i tidligere ombudsmannssaker, jf. om-budsmannens årsmeldinger 1980 s. 122 og 1989s.84. Kommunen har i sine svarbrev hit ikke bestridtat det foreligger et objektiv erstatningsansvar i dettetilfellet.

Det sentrale spørsmålet i saken blir etter dettehvor stort erstatningsbeløpet skal være. Kommunenla opprinnelig til grunn at billighetserstatningsbelø-pet på kr. 450,-, som allerede var utbetalt, var et ri-melig erstatningsbeløp. Etter at saken ble forelagtherfra, foretok kommunen en ny vurdering og økteerstatningsbeløpet til kr. 1.000,-. Det ble da tatt ut-gangspunkt i en pris på kr. 1.500,- for en vanligjakke og trukket fra en egenandel på kr. 500,-, somdet var rimelig at skadelidte dekket. Kommunen harbegrunnet fradraget i erstatningen med at foreldreneog eleven ikke har fulgt skolens henvisning om ikkeå bruke spesielt kostbare klær på skolen, og at detderfor ikke er urimelig å «pålegge eleven/foreldrenehovedansvaret for tapet som medvirkende til skaden,jf. skadeerstatningsloven §5-1». Kommunen har idenne sammenheng vist til at det «må regnes sommedvirkning når skadelidte i rimelig utstrekning harunnlatt å minske risikoen for skade ved i dette tilfel-let å bruke mindre kostbare klær på skolen».

Jeg er i utgangspunktet enig med kommunen i atet slik erstatningsansvar på objektivt grunnlag ikkekan gjelde uavkortet, uten hensyn til hvor stort tapeter. I de to forannevnte ombudsmannssakene ble detsåledes lagt til grunn at det måtte kunne fastsettes enrimelig egenandel og en grense oppad for erstat-ningsbeløpet. Etter min mening er det imidlertidmindre naturlig å avkorte erstatningsbeløpet underhenvisning til medvirkningsregelen i skadeserstat-ningsloven §5-1. Grunnlaget for erstatningsansvar idette tilfellet er at eleven ble pålagt å oppbevare jak-ken i klasserommet og således ikke hadde mulighettil å føre tilsyn. Noen medvirkning fra eleven i tradi-sjonell forstand synes ikke å foreligge. Når grunnla-get for reduksjonen i erstatningsbeløpet er at elevenbrukte en relativt kostbar jakke på skolen, er det ettermin mening mer nærliggende å vise til skadeserstat-

ningsloven §5-2 siste punktum om at erstatningsan-svaret kan lempes på skjønnsmessig gunnlag «nårdet i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helteller delvis bærer skaden».

Når det gjelder den konkrete erstatningsutmålin-gen kommunen har foretatt, kan jeg ikke si megenig. Utgangspunktet er at det fulle økonomiske tapskal erstattes, men at det - som tidligere nevnt - i ettilfelle som det foreliggende kan gjøres fradrag foregenandel og settes en rimelig grense oppad for er-statningsbeløpet. Kommunen har i dette tilfellet tattutgangspunkt i en antatt pris på kr. 1.500,- for en«vanlig jakke» og trukket fra en rimelig egenandelpå kr. 500,-. Innkjøpsprisen for jakken var kr.2.639,-. I tillegg har klager hatt en utgift på kr.2.346,- for utskifting av dørlåser m.v. fordi nøklersom lå i jakken også ble stjålet. Det samlede tapetsom følge av tyveriet var derfor kr. 4.985,-.

Etter min mening har kommunen tatt utgangs-punkt i et for lavt beløp (kr. 1.500,-) ved erstatnings-beregningen for tapet av jakken. Ved beregningenbør kommunen ta utgangspunkt i jakkens verdi, menmed et fradrag for en rimelig egendel hensett til sa-kens karakter. I tillegg bør kommunen vurdere pånytt om det skal utbetales en rimelig erstatning forden følgeskaden som er lidt ved at dørlåser m.v.måtte skiftes ut. Jeg viser til at dette i utgangspunktetikke fremstår som noen upåregnelig skadefølge vedtyveri av jakken, og at det både var praktisk og nær-liggende å la nøklene ligge igjen i jakken som kom-munen hadde «forvaringsansvaret» for. Jeg kan såle-des ikke se at det er holdbart å avslå dette kravet un-der henvisning til at det var unødvendig å leggeigjen nøklene i jakken, slik kommunen har gjort inotat 20. januar 1997.

Jeg ber på denne bakgrunn om at kommunenvurderer saken på nytt i lys av det jeg har uttalt.»

Bærum kommune gjorde deretter delvis om sinavgjørelse. Kommunen besluttet å dekke utgifter tilutskifting av dørlåser med kr. 2.346,-, men opprett-holdt sitt standpunkt om å dekke kr. 1.000,- for jak-ken. Ved beregningen av erstatningsbeløpet for jak-ken, har kommunen tatt utgangspunkt i kr. 1.500,-,som er antatt å være normal verdi for innkjøp av nyjakke, fratrukket en egenandel på kr. 500,-.

63.Erstatning for forsinket registrering av utlegg i

motorvogn(Sak 96-1208)

A krevde erstatning av staten for det tap han haddelidd ved at namsmannen ikke omgående hadde sendtutskrift av namsboken for registrering av hans ut-legg i Løsøreregisteret, jf. tvangsfullbyrdelseslovenav 26. juni 1992 nr. 86 §7-20. Før utlegget ble regi-strert var bilen blitt solgt for kr. 35.000,-, noe som


ville ha gitt A dekning dersom utlegget hadde fåttrettsvern i tide. Justisdepartementet avslo erstat-ningskravet og viste til at tinglysingsloven §35 ikkefikk anvendelse fordi det ikke forelå noen tingly-singsfeil, og at det heller ikke forelå noe ansvar forstaten etter skadeserstatningsloven §2-1. - Ombuds-mannen uttalte at utskrift av namsboken ikke varsendt omgående i henhold til tvangsfullbyrdelses-loven §7-20. Videre uttalte ombudsmannen atnamsmannens handlemåte var uaktsom da han ikkebesørget oversendelsen til Løsøreregisteret tidsnoktil at rettsvern var etablert da kjøpekontrakten bleinngått og at tapet ville ha vært unngått dersomnamsmannen hadde handlet aktsomt. Etter å ha vur-dert saken på nytt innvilget Justisdepartementet er-statning med kr. 35. 299,-.

Namsmannen avholdt 14. november 1994 ut-leggsforretning hos B. Bakgrunnen for utleggsfor-retningen var et krav på kr. 24.638,80 som A haddemot B. Utlegg ble tatt i en personbil, samt i en delmusikkutstyr.

Utlegget ble imidlertid først dagbokført i løsøre-registeret 12. desember 1994. I mellomtiden var bi-len blitt solgt ved kjøpekontrakt 26. november 1994,og overlevert kjøperen 27. november 1994.

Kjøperen har opplyste å ha sjekket Løsøreregis-teret om kvelden 26. november 1994, og at han dafikk bekreftet at det ikke var registrert heftelser i bi-len. Han hevdet derfor at utlegget er blitt eksting-vert, jf. lov om godtroerverv av løsøre 2. juni 1978nr. 37 §1 nr. 1.

Etter først å ha forsøkt å gå på kjøperen av bilenuten resultat, henvendte As advokat seg til nams-mannen med krav om erstatning fordi namsmannenikke omgående hadde sendt utskrift av namsbokentil registrering i Løsøreregisteret som fastsatt itvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86 §7-20. Han viste til at bilen ble solgt for kr. 35.000,-hvilket ville ha gitt hans klient dekning, dersom ut-legget i tide hadde fått rettsvern. På denne bakgrunnkrevde han erstatning med til sammen kr. 28.198,-inklusive renter og dekning av advokatutgifter. Sa-ken ble etter dette oversendt Justisdepartementet foravgjørelse.

Departementet avslo erstatningskravet. Det blelagt til grunn at tinglysingsloven av 7. juni 1935 nr.2 §35 ikke fikk anvendelse fordi det eventuelt varnamsmannen som hadde brukt for lang tid på å sen-de utskrift av namsboken til Løsøreregisteret og atdet således ikke forelå noen tinglysingsfeil.

Erstatningsansvar ble deretter drøftet i forhold tilskadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 §2-1,men ansvar for staten ble ikke erkjent under henvis-ning til at namsmannens arbeidssituasjon i den aktu-elle perioden var slik at det ikke kunne forventes attvangssakene ble behandlet umiddelbart. Det ble visttil at namsmannen hadde arbeidet for å nedarbeiderestansene raskere, og at han som et ledd i dette ar-

beidet hadde avholdt flere utleggsforretninger omgangen som så først ble skrevet ut i ettertid. Detteskal ha blitt gjort for å spare reisetid i stedet for somellers å avholde utleggsforretningene og skrive demut fortløpende. Det ble lagt til grunn at foreliggendesak ville ha tatt enda lengre tid dersom man haddeavholdt utleggsforretningene og skrevet dem ut fort-løpende.

Saken ble herfra forelagt Justisdepartementetmed anmodning om en nærmere redegjørelse for de-partementets standpunkt vedrørende arbeidsgiveran-svaret. Det ble vist til at etter tvangsfullbyrdelses-loven §7-20 annet ledd skal namsmannen omgåendesende utskrift av namsboken til registrering i Løs-øreregisteret. Det ble lagt til grunn at det i denne sa-ken tok fire uker (28 dager) fra utleggsforretningenvar avholdt til utlegget ble dagbokført i Løsøreregis-teret. Da saken i følge namsmannen ble «returnert»6. desember 1994, dvs. drøye tre uker (22 dager)etter at utleggsforretningen var holdt ble det bedtopplyst om dette innebar at saken på dette tidspunktble sendt Løsøreregisteret, eller om det betydde atsaken ble sendt tilbake til klager eller hans advokat.

Departementet ble også bedt om å svare på omden ovenstående saksbehandlingstid etter departe-mentets syn kunne forenes med lovens krav om atutskrift av namsboken «omgående» skal sendes Løs-øreregisteret for registrering.

Det ble også stilt spørsmål om forsvarligheten avå avholde flere utleggsforretninger slik det syntes åbli gjort her når dette kunne medføre at dagbokførin-gen i enkelte saker blir foretatt senere enn dersomnamsbøkene var blitt oversendt fortløpende.

Videre ble det bedt opplyst hvordan disse sakeneble prioritert i forhold til andre gjøremål som var til-lagt namsmannen, og om namsmannen eller Justis-departementet på noe tidspunkt hadde vurdert å ta ibruk andre muligheter for å få redusert restanseneslik at registreringen av den enkelte utleggsforret-ning i Løsøreregisteret ikke ble forsinket. Avslut-ningsvis ble det spurt om departementet hadde gittnoen nærmere retningslinjer for namsmennenessaksbehandling, herunder prioritering av disse sake-ne.

Departementet svarte bl.a. at årsaken til at regi-streringen av utlegget ble forsinket var midlertidigeendrede rutiner i forbindelse med nedarbeiding avrestanser i tvangssakene. Dette var en restanse-nedarbeiding som foregikk på namsmannens egetinitiativ og som departementet ikke var orientert om.Etter det opplyste skal det trolig ikke ha vært vurdertandre muligheter for å få nedarbeidet restansene,men det hadde ikke vært mulig å få avklart nærmerehvilke vurderinger som ble gjort på dette punkt daden nåværende lensmannen hadde blitt tilsatt senereog vedkommende som den gang arbeidet med ut-leggssakene var langtidssykemeldt.

Departementet redegjorde deretter for saksgan-gen ved gjennomføringen av en utleggsforretning.


Det ble bl.a. vist til at dersom forretningen ikke bleholdt på namsmannens kontor, noterte namsmannentid, sted og hva det eventuelt ble tatt utlegg i på ste-det for utleggsforretningen, jf. tvangsfullbyrdelses-loven §5-19. Videre opplyste departementet atnamsboken i dag er en egen protokoll i det databa-serte saksbehandlingssystemet NAMSAK, og atnamsmennene ikke er utstyrt med bærbar PC slik atføringen av namsboken i praksis foregår i ettertid pånamsmannens kontor basert på de notater som erforetatt under utleggsforretningen. Etter at alle opp-lysningene som namsboken skal inneholde er førtinn i saksbehandlingssystemet tas en utskrift somsendes Løsøreregisteret til registrering etter tvangs-fullbyrdelsesloven §7-20 annet ledd.

Departementet la til grunn at det måtte være enfullt ut akseptabel praksis at namsmannen gjennom-førte flere utleggsforretninger etter hverandre i tilfel-ler der forretningene ble holdt utenfor namsmannenskontor. Ressursmessig ville det etter departementetssyn ikke la seg forsvare å holde en forretning omgangen og deretter reise tilbake til kontoret for å førenamsboken. Departementet viste til at det i praksisikke var uvanlig at namsmannen avholdt utleggsfor-retninger utenfor kontoret hele dagen slik at føringenav namsboken tidligst kunne påbegynnes den påføl-gende dag. Med mindre det da inntraff ekstraordi-nære omstendigheter som f.eks. flere sykdomstilfel-ler samtidig, påtrengende politigjøremål e.l., måttedet etter departementets oppfatning kunne kreves atføring av namsboken ble påbegynt umiddelbart.

Ut fra det opplyste fant departementet at saksbe-handlingstiden i foreliggende sak ikke kunne anses åoppfylle kravene som tvangsfullbyrdelsesloven §7-20 annet ledd stilte om at utskrift av namsboken om-gående skal sendes Løsøreregisteret til registrering.

Departementet gikk deretter over til å vurderearbeidsgiveransvaret for namsmannens handlinger,jf. skadeserstatningsloven §2-1. Det ble lagt tilgrunn at slikt ansvar først kunne gjøres gjeldendedersom det i den konkrete saken kunne konstateresat saksbehandlingstiden hos namsmannen haddeoversteget det som måtte anses som «omgående» et-ter tvangsfullbyrdelsesloven §7-20 og årsaken tildette skyldtes forsett eller uaktsomhet fra namsman-nens side. Ved denne vurderingen tok departementeti betraktning at namsmannens midlertidige endredesaksbehandlingsrutiner tok sikte på å nedarbeide res-tansene raskest mulig for derved å bringe saksbe-handlingstiden tilbake til det normale. Videre la de-partementet til grunn at utskrift av namsboken blesendt Løsøreregisteret 6. eller 7. desember 1994 ogat utleggsforretningen ble dagbokført 12. desember1994. Tidsbruken mellom 6. eller 7. og 12. desember1994 skal dels skyldes postgangen, dels saksbehand-lingstiden ved Løsøreregisteret. Etter dette frem-holdt departementet at det avgjørende for erstat-ningsspørsmålet var om en raskere saksbehandlinghos namsmannen ville ha forhindret As tap. Det ble

tatt utgangspunkt i at bilen som var gjenstand for ut-legget, ble solgt ved kjøpekontrakt 26. november1994 og at kjøper samme dag kontaktet Løsøreregis-teret for å undersøke mulige heftelser. Departemen-tet la til grunn at det for å etablere erstatningsansvarfor staten måtte konstateres at namsmannen, alle for-hold tatt i betraktning, burde ha sørget for etableringav rettsvern innen 26. november 1994. Det gikk 12dager fra utleggsforretningen ble avholdt til kjøpe-kontrakten ble inngått. Departementet konkludertemed at staten ikke kunne holdes erstatningsansvarligfor at det gikk 12 dager, inklusive postgangen ogLøsøreregisterets saksbehandling på til sammen femeller seks dager, før rettsvern ble etablert.

Avslutningsvis opplyste departementet at Riks-revisjonen hadde anbefalt som norm at saksbehand-lingstiden i utleggssaker ikke burde overstige to må-neder fra utleggsbegjæring var innkommet til sakenvar ferdigbehandlet. For domstoler med egen nams-mannsavdeling var tilsvarende saksbehandlingstidsatt til seks uker.

Advokaten bemerket til dette at uttrykket «om-gående» i tvangsfullbyrdelsesloven §7-20 måtte tol-kes objektivt slik at restanser, bemanningsproble-mer, prioriteringer, andre oppgaver, saksrutiner ogressurser ved det enkelte lensmannskontor er irrele-vante momenter ved tolkningen av denne bestem-melsen. Videre gav han uttrykk for at begrepet «om-gående» måtte bety at utskriften skulle sendes Løs-øreregisteret samme dag, eventuelt dagen etter, menat fem til seks dager ikke ville være omgående.

Til sakens rettslige sider hadde jeg følgendemerknader:

«Ved tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992nr. 86 fikk namsmannen en betydelig utvidet plikt tilå sørge for etablering av rettsvern for utleggspant. Itråd med dette ble det i §7-20 annet ledd bestemt atnamsmannen ved utlegg i registrerte motorvogneromgående skulle sende utskrift av namsboken til re-gistrering i Løsøreregisteret.

I foreliggende sak ble utleggsforretningen av-holdt 14. november 1994, bilen ble solgt ved kjøpe-kontrakt 26. november 1994 og overlevert kjøperendagen etter, mens utlegget først ble sendt til Løsøre-registeret 6. eller 7. desember 1994 og dagbokført12. desember 1994. Det gikk således over tre uker(22 eller 23 dager) fra utleggsforretningen var av-holdt til utskrift av namsboken ble sendt Løsørere-gisteret for registrering og hele fire uker (28 dager)mellom avholdelsen av utleggsforretningen til utleg-get ble dagbokført. At det tok over tre uker før nams-mannen sendte utskriften av namsboken er åpenbarti strid med §7-20 annet ledd om at dette skal skjeomgående. Denne forsinkelsen er særdeles beklage-lig når det som her er tale om å etablere rettsvern.Jeg har for øvrig notert meg at også departementetsynes å erkjenne at saksbehandlingstiden i denne


saken ikke kan anses å oppfylle kravene som §7-20annet ledd oppstiller.

Det neste spørsmål er da om staten er erstat-ningsansvarlig som namsmannens arbeidsgiver, jf.skadeserstatningsloven §2-1. Etter §2-1 nr. 1 skalarbeidsgiver svare for skade som voldes forsettligeller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeideller verv for arbeidsgiveren, idet det tas hensyn tilom de krav skadelidte med rimelighet kan stille tilvirksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. For å sta-tuere ansvar for staten må det sannsynliggjøres at Apå grunn av uaktsomhet hos namsmannen ble påførtet påregnelig tap. Kravene til økonomisk tap og på-regnelighet synes å være oppfylt. Ved inngåelsen avkjøpekontrakten kontaktet kjøperen Løsøreregisteretfor å undersøke om det forelå mulige heftelser. Slikeheftelser var ikke registrert på dette tidspunktet.Ettersom den aktuelle utleggsforretningen på dettetidspunktet ennå ikke var dagbokført, måtte kjøpe-ren, dersom han ikke ble opplyst om noe annet, kun-ne gå ut fra at noen slik utleggsforretning ikke fore-lå. Selgeren av bilen, B, fikk kr. 35.000,- for bilen,hvilket ville ha dekket As krav. Den manglende regi-streringen av utleggsforretningen skal derfor ha førttil at A som kreditor ble påført et tap tilsvarendehans krav mot bilens tidligere eier, B.

Ut fra det som foreligger, må det anses uaktsomtav namsmannen at utskrift av namsboken først blesendt til Løsøreregisteret for etablering av rettsvern22-23 dager etter at utleggsforretningen var avholdt.Avgjørende for erstatningsspørsmålet er imidlertidhvordan situasjonen skal bedømmes den dato kjøpe-kontrakten ble inngått, 26. november 1994. Spørs-målet er derfor om det var uaktsomt av namsmannenikke å handle raskt nok til at rettsvern var etablert pådenne datoen. Utleggsforretningen ble avholdt 14.november 1994. Tapet oppstod fordi rettsvern fort-satt ikke var etablert tolv dager etter at utleggforret-ningen var avholdt. På dette tidspunkt var utskriftenav namsboken ikke en gang sendt til Løsøreregiste-ret. Etter det opplyste ble utskriften sendt 6. eller 7.desember 1994 og dagbokført 12. desember 1994.Dette viser at postgangen og saksbehandlingen vedLøsøreregisteret til sammen tok tre-fire dager omman ser bort fra helgen. Dersom utskriften var blittsendt samme dag utleggsforretningen ble avholdt el-ler dagen etter, ville utlegget, dersom man leggersamme postgang og saksbehandlingstid for øvrig tilgrunn, kunne ha blitt registrert allerede 18.november 1994. Det vil si åtte dager før kjøpekon-trakten ble inngått. Til sammenlikning viser jeg ogsåtil den pantattesten fra Løsøreregisteret som lå vedAs klage hit der det fremgikk at en utleggsforretningavholdt 6. desember 1994 ble dagbokført 12. desem-ber 1994, noe som innebærer at postgangen og saks-behandlingen ved Løsøreregisteret også her tok tre-fire dager dersom det sees bort fra helgen og leggestil grunn at utskrift ble sendt samme dag eller dagenetter at utleggsforretningen ble avholdt.

Det er opplyst at namsmannen på det aktuelletidspunktet hadde en stor arbeidsbelastning og at hanfor å få nedarbeidet restansene avholdt flere utleggs-forretninger utenfor kontoret om gangen, og at disseførst i etterhånd ble skrevet ut og sendt til Løsøre-registeret. Det er imidlertid ikke noe som tyder på atdenne saksbehandlingen bidrog til å forsinke førin-gen og ekspedisjonen av utskriften av protokollenmed så vidt mange dager som her, og jeg kan derforikke se at dette er en akseptabel forklaring på forsin-kelsen i foreliggende sak. Ved departementets be-handling av erstatningsspørsmålet synes det å hablitt lagt til grunn at utleggsforretningen ville ha blittavholdt og rettsvern etablert enda senere dersom ut-leggsforretningene var blitt avholdt fortløpende istedet for at namsmannen avholdt flere utleggsfor-retninger om dagen. Jeg anser det imidlertid ikke forå være noe praktisk forsvarlig alternativ å avholdeutleggsforretningene separat og finner derfor å måttese bort fra en slik mulighet.

At namsmannen også hadde andre presserendegjøremål og at det for lensmennene er satt som målat saksbehandlingen i namssaker ikke skal overstigeto måneder, kan heller ikke berettige en slik forsin-kelse. Sikring av rettsvern står i en særstilling, og detmå her være av største viktighet at det handles raskt.Slike saker må derfor gis svært høy prioritet. Det målegges til grunn at hensynet til en rask etablering avrettsvern som nedfeller seg i kravet «omgående» itvangsfullbyrdelsesloven §7-20 tilsier at i de tilfel-lene hvor protokollen kladdes på stedet for avholdel-sen av utleggsforretningen, må protokollen umiddel-bart etter avholdelsen av forretningen føres inn påEDB og utskrift sendes til Løsøreregisteret. Så lengeprotokollen allerede er kladdet, synes for øvrig selveføringen på EDB og oversendelsen til Løsøreregiste-ret å være lite arbeidskrevende, og dette må såledesuten for store vansker kunne besørges raskt. Ogsåhensynet til at protokollen snarest mulig bør bringesi orden tilsier dette. Det inntraff heller ingen ekstra-ordinære omstendigheter etter at utleggsforretninge-ne var avholdt som kan forsvare den lange behand-lingstiden.

Alle forhold tatt i betraktning, kan jeg såledesikke se annet enn at namsmannens handlemåte måanses uaktsom da han ikke besørget oversendelsentil Løsøreregisteret tidsnok til at rettsvern var etab-lert da kjøpekontrakten ble inngått. Det vil si at Astap ville ha vært unngått dersom namsmannen haddehandlet aktsomt.

På denne bakgrunn må jeg be om at departemen-tet undergir erstatningsspørsmålet en fornyet vurde-ring.»

Justisdepartementet meddelte deretter at sakenvar tatt opp til ny vurdering og at A var innvilget sittkrav på erstatning på kr. 35.299,-.


64.Erstatning for urettmessig avskilting

(Sak 97-0440)

En tankbil ble stoppet i kontroll og avskiltet. Veg-vesenets kontrollør la til grunn at det forelå løyve-plikt etter samferdselsloven §5. Det ble også lagt tilgrunn at bilens brannslokkingsapparat ikke var kon-trollert siste år, noe som senere viste seg ikke åstemme. Bilens eier bestred at det forelå løyveplikt,og skiltene ble tilbakelevert etter ordre fra sjefen forBiltilsynet i fylket. Bileieren krevde deretter erstat-ning.

Ombudsmannen bad Vegdirektoratet vurdere er-statningsspørsmålet på nytt. Dokumentene i sakentydet på at det forelå (ikke løyvepliktig) egentrans-port, og mye kunne uansett tale for at vedtaket varugyldig som sterkt urimelig fordi bilen var blitt av-skiltet på stedet uten at det var nødvendig. Vegmyn-dighetene var ansvarlige på objektivt grunnlag.

Vegdirektoratet bad deretter det lokale vegkon-toret om å betale ut erstatning.

En tankbil tilhørende firmaet A ble onsdag 20.mars 1996 stoppet i kontroll. Vegvesenets kontrolløroppfattet situasjonen slik at tankbilen førte gods somvar underlagt løyveplikt etter samferdselsloven 4.juni 1976 nr. 63 §5. Sjåføren hevdet at det dreideseg om egentransport, jf. samferdselsloven §8 nr 5.Den tilstedeværende polititjenestemann fra utryk-ningspolitiet la til grunn at brannslokkingsapparatetikke var kontrollert siste år. Det viste seg senere atapparatet var kontrollert i 1995. Det ble truffet ved-tak om avskilting på stedet, jf. samferdselsloven§ 25. Etter at firmaet ved advokat hadde kontaktetsjefen for Biltilsynet i Nordland, ble skiltene utle-vert.

Advokat B fremsatte erstatningskrav, inkludertsakskostnader, på vegne av firmaet i brev 28. mars1996 til Statens Vegvesen Nordland.

I forbindelse med saksgangen bekreftet oljesel-skapet C i brev 24. juni 1996 overfor A at firmaetkjørte sine egne produkter:

«Jeg har vært i kontakt med vår egen D (påbilteknisk avdeling) og han bekrefter at han denangjeldende dag var i kontakt med Biltilsynets E.Det ble da orientert om at A kun kjørte egne pro-dukter og følgelig ikke behøver løyve. Dette er itråd med de retningslinjer vi gir våre Oljefor-handlere.»

Etter flere brev mellom partene, sist Vegdirekto-ratets brev til advokat B 25. november 1996, avvisteVegdirektoratet erstatningskravet.

Det het i direktoratets brev bl.a.:

«Vegdirektoratet legger til grunn at den aktu-elle transporten onsdag 20. mars 1996 var egen-transport. Spørsmålet blir derfor hvorvidt vårtkontrollpersonale burde forstått at det her dreideseg om egentransport, og dermed ikke avskiltet

kjøretøyet. Kjøretøyet var registrert på A, menvar malt i C sine farger med C sin logo og skrift.Den dokumentasjon som ble fremlagt gav ingenindikasjoner på hvem som hadde eiendomsrettentil varene som ble transportert. Selv om det fore-lå en egentransporterklæring fremsto det ikkesom klart at det her dreide seg om en ikke løy-vepliktig transport. Det må kunne forventes atden dokumentasjon som fremvises i seg selv oguten videre undersøkelser gir et entydig bilde avhva slags transport det er snakk om. Dette vilspesielt gjelde i et tilfelle som dette der kjøretøy-et var malt og profilert som oljeselskapets egnekjøretøyer slik at transporten kunne synes å bliutført på oppdrag for dette.

Det kan ut i fra dette ikke sies at kontrollper-sonalet burde ha forstått at det her dreide seg omen ikke løyvepliktig transport. Avskilting av kjø-retøyet er normal prosedyre når ikke løyve fore-ligger for noe som fremstår som løyvepliktigtransport. Heller ikke valget av reaksjonsformkan således sies å ha vært uaktsomt.

Vegdirektoratet avviser på bakgrunn av dettekravet om erstatning.»

A brakte saken inn for ombudsmannen. Veg-direktoratet ble tilskrevet herfra. I brevet het detbl.a.:

«Vegdirektoratet har i brev 25. november1996 lagt til grunn at den aktuelle transporten 20.mars 1996 var egentransport. Samferdselslovenav 4. juni 1976 nr. 63 §8 fritar egentransport frakravet om transportløyve. Vegdirektoratet synessåledes å være enig i at den aktuelle transportenikke var løyvepliktig. Erstatningskravet er imid-lertid avvist under henvisning til at vegvesenetskontrollpersonale ikke burde forstått at det drei-de seg om egentransport, ettersom den dokumen-tasjonen som ble fremlagt ikke gjorde det «klartat det her dreide seg om en ikke løyvepliktigtransport».

Vegdirektoratet synes å være enig i at vedta-ket om avskilting av tankbilen ikke skulle værttruffet ettersom det var egentransport. Erstat-ningskravet fra A er likevel avvist under henvis-ning til at det ikke var handlet uaktsomt av noenav vegvesenets personale. Det er ønskelig at di-rektoratets standpunkt her blir utdypet noe nær-mere. Mener Vegdirektoratet at det 20. mars1996 ble fattet et ugyldig vedtak om avskiltingav tankbilen? Har Vegdirektoratet i tilfelle vur-dert om det forhold at det er fattet et ugyldig ved-tak alene kan gjøre vegvesenet erstatningsan-svarlig for de utgifter vedtaket påførte A? Ellermener Vegdirektoratet at det i den aktuelle situa-sjonen forelå unnskyldelig rettsvillfarelse frakontrollpersonalets side?

Samferdselsloven §8 nr. 5 lyder:

«Lastebil, kombinert bil og trekkbil medtillatt totalvekt 3.500 kg eller meir som vertnytta i transport av eige gods, anten som leddi anna næringsverksemd eller ikkje, skal vereutstyrt med eigentransporterklæring, somskal takast med i motorvogna og synast framved kontroll.»

Det fremgår ikke av bestemmelsen at ytterli-gere dokumentasjon er nødvendig for å påvise at


man er fritatt for løyveplikt. Vegdirektoratet bespå denne bakgrunn opplyse hvorfor A ble av-krevd ytterligere dokumentasjon for at det skulleanses tilstrekkelig godtgjort at det i dette tilfelletvar egentransport. Er det vanlig praksis ved kon-troller av denne art å kreve dokumentasjon forhvem som har eiendomsretten til de transportertevarene?»

Vegdirektoratet svarte:

«Vi kommer her med svar på de spørsmålombudsmannen har ønsket svar på:

1) Mener Vegdirektoratet at det 20. mars1996 ble fattet et ugyldig vedtak om avskiltingav tankbilen?

I denne saken har det i løpet av kort tid værtmange muntlige henvendelser til ulike etater ogulike nivåer innen de samme etater. Muntligframstilling blir ofte unyansert. Det vil derforikke alltid være korrekt av de som får muntligehenvendelser å omgjøre muntlig allerede skrift-lig vedtak i en sak.

Sett i ettertid, kan det se ut til at denne sakenikke har vært så enkel som en del i kampens hetehar trodd at den var. Det vil derfor etter vårt synikke kunne sies at det ble fattet et ugyldig vedtakom avskilting av tankbilen.

2) Har Vegdirektoratet i tilfelle vurdert omdet forhold at det er fattet et ugyldig vedtak alenekan gjøre vegvesenet erstatningsansvarlig for deutgifter vedtaket påførte A?

Dersom vedtaket hadde vært ugyldig, er dettealene etter vårt syn ikke nok til at vegvesenet blirerstatningsansvarlig for utgifter påført A. Lovom skadeserstatning §2-1 nr 1 krever dessutenat kontrollpersonalet har utvist uaktsomhet.

3) Eller mener Vegdirektoratet at det i denaktuelle situasjonen forelå unnskyldelig rettsvill-farelse fra kontrollpersonalets side?

Sett på bakgrunn av to brev vi har framskaf-fet fra Samferdselsdepartementet, brev av 23.januar 1995 til F og brev av 2. mai 1997 til G, vilvi anta at kontrollpersonalet lett kunne ta feil vedfortolkning av bestemmelsene. Dette på lik linjemed hvordan F og G ser på bestemmelsene. SelvSamferdselsdepartementet tar også visse forbe-hold i forannevnte brev. Kopier av begge breve-ne vedlegges til orientering.

Det vises også til vedlagte kopi av Nordlandfylkeskommunes brev av 27. april 1994 til biltil-synet i Harstad som klart og tydelig framstillerproblemene i forbindelse med samferdselslov-givningens bestemmelser.

Det at bilfører framla transportdokumentmed logo og navn for C når kontrollpersonelletstilte spørsmål i tilknytning til løyve, har dess-uten sannsynliggjort for kontrollpersonellet attransporten var løyvepliktig. Før avskilting avkjøretøyet tok kontrollpersonellet dessuten kon-takt med Samferdselskontoret og forklarte hvil-ken dokumentasjon som var med transporten.Samferdselskontoret hadde ingen merknader tilkontrollpersonellets vurdering av saken.

4) Hvorfor ble A avkrevd ytterligere doku-mentasjon for at det skulle anses tilstrekkeliggodtgjort at det i dette tilfellet var egentransport?

Fremleggelse av egentransporterklæring eretter vårt skjønn ikke noe bevis for at en juridiskperson faktisk frakter eget gods. Bakgrunnen fordenne påstanden er at en transportør som normaltutfører egentransport i enkeltstående tilfelle harrett til å utføre transport for annens regning utenløyve.

Det må antas at noen lastebileiere påtar segregelmessig eller hyppig transport for annensregning f.eks. for å unngå tomtransporter på re-turen. Dersom transport for annens regning fore-tas flere ganger, slik at man ikke kan tale om en-keltstående handling, kan transporten lett bli åbetrakte som løyvepliktig, fordi det da kan hev-des at han driver godstransport for annens reg-ning. Begrepet «driver» står i motsetning til be-grepet «enkeltstående».

5) Er det vanlig praksis ved kontroller avdenne art å kreve dokumentasjon for hvem somhar eiendomsretten til de transporterte varene?

I og med at trafikkstasjonenes kontroller iforhold til samferdselslovgivningen er begrenseti antall i forhold til kontroller etter vegtrafikklov-givningen, har vi ikke kunnskap om hva som erpraksis ved slike kontroller. Det kreves i tilfelleytterligere undersøkelser for å få dette avklart.

Rent formelt sett har kontrollmyndighetenikke hjemmel til å kreve fremlagt fraktdokumen-ter eller annen ytterligere skriftlig dokumenta-sjon etter samferdselsloven. De kan imidlertidkreve tilgang til varerom etc, jfr samferdsels-loven §19.»

Etter dette ble det herfra stilt ytterligere spørsmåltil Vegdirektoratet:

«Vegdirektoratet opplyser i brevet at det ikkekunne sies å ha blitt fattet et ugyldig vedtak omavskilting av As tankbil. Dette synspunktet besutdypet. Det synes å være enighet om at vedtaketom avskilting objektivt sett ikke hadde tilstrek-kelig hjemmel i lov. Vegdirektoratet mener atvedtaket likevel ikke var ugyldig og fremholderat «denne saken ikke har vært så enkel som endel i kampens hete har trodd den var». Mener di-rektoratet at dette kan være avgjørende i forholdtil gyldighetsspørsmålet? Hvordan vurderer di-rektoratet i så fall saksbehandlingen i forhold tilforvaltningens undersøkelsesplikt etter forvalt-ningsloven §17? Kan saken her sies å være til-strekkelig undersøkt før vedtaket om avskiltingble fattet, eller burde man ventet med å treffevedtak til de nærmere omstendighetene var klar-lagt ? Er det for øvrig riktig, slik det er nevnt inotat 13. juni 1996 fra saksbehandler, at det vedbrukskontroller kun er avsatt 2 minutter til åsjekke løyvene?

Forutsatt at vedtaket var ugyldig, viser Veg-direktoratet til at dette alene ikke er nok til atvegvesenet blir erstatningsansvarlig for utgifterpåført A, ettersom skadeserstatningsloven §2-1 itillegg krever at det skal være utvist uaktsomhetfra kontrollpersonalets side.

I juridisk teori er det alminnelig antatt atugyldige vedtak som følge av manglende hjem-mel, som utgangspunkt vil være forårsaket avansvarspåleggende feil fra forvaltningens side,med mindre det kan sies å foreligge unnskyldeligrettsvillfarelse. Se f.eks Eckhoff og Smith, For-valtningsrett, 6. utg 1997 s. 601.


Når det gjelder spørsmålet om rettsvillfarel-se, har Vegdirektoratet vist til at tolkingen av detaktuelle regelverk er uklar, slik at kontrollperso-nalet lett kunne ta feil ved fortolkingen av be-stemmelsene. Vegdirektoratet har i denne sam-menhengen vist til to brev fra Samferdselsdepar-tementet vedrørende tolkingen av samferdsels-loven §8 nr. 1 og 2 om løyvefri transport. MenerVegdirektoratet med dette at det har vært tvil omtransport av den art A driver vil være fritatt forløyveplikt etter samferdselsloven §8? Eller vardet i denne saken knyttet tvil til forhold av fak-tisk karakter, dvs. hvorvidt det i dette tilfellet vartransport av egne eller andres varer? Dersom detfra kontrollmyndighetenes side ble lagt feil fak-tum til grunn, vil ikke Vegdirektoratet da uansettkunne bli erstatningsansvarlig? A har opplyst atdet i dette tilfellet ble transportert egne varer,noe som også skal ha blitt dokumentert overforvegvesenets ansatte av C. Det bes på denne bak-grunn redegjort nærmere for hvilken betydningVegdirektoratet har tillagt det forhold at trans-portdokumentene hadde logo og navn for C sam-menholdt med As egentransporterklæring samtopplysninger om at det var egne varer som bletransportert.

Vegdirektoratet skriver i brevet: «Fremleg-gelse av egentransporterklæring er etter vårtskjønn ikke noe bevis for at en juridisk personfaktisk frakter eget gods». Vi forstår Vegdirekto-ratet slik at dette betyr at det ikke er tilstrekkeligå fremlegge egentransporterklæring for å doku-mentere at man driver løyvefri transport. På denandre siden har Vegdirektoratet ikke redegjortfor hvilken dokumentasjon det er praksis for åkreve ved slike kontroller etter vegtrafikklovgiv-ningen. A har i dette tilfellet opplyst at det varegne varer som ble transportert, noe også C skalha opplyst overfor vegvesenets ansatte. MenerVegdirektoratet at dette ikke var tilstrekkelig in-dikasjon på at transporten gjaldt egne varer ogsåledes var løyvefri?

Vegdirektoratet skriver videre i brevet atkontrollmyndighetene rent formelt ikke harhjemmel til å kreve fremlagt ytterligere skriftligdokumentasjon etter samferdselsloven. Hvilkendokumentasjon mener Vegdirektoratet i dette til-fellet kunne avklart den tvilen som oppstod omhvorvidt dette var egne varer eller ikke? Er dettedokumentasjon som kontrollmyndighetene i til-felle ikke kan kreve fremlagt, men som likevelbør fremlegges av den enkelte for å avklareeventuelle misforståelser som ellers kan opp-stå?»

Vegdirektoratet svarte slik:

«Vi kommer her med svar på de spørsmålombudsmannen ønsker svar på:

1) Mener Vegdirektoratet at det at saken ikkehar vært så enkel som en del i kampens hete hartrodd, kan være avgjørende i forhold til gyldig-hetsspørsmålet? (Utdyping av vårt standpunktom at det ikke kan sies å ha blitt fattet et ugyldigvedtak om avskilting av tankbilen.)

Det som er det essensielle her er hvordandenne transporten framstod ved kontrollen ute påvegen. Det at ikke nødvendige skriftlige opplys-ninger ble tilført kontrollpersonalet, var det somvar av betydning for utfallet av saken.

Det at kjennemerkene ble levert tilbake utenat det ble krevd fremlagt kvittering for at det vir-kelig var eget gods, setter også omgjøringsvedta-ket i et uklart lys. Det vil kanskje være denne de-len av saksbehandlingen det har vært mer å utset-te på enn selve kontrollbehandlingen. Kvitteringer heller ikke lagt fram senere for oss som kla-geinstans. Dette forhold er ut fra vårt ståsted noesom setter selve saken i et merkelig lys, særligtatt i betraktning at en nå heller ikke ser seg tjentmed å gå til rettssak i forbindelse med kravet omerstatning.

2) Hvordan vurderer direktoratet i så fallsaksbehandlingen i forhold til forvaltningens un-dersøkelsesplikt etter forvaltningsloven §17?

I denne saken er det vanskelig å få vurderthvor god eller dårlig saksbehandlingen har vært.Til det har det vært for mye muntlig saksbehand-ling. Det er også vanskelig i ettertid å få den fulleoversikt over hvilke opplysninger som var fram-me til enhver tid.

3) Kan saken her sies å være tilstrekkeligundersøkt før vedtaket om avskilting ble fattet,eller burde man ventet med å treffe vedtak til denærmere omstendigheter var klarlagt?

Det som i så fall er å kritisere er at det fore-ligger for lite nedtegnelser av hva som har skjeddi saken. Men fra det til å si at saken ikke har værtnødvendig opplyst for å fatte vedtak om avskil-ting er en annen sak.

4) Er det forøvrig riktig, slik det er nevnt inotat 13. juni 1996 fra saksbehandler, at det vedbrukskontroller kun er avsatt 2 minutter til åsjekke løyvene?

Under en «brukskontroll forøvrig» kontrolle-res løyver og et annet kontrolltema, f.eks sikringav last. Gjennomsnittlig tidsforbruk for kontroll-temaet løyver er beregnet til ca 2 minutter. Den-ne tiden er beregnet ut fra hvor lang tid selvekontrollen tar, det vil si fra transportenheten blirvinket inn og til selve kontrollen er utført, menfør f.eks eventuell rapport blir skrevet. Dersomtransportøren fremlegger løyve, er kontrollen avdette tema fort unnagjort. Dersom påkrevet løy-ve eller egentransporterklæring ikke kan fremvi-ses, eller egentransporterklæring fremvises, menman mistenker ulovlig transport, vil kontrollen talengre tid.

I sistnevnte tilfelle, vil man måtte avklare omtransporten faktisk faller inn under samferdsels-loven §8 eller §5. Dette forsøkes avklart vedkontroll av lasten, eventuelt også ved å be omdokumentasjon som kan avklare om transportenutføres lovlig.

5) Mener Vegdirektoratet når det gjelder tol-kingen av det aktuelle regelverk at det har værttvil om transport av den art A driver vil være fri-tatt for løyveplikt etter samferdselsloven §8?

Lovverket på området er uklart, ettersom deti § 8 nr 1 heter at transporten skal være ledd i an-na næringsverksemd. Det synes uklart om lovligtransport etter denne bestemmelsen betinger attransporten bare skal være en tilleggsvirksomheti forhold til foretakets samlede virksomhet, sliksom EØS-reglene på området betinger for inter-nasjonal egentransport og vel også ved kabota-sje, se vedlagte vedlegg til rfo nr 881/92 av 26.mars 1992. Samferdselsdepartementet later iht


de vedlegg som følger saken om Fs varmefor-handlere til å ha vært tilbakeholdne med å kreveat transporten bare skal være en hjelpefunksjon. Idenne anledning vil vi forøvrig også nevne at §8nr 2 annet punktum særskilt bestemmer at trans-port som en entreprenør utfører i samband medbygg og anleggsvirksomhet regnes som egen-transport når virksomheten faller inn under en-treprenørloven. Se nærmere om dette i de ved-lagte motivene til bestemmelsen (side 27 iOt.prp. nr 5 (1975-76)).

Det er ikke umulig at kontrollpersonalet harforstått regelverket slik at transportvirksomhetikke kan være den dominerende virksomhet i re-lasjon til §8.

6) Eller var det i denne saken knyttet tvil tilforhold av faktisk karakter, dvs hvorvidt det idette tilfellet var transport av egne eller andresvarer?

I tillegg til at lovverket ikke er tydelig nok ut-formet på dette området, var det for kontrollper-sonalet på stedet vanskelig å få klarhet i om detvar egentransport eller ei.

7) Dersom det fra kontrollmyndighetenes si-de ble lagt feil faktum til grunn, vil ikke Vegdi-rektoratet da uansett kunne bli erstatningsansvar-lig?

Her vil det også være spørsmål om transpor-tøren var medvirkende til at faktum ikke ble til-strekkelig fastslått på kontrollstedet. Vi mener athan ikke medvirket tilstrekkelig, og at han der-ved var så medvirkende til resultatet at det vilvære urimelig å pålegge kontrollmyndigheten er-statningsansvar.

8) Mener Vegdirektoratet at det ikke var til-strekkelig indikasjon på at transporten gjaldt eg-ne varer og således var løyvefri?

Slik vi oppfatter at saken har framstått forkontrollpersonalet, mener vi at han ikke haddetilstrekkelig indikasjon på at det var løyvefritransport. Egentransporterklæringen er her et fordårlig dokument alene dersom transportør leve-rer samme produkter i egen virksomhet som dethan har mottatt fra leverandør av produktet.

9) Hvilken dokumentasjon mener Vegdirek-toratet i dette tilfelle kunne avklart den tvil somoppstod om hvorvidt dette var egne varer ellerikke?

Praksis mht hvilken dokumentasjon man berom er nok noe forskjellig fra sted til sted, men vimener at mange ber om fraktdokument. Kontaktmed Oslo, Elverum, Svinesund og Larvik tra-fikkstasjoner bekrefter dette. Hvorvidt annen do-kumentasjon bes fremlagt vil avhenge av grad avtvil mht lovlig transport. Dokumentasjon kaneventuelt fakses til trafikkstasjonen eller trafikk-tilsynets bil dersom denne har faks. I denne sa-ken ville f.eks A sin avtale med C kunne ha bi-dratt til å belyse saken.

10) Er dette dokumentasjon som kontroll-myndigheten i tilfelle ikke kan kreve fremlagt,men som likevel bør fremlegges av den enkeltefor å avklare eventuelle misforståelser som ellerskan oppstå?

Som det framgår av den aktuelle saken, erdette dokumentasjon som bør framlegges for åavklare misforståelser.»

I mitt avsluttende brev til Vegdirektoratet skrevjeg:

«A Ansvarsgrunnlag for erstatningskravet

1 Var avskiltingsvedtaket ugyldig?

Avskiltingsvedtaket ble omgjort, og inntil saken blebrakt inn for ombudsmannen, synes vegmyndighete-ne å ha erkjent at frakten av oljeproduktene var så-kalt egentransport, og at det ikke var rettslig grunn-lag for avskiltingen. I forbindelse med sakens be-handling hos ombudsmannen har Vegdirektoratetimidlertid antatt at avskiltingsvedtaket ikke nødven-digvis var ugyldig.

Saksbehandlingen hos ombudsmannen er skrift-lig, og jeg må derfor basere min drøftelse på doku-mentene i saken.

For selve gyldighetsspørsmålet er det ikke avgjø-rende hvilken dokumentasjon ut over egentranspor-terklæringen som ble fremlagt for kontrolløren. Deter på det rene at slik egentransporterklæring blefremlagt. Hvis det forelå egentransport, vil vedtaketdermed være ugyldig.

Senere er det i tillegg fremlagt brev fra C om atvarene var kjøpt, og dermed As eiendom. Dersommyndighetene likevel vil legge til grunn at vareneikke var kjøpt, men fortsatt tilhørte C, må det krevesat det føres bevis for standpunktet. Jeg kan ikke se atmyndighetene gjennom dokumentasjon eller påannen måte har ført noe slikt bevis, og jeg viser ogsåtil at Vegdirektoratet så sent som 5. november 1996la til grunn at det forelå egentransport.

Hvis det ikke kan fremlegges bevis for at trans-porten ikke var egentransport, synes det klart at av-skiltingsvedtaket var ugyldig på grunn av manglen-de hjemmel i lov.

Jeg vil tilføye at mye også kan tale for at vedta-ket er ugyldig som sterkt urimelig selv om det ikkeskulle foreligge egentransport. Vedtaket er megettyngende, og jeg kan ikke se behovet for å fatte detpå stedet i dette tilfellet. Hvis vedtaket er i samsvarmed praksis, ber jeg Vegdirektoratet vurdere dennepraksisen. Det følger av dette at mye taler for at an-svarsgrunnlag foreligger selv om det ikke skulleforeligge egentransport.

2 Ansvarsgrunnlaget - kravet til opplysning avsaken

Når et forvaltningsorgan treffer et tyngende vedtaksom ikke har hjemmel i lov, er hovedregelen at myn-dighetene hefter på objektivt grunnlag, og det er ikkenoe som tyder på at denne hovedregelen kan fravi-kes her. Det er derfor ikke nødvendig å ta standpunkttil om kontrolløren opptrådte uaktsomt. For ordensskyld tilføyer jeg at det heller ikke er holdepunkterfor å innrømme ansvarsfritak på grunnlag av såkaltunnskyldelig rettsvillfarelse.

Dersom sjåføren unnlot å fremlegge tilstrekkeligdokumentasjon, kan det spørres om erstatnings-


ansvaret kan nedsettes eller falle bort, jf. skadeser-statningsloven 13. juni 1969 nr. 26 §5-1. Dette er etbevisspørsmål som jeg ikke vil gå inn på. Men jegnevner at det skal en del til før noen slik nedsettingkan komme på tale, når det ble fremlagt egentrans-porterklæring (igjen forutsatt at det virkelig forelå enegentransport). Skadelidtes eventuelle medvirkningmå sees i sammenheng med om det var nødvendigfor kontrollmyndigheten å avskilte bilen på stedet,eller om det fantes andre muligheter.

Samferdselsloven §25 nr. 1-3 lyder:

«1. Politiet, Statens bilsakkunnige og andresom har mynde til å føre kontroll etter dennelova, kan for så lang tid som det vert funne naud-synt, forby bruken av køyrety som vert nytta tiltransport av personar eller gods utan påbode løy-ve eller anna godkjenning etter lova.

2. Vert det sett forbod mot å bruke eit køyre-ty, skal kjennemerke og vognkort inndragastmed det same.

3. Forbod mot å bruke eit køyrety etter førsteleddet, kan setjast i verk på staden.»

Det fremgår av første ledd at myndighetene«kan» forby videre kjøring. Det må følge av god for-valtningsskikk at forvaltningen må foreta en avvei-ning av hensynene til parten og til de hensyn lovenskal fremme. Typisk må myndighetene kunne av-skilte et kjøretøy når det er nødvendig av hensyn tiltrafikksikkerheten. Det samme må gjelde hvis detanses nødvendig å hindre videre transport. Dette kanfor eksempel være hvis det kan være vanskelig åspore opp sjåføren senere.

Det heter i kommentarene til bestemmelsen vedArnfinn Øen i Karnov norsk kommentert lovsamling1996 bind 2 s. 1696 note 60:

«Dernest krever et slikt vedtak en skjønns-messig vurdering. Tiltaket som i seg selv er etbetydelig inngrep, må konkret finnes nødvendigfor å hindre videre ulovlig transport.

Det antas derfor i praksis at et vedtak ombruksforbud ofte må bygge på en helhetsvurde-ring basert på opplysninger fra løyvemyndigheteller i forbindelse med etterforskning for muligovertredelse av loven.»

I denne saken var det omstridt om det var tillatt åføre godset. Firmaet er hjemmehørende i distriktet,og ville uansett ikke kunne unndra seg forfølgingen.Hvis det senere viste seg at transporten ikke var til-latt, ville det også være mulig å anmelde forholdet tilpåtalemyndigheten, se samferdselsloven §26 jf.straffeloven §48 a. Hvis det etter en ordinær saks-behandling var rimelig grunn til å anta at firmaet og-så senere ville overtre loven, kunne avskilting even-tuelt vedtas senere. For øvrig gav Biltilsynet prøve-skilter til bilen, som så ble kjørt til det planlagte be-stemmelsesstedet. Det kan derfor ikke ha vært noeprekært behov for å hindre bilen i å kjøre videre derog da.

Prinsippet om at forvaltningen skal sørge for sa-kens fulle opplysning, jf. forvaltningsloven §17, til-

sier at man er forsiktig med å fatte et slikt vedtakumiddelbart med mindre det er nødvendig. Det erderfor vanskelig å se nødvendigheten av å fatte ved-tak om kjøreforbud ut fra en omstridt og tvilsomoppfatning av såvel faktum som jus.

Jeg er etter dette kommet til at det ut fra saksdo-kumentene ikke synes å ha vært tilstrekkelig grunntil å treffe avskiltingsvedtaket på stedet, og at eneventuell medvirkning fra skadelidtes side neppekan få betydning.

B Sakskostnadene

Advokat B fremsatte krav om dekning av advokat-utgifter som en del av erstatningskravet. Etter for-valtningsloven 10. februar 1967 §36 første ledd skalen part ha dekket nødvendige sakskostnader når etvedtak endres, med mindre endringen skyldes par-tens eget forhold eller forhold utenfor partens og for-valtningens kontroll, eller andre særlige forhold talermot det. Kravet er satt frem innenfor den fristen somfølger av §36 tredje ledd tredje punktum. Det erikke noe vilkår for dekning av sakskostnader at detførste vedtaket var ugyldig.

Biltilsynets avskiltingsvedtak ble endret etter atA henvendte seg til Biltilsynet i Nordland. Jeg kanikke se at det er grunnlag for å fravike hovedregelenher, og antar at A har krav på å få dekket sakskost-nader.

3 Andre spørsmål i forbindelse med erstatnings-ansvaret

Jeg tar ikke opp spørsmålet om utmåling av erstat-ningen, herunder om det er grunnlag for erstatningfor tort og svie slik A har fremsatt krav om.

Min undersøkelse av saken er med dette avslut-tet, men jeg ber om å bli holdt orientert om hva somvidere skjer i saken.»

Vegdirektoratet skrev deretter slik til Nordlandvegkontor:

«Vi viser til vedlagte brev fra Sivilombuds-mannen av 17. november 1997 og ber om at veg-kontoret retter seg etter det som framkommer ibrevet. Vegkontoret må derved foreta erstat-ningsutbetaling i henhold til gjeldende fullmak-ter.

Vegkontoret ønsker meddelelse om resultateti saken, og forutsetter at vegkontoret orientererSivilombudsmannen når saken er endelig avslut-tet.»

65.Spørsmål om det var gitt forhåndstilsagn om

tildeling av torskekvote, erstatning(Sak 96-0450)

Et fiskebåtrederi klaget til ombudsmannen over atFiskeridepartementet ved reguleringsforskrifterhadde gitt et av rederiets fartøyer dårligere adgangtil torskefisket nord for 62. breddegrad i 1995 enn


det som fulgte av et forhåndstilsagn gitt av Fiskeri-direktoratet. Departementet fremholdt at det ikkevar gitt noe bindende tilsagn om beregningen av denkonkrete torskekvoten og bestred grunnlaget for re-deriets krav om en økonomisk kompensasjon. - Om-budsmannen bad departementet vurdere rederietserstatningskrav på nytt. Flere forhold i saken trakk iretning av at det var gitt et bindende forhåndstil-sagn. Videre ble departementet kritisert for å ha for-skjellsbehandlet rederiet ved ikke å ha gitt det aktu-elle fartøyet utvidet adgang til torskefisket underfiskesesongen. Også enkelte sider ved departemen-tets saksbehandling ble kritisert.

Saken gjelder en klage over Fiskeridepartemen-tets og Fiskeridirektoratets behandling av rederiet Ai forbindelse med tildeling av kvote for torskefiskenord for 62. breddegrad til linefartøyet X i 1995.

I brev 22. februar 1995 søkte rederiet A Fiskeri-direktoratet om ervervstillatelse for fartøyet X til er-statning for rederiets gamle fartøy Y. Samtidig bledet søkt om tillatelse til å overføre Ys kvote for tor-skefiske nord for 62. breddegrad til det nye fartøyet.Det gamle fartøyets lengde var 26,6 meter, mens detnye fartøyet var 33,5 meter langt.

I brev 17. mars 1995 gav Fiskeridirektoratet denomsøkte ervervstillatelsen. Vedrørende søknadenom overføring av torskekvoten uttalte direktoratetsamtidig:

«Vi finner også å kunne gi tilsagn om at detkan påregnes adgang til å delta i fisket etter torskmed konvensjonelle redskap nord for 62o N i1995 med X. Vedtaket er fattet i medhold av for-skrift av 09.12.1994 §5, se vedlagte kopi. Kvo-ten vil bli beregnet etter hjemmelfartøyets lengdefor 1995, jfr. §5 annet ledd i deltakerforskriften.Den del av kvoten for 1995 som allerede er fisketopp med Y vil gå til fradrag i Deres kvote for1995. Vi gjør oppmerksom på at bifangst avtorsk må dekkes av Xs kvote, jfr. §6 og §11 i re-guleringsforskriften. Vi gjør videre oppmerksompå at tilsagn om torskekvote er gitt på grunnlagav gjeldende reguleringsordning, som gjelder til31.12.1995. Ved eventuelt kjøp av fartøyet ber viom at vedlagte skjema for utskiftning av fartøysom deltar i fartøykvoteordningen fylles ut ogsendes hit. Skjemaet er vedlagt i forskriften.-----

Ervervstillatelsen og tilsagnet om torskekvo-te gjelder i 6 måneder fra brevets dato. Opplys-ninger i forbindelse med eierskiftet skal registre-res i registeret over merkepliktige fiskefarkoster,og dette brevet skal forevises merkelovens til-synsmann. ---»

Ved en endring 24. mai 1995 av reguleringsfor-skriften (datert 23. desember 1994) ble fartøy medYs lengde tildelt en torskekvote for 1995 på til sam-men 394,5 tonn hvorav 38,8 tonn var høstkvote. Et-ter ytterligere en endring av forskriften 25. juli 1995fikk alle fartøy med lengde under 28 meter adgangtil å fiske fritt innenfor gruppekvoten fra 19. juli til1. oktober 1995.

Rederiet A sendte inn skjemaet «Søknad om ut-skifting av fartøy ...» 16. juni 1995, og Fiskeridirek-toratets kvotevedtak forelå 28. september samme år.I vedtaket ble X tildelt samme kvote som fartøy igruppen 28-28,9 meter, dvs. 365,2 tonn torsk for1995. Som grunnlag for kvoteberegningen viste di-rektoratet til §6 annet ledd i reguleringsforskriftenav 23. desember 1994 hvor det het at «Fartøy som i1995 har foretatt utskiftning av fartøy under 28 ms.l. til fartøy over 28 m s.l., kan maksimalt fiske etkvantum tilsvarende fartøykvoten tilhørende grup-pen på 28 m s.l.». Denne bestemmelsen hadde kom-met inn i reguleringsforskriften ved en endring 19.september 1995. Samtidig var adgangen til fritt fiskeinnenfor gruppekvoten for fartøy under 28 meterforlenget til å gjelde ut 1995.

Rederiet A påklaget Fiskeridirektoratets kvote-vedtak i brev 29. september 1995. I klagen ble detanført at direktoratet i ervervstillatelsen 17. mars1995 hadde gitt et bindende tilsagn om at Xs kvotefor 1995 ville bli beregnet etter Ys lengde dersomrederiet foretok utskiftningen, og rederiet hadde pådenne bakgrunn ikke regnet med å få redusert sittkvotegrunnlag for 1995. Klageren viste til at Y villeha hatt en kvote på 394,5 tonn torsk i 1995 ifølge re-guleringsforskriften. Tildelingen av en kvote på365,2 tonn til X var derfor uakseptabel for rederiet.For øvrig ble det også anført i klagen at Fiskeridirek-toratet hadde trenert behandlingen av søknaden slikat kvoteberegningen for X kom inn under regule-ringsendringen 19. september 1995.

I vedtak 3. november 1995 opprettholdt Fiskeri-departementet direktoratets vedtak. Departementetviste til at reguleringsforskriften §6 annet ledd, slikden lød etter endringen 19. september 1995, villegjelde alle fartøy som i 1995 foretok utskiftning avfartøy under 28 m til fartøy over 28 m, «uavhengigav når på året kvote ble tildelt».

Etter dette gav Fiskeridepartementet ved en en-dring av reguleringsforskriften 10. november 1995fartøyer i gruppen over 28 meter en tilleggskvote på50 tonn torsk. Så vidt forstås fikk imidlertid ikke far-tøy over 28 meter som i 1995 hadde erstattet fartøyunder 28 meter denne tilleggskvoten før etter en nyforskriftsendring 4. desember 1995. Ved den sisteforskriftsendringen ble det presisert i §6 nytt tredjeledd at fartøy «under 28 m s.l. som benytter leiefar-tøy over 28. m s.l. kan maksimalt fiske et kvantumtilsvarende fartøykvoten for fartøy tilhørende grup-pen på 28-28.9 m s.l. uten tillegg av 50 tonn torskrund vekt, jf. §6 annet ledd».

Ved ytterligere en endring av reguleringsfor-skriften 6. desember 1995 økte for øvrig departe-mentet torskekvotene på ny med 25 tonn for alle far-tøy over 28 meter - så vidt forstås inkludert utskift-ningsfartøyene. Unntak ble også nå gjort for fartøyover 28 meter som ble benyttet som leiefartøy forfartøy under 28 meter.

På vegne av rederiet A brakte advokat B saken


inn for ombudsmannen. I klagen ble det anført at fis-kerimyndighetenes behandling av saken hadde værtvilkårlig og ikke «i samsvar med kvotereglenes for-mål» når rederiet A fikk redusert sin fiskeadgangved utskiftning til et større fartøy. Klageren viste iden forbindelse til at direktoratets kvotetilsagn i er-vervstillatelsen «måtte oppfattes av rederiet sombindende for 1995». Klageren anførte også at det varurimelig at X ikke ble omfattet av forskriftsendrin-gen 10. november 1995 som gav tilleggskvoter på 50tonn torsk til de øvrige fartøyer over 28 meter. Av-slutningsvis i klagen het det:

«Departementets håndtering har påført kla-geren økonomisk tap, som departementet må taansvaret for.»

Det ble herfra besluttet å undersøke saken nær-mere, og Fiskeridepartementet ble bedt om å kom-mentere klagerens anførsel om at Fiskeridirektoratethadde avgitt et bindende forhåndstilsagn i ervervstil-latelsen 17. mars 1995. Departementet ble også bedtom å presisere om forskriftsendringen 10. november1995 var slik å forstå at utskiftningsfartøyene ikkeble tilstått tilleggskvoten samtidig med de øvrigefartøy over 28 meter, og hva som i så fall var grun-nen til dette. Videre ble det bedt om departementetskommentarer til klagerens beregninger av reduksjo-nen i Xs kvote som det var anført at fiskerimyndig-hetenes behandling av saken urettmessig hadde førttil. Avslutningsvis ble departementet bedt om å rede-gjøre for hvorledes anvendelsen av forskriftendrin-gen av 19. september 1995 i denne saken stilte seg iforhold til bestemmelsen i forvaltningsloven §39,og om en redegjørelse for den lange saksbehand-lingstiden for søknaden om overføring av fartøykvo-te.

Fiskeridepartementet svarte slik:

«Ved brev av 17. mars 1995 gav Fiskeridi-rektoratet tillatelse til innføring i merkeregisteretav fartøyet X til utskiftning av fartøyet Y. Detble samtidig gitt tilsagn om at det kunne påreg-nes adgang til å delta i fisket etter torsk med kon-vensjonelle redskap nord for 62o N i 1995. Vide-re ble det opplyst at grunnlaget for kvoten for detnye fartøyet ville være Ys lengde jf. §5 annetledd i forskrift av 9. desember 1994 om adgangtil å delta i fisket etter torsk med konvensjonelleredskap nord for 62o N i 1996 (deltakerforskrif-ten). Forskriften er hjemlet i lov av 16. juni 1972nr. 57 om regulering av deltakelsen i fisket.

Endelig tillatelse til å delta i fisket etter torskmed konvensjonelle redskap nord for 62o N i1995 ble gitt ved Fiskeridirektoratets brev av 28.september 1995. Fiskeridirektoratet opplystesamtidig om maksimalt tillatt fisket kvantum forfartøyet på dette tidspunktet.

Kvoten ble påklaget av rederiet A ved brevav 29. september 1996.

Fiskeridepartementet finner i brev av 3.november 1995 ikke å kunne ta klagen til følge.

Fiskeridepartementet vil bemerke at selvekvoten, dvs hvor mye hver enkelt maksimalt kan

fiske, følger av de til enhver tid gjeldende regu-leringsforskrifter. I denne sammenheng er detforskrift av 23. desember 1994 om regulering avfisket etter torsk med konvensjonelle redskapnord for 62o N i 1995 som er avgjørende. For-skriften var fastsatt i medhold av §§4 og 5 i lovav 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v.

Kvotene endres gjerne flere ganger i løpet avet reguleringsår. På begynnelsen av året fastset-tes kvotene på grunnlag av forventet utvikling ifisket. Det faktiske fisket følges nøye og når ut-viklingen tilsier det endres kvotene bl.a. for åoverholde totalkvotene m.v.

I 1995 utviklet fisket seg slik at det vargrunnlag for å oppheve kvotene på fartøynivå oggi fritt fiske for de minste fartøyene, dvs fartøysom hadde kvote i henhold til en faktisk fartøy-lengde under 28 meter største lengde. Fartøyover 28 m s.l. reguleres for seg. I den regule-ringsgruppen som nå ble gitt fritt fiske var detimidlertid fartøy med en faktisk lenge over 28meter største lengde, jf. X etter utskiftning. Ut-skiftning og ombygging av fartøy til større stør-ste lengde enn det gamle fartøyet foretatt i løpetav reguleringsåret, medførte nemlig ikke at be-regningsgrunnlaget for kvoten (m s.l.) ble endrettilsvarende.

Fartøy med en faktisk lengde over 28 m s.l.kan være meget fangstintensive og et fritt fiskeogså for disse kunne på det aktuelle tidspunkt fåuheldige kvote- og fordelingsmessige konse-kvenser. En fant derfor grunn til å unnta fartøymed en faktisk lengde over 28 m, men som regu-leringsmessig for 1995 hørte til gruppen under28 m s.l., fra ordningen med fritt fiske. Disse far-tøyene ble så regulert med en kvote tilsvarendekvantumet for fartøy med faktisk lengde mellom28-28,9 m s.l. jf. forskrift av 19. september 1995.

Forskriftbestemmelsen vedrørende oven-nevnte var generelt formet og ville gjelde allesom var eller ville komme i den aktuelle situa-sjon i løpet av reguleringsåret. Etter det Fiskeri-departementet er kjent med var det 8 fartøy somhadde fått utskiftningstillatelse til fartøy over 28m s.l. i 1995, men ikke alle prosjekt ble gjen-nomført og bestemmelsen fikk faktisk virkningfor 2 fartøy dette året. En må videre ta i betrakt-ning den mulige preventive virkning av bestem-melsen når det gjaldt utskiftning til fartøy over28 m s.l.

Fiskeridepartementet finner at Fiskeridirek-toratets opplysninger i brev av 17. mars 1995 omat kvoten vil bli beregnet etter utskiftningsfartøy-ets lengde ikke gir grunnlag for den slutning atfiskerimyndighetene hadde bundet seg mht kvo-ten for X. Opplysningene gjelder beregnings-grunnlaget for kvoten og er basert på gjeldendedeltakerforskrift på det aktuelle tidspunkt.

De forventninger om kvoten som rederiet Alegger til grunn for 1995 knytter seg til regule-ringsforskriften og endringer av den i 1995. Den17. mars, dvs tidspunktet for tilsagn om tillatelsetil deltakelse i fisket etter torsk med konvensjo-nelle redskap nord for 62o N i 1995, var kvotenfor fartøy beregnet etter en største lengde på 26.6m (Ys lengde) 266,8 tonn torsk rund vekt. Påtidspunktet for søknad om endelig deltakelse idet konvensjonelle torskefisket (16. juni 1995)var kvoten for nevnte fartøy 355,7 tonn torskrund vekt. Forventet utbytte for X i 1995 i for-bindelse med søknaden må eventuelt ha vært re-latert til dette kvantumet.


Den 25. juli ble fisket sluppet fritt for fartøyregulert som under 28 m s.l. På grunn av den ka-pasitet erstatningsfartøy over 28 m s.l. represen-terer jf. ovenfor, ble fartøy med faktisk lengdeover 28. m sl. bergrenset til en kvote på 365,2tonn torsk rund vekt den 19. september s.å. Dettekvantum lå allikevel over det som gjaldt 16. juni.Det at klager i en kortere periode etter at søknadvar sendt kunne håpe på fritt fiske kan ikke væreavgjørende. Fiskeridepartementet har i medholdav saltvannsfiskeloven §§4 og 5 kompetanse tilå treffe de nødvendige reguleringstiltak.

Den 9. november ble fartøy opprinnelig regu-lert som fartøy over 28 m s.l. gitt en tilleggskvotepå 50 tonn torsk rund vekt. Dette kom ikke er-statningsfartøyene over 28 m s.l. til gode, da ho-vedprinsippet var at utskiftning av fartøy under28 m s.l. til fartøy over 28 m s.l. ikke medførteendring av beregningsgrunnlaget for kvoten ogda heller ikke grunnlag for å bli regulert somgruppen over 28 m s.l. Den 4. desember fant enimidlertid å kunne gi en tilleggskvote på 50 tonntorsk rund vekt også for erstatningsfartøyeneover 28 m s.l. Ny tilleggskvote på 25 tonn torskrund vekt gitt den 6. desember 1996 kom ogsådisse til gode. Etter det Fiskeridepartementet erkjent med utnyttet ikke X denne muligheten til åfiske torsk på slutten av året fordi fartøyet varengasjert i annet fiskeri. Sistnevnte er reders valgog ikke et forhold fiskerimyndighetene kan væreansvarlig for.

Når det gjelder Fiskeridepartementets vedtaki klagesaken viser De til departementets merkna-der der det fremgår at forskriftendringen den 19.september 1995 «gjelder uavhengig når på åretkvote ble tildelt». De ønsker departementetskommentar til hvordan dette stiller seg i forholdtil bestemmelsene i forvaltningslovens §39. Fis-keridepartementet viser til ovennevnte når detgjelder forholdet mellom tillatelse til å delta i fis-ket og maksimalt tillatt fisket kvantum jf. den tilenhver tid gjeldende reguleringsforskrift. I til-legg vil departementet bemerke at opplysningerom kvote ikke kan oppfattes som bindende til-sagn på hvor mye fisk fartøyeier har rett til å fis-ke i det aktuelle reguleringsår. Fiskerideparte-mentet kan ikke se at ovennevnte skulle væreproblematisk i forhold til forvaltningslovens§ 39.

Når det gjelder saksbehandlingstiden iFiskeridirektoratet vedrørende søknad om «over-føring av fartøykvote», så skyldes denne storsaksmengde i direktoratet.»

Advokat B kom med merknader til departemen-tets brev og anførte bl.a. at departementet hadde be-regnet Ys kvote på tidspunktet for søknad om kvote-overføring feil idet departementet ikke hadde tatthensyn til høstkvoten på 38,8 tonn. For øvrig anførteadvokaten også at departementet ikke hadde gittnoen forståelig redegjørelse til spørsmålet om hvor-for tilleggskvoten på 50 tonn ikke kom utskiftings-fartøyene til gode ved forskriftsendringen 10. no-vember 1995. Til departementets henvisning til storsaksmengde som årsak til den lange saksbehandlin-gen anførte advokaten:

«Angående departementets henvisning til«stor saksmengde» som begrunnelse for saksbe-

handlingstiden, vil klageren peke på at annet far-tøy i samme periode fikk sin søknad om kvote-overføring behandlet vesentlig raskere. Autoli-nebåten --- fikk således kvoteoverføring den5.9.95 etter en søknad av 28.7.95. Her var detaltså en saksbehandlingstid på 5 uker, mens detfor X tok 15 uker.»

I brev herfra ble departementet forelagt enkelteav spørsmålene i saken på ny. Fra brevet siteres:

«I brev herfra 2. juli 1996 ba vi departemen-tet redegjøre for hva som var grunnen til at fiske-båteiere som i 1995 hadde foretatt utskiftning avfartøy under 28 m til fartøy over 28 m ikke bletilstått tilleggskvoten på 50 tonn samtidig med deøvrige fartøy over 28 m ved forskriftsendringen10. november 1995. Bakgrunnen for dennespørsmålstillingen er at disse utskiftningsfartøy-ene ved endringen i reguleringsforskriften 19.september 1995 også var blitt holdt utenfor utvi-delsen av adgangen til fisket for fartøy i gruppenunder 28 meter. Ut over henvisningen til at «ho-vedprinsippet var at utskiftning av fartøy under28 m s.l. til fartøy over 28 m s.l. ikke medførteendring av beregningsgrunnlaget for kvoten»,kan vi ikke se at departementet har gitt noen nær-mere begrunnelse på dette punkt i sitt brev hit 2.desember 1996. Det bes derfor på ny om kom-mentarer til dette. Hva var for øvrig grunnen tilat departementet senere - ved forskriftsendring 4.desember 1995 - likevel fant å kunne gi en til-leggskvote på 50 tonn også til erstatningsfartøye-ne over 28 m?

I vårt forrige brev bad vi også om departe-mentets kommentarer til klagerens beregningerav den reduksjonen av Xs kvote som klagerenmener at fiskerimyndighetenes behandling av sa-ken har ført til. Som svar på dette spørsmål hardepartementet vist til at klageren ikke kunne for-vente større kvote for X enn den kvoten somgjaldt for fartøy på Ys størrelse på tidspunktetfor søknad om overføring av fartøykvoten, dvs.355,7 t. Til dette har klageren anført i sin telefaks16. desember 1996:

«Departementet anfører (s. 2, 5. avsn.) atpå tidspunktet for søknaden om kvoteoverfø-ring (16.6.1995) hadde Y en kvote på 355,7 t.Departementet tar her ikke hensyn til at fartø-yet i tillegg hadde en høstkvote på 38,8 t, slikat totalkvoten var på 394,5 t i henhold til re-guleringen som gjaldt fra 19.7. til 19.9.95.Det er derfor misvisende når departementet(s. 2, 6 avsn.) hevder at X med en kvote på365,2 t fra 19.9.95 fikk økt sitt kvantum. Kla-geren antar at det ikke var andre fartøy enn Xsom fikk redusert sin kvote for 1995 som føl-ge av forskriften av 19.9.95.

Det bes på ny om departementets kom-mentarer til dette.

Det bes også om kommentarer til klage-rens anførsel om saksbehandlingstiden i Fis-keridirektoratet i telefaks 16. desember 1996til ombudsmannen.»

Departementet svarte slik:

«Ved forskriftsendring av 10. november1995 ble det foretatt en refordeling i fisket ettertorsk med konvensjonelle redskap nord for 62o Nsom innebar en økning av kvoten med 50 tonn


for det enkelte fartøy over 28 m s.l. Fartøyeieresom i løpet av reguleringsåret hadde foretatt ut-skiftning fra fartøy under 28 m s.l. til fartøy over28 m s.l. ble ikke omfattet av denne refordelin-gen. Dette hadde sammenheng med at erstat-ningsfartøy over 28 m s.l. i prinsippet ikke var åbetrakte som en del av gruppen over 28 m s.l. Ut-gangspunktet var at disse tilhørte gruppen under28 m s.l. jf. utskiftningsfartøyets lengde, menpga fritt fiske i denne gruppen og stor fangstka-pasitet på de fartøy som faktisk var over 28 m s.l.måtte fangstkvantumet for disse begrenses. Den-ne begrensningen ble tilsvarende den kvoten somopprinnelig gjaldt for fartøy mellom 28 og 28,9meter største lengde.

Ved forskriftsendring av 4. desember 1995ble det foretatt nok en refordeling som innebarnye 50 tonn på kvoten for fartøy over 28 m s.l.Denne refordelingen omfattet også fartøy hvordet var foretatt utskifting til over 28 m s.l. i løpetav reguleringsåret. Dette hadde sammenhengmed kvantumssituasjonen på det aktuelle tids-punkt. Målet var å få fisket opp totalkvoten in-nenfor reguleringsåret, og da det fremdeles stoigjen kvantum var det rom for refordeling ogsåfor erstatningsfartøyene over 28 m s.l.

Når det gjelder utregning av kvoten beklagerdepartementet at høstkvoten ikke har kommetmed i vår beregning. Forventning knyttet tilhøstkvoten er allikevel ikke avgjørende. Kvotenfølger av den til enhver tid gjeldende regule-ringsforskrift.

Når det gjelder saksbehandlingstiden iFiskeridirektoratet viser vi til vårt brev av 2. de-sember 1996. Departementet har ingen ytterlige-re merknader.»

I mitt avsluttende brev til Fiskeridepartementetuttalte jeg:

«1. Fiskeridirektoratets tilsagn om kvoteoverføring

Spørsmålet om et forvaltningsorgan har avgitt etbindende tilsagn om å bruke sin forvaltningsmyn-dighet på en bestemt måte i fremtiden, vil måtte beropå en tolkning av tilsagnet i lys av det aktuelle lov-grunnlaget og på bakgrunn av de faktiske forhold iden konkrete sak. Forutsetningen er at det etter lovener adgang til slik forhåndsbinding. Enkelte lovbe-stemmelser gir særskilt hjemmel for å treffe for-håndsvedtak, men også uten uttrykkelig hjemmel ilov kan det være en viss adgang til slik forhåndsbin-ding av offentlig myndighetsutøvelse.

Ut fra ordlyden i direktoratets brev 17. mars1995 må det legges til grunn at A ble gitt tillatelse tilerverv av X og et tilsagn om at kvoten fra Y ville blioverført til det nye fartøyet etter utskiftningen, slikat fartøyet kunne delta på torskefisket 1995. Det sen-trale spørsmålet i saken er imidlertid om vedtaketinneholdt et forpliktende tilsagn om å få overført denkvoten Y ville ha hatt, dvs. at rederiet ikke ville bligitt en dårligere adgang til torskefisket nord for 62.breddegrad i 1995 enn det ville ha hatt dersom detikke foretok utskiftningen av Y. Dersom det må leg-ges til grunn at vedtaket også inneholdt et tilsagn av

en slik karakter, kan den senere endringen i regule-ringsforskriften §6 annet ledd, som medførte at Xble tildelt en mindre kvote enn den kvoten Y ville hafått, ha vært rettsstridig og erstatningsbetingende iforhold til rederiet.

Hvorvidt direktoratets brev har slike rettsvirk-ninger som nevnt, vil først og fremst måtte bero påen tolkning av tilsagnet om overføring av torskekvo-te. I svarbrev hit 2. desember 1996 har departemen-tet ikke gått nærmere inn på en slik fortolkning utover å fremholde at «Fiskeridirektoratets opplysnin-ger i brev av 17. mars 1995 om at kvoten vil bli be-regnet etter utskiftningsfartøyets lengde ikke girgrunnlag for den slutning at fiskerimyndighetenehadde bundet seg mht kvoten for X».

Flere av formuleringene i direktoratets vedtakmåtte av rederiet kunne oppfattes som et tilsagn omat rederiet ville få beholde sine fiskemuligheter ogikke bli stilt i en posisjon med dårligere adgang tiltorskefisket enn tidligere. I vedtaket heter det såle-des at tilsagnet er gitt i medhold av deltakerforskrif-ten §5 (vedtatt 9. desember 1994), og at «kvoten vilbli beregnet etter hjemmelfartøyets lengde for 1995,jf. § 5 annet ledd i deltakerforskriften». Det heter vi-dere at «tilsagn om torskekvote er gitt på grunnlagav gjeldende reguleringsordning, som gjelder til31.12.1995». Tilsagnets forpliktende karakter blevidere understreket ved at det i vedtaket fremgikk at«(E)rvervstillatelsen og tilsagnet om torskekvote(min utheving) gjelder i 6 måneder fra brevets dato».Disse utsagnene har en konkret og forpliktende formog synes også å gjelde beregningsgrunnlaget forkvotefastsettelsen, nemlig henvisningen til deltaker-forskriften §5 annet ledd om at kvoten vil bli bereg-net etter hjemmelsfartøyets lengde for 1995. Ut fraordlyden i tilsagnet og de øvrige foreliggende opp-lysninger i saken, synes det vanskelig å legge tilgrunn annet enn at det ble gitt et forpliktende tilsagnom at rederiet med sitt nye fartøy ikke ville få dårli-gere adgang til torskefisket nord for 62. breddegradenn før utskiftingen av fartøyet for reguleringsåret1995. Tilsagnet var gitt uten spesielle forbehold omendring av beregningsgrunnlaget, og var et svar pårederiets søknad om bl.a. å få overføre torskekvotenfra Y til det nye fartøyet i forbindelse med nyanskaf-felsen. Tilsagnet fremstår etter sitt innhold som enrett til overføring av fartøykvote i samsvar med detrederiet søkte om. På bakgrunn av de foreliggendeopplysninger, er det således rimelig å legge til grunnat rederiet innrettet seg i tillit til tilsagnet i den tro atoverføring av fartøykvoten fra Y til X var godkjent,og foretok investeringer i nytt fartøy i samsvar meddette.

Det må på denne bakgrunn tas stilling til hvilkenvirkning et slikt tilsagn får i forhold til fiskerimyn-dighetenes adgang til på et senere tidspunkt å fast-sette nye forskrifter om kvoteregulering. Videre erdet et spørsmål om fiskerimyndighetene i det heletatt har rettslig adgang til å gi slike tilsagn som bin-


der fremtidig utøvelse av forvaltningsmyndighetenpå området.

I en dom inntatt i Norsk Retstidende 1992 s.1235 flg. kom Høyesterett inn på forholdet mellomet gitt tilsagn fra fiskerimyndighetene og fremtidigreguleringsadgang. Staten anførte at selv om det vargitt et bindende tilsagn (tilbudsbrev om å beholde re-derikvoter ved gjennomføring av kapasitetsreduk-sjon i fiskeflåten), så mistet rederiene sin rett ettertilsagnet da det kom forskrifter om kvotefordelingensom fravek disse. Denne anførselen fikk staten ikkemedhold i. I Høyesterett uttalte førstvoterende, medtilslutning fra de øvrige dommere, følgende(s.1240):

«Tilsagnene og forskriftene er ledd i det sam-me fiskeripolitiske reguleringssystem. Statenkan da ikke gi konkrete tilsagn om kvoter for å fåned antall fartøyer, og deretter påberope seg an-svarsfrihet for tilsagnet når den så fastsetter deforskrifter som regulerer kvotene.»

Selv om tilsagnene i denne saken ikke er direktesammenlignbare med det foreliggende tilfelle, kanjeg ikke se annet enn at den rettsoppfatningen somHøyesterett her gav uttrykk for også har betydning ivår sak når det legges til grunn at det er gitt et for-pliktende tilsagn om fartøykvote tilsvarende denkvoten Y ville ha fått i 1995.

I ovennevnte dom drøftet Høyesterett for øvrigogså spørsmålet om fiskerimyndighetene (Fiskeri-departementet) i det hele tatt har rettslig adgang til ågi tilsagn som binder fremtidig utøvelse av forvalt-ningsmyndigheten på fiskeriforvaltningens område.Førstvoterende, med tilslutning fra de øvrige dom-mere, uttalte på generelt grunnlag (s. 1240):

«Spørsmålet om i hvilken utstrekning statenkan gi tilsagn som binder framtidig utøvelse avforvaltningsmyndighet, er vanskelig. Jeg begren-ser meg til å si at dette trolig kan stille seg noeforskjellig på de ulike forvaltningsområder. Der-som det anses nødvendig eller ønskelig for åfremme vedkommende hjemmelslovs formål,har jeg vanskelig for å se avgjørende hensyn motat det bør være adgang til, i atskillig utstrekning,å binde utøvelsen av forvaltningsmyndighetgjennom avtaler eller tilsagn på spesielle områ-der. Dette er ikke ukjent i forvaltningspraksis.Jeg ser således ikke bort fra at Fiskerideparte-mentet, innen de rammer som var trukket opp ilov av 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av fis-ket, rettslig kunne forplikte seg til å tildele fiske-kvoter etter bestemte regler for en viss periode.»

Ut fra dette må legges til grunn at staten etteromstendighetene i «atskillig utstrekning» kan gi til-sagn som binder fremtidig utøvelse av forvaltnings-myndighet på fiskeriforvaltningens område. OgsåRt. 1993 s. 268 synes (forutsetningsvis) å gi støttefor denne rettsoppfatningen.

Gyldigheten av en slik forhåndsbinding vil måttebero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Ved denne vurderingen må det bl.a. legges vekt påhjemmelslovens formål, hvor vidtgående og lang-varig bindinger det er tale om, og om forholdet måanses ekstraordinært. Så langt jeg kan se vil tilsagnetom overføring av fartøykvote i denne saken ligge in-nenfor de rammer som følger av lov om reguleringav deltakelsen i fisket av 16. juni 1972 nr. 57. Ut frade foreliggende opplysninger i saken, er det lite somtyder på at tilsagnet som ble gitt var spesielt omfat-tende, langvarig eller ekstraordinært. Tilsagnetgjaldt bare for reguleringsåret 1995, og synes å værei samsvar med vanlig praksis ved søknad om er-vervstillatelse for nytt fartøy og overføring av far-tøykvote, jf. det skipsmegler C har fremholdt i for-bindelse med den administrative klagebehandlingenav saken. Det er også grunn til å bemerke at tilsagnetikke inneholder spesielle forbehold om senere en-dring av beregningsgrunnlaget for kvotefastsettel-sen. Ifølge opplysninger fra klager skal dette ha værtgjort i forbindelse med andre søknader om fartøyut-skifting og overføring av kvoter. Slike forbeholdburde også vært tatt i dette tilfellet dersom fiskeri-myndighetene ikke mente å gi et rettslig bindendetilsagn om at kvoten ville bli den samme som denville vært for Y.

Jeg tilføyer også at uansett om det skulle væreslik at fiskerimyndighetene ikke har rettslig adgangtil å gi et tilsagn med det innhold som her er gjort, vildet uansett kunne bli spørsmål om erstatning for etinnrettelsestap på rederiets side, jf. Rt. 1992 s. 1235.

På bakgrunn av gjennomgangen av saken kan detetter min mening stilles spørsmål ved den rettsligeholdbarheten av departementets avvisning av klage-rens krav om økonomisk kompensasjon knyttet tilmangelfull oppfyllelse av tilsagnet om overføring avtorskekvote fra Y. Jeg må på denne bakgrunn kon-kludere med at det knytter seg «begrunnet tvil til for-hold av betydning i saken», jf. ombudsmannsloven§ 10 annet ledd, og ber om at departementet vurdererdette spørsmålet på nytt.

For øvrig finner jeg også grunn til å påpeke atdirektoratets saksbehandlingstid i forbindelse medbehandlingen av klagerens søknad om ervervstilla-telse og overføring av torskekvote synes å ha værtkritikkverdig lang. Departementets henvisning til«stor saksmengde» i Fiskeridirektoratet, kan ettermin mening ikke anses som noen tilfredsstillendeforklaring på hvorfor det tok mer enn tre månederfør søknaden ble ferdigbehandlet. Dette var for øvrigni dager etter endringen av reguleringsforskriften§ 6, som medførte at X fikk en mindre fartøykvoteenn Y ville ha hatt. Jeg viser i den forbindelse særligtil klagerens opplysninger om at behandlingstidenfor en tilsvarende søknad i samme periode var ca.fem uker, og at gjennomsnittlig saksbehandlingstid islike saker normalt har vært tre til fire uker. Klage-rens opplysninger på dette punkt er ikke bestridt avdepartementet. Saksbehandlingstiden på tre månederknyttet til klagerens søknad må etter dette kritiseres.


2. Tilleggskvoten på 50 tonn

I klagen hit er det også anført at det var urimelig at Xikke ble omfattet av forskriftsendringen 10. novem-ber 1995, hvor fartøy over 28 meter ble gitt en til-leggskvote på 50 tonn. Bakgrunnen for klagerens an-førsel på dette punkt er at X, og eventuelt andre far-tøy over 28 meter som i løpet av sesongen hadde er-stattet fartøy under 28 meter, ved endringen i regu-leringsforskriften 19. september 1995 også ble holdtutenfor utvidelsen av adgangen til fisket for gruppenunder 28 meter.

Både klagerne og departementet er av den opp-fatning at reguleringsforskriften, slik den lød 10.november 1995, ikke gav utskiftingsfartøyene en til-leggskvote på 50 tonn, men at det først ble gitt vedforskriftsendringen 4. desember 1995. Jeg kommernærmere tilbake til denne forståelsen av endringsfor-skriftene nedenfor. Departementets uttalelser tilspørsmålet om hvorfor utskiftingsfartøyene hellerikke ble tildelt tilleggskvoten på 50 tonn torsk samti-dig med de øvrige fartøy over 28 meter 10. novem-ber 1995 er referert ovenfor, jf. departementetesbrev hit 10. april 1997.

Det er opplyst at det totalt ble gitt åtte tillatelsertil utskiftning av fartøy under 28 meter til fartøyover 28 meter i 1995, og at kun én av disse utskiftin-gene faktisk ble gjennomført i tillegg til utskiftingenav Y. Klageren har videre opplyst at det andre far-tøyet fikk utskiftingstillatelsen så sent som 24. no-vember 1995, og dette er ikke bestridt av departe-mentet. Det må således legges til grunn at det fremtil forskriftsendringen 4. desember 1995 (hvor ogsåutskiftingsfartøyene fikk en tilleggskvote på 50tonn) faktisk kun var X som ikke hadde fått utvidetadgang til torskefisket nord for 62. breddegrad. Far-tøyet X hadde frem til dette tidspunkt tvert imot fåttredusert sin adgang til fisket fra en kvote fra 394,5tonn som gjaldt for Y på tidspunktet for søknadenom kvoteoverføring, til 365,2 tonn fra og med 19.september 1995. Tilleggskvotene på henholdsvis 50og 25 tonn 4. og 6. desember 1995 kom for øvrig forsent til at X kunne nyttegjøre seg dem idet fartøyetpå dette tidspunkt etter det opplyste i mangel av tor-skekvote hadde måttet rigge om for fiske i Nord-sjøen.

Ut fra de foreliggende opplysninger kan jegvanskelig se at det departementet fremholder i brevhit 10. april 1997 i tilstrekkelig grad begrunner den-ne særbehandlingen av X. Det må følge av alminne-lige prinsipper om forvaltningsmessig likebehand-ling av fartøy innenfor samme gruppe at departe-mentet i et tilfelle som dette ved forskriftsendringen10. november 1995 var forpliktet til å påse at ogsåutskiftingsfartøyene (i realiteten kun X) i rimelig ut-strekning ble gitt en utvidet adgang til torskefisketnord for 62. breddegrad. For at en slik forvaltnings-messig forskjellsbehandling skal kunne forsvares,

må det i så fall kreves et saklig grunnlag. Jeg kanikke se at departementet har angitt et slikt sakliggrunnlag i sine svarbrev hit. Forholdet må kritiseres.

På bakgrunn av at det i realiteten bare var X somikke fikk utvidet torskekvote før forskriftsendingen4. desember 1995, må det også stilles spørsmål vedom situasjonen for utskiftingsfartøyene var tilstrek-kelig utredet før forskriftsendringen. Det vises i denforbindelse til bestemmelsen i forvaltningsloven§ 37 første ledd. Videre nevner jeg at unntaket forutskiftingsfartøy ifølge opplysningene i saken barefikk virkning for ett fartøy, nemlig X. Det kan derforstilles spørsmål ved om ikke forskriftsendringen pådette punkt også måtte anses som et enkeltvedtak iforhold til A. I så fall hadde rederiet også krav på åfå uttale seg på forhånd, jf. forvaltningsloven §16første ledd. Reglene om begrunnelse, klage og om-gjøring i forvaltningsloven V og VI ville også kom-met til anvendelse. På bakgrunn av at jeg uansett harfunnet grunnlag for å kritisere den forskjellsbehand-ling X ble utsatt for, har jeg ikke funnet tilstrekkeliggrunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene.

Jeg finner avslutningvis grunn til å knytte noenmerknader til endringsforskriftene til reguleringsfor-skriften av 23. desember 1994. Ordlyden i endrings-forskriften av 10. november 1995 §6 tredje ledd varnøyaktig den samme som i tidligere endringsfor-skrift av 19. september 1995. For erstatningsfartøye-nes vedkommende var ordlyden også lik etter for-skriftsendringen av 4. desember 1995, som departe-mentet har lagt til grunn også gav utskiftingsfartøye-ne en tilleggskvote på 50 tonn. I den sistnevnte for-skriftsendringen var det bare leiefartøyenesom blepositivt unntatt. For andre erstatningsfartøyer (her-under X), ser det etter ordlyden ut til at kvoten skullevære den samme som for fartøy tilhørende gruppenpå 28-28,9 m s.l. I mangel av positiv bestemmelsesom fastsetter noe annet, synes dette også å innbefat-te tilleggskvotendenne fartøygruppen ble tildelt vedforskriftsendringen 10. november 1996. Ved dennye behandlingen av saken bes departementet også åvurdere dette forhold nærmere.

3. Samlet konklusjon:

Etter dette har jeg kommet til at fiskerimyndighete-nes behandling av denne saken kan ha medført er-statningsansvar for staten. Hvorvidt ansvar kan gjø-res gjeldende vil måtte bero på en nærmere vurde-ring av om det foreligger tilstrekkelig årsakssam-menheng, påregnelighet og økonomisk tap. Jeg vilpå denne bakgrunn be om at departementet vurdererklagernes krav om en økonomisk kompensasjon påny i lys av det jeg har fremholdt ovenfor under pkt. 1og 2.

Jeg ber om å bli holdt orientert om hva departe-mentet foretar seg i saken.»


66.Riving av bolighus og garasje uten at plan- og

bygningslovens saksbehandlingsregler var fulgt,erstatning

(Sak 96-0872)

A krevde erstatning av kommunen for å ha revethans bolighus og garasje uten hjemmel og uten å gåfrem etter reglene i plan- og bygningsloven av 14.juni 1985 nr. 77. - Ombudsmannen kritiserte at det irivingspålegget ikke var opplyst om klageadgang,klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangs-måte ved klage, og han understreket at kommunenikke hadde adgang til uten videre selv å besørge ri-ving av bygningene, men måtte gå veien om foreleggeller rettskraftig dom etter plan- og bygningsloven§ 115 første ledd, eventuelt via namsmyndighetenedersom kravene i §115 annet ledd var oppfylt. Om-budsmannen fant det kritikkverdig og egnet til åsvekke tilliten til bygningsmyndighetene at lovenssaksbehandlingsregler ikke var fulgt og bad kommu-nen om å vurdere erstatningsspørsmålet på nytt.Kommunen vurderte saken på nytt, men fant ikkegrunn til å tilby noen erstatning idet klager ikke had-de lidt noe økonomisk tap.

I september 1988 skrev Fauske kommune til Aog opplyste at kommunen ved en befaring i sluttenav august samme år var blitt oppmerksom på at gara-sjen og balkongen på bolighuset på As eiendom var idårlig forfatning. Bygningsvesenet mente at gara-sjen og balkongen skjemte ut området og var en farefor dem som bodde der, og bad A om å bringe gara-sjen og balkongen i forskriftsmessig stand, ellereventuelt å rive disse. Frist ble satt til 31. desember1988. Etter dette mottok kommunen en erklæring fraA der han fraskrev seg retten til eiendommen. Byg-ningsvesenet henvendte seg etter dette til hans tidli-gere ektefelle B i oktober 1988. I telefonsamtalemed B skal fristen deretter ha blitt forlenget til 1.mai 1989. Bygningsvesenet skrev i oktober 1989 tilB at kommunen hadde vært på en ny befaring og atman ikke kunne se at noe var gjort for å etterkommebygningsmyndighetenes pålegg. Det ble derfor bedtom at bygningene ble forskriftsmessig sikret eller re-vet og fjernet fra området. Ny frist ble satt til 15.november 1989. Bygningsmyndighetene gav i mai1990 et siste varsel. Det ble da opplyst at bolighusetvar falleferdig og stod i fare for å falle helt sammen,og at garasjen var delvis styrtet sammen. Siste fristtil å ordne opp i forholdene ble satt til 1. juli 1990.Kommunen varslet at B i motsatt fall kunne risikereat bygningene med hjemmel i plan- og bygnings-loven ble forlangt fjernet fra stedet for hennes reg-ning.

Det fremgår at Sulitjelma velforening på dettetidspunkt hadde bedt om at bygningene ble fjernet,og naboer og Fortidsminneforeningen på stedet en-gasjerte seg også i saken.

Teknisk etat i Fauske kommune skrev i august1994 til A med kopi til B at riving var utført i julisamme år.

A kontaktet etter dette advokat som i et brev tilkommunens tekniske etat stilte spørsmål om hvilkenhjemmel kommunen her mente å ha for å foretarivingen. Han viste til at §91 i plan- og bygnings-loven av 14. juni 1985 nr. 77 gav kommunen rett tilå kreve bygninger fjernet, men at bestemmelsen ikkegav kommunen hjemmel til å gjennomføre rivingen.For øvrig viste han til at A hevdet at bygningeneikke var i en slik forfatning at kommunen haddehjemmel til å kreve riving.

Kommunens advokat svarte med å vise til denerklæringen kommunen hadde mottatt fra A der hanfraskrev seg retten til eiendommen. På denne bak-grunn mente kommunen at A ikke var part i saken. Iet senere brev fastholdt kommunens advokat dettestandpunktet og viste ellers til at pålegget om rivingvar gitt med hjemmel i plan- og bygningsloven §91,og at kommunen måtte være berettiget til å foretanødvendig rivingsarbeid når byggets eier ikke fore-tok pålagt riving. Avslutningsvis skrev advokaten atdet ikke forelå noe økonomisk tap, men at kommu-nen derimot hadde krav på å få dekket sine utgifter,og at kommunen i tilfelle det ble reist sak ville reisemotsøksmål med krav om dekning av kommunensomkostninger.

As advokat fremholdt at de bestemmelser kom-munen hadde vist til ikke dekket foreliggende for-hold, og advokaten bad om å få tilsendt kopier av devedtak som var fattet i saken samt et eventuelt fore-legg som måtte være utferdiget i medhold av plan-og bygningsloven §114. Kommunens advokat svar-te at det ikke forelå noe vedtak i saken og at det hel-ler ikke var utstedt forelegg i medhold av plan- ogbygningsloven §114.

Etter dette skrev As advokat at kommunen haddeforetatt riving uten hjemmel og for øvrig heller ikkehadde gått frem slik plan- og bygningsloven anviser.As advokat varslet at A ville gjøre kommunen an-svarlig for det tap han var påført ved rivingen, menat man først ønsket å få vite om kommunen var villigtil å løse saken i minnelighet og hvilket tilbud kom-munen i så fall kunne gi. Kommunens advokat svar-te at kommunen ikke var villig til å fremsette noe til-bud om erstatning idet A ikke hadde lidd noe økono-misk tap.

As advokat fremholdt at boligen på det tidspunktrivingen ble foretatt var i en slik forfatning at denmed relativt små midler kunne ha blitt reparert ogbenyttet til f.eks. fritidshus. A erkjente imidlertid atgarasjen og verandaen var i dårlig forfatning, men Ahadde da også gitt en nabo tillatelse til å rive gara-sjen. As advokat opplyste videre at A hadde vært iSulitjelma i 1993 og at han da hadde konstatert atboligen ikke var i dårligere forfatning enn den haddevært i tidligere år, og at det i boligen fortsatt varkjøkkeninnredning, baderomsinnredning, varmt-


vannstank, vedovn og diverse sanitærutstyr. Påvegne av A fremsatte hans advokat krav om erstat-ning av kommunen med kr. 300.000,-. Ved bereg-ningen av beløpet oppgav advokaten å ha tatt ut-gangspunkt i hva det ville koste å gjenanskaffe ethus til fritidsformål i tilnærmet samme størrelse. Itillegg krevde A at kommunen dekket hans utgiftertil juridisk bistand. Kommunens advokat svarte atkommunen ikke kunne akseptere å betale en erstat-ning på kr. 300.000,- til A.

På vegne av A og hans tidligere ektefelle B brak-te advokaten saken inn for ombudsmannen. Han vis-te til at Fauske kommune hadde revet hans klientersbolig og garasje uten kommunale vedtak og uten åfølge saksbehandlingsreglene i plan- og bygnings-loven. Advokaten fastholdt at boligen på det tids-punkt rivingen ble gjennomført var i en slik forfat-ning at den med relativt små midler kunne ha blittreparert og blitt benyttet f.eks. til fritidshus.

Saken ble forelagt kommunen ved plan- og byg-ningssjefen, og det ble stilt spørsmål ved hvorfor ri-ving ble iverksatt uten at kommunen hadde fattetnoe formelt vedtak i saken, uten at det ble utferdigetet rivingsforelegg etter plan- og bygningsloven§ 114 og uten en eventuell tvangsfullbyrdelse etter§ 115.

Kommunen ved dens advokat svarte at boligenvar i så dårlig forfatning at riving måtte foretas, menat garasjen hadde falt sammen året før rivingen avboligen fant sted. Videre ble det vist til at det var gitten rekke anmodninger/pålegg om riving, men at Ahadde sendt inn en erklæring om at han fraskrev segretten til bolighus og garasje og at B hadde lovet årive bolighuset og garasjen innen 1. mai 1989. Kom-munen erkjente imidlertid at det ikke var gått riktigfrem etter plan- og bygningslovens regler, noe somskal skyldes manglende juridisk kompetanse. Advo-katen viste til at han først ble kontaktet i juni 1995.Kommunen avslo likevel erstatningskravet underhenvisning til at bolighuset ikke hadde økonomiskverdi, og at A og B derved ikke var påført noe øko-nomisk tap.

A og Bs advokat kom tilbake til saken og opplys-te at det ikke var riktig som kommunen hadde lagt tilgrunn at garasjen falt sammen året før rivingen avboligen fant sted. En nabo hadde året før fått lov til årive garasjen for å nyttiggjøre seg materialene slik atgarasjen delvis var revet av naboen da kommunenfortsatte rivingen av garasjen og bolighuset. Videreble det fastholdt at boligen med relativt små midlerkunne settes i stand til fritidsformål. Advokatenfremholdt dessuten at det var A som hadde hjemme-len til eiendommen, og at hans erklæring til B varavgitt under forutsetning av en rekke forhold somikke var gjennomført da kommunen foretok rivin-gen. På denne bakgrunn hevdet han at B ikke haddenoen fullmakt i forhold til boligen.

Kommunens advokat opplyste deretter at kom-munen ikke hadde mer å tilføye. Som vedlegg til ad-

vokatens brev fulgte imidlertid brev fra Fauske kom-mune sektor drift/teknisk der det bl.a. ble fastholdt atkommunen ikke hadde revet garasjen, men at dennehadde styrtet sammen. Kommunen bekreftet imid-lertid å ha ryddet området. For så vidt gjaldt spørs-målet om hva som befant seg i bolighuset, svartekommunen at de som var med under rivingen haddeopplyst at det på kjøkkenet kun var en liten kjøkken-benk som var sterkt vannskadet, og at det verken bleregistrert baderomsinnredning, vedovn eller annetsanitærutstyr. De hadde også registrert at det var envarmtvannsbereder i huset, men at denne var frost-skadet, noe som hadde medført vannlekkasje somhadde ødelagt store deler av gulvet. For øvrig ble detopplyst at bygget generelt var i en meget dårlig for-fatning på grunn av taklekkasje, vannlekkasje og atvinduer var knust og dører stod åpne, noe som haddemedført at innvendig tak og gulv var helt fuktige.Verandaen var helt knekt sammen og materialenevar sterkt befengt av råte.

På denne bakgrunn gav kommunen uttrykk for atbygget ville måtte gjennomgå store reparasjoner ogutskiftinger av bærende konstruksjoner for å kunnebli satt i stand og godkjent som bolig/fritidshus, ogat det således var snakk om mer enn relativt småmidler som skulle til for å sette boligen i stand.Kommunen opplyste ellers at huset bar preg av å hahatt besøk av uvedkommende, trolig på grunn av atdører og vinduer ikke var sikret, og kommunen an-tydet at uvedkommende hadde demontert og fjernetdet som måtte ha vært av nevnte utstyr.

A og Bs advokat konstaterte etter dette at det varstor avstand mellom kommunens beskrivelse aveiendommen og slik denne fremstod sommeren1993 da A var i Sulitjelma, og at A avviste at eien-dommen på ett år var forfalt slik kommunen hevdet.For øvrig mente advokaten at kommunen måtte habevisbyrden for at tilstanden var slik kommunenhevdet og at kommunen under enhver omstendighetikke hadde adgang til å foreta riving uten å følgesaksbehandlingsreglene i plan- og bygningsloven.

I mitt avsluttende brev til kommunen uttalte jeg:

«A og kommunen har gitt uttrykk for ulike opp-fatninger av bygningenes tilstand forut for kommu-nens riving i 1994. Uenigheten synes i hovedsak åreferere seg til bolighuset. A har gjort gjeldende atboligen med beskjedne midler kunne ha vært repa-rert og tatt i bruk, f.eks. til fritidsformål, mens kom-munen har lagt til grunn at boligen var forfalt i enslik grad at bygget ville ha måttet gjennomgå storereparasjoner og utskiftinger av bærende konstruksjo-ner for å kunne bli satt i stand og godkjent til bolig/fritidshus, og at det således var nødvendig at kom-munen tok ansvar og fikk bygget revet. Hvorvidtkommunen hadde hjemmel i plan- og bygningsloven§ 91 for å kreve bygningen revet vil bero på det fak-tum som her legges til grunn da bestemmelsen setter


som et vilkår at bygningen «ikke kan settes i standuten hovedombygging, jfr. §87 nr. 2 a». Begrepethovedombygging innebærer etter §87 nr. 2 a at«hele bygningen i det vesentlige blir fornyet». Saks-behandlingen for ombudsmannen er i utgangspunk-tet skriftlig og det foretas ikke avhør av parter ellereventuelle vitner. Mine muligheter til å få brakt klar-het i faktum er derfor sterkt begrenset når det somher, står påstand mot påstand. I denne saken har jegikke et tilstrekkelig kjennskap til hvilken forfatningboligen befant seg i og følgelig kan jeg heller ikke tastilling til om kommunen her hadde hjemmel for etrivingspålegg.

Selv om kommunen her skulle ha hjemmel for etrivingspålegg, er det imidlertid på det rene at saks-behandlingsreglene i plan- og bygningsloven ikkehar vært fulgt. Dette er erkjent av kommunen veddens nåværende advokat. Jeg vil i denne sammen-heng først kort påpeke at det ikke kan være tvilsomtat rivingspålegget var et enkeltvedtak som kunne på-klages etter plan- og bygningsloven §15, jf. ogsåklagereglene i forvaltningsloven av 10. februar1967. Kommunen hadde da plikt til å følge forvalt-ningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak.Det følger av forvaltningsloven §27 tredje ledd atdet i underretningen om vedtaket bl.a. skal opplysesom klageadgang, klagefrist, klageinstans og dennærmere fremgangsmåte ved klage. Kommunen sy-nes likevel ikke å ha gitt slike opplysninger slik atklagerne dermed ikke ble gjort kjent med adgangentil å få overprøvet pålegget i teknisk hovedutvalgeller for fylkesmannen. Jeg viser i denne sammen-heng til at ved en eventuell klagebehandling villeklagerne ha fått mulighet til å få overprøvd om kom-munen hadde hjemmel for rivingspålegget.

Kommunen fulgte heller ikke plan- og bygnings-lovens regler da det viste seg at pålegget ikke blefulgt av klagerne. I foreliggende sak gav kommunenpålegg om utbedring eller riving, først til A og der-etter flere ganger til B etter at A hadde opplyst at hanhadde fraskrevet seg retten til boligen. Kommunenhadde dessuten gitt fristutsettelse flere ganger, ogvarslet om konsekvensene dersom bygningene ikkeble satt i stand eller revet. Dette forhindrer likevelikke at kommunen, da pålegget ikke ble etterkom-met, hadde plikt til å gå frem etter reglene i plan- ogbygningsloven §115. Kommunen hadde ikke utenvidere adgang til selv å besørge riving av bygninge-ne. Hovedregelen etter §115 første ledd er at detkreves rettskraftig dom eller forelegg etter §114 forat kommunen kan besørge de nødvendige arbeiderutført på eierens kostnad. Utferdigelse av forelegg,som vil være den alminnelige prosedyre her, ville hagitt klagerne mulighet til å få saken prøvet for dom-stolen før en eventuell riving fant sted. Etter §114skal forelegget utferdiges mot eieren av eiendom-men. Dersom det var omtvistet hvem som var eier aveiendommen, ville domstolen også hatt adgang til åprøve dette spørsmålet.

Dersom kommunen fant pålegget nødvendig forå sikre at mennesker ble utsatt for fare, ville kommu-nen ha hatt anledning til å gå frem etter §115 annetledd. Etter denne bestemmelsen er forelegg ellerdom unødvendig, men det kreves likevel at tvangs-fullbyrdelsen skjer gjennom namsmyndigheteneetter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni1992 nr. 86 kap. 13. Dette innebærer at kommunendersom den hadde valgt å legge denne bestemmelsentil grunn for tvangsfullbyrdelsen, først måtte ha sør-get for å få namsrettens kjennelse før arbeidet blesatt i verk. Kommunen kunne således heller ikkeetter denne bestemmelsen uten videre rive bygninge-ne, slik det her ble gjort. Med forbehold for muligenødrettsbetraktninger hadde kommunen således ikkeadgang til å gå frem slik den gjorde i denne saken.Det er for øvrig ikke fremkommet noe som skulletilsi at man i denne saken befant seg i en nødretts-situasjon.

Det er kritikkverdig og egnet til å svekke tillitentil bygningsforvaltningen at saksbehandlingsreglenei plan- og bygningsloven ikke ble fulgt. Adgangen tilå få overprøvet forvaltningsvedtak er en viktig retts-sikkerhetsgaranti. Kommunens advokat har antydetat saksbehandlingsreglene ikke ble fulgt på grunn avmanglende juridisk ekspertise på det tidspunkt da ri-vingen fant sted. Dersom dette er tilfelle, finner jegdet kritikkverdig at en etat som har ansvaret for åpåse at plan- og bygningslovens regler blir overholdtikke på et tidligere tidspunkt hadde sørget for å søkenødvendig juridisk bistand slik at man fikk sikkerhetfor at man valgte en fremgangsmåte som var i over-ensstemmelse med loven. I tillegg har kommunenher på egen hånd tatt seg til rette for å få gjennom-ført et pålegg uten å følge lovens regler. Jeg forutset-ter at kommunen for fremtiden gjør det som er muligfor å hindre at tilsvarende situasjoner oppstår.

Selv om det kan være vanskelig å fastslå hvilkettap som er lidd i foreliggende sak, ber jeg kommu-nen på bakgrunn av den saksbehandling som her harfunnet sted å vurdere erstatningsspørsmålet på nytt.»

Kommunen meddelte deretter at erstatnings-spørsmålet var vurdert på nytt, men at kommunenikke ville tilby noen erstatning da det ikke forelå noeøkonomisk tap idet bygningene før riving var verdi-løse.

67.Krav om dekning av advokathonorar og renter

(Sak 95-2047)

A hadde ulønnet permisjon fra en stilling i Stjørdalkommune og ble ikke tatt med da de ansatte bleoverført fra den eksisterende pensjonsordningen(Norske Folk) til en ny (KLP). Etter at A var død,viste det seg at utelatelsen fikk stor betydning for be-regningen av etterlattepensjon, og enken krevde å få


hele As ansettelsestid medregnet som pensjonsgiven-de i KLP slik som de andre ansatte.

KLP gikk med på kravet «av rimelighetshensyn».Krav om dekning av advokathonorar og renter blefremsatt overfor kommunen, men ble avslått med denbegrunnelse at kommunen ikke hadde gjort noen feil.

Ombudsmannen uttalte at de ansatte har krav påå bli likebehandlet i den forstand at eventuelle for-skjeller måtte være saklig begrunnet. Det var objek-tivt sett en feil at kommunen ikke ivaretok As interes-ser ved overgangen til den nye pensjonsordningen.Ombudsmannen mente at feilen måtte få konsekven-ser for kommunens vurdering av sitt ansvar, og badderfor kommunen behandle saken på nytt.

Kommunen dekket etter dette Bs krav på renterog advokatutgifter.

A var fra juli 1964 til sin død i januar 1987 ansatti Stjørdal kommune. Da kommunen i 1984 skiftetpensjonskasse fra Norske Folk til Kommunal Lands-pensjonskasse (KLP), hadde A ulønnet permisjon ogble ikke overført til den nye pensjonsordningen slikde andre ansatte ble. Årsaken til dette var at kommu-nen ved overføringen la til grunn lønningslistene forde ansatte. I henhold til overføringsavtalen fikk deansatte godkjent hele sin ansettelsestid som opptje-ningstid i KLP. Da A kom tilbake etter endt permi-sjon, ble han innmeldt i KLP, men da først med virk-ning fra dette tidspunkt. Da A døde i 1987, fikk en-ken B og barna vesentlig mindre i etterlattepensjonenn de ville fått dersom A hadde fått hele sin tjenes-tetid i kommunen medregnet som pensjonsgivende iKLP.

Etter krav fra B gikk KLP «av rimelighetshen-syn» med på å medberegne også tiden før 1984 somopptjeningstid i KLP. B krevde at kommunen dekkethennes rentetap og utgiftene til advokat, men kravetble avslått av Stjørdal formannskap.

Klagen fra B ble herfra forelagt Stjørdal kommu-ne. Fra brevet siteres:

«I avtalen mellom kommunen og KLP bledet presisert at alle tilsatte i kommunen skulle hatiden frem til 1. april 1984 medregnet som pen-sjonsgivende. A ble ikke overført til KLP pågrunn av at han var i permisjon, og opplysningerom ham fremgikk derfor ikke av lønningslistene.På denne bakgrunn bes kommunen utdype sittstandpunkt om at saken er blitt behandlet korrektfra kommunens side. Ville det ikke være naturligå anse det som kommunens ansvar å påse at alletilsatte - også de som var i permisjon - ble over-ført til KLP og således likebehandlet? Det besom en kommentar til dette, og det minnes om atman her må skille mellom KLPs og kommunensrolle i saken.

I saksfremstillingen for formannskapet stårdet også:

«Arbeidstakere som på det aktuelle tids-punkt hadde permisjon, sto ikke oppført påde aktuelle listene. I h.h.t. reglene for pen-sjonsordningen skal arbeidstakere meldes ut

ved permisjon uten lønn som varer i mer enn1 mnd.»

Denne regelen gjelder vel kun opparbeidelseav pensjonsrettigheter i den perioden arbeids-takeren er i permisjon, noe som vel heller ikke erbestridt i denne saken? Bestemmelsen får vel in-gen betydning for rettighetene som allerede eropparbeidet før permisjonen tar til?»

Kommunen svarte:

«Det er i brevet bl.a. reist spørsmål om hvor-vidt det ville være naturlig å sørge for at også ar-beidstakere i permisjon ble tatt med ved overfø-ring til KLP. Til det er å bemerke at kommunenogså tidligere hadde en fullverdig pensjonsord-ning, som sikret arbeidstakerne pensjonsrettighe-ter. A hadde således opptjening i den tidligerepensjonsordningen fram til han gikk ut i permi-sjon, og var ikke på noen måte «udekket».

Når det gjelder det andre spørsmålet, vedr.utmelding ved permisjon uten lønn, er det kor-rekt at en slik utmelding ikke får konsekvenserfor rettigheter som allerede er opparbeidet førpermisjonen tar til. Jfr. det som er sagt ovenforbeholdt altså A sine rettigheter i den tidligerepensjonsordningen.»

Etter at Bs advokat hadde kommet med merkna-der til saken, ble kommunen igjen bedt om å utdypesitt standpunkt om at saken var blitt behandlet kor-rekt fra deres side. Videre ble det spurt om det ikkevar kommunens ansvar å påse at alle de tilsatte bleoverført til KLP og likebehandlet, særlig i et tilfellehvor arbeidstakeren kommer tilbake etter endt per-misjon.

Kommunen svarte:

«Når det gjelder spørsmålet om saken er kor-rekt behandlet fra kommunens side, er det vans-kelig å se at man i forhold til de regler som gjaldtkunne behandlet saken på annen måte. Som tid-ligere nevnt skulle arbeidstakere meldes ut avpensjonsordningen ved permisjon som varte merenn 1 mnd. A gikk som kjent midlertidig over iannen stilling, og var dekket av den andre ar-beidsgiverens forsikringsordning i hele permi-sjonstiden. Da han gjeninntrådte i stillingen, blehan naturligvis umiddelbart innmeldt i kommu-nens forsikringsordning, som da var KLP.

Begge forsikringsordninger (Norske Folk ogKLP) var på det tidspunkt betraktet som fullver-dige. Det var derfor ingen indikasjoner på at for-sikringsutbetaling på et senere tidspunkt villefalle så forskjellig ut. Kommunen hadde såledesikke noe grunnlag for å foreta de vurderinger pådet tidspunkt som man i ettertid har kunnet gjøre.Så lenge arbeidstakere hadde medlemskap i ettav selskapene for hele ansettelsestiden, haddeman ingen holdepunkter for å anta at dette ikkeskulle være tilfredsstillende.»

Etter at Bs advokat og kommunen igjen haddeuttalt seg om saken, uttalte jeg i mitt avsluttendebrev til kommunen:


«Saken reiser to hovedspørsmål. Det ene er omA faktisk var omfattet av avtalen mellom kommunenog KLP. Det andre spørsmålet er hvilket ansvarkommunen har for det tilfellet at A faller utenforordningen.

Det første spørsmålet går jeg ikke nærmere innpå. Dette er i prinsippet et avtalerettslig spørsmål iforhold til KLP som ikke har vært gjenstand for un-dersøkelse fra min side. Jeg går heller ikke nærmereinn på hvorvidt den avgjørelsen KLP har truffet, kanankes inn for Trygderetten etter trygderettsloven 16.desember 1966 nr. 9 §1 nr. 2, men tar utgangspunkti det standpunkt KLP har tatt, og som også kommu-nen har lagt til grunn, dvs. at A ikke var omfattet avavtalen mellom kommunen og KLP.

I vedlegget til avtalen mellom KLP og kommu-nen heter det at «(de) ansatte ved Stjørdal kommuneskal ha tiden fra ansettelsen til 01.04.84 medregnetsom pensjonsgivende i Felles kommunal pensjons-ordning». Hensikten fra kommunens side synes der-for å ha vært at ordningen skulle omfatte alle ansattesom ikke var særskilt unntatt. Saksdokumentene girsåledes ikke holdepunkter for å anta at det var noeønske å unnta ansatte som midlertidig var ute av tje-neste på grunn av permisjon.

Det fremgår av dokumentene at det ved overfø-ring av de ansatte fra Norske Folk til KLP ble benyt-tet lønningslister for oversikt over arbeidstakerne.Fordi A ikke sto oppført på lønningslistene, fulgtehan heller ikke med over til KLP, noe som i utgangs-punktet medførte betydelig lavere utbetaling av pen-sjon til de etterlatte enn dersom han var blitt behand-let på lik linje med de andre ansatte. Jeg har forståttdet slik at bruken av lønningslistene skjedde avpraktiske grunner og ikke innebar noe bevisst valgeller noen utelukkelse av arbeidstakere fra kommu-nens side. Kommunen har i brevet hit bekreftet at detikke spesielt ble besluttet å la A bli «stående igjen» iNorske Folk. At A faktisk var utmeldt av pensjons-ordningen i permisjonstiden, synes heller ikke å havært avgjørende. Grunnen til at A falt utenfor, synesutelukkende å ha vært en faktisk konsekvens av denfremgangsmåten som ble fulgt, og at man den gangikke hadde oversikt over hvilke konsekvenser frem-gangsmåten ville få.

Kommunens begrunnelse for å avslå enkens kravom dekning av advokathonorar og renter etter at hunble tilstått etterbetaling, var at kommunen mente denikke kunne lastes for at A var kommet så uheldig ut iutgangspunktet, og at man ikke kunne se at man iforhold til de regler som gjaldt, kunne behandletsaken på annen måte. Det var således etter kommu-nens mening ikke begått noen feil fra kommunensside. Videre ble det anført at begge pensjonsordnin-gene ble betraktet som fullverdige, og at det ikke varindikasjoner for at utbetaling på et senere tidspunktville falle så forskjellig ut.

Selv om A eller de andre ansatte ikke skulle hanoe rettskrav på å tilhøre en bestemt pensjonsord-

ning, har de et krav på å bli behandlet likt i den for-stand at eventuelle forskjeller må ha en saklig be-grunnelse. Dette er heller ikke bestridt av kommu-nen. Det var da også meningen å behandle arbeids-takerne likt, og det anføres at pensjonsordningenefremstod som likeverdige.

Slik jeg ser det, må utelatelsen av A karakteri-seres som en feil fra kommunens side. Feilen fikksom følge at B mottok vesentlig mindre etterlatte-pensjon. Kommunen må ha ansvaret for å sørge forat alle de ansatte ble likebehandlet ved overgangentil den nye ordningen, og som anført var det hellerikke tilsiktet fra kommunen å gjøre noen forskjell.Da det i ettertid viste seg at overgangen til nyordnin-gen medførte utilsiktede og urimelige forskjeller, erdet mest naturlig å si at det objektivt sett ble begåtten feil. Det må særlig gjelde i et tilfelle som her,hvor forskjellene var en følge av at enkelte ansatteble satt utenfor nyordningen. Uansett må det velkunne sies å ha vært en feil at As forhold ikke i dethele tatt ble vurdert. Hadde kommunen ved overgan-gen vurdert As tilfelle, ville forholdet kunne ha værtoppdaget, slik at A ville ha nydt godt av en korrektpensjonsutbetaling.

Kommunen har anført at den ikke har begåttnoen feil, og at klageren dermed ikke kan ha krav påå få dekket renter og saksomkostninger.

Selv om feilen ikke kan tilbakeføres til noe sub-jektivt klanderverdig forhold, mener jeg at den feilsom her skjedde må kunne få konsekvenser for kom-munens vurdering av sitt ansvar. Jeg vil derfor bekommunen behandle saken på nytt.»

Etter at kommunen hadde behandlet saken pånytt, fattet formannskapet vedtak om dekning avrenter og advokathonorar med til sammen kr.80.110,-.

68.Krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt lønn

(Sak 96-1383)

En kommune hadde utbetalt for mye lønn til en an-satt lærer med ca. kr. 20.000,- over en periode påca. et halvt år. Kommunen krevde utbetalingene til-bakebetalt etter reglene om tilbakesøking av feil-aktig erlagt ytelse - condictio indebiti. - Ombuds-mannen kom ut fra en helhetsvurdering til at kom-munen i det forliggende tilfellet kunne forsvare åunnlate å kreve utbetalingene tilbakebetalt. Han latil grunn at lønnstakeren ikke uten videre burde opp-daget feilen. Videre la han vekt på hensynet til ikke åta opp igjen avsluttede forhold (status quo), herun-der å unngå endring av ligning, og på det forhold atlønnstakeren hadde benyttet midlene til ordinærtforbruk. Kommunen frafalt deretter krevet om til-bakebetaling.


Klagen gjaldt Nittedal kommunes krav om til-bakebetaling av for mye utbetalt lønn til en lærer iperioden fra 1. august 1995 til 31. januar 1996. Til-bakesøkingskravet utgjorde kr. 19.783,20.

Saksforholdet var i korte trekk:A er ansatt i Nittedal kommune som lærer i opp-

sigelig stilling fra 1. januar 1996. Hun hadde årsvi-kariat i full stilling fra 1. august 1994 og videre fra 1.august 1995. A gikk ut i svangerskapspermisjon fraog med 13. mars 1995. Hun valgte å motta 80 %lønn i 48 uker. Hun mottok 80 % lønn etter lønns-trinn 23 ut juli 1995. Den 22. mai 1995 fikk regn-skapsseksjonen i Nittedal kommune et brev fra kom-munens fagavdeling der A ble tilsatt i et nytt årsvi-kariat i «hel stilling» fra 1. august 1995. Regnskaps-seksjonen trodde at A skulle ha 100 % lønn, og rettetutbetalingene fra 80 % til 100 % lønn fra 1. august1995. I tillegg skulle A ha et lønnsopprykk til lønns-trinn 24 fra 1. august 1995.

Før 1. august 1995 hadde A i ltr. 23 (80 %) mot-tatt kr. 12.408,74 brutto pr. måned. Etter de opplys-ninger som er gitt, mottok klageren etter 1. august1995 kr. 15.844,25 brutto i måneden. Avviket ibruttolønnen var således kr. 3.435,51 pr. måned.Riktig bruttolønn i lønnstrinn 24 (80 %) skulle værtkr. 12.675,40.

A registrerte at hun hadde fått en høyere lønn,men hun trodde det dreide seg om et opprykk på tolønnstrinn fordi det pleier å være lønnsopprykk forlærere på denne tiden. På nyåret 1996 skulle A søkeom lån, og tok i den forbindelse kontakt med lønn-ingskontoret for å få en bekreftelse på hva hun haddei lønn i hel stilling. Hun fikk da vite at hun haddemottatt 100 % lønn fra august 1995. A gikk med på åtilbakebetale det feilaktig utbetalte beløp med må-nedlige rater kr. 1.700,-. Hun gikk senere tilbake pådette. Det for meget utbetalte beløp utgjorde kr.19.783,20.

Norsk Lærerlag Nittedal skrev et brev på vegneav A til skoleetaten i Nittedal kommune. Fra brevetsiteres:

«Vi er selvfølgelig klar over hvilke plikter enarbeidstaker har når det gjelder å sjekke sin egenlønnsoppgave. Vi synes imidlertid at arbeidsta-keren har en akseptabel forklaring på hvorforhun ikke reagerte. Hvorfor i all verden skullelønningskontoret plutselig forandre på lønnamidt i svangerskapspermisjonen? Hadde hun fåttfull lønn fra første dag, så hadde situasjonen værten annen. Arbeidstakeren burde allikevel sjekketlønnsoppgaven nøyere og spurt lønningskontoretom grunnen til at lønnen ble høyere i august1995.

Norsk Lærerlag mener at arbeidstakerenuforskyldt har mottatt for mye lønn. Hun harikke gjort noe aktivt selv i forhold til den lønnenhun fikk i august 1995, f.eks gitt feilaktige opp-lysninger e.l. Det er kommunens feil at arbeids-takeren har fått for mye lønn, og det har satt hen-ne i en vanskelig økonomisk situasjon. Hun harfått tilbud om å få utbetalt kr. 1700,- mindre pr.mnd i hele 1996. På en lav lærerlønning så mer-

kes jo dette! I tillegg har hun fått forsørgerbyrde.Norsk Lærerlag godtar ikke at arbeidstakere set-tes i en økonomisk vanskelig situasjon på grunnav en feil arbeidsgiver har gjort. Det er uaksepta-belt at arbeidstakeren ensidig skal lide for en feilandre har gjort. Vi ber derfor om at kommunenlar henne slippe å betale tilbake det beløpet hunskylder.»

Rådmannen i Nittedal kommune svarte:«At arbeidstakeren er i god tro, er ikke til-

strekkelig. Det er heller ikke avgjørende for til-bakebetalingsplikten at arbeidstaker ikke er ålaste for at feilen oppsto. Det avgjørende er omarbeidstakeren har vært i aktsom god tro, dvs.om arbeidstakeren burde skjønne at det utbetaltebeløpet var feil.

A sine lønnsslipper er meget oversiktelige.Det fremgår tydelig hvilken stillingsprosent somutbetales, hhv. 80% og 100%. Videre fremgårdet hvilket lønnstrinn hun til enhver tid er plas-sert i. Det fremgår av lønnsslippens første linje(perioden 10/1995) hva som er etterbetaling avregulativlønn. I neste linje fremgår det hva somer ordinær lønnsutbetaling, lønnstrinn og stil-lingsprosent.

A kan ikke høres med at hun trodde beløpetknyttet seg til etterbetaling på grunn av lønnsjus-tering i august, eller økning av lønnstrinn, da dis-se tydelig fremgår av lønnslippene.

Dersom en ser på lønnslippen, vil en oppdagefeilen. Både det utbetalte beløpets størrelse, oginformasjonen på lønnslippen, burde gi signalerom at det forelå en feilutbetaling. At A ikke opp-daget feilen er ikke avgjørende. Det avgjørendeer om hun ved en normal gjennomgang burde haoppdaget feilen.

Etter kommunens mening foreligger ikke til-strekkelig aktsom god tro. Det betyr ikke at A erå kritisere for at det har skjedd en feilutbetaling.Det betyr imidlertid at A plikter å tilbakebetalebeløpet.»

Norsk Lærerlag brakte saken inn for ombuds-mannen, og gjorde gjeldende at A ikke hadde plikttil å tilbakebetale beløpet etter de ulovfestede regle-ne om condictio indebiti. Fra klagen siteres:

«Mottakers gode eller onde tro med hensyntil utbetalingen må vurderes. Vi vil presisere atdette moment i utgangspunktet skal vektleggespå linje med de som er nevnt ovenfor, selvfølge-lig med unntak av de helt klare tilfellene av ondtro. Således er det viktig å presisere at mottakerseventuelle uaktsomhet ikke automatisk gir beta-ler rett til å kreve pengene tilbakebetalt. Deovenfornevnte hensyn må veies opp mot dettehensyn.

A vil hevde at hun var i aktsom god tro medhensyn til utbetalingen.

For det første hadde hun ikke rent faktisk settat lønnslippene (vedlagt) gav anvisning på en an-nen stillingsbrøk enn den forutsattes 80%. Dettebekreftes ved at hun ringte lønningskontoret forå be om en lønnsoppgave som viste 100% stil-ling, i forbindelse med et låneopptak. Det varsom et resultat av denne samtale at lønningskon-toret og A oppdaget at utbetalingene var uriktige.

For det annet er det antatt at det ikke kanoppstilles noen alminnelig plikt for arbeidstakere


til systematisk å kontrollere at den lønn de får ut-betalt er riktig beregnet. Dette er blant annet ut-talt i Sivilombudsmannens årsmelding fra 1980,sak 1578/79, som direkte omhandlet slik under-søkelsesplikt. Uttalelsen er referert i den juridis-ke litteratur, og må antas å ha generell interesse.

For det tredje ble det incitament A eventuelthadde til å undersøke bakgrunnen for den høyerelønn, betydelig svekket ved at hun i denne perio-den fikk et lønnsopprykk på to lønnstrinn. Sam-menholdt med at lønnsopprykket for lærere van-ligvis skjer med virkning fra august, var A over-bevist om at den høyere utbetalingene var et re-sultat av denne lønnsforhøyelsen.

For det fjerde var størrelsen på det for myeutbetalte pr. måned ikke mer enn at det kunne til-skrives en slik lønnsforhøyelse. Igjen kan detvære på sin plass å vise til Sivilombudsmannensuttalelse om undersøkelsesplikten.

For det femte mener vi at det også har en vissbetydning at A ikke hadde samme nærhet medkommunen og lønningskontoret som tidligere allden tid hun hadde permisjon for å ta seg av sittbarn. I en slik situasjon mener vi at det er natur-lig å ha et litt mer distansert forhold til de pro-sesser man forholder seg til når man er i arbeid,som f.eks. kontroll av lønnslippene.

På denne bakgrunn mener vi at A har vært iaktsom god tro med hensyn til den uriktige utbe-taling, all den tid hun har trodd at det var en rett-messig ytelse utsprunget av arbeidsforholdet ikommunen.»

Etter at det herfra var besluttet å undersøke sakennærmere, ble kommunen bedt om å kommentere an-førselen om at A var i aktsom god tro.

Nittedal kommune svarte bl.a at det fremgikk avlønnsslippen at det ble utbetalt 100 % lønn og at Aburde ha reagert på størrelsen på den utbetalte lønn-en. Kommunen tilbakeviste Lærerlagets påstand omat A ville få problemer med tilbakebetalingen eller atdet ville gå ut over hennes livsopphold. Kommunenhadde hele tiden vært åpen for at avdragene ble sattlavere. Kommunen uttalte videre:

«Plikt til å tilbakebetale feilaktig utbetaltlønn reguleres av reglene i conditio indebiti. Deter korrekt når Lærerlaget legger til grunn at detteogså er regulert i avtaleverket. Det er imidlertidfeil når det anføres at det ikke foreligger tilbake-betalingsplikt fordi A ikke kan bebreides for atfeilen oppsto.

Det avgjørende er ikke om A er skyld i fei-len, men om hun visste eller burde vite at beløpetvar feil. Det avgjørende er ikke om A har vært igod tro, men om hun har vært i aktsom god tro.

Norsk Lærerlag viser til en avgjørelse avSivilombudsmannen i ombudets årsmelding1980 s. 26. Kommunen vil påpeke at saken kon-kret omhandler at den ansatte av arbeidsgiver blefortalt at hun tilkom et tillegg til lønn. Da detteble utbetalt reagerte den ansatte på størrelsen ogtok kontakt med kasserer som bekreftet at lønnenvar korrekt. I den forbindelse uttaler Sivilom-budsmannen:

«Noen alminnelig plikt for arbeidstakerne tilå holde seg orientert om de bestemmelser som tilenhver tid gjelder for deres lønnsvilkår, kan nep-

pe oppstilles. Særlig må dette gjelde hvor detsom her er tale om helt spesielle regler i et om-fattende regulativ». (Vår understrekning).

Sivilombudsmannen legger deretter til grunnat vedkommende ikke var forpliktet til å «under-søke nærmere» da hun ble underrettet om at huntilkom et lønnstillegg for ubekvem arbeidstid.

I vår sak har den ansatte overholde ikke rea-gert når hun fikk for meget utbetalt, og hverkenkontaktet arbeidsgiver eller sjekket sine antagel-ser mot opplysningene som står på lønnslippen.Det er heller ikke tale om et vanskelig regelverk.Hun har heller ikke fått bekreftet at utbetalingenvar riktig. A burde ha reagert på størrelsen somer vesentlig over hva hun kunne forvente. En for-ventet lønnsjustering på kr. 675,- kan vanskeligmedføre at arbeidstaker er i tilstrekkelig aktsomgod tro når hun istedenfor mottar en utbetalingpå kr. 3.435,51 pr. mnd.

Det er feil når Norsk Lærerlag påstår at det ermisforhold mellom kommunen og As interesser idenne saken. A har i perioden fått en uberettigetgevinst, i en størrelsesorden som hun burde hareagert på og derfor plikter å tilbakebetale i hht.reglene om conditio indebiti. Kommunen tilbyren tilbakebetalingsplan i tråd med hennes økono-mi. Totalt sett må dette sies å være en rimeligløsning.

Hos en stor arbeidsgiver som Nittedal kom-mune, vil det kunne oppstå enkelttilfeller hvordet skjer menneskelige feil. For disse tilfeller harogså kommunen behov for at feilen rettes opp.Mindre beløp som er vanskelig å oppdage, ellerhvor regelverket eller lønnsslippene er uoversikt-lige, vil kommunen trolig ikke ha rett på tilbake-betaling. I denne saken gjelder det en stor mer-utbetaling som arbeidstaker burde ha reagert på.Størrelsen på lønnstrinnet er alment kjent, oglønnsslippene er meget oversiktelige. Også kom-munen har behov for å sikre at slike feilutbetalin-ger kan kreves tilbake.

At A er i permisjon fritar henne ikke fra plikttil å reagere på den høye merutbetalingen. A søk-te i perioden på en ny stilling, og fikk ansettelse.En må kunne anta at hun også hadde kunnskapom stillingens avlønning, og i sterkere grad bur-de ha reagert da lønnsutbetalingen endret seg ve-sentlig. ---»

Lærerlaget bemerket deretter bl.a.:«Det understrekes at A aldri har søkt om

100% oppsigelig stilling i Nittedal kommune,men at hun ble informert om at hennes årsvikari-at ble omgjort til oppsigelig stilling f.o.m.01.01.96 ved brev 13.12.95. Brevet følger ved-lagt. Det påpekes videre i brevet fra Nittedalkommune at A burde ha fattet mistanke ut fra ut-betalt brutto månedslønn ble kr. 3 435,51 merenn tidligere mottatt. Tar man imidlertid hensyntil månedlønn etter skatt, er disponibelt beløp ca.kr. 1 600,- pr. måned.

A som er uten spesiell økonomisk innsikt,anser dette som naturlig lønnsøkning tatt i be-traktning av et lønnsopprykk på to lønnstrinn.Hun kan naturligvis i ettertid ta selvkritikk forikke å ha vært nøye nok med å kontrollere lønns-slippene, men hun mottok likefullt pengene i akt-som god tro.-----

Etter vårt syn bagatelliseres kommunens an-svar generelt og regnskapsseksjonens ansvar


spesielt i kommunens brev. Det må forutsettes atpersonalet ved et regnskapskontor til enhver tidhar kunnskap om gjeldende lover og forskriftervedrørende lønnsavregning for de ansatte i kom-munen.»

Til dette uttalte Nittedal kommune:

«Vi kan ikke se at det kreves særlig innsiktfor å reagere på den merutbetaling som harskjedd, og mener en må legge til grunn at en læ-rer har relativt god innsikt i egen økonomi.

Det er ikke grunnlag for å kritisere kommu-nen for generelt å ha dårlige internrutiner. Dethar imidlertid skjedd en feil i denne saken, noekommunen har beklaget. At arbeidsgiver har ut-betalt for mye lønn fører ikke til at A dermed bliri god tro. A oppdaget at hun hadde fått utbetaltmye høyere lønn, men lot være å ta dette oppmed arbeidsgiver. En vil på ny påpeke at kom-munens lønnsslipp gir god oversikt og at alleopplysninger fremgår. Det er lett for A å oppda-ge at det er en feil, og hun burde ha reagert.»

Jeg hadde følgende merknader til saken:

«Tilbakesøkningskravet overfor A må vurderesetter de ulovfestede prinsippene som sammenfattesunder uttrykket «condictio indebiti». Hvorvidt til-bakesøking kan kreves, må avgjøres etter en helhets-vurdering ut fra sakens omstendigheter.

I lønnsforhold må det som utgangspunkt og ho-vedregel gjelde at en arbeidstaker i stor grad måkunne legge til grunn at arbeidsgiveren har foretattkorrekte lønnsberegninger og utbetalinger. Arbeids-takeren må med andre ord kunne forvente at lønnsut-betalingen er korrekt. Den som betaler ut lønn måforutsettes å kjenne regelverket som ligger til grunnfor utbetalingene og for å ha tilfredsstillende kon-trollordninger som sikrer riktige utbetalinger. Urikti-ge utbetalinger skaper problemer for den som mottarpengene dersom disse blir krevet tilbake i ettertid.For folk flest i sin alminnelighet og vanlige lønns-mottakere i særdeleshet vil pengebeløp i vanlig stør-relsesorden og som er lønn for utført arbeid, gå medtil daglig forbruk.

Det kan ikke forlanges at den enkelte ansatte skalkunne kjenne alle bestemmelser som ligger til grunnfor lønnsavregningen i detalj, og det kan heller ikkekreves at lønnsmottakeren foretar en fullstendigkontroll av den utbetalte lønn. På den annen side mådet kreves at arbeidstakeren har en viss oversikt overgrunnlaget for sin utbetalte lønn, og det må legges tilgrunn at lønnsmottakere foretar slik undersøkelse ogkontroll som de kan gjøre med enkle midler, slik atåpenbare feil kan unngås.

Den beregnede månedlige bruttolønn til A stegfra kr. 12.408,74 i juli 1995 til kr. 15.844,25 i august1995. Avviket i bruttolønnen på kr. 3.435,50 innebaren økning på ca 27,7 %. Det er imidlertid fra Lærer-lagets side anført at dette bare innebærer et avvik i«nettolønnen» på ca. kr. 1.600,- pr. måned.

Lærerlaget har innsendt kopi av lønnsslipper forhenholdsvis april og oktober 1995. På lønnsslippenfor april fremgår at klager har 80 %, mens det pålønnsslippen for oktober fremgår spesifisert at utbe-talingen er gitt for 100 % stilling. Lønnsslippene eroversiktlige, og den aktuelle feilen kan synes å haligget vel til rette for å bli oppdaget.

En lønnsmottaker som kjente regelverket ogoppsettet for lønnsslippen og hadde undersøkt denaktuelle lønnsslipp nærmere, ville formentlig haoppdaget at det var betalt lønn for 100 % stilling.Det kan derfor spørres om ikke omstendighetene idenne sak lå slik an at lønnsmottaker her burde haundersøkt nærmere om lønnsutbetalingen var kor-rekt. Det kan synes som om A har tilskrevet lønnstil-legget det forventede lønnsopprykk, uten å ha fore-tatt noen nærmere undersøkelse av lønnsslippen. Detkan jeg ha forståelse for.

Jeg kan imidlertid også se at gode grunner talerfor at en lønnsmottaker foretar en noe grundigerekontroll av den første lønnsslippen som mottas etteren lønnsforhøyelse. To lønnsopprykk utgjorde etterdet opplyste kr. 675,- brutto pr. måned, og spørsmå-let blir om det hun faktisk fikk utbetalt avvek så myefra det hun skulle ha, at hun burde ha reagert.

Lærerlaget har vist til saken inntatt i ombuds-mannens årsmelding fra 1980 s. 25. I den sakenhadde skolens kasserer beregnet et tillegg for ube-kvem arbeidstid galt. For å oppdage denne feilenmåtte læreren ha innsikt i regelverket som gjaldt fortillegget. I det foreliggende tilfelle er det en faktiskfeil som fremkommer av lønnsslippen. I saken fra1980 hadde læreren i tillegg tatt kontakt med skolenskasserer, som hadde forsikret henne om at utbetalin-gen var korrekt. Jeg kan derfor ikke se at saken ersammenlignbar med det aktuelle tilfellet.

For at kommunen skal kunne kreve et feilaktigutbetalt beløp tilbake, må det for det første kreves atden som har mottatt beløpet ikke har hatt noe kravpå eller rett til beløpet. Slik er tilfellet her. Det eruomtvistet og på det rene at A ikke har hatt noe kravpå det beløpet som uriktig ble utbetalt. Den feilakti-ge utbetaling i seg selv gir ikke betalingsmottakernoen rett til å beholde pengene, men hensynet til atetablerte forhold ikke unødig rippes opp i (statusquo) kan gjøre det riktig å la være å kreve tilbakebe-taling. Utgangspunktet er med andre ord at beta-lingsmottakeren har plikt til å betale tilbake det somer mottatt for mye. I den foreliggende sak har utbe-talingen foregått over en periode på ca. et halvt år.For en vanlig lønnsmottaker kan det virke strengt åkreve et beløp på 20.000 kroner som har vært utbe-talt i mindre beløp over et halvt år tilbake, selv omdet gis en rommelig frist for tilbakebetalingen.

I vurderingen av om det uriktig utbetalte beløpetskal betales tilbake, må det også tas hensyn til dengjensidige lojalitetsplikt og det tillitsforholdet someksisterer i arbeidsforhold. Når det gjelder offentligetjenestemenn, er det naturlig også å trekke inn i vur-


deringen hensynet til hvilket resultat som vil værebest egnet til å gi tillit til forvaltningen.

Saken har budt på tvil. På den ene side viker jegtilbake for å kritisere kommunen på rettslig grunnlagfor å ha krevet beløpet tilbake. Det er tale om offent-lige midler, og kommunen har en overordnet plikt tilikke å betale ut midler den ikke er forpliktet til og tilå innfordre sine tilgodehavender. På den annen sidehar jeg, etter en samlet vurdering, kommet til atkommunen i det foreliggende tilfellet kan forsvare åla A få beholde pengene. Kommunen bør med andreord i dette tilfellet selv ta konsekvensene av at lønns-beløpet ble uriktig utbetalt. Jeg legger til grunn at deutbetalte pengene må forutsettes å være forbrukt - demå antas å ha gått inn i lønnsmottakerens alminneli-ge forbruk. Utbetalingsbeløpenes størrelse og om-stendighetene for øvrig tyder på det. Jeg forutsettermed andre ord at A ikke har sittet igjen med noen«berikelse». Ligger forholdene slik an, mener jeg atkommunen ikke kan kritiseres for å la være å krevepengene tilbake. Det skattemessige etteroppgjør somvil måtte følge av en tilbakebetaling er også et for-hold som i dette tilfellet kan tale for å la være å kre-ve pengene tilbake.

Min konklusjon blir etter dette at Nittedal kom-mune bør la være å kreve de for mye utbetalte beløptilbake fra lønnsmottakeren.»

Kommunen opplyste senere at den overfor Ahadde frafalt kravet om tilbakebetaling.

69.Tilbakebetaling av for mye utbetalt trygd

(Sak 97-0194)

Ved overgang fra attføring til uføretrygd fikk A utbe-talt begge typer stønader i fem måneder. Feilenskyldtes trygdemyndighetene. Trygdemyndighetenevarslet A om at det ville bli krevet tilbakebetalingmed hjemmel i folketrygdloven 1966 §15-8 førsteledd tredje punktum, fordi A burde ha forstått at ut-betalingen var feil. A bestred kravet. Vedtak ble fat-tet 16 måneder senere, mens A først fikk vite om ved-taket ytterligere 9 måneder etter.

Ombudsmannen kritiserte trygdemyndighetenesrettsanvendelse og skjønnsutøvelse. Vurderingenmåtte foretas ut fra As situasjon. Det feilutbetaltebeløpet var høyt i forhold til As utbetalinger ellers,men A var syk og fikk trygden rett inn på konto. I til-legg tilsa hensynene bak læren om tilbakesøking(condictio indebiti) at myndighetene ikke kunne ven-te så lenge med å fremme kravet.

A gjennomgikk attføring i 1992-93. Våren 1993ble han innvilget uførepensjon. Ved en feil fratrygdemyndighetene ble attføringsutbetalingeneikke stoppet før fem måneder senere. Trygdemyn-dighetene fattet i 1995 vedtak om tilbakebetaling

etter folketrygdloven av 1966 §15-8 første ledd. Aanket til Trygderetten, men ankeutvalget nektet an-ken fremmet fordi det enstemmig fant at anken ikkeville føre frem, jf. trygderettsloven 16. desember1966 nr. 9 §14 a.

Gangen i saken ble fremstilt slik i brev fra Fyl-kestrygdekontoret i Møre og Romsdal til Trygderet-ten 26. august 1996:

«I tidsrommet 1.4.93 til 31.8.93 fikk den an-kende part utbetalt attføringspenger etter enuføregrad på 100% samtidig med full uførepen-sjon (jf dok nr 4 og 5).

Siste vedtaket om attføringspenger var gjort10.2.93 (jf dok nr 2). Ved stønadsbrev av 12.3.93ble den ankende part tilstått full uførepensjonmed virkning fra 1.11.92 (jf dok nr 3). I etterbe-taling av uførepensjon fra 1.11.92 til 31.3.93 bledet gjort fradrag for utbetalt attføringspenger isamme perioden, men på grunn av feil fra tryg-dens side ble ikke løpende utbetaling av attfø-ringspenger stanset. Fra 1.4.93 ble det således ut-betalt 100% attføringspenger samtidig med fulluførepensjon.

Trygdekontoret ble ikke oppmerksom på fei-len før det opprinnelige attføringsvedtaket gikkut, og det var således feilaktig utbetalt attførings-penger i perioden 1.4.93 til 31.8.93.

Feilutbetalingsbeløpet utgjør brutto kr41.738,- og netto etter fradrag for merskatt kr28.783,- (jf dok nr 4, 5 og 14).

10.01.95 gjorde fylkestrygdekontoret vedtakom å kreve det feilutbetalte beløpet tilbakebetalt(jf dok nr 15).

Den ankende part mottok vedtaket i oktober1995 og fikk ankefrist til 17.11.95.»

A gjorde i sin anke til Trygderetten gjeldende:

«Jeg hadde i den aktuelle dobbeltutbetalings-perioden (og også før og etter) betydelige fysiskeog psykiske belastninger. Disse var i hovedsakknyttet til virkninger av og komplikasjoner fraoperasjonen, til den foreskrevne medisinering,opplysningene om påregnelige nye anginaanfallog det forhold at jeg måtte si opp mitt arbeidsfor-hold i X kommune før planlagt pensjonisttilvæ-relse.

Den foreskrevne medikamentbehandlingmedførte som også opplyst til meg av behandlen-de lege, betydelige psykiske reaksjoner i form avmotløshet og depresjon. --- I denne perioden varriktigheten av trygdeutbetalingene ikke i minetanker i det hele tatt, - jeg hadde nok med å klaremeg fra dag til dag.»

Etter at ankeutvalget nektet anken fremmet,brakte A saken inn for ombudsmannen. Han fast-holdt der sine anførsler i anken til Trygderetten. Detble besluttet å undersøke saken nærmere, og Trygde-retten ble tilskrevet herfra.

Trygderetten svarte slik:

«Ved henvendelse til ankeutvalget har jegfått bekreftet at utvalget har vurdert As sykdoms-innsigelse, herunder den vedlagte legeerklæring,men at det vurderte dette slik at det ikke var tilhinder for å forstå at det forelå en feil.


Utvalget har videre vurdert det slik at kjen-nelsen er i samsvar med Trygderettens praksis,slik den er referert blant annet i Rikstrygdever-kets rundskriv av 2. juli 1990.

Anførselen om lang tid fra feilutbetalingen tilkravet er vurdert, men ikke funnet å ha en betyd-ning i forhold til folketrygdloven §15-8.

Ut over dette kan det ikke gis begrunnelse, jf.det som er nevnt innledningsvis vedrørendekjennelser etter ankeloven §14 a annet ledd.»

Etter at A hadde fått uttale seg, ble Trygderettenpå ny tilskrevet herfra i brev 13. mai 1997 og anmo-det om å utdype «ankeutvalgets syn når det anserkjennelsen for å være i samsvar med Trygderettenspraksis».

Trygderetten svarte bl.a.:

«Det var i denne sak ingen tvil om at feilut-betalingen fullt og helt skyldtes trygdekontoretsforhold. Den hjemmel som har vært anvendt fortilbakekreving er derfor folketrygdloven §15-8første ledd tredje punktum, idet man har lagt tilgrunn at A «burde ha forstått» at utbetalingenskyldtes en feil.

Med hensyn til Rikstrygdeverkets rundskrivav 2. juli 1990 side 29-30, må dette ses i sam-menheng med rundskrivets side 31, som om-handler den trygdedes forhold, og der det blantannet heter:

«Reduksjon av tilbakebetalingsbeløpet eraktuelt i de sakene hvor den trygdede barekan bebreides for å ha vært uaktsom - eventu-elt grovt uaktsom - med hensyn til plikten tilå gi opplysninger til trygden. Han burde havisst om sin plikt. Dersom vi kan legge tilgrunn at den trygdede positivt visste at hanmottok feil stønad, skal det ikke foretas noenreduksjon i tilbakekrevingsbeløpet. Dettegjelder selv om trygdekontoret er å laste forfeilutbetalingen. Et eksempel på at den tryg-dede positivt var klar over at han mottok feilstønad, er at det på grunn av en EDB-feil blirsendt ut to utbetalingsblanketter for sammestønad for samme tidsrom og den trygdedehever begge.»

Det foreligger en rekke trygderettskjennelserpå at tilbakebetalingskravet, til tross for at tryg-deetaten har begått feil, ikke er redusert på grunnav trygdedes forhold.»

Trygderettens brev ble oversendt A, som deretterutdypet sine faktiske anførsler vedrørende mulighe-ten for å oppdage feilutbetalingen:

«Jeg var i den aktuelle perioden helt ute avstand til å følge med i mine trygdeutbetalinger.Disse gikk direkte fra trygdevesenet og inn påmin ordinære bankkonto (lønnskonto). Det eraltså ikke slik at trygdeutbetalingene ble sendt påutbetalingskort for heving eller innsetting påkonto fra meg eller evt. medhjelper.»

I mitt avsluttende brev til Trygderetten uttaltejeg:

«Saken skal vurderes etter folketrygdloven av17. juni 1966 nr. 12 ettersom Trygderettens kjennel-se falt før ikrafttredelsen av folketrygdloven av1997.

Utgangspunktet er lovens §15-8 første leddtredje punktum. Paragrafens første ledd første tiltredje punktum lød:

«Dersom en trygdet har mottatt stønad i stridmed redelighet og god tro, kan beløpet kreves til-bakebetalt. Feil utbetalt stønad kan også ellerskreves tilbakebetalt dersom den trygdede, ellernoen som har handlet på vegne av den trygdede,uaktsomt har gitt feilaktige, mangelfulle ellermisvisende opplysninger. Det samme gjelderdersom utbetalingen skyldes en feil fra trygde-myndighetenes side, og mottakeren burde ha for-stått dette.»

Bestemmelsen ble endret ved lov 3. juni 1988 nr.38. Bakgrunnen var at ombudsmannen hadde tattopp trygdemyndighetenes praksis med å kreve til-bakebetaling på grunnlag av de ulovfestede regleneom tilbakesøking, såkalt condictio indebiti. Det he-ter om dette i forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp.nr. 50 for 1987-88 s. 9):

«Justisdepartementets utkast er ment å skulleregulere tilbakekrevingsadgangen uttømmende,slik at det ikke lenger skal bli aktuelt å påberopeseg condictio indebiti-regler som hjemmel forkrav om tilbakebetaling. Dette er regler som ikkeer lovfestet, men som har utviklet seg gjennomjuridisk teori og praksis («tilbakesøking av ikke-gjeld»).»

I denne saken har trygdemyndighetene lagt av-gjørende vekt på bl.a. det feilutbetalte beløpets stør-relse, som etter deres oppfatning tilsier at A burde haundersøkt saken med trygdekontoret.

A har derimot påberopt seg sin helsetilstand,som hindret ham i å vurdere dette spørsmålet.

Jeg legger til grunn at det er uomstridt mellompartene at feilutbetalingen utelukkende skyldtestrygdemyndighetene. Det er ikke i denne sakenspørsmål om A har opptrådt i strid med redelighet oggod tro (uhederlig). Spørsmålet er om A burde haforstått at han fikk for meget utbetalt. Trygderettensgjengivelse av Rikstrygdeverkets rundskriv om for-sett/grov uaktsomhet kan riktignok være egnet til åskape en viss uklarhet om Trygderetten - i motset-ning til Fylkestrygdekontoret i Møre og Romsdal -har lagt til grunn at A har utvist forsett eller grovuaktsomhet. Men da skulle det vært vist til bestem-melsens første punktum. Trygderetten har da hellerintet grunnlag for en slik vurdering når det ikke erpåstått fra fylkestrygdekontorets side. Jeg leggerderfor til grunn at spørsmålet ikke er omstridt.

Ved vurderingen av om A burde ha forstått at be-løpet var for høyt, må tidspunktet for utbetalingenelegges til grunn. Utgangspunktet må være hva somkunne forventes i den konkrete situasjonen.


På den ene side er merbeløpet relativt høyt i for-hold til det beløp A skulle ha mottatt. Og trygde-myndighetene hadde motregnet uførepensjonen motattføringspenger da uførepensjonen ble etterbetalt.

På den annen side var A i denne perioden alvor-lig syk. Trygden kom direkte inn på konto, slik athan ikke ville ha den samme oppfordring som ellerstil å lese spesifikasjonen av postene på vedlegg tilgiro-blanketter m.v.

Det heter om aktsomhetskravet i Rikstrygdever-kets rundskriv 14-15 2. juli 1990 s. 24:

«I praksis kan vi ikke stille de samme krave-ne til aktsomhet hos alle trygdede. Det som vilbli ansett som uaktsomt av en vanlig utrustet per-son, kan ligge innenfor det vi må anse som til-strekkelig aktsomt av en --- som man f.eks. pågrunn av sykdom ikke bør vente skal være klarover sine plikter i det aktuelle tilfellet.»

Bestemmelsen i folketrygdloven §15-8 må somnevnt anvendes med utgangspunkt i den trygdedessituasjon. Det kan se ut til at trygdemyndighetene idenne saken i liten grad har vurdert As sykdom. Sliksaken foreligger for meg, kan man vanskelig si at Aburde ha forstått at utbetalingen var feil.

I tillegg er det mye som taler for at trygdemyn-dighetenes etterfølgende handlemåte under enhveromstendighet medfører at tilbakebetalingskravet vilvære avskåret. Folketrygdloven §15-8 første leddtredje punktum skulle erstatte de ulovfestede reglenesom hjemmel for tilbakesøking. Det fremgår ikke avforarbeidene hvilke vurderingstemaer som skullegjelde.

Formålet med lovendringen var å bedre de tryg-dedes rettssikkerhet ved å lovfeste hjemmelsgrunn-laget for tilbakesøking. Prinsippene i den ulovfeste-de læren om tilbakesøking må dermed kunne trekkesinn i vurderingen av om det er rettslig grunnlag for åkreve at den trygdede betaler tilbake beløpet. Detmedfører at også trygdemyndighetenes handlemåtemå vurderes i saken.

Trygdekontoret forhåndsvarslet A om feilutbeta-lingen 30. august 1993. A møtte 3. september 1993på trygdekontoret og forklarte at han trodde utbeta-lingen var rett. Fra da tok det nær halvannet år førvedtaket ble fattet 10. januar 1995, og uten at han imellomtiden var blitt holdt informert om hva somble gjort med saken. Deretter gikk det ni måneder førA som part ble varslet om vedtaket - mer enn to åretter forhåndsvarselet.

Dette tidsforløpet gav A grunn til å innrette segpå at beløpet ikke ville bli tilbakekalt, spesielt etter-som kravet var bestridt fra hans side, og det uansettikke kunne fremstå som opplagt at trygdemyndighe-tene ville ha rettskrav på tilbakebetalingen.

Selv om trekk ble satt i verk innenfor foreldel-sesfristen, må tidsforløpet og trygdemyndighetenespassivitet ha betydning i den avveiningen som skalforetas. Både tidsforløpet og det faktum at det dreierseg om penger til det daglige underhold taler i As fa-

vør her, (jf. Kai Krüger: Pengekrav, 2. utgave 1984s. 312).

Jeg finner etter dette at de beste grunner taler forat krav om tilbakebetaling ikke blir gjort gjeldendeoverfor A, og ber trygdemyndighetene omgjøre ved-taket til gunst for klageren.

Folketrygdloven §15-8 er en kan-bestemmelse.Det fremgår av det ovenstående at jeg også stillermeg kritisk til myndighetenes avgjørelse om ikke ågå inn for halv tilbakebetaling. Ettersom jeg er kom-met til at tilbakebetalingsspørsmålet uansett bør be-handles på nytt, går jeg ikke nærmere inn på dettespørsmålet.»

Rikstrygdeverket bad etter dette fylkestrygde-kontoret om å gjenoppta saken og fatte vedtak om atdet for meget utbetalte beløp ikke skulle kreves til-bake. Det som allerede var trukket, skulle tilbakebe-tales til A. Når det gjaldt ombudsmannens uttalelserom tidsaspektets betydning, ville Rikstrygdeverketta dette prinsipielt opp med departementet.

70.Skatteplikt til Norge - «frafallelse» av ligning av

utenlandsboende sjømann(Sak 96-1566)

A, som var utenlandsboende sjømann, ble av Sen-tralskattekontoret for utenlandssaker ansett skatte-pliktig til Norge for inntektsåret 1993, og ligning bleforetatt. Senere fant Sentralskattekontoret at dethadde lagt feil faktum til grunn, og ligningen ble da«frafalt». A påklaget frafallelsen fordi den innebarat han ville bli underlagt strengere skatteregler i bo-stedslandet, men klagen ble avvist av Sentralskatte-kontoret med den begrunnelse at frafallelsen var enadministrativ avgjørelse som ikke var omfattet avreglene i ligningsloven kap. 9. Etter at ombudsman-nen først hadde tatt saken opp direkte med Sentral-skattekontoret, ble den forelagt skattelovavdelingeni Finansdepartementet til uttalelse. Skattelovavde-lingen gav uttrykk for at avgjørelsen var et endrings-vedtak som måtte kunne påklages. Etter dette avslut-tet ombudsmannen saken med et brev til Sentral-skattekontoret hvor det ble forutsatt at A ble gitt an-ledning til å fremme sin sak for overligningsnemnda.

A ble av Sentralskattekontoret for utenlands-saker ansett skattepliktig til Norge for inntektsåret1993 for opptjent sjømannsinntekt. Det ble foretattforskuddstrekk og gjennomført ligning etter gjelden-de regler. I forbindelse med ligningsbehandlingenfor 1994 så Sentralskattekontoret at A i 1993 haddevært ansatt på et utenlandsk registrert skip, mens dettidligere hadde vært lagt til grunn at inntekten varopptjent på et NIS-skip. Som følge av dette besluttetSentralskattekontoret å «frafalle» ligningen av A for


1993. A ble orientert om dette om lag samtidig medat svenske skattemyndigheter ble kontaktet og inn-betalt forskuddstrekk ble overført til Sverige, hvor Asiden 1982 hadde vært bosatt.

A brakte saken inn for ombudsmannen og gjordegjeldende at det skyldtes feil begått av norske skatte-myndigheter at han ble lignet i Norge for inntekts-året 1993, og at han selv hadde gitt alle relevanteopplysninger til ligningsmyndighetene. Klagen blevidere oppfattet slik at klageren mente frafallelseninnebar en endring til skade for ham fordi den betøden overføring til mer tyngende beskatning i Sverige.

På spørsmål herfra om hvorfor As klage til over-ligningsnemnda var blitt avvist, anførte Sentral-skattekontoret at avgjørelsen om å «frafalle» lignin-gen for 1993 var av «administrativ» karakter, ogikke en avgjørelse om endring av ligning som kanpåklages etter ligningsloven kap. 9.

Sentralskattekontorets brev gjorde det nødvendigmed ytterligere spørsmål herfra. Fra brevet til Sen-tralskattekontoret siteres:

«I ordinære (interne) endringssaker vil enskattyter kunne påberope seg at endringsadgan-gen er stengt etter ligningsloven §9-5 nr. 7(f.eks. fordi den opprinnelige feil hevdes å væremyndighetenes ansvar), og få sin anførsel klage-behandlet i nemndsystemet. Det er derfor et vik-tig spørsmål om en skattyter har de samme ret-tigheter hvor det er tale om i sin helhet å frafallenorsk beskatning for et inntektsår hvor ligningener gjennomført.

Det kan således spørres om en opphevelse avligningen som i saken her, må anses som en en-dring i ligningslovens forstand. Loven innehol-der ingen definisjon av begrepet endring, mendet fremgår klart nok at det er ment å omfatte så-vel endringer til gunst som til skade. Ved lignin-gen fastsettes skattyterens skatteplikt gjennom etindividuelt vedtak, og det kan da være naturlig åoppfatte enhver forandring i dette vedtaket somen endring i lovens forstand. At en ren opphevel-se utelukkende vil være til skattyterens fordel,synes ikke å få betydning for den rettslige karak-teristikken.»

I brev hit 15. mai 1997 fastholdt Sentralskatte-kontoret sitt standpunkt. Jeg fant det da riktig å beom uttalelse fra Finansdepartementet, skattelovav-delingen, som i brev 1. oktober 1997 kom til at av-gjørelsen måtte anses som en endring som kunne på-klages etter ligningsloven kap. 9. Fra departementetsbrev siteres:

«Etter ligningsloven §9-1 kan ligningen «en-dres etter dette kapitlet når skattyter, uansett avhvilken grunn, er uriktig lignet eller ...» (departe-mentets understreking). Det uttales i forarbeide-ne til ligningsloven (Ot prp nr 29 for 1978-79 si-de 106) at «Endringssak etter kapittel 9 må gjel-de spørsmålet om å endre selve innholdet i enligningsavgjørelse». Etter departementets opp-fatning er det neppe tvil om at Sentralskattekon-torets avgjørelse om å frafalle ligningen for inn-tektsåret 1993 endrer innholdet i den tidligereligningsavgjørelsen. Reglene i ligningsloven

kapittel 9 om endring av ligning gjelder såledesfor Sentralskattekontorets avgjørelse. Departe-mentet viser også til Lignings-ABC 1996 side268, hvor det sies at «Etter at den ordinære lig-ningen i første instans er lagt ut, behandles allerealitetsendringer (...) for vedkommende år somendringssak» (departementets understreking).

På denne bakgrunn er departementet av denoppfatning at Sentralskattekontorets avgjørelseom å frafalle ligningen kan påklages til overlig-ningsnemnda, jf ligningsloven §9-2 nr 1 b. De-partementet vil også påpeke at det følger av lig-ningsloven §9-7 at om en endringssak er tatt opppå annen måte enn ved klage fra skattyteren, skalhan varsles med en passende frist til å uttale seg.Er vedtak truffet uten slikt varsel til skattyteren,kan han etter §9-7 andre punktum i klage bringevedtaket inn for samme myndighet til ny behand-ling.»

Etter dette avsluttet jeg saken med følgende brevtil Sentralskattekontoret:

«I brev hit 1. oktober 1997 har Skattelovavdelin-gen i Finansdepartementet kommet til at avgjørelsenom å frafalle ligningen av A for inntektsåret 1993kan påklages etter reglene i ligningsloven kap. 9.Sentralskattekontoret skal ha mottatt en gjenpart,men for ordens skyld vedlegges en ekstra kopi.

Jeg går etter dette ut fra at Sentralskattekontoretnå vil forberede saken for behandling i overlignings-nemnda dersom A fortsatt ønsker saken klagebe-handlet, og at A i tilfelle under saksforberedelsen gisanledning til å supplere/utdype sine anførsler.

De spørsmål som har vært reist herfra vedrøren-de saksbehandlingen før vedtaket om frafallelse bletruffet, er det nå ikke aktuelt å gå videre med. Hvor-vidt disse spørsmål skal tas opp igjen, vil det bli tattstilling til når overligningsnemndas avgjørelse fore-ligger.»

71.Skattemessig bosted for fellespendlende ektefeller

(Sak 96-0113)

Klager måtte slutte i sin stilling på grunn av inn-skrenkninger. Han fikk nytt arbeid omlag 17,5 milfra hjemstedet, og innrettet seg på ukependling.Ektefellen valgte å pendle sammen med sin mann.Ektefellene hadde ikke lenger hjemmeboende barn.Overligningsnemnda la til grunn at skatteloven av18. august 1911 nr. 8 §24 annet ledd bokstav a)bygger på en forutsetning om midlertidighet i pend-lingssituasjonen, og nektet pendlerfradrag. Det bleogså lagt vekt på ektefellenes boforhold i arbeids-kommunen. Ombudsmannen stilte seg kritisk tiloverligningsnemndas lovforståelse, og bad om nybehandling av saken. Etter at fylkesskattekontorethadde inhentet uttalelse fra Skattedirektoratet omlovforståelsen, ble saken behandlet av fylkesskatte-nemnda som innrømmet ektefellene fradrag.


A og hans ektefelle bosatte seg i Arendal i 1972.De hadde to barn som var flyttet hjemmefra i forbin-delse med studier, men som likevel hadde opprett-holdt Arendal som sin skattekommune. Det var opp-gitt at det var boligen i Arendal barna reiste til iferier og høytider.

I forbindelse med rasjonaliseringstiltak måtte A i1991 slutte i sin stilling i Arendal. Han var da 52 år.Han søkte etter det opplyste på flere stillinger iArendalsdistriktet, men fikk ingen respons. I 1992takket han ja til en stilling i Kvinesdal, om lag 17,5mil fra Arendal. Ektefellen sa opp sin stilling i Aren-dal, etter å ha fått arbeid i Kvinesdal. Bakgrunnenfor denne ordningen var at dagpendling ikke varpraktisk mulig på grunn av avstanden, og ektefellenefant det lite tilfredsstillende å bo fra hverandre iarbeidsuken. Samtidig ønsket de å opprettholde sinbostedsmessige og sosiale tilknytning til Arendal.De etablerte seg derfor som ukependlere. De innret-tet seg slik at de i arbeidsuken bodde i Kvinesdal,mens helger og ferier ble tilbrakt i, eller med ut-gangspunkt i, deres bolig i Arendal.

I Kvinesdal bodde ektefellene i en enebolig somA leier av arbeidsgiver. Leien var kr. 2. 500,- pr. må-ned, og leieretten var knyttet til ansettelsesforholdet.Ektefellene hadde selv møblert og utstyrt boligen.Primært var dette gjort ved innkjøp av møbler oghvite- og brunevarer mv. (visstnok noe nytt og noebrukt). Til dette hadde ektefellene brukt om lag kr.130.000,-. Noe utstyr var tatt med fra boligen i Aren-dal.

Huset i Arendal hadde ektefellene hatt siden1985. Det var en enebolig på ca. 300 kvm med 3 måltomt. Etter at pendlingen begynte, hadde ektefelleneleid ut en hybelleilighet i kjelleren for kr. 2.500,- pr.måned. Det var ellers ikke opplyst om endringermed hensyn til bruksmåte eller utstyr i forhold tilsituasjonen før pendlingen begynte.

Ved ligningen for inntektsåret 1992 i Arendalkommune krevde ektefellene fradrag for reiseutgif-tene og for avskrivninger på det som var innkjøpt tilboligen i Kvinesdal, under henvisning til skatteloven§ 44 første ledd g nr. 2, som hjemler fradragsrett formerutgifter skattyter pådras ved arbeidsoppholdutenfor hjemmet. Imidlertid ble fradrag ikke innrøm-met, da ektefellene ble ansett for å ha sitt virkeligehjem i boligen i Kvinesdal.

Den administrative behandlingen av saken bleavsluttet ved vedtak i Arendal overlikningsnemnd.Nemnda gav uttrykk for at bestemmelsen om skatte-messig bosted i skatteloven §24 bygger på en forut-setning om at pendlingssituasjonen har et midler-tidig preg, mens klagernes situasjon tegnet til å blivarig. Etter en samlet skjønnsmessig vurdering avsaken i henhold til særbestemmelsen om fellespend-lende ektefeller i §4 annet ledd i forskriften tilskatteloven §24, kom overligningsnemnda til sam-me resultat som ligningsnemnda.

Klagen ble herfra forelagt Arendal likningskon-

tor med anmodning om å gjennomgå nærmere en-kelte punkter i skjønnsvurderingen. Videre ble detbedt om en nærmere redegjørelse i tilknytning tiloverligningsnemndas lovforståelse.

Ligningskontorets svar ble forelagt klagerne,som kom med merknader i flere brev. Også lignings-kontoret kom med utfyllende kommentarer.


«Slik jeg oppfatter saken, er det stort sett ikkeuenighet mellom klagerne og ligningsmyndigheteneom de faktiske forhold for så vidt gjelder pendlings-hyppighet og boligenes standard og utrustning.Uenigheten går primært på anvendelsen av skattelo-ven §24, med tilhørende forskrifter om skattemessigbosted.

Jeg skal først knytte merknader til lovtolkings-spørsmålet. Det er annet ledd bokstav a) i skattelo-ven §24 som er den aktuelle lovbestemmelsen i sa-ken. Bestemmelsen lyder:

«Midlertidig opphold i en kommune medfø-rer ikke skatteplikt til denne, med mindre forhol-dene ellers er slike at skattyteren må regnes å hasitt virkelige bosted i kommunen. Skattytere an-ses bosatt der de har sitt hjem, selv om de har sittvirke i en annen kommune og derfor må opphol-de seg i denne i lengre tid.»

Overligningsemnda tok i sin begrunnelse, somnevnt, utgangspunkt i denne lovbestemmelsen. Etterå ha sitert lovteksten, uttalte nemnda:

«Spørsmålet etter nevnte lovtekst er såledesom skattyters opphold i Kvinesdal er midlertidig,eller varig.

Hvis oppholdene anses som varige, skal såle-des skattyter skattemessig uansett være skatte-pliktig til den kommune han faktisk er bosatt i,og har sitt hjem.

I nærværende sak er det tale om et ekteparsom melder flytting til Kvinesdal for å påbegyn-ne et nytt arbeidsforhold. Begge ektefellene be-gynte i faste stillinger i 1992, han som ---, hunsom ---. Begge ektefellene har pr. dags dato fort-satt sitt arbeidsforhold i Kvinesdal.

Videre finner overligningsnemnda å bemerkeat skattyter gjennom sitt arbeidsforhold ved ---har leiet en romslig enebolig. Denne eneboligenhar ekteparet møblert med møbler som utifra da-gens standard må karakteriseres som «høy» stan-dard. Dette finner overligningsnemnda å kunnebegrunne med at en stor del av møblene/inventa-ret er nytt, eller forholdsvis nytt. Det vises for-øvrig til fotografiene av boligen i Kvinesdal.

Overligningsnemnda finner videre å bemerkeat skattyter og ektefelle uten tvil har sin overvei-ende døgnhvile i Kvinesdal. Dette gjelder forså-vidt for alle de nevnte inntektsår.

Utifra lovteksten i hovedregelen om varig,eller midlertidig opphold, finner overlignings-nemnda det naturlig å sammenligne med andresom oppretter boligforhold p.g.a. fast ansettel-sesforhold, på et sted der man tidligere ikke harbodd. Med bakgrunn i den måten skattyter ogektefelle har innrettet seg på i Kvinesdal, finner


overligningsnemnda at slik etablering vanligvismå defineres som varig.

Det er således uvanlig at en slik boligmessigsituasjon som skattyter har opprettet, blir å ansesom midlertidig. Dette moment finner ovelig-ningsnemnda viktig i den videre drøftelsen omekteparet kan bli å anse som skattemessig bosatti Arendal.»

Under behandlingen her har ligningskontoret gittuttrykk for at forarbeidene til lovendringen i 1977(som gav dagens ordlyd), gir grunnlag for å stilleopp som en forutsetning for pendlerstatus for «fel-lespendlende» ektefeller, at arbeidsoppholdet skalvære midlertidig. I alle fall mener ligningskontoretdet må være relevant å legge vekt på varighet/antattvarighet i skjønnsvurderingen av om en av boligeneklart peker seg ut som det egentlige felles hjem etterforskriften §4.

Ektefellenes advokat har på sin side gjort gjel-dende at overligningsnemndas og ligningskontoretslovforståelse ikke har rettskildemessig dekning, menstår i motstrid til både lovforarbeider og Skattedirek-toratets merknader til bostedsforskriften.

Jeg har vanskelig for å se at det kan være grunn-lag for ligningskontorets standpunkt om at midlerti-dighet må kunne oppstilles som en forutsetning elleret vilkår i disse tilfellene. For å begrunne dette nær-mere, er det nødvendig å gjennomgå forarbeidene:

Før lovendringen i 1977 var enslige og familie-forsørgere regulert i hver sin bestemmelse i §24bokstav a) og b). Reglene innebar i korthet at ensli-ge, etter bokstav a), vanligvis ble ansett skatteplikti-ge til oppholds-/arbeidskommunen når varigheten avoppholdet pr. 1. november var forutsatt å bli seksmåneder eller mer.

Familieforsørgere skulle, etter bokstav b), ansesbosatt i det distrikt hvor de hadde sitt hjem, «selv omde har sin virksomhet i et annet distrikt og derfor ilengere tid må oppholde seg i dette».

Siktemålet med lovendringen i 1977 var å få tilen liberalisering av reglene for enslige pendlere. Iproposisjonen til lovendringen i 1977, Ot.prp. 38(1976-77) s. 5 pkt. 3.4, redegjør departementet forsitt utkast til lovendring. I lovutkastet opprettholdtdepartementet skillet mellom enslige og familiefor-sørgere, og behandlet dem fortsatt i hver sin bestem-melse under henholdsvis bokstav a) og b). Departe-mentets forslag innebar at man i bokstav a) lot 1.punktum i den tidligere lovteksten bli stående. Detskulle bero på en skjønnsvurdering i det enkelte til-felle hvor den ensliges virkelige bosted skulle anseså ligge. Kriteriet «midlertidig opphold» ble beholdt,mens detaljerte regler ble forutsatt fastsatt i forskrift.I tillegg tok man inn en særregel om enslige pend-lere under 21 år, der hovedregelen skulle være atarbeidsopphold ikke førte til endring av skattekom-mune. Også her ble det forutsatt gitt utfyllende for-skrifter.

Regelen i bokstav b) om familieforsørgere bleforeslått beholdt uendret. Disse skulle altså etterdepartementets forslag fortsatt «anses bosatt der dehar sitt hjem, selv om de har sitt virke i en annenkommune og derfor må oppholde seg i denne i leng-re tid». Definisjonen av familieforsørger ble tatt utav bestemmelsen under henvisning til de mange av-grensningsproblemer som hadde oppstått i praksis (iforhold til samboere, enslige forsørgere osv.), og og-så her ble det forutsatt utarbeidet detaljerte reglerved forskrift.

Finanskomiteen gjorde betydelige endringer iforhold til departementets forslag, jf. innst. O nr. 44(1976-77). Under pkt. 3 i innstillingen refereres førstde dagjeldende regler, som innebar grunnleggendeforskjeller mellom familieforsørgere og enslige. Ko-miteen fastslo deretter som sitt utgangspunkt at «allependlere som har sitt virkelige bosted i hjemkommu-nen, men pendler på grunn av arbeidet, bør behand-les likt». Det er så referert fra en uttalelse fra Kom-munaldepartementet som Finansdepartementet had-de oversendt komiteen etter at proposisjonen varfremmet, bl.a. følgende:

«Kommunal- og arbeidsdepartementet vilhevde at enslige arbeidstakere over 21 år som re-gelmessig besøker og har fast tilknytning tilhjemstedskommunen, bør skattlegges i denne ogdermed i likhet med gifte arbeidstakere få fra-trukket utgifter til besøk i hjemmet. Hvorvidt ar-beidsplassen utenfor hjemstedskommunen ermidlertidig (f.eks. anlegg) eller et fast arbeid veden permanent bedrift, bør ikke være avgjørende---.

De bebudede forskrifter bør derfor i rimeliggrad gi adgang for enslige arbeidstakere til å bliskattlagt i hjemstedskommunen.»

Etter dette uttalte komiteen at det var nødvendigå fastslå i loven «at det ikke er sivil status eller yrkesom skal være avgjørende for hvorvidt pendlere skalvære registrert i hjemkommunen og få pendlerfra-drag. Det avgjørende må være at de faktisk pendler».

Det foreslås så en endring av lovteksten, slik at«også personer over 21 år som arbeider i en annenkommune, skal anses bosatt i hjemkommunen når dehar sitt virkelige bosted der». Komiteen forutsetter atdet med basis i kriteriet «virkelig bosted» finnesfrem til forskriftsregler som «gir pendlere som fak-tisk pendler, krav på pendlerfradrag. Dette bør gjel-de så vel ektefeller som enslige».

I komiteens forslag, som ble vedtatt, er såledesskillet mellom enslige og familieforsørgere opphe-vet, og det er gitt én felles bestemmelse om pendlingi bokstav a).

Ligningskontorets standpunkt til lovtolkings-spørsmålet kan sies å ha en viss støtte i at førstepunktum i bestemmelsen stammer fra bokstav a) iden tidligere loven, mens annet punktum stammerfra bokstav b). Men dette kan ikke være avgjørende.Det sentrale er at Finanskomiteen flere ganger


understreket at målsettingen var å få regler som førtetil likebehandling av pendlere, uavhengig av sivilstatus, yrke, forsørgelsesplikt mv. Det er ikke om-stridt at en familieforsørger/ektefelle som pendleralene, kan basere seg på pendling på varig basis utenendring av skattekommune, og at tilsvarende gjelderfor enslige. Sammen med komiteens klare og entydi-ge uttalelser om likebehandling av ulike pendler-grupper, må dette være avgjørende i forhold tilspørsmålet om det kan oppstilles et vilkår om mid-lertidighet for fellespendlende ektefeller.

Hvilken selvstendig betydning første setning ibestemmelsen har, er ikke helt klart. Det er muligden løsning ektefellenes advokat har anført er riktig;at første punktum kun får betydning i de tilfellerhvor det tas et tidsbegrenset opphold i en annenkommune, men hvor vedkommende ikke pendler.Det innebærer at annet punktum er den lovregel somgjelder for de egentlige pendlere, mens første punk-tum får betydning eksempelvis ved sesongarbeiddersom det ikke pendles. Dette spørsmålet er detimidlertid ikke nødvendig å ta stilling til her.

Jeg går så over til bostedsforskriften.I medhold av bokstav c) i skatteloven §24 er det

ved Kongelig resolusjon 29. september 1978 fastsattnærmere forskrifter «om bosted». Forskriften, medSkattedirektoratets merknader, er inntatt i direktora-tets melding SK 20/1979.

Siste punktum i §4 i forskriften går direkte påden typesituasjon denne saken gjelder. Bestemmel-sen lyder:

«Pendler ektefeller mellom to eller flere fel-les boliger, og det er klart at ektefellene har inn-rettet sitt egentlige, felles hjem i en av boligene,anses de bosatt i denne, selv om de tar sin over-veiende døgnhvile i annen bolig.»

I merknadene til denne bestemmelsen skriverSkattedirektoratet i Sk nr. 20/1979:

«Fra døgnhvileregelen er på dette punkt etunntak i §4 annet ledd siste punktum. Unntaketgjelder ektefeller som pendler mellom to fellesboliger, og innebærer at den bolig som klart pe-ker seg ut som det felles hjem, kan være skatte-messig bosted for ektefellene, selv om den over-veiende døgnhvile tas i den annen bolig.

Ved vurderingen av hvilken bolig som er detegentlige felles hjem, må det bl.a. legges vektpå pendlingshyppigheten og hvor regelmessigpendlingen skjer. Momenter ellers av betydningher er bl.a. om bare den ene eller begge boligerer helårsbolig, hvilken bolig som er mest velut-styrt og hvilken bolig ektefellene har hatt mestvarig tilknytning til. Det forhold at det drivesnæring av en viss betydning gjennom hele året ikommunen utenfor arbeidssted kan også tilleg-ges en viss vekt.

Dersom hjemforholdet etter en samlet vurde-ring er uklart eller tvilsomt, gjelder dette unnta-ket ikke, jfr. også §5 annet ledd. Forholdene måaltså klart peke i retning av boligen utenfor ar-beidsstedet som det virkelige hjem for at døgn-hvileregelen skal kunne fravikes.»

Også i forbindelse med vurderingen av saken iforhold til forskriften §4 har overligningsnemndabrukt relativt mye plass på en drøftelse av den antat-te varighet av oppholdet i Kvinesdal. Forholdet ervektlagt ved skjønnsvurderingen, og i nemndas sam-menfattende konklusjon heter det:

«Utifra en samlet vurdering finner overlig-ningsnemnda at skattyters boligforhold i Kvines-dal blir å anse som varig, og ikke midlertidig.Overligningsnemnda finner det ikke godtgjort atskattyters bolig i Arendal klart kan defineres somskattyters egentlige hjem. Dette bygger man påat pendlerhyppigheten er for lav til å anse boli-gen som pendlerbolig, sammenholdt med at boli-gen i Arendal ikke peker seg ut som den mestvelutstyrte. At skattyter har hatt mest varig til-knytning til boligen i Arendal, kan i denne sam-menheng ikke sies å være utslagsgivende, ikkeminst tatt i betraktning av at det er Kvinesdalsom synes å bli ekteparets varige oppholdssted.»

Det forhold at en pendlersituasjon godt kan værepermanent etter loven, må tas i betraktning ved vur-deringen av hvilken vekt det er riktig å legge påvarighet/antatt varighet i skjønnsvurderingen etter§ 4 i forskriften. Loven og komitéinnstillingen tilsierat ligningsmyndighetene ikke legger for stor vekt pådette skjønnsmomentet. De sentrale kravene må og-så for fellespendlende ektefeller være pendlingshyp-pighet og bostandard. Deretter kommer bl.a. tilknyt-ningsmomentet, hvor det også vil kunne være rele-vant å trekke varigheten av oppholdet inn i vurderin-gen. Men direktoratets merknader gjør det rimeligklart at man ved vurdering av skattyters tilknytningførst og fremst vil måtte foreta en vurdering bakoveri tid. Også den antatte varighet fremover i tid kaninngå i den samlede skjønnsvurdering som skal fore-tas etter forskriften, men det synes altså ikke å væreriktig å tillegge dette momentet for stor vekt. Det vil-le ikke harmonere godt med målsettingen om likebe-handling av ulike pendlergrupper. Momentet er hel-ler ikke nevnt i forskriften eller i direktoratets merk-nader til den.

Ligningskontoret har i sitt siste brev vist til enkjennelse av Skattedirektoratet i en bostedstvist, inn-tatt i Utv. 1980 s. 75, som på mange måter er paral-lell med denne saken. Jeg kan ikke se at kjennelsenstår i strid med det som her er fremholdt vedrørendebetydningen av varighetskriteriet. Det var i sakentale om en langvarig pendlingssituasjon; den haddevart i sju år da tvisten ble avgjort, og ville vare tre årtil. Likevel ble bostedskommunen gitt beskatnings-retten. Varighetskriteriet er nevnt, men synes ikke åvære tillagt vesentlig vekt. Direktoratets hovedbe-grunnelse synes å ha vært ektefellenes sterke tilknyt-ning til hjembygda, og siktemålet med lovendringeni 1977.

Som det fremgår, stiller jeg meg kritisk til over-ligningsnemndas vurderinger når det gjelder forstå-elsen av skatteloven §24 annet ledd bokstav a).


Nemnda har ikke direkte bygget på at midlertidigheter et rettsvilkår for pendlerstatus/merutgiftsfradrag,men det fremgår av vedtakets s. 13 at det er sliknemnda har forstått loven. Og dette har ført til atoppholdets varighet så langt og den antatte varighetvidere, synes å være tillagt nokså stor vekt også vedskjønnsvurderingen etter forskriften. Uansett skapernemndas uttalelser om lovforståelsen uklarhet medhensyn til hvilken vekt dette kriteriet egentlig er til-lagt ved skjønnsvurderingen.

Ut fra de her nevnte forhold har jeg kommet til atdet knytter seg begrunnet tvil til forhold av betyd-ning for overligningsnemndas vedtak, jf. ombuds-mannsloven av 22. juni 1962 nr. 8 §10 annet ledd.Jeg har derfor funnet grunn til å be om at saken blirfremlagt til ny behandling. I denne forbindelse presi-seres for ordens skyld at jeg med dette ikke har tattstilling til hva utfallet av en ny behandling bør bli.Grunnlaget for at saken etter min vurdering børfremlegges for overligningsnemnda, er den tvil somknytter seg til det rettslige utgangspunktet nemndahar hatt for sin vurdering, og i den forbindelse hvil-ken vekt som egentlig er lagt på kriteriet varighet/antatt varighet. For fullstendighets skyld skal ogsåtilføyes at det ikke er uenighet om at forskriften §4annet ledd siste punktum er formet som et unntak frahovedregelen om overveiende døgnhvile, og at detfor å gi den anvendelse skal fremstå som klart at denene boligen fremtrer som det egentlige felles hjem.Noen finveiing skal her ikke være nødvendig.

Overligningsnemndas vurdering av de skjønns-momentene som er nevnt i direktoratets merknadertil forskriften §4, har jeg ikke funnet grunn til å gånærmere inn på. Det dreier seg her dels om momen-ter hvor bare en befaring kan gi et fullgodt inntrykkav forholdene, og dels er det tale om utpregetskjønnsmessige vurderinger. Enkelte spørsmål somhar vært reist i tilknytning til skjønnsmomentene,skal jeg likevel gi noen kommentarer til.

Jeg nevner først at det ut fra den brede saksfrem-stillingen og drøftelsen både i ligningsnemndas ogoverligningsnemndas vedtak, kan synes naturlig å tasikte på å avgjøre spørsmålet om skattekommune ogfradragsrett for alle de tre aktuelle inntektsår. Detteburde i alle fall la seg gjøre dersom skattyterne ikkehar innvendinger. Jeg nevner dette for å unngå even-tuelle formelle problemer i forbindelse med en nybehandling av saken.

Det har vært reist spørsmål om pendlingsfre-kvensen er et moment som klart bidrar til å peke utArendal dersom vilkårene i forskriften §5 ansesoppfylt, eller om det må kreves noe i tillegg. Dettespørsmålet har mindre praktisk interesse, og jeg gårikke nærmere inn på det. Slik jeg ser det, må det av-gjørende være om ektefellene pendler så hyppig ogregelmessig som en forsvarlig utførelse av deres ar-beid tillater. Hvor det gjøres, må dette skjønnsmo-mentet som utgangspunkt sies å bidra til å peke utboligen på hjemstedet som det egentlige felles hjem.

Men det er samtidig klart at dette momentet vil haulik vekt ut fra reiseavstand, kommunikasjonsmidlermv. i det enkelte tilfellet. Hvordan ukependling medbil mellom Kvinesdal og Arendal slår ut i en sliksammenheng, finner jeg det vanskelig å si noe sik-kert om.

Partene er uenige om hvordan de 5-6 helgene pr.år ektefellene besøker sine foreldre i Telemark, skaltelle. Ligningskontoret mener disse reisene, som deter på det rene ektefellene ville ha foretatt selv om debodde i Arendal, ikke bidrar til å utpeke Arendalsom hjemstedskommune. Ektefellenes advokat harpå sin side anført at det ville virke svært urimelig omenkelte slike turer hvert år skulle være avgjørendefor spørsmålet om pendlerstatus. Så lenge det ikke ertale om flere turer enn dette, og det ikke bestrides atektefellene fortsetter sitt livsmønster som tidligere,kan mye tale for advokatens standpunkt. Hoved-poenget i denne sammenheng bør være at disse hel-gene ikke tilbringes i Kvinesdal, men til kontakt medfamilie etter samme mønster som tidligere. Samtidigmå det erkjennes at helger som verken tilbringes iKvinesdal eller Arendal, vanskelig direkte kan til-legges noen av boligene ved vurderingen av dettekriteriet. Men dette stiller seg naturligvis annerledesdersom ektefellene i disse tilfellene kjører innomArendal, og har Arendal som utgangspunkt for besø-kene.

Når det gjelder bostandarden, har overlignings-nemnda uttalt at man ved vurderingen av boligen iKvinesdal må se hen til at den hevdes å være enpendlerbolig - med de funksjoner det nødvendiggjør.Under behandlingen her har ligningskontoret utdy-pet dette. Ligningskontoret skriver at det ikke er nokbare å sammenligne de to boligene. Man må se påom boligen i Kvinesdal fyller de funksjoner sominngår i en normal livsutfoldelse. Når den gjør det,kan det ikke være relevant ( i alle fall ikke tungtvei-ende) å se hvordan det «overskytende» fordeler seg.

Advokaten har vist til at forskriften spør hvilkenav boligene som er mest velutstyrt, og at det ikke erholdepunkter for at man bare skal se på om beggeboliger fyller nødvendige funksjoner.

Det siste er jeg enig i. Etter forskriften medmerknader skal det foretas en konkret sammenlig-ning av utstyr og standard. Og spørsmålet er ogsåher om en slik sammenligning gir grunnlag for å si aten av boligene klart peker seg ut som det egentligefelles hjem. Men jeg tilføyer at det sier seg selv at jomer velutstyrt og komplett pendlerboligen er, jomindre klart vil det være at den peker seg ut som se-kundær.

Som nevnt forutsetter en konkret sammenligningat det foretas en befaring, og jeg går derfor ikke nær-mere inn på en slik vurdering. Jeg nøyer meg med åbemerke at ut fra de foreliggende opplysninger ogfotografier, fremstår boligen i Arendal som den per-manente boligen hvor alle eiendeler befinner segsom ikke arbeidsoppholdene har gjort det nødvendig


og naturlig å flytte eller ha med. Boligen i Kvinesdalbærer ut fra bildene preg av å være provisorisk møb-lert her og der, og gjennomgående noe mindre velut-styrt, mindre komplett. Men i hvilken grad forskjel-lene klart bidrar til å peke ut Arendal som ektefelle-nes egentlige felles hjem, gir det foreliggende mate-riale ikke grunnlag for å uttale noe sikkert om.

Når det gjelder ektefellenes tilknytning, er detenighet om at Arendal klart peker seg ut. Nemnda ogligningskontoret mener imidlertid det svekker til-knytningsargumentet at As ektefelle valgte å flyttemed mannen selv om hun hadde eget arbeid i Aren-dal. I en samlet skjønnsvurdering kan det væregrunnlag for også å se hen til et slikt forhold, mendet kan ikke være riktig å legge stor vekt på det. Ut-gangspunktet er i denne saken at den ene ektefellenble tvunget til å pendle på grunn av arbeid. Når detikke er hjemmeboende barn, vil det normalt være ensvært vanskelig avveining for ektefeller om de skalbo fra hverandre i arbeidsperiodene. Det kan vanske-lig utledes noe vesentlig om ektefellenes faktiske til-knytning til hjemkommunen av om den andre ekte-fellen i et slikt tilfelle på frivillig basis velger å søkearbeid i samme kommune.»

Aust-Agder fylkesskattekontor bad på bakgrunnav min uttalelse om Skattedirektoratets vurdering avsaken, herunder forståelsen av skatteloven §24. Et-ter en gjennomgang av saken kom også direktoratettil at det knyttet seg begrunnet tvil til det rettslige ut-gangspunktet for overligningsnemndas vurdering avsaken etter skatteloven §24. Direktoratet gav ogsåuttrykk for tvil når det gjaldt den vekt de ulikeskjønnsmomenter var tillagt i overligningsnemndasvurdering. Fylkesskattekontoret fremla etter dettesaken for fylkesskattenemnda med forslag om om-gjøring til gunst for klageren. Nemnda sluttet seg tilforslaget.

72.Toll- og avgiftsfritak for brukt bil ved flytting til

Norge - feilinformasjon(Sak 97-0108)

A fikk ikke dispensasjon fra engangsavgift for inn-førsel av flyttebil fra Sverige til Norge. Han haddebodd i Sverige i mer enn fem år, men på bakgrunn avfeilinformasjon fra Lenvik folkeregister og manglen-de informasjon fra toll- og avgiftsmyndighetene,flyttet A tilbake til Norge tidligere enn fem år etterhan var registrert utflyttet fra Norge. - Ombudsman-nen forela saken for Finansdepartementet og badopplyst om departementet anså at det i saken var gittfeilinformasjon, og eventuelt hvilken betydning dettei så fall kunne ha for dispensasjonsspørsmålet. Fi-nansdepartementet la til grunn at det var gitt feil-informasjon og omgjorde tidligere vedtak om ikke ågi dispensasjon.

I brev herfra til Finansdepartementet het det:

«Klagen gjelder Finansdepartementets av-gjørelse om ikke å gi dispensasjon til A fra en-gangsavgift for innførsel av en Volkswagen Golfpersonbil i forbindelse med at A flyttet tilbake tilNorge i 1994 etter å ha arbeidet og faktisk værtbosatt i Sverige i mer enn fem år.

Det synes på det rene at A ikke har krav påavgiftsfri innførsel av bilen. Spørsmålet i sakener om departementet burde ha gitt dispensasjonhelt eller delvis etter Stortingets vedtak om en-gangsavgift §11 og Finansdepartementets for-skrift av 4. januar 1984 om toll og engangsavgiftpå motorvogn m.m. §13 fordi å fastholde avgif-skravet i denne saken kan hevdes å få en «klarturimelig virkning».

Saken omfatter flere forhold av betydning fordispensasjonsspørsmålet. Det viktigste momentsynes likevel å være spørsmålet om eventuellfeilinformasjon. Departementet aksepterer etterdet som fremgår at eventuell feilinformasjon,dersom den kan dokumenteres, er relevant og måtillegges vekt ved dispensasjonsvurderingen.

I dette tilfellet synes det også uomtvistet atden informasjon som er gitt kan dokumenteres.Dels ved Lenvik folkeregisters brev til A8. august 1994, og dels ved at avgiftsmyndighe-tene så vidt skjønnes aksepterer at en tolltjenes-temann basert på samme dokumentasjon ikkegav uttrykk for at bekreftelsen fra folkeregisteretkunne være et problem. Begge forespørsler fraAs side fant sted før og foranlediget As beslut-ning om å flytte tilbake til Norge ultimo oktober1994. De sentrale spørmål er da først om Lenvikfolkeregisters brev kan karakteriseres som «fei-linformasjon», og dernest om avgiftsmyndighe-tene kan fraskrive seg et eventuelt ansvar ved åvise til at opplysningen er gitt av folkeregisteretog ikke avgiftsmyndighetene.

Det er på det rene at A faktisk flyttet fraNorge 20. oktober 1989 slik folkeregisteret skri-ver. Bekreftelsen ble skrevet uten at A haddepresisert at formålet med forespørselen var atopplysningen skulle benyttes for å legge til rettefor avgiftsfri innførsel av bil ved tilbakeflyttingtil Norge. I lys av betydningen av å kjenne til re-gistrert flyttedato i forhold til avgiftsreglene, besopplyst om departementet mener den informa-sjon Lenvik folkeregister gav var fullstendigeller dekkende? Mener departementet at A ut fraprinsippet om at borgerne har plikt til å kjennegjeldende regler burde skjønt at han ikke kunneinnrette seg etter folkeregisterets opplysning for-di han måtte vite at faktisk melding om flyttingtil folkeregisteret ble gitt senere, og at dette tids-punkt er avgjørende i avgiftssammenheng, jf.forskrift vedrørende motorkjøretøy som innføresi forbindelse med eierens flytting til Norge av 9.februar 1984 nr. 425 §2?

Departementet bes opplyse hvilken betyd-ning det har tillagt det forhold at en tolltjeneste-mann ved Tollvesenet i Tromsø gjennomgikk Asdokumenter, herunder bekreftelsen fra Lenvikfolkeregister, før A fastsatte tilbakeflyttingstids-punkt. Burde tolltjenestemannen etter departe-mentets syn merket seg og gjort A oppmerksompå at bekreftelsen fra Lenvik folkeregister varuklar og at A burde sjekke nærmere før han fore-tok seg noe?

Det kan anføres at både fokeregisterets ogtolltjenestemannens opptreden i saken kunne


vært bedre. Et spørsmål er da om disse uavhen-gige etaters handlemåte kan eller skal bedømmeshelt uavhengig av hverandre, eller om forholde-ne skal sees under ett i forhold til spørsmålet omfeilinformasjon og vurderingen etter dispensa-sjonsbestemmelsen. Det bes opplyst om departe-mentet mener at folkeregisterets opptreden i sa-ken er uten betydning for dispensasjonsvurderin-gen fordi informasjonen derfra ikke er gitt av av-giftsmyndighetene?

Det synes akseptert at A faktisk var bosatt iSverige i mer enn fem år. I tillegg synes avgifts-myndighetene å akseptere As påstand om at hanville avventet tilbakeflytting til Norge tilstrekke-lig lenge dersom han hadde blitt kjent med attidspunktet om melding om flytting leveresfolkeregisteret er tidligste tidspunkt som ut-gangspunkt for beregning av varigheten av uten-landsoppholdet etter avgiftsreglene. Hvordan hardepartemenetet vurdert disse momenter særligsett i sammenheng med folkeregisterets og Toll-vesenet i Tromsøs håndtering av saken?

Mener departementet at det er uten betydningfor saken at Folkeregisteret i Lenvik i bekreftelse19. januar 1995 feilaktig opplyste at registrertflyttedato til Sverige for A var 20. oktober 1989?Standpunktet bes begrunnet.»

Finansdepartementet svarte:

«Departementet har i lys av ombudsmannenshenvendelse foretatt en fornyet vurdering av sa-ken og har kommet til at det med hjemmel i Stor-tingets vedtak om engangsavgift på motorvognermm §11 er grunnlag for å omgjøre departemen-tets vedtak av 18. september 1996, jf departe-mentets brev av i dag til A.

Ved den fornyede vurderingen er det lagt tilgrunn at det i angjeldende sak er overveiendesannynlig at feilinformasjon er gitt og at dennefeilinformasjonen er den direkte årsak til at Amistet muligheten for toll- og avgiftsfri innførselav flyttebil ved innreise til Norge 26. oktober1994. Det er lagt vekt på at folkeregisteret ifølgeopplysningene i saken ved flere tilfeller synes åha oppgitt misvisende/mangelfulle opplysningerom oppgitt flyttedato og dato for registrering avflyttemeldingen. De benyttede bekreftelser i an-gjeldende sak avviker i stor grad fra bekreftelsersom vanligvis benyttes, hvor både flyttedato ogregistrert utmeldingsdato oppgis.

Det vises for øvrig til nærmere begrunnelse ibrevet til A.»

I brevet til A uttalte Finansdepartementet:

«Departementet har i henhold til forvalt-ningsloven §35 og i lys av den pågående sak forombudsmannen, foretatt en fornyet vurdering avsaken. Departementet har etter denne vurderin-gen kommet til at det med hjemmel i Stortingetsvedtak om engangsavgift på motorvogner mm§ 11 er grunnlag for å omgjøre departementetsvedtak av 18. september 1996.

Etter Stortingets vedtak om engangsavgift påmotorvogner mm §11, kan departementet fritafor eller sette ned avgiften når det oppstår enkelt-tilfeller eller situasjoner som ikke var overveietda avgiftsvedtak ble truffet og når avgiften i detspesielle enkelttilfellet får en utilsiktet virkningeller også ellers en klart urimelig virkning.

Det er lagt til grunn at feilinformasjon ellermangelfull informasjon - også fra folkeregistre-ringsmyndighetene - vil kunne utgjøre en selv-stendig dispensasjonsgrunn etter §11. En forut-setning for å tillegge et slikt forhold betydningved dispensasjonsvurderingen er imidlertid at detkan dokumenteres/sannsynliggjøres at feilinfor-masjon eller mangelfull informasjon er blitt gitt,og at dette er den direkte årsak til at en personhar mistet muligheten for toll- og avgiftsfritakeller reduksjon.

Utgangspunktet må være at man ikke kanvente at det lokale folkeregister skal gi fullsten-dige opplysninger om vilkårene for toll- og av-giftsfri innførsel av flyttebil. Personer som øns-ker å medbringe flyttebil ved innreise til Norgemå forventes å selv sette seg inn i regelverk. Detmå imidlertid forventes at folkeregisteret oppgirkorrekte og tilstrekkelig(e) opplysninger om deforhold de selv har ansvaret for, herunder skillermellom oppgitt flyttedato og dato for registrertutmelding. Folkeregisteret synes i følge de fore-liggende opplysninger i saken ved flere tilfeller åha oppgitt misvisende/mangelfulle opplysningerom oppgitt flyttedato og dato for registrering avflyttemeldingen, og de benyttede bekreftelser iangjeldende sak avviker i stor grad fra bekreftel-ser som vanligvis benyttes, hvor både flyttedatoog registrert utmeldingsdato oppgis. Departe-mentet finner på denne bakgrunn at det er til-strekkelig dokumentert at feilinformasjon ellermangelfull informasjon er gitt og at denne infor-masjonen er den direkte årsak til at De mistetmuligheten for toll- og avgiftsfri innførsel avflyttebil ved innreise til Norge 26. oktober 1994.-----

Under henvisning til ovennevnte omgjøresdepartementets vedtak av 18. september 1996, jfdirektoratets vedtak av 23. oktober 1995.»

Saken kunne etter dette avsluttes som ordnet.

73.Ettergivelse av merverdiavgift

(Sak 95-1768)

I prosjektavtale mellom et arkitektfirma og Stats-bygg var det fastsatt at prosjektledelse skulle faktu-reres avgiftsfritt, og at reiseutgifter skulle honoreresved refusjon av de faktiske billettutgifter. Ved boket-tersyn ble det etterberegnet merverdiavgift på beggeytelser. Da Statsbygg nektet å betale avgiften, søktefirmaet om ettergivelse, men fikk avslag i Finansde-partementet.

Ombudsmannen fant at det knyttet seg tvil bådetil om det var blitt foretatt en individuell og konkretvurdering av søknaden, og til holdbarheten av dethovedhensyn departementet hadde anført - det så-kalte bruttobudsjetteringsprinsippet i staten. Depar-tementet opprettholdt sin avgjørelse etter en fornyetvurdering. På bakgrunn av uttalelser i departemen-tets vedtak om Statsbyggs håndtering av saken, hen-viste ombudsmannen etter dette arkitektfirmaet til påny å ta saken opp der.


Et arkitektfirma inngikk 3. april 1990 avtale meddaværende Statens Bygge- og eiendomsdirektorat(siden 1993 Statsbygg) om å forestå prosjektering ogprosjektledelse for byggetrinn III ved Finnmarkdistriktshøgskole. Firmaet fakturerte Statens Bygge-og Eiendomsdirektorat for sitt delhonorar for pro-sjektledelse, og sine reiseutgifter, uten å beregnemerverdiavgift. For prosjektledelseshonoraret vardette fastsatt i avtalen, mens det for reiseutgiftenekun var avtalt at disse skulle honoreres ved refusjonav de faktiske billettutgifter, uten særskilt bestem-melse om merverdiavgiftsberegning.

Etter bokettersyn avholdt 11. november 1992traff Oslo fylkesskattekontor vedtak om etterbereg-ning av merverdiavgift for de nevnte ytelser med tilsammen kr. 53.172,-. Det ble i tillegg beregnet ren-ter med kr. 18.388,-, og fastsatt tilleggsavgift på10%, slik at totalbeløpet utgjorde kr. 76.871,-. Etterforgjeves å ha forsøkt å få Statsbygg til å betale, søk-te arkitektfirmaet om å få ettergitt beløpet i sin hel-het. I vedtak 23. august 1994 ettergav Skattedirekto-ratet 90 % av de beregnede renter og tilleggsavgifteni sin helhet, under henvisning til at man var enig i atfeilen ikke hadde påført staten noe avgiftsmessigtap. Selve avgiftskravet ble opprettholdt, og 10 % avrentene «for å markere» at det var begått en overtre-delse av avgiftsbestemmelsene.

Denne avgjørelsen ble opprettholdt ved Finans-departementets vedtak 25. oktober 1995. Fra ved-taket siteres:

«Som kjent foreligger det etter dagens mer-verdiavgiftsregler ikke noe generelt avgiftsfritakfor omsetning til statlige institusjoner. Som enfølge av at omsetning til statlige institusjoner og-så skal faktureres med avgift kan merverdi-avgifts-systemet i en del tilfeller gi konkurranse-vridning mellom offentlig og privat sektor. Pro-blemet er behandlet av Zimmer-utvalget, jf.NOU 1991:30, som har foreslått såkalt «statlignettobudsjettering» som et tiltak for å motvirkekonkurransevridning. En variant av «statlignettobudsjettering» ville kunne innebære at leve-ringer til statlige organer kan faktureres avgifts-fritt.

Skattedirektoratet har i forbindelse med sinbehandling av saken vurdert hvorvidt det forelig-ger praksis for ettergivelse i saker hvor privatenæringsdrivende er blitt etterberegnet merverdi-avgift fordi det uriktig ikke er beregnet mer-verdiavgift overfor statlige institusjoner. Etter engrundig gjennomgang av praksis i slike saker erSkattedirektoratet kommet til at det ikke ergrunnlag for å hevde at det foreligger en slikpraksis. Heller ikke her i departementet kan detanses å foreligge praksis for dette. Det foreliggerheller ingen spesiell fritakspraksis hvor statensom i dette tilfellet ikke har fradragsrett for inn-kjøpene. I helt spesielle tilfeller hvor staten eroppdragsgiver er avgiftskravet midlertidig blittettergitt. I de sakene hvor avgiften er ettergitt hardet foreligget særlige forhold som ikke kan sam-menlignes med den foreliggende sak.

Det er mulig at det tidligere under sisteledds-systemet forelå en mer liberal praksis ved etter-

beregning i de tilfeller registrerte næringsdriven-de hadde utelatt avgiftsberegning overfor statligsektor. Den praksis som foreligger i forhold tildagens merverdiavgiftssystem og med den utvik-lingen som har skjedd siden sisteleddssystemet,innebærer imidlertid etter departementets oppfat-ning at prinsippet om «bruttobudsjettering» erden klare hovedregelen. Slik departementet vur-derer det er det etter gjeldende forvaltningsprak-sis i forhold til merverdiavgiftslovens §69 ikkeetablert noen ordning med ettergivelse av avgift isaker som den foreliggende.

Departementet finner på bakgrunn av detovenstående derfor ikke å ville foreta en ytterli-gere nedsettelse av avgiften i dette tilfellet. Vihar for øvrig merket oss et etterberegnede renterer betydelig nedsatt.»

Som under den administrative behandling, anfør-te firmaets advokat i klagen til ombudsmannen at detvirket sterkt urimelig at staten innkrevde det avgifts-beløp som staten hadde spart ved at ytelsene ble fak-turert avgiftsfritt til Statens Bygge- og eiendomsdi-rektorat. Det het i klagen om dette:

«Selskapet har vanskeligheter med å forstå atstaten som eier av Statens Bygge- og Eiendoms-direktorat er en annen ansvarlig eller motpart ennstaten som eier av statskassen. Den omstendighetat de forskjellige departementer og direktoraterhar sine egne budsjetter, kan ikke fjerne det fak-tum at staten er en enhet og som sådan er den en-delige reelle ansvarlige eier av alle statsinstitu-sjoner. Selskapet føler det derfor som en storurettferdighet og som brudd på fundamental rettat Finansdepartementet krever inn det avgiftsbe-løpet som Statens Bygge- og Eiendomsdirektoratskulle vært belastet, men ikke vil betale i ettertid.At det for staten dreier seg om to forskjelligebudsjetter - hvor i mellem det lett kan foretas re-guleringer - rettferdiggjør etter selskapets me-ning ikke at staten skal ha dobbel uttelling medtap for selskapet.-----

En sak for seg er at en alminnelig oppdrags-giver må forventes å ville dekke etterberegnetavgift overfor en leverandør som har glemt å be-regne avgift, ut fra en erkjennelse av at opp-dragsgiveren skulle ha betalt avgiften dersom le-verandøren ikke hadde vært så uheldig å for-regne seg. Desto mer skulle en forventet slikhandling fra statens side som ikke kunne lide noetap ved å være rimelig.

Byråkratiets standpunkt i nærværende sakstrider sterkt mot almen rettsfølelse og rimelig-hetsfølelse og vil knapt bli forstått av noen uten-for dets egen krets.»

I brev 31. januar 1996 ble Finansdepartementetbedt om å kommentere klagen. Departementet svartei brev 1. april 1996 og gjentok at det ved vurderin-gen av saken hadde lagt vekt på hensynet til brutto-budsjetteringsprinsippet som følges i staten. Ettergi-velse i denne og lignende saker der staten ikke harfradragsrett, ville ifølge departementet ha som kon-sekvens at det «ble innført en form for statlig netto-budsjettering». Dette mente departementet ikke bur-


de skje ved bruk av ettergivelseshjemmelen i mer-verdiavgiftsloven §69. For øvrig forsikret departe-mentet at det var blitt foretatt en «konkret klage-behandling» av saken, men at man naturlig nok had-de lagt mest vekt på å kommentere de anførsler somvar fremsatt i klagen til departementet. Departemen-tet opplyste videre at det ikke forelå noen praksis forhel eller delvis ettergivelse av selve avgiftskravet isaker der staten er oppdragsgiver. Departementethadde likevel ettergitt i enkelte spesielle saker hvorkommuner var oppdragsgiver og feilen hadde frem-stått som unnskyldelig. Departementet bekreftet vi-dere at det forelå praksis for ettergivelse i forholdmellom registrerte næringsdrivende i unntakstilfellerder etterfakturering av kjøper var umulig eller ufor-holdsmessig tyngende (konkurs hos kjøper eller storkrets av kjøpere ble nevnt som eksempler), og detvar på det rene at staten ikke ville lide noe avgifts-messig tap. Denne praksis kunne imidlertid etter de-partementets syn, på grunn av hensynet til brutto-budsjetterings-prinsippet, ikke få betydning i sakersom den foreliggende, hvor staten ikke har fradrags-rett for inngående avgift.

Firmaets advokat kom med merknader til depar-tementets uttalelse i brev 17. april 1996. Han stilteseg kritisk til departementets vektlegging av hensy-net til budsjetteringsmåten i staten, og anførte at sli-ke hensyn i alle fall ikke kunne ha relevans i denforeliggende sak, der de aktuelle poster utgjorde ensvært liten del av en totalleveranse som for øvrighelt ut var fakturert med merverdiavgift. Viderefremholdt han at de aktuelle kostnadene isolert settvar avgiftsfrie, og at avgiftsplikten i dette tilfellet blepålagt bare av den grunn at kostnadene var tilknyttetarkitektfirmaets hovedytelse, jf. merverdiavgifts-loven §18. Advokaten viste også til at merverdiav-giftslovgivningen setter strenge krav også til næ-ringsdrivendes kontroll av at inngående fakturaer erkorrekte. Samlet sett mente advokaten at de feil somvar gjort, fremstod som unnskyldelige og ikke pånoen måte kunne karakteriseres som grove overtre-delser av merverdiavgiftsloven. Ut fra dette menteadvokaten at den anførte begrunnelse for å nekte et-tergivelse - hensynet til budsjetteringsmåten i staten- i det hele tatt ikke gjorde seg gjeldende i saken.Etter som departementets vedtak ut over dette ikkevar begrunnet, måtte konsekvensen være at etter-givelse ble innrømmet.

I brev innkommet her 16. juli 1996 kom departe-mentet med ytterligere merknader i saken. Fra brevetsiteres:

«Etter merverdiavgiftsloven §69 kan Finans-departementet sette ned eller ettergi avgift nårdet på grunn av dødsfall, særlig alvorlig ellerlangvarig sykdom, varig invaliditet eller andreårsaker virker særlig ubillig eller uforholdsmes-sig tyngende å fastholde avgiften.

Det fremgår av bestemmelsen at vilkårenefor å ettergi er strenge. Avgiftspliktige må som

følge av de billighetsgrunner som nevnes, være ien ekstraordinær stilling i forhold til andre av-giftspliktige og av denne grunn må det fremståsom særlig ubillig eller uforholdsmessig tyngen-de å fastholde avgiften.

At det foreligger billighetsgrunner som nevnti § 69 er i seg selv ikke tilstrekkelig for ettergi-velse. Det må i tillegg alltid foretas en helhets-vurdering av den konkrete sak. Hensynet til like-behandling av de avgiftspliktige vil her veietungt. De foreliggende billighetsgrunner må der-for i hvert enkelt tilfelle vurderes opp mot hen-synet til konsekvensene av å nedsette eller ettergiavgiften. Vurderingstemaet blir hvilke konse-kvenser en ettergivelse i dette og lignende tilfel-ler vil kunne få, veiet opp mot hvor urimelig enfastholdelse vil være.-----

Departementet har ikke funnet grunnlag for åettergi avgiften i omhandlede sak. Departemen-tet har ved vurderingen lagt avgjørende vekt påhensynet til konsekvensene av å ettergi i denneog lignende saker. Ettergivelse i saker som dette,hvor staten ikke har fradragsrett, ville ha somkonsekvens at det ble innført en form for «statlignettobudsjettering». En slik endring av de stat-lige budsjetteringsprinsipper bør, som anført idepartementets brev av 1. april 1996, ikke skjeved bruk av merverdiavgiftsloven §69. At søk-naden gjelder avgift etterberegnet etter merverdi-avgiftsloven §18 annet ledd endrer etter departe-mentets vurdering ikke dette forhold. Departe-mentet fant på denne bakgrunn at det ikke villevirke særlig ubillig eller uforholdsmessig tyn-gende å opprettholde avgiftskravet i denne sak.-----

Selv om det her er snakk om en statlig virk-somhet vil Finansdepartementet for ordens skyldunderstreke at departementet i liten grad anserseg kvalifisert til å vurdere Statens Bygge- og Ei-endomsdirektoratets (Statsbygg) alminnelige ak-somhetsplikt i forhold til direktoratets virksom-het. I forhold til merverdiavgiftsoppkrevingen erdet som kjent selger som er ansvarlig for at av-giften blir korrekt beregnet og oppkrevet. Dettemå etter departementets vurdering som et ut-gangspunkt gjelde uavhengig av hvem som erkjøper og kjøpers avgiftsmessige status. Vi kanderfor vanskelig se at Statens Bygge- og Eien-domsdirektorat er noe å klandre etter merverdi-avgiftsregelverket i denne sak.»

For øvrig kunne departementet opplyse at det desenere år hadde innkommet et meget beskjedent an-tall saker av den foreliggende type. I 1995 dreide detseg visstnok kun om én sak med statlig oppdragsgi-ver.

I brev 22. juli 1996 fastholdt firmaets advokat atdet var forfeilet i denne saken å legge vekt på hen-synet til budsjetteringsmåten i staten, og at departe-mentet ikke hadde foretatt en slik individuell ogkonkret vurdering av søkerens forhold og omsten-dighetene i saken ellers, som merverdiavgiftsloven§ 69 forutsetter. Om forholdet til Statsbygg het det ibrevet:

«Hva Statens Bygge- og Eiendomsdirektoratangår, så er hovedanklagen mot dette, at direkto-


ratet ikke har dekket det etterberegnede beløpsom rett og rimelig hadde vært. I et lignende til-felle hadde en næringsdrivende fakturert tjenes-ter til Statens Forurensningstilsyn og beregnetavgift av et for lavt avgiftsgrunnlag i 1994 og1995. Det ble foretatt etterberegning av avgiftmed kr. 1.409.085. Dette beløpet dekket SFToverfor den næringsdrivende. (Skattedirektora-tets referanse 95/07227-002 E 11258). Likearte-de tilfeller har således fått forskjellig behandlingav statens organer. Ulikheten repareres ved atarkitektselskapet får ettergitt avgiftskravet.»

I mitt avsluttende brev til Finansdepartementetuttalte jeg:

«Finansdepartementet har tatt utgangspunkt i atstaten og statlige institusjoner følger «bruttobudsjet-teringsprinsippet». Dette betyr at alle utgifter/anskaffelser budsjetteres inklusive avgift. Departe-mentet har i tilknytning til sin argumentasjon vist tilen rekke kapitler og avsnitt i NOU 1991: 30, Forbed-ret merverdiavgiftslov. Så vidt jeg kan se, dreier detsom står i denne utredningen om budsjetteringsmå-ten i staten seg om konkurransevridningsproblemer.Nærmere bestemt sparer staten 23 % merverdiavgiftved å gjøre noe selv, fremfor å sette oppdraget borttil private. Budsjetteringsmåten fører altså til en kon-kurransevridning i favør av staten fremfor privatenår det gjelder produksjon av varer og tjenester tilbruk i statlige institusjoner. Denne problemstillingener det imidlertid vanskelig å se direkte gjør seg gjel-dende i saken her - det står ikke mellom staten påden ene siden og de private på den annen i denne sa-ken. Det departementet må antas å mene, er at enstatlig institusjon som ser gjennom fingrene medleverandører som ikke beregner avgift og/eller nek-ter å betale etterfakturert avgift, tvinger gjennom enfaktisk nettobudsjettering for sin del dersom avgifts-myndighetene ettergir. Da risikerer man at den stat-lige oppdragsgiveren og den private oppdragstake-ren får felles interesse i å «spare» avgift - eksempel-vis ved å unnlate å beregne avgift i mer tvilsommetilfeller i tillit til at et ettersyn med påfølgende etter-beregning kan ordnes gjennom ettergivelse. Interes-sen blir felles i den forstand at det offentlige ønskerå «tøye sine budsjetter» som firmaets advokat ut-trykker det, mens private leverandører kan se detsom nødvendig i konkurransen om statlige oppdragå forsøke å spare avgift i anbudene.

Hvis det er slik departementet skal forstås, er jegenig i at dette generelt sett er et argument mot etter-givelse. Men jeg kan vanskelig se at argumentet erså tungtveiende at det på nærmest prinsipielt grunn-lag kan anses som utslagsgivende. Etter merverdi-avgiftsloven §69 skal det foretas en konkret og indi-viduell vurdering av de foreliggende billighetsgrun-ner. En slik vurdering må avgiftsmyndighetene væreforpliktet til å foreta, selv om saken gjelder et tilfellemed statlig oppdragsgiver uten fradragsrett.

Departementet kan forstås å være av den oppfat-

ning at man her uansett er utenfor det anvendelses-området lovgiver hadde tiltenkt §69. Dette har jegikke funnet grunn til å undersøke nærmere. Det erheller ikke utdypet fra departementets side. Men jegbemerker at det er vanskelig å se avgjørende prinsi-pielle forskjeller mellom disse tilfellene og den fore-liggende praksis med ettergivelse mellom privatenæringsdrivende bl.a. i konkurstilfeller. Det somskiller er hensynet til budsjetteringsmåten i staten.Heller ikke denne anførselen er det derfor lett å sekan gi grunnlag for å frita avgiftsmyndighetene for åforeta en individuell vurdering av søknaden.

Departementet har opplyst at det har foretatt enkonkret klagesaksbehandling. Likevel er det ikke re-degjort nærmere for hvordan omstendighetene om-kring den feilaktige faktureringen har blitt vurdert avdepartementet.

Det var to krav arkitektfirmaet fremmet utenmerverdiavgift; honorar for prosjektledelse og refu-sjon av reiseutgifter. Honoraret for prosjektledelsevar kr. 200.000,- og de samlede reiseutgiftene ut-gjorde om lag kr. 173.000,-. For prosjekteringsarbei-det utfakturerte arkitektfirmaet til sammen 2, 65 mil-lioner kroner. Relativt sett var det altså tale ommindre beløp som ble fakturert uten avgift.

Prosjektledelse er isolert sett en avgiftsfritjenesteytelse, men avgiftsplikt kan oppstå dersomslike tjenester leveres sammen med avgiftspliktigeytelser. Den avgiftspliktige ytelsen var her prosjek-tering av Finnmark Distriktshøyskole byggetrinn III,mens den avgiftsfrie ytelsen altså bestod i prosjekt-ledelse (administrasjon, koordinering av de delta-kende prosjekteringsselskaper, og ledelse). Avgifts-myndighetene har sett ledelsesdelen (som det var av-talt et fast honorar for) som et nødvendig ledd i opp-fyllelse av den avgiftspliktige delen - prosjekterings-arbeidet. Men grensedragningen er (eller var) så vidtjeg har forstått, ikke klarere enn at avgiftsfrihet kun-ne ha blitt resultatet dersom prosjektledelsen varskilt ut i et eget avtaledokument og honoraret opp-krevd på egne fakturaer. Spørsmålsstillingen synes åvære om ytelsen ble levert sammen med prosjekte-ringen, og om den kunne ha vært levert separat. Detser ut til at ordningen med å avtale at prosjekterings-ledelse skulle være avgiftsfritt var vanlig praksis ibransjen. Dette har Statsbygg gitt uttrykk for i brevtil arkitektfirmaet 3. september 1993.

Å betegne det arkitektfirmaet gjorde her som etgrovt brudd på merverdiavgiftsloven, synes det utfra det som er opplyst ikke å være grunnlag for.Statsbygg er landets største byggherre, det er deresstandardavtale om prosjektering som er benyttet, ogdet er i avtalens pkt. 5 inntatt at prosjektledelse skalfaktureres eksklusive merverdiavgift. Ut fra det somsom er sagt i korrespondansen mellom Statsbygg ogarkitektfirmaet, synes det som om begge parter hartrodd at det var slik det skulle være. Det er vel ogsågrunn til å anta at det her var Statsbygg som i storgrad bestemte vilkårene.


Reiseregningene er betegnet som refusjoner i av-talens pkt. 6.1. Også her følger merverdiavgiftsplik-ten så vidt jeg skjønner av resonnementet om at ut-giften er nødvendig for å oppfylle avtalen - og dettevilkåret ser ut til å være oppfylt. Imidlertid synes detå være reist spørsmål om man kunne ha sluppet av-gift hvis reisebyrået hadde fakturert Statsbygg direk-te. Det er visstnok dette arkitektfirmaet mener er av-talens realitet - man fikk sine utlegg refundert mot åfremvise biletten/regningen. Heller ikke på dettepunktet synes det umiddelbart å være grunn til å antaat det dreier seg om noen grov overtredelse.

Disse forholdene har departementet ikke gåttnærmere inn på. Departementet skriver at det ikkeanser seg særlig kvalifisert til å bedømme Stats-byggs alminnelige aktsomhetsplikt innenfor detsvirksomhet. Samtidig gir departementet uttrykk for,under henvisning til at det generelt er selger (faktu-rautsteder) som er ansvarlig for korrekt avgiftsbe-regning, at Statsbygg ikke er noe å klandre etter mer-verdiavgiftsregelverket. Det er neppe mulig å skilledisse vurderingene helt fra hverandre i en sak somdenne, særlig sett på bakgrunn av det som er anførtfra arkitektsfirmaets side. I en ettergivelsesvurderingsom den foreliggende, er et sentralt spørsmål om sø-kerens feil var unnskyldelig. Ved en slik vurderingkan etter omstendighetene også kontraktsmotpartensforhold være av betydning.

Ut fra dette saksforholdet kan det stilles spørs-mål ved hvilke konsekvensvirkninger en ettergivelseher faktisk kunne tenkes å få. Men dette er det ikkegrunn til å gå inn på, etter som departementet ikkehar redegjort for sin vurdering av arkitektfirmaets(og Statsbyggs) forhold. Det er viktig å få frem atsaksforholdet understreker nødvendigheten av å fo-reta en individuell prøving. Å si nei på prinsipieltgrunnlag av frykt for en uthuling av bruttobudsjette-ringssystemet kan ikke være holdbart generelt. Detmå foretas en konkret vurdering av de feil som ergjort ved merverdiavgiftsberegningen, hva som erfeilens årsak og virkningen/rimeligheten av å opp-rettholde kravet. Hvis en slik gjennomgang tilsier atettergivelse kan gis, kan det være riktig (og nødven-dig) å trekke inn mulige konsekvenshensyn. Ogsåhvilken vekt som skal legges på slike hensyn, må forøvrig vurderes konkret, bl.a. ut fra hvor sannsynligdet er at det oppstår likeartede tilfeller, hvordan enbegrunnelse i tilfelle bør utformes for å avgrenseosv.

Utgangspunktet for en ettergivelsesvurdering idisse sakene må være det forhold at etterberegnings-kravet representerer et direkte tap for den privatepart, som han ikke får utlignet, og som motsvares aven tilsvarende gevinst for staten, når den sees som enenhet. I forhold til avgiftsreglene anses statens ulikeinstitusjoner som ett subjekt, jf. NOU 1991: 30 s. 96.En opprettholdelse av etterberegningskrav i en sliksituasjon vil derfor av forståelige grunner bli oppfat-tet som lite rimelig. Om, og eventuelt i hvilken grad,

den private part kan klandres for feilen, synes derforå måtte stå sentralt i en ettergivelsesvurdering. Detmå også være berettiget å ta hensyn til at korrekt be-regning og fakturering av avgift primært er leveran-dørens ansvar. Lovens vilkår for ettergivelse erstrenge, og en leverandør som risikerer å lide tap for-di det i ettertid viser seg vanskelig eller umulig åinnkreve avgiftsbeløpet hos kjøperen, kan ikke annetenn i unntakstilfeller regne med å få tapet reduserteller eliminert gjennom ettergivelse fra myndighete-nes side. Spørsmålet er imidlertid om man ikke isaken her har et slikt unntakstilfelle, og dette måsom jeg har redegjort for ovenfor, vurderes konkret.

Jeg har således kommet til at det hefter begrun-net tvil ved forhold av betydning for departementetsavgjørelse, jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd,og må be departementet behandle saken på ny. Der-som avgjørelsen opprettholdes, går jeg ut fra atdepartementet vil foreta en konkret vurdering av derelevante forhold i saken, og at det som er uttalt ombetydningen av bruttobudsjetteringsprinsippet idenne saken, i nødvendig grad blir kommentert.

Jeg nevner til slutt at jeg er enig med departe-mentet i at den foreliggende sak i utgangspunktetgjelder en kontraktsrettslig tvist som primært bør lø-ses mellom avtalepartene. Hva som er årsak til atdette ikke lot seg gjøre, er uklart, og klagen gir ikkeforanledning til å undersøke denne siden av saken.Dog gjør jeg oppmerksom på at da klagen kom inn,ble det herfra i første omgang rettet en uformell hen-vendelse til Statsbygg for å få avklart om det varmulig for partene å komme frem til en løsning. Daden private part til slutt valgte å søke om ettergivel-se, må avgiftsmyndighetene like fullt være forpliktettil å foreta en fullstendig prøving av saken. Fordidenne saken også har reist spørsmål i tilknytning tilstatsetaters budsjetteringsrutiner og rutiner for kon-traktsinngåelser, har jeg funnet grunn til å sendegjenpart av dette brevet til Riksrevisjonen til orien-tering.»

I brev 31. juli 1997 beklaget departementet der-som det hadde blitt forstått slik at det som følge av atdet praktiseres bruttobudsjettering i statlig virksom-het nærmest på prinsipielt grunnlag er avskåret fra åettergi avgift i tilfeller som det foreliggende. Depar-tementet uttalte at dets hovedbegrunnelse for å avslåsøknaden var at det forelå en etablert forvaltnings-praksis på området. For øvrig uttalte departementetat det på bakgrunn av sakens opplysninger kunne«synes kritikkverdig» at Statsbygg ikke betalte detetterfakturerte beløp.

Da arkitektfirmaet senere kom tilbake til saken,fant jeg det på bakgrunn av departementets uttalelseom Statsbyggs håndtering av saken, riktig å henvisefirmaet til først på ny å ta saken opp med Statsbygg.Firmaet ble gitt anledning til å komme tilbake til sa-ken dersom en slik henvendelse ikke skulle førefrem.


74.Dokumentasjon for avtale om forpleining iforbindelse med fastsetting av arveavgift

(Sak 97-0114)

A klaget over at dødsboet til hans bror B ikke varinnrømmet rett etter arveavgiftsloven av 19. juni1964 nr. 14 §15 til å gjøre fradrag i beregningen avarveavgiftsgrunnlaget for utgifter og vederlag Aetter avtale med broren B hadde hatt på til sammenca. kr. 700.000,- over 40 år for forsørgelse av B somvar pleietrengende. Spørsmålet i saken var særlighvilke krav som må stilles til dokumentasjon for ågodtgjøre avtale mellom nærstående om forsørgelsesom ikke er inngått skriftlig og hvor vedkommendesom har nydt godt av pleiearbeidet har gått bort. -Ombudsmannen forela saken for Finansdeparte-mentet som i det vesentlige fant å måtte fastholde sittgenerelle syn på kravene til dokumentasjon mellomnærstående, men som likevel ut fra en fornyet vurde-ring av saken kom til at avtalen mellom A og B vartilstrekkelig sannsynliggjort etter arveavgiftslovenskrav. Tidligere vedtak om å beregne arveavift av be-løpet A skulle ha som vederlag for utgifter og pleieble derfor omgjort. Saken ble deretter avsluttet her-fra som ordnet.

A hadde med enkelte kortvarige opphold forsør-get sin bror B fra 1952 og frem til hans død i 1992. Ilikhet med flere andre av de til sammen åtte søskne-ne led B av psykiske lidelser, og var av den grunnikke i stand til å klare seg selv. Ifølge C, som var Asfullmektig i saken og tidligere mangeårig lensmann idistriktet, var det hevet over tvil at A i forhold til sinbror hadde stått for det daglige stellet både med hen-syn til det rent praktiske og det økonomiske. Bhadde ikke andre inntekter enn uførepensjon, somhan ble innvilget i 1975. Pensjonen ble etter det opp-lyste i sin helhet satt i banken. Det forelå ikke noenavtale om dekning av utgifter eller vederlag for stellog pleie mellom brødrene før 1991. Ifølge A ble detsensommeren 1991 inngått muntlig avtale mellomham og broren om betaling av til sammen kr.700.000,- som oppgjør for hele perioden, og A (somså vidt skjønnes hadde fullmakt til dette) tok ut be-løpet ved til sammen fire anledninger i løpet av høs-ten 1991. B døde - etter det opplyste plutselig oguventet - 5. mai 1992.

A ble ilagt arveavgift med kr. 126.900,-. A på-klaget avgiftsfastsettingen og anførte at beløpet påkr. 700.000,- var vederlag for opphold, tilsyn ogpleie. Finansdepartementet fastholdt avgiftsbereg-ningen, men tilrådde skattefogden å foreta enskjønnsmessig nedsetting av arveavgiften etter arve-avgiftsloven §46 annet ledd. A fikk deretter ved de-partementets vedtak 11. september 1995 ettergitt kr.50.000,- av arveavgiften.

A klaget til ombudsmannen og anførte at overfø-ringen mellom brødrene høsten 1991 ikke var av-giftspliktig.

Finansdepartementet hadde i sitt vedtak 17.oktober 1994 om avgiftsfastsettingen i saken tatt ut-gangspunkt i arveavgiftsloven §15, og uttalte i den-ne forbindelse:

«En arvings/gavemottakers krav på vederlagfor pleie og stell vil etter dette bare være fra-dragsberettiget hvis mottakeren har ervervet etrettslig krav på vederlaget. For så vidt vises dettil Yngvar Tank: Arveavgiftslovgivningen medkommentar, 1984, s. 110. Dette rettslige grunn-lag bør fortrinnsvis være i form av avtale. Noenslik avtale er ikke fremlagt. I sin bevitnelse av21. januar 1994 har tidligere sosialsjef i --- uttaltat det ikke har vært noen betalingsavtale mellomB og klageren for opphold og pleie.

Det samme krav til avtale gjelder i utgangs-punktet også As vederlagskrav for forpleinings-utgifter som mat, bolig, klær etc. Dette krav tilavtale synes ikke å være oppfylt.»

I brev herfra hvor saken ble tatt opp med depar-tementet, ble det under henvisning til dette frem-holdt:

«Det fremgår i saken at det sommeren/høsten1991 skal ha blitt inngått avtale mellom brødreneom vederlag for forpleiningsutgifter og pleie, ogat overføringen av de kr. 700.000,- skjedde somledd i oppfyllelsen av denne avtalen. Det bes idenne forbindelse om en nærmere redegjørelsefor departementets henvisning til sosialsjefensuttalelse, idet vi ikke kan se at det fremgår at hanmuntlig har gitt uttrykk for at den påberopte av-tale ikke ble inngått.

Av departementets vedtak synes å fremgå atdet stilles krav til skriftlig avtale mellom brødre-ne. Hva er i tilfelle begrunnelsen for dette, jf.prinsippet om at også muntlige avtaler er gyldi-ge?

Ville ikke vurderingstemaet i denne sakenvære spørsmålet om hvorvidt formuesoverførin-gen mellom brødrene høsten 1991 faktisk skjed-de som oppgjør for forsørgelse gjennom 40 år,eller som en gave fra B til A? Da vi ikke kan seat dette har vært vurdert, ber vi om at dette någjøres.

Departementets avgjørelse er meget kortfat-tet. Det forutsettes nå at departementet dersomavgiftsberegningen fastholdes, redegjør nærmerefor den skjønnsmessige vurdering av spørsmåletom ettergivelse.»


«Saken gjelder krav om fradrag i arveavgifts-grunnlaget for utgifter til forsørgelse.

Sivilombudsmannen ber i nevnte brev om ennærmere redegjørelse for departementets henvis-ning til sosialsjefens uttalelse, idet sivilombuds-mannen ikke kan se at det fremgår at han muntlighar gitt uttrykk for at den påberopte avtale ikkeble inngått. I Finansdepartementets vedtak har enuttalt:

«I sin bevitnelse av 21. januar 1994 hartidligere sosialsjef i --- uttalt at det ikke harvært noen betalingsavtale mellom B og kla-geren for opphold og pleie.»


Bevitnelsen fra sosialsjefen lyder slik:

«Underskrivne som var sosialsjef i --- til1992 då eg slutta og vart pensjonist - seiermed dette frå om at eg har kjent A og hans fa-milie i mange år. Eg kan stadfesta at det varoppretta pleiekontrakt etter lov om psykiskhelsevern mellom --- sjukehus og --- fylke slikat pleiaren tok mot fast månadleg vederlagfor dei som då var i pleie hos faren til A og Bog seinare A.

Som sosialsjef prøvde eg å få til ei liknan-de betalingsordning for B. Han var uføre-trygda og eg meinte at ein tilsvarande del avtrygda kunne utbetalast pleiaren. Dettehadde faren --- ikkje lyst til å vera med på.Såleis har det aldri vore betalingsavtale mel-lom B og nokon av de pleiarane han hadde.»

Departementets henvisning til sosialsjefenbygger således på en skriftlig erklæring og ikkenoen muntlig uttalelse. I hviken grad uttalelsengjelder den angivelige avtale fra sommeren/høs-ten 1991 er uklart. En har imidlertid ikke sett påsosialsjefens bevitnelse som bevis for at noen av-tale ikke er inngått, men mener at den i noengrad må sies å styrke antakelsen om at det ikke erinngått noen avtale som gir gavemottakeren etrettslig krav på utbetalingen, jf det som er anførtnedenfor.

Sivilombudsmannen uttaler videre:

«Av departementets vedtak synes å frem-gå at det stilles krav til skriftlig avtale mel-lom brødrene. Hva er i tilfelle begrunnelsenfor dette, jf prinsippet om at også muntligeavtaler er gyldige?»

I vedtaket av 17. oktober 1994 uttaler depar-tementet:

«En arvings/gavemottakers krav på ve-derlag for pleie og stell vil etter dette barevære fradragsberettiget hvis mottakeren harervervet et rettslig krav på vederlaget. For såvidt vises det til Yngvar Tank: Arveavgifts-lovgivningen med kommentar, 1984 s 110.Dette rettslige grunnlaget bør fortrinnsvisvære i form av avtale. Noen slik avtale erikke fremlagt.»

Det er riktig at man har forutsatt at en even-tuell avtale som nevnt, må kunne dokumenteres.En viser til at Tank på s 109 uttaler at krav motarvelateren, f eks i forbindlese med arbeid ellertjenester som har vært ytet ham, ikke kan godtastil fradrag i boformuen med virkning for arveav-giftsberegningen med mindre vedkommendearving legitimerer å ha rettskrav overfor arvela-teren på det avkrevde beløp. En antar at det sam-me krav til legitimasjon må kreves ved gaver irelasjon til arveavgiftsloven §15. At det dreierseg om et større beløp, kr 700000 skjerper ogsåkravet til dokumentasjon. Selv om det i praksisikke har vært stillet vilkår for å godta lønnskravtil fradrag at dette fremgår av partenes lignings-oppgave, jf Tank s 109, så bør det foreligge endokumentasjon med spesifikasjon av vederlagfor pleie og stell og forpleiningsutgifter, og somkan gi skattefogd/eventuelt ligningskontor etnærmere grunnlag for å vurdere avtalen.

Ombudsmannen vil til slutt vite om ikke vur-deringstemaet i denne saken burde være hvorvidtformuesoverføringen mellom brødrene høsten1991 faktisk skjedde som oppgjør for forsørgelsegjennom 40 år, eller som en gave. Spørsmåletom hvorvidt formuesoverføringen var et oppgjørfor forsørgelse ble vurdert ved klagebehandlin-gen, men ikke nærmere omtalt i departementetsvedtak i klagesaken, da en ikke fant at slik over-føring var tilstrekkelig dokumentert.

Departementet er av den oppfatning at spørs-målet om det foreligger en gave eller en transak-sjon partene imellom som ikke inneholder noengave, må avgjøres i forhold til arveavgiftsloven§ 15 første ledd.

Et krav om vederlag for pleie og stell og for-pleiningsutgifter vil etter dette bare være fra-dragsberettiget i bruttoverdien hvis mottaker harervervet et rettslig krav på vederlaget. En kanikke se at det foreligger noe slikt rettslig krav påvederlag. Det er heller ikke påstått at avtale omvederlag forelå før i 1991.

Harboe uttaler i Arveavgift s 181 at det ikkeer tilstrekkelig at arvingene etter arvefallet påtarseg ansvar for forpliktelser eller betaler kravet.Det samme, dvs at man ikke senere kan inngåavtale og få fradrag ved arveavgiftsberegningenfor de ytelser som er ytet utenfor et rettslig bin-dende forhold, antar en også må gjelde vedgaver. Harboe uttaler riktignok at selv om det fo-religger tvil med hensyn til det rettslige grunnla-get for kravet, synes det rimelig å akseptere et ri-melig krav om betaling for omsorgstjenester. Enhar imidlertid holdt en streng praksis når detgjelder legitimasjon av krav for fradrag for om-sorgstjenester ved arveavgiftsberegningen. Detmå anses for meget viktig således å forhindre atarvinger både kan unngå skatt og arveavgift avslike beløp.

I brev av 17. oktober 1994 til skattefuten haren uttalt at en anser det for sannsynliggjort at Ahar hatt forpleiningsutgifter vedrørende B overen årrekke, og fant derfor å kunne anbefale atskattefogden foretok en skjønnsmessig nedsettel-se av arveavgiften i samsvar med arveavgifts-loven §46 annet ledd, jf departementets rund-skriv R/4-1994.

Det er således kun den del av gaven som gjel-der forpleiningsutgifter og ikke vederlag forpleie og stell som en anser det aktuelt å nedsettearveavgiften for. Den delen som gjelder vederlagfor pleie og stell antar en utgjør en betydelig delav gavebeløpet og ville i prinsippet måtte ansessom skattepliktig inntekt dersom den ikke ble an-sett som gave. Det ville ikke være rimelig også åfrita denne delen for arveavgift.

Departementets avgjørelse av 11. september1995 er foretatt etter et samlet skjønn hvor en harlagt vekt på at det gjelder pleie av et sykt familie-medlem gjennom lengre tid og at det vil virkeurimelig å se bort fra den moralske plikt som Bkan ha ment å ha hatt til å gjøre opp for seg. Påden annen side har man ved rimelighetsavgjørel-sen etter arveavgiftsloven §46 annet ledd lagtvekt på risikoen for omgåelser og det betenkeligeved å gi fullt fradrag for utgifter, når giver i etter-tid velger å dekke disse til tross for at arveav-giftslovens regler om fradrag ikke er oppfylt, jf§ 15. Et viktig moment som taler mot full etter-givelse er at selv om det er sannsynliggjort at Ahar hatt slike utgifter, så er det ikke fremlagtnoen dokumentasjon for hvor store disse har


vært. Dersom arveavgiftsgrunnlaget vedrørendenevnte utgifter skjønnsmessig settes til halvpar-ten av gaven på kr 700000, ville dette tilsvare enarveavgiftsnedsettelse med ca kr 100000. Pågrunnlag av det som er anført ovenfor har enskjønnsmessig redusert dette beløp til halvpar-ten, kr 50000.»

Ombudsmannen tok deretter saken opp medFinansdepartementet på nytt:

«Vi forstår det departementet skriver i sittbrev slik at de krav som stilles til dokumentasjonav avtaler inngått av arvelater, prinsipielt sett vilvære de samme uavhengig av om arvelater fort-satt var i live ved oppfyllelsen eller om det er taleom et krav mot boet. Er dette riktig oppfattet?Hva er i tilfelle den nærmere begrunnelsen fordette? Så vidt skjønnes er det her overlatt til A ådokumentere avtalen mellom ham og broren.Når det påberopes at avtalen både er inngått ogoppfylt etter sitt innhold når arvelater avgår veddøden, ville det ikke være rimelig å la det væreopp til avgiftsmyndighetene å sannsynliggjøre atformuesoverføringen - helt eller delvis - var å be-trakte som gave eller forskudd på arv?

I dette tilfellet anføres det å være tale om etsamlet oppgjør på kr. 700.000,- for forsørgelseav B siden 1952 og frem til hans død i 1992, enperiode på til sammen 40 år. Det er opplyst at Bikke hadde inntekter før han ble tilkjent uføre-trygd i 1975, og at denne siden har blitt satt di-rekte inn på konto, noe som også gjaldt rentene.Hvordan vurderer departementet beløpet på kr.700.000,- , som tilsier kr. 17.500,- pr. år, i for-hold til den forsørgelse som skal ha funnet sted ?

Er det ikke for øvrig et poeng at ingen av Bsøvrige arvinger har bestridt at beløpet A mottok isin helhet var oppgjør for forsørgelse gjennomsvært mange år?

Når det gjelder sosialsjefens uttalelse somgjengitt av departementet, synes det ikke rimeligklart at denne omhandler spørsmålet om mang-lende avtale mellom henholdsvis faren og A ogdet offentlige, og ikke berører spørsmålet om detble inngått en avtale mellom brødrene i 1991?Dersom departementet finner dette uklart, er deteventuelt vurdert å kontakte sosialsjefen direktefor en avklaring av spørsmålet?»


«1--- En har påny vurdert både det prinsipiellespørsmål om beviskrav for slektnings fordringmot arvelater før og etter dennes død, og den ma-terielle avgjørelse i den konkrete avgiftssak.Som det fremgår av det nedenstående har gjen-nomgangen ledet til omgjøring av tidligere ved-tak om arveavgiftsplikt i saken.

2Arveavgiftsloven §16 første ledd stiller opp ge-nerelle vilkår for at en påstått fordring mot arve-later skal godkjennes av arveavgiftsmyndig-hetene. Godkjent fordring reduserer arveavgifts-grunnlaget tilsvarende. Vanlig gjeld til tredje-mann reiser sjelden andre problemer ved avgifts-beregningen enn de som ellers kan oppstå i obli-gasjonsretten m.v. Et hovedområde for lovbe-

stemmelsen er derimot avgiftspliktige arvingersfordringer (familiefordringer). Utsiktene til åspare arveavgift i familien kan skape en felles in-teresse i å konstruere familiefordringsforhold påsvakt grunnlag. Dette kan gjelde både mellomgiver og gavemottaker ved inter vivos transak-sjoner, gjennom avtalte testamentariske disposi-sjoner, og gjennom enighet blant loddeiere vedbooppgjør etter dødsfall. Selv om denne mis-bruksfaren bare er aktuell i et mindretall av tilfel-lene, gir den grunn til å kreve relativt gode bevisfor familiefordringer.

Et slikt krav kan utledes av uttrykket «godt-gjøres» i §16 første ledd, og vil også langt på veifølge av prinsippene om fri bevisbedømmelse.En parts ubekreftede påstand om et faktisk for-hold i egen eller nærståendes favør vil ha mindrebevisverdi enn pålitelige, skriftlige bevis og uhil-dede vitneutsagn. I tillegg kan det anføres at vedformuesoverføring mellom slektninger vil detvære en presumsjon for at overføringen er arveller gave. Det må foreligge tilstrekkelige bevisfor et annet transaksjonsgrunnlag, f eks et for-dringsoppgjør, for å avkrefte denne presumsjo-nen. De nærmere omstendigheter må avgjørehvor mye som skal til.

Kravet til tilstrekkelige bevis er i prinsippetfelles for begge de aktuelle fordringssituasjoner,dvs både når en formuesoverføring i levende liveforklares som oppgjør av en fordring, og når for-dringen anmeldes og godtas til oppgjør fra boetetter dødsfall. Disse to situasjonene har imidler-tid visse typiske ulikheter som kan slå ut i bevis-tilbudet og bevisbedømmelsen.

Etter dødsfall vil en i mangel av dokument-bevis stå der med en ren påstand fra arvingen(kreditor). Dette blir normalt for tynt hvis ikkepåstanden kan bekreftes overbevisende fra and-re, uhildede og pålitelige kilder. Ut fra dette erdet stillet opp et alminnelig krav om dokument-bevis ved en arvings anmeldelse av fordring motavdøde i dennes bo. Kravet til dokumentbevis pådette område har vært praktisert i lang tid av av-giftsmyndighetene, uten at kravet kan anses heltabsolutt. Departementet vil ikke utelukke at detsamlede bevistilbud for en eksisterende fordringkan være overbevisende i enkelte særlige tilfelleretter et dødsfall, selv om egentlige dokumentbe-vis for fordringen ikke foreligger. Men de gene-relle anvisninger om arveavgiftsmyndighetenespraksis må baseres på typetilfellene, og da er detriktig å holde seg til et krav om skriftlig doku-mentering som den generelle anvisning i bositua-sjonene. Når beløpet er stort, er det ekstra godgrunn til å praktisere et slikt krav. Også det nær-mere innholdet i et krav til dokumentasjon vilkunne variere etter beløpsstørrelse og omsten-dighetene for øvrig. Redegjørelsen nedenfor tarfortrinnsvis sikte på saker med større beløp.

I inter vivos situasjonene vil en normalt hatilgang til betalerens forklaring på den foretatteformuesoverføring i familien. Det kan også værelettere for betaleren enn for andre å tilveiebringebekreftelser eller peke på kontrollerbare omsten-digheter som sannsynliggjør hans forklaring omet fordringsoppgjør. I tillegg foreligger selve denomstendighet at betaling er skjedd, dvs en fak-tisk oppofrelse fra den påståtte debitors side i le-vende live. Tilsammen kan dette gi et bedre be-vistilbud enn i botilfellene, slik at det ikke ergrunn til å praktisere et like generelt dokumenta-sjonskrav i inter vivos tilfelle. Men et dokumen-


tasjonskrav vil være aktuelt også her dersom be-vistilbudet for øvrig ikke skulle være bedre enn ibotilfellene, f eks fordi betaleren er for mentaltsvekket til å bidra til avklaring og omstendighe-tene rundt den faktiske betaling ikke tilstrekkeligbekrefter at den representerer et fordringsopp-gjør.

3Saker om omsorgsfordringer reiser særligespørsmål. Dette tema gjelder omsorg, pleie ogkostnadsdekning for slektning, gjerne i mangeår, uten løpende godtgjørelse og refusjon, menmed (påstått) akkumulering av fordring og opp-gjør av denne på et sent tidspunkt under om-sorgsforholdet, eller etter den omsorgstrengen-des død. Slike forhold kjennestegnes ofte av litenskriftlighet, i hvertfall fra først av, og av litenoppfølging i partenes årlige selvangivelser.Strengt tatt oppstår det her flere bevistemaer,iblandet noe juss, nemlig– kan en godta påstått utgiftsnivå og verdi av

arbeidsinnsats– kan en godta eksistensen av en påstått tidlig

avtale om akkumulering og sluttoppgjør forfordring i henhold til dette utgiftsnivå ogdenne arbeidsinnsats

– kan en alternativt godta eksistensen av ensent inngått avtale om slik fordring (ved slut-ten av omsorgsforholdet), uten å anse avtalensom en ensidig gavetransaksjon

– kan en godta at det er refusjon av kostnadersom prioriteres i avtalen, istedenfor lønnsve-derlag som ville reise inntektsskattespørsmål.

Det sier seg selv at bevisbedømmelsen mv islike tilfeller ofte kan bli vanskelig. En må regnemed at begrunnet tvil på ett eller flere av punkte-ne fort kan foreligge i de tilfellene hvor en ikkehar pålitelige dokumentbevis for hånden. På denannen side vil det foreligge rimelighetshensynsom tilsier at langvarig forsørgelse og pleieinn-sats overfor familiemedlem bør kunne påvirkeavgiftsberegningen på en rimelig måte, dvs atbevisbedømmelsen for oppståtte fordringer i an-ledning omsorgen ikke blir for streng.

Etter departementets syn praktiserer avgifts-myndighetene i hovedsak dette på en balansertmåte, selv om det vil være plass for ulike skjønni grensetilfellene. Den foreliggende avgiftssakkan bedømmes som et slikt grensetilfelle.

4I den foreliggende sak må det således vurdereshvorvidt det er tilstrekkelig bevis for at det bleinngått en avtale mellom partene som ga A etrettslig krav på den formue som ble overført i1991. Etter en samlet vurdering av de framlagteopplysninger, herunder medarvingens syn, denfaktiske forsørgelsessituasjon i ca 40 år og detfaktum at formuen faktisk ble overført, finnerdepartementet at en slik avtale mellom partenekan anses bevist.

Departementet legger således til grunn at detmellom partene var en forutsetning om at Bskulle yte en kompensasjon til A for de utgifterhan hadde hatt vedrørende brorens opphold. Påtidspunktet for formuesoverføringen i 1991 had-de A ytet sitt vederlag for beløpet han mottok.Etter departementets vurdering må verdien av

vederlaget anses omfattet av arveavgiftsloven§ 15 og kommer til fradrag i avgiftsgrunnlaget.

Etter departementets vurdering er det neppenoe misforhold mellom det vederlag som ble ytetog størrelsen på den formuen som ble overført,når en tar i betraktning den tiden forsørgelsenfant sted. En legger derfor til grunn at det ikkeblir noe beløp å beregne avgift av, og at det hel-ler ikke oppstår noe inntektsskattespørsmål.

På denne bakgrunn har departementet opphe-vet skattefutens vedtak.»

Saken ble deretter avsluttet herfra som ordnet.

75.Installering av vassmålar - usakleg

forskjellshandsaming(Sak 96-1428)

Ein kommune fastsette forskrift om at alle husstan-dar skulle ha vassmålar frå 1995. A fekk sett innvassmålar hausten 1994. Eitt år etter gjorde kommu-nen om forskrifta. Kommunen ville likevel ikkje lataA og andre som alt hadde vassmålar, få kopla fråmålaren og betala avgift etter areal på bustaden,som dei gjorde før.

Ombodsmannen kritiserte kommunen for usaklegforskjellshandsaming. Det var ikkje sakleg å hand-sama dei som hadde vore lojale mot vedtaket, ann-leis enn dei som ikkje hadde montert vassmålar. Og-så ei forskrift må vera sakleg.

Voss kommunestyre vedtok i 1992 at det skullesetjast inn vassmålar i alle bustadhus frå 1. januar1995. A sette inn målar i august 1994. I august 1995trefte Voss kommunestyre nytt vedtak, der det heitteat innføring av vassmålar ikkje skulle krevjast forbustadhus bygde før 1993. Etterpå søkte A om å fårekna ut vass- og kloakkavgift etter areal, men hanfekk avslag. Kommunen synte til at det var vedtekeat hus bygde før 1. januar 1993, som hadde fått in-stallert vassmålar, ikkje fekk gå attende til avgifts-utrekning etter areal. A gjorde gjeldande at dette varurimeleg, og han synte også til ei tilsvarande sak, derein person skulle ha fått høve til å gå attende til ut-rekning etter areal.

Kommunen vart beden om ein kommentar. I bre-vet herifrå heitte det:

«Klagen frå A gjeld Voss kommune sinevass- og kloakkavgifter. A skriv at kommunesty-ret 25. juni 1992 vedtok at det skulle setjast innvassmålar i alle bustadhus. I samsvar med dettevedtaket sette han inn målar 31. august 1994.Voss kommunestyre omgjorde vedtaket om atalle bustadhus skulle ha vassmålar 31. august1995. Etterpå har A søkt kommunen om å få ut-rekna vass- og kloakkavgift etter areal, men fåttavslag på dette. Kommunen har opplyst at detikkje er høve til å klaga på vedtaket, av di detikkje er eit enkeltvedtak.

Me ber om ein kommentar til klagen.A syner til at ein annan innbyggjar, B, har

vore i tilsvarande situasjon, men B skal ha opp-


lyst at kommunen der gjekk med på å rekna utvassavgifta etter areal trass i at vassmålar var settinn. Kan kommunen stadfesta dette? Dersomkommunen er samd i at dette har skjedd, korleisgrunngjev kommunen forskjelshandsaminga?Om kommunen sit med dokument i B si sak, berme om å få utlånt desse, i original eller kopi.

A gjer vidare gjeldande at kommunen drog utmed å svara på hans brev 13. mars 1996 til etterat føresegnene var endra. Kvifor svarte ikkjekommunen før 18. juli 1996? Etter kva heimeleller på kva grunnlag avgjorde kommunen søk-naden? Er det rett at føresegnene i mellomtidavart endra, og at søknaden vart avgjord etter deinye reglane? Korleis vart reglane i så fall endra?

Det er òg ønskjeleg at kommunen gjer næraregreie for standpunktet om at avslaget på søkna-den ikkje er enkeltvedtak.»

I svaret skreiv kommunen:

«4. Sak om nærare fordeling av kravet om in-stallering av målar vart behandla i formannska-pet 13.06.95 i sak 0136/95. Formannskapet valdedå å leggje saka fram for kommunestyret som31.08.95 i sak 0058/95 fatta eit vedtak som i rea-liteten tilsa at kravet om installering av vassmå-lar vart lagd på is.

5. Etter nemnde førehaving i kommunestyretoppstod det ein del saker/førespurnader frå eindel abonnentar, som alt hadde installert vassmå-lar, men som då ynskte å gå tilbake til tidlegarereknemåte (ved areal).

Ordlyden i kommunestyret sitt vedtak opnaikkje for ei tolking som skulle tilseie at det varhøve til å gå tilbake til å rekne avgifta etter areal,men det framkom synspunkt frå nokre abonnen-tar om at dette likevel måtte ha vore kommune-styret sin intensjon.

For å rydda mogleg tvil av vegen, vart sakapå nytt førelagd formannskapet. I tillegg var detbehov for klarlegging av ein del meir «tekniskespørsmål». Dette galt m.a. kven som skulle eigemålarane og ha vedlikehaldsansvaret av desse.

Formannskapet føretok då slik presisering/endring i forskriftene som framkjem av deiravedtak i sak 0092/96 frå møte 20.06.96. Admini-strasjonen si innstilling og saksutgreiing liggogså ved A sin klage (hans vedlegg nr 5), men eiside manglar.

Som det framgår presiserte formannskapet dåat det er kommunen sin målsetjing at alle abon-nentane på sikt skal betale avgift etter faktiskforbruk, dokumentert ved vassmålar. Ut frå dettevart det presisert at det for dei som hadde instal-lert målar ikkje var høve til å gå tilbake til utrek-ning basert på areal.-----

6. Når det så direkte gjeld A sin klage sågjekk det 4 mnd frå denne vart mottatt til hanvart behandla. Av mangel på turvande kapasiteter dette diverre ikkje uvanleg for saker av dennetype.

Då det som nemnt frå nokre abonnentar varreist tvil om kva kommunestyret sitt vedtak påmøte 31.08.95 i sak 0136/95 innebar, fann eindet vidare rett at den konkrete saka venta til for-mannskapet på nytt hadde hatt føre dei prinsipi-elle sider ved sakskomplekset. Som referertovanfor førte førehavinga i formannskapet ikkje

til endring i forskriftene i høve A sine anke-punkt.

I ombodsmannen sitt skriv er det reist spørs-mål om kvifor avslaget på A sitt ynskje om å gåtilbake til utrekning etter gammal reknemåteikkje er rekna som einskildvedtak. Dette har slikgrunngjeving:

- Som det alt er gjort greie for, er det sjølveforskriftene A er usamde i. Som referert er ved-tak om forskrift etter fvl §2 ikkje einskildvedtak.

- I samband med innføring av den nye kom-munelova fekk kommunen juridisk vurdert om«regelstyrte» avgjerder, etter forskrifter av sliktype som her er aktuelt, er å forstå som einskild-vedtak eller ikkje. Konklusjonen var at slike av-gjerder ikkje er einskildvedtak. Det skal presise-rast at med «regelstyrte» avgjerder meinast dether avgjerder etter regelverk som ikkje, ellerevent i svært avgrensa omfang, opnar for skjønn.

Den aktuelle avgjerda er kort og godt ei til-vising til forskrifta.

A gjer gjeldande at annan abonnent, B, skalha fått høve til å gå tilbake til betaling etter areal.

Det er rett at B hadde ynskje om slik omgje-ring, men det er ikkje rett at dette vart utfallet.Ein viser her til skriv datert 05.01.96 frå ordføra-ren til B. Som det framgår er innhaldet i ordføra-ren sitt skriv at B må betale etter vassmålar. Hogjer det likevel klart at om det ved ny politisk be-handling skulle verte fastlagd at kommunestyretsitt vedtak frå 95 skulle tolkast på annan måte, såville event meirbetaling som måtte vere gjort imellomtida verte refundert. Som nemnt førdeformannskapet sitt vedtak frå 20.06.96 ikkje tilendring som gjorde dette aktuelt. Situasjonenreint faktisk er då også at B betalar etter forbruk,dokumentert ved vassmålar.»

A gav vidare merknader til dette:

«Eg presiserer at det ikkje er forskriftene egklagar på, men kommunen sin konkrete behand-ling av forskriftene og manglande heimel.

Pkt. 6 - 7. avsnittFor å dokumentere min påstand om at abonnentB betalar etter areal syner eg til brev av 05.01.96side 2 pkt. 4 frå ordføraren. Dette oppfatta B slikat han var fristilt å velja avrekningsmetode. Atteknisk sjef har ei anna oppfatning endrar ikkjedette. B har i ettertid ikkje betalt etter mælar slikteknisk sjef hevdar i sitt brev av 20.12.96. Dettehar difor kommunen ingen dokumentasjon på.»

Kommunen kom attende til saka. Kommunenheldt fast ved at ein annan abonnent, B, ikkje betalaetter areal, men etter forbruk. Kommunen kunne hel-ler ikkje sjå at ein tredje abonnent som vart trektfram, hadde noka liknande sak:

«Med omsyn til annan abonnent, C, som Adreg fram, så er det tale om ein abonnent somtidlegare hadde installert vassmålar (frivillig),men som kopla denne frå på slutten av 93, dvsfør 1.1.95 som forskriftene fastsette som dato fornår kravet skulle gjelde for tidlegare oppførtebustader.»


A svara til dette:

«Eg kontakta B på telefon i dag tysdag 21.januar 1997, og bad han stadfesta i brev til megom han betalar etter areal eller volum. Dette bre-vet legg eg ved i original. ---

Til punkt 2:Med omsyn til C, B og mi sak ser eg desse somlike. At kommunen har ei politisk og administra-tiv uryddig handsaming av desse sakene skalikkje eit fåtal abonnentar «straffast» for.»

I brevet frå B til A heitte det:

«I brev frå ordføraren i Voss 5.1.96, vert detsagt sitat «Når B ynskjer å gå over til arealmeto-den kan vi sjølvsagt ikkje nekta han det», sitatslutt.

Eg har ikkje fått noko melding frå Voss kom-mune som seier at det som ordføraren sa i sittbrev ikkje gjeld. Eg har difor gått utifrå at areal-berekning er utgangspunktet for mi vassavgift.Vassmålaren min er difor ikkje avlest sidanhausten -94. Det er eit problem for meg når kom-munen informerer skriftleg på ein måte i dettebrevet frå ordføraren, men handlar i praksis påein annan måte som eg som part i saka (dei hus-eigarane som har montert vassmålar utan at deier pålagde det) ikkje har fått noko melding om.»

Dette brevet frå ordføraren til B, dagsett 5.januar 1996, lyder slik:

«Når B ynskjer å gå over til arealmetoden,kan vi sjølvsagt ikkje nekte han det. Forskriftenetilseier at endringar får verknad frå fyrste halv-årstemin etter at vedtak er gjort dvs. tidlegast frå1.7.95. Vi vil likevel frårå dette i år då det erplanlagt å innføra krav om vassmælar hjå alle.»

I det avsluttande brevet mitt til Voss kommuneuttala eg:

«a. Dei faktiske omstenda

Voss kommunestyre fastsette, som nemnd ovanfor,25. juni 1992 forskrift om betalingsregulativ for ge-byr etter lov om kommunale vass- og kloakkavgifter§ 3. I forskrifta heitte det mellom anna at alle busta-der skulle installera vassmålar innan 1. januar 1995.Vedtaket lydde såleis:

«3.2 For eigedomar som er registrert med av-giftspliktig areal før 1.1.1993, vert dettearealet (heretter kalla gamalt grunnlag)nytta som avgiftsgrunnlag inntil eige-domen vert pålagt å installere vassmålar.Dette vert nytta til utrekning av årsavgift.

3.3 Etter 1.1.1993 vert alle nybygg, byggmed avgiftspliktige arealendringar og av-giftspliktige tilbygg pålagt å installerevassmålar og betale årsavgift etter målar.

3.4 Etter 1.1.1995 vert alle abonnentar pålagtå innstallere vassmålar og betale årsavgiftetter målar. Dette gjeld abonnentar somer tilkopla kommunalt vass- og/ellerkloakknett.

Formannskapet kan fordela krav ominstallasjon over fleire år, jfr pkt 8.2, 8.3og 11.1 i rammeforskrifter for vass- ogkloakkavgifter (Dette punkt er endra isamsvar med kommunestyret sitt vedtak27.08.92)

3.5 Alle abonnentar, unnateke hushaldningar(der det etter pkt 3.4 er eigne overgangs-reglar), er pålagt å ha vassmålar og betaleavgift etter målar.»

A installerte vassmålar 31. august 1994, etter rådfrå teknisk etat i kommunen. Den 31. august 1995trefte kommunestyret vedtak der det mellom annaheitte at kravet om vassmålar ikkje skulle gjelda forbustader som var bygde før 1993. Forskrifta pkt. 3.4lydde no:

«3.4 Frå 31.08.1995 gjeld at «for husstandarsom i dag får vassavgifta beregna etterareal, vert det ikkje tvungen innføring avvassmålarar.» (Dette punkt er endra isamsvar med kommunestyret sitt vedtak31.08.95)»

Den 13. mars 1996 søkte A om å få gå attende tilutrekning av vassavgifta på grunnlag av areal. Tek-nisk etat la saka fram for formannskapet, som 20.juni 1996 fatta slikt vedtak:

«Med tilvising til at kommunen si målsetjinger at alle abonnentar på sikt skal betala vass- ogkloakkavgifter basert på vassmælar, får abon-nentar med hus bygd før 1.1.1993 og som harinnstallert vassmælar ikkje gå attende til avgifts-beregning etter areal.»

Etter dette varsla kommunen A 18. juli 1996 omat han ikkje fekk gå attende til arealutrekning.

b. Den rettslege vurderinga

Som nemnd over, søkte A om å få gå attende tilarealutrekning i mars 1996. Utgongspunktet for denrettslege vurderinga må vera korleis forskriftene lyd-de då. Formannskapet sitt vedtak i juni 1996 kanikkje vera meir enn eit tolkingsmoment, og kan ikkjevega tungt når det alt ligg føre ei usemje om tolkingaav reglane.

Etter ordlyden i forskrifta slik ho lydde før end-ringsvedtaket 31. august 1995, var det klårt at A -som alle andre - i utgangspunktet hadde plikt til å havassmålar frå 1. januar 1995. Etter ordlyden i detnye vedtaket av 1995 heitte det altså at «for husstan-dar som i dag får vassavgifta beregna etter areal,vert det ikkje tvungen innføring av vassmålarar» (miutheving).

Endringa kom inn ved eit forslag frå nokre av re-presentantane, og eg kan ikkje sjå av saksdokumentaat forslaget er grunngjeve nærare.

Ordlyden kan isolert hevdast å tala for at det av-gjerande ikkje er om ein abonnent har plikt til å havassmålar, men at han faktisk alt betalar avgift etter


forbruk målt med vassmålar. Denne tolkinga er like-vel ikkje opplagt. Kommunestyret har ved vedtaketavgjort at innføringa av vassmålarar for bustadhusoppførte før 1. januar 1993, skal utsetjast. Då vedta-ket vart gjort, hadde alle slike abonnentar hatt plikttil å ha vassmålar sidan 1. januar 1995. Vedtakettydde difor at kommunestyret mellombels gjekk bortfrå vedtaket sitt frå 1992.

Om forskrifta skulle tolkast slik som kommunenhar gjort, ville det føra til at alle innbyggjarane fekk«amnesti» frå plikta til å installera vassmålar, utandei som hadde gjort som dei vart pålagde ved for-skrifta. (A hadde rett nok ikkje noka plikt til å instal-lera vassmålar då kommunen rådde han til det som-maren 1994, men plikta galdt opphavleg frå 1.januar 1995.)

Eit argument for den tolkinga kommunen legg tilgrunn, kan vera at bruk av vassmålar visstnok vil slåulikt ut. For nokre husstandar vil det løna seg å bru-ka arealmetoden, for andre vassmålar, om eg har for-stått kommunen rett. Difor kan tolkinga til kommu-nen hindra at folk som alt har fått installert vassmå-lar, spekulerer i å gå attende til arealmåten om deiser at det løner seg. Men eg tykkjer ikkje dette om-synet kan vega særleg tungt. Det kan ikkje vera såvanskeleg for ein huseigar å vurdera om det lønerseg med den eine eller andre måten å rekna avgiftapå. Ei ordning der abonnentane kan velja måten av-gifta skal reknast på, kan vera lite praktisk for kom-munen. Men det er eit problem som kommunen fårsame kva ein kjem til i denne saka. Andre abonnen-tar enn A (og dei som er i same situasjon) kan jofortsatt velja den formen som dei meiner høver bestfor dei.

Det er eit grunnleggjande prinsipp i norsk for-valtningsrett at ein ikkje kan gjera forskjell på folkutan sakleg grunn. Dette prinsippet gjeld òg for for-skrifter. (Sjå orskurd av kjæremålsutvalet i Høgste-rett i Rt. 1973 s. 846. Jamfør òg Eckhoff og Smith:Forvaltningsrett, 6. utgåva, Oslo 1997 s. 306.) Ei tol-king som gjev valfridom til dei som ikkje har følgdforskrifta, men ikkje til dei som har følgd ho, kanvera i strid med dei ulovfesta prinsippa om god for-valtningsskikk. Det er ikkje naudsynt for meg å takastode til om kommunestyret sjølv har meint å tolkaforskrifta slik kommunen no gjer. Det har eg ikkjegrunnlag for å seia noko om. Men eg nemner at dentolkinga kommunen no legg til grunn, openbert ikkjehar vore rekna som opplagt i kommunen heller, jf.brevet frå ordføraren til B 5. januar 1996, som eg harnemnd ovanfor.

Det avgjerande for meg er at forskrifta må tol-kast i harmoni med dei allmenne prinsippa i forvalt-ningsretten.

Eg er difor komen til at kommunestyret sitt en-dringsvedtak ikkje kan tolkast slik at dei som althadde installert vassmålar, skulle vera utelukka fråein valfridom som dei andre innbyggjarane fekk.

Eg har merka meg at det er usemje mellom kom-

munen og ein annan abonnent om abonnenten harfått gå attende til arealutrekning eller ikkje. Etter detresultatet eg har kome til ovanfor, er det ikkje naud-synt for meg å vurdera om dette har noko å seia forA si sak.

Kommunen har hevda at avgjerda i høve til Aikkje var noko enkeltvedtak, av di ein berre viste tilkommunale forskrifter. Etter det resultatet eg erkomen til ovanfor, er det mykje som kan tala for atavgjerda var eit enkeltvedtak. Men det er det ikkjenaudsynt for meg å taka stode til her.

Eg er altså komen til at det ikkje var grunnlag forå avslå søknaden frå A, og bed kommunen sjå påsaka på nytt.

Undersøkinga av saka er med dette avslutta her,men eg ber om å verta halden orientert om kva kom-munen gjer vidare i saka.»

Voss kommunestyre gjorde 18. desember 1997slikt vedtak i saka:

«Pkt 8.3 i rammeforskriftene skal lyde:

«---Abonnentar som har fått godkjend bygge-

søknad før 01.01.93 og som har installertvassmålar før 20.06.96 har, innan 01.07.98,høve til å gå tilbake til å få årsavgift utreknaetter areal, etter dei reglar som galdt før01.01.93.»»

Ei likelydande føresegn vart teke inn i forskrifte-ne om betalingsgebyr pkt. 3.4.

Saka kunne etter dette avsluttast som ordna.

76.Vilkår for inndragning av skjenkebevilling

(Sak 96-1260)

Med hjemmel i alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27§ 1-8 hadde Oslo byråd truffet vedtak om tidsbe-grenset inndragning av skjenkebevilling for bevil-lingshaver ved bedrift A. Inndragningen var begrun-net med at det ved tre anledninger hadde skjeddskjenking til mindreårige. Klageren hevdet at inn-dragningen måtte anses ugyldig fordi bedriften ikkekunne klandres for overtredelsene. Kommunen frem-holdt at det var tilstrekkelig for inndragning at detobjektivt sett forelå overtredelse av skjenkebestem-melsene. Etter kommunens syn forelå imidlertid vil-kårene for inndragning selv om det ble lagt til grunnat det måtte påvises uaktsomhet som grunnlag forinndragning. - Ombudsmannen la til grunn at lovenmåtte forstås slik at inndragning kan skje når detobjektivt sett er konstatert brudd på skjenkebestem-melsene. Inndragningen må likevel stå i forhold tilkarakteren og omfanget av de brudd som er konsta-tert, og i de vurderinger som da må legges til grunn,må inngå karakteren, omfanget og forsvarligheten


av de kontrolltiltak bevillingshaveren har satt i verkfor å sikre at skjenkingen har skjedd i samsvar medloven. Ombudsmannen hadde ikke innvendinger motkommunens standpunkt om at det hadde vært utvistklanderverdige forhold fra bedriftens side. Ombuds-mannen la til grunn at forholdsmessighetsspørsmå-let hadde vært vurdert fra kommunens side og fantikke grunnlag for å kritisere inndragningsvedtaket.Ombudsmannen kommenterte også en uttalelse frakommunen når det gjaldt forståelsen av forvalt-ningsloven §25 tredje ledd om begrunnelsens inn-hold ved utøving av skjønn.

I perioden 25. mars - 19. august 1995 ble detforetatt ni kontroller ved A, hvorav seks uten merk-nader. Ved tre av kontrollene ble det avdekket bruddpå alkohollovens bestemmelser om skjenking tilmindreårige. Bevillingshaver ved A fikk advarsel27. april og 15. august 1995 for å ha skjenket alko-hol til henholdsvis en person under 18 år den 26.mars 1995 og en person under 18 år den 23. juli1995. Ved brev 4. oktober 1995 ble bevillingshave-ren varslet om at kontrollutvalget hadde vedtatt å fo-reslå tidsbegrenset inndragning av skjenkebevillin-gen for overtredelse av alkohollovens bestemmelserved skjenking til mindreårige. Oslo byråd traff ved-tak 9. januar 1996 om inndragning av skjenkebevil-lingen i en måned. Fra saksfremstillingen siteres:

«Kontroll natt til 26.03.95Kontrollørene opplyser/anfører i sin rapport bl.a.at

- Kontroll av legitimasjon ble foretatt med bi-stand av ansvarshavende.- En ung gjest viste et bankkort med identiskeopplysninger som et pass kontrollørene tidligerehadde kontrollert. Gutten innrømmet at bankkor-tet tilhørte en annen. Vedkommende erkjente åvære 16 år.- Ansvarshavende ringte etter politiet for å an-melde vedkommende.

Kontrollørene opplyser/anfører i sin tilleggs-rapport bl.a. at

- Gutten med falsk pass hadde et halvliters glassmed pilsnerøl i hånden.- Han innrømte at han hadde drukket alkohol påstedet.-----

Kontroll natt til 23.07.95Kontrollørene opplyser/anfører i sin rapport bl.a.at

- Kontrollørene slapp ikke inn på stedet da detvar for fullt. Det var mye folk ute for å lufte seg.Disse slapp inn igjen ved å vise et stempel.- Kontrollørene foretok kontroll av legitimasjonmed bistand fra ansvarshavende.- En person, som ble observert drikkende et glassmed øl, hadde lånt et bankkort av en venninne.Hun erkjente å være 17 år.- To andre gjester oppgav å være 16 år. De hev-det ikke å ha vist legitimasjon ved ankomst.

- En av disse sa han hadde drukket to pils på ste-det og det luktet alkohol av han. Den andre nek-tet for å ha drukket på stedet.-----

Kontroll natt til 20.08.95Kontrollørene opplyser/anfører i sin rapport bl.a.at

- Det var en stor ansamling mennesker utenforlokalet.- En politipatrulje bisto for å få brakt personaliapå det rene.- En gjest, som drakk øl, viste frem søsterenspass. Hun innrømmet det og at hun selv var 15år.- En gjest, som drakk av et halvliters glass medøl, viste et forfalsket bankkort og erkjente å være16 år.- En person som ble sjekket, forsøkte stikke avfra stedet. Politiet fikk innhentet vedkommendeog brakt på det rene at han hadde benyttet seg avet lånt pass og at han var 17 år. Vedkommendedrakk av et halvliters glass med øl.- Ytterligere to mindreårige befant seg i lokalet.- Ansvarshavende hevdet kontrollørene var forgrundige i sin kontroll av alder.-----

4. Byrådets vurdering, begrunnelse og konklu-sjon.

4.1. FaktaByrådet legger følgende overtredelser av alko-holloven til grunn for avgjørelsen:

Det ble sjenket alkohol til en person under 18 ården 25.03.95.Det ble sjenket alkohol til en person under 18 ården 22.07.95.Det ble sjenket alkohol til to personer under 18år den 19.08.95.

For overtredelsen natt til 26.03.95 er det gitten advarsel 27.04.95.

For overtredelsen natt til 23.07.95 er det gitten advarsel 15.08.95.

4.2. VurderingOvertredelser av alkoholloven ved flere anled-ninger i form av sjenking til personer under 18 årgir saken karakter av å være svært alvorlig.

4.3. Begrunnelse og konklusjonBasert på at det har funnet sted

- skjenking til personer under 18 år ved tre - 3 -anledninger i løpet av en periode på 5 - fem - må-neder i 1995

inndras sjenkebevillingen i medhold av alkohol-loven §1-8 for 1 - en - måned.»

Vedtaket ble iverksatt 31. januar 1996.

A brakte saken inn for ombudsmannen. I klagenble det bl.a. anført:

«Det reiser seg spørsmål om alkohollovenhjemler et objektivt ansvar for overholdelse av


skjenkebestemmelsene, eller om uaktsomhet eret vilkår etter loven for inndragning av skjenke-bevilling.

Dersom uaktsomhet ikke er et vilkår etterloven, blir det subsidiært spørsmål om uaktsom-het inngår som et nødvendig vurderingstema iskjønnet og hvorvidt dette er vurdert tilstrekkeligi den konkrete sak.

2. Nærmere om faktum.A fikk inndratt sin skjenkebevilling for en perio-de av en - 1 - måned inneværende år. Vedtaketble iverksatt 30.01.96. Grunnlaget for inndrag-ningen var skjenking til mindreårige. Faktum erikke bestridt. Bakgrunnen for at noe slikt kunneskje var forfalskning og misbruk av legitima-sjonsbevis. For det første var bevis bevisst endretog jukset med og for det annet forekom lånte be-vis. Grunnen til at dette ikke ble oppdaget av be-driftens dørvakter skyldtes usedvanlig dyktigeforfalskninger samt utseendemessig likhet i detilfeller der det var tale om lånte bevis, som ikkevar forfalsket.

Spørsmålet blir så om det er riktig at bedrif-ten gjøres ansvarlig uten hensyn til hvordan deselv har opptrådt, det vil si uavhengig av om mankan klandres for at skjenking til mindreårige harforekommet.

Bedriften har inngitt anmeldelse for doku-mentfalsk for de personer det gjelder. Bedriftensinteresse er helt i overensstemmelse med detoffentliges om ikke å skjenke mindreårige. Eninndragning av skjenkebevilling er en særdelestung belastning for bedriften og den ser seg der-for ikke tjent med å operere på kant med loven.Bedriften har økt bemanning ved dørene i helgenfor å ha god kontroll med hvem som slipper inn.Dørvaktene avkrever konsekvent legitimasjon avsamtlige gjester.

Det må bemerkes at misbruk av legitima-sjonsbevis er et problem for bransjen generelt.

Det dreier seg i alle tilfellene om forhold somer vanskelig å oppdage hensett til den dyktighetog kløkt som er utvist av de personer det gjelder.Årsaken til at medlemmene av kontrollutvalgetavslørte svindelen var dels massivt press medtrusler om politi og barnevern og dels skyldtesdet rene tilfeldigheter. Til illustrasjon kan nevnesett tilfelle der to personer ved bordet legitimerteseg med identiske navn.

Vi kan ikke se at bedriften på noen måte kanklandres for det inntrufne.-----

Dersom man skulle komme til at uaktsomhetlikevel ikke er et vilkår etter loven, men kun etledd i skjønnsvurderingen, vil vi hevde at kom-munen i dette tilfellet overhodet ikke har vurdertom det er utøvet slik uaktsomhet. Det foreliggeringen begrunnelse eller dokumentasjon somviser at dette har vært overveiet overhodet.

Konklusjon.Avgjørelsen må anses vilkårlig da et så viktighensyn er oversett. Overveielsene som ligger tilgrunn for beslutningen er mangelfulle. Som føl-ge av dette må avgjørelsen om inndragning ansesugyldig.»

Klagen ble herfra forelagt Oslo kommune, som isvarbrev 4. november 1996 bl.a. uttalte:

«1. VILKÅR FOR INNDRAGNINGDet ønskes en vurdering av hva kommunen leg-ger til grunn som vilkår for inndragning.

Kommunen vil i denne forbindelse vise tilBorgarting lagmannsretts kjennelse av 23februar 1996, sak nr 95-02860 K, Oslo kommune--- hvor det på s 8 bla står:

«Alkohollovens §1-8 gir bevillingsmyn-digheten rett til å inndra skjenkebevillingerdersom skjenkingen ikke har skjedd i sam-svar med loven eller bestemmelser gitt i med-hold av denne. Slik lagmannsretten forstårbestemmelsen er det tilstrekkelig at detobjektivt sett foreligger overtredelse. Det vi-ses i denne sammenheng til Rt. 1995 side 105(feilskrift, skal være side 109, min tilføyel-se). Dommen gjelder riktignok den tidligerealkohollov, men det er ingen grunn til å for-stå den någjeldende alkohollov annerledes.Når det er ubestridt at det har forekommetbrudd på alkoholloven med tilhørende be-stemmelser er dermed inndragningsvedtaketlovmedholdig.»

Kommunen sitt syn er i overenstemmelsemed det syn som Borgarting lagmannsrett harlagt til grunn. Kjennelsen er rettskraftig.

2. FORELIGGER VILKÅRENE FOR INN-DRAGNING SELV OM EN SUBJEKTIVNORM LEGGES TIL GRUNN ?

Kommunen mener vilkårene for inndragningforeligger selv om det legges til grunn at det måpåvises uaktsomhet som grunnlag for inndrag-ning. Kommunen legger da til grunn at det i enforholdsvis kort periode, 26 mars til 20 august1995, i forbindelse med 3 kontroller ble avdek-ket skjenking til mindreårige.

Som det fremgår av kontrollrapport 26 mars1995 er dette et sted for unge mennesker, ogdette innebærer at kontrollørene må være ekstrapåpasselige. Ved denne kontrollen ble det avdek-ket skjenking til en gutt født 26 august 1978 (16år og 7 måneder) med falsk legitimasjon somviste at han skulle være født 18 oktober 1976.Dette burde fått vaktene til å reagere.

Ved kontroll 23 juli 1995 var tre av de kon-trollerte under 18 år. En jente født 22 september1977 viste lånt bankkort tilhørende en venninnefødt 30 september 1974. Det at vedkommendevar 17 år og 10 måneder, mens hun etter legiti-masjonen skulle være 20 år og 9 måneder, burdefått vaktene til å reagere. Dessuten må det kunnelegges til grunn at gutten født 6 august 1978, dvs16 år og 11 måneder gammel, ikke hadde vistlegitimasjon. Jenta født 15 mai 1979 hevdet ogsåikke å ha vist legitimasjon ved ankomst. Selv omdet ikke ble observert at hun drakk øl, underbyg-ger det at hun var tilstede i lokalet at kontrollen idøra ikke har vært god nok.

Ved kontroll 20 august 1995 står det at noenav gjestene virket svært unge. En jente som vir-ket svært ung viste seg være født 20 november1980, dvs hun var 14 år og 9 måneder gammel.Pass tilhørende en annen viste at hun var født 2juli 1976, dvs at hun skulle være 19 år. Her stem-te ikke bildet i passet overens med utseendet tiljenta som ble kontrollert. Det må være åpenbartat forholdet burde vært avdekket av vaktene. Forgutten født 12 august 1978, dvs at han var 17 år


gammel, var siste siffer i fødselsåret skrapt bortpå legitimasjonen. Dette skulle også vaktene haoppdaget. Gutten født 7 mars 1978 (17 år og 5måneder) hadde også legitimasjon i form av låntpass hvor bildet stemte dårlig overens med gut-tens utseende. Da det i tillegg til disse var ytterli-gere to 17-åringer i lokalet som opplyste at dehadde kommet inn uten å vise legitimasjon, viserdette at kontrollen i døra må ha vært svært man-gelfull.

Både ved kontrollen av 23 juli 1995 og 20august 1995 hevdes det fra gjesters side at de harsluppet inn uten å vise legitimasjon. Kommunenmener derfor at det kan stilles spørsmålstegn vedom dørvaktene konsekvent avkrever legitima-sjon av samtlige gjester.-----

4. KOMMUNENS VURDERING OGBEGRUNNELSE VED INNDRAGNINGEN

Etter fvl §25 skal vedtaket begrunnes. Ut fra by-rådssaken kan det ikke være tvilsomt at vilkåreneetter §25 første og annet ledd er oppfylt ved atdet er nevnt hvilke regler vedtaket bygger på oghvilke faktiske forhold som er lagt til grunn ivedtaket.

I fvl § 25 tredje ledd står det at de hovedhen-syn som har vært avgjørende ved utøving av detforvaltningsmessige skjønn, bør nevnes. I by-rådssaken, som er vedlagt, står det i pkt. 4.2 atovertredelse i form av skjenking til personerunder 18 år gir saken karakter av å være sværtalvorlig. Videre er det i begrunnelsen, pkt. 4.3,vist til at det har funnet sted skjenking til perso-ner under 18 år ved tre anledninger i løpet av enperiode på fem måneder. I den grad fvl §25 tred-je ledd kan sies å stille noe krav til begrunnelsen,mener kommunen at også dette kravet må ansessom oppfylt.

Advokat --- mener at siden det i dette tilfelleikke står noe om kommunen overhodet har vur-dert om det foreligger uaktsomhet evt som etledd i skjønnsutøvelsen, er avgjørelsen vilkårligda et så viktig hensyn er oversett. Til dette er åanføre at det ikke kan utledes noe krav etter fvl§ 25 at begrunnelsen skal inneholde kommunenstolking av de ulike bestemmelsene. Kommunenhar lagt seg på en praksis der det som hovedregelreageres med inndragning ved tredje gangs over-tredelse av alkohollovens bestemmelser, meninndragning kan også skje tidligere eller senereetter en konkret vurdering. Det at uaktsomhetinngår som et ledd i skjønnsutøvelsen, er ikkedet samme som at det foreligger et krav om uakt-somhet for at inndragning kan finne sted.

Ut fra den øvrige begrunnelse og beskrivelseav faktum kan det imidlertid ikke være tvilsomtat forholdene må kunne karakteriseres som uakt-somme, og det må kunne legges til grunn at detteogså har vært Byrådets vurdering. Dersom dether eventuelt skulle foreligge noen mangel vedbegrunnelsen, kan kommunen vanskelig se atdenne kan ha virket bestemmende på vedtaketsinnhold, jf fvl §41. Kommunens konklusjon erat vedtaket er gyldig.»

I mitt avsluttende brev til klageren uttalte jeg:

«Hjemmel for inndragning av skjenkebevillin-ger, er gitt i alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27§ 1-8. Bestemmelsen lyder slik:

«Kommunestyret kan i bevillingsperiodeninndra en bevilling dersom skjenkingen eller sal-get ikke har skjedd i samsvar med denne loveneller bestemmelser truffet i medhold av denne.

Likeledes kan inndragning foretas ved over-tredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold avandre lover når bestemmelsene har sammenhengmed denne lovs formål.

En bevilling kan også inndras dersom detskjer gjentatt narkotikaomsetning på skjenkeste-det.

Statlige skjenkebevillinger kan når som helstinndras av departementet, selv om vilkårene etterførste ledd ikke foreligger.»

En skjenkebevilling kan således inndras av kom-munestyret «dersom skjenkingen eller salget ikkehar skjedd i samsvar med denne loven eller bestem-melser truffet i medhold av denne». Byrådet har i sittvedtak om inndragning av skjenkebevillingen for enmåned vist til at bevillingshaver har overtrådt alko-hollovens bestemmelser ved å skjenke alkoholholdigdrikk til personer under 18 år. Det følger av lovens§ 1-5 annet ledd at skjenking av øl og vin ikke måskje til noen som er under 18 år. Tilsvarende følgerav forskrift om omsetning av alkoholholdig drikkm.v. av 19. desember 1989 §1-5.

Det synes ikke å være uenighet om at det ved detre aktuelle anledningene har skjedd skjenking tilmindreårige.

Et spørsmål som har vært reist i saken er om be-villingshaver har objektivt ansvar for overholdelseav skjenkebestemmelsene og om inndragning av be-villingen kan skje ved overtredelse av bestemmelse-ne, men uten at subjektiv skyld (uaktsomhet) kan på-vises. De har hevdet at inndragningen i foreliggendesak må anses ugyldig fordi bedriften ikke kan klan-dres for overtredelsene. Kommunen har i uttalelsenhit vist til en kjennelse 23. februar 1996 av Borgar-ting lagmannsrett hvor det er lagt til grunn at det ertilstrekkelig at det «objektivt sett foreligger overtre-delse», og har uttalt at kommunens syn er i overens-stemmelse med dette. Kommunen har videre uttalt atvilkårene for inndragning foreligger selv om det leg-ges til grunn at det må påvises uaktsomhet somgrunnlag for inndragning.

Etter ordlyden i §1-8 kan en bevilling inndrasdersom skjenkingen eller salget ikke har skjedd isamsvar med loven eller bestemmelser truffet i med-hold av den. Selve ordlyden synes å tale for en vidinndragningsadgang, den inneholder således intetsom taler for at det må kreves subjektivt klanderver-dige forhold som vilkår for inndragning.

Etter det jeg kan se, er det heller intet i forarbei-dene til bestemmelsen som tilsier at ordlyden skaltolkes innskrenkende slik at det stilles vilkår omklanderverdig forhold.

Ved en lovendring i 1995 ble det innført et nytttredje ledd om adgang til å inndra bevilling vedgjentatt narkotikaomsetning på skjenkestedet. Her erspørsmålet berørt bl.a. på s. 3 i Ot.prp. nr. 66 (1993-94). Det siteres:


«Det er ikke et vilkår for inndragning av enskjenkebevilling at bevillingshaver har hatt fak-tisk kjennskap til at det har foregått ureglemen-tert alkoholskjenking. Alkoholloven forutsetterher et mer objektivt ansvar enn hva straffelovengjør. Alkoholloven §1-8 medfører at det måforetas en skjønnsmessig vurdering hvor det bl.a.legges vekt på hvorvidt vedkommende har gjortdet som bør gjøres for å sikre at skjenkingenskjer i samsvar med reglene for slik skjenking.Det er imidlertid ikke uten videre avgjørende atbevillingshaver kan bebreides at brudd på skjen-ke- (eller salgs-)reglene har skjedd.»

Videre heter det på s. 4:«Departementet har imidlertid kommet til at

den etablerte aktsomhetsnorm i alkohollovenogså bør gjelde her, ---.»

Som det fremgår, er det her uttalt at alkohollovenforutsetter «et mer objektivt ansvar enn hva straffe-loven gjør» og at det ikke uten videre er avgjørende«at bevillingshaver kan bebreides at brudd på skjen-ke- (eller salgs-)reglene har skjedd». Disse uttalelse-ne synes å peke i retning av at det ikke kan stillesopp noe krav om subjektiv skyld (uaktsomhet) for åkunne foreta inndragning. Departementets henvis-ning til den etablerte aktsomhetsnormen i alkohol-loven, kan imidlertid tale i motsatt retning. Det sy-nes for øvrig også noe uklart hvorvidt det er rettsan-vendelsen eller skjønnsutøvelsen departementet herhar uttalt seg om.

Som påpekt av Dem har spørsmålet vært berørt iforhold til §83 a i alkoholloven av 1927 i en om-budsmannsuttalelse av 5. februar 1990 (sak 88-1139). I denne saken uttalte ombudsmannen seg bl.a.om lovforståelsen av §36 om skjenking til mindre-årige. Det ble gitt uttrykk for at inndragning forutset-ter et subjektivt klanderverdig brudd på skjenkebes-temmelsene. Saken ble senere brakt inn for domsto-lene. Ved Høyesteretts dom i saken, jf. Rt. 1995s.109, ble det uttrykkelig ikke tatt standpunkt tiltolkningsspørsmålet. Førstvoterende uttalte imidler-tid, jf. s. 114:

«Slik jeg ser det, kunne man verken av ord-lyden i §83 a eller av lovforarbeidene utlede atadgangen til inndragning forutsatte at den ulov-lige skjenking hadde vært subjektiv klanderver-dig.»

Som kommunen har vist til, har Borgarting lag-mannsrett i en kjennelse 23. februar 1996 lagt tilgrunn at det er tilstrekkelig at det objektivt sett fore-ligger en overtredelse. Etter det jeg kan se, synesogså Gulating lagmannsrett i en dom avsagt 29. de-sember 1993 å legge til grunn objektivt ansvar foroverholdelse av skjenkebestemmelsene. Det siteresfra dommen:

«--- Det er nok så at det ikke er et vilkår forinndragning at der er noe å legge innehaverne tillast, men det må tas noe hensyn også til den si-

den av saken ved vurderingen av om reaksjonenligger innenfor rimelighetens grenser.»

Slik jeg leser Karnov, note 35 til alkoholloven,legges det også her til grunn at subjektiv klanderver-dighet ikke er et vilkår for inndragning, men at dettekan vektlegges ved skjønnsutøvelsen.

De har fremholdt at reelle hensyn taler for atuaktsomhet bør være et vilkår etter loven, og harherunder pekt på at det føles sterkt urimelig å bli fra-tatt en skjenkebevilling når man har foretatt seg detman kan for å hindre ulovligheter. De har videre visttil at inndragning av skjenkebevilling er en megetstreng reaksjon, som kan få store konsekvenser og atdet ikke er forvaltningsmessig adgang til å påklageet slikt inndragningsvedtak. Også i en dom avsagt 6.juni 1996 av Oslo byrett er det uttalt at reelle hensyntrekker i retning av at en viss grad av klanderverdigatferd bør være et vilkår etter loven. Retten har her-under pekt på at inndragning av skjenkebevilling eren streng reaksjon med et klart pønalt preg samt detforhold at vedtaket ikke er undergitt forvaltnings-messig klagebehandling.

Det foreligger nå forslag til endringer i alkohol-loven, jf. Ot.prp. nr. 7 (1996-97). Departementet(Sosial- og helsedepartementet) har på s. 64 i propo-sisjonen bl.a. uttalt at det etter gjeldenderett ikkekreves at det foreligger skyld hos bevillingshaveren,selv om dette er en fysisk person, heller ikke at be-villingshaver faktisk har hatt kjennskap til det somer foregått, f.eks. ureglementert alkoholservering.Justisdepartementet har imidlertid påpekt at det«etter gjeldende rett er uklart om subjektiv skyld eret vilkår for at en bevilling skal kunne inndras, ellerkun et moment i vurderingen av om inndragningsad-gangen skal benyttes», og har foreslått at spørsmåletklargjøres i den nye lovteksten. I endringsforslagettil § 1-8 er det i annet ledd tatt inn hensyn bevillings-myndigheten kan legge vekt på i forbindelse medden skjønnsmessige vurderingen av om inndragningskal skje, eventuelt for hvor lenge. Bevillingshaversklanderverdighet er blant disse.

Etter min mening må loven forstås slik at inn-dragning kan skje når det objektivt sett er konstatertbrudd på loven. Dette betyr imidlertid ikke at for-valtningen fritt kan inndra en bevilling dersom detkan konstateres lovbrudd. Inndragningen må stå iforhold til karakteren og omfanget av de brudd påloven som er konstatert. I de vurderinger som da målegges til grunn, må inngå karakteren, omfanget ogforsvarligheten av de kontrolltiltak bevillingshave-ren har satt i verk for å sikre at skjenkingen harskjedd i samsvar med loven.

Kommunen har vist til at det i en forholdsvis kortperiode er avdekket skjenking til mindreårige ved treforskjellige anledninger. Videre har kommunen pektpå at dette er et sted for unge mennesker, og at detteinnebærer at kontrollørene må være «ekstra påpasse-lige». Etter kommunens syn har legitimasjonskon-


trollen vært for dårlig. For så vidt gjelder Deres an-førsel om at forholdene ikke ble oppdaget av bedrif-tens dørvakter fordi det var tale om usedvanlig dyk-tige forfalskninger samt utseendemessig likhet derdet var tale om lånte bevis, har kommunen uttalt isitt brev 4. november 1996:

«Til dette er å svare at det ved de tre kontrol-lene også ble kontrollert flere personer som ikkehadde legitimasjon. Der det var tale om lånte be-vis har utseendet på den kontrollerte og bildet ilegitimasjonen ofte stemt dårlig overens. I tillegghar det vært såvidt stor aldersforskjell mellom dekontrollerte og det legitimasjonen viste, at ogsådette tilsier at kontrollen har vært for dårlig. Detkan her bl.a. vises til kontrollen 20 august 1995hvor en jente som var 14 år virket svært unghadde vist legitimasjon som viste at hun skullevære 19 år.

Det er heller ikke korrekt at det her er tale omusedvanlig dyktige forfalskninger, jf tilfellet 20august 1995 hvor en gutt hadde skrapt bort sisteårstall på bankkortet. Ved kontrollen 26 mars1995 var det ut fra kontrollrapporten ikke taleom noen forfalskning, men vedkommende bruk-te lånt bevis. Heller ikke på kontrollen 23 juli1995 kan jeg se at det ble avdekket noen for-falskninger da det var tale om lånt legitimasjoneller manglende legitimasjon.-----

Jeg kan heller ikke se at det er dekning foranførselen om at det i alle tilfelle dreier seg omforhold som er vanskelig å oppdage hensett tilden dyktighet og kløkt som er utvist fra de perso-ner det gjelder. Det er tale om lånt og manglendelegitimasjon og forfalskning i form av bortskra-pet årstall på bankkort. Lånt legitimasjon ble av-dekket av kommunens kontrollører bla pga ulik-heter i utseende mellom den kontrollerte og bil-det i legitimasjon, og pga at legitimasjon viste enalder som vanskelig kunne stemme. Dette burdeogså vært oppdaget av stedets egne kontrol-lører.»

Når det gjelder anførselen om at kommunenskontrollører har utvist til dels «massivt press medtrusler om politi og barnevern», er denne på det ster-keste avvist av kommunen.

Slik saken er opplyst for meg, kan jeg etter detteikke se at det herfra kan reises innvendinger motkommunens standpunkt om at det har vært utvistklanderverdige forhold fra bedriftens side.

Vedtak om inndragning beror på skjønn, jf. ordet«kan» i lovens §1-8. De krav kommunen stiller tilbevillingshaverens praktisering og kontroll medskjenkingen må forankres i lokale forhold. Jeg finnerdet riktig å vise en viss tilbakeholdenhet i overprø-vingen av skjønnet på dette punkt. Ut fra kommu-nens redegjørelse forstår jeg det slik at inndragnin-gen er i samsvar med kommunens praksis. Kommu-nen har således uttalt at man har lagt seg på en prak-sis der det som hovedregel reageres med inndrag-ning ved tredje gangs overtredelse av alkohollovensbestemmelser, men at inndragning også kan skje tid-

ligere eller senere etter en konkret vurdering. Ut frakommunens redegjørelse forstår jeg det også slik atklanderverdigheten har vært et moment ved skjønn-sutøvelsen. Jeg forstår det derfor slik at forholds-messighetsspørsmålet har vært vurdert fra kommu-nens side.

Forutsetningen for at ombudsmannen skal kunnekritisere det skjønn som har vært utøvet av forvalt-ningen, er at det hefter feil ved skjønnet. Det vilf.eks. være tilfellet hvis det er lagt vekt på utenfor-liggende eller usaklige hensyn eller hvis avveinin-gen av de forskjellige skjønnsmessige momenter harvært vilkårlig eller dersom avgjørelsen fremstår som«klart urimelig», jf. ombudsmannsloven av 22. juni1962 §10 annet ledd.

Jeg kan etter dette ikke se at jeg har rettsliggrunnlag for å kritisere kommunens vedtak om inn-dragning av skjenkebevillingen i en måned.

For så vidt gjelder anførselen om at kommunensbegrunnelse ikke er i samsvar med forvaltningsloven§ 25, kan jeg ikke se at det er grunnlag for en slikkonklusjon, selv om begrunnelsen kan synes å værevel knapp. For øvrig viser jeg til vedlagte gjenpart avbrev herfra i dag til kommunen.»

Fra mitt brev til kommunen siteres:

«Jeg finner imidlertid grunn til å kommentere detspørsmål som er stilt i kommunens brev 4. november1996 om forvaltningsloven §25 tredje ledd kan sieså stille noe krav til begrunnelsen. I tredje ledd førstepunktum heter det at de hovedhensyn som har værtavgjørende ved utøving av forvaltningsmessigskjønn, «bør» nevnes. Bruken av ordet «bør» med-fører at dette ikke er et ufravikelig krav. Før lovend-ring i 1977 var uttrykket «bør så vidt mulig» brukt ibestemmelsen. Ut fra uttalelser i forarbeidene til en-dringsloven synes det imidlertid å måtte legges tilgrunn at det kun er i unntakstilfeller det skal væreadgang til å fravike bestemmelsen. Det heter såledespå s. 6 i Innst. O. nr. 50 (1976-77):

«Komiteens flertall, alle unntatt formannenog Skard, foreslår at ordene «også så vidt mulig»i § 25, siste ledd, første setning, går ut, slik atsetningen blir lydende:

«De hovedhensyn som har vært avgjørendeved forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes.»

Med dette tilsiktes ikke bare en språklig for-enkling av setningen, men også en skjerpelse avbestemmelsen. Flertallet er av den oppfatning athovedhensynene bak et skjønn som en klar ho-vedregel skal nevnes. Forvaltningens mangfol-dighet kan imidlertid stille en overfor unntaks-forhold hvor det bør være plass til å fravike be-stemmelsen. Flertallet vil derfor ikke gå så langtsom å foreslå at hovedhensynene bak et skjønnskal nevnes.»


77.Bruk av statens forkjøpsrett

(Sak 96-1128)

Et vedtak av Landbruksdepartementet om å nyttestatens forkjøpsrett ved overdragelse av en jord-brukseiendom ble av konsesjonssøkeren A brakt innfor ombudsmannen. A mente at departementet feil-aktig hadde lagt til grunn at en fordeling av konse-sjonseiendommen som tilleggsareal til nabobrukeneville gi en rasjonaliserings- og effektiviserings-gevinst. Videre anførte han at departementet ikkehadde lagt tilstrekkelig vekt på flere individuellehensyn i saken til fordel for en konsesjon. - Ombuds-mannen fant under noen tvil ikke grunnlag for å kon-statere at departementets vedtak var rettsstridig el-ler for øvrig uforholdsmessig inngripende. Han på-pekte imidlertid at forkjøpsvedtaket alene fremstodsom mangelfullt begrunnet.

A søkte i 1995 om konsesjon i forbindelse mederverv av en landbrukseiendom i Stavanger. Gårdenhadde han forpaktet og drevet fra slutten av 1980-årene, og før det hadde han drevet den sammen medsin far fra 1985. Formålet med ervervet var å driveeiendommen som et eget bruk.

Rogaland fylkeslandbruksstyre fant under dis-sens (6-1) at statens forkjøpsrett ikke skulle benyt-tes, og A ble gitt konsesjon. Vedtaket var i overens-stemmelse med innstillingen fra Stavanger kommu-ne, men i strid med innstillingen fra Fylkesmannenslandbruksavdeling. Vedtaket ble påklaget til Land-bruksdepartementet i brev underskrevet av en avjordsøkerne 19. desember 1995.

Landbruksdepartementet vedtok 9. januar 1996at forkjøpsretten skulle benyttes. Som grunnlag foravgjørelsen viste departementet bl.a. til at jordsøker-nes eiendommer hadde behov for tilleggsareal for åbli ressurssterke bruk, samt til at det «drifts- ogarronderingsmessig ligger --- godt til rette for å nyttekonsesjonseiendommen sammen med en eller flereav jordsøkernes eiendommer». Konsesjonseiedom-men kunne etter departementets oppfatning ikkekarakteriseres som et ressurssterkt bruk, og somgrunnlag for denne vurderingen ble det vist til eien-dommens areal samt mangler ved gårdens driftsbyg-ning og bolighus. Departementet konkluderte med at«selv om den dyrka jorda på eiendommen nå er i godstand, mener departementet at ressursene på konse-sjonseiendommen kan nyttes på en bedre måte, sett iforhold til formålet med jord- og konsesjonsloven,dersom eiendommen nyttes som tilleggsareal til etteller flere nabobruk enn dersom eiendommen opp-rettholdes som egen driftsenhet».

A brakte saken inn for ombudsmannen ved brev28. juni 1996. I klagen ble det anført at det «umuligkan være rasjonalisering og effektivisering å ta deneiendommen med størst areal dyrket jord og fordeleden på flere mindre eiendommer, som likevel vil

være så små at eierne bare kan opprettholde sin jord-bruksdrift som binæring». A viste i den forbindelsetil at naboeiendommene etter en eventuell bruk avforkjøpsrett og fordeling av tilleggsjord i beste fallville bli like store som konsesjonseiendommen. Forøvrig anførte A også at det i denne saken gjorde seggjeldende flere individuelle hensyn som også måttetillegges vekt ved avgjørelsen.

Det ble herfra besluttet å undersøke saken nær-mere, og klagen ble forelagt Landbruksdepartemen-tet. I brevet ble departementet bedt om å opplyse omkonsesjonseiendommen i forbindelse med klage-saksavgjørelsen 9. januar 1996 ikke var blitt ansettfor å være drivverdig som et selvstendig bruk. Vide-re ble det bedt om en redegjørelse for hvorledes de-partementet vurderte nabobrukenes ressurser - medog uten en eventuell tilleggsjord. I den forbindelseble det også stilt spørsmål om hvorledes opplysnin-gene om at ingen av jordsøkerne primært hadde ytretønske om å få overta hele konsesjonseiendommen,og at kun en av jordsøkerne syntes å drive jordbrukpå heltid, var vurdert. For øvrig het det i brevet her-fra:

«I brev 19. april 1996 har departementet, somsvar på fylkeslandbruksstyrets innvendinger motforkjøpsrettsvedtaket, bl. a. vist til de landbruks-politiske signalene som Stortinget har gitt gjen-nom behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-93) ogformålsbestemmelsen i den nye jordloven §1. Påbakgrunn av dette fremholdes det at ved «be-handlingen av forkjøpsrettssaker legger derfordepartementet større vekt på å få til rasjonelledriftsenheter enn tilfelle var tidligere». Menerdepartementet med dette at det i større grad enntidligere er adgang til å gjøre bruk av forkjøpsrettselv om konsesjonsbruket er i bruk som egendriftsenhet og konsesjonssøker har sitt yrke ilandbruket?

I klagen heter det også:«Jeg bebor og driver fortsatt eiendommen, og

står nullstilt som fremtidig bonde gjennom denneavgjørelsen. Jeg har, har hatt og planlegger frem-over å ha jordbruk som min hovedinntekt i mot-setning til dem som evt. skal tildeles denne eien-dommen. 10-12 års familiær-/-egen drift, interes-se, investeringer og forbedringer i eiendommener vel og momenter i forhold til Jordlovens ogKonsesjonslovens formålsparagrafer, ut fra atjeg har mitt yrke i jordbruket.»

Det bes om kommentarer til det som klagerenher fremholder. Hvilken vekt tilla departementetde individuelle forhold i saken som knytter segtil A? Hva er for øvrig grunnen til at denne sidenav saken ikke er omtalt i departementets avgjø-relse?

I henvendelsen til ombudsmannen stiller kla-geren også spørsmål ved om hensynet til frilufts-interessene i saken er tillagt større vekt ved av-gjørelsen enn det departementet i ettertid gir ut-trykk for. Er departementets vedtak slik å forståat dette hensynet inngår som en del av begrun-nelsen for at forkjøpsrett skal gjøres gjeldende?Det bes i tilfelle om en nærmere redegjørelse fordette. Det bes også opplyst hvorfor klageren/


hans advokat ikke ble orientert om brevet fra Di-rektoratet for naturforvaltning før departementetfattet sitt vedtak 9. januar 1996.»


«I henhold til jordloven §1 bør arealressur-sene disponeres på en måte som gir en tjenlig,variert bruksstruktur ut fra samfunnsutviklingeni området og med hovedvekt på hensynet til bo-setting, arbeid og driftsmessig gode løsninger.Dette innebærer bl.a. at det skal legges vekt på åskape ressurssterke bruk. Det vises i denne for-bindelse til det som er sagt i Rundskriv M 35/95kap. IV pkt. B 1 og 2 d).

Det spørsmålet som etter dette bl.a. ble vur-dert ved forkjøpsbehandlingen var om konse-sjonsbruket måtte anses som et ressurssterk bruk.Departementet kom til at så ikke var tilfelle og laved vurderingen vekt på eiendommens ressurs-grunnlag samt utilfredsstillende driftsbygning.Dette innebærer imidlertid ikke at bruket ikkekan gi overskudd ved landbruksproduksjon.

Av vedlegg til konsesjonssøknaden går detfram at konsesjonssøker har leid en del areal i til-legg til konsesjonseiendommen. Dette er med påå underbygge vurderingen av at ressursgrunnla-get på konsesjonseiendommen er for lite til å gigrunnlag for å opprettholde denne eiendommensom egen driftsenhet, selv om deler av arealetkan nyttes til mer arbeidsintensiv planteproduk-sjon.

En finner ellers grunn til å peke på at spørs-målet i første rekke ikke er om eiendommen erdrivverdig som eget bruk. Siktemålet med vurde-ringen er å finne fram til den løsningen som alleforhold tatt i betraktning er mest gagnlig forsamfunnet. Det kan etter omstendighetene liggean til å bruke forkjøpsrett også i et tilfelle dereiendommen isolert sett kan karakteriseres somdrivverdig som selvstendig bruk.

Som det går fram av beskrivelsen av jordsø-kernes eiendommer har de alle et relativt beskje-dent arealgrunnlag. Dette er trolig en av årsakenetil at det er nødvendig for flere av jordsøkerne åta arbeid utenom bruket, slik det også blir påpekti møtebok for landbruksnemnda i Stavanger (sevedlegg 3). Et tillegg av hele eller deler av kon-sesjonseiendommen vil derfor innebære en ve-sentlig styrking av deres ressursgrunnlag. Hvor-dan dette vil slå ut for den enkelte jordsøker erdet på det nåværende tidspunkt ikke mulig å sinoe om. Fordelingen av eiendommen etter brukav statens forkjøpsrett til rasjonaliseringsformålforetas av kommunen, og behandles som egensak. Det er for øvrig også mulig at det i forde-lingsrunden kan melde seg nye jordsøkere somikke tidligere har meldt sin interesse. Det forholdat ikke alle jordsøkerne har heltidsbeskjeftigelsepå egen eiendom har derfor ikke blitt tillagt av-gjørende vekt ved vurderingen av forkjøpsspørs-målet.

De jordsøkerne som inngikk ved vurderingenav forkjøpsspørsmålet ønsker tilsammen å taover hele konsesjonseiendommen. En av jordsø-kerne (---) ønsker å ta over hele konsesjonseien-dommen, mens en annen jordsøker (---) subsidi-ært ønsker å ta over hele eiendommen, jfr. ved-legg I og K.

Gjennom behandlingen av St.prp. nr. 8(1992-93) har Stortinget gitt signaler om at det

skal legges økt vekt på å oppnå kostnadsreduk-sjoner i landbruket. Stortingets signaler er fulgtopp, bl.a. gjennom den nye jordloven. Det visesbl.a. til målet i §1 om å oppnå driftsmessig godeløsninger. I forarbeidene er bl.a. uttalt at oppbyg-ging av enhetene mot større bruk vanligvis vilføre til reduksjon i driftskostnadene. Det uttalesat dette er et moment som må trekkes inn vedvurderingen av hva som gir en driftsmessig godløsning. Videre er det uttalt at det kan være aktu-elt å bruke forkjøpsrett til fordel for en brukersom har en ressursrik eiendom dersom det er ri-melig klart at dette vil gi en driftsmessig bedreløsning enn det frivillige kjøpet. Det vises tilOt.prp. nr. 72 (1993-94 s. 78 andre spalte nederstog s. 79 første spalte øverst. Formålsbestemmel-sen i den gamle jordloven (lov av 18. mars 1955nr. 2) la ikke på samme måte som gjeldende lovvekt på betydningen av å oppnå driftsmessiggode løsninger. Den nye jordloven inneholderheller ingen uttrykt øvre grense for størrelsen pålandbrukseiendommer, slik formålsbestemmel-sen i den forrige loven hadde. Det vises til at tid-ligere lov hadde som mål å skape bruk som varstore nok til å gi eieren med familie trygge øko-nomiske kår. Som det vil ses er lovgrunnlagetforsåvidt gjelder bruk av forkjøpsrett til rasjona-liseringsformål etter någjeldende lov et noeannet enn etter tidligere lov. Dette innebærer og-så at mulighetene for bruk av forkjøpsrett er blittvidere.

Ved behandlingen av forkjøpssaker leggerdepartementet i første rekke vekt på rasjonalise-ringshensynet, jfr. Rt. 1982 s. 1487 flg., mensmer individuelle hensyn kun kommer inn som etkorrigerende moment. Hensynet til konsesjons-søker blir følgelig trukket inn nå som tidligere.Departementet fant ikke at dette var en sak hvorde individuelle hensyn kunne tillegges avgjøren-de vekt.

Hensynet til konsesjonssøker er ikke nevnt idepartementets begrunnelse. Det er imidlertid pådet rene at departementet var klar over de indivi-duelle forhold som knyttet seg til konsesjonssø-keren og tok dette med i vurderingen av for-kjøpsspørsmålet. Det vises bl.a. til at disse for-hold er nevnt i departementets oversikt over fak-ta.

Det forhold at departementet under behand-lingen av saken ble gjort kjent med at det ogsåvar vesentlige friluftsinteresser knyttet til eien-dommen har kun inngått som et korrigerendemoment ved departementets avgjørelse.

Det var uheldig at brevet fra DN (vedlegg 12)ikke ble faxet til klagerens advokat så snart detvar mottatt og registrert i LD. Av dette brevet gårdet imidlertid fram at kopi skulle vært sendt di-rekte til konsesjonssøker. Etter departementetsoppfatning kan imidlertid ikke denne feilen hahatt avgjørende betydning for departementets av-gjørelse, all den tid vedtaket i hovedsak grunnerseg på rasjonaliseringshensynet slik det foran ergjort rede for.

En påpeker for ordens skyld at departementetslik det fremgår av saksdokumentene også bruk-te forkjøpsrett til eiendommen i 1986. Selgergikk da fra handelen i medhold av konsesjons-lovenes §15.»

I en kommentar til departementets svar etterlysteklageren en konkret redegjørelse fra departementets


side vedrørende spørsmålet om bruk av forkjøpsret-ten i dette tilfellet ville føre til en rasjonaliserings-gevinst. Til departementets svar på spørsmålet omvektlegging av de individuelle forhold i saken, be-merket han særskilt:

«--- Hvilke individuelle forhold er f.eks. vur-derte og lagt til grunn for avgjørelsen? Jeg hartidligere redegjort for familiær og selvstendigdrift, investeringer/forbedringer og mitt land-bruksengasjement, og jeg presiserer at jeg helemitt liv har drevet jordbruk og ønsker å fortsettemed det. Jeg kjenner samtlige av jordsøkerne, ogstiller meg tvilende til at deres eiendommer -selv med omsøkt tilleggsjord - noengang vil blidrevet som selvstendige gårdsbruk. Når det erslik at arealet på konsesjonseiendommen - som imin fars/min driftstid er betydelig utbedret ogopparbeidet til en selvstendig driftsenhet - medstor sannsynlighet blir forpaktet bort/liggendesom fremtidig tomteland med begrenset utnyttel-se, (sannsynligvis opp til tilskuddsnivå), kanumulig departementets reelle begrunnelse værejordbruks- og rasjonaliseringshensyn!! Ei hellerfinner jeg hensyn tatt til- bosetting, (bruket har tidligere vært/er egendriftsenhet, vi har bodd, bor, og vil fortsatt bo pågården som ligger i LNF-område i et ellers pres-set byområde)- arbeid (jeg driver, har drevet og planlegger ådrive gården), og- driftsmessig gode løsninger(gården er i dagveldrevet, jorda opparbeidet og størrelsen i trådmed eller i overkant av gjennomsnittet for gårds-bruk i regionen). Jeg har 10-års forhold til dennegården, og har investert betydelig tid, engasje-ment og økonomiske ressurser i eiendommen.Hele mitt og min families livsgrunnlag står påspill. Det ville vært betimelig om tidligere uttaltetvil om bruk av forkjøpsrett i ettertid kom meg tilgode etter en individuell vurdering.»

Saken ble forelagt på nytt for departementet.Med henvisning til klagerens merknader ble departe-mentet bedt om en nærmere redegjørelse for grun-nen til at departementet ikke hadde vært i tvil om atbruk av forkjøpsrett i dette tilfellet ville føre til etbedre resultat enn å gi konsesjon «når klager i lengretid har drevet eiendommen som heltidsbruk, samti-dig som jordsøkernes bruk er små, flere av brukenehar bortleid deler av jorda, og det bare på et av bru-kene er tale om heltidsbruk». Departementet ble og-så bedt om nye kommentarer til de individuelle for-hold som gjorde seg gjeldende i saken, herunder enredegjørelse for hvilken vekt departementet haddelagt på As tilknytning til bruket og de investeringersom var gjort. Avslutningsvis ble departementet stiltspørsmål om hvilke konsekvenser forkjøpsrettsved-taket hadde for As levebrød, og det ble i den forbin-delse vist til formålsbestemmelsen i jordloven §1der det bl.a. heter at hensynet til «dei som har yrketsitt i landbruket» skal vektlegges særskilt.


«Som nevnt i departementets brev av 9. okto-ber 1996 er siktemålet ved vurderingen av for-

kjøpsspørsmålet å finne fram til den løsningensom alle forhold tatt i betraktning er mest gagn-lig for samfunnet.

Konsesjonseiendommen har med sine ca. 82dekar fulldyrka jord og ca. 9 dekar produktivskogsmark for lite produktivt areal til å kunnekarakteriseres som et ressurssterkt bruk. Dettegjelder også selv om deler av arealet kan brukestil intensiv planteproduksjon. I tillegg har eien-dommen ikke tilfredsstillende driftsbygning medtanke på husdyrhold eller produksjon av grønn-saker eller poteter. Videre er det nødvendig medpåkostninger på eiendommens bolighus for å fåsatt det i tilfredsstillende stand. Dette i tillegg tiljordsøkernes behov for tilleggsjord og de godedriftsmessige løsninger som kan oppnås gjordeat en ikke var i tvil om at bruk av forkjøp ville gien bedre løsning enn om en lot klageren beholdeeiendommen.

Så lenge flere av jordsøkerne driver aktivt,ser en ikke grunn til å legge vekt på at to av jord-søkerne har leid bort jorda. Departementet tillasåledes rasjonaliseringshensynet større vekt ennhensynet til konsesjonssøker og det forhold athan har drevet eiendommen siden 1990. En me-ner en har dekning for dette, jf dommen inntatt iRt. 1982 s. 1487.

Bosettingsmessige hensyn er det ikke grunntil å legge vekt på i dette området.

Når det gjelder klagers investeringer på kon-sesjonseiendommen, viser en til fylkesland-bruksstyrets møtebok av 7. desember 1995, side3, tredje siste og siste avsnitt, der fylkesmannenslandbruksavdeling opplyser at klageren sammenmed faren har gjort relativt store investeringer påeiendommen, men likevel konkluderer med atdet må gjøres relativt store investeringer for atdriftsbygningen skal kunne være tilfredsstillendefor framtidige dyrehold. De investeringer som ergjort på eiendommen ble ikke spesielt nevnt i de-partementets begrunnelse. Departementet la vedsin avgjørelse vekt på at det ikke er tilfredsstil-lende driftsbygning på eiendommen med tankepå husdyrhold eller produksjon av grønnsaker el-ler poteter og at det er nødvendig med påkostnin-ger på bolighuset for å få det i tilfredsstillendestand. Det forhold at det fortsatt er nødvendigmed investeringer er et rasjonaliseringshensynsom det først og fremst skal legges vekt på. Enmener at klagerens investeringer er relevant,men at dette mer framstår som et korrigerendemoment.

Departementets vedtak om bruk av forkjøpinnebærer at hele eller deler av eiendommen skalbrukes som tilleggsjord til nabobruk. Dette vilsvekke eller umuliggjøre klagers videre mulighe-ter for å ha sitt levebrød fra eiendommen. Ved-taket vil på den andre siden styrke en eller flereav naboenes muligheter for å ha gårdsdrifta somlevebrød. Det vises til at også fire av jordsøkernehar yrket sitt i landbruket, jf. jordloven §1.

For fullstendighets skyld nevner en ellers atbruk av forkjøpsrett her måtte fremstå som på-regnelig, jf. at det ble truffet vedtak om detteogså i 1986 i forbindelse med at søkers far kjøpteeiendommen.»

På bakgrunn av departementets uttalelser, anfør-te klageren i nytt brev til ombudsmannen:

«Jeg bestrider fortsatt departementets argu-ment om rasjonaliseringshensyn. Ovennevnte


eiendom skal rasjonaliseres bort til en eller flereav jordsøkernes bruk for at disses bruk skal blitilsvarende eller opp mot «min» eiendom, ogderigjennom å bli ressurssterke nok og sikresdriftsmessig gode løsninger uten at det konkreti-seres noe som helst av hva slags driftsmessigegode løsninger og hvilke kostnadsbesparelsersom vil kunne oppnås. Jeg tør be om at departe-mentet også definerer at jordsøkerne driver «ak-tivt». Jeg gjentar at departementet legger feilfaktum til grunn, - iallfall vinkles faktum feil -nok en gang. Jeg konstaterer i denne sammen-heng fortsatt forskjellsbehandling av meg ogjordsøkerne. Jeg formoder at bygningens beskaf-fenhet vil være den samme for disse som for meguten at dette får konsekvenser for deres påståttedriftsmessig gode løsninger. Det vil vel være be-hov for de samme eller tilsvarende/evt. andre in-vesteringer for noen av disse ved eventuell jord-tildeling (jfr. f.eks. --- hvor det pr. i dag ikke erdriftsbygning på egen eiendom!). Det er jo somkjent ikke melkekvote på verken konsesjonseien-dommen eller på jordsøkernes eiendommer, oguansett valgt driftsform, vil det være investe-ringsbehov for samtlige av jordsøkerne ved tilde-ling av omsøkt tilleggsjord i forhold til de påståttdriftsmessige gode løsningene fra departementet.I særdeleshet dersom departementets påstand(jfr. s. 2 nest siste avsnitt) om at vedtaket om for-kjøpsrett vil styrke jordsøkernes muligheter for åha gårdsdrifta som levebrød. (min utheving). Iforhold til min konsesjonssøknad er investe-ringsbehovet i dette svarbrevet blitt til et tilnær-met alfa og omega. I forhold til jordsøkerne ereventuelle investeringsbehov ikke nevnt med etord, mens disse også tillegges å oppnå driftsmes-sig gode løsninger uten investeringer. Forstå detden som kan!!

Hva gjelder konsesjonseiendommens bolig-hus slår jeg fast at vi (min samboer/jeg selv ogvår 5 mnd. gamle sønn) bebor huset i dag, harbebodd dette i snart et og et halvt år og har over-levd både vinter og vår!! Selvsagt kunne den ma-terielle standard vært høyere, men det kan denalltid, og vi har tiden foran oss m.h.t. rehabilite-ring om vi bare får visshet for at vi får bli væren-de og får drive gården. For meg har det vært meravgjørende å utvikle og forbedre eiendommensjord- og arealgrunnlag hvilket også er gjort i be-tydelig grad, samt nødvendig vedlikehold avdriftsbygning og bolighus for å «holde» detteetterat vi hadde tatt et nødvendig «løft» på beggebygninger for å hindre forfall. Jeg viser til nyinnhentet tilstandsrapport av eiendommens bo-lighus av 17.ds. fra --- som fastslår at huset hartilfredsstillende standard for beboelse ut fra da-gens aktuelle tilstand (se vedlegg 1). For eien-dommens totalitet og utviklingen av denne, visestil tidligere oversendte billedplansje (vedlegg 22)i opprinnelig klage av 28.06.96 og for driftsbyg-ningens beskaffenhet og inntektspotensialer vi-ses til tidligere nevnte vedlegg 7 fra ---. Intet avdette har departementet funnet grunn til å frem-heve som noe positivt, mens jordsøkernes frem-tidige driftsmessig gode løsninger er gjengange-re uten enhver dokumentasjon. Departementetshenvisning til at fire av jordsøkerne har «sitt yrkei landbruket, jfr. jordlovens §1» er positivt galt,og kan ikke stå uimotsagt. Om det er ønskelig(jeg har personlig ikke funnet det riktig) må detkunne innhentes inntektsmessig informasjonsom vil kunne bekrefte hvilken minimal del av

disses inntekt som skriver seg fra eventuell jord-bruksnæringsvirksomhet. Kun eier av --- driversin eiendom som heltidsbruk, gartneri med bærog grønnsaker, mens de øvrige - med unntak aveier av ---, - har ledende stillinger. Samtlige avdisse ektefeller jobber også (offentlig/privat). Atdette i departementets fortolkning blir til at fireav jordsøkerne «har sitt yrke i landbruket jfr.jordlovens §1» er uforståelig og direkte feil.»

Dette foranlediget følgende kommentarer fra de-partementet:

«Departementet la ved behandlingen av for-kjøpssaken til grunn at (konsesjonseiendommen)har for lite produktivt areal til å kunne karakteri-seres som et ressurssterkt bruk.

Jordlovens mål for bruksstruktur og eien-domsutforming er knyttet til et mål om å skapegrunnlag for stabile arbeidsplasser og gi lønn-somhet i landbruket. Svært mange bruk i landethar for små arealressurser for å gi et slikt grunn-lag. Departementet mener at dette også er tilfellefor (konsesjonseiendommen). For at et bruk skalha arealressurser som gjør at det kan karakterise-res som ressurssterkt, må det også ha nødvendigareal til å kunne imøtekomme framtidige krav tilen god og rasjonell driftsenhet. Det må også haarealer som gjør det mulig å legge om driften tilandre naturlige driftsformer i området.

Departementet konkluderte ved avgjørelsenav forkjøpsspørsmålet med at ressursene på kon-sesjonseiendommen kan nyttes på en bedre måte,sett i forhold til formålet med jord- og konse-sjonsloven, dersom eiendommen nyttes som til-leggsareal til ett eller flere nabobruk enn dersomeiendommen opprettholdes som egen driftsen-het. Departementet er klar over at heller ingen avjordsøkerne vil få ressurssterke bruk med det til-legg som konsesjonseiendommen representerer.Eiendommen vil imidlertid gi en styrking av ek-sisterende arealgrunnlag. En vil i den sammen-heng peke på at kostnadseffektiviteten øker medstørre enheter og at konsesjonseiendommen lig-ger slik til i forhold til jordsøkernes eiendommerat de vil kunne drive den på en rasjonell måte.Når eiendommen brukes som tilleggsjord, vil detheller ikke være nødvendig å foreta investeringeri bygningsmassen, slik tilfelle er dersom eien-dommen skal opprettholdes som eget bruk.»

I mitt avsluttende brev til klageren uttalte jeg:

«Statens forkjøpsrett er et virkemiddel som kannyttes til å nå de mål konsesjonsloven av 31. mai1974 nr. 19 skal fremme, jf. lovens §§1 og 2. Nårsiktemålet er å tilgodese landbruksnæringen, måman også se hen til formålsbestemmelsen i §1 ijordloven av 12. mai 1995 nr. 23. Hvorvidt forkjøps-retten skal benyttes i det konkrete tilfellet, må beropå en skjønnsmessig vurdering av de samfunnsmes-sige og landbruksmessige fordeler som kan oppnås.Det må samtidig også vurderes hvordan et forkjøps-inngrep vil virke overfor kjøper og selger. Det ermed andre ord ikke bare et spørsmål om den eneeller den andre gården kan nyttiggjøre seg jordenbest, men også om hvorvidt myndighetene bør gripe


inn i en ellers gyldig kjøpekontrakt og kreve at eien-dommen skal overføres til en annen enn kjøperen.Lovens utgangspunkt er at en lovlig frivillig over-dragelse skal legges til grunn og at landbruksmyn-dighetene bare kan gripe inn med bruk av forkjøps-rett når nærmere angitte vilkår foreligger. Dette ut-gangspunkt har kommet til uttrykk i rettspraksis.

Høyesterett har uttalt at det «ikke kan gripes innmed forkjøpsrett med mindre det må anses rimeligklart at man ved inngrepet oppnår et resultat som erbedre vurdert ut fra lovens formålsbestemmelse ennresultatet av det salg som det er spørsmål om å gripeinn i» (Rt. 1981 s. 745). Uttrykket rimelig klart måforstås slik at det ikke må være tvil om at forkjøpetvil gi en bedre løsning. I dette ligger det imidlertidikke at det må foreligge en klar interesseovervekt forat forkjøpsretten skal kunne gjøres gjeldende. Det ernok at forkjøpet gir en bedre løsning, men at så ertilfelle, må det ikke være tvil om.

Av konsesjonsloven fremgår at formålet medloven bl.a. er å oppnå slike eier- og bruksforholdsom «er mest gagnlige for samfunnet», bl.a. for å til-godese landbruksnæringen. Hovedsiktemålet etterjordlovens §1 er at ressursene på landbrukseien-dommene skal brukes på den måten som er best forsamfunnet og de som har yrket sitt i landbruket. Avjordloven §1 annet ledd følger det videre at«(A)realressursene bør disponerast på ein måte somgir ein teneleg, variert bruksstruktur ut frå samfunns-utviklinga i området og med hovudvekt på omsynettil busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar».Dette innebærer at det ved vurderingen av om for-kjøpsretten skal gjøres gjeldende, bl.a. skal leggesvekt på å skape ressurssterke bruk.

Som grunnlag for sin avgjørelse 9. januar 1996har departementet lagt til grunn at jordsøkernes eien-dommer har behov for tilleggsarealer for å bli res-surssterke bruk, og at det drifts- og arronderingsmes-sig ligger godt til rette for å nytte konsesjonseien-dommen sammen med en eller flere av jordsøkerneseiendommer. Departementet har videre lagt til grunnat konsesjonseiendommen alene ikke kan karakteri-seres som et ressurssterkt bruk, og det er i den for-bindelse vist til eiendommens areal samt manglerved gårdens driftsbygning og bolighus. På dennebakgrunn har departementet konkludert med at res-sursene på konsesjonseiendommen «kan nyttes påen bedre måte, sett i forhold til formålet med jord-og konsesjonsloven, dersom eiendommen nyttessom tilleggsareal til ett eller flere nabobruk enn der-som eiendommen opprettholdes som egen driftsen-het».

Det er ikke noe vilkår for bruk av forkjøpsrett atdette umiddelbart gir en driftsøkonomisk gevinst pånabobrukene når disse får tildelt konsesjonseien-dommen som tilleggsjord. Hensynet til å skape res-surssterke bruk innebærer i denne sammenheng i ut-gangspunktet ikke annet enn et krav om at forkjøps-vedtaket må kunne føre til en styrking av ressurs-

grunnlaget på ett eller flere av de jordsøkendes eien-dommer. Av den gamle jordloven av 1955 §1 fulgtedet også direkte av lovteksten at bl.a. statens for-kjøpsrett kunne nyttes til en etappevis utbygging avett eller flere utilstrekkelige bruk. Selv om dette ikkefremgår direkte i den nye jordloven, må det legges tilgrunn at adgangen til en slik bruk av forkjøpsrettenfortsatt er den samme som tidligere. At en fordelingav konsesjoneiendommen som tilleggsjord til nabo-brukene isolert sett vil innebære en styrking av disseeiendommenes ressursgrunnlag og således øker inn-tektspotensialet, er ikke omtvistet i denne saken. Jegkan heller ikke se at det er grunnlag for å rette inn-vendinger mot departementets vurdering med hen-syn til at det drifts- og arronderingsmessig liggergodt til rette for å gjøre bruk av konsesjonseiendom-men som tilleggsjord til nabobrukene.

Som nevnt er det imidlertid et vilkår at bruken avforkjøpsretten fører til et bedre resultat vurdert ut fralovens formålsbestemmelser (de samfunnsmessigeog landbruksmessige hensyn) enn resultatet av detfrivillige salg som det er spørsmål om å gripe inn i.Det må derfor også bl.a. sees hen til størrelsen ogkvaliteten på konsesjonseiendommen. I denne sakenhar departementet således kommet til at ressurs-grunnlaget på konsesjonseiendommen er slik at enkonsesjon vil innebære at det opprettholdes endriftsenhet som isolert sett er mindre landbruksmes-sig rasjonell enn det man vil kunne oppnå gjennombruk av forkjøpsrett til styrking av nabobrukene.

Departementets vurdering av ressursgrunnlagetpå konsesjonseiendommen som eget bruk, synes åvære i tråd med vurderingene som landbruksavdelin-gen hos Fylkesmannen i Rogaland har foretatt. Jegviser til innstillingen til fylkeslandbruksstyret datert29. november 1995 hvor det fremgår at landbruksav-delingen - etter å ha vært på befaring - vurderte res-sursgrunnlaget på eiendommen til å «vere for lite tilå gi trygge levevilkår for brukeren sin familie i frem-tiden». I brev hit 9. oktober 1996 har departementetogså pekt på at vurderingen av ressurssituasjonen påkonsesjonsbruket underbygges av at De i forbindelsemed driften av dette har leid og drevet ca. 260 daalandbruksareal i tillegg. Ut fra de foreliggende opp-lysninger har jeg ikke grunnlag for å rette avgjøren-de innvendinger mot det departementet her har lagttil grunn.

Jeg kan ikke se at jordsøkernes eiendommer ikkevil kunne bli større enn konsesjonseiendommen ettertildeling av tilleggsjord. Jeg viser bl.a. til at eieren avX i brev til kommunen har sagt seg interessert i åoverta hele konsesjonseiendommen som tilleggs-jord. Det samme har eierne av Y og Z etter det opp-lyste gitt uttrykk for under fylkeslandbruksstyretsbefaring på konsesjonseiendommen, jf. ovennevnteinnstilling fra fylkesmannens landbruksavdeling da-tert 29. november 1995. Det er også klart at flere avnabobrukene har et areal som gjør at de med tilleggav kun deler av konsesjonseiendommen vil bli større


enn 96 daa. Det må derfor legges til grunn at for-kjøpsvedtaket vil kunne innebære at arealressursenepå enkelte av nabobrukene vil kunne bli relativt be-tydelig større enn arealressursene på konsesjonsei-endommen. Hvorledes konsesjonsbruket eventueltvil bli fordelt, er det imidlertid for tidlig å si noe sik-kert om på det nåværende tidspunkt.

Jeg kan heller ikke se at det kan rettes avgjøren-de innvendinger mot at departementet ikke har lagtstørre vekt på at kun en av de jordsøkende naboer idag har hele sin inntekt fra landbruket. Som departe-mentet har påpekt, er det grunn til å anta at detteskyldes de begrensede ressurser på nabobrukene slikdisse fremstår i dag. I tilknytning til dette nevner jegfor ordens skyld at uttrykket «dei som har yrket sitt ilandbruket» i jordloven §1 ikke bare omfatter desom har landbruk som eneyrke.

Min gjennomgang av saken har ikke avdekketforhold som gir tilstrekkelig grunnlag for å settespørsmålstegn ved de landbruksfaglige vurderingersom ligger til grunn for departementets konklusjonmed hensyn til rasjonaliseringseffekten av forkjøp-svedtaket. På den annen side er det i denne sakenogså flere individuelle forhold knyttet til Dem somtaler til fordel for at konsesjon likevel burde gis. Detsentrale spørsmålet blir derfor om forkjøpsvedtaketpå grunn av individuelle forhold på Deres side måsies å være uforholdsmessig inngripende i dette til-fellet.

Det er opplyst at De og Deres far har drevet kon-sesjonsbruket på grunnlag av leieavtaler siden 1985,og etter 1990 har De drevet gården alene. I løpet avdisse årene har De og Deres far investert til dels be-tydelig med arbeid og økonomiske midler i gården,og det fremgår av Deres brev hit at De hadde plan-lagt å bygge Deres fremtidige virke som gårdbrukermed konsesjonseiendommen som hovedbruk og bo-pel.

Slike individuelle forhold på konsesjonssøkersside skal tillegges vekt ved vurderingen av om for-kjøp skal gjøres gjeldende. Når et forkjøpsvedtak pågrunn av slike forhold blir spesielt inngripende over-for konsesjonssøkeren, vil dessuten kravene til be-grunnelsen for vedtaket skjerpes. Mangler ved be-grunnelsen sammen med det forhold at resultatet isaken fremstår som mindre rimelig kan føre til atvedtaket må anses som ugyldig. Dette er lagt tilgrunn av Høyesterett i Rt. 1981 s. 745.

Av departementets vedtak i denne saken fremgårdet ikke noe som direkte viser at de individuelle for-hold er vurdert. Gjennom den etterfølgende korres-pondansen mellom Dem og departementet, samtkorrespondansen i forbindelse med ombudsmanns-saken, har imidlertid departementet presisert at detteble tatt i betraktning som «korrigerende momenter» iklagesaken. Som De vil se av vedlagte gjenpart avbrev herfra i dag til Landbruksdepartementet, har jegpåpekt at dette burde ha fremgått av selve forkjøps-vedtaket. På bakgrunn av den etterfølgende redegjø-

relsen som departementet har gitt, har jeg imidlertidikke funnet tilstrekkelige holdepunkter for å anta atden mangelfulle begrunnelsen i selve vedtaket gjen-speiler en svikt i departementets vurdering på dettepunkt.

Hvilken vekt slike individuelle forhold skal til-legges, må for øvrig bero på en konkret vurdering ihver enkelt sak. Jeg har forståelse for at forkjøpsved-taket kan være vanskelig å akseptere i denne sakensett på bakgrunn av Deres spesielle tilknytning tilkonsesjonseiendommen. Det må imidlertid også tas ibetraktning at denne tilknytningen er en følge av in-vesteringer og arbeid utført på grunnlag av leieavta-ler etter at Deres far i 1986 hadde fått avslag på ensøknad om konsesjon for å overta eiendommen somtilleggsjord. I departementets vedtak 30. januar 1986ble også statens forkjøpsrett benyttet til fordel forjordsøkende naboer, og selv om forholdene liggernoe annerledes an i Deres sak, må det derfor ha værtpåregnelig at investeringer på bruket før konsesjons-spørsmålet var endelig avklart ville innebære en vissrisiko. For øvrig kan det ikke rettes innvendinger pårettslig grunnlag mot at departementet har vurdert deindividuelle forholdene i saken som «korrigerendemomenter». Det er lagt til grunn i rettspraksis at detved avgjørelsen av spørsmålet om forkjøpsrettenskal nyttes, først og fremst skal sees hen til rasjonali-seringshensynet.

Vedtaket om å gjøre bruk av statens forkjøpsrettbygger til sist på en helhetlig, skjønnsmessig vurde-ring hvor landbruksfaglige forhold inngår som envesentlig del av argumentasjonen. Denne vurderingkan jeg bare i begrenset utstrekning overprøve.

Selv om jeg har funnet spørsmålet noe tvilsomt,har jeg ut fra de opplysninger som foreligger kom-met til at det ikke er grunnlag for å konstatere at de-partementets vedtak er rettsstridig eller for øvriguforholdsmessig inngripende.

I Deres henvendelse hit 28. juni 1996 klaget Defor øvrig også over at De ikke ble gitt anledning til åuttale Dem om brevet fra Direktoratet for naturfor-valtning datert 4. januar 1996 hvor friluftsinteresse-ne i saken ble fremhevet før departementet traff sinklagesaksavgjørelse. I brev hit 9. oktober 1996 hardepartementet erkjent at dette var «uheldig». Depar-tementet fremholder imidlertid at hensynet til fri-luftsinteressene ikke har hatt avgjørende betydningfor utfallet av saken. Ut over mine merknader tildette som fremgår av vedlagte gjenpart av mitt brevtil departementet i dag, har jeg derfor ikke funnetgrunn til nærmere undersøkelser på dette punkt.»

I eget brev til Landbruksdepartementet sammedag fremholdt jeg:

«Vedlagt følger til orientering gjenpart av mittavsluttende brev i dag til klageren. Som det fremgårhar jeg ikke funnet grunnlag for å kritisere departe-mentets realitetsavgjørelse i saken.


Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at depar-tementets forkjøpsvedtak 9. januar 1996 er mangel-fullt begrunnet. I saker hvor det gjør seg gjeldendesærlige individuelle forhold til fordel for at konse-sjon gis, må det stilles krav om at det fremgår av be-grunnelsen for forkjøpsvedtaket at disse momenteneer veiet mot de hensyn som trekker i motsatt retning.Jeg viser i den forbindelse til dom inntatt i Rets-tidende 1981 s. 745 flg. hvor Høyesterett uttalte atdet måtte stilles skjerpede krav til begrunnelsen nåret forkjøpsvedtak får en spesielt inngripende virk-ning overfor konsesjonssøkeren. Når det som herikke fremgår noe av forkjøpsvedtaket som viser atde individuelle hensyn er vurdert, kan det derfor stil-les spørsmål ved om vedtaket er truffet på et svikten-de grunnlag. Som det fremgår av mitt brev til klage-ren i dag, har jeg ikke funnet tilstrekkelig grunnlagfor å anta at dette er tilfelle i denne saken. Det erimidlertid uheldig at departementets vurderinger pådette punkt ikke fremgikk av selve vedtaket.

Jeg finner videre grunn til å understreke at jegikke har tatt stilling til departementets anførsel om atadgangen til å gjøre bruk av forkjøpsretten er blittvidere etter vedtagelsen av den nye jordloven i tilfel-ler der konsesjonsbruket er i bruk som egen driftsen-het og konsesjonssøker har sitt yrke i landbruket.Slik denne saken ligger an, har jeg ikke funnet grunntil å undersøke dette nærmere.

For øvrig slutter jeg meg til departementets er-kjennelse av at konsesjonssøkeren i større gradburde ha blitt sikret anledning til å uttale seg om bre-vet fra Direktoratet for naturforvaltning datert 4. ja-nuar 1996. På bakgrunn av departementets forsikrin-ger om at hensynet til friluftsinteressene ikke harhatt noen avgjørende betydning for utfallet av saken,har jeg imidlertid ikke funnet grunn til ytterligereundersøkelser omkring dette.»

78.Bruksendring fra forretning til bolig

(Sak 96-0632)

A søkte Elverum kommune om bruksendring fra for-retning til bolig. Søknaden ble avslått under henvis-ning til at bygningen lå i et LNF-område (landbruk,natur og friluftsliv), slik at en bruksendring villevære i strid med kommunens fastsatte arealbruk. Detble også vist til at veisjefen hadde frarådet å innvil-ge søknaden. Fylkesmannen i Hedmark stadfestetavslaget, og uttalte bl.a. at det måtte foreligge«åpenbare begrunnelser» for å endre de vedtakkommunens organer hadde gjort om arealdispone-ringen, samt at det ikke forelå «særlige grunner»som tilsa å gi dispensasjon etter plan- og bygnings-loven §7.

Saken ble forelagt Fylkesmannen i Hedmark ogStatens vegvesen. Sistnevnte fant etter en fornyetvurdering å kunne tilråde bruksendring til boligfor-mål.

Ombudsmannen fant at fylkesmannen hadde be-grenset sin overprøvingskompetanse i for stor grad,og gav en del kommentarer til forståelsen av forvalt-ningsloven §34. Videre ble det fremholdt at bådekommunen og fylkesmannen syntes å ha lagt for storvekt på kommuneplanen uten å ha foretatt den kon-krete og reelle vurderingen som plan- og bygnings-loven §7 forutsetter. Uttalt at når begge formål (for-retning og bolig) var i strid med planen, måtte detforetas en konkret vurdering av hvilke følger og me-rulemper boligbruk ville få fremfor butikkdrift. Detble bedt om at saken ble behandlet på nytt, og A blederetter gitt dispensasjon.

As søknad om bruksendring av forretning til bo-ligformål ble avslått av Elverum kommune, og etterklage stadfestet av Fylkesmannen i Hedmark. As ad-vokat ba deretter fylkesmannen behandle saken pånytt. Advokaten viste til at det i fylkesmannens be-grunnelse ikke fremgikk at saken gjaldt en nedlagtforretning hvor det ikke lenger var mulig med lønn-som drift. Advokaten hevdet derfor at avgjørelsensyntes å være basert på et mangelfullt faktum. Fyl-kesmannen presiserte å ha vært kjent med dette, menat dette forhold måtte sees som en mer personlig in-teresse for denne aktuelle søkeren, og at det måtteforeligge helt ekstraordinære grunner for at slikehensyn kunne være relevante og anses som «særliggrunn» i dispensasjonsavveiningen. Fylkesmannenfant at det derfor ikke var grunnlag for omgjøring.

I klagen til ombudsmannen ble det klaget overbygningsmyndighetenes rettsanvendelse og skjønns-utøvelse. Videre ble det klaget over det standpunktStatens vegvesen, Hedmark vegkontor hadde inntattom ikke å ville behandle As søknad om bruksen-dring etter vegloven av 21. juni 1963 nr. 23 §34 førfylkesmannen hadde ferdigbehandlet dispensasjons-spørsmålet etter plan- og bygningsloven §7.

Saken ble deretter tatt opp med både Fylkesman-nen i Hedmark og Statens vegvesen, Hedmark veg-kontor.

I brevet til fylkesmannen ble det bedt om kom-mentarer til klagers anførsel om at bygningsmyndig-hetene ikke hadde foretatt en tilstrekkelig konkretvurdering av søknaden slik bl.a. plan- og bygnings-lovens forarbeider forutsetter. Det ble i denne for-bindelse vist til at følgende sentrale vurderinger varutelatt: hvilke negative konsekvenser for gjennom-føringen av planen bruksendringen ville innebære,om et tomt næringsbygg ville være mer i samsvarmed kommuneplanens formål enn et bebodd bolig-hus, og hvilken betydning det skulle ha at eierenikke lenger kunne anvende bygget. Advokaten vistetil at kommuneplanen kun skal være et rådgivendestyringsinstrument, og at både kommunen og fylkes-mannen hadde følt seg vesentlig for bundet avdenne. Til fylkesmannens uttalelser om relevansenav «forhold vedrørende søkerens person», ble detbedt om en klargjøring av hvilken type «søkerhen-syn» fylkesmannen mente forelå i denne saken.


Videre ble det bedt om fylkesmannens kommen-tar til klagers anførsler om at skjønnsutøvelsen inne-bar myndighetsmisbruk, idet klager hevdet at vedta-ket fremsto som klart urimelig ut fra at eieren ble sit-tende med et tomt næringsbygg som han ble nektet ånyttiggjøre seg til det eneste akseptable formål, nem-lig bolig. Advokaten hevdet dette måtte sees som enform for ekspropriasjon av privat eiendom, som barekunne forsvares ut fra tungtveiende samfunnsmessi-ge hensyn.

Da kommunen i sin avgjørelse hadde vist til atbygningen ikke hadde tilfredsstillende avløpsanleggfor vannklosett og at det ikke forelå hjemmel for å giutslippstillatelse, ble fylkesmannen spurt om sitt synpå hjemmelsspørsmålet, og hvilken vekt det eventu-elt var lagt på dette moment.

Avslutningsvis ble klagers anførsler vedrørendeavkjørselsspørsmålet referert. Advokaten hevdet attrafikksikkerhetshensyn burde tilsi at en bruksen-dring ble akseptert ut fra en veifaglig vurdering, daen bolig ville medføre langt færre på- og avkjøringerenn en kolonialbutikk. Videre ble det vist til at destedlige forhold var slik at bl.a. nærliggende bolig-hus i dag gjorde bruk av avkjørselen til venstre forbutikken. Det ble derfor hevdet at henvisningen til atvegvesenet ikke hadde anbefalt søknaden, ikke varet holdbart avslagsargument. Fylkesmannen ble bedtom å kommentere dette, og redegjøre for hvilke hen-syn som hadde blitt tillagt vekt i forbindelse medvegkontorets uttalelse.

Statens vegvesen, Hedmark vegkontor ble bedtom å redegjøre nærmere for hjemmelen for å avviseå behandle As søknad om bruksendring etter veglo-ven §34. Det ble vist til advokatens anførsel om atklager hadde rettslig interesse i å få prøvet avkjør-selsspørsmålet separat, da kommunen ville miste ettav sine argumenter for å nekte å gi dispensasjon der-som vegkontoret hadde gitt tillatelse til bruksen-dring. Hvis vegkontorets kompetanse etter vegloven§ 34 skulle være subsidiær til kommunens dispensa-sjonsrett etter plan- og bygningsloven, slik det varfremholdt, hevdet advokaten at man slik ville få enevig sirkelslutning hvor kommunen henviste til veg-vesenet og vegvesenet henviste til kommunen.

Fylkesmannen imøtegikk i sitt svar at kommune-planen kun skal være et «rådgivende styringsinstru-ment» og viste til plan- og bygningsloven §20-6 an-net ledd. Det ble presisert at fylkesmannen ikke ka-tegorisk mente at kommunenes arealdisponeringerikke kunne overprøves, men pekt på at det i utgangs-punktet er kommunenes politiske organer som skalbestemme arealdisponeringen i en kommune, og atdet særlig i saker der skjønnsmessige vurderinger ersentrale, må foreligge «åpenbare begrunnelser» forat fylkesmannen skal overprøve disse. Det ble videreuttalt at fylkesmannen hadde lagt avgjørende vekt påat den omsøkte bruk som bolig ville være i strid medkommuneplanen,og at dette måtte sies å være«negative konsekvenser for gjennomføringen avplanen».

Fylkesmannen hadde videre lagt til grunn at detforhold at eieren ikke lenger kunne anvende bygget,hadde karakter av et slikt «søkerhensyn» der det kre-ves ekstraordinære grunner for å kunne dispensere.Det ble ikke funnet at slike grunner forelå her. Fyl-kesmannen viste imidlertid til at skillet mellom sø-kerhensyn/individuelle interesser og samfunnsinte-resser nok kunne være vanskelig å trekke. Det blevist til Ken Uggeruds bok om dispensasjonsavvei-ningen s. 78 flg. Fylkesmannen mente det ogsååpenbart ville ha «samfunnsmessige konsekvenserdersom bestående bygninger ikke kan anvendes tilnoe, som i angjeldende tilfelle».

Når det gjaldt avløpsspørsmålet, opplyste fylkes-mannen ikke å ha tatt stilling til dette i sitt opprinne-lige vedtak, da det ikke ble ansett å være nødvendig.Fylkesmannen uttalte at han var uenig med kommu-nen i at det ikke forelå hjemmel for å gi utslippstilla-telse, og opplyste at en bruksendring fra forretningtil bolig måtte kunne godkjennes etter «Forskrift omutslipp fra separate avløpsanlegg» av 8. juli 1992§ 7.

Til avkjørselsspørsmålet viste fylkesmannen tilprinsippet i plan- og bygningsloven §10-1 om sam-arbeidsplikten med andre offentlige organer, og plik-ten til å innhente uttalelser i spørsmål som hører un-der vedkommende myndighets saksområde. Det bleogså vist til plan- og bygningsloven §66 nr. 1 førsteledd annet punktum. Fylkesmannen uttalte videre athan ikke hadde funnet grunn til å overprøve vegkon-torets samlede veifaglige vurdering av at bygningenfremsto som lite egnet til boligformål. Det ble imid-lertid opplyst at vegkontorets uttalelse ikke haddehatt avgjørende betydning, selv om den hadde værttillagt en viss vekt.

Statens vegvesen, Hedmark vegkontor opplyste isitt svar at det var forholdet til plan- og bygnings-lovens bestemmelser om arealplanens bindendevirkning for andre offentlige myndigheter, som had-de vært utslagsgivende for kontorets standpunkt omikke å realitetsbehandle As søknad. Det ble vist til atvegkontorets brev til klager likevel ikke kunne seessom en avvisning av å realitetsbehandle søknaden.Etter vegkontorets syn harmonerte den fremgangs-måten de hadde brukt, best med forholdet mellomplan- og bygningslovens og veglovens bestemmel-ser. På bakgrunn av ombudsmannens henvendelsehadde imidlertid vegkontoret på nytt vurdert grunn-laget for sin tidligere uttalelse til kommunen, og fun-net at uttalelsen, i lys av senere fremkommet argu-mentasjon, fremsto som streng. Etter en fornyet hel-hetlig vurdering av de veg- og trafikkmessige sideneved en eventuell bruksendring fra nærings- til bolig-formål, fant vegkontoret å kunne tilråde bruksen-dring til boligformål slik at avkjørselstillatelse kun-ne påregnes.

Advokaten kom med merknader og fremholdt atbygningsloven legger opp til en dynamisk kom-muneplanlegging som skal ta hensyn til den løpende


utvikling. Fylkesmannens standpunkt ville innebæreen mer statisk planlegging, slik at utviklingen i kom-munen ville bli «frosset» når kommuneplanen blevedtatt. Under henvisning til lovens forarbeidermåtte dette være i strid med lovgivers intensjoner.Til spørsmålet om fylkesmannens kompetanse, bledet vist til at søkeren etter forvaltningsloven §34 harkrav på en reell to-instansbehandling, og det ble visttil forarbeidene til plan- og bygningsloven hvor detforutsettes at det i den enkelte dispensasjonssak måforetas «en konkret og reell vurdering av de faktiskeforhold i saken».

Videre ble det hevdet at fylkesmannen ikkehadde besvart de aktuelle spørsmål om hvilke nega-tive konsekvenser bruksendringen ville ha for kom-muneplanen. Fra brevet siteres:

«Bl.a. fremgår av fylkesmannens svar at manhar «lagt avgjørende vekt på at den omsøkte bruksom bolig vil være i strid med kommuneplanen.Dette må etter vår oppfatning sies å være «nega-tive konsekvenser for gjennomføringen» av pla-nen.

Dette er en sirkelslutning som ikke besvarerannet enn det man vet fra før, nemlig at bruksen-dring innebærer brudd på planen, noe som er ne-gativt. Hvilke konkrete ulemper bruksendringenhar for gjennomføringen av planen er imidlertidfortsatt ubesvart.

Den videre argumentasjon vitner i sammegrad om en manglende vilje til å ta standpunkt tildet springende punkt i saken. Det nevnes f.eks.korrekt at «heller ikke et «tomt næringsbygg» eri overensstemmelse med kommuneplanens for-mål». Imidlertid starter fylkesmannen på ny medden samme sirkelslutning, nemlig at det er «brukav bygget i strid med planen det er søkt om, ogen slik bruksendring tillater etter vår oppfatningikke plan- og bygningsloven». Derved har mannok en gang unnlatt å foreta en vurdering av omdet foreligger særlige grunner for dispensasjon.

Fylkesmannen har lagt til grunn at «det for-hold at eieren ikke lenger kan anvende bygget iangjeldende tilfelle» er et «søkerhensyn». Detteer etter min mening feil, idet dette ikke er et for-hold som går på søkerens person. Dette er et rentsamfunnsøkonomisk og privatøkonomisk spørs-mål som er en del av den totale vurdering sommå foretas etter bygningslovens §7. Samfunns-messige hensyn tilsier at verdier utnyttes på bestmulig måte. Videre må det foreligge sterke sam-funnsmessige hensyn før allerede eksisterendeverdier skal gjøres verdiløse på eierens hånd.Denne avveining er en del av de «særlige grun-ner» og ikke søkerhensyn.

Jeg nevner i denne sammenheng at det pås.101 i Ot.prp. nr. 56 (84-85) heter at «i helt spe-sielle tilfeller vil også forhold vedrørende søke-rens person kunne anses som særlig grunn». Deter således individuelle og konkrete forhold knyt-tet til søkerens person det her tales om, og sometter min mening også Uggerud taler om. Det erimidlertid ikke et slikt personlig hensyn vi herstår overfor.

Det følger av dette at eierens manglende nyt-tiggjøring av eiendommen er et moment som måvurderes innunder de «særlige grunner» og ikkesom «ekstraordinære grunner» slik fylkesman-nen har lagt til grunn.»

Det ble konkludert med at det i saken måtte sieså foreligge slike «særlige grunner» som tilsier at dis-pensasjon etter plan- og bygningsloven §7 burdegis. Videre het det:

«--- Hensynene bak planvurderingene kanivaretas selv om bruksendring gis. Det aktuelleområdet har preg av en liten grend, med en ned-lagt skole, en nedlagt butikk og flere bolighus. Etbolighus til vil derfor opprettholde stedets karak-ter.

Kommunen/fylkesmannen har ikke påvist ettmoment som tyder på at kommuneplanen blirskadelidende dersom bruksendring gis. Detfremgår at det er kommuneplanen selv som erhindringen og ikke dens formål.

Til dette kommer at et tomt, forfallent næ-ringsbygg må anses å være mer i strid med pla-nen enn et bolighus. Det fremstår videre somsærlig grunn for dispensasjon at eieren ikke kannyttiggjøre seg bygget dersom dispensasjon ikkegis. Videre tilsier samfunnsmessige hensyn at eneksisterende bygningsmasse brukes med mindresterke samfunnsmessige hensyn taler mot. Det ervidere en særlig grunn at nektelsen av dispensa-sjon innebærer en form for ekspropriasjon somkrever sterke samfunnsmessige hensyn for ågjennomføres.

En bruksendring vil ikke innebære noen un-dergravning av planen eller annen inngripendeendring i planen, jfr. de ovennevnte sitater fraforarbeidene. Tvert imot må man se det slik atdet er samfunnsutviklingen og tidsaspektet sidenplanen ble vedtatt som har gjort at det ikke len-ger er mulig å drive butikk på stedet. Vurderin-gen av arealbruken er derfor «endret etter at detble utarbeidet plan» noe som tilsier dispensasjon.Konkret rimelighet må også trekke i samme ret-ning.»

Klagers merknader ble oversendt fylkesmannen,med spørsmål om hvilken merulempe en tillatelse tilbruksendring ville medføre i forhold til gjennomfø-ringen av arealplanen.

Fylkesmannen svarte bl.a. følgende:

«I vårt brev av 05.08.96 til Sivilombudsman-nen skrev vi om dette spørsmålet at

«Fylkesmannen har lagt avgjørende vektpå at den omsøkte bruk som bolig vil være istrid med kommuneplanen. Dette må ettervår oppfatning sies å være «negative konse-kvenser for gjennomføringen» av planen.»

I kommuneplanen er angjeldende område re-gulert til LNF-område, der spredt boligbebyggel-se ikke er tillatt. Fylksmannen ser det derfor slikat enhver bruksendring eller annet tiltak som stri-der mot planen, vil vanskeliggjøre planens gjen-nomføring. Fylkesmannen har her bygd på be-stemmelsen i plan- og bygningsloven §20-6andre ledd første punktum, jfr. vårt brev av06.03.96. I vedtaket s. 2-3 redegjorde vi for atbruksendring etter vår oppfatning må anses å væ-re et slikt «arbeid eller tiltak» som bestemmelsengjelder.»


I mitt avsluttende brev skrev jeg følgende:

«1. Fylkesmannens overprøvingskompetanse

Fylkesmannen har vist til at det må foreligge «åpen-bare begrunnelser» for at fylkesmannen skal endrede vedtak som kommunens organer har gjort, særligi saker der skjønnsmessige vurderinger er sentrale.Som begrunnelse for dette, har fylkesmannen i brev5. august 1996 vist til forslaget til endring av forvalt-ningsloven §34 om at klageinstansen ved klage-behandlingen skal legge vekt på det kommunaleselvstyre.

Jeg vil først bemerke at endringen i forvaltnings-loven §34 annet ledd trer i kraft 1. mars 1997 og så-ledes ikke kommer direkte til anvendelse i dennesaken, men jeg vil nedenfor likevel komme med no-en kommentarer til endringsbestemmelsen.

Det følger av plan- og bygningsloven §15 at deter forvaltningsloven §34 som bestemmer fylkes-mannens kompetanse som klageinstans for vedtaketter plan- og bygningsloven. Det følger av bestem-melsen at klageinstansen kan prøve alle sider av un-derinstansens vedtak. Klageinstansen er ikke bundetav verken de påberopte anførsler, påstander eller tilden påklagede delen av vedtaket. Fylkesmannen kansom klageinstans vurdere både saksbehandlingen ogvedtakets innhold og ta stilling både til den faktiske,den rettslige og den skjønnsmessige side av vedta-ket. Bestemmelsen forutsetter at klageinstansen be-nytter den kompetanse som er tildelt - det foreliggermed andre ord en plikt til å foreta en ny prøving avvedtaket i den utstrekning det er påklaget. I Ot.prp.nr. 3 (1976-77) s. 95 heter det:

«Klageinstansen vil ha plikt til å foreta en nyprøving av vedtaket i den utstrekning det er på-klaget. Den må vurdere de argumenter som kla-geren har gjort gjeldende i saken, og foreta deundersøkelser som ellers trengs for å få saken til-strekkelig opplyst, jfr. utkastet til §33 nytt femteledd.»

Tillegget i forvaltningsloven §34 annet leddlyder slik:

«Der statlig organ er klageinstans for vedtaktruffet av en kommune eller fylkeskommune,skal klageinstansen legge vekt på hensynet til detkommunale selvstyre ved prøving av det frieskjønn.»

I Innst. O. nr. 11 (1996-97) sies det om lovend-ringen bl.a.:

«Særlig fylkesmennenes høringsuttalelser vi-ser at det i praksis allerede utvises tilbakeholden-het med å overprøve kommuneforvaltningensfrie skjønnsutøvelse. Etter departementets me-ning bør et slikt prinsipp for forholdet mellomstaten og kommunene i klagebehandlingen ned-felles i en lovregel.»

Det fremgår at andre alternativer var vurdert,men at kommunalkomiteens flertall sluttet seg tildette.

Kommunal- og arbeidsdepartementet kommen-terer lovendringen slik på s. 12 i rundskriv H-4/97 av29. januar 1997:

«I forhold til klagernes rettssikkerhet er rege-len ikke ment å innebære noe signal om mindreprøving av det frie skjønn. Etter forvaltnings-loven §34 annet ledd skal klageinstansen vurde-re alle anførsler fremsatt i klagen. Dette vil fort-satt være tilfelle, men tilføyelsen i §34 annetledd tredje punktum innebærer at klageinstanseni tillegg til klagers anførsler skal legge vekt påhensynet til det kommunale selvstyre. I praksisvil dette innebære en viss terskel for klageinstan-sen i forhold til å endre kommunale eller fylkes-kommunale vedtak på grunnlag av overprøvingav det frie skjønnet.

Regelen vil ikke innebære noen systemen-dring eller medføre behov for å trekke opp klare-re grenser enn hittil i forhold til hva som er om-rådet for det frie skjønn på det enkelte lovområ-de. ---»

Lovendringen synes etter dette å være ment somen stadfestelse og tydeliggjøring av gjeldende rett,slik at den ikke innebærer noen innskrenking av fyl-kesmannens overprøvingskompetanse i forhold tilden jeg har redegjort for foran.

Det kan etter dette synes som om fylkesmannen iutgangspunktet i for stor grad har innsnevret sinoverprøvingskompetanse i denne saken.

2. Dispensasjonsvurderingen

Fylkesmannen har klarlagt at det foreligger hjemmelfor å gi utslippstillatelse. Videre har vegkontoret iløpet av klagebehandlingen her revurdert sitt stand-punkt, og opplyst at en avkjørselstillatelse kan på-regnes. Jeg legger imidlertid til grunn at en bruksen-dring fra forretning til bolig vil være i strid medkommuneplanen og derfor avhengig av dispensasjonetter plan- og bygningsloven §7.

For å kunne dispensere etter denne bestemmel-sen må det foreligge «særlige grunner». Hvorvidt detforeligger en slik situasjon, må avgjøres etter enkonkret og reell vurdering av de faktiske forhold isaken. Ved vurderingen må det foretas en avveiningmellom de hensyn planen skal ivareta og de hensynsom taler for å fravike planen. Foreligger det over-vekt av hensyn som taler for dispensasjon, vil lovenskrav være oppfylt og dispensasjon kan gis. Dettefremgår av Ot.prp. nr. 56 (1984-85) s. 101:

«Uttrykket «særlige grunner» må ses i for-hold til offentlige hensyn planlovgivningen skalivareta. De særlige grunner som kan begrunne endispensasjon er i første rekke knyttet til areal- ogressursdisponeringshensyn. Som eksempel kannevnes tilfeller der vurderingen av arealbrukener endret etter at det ble utarbeidet plan, eller attidsfaktoren tilsier at en ikke bør avvente en


planendring. I helt spesielle tilfeller vil også for-hold vedrørende søkerens person kunne ansessom særlig grunn.

I den enkelte dispensasjonssak må det foretasen konkret og reell vurdering av de faktiske for-hold i saken.

Foreligger det en overvekt av hensyn som ta-ler for dispensasjon vil lovens krav være oppfyltog dispensasjon kan gis. I motsatt fall er lovenskrav ikke oppfylt og dispensasjon kan ikke gis.De særlige grunner som taler for dispensasjonmå naturligvis ligge innenfor rammen av loven.

De ulike bestemmelser og planer har som of-test blitt til gjennom en omfattende beslutnings-prosess. Det skal derfor ikke være en kurant sakå fravike disse. Bygningsrådet må heller ikkebruke sin dispensasjonsmyndighet på en slikmåte at den undergraver planene som informa-sjons- og beslutningsgrunnlag. Ved unntak fraplaner skal bygningsrådet ta relevante planleg-gingsomsyn etter kapitlene om kommuneplan ogreguleringsplan. Ut fra hensynet til offentlighet,samråd og medvirkning i planprosessen er detviktig at endringer i planene av betydning ikkeskjer ved dispensasjoner, men behandles etter deregler som er fastlagt i kapitlene om kommune-planlegging og reguleringsplaner.

Hensynet bak planvurderingene og de ulikebestemmelser vil også være av betydning forpraktiseringen av dispensasjonsbestemmelsen.F.eks. er byggeforbudet i 100-metersbeltet langssjøen innført fordi dette området normalt børholdes fritt for bebyggelse.»

Når det så gjelder den konkrete dispensasjons-vurderingen, finner jeg grunn til å fremheve at dether gjelder spørsmål om bruksendring fra daglig-varebutikk til bolig. Det ble herfra spurt om hvilkenmerulempe en slik bruksendring vil medføre. Vedfylkesmannens svar kan jeg ikke se at fylkesmannenhar påvist at en bruksendring vil medføre noen nega-tive konsekvenser for gjennomføring av kommune-planen, da det bare er vist til at boligbebyggelse vilvære i strid med planen og at dette i seg selv er ennegativ konsekvens.

Da både forretningsdrift og boligformål er i stridmed kommuneplanen, finner jeg ikke at det er en til-strekkelig begrunnelse å vise til at boligformål er istrid med planen. Ut fra at det skal foretas en konkretdispensasjonsvurdering, må det være riktig å ta ut-gangspunkt i hva eksisterende bebyggelse brukes tilog ikke bare vurdere saken som en søknad om opp-føring av en ny bolig, slik kommunen og fylkesman-nen synes å ha gjort. Det burde ha vært vurdert hvil-ke følger og merulemper boligbruk ville få fremforbutikkdrift.

Jeg finner også grunn til å peke på at det er opp-lyst at den aktuelle eiendom ligger i en liten grendbestående av flere bolighus, og at klager har anført atbruk av eiendommen til bolig opprettholder stedetskarakter. Det fremgår videre at eiendommen liggerlike ved et LNF-område hvor det er gitt bestemmel-ser om at spredt bolig- eller ervervsbebyggelse ogsåutenom landbruk eller annen stedbunden næring,kan tillates.

Når det gjelder det forhold at eieren ikke lengerkan anvende bygget, inneholder dette både et indivi-duelt moment (såkalt søkerhensyn) og et samfunns-messig moment. Når det gjelder betydningen avdisse momentene, antar jeg det må være riktig at denindividuelle interesse bare i helt spesielle tilfellerkan anses som en særlig grunn. Derimot finner jeg atdet forhold at bygningen vil kunne bli stående tom,kan få samfunnsmessige konsekvenser som vil værerelevante å legge vekt på i dispensasjonsvurderin-gen. Jeg oppfatter fylkesmannens omtale av dettesom en generell kommentar fra fylkesmannens side,og at det i denne saken ikke er foretatt noen nærmerevurdering av dette momentet.

Både kommunen og fylkesmannen synes etterdette å ha lagt for stor vekt på kommuneplanen, utenå ha foretatt den konkrete og reelle vurderingen somplan- og bygningsloven §7 forutsetter. Jeg finnerderfor at det knytter seg begrunnet tvil til forhold avbetydning i saken, jf. ombudsmannsloven av 22. juni1962 nr. 8 §10 annet ledd, og vil på denne bakgrunnbe fylkesmannen vurdere saken på nytt.

Jeg ber om å bli holdt orientert om resultatet avfylkesmannens nye vurdering.»

Fylkesmannen opphevet sitt eget og kommunensvedtak og sendte saken tilbake til kommunen for nybehandling. Elverum kommune vedtok deretter å giA dispensasjon fra kommuneplanens arealdel forbruksendring fra forretning til bolig.

79.Oppføring av sjøbod

(Sak 96-1559)

A fikk avslag på en søknad om oppføring av sjøbodpå sin fritidseiendom med den begrunnelse at oppfø-ringen ville stride mot en bestemmelse i kommunenskystsoneplan, fastsatt med hjemmel i plan- og byg-ningsloven §20-4 annet ledd litra b). - Ombudsman-nen uttalte at særbestemmelsen i plan- og bygnings-loven §20-4 annet ledd litra e) som gav hjemmel forfritidseiendommer ikke var til hinder for at utfyllen-de bestemmelser for slike eiendommer også kunnegis etter lovens §20-4 annet ledd litra b).

A fikk avslag på en søknad om oppføring av ensjøbod på sin fritidseiendom som lå i et område av-satt til byggeformål. Avslaget ble fra Fylkesmanneni Telemark begrunnet med at det omsøkte byggetil-tak var i strid med pkt. 3.1 i kommunens kystsone-plan, hvor det het at det til hver hytteenhet normaltbare kunne «oppføres 1 bod/uthus med et bebyggetareal (BYA) på inntil 15 kvm». Klagerens eiendomvar på søknadstidspunktet allerede bebygget med enfritidsbolig og et uthus. Punkt 3.1. i planen var fast-satt med hjemmel i plan- og bygningsloven av 14.juni 1985 nr. 77 §20-4 annet ledd litra b).


I henvendelsen til ombudsmannen gjorde A gjel-dende at pkt. 3.1 i kystsoneplanen var «uten nødven-dig hjemmel». Bakgrunnen for denne anførselen varat det i kystsoneplanens pkt. 2.1 med hjemmel iplan- og bygningsloven §20-4 litra e) var fastsatt etgenerelt forbud mot nyoppføring eller «vesentlig ut-videlse» av eksisterende fritidsbebyggelse, og etterklagerens oppfatning kunne ikke da kommunen fast-sette ytterligere begrensninger for bygging på fri-tidseiendommer i kommunen med hjemmel i lovens§ 20-4 annet ledd litra b). I klagen het det bl.a.:

«I den ene setning sier altså fylkesmannen atnye bygninger ikke kan oppføres i området, og ineste setning godtar han at det nok kan bygges,men bare en bod til hver eiendom. Hjemmelenfor dette angis å være §20-4 annet ledd bokstavb).

Fra klagerens side vil det bestrides at bestem-melsen i pkt. 3.1 kan forankres i bokstav b).Denne lovbestemmelse tar nettopp sikte på reelleutbyggingsområder og ikke på klattebygg ihytteområder. Der får man som en adekvat hjem-mel holde seg til bestemmelsen i bokstav e). El-ler sagt på en annen måte: Man kan ikke bareplukke hjemler så og si «a la carte» i §20-4 an-net ledd. Det må være en sammenheng i hjem-melsgrunnlaget. I bokstav b) er det formene foraktiv utbygging som reguleres - i bokstav e) åp-nes det for et forbud mot fritidsbebyggelse kom-binert med en begrenset adgang til utvidelser(påbygg, tilbygg, annekser), det være seg i ut-byggingsområder eller andre områder. Det erdette som er gjennomført i bestemmelsenes pkt.1.2. Noen nærmere spesifisering gir loven ikkeadgang til for fritidsbebyggelse. Pkt. 3.1 er føl-gelig uten nødvendig hjemmel.

En parallell til denne hjemmelssituasjon vilman finne i Frihagens Kommentar til plan- ogbygningsloven II, side 266 angående forholdetmellom §17-2 og §20-4 annet ledd bokstav d).Midt på side 266 sier Frihagen:

«Jeg antar således at §20-4, annet ledd,c) ikke kan brukes til å innføre ytterligererestriksjoner.»

I kompresstoffet like under tilføyer han:

«Enkelte (kommuner) har i bestemmelsentilføyd at tilbygg av enten soverom eller and-re rom når økningen av arealet er mer enn 10m2 må anses vesentlig. Det antas at 2. ledd(c) ikke i så måte gir noen videre hjemmelenn 2. ledd (d) til å fastsette slike særligeskranker utover det som følger av lovteksten,se §17-2 og §20-4, 2. ledd (d).»

Tilsvarende synspunkter har Frihagen gitt ut-trykk for flere andre steder. Jeg viser særlig til si-de 275-276 som nettopp gjelder forbud mot «nyeller vesentlig utvidelse av bestående fritidsbe-gyggelse». Han sier her:

«Det kan ikke være adgang for kommu-nen til å fastsette strengere restriksjoner ennlovteksten isolert sett anviser - f.eks. at en-hver utvidelse skal være forbudt uten særskiltdispensasjon.»

Det sies videre nederst at en utvidelse «måvære nokså omfattende for å bli vesentlig i for-hold til §20-4, 2. ledd (d)». Og i kompresstoffetpå side 276, uttaler Frihagen:

«Det kan ikke være rettslig bindende ogneppe heller rettslig holdbart som retnings-linje at kommunestyret som ledd i arealdelenfastsetter strengere krav. Det forekommer så-ledes kommuneplaner som angir at tilbyggav nytt soverom alltid er å regne som vesent-lig og likeledes alle andre tilbygg på mer enn10 m2.»

En utdyping av vesentlighetskriteriet - og dai tilknytning til § 17-2 - er gitt på side 55-56.

«Fritidsbebyggelse» består av «fritidsboligerog tilhørende uthus» (pbl. §82). En utvidelse vildet følgelig være snakk om hvis det oppføres etnytt uthus, med påvist praktisk behov slik som idenne saken. Det dreier seg om et båthus - etnaust på 7 m2. Ut fra det som ovenfor er sagt omforståelsen av begrepet, skulle det være åpenbartat en slik utvidelse ikke fanges inn av kriteriet«vesentlig».

Konklusjonen på dette må være at oppførin-gen av den planlagte bod - som ikke er i stridmed pbl. §17-2 - heller ikke er i strid med densåkalte kystsoneplanen. Bygningsmyndighetenesavslag er derfor uten nødvendig hjemmel.»

Etter å ha forelagt spørsmålet for Miljøvernde-partementet uttalte jeg i mitt avsluttende brev til kla-geren:

«I pkt. 3.1 i kystsoneplanen av 25. april 1991,med endringer av 17. desember 1992, står det:

«Til hver hytteenhet kan det normalt oppfø-res 1 bod/uthus med et bebygget areal (BYA) påinntil 15 kvm.»

Og videre i pkt. 1.2 første punktum:«I områder med eksisterende fritidsbebyg-

gelse kan det ikke oppføres ny eller foretas ve-sentlig utvidelse av bebyggelsen, eller oppføresannen bygning, konstruksjon eller anlegg i til-knytning til slik bebyggelse.»

Deres gjengivelse av kystsoneplanens pkt. 3.1 ibrev 23. september 1996 er ikke helt likelydendemed ovennevnte sitat som er hentet fra det eksem-plar av kystsoneplanen som kommunen har over-sendt. Jeg har imidlertid ikke funnet grunn til å un-dersøke dette nærmere da meningsinnholdet uansetter det samme.

Hjemmelen for ovennevnte bestemmelser må an-tas å være henholdsvis §20-4 annet ledd litra b)annet punktum og §20-4 annet ledd litra e) i plan-og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77. Paragraf20-4 annet ledd litra b) lyder:

«For områder avsatt til utbyggingsformål kanfastsettes at utbygging skal skje i bestemt rekke-følge, og at utbyggingen innenfor vedkommendeområder ikke kan finne sted før tekniske anlegg


og samfunnstjenester som elektrisitetsforsyning,kommunikasjon, herunder gang- og sykkelveg-nett, helse- og sosialtjeneste, herunder barneha-ger, skoler og fritidshjem, m.v. er etablert. I til-knytning til utbyggingsområder og i landbruks-,natur- og friluftsområder der spredt utbygging ertillatt, kan det også fastsettes bestemmelser omtillatt byggehøyde, grad av utnytting og andreformer for styring av bygningers og anleggs stør-relse, form m.v. Det kan også gis nærmere krite-rier for lokalisering av ulik utbygging og areal-bruk innen byggeområdene.»

Litra e) lyder:

«For hele kommunen eller deler av den kanfastsettes at oppføring av ny eller vesentlig utvi-delse av bestående fritidsbebyggelse ikke skalvære tillatt.»

Spørsmålet om hva som er å regne som «ny ellervesentlig utvidelse av bestående fritidsbebyggelse»etter litra e) er et rettsspørsmål, hvor tolkningen måbygge på lovens ordlyd og bakgrunn. Det synes såle-des å være enighet om at kommunen med hjemmel ilitra e) ikke med bindende virkning kan fastsettestrengere kriterier enn det loven gir anvisning på. Deuttrykk som er brukt i litra b) er mer skjønnspregede,men også etter denne bestemmelsen vil det være etrettsspørsmål hvorvidt de utfyllende bestemmelsersom er gitt, ligger innenfor lovens ramme, jf. Friha-gen Plan- og bygningsloven, Kommentarutgave(Oslo 1988 s. 253).

Det synes å være enighet om at bestemmelsenom størrelse, slik det er gitt i kystsoneplanen pkt.3.1, isolert sett faller inn under oppregningen i§ 20-4 annet ledd litra b). Det sentrale spørsmålet idenne saken er om den omstendighet at lovens§ 20-4 annet ledd litra e) har en særbestemmelse forfritidseiendommer, alene eller sammen med andretolkningsmomenter er til hinder for at utfyllende be-stemmelser for slike eiendommer også kan gis etterlitra b) (enten alene eller i kombinasjon med forbudetter litra e)).

Annet punktum i plan- og bygningslovens §20-4annet ledd litra b) som gir adgang til å vedta binden-de bestemmelser til kommuneplanen om bygningerog anleggs utforming, grad av utnyttelse eller annenform for «volumkontroll», ble tatt inn ved lovend-ring 21. april 1989 nr. 17, og var ment å gi kommu-nene et bedre styringsredskap og dermed sikre enforenklet byggesaksbehandling. Så langt jeg kan se,gir forarbeidene ingen holdepunkter for å anta atkommunens bruk av dette styringsredskapet skalvære undergitt tilsvarende begrensninger som gjel-der for forbud etter §20-4 annet ledd e). Lovteksten,sett i sammenheng, gir heller ikke grunnlag for en

slik innskrenkende fortolkning. De ulike bestemmel-ser i plan- og bygningsloven §20-4 annet ledd hjem-ler innenfor hvert av sine områder adgang for kom-munen til å gi utfyllende bestemmelser til det som erangitt på plankartet om arealutnyttelsen i samsvarmed de forskjellige kategorier etter §20-4 førsteledd. Som fremholdt av fylkesmannen er hjemmels-bestemmelsen i litra e) ikke knyttet til noen bestemtarealbrukskategori. Bestemmelsen er av eldre datoenn litra b) annet og tredje punktum, som kom inn iloven så sent som i 1989. Ut fra dette og formåletmed tilføyelsen av litra b) annet og tredje punktum -jf. ovenfor om dette - har det formodningen mot segat bestemmelsene ikke skal kunne kombineres slikdet er gjort i kystsoneplanen. Litra e) kan m.a.o. ikkeleses antitetisk, og det blir derfor ikke tale om noenmotstrid mellom denne bestemmelsen og litra b).Lex specialis-prinsippet som De har vist til i saken,kommer således heller ikke til anvendelse ved tolk-ningen.

Det synes for øvrig åpenbart at det også for eien-dommer med fritidsbebyggelse er behov for å ginærmere bestemmelser om form og utnyttelsesgrad,uavhengig av om utbyggingsarbeidet anses som såomfattende at de faller inn under betegnelsen «nyeller vesentlig utvidelse» eller ikke. Om det ikkeskulle være anledning til å regulere slike byggepro-sjekt med hjemmel i §20-4 annet ledd litra b), måttedet i så fall ha fått en klarere forankring i lovtekst el-ler forarbeider. Jeg kan heller ikke se at de uttalelse-ne i professor Frihagens bok som det henvises til iDeres brev 21. februar 1996, gir grunnlag for en slikinnskrenkende fortolkning. De siterte uttalelsene til§ 20-4 annet ledd litra d) (nåværende litra e) knytterseg til rettstilstanden før lovendringen i 1989. Somnevnt ovenfor var innføringen av §20-4 annet leddlitra b) annet og tredje punktum ment å skulle gikommunen et bedre styringsredskap enn tilfellet vartidligere. Frihagens kommentarer til spørsmålet omhvor langt kommunen kunne gå med hjemmel i§ 20-4 annet ledd litra d) før lovendringen i 1989,har derfor begrenset interesse i denne saken.

Avslutningsvis fremheves at selv om uttrykket«(I) tilknytning til utbyggingsområder» er brukt iplan- og bygningsloven §20-4 annet ledd litra b)annet punktum, må det antas at bestemmelsen bådeer ment å omfatte områder avsatt til fremtidig utbyg-ging og områder som allerede er bebygd. Dette harjeg lagt til grunn i en tidligere sak, jf. sak 96-0848.---

Med den konklusjon jeg har trukket ovenfor, erdet ikke grunn for meg til å gå nærmere inn på an-førselen om hva som er å anse som ny eller vesentligutvidelse av bestående bebyggelse etter §20-4 annetledd litra e).»


80.Takombygging på bolighus - dispensasjon fra

reguleringsplan(Sak 96-2031)

Tønsberg kommune og Fylkesmannen i Vestfold gavdispensasjon etter plan- og bygningsloven av 14.juni 1985 nr. 77 §7 for takombygging i strid med re-guleringsplanen. - Ombudsmannen uttalte at detikke i tilstrekkelig grad var godtgjort at det forelå«særlige grunner» etter plan- og bygningsloven §7som gav adgang til å dispensere fra planbestemmel-sene om takvinkel, takoppbygg og høyde. Problemerknyttet til taklekkasjer kunne etter omstendigheteneikke anses som en holdbar dispensasjonsgrunn foren så vidt omfattende takombygging som det her vartale om. Uttalelser om forholdet mellom dispensa-sjon etter lovens §7 og omregulering etter lovens§ 28-1. Fylkesmannen omgjorde etter dette dispen-sasjonsvedtaket.

Eieren av en boligeiendom i Tønsberg kommunesøkte om å oppføre sadeltak. Boligen hadde flatt tak,og det ble søkt om et påbygg til sadeltak med takvin-kel på 35 grader (senere justert til 30 grader av byg-gesøker) samt et takoppbygg med loftetasje (loft-stue). Påbygget ville innebære at husets høyde bleøkt med 3,1 meter (senere justert ned til 2,5 meter avbyggesøker). Begrunnelsen for søknaden var teknis-ke problemer i form av lekkasjer og vannskadersamt helseproblemer som medførte vanskelighetermed å måke taket vinterstid.

Søknaden ble avslått av bygningsrådet i Tøns-berg kommune. I begrunnelsen for avslaget ble detvist til at påbygget var i strid med reguleringsplanenog gjeldende reguleringsbestemmelser for området.Etter bygningsrådets oppfatning var det ikke grunn-lag for å dispensere fra reguleringsplanbestemmel-sen i medhold av plan- og byningsloven §7. Frakommunaldirektørens innstilling, som ble vedtattmed fire mot tre stemmer, siteres:

«Det har vært gitt tillatelse til å heve tak i --- iområder som ikke i utgangspunktet er ensartet.

Huset har en underetasje som gjør at avstandfra terreng i forkant til gesims er ca 5,5 m. Møne-høyden blir ved omsøkte påbygg 8,6 m.

Hele husrekken i --- har flate tak. Omsøkteendring vil brekke helheten i området. Det måved evt. godkjenning av omsøkte påbygg dispen-seres fra reguleringsbestemmelsen §4 m.h.p.takvinkel i forhold til takvinkel forøvrig i sammehusrekke og for takoppbygg som ikke er tillattetter samme bestemmelsen.

Flate tak medfører ofte over tid et problemmed lekkasje. Det er teknisk mulig å utbedredette uten å måtte heve takvinkelen.

Omsøkte endring er så pass omfattende i for-hold til strøket forøvrig og kommunaldirektørenanbefaler at søknaden avslås med hjemmel i re-guleringsbestemmelsen §4.

Takvinkelen i strøket kan imidlertid vurderesgjennom reguleringsendring dersom søker ellerandre sender inn forslag om dette.»

Avslaget ble påklaget av byggesøkeren. Det blevist til takvinkelen ville bli 30 grader og at høydenville øke med 2,5 meter. Videre ble det anført at na-boene - som hadde protestert på byggesøknaden -ikke ville miste utsikt, og at avslaget innebar enusaklig forskjellsbehandling fordi andre huseiere i etnærliggende boligområde hadde fått tilsvarende til-latelser.

Etter dette gav bygningsrådet tillatelse til påbyg-get som omsøkt. Etter det opplyste ble det foretattbefaring i forbindelse med klagebehandlingen. Frakommunaldirektørens innstilling, som ble enstem-mig vedtatt, siteres:

«Den «særlige grunn» som kreves for å kun-ne vurdere dispensasjon fra bestemmelsen omflatt tak ansees å være taklekkasjer ved den flatetakformen samt at naboer ikke sjeneres av på-bygget.

Kommunaldirektøren finner at vilkårene forå vurdere dispensasjon er tilstede og at det fore-ligger overvekt av hensyn som tilsier at dispen-sasjon bør gis. Å bevare en husrekke i denne ty-piske flattaksarkitektur må være et hensyn sombør vike.»

Dispensasjonsvedtaket ble påklaget til fylkes-mannen av to av naboene. (Den ene av dem klagdesenere dispensasjonsvedtaket inn for ombudsman-nen.) I klagene ble det bl.a. anført at lekkasjene pågrunn av flatt tak kunne utbedres uten å foreta en såomfattende endring/påbygg som det et her var taleom. Det ble også vist til at påbygget ville medføreutsiktstap og i for stor grad ville bryte med det en-hetlige bygningsmiljøet som eksisterte i området.

Det faste utvalg for plansaker i kommunen fast-holdt dispensasjonsvedtaket og oversendte saken tilFylkesmannen i Vestfold for endelig klagebehad-ling. I kommunaldirektørens innstilling, som ble en-stemmig vedtatt, het det:

«Det er foretatt befaring, av administrasjonenog av bygningsrådet. Bygningsrådet tok enstem-mig byggherrens klage til følge og ga byggetilla-telse.

Utsikt ansees ikke å bli berørt i avgjørendegrad. Begge klagere beholder utsikt mot Oslo-fjorden.

Alternativ teknisk utbedring av taket er mu-lig, men byggherren ønsker løsningen som eromsøkt. Selv om ikke dette nevnes av byggher-ren må det være et avgjørende moment for hamat takoppbygget gir en loftsstue med utsiktsvindutil Oslofjorden. Selv om reguleringsplanen harfastsatt flate tak så vil huset etter et evt. takopp-bygg fremstå som en helt vanlig bolig som opp-føres flere steder i kommunen, med underetasjeog valmtak inneholdende loftsstue.

Kommunaldirektøren finner at de hensynsom taler for å gi dispensasjon bør veie tyngreenn de som taler imot.»

Fylkesmannen stadfestet planutvalgets vedtakom å gi dispensasjon til oppføring valmet sadeltak,takoppbygg samt loftstue på eiendommen. I fylkes-


mannens vedtak ble det gitt slik begrunnelse for ved-taket:

«Reguleringsplanen er fra 1971 og på den ti-den var det mer vanlig å bygge boliger med flatetak enn idag. Imidlertid viser det seg at flate takkan føre til problemer for huseieren i form avvannlekkasjer. Dette kan løses rent teknisk, menrisikoen for lekkasjer etter regnvær eller pågrunn av ansamling av snømengder synes likeveli praksis å være større sammenlignet med sadel-tak. Det er bl.a. av denne grunn ikke helt uvanligat bygningsmyndighetene for tiden mottar søk-nader om å endre flate tak til sadeltak.

Hvorvidt slik tillatelse skal gis kan selvsagtikke avgjøres utelukkende ut fra byggherrensønske og under henvisning til lekkasjeproble-mer. Bygningsmyndighetene må vurdere søkna-den ut fra hensynet til det øvrige bygningsmiljø-et, herunder om påbyggingen fører til betydeligutsiktstap eller tiltettende virkning for naboer.

Fylkesmannen mener planutvalget har fore-tatt en slik vurdering, og finner som nevnt åkunne slutte seg til deres vedtak i møtet24.11.95. ---»

A brakte saken inn for ombudsmannen. A, somhadde en husrekke mellom egen eiendom og omsøk-te eiendom, anførte at han mistet utsikten mot Oslo-fjorden i øst dersom byggetiltaket ble gjennomført.Han fremholdt at utsikten var en vesentlig grunn tilat han kjøpte eiendommen i 1981, og at han dengang fikk opplyst fra kommunen at reguleringspla-nen - som området var utbygget i samsvar med - varendelig og stadfestet. Dispensasjon fra regulerings-bestemmelsenes forutsetning om flatt tak, ville etterklagers oppfatning få store konsekvenser for kom-munens reguleringsbestemmelser i det aktuelle bo-ligområdet og andre steder.

Klagen ble forelagt fylkesmannen ved brev fraombudsmannen. Under henvisning til reguleringsbe-stemmelsenes krav til takutforming m.v., og hensy-net til den enkelte huseiers innrettelse etter regule-ringbestemmelsene, ble fylkesmannen bedt om åopplyse hvordan en hadde vurdert krav om omregu-lering av reguleringsplanen som alternativ til å inn-vilge en enkeltstående dispensasjon i medhold avplan- og bygningsloven §7. Fylkesmannen ble ogsåbedt om å opplyse hvorfor det var gitt dispensasjontil å øke boligens høyde med 2,5 meter samt oppfø-ring av ny etasje med loftstue når det etter det opp-lyste var søkerens taklekkasjer som var ansett somen «særlig grunn» for dispensasjon av bygnings-myndighetene.

I fylkesmannens svarbrev het det:

«Reguleringsbestemmelsenes §4 krever atbygningens takvinkel skal være ens for sammehusrekke. Det er et faktum at hele husrekken i ---har flate tak. For såvidt vil den omsøkte endringbrekke helheten i gatebildet.

Fylkesmannen har ved klagebehandlingenlikevel sluttet seg til byggesaks- og arealplansje-fens faglige vurdering for å tillate sadeltak somomsøkt. Som særlig grunn for å dispensere fra

planen har han lagt vekt på ulempene ved taklek-kasjer som følge av flatt tak samt at naboer ikkeberøres i avgjørende grad. Bevaring av den ty-piske flattaks-arkitekturen i --- mener bygge-saks- og arealplansjefen er et hensyn som her børvike, noe fylkesmannen har samtykket i.

Krav til omregulering, som vilkår for å gibyggetillatelse, ville antakelig vært å foretrekke,slik at eventuell endret takutforming for den ek-sisterende bebyggelsen i området kunne blitt un-dergitt en mer helhetlig vurdering.

Til spørsmålet om omsøkte tiltak var nød-vendig for å forhindre fremtidige taklekkasjer, ervårt svar benektende. Det er selvsagt mulig å for-hindre taklekkasjer. Erfaring viser imidlertid atboliger med flatt tak får oftere problemer medvannlekkasjer enn boliger med sadeltak.

Byggherren trengte nødvendigvis ikke å habygget et sadeltak med takvinkel som omsøkt,for å redusere risikoen for fremtidige vannlekka-sjer. Det kunne også vært valgt noe lavere ta-kvinkel, hvilket ville medført en lavere totalhøy-de. Den praktiske virkningen av differansen her,mener vi ikke kan være avgjørende her, så lengesadeltak i prinsippet er godtatt.»

Klageren kom med kommentarer til fylkesman-nens svar, og anførte bl.a. følgende:

«Det hele saken startet med var påståtte pro-blemer med vannlekkasje. Det har fra meg ogikke minst vår felles nabo --- (se vedlagte brev-kopier fra ham) hele tiden vært understreket atdette ikke lenger er noe problem. Naboen til ---,har nettopp lagt om hele taket og har fått garantifor tett tak i 15-25 år. Totalprisen for jobben bleca. kr. 33.000,-. Dette taket er minst like stortsom nr. 7. Jeg antar at det kan byttes tak på nr. 7 iett hundre år for denne summen.

De gjeldende reguleringsbestemmelser for--- er jo gjort gjeldende nettopp for at beboerneskal ha en plan å holde seg til og ikke risikere atdet blir gjort endringer som er til skade for deandre beboere i området. Det er jo ellers me-ningsløst å stadfeste reguleringer hvis disse skalkunne endres fordi det tilfeldigvis passer huseier.---»

I min avsluttende uttalelse fremholdt jeg:

«Den aktuelle eiendommen ligger innenfor regu-leringsplan nr. 5221 Furubakken, som ble stadfesteti 1971. I tilknytning til reguleringsplanen er det gittnærmere reguleringsbestemmelser med hjemmel iden tidligere bygningsloven av 18. juni 1965 nr. 7§ 26 (som er videreført i den någjeldende plan- ogbygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §26). I regu-leringsbestemmelsenes §4 heter det:

«Bygningens takvinkel skal være ens forsamme husrekke. Takvinkel fastsettes av byg-ningsrådet i hvert enkelt tilfelle. Bygningeneskal ikke ha større gesimshøyde enn 3,5 m for 1etasje og 6,25 for 2 etasjer målt fra skjærings-punktet mellom takflate og veggflate og ned tilplanert terreng. Takoppbygg eller nedskjæring itakflate tillates ikke.»


Det er på det rene at hele husrekken i ---, der detaktuelle bolighuset ligger, har flate tak og at bygge-tiltaket således krever dispensasjon. Både kommu-nen og fylkesmannen har lagt til grunn at det omsøk-te påbygget krever dispensasjon fra reguleringsbe-stemmelsenes §4 både når det gjelder takvinkel iforhold til takvinklene for øvrig i samme husrekke,og for takoppbygg som ikke er tillatt etter regule-ringsbestemmelsen.

Ut fra opplysningene i saken, synes det som detomsøkte påbygget også krever dispensasjon fra re-guleringsbestemmelsenes krav til gesimshøyde. Iføl-ge reguleringsbestemmelsenes §4 skal ikke bygnin-gene i reguleringsområdet «ha større gesimshøydeenn 3,5 m for 1 etasje og 6,25 for to etasjer målt fraskjæringspunktet mellom takflate og veggflate ogned til planert terreng». Påbygget vil etter det opp-lyste medføre at boligens høyde økes med 2,5 meteri forhold til tidligere gesimshøyde på ca. 5,5 meter,dvs. at total gesimshøyde blir ca. 8 meter. Dispensa-sjon fra dette høydekravet er ikke kommentert sær-skilt verken av kommunen eller fylkesmannen.

For å kunne dispensere fra reguleringsplanen ogreguleringsbestemmelsene kreves det at vilkårene iplan- og bygningsloven §7 er oppfylt. Bestemmel-sens første ledd lyder slik (etter lovendring 5. mai1995 nr. 20):

«Når særlige grunner foreligger, kan kom-munen, dersom annet ikke er fastsatt i vedkom-mende bestemmelse, etter søknad gi varig ellermidlertidig dispensasjon fra bestemmelser idenne lov, vedtekt eller forskrift. Myndighetentil å gjøre vedtak om dispensasjon fra arealdel tilkommuneplan, reguleringsplan og bebyggelses-plan, er med mindre annet er bestemt i vedkom-mende plan, lagt til det faste utvalget for plansa-ker etter denne lovs §9-1. Vilkårene fra å dis-penserer fra planer eller planbestemmelser somnevnt i punktet foran, er de samme som etterførste komma i første punktum. Det faste utvalgfor plansaker er videre dispensasjonsmyndighetetter §§17-2, 23 og 33 i loven her. Det kan settesvilkår for dispensasjonen.»

Et vilkår for å kunne dispensere, er at det fore-ligger «særlige grunner». Dette innebærer at ingenhar krav på dispensasjon i utgangspunktet. I forar-beidene (Ot.prp. nr. 56 (1984-85) s. 101), er følgen-de uttalt om lovvilkåret:

«Uttrykket «særlige grunner» må ses i for-hold til offentlige hensyn planlovgivningen skalivareta. De særlige grunner som kan begrunne endispensasjon er i første rekke knyttet til areal- ogressursdisponeringenshensyn. Som eksempelkan nevnes tilfeller der vurderingen av arealbru-ken er endret etter at det ble utarbeidet plan, ellerat tidsfaktoren tilsier at en ikke bør avvente enplanendring. I helt spesielle tilfeller vil også for-hold vedrørende søkerens person kunne ansessom særlig grunn.

I den enkelte dispensasjonssak må det foretasen konkret og reell vurdering av de faktiske for-hold i saken.

Foreligger en overvekt av hensyn som talerfor dispensasjon vil lovens krav være oppfylt ogdispensasjon kan gis. I motsatt fall er lovens kravikke oppfylt og dispensasjon kan ikke gis. Desærlige grunner som taler for dispensasjon månaturligvis ligge innenfor rammen av loven.

De ulike bestemmelser og planer har som of-test blitt til gjennom en omfattende beslutnings-prosess. Det skal derfor ikke være en kurant sakå fravike disse. Bygningsrådet må heller ikkebruke sin dispensasjonsmyndighet på en slik må-te at den undergraver planene som informasjons-og beslutningsgrunnlag. Ved unntak fra planerskal bygningsrådet ta relevante planleggingsom-syn etter kapitlene om kommuneplan og regule-ringsplan. Ut fra hensynet til offentlighet, sam-råd og medvirkning i planprosessen er det viktigat endringer i planene av betydning ikke skjerved dispensasjoner, men behandles etter de reg-ler som er fastlagt i kapitlene om kommuneplan-legging og reguleringsplaner.

Hensynet bak planvurderingene og de ulikebestemmelser vil også være av betydning forpraktiseringen av dispensasjonsbestemmelsen.---»

For at lovvilkåret «særlige grunner» skal væreoppfylt, må det således foreligge spesifiserte, klareog relevante grunner som etter en nærmere konkretvurdering er av en slik karakter og har en slik tyngdeat de kan slå igjennom overfor de hensyn regule-ringsplanen og de tilhørende reguleringsbestemmel-sene er ment å ivareta. Bare rent unntaksvis vil for-hold vedrørende søkerens person anses som en «sær-lig grunn» i denne sammenheng. Dersom lovvilkåret«særlige grunner» er oppfylt, er det opp til bygnings-myndighetenes skjønn å avgjøre hvorvidt det bør gisdispensasjon, jf. at det ifølge bestemmelsen «kan»gjøres unntak.

Som påpekt i lovens forarbeider, er regulerings-planen (og tilhørende reguleringsbestemmelser) of-test blitt vedtatt etter en omfattende beslutningspro-sess hvor de ulike interessegrupper har hatt anled-ning til å delta. Ved unntak fra reguleringsplanbe-stemmelsene må det tas tilbørlig hensyn til regule-ringsformålet og formålet med reguleringsbestem-melsene. Hensynet til offentlighet, samråd og demo-kratisk medvirkning i planprosessen, som saksbe-handlingsreglene for vedtakelse og endringer avreguleringsplaner og reguleringsbestemmelser iplan- og bygningsloven §§27-1, 27-1 og 28-1 er gittfor å sikre, gjør det nødvendig å gå veien om regu-leringsendring og ikke enkeltstående dispensasjonerved endringer av betydning i planbestemmelsene,herunder fravikelser som har varig karakter og somvil gjelde generelt. Dette vil sikre en forsvarlig saks-behandling. De ulike hensyn og interesser som gjørseg gjeldende kan da vurderes på et grundigere ogbredere grunnlag bl.a. ved at de mulige endringenelegges ut til offentlig ettersyn slik at alle relevanteinteresser kan komme til uttrykk, og ved at planen-dringen sees i forhold til hva som er enhetlig og har-monisk i forhold til terreng og eksisterende bebyg-


gelse i reguleringsområdet. Også ved mindre vesent-lige reguleringsendringer i medhold av plan- og byg-ningsloven §28-1 nr. 2 vil det normalt måtte foretasen grundigere saksbehandling enn ved enkeltståendedispensasjoner, jf. bestemmelsen i lovens §28-1 nr.4 om at alle eiere/festere i reguleringsområdet «somdirekte berøres av vedtaket skal gis høve til å uttaleseg». Det betyr at det ikke bare er naboer/gjenboeresom skal varsles, slik tilfellet er ved dispensasjon, jf.lovens §7 tredje ledd.

Generelt kan det sies at betydelige eller vesent-lige fravikelser fra reguleringsplanens bestemmelsernormalt bør skje ved reguleringsendring i samsvarmed plan- og bygningsloven §28-1. Hva som er åanse som en betydelig eller vesentlig fravikelse frareguleringsplan og tilhørende reguleringsbestem-melser, vil måtte vurderes konkret i forhold til regu-leringsplanens bestemmelser og forholdene i det ak-tuelle boligområdet. Normalt bør bygningsmyndig-hetene gå veien om reguleringsendring dersom tilla-telse til byggetiltaket er i strid med reguleringsfor-målet, eller medfører en betydelig endring i bygge-stil og utforming av det aktuelle boligområdet. Vedvalget mellom dispensasjon og reguleringsendringvil et sentralt moment også være om fraviket er mentå være konkret og midlertidig, eller som et perma-nent avvik med generell gyldighet for det aktuellereguleringsområdet. Det sistnevnte momentet vil og-så stå sentralt ved vurderingen av om det skal gis til-latelse til en enkeltstående dispensasjon, eller foretasen mindre vesentlig reguleringsendring etter plan-og bygningsloven §28-1 nr. 2. I Miljøverndeparte-mentets veileder T-1127 (Reguleringsplan og Be-byggelsesplan) s. 119-120 heter det om forholdetmellom reguleringsendring og dispensasjon:

«Godkjent plan innebærer at arealbruken ervurdert gjennom en omfattende beslutningspro-sess hvor de ulike interessene har hatt anledningtil å delta. Det skal derfor ikke være enkelt å fra-vike reguleringsplan gjennom dispensasjon. Endispensasjon fra godkjent plan innebærer at deter godkjent et avvik fra planen uten at selve pla-nen dermed er blitt endret. Dispensasjon vil der-med være mest aktuelt ved midlertidige og tids-bestemte unntak, men kan også gis ved varigeunntak hvor det likevel ikke anses ønskelig å en-dre selve planen.»

De aktuelle reguleringsbestemmelsene som deter gitt dispensasjon fra i dette tilfellet, må forstås slikat de har til formål å sikre en enhetlig og harmoniskbyggestil samt en hensiktsmessig tilpasning til ter-reng og eksisterende bebyggelse, herunder ivaretahensynet til utsikt og lysforhold. Ved vurderingen avfraviket fra reguleringsbestemmelsene kommer ogsåhensynet til de øvrige beboerne i boligområdet, her-under at disse har bebygd og innrettet seg etter plan-bestemmelsene, inn som et viktig moment. Jeg til-føyer også at det aktuelle boligområdet etter det opp-lyste er ferdig utbygget i samsvar med regulerings-

planens bestemmelser. Den aktuelle husrekken er så-ledes konsekvent bygget med flate tak slik regule-ringsbestemmelsene forutsetter.

Tillatelse til påbygget innebærer at boligen vil fåsadeltak, at mønehøyden blir 2,5 meter høyere, og attakoppbygget gir boligen en ny loftstue med utsikts-vindu over Oslofjorden. På bakgrunn av opplysnin-gene i saken synes et slikt påbygg å bryte i vesentliggrad med den enhetlige og konsekvent gjennomførteflattaksarkitekturen som til nå har vært gjeldende fordet aktuelle boligområdet. Påbygget medfører ogsåat mønehøyden blir høyere enn det som er fastsatt ireguleringsbestemmelsene, og som så vidt jeg for-står, er bygget i samsvar med det aktuelle området.Det er etter min mening en svakhet ved kommunensog fylkesmannens vedtak at dette ikke har vært sær-skilt omtalt i forbindelse med behandlingen av dis-pensasjonssaken.

Jeg kan videre vanskelig se at problemet knyttettil taklekkasjer, som bygningsmyndighetene i førsterekke har lagt til grunn som dispensasjonsgrunn, kananses som en særlig grunn til å gi dispensasjon til detomsøkte byggetiltaket. Som påpekt av klager (og an-nen nabo i forbindelse med den administrative kla-gebehandlingen), vil det være fullt mulig å utbedredet aktuelle taket uten å foreta en så vidt omfattendepåbygging som det her er tale om. Fylkesmannen harogså i svarbrevet hit bekreftet at dette er mulig. Detomsøkte byggetiltaket har karakter av noe klart meromfattende enn en alminnelig takutbedring på grunnav lekkasjer. Som nevnt er det i dette tilfellet tale omen påbygging på boligen som endrer takkonstruksjo-nen fullstendig, og som i tillegg gir en ny loftetasjesom skal innredes som loftstue med utsiktsvindu.Mindre omfattende alternative utbedringsmåter, somikke på en slik måte kommer i strid med regulerings-bestemmelsene og øvrig bebyggelse, er i dette tilfel-let således til stede.

Jeg kan heller ikke se at det er angitt andre dis-pensasjonsgrunner som tilfredsstiller lovkravet fordispensasjon i plan- og bygningsloven §7. Jeg nev-ner i denne sammenheng at kommunaldirektørensbemerkning i innstillingen til planutvalget i forbin-delse med behandlingen av klagesaken (FUP sak537/96) om at boligen etter takoppbygget (med loft-stue og utsiktsvindu) vil «fremstå som en helt vanligbolig som oppføres flere steder i kommunen, medunderetasje og valmtak inneholdende loftstue», ikkekan anses som noen holdbar dispensasjonsgrunn settpå bakgrunn av den reguleringsmessige situasjonen idet aktuelle boligområdet. Byggesøkerens anførselom forskjellsbehandling i forhold til et nærliggendeboligområde, synes heller ikke å ha blitt tillagt vektav bygningsmyndighetene. Jeg viser her til at kom-munen i sine vedtak har lagt til grunn at dette områ-det i utgangspunktet ikke har fremstått som ensartetog derfor ikke er direkte sammenlignbart.

Jeg finner også grunn til å bemerke at det hefteren viss usikkerhet med hensyn til hvor stort klagers


utsiktstap vil være dersom byggetiltaket blir gjen-nomført. Både kommunen (som har foretatt befa-ring) og fylkesmannen har lagt til grunn at klagersutsiktsforhold ikke blir berørt i avgjørende grad.Klager har derimot i brev 23. oktober 1996 til fyl-kesmannen fremholdt:

«Det sies videre at det er foretatt befaring avadministrasjonen og av bygningsrådet. Det erkun --- som har vært i vårt hus (for ca. 1 år siden)og han ga da uttrykk for at det var meget forståe-lig at vi ville gjøre alt for å beholde den utsiktsom vi har og at han ved selvsyn mente at vår sakvar styrket. Hans senere uttalelser er derfor ufor-ståelige.»

På bakgrunn av de foreliggende opplysningene isaken, har jeg etter dette kommet til at det ikke i til-strekkelig grad er godtgjort at det foreligger «særligegrunner» som gir lovlig adgang til å gi en så vidtomfattende dispensasjon som det her er tale om. Påbakgrunn av dispensasjonens karakter og omfang,sett i forhold til den reguleringsmessige situasjon iboligområdet, burde i dette tilfellet en eventuell fra-vikelse fra reguleringsbestemmelsene skjedd vedomregulering etter reglene i plan- og bygningsloven§ 28-1. Dette ville sikret en grundigere saksbehand-ling der de ulike hensyn og interesser kunne værtvurdert i en bredere sammenheng. Spørsmålet om eneventuell endret takutforming og byggehøyde forden eksisterende bebyggelsen i området ville da blittundergitt en mer helhetlig vurdering før konkretebyggetillatelser eventuelt ble gitt. Jeg bemerker ogsåat det ut fra opplysningene i saken synes på det reneat det faste utvalget for plansaker i kommunen me-ner hensynet til den typiske flattaksarkitekturen iområdet bør vike. Dette indikerer at det er et ønskeom å endre den gjeldende regulering for området ge-nerelt. Når det foreligger slike generelle hensyn,som også vil gjøre seg gjeldende for andre lignendeboliger innenfor planområdet, bør kommunen ettermin mening vurdere en omregulering og ikke gi til-latelse i form av en enkeltstående dispensasjon. Jegviser også til den presedensvirkning en slik enkelt-stående dispensasjon vil skape uten at bygningsmyn-dighetene har foretatt en samlet vurdering av takut-forming og byggehøyde m.v. for området i sin hel-het. Hvorvidt en eventuell omregulering bør gjøres imedhold av plan- og bygningsloven §28-1 nr. 1eller nr. 2 (mindre vesentlig reguleringsendring), harjeg med dette ikke tatt stilling til.

Jeg ber på denne bakgrunn om at fylkesmannenbehandler saken på nytt i lys av det jeg har uttalt. Iforbindelse med den nye behandlingen av saken børogså byggesøkeren gis anledning til uttale seg.

Jeg ber om å bli holdt orientert om det som vi-dere gjøres i saken.»

Fylkesmannen opphevet 9. oktober 1997 sitt tid-ligere vedtak i saken og traff nytt vedtak om ikke å

gi dispensasjon fra reguleringsplanen for takombyg-gingen.

81.Samtykkekravet i plan- og bygningsloven §70 nr. 2

annet ledd bokstav a) - avvisning av klage ogspørsmål om ugyldighet

(Sak 96-1560)

B fikk tillatelse til å oppføre en kombinert garasje-/verkstedbygning i nabogrensen. Naboen, A, haddeverken protestert mot søknaden eller gitt uttrykkeligskriftlig samtykke til plasseringen. Da byggearbei-dene tok til, klaget han til fylkesmannen. Klagen bleimidlertid avvist, idet klagefristen var oversittet. -Ombudsmannen uttalte at et samtykke etter plan- ogbygningsloven §70 nr. 2 annet ledd bokstav a) måformuleres klart og utvetydig. En upresis anmerk-ning på et nabovarsel kunne ikke i seg selv være til-strekkelig. Det syntes således tvilsomt om samtykkeher var gitt og om byggetillatelsen var gyldig. Dettehadde igjen betydning både for spørsmålet om detburde vært gitt oppreising for fristoversittelsen ogfor spørsmålet om fylkesmannen burde omgjøre ved-taket av eget tiltak. Fylkesmannen ble derfor bedtom å vurdere saken på ny. - Fylkesmannen opphevetderetter byggetillatelsen med hjemmel i forvalt-ningsloven §35 første ledd bokstav c).

B fikk 29. november 1995 tillatelse fra Mosskommune til å oppføre en dobbeltgarasje/et mindreverksted på 49,22 m2 på sin boligeiendom. Byggetskulle plasseres i nabogrensen til As eiendom inntilet eksisterende uthus. I kommunens korte saksfrem-stilling het det at prosjektet «er forevist naboer somhar godtatt det».

A henvendte seg til kommunen i mars 1996,først muntlig og så gjennom en skriftlig protest/klage. Han anførte at han aldri hadde gitt noe skrift-lig samtykke til oppføringen og krevde at byggetilla-telsen ble trukket tilbake. Bygget, som skulle plasse-res langs hans sydvendte grense, ville frata hanseiendom sol og utsikt og føre til verdiforringelse. Ibrevet opplyste han at han overfor B hadde gitt ut-trykk for at han likevel kunne godta plasseringen,men på visse betingelser. B hadde imidlertid i etter-tid forkastet forslaget.

I brev fra kommunen til Fylkesmannen i Østfoldfremgikk det at det fra kommunens side var en abso-lutt forutsetning for å få godkjenning at naboer gavsin aksept. Videre het det i brevet:

«Det ble gjort ved at herr B gikk rundt til na-boene og viste frem sine planer og fikk deres på-skrift på nabovarslingskjema. Ved en inkurie erskjemaet forlagt. Imidlertid følger saken ellersvedlagt. Det er grunn til å anta at det over under-skriften ble skrevet «o.k.» eller «ingen anmerk-ning».


Dette godtok bygningsmyndighetene somskriftlig samtykke til å bygge i felles grense, jfr.§ 70 ---.»

A påklaget deretter vedtaket og begjærte oppset-tende virkning. Fylkesmannen tok begjæringen tilfølge. Etter at kommunen hadde besluttet ikke å om-gjøre vedtaket, skrev fylkesmannen 20. august 1996til As advokat at klagefristen etter forvaltningsloven§ 29 var oversittet og at oppreisning etter §31 ikkeburde gis. Deretter het det:

«Fylkesmannen har for øvrig funnet det rik-tig å vurdere om planutvalgets vedtak av29.11.95 uansett er ugyldig på grunn av detmanglende skriftlige samtykket fra A i henholdtil pbl § 70 nr 2 a). Hensynet bak bestemmelsener å sikre at det skapes notoritet omkring nabo-samtykket. Også ved en ugyldighetsvurderingmå det foretas en avveining av de private interes-ser i saken. Bakgrunnen for dette er at det vedvurderingen må tas hensyn til om en eventuellugyldighet kan være til skade for den som avgjø-relsen først og fremst retter seg mot, og vedkom-mende ikke kjente til feilen eller hadde medvir-ket til den. Bestemmelsen i §70 nr. 2 a) er ensaksbehandlingsregel som nevnt skal skape noto-ritet. Hvorvidt manglende samtykke vil føre tilugyldighet, må derfor vurderes i forhold til prin-sippet i forvaltningsloven §41, som fastslår at eneventuell saksbehandlingsfeil bare kan føre tilugyldighet dersom feilen kan ha virket inn påvedtakets innhold. Spørsmålet blir dermed om eneventuell henvendelse fra kommunen forut forplanutvalgets vedtak med anmodning om skrift-lig samtykke til omsøkte plassering ville fått tilet negativt svar fra A.

Som nevnt foran er det fylkesmannens opp-fatning at A i utgangspunktet var positivt innstilttil plasseringen. Det er på det rene at han under-tegnet nabovarsel og at han ble forelagt tegnin-gene. Det vises i denne forbindelse til hans brevav 11.03.96 til kommunen. Når det gjelder demuntlige forutsetninger som etter As utsagnskulle gjelde for at han skulle godta bygget, gikkdisse ut på at B skulle rekvirere grenseforretning,avslutte og sette i stand fasaden på eksisterendebygg og forbedre og forlenge en liten forstøt-ningsmur på hans eiendom.

Ved avveiningen av de forskjellige hensyn,herunder As ønske mht fasadeendring og forstøt-ningsmur, må hensynet til B etter fylkesmannensskjønn veie tyngre enn hensynet til A når detsom her foreligger tvil om hva som ble muntligavtalt mellom partene. Det vises til at en eventu-ell ugyldighet vil kunne føre til at tilbygget måflyttes, med de kostnader og ulemper dette måtteføre med seg. Det er samtidig fylkesmannensoppfatning at A var nærmest til å sørge for at deforutsetninger som skulle gjelde ble skriftlignedtegnet og underskrevet av partene. Ved åunnlate å gjøre dette samtidig som han under-skrev et nabovarsel, er det vår oppfatning at hanhar bevisbyrden med hensyn til hva som var av-talt mellom partene. Den tvil som er tilstede måetter vårt syn komme B til gode.

Fylkesmannen har etter en samlet vurderingkommet til at det manglende skriftlige samtykketneppe i seg selv vil kunne føre til at planutval-gets vedtak er ugyldig. Det legges til grunn at A

på forespørsel fra kommunen mest sannsynlig vilha avgitt en samtykkeerklæring.»

Etter at A hadde fått anledning til å kommenterebrevet, avsa fylkesmannen 11. september 1996 av-visningsvedtak.

I klagen til ombudsmannen anførte A at bygge-tillatelsen var uhjemlet og derved ugyldig. Kommu-nen hadde begått en saksbehandlingsfeil ved ikke åinnhente skriftlig nabosamtykke etter plan- og byg-ningsloven §70 og dispensasjon var ikke gitt. Dess-uten ble det fremholdt at klagefristen ikke var over-sittet, og at det ville være svært urimelig om byggetble oppført som omsøkt.

Klagen ble forelagt fylkesmannen som bl.a. ut-talte:

«Fylkesmannen tok ved sin vurdering av omoppreisning skulle gis, utgangspunkt i det fak-tum at verkstedet delvis var ført opp og at det avdenne grunn ville være relevant særlig å leggevekt på om en eventuell endring av vedtaket kun-ne føre til skade eller ulempe for B. Selv om detikke er nevnt i brevet av 20.08.96, ble det lagtvekt på at kommunens vedtak ikke ble ansettugyldig, f eks. på grunn av rettslige feil. Dersomvi hadde ment vedtaket inneholdt feil som kunneføre til ugyldighet, ville vurderingen nok blitt enannen og klagen tatt under behandling.-----

Til spørsmålet om hvilke holdepunkter fyl-kesmannen hadde for å legge til grunn at A had-de samtykket i plasseringen, kan opplyses at det iførste rekke var det faktum partene beskrev i sinebrev. Dessuten var det på det rene at A haddemottatt nabovarslene uten å protestere på plane-ne overfor kommunen. Ut fra en samlet vurde-ring, mente vi det forelå et samtykke, men at detsenere oppstod uenighet mellom partene omhvilke vilkår som var knyttet til samtykket. Sliksaken etter vårt syn framsto, mente vi uklarhete-ne ikke burde tillegges vekt til skade for B somhadde startet byggingen i tillit til en byggetillat-else. Vi ser imidlertid at det er rom for atskilligtvil mht om samtykke virkelig var gitt og om detvar riktig å vurdere saken slik fylkesmannengjorde. Det skal bemerkes at vi i ettertid ser atdet nok kunne vært ønskelig at vi hadde bruktnoe mer tid på vurderinger før endelig avgjørelseble fattet.

Når det gjelder As skriftlige uttalelser, viservi til hans brev av 11.03.96 til kommunen hvorhan bl a skrev følgende:

«Min muntlige betingelse - Bs muntligeakseptNovember -95 viste B meg tegningene overhans planer om oppsetning av et bilverkstedpå hans grunn, samtidig som han gav meg enmuntlig orientering om hvordan bygget villebli. Da han hadde det meget travelt fikk jegikke mulighet til å kontrollere tegningenemen da vi har vært naboer i mange år stoltejeg på hans forklaring og i denne sammen-heng underskrev jeg nabovarselet.-----

Ovenstående påpekte jeg for B. Jeg sattederfor som betingelse at han skulle avslutte


og sette i stand fasaden på eksisterende ut-bygg (et krav som er pålagt ham fra deoffentlige myndigheter) og sørge for en gren-seoppmåling for at jeg skulle godkjenne til-bygget. Videre krevde jeg, som en liten kom-pensasjon for skjener og verditap, at B skulleforbedre og forlenge en liten støttemur somstår på min eiendom. Tidligere har jeg inn-hentet tilbud på denne støttemuren, og detville koste ca 5-6000 kroner.

B forkaster vår muntlige avtaleDen 2. mars ser jeg at B starter opp med for-beredelser til påbygget. Jeg var forundret dahan verken hadde foretatt grenseoppmålingeller påbegynt noe av arbeidene som var for-utsetning for at jeg skulle godta hans utbyg-ning. Jeg tar kontakt med ham for å få detteavklart. Han nekter å utføre noe av arbeidet,også det arbeidet han er pålagt etter myndig-hetenes forskrifter. Begrunnelsen for ikke åetterkomme mitt ønske om grenseoppmålingog ovenstående var at jeg hadde underskrevetnabovarselet, og han hadde fått godkjentbyggetegningene. Vår muntlige avtale gjaldtikke for ham. Han ville sette opp tilbyggetetter plasseringen tegningene viste, og hanvar ikke interessert i noen eventuell grensere-gulering da han hadde «trangt om plass».

Min kontakt med teknisk etat - avvisning avmine innvendinger til godkjennelsenEtter dette opphørte min rolle som «god ognaiv nabo», og jeg kontaktet kommunenstekniske etat for å kontrollere tegningene.»

I Bs brev til kommunen av 21.03.96 opplyserhan bl a følgende:

«Jeg har ikke inngått noen avtale med A.Riktig nok ble jeg spurt om jeg var villig til åsette opp en lecamur på hans eiendom innmot X, noe jeg ikke svarte bekreftende på.Dette kunne jeg heller ikke ha gjort da jeg se-nere har fått vite at A tidligere hadde påbe-gynt dette arbeidet og blitt stoppet av eierenpå X.

Hva han mener med utbedrelse av fasadepå vårt uthus, har vi tidligere aldri hørt noeom og vet heller ikke hva han mener meddette. Paneling og taklegging av vårt uthusble utført mens min svigerfar, C, eide huset,altså før vi overtok i 1982.

A har helt fra starten vært positiv ved allehenvendelser vedrørende mitt verkstedbygg,men snudde plutselig om og forlangte opp-måling av tomten.»

Fylkesmannen er klar over at det i de uttalel-ser partene her gir på ingen måte gir ugjendrive-lige holdepunkter for at det forelå et endeligsamtykke fra As side. Det synes bl a helt på detrene at partene ikke ble enige når det gjaldt leca-muren. Det står påstand mot påstand når det gjel-der spørsmålet om A krevde grenseforretning ogutbedring av fasade. Da fylkesmannen likevelfalt ned på at det mest sannsynlig forelå et sam-tykke var årsaken i første rekke det faktum at Aikke protesterte overfor kommunen mot Bs pla-ner. Samtidig forelå det opplysninger fra kom-munens saksbehandler som bekreftet at det var

gjort en påtegning på nabovarselet om «OK»eller noe lignende med samme meningsinnhold.Kommunen mente - i likhet med B - at A haddegitt en samtykkepåtegning. Ut fra en samlet vur-dering la vi dermed til grunn at det forelå et sam-tykke og at det var A - fordi han hadde stilt vilkårsamtidig som han underskrev et nabovarsel utenå protestere på dette - etter fylkesmannens synhadde størst oppfordring til å klargjøre situasjo-nen.»

I mitt avsluttende brev 24. juni 1997 uttalte jeg:

«Det er på det rene at klageren høsten 1995 blegjort kjent med byggeplanene og underskrev nabo-varselet. Han protesterte ikke mot planene overforkommunen, og da byggetillatelsen ble gitt 29.november 1995, ble ikke A underrettet, jf. plan- ogbygningsloven §95 nr. 4. Først ved oppstart av ar-beidene i mars måned året etter, henvendte han segtil kommunen med en protest/klage. Den førsteskriftlige klagen er datert 11. mars 1996.

Klagefristen etter forvaltningsloven §29 er treuker fra underretning om vedtaket kom frem. Forden som ikke har mottatt underretning, utløper kla-gefristen tre måneder fra det tidspunkt vedtak bletruffet dersom vedtaket tilstår noen en rettighet, jf.§ 29 annet ledd. Det er etter dette helt på det rene atklagefristen var utløpt da A første gang henvendteseg til kommunen.

Fylkesmannen har vurdert å gi oppreisning forfristoversittelse etter forvaltningsloven §31, menkonkludert med at det ikke er grunnlag for dette. Deter lagt vekt på at en endring av byggetillatelsen vilvære til skade for byggherren, særlig fordi garasjen/verkstedet delvis var oppført da fylkesmannen vur-derte spørsmålet (pr. august 1996).Videre er det lagtvekt på at byggherren ikke kan klandres for at ensamtykkeerklæring ikke forelå og på at klageren i ut-gangspunktet var positivt innstilt til oppføringen avbygget. Dette er saklige hensyn, som imidlertid nøyemå veies opp mot hensynet til klageren. Avveinin-gen beror til syvende og sist på et skjønn. Denne av-veiningen finner jeg imidlertid ikke grunn til å gånærmere inn på.

I klagen hit anføres at byggetillatelsen er uhjem-let fordi det ikke er gitt samtykke etter plan- og byg-ningsloven §70 nr. 2 annet ledd bokstav a), og atvedtaket derfor er ugyldig. Fylkesmannen har i brevtil advokat --- 20. august 1996 nettopp drøftet spørs-målet om gyldighet. Jeg forstår dette slik at fylkes-mannen vurderte om det var grunnlag for å omgjørevedtaket av eget tiltak, jf. forvaltningsloven §35 an-net ledd, jf. første ledd bokstav c). Dessuten skriverfylkesmannen i brev til ombudsmannen 28. februar1997 at det i vurderingen av fristoppreisning etterforvaltningsloven §31 ble lagt vekt på at kommu-nens vedtak ikke ble ansett ugyldig. Deretter heterdet: «Dersom vi hadde ment vedtaket inneholdt feilsom kunne føre til ugyldighet, ville vurderingen nok


blitt en annen og klagen tatt under behandling.» -Gyldighetsspørsmålet får altså betydning i to retnin-ger; i forhold til spørsmålet om omgjøring av egettiltak og i forhold til spørsmålet om oppreisning foroversittelse av klagefrist.

For gyldighetsspørsmålet er det springendepunktet i saken om A gav naboen et skriftlig ellermuntlig samtykke til å føre opp garasjen/verkstedet inabogrensen i henhold til plan- og bygningsloven§ 70 nr. 2 annet ledd bokstav a). Samtykkekravet eret materielt vilkår, og uten en dispensasjon vil mang-lende samtykke som utgangspunkt føre til at bygge-tillatelsen er ugyldig (se f.eks. «Forvaltningsrett», 6.utgave av Eckhoff/Smith på s. 570 flg.).

Som nevnt kvitterte A på nabovarslingsskjemaethøsten 1995. Det er imidlertid uklart om han i tilleggskrev en påtegning om at han ikke hadde merknadere.l. til prosjektet. Det underskrevne varslingsskjema-et er kommet bort i kommunen. A selv benekter å hapåført noen slik påtegning, mens kommunens saks-behandler mener at skjemaet «var påtegnet (antake-lig) med «ingen innvendinger»» (jf. saksfremstillingtil møte i teknisk utvalg 30. mai 1996). Det fremgårher at (den angivelige) påtegningen ble forstått somet skriftlig samtykke til å føre opp bygningen i fellestomtegrense.

Slik saken er opplyst for ombudsmannen, er detogså uklart hva slags kontakt naboene hadde og hvasom ble sagt og avtalt dem imellom. A hevder at deinngikk en muntlig avtale om at byggherren skulleutføre en del arbeidsoppgaver som kompensasjonfor ulempene ved at bygget ble plassert inntil egeneiendom. Enkelte av disse arbeidsoppgavene ble ut-ført, men ikke alle. A hevder altså at avtalen ikke eroppfylt og at det følgelig ikke foreligger noe sam-tykke fra hans side. Byggherren på sin side benekterat de inngikk en slik avtale. Her står følgelig påstandmot påstand og jeg har liten mulighet til å få braktnoen ytterligere klarhet i disse faktiske forhold, bl.a.fordi jeg normalt ikke foretar parts- og vitneavhør.

Det er lite tilfredsstillende at bygningsmyndighe-tene aksepterer en påskrift på et nabovarslingsskje-ma om «ingen innvendinger», «OK» e.l. som et sam-tykke etter plan- og bygningsloven §70 nr. 2. Somnevnt er samtykkekravet en materiell bestemmelsesom åpner for oppføring av bygg som vil kunnevære til betydelig sjenanse gjennom sin plasseringinntil eller nær tomtegrensen. Dette vil igjen kunnelegge bånd på naboens utnytting av egen eiendom.Et samtykke skal derfor formuleres klart og utvety-dig slik at det ikke oppstår tvil om at den berørte na-boen virkelig har godkjent plasseringen. En upresisanmerkning på et nabovarsel kan i seg selv ikke væ-re tilstrekkelig til å fastslå at det foreligger et endeligsamtykke. Hensynet til notoritet - som først ogfremst er bakgrunnen for skriftlighetskravet (jf. bl.a.Ot.prp. nr. 27 (1982-83) på s. 19) - kan ikke sies åvære ivaretatt ved en slik anmerkning.

I motsetning til kommunen synes fylkesmannen

å ha foretatt en helhetsvurdering av situasjonen ogAs handlemåte før det ble konkludert med at sam-tykke forelå. I brev 20. august 1996 til advokat ---konstaterer fylkesmannen at det er tvil om hva somble muntlig avtalt. Deretter uttales det:

«Det er samtidig fylkesmannens oppfatningat A var nærmest til å sørge for at de forutsetnin-ger som skulle gjelde ble skriftlig nedtegnet ogunderskrevet av partene. Ved å unnlate å gjøredette samtidig som han underskrev et nabovar-sel, er det vår oppfatning at han har bevisbyrdenmed hensyn til hva som var avtalt mellom parte-ne. Den tvil som er tilstede må etter vårt synkomme B til gode.»

Etter foreleggelse herfra erkjennes det imidlertidat «det er rom for atskillig tvil mht om samtykke vir-kelig var gitt og om det var riktig å vurdere sakenslik fylkesmannen gjorde» (s. 2). Videre heter det at«vi i ettertid ser at det nok kunne vært ønskelig at vihadde brukt noe mer tid på vurderinger før endeligavgjørelse ble fattet». Det fremgår også av brevet atfylkesmannen særlig la vekt på at klageren ikke pro-testerte overfor kommunen (s. 3).

Jeg finner grunn til å minne om at lovens systemer at det må foreligge et uttrykkelig og positivt sam-tykke fra berørte naboer for å fravike avstandskrave-ne i plan- og bygningsloven §70 nr. 2 uten en dis-pensasjon for bygg med grunnflate over 50 m2. Deter ikke forenlig med dette prinsippet at det leggesstor - og tilsynelatende avgjørende - vekt på at denberørte naboen ikke har protestert overfor kommu-nen. Loven pålegger nemlig ingen handleplikt på na-boen, men derimot en plikt for bygningsmyndighete-ne til å påse at skriftlig samtykke foreligger. Det kanderfor som utgangspunkt ikke være adgang til å til-legge passivitet en slik betydning i denne sammen-hengen.

Fylkesmannen har i sitt brev til advokat --- 20.august 1996 også vurdert gyldighetsspørsmålet. Deter imidlertid uklart om denne vurderingen bygger påen korrekt forståelse av reglene om ugyldighet, idetdet ikke skilles mellom den materielle regelen - kra-vet om et samtykke - og saksbehandlingsregelen -kravet til skriftlighet. Drøftelsen knytter seg til prin-sippet i forvaltningsloven §41 og det konkluderesmed at «A på forespørsel fra kommunen mest sann-synlig vil ha avgitt en samtykkeerklæring» (s. 3øverst). I forhold til selve samtykkekravet er en slikdrøftelse lite treffende. Hvis fylkesmannen mente ådrøfte gyldigheten kun i relasjon til saksbehand-lingsfeilen, burde dette kommet klarere frem.

Min gjennomgang av saken viser at det «knytterseg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken»,jf. ombudsmannsloven av 22. juni 1962 §10 annetledd. Jeg må på denne bakgrunn be fylkesmannenom å foreta en fornyet vurdering av spørsmålet ombyggetillatelsens gyldighet, særlig fordi det synestvilsomt om A gav samtykke til oppføring av bygget.


Jeg ber om å bli holdt underrettet om hva fylkes-mannen foretar seg.»

Fylkesmannen opphevet deretter byggetillatelsenmed hjemmel i forvaltningsloven §35 første leddbokstav c). Kommunen ble bedt om å behandle sa-ken på ny og herunder ta stilling til om det burde dis-penseres fra plan- og bygningsloven §70 nr. 2. Etterå ha gitt dispensasjon, gav kommunen ny byggetilla-telse samt midlertidig tillatelse til å nytte garasjen tilverksted.

82.Byggetillatelse til utvidelse av industribygg mot

naboeiendom(Sak 95-1953)

A søkte om byggetillatelse til utvidelse av industri-bygg mot naboeiendom. Kommunen satte vilkår ombrannsikring som forutsatte inngrep i naboeiendom-men. På grunn av uenighet mellom de to naboeneble brannmuren ikke bygget slik at den tilfredsstiltebranntekniske krav.

Ombudsmannen uttalte at vilkåret ikke kunne havirkning overfor naboen uten hans samtykke. Kom-munen kunne heller ikke overlate saken til partene,men måtte følge opp saken.

Saken gjelder byggetillatelse til utvidelse av in-dustribygg mot naboeiendom. Naboen, A, klagetover kommunens saksbehandling i byggesaken, oganklaget kommunen for å ha stilt vilkår som innebæ-rer uhjemlet bruk av hans eiendom.

A er eier av en trevarefabrikk i Lindås kommu-ne, og fabrikkbygget er oppført praktisk talt helt inntil grenselinjen. På naboeiendommen står en garveri-bygning (som nå brukes til selskapslokaler) som førden omtalte utvidelse stod ca. 4 meter fra As eien-dom, men på det nærmeste visstnok bare 2,5 meter.Eiendommen eies av B, som for 15-20 år siden opp-førte en mur i lecastein ca. en halv meter fra Asbygg. B søkte i 1990 om tillatelse til å utvide gar-veribygningen inntil lecaveggen. Byggetillatelse blegitt på vilkår om enkelte brannsikringstiltak, bl.a.forhøyelse av den eksisterende brannmuren.

A påklaget vedtaket til Fylkesmannen i Horda-land, som i sitt klagevedtak opprettholdt bygningsrå-dets vedtak når det gjaldt byggetillatelsen, men pre-siserte at brannsikringstiltakene som var satt somvilkår for dispensasjon fra avstandsreglene, skullebæres av byggherren «i form av oppføring av brann-vegg og eventuell samanbinding av bygningane for åunngå utvendig vedlikehald av gavlvegg».

Etter omfattende korrespondanse mellom klager,kommune og fylkesmann, anmodet A Kommunal-departementet å omgjøre vedtaket da han mente detikke forelå særlige grunner for dispensasjon. Depar-tementet fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket,

og uttalte at «fordelen ved å få oppført tilbygget erstørre enn ulempen for naboen når det er tatt hensyntil brannmessige tiltak og vedlikehold av veggene».

A brakte saken inn for ombudsmannen. Han kla-get over at det var gitt dispensasjon etter plan- ogbygningsloven §7 uten at det var godtgjort at det fo-relå særlige grunner. Videre klaget han over at detikke ble stilt nærmere vilkår i byggetillatelsen for åsikre at A som nabo ikke ble skadelidende.

Klagen ble forelagt Lindås kommune til uttalelsemed følgende spørsmål:

«--- Kommunen sette i sitt brev 9. november1994 fram ein føresetnad om at brannveggen påeigedomen måtte ha vorte bunde saman med Asitt bygg med boltar. Advokat C meiner at denneføresetnaden ikkje låg til grunn ved fastsetjing avvilkåra for byggjeløyvet. Vi ber om kommunensin kommentar til det advokat C her skriv.

Vidare stiller advokat C spørsmål til korleisbygningsrådet kan gje byggjeløyve som set førebruk av nabobygningen utan å undersøkje omnaboen har samtykt, jf. §101 nr. 2 og 3. Vi berom ein kommentar også til dette.

Til slutt ber vi om ei utgreiing av kommunensitt ansvar for oppfølgjing av vilkår knytte tilbyggjeløyve.»

Lindås kommune svarte slik:«Kommunen sitt brev til fylkesmannen i

Hordaland dat. 10.02.95 gjev ei kort oppsumme-ring av byggjesaka. Vi vil likevel repetera kvasom var utgangspunktet, før B søkte om tilbyggm.m. i 1990:

To eldre, store trebygningar stod der, medminste avstand 2,5 m mellom husa. Trongen forgjensidig brannsikring mellom bygningane oglovheimelen til å påleggja begge huseigarane åbyggja brannvegg (kvar sin eller ein felles) var ihøgste grad til stades, uansett aktivitet og brukav bygningane og uansett om nokon av dei setteigang byggjearbeid (Lov om brannvern m.v. av5. juni 1987).

Vi må korrigera C når han skriv at kommu-nen kjem med «usannferdige opplysninger» og«opptrer uredelig i forvaltningen». Kommunenhar ikkje laga nye vilkår til gamle vedtak. Detavsnittet som C siterer frå Kommunen sitt brevav 09.12.94 (feildatert 09.11.94), er slett ikkjenye sensasjonelle opplysningar om vilkår for dis-pensasjon og byggjeløyve:

«Det har heile tida vore ein føresetnad atbrannveggen må bindast saman med A sittbygg, først og fremst i samband med tettinga/samanbinding av brannvegg og tak. Dette ar-beidet gjorde B ein freistnad på å få utført inovember 1992, men A vende seg til kom-munen og forlangte arbeidet stoppa.

Samanbinding med boltar nær toppen avbrannveggen ser vi som den viktigaste fakto-ren når det gjeld stabiliteten, i tilfelle saman-rasing av konstruksjonar på garveri-sida avveggen. I tillegg bør det vera nokre feste-punkt lenger ned i bygningen. Dette arbeidetkan utførast utan store inngrep i eksisterandegavlvegg på A sitt bygg: Boltane kan festast ibindingsverket. Riving/flytting av denneveggen er ikkje naudsynt.»


Dels er det siterte utdraget sjølvsagte føreset-nader for ein stabil felles brannvegg, ut frå defi-nisjonen på ein brannvegg, dels er det ein av flei-re måtar å utføra arbeidet på. A sitt framlegg/krav om fjerning av vegg og forlenging av eta-sjeskilje er ein annan framgangsmåte. Beggeløysingar kan utførast slik at ein oppfyller kravatil forankring av brannveggen. Fylkesmannenvart 10.09.92 beden om å komma med ei presi-sering og ei konkretisering av sitt vedtak i klage-saka. Då svaret frå fylkesmannen 23.06.93 gjekkut på at han ikkje fann grunnlag for å gje ei næra-re presisering av vedtaket, kan ikkje vi sjå atkommunen har høve til det, heller. Kommunenhar ikkje heimel til å forlanga ei konkret løysing;vi set krav om at arbeid skal utførast i samsvarmed vedtak og gjeldande lovverk, som er bygtopp etter prinsippet om funksjonskrav der det itidlegare reglar var detaljerte krav til utføring.

Kommunen har heile tida vurdert veggensom ein felles brannvegg for B og A sine bygg, tilfordel for begge partar. C snur byggjesaka påhovudet når han skriv om «byggearbeider sompå vesentlige punkter medfører bruk av naboei-endom» og «når byggetillatelsen direkte forut-setter bruk av naboeiendom». Det må i høgstegrad vera i A si interesse og medverka til at ar-beidet med brannsikring vert fullført. Kommu-nen har sagt ifrå, seinast 09.12.94, at vi avventareit initiativ frå A overfor B for å halda fram detarbeidet som A fekk stoppa i november 1992med samanbinding av bygningane for å unngåutvendig vedlikehald av gavlvegg, jfr. fylkes-mannen sitt vedtak 18.06.92.

Til ombodsmannen sitt spørsmål om ansvarfor oppfølgjing av vilkår knytte til byggjeløyvehar vi følgjande kommentarar:

Ansvarshavande for byggjearbeidet er an-svarleg overfor kommunen som bygningsstyres-makt for at arbeidet vert rett og fagmessig utført(PBL §98).

Byggherren har i neste omgang ansvaret; di-rekte pålegg eller forelegg skal rettast til bygg-herren (eigar eller rettshavar til bygningen) (PBL§ 114).

Kommunen skal sjå til at plan- og bygnings-lovgjevinga vert følgt. Kommunen har rett til åføra kontroll med utføringa av arbeidet (PBL§§10-1 og 97).

A har også eit ansvar for å prøva å få til einavtale med B, om ei bygningsmessig løysingsom kommunen kan godkjenna. Partane måkomma fram til ein avtale om ei løysing, så kankommunen vurdera om løysinga er tilfredsstil-lande i høve til vedtaket og bygningslovgjevin-ga.

Her har fylkesmannen sett vilkår som bygg-herren skal etterkomme, vilkår som er sette for åivareta A sine interesser. B har prøvd å oppfyllavilkåra gjennom det arbeidet som vart sett igangi november 1992, men A forlangte dette arbeidetstoppa. Det har oppstått ein konflikt mellom par-tane om utføring og omfang av arbeidet. I dennesituasjonen kan vi ikkje sjå at eit nytt pålegg,eller eit forelegg om plikt til å etterkomma på-legg retta mot B, har noko for seg. Det måtte i så-fall også rettast mot A, og det kan ikkje kommu-nen sjå at det er heimel i PBL å gjera. Graden avprivat konflikt er så høg, at kommunen finn ikkjegrunnlag for å gå vidare med saka».

Advokat C kom med kommentarer, og skrevbl.a.:

«Spørsmålet er hva kommunen i en byggetil-latelse kan forutsette at en nabo skal måtte finneseg i av inngrep i og ulemper for sin eiendom, oghva som rent faktisk er forutsatt i Bs byggetilla-telse, og endelig hvilket oppfølgingsansvar kom-munen har.

Når kommunen krevde brannvegg mot Asbygg, betyr det ut fra byggeforskriftene at veg-gen skal være slik fundamentert eller brannmot-standig forankret at det kan stå minst 120 minut-ter ved brann i Bs bygg. Det er overhodet ingenholdepunkter noe sted for at kommunen meddette la til grunn at Bs brannvegg skulle væreforankret i As bygg, og det ville da også være enhelt utrolig forutsetning. Brannveggen oppfyllerikke forskriftenes krav; det er nå erkjent av kom-munen.-----

Kommunen uttalte 21.7.93 at oppføringen avbrannveggen var utført, og at det som stod igjenvar sammenbinding av bygningene for å unngåutvendig vedlikehold av gavlvegg. Videre hetdet:

«Bygningssjefen meiner at denne delenav vedtaket vert oppfylt ved å pusse plattloddinn i brannveggen og leggja det inn på tak-tekkinga på A sitt bygg.»

Dette er et avgjørende bevis for at forvalt-ningssjef D er langt fra sannheten når han fortsattstår på at det hele tiden har vært forutsatt atbrannveggen skulle sammenbindes med bolter tilAs gavlvegg, og jeg vedlegger derfor en kopi avnevnte brev. Dette er faktisk omtrent det enestespørsmålet A og B selv er helt enig om, nemligat kommunen til dags dato ikke har gitt noe sliktpålegg eller gitt uttrykk for noen som helst slikforutsetning om bolter i byggetillatelsen til B.

I brev av 27.10.94 til Lindås kommune opp-lyste byggeansvarlig for tilbygget, E, at brann-veggen er ført opp i henhold til byggeforskrifte-ne og etter henvisning fra byggesjefen i Lindåskommune, dvs. uten noen sammenbolting medAs bygg. Videre het det at sperrene (dvs. i Bsbygg) mot brannvegg er festet i veggen med bol-ter. I og med at Bs bygg er trebygg bortsett frabrannveggen, innebærer dette i realiteten en er-kjennelse av at brannveggen ikke tilfredsstillerforskriftene.

Forvaltningssjef D hevdet så for første gangden 12.12.94 (eller 9.12.94 - feildatert 9.11.94)at han med sammenbinding med As bygg ogsåmente bolter i As gavlvegg. I tillegg var kommu-nen så freidig å avslutte med at kommunen ikkekommer til å gjøre noe mer i denne saken førnaboen, A (!) tar initiativ overfor B for å få ar-beidet gjort.

Når kommunen i sitt svar til Dem 1.2.96 ut-taler om boltene at det dels var «sjølvsagte fore-setnader», dels «ein av fleire måtar», og at Askrav «er ein annan framgangsmåte» for å få for-skriftsmessig brannvegg, er jeg bortimot målløs.Det er altså i følge kommunen en selvfølge at enbyggherre skal kunne oppføre tilbygg nær opp tilnaboens bygg og forankre gavlveggen med bol-ter til naboens gavlvegg, selv om naboen verkener spurt eller har sagt seg villig.


Jeg konstaterer at kommunen ikke har svartpå Sivilombudsmannens spørsmål om hvordanbygningsrådet kan gi byggetillatelse som forut-setter bruk av nabobygning uten å undersøke omnaboen har samtykket. For ordens skyld nevnerjeg i denne forbindelse at når jeg i min klage harhenvist til pbl. §101 nr. 2 og 3, er det bare tilsammenligning, ikke som hjemmel, i det hellerikke denne bestemmelsen gir noen rett til å brukenaboeiendom annet enn midlertidig under arbei-dets gang. Kommunens angivelige forutsetningsavner altså enhver hjemmel. Resultatet er blittat brannveggen som Bs tilbygg nødvendiggjor-de, står der uten å tilfredsstille brannforskriftene.Eneste måten å få dette ordnet, er at enten kom-munen, fylkesmannen eller departementet opp-hever byggetillatelsen ut fra at den er ugyldigmed sitt nåværende innhold og gir ny endretbyggetillatelse med vilkår som fullt ut tar hensyntil hva A kan akseptere. I og med at det er en dis-pensasjonssak, er hjemmelen for å stille vilkåroverfor byggherren til stede. Hjemmelen overfornabo kan kun være samtykke.

For ordens skyld minner jeg om at det A kansamtykke i, er at det som nye vilkår i byggetilla-telse for B pålegges B å bære kostnadene med åfjerne As gavlvegg og erstatte den med brann-veggen som så blir felles skillevegg mellom deto byggene. Dette innebærer også at As golv, takog vegger må forankres i og forlenges til brann-veggen, og at B også må dekke de endringer avde elektriske installasjoner dette vil medføre.Disse vilkår kan settes i og med at det er en dis-pensasjonssak, men selvsagt kun med As uttryk-kelige samtykke.»

Kommunen kom med ytterligere merknader tilsaken:

«Det kan såleis diskuterast om B sitt tilbyggutløyste behovet for brannvegg. Byggjesaka gavkommunen, ved bygningssjef og brannsjef, eithøve til å peika på dei utilfredsstillande forholdamed omsyn til brannsikring før og etter utbyg-ging. B sitt framlegg til å betra forholda med ut-gangpunkt i ein eksisterande murkonstruksjon,vart av bygningsrådet vurdert som ei god løy-sing. Det eksisterande behovet for brannsikringmellom bygningane vart løyst samstundes som Bfekk ta i bruk eit unytta tomteareal. Det vart lagtstørre vekt på dei totale fordelane med omsyn tilbrannsikring for begge partar, enn på A sineulemper. B tok på seg oppføringa av sjølve mur-veggen og arbeidet på si side av veggen. Då fyl-kesmannen påla B kostnader med arbeid på A siside av veggen, oppstod det strid om omfangetav dette arbeidet.

Når vi snakkar om tiltak på naboeigedom/inngrep i nabobygning må vi skilja mellom tiltaksom einsidig medfører ulemper for naboeigedomog dette konkrete tiltaket (brannveggen) dernaboen ikkje berre får ulemper, men også storefordelar i form av brannsikring av sitt eige bygg.

C krev «ny endret byggetillatelse med vilkårsom fullt ut tar hensyn til hva A kan akseptere».Vi kan, som nemnt i tidlegare korrespondanse,ikkje sjå at kommunen har heimel til å gå inn ogsetja nye eller meir spesifiserte vilkår for byggje-løyve i etterkant, etter at fylkesmannen har av-gjort saka. A sine krav er etter kommunen si vur-dering meir omfattande enn det som ligg i fyl-kesmannen sitt vedtak og byggjeforskrifta».

Klageren bemerket til dette:

«Etter fylkesmannens klagebehandling overbyggetillatelsen var det uansett klart at A ikkeskulle ha utgifter i forbindelse med brannveggen.Derimot visste verken kommunen, fylkesman-nen eller undertegnede på det tidspunktet at denoppførte brannveggen ikke oppfylte byggeforsk-riftene fordi den ikke har den nødvendige stabili-tet.

I ettertid hevder kommunen at den hele tidenhar forutsatt at brannveggen skal boltes sammenflere steder med As gavlvegg, hvilket jeg har på-vist at kommunen påstår mot bedre vitende. Oguansett gjenstår spørsmålet: Kan myndighetenegi byggetillatelse til B basert på

1. at tilbygget plasseres helt i grensen og tettopp til As nabobygg (som ble bygget til grensenfor 60 år siden) slik at tilbygget sperrer for 10vinduer i nabobyggets gavlvegg og gjør vedlike-hold av gavlveggen bortimot umulig, og

2. at tilbyggets gavlvegg som brannvegg ikkebare skal forbindes med nabobygget ved platt-lodd på taket og eventuelt tettes på veggsidenemed kledning, men dertil forbindes med nabo-bygget ved bolter flere steder på nabobyggetsgavlvegg, slik at As bygg sikrer stabiliteten til Bsgavlvegg som brannvegg, og alt dette til tross forat A motsetter seg dette?

Svaret er selvsagt nei på begge punkter».


«Først vil jeg understreke at jeg ikke har sett påsakens naborettslige sider. Dette var temaet i sakenfor Nordhordland herredsrett, som kom til at ulem-pene med byggearbeidene ikke oversteg det A måttetåle etter naboloven §2. Dommen er ikke påanket,og dermed rettskraftig.

Jeg har heller ikke vurdert det pålegget brannsje-fen gav A og B 3. september 1991 i medhold avbrannvernloven. Jeg viser her til at spørsmålet erberørt av retten i dommen, og dessuten til at det gjel-der en ett års frist for å klage til ombudsmannen, jf.ombudsmannsloven §6 tredje ledd. Retten la for øv-rig til grunn at brannsjefen med hjemmel i brann-vernloven §25, jf. forskrift om brannforebyggendetiltak og branntilsyn §1-1 og §7-7 kan gi pålegg ombrannsikringstiltak uavhengig av om det søkes ombyggetillatelse, bruksendring e.l. Retten viste til atpålegget gitt overfor A og B ble påklaget, men atklagen aldri ble besvart. Pålegget ble ikke senerefulgt opp, og retten fant derfor å kunne se bort fradette pålegget.

Det må også understrekes at undersøkelsen harvært begrenset til å gjelde kommunens behandling avsaken i forhold til A. Begjæringen om omgjøring avvedtaket og den saksbehandling som har foregått hosfylkesmannen og i departementet, går jeg såledesikke inn på.

Et vesentlig punkt fra klageren har vært at denbyggetillatelsen som ble gitt av kommunen i 1991og stadfestet av fylkesmannen, er ugyldig og må om-gjøres. Heller ikke dette har jeg funnet det riktig å


foreta noen fullstendig prøvelse av. Således går jegikke inn på om kravene til «særlige grunner» for ådispensere etter plan- og bygningsloven §7 kunneanses å være oppfylt. ---

Min gjennomgang av saken har først og fremstomfattet de rettslige sider ved de vilkår som ble satt ibyggetillatelsen, og dernest den etterfølgende opp-følging av saken i kommunen.

Jeg vil først si noen generelle ord om fastsettel-sen av vilkår. I praksis vil forvaltningen ofte ha at-skillig frihet til å stille vilkår for en tillatelse dersomvilkåret er i samsvar med formålet til vedkommendelov og ikke bygger på hensyn som anses som uten-forliggende. Vilkåret må heller ikke fremtre somuforholdsmessig tyngende sett i lys av de mål en viloppnå, og hvilke alternativer som foreligger.

Det må her skilles mellom vilkår som stilles iforbindelse med en tillatelse som forvaltningen kangi etter fritt skjønn, og mer lovbundne vedtak.Byggetillatelse etter plan- og bygningsloven §93 eri prinsippet et lovbundet vedtak, men bygningsmyn-dighetene vil ha anledning til å stille vilkår i form avkonkretisering eller gjengivelse av de krav som føl-ger av regelverket - det vil si av loven, vedtekter,reguleringsbestemmelser og byggeforskriftene etterlovens §6. Dessuten vil det når byggetillatelsen ergitt på bakgrunn av dispensasjon etter plan- og byg-ningsloven §7, være adgang til å stille ytterligerevilkår for å dispensere, på bakgrunn av at tillatelsener gitt etter forvaltningens frie skjønn.

Klageren har hevdet at det ikke er anledning til åstille vilkår som griper inn på naboeiendom. Tildette er å si at det ikke er noe forbud mot at myndig-hetene stiller vilkår overfor byggherren, selv om deinnbefatter arbeid på naboeiendom. Myndighetenemå også kunne gjøre det, forutsatt at de alminneligekrav til saklighet, forholdsmessighet m.m. er til-fredsstilt. Men et slikt vilkår er ikke bindende over-for naboen og gir ingen hjemmel for byggherren til åta i bruk naboens eiendom mot hans vilje. Her somellers forutsettes at naboen samtykker i arbeidet(dersom ikke tvangshjemmel finnes). Dersom sam-tykke ikke oppnås, må byggherren enten gi oppbyggearbeidet eller søke ny tillatelse med endredevilkår.

I denne saken har kommunen i forbindelse medbyggetillatelsen stilt vilkår om brannverntiltak, her-under vilkår om brannvegg mot naboeiendom. I byg-ningsrådets vedtak 17. september 1991 het det:

«VEDTAK:Søknad om byggjeløyve for brannvegg og utven-dig ombygging av garveribygning vert godkjentpå følgjande vilkår:

1. Brannveggen mot bnr. 259 skal førastminst 0,5m over høgaste tak og avsluttast i nordmot inngangsporten på bnr. 259 og mot vindaugeover porten.

2. Som kompensasjon for at brannveggenikkje vert ført heilt forbi begge bygningane i

nord, skal vegg og tak mellom brannveggen ognoverande bygg utførast i B 60. Dette kravetgjeld også evt. dør og vindauge.»

I klagevedtak 18. juni 1992 skrev fylkesmannenfølgende om brannveggen:

«På den annan side finn fylkesmannen deturimeleg at klagar vert påført kostnader ved atbyggherren får innvilga dispensasjon frå reglanei plan- og bygningsloven. Fylkesmannen er så-leis ikkje samd med teknisk etat når det gjeld for-delinga av kostnadene i samband med brannveg-gen. Teknisk etat vurderar dette til å vere eit«spørsmål av økonomisk og privatrettsleg karak-ter, som primært bør løysast ved forhandling ogavtale mellom partane».

Fylkesmannen sett difor som vilkår for å gjedispensasjon fra plan- og bygningsloven §70 nr.2 at byggherren ber kostnadene med dei brann-sikringstiltak som omsøkte utbygging vil medfø-re i form av oppføring av brannvegg og eventuellsamanbinding av bygningane for å unngå utven-dig vedlikehald av gavlvegg.»

Som det fremgår, var de vilkår som ble stilt, for-mulert som et krav om utvidelse av den eksisterendebrannvegg, samt bruk av brannhemmende materialei den delen av bygningens side mot A som ikke bleomfattet av brannveggen. Utgiftene til dette skullebetales av byggherren. Ut over dette kan jeg ikke seat det er stilt noe vilkår overfor byggherren, B. I allefall fremgår ikke dette av de tilsendte saksdokumen-ter. I ettertid oppstod det imidlertid uenighet omhvilke krav som måtte stilles ved oppføringen avbrannveggen, og etter en brevveksling mellom bl.a.kommunen og fylkesmannnen, skrev kommunen ibrev 21. juli 1993 til advokat C følgende:

«Oppføring av brannveggen er utført og kos-ta av byggherren. Det som står att er samanbin-ding av bygningane for å unngå utvendig ved-likehald av gavlvegg. Bygningssjefen meiner atdenne delen av vedtaket vert oppfylt ved å pussaplattlodd fast i brannveggen og leggja det inn påtaktekkinga på A sitt bygg. Vedtaket omfattarikkje andre, innvendige arbeid i A sitt bygg.»

I kommunens brev datert 9. november 1994 tiladvokat C het det:

«Det har heile tida vore ein føresetnad atbrannveggen må bindast saman med A sitt bygg,først og fremst i samband med tettinga/saman-binding av brannvegg og tak. Dette arbeidetgjorde B ein freistnad på å få utført i november1992, men A vende seg til kommunen og for-langte arbeidet stoppa.

Samanbinding med boltar nær toppen avbrannveggen ser vi som den viktigaste faktorennår det gjeld stabiliteten, i tilfelle samanrasing avkonstruksjonar på garveri-sida av veggen. I til-legg bør det vera nokre festepunkt lenger nede ibygningen. Dette arbeidet kan utførast utan storeinngrep i eksisterande gavlvegg på A sitt bygg:Boltane kan festast i bindingsverket. Riving/flyt-ting av denne veggen er ikkje naudsynt.»


Jeg forstår klageren slik at han mener kommunenher har stilt nye vilkår og/eller lagt inn nye forutset-ninger for byggetillatelsen, og at disse går ut overdet bygningsmyndighetene lovlig kan fastsette.

Jeg har ikke opplysninger om hva som muntligmåtte være sagt mellom partene og kommunen itelefon, under befaring eller i eventuelle møter. Detmå imidlertid kunne konstateres at det vedtaket somble truffet, ikke inneholder noe om at bygningeneskulle sammenbindes eller at muren skulle forankresi As bygg. Jeg kan ikke bestride at kommunen så påsammenføying som naturlig da vedtaket ble fattet,men slik saken er opplyst, fremstår ikke dette som endel av vedtaket eller noen åpenbar forutsetning. For-utsetningen er riktignok nevnt i bygningsrådetsmøtebok i forbindelse med kommunens innstillingtil fylkesmannen i klageomgangen. Det heter der:«Grunngjevinga for å dispensera frå avstandskrava i§ 70, er at samanbygging med felles brannvegg i na-bogrense er ei god teknisk løysing. Når taktekkingavert kopla samen med brannveggen, sparar beggehuseigarane utvendig vedlikehald av ein gavlvegg.---» I fylkesmannens vedtak nevnes imidlertid sam-menbinding kun som en mulighet. Dersom kommu-nen ønsket å stille et slikt vilkår, måtte den ha sagtuttrykkelig fra, og det ble ikke gjort. En annen sak erat et slikt vilkår ikke ville vært rettslig bindende forA som nabo, men kun for byggherren, jf. mine gene-relle merknader om dette innledningsvis.

Jeg nevner også at brevene fra kommunen til ad-vokat C 21. juli 1993 og 9. november 1994, jf. sitate-ne ovenfor, ikke kan sees på som fastsettelse av vil-kår i rettslig forstand. Vilkår må fastsettes i vedtakoverfor byggherren. Brevene må anses som forkla-ringer eller presiseringer av hvordan kommunenmente vedtaket om byggetillatelse nærmere var åforstå, og en slik informasjon er det selvsagt ikkenoe i veien for at kommunen gir. Kommunen kanimidlertid ikke i ettertid legge mer i vedtaket enn detjuridisk og faktisk var dekning for, og slik saken eropplyst, synes det å ha vært gjort.

Når det gjelder det nærmere innhold av vilkåretom brannvegg, må bygningsmyndighetenes vedtaksuppleres av byggforskriftene. I forbindelse medbehandlingen i departementet ble det undersøkt nær-mere hvilke krav byggforskriftene stiller til enbrannvegg som den foreliggende, særlig med hensyntil forankring. Spørsmålet ble forelagt Statens Bygg-tekniske Etat, som svarte:

«En brannvegg er en stabil ubrennbar veggmed en brannmotstand i minst 120 minutter.Veggen skal være stabil i den tid den er dimens-jonert for. Vanligvis blir kravet til stabilitet imø-tekommet ved at fundament/bæresystem for denaktuelle veggen har den samme brannmotstandsom brannveggen.

Om Bs eiendom skulle brenne, vil dette tilsiat konstruksjonene i hans bygg skulle ivaretabrannveggens stabilitet i den forutsatte tid. Imid-lertid er det også andre måter å sikre stabiliteten

på som også blir benyttet. En gjensidig avstiv-ning av brannveggen mot de to tilliggende byg-gene, som bygningsvesenet har basert sin bygge-tillatelse på i denne saken, er et alminnelig god-kjent prinsipp.»

Jeg viser også til veiledning til byggeforskrift1987 pkt. 30:21, der det heter:

«Brannmotstandstiden er avhengig av brann-belastningen, men skal være minst 120 minutter.Brannveggen eller branndekket skal kunne ståhelt til brannen er over».

Og videre under pkt. 30:62:

«Brannvegg mellom bygninger må være slikutført at den blir stående selv om den ene byg-ningen raser sammen. Dersom dette ikke lar segpraktisk løse, må det bygges 2 uavhengige, stabi-le vegger som samlet tilfredsstiller kravet tilbrannveggens egenskaper».

Jeg forstår dette slik at det etter brannforskrifteneikke var noe absolutt krav om at brannmuren skulleforankres til As bygning. Om slik forankring varnødvendig, var avhengig av hvordan muren ble for-ankret til Bs bygg, hvilke materialer som der ble be-nyttet m.v. Flere muligheter synes med andre ord åha stått åpne, og det ligger ikke i vedtaket noe valgmellom dem. Når kommunen senere i brev til advo-kat C skrev at det som «står att er samanbinding avbygningane», synes det å være en konsekvens av atbyggearbeidene da - så vidt jeg har forstått - var ut-ført. Uten at det er avgjørende, nevner jeg at saksdo-kumentene sier lite om hvilke tekniske spesifikasjo-ner som måtte være gitt i forbindelse med byggesøk-naden med hensyn til materialvalg og konstruksjon.Jeg har derfor ikke grunnlag for å gå inn på om spe-sifikasjonene i søknaden gjorde det nødvendig medforankring til As bygg for at brannforskriftens kravkunne oppfylles. Det vedtak som ble fattet, inne-holdt uansett intet om dette, og jeg må da legge tilgrunn at flere alternativer sto åpne med hensyn tilvalg av teknisk løsning, og at det i alle fall i utgangs-punktet var opp til byggherren å velge mellom dem.Valgte han alternativet med forankring til As bygg,som kanskje fremstod som det rimeligste og mestnaturlige, var han avhengig av samtykke fra A. Jegkan ikke se at det er pekt på omstendigheter som til-sier at A skulle ha plikt til å godta en slik sammen-kopling, selv om det kan være riktig som kommunenhar fremholdt, at også han kunne ha en interesse i atmuren ble utvidet og forsterket. Situasjonen synes nåå være at byggearbeidene har vært utført uten atsamtykke har vært innhentet fra A om sammenkop-ling. A motsatte seg ikke sammenkopling, men harstilt vilkår som B ikke vil godta. Samtidig synes detå være enighet om at brannmuren slik den står i dag,ikke tilfredsstiller de branntekniske krav. I en sliksituasjon kan ikke kommunen som bygningsmyn-


dighet overlate saken til partene uten å foreta segnoe, men må følge den opp og eventuelt gi pålegg el-ler sette i verk andre sanksjoner etter plan- og byg-ningsloven kap. XIX. Også etter brannvernloven kandet gis pålegg, men det er ikke grunn for meg til å gånærmere inn på dette. Hva som bør gjøres, er et for-valtningsspørsmål som jeg verken kan eller har an-ledning til å uttale meg nærmere om. Jeg må nøyemeg med å påpeke at kommunen ikke kan forholdeseg passiv, men om nødvendig må benytte seg av devirkemidler den har etter loven, jf. plan- og byg-

ningsloven §10-1, hvor det er fastslått at kommunen«skal føre tilsyn med at plan- og bygningslovgivnin-gen holdes i kommunen».

Min gjennomgang av saken er med dette avslut-tet, men jeg ber om å bli holdt orientert om hva kom-munen videre foretar seg.»

Kommunen tok etter dette saken opp til behand-ling og meddelte at den ville gi pålegg om at degjenstående byggearbeider skulle utføres.


Register over saker referert i meldingene for 1978-1997

Register over saker referert i meldingene for 1963-1977 er inntatt i ombudsmannens melding for 1977, Dok.nr. 4 (1977-78) s. 167 flg., jf. også tidligere meldinger.Registeret er bygget på emne/stikkord, supplert med et lovregister. Henvisningene i registeret gjelder år ogside i de trykte meldinger.

Adopsjon,bidragsforskudd til enslig adoptant, 87/56.forhåndsgodkjenning av hjem, utenlandsk barn,

91/75.lovvalgsregler ved søknad fra nordisk adoptant,

91/76.opphevelse av adoptivforhold, 85/71.opplysning om biologisk mor, 91/74.

Advokatbevilling,godkjenning av praksis, 82/46.irettesettelse av advokat, hjemmelsspørsmål,

89/127.krav om prosedyreerfaring, 83/87.

Advokatbistand, se også Saksomkostninger, frisakførsel, fraråding av advokatbistand i for-valtningssak, 79/109.

ved planarbeid før ekspropriasjonsvedtak, oreig-ningsloven §15, 80/108.

Alkoholomsetning,skjenkebevilling,

avslag begrunnet med nærhet til kirke, 89/113.avslag pga. negativ uttalelse fra politiet,

90/134.inndragning, manglende forhåndsvarsel,

94/242.inndragning, vilkår for, 97/273.urettmessig avslag, utenforliggende hensyn,

85/121 jf. 88/18, 91/138.ølsalg,

innskrenket salgstid, 80/121.nektelse av fortsatt salg, forskjellsbehandling,

84/99.Ambulansetjeneste,

oppsigelse av skysskafferkontrakt, 85/69.Anbud,

anbudene forkastet på uholdbart grunnlag, ny ut-lysing, 87/92, 87/96 jf. 88/20.

avtalebasert fortrinnsrett til oppdraget, 88/122.bud gjort avhengig av størrelsen på andre bud,

87/96 jf. 88/20.dokumentinnsyn,

banktjenester i kommune, 87/91.tilbud på leveranse til kommune, 89/62.

forvaltningslovens anvendelse, 93/216 jf. 94/34.laveste bud antatt, eiendomssalg, 86/116, 91/129.mangelfullt utfylt anbud antatt, 90/119.ombudsmannens kompetanse i statlige anbudssa-

ker, 90/202.

sysselsettingshensyn ved anbudsvalg, 82/48.tidligere anbudsutførelse avgjørende ved anbuds-

valg, 79/117.tilsidesettelse av anbud i strid med likebehand-

lingsprinsipp, 78/118 jf. 81/15, 88/122.vurdering av anbyders kompetanse, kommunens

opplysningsplikt, 85/119.Annonsering, se kunngjøring.Apotek,

vandelskrav til apoteker, 87/128.Ansettelser, se Tilsetting.Arbeidsgiveravgift,

tilbakebetaling av - for musikere som drev selv-stendig næringsvirksomhet, 78/100.

Arbeidsmiljø,melding om flytting til nye lokaler, 84/112 jf.

86/19.tilrettelegging for funksjonshemmet arbeidstaker,

96/114.Arbeidstillatelse, se Fremmedsaker.Arkiv- og kartoteksystem,

Landbruksdepartementets -, 81/86.Avgifter, se også Arbeidsgiveravgift, Elektrisi-

tetsforsyning,Motorvognavgift, Renovasjonsavgift, Toll- og

innførselsavgift, Vann- og kloakkavgift, Tilba-kevirkning,

båtplassavgift, høyere for utenbygdsboende,79/76.

dokumentasjon for avtale ved fastsetting av arve-avgift, 97/267.

feieravgift, mangelfull feiing, 84/87.fritak for arveavgift, erklæring om arvefrafall av-

gitt for sent, 84/82, 90/108.hundeavgift, innkreving ved forening mot avgif-

ten som vederlag, 79/77 jf. 80/16.kilometeravgift, 96/216 jf. 97/34.kontroll av kalkingsmidler, hjemmelsspørsmål,

87/111.tilleggsavgift ved passering av bompengering,

91/120.Avkjørsel, se Veg.Avtaler,

betaling for forbedring av veg i kommunalt bolig-felt, tidligere oppgjør, 84/91.

båtplass i kommunal havn, 87/123.


forsinket oppgjør etter eiendomssalg til kommu-ne, 86/110 jf. 87/23.

inndragning av overskudd i privat barnehage,97/148.

kloakkavgift, eldre avtale om engangsavgift,78/95.

kommunalt boligsalg, endring av satsene forsalgsomkostninger, 89/108.

kommunalt eiendomssalg,gjennomføring av budrunde, 93/219.lavere bud antatt på vilkår, 91/129.manglende ferdigstillelse av veg, 92/132.

refusjon for kommunal tomteopparbeidelse basertpå - , 86/49, 86/148, 87/121.

refusjon for vanntilknytning, forutsetning i tidli-gere erstatningsoppgjør, 78/96.

strømfremføring, oppfyllelse av avtale ved sam-menslutning av kommunale elverk, 78/124.

utbyggingsavtale med kommune, 89/105.vederlag ved frivillig grunnavståing, frist for full-

byrdelse, 83/75 jf. 85/21.økonomisk kompensasjon som vilkår for avkjør-

selstillatelse, 93/253.Avvisning,

av klage i sak om ettergivelse av saksomkostnin-ger, 97/77.

av søknad om straffavbrudd, 96/182.av søknad under henvisning til tidligere avslags-

vedtak, 85/91.verserende straffesak, 86/91.

klageinstans i avkjørselssaker, 83/146 jf. 84/19.utforming av konklusjon, sondringen mellom av-

visning og realitetsvedtak, 85/90.Barnebidrag, se Underholdsbidrag.Barnefordeling,

saksbehandling, 95/54.Barnehage,

betalingssatser, endring av, 91/52, 94/110.for utenbysboende, 83/73.inndragning av overskudd i privat barnehage,

97/148.opptak,

begrunnelse for avslag, 88/57, 94/107.fødselsdato som kriterium, 96/123.prioritering av funksjonshemmet, 96/125.saksbehandlingen -, 82/110, 89/31, 94/107.

redusert betaling, 97/145.Barnetrygd,

utbetaling ved delt omsorg, 85/53.Barnevern,

behandlingstiden, 87/14, 88/14, 91/68.bruk av flere fullmektiger, 92/66.foreløpig anbringelse,

av nyfødt, 88/49.fylkesnemndas saksbehandling, 97/179.ved mistanke om incest, 92/67.

fylkesmannens tilsynsplikt, 88/52, 94/144fylkesmannens klagebehandling, 90/49, 91/66.gjennomføring av vedtak om omsorgsopphevelse,

88/50.

klageorgan, overgangsbestemmelser, 93/86.mistanke om incest, saksbehandlingen, 88/52.omsorgsovertakelse,

klagerett for potensielle fosterforeldre, 90/51.klagerett, delt foreldreansvar, uten del i daglig

omsorg, 92/71.saksbehandlingen, 95/148.

oppgivelse av anonym kilde, 97/104.rettigheter under opphold i barneverninstitusjon,

94/144.rett til advokat i sak for fylkesnemnda, 97/182.samtykke til forenklet behandling i fylkesnemnda,

97/182.Befaring i forvaltningssaker,

behov for lovregulering, 86/76 jf. 87/21.byggesak, 87/172.

Begrunnelse,i sak om lønnsopprykk, 93/176.i sak om utsatt iverksettelse, 96/180.melding om vedtak før begrunnelse er utformet,

85/51.retningslinjer for - i saker om skattenedsettelse,

86/97, 94/194.standardbegrunnelse,

i bilavgiftssaker, 84/77 jf. 85/23 og 87/18,86/106.

ved inndragning av førerkort, 88/68.standardsvar ved massehenvendelser, 80/101 jf.

81/16.utilfredsstillende,

begrenset realitetsvurdering i skattesak, 84/72.i hyttesaker, 80/72, 81/87, 82/74, 84/153 jf.

85/24.i sak etter fengselsloven, 84/53.i sak om dokumentoffenlighet, 84/61.i sak om politisk asyl, 89/48.i sak om tvangsmedisinering, 96/66.i visumsak, 81/145, 85/77 jf. 87/19.ved inntak i videregående skoler, 85/35, 92/43.ved opptak i barnehage, 88/57.ved utøving av skjønn, 97/273.

Behandlingsmåte, se Saksbehandling.Bibliotek

funksjonshemmedes tilgang, 95/217.Bil, se Motorvogner.Bidrag, se Underholdsbidrag.Bo- og driveplikt, se også Konsesjon,

bo- og driveplikt for to søsken ved erverv av sam-eiepart i gårdsbruk, 80/71.

bo- og driveplikt, fritak nektet av rasjonaliserings-hensyn, 81/85 jf. 82/15.

boplikt for erverver av sameiepart i 350 daa ube-bygd skogeiendom, 80/68 jf. 81/16.

boplikt for erverver med bolig 1 mil fra bruket,dispensasjon, 80/63.

boplikt for to søsken ved erverv av sameiepart i165 daa ubebygd skog, rasjonaliseringshensyn,80/65.

boplikt for tre søsken ved erverv av 23 daa dyr-kingsjord, 80/64.


boplikt på ubebygd skogseiendom med liten av-kastningsevne, 93/238.

boplikt ved erverv av eiendom påheftet livsvarigborett, 91/154.

«jord- og skogbrukseiendommer» etter konse-sjonslovens §6 og«odlingsjord» etter odelslovens §2, 81/80.

klagerett for odelsberettiget i sak om utsettelse,97/80.

rammen for hensyn av betydning for fritak, gene-relt om sameieformen, 80/66, 87/155 jf. 88/22.

Bolig- og husleieforhold, se også Tomtetildeling,depositum for kommunal leilighet, tilbakebeta-

ling, 84/94, 94/237.kommunal tildeling av trygdeleiligheter, uklar re-

gelsituasjon,85/116 jf. 86/22 og 87/20.

kommunen kunne ikke omgjøre godkjenning avboligbytte, 78/59.

kommunes tilsyn med TV-antennelag i kommunalleiegård, 82/121.

oppsigelse fra kommunal leilighet, husleielovensrekkevidde,vesentlig mislighold, 78/58.

prisfastsettelse ved salg av kommunal leilighet,83/73.

tildeling av kommunal bolig ansett som enkelt-vedtak, 97/69.

verdistigning i ventetid ved utskutt overdragelse,79/74.

Borteboerstipend, se Statens lånekasse for utdan-ning.

Bostøtte,husstandsbegrepet, ektefelle i aldershjem, 80/39.inntektsberegning, avvik fra skatteligning, 86/49

jf. 87/20 og 88/18.søknadsfrist oversittet,

i påvente av klageavgjørelse for foregående ter-min, 78/57.

på grunn av manglende informasjon, 79/37.på grunn av uriktige opplysninger, 81/50 jf.

82/15.Bruksendring, se Bygningssaker.Bygningssaker, se også Gateadresse, refusjons-

krav og Strandplansaker,ansvarshavende

bytte av - , 86/122.ikke godkjent noen - , 85/97.inndragning av ansvarsrett, 86/124.

atkomst til eiendom, 83/135 jf. 84/18 og 85/21,87/168.

avstand til kraftlinje, erstatning, 85/97.bruksendring

fra forretning til bolig, 97/285.garasjeanlegg i boligstrøk overdratt til bilfirma,

82/36.ombygging og utleie av tomannsbolig, 93/259

jf. 94/34.samtykke etter husleielovens §41, 81/115.

samtykke etter plan- og bygningslovens §117,87/177 jf. 88/22.

bryggeflyte-, vilkår om parkeringsplasser, 85/150.sikring av atkomst, 87/170.ulovlig oppført, krav om fjerning, 92/165.

byggemelding, veiledningsplikt, samtykke fra and-re myndigheter, 81/107 jf. 82/16.

byggetillatelse,betaling av tilknytningsavgift som vilkår for -,

87/108.bortfall av - for hytte, 82/96.forbehold om forurensningsmyndighetenes til-

latelse, 91/159.forholdet mellom granneloven og plan- og byg-

ningsloven, 88/166.forholdet til senere byggeforbud eller regule-

ringsvedtak, 89/148.ugyldig omgjøring, 89/145, 93/263.vilkår om vegerklæring for oppføring av gara-

sje, 88/161 jf. 89/18.bygningens plassering,

avstand fra nabogrense,– beregning av bygnings høyde, 82/32.– for carport forbundet med hus, 82/92.– for garasje, avveining av begge parters inter-

esser, 83/134, 84/138.– gjenoppføring av bygning, 85/149.– innbygging av veranda i firemannsbolig,

87/174.– krav om nabosamtykke, 97/296.– vilkår for dispensasjon fra avstandskrav,

95/221.høydeplassering,– delegasjon, saksbehandling, 83/120 jf. 87/17.– hensynet til nabo, 87/172.stedsplassering,– for terrasse, nabohensyn, 91/158.– som avslagsgrunn, valg mellom alternativer,

87/174.bygningskontroll, myndighetenes ansvar, forhol-

det til andre etater, 85/97.oppmålingsmyndighetene, 86/151.politibistand til gjennomføring av vedtak,

91/160.bygningsrådets plikt til undersøkelse

av branntekniske forhold, 93/266.av byggesøkers rett i forhold til grunneier,

79/65, 95/227.bygningsrådets varslingsplikt overfor bortfester,

88/159.campingvogner, vedtektsforbud mot -, 84/141 jf.

85/24.delegasjon av bygningssjefens myndighet,

83/120.deling av eiendom,

arvings adgang til å kreve deling, 94/276.avslag, fradeling av tilleggsareal til fritidseien-

dom, 93/256.


avstand til nabogrense, samme eier av beggeparseller, 88/154.

fradeling av parsell til hagebruk, krav omkloakk, 83/138.

unnlatt varsel til protesterende nabo i klagesak,89/79.

vilkår begrunnet med etterfølgende regule-ringsendring, 88/157.

dispensasjon,forholdet mellom plan- og bygningsloven §7

og– § 28-1 nr. 2, 88/168, 97/292.– § 88, 87/176, 89/154.fra avstand til nabogrense, 95/224, 96/267.fra byggeforskrift, huskjøpers protest, 83/123.fra generalplanvedtekt, tidligere dispensert et-

ter bygningslovens §82, 78/75 jf. 79/10.fra 100-metersbeltet langs sjøen, 90/163 jf.

91/21, 96/260.fra hyttebyggingsforbud på grunn av tidligere

rettsliguholdbar byggenektelse, 80/75.fra hyttebyggingsforbud på grunn av tidligere

uheldig saksbehandling, 78/72.fra hyttebyggingsforbud, forhåndsuttalelse,

82/94 jf. 83/19.fra kommuneplan, fritidsbolig i boligområde,

89/151.fra reguleringsbestemmelse og vedtekt til byg-

ningslovens §79, 82/35.fra reguleringsbestemmelse om utnyttingsgrad,

81/100, 82/84, 85/151.fra reguleringsplan,enkeltstående brygge, 92/165.oppføring av offentlig toalett, 96/267.planforutsetninger, 90/160.svikt ved avgjørelsesgrunnlaget, 82/82.takombygging, 97/292.to bolighus med dobbel garasje, 94/270.fra veglovens byggegrensebestemmelser,

87/166.hvem kan søke om dispensasjon, 83/123.ikke ubetinget nødvendig med særskilt søknad,

85/149.inkonsekvent praksis, 85/151.kompetansebegrensningen i plan- og bygnings-

lovens §7, 89/158.ved gjenoppføring av totalskadet sjøbu, 90/163.vilkår for dispensasjon, 95/221.

disposisjonsplanbetydningen av ikke godkjent -, 88/161,

88/163.festetomt innenfor planområdet ikke medtatt i

planen, 80/75.grunnlag for å nekte godkjenning, 79/56 jf.

81/16.hyttearealgrense, hjemmelsspørsmål, 78/67,

79/10.uklar vedtekt etter bygningslovens §82:

krav om disposisjonsplan og dispensasjon,82/68.

erstatning,for husplassering nær kraftlinje, 85/97.for sen saksbehandling, 83/123.for ugyldig, ikke påklaget bygningsrådsvedtak,

80/84.forelegg,

ombudsmannens kompetanse, 82/122.forhåndsuttalelse, 83/118, 88/153.fylkesmannens instruksjonsmyndighet, 881/107.generalplanvedtekt,

generelt om dette emne, 82/75 med videre hen-visninger, jf. 83/18 og 84/16.

vedtekt i tilknytning til generalplan (a-vedtekt)– fradeling av boligtomt i område avsatt til

landbruk,deling tillatt etter jordloven, konsekvenshen-

syn, 81/94.– fradeling av boligtomter i landbruksområde,

soneplankartanga klare grenser for arealutnyttelsen, 83/124.– oppføring av bolighus i område utlagt til

jord-, skog-,naturområde, 82/31.– ufullstendig kartmateriale, 87/161.– utnytting i samsvar med planformålet, 82/77.vedtekt uten generalplan (pusteromsvedtekt)

– oppføring av bolighus i område med variertarealutnyttelse, 82/79 jf. 83/19.– plassering av kårbygning, 80/81.– vedtektens stedlige virkeområde, 81/93.

gebyr, privat reguleringsforslag, 96/270.

hundegård, spørsmål om bygningsloven fikk an-vendelse, 83/132 jf. 84/18.

hyttevedtekt med byggeforbud m.v.dispensasjon, se foran.dispensasjonsnektelse,fordi bygget var for stort, 86/156.generell begrunnelse, hyttepress, 84/153 jf.

85/24, 85/156, 85/159, 90/166.konsekvenshensyn, utfyllingstomt, 84/155,

85/156, 90/166.disposisjonsplan, se foran.flyttbar campinghytte, 78/68.forhåndsuttalelse om dispensasjon, 83/118.generelt om hyttesaker, 85/17.krav om reguleringsplan, 84/150.lovvilkår for vedtekt, 84/150.soneforbud langs vassdrag og veg, 84/150.uklar vedtekt etter bygningslovens §82:krav om disposisjonsplan og dispensasjon,

82/68.varighet, forhold til generalplanperiode,

85/159.varslings- og klageregler ved dispensasjon,

81/86.innhegning mot veg, 83/132 jf. 84/18.


innløsning, av del av matrikkelenhet, 86/149.kloakksystem, spørsmål om annen ordning,

betydningen av personlige hensyn, 78/71,79/10.

hyttetilbygg, muligheten for økt bruk, 80/73.krav til kloakk ved fradeling av parsell til hage-

bruk, 83/138.områdemessige vurderinger, byggepress, 80/79

jf. 83/15.retningslinjer for skjønnsutøvelsen, 78/62,

78/71, 79/10.kommunen som berørt grunneier,86/150.kommuneplan,

avslag, fradeling av tilleggsareal til fritidseien-dom, 93/256.

gyldigheten av planbestemmelse (hjemmels-spørsmål), 95/232.

midlertidige konstruksjoner m.v.,f. bygningslo-vens §85, 84/141 jf. 85/24, 93/266.

midlertidig plankrav,fradeling av kårbolig, 92/162.samtykke til tross for behov for regulering,

90/174.tillatelse til bruksendring uten konkret vurde-

ring og begrunnelse, 87/177 jf. 88/22.virkningen av unnlatt kunngjøring, 89/160,

89/162.nabos rettsstilling, partsbegrepet, omgjøring,

80/103.nabovarseltil bortfester, 88/159.til punktfester, 86/144.ombyggingav bedrift i boligstrøk, 82/93.planbestemmelser

tolking av §20-4 annet ledd, 97/289.privatrettslige konflikter,79/65, 86/150, 88/159,

88/166, 95/227.pålegg om byggestans og riving, hjemmelsspørs-

mål, 80/83.reguleringsplan,

anleggsarbeider påbegynt under regulerings-planbehandling, 80/78.

avvikelse fra - ved dispensasjon eller regule-ringsendring, 82/82, 82/84, 88/168.

begrensning av eksisterende virksomhet,93/245.

bygningsvedtekter etter den tidligere lov av1924,

uoversiktlig regelsituasjon og inkonsekventpraksis, 85/151.

delvis stadfestelse, samarbeid med landbruks-myndighetene, 79/61.

departementets kompetanse, 90/178.endret husplassering, 79/64.etterfølgende endring– som grunnlag for å avslå byggesøknad,

87/162.

– som hjemmel for vilkår i delingssak, 88/157.forhåndsbinding av reguleringsmyndighet ved

avtale, 82/87.fravikelse av reguleringsformål, 90/160.grunneiers endrede behov, 91/157.jordlovens anvendelse i område regulert til fri-

tidsbebyggelse, 80/41.klageinstansens overprøving av plan for masse-

tak, 90/182.konkret bruksregulering, hjemmelsspørsmål,

82/87.mindretallsanke, departementets kompetanse,

88/169.mindre vesentlig endring, 95/242 jf. 96/29.nøyaktighet mht. husplassering, 83/127.privat utkast ikke forelagt kommunestyret,

81/99 jf. 82/16.privat utkast innstilt, utenforliggende hensyn,

81/96 jf. 82/16.som hjemmel for å nekte deling, 82/75.tilbygg til reguleringsstridig bygning, 86/145.vilkår om redusert mønehøyde, takvinkel,

82/85 jf. 83/19.riving

igangsatt av kommunen uten at lovens reglervar fulgt, 97/245.

sen saksbehandling,erstatning, 83/123.seterbruk,95/227.skjønnhetshensyn,

avslagsgrunnlag for garasje, 79/68.vindusutskifting, 81/103, 81/106, 83/128.

større bygge- og anleggsarbeid, etablering av ri-desenter, 90/174.

tilfluktsrom,sivilforsvarsmyndighetene, 83/77.ulovlig byggverk, myndighetenes plikt til å gripe

inn, 84/143 jf. 85/24.utsatt iverksetting ved klage, 85/154, 86/143,

90/173.uvanlig bebyggelse, 82/35, 86/156.varige konstruksjoner og anlegg, jf. bygningslo-

vens §84, 82/81, 83/132 jf. 84/18, 93/266.vernehensyn,vindusutskifting og fasadeendring,

83/128, 84/139.vilkår,

for flytebrygge, parkeringsplasser, 85/150.for utslippstillatelse, 82/99.i forhold til naboeiendom, 97/300.om begrenset hyttestørrelse, 89/160.om regulering av åpningstider for videoforret-

ning, 92/160.om vegerklæring for oppføring av garasje,

88/161.ved delingstillatelse, 89/165.ved dispensasjon fra reguleringsbestemmelse,

81/100.Børs og kreditt,

Børsens forvaltningsmessige stilling, 88/76.Kredittilsynets kontrollvirksomhet, taushetsplikt

og dokumentinnsyn, 88/76.


Båndtvang,etter bufeloven for hele året i hele kommunen,

grunnlaget for stadfesting av forskrifter, 78/125.

Dispensasjon, se også Bo- og driveplikt, Byg-ningssaker, Strandplansaker,

fra arealvilkår for kraftforrabatt, 78/127, 79/10.fra forbud mot etablering av eierleiligheter,

81/116.fra forskrift om åpningstider, 88/128.fra krav om antall kanaler for manuell mobiltele-

fon, 88/85.fra kringkastingsloven, 83/90 jf. 84/17.fra prisforskriftene for innskottsleiligheter, 78/93.fra prisstopp, endring av dispensasjonspraksis,

82/103.fra tilfluktsromforskrifter, 83/77.fra tollovforskrifter, forvaltningsloven §40,

81/142.fra utdanningskrav for faglærer, 80/26.uten uttrykkelig hjemmel i skattesak, 84/69 jf.

85/22.Dokumentinnsyn, se Offentlighet i forvaltnin-

gen og Partsoffentlighet.Drosjeløyve,

beregning av ansiennitet,kjørebøker og ansiennitetslister, 84/101.kjøring av skolebuss, 89/115.passivt kompaniskap, 87/125.svangerskapspermisjon, 85/123.

dokumentasjon for sykefravær, 83/85.nektet fornyet, 90/123.omgjøring som følge av uriktig faktisk grunnlag,

82/41.overføring til avdødes samboer, 83/87.

EDB,behandling av søknader om,

inntak i de videregående skoler, 85/35.tilskott i jordbruket, 85/128.

innkreving og utbetaling av bidrag, 88/55.Eiendomsmegling

praksis ved behandling av klager, 94/241.Eiendomsskatt,

omgjøring av individuelt fritaksvedtak, 84/75.renter for uriktig innkrevd -, 79/79.takseringsprinsipper, øking av skattegrunnlaget,

91/116 jf. 92/20.Eierleiligheter,

etablering av - i bestående bygning, 81/116.Ekspropriasjon,

dekning av advokatutgifter ved planarbeid førvedtak,oreigningslovens §15, 80/108.

gjenerverv av tidligere ekspropriert eiendom,94/268.

gjenervervsrett for ekspropriat til ubenyttet eks-propriasjonsfelt, 81/150.

grunnavståelse under ekspropriasjonstrussel,83/75 jf. 85/21, 86/110 jf. 87/24.

grunnkjøpsobligasjoner, usaklig avslag, 81/147.plikt til å foreta grunnerverv til offentlig veg,

90/188.renteplikt ved forsinket betaling, 82/50.

Ekteskap,skilsmisse, administrativ behandling og samtidig

søksmål, 83/44, 91/69 jf. 92/20.Elektrisitetsforsyning,

elektrisitetsavgift, ansvar for - på frikraft, 81/148.erstatning for uhjemlet pålegg, elektriske installa-

sjoner, 86/96.fordeling av strømforbruk før/etter tarifforhøyel-

se, 86/113.jordkabel til hinder for videre utbygging av eien-

dom, 88/119.overføring av midler fra elverk til kommunekas-

sen, 87/112.sammenslutning av kommunale elverk,

oppfyllelse av avtale om strømfremføring,78/124 jf. 79/10.

strømregning, etterbetaling ved for lavt stipulertforbruk, 88/121.

økt strømpris, avsetning til spesielt kommunaltformål, 85/112 jf. 86/22.

Enkeltvedtak, se Lovregisteret forvaltningsloven§ 2.

Erstatning,ansvarslemping ved meransvar, 80/84.arbeidsgiveransvar,

ansvarsfraskrivelse, 79/110.oppreisningskrav, 86/93.ugyldig arbeidsavtale, 84/32.

brilleskade påført ansatt ved kommunalt syke-hjem, 96/201.

feil fra kommune ved overgang til ny pensjons-ordning, 97/247.

feilinformasjon om begrensning i adgangen til å tauniversitetseksamen, 93/76.

for brudd på arbeidsavtale, 96/107.for forsinket etablering av rettsvern, 97/230.for utgifter til privat etterforsking, 97/207.for ødelagt båt ved uskadeliggjøring av mine,

96/202.forlagt søknad om husbanklån, 85/95.hus plassert for nær kraftlinje, 85/97.innløsning av årlige erstatninger etter vassdrags-

reguleringsloven, 86/94.lekkasje fra kondemnert privat vannledning,

86/118.oppreisning, brudd på taushetsplikt, 86/93.pasientskader,

forholdetsykehuseier/forsikringsselskap,85/61.

teknisk svikt, 86/53.riving av bolighus, 97/245.sen behandling i byggesak, 83/123.skade forårsaket av konsesjonær, statens ansvar,

91/151.skade på beplantning forvoldt av vegvesenet,

89/166.


skade på bil forvoldt av privat inntauingsselskap,på vegne av kommune, 83/76 jf. 84/17.

skade på eget kjøretøy under oppdragsbrøyting,87/100.

tap som følge av offentlig kontrollvirksomhet,91/146.

tilsetting i strid med likestillingsloven, 93/181.tyveri av klær fra skole, 80/122, 89/84, 97/227.ugyldig avgiftsvedtak, 93/213.ugyldig avslag på søknad om etableringslån,

92/143.ugyldig, ikke påklaget bygningsrådsvedtak,

80/84.ugyldig vedtak om avskilting, 97/234.uhjemlet pålegg om retting av elektriske installa-

sjoner, 86/96.uhjemlet vedtak (forbud), men de materielle vil-

kår forelå, 78/78.urettmessig heving av postgiroutbetalingskort,

85/99.uriktig departementsopplysning om fratredelse og

pensjon, 79/29.uriktig saksbehandling i bygningsråd, 79/68.vannskade fra kommunal kloakkledning, 81/156.voldsoffererstatning,

handling begått i utlandet, 95/189.regresskrav mot oppgitt skadevolder, 94/181 jf.

96/27.utmåling og begrunnelse, 93/191 jf. 94/33.

Fengselsforhold, se også Politi og Påtalemyndig-het,

arbeids- og aktivitetstilbud, 85/86 jf. 86/21.besøksnektelse som reaksjon mot irregulær kor-

respondanse, 84/53.besøksrutiner, overhøring av alle besøk, 84/50 jf.

86/19.dokumentinnsyn og kopi av saksdokumenter,

95/170.enromsplassering, krav til begrunnelse, 89/47.forvaltningslovens anvendelse i fengselssaker,

90/64.frigang til arbeid, egen betaling, 92/80.frivillig urinprøve, vilkår for alminnelig felles-

skap, 94/157 jf. 95/32.fullbyrdelse av straff før endelig avgjørelse av be-

nådningssøknad, 85/84.helsetjenesten i fengslene, 86/64 jf. 87/20 og

88/19.informasjon til innsatte om ombudsmannsordnin-

gen, 83/153.iverksetting av eneromsbehandling med narkoti-

katoalett, 94/162.kontraktssoning, ulike vilkår for, 96/178.legetilsyn ved sikkerhetsavdelingen, 92/77.permisjonskarantene på grunn av alkoholinntak

under permisjon, 96/178.politistudenters praksisperiode, 96/178.refselse,

bevisbyrderegler, 90/67.iverksettelse, omgjøring til betinget, 95/169.

utilstrekkelig grunnlag, 81/157.utsatt fullbyrdelse ved klage til ombudsman-

nen, 96/180.saksbehandling,

foreløpig svar og adgang til muntlige konferan-ser, 90/72.

nedprioritering av søknader fra en innsatt,88/64.

undersøkelse av soningsforhold, 93/103.ved overføring til annet fengsel, 91/78, 97/206.

straffavbrudd, avvisning av søknad, 96/182.ektefelles nedkomst, 87/59.

toalettforhold, 85/86 jf. 86/21.urinprøve, kontroll ved avgivelse, 81/157.utdanningslån, rentefritak under soning, 85/50 jf.

86/21.utelukkelse fra felles gudstjenester, 90/73 jf.

91/20.varetektsinnsattes telefonutgifter, 93/100, 94/155

jf. 95/32.Festetomt på statsgrunn,

i Finnmark, jordsalgsmyndighetenes saksbehand-ling, 85/145.

Fiske og Fiskeoppdrett,deltaksregulering,

forholdet til tilskottsordninger mot overkapasi-tet, 84/107.

forhåndstilsagn om kvote, 97/238.garantilott,

avbrytelse av søknadsfrist, 88/145.begrenset driftsperiode, generelle saksbehand-

lingsspørsmål, 85/132.søknadsfrist, bortkommet søknad, 92/145.

konsesjon for oppdrett, saksbehandling 84/104,87/142 jf. 88/21, 90/125 jf. 90/21, 90/128,91/144.

opptak i fiskermanntall, forskjellsbehandling,89/121.

Råfisklagets forretningsregler, pålegg til fiske-oppkjøper om betaling av tilleggspris, 87/142jf. 88/21.

vilkår for fiskerett i Tanaelva, 94/258.Folkeregistrering,

av studenter i utlandet, 89/93.endring av fødselsdato, 95/16 jf. 96/27.folke- og boligtelling, opplysningsplikt, 91/77.innsynsrett for forsker, 84/64.registrering av reindriftssamer, 85/75.skrivemåte på personnavn, 97/203.sperring av adresse, 94/142.

Folketannrøkta, se Tannhelsetjeneste.Folketrygden, se Trygdeordninger.Forbrukerombudet,

kompetanse til å innhente opplysninger, markeds-lovens avgrensning mot prisloven, 79/87.

offentliggjøring av notat før fremleggelse forMarkedsrådet, 79/90.


Forbrukerrådet,uheldig produktomtale i Forbrukerrapporten,

81/143.uttalelse i oppsigelsessak, 84/114.

Forenklet forelegg,«bøteleggelse på stedet» etter vegtrafikklovens

§ 31b, 79/111.registrering og senere bruk av opplysninger om - ,

97/167.rutiner ved automatisk trafikkontroll, 96/184.

Forholdsmessighetsprinsippetinndragning av skjenkebevilling, 97/273.

Forhåndsuttalelse,om dispensasjon fra hyttebyggingsforbud, 82/94

jf. 83/19, 83/118.til pressen i byggesak, 88/153.

Forhåndsvarsel,før beslutning om klageprosedyren, 84/115.før gjennomføring av tvangsvedtak, 95/66.før inndragning av skjenkebevilling, 94/242.før revisjon av gatenavn, 86/155.innkalling til fellesmøte, sammenslåing av vil-

tområde, 86/129.omfanget av - i reinbeitesak, 79/98.til bortfester i byggesak, 88/159.til jordsøkende nabo ved salg av landbrukseien-

dom, 83/113 jf. 85/21.til leieboere ved dispensasjon for etablering av

eierleiligheter, 81/116.til nabo og gjenboer ved dispensasjon fra strand-

planloven, 81/86.unnlatt overfor elev ved nedsettelse av ordenska-

rakter, 95/143.unnlatt overfor grunneierlag ved utferdigelse av

fiskeforskrifter, 79/97.unnlatt overfor interesserte ved fjerning av lakse-

trapp, 83/97.unnlatt overfor lærling ved forlengelse av læreti-

den, 82/112.varsel til part om nye opplysninger, 82/110,

87/172.ved anmeldelse for overtredelse av ligningsloven,

89/77.ved refusjon i krav på tilbakebetaling av skatt,

96/163.vedtak fattet før utløp av tidsfrist, 97/216.

Forkjøpsrett, se også Tilleggsjordsaker,statens- etter konsesjonsloven,

beregningen av tre måneders-fristen, 86/135,89/138.

betydningen av plansituasjonen i området,89/135.

fristoversittelse, 80/57, 80/59, 81/74, 82/73 jf.83/17, 87/153.

konkurransesituasjon mellom naboer, boset-tingshensyn, privat

forkjøpsklausul, 85/143.landbruksmyndighetenes kompetanse ved salg

av bolig på eiendom ervervet i rasjonalise-ringsøyemed, 79/53.

personlige hensyn til konsesjonssøker, 78/85,97/279.

rasjonalisering for kjøper eller jordsøkendenabo, 81/73, 82/70, 97/279.

sameie mellom konsesjonssøkere, 87/150.til fordel for forpakter, 88/148.underretning til jordsøkere om forkjøpsfrist,

82/73 jf. 83/17 og 85/21.ved overdragelse til forpakter, fastsettelse av

pris ved skjønn, 79/49 jf. 81/16.kommunens

til leiegårder, formannskapets kompetanse,87/115 jf. 88/21 og 90/21, 90/115.

ubebygd tomt, 93/242.Formannskap,

reaksjon mot spredning av opplysninger fra for-mannskapsmøte, 78/112.

vilkår for bruk av hasteparagrafen, 90/115.Forskjellsbehandling,

båtplassavgift høyere for utenbygdsboende,79/76.

dispensasjonspraksis i sak etter kringkastingslo-ven, 83/90 jf. 84/17.

endring av dispensasjonspraksis ved prisstopp,82/103.

forskrift om vannavgift, 97/270.i avkjørselssak, 80/85, 83/143.i byggesak, fasadeendring, 83/128.i fradelingssak etter jordloven, 79/42, 92/154.i konsesjonssak, 92/151.i sak om dokumentinnsyn, 89/71.i strandplansak, 83/148, 83/152.skattlegging av utdanningsstipend, 83/62.ved fastsettelse av kloakkavgift, 80/88.ved flyttegodtgjøring, 81/134.ved inndragning av førerkort, 79/114.ved inngåelse av legeavtale, 85/66.ved kontraktssoning i fengsel, 96/178.ved ligningsverdi for nyoppført bolighus, 79/80.ved lønnsforhøyelse, 86/127, 94/103 jf. 95/31.ved oppføring i fiskermanntall, 89/121.ved skattenedsettelse, 81/127.ved tildeling av kommunal støtte til kommunesty-

regrupper, 96/43.ved tildeling av mesterbrev, 89/117.ved tildeling av stipend til videreutdanning,

95/125.ved ølsalgsbevilling, 84/99.

Forskrift,dispensasjon fra -, forvaltningsloven §40, 81/142,

91/127.etablering/utvidelse av fredningssone burde vært

behandlet som enkeltvedtak, 78/101, 91/163.forholdet til hjemmelsgrunnlaget, 78/125, 94/201

jf. 95/33.forhåndsvarsel ved utferdigelse av -, 79/97, 88/85,

93/184.fremgangsmåten ved utferdigelse av -, 92/120.ikrafttreden, kunngjøring, 81/125, 89/160,

89/162.


kunngjøring ved oppslag, 84/68.mangler ved -, ombudsmannsloven §11, se foran

under avsnitt II: Opplysninger om sakene ogsaksbehandlingen.

opphevelse av ordning med fri skoleskyss, saks-behandlingen, 92/40.

tilskuddsordningene i landbruket, 86/120 jf.87/23.

Forurensning, se også Utslippstillatelse,fjerning av bilvrak, 94/281.gebyr ved oversittelse av frist for retting, 90/140.innløsning av boligeiendom, 88/172.pålegg om frakopling av septiktank, 87/68.pålegg om oppføring av støyskjerm, 89/177,

95/246.tilbakeslag av kloakk i kjeller, 89/181.

Forvaltningens avtaler, se Avtaler.Forvaltningsskikk, se God forvaltningsskikk.Fosterhjem,

godtgjøring til fosterforeldre, 85/72, 91/73.Fremmedsaker, se Utlendingssaker.Friluftsliv,

atkomstavgift til Nordkapp-platået, 92/157.Fri rettshjelp,

Fri sakførsel,erstatningssak mot det offentlige, 92/108,

96/30.i avskjedssak, 91/106.i sak om konkurskarantene, 93/188.i sikringssak (ankesak), 96/33, 97/49.i skiftesak, 89/88.«reell interesse» i rettshjelplovens §8 tredje

ledd, 93/187 jf. 94/33.skjønnsmessig fastsetting av advokatsalær, kla-

geinstansens overprøving, 87/75 jf. 88/20 og90/20.

ved gjenopptakelse av farskapssak, 92/107.ved statens anke over skjønn, 80/120.

Fritt rettsråd,i benådningssak, 89/90, 91/104.i fremmedsak, 90/78, 90/93.i sak om utvisning fra riket, 82/119.omgjøring av advokats innvilgelse, 83/55.nødvendighetskriteriet i rettshjelplovens §15,

90/78.rimelighetskriteriet i rettshjelplovens §13,

82/119.sen saksbehandling, 83/56.

Frister,fristforlengelse ikke reell, 78/60.fristoversittelse– i forkjøpssak etter konsesjonsloven, 80/57,

80/59, 81/74, 82/73 jf. 83/17 og 85/21.– ved krav om refusjon for feriegodtgjøring,

89/129.– ved søknad om produksjonstillegg i jordbruket,

83/107.– ved søknad om skoleskyssgodtgjørelse, 89/33.meldingsfrist om endring til skade ved klage over

karakter, 78/50 jf. 79/10.

søknadsfrist oversittet i bostøttesak, 78/57.vilkår for fristavbrytelse, 88/145, 89/31.

Funksjonshemmedebehandlingsreise til utlandet, 97/199.tilgang til bibliotek, 95/217.

Fysioterapeuter,forhåndsgodkjent turnusplass som vilkår for auto-

risasjon, 87/130 jf. 90/21.Førerkort, se Motorvogn.Gateadresse,

revisjon av gatenavn, sletting av korte stikkveger,86/155.

søknad om endring av - , 86/151 jf. 87/24.God forvaltningsskikk, (Nytt stikkord fra 1994).

anonyme kilder, 95/59.automatisert saksbehandling i Statens lånekasse

for utdanning, 95/51 jf. 96/27.dokumentinnsyn/partsoffentlighet

gransking, 94/44.kopi av saksdokumenter sendes parten, 94/81,

95/170.foreløpig svar

forvaltningssaker i politiet, 96/53.ligningsbehandling, 94/186, 94/191.Statens lånekasse, 97/83.utlendingssak, 94/166.

forklaringsplikt, 96/204.fortløpende journalføring, 95/84.forvaltningens handleplikt

gjentatte feil, 94/188, 94/189.i forhold til uorganisert arbeidstaker ved lønns-

forhandlinger, 94/103 jf. 95/31.i sak om kilometeravgift, 96/216 jf. 97/34.journalføring, 95/77.

lønnsforhandlingerforholdet til uorganiserte, 95/119.

nedtegning av faktiske opplysninger, 96/204.offentliggjøring før underretning til part, 94/35.opplysning om faktisk klagerett, 96/63.opplysning om kilde i delingssak (kildevern),

97/106.retten til å uttale seg

bidragssak, 94/146, 95/163 jf. 96/28.gransking, 94/35, 94/44.skolekretsregulering, 94/115.sletting av ordensstraff, 95/122.

rimeligheten i resultatetbruk av matrekvisisjon, 95/158.spørsmålet om å opprettholde rentekrav,

94/223.saksbehandlingstid

ligningsbehandling, 94/186.politiet, 94/54.trygdesaker, innhenting av nye oppdaterte opp-

lysninger, 96/35 jf. 97/30.utvisning av straffedømte utlendinger, 95/183.

skriftlig saksbehandlingbekreftelse av muntlig avgjørelse, 96/180.innstilling til skatteutvalget, 96/212.


tilsettingssakerbegrunnelse for gjentatt utlysing, 94/92.personlige relasjoner mellom intervjuer og sø-

ker, 94/59 jf. 95/30.nedtegning av opplysninger, 94/100, 95/61 jf.

97/30.protokollasjon i tilsettingsrådet, 94/100.utredningsplikt mht. HIV-positiv søker, 95/61

jf. 97/30.uheldig praksis ved overføring av bidrag til

Island, 97/190.veiledning/informasjon

bidragssak, 94/152.ligningsbehandling, 94/191.saksbehandlers navn nektet oppgitt, 94/190 jf.

95/33.skjerpet veiledningsplikt ved uoversiktlig/kom-

plisert regelverk, 94/249.Gransking,

fra prismyndighetene, omfang og saksbehandling,89/73.

kommunalt oppnevnt granskingsutvalg, mandatog saksbehandling, 92/139.

internt granskingsutvalg oppnevnt av Forsvaret,saksbehandling, 94/35.

statens granskingsutvalg for Oslo kommune,saksbehandling, 94/44.

Grunnkjøpsobligasjoner, se Ekspropriasjon.Habilitet,

for arkitekt med oppdrag å utarbeide forslag tilsoneplan, 79/95.

for distriktstannlege i tilsettingssak hvor ektefel-len ble tilsatt, 78/22.

for herredsagronom i delingssak, 84/132.for herredsagronom i forkjøpssak for bruk han var

interessert i, 80/59.for ingeniørfirma som utreder i utslippssak,

84/115.for Justisdepartementet ved behandling av søknad

om fri sakførsel, 89/61.for kommuneadvokat og kommunekontorsjef i er-

statningssak, 79/68.for kommunestyrerepresentanter ved uttalelse i

vegsak, 78/103.for medlemmer av rådgivende ekspertorgan,

85/88.for medlemmer i klagenemnd, 86/41 jf. 89/16,

91/137.for medlemmer i kommunalt utvalg, 95/70.for personalleder i tilsettingssak, 94/59 jf. 95/30.for skolestyremedlem i tilsettingssak, 82/17,

86/73.for statens prosessfullmektiger, 91/103.for tjenestemenn i tilsettingssak, 93/43, 97/143.for trygdesjef som hadde uttalt seg i avisartikkel

om trygdesøker, 78/103.fremgangsmåten ved avgjørelse av - , 86/73,

95/70.oppnevning av stedfortreder, 79/98.

ved lovbestemt interesserepresentasjon, 87/69.ved vervkombinasjoner, 91/102 jf. 92/20.

Havnevesen, se Sjøfart.Helsepersonell, se også Leger,

offentlig godkjenning av hjelpepleiere, 91/143 jf.92/21.

Hjemmehjelp,klagerett, klageinstansens kompetanse, 86/79 jf.

87/21.Hundeavgift, se Avgifter.Husbanken, se også Bostøtte, Erstatning,

etableringslån,mangelfull kommunal informasjon, 88/124 jf.

89/18.redusert inntekt på søknadstidspunktet, 82/21.spørsmål om enkeltvedtak og klagerett, 89/58.vedtak bygget på bristende forutsetninger,

82/118 jf. 83/20.husbanklån, behov for formalisering av priorite-

ringsregler, 88/124 jf. 89/18.tilskudd til småhusbygging om vinteren,

søknadsfrist oversittet, mangelfull kunngjøringog veiledning, 79/35 jf. 80/15.

utbedringstilskudd, tildelingskriterier, 86/51.Husdyr,

isolering av sauebesetning pga. fare for mædi-smitte, 80/123.

konsesjon, maksimaltall for svineproduksjon,90/146 jf. 91/21.maksimaltall for verpehøns, 91/147.

import, bison, 94/252.tvangsslakting av bufè, 95/66.

Husleieforhold, se Bolig.Informasjon, se også Veiledning,

feilinformasjon i tollsak, 86/103 jf. 87/23 og88/19, 97/261.

feilinformasjon om praksiskrav ved opptak tilhøgskole, 89/41.

om billettordningen på A/S Oslo Sporveier,90/116.

om endring av betalingsregler for kommunalebarnehager, 94/110.

om høyeste bud ved salg av fast eiendom, 93/219.om «rimelige skjønnhetshensyn» etter bygnings-

lovens §74 nr. 2, 81/106.om sammenhengen mellom ulike tilskuddsordnin-

ger i landbruket, 87/132 jf. 88/21.om søknadsfrist for tilskudd til småhusbygging

om vinteren, 79/35.om søknadsordningen for bostøtte, 79/37.saksomkostninger ved klage over parkeringsge-

byr, 92/116.ved omlegging av eksamensform, 85/40.

Jakt, se Viltsaker.Jordlovsaker, se også Tilleggsjordsaker,

deling (lovens §55),av boligeiendom på 1,5 dekar, 81/57.av eiendom på 3 dekar, 80/53.bebygd boligtomt, 82/25.


bebygd boligtomt tilhørende tidligere bruker,80/48.

bebygd hyttetomt i utmark, 79/47, 82/24 (nr. 8),84/131.

bebygd hyttetomt på skogseiendom, behov forskogshusvære, 83/111.

boligtomt med isolert og fjern beliggenhet frahovedbruket, 79/45 jf. 81/15.

bruk av jordlovens formålsbestemmelser, 79/45jf. 81/15, 79/47, 80/45, 80/53.

etablering av sameie, 82/63.forholdet til bygningsmyndighetene, oversikts-

planer, 81/65, 81/67, 83/107 jf. 84/18.forskjellsbehandling, 92/154.grunneiers partsstilling, 91/153.hypotetisk begrunnelse for avslag, forskjellsbe-

handling, 79/42 jf. 80/16.hyttetomter i beiteområde, 83/107 jf. 84/18.innløsning av festetomt, 82/26.i to bruksnummer uten endring i eier- eller

driftsforhold, 80/43.kontroll med tomtestørrelse og -behov, 81/64,

82/24 (nr. 7 og 8).krav om bakgrunnsareal pr. hytte, 83/107 jf.

84/18.krav om reguleringsplan, disposisjonsplan,

83/107 jf. 84/18.krav om reguleringsplan for tilstøtende område,

80/53.lovens delingsbegrep, 82/63.lovens uttrykk «driftsøkonomisk forsvarleg»,

83/107 jf. 84/18, 88/146, 93/242.miljøhensyn som avslagsgrunn, 81/67, 81/70,

82/25, 82/67, 83/107 jf. 84/18, 83/111,84/131, 85/137, 93/242.

muligheten for landbruksdrift på tomten, 79/44,80/53.

naboers rettsstilling, 89/81.ombytte av våningshus, 80/50 jf. 81/16, 82/65,

85/139.passivitet fra myndighetene, 79/40, 85/139,

96/258.som ledd i konsesjonsbehandling, 82/70, 82/72.statens umatrikulerte grunn i Finnmark, 81/61.stiftelse av vegrett, hogstrett m.v., 81/58.tidsbegrenset delingssamtykke, 81/63.to eiendommer med egne matrikkelnummer,

96/258.tomt for det ene av to våningshus på gårdsbruk,

82/67, 85/139.varigheten av delingssamtykke, 83/112.vilkår om bortfeste i stedet for salg, 78/65 jf.

80/15.vilkår om byggetillatelse, 81/65.vilkår om overdragelse av del av eiendommen,

80/42.jordlovens anvendelse i område regulert til fritids-

bebyggelse, 80/41.omdisponering (lovens §54),

av del av bebygd eiendom på 2,7 dekar, miljø-hensyn, 81/52.

av del av boligeiendom på 1,5 dekar, 81/57.av eiendom på 3 dekar, 80/53.av setertomt for hytteformål, uriktig lovanven-

delse, 87/147 jf. 88/22.Kirkelige forhold,

alkoholfri nattverdvin, 86/48.fritak for boplikt for prester, 97/62.ordinasjonsnektelse, 92/39.plassering og flytting av askeurne, 83/38.prestegjeld, organisering av prestetjenesten,

92/37.rett til å opptre som prest, 92/40.utlån av kirkehus til suspendert prest, 89/43.

Kjørelærer,tilbakekall av godkjenning, 85/125, 87/126 jf.

88/21.Klagebehandling,

arbeidsgruppe som saksforbereder, partsrepresen-tasjon, 84/115.

avvisning av klage i sosialsak, 95/74.begrenset prøving av skjønnsmessig vedtak,

87/75 jf. 88/20, 87/142 jf. 88/21.endring til skade i klagesak, meldingsfrist, 78/50

jf. 79/10.etter at klagerett var gått tapt, 78/85, 85/145.fullbyrdelse av fengselsstraff før endelig avgjørel-

se av benådningssøknad, 85/84.før klagefristens utløp, 79/98.førsteinstansens omgjøringsadgang i klagesak,

89/138.i underinstanser, 78/36, 96/58.klage etter begjæring om omgjøring, 82/44.klageinstans for avvisningsvedtak i avkjørsels-

saker, 83/146 jf. 84/19.klageinstans i naturskadesaker, 84/130.klageinstansens forhold til praksis og retningslin-

jer, 83/143.klageinstansens overprøving av reguleringsved-

tak, 90/182.klageinstansens overprøving i byggesak, 89/151.mangelfull styring av saksbehandlingen, 85/145.manglende to-instans behandling ved klage,

94/52, 96/172 jf. 97/34.praksis ved behandling av klager mot eiendoms-

megler, 94/241.realitetsuttalelse fra klageinstans utenfor klage-

behandling, 82/62.realitetsvurdering unnlatt i sak om hjemmehjelp,

86/79 jf. 87/21.ugyldig underinstansvedtak, 84/137.underretning om vedtak, 84/65 jf. 85/22, 86/17 og

87/17, 97/83.unnlatt behandling av klage, 78/67 jf. 79/10,

90/49.unnlatt vurdering av oppreising for oversittet

klagefrist, 96/138.uten holdbart grunnlag i tilsettingssak, 84/25.


uten varsel til part, 88/128, 89/79.utforming av konklusjon i klagesaker:

omgjøring, opphevelse, avvisning, 85/90.utilstrekkelig grunnlag i karaktersak, 84/34 jf.

85/22.utsatt iverksetting, jf. forvaltningslovens §42,

85/154, 86/143, 88/60, 89/51, 90/173, 96/180.utøvelse av organisasjoners klagerett, 95/73.vedtak truffet etter intern delegasjon, instansord-

ningen, 84/132.Klagerett (klageadgang),

til ombudsmannen,begunstigende vedtak, 86/79.for jordsøkende nabo i konsesjonssak, 81/72.for rådmann over departementsuttalelse om

hans habilitet i vegsak, 78/131.til overordnet forvaltningsorgan,

begunstigende vedtak, 86/79.for bortfester i byggesak, 88/159.for grunneiere i konsesjonssak om utbygging

av elv, 87/74.for grunneier i delingssak, privatrettslig for-

pliktet til å fradele, 91/153.for jordsøkende nabo i forkjøps- og konsesjons-

sak, 80/57, 81/72.for kjøper av leilighet i pristakstsak, 81/121.for nabo i delingssak etter jordloven, 89/81.for nabo i konsesjonssak med virkning for hans

seterdrift, 81/76.for nabo og gjenboer ved dispensasjon for

hyttebygging, 81/86.for odelsberettiget i delingssak, 82/113, 84/135,

87/149.for odelsberettiget i sak om bo- og driveplikt,

97/80.for selger ved avslag på konsesjonssøknad,

rettslig klageinteresse, 78/108.for tidligere eier i sak om boplikt for odelser-

verver, 82/114.klageinstansens omgjøring av eget vedtak,

87/177 jf. 88/22.over unnlatt inngripen overfor bedriftserverv,

97/77.over unnlatt inngripen overfor forretningsnek-

telse, 97/74.ved avgjørelser i

naturskadesaker, 84/130, 86/81 jf. 87/22.NAVF, 79/104.sak om hjemmehjelp, 86/79 jf. 87/21.

Kloakkavgift, se Vann- og kloakkavgift.Kommunale bedrifter,

A/S Oslo Sporveier, forholdet til forvaltnings-loven, 86/84.

Kommunale lån og stønader, se også Husbanken,endring av vilkår for egenkapitallån, 88/124.klausul om rentefritak, 92/134, 94/233 jf. 95/33,

95/212 jf. 96/29.Kommunestyre,

feil ved varamanninnkalling, omgjøring, 85/115.

fylkesmannens legalitetskontroll, 86/27.kommunestyrerepresentanters habilitet ved utta-

lelse i vegsak, 78/103.mindretallsanke i reguleringssak, 88/169.stemmetallskrav ved uttalelse om valg av skole-

tomt, 78/113.tildeling av støtte til kommunestyregrupper,

96/43.tolking av vedtak i - om salg av kommunal eien-

dom, 81/155.Kommunestyrevalg, se Valg.Konsesjon, se også Bo- og driveplikt, Forkjøps-

rett, Tilleggsjordsaker,avslått etter aksept fra søker på forelagte vilkår,

81/77.avslått fordi det ikke kunne påregnes byggetilla-

telse, 82/68.avslått fordi kjøper av tomteområde ikke drev ut-

bygging som næring, 86/134.avslått fordi kjøper var utenlandsk statsborger,

88/152.avslått for å opprettholde eiendommen som selv-

stendig enhet, 90/153.avslått på utilstrekkelig rettslig grunnlag, arealets

størrelse for fritidsformål, 78/83, 93/234.avslått ut fra urealiserbare rasjonaliseringsformål,

90/157.eiendomsoverføring i to etapper for å oppnå kon-

sesjonsfrihet, 83/115.jordsøkende nabos rettsstilling, 81/72 jf. 93/231.klagerett for nabo på grunn av virkninger for hans

seterdrift, 81/76.klagerett for selger ved avslag på konsesjonssøk-

nad, 78/108.konsesjonsplikt, ikke-håndhevelse av visse konse-

sjonsregler i landsdelen, uttalelser fra tjeneste-mann, 78/81.

konsesjonsplikt ved gjenerverv, 89/140.konsesjonssøknad som innebærer deling av drifts-

enhet, saksbehandlingen, 82/70, 82/72.kontroll av konsesjonspliktig virksomhet, 91/151.kontroll med størrelse på fritidseiendommer,

81/79, 93/234.ombudsmannens kompetanse når saken er brakt

inn for jordskifteretten, 91/170.personkretsen som kan erverve konsesjonsfritt i

odelsfrigjøringssak, 96/256.rettslig klageinteresse for jordsøkende nabo,

93/231.sameie i landbrukseiendom, 83/116, 87/150,

88/152.utvidet konsesjonsplikt for helårsboliger,

bolig under oppføring på tidligere ubebygdeiendom, 94/266.

hyttepress, 86/138 jf. 89/16 og 90/20, 91/148,92/151.

hyttetomt, 93/229 jf. 95/30.vilkår,

om begrenset yrkesaktivitet utenom bruket,80/61.


om grunnavståing, 80/57, 89/140, 96/251 jf.97/37.

om videresalg av eiendommen innen en be-stemt frist

(tidsbegrenset konsesjon), 83/116.spørsmål om bortfall som følge av passivitet,

89/143.Kringkasting,

delt opphavsrett til felles fjernsynsproduksjon,89/44.

dispensasjon fra loven, signaler fra OTS-satelit-ten, 83/90 jf. 84/17.

forbud mot annonsefilmer i fjernsyn fra organisa-sjonene i arbeidslivet, 95/34 jf. 96/27 og 97/29.

forringet TV-mottaking forårsaket av privat be-drift, 87/98.

NRK’s forvaltningsrettslige stilling, klageadgang,92/98.

Kunngjøring,av lokal forskrift, i avis, 81/125.av tilskuddsordningene i landbruket, 86/120 jf.

87/23.om ulovlig eiendomsmegling, Kredittilsynet,

91/98.unnlatt kunngjøring av midlertidig plankrav,

89/160, 89/162.ved oppslag, 84/68.Vinmonopolets annonsering i dagspressen,

86/125.Landbruket, se Tilskudd til landbruket.Leger,

avtale med kommunen, plikt til kunngjøring, 85/66.spørsmål om tildeling av driftstilskudd er

enkeltvedtak, 97/64.kravet til skikkethet for leger over 75 år, 89/125.tilbakekall av autorisasjon, 91/141.turnustjeneste som vilkår for autorisasjon, 85/63.

Ligning,beskatning av samboere, 83/61distriktsskatteloven, krav om søknad før investe-

ring foretas, 84/72 jf. 85/22.endring av

for sent fremsatt klage, 95/199.fradrag i inntekt,

besøksreiser til hjemmet 78/97, 88/94 jf. 89/18.bruk av bil mellom hjem og arbeidssted,

90/102.forskuddsbetalte renter, 88/91.privatbil brukt i yrket, 85/105.prosessutgifter i erstatningssak, 93/203.regnskapsmessig avskrevet goodwill, 82/107,

83/65.sjømannsfradrag, 94/201 jf. 95/33.utgifter i forbindelse med doktordisputas,

84/73.utgifter til brukerkurs i EDB, 91/115.utgifter til hobbyvirksomhet, 88/96.utgifter til juridisk bistand ved fastsettelse av

barnebidrag, 79/83 jf. 80/16 og 81/16.

utgifter til pass av barn delvis dekket ved stø-nad, 82/108.

utgifter til studiereise for språklærer, 79/82.inntektsbeskatning,

av billighetserstatning, 80/91.av ekspropriasjonserstatning for steinuttak,

80/92.av erstatning ved opphør av arbeidsforhold,

85/103.av utdanningsstipend, 83/62.skjønnsmessig fastsettelse av inntekt ved hon-

ningsalg, 87/101.klassefradrag m.v. for enslig forsørger ved delt

omsorg, 88/99.ligningsdokumenter, frigivelse i rettssak, 80/93.ligningsverdi for nyoppført bolighus, forskjellsbe-

handling, 79/80.skattebegrensning,

liten skatteevne, 96/206.skattemessig bosted,

for fellespendlende ektefeller, 97/256.skatteplikt til Norge,

for utenlandsboende sjømann, 90/97 jf. 91/20.midlertidig utenlandsopphold, 84/73, 87/100.tidspunktet for -, 88/88, 89/18.

sparing med skattefradrag,frist for kontraktsforlengelse, 84/69 jf. 85/22.bindingstiden brutt ved feil fra bankens side,

89/91.særfradrag,

for forsørgelse av foreldre i utlandet, 79/85.for sykdomsutgifter, 83/64, 92/118.

Ligningsbehandling,adressering, skattyters krav om annen postadresse

enn bopel, 79/87.advarsel fra ligningsnemnd til skattyter for språk-

bruk, 82/38.anmeldelse for lovovertredelse, 89/77.avgjørelse om å frafalle norsk beskatning, 97/255.dokumentinnsyn, skattyters opplysningsplikt,

85/101 jf. 91/20.feil ved ligningen og saksbehandlingssystemer,

94/189.fylkesskattesjefs nektelse av å legge sak frem for

fylkesskattestyret, 78/97.innsynsrett i ektefelles selvangivelse, 83/46,

85/100.lojalitetsplikt overfor rettskraftig underrettsdom,

88/101.mangelfull informasjon til skattyter, 90/102.mangelfull veiledning, unødvendig skjemabruk,

78/107.plikt til å rette opp feil under ligningsbehandlin-

gen, 93/205.saksomkostninger ved administrativ klagebehand-

ling i skattesaker, 78/114, 86/98.sen saksbehandling, 94/186.spørsmål om fornyet behandling i overlignings-

nemnd, 90/106.


spørsmål om å få opplyst saksbehandlers navn,94/190 jf. 95/33.

tap av klagerett, 91/113.ulike saksbehandlingsspørsmål, 94/191, 96/204.utskriving av skattekort, 94/188.

Loddtrekning,som fordelingsprinsipp, kommunal småbåthavn,

85/118.Luftfart, se også Motorferdsel,

endring av innflygingsrutiner, saksbehandlingen,89/169.

«handlingvirksomhet» på flyplass, 86/122,93/224.

medisinske krav for luftfartssertifikat, 85/62.midlertidig tilbakekalling av trafikkflygersertifi-

kat, saksbehandlingen, 89/172.Lønn,

lønnstillegg til uorganiserte, 95/119.trekk for premie til fritidsforsikring, 96/111.

Lønnsgarantidekning,for daglig leder, 92/149.nærstående til person med eierandeler, 93/193 jf.

95/30.overdragelse av krav, 96/250.

Lærere,administrasjonsgodtgjøring, 79/26.erstatning, ugyldig arbeidsavtale, 84/32.ferierettigheter,

godtgjøring for adjunkt i videregående skole,81/33 jf. 82/15 og 83/15.

i forbindelse med repetisjonsøvelse, 83/33 jf.84/17.

inntektsfradrag for utgifter til studiereise forspråklærer, 79/82.

kompetanse,dispensasjon fra utdanningskrav for faglærer,

80/26.forskrifter til lærerutdanningsloven, 79/31 jf.

81/15.rettsvilkår, forhold mellom lov og avtale, 83/32

jf. 84/16.vurdering av utenlandske universitetsstudier,

82/61 jf. 83/17.midlertidig tilsetting, 90/35.oppsigelse,

av inspektør ved omorganisering, 93/59.overføring,

av rektor ved nedleggelse av skole, 89/30.tilsetting,

departementets godkjenningsrett ved stemme-likhet i skolestyre, 79/18.

departementets tilsettingsmyndighet ettergrunnskolelovens

§ 21 nr. 2 «på fritt grunnlag», 78/14, 89/19.forbigåelse av best kvalifisert søker, 94/84,

97/132.fortrinnsrett,

for midlertidig tilsatt i grunnskolen, 85/33.for timelærer i videregående skole, 84/30.

inhabilitet, 94/59 jf. 95/30.partsoffentlighet i sak om -, 92/22.praksiskravet i lærerutdanningslovens §9 nr. 1

ved rektortilsetting, 79/16.protokollasjon og nedtegninger av opplysnin-

ger om søkerne, 94/100.saken ikke tilstrekkelig opplyst, 91/22, 91/23. skoledirektørens adgang til å nekte godkjen-

ning etter grunnskoleloven §21 nr. 2, 80/26.tilsidesettelse av søker,til årsvikariat på grunn av innkalling til første-

gangstjeneste, 84/20.til årsvikariat på grunn av påregnet svanger-

skapspermisjon, hensynet til elevene, 78/16.tjenestefrihet,

forlengelse av - til å omfatte skoleferien, 79/24.til husbygging for lektor i videregående skole,

81/28.trekk i lønn under repetisjonsøvelse, 83/33 jf.

84/17.vandelskrav ved tjenestegjøring i fengsel, 93/178

jf. 96/27.virkemiddelordningen for Nord-Norge, 96/119.

Lånekassen, se Statens lånekasse for utdanning.Menneskerettigheter,

forbud mot annonsefilmer i fjernsyn fra organisa-sjonene i arbeidslivet, 95/34 jf. 96/27 og 97/29.

retten til uhindret å stå utenfor organisasjoner/foreninger, 96/41 jf. 97/30, 97/51.

Trygderettens saksbehandlingstid, 96/35 jf. 97/30.Merverdiavgift, se også Toll,

ansvar for - på frikraft, 81/148.ettergivelse, 97/262.tilbakeføring av fradragsført inngående avgift,

94/210.Motorferdsel i utmark,

eldre funksjonshemmet henvist til leiekjøring,86/132.

for næringsfiske, 91/168.i nasjonalpark, 89/175.i område med etablert leiekjøring, 80/119.med fly, funksjonshemmet, 78/129 jf. 79/10.på statsgrunn i Finnmark, 84/126.

Motorvogner, se også Motorvognavgift og toll,feilparkering, erstatningskrav etter kondemnering,

92/137.fjerning uten varsel, 92/137, 94/281.førerkort,

inndragning, 79/112, 79/114, 80/125 jf. 81/16,88/68.

sperrefrist på grunn av gjentatt promillekjøring,86/66 jf. 87/21.

parkeringsgebyr, kommunes behandling av søknad om frafall-

else, 84/57, 91/137 jf. 92/21.tillegg ved overtredelse av parkeringsbestem-

melser, 91/121.parkeringstillatelse for eldre fører med bevegel-

seshemmet ektefelle, 87/60.


Motorvognavgift,engangsavgift, ekstinksjon ved godtroerverv,

94/220 jf. 95/33.kilometeravgift,86/107, 96/216 jf. 97/34.registreringsavgift,

tilbakebetaling ved heving av bruktbilkjøp,83/67 jf. 84/17.

tiltak mot uriktig innkreving, tilbakebetaling,84/81.

utdeling fra uskiftet bo, 80/90.årsavgift, tilleggsavgift ved for sen betaling,

86/106.Motregning,

i omsorgslønn for sosialstøtte, 92/56.i skattetilgodehavende for renovasjonsavgift,

78/97.Muntlig konferanse,

advarsel fra Helsetilsynet, 96/244.i toll- og avgiftssaker, 94/56.

Målform,krav om skriftleg svar i målform nytta av den ein-

skilde, 93/177 jf. 94/33.målbruken i politiet og påtalemakta, 94/62.retten til å kreve annet skriftlig opplæringsmål

enn vedtatt for skolen, 78/41.Naturskade,

erstatning, forsikring, klageadgang, 84/130, 86/81jf. 87/22, 95/192, 95/196 jf. 96/28.

Navn,bevilling til foreldres rettsbeskyttede slektsnavn,

80/117.krav om kjønnsidentifiserbart fornavn, 95/50.skrivemåte i Det sentrale folkeregister, 97/203.slektsnavnet Henrikson rettsbeskyttet, 83/49.slektsnavn Kinnes/Kines, 85/74.tilknytning til slektsnavn, 86/61.

Norges eksportråd,ombudsmannens kompetanse, partsoffentlighet,

offentlighetsloven, 83/155.Offentlighet i forvaltningen,

generelt, 95/11, 96/68.administrasjonens innstilling i utvalgssak, 97/117.banktjenester i kommune, 87/91, 96/94 jf. 97/31.bilag i kommunalt internregnskap, 91/95.brev fra Forsvarsdepartementet og Sjøforsvarets

forsyningskommando til Riksrevisjonen,94/72.

brev fra Riksrevisjonen til Forsvarsdepartementet,93/174.

brev fra underordnet organ, 92/101.brev med tilknytning til budsjettbehandling,

79/92.ettergivelse av skatt, 87/89.fangstmeldinger fra fiskefartøyer, 97/120.forskers adgang til folkeregisterets flyttemeldin-

ger, 84/64.fotografier i politiets passregister, 92/99.fotografier utenfor bestemt sak, sikkerhetsmessi-

ge hensyn, 82/109.

fratredelsesavtale for rådmann, 96/77.granskingsrapport i tjenestesak, meroffentlighet,

80/97.hensynet til rikets sikkerhet, «dråpe-beger»-meto-

den, 86/90.hvordan dokument gjøres kjent, 84/61, 86/85,

86/90, 87/81, 88/73.høringsuttalelse, 95/86.infamerende opplysninger i tjenestesak, 89/67.intern oversikt over nordmenn i krigsområde,

90/81.interne styredokumenter i tjenestesak, meroffent-

lighet, 78/36.internt dokument sendt sideordnet organ, 95/81.internt dokument utarbeidet av underordnet

organ, 84/63, 92/102, 97/97.internt dokument sitert i innstilling til fylkesut-

valg, 89/70.journalføring,

brev til politisk ledelse, 95/77.brev til Statsministeren, 93/162.fortløpende journalføring av dokumenter,

95/84.innholdsrubrikken i offentlig journal, 94/64.korrespondanse med statsråd, 88/71.offentlige journaler ved utenrikske fagstasjo-

ner, 93/169.praksis i sentraladministrasjonen, 93/164.tidspunktet for fremleggelse av journal for

offentlig innsyn, 94/64.korrespondanse med utenlandske ambassader,

97/107.lovens dokumentbegrep,

bokverk, 84/61.private brev, 95/77.reglement, 87/81.

lovens virkeområde,energiverk, 95/254.kommunal pensjonskasse, 96/71.

meroffentlighet,for dokument med opplysninger om faglig

uenighet, 97/97.for dokument om anmeldelse av straffbare

handlinger, 96/85.sikkerhetsinstruks, 96/81.

møter i folkevalgte kommunale organ, 95/94,95/96, 97/125.

notat vedrørende bomtrålkonsesjon, meroffentlig-het, 97/97.

notat vedrørende Hurumprosjektet, 91/89.opplysninger gjengitt i rettssaksdokument, 87/86.pressemelding om politianmeldelse, 88/76, 90/85.rapport om personalforhold ved sykehus, 89/71.referat fra nordisk helsedirektørmøte, 83/60.refusjonskrav for klientopphold, 96/88.saksbehandlingstiden for krav om dokumentinn-

syn, 95/84, 96/85, 97/120.sesjonsplakater, 86/90.søkerliste i tilsettingssak, 95/92, 96/74.


tilbud på leveranse til kommune, 89/62.transportavtale, 96/91 jf. 97/31.ugradert artikkelsamling, sikkerhetsmessige hen-

syn, 81/129.unntak for visse lånesaker, 78/110.utdeling av kommunal kulturpris, 87/82.utkast til befordringsvedtekter for NSB, 95/89.utkast til saksbehandlingsrutiner, 95/81.utleiepris for jaktrett i statsallmenning, 80/99 jf.

83/15.utsettelse av tidspunkt for offentliggjøring av opp-

sigelsesbrev, 78/109.utskrift fra taleregistrator i fly, 94/76.uttalelse etter lovbestemt plikt, 94/68.vassdragsregulering, tidspunkt for innsyn, 88/73.vegvesenets brøytekontrakter, meroffentlighet,

82/38.Ombudsmannen, se også Klagerett,

informasjon om ombudsmannsordningen, 83/153jf. 84/19, 84/161.

kompetanse, forholdet til,domstolene,

forelegg etter bygningslovens §114, 82/122.kommunalt oppnevnt granskingsutvalg,

91/170.konsesjonssak brakt inn for jordskifteretten,

91/170.private organisasjoner og institusjoner på

helse- og sosialsektoren, 89/186.påtalemyndighetens avgjørelse om doku-

mentinnsyn i straffesaker, 81/159.saker behandlet av skjønnsrett, 86/157.stevning for overholdelse av søksmålsfrist,

81/159.tinglysingsavgjørelser, 85/165.

Forbrukertvistutvalgets vedtak, 83/155.interkommunalt energiverk, 95/248.Kommunal Landspensjonskasse, 78/132.Kongen, 83/156, 85/164.Norges Eksportråd, 83/155.Riksrevisjonen, 90/202.Råfisklaget, 87/142 jf. 88/21.stevnevitne, 78/131.Stortinget, 84/161, 88/175, 95/9, 96/274.studentsamskipnader, 79/115, 80/127.virksomheter med forretningsmessig formål,

95/13.saksbehandlingen for ombudsmannen,

begjæring om bevisopptak, 95/248.forvaltningens opplysningsplikt, 97/13.forvaltningsorganer som mener seg fritatt fra å

begrunne vedtak som påklages til ombuds-mannen, 83/156, 86/116, 87/15, 89/22,95/248.

frafallelse av ombudsmannsklager for å oppnåavtale med kommunekasserer, 83/154.innhenting av uttalelse fra Statens legeråd,

90/200.klagere som ber om konfidensiell behandling,

83/156.

mangelfull og misvisende orientering til om-budsmannen, 91/172, 94/100.

sak med flere private parter, 85/19, 86/158.sak uegnet for klagebehandling,faglig teknisk ekspertise, 88/175, 92/130.privatrettslig innslag og bevisspørsmål, 84/161,

86/158.sen besvarelse av brev fra ombudsmannen,

80/128, 83/79, 83/80, 85/166, 86/159, 87/15,89/22, 89/82, 94/98, 96/119, 97/195.

taushetsplikt, 91/171.Omgjøring,

av advokats innvilgelse av fritt rettsråd, 83/55.av beslutning om utsatt iverksetting, 90/173.av byggetillatelse, 89/145, 93/263.av fordeling av tilleggsjord, 78/85.av forhåndstilsagn om oppholdstillatelse, 78/116.av godkjenning av boligbytte, 78/59.av individuelt vedtak om skattefritak, 84/75.av innvilget behandlingsreise til utlandet, 97/199.av kommunestyrevedtak, feil ved varamanninn-

kalling, 85/115.av påtaleunnlatelse til gunst for siktede, 83/50.av reguleringsvedtak ved feil i avgjørelsesgrunn-

laget, 95/238.av tariffstridig arbeidsavtale, 84/32.av tildeling av snøbrøytingsoppdrag, 93/216 jf.

94/34.av tilsettingsvedtak ved feil styresammensetning,

97/143.av tilsettingsvedtak ved inhabilitet, 82/17.av vedtak i byggesak, nabos rettsstilling, 80/103.av vedtak i viltlovsak, 86/83.av vedtak om drosjeløyve, uriktig faktisk grunn-

lag, 82/41, 87/125.av vedtak om permisjon, manglende kompetanse,

82/117.av vilkår for oppløsning av borettslag, 82/44.opphevelse av adopsjonsforhold, 85/71.uttrykket «direkte tilgodeser» i forvaltningslovens

§ 35, 82/44.Omsorgslønn,

ansett som lønn, uberettiget motregning, 92/56.etablerte ikke et tilsettingsforhold, 94/230.søknad om, 91/57.

Oppholdstillatelse, se Fremmedsaker.Oppsigelse, se Tjenestemenn.Overformynderi,

samtykke til utbetaling av arveforskudd, 93/94 jf.94/32.

Parkeringsgebyr, se Motorvogner.Partsoffentlighet,

arvingers dokumentinnsyn i vergemålssak,97/102.

betaling for dokumentkopier, 86/85, 87/85 jf.89/17 og 90/20.

granskingsrapport i tjenestesak, innsynsrett foranmelder, 80/97.

i ligningssak, skattyters opplysningsplikt, 85/101jf. 91/20.


i sak om dommerutnevnelse, 91/91.i sak om innsettelse i sikkerhetsavdeling i fengsel,

97/93.i sakom lønnsopprykk, 93/176.i sakom opptak til skole, 96/60.i sakom trålkonsesjon, 97/97.i sakom vassdragsregulering, 88/73.i sakom vernepålegg etter arbeidsmiljøloven,

87/79.i tilsettingssak,

navn på referansepersoner, 89/24.Norges Eksportråd, 83/155.Oslo Sporveier, 86/84.uttalelser fra kollegaer, 92/22, 95/101.uttalelser fra tillitsvalgte, 87/26.

innsynsrett i ektefelles selvangivelse, 83/46,85/100.

kopiering og utlån av dokumenter, 86/85, 88/73,94/81, 95/170.

meroffentlighet, 97/97.navn på

barnevernets kilde, 92/71, 97/104.landbruksmyndighetenes kilde, 97/106.jurymedlemmer ved prøveopplesning i NRK,

82/41.underskriverne av klage mot lærer, 78/106.

opplysning om eget fødselstidspunkt, 85/74.partsbegrepet i forvaltningsloven, 80/97.politiets vakt- og sambandsjournaler, 81/130.privat forslag i reguleringssak, 78/80.psykolograpport i barnefordelingssak, 95/54.sykejournal med fortrolige opplysninger fra

tredjemann, 80/97.utleiepris for jaktrett i statsallmenning, 80/99 jf.

83/15.ved politianmeldelse, 88/76.vegvesenets brøytekontrakter, meroffentlighet,

82/38.Pasienter, se også Partsoffentlighet, Refusjon,

Sykehus,retting av sykejournal, 91/55, 97/187.

Pensjonsordninger,førtidspensjonering av kommunal tjenestemann,

86/32.Statens Pensjonskasse,

boliglån, 83/27, 91/37.frafall av foreldelsesinnsigelse, 81/48, 94/141.mangelfull informasjon, 86/34.medlemskap for engasjementsstilling finansiert

under sekkebevilgning, 79/23.medlemskap, spørsmål om innmeldingsdato,

83/31.medregning av kommunal tjenestetid, 82/20 jf.

83/15 og 84/16.tilbakebetaling av for meget utbetalt pensjon,

81/37.underretning til pensjonsberettigede om pen-

sjonsrettigheter, 82/18.

utbetaling av restpensjon etter medlemmetsdød, 80/37 jf. 82/14.

tilleggspensjon fra statskassen,informasjon, veiledning, 83/31.konsekvenshensyn, 86/33.

Pensjonsforsikring,dispensasjon fra gjenkjøpsforbud, 92/64.

Politi og påtalemyndighet,assistanse ved tvangsbehandling av psykiatrisk

pasient, 85/59.beslaglagte penger brukt uten skriftlig samtykke,

84/55.bistand til gjennomføring av bygningsrådsvedtak,

91/160.bistand ved saknetmelding og kriminalsak i utlan-

det, 93/119 jf. 94/32.dekning av utgifter til privat etterforsking, 97/207.formløs inndragning av beslaglagte gjenstander,

84/55 jf. 85/22.henleggelse av anmeldelse uten etterforskning,

95/172.krav om opplysning av kildes identitet, 92/103.offentliggjøring av påtalevedtak, 91/101.overordnet påtalemyndighets adgang til å omgjøre

påtaleunnlatelse til gunst for siktede, 83/50.pågripelse og innsetting i ventecelle, 86/63,

97/38.ransaking uten rettens samtykke, 80/126.Riksadvokatens påtalemessige vurderinger,

88/175.rutiner ved automatisk trafikkontroll, 96/184.«særlig politioppsyn» etter politilovens §27,

80/106, 92/129.underretning til bistandsadvokat, 87/56 jf. 89/17

og 91/20.undersøkelser og etterforsking ved saknetmel-

ding, 97/207.Postverket,

nedleggelse av postkontor, 97/92.plassering av postkasse, 95/219.portotakster, refusjonskrav ved utskutt iverkset-

telse av nye -, 79/75.urettmessig heving av postgiroutbetalingskort, er-

statning, 85/99.Prisforskrifter,

anmeldelse for brudd på -, offentliggjøring, 90/85.endring av dispensasjonspraksis ved prisstopp,

forskjellsbehandling, 82/103.for innskottsleiligheter,

boligselskap fra før borettsloven, 82/22.dispensasjon, 78/193.klagerett for kjøper, 81/121.overgangsordning ved forskriftsendring, 80/86,

81/123.takst etter forskjellige regler ved bytte av leilig-

het, 81/124.takstgrunnlag ved forhøyelse av festeavgift,

78/88.Produksjonstillegg, se Tilskudd til landbruket.


Psykisk helsevern, psykisk utviklingshemmede,bortvisning fra kommune, 84/97.ferieavvikling i kontrollkommisjon, overholdelse

av tidsfrister, 96/158 jf. 97/33.hjelpetilbud i egen bolig, 96/159.HVPU-reformen,

søknad om etablering i vertskommune, 91/62.utskrivning fra institusjon til kommunalt bofel-

lesskap, 91/60.informasjon til pasienter om ombudsmannsord-

ningen, 83/153.klage over medisinsk mangelfull og inhuman be-

handling, 81/45.kravet til forutgående legeundersøkelse, vilkårene

for innleggelse, 78/51.refusjon i dødsbo for utgifter til pleie i psykiatrisk

institusjon, 78/87, 78/88, 88/46.telefon- og besøksrestriksjoner under tvangsinn-

leggelse, 95/49.tvangsflytting, 95/154.tvangsmedisinering i institusjon,

fylkeslegens klagebehandling, 96/66.mangelfulle rutiner, 88/41, 89/17.

tvangsmedisinering utenfor institusjon, 85/59 jf.86/21.

tvangsinnleggelse i psykiatrisk sykehus, innleg-gelsesbegjæring fra den sykes «nærmeste», 79/33.

Ransaking, se Politi.Refusjonskrav,

for det offentliges utgifter til pleie i psykiatrisk in-stitusjon, 78/87, 78/88, 88/46.

for fast vegdekke i boligfelt, tidligere oppgjør,84/91.

for oppholdsutgifter i pleiehjem, tvist mellom in-stitusjonen og de berørte kommuner, 84/95.

for oppholdsutgifter i sykehjem for overbelegg-spasient, 80/35.

for tekniske anlegg basert på avtalerettslig grunn-lag, 90/170.

for tilknytning til kommunal vannledning, 78/96,93/269.

for tomteopparbeidelse basert på avtale, 86/16,86/148, 87/121.

i krav på tilbakebetaling av skatt for ytt sosial-hjelp, 96/163, 96/168, 96/172 jf. 97/34, 96/175.

overgangen til reglene i loven av 1985, 88/171.Reindrift,

fradragsberettiget gjeterhytte, 96/213.tap av retten til -, 84/111.tillatelse til vinterbeiting i annet distrikt, 89/110.

Renovasjon,avgift for permanent plasserte campingvogner,

91/124.avgift for ubebygd eiendom, fraflyttet helårsbolig,

83/71, 86/109.fritak for fastboende i kommunen, 96/229 jf.

97/36.fritak for renovasjon på grunn av beliggenhet,

84/88 jf. 85/24 og 86/19, 87/13, 95/209 jf. 96/29, 96/228 jf. 97/36.

fylkesmannens godkjenning, formkrav, 83/70.kommunens plikter etter renovasjonsordning,

78/97.områdebestemt unntak, saksbehandlingen,

87/109.overføring av midler fra renholdsverk til kom-

munekassen, 87/112.retningslinjer for deltagelsesplikt, 81/124.tilbakevirkning ved avgiftsforhøyelser, 85/110 jf.

86/22.Rente,

forsinket betaling,bostyrers salærkrav, 91/139.eiendomssalg til kommune, 86/110 jf. 87/23.kommunalt grunnerverv, grunnkjøpsobligasjo-

ner, 82/50, 88/113.skattekrav, 96/210.

klausul om rentefritak, kommunalt lån, 92/134,94/233 jf. 95/33, 95/212 jf. 96/29, 96/238.

salg av kommunal tomt, - fra ferdigstillelse til av-taleinngåelse, 87/120.

uriktig innkrevd eiendomsskatt, 79/79.utgifter for pleiehjemsopphold, 84/95.ved tilbakebetalingskrav, 88/142 jf. 89/18, 89/92,

93/213.Rettsgebyr,

utstedelse av midlertidig reisepass, 86/71 jf.87/21.

Rettshjelp, se Fri rettshjelp.Rettshjelpsvirksomhet,

tillatelse til begrenset --- for skatterevisor, 91/109.Røyking, se Tobakkskader.Saksbehandling, se Avvisning, Befaring, Begrun-

nelse, Forhåndsuttalelse, Forhåndsvarsel,God forvaltningsskikk, Habilitet, Klagebe-handling, Kunngjøring, Muntlig konferan-se, Omgjøring, Partsoffentlighet, Sen saks-behandling, Underretning, Veiledning.

Saksomkostninger, Forvaltningslovens §36,endring «til gunst for en part» og «tvist mellom

parter» etter §36, 79/107.endring «til gunst for en part», opphevelsesved-

tak, 89/86.«feil ved --- avgjørsgrunnlaget» etter §36,

82/115, 83/57, 83/59, 92/111, 94/176 jf. 95/32.feil lovanvendelse i byggesak, 87/91, 95/187.forholdet mellom §36 første og annet ledd,

82/115.frist for fremsetting av krav, 85/94 jf. 86/21.i fremmedsak, 90/93.i sak for Markedsrådet etter markedsføringslovens

§ 13, 78/113.i sak om betaling for sykehjemsopphold, 86/56.klageavgjørelse ikke truffet fordi saken falt bort,

84/60.manglende underretning om omgjøringsvedtak,

92/109.


«nødvendige» kostnader,ved advokatbistand, 81/133, 81/134, 82/116,

83/57, 86/56, 86/89, 90/93.ved egne undersøkelser, 85/92.

på erstatningsrettslig grunnlag, utenfor §36,85/95.

påløpt før formelt vedtak, 81/138, 84/59.reduksjon av omkostningskrav etter §36 første

ledd, 82/116.under administrativ klagebehandling i skattesak,

78/114, 86/98.underretning om rett til sakskostnader, 85/94 jf.

86/21.ved klagesak om betaling av «særlig politiopp-

syn», 80/106.ved omgjøring av,

forkjøpsvedtak, 81/132, 83/59.hovedplanvedtak for veg, 88/82.konsesjonsvedtak, 91/112.

ved omgjøring av tilsettingsvedtak, 80/104.vedtaksbegrepet i §36, 84/59.

Samboere,beskatning, 83/61.boliglån i Statens Pensjonskasse, 83/27.overføring av drosjeløyve ved dødsfall, 83/87.trygd til separert mor, 84/40.

Samiske spørsmål,fri sakførsel, sak i tilknytning til reindriftsnærin-

gen, 96/30.merverdiavgiftsloven, hytte til bruk i reindrifts-

næringen, 96/213.Sen saksbehandling,

barnevernssaker, 84/45, 91/66.bidragssaker, 88/55 jf. 89/17.byggesaker, 80/128, 81/111, 83/123, 86/143,

86/159, 89/82.fengselssaker, 88/64.konsesjonssaker for fiskeoppdrett, 84/104,

91/144.husbanklån, 88/124 jf. 89/18.ligning, 94/186.oppstilling av spilleautomat, 94/54.reguleringssak, 82/90.rettshjelpsaker, 83/56.sosialsaker, 92/61.Statens helsetilsyn, 96/56.straffesak, 87/56 jf. 89/17 og 91/20.tildeling av festetomt på statsgrunn, 85/145.tilskudd til jordbruksveg, 87/78 jf. 88/20.toll- og avgiftssaker, 94/56, 97/81.trygdesaker, 83/42, 88/38, 96/54, 97/89.utlendingssak, 94/166.ved underretning om vedtak, 84/65 jf. 85/22,

86/17 og 87/17, 94/55.Sjøfart, Havnevesen,

båtplass, tilsagn fra havnefogd, 87/123.det offentliges ansvar for isbryting, 86/127.fjerning av privat fortøyningsbøye, 86/127,

87/123.

havnestyrets uttalerett ved mulig salg av tomt ihavneområde, 88/115.

Sjømenn,forhyringsnektelse, frist for søknad om opphevel-

se, 81/24.Skatt, se Eiendomsskatt, Ligning og Ligningsbe-

handling.Skattenedsettelse, Ettergivelse,

ettergivelse av renter på restskatt, 94/197.for lavt forskuddstrekk, 91/114, 96/212.forskjellsbehandling, 81/127.offentlighet, taushetsplikt i sak om -, 87/89.retningslinjer for begrunnelse, 86/97.utgifter til adopsjon av barn fra utlandet, 93/204.

Skattetrekk,anvendt til dekning av kommunal renovasjons-

avgift, 78/97.nektelse av godskriving, 95/204.sjømannsfradrag, 94/201 jf. 95/33.

Skilsmisse, se Ekteskap.Skjemabrev,

unødvendig skjemabruk, 78/107.Skjenkebevilling, seAlkoholomsetning.Skogbruk,

håndheving av forbud mot blinking og avvirk-ning, 87/155.

regning for skogplanting foretatt uten eierensvitende eller pålegg etter lov, 78/125.

Skole og universitet,eksamen,

annulasjon av eksamen, 95/140.bortvisning på grunn av «fusk eller forsøk på

fusk», 92/52.feilinformasjon om begrensning i adgangen til

å ta universitetseksamen, 93/76.erstatning, ved tyveri fra elev, 80/122, 89/84.fagprøve (svenneprøve),

prøvenemndas kompetanse, 90/86.saksbehandlingen, 85/43, 86/41 jf. 89/16.

folkehøgskoler,departementets ansvar som overstyre, 80/31.departementets godkjenningsrett ved stemme-

likhet i skolestyret, 79/18.hjemmeundervisning, 78/42.karaktersaker/evaluering,

elevrådsarbeid som begrunnelse for nedsattoppførselskarakter, 81/40.

endring til skade ved klage i -, meldingsfrist,78/50 jf. 79/10, 85/48.

fritak fra skriftlig karakter i norsk sidemål,88/62.

nedsatt ordenskarakter på grunn av fusk,95/143.

norsk hovedmålseksamen, 92/46.praksisperiode, 96/143 jf. 97/33.standpunktkarakter, forholdet til forvaltnings-

lovens omgjøringsregler, 94/119 jf. 96/27.standpunktkarakter, klageinstansens kompetan-

se og saksbehandling, underretning, 84/34


jf. 85/22, 86/40 jf. 87/20, 87/48 jf. 89/17,96/138.

standpunktkarakter, kompetansen til å fastsettetilligger faglærer, 77/59 jf. 78/11.

veiing mellom to fag, 96/135.kontingentinnkreving,

til studentorganisasjon, 96/41 jf. 97/30.kretsregulering,

saksbehandling, 94/115, 97/159.mobbing,

skolemyndighetenes oppfølging, 96/131.målform,

overføring av nynorskklasse til annen skolemed nynorsk opplæringsmål, 78/41.

skifte av skriftlig -, ugyldighet pga. misoppfat-tet foreldremening, 81/42.

stemmerett ved avstemming om -, 81/44 jf.82/15 og 84/16.

nedleggelse av barneskole,saksbehandlingen, 84/33.

omlegging av studieopplegg og eksamensform,informasjon, 85/40.

opptak (inntak),betydningen av bøter ilagt ved forenklet fore-

legg ved opptak til Politihøgskolen, 97/167.feilinformasjon om praksiskravet ved Norges

Veterinærhøgskole, 89/41.fremskutt skolestart, mangler ved saksbehand-

lingen, 87/39.innføring av skole for 6-åringer, 94/113,

97/151.karakter feilført på søknadsskjema av skoleråd-

giver, 80/30.manglende opplysning om ungdomsskoleeksa-

men, 81/38.overflytting av elev til ny klasse på grunn av

disiplinærproblemer, saksbehandlingen,82/58.

poengberegning ved fysioterapiskole, 79/32 jf.80/15.

regelstrid, departementsforskrifter/lokale for-skrifter, 78/39 jf. 81/15.

søknad om ny praksisperiode, 97/172.søknad vurdert på ufullstendig grunnlag,

94/124 jf. 95/32.videregående skoler, – fortrinnsrett, særlig behov for tilrettelagt

undervisning, 92/43.– kriterier for -, elevenes skoleønske, 87/41,

90/37, 91/40.– inntaksprosedyren, 85/35.

reglement,endring av -, distriktshøgskole, 83/35.for videregående skole, 86/37.

skolebytte, ved flytting innen kommunen, 89/31.

skolepenger,for elever i privat videregående skole, 92/54.for elev i ungdomsskole i nabokommunen,

78/45.

skolerom,dissentermenighets adgang til å leie, 78/48.

skyss,for elever i grunnskolen, 92/40.for elever i videregående skoler, 87/45, 90/40,

97/162.spesialundervisning,

etter grunnskoleloven, 93/69, 93/71, 95/135,96/129.

etter voksenopplæringsloven, 85/38 jf. 86/20.for gjesteelev, refusjon, 91/43.

tilskott, statstilskott til privat skole, 89/35.

utelukkelser,fra leirskoleopphold, 91/46.fra undervisning på grunn av røking, 86/37.

utsatt skolestartkrav om sakkyndig vurdering av skolemoden-

het, 97/157.utvisning,

utsatt iverksetting ved klage, 88/60.Sosialhjelp, se også Hjemmehjelp,

bruk av matrekvisisjon, 95/158.dekning av utgifter til opphold på privat syke-

hjem, 95/214.dekning av utlegg til nødstiltak til fordel for hjel-

peløs, syk person, 79/34 jf. 80/15.kommunal garanti for opphold på pensjonat,

91/131 jf. 92/21.mangelfullt avslagsgrunnlag, 88/41.nektelse av adgang til sosialkontorer, 90/48.refusjon i krav på tilbakebetaling av skatt, 96/163,

96/169 jf. 97/33, 96/172 jf. 97/34, 96/175,97/193.

til fosterforeldre, 91/73.til hjemreise for utlending, 84/49.vilkår ved omsorgsarbeid i hjemmet, 92/60.

Statens lånekasse for utdanning,adgang for elever ved privatskoler til å søke ut-

danningsstøtte, 94/132.barns formue, 97/177.behandlingsrutiner, søknadsfrist, 86/45, 91/49,

95/51 jf. 96/27.borteboerstipend nektet på grunn av tidligere til-

stått grunnstipend, 78/46.dokumentasjon av sykdom, 96/149.ektefelles særeie, 97/177.ettergivelse av lån,

bonusordningen, 93/85.omsorg for barn, 85/49.

formue som stammer fra erstatningsutbetaling,97/174.

forskjellsbehandling, 94/127 jf. 95/32.fødselsstipend, 91/49.klagebehandling, begrunnelse, underretning,

85/51.manglende dispensasjonsadgang, 96/150.rentefritak under soning, 85/50 jf. 86/21.risiko for svikt i postgangen, 86/45.


utenlandsstudent,krav om fullstendig yrkes- eller utdannings-

kompetanse, 84/36, 94/127 jf. 95/32.studium allerede påbegynt, 84/38.

Statens Pensjonskasse, se Pensjonsordninger.Statsborgerskap,

bibehold av, 93/117.søknad om, mødremelding, 97/223.

Stiftelser,endring av vedtekter, 91/261.omdanning, 94/261.

Strandplansaker,brygge,

til sikring av atkomst, 87/170.dispensasjon,

begrunnelse ved avslag, 80/72, 81/87, 87/159.etablert hytteområde, planbehovet, 83/148.forskjellsbehandling, 83/148, 83/152.hyttetilbygg, 81/87.krav om konkret vurdering, kommunale ret-

ningslinjer for arealbruk, 82/74, 83/152.langvarig planarbeid uten resultat, 82/29.oppføring av sjøbod, 82/74.varslings- og klageregler, 81/86.ved langvarig planarbeid, 79/59.vilkår om brygge-, båt- og parkeringsplass,

84/158 jf. 85/24.endring av plan,

for oppføring av hytte, 79/61.vesentlig endring

etter strandplanlovens §3 nr. 1,omdisponering av uthus til sovehytte, 81/89.

Strøm, se Elektrisitetsforsyning.Studentsamskipnad,

tildeling av studenthybel, 79/115.Sykehus og sykehjem,

betaling for kopi av sykejournal, 87/85 jf. 89/17og 90/20.

disponering av kontantytelser fra folketrygden,96/154.

egenbetaling ved sykehjemsopphold, 86/56.hjerteoperasjon i utlandet, 88/44.motsetningsforhold personale/pasient, 86/55.pasientrepresentant i styre, suppleringsvalg,

86/55.pasientskader,

behandling av erstatningskrav, 85/61.teknisk svikt, 86/53.

refusjonskrav for oppholdsutgifter for overbe-leggspasient, 80/35.

vederlag for institusjonsopphold, beregnings-grunnlaget, 90/45, 91/53.

Tannhelsetjeneste,folketannrøkta, rett til fri behandling ved tidligere

manglende tannlegekapasitet, 78/55 jf. 83/14.Tannleger,

reisegodtgjøring for tjenestepliktig tannlege,78/31.

Taushetsplikt,brev fra Riksrevisjonen til Forsvarsdepartementet,

93/174.bruk av ligningsopplysninger i personalsak i skat-

teforvaltningen, 93/170 jf. 94/33.erstatningskrav mot arbeidsgiver for brudd på - ,

86/93, 93/178 jf. 96/27.for leger, rekkevidde av samtykke til offentliggjø-

ring, 90/83 jf. 91/20.for medlem av barnevernsnemnd som opptrådte

som observatør i barnehagenemnd, 82/110.for offentlig arbeidsgiver overfor privat konsu-

lentfirma, 95/131.for ombudsmannen i klagesaker, 91/171.for psykolog i barnevernsak, 80/95.for sykehuspersonell i samarbeidsmøte med

barnevernet, 92/104 jf. 95/30.forskers adgang til flyttemeldinger, 84/64.frigivelse av ligningsdokumenter i rettssak, 80/93.i forhold til ektefelles innsynsrett i selvangivelse,

83/46.i forhold til moren i sak om barnefordeling, 80/95.i forhold til overordnet tilsynsorgan, 78/105.i sak om ettergivelse av skatt, 87/89.opplysninger fra forvaltningssak gjengitt i retts-

saksdokument, 87/86.opplysninger om tidligere straffedommer i tjenes-

tesak, 93/178 jf. 96/27.opplysninger om urettmessig mottatt godt-

gjørelse, 91/97.politianmeldelse referert i pressemelding, 88/76.samtykke til offentliggjørelse, alminnelig kjente

opplysninger 78/103.transportavtale, 96/91 jf. 97/31.ved politianmeldelse fra prismyndighetene, 90/85.

Telefon,kanalantall for manuell mobiltelefon, 88/85.påstand om feilregistrering av tellerskitt, 92/130.

Tilbakebetalingskrav,for innbetalt arbeidsgiveravgift, 78/100.for meget betalt vannog kloakkavgift, 84/84 jf.

85/24, 91/127, 91/128.for meget utbetalt,

lønn, 80/25, 86/31, 97/249.pensjon, 81/37.produksjonstillegg i landbruket, 88/142 jf.

89/18.trygd, 85/55, 85/57 jf. 87/19 og 88/18, 86/35.

for mottatt,bidragsforskudd, 87/54.sosialstøtte, 92/56.

uhjemlet avgiftskrav, 87/111.Tilbakevirkning,

etterfølgende endring av reguleringsplan, 87/162,88/157.

forhøyelse av kommunale avgifter, regelsituasjo-nen, 85/110.

forhøyelse av vannog kloakkavgift, 84/83.


nedsettelse av barnebidrag, 87/51.tilsettingsvilkår endret etter tilsettingsvedtaket,

88/30.vandelskrav ved autorisasjon av preparant,

88/133.Tilleggsjordsaker, se også Forkjøpsrett og Konse-

sjon,jordsøkende nabos rettsstilling, 80/57.myndighetenes opptreden ved forespørsel om salg

av landbrukseiendom, 82/70, 82/72, 83/113 jf.85/21.

saksbehandlingen 78/85, 80/57, 81/74, 82/70.videresalg av bolig på eiendom ervervet i rasjona-

liseringsøyemed, landbruksmyndigheteneskompetanse, 79/53.

Tilsetting, se ogsåLærere,kunngjøring,

av engasjement som gir fortrinnsrett til ny til-setting, 80/20 jf. 81/16.

deling av stilling lyst ut som helt, 93/57.forbehold i utlysing om tidsbegrensning, 80/16.fravikelse av kvalifikasjonskrav, 83/23.intern, 78/13, 80/20 jf. 81/16.spørsmål om fornyet utlysing var saklig moti-

vert, 91/27, 94/92.saksbehandling,

anmodning fra departementet om ny behand-ling i tilsettingsråd, 79/19.

begrunnelse ikke reell, 97/140.delegasjon av tilsettingsmyndighet, 84/24.diskriminering av søkere utenfor landsdelen,

90/27.fremgangsmåten ved avgjørelse av habilitets-

spørsmål, 86/73.innhentede opplysninger ble ikke forelagt sø-

ker, 94/91.innstilling,– ekstern søker utelatt, 90/31.– fra interesseorganisasjon, 79/11.– opplysninger om de ansattes syn, 92/24.intervju, skriftlig referat, 86/73.klagebehandling uten holdbart grunnlag, 84/25.kollegaers uttalelser burde vært forelagt søker,

92/22.kompetanseforholdet mellom administrasjons-

utvalg og formannskap, 84/27.liste med rangering av kun interne søkere,

93/47.mindretallsanke, 79/19.nedtegning av opplysninger, 94/100, 95/61 jf.

97/30.omgjøring uten klage, 81/131, 84/25, 85/115,

95/108 jf. 97/30 og 97/143.omgjøring ved inhabilitet, 82/17.oppbevaring av søknader med attester, 94/100.protokollasjon i tilsettingsrådet, 94/100.saken ikke tilstrekkelig opplyst, 91/22, 91/23,

93/43, 93/51 jf. 95/30.søknadsfrist og innstillings betydning, 79/11.

tilsetting i rekkefølge, opprykk for varamann,82/18, 85/29.

tilsettingsbrev som bindende tilbud, 95/116.tilsettingsorganets plikt til selvstendig vurde-

ring, 87/25, 89/19.tilsettingssak stanset, omorganisering, 92/29.tilsettingsvilkår endret før tiltredelse, 88/30.tjenestemann uten stemmerett i tilsettingsråd,

82/56 jf. 83/17.undersøkelse av attester, 83/24.utredningsplikt mht. HIV-positiv arbeidssøker,

95/61 jf. 97/30.utredningsplikt mht. personlig skikkethet,

89/19, 93/41, 93/43.uttalelser fra tillitsvalgte, 87/26.uttalelser som burde vært forelagt søker, 79/11,

96/103 jf. 97/33.tilsettingsvedtaket,

alders betydning, 80/23, 92/24, 97/136.arbeidsløshet, betydning av -, 83/21, 90/27.arbeidsmarkedstiltak, betydning av praksis,

86/25.familietilsetting, 78/22, 79/20, 84/22.forbigåelse av best kvalifisert søker, 78/18,

78/19, 79/15, 79/20, 81/17, 82/51 jfr. 83/16,82/53, 83/20, 83/21, 83/23, 84/22, 84/30, 85/30, 86/23, 88/24, 89/22 jf. 90/21, 90/28, 90/31, 91/27, 92/26, 94/84, 94/88, 97/132.

fortrinnsrett,– for deltidstilsatt til hel stilling, 85/27, 94/86,

96/101 jf. 97/33, 97/129.– for en engasjert i stillingen, 80/20 jf. 81/16.– forholdet mellom arbeidsmiljølovens §67 og

§ 58 nr. 7, 86/26.– for midlertidig tilsatt, arbeidsmiljølovens

§ 67 nr. 1, 82/54 jf. 83/17, 85/33.– for søkere fra kommunen, 80/19, 86/26,

90/28.– for timelærer i videregående skole, 84/30.– ved videreføring av arbeidsoppgaver ved

omorganisering, 89/24.godkjenningsretten for kommunen ved tilset-

ting av barnehagepersonell, 81/20.likestilling,

moderat kjønnskvotering, 93/51 jf. 95/30.plikt til å følge Likestillingsombudets

uttalelse, 93/181, 95/105.sterk kjønnspreferering, 86/23.

lovbestemte kvalifikasjonskrav, 83/26 jf.84/16, 87/128, 90/35.

midlertidig tilsetting, 95/110, 95/113, 96/97,97/126.

sammenlignende kvalifikasjonsbedømmelseikke foretatt, 80/18, 81/18 jf. 82/14, 92/24,94/94.

stillingsinndragning, betydningen av mulig-heten for -, 80/19.

stillingsskifte, forbigåelse pga. hyppige -,78/21.


tilsidesettelse av søker,– til årsvikariat på grunn av innkalling til

førstegangstjeneste, 84/20.– til årsvikariat pga. påregnet svangerskaps-

permisjon, 78/16.– tiltredelsestidspunktets betydning, 80/18.– uriktig faktisk grunnlag, 78/20.– utenfor landsdelen, 90/27.– utenlandsk statsborgerskap, 89/21.– utlending, språkkunnskaper, 85/30.– velferdsgrunner, 82/17.ugyldighet, 82/17, 82/56, 83/24, 84/22, 97/143.utenforliggende hensyn, 83/20, 83/21, 84/22,

90/28, 94/98.vandel, eldre promilledom, 88/24 jf. 92/20.

Tilskudd til aviser,produksjonstilskudd til dagsaviser, 94/246.

Tilskudd til kursteder,betydningen av sosialkomiteens merknad, 91/54.

Tilskudd til landbruket,endring av administrativ praksis, 87/136.endring av regelverket,

oppbrukt tildelingskvote, 87/134.sen saksbehandling, 88/139.

forholdet mellom flere tilskuddsordninger,85/130, 87/132 jf. 88/21.

forholdet til forvaltningsloven, kunngjøringsmå-ten, 86/120 jf. 87/23.

forventning om tilskudd som følge av uheldigsaksbehandling, 88/137.

kontraktproduksjon av egg, tidspunkt for slakting,85/130.

produksjonstillegg,arealvilkår, grunnlaget for nektelse av dispen-

sasjon, 78/127 jf. 79/10.forholdet mellom produksjon og arealgrunnlag,

85/128.forpaktningsavtale må omfatte hele bruket,

83/104.fristoversittelse, 83/107.tilbakebetaling og rentekrav ved feilaktig utbe-

taling, 88/142 jf. 89/18.to brukere bosatt på samme landbrukseiendom,

96/241.tiltak påbegynt før søknaden var avgjort, 87/136,

88/137, 88/139.toprisordningen for melk, 93/221, 94/249.veganlegg, mangelfulle svarrutiner, 87/78 jf.

88/20.Tilskudd til organisasjoner,

søknad fra menneskerettighetskomite, 90/97.Tinglysing,

krav om offentlig prioritetsvikelse, 91/157.overdragelse i strid med lov, 86/140 jf. 87/24.tinglysingsdommerensundersøkelsesplikt,

85/165.Tjenestemenn, se ogsåHabilitet, Lærere, Pen-

sjonsordninger, Taushetsplikt, Tilsetting,

avskjed, distriktsjordmor i dobbeltstilling, 81/30.soning av fengselsstraff, 95/128.

beordringstillegg for ekstrabetjent i lensmanns-etaten, 88/31.

bindingsforpliktelse overfor tidligere arbeidsgiverved stillingsskifte, 81/23, 87/32.

boliglån i Statens Pensjonskasse, 83/27.boligtilskott til prest, 81/27.boplikt for lensmann, 92/35.bortfall av godtgjørelse, 96/108 jf. 97/33.flyttegodtgjøring,

forskjellsbehandling, 81/134.uklar stillingsutlysing, 79/28 jf. 83/14.

hovedstillinger, forbud mot å ha to - i statstjenesten, 78/13.

innsyn i interne saksdokumenter vedrørende egetarbeidsforhold, 78/36.

intervjuordning ved opptak av postelever, 79/31jf. 80/15.

krav om lederskiftesom vilkår for økonomiskstøtte til bedrift, 88/136.

ledelsens styringsrett – hvor tjenestemann ønsket overflytting fra en

seksjon til en annen, 78/12.– ved endring av arbeidsoppgaver, 89/24 jf.

90/21.lojalitetsplikt,

for ansatt ved rådmannskontor, 96/45.for barnevernmedarbeider, 95/43.for fylkesveterinær, 78/25.for kommunal etatsjef, 91/30.for redaktør i direktorat, 85/25.for tolk i fremmedsak, 89/56.

lønn, bortfall av personlige lønnstillegg som følge av

tariffrevisjon, 84/28.godtgjørelse for vitneoppmøte under permi-

sjon, 96/110.lønnstillegg til uorganisert, 86/27, 94/103 jf.

95/31.lønnstrekk,

premie til kollektiv hjemforsikring, 92/34 jf.94/32.

ulovlig fravær, 87/29.oppjustering ut fra likhetsbetraktninger, 80/24.opplysning i tilsettingsbrev i strid med overens-

komst, 79/22.overtidsgodtgjørelse for arbeidsleder, 86/29.personlig avlønning, tjenestemann i overtallig

stilling, 81/25 jf. 82/15.tilbakebetaling av for meget utbetalt -, 80/25,

86/31, 97/249.ved utdanningspermisjon, bindingstid og til-

bakebetalingsvilkår, 82/57.lønnsopplysningi tilsettingsbrev i strid med over-

enskomst, 79/22.midlertidig tilsetting, 96/97.


næringsvirksomhet, ligningssjefs ektefelles rett til å drive -, 78/32

jf. 81/15 og 83/14.omorganisering,

avdelingsledere i trygdeetaten, 89/24 jf. 90/21.endret stillingsinnhold, 91/29.

oppsigelse,endring av arbeidsoppgaver, 89/24 jf. 90/21.lederskifte som vilkår for økonomisk støtte,

88/136.manglende oppfyllelse av tjenesteinstruks,

93/64 jf. 95/30.poststyrer anmodet om å si opp stillingen,

78/13.opptak av aspirant til utenrikstjenesten, 85/32.ordensstraff,

krav til saksbehandlingen, 95/122.når en tjenestepåtale kan anses som ordens-

straff, 97/59.sletting, 95/122.spørsmål om enkeltvedtak, 97/56.

permisjon,offentlig verv, 87/29.omgjøring pga. kompetansemangel, 82/117.soning av fengselsstraff, 95/128.ved overgang til ny stilling, 79/20.

permittering,manglende oppfyllelse av tjenesteinstruks,

93/64 jf. 95/30.reisegodtgjøring,

reisens utgangspunkt, 87/33.tjenestepliktig tannlege, 78/31.

stillingsvern, ved kommunal overtakelse av privat virksom-

het, 91/31 jf. 92/20.yrkeshemmet arbeidstaker, 92/30.

stipend,til utdanning som helsesøster, 94/95.til videreutdanning i sykepleie, 95/125.

suspensjon,tilbakevirkning, 93/58.

særdomstol, utskifting av medlem, 91/38.

tilrettevisning for brudd på lojalitetsplikt, 85/25,91/30, 95/43, 96/45.

uttalelser til pressen,78/25, 78/103, 85/25, 91/97,95/43, 96/45.

Tobakkskader,sjenerende røyk fra serveringssted, 94/284.

Toll og Innførselsavgift,båtmotoravgift på industrimotor, hjemmelsspørs-

mål, 87/107 jf. 88/20 og 90/21 og 97/29.frist for etterberegning, 88/109 jf. 89/18.innførsel av arvet personbil, 92/120.innførsel av lystbåt, ansvaret i kjøpssituasjon,

85/107.innførsel av musikkanlegg, etterberegning av sær-

avgift til NRK, 93/208 jf. 94/33.kosmetikkavgift på hårsjampo, 90/111.

kroppsvisitasjon ved tollundersøkelse, 88/107.kvantumsgrense ved kjøp av alkoholholdige varer

fra «tax-free shop», 83/66.midlertidig bruk av utenlandsregistrert kjøretøy,

gjenutførsel, 89/97, 91/117, 92/111.ombygging av buss til personbil, 89/102.ombygging av varebil til personbil, 87/103.opprinnelsesbevis, tepper innført fra u-land,

82/104.refusjon av engangsavgift på motorvogn, 94/217.toll- og avgiftsfritak for brukt personkjøretøy ved

flytting til Norge,bil nr. 2, ektefeller, 78/101, 85/107.feilinformasjon fra folkeregister, 86/103 jf.

87/23 og 88/19, 97/261.ikke oppfylt fem års registrert utflytting,

96/224 jf. 97/36.omtariffering og etterberegning, 89/94.politisk flyktning, 86/101 jf. 87/22 og 88/19.sammenhengende botid i utlandet, 93/211.standardbegrunnelse og andre saksbehandlings-

spørsmål, 84/77 jf. 85/23 og 87/18.transportskadet bil byttet, brukstid, 84/80 jf.

85/23.unntakstilstand i hjemlandet, 84/78 jf. 85/23.valg av tollsted ved import av bruktbil, 83/65.

Tomtetildeling i kommunal regi, se også Anbudog Avtaler,

fristforlengelse for byggestart ikke reell, 78/60.krav om deltakelse i kabel-TV anlegg, 87/118.manglende ferdigstillelse av veg, 92/132.rentekrav for tiden mellom ferdigstillelse og

avtaleinngåelse, 87/120.rentetillegg til tilbudsprisen, 80/40.sammenkobling med avgiftskrav, 83/72.

Trygderefusjon,utelukkelse av produkt, enkeltvedtak, 96/50 jf.

97/31.Trygderetten,

gjenopptagelse av sak etter anmodning fra om-budsmannen, 80/37 jf. 82/14, 81/46, 85/51.

innhenting av nye og oppdaterte opplysninger,96/35 jf. 97/30.

kompetanse i saker om,frafall av statens foreldelsesinnsigelse, 81/48 jf.

82/15.tilbakebetaling av for meget utbetalt trygd,

85/57 jf. 87/19 og 88/18.Rikstrygdeverkets adgang til søksmål mot trygde-

de om Trygderettens kjennelser, spørsmål omlovendring, 78/115 jf. 83/14.

saksbehandlingstid, 80/39, 96/35 jf. 97/30.Trygdesaker, se også Barnetrygd og Trygde-

retten,dagpenger under arbeidsledighet, for partreder,

87/37.etterbetaling av grunnstønad ut over 3 måneder,

88/34.forhøyet hjelpestønad, krav til botid, 91/64.


fødselspenger, omsorgspermisjon med lønn forfedre, 87/35 jf. 88/20.

krigspensjon,krigsseilersyndromet, 85/51.mangelfull dokumentasjon av krigstjeneste,

88/37.medisinsk behandling i utlandet, 84/40, 88/44.meldingsrutine ved klagers død, 78/55 jf. 80/15.opphold i opptreningsinstitusjon, 97/195.opplysningsplikt, 97/91.pensjonspoeng for bureiser, 94/198.saksbehandlingstiden i trygdeetaten, 83/42.sen oppfølging av trygderettskjennelse, 88/38.separert mor samboende med mulig barnefar,

84/40.tilbakebetaling av for meget utbetalt trygd, 85/55,

85/57 jf. 87/19 og 88/18, 86/35, 97/253.trygderefusjon for psykologer, 94/137.underretningsformen ved kortvarig betalings-

stans, 87/37.uttalelser fra trygdesjef i avisartikkel om navngitt

trygdesøker, 78/103.veiledning om valg av gunstigste løsning, 83/41.virkningstidspunktet for uførepensjon, 80/37.yrkesskadeerstatning, invaliditetsgrad ved hånd-

skade, 83/40.Underholdsbidrag,

avgjørelsesorganets forhold til partenes påstanderm.v., 94/146.

bidragsforskudd,enslig adoptant, 87/56.etter rettsforlik om bidragsfrafall, 80/33.tilbakebetaling, 87/54.

bidragsplikt,for hjemmeværende kvinne uten egen inntekt,

83/44.til barn over 18 år, 92/75.til fraseparert ektefelle, betydningen av skifte-

oppgjør, 95/167 jf. 96/28.ved delt omsorg, 90/56, 93/92, 97/188.

bortfall av -lang tid siden fastsettelsen, 91/71 jf. 92/20.bidragspliktiges betalings-/inntektsevne, 86/60,

87/49.ettergivelse av bidragsgjeld, 94/152.nedsettelse/forhøyelse av -

på feilaktig grunnlag, 90/59 jf. 91/20.tilbakevirkning, 87/51, 93/88 jf. 94/32, 94/149,

95/160.uttalelse fra den annen part, 95/163 jf. 96/28.

praksis ved overføring av bidrag til utlandet,97/190.

rutiner ved innkreving og utbetaling, 88/55 jf.89/17.

uklar hjemmelsanvisning for bidrag til tidligereektefelle, 84/43.

utredningsplikt, 95/163 jf. 96/28.Underretning,

om faktisk klagerett, 96/63.

til advokat i sak om tvangsmedisinering, 96/66.til bistandsadvokat i straffesak, 87/56, jf. 89/17 og

91/20.til foreldre i barnevernsak, 91/68.tvangsvedtak etter dyrevernloven, 95/66.vedtak i klagesaker, fremgangsmåten, 84/65 jf.

85/22, 86/17 og 87/17, 87/48 jf. 89/17, 88/41jf. 89/17.

vedtak om kortvarig stans av dagpenger, 87/37 jf.90/20 og 91/20.

vedtak om stansing etter motorkjøretøyavgifts-loven, 96/216 jf. 97/34.

Utdanningsstøtte, se Statens lånekasse for utdan-ning.

Utlendingssaker,arbeidstillatelse

midlertidig - etter avslag på søknad om asyl iførste instans, 94/168.

avvisning, frist for begjæring om oppsettende virkning av

klage, 90/75.pga. manglende midler, kompetansespørsmål,

fengsling, 83/51.beslag, av utlendingers midler, 91/85.bosettingstillatelse,

opparbeiding av rett må bygge på oppholds-eller arbeidstillatelse uten begrensninger,94/174.

bortvisning, frist for begjæring om oppsettendevirkning av klage, 89/51.

fengsling,mistanke om falsk identitet, 97/220.

oppholdstillatelse, innreise til Norge,adoptivbarn, 95/181.aldersgrensen for barn i familiegjenforenings-

reglene, 96/187.barn med en forelder i Norge, 96/190.enslig eldre mor eller far, 97/210.etter samlivsbrudd, 91/87.forhåndstilsagn omgjort etter endret lovforstå-

else, arbeidstillatelse, 78/116.foreldre/søster til vietnamesiske barn, 85/81 jf.

86/21, 87/62, 91/82.fosterbarn, 97/212.mindreårig ektefelle, 85/81 jf. 86/21.mor med en sønn i Norge, søkers hovedtilknyt-

ning, 85/82.proforma-ekteskap, 93/110 jf. 94/32.sønn fra tidligere ekteskap, 84/46.to kvinner med foreldre og søsken i Norge,

92/94.uriktige opplysninger fra søker, 80/112,

80/115.oppholdstillatelse, fortsatt opphold i Norge,

avsluttet utdanningssituasjon, 84/48.dårlig studieresultat, 80/110.lang oppholdstid m.v., 93/115.mor med flere barn i Norge, 86/69.søkers ekteskap med norsk borger, 80/109.


politisk asyl,«15-måneders regelen», 94/171.bortkommet søknad, 89/50.iverksetting av utvisningsvedtak, 80/110,kravet til begrunnelse ved avslag, 89/48.

statsborgerskap,vilkår om «sømeleg» atferd, 83/53, 86/70.

tolketjeneste,utelukkelse av tolk, 89/56.

utvisning,dom for grov narkotikaforbrytelse, 92/82 jf.

94/32.effektuering av vedtaket, 93/105 jf. 94/32,

97/216.tidspunktet for avgjørelsen, saksbehandling

m.m., 95/183, 97/216.ulovlig opphold og unndratt seg effektuering,

96/194.visumnektelse,

forholdet til innvandringsstoppen, mangelfullog for generell begrunnelse, 85/77 jf. 87/19.

generelle uttalelser om hensyn ved myndig-hetenes skjønnsutøvelse, 92/88.

uriktige opplysninger fra søker, 81/145.Utsatt iverksetting, se under Klagebehandling.Utslippstillatelse, se også Bygningssaker,

byggepress og hensyn til andre søkere som be-grunnelse for avslag, 83/139.

byggepress og oppbrukt utslippskvote, 84/145 jf.85/24.

industriutslipp i sjøområde (Titania-saken), saks-behandling, vilkår, 84/115.

klart urimelig avslag på søknad om separat ut-slipp, 89/184.

riving av eldre bolig som vilkår for oppføring avny, 82/99.

Valg, listeforslag til kommunestyrevalg, 83/81.pasientrepresentant i sykehjemsstyre, 86/55.valgbarhet til landbruksnemnd for kommunerevi-

sor, 84/98.valgbarhet ved kommunestyrevalg, 88/117.

Vann- og kloakkavgift,betaling av tilknytningsavgift som vilkår for

byggetillatelse, 87/108.betaling etter areal eller forbruk - forskjellsbe-

handling, 97/270.forskjellsbehandling ved forhøyelse av tilknyt-

ningsavgift, 80/88.fritak, eiendom tilhørende religiøs organisasjon,

91/127.fritak for hus oppført før avgiftsordningen, 80/89.fritak for tømmingsanlegg for bobiler, erstatning,

96/234.kommunale forskrifter er satt i kraft før kunngjø-

ring, 81/125.krav om annen gangs betaling av tilknytnings-

avgift, 83/69.krav om formelt pålegg, 93/214 jf. 94/34.

overføring av midler fra vannverk til kommune-kassen, 87/112.

plikt til å betale - ved eldre avtale om engangsav-gift, 78/95.

tilbakevirkning ved avgiftsforhøyelse, 84/83,85/110 jf. 86/22.

tilknytningsavgift,begrepet hus jf. garasje, 96/232.ved gjenoppføring av bolig, 92/125.ved påbygg og bruksendring, 82/105 jf. 83/20.

tilleggsavgift for unnlatt montering av vannmåler,hjemmelsspørsmål, 89/109.

tilleggsavgift ved innredning av bestående del avbygning, 94/227.

uriktig beregningsgrunnlag, tilbakebetaling, 84/84jf. 85/24, 91/127, 91/128.

Vassdrag,dokumentinnsyn i reguleringssak, 88/73.fjerning av laksetrapp, saksbehandling, 83/97.innløsning av årlige erstatninger, 86/94.

Veg,avkjørsel,

alment om regelverket, rammeplaner, klage-instansens stilling, 83/143, 83/146 jf. 84/19.

avslag uten holdbar hjemmel, 90/193 jf. 91/21.bortfall av tillatelse, hjemmelsspørsmål,

82/101.endret bruk, 81/113, 82/101.ny avkjørsel, fjernvirkninger, 79/70.

omlegging av avkjørsel, vedtaksform, økonomiskmedansvar for myndighetene, 85/163.utvidet bruk,– begrensning av randbebyggelse, hensyn til

«myke trafikanter», 80/85.– forskjellsbehandling, 83/143, 89/167,

90/197.– hjemmelsspørsmål, 76/110 jf. 78/11, 80/85,

82/100.– liten trafikkfare, 84/146.– oppføring av ny bolig og riving av gammel,

78/81.– tolking av vegplan, 83/141 jf. 84/19.– vilkår om bruksrett for nabo, 84/148.

byggegrenser, manglende individuell vurdering av dispensa-

sjonssøknad, 87/166.erstatning, for veggrunn, 90/188 jf. 91/21.privat veg,

spørsmål om åpen for alminnelig ferdsel,83/135 jf. 84/18, 84/93, 84/146, 86/114.

vegmyndighetenes adgang til stenging, 79/72.reklameskilt, «tettbygd strøk» i vegloven §33,

79/73 jf. 80/16.vedlikehold av

– bygget med kommunal garanti, 86/114.vegplan,

– saksomkostninger ved omgjøring, 88/82.– tolking, endringer ifm. ekspropriasjon,

83/141 jf. 84/19.


vegstatus, spørsmål om privat eller kommunalveg, 90/186.

Veiledning, se også Informasjon,fra fylkeslegen ved uklar henvendelse, 91/58.i pensjonssak, 83/31, 86/34.i sak om betaling for sykehjemsopphold, 86/56.i sak om bostedsregistrering, 97/201.i sak om produksjonstillegg i landbruket, 96/241.i trygdesak, 83/41.ved byggemelding, 81/107.ved ligningsbehandling, 78/107.ved søknad om småhusbygging om vinteren,

79/35.Vergemål,

arvingers rett til dokumentinnsyn, 97/102.hjelpeverge,

begrensninger i hjelpevergeoppdraget, 96/151.dekning av utgifter, 97/184.

innsyn i opplysninger hos overformynderiet,97/184.

oppnevning av, 93/94 jf. 94/32.Viltsaker,

endring av grenser for elgvald, 87/145.feilskyting under elgjakt, viltlovens §48, 83/99,

89/133.felles viltområde,

forvaltningsregler for - , 86/83.sammenslåing til - , 86/129.

jegerregister, bruk av fødselsnummer, 90/152.subdelegasjon av myndighet fra direktorat til fyl-

kesmann, 87/147.import, bison, 94/252.

Vinmonopolet,annonsering i dagspressen, 86/125.

Våpenkort,tilbakekall, 93/228, 95/177.

Ølbevilling, se Alkoholomsetning.


Lovregister

I. Lover

15.4.1687 Norske Lov2-3-2 .........................................................92/392-11-3 .......................................................89/432-17-1 .......................................................89/43

17.5.1814 Grundloven§ 20 ...........................................................85/84§ 96 ...........................................................86/107§ 97 ...............................85/110 jf. 86/22,88/133§ 100 ..........................95/34 jf. 96/27 og 97/29§ 110 a ...........................................96/30,96/213

12.8.1848 jernbaneloven§ 2 .............................................................90/116

16.5.1860 sunnhetsloven§ 3 .............................................................89/177

1.7.1887 nr. 5 straffeprosessloven§ 91 første ledd ........................................83/50§ 131 .........................................................81/159§ 221 .........................................................80/126§ 223 .........................................................80/126§ 236 .........................................................83/51§ 280 .........................................................81/159§ 473 .........................................................85/84

23.6.1888 nr. 1 om Retten til fiskeri iTanavassdraget i Finmarkens Amt§ 1 .............................................................94/258

3.8.1897 nr. 1 om kirker og kirkegårder§ 35 ...........................................................83/38§ 37 ...........................................................83/38§ 41 ...........................................................83/38§ 47 ...........................................................89/43

19.12.1898 nr. 2 om jordmødre§ 12 tredje ledd ........................................81/30

22.5.1902 nr. 10 straffeloven§ 121 .........................................................87/86

18.8.1911 nr. 8 skatteloven§ 15 første ledd 87/100, 88/88 jf. ............ 89/18§ 17 ........ 84/73, 87/100, 88/88 jf. 89/18,

90/97 jf. 91/20§ 24 annet ledd bokstav a ........................97/256§ 26 bokstav r ...........................................94/198§ 41 siste ledd ..........................................88/91§ 42 første ledd ..................80/91, 83/62,85/103§ 43 fjerde ledd ........................................80/92§ 44 første ledd 79/83, 82/107, 85/105,

88/96, 91/115,93/203første ledd, bokstav g ...........79/82,

88/94 jf. 89/18annet ledd .........................................92/64syvende ledd .......................82/108, 88/99åttende ledd ......................................84/73ellevte ledd nr. 2 .... 84/69 jf. 85/22, 89/91syttende ledd ...................94/201 jf. 95/33

§ 47 første ledd ........................................80/92§ 50 annet ledd .........................................83/65§ 75 første ledd ..............................83/61 88/99§ 76 ...........................................................79/85§ 77 nr. 4 .......................................83/64,92/118§ 78 nr. 2 ..................................................96/206

3.5.1913 om likbrenning§ 2 .............................................................83/38

13.8.1915 nr. 5 domstolsloven§ 29 ...........................................................91/38§ 52 ...........................................................91/38§ 146 .........................................................88/145§ 219 nr. 2 .....................................82/46, 83/87§ 225 .........................................................83/87§ 229 .........................................................89/127

13.8.1915 nr. 6 tvistemålsloven§ 204 .........................................................80/93§ 239 .........................................................95/54§ 437 ........................................90/125 jf. 91/21

21.7.1916 nr. 2 om vitners og sakkyndigesgodtgjørelse§ 2 .............................................................96/110

2.4.1917 nr. 1 adopsjonsloven§ 21 ...........................................................85/71§ 27 ...........................................................85/71

1.6.1917 nr. 1 skjønnsprosessloven§ 57 ............................................83/75 jf. 85/21

14.12.1917 nr. 16 industrikonsesjonsloven§ 20 første ledd ........................................88/152

14.12.1917 nr. 17vassdragsreguleringsloven§ 4 a ..........................................................88/73§ 6 .............................................................88/73§ 16 nr. 5 annet ledd ................................ 86/94

31.5.1918 nr. 2 ekteskapsloven§ 43 første ledd .............................83/44, 91/69§ 56 annet ledd .........................................84/43§ 56 sjette ledd .........................................91/71

31.5.1918 nr. 4 avtaleloven§ 36 .... 86/110 jf. 87/23, 86/113, 87/118,89/105

26.6.1925 nr. 4 om hundeavgift§ 1 første ledd ............................79/77 jf. 80/16

10.7.1925 nr. 6 om kommunestyrevalg ogfylkestingsvalg§ 10 annet ledd .........................................84/98§ 13 nr. 1 d, annet ledd ............................ 83/81

9.7.1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufeved hund m.v.§ 3 annet ledd ...........................................78/125

5.4.1927 alkoholloven§ 17 ...........................................................84/99§ 22 ...........................................................89/113§ 24 .... 85/121 jf. 88/18, 89/113, 90/134,91/138


§ 27 første ledd ........................................80/12122.4.1927 nr. 3 vergemålsloven

§ 15 ............................................93/94 jf. 94/32§ 44 ...........................................................97/184§ 56 ............................................93/94 jf. 94/32§ 90 a .........................................93/94 jf. 94/32§ 90 d ........................................................96/151

29.4.1927 nr. 1 legeloven§ 14 første ledd ........................................80/97

20.5.1927 nr. 1 ektefelleloven§ 1 annet ledd ................................83/46,85/100

8.6.1928 nr. 1 om kommunalrenholdsavgift§ 1 ........ 83/70, 83/71, 84/88 jf. 85/24 og86/19

8.6.1928 nr. 2 postloven§ 12 ...........................................................85/99§ 17 ...........................................................85/99§ 23 ...........................................................85/99

6.6.1930 nr. 20 forsikringsavtaleloven§ 81 b .........................................86/81 jf. 87/22§ 94 ...........................................................85/61

17.6.1932 nr. 6 om kvalitetskontroll medlandbruksvarer m.v.§ 2 .............................................................91/146

19.5.1933 nr. 11 omsetningsavgiftsloven§ 1 .............87/107 jf. 88/20 og 90/21 og97/29

7.6.1935 nr. 2 tinglysingsloven§ 7 fjerde ledd ..........................................85/165§ 13 .............................85/165, 86/140 jf. 87/24

1.2.1936 om rettshjelpsvirksomhet§ 6 .............................................................91/109

13.3.1936 nr. 3 politiloven§ 13 ...........................................................88/24§ 20 a ........................................................88/24§ 27 .............................................80/106,92/129

16.6.1939 nr. 6 om husleie§ 2 .................................................78/58,95/154§ 41 ...........................................................81/115§ 42 ...............................................84/94,94/237

15.3.1940 nr. 3 om vassdragene§ 115 nr. 1 og 2 ........................................81/156§ 116 .........................................................83/97

1.3.1946 nr. 3 om Den Norske StatsHusbank§ 15 tredje ledd ........................................79/79

24.10.1946 barnetrygdloven§ 2 første ledd b) ......................................85/53§ 11 ...........................................................85/53

13.12.1946 krigspensjon for sivile m.v.§ 1 .............................................................88/37§ 3 .............................................................85/51

27.6.1947 nr. 9 sysselsettingsloven§ 34 annet ledd ...........87/37 jf. 90/20 og 91/20§ 34 tredje ledd ........................................96/58

14.11.1947 nr. 3 om ferie§ 1 tredje ledd ............81/33 jf. 82/15 og 83/15§ 6 første og annet ledd 81/33 jf. 82/15 og 83/15

9.4.1948 nr. 2 losloven§ 2 .............................................................86/127

28.7.1949 nr. 10 om folketannrøkt§ 1 ..............................................78/55 jf. 83/14

28.7.1949 nr. 19 om folkehøgskular§ 4 .............................................................80/31§ 6 tredje ledd ..........................................79/18

28.7.1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse§ 6 .................................................79/23, 83/31§ 19 ............................82/20 jf. 83/15 og 84/16§ 23 første ledd a) ....................................86/33§ 50 første ledd ..........................80/37 jf. 82/14

4.11.1950 Den europeiskemenneskerettighetskonvensjonart. 6 (1) .....................................96/35 jf. 97/30art. 10 .........................95/34 jf. 96/27 og 97/29art. 11 .............................96/41 jf. 97/30, 97/51

8.12.1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett§ 1 .............................................................97/223§ 6 første ledd nr. 3 .......................83/53, 86/70

annet ledd ...........................................93/117§ 8 ..........................................første ledd93/117

14.12.1951 nr. 3 råfiskloven§ 4 ............................................87/142 jf. 88/21

4.7.1952 nr. 3 (tilleggslov til lov ompostvesenet)§ 1 .............................................................95/219

21.11.1952 nr. 2 skattebetalingsloven§ 18 ...........................................................89/92§ 22 ...........................................................95/204§ 24 nr. 1 ..................................................78/97§ 31 nr. 1 ..................................................96/210§ 41 nr. 1 81/127, 86/97, 91/114, 93/204,

94/194, 94/197,96/212§ 58 ...........................................................86/97

29.4.1953 nr. 1 om Den norske kirkesordning§ 26 ...........................................................89/43§ 30 ...........................................................92/37

26.6.1953 nr. 4 prisloven§ 15 ...........................................................89/73§ 18 .............................................86/113,87/118§ 52 ...........................................................90/85

17.7.1953 nr. 9 sivilforsvarsloven§ 41 ...........................................................83/77

17.7.1953 nr. 14 om barnevern§ 4 tredje ledd ..........................................82/100§ 4 c .........................................92/104 jf. 95/30§ 8 .................................................92/66, 92/71§ 9 ......................................88/49, 88/52, 91/68§ 11 .........................88/49, 88/52, 90/49,92/67§ 12 ...........................................................80/95§ 15 ...........................................................88/52§ 19 ....................................90/49, 91/66, 91/68§ 24 ...............................................85/72, 91/73§ 29 ...........................................................91/73§ 48 ...........................................................88/50§ 52 ...............................................90/49, 90/51§ 54 ...............................................90/51, 92/71§ 55 ....................................90/49, 91/66,95/148§ 70 ...........................................................88/50


12.11.1954 nr. 1 om styret i kommunene§ 16 .............................................78/113,88/169§ 17 ...........................................................85/115§ 21 ...........................................................84/27§ 22 ...........................................................90/115§ 24 nr. 1 ..................87/115 jf. 88/21 og 90/21§ 55 tredje ledd ........................................79/77§ 60 ...................86/27, 87/115 jf. 88/21,88/169§ 61 ...........................................................88/169

18.3.1955 nr. 2 jordloven§ 1 ................79/45, 79/47, 80/45, 80/53,85/143§ 2 første ledd ..........................................80/41§ 5 tredje ledd ..........................................84/98§ 6 .................................82/72, 83/113 jf. 85/21§ 54 ........ 80/53, 81/52, 81/57, 87/147 jf.88/22§ 55 første ledd ... 78/65 jf. 80/15, 79/40,

79/42 jf. 80/16, 79/44, 79/45,79/47, 80/42, 80/43, 80/45, 80/48,80/50, 80/53, 81/57, 81/58, 81/61,

81/63, 81/64 jf.81/15, 81/65, 81/67,81/70, 82/24 (nr. 7 og 8), 82/25,

82/26, 82/63, 82/65, 82/67, 82/70,82/72, 83/107 jf. 84/18, 83/111,83/112, 84/131, 84/132, 84/137,85/137, 85/139, 87/149, 88/146,

89/81, 91/153, 92/154,93/242annet ledd .......79/40, 81/59, 82/63,

83/111, 84/135, 85/139,96/2589.12.1955 nr. 5 innkrevingsloven

§ 10 ............................................88/55 jf. 89/17§ 11 ............................................88/55 jf. 89/17

13.7.1956 fysioterapeutloven§ 2 ............................................87/130 jf. 90/21

27.7.1956 fremmedloven (se ogsåfremmedforskriftene under IV)§ 3 .......................81/45, 85/77 jf. 87/19,92/88§ 6 .........................78/116, 91/82, 91/87,92/94§ 11 ..................................78/116, 83/51, 90/75§ 13 ............................................92/82 jf. 94/32

7.12.1956 nr. 1 kredittilsynsloven§ 7 ...................................88/76 jf. 89/18, 91/98

5.4.1957 om geistlige embets- ogtjenestemenns lønnsforhold m.v.§ 9 .............................................................81/27

26.4.1957 nr. 4 om forskuttering avoppfostringsbidrag§ 2 nr. 5 ....................................................80/33§ 3 .............................................................87/54§ 4 .................................................80/33, 87/56§ 5 .............................................................87/54§ 6 annet ledd ...........................................80/33§ 13 ...........................................................87/54

28.6.1957 nr. 7 friluftsloven§ 1 .............................................................92/157§ 2 .............................................................92/157§ 6 .............................................................83/27§ 14 ...........................................................92/157

6.7.1957 om samordning av pensjons- ogtrygdeytelser§ 25 ...........................................................81/37

12.12.1958 nr. 7 om fengselsvesenet§ 1 a ......................90/64, 91/78, 95/170,96/180§ 6 .................................88/24, 93/178 jf. 96/27§ 7 .................................89/47, 93/178 jf. 96/27§ 9 .............................................................97/38§ 11 ...........................................................97/206§ 16 ..........................................94/157 jf. 95/32§ 17 ...........................................................92/80§ 21 ............................................86/24 jf. 87/20§ 23 ..................................84/50 jf. 86/19 84/53§ 26 ...........................................................90/67§ 28 ...........................................................95/169§ 30 a ................81/157, 84/50 jf. 86/19,94/162§ 33 ...............................................87/59,96/182§ 34 ...........................................................96/178

19.6.1959 nr. 2 motorkjøretøy ogbåtavgiftsloven§ 1 ...............................86/107, 96/224 jf. 97/36§ 5 ................94/220 jf. 95/33, 96/216 jf.97/34§ 6 ................................................96/216 97/34

23.10.1959 om oreigning av fast eigedom§ 10 annet ledd ............................81/150,94/268§ 15 ...........................................................80/108

4.2.1960 nr. 2 om borettslag§ 58 ...........................................................89/172§ 78 ...........................................................82/44

17.6.1960 nr. 1 om rett til fotografi§ 15 ...........................................................92/99

16.12.1960 nr. 1 luftfartsloven§ 55 ...........................................................85/62

28.4.1961 nr. 2 om psykisk helsevern§ 1 nr. 2 .....................................85/59 jf. 86/21§ 2 femte ledd... 85/59 jf. 86/21, 88/41 jf. 89/17§ 5 første ledd ..........................................95/49§ 5 annet ledd ...........................................78/51§ 8 ............................................96/158 jf. 97/33§ 13 første ledd ..........................85/59 jf. 86/21§ 18 ....................................78/87, 78/88, 88/46§ 21 ...........................................................79/33

12.5.1961 nr. 2 åndsverkloven§ 6 .............................................................89/44§ 39 ...........................................................89/44

9.6.1961 nr. 1 om skytevåpen ogammunisjon§ 10 første ledd ...........................93/228,95/177

9.6.1961 nr. 24 naturskadeloven§ 9 ............................................95/196 jf. 96/28§ 21 ...........................................................84/130

16.6.1961 nr. 15 grannelova§ 2 ...............................................88/166,89/177

8.6.1962 nr. 4 husdyrloven§ 3 første ledd ..........................................80/123§ 8 .............................................................94/252

22.6.1962 nr. 8 ombudsmannsloven§ 3 .............................................................87/142§ 4 første ledd ................78/132, 79/115,

80/127, 83/115, 89/186, 91/170,95/13a) ....................................84/161, 95/9,96/274b) ........78/131, 83/156, 85/165, 86/70,91/170c) ...... 81/159, 82/122, 83/155, 85/165,86/157


d) ...........................................................90/202f) ..........................................85/112 jf. 86/22

§ 6 første ledd ..................78/131, 81/72, 86/79tredje ledd ..............83/153 jf. 84/19,86/157fjerde ledd 84/161, 86/157, 86/158,

88/175, 90/202,96/274§ 7 første ledd ..... 79/117, 86/116, 87/15,

89/22, 94/100, 97/13tredje ledd ................83/156, 84/161, 87/15

§ 9 første ledd ..........................................91/171§ 10 annet ledd «klart urimelig» .. 78/46,

78/72, 78/75, 78/93, 78/129, 79/35,79/49, 80/33, 80/53, 80/68, 80/97,

81/50, 81/52, 81/77, 81/127, 82/57,84/40, 85/139, 85/156, 86/103 jf.

87/23 og 88/19, 87/60,89/184«begrunnet tvil» ............................... 92/46

§ 11 se foran under avsnitt II: Opplys-ninger om sakene og saksbehandlingen

21.6.1963 nr. 17 apotekloven§ 8 .............................................................87/128

21.6.1963 nr. 23 vegloven§ 1 .....................83/135 jf. 84/18, 84/93,86/114§ 5 .............................................................86/114§ 11 ..........................................83/146 jf. 84/19§ 12 ...........................................................88/82§ 15 ..........................................90/188 jf. 91/21§ 24 ..........................................90/188 jf. 91/21§ 25 .............................................86/114,90/186§ 27 ...........................................................91/120§ 30 ...........................................................87/166§ 31 ...........................................................89/166§ 33 annet ledd ..........................79/73 jf. 80/16§ 40 ..........79/70, 80/85, 81/113, 82/100,

83/141, 83/143, 83/146 jf. 84/19,84/146, 84/148, 85/163, 89/167,

90/193, jf. 91/21,90/197§ 41 første ledd 80/85, 82/101, 83/146 jf.

84/19, 84/148, 85/163, 90/193 jf.91/21tredje ledd ..........................................85/163

§ 56 ...........................................................79/726.3.1964 om laksefiske og innlandsfiske

§ 68 ...........................................................91/16329.5.1964 nr. 1 om personnavn

§ 7 .................................................83/49, 85/74§ 9 ...............................................80/117, 86/61§ 15 nr. 1 ..................................................95/50

5.6.1964 nr. 2 om sosial omsorg§ 3 .... 84/49, 88/41, 90/45, 91/53, 91/73,

91/131, 92/60,95/214§ 5 .............................................................84/95§ 13 ...........................................................90/48§ 16 a ........................................................84/49§ 17 ...........................................................84/95§ 18 nr. 1 ..................................................82/62

nr. 2 .......................................84/49, 86/7919.6.1964 nr. 14 arveavgiftsloven

§ 8 tredje ledd ...............................84/82,90/108§ 15 ...........................................................97/267§ 16 ...........................................................97/267

12.3.1965 om statens grunn i Finnmark§ 2 ...............................................84/126,85/145

21.5.1965 om skogbruk og skogvern§ 21 ...........................................................87/159

18.6.1965 nr. 4 vegtrafikkloven§ 5 .............................................................87/60§ 8 .............................................................87/60§ 22 tredje ledd ........................................79/112§ 24 a .........................................86/66 jf. 87/21§ 27 .............................85/125, 87/126 jf. 88/21§ 31 a .............................................84/57,91/137

b ..........................................79/111,96/184§ 33 nr. 1 .....................................80/125, 88/68

nr. 3 ..................................................79/112nr. 4 ...................................86/66 jf. 87/21

§ 37 annet ledd .........................................92/137§ 37 fjerde ledd ........................................83/76§ 39 ............................................86/66 jf. 87/21

18.6.1965 nr. 7 bygningsloven§ 3 .................................84/141 jf. 85/24,86/151§ 7 .... 78/67, 78/72, 79/10, 82/35, 82/82,

82/84, 83/118, 83/123,85/149§ 9 .................................84/143 jf. 85/24,86/150§ 14 ..........................................83/120 jf. 87/17§ 21 første ledd a .... 81/91, 81/94, 82/31,

82/75 jf. 83/18, 82/77, 83/124,87/161annet ledd .......78/70, 79/10, 79/39,

80/81, 81/93, 82/75, 82/79 jf.83/19tredje ledd ........................................82/75syvende ledd ..............78/75, 79/10, 81/91

§ 25 nr. 6 ..................................................82/87§ 26 nr. 1... 79/64, 82/85 jf. 83/19, 82/87,90/182§ 27 nr. 1 og nr. 5 .........................79/61, 80/78

nr. 2 ......... 81/96 jf. 82/16, 81/99 jf. 82/16§ 28 nr. 3 ..................................................82/84§ 31 nr. 1 ..................................................86/145

nr. 3 ..................................................85/151§ 33 .............................................85/151,86/143§ 35 nr. 1 ..................................................86/149§ 42 ...........................................................86/149§ 46 ...........................................................84/91§ 48 nr. 5 ..................................................86/148§ 63 nr. 3 ..........................82/75, 83/138,86/150§ 66 nr. 1 .......83/135 jf. 84/18 og 85/21,

85/151, 86/151 jf. 87/24nr. 2 ..... 78/62, 78/71, 79/10, 80/73,

80/79 jf. 83/15,83/138§ 67 .............................................83/135, 84/18§ 69 nr. 1 ..................................................85/150§ 70 ..........82/32, 82/92, 83/120, 83/127,

83/134, 84/138, 85/149 jf.87/17§ 72 ...........................................................82/32§ 74 nr. 2 79/68, 81/103, 81/106, 83/128,87/91§ 78 nr. 1 første ledd .....................82/36, 82/93§ 79 ...............................................82/35,86/156§ 80 nr. 2 ..................................................85/150§ 82 .. 78/67, 78/68, 79/10, 80/73, 80/75,

82/68, 82/94 jf. 83/19, 82/96,83/118,84/150, 84/153, 84/155,85/17, 85/156, 85/159, 86/156,90/166


§ 84 ...................82/81, 83/132 jf. 84/18,85/150§ 85 ...............................................78/68,84/141§ 87 nr. 1 ..................................................86/145

nr. 2 ...........82/93, 83/132 jf. 84/18,86/145§ 92 tredje ledd ..............81/103, 83/118,84/139§ 93 første ledd ........................83/132 jf. 84/18

annet ledd .........................................82/36§ 94 nr. 3 ..................................................86/144§ 95 nr. 1 og 2 81/107 jf. 82/16, 84/148,

85/97,86/150§ 96 ...........................................................82/96§ 97 ...............................84/143 jf. 85/24, 85/97§ 98 ..................................85/97, 86/122,86/124§ 113 .........................................................80/83§ 114 ...............80/83, 82/122, 84/143 jf.85/24§ 117 .........................................................85/151§ 119 .........................................................84/139

25.6.1965 nr. 1 forpaktingslova§ 11 ...........................................................86/89

10.6.1966 nr. 5 tolloven§ 1 nr. 3 ....................................................85/107§ 12 ...........................................................88/107§ 15 første ledd ........................................82/104§ 33 ...........................................................89/97§ 37 ...........................................................85/107§ 38 ...........................................................89/94§ 58 første ledd ........... 88/109, jf. 89/18, 89/94

17.6.1966 nr. 12 folketrygdloven§ 2-5 nr. 2 annet ledd annet punktum ...... 94/137§ 2-6 nr. 1 .................................................85/69§ 2-13 ............................................84/40,97/195§ 3-21 nr. 4 ................................87/35 jf. 88/20§ 4-3 nr. 2 .................................................87/37§ 6-4 .........................................................94/198§ 7-7 .........................................................86/35§ 8-1 .........................................................91/64§ 8-5 .........................................................80/37§ 11-8 .......................................................83/40§ 12-3 fjerde ledd .....................................88/38§ 12-4 annet ledd ......................................84/40§ 14-1 annet ledd ......................................97/91§ 14-2 nr. 2 ....................................86/35,97/253§ 14-7 .......................................................87/37§ 14-9 fjerde ledd .....................................88/34§ 15-8 ..............85/55, 85/57 jf. 87/19 og

88/18, 86/35,97/253§ 16-1 nr. 4 ...............................................89/129§ 16-3 .......................................................78/100§ 18-4 nr. 1 ...............................................78/103

16.12.1966 nr. 9 om anke til Trygderetten§ 15 ............................................96/35 jf. 97/30§ 23 ..........................................78/115 jf. 83/14

10.2.1967 forvaltningsloven§ 1 .. 83/55, 83/155, 88/64, 87/45, 87/68,

87/142 jf. 88/21, 88/7692/98§ 2 første ledd a), b) og c) 78/101, 80/99

jf. 83/15, 81/130, 82/38, 83/35,84/33, 84/59, 84/126, 85/69, 85/145,

86/48, 86/81 jf. 87/22, 86/120 jf.

87/23, 86/155, 87/45, 87/109, 87/142jf. 88/21, 88/60, 88/76 jf. 89/18,

88/82, 88/136, 87/58, 90/51, 90/64,91/46, 91/160, 91/163, 92/40, 93/216

jf. 94/34, 93/224, 94/115, 95/219,96/45, 96/50 jf. 97/31, 96/143 jf.

97/33, 97/62, 97/64, 97/69,97/74, 97/77, 97/77,97/102

e) . 80/57, 80/99 jf. 83/15, 80/103, 81/72,81/116, 82/58, 85/53, 86/122,

86/129, 87/145, 88/159,91/153annet ledd ....... 91/30, 93/176, 97/56,97/59tredje ledd ... 83/146 jf. 84/19, 85/90,85/91

§ 3 annet ledd ...........................................85/60§ 4 første ledd ..........................................87/86§ 6 første ledd .......78/22, 78/103, 79/95,

86/41, 87/69annet ledd ..... 78/103, 79/68, 80/59,

84/115, 84/132, 85/88, 86/41,89/61, 91/102, 93/43, 94/59

jf. 95/30 95/70§ 8 .................................................86/73, 95/70§ 9 .............................................................79/98§ 10 ............79/68, 79/95, 84/115, 86/41,91/103§ 11 ........81/107 jf. 82/16, 82/20, 83/31,

83/123, 88/109 jf. 89/18, 92/116,97/201§ 11 a ... 84/104, 85/166, 87/15, 87/78 jf.

88/20, 88/64, 88/124 jf. 89/18,89/82, 90/72, 91/144, 94/55,94/166, 96/53, 96/54, 96/56,96/58, 97/12, 97/81, 97/83,97/89

§ 11 c (se også § 22) ................................96/244§ 12 .......................86/85, 87/111, 92/66,96/66§ 13 ..........87/86, 88/76 jf. 89/18, 89/70,

90/81, 90/85, 91/97, 93/170 jf. 94/33,93/174, 95/131, 96/77, 96/88, 96/91 jf.

97/31, 96/94 jf. 97/3197/117§ 13 a ........................................................89/71§ 13 b .............88/76 jf. 89/18, 93/178 jf. 96/27§ 13 f ........................................................82/110§ 15 ...........................................................89/73§ 16 første ledd ... 82/58, 82/112, 84/115,

85/53, 86/129, 87/145, 88/159,95/66, 95/14397/216

annet ledd ..............................79/98, 82/58tredje ledd ... 88/49, 88/128, 94/242,96/163

§ 17 første ledd 78/21, 79/11, 81/107 jf.82/16, 82/112, 83/97, 85/53, 85/119,

85/121 jf. 88/18, 85/132, 86/76 jf.87/21, 86/129, 87/25, 87/136, 88/76,

88/109 jf. 89/18, 88/159, 89/19,90/134, 90/182, 91/22, 92/22, 92/66,

95/61 jf. 97/30, 95/143, 95/163 jf.96/28, 95/227, 97/91, 97/132,97/195

annet ledd 82/58, 82/110, 85/119,95/54,95/101

tredje ledd 81/107 jf. 82/16, 84/115,87/172, 89/24, 96/103 jf.97/33

§ 18 første ledd ..... 78/80, 86/84, 95/170,97/97,97/102


annet ledd ....... 82/41, 87/26, 96/60,97/97tredje ledd .............................82/41, 96/60

§ 19 78/106, 87/79, 92/71, 97/93, 97/104,97/106§ 20 86/85, 87/85 jf. 89/18, 88/73, 90/20,94/81§ 21 ...........................................................97/93§ 22 (se også § 11 c) 90/48, 90/72, 91/58,

94/56,94/100§ 23 .................................82/58, 86/41 jf. 89/16§ 24 første og annet ledd 80/101, 82/58,

82/112, 85/51, 86/41 jf. 89/16, 88/57,97/140tredje ledd .............................89/47, 96/66

§ 25 første ledd ................82/112, 92/43, 96/66annet ledd 85/77 jf. 87/19, 86/106,

89/47, 96/66tredje ledd .. 81/145, 84/77 jf. 85/23

og 87/18, 85/35, 85/77 jf. 87/19,88/68, 90/182, 92/43, 96/66,97/273

§ 26 ...........................................................87/25§ 27 første ledd 82/58, 84/65 jf. 85/22,

86/17 og 87/78, 86/41 jf. 89/16,86/83, 87/37 jf. 90/20 og 91/20,87/142 og 88/21, 95/66, 96/216 jf.

97/34, 97/83annet ledd ..... 79/98, 80/101, 82/58,89/48tredje ledd 82/58, 82/112, 84/77 jf.

85/23, 85/17, 85/62, 86/96, 96/216 jf.97/34§ 28 første ledd ... 78/108, 79/104, 81/72,

81/76, 81/121, 82/113, 82/114,83/146 jf. 84/19, 84/130, 84/135,

86/79, 87/74, 87/142 jf. 88/21,7/149, 88/159, 89/81, 91/153,

92/71, 93/231, 95/73, 97/74, 97/77,97/80annet ledd ...............86/79 jf. 87/21, 89/58tredje ledd .......... 79/104, 94/119 jf. 96/27

§ 29 ...........................................................78/85§ 30 .............................................88/145, 89/31§ 31 ........82/44, 85/94 jf. 86/21, 85/145,

86/83, 96/138,97/296§ 32 ...........................................................92/71§ 33 første ledd 84/65 jf. 85/22, 86/17 og

84/132, 87/78annet ledd ..... 78/36, 85/90, 89/138,

94/119 jf. 96/27tredje ledd 88/128, 89/79, 90/125 jf.91/21fjerde ledd ..................87/79, 94/52, 95/74femte ledd ..............................90/49

§ 34 første ledd .............................85/90, 86/79annet ledd ... 78/50, 85/48, 86/79 jf.

87/21, 86/129, 87/75 jf. 88/20 og90/20,87/142 jf. 88/21, 88/68,

89/151, 90/125 jf. 91/21, 90/182,96/267,97/285

tredje ledd ................84/137, 85/90,96/267§ 35 første ledd a) ............80/103, 82/44,

94/119 jf. 96/27b) ...........81/131, 84/25,

95/108 jf. 97/30c) 85/71, 85/115, 86/83,

89/145, 93/263,97/143

annet ledd ..................83/55, 84/25, 86/83femte ledd ............ 95/108 jf. 97/30,97/199

§ 36 ...... 78/113, 79/107, 80/104, 80/106,81/132, 81/133, 81/134, 81/138,

82/115, 82/116, 83/57, 83/59, 84/59,84/60, 85/92, 85/94 jf. 86/21, 85/95,

86/56, 86/89, 87/91, 88/82, 89/86,90/93, 91/112, 92/109, 92/111,

94/176, jf. 95/32,95/187§ 37 første ledd ........................................89/169

annet ledd ..... 79/97, 88/85, 89/169,91/163,93/184

§ 38 ........ 83/70, 84/68, 86/120 jf. 87/23,92/40§ 39 ............81/125, 84/68, 84/83, 85/40,

85/110 jf. 86/22, 89/160, 89/162,96/58§ 40 ...................81/142 jf. 82/16, 88/85,91/127§ 41 ..........82/58, 85/115, 86/83, 87/134,

93/263, 95/238,96/180§ 42 ............82/58, 85/84, 85/154, 86/96,

86/143, 88/60, 89/51, 90/173,96/1807.7.1967 om husleieregulering m.v. for

boliger§ 17 ................................81/123, 81/124, 82/22§ 20 første ledd ........................................81/121

22.3.1968 tilleggslov om krigspen-sjonering§ 1 .............................................................88/37§ 2 .............................................................88/37

13.6.1969 nr. 24 om grunnskolen§ 3 .........................84/33, 89/31, 94/115,97/159§ 4 nr. 1 ....................................................92/40§ 8 nr. 1 ................93/69, 93/71, 95/135,96/129§ 10 nr. 4 ..................................................78/48§ 13 nr. 1 ..................................................78/42

nr. 2 ..........................87/39, 97/151,97/157§ 16 ....................................88/60, 91/46,96/131§ 17 nr. 2 ..................................................85/33§ 19 nr. 6 ..................................................79/24§ 21 nr. 2 ................78/14, 80/26, 86/73,89/19§ 24 nr. 1 .......................................89/30, 93/59§ 31 ............................................81/44 jf. 82/15§ 40 nr. 4 ........................81/42, 81/44 jf. 82/15

nr. 6 ..................................................78/4113.6.1969 nr. 25 om trudomssamfunn og

ymist anna § 19 ...........................................................97/53

13.6.1969 nr. 26 om skadeserstatning§ 2-1 .......79/29, 79/110, 80/84, 83/76 jf.

84/17, 84/32§ 2-2 .........................................................80/84§ 3-5 .........................................................86/93§ 5-2 .................................89/84, 96/201,97/227§ 5-2 .................................89/84, 96/201,97/227

19.6.1969 nr. 49 om stønad til ungdom ividaregåande utdanning§ 2 første ledd ..........................................78/46§ 6 femte ledd ................85/49, 85/50 jf. 86/21§ 7 annet ledd ....................84/36, 84/38, 86/45

19.6.1969 nr. 57 om sykehus m.v.


§ 2 .............................................................88/44§ 6 .............................................................88/44§ 12 ................................................80/35 86/56§ 14 ...........................................................86/55§ 16 ..........................................92/104 jf. 95/30

19.6.1969 nr. 66 om merverdiavgift§ 14 .............................................81/148,96/213§ 22 ...........................................................96/213§ 23 ...........................................................96/213§ 44 ...........................................................94/210§ 64 .............................................85/107, 89/94§ 69 ...........................................................97/262

19.6.1969 nr. 72 distriktsskatteloven§ 4 nr. 2 b) .................................84/72 jf. 85/22

19.12.1969 om gjennomføring avnordiske konvensjoner§ 1 .............................................................91/76

16.1.1970 nr. 1 om folkeregistrering§ 8 .............................................................97/201§ 13 ...........................................................94/142§ 14 annet ledd .........................................84/64§ 15 ....................................85/75, 89/93,91/172

29.5.1970 nr. 32 brannvernloven§ 19 ...........................................................84/87

19.6.1970 nr. 63 om naturvern§ 22 ...........................................................89/175

19.6.1970 nr. 69 offentlighetsloven§ 1 ............80/99 jf. 83/15, 82/38, 86/84,

87/86, 88/73, 92/98, 95/254, 96/68,96/71§ 2 første ledd ...............................95/77, 96/68

annet ledd .......82/109, 87/81, 88/71,93/162, 93/164, 93/169, 95/77, 95/84,96/68tredje ledd .........86/90, 87/91, 89/62,

90/81, 92/102, 96/68, 96/81, 96/85,97/97§ 3 første ledd ....................84/61, 88/73, 96/68

annet ledd ................................87/82, 89/67§ 4 første ledd ..........................................78/109§ 5 ................78/36, 90/81, 91/89, 91/95,94/76

annet ledd a .... 84/63, 87/82, 92/101,92/102, 95/81

annet ledd b ............................89/70, 95/89annet ledd c ........................................94/68annet ledd annet punktum .................. 95/81annet ledd tredje punktum ................. 95/86tredje ledd ...............................87/82, 89/70

§ 5 a . 87/89, 89/67, 89/71, 90/81, 91/97,92/99, 93/174, 95/89, 96/77, 96/88,

96/91 jf. 97/31, 96/94 jf. 97/3197/117§ 6 nr. 1 ...................83/60, 86/90, 90/8197/107

nr. 2 .......87/91, 89/62, 94/72, 95/89,96/68, 96/77, 96/81,97/120

nr. 3 ....................................................78/110nr. 4 .........................................95/92, 96/74nr. 5 .........................................88/76, 96/85nr. 6 ....................................................80/97nr. 8 ....................................................79/92

§ 8 .................................................86/90, 87/81§ 9 ......................................94/64, 95/84, 96/85

26.6.1970 nr. 75 om vern motvannforurensning§ 6 ............................................84/145 jf. 85/24§ 10 ..................................82/99, 83/139,84/115§ 11 ...............................................82/99,84/115

4.12.1970 nr. 83 om handel med gjødselm.v.§ 8 .............................................................87/111

11.6.1971 nr. 52 strafferegistreringsloven§ 3 .............................................................97/167§ 6 .............................................................97/167

10.12.1971 om planlegging istrandområder og fjellområder§ 3 nr. 1 .........................................81/89,90/166§ 4 nr. 3 ...................................84/158 jf. 85/24§ 6 første ledd 79/59, 79/61, 80/72, 81/87,

82/29, 82/74, 83/148, 83/152,87/159annet ledd ..........................84/158 jf. 85/24

§ 12 tredje ledd ........................................79/613.3.1972 nr. 5 arveloven

§ 19 første ledd ........................86/140 jf. 87/2416.6.1972 nr. 47 om kontroll med

markedsføring§ 12 første ledd .......... 95/34 jf. 96/27 og 97/29§ 13 tredje ledd .......... 95/34 jf. 96/27 og 97/29§ 15 første ledd 79/87§ 20 første ledd ........................................79/87

16.6.1972 nr. 57 om regulering avfiskerideltakelsen§ 2 .............................................................84/107§ 4 .............................................................84/107

9.3.1973 nr. 13 psykologloven§ 6 .............................................................80/52

9.3.1973 nr. 14 tobakksloven§ 6 .............................................................94/284

8.6.1973 nr. 49 om lærarutdanning§ 9 nr. 1 ....................................................79/16§ 12 nr. 1 ........................80/26, 83/32 jf. 84/16§ 24 nr. 2 ..................................................85/40§ 26 nr. 3 ..................................................83/35§ 27 ...........................................................83/35

14.12.1973 nr. 61 om statsgaranti forlønnskrav ved konkurs m.v.§ 1 ...................92/149, 93/193 jf. 95/30,96/250

31.5.1974 nr. 17 om kommunale vass- ogkloakkavgifter§ 1 første ledd .......78/95, 80/88, 91/127,

92/125, 93/214 jf. 94/34fjerde ledd ................91/127, 96/232,96/234

§ 2 ......82/105 jf. 83/20, 83/69, 84/84 jf.85/24, 87/108, 89/109, 91/127, 91/128,94/227

§ 3 ..........80/89, 84/83, 85/110 jf. 86/22,87/108,87/112

31.5.1974 nr. 19 konsesjonsloven§ 1 ............79/53, 82/68, 85/143, 86/134,

87/150, 88/148, 89/135, 90/153,93/234§ 2 .............................................................89/140§ 5 første ledd nr. 1 b) ............................. 82/68

tredje ledd 86/138 jf. 89/16 og 90/20,91/148, 92/151, 93/229, jf. 95/30,94/266


§ 6 første ledd nr. 1 ......... 81/80, 83/115,96/256annet ledd 80/68, 80/71, 81/80, 81/85

jf. 81/15§ 7 .............................................................86/134§ 8 .......................81/77, 83/116, 90/153,90/157§ 9 ..........80/61, 83/116, 89/140, 89/143,

96/251 jf. 97/37§ 10 ...........................................................97/279§ 11 ...........................................................93/242§ 12 ...........................................................79/49§ 13 annet ledd .......80/57, 80/59, 81/74,

82/73 jf. 83/17 og 85/21, 86/135,87/153,89/138

§ 14 ...........................................................79/49§ 21 tredje ledd ...........................88/148,89/135§ 25 ...........................................................83/116

14.6.1974 nr. 47 om godkjenning m.v. avhelsepersonell§ 2 tredje ledd ..........................................91/143

21.6.1974 nr. 55 om vidaregåandeopplæring§ 6 .................................................88/62, 92/52§ 7 .... 78/39, 85/35, 87/41, 90/37, 91/40,92/43§ 11 ...........................................................91/43§ 13 ...........................................................87/45§ 15 ...........................................................86/37§ 16 ...........................................................86/37§ 21 ...........................................................81/28§ 22 ............................................83/32 jf. 84/16§ 35 ...........................................................91/43

28.6.1974 nr. 58 om odels- og åsetesretten§ 2 .............................................................81/80§ 27 ..............80/63, 80/64, 80/65, 80/66,

81/80, 81/85 jf. 82/15, 87/155 jf.88/22, 91/154, 93/238,97/80

§ 28 ...........................................................97/80§ 31 ...........................................................96/256§ 39 ...........................................................91/154§ 63 ...........................................................87/159

6.6.1975 nr. 29 om eigedomsskatt§ 7 c) .........................................................84/75§ 33 ...........................................................91/116

6.6.1975 nr. 30 om barnehager m.v.§ 7 .............................................................81/20§ 9 .............................................................96/123§ 10 nr. 1 ............................81/20, 83/73,96/125

13.6.1975 nr. 46 om ervervsmessighusdyrhold§ 2 .................................90/146 jf. 91/21,91/147

2.4.1976 nr. 16 om Norges veterinærhøg-skole§ 17 ...........................................................89/41

28.5.1976 nr. 35 voksenopplæringsloven§ 5 annet ledd ............................85/38 jf. 86/20

28.5.1976 nr. 36 om forbud mot etableringav eierleiligheter§ 2 ............................................81/116 jf. 86/20

4.6.1976 nr. 63 om samferdsel§ 5 .............................................................97/234

§ 7 ............82/41, 83/85, 84/101, 85/123,87/125, 89/115,90/123

§ 8 .............................................................97/234§ 17 nr. 2 ..................................................83/87§ 25 ...........................................................97/234

17.12.1976 nr. 100 om morarenter§ 1 .................................................84/95,91/139

4.2.1977 nr. 4 om arbeidervern ogarbeidsmiljø m.v.§ 3 .............................................................94/230§ 13 ...........................................................96/114§ 19 ..........................................84/112 jf. 86/19§ 31 .............................................85/123, 87/35§ 41 ...........................................................86/29§ 55 nr. 3 . 87/29, 92/34 jf. 94/32, 92/56,96/111§ 58 80/16, 85/33, 86/26, 90/35, 93/64 jf.95/30§ 58 nr. 7 ..........................92/30, 95/110,95/113§ 58 A ...........................................96/97,97/126§ 60 nr. 1 ...................................93/64 jf. 95/30§ 60 nr. 2 ...................................93/64 jf. 95/30§ 60 nr. 3 ..................................................91/31§ 66 nr. 1 .......................................81/30,95/128§ 67 nr. 1 .............82/54 jf. 83/17, 84/30,

85/33, 86/26, 90/35§ 77 ...........................................................87/79§ 81 ...........................................................97/106

29.4.1977 nr. 34 om kommunalforkjøpsrett til leiegårder§ 3 .................87/115 jf. 88/21 og 90/21,90/115§ 5 .................87/115 jf. 88/21 og 90/21,90/115§ 6 ................................87/115 og 88/21,90/21

10.6.1977 nr. 82 om motorferdsel i utmarkog vassdrag§ 5 .............................................................84/126§ 6 første ledd ..... 78/129, 79/10, 80/119,

86/132,91/168§ 10 ...........................................................84/126

2.6.1978 nr. 37 godtroervervloven§ 1 ............................................94/220 jf. 95/339.6.1978 nr. 45 likestillingsloven§ 3 tredje ledd ...............................86/23, 91/23§ 4 annet ledd ................................86/23, 91/23§ 11 annet ledd ............................93/181,95/105§ 17 ...........................................................93/181

9.6.1978 nr. 49 reindriftsloven§ 4 ...............................................84/111,89/110

9.6.1978 nr. 50 kulturminneloven§ 22 nr. 4. .................................................91/165

23.6.1978 nr. 70 delingsloven§ 1-1 .........................................86/151 jf. 87/24§ 1-6 .........................................................86/155§ 3-1 fjerde ledd bokstav b ......................94/276§ 4-1 .............................86/151 jf. 87/24,86/155§ 5-5 .............................86/151 jf. 87/24,86/155

18.5.1979 nr. 18 foreldelsesloven§ 2 .............................................................94/141§ 10 ...........................................................91/128

11.4.1980 nr. 5 målbrukslova§ 2 .............................................................94/62


§ 3 ............................................93/177 jf. 94/33§ 6 ............................................93/177 jf. 94/33

23.5.1980 nr. 11 stiftelsesloven§ 7 annet ledd ...........................................97/143§ 27 annet ledd .........................................94/261§ 35 ...............................................90/62,94/261§ 38 ...........................................................90/62

23.5.1980 nr. 13 fagopplæringsloven§ 19 ...........................................................90/42§ 23 .................................85/43, 86/41 jf. 89/16

13.6.1980 nr. 24 ligningsloven§ 3-4 nr. 2 b .............................85/101 jf. 91/20§ 3-9 .........................................................94/186§ 3-11 ..........................................96/206,96/208§ 3-13 ... 83/46, 85/100, 87/89, 93/170 jf.94/33§ 4-8 .............................85/101 jf. 91/20,91/113§ 8-1 nr. 1 .................................................93/205§ 8-2 .........................................................87/101§ 9-1 .........................................................97/255§ 9-2 ...............................91/133, 95/199,97/255

9-5 nr. 1 ........................................................90/106§ 9-5 nr. 7 .......................88/88 jf. 89/18,

90/102, 91/115,93/205§ 9-11 .......................................................86/98§ 10-3 .......................................................96/208

13.6.1980 nr. 35 om fri rettshjelp§ 1 .................................................89/90,91/104§ 3 ..............................87/75 jf. 88/20 og 90/20§ 6 .................................................89/90,91/104§ 8 .................................83/55, 93/187 jf. 94/33§ 10 ...........................................................91/106§ 13 ..................................82/119, 90/93,91/104§ 14 annet ledd .........................................83/55§ 15 ...............................................90/78, 90/93§ 17 ...................91/106, 92/108, 93/188,

96/30, 96/33, 97/49§ 18 ..................................89/88, 91/106,92/107§ 19 nr. 3 ....................84/88 jf. 85/24 og 86/19

13.6.1980 nr. 36 om kringkastingsloven§ 1 ..............................................83/90 jf. 84/17§ 23 ..........................................93/208 jf. 94/33

13.6.1980 nr. 42 legeloven§ 2 nr. 2 ....................................................85/63§ 6 .............................................................89/125§ 10 ...........................................................91/141§ 25 ...........................................................91/55§ 30 ...........................................................91/55§ 32 ............................................90/83 jf. 91/20§ 43 ...........................................................91/55§ 46 .................85/74, 87/85 jf. 89/17 og90/20§ 50 ...........................................................90/200

13.3.1981 nr. 6 forurensningsloven§ 5 første ledd ..........................................95/246§ 7 ...............................................89/181,94/281§ 16 ...........................................................84/115§ 17 ...........................................................88/172§ 18 ...........................................................89/181§ 26 ...........................................................87/68§ 28 ...........................................................94/281

§ 30 ........84/88 jf. 85/24, 86/109, 87/13,87/109, 95/209 jf. 96/29, 96/228,

jf. 97/36, 96/229 jf. 97/36§ 34 ................................85/110, 87/112,91/124§ 37 ...........................................................86/83§ 73 ...........................................................90/140§ 74 ...........................................................94/281§ 83 ...........................................................87/109

8.4.1981 nr. 7 barnelova§ 3 .............................................................84/40§ 45 ...........................................................88/50§ 50 annet ledd .........................................86/53§ 52 83/44, 86/60, 87/49, 88/55 jf. 89/17,

90/56, 90/59 jf. 91/20,97/188§ 53 ...........................................................92/75§ 55 ...........................................................94/149§ 57 ........87/51, 93/88 jf. 94/32, 94/149,

94/152,95/160§ 58 ...........................................................94/14615.5.1981 nr. 19 fiskeoppdrettsloven§ 2 .............................................................84/104

22.5.1981 nr. 25 straffeprosessloven§ 73 annet ledd ...........87/56 jf. 89/17 og 91/20§ 175 .........................................................86/63§ 179 .........................................................86/63§ 186 første ledd ........ 93/100, 94/155 jf. 95/32§ 264 a ........................87/56 jf. 89/17 og 91/20§ 458 .........................................................85/84

29.5.1981 nr. 38 viltloven§ 4 .............................................................87/147§ 16 ...........................................................87/145§ 26 ...........................................................90/152§ 37 ...............................................86/83,86/129§ 47 ...........................................................94/252§ 48 ...............................................83/99,89/133§ 49 ...........................................................88/133

11.6.1982 nr. 42 om fiskerirettledning§ 8 .............................................................89/121

19.11.1982 nr. 66 om helsetjeneste ikommunene§ 1-1 annet ledd ......... 86/64 jf. 87/20 og 88/19§ 1-3 annet ledd nr. 4 ..... 86/79 jf. 87/21,

91/57, 92/56, 92/62§ 2-1 .........................................................91/57§ 4-2 .........................................................85/66§ 6-8 nr. 1 .................................................96/154§ 7-1 .........................................................85/66

17.12.1982 nr. 86 rettsgebyrloven§ 26 ............................................86/71 jf. 87/21

4.3.1983 nr. 3 tjenestemannsloven§ 10 ....................................89/19, 90/28, 91/29§ 11 ...........................................................85/32§ 12 ...............................................85/25, 89/19§ 13 ....................................85/27, 89/19, 90/28§ 14 nr. 2 tredje ledd ................................85/25§ 16 ...........................................................93/58

8.1.1984 nr. 5 havneloven§ 16 annet ledd .........................................86/127§ 17 annet ledd .........................................88/115


8.6.1984 nr. 59 dekningsloven§ 1-5 .........................................93/193 jf. 95/30§ 2-5 .........................................................92/56§ 9-3 .........................................93/193 jf. 95/30

1.3.1985 nr. 3 valgloven§ 12 ...........................................................88/117§ 65 ...........................................................88/117§ 78 ...........................................................88/11726.4.1985 nr. 20 åpningstidsloven§ 6 .............................................................88/128

26.4.1985 nr. 21 utdanningsstøtteloven§ 2 .............................................................94/132§ 3 ...............................................91/174,97/177§ 8 tredje ledd ..........................................93/85§ 9 .............................................................96/150

7.6.1985 nr. 51 om utmarkskommisjon§ 1 .............................................................91/38§ 3 .............................................................91/38

14.6.1985 nr. 68 fiskeoppdrettsloven§ 5 .............................................................91/144§ 6 .............................................................90/128§ 11 ..........................................90/125 jf. 91/21

14.6.1985 nr. 73 privatskulelova§ 27 tredje ledd ........................................92/54

14.6.1985 nr. 77 plan- og bygningsloven(se også bygningsloven av 1965)§ 2 .............................................................92/160§ 7 ........87/176, 88/168, 89/154, 89/158,

90/160, 90/163, jf. 92/21, 90/166,92/165, 94/270, 95/221, 96/260,

96/267, 97/285,97/292§ 10-1 annet ledd ...........86/150, 89/148,97/300§ 17-2 første ledd ......87/159, 90/163, jf.

91/21, 90/166,96/260tredje ledd ........................................87/170

§ 20-4 annet ledd ...........95/232, 96/260,97/289§ 20-6 annet ledd ......................................93/256§ 23 nr. 1 ..................................................90/174§ 27-1 .......................................................95/238§ 27-2 nr. 2 ..................................88/169,90/178§ 28-1 nr. 2 ... 88/168, 91/157, 95/242 jf.96/29§ 31 nr. 1 ........................87/162, 88/157,93/245§ 33 ................................89/148, 90/178,90/182§ 46 ...........................................................86/16§ 55 ...........................................................86/148§ 63 nr. 2 .......................................89/79,94/276

nr. 3 .....................................88/154,89/165§ 66 nr. 1 .....................................87/168,89/167§ 67 ...............................88/161 jf. 89/18,89/105§ 70 nr. 1 ........................87/172, 87/174,91/158

nr. 2 ..........87/174, 88/154, 95/221,95/22497/296

§ 78 ................................90/160, 92/160,93/245§ 81 femte ledd ........................................95/227§ 84 .............................................90/182,93/266§ 85 ...........................................................93/266§ 87 ...........................................................92/160§ 88 .............................................87/176,89/154§ 91 a .......................................93/259 jf. 94/34

§ 93 .............................89/148, 93/259 jf. 94/34§ 94 nr. 3 .....................................88/159, 89/79§ 95 nr. 2 .......... 87/108, 88/157, 91/159,93/266§ 109 .........................................................96/270§ 113 ...........................................91/160,92/165§ 115 .........................................................97/245§ 117 ............87/177 jf. 88/22, 88/161 jf.

89/18, 88/163, 89/160, 89/162,90/174,92/162

§ 118 .........................................................86/127§ 121 .........................................................88/171

20.12.1985 nr. 108 folkebibliotekloven§ 1 .............................................................95/217

28.2.1986 nr. 8 adopsjonsloven§ 11 ...........................................................91/74§ 17 ...........................................................91/75§ 22 ...........................................................91/75

9.5.1986 nr. 19 om organisering av velferdfor elever og studenter§ 3 ...........................87/45, 89/33, 90/40,97/162

20.6.1986 nr. 37 om mesterbrev ihåndverk og annen næring§ 9 .............................................................89/117

15.5.1987 nr. 21 om film og videogram§ 2 annet ledd ...........................................92/147

10.6.1988 nr. 48 om avvikling av fylkenesHVPU§ 1 .................................................91/60, 91/62§ 10 ...........................................................91/62

24.6.1988 nr. 64 utlendingsloven§ 8 annet ledd .......91/87, 92/94, 93/115,

94/171, 95/181, 96/190, 97/210,97/212§ 9 ........ 92/94, 93/110 jf. 94/32, 95/181,96/187§ 11 ...........................................................94/174§ 12 ...........................................................94/174§ 17 sjette ledd .........................................94/168§ 25 ...........................................................92/88§ 29 .................................92/82 jf. 94/32,96/194§ 30 ............................................92/82 jf. 94/32§ 33 ...........................................................97/216§ 37 femte ledd ........................................97/220§ 41 ...............................93/105 jf. 94/32,97/216§ 46 ...........................................................91/85

2.6.1989 nr. 27 alkoholloven§ 1-8 ............................................94/242,97/273

16.6.1989 nr. 54 statistikkloven§ 2-2 .........................................................91/77§ 2-3 .........................................................91/77

16.6.1989 nr. 70naturskadeforsikringsloven§ 1 tredje ledd ..........................................95/192

16.6.1989 nr. 77 universitetsloven§ 45 ...........................................................93/76

4.7.1991 nr. 47 ekteskapsloven§ 79 ..........................................95/167 jf. 96/28

8.11.1991 nr. 76 eldrerådsloven§ 3 .............................................................97/93

13.12.1991 nr. 81 sosialtjenesteloven§ 4-2 .........................................................96/159


§ 5-4 fjerde ledd .......................................95/158§ 5-10 96/163, 96/169, jf. 97/33, 96/172

jf. 97/34, 96/175,97/193§ 8-4 .........................................................95/154§ 8-7 ...........................96/163, 96/172 jf. 97/34§ 9-5 .........................................................97/182§ 9-6 .........................................................97/182§ 9-8 .........................................................97/182

26.6.1992 nr. 86 tvangsfullbyrdelsesloven§ 7-20 .......................................................97/230

17.7.1992 nr. 100 barnevernloven§ 2-3 tredje ledd .......................................94/144§ 4-19 .......................................................97/182§ 4-24 annet ledd ......................................94/144§ 7-1 bokstav g .........................................97/179§ 10-2 .......................................................93/86

25.9.1992 nr. 107 kommuneloven§ 31 nr. 1 .......................................95/96,97/125§ 31 nr. 3 ..................................................95/94

4.12.1992 nr. 127 kringkastingsloven§ 1-1 fjerde ledd .........95/34 jf. 96/27 og 97/29

11.6.1993 nr. 65 konkurranseloven§ 3-10 .......................................................97/74§ 3-11 .......................................................97/77

24.2.1995 nr. 11 lotteriloven§ 11 ..........................................96/245 jf. 97/36§ 14 ..........................................96/245 jf. 97/36

5.5.1995 nr. 19 barnehageloven§ 9 .............................................................96/125§ 15 ...........................................................96/123

12.5.1995 nr. 23 jordlova§ 1 .............................................................97/279

4.8.1995 nr. 53 politiloven§ 18 ...........................................................97/167

28.2.1997 nr. 19 folketrygdloven§ 21-1 .......................................................97/91

II. Stortingsvedtak

30.1.1940 om flere hovedstillinger istatstjenesten ............................................78/13

14.6.1965 om medregning av kommunal tje-nestetid før 1.1.1965 for ligningsfunksjo-nærer .........................................................82/20

24.5.1966 tolltariffens innledende bestem-melser 11 pkt. 13 .....................................92/120

16.6.1966 om statsgaranterte boliglån tilstatstjenestemenn .....................................83/27

7.12.1979 om omregistreringsavgift m.v. § 2 nr. 3 ....................................................80/907.12.1981 om omregistreringsavgift m.v. § 4 .............................................................83/67

3.12.1982 om omregistreringsavgift m.v. § 2 nr. 8 ....................................................84/81

2.12.1990 om engangsavgift på motorvognerm.v. 1991

§ 7 .............................................................94/217§ 11 ...........................................................94/217

III. Kgl. resolusjoner

11.7.1947, reglement for statslønte lensmanns-betjenter § 4 .............................................................92/24

16.6.1961, (endret ved Sosialdepartementetsbestemmelse 1.2.1971) om opptak i og ut-skrivning av psykisk helsevern m.v. ....... 78/51

17.12.1973, reglement for tollvesenet § 28 nr. 3 ..................................................78/32

28.2.1975, prisforskrifter for innskottsleilig-heter § 8 .................................................78/93, 80/86§ 10 ...........................................................80/86

17.3.1978, forskrifter for kontrahering avbygg- og anleggsarbeider til staten§ 8 og 9 ....................................................78/118

17.3.1978, forskrifter for kjøp av varer ogtjenester til staten§ 17 ............................................87/96 jf. 88/20

18.5.1979, retningslinjer for statens annon-sering i dagspressenpkt. 3 .........................................................86/125

21.11.1980, forskrifter om partsoffentlighet ioffentlige tilsettingssaker§ 1 .............................................................86/84§ 3 ......................................87/26, 89/24, 92/22§ 5 .............................................................86/73§ 6 .................................................87/26, 91/91

23.1.1981, forskrifter om erstatning fra sta-ten for personskade voldt ved straffbarhandling§ 6 ............................................93/191 jf. 94/33§ 7 ............................................94/181 jf. 96/27

20.11.1981, forskrifter vedrørende garantertminstelott for fiskere§ 1 .............................................................85/132

22.6.1984, forskrift for garantiordning forfiskere§ 4 .............................................................92/145

6.5.1983, forskrifter om innføring av fiske-fartøyer over 50 fot i register ...................84/107

21.9.1984, forskrifter om begrenset adgangtil tvangsbehandling i det psykiske helse-vern§ 3-2 ...........................................88/41 jf. 89/17§ 4-2 ...........................................88/41 jf. 89/17§ 6 tredje ledd ............................88/41 jf. 89/17

28.6.1985, påtaleinstruksen§ 17-2 .........................87/56 jf. 89/17 og 91/20§ 25-7 .........................87/56 jf. 89/17 og 91/20

17.11.1989, forskrifter om toprisordningenfor melk ....................................................93/221

22.6.1990, politiinstruksen§ 4-2 .........................................................92/35


21.12.1990, forskrift om utlendingers ad-gang til riket og deres opphold her§ 21 tredje ledd ........................................91/87


§ 22 første ledd ........................93/110 jf. 94/32§ 23 ...... 92/94, 93/110 jf. 94/32, 96/187,96/190§ 24 .....................92/94, 96/190, 97/210,97/212§ 37 femte ledd ........................................91/87§ 61 ...........................................................94/168§ 106 tredje ledd ......................................92/88§ 126 .........................................................95/183§ 144 .........................................................91/85

19.4.1991, forskrift om reklame i kring-kasting§ 4 tredje ledd ............95/34 jf. 96/27 og 97/29


IV. Andre forskrifter og vedtekter

20.3.1957, forskrifter om utlendingers adgangtil riket§ 24 ...................81/145, 85/77 jf. 87/19,92/88§ 29 ...........................................................92/88§ 42 femte ledd .... 84/46, 85/81 jf. 86/21

(nr. 31 og 32), 85/82, 86/69 jf. 87/62,91/82, 91/87, 92/94

a) ............................80/109, 80/112,80/115b) .........................................80/110, 84/48

§ 57 ...............................................83/51, 90/75§ 58 ...........................................................83/51

12.12.1961, fengselsreglementet§ 17.15 ......................................................95/170§ 22.15 ......................................................91/78§ 35.6 ........................................................96/180§ 51.2 ........................................................92/77§ 53.1 .........................................85/86 jf. 86/21§ 53.2 .......................................94/157 jf. 95/32§ 53.4 ................89/47, 92/77, 94/157 jf.95/32§ 53.7 ........................................................92/77§ 55.2 .........................................90/73 jf. 91/20§ 57.1 .........................................85/86 jf. 86/21§ 57.8 ........................................................92/80§ 59.6 ........................................................96/178§ 59.8 ........................................................87/59§ 59.9 ........................................................96/182§ 64 .................................84/50 jf. 86/19, 84/53§ 64.9 ..........................93/100, 94/155 jf. 95/32

18.12.1964, reglement forligningskontorene og folkeregistrene§ 4 ..............................78/32 jf. 81/15 og 83/14§ 7 .............................................................97/167§ 12 ...........................................................97/167

20.12.1974, forskrift om strafferegistrering§ 7 .............................................................97/167§ 12 ...........................................................97/167

10.6.1975, forskrifter forsjømannsformidlingen ..............................81/24

15.1.1976, forskrifter om opptak avstudenter ved statens fysioterapiskoler ....

79/32 jf. 80/156.9.1976, forskrifter om retningslinjer ved

forhøyelse av festeavgifter m.v.§ 2 .............................................................78/88

15.12.1976, forskrifter til barnehageloven§ 3 og § 5 .................................................81/20

1.10.1976, forskrifter om toll- ogavgiftsfritak for brukt personkjøretøymedbrakt ved flytting til Norge§ 1 nr. 3 ...........84/77 jf. 85/14 og 87/18,84/80

7.10.1977 og 14.7.1978, forskrifter omfortrinnsrett til ny tilsetting§ 9 ..............................................80/20 jf. 81/16

14.12.1978, forskrifter om avgift påelektrisk kraft§ 1 og § 3 .................................................81/148

20.2.1979, forskrifter om registreringsavgift§ 3 .............................................................80/90

21.10.1983, forskrift om parkering forbevegelseshemmede§ 2 .............................................................87/60

4.1.1984, forskrifter om toll- ogengangsavgift på motorvogner m.v.§ 6 .... 85/107, 86/101 jf. 87/22 og 88/19,

86/103 jf. 87/23 og 88/19,93/211§ 9 .............................................................87/103§ 13 ...............86/101 jf. 87/22 og 88/19,

86/103 jf. 87/23 og 88/197.9.1984, forskrift om produksjonstilskudd

til dagsaviser§ 2 nr. 1 b .................................................94/246

2.12.1985, forskrift om utslipp fra separateavløpsanlegg§ 7 .............................................................89/184§ 11 ...........................................................89/184

5.3.1987, forskrift om toll og avgiftsfriinnførsel av utenlandsregistrerte motor-vogner§ 2 ....................................89/79, 91/117,92/111

21.12.1988, forskrifter om vederlag foropphold i institusjon m.v.§ 5 .............................................................91/53

17.3.1989, forskrift om leges oghelseinstitusjons journal for pasient§ 6 .............................................................91/55§ 7 .............................................................91/55§ 11 ...........................................................97/187

4.3.1994, forskrift om folkeregistrering § 8 .............................................................97/201§ 30 ...........................................................97/203§ 32 ............................................95/16 jf. 96/27


Vedlegg 1

Ombudsmannskontorets inndeling - personalforhold

Ombudsmannens kontor er inndelt i 4 (5 fra 1.januar 1998) fagenheter og en sekretariatsenhet.Hver fagenhet står under ledelse av en kontorsjef.Til hver fagenhet knyttes normalt 3-5 saksbehandle-re. Hver fagenhet arbeider med hele ombudsman-nens arbeidsområde. Videre har ombudsmannen tostillinger som assisterende kontorsjef, én med 1-2saksbehandlere, og én som er gitt delvis tjenestefrifor å gjøre tjeneste som sekretær for Stortingets ut-valg for kontroll med EOS-tjenesten.

Sekretariatsenheten utfører ombudsmannskonto-rets kontormessige fellesoppgaver, og den dagligeledelsen av enheten er lagt til en av kontorsjefene(kontorsjef Ola Dahl).

Personalforhold

Pr. 31. desember 1997 bestod personalet av følgen-de:

1. kontor:

Kontorsjef Ola DahlAss. kontorsjef Torkjel NesheimRådgiver Vidar LandmarkFørstekonsulent Arnhild HaugestadFørstekonsulent Øistein LangbakkFørstekonsulent Kjersti Iren Buun Syvertsen

2. kontor:

Kontorsjef Kai Kramer-JohansenRådgiver Camilla Wohl SemRådgiver Bjørn DæhlinRådgiver Irene JensenFørstekonsulent Yeung Fong Cheung

3. kontor:

Kontorsjef Harald GramAss. kontorsjef Hakon Huus-Hansen (delvis tje-

nestefri)

Rådgiver Cecilie F. RyggRådgiver Nina MelsomRådgiver Vibeke WoldsethRådgiver Morten Holmboe

4. kontor:

Kontorsjef Berit SollieRådgiver Bente KristiansenRådgiver Annette DahlRådgiver Sten FoynFørstekonsulent Berit HerlofsenFørstekonsulent Liv Asheim

Økonomi, personal, skrive- og resepsjonstjeneste:

Førstekonsulent Inger R. SommerstadKonsulent Kari RimalaKonsulent Lill ReiersgårdKonsulent Kari WoldsundFørstesekretær Gunn Lovang PedersenFørstesekretær Rita B. HafslundFørstesekretær Elin Johansen

Arkiv:

Arkivleder Marit HolthFørstesekretær Berit Myrvold

Følgende hadde pr. 31. desember 1997 permisjon frasin stilling:

Rådgiver Mette D. TrovikRådgiver Elisabeth KjærheimRådgiver Anne Cathrine Knudsen DietzRådgiver Liv Huus-HansenRådgiver Kristin RobberstadRådgiver Ellen GjemdalFørstekonsulent Gunnar O. HæreidFørstekonsulent Ruth-Louise OsborgFørstesekretær Mona K. Herigstad


Vedlegg 2

Lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningenav 22. juni 1962 nr. 8, endret ved lover av 22. mars 1968 nr. 1, 8. februar 1980 nr. 1, 19. desember 1980

nr. 63, 6. september 1991 nr. 72, 11. juni 1993 nr. 85 og 15. mars 1996 nr. 13.

§ 1.

Valg av ombudsmann.

Etter hvert stortingsvalg velger Stortinget en om-budsmann for forvaltningen, Sivilombudsmannen.Valget gjelder for 4 år fra 1. januar året etter stor-tingsvalget.

Ombudsmannen må fylle vilkårene for å værehøyesterettsdommer. Han må ikke være medlem avStortinget.

Hvis Ombudsmannen dør eller blir ute av standtil å utføre sitt verv, velger Stortinget en ny ombuds-mann for den gjenværende del av tjenestetiden. Detsamme gjelder dersom Ombudsmannen sier fra segvervet, eller Stortinget med et flertall på minst totredjedeler av de avgitte stemmer beslutter å frataham vervet.

Er Ombudsmannen på grunn av sykdom eller avandre grunner midlertidig forhindret fra å utføre sittverv, kan Stortinget velge en stedfortreder til å gjøretjeneste så lenge fraværet varer. Ved fravær inntil 3måneder kan Ombudsmannen bemyndige kontor-sjefen til å gjøre tjeneste som stedfortreder.

Finner Stortingets presidentskap at Ombudsman-nen bør anses som inhabil ved behandlingen av ensak, velger det en setteombudsmann til å behandlesaken.

§ 2.

Instruks.

Stortinget fastsetter alminnelig instruks for Ombuds-mannens virksomhet. For øvrig utfører Ombuds-mannen sitt verv selvstendig og uavhengig av Stor-tinget.

§ 3.

Formål.

Ombudsmannens oppgave er som Stortingets tillits-mann og på den måte som fastsatt i denne lov og ihans instruks å søke å sikre at det i den offentligeforvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger.

§ 4.

Arbeidsområde.

Ombudsmannens arbeidsområde omfatter denoffentlige forvaltning og alle som virker i dens tje-neste. Hans arbeidsområde omfatter likevel ikke:a) forhold som Stortinget eller Odelstinget har tatt

standpunkt til,

b) avgjørelser truffet i statsråd,c) domstolenes virksomhet,d) Riksrevisjonens virksomhet,e) saker som etter Stortingets bestemmelse hører

under Ombudsmannsnemnda eller Ombudsman-nen for Forsvaret og Ombudsmannsnemnda ellerOmbudsmannen for sivile tjenestepliktige,

f) avgjørelser som etter bestemmelse i lov bare kantreffes av kommunestyret eller fylkestinget selv,med mindre avgjørelse er truffet av formannska-pet, fylkesutvalget, et fast utvalg, kommunerådeteller fylkesrådet etter lov av 25. september 1992nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner § 13.Avgjørelse som her nevnt kan Ombudsmannenlikevel ta opp til undersøkelse av eget tiltak nårhan finner at hensynet til rettssikkerheten ellerandre særlige grunner tilsier det.

Stortinget kan i Ombudsmannens instruks fast-sette:a) om en bestemt offentlig institusjon eller virk-

somhet skal anses for å være offentlig forvalt-ning eller en del av statens, kommunenes ellerfylkeskommunenes tjeneste etter denne lov,

b) at visse deler av et offentlig organs eller en of-fentlig institusjons virksomhet skal falle utenforOmbudsmannens arbeidsområde.

§ 5.

Grunnlag for arbeidet.

Ombudsmannen kan ta saker opp til behandling en-ten etter klage eller av eget tiltak.

§ 6.

Nærmere om klage og klagefrist.

Enhver som mener å ha vært utsatt for urett fra denoffentlige forvaltnings side, kan klage til Ombuds-mannen.

Den som er fratatt sin personlige frihet har rett tilå klage til Ombudsmannen i lukket brev.

Klagen skal være navngitt og må være satt framinnen 1 år etter at den tjenestehandling eller det for-hold det klages over ble foretatt eller opphørte. Harklageren brakt saken inn for høyere forvaltningsor-gan, regnes fristen fra det tidspunkt denne myndig-heten treffer sin avgjørelse.

Ombudsmannen avgjør om en klage gir tilstrek-kelig grunn til behandling.


§ 7.

Rett til å få opplysninger.

Ombudsmannen kan hos offentlige tjenestemenn oghos alle andre som virker i forvaltningens tjeneste,kreve de opplysninger han trenger for å kunne utføresitt verv. I samme utstrekning kan han kreve frem-lagt protokoller og andre dokumenter.

Reglene i rettergangslovens §§ 204-209 får til-svarende anvendelse for Ombudsmannens rett til åkreve opplysninger.

Ombudsmannen kan kreve bevisopptak veddomstolene etter reglene i domstollovens § 43 annetledd. Rettsmøtene er ikke offentlige.

§ 8.

Adgang til forvaltningens kontorer.

Ombudsmannen har adgang til tjenestesteder, konto-rer og andre lokaler for ethvert forvaltningsorgan ogenhver virksomhet som går inn under hans arbeids-område.

§ 9.

Taushetsplikt.

Med mindre annet følger av hans verv etter dennelov, har Ombudsmannen taushetsplikt med omsyn tilde opplysninger han får i sin tjeneste om forholdsom ikke er alminnelig kjent. Opplysninger omdrifts- elller forretningshemmeligheter må ikke i noetilfelle offentliggjøres. Taushetsplikten varer vedogså etter Ombudsmannens fratreden. Den sammetaushetsplikt påhviler hans personale.

Stortinget kan i Ombudsmannens instruks ginærmere regler om i hvilken utstrekning Ombuds-mannens saksdokumenter skal være offentlige.

§ 10.

Avslutning av en klagesak.

Ombudsmannen har rett til å uttale sin mening omforhold som går inn under hans arbeidsområde.

Ombudsmannen kan påpeke at det er gjort feileller utvist forsømmelig forhold i den offentlige for-valtning. Om han finner tilstrekkelig grunn til det,kan han meddele påtalemyndigheten eller tilsettings-myndigheten hva han mener i den anledning bør fo-retas overfor vedkommende tjenestemann. KommerOmbudsmannen til at en avgjørelse må anses ugyl-dig eller klart urimelig, eller klart strir mot god for-valtningspraksis, kan han gi uttrykk for dette. MenerOmbudsmannen at det knytter seg begrunnet tvil tilforhold av betydning i saken, kan han gjøre vedkom-mende forvaltningsorgan oppmerksom på det.

Finner Ombudsmannen at det foreligger forholdsom kan medføre erstatningsansvar, kan han etteromstendighetene gi uttrykk for at det bør ytes erstat-ning.

Ombudsmannen kan la saken bero med rettingav feilen eller med den forklaring som gis.

Ombudsmannen skal gi klageren og den ellerdem saken angår underretning om resultatet av sinbehandling av en sak. Han kan også gi overordnetforvaltningsorgan slik underretning.

Ombudsmannen avgjør selv om, og i tilfelle ihvilken form, han skal gi offentligheten meddelelseom sin behandling av en sak.

§ 11.

Innberetning om mangler i lovverk og praksis.

Blir Ombudsmannen oppmerksom på mangler vedlover, administrative forskrifter eller administrativpraksis, kan han gi vedkommende departement un-derretning om det.

§ 12.

Melding til Stortinget.

Ombudsmannen skal gi Stortinget årlig melding omsin virksomhet. Meldingen trykkes og offentliggjø-res.

Får Ombudsmannen kjennskap til forsømmelseeller feil av større betydning eller rekkevidde, kanhan gi Stortinget og vedkommende forvaltningsor-gan særskilt melding.

§ 13.

Lønn, pensjon, andre gjøremål.

Ombudsmannens lønn og pensjon fastsettes av Stor-tinget. Det samme gjelder godtgjørelse til stedfortre-der som oppnevnes etter § 1 fjerde ledd første punk-tum. Godtgjørelse til stedfortreder antatt etter fjerdeledd annet punktum kan fastsettes av Stortingets pre-sidentskap.

Ombudsmannen må ikke uten samtykke av Stor-tinget eller den det gir fullmakt, ha annen stilling el-ler noe verv i offentlig eller privat virksomhet.

§ 14.

Personalet.

Personalet ved Ombudsmannens kontor tilsettes avStortingets presidentskap etter Ombudsmannensinnstilling eller i henhold til Presidentskapets be-stemmelse av et tilsettingsråd. Midlertidige tilsettin-ger for inntil 6 måneder foretas av Ombudsmannen.

Presidentskapet gir nærmere regler om frem-gangsmåte ved tilsetting og om rådets sammenset-ning. Personalets lønninger fastsettes på samme må-te som for Stortingets personale.

§ 15.

1. Denne lov trer i kraft ---


Vedlegg 3

Instruks for Stortingets ombudsmann for forvaltningenFastsatt av Stortinget 19. februar 1980 i medhold av ombudsmannslovens § 2, ajourført etter endring

22. oktober 1996.

§ 1.

Formål.

(Til ombudsmannslovens § 3.)

Stortingets ombudsmann for forvaltningen - Sivil-ombudsmannen - skal arbeide for at det i den offent-lige forvaltning ikke blir gjort urett mot den enkelteborger og at embets- og tjenestemenn og andre somvirker i forvaltningens tjeneste ikke gjør feil ellerforsømmer sine plikter.

§ 2.

Arbeidsområde.

(Til ombudsdmannslovens § 4.)

Ombudsmannens arbeidsområde omfatter denoffentlige forvaltning og alle som virker i denstjeneste, med de unntak lovens § 4 fastsetter.

Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-,overvåkings- og sikkerhetstjeneste skal ikke ansessom en del av offentlig forvaltning etter sivil-ombudsmannsloven. Ombudsmannen skal ikke be-handle klager på etterretnings-, overvåkings- ogsikkerhetstjenestene som kontrollutvalget har be-handlet.

Unntaket for domstolenes virksomhet etterlovens § 4 første ledd c) omfatter også avgjørelsersom ved klage, anke eller annet rettsmiddel kan inn-bringes for en domstol.

§ 3.

Utforming og underbygging av klage.


Klage kan inngis direkte til Ombudsmannen. Denbør settes fram skriftlig og være underskrevet av kla-geren eller en som handler på hans vegne. Hvis kla-gen settes fram muntlig for Ombudsmannen, skalhan sørge for at den straks blir satt opp skriftlig ogunderskrevet av klageren.

Klageren bør så vidt mulig gjøre rede for degrunner klagen bygger på og legge fram sine bevisog andre dokumenter i saken.

§ 4.

Overskridelse av klagefrist.


Om klagefristen etter lovens § 6 - 1 år - er oversittet,er ikke det til hinder for at Ombudsmannen tar oppforholdet av eget tiltak.

§ 5.

Vilkår for klagebehandling.

Klages det over en avgjørelse som klageren har høvetil å få overprøvd av et høyere forvaltningsorgan,skal Ombudsmannen ikke behandle klagen medmindre han finner særlig grunn til å ta saken oppstraks. Ombudsmannen skal veilede klageren omden adgang han har til å få overprøvd avgjørelsen påadministrativ veg. Kan klageren ikke få avgjørelsenoverprøvd fordi han har oversittet klagefristen, av-gjør Ombudsmannen om han etter omstendighetenelikevel skal behandle klagen.

Angår klagen andre forhold som kan innbringesfor høyere administrativ myndighet eller for spesielttilsynsorgan, bør Ombudsmannen henvise klagerentil å ta saken opp med vedkommende myndigheteller selv legge saken fram for denne, med mindreOmbudsmannen finner særlig grunn til selv å ta sa-ken opp straks.

Bestemmelsene i første og annet ledd gjelderikke dersom Kongen er eneste klageinstans som ståråpen.

§ 6.

Undersøkelse av klager.

(Til ombudsmannslovens §§ 7 og 8).

Klage som Ombudsmannen tar opp til nærmereundersøkelse, skal i alminnelighet legges fram fordet forvaltningsorgan eller den tjenestemann dengjelder. - Det samme gjelder senere uttalelser ogopplysninger fra klageren. Vedkommendeforvaltningsorgan eller tjenestemann skal alltid gisanledning til å uttale seg før Ombudsmannen gir ut-talelse som nevnt i ombudsmannslovens § 10 annetog tredje ledd.

Ombudsmannen avgjør hvilke skritt som bør tastil avklaring av saksforholdet. Han kan innhente deopplysninger han finner nødvendige i samsvar medbestemmelsene i ombudsmannslovens § 7 og kansette frist for å etterkomme pålegg om å gi opplys-ninger eller legge fram dokumenter m.v. Han kanogså foreta nærmere undersøkelser hos det forvalt-ningsorgan eller den virksomhet klagen gjelder, jf.ombudsmannslovens § 8.

Klageren har rett til å gjøre seg kjent med uttalel-ser og opplysninger som er gitt i klagesaken, medmindre han etter de regler som gjelder for vedkom-mende forvaltningsorgan ikke har krav på det.

Når Ombudsmannen av særlige grunner finner


det nødvendig, kan han innhente uttalelse fra sak-kyndige.

§ 7.

Underretning til klageren når klage ikke tas opp.

(Til ombudsmannslovens § 6 fjerde ledd.)

Finner Ombudsmannen at det ikke er grunnlag for åta opp en klage, skal klageren snarest underrettes.Ombudsmannen bør så vidt mulig veilede ham omannen klageadgang som måtte foreligge eller selvsende saken til rette myndighet.

§ 8.

Saker som opptas av eget tiltak.


Når Ombudsmannen finner grunn til det, kan han tasaksbehandling, avgjørelser eller andre forhold opptil nærmere undersøkelse av eget tiltak. Bestemmel-sene i § 6 første, annet og fjerde ledd får tilsvarendeanvendelse ved slike undersøkelser.

§ 9.

Avslutning av Ombudsmannens saksbehandling.


Ombudsmannen skal personlig ta standpunkt i allesaker som kommer inn etter klage eller som han taropp av eget tiltak. Han kan likevel bemyndigekontorsjefen til å avslutte saker som åpenbart måavvises.

Ombudsmannen tar standpunkt i en uttalelse, derhan sier sin mening om de spørsmål som saken gjel-der og som går inn under hans arbeidsområde, jf.ombudsmannslovens § 10.

§ 10.

Instruks for personalet.


Ombudsmannen fastsetter nærmere instruks for sittpersonale. Han kan gi medarbeidere på sitt kontorfullmakt til å foreta den nødvendige forberedelse avde saker som behandles.

§ 11.

Taushetsplikt ved melding til offentligheten.

De begrensninger i adgangen til å gi opplysningersom følger av § 12 tredje ledd, gjelder tilsvarendeved melding til offentligheten etter ombudsmanns-lovens § 10 sjette ledd.

§ 12.

Årlig melding til Stortinget.


Ombudsmannens årlige melding til Stortinget skalavgis innen 1. april hvert år og omfatte Ombudsman-nens virksomhet i tidsrommet 1. januar-31. desem-ber det foregående år.

Meldingen skal inneholde en oversikt over be-handlingen av de enkelte saker som Ombudsmannenmener har alminnelig interesse, og nevne de tilfelleder han har gjort oppmerksom på mangler ved lover,administrative forskrifter eller administrativ praksiseller har gitt særskilt melding etter ombudsmanns-lovens § 12 annet ledd.

Har Ombudsmannen funnet en klage grunnløs,skal verken klagerens eller tjenestemannens navnnevnes i meldingen. Når Ombudsmannen finnergrunn til det, kan han også ellers la være å nevnenavn. Meldingen må ikke inneholde opplysningerom drifts- eller forretningshemmeligheter. Ombuds-mannen skal også unngå at opplysninger som er un-dergitt taushetsplikt, kommer fram i meldingen.

Omtalen av saker hvor Ombudsmannen har gittuttalelse som nevnt i ombudsmannslovens § 10annet, tredje og fjerde ledd, skal inneholde et referatav hva vedkommende forvaltningsorgan ellertjenestemann har uttalt om klagen, jf. § 6 første leddtredje punktum.

§ 13.

Ikrafttredelse.

Denne instruks trer i kraft 12. mars 1980. Frasamme dato oppheves Stortingets instruks for Om-budsmannen av 8. juni 1968.


Vedlegg 4

Brosjyre med orienteringOm Sivilombudsmannens oppgaver og virksomhet

(Bokmål, nynorsk og samisk)

Forord

Sivilombudsmannen har som oppgave å føre kon-troll med at det i den offentlige forvaltningen ikkeblir begått feil eller urett mot den enkelte borger.

Han utøver sin kontroll først og fremst på grunn-lag av klager fra publikum.

Denne orienteringen inneholder en kortfattetoversikt over klagemulighetene etter ombudsmanns-ordningen. Det er gjort rede for hvilke sakerombudsmannen kan behandle, hvordan man skal gåfrem når man vil klage til ombudsmannen og hvaombudsmannen kan gjøre i en sak.

Oslo i mars 1992

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Arne Fliflet

Ombudsmannens arbeidsområde

Ombudsmannens arbeidsområde omfatter medenkelte unntak hele den offentlige forvaltningen, detvil si statens, fylkeskommunenes og kommunenesforvaltning. Klager kan rettes både mot forvaltnings-organer og mot tjenestemenn eller andre i forvaltnin-gens tjeneste.

Private tvister faller utenfor arbeidsområdet.Ombudsmannen kan f.eks. ikke behandle tvistermellom privatfolk i naboforhold, tvister om privatekontraktsforhold, eller klager over private organisa-sjoner. Det samme gjelder i mange tilfeller hvor detoffentlige ikke utøver offentligrettslig myndighet,men er part i rent privatrettslige forhold.

Unntatt fra arbeidsområdet er dessuten:

– saker som Stortinget eller Odelstinget har tattstandpunkt til

– avgjørelser truffet i statsråd – domstolenes virksomhet, herunder også admini-

strative gjøremål som er lagt til dommerkonto-rene, og avgjørelser som etter uttrykkelig lovbe-stemmelse kan bringes inn for domstolene vedbruk av anke, klage eller annet rettsmiddel, f.eks.en utpanting eller et trekkpålegg

– Riksrevisjonens virksomhet – saker som hører under Ombudsmannen for For-

svaret

Avgjørelser som er truffet av kommunestyreeller fylkesting, vil bare i visse tilfelle kunne påkla-ges til ombudsmannen.

Ombudsmannen gir ikke svar på rettslige spørs-mål som ikke har tilknytning til en bestemt klagesak.

Ombudsmannen kan heller ikke gi råd om rettsligespørsmål. Klageren må i slike situasjoner søke hjelphos en advokat, eventuelt gjennom ordningen medfritt rettsråd.

Hva kan tas opp i en klage?

En klage til ombudsmannen må gjelde noe som kananses som en urett mot den som klager. Klagen kanf.eks. gå ut på at forvaltningens avgjørelse er uriktig,eller den kan gjelde måten saken er behandlet på.Den som mener at forvaltningen har opptrådt på enbelastende eller krenkende måte, kan klage over det.Det kan også klages over at forvaltningen lar være åsvare på forespørsler eller ikke gjør noe i en sak.

Når kan man klage til ombudsmannen?

Man kan ikke klage til ombudsmannen før forvalt-ningen har tatt endelig standpunkt til saken. Om-budsmannen kan ikke brukes som advokat eller full-mektig for den enkelte borger i forhold til forvaltnin-gen.

I mange tilfeller finnes det en høyere instans iforvaltningen som man kan klage til. Da må denneklageadgangen utnyttes før man kan klage til om-budsmannen. For eksempel må en trygdeavgjørelsesom regel klages inn for Trygderetten, og gjelder deten byggesak, må det klages til fylkesmannen. Hvisman også etter endelig avgjørelse i slik klagesakmener det er begått feil eller urett, kan man klage tilombudsmannen. - Saker hvor det er Kongen (Regje-ringen) som er klageinstans, er unntatt fra regelenom at klageadgang til høyere forvaltningsorgan måvære nyttet før man kan klage til ombudsmannen.


Dette innebærer at avgjørelse av et departement somførsteinstans kan klages inn for ombudsmannen.

Det som er sagt foran, gjelder først og fremst sel-ve avgjørelsen i saken. Det kan imidlertid klages tilombudsmannen over saksbehandlingen også menssaken er under behandling i forvaltningen. Slike kla-ger kan f.eks. gjelde fremdriften av saken (sen saks-behandling), eller avslag på begjæring om å få sedokumentene i en sak.

Klagefrist

Klagefristen er ett år. Fristen regnes fra forvaltnin-gens endelige avgjørelse i saken eller fra tidspunktetfor det forhold klagen gjelder. Ombudsmannen kanimidlertid ta opp et forhold til behandling selv omfristen for klage skulle være utløpt. Men dette skjerbare i helt spesielle tilfeller.

Hvem kan klage?

Enhver som mener å ha vært utsatt for urett fra denoffentlige forvaltning, kan klage til ombudsmannen.Men klageren må selv ha vært utsatt for den feileneller forsømmelsen klagen gjelder. Ingen kan klageover noe som bare angår andre. Men det er ikke noe iveien for at man kan få en annen til å sende inn klagefor seg. I så fall må det legges ved en fullmakt fraden som saken gjelder. En organisasjon kan klage tilombudsmannen på vegne av et enkelt medlem. Dabør medlemmet medunderskrive klagen, eller detbør legges ved skriftlig fullmakt fra vedkommendemedlem.

De som er fratatt sin personlige frihet, f.eks. inn-satte i fengslene, har rett til å klage til ombudsman-nen i lukket brev, dvs. uten noen form for brevsensurfra institusjonens side.

Ombudsmannen kan også ta opp saker til under-søkelse av eget tiltak.

Hvordan bør en klage settes opp?

Klagen må være skriftlig og undertegnet av klagerenselv, eller av en annen etter fullmakt fra klageren. Etvanlig brev er nok; det gjelder ingen spesielle kravtil formen. Klageren bør gjøre rede for hva klagengjelder og gjerne legge ved eventuelle saksdoku-menter. Behandlingen er gratis.

Klagebehandlingen hos ombudsmannen

Ombudsmannen avgjør om det er tilstrekkelig grunntil å behandle en klage. I så fall sørger han for atsaken blir undersøkt. Det blir innhentet dokumenter,opplysninger eller uttalelser fra forvaltningen i dengrad dette er nødvendig.

Saksbehandlingen er skriftlig. Ombudsmannen

drar ikke på befaring og avhører ikke parter eller vit-ner.

Klageren blir holdt orientert om sakens gang ogom resultatet av ombudsmannens behandling.

Hva kan ombudsmannen gjøre i en sak?

Ombudsmannen kan uttale sin mening om forholdsom går inn under hans arbeidsområde, men hans ut-talelser er ikke rettslig bindende. Han kan såledesikke treffe avgjørelse i en sak eller omgjøre vedtaktruffet i forvaltningen. Men i praksis vil forvaltnin-gen rette seg etter ombudsmannens mening, slik detogså er forutsatt fra Stortingets side.

Visse saker er imidlertid ikke egnet for behand-ling og uttalelse fordi saksbehandlingen hos om-budsmannen er skriftlig og vurderingen basert pådokumentmateriale. Dette gjelder f.eks. saker deråstedsbefaring eller muntlig forklaring er av betyd-ning, slik som i en del saker om rettigheter over fasteiendom og enkelte erstatningskrav.

Ombudsmannen kan peke på at det er begått feileller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller entjenestemann. Han kan også henstille til vedkom-mende forvaltningsorgan å rette feil, forsømmelsereller skjevheter.

Når det gjelder skjønnsmessige avgjørelser, harombudsmannen bare en begrenset adgang til å uttalekritikk.

Advokatbistand ved klage

Den som ønsker råd og bistand fra en advokat i for-bindelse med en klage til ombudsmannen, kan påvisse vilkår få dekket utgiftene av staten (fritt retts-råd). Fylkesmannen eller en advokat vil kunne ginærmere opplysninger om dette.

Den som vil vite mer om ombudsmannsordnin-gen, kan skrive eller ringe til ombudsmannens kon-tor, eventuelt oppsøke kontoret i Akersgt. 8, Oslo.

Telefon: 22 82 85 00Grønt nummer: 800 80 039Telefaks: 22 82 85 11Postadresse: Postboks 3 Sentrum 0101 OSLOBesøksadresse: Akersgt. 8, 6. etg. (inngang Toll-bugt.)

Utgitt 1979 og revidert i 1982, 1986 og 1992 av Stortingetsombudsmann for forvaltningenKonsulent: Statens informasjonstjenesteDesign: Mike Mills


NYNORSK

Forord

Sivilombodsmannen har som oppgåve å føre kon-troll med at det i den offentlege forvaltninga ikkjeblir gjort feil eller urett mot den enkelte borgar.

Han utøver kontrollen først og fremst på grunn-lag av klager frå publikum.

Denne orienteringa inneheld ei kortfatta oversiktover klagemoglegheitene etter ombodsmannsordnin-ga. Det er gjort greie for kva saker ombodsmannenkan behandle, korleis ein skal gå fram når ein vil kla-ge til ombodsmannen og kva ombodsmannen kangjere i ei sak.

Oslo, juni 1993

Stortingets ombodsmann for forvaltninga

Arne Fliflet

Ombodsmannens arbeidsområde

Ombodsmannens arbeidsområde omfattar med en-kelte unntak heile den offentlege forvaltninga, detvil seie forvaltninga i staten, fylkeskommunane ogkommunane. Klager kan rettast både mot forvalt-ningsorgan og mot tenestemenn eller andre som ar-beider i forvaltninga.

Private tvistar fell utanfor arbeidsområdet. Om-bodsmannen kan f.eks. ikkje behandle tvistar mel-lom privatfolk i naboforhold, tvistar om private kon-traktsforhold eller klager over private organisasjo-nar. Det same gjeld i mange tilfelle der det offentle-ge ikkje utøver offentlegrettsleg myndigheit, men erpart i reint privatrettslege forhold.

Unnateke frå arbeidsområdet er dessutan:

– saker som Stortinget eller Odelstinget har tekestandpunkt til

– vedtak som er gjort i statsråd– verksemda til domstolane, herunder også admi-

nistrative gjeremål som er lagt til dommarkonto-ra, og avgjerder som etter uttrykkeleg lovregelkan bringast inn for domstolane ved bruk av an-ke, klage eller anna rettsmiddel, f.eks. ei utpan-ting eller eit trekkpålegg

– verksemda til Riksrevisjonen– saker som høyrer under Ombodsmannen for For-

svaret.

Vedtak som er gjort av kommunestyre eller fyl-kesting, kan berre i visse tilfelle påklagast til om-bodsmannen.

Ombodsmannen gjev ikkje svar på rettslegespørsmål som ikkje er knytte til ei bestemt klagesak.Ombodsmannen kan heller ikkje gje råd om rettslegespørsmål. Klagaren må i slike situasjonar søkje hjelphos ein advokat, eventuelt gjennom ordninga medfritt rettsråd.

Kva kan takast opp i ein klage?

Ein klage til ombodsmannen må gjelde noko somkan sjåast på som ein urett mot den som klagar. Kla-gen kan f.eks. gå ut på at avgjerda til forvaltninga erurett, eller klagen kan gjelde måten saka er behandlapå. Den som meiner at forvaltninga har handla på einbelastande eller krenkjande måte, kan klage overdet. Det kan også klagast over at forvaltninga letvere å svare på spørsmål/brev eller ikkje gjer noko iei sak.

Når kan ein klage til ombodsmannen?

Ein kan ikkje klage til ombodsmannen før forvalt-ninga har teke endeleg standpunkt til saka. Ombods-mannen kan ikkje brukast som advokat eller full-mektig for den enkelte borgar i forhold til forvaltnin-ga.

I mange tilfelle finst det ein høgare instans i for-valtninga som ein kan klage til. Då må denne klage-retten utnyttast før ein kan klage til ombodsmannen.For eksempel må ei trygdeavgjerd som regel klagastinn for Trygderetten, og dersom det gjeld ei byggje-sak, må ein klage til fylkesmannen. Dersom ein ogsåetter endeleg avgjerd i ei slik klagesak meiner at deter gjort feil eller urett, kan ein klage til ombodsman-nen. - Saker der det er Kongen (Regjeringa) som erklageinstans, er unnatekne frå regelen om at klage-rett til høgare forvaltningsorgan må vere nytta førein kan klage til ombodsmannen. Dette inneber atavgjerd av eit departement som førsteinstans, kanklagast inn for ombodsmannen.

Det som er sagt tidlegare, gjeld først og fremstsjølve avgjerda i saka. Men ein kan likevel klage tilombodsmannen over saksbehandlinga også medansaka er under behandling i forvaltninga. Slike sakerkan f.eks. gjelde framdrifta av saka (sein saks-behandling) eller avslag på krav om å få sjå doku-menta i ei sak.


Klagefrist

Klagefristen er eitt år. Fristen blir rekna frå forvalt-ninga har gjort endeleg vedtak i saka eller frå tids-punktet for det forholdet klagen gjeld. Ombodsman-nen kan likevel ta opp eit forhold til behandling sjølvom klagefristen har gått ut. Men dette skjer berre iheilt spesielle tilfelle.

Kven kan klage?

Alle som meiner dei har vore utsette for urett frå denoffentlege forvaltninga, kan klage til ombodsman-nen. Men klagaren må sjølv ha vore utsett for denfeilen eller forsøminga klagen gjeld. Ingen kan klageover noko som berre vedkjem andre. Men det erikkje noko i vegen for at ein kan få ein annan til åsende inn klage for seg. I så fall må det leggjast vedei fullmakt frå den som saka gjeld. Ein organisasjonkan klage til ombodsmannen på vegner av ein enkeltmedlem. Då bør medlemen medunderskrive klagen,eller det bør leggjast ved skriftleg fullmakt frå ved-komande medlem.

Dei som er fråtekne den personlege fridomensin, f.eks. innsette i fengsla, har rett til å klage tilombodsmannen i lukka brev, dvs. utan noka formfor brevsensur frå institusjonen si side.

Ombodsmannen kan også ta opp saker til under-søking av eige tiltak.

Korleis bør ein klage setjast opp?

Klagen må vere skriftleg og underteikna av klagarensjølv, eller av ein annan etter fullmakt frå klagaren.Eit vanleg brev er nok; det gjeld ingen spesielle kravtil forma. Klagaren bør gjere greie for kva klagengjeld og gjerne leggje ved eventuelle saksdokument.Behandlinga er gratis.

Klagebehandlinga hos ombodsmannen

Ombodsmannen avgjer om det er tilstrekkeleg grunntil å behandle ein klage. I så fall sørgjer han for at sa-ka blir undersøkt. Det blir innhenta dokument, opp-lysningar eller merknader frå forvaltninga i den graddette er nødvendig.

Saksbehandlinga er skriftleg. Ombodsmannenreiser ikkje på befaring og avhøyrer ikkje partar ellervitne. Klagaren blir halden orientert om korleis detgår med saka og om resultatet av ombodsmannensbehandling.

Kva kan ombodsmannen gjere i ei sak?

Ombodsmannen kan uttale si meining om forholdsom går inn under hans arbeidsområde, men merk-nadene hans er ikkje rettsleg bindande. Han kan så-leis ikkje gjere vedtak i ei sak eller omgjere eit ved-tak som forvaltninga har gjort. Men i praksis vil for-valtninga rette seg etter ombodsmannens meining,slik føresetnaden også er frå Stortingets side.

Visse saker er likevel ikkje eigna for behandlingog kommentering fordi saksbehandlinga hos om-bodsmannen er skriftleg og vurderinga basert pådokumentmateriale. Dette gjeld f.eks. saker deråstadsbefaring eller munnleg forklaring er viktige,slik som i ein del saker om rettar over fast eigedomog enkelte erstatningskrav.

Ombodsmannen kan peike på at det er gjort feileller forsøming frå eit forvaltningsorgan eller eintenestemann. Han kan også oppmode vedkomandeforvaltningsorgan om å rette feil, rette det som erforsømt eller skjeivt.

Når det gjeld avgjerder som byggjer på skjønn,har ombodsmannen berre ein avgrensa rett til å utta-le kritikk.

Advokathjelp ved klage

Den som ønskjer råd og hjelp frå ein advokat i sam-band med ein klage til ombodsmannen, kan på vissevilkår få dekt utgiftene av staten (fritt rettsråd). Fyl-kesmannen eller ein advokat kan gje nærare opplys-ningar om dette.

Den som vil vite meir om ombodsmannsord-ninga, kan skrive eller ringje til ombodsmannenskontor, eventuelt oppsøkje kontoret i Akersgt. 8,Oslo.

Telefon: 22 82 85 00Grønt nummer: 800 80 039Telefaks: 22 82 85 11Postadresse: Postboks 3 Sentrum 0101 OSLOBesøksadresse: Akersgt. 8, 6. etg. (inngang Toll-bugt.)

Orienteringa er utgjeven i 1979 og revidert i 1982, 1986 og 1992av Stortingets ombodsmann for forvaltninga.

Konsulent: Statens informasjonstenesteDesign: Mike MillsAA-501





Vedlegg 5

Sivilombudsmannens arbeidsområde – hva med Svalbard?Av assisterende kontorsjef Morten Holmboe

1 Innledning; betydningen av spørsmålet1

Det kan ved første øyekast virke selvsagt at Sivil-ombudsmannens arbeidsområde omfatter Svalbard.Spørsmålet er likevel ikke så enkelt. Dette illustreresav at ombudsmannen selv aldri uttrykkelig har tattstandpunkt til om øygruppen omfattes av hansarbeidsområde.2

Grunnlaget for ombudsmannens virksomhet ergrunnloven §75 bokstav l,3 jf lov 22 juni 1962 nr 8om Stortingets ombudsmann for forvaltningen.4

Spørsmålet om lovers anvendelse på Svalbard av-gjøres i utgangspunktet etter lov 17 juli 1925 nr 2om Svalbard5 § 2, sammenholdt med tolkings-momenter knyttet til den aktuelle loven.6 Etter sval-bardloven §2 gjelder bare lovgivning om privatrett,strafferett og rettspleien på Svalbard hvis ikke anneter bestemt. Annen lovgivning gjelder kun når det er«særskilt fastsatt» – implisitt i lov eller med hjem-mel i lov.7

Ofte vil spørsmålet ikke bli satt på spissen.Antagelig vil lokale forvaltningsorganer på Svalbardneppe komme med innsigelser mot ombudsmannenskompetanse dersom han tar opp saker.

Svalbardrådeter valgt av de norske innbyggernepå Svalbard, og har en rådgivende funksjon i mangesaker. Foreløpig fatter ikke rådet mange formelt bin-dende vedtak, men det er satt i gang en prosess somskal føre til økt lokalt selvstyre. (I praksis har Sys-selmannen allerede i en del saker, f eks skjenkebe-villingssaker, lagt avgjørende vekt på rådets tilrå-ding av hensyn til lokaldemokratiet.) Denne proses-sen vil ventelig føre til at rådet får økt sin formellekompetanse. – Sysselmannen på Svalbarder fylkes-mann, politimester, notarius publicus og hjelpedom-mer ved underretten «så lenge der ikke er særskiltetjenestemenn i disse stillinger».8 Men det finnes ogsåandre organer: Svalbard kirkemed tilhørende orga-ner er en del av Den norske Kirke og dermed et for-valtningsorgan. Ellers kan man nevne Luftfartsver-ket, Longyearbyen skole og Universitetsstudiene påSvalbard (UNIS). – Derimot er det ingen kommuneeller fylkeskommune på Svalbard. En del av de«kommunale» funksjonene utføres av statlig eideselskaper, jf nedenfor under punkt 4.

Men hvis ombudsmannsloven ikke gjelder, harombudsmannen heller ikke rett til å kreve innsyn idokumenter hos forvaltningen eller adgang til denskontorer, og kan ikke kreve bevisopptak ved dom-stolene. Og dermed kan forvaltningsorganene ikkeutlevere dokumenter som inneholder taushetsplikt-belagte opplysninger uten samtykke av dem somvernes.9

Riktig nok vil klageinstansen regelmessig være

plassert på fastlandet. Som hovedregel skal den ordi-nære, administrative klageadgang være uttømt førombudsmannen realitetsbehandler en sak, jf om-budsmannsinstruksen §5. I praksis vil dermed kan-skje de fleste sakene fra Svalbard involvere (over-ordnede) instanser på fastlandet, slik at det ikke ertvil om at ombudsmannen har kompetanse i saken.

F eks behandlet ombudsmannen i sak 196/83 enklage over boligtildeling i Longyearbyen uten å taprinsipielt standpunkt til om Svalbard var omfattetav hans arbeidsområde, siden spørsmålet i saken varom Kirke- og undervisningsdepartementet burde yterefusjon til klageren.

Spørsmålet kan likevel bli satt på spissen derombudsmannen vurderer et lokalt organs saksbe-handlingstid, eller der han gjennomfører mer gene-relle undersøkelser. Tilsettingssaker fra Svalbard harallerede vært behandlet hos ombudsmannen, men dasom klager rettet mot organer på fastlandet som for-melt har truffet det omstridte vedtaket. Utviklingengår her i retning av at flere tilsettinger skjer på lokaltnivå, og det gjør i seg selv spørsmålet mer aktuelt.Ombudsmannen kan også prøve en sak der klagerenhevder at han er utsatt for «urett fra den offentligeforvaltnings side», men det er omstridt om den in-stans som har avgjort saken, er et forvaltningsorgan,jf nedenfor under punkt 4.

2 Grunnlaget for ombudsmannsordningen -Grunnloven § 75 bokstav l og ombudsmanns-loven §4

Sivilombudsmannsordningen er altså (fra 1995)konstitusjonelt forankret i Grunnloven §75 bok-stavl. Grunnloven gjelder på Svalbard uavhengig avordlyden i svalbardloven §2 (eller andre formellelover), ettersom øygruppen er en del av kongeriket.På den annen side er også domstolene som kjent be-handlet i Grunnloven, men lovgiveren har likevelfunnet det nødvendig å nevne i svalbardloven §2 atlovgivning om rettspleien skulle gjelde. At ombuds-mannsordningen nå er forankret i Grunnloven, kandermed ikke være ubetinget avgjørende, men må til-legges en viss vekt.

Kanskje kan det bli for enøyd bare å drøfte omombudsmannsloven oppfyller vilkårene i svalbard-loven §2. Ombudsmannen er et norsk statsorgan,opprettet av Stortinget. Til sammenligning kan detnevnes at ombudsmannsordningene for Forsvaret ogfor sivile tjenestepliktige er grunnlagt i stortingsved-tak, ikke i lov. I den grad det finnes vernepliktige


eller tjenestepliktige på Svalbard, må de ha adgangtil å forelegge saker for de respektive ombudsmennpå samme måte som om de tjenestegjorde på fastlan-det. Det må sees som et høyere uttrykk for statsviljenå regulere ved lov enn ved stortingsvedtak. Det villeda være en pussig konsekvens om en slik reguleringskulle gjøre at ombudsmannen ikke kunne ta oppforhold fra Svalbard. Men dette er det ikke nødven-dig å sette på spissen, ettersom ombudsmannslovenselv gir gode argumenter for at den må gjelde påSvalbard.

Etter ombudsmannsloven §4 første punktumomfatter ombudsmannens arbeidsområde «denoffentlige forvaltning, og alle som virker i dens tje-neste» – med en del unntak, som ikke berører vårtemne her. Begrepet «den offentlige forvaltning» måforstås utelukkende som norsk offentlig forvaltning.Ombudsmannen kan ikke behandle saker om uten-landske offentlige myndigheters embetsutøvelseselv om den skjer på norsk jord.10 Ombudsmannenkan derimot prøve norsk forvaltnings embetsutøvel-se også når den skjer i utlandet. Dette har man ikkefunnet grunn til å fastsette særskilt, men det må an-ses som sikker rett. Når «offentlig forvaltning» tol-kes som å gjelde all offentlig forvaltning over helekloden, taler det for at uttrykket også bør omfattenorsk forvaltning innen kongeriket, inkludert Sval-bard.

Forarbeidene berører ikke forholdet til Svalbard,men forarbeidsuttalelsene trekker i retning av at allnorsk forvaltning omfattes.

Det heter i Forvaltningskomiteens utredning:11

«For øvrig må hele statsforvaltningen gå inn un-der ombudsmannens arbeidsområde. Hans kontroll-myndighet må foruten alle embets- og tjenestemennomfatte alle ombudsmenn og andre som har offent-lige verv eller på annen måte deltar i statens tjenes-te.»

Svalbardloven §2 er ikke blitt endret siden lovenble gitt i 1925. Forarbeidene fra den gang inneholdernaturlig nok intet om dette spørsmålet.

Bestemmelsen om forvaltningslovensanvendel-se på Svalbard kom inn ved revisjonen av forvalt-ningsloven ved lov 27 mai 1977 nr 40. Forarbeideneer tause om ombudsmannsloven:12

«Justisdepartementet har antatt at forvaltnings-loven gjelder for Svalbard. Departementet har lagtvekt på at loven bør anses som en integrerende delav de lover og forskrifter av forvaltningsrettsligkarakter som gjelder for dette området. Spørsmåleter imidlertid tvilsomt, og løsningen bør få uttrykk iloven. De særlige forhold i forbindelse med Sval-bard kan for øvrig medføre at forvaltningslovensregler ikke helt ut passer, og Kongen bør derfor kun-ne gjøre de unntak som er nødvendige.»

Både ombudsmannsordningens særpreg, denskonstitusjonelle forankring og ombudsmannslovenselv taler for at de offentlige organer på Svalbard erunderkastet ombudsmannens kontroll. Spørsmålet er

dermed om begrensningene i svalbardloven §2 kanendre dette bildet.

3 Svalbardloven §2 – hvor mye skal til for atdet «særskilt er fastsatt» at en lov gjelder påSvalbard?

Svalbardloven §2 lyder:

«Norsk privatrett og strafferett og den norskelovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard nårikke annet er fastsatt.

Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Sval-bard, uten når det særskilt er fastsatt.»

Bestemmelsen må harmoniseres med de rettsligegrunnlagene for ombudsmannens virksomhet. I for-hold til slike harmoniseringer har svalbardloven §2annet ledd altså selv satt opp vilkåret at det må være«særskilt fastsatt» at en lov skal gjelde hvis den ikkedekkes av første ledd. Spørsmålet er imidlertid hvasom ligger i dette begrepet.

Prinsipielt kan svalbardloven §2 bare være enretningslinje for tolkingen. Den er ikke lex superior iforhold til andre formelle lover.13 Imidlertid vil hen-synet til konsekvens og harmoni i rettssystemet tilsiat man forutsetter at lovgiveren til enhver tid er klarover eksistensen av bestemmelsen, slik at en lov somikke sier noe særskilt om spørsmålet, vurderes etterbestemmelsen i §2.14

Etter praksis har man vært nokså tilbakeholdenmed å anta at en lov gjaldt på Svalbard dersom detikke fulgte temmelig klart av svalbardloven §2 ellerloven selv. Dette utgangspunktet kan nå muligensmåtte anses som modifisert gjennom Høyesterettsdom i trålersaken, Rt 1996 s 624.

Saken dreide seg bl a om hvorvidt lov 17 desem-ber 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone gjaldtfor Svalbard. Høyesterett uttalte om svalbardloven§ 2 (s 634):

«Bestemmelsen i Svalbardloven §2 annet ledd... kan nok være et vesentlig moment ved fortolknin-gen av senere lovgivning ved spørsmålet om ved-kommende lov omfatter Svalbard. Men bestemmel-sen kan ikke - som de ankende parter nærmest syneså mene - innebære noe formkrav til senere lovgiv-ning på den måten at loven bare kan få anvendelsefor Svalbard hvis dette eksplisitt er sagt i teksten.Det ville være å gi Svalbardloven en rettskildemes-sig overordnet status i forhold til annen ordinær lov-givning. Det er det selvfølgelig ikke grunnlag for.»

De ankende parters anførsel (s 627-28), somførstvoterende her tar avstand fra, var at forarbeids-uttalelser ikke kan oppfylle kravet om særskilt fast-settelse i svalbardloven §2. I denne saken var det ut-trykkelig nevnt i forarbeidene at loven måtte antas ågjelde på Svalbard. Høyesteretts uttalelse taler like-vel for at heller ikke andre rettskildefaktorer enn for-arbeider kan være utelukket i vurderingen. Mye kan


tale for at uttrykket «særskilt fastsatt» ikke kan tol-kes like strengt som før.

Justisdepartementet (både Polaravdelingen ogLovavdelingen) har, som nevnt ovenfor, avgitt enrekke tolkingsuttalelser om forståelsen av svalbard-loven §2. Lovavdelingen uttalte i 1972 at ombuds-mannsloven ikke gjelder på Svalbard.15 Uttalelsen erimidlertid knapp, gammel, og har neppe gitt opphavtil noen utbredt rettsoppfatning. Uansett må den nåanses som uten betydning. Lovavdelingen har i 1997uttalt seg om spørsmålet på nytt, og er kommet til atombudsmannsloven gjelder på Svalbard.16

Behovet for kontroll med forvaltningen er prinsi-pielt ikke mindre på Svalbard enn på fastlandet.

Sammenhengen i rettssystemet taler også for atombudsmannsloven gjelder på Svalbard. Sivil-ombudsmannen er, som kjent i likhet med Riksrevi-sjonen, et kontrollorgan oppnevnt av Stortinget.Statsrevisjonsloven17 faller etter sin ordlyd ikke i ogfor seg inn under svalbardloven §2. Det har imidler-tid aldri vært betvilt at Riksrevisjonen har kompe-tanse på Svalbard.

Forvaltningsloven gjelder som nevnt på Sval-bard, jf forvaltningsloven §4 tredje ledd.18 Dermedkan enkeltvedtak påklages til overordnet organ påsamme måte enten førsteinstansen er lokalisert påSvalbard eller på fastlandet. Ombudsmannen kan,som nevnt ovenfor, i svært mange tilfelle uansettprøve vedtak som i første instans er truffet av et for-valtningsorgan som er lokalisert på Svalbard. Ved åfastsette at forvaltningsloven gjelder på Svalbard,har myndighetene også lagt til grunn at adgangen tiladministrativ overprøving ikke skal gjelde mindrepå Svalbard enn på fastlandet.

Som nevnt ovenfor, gjelder rettspleielovene ogsåpå Svalbard. Dermed kan den som har rettslig inter-esse, anlegge sak om gyldigheten av en forvaltnings-avgjørelse i samme grad som på fastlandet.19 Noe avhensikten med ombudsmannsordningen er å gi bor-gerne et rimeligere og enklere alternativ til dom-stolsprøving. Det er i dårlig samsvar med dette hen-synet om en borger som er misfornøyd med norskforvaltnings tjenesteutøvelse på Svalbard, skal måtteanlegge sak i stedet for å klage til ombudsmannen.

Det er vanskelig å se avgjørende hensyn som ta-ler mot at ombudsmannsloven skal gjelde på Sval-bard.

Ombudsmannen kan, som nevnt ovenfor, ikkevurdere utenlandske offentlige myndigheter (i prak-sis diplomatiske representasjoner) på norsk jord. Detgjelder også på Svalbard, som ellers i riket, og om-budsmannens arbeidsområde omfatter dermed ikkeden russiske konsulen i Barentsburg. Det skaper alt-så ikke prinsipielle problemer i forhold til utenland-ske bosetninger eller myndigheter om ombuds-mannsloven gjelder.

Det kan nok tenkes at de utenlandske statsbor-gerne på Svalbard etter hvert blir mer oppmerksom-me på muligheten for å klage til ombudsmannen.

Dette kan i og for seg medføre en viss merbelastningfor ombudsmannen, særlig hvis det klages på språksom ikke ombudsmannen eller hans stab behersker,men kan ikke tillegges vekt.

Som nevnt ovenfor, er det ofte vanskelig å ope-rere med en klar lovgiverforutsetning i forhold til lo-vers anvendelse på Svalbard. I 1977 fastsatte manaltså uttrykkelig at forvaltningsloven gjelder påSvalbard, men sa ikke noe om ombudsmannsloven.Men det kan skyldes at Regjeringen ikke ønsket å taopp spørsmål i tilknytning til ombudsmannsloven.Spørsmålet er ikke nevnt, og det er neppe grunnlagfor å statuere noen lovgiverforutsetning som skulleha betydning for drøftelsen.

En grunn til at man har vært noe tilbakeholdenmed å la lover gjelde på Svalbard, er områdets sær-preg. Det heter i St meld nr 39 (1974–75) Vedrøren-de Svalbard:20

«Når en skal vurdere lovers anvendelse på Sval-bard er det et moment at håndhevingsmulighetenebegrenses av områdets størrelse, bosettingsstrukturog kommunikasjonsforhold. Det er derfor i særliggrad de lover og bestemmelser som har betydningfor styringen av Svalbards utvikling det er naturlig ågi anvendelse for området.»

Avsnittet dreier seg direkte om de overveielsersom må gjøres når lovgiveren vurderer om en lovskal gjøres gjeldende for Svalbard. Men uttalelsenmå også ha en viss interesse ved tolkingen av om enlov må anses å gjelde, som her. Det er vanskelig å seat områdets særpreg skulle gjøre det betenkelig å tol-ke ombudsmannsloven slik at den gjelder for øy-gruppen. Tvert imot må det være positivt for Sval-bards utvikling at ombudsmannsordningen ogsågjelder der.21

I likestillingsloven 9 juni 1978 nr 45 §20 er detuttrykkelig fastsatt at loven gjelder på Svalbard. Detsamme gjelder barneombudsloven 6 mars 1981 nr 5§ 7. Disse lovene er en del nyere enn sivilombuds-mannsloven, og oppmerksomheten omkring Sval-bard er blitt større med årene. Det kan ikke væregrunn til å tolke ombudsmannsloven antitetisk i for-hold til disse lovene.22 Tvert imot ville det være pus-sig om ombudsmannen ikke kunne prøve saker fraSvalbard når disse ombudene kan det.

4 En sidebemerkning: Hva med statsselskapene?

Hvis man først kommer til at ombudsmannslovengjelder på Svalbard, gjenstår spørsmålet om åavgrense «den offentlige forvaltning», jf ombuds-mannsloven §4.

Av historiske grunner er en rekke samfunnsfunk-sjoner på Svalbard drevet av statlig eide aksjeselska-per.23 I Longyearbyen er mange slike funksjoner dre-vet av Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD), som får detvesentlige av sine driftsutgifter dekket over stats-budsjettet. I Ny-Ålesund drives de vesentlige funk-sjonene av Kings Bay Kull Compani A/S (KBKC).


Det vesentlige av inntektene her kommer gjennombetaling fra brukerne.

Ofte vil nok aksjeselskapsformen medføre atombudsmannen ikke anser seg kompetent. Men deter ikke noen fast grense her – selskapsformen er ikkeavgjørende i seg selv.24

SSD driver i noen tilfeller en saksforberedendevirksomhet for Sysselmannen som gjør at det i detminste kan være naturlig å se det slik at selskapetforbereder eller treffer enkeltvedtak, jf forvaltnings-loven §1 siste punktum. For eksempel har selskapeten egen oppvekstkonsulent, som bl a deltar i forbe-redelsen av vedtak etter barnevernloven. Det er Sys-selmannen som fatter vedtakene.

SSD treffer også avgjørelser i byggesaker. Slikesaker blir nokså spesielle på Svalbard. Reelt sett eierstaten så å si all grunn på store deler av Svalbard, en-ten direkte eller gjennom statsselskapene.25 En «søk-nad om byggetillatelse» på Svalbard vil dermed for-melt være en anmodning til grunneieren om å tillateen bestemt aktivitet på eiendommen. Det kan likeveldiskuteres om ikke det som reelt skjer, ligger nær ut-øvelse av offentlig myndighet.

Der selskapene direkte treffer enkeltvedtak, vildet altså følge direkte av forvaltningsloven §1 sistepunktum at forvaltningsloven gjelder.26 I tillegg kandet diskuteres om ikke forvaltningsloven og offent-lighetsloven gjelder når det offentlige velger å orga-nisere offentlig tjenesteyting ved aksjeselskaper.(Langt på vei vil begrepet «den offentlige forvalt-ning» i ombudsmannsloven §4 falle sammen med«forvaltningsorganer» i forvaltningsloven og offent-lighetsloven, men ombudsmannens virkeområdefavner likevel noe videre.)27 – I praksis synes ikkedette spørsmålet å ha blitt satt på spissen, selv omspørsmålet om SSDs rolle og funksjon i forhold tilbl.a. offentlighetsloven er fremme i debatten omlokaldemokrati. Dersom noen krevet innsyn i etsaksdokument hos SSD, og SSD nektet innsyn fordiselskapet mente at offentlighetsloven ikke gjaldt,måtte det korrekte antakelig være å bringe spørsmå-let inn for Nærings- og handelsdepartementet someier.28 Og uansett må ombudsmannen kunne ta stil-ling til spørsmålet om offentlighetsloven gjelder forselskapet.

Man skal ikke se bort fra at ombudsmannen vilkunne vurdere enkelte sider ved disse selskapenesdrift. Men det er vanskelig å si noe konkret om hvorgrensen går.

5 Oppsummering og konklusjon

Det synes nokså klart at lovgiveren har forutsatt atdet skal være samme adgang til overprøving og kon-troll med forvaltningen på Svalbard som det er påfastlandet. Ombudsmannsloven §4 bruker uttrykket«den offentlige forvaltning», et begrep som etter sinordlyd også omfatter norske forvaltningsorganer påSvalbard. Det ville være en underlig løsning om

lokale forvaltningsorganer på Svalbard skulle væreunndratt fra ombudsmannens kontroll. En slik ord-ning er i så dårlig samsvar med systemet ellers atman ikke bør komme til den uten at det er uttrykke-lig fastsatt eller i det minste klart forutsatt. Grunn-lovfestingen av ombudsmannsordningen gjør løsnin-gen (enda) sikrere i dag enn tidligere. Det må følgeav forankringen i Grunnloven §75 bokstav l, om-budsmannslovens ordlyd, ombudsmannsordningenssærpreg og sammenhengen i rettssystemet at ordnin-gen også omfatter Svalbard.

Det er mulig at i hvert fall enkelte sider av destatlig eide aksjeselskapenes virksomhet kan oppfat-tes som forvaltningsvirksomhet, slik at ombudsman-nens arbeidsområde til en viss grad også omfatterdisse selskapene, og at de for deler av sin virksomhetmå følge reglene i forvaltningsloven og offentlig-hetsloven.

1 Undertegnede har tidligere arbeidet i Justisdepartementetspolaravdeling, og er fra 1997 ansatt hos Sivilombudsmannen.For ordens skyld presiserer jeg at synspunktene her står formin egen regning.

2 I sak 1023/81 (svar på en generell forespørsel) uttalte om-budsmannen at det hittil ikke hadde vært aktuelt å ta stand-punkt til spørsmålet. I de konkrete sakene som har vært oppeder saksforholdet har hatt tilknytning til Svalbard, har detikke vært nødvendig å avgjøre det prinsipielle spørsmålet.

3 Grunnlovsbeslutning 23 juni 1995 nr 567. Se nærmere Dok nr12 (1991–92) forslag nr 9, Innst S nr 171 (1994–95) og Ti-dende S (1994–95) s 3729–3731. Jf også Arne Fliflet: Denparlamentariske ombudsmann i det statsrettslige system, Nor-disk Administrativt Tidsskrift 1995 s 465–477.

4 Ombudsmannsloven eller ombml.5 Svalbardloven eller svalbl. – En historisk vurdering av sval-

bardlovens tilblivelse er gitt av Leif Johnny Johannessen: Dennasjonale selvhevdelses vei, Trondheim 1996. Jf også RoaldBerg: Norge på egen hånd. Norsk utenrikspolitisk historiebind 2, Oslo 1995, særlig s 288–293; Thor B. Arlov: Sval-bards historie, Oslo 1996, særlig s 316 flg.

6 Jf Morten Ruud i Karnov Norsk kommentert lovsamling 1996bind 1 s 458–459 notene 5 , 8 og 9. – En oversikt over uttalel-ser fra Justisdepartementet (Lovavdelingen og Polaravdelin-gen) om forskjellige lovers anvendelse på Svalbard er inntatt iLovsamling for Svalbard, Oslo 1995.

7 Spørsmålet blir prinsipielt det samme for lovene om Jan May-en og for bilandene på den sørlige halvkule, som på dettepunkt har tilsvarende bestemmelser, jf lov om Jan Mayen 27februar 1930 nr 2 og lov om Bouvet-øya, Peter I’s øy ogDronning Maud Land m.m. 27 februar 1930 nr 3, begge lo-vers §2. Men her er det gitt egen hjemmel for Kongen til åfastsette i hvilken utstrekning andre lover skal gjelde, se beg-ge lovers §2 første ledd annet punktum.

8 Svalbl §5 annet ledd. – Sysselmannen setter ikke rett i sakerder sysselmannsbestillingen har etterforsket saken. I straffe-saker vil sysselmannen dermed bare dømme i saker der inn-byggere på Svalbard er siktet eller tiltalt for å ha begått straff-bare handlinger utenfor Svalbard. Ombudsmannens arbeids-område omfatter ikke domstolene, og dermed ikke Syssel-mannens handlinger som hjelpedommer, jf ombml §4 førsteledd bokstav c.

9 Det kan være noe uklart i hvilken grad ombudsmannen kankreve innsyn i taushetspliktbelagte opplysninger. Dette vil av-henge av tolkingen av ombml §7, som henviser til tvistemåls-loven §§204 til 209. Jeg går ikke inn på dette spørsmålet her.I praksis pleier ombudsmannen å få de opplysningene hantrenger for å vurdere sakene.


10 F eks ambassader eller konsulære stasjoner som treffer avgjø-relser om ansettelse eller visum.

11 Innstilling fra Komiteen til å utrede spørsmålet om mer be-tryggende former for den offentlige forvaltning (forvaltnings-komiteen), Kragerø 1958 s 427–428. – Når bare staten ernevnt, er det fordi ombudsmannens kontroll med den kommu-nale forvaltning først ble innført i 1968, med virkning fra1 januar 1969.

12 Ot prp nr 3 (1976–77) s 58-59.13 Jf Rt 1996 s 624 på s 634, som er drøftet straks nedenfor.14 I en del tilfelle er dette nok ikke så mye mer enn en rettslig

fiksjon. Det er fastsatt i Justisdepartementets rundskriv 7 mai1979 nr 3385 (lovsamling for Svalbard s 123-125) at lovfor-slag som omfatter Svalbard, skal forelegges Justisdeparte-mentets polaravdeling før saken sendes på alminnelig høring.Det er noe varierende i hvilken grad dette rundskrivet etter-leves, selv om det er blitt bedre i de senere år. Om lovforbe-redere flest har forholdet til Svalbard langt fremme i bevisst-heten, er nok tvilsomt.

15 Notat fra Lovavdelingen til Administrativ avdeling 7 januar1972, 2566/71 E.

16 Jnr 97/7370, notat til Polaravdelingen 20 september 1997. –For ordens skyld nevner jeg at artikkelen her langt på vei varferdigstilt da Lovavdelingen gav sin uttalelse, og Lovavdelin-gen fikk seg forelagt et utkast til artikkelen som en del avgrunnlaget for sin vurdering.

17 Lov 8 februar 1918 om statens revisionsvæsen.18 Ved forskrift 16 desember 1977 nr 10 ble det gjort unntak for

saker etter lov om skatt til Svalbard på formue og inntekt. Iden nye svalbardskattelov 29 november 1996 nr 68 er tilsva-

rende bestemmelse tatt inn i §4–1 annet ledd: «Forvaltnings-loven skal, med unntak for kapittel VII om forskrifter, ikkegjelde for behandlingen av saker som omfattes av dette kapit-telet.»

19 Herreds- og byrett for Svalbard er Nord-Troms herredsrett, jfforskrift 8 mars 1985 nr 532 om domsmyndighet på Svalbardpost II.

20 S 51 første spalte. Også sitert i St meld nr 40 (1985-86) s 5første spalte.

21 Jf Svalbardrådets daværende leder Bjørn Fjukstad i Nordlys21 oktober 1997.

22 Slik også Inge Lorange Backer: Ombudsmannen og ombuds-ordninger, Lov og Rett 1993 s 3–29, på s 11 note 26.

23 Opprinnelig ble Longyearbyen drevet som en «companytown» av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS. I 1989ble selskapet splittet opp i et rent kullselskap med sammenavn og blant annet Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD), somhar ansvar for driften av samfunnet.

24 Se Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Forvaltningsrett, 6. ut-gave, Oslo 1997 s 387–390.

25 St meld nr 40 (1985–86) s 12.26 Det samme vil gjelde for offentlighetsloven, jf dens §1 første

ledd siste punktum.27 Ombudsmannens årsmelding 1995 s 13–14, jf Arne Fliflet i

Karnov Norsk kommentert lovsamling 1996 bind 1 s 1017note 12.

28 Dette kan bli annerledes når det fastsettes ny administrasjons-modell for Longyearbyen, der Svalbardrådet ventelig vil fålangt større innflytelse.

Documents

Dokument nr. 4 - sivilombudet.no