Kroppen nr. 1

ikke Stikka’ 2-2012 1

VI TRENGER HVERANDRE

NR. 2 - 2012Utgitt av Støttesenter mot Incest Oslowww.sentermotincest.no

Kroppen nr. 1

2 ikke Stikka’ 2-2012

ikke Stikka’VI TRENGER HVERANDRE

INNHOLDRedaktør s. 4Noen øyeblikk med Fabian Stang s. 6Tannlegene har orkesterplass s. 10Fotoprosjekt - Norsk Institutt for Scene og Studio s. 15Nytt tannhelsetilbud til incestutsatte s. 16Dikt - Dianosen og jeg s. 19På kafé med Kirkengen s. 20Dikt - På leting s. 28Illustrasjon - Kristina s. 29 Kropp og seksualitet s. 30En prat med ei fra seksualitetsgruppa s. 35Smith & Smule s. 37Midt i en tanke s. 40Nye stier med Zumba s. 45Valkyrien Allstars s. 47Hva skjer på SMI Oslo s. 48Neste nummer av Ikke Stikka´ s. 49Dikt Tårer s. 50

MILJØMERKET

241 Trykksak 72

3

Postboks 568 Sentrum, 0105 OsloBesøksadresse:Akersgt. 1–5Telefon: 23 31 46 50 Telefaks: 23 31 46 51

Redaktør: Anine AamaasForsidefoto: Line UlvnesRedaksjonen: Anine, Wenche, Ingun, Helene og Line

www.sentermotincest.noOpplag: 3500Abonnement: GratisTrykkeri: Network Broking/Møklegaards TrykkeriISSN: 0804-3426Layout: Network Broking

Noen øyeblikk med Fabian Stang

side 6

På kafe med Kirkengen

side 20

Smith & Smule

side 37



KUNNGJØRING:Den 26. oktober i år gikk Støttesenter mot Incest ut med følgende pressemelding:

Støttesenter mot Incest Oslo vil poengtere at vi alltid tror på den som forteller at de har vært utsatt for et seksuelt overgrep. Vi kjenner oss ikke igjen i de analysene som Elizabeth Hartmann la frem for retten i går. Uttalelsene som fremkom er noe hun selv må stå for, noe hun også presiserte i media i går kveld. Støttesenteret uttaler seg aldri i enkeltsaker. Det er opp til domstolene å ta stilling til skyldspørsmål. Seksuelle overgrep forekommer i alle samfunnslag. Det finnes ingen profil for en overgriper eller overgrepsutsatt. Støttesenter mot Incest Oslo er et lavterskeltilbud for berørte av problematikken og deres nærpersoner. Vi gir også generelle råd og veiledning til fagpersoner. I tillegg er vi ute i skoler med et forebyggingsprogram. Det er viktig for oss å formidle ut til alle at på et støttesenter mot Incest og seksuelle overgrep skal du være trygg på at du blir trodd. Incest og seksuelle overgrep er fremdeles belagt med taushet. Vi har ennå store problemer med å ta inn over oss at dette skjer. Derfor har støttesenterne en viktig funksjon både som en møteplass og en aktiv samfunnsaktør. Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel!

Uttalelsene Elizabeth Hartmann kom med i Våga-rettssaken tar vi på det dypeste avstand fra. Dette er ikke en rådgivning vi har kommet med. Vi kan på ingen måte si oss enige i dette. For å markere alvoret i saken og vår uavhengighet til Elizabeth Hartmann og firmaet Siste Skrik Kommunikasjon, har vi valgt å utgi dette nummeret av Ikke Stikka’ helt uten deres samarbeid.

For Styret

Marianne Lind


Trond Viggo Torgersens bok og TV – program om Kroppen har inspirert oss til tittelen av dette nummeret av Ikke Stikka´. Kropp er et stort og viktig tema å berøre for mennesker som er utsatt for incest og seksuelle overgrep. Derfor handler både dette og neste nummer om kroppen. Jeg er utdannet fysioterapeut og har lenge vært opptatt av kropp og helse. På utdanningen lærte vi at «Kroppen husker». Jeg tror ikke jeg den gang virkelig forstod dybden i den setningen. Etter å ha kommet hit til SMI Oslo har den gitt meg ny mening. Mange incestutsatte forteller at de har et komplisert forhold til sin egen kropp. Mange klarer rett og slett ikke å forholde seg til den. Den bare er der. Kanskje forbinder en kroppen med smerter. Noen opplever at kroppen har forrådt dem under overgrepene. Det å jobbe

med å eie sin egen kropp, er for mange en krevende prosess.

Hva er fysiske og hva er psykiske plager? Ikke Stikka´ redaksjonen har intervjuet ordfører Fabian Stang. Han har vært åpen om tiden han slet med psykiske problemer. Vi var nysgjerrige på hvordan det har påvirket han som menneske.

Kroppslige plager blir ofte tolket som tegn på sykdom, men mange av de kroppsfornemmelsene som incestutsatte har, er normale reaksjoner på unormale belastninger. Seksuelle overgrep krenker kroppen, og setter spor både fysisk og psykisk. Nyere forskning viser at krenkelser, både fysiske og psykiske, gir endringer helt ned på cellenivå. For ikke lang tid tilbake var dette kontroversielt å hevde. Anna Luise

Av Anine Aamaas

Redaktøren

.....Ø

Foto: Helene


«Vi tenker ikke noe særlig på kroppen. Den bare er der. Noen sier de bare kjenner kroppen sin når de er syke, eller når det gjør vondt et sted. Men kroppen er jo der hele tiden. Mange lurer på hvordan kroppen virker. Og det er vel ikke noe rart, for kroppen er jo hele DEG!»

Utdrag fra Kroppen, Trond Viggo Torgersen

Kirkengen, forsker og allmennlege, har vært en frontkjemper i forskning på landskapet mellom somatikken og psykiatrien. Hun viser en fenomenologisk forståelse av kroppen. Kirkengen har skrevet flere bøker om hvordan krenkelser setter kroppslige spor. Les hele intervjuet med henne på side 20.

Tannhelse er også en del av kroppen. Les intervjuet «Tannlegene har orkesterplass til tegn på omsorgssvikt og overgrep» og om «Nytt tannhelsetilbud til incestutsatte». Noen andre temaer vi berører i dette nummeret er: seksualitet, Smith & Smule, hvordan det er å gå i ung/voksengruppe, og hvilke erfaringer zumbadeltagerne har gjort seg med å trene her på SMI Oslo.

Temaet kroppen har skapt stort engasjement både i vår redaksjon og på SMI Oslo

det siste året. Det har vært mange gode samtaler på stua og vi har fått inn mange viktige bidrag. Tusen takk til dere alle for deres store engasjement. En spesielt varm takk til dere i Ikke Stikka´ redaksjonen for deres ærlige innspill, kreativitet og store innsats. Jeg er stolt av det vi har fått til sammen!

Det har vært en uvanlig hektisk tid med denne utgivelsen av Ikke Stikka´. Rett før deadline måtte vi finne en ny samarbeidspartner til å gjøre layoutarbeidet. Stor takk til Thomas Aas i Network Broking for din inspirerende måte å møte oss på.

Jeg ønsker dere alle en god leseropplevelse om kroppen!

Redaktøren


Noen øyeblikk med Fabian Stang Ikke Stikka redaksjonen ved Wenche Waal Hansen, Ingun Agerup og Anine Aamaas

Tekst og foto: Anine Aamaas

«Det å være utsatt for incest er i seg selv en stor, stor belastning, hvor mange føler skam. Det er mer enn nok å bære på det du har opplevd, om du ikke i tillegg må bære det alene.»


V i tre utsendte fra Ikke Stikka’ redaksjo-nen er både høytidlige og spente når vi melder oss i resepsjonen på Rådhuset

den solfylte tirsdag formiddagen. Vi skal nemlig intervjue selveste ordføreren i Oslo – Fabian Stang på hans kontor.Han har vært åpen om perioden han slet med angst og depresjon. At han som ord-fører i Oslo har stått åpent fram om sine tidligere erfaringer er med på å gjøre tabuet om psykisk helse mindre. Det tror vi er til stor inspirasjon for mange. Vi er nysgjerrige på hvordan det har påvirket han som men-neske, og hvordan han tar det med seg i hverdagen sin nå.

På vei opp til ordføreren blir vi geleidet gjennom Rådhussalen. Der ser vi det er dek-ket til stor fest. Når vi ankommer ordførerens kontor og håndhilser på Fabian og råd-giveren Rune Dahl, fleiper vi litt om at de ikke hadde trengt å gjøre så stor stas på oss. Isen er brutt. Vi får skjenket oss en kaffekopp og synker ned i hver vår stol i salongen.

Det har vært en del snakk på stua på huset (SMI Oslo) før vi kom hit i dag. Du har hatt en uttalelse i et intervju hvor du sa at mennesker som har måttet takle psykiske utford ringer har en stor ressurs, blant annet at de har lettere for å vise omsorg for andre og lettere for å sette seg inn i andres situasjon. Er det noe du har opplevd selv?

- Det er nok noe andre må vurdere, men for å bruke et bilde; om du jobber som gartner så tror jeg du får med deg en større evne til å glede deg over pen beplantning enn mange andre. Hvis du har hatt faser i livet hvor du har hatt utfordringer i ditt eget sinn og din egen sjel, så ser du kanskje lettere andres behov for en klapp på skulderen og en klem. Du skjønner at den klemmen som mange oppfatter som banal og lite verdt, faktisk er mere verd en de fleste materielle goder. Slik sett gir det nok en mulighet til litt lettere å forstå andre, og også selv få en større glede av livet ved å være tilstede for andre mennesker. Det er positivt, men jeg pleier å legge til at det er et ganske dyrt følelsesmessig studie og jeg anbefaler ingen

å gå gjennom en psykisk lidelse for å få den dimensjonen på livet. Så godt betalt er det ikke at det er verdt det, men det er tross alt et positivt element i det å ha hatt det van-skelig.

Hvordan var det for deg før og etter at du var åpen om din psykiske helse?

- Jeg hadde slitt såpass lenge uten å vite hva det var og husker at jeg ble veldig lettet da jeg endelig fikk vite hva som hadde plaget meg, og valgte raskt å være åpen om det. Allerede den gang var jeg i en situasjon der en del hadde meninger om meg og kjente til meg så jeg gjorde det fordi jeg ville være i forkant.

Du gjorde det for å unngå snakk? Spør Rune

- Det er jo en del år siden. Da var en psykisk lidelse fremdeles såpass tabubelagt. Vi hadde kommet så langt at vi kunne snakke om kreft, men vi må ikke glemme at vi ikke snakket om det heller i sin tid. Folk gikk jo på andre siden av gaten, fordi man trodde kreft var smittsomt og ingen snakket om det.

Du har også sagt at du har valgt å være åpen om det du slet med, fordi det for deg ville vært en ekstra psykisk belastning å ikke være åpen.

-Tenk på en som har vært utsatt for incest. Det er i seg selv en stor, stor belastning der mange ofte føler skam. Hvis man i tillegg ikke skal kunne snakke med noen om det og gjemmer skammen inne i seg, mener jeg det blir en ekstra belastning. Det er mer enn nok å bære på det du har opplevd om du ikke i tillegg må bære det alene. Jeg tror det er veldig viktig å være åpen om det man har opplevd, men så må man jo vurdere om den åpenheten skal skje til noen på incest-senteret, om man skriver noe i avisa og fortelle det åpent. Det er mange grader av det. Men å snakke om det med et annet menneske det tror jeg er viktig.

Denne utgaven vår handler om kroppen, og mange som sliter psykisk kjenner det ofte også fysisk i kroppen – er det noe du kan kjenne deg igjen i og?

.....Ø

Fabian Stang

- Jeg slet psykisk uten å vite om det. Jeg gikk til legen for å ta blodprøver. Hadde vondt i magen, vondt i huet og vondt i ryggen og Gud vet hvor jeg ikke hadde vondt. Kropp og sjel henger sammen og da leter vi hele tiden etter en forklaring på de smertene vi har. Da starter vi veldig ofte med de somatiske undersøkelsene, selv om det egentlig er noe helt annet. Den første som sa til meg at det var psykisk, var en lege jeg oppsøkte under en skitur i Alpene. Da hadde jeg vondt i magen og ikke lyst til å bli med resten av reisefølget ut på middag. Jeg oppsøkte denne legen, som egentlig var spesialist på beinbrudd. Han sa: «Du - det er ikke i magan din det sitter» og pekte på huet mitt. Jeg tror ikke jeg skjønte hva han mente akkurat da, men i ettertid ga det mening. Da hadde jeg fått et tips og ble mer bevisst på det. Men det var mange bortkastede blod-prøver først.

Du var motivert til å søke hjelp videre?

- Ja, jeg var såpass mør da, at jeg ville ta imot all den hjelpa jeg kunne få.

Det er vel slik at det fysiske har høyere status i samfunnet vårt enn det psykiske?

- Ja det er sant. Jeg husker godt da jeg gikk på skolen og noen hadde brukket beinet. Da ble du en helt. Du hadde kule krykker og det ble satt fram skammel til deg. Det var jo full service og alle skulle skrive på gipsen og greier. Kontrasten til min klassekamerat som er schizofren og stod der alene i hjørnet av skolegården og snurret snora på gymbagen rundt fingeren kunne ikke vært større. Hvor mange friminutt han stod der alene har jeg ikke tall på. For ham var det ingen som satte fram en skammel. Skolen må evne å se og hjelpe også de som sliter med andre ting enn det fysiske.

Hvis jeg sier skam – hva tenker du på da?

- Da tenker jeg på at man påtar seg skylden for noe man selv ikke er skyld i. Bærer på noe som de ikke skylder noen å ta ansvaret for. Vi mennesker er de vi er og har nok med å leve våre liv, om vi ikke skal bære med oss noe som vi ikke har plikt til å bære. Alt du

bærer på som du ikke har ansvar for kan bli en veldig stor belastning. Få det ut!

Skam er en naturlig følelse som alle har, så da regner vi med at ordføreren også kjenner på skam iblant. Hva gjør du med skam følelsen?

- De hverdagslige tingene prøver jeg å spøke bort og fleipe med. Som at jeg med fordel kunne hatt noe større del av vekten i over-armene enn på magen, men det bruker jeg ikke tid på å skamme meg over. Men alvorlige skamfølelser skal man ikke nødvendigvis ta i det åpne rom, men heller snakke med noen få utvalgte om. Aldri vær alene med skammen. Hvis du føler at du selv må ta ansvaret for noe du intellektuelt sett skjønner er urimelig at du bærer, så tror jeg det er farlig.

Hvorfor tror du at det å snakke om psykiske lidelser fortsatt er tabubelagt i vårt samfunn?

- Det skyldes usikkerhet og at vi mennesker er best på ting som vi forstår og lett kan sette oss inn i. Ta for eksempel et beinbrudd. Du vet hva det er. Det er lett å sette seg inn i at en trenger gips hvis beinet er brukket. Ja selv et hjerteinfarkt kan vi forstå. Men når noen sier at som følge av det jeg ble utsatt for som 16 åring, så er det dager beina ikke er i stand til å bære meg når jeg setter dem på utsiden av senga, så er ikke det lett for andre å forstå. Det har med usikkerhet å gjøre. Kanskje henger det igjen holdninger og fordommer fra gamle dager da det var lite å gjøre med psykiske lidelser. Man manglet fagkunnskap og medisiner som kunne hjel-pe, og for å bruke et uttrykk fra den tiden; da var det jo noen som ble gærne da. Det var ikke noe man gjerne snakket om. Man hadde jo også en forestilling om at psykiske lidelser kunne løses ved at man bare tok seg sammen.

Hva var det som hjalp deg?

- Han tok seg sammen, humrer Rune

Fabian smiler og rister på hodet.

- Det var vel det å få det ut. Det viktigste var å få god og proff hjelp når jeg trengte det. Da klarte jeg på nytt å se ut av vinduet igjen, og ønsket å være ute. Hjelpen gav meg kraft

Fabian Stang

.....Ø



til å få livsgleden tilbake, sakte men sikkert. Jeg tror jeg har blitt mer ydmyk overfor livet, gjenoppdaget det på en litt dypere måte og tar mindre for gitt. Nå finner jeg glede i å stoppe en gang i mellom og se litt på blomstene, og glede meg over dem.

- Det gjør du ofte når vi er ute og går, sier Rune. Plutselig har jeg gått et langt stykke før jeg oppdager at jeg er aleine og snur meg. Du står og ser på blomstene og sier «Se da Rune - så fint det er her».

- Men det blir jo lett slik at det som fungerer i livet, det tar vi som en selvfølge. Det å verdsette alt som er bra, gjør at vi får mere krefter til å jobbe med det som er vanskelig. Sånn tror jeg det er.

Hvordan kan man bruke erfaringene sine videre, etter å ha vært i «kjelleren» en tur?

- Enten man har vært gjennom et overgrep, slitt psykisk på annen måte eller man har levd glad og lykkelig uten problemer, så tror jeg alle mennesker bør stoppe opp innimel-lom og reflektere litt over hva vi bruker tiden på. På samme måte som vi gjør klokt i å ta

forholdsregler for å bevare vår fysiske helse, må vi gjøre det samme med den psykiske.

Er det noe du har lyst til å si til våre lesere?

Ordføreren lener seg tilbake i stolen. Det blir stille i rommet, før han sakte sier:

- Det er klart at seksualitet i et kjærlighetsfor-hold i trygge rammer, er noe av det vakreste som finnes. Når det blir ødelagt gjennom et overgrep, ødelegges også en viktig del av livet. Derfor håper jeg det er mulig å få så god hjelp at man igjen kan oppleve den relasjonen til et medmenneske som vi er skapt til å ha. Men jeg skjønner at det ikke er lett. Vår lille audiens med ordføreren er snart over. Vi går ut på den store terrassen med utsikt over Rådhusplassen. Der stod Kongen sammen med ham en uke tidligere, forteller han oss. Han lener seg til rekkverket, smiler og ser stille utover fjorden et øyeblikk, mens vi knipser noen bilder. Fornøyde rusler vi til-bake til SMI Oslo, og snakker varmt om vårt møte med Fabian. Ordføreren som liker å stoppe opp en gang i blant og se på blom-stene – og glede seg over dem.


Overskriften til denne artikkelen er uttalt av barnevernsjef i Røyken kommune, Knut Magnus Myrvold. Det er her Anne Rønneberg er eksperten. Hun er spesialist i pedodonti, klinikksjef og universitetslektor ved Det Odontologiske Fakultetet ved Universitetet i Oslo, også kalt Tannlegehøgskolen. Det er her jeg skulle møte Anne. Mens jeg satt og ventet på henne, gikk studenter i hvite frakker forbi meg. De var akkurat ferdig på skolen for i år – det fortalte Anne. Jeg smilte og tenkte; jeg er så glad for at dere studenter får undervisning på akkurat denne skolen. Av akkurat denne damen jeg skal snakke med. For hun brenner for saker som andre ikke vil ta i. Nå skal hun snakke om sitt engasjement og sine erfaringer med meg. Jeg har aldri gledet meg så mye til å snakke med en tannlege som nå.

Tannlegene har orkesterplass til tegn på omsorgssvikt og overgrep

Av Wenche Waal Hansen

Anne Rønneberg

.....Ø


- Tannhelse er også en del av kroppen – selv om det ikke alltid virker sånn.

Anne Rønneberg har et stort og brennende engasjement for å sette fokus på hvor viktig rolle

tannhelsetjenesten har i menneskers liv. De kan være med på å redde en barndom ved å oppdage barnemishandling og seksuelle overgrep mot barn.

Annes første møte med dette temaet var med en voksen kvinnelig pasient hun hadde i sin private praksis. Pasienten var ekstremt redd for tannleger. Hun hadde med seg samboeren sin, og Anne husker dette som en veldig spesiell setting. Anne spurte pasienten om hva det var som gjorde at hun var så redd. Anne var totalt uforberedt på svaret som kom. Pasienten hadde aldri blitt spurt om dette før, og hun dro opp papirer fra vesken sin som viste at hun hadde vært utsatt for fysisk og psykisk mishandling og seksuelle overgrep da hun var barn. Anne, som er spesialist i barnetannpleie, tenkte; dette må vi ha mer fokus på. Vi må kunne gjøre en forskjell. Og Anne har virkelig vært med på å gjøre en forskjell. I 2006 hadde hun sitt første møte med daværende barneombud, Reidar Hjermann. Han fikk stor forståelse for at det måtte settes et større og sterkere fokus på tannhelsetjenestens rolle når det gjelder omsorgssvikt og overgrep mot barn og viktigheten av tverrfaglig samarbeid i slike saker. I 2009 ble det holdt en kongress som ble kalt; ”Hvorfor, spør vi ikke”. Anne har blant annet samarbeidet med nordiske barneombud, TAKO-senteret (tannhelse kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander), Kari Ormstad som er professor på Rettsmedisinsk institutt, med Anna Luise Kirkengen (som man kan lese om i et intervju i dette nummeret av Ikke Stikka), med familievoldskoordinatorer i Politiet, Stine Sofies Stiftelse, Legevakten og så videre.

I et intervju som Reidar Hjermann hadde med Dagbladet i 2009 ble det nevnt at i 2008 var det sendt inn om lag 20 bekymringsmeldinger til barneverntjenesten fra tannleger i Norge. Anne viste meg at i

2011 hadde Vestfold fylke alene sendt inn 124 bekymringsmeldinger. Anne og hennes samarbeidspartneres jobbing viser resultater. Flere og flere barn blir sett, og omsorgssvikt og overgrep blir oppdaget.

Omsorgssvikt og overgrep som obligatorisk pensum

Oslo, Tromsø og Bergen er de byene i Norge som har utdanningstilbud til studenter som vil bli tannlege, men også for de som studerer til å bli tannpleiere. For disse studentene er det nå obligatorisk å ha forelesning om omsorgssvikt og seksuelle overgrep mot barn. I tillegg til ulike opplegg for undervisning av dette temaet, har de også fokus på dette temaet i klinikken ved Odontologisk Fakultet, og de har ferdige maler på bekymringsmelding til barneverntjenesten liggende. Alt skal dermed ligge til rette for at alle skal ha et fokus på disse temaene.

- Men først må man erkjenne at barnemishandling og omsorgssvikt foregår. For meg var det i hvert fall helt utrolig at man kunne gjøre sånt. Tannleger må være litt personlig engasjert for å ønske å gå inn i slike saker og situasjoner. Slik er det i alle helseprofesjoner, forteller Anne.

Så hva er det som gjør at tannhelsetjenesten kan oppdage blant annet seksuelle overgrep mot barn?

Anne tenker at tannhelsetjenesten har en unik rolle. - Fordi vi, av alle helsetjenester, er de eneste som ser barn jevnlig. Helsestasjonstjenesten er nedbemannet, skolehelsetjenesten er nesten borte, det er ikke skoleleger rundt om, og vi vet jo at helsesøster kun er på skoler innimellom. Men hvor mange rekker de å se på det lille besøket der? Dette betyr at av helsetjenester er det tannhelsetjenesten som barn innkalles jevnlig til fra de er 3 til de er 18 år. Så vi må kunne noe om dette, vi må reagere og vi må melde – for å ta kortversjonen! sier Anne bestemt.

.....Ø

Tannlegene har orkesterplass...


Foto: Line Ulvnes


Hun forteller videre at de lærer sine studenter å se hele pasienten. Dette fordi tannleger er i en unik posisjon til å se ting andre ikke kan se der de sitter over pasienten med en stor operasjonslampe som de kan flytte litt rundt på. Og de områdene de ser godt, som nakke, hals, hodebunnen, håret, ørene og munnen, er det ikke vanlig å få skader.

Anne viste meg bilder fra barn og voksne hun har jobbet med som har vært utsatt for vold, neglisjering og vanskjøtsel og seksuelle overgrep. Bildene har jeg i hodet enda. Hun viste bilder av et barn med indre blødninger i ganen. Barnet hadde blitt utsatt for orale seksuelle overgrep. Neste bilde var av et barn som hadde blåmerker og neglemerker bak ørene. Dette barnet hadde også blitt tvunget til og utsatt for orale seksuelle overgrep. Et barn hadde kraftig karies over alle tennene. Han var utsatt for neglisjering og vanskjøtsel av sine foresatte. Et annet bilde var av en voksen mann som manglet to tenner. Tennene hadde falt ut da han ble slått av faren sin da han var barn. Anne har mange bilder.

«Massiv tannråte er omsorgssvikt inntil det motsatte er bevist.» Geir Borgen, NKVTS.

Jeg spurte Anne om hva slags tegn de ser etter. Anne forklarte at det selvfølgelig er akutte tannskader, og da spesielt når det ikke er samsvarende forklaring på skaden og det som blir fortalt. Ellers ser man etter synlige skader på kroppen, som ved eksemplene fra bildene Anne viste. Det vekker også bekymring når det er uforklarlig mye tannråte. - Når vi har en 4-5 åring her i narkosebehandling og må trekke 17 melketenner – da må vi reagere. Ved slike situasjoner sender vi bekymringsmelding til barneverntjenesten. Så er det opp til de å finne ut om det er noe å bekymre seg for.

Er det spesielle tegn for mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep?

- Forholdet til egen munn kan si oss noe. Mange har vært utsatt for orale seksuelle overgrep. For disse er en tannbehandlingssituasjon en veldig spesiell setting å komme i. Mange opplever munnen sin som en slags traumesone. Noen utvikler spisevegring som kan gå utover tennene. Noen klarer ikke å ha tannbørsten i munnen fordi de brekker seg hele tiden, de greier ikke å pusse ordentlig, og noen sier at tannkrem minner om sæd. Da blir det vanskelig å opprettholde en god munnhygiene, og dette gir fort hull i tennene. I tillegg skal de da i en tannbehandling og har store behandlingsbehov, og det kan oppleves som veldig vanskelig når munnen kan være en traumesone. Det er vanskelig for mange å få narkosebehandling eller få noe å slappe av på – fordi de er redde for å miste kontrollen, på lik linje som de ikke hadde kontrollen i en overgrepssituasjon.

Anne forteller at noen barn dissosierer. Voksne også. De dissosierer seg ut av situasjonen. De legger igjen kroppen i behandlingen og gaper. Det kan renne en stille tåre, men det er ikke et utrykk for noen ting. Det å bli lagt bakover i en tannlegestol er en spesiell situasjon. Man blir lagt bakover, og det kommer en voksenperson bak og over ens hode. Det blir dratt papir og utstyr over kroppen, og alt dette kan for mange minne om en overgrepssituasjon.

- Jeg tror det er veldig viktig at tannbehandling og psykologbehandling kan kombineres, at disse to tjenestene har anledning til å samarbeide, sier Anne da hun snakker om hennes erfaringer. At man får en dialog med tannlegen, og at tannlegen kanskje oppfordres til å snakke med psykolog. Hvis man som voksen får diagnosen odontofobi for eksempel, kan man søke om å få igjen noen av utgiftene man har hatt til tannpleie. Men da er man helt avhengig av et tverrfaglig samarbeid, i og med det er psykolog/psykiater som kan gi en slik diagnose. Dette er så komplekst, så man må samarbeide.

.....Ø

Tannlegene har orkesterplass...


Hvordan kan tannhelsetjenesten legge til rette for at de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep kan få gjennomført en behandling - hvis de har store vansker med det?

- Da må vi lytte til pasienten og prøve å gi han eller henne kontrollen tilbake. Og for eksempel si; hvordan skal vi greie dette sammen? Er det lurt at vi kobler inn psykolog? Anne hadde en pasient som alltid hadde psykologtime etter hver tannbehandling. Der kunne pasienten bearbeide det hun lå og tenkte på når hun var i tannlegestolen. Tannlegen og pasienten bør også snakke om det og eventuelt tørre å ta i bruk beroligende midler eller narkose, og at pasienten kan være åpen på hva tannlegen kan gjøre for at de skal få det til. Vi må samarbeide, for det finnes ingen vidunderkur. Jeg tror på en dialog og en samtale rundt det som er vanskelig. Hvis man føler at man blir forstått, så tror jeg mye er gjort.

Anne har noen tips og erfaringer for hvordan man kan prøve å gjøre en tannbehandling litt enklere;

Bli enige om ulike stoppsignaler med tannlegen eller tannpleieren din. For eksempel hvis du løfter benet ditt eller armen din, så betyr det at man må stoppe med det en gjør med en gang. Dermed kan du få litt av kontrollen tilbake og kanskje også en mestringsfølelse.

Prøv å få til en dialog. Alt er individuelt, og da må man åpne opp for litt av det man tenker og kjenner på slik at man kan få en forståelse av problemet.

Noen ligger med musikk i ørene, andre går i terapi, noen bruker ulike typer av mindfulness. I forhold til sprøyteskrekk og slike ting, er det noen som bruker kognitiv atferdsterapi. Prøve å sette fokus på og identifisere hva som egentlig er problemet med dette, og ta det derfra. Kanskje også i samarbeid med en psykolog.

Jeg lurer på om Anne har noen siste ord hun ønsker å formidle til leserne av Ikke Stikka.

- Det er viktig å gå til tannlegen. Munnen og tennene henger sammen med resten av kroppen vår, og det er en viktig del av helsen vår. Det er ikke bra å gå med infeksjoner som ikke er behandlet. Man kan gå inn på nettet på sidene til ”Norsk forening for odontofobi”; på www.tannlegeforeningen.no. De jobber spesielt med mennesker som er redd for tannbehandling. Der kan man ringe og finne tannleger de kan anbefale i ditt nærområde. Man trenger ikke å ha noen diagnose på for eksempel odontofobi for å kontakte de. - Og så kan dere jo selvfølgelig invitere noen tannleger inn til støttesenteret slik at man kan få spurt de spørsmålene man vil!” oppfordrer Anne oss til. Og det skal vi ta tak i!

• AnneRønneberg

• Spesialistipedodonti

• KlinikksjefoguniversitetslektorvedDetOdontologiskeFakultetetved Universitetet i Oslo

• MottokReddBarnasinEglantyneJebb–prisaugust2012forsitt arbeid ved å sette fokus på tannhelsetjenestens unike rolle i forhold til å oppdage omsorgssvikt og overgrep mot barn

FAKTA


En av mine motivasjoner for dette foto-prosjektet var å gå inn på tematikken kvinner og maktmisbruk. Jeg ønsket å belyse dette temaet med mitt visuelle inntrykk med foto.

Fotoserien var et knippe av forskjellige kvinner i alle aldre, da i akt med materialet bandasje som jeg da brukte i bildene for å forsterke mitt budskap.

Et bilde fra et fotoprosjekt ved Norsk Institutt for Scene og Studio

“The most common way people give up their power is by thinking

they don’t have any”

Av Tine Dyrkorn

Tilbudet tar utgangspunkt i Stortingsmelding 35 (2007) og en rapport fra Helsedirektoratet. Tannhelsetjenestens kompetansesenter (TK - Østlandet) og RVTS Øst (Regionalt senter for vold og traumatisk stress) har fått oppdraget fra Helsedirektoratet, med å lage et tilrettelagt tannhelsetilbud til mennesker som har blitt utsatt for tortur, seksuelle overgrep, vold i nære relasjoner eller som har odontofobi.

På Østlandet er det nå etablert et team bestående av tannlege Tom Grøterud, psykolog Åshild Karin Nupen og

tannhelsesekretær Hilde Heggelund. En tannlege på Elverum er også med i teamet. De er i ferd med å starte opp et prosjekt på Lillo Offentlige Tannklinikk som ligger på Storosenteret i Oslo, hvor incestutsatte er en av målgruppene. Senteret skal være oppe og gå i begynnelsen av november 2012. I den forbindelse trenger de klienter som ønsker å være med i prosjektet. Tilbudet er gratis.

Tom og Åshild har besøkt SMI Oslo for å fortelle om dette nye tilbudet, og har snakket med noen av senterets brukere for å høre om de erfaringene de har gjort seg i forhold til tidligere tannhelsetilbud. ”Ikke stikk`a” redaksjonen møtte Tom og Åshild for et intervju på SMI Oslo for å få høre mer om det nye tilbudet.

Hvilke klienter søker dere?

-Vi søker etter de som er utsatt for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep. Det er ikke definert noe om alvorlighetsgraden av overgrep for å kunne bli med. Vi tenker det avgjøres av hvor vanskelig det er for vedkommende å gå til tannlegen. Helsedirektoratet viser til tall som sier at det til enhver tid vil være ca 2000 som er utsatt for seksuelle overgrep som vil kunne ha nytte av denne type tiltak. Vi vet at det er store mørketall.

Hva er innholdet i tilbudet?

Åshild forteller; -De som tar kontakt med oss vil først få komme til en samtale med Tom og meg. Første gangen vil det ikke bli gitt noe tannbehandling. Under samtalen vil vi avklare om dette er et tilbud som passer for vedkommende, eller om de eventuelt trenger noe annet. Tilbudet vil bli tilrettelagt for den enkeltes behov. Etter den første samtalen vil en få tilbud om individuelle samtaler med meg før selve tannbehandlingen starter.

Nytt tannhelsetilbud til incestutsatteAv Anine Aamaas


.....Ø

Tom Grøterud, Åshild Karin Nupen Hilde Heggelund

Målet er at jeg som psykolog skal hjelpe til å stabilisere og gjøre den enkelte klar til å gjennomføre tannbehandling uten å få sin tilstand forverret. Det er viktig at vi finner en felles forståelse, at vi definerer problemet til den enkelte og jobber ut ifra det. Jeg vil lære bort både teori og enkle teknikker som kan hjelpe. For eksempel om fysiologiske reaksjoner som skjer i kroppen, når man blir redd i tannlegestolen, og hva kan en gjøre med det. Det blir også viktig å lære om toleransevinduet innen traumeteorien – og at den enkelte lærer om sitt individuelle vindu. I forhold til tannbehandlingen er vi fleksible. Blir det for vanskelig å gjennomføre, kan vi gå tilbake å bruke mer tid på å forberede. Tanken er å ha en gradvis forsiktig eksponering for tannbehandling. Hvis det er behov for det, kan jeg være tilstede under selve tannbehandlingen. Vi ønsker å gjøre det som virker for den enkelte. Det som passer for en person, passer kanskje ikke for en annen. Tom og jeg samarbeider om klientene, og vil være på klinikken på samme tid.

Hvor lenge kan man bruke tilbudet?

-Erfaringsmessig vet vi at det ofte er store oppsamlede behandlingsbehov i denne gruppen med klienter. Tom som tannlege vil da behandle mye av det akutte. Tidsperspektivet på behandlingen vil være individuelt, men tanken er å videreføre den enkelte etter hvert til «paraplytannleger» som er innforstått med denne sårbare

gruppen. Dette er et prosjekt for å tilvenne og hjelpe klientene til å benytte seg av vanlig tannhelsetjeneste.

Prosjektet

Målet med prosjektet er å få mer kunnskap på hva mennesker i disse utsatte gruppene trenger for å gjennomføre tannbehandling. På sikt ønsker de å formidle denne kompetansen videre ut i distriktene – til tannleger som er interessert i å gi tilbud til disse gruppene. De vil dermed også heve tannlegers psykologiske kompetanse.

Interessert?

Kontakt:

Tannhelsesekretær Hilde Heggelund, tlf: 47 47 62 63

Eller send mail til: [email protected] [email protected]

Tilsvarende tilbud er under etablering rundt om i Norge

Det finnes fem kompetansesentre for tannhelsetjenesten i Norge; et i region Øst (Oslo og Elverum), Vest (Bergen), Sør (Tønsberg og Arendal), Midt (Trondheim) og Nord (Tromsø). Sjekk nettsidene til Tannlegehelsetjenestens kompetansesenter (TK) og finn ut hva som skjer i ditt distrikt.

Nytt tannhelsetilbud...


18 ikke Stikka’ 2-2012 Foto: Tommy Aashildrød


DIAGNOSEN OG JEG

Jeg har en masse diagnoser.Den ene verre enn den andre.

Jeg sliter fælt med disse diagnosene.Jeg går til legen, han sier det bare er psykisk.

Har du hørt på maken.Som om jeg skulle være hypokonder.

Det er jeg da virkelig ikke.Jeg har en hodepine som stadig blir verre og verre.

Halsen plager meg stadig.Og så er jeg plaget av gikt i fingrene og i knærne,

Som om ikke det er nok,Så har jeg en kranglete svigermorSom jeg stadig har problemer med.Og disse legene forstår jo ingenting.

De bare skriver ut en masse medisiner.Har ikke tid til å høre på meg.

Nå tar jeg 4-5 piller hver eneste dag.Mot all verdens plager.

Av Therese


På kafé med KirkengenTekst: Ingun Agerup

Ikke Stikka´redaksjonen

Det er med en viss ærefrykt vi går til dette intervjuet. Vi skal møte opphavs kvinnen til forskning, foredrag og bøker som har betydd så mye for så mange. Vi setter oss ned i den foreløpige rolige kafeen og speider forventningsfullt etter henne. Så dukker en vever kvinneskikkelse opp. Vi kjenner henne igjen fra fotografier. Hun smiler varmt og tar oss alle i hånden. Vi får en følelse av at dette er «stille før stormen». Noen har på forhånd hvisket oss i øret at Kirkengen prater både på innpust og utpust. Men ingen har advart oss mot de andre kafégjestene som tilfeldigvis er der den dagen.

Foto: Helene


Dette nummeret av Ikke Stikka’ har «kroppen» som tema. Anna Luise Kirkengen har dokumentert hvordan

vonde og vanskelige erfaringer er viktige bakenforliggende årsaker til mange kroppslige sykdommer. Hun våger å stille kritiske spørsmål omkring medisinens oppbygging og tradisjoner, og hun viser oss veier som kan føre oss videre i arbeid med traumer og helse.

«Jeg ble skamfull da jeg for mange år siden oppdaget hvor lite jeg visste om pasientene mine. Det var da jeg skjønte at to av dem jevnlig ble slått av sine ektemenn.»

(Kirkengen 2007). Begge kvinnene døde av brystkreft. Hun skriver videre: «Det er mulig at kvinnene kunne ha levd ennå hvis jeg hadde skjønt tidsnok hvilken overlast de led. De hadde vist meg sin avmakt med kroppslige tegn. Begge hadde mye av det som kvinner ofte har, og som medisinen kaller diffust og ubestemmelig. Det som medisinsk sett virket uklart og diffust, handlet sosialt sett om konkret vold.» Senere gjorde hun en undersøkelse blant pasientene sine. Hun spurte kvinner med plager i underlivet om de noen gang var blitt utsatt for seksuelle krenkelser. Av 85 kvinner, svarte 24 at de hadde blitt seksuelt krenket minst en gang i livet. Hun hadde kjent dem alle over lengre tid. Før undersøkelsen hadde hun bare visst om krenkelsene hos en av dem. Da hun forsto dette, bestemte hun seg for å forske videre.

Kirkengens blikk er direkte og intenst. Hun ser oss alle rett inn i øynene i tur og orden. Hun er opptatt av å forstå, men også opptatt av å gjøre seg forstått. Hun har mye på hjertet. Vi setter vår lit til opptaksutstyret, da det viser seg at denne kvinnen sier interessante ting i hver eneste setning.

Mange av oss snakker med unødvendige innskutte bisetninger. Kirkengen tar ingen hvileskjær. En liten journalistisk utfordring…

– Hvordan har du greid å dokumentere at det er et årsaksforhold og ikke bare en samvariasjon mellom traumer og kroppslig sykdom?

– Nå berører du veldig problematiske spørsmål om kausalitet (forholdet mellom årsak og virkning, red. anm.) Jeg dybdeintervjuet personer som har vært krenket seksuelt og analyserte disse samtalene. Jeg fikk lov til å ta kontakt med brukere av to incestsentra i Norge. Disse menneskene fortalte meg om sine helseproblemer og jeg fikk lov til å innhente den medisinske dokumentasjonen, altså journaler. Også begynte jeg å samle på den naturvitenskapelige dokumentasjonen på hvordan erfaring påvirker oss kroppslig. Da jeg begynte i 1998, fantes det nesten ikke noe på det, men nå kommer det i store mengder. Den måten å forstå det på, viste meg veldig tydelig hvordan ting påvirker oss dypt kroppslig.

Det begynner så smått å sige flere folk inn i kafeen. Vi ser at nesten alle bordene er reservert, men studerer ikke bordkortene så nøye at vi vet når det blir fullt. Men snart vet vi det også.

– Har du hatt gleden av å kunne omsette det du har funnet til behandling som har hjulpet pasientene dine?

– Ja. Gleden handlet om at pasientene selv kunne se disse sammenhengene og de begynte å fortelle meg at det hjalp dem. Hvis jeg for eksempel fortalte hvordan nervesystemet deres ble påvirket av å være i konstant anspenthet eller stress og

På kafé med Kirkengen


hvordan dette kunne sees i kroppen og kjennes i kroppen, så kunne de selv se sammenhenger. Disse sammenhengene kunne jeg ikke ha fortalt dem.

Det kunne jeg ikke ha funnet på. Jeg kunne for eksempel ikke ha sagt «sånn kjenner du det». Det er du som måtte si «sånn kjenner jeg det». Også kunne vi sette sammen bilder. Det var ingen forklaring som sto ferdig og ventet på å bli gravd opp et sted. Det var en forståelse som måtte arbeides frem. Det handlet om å sette sammen biologi og biografi. Hvis du for eksempel har et høyt stressnivå, så kan jeg med dertil egnet apparatur måle og registrere det. Men disse målingene sier ingenting om hva som stresser deg eller når det eventuelt hendte deg noe som fortsatt stresser deg. Det kan jeg bare bygge inn i en fenomenologisk forståelse om kroppen. Da er vi ute av biomedisinen og ute av naturvitenskapen.

Kirkengen understreker viktigheten av naturvitenskapen. – Biomedisinen har jo vist seg å være meget suksessrik på mange måter. Den medisinske forståelsen av kroppen tillater inngrep, tillater behandlingsmetoder som redder liv. Den moderne medisinen blir hvert år bedre i teknisk forstand. Hvert år kan vi føye til en suksess med tanke på å kunne bøte på helseproblemer som året før ennå var skjebnesvangre. Den biomedisinske forståelsen har sin fulle berettigelse, men den er basert på en kroppsforståelse som ikke leter etter mening. Den leter etter målbare fakta og parametere som kan la seg definere, sammenligne, kontrollere, måle og veie. Da har man hele den tilnærmingen som passer inn i en matematisk beregning av noe.

– Men hvis legene ikke finner noen forklaring på de kroppslige plagene, hva da? Eksempel: En pasient får krampeanfall. Hun blir undersøkt for epilepsi, men verken EEG, CT eller MR gir svar på hvorfor hun får disse anfallene. Pasienten får anbefalt å innta store doser anti-epileptika. Hun får vite at hun har råket ut for et vanlig problem. I over halvparten av tilfellene, kan ikke legene peke på konkrete årsaker til anfallene. Medisinen sier at epilepsianfall blant annet kan utløses av psykiskes påkjenninger. Hvorfor er ikke legene interessert i å finne mer ut av disse?

– Da er du inne i en annen problemstilling og den handler om 1700-tallet eller så. Ja, det er faktisk det vi sleper på. På det tidspunktet ble den moderne naturvitenskapen

grunnlagt. For å få lov til å studere på lik, altså å studere anatomi (studere hvordan hud og muskler henger sammen, hvordan leddene ser ut inni osv), måtte man få tillatelse. På den tiden var det kirken som ga slike tillatelser i Europa. Da måtte man definere sjelen som noe som ikke var der lenger. Kirken tok seg av sjelen, og liket kunne overlates til forskning. Den opprinnelige medisinske kunnskapen ble tuftet på lik og ikke på levende kropper. Dette er grunnen til at man i lang tid bare visste noe om sammensetningen, altså morfologien. Herfra er det vi har forestillinger om at det mentale (tanker, følelser, sjeleliv osv) det tilhører det immaterielle, mens kroppen tilhører det materielle. Problemet er at vi vet at hjernen og nervesystemet er sterkt involvert i disse følelsene og disse tankene. Da kommer vi i berøringsflaten mellom somatikken og psykiatrien. To fag som berører hverandre fordi de gjør krav på



samme organ, nemlig hjernen. Hvis du har noe som utgår fra hjernen, kan det hende du finner at du sitter på to stoler, eller faller mellom to stoler.

– Når somatikken ikke finner noe svar på helseproblemene, hvorfor tar ikke psykiatrien opp handsken? – Hva psykiatrien ikke spør om, handler om det problematisk emosjonelle. Psykiatrien vil også gjøre seg vitenskapelig og er derfor mest aktivt utforsket på den biologiske siden. Det er da pasienten kan havne i det jeg kaller ingenfagsland. Det er ingen fag

som er ansvarlige der. Men du er faktisk der. Du trenger hjelp der. Det er ingen sitt ansvar. Derfor får du ikke noe korrekt svar. Svar og ansvar har noe med hverandre å gjøre.

– Et annet eksempel vi vet om, er en pasient som besvimte. I journalen står det «her er det mye psykiatrisk å ta fatt i». Senere fant legene ut at hun hadde kraftig blodtrykksfall.

Da forklarte de besvimelsene med blodtrykksfallet.

– Pasienten blir dermed stigmatisert. Man sier at det ikke er noe ekte, ikke noe sant og ikke noe ordentlig medisinsk. Man sier ikke direkte at det er innbilt, men det er ikke så lenge siden man sa det. Spørsmålet som bør stilles er: hva er det som får blodtrykket til å falle? Hva er det som

Foto: Line Ulvnes


får systemet til pasienten til å kollapse? Spørsmålet måtte snarere være: hva var det som overveldet deg der og da? Men det spørsmålet er fenomenologisk. Det er ikke et biomedisinsk spørsmål. Da har man tatt hånd om det målbare og man har utelukket alvorlige greier, pasienten kommer

ikke umiddelbart til å dø og hun eller han kommer seg på beina igjen. Hodet er øverst fortatt, pasienten er klar og tenkende. Saken er avklart. Men for pasienten, er ikke noe avklart fordi hun eller han fortsatt ikke vet hva som overveldet han eller henne.

Kafeen er nå stappfull. Regnet øser ned, så alle har trukket inn. Uheldigvis for oss som gjerne vil få med oss hvert ord av hva Kirkengen sier, har vi nå funnet ut hva slags selskap vi har havnet i. Det er ikke de lavmæltes forening, for å si det sånn. Vi sitter på et bord midt i rommet, og er bokstavelig talt omringet. Midt opp i kakofonien, er det selvfølgelig Kirkengen som best bevarer fokuset på samtalen vår.

– Det dere etterspør, og det er helt berettiget, hvorfor gir medisinen seg på et tidspunkt hvor ingenting er avklart og hvor problemet består? Og de til dels anerkjenner problemet ved å skrive i journalen «her er det mye psykiatri». Psykiatrien vet ingenting om kroppen. Når psykiatrien interesserer seg for kroppen, er det bare for å utforske hormonene som jobber i hjernen. Denne utforskingen springer ut i fra et håp om å kunne manipulere ulike tilstander med kjemiske stoffer. Da er man i naturvitenskapene, og der er det anstendig å være. Men innenfor psykiatrien finnes det heldigvis ganske mange som tenker annerledes om dette. Dessverre har det gjennom over lang tid vært slik at midler til forskning i psykiatrien i hovedsak har

kommet fra den farmasøytiske industrien.

– Du skriver at sjansen for å få hjertesykdommer og andre sykdommer øker dersom man har med seg vonde og vanskelige erfaringer. Er det noe vi kan gjøre for å redusere faren? Skaden har jo allerede oppstått. Den situasjonen får vi ikke gjort noe med. Hva kan vi gjøre videre for å redusere risikoen?

– Den første forutsetningen for å forstå dette, handler om at vi nå begynner å ta innover oss at en hver erfaring berører oss så dypt at de mest sentrale systemer i kroppen som opprettholder…

Så skjer det. En dame fra det mest bråkete selskapet, slår på glasset og forlanger at alle skal tie stille. Det skal holdes en tale. Vi blir stumme av ren forfjamselse. Dette er en åpen kafé, intet lukket selskap. Vi får ufrivillig ta del i deres tale samtidig som damen ikke ofrer en tanke på vår avbrutte samtale.

Men hvor var vi…

– Nå har vi dokumentasjon på at erfaringer berører oss kroppslig på den måten at kroppens sentrale systemer blir involvert. Systemene jeg snakker om er sentralnervesystemet, hormonsystemet og immunsystemet. Det er de tre systemene som opprettholder vår livskraft. Og det er stadig mer som tyder på at å snakke om overnevnte som om de er tre systemer også er feil. Det er ingen grunn til å tro at vi har tre separate systemer, men heller tre aspekter av det som opprettholder liv. Jo dypere vi går


ikke Stikka’ 2-2012 25Foto: Line Ulvnes


inn i problemstillingen, jo tydeligere blir det at ting henger sammen. Cellene og hormonene «snakker sammen». Dette kalles «cross talk».

Ikke Stikkas utsendte kjenner at bråket fra de andre kafégjestene begynner å tære på den mentale kapasiteten. Kirkengen er den som bevarer fokuset i samtalen.

– Hvis man med høy sikkerhet kan si at overgrep tidlig i livet lager helseproblemer senere i livet, så er det under forutsetningen at barnet ikke ble hjulpet den gangen. Den kunnskapen vi nå har, er også en kunnskap om hvor skadelig det er når ingenting blir gjort, at barnet ble overlatt til sin erfaring og selv måtte finne ut av det. La oss si at man stadig vekk er på alerten fordi tryggheten er borte en gang for alltid, og ingen hjelper deg å gjenetablere den. Din kropp har en beredskapstilstand som er konstant. En konstant beredskapstilstand sliter kolossalt på kroppslige ressurser. Det er rett og slett en sliteskade. Da kan man tenke seg hva som hjelper, nemlig tidlig avgrensing og tidlig hjelp. Tidlig begrepsfesting. Det er viktig å identifisere hva som skjedde så tidlig som mulig. Dere som har henvendt dere til instanser som ivaretar dette, har allerede gjort det aller viktigste. Så mye kan vi si til nå at alt som demper stress, er av det gode i forhold til fremtidig helse.

– Mener du at det er viktig å møte sin egen historie slik vi har gjort?

– Det er helt avgjørende.

– Så man kan dempe den utviklingen som har vært og kanskje kan man stoppe den. Kan man lege skadet kropp også? Kan man for eksempel reversere en utvikling av kreft?

– Det er et veldig vanskelig spørsmål. Det kan jeg ikke svare på fordi foreløpig har vi ingen dokumentasjon fra biomedisinsk side. Men det finnes noen studier som påviser at kvinner med brystkreft som får tilbud om mindfulnessbehandling har mindre tilbakefall og lengre levetid.

– Det å lære å regulere stress, er ikke noe du bare kan bestemme deg for. Stressregulering skjer når du begrepsfester, navngir og sorterer. Det skjer når du forteller noe du ellers ville holdt tilbake. Det skjer når du forstår hva det er som for eksempel gjør deg så avmektig. Da kan du gjøre noe. Massasje og spa er ikke nok, selv om det er veldig hyggelig. Jeg tror ikke at tai chi eller meditasjon alene er nok, så lenge vi dypest sett ikke har forstått hva som gjør oss avmektige, vaktsomme, lei oss eller lignende.

– Hva med dem som ikke søker hjelp? Pasienter som tilsynelatende ikke ønsker endringer, er de vanskeligere å behandle?

– Jeg tenker at de har sine grunner for ikke å nærme seg vonde og vanskelige erfaringer. Hvis det er jeg som er behandleren, er det opp til meg å gjøre det troverdig at det å nærme seg slike ting vil svare seg. Jeg kan begynne med en generell tilnærming som for eksempel å si: mennesker som har sammensatte helseproblemer har ofte opplevd veldig vanskelige ting. Kunne du tenke deg å drøfte med meg ting du har erfart som kunne være av det vanskelige slaget? Da begynner det. Og det begynner aldri med det verste. Det kommer sist. Men først må jeg utprøves som terapeut. Tåler hun det? Vil hun virkelig høre det? Vil hun bare være grei, men egentlig er hun et annet sted? Det kan tenkes at pasienten svarer nei på det første spørsmålet. Da kan jeg fortsatt si: Jeg respekterer at du har dine grunner


• AnnaLuiseKirkengenerlegeogforsker

• HunjobbetsomallmennlegeiOsloi30år

• Denmedisinskedoktorgradensomhunforsvartei1998,haddetittelen«Embodimentofsexualboundaryviolations».DenneblesenereomarbeidetogutgittpåKluwerForlag

• Hunharskrevetboka«Hvordankrenkedebarnblirsykevoksne»(1.utgave2005og2.utgave2009)ogboka«Forstyrretbarn–forstyrretliv»(2007).Sistnevnteerutgittmedstøttefra«Lesersøkerbok».Detvilsiatdenerenlettlestbok

• Idagerhunansattitofemtiprosentprofessoratstillinger,envedUniversitetetiTromsøogenvedNTNU.HunerogsåforskerogallmennlegepåAHUS.Itilleggholderhunenrekkeforedrag(hunholdtforedragforpårørendepåSMIOsloimars2012ogskalholdeforedragforutsattepåSMIOsloijanuar2013)oghungirintervjuer,somforeksempeldetteintervjuettilIkkeStikka

FAKTA


b

for ikke å gå inn på dette, men jeg vil likevel at du vet at det er veldig mye som tilsier at noe vondt og vanskelig har skjedd deg. Ofte har jeg sagt at du skal bare vite at jeg synes at jeg fornemmer noe, men jeg vet absolutt ikke hva. Jeg synes jeg fornemmer noe som belaster deg, at noe har skjedd deg, at noe har blitt gjort mot deg, at du har vært vitne til noe som har vært vondt og vanskelig og som har gjort at du ikke kan falle til ro, at du vokter deg hele tiden eller at du føler deg ansvarlig for noe du ikke har ansvar for og det vil stemme med at helsen din ikke er bra. Da har jeg svært ofte fått den tilliten som skulle til.

Vi aner at intervjuet går mot slutten. Det har vært en intens stund med en engasjert Kirkengen. Før vi tar farvel, blir det tid til en liten fotoseanse. Dagen innbyr verken til vandring på festningen eller andre kreative påfunn på spennende «locations». Vi kryper sammen under det nærmeste takskjegget

og kan ikke annet enn å smile bredt. Dette møtet har gitt minner for livet og vi håper at Ikke Stikka’s lesere vil finne visdom i Kirkengens ord slik vi har gjort.


Jeg leter etter drivkraften min. Vinden som pusher meg fremover, slik at ideer og tanker blir til handlinger og prosjekter.

I hodet fant jeg ideene, undringen, og tankene.I øynene fant jeg angsten for mennesker rundt meg.I ørene fant jeg redselen for stillhet og gleden over musikkens mangfold.I nesen fant jeg en nysgjerrighet over det uoppdagede.

Men ingen drivkraft…

Munnen min gir alle følelser, tanker og ideer navn.

I halsen fant jeg pusten. I pusten fant jeg livet og sangen.I hjertet fant jeg sorgen, gleden, håpet og lengselen.I armene fant jeg rastløshet, uro og kreativitet. Magen er et sort hull

I underlivet fant jeg skammen, kvalmen, og vissheten hva som kunne vært.

I bena fant jeg smerter og motstand mot hvert skritt på ukjente veier.

Hvor finner jeg drivkraften min?

Av Elin Anita Lund

På letingFoto: Line Ulvnes



Kropp og seksualitetAv Hege Nesset, Sosialkonsulent SMI Oslo og sexologistudent ved Universitetet i Agder

.....Ø

Foto: Anine Aamaas

For en del år tilbake hadde vi grupper hvor seksualitet var hovedtema her på støttesenteret. Det var ønsket at vi startet opp en slik gruppe igjen. I 2010 gjenoppstartet vi derfor seksualitetsgruppen. To ansatte ledet gruppen som møttes hver tredje uke gjennom et halvt år. Vi valgte bevisst å ha med en utsatt og en ikke utsatt som ledere av gruppen. Dette for å skape en god balanse, blant annet i forhold til det å dele egne erfaringer med gruppen. Denne artikkelen er basert på erfaringer fra gruppen, som bestod av 7-8 kvinner over 18 år som jobbet med ulike temaer knyttet til seksualitet.


T emaer som har blitt jobbet med i gruppen har blant annet vært kropp, skam, grenser, ulike

parforholdsproblemer, nærhet og berøring, lyst, tenningsmønstre, barns seksuelle utvikling, dissosiasjon, seksuelle fantasier, hvordan få et godt forhold til egen seksualitet. For å kunne nærme seg temaet seksualitet er trygghet i gruppen helt nødvendig. Dette fokuserte lederne mye på.

Hva er seksualitet?

Seksualitet er et tema som er preget av mange fordommer, tabuer, taushet og feiltolkninger. Mange forbinder seksualitet kun med sex, men det er bare en liten del av det. Seksualitet er måten vi går på, snakker på, forholder oss til andre på, kommuniserer, måten vi søker kjærlighet, nærhet, varme og kontakt på. Det er en del av vår personlighet, ikke en adskilt del av oss selv. Personligheten vår er i endring, dermed er seksualiteten det også. Det betyr at vi kan endre oss i form av tenningsmønstre, hvem vi tiltrekkes av, hvor stor seksuell interesse vi har osv. med tiden. Seksualitet

kan aksepteres eller motarbeides, men ikke fjernes. Den seksuelle driften er universell for alle mennesker. Behovene kan variere, men driften er den samme.

Kropp er et stort og vanskelig tema for mange. Noen kroppsdeler er vanskeligere å forholde seg til enn andre. Minnene sitter i kroppen og flere kan kjenne på kroppslig motstand når de tenker på temaet seksualitet og kropp. Reaksjoner kan være angst, uro, smerter, nummenhet og spenninger. Det er helt normalt å få kroppslige reaksjoner når man jobber med dette temaet.

Når man utsettes for seksuelle overgrep, er det naturlig for mange å dissosiere. Dissosiasjon fungerer som en nødvendig forsvarsmekanisme, men kan føre til manglende kontakt med kroppen senere. Flere gir uttrykk for at de verken kjenner at de har en kropp eller forholder seg til den. For å kunne få et bedre forhold til kroppen sin og sin egen seksualitet er man nødt til å starte med å forholde seg til den.

Seksualitet er en viktig del av oss som mennesker og derfor er det viktig å prøve å normalisere. Det å akseptere og erkjenne at

.....Ø

Foto: Line Ulvnes


du har en seksualitet og en kropp, er en god start på denne prosessen.

Skam

Temaet skam er framtredende i en gruppe hvor man jobber med seksualitet. En del kan kjenne på skam fordi kroppen reagerte med lystfølelse under overgrepene. Flere utsatte gutter forteller at de har fått reisning under overgrepet og at dette har vært fryktelig vanskelig å forholde seg til. Dette betyr ikke at de ville være med på det som skjedde, men kroppsdelene er laget for å reagere positivt og sender lystsignaler til hjernen ved stimuli. Det er helt normalt at kroppen kan reagere slik under overgrep. Noen av de som har blitt utsatt for overgrep har opplevd orgasme og skammer seg mye over dette. Det kan oppleves som om å bli forrådt av kroppen og dermed skrur en helt av kontakten, og forholder seg ikke til den. For de som har opplevd å kjenne på en

lystfølelse og eventuelt fått orgasme er det viktig å få informasjon om at dette er helt normale fysiske reaksjoner.

Fnisealderen uteblir

Seksualiteten begynner i barndommen, faktisk allerede i fosterlivet. Med ultralyd har man sett at guttefostre har reisning. For barn dreier seksualitet seg om å være nysgjerrig på sin egen og jevnaldredes kropp. Barn utforsker sine egne seksuelle følelser og sammenligner seg med andre. Barns seksualitet foregår som lek, i motsetning til voksne som blant annet har sex. Når et barn blir utsatt for seksuelle overgrep hopper barnet over flere utviklingstrinn seksuelt. Barnet får kunnskap om voksenseksualitet, noe det ikke skal ha eller har evne til å kunne forstå. De går dermed glipp av sin egen normale seksuelle utvikling.

De som har vært utsatt for seksuelle overgrep

.....Ø

Foto: Line Ulvnes


kommer ofte ikke i ”fnisealderen” som andre jevngamle. Mange føler det heller ikke naturlig å utforske seg selv og sin egen kropp. Den naturlige nysgjerrigheten blir fraværende, og det er lite eller ingen egenstimulering. På denne måten blir de ikke kjent med egen kropp, hva de liker eller ikke liker. Mange sliter med å forstå kroppens reaksjoner og tegn. Det å tillate seg å nyte er også et problem for flere, og de kan ha totalt fravær av seksuelle fantasier. Det motsatte kan også skje. Den utsatte klarer ikke å sette grenser i forhold til hvem en har seksuelle forhold til, eller hvor en har seksuelle forhold. Dette kan henge nært sammen med følelsen av å være verdiløs, som ofte er en konsekvens av å ha blitt krenket seksuelt. Men det kan også henge sammen med at incestutsatte opplever at de må tilfredsstille andre fordi de tror det er det som forventes av dem. Dermed kan de legge opp til seksuell handling selv, bare for å bli ferdig med det.

Når kroppen ikke føles som sin egen

De incestutsatte har blitt behandlet som et objekt for å tilfredsstille andres behov, mens deres egne behov ikke har blitt tatt hensyn til. Det blir vanskelig å skille sin egen seksualitet fra overgrep, fordi de har ingen opplevelse av å eie sin egen seksualitet. Lystfølelse, orgasme, opphisselse og tenningsmønster er noe de opplever tilhører overgriperen. De kan se på det som ekkelt, stygt, ubehagelig og skamfullt. Flere utsatte opplever at kroppen er på overgripers parti. For å kunne starte sin egen seksuelle utvikling, blir det derfor viktig å jobbe med å skille sin egen seksualitet fra overgripers.

All seksuell stimulering kan oppleves som overgrep for noen fordi man har en følelsesmessig erfaring på det. Seksualiteten minner bare om såre og vonde følelser. Dette kan føre til en seksuell fobi hvor all seksuell aktivitet unngås. All berøring og nærhet blir triggende. De kan kjenne på fysisk og psykisk ubehag ved tanken på sex, ved

seksuelle reaksjoner i kroppen eller ved seksuelle tilnærmelser.

Manglende lyst av fysiologiske grunner

Det er vanlig for incestutsatte å ha manglende lyst. Dette handler ofte om lite kontakt med kroppen og liten seksuell interesse. Det som også er viktig å vite er at manglende lyst er vanlig ved bl.a. depressive tilstander, prestasjonsangst, kriser, stress, dårlig selvbilde og mangel på søvn. Antidepressiv medisin og andre medikamenter kan også virke inn på lysten. Dersom en opplever seg selv som lite attraktiv, vil en ha lengre vei å gå til egen lyst og kåtskap. I tillegg kan lysten bli påvirket av andre fysiske tilstander som sukkersyke, overvekt, leddgikt, mage- og tarmsykdommer med mer. Derfor er det viktig å sjekke ut den fysiske tilstanden også. Jo tidligere du går til legen, jo lettere er det å behandle årsaken til manglende lyst dersom det er noe fysiologisk i veien.

Nærhet, tillit og seksualitet

Seksualitet er ofte et problemområde for partnere i et forhold der den ene er incestutsatt. Når utsatte får seg en partner kan flere oppleve at sex er uproblematisk i starten. Men etter hvert som tillitten øker i forholdet blir det problematisk. Dette kan knyttes opp til at en har blitt utsatt for seksuelle overgrep av noen en har hatt et tillitsforhold til. Den utsatte har erfart at den nære kan gjøre dem vondt. Derfor blir dette et komplekst område. Flere har fortalt at de bryter ut av forholdet så fort de begynner å få tillitt til partneren.

Selv om det å ha tillitt i nære relasjoner kan være vanskelig for incestutsatte, ønsker en samtidig å ha en nær relasjon. Mange bygger derfor en nær relasjon, men velger bort seksualiteten for å klare dette. Samtidig vil de teste ut partneren; vil partneren min elske meg selv om vedkommende ikke får

Kropp og seksualitet

.....Ø


sex? I en slik nær relasjon, kan redselen for at partneren vil forvente mer, oppstå. Konsekvensen blir ofte at all nærhet og berøring forsvinner også. Det er flere par som har hatt nytte av å gå i parsamtaler på SMI Oslo eller andre steder og snakket om disse utfordringene.

Basiskunnskap om kropp og seksualitet

For at de som har vært utsatt for incest og seksuelle overgrep skal kunne få et godt forhold til egen kropp og seksualitet er det viktig at de tilegner seg kunnskap. Basiskunnskap om kropp, individuelle forskjeller i seksualitet, normal seksuell utvikling, normalisering av tenningsmønstre med mer, er sentrale temaer. En del av basiskunnskapen handler også om å utforske sin egen kropp og seksuelle utvikling. Når du eier din egen seksualitet, frigjøres din seksualitet fra overgrepene. En del av prosessen er å akseptere at du har seksuelle følelser uten selvbebreidelse, samt tillate og godta seksuelle fantasier uansett innhold. Når du kjenner din egen kropp og erogene soner, blir du mer tydelig ovenfor deg selv og andre på hva du liker og ikke liker. På denne måten blir du også bedre kjent med egne grenser.

Andre faktorer som kan påvirke

De som ikke har blitt utsatt for overgrep kan også ha behov for å bli kjent med egen seksualitet. De utsatte plasserer ofte problemene rundt seksualitet kun på overgrepene, fordi disse er så krenkende. Det kan være viktig å tenke at også andre faktorer spiller inn. Mye av det en utsatt kjenner på kan være en del av det å være kvinne eller mann, hetero, lesbisk eller homofil, ung eller gammel. Av den grunn kan det også være nyttig å snakke med andre som ikke er utsatt for overgrep om dette temaet.

Våg å snakke om det!

Målet for de som jobber med seksualitet er å bli fri seksuelt og få nye og gode erfaringer. Det viktigste er å våge å ta tak i det, bli kjent med seg selv og sin egen seksualitet. Det er med de seksuelle følelsene som med alle andre følelser: Våg å la dem komme til uttrykk og du vil oppdage at de ikke er så farlige som du fryktet. Seksualitet kan være en utfordring for incestutsatte, men ved å jobbe med temaet kan de få et bra, godt og sundt forhold til seg selv og egen seksualitet.

Det å delta i seksualitetsgruppe har vært til stor hjelp for flere her på senteret. Vi håper å få starte en ny tilsvarende gruppe for kvinner og menn over 18 år i 2013 fordi etterspørselen har vært stor blant begge kjønn.

SMB

Kropp og seksualitet


En prat med ei fra seksualitetsgruppa

Tekst av

Anine Aamaas, SMI Oslo

Hvordan har det vært å være med i seksualitetsgruppa?

— Jeg har vel mest positive erfaringer egentlig. Men det har også vært kjempetøft og utfordrende til tider. Det har vært litt sårt å jobbe med seksualitet. Fordi det er noe som har blitt ødelagt av andre, og så må jeg gjøre en jobb selv for å få det bedre, men det er jo noe positivt i det og. Det har vært fint å jobbe i en trygg gruppe. Dessuten har Hege og Ann Iren bidratt med å være veldig åpne. Da blir det en toveis kommunikasjon og ikke bare enveis som det er i vanlig terapi. Det er viktig!

Hva er spesielt utfordrende ved å jobbe med sin egen seksualitet?

— Kropp er et vanskelig tema! Det har også vært vanskelig å forholde seg til det som man egentlig bare vil skyve bort og glemme at er der. En blir tvunget til å sette ord på og gjøre seg opp meninger, samtidig som kroppen stritter imot – Dette vil jeg ikke snakke om!

Har du kjent det fysisk i kroppen?

— Ja! Jeg har hatt angstlignende reaksjoner. Jeg har vært nervøs, og har kjent på uro og spenninger.

Hvorfor ønsker du å jobbe med din seksualitet? Hva ønsker du å få ut av det?

— Fordi det er en naturlig del av livet og det å være menneske. Sånn er det ikke for meg ennå, men det er slik jeg ønsker at det skal

være. Jeg har helst ikke villet forholde meg til min seksualitet, men det må «VI», jeg og kroppen min altså. «VI» må jobbe med det videre.

Hvordan jobber du med din seksualitet nå?

— Jeg jobber med å bli kompis med kroppen min. Det er viktig for meg. Ellers jobber jeg ikke så mye med seksualitet akkurat nå.

Ja, kropp er jo viktig del av seksualiteten

Ja veldig stor del! Jeg nærmer meg det ved å jobbe med mitt forhold til kroppen. Jeg ønsker ikke at det skal være et «VI» lenger, jeg og kroppen, men at det er meg.

Har noe blitt annerledes?

— Jeg ser annerledes på det. At seksualitet er en naturlig del av livet og av det å være menneske. Før var det mer fjernt. Seksualitet er ikke så ekkelt lenger. Det har blitt mer normalisert. Nå tenker jeg at det er mulig for meg å jobbe med det og utvikle meg. At det er mulig for meg å få det bedre.

Hva har du tenkt å gjøre videre?

— Jeg har lyst til å jobbe mer med det. Håper at det blir satt i gang flere grupper, fordi jeg jobber så bra i gruppe. Det er ikke så flaut å snakke om seksualitet i en gruppe, som det er hos en behandler. Det er bedre å snakke om det i trygge omgivelser, og ikke minst høre hva de andre i gruppa deler. Da blir en ikke så aleine om det. Dessuten vil jeg fortsette å jobbe med mitt forhold til kroppen. Det tar tid.

Er det noe spesielt du har tenkt på som er viktig å få fram i en slik artikkel om seksualitet

— HÅP er det første som slår meg. De som begår overgrep skal ikke få ha ødelagt alt. Det er faktisk mulig å få det bedre. Det nytter å jobbe med seg selv. Det skal bli bedre – og det fortjener vi!

En prat med ...



En gang var vi barn som ble utsatt for noe ingen barn skal utsettes for. Nå er vi voksne og møtes i et samtalerom på SMI Oslo. Vi kjenner ikke hverandre fra før og skal lage denne saken sammen. Det skal handle om temaer som ofte dukker opp når kvinner møtes. Vi vil snakke om barn, graviditet og kvinnekroppen. Kanskje blir denne samtalen litt annerledes enn vanlig kaffidrøs fordi vi begge har kjempet for å ta tilbake hva som engang ble frarøvet oss: vår egen kropp.

Det høres kanskje litt merkelig ut at kroppen kan frarøves. Alle ser jo at den er der. Likevel er det sånn

det oppleves. Smith følte seg ødelagt innvendig – bokstavelig talt. Kroppen var blitt til søppel. Den skulle straffes fordi den hadde forrådt henne. Smule hatet ikke sin egen kropp. Hun forholdt seg rett og slett ikke til den. Hun kunne kanskje ha blitt urovekkende promiskuøs for legemet angikk ikke sjelen. Men hun var også redd menneskene. Hun søkte ikke andre og trakk seg fort unna alle som kunne virke truende.

Er ikke vi mennesker predisponert til å reprodusere oss selv? Er det ikke en del av naturens gang at organismene formerer seg? Jo, sånn er det. Men det er også sånn at livet kommer i mange varianter. I dag har Smith et barn. Smule har ingen barn.

En del av Smith ville gjerne tro at et kjærlighetsforhold kunne fungere uten intim kroppskontakt. En annen del ville gjerne smelte sammen med noen, også kroppslig. Overgriperen hadde tømt begrepet kroppskontakt for alt positivt innhold. Hun satt igjen med skyld og skam. Hun ble nødt til å sette sine fysiske grenser deretter. Smule var grenseløs og naiv, en ganske dårlig kombinasjon. Smules første forelskelse føltes som et uventet bakholdsangrep. Hun ble fullstendig overrumplet av sine egne følelser og virret hodeløst rundt i nytt terreng. Hun erfarte at det ikke var så hensiktsmessig å miste hodet.

Smith traff en mann og hun fant kjærligheten. Hun fant virkelig den kjærligheten vi alle har hørt om og lest om og drømt om. Da kollapset krigeren. Hun hadde kjempet på

.....Ø

Smith & Smule


overtid i så mange år. Da freden plutselig kom, kunne hun endelig tillate seg å være så utslitt som hun faktisk var. Smith ble syk og mannen ble ved hennes side. Sammen fant de fram til den kjærligheten som var beskyttende og nærende for de to. Ut av denne sterke kjærligheten vokste et behov i Smith. Kjærligheten som nå boblet i henne ville hun øse over et barn. Sitt eget barn. Deres felles barn. Og slik ble det.

Smule traff også en mann. Han var for henne en god venn. Hun var for han en varm kjærlighet. De levde sammen i femten år, men fikk ingen barn. Var det utgjort og uflaks, eller var det en mening med det? Legene ga en biologisk forklaring på barnløsheten. Han kan aldri gi sine gener videre. Ekteskapet begynte å halte. Ikke egentlig på grunn av barnløsheten, men den hjalp ikke på heller. Etter et opprivende samlivsbrudd, var Smule fri til å gå videre i livet.

En gang Smule var i barneskolealder, så hun en fødsel på TV. En sjelsettende opplevelse. I dag kan hun uttrykke hva hun den gang ikke hadde ord for. Det framsto som komplet uforståelig at jenter og kvinner måtte gjennom noe så skremmende, dramatisk og grotesk for at arten skulle videreføres. Nei, sånt skulle hun aldri finne på.

For Smith ble svangerskap og fødsel en legende prosess. Hun sier: – Det var uvirkelig å kjenne at jeg var gravid. Kroppen fungerte som den skulle. Det kom til å gå bra! For første gang følte jeg at jeg var normal. Det var en fremtid for meg. Jeg har tidligere slitt med spisevegring. Plutselig handlet det ikke bare om meg. Graviditeten og fødselen ble min vei ut av spiseforstyrrelsen.

Å nekte kroppen mat, var en måte å straffe den på. Den skulle straffes fordi den hadde forrådt henne. Å nekte kroppen mat, var også en måte å overleve på. Kvernende tanker og kaos ble mindre påtrengende når hjernen ble sløv. Smith kunne ikke huske når spiseforstyrrelsen begynte. Det føltes som om den alltid bare hadde vært der. En destruktiv følgesvenn som voktet på henne og som alltid var klar til å gi henne opplevelsen av kontroll når hun trengte det. Smith fikk hjelp til å finne alternative mestringsstrategier. Selv om hun av og til får tilbakefall, vet hun nå at å nekte seg selv mat ikke døyver andre smerter. Graviditeten utfordret anoreksien. Barnet trengte jo næring. Da barnet kom til verden, kjente Smith at dette barnet ønsket hun alt godt. Dette barnet fortjente en tilstedeværende mor og ikke en fjern anorektiker. En ny vilje ble tent i Smith. Hun ville være der for datteren sin. Slik er barnet med på å holde Smith i nuet.

Smule følte et slags press, men var ikke sikker på om det var hennes egne eller andres forventninger som ikke ble innfridd. En del av henne ville jo fortsatt ikke ha egne barn. Erfaringene fra hennes egen barndom skremte henne fra å påta seg ansvaret for andres. Hun sier: – I dag kan jeg se at jeg fikk en grundig opplæring hjemme i hvordan famillemedlemmer ikke bør være mot hverandre. Hva vet jeg om hvordan gode familier fungerer? I et kort intermesso, opplevde hun likevel en slags panikkangst for den biologiske klokka. Anfallet viste seg å være kortvarig, men ut av denne erfaringen lærte hun følgende: For henne var spørsmålet om hvem hun fikk barn sammen med viktigere enn selve

.....Ø


det å få barn. Hun ønsket ikke å benytte seg av assistert befruktning. Hun ønsket ikke å ta seg en «hurra-tur» på byen for å fikse brasene. Hun ønsket ikke å gå inn i en relasjon med et kortvarig perspektiv bare for å få barn.

Smith hadde hatt ni måneder til å forberede seg. Likevel syntes hun det var et sjokk å bli mor. Hun hadde hørt venninner snakke om hvordan det hadde vært for dem å få barn, hun hadde hørt om «baby blues» hvor hormonene «går bananas» så man gråter i to – tre dager tilsynelatende uten grunn og hun hadde hørt om intense lykkefølelser. Da barnet kom til verden, innså hun at hun på forhånd ikke kunne ha forestilt seg hvordan det ville bli for henne. Ansvaret for det lille barnet, utløste en skrekkblandet fryd i Smith hvor tvilen og redselen for å mislykkes hang på henne. Hun sier: – Jeg gikk inn i meg selv. Jeg har tenkt mye over hvordan jeg ønsker å forvalte denne morsrollen. Men barnet har jo også en far. Han har hatt en annen oppvekst enn den jeg fikk. Jeg lærer

mye av han og hans familie. Det er godt for meg å erfare hvordan de viser omsorg og tar ansvar på en naturlig og selvfølgelig måte. Samtidig som det setter min egen oppvekst i et mindre vakkert lys. Det å ha barn trigger gamle traumer. Det kan være forferdelig slitsomt, men det hjelper meg også til å bearbeide. En av senskadene Smule sliter med i dag, er relasjonstraumer. Selvforakten (som var massiv og som fremdeles blusser opp i perioder) blandet med disse relasjonstraumene, har gjort det vanskelig for Smule å finne en far til egne barn. I dag tenker Smule at det må være mulig å leve et fullverdig liv uten barn. Hun kan godt være en representant for frivillige barnløse. Frivillig barnløse har også en rett og plikt til å leve livet så bra de bare kan.

Kanskje har Smith og Smule kommet til samme konklusjon. Begge var i utgangspunktet skeptiske til å få egne barn. Og for begge ble det å få egne barn i en kontekst viktigere enn selve det å få barn.

Smith & Smule


I denne artikkelen ønsker vi å formidle vår opplevelse av å være en del av en ung/voksen-gruppe ved Støttesenteret mot incest Oslo. Vår hensikt er å vise hvilken betydning og hvilken verdi dette tilbudet har og har hatt for oss det siste halvåret. Ved å fortelle våre erfaringer har vi et håp om at flere unge utsatt for incest og seksuelle overgrep skal ha mot til å ta steget inn i en slik gruppe. Først presenterer vi prosessene i våre gruppemøter, ledet av to ansatte, Tommy og Ann Iren, ved SMI, samt hva prosessen gjør med oss. Deretter kommer vi inn på våre egne opplevelser som kan sies å ha flere fellestrekk.

Midt i en tanke- Å gå i gruppe: utfordrende, men befriende.

Skrevet av Mette og Marianne.

Foto: Line Ulvnes


I forkant av gruppemøtene

Vi befinner oss et par dager i forkant av gruppemøtet. Gruppen har fått en mail fra gruppelederne ved SMI, den inneholder tema for neste gruppemøte. Eksempelvis kan temaer for gruppemøtene være senvirkninger, grenser, selvbilde/selvtillit, forhold til mor, samliv og kropp. Vi forsøker å forberede oss mentalt på hver vår måte, så godt vi kan. Det er sentralt å forsøke og ikke grave seg ned i egne tanker omkring tema. Hensikten med å få tilsendt tema et par dager i forkant av møtet, er å være oppmerksom på hva som kommer, men allikevel ikke bli sittende fast i eget kaos av tanker og følelser.

På veien til SMI kjenner vi følelsen av optimisme og håp om at i kveld skal vi et skritt videre, et skritt i en lang bearbeidelsesprosess. Det skal bli godt å få respons på tanker og følelser som er innestengt. Et håp, men allikevel en tro på å bli møtt av likesinnede som forstår på et dypere plan. Noen som ikke dømmer, men gir tilbakemeldinger som er ærlige og trygge. Det er skummelt, vi vet ikke hva vi skal begi oss ut på. Temaet er kun et begrep. For hver av oss som er i gruppen, drar det oss inn i ulike minner og erfaringer.

I det sekund vi kommer inn dørene til SMI er det en trygghet, en helt ubeskrivelig følelse av å bli sett, hørt og forstått som møter oss. Vi blir møtt med et ”hei”, et smil eller en klem. Dette er ikke en formell hilsen, men en hilsen som viser at det er mennesker rundt deg som forstår. Vi trenger ikke si noe, vi kan være akkurat der vi er.

Gruppemøtet

Gruppen samles, vi forbereder mat, spiser og det er en løs stemning. Gruppelederne introduserer temaet for kvelden. Hvert gruppemedlem får en halvtime til å gå inn i sine erfaringer og opplevelser innen temaet. Det oppstår ofte mange reaksjoner hos den enkelte som forteller, men også hos de som lytter. Tid og sted forsvinner. Vi forsvinner

alle inn i en dyp tilstedeværelse. Det kan være en følelse av å forsvinne, men som på samme tid er en intens tilstedeværelse som er vanskelig å sette ord på. Det er nesten som om den man lytter til kan fortelle deler av min historie. Det gjør noe med en. En kan bli bevisst på sammenhenger en selv ikke har hatt innsikt i. Muligheten til å få hjelp til å sette ord på det en selv har vanskelig for å begrepsfeste, er slik vi ser det en utviklende del av å inngå i en gruppe.

Hver kveld er ikke lik en annen, selv om strukturen er det. Det er alltid noe nytt, eller gammelt nytt som dukker opp. Som skal settes ord på, bearbeides og reageres på. Det er ikke sikkert at det er slik hver gruppe legger opp sin struktur. Det er noe man kommer frem til i fellesskap. Det første møtet gikk gjerne til å lage og forme en struktur, samt noen enkle grupperegler, som for eksempel: ”Mobil skal alltid være på lydløs”, ”Møte opp presis”, ”Si i fra dersom du ikke kommer”, osv. Dette er noe som har fungert veldig bra hos oss. Vi lytter til hverandre, gir hverandre råd, gråter sammen og ler sammen.

Nå har vi gått i ung-/voksengruppe i over seks måneder, vi er kommet godt i gang, men det er fremdeles et godt stykke igjen. Fra første dag vi møttes, og pratet om at vi skulle etablere en gruppe sammen med en gruppeleder, hadde vi et spesielt samhold. Alle var enige om at dette var noe vi ville, og ville komme raskt i gang med. Å få lov til å prate med mennesker i samme situasjon, å få lov til å lytte til de og kanskje gi de råd som du egentlig burde gi til deg selv. Det kan noen ganger føles som man sitter på en slags dobbeltmoral.

Vår gruppe har to gruppeledere som er ansatte ved SMI, Tommy og Ann Iren. De er to veldig forskjellige mennesker, akkurat som vi i gruppen er. De har lang erfaring, og gir tilbakemeldinger og reaksjoner på hver sin måte. De utfyller hverandre på en måte som gjør at tilbakemeldingene alltid vil treffe oss. En ressurs vi ikke ville vært foruten. De hjelper oss opp fra bunnen, og sørger for at vi kan forlate gruppemøtet på en god måte.

.....Ø

Midt i en tanke


Kroppslige reaksjoner i forbindelse med gruppemøtene

Når det kommer til hvordan vi påvirkes fysisk under et gruppemøte, men også i prosessen utenfor møtene, finner vi det beskrivende å illustrere spenningen i kroppen som følgende:

Moderat spenningsnivå g intens spenning g løser opp spenning/befriende g utmattet når en kommer hjem, tømt.

Under møtene med gruppen, men også ellers, kan vi få en opplevelse av at åndedretten preges ved at en ”slutter å puste”, eller holder igjen pusten enten når en selv forteller eller når en lytter. Barnet inne i en skal få komme fram, en må gi plass. Kropp og hode henger sammen, de jobber sammen om det som skjer. Vanligvis vil det for mange incestutsatte være en splittelse mellom kropp og hode. Kroppen er en fiende, den har sviktet deg som barn. Hodet bærer alt, jobber overtid. Kroppen går på automat, har stoppet opp. Hjertet kan slå fort, hardere slag. Kroppstemperaturen kan være varierende, skifte fra kaldt til varmt på kort tid. Dette er noe vi opplever at man skal la skje, for det kan hjelpe oss med å grave dypere, komme videre. For å komme seg frem, må man kikke innover i seg selv.

Kroppen kommer til å reagere, og det mener vi at den også skal gjøre.

Underveis merker vi litt og litt forbedring, vi overfører en prosess fra møtet til en annen i hverdagen. For eksempel kan det plutselig være ”helt greit” å sitte ved siden av en fremmed mann på bussen, uten at den situasjonen har blitt snakket om på et møte.

Det er en tung og vanskelig prosess, for både kropp og sjel, at vi plutselig skal snakke om noe som kun har angått oss tidligere. Åpne opp for våre innerste tanker og forestillinger om hvordan ting kunne, burde, skulle vært. En gruppeprosess handler også om at man kan få tilbakeslag, to skritt fram og noen ganger ett tilbake. Man skal knytte sammen de løse trådene, finne en sammenheng i kaoset av minner, reaksjonsmønstre og handlingsmønstre. Det er bare en vei å gå etter man har begynt i grupper hos SMI, og det er fremover.

Å gå i gruppe ved SMI gir en utrolig følelse av trygghet om at ingen er alene. Det er et sted hvor man kan beskrive det indre kaoset, alle reaksjonene, tankene, følelsene. Man har et sted man blir sett og hørt når det som er ukontrollert bare ramler ut av deg. Du kan aldri si noe som er ”feil”. Det er din opplevelse, din historie, din erfaring.

.....Ø

Foto: Line Ulvnes


«Å gå i gruppe er for meg en stor utfordring, samtidig som det er en stor berikelse. Gjennom gruppen blir jeg kjent med mitt indre liv, meg selv og virkeligheten. På gruppemøtene kjenner jeg det lille barnet i meg, barnet som ble utsatt for seksuelle overgrep. Barnet som har det veldig vondt, som føler seg helt alene og forlatt. Barnet lever med smerten. Gruppen tvinger meg til å gå inn i meg selv, og møte barnet. Kroppen min spenner seg når jeg går inn i mine opplevelser. Vonde temaer bringer meg ned i mørket, ned på bunn. Jeg må ned på bunn for å hente opp meg selv. Noen ganger blir rommet svart og jeg får en nummenhetsfølelse i ansiktet. Andre ganger blir jeg veldig kald, eller veldig varm. Når jeg blir trist av å fortelle om mine opplevelser kjennes det som om øynene mine blir dratt nedover ansiktet. Jeg føler meg sliten. Allikevel er de små, gradvise endringene belønningen ved å gå i gruppe.»

Marianne

«Det beste med å gå i gruppe er at jeg ikke føler meg som et ”offer” lenger, men som en verdig person som det er verdt å høre på, at min mening faktisk betyr noe. Nå eier ikke det meg, jeg eier det. Det er ikke lenger min skam. For min del tenkte jeg de første månedene jeg gikk i gruppe; ”dette som har skjedd meg, blir vanskelig å snakke om, men det gjør meg godt, og det er jo bare en gang hver fjortende dag”. Sannheten er at det er ikke bare hver fjortende dag lenger – selv om det er hyppigheten på min gruppe. Det er med meg hver dag. Hvert valg jeg tar er en del av min prosess. Bli klar over,

erkjenne og komme ut av gamle mønster, både i tanker og handling. Plutselig innså jeg at jeg ikke lenger var min egen samtalepartner, det var noen andre som svarer og deler sine meninger. Som oftest er jeg helt enig med dem i det som blir sagt, med at det endelig blir konstatert, sagt høyt ut, er både tøft, hardt og godt på samme tid. Endelig hadde jeg noen som jeg kunne dele mitt liv som utsatt med. En del av livet mitt som er blitt feiet under teppet av familien min. Gruppesamtaler har åpnet helt nye dører for meg og satt andre dører på gløtt. Jeg kjenner på frykt, sinne og sorg når disse blir åpnet. Dette er følelser mange skammer seg over å ha. Jeg har endelig lært at de teller like mye for et menneskes identitet på lik linje som kjærlighet og glede. For hver gruppesamtale skjer det noe inni meg, ”one babystep at a time”. Og det holder plenty, så lenge det går fremover. Seksuelle overgrep er utrolig traumatisk å oppleve. Det kan kun en som er utsatt forstå. Derfor er det ikke rart at kroppen reagerer fysisk. Den skjelver, rister, fryser, svetter og gir meg til slutt feber for å fortelle meg at nå er det på tide å ta vare på meg. Alt dette har jeg gått igjennom, men den har også strålt av energi, glede og latter oppi dette. Kroppen gir meg alltid hint om hvordan sinnet mitt har det. Min fremtid blir bare lysere og lysere, for hver dag tar jeg nye skritt på veien til å kunne leve side om side med fortiden min. Det kommer til å ta lang tid, men uten SMI og gruppen min hadde det kommet til å ta enda lenger tid.

”I am not what happened to me, I am what I choose to become.” C.G. Jung.»

Mette

Midt i en tanke



Hvordan er det å trene Zumba her på SMI Oslo?

– Det er trygt. Og utviklende. Det er forskjellig fra gang til gang, men det er alltid noe positivt i det, så jeg merker en stor fremgang.

– Det er gøy!

– Det er bra å være leken.

– Det er en fin måte å føle på mestring.

Hvilke erfaringer har dere gjort dere med treningen?

– Fysisk så føler jeg at jeg får vist og erfart at jeg kan! Greie å koordinere, innvende meg, men samtidig være meg selv. Jeg merker at personligheten sitter i kroppen – den er ikke bare i hodet. Jeg får litt guts og energi. Det pleier å bli gode dager på SMI Oslo når det er Zumba. Da har jeg noe å se frem til. Da har jeg også noe å gi. Skulle gjerne hatt mer fysisk aktivitet på senteret.

– Jeg har vært på Zumba på treningssenter, og det kan være veldig skummelt. Dette er mye tryggere.

– Og så er det fint å kunne gjøre det med ”likesinnede”. For jeg vet jo hva de andre sliter med også. Så jeg er jo ikke redd for at noen skal komme og klemme, eller ta på meg eller sånn. Det blir mer trygt. Og for eksempel med uttøyningen vi gjør, så var jeg sikker på at vi måtte stå mot hverandre, men her gjør vi jo

ikke det. Her konsentrerer vi oss bare om oss selv.

– Zumbaen her har gitt meg en god arena for å erfare at man trenger ikke å ha angst selv om man blir svett. Og det å kjenne at man har en kropp, erkjenne den og forholde seg til at man har en kropp - det har jeg fått mest ut av Zumbaen.

Merker dere noe effekt av treningen?

– Ja! Vi kan jo fort vekk bli sprekere!

– Jeg merker at jeg har blitt mykere. Før måtte jeg sette meg ned for å ta på meg sokker og sko – fordi jeg var så stiv, anspent og låst i kroppen. Nå kan jeg stå og gjøre det, og det er null problem. Og så føler jeg meg ikke så råtten. Fra å være sittende nesten hele tiden, til nå å trene mye.

– Det er noe med mestringsfølelsen. Jeg ble aldri noen danser, men det er alltid moro med musikk. Og det er gøy å kunne være med på sånne uformelle greier, bare være i musikken og ikke skulle prestere en koreografi. For jeg skal jo ikke inn i ”Carte Blanche” (Et norsk dansekompani red.anm.)!

Så man trenger ikke noen forkunnskaper med å komme hit?

– Nei. Det handler bare om å være tilstede. Jeg har tidligere prøvd å trene litt aerobic. Det er

Hver tirsdag går noen mennesker inn på møterommet på SMI Oslo i treningsklær. De rydder vekk stoler og bord mens de hører på litt musikk. De har tatt med seg vann og litt tørkepapir inn på rommet, for de vet de får brukt for det. De setter opp vinduene slik at luften skal bli best mulig. De stiller seg opp på rad og rekke, mens en av dem vender seg med ansiktet mot de andre. Det er hun som er instruktøren. De snakker om hva de skal gjøre de neste 50 minuttene. Og de gleder seg. For det er tid for ZUMBA. Zumba blir beskrevet som verdens største fitnessparty! Dansestilene og rytmene gjennom en treningstime med Zumba er merengue, salsa, cumbia og reggaeton + en liten dose av andre stiler.

Vi besøkte zumbadanserne før treningen deres startet for å høre om deres erfaringer og tanker.

.....Ø

Zumba på SMI

Nye stier med ZumbaAv Wenche Waal Hansen og Anine Aamaas. Foto Anine Aamaas


jo ikke så langt unna Zumba, for man er jo i et rom med en instruktør som en skal følge bevegelsene til. Men jeg klarte aldri å få til en eneste bevegelse når jeg trente aerobic. Når man er avkoblet fra sin egen kropp, blir det også vanskelig å følge andres bevegelser og rytmer, og konsentrere seg om det. Samt at det var vanskelig å forholde meg til de andre som var i rommet. Nå er det annerledes for meg.

– Det er flott å kunne få lov til å bevege kroppen sin, slå seg litt løs, uten at det er noe prestasjon i det. Uten at noen kommer med pekefingeren og sier det er stygt og fælt.

– Det er jo ikke noe strengt her heller. Instruktøren stopper jo ikke opp og sier ”Neeei, ikke gjør det helt sånn…”!

Wenche er sosialkonsulent på SMI Oslo og er også zumbainstruktøren. Hun forteller at de startet med Zumba på SMI Oslo i februar i år. Hun kan se en stor utvikling hos deltagerne. De kommer mye lettere inn i rommet – det er ikke så mye nervøsitet lenger. De gjenkjenner bevegelsene. Dansen sitter mer naturlig i kroppen deres. De våger mer. De trener dermed mer fordi de kan gjøre hver bevegelse større og mer kraftfull. De bruker ikke speil under treningen – selv om Wenche forteller at det kan være på mange måter enklere å trene med bruk av speil. Men slik de trener nå, slipper deltagerne å se på seg selv – noe som kan være veldig vanskelig for mange. De kan heller konsentrere seg om instruktøren og sine egne bevegelser, samt det å være i musikken.

Dette er din første gang her på treningen. Hvordan var det?

– Det var veldig trygt selv om det var veldig skummelt. Og det var veldig trygt fordi jeg så de andre var trygge. Forrige gang sto jeg utenfor i gangen og så på.

Hva var det som fikk deg til å ta skrittet inn da?

– Det var jo selvfølgelig alle de kule folka. Jeg kjente det så veldig i kroppen at jeg ikke kunne bare stå utenfor, og ikke bare stå stille. Det går jo ikke!

Hvordan er det for dere å bevege kroppen sånn som dere gjør under treningen med Zumba? Det er mye bruk av hofter for eksempel. Det å trene kan også oppleves på samme måten som symptomene man kan få når man har angst.

– Ja, sånn sett så kan Zumba oppleves verre enn aerobic for eksempel. Fordi det er mer aktivt bruk av hofter. Og pust i seg selv kan være en trigger.

– Jeg merker bedre dagsformen min når jeg danser.

– Bevegelsene vi gjøre kunne jo absolutt ha vært en trigger.

– Det tror jeg det har vært for meg. Jeg slet jo veldig den første gangen jeg var med på treningen her. Men etter det har jeg kjent at enkelte ganger, så bare står jeg over de og de bevegelsene. Og dette har gitt meg mot. For da har jeg bare gått hjem og øvd litt, og så har det gått bedre neste gang. Det kan fortsatt trigge litt, men det kommer an på dagsformen.

Er dette et eksempel på at man kan bli kvitt triggere?

– Ja. For det er noe med å erfare og bevege på de kroppsdelene uten at det skjer noe galt. Jeg beveger meg, derfor er jeg svett. Det handler om å erfare det mange nok ganger, og da blir det mindre og mindre skummelt. Det er normalt. Og se at andre også har det sånn. De detter ikke om! Selv om man logisk sett kan tenke seg det, så må kroppen få lov til å få en fysisk erfaring på det.

– Ja, og at det ikke er så mye skam i det.

– Vi kan koble det opp mot den temakvelden vi hadde om hva som skjer i hjernen under og etter traumer. Der lærte vi at gamle koblinger i hjernen ikke kan gjøres om, men vi kan lage flere nye. Så vi er her for å skape nye, gode koblinger, veier og nye erfaringer. For eksempel via Zumba. For å få noe positive erfaringer. Det er viktig. Å fylle en tank på det! For vi har fått så alt for mye av det vi ikke trengte.

Er dette noe dere vil anbefale til andre?

Alle i kor; - jaaa!

– Det er jo så fantastisk at zumbaen er her. For da er det på et trygt sted. Der alle har forståelse for at det kan være vanskelig. Og hvis man får en mestringsfølelse her, så blir det lettere å gå ut i verden på noe annet.

Zumba på SMI


NRK og MIC (Norsk musikkinformasjon) har et samarbeid om serien «Kontorkonserten». Konseptet går ut på at arbeidsplasser kan sende inn en søknad og konkurrere om å få en unik sjanse til å få en gratis konsert med norske artister på nettopp sin arbeidsplass. Konsertene blir sendt direkte på NRK P2 i programmet «Kulturhuset», og direkte på NRKs nett-tv. Noen av konsertene som blir holdt, sendes også på NRK 2.

«I 2011 fylte SMI Oslo 25 år. Vi er stolte av å være det første incestsenteret i landet og har med vår fartstid også blitt det største. Hvis vi er så heldige å bli trukket ut til å få denne konserten med Valkyrien Allstars, ønsker vi å dedikere den til alle våre brukere. Men vi vil også dedikere den til alle de incestutsatte som ikke har turt å trå over vår terskel ennå.»

Dette var deler av SMI Oslo sin søknad til NRK om å få kontorkonserten med Valkyrien Allstars den 7. februar 2012. Og slik ble det. NRK kom på befaring på senteret og så hvordan de kunne få til en god konsert og en god sending. Teamet fra NRK var ydmyke for rammene vi på senteret måtte legge slik at brukerne hadde mulighet til å være helt anonyme – i forhold til kameraene. Vi fant gode løsninger på dette, slik at alle kunne føle seg trygge.

Så kom dagen. NRK flyttet inn på senteret vårt tidlig formiddag for å rigge til alt de trengte av utstyr som kameraer, lys og lyd. Under vår felles lunsj ble det snakk om senteret vårt. NRK var nysgjerrige på hvordan vi jobber. SMI Oslo ble et spesielt sted for dem å besøke. Bandet hadde lydsjekk, og så var vi klare. Stua ble fylt med brukere og ansatte, både foran og bak kameraene.

Valkyrien Allstars holdt konsert i stua vår i ca 20 minutter. Stemningen var varm og god.

Applausene var store og lange. Sendingene ble gode, og det ble gjort et radiointervju i etterkant av konserten. Mens en bruker og en ansatt ble intervjuet, og kameraene var skrudd av, ønsket publikum seg et ekstranummer. Og det fikk vi! Bandet ble igjen i en god stund i etterkant av konserten for å snakke med brukerne og de ansatte på senteret. Det ble en spesiell og god opplevelse.

”Mange incestutsatte har selv musikk som én av sine uttrykksmåter. Det kan derfor være av stor verdi for mange at akkurat Valkyrien Allstars kommer til vårt senter med sitt unike musikalske uttrykk. Det å fylle senteret vårt (for hele senteret er vårt “kontor”) med musikk er viktig for oss. Julen er ofte tøff for veldig mange incestutsatte. Det å kunne få gi våre brukere en opplevelse de sent vil glemme som en start på det nye året, vil glede oss stort.

Så nå er vi spente på om SMI Oslo + Valkyrien Allstars = sant. Vi håper så inderlig!”

Det var avslutningen på vår søknad til NRK. Og ja; SMI Oslo + Valkyrien Allstars ble = sant!

Og det er vi så takknemlige for.

Konserten kan ses i sin helhet på nrk.no.

Av Wenche Waal Hansen

Valkyrien Allstars + SMI Oslo = Sant

Foto: Line Ulvnes

Valkyrien Allstars


SMI Oslo arrangerer dagskonferanse med fokus på barn/ungdom som er utsatt for incest/seksuelle overgrep og foresatte!

Vi har fått psykologspesialistene Torunn Støren og Svein Øverland til å holde foredrag. De har bred kunnskap om barn, traumer og familier.

Musikalsk innslag: Kari Iveland

For å nå flest mulig (180 plasser) lager vi gratis konferanse, men en rimelig må du lunsj betale selv!

Endelig program er i skrivende stund ikke ferdig. Sett av dagen i din kalender, gå inn på vår hjemmeside: www.sentermotincest.no hvor program/påmeldingsskjema vil ligge ute i medio januar.

Har du en flerkulturell bakgrunn og er utsatt for incest eller seksuelle overgrep begått av en tillitsperson? Kjenner du noen som er utsatt? Jobber du med mennesker med flerkulturell bakgrunn, og ønsker råd og veiledning om incest og seksuelle overgrep? Ta gjerne kontakt med oss enten på telefon, mail eller besøk oss på senteret for en prat. Våre tilbud er gratis.

Vi er opptatt av å bli bedre i forhold til å nå ut i de flerkulturelle miljøene i Oslo og omegn. Har du noen innspill til oss, ta gjerne kontakt.

Med vennlig hilsen,

Hanne, Else-Gro og Amina

DAGSKONFERANSE PÅ LITTERATURHUSET I OSLO 11. APRIL 2013

TILBUD TIL UTSATTE MED FLERKULTURELL BAKGRUNN

Mandag 21. januar 2013

Tid: kl.17.00-20.00

Sted: SMI Oslo, Akersgaten 1, 0105 Oslo

Vonde og vanskelige barndomsopplevelser som setter seg i kroppen

Ved Anna Luise Kirkengen, lege og forsker.

Omsorgssvikt, seksuelt misbruk og ulike former for mishandling i barndommen kan

gi utslag i fysiske lidelser senere. Det har Anna Luise Kirkengen fått innsikt i gjennom mange års forskning og arbeid som allmennpraktiserende lege. Hun har blant annet gitt ut boka: «Hvordan krenkede barn blir syke voksne».

Påmeldingsfrist: Torsdag 18. januar til [email protected]

Arrangør fagkomitéen.

FAGKVELD FOR UTSATTE

HVA SKJER PÅ SMI OSLOFoto: Line Ulvnes


Vi har som tidligere nevnt valgt å gi ut to nummer om Kroppen. Neste gang vil du blant annet få lese om funksjonshemmede, spiseforstyrrelser, psykogene kramper, egenerfaringer med kropp og helse, med mer. Vi er allerede godt i gang.

Hvis du har blitt inspirert til å lage en illustrasjon, et dikt eller ta et bilde, eller noe annet du synes passer til temaet, håper vi at du sender oss det!

Frist for innsending av bidrag: 1. februar 2013

Bidrag sendes: [email protected] eller [email protected]

Følg med på nettsiden vår eller abonner på

nyhetsbrevet vårt.

http://www.sentermotincest.no

[email protected]

Følg oss på Twitter: smioslo

og lik oss på Facebook: Ut med det!

Neste nummer:

Kroppen nr. 2

Foto: Line Ulvnes


Tårer,livets mest dyrebare dråper,har en livgivende kraft,renser dine indre sår,hjelper deg om andre ikke forstår! Tårer,som en fortr olig venn,vet du bærer på tunge byrder,du trenger mer enn plaster,smertens r ot må tømmes først. Tårer,salte, sterke kjærlighetsdråper,liksom kroppens egen psykolog,forstår du trenger en r otbløyte,etter lidelsens tårer følger soloppgang.

Av Anne Lise Rasmussen

Tårer!


Vi ønsker alle våre lesere En riktig god jul og et godt nytt år!

Vi ønsker alle våre lesere En riktig god jul og et godt nytt år!

Stiftelsen Støttesenter mot Incest O

slo • 2012

Kopiering av innhold uten tillatelse er forbudt

Støttesenter mot Incest Oslo | Supportcentre against Incest Oslo

Postboks 568 Sentrum | N-0105 Oslo Norway

Telefon: +47 23 31 46 50 | Telefax: +47 23 31 46 51

www.sentermotincest.no | [email protected]

Støttesenter mot Incest Oslo har en videre

definisjon av incest enn den som bare

omfatter overgrep i nærmeste familie.

VåR deFINISjON eR:

Incest er seksuelle overgrep begått av

noen barnet har et tillitsforhold til.

Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel.

Documents

Kroppen nr. 1