Et brustent halleluja - Tomas Sjödin

Mitt halleluja er også brustent. Det er ikke det samme som at det skulle ha gått i stykker, og dermed blitt til noe mindre. Det er snarere brustent i den betydning at det har åpnet seg. Jeg vet ikke nøyaktig når eller hvordan det skjedde. Jeg vet bare at det er sånn. Mitt halleluja er annerledes enn det jeg sang som tenåring, det er annerledes enn det jeg mumlet som «ung og lovende» pinsepastor, men det er et halleluja.

tomas sjödin

Evert Taube synger om «himlajorden». Tomas Sjødin skriver om «himlajorden». Sant og sårt om jorden, og sunt og håpefullt om håpet. Dette er livets ord i dødens verden, dyrt kjøpt erfaring på livets side, ja ord til trøst.

per arne dahl • prest og forfatter

det er høst, en tidlig søndagsmorgen, og Tomas Sjödin står på Rosenlundsbroen i Göteborg. Noen klokkeslag fra Hagakir-kens klokketårn rører ved noe dypt inne i ham, noe han ikke klarer å gripe eller sette ord på. Mens han lener seg over broens rekkverk faller en tåre ned i elven, blander seg med vannmas-sene og blir borte – men det blir ikke lengselen etter å finne ut av hva det var som rørte så sterkt ved ham den morgenen.

Opplevelsen på Rosenlundsbroen blir startskuddet på en spennende og morsom oppdagelsesreise i kirkeklokkens histo-rie i Norden og Europa. På sin vei møter forfatteren en rekke personligheter med en spesiell interesse for malmklang og kir-kehistorie, men som samtidig hjelper ham til å forstå hva det var rørte hans hjerte den morgenen.

Sjödins reise i klokkenes verden driver fortellingen videre, men under det hele ligger lengselen etter en hverdagstro som bærer gjennom livet. Hva gjør en tro så slitesterk at den tåler vær og vind, storm og solskinn?

Tomas Sjödin er svensk forfatter, pastor, kronikør og fore-dragsholder. Han har jobbet med livssynsprogram for svensk tv og er også kåret til en av Sveriges mest populære radiostemmer. Bøkene hans er solgt i mange opplag og oversatt til flere språk. Blant hans best kjente bøker er Når trærne mister bladene, blir utsikten fra kjøk-kenvinduet bedre. Et brustent halleluja er hans femte bok på norsk.

Et brustent hallelujaTomas Sjödin

Et brustent hallelujaTom

as Sjödin

Luther forLag

www.lutherforlag.no

fot

o: r

ick

ar

d e

rik

sson

NO Et brustent halleluja oms-12.indd 1 12-04-13 19.48.09

4

© norsk utgave Luther Forlag, Oslo 2012

© 2008 Tomas Sjödin og Cordia (Verbum Förlag ab)

originalens tittel: Ett brustet halleluja

omslagsbilde: Olle Sundin

forfatterfoto: Rickard Eriksson

grafisk formgivning og sats: Margareta Brisell Axelsson

trykk og innbinding: InPrint, Latvia 2012

Bibelsitatene er hentet fra Bibel 2011, Det norske Bibelselskap

isbn: 978-82-531-4668-3

www.lutherforlag.no

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 4 12-04-13 17.41.36

5

I frostens haver er der stille som på kirkegården.

Dog, hvis man rigtigt lytter, kan man høre,

hvordan det kimer sagte og vrimlende

som af et væld af bitte små fjerne klokker.

Det er stillhedens lyd.

Det er lyden bag alle lyde.

william heinesen, Tårnet ved verdens ende


6


7

innhold

i Hvordan i all verden havnet jeg her? . . . . . . . . . . . 9

ii De levende påkaller jeg. De døde gråter jeg over. . . 31

iii En overstrømmende Gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . .43

iv Jeg lever takket være klokkene . . . . . . . . . . . . . . .57

v Et brustent halleluja . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .79

vi Livet trenger en bærende idé . . . . . . . . . . . . . . . . . 91

vii Det er mangfoldigheten som tar livet av oss . . . . .99

viii En verdensmester i forenkling . . . . . . . . . . . . . . .107

ix En syngende sammensmeltning . . . . . . . . . . . . .119

x Å frigjøre troen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131

xi Så langt klangen når . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .145

xii Å hvile er å ta ansvar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .153

xiii Touch . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .165

Bonus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .183

Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .190


8


9

i

Hvordan i all verden havnet jeg her?


10

Central Counsil of Church Bell Ringers, Warwickshire,

31. April 2008

the reading room på Meriden Road er fylt til bristepunktet. Entusiastiske vekselringere fra hele Storbritannia er i ferd med å oppsummere en vellykket årskonferanse, og stemningen står i taket. Her snakkes det om fornyelse, utdannelse av klokkeringere, teknologiens utfordringer og mye annet. Nå er det min tur. Formannen i bevegelsen, Derek Sibson, hadde spurt om jeg kunne tenke meg å holde en kort avslutningstale og sammenfatte mine inntrykk fra konferansen, og jeg takket ja med det samme. Jeg starter med å fortelle publikum om min komplette uvitenhet på feltet, og om hvor vanskelig det var å forklare folk der hjemme hva jeg skulle i England. Det humres i havet av klokkeringere. De liker å være sære.

Jeg fortsetter: «Nå som jeg har vært med på hele


11

konferansen, innser jeg at det kommer til å bli enda vanskeligere å forklare dem hva jeg faktisk har gjort her.» Ordene mine utløser en behersket jubel i salen.

Jeg høster en ufortjent varm applaus etter den fem minutter lange talen min. Og det er mens jeg står der og smiler og nikker og utveksler varme blikk med den ene etter den andre av disse fantastiske folkene, at tanken farer gjennom meg:

Hvordan i all verden havnet jeg her?

✒

Göteborg, en søndag et par år tidligere. Kona mi, Lotta, måtte møte tidlig i kirken, og jeg ble med og så mitt snitt til å ta en kaffe og sandwich på 7Eleven. Jeg er svak for sommermorgener i sentrum av byen. På nordre Hissingen, der vi bor, går hverdag og helg, morgen og kveld, omtrent i samme takt. I hvert fall tilsynelatende. I byen er vekslingene mer merkbare. Spesielt tidlig en søndags morgen. Festfolk og gudstjenestefolk går nesten om hverandre. Det er bare noen få timer fra de siste gjestene på nattklubbene går til de første kirkegjengerne kommer. Ved åttetiden er gatene nesten helt tomme.

En forunderlig stillhet hvilte over grønnsakstorget. Jeg fikk en følelse av at trikkene gikk saktere enn de pleide, at fuglene hadde lyddempere og at renovasjonsarbeiderne kjørte feiebilene på lavgir. Byen var rett og


12

slett morgentrøtt og ville helst ikke bli forstyrret. Jeg ble sittende der lenge.

Etter å ha drukket kaffe og lest morgenavisen, skrånet jeg over mot Rosenlundsbroen akkurat idet klokkene i tårnet på Hagakyrkan ringte for å kalle inn til gudstjeneste. Jeg hadde naturligvis hørt dem mange ganger før, de har kimet over Haga og Vasastan i langt mer enn hundre år. Men på tross av at jeg har bodd, arbeidet, feiret gudstjeneste og gått omkring i disse kvartalene i mer enn tjuefem år, hadde jeg aldri lagt merke til ringingen på en slik måte som jeg gjorde nå. Det var som om noen hadde ropt på meg, noen jeg kjente, men ikke hadde sett på lenge.

Jeg stanset på broen, og uten selv å legge merke til det, ble jeg stående der i ettertenksomhet. Noe i rytmen, den mørke, tunge klangen, fikk meg til å glemme alt annet i noen sekunder og bare lytte. Først ett slag fra den ene klokken, en ganske lys tone. Og ett til. Så falt den andre klokken inn. Den er mørkere i klangen og sender tonene sine ned mot bakken, de synker mer enn de stiger. Snart ble stemmene deres forent til en sang som ikke ligner noe annet. Det var ikke bare vakkert, det fantes en disharmoni som nådde dit det vakre ikke nådde; mot det brustne. Lyden slo fram og tilbake mellom husveggene. De tydelige slagtonene og de mindre presise overtonene omga seg snart med et lydskimmer som fylte hele det enorme luftrommet


13

mellom Lärarhögskolan, Skattehuset, Hagakyrkan og Smyrnakyrkan.

Jeg lente meg mot rekkverket på broen og lot det bølgende lydskimmeret trekke inn i kroppen. Kanskje var jeg trøtt, kanskje var jeg lei meg, eller kanskje var jeg ikke noen av delene, men jeg klarte ikke å holde tilbake tårene. Det rant en tåre fra øyet mitt og ned i kanalen, den blandet seg med strømmen av vann og ble borte. Der den landet gjorde den ikke noe fra eller til, men i meg banet den vei for en strøm av tårer, den løste fortøyningene til en verkende klump bak øyet mitt.

Selv om klokkene sluttet å kime, stilnet ikke lyden. Slagene lød ikke lenger, men skimmeret av lyd ble liggende lenge i lufta som et ubestemt nærvær. Det var ikke lenger til å skjelne, man kunne ikke si: «Hører du det?» Likevel var det ikke til å komme forbi.

Det hele varte kanskje fem eller ti minutter, jeg vet ikke helt. Sett utenfra kunne jeg rent saklig beskrevet det som fascinerende. Skulle jeg ha valgt en mer romantisk uttrykksform, ville jeg ha sagt at klokkenes sang grep eller rørte ved meg. Med åndelige termer ville jeg utvilsomt ha sagt at jeg følte at jeg ble talt til.

Det er mer enn én måte å forholde seg til slike opplevelser på. Jeg kan gå videre som om det ikke betyr noe, eller jeg kan tenke at hendelsene har en åndelig dimensjon, at jeg nettopp er blitt talt til, og at det kanskje vil komme mer. Jeg bestemte meg for det siste, men uten


Mitt halleluja er også brustent. Det er ikke det samme som at det skulle ha gått i stykker, og dermed blitt til noe mindre. Det er snarere brustent i den betydning at det har åpnet seg. Jeg vet ikke nøyaktig når eller hvordan det skjedde. Jeg vet bare at det er sånn. Mitt halleluja er annerledes enn det jeg sang som tenåring, det er annerledes enn det jeg mumlet som «ung og lovende» pinsepastor, men det er et halleluja.

tomas sjödin

Evert Taube synger om «himlajorden». Tomas Sjødin skriver om «himlajorden». Sant og sårt om jorden, og sunt og håpefullt om håpet. Dette er livets ord i dødens verden, dyrt kjøpt erfaring på livets side, ja ord til trøst.

per arne dahl • prest og forfatter

det er høst, en tidlig søndagsmorgen, og Tomas Sjödin står på Rosenlundsbroen i Göteborg. Noen klokkeslag fra Hagakir-kens klokketårn rører ved noe dypt inne i ham, noe han ikke klarer å gripe eller sette ord på. Mens han lener seg over broens rekkverk faller en tåre ned i elven, blander seg med vannmas-sene og blir borte – men det blir ikke lengselen etter å finne ut av hva det var som rørte så sterkt ved ham den morgenen.

Opplevelsen på Rosenlundsbroen blir startskuddet på en spennende og morsom oppdagelsesreise i kirkeklokkens histo-rie i Norden og Europa. På sin vei møter forfatteren en rekke personligheter med en spesiell interesse for malmklang og kir-kehistorie, men som samtidig hjelper ham til å forstå hva det var rørte hans hjerte den morgenen.

Sjödins reise i klokkenes verden driver fortellingen videre, men under det hele ligger lengselen etter en hverdagstro som bærer gjennom livet. Hva gjør en tro så slitesterk at den tåler vær og vind, storm og solskinn?

Tomas Sjödin er svensk forfatter, pastor, kronikør og fore-dragsholder. Han har jobbet med livssynsprogram for svensk tv og er også kåret til en av Sveriges mest populære radiostemmer. Bøkene hans er solgt i mange opplag og oversatt til flere språk. Blant hans best kjente bøker er Når trærne mister bladene, blir utsikten fra kjøk-kenvinduet bedre. Et brustent halleluja er hans femte bok på norsk.

Et brustent hallelujaTomas Sjödin

Et brustent hallelujaTom

as Sjödin

Luther forLag

www.lutherforlag.no

9 79 79 788253 146683

ISBN 978-82-531-4668-3fo

to

: ric

ka

rd

er

iksso

n

NO Et brustent halleluja oms-12.indd 1 12-04-13 19.48.09

Documents

Et brustent halleluja - Tomas Sjödin