Ex fac 2

25.04.2008

Av

ErikKvarme

a) Redegjør for disse normene

Jeg vil først gjøre rede for Hans Skjervheim sin norm om deltaker og tilskuer. Skjervheim

er en kontroversiell tenker fordi han tviler på sosialvitenskapene sine veiledninger om

predikasjon og kontroll i studiet av mennesker. Når samfunnet blir studert som

mål/middel relasjoner, ender de opp som brikker i ulike maktspill, og slutter å være

selvstendig tenkende individer. Men Skjervheim mener skillet mellom deltaker og tilskuer

perspektiv er umulig å opprettholde. En samtalesituasjon er tvetydig. For å forstå om jeg

forteller en vits, eller fremmer en påstand, krever forståelse og anvendelse av begge

holdninger. Hvis man tar hverandre bokstavelig til enhver tid, forstår man ikke hverandre.

Man må også innta tilskuerperspektivet i enkelte situasjoner. Man lytter til hva den andre

har å si, og gir respons til dette etter beste evne, da deltar man. Samtidig som man

studerer den andre, og prøver å forstå han, da inntar man tilskuerholdningen. Å være i en

samtalesituasjon med andre innebærer både å bli kjent med deres virkelighetsforståelse og

dem selv. Når det gjelder forskning, så kan forskeren aldri helt løsrive seg fra

deltakerperspektivet. De forklaringene og teoriene forskeren fremsetter, vil ofte kunne

være uforenlig med aktørens forståelse av seg selv og samfunnet. Ofte vil forskeren måtte

ta stilling til saker, og involveres slik (implisitt) i en diskusjon om disse tingene. Når

forskeren hevder sin teori som sann, blir han uvergelig en deltaker i en diskusjon om disse

tingene. Om man tviholder på et rent tilskuerperspektiv, og på sine altforklarende – isme

perspektiver, vil man få flere uforenelige beskrivelser og forklaringer, som heller ikke kan

føre dialog med hverandre.

Donald Davidson formulerer barmhjertighetsprinsippet for tolkning. Det omfatter tre

ulike strategier for hvordan vi skal forholde oss til den andre, og hva den andre sier.

Prinsipper for barmhjertig fortolkning inneholder ofte en kombinasjon av et forslag til hva

som må være utgangspunktet for fortolkning, og et forslag til en fortolkningsstrategi. Man

skiller mellom tre forskjellige prinsipper for barmhjertig fortolkning og deres tilhørende

fortolkningsstrategier. Det første prinsippet er at man skal maksimere sannhet og

effektivitet. Vi må fortolke dem slik at flest mulig av dem fremstår som sanne, og at flest

mulig av dem har de virkningene som aktøren tilsikter. Det andre prinsippet er at vi skal

maksimere rasjonalitet. Når vi fortolker en aktørs ytringer eller handlinger, må vi fortolke

dem slik at aktøren i lys av fortolkningene framstår som mest mulig rasjonell. Det tredje

og siste prinsippet fra Davidson er at vi skal maksimere enighet og likhet. Når vi fortolker

en aktørs ytringer, må vi fortolke dem på en slik måte at aktøren fremstår som mest mulig

enig med våre egne oppfatninger. Og når vi fortolker en aktørs handlinger, må vi fortolke

dem slik at de framstår som mest mulig lik våre egne handlinger i tilsvarende situasjoner.

Disse tre fortolkningsstrategiene kan kombineres.

a) Hvordan mener du disse kan begrunnes?

Skjervheim advarer mot et rent tilskuerperspektiv fordi det objektiverer aktøren. Og tar

man inn tilskuerholdningen utøver man maktutøvelse og objektivering. Et eksempel er

filosofistudenten som snakker om det perfekte og harmoniske Absolutte. Psykologen

inntar tilskuerholdningen, og hevder studenten er farsfiksert, og spør spørsmål angående

filosofens seksualliv. Filosofistudenten svarer senere med å hevde at psykologen har et

mindreverdighetskompleks, og at han flykter inn i en beskyttende psykologrolle.

Tilskuerholdningen vurderer aktøren som et kasus. Ønsker å lære noe om aktøren, ikke av

ham, og objektiverer aktøren. I tilegg henger tilskuerperspektivet sammen med en tendens

til å objektivere, og kategorisere, og dermed frarøve dennes frihet til å definere seg selv.

Donald Davidson gir 5 oversiktlige grunner for barmhjertighetsprinsipp. Det første

prinsippet er at man skal ha respekt for aktører og deres meninger. Grunnideen er at

respekt for aktører blir bedre ivaretatt ved å gå ut fra at det de sier og tror på stort sett er

sant, at handlingene stort sett har de virkningene de tilsikter, at de stort sett er rasjonelle,

og at de ofte er enige med oss i mange ting, enn å gå ut fra det motsatte. Det neste

prinsippet er den grunnleggende likheten. Vi kan forstå hverandres måter å behandle

forskjellige oppfatninger på, vi kan bli enige om måter å beskrive dem på. ”Mellomstore

tørre ting” er fenomener som hører til våre fysiske og sosiale omgivelser, slik vi

registrerer disse omgivelsene ved hjelp av det normale sanseapparatet som menneskene er

utstyrt med. Det neste prinsippet er praktisk instrumentell og sosial basiskunnskap. Dette

prinsippet har en planmessig appell. Hvordan et samfunn fungerer, er avhengig blant

annet av hvordan samfunnsmedlemmene handler og tenker, hvilke oppfatninger de har,

hvordan de føler og vurderer. Sannhet, rasjonalitet og antakelse om mulig enighet har

langt større forklaringskraft enn de motsatte antakelsene. En grunn til at dette er viktig er

at, uansett hva sosiale aktører ellers tror på eller vet, må vi gå ut ifra at de også har

betydelig korrekt instrumentell og sosial kunnskap. Et samfunn der aktørene stort sett har

feilaktige oppfatninger om hverandre eller hvordan deres samfunn fungerer vil ikke

overleve lenge. Intellektuell åpenhet er det neste prinsippet Davidson tar opp. Vi kan aldri

utelukke at det er våre fortolkninger det er noe galt med, og at det som andre mennesker

sier og gjør, kan være sant og fornuftig selv om vi ikke forstår det. En slik intellektuelt

åpen holdning blir blokkert dersom vi i utgangspunktet avviser alt det vi ikke forstår som

uttrykk for galskap, primitiv tenkning eller andre typer mental forvirring. Det siste

prinsippet er fortolkningsstrategier. Slike strategier gir visse retningslinjer for hvordan vi

skal skille mellom gode og dårlige fortolkninger. Prinsipper for barmhjertig fortolkning

sier at vi skal foretrekke fortolkninger som enten gjør aktørenes påstander sanne, som gjør

aktørene mest mulig rasjonelle eller som gjør dem mest mulig lik oss. Slike prinsipper kan

selvsagt være vanskelig nok å bruke i praksis, men retningen de peker i skulle være klar

nok.

c) I hvilken grad vil vi begrunne disse normene annerledes når de settes inn i en

vitenskapelig sammenheng?

Vi kan slå fast at Davidson og Skjervheim sine normer er universelle, men det kan bli

annerledes når det skal settes inn i en vitenskapelig kontekst. Normene blir strengere fordi

vitenskapen skal falsifisere sine prosjekter. Det vil si at vitenskapen må vise at det de gjør

er gyldig, og ikke bare enkelttilfeller. Og et av prinsippene til Davidson er at man skal ha

respekt for aktører og deres meninger. Samfunnsvitenskapelig forskning er blant annet

basert på observasjon av sosiale aktørers handlinger, muntlige ytringer, skrevne

dokumenter og andre tekster. Man får tilgang til slike data gjennom metoder som

deltakende observasjon, intervju med informanter og studier av dokumenter. Men

grunnlaget for statistisk materiale består ofte av informasjon som er samlet inn ved hjelp

av spørreskjema, og som må fortolkes. Det betyr ikke at verdier, mål og idealer unndrar

seg vitenskapelig diskusjon. Innenfor visse grenser kan vitenskapen avgjøre hvorvidt

bestemte midler egner seg godt eller dårlig til å nå et gitt mål. Følgelig kan den fortelle

oss noe om hvilke sjanser som foreligger for at et bestemt mål kan bli oppnådd med de

midler som står til vår rådighet. Vitenskapelig forskning kan påvise at målsettingen er

realistisk og gjennomførbar eller urealistisk og ikke-gjennomførbar under de gitte forhold.

Vitenskapen tvinger oss til å foreta avveininger og gjør oss i stand til å handle på en mer

ansvarlig måte. På denne måten kan vitenskapen gjøre oss mer bevisste. Når vi handler på

en bestemt måte tar vi alltid standpunkt for enkelte verdier, og standpunkt mot andre

verdier. Det betyr at samfunnsviteren ikke kan forplikte aktørene på bestemte verdier eller

mål. Den avgjørende beslutningen må overlates til aktøren selv. Forskeren er forpliktet til

å akseptere kjensgjerningene slik de er, men på den andre siden framtvinger valget

grunnleggende etiske beslutninger hos den enkelte. Det er allmenn enighet om at de ulike

virksomhetene i samfunnet bør drives på en etisk ansvarlig måte. Dette gjelder også innen

forskningsetikk. Den skal si noe om hvordan forskere skal eller bør opptre i bestemte

etiske konfliktsituasjoner som kan oppstå i forbindelse med deres arbeid som forskere.

Forskningsetikk går ut på at man skal unngå skade eller smerte. Det finnes mange måter

et individ kan påføres lidelse på. For eksempel uønsket kunnskap, tap av selvrespekt,

unødige skuffelser, unødig økonomiske tap og sterke følelsesmessige konflikter. En

samfunnsforsker har plikt til å vite om dette, og til å ta hensyn til det i sin forskning. En

annen retningslinje som forsøker å konkretisere personvernet gjelder respekt for

individets privatliv. Denne retningslinjen kan bringe forskeren inn i vanskelige konflikter

med seg selv og med lovverket. Men det er viktig at samfunnsforskning bygger på tillit

mellom informanter og forskere. To andre retningslinjer er at forskeren har

informasjonsplikt, og at forsøket foregår med fritt og informert samtykke. De som det blir

forsket på har til enhver tid rett til å avbryte sin deltakelse. Ingen kan tvinges til å delta i

et forskningsprosjekt mot sin vilje. Mange typer forskningsprosjekter kan ikke

gjennomføres uten at mennesker deltar. Dette gjelder i stor grad survey-undersøkelser og

dybdeintervjuer. Hvis intervjuobjektene ikke vil samarbeide, kan man ikke gjennomføre

slike prosjekter. Mange typer forskning innebærer forskjellig typer risiko. Fritt og

informert samtykke gjør det mulig å gjennomføre forskning som innebærer en viss risiko

eller som ellers ville ha brutt med kravet om frihet og selvbestemmelse. Ingen kan

påtvinges å delta i forskning som innebærer risiko, men de kan frivillig velge å delta.