Amalie Skram (1846−1905)

Forrådt (utdrag)

"God natt da, min kjære svigerdatter," hun bøide sig ned over sengen og kysset Ory på kinnet. "La mig nu se vi får glede av dig, først og fremst Adolph naturligvis. Og hør en ting: Du må ikke kalle din mann for Riber, han liker det ikke."    "Nei," mumlet Ory.    Så gikk den gamle damen, og nesten i samme nu kom Riber, fremdeles med opknappet frakk og hatten i nakken.    Han skottet stjålent til sengen og begynte så å klæ sig av med hurtige, dirrende fingrer.    Ory iakttok ham gjennom en lett, hvit tåke bak de nesten lukkede øine; hun trykket hendene tett inn mot det stive korsettet, men hun så noe stort lyst med mellemrum kaste noe fra sig på bord og stoler.    "Skal jeg slukke lyset?" lød det så lavt bort til henne.    "Nei, ikke slukk," kom det hastig til svar.    "Som du vil, min elskede," Riber gikk bort til sengen og steg op i den.    I samme øieblikk var Ory fremme på gulvet; hun grep sin pelskåpe, trakk den på og satte sig ved det fjerneste vindu.    "Aldri sett maken til jentunge," utbrøt Riber, som sittende opreist i sengen hadde fulgt hennes bevegelser med stirrende øine. "Her er jeg så tilbakeholdende og hensynsfull som noe menneske kan være. Du skulde fått en av de rette du!"    Ory svarte ikke. Hennes forskrekkende øine slapp ikke Riber et sekund, og hendene var fast foldet over det ene kne.    "En deilig brudenatt denne," sa Riber efter en stunds forløp; han lo sakte og lot sitt hode falle ned på puten.    Så gikk det vel en ti minutter i fullkommen taushet. Ory trakk været lydløst og forsiktig, og Riber rørte sig ikke.    "Hør du, Ory," sa så Riber og la sig helt om på siden for bedre å kunne se henne. "Skal du sitte der i natt?"    Ory nikket.    "Så vet jeg ikke bedre enn å fortelle dig en spøkelseshistorie. Vil du ha den?"    "Uff, nei da," sa Ory og krøp sammen inne i kåpen.    "Jo. Nå skal du høre noe merkelig. Det vil adsprede dig, og det er nettopp det du trenger til."    "Det var en natt i Kanalen på den første reisen efterat min gamle far var død. Det var blitt ruskevær på hundevakten, og jeg hadde vært på dekket et par timers tid. Henimot femtiden gikk jeg nedenunder og kom inn i salongen du vet, med kobberovnen borte i hjørnet og de store vinduer i akterenden, som var uten luker, fordi været hadde vært så fint. Det var begynt å dages, og grålyset seg inn både gjennem vinduene og fra skylightet. Just i det samme ser jeg en høi, tynn skikkelse i oberstløytnantsuniform stå og lene sig mot kaminene, og den stirret på mig med de fæle små fosforøine. Jeg stusset litt og så på fyren, og til sist blev mitt blikk hengende ved hans blanke, skinnende støvler og i samme øieblikk visste jeg det var min far, for så langt jeg kan huske tilbake har han alltid, selv i det ekteste bergenske regnvær, g ått med støvler så blanke som speil. Og tenk dig, Ory, da jeg hadde gjenkjent hem, blev jeg så merkverdig

forvirret, at jeg slett ikke husket på at han var død, men syntes det var hanske naturlig at han stod der.    Far, sier jeg så og går hen imot ham. Hva tid kom du om bord? Men da vendte han sig og pekte med utstrakt arm hen imot vinduene. Så dreide han hodet og så truende på mig, og i det samme blev han mindre og mindre og svant vekk i en lys, gul tåkerunding."    "Du skremmer livet av meg," utbrøt Ory og styrtet bort til sengen.    "Nei, men tenke sig å behandle et spøkelse så nonchalant," vedblev Riber hensunket i erindringer.    "Det var rent forkjært av mig, og det var derfor han truet til mig, gamlen."    "Uff, jeg er så bange," sa Ory forknytt.    "Sett dig på sengekanten og la mig holde dig i hånden," foreslo Riber. "Så gir det sig nok."    "Det var forresten merkelig, at han nettopp skulde peke på de vinduene," fortsatte Riber tankefullt. Og litt efter rystet han på hodet med et åndsfraværende blikk og la til: "Ja, for jeg har undertiden tenkt på å springe over bord nettopp den veien."    "Er du gal!" utbrøt Ory. "Hvorfor da?"    "Å, når jeg har hatt ergrelser med folkene og styrmennene og især, når vinden har vært kontrari, og jeg ikke er kommet av flekken ettmål efter ettmål. Jeg tåler ikke slikt."    "Tåler ikke slikt?" spurte Ory forbauset.    "Det kan ha vært en skipper fra Mandal, som en gang i tiden tok livet av sig på den vis, fortalte Riber videre med det samme fraværende blikk. Men det er visst 100 år siden, og så har han vel hatt delirium, stakkaren."    "Eller vært avsindig," sa Ory.    "Ja, de to ting kommer ut på ett. Satan også, at jeg skal tenke så meget på den tosken. Hva kommer han mig ved!"    "Nei, hva kommer han dig ved," gjentok Ory og strøk sakte over Ribers hånd, som hun krampaktig holdt fast på.    "Men hør nu, søte Ory min, nå må du sannelig i seng. Husk du skal være frisk til i morgen, og hele natten går jo for oss." Han knappet op henne kåpe og vilde trekke den av henne. "Kom nu, Aurora, la mig få dig, som jeg har rett og lov til."    Et glimt av angst og mot for med en farveskiftning over Orys ansikt.    "Ja, ja, Riber," sa hun freidig. "Vent bare et øieblikk." Hun reiste sig fra sengekanten og tok sin hue fra det lille bord ved vinduet.    "Hva vil du med huen?"    "Det trekker jo i gangen," svarte Ory og forsvant gjennem døren med et lys i hånden. Hun sprang ned ad trappen like til gatedøren, satte lyset på gulvet og så sig om med et lyttende blikk. Så dreide hun nøkkelen om i låsen, åpnet døren og lot den med et smell falle til efter sig.    Ute på gaten løp hun først noen skritt, men så besinnet hun sig på, at det vilde være klokere å gå, for vekteren ikke skulde fatte mistanke.    Hun tok veien hjemover.    Riber som hadde hørt smellet av gatedøren, var i samme nu sprunget ut av sengen og hadde i hui og hast iført sig noen klædningsstykker. Med den lange overfrakken hendende over armen, styrtet han gjennem huset ut på gaten. Det varte ikke lenge før han innhentet henne.    "Aurora," sa han forpustet og grep henne i armen. Hun stanset angst og overrasket over den ømhet og myndighet som var i hans stemme.    "Aurora," hva har jeg gjort dig, at du bærer dig således ad? Hvorfor vil du berede mig den tort og skam? Ærlig og redelig har jeg bedt dig

om å bli min, fordi jeg var så glad i dig, at det stod for mig som mitt livs høieste, ja eneste mål å få dig til min kone. Og du har jo tatt mig til din mann. Hart du da ingen følelse av ansvar og forpliktelse, du på din side?!    Ory hang med hodet.    "Hva tror du dine foreldre vilde sagt, hvis du nu var kommet hjem igjen? For det var jo der du aktet dig hen vel?"    Orys hake sank dypere ned på brystet.    "Jaja, Aurora, hvis du ikke vil vite av mig, så gå i Guds navn hjem igjen. Men betenk dig først på, hva du gjør. Det blir en skandale, som vil spørres over hele Norges land."    Ory rettet hodet, kastet det bakover og så med et flakkende blikk op mo den stjernefylte himmel, mens hun mumlet noe som løs lik en besvergelse:    "Ja, hva sier du nu: Ja eller nei?" hans tone var bestemt, nesten befalende, og han rakte hånden ut imot henne.    Ory la sin arm i Ribers og gikk med ham.    "Husk jeg skal være din forsørger og ditt verge, din far og mor og søster og bror," hvisket Riber, mens han bøide sitt ansikt ned imot henne. "Du kan tro, jeg har hjerte til å være alt for dig, Ory."    Ory nikket svakt. En følelse av, at hun var fortapt snek sig over henne, og hennes skrekk blev så underlig lam. Riber var den, som hadde makten, og det kunde ikke nytte å sette sig op imot det.    Da de var nådd tilbake til værelset med den gamle brudesengen, klædde hun sig rolig av og la sig. Et øieblikk efter var hun tett omslynget av Ribers sterke armer.

Forrådt, 1892