Bfor Bergen

Ida Waage Hansen: Aldri helt avkoblet

Mandag 15. juni 2015 Uke 25 Nr. 1 1. årgang

Blant de versteNordmenn er mer opptatt av sosiale medier på ferie enn våre nordiske ven-ner.

LEVER AV DRØMMEJOBBENSOM ELLEVEÅRING DRAKK MARTIN MENTZONI (29) SIN FØRSTE KOPP KAFFE, I DAG LEVER HAN AV SITT EGET FANZINE KALT ”KAFFI”.KULTUR, SIDE 6

Jobbet som journalister 22. juli

Jeg tror ikke noen skjønte

hvor ille det var.Gunhild Tinmannsvik

NYHET, SIDE 2

»

SOLGTE BUNADEN FOR KROPPSKUNST

– Jeg ville hedre henne med en tatovering. KULTUR, SIDE 4

MENINGER, SIDE 7

Forfatter på besøkFor journalister er det de etiske og mor-alske dilemmaene som gir problemer. Det har Trond Idås forfattet en bok om.NYHETER, SIDE 3

Samles for å spille brettspill

KULTUR, SIDE 5

Opptatt av å gi studenter alternative tilbud.

PÅVIRKES AV TILRETTE-LEGGINGEN

NYHETER, SIDE 15

Økt fokus på universell.utforming.

NYHETER, SIDE 16

Tøffe dager på jobben 22. JULIIda Waage HansenIdawh95@gmail.com

Bfor Bergen

De jobbet som journal-ister under terroran-grepene 22. juli. Fire år senere forteller de om sirener, skrik, kaos og blod.

– Jeg tror egentlig ikke noen skjønte hvor ille det var, sier Gunhild Tin-mannsvik som satt på desken til TV 2 i Bergen og fikk inn bildene av alt som skjedde.

Nå er hun på Det Akademiske Kvarter sammen med Mathias Rei-erth for å fortelle journaliststudenter og andre interesserte om hvordan de opplevde å være på jobb under ter-rorangrepene 22. juli.

Sirener, skrik, kaos, blod, enorme ødeleggelser og en dame med en pinne stikkende ut av hodet var bare noe av det TV 2-reporteren ble vitne til i tiden etter det smalt i regjering-skvartalet.

– Den dagen jobbet jeg som re-porter på Nyhetskanalen, men så smalt det. Da tok det ikke lang tid før jeg gikk over til å jobbe som utenrikskoordinator, med ansvar for

å videreformidle stoffet til resten av verden.

Etiske vurderingerDet var stor pågang, telefoner og mailer kom inn kontinuerlig.

– Siden det var et så stort press på arbeidsoppgaver, hadde jeg ikke anledning til å reagere noe særlig på noe som helst. Jeg prøvde å vente med å sende ting ut til vi hadde pub-lisert stoffet selv, slik at jeg slapp å se alt råmaterialet og ta de etiske vurderingene på egen hånd, sier Tin-mannsvik.

Hun jobbet til klokken tre om natten, og gikk deretter hjem for å se på pressekonferansen. Vikaren hun jobbet med, ble sittende på jobb resten av natten.

– Da jeg kom tilbake på jobb neste formiddag, var kollegaen min helt tom i blikket. Jeg spurte henne hvordan det gikk, og fikk til svar at hun hadde sluttet å ta telefonen. ”Det går ikke, den ringer hele tid-en”, forteller hun.

SommervikarMathias Reierth var sommervikar hos Drammens Tidende, og hadde sin aller siste arbeidsdag 22. juli. Kvelden ble annerledes enn plan-lagt.

– Jeg var nesten ferdig på jobb, og hadde lagt planer med venner for

kvelden. Etter hvert som det kom meldinger om skytingen på Utøya, som var i vårt distrikt, ble jeg sendt ut dit sammen med to andre.

Idet de var på vei mot åstedet var fortsatt situasjonen helt uavklart. Ambulansene fikk ikke kjøre ned til Utvika, og det første som møtte Reierth i det køen stoppet og de ikke kunne kjøre lenger var en gråtende mor.

– Moren grabbet tak i armen min og fortalte meg at hun hadde to døtre på Utøya, og sa at jeg måtte hjelpe. Da tok vi en liten pause og satte henne i kontakt med en am-bulanse. Hun var så fokusert på at jeg hadde sagt ja til å hjelpe henne, at hun hadde vanskelig for å slippe meg. Det gikk over etter hvert, og vi fikk gå videre i retningen Utvika.

På veien ned kom det en rekke med privatbiler, ved siden av alle utrykningskjøretøyene. Det endte med at teamet fikk haiket med en sykepleier som var på vei til Utvika.

– Det er pussig i seg selv at vi fikk sitte på. Det har nok noe med at vi ikke skjønte at hun skulle på jobb, og så har det vel noe med at hun ikke skjønte hvor ille det var. I hvert fall kom vi ganske raskt ned, forteller Reierth.

Sperring Reierth og hans to kollegaer ble

stoppet av ambulansepersonell som sa at de ikke fikk komme ned til selve Utvika hvor alle de som kom fra Utøya ble tatt imot.

– Det vi da sa var at vi måtte ta den vurderingen selv, med mindre noen fra politiet hadde sagt at det skulle være sånn eller satt opp sper-ringen. Vi gikk ett hakk videre inn, og i ettertid kan vi vurdere om det var lurt eller ikke.

Det var i det øyeblikket de forsto hvor ille det var. Noen kropper var dekket til, mens andre ble forsøkt gjenopplivet. Folk gråt, skreik, svømte i land og var helt fra seg.

Irrasjonell oppførsel– En politimann fikk øye på oss, og det var det første møte med folk som opptrådde irrasjonelt, hvis det går an å si. I hvert fall ikke hva som er forenelig med hva du tenker om en persons rolle, sier Reierth.

Reierth forteller videre at polit-imannen antageligvis så at de var forvirret.

– Vi visste ikke at det var dette som skulle møte oss der. Politiman-nen fikk ikke frem noen ord, men plutselig begynte han å løpe mot oss og brøle, så vi skjønte tegninga og trakk oss bort derfra, sier Reierth.

Videre gikk de til noen av naboene som hadde deltatt i aksjo-nen ved å få ungdommene over fra

Utøya til Utvika. – I ettertid kan vi vurdere om

også det var lurt, for de hadde jo vært utsatt for noen vanvittige psy-kiske påkjenninger der, og også blitt skutt etter, påpeker Reierth.

De møtte et eldre par som hadde et barnebarn på 15-16 år. Mannen i huset hadde vært ute i båten, og de andre hadde stått og tatt imot ung-dommene med tepper og satt dem i kontakt med ambulansepersonell.

– De var veldig rolige, og fram-sto som gode intervjuobjekter. Det som etter hvert skjedde var derimot oppsiktsvekkende, forteller Reierth.

Den eldre mannen hadde bedt dem komme inn i stuen, fordi det regnet ute. De fortsatte intervjuet inne mens livedekningen gikk på TV-skjermen.

– Han ble plutselig veldig stiv, og tok et skikkelig tak i stolen slik at den falt bak, og reiste seg opp og skreik til oss: ”Dette er faen in-genting å dekke, ta og pell dere ut herfra!” Vi ble igjen nødt til å trekke oss unna, sier Reierth.

SanseinntrykkDa Reierth og de andre fra Dram-mens Tidende dro fra åstedet hadde politiet bekreftet ni personer døde.

– Jeg satt igjen med mange san-seinntrykk, og en tanke om at flere titalls var drept. På veien tilbake til

JOURNALISTENE. Mathias Reierth tror han har opplevd det verste en innenriksjournalist kan oppleve. Gunhild Tinmannsvik er vant til “breaking news”, men her var det så mye ekstra.

Bfor Bergen

NYHETER22. JULI

2 Nyheter Bfor Bergen

Mandag 15. juni 2015

JOURNALISTENE. Mathias Reierth tror han har opplevd det verste en innenriksjournalist kan oppleve. Gunhild Tinmannsvik er vant til “breaking news”, men her var det så mye ekstra.

Forfattet pensumbok om krevende oppdrag

redaksjonen skrev jeg saken på iP-aden, og valgte da å forholde meg til det politiet sa. Det var en vanskelig dag på jobben. Hva kunne vi dekke, hvem skulle vi kontakte, og hva kunne vi bruke?

Fysiske reaksjonerDagen etter satt Reierth i bilen med radioen på for å oppdatere seg på hva som hadde skjedd. Det var da han for første gang merket de fysis-ke reaksjonene.

– Det var en ubeskrivelig følelse. Kroppen knyttet seg. Helt ukontrol-lert. Utover dette har jeg heldigvis sluppet billig unna, og kanskje vært mer resistent mot de påkjenningene som kom enn det noen andre har vært, sier han.

Gunhild Tinmannsvik forteller at TV 2 var veldig gode på å hjelpe de ansatte i ettertid, mens Reierth men-er Drammens Tidende var fraværen-de på det punktet.

– Jeg tenker at hvis man da hånd-terte det på en dårlig måte, hadde man stått veldig alene, sier Reierth mens Tinmannsvik nikker enig.

Jeg tror ikke noen skjønte

hvor ille det var.»

Gunhild Tinmannsvik

Foto: Ida Waage Hansen

For journalister er det de etiske og moralske dilemmaene som gir problemer, og skiller dem fra andre yrkes-grupper. Det har Trond Idås forfattet en bok om.

– Jeg så at det ikke fantes noe lære-materiell i det hele tatt på dette område. Verken i Norge eller in-ternasjonalt, så det var helt klart behov for å få på plass noe som kunne brukes både til utdanning og i redaksjonene, og derfor skrev jeg boken ”Krevende oppdrag”, sier Idås.

Samfunnets øyevitnerJournalistene er samfunnets øyevit-ner, og opplever mye som kan ødelegge hverdagen deres der-som de ikke takler de forskjellige krevende situasjonene på riktig måte.

– Det journalister opplever ute i felten, kan være så omfattende at det kan gå ut over nyhetsdeknin-gen, men det kan også ha store helsemessige konsekvenser, for-teller han.

Depresjon, angst, posttraumatisk stresslidelse og selvmedisinering er noen av de typiske reaksjonene et-ter å ha jobbet som journalist i flere år med krevende oppdrag.

– Det kan rett og slett ødelegge store deler av livet deres, og det er ikke på grunn av én sak som regel, men fordi de jobber med disse tin-gene over tid, og plutselig blir det for mye, forklarer han.

ForberedelseDet finnes flere måter å forberede seg på, og metoder du kan bruke for å dempe stressreaksjoner i ettertid. Idås kommer med flere eksempler.

– Den ene måten å forberede seg på er skoleveien. Les, les og les.

Bøker om temaene, enten om det er journalister som gir ut biografer om sitt eget liv, eller en lærebok slik jeg har skrevet.

Det han ser på som viktigst av alt er å snakke med kollegene om de forskjellige hendelsene.

– Det er ofte det som skal til, og at du ikke lukker det inni deg, og bare tenker: ”Dette skal jeg i hvert fall ikke fortelle om, for da blir jeg ikke sendt ut på oppdrag neste gang.” Det er en skummel tanke, påstår Idås.

Idet han sier det er viktig å prate med andre, legger han til at man skal være forsiktig å snakke med de som ikke er journalister. Grunnen er at de har helt andre referanser-ammer.

– Mange synes journalister er helt håpløse, og kaller dem alt mulig rart fordi de trenger seg på, er nysgjerrige og alt som følger med. De skjønner ikke at journalis-ter faktisk har en rolle i samfunnet.

Direkte kontaktIdås legger til at det er lett å ten-ke at det er deg som journalist det er noe galt med om du havner i en kjip situasjon. En undersøkelse han trekker frem viser at 39 prosent av journalistene, tre måneder etter ter-rorhendelsen i Norge, følte skam-følelse ved å ta kontakt med ofre, pårørende og etterlatte.

– Det som ofte skjer i vanske-lige situasjoner, er at intervjuob-jektene dine som oftest er i sjokk, og da kan dem opptre irrasjonelt, slik som skjedde med Mathias Rei-erth under terrorangrepene 22. juli. Det å lære seg hvordan mennesker kan reagere i kritiske situasjoner er veldig viktig.

Et godt, siste tips fra Idås er at man alltid skal prøve, men samti-dig kjenne sine grenser.

– Før du drar ut på oppdrag bør du tenke: ”Dette kommer til å gå veldig bra”. Og de aller fleste svar-er i etterkant at det gikk bra. Noen har dessverre negative erfaringer, og særlig som uerfaren journalist kan det være veldig tøft.

PRAT MED NOEN. Journalistene Mathias Reierth, Gunhild Tinmannsvik og Trond Idås har en samtale om hvor viktig det er å prate med noen etter å ha vært ute på et krevende oppdrag.

FORFATTER. Trond Idås er i Bergen for å snakke om boken “Krevende oppdrag”.

OPPDRAGIda Waage HansenIdawh95@gmail.com

Bfor Bergen

En undersøkelse viser at 39 prosent av journalistene,tre måneder etter terrorhendelsen i Norge, følte skamved å ta kontakt med ofre, pårørende og etterlatte.

Alle foto: Ida Waage Hansen

Bfor Bergen

Mandag 15. juni 2015 3Nyheter

Hver fjerde under 30 år har en tatovering. Laqueo solgte bunaden hun fikk fra farfar, for å få råd til drømmetatover-ingene.

KUNSTIda Waage HansenIdawh95@gmail.com

Bfor Bergen

Solgte bunaden for kroppskunst

– Jeg så meg rundt i leiligheten etter noe dyrt jeg kunne selge. Plutselig kom jeg over bunaden og tenkte ”åh bunaden, den tar jeg”, sier hun og ler.

Hun tok bilder med speilreflek-sen, la den ut på finn.no til 30.000 kroner, og ventet i håp om at noen ville kjøpe den blå Bergensbunaden.

– Jeg la den ut for så mye, fordi jeg var jo glad i den. De som var in-teressert ringte for å prute den ned. Til slutt fikk jeg et bud på 28.000 kroner, og da sa jeg ja til det. Hadde jeg hatt noe annet som var like dyrt, hadde jeg heller solgt det, legger hun til.

Hva sa familien? Da jeg spurte henne hva familien syntes om det, ble det stille noen sekunder.

– Det er bare min mor som vet det. Hun begynte bare å le, for hun syntes det var helt absurd. Jeg har ikke turt å si det til noen andre. Jeg tror de hadde blitt rasende på meg og ikke minst lei seg, sier hun.

Det var farfaren hennes som betalte for bunaden, da han er veldig opptatt av tradisjoner. Konen hans hadde brodert og sydd på bunaden, slik at den var skreddersydd til bare henne, forteller hun.

150 stikk i sekundet I dag er hun hos Kingfisher Tattoos lokale for femte gang for å fort-sette på armen. I en gammel bar-bershop-stol, som er omgjort til en tatoveringsstol, ligger hun og blir stukket med nålen 150 ganger i se-kundet av tatovøren Kahil John Sto-ry (38).

– De som kommer innom stu-dioet mitt og vil tatovere seg er for det meste mennesker mellom 22-30 år. Og det jeg har tatovert mest av i 2015 er uten tvil dødninghoder, sier Story.

Undersøkelsen til InFact viser også at hver fjerde person angrer på tatoveringen de har tatt. Derfor for-teller Story om noen forhåndsregler du bør gå gjennom før du bestem-mer deg.

– Tenk deg om to ganger. Nei, tre ganger, legger han til. Er det noe du kommer til å være fornøyd med resten av livet? Tatoveringer er nemlig noe som varer lenger enn nesten alt annet i en persons liv. Nå kan du fjerne dem med lasere litt en-

klere, men det er ikke meningen å tenke slik i det du går inn for å ta en tatovering, sier den syvår erfarne tatovøren.

En slik tatovering Laqueo tar som går over hele armen, tar rundt 25-30 timer og krever mye detaljer og kreativitet. Der Story jobbet før, likte han ikke måten de arbeidet på. Derfor startet han opp her i Bergen sentrum for seg selv.

– Jeg vil hovedsakelig ikke jobbe alene, men på min forrige arbeid-splass fikk jeg ikke viet all min op-pmerksomhet i alle tatoveringene, noe jeg mener de fortjener, sier han.

Laqueo kom inn i tatoveringstu-dioet første gang uten noen tatover-inger fra før, og sammen har de plan-lagt og skissert tatoveringene for å få dem til å passe akkurat henne. Laqueo forteller at en av favorittene er rosene, som er laget med hvite linjer istedenfor sorte, som de fleste går for. Story nikker enig.

Hedret morEn annen som er spesiell for henne er fødselsdatoene til henne selv og moren.

– Hun har alltid vært der for meg. Derfor har det alltid vært meg og henne, og det høres kanskje litt teit ut, men jeg ville hedre henne med en tatovering. Hun begynte faktisk å gråte da hun fikk vite det, smiler Laqueo.

Hun forteller at hun ikke ville vært foruten tatoveringene sine, og om hun fikk valget igjen, så hadde hun solgt bunaden en gang til.

– Det jeg vet, er at jeg ikke kunne fått dem helt like om jeg hadde ven-tet. Jeg skulle gjerne hatt begge del-er, men ny bunad får jeg spare til litt senere, ler hun.

PERMANENT. Det som fascinerer Kahil John Story, er det faktum at tatoveringene faktisk er permanente. Her er han igang med overarmen til Tina Angelica Laqueo.

LERRETET. Tina Angelca Laqueo er klar for enda en tatovering.

Bfor Bergen

KULTURTATOVERINGER

4 Kultur Bfor Bergen

Mandag 15. juni 2015

Èn av fire under 30 år er tatovert i dag,i følge en undersøkelse av InFact.

Solgte bunaden for kroppskunst

PERMANENT. Det som fascinerer Kahil John Story, er det faktum at tatoveringene faktisk er permanente. Her er han igang med overarmen til Tina Angelica Laqueo.

Samles for å spille brettspill

I SOLSTEIKEN. Utenfor Det Akademiske Kvarter sitter et vennepar og spiller Ticket to Ride. Begge foto: Ida Waage Hansen

– BrettspillOnsdag ble til ved at noen hadde en god idé, også ten-kte vi ”det ruller vi med”, så ble det bare sånn, forteller daglig leder Khiem Tran (23).

Solen skinner, og Bergen viser seg fra sine beste sider. Det dufter vår i luften, og utenfor inngangen til det store oransje bygget sitter vennegjenger med pensumbøker og brettspill. Noen med et glass øl i hånden.

– Som regel pleier folk å spille i Stjernesalen, men siden det er så fint vær har noen beveget seg ut, smiler Tran.

Alternative tilbudBrettspillOnsdag er et konsept som går ut på at gjestene får utdelt kat-aloger med tilgjengelige brettspill, også plukker de ut det de vil spille og koser seg med det.

– Jeg husker ikke helt når vi begynte med dette, men jeg tror vi har holdt på i cirka ett og et halvt år. Det er alltid fint med litt alterna-tive tilbud utenom det som skjer til vanlig, påpeker Tran.

Det Akademiske Kvarter er veldig opptatt av å ha ett grunntil-bud som de står for selv, og som gjestene kan benytte seg av. MikroMandag og TapasTorsdag er

noen eksempler på det. Det skjer fast hver uke, og resten av huset fyller arrangørene med andre ting.

På onsdagsettermiddagene er Ticket to Ride er et spill mange velger, og det er også daglig leders personlige favoritt. Det er et tog-spill som går ut på å samle inn for-skjellige kort som gir deg rett til å bygge ulike jernbaneruter rundt om i USA.

Innerst i Stjernesalen sitter en jentegjeng på tre. Ludobrikkene beveger seg fort, og de er ikke redde for å lage litt lyd om en av brikkene må tilbake til start.

– Flere av vennene våre i stu-dentmiljøet har vært her før, og i dag ville vi prøve det ut for å ta en liten pause fra eksamensstresset og være litt sosiale, forteller Mar-grethe Mannes.

Jentene er enige om at det er et flott sosialt tiltak, og påpeker at det ikke er siste gang de kommer til å være her.

– Vi liker å prøve ut litt forskjel-lig, og iblant er det gøy med en ek-stra aktivitet for å få opp stemnin-gen, legger Serina Rasmussen til.

– Hvem vinner? – Jeg selvsagt, jeg har en lang for-tid med hyppig ludospilling, utbry-ter Rasmussen.

Mannes er ikke helt enig, da hun forteller at hun vet hvordan hun skal trille terningene for å få det antallet hun vil, mens hun ler og er sarkastisk i stemmebruken.

Daglig leder Tran mener folk er sosiale, men at vors-kulturen har tatt litt over.

– Man blir sittende hjemme, også går man ut nærmere midnatt. Ved å ha litt andre tilbud på dagen håper vi å få flere ut tidligere. Fok-uset vårt på BrettspillOnsdag er likevel ikke alkohol, selv om det et er servering fra vi åpner til vi stenger rundt elleve tiden.

Tran forteller videre at de ikke fører noe statistikk på BrettspillOnsdag i seg selv, men om de ser på salg-stallene har de økt. Det kan også være andre grunner til det, påpeker han.

Alle kan være medOm du møter opp en onsdag et-termiddag kan du møte på alt fra 18-åringer til 60-åringer. Som oft-est er de glad i brettspill alle sam-men.

– Ja, det er faktisk noen stu-denter som er 60 her, ler Tran. Brettspill er jo ikke alles kopp med te, men vi har mye å velge mellom og det er noe mange kan være med på sammen, sier han.

Hver onsdag møter studenter opp på Det Akademiske Kvarter for å spille brettspill, men denne onsdagen er brettspillet byttet ut med pensumbøker. I hvert fall for de fleste.

STUDENTIda Waage HansenIdawh95@gmail.com

Bfor Bergen

DAGLIG LEDER. Kh-iem Tran er klar for BrettspillOnsdag.

Bfor Bergen

Mandag 15. juni 2015 5Kultur

Begge foto: Ida Waage Hansen

«Kaffi og kaka» med MentzoniUTGIVELSE. Martin Mentzoni gir ut fanzinet “kaffi” annen hver måned. I mellomtiden reiser han til butikkene som selger magasinet hans og har arrangementer for å promotere. Begge foto: Ida Waage Hansen

FOR HÅND. Magasinet er laget for hånd, med klipp og lim, utskrifter og kopiering.

INTERVJUIda Waage HansenIdawh95@gmail.com

Bfor Bergen

Som elleveåring drakk Martin Mentzoni (29) sin første kopp med kaffe, i dag reiser han rundt i Norge og lever av sitt eget fanzine kalt ”kaffi”.

Et fanzine er en sammenslåing av ordene fan, som i tilhenger, og magazine. Det er et spesialblad om et lite kulturelt fenomen, utgitt av og for mennesker som deler samme interesse.

– Jeg reiste en del med skatin-gen da jeg var 16-17 år. Jeg var i Sandnes på Mølla, som er et hard-core samlested. Der satt noen jenter utenfor inngangspartiet og solgte CD-er og fanziner. Jeg ble veldig inspirert av det, og gav etter hvert ut et eget som het ”Mentzonis Mon-stermagazine.”

Nummer 13Mentzoni gav ut tolv nummer av fanzinet på den tiden, men sluttet fordi han følte han gjentok seg selv i hvert nummer.

– Jeg skulle ønske jeg gav ut 13, fordi det er et kulere tall, ler han.

– Jeg hadde aldri en plan om å

gjøre noe mer med fanziner i frem-tiden, men i fjor var det et band jeg er stor fan av som gav ut gratis fanziner på turné. Da begynte jeg å savne det, og laget faktisk et num-mer 13, forteller han.

Mentzoni er en kjent mann innen skatemiljøet, men etter hvert som tiden gikk fant han ut at det å være i fokus selv ikke var det han ville. Han ville at konseptet skulle bære seg selv. Det var da han gjorde en helomvending, og begynte på ny med nytt navn.

– Ordet kaffe ble brukt fordi det er noe sosialt. Om du reiser til en stamme i Afrika, eller drar til det mest eksklusive stedet i New York er det alltid noen som spør om du vil ha en kaffe. Det blir på en måte som en slags velkomst til en dialog med noen, sier han.

Første forelskelseMentzonis første forelskelse var i et band fra Brasil. Han forklarer musikken som “bilkrasj og atom-krig om hverandre”.

– Musikken hadde mye energi, akkurat som jeg har. Den type en-ergi hvor jeg blir frustrert og ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det skyldes ikke bare ADHD-en, men også at jeg har så utrolig mye å utt-rykke, forteller han.

Mens de andre barna var på leke-plassen, hang Mentzoni utenfor en platesjappe i hjembyen Haugesund. Han forteller at han la merke til at

alle stamkundene ble tilbudt kaffe. – Hvis de ble tilbudt kaffe, så

var de med i gjengen. Jeg syntes det var så kult, og tenkte: ”Wow, tenk å være en del av det!” En dag spurte jeg butikkeieren om mange spørsmål, og plutselig sa han: ”Martin, skal du ha en kaffe? Eller drikker du det?”

Han hadde aldri drukket kaffe før, og var kun elleve år. Stolt ble han, og takket fint ja.

– Det var den sterkeste kaffen jeg noensinne har drukket. Det smakte helt forferdelig, men jeg måtte jo drikke opp. Det gjorde jeg fort, og så sa butikkeieren: ”Så glad i kaffe at du har drukket opp allerede, vent så skal du få en kopp til.”

Kaffe-karriereFor Mentzoni var det starten på hans kaffe-karriere. Hans første in-tervju til ”kaffi” var med bergenser-en Thomas Larsen fra bandet Da-tarock, på en kafé med både kake og kaffe. Slik ble spalten ”kaffi og kaka med…” til et fast innslag i fanzinet.

– Jeg prøvde i begynnelsen å møte intervjuobjektene, men for meg som gjør alt av arbeid fra klipp og lim til foto og tekst i magasinet selv, gikk ikke det. Derfor blir det som regel på mail, da de jeg interv-juer ofte bor i andre byer, påpeker han.

Mentzoni presiserer at han ikke er noen journalist, og om intervju-

objektene svarer med skrivefeil be-holder han dem i magasinet.

– Intervjuer over mail gjør at intervjuobjektet får skrive akkurat hva de vil helt usensurert. Jeg tar med direkte hva de har skrevet, og om det er skrivefeil gjør ikke det noe. Jeg syns det er litt av sjarmen, sier han og smiler.

Satser altDa Mentzoni begynte med magasi-net i 2014 arbeidet han ved siden av. Det var kun for å dekke husleien og det nødvendige, for en jobb etter statens tariffer passer ikke for den kreative 29-åringen. Etter tredje utgave av ”kaffi” sa han opp, mens han var på turné, og skrev i melding til sjefen at han satset 666 prosent på fanzinen, så nå ville han slutte.

– Jeg likte ikke tanken av at an-dre skulle bestemme når jeg kunne ha sommerferie, og når jeg skulle jobbe. Jeg tok rett og slett en ”rås-jans” der og da.

Mentzoni smiler idet han får spørsmålet om det går rundt økon-omisk.

– Jeg blir ikke rik av dette, men det går akkurat. Det er noe jeg bren-ner for, og det gjør meg lykkelig. De verdiene er mye viktigere for meg, enn det å ha nok penger til å spise biff hver dag. Jeg verken drik-ker eller røyker, så har ingen teite utgifter på det. Bare en stor regning på kaffe og kake, sier han og ler.

6 Kultur Bfor Bergen

Mandag 15. juni 2015

Teknisk overdose. Tre av fem nordmenn slår aldri av mobiltelefonen.

En ekstra kropps-del med fire-tom-mers touch-skjerm.

»

Se opp, touch-tommel!Vi lever alle i samme verden, bare på forskjellige nettsider og skjermer.

Det er en merkelig stillhet ute. Luk-ten av ferdigpizzaen fra 7-Eleven dominerer, og duene tripper i ring rundt busstoppet i håp om å få tak i en smule. Jeg ser meg rundt. Møter kun ett par med øyne. De er brune, mandelformede og tilhører et barn som sitter i barnevognen på jakt etter oppmerksomhet. Samtlige andre har øynene plassert godt ned i smarttele-fonen sin, og sidemannen har musik-ken akkurat høyt nok til at vi begge kan høre den. Bussen kommer, og jeg går frem for å vise mobilskjermen

med bussbilletten på.

Touch-tommelDe siste årene har høyrearmen blitt ti-femten centimeter lengre. En ekstra kroppsdel med fire-tommers touch-skjerm. Lillefingeren har tilpasset seg slik at telefonen skal ligge godt, og snart har vi mistet fingeravtrykket på tommelen. Touch-tommel kan vi kalle det. Den begynner å gå skrått både nedover og innover. Se selv. Se opp.

Smarttelefonen er med oss uavhen-gig av hvor vi er, og hva vi gjør. Som musikkspiller på bussen, som handle-liste på butikken, spillkonsoll og no-tatblokk på skolen og som underhold-ning på do. Den er der når vi ser folk vi ikke orker å hilse på. Den er der for å minne deg på hvilken dato det er, og at en nær venn har bursdag den

dagen. Den er byttet ut med lighteren på konsert, slik at vi kan filme det hele og se på det siden. Den er også med som en fasit på spillekvelden, så vi slipper å diskutere og fundere over spørsmål. Den lever opp til navnet sitt, den er smart.

0,8 i promilleVi kan til og med finne kjærligheten på datingsider og apper. Om vi gjør det, og plutselig bestemmer oss for å dra opp på hytta en tur, kan vi bes-tille en HyttaMi-løsning fra DEFA som gjør at varmen blir automatisk slått på ved et enkelt tastetrykk. På vei bort ringer mor for å forvisse seg om at alt er i orden og hvor langt vi er på vei. En undersøkelse fra univer-sitetet i Utah slår fast at det å snakke i mobiltelefon mens du kjører faktisk er det samme som å kjøre med 0,8 i promille. Med andre ord vil det si at vi i prinsippet kjører halvfull i noen minutter.

Hva blir det neste?

Hva er det vi ikke kan bruke den til? Som barnevakt? Barn har allerede en lekekamerat i smarttelefonens søster eller bror, iPaden. Den får de gjerne til bursdagsgave i fire-årsalderen. Da får vi selv tid til å slappe av. Med touch-skjermen, så klart.

Hvor avhengig er vi? Vi er aldri helt avkoblet fra telefonen vår. Ifølge Medietilsynet slår tre av fem nordmenn aldri av telefonen, og vi tar på den i snitt 150 ganger, eller hvert sjette minutt. I snitt! Det er in-gen hemmelighet at mobiltelefonen er det første vi sjekker i det sekundet vi våkner, og det siste vi holder på med, gjerne i flere timer, før vi sovner. For mange er det verste som kan skje om batteriet er lavt, du har dårlig internettdekning eller at det surrende ”loading”-tegnet dukker opp.

Hva skjer om vi en dag står uten og må se opp på skyene med vind i øynene istedenfor det enkle livet på iCloud?

Kommentar

Ida Waage HansenRedaktør

Bfor Bergen

GOOGLE-SØK. Om du søker “skru av” på Google.no, er det disse setningene om smarttelefonen som vil dukke opp. Foto: Ida Waage Hansen

Bfor Bergen

Mandag 15. juni 2015 7Kommentar