3
faktaark Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 153 utgitt 2010, side 1 Rødlistet art Halvkulerublom Draba subcapitata Den høgarktiske halvkulerublomen er bare kjent fra én fjelltopp i Målselv i Troms i Fastlands-Norge, men er ganske vanlig på Svalbard der bildet er fra. Arten vokser på tørre grusrabber og i sprekker i steiner på høye fjelltopper. Status Kategori kritisk truet (CR) i Norsk rødliste for arter 2010. Arten er fredet i Sverige, men ikke i Norge. Utbredelse av halvkulerublom. Tekst: Heidi Solstad, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Foto: Reidar Elven, Naturhistorisk museum, Universitetet i OsloKart: Oddvar Pedersen, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Kjennetegn Halvkulerublom tilhører rublomslekta i korsblomstfamilien. Slekta har 20 arter i Norge, og rublomartene er kjente for å være vanskelige å bestemme. Halvkulerublom er bare noen få centimeter høy. Blomsterbladene er kvite, svært små (omtrent like lange som begerbladene) og svært smale. Skulpene er snaue, korte, opp til dobbelt så lange som breie, og avrundete i begge endene. Det vitenskapelige navnet subcapitata betyr ‘nesten hodeformet’ og henspeiler på at de tette tuene ofte er halvkuleformete. Tuene har en hylse nederst av gamle visne bladrester. Rosettbladene er smale med en kraftig, ribbeforma midtnerve, med både lange, enkle og uregelmessig greinete hår på bladplata. Stenglene er korte med uregelmessig greinete hår. De ekstremt små blomstene gjør halvkulerublom lett å kjenne igjen i blomst. I frukt kan den forveksles med lapprublom, men lapprublom har mer avlange skulper og blad med enkle kanthår, og med ørsmå, uregelmessig greinete hår på bladplata mot spissen, spesielt på undersida av bladet. Verdt å merke seg er imidlertid at lapprublom en sjelden gang har bare enkle hår på bladet, men i motsetning til halvkulerublom mangler lapprublom vanligvis hår på stengelen. Utbredelse Halvkulerublom er en av de mest høgarktiske av alle karplanter, med utbredelse nord til grensa for høgere plantevekst både i Eurasia, på Grønland og i Nord- Amerika. Den forekommer praktisk talt ikke sør for den polare tregrensa, og her er forekomstene i Skandinavia et sørlig unntak. I Fastlands-Norge er arten bare sikkert kjent fra én fjelltopp i Målselv i Troms, mens arten er vanlig på Svalbard. På det vesteuropeiske fastlandet er denne høgarktiske arten ellers bare sikkert kjent fra noen få fjell i Nord-Sverige, tett opp mot grensa til Nordland. Biologi Halvkulerublom er knyttet til mineralnæringsrik frostmark og avblåste kalkrabber av typen tørre grusrabber, og til sprekker i steiner på høye fjelltopper. Halvkuleblom blomstrer trolig i juli og er i hovedsak en sjølpollinert plante. Det er ikke så vanlig at planter med ett sett kromosomer (diploider) er sjølpollinerte. Planten setter oftest rikelig med frø som spres passivt, men fordi den vokser på særlig vindutsatte steder kan frøene trolig spres ganske langt. De små tuene kan trolig leve og produsere frø i flere tiår. Bestandsstatus Halvkulerublom vurderes som kritisk truet (CR) fordi den foreløpig bare er tilstrekkelig dokumentert fra én norsk forekomst med et svært lite areal og få individer, og fordi arten vil være meget følsom for temperaturøkning. Halvkulerublom har vært angitt fra tre fjelltopper i Målselv i Troms, men bare fra én av disse (fra fjellet Njunes) er planten korrekt identifisert. Arten er ikke systematisk ettersøkt og kan finnes på flere fjell i Troms og i Salten i

Halvkulerublom Rødlistet art Draba subcapitata · fjelltopper. Halvkuleblom blomstrer trolig i juli og er i hovedsak en sjølpollinert plante. Det er ikke så vanlig at planter med

  • Upload
    others

  • View
    1

  • Download
    0

Embed Size (px)

Citation preview

Page 1: Halvkulerublom Rødlistet art Draba subcapitata · fjelltopper. Halvkuleblom blomstrer trolig i juli og er i hovedsak en sjølpollinert plante. Det er ikke så vanlig at planter med

faktaark

Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 153 utgitt 2010, side 1

Rødlistet artHalvkulerublomDraba subcapitata

Den høgarktiske halvkulerublomen er bare kjentfra én fjelltopp i Målselv i Troms i Fastlands-Norge,men er ganske vanlig på Svalbard der bildet er fra.Arten vokser på tørre grusrabber og i sprekker isteiner på høye fjelltopper.

StatusKategori kritisk truet (CR) i Norsk rødliste for arter2010. Arten er fredet i Sverige, men ikke i Norge.

Utbredelse av halvkulerublom.

Tekst: Heidi Solstad, Naturhistorisk museum, Universitetet i OsloFoto: Reidar Elven, Naturhistorisk museum, Universitetet i OsloKart: Oddvar Pedersen, Naturhistoriskmuseum, Universitetet i Oslo

KjennetegnHalvkulerublom tilhører rublomslekta i korsblomstfamilien. Slekta har 20 arter iNorge, og rublomartene er kjente for å være vanskelige å bestemme.Halvkulerublom er bare noen få centimeter høy. Blomsterbladene er kvite, sværtsmå (omtrent like lange som begerbladene) og svært smale. Skulpene er snaue,korte, opp til dobbelt så lange som breie, og avrundete i begge endene. Detvitenskapelige navnet subcapitata betyr ‘nesten hodeformet’ og henspeiler på atde tette tuene ofte er halvkuleformete. Tuene har en hylse nederst av gamlevisne bladrester. Rosettbladene er smale med en kraftig, ribbeforma midtnerve,med både lange, enkle og uregelmessig greinete hår på bladplata. Stenglene erkorte med uregelmessig greinete hår. De ekstremt små blomstene gjørhalvkulerublom lett å kjenne igjen i blomst. I frukt kan den forveksles medlapprublom, men lapprublom har mer avlange skulper og blad med enklekanthår, og med ørsmå, uregelmessig greinete hår på bladplata mot spissen,spesielt på undersida av bladet. Verdt å merke seg er imidlertid at lapprublom ensjelden gang har bare enkle hår på bladet, men i motsetning til halvkulerublommangler lapprublom vanligvis hår på stengelen.

UtbredelseHalvkulerublom er en av de mest høgarktiske av alle karplanter, med utbredelsenord til grensa for høgere plantevekst både i Eurasia, på Grønland og i Nord-Amerika. Den forekommer praktisk talt ikke sør for den polare tregrensa, og herer forekomstene i Skandinavia et sørlig unntak. I Fastlands-Norge er arten baresikkert kjent fra én fjelltopp i Målselv i Troms, mens arten er vanlig på Svalbard.På det vesteuropeiske fastlandet er denne høgarktiske arten ellers bare sikkertkjent fra noen få fjell i Nord-Sverige, tett opp mot grensa til Nordland.

BiologiHalvkulerublom er knyttet til mineralnæringsrikfrostmark og avblåste kalkrabber av typen tørregrusrabber, og til sprekker i steiner på høyefjelltopper. Halvkuleblom blomstrer trolig i juliog er i hovedsak en sjølpollinert plante. Det erikke så vanlig at planter med ett settkromosomer (diploider) er sjølpollinerte. Plantensetter oftest rikelig med frø som spres passivt,men fordi den vokser på særlig vindutsattesteder kan frøene trolig spres ganske langt. Desmå tuene kan trolig leve og produsere frø i fleretiår.

BestandsstatusHalvkulerublom vurderes som kritisk truet (CR)fordi den foreløpig bare er tilstrekkeligdokumentert fra én norsk forekomst med etsvært lite areal og få individer, og fordi arten vilvære meget følsom for temperaturøkning.Halvkulerublom har vært angitt fra trefjelltopper i Målselv i Troms, men bare fra én avdisse (fra fjellet Njunes) er planten korrektidentifisert. Arten er ikke systematisk ettersøktog kan finnes på flere fjell i Troms og i Salten i

Page 2: Halvkulerublom Rødlistet art Draba subcapitata · fjelltopper. Halvkuleblom blomstrer trolig i juli og er i hovedsak en sjølpollinert plante. Det er ikke så vanlig at planter med

Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 153 utgitt 2010, side 2

Nordland som grenser opp til de dokumenterte svenskeforekomstene. Det er rapportert at arten forekommer på fjell iSkjerstad og Saltdal i Nordland, men materialet er foreløpigikke bekreftet som halvkulerublom.

Halvkulerublom fra Sassen, Svalbard.

www.artsdatabanken.no

Page 3: Halvkulerublom Rødlistet art Draba subcapitata · fjelltopper. Halvkuleblom blomstrer trolig i juli og er i hovedsak en sjølpollinert plante. Det er ikke så vanlig at planter med

Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 153 utgitt 2010, side 3

Referanser

Grundt, H. Kjølner, S., Borgen, L., Rieseberg, L. H. & Brochmann, C. 2006. High biological species diversity in the arctic flora.Proceedings of the National Academy of Sciences 103: 972-975.

Hultén, E. & Fries, M. 1986. Atlas of North European vascular plants north of the tropic of cancer. I-III. Koeltz Scientific Books,Königstein. 1172 s.

Kålås, J. A., Viken, Å., Henriksen, S. & Skjelseth, S. (red.) 2010. Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge.

Lid, J. & Lid, D. T. 2005. Norsk flora, 7. utgåve ved Reidar Elven. Det norske samlaget, Oslo. 1230 s.

www.artsdatabanken.no