Hitlers dødelige testament av Hans-Joachim Schilde

Hans-Joachim Schilde

Hitlers dødeligetestament

© CAPPELEN DAMM AS 2010ISBN 978-82-02-32341-71. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Ingrid SkjæraasenOmslagsfoto: Deutsches u-boot-Museum

Forfatterportrett: Petter NyqvistSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Lavonia Print Sia, Latvia 2010Satt i Sabon 12,5/19 og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Grete, Martin, Hasse og Ingrid

Innhold

Historisk drama – og nåtidsdrama

DEL 1 – Torpederingen

To skipssjefer

Forspill

Glücksburg

To dager før

Vannsøylen

Den siste torpedoen

Kryssende linjer

Jinnos sønn

DEL TO – Kvikksølvet utenfor Fedje

Offiseren og ingeniøren

Motstridende interesser

Fiskeriministerens ansvar

Krigsgrav på havbunnen

Mannen fra Fedje

Lauensteins bilder

9

19

21

27

45

65

83

91

103

109

117

119

131

143

151

157

169

Sannhetens mange ansikter

Vinter på Fedje

Tillegg

Kilder

Bildeliste

175

190

193

205

207

HITLERS DØDELIGE TESTAMENT

Historisk drama– og nåtidsdrama

Hans-Joachim Schilde ringte fra Gardermoen en kveld

på forsommeren 2005. Han kom fra Bergen og trengte

noen å snakke med. Møtet han hadde vært med

på, dreide seg om filmrettighetene til historien rundt

U-864. Han satt med en underlig følelse av uvirkelig-

het i kroppen. Fire menn, to briter, en norsk offiser i

full uniform, og han selv, tysk journalist, hadde sittet

og diskutert en fjernsynsfilm om en sunket ubåt som

lå som en tikkende miljøbombe på havbunnen rett

utenfor kysten. De snakket om penger og rettigheter

og avtaler. Det var som om hele saken var kokt ned

til et forretningsanliggende.

Etter hvert som han snakket, forsto jeg forvirringen.

Historien var burlesk. Ubåten er en potensiell kata-

strofe. Så å si i morgen den dag kan dødelige mengder

flytende kvikksølv lekke ut av vraket. Det vil ødelegge

fiskestammene i Nordsjøen for generasjoner fremover,

medføre død og misdannelser for tusenvis av mennes-

ker, nå og i fremtiden. Seks år hadde gått siden lasten

9

ble kjent. Ennå var det ikke tatt avgjørende skritt for

å hindre det. Og her satt man altså og diskuterte sam-

arbeid om en kommersiell fjernsynsfilm, som om alt

bare dreide seg om fiksjoner.

Schilde kjente saken fra en annen side. Han var

orientert av en annen kilde like før møtet i Bergen. Den

tyske forsvarsattacheen i Oslo hadde brutt stillingsin-

struksen sin og vist ham en bunke dokumenter. Slik

den tyske diplomaten oppfattet norske myndigheter,

hadde de mer eller mindre latt alt skure og gå – til

tross for at de for lengst var blitt klar over hva vraket

inneholdt. Kvikksølvflaskene var laget av dårlig stål.

De kunne ryke når som helst. Attacheen følte det som

en moralsk plikt å si ifra.

De britiske fjernsynsfolkene i Bergen representerte

ITN, et av de største TV-selskapene i verden, og pro-

sjektet deres hadde en svimlende ramme. Den andre

parten var en kommandørkaptein i det norske Sjøfor-

svaret som hevdet at han personlig hadde full dispo-

sisjonsrett over vraket. Det gikk frem av samtalen at

han allerede hadde gitt ITN filmrettighetene, men det

var uklart hvem han hadde gjort det på vegne av. Han

sa selv at hans del av inntektene skulle gå uavkortet

til ubåtforeningen «Periskopet».

Schilde var i tvil om hva han skulle gjøre. Han

trengte et råd. Jeg sa jeg syntes han burde følge instink-

10


tene og gjøre det som er naturlig for folk i vår bransje,

nemlig å grave frem mest mulig fakta og gjøre dem

kjent.

Jeg formelig hørte ham ta en beslutning et sted ute

i samtalen.

Hans-Joachim Schilde er teolog og kom til Norge som

prest i et kirkelig norsk-tysk forsoningsprogram i slut-

ten av 1960-årene. Etter hvert begynte han å arbeide

med journalistikk, først som nyhetskorrespondent for

tyske aviser og kringkasting, etter hvert som produ-

sent av fjernsynsprogrammer om historie og kultur

over hele kloden. Han har beveget seg i spenningsfelt

de fleste ville kviet seg for å tre inn i. Filmene hans

har vært vist for millioner av seere i Tyskland, Norge

og mange andre land. Han er på fornavn med tidli-

gere stats- og regjeringssjefer fra alle himmelstrøk, og

er hedret med det tyske svaret på Kongens fortjenes-

temedalje, Bundesverdienst Kreuz.

Det er ett gjennomgående trekk i virksomheten

hans: Han er seg bevisst det ansvar han har som repre-

sentant for den tyske etterkrigsgenerasjonen, og føler

et personlig ansvar for å rette opp nazitidens misgjer-

ninger. Det var det som lå til grunn for at han kom

til Norge; det er det som utgjør de moralske og prin-

sipielle perspektivene han styrer etter i dag.

11

HISTORISK DRAMA – OG NÅTIDSDRAMA

Schildes opplysninger om ubåten, lasten, interesse-

konfliktene og konsekvensene var uten tvil en stor

og viktig nyhetssak. Da han fortalte meg om det, var

jeg programleder i Dagsrevyen, NRK, og hadde ingen

mulighet til å arbeide videre med stoffet selv. Men jeg

varslet umiddelbart min egen nyhetsredaksjon, og det

ble satt en erfaren reporter på saken. Schilde gav ham

alt sitt materiale. De to fortsatte å holde kontakt og

kunne dermed kvalitetssikre det videre arbeidet ved å

sammenligne resultatene sine. Begge kontrollerte alle

relevante data med to og flere uavhengige kilder.

Samarbeidet førte til flere nyhetsreportasjer i Dags-

revyen. De ble fulgt opp og utdypet ved NRKs

lokalkontor i Bergen. Schilde på sin side hentet inn

billedmateriale fra Tyskland og andre kilder, og laget

etter hvert en halvtimes featurereportasje for Brenn-

punkt-redaksjonen i NRK. Dessuten hadde han kon-

takt med Spiegel-TV i Tyskland. Samarbeidet endte

med at det tyske selskapet produserte enda en større

TV-reportasje. Også den ble vist i NRK.

Etter møtet i Bergen hadde ITN etter hvert truk-

ket seg fra prosjektet. Schildes og Spiegels reporta-

sjer hadde en vesentlig mer beskjeden ramme enn det

britene hadde planlagt. Men nå var nyheten ute, og

ITNs krav om eksklusive rettigheter var underminert.

Schilde selv mente stoffet hadde så store dimensjoner

12


at det ville være helt umoralsk å monopolisere det.

Derfor delte han alt han kom over med sine kolleger,

og nøyde seg altså med å sammenfatte det han hadde

av materiale i det formatet han normalt arbeidet i,

nemlig reportasjeprogrammer.

Min videre befatning med saken besto i at jeg ble

bedt av Brennpunkt-redaksjonen om å bearbeide og

lese inn den norske teksten i begge reportasjene, altså

først Schildes, deretter det fra Spiegel-TV.

Det var under dette arbeidet jeg for alvor forsto hvil-

ket dramatisk materiale som lå gjemt i foldene av

historiens bakteppe – ikke så mye i det som skjedde

i Norge, men i den fantastiske og absurde prosessen

som hadde drevet utviklingen frem mot torpederingen

av U-864 utenfor Fedje, kl 12.12 den 9. februar 1945.

En åpenbart forstyrret Adolf Hitler hadde pønsket ut

et prosjekt som skulle sikre Tyskland og Japan atom-

våpen, raketter og en ny generasjon av kampfly, dre-

vet av jetmotorer. Naziregimets forskere sto praktisk

talt på terskelen. Men krigsutviklingen hadde tvunget

Hitler til å la det siste skrittet bli tatt hos sin allierte

i øst.

Et paradoksalt aspekt er at nazistenes groteske hold-

ning til jødene hadde blokkert utviklingen i Tyskland.

Med Albert Einstein i spissen var hele sjiktet av Tysk-

13


lands beste hjerner jøder. De ble drevet i landflyktig-

het eller endte som ofre for «herrefolkets» industrielle

utryddelsesprosess. En av forklaringene på at de

kjernefysiske fusjonsprosessene ikke var tilstrekkelig

utviklet, var altså at jødiske forskere var renset ut av

de vitenskapelige miljøene.

Schildes arbeid med de tyske kildene åpnet stadig

nye dører i fortidens kjellerrom. Det lå et enormt mate-

riale i krigsarkivene. Beskyttelsesklausulene var etter

hvert fjernet og stoffet frigitt. Dagbøker, møterefera-

ter, mannskapslister, korrespondanse – alle disse kil-

dene ga et levende bilde av hva som hadde foregått.

De avdekket ikke bare fakta og kronologiske hendel-

ser. Like mye bar de bud om stemning, atmosfære,

håp, angst og tvil. Og de formidlet et bilde av tonen

i det som var igjen av et diktatorisk, dødsdyrkende

lederskap i Det tredje rike.

Det er på denne bakgrunn Hans-Joachim Schilde

har skrevet det som antagelig kan betegnes som et

dokudrama om Hitlers Operasjon Cæsar. Det levende-

gjør et dramatisk element av den nazistiske bestialite-

tens nederlag. På den måten fyller det ut vår kunnskap

og forståelse.

Boken består av to deler – den historiske og den

nåtidige. Første del slutter med torpederingen; andre

14


del slutter egentlig ikke med noe. Problemet er ikke

løst. U-864 ligger der den ble liggende etter Jimmy

Launders’ fulltreffer. Lasten er antagelig intakt. I minst

elleve år har sentrale instanser i Norge visst om den.

Uklare beslutningsstrukturer, motstridende interesser,

byråkratisk treghet og varierende grad av poli-

tisk lederskap har gjort at trusselen blir stadig mer

overhengende. Lokalbefolkningen på Fedje lever med

usikkerheten 24 timer i døgnet. I resten av Norge ser

interessen ut til å gå i bølger, opp og ned.

I mellomtiden fortsetter nedbrytingen av de 1857

flaskene med 65 tonn flytende kvikksølv. Prosessen er

nådeløs. Leserne vil oppleve at det vokser frem et spri-

kende misforhold mellom trusselens omfang på den

ene siden, og fraværet av ansvar og relevant handling

på den andre.

Og så, etter mer enn ti år med utsettelser, forsinkel-

ser, feilgrep, beslutninger og ombestemmelser, pluss

et enormt og til tider meningløst forbruk av penger,

bestemmer regjeringen seg til å utsette alt – på ube-

stemt tid. Avgjørelsen ble tatt i Statsråd fredag 5. mars

2010.

I de tiårene jeg har arbeidet som journalist, har trenden

i nasjonal og internasjonal nyhetsformidling forandret

15


form på flere måter. Pressen er blitt mer kommersiali-

sert. Graden varierer. Men viktige terskler er uansett

flyttet. Profittmotivet har fått høyere preferanse i de

fleste redaksjoner. Nye medier har økt presset. Beho-

vet for å kverne ut nye, salgbare oppslag hver dag har

påvirket bransjen dramatisk.

Skillet mellom fiksjon og virkelighet har også end-

ret seg. Moderne samfunnsfilosofer peker på at dagens

mennesker endrer selvbilde og identiteter i helt annen

grad og omfang enn gårsdagens. Begrepene er blitt mer

flytende. Mens krig, død, nød og lidelse rykker sta-

dig nærmere, blir virkelighetsforståelsen påvirket av

et bombardement av dramatisert uvirkelighet. Skillet

mellom virkelighet og fiksjon blir oppløst.

Effekten er at det generelle nyhetsbildet mer og mer

får form av et kinesisk nyttårsfyrverkeri. Nyhetene

eksploderer mot himmelen så tilskuerne gisper. Etter

noen sekunder dør de og blir borte. Neste nyhetsrakett

eksploderer med smell og farger og kveler den forrige.

Og så kommer en ny. Og en ny. Sentraldeskene arbei-

der med høyt omdreiningstall for å overdøve den for-

rige sensasjonen med den neste. Omløpshastigheten

øker. Stoffmengden overskrider evnen til kontempla-

tiv fordøyelse.

Utviklingen har endret premissene for samfunns-

debatten. Politikere har mer og mer justert språket

16


sitt inn mot tidens tone. Moderne markedsføring har

funnet veien inn i den politiske driften. Regjerings-

medlemmer, direktoratsledere, partiledere og andre

offentlige personer bruker profesjonelle metoder for å

forklare seg og forsvare seg. I mange tilfeller blir kon-

fliktenes innhold kvalt i tåketepper av bortforklarin-

ger. En strøm av konstruerte klisjeer bedøver evnen

til å forstå.

Stilt overfor alle disse profesjonelle grepene blir

offentligheten gradvis sløvet. Derfor er det antagelig

både viktig og riktig å gjøre det Hans-Joachim Schilde

har gjort, nemlig sammenfatte stoffet sitt i bokform.

Boken blir ikke borte når neste nyhetsfyrverkeri flerrer

over himmelen. Den er morgendagens hukommelse.

Jeg kjenner ikke historien ut over det jeg har lest

og blitt fortalt. Men jeg vet at forfatterens drivkraft

har vært et genuint ønske om å bidra til løsning på et

overhengende problem – et problem som i sin histo-

riske dimensjon ble påført Norge av Hitlers forrykte

krigsmakt. Det har gitt fortellingen nerve. Dette er

spennende lesning.

Oslo, mars 2010

Christian Borch


del 1

Torpederingen

To skipssjefer

Barrow-in-Furness, mai 1943

Det blåste friskt over Irskesjøen. James Launders

– Jimmy blant venner – trakk pusten dypt. Lukten av

hav hadde alltid vekket sterke lengsler i ham. Han

var utålmodig etter å komme i gang. Men foreløpig

sto han med beina godt plantet på kaien ved Vickers

Armstrong-verftet og så ut over Morecombe-bukten.

Den mørkeblå marineuniformen hadde løytnants dis-

tinksjoner. På brystet bar han en orden, DSO (Dis-

tinguished Service Order), en av de høyeste britiske

utmerkelsene, som svært få personer på hans alder var

tildelt.

Foran ham lå HMS Venturer, den siste tilveksten til

den britiske marinens undervannsflåte. Båten var 63

meter lang, førte åtte torpedoer og var bestykket med

en 76 millimeters dekkskanon. Den var konstruert for

å utfordre die grauen Wölfe, nazistenes uhyggelig slag-

kraftige ubåtflåte som de siste årene hadde senket flere

hundre allierte krigsskip og handelsfartøyer i konvoier

over Atlanterhavet hver måned. Igjen og igjen hadde

21

De grå ulvene dukket opp der ingen hadde ventet dem;

igjen og igjen hadde de rammet med treffsikre torpe-

doer, miner og kanonskudd og sendt skipsmannskap

på skipsmannskap til en brå død. De kom ut av dypet,

angrep og forsvant. De allierte eskortefartøyene som

fulgte handelsskipene for å beskytte dem, var for det

meste helt maktesløse.

HMS Venturer skulle bli vendepunktet. Og det

skulle bli Launders’ oppgave å vise hva den nye klas-

sen var god for. Han var akkurat i ferd med å ta kom-

mandoen som båtens første skipssjef.

James Launders gjorde en kometkarriere i den britiske marinen. Hanvar bare 24 år gammel da han som løytnant fikk kommandoen på HMSVenturer.

22


Bak Launders sto mannskapet på 37 oppmarsjert.

Mange sendte den unge skipssjefen tvilende blikk. Rik-

tignok hadde han utmerket seg flere ganger, og riktig

nok utstrålte han betydelig selvtillit der han sto i hvi-

lestilling. Men han var urovekkende ung, bare 24 år.

Mens marinemusikken spilte Britannia Rules the

Waves, gikk Jimmy Launders’ tanker tilbake til red-

selsdøgnet i Sør-Kina-havet for syv måneder siden.

Han tjenestegjorde som offiser om bord på den britiske

slagkrysseren HMS Repulse. Uten forvarsel var ski-

pet angrepet av en sverm japanske krigsfly. I tette for-

masjoner bombet de også slagskipet Prince of Wales,

som lå like i nærheten. Luftartilleriene om bord hadde

HMS Venturer var konstruert for hurtige angrep mot fiendtlige fartøy,her fotografert 18. august 1943.

23

TO SKIPSSJEFER

skutt ned fly på fly, men de fortsatte bare å komme,

som om det ikke var noen ende på dem. Til slutt opp-

nådde japanerne det ingen i det britiske admiralitetet

hadde trodd var mulig. De senket det svære slagski-

pet. Det gikk til bunns med 1300 personer om bord.

Bare noen få kom fra det med livet.

Jimmy Launders hadde startet sin karriere i den bri-

tiske marinen i 1938 og var midshipman på Repulse

da krigen brøt ut. Krysseren overlevde angrepet som

senket Prince of Wales, og Launders ble stående om

bord til april 1941. Deretter ble han kommandert til

tjeneste på ubåt og deltok i kampene om Atlanterha-

vet resten av krigen. Da han fikk sin første kommando

som sjef på HMS Venturer, hadde han utmerket seg på

flere måter, først og fremst med stort mot, men også

med en egen evne til å tenke matematisk. Ifølge hans

biografer satte denne evnen ham i stand til å beregne

fart, kurs og avstander på en slik måte at båtenes treff-

sikkerhet ble tilnærmet optimal. Hjernen hans fun-

gerte nærmest som en moderne datamaskin.

«Det var åpenbart for alle at Launders lå langt

foran andre marineoffiserer, både når det gjaldt mot,

taktiske vurderinger og beregninger, og det var aldri

grunn til å stille spørsmål ved hans beslutninger. Hans

autoritet hvilte på grunnfestet respekt,» skrev en av

hans kolleger.

24


Forventningene til det han skulle utrette med HMS

Venturer banket i brystet på Jimmy Launders, der

han sto på kaien. Med kraftig røst stemte han i med

Land of Hope and Glory sammen med mannskapet

og verftsarbeiderne ved Vicker’s.

Omtrent samtidig var en annen ubåtsjef i ferd med

å overta kommandoen over en vesentlig større og

tyngre undervannsbåt enn HMS Venturer. Den bar det

mindre heroiske navnet U-864, kunne gå 200 meter

dypere og førte 14 flere torpedoer. Dessuten var håpet

at ubåten med nye snorkler skulle kunne seile uopp-

daget omtrent halve kloden rundt.

U-864 var siste tilvekst til De grå ulvene. Ved over-

leveringen fra verftet i Bremen i Nord-Tyskland tok

korvettkaptein Ralf-Reimar Wolfram kommandoen

over den 87,5 meter lange ubåten. Wolfram var syv

år eldre enn sin britiske kollega Jimmy Launders. Selv

om krigslykken hadde begynt å snu i nazistenes dis-

favør, var Wolfram trygg og optimistisk. De tyske

ubåtene kommuniserte med basene sine gjennom det

ultrahemmelige krypteringssystemet Enigma. Britene

hadde langt på vei løst gåten. Men tyskerne levde ennå

i troen på at systemet var ugjennomtrengelig.

TO SKIPSSJEFER

Documents

Hitlers dødelige testament av Hans-Joachim Schilde