• PENGEPREMIER OG PUBLISERINGSPRAKSIS SIDE 4

• «SÅNN TENKER RANERE» SIDE 12

• KOMPLEKS OFFENTLIG VIRKELIGHET SIDE 14

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 1. 2004

KLARTEKST

«Aller helst ville jeg blitt kunsthistoriker, mendet ville ikke mine foreldre. De ville vel ikkefø på meg hele livet – og medisin egnet jegmeg ikke til. Dermed endte jeg med jusen – ikke motvillig – og det har jeg aldri angret.»

PORTRETTET: Viggo Hagstrøm

Foto: Simen Kjellin

Nr. 1. 2004 – 5. årgangUniversitetsforlagets magasin

Ansvarlig redaktør: Arne MagnusRedaktør: Tone SlettebakkenRedaksjonssekretær: Hege Ramsenghege.ramseng@universitetsforlaget.no

I redaksjonen: Eli Cook Hope, Kirsten Solheim, Vidar Røeggenog Hege Ramseng

Design og layout: Gazette as

Adresse:Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum0105 OsloTelefon: 24 14 75 00Telefaks: 24 14 75 01E-post: klartekst@universitetsforlaget. nowww. universitetsforlaget. no

Norge er en tidsskriftnasjon. Det har vi vært desiste 150 årene. Imponerende nok har mange avdagens tidsskrifter en mer enn hundreårighistorie. Vår tidsskriftflora kan deles inn i trehovedgrupper:

Kulturtidsskriftene. De har allmennheten sommålgruppe og har vært førende i den politiskeog kulturelle debatten, ofte redigert av landetsledende premissleverandører. Et av de besteeksemplene i så måte er Eivind Berggrav som i50 år var redaktør i Kirke og Kultur.

Den andre gruppen er fagpressetidsskriftene. Dehenvender seg til mindre, men ofte mer fagligdedikerte lesergrupper. Disse tidsskriftene harhatt en sentral plass i utviklingen av sterkeprofesjonsinteresser, som for eksempel legene.

Den tredje gruppen er de akademiske tids-skriftene. De har vært den helt sentrale arenaenfor meningsutveksling og kunnskapsvekstinnenfor forskersamfunnene, der både etablerteforskere og forskerrekrutter har bidratt.

Felles for alle tidsskriftene er at de har værtviktige i utviklingen av en norsk identitet, etterhvert også for opprettholdelsen av norsk somarbeidsspråk.

I likhet med bøker og aviser har tidsskriftenefått økende konkurranse fra andre medier. Som følge av samfunnsutviklingen har antalletinteresse- og profesjonsgrupper økt, mens

spesialiseringen har ført til at antallet individer iden enkelte gruppen er redusert. De siste ti-årene har derfor vært en nedgangstid for norsketidsskrifter. Abonnementstallene har sunket ogmed det også interessen for å skrive artikler.

Vi i Universitetsforlaget opplever nå at dennetrenden er i ferd med å snu, og vi vil gjøre vårttil å stimulere til vekst og nyutvikling.

Vårt største bidrag er den elektroniske tids-skriftdatabasen idunn.no. som vi lanserte vedårsskiftet. Den vil gi enkeltbrukere, forsknings-institusjoner og biblioteker muligheten til åabonnere elektronisk på tidsskrifter, i tillegg til åsøke fram tidligere utgaver og enkeltartikler.Vårt mål er at alle sentrale norske tidsskrifterinnenfor akademia og fagpresse skal være til-gjengelige på idunn.no. Allerede i løpet av detteåret vil du finne flere enn Universitetsforlagetsegne tidsskrifter i databasen.

I tidsskriftenes år er vi stolte over at vi ogsåetablerer nye tidsskrifter: Tidsskrift for psykiskhelsearbeid og Arbeidsrett. Begge er kvartalstids-skrifter som vil komme med første nummer iløpet mars/april.

God lesning.

Redaksjonelt

2 Klartekst / 1. 04

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 1. 2004

KLARTEKST

Tidsskriftenes år

Etter å ha kjempet for sin fødsel i snart fire år ser Tidsskrift for psykisk

helsearbeid endelig dagens lys denne våren. Det skal fungere

som en møteplass for alle som jobber innen fagfeltet.

Første nummer av tidsskriftet skal ta for seg det grunnleggende spørsmålet:Hva er egentlig psykisk helsearbeid? Det er det nemlig et stort behov for ådiskutere ifølge den nybakte redaktøren Bengt Karlsson.

– Som tverrfaglig felt er psykisk helsearbeid nytt. Begrepet ble introduserti regjeringens opptrappingsplan for psykisk helsevern i 1999. Men arbeidetmed å definere innholdet i dette er kommet altfor kort. Her vil tidsskriftetspille en nøkkelrolle, håper Karlsson.

Han er høyskolelektor ved Høgskolen i Agder og utdannet psykiatrisksykepleier. Tankegodset i opptrappingsplanen ligger til grunn for det nyetidsskriftets målsetning og faglige profil.

– Psykiske lidelser har tradisjonelt vært behandlet individuelt, med medi-kamenter og terapi. Vi kan diskutere årsakene til en psykisk lidelse til vi blirblå, men det vi vet, er at en person med psykiske problemer virker på sineomgivelser og vice versa. Psykisk helsearbeid skal i større grad se på konse-kvensene for nærmiljøet og se løsninger for den enkelte i denne sammen-heng, sier Karlsson.

Han nevner gode boligløsninger, muligheten til meningsfull aktivitet ogsosiale nettverk som eksempler.

Terskelen for å bidra til tidsskriftet skal være lav. Derfor har redaksjonenopprettet en spalte som heter «fortellinger», der brukere av psykiatriske tje-nester kan skrive om sine erfaringer med hjelpeapparatet. Også mestring ogbedring er viktige stikkord for tidsskriftet.

– Nummer to skal derfor handle nettopp om det. Vi vil samle suksesshis-torier fra hele landet. Hvor har de fått til godt lokalbasert psykisk helse-arbeid, og hvorfor? Det kan dreie seg om vellykket integrasjon for eksempel,sier Karlsson.

TRANG FØDSEL

Universitetsforlaget vant anbudskonkurransen om å få gi ut tidsskriftetallerede i 2000, og har siden den gang søkt om pengestøtte en rekke gang-er, både i Sosial- og helsedepartementet, i Sosial- og helsedirektoratet og iRådet for psykisk helse. Det har blitt mange nei, og både forlag og ildsjelerhar vært nær ved å gi opp.

De trenger tilskudd de første tre årene. Planen er at tidsskriftet skal væreselvfinansiert etter det.

– I august i fjor troppet vi opp i Sosial- og helsedirektoratet, sju-åtte for-lagsfolk inkludert sjefen, og hele arbeidsgruppen som har jobbet iherdig

med å få på plass tidsskriftet, forteller tids-skriftredaktør Vidar Røeggen i Universitets-forlaget. Forlaget mente alvor, men sa til segselv at dette er siste gang vi søker. Nok ernok.

Selv om ikke meldingen om bevilgningenpå en halv million kom før i desember, hartidsskriftets redaktørkollegium holdt påsom om oppstart var avklart siden august. Det har strømmet inn bidrag, noeRøeggen tar som en bekreftelse på behovet for et slikt tidsskrift.

– En hovedmålgruppe vil være de cirka 3500 personer som er uteksami-nert i psykisk helsearbeid siden oppstarten av studiet i 1999, sier Røeggen.

Ambisjonen for 2004 er å oppnå mellom 300 og 500 abonnenter. Om treår håper Røeggen å kunne notere seg mellom 1000 og 1500. Da skal hjulenegår rundt av seg selv.

Studiet i psykisk helsearbeid er ettårig og tilbys av høyskolene som påbyg-ging for helse- og sosialarbeidere.

Både studiet og tidsskriftet er resultat av regjeringens opptrappingsplanfor psykisk helsevern.

3Klartekst / 1. 04

Nytt tidsskrift om psykisk helsearbeidTEKST: EVA GRINDE

SOSIOLOGI-EKSPORT TIL CHILE OG SERBIA

Sosiologisk leksikon er redigert av Olav Korsnes,Thomas Brante og Heine Andersen og er utgitt iNorge, Sverige og Danmark. Nå er et arbeid igang med å oversette dette verket til spansk.Oversetteren Alfredo Nuñez har flyttet tilbake tilChile etter mange år som flyktning i Norge, ogoversetter nå boka til spansk i tett samarbeid

med et redaksjonsråd av samfunnsvitere. Profes-sor Ljubisa Rajic i Beograd vil snart ta fatt på åoversette dette verket til serbisk, og også der vilfagfolk ved universitetet bistå i arbeidet med å fåinn relevante termer og henvisninger.

Nordiske sosiologer vil dermed være med på åetablere et sosiologisk vokabular som er egnet til

å analysere og forstå de samfunnsformasjonenesom nå vokser fram i Latin-Amerika og på Balkanetter de politiske omveltningene der. I Serbia vilogså den parallelle utgivelsen Statsvitenskapelig

leksikon, redigert av Øyvind Østerud, Kjell Gold-mann og Mogens N. Pedersen nå bli utgitt på ser-bisk.

Notert¨

Redaksjonen: Marit Borg, Olaug Krogsæter,

Anne Margrethe Holmboe, Susanne

Dietrichssen, Anders Johan W. Andersen og

Bengt Karlsson.

Tidsskrift –.

Humanister hoppet i stolen da det

realistdominerte Gundersen-utvalget

ved Universitetet i Oslo i fjor la fram inn-

stillingen «Forskning med tellekanter».

Nå skulle institusjonenes bevilgninger styres avforskningsproduksjon, og mange mente utvalgetla ensidig vekt på å premiere artikler i engelsk-språklige medisinske og naturvitenskapelige tids-skrifter. Siden er saken løftet opp på nasjonaltplan, den omtales av Regjeringen i Statsbudsjettetfor 2004, og Universitets- og høgskolerådet (UHR)har fått i oppdrag å utarbeide et registrerings-system for forskning som skal danne grunnlagfor den framtidige finansieringen.

NY STYRING AV PENGESTRØMMEN

Kvalitetsreformen har endret betingelsene forbevilgninger til universitets- og høgskolesektoren.I tillegg til grunnbevilgningene skal fakulteter oginstitutter nå få penger på grunnlag av vekttalls-produksjon og studentgjennomstrømning. Dess-uten har det vært sagt at også forskningsproduk-sjonen skal være med og styre pengestrømmen,men hittil har denne vist seg vanskelig å måle. Iårets statsbudsjett – Stortingsproposisjon nr. 12003–2004 – skriver Utdannings- og forsk-ningsdepartementet bl.a.: «Departementet arbei-der med å utvikle vidare den resultatbasertedelen av forskingskomponenten i finansierings-systemet for universitet og høgskolar … For å fåein meir treffsikker premiering av oppnådderesultat i forskingsfinansieringa kan indikatorenvitskapleg publisering erstatte nokre av dagensindikatorar i den resultatbaserte omfordelinga avforskingsmidlar, som til dømes førstestillingareller studiepoeng, der den direkte samanhengenmed forskingsresultat er mindre openbar … Måleter at institusjonane rapporterer standardisertedata av høg kvalitet som er samanliknbare mellominstitusjonar, og at institusjonane får tilbod om åbruke bibliografiske data i si rapportering tilerstatning for den manuelle eigenrapporteringa.Systemet må være relativt enkelt og gjennom-skueleg og ikkje påføre vesentlege administrativebyrdar … For at systemet skal lukkast, er detnaudsynt at ein kjem fram til standardar for kor-leis ein skal klassifisere ulikt kvalitetsnivå ogulike publikasjonsformar (artiklar, monografiaro.l.) for å kunne samanlikne.»

MED MÅLEBÅND ELLER TOMMESTOKK?

Så langt vel og bra, har mange ment. Men hvaslags målestokk og -redskaper kan brukes til å

klassifisere de ulike forskningsarbeider? Depar-tementet har gitt UHR i oppdrag å konstrueredette måleverktøyet, og UHR har oppnevnt enegen arbeidsgruppe under ledelse av Anne-BritKolstø, professor i farmasøytisk mikrobiologi ogprorektor ved Universitetet i Oslo.

– Lar forskningskvalitet seg måle, Anne-BritKolstø?

– Det kommer an på hvor grovt man måler.Det er neppe noe problem å skille det virkeliggode fra det dårlige innen de ulike fagfelt. Mendet er faktisk ikke forskningen som sådan vi skalmåle. Vi nøyer oss med å se på publiseringska-nalene og skal identifisere kanaler for vitenska-pelig publisering. Det innebærer blant annet atet tidsskrift må ha et system for fagfellevurde-ring. Tanken er at man vil stimulere til at det publi-seres, og at man vurderer hvor det publiseres.

– Hvordan vil dere komme fram til en range-ring av ulike tidsskrifter?

– Vi skal ikke rangere tidsskriftene, men vårambisjon er å identifisere noen tidsskrifter ellerpubliseringskanaler som fagmiljøene selv ser somde viktigste vitenskapelige publiseringskanalene.Et problem er naturligvis at kvaliteten av publi-seringskanalene kan endres over tid. Vi har ak-kurat påbegynt arbeidet, men vi skal være ferdigeinnen utgangen av året.

PÅ ENGELSK OG NORSK

– Vil engelskspråklig publisering få forrangframfor forskning på norsk?

– På enkelte fagområder kan det nok det, men innen andre absolutt ikke. Men det kan godtvære at noen fagområder som i dag har minimaltradisjon for engelskspråklig publisering, vil finnedet interessant å henvende seg til et videre publi-kum internasjonalt. Det ene utelukker ikke detandre.

– Vil et nytt system favorisere dere realister iforhold til humaniora?

– Jeg tror ikke det. Jeg regner med at det vil blitatt hensyn til publiseringstradisjonene, bådenasjonalt og internasjonalt.

– Tror du det nye systemet vil endre publi-seringspraksis og medføre strategiske tilpas-ninger?

– Jeg tror ikke det vil ha noen dramatisk inn-flytelse. Men jeg håper det vil kunne bidra til atforskerne publiserer mer, at forskningen så å sifullføres ved at den formidles videre. Jeg menerat vårt arbeid skal bidra til at forskerne setter seghøyere mål for hvor de publiserer, slik at denfaglige utviklingen stimuleres.

Pengepremier og publiseringspraksisTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

FOTO: OLA SÆTHER

4 Klartekst / 1.04

Aktuelt !

Anne-Brit Kolstø, professor i farmasøytisk mikro-

biologi og prorektor ved Universitetet i Oslo, har

ledet en egen arbeidsgruppe med det siktemål å

finne fram til en klassifsieringsmetode – et måle-

verktøy – for klassifisering av ulike forskningsarbeid.

Har du noen gang opplevd at du var enig i

byggingen av et nyttig tiltak, men samtidig

foretrakk at det ble etablert et annet sted

enn i ditt nabolag?

Bjørg er mor til en rusmisbruker fra en kommuneutenfor Oslo. Gjennom sju år har hun og andreforeldre gradvis møtt økende forståelse fra loka-le politikere for at det trengs boliger i nærmiljø-er for en gruppe som i dag bor på hospits i Oslo.I desember i fjor ble spadestikket tatt til byggetsom skal inneholde en bemannet bolig for grup-pen. For noen av foreldrene betyr det at de kansove rolig om nettene og ikke lenger bruke demtil å lete etter sønn eller datter i Oslo sentrum. Daplanene ble kjent i lokalavisen, møtte 100 naboeropp for å protestere mot botiltaket.

JA TAKK, MEN NEI

Dette er ett av mange eksempler på protester mottiltak for rusmiddelmisbrukere i nærmiljøet sombeskrives i et bilag til fagtidsskriftet rus & avhengig-het: «Ja takk, et sted å bo (men ikke i mitt nabo-lag)». Tema er NIMBY. NIMBY er forkortelsen fradet engelske uttrykket Not in my backyard – ikkei min bakgård: De fleste er enige i at folk med rus-problemer bør få behandling, bistand til å bo oghjelp til å unngå sykdom og overdoser. De treng-

er både støtte til å overleve og hjelp til etter hvertå komme ut av elendigheten. Likevel, knapt ettrustiltak i Norge er etablert uten slike nabopro-tester som Bjørg og de andre foreldrene oppleveri nabokommunen til Oslo i dag.

Motstanden har mange begrunnelser – storesom små.

– Vil ungdom lettere få tak i rusmidler hvis detbor rusmisbrukere i nabolaget?

– Vil det føre med seg mer vold og kriminalitet?

«HAR LEVD ET MØKKALIV»

Erfaringene der norske rustiltak etableres, er atde ikke fører slike problemer med seg.

– Jeg var bekymra, for eksempel for vold, sier SivSkrede, en av dem som tidligere protesterte mot etrustiltak i Molde, men som nå deltar i et frivillignettverk rundt det. – Jeg kjente ikke misbrukerne,bare mytene. Du møter vanlige mennesker som harbehov for å bli sett og respektert. Ved å involveredeg får du egenutvikling som gevinst på kjøpet!

Jon Storaas som har vært rusmisbruker i 12 år ogrusfri i fem, og som nå leder rusmisbrukernes inter-esseorganisasjon (RIO), understreker hvor viktigdet er for en som kommer fra behandling at han blirmøtt med en utstrakt hånd i et vanlig bomiljø.

– For en rusmisbruker som etter mange år etab-lerer seg på nytt i en ny bolig, går ikke alt på

skinner første dagen, sier han: – Du driter deg ut,eller du går på en smell. En vanlig impuls som dukjenner fra livet med mye rusing, er å stikke av. Dusynes ikke at du fortjener en utstrakt hånd. Du trordu er en kjempedritt fordi du har levd et møkkaliv,uten verdighet. Du tror ikke det går an å løsemellommenneskelig problemer. At det finnes for-ståelse eller mulighet for forsoning. Ikke for deg.

I heftet «Ja takk, et sted å bo (men ikke i mittnabolag)» møter vi flere mennesker med erfa-ringer fra naboskap med rustiltak. Heftet beskri-ver også hvor og hvordan rusmisbrukerne i Osloskal ha hjelp til å klare seg i vanlige bomiljøer.Utgitt av Universitetsforlaget i samarbeid medKompetansesenter rus Oslo kommune.

Ikke i mitt nabolag?TEKST: TONE ØYERN

FOTO: MARTIN BLINDHEIM

5Klartekst / 1.04

Tidsskriftet Nordisk Sosialt Arbeid kommer i 2004i et nytt format og med ny layout. Det første num-meret av tidsskriftet kom ut allerede i 1981 oghar siden den gang befestet sin posisjon som detsentrale tidsskriftet for sosialarbeidere i Norden.De nasjonale redaksjoner i Finland, Sverige,Island, Danmark og Norge sikrer tilgang på arti-kler, bokomtaler og nytt fra Norden. Det har idenne tidsperioden skjedd en vitenskapelig-gjøring av faget sosialt arbeid i alle de nordiskelandene, om enn i ulikt tempo. Fra 1999 innfør-te tidsskriftet refereeordning for dem som ønsketen slik publiseringsform. En av hensiktene medå innføre refereeordning var å kunne tilby fors-kere og doktorander publisering som er meritte-rende og på et nordisk språk. Den nye utgavenav tidsskriftet følger opp denne utviklingen. Det

var mange diskusjoner før man valgte å åpneopp for refereebedømte artikler. Skeptikerne tilen slik ordning var redde for at det kunne føre tilat tidsskriftet fjernet seg fra praksisfeltet.

Vi gjør som Ole Brum og sier; «Ja takk, beggedeler». Tidsskriftet inneholder artikler både medog uten refereebedømning

Det er ingen enkel form, men viktig av fleregrunner. For sosialarbeidere som velger en aka-demisk karriere, tilbyr tidsskriftet mulighetenfor å publisere meritterende artikler på et nor-disk språk, og forskere gis muligheten til å kom-munisere med sitt eget fagfelt. I mange tilfelleblir forskningsresultater publisert i «tunge»vitenskapelige tidsskrift hvor man skriver eks-klusivt for forskerkollegaer. «Ja takk, beggedeler» betyr at vi tilstreber en dialog mellom

forskning ogpraksis. De nor-diske redaksjo-nene har langetradisjoner medå oppmuntre ogbistå praktikere iå systematiseresine erfaringerfor å gjøre dem tilgjengelig for andre. Ved å bear-beide og ordne egne erfaringer gjennom skrive-prosessen kan disse erfaringene gi nye perspekti-ver og handlingsalternativer for en selv og andre.En kunnskapsutvikling som er forankret i denenkelte utøvers hverdagserfaringer vil værebekreftende på den faglige selvforståelsen, ogøke bevisstheten om egne arbeidsformer.

Ny giv for Nordisk Sosialt ArbeidTEKST: HOVEDREDAKTØR JÓNA HAFDIS EINARSSON

Heftet «Ja takk, et sted å bo (men ikke i mitt nabo-

lag)» presenterer en rekke menneskers erfaring

med naboskap med rustiltak. Det beskriver også

hvordan mennesker med rusproblemer får hjelp til å

klare seg i vanlige bomiljøer.

Tidsskrift –.

Tidsskrift –.

Norsk medietidsskrift vil nå bredere ut enn

det gjør i dag. Derfor har det skiftet forlag,

økt antall utgivelser årlig fra to til fire, og

skal satse mer på å være aktuelle. Samti-

dig beholdes forskningsprofilen.

Norsk Medietidsskrift nr. 1 2004 kommer i måneds-skiftet februar/mars og er det første som utgis etterat Universitetsforlaget overtok. Den viktigsteendringen er fordoblingen av antall utgivelser.

– Vi vil være mer til stede for abonnentenevåre. I tillegg er det viktig å være oppdatert.Blant annet er bokanmeldelser fra fagfeltet enviktig del av tidsskriftet. Med fire utgivelser kanvi være raskere ute, sier Anne Gjelsvik.

Sammen med Erling Sivertsen er hun redaktørfor Norsk medietidsskrift.

De siste par årene har det vært vanskelig åholde seg innenfor de tilmålte sidene på 320 sideri året. Stofftilfanget øker.

– Men ikke så mye at vi dobler antall sider.Hvert nummer blir litt mindre, sier Gjelsvik.

Derfor vil det heller ikke alltid være temanumre,slik det har vært til nå.

– Med færre sider er det mindre naturlig åbinde opp en stor del i et fast tema, sier Gjelsvik.

UNGT FAG

Tidsskriftet er ti år gammelt i år. I Norge er ikkefaget mer enn omtrent dobbelt så gammelt.

Det er helt nytt at medievitenskap har fått sineegne pensjonister. Snittalderen er generelt lav,

særlig blant dem som driver tidsskriftet. – Men også nestorene slipper til i spaltene,

selv om det nok er stipendiater som legger mestarbeid i det, sier Gjelsvik.

Et viktig mål for tidsskriftet er å forene uliketilnærminger til faget. Det er delvis nådd.

– Vi ser på artiklene at grensene mellom foreksempel statsvitenskapelig og humanistisk inn-fallsvinkel til problemstillinger er i ferd med å gliover i hverandre. Forfatterne henter litt fra ulikemetoder, sier Anne Gjelsvik, som selv skal avslut-te sin doktorgrad om filmkritikk i løpet av våren.

Redaktøren mener Norsk Medietidskrift harlykkes med å nå ut til den primære målgruppen:De som forsker på, og underviser i, medier ogkommunikasjon. Nå vil hun mer.

– Vi synes selv vi har stoff som er veldig interes-sant også for praktikere i mediehus og i skole-systemet.

Gjelsvik frister med at mye norsk medieforsk-ning er empirisk og direkte knyttet til norskmediehverdag. For eksempel har tidsskriftettrykket analyser av norsk politisk journalistikkog undersøkelse av hva som egentlig skjedde daJagland måtte gå av som partileder.

– Vi har også hatt artikler om følgene av å inn-føre digitalt telenett. Dette er kunnskap som erviktig for aktørene i bransjen, sier Gjelsvik.

Hun vedgår at markedsføring ofte har ståttnederst på listen i redaksjonen. Med overgang tilUniversitetsforlaget håper hun det skal bliannerledes i tiden som kommer.

Medietidsskrift til Universitetsforlaget

6 Klartekst / 1.04

Nytt Norsk Tidsskrift 20 årTEKST: GERD JOHNSEN

– Vi skal ikke feire ossselv, sier redaktør RuneSlagstad, men fortsettemed vår utabloide virk-somhet. Han kan like-vel love både dobbelt-nummer og seminar tilhøsten i anledning jubi-leet.

Nytt Norsk Tidsskrift(NNT) startet opp i1984 med Rune Slag-stad som en av initia-tivtakerne, og han har vært redaktør de 20 årenesom er gått siden den gang.

– Utgangspunktet for NNT i 1984 var et Norgepå tampen av det sosialdemokratiske regimet, ogi de første numrene av tidsskriftet diskuterte vifølgene av dette. Vi ønsket å fremme det åpnesamfunn og fryktet blant annet den intimiseringav offentligheten som i dag er et faktum. Det harskjedd et sterkt ideologisk skifte, og offentlighetenhar endret seg. Rune Slagstad mener det er endamer prekært behov i dag enn i 1984 for et forumfor en større og mer langsiktig refleksjon.

– Redaksjonen ønsker i 2004-årgangen avNNT blant annet å fokusere på den såkalte skan-dinaviske modellen og skandinavisk modernitet idens ulike former. Hva er karakteristisk for denskandinaviske identitet i dag etter den sterke sta-tens fall? spør Rune Slagstad. Han hevder at vistår ved et veiskille og at det er NNT sin rolle åforeta en samtidsdiagnose av det norske samfun-net.

Noen har kritisert NNT for å være for opptattav temaet makt, er du enig i det?

– Jeg mener det heller er for lite maktanalyse idagens samfunn! Det er nettopp på dette feltetNNT skiller seg fra de andre kulturtidsskriftene,ved å være sterkere knyttet til det politiske og detakademiske miljø. Derfor har NNT vært spesieltopptatt av maktutredningene, og utredningene ide forskjellige skandinaviske landene skal disku-teres på jubileumsseminaret og er også et debat-tema i NNT 1/2004.

– Vår layout og tegner (Finn Graff) er densamme i 2004 som i 1984, og vår målsetting forNNT er fortsatt gyldig: vi ønsker å være et intellek-tuelt møtested på tvers av tradisjonelle politiske ogvitenskapelige båser, avslutter Rune Slagstad.

Neste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift, nr.1/2004, kommer i mars.

Redaksjonen i Nmt: Lars Nyre, Erling Sivertsen, Tanja Storsul, Anne Gjelsvik, Dag Asbjørnsen, Hilde Arntsen, Tore

Helseth og Hanne Merete Hestvik.

Tidsskrift –.

TEKST: EVA GRINDE

Naturen er et av verdens eldste populær-

vitenskapelige tidsskrift – kanskje faktisk

det eldste?

Tidsskriftet ble startet i Christiania i 1877 avnoen yngre naturvitenskapsmenn, men redak-sjonssekretæren Jørgen Brunchorst tok det medseg til Bergen da han ble ansatt der, og siden1887 har hovedansvaret og redaksjonen vært iBergen.

Det klages på at forskere generelt er for liteflinke til å popularisere sin forskning, men blarman i ulike utgaver av Naturen opp gjennomårene, ser man at ikke få av våre naturviten-skapsmenn har presentert sin forskning i løpetav de snart 130 år dette tidsskriftet har eksistert,se bare på denne oversikten (Fridtjov Nansenhar flere artikler, for eksempel):– Plan til en ny Nordpolekspedition, 1890– Den norske grønlandsekspedition. Dr. Fridtjov

Nansens officielle rapport til etatsraad Gamél– Klimavekslinger og deres aarsaker, av Bjørn

Helland-Hansen og Fridtjov Nansen, 1920– De inferiøre menneskeracer, av Halfdan Bryn,

1924, – Michael Sars’s Atlanterhavs-ekspedition 1910,

av Dr. Johan Hjort, – Kan aluminium med fordel produceres hos os?

av dr. Hans Reusch, 1887– Om meteorologi: Litt om forsøk med langtids-

varsling, av Sigurd Evjen, 1936

Naturen– Norges eldste populærvitenskapelige tidsskrift

Et utvalg av Naturens forsider gjennom årene.

Tidsskrift –.

TelefonenAllerede for 16 Aar siden construeredeReiss den første Telefon, indrettet til at forplante musikalske Toner ved Hjæp af enelektrisk Strøm. Den var temmelig ufuld-kommen og vakte ikke synderlig Opmærk-somhed.

Utrdrag fra første aargang 1877

Lidt om Fluer, der plage vore Husdyr.

Af Conservator Schneider.

Der gives en Klasse af Dyr, forøvrigt hen-

hørende til Dyrerigets forskjelligste Grupper,

som paa Grund af deres eiendommelige

Levevis har tiltrukket sig megen og fortjent

Opmærksomhed. Man har kaldet dem

«Snyltere», «Parasitter». Med det sidste Ord,

som direkte oversat betyder Medspisere,

betegnede de gamle Grækere og Romere

den slags Tobenede, som vi i daglig Tale

kalde «Snyltegjæster». Siden er Benævnelsen

i Naturhistorien overført paa alle væsener,

saavel Planter som Dyr, der tilbringe, ialfald

en stor Del af sit Liv, paa den besynderlige

Maade, hvoraf vi her skulle meddele nogle

Træk. Utrdrag fra første aargang 1877

7Klartekst / 1.04

8 Klartekst / 1.04

«Tidsskrift for Rettsvitenskap», er

tidsskriftenes Rolls Royce. Avgjort.

Har alltid vært det».

Portrettet

Professor Viggo Hagstrøm kjører Rolls Royce. På en måte. Egentlig skullehan vært på museum.

Professoren har naturlig nok ikke ankommet Universitetets juridiskefakultet i Oslo sentrum der han har sitt daglige virke, i nevnte kjøretøy. Iførtrød- og hvitstripet skjorte under mørk, dobbeltspent blazer over matchendebukser – Hagstrøm ville muligens sagt benklær – er det likevel lett å tenkeseg ham stige inn og ut av denne slags rullende eleganse. Det er han selv sombringer bilmerket på bane, idet han ganske enkelt slår fast:

– Tidsskrift for Rettsvitenskap er tidsskriftenes Rolls Royce. Avgjort. Har all-tid vært det.

Og som redaktør av landets eldste vitenskapelige publikasjon i tidsskrift-sjangeren – det kom første gang ut i 1888 – kan han trygt kalle seg en slagssjåfør for eliten.

Om han hadde villet, kunne Hagstrøm dessuten godt ha skaffet seg enhelt håndfast Rolls Royce, men da måtte han ha solgt unna i alle fall deler avsin anselige kunstsamling, og ingenting tyder på at så kommer til å skje. Pro-fessoren elsker bildene sine. Hans kontor i etasjen over Universitetets aulafår aulaen til å framstå som en prangende storebror til Hagstrøms – langthyggeligere – minimuseum av et arbeidsrom. Blant verker av bl.a. Per Krohgog Andy Warhol og klenodier i empire og gustaviansk stil utøver han sittyrke som professor og redaktør. Når han ikke konsentrerer seg om intrikatejuridiske problemer, er Hagstrøm hjemme og nyter resten av kunstsamling-en sin – eller kanskje befinner han seg på reisefot og dermed på museum.

– Egentlig ville jeg bli kunsthistoriker, avslører professoren.

Hadde Hagstrøm gitt seg hen til kunsten, ville Norge formodentlig gått glippav verket Obligasjonsrett (Universitetsforlaget 2003). Verket på over 900sider er anmeldt av professor Thomas Wilhelmson ved Helsingfors univer-sitet under tittelen «Behövs en obligationsrätt?» – et spørsmål vi alle vel harlurt på. Han konkluderer med at boka er «uunngåelig» på sitt felt.

Obligasjonsrett er læren om skyldforhold. Ikke akkurat oppsiktsvek-kende, siden det dreier seg om jus, vil enkelte bemerke, men her gjelder detaltså for eksempel kontrakter. Riktig tørt og kjedelig høres det ut, i motset-ning til de pirrende udåder mer mediefokuserte jurister og advokater stårfram med i offentligheten. Konfrontert med slik dårskap sperrer Viggo Hag-strøm øynene litt opp bak runde brilleglass og parkerer videre utglidninger:

– Det er vel så galt som det kan få blitt. Det fins omtrent ikke et enesteinteressant juridisk spørsmål innenfor strafferetten. Man er skyldig eller ikkeskyldig. Øksedrap, voldtekt og stoffsmugling er ikke av de mest oppbygge-lige ting i verden. Dessverre er visse sosiale grupper overrepresentert i slikesaker, og når man som jeg ikke tror man blir et bedre menneske av å sitte ifengsel, da er det verken oppbyggelig eller interessant å drive med straffe-

rett. Et rent renholdsverk – og som profe-sjon stort sett traurige greier.

De utfordrende spørsmål og intellektu-elle utfordringer ligger i bl.a. sivilrett ogkontraktrett – «hvor man ikke har et dumtfylledrap å forholde seg til» – og i arbeids-rett – «som burde interessere mange i etsamfunn i betydelig endring» – alt ifølge professoren. Dermed må han sies åha havnet på rett plass her i livet, her han nå sitter bak en stabel bøker underet maleri av Ørnulf Opdahl, for er det noe sted her til lands hvor komplek-se juridiske spørsmål så å si tas opp til doms på daglig basis, er det på fakul-tetet generelt og i Tidsskrift for Rettsvitenskap spesielt.

– Det har alltid vært et elitetidsskrift som går til ledende advokatkontorerog jurister. Inntil Francis Hagerup startet det, hadde jusen vært en profesjoni lovkyndighet. Med tidsskriftet kom en vitenskapeliggjøring av jusen. Detligger prestisje i å få trykket artikler her, for de blir sterkt kvalitetsvurdert.Tidsskriftet har vært det stedet der omfanget ikke er en avgjørende innven-ding for publikasjon. Unge, begavete jurister kan få publisert det som ervanskelig å få trykket andre steder.

Hagstrøm har det svart på hvitt fra Universitetets høyeste hold at en artik-kel trykket i tidsskriftet uten videre gir ekstra uttelling på forfatterens CV, forikke å si rulleblad. Og mens elitejuristene opplagt tar bølgen når intrikatedebatter pågår i spaltene – om spørsmål som i sin tur kan vederfares et intet-anende folk for eksempel i form av nye lover – så er historien om tidsskrif-tets tilblivelse i første omgang mest spennende for menigmann. Det skulle etdødsfall til.

Ikke et hvilket som helst dødsfall, heller. Det var Fredrik Stang, lektor ilovkyndighet, advokat, statsråd og endelig statsminister i 1873, som ved sinbortgang bokstavelig talt ga liv til bladet.

– Kalamitetene rundt Riksretten gjorde at man ikke ville be Stortinget ompensjon for Stang, slik man måtte på den tid, forteller Hagstrøm. – Derforble det holdt en innsamling for ham, men han døde da innsamlingen var til-endebrakt. Av et formidabelt beløp ble Den Stangske Stiftelse opprettet, sometter hvert startet tidsskriftet.

Selv kom Viggo Hagstrøm til jusen i en form for forlik. Foreldrene så helst athan studerte medisin.

– Aller helst ville jeg bli kunsthistoriker, men det ville ikke mine foreldre.De ville vel ikke fø på meg hele livet – og medisin egnet jeg meg ikke til.Dermed endte jeg med jusen – ikke motvillig – og jeg har aldri angret.Mulighetene for en karriere innen kunsthistorie ville vært små. Norge erikke en utpreget kulturnasjon.

En jus i skjønnhetTEKST: LIV JØRGENSEN

FOTO: SIMEN KJELLIN

9Klartekst / 1.04

VIGGO HAGSTRØM

Universitetet i Oslo,Institutt for privatrettDr. juris. 1985, professor fra 1988. Hovedredaktør i Tidsskrift for Rettsvitenskap.

Mangeårig formann i Bankklagenemnda.Omfattende praksis som vold-giftsdommer.

– Er jusen en profesjon som gjerne har gått i arv?– Ja, i hvert fall i borgerlige miljøer. Om den nå gjør det, vet jeg ikke.

Hjemme hos meg ble den ansett for å være sånt man studerte, om man ikkehadde andre evner. Det var lett å komme inn. I min familie er det forret-ningsfolk og noen jurister, om ikke fremragende. Den allmenne oppfatningvar at jus var for dem uten spesielle interesser. Mange oppfatter det som etkjedelig fag, men det er et morsomt yrke, og selv likte jeg studiet – det å sittemed abstrakte ting.

Lesingen må ha gått lekende lett, for Hagstrøm begynte å studere i 1973,tok «en meget god juridikum», som han selv sier og valgte etter hvert arbei-det som lektor ved Universitetet.

– Jeg skrev i løyndom min doktoravhandling, og det gikk greit, selv omdet var slitsomt med undervisningsplikten. Jeg disputerte i 1985 og ble pro-fessor i 1988, sier han og får det til å høres ut som en ordinær tur med bus-sen.

– Du var den yngste professor noensinne?– Ja, jeg var den yngste her i mange år. – Noen har brukt ordet «wonderboy» om deg?– Jeg vet ikke, jeg har sikkert mine ups and downs. Jeg er vel rimelig vel-

lykket og har vært heldig. Har bra bakgrunn og har truffet de rette mennes-kene. Det hjelper at folk hjelper deg fram.

Nå står professoren til laud også kulturelt sett. Han har samlet kunst sidenstudietiden, i over 30 år, har en av Norges største Per Krohg-samlinger oganser at han nok er den glade eier av mellom 1000 og 1100 bilder. Kontorethans med utsikt over Universitetsplassen og Karl Johan, er en oase av bil-ledlig skjønnhet og staselige antikviteter – så som en vakker gulvklokkeanno 1700, en gustaviansk sofa og et enormt empirespeil.

Innen billedkunsten har Hagstrøm i hovedsak konsentrert seg om perio-den 1890 til 1960. Og hvorfor Per Krohg?

– Norge var nærliggende, alt annet var vanskelig. Å kjøpe samtidskunstvar også dyrt, jeg var student, og jeg ville ha mange bilder. Så det å samle littretrospektivt, når man satt med den kunsthistoriske fasit, det gikk an. Jegvisste hva jeg kjøpte, jeg har samlet med hodet og mot strømmen. Det er jonoen som kjøper bilder som sukkertøy. Per Krohg – særlig perioden fra1910 til -30 – han er en av de mest interessante kunstnerne fra den genera-sjonen. Han var «fransk», internasjonal og solgte ikke til nordmenn, så detvar spennende. Siden reiste han hjem og ble nasjonal og kjedelig.

– Jeg er den fødte samler, sier Hagstrøm. – Jeg har samlet mynter og sidendansk-norske medaljer, men de er så sjeldne. Du kunne få tak i én i året, ogdet ble kjedelig.

Kunstsamlermiljøet her til lands er lite, ifølge professoren, i hvert fall detsom ikke går etter samtidskunst – muligens en trøst for den som kan tenkeseg å bruke kredittkortene på den slags. Han gir følgende tommelfingerregelfor kvalitetsbedømming til nybegynnere:

– Når kunstnerne blir 50 år, da går det bratt nedover. Det gjelder ikke alle.Johannes Rian ble faktisk bedre, men selv Munch … Nå var han genial oghadde mye å tære på, men likevel. Produksjonstakten øker når man blireldre, og kvaliteten blir dårligere.

– Og en Picasso, som malte til han var langt oppe i årene?

– En stor kunstner, men gjennomgående svakere etter krigen. A hell of adifference, slår Hagstrøm kontant fast.

Ettersom han selvsagt elsker museer og har fått med seg atskillige, kanhan også rangere disse:

– Metropolitan i New York er fantastisk. Og du kommer inn uten proble-mer. De som føler seg forpliktet til å stå i kø utenfor Louvre, de føler seg ikketilsvarende forpliktet til å se The Met. De går i Empire State Building i ste-det. Europeiske museer er dessuten svært lite pedagogiske. En kjenner harstore problemer. Ting er hengt opp etter størrelse, museene er laget for etpublikum som vet hvor det de ser etter henger.

Så diplomatisk kan klinten skilles fra hveten blant museumsgjengere.

Utenfor Viggo Hagstrøms dør står en kasse med på alle måter tungt utseendebøker, litteratur til dagens redaksjonsmøte i Tidsskrift for Rettsvitenskap. Hanhar vært engasjert i tidsskriftet siden 1970-tallet og innrømmer at redaktør-jobben er prestisjefylt.

– Det er en lang arv å holde ved like. Mest av alt er det dette å ha overtatten maratonpinne som må føres videre.

– Har tidsskriftet betydning for folk flest?– Rettsspørsmål har jo betydning for folk, og spørsmål som er behandlet

hos oss har bragt nye tanker inn i jusen. Her har skjedd nybrottsarbeid, foreksempel innen familie- og privatrett.

– Bør vi ha tillit til jusen?– Jeg er av den oppfatning at enhver rettstvist er en ulykke for begge par-

ter, sier den mangeårige voldgiftsdommer og formann i Bankklagenemnda.– Begge taper. Ingen vil kjenne igjen saken sin. En rettstvist er den verst ten-kelige løsning. Men tillit? Det er et stort spørsmål. Problemet er kvaliteten irettsvesenet. Vi har et hederlig rettsvesen.

– I USA er tittelen advokat for noen et skjellsord.– Vi får vel lignende tendenser også her, funderer professoren. Advokat-

profesjonen har undergått enorme endringer. Da jeg var ung, ville nesteningen bli advokat, men den gang var inntektene ikke sammenlignbare medhva de er i dag. En kollega av meg sier at da hun begynte var det en profe-sjon, mens det nå er business, og hun har rett, tror jeg. Når du nevner lov ogmoral, så er det ikke mulig å lage et lovverk som er helt i tråd med retts-oppfatningen. For å sitere en professor ved Oxford: «Do you think we havejustice? We have law and that’s quite another thing.»

Professoren håper at dagens studenter ikke utelukkende drives av penge-begjær.

– Har de et ønske om å bli forretningsadvokat, kan de bli skuffet. Advo-katkontorene i dag er produksjonsbedrifter. Ansatte er fotfolk for at bedrif-tene skal gå rundt. I min tid tenkte ingen på hva de skulle bli. Da en venn avmeg, en av byens fremste forretningsadvokater, søkte jobb på Oslo Lig-ningskontor og fikk den, var det helt fantastisk. I dag er det trøtt.

Om kun kort tid, i februar, runder vår mann 50 år.– Feire og feire, sier Hagstrøm. – Det blir et lite selskap. Med taleforbud.– En liten tale blir det vel?– Det blir absolutt taleforbud.Og her er det ikke snakk om forlik. Professoren har rett og slett talt.

10 Klartekst / 1.04

Portrettet

Ifølge den sylferske redaksjonen i tids-

skriftet Arbeidsrett skjer det så mye på fag-

feltet at det er merkelig at ingen har tenkt

på et eget tidsskrift før.

– Det blir uunnværlig for alle som driver medarbeidsrett, sier en optimistisk redaksjonssekretærTron Sundet.

Arbeidslivet er i bevegelse som aldri før. Enrekke prosesser i samfunnet dytter på utviklingenog skaper rettslig endring. RedaksjonssekretærTron Sundet nevner i fleng.

– Endringene i tariffavtalestrukturen er foreksempel et nokså nytt fenomen. Så har du EU-påvirkningen. Gjennom EØS-avtalen må Norgestadig vekk endre lovverket sitt. Dette er ting vivil fange opp i tidsskriftet, sier han.

Han viser til at stadig flere jurister jobber medarbeidsrett, og har behov for å holde seg løpendeoppdatert.

– Pensjonsreformen har for eksempel en arbeids-rettslig side. Dersom staten skal betale ut mindrei pensjon, hva må da arbeidsgivere foreta seg?Hvordan kan arbeidstakernes rettigheter ivaretas?

Flere reformer står for tur. Det såkalte Arbeids-livsutvalget jobber med forslag til revisjon avhele arbeidslivslovverket. Sundet håper at tids-skriftet i denne og andre forbindelser skal bli etforum for rettspolitisk debatt.

– Vi ønsker å inkludere meningsytringer, ogkortere analyser, i tillegg til dype vitenskapeligedrøftinger, sier han.

PLASS TIL EN TIL

Sundet er ikke i tvil om at det er plass til et tidsskriftav denne typen i floraen av allerede eksisterendejuridiske tidsskrifter. Han håper nyskapningen skalanspore til ny produksjon innen spesialfeltet.

– Hvis du ser på de artiklene som publiseres itradisjonelle tidsskrifter som Lov og Rett og Tids-skrift for rettsvitenskap, så er det sjelden deomhandler arbeidsrett. Det har kanskje å gjøremed tradisjon, og at folk har inntrykk av at dissestiller så store krav, sier Sundet.

Han tror det blir lettere for folk å bidra nå somdet kommer et spesialtilpasset forum.

ALLE REGNBUENS FARGER

Artiklene til det første nummeret som kommer ibegynnelsen av mars, er av den grundige typen.Kyrre Eggen tar for seg ansattes ytringsfrihet i enartikkel basert på hans eget doktorgradsforedrag.Jan Fougner spør om når det er adgang til partielloppsigelse, og Erik C. Aagård drøfter om arbeidunder konflikt er streikebryteri.

– Det er stort spenn mellom Eggens doktor-gradsforedrag og Aagårds streikebryterartikkel.Den siste er en innføring i emnet for alle som erinteressert, mens Eggens bidrag er for videre-komne … Et slikt spenn skal vi hele tiden tilstre-be, sier Sundet.

Redaksjonen er også ute etter innspill fraandre faggrupper enn juristene selv.

– Vi kan trenge innføring i hvordan virkelig-heten ser ut fra andre perspektiver. Ta mobbingpå arbeidsplassen, for eksempel. Her kunne viha mye å lære av hvordan for eksempel enpsykolog ser på problemet, erkjenner arbeids-rettsadvokaten.

Også partene i arbeidslivet selv utfordres til åskrive. Bedrifts- og fagforeningsledere, for eksempel.

– En ny problemstilling som er lite behandleter den som oppstår når nedbemanning i ennorsk bedrift er styrt av eiere utenfor landet, foreksempel USA. Når den norske ledelsen selv erstyrt utenfra – hvordan kan arbeidstakernesrettigheter da ivaretas i prosessen? Erfarings-artikler fra næringslivet om dette ville væreinteressant for tidsskriftet, sier Tron Sundet.

– Vi ønsker oss artikler i alle regnbuens farger.

Nytt tidsskrift om ArbeidsrettTEKST: EVA GRINDE

11Klartekst / 1.04

Tidskrift *

Jan Fougner (t.v.) og Tron

Sundet mener det nystart-

ede tidsskriftet Arbeids-rett, som utkommer for

første gang i februar/mars,

blir uunværlig for alle som

driver med arbeidsrett.

TYRKISK OG JAPANSK

KJEDSOMHET

Nå skal også tyrkiske ogjapanske boklesere fåskikk på kjedsomhetensin, for snart kommer LarsFr. H. Svendsens Kjed-

somhetens filosofi ogsåut på disse språkene. Denne boka var Lars Fr. H:Svendsens første og er blitt en døråpner for hamut til et internasjonalt publikum.

Den blir godt mottatt i mange land. I den fran-ske prestisjeavisen Le Monde skriver den kjentekritikeren Roger-Paul Droit et dette er et intelli-gent essay, uten overdrevne pretensjoner menmed en solid kulturell bakgrunn i så vel filosofisom litteratur og film og ofte skrevet med en tørrhumor. – Ikke tid til å kjede seg med denne boka!

Det er hittil inngått avtaler om oversettelser avKjedsomhetens filosofi til dansk, engelsk, fransk,italiensk, japansk, nederlandsk, russisk, serbisk,spansk, svensk, tyrkisk og tysk.

SAMSPILL OG SELVOPPLEVELSE PÅ ENGELSK

Astri Johnsen, Rolf Sundet og Vigdis Wie Tor-steinsson har sammen skrevet Samspill og selv-

opplevelse. Nye veier i relasjonsorienterte terapi-

er, og Universitetsforlaget utgav den i 2000. Bokaer allerede blitt utgitt i dansk og svensk overset-telse. Nå står en engelsk versjon for tur.

Det er forlaget Karnac Books i London somutgir den med tittelen «Self in Relationships».Daniel Stern (f. 1934, internasjonalt anerkjent am.psykiater og spedbarnsforsker) har skrevet etbegeistret forord der han uttrykker sin glede overå se at hans ideer i «The Interpersonal World ofthe Infant» er blitt utprøvd og tilpasset i denneboka. Avslutningsvis skriver han: «Kort sagt,denne boka fører sammen filosofi, psykologi ogklinisk praksis og lar dem samspille – med tyde-lighet og en økende integrasjon. Dette er gjort påen slik måte at boka burde være nesten like verdi-full for familieterapi og psykoanalyse som for allslags psykoterapi som forholder seg til subjektiveerfaringer, relasjoner og fortellinger. Det er enbok som endrer visjonen og nyorienterer oss iforhold til de hovedspørsmålene vi møter både iteori og i praksis.»

Hvorfor begås grove ran? Tre kriminologer

tar for seg temaet i boken Liv og lovbrudd.

Penger, spenning, makt og status er blant

ranernes egne forklaringer.

Men boken setter også lovbruddene inn i ensamfunnsmessig sammenheng.

– Det var mer penger der enn jeg hadde trodd, såå sitte der og måle … det var … Jeg har ingen anger.Åh … det har bare vært deilig siden jeg gjorde det.

Det er Trygve som forteller dette mens hansoner en dom på tre år og elleve måneder forgrovt ran mot et postkontor. Han håpet på etutbytte på en million kroner. I stedet ble det 2,5.Han fryder seg fortsatt over opplevelsen.

Thomas sitter også inne for ran, og heller ikkehan har glemt den gode følelsen. Han vil ha mer:– Når jeg planlegger i fengsel, kribler det i meg.

Han forteller videre at det er mange han kjennersom tenker sånn, selv om de er idømt langefengselsstraffer.

Trygve og Thomas er blant de 14 mennenekriminolog Kristin Hanoa har intervjuet i sinhovedoppgave. Hun får også frem at ranerne haren ambivalens i forhold til det de har vært med på.

Harald sier:– «Men … det smaker litt vondt av det óg. Presti-

sjen … ranet … Egentlig vil jeg ikke snakke om pre-stisjen. (…) Fordi det er stygt å gjøre det … ran.»

FÅR ALDRI NOK

Lovbryterne i Hanoas studie er mellom 20 og 45år gamle og soner straffer mellom 10 måneder og12 år for grovt ran. Det vil si ran der det er bruktgrov vold, eller der det er truet med særlig farligvåpen. Det spiller også en rolle om ranet varnøye planlagt, om offeret var forsvarsløst, og omutbyttet var verdier av stor betydning når grov-heten vurderes.

Hanoa finner at pengene ofte betyr mye forranernes motivasjon, men de betyr ikke alt. Deter heller ikke sikkert at pengene egentlig trengs.

– … Enkle penger. Ikke det at jeg trenger det. Menjeg kan aldri få nok av det, sier Dag.

Kristin Hanoa konkluderer med at alle debegrunnelsene ranerne oppgir for å begå forbry-telsen, også er viktige i deres liv for øvrig. Detdreier seg om ønsket om frihet til å bruke så myepenger de vil, ønsket om makt og status, ogbehovet for adrenalinkick.

Ingen av ransmennene begrunner sin krimi-nelle adferd med omsorgssvikt eller en vanskeligbarndom.

Professor Hedda Giertsen, som står forbokens siste del, synes ikke det er merkverdig.

– Ingen liker å se seg selv som objekt. En juristsier ikke at jeg måtte bli jurist fordi moren ogfaren min er jurister. Dessuten kvier de fleste segfor å utlevere sin nærmeste familie, sier hun.

GATAS HERSKERE

En sen høstkveld står kriminolog Kjersti Varangog venter på trikken. På den andre siden avgaten ser hun en gjeng gutter fra ungdomsklub-ben der hun jobber. De har på seg helt like klær:Vide lyse kakibukser, hvite T-skjorter, ruteteskjorter som bare er kneppet øverst, og rødepannebånd. Hun vet at de har sett henne, mende hilser ikke. Det virker alvorlige og litt spente,som om de har noe viktig fore.

Varang lurer på hva som er i ferd med å skje.Senere får hun vite av kolleger at guttene harstartet en gjeng.

Det er tre av medlemmene av denne gjengenhun halvannet år senere intervjuer og baserer sinhovedoppgave på. Da har guttene tilbrakt et år ien «eventyrverden» bestående av innbrudd, ran,fester og penger. De har vært gatas skrekk ogherskere inntil det en dag sa bråstopp.

Gjengens siste ran var ikke planlagt.– Vi gikk rundt, og vi var sultne. Tenkte på varm

pølse og brus på 7/11-kiosken. Så kommer de tredamene og så bare … tar vi dem liksom. Det var påimpuls. Det bare skjedde.

Guttene utfører et brutalt ran på tre gamledamer og får et utbytte på 300 kroner som skaldeles på fem. De blir anmeldt og tatt av siviltpoliti et kvarter senere. Noen av dem har tilbrakt

en natt på glattcelle før, men har alltid sluppetfort ut med en advarsel. Slik går det ikke dennegangen. De blir sittende i dagevis i varetekt. Deter et sjokk. De hadde ikke regnet med å bli tatt.

– Politiet kom inn i guttenes drømmeverdenog vekket dem opp, sier Harang. Hun viser ogsåhvordan guttene i ettertid tar seg inn og angrer.

– Jeg skulle ikke ha rana dem. Jeg kunne gått hjemog spist i stedet, sier en av guttene.

FORSTÅ – IKKE FORDØMME

For de unge ranerne fra drabantbyen ble pågri-pelsen et sjokk og en vekker. I etterkant søkte toav guttene kontakt med voksne de kjente fraungdomsklubben. De ville snakke om det somhadde hendt med noen de stolte på, og de trengteå få hjelp til å komme på andre tanker. Dagene baklås og slå hadde helt kaldt vann i årene på dem.

– Vi ser et eksempel på at fengselsstraff kanhjelpe dem som har et alternativ å gå til og godevoksenpersoner å snakke med, sier professorHedda Giertsen.

Hun mener funn som dette bør påvirke prak-tisk politikk i form av bevilgninger til ungdoms-klubber og uteseksjoner.

Både for de voksne ransmennene og for ung-domsgjengen var penger et sentralt motiv for åbegå grove ran. Giertsen mener fokus på materi-elle goder, statussymboler og forbruk ikke er noespesielt for ransmennene.

– Veldig mange ønsker seg disse tingene, såder er vi like. Forskjellen ligger i middelet: Rans-mennene er villige til å bryte loven for å få det deønsker seg, sier Giertsen.

Hun mener det er et mål i seg selv å øke for-ståelsen for hvorfor forbrytelser begås. Blantannet for å finne hensiktsmessige måter å møtehendelsene på.

– Vi prøver å ta litt fri fra den moralske argu-mentasjonen. Det betyr ikke at vi akseptererhandlingene, sier hun.

«Sånn tenker ranere»TEKST: EVA GRINDE

12 Klartekst / 1.04

Nye bøker *

NIETZSCHE FORTSATT (U)MODERNE?

Da Trond Berg Eriksen i 1989 skrev «Nietzsche og det moderne», satte han et skarpt lys på den tyske 1800-tallsfilosofens forhold til så vel metafysisk og religiøs tradisjon som til moderniteten. Nietzsche mangletrespekt for alt moderniteten hadde trodd på – vitenskapen, intellektet, sannheten og utviklingen. For hamvar kunsten, kroppen, illusjonene og det umiddelbare orienteringspunktene i den menneskelige livsverden.

Dette nye perspektivet på Nietzsche skapte stor og vedvarende interesse her hjemme for filosofen, slikat Universitetsforlaget i 2000 utgav boka på nytt. Og nå følger det svenske forlaget Atlantis opp med ensvensk utgave av denne omfangsrike boka.

Det er ikke gitt hvilke handlinger som er

kriminelle. Det definerer til enhver tid

samfunnet. Spørsmålet for kriminolog Nils

Christie blir da: Hva er en passende

mengde kriminalitet?

Nettopp En passende mengde kriminalitet ertittelen på Christies siste bok. Den bygger påulike foredrag og refleksjoner han har gjort seggjennom et langt forskerliv. Boken stiller flerespørsmål enn den trekker bastante konklu-sjoner.

Professoren avstår eksplisitt fra å nærme segproblemstillinger som: Stiger kriminaliteten?

Han mener spørsmålet ikke gir noen mening,fordi kriminalitet ikke er en enhet som variererover tid. Kriminalitet vil alltid avhenge av øyetsom ser, hvilken spesialistgruppe som vinnerfrem med sin tolkning av handlinger, hvem somsitter med politisk makt.

Han forteller en historie for å illustrere.

MIN DATTER – EN TYV?

Tenåringsdatteren stjeler penger fra morenspengepung. I henhold til loven kan handlingenkalles kriminell. Likevel er det ikke naturlig forfamiliens medlemmer å stemple datteren medkategorier hentet fra straffeloven. Hvorfor ikke?

Kanskje fordi de vet for mye, skriver Christie.De kjenner datteren gjennom myriader av andresituasjoner. De vet hun er gavmild, omsorgsfullog snill. Det er ikke plass på hennes panne tilmerkelappen «tyv».

Men kanskje hender det flere ting, foreldrenefår panikk, og personene de møter i helseveseneter ikke spesielt sensitive. Ekspertenes ordbøkertas i bruk.

«Om det går riktig galt, blir datterens diagno-se også innenfor familien. Hun er ikke lengerEva. Hun er hyperaktiv», skriver Christie.

På samme måte kan hun bli «tyv» dersomhandlingen når rettsvesenet.

Christie konkluderer med at kriminalitet er enmåte å klassifisere uønskede handlinger på. Men,understereker han, bare en av mange mulige.

VERSTINGENE: USA OG RUSSLAND

At kriminalitet er et sosialt betinget fenomen,understrekes også av det faktum at noen staterhar så uendelig mange flere «kriminelle» ennandre. Hvordan kan det ha seg at USA er denabsolutte verdensmester i å sperre folk inne?Christie skriver om fenomenet med noe somminner om sorg. For ham står kriminalitets-

politikken i «frihetens og mulighetenes land» iskarp kontrast med dets egne grunnleggendeverdier.

«Det er et åpent samfunn. Ingen sensurererdet jeg sier. Jeg kan bevege meg fritt …», skriverChristie.

Samtidig er tre prosent av befolkningenunderlagt strafferettens kontroll, det vil si seksog en halv millioner mennesker, hvorav to mil-lioner i fengsel. Det rikeste landet i verdenbruker innesperring fremfor velferd. USA er etland der det kontinuerlig snakkes om frihet.Likevel holder de flere innesperret enn noeannet land i verden målt i både absolutte og rela-tive tall.

Russland har lenge fulgt USA hakk i hæl. Nåsakker de akterut. Å holde folk innesperretlønner seg ikke lenger i en nyfødt kapitalistiskstat der den private fengselsindustrien ikke erutviklet som i USA.

Men Christie finner mange likhetstrekkmellom de to «fengselsmesterne» og tidligereerkerivalene. Blant annet i størrelsen. Avstandenmellom de få som styrer og de mange som blirstyrt, er stor. Og avstand er en betingelse forflittig bruk av straffesystemet.

SMALL IS BEAUTIFUL?

Nærhet og avstand står sentralt i mange av Chris-ties tanker rundt kriminalitet. Nettopp nærheten

innen familien gjør det unaturlig å betegne sindatter som «tyv» eller sin sønn som «voldsmann.»

Det er også nettopp mangel på personligkjennskap som gjør at naboer anmelder en hjerne-skadd mann til politiet for pedofili, når han endag åpner buksesmekken foran en gruppe barnpå lekeplassen. I blokken der han bor er sam-holdet godt, og alle vet at «blotteren» ramlet ogslo hodet sitt som lite barn, og etter det aldri blesom før. Han gjør av og til sånne ting som åurinere for åpen scene. De som kjenner hanshistorie og forutsetninger, trekker ikke slutningensom fører til anmeldelse.

Med denne lille historien demonstrerer Christieett av sine hovedpoeng: Det er ikke handlingensom er kriminell, den gjøres kriminell av demsom har makt til å definere den, eller ikkedefinere den.

En passe mengde kriminalitetTEKST: EVA GRINDE

13Klartekst / 1.04

Nye bøker *

I sin siste bok reflekterer

Nils Christie rundt begre-

pet kriminalitet – som en

av mange mulige måter å

klassifisere uønskede

handlinger på.

– Verden er ikke enkel, det er noe alle vet.

Kanskje bortsett fra Victor Norman, sier

professor Tom Christensen. Sammen med

tre professorkollegaer har han skrevet en

ny organisasjonsteoribok om offentlige

organisasjoner.

I boken ses kompleksiteten i offentlig sektor utfra ulike perspektiver: Et instrumentelt, et kul-turelt og et myteperspektiv. Christensen menerdet er banalt å tro at markedet kan styre alt. Hanviser til sykehusdirektørene som nylig bevilgetseg selv pensjoner som langt overgår statsminis-terens lønn, og mener det er et eksempel påalvorlig kulturkollisjon.

Like fullt er Stokke og hans direktører i Helse-Sør et uttrykk for en tendens både i norsk poli-tisk praksis og innenfor teori.

En del av faget organisasjonsteori er i dagdominert av handelshøyskolemiljøene, somgjerne gir det en ensidig økonomisk vinkling til-passet virkeligheten i det private næringsliv. Defire statsviterne fra Universitetene i Oslo, Bergenog Tromsø mener den nye boken er en nødven-dig motvekt.

PRIVAT VS OFFENTLIG

Hovedantakelsen i Organisasjonsteori for offentligsektor er at det er grunnleggende forskjellermellom offentlige og private organisasjoner.Blant annet er private bedrifter styrt av økono-miske, teknologiske og markedmessige meka-nismer, mens offentlige organisasjoner på en heltannen måte forholder seg til en rekke ulike og tildels andre verdier, normer, ideologier og doktri-ner. En annen vesensforskjell er at det offentligehar en demokratisk valgt ledelse, og at de der-

med til syvende og sist skal stå til ansvar overforfolket. For det tredje har offentlige organisasjo-ner mange og delvis motstridende funksjoner.Det gjør dem utsatt for kritikk, men også flek-sible i den forstand at det hele tiden må utøvesskjønn når beslutninger skal tas.

TREGE I NORGE

Fordi offentlige organisasjoner er mye merkomplekse enn private, fungerer det dårlig åoverføre prinsippene fra privat sektor direkte tildet offentlige. Christensen mener politikerne iNorge ikke har tatt dette inn over seg.

– I mange andre land i Europa er man i ferd med

å gå vekk fra såkalt New Public Management. Menher til lands er man litt trege, sier Christensen.

Han mener den nåværende politiske ledelsenhar et altfor enkelt syn på offentlig sektor ogdens virkemåte.

– De vil dele opp, klargjøre, fristille, konkur-ranseutsette og effektivisere. I virkeligheten førerdisse anstrengelsene ofte til at offentlig sektorblir enda mer kompleks og sendrektig, sierChristensen, og viser til forskning gjort på NewZealand. Der gjennomførte de lignende reformersom i Norge for noen år siden, men la om kursenetter å ha sett resultatene.

– Denne boken er ikke ment som et argumentmot enhver endring. Men vi er imot å forenklevirkeligheten, for den er langt mer kompleksenn eksisterende litteratur på organisasjonsfeltetskulle tilsi, sier Christensen.

Han mener noe av nøkkelen til vellykkede ogvarige endringer ligger i å forstå, ut fra ulikeorganisasjonsteoretiske perspektiv, hvordanoffentlige organisasjoner faktisk virker, hvilkemål de har, og hva som styrer beslutningsproses-sene. Blant annet må det aksepteres at offentligeorganisasjoner preges av indre motsetninger.

– Det kan ses på som et sykdomstegn ellersom et systemtegn at offentlige organisasjoner ermultifunksjonelle. Vi heller mot det siste, sierChristensen.

Boka kommer våren -04.

Kompleks offentlig virkelighetTEKST: EVA GRINDE

14 Klartekst / 1.04

STATSFORFATNINGEN I NORGE

Statsforfatningen i Norge kom ut første gang i 1945. Gjennom et langt liv skulle Johs. Andenæs(1912–2003) komme til å bli en av de mest anerkjente og respekterte rettsvitenskapsmenn i Norden.

Om historien bak boken forteller hans kone, Ida Andenæs:«– Min mann skrev Statsforfatningen i Norge på en klosettrull da han satt på enecelle i fengsel under kri-gen. Da to menn fra det norske statspolitiet kom og hentet ham om natten, spurte jeg dem om jeg kunnefå lov til å sende med ham et par ting. Ja, det kunne jeg få lov til. Og så tok jeg frem en ulljakke og en klo-settrull, da jeg hadde hørt at dette ikke fantes i fengselet. Da så Johs. kom hjem sent på natten julaften1944, sa han til meg: «Jeg har nok ikke noen julegave til deg uten denne klosettrullen som du ga meg. Derhar jeg skrevet en bok om statsforfatningen i Norge, den skal du få renskrive på maskinen din», og slik bledet. Det var faktisk ikke så meget å rette på dette noe spesielle manuskriptet».

Arne Fliflet har revidert den niende utgaven.

Forfattere: Kjell Arne Røvik, Per Lægreid, Tom Christensen og Paul G. Roness.

Nye bøker *

hva er-serien , der våre fremste spesialis-

ter formidler sine fag til allmennnheten,

ble lansert i fjor.

Trond Berg Eriksen, Lars Fr. H. Svendsen og ErikBjerck Hagen svarte i de tre første bøkene påspørsmålene om hva idéhistorie, filosofi og litte-raturvitenskap er. Nå foreligger fjerde utgivelsemed Thomas Hylland Eriksens hva er SOSIAL-ANTROPOLOGI, og til våren følger HeleneUris hva er SPRÅK.

Helene Uri er førsteamanuensis ved Institutt forlingvistiske fag på Universitetet i Oslo. Hununderviser studenter som skal bli norsklærerefor innvandrere og flyktninger, i faget «Norsksom andrespråk», og er i tillegg kjent somskjønnlitterær forfatter av både romaner forvoksne og barnebøker. Klartekst har snakketmed henne om den nye boken.

– Lar spørsmålet om hva språk er seg besvarei en liten flis av en bok på 150 sider?

– Ja.Språkviteren er klar i sin tale. Og hun legger

til: 150 sider gir i alle fall muligheten for at lese-ren skal få et svar på hva språk er. Man kan selv-sagt med rette hevde at språk er utrolig mye, ogat en liten bok ikke holder for et uttømmendesvar. Men jeg går både i bredden og dybden iboken min; jeg har mye om noen emner, menogså litt om veldig mange.

NORSK BLIR FLERKULTURELT

– Påvirkes det norske språk av at Norge er blittet flerkulturelt samfunn?

– Det påvirkes i stor grad. Vi kan se det på ord-forråd og på uttale. Vi har fått en mengde nyeenkeltord for nye fenomener, som fatwa, imam,hijab og kebab. I noen miljøer, kanskje spesielt ide store byene, har unge begynt å bruke ord frainnvandrerspråk, som en del av sitt gruppe-språk. Loco kommer fra spansk (eller italiensk)og betyr gal, baosj er et negativt ord for politiet,og det kommer fra arabisk. Tisjar brukes medbetydningen ’drittunge’, og det ordet kommerogså fra arabisk. Andre eksempler er: kæbe, spa. Inoen miljøer snakker unge – uansett om de harnorsk som morsmål eller ikke – med noe somligner på utenlandsk aksent.

– Er språk makt? – Ja, det er det absolutt! Språk betyr utrolig

mye, og alle er klar over det hvis de tenker seg

om. Språk signaliserer gruppetilhørighet. I yrkes-sammenhenger brukes språk som er utilgjengeligfor andre, som et maktmiddel. Eller du kan sehvordan innvandrere rammes av at de ikkebehersker samfunnets språklige koder.

TRO PÅ MENNESKET

– Noen språkvitere har ment at om femti årsnakker vi alle engelsk. Tror du det norskespråket har noen framtid?

– Jeg ser ingen fare for det. Vi kommer til å tainn mange nye lånord, og vi vil få domene- ogsektorspråk som engelsk innen forskningen. Nyteknologi som data, SMS og e-mail vil skapeegne og mer forenklede kommunikasjonsformer.Det vil bli forskjellige språk og normer for for-skjellige kommunikasjonssystemer. Men vi kom-mer til å klare å holde alt dette fra hverandre.Såpass tro har jeg på menneskene.

hva er SPRÅK kommer i juli.

ER SOSIALANTROPOLOGIEN HOLDNINGSLØS?

Sosialantropologene har havnet midt i sam-funnsdebatten. Sentrale fagfolk som MarianneGullestad, Unni Wikan og ikke minst ThomasHylland Eriksen har kastet seg inn i skjærsildenav et ordskifte om det flerkulturelle Norge, inn-vandring, islam og fundamentalisme. Sistnevntehar i tillegg påtatt seg jobben med å formulerefaget i kortform.

– Hva er sosialantropologiens oppgave, ThomasHylland Eriksen?

– En av sosialantropologiens oppgaver i enstørre offentlighet er å fortelle andre historier omverden enn dem vi er vant til å høre, å gjøre deteksotiske hjemlig og det hjemlige eksotisk.

– I den heftige innvandringsdiskusjonenmener mange at sosialantropologer går altforlangt i sin deltakende forståelse av både kulturerog ukulturer. Er sosialantropologien et hold-ningsløst fag?

– I en viss forstand er svaret ja. Vår oppgave erikke å fortelle andre hvordan de skal oppføreseg, men å vise at det finnes flere måter å oppleveverden på som kan være like gode. Det er derforman lett får inntrykk av at sosialantropologerikke selv står for moralske verdier, noe som selv-følgelig er feil.

15Klartekst / 1.04

hva er-serien*SPRÅK ER MAKT– og sosialantropologiens oppgave er å forbløffeTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

KUNNSKAP I LOMMEFORMAT

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norgesfremste fagformidlere til å gi svar på krevendespørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduk-sjoner som gir begynneren stimulerende møtermed ukjente tema, og den viderekomne nye per-spektiver.

Utgivelser i 2004

Helene Uri – hva er SPRÅK

Kristian Sarastuen og Anders Ystad – hva er EU

Gisle Hannemyr – hva er INTERNETT

Carl-Erik Grennes – hva er PSYKOLOGI

Finn Skårderud – hva er PSYKISK LIDELSE

Irene Levin – hva er SOSIALT ARBEID

Jostein Gripsrud – hva er MEDIEVITENSKAP

Helene Uri

Thomas Hylland Eriksen

www. universitetsforlaget. no

Norsk helsedebatt trenger Per Fugelli. «O-visjonen»er et sjeldent skrift; inspirerende, alarmerende,muntert og godt forankret i bred litteratur.

Jonas Gahr Støre i Tidsskrift for Den Norske Læge-forening om Per Fugellis bok «O-visjonen»

– Hvis du strandet på en øde øy med regjeringen,hvilken statsråd ville du spist først?– Dagfinn Høybråten, men det er jo en fare for athan er helsefarlig.

Per Fugelli i søndagsspalten

«Hva ville livet vært uten ... » (VG)

Det stilles mange gode spørsmål i dette verket, ogdet trekkes få bombastiske konklusjoner. Forfatter-nes åpne holdning til ulike tolkninger av det histo-riske forløpet gjør at den hungrige historieleserutvilsomt vil søke å stille sin nysgjerrighet blant for-slagene til videre fordypning i boken.

Jørgen Haavardsholm i Aftenposten om

«Norsk historie, bd. II, 1537–1814» av Moseng,

Opsahl, Pettersen og Sandmo

Man skal vokte seg vel for å si at én debatt er vikti-gere enn andre debatter. Likevel er denne analytikerneppe alene om å mene at de problemstillingeneOlof Petersson brakte på bane i det meget utabloideNytt Norsk Tidsskrift er langt viktigere enn diskusjo-nen som ble initiert av redaktørene i Syn og Segn.

Aslak Bonde i Morgenbladet om artikkelen

«Den siste maktutredningen?»

i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4/03

Dette er både ei teoretisk solid og praktisk nyttigbok som gir oss eit godt kart å orientere oss etternår vi skal gå inn i eit arbeid som er viktig, som viikkje kan unnsleppe, men som mange av oss ikkjekjenner seg kompetente til.

John Nessa i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening om Sverre Varvins bok

«Flukt og eksil. Traume, identitet og mestring»

Presseklipp ( )Universitetsforlage

t2

00

4 Idunn-prisen 2004100.000,- til fremragende fagformidling!

Idunn-prisen er Universitetsforlagets pris for faglitterære prosjektidéer innenfor forlagets utgivelsesområder. Prisen på kr 100.000,- deles ut til en eller flere forfattere for prosjektidéer til fagbøker. De innsendte prosjektenevurderes av en frittstående jury.

Faglitterære debutanter ønskes spesielt velkommen til å delta med sine prosjektidéer.

Fristen for å sende inn prosjektforslag er 26. april 2004.

Innsendt materiale skal inneholde prosjektbeskrivelse, prøvekapittel og framdriftsplan.

Prosjektforslag sendes til Universitetsforlaget, postboks 508 Sentrum, 0105 OSLOMerk sendingen ”Idunn-prisen 2004”.

Spørsmål om prisen kan rettes til forlagssjef Arne Magnus på telefon 24 14 75 34, eller på e-post arne.magnus@universitetsforlaget.no