Honningkrukken

Gert Nygårdshaug

Honningkrukken

© CAPPELEN DAMM AS 2011

ISBN 978-82-02-36660-5

1. utgave, 1. opplag 2011

Utgitt første gang i 1985 av H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)© J.W. Cappelens Forlag AS, 1993

Omslagsdesign: Jesper Egemar

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Forord.Verdensborgeren fra Tynset . . . . . . . . . . .

1. Fredric Drum faller og kryper, menforgriper seg på en flaske Château ChevalBlanc 1961 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Han danser en street-dance, studererdiscotekets vinkart og innleder etbekjentskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Monsieur le Commissaire tenner en sigar,lytter og spanderer en liten ChâteauGrand-Pontet 1978 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. En vindoktor lager sensasjon, han finner segen mørk kafé og ser noe han ikke skulle hasett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5. Kong Minos kunne ha vært kannibal, hanåpner en pakke og løser et problem vedhjelp av honning og vin . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

11

29

42

65

82

6. Hånden kan ha et ansikt, Fredric Drum sier«aha» tre ganger, men er slett ikke sikkerpå å ha noe spor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7. En gås klyper hardt, han retter et voldsomtslag og avslår, bestemt, en ChâteauTrottevieille 1977. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8. Kong Minos elsket sopp, kirkeklokkene slårett slag for mye og han utroper seg selv tilkomplett idiot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9. Monsieur le commissaire mister en knappog Fredric Drum erindrer plutselig et glassvin han drakk i Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10. Han griper en stige, en spansk elv er ingenspansk elv og han utfører et lite knep vedhjelp av anisdråper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11. Tvillingene er som to druer, ansiktetsnakker og han kjenner at han fryser påføttene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12. Fredric Drum svømmer naken medbadehette, og nyter, elleve tusen meter overEuropa, en halv flaske Château Margaux1981 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103

125

142

161

177

190

208

Forord

Verdensborgeren fra Tynset

Av Nils Nordberg

Gert Nygårdshaug er katten som går sine egne veier. Detkommer ikke så mange forfattere, hverken fra bygdeneeller annet steds, som denne nord-østerdølen. Ja, han ertynseting, men det er lite ved ham som minner om KjellAukrusts univers; han har levd et vidløftig, globe-trott-ende liv, og hans bøker, selv når han en sjelden ganger innom egne hjemtrakter, har hele verden - nåtid, for-tid, fremtid, filosofi, mytologi og moderne vitenskap -som referanseramme. Han fører tankene til en UmbertoEco, til Latin-Amerikas magiske realister. Og iblant tilIndiana Jones og Tintin. Samtidig er han absolutt noefor seg selv.

Nygårdshaug er en underlig blanding av berømthet ogvel bevart hemmelighet. I en kåring arrangert av Niti-men og Dagbladet i 2007 ble hans roman Mengele Zookåret til tidenes beste norske bok. Samtidig har han stortsett solgt i beskjedne opplag. Selv kriminalromanene serut til å nå en engere, men til gjengjeld svært entusias-tisk, krets; de er i liten grad spredd til verden, og at deikke har innbrakt forfatteren en Rivertonpris må kallesen klar forbigåelse.

Kriminalromanene, ja. Mange av Gert Nygårdshaugsover tretti bøker – hittil – kan med en viss rett karakte-riseres som thrillere (blant mye annet), men hans ti bindlange serie om restauranteieren («Kasserollen», med trestjerner i Michelin-guiden), gourmeten, vineksperten og

7

kodeknekkeren Fredric Drum (kalt opp etter forfatte-rens pipetobakk), står i en særstilling. Allerede den førsteboken, Honningkrukken, som vant 2. premie i en krim-konkurranse i 1985, skilte seg ut som annerledes ennall annen norsk krim - med en helt som takler mysteriersom oldtidsskriften Linear A og hvorfor den mykenskekulturen forfalt! Og serien har utviklet seg, vil jeg påstå,til noe bortimot enestående i hele krimgenrens historie.

De fleste krimforfattere i dag, norske som utenland-ske, holder oppe arven etter Sjöwall & Wahlöö, eventu-elt Raymond Chandler, med bøker om hardt arbeidendepolitifolk eller privatspanere og forbrytelser som speilerdagens samfunns- og nyhetsbilde. I den grad de går utover virkeligheten er det for å forsterke den, gjøre denvoldsommere og mer dramatisk. Nygårdshaug har abso-lutt sine politiske ærender, også i krimbøkene, sentraletemaer i vår tid som miljøødeleggelse og religiøs fana-tisme, men litterært har han valgt motsatt vei, i retningav det klassiske detektivmysteriet. Hans læremestre erJohn Dickson Carr, og enda mer G.K. Chesterton, hanmed pater Brown; som hos disse to har intrigene et skjærav det overnaturlige og oversanselige, og preges av demest bisarre omstendigheter: Hos Nygårdshaug finner vii én bok et nakent, hodeløst lik i et hundehus, anbraktoppå en sjelden fjær og et beger med mystiske inskrip-sjoner, og i en annen, en avkappet arm fra en ung pike,presset rundt et sauehjerte på en måte som peker motgammel mesopotamisk kultus. Og iblant forekommerdet tilsynelatende umulige; en kjempemessig oldtidssta-tue flyttes som ved trolldom fra Nasjonalgalleriet til etlite hus i Lommedalen og hvordan fikk de den inn?

I Nygårdshaugs krimunivers går det subtile og til delsfantastiske linjer mellom fortid og nåtid, mellom steder

8

geografisk langt fra hverandre, mellom moderne viten-skap og eldgammel mystisisme. Og serien om FredricDrum er et slags krimlitteraturens motstykke til kvan-tefysikken, noe forfatteren selv har bekreftet; den for-vandler seg når en betrakter den nærmere. Selv hoved-personene synes å være noe annet enn det en tror, somnår Drum midtveis i serien blir drept - eller kanskje viserseg å aldri ha eksistert som annet enn en psykotisk fore-stilling i hodet til Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen,hvis bestefar het Fredric Drum. For så å dukke opp igjensom nevø av den samme Olsen. Og når en kommer tilslutten av tiende og siste bok, så viser det seg at … Nei,jeg skal ikke si mer enn at bøkene bør leses i rekkefølge.Men ulikt andre serier kan en starte hvor som helst.

Fredric Drum-bøkene er krim for den nysgjerrige, forden som liker spekulasjoner om esoteriske emner oggnostisk kunnskap. At forfatteren bærer sin lærdom ty-delig til skue og forventer at leseren skal bli imponert,føles overhodet ikke plagsomt. Det gjør heller ikke detfaktum at noe av «kunnskapen» viser seg ved ettersynå være dikteriske påfunn. Der hvor Dan Brown inn-tar en pompøs positur, er Nygårdshaug leken, fandeni-voldsk og underholdende fantasirik som en røvergløgg12-åring. En anmelder har elskverdig utnevnt Drum-bøkene til «obligatorisk lesning for lesere som liker åføle seg smartere enn andre.» Ja, og det er en god fø-lelse.

1

Fredric Drum faller og kryper, menforgriper seg på en flaske Château Cheval

Blanc 1961

Dette var riv, ruskende galt. Underskogen ble bare tet-tere og tettere; han vasset i bregner til knærne. Stien,han måtte finne igjen stien.

Brått fikk han øye på noe gult som hang og dingletpå en grein litt foran ham til venstre. En tøyfille? Nys-gjerrig brøytet Fredric seg vei gjennom buskaset i ret-ning av dette iøynefallende gule.

Da ble bakken borte under ham.Han falt rett ned mellom bregnene, ned i et hull og

kjente et voldsomt press mot brystet. Han satt bom fasti en traktformet sprekk, under ham var bare løse luften.Hang og dinglet i noe som måtte være åpningen til etunderjordisk rom, en hule; en avgrunn. Hodet stakk så-vidt over bakken, noen bregner kilte ham i ansiktet oghan nøs.

Nyset gjorde at han gled ytterligere et stykke ned-over. Han kavet og fikk ene armen over hodet, for-søkte å gripe tak i noe fast, men fant ingenting. Rykketbregner opp med roten, vred seg, men hver bevegelsegjorde bare at han sank dypere, millimeter for millime-ter.

Han hang helt stille en stund. Hørte sitt eget hjerteslå fortere og fortere, kjente trykket mot brystet og

11

overkroppen øke. Han var tørr i munnen og slikket iseg noen svettedråper. Panikken var like om hjørnet.Åpnet munnen til et rop, men det ble bare et gisp, etstønn.

Rope i skogen her, det nyttet ikke, han hadde ikke setten levende sjel på turen. Ingen ville høre ham.

Han sprellet litt med føttene, det var bare løse luf-ten og han kjente tomrommet under seg suge, sugeham ubønnhørlig nedover. Hvor dypt var hullet, hvorlangt var det ned til bunnen? Det kunne være langt,langt.

Millimeter for millimeter. Hver gang han pustet, gledhan litt ned. Holdt han pusten, strammet brystkassen,skjedde ingenting, men han kunne ikke holde pusten.Nå er det slutt, Fredric Drum, du faller ned i en bunnløssjakt i Syd-Frankrike, Gironde, langt hjemmefra og slårdeg dønn ihjel! Ingen vil finne deg, tenkte han, du vil bliborte for alltid. Forsvunnet fra jordens overflate bok-stavelig talt. Han presset haken ned i det mosegrodde,sleipe berget i et desperat forsøk på å stemme imot. Luk-ket øynene og holdt pusten.

Det prikket i trommehinnene, føltes som om blodetfosset gjennom hodet hans og han hørte et virvar av stem-mer. Fransk og norsk, norsk og fransk, om hverandre.Han hørte kameraten, Tobs stemme, Torbjørn Tinder-dal, som sa: «Røket tiurbryst, finhakket lever i cognac-saus. En flaske Château Talbot, Fredric, hva tror du omdet?» Han hørte venninnen, Maya Manuella si: «Médoc,Fredric, Médoc er det aller beste vindistriktet. Tenk degde små byene Margaux, Paulliac og St. Estèphe. Allepå Médoc-halvøya.» Han hørte et dusin vinhandlere ogchâteau-eiere som ropte i kor: «Petite dégustation, ut-merket vin, den beste i St. Emilion, Grand Cru, Grand

12

Cru Classé, Premier Grand Cru Classé, prøv min, prøvdenne årgangen!»

Millimeter for millimeter. Nå skrapte haken hans moten ru stein og han forsøkte å puste uten å bevege bryst-kassen. Han vrengte hodet oppover, så bregnene somvibrerte i den lette brisen, så en trestamme med barksom holdt på å falle av i store flak, så greiner og bla-der, røde, grønne og gule. Salte svettedråper rant ned iøynene hans og det sved. Om han bare kunne finne ettak for føttene, om hullet under ham bare var én meterdypt!

Var det slik han skulle dø? Var det slik han, FredricDrum, av mange kalt Pilegrimen, skulle ende sitt liv?Slukt av jorden, definitivt og for alltid borte. Mange villelete, men ingen ville finne.

Skjorten hans ble skrapt av kroppen, restene hadderepet seg rundt skulder og hals. Den sleipe, lett knud-rete kalksteinen skar seg flere steder inn i brystet og ryg-gen; flerret opp huden der han sank ubønnhørlig. Snartvar han igjennom, snart ville han falle ned i det bunn-løse mørket og bli knust mot skarpe steiner. Hele under-kroppen fra livet og ned dinglet nå fritt; fortvilet søktehan etter fotfeste, men fant bare luft. Begge armene varlåst fast i en umulig stilling, de kunne ikke beveges, barehodet lot seg røre og han hogg overkjeven ned i berget;kunne han kanskje bite seg fast? Tennene skrapte meden vond lyd mot steinen, det blødde i tannkjøttet, hanorket ikke mer.

Hadde han stoppet opp? Gled han ikke lenger ned?Noen sekunder eller minutter? hadde han lukket øyneneetter å ha slikket i seg noen salte svettedråper og hankjente at han hang helt rolig. Pustet forsiktig. Lyttet. Idet fjerne hørte han en hund gjø. En kvist knakk med

13

en skarp lyd ikke langt borte. En kvist knakk! Komdet noen, var det noen i nærheten? Et hest rop pressetseg ut over Fredrics lepper, og da lungene var tømt, falthan.

Det hvite havlyset fra Médoc-distriktet langt i sydvestblendet Fredric Drum der han satt på middelaldertor-get i St. Emilion. Den lille vakre landsbyen på høydennord for elven Dordogne var vinkjennernes Mekka. St.Emilion. Bare navnet hadde en god vins ingredienser iseg; bløte vokaler som trillet og vokste i munnen. Langettersmak; etterlyd.

Fire dager hadde han vært her nå, skulle kjøpe oppgod vin til den lille restauranten de hadde hjemme iNorge; «Kasserollen». «KASSEROLLEN, intimrestau-rant. Bare seks bord. Meny for kjennere. Kun telefonbe-stilling.» Slik hadde det stått i åpningsannonsen. Disseseks bordene var besatt nesten hver kveld. Det gikk godt,riktig godt.

St. Emilion. Flere vinhandlere hadde han rukket å blikjent med, små propriétaires, samt yrkesstolte maîtresde chai, voktere av vinens modning og lagring. I dagsatt han midt blant dem, småbord rundt den store eikamidt på torget. Høstlyset fra sydvest var sterkt, mengodt.

Diskusjoner over bordene, mellom bordene. Armersom fektet, gestikulerte. Høyrøstet snakk. Alvorligsnakk. Det ble ikke diskutert vin. Det ble ikke diskutertfotball. Ikke politikk. En dyp tragedie hadde slått ringrundt den vakre vinbyen St. Emilion.

Et ufattelig mysterium.I løpet av august og september måned var syv men-

nesker blitt sporløst borte. Syv mennesker i alderen fra

14

ni til treogseksti år. Alle hjemmehørende i St. Emilioneller distriktet rundt.

Spiret fra middelalderkirken kastet en lang og dysterskygge over torget.

Han kavet med noe mørkt. Det var så mørkt rundtham. Og hardt. Var det ikke lyst i St. Emilion? Tor-get, det hvite torget. Var det ikke der han satt? Drømtehan nå? Så fikk han sannelig se å våkne! Torget i St.Emilion; alle småbordene, vinkjennerne, château-eierneog han. I samtale om vin? Nei, ikke om vin, om noeannet, noe trist. Stopp, dette stemte ikke, det var såmørkt her, hardt, knudrete, vondt! Han hadde vondt, ibrystet, hoften, ansiktet. Noen hadde sagt at det gikken sti gjennom skogen bak Château Frigeac til ChâteauCheval Blanc; en snarvei, en riktig fin sti. Han haddeen avtale med maître de chai på Cheval Blanc. Testingav vin. Du drømmer, Fredric, det er lyst på torget i St.Emilion!

Nå var han helt våken og tenkte klart. Han hadde falt.Falt ned i et hull i jorden. Han var ikke død. Sannsyn-ligvis invalidisert, men ikke død. Han hadde vært be-visstløs. Nå lå han og stirret opp mot en lyssprekk langtder oppe over ham. Hvor langt? Fallet måtte ha avsted-kommet store skader. Våget han å kjenne etter?

Han våget. Full førlighet i alle lemmer. Ikke verst.Ingen benbrudd? Ingen benbrudd. Indre lesjoner? Har-ket og spyttet, men kjente ingen smak av blod. Likevelhadde han sterke smerter i hoften, brystet og hodet.

Han lå på en haug med kvister og råttent løv. En skik-kelig såte. Det var denne som hadde tatt av for fallet.Det dryppet rundt ham: Plopp, plopp.

15

Møysommelig satte han seg opp og utrolig nok: Smer-tene i hodet avtok. Det var verre med hoften, den varøm og stiv. Men med stor glede kunne han slå fast: Hanlevde og var heller ikke invalidisert. Men dypt, dypt nedi mørket hadde han falt.

Det var noe som ikke stemte, noe han ikke skjønte,men som surret inne i hodet hans: Var det på denne måtende var forsvunnet disse syv menneskene de siste måne-dene? Hadde de rett og slett som han falt ned i sprek-ker i jorden og blitt borte? Det kunne ikke være mulig,samtlige var fra distriktet her og således godt kjent medalle de forunderlige grottene som fantes under jorden.For St. Emilion var også berømt for noe annet enn sinvin: Utallige, såkalte monolittiske grotter gjennomboretterrenget på kryss og tvers, nesten hvert château haddesin egen grotte hvor de lagret vin.

Forsvunnet. Syv mennesker. Nå også en nordmann.Han reiste seg og stanget hodet mot et utspring; det

gnistret for øynene, men føttene bar. Mørkt, det varnesten stapp mørkt rundt ham, lyset fra den lille sprek-ken over maktet ikke trenge ned til bunnen hvor hanvar. Syv-åtte meter måtte det være dit opp. Han følteseg fram langs veggene. Utgang, fantes det noen vei ut,opp? Ikke en lysstrime fra noe annet sted enn den lillesprekken syntes.

Han snublet i kvister og gled på våte steiner. Sparketbort i noe som lød hult og som trillet bortover. Hult? Enhul stein? En stygg mistanke slo ned i Fredric og hudennuppet seg nedover nakke og rygg. Han la seg på kneog følte rundt seg, der, der var dette han hadde sparketbort. Noen sekunder holdt han det i hendene før hanslapp det som om han hadde brent seg.

Det var et kranium, et menneskehode. Han var altså

16

ikke den første. Et langtrukkent, vondt ul presset segopp gjennom halsen til Fredric Drum.

«Nei, dra til Médoc. Margaux eller St. Julien. Kanskjebedre vin også.» Maya Manuella insisterte på sitt lettgebrokne norsk.

«Nytter ikke å prate med meg om det,» svarte Fredric,«jeg har bestemt meg for St. Emilion. Det har ikke baremed vin å gjøre. Det skal være så vakkert der. Middel-alderlandsby. Neste gang er det jo din tur å dra, Maya,og du kan dra til Médoc. Så får du litt variasjon til allMadeira-reisingen din.»

Maya Manuella Gardilleiro var opprinnelig fra Ma-deira, fra en liten hvalfangerlandsby som het Canical.Der bodde moren og broren, fortalte hun. Faren holdttil i Norge, men ham traff hun aldri. Fredric og Tob gikkaldri inn på henne for å finne ut hvorfor. De skjøntebare at det var fiendskap i familien. Maya hadde værti Norge i mange år og snakket godt norsk.

De hadde trukket lodd om hvem som skulle foretaden første vinturen, og Fredric hadde vunnet. Meningenvar at de én gang om året skulle dra til vindistriktenefor å teste ut og kjøpe opp vin til den lille restaurantensin. Selvfølgelig via Vinmonopolet. Alle var enige om atgod mat trengte god vin. Særdeles god vin.

«Jeg synes du er dum, du kommer til å angre,» saMaya og drakk en liten slurk vin. Alle tre, Tob, Maya ogFredric satt ved det lille private bordet sitt på «Kasserol-len». Etter stengetid hadde de innarbeidet den hyggeligevanen å dele en halv flaske bedre vin.

«Fredric bestemmer selv,» avsluttet Tob og pusset sinerunde apotekerbriller. «Og hvorfor ikke St. Emilion? Enav mine favorittviner kommer derfra, Château Pavie.»

17

Han burde ha lyttet til Maya Manuella. Han skulle havalgt Médoc. Men hvem kunne ha ant at noe slikt somdette skulle hende?

Fredric Drum lente seg til en fuktig stein og mysteopp mot taket og sprekken langt der oppe. Så mumlethan et eller annet til seg selv og trakk en gjenstand oppav lommen; en gjenstand han bar med seg overalt, uan-sett hvor i verden han var. Det var et krystall. Formetsom en femtakket stjerne, stor som en femkrone, menmye tykkere; ca. én centimeter. Spesialbestilt fra Hade-land Glasverk, et innfall han fikk for noen år siden etterå ha lest en bok om krystallers mystiske egenskaper ogbetydning opp gjennom tidene. Overtroisk var FredricDrum på ingen måte, men faktum var at denne femtak-kete krystallstjernen var i stand til å kommunisere medham. På en eller annen måte. Det gjaldt bare å tolke far-gene som ble brutt gjennom de fem prismene takkenedannet.

Han holdt krystallstjernen opp over hodet. Den lystesvakt gult; en ubetydelig farge.

Nå foretok Fredric en rekke forunderlige manøvrer:Krypende og kravlende rundt omkring i grotten holdthan fra tid til annen krystallstjernen nesten helt inntilhøyre øye, mens han lukket det venstre. Han mumlet,pratet med seg selv:

«Gult – nesten hvitt, litt blått? Nei, skal vi se her – gultigjen – gult – pokker! Her, her litt rødt? Lett rødlig – ja,så sannelig, lett rødlig – nærmere denne veggen – passhodet – sterkere rødt – ja visst, ja visst – rød skikkeligrødt! Se her, se her, rolig, bare rolig nå.»

Han lå nå presset inn mot veggen nede ved gulvet om-trent midt i grotten, følte med hendene på den knud-rete kalksteinsveggen, presset og banket med knokene.

18