Gunhild Kværness

LevediaLekten

En språkreise

fra «SpelldåSen»

© CAPPELEN DAMM AS 2014

Forfatter har fått støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-45256-8

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Bolt Designstudio / Anita Myhrvold og Tina Blomqvist Bokdesign: Bolt Designstudio / Anita Myhrvold og Tina Blomqvist

Omslagsfoto: Shutterstock Forfatterportrett: Beate Willumsen

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11/14 pkt. Garamond regular og trykt på 100 g Sora.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS

er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Vi er no’n spelldåser æille sammen,og det er mangt en lyt akte på.

Rør æiller verket som lage låtennei, slike ting har vi ittno med,men er du stille og følgje takta,

så har du tona i ny og ne.

fra «SpelldåSen»

© CAPPELEN DAMM AS 2014

Forfatter har fått støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-45256-8

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Bolt Designstudio / Anita Myhrvold og Tina Blomqvist Bokdesign: Bolt Designstudio / Anita Myhrvold og Tina Blomqvist

Omslagsfoto: Shutterstock Forfatterportrett: Beate Willumsen

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11/14 pkt. Garamond regular og trykt på 100 g Sora.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS

er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

16 om identitet – Maj Britt Andersen:

Jeg har alltid følt meg som en av jinten’ til Prøysen

40 om å komme fra et sted – Lars Lillo-Stenberg: Jeg opplever at mange mennesker er stolte av

at de ikke kommer fra Oslo

58 om forståelse – Per Egil Hegge:

Jeg er av den oppfatningen at det ikke er noe poeng i å snakke hvis ingen forstår deg

74 om knoting – Vegard Ulvang:

Jeg misliker folk som knoter – altså slike som meg selv

94 om tospråklighet – Liv Bernhoft Osa:

Det kunne aldri falle meg inn å snakke normalisert østnorsk på TV. Tenk om noen fra Voss skulle se på!

116 om status – Drillo:

Kona mi synes at Fredrikstad-målet mitt er Norges styggeste

132 om toleranse – Arild Rønsen:

Det er arrogant å kritisere Jagland for at han snakker dårlig engelsk!

148 om smak – Arve Tellefsen:

Om noen sier at jeg representerer finkulturen, opplever jeg ikke det som en kompliment

170 om selvbilde – Mia Gundersen:

Når du får høre at du er dum og i tillegg snakker Stavanger-dialekt – ja, da er en del føringer lagt

190 om kunstnerisk uttrykk – Jon Eikemo:

Det er klart at Hamlet kan snakke strilemål!

208 om ekthet – Bjørn Sundquist:

Æ må snakke fra baillan

226 om makt – Sigbjørn Johnsen:

Ringsaker-dialekten kan brukes overalt – også blant EU-folk i Brussel

246 om bevaring og nyskapning – Kari Bremnes:

Om jeg kan være med på å bevare Svolvær-dialekten, er det flott!

264 om det unge, det kule og det moderne – Therese Johaug:

Jeg er veldig spent på framtida. Kanskje det blir in å snakke ulike dialekter?

16 om identitet – Maj Britt Andersen:

Jeg har alltid følt meg som en av jinten’ til Prøysen

40 om å komme fra et sted – Lars Lillo-Stenberg: Jeg opplever at mange mennesker er stolte av

at de ikke kommer fra Oslo

58 om forståelse – Per Egil Hegge:

Jeg er av den oppfatningen at det ikke er noe poeng i å snakke hvis ingen forstår deg

74 om knoting – Vegard Ulvang:

Jeg misliker folk som knoter – altså slike som meg selv

94 om tospråklighet – Liv Bernhoft Osa:

Det kunne aldri falle meg inn å snakke normalisert østnorsk på TV. Tenk om noen fra Voss skulle se på!

116 om status – Drillo:

Kona mi synes at Fredrikstad-målet mitt er Norges styggeste

132 om toleranse – Arild Rønsen:

Det er arrogant å kritisere Jagland for at han snakker dårlig engelsk!

148 om smak – Arve Tellefsen:

Om noen sier at jeg representerer finkulturen, opplever jeg ikke det som en kompliment

170 om selvbilde – Mia Gundersen:

Når du får høre at du er dum og i tillegg snakker Stavanger-dialekt – ja, da er en del føringer lagt

190 om kunstnerisk uttrykk – Jon Eikemo:

Det er klart at Hamlet kan snakke strilemål!

208 om ekthet – Bjørn Sundquist:

Æ må snakke fra baillan

226 om makt – Sigbjørn Johnsen:

Ringsaker-dialekten kan brukes overalt – også blant EU-folk i Brussel

246 om bevaring og nyskapning – Kari Bremnes:

Om jeg kan være med på å bevare Svolvær-dialekten, er det flott!

264 om det unge, det kule og det moderne – Therese Johaug:

Jeg er veldig spent på framtida. Kanskje det blir in å snakke ulike dialekter?

Jakten på tonen

j a k t e n på t o n e n – i n n l e d n i n g 9

Jakten på tonen

Den 23. juli 2014 var det hundre år siden Alf Prøysen ble født. Kultur­arbeideren, visesangeren og forfatteren vokste opp på en husmannsplass på Hedmarken og startet yrkeslivet sitt som griskokk. Svært mye av det han skrev, handler om folk som står nederst på rangstigen. Ikke sjelden innehol­ der tekstene hans friske spark mot øvrigheta. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – klarte Alf Prøysen å bli en av Norges mest folkekjære kunstnere.

Livet hans ble ikke så langt; han døde i 1970, bare 56 år gammel. I løpet av de 46 årene som er gått siden Alf Prøysens død, er mye blitt skrevet og publisert om denne mannen, som later til å bli bare mer og mer interessant for oss nordmenn. Noe av det som er blitt utgitt, er såkalte samtalebøker. I disse bøkene møter vi mennesker som på en eller annen måte kjente Prøysen, og gjennom disse personene får vi et innblikk i hvordan han var som menneske.

Det er så vemodig mange viser heter en slik samtalebok. Den ble skrevet av Knut Imerslund i forbindelse med 90­årsjubileet i 2004. I et av intervjuene møter vi Signe Bakken, en kvinne de færreste har hørt om. Imerslund kan imidlertid fortelle at Alf Prøysen pleide å kalle henne sin «skytsengel». Hun var sekretær for sjefen i Tiden Norsk Forlag, som ga ut de fleste av Prøysens bøker, og kom til å bli en viktig person i hans liv. Signe Bakken har mye interessant å fortelle fra samarbeidet. Historiene hennes viser at hun var noe mer enn en vanlig sekretær; hun levde seg inn i prosessen omkring utgivelsene og hadde et våkent øye for smått og stort.

– innledning –

10 l e v e d i a l e k t e n

I samtalen med Signe Bakken blir Prøysens bruk av dialekt et stadig tilbakevendende tema. Hun er opptatt av at Prøysen gjorde Hedmarks­ dialekten litterært stueren. Hun forteller om en gang hun var på fottur i Rondane, og ville sende et postkort til Prøysen. Kvinnen som drev setra Signe bodde på, skulle ta det med seg ned til bygda neste dag for å post legge det der. «Kjenner du ham, du?» spurte damen imponert da hun fikk kortet i hendene. Signe nikket, og damen fortsatte: «Ja, han har gjort det slik at jeg kan snakke som jeg gjør.»

Signe Bakken mener at Alf Prøysen har gitt svært mange nordmenn selvtillit til å bruke sitt eget talemål. Selv var hun fra Flekkefjord, og var oppvokst med en dialekt som er temmelig forskjellig fra Prøysens. Nettopp derfor kan hun se dette litt fra sidelinja. Prøysens måte å bruke språket på førte ikke bare til en statusheving av Hedmarks­dialekten, mener hun. Alle dialekter i Norge fikk en oppreisning takket være Prøysen. Han var en revo­lusjonær, slår Signe Bakken fast.

I et intervju med Dag og Tid i 2002 er det nettopp denne siden ved Prøysen hans biograf Ove Røsbak tar opp. Røsbak sier at Prøysens store bragd er at han brøytet vei for den nedvurderte Hedmarks­dialekten, og sørget for å sette den på kartet. Han knyttet dialekten til noe positivt og fikk derigjennom folk til å sette pris på sin egen dialekt. Røsbak er vokst opp i samme kommune som Prøysen, Ringsaker, og mye av det han har skrevet, er skrevet på nettopp denne dialekten.

Jeg lar Alf Prøysen være min følgesvenn på den språkreisen som denne boken er. Jeg deler nemlig Signe Bakken og Ove Røsbaks syn, og tror det språklige klimaet i Norge ville sett annerledes ut uten Prøysen.

Språk og Dialekt

Når Alf Prøysen skrev og opptrådte, brukte han altså ofte sin barndoms dialekt fra Hedmarken. Å bruke dialekt i det offentlige rom var ikke nytt i Norge, men Prøysens popularitet var enorm. Og slik det ofte er med po­pulære og framtredende personer: Det de sier og det de gjør, har innflytelse på oss andre. Denne boken bygger på den påstanden at Alf Prøysen i stor grad var med på å forandre nordmenns forhold til dialektbruk.

Språk er så mye mer enn ord, setninger, grammatikk og tonefall. Fagene språksosiologi og sosiolingvistikk handler om hvordan vi snakker og, ikke minst, hvorfor vi snakker som vi gjør. I bøker som omhandler dette temaet,

j a k t e n på t o n e n – i n n l e d n i n g 11

kan man finne ulike definisjoner på begrepene «språk» og «dialekt». Språk er gjerne knyttet til land eller nasjoner, mens dialekt blir brukt om ulike varianter av samme språk. «A language is a dialect with an army and a navy» er en klassisk definisjon.

Når begrepene språk og dialekt brukes med ulikt innhold og holdes adskilt, har det med politikk å gjøre. Da forfedrene våre trakk opp grenselinja mellom Hedmark og Värmland, hadde det lite med språk å gjøre. En linje – en nasjonal grense – ble likevel trukket gjennom skogen, og som en konsekvens av denne linja ble det til at det språket som ble snakket i husene på østsiden av linja, ble kalt svensk. Og det språket som ble snakket på vestsiden av linja, ble kalt norsk. Selv om alle disse menneskene snakket – og snakker – ganske likt.

Noe helt annet er det med forskjellen på vossamål og Hedmarks­ dialekt. Alle kan høre at disse er svært forskjellige. Men ettersom det aldri er blitt trukket noen nasjonal grense over Langfjellene, er ikke dette to ulike nasjonale språk.

I mange sammenhenger kan det være fruktbart å skille mellom språk og dialekt. I denne boken vil imidlertid disse begrepene bli brukt om hverandre. Språk, dialekt, mål og talemål – alt dette er det som kommer ut av munnen når vi snakker. Og det er det denne boken handler om.

ka e Da for nåke tull?

Det føles bra å kunne bruke den dialekten man er vokst opp med. Mange opplever å ha det bedre, å snakke bedre og – ikke minst – å treffe bedre når de får bruke barndomsmålet. Dette handler om identitet, og om å være i kontakt med den grunntonen vi alle har inne i oss. Andre mener at avstand til barn­domsmålet er fruktbart, og at man senere i livet kan finne nye toner som kan være like bra.

Friheten til å velge talemål er stor i Norge nå. Vi kan holde fast ved barndomsmålet, eller vi kan finne fram til et nytt talemål. Hver og en burde med andre ord ha mulighet til å velge den beste løsningen. Den beste løsningen for en selv. Noen av oss tar likevel underlige valg. Jeg mener for eksempel at jeg ikke har valgt den beste løsningen – for meg.

Da jeg gikk på Statens Teaterhøgskole i Oslo, gikk jeg i samme klasse som Hildegun Riise fra Strandebarm i Hardanger. Hun er nå ansatt på Det Norske Teatret, og har alltid vært en flittig bruker av Strandebarm­

12 l e v e d i a l e k t e n

dialekten. En gang sa jeg til henne at jeg ville nok også ha snakket barn-domsdialekten min om jeg hadde hatt like fin dialekt som henne.

«Ka e da for nåke tull?» sa Hildegun.Ja, hva er det for noe tull? Noe av motivasjonen til å skrive denne boken

ligger akkurat der. Hvorfor er det så mange av oss som velger å snakke en annen dialekt enn den som ligger best til rette for oss, den vi har det best med? Sannsynligvis har dette med status, identitet og selvbilde å gjøre. Og trolig flere andre, temmelig personlige forhold, som det kan være vanskelig å finne ut av. Mitt håp er at denne boken kan skape en større bevissthet omkring hvorfor vi velger å snakke som vi gjør.

Å ha et bra forhold til sin egen språkbruk er viktig for alle. Men for personer som er mye i rampelyset – på scenen, på talerstolen eller ved at de ofte blir intervjuet av radio- og TV-reportere – er dette kanskje ekstra viktig. For sceneartister, politikere, idrettsfolk og mediefolk er det muntlige språket et viktig redskap, og allmennhetens bilde av disse personene farges på sin side igjen av hvordan de snakker. Fjorten profilerte nordmenn har sagt ja til å bidra i denne boken, og de forteller om sine personlige veier gjennom det norske dialektlandskapet.

Denne beretningen, som altså handler om muntlig språkbruk, må natuligvis formidles gjennom skriftspråket for å kunne bli presentert mellom to permer. Jeg har valgt et forholdsvis konservativt bokmål, og noen av intervjupersonene passer godt inn i dette. Andre har derimot et talespråk som ligger nærmere radikalt bokmål, og når de uttaler seg har jeg derfor tilpasset språket i en viss grad.

14 l e v e d i a l e k t e n

Jeg har alltid følt meg som en av jinten’ til Prøysen

Maj Britt anderSen

l e v e d i a l e k t e n 15

Jeg har alltid følt meg som en av jinten’ til Prøysen

Maj Britt anderSen

16 l e v e d i a l e k t e n

alf prøySen var en del av barndommen for mange. Men Maj Britt Andersen sier det sterkere: Han var barndommen hennes. Han gjennom syret hele oppveksten. Når hun hørte ham på radio – og senere på TV – føltes det underlig. Alt ved den mannen virket så nært, så kjent og så trygt. Alf Prøysens Romeo Clive snakket jo nesten slik som henne! Og når hun var på øving i barnesangkoret hjemme på Toten, sto Prøysen på repertoaret støtt og stadig.

Prøysen hadde dessuten en høy stjerne i barndomshjemmet, og kanskje spesielt hos besteforeldrene. De var stolte av Prøysen, stemmen hans var viktig for alminnelige folk å lytte til. Maj Britt Andersen kommer fra et arbeidermiljø som kjente seg veldig godt igjen i mange av Prøysens teks­ter. Han talte arbeidernes sak. I kronikken «Et lite kjærtegn tel hæin Alf», trykket i Aftenposten i januar 2014, skriver Maj Britt om bestemoren sin at «hu skrudde opp volumet på radioen, når’n Alf sang, mens gardbrukera på flatbygdene skrudde ned volumet, så itte arbeidsfolket deres skulle få griller i hugu ta å høre på denna griskokken som hadde vørti så populær».

Maj Britt Andersen er oppvokst på Skreia i Østre Toten kommune, to–tre mil sør for Gjøvik. Få kan formidle stemningen og språket fra Mjøs­bygdene så godt som henne. Når man hører stemmen hennes på CD, i radio eller på TV, kan man lett se for seg landskapet rundt Mjøsa med sine bølgende kornåkre.

«Det at jeg har kunnet ta med meg Alf Prøysen inn i voksenlivet mitt – som artist – har naturligvis vært veldig verdifullt for meg. Den delen av identiteten min som er knyttet til hjembygda og barndomsdialekten, er helt klart blitt styrket ved at jeg hele tida har hatt Prøysen der.»

Hun tenker seg om.«Jeg har også hele tida identifisert meg med klasseperspektivet hans. Jeg

har alltid følt at jeg var en av jinten’ til Prøysen.»

> Sanger og artist Maj Britt Andersen er født i 1956 og kommer fra Østre Toten kommune i Oppland fylke.

> Var med i soulbandet Chipahua i begynnelsen av 1980-årene.

> Har senere samarbeidet med komponisten Geir Holmsen og tekstforfatteren Trond Brænne om plateinnspillinger for barn.

> Også barneprogrammer i fjernsyn og radio.

> Har ellers gjort seg bemerket som Prøysen-tolker – både som sanger og skuespiller.

> Gir i Prøysen-året 2014 ut trippel-CD-en Mitt hjerte er ditt og deltar i forestillingen Hematt med Prøysen, sammen med Viggo Sandvik og søsteren Inger Lise Rypdal.

> På sine senere CD-utgivelser har hun skrevet flere av tekstene selv.

> Har mottatt flere priser, bl.a. Prøysenprisen og Spelemannprisen, og til den sistnevnte har hun vært nominert mange ganger.

> Bosatt i Asker.

Hva er iDentitet?

Helt fra vi er bitte små, er vi opptatt av spørsmålet «Hvem er jeg?» Vi er med andre ord opptatt av identitet. Vi lærer oss betydningen av ordet lenge før vi har hørt det bli brukt. Likevel – hva er egentlig identitet?

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen sier det enkelt: «Identitet er det man ser når man ser seg selv i speilet.» Ja vel. Man går til speilet. Hva ser man? Jo, man kan se om det er en mann eller en kvinne. Man kan se om det er et ungt menneske, et gammelt menneske – eller noe midt imellom. Om man har klær på seg, kan man kanskje hente noe infor­masjon ut av dem – de kan være rene, nye og dyre, eller skitne, gamle og billige. Og håret – hva med det? Lever det bare sitt eget liv, som et viltvoksende blomster­bed? Eller bærer det preg av å ha fått mye omtanke, mange og dyre timer hos frisør med kunstige krøller og kunstig farge?

Det går også an å snakke til sitt eget speilbilde. Hva hører vi da? Språket vi hører, forteller noe om oss som mennesker, på samme måte som klærne. Eller som frisyren.

Maj Britt Andersen

18 l e v e d i a l e k t e n

Et speilbilde kan faktisk fortelle en hel del. Man kan si at et speil bilde delvis forteller om hvem vi ønsker å være, og delvis om hvem vi har mulighet til å være. En frisør kan forandre på ganske mye, men ikke alle ting lar seg endre. Du er den du er.

Det mest fruktbare er kanskje å tenke seg en kombinasjon av det som lar seg forandre og det som vanskelig lar seg forandre. I filosofien har man sammenlignet identitet med ei elv. Man kan tenke seg et elveleie som er sta­bilt og temmelig uforanderlig. I dette leiet renner det vann, og dette vannet representerer det foranderlige. I og med at elvevannet stadig er i bevegelse, blir også elveleiet påvirket, og over tid kan det også forandre seg – litt.

Vi mennesker er altså som elver, mener disse filosofene. Noe er bare slik det er, slik et elveleie som har ligget der i uminnelige tider. Det må man godta. Men vannet som renner der, forandrer seg konstant. Det er kaldt eller varmt, alt etter som været skifter. Og når det er flom, drar det med seg rask og rusk fra steder det har passert.

iDentitetSmarkører

Selv om Thomas Hylland Eriksen har en forholdsvis enkel forklaring på identitet, innrømmer han samtidig at dette er et av språkets vanskeligs­ te ord. For å gjøre det hele mer forståelig for oss har han satt opp en figur – et identitetshjul. Det er flere dimensjoner som kan være med på å bestemme identiteten, og i figuren på neste side er noen av de viktigste med. Som vi ser, er det også en åpen plass man selv kan fylle ut. Det eksemplet jeg nettopp brukte, frisyre, er ikke med i denne figuren. Man kunne tenke seg en markør som het «utseende», som altså går på slikt som frisyre og klesstil. For mange vil det være en viktig markør. Det finnes også mange andre ten­kelige markører som kan settes inn i et slikt skjema (illustrasjon til høyre).

en Del DimenSjoner veD iDentitet

For oss alle må det være et mål å finne en passe balanse mellom disse markørene. Slike mennesker blir behagelige å være sammen med, de er ofte i god harmoni med omgivelsene sine.

Vi kjenner vel alle folk som legger litt for sterk vekt på enkelte markører. En person som brenner for politikk, og ser hele verden ut fra sitt politiske ståsted, kan være anstrengende å være sammen med i lengden – spesielt

Hjemsted

Ætt

nasjonalitet

etnisk t ilhørighet

?

famil iealder

utdannelse

individualitet

polit ikklivsst il

klasse

relig ion

kjønn

Språk

identitet

Illustrasjon av et identitetshjul

20 l e v e d i a l e k t e n

for en som ikke deler dette synet. Det kan også være slitsomt med en per­son som har familien sin, for eksempel barna sine, som sin aller sterkeste identitetsmarkør. For andre kan kjøretøyet, kanskje en flott motorsykkel, være en så sterk identitetsmarkør at den overskygger alt annet. Fri og be­vare oss for slike folk. Men jammen er det også slitsomt med dem som identifiserer seg så sterkt med språket sitt – eller dialekten sin – at alt annet blir uvesentlig.

Her gjelder det som på så mange andre områder i livet: alt med måte. Vil man ha venner og leve lenge i landet, må man etterstrebe en best mulig balanse.

en tenker Så mangt når åkeren er Diger og økta er lang

Det er gjerne når man forlater barndomshjemmet og skal prøve å finne sin egen plass i verden, at spørsmålet om identitet blir aktuelt. Slik var det også for Alf Prøysen. I lørdagsstubben «Kviga som itte fæinn båsen sin» skriver han:

Æille kuer ska ha en bås, og æille folk ska ha ei meining. Men i gamle daer da je satt på kuffertlokket bak i mjølkkjerra og skulle tel en ny gard, kjinte je meg nokså åleine. Nytt herskap, ny skikk, det tok tid før en fekk smøygd seg inn i skikken og fønni plassen sin.

Spørsmålet om identitet ble enda mer aktuelt etter at han hadde reist fra Ringsaker og var blitt plassert i andre sosiale situasjoner og omgivelser enn dem han kjente fra hjembygda.

Da han arbeidet som sveiser i Asker, ble han kjent med elevene på Statens småbrukslærerskole på Sem. Der hadde de et aktivt revymiljø han raskt ble en del av. Han skrev tekster, regisserte og var skuespiller. Responsen var god, og etter hvert ble han en slags kjendis i Asker­bygda. Et lokalt blad ville gjerne presentere denne interessante karen, med intervju og bilde. Naturlig nok fikk han spørsmål om hvem han egentlig var. Fjøsrøkteren ga dette underfundige svaret:

Den blir det vanskeligere med. Jeg er for ukjent til å kunne briljere med husmannsplass og fattigdom. Ennå er det den grelle virkelighet. Og så er jeg for lat til å arbeide meg fram ved egen hånd, for lite eventyrlysten til å pløye blåmyra, hogge tømmer i Canada og sove på benkene i Paris. – Men en tenker så mangt når åkeren er diger og økta er lang.