21

Hymne til Friheten Flemming Rose

Embed Size (px)

DESCRIPTION

Flemming Rose er kulturredaktøren som tok initiativet til å publisere Muhammedkarikaturene i Jyllandsposten, og utløste den største ytringsfrihetsdiskusjonen i Europa i nyere tid. I 2011 utga vi hans bok Taushetens tyrani, en analyse av ytringsfrihetens nødvendighet og vilkår i dag. Ti år etter karikaturkrisen – og i den deprimerende skyggen av mordene på Charlie Hebdo-tegnerne – tar Rose temperaturen på dagens Europa, og ser tilbake på utviklingen. Har selvsensur, frykt og forsiktighet tatt plassen til en kompromissløs tro på den frie ytring?

Citation preview

Page 1: Hymne til Friheten Flemming Rose
Page 2: Hymne til Friheten Flemming Rose

HYMNE

TIL FRIHETEN

Page 3: Hymne til Friheten Flemming Rose
Page 4: Hymne til Friheten Flemming Rose

Flemming Rose

HYMNE

TIL FRIHETEN

Oversatt avPoul Henrik Poulsson

Page 5: Hymne til Friheten Flemming Rose

Flemming RoseOriginalens tittel: Hymne til friheden

Oversatt av Poul Henrik Poulsson

© JP/Politikens forlag 2015

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-50757-2

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Harvey Macaulay – Miriam EdmundsOmslagstegning: Roald AlsSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i 10,6/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Page 6: Hymne til Friheten Flemming Rose

TIL MISJA OG SASJA

«Life is what happens to you while you are busy

making other plans.»

John Lennon, «Beautiful Boy», 1980

Page 7: Hymne til Friheten Flemming Rose
Page 8: Hymne til Friheten Flemming Rose

Innhold

Ti år etter 9

«Vi har hevnet profeten!» 21

Selvsensur og frykt 69

Fred og frihet i Europa 91

Franske dilemmaer 131

Med Geert Wilders i skuddlinjen 141

Lys i mørket 167

Ytringsfrihet, men … 177

Etterord for den norske utgaven 195

Litteraturhenvisninger 216

Page 9: Hymne til Friheten Flemming Rose
Page 10: Hymne til Friheten Flemming Rose

Ti år etter

Page 11: Hymne til Friheten Flemming Rose

En desemberdag i 2014 vekslet jeg noen ord med min redak-tør, forlagssjef Kim Hundevadt, mens vi sto i kantinekø i JP/Politikens Hus på Rådhusplassen i København. Vi snakketom en mulig nyutgivelse av Taushetens tyranni, en bok omytringsfriheten og vilkårene for hvordan vi lever sammeni flerkulturelle samfunn, og samtidig min personlige beret-ning om det dramatiske forløpet som fulgte etter at jeg somkulturredaktør i Jyllands-Posten den 30. september 2005valgte å offentliggjøre 12 tegninger av profeten Muham-med.

Spesielt én av tegningene, Kurt Westergaards karikatur avprofeten med en bombe i turbanen, vakte enorm oppmerk-somhet og fikk muslimer i flere land til å reagere med vol-delige protester og boikott av danske varer.

Kim og jeg pratet om at en oppdatert utgave av boken,som nettopp hadde kommet ut på engelsk, burde utgis likefør tiårsdagen for offentliggjøringen av tegningene, altså iseptember 2015. Tanken var at det de siste fem årene haddevært flere hendelser i Danmark og omverdenen som tilførtedebatten nye elementer: den arabiske våren og de etter-følgende krigene, etniske og religiøse konfliktene i Midt-østen, krenkelsesfundamentalismens absurde utslag i USA,oppstyret rundt Yahya Hassans første diktsamling, rasisme-dommen mot den iranskfødte kunstneren Firoozeh Bazraf-

10

Page 12: Hymne til Friheten Flemming Rose

kan, mordforsøket mot islam-kritikeren Lars Hedegaard,den forhenværende imamen Ahmed Akkaris oppgjør medsin rolle som islamistenes talsmann under Muhammed-kri-sen og fengslingen av den svenske kunstneren Dan Park, itillegg til hærverket mot et galleri i København som planlaen utstilling av Parks omstridte bilder.

Jeg hadde i en årrekke holdt meg ute av debatten. Delsfordi jeg i Taushetens tyranni formulerte det jeg haddepå hjertet om ytringsfriheten i globaliseringens tid, delsfordi jeg gjerne ville videre i mitt eget liv. Jeg kunne like-vel godt se relevansen i å ta et friskt blikk på de siste årenesutvikling.

Så kom angrepet på Charlie Hebdo den 7. januar 2015.Volden og truslene ble enda en gang en del av mitt liv somjeg måtte forholde meg til.

En måned senere kom terroren til min egen by: En 22 årgammel muslim, som var født og oppvokst i Danmark oghadde palestinsk bakgrunn, angrep et offentlig debattmøteom blasfemi og kunst lørdag den 14. februar. Han drepte entilfeldig deltaker, og senere samme kveld skjøt han en danskjøde som sto vakt utenfor synagogen i København under enbar mitzvah. Gjerningsmannens motiv og gjennomføringenav angrepene minnet om angrepet i Paris.

Følgelig valgte jeg å tre inn i debatten igjen. Jeg mente åha en spesiell utkikkspost. Jeg hadde opplevd Muhammed-krisen innenfra og dessuten brukt tid og krefter på å settemeg inn i teori og praksis i den globale debatten om ytrings-frihet.

Midt i dette turbulente forløpet kom Kim tilbake med etalternativt forslag: Hvorfor ikke skrive en helt ny bok, somga perspektiv til de siste årenes debatt om ytringsfriheten

11

Page 13: Hymne til Friheten Flemming Rose

i lys av de voldsomme begivenhetene i Frankrike og Dan-mark? Hvor står debatten nå, hvor går den, og hva har for-andret seg?

Jeg tygget litt på forslaget før jeg sa ja. Til å begynne medoverveide jeg å skrive en bok som plasserte de siste åre-nes tilbakeslag og landevinninger i debatten om ytringsfri-het på en vektskål, for deretter å gjette hvilken vei vektenville tippe. Den ideen forkastet jeg raskt. Jeg hadde lyst tilå slå et slag for friheten, for det forekom meg at den var illeute.

Ved første øyekast kan man få inntrykk av at ytringsfriheten– eller friheten i bredere forstand – lever og trives i beste vel-gående. Ordet «ytringsfrihet» vekker positive assosiasjonerhos de fleste. Tidligere tiders statsdirigerte sensur har for-svunnet, og bare de mest ekstreme røstene uten omsvøp for-dømmer friheten. Det gjelder både i Danmark, i Europa ogi Vesten generelt.

Men når skåltalene er overstått og glassene tømt, er detlikevel grunn til å spørre hvor bra det egentlig står til. Ja, firemillioner mennesker gikk ut i gatene i protest mot angrepetpå Charlie Hebdo og et jødisk supermarked i Paris. Ja, titu-sener møtte opp for å demonstrere ved Krudttønden etterangrepene på debattmøtet og synagogen i København. Menjeg er ikke sikker på at de folkerike manifestasjonene forflertallet av deltakerne var en støtte til ytringsfriheten. Detdreide seg først og fremst om spontane reaksjoner på sjok-ket og forferdelsen over drapene.

Det viste seg fort at støtten til Charlie Hebdos redaktørerog medarbeidere ikke var entydig. Hadde de kanskje ikkeselv bedt om det med sin kompromissløse linje? Og var det

12

Page 14: Hymne til Friheten Flemming Rose

noen grunn til å krenke muslimenes følelser når profetenderes betydde så mye for dem?

I Frankrike tok regjeringen initiativ til å begrense ytrings-friheten ytterligere. Det samme har vi sett i Storbritanniaog i andre europeiske land. I uken etter massakren i Char-lie Hebdo fikk mange franskmenn et sjokk da det viste segat atskillige skoleelever med muslimsk bakgrunn nektet ådelta i en minnehøytidelighet for ofrene, men tvert imot hyl-let gjerningsmennene. Ifølge avisen Le Figaro ble 54 perso-ner arrestert for å ha gitt sin støtte offentlig for angrepetpå Charlie Hebdo. Minst 12 ble dømt. På den ene side harman på denne måten skjerpet lovgivningen og strafferam-men for å glorifisere eller bifalle terror. På den annen sideønsker man å slå hardere ned på såkalt hatefull tale. Det harsatt ytringsfriheten under press fra flere kanter. Danmarkhar valgt å bevare sin blasfemilov, og tallet på siktelser ogdommer for å bifalle terror er stigende, mens politikere fraflere partier har krevd et forbud mot det islamistiske partietHizb-ut-Tahrir. Overalt er disse tiltakene drevet av et ønskeom å sikre den sosiale freden. Det er selvsagt prisverdig,men bak bestrebelsene skjuler det seg etter min oppfatninget misforstått syn på ytringsfriheten og dens grenser i et fler-kulturelt demokrati. Politikere, interessegrupper og innfly-telsesrike opinionsdannere er overbevist om at man er nødttil å skjerpe de eksisterende begrensningene av ytringsfrihe-ten i takt med at Europa får et større etnisk, religiøst og kul-turelt mangfold. Det er, mener de, den eneste måten vi kansikre freden på.

Bak denne oppfatningen skjuler det seg en dyp mistillittil friheten og dens potensial. Friheten må derfor doseres ogledsages av det ene forbeholdet etter det andre: «Jeg går inn

13

Page 15: Hymne til Friheten Flemming Rose

for ytringsfrihet, men …» Merkelig nok er det ingen somtar tilsvarende forbehold når de sier: «Jeg er imot rasisme,men … Jeg går inn for likelønn for kvinner, men … Jeg erimot vold, men … Jeg er tilhenger av demokratiet, men …»

Mange tilhengere av det økende kulturelle, etniske og reli-giøse mangfoldet mener at det ikke bør gis plass for et til-svarende mangfold når det gjelder retten til å ytre seg. Størrekulturelt mangfold bør ledsages av et mindre mangfold avytringer. Jeg finner det absurd at flerkulturelle samfunnskal ofre ytringsfriheten i mangfoldets navn. Et flerkultureltsamfunn har ikke bruk for mindre, men for mer mangfoldhvis det skal gi plass for alle borgerne. Presset på ytringsfri-heten i flerkulturelle samfunn drives av en sviktende tro påmenneskets evne til å forvalte sin frihet og utøve selvkon-troll. Det er også et uttrykk for mistillit til ordets evne til åhåndtere konflikter. Et voksende mangfold utgjør den kan-skje største utfordringen for Danmark og Europa i årenesom kommer. Det er derfor viktig å forstå forholdet mellomfrihet og mangfold. Så vidt jeg kan se, kommer den størstetrusselen mot ytringsfriheten derfra. Trusselen har nemligsitt opphav i de beste hensikter, påståtte hensyn til medbor-gerne og det allmenne vel, til den enkeltes sjelefred og tilsamfunnsfreden. Hvem kan være imot en så edel ambisjon?

At forsvaret for friheten kan virke kontroversielt, går fremav denne bokens forside.

Tegningen har en historie. Den er laget av Politikenslegendariske tegner Roald Als. Han laget den i august 2010,da jeg før utgivelsen av Taushetens tyranni ble intervjuetav Politiken om dilemmaene boken hadde reist, og hvorforavissiden med de opprinnelige Muhammed-tegningene var

14

Page 16: Hymne til Friheten Flemming Rose

trykket opp på nytt, for øvrig i selskap med andre eksemp-ler på krenkende bilder fra kunst- og mediehistorien – fraEdouard Manets Frokost i det grønne, via den nazistiskeavisen Der Stürmer og de arabiske medienes antisemittisketegninger til Robert Mapplethorpes fotografier av naknekropper i avslørende positurer.

Noen oppfattet opptrykket av tegningene som en provo-kasjon, men alt annet ville ha vært tåpelig og uholdbart i enbok om Muhammed-krisen og ytringsfriheten.

Intervjuet og tegningen ble brakt på førstesiden av Poli-tikens kulturdel. Det viste seg imidlertid at et vesentlig ele-ment hadde blitt redigert bort.

Roald Als hadde tegnet en bombe med en tent lunte, somrullet foran føttene mine – en direkte referanse til bom-ben som Kurt Westergaard i sin tid hadde plassert i turba-nen til muslimenes profet. Avisens daværende sjefredaktør,Tøger Seidenfaden, sensurerte bort bomben av hensyn tilmeg. Han mente åpenbart at den kunne knyttes til konkretedrapstrusler mot meg, eller at den pekte på meg som synde-ren dersom opptrykket av tegningene i boken skulle føre tilnye voldelige protester.

Det var omtenksomt av ham, men jeg følte meg på ingenmåte utsatt eller krenket av den antente bomben på teg-ningen. Jeg var faktisk mer opprørt over at Tøger Seiden-faden flere ganger, både i Politiken og i offentlige debatter,fordreide min ledsagende tekst til tegningene. Det fremstosom om jeg hadde sagt at muslimer måtte finne seg i hån,spott og latterliggjøring, enda det stikk motsatte var tilfellet.Poenget mitt var at dette var et vilkår for alle i et moderne,sekulært og flerkulturelt demokrati, uansett hvem man var,hva man trodde på eller hvor man kom fra. Jeg fastholdt

15

Page 17: Hymne til Friheten Flemming Rose

at Muhammed-tegningene i en slik forstand var et integre-ringsprosjekt. For ved det kunne danske muslimer bli inte-grert i den danske satiretradisjonen. Muslimer burde verkenfinne seg i mer eller mindre enn andre grupper og individeri det danske samfunnet. I dette lå det – hvor paradoksalt detenn kunne lyde – en anerkjennelse av muslimer som likever-dige medborgere. Roald Als’ tegning signaliserte at utgivel-sen av Taushetens tyranni med Muhammed-tegningene varsom en tent bombe, som risikerte å ende med en eksplo-sjon, selv om det ikke var gitt. Bomben kunne også blitt enflopp som ikke eksploderte, og slik gikk det heldigvis. Detble fremsatt protesterklæringer, men ellers skjedde det ikkenoe. Det viste at det ikke fantes noen naturgitt og automa-tisk forbindelse mellom offentliggjøringen av Muhammed-tegninger og muslimers voldelige reaksjoner.

Originaltegningen henger på arbeidsrommet mitt sam-men med andre karikaturer fra årene som har gått. Bar-nebarnet mitt er tydelig fascinert av dem. Han elsker å bliløftet opp, slik at han kan studere karikaturene av sin farfarsom både djevel og helgen. Til å begynne med kommentertehan dem ikke. Men kort tid etter at gutten hadde begynt åsette ord på verden, sto vi og betraktet tegningene mens jeghadde ham på armen. Da jeg spurte hva han så, svarte hanplutselig: «Farfar med bomben.» For meg har det gitt RoaldAls’ tegning en ekstra dimensjon.

Når jeg ser tilbake på de siste årene og spør meg hva somhar endret mitt perspektiv på tilværelsen, kommer jeg i dag– på terskelen til Muhammed-tegningenes tiårsjubileum – tilå tenke på to ting. Det ene er barnebarna. De er en åpenba-ring, en måte å gjenoppleve sine egne barns oppvekst på isakte film. Som besteforeldre har man tid til å fordype seg i

16

Page 18: Hymne til Friheten Flemming Rose

detaljer, og stadig vekk snakke om og analysere hva de harsagt og gjort, mens man som foreldre ikke alltid har tid elleroverskudd til å nyte barna i fulle drag. Iallfall ikke sammen.Det er så mange andre ting som krever ens oppmerksomhet,ikke minst karrieren og parforholdet, der man må lære hver-andre å kjenne og få en familie til å fungere. Jeg har stadigvekk dårlig samvittighet for at jeg ikke var mer til stede dabarna mine var små. Derfor er det fantastisk på et tidspunkti livet da man ikke er så jaget og fokusert på alt mulig annet,å følge den neste generasjonens første kamp med tilværel-sen. Høre dem fortelle og kommentere hva de har opplevd,lytte til spørsmålene deres om ting de ikke forstår, merkederes nysgjerrighet og undring over alt det de skal komme igang med og lære, hjelpe dem over den første usikkerhetenog glede seg i takt med at de viser større selvstendighet ogtillit til egne evner.

Barnebarn gir deg ikke bare et perspektiv på ditt eget liv.Deres nærvær etablerer også en videre horisont for det somskjer i verden rundt oss. Man begynner å tenke på hva deter for slags Danmark og Europa vi gir videre til dem somskal være her om 50 år. Jeg har ingen hang til apokalyptiskeforestillinger, men de siste årenes debatt om friheten og densgrenser har gitt grunnlag for bekymring og ettertanke. Dethar slått meg hvor uproblematisk det er for mange mennes-ker å gi avkall på friheten. Jeg håper at barnebarna minekommer til å vokse opp og leve i et fritt samfunn, der denenkelte kan si hva hun eller han tenker, men i lys av det jeghar vært vitne til de siste årene, er jeg ikke så sikker.

Det andre aspektet som har forandret perspektivet mitt,er erkjennelsen av at jeg resten av livet kommer til å levemed et sikkerhetsproblem. I enkelte perioder har jeg trodd

17

Page 19: Hymne til Friheten Flemming Rose

at tiden ville gjøre sitt, og at jeg en dag ikke lenger behøvdeå tenke på min personlige sikkerhet. I dag innser jeg at detvar ønsketenkning. Noen vil si at det var naivt, og det er sik-kert riktig, men jeg tror også at det handler om å ha vokstopp i Danmark. Jeg har vært vant til å ha tillit til mine omgi-velser og møte andre mennesker med et åpent sinn. Jeg ven-ter ikke det verste av mine medborgere, selv om jeg også harlevd 11 år i Russland, der tilliten mellom borgerne og sta-ten og borgerne imellom er på et lavmål. Av bitter erfaringer menneskene der ofte på vakt og mistenksomme, helt til deblir overbevist om at de kan slappe av.

Men jeg klager ikke. Etter Muhammed-krisen kunne jegha stukket pipen i sekk. Jeg kunne ha trukket meg tilbake,gått under jorden eller kanskje til og med tatt en annen iden-titet som Molly Norris, en tegner fra Seattle, som i 2010tok initiativet til «Everybody Draw Mohammed Day». Jegkunne også ha flyttet til et annet land eller funnet meg enannen jobb dersom spørsmålet om sikkerheten trumfet altannet. Det var ikke tilfellet, selv om jeg fra tid til annen haroverveid noen av disse utveiene. Det betyr selvsagt ikke at jegignorerer sikkerhetsproblemet jeg og Jyllands-Posten har. Påden annen side er jeg ikke rede til å la meg styre resten avlivet av trusselen som jeg erkjenner er reell. For meg handlerfriheten til å ytre seg om noe grunnleggende ved det å væremenneske. Hvis jeg skulle gi opp den tanken, ville jeg for-råde noe av det som gir livet mitt mening. Jeg vil ikke formu-lere det like skarpt og kompromissløst som Charlie Hebdosavdøde sjefredaktør Stéphane Charbonnier, som innrømmetat han heller ville dø stående enn å leve på kne. Jeg har ikkelyst til å dø stående, men livet er ikke ufarlig. Til syvende ogsist er vi alle døde, som en klok mann i sin tid sa. I så fall

18

Page 20: Hymne til Friheten Flemming Rose

handler tilværelsen ikke bare om å overleve, men også omhvordan vi forvalter tiden vi har fått til rådighet.

Jeg er privilegert i forhold til andre som må leve med etsikkerhetsproblem. Staten passer på meg, og min arbeidsgi-ver har i perioder tatt trusselen mer alvorlig enn jeg selv har.Mange andre må selv ivareta sin sikkerhet. Jeg kjenner folksom av frykt for egen sikkerhet har trukket seg ut fra denoffentlige debatten. Det er en grensesprengende utviklingsom mange stilltiende godtar. Det har iallfall ikke blitt til enstor og prinsipiell debatt om vi ønsker å leve i et slikt frykt-samfunn eller i et fritt samfunn. Det er dypt foruroligende,men det er realiteten i det ellers så fredelige Danmark. Man-gelen på anfektelser bunner i at vi tar friheten for gitt, ogslett ikke kan forestille oss at den en vakker dag kan for-svinne i all stillhet. Eller at vi mener at vi like godt kan leveuten en vidtgående ytringsfrihet, siden begrensningene barerammer de mest ekstreme ytringene. Det er en villfarelse.For i samme øyeblikk som man gir avkall på ytringsfrihetensom en individuell rettighet og mener at den kan begrensesav hensyn til demokratiet, religiøse følelser, nasjonens over-levelse, fellesskapet eller noe annet, er det i prinsippet ingengrenser for hvor det stanser. Særlig ikke i et flerkultureltsamfunn.

Denne boken kommer ut mens tiåret for Muhammed-teg-ningene markeres i medier, på konferanser og på annet vis.Selv om jeg har forsvart offentliggjøringen av tegningene ogfremdeles gjør det, handler debatten for meg i sin essens ikkeom hvorvidt det var riktig eller galt å publisere dem. Detkan mennesker ha forskjellige holdninger til, ut fra sin his-torie, overbevisning eller erfaring. For meg handler debattenom frihetens fundament; om forholdet mellom toleranse og

19

Page 21: Hymne til Friheten Flemming Rose

frihet, mellom frihet og likhet, ord og handling, individ ogfellesskap, makten og de maktesløse, mindretall og flertall.Mellom friheten som en rettighet og friheten som et instru-ment som kan underlegges andre hensyn. Det følgende ermitt beskjedne bidrag til en avklaring. En hymne til friheten.