Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 810/2009 Rettsakten ble godtatt ved vedtak fattet i Utenriksdepartementet 21. desember 2009. Rettsakten trådte i kraft 13. januar 2010.

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 810/2009

om innføring av fellesskapsregler for visum (visumforordningen)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske felleskap, særlig artikkel 62 nr. 2

bokstav a) og b) ii),

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251,[1] og

ut fra følgende betraktninger:

1. I samsvar med traktatens artikkel 61 bør opprettelsen av et område med fri bevegelighet for personer

følges opp med tiltak med hensyn til kontroll med de ytre grenser, asyl og innvandring.

2. I henhold til traktatens artikkel 62 nr. 2 skal tiltakene for passering av medlemsstatenes ytre grenser

omfatte visumregler for planlagte opphold av en varighet på inntil tre måneder, herunder prosedyrer

og vilkår for medlemsstatenes utstedelse av visum.

3. Når det gjelder visumpolitikken, er innføringen av et felles regelverk, særlig gjennom konsolidering

og utvikling av det gjeldende regelverket (de relevante bestemmelsene i Konvensjonen om

gjennomføring av Schengen-avtalen av 14. juni 1985[2] og den konsulære fellesinstruks),[3] et av de

grunnleggende elementene i en «videreutvikling av en felles visumpolitikk som del av et

flernivåsystem som skal lette lovlig reisevirksomhet og håndtere ulovlig innvandring gjennom

ytterligere harmonisering av nasjonal lovgivning og behandlingspraksis ved lokale konsulære

stasjoner», som definert i Haag-programmet for økt frihet, sikkerhet og rettferdighet i Den

europeiske union.[4]

4. Medlemsstatene bør med henblikk på utstedelse av visum være til stede eller representert i alle

tredjeland hvis borgere er underlagt visumplikt. Medlemsstater som ikke selv har et konsulat i et gitt

tredjeland eller i en viss del av et gitt tredjeland, bør tilstrebe å inngå representasjonsavtaler for å

unngå at visumsøkernes adgang til konsulater blir uforholdsmessig vanskelig.

5. Det er nødvendig å innføre regler om transitt gjennom internasjonale områder på lufthavner for å

bekjempe ulovlig innvandring. Det bør derfor kreves at statsborgere fra tredjeland oppført på en

felles liste over tredjeland, har lufthavntransittvisum. I akutte situasjoner med massetilstrømning av

ulovlige innvandrere bør medlemsstatene likevel kunne innføre et slikt krav for borgere av andre

tredjeland enn dem som er oppført på den felles listen. Medlemsstatenes beslutninger bør revurderes

en gang i året.

6. Ordningene for å ta imot søkerne bør være utformet på en slik måte at den menneskelige verdighet

vises behørig respekt. Behandlingen av visumsøknader bør gjennomføres på en profesjonell og

respektfull måte og stå i forhold til målene som etterstrebes.

7. Medlemsstatene bør sikre at tjenesten som tilbys offentligheten, er av høy kvalitet og følger god

administrativ praksis. De bør avsette opplært personell i tilstrekkelig antall og tilstrekkelige ressurser

til at visumsøknadsprosessen blir lettest mulig. Medlemsstatene bør sikre at «ett-stopp»-prinsippet

anvendes for alle søkere.

8. Forutsatt at visse vilkår oppfylles, bør visum for flere innreiser utstedes for å minske den

administrative byrden ved medlemsstatenes konsulater og legge til rette for en smidig reise for

personer som reiser ofte eller regelmessig. Søkere som konsulatet kjenner for deres integritet og

pålitelighet, bør i den grad det er mulig, nyte godt av en forenklet prosedyre. [1] Europaparlamentsuttalelse av 2. april 2009 (ennå ikke offentliggjort i Den europeiske unions tidende) og rådsbeslutning av

25. juni 2009. [2] EFT L 239 av 22.9.2000, s. 19.

[3] EUT C 326 av 22.12.2005, s. 1.

[4] EUT C 53 av 3.3.2005, s. 1.

9. På grunn av registreringen av biometriske kjennetegn i visuminformasjonssystemet (VIS) opprettet

ved europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 767/2008 av 9. juli 2008 om visuminformasjons-

systemet (VIS) og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene om visum for kortvarig

opphold (VIS-forordningen),[5] bør det være et av de grunnleggende krav at søkeren selv møter opp

for å søke om visum, i det minste ved innlevering av den første søknaden.

10. For å lette søknadsprosedyren ved eventuelle senere visumsøknader bør det være mulig å kopiere

fingeravtrykk fra den første innleggingen i VIS innenfor en periode på 59 måneder. Etter utløpet av

denne perioden bør fingeravtrykk tas på nytt.

11. Alle dokumenter, opplysninger eller biometriske kjennetegn som mottas av en medlemsstat i løpet

av visumsøknadsprosessen skal betraktes som et konsulært dokument i henhold til Wien-

konvensjonen om konsulært samkvem av 24. april 1963 og skal behandles på passende måte.

12. Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer

i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger[6]

gjelder for medlemsstatene ved behandlingen av personopplysninger i henhold til denne forordning.

13. For å lette prosedyren bør flere former for samarbeid vurderes, som begrenset representasjon,

samlokalisering, felles søknadssentre, bruk av honorærkonsuler og samarbeid med eksterne

tjenesteytere, idet det tas særlig hensyn til kravene til vern av personopplysninger i direktiv

95/46/EF. Medlemsstatene bør, i samsvar med vilkårene i denne forordning, selv bestemme hva

slags organisasjonsstruktur de ønsker å bruke i det enkelte tredjeland.

14. Det er nødvendig å ta høyde for situasjoner der en medlemsstat beslutter å samarbeide med en ekstern

tjenesteyter for mottak av søknader. En slik beslutning kan treffes dersom samarbeidet med andre

medlemsstater i form av representasjon, begrenset representasjon, samlokalisering eller et felles

søknadssenter under særlige omstendigheter eller av grunner som er tilknyttet lokale forhold, viser

seg ikke å være hensiktsmessig for den berørte medlemsstat. Slike ordninger bør opprettes i samsvar

med de alminnelige prinsippene for utstedelse av visum og kravene til vern av personopplysninger

fastsatt i direktiv 95/46/EF. Ved opprettelsen og gjennomføringen av slike ordninger bør det også

tas hensyn til behovet for å forebygge «visumshopping».

15. Dersom en medlemsstat har besluttet å samarbeide med en ekstern tjenesteyter, bør den fortsatt gi

alle søkere anledning til å levere inn søknader direkte på medlemsstatens diplomatiske eller

konsulære stasjoner.

16. En medlemsstat bør samarbeide med en ekstern tjenesteyter på grunnlag av et juridisk dokument

som bør inneholde bestemmelser om tjenesteyterens nøyaktige ansvarsområder, direkte og

fullstendig tilgang til dennes lokaler, opplysninger til søkerne, fortrolighet samt om omstendigheter,

vilkår og framgangsmåter for avslutning eller midlertidig avslutning av samarbeidet.

17. Ved å gi medlemsstatene mulighet til å samarbeide med eksterne tjenesteytere om mottak av

søknader og samtidig gjennomføre «ett-stopp»-prinsippet for innlevering av søknader, innfører

denne forordning et unntak fra den generelle regelen om at en søker må møte personlig på en

diplomatisk eller konsulær stasjon. Dette berører ikke muligheten for å kalle inn søkeren til en

personlig samtale.

18. Det lokale Schengen-samarbeidet er avgjørende for en harmonisert anvendelse av den felles

visumpolitikken og for en korrekt vurdering av migrasjons- og/eller sikkerhetsrelaterte risikoer.

Medlemsstatenes diplomatiske og konsulære stasjoner på hvert sted bør vurdere den praktiske

anvendelsen av et særskilt regelverk i betraktning av de lokale forhold med henblikk på å sikre en

harmonisert anvendelse av regelverket for å forebygge «visumshopping» og ulik behandling av

visumsøkerne.

19. Statistiske opplysninger er et viktig middel for å overvåke migrasjonsbevegelser og kan være et

effektivt styringsverktøy. Derfor bør slike opplysninger regelmessig sammenstilles i et felles format.

20. De tiltak som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning, bør vedtas i samsvar med

rådsbeslutning 1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av nærmere regler for utøvelsen av den

gjennomføringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen.[7]

21. Særlig bør Kommisjonen gis fullmakt til å vedta endringer av vedleggene til denne forordning.

Ettersom disse tiltakene er generelle og har som formål å endre ikke-vesentlige elementer i denne

forordning, blant annet ved å tilføye ikke-vesentlige elementer til den, må de vedtas i samsvar med

framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll som fastsatt i artikkel 5 bokstav a) i beslutning

1999/468/EF. [5] EUT L 218 av 13.8.2008, s. 60. [6] EFT L 281 av 23.11.1995, s. 31.

[7] EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23.

22. For å sikre en harmonisert anvendelse av denne forordning på det praktiske plan bør det utarbeides

instrukser om den praksis og de prosedyrer medlemsstatene skal følge når de behandler

visumsøknader.

23. Det skal opprettes et felles nettsted for visa til Schengen-området for å gjøre den felles

visumpolitikken mer synlig og skape et enhetlig bilde av den. Gjennom et slikt nettsted vil

offentligheten få tilgang til alle de opplysninger som er relevante i forbindelse med visumsøknader.

24. Det bør vedtas hensiktsmessige tiltak for overvåking og evaluering av denne forordning.

25. VIS-forordningen og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 562/2006 av 15. mars 2006 om

innføring av fellesskapsregler som regulerer bevegelsen av personer over grensen

(grenseforordningen)[8] bør endres for å ta hensyn til bestemmelsene i denne forordning.

26. Bilaterale avtaler inngått mellom Fellesskapet og tredjeland med henblikk på å lette behandlingen

av visumsøknader kan avvike fra bestemmelsene i denne forordning.

27. Når en medlemsstat er vert for De olympiske leker og De paralympiske leker, bør det anvendes en

særlig ordning for å lette utstedelsen av visum til medlemmene av den olympiske familie.

28. Ettersom målet for denne forordning, nemlig å opprette prosedyrer og vilkår for utstedelse av visum

for transitt gjennom eller for planlagte opphold på medlemsstatenes territorium av en varighet på

inntil tre måneder innenfor en seksmånedersperiode, ikke i tilstrekkelig grad kan nås av

medlemsstatene og derfor bedre kan nås på fellesskapsplan, kan Fellesskapet treffe tiltak i samsvar

med nærhetsprinsippet som fastsatt i traktatens artikkel 5. I samsvar med

forholdsmessighetsprinsippet i samme artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er

nødvendig for å nå dette formål.

29. Denne forordning respekterer de grunnleggende rettigheter og overholder de prinsipper som er

anerkjent særlig i Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de

grunnleggende friheter og Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter.

30. Vilkårene for innreise på medlemsstatenes territorium eller utstedelse av visum berører ikke de regler

som nå gjelder for anerkjennelse av reisedokumenters gyldighet.

31. I samsvar med artikkel 1 og 2 i protokollen om Danmarks holdning vedlagt traktaten om Den

europeiske union og traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, deltar Danmark ikke i

vedtakelsen av denne forordning, og forordningen er derfor ikke bindende for og får ikke anvendelse

i Danmark. Denne forordning er basert på Schengen-regelverket i henhold til bestemmelsene i tredje

del avdeling IV i traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, og Danmark bør derfor i

samsvar med artikkel 5 i nevnte protokoll, innen seks måneder etter at Rådet har vedtatt denne

forordning, treffe en beslutning om gjennomføring av forordningen i sin nasjonale lovgivning.

32. Når det gjelder Island og Norge, utgjør denne forordning, i henhold til avtalen inngått mellom Rådet

for Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om de sistnevnte statenes

tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket [9] som

en videreutvikling av bestemmelser i Schengen-regelverket som kommer inn under området nevnt i

artikkel 1 bokstav B i rådsbeslutning 1999/437/EF[10] om visse gjennomføringsbestemmelser til

avtalen.

33. Det bør inngås en avtale som gjør det mulig for Islands og Norges representanter å slutte seg til

arbeidet i komiteene som bistår Kommisjonen i utøvelsen av dens gjennomføringsmyndighet i

henhold til denne forordning. En slik avtale er vurdert i brevvekslingen mellom Rådet for Den

europeiske union og Island og Norge vedrørende komiteer som bistår Europakommisjonen i

utøvelsen av dens utøvende myndighet,[11] som er vedlagt ovennevnte avtale. Kommisjonen har lagt

fram for Rådet et utkast til rekommandasjon med sikte på forhandling av denne avtale.

34. Når det gjelder Sveits, utgjør denne forordning, i henhold til avtalen mellom Den europeiske union,

Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om Det sveitsiske edsforbunds tilknytning

til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket, [12] en

videreutvikling av bestemmelser i Schengen-regelverket som kommer inn under området nevnt i

artikkel 1 bokstav B i beslutning 1999/437/EF sammenholdt med artikkel 3 i rådsbeslutning

2008/146/EF[13] om inngåelse av nevnte avtale. [8] EUT L 105 av 13.4.2006, s. 1.

[9] EFT L 176 av 10.7.1999, s. 36.

[10] EFT L 176 av 10.7.1999, s. 31. [11] EFT L 176 av 10.7.1999, s. 53.

[12] EUT L 53 av 27.2.2008, s. 52.

[13] EUT L 53 av 27.2.2008, s. 1.

35. Når det gjelder Liechtenstein, utgjør denne forordning, i henhold til protokollen mellom Den

europeiske union, Det europeiske fellesskap, Det sveitsiske edsforbund og Fyrstedømmet

Liechtenstein om Fyrstedømmet Liechtensteins tiltredelse til avtalen mellom Den europeiske union,

Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om Det sveitsiske edsforbunds tilknytning

til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket, en videreutvikling

av bestemmelser i Schengen-regelverket som kommer inn under området nevnt i artikkel 1 bokstav

B i beslutning 1999/437/EF sammenholdt med artikkel 3 i rådsbeslutning 2008/261/EF[14] om

undertegning av nevnte protokoll.

36. Denne forordning utgjør en videreutvikling av bestemmelsene i Schengen-regelverket som Det

forente kongerike ikke deltar i, i samsvar med rådsbeslutning 2000/365/EF av 29. mai 2000 om

anmodning fra Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland om å delta i visse bestemmelser

i Schengen-regelverket.[15] Det forente kongerike deltar derfor ikke i vedtakelsen av denne

forordning, og forordningen er ikke bindende for og får ikke anvendelse i Det forente kongerike.

37. Denne forordning utgjør en videreutvikling av bestemmelsene i Schengen-regelverket som Irland

ikke deltar i, i samsvar med rådsbeslutning 2002/192/EF av 28. februar 2002 om anmodning fra

Irland om å delta i visse bestemmelser i Schengen-regelverket.[16] Irland deltar derfor ikke i

vedtakelsen av denne forordning, og forordningen er ikke bindende for og får ikke anvendelse i

Irland.

38. Denne forordning, med unntak av artikkel 3, utgjør bestemmelser som bygger på eller på annen måte

har tilknytning til Schengen-regelverket i henhold til artikkel 3 nr. 2 i tiltredelsesakten av 2003 og

artikkel 4 nr. 2 i tiltredelsesakten av 2005 – [14] EUT L 83 av 26.3.2008, s. 3. [15] EFT L 131 av 1.6.2000, s. 43.

[16] EFT L 64 av 7.3.2002, s. 20.

VEDTATT DENNE FORORDNING:

AVDELING I

ALMINNELIGE BESTEMMELSER

Artikkel 1

Formål og virkeområde

1. Denne forordning oppretter prosedyrer og vilkår for utstedelse av visum for transitt gjennom eller

for planlagte opphold på medlemsstatenes territorium av en varighet på inntil tre måneder innenfor

en seksmånedersperiode.

2. Bestemmelsene i denne forordning skal gjelde for alle tredjelandsborgere som må være i besittelse

av visum når de passerer medlemsstatenes ytre grenser i henhold til rådsforordning (EF) nr. 539/2001

av 15. mars 2001, som inneholder en liste over tredjeland hvis borgere må være i besittelse av visum

når de passerer de ytre grenser, og tredjeland hvis borgere er unntatt fra dette kravet,[17] uten at dette

berører

a) retten til fri bevegelighet for tredjelandsborgere som er familiemedlemmer til en unionsborger,

b) tilsvarende rettigheter for tredjelandsborgere og deres familiemedlemmer når de i henhold til

avtaler mellom Fellesskapet og dets medlemsstater på den ene side og vedkommende tredjeland

på den annen side, har samme rett til fri bevegelighet som unionsborgere og deres

familiemedlemmer.

3. Denne forordning inneholder også en liste over tredjeland hvis borgere, som et unntak fra prinsippet

om fri transitt som fastsatt i vedlegg 9 til Chicago-konvensjonen om internasjonal sivil luftfart, må

være i besittelse av lufthavntransittvisum, og fastsetter prosedyrene og vilkårene for utstedelse av

visum med henblikk på transitt gjennom de internasjonale transittområder på medlemsstatenes

lufthavner. [17] EFT L 81 av 21.3.2001, s. 1.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordning menes med:

1. «tredjelandsborger», enhver person som ikke er unionsborger i henhold til traktatens artikkel 17 nr.

1,

2. «visum», en tillatelse utstedt av en medlemsstat med henblikk på:

a) transitt gjennom eller planlagt opphold på medlemsstatenes territorium av en varighet på inntil

tre måneder innenfor en seksmånedersperiode fra datoen for første innreise på medlemsstatenes

territorium,

b) transitt gjennom de internasjonale transittområdene i lufthavner i medlemsstatene,

3. «standardvisum», et visum som er gyldig overalt på medlemsstatenes territorium,

4. «visum med begrenset territoriell gyldighet», et visum som er gyldig på territoriet til en eller flere,

men ikke alle, medlemsstater,

5. «lufthavntransittvisum», et visum som er gyldig for transitt gjennom de internasjonale

transittområdene på en eller flere lufthavner i medlemsstatene,

6. «visumetikett», standard utformet visum slik det er definert i rådsforordning (EF) nr. 1683/95 av 29.

mai 1995 om standard utforming av visum,[18]

7. «anerkjent reisedokument», et reisedokument anerkjent av en eller flere medlemsstater med henblikk

på påføring av visa,

8. «separat ark for påføring av visum», standard utformet skjema for påføring av visum utstedt av

medlemsstatene til personer hvis reisedokumenter ikke anerkjennes av medlemsstaten som

utarbeider skjemaet i henhold til rådsforordning (EF) nr. 333/2002 av 18. februar 2002 om et

standard utformet ark for påføring av visum utstedt av medlemsstater til personer hvis

reisedokumenter ikke anerkjennes av medlemsstaten som utarbeider det aktuelle ark,[19]

9. «konsulat», en medlemsstats diplomatiske eller konsulære stasjon med myndighet til å utstede

visum, som ledes av en konsulær tjenestemann som definert i Wien-konvensjonen om konsulært

samkvem av 24. april 1963,

10. «søknad», en søknad om visum,

11. «kommersiell mellommann», et privat byrå som tilbyr administrative tjenester, transportselskap eller

reisebyrå (turoperatør eller detaljist). [18] EFT L 164 av 14.7.1995, s. 1.

[19] EFT L 53 av 23.2.2002, s. 4.

AVDELING II

LUFTHAVNTRANSITTVISUM

Artikkel 3

Tredjelandsborgere som må ha lufthavntransittvisum

1. Det kreves at borgere fra tredjelandene oppført i vedlegg IV er i besittelse av et lufthavntransittvisum

når de passerer gjennom internasjonale transittområder i lufthavner som ligger på medlemsstatenes

territorium.

2. I akutte situasjoner med massetilstrømning av ulovlige innvandrere kan den enkelte medlemsstat

kreve at andre tredjelandsborgere enn dem som er omhandlet i nr. 1, er i besittelse av et

lufthavntransittvisum når de passerer gjennom de internasjonale transittområdene i lufthavner som

ligger på deres territorium. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om slike beslutninger før

de trer i kraft, samt om krav om lufthavntransittvisum som trekkes tilbake.

3. Innenfor rammen av komiteen omhandlet i artikkel 52 nr. 1 skal disse meddelelser gjennomgås årlig

med henblikk på å overføre det berørte tredjeland til listen fastsatt i vedlegg IV.

4. Dersom tredjelandet ikke overføres til listen fastsatt i vedlegg IV, kan den berørte medlemsstat

opprettholde, forutsatt at vilkårene i nr. 2 er oppfylt, eller trekke tilbake kravet om

lufthavntransittvisum.

5. Følgende kategorier personer skal være unntatt fra kravet om å være i besittelse av

lufthavntransittvisum i henhold til nr. 1 og 2:

a) innehavere av gyldig standardvisum, nasjonalt visum for langtidsopphold eller

oppholdstillatelse utstedt av en medlemsstat,

b) tredjelandsborgere som har gyldig oppholdstillatelse i henhold til vedlegg V utstedt av

Andorra, Canada, Japan, San Marino eller Amerikas forente stater, som garanterer ubetinget

tilbaketaking av innehaveren,

c) tredjelandsborgere som har gyldig visum til en medlemsstat eller en stat som er part i avtalen

om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde av 2. mai 1992, Canada, Japan eller

Amerikas forente stater, eller når de returnerer fra disse statene etter å ha brukt visumet,

d) familiemedlemmer av unionsborgere som omhandlet i artikkel 1 nr. 2 bokstav a),

e) innehavere av diplomatpass,

f) flygebesetningsmedlemmer som er statsborgere i en avtalepart i Chicago-konvensjonen om

internasjonal sivil luftfart.

AVDELING III

PROSEDYRER OG VILKÅR FOR UTSTEDELSE AV VISUM

KAPITTEL I

Myndigheter som deltar i søknadsprosedyrene

Artikkel 4

Myndigheter som deltar i søknadsprosedyrene

1. Konsulatene skal behandle og avgjøre søknadene.

2. Som unntak fra nr. 1 kan de myndigheter som er ansvarlig for personkontroll i henhold til artikkel

35 og 36, behandle og avgjøre søknader ved medlemsstatenes ytre grenser.

3. I medlemsstatenes ikke-europeiske oversjøiske territorier kan de myndigheter som er utpekt av den

berørte medlemsstat, behandle og avgjøre søknader.

4. En medlemsstat kan kreve at andre myndigheter enn dem som er utpekt i nr. 1 og 2, medvirker i

behandlingen og avgjørelsen av søknadene.

5. En medlemsstat kan kreve å bli hørt eller underrettet av en annen medlemsstat i samsvar med artikkel

22 og 31.

Artikkel 5

Medlemsstat som har kompetanse til å behandle og avgjøre søknader

1. Den medlemsstat som har kompetanse til å behandle og avgjøre en søknad om standardvisum, skal

være

a) den medlemsstat hvis territorium utgjør reisen(e)s eneste bestemmelsessted,

b) dersom reisen omfatter mer enn ett bestemmelsessted, den medlemsstat hvis territorium utgjør

reisen(e)s hovedbestemmelsessted i betraktning av oppholdets varighet eller formål, eller

c) dersom hovedbestemmelsessted ikke kan fastslås, den medlemsstat hvis ytre grenser søkeren

har til hensikt å passere ved innreise til medlemsstatenes territorium.

2. Den medlemsstat som har kompetanse til å behandle og avgjøre søknader om standardvisum med

henblikk på transitt, skal være

a) den berørte medlemsstat, ved transitt gjennom bare én medlemsstat, og

b) den medlemsstat hvis ytre grense søkeren har til hensikt å passere for å påbegynne transitten,

ved transitt gjennom flere medlemsstater.

3. Den medlemsstat som har kompetanse til å behandle og avgjøre søknader om lufthavntransittvisum,

skal være

a) den medlemsstat på hvis territorium transittlufthavnen ligger, ved transitt gjennom én enkelt

lufthavn, og

b) den medlemsstat på hvis territorium første transittlufthavn ligger, ved transitt gjennom to eller

flere lufthavner.

4. Medlemsstatene skal samarbeide for å forhindre en situasjon der en søknad ikke kan behandles og

avgjøres fordi medlemsstaten som har kompetanse i henhold til nr. 1 til 3, ikke er til stede eller

representert i det tredjelandet der søkeren leverer inn søknaden i samsvar med artikkel 6.

Artikkel 6

Konsulær territoriell kompetanse

1. En søknad skal behandles og avgjøres av konsulatet for den kompetente medlemsstat i hvis

jurisdiksjon søkeren har sitt lovlige opphold.

2. Et konsulat for den kompetente medlemsstat skal behandle og avgjøre en søknad innlevert av en

tredjelandsborger som har lovlig opphold men som ikke er bosatt i dens jurisdiksjon, dersom søkeren

har framlagt en berettiget begrunnelse for å fremme søknaden ved dette konsulatet.

Artikkel 7

Kompetanse til å utstede visum til tredjelandsborgere som har lovlig opphold på en

medlemsstats territorium

Tredjelandsborgere som har lovlig opphold på en medlemsstats territorium og som må være i besittelse

av visum for å reise inn på en eller flere andre medlemsstaters territorium, skal søke om visum på konsulatet

for den medlemsstat som har kompetanse i henhold til artikkel 5 nr. 1 eller 2.

Artikkel 8

Representasjonsavtaler

1. En medlemsstat kan inngå avtale om å representere en annen medlemsstat som har kompetanse i

henhold til artikkel 5, med sikte på å behandle søknader og utstede visa på vegne av vedkommende

medlemsstat. En medlemsstat kan også representere en annen medlemsstat på en begrenset måte

utelukkende for å ta imot søknader og registrere biometriske kjennetegn.

2. Den representerende medlemsstats konsulat skal, når det vurderer å avslå en visumsøknad, legge

søknaden fram for vedkommende myndigheter i den representerte medlemsstat slik at disse kan

avgjøre søknaden endelig innenfor tidsfristene fastsatt i artikkel 23 nr. 1, 2 eller 3.

3. Innsamling og overføring av dokumenter og opplysninger til den representerte medlemsstat skal

utføres i samsvar med relevante regler for vern av personopplysninger og datasikkerhet.

4. Det skal inngås en bilateral avtale mellom den representerende medlemsstat og den representerte

medlemsstat med følgende innhold:

a) den skal angi varigheten av slik representasjon, dersom den bare er midlertidig, og

framgangsmåtene for oppsigelse,

b) den kan, særlig dersom den representerte medlemsstat har et konsulat i det berørte tredjelandet,

fastsette at den representerte medlemsstat skal sørge for lokaler, personell og betalinger,

c) den kan fastsette at den representerende medlemsstat skal oversende søknader fra visse

tredjelandsborgere til de sentrale myndigheter i den representerte medlemsstat for forutgående

samråd i henhold til artikkel 22,

d) som unntak fra nr. 2 kan konsulatet i den representerende medlemsstat gis tillatelse til å avslå

å utstede visum etter behandling av søknaden.

5. Medlemsstater som ikke har eget konsulat i et tredjeland, skal bestrebe seg på å inngå

representasjonsavtaler med medlemsstater som har konsulater i vedkommende land.

6. For å sikre at dårlig transportinfrastruktur eller store avstander i en region eller et geografisk område

ikke gjør det uforholdsmessig vanskelig for søkerne å få adgang til et konsulat, skal medlemsstater

som ikke har eget konsulat i vedkommende region eller område bestrebe seg på å inngå

representasjonsavtaler med medlemsstater som har konsulater i regionen eller området.

7. Den representerte medlemsstat skal underrette Kommisjonen om representasjonsavtalene eller

oppsigelse av slike avtaler før de trer i kraft eller sies opp.

8. Samtidig skal den representerende medlemsstats konsulat underrette både konsulatene i de andre

medlemsstatene og Kommisjonens delegasjon i den berørte jurisdiksjon om representasjonsavtalene

eller oppsigelse av slike avtaler før de trer i kraft eller sies opp.

9. Dersom den representerende medlemsstats konsulat beslutter å samarbeide med en ekstern

tjenesteyter i samsvar med artikkel 43 eller med akkrediterte kommersielle mellommenn i henhold

til artikkel 45, skal slikt samarbeid omfatte søknader som omfattes av representasjonsavtaler. De

sentrale myndigheter i den representerte medlemsstat skal informeres på forhånd om vilkårene for

slikt samarbeid.

KAPITTEL II

Søknad

Artikkel 9

Praktiske bestemmelser for innlevering av søknader

1. En søknad skal innleveres tidligst tre måneder før det planlagte oppholdets begynnelse. Innehavere

av visa for flere innreiser kan innlevere søknaden før utløpet av visumet som er gyldig for et tidsrom

av minst seks måneder.

2. Søkerne kan bli bedt om å avtale et møte for å levere inn søknaden. Møtet skal som en hovedregel

finne sted innen to uker etter den dato da det ble anmodet om møte.

3. I begrunnede hastetilfeller kan konsulatet gi søkere anledning til å levere inn søknad uten timeavtale

eller til å avtale et møte umiddelbart.

4. Søknader kan innleveres på konsulatet av søkeren eller av akkrediterte kommersielle mellommenn,

som fastsatt i artikkel 45 nr. 1, med forbehold for artikkel 13, eller i samsvar med artikkel 42 eller

43.

Artikkel 10

Generelle regler for innlevering av søknader

1. Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 13, 42, 43 og 45 skal søkerne møte personlig når de

leverer inn søknaden.

2. Konsulatene kan gi unntak fra kravet i nr. 1 når det gjelder søkere som de kjenner for deres integritet

og pålitelighet.

3. Ved innlevering av søknaden skal søkeren:

a) legge fram et søknadsskjema i samsvar med artikkel 11,

b) legge fram et reisedokument i samsvar med artikkel 12,

c) legge fram et fotografi i samsvar med standardene fastsatt i forordning (EF) nr. 1683/95 eller,

dersom VIS er tatt i bruk i henhold til artikkel 48 i VIS-forordningen, i samsvar med

standardene fastsatt i artikkel 13 i denne forordning,

d) tillate at fingeravtrykk, der det er aktuelt, blir tatt i samsvar med artikkel 13,

e) betale visumgebyret i samsvar med artikkel 16,

f) levere underlagsdokumenter i samsvar med artikkel 14 og vedlegg II,

g) framlegge, dersom det er relevant, bevis på at han eller hun har tilstrekkelig og gyldig

reisesykeforsikring i samsvar med artikkel 15.

Artikkel 11

Søknadsskjema

1. Hver søker skal legge fram et ferdig utfylt og undertegnet søknadsskjema som fastsatt i vedlegg I.

Personer som er oppført i søkerens reisedokument, skal legge fram eget søknadsskjema. Mindreårige

skal legge fram et søknadsskjema undertegnet av den personen som fast eller midlertidig er den

mindreåriges foresatte eller verge.

2. Konsulatene skal sørge for at søknadsskjemaet er gratis og allment og lett tilgjengelig for søkerne.

3. Skjemaet skal være tilgjengelig på følgende språk:

a) det eller de offisielle språkene i medlemsstaten visumsøknaden gjelder,

b) det eller de offisielle språkene i vertslandet,

c) det eller de offisielle språkene i vertslandet og det eller de offisielle språkene i medlemsstaten

visumsøknaden gjelder, eller

d) i tilfelle representasjon, det eller de offisielle språkene i den representerende medlemsstat.

I tillegg til språket eller språkene angitt i bokstav a) kan skjemaet foreligge på et annet av Den

europeiske unions institusjoners offisielle språk.

4. Dersom søknadsskjemaet ikke er tilgjengelig på ett eller flere av vertslandet offisielle språk, skal en

oversettelse av skjemaet til dette eller disse språkene gjøres tilgjengelig for søkerne.

5. Det skal utarbeides en oversettelse av søknadsskjemaet til det eller de offisielle språkene i vertslandet

innenfor rammen av det lokale Schengen-samarbeidet som fastsatt i artikkel 48.

6. Konsulatet skal underrette søkerne om hvilke(t) språk som kan brukes ved utfylling av

søknadsskjemaet.

Artikkel 12

Reisedokument

Søkeren skal legge fram et gyldig reisedokument som oppfyller følgende kriterier:

a) det skal være gyldig i minst tre måneder etter planlagt dato for utreise fra medlemsstatenes

territorium, eller i tilfelle flere reiser, etter datoen for siste planlagte utreise fra medlemsstatenes

territorium. I begrunnede hastetilfeller kan imidlertid dette kravet fravikes,

b) det skal inneholde minst to tomme sider,

c) det skal være utstedt i løpet av de siste ti årene.

Artikkel 13

Biometriske kjennetegn

1. Medlemsstatene skal registrere søkerens biometriske kjennetegn i form av et fotografi av

vedkommende og ti fingeravtrykk, i samsvar med beskyttelsesmekanismene fastsatt i Europarådets

konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, Den europeiske

unions pakt om grunnleggende rettigheter og FNs konvensjon om barnets rettigheter.

2. Ved innlevering av den første søknaden skal søkeren møte personlig. På dette tidspunkt skal følgende

biometriske kjennetegn for søkeren registreres:

– et fotografi, skannet eller tatt når søknaden leveres inn, og

– ti fingeravtrykk av vedkommende, som tas flatt og registreres digitalt.

3. Dersom fingeravtrykk tatt av søkeren i forbindelse med en tidligere søknad er lagt inn i VIS for

første gang mindre enn 59 måneder før datoen for den nye søknaden, skal disse kopieres over i den

nye søknaden.

Dersom det foreligger rimelig tvil om søkerens identitet, skal konsulatet likevel ta nye

fingeravtrykk i perioden angitt i første ledd.

Dersom det på tidspunktet for innlevering av søknaden ikke straks kan bekreftes at

fingeravtrykkene ble tatt innenfor perioden angitt i første ledd, kan søkeren dessuten be om at nye

fingeravtrykk blir tatt.

4. I samsvar med artikkel 9 nr. 5 i VIS-forordningen skal fotografiet som er vedlagt den enkelte søknad,

registreres i VIS. Søkeren skal ikke måtte møte personlig for dette formål.

De tekniske kravene til fotografiet skal være i samsvar med de internasjonale standardene som

fastsatt i Den internasjonale organisasjon for sivil luftfarts (ICAO) dokument 9303 del 1, 6. utgave.

5. Fingeravtrykkene skal tas i samsvar med ICAOs standarder og kommisjonsvedtak 2006/648/EF av

22. september 2006 om fastsettelse av tekniske spesifikasjoner for standarder for biometriske

kjennetegn i forbindelse med utviklingen av visuminformasjonssystemet.[20]

6. De biometriske kjennetegnene skal registreres av kvalifisert, behørig autorisert personell hos

kompetente myndigheter i samsvar med artikkel 4 nr. 1, 2 og 3. Under tilsyn av konsulatene kan

biometriske kjennetegn også registreres av kvalifisert, behørig autorisert personell hos en

honorærkonsul som omhandlet i artikkel 42, eller en ekstern tjenesteyter som omhandlet i artikkel

43. Den eller de berørte medlemsstater skal i tvilstilfeller gi konsulatet mulighet til kontrollere

fingeravtrykk som er tatt av ekstern tjenesteyter.

7. Følgende søkere er fritatt for kravet om å avgi fingeravtrykk:

a) barn under 12 år,

b) personer det er fysisk umulig å ta fingeravtrykk av. Dersom det er mulig å ta fingeravtrykk av

færre enn ti fingre, skal det maksimale antall fingeravtrykk tas. Dersom dette bare midlertidig

er umulig, skal det imidlertid kreves at søkeren avgir fingeravtrykk ved neste søknad.

Myndighetene som har kompetanse i samsvar med artikkel 4 nr. 1, 2 og 3, skal kunne kreve en

ytterligere forklaring på hvorfor dette er midlertidig umulig. Medlemsstatene skal sikre at det

er vedtatt hensiktsmessige prosedyrer som ivaretar søkerens verdighet i tilfelle vansker med

registreringen,

c) stats- og regjeringssjefer og medlemmer av en nasjonal regjering med ledsagende ektefeller

samt medlemmer av deres offisielle delegasjon når de er invitert av regjeringen i en

medlemsstat eller en internasjonal organisasjon i offisielt øyemed,

d) regenter og andre høytstående medlemmer av en kongefamilie når de er invitert av regjeringen

i en medlemsstat eller av en internasjonal organisasjon i offisielt øyemed.

8. I tilfellene omhandlet i nr. 7 skal ordene «ikke relevant» legges inn i VIS i samsvar med VIS-

forordningens artikkel 8 nr. 5. [20] EUT L 267 av 27.9.2006, s. 41.

Artikkel 14

Underlagsdokumenter

1. Ved søknad om standardvisum skal søkeren framlegge:

a) dokumenter som angir reisens formål,

b) dokumenter som gjelder innkvartering eller dokumentasjon på tilstrekkelige midler til å dekke

kostnadene ved innkvartering,

c) dokumenter som angir at søkeren er i besittelse av tilstrekkelige midler til livsopphold både for

det planlagte oppholdet og for tilbakereisen til hjemlandet eller bostedslandet eller for

gjennomreise til et tredjeland der vedkommende er sikret innreise, eller at vedkommende er i

stand til å skaffe seg slike midler på lovlig vis, i samsvar med artikkel 5 nr. 1 bokstav c) og

artikkel 5 nr. 3 i grenseforordningen,

d) opplysninger som gjør det mulig å vurdere om søkeren har til hensikt å forlate medlemsstatenes

territorium før utløpet av det visumet det er søkt om.

2. Ved søknad om lufthavntransittvisum skal søkeren framlegge:

a) dokumenter som gjelder reisen videre til det endelige bestemmelsesstedet etter den planlagte

transitten i lufthavnen,

b) opplysninger som gjør det mulig å vurdere søkerens hensikt om ikke å reise inn på

medlemsstatenes territorium.

3. Vedlegg II inneholder en ikke-uttømmende liste over underlagsdokumenter som konsulatet kan

kreve av søkeren for å fastslå om vilkårene i nr. 1 og 2 er oppfylt.

4. Medlemsstatene kan kreve at søkerne legger fram dokumentasjon på underhold og/eller privat

innkvartering ved å fylle ut et skjema utarbeidet av den enkelte medlemsstat. Dette skjemaet skal

særlig angi:

a) hvorvidt formålet er dokumentasjon på underhold og/eller innkvartering,

b) hvorvidt verten er en privatperson, et selskap eller en organisasjon,

c) vertens identitet og kontaktopplysninger,

d) den eller de søkerne som er invitert,

e) innkvarteringens adresse,

f) oppholdets varighet og formål,

g) eventuelt slektskapsforhold til verten.

Skjemaet skal foreligge på minst ett annet av Den europeiske unions institusjoners offisielle språk i

tillegg til medlemsstatens offisielle språk. Skjemaet skal gi den personen som undertegner det,

opplysningene som kreves i henhold til artikkel 37 nr. 1 i VIS-forordningen. Et eksemplar av

skjemaet skal sendes til Kommisjonen.

5. Innenfor rammen av det lokale Schengen-samarbeidet skal behovet for å supplere og harmonisere

listene over underlagsdokumenter vurderes innenfor hver jurisdiksjon for å ta hensyn til lokale

forhold.

6. Konsulatene kan gi unntak fra ett eller flere av kravene i nr. 1 for søkere som de kjenner for deres

integritet og pålitelighet, særlig lovlig bruk av tidligere visa, forutsatt at det ikke foreligger tvil om

at vedkommende vil oppfylle kravene i artikkel 5 nr. 1 i grenseforordningen på tidspunktet for

passering av medlemsstatenes ytre grenser.

Artikkel 15

Reisesykeforsikring

1. Personer som søker om standardvisum for en eller to innreiser, skal dokumentere at de er i besittelse

av tilstrekkelig og gyldig reiseforsikring som dekker eventuelle utgifter i forbindelse med

hjemsendelse av medisinske årsaker, akutt medisinsk hjelp og/eller akutt sykehusbehandling eller

dødsfall, under oppholdet eller oppholdene på medlemsstatenes territorium.

2. Personer som søker om standardvisum for mer enn to innreiser («flere innreiser»), skal dokumentere

at de er i besittelse av tilstrekkelig og gyldig reisesykeforsikring som dekker tidsrommet for deres

første planlagte besøk.

Disse søkerne skal i tillegg undertegne erklæringen på søknadsskjemaet om at de er innforstått

med kravet om å ha reisesykeforsikring for etterfølgende opphold.

3. Forsikringen skal gjelde overalt på medlemsstatenes territorium og for hele varigheten av

vedkommendes planlagte opphold eller transitt. Minstedekningen skal være EUR 30 000.

Når det utstedes et visum med begrenset territoriell gyldighet som gjelder for mer enn én

medlemsstat, skal forsikringsdekningen minst være gyldig i de berørte medlemsstater.

4. Søkerne skal i prinsippet tegne forsikring i eget bostedsland. Der dette ikke er mulig, skal de forsøke

å få forsikring i et annet land.

Når en annen person tegner forsikring i søkerens navn, skal vilkårene fastsatt i nr. 3 komme til

anvendelse.

5. Ved vurdering av hvorvidt forsikringsdekningen er tilstrekkelig, skal konsulatene undersøke om

krav mot forsikringsselskapet kan inndrives i en annen medlemsstat.

6. Forsikringskravet kan anses som oppfylt dersom det blir fastslått at det kan antas at forsikringsnivået

er tilstrekkelig på grunnlag av søkerens yrkessituasjon. Unntaket fra kravet om å dokumentere

reisesykeforsikring kan gjelde særskilte yrkesgrupper, f.eks. sjøfolk, som allerede er dekket av en

reisesykeforsikring som følge av sin yrkesvirksomhet.

7. Innehavere av diplomatpass skal være unntatt fra kravet om å ha reisesykeforsikring.

Artikkel 16

Visumgebyr

1. Søkerne skal betale et visumgebyr på EUR 60.

2. Barn mellom seks og tolv år skal betale et visumgebyr på EUR 35.

3. Visumgebyret skal revideres jevnlig for å gjenspeile administrasjonskostnadene.

4. Visumgebyret skal frafalles for søkere som tilhører en av følgende kategorier:

a) barn under seks år,

b) skoleelever, studenter, høyeregradsstudenter og ledsagende lærere som er på besøk i studie-

eller utdanningsøyemed,

c) forskere fra tredjeland som reiser for å drive vitenskapelig forskning som definert i

europaparlaments- og rådsrekommandasjon nr. 2005/761/EF av 28. september 2005 om lettelse

av medlemsstatenes utstedelse av standardvisa for korttidsopphold til forskere fra tredjeland

som reiser innenfor Fellesskapet for å drive vitenskapelig forskning,[21]

d) representanter for ideelle organisasjoner som er 25 år eller yngre og deltar på seminarer,

konferanser eller sports-, kultur- eller utdanningsarrangementer organisert av ideelle

organisasjoner.

5. Visumgebyr kan frafalles for:

a) barn mellom seks og tolv år,

b) innehavere av diplomatpass eller tjenestepass,

c) unge som er 25 år eller yngre og deltar på seminarer, konferanser eller sports-, kultur- eller

utdanningsarrangementer organisert av ideelle organisasjoner.

Medlemsstatene skal ta sikte på å harmonisere anvendelsen av disse unntakene innenfor rammen av

det lokale Schengen-samarbeidet.

6. I enkelttilfeller kan visumgebyret frafalles eller reduseres når dette tjener til å fremme kulturelle,

idrettslige, utenrikspolitiske, utviklingspolitiske eller andre vesentlige offentlige interesser, eller av

humanitære grunner.

7. Visumgebyret skal innkreves i euro, i tredjelandets lokale valuta eller i den valuta som normalt

anvendes i det tredjeland der søknaden innleveres, og skal ikke refunderes annet enn i tilfellene

omhandlet i artikkel 18 nr. 2 og artikkel 19 nr. 3.

Når visumgebyret innkreves i en annen valuta enn euro, skal beløpet som innkreves i

vedkommende valuta fastsettes og jevnlig vurderes opp mot referansevekslingskursen for euro som

fastsatt av Den europeiske sentralbanken. Beløpet som kreves, kan rundes av oppover, og innenfor

rammen av det lokale Schengen-samarbeidet skal konsulatene sikre at de innkrever like store

gebyrer.

8. Søkeren skal gis en kvittering for visumgebyret som er betalt. [21] EUT L 289 av 3.11.2005, s. 23.

Artikkel 17

Administrasjonsgebyr

1. En ekstern tjenesteyter som omhandlet i artikkel 43 kan i tillegg kreve et administrasjonsgebyr.

Administrasjonsgebyret skal stå i forhold til kostnadene den eksterne tjenesteyteren har hatt ved å

utføre en eller flere av oppgavene omhandlet i artikkel 43 nr. 6.

2. Administrasjonsgebyret skal spesifiseres i det juridiske dokumentet omhandlet i artikkel 43 nr. 2.

3. Innenfor rammen av det lokale Schengen-samarbeidet skal medlemsstatene sikre at

administrasjonsgebyret som innkreves av søkeren, behørig gjenspeiler de tjenestene den eksterne

tjenesteyteren tilbyr, og er tilpasset lokale forhold. De skal også ta sikte på å harmonisere

administrasjonsgebyret som anvendes.

4. Administrasjonsgebyret skal ikke være høyere enn halvparten av beløpet på visumgebyret fastsatt i

artikkel 16 nr. 1, uten hensyn til eventuelle reduksjoner av eller unntak fra visumgebyret som fastsatt

i artikkel 16 nr. 2, 4, 5 og 6.

5. Den eller de berørte medlemsstater skal fortsatt gi alle søkere mulighet til å levere inn søknader

direkte til konsulatet.

KAPITTEL III

Behandling og avgjørelse av visumsøknader

Artikkel 18

Kontroll av konsulatets kompetanse

1. Når en søknad er innlevert, skal konsulatet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 5 og 6 kontrollere

hvorvidt det har kompetanse til å behandle og avgjøre den.

2. Dersom konsulatet ikke er kompetent, skal det uten opphold returnere søknadsskjemaet og

eventuelle dokumenter søkeren har lagt fram, tilbakebetale visumgebyret og opplyse om hvilket

konsulat som er kompetent.

Artikkel 19

Adgang til realitetsbehandling

1. Det kompetente konsulatet skal kontrollere om

– søknaden er innlevert innenfor tidsrommet omhandlet i artikkel 9 nr. 1,

– søknaden inneholder elementene omhandlet i artikkel 10 nr. 3 bokstav a)–c),

– de biometriske opplysningene om søkeren er registrert, og

– visumgebyret er innbetalt.

2. Dersom det kompetente konsulatet kommer fram til at vilkårene omhandlet i nr. 1 er oppfylt, skal

søknaden realitetsbehandles, og konsulatet skal:

– følge prosedyrene beskrevet i artikkel 8 i VIS-forordningen og

– gjennomføre den videre behandling av søknaden.

Opplysninger skal bare legges inn i VIS av behørig autorisert konsulatpersonell i samsvar med

artikkel 6 nr. 1, artikkel 7, artikkel 9 nr. 5 og artikkel 9 nr. 6 i VIS-forordningen.

3. Dersom det kompetente konsulatet kommer fram til at vilkårene omhandlet i nr. 1 ikke er oppfylt,

skal søknaden avvises, og konsulatet skal uten opphold

– returnere søknadsskjemaet og de dokumentene søkeren har levert inn,

– tilintetgjøre registrerte biometriske opplysninger,

– tilbakebetale visumgebyret og

– ikke behandle søknaden.

4. Unntaksvis kan en søknad som ikke oppfyller kravene fastsatt i nr. 1, likevel realitetsbehandles

dersom humanitære grunner eller hensynet til nasjonale interesser tilsier det.

Artikkel 20

Stempel som viser at søknaden kan realitetsbehandles

1. Når en søknad kan realitetsbehandles, skal det kompetente konsulatet stemple søkerens

reisedokument. Stempelet skal være utformet som modellen i vedlegg III og skal påføres i samsvar

med bestemmelsene i nevnte vedlegg.

2. Diplomatpass, tjenestepass/offisielle pass og spesialpass skal ikke stemples.

3. Bestemmelsene i denne artikkel skal gjelde for medlemsstatenes konsulater inntil det tidspunkt da

VIS er fullt operativt i alle regioner, i samsvar med artikkel 48 i VIS-forordningen.

Artikkel 21

Kontroll av innreisevilkår og risikovurdering

1. Ved behandling av en søknad om standardvisum skal det undersøkes om søkeren oppfyller

innreisevilkårene i artikkel 5 nr. 1 bokstav a), c), d) og e) i grenseforordningen, og det skal særlig

legges vekt på å vurdere om søkeren utgjør en risiko for ulovlig innvandring eller en risiko for

medlemsstatenes sikkerhet, og om søkeren har til hensikt å forlate medlemsstatenes territorium før

utløpet av det visumet det er søkt om.

2. For hver enkelt søknad skal det foretas søk i VIS i samsvar med artikkel 8 nr. 2 og 15 i VIS-

forordningen. Medlemsstatene skal sikre at alle søkekriteriene i henhold til artikkel 15 i VIS-

forordningen benyttes fullt ut for å unngå feilaktig avvisning og feilaktig identifisering.

3. Konsulatet skal sjekke om søkeren oppfyller innreisevilkårene og kontrollere:

a) at det framlagte reisedokument ikke er falskt eller forfalsket,

b) søkerens dokumentasjon av formålet med og vilkårene for det planlagte oppholdet og av at

vedkommende har tiltrekkelige midler til livsopphold både for det planlagte oppholdet og for

tilbakereisen til hjemlandet eller bostedslandet eller for gjennomreisen til et tredjeland der

vedkommende er sikret innreise, eller at vedkommende er i stand til å skaffe seg slike midler

på lovlig vis,

c) om søkeren er en person som er innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS) med henblikk

på å nekte innreise,

d) at søkeren ikke betraktes som en trussel for offentlig orden, indre sikkerhet eller folkehelsen

som definert i artikkel 2 nr. 19 i grenseforordningen, eller for en av medlemsstatens

internasjonale forbindelser, særlig dersom det ikke er registrert melding i medlemsstatenes

nasjonale databaser med henblikk på å nekte innreise på samme grunnlag,

e) at søkeren, der det er aktuelt, har en tilstrekkelig og gyldig reisesykeforsikring.

4. Konsulatet skal, der det er aktuelt, kontrollere varigheten av tidligere og planlagte opphold for å

kontrollere at søkeren ikke har overskredet maksimal tillatt oppholdstid på medlemsstatenes

territorium, uten hensyn til eventuell tillatelse som er gitt ved et nasjonalt visum for langtidsopphold

eller oppholdstillatelse utstedt av en annen medlemsstat.

5. Midlene til livsopphold for det planlagte oppholdet skal vurderes ut fra oppholdets varighet og

formål og med henvisning til gjennomsnittspriser i den eller de aktuelle medlemsstater for rimelig

innkvartering og forpleining multiplisert med antall dager oppholdet skal vare, på grunnlag av

referansebeløp fastsatt av medlemsstatene i samsvar med artikkel 34 nr. 1 bokstav c) i

grenseforordningen. Dokumentasjon på underhold og/eller privat innkvartering kan også utgjøre

bevis på tilstrekkelige midler til livsopphold.

6. Ved behandling av en søknad om lufthavntransittvisum skal konsulatet særlig kontrollere:

a) at det framlagte reisedokument ikke er falskt eller forfalsket,

b) den berørte tredjelandsborgers avreise- og bestemmelsessted, og om det er sammenheng

mellom den planlagte reiseruten og lufthavntransitten,

c) bevis for reisen videre til det endelige bestemmelsesstedet .

7. Behandlingen av søknaden skal særlig baseres på en vurdering av de framlagte dokumentenes ekthet

og pålitelighet og troverdigheten og påliteligheten av søkerens erklæringer.

8. Under behandlingen av en søknad kan konsulatet i berettigede tilfeller innkalle søkeren til samtale

og kreve ytterligere dokumentasjon.

9. Et tidligere avslag på visum skal ikke automatisk medføre avslag på ny søknad. En ny søknad skal

vurderes på grunnlag av alle tilgjengelige opplysninger.

Artikkel 22

Forutgående konsultasjon med andre medlemsstaters sentrale myndigheter

1. En medlemsstat kan kreve at andre medlemsstaters sentrale myndigheter konsulterer dens sentrale

myndigheter under behandlingen av søknader innlevert av statsborgere fra visse tredjeland eller visse

kategorier statsborgere fra disse landene. Slik konsultasjon skal ikke gjelde søknader om

lufthavntransittvisum.

2. De sentrale myndigheter som konsulteres, skal gi et endelig svar innen syv kalenderdager etter at de

ble konsultert. Manglende svar ved utløpet av denne fristen skal bety at de ikke har noen innsigelser

mot at visumet utstedes.

3. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om ethvert krav om forutgående konsultasjon som

framsettes eller trekkes tilbake, før det trer i kraft. Denne informasjonen skal også gis innenfor

rammen av det lokale Schengen-samarbeidet i den berørte jurisdiksjon.

4. Kommisjonen skal underrette medlemsstatene om slike meldinger.

5. Fra den dato da Schengens konsultasjonsnett er erstattet, som omhandlet i artikkel 46 i VIS-

forordningen, skal forutgående konsultasjon gjennomføres i samsvar med artikkel 16 nr. 2 i nevnte

forordning.

Artikkel 23

Avgjørelse av søknaden

1. Søknader som kan realitetsbehandles i samsvar med artikkel 19, skal avgjøres innen 15

kalenderdager etter datoen for innlevering av søknaden.

2. Denne perioden kan i enkelttilfeller forlenges til inntil 30 kalenderdager, særlig når søknaden krever

nærmere undersøkelser, eller i tilfeller av representasjon der myndighetene i den representerte

medlemsstaten konsulteres.

3. I særlige tilfeller der ytterligere dokumentasjon er nødvendig, kan denne perioden unntaksvis

forlenges til inntil 60 kalenderdager.

4. Med mindre søknaden er trukket tilbake, skal det treffes en beslutning om å:

a) utstede et standardvisum i samsvar med artikkel 24,

b) utestede et visum med begrenset territoriell gyldighet i samsvar med artikkel 25,

c) gi avslag på visum i samsvar med artikkel 32, eller

d) avbryte behandlingen av søknaden og overføre den til vedkommende myndigheter i den

representerte medlemsstaten i samsvar med artikkel 8 nr. 2.

Det faktum at det er fysisk umulig å ta fingeravtrykk i samsvar med artikkel 13 nr. 7 bokstav b), skal

ikke få innvirkning på om det utstedes eller gis avslag på et visum.

KAPITTEL IV

Utstedelse av visum

Artikkel 24

Utstedelse av standardvisum

1. Visumets gyldighetstid og varigheten av det tillatte oppholdet skal være basert på undersøkelsen

gjennomført i samsvar med artikkel 21.

Et visum kan utstedes for en, to eller flere innreiser. Gyldighetstiden skal ikke overstige fem år.

Når det gjelder transitt, skal varigheten av det tillatte oppholdet tilsvare den tiden det tar å fullføre

formålet med transitten.

Med forbehold for artikkel 12 bokstav a) skal gyldighetstiden omfatte ytterligere 15 dagers

henstand.

Medlemsstatene kan beslutte å ikke innrømme slik henstand av hensyn til den offentlige orden

eller de internasjonale forbindelsene til en av medlemsstatene.

2. Med forbehold for artikkel 12 bokstav a) skal visum for flere innreiser utstedes med en gyldighetstid

på mellom seks måneder og fem år når følgende vilkår er oppfylt:

a) søkeren dokumenterer sitt behov for eller begrunner sin hensikt om å reise ofte og/eller

regelmessig, særlig på grunn av sin yrkes- eller familiesituasjon, f.eks. forretningsfolk,

tjenestemenn som er i regelmessig offisiell kontakt med medlemsstatene og EU-institusjonene,

representanter for sivilsamfunnsorganisasjoner som reiser i forbindelse med utdanning,

seminarer og konferanser, familiemedlemmer til unionsborgere, familiemedlemmer til

tredjelandsborgere som har lovlig opphold i medlemsstatene, samt sjøfolk, og

b) søkeren dokumenterer sin integritet og pålitelighet, særlig lovlig bruk av tidligere

standardvisum eller visum med begrenset territoriell gyldighet, sin økonomiske situasjon i

hjemlandet og sin oppriktige hensikt om å forlate medlemsstatenes territorium før utløpet av

det visumet det er søkt om.

3. Opplysningene i artikkel 10 nr. 1 i VIS-forordningen skal legges inn i VIS når beslutning om

utstedelse av slikt visum er tatt.

Artikkel 25

Utstedelse av visum med begrenset territoriell gyldighet

1. Et visum med begrenset territoriell gyldighet skal utstedes unntaksvis, i følgende tilfeller:

a) når den berørte medlemsstat av humanitære grunner, av hensyn til nasjonale interesser eller på

grunn av internasjonale forpliktelser finner det nødvendig

i) å fravike prinsippet om at innreisevilkårene fastsatt i artikkel 5 nr. 1 bokstav a), c), d) og

e) i grenseforordningen må oppfylles,

ii) å utstede et visum selv om en medlemsstat som er blitt konsultert i samsvar med artikkel

22, gjør innsigelser mot utstedelsen av et standardvisum, eller

iii) å utstede et visum i hastesaker selv om det ikke er blitt gjennomført en forutgående

konsultasjon i samsvar med artikkel 22,

eller

b) når det av grunner som konsulatet finner godtgjort, utstedes et nytt visum for et opphold som

skal foretas innenfor samme seksmånedersperiode, til en søker som i løpet av denne

seksmånedersperioden allerede har brukt et standardvisum eller et visum med begrenset

territoriell gyldighet som tillater et opphold på inntil tre måneder.

2. Et visum med begrenset territoriell gyldighet skal være gyldig på den utstedende medlemsstats

territorium. Det kan unntaksvis være gyldig på mer enn én medlemsstats territorium dersom hver av

disse medlemsstatene har gitt sitt samtykke til dette.

3. Dersom søkeren har et reisedokument som ikke anerkjennes av en eller flere men ikke alle

medlemsstatene, skal et gyldig visum for territoriet til de av medlemsstatene som anerkjenner

reisedokumenter, utstedes. Dersom den utstedende medlemsstat ikke anerkjenner søkerens

reisedokument, skal visumet som utstedes bare være gyldig i denne medlemsstaten.

4. Når et visum med begrenset territoriell gyldighet er utstedt i tilfellene beskrevet i nr. 1 bokstav a),

skal de sentrale myndighetene i den utstedende medlemsstat omgående sende ut relevant

informasjon til de sentrale myndigheter i de andre medlemsstatene etter framgangsmåten omhandlet

i artikkel 16 nr. 3 i VIS-forordningen.

5. Opplysningene i artikkel 10 nr. 1 i VIS-forordningen skal legges inn i VIS når beslutning om

utstedelse av slikt visum er tatt.

Artikkel 26

Utstedelse av et lufthavntransittvisum

1. Et lufthavntransittvisum skal være gyldig for transitt gjennom de internasjonale transittområdene på

lufthavner som ligger på medlemsstatenes territorium.

2. Med forbehold for artikkel 12 bokstav a) skal gyldighetstiden omfatte ytterligere 15 dagers henstand.

Medlemsstatene kan beslutte å ikke innrømme slik henstand av hensyn til den offentlige orden

eller de internasjonale forbindelsene til en av medlemsstatene.

3. Med forbehold for artikkel 12 bokstav a) kan visum for flere lufthavntransitter utstedes med en

gyldighetstid på inntil seks måneder.

4. Følgende kriterier er særlig relevante for beslutningen om å utstede visum for flere lufthavntransitter:

a) søkerens behov for hyppige og/eller regelmessige transitter, og

b) søkerens integritet og pålitelighet, særlig lovlig bruk av tidligere standardvisum, visum med

begrenset territoriell gyldighet eller lufthavntransittvisum, hans eller hennes økonomiske

situasjon i hjemlandet og oppriktige hensikt om å fortsette reisen videre.

5. Dersom søkeren må ha et lufthavntransittvisum i samsvar med bestemmelsene i artikkel 3 nr. 2, skal

visumet for lufthavntransitt bare gjelde for transitten gjennom de internasjonale transittområdene i

lufthavner som befinner seg på den eller de berørte medlemsstater.

6. Opplysningene i artikkel 10 nr. 1 i VIS-forordningen skal legges inn i VIS når beslutning om

utstedelse av slikt visum er tatt.

Artikkel 27

Utfylling av visumetikett

1. Når visumetiketten fylles ut, skal de obligatoriske opplysningene fastsatt i vedlegg VII legges inn

og den maskinlesbare sonen fylles ut som fastsatt i ICAO-dokument 9303 del 2.

2. Medlemsstatene kan legge til nasjonale opplysninger i feltet «merknader» på visumetiketten, men

disse skal ikke være en gjentakelse av de obligatoriske opplysningene i vedlegg VII.

3. Alle opplysningene på visumetiketten skal være trykt, og det skal ikke gjøres manuelle endringer på

en trykt visumetikett.

4. Visumetikettene kan fylles ut manuelt bare i tilfelle teknisk force majeure. Det skal ikke gjøres

endringer på en manuelt utfylt visumetikett.

5. Når en visumetikett fylles ut manuelt i samsvar med nr. 4, skal disse opplysningene legges inn i VIS

i samsvar med artikkel 10 nr. 1 bokstav k) i VIS-forordningen.

Artikkel 28

Annullering av utfylt visumetikett

1. Dersom det oppdages en feil på en visumetikett som ennå ikke er påført reisedokumentet, skal

visumetiketten gjøres ugyldig.

2. Dersom feilen oppdages etter at visumetiketten er påført reisedokumentet, skal visumetiketten gjøres

ugyldig ved at det settes et kryss med permanent blekk på etiketten, og ny visumetikett settes inn på

en annen side.

3. Dersom det oppdages en feil etter at de relevante opplysningene er lagt inn i VIS i samsvar med

artikkel 10 nr. 1 i VIS-forordningen, skal feilen korrigeres i samsvar med artikkel 24 nr. 1 i nevnte

forordning.

Artikkel 29

Påføring av visumetikett

1. Den trykte visumetiketten som inneholder opplysningene omhandlet i artikkel 27 og vedlegg VII,

skal påføres reisedokumentet i samsvar med bestemmelsene fastsatt i vedlegg VIII.

2. Dersom den utstedende medlemsstat ikke anerkjenner søkerens reisedokument, skal det brukes et

separat ark for påføring av visum.

3. Når en visumetikett er påført det separate arket for påføring av visum, skal denne informasjonen

legges inn i VIS i samsvar med artikkel 10 nr. 1 bokstav j) i VIS-forordningen.

4. Individuelle visa utstedt til personer som er oppført i søkerens reisedokument, skal påføres dette

reisedokumentet.

5. Dersom reisedokumentet der slike personer er oppført, ikke anerkjennes av den utstedende

medlemsstat, skal de individuelle etikettene påføres de separate arkene for påføring av visum.

Artikkel 30

Rettigheter som følger av et utstedt visum

Besittelse av et standardvisum eller et visum med begrenset territoriell gyldighet skal ikke i seg selv

automatisk gi rett til innreise.

Artikkel 31

Informasjon til andre medlemsstaters sentrale myndigheter

1. En medlemsstat kan kreve at dens sentrale myndigheter informeres om visa som utstedes av andre

medlemsstaters konsulater til statsborgere fra visse tredjeland eller visse kategorier statsborgere fra

disse landene, unntatt når det gjelder lufthavntransittvisum.

2. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om ethvert krav om slik informasjon som framsettes

eller trekkes tilbake, før det trer i kraft. Denne informasjonen skal også gis innenfor rammen av det

lokale Schengen-samarbeidet i den berørte jurisdiksjon.

3. Kommisjonen skal underrette medlemsstatene om slike meldinger.

4. Fra datoen omhandlet i artikkel 46 i VIS-forordningen skal informasjon overføres i samsvar med

artikkel 16 nr. 3 i nevnte forordning.

Artikkel 32

Avslag på visumsøknad

1. Med forbehold for artikkel 25 nr. 1 skal en visumsøknad avslås:

a) dersom søkeren:

i) legger fram et reisedokument som er falskt eller forfalsket,

ii) ikke kan dokumentere formålet med og vilkårene for det planlagte oppholdet,

iii) ikke kan dokumentere tilstrekkelige midler til livsopphold for både det planlagte

oppholdet og tilbakereisen til hjemlandet eller bostedslandet eller for gjennomreisen til

et tredjeland der vedkommende er sikret innreise, eller er ikke i stand til å skaffe seg slike

midler på lovlig vis,

iv) allerede har oppholdt seg på medlemsstatenes territorium i tre måneder i den

inneværende seksmånedersperioden på grunnlag av et standardvisum eller et visum med

begrenset territoriell gyldighet,

v) er en person som er innmeldt i SIS med henblikk på å nekte innreise,

vi) betraktes som en trussel for offentlig orden, indre sikkerhet eller folkehelsen som definert

i artikkel 2 nr. 19 i grenseforordningen, eller for en av medlemsstatenes internasjonale

forbindelser, særlig dersom det er registrert melding i medlemsstatenes nasjonale

databaser med henblikk på å nekte innreise på samme grunnlag, eller

vii) ikke framlegger bevis på at han eller hun, der det er aktuelt, har tilstrekkelig og gyldig

reiseforsikring,

eller

b) dersom det foreligger rimelig tvil om ektheten ved underlagsdokumentene søkeren har lagt

fram eller om troverdigheten ved innholdet i disse, om påliteligheten av søkerens erklæringer

eller om vedkommendes hensikt om å forlate medlemsstatenes territorium før utløpet av det

visumet det søkes om.

2. Beslutningen om avslag og begrunnelsen for avslaget skal meddeles søkeren ved bruk av

standardskjemaet fastsatt i vedlegg VI.

3. Søkere som har fått avslag på visum, skal ha klagerett. Klagen skal rettes til den medlemsstat som

har avgjort søknaden endelig i samsvar med nasjonal lovgivning i vedkommende medlemsstat.

Medlemsstatene skal gi søkerne opplysninger om prosedyren som skal følges ved klage, som angitt

i vedlegg VI.

4. I tilfellene omhandlet i artikkel 8 nr. 2 skal konsulatet i den representerende medlemsstat informere

søkeren om beslutningen som er truffet av den representerte medlemsstat.

5. Informasjon om avslag på visum skal legges inn i VIS i samsvar med artikkel 12 i VIS-forordningen.

KAPITTEL V

Endring av et utstedt visum

Artikkel 33

Forlengelse

1. Gyldighetstiden for og/eller oppholdets varighet under et utstedt visum skal forlenges dersom en

medlemsstats kompetente myndighet anser at visuminnehaveren har lagt fram dokumentasjon på

force majeure eller humanitære grunner som forhindrer vedkommende i å forlate medlemsstatenes

territorium før utløpet av gyldighetstiden eller oppholdstiden det er utstedt visum for. En slik

forlengelse skal innvilges vederlagsfritt.

2. Gyldighetstiden for og/eller oppholdets varighet under et utstedt visum kan forlenges dersom

visuminnehaveren kan dokumentere tungtveiende personlige grunner som berettiger at

gyldighetstiden eller oppholdstiden forlenges. For slik forlengelse skal det kreves et gebyr på EUR

30.

3. Med mindre myndigheten som forlenger visumet treffer beslutning om annet, skal det forlengede

visumet har samme territorielle gyldighet som det opprinnelige visumet.

4. Den myndighet som har kompetanse til å forlenge visumet, skal være myndigheten i den

medlemsstat på hvis territorium tredjelandsborgeren finner seg på det tidspunkt han eller hun søker

om forlengelse.

5. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om hvilke myndigheter som har kompetanse til å

forlenge visa.

6. Forlengelse av visum skal skje i form av en visumetikett.

7. Informasjon om forlengelse av visum skal legges inn i VIS i samsvar med artikkel 14 i VIS-

forordningen.

Artikkel 34

Annullering og inndragelse

1. Et visum skal annulleres dersom det blir åpenbart at vilkårene for utstedelse ikke var oppfylt på

utstedelsestidspunktet, særlig dersom det foreligger tungtveiende grunner til å tro at visumet ble

mottatt på svikaktig grunnlag. Et visum skal i prinsippet annulleres av de kompetente myndigheter i

medlemsstaten som har utstedt det. Et visum kan annulleres av de kompetente myndigheter i en

annen medlemsstat, men i så tilfelle skal myndighetene i medlemsstaten som har utstedt visumet,

underrettes om annulleringen.

2. Et visum skal inndras dersom det blir åpenbart at vilkårene for utstedelse ikke lenger er oppfylt. Et

visum skal i prinsippet inndras av de kompetente myndigheter i medlemsstaten som har utstedt det.

Et visum kan inndras av de kompetente myndigheter i en annen medlemsstat, men i så tilfelle skal

myndighetene i medlemsstaten som har utstedt visumet, underrettes om inndragelsen.

3. Et visum kan inndras på anmodning fra visuminnehaveren. De kompetente myndigheter i

medlemsstaten som har utstedt visumet, skal underrettes om inndragelsen.

4. At visuminnehaveren på grensen ikke kan legge fram ett eller flere av underlagsdokumentene

omhandlet i artikkel 14 nr. 3, skal ikke automatisk føre til en beslutning om å annullere eller inndra

visumet.

5. Dersom et visum annulleres eller inndras, skal visumetiketten påføres et stempel med teksten

«ANNULLERT» eller «INNDRATT» og visumetikettens optiske variable kjennetegn,

sikkerhetselementet «latent bildeeffekt» og ordet «visum» skal gjøres ugyldig ved at det krysses ut.

6. Beslutningen om annullering eller inndragelse av et visum og begrunnelsen for beslutningen skal

meddeles søkeren ved bruk av standardskjemaet fastsatt i vedlegg VI.

7. En visuminnehaver hvis visum er blitt annullert eller inndratt, skal ha klagerett, med mindre visumet

er inndratt på anmodning fra innehaveren selv i samsvar med nr. 3. Klagen skal rettes til den

medlemsstat som har truffet den endelige beslutningen om annullering eller inndragelse i samsvar

med nasjonal lovgivning i vedkommende medlemsstat. Medlemsstatene skal gi søkerne

opplysninger om prosedyren som skal følges ved klage, som angitt i vedlegg VI.

8. Informasjon om visa som er annullert eller inndratt, skal legges inn i VIS i samsvar med artikkel 13

i VIS-forordningen.

KAPITTEL VI

Visumsøknader utstedt på de ytre grenser

Artikkel 35

Visumsøknader inngitt på de ytre grenser

1. I unntakstilfeller kan det utstedes visum på grenseovergangssteder, forutsatt følgende vilkår er

oppfylt:

a) søkeren oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 5 nr. 1 bokstav a), c), d) og e) i

grenseforordningen,

b) søkeren har ikke vært i stand til å søke om visum på forhånd og dersom det kreves, legger fram

underlagsdokumenter som godtgjør uforutsette og tvingende innreisegrunner, og

c) søkerens tilbakereise til hjemlandet, bostedslandet eller gjennomreise gjennom andre stater enn

medlemsstater som fullt ut har gjennomført Schengen-regelverket, vurderes å være sikker.

2. Dersom en visumsøknad inngis på de ytre grenser, kan kravet om at søkeren skal ha en

reisesykeforsikring frafalles dersom slik reisesykeforsikring ikke er tilgjengelig på det aktuelle

grenseovergangsstedet, eller av humanitære grunner.

3. Et visum utstedt på de ytre grenser skal være et standardvisum som gir innehaveren rett til inntil 15

dagers opphold, avhengig av formålet med og vilkårene for det planlagte oppholdet. Når det gjelder

transitt, skal varigheten av det tillatte oppholdet tilsvare den tiden det tar å fullføre formålet med

transitten.

4. Dersom vilkårene fastsatt i artikkel 5 nr. 1 bokstav a), c), d) og e) i grenseforordningen ikke er

oppfylt, kan myndighetene som har ansvar for å utstede visum på grensen, utstede et visum med

begrenset territoriell gyldighet i samsvar med artikkel 25 nr. 1 bokstav a) i denne forordning, for

bare den utstedende medlemsstats territorium.

5. En tredjelandsborger som tilhører en kategori personer som det i samsvar med artikkel 22 kreves

forutgående konsultasjon for, kan ikke få utstedt visum på de ytre grenser.

For slike personer kan det imidlertid likevel utstedes visa med territoriell gyldighet begrenset til

den utstedende medlemsstats territorium i samsvar med artikkel 25 nr. 1 bokstav a).

6. I tillegg til grunnene for å avslå en visumsøknad i henhold til artikkel 32 nr. 1, skal visum avslås på

grenseovergangsstedet dersom vilkårene omhandlet i nr. 1 bokstav b) i denne artikkel ikke er oppfylt.

7. Bestemmelsene om begrunnelse for og melding om avslag og klageretten fastsatt i artikkel 32 nr. 3

og vedlegg VI skal komme til anvendelse.

Artikkel 36

Visa som utstedes på de ytre grenser til sjøfolk i transitt

1. Sjøfolk som må være i besittelse av visum for å passere medlemsstatenes ytre grenser, kan få utstedt

transittvisum på grensen forutsatt at:

a) vedkommende oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 35 nr. 1, og

b) han eller hun passerer den aktuelle grensen for å mønstre på, mønstre på igjen eller mønstre av

et skip der vedkommende skal arbeide eller har arbeidet som sjømann.

2. De kompetente nasjonale myndigheter skal følge anvisningene i vedlegg IX del 1 før de utsteder

visum på grensen til en sjømann i transitt, og sikre at nødvendig informasjon om sjømannen er

utvekslet ved bruk av et behørig utfylt skjema for sjøfolk i transitt, som fastsatt i vedlegg IX del 2.

3. Denne artikkel får anvendelse med forbehold for artikkel 35 nr. 3, 4 og 5.

AVDELING IV

FORVALTNING OG ORGANISASJON

Artikkel 37

Organisering av visumavdelingene

1. Medlemsstatene skal ha ansvar for å organisere visumavdelingene på sine konsulater.

For å forebygge eventuell redusert aktpågivenhet og beskytte personellet mot press på lokalt

plan, skal det, der det er aktuelt, opprettes rotasjonsordninger for personell som har direkte kontakt

med søkere. Det skal legges særlig vekt på klare arbeidsrutiner og tydelig ansvarsfordeling i

forbindelse med endelig avgjørelse av søknader. Adgang til å konsultere VIS og SIS og andre

fortrolige opplysninger skal være innskrenket til et begrenset antall behørig autorisert personell.

Hensiktsmessige tiltak skal treffes for å forhindre uautorisert tilgang til slike databaser.

2. Oppbevaring og håndtering av visumetikettene skal være gjenstand for hensiktsmessige

sikkerhetstiltak for å forhindre bedrageri og tap. Hvert konsulat skal holde regnskap med sitt lager

av visumetiketter og registrere hvordan den enkelte visumetikett er blitt brukt.

3. Medlemsstatenes konsulater skal føre arkiv over søknadene. Hver enkelt søknadsmappe skal

inneholde søknadsskjema, kopier av relevante underlagsdokumenter, register over kontroller som er

utført, samt referansenummeret for det visum som er utstedt slik at personalet om nødvendig kan

rekonstruere bakgrunnen for beslutningen som er truffet om søknaden.

De enkelte søknadsmappene skal oppbevares i minst to år fra den dato søknaden ble avgjort, som

omhandlet i artikkel 23 nr. 1.

Artikkel 38

Ressurser til behandling av søknadene og overvåking av konsulatene

1. Medlemsstatene skal sørge for å ha hensiktsmessig personell i tilstrekkelig antall til å utføre

oppgavene i forbindelse med behandlingen av søknadene slik at offentligheten sikres en rimelig og

harmonisert kvalitet på tjenestene.

2. Lokalene skal være funksjonelle og utformet slik at hensiktsmessige sikkerhetstiltak kan iverksettes.

3. Medlemsstatenes sentrale myndigheter skal sikre hensiktsmessig opplæring både av utsendt

personell og lokalt ansatte og være ansvarlig for å gi dem fullstendig, nøyaktig og oppdatert

informasjon om relevant fellesskapsrett og nasjonal rett.

4. Medlemsstatenes sentrale myndigheter skal sikre hyppig og hensiktsmessig overvåking av

behandlingen av søknadene og iverksette korrigerende tiltak når det oppdages avvik fra

bestemmelsene i denne forordning.

Artikkel 39

Personellets atferd

1. Medlemsstatens konsulater skal sikre at søkerne mottas på en høflig måte.

2. Konsulatpersonellet skal i utførelsen av sine oppgaver vise full respekt for den menneskelige

verdighet. Alle tiltak som treffes skal stå i forhold til de mål som søkes oppnådd med tiltakene.

3. I utførelsen av sine oppgaver skal konsulatpersonellet ikke diskriminere noen personer på grunnlag

av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, funksjonshemning, alder eller seksuell

legning.

Artikkel 40

Samarbeidsformer

1. Hver medlemsstat skal ha ansvar for å organisere søknadsprosedyrene. I prinsippet skal søknader

leveres inn til et konsulat i en medlemsstat.

2. Medlemsstatene skal:

a) utstyre sine konsulater og de myndigheter som har ansvar for å utstede visa på grensene, med

nødvendig materiell for registrering av biometriske kjennetegn; det samme gjelder deres

honorærkonsulers kontorer når disse anvendes for registrering av biometriske kjennetegn i

samsvar med artikkel 42, og/eller

b) samarbeide med en eller flere andre medlemsstater innenfor rammen av det lokale Schengen-

samarbeidet eller gjennom andre hensiktsmessige kontakter, i form av begrenset

representasjon, samlokalisering eller et felles søknadssenter i samsvar med artikkel 41.

3. Under særlige omstendigheter eller av grunner som er knyttet til lokale forhold, for eksempel

dersom:

a) antallet søkere er så stort at det ikke er mulig å organisere mottak av søknader og opplysninger

innen rimelig tid og under anstendige forhold, eller

b) det ikke er mulig å sikre en god geografisk dekning av det berørte tredjeland på en annen måte,

og dersom samarbeidsformene omhandlet i nr. 2 bokstav b) viser seg å være uhensiktsmessige for

den berørte medlemsstat, kan en medlemsstat som en siste utvei samarbeide med en ekstern

tjenesteyter i samsvar med artikkel 43.

4. Med forbehold for retten til å innkalle søkeren til en personlig samtale som fastsatt i artikkel 21 nr.

8, skal mottak og behandling av søknader organiseres slik at søkeren ikke trenger å møte personlig

på mer enn ett sted for å levere inn en søknad.

5. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om hvordan de ønsker å organisere

søknadsprosedyrene på det enkelte konsulat.

Artikkel 41

Samarbeid mellom medlemsstatene

1. Når «samlokalisering» velges, skal personell fra en eller flere medlemsstaters konsulater

gjennomføre søknadsprosedyrene (herunder registrering av biometriske kjennetegn) som leveres inn

til dem på en annen medlemsstats konsulat, og dele utstyret med vedkommende medlemsstat. De

berørte medlemsstater skal avtale varigheten av og vilkårene for avslutning av samlokaliseringen

samt hvor stor andel av visumgebyret som skal tilfalle den medlemsstat hvis konsulat brukes.

2. Dersom «felles søknadssentre» er opprettet, skal personell fra en eller flere medlemsstaters

konsulater samles i én bygning der søkerne kan levere inn sine søknader (herunder biometriske

kjennetegn). Søkerne skal henvises til den medlemsstat som er kompetent til å behandle og avgjøre

søknaden. Medlemsstatene skal avtale varigheten av og vilkårene for opphør av samarbeidet samt

fordelingen av kostnadene mellom de deltakende medlemsstatene. En medlemsstat skal ha ansvaret

for kontraktene vedrørende logistikk og de diplomatiske forbindelsene med vertslandet.

3. Dersom samarbeidet med andre medlemsstater avsluttes, skal medlemsstatene sikre at fullstendig

service opprettholdes.

Artikkel 42

Bruk av honorærkonsuler

1. Honorærkonsuler kan også bemyndiges til å utføre noen eller alle oppgavene omhandlet i artikkel

43 nr. 6. Tilstrekkelige tiltak skal treffes for å sørge for sikkerhet og vern av personopplysninger.

2. Dersom honorærkonsulen ikke er en tjenestemann i en medlemsstat, skal disse oppgavene utføres i

samsvar med kravene i vedlegg X, med unntak for bestemmelsene i punkt D bokstav c) i nevnte

vedlegg.

3. Dersom honorærkonsulen er en tjenestemann i en medlemsstat, skal den berørte medlemsstat sikre

at kravene tilsvarer dem som ville gjelde dersom oppgavene ble utført av medlemsstatens konsulat.

Artikkel 43

Samarbeid med eksterne tjenesteytere

1. Medlemsstatene skal bestrebe seg på å samarbeide med en ekstern tjenesteyter sammen med en eller

flere medlemsstater, med forbehold for reglene om offentlige innkjøp og konkurranse.

2. Samarbeidet med en ekstern tjenesteyter skal gjennomføres på grunnlag av et juridisk dokument som

skal overholde kravene fastsatt i vedlegg X.

3. Medlemsstatene skal, innenfor rammen av det lokale Schengen-samarbeidet, utveksle informasjon

om utvelgelsen av eksterne tjenesteytere og fastsettelsen av vilkårene i deres respektive juridiske

dokumenter.

4. Behandlingen av søknader, eventuelle intervjuer, avgjørelsen av søknader og trykking og påføring

av visumetiketter skal gjøres bare av konsulatet.

5. Eksterne tjenesteytere skal under ingen omstendighet ha tilgang til VIS. Tilgang til VIS skal

utelukkende være forbeholdt behørig autorisert personell hos konsulatene.

6. Eksterne tjenesteytere kan gis tillatelse til å utføre en eller flere av følgende oppgaver:

a) formidle generelle opplysninger om visumvilkår og søknadsskjemaer,

b) informere søkere om påkrevde underlagsdokumenter, på grunnlag av en sjekkliste,

c) ta imot opplysninger og søknader (herunder registrere biometriske kjennetegn) og oversende

søknaden til konsulatet,

d) ta imot visumgebyret,

e) administrere avtaler om personlig frammøte på konsulatet eller hos ekstern tjenesteyter,

f) ta i mot reisedokumenter, herunder eventuelt meddele eventuelle beslutning om avslag, fra

konsulatet og levere dem tilbake til søkeren.

7. Når den eller de berørte medlemsstater skal velge en ekstern tjenesteyter, skal de kontrollere

selskapets betalingsevne og pålitelighet, herunder nødvendige tillatelser, foretaksregistrering,

vedtekter og avtaler med banker, og sikre at det ikke foreligger noen interessekonflikter.

8. Den eller de berørte medlemsstater skal sikre at den eksterne tjenesteyteren som velges, overholder

vilkårene vedkommende er pålagt ved det juridiske dokumentet omhandlet i nr. 2.

9. Den eller de berørte medlemsstater skal fortsatt være ansvarlige for at reglene om vern av

personopplysninger overholdes ved behandling av opplysninger, og skal være underlagt tilsyn i

samsvar med artikkel 28 i direktiv 95/46/EF.

Samarbeidet med en ekstern tjenesteyter skal ikke begrense eller utelukke noe ansvar som måtte

følge av den eller de berørte medlemsstaters nasjonale lovgivning, for brudd på forpliktelser med

hensyn til personopplysninger om søkere eller utførelsen av en eller flere av oppgavene er omhandlet

i nr. 6. Denne bestemmelse berører ikke eventuelle rettslige skritt som kan tas direkte mot den

eksterne tjenesteyteren i henhold til det berørte tredjelands nasjonale lovgivning.

10. Den eller de berørte medlemsstater skal sikre opplæring av den eksterne tjenesteyteren slik at denne

får den nødvendige kunnskap for å kunne tilby søkerne