Vigdis Hjorth

ET NORSK HUS

Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2014ISBN 978-82-02-45180-6

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslag ved Øyvind TorseterSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Satt i 10,7/14 pkt. Sabon Medieval og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Pity would be no more,If we did not make somebody Poor;

And Mercy no more could beIf all were as happy as we;

William Blake

Da Alma skilte seg to og tredve år gammel, flyttet hun inni et forfallent tømmerhus ikke langt fra der barnas far bleboende. De skulle ha delt omsorg for dem, en uke hver, såhun var glad for å finne dette huset ikke mer enn et parhundre meter fra hans, med bare en skogfylt åskam mellom,og glad for at hun hadde råd til å kjøpe det på grunn av ar-ven. Uten den ville hun aldri ha hatt mulighet til å skaffeseg noe i dette relativt velstående nabolaget. Det hadde til-hørt en mann som var innlagt på psykiatrisk og døde der,hadde stått tomt i to år og bar preg av det, den store tom-ten var igjengrodd. Av ukjente grunner var det overdratt tilen bank i Sør-Trøndelag som ville bli kvitt det, og det varderfor svært rimelig. Mer visste hun ikke, fikk en perm medpapirer, som skulle vise seg å være mangelfull. Det var etganske hjemmesnekret hus, fikk hun inntrykk av, i hvert falllå det vannrør i ytterveggene på badet som frøs hver vin-ter så Alma måtte tine dem med en hårføner. Og mange avvinduene lot seg ikke lukke, mens andre ikke lot seg åpne,så det var en del å ta tak i. Det sto noen rare ting igjen ettermannen, blant annet en gammeldags safe som det var noe i,

9

merket hun når hun så vidt klarte å rugge på den. Når hunen sjelden gang hadde fest, forsøkte de alltid å åpne den,uten å lykkes. Det får være min livsforsikring, tenkte Almaog husket godt hvordan hun låste seg inn i huset etter å havært i kommunen og underskrevet skjøtet, hvordan hun,liksom stolt, kjente på at hun eide det. Hun hadde aldri eidnoen bolig før. Hun gikk gjennom rommene og tok på veg-gene. Det lå en separat liten leilighet i forlengelsen av husetsom hun kunne leie ut og slik sikre seg en månedlig skatte-fri innkomst som ville komme godt med da inntektene somtekstilkunstner var usikre og ujevne. Den besto av en li-ten entré, ett soverom, et smalt svært enkelt hybelkjøkken,et like smalt og enkelt bad uten varmekabler i gulvet. Fradenne lille enheten gikk en smal trapp som fulgte stignin-gen i terrenget opp til en liten stue med furugulv, furutak ogfurupanel på alle vegger så den lignet en badstu. De storevinduene mot den tette skogen på alle kanter ga en følelseav å være på bunnen av en jungel; hun kjøpte huset tidligom høsten og bladene var ennå ikke falt av trærne. Det villevært fint å ikke ha møbler i det rommet, tenkte hun, menå leie ut møblert var mest lønnsomt, hun måtte kjøpe noebillig og sette inn. Hvor mye hun tok for den lille toroms-saken den gangen for nesten tjue år siden, husket hun ikke,strøm var inkludert for leiligheten hadde ikke egen strøm-måler. Men egen inngang, og så langt som femten meterfra hennes og tilbaketrukket, nesten ikke synlig fra veien,bak de før nevnte veldige trærne. Hele leiligheten lå somen tynn tarm fra det store huset og opp i skogen. De deltebare én vegg. Endeveggen i ett av Almas barns rom var side-veggen i leilighetens soverom. Det var lytt fant de snart ut,

10

men det gjorde ikke så mye. De fleste som kom til å bo dervar enslige studenter eller nyutdannede menn som haddefått jobb i forretningsområdet på den andre siden av mo-torveien noen kilometer borte. Og ikke av typen med høysigarføring, da ville de ikke valgt noe såpass primitivt. Detvar en leilighet for slike som ikke legger særlig vekt på hvor-dan de bor, som i hovedsak skal sove der, det var en midler-tidig bolig. Og selv om hun fant rundene med annonseringog visning slitsomme, foretrakk hun dem framfor å bli in-volvert i eller kjent med leieboeren og dermed føle seg ufri.Hun ville være i fred og holde på med sitt, teppene, tråd-ene, tekstene på tekstilene, småprat med naboene var ikkenoe for henne. Det hendte at enkelte, når de skrev navnog telefonnummer ned etter en visning, fordi de var inter-esserte, la til i en parentes at de gjerne betalte kanskje femhundre kroner mer per måned for å få den. Enslige mødreeller folk med hund. Da var det det landlige preget og natu-ren som avgjorde. Men hun ville ikke ha en hund eller småbarn i nærheten som kanskje ville begynne å leke med hen-nes, gå ut og inn av hennes hus og gjøre forholdet til leie-boeren mer komplisert enn strengt forretningsmessig. Nei,hun foretrakk de enslige mennene som arbeidet hele døg-net. Hver gang det flyttet inn en slik, kjente hun ro i krop-pen; penger inn hver måned antagelig et helt år fram i tid.De færreste ble lenger. Så var det annonsering og visningigjen. Det hendte selvfølgelig den ble stående tom en må-ned eller to eller tre. Når noen flyttet uventet av ulike årsa-ker for eksempel midt i et semester. Hun satte inn annonsei lokalavisen, men svarene lot vente på seg, fordi boligmar-kedet var slik eller slik eller fordi det var feil tid på året

11

eller de som dukket opp mente leien var for høy i forholdtil standarden. Det var de manglende varmekablene på ba-det eller det altfor lille kjøleskapet eller at det ikke var pa-rabolantenne. På den annen side var det god plass til parke-ring og bussholdeplass like i nærheten. Folk har forskjelligebehov. Sto den tom en måned eller to, hendte det hun token overilt beslutning og lot tvilsomme folk med rede kon-tanter flytte inn. Sto den tom, føltes det som om hun taptepenger, hvert døgn, hun fikk ikke ro på seg. Så skrev hununder på den enkle avtalen hun selv hadde formulert medhjelp fra en venn i eiendomsbransjen, sikkert ikke i over-ensstemmelse med utleieloven. Og leietageren skrev under,uten at punktet om depositum på to måneders leie ble inn-fridd. For de som kom med første månedsleie i fristendekontanter var like utålmodige som henne etter å få ordnethovedsaken. En gang flyttet en mann inn samme dag hanhadde sett den, hun husket han spurte om hun hadde endyne. Så punktet om depositum ble utsatt og siden litt ulei-lig å ta opp. Dessuten hadde leietagere som kom slik lett de-sperate sikkert ikke depositumbeløpet på to måneders leiefor hånden så om hun sto på kravet, ville de trekke seg også måtte hun annonsere om igjen. Dessuten var det ubeha-gelig å dra til banken sammen med dem, trekke kølapp ogsmåprate mens de ventet på tur. Hun ville ikke ha med leie-boeren å gjøre, slippe å se ham, glemme at han var der, barepengene inn på konto hver måned. Dessuten var det ikke såmye de kunne ødelegge, beroliget hun seg selv. Så opplevdehun selvfølglig at folk ikke betalte og ikke responderte nårhun purret og så plutselig ble borte mens hun for eksem-pel satt i en primitiv leiehytte på fjellet og arbeidet med en

12

fane. Et finsk ektepar forsvant. Hun så dem ikke på ukerog bilen deres var borte, det brydde hun seg ikke om, menda leien uteble, ble hun bekymret, hvor lenge skulle hunvente før hun tok affære og hvordan? Tingene deres stårjo der, sa hun til seg selv og låste seg inn og studerte demmed blandede følelser, de representerte vel en slags verdi, ihvert fall for dem? Personlige papirer og fotografier i ram-mer av mennesker som måtte være dem kjære. Fjernsyn ogdatamaskiner, bunker av klær og husholdningsartikler ogtoalettsaker, helt andre produkter enn de hun pleide kjøpeselv. Tingene er en slags pant, tenkte hun, mens tiden gikkog den nødvendige månedlige inntekten uteble. Skulle hunta på seg det store arbeidet med å pakke ned sakene de-res og vaske dem ut for å kunne leie ut til andre? Menom de da dukket opp igjen? Var det lov? Hun ringte Hus-eiernes Landsforbund som hun var blitt medlem av gjen-nom forsikringsselskapet, de sa hun måtte sende en oppsi-gelse grunnet manglende betaling i posten. Men de hentetjo ikke posten, sa hun. Så måtte hun sende et rekomman-dert brev, og selv om det ikke ble hentet, representerte detet bevis på oppsigelsen. Det gjorde hun så og registrertehvordan hentelappen ble liggende urørt i leilighetens post-kasse sammen med andre skrivelser, postkort og brev frabanker hun vurderte å åpne og lese. Alt ble liggende, brevligger, ting står, og pengene kom ikke inn på konto der deeventuelt ville stått. Og Alma låste seg inn og skrudde ov-nene av for ikke å fyre for kråker og tape mer penger, detkjentes som om de rant ut. Hun ringte Huseiernes Lands-forbund og spurte om hvor lenge hun måtte vente før hunkunne rydde leiligheten og leie den ut igjen og de sa at hun

13

strengt tatt måtte etterlyse paret hos politiet. Hun dro tilpolitistasjonen og forklarte situasjonen, og det var riktigsom Huseiernes Landsforbund sa, at paret måtte etterlysesfør hun kunne foreta seg noe. Så hun etterlyste det finskeparet, ikke fordi hun var redd det hadde tilstøtt dem noe,bare fordi at først når politiet kunne konstatere at de varbosatt et annet sted, kunne leieavtalen regnes for opphevet.Hun fikk en stor regning fra politiet for den etterlysningen,men hørte ellers ikke fra dem, det var vel ikke en prioritertetterforskning. Hun skulle tatt depositum, tenkte hun da.To uker etter politibesøket var hun på førjulstur med barnatil Berlin, og da de kom tilbake var leiligheten tømt. Detfinske paret må ha spionert og ventet til de så at familienvar borte, lysene slukket dager i trekk. Alma bestemte seg,uten å konferere med Huseiernes Landsforbund eller poli-tiet, for å betrakte leieforholdet som avsluttet. Vasket leilig-heten, kastet slikt de ikke hadde tatt med seg, som var verdi-løst, slitte duker, svidde grytekluter, utslitte oppvaskbørsterog kjente sterk irritasjon mens hun gjorde det. Over at hunmåtte ta i dritten deres. Over at de visste det da de dro oglot det bli igjen, at hun måtte plukke det opp og kaste det,den brune dobørsten. At hun måtte vaske doen og flekkeneetter dem på badegulvet. Hun vasket og skrubbet og luftetog kjøpte nytt dusjforheng og manglende gafler og glass.Jo, det medførte en del uforutsett arbeid, men i hovedsakvar det en stor fordel å ha en slik leilighet som en del avhuset. Og den hadde fått en fin terrasse på forsiden nå, dethadde en dansk håndverker sørget for før han også plutse-lig ble borte. Da hun ikke hadde sett ham eller bilen hansog heller ikke fått husleie på tre måneder, låste hun seg inn

14

og konfiskerte en hel del verktøy han hadde liggende, forheller ikke ham hadde hun fått depositum av, så utålmo-dig hadde hun vært. Da han ikke dukket opp, begynte hun,uten å konferere med politi eller Huseiernes Landsforbund,å pakke de utallige eiendelene hans ned i sekker hun satte igarasjen. Det hun mente hadde verdi, som hun trodde hunkunne få solgt, låste hun inn hos seg selv. Da mannen duk-ket opp og fant leiligheten tømt, banket han på og etter-lyste sakene sine. Hun sa han ikke fikk dem før han betaltehusleien han skyldte. Det kunne han åpenbart ikke, haddehan åpenbart ikke til hensikt. Da forble tingene hans hen-nes, sa hun, forbauset over sin fasthet, hun var blitt herdet,hun var blitt streng. Du kan ikke ta tingene mine, stammetdansken, men det kunne hun, det gjorde hun. Hun sa detsto en del i garasjen han kunne ta med seg. Hun sto bakgardinen og så hvordan han lempet sekkene sine inn i envarebil. En ukes tid var hun urolig for om hun ville hørefra ham, om det ville komme krav på noen måte, om hanhadde kontaktet advokat eller politiet, men sa til seg selvat sjansene var små siden han selv hadde misligholdt av-talen. Hun hørte ikke fra ham eller andre i sakens anled-ning. Hun vasket leiligheten, kjøpte gafler og glass, skif-tet dusjforhenget, sydde nye gardiner og puter som passetav materialer hun hadde til overs og satte inn annonse ogleiet leiligheten ut til en dame med hund. Først da avtalenvar underskrevet, kjørte hun til Lierbygda og solgte dan-skens verktøy i en byggvareforretning. De trodde åpenbartdet var tyvegods, selv om hun var ærlig om situasjonen,de kjøpte det i alle fall. Den store grillen og kontorstolensolgte hun på finn.no. Fortsatt hendte det det kom post til

15

dansken, Toni Hansen het han, fra banker han hadde gjeldhos.

For syv år siden var den ledig igjen. Alma hadde satt inn an-nonse i lokalavisen og begynte å bli utålmodig for det varingen som responderte og den dyre tiden gikk. Hun vur-derte å sette inn annonse på ny med redusert leie da detringte en mann som snakket gebrokkent engelsk, han villegjerne se leiligheten med det samme. En halv time senerekjørte en gammel bil med polske skilter opp innkjørselen,og det var på en måte betryggende. I den halve timen somvar gått siden samtalen hadde hun lurt på hva slags nasjo-nalitet som skjulte seg bak den gebrokne engelsken. Ikkefordi det i og for seg betød noe, det måtte gjerne bo frem-medkulturelle eller hva det het for øyeblikket i leiligheten,men det var en fordel om hun forsto hva de sa. En gang ien lignende situasjon hadde hun svart på en annonse kom-munen hadde satt inn; de trengte bosted for en flyktning-familie. Hun husket at hun slo nummeret med den følelsenav selvtilfredshet man gjerne kjenner når man synes manhandler mindre fordomsfullt og mer edelt enn sine med-mennesker, men straks telefonen ble besvart var følelsen er-stattet av engstelse. Bilder av tildekkede kvinner, arbeidsle-dige menn, barneflokker og tøy til tørk mellom trærne fórgjennom hodet hennes, så da kommunen konkluderte medat leiligheten var for liten for den aktuelle familien, kjentehun lettelse. Men takk for at du ringte, sa kommunen ogville gi henne et kompliment hun ikke fortjente. Da bilensom nå dukket opp hadde polske skilter, kjente hun ogsålettelse, selv om hun ugjerne ville vedkjenne seg det. Og da

16

mannen som steg ut av førersetet var høy og ganske kjekktil tross for en istykkerslått hjørnetann, og da kvinnen somsteg ut fra passasjersiden var ung og blond og smilende,kjente hun lettelse. Mannen førte ordet på sitt gebrokne en-gelsk, men fikk fint fram at han kunne betale en måneds leieumiddelbart. Alma viste dem leiligheten som alltid med enfølelse av ubehag, over å måtte «selge» den, hun skammetseg over dens usselhet.

Men de polske så ut til å like det de så. Det var sensom-mer og det strømmet et gyllent ettermiddagslys gjennomvinduene og utenfor vibrerte alle trærnes blader så vidt iden varme vinden. Den polske kvinnen hadde en liten mage,hun måtte være gravid, men Alma lot seg ikke merke meddet og ville ikke tenke på det, for den polske smilte såungpikeaktig og tok kjælent i de tynne nesten gjennomsik-tige eggeskallsfargede bomullsgardinene Alma hadde syddog hengt opp og som fikk rommet til å virke drømmende.Og et av sine mindre viktige verker hadde hun hengt overdobbeltsengen der motivet var en bitteliten så vidt spirendehestehov og teksten av H.C. Andersen: At leve er ikke nok,fred, frihet og en lille blomst må man have.

Mannen spurte om hvor de kunne vaske klær, og Alma flak-ket med blikket. Hun hadde sagt til seg selv at hun ikke villela de nye leieboerne bruke vaskekjelleren. Hittil hadde defått bruke den, låst seg inn i den fra garasjen, men det pla-get henne at de dermed hadde tilgang til hele huset, for fravaskekjelleren var det ingen dør med lås før entreen. Dethadde gjort henne usikker enkelte ganger, når hun var bort-

17

reist, tanken på hvor tilgjengelig tingene hennes var. Dess-uten vasket leieboerne, ofte og uten tanke på strøm. Bareto tre plagg om gangen og på høyeste temperatur, sekstiog nitti grader konstaterte hun når hun kikket inn i vas-kerommet etter å ha hørt garasjeporten først gå opp og såigjen. Men nå da leiligheten hadde stått tom i måneder ogden høye polske mannen spurte om vaskemuligheter, fulgtehun paret inn i kjelleren via garasjen og viste dem vaske-maskinen og tørketrommelen, og de nikket tilfreds og denunge kvinnen strålte mot Alma. Fra kjelleren gikk de opp istuen som Alma hadde ryddet for anledningen, hun printetut to eksemplarer av leieavtalen, og mannen skrev underog Alma skrev under og tusenlapper ble talt opp og nøkleroverlevert, både til leilighet og vaskekjeller og punktet omdepositum ble de enige om å komme tilbake til, ved leilig-het.

Paret flyttet inn allerede dagen etter. I hvert fall observerteAlma bilen og mannen i flere omganger, han bar ting inn,så kjørte han igjen. Alma gikk ut fra at kvinnen var i lei-ligheten der lysene nå sto på. De så ut til å være skikke-lige folk. En dag ble hun ropt inn og mannen viste hvordanhan hadde malt soverommet til ære for det ventede barnet.Det var mye finere enn det hadde vært før. Kvinnens magevokste. Bladene falt. Alma tenkte av og til på det mang-lende depositumet, så høytidelig hadde hun lovet seg selvaldri mer å leie ut uten, så mange ganger hadde hun opp-levd hvor sårbart det var. Men hun tok det ikke opp, haddefor mye å gjøre. Alle oppdrag hun sa ja til for å tjene til li-vets opphold, faner til musikkorps og fagforeninger, og sær-

18

lig det prestisjefylte teppet som skulle henge i foajeen på detnye rådhuset de var i ferd med å reise i hjembygda hennes,hvordan skulle hun løse det? Så hadde hun ungene, og nårhun ikke hadde ungene, hadde hun gjerne en kjæreste, menalltid arbeidet. Satt over det fra morgen til kveld, brodertepå en fane mens hun tenkte på rådhusbildet og fikk plut-selig en idé. La fanen vekk, leide en primitiv hytte på fjel-let, reiste dit og arbeidet mer konsentrert enn hjemme. Hunville brodere skogen kommunen alltid hadde levd av, menframstille den gåtefull og sugende, slik hun hadde opplevdden som barn, som en organisme menneskene står uten-for og er uforstående til, som har en form for bevissthet.Skremmende men også stedet å rømme til og gjemme seg i.Stilt overfor ubehag og farer, store gutter, sinte damer, fullemenn, var det bare å løpe til skogen, når hun var kommetdit var hun trygg, for hun kjente skogen og den sladret ikke.Når hun gikk i skogen, lette hun alltid etter gjemmesteder.Enten var hun utenfor skogen eller så var hun i skogen,oppslukt av og del av skogen, lydene av fugler og insekterog rennende vann og lukten av mose og råtnende trær ognye skudd og sopp og dyr som akkurat har forsvunnet. Der-for var skrittene inn i skogen fulle av angst slik alle over-ganger er truende, å stå i skogkanten, å være på terskelen,hun kunne miste seg. Men tanken på å miste skogen, sko-gene i verden, å ikke kunne gå inn i og opp i en skog, varuutholdelig, det ville hun få fram. Det hendte, når hun sattover stoffet om natten under hyttelampen, at hun følte etveldig sug og da visste hun at hun fikk det til. Så dro hun.Det gjensto mye, men hun var i gang.

19