Eksamensforside

Fakultet for samfunnsfag Institutt ABI og JM

Kandidatnummer: 378

Emnekode/-navn: BIB 3900 Bacheloroppgave

Utdanning: Bachelorstudium i bibliotek- og informasjonsvitenskap

Dato innlevert: 18. mai 2016

Antall sider, inkl eksamensforsiden: 53 sider

Vedrørende fusk eller forsøk på fusk

x Jeg har gjort meg kjent med forskrift om studier og eksamen ved

HiOA: http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?ltdoc=/for/ff-

20120626-0718.html#7-5 §7-5 Fusk og er klar over at dette blir

sett alvorlig på og kan medføre strenge sanksjoner

x Denne besvarelsen: • er utført av personen som fyller ut dette skjemaet, eller av

gruppens medlemmer dersom dette er et gruppearbeid • har ikke vært brukt til en annen eksamen/innlevering ved

dette eller andre læresteder innenlands eller utenlands • gjengir ikke tidligere eller andres arbeid uten å ha oppgitt

kilde • har oppgitt alle kilder og referanse i litteraturlisten

* sett en X her

378

________________________________

Litteratur for folkehelsa

Om skjønnlitteraturens helsefremmende potensial

Bacheloroppgave 2016

Bachelor i bibliotek- og informasjonsvitenskap

Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag

Sammendrag

I løpet av de siste årene har det vært en oppblomstring i fokuset på skjønnlitteraturens

helsefremmende potensial, og det er litteraturens positive innflytelse på leseren denne teksten

omhandler.

I oppgavens første del redegjør jeg for relevant historie og teori, sentrale begreper, samt

aktualitet satt opp mot biblioteksektoren. I oppgavens andre del vil jeg med utgangspunkt i to

skjønnlitterære verk, Beckomberga: ode til min familie av Sara Stridsberg og Naiv. Super. av

Erlend Loe, knytte teori opp mot litteratur, og med en analytisk tilnærming til de to verkene

redegjøre for skjønnlitteraturen som kilde til bedre mental helse.

En god bok ved vinduet en lys og stille morgen mens solen stiger og huset ennå

sover, det er den største og fredeligste gleden livet kommer til å gi.

Aksel Sandemose i Brev fra

Kjørkelvik (1974)

Eksamensforside ........................................................................................................................ 1

1. Innledning .............................................................................................................................. 1

1.1 Bakgrunn .......................................................................................................................... 1

1.2. Klargjøringer og problemstilling .................................................................................... 2

1.2.1 Problemstilling .......................................................................................................... 2

1.2.2 En avklaring om begrepet biblioterapi ...................................................................... 3

2. Litteratur for folkehelsa ......................................................................................................... 4

2.1 En renessanse for fokus på litteraturens helsemessige potensial ..................................... 4

2.2 Et humanistisk-orienterte syn på litteratur og helse ......................................................... 6

2.3 Empowerment ................................................................................................................ 10

2.3.1 Psykisk helse i samtiden ......................................................................................... 10

2.3.2 Salutogenese og sense of coherence ....................................................................... 10

2.3.3 Biblioteket som arena for helsefremmende lesegrupper ......................................... 11

3. Med skjønnlitteraturen i fokus ............................................................................................. 14

4. En ode til menneskene som faller utenfor ............................................................................ 15

4.1 Generelle tanker om boka .............................................................................................. 15

4.2 Bokas forteller ................................................................................................................ 16

4.3 Roland Barthes og Louis Rosenblatt .............................................................................. 17

4.4 Mestringsstrategier ......................................................................................................... 19

4.5 Litteratur og etikk .......................................................................................................... 23

4.6 Menneskene vi ikke ser .................................................................................................. 25

5. En skjønnlitterær selvhjelpsbok ........................................................................................... 30

5.1 Kort om boka ................................................................................................................. 30

5.2 En generasjon uten kjernekarer ...................................................................................... 32

5.3 Kunsten å skrive lister .................................................................................................... 35

5.4 Med bankebrettet som metafor ...................................................................................... 37

5.6 Kim, Kent og den viktige mestringsfølelsen .................................................................. 39

6. Avslutning ............................................................................................................................ 43

7. Litteraturliste ........................................................................................................................ 45

1

1.Innledning

1.1Bakgrunn

I etterordet til Kjell Askildsens Samlede noveller (1999), starter Henning Hagerup med et

eksempel som illustrerer hvordan fortellingene til den aldrende novelleforfatteren har hatt

betydning for ham personlig. I anekdoten beskriver forfatteren og litteraturkritikeren hvordan

han i en tilstand av ”dyp mistrøstighet og elendighet” (s. 457), satte seg ned på en kafé med en

av Kjell Askildsens novellesamlinger. Han beskriver utfallet slik: ”Da jeg etter noen timer var

ferdig med boken, kunne jeg temmelig svimmel konstatere en ting for meg selv: Askildsen

hadde vist meg nøyaktig hvor fryktelig det er å være til, og nettopp i dette lå det, paradoksalt

nok, en usedvanlig god grunn til å fortsette å leve” (s. 457).

Anekdoten gir meg assosiasjoner til egne møter med ulike kunstneriske uttrykk, og så lenge

jeg kan huske har jeg opplevd musikk, bilder, film og litteratur, som noe mer og større enn

kunsten i seg selv. For meg har det i vesentlige grad vært følelsene de ulike kunstneriske

uttrykkene evner å fremkalle i meg som leser, seer eller lytter, som har vært det avgjørende

for hvordan jeg opplever verket. Ennå husker jeg derfor hvordan illustrasjonene i eventyrene

til Asbjørnsen og Moe vekket noe i meg selv før jeg kunne lese.

Litt senere, og så fort jeg hadde lært å lese, raste jeg gjennom et tresifret antall bøker om

Frank og Joe Hardy, i en blanding av fascinasjon for det småkriminelle universet de ulike

forfatterne under pseudonymet Franklin W. Dixon introduserte meg for, spenning, og den

eskapismen jeg hadde behov for i noen trøblete barne-/ungdomsår. Lars Saabye Christensen

åpnet senere en ny verden for meg med Beatles, og gjennom ham og Ingvar Ambjørnsen leste

jeg og min generasjon oss inn i livene til mennesker vi ikke kjente, men med gjenkjennelige

tanker, karaktertrekk og følelser, ofte i situasjoner og miljøer vi kunne relatere oss til. Etter

hvert som årene har gått har jeg via samtidsforfattere fra fjern og nær tatt del i livene til

mennesker jeg ikke kjenner, miljøer jeg ikke har erfaring med selv, og land og kulturer jeg

2

sannsynligvis aldri vil få oppleve annet enn gjennom andre. I vanskelige stunder har jeg i ren

eskapisme slukt krim og genrelitteratur, og enkelte ganger har møtene med skjønnlitterære

stemmer resultert i følelsen av en dypere forståelse for meg selv, andre mennesker og

tilværelsen generelt. På samme måte som Hagerup opplevde at følelsen av håpløshet forsvant

underveis i En plutselig frigjørende tanke fra 1987, kjenner jeg igjen følelsen etter egne møter

med verk som i ulike epoker av livet har virket spesielt sterkt inn på meg personlig.

I kombinasjon med forelesningene i Samtidslitteratur høsten 2015, der vi blant annet

diskuterte litteratur og helse, etisk lesning, litteraturen som vitnesbyrd og de følelsene som

forløses av det Roland Barthes i Det lyse rommet: tanker om fotografiet (2001) omtaler som

punctum, fikk etterordet til Henning Hagerup meg til å innse noe jeg egentlig har forstått så

lenge jeg kan huske, men som jeg ikke har reflektert særlig over: Min sterke tro på

skjønnlitteraturens kraft. Jeg tror rett og slett skjønnlitteratur kan bidra til å øke livskvaliteten

og gjøre oss til bedre mennesker, og med den nye formålsparagrafen som anmoder

bibliotekene om å være en møteplass der det drives ”aktiv formidling” (Folkebibliotekloven,

1985), kan jeg knapt tenke meg et mer relevant tema å belyse i denne oppgaven enn

skjønnlitteraturens positive effekter på oss mennesker.

1.2.Klargjøringerogproblemstilling

1.2.1Problemstilling

Det er skrevet mye om litteratur og helse, og begrepet biblioterapi har lange tradisjoner

internasjonalt. I forberedelsen til denne bacheloren var jeg derfor nære på å gå meg vill i all

teorien som finnes om temaet. Antallet bøker, tekster, studier, tanker og teorier, er

formidabelt. Etter en tids dykk i et stort antall litteraturlister, måtte jeg derfor legge alt til side,

rykke tilbake til start, og organisere det hele med tanke på årsakene til at jeg valgte teamet i

utgangspunktet. Altså min sterke tro på skjønnlitteraturens positive effekt på mennesket. Flere

av teoretikerne og filosofene jeg viser til i denne teksten, som Martha Nussbaum, Louis

Rosenblatt, Liv Lundberg og Roland Barthes, har derfor ikke forsket på litteraturen som

helsefremmende i seg selv, men har relevante innfallsvinkler til skjønnlitteraturens

innvirkning på leseren.

3

En som derimot har forsket på litteraturen i et biblioterapi-perspektiv, er Liz Brewster. I

artikkelen More benefit from a well-stocked library than a well-stocked pharmacy: How do

readers use books as therapy? (under utgivelse), redegjør hun blant annet for noe hun mener

savner i den nåværende forskningen: Leserperspektivet. Hun skriver hvordan det i aktuell

forskning av ulike årsaker har vært vanskelig å måle hva slags utbytte leserne har av bøkene

de låner (s. 2), og viser til intervjuer hun gjorde i forbindelse med hennes

doktorgradsavhandling der informantene diskuterer hvordan de forholder seg til ulike typer

litteratur. Det er dette leserperspektivet som er det interessante for teoretikerne jeg i stor grad

viser til gjennom denne teksten, og som fascinerer meg personlig med skjønnlitteratur, kunst

og ulike kulturuttrykk. For hva er det med enkelte verk som gjør at de i møte med en spesifikk

leser setter såpass dype spor at de i ytterste konsekvens bidrar til å forandre personens liv?

Min første plan om å skrive en teoritung tekst om litteratur og helse der jeg redegjorde for

ulike teorier og syn, slik mange har gjort før meg, ble derfor lagt på is, og jeg bestemte meg

for å velge en innfallsvinkel med noe jeg ofte har savnet i den faglitteraturen jeg har lest.

Nemlig skjønnlitteraturen selv.

I den første delen av denne teksten vil jeg derfor redegjøre for relevant historie og teori,

sentrale begreper, samt aktualitet satt opp mot biblioteksektoren. I oppgavens andre del vil jeg

med utgangspunkt i Beckomberga: ode til min familie av Sara Stridsberg og Naiv. Super. av

Erlend Loe, knytte teori opp mot litteratur, og med en analytisk tilnærming til de to verkene

redegjøre for skjønnlitteraturen som kilde til bedre mental helse.

1.2.2Enavklaringombegrepetbiblioterapi

Høgskolelektor Thor Magnus Tangerås redegjøre i artikkelen Hvordan lesing kan forandre

liv: Om litteraturens terapeutiske potensial (2015) for begrepet biblioterapi. Han skriver blant

annet at terapibegrepet i dag er ”innskrevet i en sykdomsdiskurs, og den som trenger sjelelig

legedom, anses gjerne for å befinne seg utenfor det friske og normale” (s. 94). Nettopp fordi

det er vanlig å forbinde ordet terapi med psykisk sykdom, vil jeg i stå stor grad som mulig

distansere meg fra begrepet gjennom denne oppgaven. Det er heller ikke den mer

instrumentelle bok på resept-delen denne oppgaven omhandler, men et mer generelt syn på

skjønnlitteraturens positive innvirkning på leseren. Personlig mener jeg derfor at det å snakke

4

om ”skjønnlitteraturens helsemessige potensial”, er en mer dekkende beskrivelse enn

”biblioterapi”. Åpne lesegrupper av typen shared reading, som jeg snart vil komme inn på, er

sannsynligvis også det som vil være mest aktuelt i et bibliotekperspektiv. Da vi høsten 2015

hadde forelesninger i faget Samtidslitteratur, het denne delen av kurset Litteratur og livet.

Dette gir etter min oppfatning en presis beskrivelse av den delen av feltet min tekst baserer

seg på.

Da begrepet biblioterapi synes å være godt innarbeidet i spesielt den engelske litteraturen,

kommer jeg likevel til å bruke begrepet når jeg viser til andres teorier og tanker.

2.Litteraturforfolkehelsa

2.1Enrenessanseforfokuspålitteraturenshelsemessigepotensial

I artikkelen Prosa framfor prozac (Monrad-Krohn, 2016) intervjues litteratursosiolog Cecilie

Naper i forbindelse med at hun i 2 år har undersøkt hva slags forhold de innsatte i Bredtveit

kvinnefengsel i Oslo har til litteratur, og hvordan hun basert på sine funn har startet

lesegrupper med de innsatte i fengselet. Lesegruppene følger shared reading-modellen, etter

et konsept som ble startet i Liverpool i 1997. Med en grunnleggende tro på litteraturens

helsefremmende effekter som utgangspunkt, har lesegruppen som ble startet i det små for

nesten 20 år siden utviklet seg til The Reader, en organisasjon som på ukentlig basis har mer

enn 2000 lesere fordelt på 360 lesegrupper bare i Storbritannia (The Reader, 2015a). Med et

økende antall faste ansatte og frivillige, arrangerer The Reader i dag lesegrupper på skoler,

rusinstitusjoner, psykiatriske institusjoner, sykehus og biblioteker, mens representanter for

organisasjonen reiser rundt og holder foredrag om hvordan lesegruppene fungerer. Etter

gruppens start har konseptet spredt seg fra Liverpool til store deler av England, Danmark,

Nederland, Tyskland, Belgia, Canada, og med Cecilie Naper, høyskolelektor Thor Magnus

Tangerås og bibliotekar Linda Schade Andersen i spissen, nå også til Norge (Monrad-Krohn,

2016).

5

Med litteraturen som innfallsvinkel sørger lesegruppene for at deltakerne blir bedre rustet til å

sette ord på følelser, kriser, lidelser og sorger, men også gleder, og på hjemmesidene til The

Reader oppgis det at 74 % av kursdeltakerne melder om bedre humør, 81 % sier de har blitt

flinkere til å slappe av, 72 % av deltakerne sier de har blitt bedre i stand til å se ting på andre

måter enn før de begynte å delta i lesegruppene, mens 70 % mener de har blitt bedre i stand til

å forstå andre mennesker (The Reader, 2015b). Livsmestring står altså sentralt, og Cecilie

Napers lesesirkler i Bredtveit fengsel illustrerer hvordan denne typen lesegrupper også kan

bidra som ledd i rehabiliteringen av mennesker som kanskje har levd etter andre moralkoder

enn hva som er vanlig, og dermed ha en direkte konsekvens på samfunnet.

En annen som viser hvordan fokuset på litteraturens helsefremmende potensial også er på vei

til Norge, er Thor Magnus Tangerås. I Prosa framfor Prozac (Monrad-Krohn, 2016) beskriver

han hvordan han i arbeidet med sin doktorgradsavhandling har samlet historier der leserne via

litteraturen har fått endret sine liv, sine moralske valg og sine verdier. Høyskolelektoren er

ikke i tvil om litteraturens samfunnsnytte, og har gitt doktorgradsavhandlingen han fortsatt

arbeider med tittelen Litteratur som redder liv (Monrad-Krohn, 2016). Et siste eksempel på

det økte fokuset på litteraturens terapeutiske potensial også i Norge, ser vi i artikkelen Derfor

bør leger lese mer skjønnlitteratur (Lyngstad, 2014). I denne beskriver Brit Helene Lyngstad,

som i sin doktoravhandling analyserte Gjennom ordene av Marie Cardinal, den aktuelle

romanens styrke i helseøyemed med hvordan den skjønnlitterære fortellerstemmen ”setter ord

på og får innsikt i sin egen historie” (2014). Doktoravhandlingen vekket oppsikt blant

psykologer og psykiatere, og i regi av denne har hun blitt invitert til å holde foredrag i arenaer

hvor litteraturforskeren normalt ikke beveger seg. Hun forklarer årsakene slik:

I litteraturen finner vi førstepersonserfaringene som mangler i den medisinske teorien. Ofte kan den subjektive fortellingen om et bestemt menneske tematisere allmenne eksistensvilkår på en langt klarere måte enn ren faktaformidling. Det litterære språket tilbyr rett og slett en annen tilnærming til virkeligheten (2014).

På samme måte som Cecilie Naper, Thor Magnus Tangerås, Brit Helene Lyngstad og

lesegrupper som The Reader i dag tydeliggjør litteraturens helsefremmende potensial, har

kunstneriske uttrykk lange tradisjoner som terapeutisk virkemiddel. Allerede for mer enn

2000 år siden beskrev Aristoteles hvordan man ved å se en tragedie kunne oppnå den sjelelige

renselsen vi i dag kjenner som katharsis. I et essay i forordet til den norske utgivelsen av

6

Aristoteles verk, Om diktekunsten (Aristoteles, 1997), gjengir Jostein Børtnes Aristoteles’

hensikt og effekt med tragedien slik: ”idet den gjennom medlidenhet og frykt fører til den

renselse som hører slike følelser til” (s. 18). Den frykten, medlidenheten og medfølelsene

tragedien fremprovoserte hos tilskuerne, ville altså i følge Aristoteles nøre opp om følelser

som videre førte til sjelelig renselse, eller katharsis, et begrep som er sentralt også i nyere

litteratur om emnet. Katharsis er også et velkjent begrep innen psykiatrien, der

psykoanalytikere som Sigmund Freud i sin terapi la vekt på at pasientene skulle konfrontere

sin egen fortid og det ubevisste for å oppnå denne ”renselsen”. I 1949 ble videre begrepet

innført i biblioterapien i Caroline Shrodes’ doktorgradsavhandling Bibliotherapy: A

theoretical and clinical-experimental study (Papunen, 2004). I tillegg til katharsis står

gjenkjennelse og innsikt sentralt, og i artikkelen Hvordan lesing kan forandre liv: Om

litteraturens terapeutiske potensial (2015), viser Thor Martin Tangerås til en studie utført av

Laura J. Cohen i 1994. Via funnene Cohen gjorde i sine intervjuer, fastslo hun at den

terapeutiske lesemåten ikke er avhengig av hva slags litteratur man leser, men av

gjenkjennelsesfaktorer som igjen fører til emosjonelle erkjennelser (s. 90). I dette ligger

dermed enda et av de tre begrepene Caroline Shrodes i sin doktorgradsavhandling regnet som

sentrale, altså identifikasjon (s. 93). Det er også skjønnlitteraturens mulighet til sette ord på de

”eksistensielle sidene ved kroppslig smerte eller symptomer” (2014), Brit Helene Lyngstad

forklarer som årsaken til at Marie Cardinals roman Gjennom ordene ble en så stor suksess.

Identifikasjonen med bøkenes karakterer, deres tanker og følelser, vil også stå sentralt når jeg

om litt går igjennom mine to utvalgte verk.

2.2Ethumanistisk-orientertesynpålitteraturoghelse

Louise Rosenblatt var lærer og forsker innen litteraturfaget, og er best kjent for verkene

Literature as Exploration fra 1938, og The Reader, The Text, The Poem: The Transactional

Theory of the Literary Work fra 1978. I sistnevnte verk beskriver Rosenblatt hvordan det å

lese en tekst er det hun kaller en transaksjonsprosess mellom leser og tekst. I essayet The

Transactional Theory of Reading and Writing (2005), starter hun med et sitat fra sin egen

Literature as Exploration fra 1938:

7

Terms such as the reader are somewhat misleading, though conventient, fictions. There is no such thing as a generic reader or a generic literary word; there are in reality only the potensial millions of individual readers of individual literary works.... The reading of any work of literature is, of necessity, an individual and unique occurrence involving the mind and emotions of some particular reader (Rosenblatt, sitert i Rosenblatt, 2005, s. 1).

Rosenblatt forklarer i essayet hvordan teorien om transaksjonsprosessen baserer seg på

hvordan ulike lesere drar med egne erfaringer og følelser inn i teksten, og at teksten dermed

vil påvirke ulike lesere på ulike måter. Hun skiller videre mellom det hun kaller efferent og

estetisk lesning, der hun forklarer efferent lesning med hvordan vi i noen tilfeller velger en

tekst fordi vi vil hente noe konkret ut av den. Ytterpunktet hun bruker for å illustrere begrepet,

er om mannen som har svelget giftig væske for så å lese på etiketten til motgiften for å finne

ut hvordan han skal bruke denne for å overleve (s. 11). Lesning av aviser, offentlige

dokumenter, fagbøker og selvhjelpsbøker, faller i ulik grad innunder det Rosenblatt omtaler

som efferent lesning, men også skjønnlitteratur vil kunne ha klare elementer av for eksempel

hjelp til selvhjelp i seg.

Det andre er estetisk lesing, og hun skriver: "In this kind of reading, the reader adopts an

attitude of readiness to focus attention on what is being lived through during the reading

event" (s. 11). Hun forklarer bruken av ordet estetisk med hvordan de gamle grekerne tolket

gjennom sansning, følelser og intuisjon, og skriver:

The aesthetic reader pays attention to - savors - the qualities of the feelings, ideas, situations, scenes, personalities, and emotions that are called forth and participates in the tensions, conflicts, and resolutions of the images, ideas, and scenes as they unfold. The lived-through meaning is felt to correspond to the text. This meaning, shaped and experienced during the aesthetic transaction, constitutes "the literary work," the poem, story, or play. This "evocation," and not the text, is the object of the reader's response" and "interpretation," both during and after the reading event (s.11).

De aller fleste leseropplevelser ligger et sted mellom ytterpunktene til efferent og estetisk

lesning, og begge er relevante for den konvensjonelle bruken av uttrykket biblioterapi. For

selv om Louis Rosenblatt ikke skrev direkte om litteraturens betydning for helsen, er hennes

teorier om samspillet mellom leser og tekst utslagsgivende for litteraturens potensielle

innvirkning på leseren. Det er også lesingen som estetisk fenomen Thor Magnus Tangerås

legger mest vekt på, og i intervjuet Kan en bok redde liv? (Nøding, 2015) sier han:

8

Den terapautiske [sic] effekten er faktisk større når man forholder seg til litteraturen som estetisk fenomen […] Altså at man ikke oppsøker litteraturen for å finne noe bestemt, men man leser en bok, og så åpner det seg opp noe under selve leseprosessen: et møte mellom tekst og leser der noe forandres. Når vi leser, har vi med oss hele vår forhistorie og livssituasjon inn i lesingen. Noen ganger kan vi være i en overgangsfase, noen ganger i dyp krise, og det som står i boka kan ressonere [sic] i oss på et så dypt plan at det kan prege oss i mange år etterpå (Nøding, 2015).

I artikkelen Hvordan lesing kan forandre liv: Om litteraturens terapeutiske potensial (2015),

skiller Tangerås mellom den medisinske biblioterapien (s. 96) og den humanistisk orientere

biblioterapien (s. 97). I den medisinske biblioterapien handler det om å finne riktig bok til

riktig leser, og det er her vi finner uttrykket bok på resept. Teorien går altså ut på at en

terapeut eller behandler anbefaler en spesifikk bok til en spesifikk leser basert på leserens

spesifikke lidelser, og at boka skal ha en positiv effekt på leseren. Den humanistisk orienterte

retningen samsvarer i motsetning til denne teorien godt med transaksjonsteorien til Louis

Rosenblatt, og som er retningen jeg forholder meg til i denne teksten. Det er også denne

retningen som er interessant når Liz Brewster i artikkelen More benefit from a well-stocked

library than a well-stocked pharmacy: how do readers use books as therapy? (under

utgivelse), redegjør for hvordan hennes informanter nyttiggjør seg av litteraturen. Basert på

sin egen doktoravhandling An investigation of experiences of reading for mental health and

well-being and their relation to models of bibliotherapy (2011), fastslår hun i artikkelens

innledning at det er en avstand mellom tilbudet av ulike biblioterapeutiske tjenester og

brukernes leseropplevelser (under utgivelse, s. 1). For der tjenestetilbyderne var fokusert på

hvilken tekst som ble brukt, var leserne opptatt av utbyttet av lesningen. Hun skriver: ”For

readers, outcomes of the reading experience included emotional engagement, distraction and

escapism, social support, and locating useful information to help them cope” (s. 1). Brewster

redegjør videre for det hun deler inn i fire former for helsefremmende lesning. Disse er

henholdsvis emotive bibliotherapy (s. 4), escapist bibliotherapy (s. 5), social bibliotherapy (s.

5) og informational bibliotherapy (s. 7). Emotive bibliohterapy er litteratur som vekker

følelser i oss gjennom karakterenes gjenkjennelige tanker, følelser og handlinger. Dette ligger

tett opp mot det Rosenblatt kaller estetisk lesning, og følelsene som kan lede fram til

identifikasjon, innsikt og katharsis. Eskapisme er på sin side noe som gjerne forbindes med

virkelighetsflukt i negativ forstand, men informantene til Brewster trakk fram eskapistisk

lesning som noe trygt og godt. Et av intervjuobjektene sier: ”When I have been in a very

9

severe depressive state, I read children’s books. Sometimes I just go [to the library] and look

at the pictures” (s. 15). Intervjuobjektene, som slet med ulike psykiske lidelser, fremhevet

dermed skjønnlitteratur som ga dem muligheten til å forsvinne inn i en verden som skiller seg

såpass fra livene de lever, at distansen til virkeligheten ga den nødvendige følelsen av

trygghet. Som eksempler trekker de blant annet fram genrelitteratur som krim, fantasy og

science fiction (s. 15-16). Social Bibliotherapy er på sin side gruppebasert, og har ikke

utelukkende med litteraturen i seg selv å gjøre. Et eksempel er lesegrupper etter shared

reading-modellen, der litteraturen også blir en innfallsvinkel til å sosialisere med andre

mennesker. Et av Brewsters intervjuobjekter sier: ”It gets me out, mixing with people who

love reading like I do. And I like dicussing it and listening to other people’s opinions

especially the poetry, because I think everybody finds different things in poetry” (s. 17). I

grupper av denne typen kan følelsene litteraturen fremkaller brukes som åpning til å snakke

om egne følelser, men det er også en anledning til å møte andre mennesker, delta i samtaler,

og med trygge rammer lære seg å ta ordet i en forsamling. Den økte følelsen av mestring de

ulike opplevelsene av det å delta i denne typer lesegrupper er ment å skulle gi, kan resultere i

at man vokser som menneske. Dette vil igjen kunne ha innvirkning på funksjonsevne og

samhandling med andre, og dermed ha innvirkning på den mentale helsen. Den siste gruppen

er informational bibliotherapy, og i denne finner vi blant annet selvhjelpslitteratur. Dette er

litteratur som leses for å oppnå noe konkret, og som i Louis Rosenblatts transaksjonsteori vil

plassere seg høyt på aksen for efferent lesing. Et av intervjuobjektene sier om denne typen

litteratur: ”It’s given me some insight into trying to get over my depression … the more

insight I can get into how I can sort of help myself, the better” (s. 18). Selv om

selvhjelpslitteratur er noe mange forbinder med faglitteratur, er det ingen grunn til at man

ikke skal kunne lære å mestre konkrete ting også ved å lese skjønnlitteratur. Når jeg om litt

går løs på min utvalgte litteratur, vil jeg hevde at den ene av de to bøkene, Naiv. Super. av

Erlend Loe, tross sine overdrivelser, lattervekkende scener og fortellerens underfundige ironi

og naivisme, også kan fungere som en selvhjelpsbok.

10

2.3Empowerment

2.3.1Psykiskhelseisamtiden

Et TV-program som i skrivende stund får mye oppmerksomhet er Jeg mot meg som vises på

NRK. I programmet møtes åtte unge mennesker med ulike psykiske utfordringer til

samtaleterapi med psykolog Peder Kjøs, og som seere blir vi vitner til delvis intime

videoinnslag av de unge deltakerne i kamp med sine ulike problemer. Programkonseptet har

fått mye oppmerksomhet, og i artikkelen Slik kan du hjelpe deg selv (Lund, 2016), forklarer

programskaper Peder Kjøs hvordan han deler depresjoner inn i mild, moderat og alvorlig

grad. Den milde og den moderate depresjonen, sier Kjøs, er ofte av en slik art at det er mye

den enkelte kan gjøre selv for å komme seg ut av depresjonen. Blant helsefremmende tiltak

legger han vekt på å sette ord på egne problemer ved å snakke om dem, sosialisere, fysisk

aktivitet, samt ulike selvhjelpsverktøy (Lund, 2016).

Programmet er et av flere eksempler som underbygger en tendens i samfunnet der psykisk

helse i større grad enn tidligere er noe det har blitt økt aksept for å snakke om, og da en rekke

organisasjoner som arbeider med psykisk helse i befolkningen, i 2015 anmodet

kunnskapsminister Thorbjørn Rød Isaksen om å gjøre livsmestring til en del av elevenes

skolehverdag (Aulie, 2016), fikk de positivt svar. I april 2016 ble det derfor vedtatt å gjøre

psykisk helse og mestringsfremmende tiltak til en del av læreplanen, og nettopp livsmestring,

eller det mer dekkende uttrykket empowerment, står sentralt i teoriene om skjønnlitteraturen

som helsefremmende.

2.3.2Salutogeneseogsenseofcoherence

I artikkelen Salutogenese og empowerment i allmennmedisinsk perspektiv (2004), forklarer de

to legene Kirsti Malterud og Liv Tveit Walseth uttrykket salutogenese med læren om hva som

gir god helse. Mens leger vanligvis har vært opptatt av patogenese, altså årsaker til hva som

gjør oss syke, forklarer de to hvordan sosiologen Aaron Antonovsky ved hjelp av studier om

individuelle forskjeller i stresstoleranse, sannsynliggjorde at det han kalte mestringsressurser

har betydning for hvordan vi takler sykdom (2004). Sentralt i Antonovskys teori står begrepet

11

Sense of Coherence. Førsteamanuensis Eva Langeland forklarer dette som menneskets evne

til å oppleve verden som forståelig, meningsfull og håndterbar, der eksempler på

mestringsressurser kan være stimulerende kultur, sosial støtte, ulike mestringsstrategier og

materielle verdier (2011). Tanken bak Antonovskys teori er at jo flere mestringsressurser vi

har tilgjengelig, jo høyere Sense of Coherence vil vi oppnå. Dette kan igjen resultere i høyere

grad av helse. Malterud og Walseth skriver at grunnlaget for ulike mestringsstrategier

hovedsakelig legges i oppveksten, men at de også formes i voksen alder (2004).

Det finnes ikke noe dekkende norsk uttrykk for empowerment, men i det engelske uttrykket

ligger det at vi gjøres i stand til å ta kontroll over egen livssituasjon, bli bedre rustet til å

mestre egne liv og egne problemer, og med det påvirke egen helsetilstand. Ved å forstå oss

selv, andre mennesker og den verdens som omgir oss litt bedre, er tankene at dette kan legge

grunnlaget for et bedre og rikere liv, og dermed gi oss bedre forutsetninger for hvordan vi

takler og reagerer på ulike aspekter ved livet. En inngang til denne forståelsen er nettopp

litteraturen. Motsetningene til empowerment, skriver Malterud og Walseth, er kraftløshet,

fremmedgjøring og manglende kontroll over livet (2004), og de understreker at utviklingen av

disse nødvendige ferdighetene forutsetter en arena fri for bruk av makt, og en relasjon basert

på likeverd. Det er ikke vanskelig å argumentere for at biblioteket kan være en slik arena, og

at det til og med ligger i biblioteksektorens mandat å være det.

2.3.3Biblioteketsomarenaforhelsefremmendelesegrupper

I artikkelen How do public libraries function as meeting places? (2010) skiller Svanhild

Aabø, Ragnar Audunson og Andreas Vårheim mellom høyintensive og lavintensive

møteplasser. De høyintensive møteplassene defineres som arenaer der vi treffer likesinnede vi

deler interesser med, mens lavintensive møteplasser er arenaer hvor vi eksponeres for andre

holdninger, andre verdier og andre interesser enn de vi gjerne finner når vi oppsøker

likesinnede (s. 17). Et eksempel på en høyintensiv møteplass er arenaen hobbyfotografen

oppsøker når han melder seg inn i en fotoklubb sammen med andre som deler hans interesse

for fotografering, eller sosiale møteplasser der tilhengere av en fotballklubb møtes over en øl.

Dette er arenaer som i sin form har positive konsekvenser for menneskene som er innenfor

gruppen, men som kan virke ekskluderende på dem som av ulike årsaker blir stående utenfor.

Lavintensive møteplasser gir oss derimot muligheten til å treffe nye mennesker, støte på nye

12

ideer og mennesker utenfor egen interessesfære, og på den måten eksponeres vi for andre

holdninger, andre verdier og andre interesser enn tilfellet er når vi oppsøker møteplasser som i

stor grad består av våre likesinnede (s. 17). Et bibliotek er et eksempel på et slik lavintensiv

møteplass, og i regi av å være åpent og tilgjengelig for alle, uansett status, sosial tilhørighet,

bakgrunn eller interesser, regnes også biblioteket som et lavterskeltilbud for alle i landet. Den

tryggheten mange føler i biblioteket gjør bibliotekrommet til en spesielt egnet arena for

empowerment-fremmende tiltak som shared reading-grupper, og i The public library as

therapeutic landscape: A qualitative case study (2014), undersøker Liz Brewster nettopp

biblioteket som terapeutisk rom. Hun skriver: ”Public libraries have long had a tacit role in

providing an open and a safe environment for vulnerable groups, including people with

mental health problems” (s. 94). Hennes informanter la spesielt vekt på tre ting når de tenkte

på bibliotekrommet:

• The library as familiar, open and welcoming. • The Library as comforting and calming. • The library as empowering (s. 96).

Folkebiblioteklovens reviderte formålsparagraf (Folkebibliotekloven, 1985) pålegger

folkebibliotekene å være en uavhengig møteplass og arena for samtale og debatt, der det skal

legges vekt på kvalitet, aktualitet og allsidig. Med et samfunnsoppdrag om å bidra til

demokrati, ytringsfrihet og en opplyst befolkning, ligger empowermentfremmende tiltak

nærmest i ryggmargen til ansatte ved landets biblioteker. Det er derfor enkelt å hevde at

bibliotekarer oppigjennom historien har drevet med empowerment i en eller annen grad, og at

helsefremmende lesegrupper kan være et naturlig steg videre i en tid der fokuset i samfunnet

allerede ligger på befolkningenes psykiske helse. At tall fra Folkehelseinstituttet viser at

mellom 30 og 50 % av oss i løpet av livet vil rammes av en eller annen form for psykiske

lidelser (Folkehelseinstituttet, 2015), gjør dette svært aktuelt. I rapporten vises det også til

studier som forteller at det er solid vitenskapelig grunnlag for å hevde at det er en

sammenheng mellom sosiale ulikheter og psykisk helse (2015), og som en gratis

lavterskelarena har biblioteket den fordelen at dette er mennesker som kan nås.

I Prosa framfor prozac (Monrad-Krohn, 2016) ser vi hvordan Cecilie Naper arrangerer

lesegrupper for innsatte i et norsk fengsel, vi får et innblikk i lesningen til ulike lesegrupper i

England, og vi leser om bibliotekar Linda Schade Andersen som arrangerer lesegrupper på

13

sykehusbiblioteket på Ullevål. Thor Magnus Tangerås avslutter artikkelen med følgende

retoriske utsagn der konseptet aktualiseres med noe som er høyrelevant:

– Tenk å kunne oversette norske klassikere til de språkene som er mest representative blant flyktningene, og arrangere lesegrupper! – Ved å få et forhold til for eksempel Ibsen som skriver om kvinners situasjon, og oppleve at den har relevans for deres virkelighet, vil man også få en større motivasjon for å lære norsk språk, mener Tangerås (Monrad-Krohn, 2016).

Folkebibliotekene er allerede en viktig integreringsarena, og kan fungere som et naturlig

utgangspunkt for nettopp denne typen lesegrupper. I artikkelen Biblioterapi - litteratur og

psykisk helse (Larsen, 2013) ser vi at dette allerede er forsøkt ved biblioteket i Tromsø, der

det ble arrangert bokprat for en gruppe enslige asylsøkere i en aldersgruppe som gjorde at de

gikk inn i voksenopplæringen og dermed falt utenfor ungdomsmiljøet (s. 28). Bibliotekar

Ellen Berg Larsen forteller i artikkelen hvordan disse ungdommene ikke var interessert i

action, krim og spenning, slik norske gutter på denne alderen ofte er, men tvert imot viste stor

interessert for bøker og dikt om kjærlighet, samt bøker om å være ny i et fremmed land som

Norge (s. 28). De søkte mot litteratur som vekket gjenkjennelige følelser i dem, her de mest

primære menneskelige behov som ønsket om kjærlighet og venner. Samtidig som bøkene ble

en døråpner til å snakke om følelser, beskriver bibliotekaren hvordan litteraturen bidro til den

viktige mestringsfølelsen: ”I tillegg mestrer de å lese boken, fordi den er kort fortalt og satt i

et enkelt språk uten tematisk forenkling. Salutogent fungerer den både mestringsskapende og

meningsbærende” (s. 29).

Eksempelet med asylsøkerne underbygger ikke bare hvilke positive effekter litteraturen kan

ha på et vidt spekter av grupper og dermed på samfunnet, men det gjør også litteraturen

aktuell i en tid der mye av fokuset i bibliotekene er på det som ikke dreier seg om litteraturen

i seg selv. For samfunnet er i rask endring, og i artikkelen Biblioteket - en informationscentral

eller en plats att växa som människa? (2004), redegjør bibliotekar Riitta Papunen for hvordan

den teknologiske utviklingen har resultert i at bibliotekarer har fått frigjort tid fordi brukerne i

dag gjør mye av det bibliotekarer tradisjonelt har hjulpet dem med selv, og hun skriver:

”Kanskje är tiden nu inne att börja diskutera våra kunder, människorna, deres individuella

behov, deras livssituasjon, tänkesätt och möjligheter att strukturera sin verklighet” (s. 76).

14

I dag, drøye 10 år etter at Papunen skrev artikkelen, har det skjedd mye, og i Norge pågår det

en levende debatt om hva biblioteket skal være. Den nye lederen av Deichmanske, Kristin

Danielsen, vekket oppsikt ved å presentere et ungdomsbibliotek på Tøyen som nesten er uten

bøker, og i kronikker som Deichman-sjefen: Biblioteket handler ikke om bøker. Vi er til for

mennesker (2015), er det nettopp den sosiale møteplassen hun fremhever. Ser man utover

overskriftens tabloide vinkling, kan det argumenteres for at samtaler som dem som finner sted

i for eksempel en shared reading-gruppe, er aktiviteter av den typen sjefen for Deichmanske

legger til rette for i framtidens bibliotek. Hun skriver: ”Kunst og kultur på sitt beste er når de

som opplever den føler de får ta del i en samtale. Den samtalen kan man godt ha med seg

selv, men det å oppleve noe ekte og levende sammen med andre, er fremdeles ganske heftig”

(2015). Ikke bare er det heftig, men det kan være mestringsskapende, og med den ferske

formålsparagrafen som pålegger folkebibliotekene å drive aktiv formidling

(Folkebibliotekloven, 1985), og et samfunn med økt fokus på livsmestring og psykisk helse,

kan det kanskje være en idé for landets biblioteker å vurdere en mindre taus rolle som

mestringsskapende arena enn den Elisabeth Brewster skriver at biblioteket tradisjonelt har

hatt. Ikke minst vil fokuset på litteratur som helsefremmende være en mulighet til å snakke

litteraturen inn i en bibliotekdebatt som ofte bærer preg av at litteraturen blir litt glemt i det

hele, slik Cecilie Naper, Thor Magnus Tangerås og Linda Schade Andersen gjør i den nevnte

artikkelen.

3.Medskjønnlitteraturenifokus

Torsdag 7/4-2016 inviterte Kulturutvalget i regi av Det norske studentersamfunn til samtale

om litteraturens helsefremmende effekter på Chateau neuf i Oslo. I tillegg til ordstyrer Sigrid

Albert Rikheim, besto panelet av Thor Magnus Tangerås og psykolog Tonya Madsen. I

videoen som kan sees på YouTube (Kulturutvalget, 2016), forteller Thor Magnus Tangerås

om intervjuene han gjorde i forbindelse med sin doktorgradsavhandling, der informantene

redegjorde for så sterke møter med skjønnlitteraturen at den bokstavelig talt bidro til å redde

deres liv. De ulike skjønnlitterære verkene informantene fremhevet, sprikte fra dikt, klassikere

og krim, til samtidslitteratur. I samtalen ser vi Tangerås fortelle at ingen av intervjuobjektene

hadde oppsøkt litteraturen for å finne en løsning på sine respektive problemer, men

15

litteraturen hadde likevel blitt den avgjørende faktoren i informantenes møte med den. Hva de

la vekt på i den aktuelle litteraturen, hvordan de leste den og hvilke aspekter ved fortellingen

de trakk fram, varierte stort. I en empirisk undersøkelse Tangerås viser til i artikkelen

Hvordan lesing kan forandre liv (Sabine og Sabine, gjengitt i Tangerås, 2016), forteller også

de fleste av et uvalgt på 200 respondenter at bøkene som endret deres liv kom overraskende

på dem (s. 85). Dette er med på å underbygge et viktig poeng: Hvordan litteraturen treffer oss

er svært individuelt, og som Louis Rosenblatt redegjør for med sin transaksjonsteori et

samspill mellom teksten og det leseren til enhver tid har med seg av personlige erfaringer, og

konteksten det hele utspiller seg i. Det vil derfor være vanskelig å skulle forutse hvilken

virkning en bok vil ha på ulike personer.

Når jeg nå presenterer mine utvalgte verk er det derfor to verk som på ulike måter og i ulike

livsfaser har truffet meg spesielt sterkt, men det er også to verk jeg mener har tematikk som er

gjenkjennelig på et allmennmenneskelig plan. Begge bøkene tematiserer psykisk helse, men

der den ene, Beckomberga: ode til min familie av Sara Stridsberg, er en roman full av

hjerteskjærende historier som i vesentlig grad appellerer til leserens emosjoner, fikk den andre

boka en generasjon unge mennesker til å le. For med hovedpersonens naive verdensbilde og

ironiske distanse til både virkeligheten og egen depresjon, er kanskje ikke min andre bok,

Naiv. Super. av Erlend Loe, en av de første bøkene man tenker på i forbindelse med

helsefremmende lesing, men jeg vil under argumentere for hvorfor den kanskje burde være

det. Ved å appellere til gjenkjennelige følelser den gang jeg leste boka for første gang for

rundt 15 år siden, var den med sine enkle, men svært gode tips, også til nytte som

selvhjelpsbok.

I regi av deres ulikheter mener jeg også at de to bøkene utfyller hverandre godt.

4.Enodetilmenneskenesomfallerutenfor

4.1Generelletankeromboka

16

I Beckomberga: ode til min familie kombinerer Sara Stridsberg det nedlagte mentalsykehusets

faktiske historie, sine egne erfaringer som barn da hennes far var innlagt ved sykehuset, med

ren diktning. I intervjuer knytter Stridsberg seg selv tett opp til historien, og bak på den

norske utgaven beskriver Aschehoug boka som den svenske samtidsforfatterens mest

personlige roman til nå (2015). Nærheten til fortellingen bidrar til realisme og autentisitet,

men der Aschehoug bak på boka beskriver sykehuset med det motstridende begrepet en

”monstrøs engel” (2015), mener andre at romanen er en hyllest til institusjonen Beckomberga.

VGs anmelder kaller for eksempel boka for ”en vellykket hyllest til et nedlagt

mentalsykehus” (Isaksen, 2015), og viser med det romanens vide tolkningsrom. Selv opplever

jeg romanen som mer nyansert enn VGs anmelder gir uttrykk for, og at det i romanen ligger

sterk kritikk av den institusjonsformen Beckomberga mentalsykehus utgjorde. Jeg vil derimot

hevde at romanen er en hyllest til menneskene som på en eller annen måte ble berørt av den

nedlagte sykehusparken i Sverige, til mennesker som på en eller annen måte har vært berørt

av mentalsykehus og psykiatriske institusjoner generelt, og til og med til mennesker som ikke

har erfaringer med psykiatrien i det hele tatt, men som på en eller annen måte har falt utenfor

samfunnet. For selv om Beckomberga: ode til min familie er sentrert rundt et mentalsykehus i

Sverige midt på åttitallet, er det Sara Stridsberg menneskeskildringer, nesten utelukkende

beskrevet med omtanke og varme, som brenner seg fast etter å ha fulgt jeg-personen Jackie og

hennes oppgjør med egen familiehistorie og barndom gjennom bokas drøye 300 sider. Det er

også bokas nyanserte og solidariske skildringer av mennesker som på ulike måter lever på

samfunnets utside, som gjør den spesielt egnet til å belyse menneskets kompleksitet.

4.2Bokasforteller

I et intervju med forfatterens norske forlag forklarer Sara Stridsberg hvordan skriveprosessen

startet da hennes virkelige far fortalte at hans gamle lege ved Beckomberga var død (Bye,

2015, s. 12). I kapittelet Den første samtalen (Stridsberg, 2015, s. 15) gjengis samtalen

Stridsberg hadde med sin far omtrent som den fant sted, men nå gjennom

førstepersonsfortelleren Jackie:

”Jeg så i avisen at Edvard Winterson er død”, sier Jim der han sitter i den lille sirkelen av lys fra leselampen min i Jungfrugatan og fingrer med et avisutklipp, det er en

17

dødsannonse. ”Overlegen på avdelingen min på Beckomberga. Husker du ham, Jackie?” (s. 17).

Jim er Jackies far, og som lesere får vi beskrevet hvordan opplysningen om legens død vekker

noe i Jackie, på samme måte som den virkelige legens død vekket noe i Sara Stridsberg.

Minnene dødsfallet fremkaller resulterer derfor i den prosessen som etter hvert blir til

historien vi som lesere sitter med i hånda, en historie der vi blir med på en mental reise hvor

Jackie bearbeider en traumatisk barndom vi forstår preger henne også som voksen. Historien

fortelles av Jackie i førsteperson, men vi får i tillegg utdypende fortellinger i tredjeperson.

Disse omhandler blant annet institusjonen Beckomberga, hennes fars barndom, og den

spesielt hjerteskjærende historien om en gammel og institusjonalisert mann som etter å ha

blitt innlagt ved sykehuset i 1932, skrives ut når Beckomberga legges ned i 1995.

Sidehistoriene er relevante for Jackies fortelling, da hun for å forstå egen oppvekst og familie

også er avhengig av å forstå omgivelsene det hele utspilte seg. De er også viktige for oss som

lesere, da Jackie ved å vise at historien er større enn henne selv og hennes familie, gjør den til

et vitnesbyrd over menneskene boka er dedikert til: ”Alle som var innom sykehusparken på

Beckomberga i årene 1932 til 1995” (s. 341).

4.3RolandBarthesogLouisRosenblatt

I Det lyse rommet: tanker om fotografiet (2001), beskriver Roland Barthes det han ved å

betrakte et fotografi omtaler som punctum og studium. Barthes beskriver studium slik:

Studium tilhører samme orden som to like, ikke to love; det vekker et halvt begjær, en halvhjertet vilje; det ligner den sort vage, glatte og uforpliktende interessen man har for folk, underholdning, klær eller bøker man synes er ”OK” (2001, s. 39).

Punctum, derimot, er i følge Barthes det som ”kommer inn og forstyrrer studium” (s. 38), og

han beskriver det som ”et stikk, et lite hull eller kutt, en liten flekk - og dessuten et

terningkast. Et fotos punctum er denne tilfeldighet som treffer meg (men som dessuten

martrer meg, piner meg)” (s. 38). Den franske filosofen og litteraturforskeren illustrerer det

med et eksempel der han beskriver hvordan følelsene som ble vekket i ham da han så et

spesifikt bilde, kunne kobles til et halskjede han i fotografiet kjente igjen fra en kvinne i hans

egen familie (s. 68). Bildet arbeidet lenge i ham, og det var først da han så koblingen til hans

18

familiemedlem, en kvinne som hadde levd det Barthes beskriver som et traurig liv, han forsto

hvorfor bildet vekket så triste assosiasjoner i ham. Følelsene knyttet til det Barthes kaller

punctum, er altså personlige, og det å røpe dette punctum, skriver Barthes, er ”en måte å

utlevere seg selv på” (s. 57). Punctum kan derfor leses som det underbevisste møtet mellom

fotografi og betrakter, eller overført til litteraturen; mellom tekst og leser.

Det er klare paralleller mellom de følelsene som fremkalles hos Roland Barthes når noe i et

fotografi vekker denne typen følelser i ham, og Louis Rosenblatts transaksjonsteori.

Rosenblatt forklarer koblingen mellom tekst og leser slik:

Every reading act is an event, or a transaction involving a particular reader and a particular pattern of signs, a text, and occurring at a particular time in a particular context. Instead of two fixed entities action on one another, the reader and the text are two aspects of a total dynamic situation (…). Far from already possessing a meaning that can be imposed on all readers, the text actually remains simply marks on paper, and object in the environment, until some reader transacts with it (2005, s. 7).

Med sitt visuelle og drømmende språk er Beckomberga: ode til min familie et godt eksempel

på en tekst egnet til å transformere emosjonene som oppstår i samspillet mellom tekst og leser

til leseren selv, leserens liv og til menneskene rundt ham. I et mangfoldig samfunn bestående

av svært ulike mennesker, er ikke dette bare relevant for den enkelte leser, men det kan

resultere i den nødvendige innsikten som skal til for å forstå menneskene som befolker

samfunnet vi lever i. For selv om sykehusmiljøet vi gjennom Jackie får innblikk i kanskje vil

være ukjent for mange, er karakterene og følelsene som kommer til uttrykk gjennom det

forsømte barnet, alkoholikeren, den ensomme Olof, og ikke minst Jackie og omstendighetene

vi forstår har formet henne, mulige å relatere seg til. Bokas persongalleri består nesten uten

unntak av en broket forsamling mennesker, og fortalt med prosaens poetiske kraft, rike utvalg

av metaforer og drømmescenarioer der fugler symbolsk flyr gjennom bokas sider, visualiserer

vi menneskene vi møter gjennom Jackie, og de får en stemme. Mulighetene for tolkninger og

transaksjoner mellom tekst og leser er til stede nesten på hver eneste side, og selv om Roland

Barthes snakker om det han kaller punctum i entall, var hans utgangspunkt et fotografi. I en

omfattende tekst som den en roman utgjør, vil det kunne være et betydelig antall ord,

setninger, avsnitt og følelsesfremkallende narrativer som treffer oss på den måten

skjønnlitteratur kan gjøre, og som i ytterste konsekvens resulterer i å sette i gang prosesser

som får stor betydning for leseren.

19

En som har spesielt sterk tro på skjønnlitteraturens kraft, er den amerikanske filosofen Martha

Nussbaum. Nussbaum, som også er professor i juss og etikk ved Universitetet i Chicago, har

så sterk tro på skjønnlitterære narrativer at hun i boka Poetic Justice: The Literary

Imagination and Public Life (1997), argumenterer for at aktører i rettsvesenet vil ha nytte av

skjønnlitteratur for bedre å bli rustet til å sette seg inn i livene til de ulike individene de møter

i retten. I et av bokas kapittel, nylig oversatt til norsk i essaysamlingen Litteraturens etikk:

følelser og forestillingsevne (2016), understreker hun relevansen av å kunne skille mellom

ulike følelser:

Hvis vi ikke først tiltrekkes av og undres over menneskene vi har foran oss, og føler sympati med deres prøvelser og glede over deres lykke, hvis vi ikke forstår hvor viktig det er å se hver enkelt person som et individ med et eget liv, har vi et dårlig utgangspunkt for å kritisere skadelige følelser. Romanlesning gir oss et slikt utgangspunkt (s. 194).

Martha Nussbaum hevder altså at evnen til å leve oss inn i tankene og følelsene til våre

medmennesker, slik skjønnlitteraturen gir oss muligheten til, er relevant for at vi skal utvikle

oss både moralsk og etisk, noe som igjen vil kunne gjøre oss til bedre samfunnsborgere.

4.4Mestringsstrategier

For utbytte av romanen er det viktig å forstå bokas forteller, og i tilfellet Jackie er det

betydelig mer enn hva øyet først ser, nøyaktig slik tilfellet ofte er med oss mennesker. Mye av

informasjonen ligger derfor mellom linjene, og som utgangspunkt for å beskrive Jackie velger

jeg en passasje jeg mener forteller mye om hennes kompliserte følelsesliv. Utdraget under er

hentet fra et kort kapittel hvor Jackie som barn står foran speilet i leiligheten hun og moren

Lone bor i, og det kaster ikke bare lys over barnet Jackie, men forklarer hvordan den voksne

Jackie i retrospektiv ser seg selv som barn og omgivelsene som formet henne:

”Jeg drar nå, mamma,” roper jeg inn i den ødslige leiligheten. Jeg står i yttergangen med skoene på og reveboaen viklet rundt halsen og stirrer inn i speilbildet mitt. I speilet ser jeg eldre ut enn jeg er, øynene ser ut som om den tilhører en annen jente. Lone kommer ut og kysser meg på kinnet og retter på hatten min” (Stridsberg, 2015, s. 86).

20

Når Jackie omtaler sin mor med ordet mamma i avsnittet over, er det første og eneste gangen i

boka hun titulerer en av sine foresatte med annet enn fornavn. I kontekst med avsnittet før,

som avsluttes med at Jackie hver ettermiddag skjuler reveboaen nevnt i passasjen over i

kjelleren før hun går opp til sin mor (s. 85), er det noe som ikke stemmer. Ordet ”ødslig”

stikker seg ut, og virkeligheten brister når vi forstår at Jackie er alene i leiligheten. Lone blir

til mamma der foran speilet i barnets fantasier, som et bilde på hvordan virkeligheten burde

være. For med en fraværende mor som oppsøker verdens farer som fotograf og et

beskyttelsesbehov for Jim, Jackies alkoholiserte og selvmordsfantaserende far, forstår vi at

barnet foran speilet er uten det sikkerhetsnettet en mor og en far i en ideell verden skal

utgjøre, og som hun derfor fantaserer fram. Virkeligheten innhenter barnet mot slutten av

fantasien, da det er Lone, ikke mamma, som kommer ut og retter på hennes hatt. I en ordlek

typisk for romanen påkalles leserens oppmerksomhet, og bildet av jenta foran speilet blir

spesielt sterkt fordi vi vet at det er den voksne Jackie som selv henter fram bildet av seg selv

som barn. På subtilt vis lar hun oss dermed se hvordan omsorgssvikten hun ble utsatt for som

barn, sakte begynner å tre fram i bevisstheten til den nå unge kvinnen..

Miljø, oppvekst og erfaringer er med på å forme oss som mennesker, og i Beckomberga

illustreres Jackies omsorgssvikt med hvordan hun vokser opp med ikke bare en, men to,

uforutsigbare foreldre. Mens den alkoholiserte faren åpenlyst drømmer om selvmord foran

barnet, overlater moren Jackie alene i deres leilighet mens hun selv oppsøker verdens farer

som fotograf. Tatt omstendighetene i betraktning er det kanskje ikke så rart at et barn som

lever i en familie der foreldrerollen er snudd på hodet, inntar en observerende distanse til

omgivelsene, og fjerner seg følelsesmessig fra sine foreldre ved å omtale dem med fornavn.

Konnotasjonen til mamma og pappa, eller mor og far, er kjærligheten mellom barn og

foreldre, og kanskje er det å omtale foreldrene med fornavn nettopp en mestringsstrategi for å

distansere seg fra en type følelser Jackie har behov for å distansere seg fra. Dette blir også

tydelig i hennes beskrivelse av pasienten Paul, der vi ser hvordan hans fravær av følelser i

mangelen på noe å lengte etter, framstår som positivt i Jackies øyne.

Jeg ser på ham, jeg har aldri truffet noen som er så rolig som han, så klar, så nærværende, han har en åre av kaldt, stille vann inni seg. Han sier han kommer til å bli her for alltid. Det er kanskje slik, han lengter ingen steder” (s. 227).

21

Kanskje er det også denne roen som gjør at Jackie sjokkerer leseren ved å involvere seg i et

forhold med den langt eldre og svært syke mannen, for til tross for, eller kanskje på grunn av,

Pauls sykdom, framstår han med sitt rolige vesen som en sterk kontrast til hva hun opplever

fra sine uforutsigbare foreldre. Vi ser dermed hvordan han blir den voksenpersonen Jackie

ikke har, men som hun har behov for i en samtid der den kalde krigen, Tsjernobylulykken og

drapet på Olof Palme preger det svenske nyhetsbildet. Ved stadig å minne leseren på det

historiske bakteppet, kontekstualiseres rammene rundt Jackie ytterligere, og det gir historien

en ekstra dimensjon av autentisitet som i hvert fall de som er gamle nok til å huske åttitallet

vil kunne kjenne seg igjen. Olof Palme er også gitt en slags birolle i historien gjennom

minnene til den gamle mannen Olof, og nærheten til den aktuelle tiden antydes i passasjer

som Jims ord i det som framstår som transkribert arkivmateriale, der han i beskrivelsen av en

fest arrangert av overlege Edvard Winterson, avslutter med å gi de etisk uansvarlige festene

en ny dimensjon: ”Den natten Olof Palme døde, var leilighetene opplyst til langt ut på

morgenen. Folk sto i vinduene og skålte” (s. 149).

At frykten som preget samtiden forplanter seg i destruktive tanker i barnets sinn, blir tydelig

når blomster blir til ”Tsjernobylblomster” (s. 115), et spørsmål om farens sykdom leder ut i

følgende svar: ”Det er skyen fra Tsjernobyl som har gjort ham syk” (s. 154), og når Jackie

spør sin mor om hun tror det blir sommer etter Tsjernobyl, svarer moren det lite betryggende

”Jeg vet ikke. Jeg vet faktisk ikke om det blir det” (s. 157). At moren, som i farens fravær

burde utgjøre en trygghetsfaktor for barnet, ytrer ønske om å reise til åstedet for den mest

alvorlige atomulykken verden har sett (s. 157), gjør frykten mer enn hypotetisk for barnet som

allerede lever med trusselen om farens selvmord hengende over seg. Det er også mellom

linjene vi må plukke ut detaljer om hvordan livet med en selvmordssøkende far preget Jackie,

som når hun som voksen kobler et nylig mottatt brev med den typen brev han skrev til henne

da hun var barn:

En natt ser jeg en stjerne falle, den etterlater seg en melkehvit stripe på nattehimmelen, og Jim skriver til meg igjen fra Cariño, det ligner de lange brevene fra barndommen. ”Jeg er så ensom her, Jackie. Jeg vil at du skal vite det, at det føles som om dette er siste runde. Ikke bli lei deg. Du vet jo hvordan det er (Stridsberg, 2015, s. 315). Bildet av det forlatte barnet som fantaserer fram en mor foran speilet, den stadig tydeligere

distansen til egne følelser og hennes omgivelser, samt den voksne Jackies beskrivelse av et

brev der hun forsiktig antyder overfor seg selv og leseren hvor ødeleggende det å leve med

22

denne frykten har vært, er egnet til å vekke ulike følelser i leseren. Samtidig bidrar innblikket

vi får i Jackies sinn til å forklare hvordan fortiden setter spor. Det samme er tilfellet med den

lett identifiserbare skyldfølelsen vi ser konturene av når Jackie sammen med sine

studievenner noen år senere møter sin sterkt berusede far på gata (s. 306), uten å vedkjenne

seg ham. Skyldfølelsen stikker så dypt at hun flere år senere fantaserer fram en fortsettelse på

historien, men i denne stopper hun opp hos sin far som ligger fordrukken i snøen, og i

samtalen som finner sted får hun den ønskede avslutningen hun aldri har fått i virkeligheten:

”Sitt hos meg noen sekunder bare. Det går ikke så bra for meg, Jackie. Hvor ble det egentlig av deg?” ”Jeg ringte noen ganger, og jeg skrev brev, men du skrev aldri tilbake.” ”Gjorde jeg ikke?” ”Nei.” ”Hvordan kunne jeg være så dum at jeg kastet bort det beste jeg hadde?” ”Jeg vet ikke, Jim. Jeg går nå.” (s. 306).

I Elisabeth Brewsteres doktorgradsavhandling fremhevet informantene nettopp de universelle,

allmennmenneskelige følelsene tekstene manet frem, og hun skriver: ”While it is the personal

connection that is important to those using texts as a form of bibliotherapy, it is also the

universality of emotions, and the knowledge that other people have experienced them, that

provides this connection” (2011, s. 220). Eksemplene jeg har hentet fram over spiller på

følelser det vil være mulig å identifisere seg med, for sentralt står universelle følelser knyttet

til eksistensielle spørsmål om skyld, skam, redselen for at foreldre skal dø når vi er barn, eller

frykten for at våre barn skal dø fra oss når vi selv er foreldre. Samtidig er tegnene på

underbevissthetens strategier for å forholde seg til en vanskelig virkelighet tydelige. Det

poetiske og visuelle språket, metaforbruk, symbolikk og miljøskildringer som både er vakre

og skumle på en gang, skaper dessuten en forvirrende distanse til historiens underliggende

brutalitet. Som lesere kommer vi på denne måten tett inn på tankene til en jeg-forteller av den

typen Brit Helene Lyngstad fremhever i artikkelen Derfor bør leger lese mer skjønnlitteratur

(2014), og som med sine komplekse, men gjenkjennelige følelser, ikke lar seg illustrere i den

faktabaserte faglitteraturen. I ytterste konsekvens kan følelsene knyttet til teksten ikke bare

bidra til innsikt i andre menneskers liv, men også i eget, og i Beckomberga: ode til min

familie, gjøres det beviste grep gjennom hele historien for å treffe leseren emosjonelt.

23

4.5Litteraturogetikk

I essaysamlingen Tekstens etiske øyeblikk og andre essays (2005), argumenterer Liv

Lundberg for etisk lesing av skjønnlitterære tekster. På den måten leser hun litteraturen inn i

et større, samfunnsmessig perspektiv. Lunderberg beskriver det hun kaller tekstens etiske

øyeblikk som ”det øyeblikket man erkjenner at overgrep og mishandling skjer” (s. 16), og hun

skriver at det først er når denne erkjennelsen oppstår vi kan ta parti med personene som blir

såret. I Beckomberga: ode til min familie, skildres omsorgssvikten Jackie usettes for subtilt i

den voksne Jackies retrospektive blikk på sitt 13 år gamle jeg, men tross de stadige

insinuasjonene om omsorgssvikt, holder Jackie en beskyttende hånd over voksenpersonene

rundt seg. Fram til den renselsen vi skal se komme, er historien skildret med et nøkternt,

stillferdig språk, der leger, pasienter og Jackies egne foreldre, fremstilles med en ikke-

dømmende og observerende distanse. Selv Paul, som bor på Beckomberga fordi han har drept

sin kone og som blir den ubeskyttede trettenåringens elsker i et skremmende forhold som oser

av overgrep, blir nærmest romantisert i Jackies barneøyne. Samtidig ligger det for leseren hele

tiden en potensiell katastrofe og vaker over deres forhold, noe som kommer til uttrykk i

inkonsekvente tanker som: ”Hvis kjærligheten er en sinnssykdom, er Paul det sykeste

mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert” (Stridsberg,

2015, s. 236).

For leseren blir det etter hvert klart at historien om Paul kanskje er noe av det som har satt

dypest spor i Jackie, men også denne delen av hennes barndom er lenge preget av fornektelse.

Dette illustreres blant annet i en samtale Jackie har med Richard mens hun går gravid med

deres sønn, Marion. Jackie åpner seg for sin daværende kjæreste og forteller om Paul og

Beckomberga, og Richards umiddelbare reaksjon er å si at han skulle ønske han hadde kjent

henne den gang sånn at han kunne løftet henne opp og båret henne bort (s. 292). Jackie

forsvarer seg og sine omgivelser med å påstå at hun jo ville være der, hvorpå Richard svarer:

”Det er mulig. Jeg ville gjort det likevel” (s. 292). Vi ser her hvordan Richard, som av ikke-

beskrevne årsaker har blitt borte i Jackies liv, forsto det Jackie har sørget for at vi som lesere

for lengst har forstått, men som hun ennå ikke har innsett selv: At hun var et barn, at hun

skulle vært beskyttet, og at noen skulle vært der og beskyttet henne.

24

Avvikene mellom egen romantisering av Beckomberga som barn, og den voksne Jackie som

begynner å forstå det barnet ikke hadde forutsetninger til å forstå, viser tydelige spor av det

Liv Lundberg omtaler som arr og sår i tekstens kropp (2005, s. 16). Hun forklarer:

Språkets enkleste og mest effektive redskap til å levendegjøre virkeligheten er bruk av anskuelige bilder og metaforer som våre personlige kropper kan kjenne seg igjen i. De sår vi har fått, bærer vi med oss som arr (den helt sentrale kroppsmetaforen), sårmerker prentet inn i kroppens hukommelse (s. 16).

De mentale arrene Jackie som voksen sitter igjen med levendegjøres med visuelle virkemidler

gjennom boka, og affæren med Paul står kanskje igjen som det mest ekstreme bildet på

destruktiv atferd ansvarlige voksenpersoner burde stoppet. Det er dette Richard forstår når

han antyder at noen burde skjermet henne, og fordi Jackie, som jo er den som forteller

historien, velger å gi leseren innblikk i samtalen, er det tydelig at hennes dykk tilbake i

fortiden også begynner å gjøre henne selv oppmerksom på egne, sjelelige arr. Hun lar oss

derfor også overvære en samtale hun har med sin mor, der hun på sitt vanlige, subtile vis, gir

oss innblikk i hvordan bebreidelsen ligger latent i underbevisstheten. Moren, som forteller den

voksne Jackie at hun aldri har villet spørre om Paul, og på den måten erkjenner at hun har

visst om ham, griper muligheten og spør om han noen gang gjorde henne noe (Stridsberg,

2015, s. 224). Jackies reaksjon kan leses som et stikk i retning moren: ”Nei, det gjorde han

ikke, han hjalp meg. Paul kunne ha gått gjennom ild for meg” (s. 224). Og kanskje er det

nettopp ild Jackie, som nå har blitt mor selv, antyder at moren skulle gått gjennom for å

beskytte henne mot verdens farer. I stedet overlot moren barnet til seg selv, og i hennes fravær

søkte Jackie den voksenkontakten hun aldri fikk av sine foreldre i en mann det var deres

ansvar som foreldre å beskytte henne mot. De samme antydningene ser vi i retning faren når

Jackie gjengir en samtale han og Paul har på sykehuset. Faren spør Paul, som han vet har

kontakt med datteren, om Jackie har det bra (s. 255), og Paul forteller Jim at hun er forelsket.

”Så vakkert, forelsket” (s. 255), svarer Jim drømmende, før Paul, som jo er mannen hun er

forelsket i, avslutter kapitlet med å konstatere den skremmende sannheten: ”Nei, det er ikke

vakkert” (s. 255). Som lesere vet vi ikke om faren er klar over det urovekkende forholdet

mellom datteren og hans medpasient, eller om Jackie gir oss historien for å antyde at faren

burde sett, men på denne måten gis vi hele tiden små hint om at vi ikke må stole på

fortellerens romantisering av egen barndom, samtidig som teksten med sitt betydelige rom for

tolkninger utfordrer leseren.

25

Den klareste representanten for institusjonen Beckomberga, er overlegen som i regi av sin

egen død ble den utløsende faktoren som satte i gang Jackies historie. For Edvard Winterson

er den etisk tvilsomme legen som tar med seg pasientene på fester der det florerer med

alkohol, dop og kvinner vi forstår er prostituerte (s. 149). Når kvinnene, som ikke

opprinnelige er pasienter ved Beckomberga, kollapser på festene han arrangerer, får vi

beskrevet hvordan de risikerer å våkne opp i et ”hvitkledd rom med ansiktet hans [Edvard,

min anm.] svevende over seg” (s. 149). Jim forklarer det slik: ”Jentene ble værende på

sykehuset i månedsvis. Det var jenter som ingen savnet. Langt senere fikk jeg høre at vi

[pasientene, min anm.] ble kalt Wintersons leketøy alle sammen, ikke bare jentene” (s. 149).

Edvard Winterson visker ut skillet mellom lege og pasient, og tross de vennlige samtalene vi

tar del i mellom Edvard og Jim, framstilles han nærmest som en institusjonalisert lege i en

fortelling der ingenting er sort eller hvitt. For heller ikke Edvart ser ut til å fungere utenfor

sykehusets trygge rammer, og han er legen som tillot at den 13 år gamle jenta fikk bevege seg

mer eller mindre fritt blant til dels svært syke mennesker, med det ødeleggende forholdet til

Paul som direkte konsekvens. Samtidig røper Jackie sin omtanke for menneskene hun

portretterer ved at hun aldri dømmer, ikke engang Edvard, og det er som om det hele tiden

ligger en grunnleggende tro på mennesket som velmenende og godt over historien. For Jackie

viser leseren at hun vet hvordan omstendighetene former oss, og at virkeligheten noen ganger

bryter inn i vanlige menneskers liv og rokerer om på alt.

4.6Menneskeneviikkeser

En av dem som brutalt fikk livet rokert om er Jim. Jackie, som i stedet for bebreidelse søker

den viktige forståelsen, gir oss derfor en historie som kaster lys over farens dysfunksjonelle

omsorgsevne og lengsel etter døden. Det som tilsynelatende starter som et hyggelig

barndomsminne der barnet Jim bygger sandslott i vannkanten, mens hans mor, Vita, sover i

sola, brytes brutalt over i en opprivende sekvens der sola erstattes av mørke, og vi får gjengitt

et utdrag av en telefonsamtale der et stotrende barn forsøker å ordne begravelsen etter at

moren gjennomførte det selvmordet han i voksen alder selv drømmer om å utføre (Stridsberg,

2015, s. 201). Jims alkoholisme og dragning mot døden står med et klarere for leseren, og på

samme måte som Jackie har sine mestringsstrategier, forstår vi at Jim har funnet sine i en

26

ansvarsløs tilværelse preget av rus og regelmessig flukt inn bak de trygge rammene til et

sykehus han selv beskriver som det eneste stedet hvor han noen gang har vært lykkelig (s.

182). Kanskje er det også i avstanden til egne følelser vi ser de største likhetene mellom far og

datter, og når Jim på Jackies spørsmål om han noen gang har elsket henne svarer det brutalt

ærlige ”Jeg vet ikke, Jackie, jeg vet ikke om jeg gjorde det” (s. 321), forstår vi på dette

tidspunktet i historien at væremåten er en direkte konsekvens av at det som ble ødelagt i ham

da han var barn, aldri ble reparert. Identifikasjonen med Jackie og hennes kompliserte

forholdet til sin far, og innsikten vi får i årsakene til at den alkoholiserte mannen som ikke

takler livet, utfordrer vår innlevelsesevne og griper direkte inn i hvordan vi ser mennesket bak

flaska. Martha Nussbaum utdyper dette i essayet Den narrative forestillingsevne (2016), der

hun skriver:

Skjønnlitteraturen lar oss betrakte andres liv med mer enn en tilfeldig turists interesse - med engasjement og empatisk forståelse, med sinne over samfunnets manglende vilje til å se. Det gir oss muligheten til å se hvordan omstendighetene former livet til mennesker som har noen av de samme forhåpninger og livsprosjekter som oss selv, og vi ser at omstendighetene ikke bare er bestemmende for menneskers handlingsrom, men også for deres forventninger og ønsker, deres håp og frykt (s. 29).

De intense, hjerteskjærende møtene vi opplever gjennom Jackie, er så levende og visuelt

illustrert at de er egnet til å treffe de mest grunnleggende, menneskelige emosjonene i oss.

Når Jackie gir oss sin fars sorger, ser ser vi derfor ikke bare Jim, men også mennesket bak den

alkoholiserte fasaden til andre som ruser seg bort fra livet. På denne måten visker de

gjenkjennelige karakterene vi presenteres for ut skillet mellom litteratur og virkelighet, der

selv Olof, den gamle mannen som har bodd på Beckomberga i hele sitt voksne liv, beskrives

med de samme universelle drømmene, håpene og lengslene som kjennetegner oss mennesker.

Når Jackie lar oss være en flue på veggen under utskrivingssamtalen den gamle mannen har

med doktor Janowski, er det derfor vanskelig å ikke la seg påvirke. Historien om Olof blir

spesielt sår fordi vi allerede kjenner utfallet av hans historie, da boka starter med å

oppsummere den gamle mannens liv like før han hopper i døden:

(…) med stumme ansikter har man snudd seg bort fra ham, det har gjort ham redd for mennesker, og han har holdt seg stadig mer unna og for seg selv. Det er ingen i verden som kommer til å savne ham, den formløse gråheten hans, han har ingenting spesielt som binder ham til noen spesiell, han har aldri vært naken med noen, aldri berørt noe, det er som om han har beveget seg under et hettemørke, ingen han skylder noe, ingen bånd til mennesker, bare dette gitteret, de usynlige

27

lenkene som holder ham igjen og gjør ham ensom (Stridsberg, 2015, s. 10). Skrevet inn det året sykehuset i virkeligheten åpnet dørene for pasienter i 1932 (s. 73), er Olof

selve symbolet på den institusjonaliseringen som skulle bli del av kritikken mot denne typen

institusjoner, og som var en av årsakene til at sykehusparken ble lagt ned i 1995. Den gamle,

ensomme Olof kjenner så lite til verden utenfor at han når utskrivningssamtalen finner sted

nesten 10 år etter drapet på den svenske statsministeren Olof Palme, et drap som preget

nyhetsbildet i mange år, ennå ikke har blitt fortalt at mannen han beskriver som sitt håp for

framtiden (s. 130) er død. Når doktor Janowski forteller Olof at Palme pleide å besøke sin

gamle mor på sykehuset, illustreres nyansene mellom frisk og syk, virkelighet og fantasi, for

Olof erindrer å ha sett Palme utenfor sykehuset, men med en trist selvinnsikt trodde Olof at

hans mer kjente navnebror var en hallusinasjon (s. 218).

Jackie beskriver i løpet av historien et møte med Olof:

Den gamle mannen i for liten jakke stopper meg på veien ut. Han ser eldgammel ut, liksom stivnet i en helt annen tid. Håret er vannkjemmet over hodet, og alt på ham ser nystrøket ut, den lille sportsjakken og de enorme buksene som holdes oppe av et par lysende røde bukseseler. ”Er det noen som har ringt til meg?” spør han og stirrer på meg med øyne som er vasne og gulaktige. Han ser redd ut, den store hånden dirrer idet han løfter den” (s. 120).

Den gamle, forvirrede mannen, fortsatt kledd på en måte som sender tankene i retning en tid

der hans mor kledte ham før skolen mens han fortsatt var barn, er den Olof vi ser. Kontrasten

til den Olof vi møter under trygge rammer i utskrivingssamtalen med en lege Olof er trygg på,

og som i motsetning til Edvard Winterson representerer sykehusets gode intensjoner, blir

brutal, for sakte begynner det å tre fram for leseren av mennesket bak masket Olof er så mye

mer enn det vi tror vi ser. For på samme måte som Roland Barthes fikk triste assosiasjoner til

bildet som minnet ham om hans familiemedlem med det han beskrev som et traurig liv

(Barthes, 2001, s. 68), er tankene, følelsene, drømmene, lengslene og den ensomheten Olof

gir uttrykk for, noe det er mulig å relatere til egne liv, og plutselig har selv det mest ekstreme

eksempelet på en institusjonalisert pasient blitt en av oss. Bedre blir det ikke av tankene som

lett kan begynne å kretse om menneskene vi i forbindelse med Olofs selvmord har fått

beskrevet at gjennom hele hans liv har snudd seg bort fra fra ham, gjort ham redd, og dermed

bidratt til hans lidelser (Stridsberg, 2015, s. 10). For hvem er disse menneskene, om ikke oss?

28

Jackie ser dette, og hun lar oss forstå at heller ikke sykehuset så Olof. Derfor legger hun i

forbindelse med hans selvmord til at ingen reagerte den kvelden han forlot sykehuset for å

plukke blomster (s. 11). Dette i februar.

Forståelsen og omtanken for hverandre illustreres også gjennom menneskene som lever i den

alternative virkeligheten Beckomberga utgjør. Avsnittet der Jackie møter den forvirrede Olof

ender derfor med at en annen pasient, Sabina, involverer seg og tar Olofs hånd i sin (s. 120).

For Sabina, som også er syk, ser mannen bak masken. Varmen i fellesskapet understrekes

ytterligere når Olof mimrer over sitt liv på sykehuset, der et minne fra 1954 står som et av den

gamle mannens fineste minner. Det var den gang Olof danset i fellessalen mens en tidligere

pasient ved sykehuset, operasangeren Jussi Björling, kom tilbake til Beckomberga en

nyttårsaften og sang for sykehusets øvrige pasienter, etter at den svenske tenoren selv hadde

blitt skrevet ut (s. 73). Her blandes igjen virkelighet og fiksjon, og ved å skrive den historiske

karakteren Björling inn i historien, kontekstualiseres Beckomberga ytterligere. Det var ikke

bare stemmeløse mennesker som Olof som var innlagt på sykehuset, men mennesker vi

kjenner fra virkeligheten.

Caroline Shrodes knyttet i sin doktorgradsavhandling begrepene identifikasjon, innsikt og

katharsis til den biblioterapeutiske prosessen (Tangerås, 2015, s. 93), og gjennom Jackie ser

vi hvordan nettopp identifikasjonsaspektet skal bli dråpen som utløser hennes katharsis. Det

er derfor et møte med en som også befinner seg på utsiden av samfunnet som skal bli

utslagsgivende. Møtet finner sted etter en telefonsamtale hun mot slutten av historien har med

Jim, der det kan se ut som om hennes far har tatt den endelige avgjørelsen om å dø. Kapittelet

har fått tittelen ”Den siste samtalen” (Stridsberg, 2015, s. 313), og i en samtale der far og

datter snakker åpent om følelser blir vi vitner til hvordan de to ser ut til å finne en slags ro i

sine skjebner. Jackie forstår nå at det aldri var hennes jobb å redde sin far, og at det aldri var

noe noe hun kunne gjøre. I en sterkt skildret samtale ser vi hvordan Jim ber sin datter om å

være til stede når han tar livet av seg: ”Jeg vil gjerne at du skal være med meg på slutten. Hvis

du kunne være med meg på stranden, idet jeg gikk ut i vannet, så ville jeg ikke være like

redd” (s. 318).

Neste gang vi treffer Jackie er hun på vei til barnehagen for å hente sin sønn, og det er på vei

over torget det utløsende møtet finner sted. Hun beskriver synet av mannen slik: ”Han satt på

det vanlige stedet med en flaske brennevin i hånden, men nå i rullestol. Begge beina var

29

amputert rett under lysken, bandasjen var fortsatt på. Da han så meg, vinket han og ropte, og

jeg slo meg ned ved siden av ham på benken” (s. 331). Mannen, som kun omtales som

sjømannen, har ingen direkte rolle i boka utover det beskrevne møtet mellom de to, men han

framstår som et viktig bilde på de menneskene Olof i samtalen med sin lege omtaler som ”oss

som ikke er så framgangsrike” (s. 130). Jackie, som er oppvokst med de ”mindre

framgangsrike”, utviser derfor empati ved å gjøre det de færreste gjør i møtet med tiggere,

uteliggere, narkomane og alkoholikere: Hun stopper opp, bryr seg, ser mennesket bak

fasaden, og på hennes spørsmål om hva som har skjedd får hun følgende svar: ”Æsj, disse

beina har aldri ført meg til noe bra sted så langt. De har alltid gått som de vil. Du vet, raskeste

vei til den første og beste spritbutikk eller hit til torget” (s. 331).

For Jackie er ikke sjømannen bare en tilfeldig alkoholiker i bybildet. Han er Jim, han er Olof,

han er Paul, han er Sabina, han er en representant for alle de sårbare menneskene som på ulike

tidspunkt og på ulike måter har formet hennes liv. De er er mennesker Jackie har solidaritet

med, som hun identifiserer seg med, og i neste avsnitt ser vi resultatet av møtet:

Jeg gikk for å hente Marion etterpå, jeg gråt hele veien, det kjentes som om jeg kom fra en begravelse. Da jeg kom inn i barnehagen, styrtet han mot meg gjennom de små rommene. Han blir like ufattelig lykkelig hver gang, og det blir jeg også. Det er som en vind inni meg, en mulighet, en glipe i mørket (s. 331).

Dette er første gang vi ser Jackie uttrykke sterke følelser, og begravelsen hun føler på er

kanskje den siste, avsluttende samtalen hun like før det skjellsettende møtet hadde med sin

far. Som et slags punctum i gatebildet ble de assosiative følelsene møtet med sjømannen

trigget, den katalysatoren som resulterte i hennes katharsis, en prosess som startet med

opplysningen om Edvart Wintersons død mange måneder tidligere, og som først fikk sin

forløsning på vei til barnehagen for å hente sønnen denne dagen. Etter møtet med sjømannen

ser vi også hvordan hennes tanker forandrer seg radikalt, og hun begynner å stille spørsmål

ved egne barndomsminner: ”Slik jeg husker det, flyr hvite havfugler gjennom

sykehuskorridorene. Det kan ikke ha vært slik, men det er slik jeg husker den første gangen vi

besøker ham på sykehuset” (s. 336). I den påfølgende passasjen (s. 336-338) setter hun ord på

sine redsler. Redselen er moren, redselen er Paul, det er frykten for å bli elsket, for å miste

Marion, den nakne kroppen til Sabina på likhuset etter at hun tok livet av seg, og fuglene er

ikke lenger hvite, men sorte rovfugler som symboltungt svever over sykehusbygningene.

30

Visuelt og levende setter hun også ord på angsten vi nå kan tenke oss at drev henne bort fra

Richard:

Jeg tenker på de nettene jeg våknet inntil Richard og var redd for noe som jeg aldri kunne forklare i dagslys, et plutselig trykk mot hodet, helt ved sneglegangen, et vedvarende øredøvende drønn, som drønnet fra en skogbrann langt borte eller en sol som uventet lyser om natten, som får tankene til å begynne å løpe løpsk” (s. 337) I artikkelen Hva gjør en roman god? (2015) beskriver Jan Kjærstad det han kaller en romans

kognitive styrke. Han skriver: ”Virkningen oppnås ofte gjennom kompleksitet,

mangetydighet, og ved at tekstelementer akkumulerer og skaper det såkalte uutsigelige -

denne ordløse erkjennelsen om våre livs muligheter som er enhver skjønnlitterær boks mest

verdifulle beholdning” (2015, s. 54). Kanskje er det nettopp det drømmende språket, de korte

men innholdsrike avsnittende der mye er opp til leseren selv å tolke, og de sterke, ofte

hjerteskjærende personskildringene, som gjør det vanskelig å komme gjennom Beckomberga:

ode til min familie uten å treffes av en type ordløse erkjennelsene det kan være vanskelig å

sette ord på. Den sterke tematiseringen av utenforskapet lærer oss kanskje også noe om

menneskesinnet, og i et mangfoldig samfunn er dette en god lærdom å ha med i møtet med

andre mennesker. Mennesker vi kanskje ikke ellers ville forstått. Selv sitter jeg i hvert fall

igjen av å ha lært noe av Beckomberga: ode til min familie. Om meg selv, men kanskje enda

viktigere: Om andre mennesker.

5.Enskjønnlitterærselvhjelpsbok

5.1Kortomboka

Mens Beckomberga: ode til min familie med sine ladede personskildringer spiller på våre

mest elementære, menneskelige følelser, er innfallsvinkelen til Erlend Loe, med Naiv. Super.,

humor og en ironisk distanse til en virkelighet som for bokas forteller fortoner seg

meningsløs. Det er et tap i en tilsynelatende harmløs crocketkamp mot den eldre broren under

et besøk i barndomshjemmet, som blir dråpen som utløser det sammenbruddet vi gjennom

fortellingen skal skal se bokas forteller arbeide seg ut av. I motsetning til hva tilfellet var for

31

Jackie i Beckomberga, finnes ikke årsaken til fortellerens problemer i en traumatisk barndom.

Tvert imot beskriver han sin oppvekst som ganske ordinær:

Jeg tenker på hvor det gikk galt. Antagelig er det ganske grunnleggende. Mine foreldre har gjort en anstendig jobb. Jeg klandrer dem ikke for noe. Jeg har også hatt det godt på skolen. Det er ingen som har vært slem med meg. I hvert fall ikke over lang tid (Loe, 1996, s. 41).

Fortelleren er med andre ord en høyst alminnelig ung mann på 25 år, med tanker og

problemer mange unge mennesker kan relatere seg til, og hans første tanker etter tapet i

crocketkampen er at det har å gjøre med at tiden går og at han blir eldre:

Det handlet ikke om crocket. Det var jeg sikker på. Crocket er en liten ting og dette var en stor ting. Ganske hurtig begynte det å ane meg at dette hadde direkte sammenheng med at jeg var blitt 25 og at jeg taklet det dårlig. For meg har det å bli eldre lenge vært forbundet med en viss uro. Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemer med tid (s. 12).

Fortelleren, som selv forstår at han må gjøre noen grep, løsriver seg fra sitt gamle liv ved å si

opp hybelen, avslutte studiet på Universitetet, selge tv-en, og flytte inn hos sin bror med det

han klarer å få plass til i en ryggsekk og i et par pappesker (s. 12).

Utrustet med en god venn, en dårlig venn, sin bror, lister, en bok om tid, en sprettball, et

bankebrett og en ny venn i det lille barnet Børre, resetter fortelleren seg deretter til en tid han

husker som trygg: Barndommen. Med et barns åpenhet, nysgjerrige spørsmål og naive

tilnærming til virkeligheten, arbeider han seg tilbake til livet med såpass enkle virkemidler at

leseren med stor sannsynlighet vil humre seg gjennom boka. Bak fortellerens ofte

lattervekkende tilnærming til det alvoret som ligger bak hans problemer, ligger det likevel så

mange kloke tips til selvhjelp at det sannsynligvis ikke ville vært feil å la romanen stå i

nærheten av den øvrige selvhjelpslitteratur på bibliotekene.

32

5.2Engenerasjonutenkjernekarer

Noen sider ut i romanen forteller hovedpersonen en anekdote om sin morfar og hans

håndtering av en situasjon der tre gutter på epleslang ødela et tre som hadde spiret og grodd i

besteforeldrenes hage i mange år (Loe, 1996, s. 20–23). Enden på historien er fylt av

morfarens visdom og nestekjærlighet, og på grunn av bestefarens forståelsesfulle håndtering

av situasjonen, konkluderer bokas førstepersonsforteller med at morfaren var en kjernekar (s.

23). Minnet om morfaren og epletreet får ham til å lure på om han selv er en kjernekar, før

begrepet gjøres til del av en større helhet der han stiller spørsmål om hvorvidt det i det hele

tatt finnes kjernekarer i hans generasjon (s. 23).

Spørsmålet er sentralt for forståelsen av tankene som resulterer i fortellerens eksistensielle

krise, for selv om det er meningen at vi som lesere skal le når vi setter oss ned med Naiv.

Super., ligger det nesten alltid et alvor og vaker under innfallene og tankene til Erlend Loes

underfundige karakterer. Det er denne kombinasjonen av enkelthet og alvor som så presist

formuleres bak på coveret av pocketutgaven når forlaget beskriver boka som ”en enkel

historie om veldig kompliserte ting” (Loe, 1996). Skal man forstå det underliggende alvoret

som også er en av faktorene for hvorfor både lesere og litteraturvitere kastet seg over Naiv.

Super., er det nødvendig å se på generasjonen Erlend Loe representerer. Det var også dette

juryen gjorde da boka i 2006 ble kåret til en av de beste romanene og novellesamlingene de

siste 25 årene (Bulie, 2006). I begrunnelsen kan vi lese at: ”Ikke bare var boka en

kritikersuksess, den ble et fenomen blant mennesker som ynder å oppfatte seg som «in the

know», og samtidig en kommersiell suksess. At den dessuten er oversatt til mer enn 20 språk,

forteller at Loes tidsdiagnose ikke bare er et norsk fenomen” (Bulie, 2006). Tidsdiagnosen er

viktig, og parallelt med Erlend Loes gjennombrudd som forfatter med Naiv. Super., slo

komikerparet Harald Eia og Bård Tufte Johansen igjennom med humorprogrammet Lille

Lørdag på NRK. Felles for både Loe og teamet bak Lille Lørdag, var at de med en stor dose

ironi, men ofte med alvorlige undertoner, traff en nerve i nittitallets ungdom og unge voksne.

I regi av sine bøker, tv-show og sin humor, ble de derfor markante stemmer i offentligheten,

og mens unge mennesker landet over iførte seg kunstig Arendals-dialekt som følge av to av

karakterene til Tufte Johansen og Eia, sørget fortellerstemmen i Naiv. Super. for å hente Brios

bankebrett fram fra generasjonens barndomsminner. Med naivisme og humor som våpen

konstruerer Loe en karakter som i sin søken etter det sanselige, og dermed de forståelige

33

følelsene han forbinder med barndommen, finner tilbake til noe av det som ble borte på vei

fra barn til voksen. I boka eksemplifiseres dette gjennom tilfredsstillensen i enkle gleder som

å kaste en ball, hamre på et bankebrett eller å sykle. Typisk for romanen er de absurde

utslagene dette gir, som for eksempel når fortelleren befinner seg i en sandkasse med sin nye

venn, barnet Børre, der de to konkurrerer om hvor mange dyr de to har sett (Loe, 1996, s. 46–

51).

I hvordan lesing kan forandre liv: om litteraturens terapeutiske potensial (2015) stiller Thor

Magnus Tangerås spørsmålet ”hva bringer leseren med seg inn i samhandlingsspørsmålet?”

(s. 87), og han nevner kognitive faktorer, kontekstuelle faktorer, samt leseren eksistensielle

livssituasjonen. Han viser videre til Louis Rosenblatt, som vi tidligere har sett la vekt på at

enhver lesning må forstås i sammenheng med det leseren selv bringer med seg inn i teksten.

Problemene fortelleren i Naiv. Super. sliter med, er nettopp av en slik karakter at mange

ungdom og unge voksne på vei inn i den mer usikre voksentilværelsen, vil kunne kjenne seg

igjen, og ved å trekke med seg egne tanker og følelser inn i teksten, kan selv en morsom tekst

som dette begynne å handle om leseren selv. Det at teksten er morsom fjerner også noe av

brodden fra det underliggende alvoret i det som tross alt er en psykisk knekk, samtidig som vi

ved å le av fortelleren også ler av gjenkjennelige sider i oss selv. For nettopp ironi og

selvironi, naivisme og de absurde utslagene dette gir for en forteller som på ulike måter ikke

finner seg til rette i tilværelsen, er velkjent tematikk for alle som kjenner Erlend Loes

forfatterskap. Hovedpersonene representerer nesten alltid hans egen generasjon, de er med få

unntak menn på forfatterens egen alder, og de har det til felles med mange av bøkenes lesere

at de har vokst opp i et stadig mer sekulært samfunn i en tid med selvrealisering, oppløsning

av kjernefamilien og historier om hvordan generasjonene før dem bygde landet. Dette gir

utslag i tilpasningsvansker, og det som ofte kan se ut som mindreverdighetskomplekser i

forhold til tidligere generasjoner. Når Eva Langeland i artikkelen Salutogenese - teori og

praksis (2011), redegjør for relevansen av å oppleve verden som forståelig, meningsfull og

håndterbar for å oppnå sense of coherence, er tilfellet for Loes karakterer ofte at de i sin søken

etter mening ender opp med å oppleve tilværelsen så uforståelig at den heller ikke blir

håndterbar. Følelsen av underlegenhet til foregående generasjoner er kanskje spesielt tydelig i

Loes tredje roman, L, der han kobler egen person og sine egne venner veldig tett opp til

fortellingens hovedperson, og introduserer generasjonen i et kapittel som er gitt den

mindreverdige tittelen Vi som ikke bygde Norge:

34

Her sitter jeg og er 29 år gammel. I Norge. Kjempers fødeland. Jeg er i min beste alder. Stor og sterk er jeg. I god form. Og jeg spør meg; hva har jeg, Erlend, 29 år, i Norge, egentlig bygd? Ikke stort (Loe, 1999, s. 17).

Med et desperat behov etter å utrette noe sånn han hele livet har hørt at hans forfedre gjorde,

setter ekspedisjonsleder Erlend sammen et lag med oppdagere, og i Thor Heyerdahls fotspor

legges ferden til en øy i Stillehavet der de forsøker å bevise en ytterst tvilsom hypotese. I et

intervju forklarer Erlend Loe årsaken til tematikken slik, og den kan like gjerne kobles over til

jeg-personene i Naiv. Super og hovedpersonen i trilogien om Andreas Doppler:

Vi har vokst opp i en tid med fundamentale forandringer. Ikke av typen «landet skal bygges opp, vi er trua av en ytre fiende», men noe så viktig som hva er en mann og hva er en kvinne. Gutter og jenter skulle være så forbanna like. Selv som barn forsto jeg at det er pølsevev (…). Nå som alle kan ta utdannelse, kan vi egentlig bli hva vi vil. Mengden av muligheter og informasjon gjør at man skal være en klippe for å se hva som er viktig. Det er så mye skit. Der tror jeg mange går seg bort. Og når ansvaret for ditt liv bare står på deg, tror jeg utviklinga vil etterlate seg mange skuffa og småbitre skjebner i grøfta (Børja, 2004). Dette står som en kontrast til de langt klarere valgene generasjonen ”som bygde landet”, og

som i større grad besto av ”kjernekarer”, var stilt overfor. Kamuflert med ironi og naivisme i

forhold til seg selv og egen generasjon, skaper derfor Loe i sine romaner karakterer som tross

visse overdrivelser setter ord på følelser mange sitter med. Når fortelleren i Naiv. Super

resonnerer seg fram til at en av hovedårsakene til hans vaklende mentale helse er at han ”vet

for mye om ting det er idiotisk å vite mye om” (Loe, 1996, s. 41), er det som en reaksjon på at

valgmulighetene han har og informasjonsmengden han besitter, er så omfattende at han ikke

lenger er i stand til å skille nyttig informasjon fra støy. Han vet ikke lenger hva som betyr noe.

Illustrert med lister over hva han vet mye om får vi derfor en passasje med eksempler (s. 41-

42) på det han kan, der nyttig og mindre nyttig informasjon blandes sammen i et eneste virvar.

Informasjonen er så altomfattende at den forvirrer, og han antyder følgende: ”Jeg skulle aldri

lært å lese” (s. 43). I stedet konkluderer han: ”Gi meg en ball. Gi meg en sykkel. Det er

størrelser jeg takler” (s. 43). I neste avsnitt illustreres det selvironisk hvordan hjernen hans er

så innordnet etter å tilegne seg informasjon at han tar det unyttige til seg enten han vil eller

ikke: ”På veien hjem fra skogen ser jeg hesten en gang til. Den er brun”. For fortelleren vil

følelsen av å se en hest være noe han kan forholde seg til, men at hesten er brun har liten

betydning. Støyen har til slutt blitt så intens at det resulterer i en usikkerhet som også i

35

begrunnelsen av hvorfor boka ble kåret til en av de beste romanene de siste 25 årene, knyttes

til generasjonen generelt:

Hovedpersonen representerer en mer usikker generasjon som nok vet mye både om Nirvana og Roland Barthes, men som - de beste intensjoner til tross - ikke har noen tanker om hva som skal til for «å bygge landet», og langt mindre noen idé om hva som skal til for å redde verden (Bulie, 2006).

En av artistene fortelleren vet mye om uttalte følgende om Loes generasjon: ”I feel there is a

universal sense amongst our generation that everything has been said and done” (Cobain,

sitert i Kot, 2002). Kanskje hadde Curt Cobain rett, og kanskje er det spesielt vanskelig å

vokse opp i et av verdens rikeste land der man fra barndommen av forestilles å ha alle

muligheter, og at alle kan nå nøyaktig så langt de vil bare de gjør sitt beste. Kanskje er det

også sånn at en naivistisk og selvironisk tilnærming til tilværelsen for mange blir nødvendig,

og at det å lese om følelsene dette trigger, for eksempel i en bok som Naiv. Super., ikke bare

gir den nødvendige erkjennelsen av at vi ikke er alene om å ha denne typen tanker, men at vi

ved å ta del i fortellerens vei ut av depresjonen også kan få gode tips om hvordan vi skal gripe

det hele an. Og i Naiv. Super. kommer de gode tipsene på rekke og rad.

5.3Kunstenåskrivelister

Litteraturpsykologene David Miall og Don Kuiken bruker uttrykket ekspressiv lesing om

lesemetoder som innebærer at vi identifiserer oss med de litterære karakterene og situasjonene

vi som lesere møter i teksten. De skriver: ”we read literary texts because they enable us to

reflect on our feelings and concerns, clarify what they are, and reconfigure them within an

altered understading of our own and others’ lives” (Kuiken, sitert i Sikora et al., 2011, s. 258).

Thor Magnus Tangerås skriver at den ekspressive lesingen må anses som terapeutisk ”all den

tid den fører til en endret forståelse for så vel eget som andres liv” (2015, s. 86). Igjen ser vi

koblingen til Louis Rosenblatts transaksjonsteori, men der lesingen av en bok som

Beckomberga: ode til min familie hovedsakelig vil befinne seg på den estetiske siden av

Rosenblatts akse, vil i tillegg Naiv. Super., med sine mange selvhjelpstips, også ha klare

elementer av det hun kaller efferent lesing. For som Liz Brewster også skriver så begrenser

36

ikke selvhjelpslitteratur seg til tradisjonelle selvhjelpsbøker, men kan finnes i alt fra

skjønnlitteratur til spesialiserte selvhjelpsbøker (under utgivelse, s. 7).

Sentralt i Naiv. Super. er derfor virkemidlene fortelleren benytter seg av når han jobber seg ut

av sin depresjon, og noe av det første han gjør er å begynne å skrive lister. ”Av en eller annen

grunn har jeg hengt meg opp i dette med lister. Lister er en god ting. Jeg kommer til å lage

mange av dem i tiden som kommer” (Loe, 1996, s. 16). Med lister om alt fra hva han har, hva

han ikke har og hva han kunne tenke seg å ha (s. 13), til hva han vet mye om (s. 41), viser han

hvordan man med et enkelt virkemiddel kan sortere kunnskap for å orientere seg i en

tilværelse som oversvømmes av informasjon. Når Erik Fosnes Hansen i sin anmeldelse

Kjernekar søker kjerne (1996, s. 28) avslutter med å anmode sine lesere om å begynne å

skrive lister, slik han skriver at han selv gjorde etter å ha lest boka, er det ikke bare en artig

avslutning på en anmeldelse. Det er også et godt tips. Etter sammenbruddet er det derfor

listene som sørger for at jeg-et klarer å fokusere, og fortellingen starter også med en

oppramsing av det han har: ”Jeg har to venner. En god og en dårlig. Og så har jeg min bror.

Han er kanskje ikke like sympatisk som meg, men han er ok” (Loe, 1996, s. 7). Fokuset er på

venner, familie og en egenskap han verdsetter høyt: Sympati. Det er de store tingene i livet.

Etter hvert blir listene langt mer spesifikke, men de to vennene og broren blir gjennom boka

representanter for hvilke verdier det er verdt å ta vare på, og hvilke man kanskje bør vurdere å

kvitte seg med. Listene blir derfor et effektivt hjelpemiddel for å sortere mengden

informasjon, og kanskje er ulike virkemidler for å sortere informasjonsflommen enda mer

relevant i dag enn da Erlend Loe skrev Naiv. Super. midt på nittitallet. Den gang hadde

mobiltelefonen så vidt begynt å innta husholdningene som et tillegg til hustelefonen, Internett

som allemannseie lå fortsatt noen år fram i tid, og det fantes ikke apper, Facebook, Instagram

eller Snapchat. Tvert imot ser vi hvordan hovedpersonen kommuniserer med en saktegående

faksmaskin, en seanse som nesten beskrives andektig: ”Jeg ligger på sofaen og småsover når

jeg hører at det kommer en fax. Jeg venter på at den skal komme igjennom og på at maskinen

skal kutte arket. Det tar kanskje et minutt. Nå faller arket ned på gulvet og jeg reiser meg for

å hente det” (s. 15). I dag er til sammenligning livene våre så preget av hurtige nyheter,

digitale hjelpemidler og moderne teknologi som gjør oss tilgjengelige store deler av døgnet, at

det har oppstått mottrender som den vi kan lese om i artikkelen Teknofri løping:

Vi løper og løper og løper - men glemmer helt hvorfor. I hodet surrer tankene om forfot eller bakfot, stegfrekvens, høy eller lav dropp på skoene, og med oss har vi

37

apper og dingser som måler alt som måles kan - puls, hjertefrekvens, kaloriforbruk, antall steg og så videre” (Spets, 2016, s. 20).

Teksten, som omhandler den stadig mer populære trenden ”naked running”, er som hentet ut

av tankene til en moderne utgave av fortelleren i Naiv. Super. For det er den samme

informasjonsstøyen joggerne over opponerer mot når de løsriver seg fra teknologiske

duppeditter og treningsapper, trekker på seg sko og treningsklær, og tar turen ut i naturen uten

all teknologien vi omgir oss med i dagens samfunn. På samme måte som fortelleren i Naiv.

Super. søker seg tilbake til det sanselige han et eller annet sted på veien har mistet, søker

”nakenjoggerne” tilbake til en mindre støyende tid ved å jogge for joggingens skyld, uten å

bry seg om de moderne hjelpemidlene som i dag preger våre liv.

Med de siste årenes teknologiske utvikling i bakhodet er det derfor fristende å hevde at Erlend

Loe med Naiv. Super. var forut for sin tid, og at flere av problemstillingene som kan knyttes

til fortellerens eksistensielle krise, er mer aktuelle i dag enn noen gang tidligere.

5.4Medbankebrettetsommetafor

Etter at jeg hadde lest Naiv. Super. første gang, begynte jeg å skrive lister. Det hjalp for å sette

ting i perspektiv. Noe jeg derimot aldri gjorde var å oppsøke leketøysbutikken for å kjøpe

bankebrett og sprettball. Det absurde i den voksne fortellerens omgang med barndommens

leketøy, er noe av det som gjør boka morsom, men jeg så ikke på bankebrettet og sprettballen

som annet enn overdrevne virkemidler egnet til å fremkalle leserens latter. I dag gjør jeg det,

og når fortelleren begrunner kjøpet av bankebrettet med at han fra barndommen ”husker

bankebrettet som en veldig tilfredsstillende leke” (s. 60), er dette kun en liten del av den

funksjonen brettet skal vise seg å ha. Etter å ha banket fra morgen til kveld i flere dager,

forklarer han derfor følelsen av å banke slik: ”Det er en utsøkt monoton aktivitet som fyller

meg med glede. Tankene stopper opp. Jeg er full av takknemlighet overfor Brio” (s. 61).

Beskrivelsen av tankene som stopper opp er viktig, for bruken av bankebrettet gir hans

overarbeidende hjerne en pause. Han får slappet av, koblet ut, og resultatet ser vi: ”Endelig er

jeg på vei et sted. Jeg får et visst overskudd og kjenner meg sterkere. Jeg har til og med fått

mot til å lese videre i boken om tid” (s. 61).

38

Behovet for å koble ut i hverdagen vil de fleste i perioder kunne relatere seg til, og der jeg

tidligere lo av bildet den voksne mannen med bankebrettet manet fram, leser jeg i dag

bankebrettet og sprettballen som metaforer for salutogene virkemidler egnet til

opprettholdelsen av egen helse. Dette i tråd med Aron Antonovskys teorier om Salutogenese.

Resultat av fortellerens virkelighetsflukt er heller ikke ulik den informantene til Liz Brewster

forteller om når de forklarer effekten de oppnår ved å lese barnelitteratur, genrelitteratur, eller

ved å kikke på bilder i trygge bøker (under utgivelse). Hun forklarer informantenes

opplevelser innen det hun kaller escapist bibliotherapy slik:

Participants discussed escapist literature as a safe world. Ten participants mentioned the escapist capacities of literature, using phrases like ”otherworldliness”, ”a very safe world” and ”to go on a little journey” to describe the way that literature distracted them from their mental health symptoms” (s. 15).

Fortelleren i Naiv. Super. bruker bankebrett og sprettball for å slippe unna stressende tanker,

mens andre deltar på Strikk & Lytt på Deichmanske, reiser til en isolert sandstrand i tropiske

strøk for å koble ut, går en tur i marka der de eneste lydene man hører stammer fra naturen,

eller stresser ned med en bok. Mulighetene er uendelige, og enten vi tenker over det eller ikke

er dette noe de fleste av oss gjør. Vi oppsøker kanskje ikke leketøysbutikken og Brio for å

finne den nødvendige roen, men ulike typer ”bankebrett” som bidrar til å fjerne hverdagens

stressfaktorer, vil for mange være nødvendige virkemidler for å opprettholde en slags sense of

coherence. Ved å se lenger enn latteren kan det derfor være mye å hente av selvhjelp i å

reflektere over hvordan fortelleren i Naiv. Super., med sitt bankebrett og sin sprettball, sakte

men sikkert finner den nødvendige balansen han trenger for å sortere tankene, konfrontere

sine problemer og etter hvert mestre tilværelsen. Dette illustrerer også gjennom hans

tilnærming til boka han gjennom fortellingen bruker som en slags selvhjelpsbok. Boka,

skrevet av en britisk forfatter han kun omtaler med fornavn og som blir en slags guru for ham,

handler om tid, et konsept han verken forstår eller er komfortabel med. Selv bokas

tilstedeværelse i bokhylla skremmer ham:

Jeg oppdaget at jeg hadde flyttet på meg og at jeg tilbrakte stadig mer tid i nærheten av bokhyllen. Boken sto der og jeg sto et stykke unna. Jeg skulte på den mens jeg gikk nærmere og nærmere. Til slutt satt jeg med den i fanget og tenkte at jeg like godt kunne oppsøke kjernen av mitt problem nå som siden. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det var en moden avgjørelse (Loe, 1996, s. 25).

39

Mange vil kunne relatere seg til hvordan vi utsetter ting som fortoner seg vanskelig, og i

startfasen av depresjonen var selv det å bla i en bok som potensielt kunne gi svar på noen av

livets store spørsmål, nok til at han begynte å svette (s. 24). Vi ser det samme når broren

inviterer ham til New York: ”Dette er en fax jeg har lyst til å unngå å ta stilling til. Jeg tar

med meg ballen og går ned i bakgården. Nå kaster jeg” (s. 110). Den eskapistiske kastingen

får ham til å glemme, men samtidig gir både bruken av ballen og bankebrettet styrke til å

konfrontere det han uten disse hjelpemidlene ikke ville hatt krefter til. Han leser derfor jevnlig

i boka om tid når han har opparbeidet seg krefter til det, og han reiser til New York for å

besøke sin bror. Hans enkle hjelpemidler viser seg dermed å fungere som ønsket, men i tillegg

til bankebrettet og sprettballen er samhandlingen vi ser ham ha med andre mennesker, og

hvordan disse oppfører seg overfor ham, essensiell for hans sjelelige helbred.

5.6Kim,Kentogdenviktigemestringsfølelsen

De to vennene blir med sine svært ulike egenskaper bilder på gode og mindre gode verdier .

Den dårlige vennen, Kent, er ansatt i Statistisk sentralbyrå og representerer den unødvendige

informasjonsstøyen fortelleren forsøker å flykte fra. Kent er en person som ”vet hvor mange

liter melk nordmenn drikker i året og hvor ofte folk har sex” (Loe, 1996, s. 56), og han er ikke

videre sympatisk. Selv et kort møte med Kent og to av den dårlige vennens venner, der vi

med all tydelighet blir vitne til den typen overfladiske samtaler jeg-et ikke vil ha i sitt liv (s.

58-59), er nok til å sette den mentale helbredelsesprosessen flere dager tilbake. Kents verden

beskrives som ”full av alt det som jeg ikke vil at min verden skal være full av. Når han åpner

munnen kommer det nesten alltid dumme eller ubehagelige ting ut. Han er et menneske som

lever i disharmoni med det aller meste” (s. 56). Årsaken til at de to fortsatt holder kontakten

er at deres historie går så langt tilbake som til barndommen, og Kent blir dermed også et bilde

på hvor vanskelig det kan være å løsrive seg fra det som ikke er bra for oss. Samtidig er Kent,

som ”har enda mindre kontakt med seg selv enn han har med meg” (s. 57), en person

fortelleren synes synd på, og kanskje er dette også en av årsakene til at det opprettholdes et

minimum av kontakt. For en person som beskrives såpass negativt som Kent, har kanskje sin

historie han også, og for fortelleren er sympati en viktig egenskap. Kent beskrives ikke som

videre sympatisk, men kanskje ville det heller ikke vært sympatisk å kutte kontakten med sin

40

dårlige venn, for som vi så eksempler på i Beckomberga: ode til min familie, er det kanskje

utenforstående faktorer som spiller inn også i tilfellet Kent.

Den gode vennen, Kim, representerer derimot de verdiene fortelleren vil ha mer av i sitt liv,

og som en kontrast til den informasjonsverdenen Kent er med på å skape i Statistisk

sentralbyrå, lever Kim, i regi av å skulle bli meteorolog, i en ensom tilværelse på en øy nord i

landet (s. 15). De to kommuniserer derfor med fax, og Kim er den samtalepartneren man

gjerne vil ha i en venn. Når jeg-et forteller Kim om sine problemer, faxer den jordnære Kim,

som nylig har sett på svensk tv, enkle, men gode råd tilbake:

1. Säg upp dej 2. Res bort 3. Skaffa nya vänner (s. 16).

Mens den gode vennen lytter og forsøker å hjelpe når kameraten forteller at han ikke har det

bra, overhører den dårlige vennen informasjonen om vennens psykiske knekk og vrir

samtalen over på den typen overfladisk og selvhevdende snakk han ikke utstår (s. 58).

Motsetningene mellom de to vennene er dermed så store at de blir å regne som ytterpunkter

hva gode og dårlige verdier angår, men personbeskrivelser som balanserer helt på kanten uten

å bli tåpelige, er noe Erlend Loe mestrer godt.

Den viktige hjelpen til selvhjelp er det storebroren som står for, og uten å være pågående viser

han seg kanskje å bli den læremesteren fortelleren ønsker at han hadde:

Han [læremesteren, min anm.] skulle ha bedt meg om å gjøre arbeidsoppgaver som jeg syntes var meningsløse. Jeg skulle ha vært utålmodig og protestert, men allikevel gjort dem. Og omsider, etter mange måneders hard jobbing, skulle jeg ha skjønt at det fantes en dypere mening bak det hele, og at mesteren hele tiden hadde hatt en snedig plan (s. 36).

Referansene til filmer fortellerens generasjon vokste opp med, som Karete Kid fra 1984, er

tydelige, og ved at storebroren tilbyr ham sin leilighet i de månedene han selv er på jobbreise

(s. 11), gis han ro og trygghet til å komme til hektene. Storebroren sørger også for å aktivisere

sin mentalt utslitte lillebror ved å gjøre ham ansvarlig for innkjøpet av en bil, og vi ser

hvordan dette bidrar til å gi ham troen på egne ferdigheter, og dermed oppnåelsen av den

viktige mestringsfølelsen. ”Det er en stor oppgave min bror har gitt meg. Jeg er smigret. Jeg

41

har aldri kjøpt en bil før” (s. 70). I en periode der de fleste oppgaver synes uoverkommelige

for bokas forteller, ser vi som lesere hvordan hans tro på egne ferdigheter kommer tilbake når

han får muligheten til å vise for både seg selv og de rundt seg at han mestrer noe. Broren blir

derfor den læremesteren fortelleren ønsket, som Mr. Miyagi var for Daniel LaRusso i filmen

det er lett å tenke seg at han referer til når han etterlyser en læremester, men subtilt og uten at

han ser det. Når han videre belønnes for et godt utført bilkjøp med en reise til New York,

stritter han først mot, men broren insisterer: ”Vi kan ha det morsomt, sier han. Og han mener

at veldig mye tyder på at jeg vil ha godt av å røre litt på meg” (s. 112). Broren, som ikke

legger skjul på at poenget med reisen er å gi ham muligheten til å komme seg bort, mener en

reise vil sette ting i perspektiv, og at han derfor ikke skal være redd: ”Han er jo der. Min egen

bror. Han skal ta vare på meg” (s. 112). Mens virkelighetsflukten til nå har foregått ved å

koble ut tankene med den monotone gangen til et bankebrett og en sprettball, anmodes han nå

til å gi slipp på tankene i en av verdens virkelige metropoler.

Turen til New York skal også vise seg å bli vendepunktet som får ham til å se lysere på

tilværelsen, og i flyet på vei hjem ser vi hvordan tilværelsen har blitt mer forståelig:

Jeg vet fremdeles ikke om ting henger sammen, eller om alt vil gå bra til slutt. Men jeg tror at noe betyr noe. Jeg tror på sjelens renselse gjennom lek og moro. Jeg tror også på kjærligheten. Og jeg har flere gode venner, og bare en dårlig. Og min bror er minst like sympatisk som meg” (s. 209).

Kanskje bidro turen til at han fikk sin katharsis, men der Aristoteles trodde på renselse

gjennom lidelse og sorg (Aristoteles, 1997, s. 18), tror fortelleren på sjelens renselse gjennom

lek og moro. Troen på mennesket som godt er tilbake, og vi ser hvordan bokas lille, men

varme persongalleri, diskret har hjulpet ham på vei. For like viktig som aktiviseringen er det

at samtlige av bokas karakterer, med unntak for Kent og de to vennene hans, gir ham tillit og

tid, selv i en periode der han har inntatt et barns rolle hva skamløshet i forhold til spørsmål og

tanker angår. På sin første date med Lise sier han også alt som det er, slik han gjør gjennom

hele fortellingen, og ærligheten fungerer: ”Jeg sa at jeg er lei av å late som om ting er

annerledes enn de er. Jeg sa at jeg ikke syntes at vi skulle sitte og nikke til hverandre og si at

vi synes sånn og sånn litteratur er spennende, eller at den og den filmen er en viktig film” (s.

106). Det gjøres med en humoristisk vri, ironi og overdrivelser, men det er gjenkjennelige

tanker og følelser det settes ord på i et samfunn der normen synes å være at vi svarer ”bra”,

42

nærmest på autopilot, når noen spør hvordan vi har det. Det er således enkelt å reflektere over,

samt relatere seg til, det alvoret som ligger under de nesten pinlige situasjonene fortelleren,

med et barns ærlighet og direkte tale, stadig befinner seg i når han leker seg mot bedre mental

helse. Et viktig og tillittsoppbyggende eksempel ser vi i samtalen som finner sted når pappaen

til Børre spør om fortelleren kan være barnevakt, mens han og hans kone reiser for å besøke

Børres syke bestemor (s. 67). De to har aldri møtt hverandre før dette, og vi humrer over

farens potensielle tanker når vi ser hvordan han på spørsmål om hvorvidt bankelydene fra

leiligheten skyldes oppussing, får følgende svar: ”Jeg sier som sant er at jeg bruker en og

annen ledig stund til å banke litt. For meg selv, bare. Helt i det små. Og jeg viser dem brettet.

Pappaen til Børre nikker. Han vet ikke hva han skal tro” (s. 67). Men bak den nesten

surrealistiske samtalen der det er lett å tenke seg at fortelleren har mer til felles med fem år

gamle Børre enn guttens far, hviler en erkjennelse av at verden ikke er så ille som han i sin

situasjon tror. For implisitt i forespørselen ligger det en oppfatning av at de fleste mennesker

ikke er så verst likevel. I en verden der det omvendte hadde vært tilfellet, ville sannsynligvis

ikke en far betrodd en vilt fremmed mann som tilbringer dagene med et bankebrett fra Brio,

ansvaret for det mest dyrbare han som forelder har. Tilliten fra omgivelsene er der, som når

broren ber ham om hjelp til å kjøpe bil, som når Lise blir interessert i ham, og som når faren

til Børre tenker på ham som en potensiell barnevakt. I sum bidrar reaksjonene han møter til at

den viktige følelsen av å mestre tilværelsen kommer tilbake, og kanskje ligger det også en

viktig erkjennelse i det å innse at man ikke trenger å forstå verden fullt ut for å fungere

tilfredsstillende i den.

Naiv. Super. er en lettlest bok, det er en morsom bok og det er en bok som under den komiske

overflaten rommer mye visdom. I regi av sitt enkle språk er boka lite ekskluderende, og det at

den holder handlingens alvorlige undertoner på en armlengdes avstand ved å påkalle leserens

latter, gjør at den for mange vil kunne oppleves som et trygt avbrekk i tilværelsen. Ikke ulikt

litteraturen informantene til Liz Brewster fremhevet når de snakket om litteratur som

eskapisme (under utgivelse, s. 15). Boka er også med sine mange humoristiske innslag et godt

eksempel på det sosiale aspektet som kan oppstå når mange har lest en bok, og derfor kjenner

referansene til den. Man var nesten litt utenfor rundt årtusenskiftet dersom man ikke kjente

referansene til bankebrettet. Dette fellesskapet kan være viktig for mennesker som av ulike

årsaker føler seg litt utenfor.

43

6.Avslutning

Da jeg fortalte en medstudent at jeg i denne bacheloren skulle skrive om litteratur og helse

med utgangspunkt i to romaner som begge har hatt stor betydning for meg personlig, røpet

hun at Marekors av Jo Nesbø hadde vært utslagsgivende for hvordan hun selv for noen år

siden kom seg ut av en depresjon. For min medstudent skjedde det helt plutselig og uten at det

var tilsiktet, nøyaktig som tilfellet var for meg da jeg for rundt 15 år siden fant noe av meg

selv i Naiv. Super., og gjennom fortellerens gjenkjennelige tanker nærmest lo meg i retning en

mer håndterbar tilværelse. Min sterke tro på skjønnlitteraturens helsefremmende potensial

preger derfor denne teksten, og teoretikerne og filosofene jeg lener meg på har alle en

grunnleggende tro på skjønnlitteraturens evner til å spille direkte inn og påvirke våre liv. Ved

å lese teksten inn i virkeligheten, eller virkeligheten inn i teksten, kan det oppstå et samspill

mellom tekst og leser der en konsekvens kan være at noe treffer så dypt og inderlig at

forandringen som oppstår, eller settes i gang, ender opp med å bli skjellsettende. Andre

ganger utfordres våre verdier, våre moralkoder og våre evner til å forstå mennesker i

situasjoner fjernt fra egne liv. Resultatet av lesingen kan være at vi blir bedre rustet til å forstå

oss selv, menneskene vi omgir oss med og dermed det mangfoldige samfunnet vi er en del av.

Dette kan igjen bidra til å gjøre tilværelsen mer forståelig, meningsfull og håndterbar. For en

av filosofene jeg har benyttet meg av i denne teksten, Martha Nussbaum, er troen på

skjønnlitterære narrativer som vi har sett så sterk at hun til og med trekker romanformen inn i

sitt virke som professor i juss og etikk ved universitetet i Chicago.

Når jeg over har trukket ut og analysert partier jeg finner relevant i to romaner som har hatt

betydning for meg personlig, er det med utgangspunkt i det jeg har med meg av bagasje inn i

tekstene. Dette i tråd med Louis Rosenblatts transaksjonsteori. Andre lesere vil legge vekt på

andre aspekter, og kanskje ha et helt annet utbytte av lesingen. Dette er noe av det som er så

fantastisk og fascinerende med skjønnlitteraturen: Vi aner ikke hvordan teksten vi sitter med

foran oss vil treffe før vi starter leseprosessen, og det kan være boka vi minst venter det av

som ender opp med å gjøre dypest inntrykk. Selv forventet jeg ikke stort annet enn latter da

jeg ble introdusert for Erlend Loes forfatterskap med Naiv. Super. rundt årtusenskiftet, men

boka skulle få en helt spesiell betydning. Beckomberga: ode til min familie kom like

overrumplende på meg da den sto på pensumlista i faget Samtidslitteratur i fjor høst, og

årsaken til at den fungerte så sterkt kan spores tilbake til min egen oppvekst med en psykisk

44

syk far. Tidvis følte jeg det som om Jackie snakket direkte til meg, og jeg tror ikke jeg kan

huske en bok hvor jeg i like stor grad har identifisert meg med bokas forteller. Dette resulterte

ikke bare i en spesielt sterk leseropplevelse der følelsen av det Roland Barthes kaller punctum

kom på rekke og rad, men jeg kom ut av det med en følelse av å forstå en trøblete barndom og

ungdomstid litt bedre. Det gjorde meg godt. Samtidig tenker jeg at de følelsene Sara

Stridsberg setter ord på i en roman som mer enn noe handler om mennesker, våre

beveggrunner og en ung kvinnes oppgjør med fortidens spøkelser, er gjenkjennelige på et

allmennmenneskelig plan. Jan Kjærstad skriver i Morgenbladet at ”De beste romanene

forårsaker en utvidelse av bevisstheten, de gir forstand på tilværelsen” (2015, s. 54), og jeg

tenker at Beckomberga: ode til min familie er et godt eksempel på en roman med potensial til

å utvide vår bevissthet. Det drømmende, visuelle språket, kombinert med varme, ofte

hjerteskjærende personskildringer, gjør det vanskelig å komme gjennom boka uten å røres,

rystes og kanskje lære noe om menneskesinnet på veien.

Før gjennomgangen av de to romanene satte jeg helsefremmende lesegrupper etter shared

reading-konseptet inn i en bibliotekfaglig kontekst. For biblioteket er, og bør være, en

empowermentfremmende arena. Bibliotekansattes kompetanse innen litteratur, samt

erfaringer med lesesirkler, gjør den lavintensive møteplassen folkebiblioteket er til en spesielt

egnet arena for denne typen lesegrupper, og i en samtid der angst og depresjoner ofte omtales

som de nye folkesykdommene, er tematikken høyaktuell. Thor Magnus Tangerås drømmer i

artikkelen Prosa framfor Prozac (Monrad-Krohn, 2016) om lesegrupper for flyktninger. Det

gjør jeg også, men jeg håper ikke det begrenser seg til det. I en samtid med stort fokus på

psykisk helse og livsmestring, håper jeg ikke bare å se, men også å få være med på,

helsefremmende lesegrupper rundt om i landets biblioteker i nær fremtid.

45

7.Litteraturliste

Aristoteles. (1997). Om diktekunsten. Oslo: Grøndahl og Dreyer.

Askildsen, K. (1999). Samlede noveller. Oslo: Oktober.

Aulie, M. (2016, 14. april). Livsmestring på læreplanen! Hentet 18. april 2016, fra

http://psykiskhelse.no/nyheter/livsmestring-på-læreplanen

Barthes, R. (2001). Det lyse rommet: tanker om fotografiet. Oslo: Pax.

Brewster, E. (2011). An investigation of experiences of reading for mental health and well-

being and their relation to models of bibliotherapy (Doktoravhandling, University of

Sheffield, Sheffield, Storbritannia). Hentet 14. februar 2016, fra

http://etheses.whiterose.ac.uk/2006/2/Brewster%2C_Elizabeth.pdf

Brewster, L. (2014). The public library as therapeutic landscape: A qualitative case study.

Health & Place, 26, 94–99. http://doi.org/10.1016/j.healthplace.2013.12.015

Brewster, L. (under utgivelse). More benefit from a well-stocked library than a well-stocked

pharmasy: How do readers use books as therapy? I P. M. Rothbauer, K. I.

Skjerdingstad, L. E. F. McKechnie, & K. Oterholm (Red.), Plotting the reading

experience: theory/policy/politics. (s. 167-182). Wilfred Laurier University Press.

Bulie, K. (2006, 7. november). Erlend Loe er nummer 22. Dagbladet. Hentet 17. mars 2016,

fra http://www.dagbladet.no/kultur/2006/07/11/471222.html

Bye, V. (2015). Sara, Darling. I C. Melbye (Red.), Aschehoug litteratur - Nye bøker våren

2015. (s. 12–15). Oslo: Aschehoug. Hentet 18. januar 2016, fra

https://issuu.com/aschehoug/docs/aschehoug_litteratur_v__r_2015

Børja, M. (2004, 2. juni). Generasjon X. Dagbladet.no. Hentet 10. april 2016, fra

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/02/06/390241.html

46

Danielsen, K. (2015, 11. september). Deichman-sjefen: Biblioteket handler ikke om bøker. Vi

er til for mennesker. Aftenposten. Hentet 20. mars 2016, fra

http://www.aftenposten.no/article/ap-8232886.html

Folkebibliotekloven. (1985). Lov om folkebibliotek (folkebibliotekloven). Hentet fra

http://lovdata.no/lov/1985-12-20-108

Folkehelseinstituttet. (2015, 4. september). Psykisk helse hos voksne: Folkehelserapporten

2014. Hentet 18. april 2016, fra http://www.fhi.no/artikler/?id=110542

Hansen, E. F. (1996, 23. oktober). Kjernekar søker kjerne. Aftenposten Morgen. Oslo.

Isaksen, K. (2015, 30. januar). Bokanmeldelse: Sara Stridsberg: «Beckomberga. Ode til min

familie». VG. Hentet 03 april 2016, fra http://www.vg.no/a/23385306

Kjærstad, J. (2015, 20. november). Hva gjør en roman god? Morgenbladet, s. 54–55. Oslo.

Kulturutvalget. (2016, 11. april). Kulturutvalget: Litteratur som forandrer liv. [Videoklipp].

Hentet 21. april 2016, fra https://www.youtube.com/watch?v=QyVjx-TRqvg

Langeland, E. (2011, 15. juli). Salutogenese - teori og praksis. Hentet 25. januar 2015, fra

http://www.napha.no/content.ap?thisId=14219

Larsen, E. B. (2013). Biblioterapi – litteratur og psykisk helse. I Bibliotek og helse (Bd. 3–

2013, s. 24–35). Oslo: Nasjonalbiblioteket. Hentet 25. november 2015, fra

http://www.nb.no/content/download/6915/72485/file/6257-Biblioteca%20Nova-3-

2013.pdf

Loe, E. (1996). Naiv. Super. Oslo: Cappelen.

Loe, E. (1999). L. Oslo: Cappelen.

Lundberg, L. (2005). Tekstens etiske øyeblikk og andre essays. Oslo: Cappelen.

Lund, H. W. (2016, 11. april). Slik kan du hjelpe deg selv. NRK. Hentet 11. april 2016, fra

http://www.nrk.no/livsstil/slik-kan-du-hjelpe-deg-selv-1.12887910

47

Lyngstad, B. H. (2014, 12. juni). Derfor bør leger lese mer skjønnlitteratur. Hentet 09. april

2016, fra http://forskning.no/meninger/kronikk/2014/05/derfor-bor-leger-lese-mer-

skjonnlitteratur

Monrad-Krohn, V. A. (2016, 11. februar). Prosa framfor prozac. NRK. Hentet 11. februar

2016, fra http://www.nrk.no/kultur/xl/litteratur-pa-resept-1.12770165

Nussbaum, M. C. (1997). Poetic Justice: The Literary Imagination and Public Life. Boston:

Beacon Press.

Nussbaum, M. C. (2016). Litteraturens etikk: følelser og forestillingsevne. Oslo: Pax.

Nøding, I. (2015, 30. april). Kan en bok redde liv? Hentet 23. april 2016, fra

http://blogg.deichman.no/litteratur/2015/04/30/kan-en-bok-redde-liv/

Papunen, R. (2004). Biblioteket - en informasjonscentral eller en plats att växa som

människa? I J. Ihanus (Red.), Att tiga eller att tala: litteraturterapi - ett sätt att växa

(s. 75–94). Helsingfors: BTJ Kirjastopalvelu.

Rosenblatt, L. (2005). Making meaning with texts: selected essays. Portsmouth: Heinemann.

Sikora, S., Kuiken, D., & Miall, D. S. (2011). Expressive reading: A phenomenological study

of readers’ experience of Coleridge’s The rime of the ancient mariner. Psychology of

Aesthetics, Creativity, and the Arts, 5(3), 258–268. http://doi.org/10.1037/a0021999

Spets, K. (2015, 12. februar). Teknofri løping. VG. Oslo.

Stridsberg, S. (2015). Beckomberga: ode til min familie. Oslo: Aschehoug.

Tangerås, T. M. (2015). Hvordan lesing kan forandre liv: Om litteraturens terapeutiske

potensial. I H. Ridderstrøm & T. Vold (Red.), Litteratur og kulturformidling (s. 77–

100). Oslo: Pax.

The Reader. (2015a). Our track record. Hentet 14. mars 2016, fra

http://www.thereader.org.uk/who-we-are/our-track-record.aspx

48

The Reader. (2015b). What we do and why. Hentet 14. mars 2016, fra

http://www.thereader.org.uk/what-we-do-and-why/health-wellbeing.aspx

Walseth, L. T., & Malterud, K. (2004). Salutogenese og empowerment i allmennmedisinsk

perspektiv. Hentet 19. mars 2016, fra http://tidsskriftet.no/article/953695

Aabø, S., Audunson, R., & Vårheim, A. (2010). How do public libraries function as meeting

places? Library & Information Science Research, 32(1), 16–26.

http://doi.org/10.1016/j.lisr.2009.07.008