Bjørg Øygarden

Dronningen avMyrion

Til Hanne og Sissel

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-36950-7

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslag: Jens KristensenSats: Type-it AS, Trondheim 2012

Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2012Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80g Norbook cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Hun drømmer at hun går innover i en hule. Veggene erfuktige, og det er mørkt og glatt på gulvet. Likevel fort-setter hun. Ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må.Hvorfor må hun? Det er hun ikke helt sikker på.

Hvis hun skulle bli angrepet, har hun ingen våpenmed seg, ingen andre enn sine egne magiske evner. Forhun er en trollkvinne, plutselig vet hun det. Trollmennog trollkvinner hjelper andre trollmenn og trollkvinneri nød. Det er derfor hun gjør det hun gjør.

Hun går langsommere. Har en følelse av at det er noesom ikke stemmer. At grunnen til at hun må inn i dennehulen, er en annen enn hun tror. Men hun kan ikke snu.En trollkvinne må hjelpe en annen trollmann eller troll-kvinne, sånn er det bare.

Men hun er da ingen trollkvinne? Hun er bare etvanlig menneske som sover og drømmer, og hun ser entrollmann, men hun er ikke trollmannen. Det er natt tilmandag, foran henne ligger en grå oktoberuke, og dess-uten tror hun ikke på trollmenn. Det er i hvert fall dethun tror. Drømmen slutter et sted midt i hulen, og alter helt som før igjen.

Hun er et vanlig menneske, av den typen ingen skri-ver fortellinger om.

Og når hun våkner, har hun glemt denne drømmen.

FRU MONSEN OG JAKOB

Fru Monsen og Jakob satt i hver sin ende av fru Mon-sens store sofa og så på TV. TV-en var også stor, myestørre enn den de hadde hjemme hos Jakob, og lydenvar bedre. Dessuten hadde fru Monsen kabel-TV medflere hundre kanaler. Så hvis Jakob ville se noe kult, vardet mye bedre å besøke fru Monsen. I dag var det bok-sekamp på en av fru Monsens kanaler, og var det noebegge likte, så var det nettopp boksing.

«Kom igjen!» sa fru Monsen, «få opp nevene og slåss!»Bokseren fru Monsen snakket til, hadde blå shorts,

svære muskler og en hanekam av kortklippet, svart hår.Akkurat nå satt han på en krakk i hjørnet av bokseringenog blødde neseblod, etter at den andre bokseren haddefått inn en rett venstre.

«Det blir nok min som vinner,» sa Jakob seierssikkert.Bokseren han holdt med, hadde rød shorts, enda størremuskler og var helt glattbarbert på hodet.

«Din er for treg,» sa fru Monsen. «Altfor dårlig fotar-beid. Den trefferen var bare flaks. Nå slår min til, barevent.»

Kampen startet igjen, og bokserne kom seg på beinaog sirklet litt rundt hverandre. Den røde prøvde et parslag, men den blå verget seg godt, og plutselig, som om

7

han hadde hørt på fru Monsen, var han der med et sving-slag som smalt i skallen på den røde bokseren. Før denrøde rakk å gjøre noe som helst, hadde den blå dratttil ham enda to ganger. Og så var det egentlig bare forden blå å ta et par skritt tilbake og se på mens den rødedeiset i gulvet. Og dermed var kampen over.

«Der ser du,» sa fru Monsen. «Fotarbeid, tempo ogdet å ikke gi seg etter ett slag, men gå inn med flere tref-fere.» Like stolt som om det var hun som hadde vunnetboksekampen, sendte hun bollen med potetgull bortoverbordet mot Jakob.

Det var den andre grunnen til å besøke fru Monsen.Hun gav ham temmelig mye godteri.

Jakob var det eneste barnebarnet hennes, og hunhadde ikke blitt så veldig glad da han ble født. Fru Mon-sen likte ikke barn. Barn som bråkte utenfor vinduethennes. Barn som ringte på med loddbøker og vekkethenne midt i middagshvilen. Da hun selv var liten, skullebarn sees, men ikke høres, men nå var det visst om ågjøre å få barn til å bli sett og hørt mest mulig. De tøtut av aviser og TV og var overalt. Barn, barn, barn.

Likevel hadde den gamle damen og lille Jakob etterhvert blitt gode venner.

Grunnen var enkel: Fru Monsen var den sinteste gamledamen i hele området, og Jakob var den mest upopulæregutten. Han elsket å gjøre gale streker og å få det til åse ut som om noen andre hadde skylden. Hadde noenfått en padde i skolesekken, eller det sto jeg er en dustpå en jakkerygg, kunne du være sikker på at Jakob stobak. Det vil si – sikker kunne du ikke være, for paddavar kanskje pakket inn i skjerfet til Lise. Og ordet dustvar skrevet med to t-er, og alle visste at det bare var Olesom var så dårlig til å stave.

8

«I dag skulle du sett,» sa Jakob med munnen fullav potetgull. «Jeg stakk ut av gymtimen og gjemte alleJohan Olavs klær på ei hylle i jentegarderoben. Og såla jeg Ivars T-skjorte der også, den det står ’Ivar’ på. SåJohan Olav måtte stå i bare trusa og vente, mens Ivarhentet klærne hans – som straff!»

«Det er det jeg sier,» sa fru Monsen fornøyd, «tempoog fotarbeid! Har du lyst på is?»

Det hadde Jakob. Hjemme hos dem skulle de hagrønnsaksuppe til middag. Foreldrene hans laget alltidsunn og fornuftig mat, og han fikk nesten aldri godteri.Derfor var det nokså merkelig – syntes foreldrene – atJakob var ganske tjukk.

«Du er sikker på at han ikke får søtsaker hos deg?»hadde Jakobs mor spurt fru Monsen et par ganger. Mennei da, hadde fru Monsen sagt, bare frukt og kanskjelitt syltetøy på brødskiva, det var vel greit? Det kunneikke Jakobs mor protestere på, og så fortsatte Jakob ogmormoren hans å spise akkurat det de ville.

Når de ikke så på TV, spiste eller snakket om Jakobsbedrifter på skolen, pleide de å spille kort. For tempoog håndarbeid er like viktig som tempo og fotarbeid,og den som er kjapp i hodet og hendene, kan klare åjukse seg til seier i nesten alle slags kortspill. Med godtrening jukset nå Jakob nesten bedre enn mormoren, ogslik hadde de det hyggelig sammen de fleste ettermidda-gene i uka.

BERIT OG JOHAN OLAV

Berit gikk hjemover i regnet og tråkket i alle sølepyttene.Uten å tenke laget hun mattestykker etter hvert somhun tråkket. Tjuefire sølepytter minus en halv pytt forde som ikke var sølete nok, delt på to støvler, pluss enekstra for hullet i høyre støvel, ganger ti tær, og sidenhun brukte størrelse 38, kunne hun gange med 38 pro-sent og regne kvadratroten av …

Æsj. Hun tok en bue rundt den tjuefemte sølepyttenog prøvde å stryke alle tallene ut av hjernen.

Den dagen Berit fylte to år, hadde hun gjort noe heltspesielt. Hun hadde sittet stille på gulvet med de nye le-kene sine, mens moren og noen onkler og tanter haddedrukket kaffe og pratet. Berit selv hadde ikke skjønt såmye av det med bursdag, men hun hadde likt lekene hunfikk. For eksempel en bildebok om hunder. Og det varda Berit hadde gjort det spesielle. «Små ballel,» haddehun sagt, for i boka var det et bilde av en dalmatinermed mange svarte prikker, og det var dem Berit troddevar baller. Og så hadde hun sagt, ganske stille: «Sufile.»

Sufile var ikke et ord noen av de voksne hadde hørtfør, så de tenkte bare at det var vanlig barneprat, ogbrydde seg ikke om det. Men hvis de hadde gått bortog sett på dalmatinerbildet, ville de kanskje, bare kan-

10

skje, oppdaget at dalmatineren hadde akkurat 24 – su-file – prikker. Og da ville de nok kikket ekstra godt pålille Berit.

Senere hadde selvfølgelig moren oppdaget at Berit varuvanlig flink i matematikk. Og naturligvis var hun stoltda Berit fikk et eget opplegg i mattetimene. Litt stolt,men ikke kjempestolt, for moren var ikke så opptatt avskole og lekser og sånt. For henne var det viktigst at dat-teren var snill og hjelpsom, og det er selvfølgelig greitnok, men Berit kunne av og til ønske seg litt mer skrytfor det hun virkelig var god til.

En av dem moren ville at Berit skulle være snill mot,var Johan Olav i klassen, for han hadde det ikke så greit.Ikke fordi han ikke skjønte seg på matte, men fordi Beritsmor kjente Johan Olavs far fra jobben. Han hadde værtskøyteløper da han var ung, og han hadde drømt om åbli verdensmester. Men han klarte aldri noe mer enn enåttendeplass i et norgesmesterskap. Omtrent akkurat dahan hadde skjønt at han ikke kom til å vinne noe VM,hadde Johan Olav blitt født.

Det er stor forskjell på foreldre når de står og ser påsitt nyfødte barn. Noen tenker For et spennende nyttmenneske! Jeg lurer på hva det skal bli av deg, lille venn?Mens andre tenker Du skal bli filmstjerne – eller astro-naut eller fotballproff – og det skal jeg sørge for. Farentil Johan Olav var nok av den siste typen.

Først bestemte han at sønnen skulle kalles opp etteren av de mest berømte norske skøyteløperne. Den for-rige Johan Olav hadde tatt gull i både VM og OL, ogplanen var at den nye Johan Olav skulle bli like god. Oglille Johan Olav rakk å prøve seg på skøyter – så vidt.Men ikke mange dagene etter stabbet han – uten skøy-ter – rett ut foran en bil og ble påkjørt.

11

Lille Johan Olav ble operert i flere timer av to av debeste legene i landet. Takket være dem ville Johan Olavkunne gå igjen. Han kom bare til å halte litt, og han villeikke kunne gå på skøyter, men det var kanskje ikke detviktigste i verden?

Nei da, sa faren til Johan Olav, selv om han ikke mentedet helt. Men siden han tjente ganske godt, kjøpte hanalt mulig slags sportsutstyr til sønnen: kjelke og seilbåtog ponni og vekter og andre ting en kunne trene medselv om en ikke har så sterke bein, og håpet at guttenskulle finne en idrett han kunne bli god i. Men JohanOlav fikk ikke dreis på noen ting, og til slutt hadde hanbrølt at han var lei av å måtte holde på med all verdensdustete idretter, han ville bare være i fred!

Etter det hadde Johan Olav stort sett tilbrakt tidenforan TV-en eller PC-en.

Berit hadde ikke hørt om alt det der, men hun haddeinntrykk av at Johan Olav og faren bare snakket sammennår de var nødt, og at de ikke egentlig visste hvordande skulle gjøre det heller. Så derfor prøvde hun virkeligå være snill mot ham, og av og til hjalp hun ham medmatteleksene. Det var det hun hadde gjort denne etter-middagen, og nå tråkket hun hjem i regnet. Moren villeskryte av henne, enten Berit hadde klart å lære JohanOlav noe eller ikke. Kanskje kom hun til å si den vanligesetningen sin også: «Et godt hjerte teller tusen gangermer enn et pent utseende.» Men det var ikke så veldighyggelig å høre, for Berit var ikke spesielt fornøyd medutseendet sitt. Hun stanset og speilet seg i et butikkvindu,og så på de store fortennene og ørene, som så ut som omde stakk enda lenger ut enn de pleide. Hun rakte tungetil speilbildet, men trakk den fort inn igjen, for en vak-ker kvinne hadde stilt seg opp ved siden av henne og kik-

12

ket i det samme vinduet, og akkurat nå så hun på Berit.Den som kunne sett sånn ut, tenkte Berit, da kunne hungjerne vært litt mindre snill. Kvinnen smilte til henne,et merkelig smil, som om hun skjønte hva Berit tenkte.Berit rødmet og skyndte seg videre. Hun hørte støvlenesine klaske mot asfalten, og enda lyden slett ikke min-net om fottrinn i en hule, måtte hun likevel av en ellerannen grunn tenke på huler der hun gikk.

Fem våte tær ganger fem tørre minus en hullete stø-vel ganger en forkjølelse. Uff.

SJOKOLADESELGEREN

Johan Olav åpnet den tunge porten nederst i innkjør-selen og smøg den tynne kroppen mellom porten ogstolpen. Porten gled igjen bak ham med et tungt smell,som ble kastet tilbake som et ekko fra garasjeveggen.Blam-blam. Tung-lett. Motsatt av føttene hans. Først etlett trinn på den skjeve venstrefoten og så et tungt påden høyre. Lett-tung-lett-tung-lett-tung.

Han hadde ikke gått mange meter nedover gata førhan hørte lyden av skritt bak seg. Skritt som ikke fulgterytmen hans, for det var det ingen som gjorde, men hel-ler ikke vanlig gangrytme. Det var en mer svosjende lydi disse skrittene, og derfor kastet Johan Olav et rasktblikk over skulderen. Og der, svært nær ham, sto det enkvinne.

Hun var høy og blek, med hår i en blåhvit farge, og hunvar kledd i en lang, sølvfarget kåpe. Og hun smilte, et un-derlig smil, som virket vennlig nok, men likevel … «Goddag,» sa hun og nikket til ham. «God dag, Johan Olav.»

«God dag,» svarte Johan Olav usikkert og så raskt tilbegge sider. Hvor hadde hun kommet fra? Det haddeikke vært noen mennesker i nærheten da han begynte ågå, og han kunne ikke skjønne at noen kunne klare ådukke opp så raskt. Kvinnen trakk smilet enda en centi-

14

meter utover, nikket ned mot føttene hans og sa: «Såfine føtter du har.»

Hvafornoe? Johan Olav måtte kikke ned på føttenesine i forfjamselsen, før han kikket opp på henne igjen.Ertet hun ham? Det var dessuten noe rart med henne,men hva?

«Også så nydelig vær som det er på huset ditt.»Hæ?«Og for en vakker, liten boks.» Hun pekte på naboens

postkasse. «Ja, du er sannelig en heldig gutt. Og nå erdu ute og spaserer?»

«Jeg skal på skolen.» Johan Olav begynte å bli litturolig. En hørte så mye rart, om barn som ble bortførtav romvesener, og gale mennesker som plaffet ned folk.Eller – en hørte det kanskje ikke, men på film og data-spill var det helt vanlig. I natt, mens foreldrene troddehan sov, hadde han sittet og spilt «War of the KillerZombies». Der hadde det gått ganske tøft for seg.

«Skolen, ja!» ropte kvinnen og slo ut med armene.«Alle barn går jo på skolen. For å lære. Men jeg harjo glemt det viktigste. Jeg er sjokoladeselger. Jeg selgersjokolade.» Hun sa ordet sjokolade veldig tydelig. Også holdt hun fram en rund veske. «Vil du kjøpe?»

Johan Olav husket en film der noen barn hadde fåttgodteri av en gammel dame, og der godteriet viste seg åinneholde … nei, det orket han ikke å tenke på. «Jeg måforte meg på skolen,» sa han og rygget et par meter. Menkvinnen fulgte etter. «Hundre kroner for en sjokolade,»sa hun og skranglet litt med vesken, som for å friste ham.

Hundre kroner! Han stanset. Det var dessuten noemed hendene hennes, men han klarte ikke helt …

«Eller ti?» Hun holdt vesken foran seg, som om hunhadde tenkt å fange ham i den. Johan Olav så på den

15

mørke åpningen og tenkte at det var som å stirre inn ien ukjent hule. Et øyeblikk ble han stående uten å kunnerøre seg. «Femti øre?» spurte kvinnen. «Eller tre sjoko-lader for et smil og en sang?» Og så trakk hun opp ensjokolade og lot den dingle foran nesa hans.

Sjokoladen var pakket inn i gjennomsiktig plast, ogden så helt ufarlig og veldig god ut. Veldig utrolig fan-tastisk god.

«Et smil?» gjentok kvinnen. «Og en liten, liten sang?»Ville hun virkelig høre ham synge? Han, som ikke var

flink til noe, annet enn å spille spill på PC-en. Han ren-sket stemmen, smilte så pent han kunne, og sang rasktgjennom Bæ, bæ, lille lam.

«For en vidunderlig sang,» sa kvinnen og slo hendenebegeistret sammen. «Har du laget den selv?» Hun la tresjokolader i hånden hans og holdt fram en fjerde. «Også får du denne, men den må du love å dele med en litenpike.»

Ja, det kunne han alltids love, han trengte ikke å holdedet. Hvem skulle vel han dele med? Men det var akkuratsom om damen skjønte hva han tenkte. «Nei,» sa hun,og smilet hennes ble enda bredere og enda skumlere, «dumå love å gjøre det.» Johan Olav lovet. Kvinnen rakteham den siste sjokoladen, og da så han det.

Seks. Det var det som var det rare med henne. Hunhadde seks fingre på hver hånd. Det var dessuten noesom så ut som om det beveget seg innenfor det høyrekjoleermet hennes. Det gufset i ham. Han tok sjokola-den fort og passet på ikke å komme borti hendene ellerarmene hennes. Nå måtte han dessuten skynde seg skullehan rekke første time.

«For en morsom måte å gå på!» ropte kvinnen etterham. «Hopp, hopp, hopp!»

FJERDE TIME

Det var fjerde time, og det var matematikk med fru Sni-sen. Hun var ikke så veldig flink i matematikk selv, ogderfor var hun som oftest sur. Og når hun var på detaller sureste, pleide hun å gi elevene overraskelsesprøver.Sånn som nå.

Rett før timen skulle begynne, hadde hun tatt Berit tilside og gitt henne beskjed om å gå til rektors kontor isiste time. Det var noe med en mattekonkurranse. «Enkonkurranse?» hadde Berit gjentatt ganske spent, menfru Snisen hadde knepet sammen munnen og ikke sagtmer.

Hva slags konkurranse kunne det være? undret Beritpå. Kanskje mellom de beste elevene fra flere skoler – helefylket, eller hvorfor ikke hele landet? Kanskje hun villefå reise til Oslo eller til Danmark eller Afrika eller …Berit likte konkurranser, og en mattekonkurranse måttevel være det beste av alt. Det kriblet i hele henne av nys-gjerrighet. Hun tok imot arket fru Snisen gav henne, reg-net seg raskt gjennom oppgavene, skrev opp svarene ogsatte seg til å drømme om den mystiske konkurransen.

På raden bortenfor satt Johan Olav og stirret på prø-vearket, og kjente etter om han kunne huske i hvert falllitt av alt det Berit hadde forsøkt å lære ham de siste

17

månedene. Men når han leste gjennom oppgavene, føl-tes hjernen hans helt tom. Først var det et dustete stykkeom to menn som fylte vann i et badekar uten propp. Detsto noe om vann som rant inn, og vann som rant ut, også skulle en liksom si når badekaret var fullt. De nesteto mennene kjørte hver sin bil, én i hundre kilometer itimen og én i femti, og fru Snisen ville vite når de komtil Hønefoss. Han stønnet og lukket øynene. Bare de totullingene kunne få kjøpt en badekarpropp på Høne-foss, i det minste. Da han åpnet øynene igjen, oppdagethan fire brøkoppgaver, og nederst på prøvearket skim-tet han noe om vinkler og linjestykker. Johan Olav mer-ket hvordan det lille han kunne om matte, bare rant utav ham, akkurat som vannet i det teite badekaret.

Jakob så på klokka. Han nærmet seg skolen, og akkuratnå var det mattetime. Egentlig passet det godt å kommemidt i timen, for hvis de hadde en av de vanlige over-raskelsesprøvene til fru Snisen, kunne han bare gjøre deoppgavene han klarte, og si at han ikke hadde fått tidtil mer. Han hadde dessuten en liten plan som fikk hamtil å smile der han gikk.

Han kom fra tannlegen, så han hadde lovlig grunn tilå være for sein. Tannlegen hadde funnet et hull i en avjekslene hans og hadde ikke vært helt fornøyd. Pussethan tennene ordentlig? Hva med tanntråd? Og godteri?Ekle spørsmål. Jakob rynket på nesa og gikk litt fortere.

Det gikk en høy og tynn kvinne foran ham på for-tauet. Hun gikk og leste i en avis, så det var rart hunikke krasjet inn i noe. På armen hennes hang en åpen,rund veske, og nå var han kommet så nær at han kunnese hva som var i den. Sjokolader i haugevis! Tenk omhan kunne klare å ta en. Han følte at de ropte på ham:

18

«Kom og spis oss, Jakob!» Det ville nesten være dårliggjort å la være. Han gikk enda litt nærmere. Kvinnenbare fortsatte å glo ned i avisen. Jakob strakte ut enhånd og lirket forsiktig opp to sjokolader, uten at kvin-nen merket noe som helst. Så tok han enda to. Kvinnenbladde i avisen, og Jakob trakk seg litt unna, mens hantenkte at det var noe rart med hånden hennes. Plutseligsnudde hun seg mot ham med et merkelig smil.

«Nei, for en fortryllende gutt,» nesten ropte hun, «hardu lyst på sjokolade?» Jakob stotret fram et ja takk,og kvinnen gav ham to sjokolader, skyndte seg videreog forsvant rundt et hjørne. Da Jakob kom fram til detsamme hjørnet noen sekunder senere, var hun borte.

Så pussig. Han ble stående et øyeblikk og se til allekanter. Men så så han ned på sjokoladene han sto medi hånden, og dermed klarte han ikke å tenke mer på denunderlige kvinnen. Så fristende de sjokoladene så ut!Men tanna var øm, og tannlegen ville sikkert ikke likt atJakob spiste godteri nå, rett etter boringen. Han skulletil å legge sjokoladene i sekken, men så var det akkuratsom om han ikke klarte det. En liten smak kunne velikke gjøre noe, ikke hvis han tygget forsiktig. Han lir-ket forsiktig av plasten og tok en bit.

Noe så godt! Jakob sukket høyt, der han sto. Sma-ken var søt og kraftig, som en blanding av sjokolade ogkaramell. Han måtte ta en bit til. Og enda en. Før hanvisste ordet av det, hadde han spist hele sjokoladen.

En til. Han bare måtte. Denne gangen gomlet han iseg sjokoladen uten å tenke på den ømme tanna, ognesten før han var ferdig, begynte han å få lyst på sjo-kolade nummer tre. Jakob tygget og tygget, og etter enliten stund hadde han spist hver eneste smule.

Og det rare var at han ikke følte seg tørst, og at tanna

19

helt hadde sluttet å gjøre vondt, som om det ikke varnoen hule i den. Ikke noe hull, rettet han seg selv, hvor-for tenkte han plutselig på en hule? Han var ikke kvalmheller, tvert imot kjente han seg i strålende form.

Fem minutter etter kom han inn i klasserommet, le-verte en melding til fru Snisen, fikk prøvearket og pas-serte Berits pult på vei ned til sin egen.

Der satt Berit og drømte om den store mattekonkurran-sen. Fra øyekroken så hun en papirkule som landet påpulten hennes, men hun bare feide den bort og drømtevidere.

Akkurat da sveipet fru Snisens skarpe lærerblikk overklasserommet, i tide til å se at Berit dyttet en papirkulened fra pulten sin, så den trillet over gulvet og landetlike ved Johan Olav, som tittet ned på den.

«Berit!» lød den sinte stemmen hennes. «Johan Olav!»De to barna kikket uforstående opp på fru Snisen, der

hun kom skrittende ned til dem. Hun tok opp papirkulaog glattet den ut. «Til Johan Olav fra Berit» sto det tilog med, og så kom det en masse tall, som så ut som omde skulle forestille svar på alle oppgavene. «Dere to,» safru Snisen triumferende, «dere kommer dere ut! Ut pågangen for resten av timen!»

«Men …» sa Berit forskremt og ville forklare seg, menfru Snisen bare pekte på døra med en truende finger.Det var ikke annet å gjøre enn å adlyde.

Ute på gangen sank Berit sammen på gulvet. Var dettevirkelig sant? Nå kom hun til å få brev med hjem, ogmoren ville få ett av de ansiktene som ikke var til å holdeut. Og hva med mattekonkurransen? Fru Snisen komhelt sikkert til å si at de ikke kunne sende en juksema-ker til en konkurranse, og så tok de sikkert den fjolla

20

Cecilie, hun som alltid skulle vises fram fordi hun varså pen. Berit la hodet på armen og gråt.

Johan Olav visste ikke helt hva han skulle si. Et brevmed hjem – ja, foreldrene brydde seg vel ikke stort uan-sett. Men han skulle gjerne veddet på at lappen kom fraJakob, den sleipingen. I hvert fall ikke fra Berit. Beritvar bare snill, og Johan Olav fikk lyst til å gjøre noesnilt mot henne til gjengjeld, men hva?

Sjokoladene! Dem hadde han helt glemt. De lå i jak-kelomma, og jakka hang jo der på gangen. Han hentetto sjokolader og satte seg ved siden av henne. «Har dulyst på?»

Berit sluttet å gråte av bare forfjamselse over å få noefra Johan Olav. Hun tok imot sjokoladen og så på den.«Denne typen har jeg aldri sett før. Hvor har du kjøptdem?»

«På salg,» svarte han lett, for når en tenkte på at hanhadde fått dem for et smil og en sang, var det jo noksåsant.

De pakket opp hver sin sjokolade. «Den ser kjempe-god ut,» sa Berit og hadde nesten glemt hvor trist hunvar. Hun tok en bit. «Så deilig,» sa hun, «som en blan-ding av sjokolade og lakris. Og lakris er verdens bestegodteri.» Hun tenkte fort på om hun skulle si noe omhvor høy lakrisplanten kunne bli, og hvor lange bladenevar, men lot det være.

«Synes du?» Johan Olav tenkte seg om. «Det bestejeg vet er marsipan, og denne smaker marsipan.»

De tygget forundret på de merkelige sjokoladene.«Hvor var det salget, sa du?» spurte Berit.

En knapp kilometer fra skolen sto fru Monsen og såpå de fire sjokoladene hun nettopp hadde kjøpt av en

21

dørselger. Den skrullete selgeren hadde bare bedt om tokroner for alt sammen. Mager og blek hadde hun vært,men hun tjente vel ikke stort når hun solgte varene sineså billig. Verst for henne, tenkte fru Monsen. Det haddevært noe galt med hendene hennes også, med seks fingrepå hver hånd. Ja, det skulle vært noe å bokse med!

«Disse sjokoladene har den beste smaken i verden,»hadde selgeren sagt. Som om hun kunne vite hva fruMonsen og Jakob likte. Idiot. Fru Monsen skulle til ålegge dem i godteriskuffen, men så var det én som ikkefikk plass. Ja ja, hun kunne jo smake på den, så visstehun om dette var noe for Jakob. Hun knekte av en bitog stakk den i munnen.

Du store verden. Sjokolade med whiskysmak!

FEMTE TIME

Det var femte time, og de hadde norsk, om BjørnstjerneBjørnson. Jakob fulgte ikke med.

Streken med den papirkula hadde egentlig vært kjem-pevellykket. Men etterpå hadde han skjønt at det kan-skje var i meste laget. For Berit hadde vel aldri blittsendt på gangen i hele sitt liv, og så til og med i en mat-tetime. Og det var andre dag på rad at han fikk gjortnoe mot Johan Olav. I friminuttet etterpå hadde Knutog Ivar kommet bort til ham og sagt at nå kunne hanbare vente seg. Noe mer hadde de ikke sagt, og det vardette de ikke hadde sagt, som gjorde Jakob nervøs.

Sannsynligvis burde han komme seg vekk før skolensluttet. Han kunne si at han var syk, at han hadde vondt imagen eller noe, så fikk han helt sikkert lov til å gå hjem.

Så rart at han skulle finne på akkurat det, han somaldri hadde vondt i magen. Men nå merket han at hanfaktisk hadde det. Ikke mye, bare en liten murring. Detkunne ikke være på grunn av sjokoladen, for Jakobkunne spise hva som helst, så hva var det da?

Kunne det være dårlig samvittighet? Han hadde hørtat det gikk an å få vondt i magen av det. Eller var hanredd for Knut og Ivar?

Han prøvde å tenke på noe annet, men det ble bare

23

vondere. Etter noen minutter gikk han opp til norsklæ-reren og ba om å få gå hjem.

Han pustet lettet da han kom ut. Det var nok best åbli hjemme et par dager, slik han hadde gjort den gan-gen han hadde kopiert opp Lindas dagbok og hengt dehemmeligste sidene på oppslagstavla, eller da han haddehelt maling i lua til Knut. Av og til var det greit å holdelitt avstand til ting hadde roet seg.

Det var ikke langt til mormorens hus, og han gledetseg til å fortelle henne om den vellykkete papirkulestre-ken. Snart begynte en serie med mye slåssing på en avfru Monsens TV-kanaler. Og så skulle de spise popkorn,for mormoren laget det beste popkornet i verden, medmasse salt. «Salt og sukker må vi ha, og ferdig med det,»pleide hun å si.

Men egentlig hadde han ikke så lyst på verken salteller sukker. Tvert imot hadde han fått enda mer vondti magen. Han støttet seg mot et gjerde og prøvde å pusterolig. Kanskje det var tarmslyng? Tenk om dette var enslags straff? Jakob begynte å svette og se seg om etter etsted der han kunne få lagt seg nedpå. Noen meter unnalå det en liten skobutikk, og Jakob vaklet bort og nes-ten falt inn gjennom døra. Det var så vondt!

Skoselgeren så forferdet på den lubne gutten som komramlende inn i butikken hans, med hendene på magenog sko som så ut som om de ikke hadde vært pussetpå årevis. Men kona hans stormet bort til gutten og laham over på ryggen. «Ring etter sykebil!» ropte hun tilmannen sin. «Her er det fare på ferde!»

Straks Jakob ble rullet inn på legevakten, hørte han brå-ket. Og enda så vondt han hadde i magen, måtte hansette seg opp på båren for å se hva som foregikk. En

24

velkjent gammel dame satt i en stol med ryggen til ogskjelte ut to leger.

«Om jeg har hatt meslinger i barndommen?» spurtehun sint. «Og hvor ofte jeg pleier å gå på do? Hva erdet for slags spørsmål? Og hva skal du med det steto-skopet? Det er ikke hjertet mitt det er noe i veien med,det er magen!»

«Jeg er klar over det,» sa den største legen rolig. «Mendet er god medisinsk praksis å undersøke hjerterytmen.»Han løftet den enden av stetoskopet som skulle settesmot pasientens bryst. Men før han rakk så langt, grepfru Monsen – for henne var det – lynraskt tak i steto-skopet og nappet det til seg.

«Nå hører dere etter!» sa hun. «Jeg satt hjemme i minstue. Så kom det en mager kvinne med tolv fingre ogsolgte sjokolade på dørene. Og jeg kjøpte til mitt kjærebarnebarn. ‘Her er en ekstra til deg selv,’ sa kvinnen.Så da hun var gått, spiste jeg en sjokolade, som smaktesom skotsk whisky. Og etter en time fikk jeg aldelesforskrekkelig mageknip. Så ringte jeg hit, og nå vil jegha behandling. Og send politiet etter den tolvfingredekvinnen, hun kan da ikke være så vanskelig å finne. Hunliknet en huleboer! Eller ikke en huleboer, men en …»Fru Monsen hørtes ut som om hun ble litt forvirret avdet hun selv sa.

Jakob så at legene sendte hverandre et smil. Tolv fingreog en huleboer og sjokolade som smakte whisky, ja. Detenkte sikkert at denne pasienten hadde fått i seg ganskemye av den whiskyen.

Men hvis de hadde tenkt å spørre fru Monsen om deteller om noe annet, så rakk de det ikke. For i det sammegikk døra opp, og der stod en sykepleier, som så ganskeoppkavet ut.

25

«Doktor Smith?» sa hun, «eller doktor Hinkel? Ellergjerne begge to, tror jeg. Vi har akkurat fått inn topasienter til som ser ut til å ha samme sykdom. Det erto barn, og symptomene er helt like. Skal vi kontakteepidemilegen?»

Da hun sa ordet epidemilegen, skvatt begge legene tilog rystet ivrig på hodet. «Dette klarer vi selv,» sa denlille. «Bare rolig,» sa den store og prøvde å ta stetosko-pet fra fru Monsen, som nektet å slippe det, slik at sto-len hennes snurret rundt på gulvet. Dermed fikk hun øyepå barnebarnet sitt.

«Jakob!» Nå slapp hun stetoskopet i bare forfjam-selse. «Er du syk?» Og mens den store legen kom segav sted med stetoskopet trygt i frakkelomma, begynteJakob å fortelle hva som hadde skjedd. Men før hanhadde kommet særlig langt i historien, ble enda to bårertrillet inn på legevakten. Der lå Berit og Johan Olav fraklassen hans – Berit ganske stille med hendene på magenog tårer i øynene, og Johan Olav sammenkrøket og rødi ansiktet.

Nå kom også en sykepleier og fikk unna de andre pa-sientene som satt på venterommet, og Jakob kunne seat de hvitkledde var i ferd med å ta på seg munnbind oghansker. Ordet epidemilegen ble sagt enda et par gan-ger, og det samme ble ordene isolat og – det som av eneller annen grunn hørtes mest skummelt ut – rom 209.