Didrik Morits Hallstrøm

Du er ikke dødfør jeg slutter å elske deg

© CAPPELEN DAMM AS, 2011

Denne utgave © Cappelen Damm AS, 2012ISBN 978-82-02-38781-5

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Kib & MoritsOmslagsfoto: Stephen Butkus

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.www.cappelendamm.no

Magnus & Jørgen Emanuel

– Hai, hai hai hai! Visste du at når haier blir snudd på ho-det, blir de helt paralysert? Dette kalles tonisk immobilitetog jeg vet sånne ting fordi jeg er så fryktelig glad i haier!Prøv å ringe meg igjen senere, eller legg igjen beskjed.

Det er ikke varmt og det er ikke kaldt. Sola gir ingen-ting. Ikke brisen som napper i palmetoppene og hettegen-seren min heller. Støv damper opp fra den brunrøde jordasom øya er lagd av. Henger tungt i smugene mellom hvitemurbygninger. Klistrer seg i halsen. Klør i øynene. Tar jegtak i en grein eller en blomst, knekker den rett av. Gressetknaser når jeg tråkker på det. På hotellet henger det enlapp i heisen der de ber oss om å moderere dusjing og ba-ding til én gang om dagen. De beklager at det er på dennemåten. Det har vært sånn i mange dager nå. Kanskje enhel uke. Kanskje to.

Jeg biter negler. Den elektroniske stillheten i mobilenknitrer. På andre siden av et gitter som omgir en minigolf-bane, ligger en vakthund urørlig. Øynene stirrer svarte uti ingenting. Hadde ikke tunga beveget seg, kunne hundenvært en skulptur. Minigolfbaner er jo fulle av sånne ting.Troll og fossefall. Eiffeltårn og nisser. Jeg skjønner ikke hva

7

vakthunden vokter. Alt som finnes bak gjerdet er sekstenbetongplater med hull i. En tenåringsjente med ihjelfargetblondt hår og T-skjorte med Eminem på brystet kommergående. Hun bærer en plastkurv full av klesvask og ensermeg ikke. Ingen på øya gjør det.

Jeg ringer deg en gang til. Du forteller om haier og toniskimmobilitet som du alltid gjør. Stemmen din er lys og set-ningene ender i oppoverbakker. Palmene gynger i takt ogdu sitter på huk foran rullestolen til Roar og knyter skoenehans, med mobilen presset mellom kinnet og skulderen.Du er kledd i olashorts og en hvit singlet som er min. Jegser deg skrått bakfra. Tuppen av nesen din stikker fremfra det lyse håret. Undersiden av føttene dine er skitne. Dugår alltid barbeint om sommeren. Roar begraver blikketsitt i mitt og beveger styrespaken fra side til side. Håndenhans blir til en klumpete og rosa kolibri. Rullestolen stårpå stedet hvil og dirrer. Du drar håret bak øret. Ber Roarta det rolig. Sier du snart er ferdig. Han slipper spaken ogser ut av det vidåpne kjøkkenvinduet. Gardinene er dratttil side og enden av en treplanke stikker skrått inn i rom-met. Kattene hans bruker den som inngang. Du knyter fer-dig. Napper faren din i skotuppen og smiler. Rullestolenbegynner igjen å dirre. Blikket til Roar er tilbake på meg.Det er som om han stirrer inn i en tunell. En tunell haner fryktelig lei av å kjøre igjennom, men ikke kan slippeblikket fra.

Man kan jo kræsje.Man kan jo dø.Du reiser deg. Føttene din er vendt utover når du går.

Du danset ballett da du var yngre. Alle nordstrandjenter

8

danset ballett da de var yngre. Du skyver terrassedørenetil side. Går ut på de solvarme plankene. Lener deg motgelenderet og myser ut over gressplenen du er her for åklippe. Senene på baksiden av lårene dine strammer seg.Over deg stiger slørete skyer stadig høyere. Jeg vil spørreom du har det bra. Du kommer til å si at det har du alle-rede svart på. Jeg vil spørre om du savner meg. Du kom-mer til å si at det er lenge siden du har savnet noe somhelst.

Roar hoster innenfra. En pickup knirker forbi. På laste-rampen står det TOYOTA med mye avstand mellom bok-stavene. Et skipshorn gjaller. Den samme plakaten for ethouseparty fra i fjor sommer, gjentar seg selv bortover etgjerde, som en tyve meter lang og buktende slange. Det erbilde av en jente som med øynene lukket spiser to kirse-bær. Jeg legger på. Åpner en boksøl. Drar opp glidelåsenog trekker hetta over hodet.

STRIPTEASE. LIVESHOW. SRAUEN. Neonskiltet blin-ker i mørket over den én etasjes høye murbygningen, somligger på den andre siden av en tom parkeringsplass. Span-jolene må ha skrevet det feil. Frauen heter det. Jente ellerdame på tysk. Jeg går forbi en stengt bensinstasjon. Krys-ser parkeringsplassen og står ved den ene langsiden. Ma-lingen har skallet av veggene. Flakene ligger hvite og sprøutover bakken. Vinduene er malt svarte. Jeg hører musikkinnenfra, men finner ingen dør. Jeg går rundt bygningenén og en halv gang, før jeg oppdager en bratt og uopplysttrapp på baksiden. Trappen leder til en dør uten dørhånd-tak. Den sklir opp når jeg dytter på den. Smekker nestenlydløst igjen bak meg.

9

Jeg er i en hvit og smal korridor. Fra taket henger detplanter. Slanger av blinkende, grønne lys rammer inn ma-lerier av hester og halvt avkledde sigøynerjenter. Jeg pas-serer små og tomme sittegrupper som ser ut som de ergravd rett ut av fjellet. Korridoren vrir på seg og jeg ståri det som må være hjertet til strippeklubben. Rommet eren krysning mellom et gresk tempel og en beach bar fraHawaii. Søyler av gips rekker fra gulvet og opp til ta-ket. I enden er det bygd en bar i bambus. Et slags husinni huset. Langs veggene står det sebramønstrede sofaerog foran dem ligger den samme liksom-greske statuen aven kvinne som spiser druer. Statuene har glassplater limtfast til hodet og knærne og fungerer som bord. I midtenav rommet er det en svartmalt, sirkelformet scene. Taketover er dekket av speil. En enslig stang glinser i det lillalyset fra en lyskaster.

Bartenderen har svart, krøllete hår dratt bakover i enstram hestehale. Strikken glitrer og har små rosa terningerfestet i seg. Den kunne vært lånt fra en jente på førskoleneller kjøpt i en lekebutikk. Bartenderen røyker mekanisk,mens han scroller nedover internettsider på en laptop. Såløfter han blikket fra skjermen. Snur seg mot meg. Nik-ker enig med sløve og røde øyne, som om jeg skulle hasagt noe. Neglene hans er like nedbitte som mine. Vi erde eneste menneskene i lokalet.

– Sorry, no show today. Only in weekends. You know,offseason …

– It’s ok.Bartenderen smiler et skeivt, nesten grotesk smil.– So what do you want?– What have you got?

10

Igjen smiler han stort.– Cerveza and fun, señor. Always.– Both, svarer jeg.Seriemordersmilet kommer tilbake.– What’s your name?– Daniel, svarer jeg.– Where you from?– Oslo.– What?– Norway.– Okay, okay. Come here, Daniel. Sit down.Jeg setter meg på en av de slitte barkrakkene. Puten på

toppen blir holdt sammen av lag på lag med gaffateip. Jegfår en flaske Estrella. Bartenderen finner frem en gammel-dags fasttelefon mellom spritflaskene. Han løfter røret ogslår et nummer han må slått tusenvis av ganger før. Detsvarer på den andre siden. Bartenderen begynner å prate.Stemmen hans er mørkere nå. Han tvinner den elastiskeledningen på apparatet rundt og rundt, helt til den dir-rer av oppbygd spenning. Så slipper han taket. Lednin-gen spretter ut i lufta og blir fanget innlært i hoftehøyde.Etter et par setninger til, legger han på. Peker på tallenenederst til høyre på skjermen sin.

– Twenty minutes, ok, señor?– Ok.Bartenderen lener seg mot barhyllene og begynner å vri

på flaskene slik at etikettene skal synes bedre. Så snur hanseg mot meg.

– What are you doing here? At this time of the year?– Sleeping.Han ler og setter en ny flaske foran meg.

11

Hora er tung. Ikke feit, men lubben. Kanskje litt mer også.Ansiktet er allikevel smalt. Leppene også. Nesa har denspanske bulken på midten. Den midtskill-aktige frisyrenfår hodebunnen til å stikke frem i et forstyrrende sikk-sakk-mønster. Over magen som presser på under en lillagenser, henger den obligatoriske horeveska. Veska er fin.En sånn liten femtitalls retrogreie, som sikkert hadde blittsolgt dyrt i bruktsjappene på Løkka. Det knirker i støv-letter. De rekker helt opp til knærne hennes.

– Hello, señor.Hora stirrer på meg.– Hola, svarer jeg.Hun setter seg på barkrakken til høyre for meg. Leg-

ger vesken på bardisken. Får en kopp te av bartenderen.Piller av papiret på sukkerbiter og slipper dem ned i detgule og dampende vannet. Ser på meg. Nipper til koppen.Ser på meg. Jeg prøver å kle av henne oppe i hodet, menkroppen og huden hennes sklir hele tiden unna. Jeg trorjeg angrer på hele greia. Jeg tror jeg begynner å bli full.

Hora prater med bartenderen. Jeg prøver å forstå hvade prater om, men får kun tak i enkeltord. Stemmene de-res raser avgårde. Den ene begynner der den andre tren-ger pustepause. Hora tar tak i hånden min, men isteden-for å legge den på låret sitt eller stryke meg på en måtesom kan hinte om puling, folder hun dem varmt i sine.Hendene våre blir til en varm og klam ball og farfar blå-ser. Pusten hans lukter askebeger og metall. Hvit og tjukkrøyk damper ut av vottene til Bror. Farfar sitter på huk,med det ene kneet begravd i snøen, som om han er i ferdmed å bli kronet til ridder av en konge. Tauet til rattkjelkenhar han viklet noen ganger rundt låret, så den ikke skal

12

skli avgårde ned bakken. Skogen er full av snø. Grenenehenger tungt mot bakken. Fingrene til Bror blir varme ogkneet til farfar blir vått. Farfar går alltid i olabukser. En-ten det snør eller regner. Eller det er sommer og sol. Enskiløper i trange og røde klær skrenser opp foran oss. Detynne og lange skiene hans dirrer. Rundt livet har han enrumpetaske hvor det også er festet en vannflaske. Ut avnesa henger en stripe med frossen snørr.

– Dere kan ikke ake her. Lysløypa er lagd for langrenn.Ikke aking. Ser dere ikke sporene? Skiløperen peker på deto blanke hakkene i bakken. Farfar slutter å blåse i vottentil Bror. Han reiser seg opp. Stamper bort til skiløperen.Setter føttene på skiene og dytter ham forsiktig, nesten ka-meratslig i siden. Skiløperen veiver med stavene. Bannerog faller over ende. Blir liggende og kave i snøen under detgule lyset fra lyktestolpene.

– Det er fort gjort å falle, sier farfar.Jeg nikker. Tømmer whiskyen. Ser på klokka på mobi-

len. Jeg har sittet på Srauen i over en time. Bartenderenog hora prater fortsatt og det er fortsatt ingen andre ennoss her inne. Tunge housebeats med fugleskrik og bølge-skvulp i bakgrunnen ruller ut av høyttalere i taket. Jegreiser meg ustøtt. Hora slipper ikke hånden min. Jeg mådra den løs.

– Are you leaving, señor? Hun holder veska si over ho-det.

– Jeg skjønner ikke opplegget deres, svarer jeg. – Skalvi pule her, eller i en leilighet et annet sted? Er det lengetil? Hvorfor sitter vi bare her?

Bartenderen og hora ser spørrende på meg og jeg for-står at de ikke forstår, for jeg prater på norsk og til og med

13

på norsk er setningene mine seige og utydelige. Jeg svel-ger, ser ned, ser opp og skal til å begynne på nytt, da horalener seg mot meg. Ordene hennes kommer sylskarpe oglespete på samme tid. Munnen blir til et hull av mørk lep-pestift og korte, spisse tenner. Tunga sklir rundt der innesom en våt orm. Den sølvfargede øyenskyggen hennes erså tykk at det ser ut som det vokser metall ut av kinnenehennes. Jeg ser på bartenderen. Han holder opp hendenesine, som om han ikke har noe med dette å gjøre. Horafortsetter å kaste forbannelser. Og så, plutselig, avslutterhun.

– You pay!Det blir stille. Musikken er også borte og alt jeg hører

er den svake brummingen fra kjøleskapene bak baren. Jegtar noen ustødige skritt i den retningen jeg tror utgangenbefinner seg, men er bare kommet halvveis, da jeg måstøtte meg mot scenekanten for ikke å falle. Jeg stirrer nedpå merker etter høye hæler og kjenner kroppen bli tyngre.Det føles som å puste gjennom et sugerør. Hvite prikkereksploderer mot øyet. Bak meg står hora og bartenderenmed hvert sitt tomme blikk. Jeg trekker pusten. Jeg trek-ker pusten en gang til. Graver frem noen sedler og leggerdem på scenen. Reiser meg krokbøyd. Former hånden tilen pistol og peker på bartenderen og hora, mens jeg be-veger meg baklengs ut av rommet og inn den hvite laby-rinten jeg kom fra.

Jeg går langs en uendelig strandpromenade. I mørket foranmeg sklir lyktene på moloen i San Antoni inn og ut av hver-andre som våte diamanter. Jeg hører biler, jeg ser omrissetav bygninger, men ingenting synes å komme nærmere. Alt

14

bare svever i natten foran meg. Jeg lukker øynene. Går iblinde. Skraper meg opp på et rekkverk. Tenner en røyk.Mister den.

Endelig begynner bygningene å vokse i størrelse. Blir tilmørke og forlatte hoteller. Mellom dem ligger svømmebas-sengene som tomme, plyndrede hull i bakken. På en åpenplass, omringet av benker og overfylte søppelkasser, ståren gul og rusten Caterpillar gravemaskin. Jeg åpner døren.Setter meg inn i det lille styrhuset og leter etter nøkke-len, men finner den ikke. Isteden finner jeg et hørselvern irød plast. Det stikker ut en antenne på den ene siden. Jegtrer det over hodet. Vrir på en bryter og så fylles verdenmed spanske radiostemmer. Ordene knatrer som maskin-gevær. Jeg beholder hørselvernet på og går videre gjennomnatta. På stranda til venstre for meg står solsenger stab-let i høye tårn. Kjettingene som holder dem sammen, vir-ker overdimensjonerte til oppgaven. De kunne like gjerneblitt brukt som ankerline til et skip. Eller til å holde villedyr tilbake.

Noen roper navnet mitt. Jeg stopper. Drar hørselvernetned rundt halsen og lytter. Snur meg rundt. Det er ingender. Jeg går videre. To hundre meter senere stivner beina ogjeg synker sammen i trappen utenfor en klubb som heterCafé Del Mar. Strendene er borte nå. Havet er nærmere.Det slår mot bryggekanten bare noen meter unna. Brum-mer når det treffer og spraker som aluminium når det drarseg tilbake. Jeg aker meg et par trinn ned trappen. Lenermeg tilbake og bruker trappen som ryggstøtte. Over meger det stjerner. Det er mange av dem. Drønnet fra bølgeneblir til lyden av nye bølger. Hørselvernet sklir ut av håndenmi, triller bortover plankene og ut over bryggekanten.

15