Live Bonnevie

Hestenes klan

Til min elskedeTil Jo og Theo

© CAPPELEN DAMM AS 2010

ISBN 978-82-02-32211-3

1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner / Blæst DesignSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livinoa Print, Latvia, 2010

Satt i Sabon10,5/13,5 punktog tryktpå80gMunkenPocketCream1,7.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

PROLOG

Da Olil Sylvisdóttir våknet, ble hun liggende urørlig isengen med øynene lukket. Hun hadde en underlig ogoverveldende følelse i kroppen. Det var en følelse hunaldri hadde hatt før, men som hun på forunderlig vis like-vel kjente igjen og forsto. Det var en følelse alle hennesformødre hadde kjent, men som ingen noen gang haddefortalt henne om. Følelsen av at tiden er i ferd med årenne ut. Følelsen du får like før du skal dø.

Olil åpnet øynene. Det var mørkt i rommet, men deførste tegnene til grålysning lå over havet utenfor. Hunkjente at hun ennå hadde noen krefter igjen, men hunbrukte dem ikke til å krype inntil sin elskede. I stedetsmøg hun seg lydløst ut av sengen. Hun hadde lenge visstat dette øyeblikket ville komme. Øyeblikket da hun tokdette valget som ville bli så vanskelig for ham å forstå.Hun lyttet til den jevne pusten hans i mørket og kjenteen sterk lengsel etter å kysse ham. Men hun gjorde detikke. I stedet reiste hun seg langsomt og gikk ut av rom-met.

Det eneste som lå mellom henne og trappen, var døreninn til datterens soverom. Den døren klarte ikke Olil å gåforbi. Hun måtte se sin datter en siste gang. Hun måttesi farvel til det milde, ettertenksomme ansiktet hennes,

5

til fregnene som vinteren hadde bleknet, men ikke visketbort, til det lange, lyse håret og den glatte huden somduftet av Island. Olil skjøv døren opp, og i det svakelyset som falt inn i rommet, så hun sin femten år gamledatter. Hun lå ikke i sengen og sov, som sin far. Hun stooppreist og påkledd midt på gulvet.

– Du må la meg reise, hvisket Olil.– Du kan ikke be meg om å bli hjemme, sa datte-

ren.– Nei, sa Olil. – Denne gangen ber jeg deg ikke om å

bli.De gikk sakte ned trappen mens Olil støttet seg mot

veggen. Ved utgangsdøren løftet hun opp den hvite natt-kjolen og stakk de nakne føttene ned i et par tykke støv-ler. Så gikk hun ut.

Det lå et tykt lag nysnø på tunet, og midt i alt dethvite sto en svart hingst med lang, lys man og ventetpå dem. Olil hoppet ikke opp på ryggen hans slik hunhadde pleid å gjøre. I stedet klamret hun seg til denlyse manen mens hun kjempet for å holde seg oppreist.Hingsten snudde seg og så på henne, som om han for-søkte å forstå hva som måtte til.

– Du må legge deg ned, hvisket Olil. – Kan du det?Hingsten så på henne. Han hadde aldri lagt seg ned

for henne før og han virket usikker. Olil hvisket til ham,men kjente stemmen svikte. Så hørte hun en svak pipe-lyd i ørene og sank sammen i snøen. Datterens stemmevar langt borte, og Olil svarte henne ikke. I stedet strøkhun hånden over frembeinet til hingsten sin og hviskettil ham igjen. Da la den halvville hingsten hennes seg nedfor henne. Olil krøp opp på den varme, svarte ryggenog klamret seg til manen da han reiste seg. Hun kjenteat datteren hoppet opp bak henne, og hun fikk et ull-

6

teppe lagt over de bare skuldrene. Så skrittet de sakteut av tunet.

De hadde ikke ridd langt da de skimtet lys ute i detforblåste, treløse landskapet. Da de kom opp til fossen,så de det store, hvite teltet som sto der. Olil lot seg glined fra hesteryggen, men hun ble ikke stående da føt-tene hennes traff bakken. Hun sank sammen i snøenmens datteren forgjeves forsøkte å holde henne oppe.Flere hender kom til og Olil ble båret inn i teltet av noenkvinner datteren aldri hadde sett før. Hun ble varsomtlagt på et mykt leie av skinnfeller og tepper. Selv i detvarme lyset fra faklene var hun blek. Det lå en skyggeover ansiktet hennes nå. En skygge som stadig ble mør-kere.

– Vi sier ikke farvel, sa Olil og strøk datteren overkinnet. – Det er ennå tid.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten deg, sadatteren.

Olil lå lenge urørlig og stirret opp i den hvite teltdu-ken. Så møtte hun datterens blikk.

– Følg hjertet ditt, sa hun. – Det kan du alltid stolepå.

Langsomt strakte hun ut hånden og omfavnet datte-ren sin en siste gang.

– Ha det, hvisket hun.Så lukket hun øynene og åpnet dem aldri igjen.

MANDAG

(54 dager igjen)

Halvveis ut i første treningsøkt etter helgens kvalifise-ringsstevne hadde verken Åke eller Amanda problemermed å erkjenne at det ikke gikk særlig bra.

– Du må være mer bestemt, formante Åke da Caspianbråstoppet igjen.

Amanda brukte sjenklene, men hingsten nektet å gå eteneste skritt. Hun brukte pisken, men han gikk fortsattikke frem. Han rygget. Amanda kjente hun var i ferdmed å miste besinnelsen nå. Uansett hva hun gjorde, bledet feil!

– Kom inn hit, ropte Åke Karlsson.Amanda red opp på siden av ham og gjorde holdt.

Åke lente seg tungt på krykkene, han var fullstendigfrarøvet sitt vanlige, kraftfulle nærvær. Nettopp derforvar Amanda fullstendig uforberedt da han plutselig slotil Caspian med krykken så det ga gjenlyd i ridehuset.Caspian kastet seg frem og raste av gårde. Amanda for-søkte å stoppe ham, men Åke ville det annerledes.

– Hold galoppen, ropte han. – Hold galoppen, for hel-vete!

Etter flere runder i galopp ba Åke henne ta Caspianned til skritt og komme inn til ham igjen. Caspian varså andpusten at salen gynget i takt med pusten hans.

136

– Lærte du ingenting i helgen? sa Åke og spyttet i san-den. – Caspian nekter å underkaste seg din autoritet. Enslik atferd er fullstendig uakseptabel. Caspian er en full-voksen hingst, og når en fullvoksen hingst prøver seg,må du reagere med fasthet. Med en hingst kan du aldrinøle, fatter du? Du ser jo at han gjør akkurat det du berom hvis han bare får klar beskjed!

Amanda trakk pusten dypt og red frem igjen. Det varda hun til sin store overraskelse oppdaget at de ikke varalene i ridehuset. Torgeir Rosenlund fulgte med oppefra tribunen. Hvor lenge hadde han stått der? Og hvor-for? I løpet av alle de årene Amanda hadde hatt hest påEngelsrud gård, hadde hun aldri opplevd at han så påmens hun red.

– Ha ingen illusjoner om at du kan nå frem medmindre du slår og virkelig mener det, sa Åke. – Hesterkan påføre hverandre mye mer smerte enn det du noengang kan klare. Har du aldri sett to hingster slåss? Denkraften de går løs på hverandre med, vil du aldri værei nærheten av, fatter du?

– Ja, sa Amanda. Jeg fatter.– Igjen, sa Åke. – Galopp.Amanda fattet galopp, og da Caspian nølte, smelte

hun til ham med pisken så hardt hun kunne. Han re-sponderte perfekt etter det.

– Ser du? Han tester deg bare, sa Åke. – Ikke rart detgår dårlig på stevnene dersom du ikke følger med pådisse tingene!

Amanda tenkte at Åke og faren kanskje hadde hattrett hele tiden. Kanskje det var sant at Caspian bare tes-tet henne? Hun fikk plutselig et intenst behov for å lyk-kes. Hun ville vise alle sammen at hun visste hva hundrev med. Hun smelte til Caspian noen ganger til med

137

pisken og tviholdt på tøylene da han forsøkte å løpe utmed henne. Åke hadde utstyrt henne med et skarperebitt enn vanlig, og det fikk hun uttelling for nå. Snarttøltet Caspian, og han tøltet godt. Bedre enn på lenge.Amanda tittet opp på tribunen igjen, men Torgeir haddeforsvunnet.

– Bedre, ropte Åke. – Mye bedre!Den siste halvtimen var Caspian myk og føyelig, og

Amanda innså at Åkes innspill hadde effekt. Kanskjehelgens ydmykelser kunne vært unngått hvis hun haddesatt Caspian på plass? Amanda bestemte seg for å leggeseg på en hardere linje overfor hingsten. Heretter skullehun aldri nøle.

*

Det var tre fôrryttere i stallen da Amanda kom tilbakemed Caspian, men ingen hun kjente. Hun la merke til atCaspian var svettere enn han pleide, og da hun salte av,la han på ørene og rygget. Nok en gang forsøkte han ådominere henne, men denne gangen gikk hun ikke glippav det. Hun ga ham et kraftig slag i siden med knyttne-ven, og Caspian svarte med å bite advarende i luften.

– Nå passer du deg, sa Amanda og grep etter pisken.Ørene til Caspian lå flatt bakover nå, og han reiste

seg opp på bakbeina. Synet av kraften og opprøret hansgjorde noe med Amanda. Det vekket noe i henne somhadde vært skjult lenge: Et intenst og voldsomt sinne.Hun slo til ham med pisken. Én gang. To ganger. Menhan vek fortsatt ikke unna. Amanda slo en gang til. Såhardt hun kunne. Og enda en gang. Caspian steilet igjen,men denne gangen opp mot veggen. Som om han for-søkte å komme unna.

De tre fôrrytterne i den andre enden av stallen hadde

138

for lengst stoppet å pusse hestene. De så på henne medstore øyne.

Ser dere? Med en hingst kan man aldri nøle.Og Amanda nølte ikke. Hun slo igjen mens hun ob-

serverte Caspians nytteløse forsøk på å komme unna.Det skulle du ha tenkt på før!

– Sånn går det hvis du prøver deg, ropte hun. – Fat-ter du?

Caspian sto klemt opp i et hjørne nå, men Amanda varfortsatt ikke ferdig. Hun gikk mot ham igjen. Caspiangjorde ingen forsøk på å utfordre henne lenger. Tvertimot. Han forsøkte å komme unna. Amanda hevet armenfor å slå en siste gang, men før hun kom så langt, ble pis-ken revet ut av hånden hennes. Hun bråsnudde, og der,rett bak henne inne i boksen, sto Torgeir Rosenlund.

– Jeg tror han har skjønt det nå, Amanda, sa han lavt.– Kom her.

Uten å vente på svar tok han tak i armen hennes ogdro henne med seg ut av boksen. Amanda forsøkte å vriseg løs, men Torgeir slapp henne ikke. Han trakk hennenedover stallgangen, rett forbi de tre jentene som sjok-kert fulgte opptrinnet. Heldigvis var det bare fôrryttere,tenkte Amanda, men det var ille nok. Torgeir dyttethenne inn i salrommet og smelte døren igjen bak dem.

– Hva er det du driver med? skrek Amanda mot ham.– Spørsmålet er vel heller hva du driver med, sa Tor-

geir.– Caspian utfordret min autoritet, freste Amanda.

– Slik atferd er uakseptabel!– Det kan diskuteres hvilken atferd som er uaksepta-

bel, sa Torgeir.– Jeg finner meg ikke i at du snakker til meg på denne

måten! Slipp meg ut!

139

Hun forsøkte å presse seg forbi ham, men Torgeirholdt henne igjen. Han hadde et tak i henne som hunikke kom ut av, og uten at det kostet ham mye, tvanghan henne til å sette seg i sofaen.

– Slipp meg, skrek Amanda. – Slipp meg!– Jeg slipper deg ikke før du roer deg ned, sa han over-

raskende mildt.Amanda forsøkte å reise seg igjen, men beina kjen-

tes plutselig visne og kraftløse under henne. Hun pustettungt og var glovarm i kroppen.

– Jeg roer meg hvis du slipper, sa hun. – Slipp!Torgeir slapp taket og satte seg ned ved siden av henne.

En stund var Amandas tunge pust den eneste lyden mel-lom dem. Torgeir så ut som om han hadde noe på hjer-tet, men tenkte seg godt om før han begynte å snakke:

– Hvis du fysisk straffer en hest i sinne, har du gåttfor langt. Skjønner du det?

– Hester påfører hverandre mye mer smerte enn detjeg kan, sa Amanda trassig.

– Det er mulig, men i sitt naturlige miljø vil de alltidha mulighet til retrett. Den muligheten hadde ikke Cas-pian. Du fortsatte å slå ham lenge etter at han haddegitt seg. Det er uheldig av flere grunner.

Amanda prøvde å si noe, men Torgeir var ikke ferdig.– For det første utsatte du hesten din for noe han aldri

kommer til å glemme. For det andre ødela du en viktigdel av grunnlaget for tilliten mellom dere, og den tilli-ten er du avhengig av.

Amanda bet seg i leppen.– For meg er ikke Caspian en sunn hest lenger, sa Tor-

geir. – Det blikket han sender oss når vi håndterer hami stallen, forteller at han nødig vil ha folk rundt seg. Formeg er det et alvorlig signal om at han blir håndtert feil.

140

– Når en fullvoksen hingst prøver seg, må den møtesmed fasthet, sa hun.

– Problemet er ikke at du utviste fasthet, Amanda.Problemet er at du fortsatte å straffe Caspian lenge etterat han hadde gitt seg. Han er ikke i stand til å forstå hvadet betydde. Det eneste som likner den erfaringen hanfikk med deg nå, er noe som ligger dypt i hans instink-ter: Frykten for å bli et bytte. Når han påføres smerte,men ikke lenger kan flykte, er han ikke annet enn etbytte som dingler fra kjeften til et rovdyr. Skjønner duat det er svært uheldig at du utsatte ham for dette?

Torgeir så lenge på henne, men sa ikke mer.– Er du ferdig nå? sa Amanda.– Jeg tror kanskje jeg er det, sa Torgeir og reiste seg.

– Jeg tar med meg Caspian ut og gresser ham litt. Dereto kan trenge en pause fra hverandre.

Amanda ble sittende i salrommet helt til hun hørte fa-rens bil ute på tunet. Da snek hun seg gjennom stallenmens hun ba til Gud om at hun ikke ville møte noen.Særlig ikke Torgeir Rosenlund.

– Jeg så Torgeir ute med Caspian, sa faren da hunsatte seg inn i bilen.

– Han bare skritter ham av for meg, sa Amanda. – Kanvi dra?

– Jeg har bestemt meg for å be ham gi deg og Caspianen ridetime, sa faren.

– Det trengs ikke, det gikk utrolig bra i dag, saAmanda.

Da de kjørte ned på sletta nedenfor gården, så AmandaTorgeir og Caspian langt ute på jordet på høyre sidenav veien. Det var noe vakkert og harmonisk over bildetav mannen, hesten og den store, spirende enga.

– Vi trenger noen nye innspill, sa faren. – Åke virker

141

redusert, og helgens resultater taler uansett for seg. Slikkan det ikke fortsette.

Før Amanda rakk å protestere, stoppet faren bilenmidt på grusveien og tutet. Torgeir så opp og kom motdem. Han gikk og tygde på et langt strå. Caspian luntetved siden av ham med munnen full av gress. De haddedet ikke travelt. Amanda kjente rødmen stige i kinneneda Torgeir stoppet noen meter fra bilen. Faren stoppetmotoren, og det ble ubehagelig stille.

– Jeg vil gjerne hyre deg inn til å gi Amanda én ride-time, sa faren.

– Jeg er ikke så lysten på det, for å være ærlig, sa Tor-geir.

Amanda kjente at hun ble iskald innvendig.Han kommer til å fortelle hvorfor. Herregud.– Dere har allerede et treningsopplegg med Åke, ut-

dypet Torgeir. – Det ville være uproft av meg å gå inn idet.

– Jeg kan selvfølgelig snakke med Åke på forhånd, saWilhelm Fivel.

– Det må være greit for Åke, ellers er det uaktuelt. Ogfor Amanda også, fortsatte Torgeir og så på henne.

Amanda så ned og svarte ikke.– Er det det? spurte han henne direkte.Hun nikket nesten umerkelig.– Da sier vi det slik, sa faren. Så startet han bilen og

kjørte.