Sunniva Lye Axelsen

Følge megalle mine dager

roman

© CAPPELEN DAMM AS 2011

ISBN 978-82-02-34674-4

Omslagsdesign: Terje LangeggenSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011

Satt i 10.9/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Classic 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføreerstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter

eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Salmene:

s. 16 Salmen O bli hos meg er skrevet av Henry Francis Lyte, 1847

s. 79 Strofen «Skal vi samles i Guds himmel» er fra salmen Skal vi

møtes hist ved floden, skrevet av Horace Lewis Hastings, 1858

s. 115 Salmen Dristig nu mit bange hjerte! er skrevet av Hans Adolph

Brorson, 1735

s. 125 Salmen Ingen er så trygg for fare er skrevet av Lina Sandell,

ca. 1850

Til morfar

Jeg verner en grånende lengsel.

Og ulven verner sitt hi.

Og stjernene lyser der ute.

Og natten står meg bi.

Jeg skraper på tårnende vegger.

Jeg husker en sang uten ord.

Jeg ønsker meg månestråler.

Jeg ønsker meg dyrespor.

Av jord er jeg kommet. Og årene går.

Og ulver skal halse forbi.

Og nordlyset flerre. Og regnbuer dø.

Over den jord jeg skal bli.

7

16/4: I dag har det hendt noe meget besynderlig ogoppsiktsvekkende.

Noen har plassert en kjøttmeis ved vasken ute på ba-det. Jeg så det straks jeg hadde åpnet døren om mor-genen. Ja, det var som om jeg fornemmet kjøttmei-sens nærvær før øynene mine møtte den, eller i detminste før jeg registrerte hva de så.

Kjøttmeisen var meget pen og jevn i farvespillet.Den stirret på meg med sorte, blanke øyne uten pu-piller og uten frykt. Jeg betraktet den. Så gikk jeg ro-lig ut og lukket døren efter meg.

Jeg gruer bestandig for å kle på meg. Blå bluse idag. Skjørtet er det verre med. Jeg må ha lagt megytterligere ut. Og om jeg skal være ærlig er detsnakk om mer enn et par kilo. Hvor det er vans-kelig å finne klær som sitter pent! Sprikende knep-pinger og linninger som må heises helt opp underbrystene. Og overarmer som ikke får plass i en pen-bluse.

Og en bakende som snart treffer gulvet. Jeg kjen-ner nesten ikke meg selv igjen. Før var jeg skra-

9

pet. Nu svulmer jeg. Det var nervetablettene somgjorde det. Men det er jo flere tiår siden. Jeg lurtedem godt da jeg sluttet med dem, men ikke godtnok til at kiloene forsvant igjen. Det er som om deer blitt skutt i meg med harpun. Mothakene hengerfast i skjelettet. Jeg går over mine egne bredder. Erder slettes ingen glidelås i dette skjørtet? Nu svetterjeg igjen. Og hvorfor ligger reiseradioen i kommo-den?

Kjøttmeisen er der fremdeles. Jeg har vært og settefter. Hvem har vært inne i huset mitt? Bare den ikkelegger egg der inne.

Jeg kan ikke noe med egg. De er pene til påske, el-lers er hviten for utflytende og plommen for gul.Og skallet for hårdt. Og prisen for høy. Mor haddehøner i innhegning ved bryggerhuset. Men det varen annen tid. Og jeg ville aldri kjøpe et egg somikke bar stempel. Det er så mye svineri for tiden.Fugler som smittebærere av spanskesyken, og svinogså; mor ville ha ledd. Nu har du igjen drømt,hva har jeg sagt om å tro alt de sier i biogra-fen.

Men et kjøttmeisegg kan ikke være større enn enlillefingernegl, eller et smeltet drops.

Jeg tror jeg vil la det bero til i morgen.

10

Og jeg har i grunnen hatt en vanskelig tid i det siste.Okk, okk, okk, sa mor, og det kan jeg i grunnen væreenig med henne i. Men man skal ikke klage. Jeg harikke plass til så tallrike bekymringer, det er som omhodet mitt riktig vil sprenges, og slikt kommer detjo aldri noe godt utav.

En av naboene kjøpte snefreser i vinter. Det var me-get bråk med den snefreseren. Dag ut og dag inn medmotorbrøl og gneldrende issprøyt. Men nu som vå-ren har kommet er det stille. Det var i grunnen myeselskap i den lyden.

Hvor gammel er du?Naboens barnebarn passet meg opp ved porten i

går morges. Med en blank dråpe hengende undernesetippen, og munnen lik rødmende kronblader ogluen som hele tiden holdt på å falle ned i øynenehans. I den ene hånden holdt han en slik rød litenspade i plastic. Han måtte lene seg bakover for å semeg. Og hvor blanke øynene hans var der nede!

Det var jo utgjort at den jyplingen skulle spørre omdet akkurat da. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huskenår jeg var født.

Ja, sa jeg, hvor gammel tror du jeg er?Gammel, sa guttungen og begynte å slå rytmisk

11

med spaden mot stakittgjerdet mitt. Takk, takk, takk,sa det.

For du har sånne streker på halsen.

Det er det frekkeste, tenkte jeg. Men gutter er gut-ter. Og jeg var jo lettet over at jeg hadde overlistetham.

Jeg rettet på luen hans, dro den litt bak i pannenpå ham så han skulle se bedre.

Du skal ikke stå og plukke på gjerdet mitt. Farvelmed deg.

Han stod der og så efter meg mens jeg gikk oppmot huset mitt. Jeg svettet i nakken der hvor blikkethans traff.

Jeg husker ikke når det begynte. Høst, vår, vinter ellersommer, det samme kan det være, skjønt jeg har enmistanke om at det var rundt juletider. Men om detvar i fjor eller ikke, det kan jeg ikke bli klar over. Jegklager ikke, nei, den som ikke slår seg for brystet ogvrisser mot en taus og truende himmel, det er meg.Jeg har alltid vært takknemlig for hvert lille støvgrannsom jeg har fått. Det er kanskje derfor jeg synes det erurettferdig det som har blitt meg til del av prøvelser.

Huff. Nei. Slik ukristelig tale og slikt hovmot som erlagt meg i munnen, det kan jeg ikke være bekjent av.

12

Tenk bare på de som ingenting har, de med mangemunner å mette. Selv trenger jeg jo ikke tenke påslikt. Det har jeg aldri behøvd. Aldri, aldri.

Og det finnes jo utvilsomt verre tildragelser i livet,enn den å plutselig oppdage at man ligger på allefire, i ferd med å skure kjøkkengulvet med risgrøt istedet for varmt vann med Pep?

Jeg har vaskehjelp, men jeg liker henne ikke. Det erkommunen som har sendt henne. Jeg tror hun harurent mel i posen. Hun kommer hit og stiller megspørsmål og bruker av tiden min i stedet for å vaskeskikkelig i krokene. Så må jeg jo selv gripe til vas-kefillen. Men den grøten … Spør meg ikke hva somkom over meg. Hadde jeg visst det ville jeg vel ikkeha ligget der på kne. Ingen grøt til middag naturlig-vis, jeg kan ikke huske hva jeg spiste i stedet. Mengulvet var klisset og gråhvitt, og vaskefillen nede igryten med risgrøt. Huff. Nei.

Hvor jeg er glad for at jeg ikke har plankegulv!Denne linoleumen har virkelig vist seg slitesterk, selvom den jo krøller seg litt i skjøtene. Men det er josnart femti år siden. Og bare å tørke rett av.

Hvor jeg er trett av mitt eget selskap i blandt! Av ogtil, om aftenen, kjenner jeg munnhulen lik et halm-

13

tak over tungen, og strupen som en støvet garnbunt,fordi jeg ikke har ytret et ord hele dagen. Ingen åtale med, ingen, ingen. Og når jeg tenker tilbake,tredve, førti år, om jeg er i stand til det, husker jegden samme følelsen fra den gang. Da med unntakav mentalsykehusoppholdene. Der fikk man sanne-lig mer stimuli enn man hadde lagt inn bud på. Menellers har det bestandig vært stille. Og så er det tan-kene, som ikke kommer noen vei. De bare er derog er bestandig de samme, og svever i bane rundtseg selv. Miniatyrkloder, golde og ufruktbare, Nep-tun og Jupiter og Saturn; unyttige. Ingen å dele demmed, ikke tegn til liv. Det hadde jeg ikke trodd foren menneskealder siden; at jeg fremdeles skulle sitteher i huset mitt ganske alene. Med lodden tunge. Ogreiseradio.

Jeg kan huske at mor av og til sa, om jeg begynnerå gå i barndommen må dere putte meg i en striesekkog kaste meg i sjøen. Det kunne hun jo saktens si,med far som var losoldermann og med hus ved bryg-gekanten (brede saltrender på ruglete vindusglass) ogmed ni barn hvorav seks staute sønner. Helge varden sterkeste, men Kåre ville heller ikke hatt van-skeligheter med å kaste mor på havet, selv om hunjo som meg la seg ut de siste årene. Så fikk Kåre tu-berkulose. Men det var jo fremdeles fem igjen. Hvor

14

har det blitt av dem? Merkelig; jeg vet jo at vi varni. Og hvorledes vet jeg det? Fordi jeg husker det.Men så er det borte for meg. Mon hva de nu heter,de andre fem? Mon de er døde? Selv fikk jeg ingenbarn.

Men jeg klager ikke. Jeg kan fremdeles se havet,langt der ute bak bebyggelse jeg ikke lenger kjennerigjen. Og mor gikk jo heller aldri i barndommen, sådet løste seg selv. Klar som et guttekor helt til detsiste.

Kjøttmeisen sitter der den sitter. Jeg har ikke ståttopp av sengen for å kontrollere, men jeg er klar overdens nærvær. Det er som om det vesle nebbet smilerder inne i mørket.

Jeg finner megen trøst i salmer. Jeg vet jeg snartskal dø, og det er jeg glad for. Men slikt kan manjo ikke si. Folk blir opprørte, og protesterer og rø-rer ved en. Det er godt jeg ikke har noen å si dettil.

Og på dette tidspunkt er jeg alene og hjemme hosmeg selv, så der finnes ingen til å protestere. Dessutener jeg snart nitti. Men ikke før til neste år. Men jegvet hva de ville si dersom de var her. Likevel vokterjeg meg vel for å ta ukristelige tanker til mitt hjerte.

15