Embed Size (px)
DESCRIPTION
Leseuniverset 5-7 Klassikere Ulvehunden
Citation preview
Leseuniverset 5–7 KlassikereBokmål
www.cdu.no
ISBN 978-82-02-38431-9
9 7 8 8 2 0 2 3 8 4 3 1 9
Kjennetegn for serien:•Forenkletiforholdtiloriginalen•Fokuspålesestrategier
ogleseforståelse•Ordlisteogordforklaringer•Illustrasjoner
Hvittann er halvt hund og halvt ulv og den eneste overlevende i kullet sitt. Historien fortelles fra synsvinkelen hans, og vi følgerham mens han lærer seg å ta vare på seg selv og forholde seg til andre dyr og mennesker.Han lever i den snødekte ødemarkeni Nord-Amerika, men livet hans forandrer segfor alltid når han treffer mennesker for førstegang. Vil han noen gang la seg temme?
UlvehundenJack London
Leseuniverset 5–7 Klassikere
UlvehundenTekst
Jack London
Bearbeidet avAlison Sage og Caroline Castle
Oversatt avTore Aurstad
3
Om forfatterenJack London (1876–1916)
Jack London vokste opp like utenfor San Francisco i USA,
i en fattig familie. Han tok etternavnet sitt etter stefaren.
Jack gikk på skolen, men han lærte seg mest på egen hånd
på det lokale biblioteket når han ikke hjalp til hjemme på
gården.
Da han var tretten, arbeidet han tolv til atten timer
i døgnet på en hermetikkfabrikk. Det var hardt arbeid,
så han lånte litt penger, kjøpte en båt og begynte å fiske
østers. Senere ble han sjømann og reiste så langt som til
Japan. Da han kom tilbake til USA, var det smått med
jobber å få. Han drev omkring uten penger eller arbeid.
Han satt fengslet i en måned fordi han ikke hadde noe
sted å bo.
Senere, da han var nitten, reiste han hjem og fortsatte
skolegangen. Han begynte å skrive noveller om det han
kjente til.
Da Jack var tjueen, fikk han høre at det var blitt funnet
gull langt nord i USA, på grensen til Canada. Han dro for
å lete etter gull, men fant bare et kaldt, iskledd landskap.
Da han kom hjem, forsto han at hvis han skulle komme
seg ut av fattigdommen, måtte han begynte å «selge
hjernen sin». Dermed begynte han å selge noveller. I løpet
av kort tid ble han en av USAs rikeste forfattere.
4
5
Kapittel 1
Ulvetispa
Da det mørknet hørte Henry og Bill det første ulet. Et
grusomt hyl, skremmende i stillheten. De to mennene så
på hverandre. Så hørtes et nytt ul og enda et. Ulver!
«De forfølger oss, Henry», sa Bill.
«Det er best vi slår leir og tenner et bål», sa Henry.
«De liker ikke ild.»
De to mennene spiste mens hundene lå tett inntil
hverandre.
«Det likner ikke bikkjene å holde seg så nær leiren», sa
Bill.
I det samme skar enda flere skjærende ulvehyl gjennom
lufta.
«Bikkjene har da ører», sa Henry. «De vet hvor det
er tryggest å ligge. De vil heller spise middag enn å bli
middag!»
Bill så tankefull ut. «Du, Henry», sa han, «hvor mange
hunder har vi?»
«Seks. Du vet jo at vi har seks!»
«Ja, vi har seks hunder. Jeg ga én fisk til hver hund,
men vet du hva, Henry? Det var én fisk for lite!»
Bill stanset opp og så på kameraten sin mens han
ventet på at det skulle gå opp for ham hva han egentlig
hadde sagt.
6
«Du må ha telt feil», sa Henry.
«Jeg tok fram seks fisker, men så måtte jeg gå tilbake
og hente enda en til gamle Enøre», sa Bill. «Det blir sju
fisker. Sju bikkjer spiste fisk. Det er så sant som det er
sagt.»
Henry telte hundene igjen. «Tja, det er seks her nå», sa
han og så på kameraten som om han skulle ha vært gal.
Bill ristet på hodet. «Jeg så sju, Henry. Jeg så sju
hunder.»
Henry sukket. «Jeg tror kanskje det stedet her
begynner å gå deg på nervene, Bill. Det rabler for deg.
Det er nok best vi får oss litt søvn.»
7
Rett ved kom et par øyne til syne i mørket, som
brennende kull. Så et par til, og enda et.
Neste morgen våknet de to mennene tidlig. Bill telte
hundene.
«Henry», sa han. «Hvor mange hunder har vi?»
«Ti», tøyset Henry. «Jeg tenker du ser ti hunder nå,
Bill!»
«Feil!» utbrøt Bill. «Vi har fem. Gamle Feiten er
borte.»
«Borte!» ropte Henry og styrtet av sted for å telle
hundene. Bill hadde rett. Det var bare fem hunder.
«Dumme, gamle Feiten», sukket Bill. «Han må ha løpt
ut i mørket og rett i gapet på dem.»
8
«Ikke engang en dum bikkje ville vel begå selvmord
på den måten», sa Henry. «Men Feiten var nok ikke den
skarpeste kniven i skuffen.»
Neste kveld holdt Henry på med å varme middag da
han hørte et skarpt smerteklynk. Bill sto over hundene
med en kjepp i hånda.
«Jeg fikk da gitt den et rapp», sa han.
«Hvordan så den ut?» spurte Henry.
«Som en ulv», sa Bill. «Men den oppførte seg mer som
ei bikkje.»
«Må være en tamulv», sa Henry. «Det må være det,
siden den kommer til leiren når det er foringstid.»
9
Om kvelden kom sirkelen av brennende øyne til syne i
mørket igjen. Men denne gangen trakk de enda nærmere.
«Jeg skulle ønske vi var hjemme igjen, og det på
rappen!» mumlet Henry. «Jeg skulle ønske vi aldri hadde
satt våre bein her.»
Neste morgen var enda en hund borte. Frosken. Den
sterkeste i flokken. «Og det var ingen dum bikkje», sa
Bill.
Den kvelden smøg det seg en lang skygge inn i leiren.
Plutselig kom den til syne i lyset fra bålet. Det var en
ulvetispe.
10
«Det var den jeg ga et rapp», hvisket Henry. «Den må
ha lokket hundene bort.»
Det smalt høyt da en vedkubbe falt i bålet, og ulvetispa
forsvant. Neste morgen var enda en hund, Kvikken,
borte.
På stien stanset Henry plutselig opp og gispet. Rett
framfor dem sto ulvetispa fra kvelden før.
«Det er den!» gispet Bill. Det var den samme
skapningen som hadde lokket halvparten av hundene i
klørne på resten av ulveflokken. Og nå var det dem den
var ute etter.
Den var stor til ulv å være og hadde en rar rødgrå
farge. Den skulte glupsk på dem.
«Det må være en slags ulvehund», sa Henry.
Bill hadde fått nok. «Nå vil jeg ikke mer!» brølte han.
«Den får ikke flere av hundene våre!» Skapningen snudde
og løp inn i skogen. Og Bill fulgte etter før Henry rakk å
stanse ham.
Det var det siste Henry så av kameraten sin. Senere den
dagen fant letemannskapene Henry og de gjenværende
hundene pakket inn i tepper, halvgale av kulde og redsel.
11
Kapittel 2
Den lille, grå valpen
Ulvetispa hadde så absolutt ledet an i den desperate
jakten på mat. Nå førte hun flokken bort fra
letemannskapene. Hun skjønte at det innebar fare. Ved
siden av sprang den nye maken hennes, en gammel ulv
som manglet et øye og som var full av arr etter mange
slagsmål.
En dag forlot de flokken for å jakte sammen. Men
Ulvetispa var rastløs. Det virket som om hun lette etter
noe, stanset her og der for å undersøke knauser og
framspring.
Da hun fant åpningen til en hule, snuste hun i lufta
og så seg rundt, og så krøp hun inn gjennom den smale
åpningen. Det var trangt der inne, men lunt og tørt.
Ulvetispa la seg ned. Dette var det stedet hun hadde lett
etter.
Gamle Enøye dro på jakt etter mat, men uten hell,
så han hadde ikke med seg noe tilbake. Ved åpningen
til hulen fikk noe ham til å bråstanse. Svake, rare lyder
hørtes innenfra. Og så knurret maken hans advarende.
Langsomt krøp han inn. Sammenkrøpet mellom
Ulvetispas bein lå det fem bitte små, klynkende knøtt.
12
Ulvetispa skulte på ham og knurret. Dette var hennes
første valpekull, men instinktet sa henne at noen fedre
kunne finne på å ta livet av de hjelpeløse nyfødte.
Men hun hadde ingenting å frykte fra Enøye. Han
hadde et sterkt farsinstinkt og ville gjerne skaffe mat til
valpene sine, så han dro ut på jakt igjen.
Da han kom tilbake med mat, slapp Ulvetispa ham litt
nærmere valpene. Han gjorde det en ulvefar skulle. Han
hjalp til med å passe på ungene de hadde satt til verden.
En av valpene var ulik søsknene, som alle hadde
morens rødlige pels. Bare han hadde ulvefarens helt grå
pelsdrakt. Han snerret høyest og mest raspende av alle,
og han kunne velte de andre valpene overende med en
rask bevegelse med poten.
Den første måneden av livet holdt han seg tett inntil
den varme moren. Han gikk aldri langt vekk, og hele
verdenen hans besto av den trygge, mørke hulen.
Så en dag la han merke til at den ene huleveggen
var annerledes. Det var åpningen, der det slapp inn litt
lys. Etter som tiden gikk, begynte han å lengte mot den
veggen av lys. Men når han prøvde å gå dit, ga moren
ham et hardt slag på snuten. Hun skjønte at han var for
ung til å gå ut.
Det var den første leksen han lærte – at det kan gjøre
vondt å ta sjanser!
13
14
Så kom en tid da det ikke var mat til hele den lille
familien, og både Enøye og Ulvetispa ble utmattet av sult.
Valpene bare krøllet seg sammen og sovnet. Fire av dem,
den lille, grå valpens søsken, skulle aldri våkne igjen. Da
var det slutt på lekeslåssingen. Han måtte leke alene.
Så en dag kom ikke lenger faren inn gjennom
lysveggen. Bare Ulvetispa visste hvorfor. Hun hadde fulgt
Enøyes vanlige spor – langs det venstre bekkefaret – og
funnet ham død under et tre. Det var tydelig at det hadde
vært et voldsomt slagsmål og at den mest blodtørstige
skapningen, gaupa, sto bak.
Hun kjente savnet sterkt, men forsto at livet måtte gå
videre. Hun hadde en valp å mate og ta vare på.
Morsfølelsen er den sterkeste kraften i naturen. Og
snart fulgte Ulvetispa igjen det venstre bekkefaret til
gaupehiet – for den lille, grå valpens skyld.
15
Kapittel 3
Ut i den store verden
Dagen kom da den lille valpen omsider bega seg gjennom
lysveggen og ut av hulen. Han var i ferd med å vokse til, og
han bare måtte finne ut hva som fantes utenfor.
Først ble han nesten blendet av lyset i den store verden
utenfor. Men da det ikke skjedde mer, glemte han å være redd.
Han snuste i gresset. Så klatret han opp på en veltet
trestamme, men den råtne barken ga etter, og han snublet.
Han falt rett ned i et rede med fugleunger. Først ble han
livredd, men han var den fødte jeger, så helt uten å tenke
begynte han å fange og spise dem. Det var en fantastisk lek,
og han var jo så flink!
Men plutselig dukket fuglemoren opp i en virvelvind av
fjær.
16
Det var hans første kamp! Han var en tøff liten ulv, og
han var ikke redd for noe. Han snerret til henne.
Fuglemoren kakket ham hardt på snuten. Da hun
merket at han ikke hadde lært å forsvare seg, hakket
hun om og om igjen på den stakkars snuten hans. Han
begynte å klynke. Dette likte han ikke i det hele tatt!
Kamplysten forsvant, og han pilte skamfull av sted og
gjemte seg i buskene.
Mens han lå der kjente han et luftdrag, og en stor
skapning med vinger feide forbi. En hauk! Den sneiet
ham nesten. Deretter så han hauken gripe fuglemoren i de
kraftige klørne sine. En lang stund ble han liggende der
og skjelve.
Det var en annen viktig lekse. Levende skapninger var
mat, men noen av dem kunne gjøre ham vondt. Det var
best å spise små skapninger. Stoltheten strømmet gjennom
17
ham – han hadde fanget sin egen mat, og han hadde slåss
mot en stor fugl og kunne gjøre det igjen.
Så kom han til å tenke på moren. Plutselig savnet han
henne veldig. Han følte seg ensom og liten og lengtet hjem.
Da han kom til hulen ventet han urolig på moren. Hun
var ute og lette etter ham. Da hun kom tilbake, ble hun så
glad for å se ham at hun glemte å straffe ham.
Hun slikket ham og kveilet seg rundt ham, og så
sovnet de, begge to.
18
Kapittel 4
Tenner og klør
Valpen lærte fort. Og han lærte å bære nag til andre skapninger. Hver gang han fikk se fuglemoren, ble han rasende, for han husket hvordan hun hadde hakket ham på snuten den første dagen han var ute av hulen. Hungersnøden vendte tilbake, og en periode hadde verken moren eller valpen mat. Men så en dag kom Ulvetispa hjem med kjøtt! Det var rar mat, helt ulikt noe valpen hadde luktet på eller smakt tidligere. Og det var til ham, alt sammen! Han visste ikke at moren hadde fulgt det venstre bekkefaret til gaupehiet og stjålet en unge. Idet han tygde siste bit, hørte han moren snerre på en rar og grufull måte. Han skalv av redsel. Gaupa var vill av raseri etter å ha mistet ungen, og den hadde fulgt etter Ulvetispa til hulen. I det skarpe ettermiddagslyset hukte gaupa seg ned i inngangen til hulen. Et hest skrik gjorde det helt klart hva hun hadde tenkt å gjøre. Valpen og moren hans var fanget! Gaupa bykset inn i hulen, og Ulvetispa kastet seg over den. Snerrende og hylende kjempet de to mødrene som besatt. Gaupa beit og rev med tenner og klør, mens Ulvetispa brukte bare tennene. Da valpen så at moren var i så stor fare, satte han tennene i beinet på villkatten. Så beit han seg fast for harde livet. Han skjønte kanskje ikke det, men det var trolig det
19
som reddet dem. Gaupa langet ut med klørne mot valpen
og flerret opp skulderen hans, men han hadde gjort det
vanskeligere for den. Etter en kortvarig, voldsom kamp
gjorde Ulvetispa slutt på gaupa én gang for alle.
De hadde vunnet, men det hadde kostet dem dyrt.
Valpen slikket morens sår. Han skjønte at hun var svak og
syk. En uke gikk uten at hun forlot hulen.
Så, til slutt, fikk hun kreftene tilbake og var klar for å
jakte igjen. Nå ble valpen med henne. Ulvetispa merket en
forandring i ungen. Han var full av selvtillit etter seieren
over gaupa. De hadde kjempet mot en villkatt og overlevd!
Nå hadde valpen lært seg en annen av villmarkens
lover – spis eller bli spist, drep eller bli drept.
20
Kapittel 5
Et nytt liv
Valpen kom brått på dem. Han hadde valgt en annen vei
ved bekken og kjent en rar lukt. Der framme så han fem
levende skapninger. Det var første gang han så mennesker.
Men disse levende skapningene verket snerret eller
flekket tenner. De bare satt der, tause og mystiske.
Valpens instinkter sa at han skulle snu og flykte, men
en annen følelse gjorde at han ble stående. Han var
trollbundet av disse skapningenes herredømme og makt.
En mann reiste seg og gikk mot ham. Mannen ruvet
over ham og bøyde seg ned. Valpens pels strittet. Leppene
fortrakk seg i et snerr og blottet de små hoggtennene hans.
Mannen lo. «Se her!» ropte han til kameratene sine.
«Hvite hoggtenner!» Og så strakte han fram hånda.
Valpen rørte seg ikke før hånda kom borti ham. Da hogg
han til og satte tennene i mannens fingrer. Straks fikk han
et hardt slag på hodet.
Da gikk kamplysten ut av ham. Han satte seg og
klynket av redsel og smerte. Mennene lo. Men så hørte
han moren komme!
Ulvetispa stormet snerrende fram og flekket
hoggtenner skarpe som barberblad. Valpen klynket
begeistret og pilte mot henne. Menneskedyrene trakk seg
fort unna.
21
Så hørtes det et rop fra en av mennene: «Kiche!»
Valpen merket at moren skalv da hun hørte lyden.
«Kiche!» gjentok mannen strengt.
Straks la moren – Ulvetispa, den fryktløse – seg ned på
magen. Hun logret underdanig med halen.
Dette forsto valpen ingenting av. Disse rare
skapningene måtte være allmektige siden moren oppførte
seg på denne måten.
Mennene flokket seg rundt Ulvetispa. De klappet og
strøk henne, og hun gjorde ikke motstand. Valpen krøp
sammen inntil moren og hermet etter henne som best han
kunne.
22
«Det er Kiche», sa en mann som het Grå Bever. «Faren
hennes var ulv, mens moren var hund.»
«Det er et år siden hun stakk av», sa en annen mann,
som het Tre Ørner. «Hun har levd blant ulver. Se, valpen
er et resultat av det.»
«Det er lett å se at moren er Kiche», sa Grå Bever,
«men faren var ulv. Derfor har han både ulve- og
hundeblod i seg. Kiche var hunden til broren min,
men broren min er død. Så derfor mener jeg at valpen
tilhører meg.» Han så på valpen og smilte. «Se så hvite
hoggtenner han har. Jeg kaller ham Hvittann.»
Grå Bever hentet en lærreim. Han bandt den ene
enden rundt halsen på Kiche og den andre rundt et tre.
Hvittann fulgte etter og la seg ved siden av moren. Grå
Bever bøyde seg og rullet ham over på ryggen. Hvittann
følte seg hjelpeløs der han lå i en så dum stilling, og hele
23
ulvenaturen hans strittet imot. Han knurret lavt, men
mannedyret slo ham ikke. Mannen bare lo. Så klødde
plutselig hånda ham lekent på magen, og Hvittann fikk en
helt ny følelse. Det kjentes godt!
Og da mannen klødde valpen bak ørene, var all frykt
som blåst bort.
24
Etter en stund hørtes flere lyder. Resten av
stammemedlemmene kom tilbake. Med seg hadde de
noen nye dyr.
Hvittann hadde aldri sett hunder før. Han han skjønte
at de var like hans eget slag. Men ikke helt. Hundene
kjente lukten av Kiche og valpen hennes og gikk til
angrep. De beit og glefset etter dem. Men Kiche kjempet
for å beskytte Hvittann, og valpen hørte menneskedyrene
rope og hundene klynke da de ble jagd vekk.
Lydene stilnet. Igjen så han hvor mektige mennene var,
og han følte at de hadde vært rettferdige. De hundene
hadde fortjent å bli slått!
Et lite menneskedyr løsnet Kiche og tok henne med
mot landsbyen. Hvittann fulgte etter, bekymret og usikker
på alt dette nye og spennende.
25
Han forundret seg over landsbyen og de ruvende tipiene.
Han var i ferd med å samle mot til å legge ut på
oppdagelsesferd, da en valp som var større og eldre enn
ham kom spankulerende mot ham. Valpen het Lip-lip og
var litt av en bølle.
Lip-lip flekket tenner og snerret. Da gjorde Hvittann
det samme. De gikk i sirkel rundt hverandre, reiste bust
og glefset. Hvittann syntes det var morsomt – det var
liksom en slags lek. Så, uten forvarsel, bykset Lip-Lip på
ham og flenget opp beinet hans. Klynkende av skam løp
den lille valpen tilbake til moren, som sto bundet til et
annet tre i enden av et langt bånd.
Senere samme dag så Hvittann på Grå Bever, som
gjorde noe rart med kvister og greiner. Det steg en rar
sky fra haugen med tre. Så, plutselig, kom noe levende
26
til syne, noe strålende oransje som buktet og vred seg.
Valpen hadde aldri før sett ild, men han ble trukket mot
den. Han krøp mot flammene. Han hørte Grå Bever lage
en klukkelyd, og han skjønte at det var en snill lyd.
Så kom Hvittanns snute borti ilden. Det fæle oransje
uhyret angrep snuten hans! Han vaklet bakover, hylende
av smerte. Moren hadde hørt hylet og trakk forgjeves i
båndet for å redde ham. Men Grå Bever lo og lo og ropte
at de andre i leiren skulle komme og se. Snart lo alle av
stakkars, lille Hvittann som hadde brent snuten sin.
Det var det vondeste han noensinne hadde kjent. Men
jo mer han klynket, desto verre lo menneskedyrene. Og
da ble han flau. Nå skjønte han hva latteren betydde – at
de syntes at han var dum. Igjen flyktet han til moren, den
eneste skapningen i hele verden som ikke lo av ham.
Det ble natt. Hvittann lå ved siden av moren og
lengtet etter den fredelige bekken og den koselige
hulen. Her var det altfor mange av disse hundene og
menneskedyrene som kjeklet og kranglet og bråkte. Han
så på menneskedyrene. De drev med trolldom og magi og
var herrer over alt som fantes, levende som ikke levende.
Og så kunne de skape det fæle uhyret som het ild!
27
Kapittel 6
Utstøtt!
Jo mer Hvittann lærte om menneskedyrene, desto større
ble respekten hans for dem. Når de kom gående, smatt
han unna. Når de ropte på ham, skyndte han seg bort til
dem. Når de var sinte, gjemte han seg. Han tilhørte dem
slik hundene tilhørte dem. De var guder, og han var i
deres makt.
Men den bølla Lip-lip gjorde livet surt for ham. Den
andre valpen var eldre og sterkere og hadde sett seg ut
Hvittann som offer. Det morsomste Lip-lip visste, var å
plage nykommeren.
28
Hvittann skulle gjerne ha vært sammen med de andre
valpene, lekt og løpt rundt sammen. Men straks Hvittann
kom, gikk Lip-Lip til angrep og jagde ham bort.
Etter noen måneder kom Grå Bever fram til at Kiche
ikke ville rømme, og lot henne gå løs. Hvittann frydet
seg. Så lenge han holdt seg ved moren turte ikke Lip-Lip
nærme seg.
En morgen kort tid etter så Hvittann at det ene
menneskedyret, Tre Ørner, lastet en kano. Plutselig ble
moren også tatt med om bord. Hvittann sprang etter
henne, men kanoen forsvant fort av sted.
Vill av panikk hoppet valpen uti vannet og svømte
etter den. Grå Bever ropte etter ham, men han var så redd
for å miste moren at han ikke brydde seg om det.
Da kastet Grå Bever seg i en annen kano og padlet
etter ham. Da han fikk fatt i Hvittann, ga han ham
skrekkelig juling. Valpen skrek og hylte av smerte.
Den kvelden tenkte han på moren og ulte så høyt
at han vekket Grå Bever. Menneskedyret kom bort og
slo ham igjen! Hvittann lærte at menn kan være veldig
slemme, og han ville rømme. Men minnet om moren
holdt ham tilbake. Han skulle bli værende og vente på
henne, samme hvor lang tid det tok.
Nå som Hvittanns mor ikke lenger kunne passe på
ham, plaget Lip-lip ham støtt og stadig. Snart begynte
Hvittann å bli villere og sluere.
29
Hvis det var bråk i leiren, enten det var hundene som
slåss, menneskedyrene som kranglet eller snakk om stjålet
kjøtt, fikk Hvittann skylden.
De andre hundene visste at han var annerledes. De
merket en villskap i ham som ikke bodde i dem. Det var
en vond tid for Hvittann. Han fikk alle hundene mot seg
og var bestandig forberedt på å bli angrepet.
Men Hvittann hadde arvet kampgløden etter moren og
faren – Enøye, som hadde hatt arr etter utallige slagsmål.
Uansett hvor ofte han fikk juling av Lip-Lip, lot han seg
ikke knekke.
30
31
Kapittel 7
Venner og fiender
Hvittann glemte ikke moren og sluttet aldri å lengte etter
villmarken han hadde levd i som liten valp, men etter
hvert fant han seg tross alt til rette. Grå Bever klappet
ham aldri igjen, men det hendte at han kastet et stykke
kjøtt til ham og jagde bort de andre hundene hvis de
prøvde å stjele det.
Den vinteren la Grå Bever ut på langtur i den store
sleden, mens den unge sønnen hans, Mit-sah, satt i en
mindre en som ble trukket av et spann med valper.
Det var sju valper i Mit-sahs spann, og Hvittann var
én av dem. Men lederhunden var Hvittanns gamle fiende
Lip-lip!
Først var Lip-lip stolt over å få lede flokken – men snart
oppdaget han at lederhund var det verste man kunne være.
Dagen lang glefset de andre hundene etter hælene hans. Og
enda verre var det at Mit-sah ga ham ekstra porsjoner med
kjøtt så de andre hundene så det, for da hatet de ham.
Lip-lip ble en utstøtt, akkurat som han selv en gang
hadde gjort Hvittann til en utstøtt.
En dag Mit-sah drev og samlet ved til bålet i skogen,
ble han overfalt av en guttegjeng fra en annen stamme.
Et vilt raseri steg i Hvittann. Noen plaget Mit-sah, herren
hans!
32
Han bykset mot guttene mens han snerret og glefset,
og da flyktet de skrekkslagne.
Da Mit-Sah fortalte det i leiren, fikk Hvittann et stort
kjøttstykke av Grå Bever.
Etterpå la valpen seg ned ved bålet, mett og fornøyd.
Han hadde nettopp lært en verdifull ny lekse. Beskytt
herren din, så får du belønning.
Da våren kom, dro Grå Bever og spannet hans hjem
igjen. Nå var Hvittann et år gammel. Han var ennå langt
fra utvokst, men nest etter Lip-lip var han den største
fjorårsvalpen i leiren.
Etter som månedene gikk, vokste Hvittann seg enda
sterkere. Fra moren hadde han arvet hundens størrelse og
klokhet, og fra faren hadde han arvet ulvens sluhet og styrke.
Da Hvittann var tre år gammel, ble leiren rammet av
alvorlig hungersnød. Det fantes ikke mat, ikke engang til
menneskedyrene, og de gamle og svake døde av sult. Flere
hunder, blant dem Hvittann, rømte til skogs for å jakte
mat til seg selv.
Tiden gikk, og en dag da Hvittann var ute på jakt,
merket han noe bak seg. Han kjente igjen lukten, og den
var ikke behagelig. Han snudde seg. En hund sto midt på
stien. Det var den gamle fienden hans, Lip-lip!
33
De to dyrene skulte på hverandre. Pelsen på Hvittanns
rygg strittet, og det gamle sinnet strømmetpå. Han
snerret.
Lip-lip trakk seg unna, og så kastet Hvittann seg over
ham så han gikk over ende. Han viste ingen nåde mot den
gamle bøllen. Endelig var de skuls.
Ikke lenge etter dro han tilbake til landsbyen.
Hungersnøden var over, og han kjente lukten av mat! Han
trasket freidig inn i tipien til Grå Bever. Mit-sah ønsket
ham velkommen med gledesrop og ga ham en hel fisk.
34
Kapittel 8
Kampulven
Da Hvittann var fem år gammel, la Grå Bever ut på den
lange reisten til Fort Yukon for å selge pelser. Nå var
Hvittann lederhund, og han var bestemt og fryktløs. Da
de kom fram, fikk han se flere menneskedyr enn noen
gang før. Mange av dem hadde lys hud.
Med noen dagers mellomrom ankom det en dampbåt, og de lyse menneskedyrene gikk i land med hundene
sine. Disse var noen bløte, latterlige skapninger som
bråkte fælt. Og noen av dem var så dumme at de angrep
Hvittann.
35
Det var en morsom lek.
Når de kom løpende mot ham, bykset han til side. Og
mens de dumme hundene sto der og lurte på hvor han var
blitt av, dyttet han dem overende. Han kunne ha revet
dem i filler med tennene. Men Hvittann var listig. Han
visste at menneskedyrene ble sinte når hundene deres ble
drept. Så han trakk seg heller unna og lot andre hunder
komme stormende til og ta livet av hunden. Og da var det
de som fikk straffen, ikke han.
Iblant kom mennene som bodde i Fort Yukon, for
å se på denne ulvaktige hunden som aldri lot seg vippe
av pinnen. Men den mannen som likte hundeslagsmål
36
best, var «Vakre» Smith. Han kom settende til straks
dampbåtens fløyte hørtes. Ingen visste hva Vakre Smith
egentlig het, men han var langt fra vakker, og han var en
feig, ondskapsfull bølle.
Vakre Smith var vill av begeistring for Hvittanns styrke
og list. Og han skjønte at han kunne tjene store penger på
ham.
Vakre Smith visste at Hvittann tilhørte Grå Bever.
Så han oppsøkte ham og ville gi ham penger. Men Grå
Bever nektet. Hvittann var den sterkeste trekkhunden han
noensinne hadde hatt, og den beste lederhunden. Maken
fantes ikke i hele landet.
37
Nei. Hvittann var ikke til salgs!
Men Vakre Smith var slu. Hver gang han besøkte Grå
Bever, hadde han med seg whiskey, og en dag klarte han
å narre ham til å selge hunden. Hvittann tålte ikke synet
av dette nye, bleke menneskedyret. Noe sa ham at Vakre
Smith var ond tvers igjennom. Men han kunne ikke vite
da at den dagen Vakre Smith tok ham med seg, skulle bli
den verste i livet hans.
Vakre Smith var den mest ondskapsfulle skapningen
Hvittann noensinne hadde møtt, og en feiging av verste
sort. Han turte ikke slåss mot andre folk, men når han
hadde en kraftig klubbe, følte han seg mektig nok til å slå
løs på hunder.
38
Vakre Smith lenket Hvittann i en innhegning så han
knapt kunne røre på seg. Han ertet og plaget ham til han
ble rasende. Og så dengte han løs på ham uten nåde.
Hvittann lærte å hate slik han aldri før hadde hatet.
Det var en grunn til at Vakre Smith gjorde dette. En
dag kom noen menn til innhegningen. Vakre Smith løsnet
lenken rundt Hvittanns hals. Ulvehunden ble helt vill av
frådende, snerrende raseri. En topptrent kamphund.
Grinden til innhegningen ble åpnet. Hvittann stanset
forfjamset opp et øyeblikk. Så ble en annen hund dyttet
inn! Den var diger. Det glimtet i Hvittanns hoggtenner da
han kastet seg over den og glefset etter den andre hunden.
Hunden kastet seg over Hvittann, men ulvehunden var
for listig. Han gikk til angrep igjen og hogg til med
tennene. Og så gjorde ikke den andre hunden flere
framstøt.
Mennene jublet og klappet. Enda så stor den andre
hunden var, hadde den ikke hatt en sjanse. Vakre Smith
gliste fra øre til øre.
Hvittann begynte å glede seg til disse kampene. Det var
de eneste gangene han ble sluppet ut av lenken. En dag
måtte han slåss mot tre hunder på rad. En annen gang
mot en fullvoksen ulv. Så mot to hunder samtidig. Noen
ganger ble Hvittann såret, men det brydde ikke Vakre
Smith seg om. Han var i ferd med å tjene seg rik på folk
som veddet på hunden hans.
39
40
Snart ble Hvittann berømt. De kalte ham
«Kampulven».
Da den første snøen kom, låste Vakre Smith ham inne i
et bur og tok ham med oppover elva til Dawson.
Der betalte folk for å få glo på ham og pirke på ham
med kjepper. Han raste og snerret mot dem. Livet hans
besto bare av hat, så hvorfor ikke? Livet var blitt et rent
helvete.
Hundekamper var forbudt i den byen, så Vakre
Smith tok ham bestandig med ut i skogen på kveldstid.
Dit kom menn med sine villeste hunder til å utfordre
«Kampulven». Det var et primitivt land, og kampene var
på liv og død.
Men Hvittann ble aldri beseiret.
Snart turte ikke hundeeiere å risikere hundene sine
mot ham. Så da satte Vakre Smith en fullvoksen gaupe på
ham. Hvittann kjempet som besatt – og vant.
Så, en dag, kom en hasardspiller som het Tim Keenan,
til Dawson. Han eide den første bulldogen som noensinne
var blitt sett der til lands.
Det var ingen tvil om at Hvittann måtte kjempe mot
denne rare, kraftige hunden. I dagevis snakket ikke folk
om annet.
41
Kapittel 9
Hvittann kjemper for livet
I skogen slapp Vakre Smith hunden løs og trakk seg unna.
For én gangs skyld lot Hvittann være å angripe først. Han
var forvirret. Denne hunden liknet ikke noen hund han
hadde sett før. Den var lav og tett og uten pels. Den sto
helt urørlig og bare stirret på Hvittann.
Mengden ropte: «Ta den, Cherokee! Et den opp!»
Men Cherokee snudde på hodet, blunket med øynene
og logret med halen. Tim Keenan snakket lavt til hunden.
Bulldogen begynte å knurre. Da gikk Hvittann til angrep.
Det kom et sus fra mengden. Hvittann hadde rørt seg mer
som en katt enn en hund. Han hadde bitt etter bulldogen
med de dødbringende hoggtennene og bykset unna.
Bulldogen blødde, men den knurret ikke engang! Den
bare gikk mot Hvittann. Igjen gjorde Hvittann et framstøt
og såret bulldogen. Men bulldogen kom mot ham,
langsomt og uten å bry seg om hva Hvittann fant på. Den
hadde en plan og lot seg ikke stanse.
Hvittann skjønte ingenting. Det virket ikke som om
denne hunden brydde seg det minste om angrepene hans.
Så forsøkte Hvittann å velte bulldogen overende. Det var
som oftest slik han vant slagsmål. Han slo til. Men bulldogen
var mye lavere enn de andre hundene Hvittann hadde slåss
mot. Han bommet på hunden og mistet balansen.
42
Plutselig satte Cherokee tennene i strupen på Hvittann
og beit seg fast. Folkemengden gikk berserk. For første
gang så det ut som om Hvittann skulle bli beseiret!
Hvittann spratt opp. Han prøvde å riste av seg
bulldogen. Han ble desperat. Noe veldig tungt trakk
ham ned, holdt på å kvele ham. Rundt og rundt tumlet
han, som en gal. Men Cherokee visste at det var riktig å
klamre seg fast. Aldri i verden om han slapp taket!
Hver gang Hvittann nølte, presset bulldogen tennene
dypere inn. Hvittann begynte å bli sliten. Han kom
seg ikke løs, og han forsto ikke hvorfor. Så falt han.
Bulldogen skiftet tak, tettere mot strupen. De som hadde
satset på Cherokee, begynte å juble. Det så ut som om
kampen var over.
43
Akkurat da kom to menn i slede for å se hva som
foregikk.
Hvittann hadde nesten gitt opp kampen. Han begynte
å bli matt i øynene. Vakre Smith skjønte at kampen var
tapt, og at han måtte ut med mye penger. Han stormet
ned i ringen og ropte og bannet. Så begynte han å sparke
løs på Hvittann, som lå der hjelpeløs. Mengden buet ham
ut. Dette var dyreplageri, og mot hans egen hund!
En av de nyankomne, en høy, ung mann, presset seg
fram i mengden. Vakre Smith skulle til å sparke igjen da
nykommeren plantet knyttneven i ansiktet hans. Han
vaklet bakover og falt i snøen.
44
«Feiging!» ropte den unge mannen, Scott, rasende. Det
lyste i de grå øynene hans.
Han ropte på kameraten sin, og begge mennene
bøyde seg over hundene. Den eldste av mennene, Matt,
holdt rundt Hvittann. Den yngre prøvde å bende opp
bulldogens kjever.
Mengden begynte å juble. Ingen kom for å hjelpe dem.
«Du må bruke kjepp», sa Matt.
Da steg bulldogens eier, Tim Keenan, fram. «Du rører
ikke bikkja mi, fremmede!»
«Så det er du som eier bikkja», svarte Scott. «Få den til
å løsne grepet, ellers gjør jeg det!»
Tim Keenan rørte seg ikke. Da stakk Scott kjeppen
mellom bulldogens kjever. Forsiktig lirket han med den og
løsnet kjevene litt etter litt.
45
Plutselig kom Hvittann seg løs. Tim Keenan løftet
bulldogen, som strittet i mot, og gikk rett inn i mengden.
Hvittann prøvde å reise seg, men han var for svak i
beina. «Den har det ikke bra», sa Matt, «men den lever
fortsatt.»
Scott skulte på Vakre Smith. «Du får hundre og femti
dollar for den.»
«Den er ikke til salgs», mumlet Vakre Smith.
«Å, jo da!» sa Scott kaldt. Han åpnet lommaboka og
telte opp sedlene. «Du fortjener ikke å ha den hunden.
Eller noen som helst hund.»
Feig som Vakre Smith var, tuslet han av sted uten et
ord. Han innså at slaget var tapt.
46
Kapittel 10
Den lar seg ikke temme!
Scott så på Hvittann, som knurret og strittet i lenken.
«Det nytter ikke», sa han. «Den er en ulv, og den lar seg
ikke temme.»
«Men se på de merkene den har på brystet», sa Matt.
«Jeg tipper den allerede er temmet.»
«Du har rett», sa Scott. «Den må ha vært sledehund
før Vakre Smith fikk fatt i den.»
Matt løsnet lenken. Hvittann kom seg vaktsomt på
beina, forberedt på å bli slått hvert øyeblikk.
«Kommer den ikke til å prøve å rømme?» sa Scott.
«Kanskje, kanskje ikke», sa Matt. «Slipp den løs, så
får vi svar på det.»
«Stakkars djevel», sa Scott. «Det den trenger, er litt
menneskelig omtanke.»
Han hentet et stykke kjøtt i hytta og kastet det til
hunden.
Hvittann glodde på det. Han stolte ikke på noe eller noen.
En av sledehundene var allerede på vei mot kjøttet.
«La det ligge, Major!» advarte Matt.
Men Major tok ingen notis av ham og bykset fram.
Hvittann hogg til. Matt stormet fram, men for sent.
Major lå i snøen og blødde. Matt holdt på å fike til
Hvittann. Igjen glimtet det i hoggtenner.
47
Matt så ned på det blodige beinet sitt. «Der tok den
meg», sa han.
«Det er bare én ting å gjøre», sa Scott trist. Han
strakte seg etter geværet. «Vi må gjøre det.»
«Vent litt, Scott», sa Matt. «Den stakkars skapningen
har vært gjennom et helvete. Du kan ikke forvente at den
skal bli en engel over natten. Den trenger tid.»
48
«Men den beit deg!» sa Scott. «Den er for farlig! Det
beste er nok å avlive den.»
Matt så på Hvittann. «Gi den en sjanse. Hvis den ikke
skjerper seg, avliver jeg den selv. Hva sier du til det?»
«Greit», sa Scott. «Men la meg få prøve denne
gangen.»
Scott gikk mot Hvittann, som stirret vaktsomt på ham.
Han hadde angrepet mannens hund og bitt kameraten
hans. Da var det nok en eller annen grusom straff i vente.
Scott strakte ut armen. Hvittann snerret og hogg til,
lynraskt som en slange. Scott utstøtte et rop.
«Det holder!» utbrøt Matt. Han skyndte seg inn i hytta
og kom ut igjen med et gevær.
«Hva er det du gjør?» ropte Scott.
«Holder løftet mitt», sa Matt.
«Nei!» sa Scott. «Se på den!»
Nå sto Hvittann og flekket tenner og så på Matt.
«Den er klok», sa Scott. «Den vet hva du driver med.»
Matt løftet geværet og siktet. Hvittann bykset til side
og prøvde å gjemme seg bak hytta.
«Nå har jeg aldri ...» utbrøt Matt forbløffet. «Du har
rett. Den hunden er altfor klok til at vi kan avlive den!»
49
50
Kapittel 11
Kjærlighet
Hvittann var på vakt. Han ventet fremdeles på straffen. Han så på mennene. Først la de litt kjøtt i snøen, rett ved ham. Han gikk bort til det, men ventet at det var lureri. Men ingenting skjedde. Han spiste mer kjøtt. Så kom en av mennene bort med mer kjøtt i hånda. Hvittann stirret på den. Var dette lureriet? Litt etter litt nærmet han seg mannen, uten å ta blikket fra ham. Til slutt tok han kjøttet og knurret, bare for å vise at han ikke lot seg lure. Mannen begynte å snakke til ham med forsiktig stemme. Da fikk Hvittann en rar følelse, som om et tomrom i ham var i ferd med å fylles. Så kom hånda fram igjen. Da ble han på vakt. Nå kom den nok. Straffen! Men mannen snakket bare videre i samme milde tone. Hvittann ble i tvil. Stemmen var beroligende, men hånda var truende. Han knurret og la ørene bakover. Hånda kom nærmere og nærmere, og så rørte den ved pelsen hans. Han vek unna. Den fulgte etter ham, klappet og strøk ham og klappet ørene hans. «Nå har jeg aldri!» sa Matt og klødde seg i hodet. Hvittann snerret ved lyden av Matts stemme, men han trakk seg ikke unna hånda som klappet ham. Dette var begynnelsen på et nytt liv for Hvittann. For Scott innebar det timevis med hardt arbeid og tålmodighet. For Hvittann var det slutten på et liv i hat.
51
52
Men det var ikke gjort på én dag. Scott var fast
bestemt på å vekke Hvittanns behov for kjærlighet og
omtanke. En gang i tiden hadde moren gitt Hvittann
dette, men et liv med mye strev og grusomhet hadde gjort
ham uvennlig og umulig å bli glad i.
Hver dag tok Scott seg god tid til å stryke og klappe
ham. Hvittann knurret fremdeles rasende, men Scott la
merke til en ny tone – en fornøyd brumming.
Litt etter litt begynte Hvittann å stole på Scott. Han
påtok seg oppgaven å passe på tingene til sin herre, og så
lenge han var der, turte ingen stjele noe fra hytta. Og da
Hvittann var klar til å arbeide igjen, tok han over som
leder for trekkhundene.
Så skjedde det noe skrekkelig. Herren hans forsvant!
53
Han hadde lagt merke til at han pakket sakene sine.
Men han hadde ikke forstått hva det ville si. Den natten
lå han våken og ventet forgjeves på at herren skulle
komme tilbake. Han kunne ikke vite at Scott hadde dratt
sørpå for å besøke familien sin.
Dagene kom og gikk, men Scott kom ikke tilbake.
Hvittann ble syk, så syk at Matt måtte ta ham med inn i
hytta. Til slutt skrev Matt et brev til Scott:
«Den gamle ulven vil ikke arbeide. Vil ikke spise. Har
ikke noe liv igjen i seg. Vil vite hvor du er. Tipper den
kommer til å visne hen og krepere.»
En kveld satt Matt og leste da han ble forstyrret av et lavt
klynk fra Hvittann. Hunden reiste seg og stirret mot døra.
Litt etter hørtes fottrinn. Døra gikk opp, og Scott kom inn.
«Hvor er ulven?» sa han. Så fikk han se den borte ved
peisen. Hvittann hadde ikke løpt fram, men sto og så på
og ventet.
«Nå har jeg aldri!» utbrøt Matt. «Se – den logrer!»
Scott gikk fort gjennom rommet og ropte på hunden sin.
Hvittann kom bort til ham. Hunden var utilpass og
sjenert, men da den kom nærmere, lyste øynene opp.
Scott satte seg på huk. Med ansiktet vendt mot hunden
klappen han den, klødde den bak ørene og strøk den over
ryggen. Hvittann svarte med en rar, fornøyd knurring.
Men ikke bare det. Plutselig stakk den hodet fram og
presset det mellom herrens arm og kropp. Der la den seg
godt til rette så bare ørene syntes.
54
De to mennene så på hverandre. Scott var blank i øynene.
«Så du det?» sa Scott. «Flaks at jeg kunne komme
tilbake og bli et par måneder!»
Nå som Hvittanns kjære herre var tilbake, frisknet
han fort til. Han sprang ut for å hilse på de andre
trekkhundene. Nå var han konge igjen!
55
Kapittel 12
Hjemturen
Det lå noe i lufta. Hvittann skjønte det. Alle sansene sa at
det var en stor endring i vente.
«Hører du det?» sa Matt en kveld.
Scott lyttet. Gjennom den åpne døra kom det en lavt,
anspent piping, en slags hese klynk. Så snuste Hvittann
lenge rundt omkring, på leting etter herren for å passe på
at han fortsatt var der.
«Jeg tror bikkja begynner å fatte mistanke», sa Matt.
Scott så bedrøvet på kameraten. «Jeg kan ikke bli
værende lenger. Jeg har jo fått ny jobb i California.
Hvordan kan jeg passe på en ulvehund der? Det er altfor
varmt. Og den ville uansett ha hatet å bo i byen.»
Matt så på ham. «Den hunden er glad i deg», sa han.
Scott skulte over bordet. «Ikke gi meg dårlig
samvittighet nå! Jeg må gjøre det jeg mener er best!»
Men Scott var i villrede. Tanken på å måtte dra fra
Hvittann var trist, men han visste at en slik hund trengte
det åpne, snøkledde landskapet i nord for å trives. Fem–
seks ganger ombestemte han seg. Men til slutt bestemte
han seg for ikke å ta med hunden.
En dag kikket Hvittann inn fra døra til hytta og så
herren pakke sakene sine. Det var akkurat som forrige
gang! Bortsett fra at denne gangen forsto han hva det
betydde. Herren skulle dra sin vei, bort fra ham!
56
Inne i hytta gjorde de to mennene seg klare til å legge
seg. «Han har sluttet å spise igjen», sa Matt.
«Ikke et knyst til!» sa Scott.
Dagen etter ble Hvittann stadig mer urolig. Han nektet å
forlate sin herre et eneste øyeblikk, og da Scott gikk inn, stilte
han seg ved døråpningen og fulgte med på hver bevegelse.
Så bar Scott de to store kofferter og en blikkeske ut av hytta.
Det var ikke tvil. Det grusomme var i ferd med å skje.
Hvittann fulgte med da to menn kom. De bar
koffertene ned bakken mot dampbåtbrygga.
Scott ropte på Hvittann. «Stakkars gutt», sa Scott og
klødde Hvittanns ører forsiktig. «Jeg må av gårde, gutten
min, og da kan ikke du bli med. Få høre deg knurre nå en
siste gang. Et siste farvelknurr!»
57
Men Hvittann ville ikke knurre. Han sendte herren
et lengtende, granskende blikk og gjemte hodet mellom
herrens arm og kropp.
Det tutet i ei skipsfløyte. «Der fløyter båten!» sa Matt.
«Du må dra nå. Ellers kommer du for sent!»
De to mennene stengte av hytta. Matt låste døra.
Innenfra hørtes lave klynk og ul.
Scott gned seg i øynene. «Ta godt vare på ham, Matt»,
sa han. «Skriv og fortell hvordan det går.»
«Så klart», svarte Matt. «Men hør på ham, da!»
Begge mennene stanset opp. Hvittann ulte slik hunder
uler når herren deres dør. Hylet steg og sank i skjelvende
fortvilelse. Et hjerteskjærende hyl som lød om og om igjen.
58
Dampbåten var full av passasjerer. Rett ved landgangen
sto Scott og tok farvel med Matt. Før Matt gikk i land
igjen, tok de hverandre i hånda en siste gang. Men så lot
Matt hånda synke.
Han stirret på noe bak dem. Scott snudde seg for å se.
På dekket på dampbåten satt Hvittann og så
lengselsfullt på dem!
«Låste du døra?» spurte Scott.
«Ja visst», sa Matt.
Hvittann sank ned og la ørene bakover. Han var helt
desperat.
Matt prøve å fange ham for å ta ham med i land,
men på et blunk hadde han løpt og gjemt seg blant alle
passasjerene. Ikke før Scott ropte på ham, kom han kom
bort til dem.
Da Scott klappet hunden, la han merke til noe. Han
bøyde seg nærmere og så blod på snuten og et ferskt sår
mellom øynene.
«Vi glemte vinduet!» utbrøt han.
«Han har skåret seg stygt. Må ha hoppet rett gjennom
ruta. Jeg nekter å tro det!»
Det tutet en siste gang i dampbåtfløyta.
«Farvel, Matt», sa Scott uten å bry seg noe om det.
«Jeg skriver og forteller hvordan det går med hunden.»
«Du mener ikke ...»
«Jo, det gjør jeg!» sa Scott bestemt. «Jeg tar ham
med.»
59
Landgangen ble trukket inn, og dampbåten gled ut fra
brygga. Scott vinket et siste farvel til Matt, som hadde
gått i land. Så bøyde han seg mot Hvittann. «Knurr litt
for meg nå da, din dumme, modige kar!» sa han.
Hvittann skjønte at han hadde vunnet. Han knurret
fornøyd og gned snuten mot sin kjære herre alt det han
var god for.
Forklaringer på ord og uttrykk
ulvetispeen hunnulv.
instinktoppførsel som kommer naturlig.
gaupeen middels stor villkatt.
histed der ville dyr bor.
hungersnødalvorlig mangel på mat.
kjempet som besatten vill slåsskamp.
Grå Beverdet var vanlig blant indianerne å gi barna sine dyrenavn.
tipierteltene til indianerne, som regel kjegleformet og lagdav dyrehud.
hundespannto eller flere hunder som trekker en vogn eller slede.
en utstøtten som ikke lenger er godtatt av en familie eller en gruppe.
stammeflere familier som lever sammen. De var ikke alltid venner med andre stammer.
Fort Yukonen by i Alaska i USA.
dampbåten båt som drives med dampkraft. Båten i denne fortellingen seilte oppover Yukon-elva fra kysten av Alaska. Den fraktet mat og forsyninger til Fort Yukon og andre byer, og pels og annet nedover elva, slik at varene kunne selges andre steder.
innhegninget inngjerdet område for dyr.
kamphundnoen lærer opp hunder til å slåss mot andre hunder, og så kan man vedde på hvilken hund som vinner. Nå er hundekamper forbudt i de fleste land.
Dawsonen by i Canada.
hasardspilleren som spiller spill hvor det ikke nødvendigvis er dyktigheten som avgjør, men tilfeldigheter.
bulldogen middels stor hunderase med kort, tykk nakke og tykke, kraftige bein.
å visne hennår et menneske eller et dyr blir så lei seg når noen drar sin vei eller dør, at det bare blir svakere og svakere.
Californiaen delstat sør i USA, langt unna det iskalde Alaska i nord.
landgangen flyttbar bro som passasjerene bruker til å gå om bord i eller av en båt.
Oppgaver1 Hvor foregår handlingen i denne boka?
2 Hva skjer med søsknene til Hvittann?
3 Hvordan blir Hvittann behandlet når han treffer mennesker for første gang?
4 Hvorfor rømmer han fra indianerlandsbyen og til skogs?
5 Nevn noen forskjeller på Vakre Smith og Scott i måten de behandler Hvittann på.
6 Lag et indianernavn til deg selv.
7 Skriv en anmeldelse av boka. Få med noe om hvem den passer for, hva du likte og eventuelt ikke likte, og gi til slutt terningkast.
