Kampen om vannet

Hallgrim Høydal

Kampen om vannet

Øst-Telemarkens Brukseierforening

1903 – 2003

Notodden 2003

Omslag: Hovedbilde: Hydro Media. Mårdammen: Foto: Jacobsen/ØTB. Øvrige bilder står gjengitt i boka

Repro: Anne Hermansen m.fl.

Grafisk design: Holtskog Nyhuus Design Ans, Gvarv

Trykk: Erik Tanche Nilssen As, Skien

08.2003.1.500.

ISBN 82-90526-48-2

Da ØTB rundet et halvt hundre år, kom detogså ut en jubileumshistorie. Likevel harstyret ment at boka som kommer ut veddette jubileet, ikke bare skal ta for seg desiste 50 årene, men se alle hundre åreneunder ett. Da kan det virke paradoksalt at50-års beretningen er en mye større trykk-sak enn den boka som beskriver 100-årsperioden. Det er flere årsaker til dette. Fordet første har en del av kildematerialet gåtttapt siden det ble skrevet sist. Dessuten varalle de store reguleringsarbeidene ferdige iløpet av de første 50 årene, og det har ikkevært noen grunn til å lage nye, detaljertebeskrivelser av disse.

Men den viktigste årsaka til at volumetnå har blitt mindre, er et ønske om at bokaskal kunne brukes av flere. Utnytting avvannkraft har hatt store konsekvenser forden regionen ØTB arbeider i. Den elektris-ke energien har skapt byer som Notodddenog Rjukan, og store konsern som NorskHydro og Tinfos har sitt opphav her. Dess-uten er kraftverk, reguleringsdammer ogvirkningene av disse, godt synlige element ilandskapet. Vi følger med på vannstanden iavisene og lurer på hva regulanten gjør for åhindre flom. Kort sagt: Produksjon av elek-trisk kraft vedkommer mange av oss på eneller annen måte. ØTB har derfor stadigspørsmål fra utdanningsinstitusjoner, masse-

media og andre, og det er et håp om atdenne boka kan være en hjelp i slikesammenhenger. Mye av det tekniske fag-stoffet er derfor borte. Isteden er det lagtvekt på illustrasjoner, og kanskje noen avdem som ikke er det spor interesserte ireguleringsarbeid, kan ha utbytte av bådegamle og nye fotografier fra distriktet.

Det blir sagt at det å skrive bøker er enensom jobb. Det betyr ikke at et ensligmenneske greier å få ut en bok på egenhand. Mange har vært involvert med hjelpav ulikt slag og fortjener takk. Det er derforfarlig å begynne å nevne navn, men noenhar vært med under hele prosessen. En avdem er Nicolai Østhus, direktør i ØTB. Hanhar vært et fast holdepunkt og har dessutenprøvd å lære en historiker noe om regule-ringsarbeid. En annen er Helge Hovden.Ikke bare passer han på arkiver, men detvirker også som om han har vært gjennomdet meste av det som er lagret der. Nevnesmå også jentene på Notodden bibliotek som denne gangen har skaffet litteratur somligger langt utenfor bestselgerlistene. Takk både til disse og alle andre som harvært til hjelp under arbeidet med boka.

Notodden, juni 2003

Hallgrim Høydal

5

Forord

Vann gir kraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9De første reguleringene . . . . . . . . . . . . 12

Bandak-Norsjøkanalen . . . . . . . . . . . . . . 14Tinnsjø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

Strid mellom kanal og bruk . . . . . . . . . 18 Oppvasken på Børsen . . . . . . . . . . . . . . 19

På veg mot en reguleringsplan . . . . . . . 22Kanaldirektør Sætrens plan . . . . . . . . . . 23

Totak. – Planen skal settes ut i livet . . . 26 Den første regulering av Møsvatn . . . . . 27

Eiendomsforhold . . . . . . . . . . . . . . . . . 31Skjønn og forberedelser . . . . . . . . . . . . . 33Damarbeidet kommer i gang . . . . . . . . . 34

Ny regulering av Tinnsjø – brann i rosenes leir . . . . . . . . . . . . 37En konkurrent dukker opp . . . . . . . . . . 37Reaksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38Motstanden i Skiens Brugseierforening . . 40Hvorfor så uenige? . . . . . . . . . . . . . . . . 43

Videre utbygging av Møsvatn . . . . . . . . 46Lovendring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47Protest fra Rauland . . . . . . . . . . . . . . . . 49Møsvatn blir rikspolitikk . . . . . . . . . . . . 53Anleggsarbeidet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56

Regulering av Mår-vassdraget . . . . . . . . 57Politiske krokveger . . . . . . . . . . . . . . . . 62Anleggsarbeidet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66

Menneskene i høyfjellet . . . . . . . . . . . . 71Samfunnet rundt Møsvatn . . . . . . . . . . . 73Et grenseområde for fast bosetting . . . . . 75«Tolmotet er på brestepunktet» . . . . . . . 76

Regulering av Møsvatn 1942-1944 . . . . 80Konsesjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81«Og vannet steg …» . . . . . . . . . . . . . . . 83Torvehovdammen . . . . . . . . . . . . . . . . . 84Underskjønnet i 1942 . . . . . . . . . . . . . . 86Overskjønnet i 1943 . . . . . . . . . . . . . . . 87Midlertidig regulering blir varig regulering 88Skjønn etter krigen . . . . . . . . . . . . . . . . 91

Regulering av Mår-Gøyst . . . . . . . . . . . 94Anlegget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98Anlegget starter opp igjen . . . . . . . . . . 99En ny politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102

Tømmerfløting . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105Tømmerfløting i Tinnelva . . . . . . . . . . 107Mårvassdraget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109

Flom og flomdemping . . . . . . . . . . . . . 111Katastrofalt i 1927 . . . . . . . . . . . . . . . . 112Flom i 1967 – og rettssak . . . . . . . . . . . 115Nytt uvær i 1987 . . . . . . . . . . . . . . . . . 119Forebygging og demping av flom . . . . . 120

Follsjøen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124Tinnoset og Tinnelva . . . . . . . . . . . . . . 126

Ny dam – nye planer . . . . . . . . . . . . . . 127En plan i motvind . . . . . . . . . . . . . . . . 127Vinden snur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128Natur- og miljøvern gjør sitt inntog . . . . 129

Nye konsesjonssøknader . . . . . . . . . . . 132Fornying av reguleringskonsesjoner . . 133Øst-Telemarkens Brukseierforening . . 136

Rettssak demper forhandlingsviljen . . . . 136Små skritt i riktig retning . . . . . . . . . . . 137Kontoret på Notodden . . . . . . . . . . . . 139«Me levde med spaden heile tida» . . . . . 139Dagens organisering . . . . . . . . . . . . . . 142

Kampen om vannet . . . . . . . . . . . . . . . 144Kraftstasjonene fra Møsvatn til Skien . 147

Frøystul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148Vemork . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149Såheim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150Moflåt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151Mår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152Mæl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153Årlifoss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154Grønnvollfoss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155Svælgfos 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156Svælgfos 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157Lienfos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158

7

Innhold

Svelgfoss kraftverk . . . . . . . . . . . . . . . . 159Tinfos 1 (nye) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160Tinfos 1 (gamle) . . . . . . . . . . . . . . . . . 161Tinfos 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162Skotfoss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163Klosterfossen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164Eidet 1 og 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168Vedlegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171

ØTBs vedtekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172Reguleringskonsesjoner . . . . . . . . . . . . 178Tabeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184

8

Gunnar Bonge og fossegrimen

Gunnar Bonge, Gunnar Mester dei kalla, varspelemann. Og som alle spelemenner tok han segstundom ein dram.

Ein gong han sat i Askilt og tura, tok Sigrid,kjerringa honoms, ut etter han; ho ville hentahan heimatt. Det var nottes tider, og da ho kompå brua over Rjukaren (Fossen Rjukaren pågrensa mellom Bø og Sauherad), stod Gunnar derog strauk og spela i harde tak. Da blei Sigridvond og leksa opp og auste or seg. «Her stend duå spelar å eg flyg å leitar etter deg; du ligg borte igardane om nætane å drekk å turar å eg veit ikkjeanten du sekk hell flyt. De æ uforskammeleg reint.Nå følgjer du mæ heimatt å dæ mæ ein gong au,så mykje du veit dæ.» Ho var harm Sigrid da.Men Gunnar spela og strauk opp og da tyktesfela skjera ut og felemålet tala: «Gå tebars, duSigrid Rjukaren, Sigrid Rjukaren, gå tebars,» sadet. So hoppa spelemannen opp i lufta og kom attpå akslene til Sigrid, og ho laut snu på brua ogbera han attende. Men etter den dagen var SigridRjukaren pukkelrygga.

Men det var nok ikkje Gunnar Mester somstod på Rjukarbrua og spela, det såg bare soleisut. Det var fossegrimen det. Gunnar sat på Askiltog tura han.

Han som fortalde dette, la til: Eg trur plentdet er noko i dette om fossegrimen i Rjukaren.Derifrå har dei beste spelemenn i landet kome:Myllarguten, Gunnar Mester, Napper’n, HansFykerud, Jon Tambur og bror hans TorbjørnAskiltrud. Og Hans Flatland budde ikkje langtder ifrå. Det er rart at så mange gode spelemennerer utstokne frå ein stad: grenda kring Rjukarfos-sen. Det må vera noko i fossen der. Det slær allerfeil det. Og i elva der (Lonar-elva) er det somange som har blive. Det er au rart.

(Olav Nordbø: Segner og sogur frå Bøherad)

At det går an å gjøre seg nytte av naturensegne krefter, har vi vært klar over lenge. Viheiste seil og lot vinden blåse oss dit viskulle enten det var nærmeste fiskeplasseller nye verdensdeler som var målet. Fulltså raske var vi ikke til å ta i bruk vannkrafta.Men sagnet fra Bø og utallige andre varian-ter viser at vi hadde en forestilling om dekreftene som holdt til i elver og bekker.Magiske krefter som kunne lære folk åhandtere fela, alt etter hva slags betaling envar villig til å gi fossegrimen. Men ogsåkrefter som kunne gjøre det dagligdagseslitet enklere. Da vi slo oss ned som gård-brukere, måtte bonden, eller kanskje helstkona hans, ty til muskelkraft for å gjøreårets kornavling om til mjøl. Men for et partusen år siden begynte kvernkall og vann-hjul sin langsomme vandring fra greske ogromerske bekker nordover mot barbarene iSkandinavia.

Det var ingen som stod klar til å regis-trere den første kvernkallen som begynte åsvive på våre breddegrader, men på 1200-tallet har bekkekvernene vært i bruk.Kanskje også tidligere. Og snart skulle de bliet vanlig innslag på norske gårdsbruk. Dapresten Hans Jacob Wille gjorde sine be-traktninger om Seljord prestegjeld rundt1780, slo han fast at det var 76 bekkekverneri bygda. I Tinn skulle det ha vært rundt 60.Det må bety at alle tilgjengelige elver ogbekker har vært tatt i bruk. Det har ogsåbetydd at ikke alle gårder har hatt egenkvern. Ikke alle lå slik til fra naturens side,og noen gikk sammen om å utnytte en fellesbekk.

Skifteprotokollene har mange eksemplerpå slike sameier. Det var god utnytting avressurser, for kvernhuset stod der ubruktmesteparten av tida. Noen ganger i året

En kvernkall i arbeid.Bekkekvern på Vinsvåli Langlim (H. Høydal/Museumstenesta i Aust-Telemark)

9

Vann gir kraft

skulle det brygges øl, og malt til ølbryggingmåtte grovmales. Og så var det selvfølgeligårets kornavling som måtte en tur innomkverna før den kunne brukes til flatbrød oggraut.

Bekkekvernene var enkle innretninger.Et lite hus inntil en bekk. En kvernkall medskovler av tre eller jern under huset og envannrenne ovenfor. Vannet i renna haddestor fart, og når vannstrålen traff skovlene,begynte kvernkallen å gå rundt. Gjennomen loddrett aksling stod kallen i forbindelsemed den øverste kvernsteinen og dreivdenne. Nå var det bare å la kornet dryssened mellom steinene og la det bli til livs-viktig mjøl.

Det var store krefter i sving under en slikprosess, og små kvernhus kunne både risteog skake når farten på steinen ble for stor.Men med enkle hjelpemidler kunne mølle-ren holde kontrollen. Mindre vann tilkvernkallen resulterte i mindre fart. Detsamme skjedde når steinene fikk mer korn åarbeide med. Dessuten kunne møllerenløfte eller senke den øverste steinen ogregulere hvor grovt eller fint han ville hamjølet. Gode kverner kunne male to tønneri døgnet (snaue 300 l), så det kunne blilange dager – og netter – for den somhadde ansvaret for at kornavling ble til mjøl.Ikke rart at både nøkker og fossegrimerkunne dukke opp når mølleren satt og halv-sov i høstmørket til duren fra kvernsteinene.

Møllesteinene hadde rotert i noenhundre år før vi tok vannkrafta til hjelp ogsåfor å foredle tømmerstokker til plank. Tid-ligere hadde vi brukt øks og kiler og greideå få to planker ut av hver stokk. En råflottbruk av ressursene. Tidlig på 1500-talletgjorde oppgangssaga sitt inntog her ilandet. Den viktigste forskjellen på kvernaog saga var veivstaken, som gjorde vann-hjulets runddans om til en bevegelse somgikk fram og tilbake.

Da biskop Jens Nilssøn var på visitasreiseher i 1595, registrerte han fire sager pårekke og rad i Hjukseelva. Disse sagenegjorde ikke bare arbeidet lettere, menstokken kunne nå utnyttes på en langtbedre måte. Saga pekte også ut over lande-grensene. Mens bekkekverna gjorde en inn-sats for å skaffe bygda det daglige brød, varsagbruksproduktene også ment for eksport.Riktignok en eksport som stort sett bønderfra de nedre deler av fylket tok del i – sålenge det var tillatt. Men stedsnavn somSpærud i Heddal (av sperra som betyrbjelke/tømmerstokk) tyder på at det har værtdrevet foredling av tømmer på dette stedetfør sagbruksvirksomheten kom i gang.Kanskje også for eksport.

Mange av disse gårdskvernene og sagenevar avhengige av gode regnværsperioder for

Våerbekken med sag ogkvernhus i 1900 (Rjukan bibliotek)

10

å få tilstrekkelig vann til drifta. Dammer ogmagasiner fantes også, men det har nok værtbeskjedne anlegg. Det gjaldt å tilretteleggenaturen, og i Skien satte den tyske berg-mannen Jørgen von Ansbach i gang et størrearbeid da han fikk rett til å drive de førstesagbrukene på Eidet (Bruene) i 1559. En helrekke renner ble sprengt ved hjelp av fyrset-ting for å føre Hjellevannet de 4-5 meternened til Bryggevannet. Det var her ikke snakkom noe annet enn flomsager. Et ord somkanskje ikke er helt dekkende, for sagenegikk når vannføringa var passelig stor. Høy-deforskjellen mellom Hjellevannet og Bryg-gevannet varierte kraftig, og for å prøve åholde en viss kontroll ser det ut til at en damhar vært satt opp helt fra første stund.

I Øst-Telemark var det ingen som gikk sågrundig til verks som en del bønder i Hed-dal. Kanskje vi kan kalle det den første vann-kraftutbygging på disse kanter. Tinnefossenmed sitt store fall, bratte fjellsider og perio-devis store vannføring, var ikke noen enkeloppgave å gi seg i kast med for den som varvant med bondesamfunnets beskjedne ut-bygginger. På den andre sida betydde fossenstore mengder kraft som ellers gikk tapt.Bonden på Sud-Tinnes stilte seg derfor ispissen for et utbyggingsarbeid som tok til i1790. Planen var å gå inn i Tinnelva likeovenfor fossen og så lede en passe porsjon

vann gjennom en tunnel ned til et platå derdet var mulig å sette opp bygninger.

Tunnelen måtte brytes ved hjelp av fyr-setting. Teknikken går ut på å varme oppfjellet med et bål. Under oppvarming ut-vider mineralene seg, og fjellet blir sprøtt i1-10 cm dybde. Noe skaller av, og noe er lettå hogge løs. Det var med andre ord et møy-sommelig slit, der en etter hvert måtte inn ien lang, røykfylt gang for å lage bål, hakkeog bære ut stein. Dessuten var det et godtstykke arbeid bare å skaffe ved til en slikoppgave. Det var ulike metoder for fyrset-ting, men Sølvverket regnet til å begynnemed at det gikk rundt 8 m3 ved til å bryte ut1 m3 fjell. Etter et omtrentlig regnestykkekan det ha gått med vel 700 m3 ved, eller 18fulle tømmerbiler, til tunnelen ved Tinne-fossen.

Å få tilgang til energien i Tinnefossenvar med andre ord et energi- og ressurs-krevende tiltak. Det har derfor vært et sam-virke mellom flere bønder, men hvem somstod faglig ansvarlig for et slikt ingeniørar-beid, sier kildene ingen ting om. Har delokale bøndene hatt fagkunnskap til dette,eller er det leid inn bergmenn for eksempelfra Kongsberg? Etter 17 år var i alle fall den55 meter lange tunnelen ferdig og kunneforsyne både mølle, stampe og sag medkraft.

Oppgangssag iRauland. (H. Høydal/Museums-tenesta i Aust-Telemark)

11

Norsjø-SkienkanalenVassdraget hadde ikke bare betydning somenergikilde. Det er også samferdselshistorie,noe både slitne rorskarer og vasstruknetømmerstokker kunne vitne om. Tømmervar en viktig eksportartikkel, og elver oginnsjøer var billige, men ikke alltid likesamarbeidsvillige, transportårer. Det varderfor ikke bare eiere av møller og sagbruksom kunne tenke seg å tilrettelegge naturenslik at de ressursene som lå i vassdraget,kunne nyttes bedre.

Skotfossen hadde i uminnelige tider værtet stort hinder for tømmeret, men med økende interesse både for sagbruk ogeksport var det nødvendig å gjøre noe. I1578 gikk en derfor i gang med et størredamarbeid. Kongen finansierte, for sag-bruksdrift som inntektskilde var noe monar-

ken hadde et våkent øye for. Men en damløste på langt nær alle problemer. Tømme-ret kom i klubber til Løveid. Der ble flåteneløst opp og tømmeret skutt utfor fossen forså å fløtes ned til Skien. Bjelker og skårenlast ble kjørt over Løveid, sendt gjennom enplankerenne ned i Storhølen. Så var det nyflåtelegging før videre ferd nedover tilHjellevannet. Der ble de fleste flåter igjenløst opp før turen gjennom fossene. Fortredje gang ble trelasta flåtelagt og ført ned-over til lasteplassene ved Skienselva.

Også varetransport og passasjertrafikkmøtte sin overmann i Skotfossen. Båttrafik-ken fra øvre deler av fylket gikk til Fjære-kilen, og så var det hesteskyss eller spaserturderfra. Riktignok ingen lang ekspedisjonetter den tids målestokk, men en stor del avturen gikk med til å komme over Geiteryg-

Skien under flommen i1860. (F.W. Solems/Telemark museum)

12

De første reguleringene

gen, og det var en strekning der både folkog hester fikk prøve kreftene.

Christen Pram hadde alt i 1805 pekt påfordelen ved en kanalforbindelse mellomBryggevannet i Skien og Norsjø. Men Pramvar langt forut for sin tid. I 1831 var turenkommet til amtmann og baron F.V. Wedel-Jarlsberg. Han tok opp spørsmålet på nyttog pekte på at Skotfossen var til hinder forvaretransporten mellom byen og opplandetog foreslo derfor en jernbane eller kanal.Dermed gikk startskuddet for nærmereundersøkelser, og resultatet var en ørken-vandring der vanskeligheter og motsetnings-forhold ga næring til en langvarig prosess.

De ti første årene var det Skotfossen ogLøveid forslagene i hovedsak dreide seg om.Spørsmålet var om det skulle sprenges enkanal gjennom Løveid, om det skulle anleg-ges en jernbane, eller en kombinasjon avkanal for tømmer og jernbane for annenvaretransport. Tanken var også å demmeopp Hjellevannet. Alle forslag gikk ut på attrafikken i vassdraget hadde Hjellevannetsom utgangspunkt, og ingen tenkte på atdet burde være forbindelse herfra og ut iSkienselva. Først i 1849 kom det en plan frafløtningsinspektør Soot som pekte på at detburde være en sammenhengende vannvegfra havet og opp i Skiensvassdraget. Detteinnebar også en oppdemming av Hjellevan-net, noe som var interessant for brukseier-ne. Men ikke for enhver pris.

Det var amtmann Aall som greip inn.Han så betydningen av at et kanalanlegg blekombinert med tanken om å skaffe skiens-brukene årgangsvann. På den måten greidehan å forene ønskene både til amt, bruks-eiere og kommuner. På ny måtte ulike alter-nativ undersøkes, og kanaldirektøren fikk ioppdrag å vurdere både kanal fra Brygge-vannet, hestejernbane, lokomotivjernbaneog grusveg mellom Skien og Norsjø. Kanal-direktøren landet på et forslag om å byggekanal fra Bryggevannet til Norsjø og demmeopp Hjellevannet – og amtstinget bevilgetpenger.

Enda kanalforkjemperne følte at de levde etliv i motvind, begynte det nå å gå i riktig ret-ning, men først mot slutten av 1853 var alleplaner godkjent. Det innebar både kanal ogoppdemming av Hjellevannet og Norsjø.Hensikten med det siste var å gjøre livetenklere for skipstrafikken. Båtene ville nåkunne gå opp til Gvarv, og trafikkengjennom Sauarelva ville bli lettere og sik-rere. Dessuten skulle Norsjø fungere sommagasin for sagbruksdrifta i Skien vinterstid.

I 1854 kunne spaden settes i jorda, ogdermed var drøye seks års anleggsarbeid igang. Et arbeid som ikke var helt problem-fritt. Særlig skapte flommen i 1860 vanskerog avbrekk for anlegget, men 1. mai 1861var kanalen offisielt ferdig og kunne trafik-keres av fartøy opp til 100 fots lengde og 21fots bredde. Prislappen var godt og vel900.000 kr, 60% over kalkylen fra 1853.

Dermed var det satt sluttstrek for 30 årsarbeid, og det første ti-året etter åpningenav kanalen hadde brukene i Skien vann nok.Den økonomiske krisa i 1857 førte til at flerestore trelasthus gikk konkurs. Dessuten bleflere av sagene modernisert slik at de kunne

«Amtmand Aall» vedLøveid. (Telemarkmuseum)

13

stå for en langt større produksjon enn før,men uten at kanaliseringen verken førte tilstørre tømmermengder eller større eksport.Resultatet var at flere sagbruk stod åretrundt, noen gikk store deler av året og noenfå var i sving hele året. Det var overflod avvann, og dette varte til trelasthandelen fikket oppsving etter den tysk-franske krig i1870. På samme tid gjorde tremasse-industrien sitt inntog, og følgen var en rasktstigende interesse for vannkraft. Alle fosse-fall ble tatt i bruk, og brukseierne oppdagetat ikke alt var like uproblematisk.

Fruktene av kanalen kunne først ogfremst høstes på samferdselssektoren medlettere og raskere transport av både folk,varer og tømmer. En viss gevinst var det ogsåfor brukseierne i Skien, men Norsjø somvintermagasin levde ikke helt opp til for-ventningene. På den tida av året da isengjorde båttrafikken på vassdraget umulig,skulle magasinet i Norsjø stå til disposisjonfor brukene i Skien. Men dette fikk mindrebetydning etter hvert som båtene installertestørre maskiner og kunne forsere tjukkereis. Dessuten la isen seg seinere på grunn aven jevnere strøm av vann som oppdemmin-gen førte med seg. Dette førte til at perio-dene uten skipstrafikk ble kortere, og rettentil vannet ble et hett diskusjonstema mellomkanal og brukseiere.

Som et flomregulerende tiltak var effek-ten også liten. Særlig gikk det ut over områ-dene rundt Hjellevannet. I mai-juni 1879var det så ille at beboerne på Bakken ogHjellen sendte et skriv til formannskapet iSkien der de fortalte hvordan hus ble sattunder vann, innbo ødelagt og de barekunne komme seg ut gjennom vinduer ogtakluker. År hadde gått, og ingen ting blegjort. Det eneste de hadde fått, var trøst omat en slik storflom som i 1860 ikke ville gjen-ta seg på generasjoner. Men 1879 haddenesten tangert den dystre rekorden fra1860, ble det understreket i brevet til for-mannskapet. Elva mellom Norsjø og Skiensteig over fire meter på fire dager før været

plutselig klarnet opp, og vannstandenbegynte å gå tilbake, noen få fingerbredderfra flommerket fra 1860.

Bandak-NorsjøkanalenDen betydningen Norsjø-Skienkanalenhadde for Vest-Telemark var av begrensetomfang. De store innsjøene som Flåvatn,Kviteseidvatn og Bandak sammen med seil-bare elvestrekninger utgjorde et eneståendekommunikasjonssystem. En ferdselsåre somvar brukt både av bønder på bytur og tilfrakt av fylkets tidligste eksportartikkel,hardstein fra Eidsborg. Et produkt som varlike godt både til kastevåpen og til kvessingav ljå og kniv. I 1852 fikk prammene enmektig konkurrent, en jernkoloss på vel 30meters lengde som kunne frakte 50 passasje-rer og 10 tonn varer uten verken årer ellerseil. Det var dampskipet St.Olaf, sjøsatt sam-me året som Statsraad Stang begynte å trafik-kere Norsjø og Heddalsvatn.

St.Olaf gikk ut fra Strengen, og ende-stasjonen var Dalen, 130 km fra det åpneSkagerak og likevel bare 72 meter overhavet. Mellom Strengen og Norsjø var deten 17 km lang elvestrekning med et fall på56 meter. Nesten halvparten av dette falletstod Vrangfoss for. En flaskehals som selv-følgelig ikke innbød til båttrafikk, men somheller ikke hadde mye til overs for tømmer-fløting. I nesten to kilometers lengde boltretfossen seg og varierte mellom stup, høler oggjel. Tømmeret satte seg fast i håpløse vasereller ble knekt som fyrstikker når mektigekrefter kylte det i fjellveggen. Flere tusentylfter kunne pakke seg sammen i elveløpetover et par kilometers lengde, og ChristenPram som var ved Vrangfoss i 1805, kunnefortelle at 14 mann var opptatt året rundtmed å løse tømmervasene.

En kanal ville derfor ikke bare løse pro-blemene i tømmerfløtningen, men også betymye for transport av varer og folk til Vest-Telemark. Det var seinere kanaldirektør G.Sætren og driftsstyrer ved Norsjø-Skienkana-

14

len, Axel Borchgrevink, som satte fart ikanalarbeidet i 1878. Etter forhandlinger bledet også enighet om en løsning som gjordeat brukseierne i Skien følte de ville få envesentlig bedre vannforsyning, og de gikkderfor inn for å støtte anlegget økonomisk.

Støtte var det også fra sentrale styresmak-ter. Arbeidsdepartementet argumentertemed bedre kommunikasjoner, men pekteogså på den betydningen kanalen kunne hai forhold til det kostbare veganlegget overHaukeli. Dessuten håpet departementet aten enklere transport kunne føre til nygruvedrift rundt innsjøene i Vest-Telemarkog treforedlingsindustri mellom Strengenog Ulefoss. Planen gikk enstemmiggjennom i Stortinget i 1886. Året etter vararbeidet i gang, og 20. september 1892 vardet høytidelig åpning med flere statsråder,stortingsmenn og lokale størrelser.

TinnsjøReguleringa av Norsjø var den første regule-ringa av innsjøene i vassdraget. Men enregelmessig vannforsyning var fortsatt etproblem, og det gikk ikke lenge før bruks-eierne begynte å sysle med planer for destore innsjøene lenger oppover i fylket. Påomtrent samme tid som planene om enkanal vestover tok form, ble også øynenerettet nordover mot Tinnsjøen. Det var etnaturlig valg både på grunn av størrelsen ogdet store nedslagsfeltet, men også fordi for-mannen i Brukseierforeningen, D. Cappe-len, hadde store skogeiendommer i dissetraktene.

I 1885 kunne Cappelen skrive til kanal-direktøren og opplyse at det neste prosjek-tet til brukseierne sannsynligvis kom til å bliTinnsjøen. Spørsmålet var hva de skullegjøre for å utnytte sjøen på best mulig måte

Vrangfoss (ØTBs arkiv)

15

som driftsvann for brukene i Skien. Kanal-direktør Heiberg satte i gang undersøkelser,og da julefreden var i ferd med å senke segover landet året etter, la han fram en planfor regulering av Tinnsjøen. Planen gikk utpå å senke sommervannstanden, noe bruks-eierne ikke var tilfreds med.

Det førte til en rekke møter både medbrukseiere, kanaldirektør og ingeniørBorchgrevink i Norsjø-Skienkanalen. Densiste ser ut til å ha hatt et avslappet forholdtil planene, for i et brev til kanaldirektørenomtalte han reguleringer som et tiltak somfor øyeblikket var på moten blant brukseier-ne. Men han hadde ikke større avstand tilmotepåfunnene enn at han tok på seg ålede anleggsarbeidet.

Det ble understreket at Brukseierfor-eningen utførte arbeidet for egen regninguten andre samarbeidspartnere. Forening-en ville også prøve å få gjort arbeidet uten åsøke konsesjon. Det lot seg gjøre viss enkunne sikre samtykke fra samtlige grunn-eiere. Gjennom «Komiteen for reguleringav Tinnsjø» og med hjelp av fløtningsinspek-tør Bodal gikk dette i orden, og i løpet av etpar måneder fra desember 1888 til februar

1889 hadde samtlige grunneiere langs Tinn-sjøen skrevet under. 22 av dem haddeundertegnet dokumentet fra Brukseierfor-eningen uten forbehold mens et dusinstykker ville kreve skjønn dersom regule-ringa førte til skade på eiendommene. Der-med var det gitt grønt lys for utbygging.

Arbeidet skulle utføres etter en revidertplan som kanaldirektøren hadde lagt fram imai 1888. Planen gikk ut på en vekselsvisheving og senking av Tinnsjøen, der det varmeningen å ta hensyn til de behov sombåde industri og jordbruk måtte ha. Alt i1874 hadde 13 grunneiere søkt amtmannenom å senke sommervannstanden i Tinnsjø-en. Da ville de vinne mellom 800 og 1000mål nytt land, men de regnet også med åunngå de skadene som vårflommen gjordeved å sette deler av eiendommene undervann i lengre perioder.

Prosjektet var kanskje for kostbart i for-hold til gevinsten. Det ble iallfall aldri reali-sert. Nå gikk brukseierne straks i gang medå bygge en dam på Tinnoset, og denne stodferdig i 1890. Det var en steinkistedam medseks avløp, hvert av dem med en bredde påfem meter. Avløpene kunne stenges mednåler, det vil si plank, som lå an mot engangbru. Etter ønske fra brukseierne bledammen bygd så solid at høyden kunneøkes om det skulle bli behov for det. Hen-sikten med dammen var å heve innsjøen2,21 m etter 15. september, for så å tappeinntil 3 m i løpet av vinteren. På den måtenskulle en få lav sommervannstand, noe land-bruket ville tjene på. I praksis ble ikke regu-leringa så omfattende. Foran dammen hevetbunnen seg i en rygg på tvers av sjøen.Denne fungerte som et stengsel når vannetkom ned til en viss høyde. Dermed komreguleringa bare til å omfatte de øverste 2,3meterne, og senking av sommervannstan-den ble det lite av.

Det Brukseierforeningen på sin sideskulle oppnå, var et magasin på 127 millio-ner m3. Et reservefond eller bankinnskuddom en vil, som ikke skulle tappes litt etter

Sag på Steinsland iTinn. (Jonsjord/Tele-mark museum)

16

hvert, men som en kunne ty til i vannfattigeperioder. Det ville i praksis si vinterstid.Redusert drift på denne tida var nesten likevanlige som vinterkulda. Nå skulle en hamer å gå på når vanskene oppstod, ogdenne fordelen skulle bare tilfalle brukene iSkien. Det siste var ikke godt å styre, forbåde de seinere utbyggingene til Hydro,Tinfos og Union og dessuten skipstrafikkenkunne nyte godt av en Tinnsjøregulering.

Det skulle vise seg i praksis ikke mange åretterpå.

17

KanalvesenetBegrep som kanalvesen og kanaldirektør kan lett føre tankene hen mot Telemarkskanalen,men her er det snakk om et statlig kontor og lederen av dette. Canaldirectionen ble opprettetved kongelig resolusjon i 1804. Det var et beskjedent kontor som skulle ta seg av kanalutbyg-ging i Norge. Virkelig kanalutbygging ble det ikke før de første store prosjektene ble godkjent avStortinget i 1854. Det såkalte «Kanalstortinget» ga dette året offentlig støtte til kanalen iHaldenvassdraget og Skien-Norsjøkanalen. Ved åpningen av Bandak-Norsjøkanalen i 1892var kanalbygging i all hovedsak et avsluttet kapittel. Da var de gamle drømmene fra kanalve-senets første år om et omfattende kanalsystem i Norge avskrevet, og tyngdepunktet ble nå flyt-tet over til kraftutbygging.

Disse drømmene gikk bl.a. ut på en kanal fra Strømmen til Kristiania, og dessuten gjøreelva mellom Øyern og Mjøsa farbar. På Eidsvoll i 1814 kom det dessuten et dristig forslag omå grave kanal fra Mjøsa til havet. Ingen ting av dette ble annet enn papirplaner, og kanal-vesenet hadde så lite å gjøre at kontoret også fikk ansvaret for havne- og fyrvesenet.

De første kanaldirektørene ble stort sett opptatt med havnevesen og fyranlegg. De oppgavenekanalvesenet hadde i forbindelse med vassdragene, gjaldt elveforbygginger, flomskadetiltak ogtørrleggingsarbeider. Det gjaldt å sikre jordbruksområder, bebyggelse og veger mot flomskader.Dessuten var det planer om å senke vannstanden i elver og sjøer for å legge nytt land underplogen. Men på grunn av manglende bevilgninger ble planene nesten aldri annet enn planer.

Fra 1840-tallet ble havne- og fyrvesenet skilt ut som egne institusjoner, og det er først nåkanalvesenet blir et virkelig vassdragskontor. Det er også nå det begynner å skje noe rundtkontoret. Elveforbygginger, tørrleggingssaker, flomtiltak og bedring av fløtningsforholdene stodpå dagsordenen. Kanalvesenet begynte med vannstandsmålinger og fikk etter hvert en egenhydrologisk avdeling. Dette var ikke minst viktig der det var snakk om å utnytte vassdraget iindustriell sammenheng.

I 1907 gikk den siste kanaldirektøren av, og kanalvesenet skiftet navn til Vassdragsvæse-net. Dette navnet fikk kontoret beholde til 1920. Da var det omorganisering og navneskifte tilNorges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Forkortelsen NVE gjelder fortsatt, men forkortelsenstår i dag for Norges vassdrags- og energidirektorat.

(Johan Vogt: Elektrisitetslandet Norge. Oslo 1971)

Bandak-Norsjøkanalen og Tinnsjøregule-ringa løste slett ikke alle problemer. Snareretvert imot. Etter kanalens mening ble det nåenda større fokus på hvem som hadde retttil vannet – brukene eller båttrafikken.Brukseierne hadde gått inn med ekstra mid-ler i kanalen fordi de skulle ha råderett overen del av vannet. Kort sagt: For 123.100 krhadde de kjøpt 2 meter vann i Bandak somhelt og holdent skulle stå til deres disposi-sjon, for å bruke brukseiernes egne ord.I I1892 kom en stor høstflom som i lengre tidhindret trafikken på Bandak-Norsjøkanalenog dessuten gjorde en del skade på innret-ningene som hørte til kanalen. For å minskeulempene med en mulig høstflom, bestemtekanaldirektøren i 1894 å holde Bandak 1meter under det nivået som brukseiernehadde betalt for. Kanaldirektøren tok sjan-sen på at høstflommen ville komme og fylle

bassenget før det ble mangel på driftsvann iSkien.

Men folk med atskillig større kunnskapom meteorologi enn kanaldirektøren harvansker med å forutsi været, og høsten bleuvanlig tørr. I oktober var vannmangelenfor brukene i Skien et faktum. I slutten avmåneden kom imidlertid regnet, men dethindret ikke brukseierne fra å gå til søks-mål. 12 år etter slo Høyesterett fast at detvar grunnlag for erstatning fordi Bandakikke hadde vært oppdemt etter avtalen.

Ingeniør Borchgrevink hadde ansvaretfor Tinnosdammen, og da tørken høsten1894 stod i fare for å skape stans i skips-trafikken, grep han til den muligheten å laTinnosdammen stå åpen en måneds tid.Noen millioner kubikkmeter vann kom somen reddende engel for båtene. Dette skjed-de uten tillatelse fra brukseierne, og da deskulle ta av reservene sine utpå vinteren,viste det seg at magasinet ikke var fylt oppslik Brukseierforeningen mente det burdevært uten den ekstraordinære tappingen.

I dette tilfellet ble det ingen rettssak. Ijubileumsboka til Skien Brugseierforeningheter det at foreningen alt hadde en prosessgående om Bandak-Norsjøkanalen, og forikke å gjøre bildet mer komplisert, krevdede ingen erstatning i dette siste tilfellet. Nåhadde vel vannet fra Tinnsjøen også vært aven viss betydning for industrien i Skien, forde ekstra kubikkmeterne som båttrafikkenkunne gjøre seg nytte av, måtte også passereturbinene til brukseierne. Om ikke tapping-en var godkjent av brukseierne, er det spørs-mål om de ikke kjente til den. 60 millionerm3 i løpet av en drøy måned tilsvarer enekstra vanntilførsel på 20 m3 i sekundet, ogdet var det vel noen som måtte merke iSkien, spesielt i en tørkeperiode.

Rjukanfossen medMaristien under arbeid1890. (A. Lindahl/Rjukan bibliotek)

18

Strid mellom kanal og bruk

I 1895 var det på ny driftsstans, og detsamme skjedde i 1896. Dette året ville bruks-eierne ha erstatning fordi det var sluppetvann fra Tinnsjøen bare med tanke på tøm-merfløtingen. På nytt var Borchgrevink isøkelyset. Han var styrer for kanalen, fløt-ningsdirektør og ansvarlig for tapping avBrukseierforeningens magasin. Å si at hanhadde en utsatt stilling, er ikke å ta forhardt i, for han skulle på en og samme tidrepresentere tre ulike instanser som ikke all-tid var like enige om hva som var fornuftigbruk av vannressursene.

I 1897 var det igjen vannmangel. Som-meren og høsten 1899 slo værgudene tilmed tørke på nytt. Og på nytt var det tydeligat brukseiere og kanal hadde ulike interes-ser. Ullmann skriver i boka om Skiensvass-draget at motsetningene nå var «skjærpetomtrent til det yderste, og ved given anled-ning maatte striden bryde ud i lys lue.»

Brukseierne ville ha vann som kunne rennetil Skien for å drive sager og treforedlings-industri. Kanalen ville holde på vannet iNorsjø og andre magasin slik at det varmulig for en stadig økende skipstrafikk åkomme fram. Dette året sank vannstanden iNorsjø under den magiske grensa på 48 fot,og større dampskip måtte gå i opplag. Beg-ge sider kjempet for synspunktene sine.Brukseierne fikk gitt ut en samling doku-menter som skulle belyse spørsmålet sett fraderes side. Kanalen henvendte seg til kanal-direktøren og fikk medhold der.

Oppvasken på BørsenMen forholdet var ikke verre enn at bådekanal og brukseiere kunne enes om at kon-trollen med vannet var så som så. Til enkel-te tider var det for lite vann, og til andretider var det så mye at det verken gikk an å

Rjukanfossen. Hand-kolorert litografi fra1854. Malt av JamesRandell. Litografi av E. Cicéri. (Rjukanbibliotek)

19

gjøre seg nytte av alt eller hindre ødeleg-gelser. Partene kunne også enes om etmøte. Der skulle de prøve å få i gang enundersøkelse om hvordan det best gikk an åutnytte sjøer og vassdrag i Telemark. Dess-uten burde det også trekkes opp grenser forhvilke rettigheter de ulike partene hadde.

En reguleringsplan for de store innsjø-ene hadde stått på brukseiernes ønskelistenoen år. I 1896 hadde det vært møter bådemellom brukseiere, amtmann og kanal-direktør, og alle var enige om at noe burdegjøres. Brukseierne sendte mot slutten avåret et brev til amtmannen der de pekte påat eneste farbare veg, var å prøve å fåArbeidsdepartementet med på å gi kanal-direktøren penger og tillatelse til å lage en«fulstændig Reguleringsplan.» Departemen-tet hadde ingen ting imot et slikt arbeid, sålenge det offentlige slapp å betale utgiftene.Dermed var det satt strek for planene idenne omgang.

Men nå skulle partene sette hverandrestevne på nytt. Møtet ble holdt 19. oktober1899, og 21 menn hadde funnet vegen til

Skiens Børs. Ingen stor gruppe, men destomer innflytelsesrik. Både de lokale aviseneog hovedstadsjournalister hadde møtt fram,og Varden leverte et utførlig referat.II Avisapekte på at med siste års tørkesommer ifriskt minne, var ikke en regulering av vass-draget lenger noe som bare hadde interessefor kanal- og brukseiere. Her var det om ågjøre å legge godviljen til og få orden påforholdene. Ingen som hadde interesse forframskritt og utvikling kunne stille seg like-gyldige til det.

Formannen i Skiens Brugseierforening,H.C. Hansen, holdt en innledning om vass-draget. Vannføringen i Skien variertemellom 25 og 2400 m3 i sekundet. Det dag-lige forbruket lå på 100 m3 i sekundet, ogH.C. Hansens regnestykke viste at inkludertmagasinene i Bandak og Tinnsjø, haddelikevel skiensbrukene en manko på over enhalv milliard m3 i året. Regnestykket hansviste videre at viss en kunne regulere Møs-vatn, Mår og Totak gjennomsnittlig tremeter, ville det være tilstrekkelig vann åretrundt til både båter og brukseiere. Men det

D/S Tinfos var en avekspressbåtene mellomNotodden og Skien. Treog en halv time tokturen. Båten var i tra-fikk i Skiensvassdragetfra 1910 til 1916.(Tinfos arkiv)

20

han i første rekke ville satse på, var en regu-lering av Norsjø. I vårflommen måtte bruks-eierne stå hjelpeløse og se på millioner avkubikkmeter vann som stupte til sjøs uten ågjøre nytte for seg.

Møtet ble en diskusjon der driftsstyrerved kanalen, A. Borchgrevink, stod temme-lig aleine mot resten. Brukseierne gikkhardt ut og var ikke lenger villige til å tahensyn til skipstrafikk og kanal. I diskusjo-nen med Borchgrevink pekte H.C. Hansenpå at det var to måter kanalen kunne regu-lere vassdraget på. Det ene var at kanalenkjøpte alle bruk og murte igjen lukene. Detville koste penger, men det hadde kanalennok av. Den andre måten å gjøre det på, varå regulere Norsjø.III

Borchgrevink på sin side kunne gå medpå at tilstanden ikke var så god som denburde være, men båttrafikken greide seggodt bare vannstanden ikke kom under 48fot i Norsjø. I tillegg burde det gjøres noemudringsarbeid i Sauarelva. Større båterkunne ikke vassdraget ta, da måtte helekanalen bygges om. Brukseiernes ønske omå regulere Norsjø, ville han ikke være med åstøtte. Det var en regulering som bare drei-de seg om å skaffe brukseierne i Skien flerehestekrefter, og det var det meningsløst åbruke offentlige midler på. Det var omtrentsom å forlange offentlig støtte til innkjøp avkull til sin private dampmaskin. Var det der-imot snakk om en omfattende reguleringfor hele distriktet, mente han at det offent-lige burde komme inn med undersøkelserog planer. Før møtet var slutt, hadde Borch-grevink forlatt forsamlingen, «øiensynlig inoksaa oprørt Sindsstemning.»

I en mellomstilling stod møteleder ogamtmann Egelhart. Han pekte på de storemulighetene som lå i reguleringer av vass-draget, men han kom også med en innsten-dig oppfordring til brukseierne om å inn-skrenke vannforbruket slik at skipstrafikkenkunne gå som normalt. Brukseierne mentede hadde vært imøtekommende vinter ettervinter. De hadde stengt 50, 60, 70 og opp til

92% av vannføringen for at trafikken skullegå som normalt. Men de hadde fått lite til-bake, og denne høsten hadde velviljen øyen-synlig vært tynnslitt, for både Hjellevannetog Norsjø var tappet ned under regulerthøyde. De mest moderne rutebåtene måttegå i opplag, og en måtte ta i bruk små,gruntgående reserveskip. H.C. Hansen lovteå vurdere forholdene, og møtet endte medå vedta et forslag om at det offentlige gikk ispissen for å undersøke en best mulig utnyt-telse av Telemarks sjøer og vassdrag.

Borchgrevink hadde talt på knappeneom han skulle gå på møtet eller ikke. Det erikke godt å si om han angret, for det varmye frustrasjon brukseierne skulle ha utløpfor denne kvelden, og etter referatene ådømme var det kanalstyreren som måtte ståtil rette. To dager etter møtet hadde Frem-skridt en kommentar. Avisa var en varm til-henger av at offentlige og private interessermåtte stå sammen og løse problemene iSkiensvassdraget. Det ville derfor ikke tjenenoen hensikt å bringe videre den ånd ogtone som hadde hersket under «Opvaskenpaa Børsen,» skreiv det ledende konserva-tive organet i Skien. For øvrig helt i trådmed redaktør Gjerløws programerklæringen del år tidligere, der han slo fast at hanbl.a. skulle arbeide for større saklighet i denpolitiske debatten og prøve å bygge bru overdype motsetninger. Motsetningene var fort-satt synlige i forbindelse med det planarbei-det som stod for døra. Men krangelenmellom kanal og bruk skulle snart blihistorie. Kanskje oppvaskmøtet hadde hattsin misjon.

21

Spørsmålet om det offentlige skulle finan-siere en reguleringsplan for Telemark, blelagt fram for Arbeidsdepartementet seinerepå høsten 1899, og statsråden var ikke moten slik løsning dersom Stortinget gikk medpå det. Saka gikk så til vegkomiteen ogbegynte deretter på en formell vandringmellom ulike institusjoner. Et halvt år etterdet friske møtet i Skien fikk Borchgrevinkbevilgningsspørsmålet på sitt skrivebord.Trass i krasse synspunkter og et regnestykkesom viste helt andre tall enn H.C. Hansensbruk av matematikken under det livligemøtet på Børsen, gikk Borchgrevink likevelinn for planarbeidet. Det var et steg i riktigretning, ellers var han overbevist om atpartene kom til å ende i retten.

Kanaldirektøren hadde vært positiv i1897, men hadde nå snudd. Han mentebrukseierne i Skien hadde fått mye og inves-tert lite. Med et par unntak var brukene iSkien bare flombruk før kanalen kom. Detfalt også kanaldirektøren tungt for brystet atde attpåtil var så kjepphøye høsten 1899 atde ikke ville ta hensyn til skipstrafikken for-di det «ikke passede Brukseierforeningen»Men den viktigste grunnen til at han gikkmot offentlig finansiering av undersøkelsen,var at dette ville bli dyrt, og at bidraget frabrukseierne ville bli beskjedent. Han menteogså at brukseiernes tanke var at det offent-lige i tillegg skulle koste en vesentlig del avreguleringsarbeidene. Da ville det ikke bliutbygginger med det første, og han mente

Det klassiske motivet avGaustatoppen sett fra Miland. «Som et fabel-aktig Kæmpeslot, enværdig Bolig for Nor-dens Aand, laa denvældige Masse (Gausta-toppen) foran os iAftenskumringen,»skriver P.Chr. Asbjørn-sen bak på bildet.Handkolorert steintrykkfra 1840-årene avJoach. Frich (1810-58).(Tinn museum)

22

På veg mot en reguleringsplan

det var uforsvarlig å bruke mer av offentligemidler på dette. Gikk det offentlige førstmed på slike krav, ville det også komme lik-nende krav fra andre vassdrag. Det kunneetter hvert bli store kostnader for staten,noe som først og fremst ville komme noenfå bruks- og fosseeiere til gode.IV

Departementet delte mange av dissesynspunktene, men mente at her var det såstore allmenne interesser involvert at detmåtte gjøres et unntak. Statsråden foresloderfor en bevilgning på 5000 kr. Vilkåret varat brukseierne i framtida ikke la hindringeri vegen for drift av kanalen ved å tappe Hjel-levannet under regulert høyde. Dette sistevar det ingen av industriens menn i Skiensom ville skrive under på. De hevdet at deikke hadde noen forpliktelser overfor kana-len og ville ikke binde seg på denne måten.

I Stortinget møtte planen motbør. Sombevilgning var det ikke akkurat noenruvende sak, men staten hadde hittil ikkegitt støtte til slike arbeid. Og så var detuenigheten mellom det offentlige og bruks-eierne om hvem som hadde rett til hva. Vardet noen vits i å lage en plan for reguleringav vassdraget så lenge rettighetene til bruks-eierne og kanalen ikke var avklart? spurtevegkomiteen. Likevel gikk flertallet inn for2500 kr mot at Brukseierforeningen bevilgetdet samme. Vilkåret om tapping av Hjelle-vannet gikk ut. Mindretallet ville ikke ytenoe i det hele tatt.

Det hele endte med et kompromiss derstat og forening skulle yte halvparten hver,og så lenge planarbeidet pågikk, skulle Hjel-levannet ikke tappes under kanalens vann-merke. Dermed kunne flertall og mindretallenes og arbeidet så smått komme i gang.

Departementet hadde tenkt seg atBorchgrevink skulle utarbeide planen, mendet gikk amtmannen mot. Brukseierfor-eningen hadde ingen problem med å slutteseg til det synspunktet. I biografien om H.C.Hansen skriver Ingolf Kittilsen at forholdetmellom Borchgrevink og brukseierne haddevært betent helt siden begynnelsen av 1890-

årene. På det tidspunktet hadde N. Kittilsenen sentral posisjon i Skiens Brugseierfor-ening, men da han måtte trappe ned pågrunn av sviktende helse, fikk Borchgrevinkstørre spillerom. I noen år kunne han opp-tre helt på egenhand uten å rådføre segverken med departement, kanalstyre ellerbrukseiere, skriver Kittilsen. Mindre rom foregne initiativ fra kanalstyreren ble det daH.C. Hansen overtok roret hos brukseierne,noe som ikke gjorde forholdet bedre. NårSkiens Brugseierforening skulle uttale segom hvem som burde legge planer for vass-dragsregulering i Telemark, var derfor ikkeBorchgrevink førstevalget, og det skulle bliingeniør J.E. Schytte-Berg som fikk opp-draget.

Kanaldirektør Sætrens planSommeren 1901 var Schytte-Berg i gangmed undersøkelsene av Totak, Mårvatn ogMøsvatn. Arbeidet hans ble ikke mindreaktuelt ved at 1901 var «et slemt aar», for åbruke Viggo Ullmanns karakteristikk. Vann-mangelen var stor, og brukene i Skien gikkmed redusert drift i 104 av årets dager.Planen om å forhøye vannstanden i Hjelle-vannet ble tatt fram igjen, og kommunengikk med på dette. Men så ble alt lagt tilside, for ut på sommeren 1902 var Schytte-Berg ferdig med arbeidet sitt.

Kort fortalt gikk planen ut på å senkeTotak 5 meter ved å sprenge en tunnel vedett av utløpene. Disse 5 meterne ville ut-gjøre et magasin på 190 millioner m3 somskulle fungere som vinterreserve. Spreddover en tre-måneders periode ville det gi etekstra tilskudd på 20 m3 per sekund i envannfattig tid av året. Etter beregningeneville ikke fløtingen lide noen skade ved etslikt inngrep.

For Møsvatn la han fram tre alternativsom alle inkluderte damanlegg. Det mestomfattende var en oppdemming på 10meter, noe som ville resultere i et magasinpå 526 millioner m3. Ved de andre alternati-vene var oppdemmingen henholdsvis 8 og 6

23

meter. I Mårvatn foreslo han en oppdem-ming på 7 meter og dermed et magasin på140 millioner m3. I Kalhovdfjorden ogGeitebuvatn var det både heving og senkingav vannstanden, og også en oppdemming avSongavatn og Lognvikvatn hadde kommetmed i beregningene.

På grunnlag av arbeidet til Schytte-Bergla kanaldirektør Sætren fram en plan forArbeidsdepartementet 1. oktober 1902. Iinnledningen påpekte han at reguleringa avTotak og Møsvatn var de forholdsvis billig-ste. Dersom en bare så på brukseiernesinteresser, burde en foreløpig konsentrereseg om disse innsjøene. Dessuten ville detbli forholdsvis billigere jo større oppdem-mingen av Møsvatn ble, men dette var ikkeav avgjørende betydning. Viktigere mentekanaldirektøren det var at ved den størsteoppdemmingen kunne en dempe flom-mene nedover i hele vassdraget. Det ville habetydning både for tømmerfløting, kanal,bebyggelsen rundt Hjellevannet, Skienshavn og båttrafikken til Porsgrunn.

I teorien kunne et magasin i Møsvatn tabrodden av en storflom som den i 1879,men Sætren poengterte at det hydrologiskematerialet var sparsomt, og at det ikke had-de vært noen flom i løpet av den korte peri-

oden det var gjort vannstandsobservasjoner.For å være sikker på den flomdempendeeffekten ville han gjort oppdemmingen 1-2meter høyere, men det hadde til gjengjeldført til større skade på eiendommene. Etannet viktig tiltak ville være en regulerings-dam for Mårvatn, men på grunn av kost-nadene var det en sak han ville undersøkenærmere.

Når det gjaldt skadevirkninger for fisket,var kanaldirektøren på utrygg grunn, mendet var temmelig sikkert at de gamle gyte-plassene til en viss grad ville bli ødelagt. Detvar også vanlig at fisket gikk tilbake der dethadde vært reguleringer. Men dette mentehan kunne rettes opp ved å bygge et klekke-ri som damvokteren kunne passe.

Ikke lenge etter leverte inspektøren forFerskvands-Fiskerierne sin rapport. Han varmer skeptisk. Viss det var slik at gytinga gikkfor seg i vannet, ville konsekvensene blistore både i Møsvatn og tilstøtende vassdrag.Ved klekking ville trolig gyteplassene væretørrlagt eller ligge under is på grunn av ned-tapping. Så godt som all rogn i vannet villedermed gå tapt, var hans konklusjon. Enkunne ikke se bort fra at skadene ogsåkunne forplante seg til Tinnsjøen. Et klek-keri for rogn var det lite nytte i. Ikke engang med store omkostninger ville en kom-pensere for skadevirkningene.

Hvem burde så støtte et regulerings-arbeid? Her mente Sætren at kanalen pekteseg naturlig ut. Til og med små flommerskapte komplikasjoner for båttrafikken.Dette fikk følger for et samfunn som varmer og mer avhengig av kommunikasjoner

Bildet er fra Kvernhus-fossen i Måna, 1911,og teksten sier at byg-ningen t.h. er Hydrosaller første kraftstasjon.Det er kanskje mer rik-tig å si at det var denførste i Vestfjorddalen,for Svelgfossen utenforNotodden var utbygd i1907. Bygningen t.v. erHotell Rjukans «dyna-mohus» som ble brukttil å skaffe elektrisk lystil hotellet og til å flom-belyse Rjukanfossen omkvelden. (Wilse/Norskfolkemuseum)

24

som var til å stole på. Store bedrifter behøv-de kanalen for å komme i kontakt medomverdenen. Tømmerfløtingen ble nevntsom en annen samarbeidspartner. Det sam-me gjorde Skien by og ikke minst industri-en. De årlige innskrenkningene førte tilulemper og tap, noe som kunne bli merk-bart i forhold til konkurrenter som haddesikrere tilgang på vannkraft. Spesielt nevntehan Skotfoss «med den enestaaende stor-artede papirfabrikk ‹Union› og landets stør-ste træsliberi.»

I en utvidet og trykt utgave av planenkom også kanaldirektøren inn på mer gene-relle sider ved reguleringer. I Telemark vardet vassdragets lunefulle oppførsel som tilnå hadde stått i fokus. Store deler av åretkom vannet fram til turbinene i høveligemengder. Andre ganger gikk det over stokkog stein, opptil 3000 m3 i sekundet ble nevnti de verste flommene. Slike mengder var detingen som kunne utnytte. Da var det hellersnakk om å redde det som reddes kunne.Til andre tider kunne vassdraget tørke inntil et par ti-talls kubikkmeter, med oppsigel-ser og arbeidsløshet som resultat. Sætrenpekte på de enorme kreftene som skjulteseg i Telemarks fosser og stryk. Fra Møsvatntil Norsjø var det et fall på 887 meter. Åutnytte minst 800 av disse meterne ville gimer enn 400.000 effektive hestekrefter. Tilsammenlikning hadde Akerselva 6000.

Hva ville så Sætren bruke alle disse heste-kreftene til? Foreløpig måtte han medgi atdet ikke var så mye de kunne utrette. Menhan pekte på at nå var ikke vannkraft lengerknyttet til den enkelte fossen. Det fanteskraftoverføringer som var opptil 230 kmlange, og flere var under planlegging.Håpet hans var at iallfall en del av jernbane-ne i landet kunne drives med elektrisitet, også hadde han tro på den nye industrien.«Elektrolytiske» bedrifter med behov forkolossale mengder kraft, mente han villepasse særdeles godt her i landet med billigvannkraft forholdsvis nær gode havner. Toår etter at dette stod på trykk, var Norsk

Hydro en realitet, og den nye industrienskulle i årene som kom, forsyne seg grådigav fossekrafta i fylket. Men at fossekraftakom til å spille en slik rolle, overrasketneppe kanaldirektøren, for han var å finneblant interessentene som stod bak oppkjøppå Møsstrond og rundt Rjukanfossen.V

Våerbekken i Vestfjord-dalen i 1910. Halv-parten av bekken er idag regulert. (Wilse/Norsk folkemuseum)

25

J.E. Schytte-Berg la fram et forslag til regule-ring av Totak i april 1902. Brukseierfor-eningen grep fatt i dette, og i begynnelsenav juli fikk amtmannen reguleringssøkna-den. I slutten av måneden arrangerte for-eningen en befaring slik at en del av demsom var involvert, kunne ta vassdraget i øye-syn. Med på turen var bl.a. to statsråder ogen del menn fra distriktet. Alle likte det deså og ville anbefale planen.

For å få prosessen raskere gjennom dendepartementale kverna hadde amtmannenstraks gått i gang med å samle inn hørings-uttalelser fra kommuner og fløtingsvesen.Resultatet ble ingen rask parademarsj gjen-nom statsinstitusjonene, men en skrinleg-ging av hele planen. Formannen i Bruks-eierforeningen, H.C. Hansen, kommenterteto år seinere de høringsuttalelsene somhadde kommet inn. I en særstilling blant de«mange rare Aktstykker» mente han å finnevedtaket i Rauland herredstyre.VI

Raulendingene pekte på at fisket var enav betingelsene for at bygda kunne eksiste-re, og dette fryktet de ville bli ødelagt. Ferd-selen over isen ville bli vanskelig eller kan-skje umulig, og det skapte komplikasjonerfor høy- og vedtransport. Herredsstyret men-te at viss kommunen skulle ofre av godenesine til fordel for andre, så var dette ensvært hardhendt behandling av fjellbygda.

Hett gikk også blodet i årene til RichardG. Berge. I et avisinnlegg mente han atdette ville gi bygda en økonomisk knekksom den kanskje aldri ville komme over.Han var også redd for at fisket ville bli øde-lagt. Om de høye herrer ikke brydde seg såmye om fisket til raulendingene, burde de idet minste tenke egoistisk og være klar overat nå forsvant den feite fjellørreten demesket seg med om sommeren. Også ferd-selen på isen var Berge innom. Nede på flat-bygdene skulle de ha dampskip, jernbanerog veger på kryss og tvers. Rauland haddebedt om veg fra Åmot, men var visstnok nåden eneste kommunen i fylket som ikkehadde noen hovedveg, og som derfor hellerikke fikk tilskudd utenfra. Istedenfor å opp-fylle kravet om bedre kommunikasjoner,skulle det tilbudet som var, reduseres til etminimum.VII

På den andre sida stod tilhengerne. Enav dem som var med på totakturen, så på ut-bygginga som den reine poesi: «…dettetause kolde Vand ved sin Stigen og Faldenligesom aander til Liv og Kræfter og sprederVelsignelse med sig baade for By og Bygd.»VIII

Men poesien hadde ikke den nødvendigetyngde, og samme høsten bestemte SkiensBrugseierforening å legge planene på is.Grunnen var dels den motstanden som rau-lendingene hadde mobilisert. Kommunengjorde det tydelig at den ikke var interesserti at en reguleringssøknad ble sendt. MenH.C. Hansen tok også med et par mannlengre nede i vassdraget. De ønskte nok enregulering, men var ikke villige til å væremed og betale. Dermed tok Brukseierfor-eningen «sit Pik og Pak, Blæk og Pen medog flyttede fra Totakvand over til Møsvandog fortsatte der sit Arbeid for Regulering,»for å bruke H.C. Hansens ord enda en gang.

Badstoga på Gardsjordi Rauland med Totak ibakgrunnen. (ØTBsarkiv)

26

Totak. - Planen skal settes ut i livet

Tinn hadde lenge vært et reisemål for even-tyrlystne turister både fra inn- og utland. Dekom med båtskyss over Tinnsjøen for å be-undre Gaustatoppen som reiste seg som etruvende monument over steinrøysene og degrå tømmerhusene nede i dalen. De dristetseg forsiktig ut på Maristien for å nyte synetav fossen som styrtet ned i avgrunnen ogsendte en sky av ørsmå vanndråper til værs.Det hadde gitt den navnet Rjukan, den detryker av.

Noen gjorde som engelskmannen W.Mattieu Williams. I 1856 kom han til fotsover fjellet fra Rauland. I boka si har han enlevende beskrivelse av myrene rundt Møs-vatn. Føttene seig ned i sugende, svart torv-søle, og ingen ting stod for han som mer

redselsfullt enn å bli kvalt i en slik myr. Hanville heller bli spist levende, fra føttene, avet hvilket som helst seint tyggende udyr, ennå gå kvelningsdøden i møte i en myr. Men ilysere stunder gjorde han seg tanker om hvadisse enorme områdene med flatt myrlandkunne nyttes til. Med enkel grøfting kunnemyrene omskapes til fruktbare områder, ogtusenvis av mål jord kunne vinnes ved åsenke Møsvatn.

Men de hadde ikke til hensikt å senkeMøsvatn, H.C. Hansen og hans kollegaer iSkiens Brugseierforening da de flyttet sinereguleringsplaner over fjellet fra Totak. Detde hadde i tankene, var kanaldirektørensalternativ 1: En oppdemming på 10 meter.For å få fart på arbeidet ble en komité satt

Slik kunne Møsvatnoppfattes. Trykk framidten av 1800-tallet.(Tinn museum)

27

Den første regulering av Møsvatn

ned i november 1902, og to måneder seine-re la den fram et forslag til konsesjonssøk-nad. Etter drøfting med Skien kommune ogandre interesserte – og operasjon av H.C.Hansens halsbyll – ble søknaden raskt eks-pedert videre til kongen. Søknaden under-streket den store verdien en slik reguleringville ha for brukene i Skien og pekte ellerspå de fordelene og ulempene som kanal-direktøren hadde vist til i planen sin. Søkna-den var fulgt opp av amtmannens «varmesteanbefaling,» og kanaldirektøren som fikksin egen plan til uttalelse, hadde helleringen innvendinger. Men han foreslo at søk-

naden gikk til kommunene langs vassdraget,Skiensvassdragets Fællesflødningsforeningog Skien-Telemarkens Dampskibsaktiesel-skab til vurdering før departementet gjordeet vedtak.

I løpet av to måneder hadde amtmannenfått inn alle erklæringer. Kommunestyrene iGransherad, Heddal, Holla og Solum anbe-falte søknaden, men ville kreve erstatningfor skader som måtte oppstå. Det sammegjorde Tinn og Sauherad og pekte særlig påvansker med å bruke isen som vinterveg,ødelagte brygger, veger og bruer, ulemperfor tømmerfløtingen og fisket. Raulandkommune fant det nytteløst å protestere,men lovte å komme sterkt tilbake når detgjaldt erstatninger for skadene i Møsstrondsogn, «…der efter al sandsynlighed vil bliutslettet av de beboede bygders tal.»IX

Fra Skien var det ingen innvendinger.Stadsingeniørkontoret ble nesten lyrisk, forher gjaldt det «…intet mindre end at tæm-me Thelemarksvandene, at gjøre vår nuganske farlige fiende flommen til ven oghjælper – lægge kjæmpen i Bolt og Jern».Industrien ville få jevnere tilgang til vann.Det ville bli mindre arbeidsløshet og der-med økt omsetning, noe som ville ha posi-tive konsekvenser for både by og land, hetdet i kommentaren fra Skien.

Skien-Telemarkens Dampskibsaktiesel-skab hadde ingen innvendinger og mente aten slik regulering kanskje kunne føre til hel-årsdrift mellom Skien og Heddal. Skiensvas-dragets Fællesflødningsforening så også atdette var en plan de kunne ha nytte av, menforeningen krevde å få fløtningsvann i Tinn-elva og Måna når det var behov for det.Kanalstyret var også positivt, og da innstil-lingen derfra skulle behandles av amtstinget,var det ingen motstand mot reguleringspla-nen enda det var en representant som men-te at et helt sogn på 3-400 mennesker villeforsvinne fra Norgeskartet. Det som domi-nerte debatten, var de velkjente geografiskesynspunktene og størrelsen på beløpet. Foren del av ordførerne var det tungt å bevilge

Sandtransport tilMøsvatn 1904-05.(Hydros arkiv)

Høykjøring på vinter-føre i Tinn.(Jonsjord/Telemarkmuseum)

28

såpass mange penger til et tiltak som lå i denøstlige delen av vassdraget, men et forslagom å bevilge like mye til regulering i vest nården tid kom, ble nedstemt.X

Amtstinget vedtok kanalstyrets innstillingom økonomisk støtte på visse vilkår, satt oppi fem punkter. Etter punkt 5 skulle Skiensbrukseiere stenge sine vanninntak i dengrad det var nødvendig for å opprettholdeden regulerte vannstanden i Hjellevannet.Brukseierne svelget alle punktene, også nr.5. Dermed endte den gamle striden mellomkanal og industri om bruken av vannet, «oghar aldrig været oppe siden,» skriver ViggoUllmann.

Reaksjonene var med andre ord ulike ogfulgte et mønster som kanskje ikke var såoverraskende: Grovt sett økte velviljen jolenger bort en kom fra reguleringsområdet.Rauland som fikk de største ulempene, varminst positiv, og kommunen ville stå påkrava når det kom så langt som til erstat-ningene. I den andre enden var Skien somlovpriste tiltaket og så en mulighet til både åbli kvitt flomproblemene og skape bedre vil-kår for industrien. I Skien var det ikke snakkom erstatning, der var det snakk om å væremed på å finansiere prosjektet.

Ved kongelig resolusjon 9. juni 1903 vartillatelsen et faktum. Arbeidsdepartementet

Tunnelarbeid ved Møs-vatn 1904-05. (Hydrosarkiv)

29

hadde veid fordeler og ulemper mot hveran-dre og funnet ut at både de private og all-menne interessene som var knyttet til en re-gulering av Møsvatn, ville «i betydelig grad»overstige både skade og ulemper. AmtmannViggo Ullmann gikk varmt inn for søknaden,og han har fått mye av æren for at resultatetkom så raskt. Men han må nok også deleblomstene med kanaldirektør Sætren som iet brev til Sam Eyde avdekker et effektivtapparat. For ikke å miste tid var bl.a. alledokument som skulle ut til høringsrunden,ferdig kopiert før konsesjonssøknaden blesendt fra Skien. Kanaldirektøren kunne ogsålove Eyde at når kanaldirektøren i sin tidfikk søknaden til uttalelse, ville kanaldirek-tøren stille seg positiv til den søknaden sombygde på kanaldirektørens egen plan.XI

Brukseierforeningens komité satte ogsåopp en finansieringsplan der 11 bedrifterog institusjoner til sammen skulle bidramed 450.000 kroner. Brukseierforeningenog Skotfos Bruk (Union) bevilget begge sinskjerv på 100.000 kroner. Tinfos Papirfa-brikk var villig til å gå inn med et «passendebeløp», mens Ulefossbrukene ikke haddeinteresse av en regulering i Møsvatn. Restenav finansieringen var fortsatt i det blå da til-latelsen forelå. Men Brukseierforeningenhadde også gjort andre forberedelser og sik-ret seg F.W. Treschows eiendommer i Rau-land. Fra 1. juli 1903 var foreningen formelteier av 1/6 av strandlinja langs Møsvatn.Dermed var erstatningsspørsmål og eventu-elle innvendinger ute av verden for en ve-sentlig del av området. Eier vi grunnen, kan

Tunnelarbeid ved Møs-vatn 1904-05. Kassa ertil å heise opp stein i.(Hydros arkiv)

30

vi demme helt til himmels, blir det hermetetter en av ingeniørene til brukseierne.XII

Komiteen som hadde lagt fram planenom regulering av Møsvatn, hadde gjortjobben sin og ble oppløst. Men de eierne avfallrettigheter som var interessert i utbyg-ging av Møsvatn, hadde blitt enige om å gåsammen i en ny organisasjon. Dette gjaldtSkiens Brugseierforening, Skotfos Brug(Union), Tinfos Papirfabrik og RjukanInteressentskab.

Både Union og Tinfos hadde noen ti-årbak seg som treforedlingsbedrifter, menRjukan Interessentskab var en nærmestukjent nykommer. Ikke mer enn ett år gam-mel, men slett ikke uvesentlig av den grunn.Et selskap som bl.a. bestod av overingeniørA. Borchgrevink i kanalen, hadde på 1890-tallet sikret seg Rjukanfossen og andre vann-rettigheter i Måna. Disse rettighetene haddeSam Eyde og en del andre fått opsjon på,rettigheter som det nye interessentskapet nåsikret seg. Sam Eyde tenkte storindustrikoblet sammen med fossekraft, men om-verdenen var slett ikke sikker på hva hanhadde i tankene. H.C. Hansen så med uropå Rjukan Interessentskabs oppkjøp langsMåna og lurte på hva hensikten var. Svaretskulle neppe bidra til særlig oppklaring:«…disse Indkjøb skjer for at arrondere Sel-skabets tidligere erhvervede Eiendomme,»het det.XIII Ellers var det nok en vanlig opp-fatning i bygda at de store oppkjøpene sombl.a. Eyde foretok langs Måna, hadde medturisme å gjøre. «Alt er beregnet paa Frem-me af Stedets Turistrafik og rimeligvis Ude-lukkelse af Konkurrence,» mente en tinndølå vite.XIV

Men det var ikke som turistvert SamEyde tok sete i den nye organisasjonen. Denvar ordnet slik at hver av de fire samarbeid-spartnerne valgte én representant til enkomité som fikk navnet Komiteen for regule-ring av Møsvand, til daglig Møsvandskomiteen.Den møttes for første gang 4. august 1903,og dette regnes som starten på det som idag heter Øst-Telemarkens Brukseierforening.

EiendomsforholdStore deler av Møsstrond var den gangen påutenbygds hender. Det gjaldt nesten alt påden sørvestre sida av vannet og hele Tan-gen. I 1838 eide bygdefolk om lag 80%. I1886 var dette redusert til om lag 50%, ogdet gikk nedover til i underkant av 20% i1905. I 1910 var det bare 5%, eller de tregårdene Gardar, Argehovd og Mogen somikke var blitt solgt. Sju år seinere brukteRauland forkjøpsretten sin og kjøpte tilbake16 bruksnummer.

Foruten Skiens Brugseierforening kanen regne med tre ulike grupper som kjøpteopp gårder og fjellvidder. Det var utbønder,bønder fra andre bygder som først ogfremst var ute etter beiteland. Dette opp-kjøpet foregikk særlig fra midt på 1830-talletog i en 50-års periode framover. Mange avoppkjøperne hadde leid områdene tidli-gere, og det er sikkert at utbøndene dreivseterbruk i disse traktene fra slutten av1700-tallet. Trolig også en god stund førdette.

Når de nå kjøpte, kan grunnen være atde da fikk større kontroll med områdene.Særlig de som kjøpte hele gårder fikk roms-lige seterhus og slapp bryet med å holdedyra unna åker og eng. Dessuten dreiv disseutbøndene ikke så lite handel med hveran-dre. Mange eiendommer skifter ofte eier, ogde blir delt opp i flere parter. Så her har detnok vært snakk om pengeplassering og spe-kulasjon. I Taksdals avhandling er det meden historie om hvordan handlen kunne gåfor seg. Det er en bøhering som var i slektmed flere oppkjøpere som forteller:

Bøheringane lånte pengar til møsstrendingane.Lånte dei 250 dalar, måtte dei skrive seg for 300.Det var fyrste smellen. Så måtte dei betala ei rentepå 7-8%. Når tidene forverra seg, og møsstren-dingane ikkje greidde å betala, slo storbonden tilseg eigedomen.

Det er ikke dermed sagt at dette var vanligoppskrift, men det er iallfall en del eksem-

31

pler på at bønder på Møsstrond hadde låntpenger mot panteobligasjoner både avkjøperen og andre, før de solgte.

Seterdrifta holdt seg utover hele 1800-tallet, men rundt 1900 var det meste slutt.Noen setrer ble demt ned ved den førstereguleringa, men det hadde nok mer å si atflere og flere bygder hadde fått meieri, atarbeidslønningene steig og det ble vanske-ligere å få tak i budeier. Dessuten var detkanskje ikke noe stort offer å slippe turen tilfjells. En heddalsbonde uttrykte stor lettelseda det var slutt på de strabasiøse turene tilMøsstrond med husdyr, folk og utstyr.

På samme tid som seterdrifta trappesned er det en ny gruppe som begynner åinteressere seg for fjellviddene rundt Møs-

vatn. På 1880-tallet kommer pengesterkebyfolk på arenaen, lokket av det gode fisketog småviltjakt. Det var disse grunneiernesom H.C. Hansen foraktelig kalte Sports-mænd. En av dem var engelskmannen C.J.A.Dick. Da han døde, satt han med 16 bruks-nummer, og de gikk i 1904 samlet over tilen annen engelskmann, G.S. Foljambe.

En mer sjelden fugl var Telemarkens Rens-dyrselskab. Selskapet ble etablert i 1899, menvar ikke de første som ville bruke beiteom-rådene til tamrein. I 1855 var det oppgitt åvære 80 reinsdyr ved gårdene Juvik, Juve,Kåvesand og Li, men noe langvarig eventyrble ikke dette. Ulvene på Hardangerviddabegynte å forsyne seg av flokken, og enhandfull år seinere var dyrene solgt.

32

Rjukanfossen«Efter et Par Timers Tid kom Bergmanden tilbage igjen og sagde, at en Kone ventede mignede i Dalen, for at vise mig Vei; jeg fulgte ham ned til en Plads, kaldet Krogen, hvor en gam-mel Kone gav os noget gjæret Melk at drikke. Da denne Kone skulde vise os Veien, maa jeganmærke , at hun havde saa svagt et Syn, at hun ikke kunde kjende de Penge, jeg gav hendefor hendes Mælk; men befølede dem, og spurgte, hva det var for Penge; hun havde derhos saasvag Hørelse, at man maatte raabe hende Svaret ind i Øret. Hun slog sin Dør i, tog en Stav iHaanden og lod os følge sig. Da hun havde saa svagt et Syn, kunde jeg ikke formode, at hunvilde føre os den farlige Fodsti; men hun førte os just denne Vei, som i Begyndelsen ikke saaesaa farlig du, men den ble alt farligere og gyseligere - - - Jeg mærkede da, at det maatte væreMarie-Stien, hun førte os paa; dog, det var for seent; thi Konen, som var vant til at gaae den-ne Stie, var saa langt forud, at hun ikke hørte, vi raabte hende tilbage, især da hun var saatunghør, og jeg turde ikke vende om igjen, da jeg var uvis om at træffe de samme Trin, somhun var gaaen; jeg maatte altsaa haste for at følge hende og finde de samme Trin, hun gikk,der førte hende snart flere Alen over os, snart flere Alen dybere ned; min Bergmand var langttilbage; thi han krøb mer, end han gikk, og holdt Hovedet vendt fra Afgrunden.

Da hun endelig var gaaen den største Del af Stien, satte hun sig ned og biede paa os; hunsagde os da, at vi neppe kunde se Fossen tydeligere fra noget andet sted end dette. Vi saae nuogså Elven vælte ud, som Røgen af en Skorsteen. (…) Dette Fossefald er det høieste af allebekjendte Fossefald, ikke alene i Europa, men endog i hele Verden, skjønt det ikke fører denstørste Mængde Vand.»

(«Bemærkninger, gjorte paa en Reise til Goustafjeldet i Øvre –Tellemarken» Datert 29.12.1810. Sitert etter Turistforeningens Årbog for 1881)

Men tanken om tamreindrift på Møs-strond ble ikke gitt opp. I 1884 ble det kjøptinn en flokk fra Namdalen, og i 1888 bleRaulands Renkompani etablert. Selskapetsendte to mann til Røros-traktene for åkjøpe dyr, og etter en strabasiøs tur kom detilbake med en flokk. Alle disse reineiernesolgte siden dyrene sine til TelemarkensRensdyrselskab. En gjeter forteller at rundt1910 hadde selskapet ca. 1800 dyr om vin-teren og 2500 om sommeren. Ingen fraMøsstrond var med i dette selskapet, mentrolig folk fra Rauland og ellers fra bygdenelengre nede.

Med eiendommer og leide områder dis-ponerte selskapet vidda mellom Kvenna ogSonga og terrenget vest for Møsvatn. Men i1914 var alt solgt, og to år etter var det sluttpå reindrifta. Da hadde beiteleie og gjeter-lønninger blitt for høye, men den viktigstegrunnen til avviklingen var nok at tamrei-nen hadde blitt så vill og flokken så stor atdet var vanskelig å holde orden på dyra.Dessuten var beitearealene i minste laget.XV

Skjønn og forberedelserMøsvandskomiteen hadde sin første samlingpå Rjukan Hotel (seinere Krokan Hotel) 4.august 1903. Første dag var det befaring inntil Holvik ved Møsvatn. Det vannet vi kjen-ner i dag, var den gangen delt i tre: Martins-fjorden 904, Kromvikvatn 905 og Møsvatn902 m.o.h. Planen gikk ut på demme oppmellom kotene 902 og 912 m.o.h. Detteskulle resultere i et magasin på 526 millio-ner m3. Jevnt fordelt over den lavvannsperi-oden på 120 døgn som kanaldirektøren reg-net med, ville dette gi brukseierne i nedredel av vassdraget en økning på 50 m3 isekundet

Noe av det komiteen skulle vurdere, varplassering av dammen. Dette var en avsakene på møtet dagen etter. I lys av seinereutbygginger var oppdemmingen av Møsvatnen enkel utbygging. Men på den tid vardette et krevende arbeid. Betongdammer

var den gangen ikke et dagligdags fenomen,og slett ikke langt til fjells med vanskeligetransportforhold. Et annet vedtak på møtetvar derfor helt vesentlig: Bygging av en 13km lang veg fra Fosso til damstedet.

Her var ingen tid å miste, og to uker etterkomitémøtet var vegarbeidet i gang. Byggele-der var ingeniør Olav Heggstad, og med seghadde han til å begynne med fem mann.Arbeidsstokken økte raskt både med folk fraSkien og Tinn. I slutten av september kunneHeggstad rapportere til Sam Eyde at 2,7 kmveg var ferdig og 55 mann i arbeid. Arbeidetmed telefonlinje til Holvik skulle straks star-te, og byggelederen regnet med å få gravetstolpehullene før frosten kom. Men stolpenemåtte en vente til vinterføret med å få fram,og høsten 1904 hadde Møsvatn telefonfor-bindelse med omverdenen.

Jomafjeld-familien komtil Mår-traktene for ågjete rein ca. 1890. Ifolketellinga for Tinn i1900 finner vi JacobJomafjeld som reingjeterfor Tinn Renhjordsel-skab. (Ole O. Bakke/Sigmund Holte).

33

Det var også om å gjøre å få unna skjøn-net. I august 1903 ble fire skjønnsmennoppnevnt ved kongelig resolusjon, og 22.september ble skjønnsretten satt på RjukanHotel. Tempoet var høyt, noe som var nød-vendig for å komme i gang før vinteren.Men i forhold til den timeplanen kanal-direktør Sætren hadde skissert i det tid-ligere omtalte brevet til Sam Eyde, lå arbei-det på etterskudd. Dessuten hadde han sågodt som sett bort fra at noen ville kreveoverskjønn når skjønnsmennene var opp-nevnt av kongen. Det hadde aldri skjedd før,opplyste kanaldirektøren. Men det skjeddeher.

Det var et slag i ansiktet på Møsvands-komiteen. Iallfall var det en tydelig oppgittH.C. Hansen som oppsummerte situasjoneni Varden året etter.XVI Forhandlingene medbøndene gikk greit. I en rapport Heggstadsendte Eyde, skriver han at heddalsbøndeneselger unna hva det skulle være. Men så vardet disse Sportsmændene til H.C. Hansen. Foren slikk og ingenting hadde de kjøpt eien-dommer rundt Møsvatn, satt opp sine jakt-hytter og dreiv jakt og fiske som rein sport.Slike folk «…der ikke er udrustede med denEvne at kunne se, at Livet og Næringsveienehar høiere Maal end personlig Sport, disseHerrer vovede alligevel at forlange det af-sagte Skjøn forelagt et Overskjøn,» sukketen irritert leder av Skiens Brugseierforeningsom på denne måten tapte et dyrebart ar-beidsår. En mager trøst var det at overskjøn-net året etter kom fram til samme resultatetsom underskjønnet.

Damarbeidet kommer i gangMen noe kunne gjøres mens en ventet påoverskjønnet. Hus til ingeniør og arbeidsfor-mann kom opp. Det samme gjorde brakkertil 40 mann. Kanaldirektøren hadde fore-slått å kjøpe inn en motorbåt slik at skjønns-mennene kunne utføre jobben sin raskere.Denne ble kjørt opp til Holvik om vinterenog satt sammen der. Etter at overskjønnethadde sagt sitt, kunne ingeniør H. Musculusgå i gang med damarbeidet. 15 spesialbygdetransportvogner trekt av innleide hester,gikk i gang med å frakte tonnevis av arbeids-materialer inn på fjellet: trelast, traller, tril-lebårer, verktøy, heisekraner, taljer og hvadet måtte være, fant vegen til det lille sam-funnet i 900 meters høyde. Det ble bygdbrakker for å ta imot nye 60 mann, og detble innredet et dampkjøkken med middags-servering.

Mye uforutsatt kan skje når slike storearbeid skal utføres, og anlegget ved Møsvatnble ingen parademarsj. Å finne råmaterialetil støping i området viste seg vanskelig. Detvar singel i nærheten, men bare i små meng-der. Dermed måtte anleggsarbeiderne be-gynne å pukke stein, noe som satte sine spori regnskapet.

At det høsten 1904 brøt ut tyfus, var hel-ler ikke med på å øke verken framdrift ellerlønnsomhet. Tyfus, eller tyfoidfeber som detskal hete i dag, er en smittsom sykdom medhøy feber, magesmerter og diaré. Smittenskjer via forurenset vann og mat, og uten be-handling ligger dødeligheten mellom 10 og20%. De syke ble isolert, og brakkene rein-gjort og desinfisert. Med det mente legen atdet gikk an å begrense sykdommen. Men bak-teriene holdt stand, og på vårparten 1905dukket det opp nye tilfeller. Til slutt ble detsatt fyr på sykebrakka, og omsider fikk enbukt med epidemien. Slike tilstander skrem-te anleggsfolk vekk fra området, og det varheller ikke lett å trekke til seg nye. Høsten1904 hadde det vært mellom 100 og 110mann i arbeid. Etter som frykt og usikkerhetspredde seg, skrumpet antallet inn til ca. 60.

Fiskere på et vann, tro-lig i Tinn. Det var velslike folk H.C. Hansenkalte «Sportsmænd».(Jonsjord/Telemarkmuseum).

34

Like etter at en hadde fått bukt medtyfusen, brøt det ut streik, og 100 mann for-lot anlegget. Dette førte til en hektisk møte-aktivitet i Skien, men også en irritert entre-penør som følte at noen begynte å tråkke ihans arbeidsgiver-bed. Det var ikke bare for-holdet til arbeiderne som var betent, menHeggstad som skulle være kontrollør, følteseg også tilsidesatt. Han og entrepenørenvar ikke enige om hvordan arbeidet skulleutføres, og Møsvandskomiteen hadde gittMusculus medhold uten å ha sett forhol-dene og uten å ha rådført seg med andrefagfolk. Heggstad ville derfor bli avløst somkontrollingeniør ved damanlegget.

Dette gikk komiteen med på, og en be-faring på anlegget avslørte at kontrollenhadde vært heller mangelfull. Folk gikkuten tilsyn og ordre det meste av dagen, ogentreprenøren hadde ikke satt sine bein derhele vinteren. Flere tusen kroner var tapt,og arbeidet lå kanskje et år på etterskudd.Det var nokså stort sprik fra det inntrykketMøsvandskomiteen fikk under sin befaringhøsten 1904. Da skreiv H.C. Hansen i dag-boka: «Det var en Fornøielse at se den stor-

slagne Maade som Musculus havde anlagtArbeidet.» I juni 1905 var dagboksnotatetikke fullt så rosende: «Musculus blev over-ført Bevis for at hans Støbning var udenforall Kontract. Den var som af Vold (sekretæri Møsvandskomiteen) betegnet som en Røishvori Aal & Orm hadde fullstendig Spille-rum.»XVII

I tillegg til uenighet om måten arbeidetvar utført på, var det også ulike oppfatning-er om økonomiske spørsmål. Entrepre-nøren ville ha tilskudd for å hente singel, oghan ville ha dekt utlegg i forbindelse medtyfusepidemien. Utsiktene var dystre. Detvar fare for at arbeidet gikk i stå, eller at enmåtte regne med enda et års forsinkelse.Økonomien var haltende, for flere av bidra-gene til utbyggingen ville først bli utbetaltnår det hele var ferdig. Dessuten lå det antil en betydelig budsjettsprekk.

Kanaldirektør Sætren hadde undersøktgjelda til brukseierne i Skien, og i et brev tilEyde våren 1905 rapporterer han at den erskremmende høy. Det vil nok komme flerekrav om støtte til reguleringer fra den kan-ten, mente Sætren. Et par uker seinere fikk

Den første Møsvassdam-men 18.9. 1907. Enbeskjeden dam, men bakden var det nest størstemagasinet i verden. Omdammen sier Hallesby:«Massivdam av betong– eller riktigere – mur-verk av bruddstein lagti mager betong – ytter-flatene forblendet medtuktet stein i sement-mørtel.» Dammen var16 m høy, 13 m brei ibunnen og krona haddeen bredde på 2,15 m.Lengda var 120 m.(Hydros arkiv)

35

han besøk av direktør Smidth ved Unionsom kunne fortelle at brukseierne ikkehadde penger til å fullføre damarbeidet.Smidth hadde derfor fått styret sitt med påat Union overtok anlegget og budsjettover-skridelsene.

Avtalen var klar i juni 1905, og Unionpåtok seg arbeidet mot at både Brukseier-foreningen og Tinfos Papirfabrikk gikk innmed 15000 kr ekstra. A/S Rjukanfos måtteut med 5000 kr. Da brukseierne behandletforslaget, gav de ikke bare sin enstemmigestøtte, men de sendte også en oppriktig takk

til direktøren på Union. Han hadde nokhindret noen søvnløse netter.

I juli 1906 var kanaldirektøren på be-faring og kunne konstatere at Møsvassdam-men var ferdig, og at arbeidet var forsvarliggjort. Vannet kunne nå reguleres mellomkote 902 og 912, og dette hadde fått en pris-lapp på 600.000 kr. Vel 30% over det bud-sjetterte. Bak dammen og innover fjell-viddene lå nå Europas største basseng:Nesten 600 millioner m3 vann. Bare Assuan-dammen i Egypt overgikk dette.

36

Kanaldirektør Gunnar SætrenGunnar Sætren (1843-1928) var den siste kanaldirektør, og han hadde denne stillingen fra1889 til 1907. Om han heter det at han er den kanaldirektør som har hatt størst betydningfor norsk vassdragsvesen, men også den som har vært mest omstridt.

Han gav ut flere skrifter både om tømmerfløting, Glomma og Skiensvassdraget. Han spilteen viktig rolle ved byggingen av Bandak-Norsjøkanalen, og han fikk gitt ut hydrologisk kartover Norge.

Men Sætren var også en omstridt mann. Det første angrepet mot han ble reist av GunnarKnudsen i Stortinget i 1900. Stortinget hadde bevilget penger til fossekjøp, men kanalvesenethadde ikke brukt opp pengene. Kanaldirektøren hadde mange gode sider, men administrativeevner hadde han ikke og var derfor på feil plass, mente Knudsen. Året etter ble det slått opp ien avisartikkel at Sætren var direktør i Kykkelsrud og at det gikk smått med statens oppkjøpav fosser. Det var kanskje ikke så rart siden Sætren på denne tida ble aksjonær i et par avSam Eydes selskap og at han trolig spilte en viktig rolle når det gjaldt å finne fram til pas-sende fossefall som kunne kjøpes opp. Vogt slår iallfall fast at han brukte mer og mer tid påsine private forretningsinteresser, av og til i direkte strid med det som var hans offentlige opp-gave.

I en av Verdens Gangs lederartikler i 1906 om vannkraft ble det igjen rettet kritikk motkanaldirektøren, og to dager seinere slo avisa fast at det ikke gikk an både å være kanaldirek-tør og ha private interesser på et område der han var det offentliges vaktmann. Dette førteomgående til en interpellasjon i Stortinget der Johan Castberg lurte på hva regjeringen villegjøre i forbindelse med opplysningene om at kanaldirektøren hadde private interesser i bådeinnenlandske og utenlandske selskap som ville utnytte fossekrafta vår.

Seinere på året ble det vedtatt at funksjonærene i kanalvesenet ikke skulle ha private inter-esser i fossefall, og Castberg gjentok flere ganger sin kritikk av kanaldirektøren. Dette førte tilat Gunnar Sætren i januar 1907 søkte avskjed fra sin stilling.

(Johan Vogt: Elektrisitetslandet Norge. Oslo 1971)

Skiens Brugseierforening hadde i sin tidregulert Tinnsjøen, men annen industrihadde etter hvert kommet til langs vass-draget, og en del av medlemmene var mis-fornøyde med at det var Skiens brukseieresom aleine skulle bære utgiftene. De haddederfor foreslått å starte forhandlinger medfosseeierne på Skotfoss og i Tinnelva om enavtale om bruken av Tinnosdammen.

Høsten 1905 satte Skiens Brugseierfor-ening ned en komité til å se på dette, ogetter tre uker la den fram en innstilling sompekte på at framtidige utgifter burde for-deles mellom alle fosseeiere som kunnenyte godt av dammen. Konklusjonen var aten ny organisasjon som bestod av Brukseier-foreningen, Union, Tinfos Papirfabrik ogdet nye Svælgfos Kraftanlæg skulle overtaTinnosdammen. Forslaget ble kom opp pået brukseiermøte i begynnelsen av novem-ber, men ble foreløpig lagt på is.

I mellomtida var det andre som var sværtså opptatt av Tinnsjøen. Den gamle dam-men var ikke bygd for å gi jevn vannføring iTinnelva, men for å være en regulerings-dam for hele Telemarksvassdraget. Fikkbrukseierne nok driftsvann fra det vestrevassdraget, ble Tinnosdammen stengt. Mennår det i kritiske vintermåneder kom lite fraTotak og Bandak, kunne lukene åpnes påTinnoset. En slik tankegang passet bra forbrukene på Skotfoss og i Skien, men varikke den beste løsningen for industrienlangs Tinnelva.XVIII

En konkurrent dukker oppSnaue to uker etter at brukseierne haddearkivert Tinnosdammen for denne gang,kom en dramatisk melding fra foreningensdamvokter på Tinnoset: Et nytt og stort

damanlegg var under oppseiling nedenforden gamle dammen til brukseierne. Dengamle dammen hadde blitt tilrettelagt medgrus og plankedekke slik at den kunnebrukes som bru, og damvokteren hadde låntbort smia som hørte til dammen. Det varSvælgfoskompaniet som stod for arbeidet,avsluttet damvokteren.

Skiens Brugseierforening samlet strakssine tropper og kunne slå fast at det vargjort diverse arbeid på dammen som til-hørte foreningen. Advokat ble kontaktet,men Svælgfoskompaniet rykket ut med etunnskyldende brev. I forbindelse medundersøkelsene på Tinnoset hadde denpåtenkte entreprenøren tatt seg til retteuten at selskapet visste noe. Det hadde der-for vært umulig å be om lov til å bruke dam-men på denne måten. Men selskapet unnlotheller ikke å peke på at Skiens Brugseierfor-ening burde være interessert i en ny regule-ring og yte sin «bistand».

Svaret fra Skien kom i begynnelsen avdesember, og brukseierne gjorde det klart at

Tinnosdammen, byggetav Skiens Brugseierfor-ening i 1890. (ØTBs arkiv)

37

Ny regulering av Tinnsjø – brann i rosenes leir

det hadde vakt en «ubehagelig opmerksom-hed» at noen så å si hadde annektert Tinn-osdammen. Men foreningen godtok unn-skyldningen og tillot bruken. Når det gjaldttilslutning til en ny regulering av Tinnsjøen,ville Brukseierforeningen først se det nød-vendige materialet.

Dette materialet lot ikke vente på seg,for 19. desember 1905 sendte Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab sin konse-sjonssøknad for Tinnsjøen. Søknaden varunderskrevet av bl.a. G. Smidth, varafor-mann i Brukseierforeningen og styremed-lem i det ferske Kvælstofaktieselskabet derdet tidligere svelgfosselskapet hadde gåttinn. Søknaden bygde på en plan som inge-niør Ingvar Kristensen stod bak.

Tidligere på høsten hadde Sam Eyde satti gang utbygging av Svelgfossen, men deeksisterende reguleringene var ikke nok til ågi den effekten som var planlagt. Den forut-satte mer rasjonell utnytting av Tinnsjøen. Itillegg pekte Ingvar Kristensen i sin plan påat store vannmasser passerte under funda-mentet, undergrov dammen og gjorde denustabil. For å bøte på dette måtte det byggesen ny dam om lag 75 meter nedenfor dengamle – på trygg grunn. Reguleringshøydenburde være 4 m med høyeste vannstand påkote 192,4 og laveste på 187,2. Regulerings-retten måtte gjelde hele året, for høstflom-

men aleine ville ikke være nok til å fyllemagasinet.

I søknaden sin brukte Hydro de sammeargumentene som var brukt før: Bedrekontroll med flommen og dermed en tryg-gere tilværelse for dem som bodde rundtHjellevannet. Dampskipstrafikken ville økepå grunn av mindre islegging, og betydeligekraftmengder kunne straks brukes av eksis-terende industri. I forhold til dette varulempene små. Ingen hus måtte flyttes, ogingen offentlige veger ble satt under vann.Det er verdt å merke seg at mens fordeleneer forholdsvis detaljert beskrevet i søkna-den, så er ulempene bare nevnt som«exceptionelt ringe», men de er trolig om-talt i vedleggene. Iallfall skriver Ullmann at311 mål kom til å bli neddemt, det mestedyrket mark og beite. Alle brygger langsTinnsjøen måtte bygges om og enkelteveger legges høyere i terrenget.

ReaksjonerNorsk Hydro hadde luftet planer om en nyregulering av Tinnsjøen høsten 1905, og dahadde det ikke vært noen motstand å sporei Brukseierforeningen. Da foreningen fikken formell forespørsel fra Hydro på nyåret i1906, resulterte det nokså udramatisk i etønske om å møte Sam Eyde og dessuten etkomitéforslag som både H.C. Hansen og G.Smidth hadde skrevet under på. Forslagetvar en skisse til overenskomst mellom bruks-eierne og Hydro, der brukseierne går medpå en ny Tinnsjøregulering på visse vilkår.Men dette forslaget ble aldri behandlet iSkiens Brugseierforening. Isteden senderforeningen et svarbrev til Hydro der denpeker på at planen strir både mot forening-ens interesser og rettigheter, og de er der-for ikke interessert i å være med på utbyg-gingen.

Hva hadde skjedd? Vi kan iallfall gå utfra at det var ingen samlet Brugseierfor-ening som stod bak, for brevet til Hydroavslutter med at hver medlemsbedrift trolig

«Skarsfos» ble sjøsatt i1908 og var i bruk somslepebåt for den maskin-løse ferja Tinnsjø. Sidenfikk den andre oppgaverog var bl.a. brukt som«råkbåt» for folk sombodde på vestsida avTinnsjøen. Det er dennefunksjonen vi ser påbildene på denne ogneste side. Trolig fra1950-tallet. (Hydrosarkiv)

38

vil komme med sin særuttalelse. I tillegghadde Unions direktør skrevet underHydros søknad i egenskap av styremedlem idet nye selskapet. Union var også den enes-te av bedriftene som svarte positivt påHydros henvendelse og sa seg villig til åvære med på reguleringa.

En annen bedrift som fikk den sammeforespørselen, var Tinfos Papirfabrik. Sel-skapet gikk inn for å støtte med 25000 krtrass i motstand mot framgangsmåten til re-gulanten. Men Hydro godtok ikke tilbudet,ville knapt kalle det et tilbud om reell med-virkning.XIX Bortsett fra denne pengestøttenvar motstanden fra Tinfos skarp nok. Skulle§26 i vassdragslova brukes, mente papir-fabrikken, måtte de som skulle være med påen regulering, få anledning til å uttale segfør den endelige planen ble lagt. Men detsom skjedde her, var at et selskap gikk igang med reguleringsarbeidet før konse-sjonssøknad var sendt, og uten å konfereremed dem som hadde rettigheter fra før. Detvar først etter at arbeidet nesten var halv-ferdig at selskapet så seg nødt til å sende

konsesjonssøknaden. «Hvorledes kan saa-dant foregaa i et velordnet samfund?»spurte Tinfos.XX

Tinfos brakte også inn et annet momenti debatten, nemlig den utenlandske kapita-len. Norsk Hydro var på utenlandske hen-der, og det var spørsmål om ikke landetsborgere som med mye slit hadde skaptindustribedrifter med egne midler, burdeha beskyttelse mot overgrep fra utenlandskekapitalister. Bedre ble det ikke da Hydrohadde utelatt Tinfos Papirfabrik blant demsom hadde interesser i vassdraget. «Svindel-foretagende», kalte direktør O.H. Holta dennye Tinnosdammen.

Kanskje ikke så rart at forholdet mellomSam Eyde og tinfosdirektøren var noekjølig. Rett før jul i 1905 hadde Eyde skrevettil formannen i Møsvandskomiteen, H.C.Hansen, som også var deleier i Tinfos Papir-fabrik. Eyde gjorde det klart at han repre-senterte mektige krefter som ikke ville giseg, men som kom til å bruke alle lovligemidler. Han appellerte til Hansen som en avSkiens første menn og spurte om han var

39

villig til å risikere sitt gode navn og rykte vedå støtte Holta, og understreket på nytt at deinteressene han representerte, ville benytteseg av «vor ret til det yderste.»

Hydros måte å arbeide på var mangfol-dig, og motstanderne påpekte selskapetsmetoder mer enn en gang. Dampskipssel-skapet gikk mot en konsesjonssøknad etter§26, og fikk brev fra Kloumann som pektepå at Hydro var den største kunden til sel-skapet, men det var helt klart «at vi forbliverikke kunde hos nogen, der er saa ivrige forat støtte vore motstandere.» Dette var greieord for pengene, og dampskipsselskapetkom snart fram til en annen konklusjon.Også andre skulle ha mottatt trusler, ogHydro ble beskyldt for å arrangere flottemiddager og selskaper for skjønnsmenneneuten at motparten fikk invitasjon. Det bleogså påstått at strategiske personer som dir.Smidth og tidligere statsråd Gunnar Knud-sen hadde kommet på lønningslista til Eydefor at Hydros interesser skulle få innpass iSkiens Brugseierforening.XXI

Smidth viste seg iallfall som en god lag-spiller for Eyde da også Møsvandskomiteentok opp Tinnsjøreguleringa. På et møte islutten av april 1906 foreslo O.H. Holta atkomiteen skulle nekte Hydro konsesjon forTinnosdammen etter §26 i Vassdragslova.Behandling av spørsmålet ble utsatt til etnytt møte innen 10. mai. Men først 4. julikom neste innkalling. Verken Eyde ellerSmidth innfant seg. Nytt forsøk 9. juli.Smidth kunne ikke. Eyde gir ikke lyd fraseg. 10. juli prøver Møsvandskomiteen igjen.Fortsatt ingen lyd fra Eyde, men Smidthsender et skriv for å fortelle at han ikke kanmøte, og at møtet bør utsettes til alle kanvære til stede. Nå er det nok for Møsvands-komiteen. Fristen for å uttale seg går utdagen etter, og de har prøvd med telefonerbåde til Eyde og Smidth, men det har ikkevært mulig å få dem til å møte. I tillegg hardet kommet komiteen for øre at Eyde lå iSkien med et privat dampskip på en avmøtedagene. Han kunne spasert de par

hundre meterne til møtelokalet og værtmed der mens båten var opptatt med åkomme gjennom slusene, mente den delenav Møsvandskomiteen som møtte opp.

Så skarpe var ikke motsetningene i for-hold til alle som ble berørt av regulerings-planen. Kommunene langs vassdraget varstort sett positive. Det dreide seg om noenmerknader om eventuelle skader og erstat-ninger. Den eneste som satte foten ned, varTinn. Skadene ville bli store, mente kom-munen. Verdien av eiendommene ville gåned, og det samme ville skatten. Et halvt åretter at konsesjon var gitt, anket kommunensaka inn for Stortinget og pekte på de ska-dene som ville oppstå på de små eiendom-mene. Mye jord ville bli satt under vann, ogdet var liten mulighet til å dyrke nytt. Spørs-målet kom opp i Stortinget og skapte enlengre debatt, men ble så sendt over til enkomité og siden lagt til sides da parteneomsider ble enige.

Skiensvassdragets Fællesflødningsfor-ening stilte seg også på de negatives side ogpekte på den egenrådige måten søkernehadde gått fram på. Men et mer omfattendeslag kom til å stå i forhold til Skiens Brugs-eierforening.

Motstanden i Skiens BrugseierforeningForeningen sendte en lang høringsuttalelsetil Arbeidsdepartementet. Der ble det pektpå hvem som hadde oppførte Tinnosdam-men, at det oppmagasinerte vannet helt ogholdent tilhørte brukseierne og bare kunnebrukes av dem i den vannfattige tida omvinteren. Denne retten ville nå Norsk Hydrota uten forhandlinger med Brukseierfor-eningen.

Foreningen førte opp flere årsaker til ågå imot konsesjonssøknaden: For det førstevar det rett og slett ingen grunn til å inn-vilge søknaden. Den allmenne nytteverdienav dammen var liten, men den hadde selv-følgelig verdi for eierne av Svelgfossen. Forbrukseierne hadde den ingen interesse, og

40

foreningen var en tung aktør både i kraft avbrukene og de reguleringene den stod for.Dette var et inngrep i foreningens gamlerettigheter – attpå til av et selskap som ikkehadde bidratt med noe til dette arbeidet.Dessuten ville Brukseierforeningen nå mistesjansen til å regulere vassdraget på enannen og billigere måte. Og her var det Mårforeningen hadde i tankene. Til slutt ibrevet fra Skiens Brugseierforening ble detgjort oppmerksom på at Union ikke varmed på protesten. Denne bedriften sendtesin egen kommentar som argumenterte motBrukseierforeningen.

Som vedlegg sendte Brukseierforening-en tre bilag. Der gikk det fram at dammenikke var i en slik dårlig tilstand som påstått iHydros søknad, og at den gamle dammenkunne gjøres like effektiv som den nye med

små omkostninger. Det siste bilaget var fraW. Coom. Kittilsen som pekte på at regule-ring av Mårvatn, Kalhovdfjorden og Geite-buvatn ville gi et tre ganger så stort magasintil samme prisen som Tinnsjøen. Dette varplaner en burde se på først, og så kunne eneventuelt ta for seg Tinnsjøen etterpå. NårHydro ikke gikk inn for dette, måtte det hasine spesielle årsaker. Og det var årsakersom Kittilsen ikke var sikker på om harmo-nerte med Brukseiernes interesser. Det varbetenkelig at et utenlandsk selskap ville fåavgjørende innflytelse over en dam somikke bare regulerte Tinnsjøen, men som irealiteten også regulerte Møsvatn og Mår.Kittilsen oppfordret både foreningen og detenkelte bruk til å protestere og heller gå innfor en oppdemming av Mårvatn, noe somville gi større effekt både for vannføring og

Årlifoss kraftstasjon.(ØTBs arkiv)

41

flom – og der Skiens Brugseierforening althadde sikret seg store grunnrettigheter.

Brukseierforeningen oversendte så kon-sesjonssøknaden til Skien kommune ogpekte i klartekst på hva foreningen menteom søknaden, og at Hydro ville bruke §26 ivassdragslova og tvinge Skien kommune til åvære med og betale. Magistraten i Skiengikk inn for søknaden på visse vilkår. For-mannskapet stilte seg bak Brukseierfor-eningen og anbefalte bystyret å si nei, mottre stemmer. Men før møtet i bystyret bledet referert et telegram fra Sam Eyde. Hanopplyste at det ikke var meningen å krevenoe bidrag fra Skien kommune. Dammenskulle bli styrt av en mann som kongen opp-nevnte, og det skulle være jevn tapping heleåret.

Bystyret utsatte enstemmig behandling-en. Og så må partene i konflikten ha begyntå prate sammen, for 20. juni hadde SkiensBrugseierforening til behandling et forlikmellom foreningen og Norsk Hydro. Detvar et dokument i 11 punkt som bl.a. slo fastprinsippet om jevn tapping, men at denne

var ferdig innen vårflommen kom. Kongenskulle oppnevne den som hadde ansvaretfor at tapping skjedde etter reglementet.

Videre skulle de nye regulantene overtaalle utgifter som var knyttet til den gamledammen. De skulle også overta dammenmed den råderetten som Brukseierforening-en nå hadde over vannet mot at NorskHydro regulerte Mårvatn, Kalhovd, Kilsfjor-den og Geitebuvatn etter Sætrens plan. Det-te skulle skje uten å kreve bidrag fra bruks-eierne, som også skulle ha 40.000 kr fraHydro mot at de ikke krevde mer for Møs-vassdammen. I tillegg skulle Skien Brugs-eierforening arbeide for at Norsk Hydro blemedlem i Møsvandskomiteen på lik linjemed de andre medlemmene. Når det gjaldtden nye Tinnosdammen, skulle brukseierneikke yte bidrag til reguleringsarbeidet, menvære medeiere i den nye dammen og ta sindel av de årlige utgiftene.

Utkastet til forlik ble vedtatt i SkiensBrugseierforening med 75 mot 26 stemmer.H.C. Hansen hørte til mindretallet, og dahan sendte vedtaket til amtmannen, påpek-

Byggverket som skapteså mye rabalder. NyTinnosdam tar form i1906. (ØTBs arkiv)

42

te han i et følgeskriv at han mente vedtaketikke var gjort med det nødvendige 3/4flertall.

Utpå sommeren kom det også en ut-talelse fra den spesialkomiteen som Skienformannskap hadde satt ned. Komiteenpekte på ulempene som brukseierne ville få,men en måtte også tenke på den industrienså lå lengre oppe i vassdraget og som haddeSkien som utskipningshavn. Dette var viktigfor Skiens oppland og dermed for forret-ningslivet i byen. Komiteen ville derforanbefale kommunestyret å støtte konse-sjonssøknaden på grunnlag av det kompro-misset som var lagt fram. I slutten av juli1906 sluttet 2/3 av de folkevalgte i Skien segtil dette synet, men da hadde Hydro ogUnion hatt konsesjon på regulering avTinnsjøen i vel en uke. Og arbeidet haddevært i gang i flere måneder.

Den uenigheten som hadde vært mellombrukseierne og regulantene, gjorde ekspro-priasjonsskjønnet til en omfattende begiven-het. Brukseierne ville bl.a. ha erstatning forden rett de mente de hadde til å demmeopp Tinnsjøen og disposisjonsretten overdet oppmagasinerte vannet. En slik retteksisterte ikke, mente regulantene. Denretten brukseierne hadde, var å disponerestrendene til en del grunneiere visse delerav året for å demme opp og tappe vann.Noen rett til å disponere vannet i egeninteresse i strid med andres interessereksisterte ikke.

For å dokumentere både den tekniskeverdien og hvor brukbar dammen var, fikkBrukseierforeningen ingeniør Farup til åvurdere anlegget. Konklusjonen hans var atdet var ingen grunn til engstelse verken forstabilitet eller lekkasje. Dessuten kunnedammen bygges høyere til en langt hygge-ligere pris enn det ville koste å bygge ny.

Mens denne uenigheten utspant segmellom advokater og sakkyndige, gikkbyggearbeidet sin gang på Tinnoset, ogalvorlige menn sprang fra møte til møte iKristiania. Det hadde vært sterke krefter i

sving for å få til et forlik, og en uke i januar1907 møttes partene for å komme fram tilen løsning. Det ble mange og langvarigedrøftinger. H.C. Hansen gikk i skytteltrafikkmellom partene, og både han og O.H.Holta pådro seg sterk forkjølelse på grunnav sparsommelig oppvarming på Eydeskontor.XXII Men etter et maratonmøte 22.januar kunne Hydro og Brukseierforening-en skrive under på et forslag til avtale.

Forslaget møtte motbør i Skiens Brugs-eierforening, og det ble en lang og skarpdebatt før det hele ble vedtatt med noenendringer. I dette forslaget finner vi igjenmye av det partene hadde lagt fram i over-enskomsten fra 1906. Men nå hadde Hydro-selskapene tatt på seg kostnadene med åforhøye Møsvassdammen i tillegg til regule-ring av Mår-vassdraget. Dessuten frafaltUnion sin del av de 40.000 kronene Hydroskulle betale Brukseierforeningen. Dermedvar godt og vel et år med stridigheter over,for på samme tid ble det også enighet mel-lom regulantene og Tinfos Papirfabrik.Tinn kommune trekte sin protest da opp-gjøret med grunneierne så ut til å gå iorden, men herredsstyret ville peke på atdet gjerne hadde sett at den vannkraft somvar i kommunen, kunne brukes lokalt tilindustriell virksomhet og bedre kommuni-kasjoner. Det skulle ikke gå lang tid førherredsstyret til de grader ble bønnhørt.

Hvorfor så uenige?Ved tidligere stridigheter i vassdraget vardet industrien som stod mot kanalen, ogbrukseierne hadde vært nokså arroganteved enkelte anledninger. På Tinnoset vardet mellom industriens folk at slaget stod,mellom kollegaer som en skulle tro haddefelles interesse av å regulere vassdraget.Skiens Brugseierforening hadde til nå settpå Tinnsjøen som sitt private basseng, etmagasin som ble tappet når brukene i Skienhadde behov for det. Dette var i strid medutnytting av Svelgfossen. Skulle den produ-

43

sere de 30.000 hestekreftene det var snakkom i første omgang, måtte den ha jevn til-gang på vann hele året, uansett om Skien tiltider hadde mer enn nok vann fra Vest-Tele-mark.

Når Union bryter ut av det gode selskap iSkien, går sammen med Hydro om regule-ringssøknaden og åpent argumenterer motresten av Brukseierforeningen, finner vikanskje noe av forklaringen på det person-lige plan. Direktør G. Smidth i Union varvalgt inn i styret for Norsk Hydro-ElektriskKvælstofaktieselskab, som Hydro het dengangen, og hadde dessuten fått en direktør-stilling i selskapet. Det var nok et av Eydestaktisk trekk, for Union var en tung partneri Møsvandskomiteen. I et brev til Marc.Wallenberg var han inne på sin motvilje motat Union og Brukseierforeningen alltidskulle ha halvparten av stemmene i Møs-vandskomiteen. Men om det var mulig å fåUnion interessert i «vor sag», var det ingen

fare.XXIII Det var det Eyde hadde greid nå.Tyngden kunne være viktig også i en

annen sammenheng. Union var 20% avSkiens Brugseierforening, og bedriftensysselsatte 1200 arbeidere. Kanskje en slikbedrift hadde kapasitet til å nyttiggjøre segøkte vannmengder. Eller kanskje de ulikestandpunktene hadde sitt opphav i ulikemåter å regne på. Union mente at Bruks-eierne gjorde sine beregninger ut fra Tin-nosdammen slik den var da den var ny,Union hadde gjort sine etter at den var for-andret ved reparasjon. Resultatet var at denene parten mente ny dam var unødvendig,den andre at den var påkrevd.

Men Brukseierne var ikke prinsipiellemotstandere av en ny regulering av Tinnsjø-en. De prøvde å vise at den gamle dammenmed enkle midler kunne få større effekt, ogat en til og med kunne bygge på den eksiste-rende dammen. Motstanden var derfor ikkeavhengig av hvor høy en dam var, men det

44

TinnosdammenDet har avgjort vært enklere steder å bygge dam enn på Tinnoset. Grunnundersøkelsene sombegynte i september 1905, slo fast at det ikke var spor av fast fjell der dammen skulle ligge.Til gjengjeld kunne prøvene vise til mye annet. Lag på lag ble avdekket: kuppelstein, grus,kvitleire, tørr og hard leire og til slutt kvikksand i ubestemmelig dybde med innslag av etugjennomtrengelig gruslag.

Etter inngående drøftinger ble fundamenteringen bestemt, og så snart grunneierne haddegitt tillatelse, ble det satt i gang med å bygge hus og brakker. I midten av desember kom planentil ingeniør Kristensen, og da kunne byggearbeidet for alvor settes i gang. Noen dager etter blekonsesjonssøknaden sendt.

Dammen var klar til bruk i mai 1907, og den gamle ble revet i den grad det var nødven-dig for tilløpet til den nye. Damanlegget stod sin prøve under den første flommen, men neden-for hadde vannet begynt å grave, og dette førte etter hvert til omfattende arbeid med å sikrebåde elvebredd og elveleie mot utgraving. Også i betongen var det svakheter som etter hvertmåtte skiftes ut, og midt på 1930-tallet var det store reparasjoner og forsterkinger av dammen.

For å bedre avløpsforholdene fra Tinnsjøen ble elveleiet mellom sjøen og dammen gjortdypere i 1916. Den østre delen av elveleiet lå noe høyere enn den vestre, og her ble det tatt ut 6-7000 m3 masse. Elvebunnen viste seg å være så fast sammenkittet at det eneste som dugdevar bruk av dynamitt, noe som resulterte i ekstra store utgifter.

hadde også noe med hegemoni og ømmetær å gjøre. Når en mente at Tinnsjøen varnøkkelen til vassdraget, var det ikke særligfristende å gi fra seg et slikt trumfkort.

Dessuten hadde ikke Sam Eyde gått frampå en spesielt taktfull måte. Han haddetrampet inn og tatt brukseiernes dam i bruksom bru uten å spørre om lov. Han haddesatt i gang byggearbeider før konsesjon vargitt. Ja, før det i det hele var søkt om konse-sjon. Dette var en ny framgangsmåte, ogulovligheten var synlig for all verden. Til ogmed Stortinget visste om den, men det fikkingen konsekvenser. Hvor var lov og rett?spurte Holta uten å få svar. Brukseierne varogså innom de nasjonale argumentene,med utenlandsk kapital som turet fram somden ville, men det gjorde ikke inntrykk påstyresmaktene i den nye, selvstendige nasjo-nen. Motstanderne var sterke, noe Eydepekte på i brevet til H.C. Hansen. «…medden magt, vi nu har bag os,» varslet den ny-tilsatte generaldirektøren i Hydro at tele-markingene skulle få en hard kamp.

Hvorfor O.H. Holta og Tinfos Papir-fabrik på Notodden gikk så sterkt ut motHydro og Union, kan en spørre om. Tinfoshadde ingen nytte av vannet fra Vest-Tele-mark, og bedriften kan ikke ha vært tjentmed brukseiernes stenging av Tinnosdam-men om høsten. O.H. Holta sa også i et inn-legg i Skiens bystyre at han godt kunnetenke seg mer vann enn det dammen tilbrukseierne ga. I så måte måtte Hydros planom jevn slipping av vann hele året harmo-nere bedre med bedriftens behov. Likevel erTinfos Papirfabrik en av dem som gårhardest ut mot de nye reguleringsplanene,og her har nok også personlige forhold spiltinn. Ved siden av brødrene O.H. og H.H.Holta var de andre eierne av Tinfos Papirfa-brik å finne blant brukseierne i Skien. BådeH.C. Hansen og Torvald Schiøtt var mellomdem som hadde stemt mot overenskomstenmed Hydro i 1906. De mest uforsonlige iSkien utgjorde med andre ord en vesentligdel av styret for Tinfos Papirfabrik, og det er

ikke så usannsynlig at bedriftens syn har tattfarge av det. Dessuten er det tydelig at Holtareagerte kraftig på Eydes framgangsmåte,og vi skal heller ikke se bort fra at Hydrohadde rett i sin påstand om at Tinfos enga-sjerte seg så sterkt for Mår fordi bedriftenhadde skaffet seg rettigheter i området. Ret-tigheter som ville stige i verdi ved en utbyg-ging. I et brev til departementet sier ogsåTinfos at de har planer om en regulering avMår. Men den gevinsten som bedriften måt-te få av en slik utbygging, kunne den ikkeuten videre ta ut gjennom Tinnosdammendersom dette var til ulempe for dameieren.Heller ikke ville Tinfos ha noen disposi-sjonsrett over lukene i denne dammen. Detvar ikke uten grunn at O.H. Holta ikke så påden nye Tinnosdammen som en regule-ringssak, men som en måte å skaffe segmakt over vassdraget på.

45

Da kanaldirektør Sætren skulle gå i gangmed å lage en reguleringsplan for Tele-mark, mente han at et slikt planarbeidminst måtte ta 3-4 år. For Totak fantes detforholdsvis bra med målinger, men for inn-sjøene i høyfjellet var det lite eller ingenhydrologisk informasjon. Det var ingenmålinger som viste avrenning fra nedslags-feltet, variasjon med årstidene, flomperio-der eller andre data som er nødvendige for

å dimensjonere et magasin som kan væreøkonomisk forsvarlig. Og som dessuten kangi stor og jevn vanntilførsel hele året.

På grunn av dette skrivet fra Sætren komspørsmålet opp i Stortinget, og GunnarKnudsens syn var trolig representativt formange representanter. For han var en regu-lering oppdemming og tapping av vann.Hva nedbørsmålinger og andre under-søkelser skulle være til, forstod han ikke når

Hestekrefter i arbeidmed sandkjøring tilMøsvassdammen.1905-1909. (Hydrosarkiv)

46

Videre utbygging av Møsvatn

spørsmålet var såre enkelt: Hvor mye vanner det behov for, og hvor mye kan magasi-neres i den planlagte innsjøen?

Etter debatten i Stortinget satte stats-råden en frist på ett år for å samle inn ogklargjøre det materialet kanaldirektørenskulle bruke som grunnlag for arbeidet sitt.Det går fram av planen til Sætren at når detgjelder Møsvatn, blir det mye synsing, og atdet kanskje hadde vært fornuftig å gå 1-2 mhøyere enn det han foreslo. Sam Eydehadde også foreslått for Møsvandskomiteeni 1905 å bygge dammen 2 meter høyere ennplanlagt. De andre medlemmene gikk motdette da det verken var i samsvar med kanal-direktørens plan eller det budsjettet de had-de å holde seg til. Men viss Eyde ville bærekostnadene, var det en annen sak.XXIV Det såikke ut til at Eyde ville det den gangen. Detvar nok det beste, for det skulle vise seg atmurarbeidet i dammen ikke holdt mål.

I forliket mellom utbyggerne av Tinnsjø-en og brukseierne hadde A/S Rjukanfos tattpå seg å forhøye Møsvassdammen med inntil2 m innen våren 1912 dersom det ikke varmulig å oppnå så stor vannføring som detvar regnet med i planen til kanaldirektøren.I tillegg gikk Møsvandskomiteen med på enekstra nedtapping på 2 meter. Det viste segnokså snart at oppdemmingen på 10 meterikke ga så stor vannføring som beregnet, ogA/S Rjukanfos gikk derfor i gang med åplanlegge en utbygging alt våren 1907.

Arbeidet gikk raskt unna, og en viktigoppgave var oppkjøp av eiendommer langsMøsvatn og avtaler med grunneiere. 10. julivar alle kontrakter i orden, og samme dagvar anleggsarbeidet i gang. De som solgtegårdene sine, fikk tilbud om å bli boendeavgiftsfritt uten avslag i kjøpesummen. Etgodt agn å legge ut for den som ville haraske avgjørelser. I 900 meters høyde er som-meren kort og vinteren hard, så det gjelder åkomme i gang med det en vil ha gjort mensnaturen er samarbeidsvillig. Men en annenviktig grunn til det høye tempoet finner viogså i det som foregikk på Stortinget.

LovendringEtter gjeldende vassdragslov var det unød-vendig med konsesjon når alle berørte grun-neiere var enige i reguleringsplanene. Nåvar en endring på trappene, og den nye lovakom til å bli sanksjonert 19. juli. Her var detmed andre ord små marginer. Grunnen tillovendringen var en bekymring på Storting-et over den aktiviteten som foregikk rundtvassdrag og fossefall. Alt i desember 1906hadde en stortingskomité foreslått at detforeløpig ikke ble gitt tillatelse til reguleringav vassdrag etter §25 og 26 i vassdragslova,

Arbeidet med den andrereguleringa av Møsvatnhar kommet i gang i1907. (Hydros arkiv)

47

og at den nye §25 fikk et tillegg om at størrearbeid måtte ha kongelig tillatelse også omarbeidet skjedde på egen grunn. Det vardette som kom til å bli vedtatt 19. juli.

Bak vedtaket lå en nasjonal og økono-misk tankegang. Kanaldirektøren var reddat fossefall mer og mer skulle komme ihendene på større selskap med utenlandskepengemenn ved roret. Etter hvert kunnestore deler av den nyttbare vannkrafta blimonopolisert, og prisen på elektrisitet bliholdt så høy at den ikke var nevneverdigbilligere enn dampkraft.

Videre pekte en departemental komitépå at det ikke bare var snakk om å bygge utvassdrag for gjøre dem mer verdt i kronerog øre, men slike utbygginger muliggjordeen økonomisk løsriving fra utlandet ogstørre evne til å stå på egne økonomiskebein. I mange land var det nå sterke kreftersom mente at vannkraft i større grad måttekomme staten og hele samfunnet til gode.Flere land hadde fått nye lover for å sikre atdisse naturressursene ble utnyttet på enmåte som samfunnet hadde gagn av.XXV

Dette var ingen ny tankegang, for alt i1892 hadde stortingsrepresentant GunnarKnudsen lagt fram et forslag om at statenskulle kjøpe inn fosser. Det han ville, var åkomme spekulantene i forkjøpet. Statenskulle kjøpe og så selge videre til industrien

uten fortjeneste. I brevet til Stortinget pektehan på at elektrisk kraft kunne overføresover store avstander, og derfor kunne ogsåkraft fra avsidesliggende daler bli viktige res-surser i framtida. Knudsen så for seg elektri-siteten brukt til drift av industrianlegg ogjernbaner, til belysning og til framstilling avmetall. Når staten skulle prioritere innkjøp,mente forslagstilleren at en måtte kjøpe fos-ser som kunne brukes til drift av jernbanerog industrianlegg. Men en må også merkeseg at Gunnar Knudsen ville kjøpe «Vand-fald, der ved sin eiendommelige Skjønnheder af Viktighed for Turisttrafikken.»XXVI

Til å begynne med var det fosser til elek-trifisering av jernbanen som ble innkjøpt avstaten. Jernbanen var et statlig ansvar, ogstatlig interesse for å skaffe energi til tog-trafikken var derfor ikke noe prinsipielt nyttoffentlig engasjement. Forslaget om å kjøpeinn fosser som skulle tiltrekke seg turister,kan plassere Knudsen blant de første natur-vernere, men det bar heller ikke bud om enny praksis. I 1884 hadde staten overtattbøkeskogen i Larvik for å sikre den forframtida. Knudsens forslag kom ikke opp iStortinget, men ble sendt over til DenNorske Turistforening som helt siden star-ten hadde fokusert på noen av fossene våresom turistattraksjoner. Å kjøpe inn fosser tilindustrien viste ikke Stortinget særlig inter-esse for før 1907 da Norsk Hydros oppkjøpskapte redsel for at de viktigste fossene iNorge skulle komme på utenlandskehender.

Også forfatterne kastet seg inn i debat-ten om utbygging og utenlandsk kapital. IBjørnsons drama Daglandet fra 1904 stodkampen mellom to generasjoner. Dengamle godseieren som ikke ville ha kraft-anlegg og industri i bygda, og sønnen somhadde blitt ingeniør og representerte dennye tidsånd. Det hele ender med en lykkeligslutt og et håp om at dette er noe som skalkomme allmennheten til gode. ArneGarborg var ikke fullt så forsonlig og lottemperamentet få utløp i dagbøkene, slik

Dette er trolig H.C.Hansen som inspiserer itraktene ved Møsvatn.17.9.1912. (ØTBsarkiv)

48

som i juni 1907: «Og svensk og anna Penge-velde – saman med det verste halvframandemed sjølve hev – driv paa etter beste Magtog legg Lande ‹under vatn›, – arme ameri-kafarande Norig.»XXVII Vannkraftregulering-ene var med andre ord ikke lenger bare ensak mellom grunneier og regulant.

Protest fra RaulandMen om A/S Rjukanfos hadde styrt unnaden magiske datoen for lovvedtaket, ogarbeidet var i gang, gikk likevel ikke alt påskinner. Rauland kommune hadde hattkritiske innvendinger til den første regule-ringa, men det hadde ikke kommet noenformell protest. Nå tok kommunen igjendet forsømte og visste å markedsføre sinestandpunkt. Denne gangen var det ikkesnakk om bare å bruke de formelle kana-lene, men vedtaket i Rauland herredstyreble sendt til Dagbladet i Kristiania og tryktpå første side – i sin helhet.XXVIII

Kommunen appellerte til myndighetene ogregnet med at staten ville beskytte Raulandsinteresser i denne saka. Til og med etterden gamle lova ville det være urimelig at enenkelt mann kunne sette et helt kirkesognunder vann, mente kommunen. Men detspilte ikke så stor rolle hva den gamle lovasa, arbeidet måtte dømmes etter den nye.Det var urimelig at noen kunne sette i gangreguleringsarbeid etter gammel lov når dennye var rett rundt hjørnet, og regulantenvisste om det. Også jordvernet nevnte defolkevalgte. Det var lite jord å miste i fjell-bygda, og bedre kom det ikke til å bli vissdet var meningen å regulere Totak slik at«kanskje ein stor bit av hovudsoknet (vert)lagt øyde.» Bygda fikk all skaden av opp-demminga, men ingen ting av verdien.

Under protestene mot Tinnsjø-regule-ringa ble det slått an noen akkorder på denasjonale strengene. Dette gjorde seggjeldende i enda sterkere grad under dennye reguleringa av Møsvatn. Herredsstyret i

49

Lov om Vasdragenes Benyttelse

§25 i 1887«Kongen kan meddele Tilladelse til Sænkning eller Udtapning af Indsøer og Myrstrækninger,Udvidelse eller Regulering af Fosse og Strømme, saavelsom Kanal- og Dæmningsanlæg, For-bygninger eller andre Arbeider i Vasdragene, i Hensigt at indvinde, forbedre eller betryggeJordsmon eller andre Herligheder, at nyttiggjøre Vandet i Industriens Tjeneste eller at fremmeFærsel eller Flødning, - naar Interesser af almen Betydning derved kan antages at ville befor-dres. Naar saadan Tilladelse er meddelt, pligter enhver mod Erstatning saavel at afstaa denfornødne Grund, bebygget eller ubebygget, eller taale Eiendomsbyrder paalagt denne, som atfinde sig i den Skade eller Ulempe, som Foretagendet maatte medføre for Eiendom, Fiskeri ellerandre Herligheder.»

I 1907 kom dette tillegget:«…Saadanne arbeider som i nærværende paragraf omhandlet kan, naar de er af størreomfang, ikke foretages uden saadan tilladelse som oven nævnt, selv om der til arbeidets ud-førelse ikke kræves afstaaelse af fremmed grund. De nærmere forskrifter angaaende, hvilkearbeider indgaar under denne bestemmelse, udfærdiges af kongen.»

Rauland var ikke mot industri som kunneføre til større velstand for landet, menkunne ikke skjønne at «…det skal vera paaden maaten me trygdar det nye sjølvstendetvaart, at me legg bygdar øyde, som fyre hevfødd eit sjølvstendigt jordbrukarfolk. Ogaller minst naar det er utanlandske penge-lag, som legg landet under seg.»

Kommunens utspill ble lagt merke til, ogSam Eyde fikk Olav Heggstad i A/S Rjukan-fos til å finne ut mer om protesten fra Rau-land. Heggstad fikk til et møte med to av

medlemmene i herredsstyret, men de haddeikke mye å fortelle. Protesten lå ferdig tilmøtet, og det var lite debatt. Det de to få-mælte representantene fra Møsstrond varredde, var at bygda kom til å bli ødelagt, ogat det ville bli vanskelig å få endene til åmøtes på de reduserte gårdsbrukene. Verstville det gå med en del forpaktere, og i ensærstilling stod Nordre Vågen som fattig-vesenet forpaktet. Ved at gårdene ble redu-sert, fryktet representantene at flere komover på fattigkassa. En utgift de andre måttevære med og betale. Kort sagt ville inntek-tene gå ned og skattene opp. Representan-tene fryktet også utflytting, men visste ikkeom noen som hadde konkrete planer om åforlate bygda.XXIX

Bak dette møtet lå det nok en mistankefra Eydes side om at motstanden i Raulandikke bare var av lokalt opphav. Styret i A/SRjukanfos var også inne på dette i et forsøkpå imøtegå protesten fra herredsstyret. Iinnlegget selskapet sendte avisene, blir detpekt på at protesten iallfall ikke var «inspi-rert inden Herredsstyret selv.»

Dagbladet slo fast at reguleringa ikkebare var et økonomisk spørsmål, men kan-skje i enda større grad et sosialt, politisk ognasjonalt spørsmål. Hvem skulle råde grun-nen i landet: Den norske bonden eller frem-mede storkapitalister?XXX Mens Raulandherredsstyre ikke var mot industri, sporer eni Dagbladet en holdning mot både «stor-kapitalen» og industrisamfunnet. Satt påspissen er den radikale byavisa mer bonde-vennlig enn kommunepolitikerne i fjellbyg-da. Avisa minte både om den siste nedturenfor den amerikanske storindustrien og stats-minister Michelsens ord i Stortinget, derhan gjorde det klart at han foretrakk en uav-hengig, jevnt velstående bondebefolkningframfor en befolkning som var avhengig avstorindustrien. Spørsmålet om industrialise-ring og utlendingers innflytelse over norskenaturressurser var med andre ord ikke bareet Telemarks-anliggende. Det var i høyestegrad på den rikspolitiske dagsordenen.

Et arbeidslag harkommet seg gjennomden gamle dammen10.4.1908. (Hydrosarkiv)

50

Dette ble sterk kost for A/S Rjukanfos,og tre nummer av Dagbladet ble noendager seinere oversendt advokat Stang-Lundfor å la han vurdere om det var grunnlag forå reise erstatningssak mot avisa. En eventu-ell erstatningssum skulle gå til et veldedigformål, og selskapets forslag var både origi-nale og taktisk gode: Journalistenes pen-sjonsfond eller Raulands fattigkasse. Det erikke spor av noen rettssak i arkivet.

Den nye reguleringa av Møsvatn var noktenkt å være en uproblematisk affære, menprotesten fra Rauland ble tatt alvorlig. Amt-mannen prøvde å få til et forlik mellom destridende partene, uten å lykkes. Han måttevende seg til departementet og fikk svar likeetter nyttår 1908. Da var det et halvt år sidenanleggsarbeidet kom i gang, og et enstem-mig Storting hadde nå pålagt departemen-

tet å se på lovligheten av aktiviteten vedMøsvatn.

De ulike partene ble bedt om å kommemed sine synspunkt, og A/S Rjukanfos vistetil at arbeidet med dammen hadde kommeti gang før lovendringen hadde trådt i kraftbåde reelt og formelt. Ja, før lova i det helevar vedtatt. Sett fra selskapets side var detingen tvil om at reguleringa ikke kom innunder den nye lova. Da ville den i tilfelle fåtilbakevirkende kraft. Selskapet så også pådet nye arbeidet som en fortsettelse av detgamle og mente det var urimelig å måttesøke om konsesjon i slike tilfeller. Dessutenkunne dette nærmest betraktes som en delav kanaldirektørens plan fra 1902, og dengamle dammen var bygd med tanke påpåbygging. Selskapet mente dermed å havist at det nye arbeidet ved Møsvatn ikke var

Arbeid med murfoten tilden andre dammen12.4.1909. Den gamlet.v. (Hydros arkiv)

51

52

Konsesjonsplikten Det viktigste for myndighetene var i første omgang å beholde nasjonal kontroll med vassdrags-rettighetene. Ved lov 21. april 1888 om norsk statsborgerrett ble det innført konsesjonsplikt forutenlandske borgeres (dvs. andre enn norske og svenske) erverv av eiendomsrett og bruksretttil fast eiendom, inklusive vannfall. Konsesjonsreglene i statsborgerrettsloven ble overført tilen egen konsesjonslov 9. juni 1903, og konsesjonsplikten utvidet til å omfatte utenlandsk eideselskaper. Utenlandsk eide selskaper var likevel ikke konsesjonspliktige dersom de hadde sete iNorge og styremedlemmene var norske (eller svenske). Også erverv av bergverksrettigheter kominn under konsesjonsplikten i 1903-loven.

Konsesjonsplikten ble praktisert liberalt, og utenlandske interesser foretok betydelige oppkjøpav fall og bergverksrettigheter i årene som fulgte. I begynnelsen av 1906 ble det kjent at uten-landske kapitalinteresser forsøkte å kjøpe flere store vannfall, blant annet Nore-fallene. For åforhindre at flere fall kom på utenlandske hender ble den såkalte «panikkloven» gitt 7. april1906, bare syv dager etter at proposisjon ble fremlagt for Stortinget. Etter loven måtte sel-skaper med begrenset ansvar ha bare norske eiere for å kunne bli eier av fast eiendom utenkonsesjon.

(NOU 1994:12)

Midlertidig lovPanikkloven ble avløst av en ny midlertidig lov 12. juni 1906, som også omfattet erverv avskog. Denne loven oppstilte som et absolutt vilkår for at selskaper skulle kunne få konsesjon atstyret hadde sete i Norge. Loven inneholdt ikke bestemmelser om adgang til å fastsette konse-sjonsbetingelser, men det ble vanlig i praksis. Myndighetene fastsatte blant annet vilkår omhjemfall etter konsesjonstidens utløp. Den midlertidige loven ble avløst av senere midlertidigelover, og besto i realiteten til 1909.

(NOU 1994:12)

Lov om konsesjonsplikt En permanent lov om konsesjonsplikt for erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendomble vedtatt 18. september 1909, og inneholdt bl.a. regler om konsesjonsplikt for erverv av fallover 1000 naturhestekrefter for alle andre enn staten, norske kommuner og norske statsbor-gere. Konsesjon til erverv kunne gis utenlandske statsborgere, selskaper m.v. med mindre all-menne interesser talte mot, men for selskaper med begrenset ansvar var det et vilkår at selska-pet hadde sete i Norge og at mer enn halvparten av styremedlemmene var norske. Loven inne-holdt bl.a. hjemmel for å sette konsesjonsvilkår om tidsbegrensning på maksimalt 80 år, omhjemfall og om kraftavståelse til kommuner.

For vannfall mindre enn 1000 naturhestekrefter gjaldt de samme reglene som for erverv avfast eiendom for øvrig, og disse var i det vesentlige de samme som i loven fra 1903.

(NOU 1994:12)

et hastverksarbeid for å komme en loven-dring i forkjøpet.

Reguleringa ville heller ikke ha slike dra-matiske konsekvenser som kommunen had-de pekt på. 60 mål slåttemark, en delutmark og noe fjell og myr, mente selskapetdet dreide seg om. Skattemessig ville detheller være positivt, for de neddemte områ-dene ville fortsatt høre til i kommunen, ogdamanlegget ville være et nytt skatteobjektsom ville gi langt mer penger i kassa ennreduksjonen av skatt fra neddemte gårder.

Rauland kommune ble forelagt dettebrevet og var naturlig nok ikke enig. Her-redstyret hadde for noen år siden uttalt segom en oppdemming av Møsvatn på 10meter. At det hadde vært et ønske om ytter-lig oppdemming, kunne godt tenkes, menen slik plan hadde først blitt forelagt kom-munen nå. Og det kunne ikke være slik atnår en først hadde begynt å regulere et vass-drag, kunne en holde på til en var fornøydmed vannføringen. Kommunen hadde ogsået annet synspunkt på hvor stort areal somgikk tapt. Dessuten ville det bli utrasing avbratte strandkanter, ødelagt fiske og gamleferdselsveger ville bli satt under vann.

Med den motstanden som hadde kom-met fram i aviser og på annen måte, fantbrukseierne, en rekke andre institusjonermed sete i Skien og Tinfos Papirfabrik detriktig å sende en felles uttalelse til departe-mentet. Brevskriverne pekte både på atdette ikke var en ny plan og dessuten denstore fordelen med økt kraft for industrienog flomdempende tiltak for allmennheten.Skadene langs Møsvatn ville bli forholdsvisubetydelige, og erstatningene så store at delå langt over det tapet som var lidt.

Møsvatn blir rikspolitikkMen diskusjonen ville ikke stoppe. Den bleskarpere og skarpere, skriver Viggo Ull-mann, og også i Stortinget falt det kvasseord. Under diskusjonen i januar 1908 hadderepresentanten Grivi fra Bø et krast innleggbåde mot statsråd Brunchorst og de storeselskapene. De hadde å rette seg etter lan-dets lov, og vassdragslova var endret for åbeskytte kommuner og grunneiere mot destore selskapene. Kunne en mann som vissteat det skulle komme en ny lov, åle seg forbidenne lova ved å gjøre en beskjeden start på

Damarbeid 3.5.1908.(Hydros arkiv)

53

et arbeid? Viss «disse gode herrer» haddetatt tre-fire spadetak på kanten av dammenog sagt at nå er arbeidet med påbygging avdammen i gang, så ville ikke det gitt demretten til å fortsette med å føre opp et sværtdamanlegg. Grivi mente at lova skulle girettsvern for de goder vedkommende haddeeiendomsrett til, ikke for dem en haddetenkt å skaffe seg.

Grivi var ikke mot utbygging av verkenMøsvatn eller Mår, men bygdene skulle haskikkelig kompensasjon. Det var ikke myeforlangt, mente han, av millionselskapene

og grossererne nedover i fylket: «…de ersandelig ikke blevet saa fede om hjerterød-derne uden paa Telemarkens bekostning –var det for meget forlangt, om de afsaa etlidet grand til den bygd, som lider saavidtstor skade?» Sett fra statsrådens synspunktvar det tvilsomt om damarbeidet på Møsvatnkom inn under den nye lova, men han blealtså pålagt av Stortinget å finne ut omarbeidet som var satt i gang, var lovlig. XXXI

Spørsmålet kom opp igjen i august, mennå syntes A/S Rjukanfos at det kunne værenok oppmerksomhet, og tre dager før stor-tingsbehandlingen kom konsesjonssøkna-den. Etter snaue to uker lå den kongeligeresolusjonen på bordet, og den ikke så sværtgamle Møsvassdammen kunne bygges 2,5 mhøyere. Men alt under Stortingets behand-ling av reguleringa, kunngjorde arbeids-minister Ihlen at konsesjon kom til å bli gitt.

Det hadde tatt over et halvt år å finne uthvilken side av lovverket A/S Rjukanfosopererte på. De juridiske ekspertene haddeklødd seg i sine hoder og sagt både ja ognei. Regjeringsadvokaten la vekt på at detvar gjort så mye arbeid på forhånd at detmåtte være lovlig å fortsette. Justisdeparte-mentet mente at arbeidet var ulovlig ogsåetter gammel lov, og Ihlen sluttet seg tildette synspunktet. Det måtte bety at det på-begynte arbeidet var ulovlig og måtte fjer-nes, men departementet ville ikke lage noensak ut av dette og kom selskapet i møte medå gå inn for konsesjon.

Telemarksrepresentantene Grivi ogTveiten var såre enige i denne måten å løsekonflikten på. Men på ett punkt var de påkollisjonskurs med statsråden. Etter konse-sjonsvilkårene skulle A/S Rjukanfos betale5000 kr i årlige avgifter til staten og 1000 krsom «forudsættes» gå til Rauland kommu-ne. Det var første gang noe slikt skjedde, ogstaten ville ha en viss kontroll med hvordanpengene skulle brukes av kommunen. BådeGrivi og Tveiten mente beløpet til Raulandvar altfor lite. Uten protesten til kommunenhadde det ikke blitt penger til staten heller,

Tunnelinntak vedSkarsfossdammen1911. (Wilse/Norskfolkemuseum).

54

og da var det noe eiendommelig at statenstakk 5000 kr i egen lomme og avspistekommunen med 1000. Begge representan-tene lovte at siste ord ikke var sagt i slikesaker som dette.XXXII

Reguleringsarbeidet kunne nå gå singang, men de årlige avgiftene var ikke ut-debattert. I 1912 søkte Rauland herredsstyreom en annen deling av avgiftene og brukenav dem.XXXIII Avgiftene hadde kommunen sålangt ikke sett snurten av. Det var greit nokat staten satte dem på rentebærende konto,men herredsstyret ville gjerne bruke pen-gene til allmennyttige formål. Slik det var idag, følte kommunen seg umyndiggjort.

Dette skulle departementet se på sam-men med to liknende saker. I 1915 henvend-te kommunen seg til stortingsrepresentantTveiten for å prøve å få et svar på søknaden

sin. På spørsmål fra Tveiten svarte statsrådenat han ville gå inn for at kommune og statdelte slike avgifter likt.XXXIV Rauland ville der-med få sin årlige andel økt til 3000 kr. Nårdet gjaldt bruken av pengene, mente stats-råden at dette skulle skje etter det som varforeslått i den nye reguleringslova. Da villekommunene stå noe friere, men først måttedette legges fram for Stortinget.

Tveiten var så måtelig fornøyd medsvaret. Han hadde helst sett at Rauland fikk4000 kr, og så var det bruken av pengene.Departementet holdt seg til en forskrift somsa at pengene skulle gå til erstatning forulemper som det ikke var tatt nok hensyn tilunder ekspropriasjonen. Nå hadde det ikkevært noen ekspropriasjon i dette tilfellet, sådet var umulig å få brukt pengene på denmåten. Det ville derfor etter representan-

Dykker i sving veduttappingstunnelen.Møsvatn 11.6.1909.(Hydros arkiv)

55

tens mening, være mest fornuftig at kom-munen fikk bruke pengene slik den fantbest.

Stortingsproposisjonen som ble lagt frami 1916, gikk også inn for lik deling mellomstat og kommune. Dessuten skulle pengenegå til et fond som skulle dekke ulemper ogskader som hadde oppstått i forbindelsemed reguleringa. Etter tillatelse fra Kongenkunne fondet også brukes til andre formål.Fordelingsnøkkelen fikk litt seinere enstem-mig tilslutning fra Stortinget. Kommunenville primært hatt alle pengene, men enøkning til gode tiltak i Rauland hadde detiallfall blitt. Fra 1937 ble fordelingen 1500kr til staten og 4500 til Rauland kommune.I 1946 ble avgiftene innløst.XXXV

AnleggsarbeidetOppi disse stridighetene skulle det ogsåforegå en dambygging. Også den skulle blimer kronglete enn antatt. Det var meningenå bygge på og forsterke den gamle dammen,men dette viste seg å bli vanskeligere enndet en hadde gått ut fra. Etter hvert somarbeidet gikk framover, ble det klart atmanglene i den gamle muren var så alvor-

lige at det var et spørsmål om det var for-svarlig å gå videre med denne planen.

A/S Rjukanfos la problemet fram for enuavhengig ekspert i Tyskland, og denne gikkinn for et mer vidløftig forsterkingsarbeidenn det Rjukanfos hadde tenkt seg. Med ensåpass dårlig dam, et så stort basseng og såmange folk og store verdier nedenforbassenget fant utbyggeren det klokest å taen befaring. Resultatet av den var ikke meroppbyggelig enn den tyske rapporten. BådeRjukanfos og ekspertene var enige i at til-standen var så dårlig at den gamle hoved-dammen måtte bygges om. På det tidspunk-tet hadde den gamle dammen både blitt for-sterket og bygd på i høyden. Den ble ikkerevet, men var synlig bak den nye dammenhelt til den måtte vike plassen under enombygging i 1941-42.

Etter planen skulle den nye dammen ståferdig innen vårflommen 1909. Men så visteundersøkelser at støpesanden fra det gamlesandtaket ved Hondle ikke holdt mål. Nyesandtak ble funnet et godt stykke bådenedenfor og ovenfor dammen, og betong-arbeidet kunne først avsluttes høsten 1909.Vannet ble satt på den nye dammen 26.oktober, og Møsvatn kunne nå reguleresmellom kote 900 og 914,5.

I 1913 kontrollerte og godkjente en sak-kyndig komité arbeidet. 23. septembersamme året ga A/S Rjukanfos fra seg dendisposisjonsretten selskapet hadde hatt overdammen, og eiendomsretten ble overført tilMøsvandskomiteen. Samtidig som dam-arbeidet pågikk ved Møsvatn, gikk ogsåstartskuddet for utbygging av Rjukanfossen.Vestfjorddalens store attraksjon var dermedoverført til tunneler og rør og skulle i fram-tida tjene andre herrer enn en beskjedenturistnæring.

Ny dam t.v. og gammelt.h. Møsvatn 30.4.1911. (Hydros arkiv)

56

I det arbeidet som lå til grunn for kanal-direktør Sætrens plan i 1902, hadde inge-niør Schytte-Berg også tatt med regulering iMårvassdraget: Oppdemming av Mårvatn,og både senking og heving av vannstanden iKalhovdfjorden og Geitebuvatn. Da kanal-direktøren la fram planen sin, var oppmerk-somheten konsentrert mot Totak og Møs-vatn. Han mente Mårvatn var viktig, særligviss en skulle oppnå noe som monnet nårdet gjaldt flomdemping. I noen grad villedet samme være tilfelle ved regulering av deandre vannene i vassdraget. Men på grunnav kostnaden knyttet til Mårvassdraget, vardet en sak Sætren måtte undersøke nær-mere.

I debatten om Tinnsjøen hadde særligTinfos pekt på Mår som et svært aktuelt vass-drag å bygge ut, og i forliket fra 1907 haddeNorsk Hydro tatt på seg å regulere Mårvatn,Geitebufjorden, Kalhovdfjorden og Kilsfjor-den slik at en oppnådde minst sammemagasineringsevne som i kanaldirektørensplan. Denne planen gikk inn for en opp-demming av Mårvatn på 7 meter og 6 meterregulering av Kalhovdfjorden og de andrefjordarmene. Til sammen tilsvarte det etmagasin som var noe større enn det i Tinn-sjøen.

I 1905 hadde Hydro begynt på anleggs-arbeidet ved Svelgfossen og kom snart igang med å planlegge utbygging av deandre fallrettighetene. Å øke den regulertevannføringa i Tinnelva var derfor et viktigpoeng. I den sammenhengen hadde sel-skapet alt året før forliket med brukseiernegjort undersøkelser om en regulering avMårvassdraget, og planen lå på bordet imars 1907.

Noen måneder seinere kom konsesjons-søknaden som innebar en oppdemming av

Arbeid med murfoten påKalhovde. Trolig 1912.(Mår kraftverks arkiv)

Damfundamentet tilKalhovddammen iaugust 1914. (Mårkraftverks arkiv)

57

Regulering av Mårvassdraget

Mårvatn på 7,5 meter og en senking på inn-til 2,5. For de andre vannene var det snakkom 5,5 meter oppdemming og 3 meter sen-king. Resultatet ville bli bedre utnytting avkraftverkene. Det ble også påpekt i søkna-den at ulempene kom til å bli minimale. Idette tilfellet var det ikke snakk om ned-demming av verken åker eller eng, og ingenfastboende ble berørt. Fisket spilte mindre

rolle enn i Møsvatn, og skaden ville derforbli redusert tilsvarende.

Søknaden var underskrevet av NorskHydro, medlemmene av Møsvandskomité-en, Skien kommune og ulike andre brukereav vassdraget. Regulantene pekte på at dekommunene som i sin tid hadde innven-dinger mot Tinnsjøreguleringa, nå var posi-tive. Tinn herredsstyre protesterte på søker-nes påstand om at verdien av de eiendom-mer som ble berørt, var «meget ringe». Menkommunen anbefalte likevel søknaden, ogamtmannen sendte sin «ubetingede anbefa-ling». Når forholdene var så oversiktlige oggreie, hadde søkerne et sterkt håp om at til-latelsen ville bli gitt i løpet av kort tid.

Men det ble med håpet. Søknaden blesendt på samme tid som arbeidet med åutvide Møsvassdammen ble satt i gang. Medandre ord rett før Stortinget skulle behand-le endring av vassdragslova. Dessuten haddede folkevalgte oppfordret departementet tilikke å gi tillatelse til reguleringer av størreomfang før Stortinget hadde sett på detenkelte tilfellet. Arbeidsdepartementetbestemte derfor at søknaden måtte legges

Rikulfbulia, en del avden 19 km lange vegenmellom Steinsbøle ogKalhovde. Vegen blebygget i 1910, og bildeter tatt 5.5. 1915.(ØTBs arkiv)

Steinbruddet i Ukse-dalen ved Kalhovd-fjorden i september1914. Steinbryting komi gang her i 1910.(ØTBs arkiv)

58

fram for Stortinget. Det arbeidet som var igang, måtte stanses, for både omfanget avreguleringa og konstruksjon og plasseringav dammen var avhengig av hva politikernekom fram til.

Men det var ikke helt stille på den depar-tementale fronten. Noen måneder seinerekom søknaden i retur. Arbeidsdepartemen-tet hadde vendt tommelen ned, men det varutsikter til konsesjon dersom søkerne varvillige til å endre planene – og dermed ta påseg større utgifter. Vassdragsdirektøren (tid-ligere kanaldirektøren) hadde hatt sine inn-vendinger til søknaden. Han var ikke enig iden damkonstruksjonen som var planlagtog mente at de byggematerialene som varforeslått: grus, torv, sement og stein, ikkeville virke sammen. Det store spøkelset varbrudd på dammen og flere hundre millio-ner kubikkmeter vann som nådeløst villerive med seg det som kom i vegen nedoverdalføret. I tillegg til dette ville han også bareha ett utbyggingsalternativ vedlagt søkna-den.

Norsk Hydro stod på sitt og mente atslike dammer viste seg brukbare andresteder. Dessuten ville en betongdam bli myedyrere og kreve en mer solid og kostbar veg

til transport av store mengder sement. Vass-dragsdirektøren stod også på sitt og gikk innfor å nekte konsesjon etter den planen somforelå.

Dette var en situasjon som Hydro ikkekunne leve med, og på vårparten 1909 send-te selskapet nye planer for konstruksjon avdammene. Dette var gjort i samråd medvassdragsdirektøren, og håpet var en rasksaksbehandling. Det ble det også. Ingen inn-vendinger mot dammene, men til en even-tuell konsesjon var det knyttet en del vilkår:årlige avgifter til staten, plikt til å avgi etvisst antall hestekrefter til kommunen, oganlegget skulle etter 75 år tilfalle staten.

Dette var krav som ikke falt i god jord,og Skiens Brugseierforening og TinfosPapirfabrik erklærte omgående at de ikkeville gå med på slikt. Etter at de ulike inter-essentene hadde uttalt seg, sendte de en fel-les uttalelse til Arbeidsdepartementet der deba staten om å stryke de omtalte vilkårene.Staten tok seg god tid, og etter et halvt årsendte Hydro en purring. Da hadde viakkurat gått inn i året 1910.

Purringen skulle ikke føre til noen av-klaring, men helt stille var det ikke langsvassdraget. Norsk Hydro satte i gang med

Tilløpskanalen på Kal-hovde i mai 1912.(Mår kraftverks arkiv)

59

målinger og fant ut at det gamle kartverketikke stemte med terrenget. Så store magasi-ner som var omtalt i planen av 1902, forut-satte at dammene måtte bygges 1 meter høy-ere enn det kanaldirektøren hadde regnetmed. Høyere dammer ville føre til høyerekostander som Hydro ville ha alle partermed på å betale. Men Skiens Brugseierfor-ening holdt på avtalen fra 1907 der Hydrotok på seg å regulere Mårvassdraget tilminst samme magasinstørrelse som i kanal-direktørens plan. Dette måtte skje uten til-skudd fra brukseierne.

For å få fram materialer til anlegget måt-te det også bygges veg fra Steinsbøle i Mår-dalen til Kalhovde. Grunneierne ga sitt sam-tykke. Med ett unntak ga de også fri grunn.Bare Østen Steinsbøle krevde erstatningetter skjønn for den skaden som veganleg-get måtte føre med seg. Også grunneiernepå damstedet var velvillige, og dermed kun-ne en gå i gang med forberedende arbeider.

I 1910 var den 19 km lange vegenmellom Steinsbøle og Kalhovde ferdig ettersnaue fem måneders anleggsarbeid, og sam-me året begynte arbeidet med å sprengefundament til Kalhovddammen. Både

vassdragsdirektør og departement haddegodkjent damkonstruksjonen, og en regnetmed at konsesjon snart ville bli gitt. Det varom å gjøre å ta igjen noe av den tida somvar tapt, og parallelt med sprenging av mur-foten begynte støpingsarbeidet. En 500meter lang avløpskanal ble sprengt, og akti-viteten startet opp i steinbruddene som skul-le levere murstein til anlegget. Vinteren ogvåren 1911 var det transport av materialerog redskap fram til den værharde bygge-plassen, og så snart snøen hadde forsvun-net, fortsatte arbeidet med å bygge brakker.

Stein til dammen ved Mår var uproble-matisk, for der lå bruddet like overfor dam-stedet. Verre var det å finne brukbar stein tilKalhovddammen. Det var ingen ting å finnei nærheten, og undersøkelsene slo fast denmest brukbare steinen var å finne i Ukse-dalen, vel tre kilometer oppe i Kalhovdfjor-den. Både transporten av denne steinen ogfrakt av materialer til Mårdammen - femkilometer over fjorden fra Kalhovde tilStegaros – krevde bygging av store og solidelektere. Også en vegstump fra Stegaros tilMårdammen og en 44 kilometer lang tele-fonlinje hørte med i disse forberedendearbeidene.

Konsesjonen var fortsatt like fraværende,men anleggsvirksomhet i slike høyder somdette er ikke bare en kamp om formaliteter.Det er også en kamp mot naturkreftene. Forå prøve å holde anlegget i gang vinterstid,ble en del av damstedet høsten 1911 bygdinn og oppvarmet slik at en kunne drivemurarbeid uten fare for frostskader. For-søket lot seg gjennomføre, men det kostetmer enn det smakte og fristet ikke til gjen-takelse. Alt snødde ned, og mellom 20 og 30minusgrader kombinert med sterk vindgjorde livet surt for den lille gjengen deroppe. Å holde kontakten med dalen varheller ikke lett når snøføyka stod som envegg utenfor brakkene.

Men etter denne kraftanstrengelsenvinteren 1911-12 ble alt arbeid lagt ned i detsommersesongen skulle starte.

Anleggsarbeidere påKalhovde under den 1. anleggsperioden.(Nilsen?/SigmundHolte)

60

En av dem som virkelig fikk prøve hvor-dan anleggsdrift i høyfjellet kunne arte seg,var oppsynsmann Edvard Nilsen. Han had-de tilknytning til Måranlegget de flesteårene fra 1910 til 1915, og han skrev dag-bok. Til å begynne med nesten daglig,seinere blir det mer oppsummeringer. Etreferat av de nøkterne notatene hans gir osset innblikk i arbeidet:

I 1910 var det snøstorm 20. og 22. november,men 23. prøvde anleggsarbeiderne seg på en turtil Kalhovde. Vegen var føket igjen, og fire mannmåtte i gang med snømåking. Enkelte steder varfonnene tre meter høye. Tre hester med små lasskom fram. En anstrengende marsj, og dyrenevasset i snø opp til buken. Tre uker seinere måttekjørerne snu på grunn av styggvær, og det nyeåret begynte med storm. Vegen til Kalhovde haddepå nytt blåst igjen. Åtte mann var i gang med åmåke, og 12. januar var det meste gjort. Om nat-ta kom det sterk vind fra nord, og den 13. haddevegen føket igjen som før. Kjørerne måtte snu vedBjønnhovdtjønna, og det var nytteløst å måke.

Vinden hadde ikke mer enn så vidt roet seg, såvar det fire nye døgn med storm og sterk vind. Detgikk med vegen som det hadde gått før, og nåbegynte de å tråkke opp en ny vegtrasé fra Bjønn-hovdbrotet til Kalhovde. Ville de ha noe fram til

Kalhovde, var eneste muligheten å anlegge nyveg. Og den nye vegen fungerte. Kjørerne komfram med store lass, men hestene måtte bruketruger.

Det var flere dager med storm både i sluttenav januar, i februar og mars 1911. I mars komogså nye forsyninger. Det var materialer, papp,spiker, jern og hva som måtte til på et anlegg.Varene ble fraktet over Tinnsjøen på to lektere, ogiallfall den ene er slept av D/S Gausta. Arbeidetmed å laste lekterne begynte 3. mars på Tinnoset.8. mars hadde de kommet til den andre enden avTinnsjøen, og lossearbeidet kunne begynne vedbrygga på Sigurdsrud. Da hadde det vært todager med storm fra nordvest som neppe haddegjort transporten lettere.

Det tok over to dager å losse den første lekte-ren, og så begynte arbeidet med å frakte utstyret tilfjells. Det var vanskelige forhold med mye snø,men i slutten av mars slo været om, og det gjordedet slett ikke bedre. Føret ble elendig i Mårems-grenda. Med 30 hester i transporten ble vegen enblanding av snøsørpe, leire, grus og vann. Detspøkte for sledeføret, men en ville helst unngåvogntransport i det lengste. Noen dager seinerevar det ingen veg utenom, og i begynnelsen avapril gikk det an å kjøre med vogner opp tilGausetbrua.

I tillegg til utstyret som skreiv seg fra lekterne,

Det lille samfunnet påKalhovde hadde ogsåsin egen butikk. April1915. (ØTBs arkiv)

61

kom det 22. april 1000 kilo dynamitt. Den haddeblitt sendt med tog til Miland og skulle fraktesmed hest derfra. Føret i fjellet var ubrukelig. Isenpå Mårvatn ble målt mellom 70 og 100 cm islutten av april, men kjørerne måtte gi opp fordidet var for mye vann oppå.

Arbeidet med å måke opp vegen i fjellet tok nåtil. Om natta den 11. mai prøvde 15 hester å taseg fram til Kalhovde, men bare den ene somhadde truger, nådde målet. Neste dag ble de

djupeste fonnene måkt opp, og så var det nytt for-søk om natta. Denne gangen lyktes det, men dethadde vært en hard tørn både for folk og dyr.Føret hadde vekslet mellom snøfonner og langestrekninger uten snø. Over en måned etter at denførste lekteren ble lastet på Tinnoset, var nå mate-rialene på plass på Kalhovde.XXXVI

Politiske krokvegerArbeidet med Mårvassdraget hadde nåholdt på i flere år uten å komme skikkelig igang. Konsesjonen lot vente på seg, ogdepartementet var vanskelig å få i tale. Idenne perioden var vassdragsutbygging ethett politisk tema i den nye, selvstendigestaten.

Vi hadde fått panikklova i 1906 somkrevde midlertidig konsesjonsplikt for utlen-dingers og uansvarlige selskaps oppkjøp avfosser. Vi hadde også hatt en opprivendediskusjon om regulering av Mjøsa. Konse-sjon var gitt til et utenlandsk selskap, ogstatsminister Michelsen stilte kabinettspørs-mål og berget seg så vidt i land. Dette varrett før vassdragslova ble endret i 1907, ogdet var meningen at denne endringensnarest skulle følges opp av særskilte lovbe-

Stillas ved det som skalbli Mårdammen. Mur-foten t.h. Bildet er tatt ioktober 1914. (ØTBsarkiv)

Muring av nordrevange av tappings-kanalene på Kalhovde iseptember 1914. (Mårkraftverks arkiv)

62

stemmelser om industrielle vassdragsregule-ringer. Samme høsten satte derfor departe-mentet ned en komite som skulle kommemed forslag til lovregler på dette området.Forslaget kom i 1908, og året etter ble detlagt fram for Stortinget. Odelstinget bestem-te seg derimot for ikke å behandle forslagetdette året. Men i 1910 ble det lagt fram enny proposisjon for Stortinget. På grunn avregjeringsskifte ble denne tilbakekalt, menenda en ny ble presentert seinere sammeåret. I den forbindelse vedtok de folkevalgteå sette ned en spesialkomité for å behandleproposisjonen, og det endelige vedtaketkom i Stortinget i august 1911.

Det nye lovverket satte opp bestemtekrav til den som fikk konsesjon. Det skullebrukes norske arbeidere og norsk materiell.Både lokalsamfunnet og staten hadde rett tilå ta ut en del elektrisk kraft. De skulle ogsåha rett til en årlig avgift, målt etter antallhestekrefter. Det mest drastiske var likevel§13 som slo fast prinsippet om hjemfallsretten.Seinest etter 80 år skulle staten vederlags-fritt overta hele anlegget med fosser, kraft-stasjoner, dammer og rørgater.

Når konsesjonslovene ble så strenge, vardet mange motiv som lå bak. Nerbøvikpeker på at et grunnmotiv var å verne natur-og miljøverdier, og at det bak et slikt syns-punkt lå både nasjonale og industrifiendt-lige holdninger. Det var frykt for storindus-tri og finanskapital, og stortingsrepresen-tantene kunne hente mange skrekkenseksempler fra andre deler av verden. Dess-uten var det i Norge tradisjon for at statenhadde et ansvar for å legge forholdene tilrette for offentlige grunnlagsinvesteringer.Elektrisk kraft skulle komme på linje medsamferdsel og kommunikasjoner. Det varviktig at staten hadde kontroll med denutbyggings- og industrialiseringsprosessensom nå var i gang.

De som var på den andre sida og menteframtida lå i industrireising, fryktet at konse-sjonslovene ville sette bom for industriellutvikling og føre oss inn i en økonomisk

bakevje. Men det er vanskelig å påvise atlovene førte til skadevirkninger på lengresikt. Utenlandsk kapital og teknologi fantvegen hit som før, og utlendingene vartvunget til å samarbeide med norsk nærings-liv om utbyggingsprosjekt. Dermed sildretog rant det kunnskap utenfra og inn i detnorske industrimiljøet.

Muring av sålen fortappekanalen. Mår-dammen i oktober1916. (ØTBs arkiv)

63

Kampen mot disse lovene fortsatte i åre-vis også etter vedtaket i Stortinget. Motstan-derne mente dette var i strid med §105 iGrunnlova som slår fast at den som må avgieiendom til det offentlige, skal ha full erstat-ning fra staten. Domstolene behandletspørsmålet i tur og orden helt til Høyeste-rett i 1918 godkjente lovverket med knappmargin og satte bom for videre spekulasjo-ner.XXXVII

Men heller ikke med et lovvedtak i Stor-tinget var det uten videre klart for regule-ring av Mårvassdraget. På seinsommeren1911 fikk amtmannen i Bratsberg (Tele-mark) beskjed om å legge saka fram for deinvolverte enda en gang. Dessuten bad de-partementet om de opplysningene som varnødvendige etter §6 i den nye lova: Alleslags målinger, grunnundersøkelser, teg-ninger og beregninger. I tillegg var det opp-lysninger om fordeler og eventuelle ulem-per som arbeidet ville føre med seg, oginformasjon om vassdraget og eiere av brukog fossefall.

Det som så ut som en enkel sak der alleparter var enige i 1907, var ikke så liketil i1912. Tinn herredsstyre hadde enstemmiggått inn for konsesjonssøknaden i 1907,men fem år seinere var kommunepolitiker-ne sterkt i mot den samme søknaden.

Det som hadde skjedd, var at en komitéhadde utarbeidet en omfangsrik uttalelsesom herredsstyret vedtok mot fem stemmer.I 1907 hadde kommunen gått ut fra atutbyggerne ville råde bot på alle ulempersom kom til å oppstå, og at de ville imøte-komme alle rimelige krav fra kommunen.Men erfaringene fra Møsvatn og arbeidetder var av en slik art at «en ny reguleringforetat av de samme brukseiere maa vekkede alvorligste betænkeligheter.» Flertalletgrunngav dette i åtte punkter:

• Kommunen mente fortsatt at det var betydelige areal som ville bli demt ned, 4900 mål godt fjellbeite og verdifulle torvmyrer.

• Et godt fiske ville bli redusert og delvis ødelagt.

• Ferdsel over elva vil bli vanskelig, og dette kom til å ramme transporten til og fra setrene om sommeren og høytrans-porten vinterstid. Erfaringene fra Måna var i så måte skremmende, med utbyg-gere som var svært lite samarbeidsvillige.

• Det var lovet jevn vannføring i Måna, men her hadde variasjonene vært store siden 1907.

• Skulle Mårdammen tappes til fordel for industrien nedenfor Tinnsjøen, ville dette føre til at elva ville være uten vann ilengre perioder, noe som ville resultere iubotelig skade for dem som hadde fall-rettigheter der. Det forslaget til regle- ment som lå ved konsesjonsøknaden, varabsolutt uspiselige for herredstyret fordi det ikke tok hensyn til de fossefallene som lå i Tinn kommune.

• Hvert år hadde Tinn kommune hatt store vansker med å få inn skattene som eierne av Møsvassdammen skulle betale.Både inndriving av skatter og gjennom-slag for grunneiernes krav hadde vært vanskelig fordi ingen av utbyggerne hadde påtatt seg eieransvar ved reguleringa av Møsvatn.

• Etter reguleringa av Møsvatn hadde det blitt satt fyr på flere setrer både under anleggstida og seinere. Eierne hadde aldri fått erstatning, og dette kunne gjen-ta seg viss Mårvatn skulle reguleres.

Konklusjonen til herredsstyret var at Tinnkommune ville forbeholde seg retten til åutnytte en framtidig regulering av Mårvatntil bruk for sine egne fossefall uten vederlag,og at denne retten måtte sikres som et kon-sesjonsvilkår. Herredsstyret pekte også på atsøkerne alt hadde begynt på regulerings-arbeidet og tatt seg til å disponere vann-føringa i vassdraget før konsesjon var gitt.

Mindretallet ville ikke blande sammengamle og nye reguleringer, men behandledem som særskilte saker. Konklusjonen var

64

derfor at en regulering av Mårvassdraget av-gjort ville føre til større fordeler enn ulem-per og bli «en mægtig faktor til gode økono-miske tilstande i kommunen.» Skulle en idet hele foreta reguleringsarbeid, måttehøyfjellet være den plassen dette fortrinns-vis ble utført. Mårvatnet lå i 1100 metershøyde, og skaden ville bli liten mot de verdi-ene som kom til å bli skapt. Mindretallet sat-te også et spørsmålstegn ved hvor verdifulltdette beiteområdet var. Dessuten var det toaksjeselskaper som eide 75% av eiendom-mene som grenset til vannet. Mindretallethadde også full tillit til at lova av 1911 had-de tilstrekkelig med bestemmelser til å taseg av saker som dette på en forsvarlig måte.Konsesjon burde derfor bli gitt, men ogsåmindretallet sluttet seg til kravet om at kom-munen burde få utnytte reguleringa i egnefosser. Så snart det kom på tale å bygge utfallet i elva Mår, måtte kravet være jevnvannføring hele året.

Vi er fortsatt i 1912 da det kommer etskriv fra en bedrift som de fleste nok ville sepå som perifer i forhold til kraftutbygging,

Tinn Telefonselskap. Det er ikke de reguler-te innsjøene som opptar selskapet, men tele-fonen i Tinn har ikke fungert bra etter atSvælgfos kraftverk kom i gang med produk-sjonen. Når det derimot var stans ved kraft-stasjonen, var telefonen ikke til å kjenneigjen: all sus og dur var borte. Så fikk Tinn-osbanen elektrisk drift, og det ble vanskeligog ofte umulig å føre en samtale. Verreskulle det bli da strømmen også nådde Rjuk-anbanen og fabrikkene på Såheim. Detdurer, hviner og knitrer, og elektrisiteten fraanleggene virker så sterkt på telefonnettetat det ringer i sentralbord og apparater itide og utide helt opp i de øverste avkroker iTinn, klaget selskapet.

Telefonnettet hadde fungert bra medsine enkle linjer, men etter all kraftutbyg-ging måtte det bygges om til dobbeltlinjer.Tinn Telefonselskap hadde krevd at utbyg-gerne skulle bære kostnadene med omleg-ging av nettet, men hadde ikke kommetnoen veg med det. Selskapet hadde så hen-vendt seg til departementet, og det kom enfagmann for å gjøre undersøkelser. Først da

Lossing av steinlekterved Kalhovdbrygga ioktober 1913. (Mårkraftverks arkiv)

65

rapporten hans lå på bordet, ble det en vissvilje fra Rjukanselskapet til å ta på seg kost-nadene med å skifte ut nettet. Men arbeidetgikk seint, og telefonselskapets krav var atdet ikke ble gitt konsesjon til Måranleggetfør selskapet hadde fått gjennomslag forkrav om erstatning og skifting av linjenett.

Det ble skrevet mye og langt om konse-sjonssøknaden utover i 1912: Hydro imøte-går Tinn kommune, og amtmannen sendersaka til departementet på nytt etter rundenr. 2 i distriktet. Også vassdragsdirektørenmå si sin mening for andre gang og til slutter det Vassdragskommisjonen, departemen-tets rådgivende organ i vassdragssaker. Kom-misjonen gikk inn for en regulering av Mår-vassdraget, men det var uenighet om regule-ringsvilkårene. Bl.a. ble det foreslått konse-sjonstid på både 60 og 75 år, og forslageneom engangsavgift varierte fra 50 øre til 2 krper hestekraft. Først på vårparten 1913 kun-ne departementet lette på sløret og infor-mere søkerne om de krav som ville bli stilt.

Det var Hydro som svarte på vegne avsøkerne. Det vil si at selskapet svarte på egne

vegne og på vegne av Skiens Brugseierfor-ening og Union. Tinfos Papirfabrik haddeenda ikke tatt endelig standpunkt til konse-sjonsvilkårene. Hydro pekte i sitt svar på attidsrommet for konsesjonen måtte bliendret fra 70 til 75 år. Men her var det ikkesnakk om bastante krav fra det mektige sel-skapet, for brevet avsluttes med at søkernegodtar at departementet fastholder sine vil-kår. De tar ikke sjansen på nye forviklingerog forsinkelser. Seks år kunne være lengenok å vente på en konsesjon som de iutgangspunktet trodde var rein planke-kjøring.

I departementets merknader til konsesjo-nen blir det pekt på at ferdselen over Mårikke skal bli skadelidende, og at så snart enfoss i Mår blir utbygd, skal reguleringa tahensyn til dette. Dermed hadde staten gittTinn støtte i to av ankepunktene, men ellersmente departementet at skadene både påbeite og fiske neppe ville spille noen rolle ibygdeøkonomien. Departementet godtokogså at Tinfos Papirfabrik ikke hadde tattendelig stilling til konsesjonsvilkårene. Der-med var det Norsk Hydro, Union Co. ogSkiens Brugseierforening som ble ståendesom innehavere av konsesjonen. Men detvar Hydro som stod for arbeidet, og det vardette selskapet som kommuner og privateskulle forholde seg til i tilfelle krav omerstatninger. De andre fosse- og brukseiernei vassdraget ville automatisk bli medansvar-lige interessenter i reguleringa etter hvertsom de tok de nye kraftressursene i bruk.

AnleggsarbeidetDet nye lovverket trer tydelig fram i de vil-kårene som departementet satte for utbyg-ging av Mårvassdraget. Her er hjemfallsret-ten slått fast. Etter 70 år kunne staten kreveå få hand om hele anlegget vederlagsfritt.Anlegget kunne heller ikke legges ned utensamtykke fra staten. Kommuner og stat skul-le ha sine avgifter, og de kunne også ta ut enviss menge elektrisk kraft etter et fastsatt

Smeden var en viktigmann for dem som drevmed boring i fjell. Mår-anlegget. (Mår kraft-verks arkiv)

66

prissystem. Også prinsippet om norskearbeidere og funksjonærer var gjort gjel-dende. Norsk materiell måtte brukes sålenge det ikke var mer enn 10% dyrere enntilsvarende fra utlandet.

Skjønnet kom i gang høsten 1913 ogbygde på en regulering av Mårvatn på 7meter, så å si bare oppdemming. Kalhovd-fjorden og de andre vannene skulle regule-res 6 meter. Det meste var oppdemming, ca.1/4 var nedtapping. Men da det gamle kart-materialet ikke stemte helt med terrenget,søkte Hydro om å heve den øvre regule-ringsgrensa for Kalhovdfjorden med 1meter. Den nedre grensa ble justert oppovernoen cm, og på den måten skulle resultatetbli et magasin i tråd med planen til Sætren.

Etter et års stans kom anleggsarbeidet igang for fullt i august 1913. Det var alt langtpå sommeren, men det var om å gjøre åbruke den tida som var til rådighet. Tilgang-en på folk var ikke stor, så arbeidet ble ihovedsak konsentrert om Kalhovde. Der vardet muring av dam fra midten av august tilarbeidet måtte stoppes i begynnelsen avnovember.

Våren 1914 var anlegget i gang igjen islutten av mars, og arbeidsstyrken økte i taktmed snøsmeltingen. Det var jubileumsår, ogstatsminister Gunnar Knudsen hadde er-klært at den politiske himmelen var skyfri. Islutten av juli var det 150 mann i sving, ogdet så ut som om alt lå til rette for en godhøst. Men 1. august erklærte Tyskland Russ-land krig, og to dager seinere fikk ogsåFrankrike sin krigserklæring. Krigen varikke bare en storpolitisk sak på Kontinentet.Så å si øyeblikkelig fikk den følger for Mår-anlegget.

Omtrent halvparten av anleggsstyrkenforsvant. I hovedsak svensker som ble kalthjem. Men uro og usikkerhet spredde seg,og etter hvert var det flere som leverte innhakke og spade og forlot anlegget. Nye folkvar det nesten umulig å få fatt i. Det ble inn-skrenkinger i leveringen av sement, ogstøpearbeidet på Mårdammen måtte innstil-

les. Værgudene hjalp til på sin måte og lotsnøen legge seg i slutten av september.Arbeidsstyrken måtte reduseres ytterligere,og de siste holdt det gående til midten avnovember. Men en av dem som var med påanleggsarbeidet på høyfjellet i årene 1914-16 kan fortelle at det ikke bare var surt slit:

Det va insjeniør Michelet som va leder för dam-bygnaden, og jag vil sej at han va en grei kar. Jagkommer ihåg en dag som jag og en som hette Heg-na va så forkyld. Vi arbedde litt ut över dagen,men måtte så gå. Vi trefte Michelet som sa:«Nu,vil dere ikke arbeide mer i dag?» –«Nei,» sa vi.«Vi er så forkyld at vi inte klarar å arbete.» –«Nu, jeg skal se om jeg har noe konjakk til dere.»Jo, det hadde han. Han sendte pigen ned til ossmed en hel flaska.

Vi tjente bra på den dammen (Kalhovde),mellan ti og elva kroner dagen, og så fikk vi brød-merker, som også gjelde för pengar, men det vaikke alle kjöpmenn som ville ta imot dom. Det vaför besvärligt med innlösningen. Man måtte tilHydros kontorer, og det va ikke alle som ville hadet bryderiet.

På denne dammen va det en åtti-nitti mann,med dom som va i stenbruddet. Enda flere va detmed dom som låg vid Stegaros, og då va det velöver to hundra mann. Brakkene va goda, og vihadde kokkelag, bra med mat og vi led ingen nød.

Ulike transportløsning-er ble brukt under Mår-anlegget. Her har gam-meldagse og mer moder-ne hestekrefter slått segsammen. (Mår kraft-verks arkiv)

67

En som hette Svalestuen va bestyrer. Der va detbageri, man slakta dyr så alt va førsteklassigt.

Det va en trivelig arbetsplats vid Kalhovd,særlig om somrane. Den som ville ut på fisking,kunne ta stonga å gå til et vatn. Fisk va det nokav, og man fikk store fångster. Arbetsförholda vagode, så jag trivdes godt der. Men om vintranekunne vi ikke arbeta på fjellet. Nå va det en öve-renskommelse mellan Hydro og Bratsbergbanen atvi skulle arbeta på banen om vinteren. Vi komned från fjellet og arbetade på banen til påske-tider.XXXVIII

Våren 1915 begynte arbeidet enda tidligere.1. mars var en i gang og prøvde å tvingevinteren i kne. Den hadde vært svært snørik,og det gikk med store summer bare til snø-rydding. Nå skulle en trappe opp arbeidetså langt forholdene tillot det, men vinterenhadde vanskelig for å slippe taket. EdvardNilsen skriver at det var kuldegrader hvernatt fram til 17. mai, og midt i juni var detså kaldt at spillvannet frøs til is når de vasket

stein til dammen. Siden gikk det bra helt tilslutten av september. Da raste snøstormennesten uten opphold i fem dager, og an-leggsarbeiderne dro i flokker ned fra fjellet.Tilbake var en halvert arbeidsstyrke. «Dareiste alle de gamle arbeidere herfra, idetdem ikke vilde mer for styggveiret,» skriverEdvard Nilsen i dagboka.

Det var planlagt at Kalhovddammenskulle være såpass ferdig at den kunne taimot vårflommen i 1916, men værgudenetok ikke hensyn til slike planer. Arbeidet i1916 kom også i gang i mars. Snømengdenehadde ikke vært så ille som vinteren før,men i steinbruddet i Uksedalen lå en 7meter tjukk, hardpakket snøfonn. 1400 m3

av den måtte fraktes bort. Et tungt og tid-krevende arbeid med den tids hjelpemidler.

Ikke før hadde arbeidet kommet i gjen-ge, så gikk anleggsarbeiderne ut i streik, ogvel en måneds arbeid gikk tapt. Men i slut-ten av september 1916 stod Kalhovddam-men ferdig. Ved Mårvatn begynte virksom-

Dammen på Kalhovdebegynner å ta form ioktober 1916. Dennedammen var 320 mlang og hadde fire luker.(ØTBs arkiv)

68

heten igjen i mars 1917. Historien varomtrent den samme, for snøen hadde den-ne vinteren lavet ned i enda større mengderenn de to foregående årene. I slutten avapril var det veksling mellom snøstorm ogstreng kulde. Ned mot 25 minusgrader vistekvikksølvet, og det arbeidet som var lagt nedi snørydding den ene dagen, var det ingensom så spor av den neste. Men trass ivansker både med naturkrefter og andreting gikk arbeidet tross alt framover, og ibegynnelsen av oktober 1918 stod også Mår-dammen ved Stegaros ferdig. Godt og vel 11år hadde det gått siden konsesjonssøknadenble sendt.XXXIX

Det hadde gått femten år siden SkiensBrugseierforening sendte sin regulerings-søknad for Møsvatn, og i denne periodenhadde det gått i ett: Tinnsjøen, utviding avMøsvatn og nå Mårvassdraget. Typisk fordisse første reguleringene er at krafta ikkeskal utnyttes i nær tilknytning til anlegget.Brukseierne engasjerte seg i vest-kanalenfordi det skulle gi mer stabil vannføring iSkien. Samme årsak lå bak den første dam-men på Tinnoset, 70 kilometer i luftlinje frabrukene ved Hjellevannet. Enda mer tydeligble dette da brukseierne kastet sine øyne påMøsvatn. Det magasinerte vannet hadde enreise på 150 km foran seg før Skiens Brugs-eierforening kunne ta de ekstra ressursene ibruk.

Unntaket i denne sammenhengen erden andre reguleringa av Møsvatn. Paralleltmed dette arbeidet var Eyde i gang med åsprenge tunneler for å utnytte fallet fra Møs-vatn og ned i Vestfjorddalen. Først til kraft-stasjonen på Vemork, deretter til Såheim.Men det tilsvarende fallet fra Måranleggetvar først klart til utnytting i 1948, og det varher de store kraftmengdene lå. Ca. 173.000naturhestekrefter ville bli resultatet av regu-leringa, og omlag 148.000 av disse hestekref-tene ville knytte seg til fallet ovenfor Tinn-sjøen.

Ca. 25.000 hestekrefter ville falle påfossene nedenfor Tinnsjøen, og det må

legges til at det var ikke bare brukene iSkien som hadde interesse av disse ressur-sene. Kraftverkene formerte seg nærmestved knoppskyting i Tinnelva i en kort perio-de før første verdenskrig: Tinfos 1 stodferdig alt i 1901, men så kom Svælgfos 1 i1907, Lienfos i 1911, Tinfos 2 i 1912, Svælg-fos 2 i 1913 og Årlifoss i 1914. Alle dissehadde klare fordeler av det regulerings-arbeidet som foregikk oppe på høyfjelletved at de fikk jevnere tilgang på vann åretrundt, men noen nytte av fallet fra dam-mene ved Møsvatn, Kalhovde og Mår haddede ikke.

Mårdammen er en mas-sivdam som er 210 mlang og har et overløppå 60 m. Dammen harto luker. I dag er detteden eneste damemen iØTBs område som ikkeer bygd om. (ØTBsarkiv)

69

70

Mandtal Tinn valgsogn 1/8 – 1915

Yrke Kalhovde Stegaros UksedalenOppsynsmann 1 1Hustru og kokke 1 1 1Bakermester 1Arbeider 10 25 4Smed 1 1Motorbåtfører 1Cementp. 1Støpearbeider 1Bokholder 1Husjomfru 1 1Tjenestepike 1Tømmermann 1Ingeniør 1 1Materialforvalter 1Motorkjører 1Materialassistent 1Hustru 8 1Steinhogger 4 3

I konsesjonssøknaden for Mår-anlegget hetdet at verdien av de eiendommene som bleberørt, var «meget ringe». Det gikk ogsåigjen i flere sammenhenger at viss det skullereguleres noe sted, måtte et høyfjellsområdesom dette være ideelt. Områdene som gikktapt, ble med andre ord sett på som nestenverdiløse. Bøndene i Tinn hadde nok etannet syn på det, for utmarka har alltid spilten viktig rolle i landbruket. Verdens midt-punkt har Hardangervidda aldri vært, mengår vi bakover i tida, var aktiviteten i disseområdene en helt annen enn da de førsteingeniørene begynte å tenke på innsjøer ogfosser som elektriske hestekrefter.

De første menneskene som tok i brukvidda, må vi gå ut fra var jegerer og fangst-folk. Ikke ulikt dagens veidemenn var detrein og rype de var interessert i. Reinen eret høyfjellsdyr og har kanskje fulgt isbreenetter hvert som den trekte seg nordover. Ilange tider var den det viktigste nærings-grunnlaget for menneskene. Rypa har levd ide samme områdene, og kan ha spilt enviktig rolle som et tillegg eller reserve i mat-vegen. I tider med mildere klima kanskogen ha klatret til fjells, og rein og rypehar veket plass for elg, orrfugl og storfugl.Det er gjort funn av elgbein fra en slik peri-ode, og en vet at det har blitt drevet jakt påorrfugl på vidda.

De første menneskene som hadde til-hold her oppe, har etterlatt seg få spor påoverflata. Men det er avdekket steinalderbo-plasser der det er funnet kokstein, avslag avbergarter og redskap. Funn som tyder på atdet bodde folk her for 5-6000 år siden.Kanskje noen av dem har hatt sitt tilhold ifjellet, men de har neppe greid seg overlange perioder. Andre kan ha vært fangst-folk som har reist til fjells om sommeren og

har tilbrakt vintrene ved fjordarmene nede ilavlandet. Spor etter permanente hus harikke disse veidemennene etterlatt seg.Avhengige som de var av lettbeint villrein,har de nok heller hatt tilhold i enkle gam-mer eller telt som det var fort gjort å ta medseg når de fulgte dyra over vidda.

Mår-Kalhovde slikområdet så ut på ut-drag av et kart «forfat-tet af Artilleri KapitainS.C. Gjessing 1856».(Telemarksbiblioteket).

71

Menneskene i høyfjellet

Fra slutten av yngre steinalder (ca 1500f.Kr.) er det også spor etter bosetting i hel-lere. Rikulfshelleren ikke langt fra Mårdam-men er en slik boplass. På sin ferd motkysten har isbreen hvelvet store steiner mothverandre og skapt en hule med god tak-høyde og plass til et snes personer. Her harde hatt oppsyn med trekkrutene til villrei-nen, og her har de kontrollert de mangefangstgropene i området. Rikulvshellerenhar vært brukt som tilholdssted over en langperiode, for her er det meterdype lag medaske og bein. Helleren er altså brukt av folksom kom igjen år etter år eller var her langeperioder om gangen. Området må derforha vært et godt sted å være.

Hvilket år veidemennene flyttet inn, skalvi være forsiktige med å antyde. Men det ergjort funn av pilespisser, kvartsitt- og flint-avslag. Tydelige vitnemål om det vi til dagligkaller steinalderen. Et brudd der det er tattut kvartsitt til redskaper, er funnet ved Kal-hovde turisthytte. Dette viser at disse fol-kene hadde god greie på berggrunnen ogvar lokalkjente i området. Andre steder i

nærheten er det også gjort funn som tyderpå gammel bosetting, men mye av detteligger nå under vann. Sånn sett er de typis-ke for boplassene på Hardangervidda. Avomkring 250 boplasser fra steinalderen somvar funnet tidlig på 1970-tallet, lå bare firemer enn 300 meter fra en større innsjø.

Også når det gjelder kommunikasjoner,spilte vidda en helt annen rolle før. DenSøndre Nordmannslepa gikk forbi Mårbupå sin krokete veg fra Vestlandet til Nume-dal. Fra Mårbu gikk det en «hovedveg»langs østsida av Mårvatnet. Ved Sulebu siertradisjonen at det har vært en markedsplassder handelsfolk fra Tinn og Uvdal møttes.Lenger sør gikk det en avstikker ned Tess-ungdalen og til Atrå. Videre gikk vegen tilnordenden av Møsvatn med forbindelse tilVestfjorddalen og Tinnsjøen. Fra Møsvatnkunne en reise videre vestover mot et myl-der av veger eller sleper ned til Sørfjordenog Eidfjorden. En avstikker gikk også sør-over på vestsida av Møsvatn, og ved Tores-mogen og Hardingroe har det værtmarkedsplasser.

Nord-Stegaros seter.Bildet er trolig tattunder den første an-leggsperioden før 1.verdenskrig. Her er bl.a.to steinfjøs. Etter bildetå dømme var stein etnaturlig byggemateriale.«Nirkehytta» i bakgrun-nen står der den dag idag. (Sigmund Holte)

72

Uttrykket slepe kommer av den innret-ningen som ble brukt til transport. To langeskjæker som subbet etter hesten langs bak-ken, og i den bakre enden var det et partverrtre til å surre fast last på. Slepet greideseg bedre i ulendt terreng og hadde ikke sålett for å sette seg fast mellom tuer og steinsom en slede. Med tungt lass ble de bakreendene presset mot bakken, og til og med idag er det mange steder tydelige spor iterrenget etter denne trafikken.

Slepene var viktig ferdselsårer mellomØst- og Vestlandet. I tillegg hadde slepeneavstikkere både sørvestover og nordvestover.Tidligere gikk en ut fra at slepene stammetfra trafikken med driftefe på 17- og 1800-tal-let. Moderne pollenanalyser har slått beinaunder en slik datering, og det har i alle fallvært trafikk på vidda i de første århundrenee.Kr. Undersøkelsene viser også at det harvært husdyr på beite her oppe for 4-5000 årsiden. Dette er i områder som ligger såpasslangt borte at det i dag er vanskelig å tenkeseg at dyr har blitt drevet dit på beite. Der-for kan en iallfall stille spørsmål om det harvært handelstrafikk og byttehandel overvidda for flere tusen år siden.

Driftetrafikken holdt seg helt inn på1900-tallet. Behovet for slakte- og livdyr stegmed økt folketall i byene på Østlandet. BareKongsberg med sitt sølvverk skal ha hattbehov for 800 dyr årlig. Dette var først ogfremst kyr, men det er også snakk om drifterav sau og ikke minst hest. I vikingtida hardet også vært handel med jern. Behovet forgodt jern var stort, og lokale smeder og jern-utvinnere hadde avsetning for produktenesine på de mange markedsplassene ellerkaupangene. På Argehovd ved Møsvatn bledet i 1968 funnet bl.a. 12 pilspisser som had-de spor av å ha vært buntet sammen. Enannen viktig handelsvare har vært huder ogskinn. Særlig reinskinn ser ut til å ha spilten stor rolle.

Men langs slepene kunne en også møtehandelsmenn med skreppe på ryggen. Herfór middelalderens pilegrimer på veg til

Røldal kirke eller et av de andre stedene deren kunne få helbredelse for sykdommereller fred i sinnet. Her kom Stavanger-bispen med sitt høytidelige følge for å inspi-sere de stadig større eiendommene hanhadde råderett over, og her trasket soldateri mer eller mindre militær orden.

Samfunnet rundt MøsvatnRundt Møsvatn bor det folk den dag i dag,og det er ikke så vanskelig å forestille segmenneskelig aktivitet bakover i tid som iområdet rundt Mår og Kalhovde. Den folke-lige tradisjonen har også kunnet fortelle ommange mennesker, furuskog og saftige gras-voller. Men så kom Svartedauden, og i sag-net om Førnesbrunen får vi den dramatiskehistoria om hvordan Møsstrond skal ha blittavfolket.

Førnesbrunen og den tapre innsatsenhans skal det nok bli vrient å dokumentere,men det har ikke vært vanskelig å finne sporav fast bosetting i tidligere tider. Mangefunn er gjort fra vikingtid og middelalder,og på begynnelsen av 1960-tallet bidrogØTB med store summer til undersøkelserpå Mogen og utgraving på Hovden.

På Mogen var det en hustuft med en av-fallshaug like utenfor. Det ble funnet storemengder dyrebein og rester av oldsaker:Leirkar som trolig hadde kommet vestfra,en bit av et glassbeger fra Vest-Europa og 13pilspisser av jern. Det var tydelig hva pilene isin tid hadde blitt brukt til, for beinhaugeninneholdt nesten bare rester av reinsdyr.Alderen ble anslått til siste halvdel av 500-tallet e.Kr. Det hadde med andre ord værtfast bosetting på Mogen i flere hundre årfør Brunen på Førnes gjorde sine tungeturer over til Rauland kirke.

Funnet på Mogen inspirerte til utgravingpå Sud-Hovden. Denne tufta var 30 m lang,to og en halv gang så lang som den påMogen. Huset hadde trolig hatt sju rom.Det største hadde kanskje vært fjøs eller etannet uthus. Tre av rommene var oppholds-

73

rom med en slags primitiv røykovn i hjør-net. I ett av rommene lå en blestergryte ogmye jernslagg, ellers var det mest enklebruksgjenstander: gryter, spinnehjul og fis-kesøkker av kleberstein, ljåer, bryner og enboltlås, for å nevne noe. Dessuten var det ensmeltedigel med bronserester og deler av enstøpeform. På Hovden har en med andreord ikke bare drevet med smelting av jern,men også finere smedarbeid.

Nøyaktig alder på dette huset har ikkevært lett å slå fast, men Irmelin Martens gårut fra at bosettingen daterer seg til et stedmellom 1000 og 1250 e.Kr. Hun trekkersamme slutning når det gjelder de øvrigetuftene av samme type, noe som tyder på atdet ikke har vært så liten befolkning påMøsstrond på denne tida.

Blestergryta fra Hovden peker mot demest vanlige fornminnene i disse traktene,nemlig spor etter jernutvinning. Rundt 1970ble det gjort omfattende undersøkelser. PåTangen ble det den gangen registrert ca 95

jernvinneplasser. Registreringen er ikke full-stendig, og Martens regner med at det kanha vært så mye som 1200 jernvinneplasser ihele området. Antallet kullmiler har værtmye større. Det er usikkert hvor stor pro-duksjonen har vært. Martens beregningergår ut på at jernproduksjonen til å begynnemed var liten, men har så økt og nådd entopp mellom ca 950 og 1150. I denne perio-den kan den ha ligget på 10-11 tonn i året.Det betyr at det har vært en ikke ubetydeligindustri i området fra ca 550 e.Kr fram til vibegynner å nærme oss Svartedauden.

For folk på Møsstrond har jernproduk-sjonen vært en viktig del av økonomien, ogde har eksportert råjern, halvfabrikata ellerferdige produkter til andre distrikter. Kom-munikasjonssystemet var slepene, og ikkeminst det nettverket av elver og innsjøersom endte i markedsplassen Skien. Dabrukseierne fattet interesse for Skiensvas-draget på slutten av 1800-tallet og villeutnytte vannkrafta opp til Møsvatn, var det

Jernvinneplass påMøsstrond (IrmelinMartens/Universitetetskulturhistoriske museer)

74

derfor ingen ny forbindelse mellom fjellbyg-da og byen. Det kan heller være fristende åsi at dette var å ta opp igjen et økonomiskhopehav som hadde vært på topp 900-1000år tidligere.

Det var neppe pesten som satte en bråstopp for jernindustrien, men heller at pro-duksjonen gradvis fikk dårligere vilkår åarbeide under. Den var arbeidskrevende, ogviss den fortsatt var i sving, må den ha fåtten knekk når folketallet gikk dramatisk nedunder Svartedauden. Det kan også være etspørsmål om rovdrift på ressursene. Hvor-dan var det med malmtilgangen etter sålang drift, og ikke minst må kullbrenningenha gått hardt ut over skogen.

Et grenseområde for fast bosettingAlle parter var enige om at reguleringa avMøsvatn ville ha sine negative sider. På denene sida var det utbyggerne som menteskadene kom til å bli minimale, og at noenmål beiteland og strekninger med fjellbjørkvar en liten pris å betale for de godene sam-funnet ville høste av en slik regulering. Påden andre sida var det dem som mente atRauland måtte bære byrdene for at andreskulle høste fordeler, og at Møsstrond komtil å bli lagt øde. Når debatten ble skarpereher enn i tilfellet med Mår-reguleringa, såer årsaka at rundt Møsvatn bodde det folksom hadde næringsgrunnlaget sitt her.

Nå har ettertida vist at det skal mer tilenn noen vassdragsreguleringer for å taknekken på samfunnet rundt Møsvatn. Mennår det ble ropt høyt fra Raulands side idenne saka, var ikke det bare et genereltfenomen for slike debatter. Møsstrond stod ien særstilling, og det er et grenseområde forfast bosetting. Mer enn 900 meter over havetsetter naturen sine klare grenser. Kvikksølvethar ikke så lett for å krype over 20 grader påfine sommerdager her som nede i lavlandet.Det dominerende treslaget er bjørk, meninnimellom er det gran og furu som er så-pass rettvokst at de kan brukes til byggevirke.

I gammeldagse vintrer ligger snøen merenn halve året, og vinden kan sette en effek-tiv stopper for all ferdsel. En besøkendekunne fortelle om det i humoristiske orde-lag – etterpå:

«Nordvesten på Møsvann måtte egne sig ypperligfor slike som var blitt lei av landlivet og unte sineefterkommere livspolisen til utbetaling. At vi kom

Møsvatn slik det så utpå utdrag av et kart«forfattet af ArtilleriKapitain S.C. Gjessing1856». (Telemarks-biblioteket).

75

usnikket (skadefri) fra den halvmil lange vann-vei, fra Sam Eydes øy til kirken, skyldes ene ogalene at vi la oss flatt ned i bunden av båten oglå kirkestille til at de hushøie bølger, efter å ha lektmed oss en god halvtime og slått toftene i smad-der, endelig slengte oss inn på strandsteinene. –Aldri har jeg vært nærmere nekrologen enn jegvar det på denne båttur på Møsvann i august idet herrens år 1928.»XL

Åkerbruket har heller ikke hatt ideelle for-hold. Så høyt over havet er sommeren kort.Potetsortene har derfor vært av det tidligeeller halvtidlige slaget, og kornet må ikkevære særlig kravstort. I tillegg kan frosten slåtil når som helst, og resultatet har mangeganger blitt både ødelagt årsvekst og grønnekornavlinger. Men korn har det vært dyrketog malt. Taksdal har fått opplysninger om så

mange som 12 kvernhus. Potetavlingene hariallfall i perioder vært store nok til å dekkedet lokale behovet, men korn har det værtkjøpt en god del av utenfra.

Når det går an å dyrke korn på en slikplass, er det ikke minst det store vannet somgjør dette mulig. Særlig utover høsten virkerdet stabiliserende på temperaturen. Regule-ring av et vann kan endre klimaet i om-rådet, og sterk nedtapping av et magasin påettervinteren kan føre til at våren kommerseinere. Det finnes ikke meteorologiskeopplysninger om hva slags konsekvens regu-leringa har hatt for Møsstrond, men det harvært hevdet at det ble kaldere etterpå.

Det er vannet som har gitt samfunnether oppe navn, og det sier noe om hvor sen-tralt Møsvatn har vært, som ferdselsåre, mat-fat og temperatur-utjevner. Det er også langsvannet vi finner bosettingen – langs Møs-vatn og andre mindre vann – så når noenbegynte å gjøre inngrep i vannstanden, vardette et inngrep i en sentral del av dettesamfunnet.

Men den storstilte utflyttinga lot ventepå seg. Folketallet gikk riktignok ned detførste ti-året av 1900-tallet, men dette var entendens som hadde begynt rundt 1850. Folkdro til Amerika, og noen fant vegen tilandre bygder. Vi skal ikke se bort fra atreguleringsarbeidet var dråpen som fikkbegeret til å flyte over for noen av utflytter-ne, men etter 1910 stiger folketallet for-holdsvis raskt igjen. Taksdal regner med atflere av utflytterne nå kommer tilbake.XLI

Hjemmehørende folkemengde i Rauland kommune

Sogn 1891 1900 1910 1920 1930 1946

Rauland 583 615 705 692 760 912

Øyfjell 207 228 243 259 265 323

Møsstrond 149 135 113 138 150 167

(Kilde: Norges offisielle statistikk)

«Tolmotet er på brestepunktet»I mellomkrigstida ble det nydyrket ca. 200dekar med tilskudd fra det offentlige, men

Loft fra Torvehov vedMøsvatn bygget 1750.Seinere flyttet til Krom-viki. Loftet er omtalt avJoh. Meyer i «FortidsKunst i Norges bygder».(ØTBs arkiv)

76

avkastningen fra gårdsdrifta var ikke densamme som før reguleringene, mentebøndene på Møsstrond. Så mye misnøye vardet at oppsitterne høsten 1933 valgte enkomité på fem personer som skulle vurderekonsekvensene av reguleringsarbeidet. Tals-mannen var den skriveføre læreren AanundLie. I et skarpt brev til direktør Michelet iØst-Telemarkens Brukseierforening spurtehan: «Kva skal folk so leva av?» Folk fra Møs-strond fikk ikke arbeid på dammen, fisketvar nesten ødelagt og jakta ga ikke stortutbytte. Konsekvensene kunne bli drama-tiske:

«Eg ser det som mi plikt å segja frå at eg trurtolmotet er på brestepunktet. De må ikkje reknamed at folk her uppe er meir godmodige og tolugeenn andre stader. Dei kann gjerne koma til åganga til direkte aksjon. Det kann gjerne koma til

bli brukt dynamitt der De (slett ikkje) minst av altynskjer det. De veit korleis det hev bore til andrestader under liknande høve. Det er fæle kreftersom busar fram når næringsinstinktet vertkrenkt. Og rettferdskjensla og ærekjenslaattpå.»XLII

Det var ikke første gangen noen ymtet fram-på om uortodoks bruk av dynamitt, ogAanund Lie hadde nok Martin Tranmæl itankene da han formulerte brevet sitt. Lådet noen dynamittpatroner igjen i borehul-lene, ville det utvilsomt legge en demper påarbeidsiveren til streikebryterne i gruve-industrien, mente Tranmæl.XLIII

Tranmæls uttalelse ble ikke tatt nådigopp. Det gjorde heller ikke brevet til Lie, ogMichelet anmeldte han for trusler. Fenrikog lærer Aanund Lie ble avhørt av lensman-nen i Rauland, men isteden for å avgi for-

Holvik ved Møsvatnetter første regulering.(Ole O. Bakke/Sigmund Holte)

77

klaring sendte Lie en skriftlig redegjørelsetil politimesteren i Telemark. Der påstodhan at det han hadde skrevet, ikke var entrussel. Han hadde bare pekt på at denmenneskelige tålmodigheten ikke kunnetøyes i det uendelige. En gang ville det bris-te, og hensikten med brevet til Michelet varå advare mot at dette punktet nå ikke varlangt unna. Noen få dager seinere var sakahenlagt – «på grunn av bevisets stilling.»XLIV

Mandatet til fem-mannskomiteen varikke å komme med hentydninger om dyna-mitt, men utgangspunktet var fisket i Møs-vatn. Det hadde gått sterkt tilbake, og detvar dette oppsitterne ville peke på. Noe degjorde i flere brev til Arbeidsdepartemen-tet.XLV Syndebukken var den nye Frøystultun-nelen, og dette måtte A/S Rjukanfos ellerstaten, som hadde gitt konsesjonen, væreansvarlig for. I tillegg var det problemer medå ha båt i et regulert vann, det var vanskeligå komme ut på isen med hest om vinteren,fiskeredskap ble ødelagt av krattskogen somstod under vann og den tappingen somskjedde, var ikke i tråd med reglementet.

Oppsitterne ville ha erstatning for disseulempene og mente at tidligere erstatningbare var gitt for den jorda som var sattunder vann. Men det ser ikke ut til at detvar mye å hente. Regulantene mente å hasitt på det tørre både når det gjaldt tappingog erstatninger. Departementet pekte på atreguleringsarbeidene lå så langt tilbake i tidat eventuelle krav hadde gått ut på dato.Hadde det oppstått skader etter utbygging-en av Frøystulfoss, måtte eventuelle kravkomme innen tre år etter at en ble klar overskaden.

Når møsstrendingene satte ned sin komi-té høsten 1933, kan vi regne med at dettehar hatt flere årsaker. Det gikk nedoverbak-ke med ørretfisket i Møsvatn, og skal vi taoppsitternes egne tall for god fisk, var inn-tektene av fisket halvert. Det ville vært merk-bart også i normale år, men begynnelsen av1930-tallet var ikke normale.

Den internasjonale krisa begynte å gjøreseg gjeldende i Norge høsten 1930 og for-verret seg de to neste årene. I 1933 var pris-fallet noe svakere. Store fødselskull, stans i

Utnytting av beitet påHardangervidda.(Wilse/ØTBs arkiv)

78

utvandringen og svak utvikling av produk-sjonsapparatet mer enn doblet antallarbeidsledige i den samme perioden. I jord-bruket steg produksjonen, og det dyrkedearealet økte. Likevel sleit bøndene med svikti inntektene og økende gjeld. Jordbrukspro-duktene falt i pris. Det gjorde arbeidslønnog de varene bøndene måtte kjøpe også,men her var fallet mindre. På denne måtenoppstod det et misforhold og en priskløftsom var særlig stor i 1932-1933. Resultatetble både en lønnsomhets- og arbeidsledig-hetskrise.

I tillegg var det en gjeldskrise, for renterog avdrag falt ikke. Gjeldssituasjonen i Tele-mark varierte sterkt, men 20% av bøndenevar insolvente. Det er langt mer enn i noeannet fylke og setter Telemark i en særstil-ling. Nå var ikke situasjonen verst i de øvredeler av fylket, men situasjonen har værtpresset i Rauland også siden det blir fokusertpå at møsstrendingene bør få reparasjonsar-beid på dammen. «Stoda på Møsstrand erno soleis at de må skaffe arbeid,» skriver Liei sitt brev til Michelet. Det gjorde Micheletda sommerens arbeid stod for døra.

Reinen har vært enressurs så lenge folk hargjort seg nytte av fjellet.Her er reinsdyr fotogra-fert i Tinn i 1910.(Wilse/Norsk folke-museum).

79

Med de reguleringene som til nå var gjort iSkiensvassdraget, var behovet for brukseier-ne stort sett dekt. Men det var mye flom-vann som gikk uutnyttet i havet, og i mel-lomkrigstida ble det utført en rekke under-søkelser for å finne ut hvilke vann det gikkan å regulere. Gamle, ufullstendige og tildels misvisende kart ble erstattet av nye, ogstore deler av nedslagsfeltet til Møsvatn ogMår ble undersøkt. Målet var først og fremst

å øke regulert vannføring, men etter flom-men i 1927 ble det også interessant å kombi-nere dette med flomdempingsmagasin.

Det viste seg også at Meteorologisk insti-tutt hadde hatt et arbeid i gang for å kart-legge de påfallende endringene som haddevært i nedbørsforholdene i mellomkrigstida.Gjennomsnittlig nedbørsmengde hadde øktkraftig, men det var også store avvik fra år tilår. Enkelte år kom nedbøren mer enn rike-

Udatert bilde av denandre dammen vedMøsvatn. Dette var enmassivdam av betongsom var 180 m lang.Største høyde var 20,7m. Gammel regulerings-høyde var 10 m, nåhadde den steget til14,5 m.

80

Regulering av Møsvatn 1942-1944

lig i forhold til magasinkapasiteten, andre årvar mengdene svært så beskjedne. For måle-stasjonen i Kråmviki var gjennomsnittlignedbørsmengde 680 mm per år i perioden1896-1919. Fra 1920 til 1939 hadde dettesteget til 945 mm. En økning på 39%. Be-hovet var større magasin for å ta hand omendringene i nedbørsforholdene. Da kunneen fange opp nedbøren i vannrike år oglagre den til tørre perioder.

Men regnestykkene viste at regulering avnye fjellvann ikke var noe å tenke på, verkenhydrologisk eller når det gjaldt arbeidet.Det var da spørsmålet dukket opp: Hvorforikke gå løs på Møsvatn en gang til? Bereg-ningene viste at anleggskostnadene ville blilavere enn for de andre alternativene. Tilsynog drift både enklere og billigere, og detteene magasinet kunne bli større enn alle deandre til sammen. «Prisen på gjennomsnitt-lig innvundet kW blir derfor så lav, at derneppe for tiden kan skaffes billigere kraft,»mente den sakkyndige.XLVI

2. mai 1941 hadde ØTB styremøte, og påsakskartet stod fire alternativ for tilleggsre-gulering av Møsvatn: 1,2,3 eller 4 metersøkning i regulert vannstand. Foreningengikk inn for det mest vidtgående alternativetpå 4 m, og dagen etter ble søknaden sendtmyndighetene. Det ble også vedtatt å søkeom en provisorisk forhøyelse av dammenfor å ta imot eventuelt flomoverskudd våren1941. Men da snømålingene viste at magasi-net på langt nær ville bli fylt, ble detteuaktuelt.

KonsesjonenUavhengig av resultatet av konsesjonssøkna-den ble det vedtatt å sette i gang anleggs-arbeidet straks. Dette var et fundamente-ringsarbeid som var nødvendig for å få tilden forsterking og påbygging av den gamledammen som en ny og 4 m høyere regule-ring ville kreve. Et liknende arbeid haddevært nødvendig å utføre i nær framtid i for-bindelse med en hovedreparasjon av dam-

men. Våren 1941 var også et gunstig tids-punkt for opprensking av fjellet under dennye damfoten siden vannstanden var så lav.

For å få fortgang i arbeidet med konse-sjonssøknaden satte Brukseierforeningenseg i direkte kontakt med dem som skulleuttale seg om søknaden. Rauland ville mer-ke en tilleggsregulering sterkest, og der bledet ført forhandlinger med ordføreren førvidere behandling. Kommunen gikk inn forå støtte konsesjonssøknaden og ville kreveen konsesjonsavgift på 1 kr per naturheste-kraft. Tinn så bare positive sider ved søkna-den og ville ikke sette spesielle vilkår forkonsesjonen, men støttet Raulands forslagtil konsesjonsavgift. Heller ikke Fellesfløt-ningen og kanalen hadde innvendinger.Kanalstyreren så på dette som nok et tiltakfor å få bukt med de verste skadeflommene.

Fra før av hadde grunneiere på Møss-trond håndgitt en rett til å utvide regule-ringa med 4 m. ØTB hadde avtalt å betale eterstatningsbeløp, halvparten kontant ogresten som en årlig avgift. Men denne av-

81

Vi begynte vinteren nittenførtito.Det var snø og is og jædrans bitter sno. Skift på ti-tolv-fjorten timer men en frøs seg skakk og stiv,Kleint med mat og klær, et herrens hundeliv.

Dammen reises jo i krigens skjenselsår,Sulten står for dør, vi feller ingen tår.Sild og tørrfisk, Raulandsgraut og Møsvannssuppe eter vi,Ti vi vet vi atter engang skal bli fri.

Byggherren det er sjølve Hallesby,Han er drivendes og slu som fanden fy.Når han viser seg her oppe bøyer jag min møda ryggFør han lemnar dammen er jag ikke trygg.

(Fra visa «Møsvannsdammen 1942» fra Selmermiddagen, ØTBs arkiv)

gifta kunne holdes tilbake viss ikke grunn-eieren årlig greide å nydyrke minst ett målinntil gården var oppe i det samme arealetdyrket mark som før tilleggsreguleringa.Viss grunneieren ikke greide å oppfylle det-te kravet, kunne ØTB gå inn og få arbeidetgjort mot reduksjon av årlig avgift.

Konsesjonsbehandlinger gikk raskt i dedager, og i juni 1941 kom det et utkast tilvilkår for konsesjon. Forslaget gikk ut på åsette konsesjonstida til 50 år. I tillegg var detbåde reguleringsavgifter og kraft til stat ogkommuner og 200.000 kr til et jordbruks-fond. Dessuten ble det foreslått å ta inn sombetingelse at staten hadde rett til å overtahele anlegget, både det gamle og det nye,ved utløpet av konsesjonstida.

Disse vilkårene falt ikke i god jord hosbrukseierne. De mente at det arbeidet somvar søkt om her, var en regulering som villeta toppene av skadeflommene. Dessuten varsøknaden et resultat av den oppfordringensom hadde kommet etter krigsutbruddetom å øke og effektivisere kraftproduksjo-nen. En kan nok sette et spørsmålstegn veddette siste argumentet, for i 1931, ni år førkrigen kom til Norge, henvendte direktørMichelet i Brukseierforeningen seg tilNorsk Hydro for å få tak i skjemaer somkunne brukes til håndgivelser. Håndgivel-sene skulle brukes til en eventuell tilleggs-regulering av Møsvatn.XLVII Videre ga A/SRjukanfos som eide flere eiendommer påMøsstrond, ØTB rett til å utvide reguleringaav Møsvatn inntil 1 m. Dette var i april 1937.

Brukseierne mente også at de burde fåden maksimale konsesjonsperioden på 60år. Når det gjaldt hjemfallsretten, ville ikkeBrukseierforeningen ha den inn som etkonsesjonsvilkår. Etter reguleringslova villestaten ha rett til å overta anlegget entendette stod i konsesjonsvilkårene eller ikke.Viss statens rett til å overta anlegget kominn som et konsesjonsvilkår, ville Brukseier-foreningen være bundet av dette også omhjemfallsretten skulle bli tatt ut av lovverket.Heller ikke jordbruksfondet falt i god jord.

Brukseierforeningen hadde tatt på seg åkoste nydyrking og levere kunstgjødsel ogmente at et jordbruksfond gikk ut over detsom var avtalen med Rauland kommune.

Arbeidsdepartementet gikk litt seineremed på at konsesjonsperioden kunne for-lenges til 60 år, men når det gjaldt de andrevilkårene, var det fortsatt et gap mellom par-tene. Etter et halvt års forhandlinger gasøkerne opp å komme fram til vilkår demente de kunne leve med. Håndgivelsen fragrunneierne i Rauland stod ikke ved maktlenger enn ut 1941, så det begynte å haste.20. desember 1941 foreslo derfor NorskHydro å akseptere håndgivelsen og så søkeom en midlertidig konsesjon. I første om-gang for fem år.

Nå skjedde ting i raskt tempo. Fem dagerfør fristen forfalt, gikk det ut brev til grunn-eierne om at håndgivelsen ble godtatt. Imidten av januar 1942 ble det vedtatt å søkeom en midlertidig, 4 meters tilleggsregule-ring. I søknaden ble departementet bedtom rask behandling, for det gjaldt å kommei gang med anleggsarbeidet. Tre uker sei-nere hadde Arbeidsdepartementet klart etforslag til konsesjonsvilkår som Brukseier-foreningen kunne akseptere.

Men så skulle det vise seg at himmelenikke var helt uten skyer likevel. Da forhand-lingene gikk mot slutten, kom det for dagenat departementet hadde sine spesielle opp-fatninger om hva som var grunnlaget forkonsesjonsavgiftene. Departementet haddekommet fram til en kraftøkning som var treganger større enn det som lå til grunn forkonsesjonssøknaden. I slike saker var detmyndighetene som hadde det siste ordet,men etter noen forhandlingsrunder endtedet med et resultat som brukseierne kunnegodta.

26. mars 1942 satte departementet sittstempel på den midlertidige konsesjonenom tilleggsregulering av Møsvatn. Dermedvar det gitt tillatelse til å heve høyeste vann-stand fra 914,5 til 918,5 m.o.h. Tillatelsenskulle gjelde for fem år, og utenom avgifter

Det ble vår og snøensank i fjell og li,Vannet kom og mer måvi henge i.Kontrolløren flyr ogmaser, insjenøren hanvar gla.Da ved pinstid førstefugen var blitt bra.(Fra visa «Møsvanns-dammen 1942» fra Selmermiddagen)(ØTBs arkiv)

82

til stat og kommuner måtte regulanten ogsåut med 10 tonn fullgjødsel per år og sette utinntil 100.000 fiskeyngel. Av medlemmene iØTB ønsket A/S Union og Skiens Brugs-eierforening foreløpig ikke å være med påreguleringa, men begge sluttet seg til i 1947.

«Og vannet steg ….»Vi har i dette tilfellet med en regulering ågjøre der Øst-Telemarkens Brukseierfor-ening ikke er villig til å godta hjemfall avhele anlegget etter 60 år. Isteden går for-eningen inn for en identisk utbygging, mennå som en midlertidig løsning for bare femår. Det rimer ikke, og det var naturligvisikke det ØTB gjorde. Ikke noe av byggear-beidet fikk midlertidig karakter, alt ble opp-ført som om det skulle være permanent. Sei-nere var det fritt fram for å søke om forleng-ing av konsesjonen eller omgjøring til envarig ordning. I kraft av sin tyngde regnetnok Brukseierforeningen med at det ikkeskulle by på problemer. I Sam Eydes vel-maktsdager hadde det dessuten nærmestvært tradisjon å sette i gang arbeid før kon-sesjoner var gitt, og det hadde alltid gåttbra.

Parallelt med forhandlingene om konse-sjonsvilkår ble det gjort forberedelser tilanleggsarbeidet. Vannstanden i Møsvatn varlav, og alt i slutten av februar 1942 kunnedamarbeidet ha kommet i gang. Planen varat støping av de ulike betongseksjonene skul-le holde tritt med stigende vannstand utovervåren og sommeren. Å bygge en fangdamfor å tørrlegge anleggsområdet var en løs-ning som var lite aktuell. Det var et sikkertalternativ – og et kostbart alternativ. Dessu-ten hadde krigen skapt vansker både med åskaffe materialer og dyktige arbeidere.

Tida gikk, og det kunne bli vanskelig forbyggeaktiviteten å holde den nødvendigeavstanden til stigningen i magasinet. Såsnart det var klart hva slags konsesjonsvilkårdepartementet ville foreslå, ble anleggsar-beidet satt i gang. Også under normale for-

hold ville tidsmarginene vært knappe, og iet okkupert land var det slett ikke bedre.Tyskerne hadde overtatt kontrollen medalle transportmidler. Varer og materialer avalle slag var rasjonerte og tilsetting av dyk-tige folk var avhengig av tilvising.

Det som er bevart av arkivet fra dennetida, viser tydelig hvilke nye praktiske pro-blemer en utbygger hadde å stri med. Red-skap og utstyr som tidligere hadde værtvanlig handelsvare, var nå problematisk åskaffe i store nok mengder. Løsningen bleen utstrakt lånevirksomhet, og et tilsvarendebokholderi for å holde styr på hva som varlånt hvor og i hvilken tilstand.

Det kunne være større ting som pukk-maskin og kjørbar kran, men også trille-bårer, spader, hakker og krafser. Ikke altkom tilbake til sine eiere, og ikke alt blereturnert i sin opphavlige tilstand, for an-leggsdrift er ikke noen søndagsskole. Noenganger dro det også ut med tilbakelevering,og i 1946 hadde enda ikke alt funnet vegentil sine rettmessige eiere. Også tjenestereiserkrevde sitt papirarbeid. Hver måned måtteoppsynsmannen søke om noen liter bensinfor å kunne ta hand om sine plikter.

83

En Møsvannsdam ble bygget i fra 1903 til 5og Michelet hadde mye bry med Musculus for den,men så kom Heggstad i 9 og laget ennå mer dam.Men nå må vi nokk til så Hallesby kan få sitt vann.

– For da steg ikke vannet mere.

I 42 kom Selmer med en hissig liten tropp,og målet for han Hellandsjø var å få dammen opp.Han måka snø, drev og slet og bøyet jern og støpte i,at forskalinga ble riktig, kan vi alle takke Lie,

– Men så begynte vannet å stige ser du.

(Fra visa «Vannet steg» fra Selmermiddagen 1942, ØTBs arkiv)

Søknader og kjøpetillatelser til tross, detgikk likevel på et vis. Armeringsjernet var altbestilt, og sementen var sikret. Til og medbensin hadde de til en viss grad fått tak i.Gjennom Norsk Hydro ble det ordnet medbrakker, utstyr av ulike slag og kjøpetillatelsepå trelast. Men det var ikke bare et problemå skaffe varene, de måtte også fraktes tilMøsvatn: Materialer, 20.000 sekker sement,nesten 300 tonn armeringsjern og 3000 m3

støpesand. Det var mangel på lastebiler ogjernbanevogner, og det som var tilgjengelig,stod under kontroll av okkupanten. Vannet

derimot var helt uavhengig både av konse-sjonsbehandlinger og alle slags praktiskeproblem og ville ubønnhørlig begynne åstige utpå vårparten. Det var med andre orden mangslungen kabal som skulle gå opp.

Uten mat og drikke duger verken heltereller anleggsarbeidere, og matforsyning blelike problematisk som andre forsyninger.Entreprenøren måtte be om hjelp fra bygg-herren til å få frigitt matrasjoner fra skogs-arbeidere til anleggsfolk. Han understreketogså at de måtte gjøre alt for å skaffe varertil kjøkkenet. To kokker var på plass, og dehadde i første omgang fått frossen kålrot,torskefilet og en tønne sild å arbeide med.Det ga kanskje ikke de store variasjonene imatvegen, men anleggsfolkene fikk iallfallsitt første varme måltid med sild og kålrot.

Trass i alle vansker gikk arbeidet singang, og det lyktes å holde seg foran stig-ningen i vannstanden. Noen hektiske døgnvar det da vannet begynte å øke forholdsvisraskt rundt 20. mai, men både dette og slutt-arbeidet på høstparten gikk bra. Sist i okto-ber var alt betongarbeid ferdig. Også detmeste av etterraksten var gjort unna før vin-teren satte inn, og dammen ble besatt av tys-ke tropper.

TorvehovdammenFullt så greit gikk det ikke med forhøyelsenav sperredammen ved Torvehovet i densøndre armen av Møsvatn. Om transportentil Møsvassdammen hadde vært tungvint, vardet ikke lettere her. Utstyr og materialermåtte fraktes først med bil til Hyttun vedBosbøen og så med lekter det siste stykket.En tung bulldoser måtte kjøres over land fraRauland og kom først fram et par ukerseinere. Å skaffe folk til en slik avsideslig-gende arbeidsplass var heller ikke lett.

Dammen skulle være en fyllingsdammed tetningskjerne av torv, steinplastring påvannsida og torv på luftsida. Entreprenørenhadde lagt opp til å bruke bil for å fraktemasse til dammen, og dette gikk greit så

Krigen var ikke baresild og frossen kålrot.(ØTBs arkiv)

84

lenge fyllingshøyden var liten. Men etterhvert som både høyde og nedbørsmengdeøkte, økte også problemene. Transport-vegen ble forvandlet til et gytjebad, og detble forsøkt å skifte ut bilene med tippvognerpå hjul trukket av beltetraktorer. Men ekspe-rimentet var ingen suksess. Transportenmåtte deretter gå over til skinnegang og vag-ger. Det ble mye slit, og da arbeidet måtteinnstille i begynnelsen av november, var detbare en snau tredel av grusmassene i dam-men som hadde kommet på plass.

For å samle opp et eventuelt flomover-skudd i 1943 var det om å gjøre å få arbeideti gang så raskt som mulig. Denne gangenville entreprenøren prøve med en transport-løype, og med to gravemaskiner og to loko-motiver på to skift var det kalkulert med åkjøre ut inntil 300m3 per dag. Men som såofte ellers skulle det vise seg at planene ikkeholdt stikk. Anleggsmateriellet var så ned-slitt at arbeidet stadig ble avbrutt av repara-

sjoner. Dessuten var problemet med å skaffearbeidsfolk enda større enn det første året.

Til tross for alle vansker var fyllingsar-beidet fullført i begynnelsen av oktober1943. Vel en måned seinere måtte anleggetinnstille, og da var det igjen litt etterfylling,steinsetting av damkrona og torvsetting påluftsida. Dette arbeidet tok hele neste som-mer, men i slutten av september 1944 varden 500 m lange dammen ferdig til av-levering.XLVIII

Torvehovdammen1945. (ØTBs arkiv)

Torvehovdammen ble enprøvelse der både utslittmateriell og natur-kreftene skapte vansker.Foto 1942-44. (ØTBsarkiv)

85

Underskjønnet i 1942Håndgivelsen fra 1941 var en avtale medinnenbygds grunneiere om erstatning foren varig og økt regulering på 4 m. De andregrunneierne ville ha skjønn, men underskjønnet ble det foreslått at de som haddeskrevet under på håndgivelsen, ikke skullevære bundet av denne. ØTB gikk med på atde som ønsket å få erstatningen fastsatt avskjønnet, sto fritt til det. 15 av de 25 somhadde skrevet under på håndgivelsen, for-langte takst. Fire av dem tapte på det, éngrunneier fikk samme beløp og de andre 10fikk høyere erstatning.

Avgjørelsen om at grunneierne kunne sebort fra håndgivelsen, falt ikke uten sverd-slag. J. Hallesby (1956) var direktør i ØTBpå den tida og har en kort og nøkternbeskrivelse av dette. Samtidige aviser så detfra en annen synsvinkel. «Da Møsstrannaskulde druknes for 200.000 kroner. Dramatiske

episoder under vassdragsskjønnets innledning igår,» var en overskrift.XLIX «Brukseierforeningenslår på stortrommen. Vilde avvise alle krav omskjønn for en rekke eiendommers vedkommende,»het det et annet sted.L

Advokat Meinich Olsen mente på ØTBsvegne at håndgivelsen var bindende, og aterstatningsbeløpene var så store at det var etspørsmål om prismyndigheten ville godkjen-ne dem. På den andre sida mente advoka-tene til kommunen og grunneierne at enmåtte se bort fra håndgivelsen fordi ØTBikke hadde overholdt tidsfristen. Etter av-talen stod håndgivelsen ved lag ut 1941, ogbrev om at den var akseptert, gikk til grunn-eierne 27. desember. Det var greit nok, menbrevet skulle også fram til adressatene, ogflere av dem fikk det ikke før i begynnelsenav januar, noen også i februar 1942.

Det skulle også ha vært en «hesblæ-sende» agitasjon for å få grunneierne til å

Møsvassdammen slikden kom til å se ut etterutbygginga under andreverdenskrig. Dette varen kombinert massiv- ogplatedam med en lengdepå 200 m. Regulerings-høyden hadde nå kom-met opp i 18,5m, ogbak dammen lå etmagasin på 1064 mill.m3. Fra nedre til øvrereguleringsgrense øktearealet på Møsvatn nåfra 28,98 km2 til 77,75km2. (ØTBs arkiv)

86

skrive under. Flere av dem visste ikke hva dehadde skrevet under på, og noen haddeskrevet under for andre. På bakgrunn avdette mente advokatene at håndgivelsenhadde falt bort, og ØTB måtte gå med påskjønn. Dersom dette ikke skjedde, kunneresultatet bli et langvarig opphold i rettsap-paratet for utbyggerne. På vegne av grun-neiere og Rauland kommune ville advokatLien forsøke å få rettslig forbud mot viderereguleringsarbeid inntil det kom i stand enavtale. Med en slik trussel hengende overseg, gikk Brukseierforeningen med påholde skjønn.

Når en ser på de to avisene som er refe-rert her, er det ikke tvil om hvilken side devar på. ØTBs motstandere har fått godt medspalteplass, og advokat Liens frodige språk-bruk har fått romslige forhold. Han sitererdanske diktere for å understreke Møs-stronds tragedie fra «en herlig fjellbygd tilen ødemark», og han mener utbyggerne vildrukne en del av det gjenværende Møs-strond.

Det sier noe om Olav Lien og måten hala fram en sak på, og det sier kanskje noeom hvorfor han oppnådde den posisjonenhan fikk. I de tunge økonomiske tidene påbegynnelsen av 1930-tallet gikk kriseramme-de bønder og småbrukere sammen i Bygde-folkets Krisehjelp.LI Den unge seminaristen ogsjøllærte juristen Olav Lien gjorde seg gjel-dende alt på stiftingsmøtet i 1931. Han varkvikk og god til å ordlegge seg. «En forfris-kende frekk og dristig hurragutt,» var enmerkelapp han fikk seinere.

Et halvt års tid brukte Lien på å kommeseg til topps i organisasjonen, og Telemarkble et av kjerneområdene for BygdefolketsKrisehjelp. Sentralt i arbeidet stod kampenmot tvangsauksjoner. Maktmidlene her varboikott av dem som kjøpte noe, eller fram-møte av hundrevis av krisehjelpsfolk for åtvinge kreditorer og mulige kjøpere til enslags spissrotgang. Vi hadde flere slike tilfel-ler i Telemark, og Lien spilte en aktiv rolle.Bygdefolkets Krisehjelp skulle fra starten av

ikke befatte seg med partipolitikk. Det varøkonomi det dreide seg om. Men i 1933gikk organisasjonen til valgsamarbeid medNasjonal Samling og led et knusende neder-lag. Dermed var epoken over. Olav Lienfortsatte samarbeidet, og under krigen blehan statens presseleder i Telemark. Han varpressesensurens øverste mann i fylket oghadde en finger med i spillet når de nyemakthaverne skulle straffe aviser som satteseg ut over spillereglene. Slik sett kunne detvære viktig ikke å tråkke Olav Lien påtærne. Det gjaldt nok også i reportasjer fraskjønnsretten.

Men det var retten og ikke avisene somskulle avgjøre spørsmålet om skader ogerstatning, og da skjønnet begynte medbefaringene, var oppmerksomheten fraavisene borte. Siden det her var snakk omen midlertidig regulering, prøvde retten åskille mellom skader og ulemper som varvarige og hvilke som var av mer kortvarignatur. Skade på grunn, beite, skog og jaktble regnet som varige. Det samme gjordeflytting av bygninger mens de midlertidigeskadene kom til å omfatte fiske og ferdsel.

Overskjønnet i 1943Advokat Lien gikk like friskt ut nå som hanhadde gjort ved underskjønnet. «Alt i altbetyr hver eneste bjørk som går under, ensvekkelse av eksistensgrunnlaget for bondenher,» slo advokaten fast. Han beklagetvidere at Christian Vs gamle danske lov varopphevet. Der het det: «Det er med Strafforbudt at narre Bønder og andre troskyl-dige Mennesker.»LII Det var håndgivelseneadvokaten siktet til. Men det problemet varpå veg ut av verden. På grunn av den prisut-viklingen som hadde vært, gikk styret i ØTBinn for å sette en strek over håndgivelseneog stille alle grunneiere likt ved overskjøn-net i 1943. De som ikke hadde forlangtskjønn året før, kunne nå gjøre det, menmåtte da godta overskjønnet som endelig.Alle utenom én gikk fra håndgivelsen, og

Opphengingskonstruk-sjon for bombenett påMøsvassdammen15.6.1945. Alt høsten1939 ble det tatt for-holdsregler mot sabota-sje, og vaktholdet bleytterligere forsterket idesember 1942 datyskerne besatte dam-men. I mai 1943sprengte engelske fly todammer i Tyskland, ogen flombølge raserte altpå sin veg. 1200 men-nesker omkom trass iorganisert flomvarsling.Sommeren 1943 ble detderfor hengt opp et bom-benett på hver side avdammen. Nettet hangpå 10 m lange utlig-gere. Ovenfor dammenvar det to rekker medtorpedonett. (ØTBsarkiv)

87

nesten alle som hadde fått underskjønn,anket. I tillegg kom det krav fra Raulandkommune om endringer i konsesjonsvil-kårene: Et større fond til støtte for jord-bruket, elektrisk kraft til Møsstrond og etfond til vegbygging. Ikke noe av dette bledet gjennomslag for.

Etter at håndgivelsen var ute av verden,tilbød Brukseierforeningen seg å overtanydyrkingen. Forutsetningen var at et sak-kyndig utvalg som med bindende virkningskulle bestemme størrelsen på de arealenesom reguleringa gikk ut over. Videre skulleogså utvalget bestemme hvor de nye area-lene skulle ligge og hvordan nydyrkingenskulle foregå.LIII I tillegg oppnevnte ogsåretten to sakkyndige på dette området.

Dette med nydyrking var nytt i overskjøn-net. Brukseierforeningen tok på seg å erstat-te både dyrket mark og slåtteland som på eneller annen måte ville bli ødelagt. Tidsram-ma som retten satte, var noe spesiell, fordyrkingsarbeidet skulle være ferdig innentre år etter at krigen var slutt. «Nærmerebestemt utløpet av 3 fulle kalenderår etterden dag avtale om våpenstillstand er inngåttmellom de europeiske stormakter.» Det varaltså ikke et tysk nederlag skjønnsretten for-skutterte.

Det hadde vært et gjennomgående kravfra grunneierne at det nye regulerte beltetskulle ryddes for skog, men heller ikke den-ne gangen gikk retten med på det. Ulem-pene med å la området stå uryddet ble der-imot tatt med i erstatningssummene. Detble også gitt erstatning for neddemte gang-stier. For at disse pengene virkelig skulle gåtil nye veger, ble erstatningssummen avsattsom et fond.

Midlertidig regulering blir varig regulering Freden var ikke mer enn et par månedergammel før det kom protester mot regule-ringa fra over 40 grunneiere. De håpet at dedemokratiske makthaverne ville stille segmer positive til en «liten og fattig fjellbygdsrettferdige og rimelige krav» enn det nazi-styret hadde gjort. Seinere på høsten komdet også en protest fra Rauland kommune.Der ble det pekt på en rekke problem i for-bindelse med reguleringene: Seinere vårfordi store mengder is lå langs strendene ogkjølte ned lufta. Mindre skog. Den bestejorda var borte. Bygda lå mer åpen for uvær.Det var vanskelig å ta hand om båtene, ogsist høst hadde bl.a. Brukseierforeningensegen båt blitt ødelagt. Herredsstyret haddeheller ikke krevd stort under krigen fordi deså på utbygginga som et krav fra tyskerne ogvar redde represalier viss kravene ble fordrøye. Men den viktigste grunnen var at deregnet med at konsesjonen måtte kommeopp til fornyet behandling under et lovligstyre.

Det var også dette som var kravet til kom-munen, som konkluderte med at det varnytteløst å forlange en redusert regulering.Kommunen regnet med at de lovlige myn-dighetene nå ville ta opp igjen regulerings-saka, og i den anledning satte herredsstyretfram følgende krav:

• 30 tonn kunstgjødsel i året• 200.000 kr til hus, brygger og veger som

ikke var med i den private erstatningen.

Transport av gravema-skin til Torvehovet ijuli 1952. På sammetid som det ble gjortvedtak om en sikrings-dam for Møsvatn, bledet bestemt at Torvehov-dammen skulle forster-kes. Dette arbeidet varferdig i 1952. (ØTBsarkiv)

88

• Brukseierforeningen setter ut 100.000 yngel i Møsvatn årlig.

• ØTB yter et rimelig tilskudd til bygging og vedlikehold av kraftlinja til Møsstrond.

• 4 kr i avgift per Hk.• Nytt skjønn for dem som måtte ønske

det.

Rauland herredsstyre hadde rett i at konse-sjoner gitt under krigen måtte behandles pånytt etter frigjøringa. Myndighetene bestem-te at slike tillatelser måtte stadfestes, og ensøknad om dette sendte ØTB like før jul1945. Men da Brukseierforeningen kunn-gjorde at det også kom en søknad om varigreguleringstillatelse, valgte Arbeidsdeparte-mentet å behandle begge saker under ett.

Søknaden ble sendt i slutten av mai 1946,og siden den midlertidige konsesjonen gikkut våren 1947, bad Brukseierforeningen omrask behandling slik at det ikke oppstod enperiode da det ikke var noen regulering. I ettilleggsbrev en måned seinere tok ØTB tilorde for en endring i tappingsreglementet.

I kraftstasjonene langs Måna hadde drifts-tunnelene blitt dimensjonert etter den vann-føring en kunne regne med fra magasinet iMøsvatn. Siden den gang hadde dette maga-sinet økt med nesten 40%. Samtidig haddedet blitt etablert et kraftoverføringsanleggmellom Vestfjorddalen og resten av Østlan-det. På den måten kunne ledig sommerkraftfra andre områder overføres til industrien iSkiensvassdraget. Derfor kunne det nå spa-res vann i Møsvatn om sommeren til lagringi lavvannsperioder. I kraftstasjonene påSåheim og Vemork var det installert maski-neri som kunne utnytte større vannføringenn tidligere, og A/S Rjukanfos kom derfortil å utvide driftstunnelene for å kunneutnytte økt vannføring.

Brukseierforeningen kunne ikke se atdette ville føre til ulemper for noen av deberørte partene, og søkte om at tappingkunne forandres når det var ønskelig i for-hold til vannføringa eller samkjøring medandre kraftanlegg.

På vanlig måte fikk de berørte parteneuttale seg, og Rauland herredsstyre var førstute. Kommunen pekte bl.a. på at det idenne omgangen ville gå med ca. 7800dekar jord, og at til sammen ville nå om-trent 30.000 dekar av den beste jorda påMøsstrond stå under vann. Videre mentekommunen at den avgifta de fikk per pro-dusert hestekraft, lå under minstetakst. Skat-telova ga også lite uttelling til Rauland.Reguleringskommunen kunne skattlegge20% av vannkraftøkningen og vannfallskom-munen 80%. Det betydde en skeiv fordelingmellom Tinn og Rauland, og Tinn haddefrivillig gått med på en 40-60 deling. Rau-land hadde tidligere krevd en endring i lov-verket til 50-50. Kommunen hadde støtte fraflere offentlige instanser på dette punktet,men alt hadde blitt ved det gamle. Herreds-styret så det også som rimelig at møsstren-dingene som hadde det største regulerings-magasinet i landet, burde få støtte til å leggeinn elektrisk kraft.

Rauland gikk inn for konsesjonen, ogkravene var noe redusert i forhold til 1945:Bl.a. forlangte kommunen 25.000 kr i årligavgift. En sum som burde indeksreguleres.

Arbeid med sikrings-dammen for Møsvatn7.6.1952. Her er detfylling av morene påvannsida. Erfaringenefra krigen viste at dam-sprenginger kunne fåkatastrofale følger, ogda denne krigen bleetterfulgt av en kaldkrig, ble det i 1951 be-stemt å bygge en sik-ringsdam nedenfor denordinære dammen.Dette skulle være engrus- og steinfyllings-dam med betongkjerne.Arbeidet var ferdig i1953, men den blepåbygget i 1994-95.(ØTBs arkiv)

89

Dessuten burde det gå et årlig beløp tilbygging av kraftlinje på Møsstrond, 25 tonnfullgjødsel til de gårdene som fikk skader avreguleringa, settefisk til Møsvatn og skikke-lig oppmåling av tidligere neddemte om-råder. I tillegg krevde åtte grunneiere bl.a.nytt skjønn der erstatningene i hovedsakskulle settes som årlige avgifter. De pekteogså på båttransporten på Møsvatn medbygging av havner og merking av under-vannsskjær.

Tinn formannskap støttet konsesjonssøk-naden, men så en fare for at Møsstrond villebli avfolket om det ikke ble satt inn effektivetiltak for å bedre forholdene. Den originaleløsningen til formannskapet var å flytte bo-settingen rundt Møsvatn til et passende stedlangs Raulandsvegen. Et synspunkt somfylkesmannen delte. Når det gjaldt Møsvatn,støttet Tinn de kravene som hadde kommetfra Rauland og ville dessuten ha mer kraftog maksimale avgifter til kommunene.

Om forslaget til nytt tappingsreglement,hadde Rauland bare et ønske om at høyestevannstand måtte bli 918 m slik at den sistehalve meteren kunne brukes til flomdem-ping. Tinn kommune pekte også på flom-faren og viste til Vassdragsdirektørens bereg-

ninger. Han gjorde oppmerksom på at flereav flommene i Tinnelva de siste årene had-de vært vesentlig større enn de ville værtuten regulering. Kommunen gikk derforinn for at reduksjon i tappingen først kunneskje når vannstanden var under kote 914,5.ØTBs søknad satte grensa ved 918,3.

Tinn kommune mente at på dennemåten ville langt mindre vann gå til spille,og en ville få en mye større mulighet til ådempe flommer. Prisen en måtte betale, varen mer uregelmessig tapping i periodermed mye regn. I tillegg mente kommunenat grunneierne langs Måna nedenforRjukan hadde blitt glømt bort i denne sam-menhengen. Mer vann fra Møsvatn kunneføre til skade og ulemper langs elva. Bedreville det ikke blir når Mår kraftverk kom idrift. For å vurdere disse skadene og fast-sette erstatninger, gikk kommunen ut fra atdet ville bli holdt skjønn.

Tinn kommune var også opptatt av bru-ken av den krafta som ble produsert i Måna.Det var et spørsmål som hadde vært «megetomtvistet.» Det var en samfunnssak å kon-trollere bruken av naturressursene, og kom-munen ville ha staten til å overta lednings-nettet som kommunen hadde bygd.

Vi mer enn aner en skepsis til det mek-tige Norsk Hydro. Et samkjøringsnett kunneikke bare overføre kraft fra Østlandsom-rådet til Rjukan, som det stod i søknaden fraBrukseierforeningen. Nettet fungerte likegodt andre vegen, og politikerne i Tinn varredde for at Hydro skulle få en frihet somvar i største laget. Kraft kunne nå føres heltukontrollert mellom Rjukan, Notodden ogHerøya. Grunnlaget for næringslivet påRjukan lå i utnytting av denne krafta, ogkommunestyret ville ikke gå mot det nyereglementet, men ha staten inn for å kon-trollere hvor mye kraft som gikk ut og innav kommunen.

Da konsesjonsforslaget lå på bordet,hadde departementet gått den gylne mid-delveg. Reguleringstillatelsen ble gitt på 60år fra 1942. Ingen av kommunene fikk

Torvehovdammen høs-ten 1953 etter at for-sterkningene er gjen-nomført. (ØTBs arkiv)

90

gjennomslag for sitt syn på tappingsregle-mentet, og staten ville ikke påta seg noenrolle som «samkjøringspoliti» og holde styrpå hva slags kraft som gikk hvor. Det var der-imot stor enighet både i Vassdragsvesenetog i videre behandling at en måtte ta spesi-elle hensyn til Møsstrond og hindre av-folking. Det ble derfor foreslått en konse-sjonsavgift på 2 kr per Hk, dobbelt så storsom forslaget i Mår- og Gøystvassdraget. Det-te ville gi Rauland ca. 75.000 kr i året. Kra-vet fra kommunen var 25.000 kr i året pluss15.000 kr i 10 år til kraftlinje til Møsstrond.

Staten sluttet seg også til Vassdragsvese-nets forslag om et jordbruksfond til Raulandpå 200.000 kr eller 20 tonn fullgjødsel i året.Til gjengjeld ville ikke staten ta med i konse-sjonsvilkårene at Rauland skulle få økono-misk støtte til strømforsyning på Møsstrond.Departementet kunne strekke seg til å «hen-stille» til Norsk Hydro om å yte den hjelpsom ville være mulig for selskapet.LIV

Det skulle gå enda et halvt år før stor-tingsvedtaket var et faktum. I mellomtidafikk Norsk Hydro betenkeligheter når detgjaldt konsesjonskrafta. Statens oppfatningav hva økningen i vannføring ville bli, lå at-skillig over brukseiernes beregninger. Ivannfattige år når det nye magasinet ikkeville bli fylt opp, kunne avlevering av konse-sjonskraft skje på bekostning av den kraftasom alt gikk til produksjonen. Særlig villedette ramme Hydro som den største interes-senten. Det ble et spørsmål om det var bryetverdt å ta tilleggsreguleringen i bruk, menså kom det til en ordning med myndig-hetene.

Arbeidet i Skog- og Vassdragskomiteen iStortinget var heller ikke bare planke-kjøring. Departementet hadde vendt tom-melen ned for støtte til kraftlinje til Møs-strond, men nå valgte komiteen å kommetilbake til dette spørsmålet og tok opp for-handlinger med Norsk Hydro. Kravet var åfå til en ordning med elektrisitet til Møs-strond, ellers ville konsesjonsavgifta gå endaet hakk opp.

Valget var ikke vanskelig, og Hydro gikkmed på et bidrag på 150.000 kr til elektrifi-sering av Møsstrond. Dette var i tråd medtidligere forhandlinger med kommunen. Itillegg kunne det betales et årlig forskudd avkonsesjonsavgiftene etter hvert som anleg-get hadde behov for det. Kravet fra sel-skapet var at konsesjonsvilkårene ikke blegjort mer byrdefulle enn det departementethadde foreslått. Dermed kunne myndig-hetene gi sitt samtykke og sette det offisiellepunktum. Da skreiv vi 16. april 1948, ognaturen hadde så smått begynt arbeidetmed å fylle det godkjente magasinet.LV

Skjønn etter krigenKonsesjonen var ikke mange ukene gammelda underskjønnet installerte seg på Møs-vann Sportsstue. Fra Brukseierforeningenble det understreket at skjønnet måttebetraktes som en direkte fortsettelse av tid-ligere midlertidige skjønn. Forutsetningenfor tilleggsreguleringa var at dette skullevære en varig utbygging, men på grunn avreglene om hjemfallsrett hadde utbyggernegått vegen om en midlertidig konsesjon. Atde to reguleringene var identiske, kom ogsåtil uttrykk ved at konsesjonen var gitt fra1942 og ikke fra 1948. Brukseierforeningenvar inneforstått med at skader skulle erstat-tes, men ingen skulle få erstatning på nyttslik at det ble dobbelt vederlag for sammeskade.

For å få størst muligmagasin i Møsvatn hardet vært gravd en delkanaler for at det ikkeskal stå igjen vann vednedtapping. Her er detgraving av kanal tilKromvatn i april 1941.(ØTBs arkiv)

91

Fra grunneiernes side ble det hevdet atretten måtte se på forholdene slik de var daden endelige konsesjonen ble gitt enda dettekunne bety at samme forhold fikk erstatningpå nytt. Dagens skjønn og tidligere skjønnmåtte skilles skarpt, for de skadene somhadde oppstått i 5-årsperioden og de somkunne oppstå seinere, var ikke identiske.

Flertallet kom fram til at skjønnsrettenskulle legge til grunn forholdene slik de varda den endelige konsesjonen ble gitt.Retten følte seg heller ikke bundet av fore-gående skjønn. Om tidligere erstatning forvarig skade skulle trekkes fra de beløpeneskjønnsretten kom fram til, skulle avgjøres ihvert enkelt tilfelle. Her var det ikke snakkom å gi dobbelt erstatning, men de somikke hadde fått flyttet hus eller lagt om bryg-ger på grunn av vansker med materialer ogarbeidskraft etter krigen, fikk kompensasjonfor prisstigning.LVI

Ved overskjønnet i 1950 var det ekspro-prierte området demt ned slik at grunnlageten bygde på, var mer ufullstendig enn detsom var ønskelig. Likevel var partene enigeom å gjennomføre skjønnet istedenfor åutsette det til neste vår. Retten pekte også påat den tvil og usikkerhet som måtte oppståunder slike forhold, ikke skulle gå ut over

grunneierne. Det må vi gå ut fra at rettenlevde opp til, for takstene i overskjønnetgikk i gjennomsnitt opp med drøye 100%.Tvilen og usikkerheten ser vi også spor av,for i 80% av sakene var det dissens. Til delsskilte det mye, og i enkelte tilfeller lå fler-tallet dobbelt så høyt som mindretallet.

Overskjønnet kom ikke fram til noesikkert når det gjaldt hva slags innvirkningtilleggsreguleringa hadde hatt på fisket.Retten tok stilling til ørretfisket med garnog utsatte andre sider ved spørsmålet til detvar undersøkt grundigere. En fiskerikonsu-lent utførte undersøkelser fra høsten 1950til og med høsten 1956, og i 1959 kunnekontinuasjonsoverskjønnet komme sammenfor å avgjøre eventuell sammenhengmellom fiske og tilleggsregulering.

Overskjønnet hadde kommet fram til atden totale avkastningen av fisket i Møsvatnikke hadde blitt mindre i seinere tid. Ørret-fisket med garn om sommeren var det der-imot så som så med. Ved høy vannstandmåtte fisket foregå i det neddemte beltetder det stod igjen mye skog. Det var bare deskogløse strekningene som egnet seg tilgarnfiske, utenfor disse var ødeleggelsenepå fiskeredskapen så stor og rensking av gar-na så arbeidskrevende at det ikke lønte seg.

Når avkastningen ikke hadde minket,kom det av røyefisket. Det hadde vært røye iMøsvatn fra ca. 1930, men etter krigen had-de bestanden økt sterkt. Retten mente detvar stor fare for at fisket i Møsvatn – liksom ide fleste andre vann med mye røye – villebli verdiløst om noen år. Spørsmålet var daom det var tilleggsreguleringa som haddegitt røya bedre utklekkingsvilkår enn før ogvar årsak til at den hadde blitt så tallrik. Vardette tilfelle, kunne en også tenke seg at til-leggsreguleringa kom til å gi røya slike for-meringsvilkår i framtida at det bar motkatastrofe for hele fisket i Møsvatn. Dilem-maet for et skjønn ville da bli: Kommer dettil å gå slik? Hvor snart kommer katastro-fen? Og i tilfelle: Hvor stor skyld har regule-ringa i at fisket blir ødelagt?

Vemork kraftstasjon1911. (Wilse/Norskfolkemuseum).

92

Dette var spørsmål som overskjønnetreiste, men det hadde sendt stafettpinnenvidere til kontinuasjonsoverskjønnet for å fåsvar. Også i dette skjønnet kom det fram atfisket hadde gått sterkt tilbake i seinere år,og at ørreten nærmest var borte fra fang-stene. Riktignok ble det tatt enkelte storeeksemplarer av arten, men fisket etter den-ne storørreten betydde lite eller ingen tingøkonomisk. Røye var det rikelig av, men denvar av dårlig kvalitet og ikke så lett å omset-te. Partene var også enige om at fisket i Møs-vatn ikke lenger var av særlig økonomiskverdi for grunneierne.

Men om årsakene til en slik utvikling, vardet derimot ikke så stor enighet. Brukseier-foreningen mente at overbefolkningen avrøye ville ha kommet likevel, og at måtenvannet var regulert på ikke hadde betyddnoe i så måte. Det kunne i alle fall bare væresnakk om at reguleringa hadde framskyndetoverbefolkningen noen få år.

Grunneierne gikk ikke med på dettesynspunktet og mente at overbefolkningenhadde kommet på grunn av tilleggsregule-ringa Beviset for dette var at det hadde værtrøye i vannet 10-15 år under den forrigereguleringa uten at bestanden økte i nevne-verdig grad. Nå ble magasinet langt sjeld-nere tappet ned til laveste regulerte vann-stand enn under tidligere reguleringer. Der-med fikk røya gyte uforstyrret mens gyte-plassene før tilleggsreguleringa oftest bletørrlagt og rogna drept.

Fiskerikonsulenten hadde også merketseg den veldige bestanden av røye, og hanvar enig med grunneierne i at den uvanligraske økningen uten tvil hadde sammen-heng med at vannstanden nå lå godt overlaveste regulerte vannstand. Denne røyaville også til en viss grad konkurrere medørreten om den sparsomme næringa somdenne hadde til rådighet.

Fiskeribiologen var ikke uten videre enigi disse konklusjonene. Han mente at nårrøya kom inn i et vann, ville det ta noen årfør den ble så tallrik at det gikk an å snakke

om overbefolkning. Etter at det haddekommet røye i Møsvatn, måtte en vente aten brå økning i bestanden før eller seinereville komme. Han gikk derfor ikke med påat det nødvendigvis var reguleringsformasom var årsak til dette. Han innrømmet atfiskerikonsulenten kunne ha rett, men for åslå fast dette måtte en vite på hva slagsdybder røya hadde gyteplassene sine. Beggede to sakkyndige var derimot enige om atbestanden av røye lå på et urasjonelt høytnivå.

Dette spørsmålet skapte derfor ikke noeproblem for retten. Også at ørretfisket ikkelenger hadde noen økonomisk betydning,og at verdien av røyefisket var sterkt redu-sert, var det heller ikke noen uenighet om.Men når det gjaldt årsakene til denne elen-digheten stod retten overfor en verre nøtt åknekke. Retten kunne godt tenkt seg merutfyllende opplysninger om gyteplassene tilrøya og måtte gjøre som overskjønnet i1950: Ved et ufullstendig opplysningsgrunn-lag skulle ikke tvilen gå ut over de saksøkte,altså grunneierne.

Ut fra dette kom retten fram til at over-befolkningen av røye ville ha kommet uan-sett reguleringsform. Også under tidligerereguleringer hendte det ikke så sjelden atmagasinet ikke ble helt nedtappet. Tappingav magasinet ville alltid være avhengig avetterspørselen av elektrisk kraft. Noe somstort sett hang sammen med avsetningen avprodukter fra Norsk Hydro. Men på grunnav manglende opplysninger måtte rettenogså gå ut fra at det kunne ha gått flere årfør overbefolkningen av røye hadde blittmerkbar. De som hadde fiskerett, kunne hadrevet et økonomisk fiske i en årrekke, ogdette tapet som retten gikk ut fra at de varpåført, måtte skyldes tilleggsreguleringa ogerstattes av regulanten.LVII

93

Ved den første utbygginga av Møsvatn vardet ingen som interesserte seg for fallet nedtil Tinnsjøen, men det skulle ikke gå mangeår før vannet ble ledet gjennom tunneler ogturbinrør og produserte elektrisk kraft i

mengder som vi til da ikke hadde settmaken til. Fallet mellom Kalhovde og Tinn-sjøen var ikke mindre imponerende, mendisse energireservene skulle ligge ubrukt iflere årtier etter at vassdraget ble regulert.

Alt under den første anleggsperiodenhadde ingeniører i Hydro luftet ideen om åføre Mårvassdraget over til Gøyst og videretil Vestfjorddalen. Det ble med tanken. Om-trent på denne tida begynte også Drammenkommune å fatte interesse for det sammeområdet. Men staten satte ned foten. Forkommunen var det Mår- og Gøystelva somvar interessante, og det ble lagt fram planerfor utbygging av elvene hver for seg og iflere trinn. På begynnelsen av 1920-talletkom også Vassdragsvesenet med sine planerfor de samme elvene.

Høsten 1920 lå det et forslag på Storting-ets bord om å kjøpe fallretter i Mårvass-draget. Det var ikke noen opplagt sak, og

Tungtransport til Kal-hovde 29.7. 1942. En16 m lang trepongtongpå ca. 10 tonn vedGausetbrua. (Mårkraftverks arkiv)

Steinhoggere i arbeid påMår-anlegget. Bildet ertrolig tatt under ellerlike etter siste verdens-krig. (Mår kraftverksarkiv)

94

Regulering av Mår-Gøyst

det var et engasjert Storting som tok fatt pådebatten. Først ble taletida satt til femminutter, deretter redusert til to. Motstan-derne satte spørsmålstegn ved om statenhadde råd til dette, og om ikke staten haddebrukt nok på å elektrifisere denne delen avlandet. Representanten Blakstad mente atdet var «helt ut uforsvarlig» å bruke en mil-lion kroner på fallretter der utbygginga lå sålang fram i tid at ingen som var tilstede istortingssalen ville oppleve den. Dessutenhadde staten alt sikret seg både Nore, Tokkeog flere andre vassdrag, men utbyggings-tempoet til staten var ikke mye å kyte av. Istedet for å plassere pengene i fallretter somble liggende ubrukt, burde staten investere iutbygginger og skape liv og røre. Det varikke kjøp av fosser som elektrifiserte landet,men utbygging. Skulle staten spille en aktivrolle i elektrisitetsforsyningen, burde denogså sørge for innkjøp av fallrettigheter iandre landsdeler, ikke bare i områdenerundt Kristiania. Dessuten var det ingenhast med å kjøpe opp rettighetene i Mår, fordet var bare staten som kunne tillate utbyg-ging av vassdraget.

Flertallet i skog- og vassdragskomiteenmente at Mårvasdraget både på grunn avstørrelse og beliggenhet var blant de vass-drag som burde være i offentlig eie. Statenmåtte gripe regulerende inn og burde der-for ha herredømmet over de største kraftkil-dene. Det var ikke private kapitalinteressersom skulle utnytte dem til egen fordel. Detvar heller ikke velsituerte kommuner somskulle kjøpe seg rettigheter i strid med inter-essene til andre kommuner eller landsdeler.Det var staten som burde styre arbeidet medå få elektrisiteten ut til folk, så kunne de en-kelte ledd i planen gjerne utføres av andre,både kommuner og «endog» private.

Debatten endte med at kjøpet ble vedtattmed 77 mot 44 stemmer. En av dem somtalte varmt for kjøp, var Gunnar Knudsen –kjent industrinavn i Grenland og ikke utentilknytning til Skiens Brugseierforening.Han ville bygge ut nedre del av Mår med en

gang og heller trappe ned arbeidet vedNore. Han luftet også tanken om overføringav vann fra nedslagsfeltet til Numedalslågenog over til Mår. Dessuten mente han statenburde regulere og bygge ut Tokkefallene,som et tiltak mot arbeidsløsheten.LVIII Det vir-ker som om den nylig avgåtte statsministerenikke hadde glemt hvilket fylke han kom fra.

Suppekjøkkenpersonalefor Mår kraftanlegg2.7. 1943. (Mår kraft-verks arkiv)

Proviant for Mår kraft-anlegg 2.7. 1943 (Mårkraftverks arkiv)

Transport til Mår-anlegget. Trolig underkrigen (Mår kraftverksarkiv)

95

Staten hadde nå overtatt 58% av fallret-tighetene i Mår. Med den beliggenheten ogstørrelsen Mårvassdraget hadde, menteStortinget dette var et vassdrag det offent-lige burde eie med tanke på alminneligelektrisitetsforsyning. Meningen var å førevannet i tunnel langs de to dalførene. I 1938hadde Vassdragsvesenet slått inn på nyeveger og tok opp igjen tanken om å førevannet til Vestfjorddalen.

Men så kom krig og okkupasjon og tyskeplaner om å produsere lettmetall på Her-øya. Nordisk Lettmetall A/S ble stiftet 2.mai 1941 med Norsk Hydro som en avaksjonærene. Formålet med selskapet varbl.a. bygging og drift av anlegg for framstil-ling av lettmetall og lettmetallegeringer.Selskapet skulle også engasjere seg i produk-sjon av elektrisk energi.

Det skulle bygges fabrikker der størstedelen av produksjonen var magnesium, alu-minium og aluminiumoksyd. En sentral

instans i disse planene var Göring og hansluftfartsministerium. Görings problem vardet omfattende behovet flyvåpenet haddefor aluminium. Tyskerne hadde okkupertenorme områder som strakte seg fra ishavetog sørover til brennende afrikansk sol, fraden franske Atlanterhavskysten og langt inni Sovjet. De store avstandene krevde et om-fattende transportsystem. Her spilte flyeneen viktig rolle, og til flyene skulle det brukesaluminium.

Kraftbehovet til Nordisk Lettmetallskulle dekkes ved utbygging av Mår-vassdra-get, og tomt til fabrikkanleggene ble kjøptav Norsk Hydro på Herøya. Hydro forpliktetseg også til en rekke leveranser til det omfat-tende prosjektet som tok form ved Frierfjor-den. Det var et gigantisk anlegg som strakteseg fra Hardagervidda og ut til fjæresteine-ne i Eidanger. Det inkluderte anleggsarbei-det i Mårvassdraget, lange kraftoverførings-linjer og ikke minst anlegget på Herøya. På

Damanlegget på Streng-en 22.10.1943 (Mårkraftverks arkiv)

96

det meste var 4000 mann i sving med å byg-ge ut det 400 mål store fabrikkområdet. 33bygg med en grunnflate som variertemellom 2- og 8000 m2, skulle reises, oginnen utgangen av 1943 planla tyskerne åha alt klart til produksjon. Det var en plande allierte kunne styre sin begeistring for,og 24. juli 1943 satte 120 amerikanske fly og300 tonn bomber en stopper for industripla-nene på Herøya.LIX

Det var altså Mår-vassdraget som skullevære kraftleverandøren til dette industri-prosjektet. Vassdrags- og Elektrisitetsvesenetprotesterte. Det samme gjorde den kommi-sariske statsråden i Arbeidsdepartementetsom var enig i at Mår burde øremerkes van-lig forbruk. Den gangen staten hadde kjøptMår, Nore- og Tokkefallene hadde tankenvært at disse kraftanleggene skulle skaffekraft til områder der de lokale leverandø-rene ikke lenger greide å levere nok. Gjen-nom et statlig nettverk skulle kraft overførestil områder som hadde kommet lengst ielektrifisering.

Trass i motstand ble det gitt grønt lys forforhandlinger med Nordisk Lettmetall, ogdet er verdt å merke seg at det skulle for-handles. Det betyr at de norske konsesjons-lovene stod sentralt også under okkupasjo-nen. Görings administrasjon krevde flereganger at det skulle gjøres unntak fra lov-verket. På den andre sida stod Terbovensom mente at norske konsesjonsreglermåtte respekteres. Han satt noe lengre frade hardeste krigshandlingene og så litt merlangsiktig på problemet. Ved å respekterenorsk lovverk var det lettere å få en smuleoppslutning om en norsk integrering i detstorgermanske riket. Dessuten var det nød-vendig for å få norske selskap med på finan-sieringen.LX

Forhandlingene førte til en kontrakt omutbygging og leie av Mår kraftanlegg – god-kjent i ministermøte 1. juli 1943. Da haddeutbyggingsarbeidet vært i gang i to år, ogdet var Hydro som skulle stå for dette medstaten som eier av det ferdige anlegget.

Kalhovde 20.10.1942.Bygningen midt påbildet står omtalt somen garasje. (Mår kraft-verks arkiv)

Dagens arbeidstilsynville nok gitt lyd fra segi et slikt tilfelle. Mår-anlegget, trolig etterkrigen. (Mår kraftverksarkiv)

97

AnleggetReguleringssøknaden fra Lettmetall gikk utpå å senke Mårvatn enda 1 m og nye 3 moppdemming ved Kalhovde. Videre skulleMår overføres til Gøyst ved kanal mellomKilsfjorden og Gøystdalsvatn. Det siste skulleogså demmes opp inntil 8,2 m og senkes 2m. Til slutt skulle vannet føres over til Vest-fjorddalen og gjøre nytte i en kraftstasjon påDale. Søknaden inneholdt også et spørsmålom Brukseierforeningen ville delta i regule-ringa.

Øst-Telemarkens Brukseierforening fantdet uheldig at en reguleringstillatelse bareskulle gjelde én brukseier. Dessuten vardette en utbygging som var en utviding avden eksisterende reguleringa av Mår-vass-draget som ØTB hadde ansvaret for. Det var

med andre ord et noe ureint farvann, ogforeningen gikk til forhandlinger med Nor-disk Lettmetall. Løsningen ble at søknadenom regulering gikk i ØTBs navn, og atNordisk Lettmetall gikk inn som medlem avBrukseierforeningen. Arbeidet var detNorsk Hydro som skulle stå for. Regulerings-søknaden omfattet også overføring av van-net til Vestfjorddalen. Dette hang sammenmed at en også ville trekke nedslagsfeltenenedenfor reguleringsdammen ved Strengenmed i reguleringa.

Søknaden gjaldt en tillatelse til å rå overalt vannet til reguleringsformål. Det kom ikonflikt med tømmerfløtingen, men kunnestøtte seg til et lovendringsforslag som varpå veg til Stortinget vinteren 1940, som gaslik tillatelse «når overveiende almene hen-syn taler herfor.»LXI På grunn av krigen bledet ingen stortingsbehandling, men de nyemakthaverne bestemte at dette skulle bli lovlikevel. Hva slags løsninger en skulle finnefor fløtingsvannet som ville bli borte, varenda et diskusjonstema da amerikanskebombefly la Nordisk Lettmetalls planer igrus på Herøya.

Dermed var grunnlaget for regulerings-arbeidet plutselig borte, og anlegget blenedlagt. Tyskerne forlangte også at alt mate-riell og utstyr skulle overføres til anlegg somble sett på som «livsviktige.» Det innebar atalt som hadde blitt fraktet innover på fjellet,skulle samles sammen, demonteres ogsendes dit tyskerne mente det gjorde bedrenytte for seg.

Mår-anlegget undereller like etter krigen.(Mår kraftverks arkiv)

Anleggsfolk på hjemturfra Mår-anlegget. Bøensåsen 15.9.1941.(Mår kraftverks arkiv)

98

Anlegget starter opp igjenMen det var ikke alt det gikk an å fjerne.Det var utført en god del arbeid av varig art.Kalhovd- og Strengedammen var trekvartferdige, og en 1200 m lang utgraving avsundet mellom Kalhovdfjorden og Kils-fjorden hadde kommet i gang. Det sammevar tilfelle lenger sør med den halvparten sålange kanalen mellom Kilsfjorden og Gøyst-dalsvatnet.

Som med andre avgjørelser som var tattunder krigen, måtte også tillatelsen til åregulere Mår-Gøyst stadfestes etter freden.Brukseierforeningen vedtok å sende en sliksøknad, og den gikk til Arbeidsdepartemen-tet like før jul i 1945. Dermed var det ogsåklart for en ny høringsrunde.

De mest omfattende uttalelsene kom na-turlig nok fra Tinn. 35 grunneiere og fosse-eiere sa tydelig hva de mente: «Man skulletro at planene om å fravriste bygda denskraftkilder skulle være bortfalt sammen mednazistyret, men dette ser ikke ut til å væretilfelle, det ser ut til at den i okkupasjons-årene opparbeidede diktaturånd er vanske-lig å bli kvitt, idet planene om å ta kraftkil-dene fra bygda atter er dukket opp.»LXII

Eierne så for seg utbygging av 156.000evig arbeidende elektriske hestekrefter somskulle skape lokal velstand. Uten dennemuligheten så de bare et kraftløst, armt ogfattig samfunn, og de satte seg derfor imotoverføring av vann fra Mår, Gøyst, Torva ogHusvollelva til andre vassdrag. I ryggen had-de de lov om vassdragsregulering som sa atslik overføring ikke burde gis viss ikke allesom hadde rettigheter, var enige i det. Unn-tak kunne gjøres, og her mente Vassdrags-vesenet at det var grunnlag for nettopp det.Staten ville sikre seg alle fallrettigheter iMår og Gøyst, og da var de andre eierne avliten betydning. Her var det dessuten snakkom hva som økonomisk og teknisk hensikts-messig. I så måte mente Vassdragsvesenet aten felles kraftstasjon på Dale i Vestfjord-dalen var å foretrekke framfor å bygge utMår og Gøyst hver for seg.

Tinn kommune rettet vinteren 1946 enhenvendelse til staten om å få arbeidet påMår-anlegget i gang igjen. Det var derforikke å vente at det skulle komme noen inn-vendinger fra den kanten. Kommunen sådet som viktig at Norsk Hydro fikk dekt sittøkende energibehov fra Mår og ikke over-førte kraft fra de gamle kraftstasjonene iMånavassdraget til Herøya. Det ville skadeproduksjonen på Rjukan, og det var derforavgjørende at Hydro fikk leie så mye sommulig energi fra Mår.

For kommunen var det også viktig å fåsatt av så mye konsesjonskraft som mulig. Åbygge opp et samfunn rundt en eneste be-drift var ikke problemfritt. En måte å kom-me ut av denne situasjonen på var at kom-munen disponerte en del kraft som kunneleies ut til bedrifter som ville etablere seg iTinn. Ellers gjorde også kommunen opp-

Brakkeliv under Mår-anlegget. (Mår kraft-verks arkiv)

99

merksom på at etter de andre anleggsperio-dene hadde det blitt hengende igjen en heldel arbeidsløse arbeidere som var en belast-ning i den kommunale økonomien. Nå blestaten bedt om å ordne det slik at dette ikkeskjedde enda en gang. Ikke minst fordi dether var snakk om kraft som for det mesteskulle sendes ut av kommunen.

Det var heller ikke uvesentlig for kom-munen om reguleringa ble sett på som vass-dragsregulering eller overføring etter regule-ringslova. I det første tilfellet ville konse-sjonskraft og avgift beregnes etter hvor myevannkrafta økte ved reguleringa. Det ville siat fra dagens regulerte vannkraft måtte entrekke den kraftmengde som var i vassdra-get i uregulert tilstand og kanskje også densom var oppnådd ved den første regule-ringa. Ved en overføring ville konsesjonskraftog avgifter beregnes etter all vannkraft sompasserte kraftstasjonen.

For kommunen var det ingen tvil om atdette var en overføring: Mårelva ville for enstor del bli tørrlagt ved at Mårvatn, Kalhovdog Geitebuvatn ble overført til Gøystdals-vatn. Hele Mårvassdraget ble altså overførttil det mindre Gøystvassdraget. Deretter bleGøystvassdraget også i stor grad tørrlagt vedat både dette og Mårvassdraget ble overført

til Vestfjorddalen gjennom en 17 km langtunnel. På vegen dit ble det også tatt meden del mindre vassdrag, og alt dette vannetskulle så gjennom kraftstasjonen på Dale.Deretter gikk det ut i Måna og ville sammenmed vannet fra Møsvatn utnyttes i en nykraftstasjon nede ved Tinnsjøen. Sett frakommunens synsvinkel var det her snakkom ikke bare én overføring, men flere.

Kommunen gikk inn for å støtte konse-sjonen, men vilkåret var at dette ble sett påsom en overføring. Tinn kommune hadde isin tid kjøpt fosserettigheter i Mår medtanke på utbygging for å dekke lokalt behov.Men etter oppfordring fra myndighetene ogmed løfte om å få kraft på annen måte, opp-gav kommunen denne utbygginga. Nå varvannet borte og utbygging umulig, og detvar derfor nødvendig å kreve konsesjons-kraft etter den gjennomsnittlige produksjo-nen ved kraftstasjonen på Dale. Kommunenhadde heller aldri fått noen glede av konse-sjonskrafta fra den første Mår-utbygginga.Den resulterte ikke i kraftproduksjon i kom-munen, for det var brukseierne nedenforTinnsjøen som kunne høste fordelene avden.

Det var ingen støtte for kommunens synå finne i departementet. Staten så ikke påforbindelsen mellom Kalhovdfjorden ogGøystdalsvatn som en overføring av Mårvass-draget til Gøystvassdraget, men som en sam-let magasinering av de to vassdragene. Åsende dette vannet gjennom en tunnel ogutnytte det i Mår kraftverk så verken depar-tement, Vassdragsvesen eller Justitsdeparte-

Snøen var et problemogså for Mår-anleggetetter krigen. (Mår kraft-verks arkiv)

100

ment på som noen overføring. Skulle det blirettstvist om denne tolkingen, gikk departe-mentet inn for at avgiftssatsene til stat ogkommuner skulle reduseres slik at samletavgiftssum ble den samme for kraftverketuansett hvordan man regnet. Dermed varTinn kommune like langt.

Når departementet videre skulle veie for-deler og ulemper, var det først og fremstden nye kraftproduksjonen som kom påplussida. Men reguleringa ville også dempeflomfaren i Heddal og den nedre delen avSkiensvassdraget. Dessuten var denne utbyg-gingsplanen den mest rasjonelle måten åutnytte vassdragene på. Den samlede kraft-mengde i Mår og Gøyst kunne nå utnyttes ién kraftstasjon. Utbygd hver for seg villetallet på kraftstasjoner vært fire.

Prisen en måtte betale for dette, var enneddemming av nesten 6500 mål, men sta-ten regnet den økonomiske betydningen avdette området som «ringe». Området lå

Strengedammen 22.10.1943. Denne dammenbestår av tre deler meden samlet lengde på640 m. Største høyde er17 m. Dammen erutført med frontplatehvilende på pillarer ogmed isolasjonsvegg påluftsida. Storparten avstøpesanden kom medtog til Rjukan og derfratil fjells med bil. (ØTBsarkiv)

Mat er ikke uvesentligfor dem som driver medhardt anleggsarbeid.(Mår kraftverks arkiv)

101

nesten 1100 m.o.h. og var over tregrensa.Noe skade ville det også bli på fisket. Dess-uten ville det bli merkbart på flere måter atelvene Mår og Gøyst nesten ble borte: Det

ville bli problem med vannforsyning, fisketville bli skadelidende og det ville føre tilmer gjerdehold langs elvene. Fra før av varMår og til dels Gøyst problematiske fløtings-elver. Med sterkt redusert vannføring måttetømmertransporten finne andre løsnin-ger.LXIII

Da Stortinget i sin tur skulle behandlekonsesjonssøknaden, valgte politikerne ikkeå ta standpunkt til tolkningen om hva slagsregulering dette var. Men om Tinn kom-mune ikke fikk gjennomslag for sitt syn, for-høyet de folkevalgte konsesjonsavgifta tilkommuner fra 1 kr til 1,50 kr per natur-hestekraft. Det kan kanskje kalles en sym-patierklæring.

En ny politikkAlt sommeren 1945 hadde Norsk Hydrokommet med forslag om å ta opp igjenanleggsarbeidet i Mår-Gøyst. I tida somkom, ble denne tanken reist med stadigstørre tyngde, og Hydro var i forhandlingermed både departement og Vassdragsvesenom dette. Det var enighet om at statenburde overta og fullføre anlegget så fort detlot seg gjøre, men Vassdragsvesenet haddepå dette tidspunktet ikke mulighet til å ta påseg et så stort arbeid i tillegg til andre an-legg som det hadde i gang. Enden på visable at Norsk Hydro skulle fortsette anleggs-arbeidet for statens regning og under kon-troll av Vassdragsvesenet.

Det var ingen tvil om at Norsk Hydro varsterkt engasjert i dette reguleringsarbeidet,og selskapet var interessert i en vesentlig delav kraftproduksjonen. I oktober 1945 søkteHydro om å sikre seg 1/3 av Mår-krafta.Begrunnelsen var de utvidelsene selskapethadde planer om. Særlig var det aktuelt åøke kvelstoffproduksjonen.

Det var et skrikende behov for kunst-gjødsel fordi en stor del av de europeiskeprodusentene var satt mer eller mindre utav spill på grunn av krigen eller kullmangel.I tillegg produserte en synkende husdyrbe-

Til Mår-anlegget hørteogså en god del kanali-serings- og utgravings-arbeid. For en stor delskulle dette foregå pådypt vann. Derforhadde F. Selmer A/Sfått opp mudderappara-tet Jutulen. Dette var etmonster som bar navnetsitt med rette. Medpongtonger veide denca. 550 tonn, og undergode forhold greide mas-kinen å ta ut 1500 m3 idøgnet. (Mår kraftverksarkiv)

Uttrekking av trekktaufor den store taubanen ibakgrunnen. Til åfrakte materiell gikk detto taubaner opp lia fraDale. En stor som gikkhelt opp, og en liten somgikk halvvegs. 6. mai1942. (Mår kraftverksarkiv)

102

stand stadig mindre naturgjødsel. Markedetvar altså der, men Hydro var klar over at omnoen år ville produksjonen være tilbake tilgamle høyder og kanskje til den overpro-duksjonen som hadde vært før krigen. Detvar altså en økonomisk risiko å ta, men sel-skapet var villig til å ta den sjansen. En slikøkning i produksjonen var avhengig av kraftfra Mår, og for å få størst mulig effekt avproduksjonsøkningen var det også viktig atdet ble handlet raskt. Hydro så ikke at sel-skapets ønske om kraft hadde noe vesentligå si for det «borgerlige» behovet.

NVE hadde i 1941 tatt sterk avstand fra åbruke kraft fra Mår til industrielle anlegg.Nå hadde hovedstyret snudd. Men det varikke denne gangen snakk om at industrienskulle stikke av gårde med all kraft Et annetargument var at halvparten av den kostbareoverføringsledningen til Herøya som Nor-disk Lettmetall hadde bygd, ville være verdi-løs om ikke Hydro fikk noe av krafta fraMår. NVE var også villig til å ta hensyn tilden planlagte produksjonsøkningen tilHydro. Noen ovasjoner kom det ikke fra

NVE, men institusjonen hadde kommetfram til at «man neppe i dag bør stille seghelt avvisende overfor Hydros ønske.»LXIV

Hydro ville også bli eier av en del av anleg-get, men et slikt sameie så NVE på som pro-blematisk og en kilde til komplikasjoner.NVE mente også at Hydro måtte betale et

Gården Dale i Vestfjord-dalen før arbeidet medkraftstasjonen begynte.30.8.1941 (Mår kraft-verks arkiv)

Stikkspor på Dale.24.2.1942. (Mår kraft-verks arkiv) JFR. NR 64

103

tillegg i kraftprisen siden selskapet forsynteseg av et gunstig anlegg som egentlig skullegå til den alminnelige kraftforsyninga.

Å slippe storindustrien til på dennemåten var ny politikk i norsk elektrisitetsfor-

syning. Som vi har vært inne på i forbindel-se med Nordisk Lettmetalls søknad, var detmeningen at statens kraft skulle sikre for-brukerne rimelig elektrisitet i tilstrekkeligemengder. Men i de første etterkrigsåreneblir denne tankegangen snudd på hodet. Nåvar det den kraftkrevende storindustriensom skulle nyte godt av rikelig og billig stat-lig kraft. Dette skulle skape økt levestandardog legge grunnen for videre industrialise-ring av Norge.

En slik politikk lå langt fra klar da krigenvar slutt. I Arbeiderpartiet var det både til-hengere og motstandere av å prioritere stor-industrien. I NVE var derimot holdningeneklarere. Dette var en gammel etat på fleremåter, og motstanden mot omlegging av detstatlige engasjementet var tydelig. Men detvar politikerne som bestemte, og Arbeider-partiet som gikk i spissen for den nye ret-ningen. Kraft fra Tyin skulle gå til alumini-umsproduksjon i Årdal, og Norsk Hydrofikk hand om kraft fra Glomfjord og Mår.LXV

Utgraving for avløps-tunnel under jernbaneog veg på Dale 14.10.1941. (Mår kraftverksarkiv)

Fillemannen vaier fraKalhovddammen i1947 (?). Anleggsarbei-derne var ikke fornøydmed entrepenøren somikke ga dem noen på-skjønnelse for fullførtarbeid. (Knut Skavle-bø).

104

Lenin og Mår«Da arbeidet med Mår kraftverk ble tatt opp igjen etter krigen, måtte maskineriet, turbiner oggeneratorer, som var bestilt fra Tyskland, men ikke levert, spores opp. Ingeniør Jens Hjortreiste til Tyskland og fant turbinene i Heidenheim i den allierte sonen mens generatorenebefant seg i russisk sone. Forhandlingene om utlevering av generatorene gikk tregt helt tilHjort la merke til et portrett av Lenin på veggen der Lenin manglet en vorte som skulle værepå haken hans. Hjort pekte på mangelen og kunne også fortelle at han hadde vært studie-kamerat av Lenin i Sveits. Dette skapte sensasjon hos russerne, som fra sentralt hold fikk viteat Lenin ganske riktig hadde en vorte på haken og at de virkelig stod overfor en av Leninsstudiekamerater. Resten er historie, som det heter. Forhandlingene ble raskt avsluttet og gene-ratorene utlevert. De to første maskinene ble satt i drift i 1948, de to neste i 1949 og den femteog siste i 1954.»

(Statkraft om Mår kraftverk)

Som vi har sett, er det mange grupperingersom har interesser knyttet til Skiensvass-draget. Skogeiere og trelasthandel haddebrukt vannvegene til transport i århundrer.Til å begynne med var det den enkelte tøm-mereiers ansvar å få tømmeret og bjelkenefram til utskipingshavn. Men fra 1664 varsagbrukseierne i Skien herrer over både tre-lasthandel, sagbruksdrift og tømmerfløting iTelemark. Ved den rivende utviklingen somvar på trelastmarkedet, var det viktig å fåfløtingen inn i organiserte former. Noenforening var det ikke snakk om, men snare-re et samarbeid mellom sageierne. Samar-beid mellom skogeiere var det også, iallfallnår det gjaldt å sette opp lenser og andreinnretninger som kunne gjøre tømmer-transporten lettere.

I 1831 gikk trelasthandlerne i Skien sam-men for å organisere fløtingen fra Norsjø ogned til Bryggevannet. Først i 1838 var orga-nisasjonen et faktum, og en fløtingsinspek-tør ble ansatt. Dette var en stilling for den

nedre delen av vassdraget, men det ser ogsåut til at det har vært en spredt organiseringellers i fylket, særlig i tilknytning til de pro-blematiske fossene Skotfoss og Vrangfoss. ITinnelva var det iallfall en organisasjon i1840. Gradvis går organiseringen over fraoppsplitting i lokale sammenslutninger tilforeninger for de enkelte greinene av vass-draget. Disse går i tur og orden inn i Skiens-vassdragets Fællesflødningsforening som blestiftet i 1862.

Det er innenfor tømmerfløtingen at enfinner den eldste organiserte bruken avSkiensvassdraget, og dermed var dette eninstans som brukseierne måtte ta hensyn tilnår vann skulle reguleres og elver tørrleg-ges. Men fløtingen var aldri det største pro-blemet regulantene støtte på, for her var dettil en viss grad sammenfallende interessermed brukseierne. Også de som haddedrevet tømmertransport i vassdraget, haddegjort sine inngrep og reguleringer. Naturenhadde ikke alltid skapt elvene med tanke på

Bygging av ny Nord-stul-dam. Vannet herfrable brukt til fløting nedtil Follsjø. (ØTBs arkiv)

105

Tømmerfløting

fløting, og fordelingen av nedbør gjennomåret var også temmelig vilkårlig i forhold tilbehovet som skogeiere og trelasthandlerehadde.

Tømmerfløtingen hadde sprengt tunne-ler og bygd renner for å gjøre transportenlettere, og dammer var satt opp på et utallsteder for å gjøre nettopp det brukseiernehadde i sinne: Lage et magasin der en kun-ne samle vann til en hadde bruk for det.Mens brukseierne hadde et ønske om regel-messig vanntilførsel hele året, var sesongenfor fløterne kort og hektisk. Det gjaldt åpøse på med vann de få ukene tømmerethadde behov for det. Fellesfløtningen varderfor en av bidragsyterne da det var snakkom å støtte den første reguleringa av Møs-vatn. Det var riktignok ingen stor bidrags-

yter, men det var iallfall ingen motspiller forbrukseierne.

Etter forslaget til tappingsreglement forMøsvatn, skulle fløtingen i Måna ha rett på100 m3 vann i sekundet 12 timer per dag iinntil seks dager om våren. For Tinnsjøensitt vedkommende var det foreslått sammevannmengde, men dobbelt så lang tid.Brukseierne ville heller at Fellesfløtningenskulle disponere vannet 24 timer i døgnetover en 6 dagers periode. Det ville være mereffektiv utnytting av ressursene. For Møsvatnsin del var forslaget greit nok, for der vardet tale om at Rjukananleggene overtoktømmertransporten.

Da staten la fram sin kongelige resolu-sjon, hadde formuleringene blitt mindrepresise: Dameierne måtte avgi det vannet

Tømmerrenna mellomLienfos kraftverk ogTinfos under flommen i1927. (Tinfos arkiv)

106

som var nødvendig etter rekvisisjon fraFellesfløtningen. Tømmertransporten skullemed andre ord ha det vannet den haddebruk for. En understreking av den rettensom var opparbeidet gjennom århundrer.Liknende formuleringer gjaldt ogsåKalhovddammen og Mårelva.

Det var ingen innvendinger fra Bruksei-erne om at Fellesfløtningen måtte ha vannfor å få fram tømmeret, men det ble etterhvert satt et spørsmålstegn ved formulering-en i slippingsreglementet. Dameierne men-te at de nå ikke hadde noen oversikt overhvor mye vann de hadde til disposisjon i vin-terhalvåret. En usikkerhet som forplantetseg videre til fabrikkene og kraftstasjonene.Sett fra deres synspunkt hadde det derforvært en fordel å prøve å beregne den vann-mengde som gikk med til tømmertranspor-ten. Men noe slikt kom bare inn i forslagetsom gjaldt Tinnsjøen. For Møsvatn og Kal-hovde var det bare en påminning om at tap-ping skulle foregå i flomtida og ta hensyn tilat vannet kunne magasineres i Tinnsjøen.

Tømmerfløting i TinnelvaPå ett punkt var det derimot uenighet mel-lom fløting og brukseiere. Det gjaldt byg-ging av tømmerrenne i Tinnelva. I forbin-delse med utbygging av Svelgfossen haddekraftverkseieren bygd renne og tunnel fortømmertransport forbi fossen. Fellesfløt-ningen betalte noe av dette og forlengetogså renna nedenfor tunnelen på eget initi-ativ. Til sammen ble det en renne på 1230meter.

Også lengre nede i Tinnelva hadde detvært snakk om renne fra Sagafoss og forbiTinnefossen, men forhandlingene mellombrukseiere og tømmerfløting hadde ikkeført fram. Renna skulle både sørge for atminst mulig av det magasinerte driftsvannetgikk til fløting og dessuten hindre skade påtømmeret. Amtmannen sammenkalte til etstort møte i Skien i 1908 og la fram et for-slag til avtale. Tømmerrenna inngikk som

en del av utkastet sammen med opprens-king og sprenging av hindringer. Det resul-terte i nye runder med utgreiinger og disku-sjoner om kostnadsfordeling.

I 1909 var det et nytt stort møte – og nyeforhandlinger. Hallesby skriver at dennegangen gikk Tinfos fra møtet da de ikkekunne støtte kontraktforslaget. Bedriften laseinere fram sitt eget forslag, og dennegangen var det Fellesfløtningen som sattefoten ned. Kittilsen (1924) nevner også etutkast til avtale i 1909 som skulle være etspleiselag der Skiens Brugseierforening dek-te 10%. En slik ordning blokkerte tre avbrukene i Skien, og med det ble det. Såmange var særinteressene at saka fikk hvileover et ti-år.

Høsten 1921 ba Fellesfløtningen om atdet måtte slippes 90 m3 i sekundet fra Tinn-oset. Om nødvendig måtte dette vannethentes fra Mår eller Møsvatn. For brukseier-ne ville det si en økning i vannføringen på15 m3. Denne økningen var det bare Svælg-fos og Lienfos kraftstasjoner som kunneutnytte. For de andre brukseierne ville detføre til et direkte tap, men kunne også hauheldige ringvirkninger, mente Møsvands-komiteen. Komiteen hadde derfor kommetfram til at det ikke gikk an å kreve at det ble

Fløting av tømmer forbiTinfos 24.5.1912.(ØTBs arkiv)

107

sluppet vann fra andre magasin for å ta hen-syn til fløtingen i Tinnelva.

Vannsituasjonen var vanskelig dette året,og også Arbeidsdepartementet ble kobletinn. Var det slik at Fellesfløtningen kunne«tiltvinge» seg fløtingsvann under så vanske-lige forhold som det var i 1921, mente Møs-vandskomiteen at slippingsreglementet bur-de endres. Det gikk så langt at Tinfos Papir-fabrik og Union som også var medlemmerav Fellesfløtningen, krevde ekstraordinærgeneralforsamling i foreningen. Denne bleutsatt med håp om at det i mellomtidaskulle komme nedbør i så store mengder atproblemene ble løst. Men nedbøren lot segheller ikke denne gangen påvirke og uteblehelt. Kravet om ekstraordinær generalfor-samling falt likevel bort, for kalenderenviste nå slutten av oktober, og det var forseint å tenke på tømmerfløting.

Året etter var mer preget av samarbeid.Da tok Møsvandskomiteen og Fellesfløtning-en opp drøftinger om tømmerrenne fraLienfos kraftstasjon og ned til Heddalsvat-net. I 1923 var forslaget klart. Det gikk ut påå legge renna fra Lienfosdammen og ned-over på østsida av elva forbi Tinnefossen.Møsvandskomiteen skulle betale 60% av

anleggs- og vedlikeholdskostnadene. Den til-latte vannmengden var 3 m3 i sekundet. Enbeskjeden mengde i forhold til det som gikkmed ved ordinær fløting. LXVI

Alle var ikke like fornøyd med den nyeordningen. Da tømmerfløtingen avvikletgeneralforsamling i mars 1924, ble det lagtfram et skriv fra skogeiere som protestertemot at det ikke lenger var et tilbud om fellesfløting på strekningen mellom Lienfos kraft-stasjon og brua på Tinfos. Det ville bety atde måtte kjøre tømmeret, kanskje helt tilHeddalsvatnet. Skogeierne mente også at enburde undersøke et alternativ med å ledetømmeret inn på den nye tømmerrenna vedSagafossdammen.LXVII

Det skogeierne ville, var å få saka utsatt.Noe de også greide med 35 mot 34 stem-mer. Det var med andre ord en spennendeopptelling, og mer dramatikk skulle det bli,for i mai kom det et «Cirkulære» fra EmilAubert i Fellesfløtningen. Han hadde settnærmere på avstemningen og funnet ut atblant de som hadde stemt for utsettelse, vardet to som ikke hadde stemmerett: En had-de for liten eiendom, og den andre haddegått konkurs. I tillegg var det også en annensom det kunne settes spørsmålstegn ved.Dermed var avstemningsresultatet snudd, ogutsettelsesforslaget nedstemt med 34 mot 33stemmer. Siden det hadde lidd så langt pååret, ville likevel Fellesfløtningen godtafløting på den omdiskuterte strekningeninneværende år, men så var det slutt.LXVIII

Skogeierne protesterte til Vassdragsvesenet,men forholdene må etter hvert ha jenketseg til, for renna hadde kommet for å bli.

På 1950-tallet bestemte Norsk Hydro segfor å erstatte de gamle kraftstasjonene sineSvælgfos 1 og 2 og Lienfos med et nytt kraft-verk inne i fjellet. Dermed ville fløtingsvan-net forsvinne mellom Svelgfossen og Lien-fossen. Den gamle tømmerrenna fra Svælg-fos 2 måtte derfor forlenges og knyttes sam-men med den fra Lienfos kraftverk. Dennenye delen av renna ble tatt i bruk i 1959, ognå var det en sammenhengende renne fra

Bygging av den nyeTinfos 1 på Notodden14.1.1955. (ØTBsarkiv)

108

Kloumannsjøen og ned til Tinfos med enlengde på 4,1 km. Renna var i bruk fram til1976.

MårvassdragetEtter den første Mår-reguleringa kunneFellesfløtningen kreve avgitt vann fra maga-sinet på Kalhovde når det var behov for det.Det var en grei ordning for skogeierne, menressurskrevende sett fra brukseiernes syns-punkt. Hallesby har regnet ut at i årene1923-1931 gikk det med nesten 24000 m3

vann for hver kubikkmeter tømmer somskulle transporteres nedover elva. Noe avdette vannet kunne kraftverkene nedenforTinnsjøen gjøre seg nytte av, og ved å leggeom fløtingen kom vannforbruket ned motdet halve på slutten av 1930-tallet. Likevelmente kraftprodusentene at dette var enraus bruk av vannressursene.

Etter konsesjonen fra 1943, og stadfes-ting av denne etter krigen, fikk Brukseier-foreningen full råderett over alt vann tilreguleringsformål. Dermed forsvant vanneti de elvene som hadde blitt brukt til tøm-mertransport. Dette måtte løses på annenmåte, og i april 1947 inngikk ØTB og skog-eierne som hadde fløtingsrettigheter i vass-draget, en avtale.

Som erstatning for tømmerfløting i Mår,Gøyst, Husvollelva og Nysetelva forpliktetØTB seg til å kjøpe alt tømmer som blemeldt til salg. Skogeierne var ikke forpliktettil å selge til ØTB, men i tilfelle salg tilandre kjøpere skulle ØTB ta på seg trans-porten fra velteplass til Tinnsjøen. Det vardette siste alternativet som kom til å blibrukt, og for å få fram tømmeret måtte detbygges skogsbilveger. I Dromstjønn fikkdessuten ØTB tillatelse til å sette opp endam for å forsyne Gøyst med fløtingsvann.

Dette var avtaler som skulle tre i kraft såsnart reguleringa var ferdig og kraftstasjone-ne tatt i bruk. Det ble derfor en gradvisovergang, og i 1947 var det fløting i bådeMår og Gøyst med vann fra henholdsvis Kal-

hovddammen og Strengedammen. Åretetter fikk Gøyst vannet fra Grottedammen,og det samme skjedde i 1949, men da haddeØTB overtatt ansvaret for tømmertranspor-ten. Når fløting fortsatt ble valgt, var det tro-lig fordi det dette året var rikelig med vann.1950 var det første året dammen i Droms-tjønn var i bruk, og sett fra tømmerfløting-ens side fungerte dette bra. Noe av tømme-ret langs Mår hadde fortsatt gått på elva,men resten ble kjørt til Tinnsjøen med bil.

Trass i avtaler gikk ikke transporten avtømmer helt knirkefritt. Skogeierne skulleha kompensasjon for eventuell tyngre drifttil veg istedenfor å frakte det nedoverbakketil elva som de hadde gjort før. Dette var iall-fall Hydros oppfatning av avtalen. I et notattil ØTB blir det pekt på krav som har kom-met fra ulike skogeiere for å føre tømmerfram til veg. Det går tydelig fram av notatetat dette ble sett på som svært urimelig sidendet i mange tilfeller hadde vært en myestørre byrde for skogeieren å kjøre tømme-ret til elva. For å hindre at liknende kravskulle spre seg, ble det foreslått ulike løs-ninger, bl.a. å prøve saka for retten. Mennotatet ender med at det mest realistiskemåtte være å anlegge veger langs elva, og såkunne skogeierne levere der, eller la være.LXIX

Ikke noe av dette ble satt ut i livet, og nota-tet må helst betraktes som høyttenking fraen frustrert Hydro-ansatt som mente atskogeierne var i flinkeste laget til å utnytteavtalen.

Et nytt problem dukket opp på slutten av1960-tallet. Avtalen fra 1947 hadde alltidfungert slik at ØTB stod for transporten avtømmeret til Tinnsjøen. Nå var all fløting ivassdraget på hell, og noe slikt hadde ikkeavtalen forutsatt. Det ville bli slutt på «vass-dragslevert» tømmer, og spørsmålet var omØTB i en slik situasjon kunne erklære segubundet av avtalen eller kreve den foran-dret. Svaret kom i romjula 1971. Da gikk detut rekommandert brev til 112 grunneiere iMår-, Gøyst- og Husvolldalen. ØTB pekte påat nesten all tømmertransport i området nå

109

gikk på bil, og at det var slutt på fløting iTinnsjøen. Brukseierne sa derfor opp av-talen fra 1947, og etter oppsigelsestida påtre år ville foreningen levere fløtingsvannetter det behovet Fellesfløtningsforeningenoppga, «dersom det ikke innen den tid ertruffet en ny ordning.» LXX

Det var med andre ord åpning for andreløsninger. Dette kom også fram på et møtemellom partene på vårparten i 1973. SlikØTB så det, var det to alternativ: Å slippevann til fløting, eller komme fram til en nyavtale. Skogeierne var ikke enige i at bruks-eierne hadde lov til å si opp avtalen, men devar villige til å forhandle. Nåværende ord-ning var ikke fullgod, mente de. Skogsbil-veger var vel og bra, men fløting kunne ogsåvære et alternativ. Formannen i Skogeigar-laget mente til og med at de fleste skogeiereville foretrekke fløting.LXXI Hvor god dekninghan hadde for denne påstanden, skal væreusagt. Fra ØTBs side ble standpunktet settpå som et utgangspunkt for de forhandling-ene som skulle komme.

Men om tømmerfløtingen skulle ha sinetilhengere i Tinn, så var dagene talte for

denne tradisjonen, og i 1976 ble det inngåtten ny avtale mellom ØTB og de som hadderett til fløting i Mår, Gøyst og Husvollelva.Først ble den gamle og oppsagte avtalen fra1947 forlenget ut 1978. Deretter kom en nyavtale uten tidsavgrensing og uten spor avtømmerfløting. Nå var det traktorveger, bil-veger, elveoverganger og velteplasser somstod i fokus. ØTB skulle bygge eller sette istand nesten 32 km med veger og lage 37velteplasser. Vegene skulle vedlikeholdes avbrukseierne i to år, og deretter skulle detbetales et årlig tilskudd til vedlikeholdet. Deskogeierne som hadde tømmerdrift mellomvegen og elva, skulle også ha et tilskudd forå transportere tømmeret oppoverbakke.Disse tilskuddene kunne variere mye altetter terrenget. Den som måtte drive trans-port over elva, kunne få fire ganger så mye istøtte som den som bare slepte tømmeretlangs en traktorveg. Alle avtaler det her ersnakk om, ruller og går automatisk medinnebygde prisjusteringer.

Fløting i Austbygdeåe20.5.1949. F.v. KjetilHaukås, Olav Runne-kås, Halvor H. Lurås,Jon O. Lurås, HalvorK. Lurås, MartinMunde, Sondre Apalen.(Alfred Holtan/Rjukanbibliotek)

110

Vannet kunne være en svært så anvendeligtjener, men en heller nådeløs og uregjerligherre når snøsmelting og nedbør virkeligsatte inn for alvor. Da var det lite annet ågjøre enn å krysse fingre og håpe det beste.Særlig nedover i vassdraget hadde ødeleg-gelsene vært formidable, og i Skiens historieer det to spøkelser som rager over andre:bybranner og flommer. Enkelte ganger komde hakk i hæl for virkelig å sette borgernepå prøve.

I 1652 var det stor bybrann som la detmeste av sentrum i aske. Verken skole, råd-hus eller kirke ble spart. Året etter komflommen. Lensene stod fulle av tømmer, ogferdigskåren last lå klar i store mengder.Tømmeret sprengte seg veg, og bordstab-lene ble feiet på elva. Det som ikke ble øde-lagt i fossen, dreiv nedover vassdraget ogsatte sitt preg på strendene utover i fjorden.Det var ikke siste gangen eierne måtte ut tilLangesund for å finne igjen sagbrukenesine.

De neste 30-40 årene hadde byen tostore branner og én flom. Etter flommen i1688 satte kongen ned en kommisjon. Slikekommisjoner skulle bli et vanlig ritual for åfinne ut hva som kunne gjøres for å hindregjentakelse. Men gjentakelsene kom. I 1721forsvant fire sagbruk med flomvannet, ogsju andre stod nokså redusert tilbake. Tøm-mer, plank og bjelker seilte bokstavelig taltsin egen sjø.

Mindre flommer kom mer eller mindreårvisst, og det var en nødvendighet forbrukene, for det er flomsager vi her snakkerom. Men altfor ofte kom det hele ut av kon-troll, og innimellom dukket det opp noesom lett fikk merkelappen «verst i mannsminne.» En av dem var flommen i 1789.LXXII

Bare to av sagene ved Hjellevannet stodigjen da vannet trakk seg tilbake. Bruer varskylt bort og hus ødelagt. I 1822 var det påny en flom som overgikk all tidligere elen-dighet både når det gjaldt varighet og vann-stand.

Skien etter brannen 7.-8. august 1886.Unions anlegg i for-grunnen og sagbrukeneinnover t.h. Det fortellesat arbeiderne gikk innfor å redde brukeneframfor bolighusene, forder lå levebrødet. (M. Røsenland/Tele-mark museum)

111

Flom og flomdemping

Det samme skjedde i 1860. Vannet stod70 cm høyere i Hjellevannet enn i 1822, ogfem meter over regulert vannstand. Dam-mer ble ødelagt, og den nye og kostbareDamfossbrua gikk med. I øvre deler av fylketgikk det særlig ut over Tinn. Tinnsjøen steigmed over én meter, og to gårder ble ødelagti Hovin. Tinndølen Ole Helgesen skulleemigrere til USA og kom midt opp i flom-men. Han opplevde at Tinnelva gikk oversine bredder og innover i skogene i Grans-herad. Heddalvatnet hadde strakt seg opptil prestegården, og han startet roturen motNotodden fra låven til presten. På Tangen,dampskipsbrygga i nordenden av Heddals-vatnet, stod det meste av stua under vann,og dampskipet hadde ikke greid å forsereden strie strømmen i Sauarelva på fleredager.

Katastrofalt i1927Trass i de begynnende reguleringsarbeidenei vassdraget, var vannmassene på ingen måteunder kontroll. Talseth regner med seksstørre flommer mellom 1860 og 1927. Denene kuliminerte 10 cm under 1860-rekor-den. Enda verre skulle det bli i 1927. I Hjel-levannet trakk ikke vannmassene seg tilbakefør det gjenstod 2 cm til nivået fra 1860. IHeddalsvatnet endte til og med vannstan-den en halv meter over tilstanden i 1860.Vannet stoppet ikke før det var rundt femmeter over det som var normalt.

Flommen i 1927 rammet et samfunnsom hadde blitt mer teknisk avansert. Flereinnbyggere hadde slått seg ned på stederder befolkningen var temmelig glissen i1860. Konsekvensene av regnvær og snøs-melting var derfor store. 40 bygninger mednesten 500 mennesker ble rammet da van-net tok kommandoen i de nedre bydeler påNotodden. Det var så vidt folk fikk med segdet mest nødvendige før de måtte rømme.Hele byen var uten strøm, og i fabrikkenestod vannet inn i produksjonshallene. IKloumannsjøen ovenfor byen var en tøm-merlense sprengt, og 12000 tylfter tømmerpresset på. Ville Svelgfossdammen holde,var det enkelte som spurte seg.

På Strupa stod bebyggelse under vann. IHeddal grov elva seg nye løp og gjordeende på både innmark og skog. Veger bleødelagt, og 30-40 m av inntaksrøret til Hed-dal mølle ble funnet 1 km lengre nede ielva. Da flommen trakk seg tilbake, var detbare igjen en liten grønn flekk rundt byg-ningene på småbruket Moen. Åker og engvar dekt med et flere tommer tykt lag medsand og stein. I Heddal stavkyrkje måtte trevielser utsettes på ubestemt tid, men ryk-tene hadde gode tider. På Vestsida skulledet være funnet en kiste med sølvtøy. Histo-rien ville ha det til at den hadde vært gravdned, og nå hadde flommen fått den fram idagen. Folk hadde observert rottefamiliersom satt og hvilte i tretoppene når svømme-turene ble for lange. Aftenposten kunne

Blekebakkvegen i Skienunder flommen i 1927.(R.Nyblin/Telemarkmuseum)

Raset i Skriugata påRjukan under flommeni 1927 (AlfredHoltan/Rjukan biblio-tek)

112

melde på første side at hele Notodden stodunder vann.

I Oslo gikk det også rykter om at Rjukanvar begravd. Så ille var det ikke, men dal-føret hadde fått en forsmak på ragnarokk.Etter uker med regn begynte det å røre påseg i fjellsidene. Middøla gikk over sinebredder, og 28. juni var det solformørkelse.Det ble nattemørkt, og et skybrudd fulgte.Bekkene nedover de bratte fjellsidene fikkuante krefter, og stein og jord begynte enukontrollert ferd mot dalbunnen. BakEmballasjefabrikken holdt 12 hydroarbei-dere på med å demme opp for vannet da etdigert ras løsnet i fjellsida. Halvparten avdem omkom. Nede i dalføret regjerte Måna,en gråbrun hersker som tok kommandoenover stadig større områder og reiv med segdet den fikk fatt i. Nye ras kom buldrendened fjellsidene. Hus ble knust. Det dundretog ristet, og levenet ga gjenlyd i den trangedalen. Vannledninger og lys tålte ikke på-kjenningene. Jernbanelinje, veger og bruermåtte gi tapt, og forbindelsen med omver-denen ble brutt.LXXIII

Det ble satt ned lokale komiteer både påRjukan, Notodden og i Heddal for å sørgefor innsamlinger og erstatninger til demsom hadde fått hus og hjem ødelagt. Kom-munene bevilget sin skjerv, andre gjorde detsamme, men penger fra staten dro det utmed. Det ble også satt spørsmålstegn vedhva slags rolle reguleringene hadde spiltunder denne katastrofen. På Notoddenhadde K. Semb flere innlegg på vegne avden menige mann som ikke hadde så mye åsi når konsesjoner ble delt ut. Semb pektepå at mens vannstanden denne gangenhadde vært lavere i Skien enn i 1860, haddeden vært betydelig høyere i Heddal. Skyldala han på Skotfossanlegget som ikke haddetilstrekkelig fritt flomløp. Også konsesjons-lovene måtte ta sin del av ansvaret. En måttetilbake til de gamle lovene, staten prakti-serte for strengt og slapp ikke til nye utbyg-gere. SKKs søknad om regulering i Hjart-dalsfjella var et eksempel på hvor vrienstaten kunne være. For mer regulering avuregjerlige vassdrag var en løsning som flerepekte på i debatten. Det ville dempe flom-

Ullern bru i Atrå medgården Lisland i bak-grunnen. Flommen i1927. Olav Ullern t.v.(Sigmund Holte)

113

mene, gi kraft til industrien og noen slanteri kommunale kasser. Men heller ikke ut-byggerne slapp unna, og det ble syslet medtanker om erstatningssøksmål mot regule-ringa av Møsvatn. Slik den hadde blittpraktisert, tok den bare hensyn til kraft-stasjonenes og bedriftenes interesser, mentede skadelidte LXXIV

En oppsummering av flommen i Gøyst-dalen og Husvolldalen konkluderte ogsåmed krav om mer regulering. Langs denregulerte Mårelva hadde det ikke vært noenskader, men det samme kunne en ikke si omde to andre dalførene. I Husvolldalen gikkdet før flommen en veg på fem-seks km. Avdenne var det nå igjen en stubb på 500 m.Etter meldingene var hele dalbunnenrensket for skog og jord, veger og bruer,låver og kvernhus. Bare store steiner og fjellvar tilbake. Gøyst hadde tatt med seg fleremål dyrket mark, opptil 8-10 mål på enkeltebruk. Andre steder var frodige jorder dektmed sand og slam, og det var frykt for atframtidige flommer ville fortsette ødeleg-gelsene der denne hadde stoppet. I så tilfel-

le stod gårdene Heggåker, Ullern, Skeie ogNørstegard i fare for å bli helt ødelagt.LXXV

Det var nettopp dette som spøkte i bak-grunnen da det alt i begynnelsen av augustkom et nytt, kraftig regnvær. Vegen til Sau-land ble stengt, toget i Vestfjorddalen måtteinnstille og både Middøla og andre elver be-gynt å ture fram i de nye elveleiene som bleskapt under flommen i juni. Tinnelva gikkfem ganger så stor som normalt, og påNotodden gikk det vakt om natta. Land-handler Skoje i Sauland stod parat medhester og folk, klar til å flytte ut for annengang. Han hadde mistet både vedskjul oglåvebygning en måned tidligere. Menheldigvis skulle dette angrepet fra vær-gudene vise seg å være av kortvarig natur.

Dette var fjerde året på rad med flom.Mange komiteer hadde vært i sving gjen-nom tidene for å finne fram til gode løs-ninger som kunne minske skadene, men litevar gjort. Tradisjonen ble ført videre i 1927,og flere kommuner fikk sine «flomkomite-er» som skulle finne ut hva som kunnegjøres for å hindre gjentakelse. En kjent

Flommen i 1927. Stru-pa i Heddal med Sud-Sem i bakgrunnen.(Tinfos arkiv).

114

størrelse innen Brukseierforeningen, O.H.Holta, var å finne blant medlemmene.Komiteene gikk sammen i et felles arbeid ogsatte ned et arbeidsutvalg til å se på ulikeløsninger: Vurdere avløpene i Skien og påSkotfoss, mudring av Sauarelva og ytter-ligere regulering av vassdraget.

Konklusjonen var at rota til det meste avelendigheten lå i manglende regulering avavløpene. Både Bryggevannet og Hjellevan-net burde senkes. En senking av flomav-løpet i Norsjø ville gitt større fallhøyde forbruket, flere hestekrefter og sterkt reduserteflomskader. Sauarelva burde mudres for åsenke Heddalsvatnet, og i tillegg kom en heldel reguleringstiltak. I ØTBs regi var detforeslått regulering av Follsjø, Sjåvatn ogvassdrag i Hovin og Austbygde, Gøystdals-vatn, tilløp til Middøla og Våerbekken. Pris-lappen var nesten 1,8 millioner kroner.LXXVI

Forslaget lå på bordet i 1928, og året ettersendte fylkesmannen det til Vassdragsvese-net for vurdering. I forbindelse med detteble det gjennomført geologiske undersøkel-ser i Sauarelva, og svaret kom ikke før i1934. NVE mente at det eneste realistisketiltaket var ytterligere reguleringer og haddeda elvene Mår og Måna i tankene. Et spørs-målstegn ble satt ved Fulldøla. Skadene fraen flom som den i 1927 ville ikke blitt særligredusert ved å lage nye magasiner i dissevassdragene, men likevel bety så mye at detvar verdt å arbeide videre med planene –«om de som har fordel av dem vil være medå bære dem frem».

Om de andre tiltakene mente NVE atprislappen ble for høy sett i forhold til deten ville oppnå. Kostnadene var beregnet til2,4 millioner, men flommen i 1927 haddegjort skade for 2,8 millioner i hele fylket.Det meste av et slikt sikringsarbeid var enoppgave for fagarbeidere, og dermed vardet heller ikke mulig å bruke sysselsettings-midler for arbeidsløse. En stor del av ut-giftene ville også gå til tekniske installasjo-ner. Hos brukseierne var det heller ingenentusiasme over planen. Union mente den

var til direkte ulempe for Skotfos Bruk, ogdet var heller ikke penger å hente fra ØTB.Det eneste som kunne brukes som sysselset-tingsarbeid var å sprenge et nytt flomløp iKlosterfossen.LXXVII

Flom i 1967 – og rettssak19. – 20. juli 1967 slo værgudene til på nytt.Nedbøren satte inn fra morgenen den 19.,og om ettermiddagen var det kraftig torden-vær og regn. Det var oppe på fjellet de storenedbørsmengdene kom, rundt Møsvatn og itraktene rundt Kalhovde. Mogen kunneskilte med 55 mm, men det hadde troligvært enda mer regn lengre vest. I tillegg tilden store nedbøren var Møsvatn nestenfullt. 18. juli var vannstanden 918,34 m.o.h.og vannføringa 95 m3/s. For å stoppe stig-ningen ble vannføringa økt til 115 m3 omkvelden, og da nedbøren satte inn nestemorgen, var vannstanden omtrent uendret.Ut over dagen ble vannføringa økt femganger, og ved midnatt gikk det 286 m3/s utav Møsvatn. Neste dag hadde det kommetopp i 311 m3, og denne vannføringa bleholdt til om kvelden den 22. Vannstandenkuliminerte på 918,59 m den 21. – noen cmover høyeste regulerte vannstand.

Tordenværet den 19. hadde skapt uor-den på telefonnettet, og sikringene til luke-maskineriet gikk. Å sette opp vannføringatok derfor lengre tid enn det ellers ville hagjort. Et ekstra problem var at en av lukene ien flomløpstunnel fra Møsvatn ikke lot segrikke. I tillegg til vannet fra Møsvatn komogså lokalt tilsig nedover Vestfjorddalensom ikke var uten betydning. Dessutenmåtte kraftstasjonene på Moflåt og Mælperiodevis stanse for å renske varegrindene.Dette var også med på å øke vannføringa,som en regnet med hadde vært oppe i ca.360 m3/s ved Miland.

I et uregulert vassdrag ville vannføringafra Møsvatn kommet opp i drøye 340 m3/s ibegynnelsen av juni da tilsiget var på dethøyeste. Ved uværet 19.-20. juli ville et ure-

115

gulert Møsvatn ført til en vannføring på«bare» 220 m3. En kan med andre ord si atuansett regulering eller ikke, hadde denneflommen kommet, men med regulering bleden forsinket i halvannen måned.

I Mårvatn var det ledig kapasitet til å taimot nedbøren, men på Kalhovde og Stren-gen hadde det vært fullt siden 11. juli.Mesteparten av flomvannet rant over dam-men på Kalhovde og ut i Mårelva. Noe gikkogså til Mår kraftverk, men det var forsvin-nende lite da flommen i Måna var på dethøyeste. Det lokale tilsiget til Tinnsjøen varforholdsvis beskjedent, men på grunn avtapping fra Møsvatn var regnværet ogsåmerkbart her. Innsjøen steig 1 meter, ogTinnelva økte til 277 m3/s, om lag tre gang-er så mye som normalt.

Det var altså i Vestfjorddalen uværet sattesine tydeligste spor. Garasjer var satt under

vann og vegskråninger utgravd. Ved Milandsperret vannet av en del sauer, og åtte avdem ble tatt av vannmassene og druknet.Jorder ble oversvømt, og avlinger øde-lagt.LXXVIII

Grunneierne satte ned et utvalg for åtaksere skadene og kunne i slutten av augustpresentere regninga for ØTB. Der fant deikke gehør. En vurdering av kravet konklu-derte med at både konsesjonsbetingelser ogmanøvreringsreglement var fulgt. RjukanSalpeterfabrikker hadde ansvaret for årydde elveleiet, og dette var en jobb som blegjort hvert år. Riktignok dreide dette segbare om hovedløpet, for fabrikken mente atsidegreinene ikke hadde noen sammen-heng med flommen. Sett fra regulantensside var det som hadde skjedd, noe som ing-en hadde drømt om på forhånd. Høy tem-peratur som førte til stor snøsmelting, kom-

Nederste del av Månafør kanalisering ogsenking på 1980-tallet.I bakgrunnen t.v. liggerRollag, og i juvet bak erHaugefossen. Tinnsjø-en er ute t.v. i bildet.Alle øyene mellom elve-løpene hadde navn, foreksempel Buøy, Storøyog Møliøyane. Midt påbildet, helt t.v. skimteren så vidt gangvegenfra Rollag-sida tilkirken. Sanden-gårdenenede t.v. Nede t.h. erhovedvegen til Rjukan.Etter Mæl kraftstasjonkom i drift, var detminimalt med vann pådenne strekningen, ogmange av elveleienegrodde igjen. Menunder flom var områdetutsatt. Bildet er tatt i1939. (ØTBs arkiv)

116

binert med kraftig nedbør var naturbegiven-heter som regulanten ikke kunne væreansvarlig for.

Grunneierne engasjerte advokat, og iførste omgang var det mangelfull rydding avelveleiet som var grunnlag for erstatnings-kravet. Dette var en konklusjon som NorskHydro ikke kunne slutte seg til, men par-tene ble enige om at en sakkyndig instansskulle vurdere nettopp dette. Grunneiernemente også at tappingen fra Møsvatn haddevært i strid med reglementet. Her stilte NVEseg på regulantens side og kunne ikke se atnoen av bestemmelsene var brutt.

I mars 1969 ble partene innkalt til Tinnforliksråd. «Megling ble prøvet, forlik komikke i stand,» var den korte konklusjonenfra møtet. Grunneierne trengte ikke langbetenkningstid, og i slutten av måneden bledet tatt ut stevning ved Tinn og Heddalherredsrett mot ØTB og Norsk Hydro (A/SRjukanfos). Saksøkerne viste bl.a. til en domfra herredsretten i 1935. Både i 1930 og i1935 hadde det vært store flommer, oggrunneierne gikk til sak. I 1935 ble regulan-ten kjent ansvarlig for «større jordskade»under flommen i 1930. Retten mente atgrunneierne led større skade ved den flom-men de fikk utpå sommeren enn skaden deville ha fått ved den vårflommen som regu-leringa hindret. Ved 1934-flommen fikkgrunneierne ikke medhold. Flommen komså seint at retten mente at skaden var min-dre enn den nytte grunneierne hadde av etregulert vassdrag. Det var ingen tvil om atreguleringa dette året hadde hindret enstørre flom som ville ha kommet vedSt.Hans-tider.

Saka kom opp for herredsretten høsten1970, og prosessfullmektigen for grunneier-ne la ned påstand om at A/S Rjukanfos varpliktig til å rydde hele det gamle elveløpet,både hovedløp og mindre forgreininger.Arbeidet som var gjort, var ikke godt nok.En del av elvefarene hadde begynt å groigjen, og sprøyting av vegetasjonen haddeikke fjernet busker og kratt. Videre måtte

ØTB ta ansvaret for en uforsvarlig tappingav Møsvatn. De saksøkte gikk med på å hol-de elveleiet – både hovedløpet og de viktig-ste sidegreinene - ryddet for busker og kratt.Noen erstatning ville de derimot ikke væremed på. Reglementet var overholdt, ogflommen var ikke verre enn den ville hablitt uten regulering.

Retten slo fast at det ikke ville værenaturlig å kreve opprydding i alle tidligereog nåværende elveløp. Den ryddeplikt somA/S Rjukanfos hadde praktisert, menteretten var fornuftig, men pekte også på atarbeidet noen steder hadde vært mangel-fullt. Likevel hadde ikke dette hatt noennevneverdig innflytelse på omfanget avskadene. Sannsynligvis ville ikke elva undernoen omstendighet hatt kapasitet til å taimot de vannmassene som kom. A/SRjukanfos måtte derfor frifinnes for erstat-ningskravet.

For ØTB sin del var det mer å sette fing-eren på. Retten mente at de uvanlig storesnømengdene i fjellet burde manet til for-siktighet på et tidlig tidspunkt. Det kunne

Kanaliseringen avMåna er tydelig. (JackHagen/ØTBs arkiv).

117

hende at det ville komme både temperatur-stiginger og nedbør. Da temperaturen be-gynte å stige, burde en vært ekstra varsom.Men vannføringen i Måna ble satt ned ogsåetter at temperaturen gikk merkbart opp.Retten mente at flommen i Måna ville blittredusert betraktelig dersom en større del avmagasinet hadde blitt brukt til flomdem-ping. En tabell fra ØTB viste at utenom den-ne aktuelle flommen med sine 311 m3 isekundet, hadde de største tappingene etterkrigen vært i 1950 med 266 m3 og høsten1967 med 232 m3.LXXIX Under de andre flom-mene hadde det ikke vært registrert skader,og retten mente at med forsvarlig manøvre-ring burde ikke flommen denne gangenblitt større enn de andre. ØTB måtte derforvære ansvarlig for hele skaden og betaleerstatning til grunneierne. Dommen varenstemmig, men retten var såpass i tvil atbrukseierne ikke ble idømt saksomkost-ninger.

Advokaten til ØTB var derimot ikke itvil: Dommen burde ankes. Rettens syn varpreget av etterpåklokskap, og den haddelagt for stor vekt på at en burde forstått hva

som kom til å skje. På samme tid var det lagtfor liten vekt på at flommen var et uheldigsammentreff av voldsom nedbør og sterksnøsmelting som brukseierne ikke kunnevære ansvarlige for. ØTB mente også at detvar urimelig å måtte erstatte all skade, ogsåden som ville ha skjedd i et uregulert vass-drag.

Lagmannsretten fikk saka til behandlingi slutten av mai 1972, og i begynnelsen avjuni var dommen klar. Retten pekte på at ijuli 1967 var det unormale forhold inedslagsfeltet til Møsvatn. Snømålingenehadde vist 40% mer snø enn normalt. Dethadde vært kjølig vær og lite snøsmelting.Retten mente at i juli måtte en vente entenfint og varmt vær eller regn i nedslagsfeltet.Begge alternativ ville føre til rask snøsmel-ting, og det normale flomdempingsmagasi-net mellom kote 918,30 og 918,50 ville fortbli utilstrekkelig. Det ble satt i gang tapping,men denne lå betraktelig under 200 m3/ssom var grensa for skadeflom. Til og medetter at varmen hadde kommet, lå en langtunder denne grensa. Først da regnet begyn-te å øse ned, ble vannføringen økt til 200 m3.

Møsvassdammen medsikringsdam. (JackHagen/ØTBs arkiv).

118

Retten måtte innrømme at nedbørs-mengdene disse dagene hadde vært spesiel-le, men mente likevel at det som skjedde,var noe en måtte gjøre regning med når såstore snømengder lå igjen i fjellet. Det varderfor uforsvarlig ikke å tappe mer enn detsom var gjort i midten av juli. Flomdem-pingsmagasinet var med andre ord for lite.Det var også uansvarlig å sette i gangtapping over grensa for skadeflom uten åvarsle grunneiere, eventuelt lensmann ellerpoliti. Herredsrettens dom ble dermed stå-ende, og i tillegg kom saksomkostninger forbåde herredsrett og lagmannsrett.

Etter disse to nederlagene hadde bruks-eiernes advokat ikke noen tro på en anke tilHøyesterett, men dette ble likevel prøvd. Ianken ble det også denne gangen pekt på atrettens analyse skjedde ut fra det en kjentetil etter at flommen var over. NVE hadde ikkehatt innvendinger mot den reduserte tap-pingen i midten av juli. Vassdragsvesenettrodde heller ikke at dette hadde hatt betyd-ning for flomskadene, noe det ikke så ut tilat lagmannsretten hadde fått med seg, hetdet bl.a. i anken. Grunneierne hadde hellerikke krav på særskilt varsel om slipping avvann fra Møsvatn. Dette stod det ingen tingom i manøvreringsreglementet, og det varheller ikke vanlig med slik ekstraordinærvarsling i andre vassdrag når det ikke varuttrykkelig nevnt.

Motparten var naturlig nok ikke enig.Saka var nå grundig belyst av ekspertisebåde på hydrologi og jordbruk. Begge retts-instanser hadde hatt svært erfarne dom-mere, og resultatet hadde begge gangerblitt det samme. Grunneiernes advokatmente derfor at det var svært lite sannsynligat en ny anke ville føre fram. Han la hellerikke vekt på utsagnet fra NVE som han så påsom et partsinnlegg som bygde på spinkleregrunnlag enn det rettsinstansene haddehatt til rådighet. Når det gjaldt varsling,mente motparten at lagmannsretten haddeslått fast at det ikke var noen alminneligvarslingsplikt som lå til grunn, men et vanlig

krav til en regulant om å være forsiktig nårslike vannmasser ble sluppet. Konklusjonenfra grunneiernes advokat var at en anke bur-de avvises av Høyesterett. Kjæremålsutvalgeti Høyesterett trakk den samme slutningen,og dermed ble dommen fra lagmannsrettenstående, og 33 grunneiere kunne høsten1972 få utbetalt sine erstatningsbeløp. Noenstor sum var det ikke snakk om, så det varneppe den økonomiske sida av saka somfikk ØTB til å kjøre det lange løpet i retts-apparatet. Her var det heller snakk om å fåvurdert et prinsipp.

Den vanlige varslingsmåten ved flom iMåna, hadde vært at ØTB rykte inn annon-ser i lokalavisene. I tillegg hadde foreningentatt opp spørsmålet med politiet på Rjukan ikjølvannet av 1967-flommen for å få ordens-makta til å være med og bringe flomvarseletvidere til dem som var mest utsatt. Det førteikke til noen avtale, men ØTB tok seinerekontakt med politiet i flomsituasjoner ogregnet med at varselet ble gitt videre. Detresulterte ikke i et formelt samarbeid, mendet ble rutine med slike varsel ved spesielthøye vannføringer.

Nytt uvær i 1987I midten av oktober 1987 slo værgudene segvrange, og avisene kunne ta fram de feiteoverskriftene igjen. Merkelappen «verste imanns minne» dukket på nytt opp. Noesom sa mer om «manns minne» enn omflommen. For Heddalsvatnet sin del kulimi-nerte den 17. oktober på 19,35 m – vel halv-annen meter lavere enn i 1927. Skadene påbolighus var ikke så store denne gangen. Tilgjengjeld hadde det sumpaktige Tuven-området i Heddal blitt fylt opp til industri-område, og det var næringslivet som nå fikkføle at det ikke var så lett å kontrollerenaturen. Butikker og bedrifter måtte stenge.Vegvesenet måtte konstatere at den nyevegen gjennom området stod under vannmens Gamleveg var den eneste farbare. VedOmnesfossen i Sauland hadde vegen blitt

119

lagt om siden 1927, og nå hadde elva reistmed 30 meter av europavegen mens letterebiltrafikk var henvist til den gamle brua.

Kraftig sønnavind som kom opp i stormsstyrke på kysten, førte til uvanlig stort høy-vann, og møtet mellom springflod og vann-massene fra øvre deler av fylket fikk følger iGrenland. Vannet stod over Langbryggene iSkien, og Porsgrunnselva steig nesten 2meter på et par timer, fylte kjellere og tvangforretningsfolk opp i gummistøvlene for åevakuere varer. I Tinn kom det like myenedbør på en halv dag som det ellers pleideå komme på en halv måned. I Vestfjord-dalen blåste det orkan, og på Domus for-svant halve taket ned i Sam Eydes gate derdet knuste noen biler, men uten at mennes-

ker ble alvorlig skadet. På bedriften EGVAlekte også vinden seg med taket, og vegerble sperret av større og mindre ras. En reve-farm på Miland ble satt under vann. Eierenprøvde å skyte dyrene, men måtte gi opp iden sterke strømmen, og så å si alle revenedruknet.LXXX

Dersom en kan snakke om tørre tall idenne sammenhengen, så viser de at påTinnoset kom det 105 mm nedbør fra 9. til15. oktober. De to neste dagene kunne dettømmes 65 mm til ut av måleglassene, ogHeddalsvatnet steig 1 meter på ett døgn.Møsvatn hadde 1 meter å gå på 10. oktober,men regn og store tilsig fikk vannstanden tilå krype ubønnhørlig oppover. 14. oktoberpasserte den 918 m, og det var en halvmeter igjen av magasinet. Nedbøren øktepå. Det samme gjorde også tappingen, menpå formiddagen 18. oktober var det versteover. Vannstanden manglet da 3 cm på fulltmagasin.

Forebygging og demping av flomErfaringene til ØTB etter flommen i 1987var at det svakeste leddet var informasjons-kanalene. Telefonforbindelsen ble brutt, ogdet ble nødvendig med personlig frammøtefor å holde seg orientert om utviklingen. Etannet spørsmål var informasjonen mellomde ulike regulantene. ØTB hadde ansvaretfor reguleringene i den østre delen av vass-draget, til og med Tinnsjøen. Men en flom iHeddalsvatnet ville også være påvirket avandre elver enn Tinnelva. Ønsket fra ØTBvar derfor at det ble en informasjonskanalmellom dem som hadde ansvaret for åmanøvrere dammene i regionen. I felles-skap gikk det kanskje an å forebygge flom-skader.LXXXI

Et skritt i riktig retning ble tatt i januar1988. Da var det et møte på Notoddenmellom kommune, e-verk, NVE, ØTB ogSkiensfjordens kommunale kraftverk for åfinne ut hva som kunne gjøres for å redu-sere skader ved flom. Det var NVE som satt

Omnesfossen underflommen i 1987.Store steiner blir tippetpå oppsida av vegen forå hindre elva å grave,men øyenvitner fortellerat knapt en halvtimeetter at lastebilen haddevært der, var europa-vegen borte. (Knut Heggenes)

120

med oversikten over hele området, og kon-klusjonen derfra var at vårflommene nå varregulert bort, men vanligvis hadde regule-ringene liten innvirkning på høstflommene.Den eneste muligheten måtte være tøm-ming av magasinene på forhånd, men detkrevde en bedre langtidsvarsling.

Kommunen var opptatt av at regulan-tene også tok samfunnsmessige hensyn nårdet gjaldt å forebygge høstflommer. Regu-lantene på sin side mente at det var nettoppdet de hadde i tankene, for tapping avmagasiner for å gjøre plass til en flom somkanskje ikke kom, ville bety tap av storemengder energi og en tilsvarende mengdekroner og øre. Konklusjonen på møtet ble åarbeide for en revisjon av manøvreringsre-glementet for Skiensvassdraget. Ikke minstvar det viktig å få tappet Norsjø i tide. Dess-uten var det et ønske om å få til en bedrekommunikasjon mellom regulantene. Detvar svært viktig at SKK, ØTB og Union råd-førte seg med hverandre i slike situasjonersom dette.

Som så mange ganger før ble det sattned en komité, og denne gangen kom detnoe nyttig ut av arbeidet. NVE gikk i gangmed å lage flomsonekart, og Notodden varen av de prioriterte kommunene i dettearbeidet. Slike kart skulle være et verktøysom kommunene kunne bruke i planarbei-det sitt, og dermed ble flomfare et felt somfikk mer oppmerksomhet. En vesentligårsak til de store skadene i Skiensvassdrageter all den utbygging som har gått for seg iflomutsatte områder, og da planene forTuven ble lagt på 1970-tallet, hadde områ-det blitt dimensjonert for 100-års flom. Ioktober 1987 var det ikke bare snakk omstore vannmengder, men kombinert med enkraftig sørlig vind endte vannstanden påNotodden over nivået for 100-års flom. Nåble kravet for Tuven 200-års flom, og eventu-elle nye anlegg som skal komme i framtida,må legges høyere enn før.

Også regulantene gikk i tenkeboksen.Erfaringene viste at de ulike delene av Ski-

ensvassdraget ikke levde sitt eget, isolerte liv.Mellom Norsjø og Heddalsvatn er det nor-malt bare en høydeforskjell på 3-4 dm.Dette betyr at en flom i Tokke-/Vinjevass-draget også kan føre til oversvømmelser iHeddal. Et samarbeid mellom regulantenevar derfor ikke unaturlig. En handbok forflomberedskap ble gjort gjeldende fra 1990.Boka tok for seg de tiltakene regulanteneskulle legge vekt på både under normaleforhold og når det var fare for flom.

Tuven i Heddal undervann i 1987. (KnutHeggenes)

Strengedammen, sombestår av tre platedam-mer. (Jack Hagen/ØTBsarkiv).

121

Dette var første skritt på vegen mot etmer formalisert samarbeid. Et samarbeidsom fikk næring både fra en ny flom i 1995og Flomtiltaksutvalget. Dette utvalget fore-slo i en NOU at det burde utarbeides for-melle samarbeidsavtaler mellom NVE ogvassdragsregulanter.LXXXII I Skiensvassdragetble det underskrevet en slik avtale i 1997mellom Regulantsamarbeidet i Skiensvassdraget(RSS) og NVE. Det koordinerende arbeidetfor flomprognoser og flomvarsling ble lagttil ØTBs kontor på Notodden. Etter denneavtalen fikk NVE tilgang til alle lokale obser-vasjoner til bruk i sine prognoser. Det skulleogså holdes felles beredskapsøvelser om-trent annethvert år.

ØTB vedtok også sine egen Beredskaps-plan for unormale situasjoner i Skiensvassdrageti 1997 og reviderte denne i 2001. Formåletvar å etablere et samarbeid mellom regulan-ter, anleggseiere og offentlige myndigheterfor å forebygge eller begrense skader av«unormale situasjoner» i vassdraget. Nårslike situasjoner oppstod, skulle ansvaret forhvilke tiltak som skulle settes i verk, leggestil en beredskapsgruppe som består av énrepresentant fra hver av regulantene. Etterdenne planen skulle også sambandssituasjo-nen i fylket vurderes, og det var et felt somikke hadde vært helt problemfritt i tidligerekrisesituasjoner.LXXXIII

Da direktør Østhus i ØTB hadde en opp-summering av den uvanlig våte høsten i2000, pekte han på de nye beredskapsplane-ne som ett av flere viktige verktøy til bruk iflomsituasjoner. Dermed har det også blitten større bevissthet hos regulantene forproblemene som oppstår i slike situasjoner.En slik bevissthet kan være en god ballast idagens samfunn med flom, skader og stormediedekning på den ene sida, og bedrifts-økonomiske hensyn på den andre.

Dette siste har spilt en viktig rolle i ØTBsbruk av reguleringsmagasinene for å dempeflom. Forskningsprogrammet Hydra harslått fast at reguleringsmagasin har vist seg åvære det mest flomdempende tiltaket vi har,

og ØTB har i seinere år lagt seg på en stra-tegi som betyr at i vannrike år med godfylling i høyereliggende magasiner, er detlavlandsmagasinene som må gi rom til å taimot flomvannet. Dette skal gi best effekt ogbest økonomi. En kubikkmeter vann harstørre flomdempingseffekt i et lavlands-magasin enn i et høyfjellsmagasin. På sam-me tid er energiverdien lavere i et lavlands-magasin. Det vil si at en kubikkmeter i Tinn-sjøen er mer verdt som flomdemping ennden samme kubikkmeteren i Møsvatn. Menden som er i Møsvatn, vil gi seks ganger såmye energi. Når det er mulig, er det derforbedre butikk å dempe flommen i lavlandetenn i høyfjellet. Kan det i tillegg gi størreeffekt, vil det også være et samfunnsøkono-misk pluss.

Tekniske framsteg spiller også en rollefor den som prøver å holde styr på vannet.Temperatur- og nedbørsprognosene harblitt bedre og gjelder for et lengre tidsrom.Forbedringene gjelder også overvåkings-systemet i magasinene og nedslagsfeltene.ØTB har hatt automatiske målestasjoner forinnsamling av hydrologiske og meteorolo-giske data siden 1989, og fra disse målesta-sjonene går det en strøm av informasjon slikat utviklingen kan leses av time for time. Pådenne måten blir vanndråpene overvåketfra de faller på Hardangervidda til de ren-ner ut i Skien. En vet hvor lang tid regnetbruker fra vidda og ned i Møsvatn, og der-med får en tid til å ta sine forholdsregler.Informasjonen som kommer inn, blir ogsåmatet i datasystemer sammen med meteoro-logiske prognoser. Det gir en pekepinn omhva som kan skje framover.

Informasjonen som kommer inn på den-ne måten, er viktig både med hensyn tilovervåking av vassdraget og disponering avmagasinene. Det kan være kortsiktig plan-legging fordi nedbørsprognosene sier at etkraftig regnvær er i anmarsj om to dager,eller det kan være snømålinger som harkonsekvenser lengre fram i tid. Ingen harhittil greid å gjøre disse målingene om til en

Øyvind Hagen medstikkstang for snømå-ling. Hagen var opp-synsmann i ØTB ogledet snømålingene fraførst på 1930-tallet tilslutten av 1960-tal-let.(ØTBs arkiv)

Her er sylinderen sattned. Trolig HalvorSkogen og ØyvindHagen. Den siste graverseg ned for å kunnesette bunnspaden undersylinderen. En leskjermer satt opp for at hulletikke skal føyke fullt avsnø.(ØTBs arkiv)

Her er sylinderen klartil å bli tatt opp, menenda har ikke målernekommet til barmark.(ØTB)

122

orgie i høyteknologi. Transporten fra måle-punkt til målepunkt går raskere enn fornoen ti-år siden, men arbeidet er fortsattmanuelt og tidkrevende.

Første uke i januar, februar og mars erdet forhåndsmålinger som ikke er så omfat-tende. I slutten av mars eller begynnelsen avapril er det dags for hovedmålingene. Deførste årene gikk målerne på ski, og provi-anten ble dradd på skikjelke. Hele rundentok den gangen tre uker. På 1950-tallet bleweaselen tatt i bruk, og «rundetida» redu-sert til to uker. Seinere ble ruta lagt om, ogscooteren reduserte arbeidet til fem dager.

I Mår-Gøystfeltet er det 34 målepunkt,Møsvassfeltet har 50 og fra slutten av 1980-tallet kom Tinnsjøfeltet med sine 12 måle-punkt. Målingen blir utført med en stikk-stang med måleskala, og på hvert måle-punkt blir det gjort inntil 100 tellende stikk,og så blir gjennomsnittlig snødybde regnetut. Deretter må måleren ta en snøprøve vedat en sylinder blir presset gjennom snøen ogned til bakken. For å låse snøkjegla må ogsåmåleren grave seg ned til bar mark og settepå en bunnspade. Søyla blir så veid og vann-innholdet regnet ut.

Til å begynne med var røret 1 m langt,og ved større snødybder måtte en ta prø-vene i flere omganger. Seinere har diamete-ren på røret blitt mindre og lengda størrefor å unngå unøyaktigheten en kan få nåren må dele opp prøvene. Men ved ekstremesnømengder strekker ikke det nye røret tilheller, slik som da det ble målt 3,31 m snø iMøsvassfeltet. Da blir det en del som skalmåkes vekk før måleren kan plassere bunn-spaden og sikre at snøprøva blir med opp idagen.LXXXIV

På denne måten blir altså det gjennom-snittlige vanninnholdet i snøen regnet ut.Noe av dette vannet vil fordampe, noe tarvegetasjonen, men en regner med at 80-90% vil finne vegen til magasinet i området.1. august er all snø smeltet, og ved hjelp avsnømålingene får en ganske god peiling påhvor mye vann snøen vil bidra med i magasi-

net fram til denne tid. Dermed vet en hvormye ressurser en har til rådighet og kanplanlegge produksjonen ut fra det. Ogsåmed tanke på flomdemping er det viktig åvite hvor mye vann som ligger i snøskavlenerundt om i fjellet når regnværet setter innom sommeren.

Øverst til høyre: Sylinderen med snø skalveies. T.h. stikkstangasom var 2,5 m lang.Enkelte ganger strakkden ikke til, og da måttemålerne beregne snødyb-de. Øyvind Hagen t.v.Ola Grimsrud t.h.Halvor Skogen nede ihullet. Bildene er fraSauarflot i Møsvass-feltet. (ØTBs arkiv)

Til venstrre: Snømålingi 1991. Metoden er densamme, men utrustnin-gen har blitt en annen.(Mår kraftverks arkiv)

123

Follsjøen hadde spilt en viktig rolle forfløting av tømmer siden 1600-tallet, kanskjeenda lenger tilbake. Ut av innsjøen gikktømmeret gjennom elva Fulldøla og ned iTinnelva. For å sikre fløtingsvann hadde deti lang tid vært en tredam ved utløpet av Full-døla. Denne hadde en reguleringshøyde på2 meter, noe som kunne rekke til et magasinsom bare var en femtedel av Tinnsjøen. Tilgjengjeld var dette en enkel regulering forBrukseierforeningen. Mot en årlig avgiftfikk foreningen stenge den gamle dammenetter 1. september og så tappe magasinertvann etter behov fram til 1. mai.

Avtalen gjaldt for 10 år om gangen ogkom til å gjelde fram til 1912. På den tid varreguleringa av Møsvatn ferdig, og når Bruks-eierforeningen i tillegg syntes kravet fragrunneierne ble for høyt, var ikke Follsjøeninteressant lenger. Skiensvassdragets Felles-fløtningsforening hadde derimot interesser

i området og oppførte en ny dam i 1912-13 itillegg til en inntaksdam for kvern, sag ogtømmerrenne.

Dette førte til to rettssaker. Den førstefor å avklare eventuelle skadevirkninger ogom dammen var lovlig oppført. Den andrepågikk mellom 1922 og 1929 og gjaldt ret-ten til å styre dammen utenom den tida denstod til disposisjon for tømmerfløting.Grunneierne mente de var påført skadebl.a. på fiske, myrslåtter, sag- og møllevann.Dette hadde skjedd fordi Fellesfløtningenhadde satt dammen åpen for å tilgodesebrukseierne nedover i vassdraget. Først i1929 ble det forlik med grunneierne i Høy-esterett, og det ble et regelverk for hvordandammene skulle handteres. I dette forliketheter det bl.a. at reguleringshøyden skullevære 2,3 meter. Fellesfløtningen skulle dis-ponere vannet fra snøen begynte å smelte tilutgangen av juli, viss ikke tømmerfløtingen

Dam i Follsjøen fra tøm-merfløtingens velmakts-dager. (Hallgrim Høy-dal/Museumstenesta iAust-Telemark)

124

Follsjøen

var ferdig før. Resten av året var det engrunneier-komité som hadde styringen.

Siste fløting var i 1976. Grunneierneovertok etter den tid manøvreringen avdammen, og de praktiserte jevnt over enmindre reguleringshøyde enn tidligere.Etter noen år var de mer interessert i å ha etfast overløp istedenfor regulering. I denanledning tok ØTB kontakt med grunneier-ne for å videreføre reguleringa, men dennegangen til produksjon av kraft.

Planen kom på bordet i 1992 og innebaren reguleringshøyde på 0,8 meter. Ikkelangt unna det naturlige variasjonsområdet iinnsjøen, mente ØTB. Avløpet fra Follsjøenskulle overføres til Mastedalen, snaue 2 kmnedenfor kraftstasjonen på Årlifoss. Detteskulle skje gjennom en halvannen km langtunnel fra Folseråsvika. På denne måten vil-le en få et 80 meter høyt fall som kunneutnyttes i et minikraftverk ved Mastedalen.Det samme vannet ville også komme kraft-stasjonen på Gønnvollfoss til gode.

Telemarksforsking i Bø gjorde enkonsekvensanalyse og pekte bl.a. på at kraft-stasjonen burde flyttes i forhold til hus-mannsplassen Mastedalen. I den andreenden av tunnelen ble det også foreslåttendringer: Av hensyn til kulturlandskapetburde lukehuset og dermed tunnelinntaketflyttes noen ti-talls meter inn i skogen.Endringene i vannstanden burde være til åleve med både for badeliv og landbruk. Verre var virkningene for Fulldøla. Uten et pålegg om minstevannføring ville detmeste av elveleiet bli tørrlagt. Det ville fåkonsekvenser både for flora og fauna. Forfriluftslivet ville opplevelsesverdien bli redu-sert, og bading ville bli vanskelig og noensteder umulig etter en regulering. Rappor-ten poengterte at Fulldøla hadde, trass i enlengde på bare 2,5 km, et så stort mangfoldat den hadde betydelig både naturmessig,estetisk og pedagogisk verdi.LXXXV

Siden 1996 har planen ligget i Direktora-tet for naturforvaltning og venter på enendelig katagoriplassering i Samla Plan.

Grunnen til at det har tatt tid, er at direkto-ratet har ventet på at Notodden kommuneskulle bestemme seg for framtidig drikke-vannskilde. Follsjøen var her ett av alternati-vene. Mens en venter på en avklaring, harØTB de siste årene inngått midlertidigeavtaler med grunneierne om regulering avFollsjø.

Den nesten 500 mlange tømmerrenna fraFollsjøen og ut i Full-døla. (HallgrimHøydal/Museums-tenesta i Aust-Telemark)

125

Midt på 1970-tallet søkte SkiensfjordensKraftselskap (SKK) om å utnytte den øvredelen av Tinnelva. Vannet skulle gå i tunnelfra Tinnsjøen, ned til Årlifoss og dermedføre til sterkt redusert vannføring i en milslengde av elva. Forslaget satte sinnene i kok,og reaksjonene strømmet inn til avisredak-sjoner, politikere og NVE. Platonarbeider-nes forening hadde planen oppe på et med-lemsmøte første gang høsten 1975 og skreivi et brev til Notodden kommune: «En perleav en elv skal ødelegges, dette må ikke skje.Tinnåa har vært og er et meget brukt fritids-sted for industriarbeidere og fiskeinteres-

serte. Nu er det sterke krefter i gang med åfå tørrlagt dette stedet. Dette protesterer viimot. La Tinnåa i fred.»

I Gransherad ble det startet en aksjons-komité mot utbyggingsplanene. Denne tokfor seg virkningene for lokalsamfunnet, ogdet var særlig tre punkt den la vekt på: Inn-virkning på grunnvannet, miljøet og drikke-vannet. I tørkesomrer var elva livsnødvendigsom drikkevann, og traktorer som hentetvann, gikk både dag og natt.

Aksjonskomiteen fikk støtte også fraSamorg på Notodden. Det ble holdt åpnemøter, og motstanden var å finne både i

Tinnosdammen fra1907. (ØTBs arkiv)

126

Tinnoset og Tinnelva

politiske parti, fylkeslandbruksstyre, jordsty-re og skogråd. Et midlertidig punktum blesatt i 1979 da NVE sa nei til søknaden.Notodden bystyre hadde tidligere gjort segopp samme mening, og nå pekte Vassdrags-vesenet på at fordelene ved en utbyggingikke på noen måte stod i samsvar med utgif-ter, skader og ulemper. Planen dukket oppigjen i 1984 da kommunen skulle uttale segom Samla plan, men standpunktet til de fol-kevalgte var fortsatt det samme, og dermedvar ikke Tinnelva lenger å finne blant aktu-elle utbyggingsalternativ.LXXXVI

Ny dam – nye planerDet kan være greit å ha SKKs planlagte ut-bygging i tankene, for i 1989 var ØTB påplass i det samme området. Regulerings-dammen for Tinnsjøen var fra 1907 oglevde ikke lenger opp til de krav som blesatt. NVE hadde derfor gitt pålegg om at detmåtte bygges ny dam. I forbindelse med etslikt arbeid vedtok ØTB å lage en plan medto alternativ: En ny reguleringsdam likeovenfor den gamle, eller en ny dam 2 kmlengre nede i elva.

Det utbyggeren kunne oppnå med detsiste alternativet, var å legge et kraftverks-aggregat i damkroppen for å utnytte det 9m høye fallet i dammen. Kraftstasjonenskulle dels ligge i fjell, dels i dagen på øst-sida av elva. Sammenlignet med andre kraft-stasjoner i vassdraget ville dette blitt denminste, omtrent halvparten av Årlifoss. Detsiste alternativet innebar også at Tinnsjøenble forlenget med 2 km. En strekning somville endre karakter fra rennende elv tilstilleflytende parti der vannstanden villevariere i takt med vannstanden i Tinnsjøen.136 dekar skog ville bli demt ned, og tre husog like mange hytter ville lide samme skjeb-ne. I tillegg ville planen få konsekvenser forfire andre fritidseiendommer, og Tinnos-banen måtte heves i en lengde på vel 1 km.

Det var tre grunner til at ØTB gikk innfor alternativ to: Det ville være bedre å fun-

damentere en dam lengre nede i elva, forder kunne den til dels legges på fjell. Veddenne løsningen ville det også være mulig åta ut en ekstra energimengde gjennom dennye kraftstasjonen. Dessuten ville en slikdam gi større sikkerhet ved flom. Derforkonkluderte også NVE med at ØTB burdearbeide videre med dette alternativet, og i1992 vedtok styret i Brukseierforeningen åstarte arbeidet med å utarbeide en konse-sjonssøknad etter alternativ 2.

I Samla Plan pekte Fylkesmannen på atalternativet ville ha svært store negative kon-sekvenser for fisk og kulturminnevern, storenegative konsekvenser for friluftsliv, middelsfor naturvern, små for vilt, jord- og skog-bruk og ingen for vannforsyning.LXXXVII Ut-byggingsalternativ 2 hadde altså med deingrediensene som skulle til i en interesse-konflikt – og den kom.

En plan i motvindLista over motstandere var lang, og argu-mentene var mange: Tinnelva var sterkt be-lastet med utbygging fra før, en utbyggingville gå ut over fiske- og dyreliv, Tinnos-banen ville bli satt under vann, hus og hyt-ter måtte rives og hele utbygginga var unød-vendig og ville gi en «latterlig» liten effektnår en sammenliknet med natur- og miljø-vernkonsekvenser.LXXXVIII Notodden Jeger- ogFiskeforening gikk sammen med Naturvern-forbundet mot utbygging. På Tinnoset og iGransherad var motstanden stor. Fylketsmiljøvernavdeling og kulturetat sa nei tilplanene. Det samme gjorde Fortidsminne-foreningen og Bondelaget. Formannskapet iNotodden kommune sa nei til at søknadenskulle konsesjonsbehandles, men på grunnav et brev fra ØTB som pekte på den sikker-hetsmessige sida, kom saka opp på nytt. Dethadde i mellomtida vært kommunevalg,men den nye plan- og organisasjonskomite-en avviste brevet fra ØTB med den begrun-nelsen at det ikke hadde kommet fram nyeopplysninger. Med det skulle spørsmålet

127

normalt vært ferdigbehandlet i kommunen,og det vakte en viss forbauselse at planeneogså dukket opp på sakskartet til bystyret.Der ble det et bastant nei fra 37 av represen-tantene. Bare fire av dem ville gi prosjekteten sjanse, derav en ansatt i SKK.LXXXIX

Et grundig arbeid fra ØTB hadde ikkegitt resultat, men på sentralt hold var dethåp. Direktoratet for Naturforvaltning fantinteressekonflikten så stor at departementetble bedt om å overta ansvaret. Det gjordeMiljøverndepartementet og la fram dettesom en spesiell sak med uvanlig stor tyngdepå den sikkerhetsmessige sida. Dermed bledet gitt grønt lys for konsesjonsbehandling.Dette skapte ulike reaksjoner i det lokal-politiske miljøet. Enkelte politikere mentedet var greit å få belyst saka gjennom enkonsesjonssøknad. Ellers gikk reaksjonenepå at dette var å holde lokaldemokratiet fornarr, og lokalavisa mente Gransherad var isjokk etter vedtaket i departementet.

Vinden snurVi skriver nå 1996, og ØTB gikk i gang medå utforme melding og informasjonsbrosjyre.Neste år gikk med til høring og vurdering avhøringsuttalelser, og på ettervinteren 1999kunne Brukseierforeningen putte konse-sjonssøknaden i postkassa. På samme tidsendte foreningen ut ny informasjonsbro-sjyre til alle husstander i Notodden kom-mune. Der ble det «nye Tinnoset» presen-tert med badeplass og småbåthavn. Reaksjo-nene var delte: Ville planen gi gevinst både ilokalmiljøet og kommunen, eller var detidylliske, datamanipulerte bildet rein bløffog et frieri til politikere og lokalsamfunn?En av motstanderne sukket resignert at ihans leir var det ikke økonomi til å produ-sere slikt materiell. Dessuten var det vanske-lig å få fram kvalitetene til en uberørt elve-strekning i en brosjyre.

Et folkemøte i Gransherad i mars 1999viste fortsatt sterk motstand mot alternativ 2,

Tinnelva med Tinnsjø-en i bakgrunnen. 2001.(Jack Hagen/ØTBsarkiv)

128

men stemningen var på glid. Til og medsvorne nei-folk hadde begynt å tenke iandre baner dersom det var snakk om atbygda kunne få tilstrekkelig med gjenytelser.Særlig begeistring vakte et forslag om atkonsesjonsavgiftene skulle gå til et nærings-fond for Gransherad – om det nå skulle blislik at departementet gikk inn for utbyg-ging.

Debatten fortsatte ut over våren ogsommeren, og rundspørringer viste at lokal-politikerne hadde begynte å skifte mening.De la vekt på stemningen i Gransherad derbåde grendeutvalg og Tinnoset vel nå sa ja.Til og med partiprogram måtte vike. Iaugust var saka oppe i formannskapet. Sjurepresentanter sa ja: Alle fire fra Ap, en frahenholdsvis Sp, H og Krf. Fire stemte mot:Solidaritetslistas to, én fra Sp og én uav-hengig.

Debatten var ikke over med det, snareretvert i mot. Hvem var best egnet til å leseArbeiderpartiets valgprogram, var tilhenger-ne offer for kreativ markedsføring, haddegrendeutvalget rett til å sette 800 under-skrifter til side, var det ikke på tide å tenkepå hele bygda, ikke bare på fiskeplasser? 2.september var i alle fall den formelle disku-sjonen over i kommunen. Bystyret anbefaltemed 25 mot 15 stemmer at ØTB fikk byggedam og kraftverk 2 km nedenfor den gamledammen. Fylkesmannen gikk like etter tildet motsatte skrittet og anbefalte at en slikdam ikke ble bygd. Hun mente Telemarkhadde ofret så mye av naturen til kraftpro-dusentene at nå var begeret fullt. Det varlite rimelig å gi konsesjon til et så konflikt-fylt alternativ når det fantes et alternativsom var akseptabelt for alle parter. Dette varuttalelser som provoserte direktøren i ØTB.Han mente fylkesmannen hadde glemt athun nå var embetsmann og ikke politiker.XC

Den siste uttalelsen dette året kom fraDirektoratet for naturforvaltning som gikkimot at det ble gitt konsesjon til flytting avdam nedover i elva. Dette ville føre tilubotelig skade for det biologiske mang-

foldet og ikke minst gå ut over den rikeørretstamma i Tinnelva. Men vi hadde ikkemer enn så vidt gått inn i det nye tusenåretfør regulanten satte spørsmålstegn vedlønnsomheten i sine egne planer. Et kon-sulentfirma skulle se på de økonomiskesidene ved prosjektet, og de tallene som blelagt fram, virket ikke fristende. SKK haddeen stund vært skeptiske til lønnsomheten,og under sin årlige middag på Continentalsluttet et enstemmig styre i ØTB seg til den-ne skepsisen og vedtok å skrinlegge utbyg-gingsplanene som det hadde vært så myestrid om. Dermed stod en tilbake med alter-nativ 1: Ny dam like ovenfor den gamle.

Natur- og miljøvern gjør sitt inntogEn årelang, bitter og mangfoldig kamp over.Den hadde splittet lokalsamfunn og poli-tiske partier, og ikke noe reguleringsforslagi ØTBs regi hadde tidligere skapt slikelokale bølger som dette. Det begynte medSKKs planer for Tinnelva, og det nye dennegangen var at det ikke var de vanlige argu-mentene til grunneiere og folk med rettig-heter som var mest framtredende. Vann-forsyning og grunnvann er med i argumen-

(Jack Hagen/ØTBsarkiv)

129

tasjonen fra gransheringenes side. Det sam-me er de 136 målene med skog og noenhytter og hus når alternativ 2 kommer påbanen. Men tunge argumenter er det ikke idebatten. Det er fisk, miljø og rekreasjonsom får folk til å engasjere seg. Det er kam-pen for den «uberørte» elva og mot betong-dammer og andre fremmedelement i natu-ren. En svært liten del av motstanderne varå finne blant dem som ville fått erstatningved en regulering, så det var ikke økonomiog næringsgrunnlag de var redde for.Mange av dem var ikke en gang fra Grans-herad. Det kunne være folk som kom uten-fra for å prøve fiskelykka en gang i blant,eller naturvernere som sjelden eller aldrihadde oppsøkt området. Regulanten haddemed andre ord en helt ny motstander å slåssmot. En motstander som ikke slo seg til robare erstatningene ble høye nok.

Natur- og miljøvern var ikke noe somstartet med Tinnelva. Gunnar Knudsen (s. 48) hadde over 80 år tidligere lansertideen om å verne spektakulære fosser, ogprotestene hadde kommet da det var snakkom å regulere Gjende og Sjoavassdraget påbegynnelsen av 1920-tallet. Fjellmannen ogdikteren Theodor Caspari var en av dem:

Regulering!Regulering uten ende!Rjukan væk, og nu er Gjende,Gamle Gjende underveis! –Fjeldnaturen, modersmaalet,alt vort liv til siste reis,alt skal jevnes ut av skraalet,dæmmes op og reguleres;snart nok skal vi praktiseres,op paa Glitretind – i «heis».XCI

Men det var 1970-tallet som skulle blistorhetstida for naturvernet. 1970 var deteuropeiske naturvernåret, og dette ble lagt oppsom et informasjons- og opplysningsår medmottoet Mennesket i naturen. Året var barehalvgått da ordet Mardøla begynte å pregeførstesidene i avisene. Når dette vassdraget

hadde blitt kjent, var det på grunn av de treMardalsfossene. I perioder med stor vann-føring gikk de to fossene i Østre Mardølasammen i et fall på over 500 meter. Denøverste var den høyeste i sitt slag i Europamed et fritt fall på 297 meter.

Det var planene om utbygging av Mar-dalsfossen som skapte protesten som fikknavnet Mardøla-aksjonen. For første ganggikk naturvernere og bygdefolk sammen ien allianse, og for første gang ble det bruktsivil ulydighet for å hindre utbygging. Aksjo-nen vakte oppsikt både her i landet og uten-for våre egne grenser, men den førte ikkefram. Indirekte hadde den derimot mye å sinår det gjaldt debatten om kraftutbygging.

Alt før Mardøla-aksjonen forelå detplaner for utbygging av Alta-Kautokeinovass-draget. Men det var først i 1979 at motstan-den mot planen virkelig ble synlig. Natur-vernforbundet valgte å føre en juridiskkamp mot regulanten. Folkeaksjonen motutbygging brukte andre metoder og stoppetanleggsmaskinene i Stilla-området med sivilulydighet. Demonstranter ble arrestert, ogforan Stortinget sultestreiket samer. Envåpenstillstand ble innledet mens en ventetpå nye meldinger og rapporter, men Stor-tinget avviste vern av elva. Det ble nyeaksjoner, men etter hvert ga motstanderneopp. Den meste dramatiske saka i natur-vernets historie endte altså med at bådeaksjonister og de som hadde gått den juri-diske vegen, led nederlag. Elva ble bygd ut,men neddemming av samebygda Masi bletatt ut av planene.

Mardøla-aksjonen var kjent, og det had-de også begynt å skje ting i Alta da SKKarbeidet med sine planer for Tinnelva i sistehalvdel av 1970-tallet. Det ville vært rart omikke disse merkesakene også påvirket denfolkelige motstanden både mot planene iTinnelva og på Tinnoset. Også innover i depolitiske korridorene var motstanden stor.At lokale politikere gikk mot en regulerings-plan var ikke noe nytt. Men det er ikke såmange kommuner som har tatt stilling til

130

det samme spørsmålet tre ganger i løpet avsju måneder, og hver gang kommet fram tilsamme resultat - med stadig større flertall.

Noen år seinere ga kommunen sin til-slutning til at det ble sendt konsesjonssøk-nad. Da andre institusjoner som fylkesmannog Direktoratet for naturforvaltning vendtetommelen ned for en slik søknad, var ØTBpå banen og forlangte respekt for det lokalevedtaket. I ettertid kan en spørre hvor lojalBrukseierforeningen var mot lokale vedtakda foreningen stod på for å få Tinnosdam-men på det kommunale sakskartet ogsåetter at de folkevalgte hadde sagt nei førstegang. I en sak som dette er det opplagt at entar i bruk de midlene som står til rådighet,og administrasjonen i ØTB visste hvor viktigdet var å ha kommunen med på laget nårplanen skulle behandles i NVE og departe-ment. En velvillig kommune skapte en vel-villig stat. Det hadde vært regelen.

Men så slo motstanden sprekker. Detbegynte da ØTB sendte ut sin andre infor-masjonsbrosjyre med en idyllisk småbåthavnog badeplass på Tinnoset. En av de ivrigstemotstanderne vendte straks tommelen nedfor denne trykksaken, men da han seinereskiftet standpunkt, var det delvis på grunnav brosjyra. Han var sikkert ikke den enestesom lot seg påvirke, for bildene var fine, ogmotstanderne pekte på at alle sammen vistefull vannstand. Badeplassen tok seg ogsågodt ut på papiret, men lokalkjente satte etspørsmålstegn ved badelivet siden sommer-temperaturen i Tinnsjøen lå på 15-16 gra-der. I denne sammenhengen kan det ogsånevnes at i ØTBs søknad fra 2003 om åsenke minstevannføringa i Tinnelva, heterdet: «Til bading er elva mindre aktuell p.g.a.sin gjennomgående lave vanntemperatur.»

Fine trykksaker var likevel ikke hoved-ingrediensen i gransheringenes snuopera-sjon. Tanken om at dam og kraftverk kunneskaffe penger til lokalsamfunnet, var langtviktigere. Gransheringene hadde ikke akku-rat følt seg som midtpunktet i storkom-munen, og her var det kanskje en sjanse til

både opprusting av veger og arbeidsplassergjennom et næringsfond. Når planen dess-uten tok seg godt ut, var det ikke så mye åtape.

Og politikere skjøv gransheringeneforan seg. Bygdeutvalget i Gransherad had-de gått inn for konsesjonssøknaden, og detvar vesentlig for at de politiske partienestemte for søknaden. Det var ikke hver daggransheringene fikk sånt gjennomslag fortankene sine at et politisk parti til og medgikk mot eget program for å tekkes folket iskogsbygda. Da Arbeiderpartiet i 1995 gikkmot alternativ 2, understreket ordføreren atpartiet hadde vern av Tinnelva som en avprogrampostene sine. Fire år seinere stemtehan for det samme alternativet.

Bygging av den nyeTinnosdammen likeovenfor den gamle.(Jack Hagen/ØTBsarkiv)

131

Dette gjelder for det første en plan om over-føringer som ØTB har arbeidet med noenår, men konsesjonssøknaden er datert mars2000. Det er her snakk om to overføringer:Den ene gjelder overføring av avløpet fraFlottetjønnbekken, Kalhovdbekken og Rosjåtil Kalhovdmagasinet. Dette skal skje via ennesten 4 km lang tunnel. Den andre gjelderoverføring av Landsetvatns avløp til drifts-tunnelen for Mår kraftverk. Her er planen åstenge det vestre utløpet mot Krossobekkenog åpne det tidligere utløpet mot øst.Vannet vil da gå mot Middøla og inn i drifts-tunnelen.

Overføringa til Kalhovdfjorden vil redu-sere vannføringa i Mår. Mest i den øvredelen der de øverste 2-3 km kan bli tørrlagti nedbørsfattige somrer. Nedre deler av Flot-tetjønn- og Kalhovdbekken vil bli tilnærmettørrlagt, og øvre del av Ramså vil lide nestensamme skjebne. Den andre overføringa vilredusere Krossobekken med ca. 30%. Dettevil også ha virkning på Måna. Men mellomMår- og Mæl kraftverk vil elva få økt vannfø-ring på grunn av den andre overføringa.Disse inngrepene vil i noen grad redusereverdien som turområde, og vil også ha inn-virkning på produksjon av fisk i de elveneog bekkene som blir berørt. Bortsett fra dethar ikke konsekvensutredningene påvistvesentlige negative virkninger.

Begge disse overføringene det er snakkom her, ligger i Tinn, og det var deltemeninger da planen var til behandling ikommunen. Rådmannen anbefalte de folke-valgte å si ja, for det var kraftutbygging somhadde gitt kommunen de største inntekteneog lagt grunnlaget for det samfunnet dehadde. Han satte likevel krav om minste-vannføring og opprusting av vegen til Kal-hovde og Gvepseborg.

Miljøvernrådgiveren hadde kommet tilden motsatte konklusjonen. Han mente atkonsekvensutredningen ikke holdt mål, ogat de negative følgene ville bli verre enn detsom var beregnet. Planen ville ramme om-råder som kommunen ønsket å ruste oppfor friluftsliv og turisme, konkluderte miljø-vernrådgiveren. Med en overvekt på trestemmer vendte også kommunestyret tom-melen ned for planen. Det hjalp ikke åargumentere med at dette ville gi penger ikassa og dessuten være et bidrag mot utbyg-ging av gasskraftverk. Dermed var ballensparket videre, og spørsmålet er nå om sta-ten vil gjøre som vanlig og la de lokale ved-takene få avgjørende vekt.XCII

Den andre søknaden som er til behand-ling, er rykende fersk og ble sendt i februar2003. Det gjelder endring i manøvrerings-reglementet for Tinnsjøen. Sagt med andreord så dreier det seg om å få lov til å redu-sere minimumsvannføringa fra Tinnsjøenfra 75 til 45 m3/s. I begrunnelsen fra ØTBheter det at pålegget om 75 m3/s ikke ermulig å etterleve i vannfattige år. Forening-en peker på at i flere år har det gjennom-snittlige årstilsiget til Tinnsjøen vært lavereeller like over pålagt minstevannføring.Samtidig kommer denne bestemmelsen oftei konflikt med kravet om fylling av Møsvatn.

En reduksjon av vannføringa vil ha vissekonsekvenser for fisken i elva, særlig vissendringene skjer ofte og raskt. Ellers erdenne søknaden så fersk at høringsresulta-tene ikke har kommet inn enda.XCIII

Kalhovddammen, enmassivdam på 320 m.(Jack Hagen/ØTBsarkiv)

132

Nye konsesjonssøknader

Reguleringene i dette vassdraget er så gamleat der det er snakk om konsesjoner medtidsavgrensing, har disse begynt å utløpe.Den første gjaldt Mår-Kalhovde. En søknadom fornying ble sendt i 1980. Søknaden varstort sett i tråd med den gamle konsesjonen.Det var ikke snakk om utvidelse og derforheller ikke nye inngrep i naturen. Ingen avhøringsinstansene gikk mot at det ble gitt nykonsesjon, men en del merknader var det.

Hovedinnvendingene gjaldt skadevirk-ninger på fisket og problemer for båttrafik-ken. På den estetiske sida var det heller ikkemange lovord å hente. Særlig gjaldt detteMårvatn med sein oppfylling om våren ogsommeren. Men dette hadde grunneiernefått erstatning for tidligere. I tillegg til devanlige avgiftene hadde også kommunenekrevd penger til et næringsfond. Det varingen uenighet om prinsippet, men sum-men var det naturlig nok ulike meningerom. ØTB foreslo 4 millioner, kommunene40 og departementet landet på 15.XCIV Søk-naden inneholdt altså ikke noen nye utspillfra ØTB, og var sånn sett ikke spesielt be-merkelsesverdig. Bemerkelsesverdig var der-imot saksbehandlingstida. 18 år og 10 stats-råder tok det fra søknaden ble sendt til denvar ferdigbehandlet.

Neste konsesjon som står for tur, er Møs-vatn. De to første konsesjonene i dette van-net, fra 1903 og 1908, var gitt etter vass-dragslova av 1887 og er evigvarende. Forkonsesjonen fra 1942 var det vassdragsregu-leringslova av 1917 som gjaldt, og denne blegitt for et tidsrom på 60 år. Etter de to førstekonsesjonene kunne Møsvatn reguleres 14,5m, med en høyeste regulert vannstand(HRV) på kote 914,5 og en laveste på 900.Den siste konsesjonen ga rett til enda 4 moppdemming slik at HRV nå endte på kote

918,5. Det er disse 4 siste meterne som ØTBi 2002 søkte om ny konsesjon for.

I forbindelse med konsesjonssøknadenble det også søkt om nytt manøvreringsre-glement for Møsvatn. I dagens reglement erdet en bestemmelse om minimumstappingpå 47m3/s når vannstanden er høyere enn918,3 m.o.h. Dette er foreslått sløyfet fordidet i dag er tilgang på bedre informasjon,bl.a. fra automatiske målestasjoner og merpålitelige temperatur- og nedbørsprognoser.ØTB mener derfor at foreningen har etgodt grunnlag å arbeide ut fra når flom-faren truer, også uten bestemmelser omminimumstapping. Det er også foreslått enminstevannføring i Måna der vannføringenblir endelig bestemt etter en prøveperiodepå fem år.

I skrivende stund har fristen for hørings-runden akkurat gått ut. Kulturminneverneti fylket viser til at det er 228 kulturminner iområdet. Hovedsakelig jernvinneanlegg ogkullgroper, men også flere steinalderlokali-teter og andre tufter. De undersøkelsenesom er gjort, slår fast at det er ingen tvil om

Arbeid med ny Kalhovd-dam på 1940-tallet.Den gamle t.v. (Mårkraftverks arkiv)

133

Fornying av reguleringskonsesjoner

at reguleringa er årsak til skader på kultur-minner – både i reguleringssona og pågrunn av erosjon over HRV. Reguleringa er ikonflikt med 85% av disse kulturminnene,og en senking av høyeste regulerte vann-stand med minst 0,5 – 1 m ville vært detbeste vernet for kulturminner som ligger påeller nær raskanten. Men fortsatt vil erosjo-nen gjøre skade, så det mest aktuelle vil tro-lig være at alle kulturminner både over HRVog i reguleringssona må frigis og under-søkes arkeologisk. Men der er det Riksan-tikvaren som har det siste ordet.

Tinn kommune har fått utsatt hørings-fristen. Uttalelsene fra Vinje kommune erikke ulike dem som kom fra Rauland i sintid. Men bevisstheten om hva ressursene erverdt, har blitt en annen. Mens Raulandkommune var tilkjent en erstatning på 1000kr i året etter regulering nr to, en knappårslønn for en industriarbeider den gangen,er kravet denne gangen 85 millioner til etnæringsfond. Videre må konsesjonsavgifte-ne settes opp til maksimal sats. Dessuten harkommunen også krav når det gjelder man-

øvreringsreglementet: Etter 1. mai skalmagasinet så fort som råd komme opp tilkote 914, og dette skal være minste vann-stand fram til 1. desember. Høyeste reguler-te vannstand skal reduseres fra kote 918,5 til918, men for å hindre skadeflom kan vannetstige inntil en halv meter over dette.

Vi må også ta med at Vinje hadde enfeide gående med ØTB for noen år siden,en slags forpostfekting før den egentligekonsesjonssøknaden ble sendt. Denneuenigheten dreide seg om forhold som gikktilbake til regulering nr to. Etter den sattMøsvandskomiteen med et anlegg der vann-standen både kunne heves i forhold til tid-ligere regulering, og der en også kunne gå 2meter under det som hadde vært normalvannstand. Denne bruken av Møsvatn skullefå et etterspill nesten 90 år seinere. I sam-band med arbeidet med en ny regulerings-konsesjon, satte Vinje kommune spørsmåls-tegn ved lovligheten av reguleringa mellomkote 902 og 900. Det ble brevveksling, advo-kater og forhandlinger. Kommunens på-stand var at senking av Møsvatn og kanalise-ring i Kromvatn og Martinsfjorden var ulov-lig og at det måtte bli slutt på ØTBs utnyt-ting av disse vannressursene. Det var etønske Brukseierforeningen ikke kunne gåmed på, for de 2 meterne representertestore ressurser. Det var snakk om en kapitali-sert verdi i 100-millioners klassen.

Forhandlinger førte ikke fram, og kom-munen tok i 1999 ut stevning mot ØTB.Både kommunen og Øst-TelemarkensBrukseierforening var enige om at konsesjo-nene fra 1903 og 1908 ikke sa noe omsenking av Møsvatn. Men Brukseierforenin-gen mente at en slik tillatelse alt var gitt vedkonsesjonen i 1903, som henviste til kanal-direktørens plan. I underlagsmaterialet fordenne planen var det foreslått en senking tilkote 900. Foreningen mente også at konse-sjonen fra 1908 innebar en senking. Konse-sjonssøknaden sier ikke noe om verkensenking eller oppdemming, men viser til deplanene en har diskutert med departemen-

Reguleringskonsesjone-ne i Møsvatn.

134

tet. ØTB mente at det ikke var tvil om atdepartementet kjente til ønsket om senkingav Møsvatn. Det var iallfall klart at både Rau-land kommune, Stortinget og amtmannenvisste om det. Dessuten hadde grunneiernegitt tillatelse til både senking og oppdem-ming. Ellers viste ØTB både til hevd og vass-dragslova av 1887 som fortsatt gjaldt vedanleggsstart i 1908.

Vinje kommune mente at konsesjonenav 1903 ga lov til å bygge en dam med 10meters reguleringshøyde, og ikke noe an-net. Heller ikke konsesjonen i 1908 omtalteen senking, men kommunen benektet ikkeat en senking av Møsvatn er omtalt i ulikesammenhenger, bl.a. i et forslag til søknadfra A/S Rjukanfos. Men denne søknaden«…blev, da eiendomsforholdene kort tidefter for opdæmningen av Møsvand blevordnet, ikke innsendt,» er det tilføyd medblyant på dokumentet. Kommunen pekte påat de offentlige instansene som uttalte segom konsesjonssøknaden, bare nevnte enoppdemming. Skulle det vært tale om ensenking i tillegg, ville dette ikke bare værtomtalt og kommentert, men det er tvilsomtom konsesjon ville blitt gitt, påstod kom-munens advokat. Sluttstrek for dennefeiden ble satt i 2000. Da greide partene åbli enige om et forlik uten å la domstolen fådet siste ordet i striden.XCV Resultatet var atkommunen fikk mer ut av en gammelregulering og hadde også posisjonert seg iforhold til kommende konsesjonsforhand-linger.

135

Magasinvolum og reguleringsgrenser

Konsesjon Magasin HRV LRV 1

mill m3

Møsvatn 9.6.1903 536 912,00 902,00Møsvatn 29.8.1908 769 914,50 900,00Møsvatn 26.3.1942 1064 918,50 900,00Mårvatn 19.9.1913 129 1121,28 1114,28Kalhovdfj. 19.9.1913 90 1083,61 1076,82Mårvatn 1.7.1943 146 1121,28 1113,28Kalhovdfj. 1.7.1943 163 1086,61 1075,50Gøystdalsv. 1.7.1943 94 1086,61 1075,00Grottevatn 1.7.1943 3,3 1064,00 1058,00Mårvatn 8.7.1956 321 1121,28 1100,00Mår/Gøyst 28.5.1998 Erstatter den fra 1913Tinnsjøen 1880-årene 143 189,634 186,734Tinnsjøen 18.7.1906 204 191,20 187,20

1LRV: Laveste regulerte vannstand

Møsvandskomiteen som ble stiftet i 1903,hadde som formål å gjøre seg nytte av maga-sinet i Møsvatn. Men siden hadde partenefra Møsvatn i rask rekkefølge blitt involvert ireguleringer både i Tinnsjøen og Mårvass-draget. I det forliket som de samme partenehadde inngått under Tinnsjøreguleringa,ble det i §5 slått fast at Skiens Brugseierfor-ening overlot sine anlegg og rettigheter tilen ny forening som skulle overta drift ogvedlikehold av den nye dammen.

I denne sammenhengen ble det visstnoktatt et initiativ for å etablere en foreningsom skulle ta seg av brukenes interesser iMøsvatn, Tinnsjøen og Mårvassdraget. Denaturlige medlemmene i en slik foreningvar: Skiens Brugseierforening, Union A/S,Tinfos Papirfabrik, A/S Svælgfos og NorskHydro. Styret skulle bestå av ett medlem frahvert av selskapene.

Sikkert er det iallfall at behovet for enparaplyorganisasjon der brukseierne kunnemøtes, var til stede. I et vassdrag med énkraftverkseier som også er regulant, er detmer oversiktlig. Her hadde det etter hvertblitt flere reguleringer og nokså mangebruks- og kraftverkseiere. Spørsmålet om enny organisasjon vakte derfor i vannskorpaog var på nytt oppe i Møsvandskomiteenlike før jul i 1908. Det resulterte i en komitésom skulle legge fram forslag til lover forforeningen. I februar 1910 lå det et lovfor-slag på bordet, og det var enighet om å kallebarnet Øst-Telemarkens Brukseierforening. Stortlengre strakk ikke enigheten seg, for Hydrohadde en del innvendinger. Dette dreideseg om mulige refusjonskrav for utgifter sel-skapet fikk i Mårvassdraget, og foreningenble lagt på is. Men da det i forslaget til nylov om vassdragsreguleringer ble sagt atkonsesjoner først og fremst skulle gå til

brukseierforeninger, blomstret Hydrosinteresse for foreningen opp igjen. Selska-pet var redd at reguleringa av Mår kunneoppleve nye forsinkelser, men det skulle viseseg at konsesjonen ble gitt uten betingelserom organisering.

I januar 1911 hadde lovkomiteen en nymøterunde. Statsminister Gunnar Knudsenhadde nå kommet med, og Norsk Hydrosadvokat fikk i oppdrag å utarbeide et nyttforslag. Særlig høyt prioritert kan ikke sakaha vært verken hos statsministeren ellerandre, for det går nesten tre år før lovfor-slaget ligger på bordet. Det ble lagt fram forMøsvandskomiteen i februar 1914, men heltproblemfritt kan det ikke ha vært, for etannet alternativ blir lagt fram i mai og etnytt i august. Deretter renner det hele ut isanden.

Rettssak demper forhandlingsviljenMen det hjalp ikke med et godt forslag, fornå hadde Norsk Hydro og Tinfos Papirfabrikbarket sammen igjen, og O.H. Holta foresloå utsette videre arbeid med foreningen. Detsom hadde skjedd, var at på tampen av 1913hadde Tinfos reist voldgiftsak mot NorskHydro. Årsaka var å finne i de vilkår somstaten satte til Mår-konsesjonen. I innleggetfra Tinfos het det at viss bedriften hadde visstom hjemfallsrett, avgifter og billig strøm tilstat og kommune, hadde det ikke blitt noeforlik med Hydro i 1907.

Tinfos var villig til å godta hjemfallsret-ten, men mente at Hydro måtte bære depålagte avgiftene og andre byrder av økono-misk art. Etter avtalen skulle Hydro utføreMår-reguleringa uten belastning for Tinfos,og viss ikke voldgiftsretten tok hensyn tildet, måtte avtalen av 22. januar 1907 gjøres

Møsvandskomiteen1903-1908. ØverstO.H. Holta , H.C.Hansen, G. Smidth og Sam Eyde.

(ØTBs arkiv)

136

Øst-Telemarkens Brukseierforening

om. Det samme måtte avtalene om Svelg-fossen og Tinnsjøreguleringa.

Verdenskrigen kom og gikk, og vi haddeakkurat begynt på året 1923 da voldgiftsret-ten avga sin kjennelse. Kort sagt gikk den utpå at avtalene fra 1907 skulle stå ved lag.Tinfos måtte finne seg i å betale den årligeavgifta til staten og avgi kraft til maksimal-pris. Norsk Hydro måtte betale statens en-gangsavgift og de årlige avgiftene til kom-munene.

Mens denne konflikten pågikk, dreivspørsmålet om en ny brukseierforeningnærmest for vær og vind blant de impliserte.Skiens Brugseierforening hadde spørsmålettil behandling i 1915, men det var vanskeligå komme fram til enighet. Også Møsvands-komiteen skulle behandle temaet dette året.Men her satte O.H. Holta ned foten sålenge Tinfos var i konflikt med Hydro. Der-etter fikk problemet hvile til 1919, og i 1920lå det et lovforslag på bordet til Møsvands-komiteen. Et forslag som i det vesentlige vardet samme som i 1913. Komiteen utsattespørsmålet, og formannen konstaterte tomåneder seinere at dette spørsmålet var såkomplisert at han ba om å få inn en utenfor-stående jurist til å løse floken. Heller ikkedet var det enighet om. Kanskje ikke tilfel-dig at skillelinjene gikk mellom Hydro ogTinfos-eierne. O.H. Holta og H.C. Hansenvar positive, Hydro ville ikke bruke pengerpå slikt.

Uenigheten var likevel ikke total.Erfaringene fra både Tinnsjøen og Møsvatnviste at å bygge en dam var en ting, å få den-ne til å fungere i det daglige var noe annet.Øverste ansvaret for å manøvrere dammenvar lagt til P.J. Støren, styreren for kanalen.Han hadde dette som en bigeskjeft. Men desom stod for det fysiske arbeidet med åstenge eller åpne luker, kom fra NorskHydros kraftstasjoner på Vemork og Svælg-fos. Drift av dammene hadde utbyggerne,Hydro og Møsvandskomiteen, tatt seg av. Enoppdeling som dette var ikke med på ådempe motsetningene, for her kunne det

tenkes at den ene parten kom med sinepåbud mens de som styrte det praktiskearbeidet mente noe annet.

Små skritt i riktig retningI 1917 begynte Mår-anlegget å bli ferdig.Dermed var det enda en regulering å holdestyr på, og partene ser iallfall ut til å ha værtenige om at det var en dyd av nødvendighetå få til en annen ordning. Uansett voldgift-sak stod hele Møsvandskomiteen bak et brevtil Arbeidsdepartementet i 1917 der de villefjerne Støren og erstatte han med en mannsom «…helt kan ofre sig for arbeidet medvandslipning og vedlikehold av dammene.»

Det ser ikke ut til at departementet svar-te på et såpass drastisk forslag. Men Møs-vandskomiteen fikk nå en fastere organisa-sjonsform. Jean Michelet som hadde hattansvaret for Mår-anlegget, ble ansatt somsekretær og fikk kontor på Notodden. En avarbeidsoppgavene hans var å legge framspørsmålet om Øst-Telemarkens Brukseier-forening på nytt.

Det var dette han prøvde i 1920, utenhell. Året etter kom Skiensfjordens kom-munale Kraftverk med i Møsvandskomiteen,

Rjukan Hotel. (Rjukanbibliotek)

137

og det var enighet om at brukene skulleoverta Måranlegget fra 1. juli 1918. Dermedvar det i realiteten en felles administrasjonav alle tre reguleringsanleggene i Øst-Tele-mark, men den formelle overbygningen vardet altså problem med å få på plass.

I 1923 hadde de årelange forhandling-ene om tømmerrenne fra Sagafoss fått enløsning, og samme året fikk den nesten likegamle voldgiftsaken mellom Hydro ogTinfos også sin løsning. Dette har nok hattsitt å si for at partene kunne ta opp igjendiskusjonen om lovverket for Øst-Telemar-kens Brukseierforening enda en gang. For-handlingene begynte i frisk fjelluft på Kal-hovde i 1924. Skyet vær og ikke den heltstore sommertemperaturen var kanskje ide-elt for et forum der diskusjonene haddevært mange og enigheten i lange tiderhadde vært fraværende. Etter en ukes pausefortsatte komiteen arbeidet i Kristiania. Der-etter var det advokatenes tur til å snu ogvende på formuleringene og vurdere konse-kvenser.

Brikkene begynte nå å falle på plass, ogvåren etter lå vedtektene på bordet – god-kjent av Vassdragsvesenet. På samme tid fast-satte også Møsvandskomiteen de fallhøy-dene som skulle ligge til grunn for medlem-menes andel av utgiftene i foreningen. Prin-sippet var at eierne av de høyeste fossenebetalte mest. Nå meldte også H.C. Hansenfra at han trakk seg fra styret i Møsvands-komiteen. Han hadde vært med siden star-ten i 1903 og hadde lenge ivret for at allebrukseiere med interesser i reguleringeneskulle gå sammen i en forening. Høy alderog sviktende helse gjorde at han måtte trek-ke seg fra aktivt arbeid i innspurten, menhan kunne i det minste se at det målet hanhadde hatt, nå ble nådd.

Og målet ble formelt nådd 30 september1925. Denne dagen innbød Møsvandskomi-teen til konstituerende møte i Øst-Telemar-kens Brukseierforening i Norsk Hydrosadministrasjonsbygning på Notodden.Representert på møtet var:

• Skiens Brugseierforening som representant for fossene i Skien.

Etter spesiell innbydelse møtte også følgende fosseeiere i Skien:• A/S Klosterfossen• Union Co.• A/S Telemark Skogeierbruk• A/S H.C. Hansen• A/S N. Kittilsen• A/S Laugstol Bruk• A/S Grubbe Bruk• A/S Skiens Aktiemølle

• A/S Union (Union Co.) som eier av Skot-fossen

• Tinfos Papirfabrik som eier av Tinne-fossen og Sagafossens østre del.

• A/S Svælgfos som eier av Lienfossen.• Norsk Hydro som eier av Svelgfossen• Skiensfjordens kommunale Kraftselskap som

eier av Årlifossen og Grønvollfossen.• A/S Rjukanfos som eier av Rjukanfossen

og representant for Frøystulfossen.

O.H. Holta var møteleder, og han kunnelegge fram et forslag til vedtekter som repre-sentantene satte navnetrekket sitt underetter et par mindre justeringer. Dermed varforeningen en realitet, og ØTB kunne over-ta Møsvandskomiteens eiendeler og forplik-telser. I denne forbindelsen ble det ogsåvedtatt å overta ansvaret for reguleringeneav Møsvatn, Mår og Tinnsjøen, uten at dettehadde noe å si for det ansvaret A/S Rjukan-fos hadde for Møsvassdammen.

Det første styret fikk fire medlemmer:Direktør Magnus Christiansen for SkiensBrugseierforening og Union Co. DirektørO.H. Holta for Tinfos Papirfabrikk. AdvokatRolf Prydz for A/S Svælgfos, Norsk Hydroog A/S Rjukanfos. Direktør N. Traaholt forSkiensfjordens kommunale Kraftselskap.Det nye styret valgte Holta til formann, ogoveringeniør Michelet ble ansatt som dennye foreningens administrerendedirektør.XCVI

Det første styret i ØTB1925. Øverst N. Traa-holt, O.H. Holta,Magnus Christiansenog Rolf Prydz. (ØTBsarkiv)

138

Kontoret på NotoddenVed omorganiseringen i 1925 ble JeanMichelet den første administrerende direk-tør i Øst-Telemarkes Brukseierforening. Deter fortsatt en direktør å finne på lønnings-lista til ØTB, men i dag begynner han å blien høvding uten indianere. I jubileumsåretbestår staben ellers av to damvoktere. Deandre arbeidsoppgavene er nå satt bort ellerutført av innleid hjelp.

Ved 50-års jubileet i 1953 var bildet noeannet. Da var det ni ansatte. Fem av disseholdt til på kontoret på Notodden. Utenomdirektøren var det en kontorfullmektig, opp-synsmann, bokholder og ingeniør. Det varmye arbeid i forbindelse med nye anlegg ogen hel del regnskapsarbeid lenge etter at job-ben var gjort. Men etter hvert som oppdra-gene ble færre, ble også behovet for kontor-hjelp redusert. Oppsynsmannen var kontor-mann om vinteren, men i sommerhalvåretvar ha mye rundt på anleggene. Det sammegjaldt ingeniøren. Han stakk veger og inspi-serte dammer. Det var også prosjektering avnye anlegg som kunne være aktuelle.

Kontoret skulle også ha ansvaret forslipping av vann. Dette skjedde i nært sam-arbeid med kraftverkene. I snøsmeltinga vardet daglig kontakt for å finne en vannføringsom alle kunne enes om. Ved flomfare bledet mer hektisk. Det var ikke like rikelig flytav informasjon i de dager, så det var å hørepå værmeldingene, vurdere værlag og vind-retning - og holde seg nær telefonen. Demange mil med telefonledninger som varstrekt innover fjellet, var ingen luksus, mennødvendige livsnerver som kunne formidlebåde de daglige observasjonene og raskebeslutninger om å heve eller senke luker.

«Me levde med spaden heile tida»De som stod for dette arbeidet ute på dam-anleggene, var damvokterne. For 50 årsiden var det tre damvoktere og en damvok-terassistent i ØTBs tjeneste: På Tinnoset,Møsvatn og Strengen.

Det blir sagt om Jean Michelet at hanlønnet damvokterne bedre enn ingeniørenpå kontoret. Om dette er tilfelle, får såvære, men Michelet hadde oppholdt segmye på fjellet under det første Mår-anleg-get, og han visste hva slags innsats det var åbo der. Fram til 1943 var det ikke elektriskstrøm i damvokterboligen på Kalhovde, denmest ensomme utposten. Bygningen var stormed romslig høyde under taket.16 favnerbjørkeved gikk med hvert år til matlaging ogoppvarming. Et fjøs hørte også med, forovervintring her oppe i 1100 meters høydebetydde at en måtte tenke proviantering oglagring av mat. Kuene forsynte familien medmelk, ellers var det å få opp forsyninger omhøsten: Mel, sukker og rå kaffe. I tilleggkom salt kjøtt, poteter og grønnsaker.

Også forsyninger til neste vårs vedlike-holdsarbeid måtte på plass om høsten. Årligvar det utmeisling av gamle fuger i dam-mene, og sementen som gikk med til repa-rasjonene, overvintret i tette trekasser somvar kledd med sink og hadde gummilister ilokket. Til Kalhovde var transporten grei,men på den tida var det ikke veg til Stega-ros, så der måtte sementen over på båt ogvidere på drakjerre eller hest det sistestykket opp fra vannet.

Hver dag kl. 7 var det avlesing av vann-stand og vannføring på Kalhovddammen.På Stegaros var det de samme målingene toganger per uke. I tillegg kom nedbørs-måling og istykkelse. Observasjonene gikk

Kierulf som ble direktøri ØTB i 1950, KnutSkavlebø og IngebjørgSkavlebø. Bildet er tatt2. mai 1953. (KnutSkavlebø)

139

til Hydro og ØTB, og en gang i månedenmåtte damvokteren ned til Steinsbøle ogsende en skriftlig rapport. Da var det ogsåny forsyning med ikke helt ferske aviser.Ellers fikk familien på Kalhovde nyhetenesine via radioen, og store og små lokalebegivenheter ble fort formidlet via telefon-nettet.

Utenforstående har ofte lurt på om endamvokter har noe særlig å finne på. Særligvinterstid skulle en tro at dagene ble lange,men om arbeidsoppgavene ikke var såmange om vinteren, så tok alt mye lengretid. Når isen skulle måles, måtte han hoggehull med isnål. Snøen måtte først smeltes påen primus før den kunne måles som ned-bør, og opptrekkstengene til lukene påStegarosdammen ble isete og frøs fast. Damåtte damvokteren henge i tau på innsidaav dammen med åpent vann under seg oghogge is – aleine.

Så var det snøen. Det kom ikke mye avden. Ca. 1 m var en vanlig vinter på Kalhov-de, men den lå sjelden i ro. Vinden var enhyppig gjest, og skiløypene var ofte blåstigjen når det var tid for hjemtur. Måleinn-retninger og veger måtte måkes fram omigjen og om igjen. Ikke så rart det kunneføles som om en levde med spaden heletida.

Damvokterboligen, eller«Villaen», på Kal-hovde. (OppsynsmannNilsen?/SigmundHolte)

Damvokterfamilien påKalhovde sammen medpåskegjester i 1946. Nr.2 f.h. er damvokterØystein Skavlebø. Hanbegynte som sesong-arbeider for ØTB i1929 og var damvokterfra 1943 til 1948. nr. 3f.v. er kona, Ingebjørg.Nr.2 f.v. er sønnenKnut som seinere skullegå i farens fotspor.(Knut Skavlebø)

Damvokteren haddemerket løype over fraStrengen til Gvepseborgom vinteren, for forsy-ningene kom som regelopp med Krossobanen.Øystein Skavlebø medryggen til. 1950-tallet.(Knut Skavlebø)

140

Sommerstid var det vedlikehold av veger,telefonlinjer og dammer. Damvokterne had-de ansvaret, men det var folk utenfra somgjorde arbeidet. Disse oppgavene ble meromfattende da oppsynsmannen gikk av medpensjon og forsvant fra lønningslistene tilØTB. Sommerhalvåret ble en hektisk tid,for det var ikke mange månedene det lotseg gjøre å drive utendørs arbeid. Dageneble lange, og det var nesten en befrielse nårhøsten, snøen og kulda kom og satte sinestrenge begrensninger for aktiviteten.

I 1948 flyttet damvokteren fra Kalhovdetil Strengen, og det ble opprettet en stillingsom damvokterassistent. Damvokterenmåtte være tilgjengelig 24 timer i døgnet, såassistenten fikk ansvaret for observasjonenepå alle damanlegg. To ganger hver uke gikkturen fra Strengen til Stegaros, Kalhovde ogtilbake til Strengen. Det var en tur på 35 kmsom ble tilbakelagt på en dag. Hver uke vardet tilsyn med Grottedammen. Dit var det 5km, og hver 14. dag var det en dobbelt sålang tur til Dromstjønndammen. Om som-meren ble det brukt kogg fra Strengen tilStegaros og Kalhovde, men ellers var det åbruke ski og bein. For damvokterassistent

Knut Skavlebø føltes det om han bare gikkog gikk og gikk.

Den første weaselen ble kjøpt inn i 1951,men den var bare til varetransport. I 1959kom en ubrukelig snøscooter. Det var enhjemmelagd type som hadde blitt demon-strert på skaren våren før og så ut til å fun-gere bra. Da den ble levert i februar 1959 ogskulle gi seg i kast med løssnøen, ble inn-trykket et annet. Den måtte hentes medweasel, og trass i ombygging kom den ikketil å legge mange mil bak seg. Et par år sei-nere kom en ny scooter. Den kom seg fram iterrenget, men krevde flittig bruk av verk-tøy. Dessuten var scooterne også bare tiltransport til å begynne med.XCVII

Grottedammen, inntaks-dam for Mår kraftverk.Dammen består av toplatedammer og to bue-dammer. (Jack Hagen/ØTBs arkiv)

Inspeksjonstur medMuskegg 3.11.1982.Roar Børjeson, GunnarKløften og AndreasKlykken. (Mår kraft-verks arkiv)

141

Dagens organiseringI dag har både damvokteren og assistentenblitt historie, og ØTB har som så mangeandre bedrifter og institusjoner i våre dagerdiskutert framtidige organisasjonsmodeller.Skal ØTB bestå som en egen organisasjon,eller skal administrasjonen overføres til etav medlemmene? Spørsmålet ble tatt opp i1988, og styret vedtok med tre mot to stem-mer å videreføre ØTB som selvstendigorganisasjon.

Fordelene med en egen organisasjon,het det den gangen, var at erfaring og lokal-kunnskap ville være på ett sted. Ikke baresamlet i ett arkiv, men enda viktigere varden erfaringen som administrasjonen etterhvert satt inne med om hvordan vassdragetoppførte seg i ulike situasjoner. Ulempenemed en slik organisering var det lille fag-miljøet, og at administrasjonen var for litentil å mestre krisesituasjoner. Med en størreorganisasjon i ryggen, kunne dette løses.Men ved å legge ØTB til et av medlemmenekunne det oppstå vansker med objektivite-ten ved interessekonflikter. Da spørsmåletble tatt opp 10 år seinere, hadde det kom-met til flere momenter som talte for åbeholde Brukseierforeningen som egenorganisasjon. ØTB hadde nå tatt på seg opp-gaver som gikk ut over egne reguleringsom-råder og hadde flere funksjoner som gjaldthele Skiensvassdraget: Bl.a.koordinerings-

ansvar i flomsituasjoner i Skiensvassdraget. Itillegg hadde også statlige myndigheter pektpå brukseierforeningenes viktige samord-ningsrolle i vassdrag med flere regulanter.

Når det gjaldt alternativet med å overfø-re administrasjonen til et av medlemmene,pekte direktøren i sin innstilling på at detvar en generell utvikling i bransjen å utviklestørre og mer slagkraftige fagmiljøer. Mangesammenslutninger var derfor gjennomført,eller de var på planleggingsstadiet. Dettekunne gjøre det vanskelig å forsvare videre-føring av en så liten organisasjon som ØTB iframtida. Et tredje alternativ var å gå inn ien større organisasjon med sete i Oslo somkunne være en paraply for flere brukseier-foreninger.

Styret mente at dette siste alternativet varuaktuelt, og ville heller ikke gå inn for åoverføre ØTBs oppgaver til et av medlem-mene. Det var et samlet styre som ville senærmere på ØTB som egen organisasjon,men at foreningen i større utstrekning kun-ne høste fordeler av de fagpersonene somvar i medlemsbedriftene. En del av et sliktarbeid ville være å vurdere flytting av ØTBsadministrasjon fra Notodden og til et avmedlemmenes kraftverk.

Både Hydro Energi og Statkraft mente atdette hadde klare fordeler både når detgjaldt kostnader og funksjon. Hydro foresloå legge Brukseierforeningens kontor til Så-heim. Statkraft kunne tilby plass både påMår og Dalen. ØTBs egen administrasjongikk inn for å flytte kontoret til HydroEnergi på Rjukan for å komme nærmeredet fagmiljøet som eksisterte der. En slikflytting ville innebære en vedtektsendring,men flertallet i styret ble ikke stort nok for ågjennomføre forslaget.XCVIII

Inntil videre er spørsmålet om ØTBsadministrasjon avklart, og for å utføre deoppgavene foreningen er pålagt, har styretflere ganger pekt på at en bør dra veksler påeiernes fagkompetanse. Dette blir i daggjort gjennom ulike samarbeidsavtaler. Heltsiden 1977 har Statkraft stått for tilsyn, drift

Weasel ved Våervatn23.3. 1983. Statskraft-verkene på inspeksjons-tur eller snømåling.(Mår kraftverks arkiv)

142

og vedlikehold av reguleringsanleggene iMår/Gøyst på vegne av ØTB. NVE haddeseinere innvendinger mot denne avtalen ogmente ØTB skulle ha en egen person tildette arbeidet. Etter en del tautrekking harNVE gått tilbake på dette mot at ØTBsdirektør fikk kommandomyndighet overpersonellet fra Statkraft som utfører disseoppgavene.

Etter at det var slutt på damvoktertjenes-ten ved Møsvatn 1. mai 1998, har ØTB ogsåinngått flere avtaler med Hydro. En av demgjelder beredskapsoppgaver i forbindelsemed reguleringa av Møsvatn. En annen om-fatter drift, tilsyn og vedlikehold av regule-ringsanleggene, og den tredje dreier seg omdrift av NVEs forsøksfelt på Groset. Hydroog Statkraft har også overtatt ØTBs opp-gaver med datainnsamling, rapportering ogprognosering.

Den nye Tinnosdammen som tas i brukhøsten 2003, vil bli fjernstyrt fra SkagerakKrafts driftssentral i Porsgrunn, og dam-betjeningen vil bli overflødig. ØTB tar sikte

på å inngå en driftsavtale for Tinnsjøregule-ringa med Skagerak Kraft etter samme møn-ster som avtalene med Hydro og Statkraftom Møsvatn og Mår/Gøyst. Avtalen vil inne-bære at ØTBs oppgaver med tilsyn, drift ogvedlikehold av reguleringsanleggene vil bliutført av personell fra Skagerak Kraft.

ØTBs styre i jubileums-året. Sittende f.v.Regiondirektør RolfNormann (StatkraftSF), Direktør KnutJohan Malvik (NorskHydro ASA), direktørNicolai Østhus (ØTB).Bak f.v.: Byggsjef Mag-ne Wraa (Skagerakkraft AS), Kraftverks-sjef Ruben Kaasa(Norske SkogindustrierASA), kraftverkssjefBjarne Berge (TinfosAS)

Også i fjellheimen skjerdet ting på det tekniskeområdet. Her er Andre-as Klykken og HalvorJakobsen med nye snø-scootere i 1991. (Mårkraftverks arkiv)

143

Mye har skjedd på de 100 årene Brukseier-foreningen har eksistert. Da arbeidet medregulering av Møsvatn startet opp like etter1900, var det Skiens Brugseierforening somvar initiativtaker og den toneangivende par-ten. I dag er det Norsk Hydro som spillerførstefiolin. Et selskap som er to år yngreenn ØTB, men som på sett og vis har værtmed siden starten likevel. Den gangen somet ubeskrevet blad under navnet RjukanInteressentskab. Hva selskapet stod for, vardet få som visste. Lederne i Skiens Brugs-eierforening prøvde å spørre seg for uten åfå særlig klare svar. Folk i Tinn menteRjukan Interessentskab skulle drive medturisme. Det skulle snart vise seg at det varhelt andre ting Sam Eyde hadde i tankene.Men som turistnæringa greide også Eyde åbruke Rjukanfossen på en slik måte at gje-tordet om Tinn fløy over landegrensene. Islike mengder dro folk til Vestfjorddalen atdalføret aldri skulle bli det det tidligerehadde vært.

Interessen for vann har brukseierne deltmed andre, og siden det ikke har vært ube-

grenset tilgang på denne naturressursen,har det også opp gjennom årene vært kampom hvem som skal ha hvor mye. Det var til åbegynne med en strid i forhold til kanalensom var nokså uforsonlig. Men heller ikkekollegaer imellom har forholdet alltid værtlike idyllisk. Det har vært uenighet om for-deling av byrdene etter Mår/Kalhovd-konse-sjonen, og det var skarpe meningsutveks-linger om Tinnosdammen på begynnelsenav 1900-tallet. Heller ikke det å stifte Øst-Telemarkes Brukseierforening gikk utengnissinger. Alle var enige om behovet og vil-le så gjerne, men det tok altså 15-20 år. Ogher er det ikke snakk om en forening meden uoversiktlig svær medlemsmasse, men enhendig organisasjon som på stiftelsesdagenhadde sju medlemmer. Vi skal kanskje væreglade for at det ikke var flere.

Noe av denne uenigheten kan vi kanskjekalle generasjonsmotsetninger. Det var degamle gründerne fra Grenland med O.H.Holta og H.C. Hansen i spissen. De haddesatt tydelige spor etter seg både i Skien, påNotodden og andre steder. De hadde an-svaret for at mange familier fikk det dagligebrød, de var politikere og de satt i styrer ogråd. De hadde med andre ord en solid posi-sjon i lokalsamfunnet og veide tungt nårbeslutninger skulle fattes. Så kommer SamEyde fykende inn på arenaen. Han er en delår yngre enn de andre, og han omgir segmed folk som er enda yngre. Han gir en 26år gammel ingeniør ved navn Kloumannansvaret for utbygging av Svelgfossen, detstørste kraftanlegget i Europa. Denne jyp-lingen tramper i veg over brukseiernes dam-anlegg på Tinnoset og starter et anleggs-arbeid som vil sette den gamle dammen utav funksjon. Dette skjer uten at det er gittkonsesjon. Konsesjonssøknaden er ikke en-

Framstilling av elektriskkraft har sine negativesider. Kovesand vedMøsvatn med et maga-sin som er sterkt ned-tappet etter vinterensproduksjon.

144

Kampen om vannet

gang sendt. Det var ikke første gangen detteskulle skje, og det har nok ikke så mye medyngre pågangsmot å gjøre, men her var detogså snakk om en ny type selskap der ufatte-lige verdier stod på spill, og utenlandskeinvestorer som ville ha avkastning på depengene de hadde plassert i dette u-landet.

Forholdet til utenlandsk kapital var ikkeproblemfritt verken i forhold til de gamlegründerne, lokale interesser eller Storting-et. Fossefall ble spekulasjonsobjekt, ogprisene nådde astronomiske høyder i for-hold til de kronene bonden fikk da hansolgte sine rettigheter. Spørsmålet blir etterhvert: Hvem skal ha rett til disse naturrik-dommene, og kan vi risikere at kapitalsterkeutlendinger kjøper opp og kontrollererviktige ressurser? Vi er inne i en tid medunionsoppløsning og sterke nasjonalestrømninger. Debatten var nok mest høylyttpå riksplanet, men også lokalt ble det pektpå den utenlandske kapitalen som var i ferdmed å få en dominerende stilling. Og nårdet var snakk om utenlandsk kapital i dennesammenhengen, var det synonymt medNorsk Hydro.

Helt siden Skien Brugseierforeningsplaner for Møsvatn, har regulanten støtt påfolk som har lagt vekt på uberørt natur.Sportsmænd, var den foraktelige merkelap-pen H.C. Hansen klistret på dem. Privat jaktog sport var deres interesse, uten tanke pånæringslivets behov. Den gangen var detingen sterk pressgruppe, men i den siste 30-års perioden har slike og liknende interes-ser blitt mer synlige i kampen om vannet.Det er folk som mange ganger verken eiereller har rettigheter i vassdraget. De er ikkeute etter erstatninger, men mest mulig ube-rørt natur. Det er et krav som ikke lett larseg forene med ønsket til utbyggerne, ogdermed kan konflikten også bli mer ufor-sonlig. I denne sammenhengen var detplanene for Tinnelva og Tinnoset som sattemiljøvernet på dagsordenen.

Vi skal i denne sammenhengen hellerikke glemme grunneierne og spesielt dem

rundt Møsvatn. Alle er glade for den for-nybare energien vi har i vassdraga våre, mendet er umulig å laga omelett uten å knuseegg. Det er også vanskelig å bygge ut vass-drag uten at det får negative konsekvenser,men noen betaler en høyere pris enn andre,og på Møsstrond har bøndene fått merkeulike sider ved reguleringene. Ved fornyingav konsesjonen har derfor kommunen reistet voksent krav. Hvor realistisk det er, skal vila ligge her, men ved 1908-konsesjonen fikkkommunen en årlig erstatning på 1000 kr.Det tilsvarte ca. 8 måneders industriarbei-derlønn på Notodden. Raulendingene fikkheller ikke lov til å bruke pengene til det deville. Siden den gang har både samfunnetog regulantene innsett at et lokalsamfunnhar krav på mer velvilje. Men det er et spørs-mål om hvor langt strikken kan strekkes.Med stadig stigende krav til regulantene kanden dagen komme at en utbygger sier neitakk til konsesjonen fordi lønnsomhetenblir for liten. Vi har alt sett de første tenden-sene til slik tankegang.

Kovesand ved Møsvatnmed fullt magasin(ØTBs arkiv)

145

Øst-Telemarkes Brukseierforening er ingenkraftprodusent, men en organisasjon somdriver reguleringsarbeid og er innehaver avkonsesjoner. Siden formålet med regule-ringene er kraftproduksjon, og siden det erde enkelte medlemmene i ØTB som eierkraftverkene, har vi likevel valgt å ta med enoversikt til slutt i boka. Både de kraftver-kene som fortsatt eksisterer, og de som harblitt lagt ned.

Det blir ofte pekt på at vann er en forny-bar ressurs. Så lenge lavtrykkene lar rikeligemengder med snø og regn finne vegen tilfjellviddene våre, vil kraftverkene få nynæring. Men en slik kavalkade over kraft-verk kan også vise at vann ikke bare er enfornybar ressurs. Det er også en ressurs somtåler gjenbruk. På vegen fra Hardangervid-da til Skien går vannet inn og ut av turbinerog etterlater seg hyggelige kilowatt som vihar lært å sette pris på.

Kraftverkene i Vestfjord-dalen. Fra et maksimaltoppfylt Møsvatn 919m.o.h. går vannet gjen-nom fem kraftverk førdet renner ut i Tinnsjø-en 192 m.o.h. I tilleggkommer vannet fraMår/Kalhovde somførst gjør nytte for seg iMår kraftverk før detgår sammen medvannet fra Møsvatn tilMæl kraftverk.

Skarsfossdammen, inn-taksdam for Vemork. Pådammen er det et suge-overløp som virker somen hevert og kan avledesvære vannmengder.(Jack Hagen/ØTB)

147

Kraftverkene fra Møsvatn til Skien

Den nye kraftverket ble lagt 150 m inne ifjellet, og byggeperioden strakte seg fra juni1993 til desember 1995. 28. april 1995 vardet slutt på produksjonen i det gamle Frøys-tul kraftverk. I løpet av sin 69-årige historiehadde det produsert ca 10.000 GWh, somtilsvarer ett års forbruk for ca. 400.000 ene-boliger.

148

Frøystul

Eier Norsk Hydro Installert effekt (MW) 43,5Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 198Type turbin Fra starten: 2 Francis/horisontale.

Det nye kraftverket: 1 Francis/VertikalMaks. vannføring (m3/s) 90 Fallhøyde (meter) 55Satt i drift 1926 – 1995Tilløpstunnel Tverrsnittet er utvidet fra 36 til 65 m2

Lengde: 2,8 km

Det gamle Vemork kraftverk huser i dagNorsk Industriarbeidermuseum. Byggestartvar i 1907, og det stod ferdig i 1911. Dengangen det største vannkraftverk i verden.Det moderne kraftverket fra 1971 liggerinne i fjellet bak det gamle.

Vemork kraftstasjonmed rørgate. Anlegget ertegnet av Olaf Nord-hagen og oppført ibetong, men kledd medhuggen stein. Fossent.v. for bygningen kom-mer fra spyling av tunnelen fram tilVemork. (Rjukan biblio-tek)

Interiør fra nye Vemork.(Hydro Media)

149

Vemork

Eier Norsk Hydro Installert effekt (MW) 200Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 1135Type turbin Det nye kraftverket: 2 Francis/VertikaleMaks. vannføring (m3/s) 75Fallhøyde (meter) 306Satt i drift 1911 - 1971Tilløpstunnel Fra starten 26m2 tverrsnitt, seinere 65 m2

Lengde 4242 m

Såheim ble bygd mellom 1912 og 1916.Bygningen er tegnet av professor Olaf Nord-hagen og Thorvald Astrup og ble også kaltSåheimsoperaen.

Såheim kraftstasjon1916. (Wilse/Norskfolkemuseum)

Interiør fra Såheim.(Hydro Media)

Øverst t.h. Såheim.(Hydro Media)

150

Såheim

Eier Norsk Hydro Installert effekt (MW) 185Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 1022Type turbin Det nye kraftverket: 3 Francis/VertikaleMaks. vannføring (m3/s) 76Fallhøyde (meter) 269Satt i drift 1916 – 1959 – 1961 - 1973Tilløpstunnel Fra starten 32 m2 tverrsnitt, seinere 65 m2

Lengde 5660 m

Kanalen og inntaks-lukene til Moflåt kraft-verk. (Jack Hagen/ØTBs arkiv)

Interiør Moflåt.(Norsk Hydros arkiv)

T.v. Dam Mæland.Inntaksdam for Moflåtkraftverk. T.v. er Månaog t.h. utløpskanalenfor Såheim kraftverk.Disse to løper sammenog går videre til Moflåtkraftverk gjennomkanalen t.h. (JackHagen/ØTBs arkiv)

151

Moflåt

Eier Norsk Hydro Installert effekt (MW) 30 Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 157Type turbin 1 Francis/VertikalMaks. vannføring (m3/s) 80Fallhøyde (meter) 46Satt i drift 1951 Tilløpstunnel 5660 m

Kraftstasjon og transformatorstasjon liggerca 300 m inne i fjellet. Maskinsalen er 86 mlang og like høy som et sju etasjers hus. Vedsida av rørene som går fra fordelingsbassen-

get og ned til kraftstasjonen, finner vi en avverdens lengste tretrapper – 3875 trinn.

Kontrollrommet på Mårkraftverk 5.3.1949(Mår kraftverks arkiv)

152

Mår

Eier StatkraftInstallert effekt (MW) 180Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 1005Type turbin 5 PeltonMaks. vannføring (m3/s) 28Fallhøyde (meter) 823Satt i drift 1948Tilløpstunnel 17,3 km

Gjennomsnittlig tverrsnitt 22,3 m2. Det vil si at den er brei som en vanlig norsk veg.

Kraftverket utnytter avløpet fra Moflåt ogMår kraftverk. Både maskinsal og utjev-ningsbasseng er sprengt inn i fjellet. Drifts-tunnelen tar også inn Kvitåa.

T.v. Dam Dale. Inntaksdam for Mælkraftverk. (Jack Hagen/ØTBs arkiv).

Interiør Mæl. (NorskHydros arkiv)

153

Mæl

Eier Norsk Hydro Installert effekt (MW) 36Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 206Type turbin 1 vertikal/FransisMaks. vannføring (m3/s) 102Fallhøyde (meter) 47Satt i drift 1957Tilløpstunnel 6,5 km med 70m2 tverrsnitt. (driftstunnel)

Kraftverket ligger i Tinnelva og utnytter fal-let i Årlifossdammen. Dammen er 26 m høyog bygd i Z-form for å få tilstrekkelig flom-løp. For å ta seg av den tids tømmerfløting,ble det bygd en 180 m lang tunnel forbianlegget. Nye Årlifoss kraftstasjon ble satt idrift i 1989. Dammen ble ombygd i 2001-2003.

Årlifoss kraftstasjon2001. (Jack Hagen/ØTBs arkiv)

Årlifoss kraftstasjon(Wilse/ØTBs arkiv)

154

Årlifoss

Eier Skagerak Kraft AS Installert effekt (MW) 23Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 131Type turbin 1 KaplanMaks. vannføring (m3/s) 160Fallhøyde (meter) 16,5Satt i drift 1915 - 1989Vannveger Driftstunnel: 120 m Tverrsnitt: 73 m2

Kraftverket ligger i Tinnelva og utnytterfallet i Grønvollfossdammen. Dammen haren lengde på 400 m, og forbi anlegget gårdet en kort tømmerrenne.

Grønvollfoss kraftverk2001. (Jack Hagen/ØTBs arkiv)

155

Grønvollfoss

Eier Skagerak Kraft ASInstallert effekt (MW) 26Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 160Turbintype 2 FrancisturbinerMaks. vannføring (m3/s) 130Fallhøyde (meter) 22,5Satt i drift 1933

Svælgfos 1 var det første kraftverket som blebygd i regi av Norsk Hydro. I sin tid vardette det nest største kraftverket i verden.En 25 m høy betongdam demmet opp Tinn-elva 17 m og skapte en 5 km lang innsjø,Kloumannsjøen. Svælgfos 1 ble lagt ned i1958 og revet på 1980-tallet.

Svælgfos 1 (ØTBsarkiv)

156

Svælgfos 1

Eier Norsk HydroInstallert effekt (MW)Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 405Type turbin 4 horisontale /francisMaks. vannføring (m3/s) 75Fallhøyde (meter) 47,5Satt i drift 1907Tilløpstunnel 150 m kanal og deretter 520 m lang

tunnel med tverrsnitt på 40 m2

Svælgfos 1 var basert på reguleringa avTinnsjøen og den første reguleringa av Møs-vatn. Møsvatn ble regulert på nytt, og i til-legg kom også planene for Mår/Kalhovde.For å utnytte den økte vannføringa i Tinnel-va, og for å ha en reserve, ble Svælgfos 2bygd i årene 1909-1913. Svælgfos 2 ble lagtned i 1958.

Svælgfos 2 (ØTBsarkiv)

157

Svælgfos 2

Eier Norsk HydroInstallert effekt (MW)Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 405Type turbin 2 horisontale /francisMaks. vannføring (m3/s) 90Fallhøyde (meter) 48,5Satt i drift 1913 og 1915Tilløpstunnel 150 m kanal og deretter 520 m lang

tunnel med tverrsnitt på 40 m2 som var felles med Svælgfos 1. Rørledningene ned til kraftstasjonen var 450 m lange.

Kraftverket lå i Tinnelva i tilknytning til en21 m høy dam og utnyttet fallet fra dennedammen. Den var utført i betong, menkledd med forblendingsstein på luftsida.Lienfos var i drift til 1958 .

Lienfos (ØTBs arkiv)

Lienfos kraftstasjon(Heddal og Notoddenmuseumslag)

158

Lienfos

Eier A/S Svælgfos (Norsk Hydro)Installert effekt (MW) 14,4 Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 93 (mill.kWh)Turbintype 4 horisontale/FrancisMaks. vannføring (m3/s) 120Fallhøyde (meter) 17Satt i drift 1911

Da spørsmålet om modernisering av Svælg-fos 1 – 2 og Lienfos kom opp på 1950-tallet, ble det bestemt å bygge et nytt kraftverk tilerstatning for de tre gamle. Det nye Svelg-

foss kraftverk ble sprengt inn i fjellet neden-for Lienfos og kunne utnytte mer vann og også 2-3 m fall som tidligere ikke var nyttig-gjort.

Svelgfossdammen t.v.Inntakskanalen tilSvelgfoss kraftverk t.h.(Jack Hagen/ØTBsarkiv).

159

Svelgfoss kraftverk

Eier Norsk Hydro (70,8%)Skagerak Kraft AS (29,2%)

Installert effekt (MW) 92Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 506Turbintype 2 FrancisMaks. vannføring (m3/s) 168Fallhøyde (meter) 70Satt i drift 1958Vannveger Først en 480 m lang kanal fra Kloumann-

sjøen, videre en tunnel på 1830 m med 90 m2 tverrsnitt. Deretter et utjevningsbasseng og totrykksjakter på 90 m ned til maskinsalen.

Inntaket til Tinfos 1 kraftverk ble bygget i1955 i Tinnelva og er plassert omtrent midtpå Sagafosdammen. Ved byggingen avTinfos 1 ble hele fallet i Sagafossen utnyttet,

inkludert den østre halvparten som Notod-den kommune eide. Gjennom vertikalesjakter føres vannet ned i kraftstasjonen somer utsprengt i fjell.

Nye Tinfos 1 midt påbildet med Holtakana-len t.h. (Jack Hagen/ØTBs arkiv)

160

Tinfos 1 (nye)

Eier Tinfos AS Installert effekt (MW) 40Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år) 220 (sammen med Tinfos 2) Type turbin 2 KaplanturbinerMaks. vannføring (m3/s) 160Fallhøyde (meter) 29,2Satt i drift 1955/1975 (aggregat 2)

Dette var det første kraftverket i Heddalkommune (seinere Notodden). Det var her-fra Sam Eyde leide kraft til prøveproduksjonav kunstgjødsel, noe som igjen førte til eta-

bleringen av Norsk Hydro. Kraftverket stodferdig i 1901 og ble nedlagt i 1955 da nyeTinfos 1 ble satt i drift.

Interiør fra den gamleTinfos 1 våren 1907.(Tinfos arkiv)

161

Tinfos 1 (gamle)

Eier Tinfos PapirfabrikInstallert effekt (MW) 6Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år)Turbintyper 4 FrancisMaks. vannføring (m3/s) 44Fallhøyde (meter) 18,5Satt i drift 1901/1904/1907Rørledning 124 m

Tinfos 2 skulle utnytte halvparten av Saga-fossen i Tinnelva, og for å få til dette blevannet først ført gjennom en 900 m langkanal, Holtakanalen. Deretter gikk detgjennom en rørledning ned til kraftstasjo-

nen ved elva. De tre eldste aggregatene erstengt av, men aggregatet fra 1926 er fortsatti bruk og er under rehabilitering i 2003.

Tinfos med tre kraft-stasjoner: Tinfos 2nederst t.h., gamle Tin-fos 1 t.v. for brua ognye Tinfos 1 tvers overelva lengre oppe. (JackHagen/ØTBs arkiv)

162

Tinfos 2

Eier Tinfos ASInstallert effekt (MW) 4 Gjennomsnittlig produksjon (GWh/år)Turbintype 3 FrancisMaks. vannføring (m3/s) 15 (79 m3/s den gangen det var full drift)Fallhøyde (meter) 29,5Satt i drift 1912/1926 (aggregat 4)Rørledning 60 m

Skotfoss kraftstasjon(Norske Skogs arkiv)

163

Skotfoss

Eier Norske Skog fram til 31.12.2002Buskerud Kraftproduksjon fra 1.1.2003 til 30.6.2003.Akershus Energi fra 1.7.2003

Installert effekt (MW) 24Gjennomsnittlig prod. (GWh/år) 169Turbintype 2 Kaplanturbiner Maks. vannføring (m3/s) 280Fallhøyde (meter) 10Satt i drift 1953-69Vannveier 2 like tunneler med lengde 200 m og

tverrsnitt 80 m2

Klosterfossen kraft-stasjon (Norske Skogsarkiv)

T.h. Klosterfossen kraft-stasjon slik den så ut engang (R. Nyblin/(ØTBsarkiv)

164

Klosterfossen

Eier Norske Skog fram til 31.12.2002Buskerud Kraftproduksjon fra 1.1.2003 til 30.6.2003. Akershus Energi fra 1.7.2003

Installert effekt (MW) 10,2Gjennomsnittlig prod. (GWh/år) 76Turbintype 2 Kaplanturbiner (Rørturbiner)Maks. vannføring (m3/s) 240Fallhøyde (meter) 5Satt i drift 1969

165

Eidet 1 og 2

Eier Skiens Aktiemølle AS Installert effekt (MW) 0,6Gjennomsnittlig prod. (GWh/år) 3,2Turbintype 1 dobbel Francisturbin Maks. vannføring (m3/s) 14Fallhøyde (meter) 5Satt i drift 1960

Eier Broerne 6 AS Installert effekt (MW) 1,3Gjennomsnittlig prod. (GWh/år) 8,5Turbintype 1 Kaplan Maks. vannføring (m3/s) 30Fallhøyde (meter) 5Satt i drift 1966

I Varden 17.10. 1899II Varden 21.10.1899III Fremskridt 20.10.1899IV Både kanaldirektørens synspunkter og andre

sider ved denne saka er tatt fra Viggo Ullmann.V Varden 26.11. 1902VI Varden 13.10. 1904VII Varden 12.9.1902VIII Varden 13.10.1904IX Sitert etter Arbeidsdepartementets foredrag som

lå til grunn for kgl.res. av 9.7.1907X Varden 13.3.1903XI Brev av 17.1.1903 i Norsk Hydros arkiv. XII Taksdal (Oslo 1973).XIII Brev til Møsvandskomiteen 24.4.1903.XIV Varden 26.11.1902XV Disse eiendomsforholdene er fra Taksdal (Oslo

1973). Når det gjelder navn på tamreinselskap,

har folketellinga i 1900 også med Thelem. rens-

kompagni.XVI Varden 13.10.1904XVII Begge sitatene er etter J. Hallesby. XVIII Kapittelet bygger i stor grad på Kittilsen (1924) og

Hallesby (1956).XIX Brev 15. og 22. Mars 1906.XX Ingolf Kittilsen 1943. De seinere sitatene fra Holta

og Eyde er også tatt herfra.XXI Brev fra Kloumann 4.5.1906 og et 12 siders brev

fra Tinfos Papirfabrik til stortingsmann Grivi

6.12.1906.XXII Ingolf Kittilsens konsept til jubileumsbok for ØTB

i 1943 inneholder utdrag fra H.C. Hansens dagbok.XXIII Brev fra Eyde 28.11.04.XXIV Brev fra O.H.Holta, H.C.Hansen og G. Smidth til

Eyde 20.05.1905.XXV Tankene rundt lovrevisjonen er fra brev fra

advokatfirmaet Vislie, Ødegaard & Kolrud

11.3.1998 i forbindelse med tvisten med Vinje

kommune.XXVI Sitert etter Johan Vogt (1971).XXVII Sitert etter Johan Vogt (1971).

XXVIII Dagbladet 26.11. 1907.XXIX Brev fra Olav Heggstad til Sam Eyde 8.1.1908.XXX Dagbladet 24.11.1907.XXXI Forhandlinger i stortinget nr 22 1908.XXXII Forhandlinger i stortinget nr 459 1908.XXXIII St.prp. nr. 81 (1916).XXXIV Forhandlinger til Stortinget 1915 (311).XXXV Fra 1937 ble …. St.prp. nr. 135/1947.XXXVI Edvard Nilsens dagbok er i arkivet på Norsk

Industriarbeidersamfunn.XXXVII Om konsesjonslovene: Nerbøvik (1999) og

O. Amundsen (1911).XXXVIII Johan Forssbergh, Tinn, i intervju med Alf

Mostue 1955.XXXIX Dette kap.: J. Hallesby, dagboka til Edvard Nilsen

og St.prp.nr. 115 (1913).XL Einar Tufte i Teledølen 25.9.1928.XLI Dette kapittelet: Taksdal (1973) Martens (1963,

1971, 1972), Kaland (1972), Fønnebø (1988),

Hope og Berntsen (1999), Myrvoll (1984), NOU

1974/30A-B.XLII Brev til Michelet 24.3.1934. ØTBs arkiv.XLIII Tranmæl sa dette i et foredrag om fagorganisasjo-

nens former og taktikk i Oslo arbeidersamfund

4. januar 1912. Spalte 358 i Arbeidernes leksikon.XLIV Rapport fra lensmannen 21.4, brev fra Lie 23.4,

brev fra politimesteren 25.4 1934 (ØTB).XLV 4.januar, 3. februar, 23. februar, 29. april.XLVI Brev fra ing. W.Holm 11.12. 1941.XLVII Brev fra Norsk Hydro 18.9.1931 til ØTB.XLVIII Hallesby (1956) er en hovedkilde til dette kap.XLIX Da Møsstranna skulde… Skiensfjordens Presse

26.8.1942L Brukseierforeningen slår på … Rjukan Dagblad

26.8.1942.LI … gikk sammen i Bygdefolkets Krisehjelp: Jostein

Nerbøvik (1982).LII Alt i alt betyr… Rjukan Dagblad 29.7.1943.LIII Hallesby (1956).LIV Det som har med søknaden om varig regulering

av Møsvatn å gjøre, bygger på St.prp. nr. 135/1947.

166

Noter

LV Opplysningene om konsesjonskrafta og komite-

arbeidet er fra Hallesby (1956).LVI Rettsbok for Vest-Telemark Herredsrett. Under-

skjønn 1948 vedk. den endelige regulering av

Møsvatn i Rauland og Tinn herreder.LVII Utskrift av rettsbok for Vest-Telemark herredsrett.

Kontinuasjonsoverskjønn 1959.LVIII Stortingets forhandlinger 1920 s. 3583-3619.LIX Nordisk Lettmetall A/S og Herøya: Kr. Anker

Olsen (1955). Varden 9.7.03: 167 fly, 400 tonn

bomberLX Om tyske forhandlinger og aluminiumsbehov:

Thue (1994).LXI «når almene hensyn..» Kgl.res av 23.2.1940.LXII «Man skulle tro at …» St.prp. nr. 99. 1947. Også

de andre høringsuttalelsene er hentet herfra.LXIII Om konsesesjonsbehandlingen er det en samlet

oversikt i St.prp. nr. 99 1947.LXIV St.prp.nr. 30 1945-46.LXV Thue (1994).LXVI Kittilsen 1924.LXVII Tinfos arkiv 234. Fløtningsvesenets generalfor-

samling 14.3. 1924.LXVIII Cirkulære fra E. Aubert 19.5.1924. Tinfos arkiv nr.

234.LXIX PM fra Norsk Hydro på Rjukan 11.11. 1955. ØTBs

arkiv. Oppmelding av tømmer skulle gå gjennom

salpeterfabrikken på Rjukan.LXX Brev fra ØTB 29.12.1971. ØTBs arkiv.LXXI Notat fra møte på Atrå samfunnshus 2.4.1973.

ØTBs arkiv.LXXII Kittilsen (1924) omtaler en stor flom i 1792.LXXIII Stoff om flommene: Gulliksen, Talseth, Kittilsen

(1924) og Dahl (1988). Heddal formannskap på

befaring: Teledølen og Folkebladet 11. juli 1927.

Taksten og omfanget på Notodden står i Teledølen

3.8.1927. Det tilsvarende for Heddal 1.8.1927.LXXIV Teledølen 18.8. , 22.8. og 5.10.1927. Morgenbladet

9.6.1927.LXXV Teledølen 22.juli 1927.LXXVI Komiteen for minsking av skadeflomme i Skiensvas-

draget. Kanalens arkiv i Statsarkivet, Kongsberg.LXXVII Telemark fylkestings forhandlinger 1935, sak nr 9.LXXVIII ØTBs arkiv har to permer om flommen i 1967 og

rettssakene.LXXIX Manøvringsreglementet for Møsvatn, gitt ved

kgl.res. 16.4.1948, sa at tapping skulle foregå så

jevnt som mulig året rundt med minst 47sm3. Når

forholdene krevde det, kunne dette endres. Regle-

mentet hadde ingen spesiell bestemmelse om

manøvreringen under flomvannføring.LXXX Beskrivelsen av uværet bygger på lokal- og regio-

nalavisene. LXXXI Rapport fra ØTB til NVE 4.11.1987. ØTBs arkiv.LXXXII NOU 1966:16.LXXXIII Beredsskapsplan for unormale situasjoner i

Skiensvassdraget (1997 og 2001), Samarbeidsav-

tale mellom Regulantsamarbeidet i Skiensvassdra-

get (RSS) og Norges vassdrags- og energiverk

(NVE). «Flomfare i Skiensvassdraget». Foredrag av

Nicolai Østhus (dir. ØTB) ved møte i Fylkesbered-

skapsrådet i Telemark 4.12. 1995.LXXXIV Dette kapittelet: Hallesby (1956), intervju med

Arne Odd Øvensen og Knut Skavlebø 2002.LXXXV Konsekvensanalyser i forbindelse med kraftutbyg-

ging i Follsjå/Samla plan for vassdrag. Regulering,

overføring og utbygging i Follsjåområdet,LXXXVI Høydal (1987).LXXXVII Om planene og konsekvenser: Landskapsplan

Tinnoset (Olav Lundesgaard AS, Inter Pares,

1998), Ny reguleringsdam for Tinnsjøen ØTB,

mars 1999), Planer for bygging av ny regulerings-

dam for Tinnsjøen (ØTB, desember 1996).LXXXVIII Naturvernforbundet i Hjartdal, Notodden og

Sauherad 19.8.1992.LXXXIX Behandlet i kommunen 22.6. og 6.12. 1995. 25.1.

1996.XC Tinnosplanen er omtalt og debattert særlig i

Telen, TA og Varden fra våren til ut i oktober

1999. Ikke alle perioder like intenst.XCI Diktet stod i Aftenposten 21.4. 1923. Her sitert

etter Berntsen (1994).XCII Konsesjonssøknad (Mars 2000), Rjukan Arbeider-

blad 22.6. og 23.6. 2000.XCIII Søknad om endring i manøvreringsreglementet

for Tinnsjø (Februar 2003).XCIV St prp nr 27 (1997-98).XCV Dette avsnittet bygger på rettsdokumentene til de

to partene.XCVI Dette kapittelet: J. Hallesby. ØTBs arkiv, to map-

per som inneholder organisasjonshistorie fra 1903

til 1925.XCVII Knut Skavlebø i intervju med HH 2002.XCVIII Styresak 49/97, 8/01 og 25/01.

167

Arbeidernes leksikon Bind. 1 Utgave på Pax forlag. Om Martin Tranmæl. Amundsen, Olaf Lov om vasdragsreguleringer (Kristiania 1911)Berntsen, Bredo Grønne linjer. Natur- og miljøvernets historie i Norge. (Oslo 1994)Bugge, Alexander Den norske trælasthandels historie 1 (Skien 1925)Dahl, Helge Rjukan 1-2, (Rjukan 1983 og 1988)Fønnebø, Reidar Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda. (Oslo 1988)Grieg, Sigurd Kvernkall og mølle. Artikkel i Volund 1960, Norsk teknisk museum.Gulbrandsen, Gulbr. Kornmaling gjennom tidene. Artikkel i Volund 1969.Gulliksen, Øyvind T. Ole Helgesens dagbok 1872-1878 (Bø 1988)Hallesby, J. Øst-Telemarkens brukseierforening gjennom 50 år. 1903-1953.

(Oslo 1956).Hansen, Berner Avis må til! (Skien 1970)Helleberg, Odd Arne Kongsberg sølvverk 1623-1958 (Kongsberg 2000)Hofsten, Johnny Konsekvensanalyser i forbindelse med kraftutbygging i Follsjå

(Telemarksforsking, Bø 1993)Hope, U. og Berntsen, P. Kulturminner i Tinn (Rjukan 1999)Høydal, Hallgrim Platonarbeidernes forening 50 år (Notodden 1987)Hveding, Ø. Landbrukets gjeldskrise i mellomkrigstiden.Kaland, Sigrid Hillern H. Studier i Øvre Telemarks Vikingtid. Artikkel i Universitetets Oldsak-

samlings årbok 1969 (Oslo 1972) Kittilsen, Ingolf Skiens Brugseierforening 1881-1923 (Kristiania 1924)Kittilsen, Ingolf Øst-Telemarkens Brukseierforening 1903-1943. Deler av utrykt manus.Kittilsen, Ingolf Brukseier i Skien – H.C. Hansen (Oslo 1944)Kostveit, Øystein Fjellbygdi ved Møsvatn (Oslo 2000)Martens, Irmelin Gamle fjellgårder fra strøkene rundt Hardangervidda. Artikkel i Univer-

sitetets oldsaksamlings årbok 1970-71.Martens, Irmelin Den gamle bygda på Møsstrand. Artikkel i Skien -Telemark Turistfor-

ening. Årbok 1962-63 (Skien)Martens, Irmelin Møsstrond i Telemark – en jernproduserende fjellbygd før svartedauen.

Artikkel i Viking s. 83- 114. (Oslo 1972)Martens, Irmelin Iron Extraction, Settlement and Trade in the Viking and Early Middle

Ages in South Norway. Artikkel i Universitetes Oldsaksamlings Skrifter, Ny rekke 1987. (Oslo 1987)

Myrvoll, Siri Trade in Telemark and the earliest Settlement in Skien. Artikkel i Offa, bind 41. (Neumünster 1984)

Nerbøvik, Jostein Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot. (Oslo 1999)Nilssøn, Biskop Jens Visitasbøger og reiseoptegnelser 1574-1597 (Kristiania 1885)NOU 1974/30A, 30B Hardangervidda (Miljøverndepartementet 1974)Pram, Christen Kopibøker fra reiser i Norge 1804-06 (Oslo 1964)Ropeid, Andreas Oppgangssaga – ein novasjon med konsekvensar. Artikkel i Årbok for

168

Litteratur

Norsk skogbruksmuseum 1985-1986.Sætren, G. Beskrivelse af Skiens vasdrag (Kristiania 1907)Sætren,G. Om Skiensvassdragets regulering (Skien 1903)(Trolig trykt foredrag).Taksdal, Turid Fundlid Rundt Møsvatn. (Magistergradsavhandling i folkelivsgransking.

Universitetet i Oslo 1973)Talseth, Helge Historisk vassdragsbeskrivelse over Skiensvassdraget fra Notodden til

Skien (Skien 1969, avhandling?)Thue, Lars Statens Kraft 1890-1947. Kraftutbygging og samfunnsutvikling.

(Oslo 1994).Ullmann, V. Skiensvassdragets regulering (Porsgrund 1908)Uten forfatter Norsjø-Skienskanalen. En oversigt over kanalens anlægs- og driftshistorie

til 1911. (Skien 1913)Vogt, Johan Elektrisitetslandet Norge (Oslo 1971)Williams, W. Mattieu Til fots i Norge for hundre år siden (Oslo 1965)Østvedt, Einar Fløtning i Telemark gjennom 300 år (Skien 1963)Østvedt, Einar Skiens historie bd.3 (Skien 1959)

169

Vedlegg

Vedtatt i ordinær generalforsamling 13. juni 1950 med endringer vedtatt i ordinere generalforsamlinger20. september 1960 og 14. september 1961.

Approbert ved kgl. resolusjon av 11. august 1950 og 8. desember 1961.

(Foreningens opprinnelige vedtekter var approbert ved kgl. res. av 26. februar 1926)

§ 1. Formål.

Foreningens formål er å vareta medlemmenes interesser ved vassdragsreguleringer innenØst Telemark vassdragenes nedbørfelter.

§ 2.Forretningskontor.

Foreningens sete og forretningskontor er i Notodden kommune.

§ 3.Medlemmer.

Foreningens medlemmer er:

1. Skiens Brugseierforening som representant for vannfallene i Skien,2. Buskerud Kraftproduksjon AS,3. Tinfos A/S som eier av Tinfoss og Sagafossens østre del,4. A/S Svælgfos som eier av Lienfoss,5. Norsk Hydro ASA som eier av Svelgfossfallene,6. Skagerak Kraft AS som eier av Årlifoss og Grønvollfoss,7. Norsk Hydro Produksjon a.s som eier av Rjukanfallene og Frøystulfoss8. Statkraft SF som eier av Mår kraftverk.

Som nye medlemmer kan opptas enhver som eier eller disponerer over vannfall eller bruk,som nytter eller senere kan nytte regulert vann innen Øst- Telemark-vassdragenes nedbør-felter og som har oppfylt de forpliktelser han etter den til enhver tid gjeldende lovgiving hartil å delta i påløpne utgifter vedrørende de i vassdraget utførte reguleringer.

Ill. forrige side:Bygging av sikrings-dammen ved Møsvatn.Fra «Norsk Hydro» nr. 5/1952 (BjørnAronsen?)

172

Vedtekter for Øst Telemarkens Brukseierforening

§ 4.Representanter.

Ethvert medlem oppnevner og oppgir skriftlig til foreningens styre en representant medsuppleant som har å vareta vedkommende medlems interesser i foreningen. De opnevnterepresentanter med suppleanter fungerer inntil vedkommende medlem skriftlig oppgir nyrepresentant og/eller suppleant. Skulle så vel representant som suppleant i gitt tilfelle haforfall; kan medlemmet la seg representere ved annen befullmektiget.

§ 5.Generalforsamlingen.

Foreningens øverste myndighet ligger hos generalforsamlingen, som består av de represen-tanter som er opnevnt etter bestemmelsene i § 4 eller i disses forfall av vedkommendesuppleanter eller særskilt befullmektigede.

Rett til å delta i generalforsamlingens forhandlinger – men uten stemmerett – har dess-uten styremedlemmer i selskaper som er medlemmer av foreningen. Det samme gjelder forstyremedlemmer i de bruk som danner Skiens Brugseierforening.

Ordinær generalforsamling avholdes hvert år såvidt mulig innen utgangen av septembermåned. Ekstraordinær generalforsamling avholdes når et medlem av foreningen forlangerdet.

Generalforsamlingen sammenkalles med minst 14 dagers varsel, avgitt i rekommandertskrivelse til foreningens medlemmer. Styret kan dog, hvor det anser det nødvendig, sam-menkalle ekstraordinær generalforsamling med kortere varsel, dog ikke under 3 dager.Varslet regnes fra den dag det avsendes. Hvis forkortet varsel anvendes skal innkallelsen skjetelegrafisk.

I innkallelsen skal angis hvilke saker kommer til behandling, og generalforsamlingen kanikke fatte beslutning i andre saker med mindre samtlige stemmeberettigede medlemmer errepresentert og samtykker i sakens behandling.

Generalforsamlingens forhandlinger ledes av styrets formann eller i hans forfall av vise-formannen. Beslutningene innføres i protokollen som undertegnes av de tilstedeværenderepresentanter for medlemmene.

I ordinær generalforsamling skal revidert regnskap for foregående år fremlegges og desi-deres, budsjett for det nye regnskapsår refereres, samt valg av revisor (revisorer) foretas.

Alene generalforsamlingen kan fatte beslutning om:

1. Forandring i utgiftenes fordeling.2. Utførelse av nye reguleringer eller andre foranstaltninger av større økonomisk betydning.3. Inngåelse av overenskomster med andre i vassdraget interesserte så som fløtningsvesen, kanal-

vesen o.l., uansett om derved overtas utgifter eller ikke.4. Vedtakelse av reglementer for vannslipping eller forandringer i allerede foreliggende reglementer.

Over enhver sak som forelegges generalforsamlingen, skal styret i betimelig tid avfatte sinbetenkning, som skal tilstilles hvert medlem samtidig med innkallelsen.

173

§ 6.Stemmerett.

Stemmerett i generalforsamlingen utøves av de i § 4 nevnte representanter for medlem-mene. I generalforsamlingen har hvert av de nåværende 8 medlemmer 8 stemmer. Inntrernytt medlem, får dette et stemmetall som beregnes etter det antall hestekrefter vedkom-mende bruk ved regulert vannføring i vedkommende vassdrag har på turbinakselen etterfølgende skala:

Under 2.500 H.K. gir ingen stemme.

Mellom 2.500 og 6.249 H.K. gir 1 stemme.» 6.250 » 12.499 » » 2 stemmer.» 12.500 » 18.749 » » 3 »» 18.750 » 24.999 » » 4 »» 25.000 » 31.249 » » 5 »» 31.250 » 37.499 » » 6 »» 37.500 » 43.749 » » 7 »» 43.750 H.K. og derover » 8 »

hvilket er det maksimale stemmeantall for et enkelt medlem.

Til beslutningsdyktig generalforsamling utkreves at minst 2/3-deler av samtlige stemmer errepresentert. Er generalforsamlingen ikke beslutningsdyktig, kan ny generalforsamlingsammenkalles med forkortet varsel etter § 5, og denne er beslutningsdyktig uansett fram-møtet. Herom må innkallelsen til den nye generalforsamling inneholde uttrykkelig med-delelse.

I spørsmål som kun vedrører en begrenset del av vassdraget, stemmer kun de medlem-mer som er direkte interessert, således for Tinnsjøreguleringen brukene fra Tinnosdammentil og med Skien o. s. v. I tvilstilfelle avgjør generalforsamlingen om et medlem skal hastemmerett i den foreliggende sak.

Med nedennevnte unntakelser fattes alle beslutninger med alminnelig stemmeflerhet. Itilfelle av stemmelikhet er ingen beslutning fattet.

Beslutninger vedk. Møsvanns- og Mår/Gjøystreguleringen om bevilgninger og andresaker som kan medføre økonomisk ansvar for foreningen, kan dog ikke fattes uten at hen-holdsvis Norsk Hydro Produksjon A.S og Statkraft SF stemmer derfor.

Når det gjelder beslutninger om nye eller utvidede reguleringer kreves enstemmighet.Forkastes et forslag om ny eller utvidet regulering, skal dette ikke være til hinder for at etteller flere av medlemmene erverver tillatelse til selv å utføre reguleringen med de i lovgi-vingen til enhver tid bestemte følger for vannfallseiere i vassdraget, som ikke ønsker å delta iutførelsen.

Til vedtakelse av endringer i nærværende vedtekter utkreves minst 4/5-deler av samtligemedlemmers stemmer.

174

§ 7.Styret.

Foreningens anliggender varetas av et styre bestående av de under § 4 nevnte representantereller i disses forfall deres suppleanter eller særlig befullmektigede for:

1. Skiens Brugseierforening,2. Buskerud Kraftproduksjon AS,3. A/S Tinfos,4. A/S Svælgfos,5. Norsk Hydro ASA,6. Skagerak Kraft AS,7. Norsk Hydro Produksjon a.s,8. Statkraft SF

Inntrer nytt medlem som ikke står under kontroll av noe av de forannevnte medlemmer ogsom representerer minst 20.000 H.K. utbygget årgangs kraft, i foreningen, har det nye med-lem rett til å kreve styret utvidet med den av ham i henhold til § 4 oppnevnte representantmed suppleant.

Så lenge foreningen kun består av de nåværende 8 medlemmer, skal styret inntil noemedlem forlanger noe annet, kun bestå av 5 medlemmer med suppleanter, nemlig:

Et medlem oppnevnt av Skiens Brugseierforening og Buskerud Kraftproduksjon AS, » » » » A/S Tinfos» » » » A/S Svælgfos, Norsk Hydro ASA og Norsk Hydro Produksjon a.s» » » » Skagerak Kraft AS» » » » Statkraft SF

Styret velger selv sin formann og viseformann. Formannen, og i hans forfall viseformannen,leder styrets forhandlinger. Styrets beslutninger fattes med alminnelig majoritet. I tilfelle avstemmelikhet gjør formannens stemme utslaget. Ingen styrebeslutning kan fattes med min-dre 4 medlemmer er til stede og minst 3 av dem er enige. En minoritet kan på stedet for-lange en beslutning forelagt en generalforsamling til endelig avgjørelse.

Styremøter sammenkalles så vidt mulig med 5 dagers skriftlig varsel, ledsaget av forteg-nelse over de saker som skal behandles og så vidt gjørlig en utredning av disse. Andre sakerenn de i innkallelsen nevnte kan kun behandles når samtlige styremedlemmer er til stede oger enige herom.

Styrets forhandlinger innføres i protokollen.Foreningen forpliktes ved underskrift av styrets samtlige medlemmer eller også av 2 styre-

medlemmer hvorav formannen, eller i hans forfall viseformannen, skal være den ene.Styret leder foreningens virksomhet og avgjør derunder alle spørsmål som ikke er forbe-

holdt generalforsamlingen. Det ansetter personale herunder en administrerende direktørog kan meddele ham prokura. Det fastsetter også personalets lønn. Det utligner og innkallerhos medlemmene de til bestridelse av årlig løpende utgifter nødvendige beløp og avleggerregnskap til generalforsamlingen. Det vedtar budsjett for det nye regnskapsår.

175

§ 8.Regnskap.

Foreningens regnskaper føres særskilt for Tinnsjøreguleringen, for Møsvannsreguleringenog for Mår/Gjøyst reguleringen, samt for eventuelle nye reguleringer.

§ 9.Utgiftenes fordeling.

Foreningens utgifter bæres for hver enkelt regulering av de medlemmer som deltar i ved-kommende regulering samt av de vannfallseiere som etter gjeldende lovbestemmelser hargjort seg medansvarlige og fordeles forholdsmessig etter fallhøyder omforenet under hen-syntagen til nytteeffekten. For de nåværende medlemmer (1960) fordeles utgiftene etterfølgende fallhøyder:

For For For ForTinnsjø- Møsvanns- Mår/Gjøyst- Mår/Gjøyst.

regu- regu- regu- Fremdriftleringen leringen leringene av tømmer

m m m %

Norsk Hydro Produksjon a.s for Frøystul, Vemork og Såheim 591,0Motlåt 44,0Mæl 43,3 42,6 4,73Statkraft SF for Mår kraftverk 792,4 87,94Skagerak Kraft AS for Årlifoss og Grønvollfoss kraftstasjoner 38,8 37,0 35,3 1,96Norsk Hydro ASA og A/S Svælgfos for Svælgfos kraftstasjon 68,1 65,0 62,0 A/S Tinfos for Tinfos kraft-stasjoner I og II 27,6 26,3 25,1 1,39iBuskerud Kraftproduksjon AS for Skotfos kraftstasjon 7,8 7,5 7,3 0,41Skiens Brugseierforening for Skiensbrukene 3,9 3,7 3,6 0,13

146,2 817,8 968,3 100,00

For nye medlemmer fastsettes fallhøyden av styret.

176

§ 10.Reguleringsbidrag fra nye medlemmer.

Beløp som nye medlemmer eller eldre medlemmer som utvider sitt medlemskap, erleggerfor å bli medeier i bestående reguleringsanlegg, tilfaller de bruk som har bekostet vedkom-mende reguleringer eller senere har kjøpt seg inn i reguleringene. Det innskutte beløp for-deles mellom disse i samme forhold som utgiftene for vedkommende regulering etter ved-tektenes § 9.

Senere nytt eller utvidet medlemskap i denne regulering skal gi rett til en andel av deret-ter følgende innskudd som tilsvarer den fallhøyde vedkommende da deltar med i denneregulering.

§ 11.Manglende innbetaling av utlignet beløp.

Av ethvert beløp - utlignet etter nærværende vedtekter - som ikke betales ved forfall, svaresen årlig rente 2 % over Norges Banks til enhver tid gjeldende diskonto. Styret er berettigettil i Brukseierforeningens navn å inndrive ethvert skyldig beløp.

Inntil skyldige og uomtvistede beløp med renter er innbetalt, kan vedkommende med-lem eller senere eier av fallet ikke gjøre sine rettigheter i foreningen gjeldende.

§ 12.Utmeldelse.

Medlemmer av foreningen kan uttre etter et års skriftlig varsel til foreningens styre. Denuttredendes forpliktelser etter §§ 5, 7, 9 og 11 blir dog fremdeles gjeldende og derhos deltarmedlemmet i alle omkostninger som er eller blir en følge av allerede fattede beslutninger.

§ 13.Voldgift.

Enhver tvist som måtte oppstå mellom foreningen og noe medlem eller mellom medlem-mene innbyrdes -derunder også tvist om slipningsreglementenes forståelse eller hånd-hevelse, for såvidt sådan tvist ikke etter reglementet skal avgjøres på annen måte avgjøresved voldgift etter reglene i Rettergangsloven av 13. august 1915, kap. 32.

§ 14.

Disse vedtekter, så vel som endringer i samme som senere måtte bli foretatt, skal approberesav Kongen.

177

MØSVATN

Reguleringskonsesjon av 9. juni 1903.

Konsesjonær: Skiens BrugseierforeningKonsesjonen ble overtatt av A/S Rjukanfos i 1905 og siden av Øst-Telemarkens Brukseierforening ved foreningens etablering 30. september 1925. Konsesjonen ble gitt uten tidsbegrensning.

Konsesjonen omfattet: 10 meter regulering ved oppdemming.

Reguleringsgrenser: HRV kt. 912.00, LRV kt. 902.00

Magasinvolum: 536 mill. m3

Reguleringsdam ved Møsvatns utløp: Massivdam av betong (Murverk av bruddstein lagt i mager

betong). Største damhøyde: 16 meter. Kronebredde: 2,15 meter. Kronelengde: 120 meter. Dammen ble fullført i 1906.

Reguleringskonsesjon av 29. august 1908.

Konsesjonær: A/S RjukanfosKonsesjonen ble overtatt av Øst-Telemarkens Brukseierforening ved foreningens etablering 30. september 1925. Konsesjonen ble gitt uten tidsbegrensning.

Konsesjonen omfattet: 2,5 meter oppdemming og 2 m senkning.

Reguleringsgrenser: HRV kt. 914.50, LRV kt. 900.00

Magasinvolum: 769 mill. m3

Reguleringsdam ved Møsvatns utløp: Massivdam av betong hvor tidligere dam i hovedsak ble

innebygget i den nye dammen. Største damhøyde: 20,7 meter. Kronebredde: 3,00 meter. Kronelengde: 180 meter. Dammen ble fullført i 1909.

178

Øst-Telemarkens Brukseierforenings reguleringskonsesjoner

Sperredam mot Totak (Torvehovdammen): Fyllingsdam med torvtetting. Dammen ble fullført i 1909.

Reguleringskonsesjon av 26. mars 1942 (stadfestet 16. april 1948).

Konsesjonær: Øst-Telemarkens Brukseierforening

Konsesjonen omfattet: 4 meter oppdemmingKonsesjonen er gitt for et tidsrom av 60 år med rett for staten til å overta reguleringsanleggene ved konsesjonens utløp i 2002.

Reguleringsgrenser: HRV kt. 918.50, LRV kt. 900.00

Magasinvolum: 1064 mill. m3

Reguleringsdam vedMøsvatns utløp: Kombinert plate- og massivdam hvor platedammens pillarer er

forankret i betongdammen av 1909. Største damhøyde: 23 meter. Kronebredde: 3,00 meter. Kronelengde: 200 meter.

Sperredam mot Totak (Torvehov- Påbygging av eksisterende fyllingsdam. dammen): Største damhøyde: 7 meter. Kronebredde: 2 m. Kronelengde: 520

meter. Dammen ble fullført i 1944.

NB:Øst-Telemarkens Brukseierforening har 22. mars 2002 oversendt søknadsdokumentene tilNVE vedr. ny reguleringskonsesjon for Møsvatn etter som 1942-konsesjonen utløp 26. mars2002. Etter mindre justeringer av søknaden i henhold til NVEs bemerkninger ble endeligkonsesjonssøknad oversendt 19. september 2002.

Videre har Øst-Telemarkens Brukseierforening fremmet søknad til Olje- og energi-departe-mentet i brev av 22. mars 2002 om å videreføre 1942-konsesjonen på uendrede vilkår inntilsøknaden om ny reguleringskonsesjon er sluttbehandlet.

179

MÅR/GJØYST

Reguleringskonsesjon av 19. september 1913.

Konsesjonær: Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap, Skiens Brugseier-forening og A/S Union.Konsesjonen overtatt av Øst-Telemarkens Brukseierforening ved foreningens etablering 30. september 1925.

Konsesjonen omfattet: Mårvatn: 7 m oppdemming.Kalhovdfjord: 1,44 m senkning, 5,35 m oppdemming.

Reguleringsgrenser: Mårvatn: HRV: kt. 1121.28, LRV kt. 1114.28.Kalhovdfjord: HRV: kt. 1083.61, LRV: kt. 1076.82.

Magasinvolum: Mårvatn 129 mill. m3.Kalhovdfjord: 90 mill. m3.

Reguleringsdammer: Mårvatn: Massivdam (murverk av bruddstein lagt i mager betong).Største høyde 11 m. Kronebredde 1.9 m. Lengde 210 m.Kalhovdfjord: Massivdam. Lengde 320 m.

Konsesjonstid: 70 års konsesjonstid med bestemmelse om hjemfall for samtlige regulanter.

Erstatningsoppgjør: Engangserstatninger i henhold til skjønn.

NB: Konsesjonen ble erstattet av ny reguleringskonsesjon, som ble meddelt Øst-Telemarkens Brukseier-forening ved kgl. res. av 28. mai 1998, se nedenfor.

Reguleringskonsesjon av 1. juli 1943 (Stadfestet 2. juli 1948).

Konsesjonær: Øst-Telemarkens Brukseierforening.

Konsesjonen omfattet: Mårvatn: 1 m ytterligere senkning.Kalhovdfjord: 1.32 m ytterligere senkning,3 m ytterligere oppdemming.Gjøystdalsvatn, Øvre og Nedre Strengetjønn.Regulering som i Kalhovdfjord.Grottevatn: 5.5 m regulering ved oppdemming.

Reguleringsgrenser: Mårvatn: HRV; kt. 1121.28, LRV: kt. 1113,28.Kalhovdfjord: HRV: kt. 1086.61, LRV:kt. 1075.50.Gjøystdalsvatn: HRV: kt. 1086.61, LRV:kt 1075.00.Grottevatn: HRV:kt. 1064.00, LRV: kt.1058.00.

180

Magasinvolum: Mårvatn: 146 mill. m3.Kalhovdfjord: 163 mill. m3.Gjøystdalsvatn, Øvre og Nedre Strengetjønn: 94 mill. m3.Grottevatn: 3.3 mill. m3.

Reguleringsdam: Platedam. Største høyde 15 m. Lengde 386 m.

Konsesjonstid: 60 års konsesjonstid med bestemmelse om hjemfall for private reguleringsdeltagere.

Erstatninger: Dels engangserstatninger, dels årlige erstatninger i henhold til skjønn og avtaler.

Reguleringskonsesjon av 8. juli 1956.

Konsesjonær: Øst-Telemarkens Brukseierforening.

Konsesjonen omfattet: Mårvatn 13.28 m ytterligere senkning.

Reguleringsgrenser: Mårvatn: HRV: kt. 1121.28, LRV: kt. 1100.00.

Magasinvolum: Mårvatn 321 mill. m3.

Konsesjonstid: 60 års konsesjonstid med bestemmelse om hjemfall for private reguleringsdeltagere.

Erstatninger: Årlige erstatninger i henhold til skjønn og avtaler.

Reguleringskonsesjon av 28. mai 1998.

Konsesjonær: Øst-Telemarkens Brukseierforening.

NB: Erstatter reguleringskonsesjon av 19. september 1913, jf. ovenstående.

181

TINNSJØ

Første regulering etablert i slutten av 1880-årene ved avtale mellom Skiens Brugseierfor-ening og grunneierne:

Regulant: Skiens Brugseierforening

Konsesjonen omfattet: 0.686 m senkning. 2.214 m hevning.

Reguleringsgrenser: HRV: kt. 189.634, LRV: kt. 186.734.

Reguleringsdam: Tømmerkistedam.I praksis omfattet reguleringen kun de øverste 2.3 m.

Magasinvolum: 143 mill. m3 (117 mill. m3. i praksis).

Erstatningsoppgjør: Årlige erstatninger i henhold til overenskomst.

Reguleringskonsesjon av 18. juli 1906.

Konsesjonær: Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap, A/S Union.

Konsesjonen omfattet: 0.134 m ytterligere senkning (i forhold til tidl.faktisk LRV).1.566 m ytterligere heving.

Reguleringsrenser: HRV: kt. 191.2, LRV: kt. 187.20.

Magasinvolum: 204 mill. m3.

Reguleringsdam: Massiv lukedam med 3 pilarer. Lengde 70,4 m.

Konsesjonsvilkår: Stedsevarig konsesjon.

Erstatninger: Engangserstatninger i henhold til skjønn.

Olje- og energidepartementets brev til Øst-Telemarkens Brukseierforening av 10. juli 1998.

I nevnte brev innvilges Øst-Telemarkens Brukseierforenings søknad om ubegrenset konse-sjon for alle deltakerne i konsesjonen av 1. juli 1943 (stadfestet 2. juli 1948) og konsesjonenav 8. juni 1956.

182

MøsvatnManøvreringsreglementet ble fastsatt ved kgl. res. av 16. april 1948. Reglementet gir påleggom jevn tapping året rundt med minst 47 m3/s. Denne tapping er absolutt ved vannstanderhøyere enn 918.30. Videre har reglementet bestemmelser om angivelse av fløtningsvatn.

Mår/GjøystManøvreringsreglementet ble fastsatt ved kgl. res. av 2. juli 1949. Reglementet har bestem-melser om avgivelse av fløtningsvatn. For øvrig foreskriver reglementet ingen restriksjoner imanøvreringen.

TinnsjøManøvreringsreglementet ble fastsatt ved kgl. res. av 8. september 1908. Reglementet girpålegg om jevn tapping året rundt med minst 75 m3/s. Videre har reglementet bestem-melser om avgivelse av fløtningsvatn.

183

Manøvreringsreglement (sammendrag)

Vannkraftpotensialet pr. 31.12.2001(Midlere årsproduksjon i GWh)

Fylke Utbygd Konsesjon Gjen- Vernet Totalt

gitt værendeutbyggbart *)

Østfold 4201 0 0 20 4221

Akershus 894 0 0 72 966

Oslo 22 0 0 0 22

Hedmark 2362 16 995 2575 5947

Oppland 5161 542 2744 3538 11986

Buskerud 8221 0 1408 988 10617

Vestfold 12 34 146 0 193

Telemark 11130 38 1086 675 12929

Aust-Agder 4338 0 1517 322 6176

Vest-Agder 9344 26 1078 797 11245

Rogaland 11311 73 3640 1269 16293

Hordaland 15717 290 2920 7192 26118

Sogn og Fjordane 13186 345 4074 5458 23063

Møre og Romsdal 6044 22 1734 3337 11137

Sør-Trøndelag 4443 0 1083 1464 6989

Nord-Trøndelag 3098 0 1209 2059 6366

Nordland 14523 0 6026 3602 24151

Troms 2646 0 739 1982 5367

Finnmark 1502 0 466 1194 3162

Hele landet 118154 1385 30864 36543 186947

*) Omfatter følgende stadier: Konsesjon avslått, konsesjon søkt, forhåndsmeldt og restpotensial.

Kilde: NVE

184

Tabeller

De største kraftstasjonene i Norge pr. 31.12.2001

Kraftstasjon Fylke Maks. ytelse Midlere årsprod.(MW) (GWh)

Kvilldal Rogaland 1240 3517

Sima Hordaland 1120 3404

Tonstad Vest-Agder 960 4169

Aurland I Sogn og Fjordane 675 2407

Saurdal *) Rogaland 640 1291

Rana Nordland 500 2123

Tokke Telemark 430 2221

Svartisen Nordland 350 1996

Brokke Aust-Agder 330 1407

Evanger Hordaland 330 1380

Nedre Vinstra Oppland 308 1206

Skjomen Nordland 300 1164

Vinje Telemark 300 1003

Kobbelv Nordland 300 733

Aura Møre og Romsdal 290 1774

Jostedal Sogn og Fjordane 288 814

*) Pumpekraftstasjon

Kilde: NVE

De største reguleringsmagasinene i Norge pr. 31.12.2001

Magasin Fylke Magasinkapasitet Magasinkapasitet

mill. m 3 GWh

Storglomvatn Nordland 3506 4589

Blåsjø Aust-Agder/Rogaland 3105 7759

Tustervatn-Røsvatn Nordland 2363 2063

Svartevatn Vest-Agder/Rogaland 1398 2923

Mjøsa Hedmark/Oppland/Akershus 1312 337

Akersvatn Nordland 1276 1531

Vatnedalsvatn Aust-Agder 1150 1967

Møsvatn Telemark 1064 2270

Altevatn Troms 1027 1145

Kalvatn Nordland 706 847

Kilde: NVE

185

Land med størst vannkraftproduksjon i 2000(Kilde: IEA)

Vannkraftproduksjon Total elektrisitetsproduksjon

Land TWh Endring TWh Endring1990-2000 1990-2000

(% p.a.) (% p.a.)

Canada 358,3 1,9 605,1 2,3

Brasil 304,7 4,0 349,2 4,6

USA 248,4 - 0,9 4003,5 2,3

Kina 222,4 5,8 1386,9 7,9

Russland 164,1 - 876,5 -

Norge 142,2 1,6 143,0 1,6

Japan 87,3 - 0,2 1081,9 2,4

Sverige 79,0 0,9 145,9 0,0

India 74,4 0,4 542,3 6,5

Frankrike 66,9 2,3 535,8 2,5

Kilde: NVE

186

Energi- og elektrisitetsforbruk i 2000(Kilde: IEA)

Totalt energiforbruk *) Elektrisitetsforbruk **)

Land Pr. innb. Endring Pr. innb. Endring(GJ) 1990-2000 (kWh) 1990-2000

(% p.a.) (% p.a.)

USA 350 0,8 13843 1,7

Canada 342 0,8 16968 0,5

Finland 268 1,0 15285 2,0

Australia 241 1,2 10053 1,8

Norge 239 1,2 25182 0,8

Sverige 224 - 0,2 15659 - 0,1

New Zealand 204 1,6 9155 0,7

Frankrike 178 0,9 7302 2,0

Russland 177 - 5236 -

Japan 173 1,5 8331 2,2

Tyskland 173 - 0,8 6684 0,1

Storbritannia 163 0,5 5996 1,2

Danmark 153 0,4 6484 0,9

Spania 131 3,0 5248 4,0

Italia 124 1,0 5228 2,3

Sør-Afrika 105 - 0,3 4533 0,2

Polen 97 - 1,2 3224 - 0,1

Argentina 70 1,9 2129 5,0

Thailand 51 4,5 1501 7,6

Tyrkia 48 2,1 1564 5,8

Brasil 45 1,7 1935 2,8

Kina 39 1,8 1016 6,7

Egypt 31 1,8 1040 3,9

Angola 24 - 1,3 94 3,6

India 21 1,6 393 3,4

Vietnam 20 2,4 293 11,3

Pakistan 19 1,4 374 3,0

Tanzania 19 - 0,6 56 0,9

Mosambik 17 - 2,4 47 1,9

Verden 69 0,0 2343 1,2

*) Primær energitilgang (energi levert til energiforsyningssystemet ekskl. leveranser til skip i utenriksfart)

**) Innenlandsk totalforbruk (elektrisitet levert til forbruker ekskl. tap i overføringssystemet)

Kilde: NVE

187

188

Produksjon og forbruk av elektrisk kraft

Maks. Produksjon Nettoforbruk 2000 inkl. uprioritert kraftytelse

Kraft-intensiv Alminnelig forsyningindustri

31.12.2001 2001 2000I alt Bergverk Tjenesteyt., Husholdn. og jordbruk

og transport annen kommuni-- I alt Pr. innb.

industri kasjon (kun hush.)Fylke (MW) (GWh) (GWh) (GWh) (GWh) (GWh) (GWh) (GWh) (kWh)

Østfold 857 4992 5072 1092 6179 3209 1060 1910 6872

Akershus 177 1047 1043 118 6292 276 2331 3685 7466

Oslo 15 63 80 58 8700 157 5056 3487 6872

Hedmark 523 2427 2625 - 2959 473 958 1528 6896

Oppland 1328 6882 6664 - 3210 547 1028 1635 7107

Buskerud 1926 11233 11253 16 5559 2600 946 2013 7135

Vestfold 3 18 15 61 3446 709 967 1770 7576

Telemark 2520 14477 15484 3438 3790 1466 911 1413 7975

Aust- Agder 1147 5150 5641 447 1483 254 443 786 7098

Vest- Agder 2128 8866 11803 3178 2614 663 796 1155 6919

Rogaland 3285 10000 12380 5125 5825 890 1836 3099 7381

Hordaland 3712 13539 18496 3679 6242 525 2169 3548 7650

Sogn og Fjordane 3247 13215 15442 5026 1651 269 500 882 6936

Møre og Romsdal 1270 4333 7062 2780 3728 670 1108 1950 7465

Sør- Trøndelag 1000 4009 4887 1349 3977 309 1563 2105 7379

Nord- Trøndelag 657 2617 3342 477 3779 2102 600 1077 6390

Nordland 3201 14902 16720 5342 4130 460 1179 2491 10054

Troms 565 2550 3136 816 2693 238 1017 1438 9094

Finnmark 314 1551 1592 - 1616 307 562 747 9645

Svalbard 20 48 48 - 43 6 14 23 -

Hele landet 27893 121920 142816 33003 77912 16130 25042 36740 7498

Kilde: NVE

189

Møsvatn (1498 km2)År mill m3

1930 923.91931 670.01932 531.51933 588.51934 624.01935 578.01936 742.01937 875.01938 592.01939 734.31940 512.01941 376.01942 439.51943 859.61944 481.51945 635.41946 493.81947 507.71948 590.21949 1014.21950 789.31951 658.81952 819.61953 513.51954 470.81955 722.01956 541.21957 753.71958 570.01959 455.01960 561.01961 575.01962 784.01963 314.01964 385.01965 676.01966 536.0

Mår/Gjøyst (759 km2)mill m3

324.4253.9158.1190.9223.6205.1283.7306.4185.3254.8177.8149.4163.6245.4144.4254.8190.9188.1176.1249.1258.8278.8257.4154.7158.8252.5168.6204.8182.3147.0243.4175.7248.0114.8126.3212.4199.8

Møsvatn (1498 km2)År mill m3

1967 901.01968 740.01969 378.01970 499.01971 623.01972 540.01973 670.01974 730.01975 880.01976 774.01977 554.01978 608.01979 656.01980 530.01981 868.01982 586.01983 1112.01984 739.01985 480.01986 560.01987 580.01988 635.01989 992.01990 1297.01991 546.01992 851.01993 1273.01994 1064.01995 1056.01996 206.01997 839.01998 449.01999 796.02000 957.02001 671.02002 724.8

Mår/Gjøyst (759 km2)mill m3

291.7245.0157.0190.0220.0198.0189.0245.0269.0233.0254.0267.0209.0214.0249.0220.0329.0238.0192.0190.0205.0272.0258.0342.0194.0202.0349.0318.0298.075.0

201.0154.0253.0246.0281.0184.4

Snømengder i Møsvatn- og Mår/Gjøystfeltet i mill. m3 ved hovedsnømålingene i månedsskiftet mars/april

Mid. 1940-49 685.9Mid. 1940-49 591.0Mid. 1950-59 629.4Mid. 1960-69 585.0Mid. 1970-79 653.4Mid. 1980-89 708.2Mid. 1990-99 837.7

Mid. 1930-59 635.4Mid. 1960-89 648.9Mid. 1930-89 642.1Mid. 1930-99 670.1

238.6193.9206.4201.4227.4236.7238.6

213.0221.8217.4220.4

190

Tilsig til Møsvatn, Mår/Gjøyst og Tinnsjø (mill. m3 og m3/s)

Møsvatn Mår/Gjøyst Tinnsjø lok. Tinnsjø tot. (1498 km2) (661 km2) (1667 km2) (3826 km2)

År mill.m3 m3/s mill.m3 m3/s mill.m3 m3/s mill.m3 m3/s

1924 2026.6 64.3 765.6 24.3 1415.1 44.9 4207.3 133.41925 1742.2 55.2 591.7 18.8 1022.9 32.4 3356.8 106.41926 1518.9 48.2 566.3 18.0 1484.6 47.1 3569.8 113.21927 2105.6 66.8 842.8 26.7 2030.2 64.4 4978.6 157.91928 1472.4 46.7 474.6 15.0 1108.0 35.1 3055.0 96.91929 1326.4 42.1 455.2 14.4 1030.9 32.7 2812.5 89.21930 2183.4 69.2 813.4 25.8 1566.5 49.7 4563.3 144.71931 1559.0 49.4 568.2 18.0 1251.6 39.7 3378.8 107.11932 1462.2 46.4 488.7 15.5 1047.1 33.2 2998.0 95.11933 1244.2 39.5 444.2 14.1 902.7 28.6 2591.1 82.21934 1903.0 60.3 730.6 23.2 1761.0 55.8 4394.6 139.41935 1391.5 44.1 516.5 16.4 1195.4 37.9 3103.4 98.41936 1308.6 41.5 512.7 16.3 1238.8 39.3 3060.1 97.01937 1894.2 60.1 715.1 22.7 1373.8 43.6 3983.1 126.31938 2031.2 64.4 701.9 22.3 1229.0 39.0 3962.1 125.61939 1741.6 55.2 655.4 20.8 1346.8 42.7 3743.8 118.71940 1161.4 36.8 411.5 13.0 815.5 25.9 2388.4 75.71941 943.4 29.9 358.6 11.4 834.8 26.5 2136.8 67.81942 1357.4 43.0 481.4 15.3 986.8 31.3 2825.6 89.61943 1918.8 60.8 622.4 19.7 1053.8 33.4 3595.0 114.01944 1530.3 48.5 582.0 18.5 1257.3 39.9 3369.6 106.81945 1447.1 45.9 552.8 17.5 1181.4 37.5 3181.3 100.91946 1360.1 43.1 531.5 16.9 960.4 30.5 2852.0 90.41947 1166.2 37.0 398.2 12.6 678.6 21.5 2243.0 71.11948 1546.4 49.0 557.9 17.7 1220.8 38.7 3325.1 105.41949 1907.7 60.5 592.5 18.8 1098.0 34.8 3598.2 114.11950 2064.4 65.5 748.7 23.7 1835.9 58.2 4649.0 147.41951 1556.4 49.4 624.3 19.8 1716.4 54.4 3897.1 123.61952 1405.9 44.6 479.4 15.2 872.0 27.7 2757.3 87.41953 1523.7 48.3 576.4 18.3 1234.6 39.1 3334.7 105.71954 1502.9 47.7 530.0 16.8 1326.9 42.1 3359.8 106.51955 1271.5 40.3 398.0 12.6 799.1 25.3 2468.6 78.31956 1276.9 40.5 422.8 13.4 823.0 26.1 2522.7 80.01957 1462.1 46.4 530.8 16.8 1118.7 35.5 3111.6 98.71958 1602.5 50.8 597.6 18.9 1245.7 39.5 3445.8 109.31959 1035.3 32.8 358.4 11.4 888.5 28.2 2282.2 72.41960 1430.3 45.4 599.3 19.0 1662.2 52.7 3691.8 117.11961 1521.4 48.2 591.4 18.8 1512.4 48.0 3625.2 115.01962 1598.0 50.7 594.2 18.8 1289.6 40.9 3481.8 110.41963 1472.7 46.7 572.2 18.1 1290.6 40.9 3335.5 105.81964 1336.9 42.4 467.9 14.8 1136.8 36.0 2941.6 93.31965 1574.8 49.9 623.4 19.8 1460.3 46.3 3658.5 116.01966 1198.8 38.0 500.3 15.9 1298.3 41.2 2997.4 95.01967 2221.1 70.4 780.5 24.7 1798.4 57.0 4800.0 152.21968 1639.6 52.0 561.8 17.8 1453.6 46.1 3655.0 115.91969 1142.9 36.2 420.3 13.3 1012.5 32.1 2575.7 81.71970 1246.7 39.5 459.5 14.6 1194.6 37.9 2900.8 92.01971 1376.4 43.6 449.8 14.3 1017.6 32.3 2843.8 90.21972 1515.4 48.1 590.6 18.7 1222.6 38.8 3328.6 105.51973 1363.9 43.2 441.7 14.0 699.0 22.2 2504.6 79.4

191

Tilsig til Møsvatn, Mår/Gjøyst og Tinnsjø (mill. m3 og m3/s)

Møsvatn Mår/Gjøyst Tinnsjø lok. Tinnsjø tot. (1498 km2) (661 km2) (1667 km2) (3826 km2)

År mill.m3 m3/s mill.m3 m3/s mill.m3 m3/s mill.m3 m3/s

1974 1422.7 45.1 523.6 16.6 1079.2 34.2 3025.5 95.91975 1674.5 53.1 527.4 16.7 951.0 30.2 3152.9 100.01976 1324.8 42.0 425.8 13.5 657.1 20.8 2407.7 76.31977 1415.1 44.9 571.6 18.1 1347.5 42.7 3334.2 105.71978 1557.6 49.4 604.0 19.2 1405.2 44.6 3566.8 113.11979 1708.9 54.2 599.1 19.0 1275.1 40.4 3583.1 113.61980 1254.7 39.8 486.1 15.4 1066.5 33.8 2807.3 89.01981 1704.7 54.1 565.3 17.9 1103.8 35.0 3373.8 107.01982 1431.7 45.4 505.5 16.0 1277.6 40.5 3214.8 101.91983 2264.5 71.8 880.9 27.9 1509.9 47.9 4655.3 147.61984 1647.6 52.2 632.6 20.1 1436.5 45.6 3716.7 117.91985 1400.0 44.4 524.4 16.6 1263.6 40.1 3188.0 101.11986 1400.0 44.4 487.2 15.5 1297.8 41.2 3185.0 101.01987 1479.0 46.9 568.4 18.0 1390.2 44.1 3437.6 109.01988 1640.1 52.0 689.4 21.9 1877.9 59.5 4207.4 133.41989 1874.3 59.4 581.1 18.4 813.9 25.8 3269.3 103.71990 2248.4 71.3 689.2 21.9 1181.2 37.5 4118.8 130.61991 1193.8 37.9 371.1 11.8 777.5 24.7 2342.4 74.31992 1687.2 53.5 529.1 16.8 909.0 28.8 3125.3 99.11993 1694.1 53.7 603.9 19.1 935.1 29.7 3233.1 102.51994 1772.2 56.2 631.2 20.0 1228.1 38.9 3631.5 115.21995 1952.9 61.9 650.9 20.6 1137.7 36.1 3741.5 118.61996 990.4 31.4 331.9 10.5 674.7 21.4 1997.0 63.31997 1531.5 48.6 488.2 15.5 753.3 23.9 2772.9 87.91998 1585.5 50.3 588.3 18.7 1292.4 41.0 3466.2 109.91999 1776.3 56.3 631.5 20.0 1313.8 41.7 3721.5 118.02000 2214.6 70.2 765.6 24.3 1671.1 53.0 4651.3 147.52001 1667.0 52.9 638.6 20.2 1500.7 47.6 3806.3 120.72002 1456.2 46.2 482.0 15.3 1034.0 32.8 2972.2 94.2

Mid. 1930-39 1671.9 53.0 614.7 19.5 1291.3 40.9 3577.8 113.5Mid. 1940-49 1433.9 45.5 508.9 16.1 1008.7 32.0 2951.5 93.6Mid. 1950-59 1470.2 46.6 526.6 16.7 1186.1 37.6 3182.9 100.9Mid. 1960-69 1513.6 48.0 571.1 18.1 1391.5 44.1 3476.2 110.2Mid. 1970-79 1460.6 46.3 519.3 16.5 1084.9 34.4 3064.8 97.2Mid. 1980-89 1609.7 51.0 592.1 18.8 1303.8 41.3 3505.5 111.2Mid. 1990-99 1643.2 52.1 551.5 17.5 1020.3 32.4 3215.0 101.9

Mid. 1930-59 1525.3 48.4 550.1 17.4 1162.0 36.8 3237.4 102.7Mid. 1960-89 1528.0 48.5 560.8 17.8 1260.0 40.0 3348.9 106.2Mid. 1930-89 1526.6 48.4 555.5 17.6 1211.0 38.4 3293.1 104.4Mid. 1930-99 1543.3 48.9 554.9 17.6 1183.8 37.5 3282.0 104.1

Mid. 1924-2002 1564.1 49.6 562.3 17.8 1204.6 38.2 3331.0 105.6

Dette var den første storefyllingsdammen. Denhar derfor fått enarmert betongvegg somekstra sikkerhet.

192

Tverrsnitt av fyllingsdammen i Møsvatn

Ordnet stor stein (min. 50% over 500 kg)

Støttefylling av sprengstein Støttefylling av sprengstein

Filter

FilterTetningskjerne av morene Tetningskjerne av morene

Armert betongvegg