Click here to load reader

Kazuo Ishiguro En kjempe begravd

  • View
    234

  • Download
    6

Embed Size (px)

DESCRIPTION

En kjempe begravd er en bok stappfull av referanser til britisk mytologi, sagn og fortellinger. I hjertet av romanen, begravd i drager og riddere og alt som hører sjangeren til ligger dette; Et vakkert og rørende portrett av et ekteskap, og tanken om hvordan alt, selv våre høyest skattede minner, kan være sårbare. Å miste dem er å miste det aller mest dyrebare man eier.

Text of Kazuo Ishiguro En kjempe begravd

  • En kjempe begravd

  • Kazuo Ishiguro

    En kjempe begravd

    Oversatt av Kari og Kjell Risvik

  • Kazuo IshiguroOriginalens tittel: The buried giantOversatt av Kari og Kjell Risvik

    Copyright Kazuo Ishiguro 2015

    Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2016

    ISBN 978-82-02-47020-3

    1. utgave, 1. opplag 2016

    Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: Anneka/Shutterstoc, frankies/Shutterstoc,

    Nejron Photo/Shutterstoc, Slava Gerj/ShutterstocSats: Type-it AS

    Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i Sabon og trykt p 70 g Enso Lux Cream 1,8.

    Materialet i denne publikasjonen er omfattet av ndsverklovens bestemmelser.Uten srskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til ndsverk.

    Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medfre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bter eller fengsel.

    www.cappelendamm.no

  • Deborah Rogers19382014

  • del i

  • 1. kapittel

    Du mtte lete lenge etter de buktende landeveier ellerfredfylte enger som England siden ble kjent for. I stedetvar det mil etter mil med de, uoppdyrket mark; her ogder grove stier over takkete ser eller golde heier. Fleste-parten av veiene etter romerne mtte p den tiden ha blittskylt bort eller gjengrodd, og ofte forsvunnet i villnis.Isnende skodde l over elver og myrer, et kjrkommenttilholdssted for de uhyrene som da fremdeles holdt til idette landet. Menneskene som bodde i nrheten montro hvilke hplse tilstander som fikk dem til sl segned p den slags dystre steder kan tenkes ha fryktetdisse vesenene med de prustende ndedragene som hrteslenge fr de vanskapte skikkelsene dukket frem fra tke-disen. Men den slags monstre vakte ingen forundring. Pden tiden ville folk ha oppfattet dem som hverdagslig-heter, og i de dager hadde man s mange andre bekym-ringer. Hvordan skulle man f mat opp av den hardebakken; hvordan skulle man unng slippe opp for ved;hvordan skulle man hindre sykdommer som kunne talivet av bde ti og tolv griser p en eneste dag og sl utsom grnt utslett p barnas kinn.Uansett, slike uhyrer var ikke s fle s sant man ikke

    terget dem. Man mtte simpelthen avfinne seg med at etslikt vesen rett som det var, kanskje etter en obskur kran-gel dem imellom, kom klampende inn i en landsby i vilt

    9

  • raseri, hvor det tross skrik og skrl og veivende vpenstormet omkring og skamslo enhver som ikke kom segunna i tide. Eller at et uhyre rett som det var, kunne rivemed seg et barn ut i tken. Den tidens mennesker mtteta den slags udder med filosofisk ro.P et slikt sted, i ytterkanten av en vidstrakt hengemyr,

    i skyggen av noen forrevne ser, bodde et eldre par, Axlog Beatrice. Det var kanskje ikke deres rette eller fullenavn, men for enkelhets skyld er det slik vi skal omtaledem. Man kan si om dette paret at de levde et isolert liv,men p den tiden var de frreste isolert p noen mtevi kunne forst. For ly og varme bodde folk i landsbyeni skjul, ofte gravd dypt inn i skrningen, knyttet sammenmed underjordiske tunneler eller tildekkede ganger. Deteldre paret vrt bodde i en slik snirklete labyrint byg-ning ville vre et altfor flott ord med omtrent sekstiandre. Hvis du forlot denne labyrintiske hulen og vandreti tyve minutter rundt hyden, kom du til neste grend, ogi dine yne ville denne vrt nyaktig lik den frste. Menfor dem som bodde der, m det ha vrt mange sm sr-trekk som de var stolte eller flaue over.Jeg akter ikke gi inntrykk av at dette er alt som var

    si om den tidens Britannia; at i en tid da storslagne sivi-lisasjoner blomstret andre steder i verden, var vi her ikkekommet stort lenger enn til jernalderen. Hadde du kun-net streife omring i trakten som du lystet, ville du fortha oppdaget slott som huset musikk, utskt mat, sprekemennesker; eller klostre hvor innbyggerne var spreng-lrde. Men det er ikke til komme forbi: Selv p en sterkhest i godvr kunne du ha ridd i dagevis uten f ye pnoe slott eller kloster i grnnsvret. I all hovedsak villedu ha funnet bosettinger som den jeg nettopp har beskre-vet, og hadde du ikke med deg gaver i form av mat ellerklr, eller var avskrekkende bevpnet, kunne du ikkevre trygg p en varm velkomst. Jeg er lei for mtteskildre landet vrt slik, men det fr ikke hjelpe.

    10

  • Tilbake til Axl og Beatrice. Som sagt, dette eldre paretholdt til ytterst i hulen, der skjulet deres ga mindre ly forvr og vind, og de knapt fikk nyte godt av ilden i Stor-salen, der alle samlet seg om kvelden. En gang i tidenhadde de kanskje holdt til nrmere ilden; i den tiden dade hadde levd sammen med barna sine. Det var da ogsnettopp slike tanker som streifet Axl nr han l i sengende rkeslse timene fr daggry, med konen i dyp svn vedsiden av seg, og da pleide et navnlst savn murre i hams han ikke fikk sove mer.Kanskje var det derfor Axl akkurat denne morgenen

    rett og slett hadde sttt opp og smget ut og satt seg pden gamle vindskeive benken ved inngangen til hulen, ipvente av de frste tegn til dagslys. Det var vr, menluften kjentes fremdeles bitende kald, selv med Beatriceskappe som han hadde tatt med p veien ut og tullet rundtseg. Han var likevel spass hensunket i egne tanker at dadet gikk opp for ham at han frs, var stjernene s siborte, et rdt skjr bredte seg i horisonten og fuglesan-gens frste toner ld fra demringen.Han kom seg sakte p bena og angret p at han hadde

    vrt s lenge ute. Han var sunn og frisk, men det haddetatt sin tid komme over den siste febersykdommen, oghan ville ikke at den skulle ta seg opp igjen. N kjentehan den r kulden i bena, men idet han skulle til ginn igjen, var han glad og fornyd, for denne morgenenhadde han endelig husket en rekke ting som han en godstund ikke hadde maktet finne ut av. Hva mer var, detkjentes som om det var like fr han kunne fatte en viktigbeslutning en som altfor lenge var blitt utsatt og hanflte en kriblende uro som han absolutt ville dele medkonen.Der inne l gangene i hulen fremdeles i stummende

    mrke, og han mtte famle seg frem det lille stykket til-bake til sin egen dr. Mange av drpningene i hulenvar bare buer som markerte terskelen til et rom. At det

    11

  • hele var s pent innrettet, var ikke noe folk opplevdesom en krenkelse av sitt privatliv, det srget bare for atrommene kunne nyte godt av varmen som kom drivendegjennom gangene fra det store ildstedet eller de mindreildstedene som var tillatt der inne. Axl og Beatrices rom limidlertid for langt fra ethvert ildsted, og hadde noe somvi kunne oppfattet som en faktisk dr; en stor rammemed sm grener p kryss og tvers, slyngplanter og tistlersom folk p vei ut og inn hver gang mtte skyve til side,men som holdt den kjlige trekken ute. Axl kunne glade-lig ha unnvrt denne dren, men i tidens lp var den blittnoe Beatrice ikke var s rent lite stolt av. Nr han komhjem, hadde han ofte sett sin kone plukke visne biter utav flettverket og bytte dem ut med nylig avskrne vekstersom hun hadde sanket i dagens lp.Denne morgenen skjv Axl sperringen bare spass til

    side at han kom seg inn, og passet p brke minst mulig.Her kom det frste demringslyset sivende inn i vrelsetgjennom de sm glipene i ytterveggen. Han kunne s vidtskimte hnden sin, og Beatrices skikkelse p torvsengen,fremdeles i dyp svn under de tykke teppene.Han flte seg fristet til vekke konen. For noe sa ham

    at hvis hun hadde vrt vken og snakket med ham akku-rat da, ville de siste skranker som enn fantes mellomdem og hans beslutning endelig ha smuldret bort. Mendet var enn en stund fr folk vkne og dagens dontbegynte, s han slo seg ned p en lav skammel i en krok,fremdeles med konens kappe tullet rundt seg.Han lurte p hvor tykk tken kunne vre den morge-

    nen, og om han, nr mrket lettet, ville se at den haddesivet inn gjennom sprekkene, inn i rommet. Men s drevtankene hans bort fra slikt, tilbake til det som hadde opp-tatt ham. Hadde de alltid levd p denne mten, bare deto, i utkanten av samfunnet? Eller hadde alt en gang vrthelt annerledes? Tidligere, der ute, hadde noen brokkerav erindring vendt tilbake en kort stund da han gikk

    12

  • bortover den lange midtgangen i hulen, med armen rundtet av sine egne barn, litt krumbyd, ikke p grunn avalderen som n, men rett og slett fordi han ville unng stange hodet mot bjelkene i det skumle lyset. Barnethadde muligens sagt noe til ham, noe morsomt, og beggelo. Men n, som der ute i sted, var det ingenting somville roe seg i hodet hans, og jo mer han konsentrerte seg,desto mer utvisket ble brokkene. Kanskje var det bare engammel tpes fabuleringer. Kanskje det var det at Gudaldri hadde gitt dem barn.Man kan saktens lure p hvorfor Axl ikke gikk til de

    andre og ba om hjelp til minnes fortiden, men det varikke s enkelt som man skulle tro. Blant disse mennes-kene ble nemlig fortiden sjelden drftet. Jeg mener ikke atdet var tabu. Jeg mener at den p sett og vis hadde gliddinn i en tke like tett som den som hang over myren. Detfalt simpelthen ikke disse menneskene inn tenke p for-tiden selv ikke den aller nrmeste.Bare for ta ett eksempel, ett som en god stund hadde

    gitt Axl hodebry: Han var sikker p at de for ikke s lengesiden hadde hatt en kvinne med langt rdt hr blant seg en som ble oppfattet som umistelig for dem som boddeder. Hver gang noen skadet seg eller ble syk, hadde detvrt denne rdhrete kvinnen, kyndig som hun var i lege-kunsten, som straks ble budsendt. Men akkurat dennekvinnen var ikke lenger noensteds finne, og det var visstheller ingen som lurte p hva som hadde skjedd, eller gauttrykk for at de savnet henne. Da Axl en morgen haddetatt det opp med tre naboer mens de sammen gravde iden stivfrosne jorden, sa deres reaksjon ham at de ikkehadde den fjerneste anelse om hva han snakket om. Denene hadde til og med stanset opp o