OSLO– LILLEHAMMER

– HAMBURG

En samtale med Ingvar Ambjørnsen

Kristopher Schau

OSLO– LILLEHAMMER

– HAMBURGEn samtale med Ingvar Ambjørnsen

© CAPPELEN DAMM AS 2016

ISBN 978-82-02-48912-0

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslag ved Remi JuliebøSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i 10,5/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux Cream 80 g 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

«Ja, selvfølgelig. Det hadde jo vært kjempegøy.»

Noe sånt sier jeg når forlaget til Ingvar Ambjørnsen spørmeg om jeg kunne tenke meg å lage en samtalebok medham. Et ærligere svar ville vært:

«Jeg orker ikke. Jeg tør ikke.»

Misforstå meg rett, jeg har lyst til å ha skrevet en samtale-bok med ham, selvfølgelig har jeg det. Jeg har bare ikke lysttil å skrive en. Til det er presset for stort. Allikevel takkerjeg ja. Ikke fordi jeg trenger penga, men fordi jeg synes deter så smigrende å bli spurt. Det er tross alt Ambjørnsen deter snakk om her; en av de få konstantene i livet mitt.

Jeg husker fremdeles da mora mi fikk «Hvite niggere» le-vert fra Bokklubben da den kom ut, og hvordan jeg sneikmeg til å lese den med en gang hun var ferdig. Mest av altfordi jeg syntes tittelen var så drøy. Innholdet var selvføl-gelig også midt i blinken for en 16-åring, så kort tid etterhadde jeg pløyd meg gjennom alle de foregående bøkenehans og levert en helt vilt pompøs og elendig særoppgave

5

om «outsidernes konge» som jeg fikk en firer på. Dette vari første klasse på videregående. Etter det har han liksom all-tid vært der, men på et pussig vis uten egentlig noen ganghelt å matche hvor jeg sjøl befant meg i livet. Ungdomsbø-kene om Pelle og Proffen kom akkurat idet jeg hadde be-gynt å gi slipp på min egen ungdomstid, men jeg leste demallikevel. Elling dukka opp, med alle sine nevroser, da livetmitt var på sitt absolutt enkleste og mest bekymringsløse.Likevel leste jeg alt. Og sånn bare fortsatte det. Alt ble lest,men alltid med denne følelsen av at «denne burde jeg ha lesttidligere» eller «dette kommer jeg til å skjønne litt mer avbare jeg blir eldre». Vi har på en måte alltid hengt sammen,Ambjørnsen og jeg, men timinga har vært rar.

Komplettisten i meg synes dessuten det er noe eget med å havært med hele veien også. Å være à jour med forfatterska-pet. Jeg mener på en måte at jeg kjenner fyren. Veit hvemhan er. Det er jo reint og skjær vrøvl selvfølgelig, men deter sånn det føles, så hver gang Ingvar har hevet stemmen ioffentligheten, har jeg alltid hørt litt ekstra etter. Han hardet litt landsfader-aktige preget, en slags uflidd Willoch formin generasjon, som gjør at når han snakker, så hører jegetter. Igjen denne konstanten. Han er usynlig i lange perio-der, men kommer inn fra sidelinja med en korrigerende pe-kefinger når han synes vi ikke har oppført oss.

Noe annet som får meg til å takke ja, er det nesten sta-beisaktige ved produktiviteten hans. Over tjue romaner forvoksne, tre novellesamlinger, fortellinger, barnebøker, ung-domsbøker, artikkelsamlinger og en hel drøss med ytringeri aviser og blader. Fyren er jo en maskin. Det skal ikke væremulig å holde det tempoet, uten at det går på bekostning av

6

kvaliteten. At jeg nå kan få en slags audiens hos en av de fåjeg føler klarer å kombinere kvalitet med kvantitet, er alenegod nok grunn til å takke ja. Men 60, altså? Har han blittsåpass gammal? Han burde da være rundt 45. Klart, det gårjo ikke opp det heller, siden jeg er 45, men 60 synes jeg erfor mye. 60 er noe besteforeldra mine holdt på med, og devar på en måte programmert til å bli gamle. Ambjørnsen eren fyr jeg forventer skal være i 40-åra for alltid. Litt grinete,bøllete, hakket smartere enn oss andre, men aldri mer enn45.

Det er uansett ikke noen vei tilbake nå. Jobben er aksep-tert og jeg har fått nummeret til Ambjørnsen fra Eva. Deter bare å ringe ham, mens jeg fremdeles har giret.

Ambjørnsen er åpenbart andpusten når han plukker opprøret, kolsen formelig tyter gjennom telefonen, men humø-ret er på topp. Det tar dessverre bare noen sekunder før jegmerker at vi er en fryktelig dårlig match på telefon. Noenklarer å ha en fin flyt uten å kunne se hverandre. Vi er elen-dige. Mulig det er på grunn av noen forsinkelser på linja,men vi ender opp med enten å snakke i munnen på hver-andre eller å ha altfor lange pauser med stillhet. Redd somjeg i tillegg er for at vi skal bruke opp noen av samtaleem-nene til boka, uten at jeg får notert eller tatt opp det vi sier,forsøker jeg derfor å gå rett på det praktiske. Dette skalaltså bli en «samtalebok», så da trenger vi først å kommeopp med en plan for hvordan og hvor selve samtalen skalforegå. Ambjørnsen bor i Hamburg. Jeg bor i Oslo. En avoss må flytte på seg.

7

Løsninga blir at begge gjør det. Ingvar (jeg får nesten byttetil fornavn nå) har en jobb på Lillehammer om et par uker,så vi bestemmer oss for å ta den første praten over en mid-dag der oppe, bare sånn for å sondere terrenget litt. Flytener som sagt helt passe nå, så det er jo kjekt å se om vi i dethele tatt klarer å føre en samtale. Etter at vi får unnagjortLillehammer, er planen at jeg kommer meg på et fly i ret-ning Hamburg, og så gjør vi unna den ordentlige samtalenhjemme i leiligheten til Ingvar.

Etter å ha lagt på røret, med noen altfor stokkete «ha detbra» og «snakkes seinere», prøver jeg å se for meg hvor-dan jeg kan gjøre prosjektet minst mulig brysomt for Ing-var sjøl. Jeg kan ikke tenke meg at en bok som dette er noehan gleder seg til, så hva vil han oppfatte som minst plag-somt? Jobbforespørselen var «en samtale», så da detter jegetter hvert ned på det. Minst mulig intervju, og mest mulig«tror du ikke jeg møtte Ingvar Ambjørnsen tilfeldig her omdagen, og så blei vi sittende og prate noen timer?». Det måda føles minst brautende? Minst journalist? Er det kanskjeen liten bit av meg som håper jeg kan bli venn med ham òg,hvis jeg er litt løsere i snippen, og gjør det på denne måten?Det er i hvert fall fryktelig viktig å ikke bli uvenn, så dettevirker fornuftig.

Et par dager før Lillehammer ringer Ingvar meg opp igjen.Vi er dessverre like dårlige på telefonen som sist. Han harfått en ny idé nå, som innebærer at jeg kan plukke ham oppmed bil i Oslo, og kjøre ham til Lillehammer mens vi tarden innledende praten i bilen. «En liten roadtrip for å starteboka», som han sier.

8

«Glimrende», sier jeg. «Kjempeidé.»

Jeg hater å kjøre bil. Det er altfor trangt for en to meter langmann, og jeg er en elendig sjåfør, men jeg er god på å ljuge.

«Det blir jo en vinn/vinn for oss begge, det!»

Etter å ha lagt på, forsøker jeg å overbevise meg selv om atdet faktisk er en «glimrende vinn/vinn kjempeidé». Ingvarhar jo denne kolsen og vil helst slippe å bale med å kommeseg av og på toget, og for min del er det i grunnen deilig åha noe å gjøre under «bli kjent»-praten. Hvis jeg kan frem-stå som den gode samaritan oppi dette i tillegg, så kanskjejeg har noen plusspoeng allerede der.

Dagen for bilturen opprinner. Jeg har ikke bil sjøl, men fårlåne Hondaen til foreldra mine. En «Jazz». Den som het«Fitta» i utlandet, men som naturlig nok måtte bytte navn iSkandinavia. Hmm, er dette trivia som kunne glede Ingvar,mon tro?

«Du veit det Ingvar, at denne bilen … den skulle egentlighete Fitta den, opprinnelig?»

Ice breaker eller bare noe som får meg til å fremstå som use-riøs? Jeg antar det siste, og dropper det.

Første post på programmet, før jeg henter pasienten, er å fåfesta en lydopptaker et eller annet sted i bilen. Det er vik-tig at praten kan flyte, og siden jeg skal ha begge henda pårattet, blir det ingen mulighet til å gjøre notater. Altså fåropptakeren henge i taket, forsøksvis festa med gaffateip.

9

Hadde jeg visst at denne skal komme til å ramle ned i huetpå Ingvar idet vi når Mjøsa, med en dertil hørende nesten-ulykke, hadde jeg nok valgt en annen løsning, men akkuratnå føles det lurt.

Ingvar har en leilighet i Oslo også, og det er der han skalplukkes opp. Forlaget har presisert at mannen er nøye på tida.Han liker at planer gjøres i god tid i forveien og at folk er pre-sise. Samma her. Det er derfor med panikk jeg må notere megat det første jeg ser ut til å måtte gjøre, er en lukeparkeringutafor der Ingvar bor. En normal sjåfør hadde sikkert tatt denlett, men jeg orker ikke starte dagen med et nederlag. Bakke-start og lukeparkering er mine verste mareritt, så jeg runderkvartalet tre ganger i håp om å finne noe bedre før jeg resigne-rer og stiller meg på en handikapplass. Skulle det dukke oppen parkeringsvakt, får jeg late som om jeg er hjemmehjelp ogspille kolskortet for alt det er verdt.

Ingvar dukker opp presis. Det er noe litt uteligger over hamder han stabber seg avgårde mot bilen med en liten sekk ihånda. Ren og pen i tøyet, så det er ikke det, men det littslurvete oppsynet på’n gjør at han fint kunne hatt en statist-rolle som boms i en TV-serie. Jeg er ikke akkurat stivpyntasjøl, så jeg merker at jeg liker det. Vi hilser og han setter seginn i forsetet.

Han vil gjerne at vi svinger innom Volvat for å plukke oppkolsmedisinen han trenger for å komme seg gjennom helga.Er bare en kort tur opp dit, ikke mer enn to-tre minutter,så jeg gidder ikke starte opptakeren. Vi rekker uansett ikkestort mer enn «hei», «hvordan står det til?» og et par «ja,så var vi i gang da», før vi er fremme. Ingvar forsvinner ut

10

av bilen, mens jeg forsøker å fininnstille opptaksvolumet påFrankenstein-apparatet jeg har festa i taket. Etter ti minut-ter kommer Ingvar ut med en liten apotekpose i hånda, ogjeg trykker record. Vi er i gang.

K: Nå går den, altså …I: Okay.K: Hvis du sier noe … du angrer på …(latter)I: Nå gjelder det faen meg å ikke forsnakke seg.

Min første plan, strengt tatt min eneste plan, er å gjengisamtalen vår 100 % autentisk og kronologisk. Jeg synessjøl jeg har to gode grunner til det. Viktigst er det at Ingvarskal føle at jeg ikke tuller med språket hans, eller sensure-rer ham på noe vis. I tillegg er det den mer pretensiøse tan-ken om at de som eventuelt måtte lese dette, skal få følelsenav å sitte ved siden av oss mens vi prater. Jeg synes derfordet er rett og rimelig at dere får den eksakte gjengivelsen avhvordan samtalen fortsetter.

K: Jeg veit … jeg synes det er jævla ekkelt òg vettu … deter helt sant òg … Skal vi se … sånn … hmm hmm …også får vi bare …

I: Så får vi ta ut sånn «ehh … æhhh … øhh …»K: Ja … ja … ja!(latter)I: Du så det berømte intervjuet med Gro? Hvor de holdt

på med …K: Hva var det for noe?I: Det var han Geelmuyden, som hadde laga et intervju

med Gro.

11

K: Okay, Brundtland, altså.I: Hun var jævlig nøye på det, vettu.K: Å ja.I: Vanskelig å ha med å gjøre ofte, sånn at … det var lik-

som sånn … du skulle da gjengi nøyaktig det hun sa,også gjorde han det, ikke sant. En vanlig samtale er jomasse sånn «æhhh … ehh … øhh …» Så han trykkaalt det, ikke sant.

K: Å fy faen, det er gøy òg, vet du … og slemt. Ikke minst.(humring)K: … Geelmuyden ja …

Selv om vi ser bort fra det potensielt komiske meta-aspek-tet av at vi nettopp snakket om et intervju Geelmuydengjorde med Brundtland, her gjengitt i samme masete for-mat, så kan vi vel alle enes om at dette blir helt grusomt ålese. Masse «hmm hmmm» og «ikke sant». Alt sånt manfår beskjed om ikke å gjøre hvis man er på radioen, mensom er en nødvendighet i en vanlig samtale. Ikke minst ender den ene parten ikke kan ha øyekontakt med den andre,fordi han i kraft av å være en av landets dårligste sjåførermå ha ett øye på veien for ikke å drepe intervjuobjektet.Det er derfor i alles interesse at jeg justerer disse sitatene ensmule. Ikke legge til noe, men ta ut det verste. Frykt ikke,det er fremdeles meget uryddig, men en del småord mang-ler i fortsettelsen.

K: Hva var det du henta nå? Hva … hva er medisinen? Hvaer det for no?

I: Kolsmedisin.K: Er det piller, eller hva er det?I: Det er sånne ampuller. Så tar du den nedi en sånn derre

12

maskin som gjør høl på den, og så er det et sånt rør …som du drar inn, du inhalerer det pulveret, altså.

K: Det er som en avansert astmaspray, liksom?I: Njei, det er ikke en spray, det er rett og slett … plas-

tikk … eller gelatin-ampuller da, eller plast … jeg vetda faen. Også slår du høl på det, og så inhalerer du detpulveret.

K: Og det roer det?I: Nei, det er ikke noe som du merker, men … det som

det der kols-styret holder på med, er at det sementerernedi lungene, alt stivner liksom. Og pulveret, det gjørat det løser seg litt, det blir mykere.

K: Må du hoste det opp igjen, da?I: Neida, det skal neri der, det altså. Neri den sekken der

du har pumpa en million sigaretter.K: Blir tungpusta bare av å høre om det.I: Det er sykt.K: Ja.I: Jeg var jævlig glad i å røyke, jeg altså, jeg virkelig elska

å røyke. Jeg ble hekta med en gang, liksom, syntes detvar dritkult med en gang.

K: Men bare rullings da, eller?I: Ja.K: Det var rullings fra starten, liksom?I: Ja, jeg røyka aldri ferdigrøyk.K: Nei …I: Men … liksom bare å komme på ideen om å pumpe gif-

tig … giftig røyk ned i åndedrettsorganene … (latter)Det er ganske … ganske avansert, bare å komme påideen.

K: Ja ja … det er smart vettu …

13

Vi er åpenbart to halvgamle gubber på tur. Rett på syk-domspraten med en gang. Og, jada, det er masse «lissom»og «vettu» igjen, men hvis dere synes vi snakker springendeog klønete, la meg bare en siste gang vise hvordan samtalenegentlig fortsetter.

K: Jeg synes også det er helt topp, vettu, men jeg måtte sluttejeg òg, men det var fordi at jeg kjente at det ble …jeg klarer ikke å røyke … ikke … hvis det liksom …det går ikke an å røyke tre … jeg må røyke … jeg mårøyke … jeg MÅ røyke mellom tjue og tredve … for atdet skal være noe …

Det er også masse småfnising og knegging for å få sam-talen til å flyte, som dere så av parentesene. Jeg velger ådroppe dem fremover. Parentesene altså. De ser så styggeut. Bare ha i bakhuet gjennom resten av denne boka atdet ligger en jevn dur av fnis og knegg over hele pra-ten.

I: Ja, og nå er det bare mas … jeg røyka i femogtredve årjeg. Det var jo den tida hvor du kunne røyke abso-lutt alle steder, nesten. Da var det jo kult å røyke, ikkesant, men nå er det jo bare fullt av restriksjoner ogdu blir jo behandla verre enn en junkie, ikke sant …stå ute i snøføyka og … det er liksom ikke noe kult …Tenk på hvordan det var på utesteder og sånn … detvar jo faen meg …

K: Ja, jeg jobba litt i bar og sånn, og du stod jo bak barenog røyka …

I: Ja.K: Hele tida, non stop.

14

I: Ja … første du gjorde når du kom opp i marsjhøyde påflyet, ikke sant … så …

K: Ja.I: Det var … jeg husker, jeg ble jævlig aggressiv … Jeg har i

mange, mange år tatt den der Kiel-ferga, vettu, opp ogned, opp og ned … da de liksom, uten å varsle det …de begynte med ikke-røyk på en av dem da, ikke sant.

K: Ja.I: Og, uten å si fra … å komme ombord, komme inn på lu-

garen og skulle ta en røyk, ikke sant: «Forbudt»!K: Du slutta etter at det ble forbudt?I: Jaaa … den kom jo i flere omganger, den der loven.K: Ja.I: Så jeg fikk jo med meg … akkurat på slutten …

Et lite kamera i bilen nå og vi hadde laga tidenes antirøy-kekampanje. Ingvar som legger ut om røykens gleder, menshan hoster og harker og forsøker å stable en liten pose medkolsmedisin mellom beina.

K: Du rakk å bli irritert?I: Ja, da kom det liksom på alle bauger og kanter. Hvis

det i det hele tatt var røykevogn på toget, så var detén vogn, og der skulle jo alle inn og røyke, så der vardet jo ikke mulig – selv for sigarettentusiaster – å opp-holde seg.

Dette synes jeg går over all forventning. Mye bedre enn påtelefonen. Og så liker jeg at han fyrer seg opp. Får liksomlitt fortgang i «bli kjent»-prosessen når det er litt tempera-tur i bilen. Deilig at han bare koster på med en gang, også.Ikke noe utenomsnakk.

15