Døde menn går på ski

Knut Nærum

Døde menn gårpå skiKriminalroman

Knut Nærum© J.W. Cappelens Forlag AS, 2002

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS 2013

ISBN 978-82-02-41549-5

1. utgave, 2. opplag 2016

Omslagsillustrasjon: Steffen KvernelandIllustrasjoner: Knut Nærum

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm ASer enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare

tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføreerstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter

eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Lyd av mørke ugleskriksprer en skrekk i sykestuen:skrekken for å ligge lik!Snart vil timen slå da allegraver åpnes; det vil gliknokkelmenn med dødningskallepå hver nattlig kirkesti.

William Shakespeare(Gjendiktet av André Bjerke)

Innhold

Forord ................................................................... 9De involverte ......................................................... 13

1. kapittel Hvor vi får et interessant tilbud ... 152. kapittel Hvor vi tar toget ......................... 263. kapittel Hvor Ursula får spader ................ 334. kapittel Hvor toget nesten tar oss ............ 385. kapittel Hvor man snakker om kjøtt ....... 536. kapittel Hvor hodene begynner å rulle ..... 697. kapittel Hvor jeg blir uglesett .................. 818. kapittel Hvor vi spiller Monopol ............. 929. kapittel Hvor jeg forsøker meg som

drømmetyder .............................. 10210. kapittel Hvor gamle saker blir rippet

opp i ........................................... 11111. kapittel Hvor vi diskuterer fysikk ............ 12212. kapittel Hvor det virkelig står noen

bak meg ...................................... 13613. kapittel Hvor programlederen

fester grepet ................................ 15014. kapittel Hvor vi gjetter gåter ................... 169

7

15. kapittel Hvor påsken tar en ubehageligvending ....................................... 184

16. kapittel Hvor sannheten kommerfor en dag ................................... 200

17. kapittel Hvor jeg løper i trapper .............. 216

Forord

Det er gått en stund siden den blodige påsken på Blå-kammen. Avisene har sluttet å skrive om tragedien, ognordmenn flest snakker ikke så ofte om den lenger. Like-vel kan de mest hverdagslige gjenstander få minnene tilå velle opp. En skistav, et Burberry-skjerf, et Monopol-kort som ber oss rykke frem til Slemdal – mer er det ikkesom skal til for å gi oss frysninger. Når Blåkamsaken såsjelden dukker opp i daglig konversasjon, er det troligfordi saken var over allerede før den havnet i overskrif-tene. Det ble ingen langvarig rettssak med ankeprosesser,offentlig mistenkeliggjøring og Blåkamvitser, hvor myevi enn kunne ha ønsket det. Mordene fikk sin oppklaring,i hvert fall en som politiet var fornøyd med.

Norske kriminaljournalister gjorde også en formidabelinnsats i ukene etter at saken ble kjent. Jeg har bare to tingå utsette: For det første har de bare fortalt halve sannhe-ten, og for det andre har denne halvparten vært full avhull.

Dette er beretningen til en overlevende. For første gangfår vi vite den hele og fulle sannhet om hvorfor en gruppetilsynelatende vellykkede Osloboere som ikke kunne utstå

9

hverandre, dro til Syd-Norges mest avsidesliggende fjell-parti for å tilbringe påsken sammen på en gammel hytteuten elektrisitet og mobildekning. Det blir også avslørthvordan Blåkammen ble åsted for et mordmysterium somikke bare hadde for mange lik, men også for mange løs-ninger.

Når en så oppsiktsvekkende skildring som denne ikkeblir utgitt under forfatterens eget navn, er det på sin plass åkomme med en forklaring. I dette tilfellet handler det omtroverdighet. Personen som i denne boken går under nav-net Kjell Nilsen, er en av våre mest respekterte kriminal-forfattere. Kjell Nilsen er ikke hans virkelige navn. Dess-uten er ikke psevdonymet Kent Norman hans virkeligepsevdonym. Nilsen/Norman har lagt seg i selen for å gi enmest mulig autentisk og utførlig skildring av det han opp-levde i de dramatiske påskedagene. Likevel – har han for-talt meg – innser han at mange vil oppfatte denne fortel-lingen som det hysteriske produkt av en overspent fantasi.En utgivelse under eget navn ville ha fratatt ham enhvertroverdighet. Derfor har han overlatt dette ansvaret tilmeg. På denne måten kan Kjell Nilsen fortsatt – og medfull tyngde – gi ut politiromaner hvor han avslører at deter mye muffens i den sosialdemokratiske velferdsstaten.

De andre navnene har jeg derimot beholdt. For detførste er saken av offentlig interesse. De fleste involverteparter er kjente fra avisene, og resten hadde det uansettvært enkelt å gjette seg frem til. Det er en fordel at leserenikke tror at denne boken handler om noen helt andre per-soner enn dem den faktisk handler om, ikke minst medtanke på hvordan de blir hengt ut.

10

Siden det ikke er min stil å meske meg i andre perso-ners ulykke, vil jeg nøye meg med å håpe at leseren tarimot denne historien med den samme interesse som jegselv har gjort. Og hvis vi kan lære noe av disse mennes-kenes skjebne, har de ikke handlet forgjeves. Da kan selvde døde fortsatt være til nytte for oss.

Knut NærumOslo, 19. juli 2002

Takk til Konrad Stang, MNPF

De involverte

sverre hartkorn ...... milliardær, playboy og hatobjekthilde hartkorn-pervaiz ............... hans søster, en ung

og lovende borgerlig politikeromar pervaiz ................... hennes mann, en arbeidsom

og ærekjær orientalergina ledders ......................... trend- og kulturredaktør

i Verdensbladetbernard enerød................. hennes mann, Norges nest

yngste professor i semiotikkper terje bjørnhagen.......................... innbitt folkelig

fjernsynsunderholderursula wang ............................................ politisk fakirkonrad stang ................ psykoanalytiker og piperøkerleif slogum ................................. lensmann (angivelig)kjell nilsen................. også kjent som krimforfatteren

Kent Norman

1. kapittel

Hvor vi får et interessant tilbud

– En av dere kommer til å myrde meg.Det ble stille rundt bordet. Vi satt og drakk på Drikke

etter en bedre middag på Mat. Få av oss ville ha oppsøktslike eksklusive steder en alminnelig tirsdag i februar, vardet ikke for at vår skamløst rike venn Sverre inviterte.Praten hadde gått livlig; vi hadde baktalt felles venner ograkket ned på norsk fjernsynsunderholdning. Nå satte vitaust glassene ned. Barens klirr stilnet og sank, lik dendempede høyttalerjazzen, inn i stillheten omkring oss.Sigarettrøyken drev som spøkelser over bordet. Sverrehadde lovet oss en kunngjøring, men denne var mer dras-tisk enn jeg hadde forestilt meg. Han hadde selskapet isin hule hånd, og lot til å nyte det. Etter en liten evighetgrep Omar ordet.

– Hvorfor akkurat en av oss? utbrøt den velkleddenorsk-pakistaneren. – Du har da mange andre uvenner.

Per Terje viste Sverre håndflaten.– Hvem av oss? spurte han, med sin utsøkte program-

lederdiksjon.Sverre Hartkorn bikket bakover i stolen og la albuene

på magen. Han presset venstre og høyre hånds fingertup-

15

per mot hverandre, og lot det skjeløyde blikket gli rundtbordet. Han smilte lurt, Sverres skjeve hjørnetannsmil.

– Jeg vet hvem morderen er, og morderen kjenner segselv. Men ingen av oss to har tenkt å fortelle det til dereseks andre.

Jeg forsøkte å følge Sverres blikk, for å se om en av ossrøpet seg med rødme, et blunk eller en nervøs rykning.Alle satt stille som utstoppede fugler, inntil Per Terje ristetforbauselsen av seg og lot hånden falle med et klask.

– Hvorfor forteller du oss dette? kom det stakkåndetfra Gina, som satt ved Sverres side.

Hun var ansatt i Verdensbladet, men hadde aldri røpetnoe om Sverres privatliv til avisen. Vi, som utgjorde hansnærmeste vennekrets, var oppsiktsvekkende lojale over-for milliardæren, som nå uanfektet nappet en sigar ut avet sølvetui og dro inn den karibiske duften.

– Når de rike ikke lenger gidder å ta sitt eget liv utenhjelp, konstaterte Bernard, – da er det pokker ta meg påtide å bringe giljotinen tilbake. Skål!

Han løftet konjakken og så seg rundt. Omar hevet såvidt et glass med brun leskedrikk, forøvrig uteble respon-sen. Gina trykket seg inntil Sverre og grep hånden hans.

– Det er ikke til å fatte, sa Gina og dro hendene bak-over gjennom det fyldige, sorte håret. – Du, Sverre! Duav alle, som har så mye å leve for. Du som nettopp harskaffet deg personlig trener!

– Jeg akter ikke å dø, erklærte Sverre.– Du skal bli myrdet, rekapitulerte hans søster Hilde,

– og du vet hvem som skal gjøre det. Men du kommerikke til å dø? Hvordan skal du få det til?

16

– Og hvem av oss skal egentlig myrde deg? gjentokjeg.

– Det er der utfordringen kommer inn i bildet, sa han.– Utfordringen fra meg til dere: Klarer dere å oppdagemorderen i deres egen omgangskrets?

Ursula stirret mot ham med kulerunde øyne, og løftetpekefingeren halvt i været. Hun tenkte hardt, det var somom det gnistret av den røde piggsveisen. Deretter falt hunforover og slo pannen i bordet, så glassene danset. Selska-pet tidde i to sekunder. Jeg skottet ned på Ursula. Beve-gelsen hadde dratt bukselinningen nedover og blottlagtden øverste delen av et seteparti som det var vanskelig åta øynene fra.

– Det er Mordleken, stønnet Ursula, uten å løfte sittrøde hode. – Sverre vil ha oss med på Mordleken.

Sverre nikket. En bølge av lettelse skylte over oss, blan-det med sinne. Sverre skulle ikke dø, på den annen sidehadde han narret oss. Nå satt han smilende i vår midtesom en blek Buddha. Per Terje bannet friskt, han likteikke å bli tatt ved nesen. Som programleder i NRK varhan tvert imot vant til å være den som overrasket andre.De saftige nordnorske edene ristet og løftet meg tilbaketil virkeligheten.

– Selvfølgelig! utbrøt jeg. – Sverres gamle kjepphest omdet norske mords elendighet. Stemmer?

Sverre kysset Gina lett på kinnet, og dro til seg hånden.Mens han så på meg, tente han sigaren med demonstrativomhu. Han abonnerte på Cigar Monthly, og påsto at detbare var for artiklene.

– Med sporadiske unntak, pattet han, – er norske mord

17

like kjedelige som en lunsj på en norsk veikro, etter atden er gått tom for tyttebærsyltetøy.

– Men hva med Rüdner-saken, spurte Omar. – Hvorprosaisk var Alice?

– Dama var spenna gæern, utbasunerte Bernard, – ogdet var fullt forståelig. Hva hadde du tenkt hvis det vardine foreldre som hadde kunst for et tosifret antall millio-ner kroner hengende på veggen, mens du selv strevde forå beholde huset du bodde i? Alice Rüdner trengte penger,derfor hugget hun opp foreldrene sine. Eller fremskyndetarven, som det også kalles.

– Men hvordan kunne hun tro at hun ville slippe unnamed det? spurte Ursula, som hadde satt seg opp igjen.

– Fordi hun fortjente det, sa Bernard. – I hvert fall i egneøyne. Alice Rüdner er et produkt av sin tid. Hun er somen åpen bok man ikke bør kaste bort sin tid på å lese. Iså måte er hun lik flertallet av mine studenter.

– Hun er høyst prosaisk, sa Sverre, som for endelig åsvare Omar. – Hun ble tatt. Det som hadde vært for-friskende annerledes, var om en norsk morder kunne gåfri på grunn av sin intelligens og ikke som følge av flaks.Nettopp et slikt mord har jeg forberedt – til ære fordere.

– Du virker forbannet sikker på at du kan overliste oss,smilte Gina.

– Selvfølgelig, svarte han, – men jeg regner med at derekan gjøre det interessant for meg.

Han kysset Gina på kinnet igjen, ikke like lett dennegangen.

– Si meg, sa Bernard, – driver du og legger an på det jeg

18

i mangel av mindre mannssjåvinistiske uttrykk må kalle«dama mi»?

Gina kneiste trassig med nakken.– Jeg er ikke «dama di»!– Gina, vi er jo gift.– Jeg trenger ikke være dama di av den grunn!– Nemlig, istemte Ursula.– Du er min kone, for pokker! ropte Bernard til Gina.– «Din» kone? freste hun. – Så du mener at jeg er din

eiendom? Ni og et halvt års høyere utdanning har du,og likevel omtaler du kvinner som noe du kan eie, somting!

Akademikeren prustet som en angrepsklar okse, menidet han senket hornene, lød lyden av glass som knastemot glass. Bernhards øyenbryn hoppet. Han skottet nedpå hånden som holdt konjakkglasset, åpnet den sakte ogavdekket en rose av glasskår. Jeg har aldri tålt å se blod,selv ikke andres – kanskje var det derfor jeg begynte åskrive kriminalromaner, for å herde meg, for å venne megtil en blodig virkelighet. Lyset blafret i hodet mitt, jeg var iferd med å slokne da beskjeden fra øynene omsider nåddefrem til hjernen: «Bernard blør ikke». Jeg rettet ryggenog håpet at mitt lille illebefinnende hadde gått upåaktethen. Alle kikket på Bernard, som forsiktig børstet knustglass ut av hånden.

– Nei, nå ble det litt kulten stemning her, sa Omar.– Kan vi ikke heller snakke om mord?

– Hvorfor må det alltid handle om det? spurte Hilde.– Det er en ekkel, morbid hangup.

– Vi har alle våre hangups, kjære søster, sa Sverre.

19

– Ingen vet det bedre enn deg, med et mulig unntak av dinapoteker. Jo visst er det Mordleken, og her er reglene: Omen snau måned er det påske. Torsdag i påskeuken draralle de tilstedeværende til fjells og tar inn på en hytte jeghar skaffet. Stedet ligger på Blåkammen, noen timer medscooter fra Geilo stasjon. En gammel seter, senere bygdom til jakthytte.

– Hva er galt med Undertunet? spurte Omar. Han sik-tet til Sverres elefantsyke fritidssted på Hafjell. Det haddevi alle gjestet ved flere festlige anledninger. Første ganggikk jeg meg vill på vei til middag og ble ikke funnet førtil kvelds.

– Hafjell er helt allright til sitt bruk, innrømmet Sverre,– men man kan kjøre til døren. I denne sammenheng erdet en ulempe. Blåkammen utmerker seg også ved å værestedet i Norge med suverent dårligst mobildekning. Dess-uten har hytta sin egen spøkelseshistorie.

– Lyder lovende, sa jeg, – men hva slags spøkelse snak-ker vi om? Poltergeist, grå dame eller hvitt laken?

Ursula kastet et strengt blikk på meg.– Skepsisen ryker ut av ørene på deg, sa hun. – Du tror

vel ikke på annet enn det du har sett med egne øyne.– Schopenhauers standpunkt, sa Bernard. – Jeg for min

del tviler på at denne Schopenhauer noensinne har levd.– Det finnes mer mellom himmel og jord enn det man

skulle tro, sa Ursula.– La nå Sverre fortelle, formante Gina. – La oss få høre

spøkelseshistorien!Vår lysluggede velgjører hadde kretsens udelte opp-

merksomhet. Likevel tok han en kunstpause.

20