Benedicte Meyer Kroneberg

I beste mening

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-47980-0

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: © Tom Arild Solvang

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015

Satt i 10,3/13,5 pkt Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

I

1

Jeg nevnte huset for Karl om kvelden, at det var til salgs.Han hadde kommet sent hjem, barna lå og sov. For hamville det innebære ukependling, likevel svarte han ja meden gang.

Det kan jo være du får deg en jobb der nede etter hvert,sa jeg. Han nikket og sa kanskje, men at vi måtte ta høydefor at det ikke nødvendigvis ble slik. Var jeg innstilt pådet? Tre dager hjemme, fire dager borte. Jeg sa det skullegå fint.

Huset er bygget på slutten av 1700-tallet. En skipperbygget det. Det var i den samme familien helt frem til1979. Vi er den tredje familien som bor i huset på overto hundre år. Mange av de gamle bygningsdetaljene erbevart. Rutene i vinduene er ruglete, dørstokkene buerseg på midten, slitt etter alle som har tråkket over dem.Noen av dørene er også originale med gamle dørvriderei blankslitt metall. Det minner meg om en bok jeg lesteen gang, om et hus, at huset var i familien i generasjoner,boka fulgte familien i huset, alt huset hadde sett, noe iden duren. Jeg husker ikke tittelen, bare at jeg likte den avlitt for åpenbare grunner. Litt som med Oliver Twist, den

7

gangen Anna leste den for meg. Da det viser seg at Oliveregentlig hører til.

Jeg venter på forandringen flyttingen skulle være. Alt er joannerledes på det ytre plan, rommene, hagen rundt huset,sjøen nedenfor. Barna som går i ny barnehage, den nyejobben min. Men jeg venter på noe mer.

Jeg får barna ut av sengene om morgenen, det er mørktnår vi står opp, mørkt når vi kommer hjem. Kanskje vildet hjelpe når lyset kommer, kanskje vil morgenlyset gjen-nom vinduene gjøre noe, sundet som ligger blankt, en fis-kebåt som passerer. Foreløpig er det mørkt, kanskje deter derfor. Barna sover lenger her. Er det noe, et tegn på atnoe er riktig? De våknet så tidlig i leiligheten, vekket hver-andre. Nå har de hvert sitt rom, det kan være grunnen,kanskje den eneste grunnen, eller er det mer? Jeg vekkerdem bare om morgenen, konstaterer at jeg må det, at jegbehøver vekkerklokke.

Jeg vekker Elias først. Han er tung og varm mot kroppenmin mens jeg bærer ham ut på badet. Får av ham den våtenattbleia, lar pysjen være åpen så han kan lufte seg før jegkler ham. Ullstillongsene og trøyene ligger i en kasse vedsiden av vasken, jeg finner to stillongser og to trøyer i rik-tig størrelse, henger dem over skulderen. Planen er å få enkommode, vi har bare ikke kommet så langt ennå.

Mathilde ligger uten dyne, nattkjolen har sklidd opp,føttene hennes er iskalde da jeg kjenner på dem. Hun våk-ner med en gang jeg tar i henne. Jeg har Elias på hofta,men hun vil at jeg skal løfte henne også. Hun er for stortil det, snart fire år.

8

Jeg kan ikke bære deg, sier jeg. Jeg klarer ikke begge.Du må gå selv.

Men det vil hun ikke. Hun dumper ut av senga og set-ter seg på foten min med armene rundt leggen på meg.Klokka går.

Mathilde, sier jeg. Kom nå.Jeg går bort til døra med henne om foten, stopper på

terskelen, sier hun må gå resten selv. Hun blir sittende litt.Jeg står bare der, med Elias på hofta og Mathilde på foten.Hun lener seg tungt mot beinet mitt.

Mathilde, sier jeg.Da hun reiser seg, blir jeg lettet, så fort jeg kunne bøyd

meg nå, grepet om armen hennes og dratt henne opp, mis-tet tålmodigheten.

Mathilde sitter ved bordet, jeg har fått på henne ullunder-tøyet. Håret hennes er flokete i bakhodet. En ulldott, ensky, jeg burde gre henne før vi går, hun burde ikke gå ibarnehagen sånn, men hun er så hårsår. I kveld kan hunbade, et sted i en kasse har vi en spraybalsam, jeg kantappe i badekaret til begge to, jeg kan spraye håret hennesmed balsamen etterpå.

Elias tisser, mamma.Mathilde ler. Jeg snur meg, hører den sildrende lyden og

bøyer meg, en dam er i ferd med å spre seg utover kjøk-kengulvet under stolen til Elias. Så mye væske i den lillekroppen. Jeg løfter ham opp av tripp-trapp-stolen. De løsepysjbeina dingler bak på ryggen hans som en snippkjole.Jeg knepper opp de øverste knappene i pysjen før jeg setterham på gulvet og frigjør ham fra det våte plagget. Tørkeopp, de har ennå ikke fått frokost. Jeg vikler noen tørk av

9

rullen, legger dem i dammen, de får spise mens jeg ordnerdet. Noe som går fort. Yoghurt, det holder, hver sin yog-hurt. Heldigvis er det smøremat i barnehagen, så jeg slip-per å stå med matboksene nå.

Han tråkker i det, mamma.Jeg lukker kjøleskapsdøra, snur meg igjen. Elias plasker

i dammen, de våte arkene fra tørkerullen er en løs grøt.Han ler. Jeg setter yoghurtbegrene fra meg på bordet, løf-ter ham opp, brå i bevegelsen, setter ham bestemt på plassi stolen, tar et langt skritt over dammen bort til kassa derbestikket ligger. I kveld skal jeg pakke ut kjøkkentingene,tenker jeg. I ettermiddag. Vi kan ikke ha det sånn.

Det har snødd tett hele natta, da jeg åpner døra, liggerdet mye snø på trappa og i hagegangen. Spaden står vedportstolpen, men jeg rekker uansett ikke å skuffe nå.

Vent her, sier jeg til Mathilde. Jeg skal bare sette Elias ibilen, så kan jeg bære deg.

Den ene armen min er opptatt med å bære Elias påhofta og jeg har sekken med skiftetøy i den andre hånda.

Mamma, sier Mathilde. Ikke gå fra meg.Jeg kommer tilbake når jeg har satt Elias i bilen. Ikke

gå ut, det er så mye snø, jeg skal bære deg, sier jeg.Men da jeg har gått bare noen skritt, kommer hun etter

oss.Jeg vil være med.Jeg gjentar det jeg sa en gang til, rolig fremdeles, men

hun stopper ikke, hun går ned trappa og fortsetter ut isnøen. Den rekker henne til langt over knærne, etter et parskritt faller hun. Jeg fortsetter oppover hagegangen.

Mamma, vent, sier Mathilde og begynner å gråte.

10

Hun er redd, tenker jeg. Noen ganger når hun har grått,har jeg gått fra henne, jeg har gått inn i et annet rom, avog til ut av den gamle leiligheten. Jeg har stått ute i trap-peoppgangen mens jeg har hørt henne hyle der inne. Deter derfor hun følger etter, fordi hun ikke er trygg på meg.Fordi hun tenker at jeg er en som går. Jeg snur meg. Hunhar reist seg og strever seg gjennom snøen igjen. Jeg synsjeg kan se panikken hennes, at hun er redd på ordentlig,at hun ikke bare trasser. Jeg stopper.

Mathilde, sier jeg og går mot henne.Jeg setter meg på huk foran henne, med Elias og sekk

og alt, bare så jeg kan komme i øyehøyde.Jeg lover at jeg kommer tilbake med en gang jeg har satt

Elias i bilen.Hun stopper:Lover du?Jeg nikker igjen. Da snur hun og går tilbake til trappa.

Da jeg sitter i bilen etter å ha levert dem i barnehagen, vrirjeg om nøkkelen i tenningen, men jeg rygger ikke ut meden gang. Karl ville sagt at jeg leser for mye inn i situasjo-ner. Ikke tenk på det, ville han sagt. Hvordan øynene hanser da; han er lettere irritert. Den lille rynken mellom bry-nene, likevel et slags smil om munnen.

Du gjør bare ditt beste, sier han også av og til.Karl vokste opp i et rekkehus med foreldrene sine. De

ble skilt da han var seksten, riktignok, men han fortsatteå bo i det samme huset sammen med moren sin. Faren såhan i helgene. Han husker ikke skilsmissen som spesieltvond. Det var mer et faktum, noe som skjedde som hanog broren godtok. Foreldrene var venner etter skilsmis-

11

sen, kanskje er det derfor, jeg vet ikke. Kanskje noen ersterkere, bedre i stand til å gå videre.

Det er som om du vil at jeg skal ha hatt det vondt, sahan en gang da jeg tok det opp. Jeg sa ikke mer etter det,kanskje han hadde rett.

Du hadde Anna og Helge, sier han, du var heldig somfikk bo hos dem.

Det har jeg også tenkt mange ganger, at jeg var heldig.Men så er det som om det finnes et annet liv der, ved sidenav det som ble mitt, det livet som kunne vært.

2

I april det året fylte jeg atten år. Da var jeg egentlig ikkeAnna og Helges ansvar lenger, men jeg fikk bo hos demlikevel. Det var ikke et møte eller noe slikt, Anna nevnteliksom bare i forbifarten at det var noen formaliteter sommåtte på plass. Jeg måtte si fra om jeg ville ha det på noenannen måte og det ville jeg jo ikke, så da snakket vi ikkemer om det. Men jeg fant et brev fra Barnevernet i skrive-bordsskuffen hennes, det var ikke meningen at jeg skullefinne det og heller ikke slik at jeg gikk gjennom postenhennes og leste hennes brev vanligvis, men jeg lette etternoe papir til å skrive en beskjed til henne på. Da fikk jegøye på konvolutten, og så ble det til at jeg åpnet den ogleste brevet.

Tiltaket skulle opprettholdes, stod det.Jeg visste hva tiltaket var og hvilket barn det gjaldt

også, men det var rart å se det svart på hvitt. Bre-vet fikk meg til å gå annerledes gjennom rommene ihuset i noen dager, som om jeg var en gjest igjen,litt som til å begynne med, før jeg var vant til å boder.

13

Jeg hadde gått som en gjest gjennom huset, ved bor-det satt jeg som en gjest også; jeg så på hvordan Annaspiste og hvordan Helge spiste, hvordan de holdt gaffe-len i den ene hånda og kniven i den andre og så for-søkte jeg å gjøre det på samme måte. Jeg så at Annatente lys på bordet hver gang vi skulle spise middag, ogat hun alltid tok potetene fra gryta og over i en skål førhun satte dem på bordet. Og jeg tenkte at det var sånnsom bestemoren min hadde gjort da hun levde og at hverdag hos Anna var som å spise søndagsmiddag hos beste-mor. Hun døde da jeg var sju, men jeg husket fremde-les følelsen av å sitte der med duk på bordet og potetenei en skål og at det var pærer med krem til dessert. Noenganger når vi var der, gikk alt bare bra; vi satt rundtbordet og spiste og etterpå lekte jeg på plenen neden-for blokka mens bestemor og moren min satt og snak-ket rolig sammen på verandaen med hver sin kaffekopp.Men likevel gikk jeg forsiktig over gulvet når jeg varder, forsiktig bort til bordet, jeg drakk forsiktig av glas-set og jeg satte det varsomt fra meg, for det var så skjørtå være gjest der, så lite som skulle til. Plutselig kunnemoren min reise seg og si at vi måtte gå derfra, uten atjeg forstod hvorfor, men jeg tenkte det var greit å værepå den sikre siden, at det ikke var min feil i alle fall,at det ikke var hvordan jeg spiste, eller tedde meg, såjeg satt forsiktig ved bordet og drakk varsomt av glas-set, og slik var det hos Anna og Helge til å begynne medogså. En god stund var det slik, jeg kunne ikke huskehvor lenge, kanskje var det uker, kanskje måneder, kan-skje enda lenger, det varte til jeg skjønte at det ikke villeskje noe om jeg veltet glasset eller spiste bare med gaffel.

14

Ingen ville reise seg, jeg måtte ikke plutselig gå, jeg kunnebli.

Det var ikke riktig å si at jeg ble som en gjest igjen etter detbrevet heller, ingenting kunne bli som helt til å begynnemed, det var umulig. Jeg kjente jo Anna og Helge. Jegkjente Helges skritt over gulvet og lyden av røykhostenhans fra hagen når han holdt på med noe der. Jeg visstehvordan hendene hans så ut når han løsnet fortøyningenepå båten og hvordan han kunne rulle en røyk med denene hånda mens han holdt fiskesnøret i den andre når vivar ute og fisket. Han la tobakkspakka på låret og hjalpbare til med fiskesnørehånda når det gjaldt å fylle tobakki papiret. Så snart tobakken lå klar, la han armen tilbakepå ripa med snøret over kanten, mens han rullet seg enrøyk mellom fingrene og stakk den ferdige rullingsen innmellom leppene.

Jeg kjente Annas hender så godt: hvordan de var sterkenår hun rev opp filler til veven, og raske når hun førteskyttelen gjennom renningen oppe på den store vevstolenpå loftet. Hun satt der oppe om formiddagen i helgeneeller på lyse vårkvelder, for ellers var det for kaldt ellermørkt. Det var planer om å isolere og legge inn bedre lysi det rommet, men de kom aldri så langt. Kanskje likteAnna at rommet var som det var også, bare helt rått oggammelt.

Men selv om det ikke ble som til å begynne med, så vardet noe. Jeg gikk inn i sommeren mellom andre og tredjeklasse på gymnaset med en følelse av at alt snart skulle taslutt. Kanskje hadde alle det på den måten, de visste de

15

snart skulle flytte hjemmefra, men jeg klarte ikke å brukede ordene lenger: hjemmefra, hjemme, jeg følte ikke at devar sanne. Jeg prøvde å unngå å bruke dem når jeg sa hvorjeg skulle. Til huset, sa jeg, eller inn, eller nedenom, bare,hvis Siv og jeg stod oppe ved butikken og delte en røyketter skolen.

Den sommeren var jeg mindre i huset enn jeg hadde værtfør. Jeg var alle andre steder. Jeg fikk meg en jobb på enpizzarestaurant i byen, og jeg jobbet så mye som mulig tillangt utover kveldene. Jeg stod nede i puben også, tappetøl eller ålte meg mellom ryggene for å samle inn tommeglass, eller stod i døra og passet på at det ikke ble for fulltinne, og jeg kom ikke hjem før det var langt på natt.

Jeg tok den siste fergen ut til øya og gikk utover fyl-kesveien. Alle husene var nattestille og veien var øde ogmørk, men jeg var ikke redd, jeg kjente jo hver sving oghver bakke. Jeg var så sliten etter timene med pizzabrettog vinflasker og ølglass og fulle turister som ville spise ibar overkropp. Når jeg kom inn, var jeg så trøtt at jeg baregikk rett opp på rommet og stupte inn under dyna og slok-net med det samme.

Om morgenen stod jeg opp etter Anna og Helge. I deukene de hadde ferie, dro de ut med båten uten meg. Ikkeuten å spørre, men jeg takket som regel nei. Jeg hadde mitteget opplegg: Jeg sov lenge, så stod jeg opp, og enten gikkjeg rett ut til fyret for å bade, eller så pakket jeg med megmer og gikk helt ut på den ytterste odden, til det flate sva-berget, og la meg med en bok.

Siv jobbet på sykehjemmet, og hun jobbet nesten aldri

16

om kvelden, så henne så jeg lite til. Noen ganger hendtedet at noen fra den gamle klassen på ungdomsskolen komforbi i båt og stoppet ved odden, og en og annen gang gikkde i land og la seg til der hvor jeg lå. Men ofte lå jeg derbare alene og håpet at Jack ville dukke opp.

Og så hendte det at han gjorde det. Ikke ute ved oddennødvendigvis, som regel stod han ved butikken når jeg varpå vei ut dit. Det hendte han ble med ut når jeg sa hvorjeg skulle, og jeg tenkte at han hadde stått ved butikkenog ventet på meg og at han kanskje også ble glad når hanså meg komme opp bakken fra huset.

Jeg skal ut til Hauet, kunne jeg si, det var navnet påodden og betydde hodet. Som om odden var hodet på etstort dyr som lå og hvilte seg og duppet ytterst mot havet.

Vil du bli med?De sekundene jeg stod og ventet på om han skulle nikke

og si at han ville, var like lange hver gang. Jeg visste aldrihva han ville komme til å svare, men han stod jo ofte vedbutikken når jeg kom, og selv om han ikke svarte ja hvergang, tok jeg det for noe.

Og så kunne vi gå utover langs veien og inn på stien, ogvi kunne snike oss ned langs baksiden av en hytte, fordidet var raskere enn å gå hele veien til skogsveien. På sva-bergene nedenfor lå hytteturistene på strandmadrassenesine med termoser, kjølebager, aviser og reiseradioen, ogmusikken fulgte oss hele veien utover. Men idet vi nåddeHauet, kunne vi ikke lenger høre den, i alle fall ikke da viklatret ned det siste bratte partiet til det flate platået.

Jeg hadde alltid bikinien rett under shortsen og to hånd-

17

klær i bagen, ett til å ligge på og ett til å tørke meg med,men Jack hadde bare det han gikk og stod i, så han fikklåne det ene håndkleet, sånn var det hver gang. Han badeti shortsen som han gikk med og lå på håndkleet mitt ogtørket seg etterpå, det var ikke så lenge før han skulle badeigjen uansett.

Det var en bergvegg med små hyller i bortenfor det flateplatået som det var perfekt å stupe fra, og både Jack ogjeg likte å stupe. Man kunne velge mellom to høyder, denlaveste var likevel høy og den høyeste egentlig for høy formeg; jeg var alltid litt i tvil da jeg stod der, om jeg virke-lig turte. Men det endte med at jeg stupte derfra hvis jegførst hadde klatret opp, for jeg ville ikke klatre ned igjenså lenge Jack stod der og ventet. Pannen traff vannoverfla-ten så det sved, vannet rev i bikinitoppen, jeg måtte haleden på plass mens jeg tok noen tak utover under vann.Og hver eneste gang var jeg bevisst på hvor Jack befantseg når jeg dukket opp til overflaten igjen. Var han i van-net bak meg? Lå han på ryggen og fløyt i vannskorpa medblikket rettet opp i himmelen som hele den sommerenhadde vært mer eller mindre skyfri? Eller var han alleredepå land? Lå han på håndkleet og støttet seg på albuen,mens han fisket en røyk frem fra pakka? Det var som omjeg hadde en egen radar som kunne fange ham opp i løpetav sekunder. Uten å snu meg, kunne jeg fornemme hvorhan var, og jeg kunne merke blikket hans på meg, i allefall trodde jeg det. Og jeg håpet at han så på meg når jegstupte og når jeg kom opp igjen, når jeg svømte inn ogklatret opp på platået og når jeg la meg ned på håndkleetmitt. Jeg ville at han skulle se på meg, og hvis han gjordedet, var det som om jeg kunne kjenne blikket hans som et

18

felt, en kraft. Kroppen min forandret seg, jeg ble bevisstden på en helt annen måte. Jeg måtte ta meg sammen forå klare å bevege meg naturlig. Jeg greide det ikke alltid;jeg ble klønete og stiv og måtte skynde meg å legge megrett ut på håndkleet til det ga seg. Jeg kunne ligge en stundog bare puste og lytte til bølgene som klukket nede i tan-gen, til måkeskrikene og de spedere tonene fra terna oglyden av Jack som røykte: den svake knitringen av papirog tobakk som brant, at han trakk røyken inn, den jevnemåten han blåste røyken ut på. Etter at jeg hadde liggetslik litt, slapp stivheten taket. Jeg kunne reise meg opp påalbuen og finne noe i bagen, en bok eller vannflaska mieller pakka med røyk og tenne meg en jeg også.

Og noen ganger, slett ikke hver gang, heller unntaksvisvil jeg si, hendte det at Jack kom opp av vannet og satteseg tett ved håndkleet mitt og at han bare satt der litt førhan la seg ned ved siden av meg, nesten helt inntil. Hvor-dan kroppen min var da.

Jeg likte så mye ved Jack: hvordan han stod og hvordanhan gikk, kroppen hans når han beveget seg og det smaleblikket bak luggen. Og det med foreldrene hans også,faren hans som var så sint, moren som gikk der og var høyog stram og så sterk ut, men som ikke kunne være det nårdet kom til stykket. Noe Jack sa om dem innimellom, jegskjønte at det ikke var greit, og så tenkte jeg vi hadde noetil felles.

Men Jack så på Siv, det visste jeg. Siv med det langelyse håret, og kroppen som var så riktig med store pupperunder genseren. Han var ikke den eneste som så på henne.Likevel greide jeg ikke la være å like ham. Jeg likte måten

19

han tenkte på også, at han lo av alle som skulle være såperfekte. Det var jo mye av det, hvite hus bak stakittgjer-der og gardiner som hang ryddig bak rutene. Jack sa atnår vi bare ble ferdige med skolen, så skulle han reise bort,til en større by hvor det gikk an å puste. Jeg skjønte hvahan mente, for alle snakket om alle på øya. Alle snakketom faren til Jack, det ble sagt at han slo moren. Jeg haddehørt det flere ganger, bare ikke fra Jack. Alle snakket omalle, og sikkert om meg også, om at jeg bodde hos Annaog Helge, og det ble sikkert spekulert i hvorfor det haddeblitt sånn. Eller så visste folk det, men ingen spurte megnoen gang.

Jeg likte Jack selv om ikke alle andre gjorde det, og jeghadde gjort det lenge. Før vi begynte på videregående, len-ger enn det, før vi gikk gjennom isen til og med, kanskjehele tiden.