LORSPEILET

NR 1 2019

LORSPEILET 2019.

NOEN ORD FRA SEKRETÆREN.

Vi vet at det er litt for lenge siden siste nummer av Lorspeilet, men vi prøver å kompensere med et fyldig

og forhåpentligvis godt nummer.

Det skjer mye, både rundt i myndighetenes korridorer og andre offentlige instanser. Og det skjer en god

del i Lor og andre minoritetsorganisasjoner.

Det har vært, og er fortsatt, mye styr rundt det at Kulturrådet har overtatt forvaltningen av midler til drift

og prosjektstøtte til nasjonale minoriteter, men vi i styret i Lor er ganske fornøyd med ordningen så

langt, og har tro på at Kulturrådet vil gjøre en god jobb. Vi er fullstendig klar over at Kulturrådet må utfø-

re sitt verv innenfor de rammene og betingelsene som de har fått mandat til. Men det er dyktige og er-

farne folk vi har med å gjøre så vi har troen på at de vil gjøre dette på beste måte.

Det har nok støyet mest i forhold til Den kollektive oppreisinga til Romanifolket. Og den saken er nok ik-

ke fullstendig opp og avgjort på ennå en god stund. Men man er i alle fall kommet så langt at nå er det

mulig å søke på midler. Og dette har vi venta litt for lenge på, men nå kan de som har gode prosjekter

søke i vei. Det er en del kriterier for hvem som kan søke osv, men alt dette finner man på Kulturrådets

sider. Vi oppfordrer de som går med et godt prosjekt «i magen» om å se nærmere på de ordningene som

ligger der.

Om noen ønsker råd og hjelp fra oss, så er det bare å ta kontakt.

Vi kunnet skrevet side opp og side ned om prosessen rundt Fond, Senter og Den kollektive oppreisinga,

men det ville blitt ei hel bok, så vi lar det ligge. Vi konstaterer hvordan situasjonen er pr i dag, og forhol-

der oss til det. Tross alt er selve arbeidet med bevaring av språk, kultur og historie det viktigste.

I Lor har vi jobbet intenst med flere gode prosjekt. Det har vært holdt flere kurs i Trådsløyd.

Vi har hatt minnesmarkering på Gjerstadholmen, og vi har hatt Språk og Kulturtreff i Søgne.

Se i Lorspeilet.

Som en del av dere vet, så er vi i full gang med et prosjekt der vi vil lansere en språk-app på romani.

Dette har vi jobba med i flere år for å få til, og endelig ser det ut som det kan bli noe av dette.

Arbeidet med å ferdigstille appen i Nivå 1,(av 3), er i full gang. Vi jobber tett sammen med Rolf Theil og

Lakki Patey med å lansere appen i «New Amigos», som er et anerkjent og prisbelønnet konsept.

Veien fram hit har vært lang og kronglete, men nå er det lys i tunellen. Det mangler ennå litt på støtte og

midler, men vi må være optimistiske og ha troen på det vi gjør.

Andre prosjekter som vi jobber med er f.eks. Romanivillaen i Tysvær. Vi ønsker å gjøre den til et samling-

sted og utgangspunkt for diverse arrangementer og utstillinger på den kanten av landet.

Her er det mye som ikke er avklart, men vi jobber hardt med å få til ei ordning på dette.

Vi har også startet et prosjekt med kartlegging av steder og bygninger m.m., som kan knyttes til romani-

folket, og da spesielt de båtreisende. Om noen av dere som leser dette har tips og ideer så vil vi gjerne

høre fra dere.

Og alt dette er bare en del av det som skjer.

Som dere kan se har vi redusert medlemskontingenten, gjeldende fra etter årsmøtet 2019.

Nå er den kr 50 for enkeltmedlemmer og kr 100 for familiemedlemsskap.

Selv om den opprinnelige kontingenten ikke var så voldsom stor, fikk vi en rekke henvendelser fra folk

som synes det var litt for dyrt å være medlem. Vi har full forståelse for at ikke alle har like god råd, så i

solidaritet med de som sliter med økonomien, så satt vi ned kontingenten til det departementet har satt

som et minimum. De som sliter og ønsker å være medlem, skal ikke stå utenfor fordi de ikke ser seg råd til

å betale for medlemskapet.

På vegne av styret ønsker jeg alle våre medlemmer en god høst, jul og vinter.

Sekretæren.

Her er teksten til en av våre kjente og kjære viser. Bare å sette i gang å øve

Arne Johansen gikk dessverre bort i sommer. Arne var et kjent og kjært ansikt i romanimiljøet, kanskje spesielt i Rogaland og Sørvestlandet. Arne var, helt til det siste, en av de som har kjempa for oppreising og rettferd for folket i årevis. Han har vært både leder og nestleder i Foreningen Romanifolkets Kystkul-tur, FRK, men også samarbeidet med LOR og i den senere tid også vært medlem hos oss. Arne var en varm og god person og vi vil savne han dypt. Her er et par bilder fra bisettelsen og fra en liten samlings-stund noen av oss hadde etterpå.

Hvil i fred, Arnegutt.

ROMANI-SOLDATER i TYSKLAND og SVERIGE.

Noen kjenner til at vi hadde mange soldater i slektene, men det er helt sikkert noen som ikke vet noe særlig om det.

Flere av våre felles romani-slektninger i Sverige var innrullert i det svensk/finske militæret gjennom åre-ne, og tjenestegjorde på forskjellig vis. Noen som vervede, men også noen som frivillige, oppført som Vo-lontärer ( frivillige ) - av det franske ordet Volontaire. Ellers oppført som artillerihandtlangare, puks-lagare, musketärar, fältjägare og Cursmeder, etter det tyske Kurschmied, som en som var tilknyttet kava-leriet, og som også fungerte som dyrlege. Noen er nevnt som ryttare, som en av de eldste jeg finner i slekten, en Maximilian, som var rytter i det Brandenburgske kavaleri i Preussen i Tyskland, men som falt en gang i årene tett opp mot 1698, vil jeg anta. For i dette året, dro hans kone Anna Sofia og en datter via Helsingør i Danmark til Sverige. Der ble de arrestert og forhørt om hvor de kom fra og hva de skulle i Sve-rige. Hun sa da at mannen var død. Det kom da og frem at hun hadde vært i Sverige to ganger før, og gått over isen mellom Danmark og Sverige.

Den andre som kan nevnes var Fant-Karl sin far, som ble kalt Johan «Lustig». Mange svenske soldater fikk et «soldatnavn», som kunne være en beskrivelse av personligheten, eller annet, som Eld, Modig, Lustig, Larm, Hurtig, Kvikk, ect. - Soldatnavn var noe som begynte å bli vanlig i Sverige tidlig på 1690-tallet, men startet allerede på 1500 tallet. Et annet land der det og var vanlig med soldatnavn var Frankrike, der alle soldater måtte ha et soldatnavn fra år 1716.

Har funnet en Soldat Nr. 13 ved navn Johan Rosenberg, som tjenestegjorde under Hamiltons Regiment, Livkompaniet, og som døde 7. januar 1751. Kilde: GMR (Generalmønsterrulle) Gustav David Hamiltons Infanteriregement den 14. juni 1753.

Vet ikke hvem han var. Hverken fødselsdato eller fødested er oppført. Det, er det derimot på mange andre i den samme rullen! Det, kunne tyde på at han var født i eks. Tyskland.

Det hevdes, men uten dokumentasjon som jeg kjenner til, at en Johann Jost Rosenberg f, 1690 i Eitorf i Tyskland og som dro til svensk-Finland, skal være far til Karl Johan Rosenberg f, 1718. Det finnes ingen primærkilder som kan bekrefte det. Men spørsmålet er jo, kan denne soldat Nr. 13, med ukjent fødested da ha vært en leiesoldat som dro til Sverige rundt 1717-18 under Den store Nordiske Krigen for å søke tjeneste der? Kan denne soldaten ha vært Fant-Karls oldefar? Eller var Fant-Karl av en annen Rosenberg-slekt? Det er mulig. Vi får se hva DNA viser etter hvert.

Det er dokumentert at romani-soldater i Tyskland hadde navn som Rosenberg, og at noen dro til Sverige. Sett opp mot at andre navngitte soldater av romani-slekter i Tyskland senere er dokumenterte i Sverige, er det sannsynlig.Tradisjonen med å verve seg til tjeneste, gikk ofte i arv fra far til sønn.

Mange av Palm-slekten var òg soldater. Som eks. disse nevnt under:

- «Den 1. Januarij Anno 1650 - I Arméens rulla, I Hans Kongl. Regement», er det oppført i Cavaleriet Nr. 6, Östgiötar, Company 8. - en Ryttmästare Johan Palm «efter kgl. Fullmagt» 16. Junij».

- «Og en Fendrich Petter Palm, - «efter kongl. Fullmagt» i Nr. 6 Wästman-Lännigar i Compani 6. den 17. Martij».

- og Andreas Carlsson Rosenberg Palm, f, 1753, som er oppført som bror til Fant-Karls far, som var soldat på Sveaborg, og gift med Beatha Roos, som var datter av soldaten Erik Roos, soldat vid Zanders regemen-te, Kralvitz komp. nr.36. ...

Det var i det hele tatt ganske vanlig blant romani-folket, (tartare og Zigenare, som de ble skrevet som) å søke tjeneste i militæret. Noen regimenter ville ikke ha nevnte folk i tjeneste, men ved Hamiltons Regi-ment, med 8 kompanier, stilte det seg noe annerledes. Der var flere innom.

En annen som var soldat, var Andreas (Anders) Pettersson Holmström - Klosterman: 1721– 1785 Anders, var soldat ved Horns Compani 1742 og ved Hamiltons Granatehielms infanteriregiment i 1744. Senere glasshandler. Han giftet seg den 1. juli i 1742 i Varberg Anna Maria (Annika) Petersdtr. (Pehrsdotter: 1719 - 1760.

I listen for mottagere av gratiale fra Livregementet til fots, står Andreas Holmström oppført med avskjed den 2. mai 1780. Han mottar gratiale fra den 1. juli 1780, og kvitterer året etter for 1 rdl og 24 shl. den 16. juli 1781. Andreas ble enkemann i 1760 da Maria døde. Hennes far, var soldaten Pehr (Peter) Jönsson Hellbom: 1679-1749.

- Og Fredrik Faltin Hartman f,ca 1740, g.m Anna Kristina Lindwall, var bl. annet far til Wilhelm Hartman Palm og Karl Fredrik Hartman Palm, og farfar til Carl Wilhelm Hartman f, 1804 og Christian Fredrik Hart-man f, 1807, sønner av Karl Fredrik og «Kari med Kjeften». Fredrik Faltin Hartman regnes som den norske Hartman-slektens stamfar, og var vervet ved Erik Sparres kompani i Karlskrona, og var Vise-corporal ved Admiralitetet da sønnen Karl Fredrik Hartman ble født i Locknevi i 1778.

- Zacharias Pettersson Klosterman ca 1708 – 1778, d.æ., som var sammen med Brita Falkengren, var vo-lontär ved Horns Kompani, ...

- og Carl Gustav Zachariasson Klosterman: 1778 – 1838, far til Johanne Lovise Glad, var volontär ved Kon-treadmiral og ridder Enneskölds Compani, og tjenestegjorde som Volontär ved festningen Kungsholm i Karlskrona.

Så kan nevnes Lars Larsen Holmström - Quick, f, 1782 som var sammen med Cathrina Ström, og som var «Volentaur i Carlskrona», og som mellom 1812-1820, hadde tjeneste som «fältjägare i Värmlands fältjägareregmente». Han fikk der trolig soldat-navnet Quick ( og oppført Qualck ), men Qvikk, var det han senere bare brukte. Han var sønn av Lars Holmström d.æ. f, ca 1762, - og denne Lars, var Fredrik Lar-sen Hartmans farfar. Fredrik Larsen, var Sundts læremester i romani-spåket.

Og Laurin (Lagerin ) ... Lagerin-navnet, etter den tyske sinti-slekten Lagerin fra Tyskland. Hans Rejnart Laurin, tok tjeneste og vervet seg i 1742 som soldat i Skåne ved Greve Gustav Hamiltons regiment. Da var han 22 år gammel og ble notert som Hans Lagerin. Av dette navnet blir det senere slektsnavnet Laurin. Og fra den slekten kom Johanne Lovise Glads mor – Christina Florentina Laurin, f, 1783. Laurin, fra Lage-rin, er og skrevet Dagelin ...

Dette emnet er så interessant og stort, så jeg tar utdrag fra Anne Minkens avhandling «Tatere i Norden før 1850», og skriver av det som omhandler dette med tatersoldater. I tillegg legger jeg inn noen sitater ( oversatt til svensk ) fra den tyske historikeren Ulrich Opfermann, som hun henviser til.

Og Peter Christophersson Franzvegen, som var Corporal, og svensken Eric Roos som tjenestegjorde i Fin-land i mange år ... og Hans Reiner ... og mange mange flere. Og Loa-Ludvig Larsen som var i tjeneste i Stockholm; - for å nevne noen.

Det var en mengde romani-folk som hadde soldattjeneste. Vil anta at de fleste romani-slekter hadde en eller flere menn i hæren både i Tyskland og Sverige gjennom tidene, som leiesoldater, vervede og frivilli-ge

- Først med Ulrich Friedrich Opfermann og Thomas Frickes kildeundersøkelser fra 1600-1700-tallet, har sigøynernes rolle i hæren, både som menige og underoffiserer, blitt grundig belyst .

De to tyske historikerne har primært foretatt undersøkelser i det tysk-talende området, men har også dokumentert forekomsten av sigøynersoldater i Vest- og Mellom-Europa forøvrig. Fra Frankrike viser Op-fermann til kilder som omtaler sigøynersoldater så tidlig som 1554. Større enheter av sigøynersoldater er kildebelagt fra de franske religionskrigene og fra trettiårs-krigen.

Fra andre halvdel av 1600-tallet og gjennom hele 1700-tallet finnes en rekke kildebelegg for at sigøynere var engasjerte som soldater i den franske hæren. I de vestlige delene av de tysk-talende området har Op-fermann dokumentert forekomsten av hundretalls sigøynersoldater engasjert i tidsrommet 1623 – til 1785. Det dreier seg om individuelt rekrutterte menn og dels om oppsetting av egne sigøynerkompanier. På 1600-tallet har han også funnet et antall personer med offisersrang fra Fenrik til Kaptein. Han tok da bare med de som eksplisitt ble oppført som «Zigeuner» «Heiden» eller «Tater».

Fra det sør-tyske området har Fricke på samme måte belagt opplysninger om egne sigøynerkompanier og sigøynere med offisersrang. Imidlertid ble sigøynernes posisjon i hæren gradvis svekket. Fricke daterer nedgangen i antall sigøynersoldater til andre halvdel av 1600-tallet og knytter den til overgangen fra leie-hærer til stående hærer og til utbyggingen av et professionelt forsyningsapparat som gjorde soldatenes familier overflødige under utmarsj og felttog.

- «På 1630- och 40-talet samlades det till exempel in dopböcker från stationerings-orterna Zabern och Weissenburg i Alsace. Där nämns ingen grupptillhörighet, men namnen på soldatföräldrar och gud-föräldrar var typiska för sinti-minoriteten. (Grienewaldt, La Forét, La Fortune, Lagrene/Lagranine, La Val-lée, La Violette, La Verture, Rosenberg». Kilde: Ulrich F. Opfermann.

- «I ryttarregementets kyrkobok från ärkebiskop Karl Lothar von Schönborn från Kurmainz, nämns det tio händelser mellan 1711 och 1738. I soldatfamiljer dyker det upp namn som Lafortune, Lorgii, Reinhard och Rosenberg. Typiskt skrivna sinti-namn. Dop-faddrarna kom ofta ur majoritetsbefolkningens över-klass, eller till och med adeln. Detta var ytterligare tecken på att det var ett sinti-dop. Bara för att nämna det i ett fall förekommer notisen ”Cyngerus“, som pekar på minoriteten». Kilde: Ulrich F. Opfermann.

Familiefølgene ble også ansett som skadelige for disiplinen i hæren. Opfermann mener nedgangen skjed-de seinere og mer trinnvis. Det ble først slutt på å engasjere egne sigøynerkompanier. I første halvdel av 1700-tallet finner han ikke lenger sigøynere i underoffisersposisjoner. I andre halvdel av 1700-tallet finner han bare sigøynere i frikorpsene og som militærmusikere. Mot slutten av 1700-tallet forsvinner sigøyner-ne nærmest helt fra de militære kildene. Ref: A. Minken 280.

Flere samtidige kilder forteller om tater- eller sigøynersoldater i den svenske hæren under trettiårskrigen. Det er imidlertid usikkert om dette dreier seg om soldater vervet i Tyskland eller svenske tatere. Da Bre-men tilfalt Sverige etter fredsslutningen i 1648, ble byen et vervingssted for soldater. Opfermann gjengir flere kilder som forteller om verving av sigøynere i Bremen og om sigøynersoldater som oppholdt seg i området rundt byen.

- «När stiften Bremen och Verden under 1600-talet föll i svenska händer blev Bremen en svensk värv-ningsort. Sinti-grupper drog sig också dit. Under en patrullering i Kursachsen stoppades en beväpnad ri-dande grupp under ledning av Christian Rosenberg,som ville ansluta sig till den svenska styrkan i Bremen. Rosenberg presenterade sig som före detta kaptenslöjtnant såväl som ”född zigenare”. Några dagar sena-re noterades flera medlemmar av ytterligare en sinti-grupp, som också var på väg mot Bremen. Lor-reainska sintier kom som anhöriga till militärer till regionen, i nuvarande västra Tyskland. Somliga av ”den kända officerssläkten Laurin” - (Ursprungligen Laquaraine/la Guarraine respektive Lagarin) men också bärare av namnet Lafore/Laphori (ursprungliten La Forét) stod i början av 1700-talet i förbindelse med varandra i sydsvenska Falkenberg». Kilde: Ulrich F. Opfermann

«Likt andra sintier där, som ursprungligen kom från tyskspråkiga områden (Lind, Reiner/Rejnart, Rosen-berg, Werner), kom man i tjänst vid svenska förband utomlands, men även i Sverige». Kilde: Ulrich F. Op-fermann

I en svensk millitærrulle, fra 1676 er det nevnt et antall på 15 «Zianer». Gruppen tilhørte oberstløytnant gerhard Skantzenstiernas dragoskvadron ( ingermanlandska landdragoner ) og Skantzenstiernas eget kompani. Dragonene lå i garnisonen for fortifikasjonsarbeid. Alle har svenske navneformer med patriny-mikom. Dette dreier seg trolig om en gruppe svenske tatere som fikk tillatelse av grev Per Brahe d.y. til å bosette seg i det finske friherreskapet ( baroniet ) Kajana i det nordlige Österbotten. Det var en gruppe på 130 «Swarta Tarttare» medregnet hustruer og barn, som fikk slå seg ned på ødegårder i området. Her skulle de dyrke jorden og - «exerceras i krigsväsen med allmogen».

Fra et medlem i denne gruppen, Anders Larsson, som kaller seg «Zigener Corporal» finnes en supplikk. Anders Larsson skriver på vegne av seg selv og sine -«cammerater af Zigenare». Han peker på at de og de-res forfedre -«af urminnens tijder vistats i riket och låtit sig bruka i Kungl. Maj:ts tjänst». Videre forteller han at de i 1676 hadde sluttet seg til Skantzenstiernas dragonskvadron og arbeidet ved befestningen Nyen Skantz. Nå, ba de kongen om å få bruke sin «ringa nähring efter gambla sedwahnan» i Ingermanland og Koxholms län. De sa seg også villige til å tjene under «militien» og arbeide på festningene.

Fra Danmark dokumenterer flere 1600-talls kilder forekomsten av tatersoldater. Den eldste sikre kilden er fra 1640. Det dreier seg om et forhør av fire personer hvorav tre selv oppgav at de var tatere. Disse tre hadde alle vært soldater, og de dokumenterte det ved avskjedspass som retten ikke fant grunn til å trek-ke i tvil. To av dem hadde tjent som gefreiter (underkorporal). Den tredje fortalte at hans far hadde vært gefreiter og hadde falt i slaget ved Lützen, selv hadde han vært i tjeneste hos en løytnant. En av dem oppgav å være født i Danmark, i Nakskov på Lolland. De to andre var født i det tysktalende området, hen-holdsvis i Hamburg og Erfurt.

I Danmark ble det eksplisitt nedlagt forbud mot tatere i hæren i 1683. Men det finnes imidlertid flere ek-sempler på at det fortsatt fantes tatersoldater i den danske hæren også etter 1683.

I et forhør i Malmö i 1662 møter vi en gruppe tatere som noen uker før hadde kommet over fra Sjælland. De omtales som «tarter» i forhörsprotokollen og oppgav også selv at de var av - «tattarsche folck». Alle de fem mennene i følget fortalte at de hadde tjent i den danske hæren. En av dem hadde i følge egne opplysninger vært løytnant, to andre hadde tjent som musketerer. De oppgav Rostock og Bremen som fødesteder. Følget besto også av kvinner og barn samt en person som ble betegnet som tjener. Han var den eneste i gruppen som oppgav Danmark som fødested. En av kvinnene fortalte at hun var født i Hol-land.

Tatersoldater i den norske hæren er også kjent. I et forhør i Bergen 1678 fortalte to av de tre mennene i et omreisende følge at de hadde vært soldater i den norske hæren. Den tredje oppgav å ha tjent i den danske hæren i 14 år. De la frem avskjedspass som retten ikke syntes å trekke i tvil. Ingen av disse men-nene var født i Norge. De oppgav henholdsvis Skåne, Hamburg og Kurland som fødested. En annen opp-lysning om en tatersoldat i den norske hæren framkommer i en svensk kilde. Johan Hindrichsson Swatzhaupf fortalte i retten at han hadde vært musketer under det Aggerhusiske garnisonskompani, og la fram et avskjedspass datert 1687.

Det er altså grunn til å tro at forbudet ikke ble håndhevet konsekvent. I 1684 omtales en gruppe sigøyne-re på reise til Kassel for å søke tjeneste, fordi de hadde fått avskjed fra den danske hæren. Forbudet kan også ha spilt inn når flere tatere med bakgrunn fra den danske hæren valgte å slå seg ned i Sverige i be-gynnelsen av 1700-tallet. Det gjelder for eksempel Hans Hindrich Rudolphus som søkte om borgerskap i Vimmerby i 1712. Han fortalte at han hadde vært i tjeneste i den danske hæren, og viste fram et av-skjedspass datert 16.3.1690. Rudolphus er senere nevnt som medlem av et stort følge av «tartare och Zigenare» som møtte for retten i Konga herred 1724.

Ludvig Holberg, skrev i «Jødiske Hist. 2, 714, at - «de danske i 1686 havde 3 Kompanier Tatere i sin Hær ved Beleiringen af Hamburg».

I et forhør fra Fyn fortalte en gammel kvinne i et taterfølge at hennes ektemann hadde kjempet på dansk side og falt i slaget ved Gadebusch i 1712. Så seint som i 1737 opplyste to kvinner som ble anholdt i Dron-ninglunds amt, at deres menn var soldater i den danske hæren. Og en tredje kvinne fortalte at hun var enke etter en soldat. Følget besto i alt av seks voksne kvinner og mindreårige barn.

Sverige hadde ikke noe eksplisitt forbud mot tatere i hæren, og vi har derfor et rikt svensk kildemateriale. Vervede soldater utgjorde en stor gruppe. Ett eksempel kan være Holmström-slekten. I denne slekten fin-ner vi soldater gjennom minst fire generasjoner fra Andreas Holmstöm, f, 1701, som var soldat ved Hamil-ton regiment og senere artillerihandtlanger ved Kungl. Artilleriregiment i Malmö, og til hans oldebarn Fredrik Larsen Hartman som i en periode på ca fire år var musketer ved Det Kristiansandske gevorbne musketerkorps som 15-16 åring.

Blant tatersoldater i Sverige finner vi både rotesoldater og vervede soldater, men de vervede soldatene var klart i flertall. Disposisjonsretten over soldattorp var den viktigste delen av rotesoldatens avlønning. De vervede soldatene fikk bare lønn for de dagene de sto under direkte kommando. I mellom-periodene måtte de sørge for inntekt på andre måter.

Soldat-statusen ga mulighet til å reise på permisjonspass. Ved hjelp av slike permisjonspass kunne tater-soldatene opprettholde en omreisende livsform som ellers kunne føre til deportasjon eller fengsling.

Tatersoldater kunne bli tvangsvervet. Etter loven kunne enhver som ikke hadde «laga försvar», ( for al-muen innebar det at alle som ikke hadde et fast tjenesteforhold, kunne bli tvangsvervet ). Tvangsverving-en var i utgangspunktet en form for straffereaksjon, men ifølge et nytt reglement fra 1752, skulle tvangs-verving i første rekke brukes som et «uppfostrings- och korretionsmedel». Omreisende tatere var åpen-bart en del av tvangsvervingens målgruppe, men fordelene ved å være soldat kan ha blitt vurdert som så vidt store at mange tatere kan ha vervet seg frivillig.

Svenske myndigheters holdning til bruken av tater-soldater var tvetydig. Det finnes flere eksempler på at tater-soldater ble sparket ut av hæren med begrunnelse i etnisk tilhørighet. Som vi har sett i underkapittel 5.5.3 fikk rotesoldaten Hans Reiner sparken med påskrift i generalmønsterrullen «Zigeuner, kan icke approberas». Et annet eksempel er rotesoldaten Pehr Jönsson Hellbom.

De omreisende soldatene ble ofte gjenstand for klager til myndighetene. Ettersom de ofte var bevæpnet, ble de ofte sett på som truende og farlige.

I et kongebrev fra 1763 rettet til samtlige landshøvdinger og ledere for de vervede regimentene, innskjer-pes det at bestemmelsene fra 1748 om at tatere ikke skal stryke rundt i landet, også nå gjelde for tatersol-datene. Først i 1805 finner vi et direkte forbud mot å bruke tatere i krigstjeneste. Forbudet gjelder de ver-vede regimentene i Finland.

- Etterhvert ble det mange tidligere tatersoldater som måtte finne annet å gjøre. Mange begynte som «glasförare och porcelains-handlere», men den erfaring som mange hadde gjort seg etter lang tids tjenes-te i hæren, ble og søkt utnyttet til, som eksempel:

I et brev og ansøkning i 1787 til kongen, fra Erik Råsch, presentere han seg som konge for Finlands «tartarer», tidligere soldat og nå pensjonert etter 35 års tjeneste. Råsch ba den svenske kongen om offisiell godkjenning som - «öfer-man på mera nämda slägte». Han tilbød seg å kreve inn skatt av taterne og «hålla nogare upsigt» med dem. I dette arbeidet ba han også om bistand fra lokale politi-myndigheter. I brevet karakteriserer han taterne med majoritetssamfunnets sedvanlige språkbruk. Han beskriver hvordan - «owold, stöld och tjufweri, för-öfwas af de ännu i Finland wistade tattare», og hvordan de med, - «Trolleri och annan oloflig medel, giöra skada icke allenas på FäBoskapen utan ock på Folk». - En påskrift på brevet viser at kongen valgte ikke å behandle brevet. Kilde: A. MinkenHei.

Dette er hentet fra en gammel avis. Her var damene pionerer og foregangskvinner i overgangen til motorisert ferdsel.

Bilder fra årets arrangement på Gjerstadholmen

Minneplaten over de båtreisende

May Lill Ljosdal og Tommi Simonsen

(leder LOR Agder)

Diverse publikum og deltakere på tur til Gjerstadholmen

Fra båtturen.

Markerte fantefolkets historie

på Gjerstadholmen

FANTENES HOLME: Landorganisasjonen for Romanifolket arrangerte femårsmarkering for minne plaketten som er satt opp på Gjerstadholmen til minne om de båtreisende. Arrangementet fant sted i juni i samarbeid med Lions Tromøy og Tromøy historielag.Foto: Esben Holm Eskelund

Lor har fått seg nytt telt til bruk ved stands og diverse arrangementer.

Vi er veldig fornøyde. Med logo, så ingen skal være i tvil om hvem som holder til der.

Her er Tommi Simonsen under prøveoppsettinga. Ikke mange minuttene som gikk med til å slå det opp og ta det ned.

ROMANI-SPRÅKET.

Romanifolket har ikke hatt noe kjent skriftlig språk, og språket inneholder mange ord fra en rekke andre kulturer og land som er «plukket opp» gjennom vandringene. Og siden det ikke har funnes et skriftspråk, har det heller ikke vært mulig å finne en riktig opprinnelse til språket, bare at det inne-holdt mange «låneord», som fra sanskrit i India.

- «Presten Eilert Sundt, var ikke så lite av en filolog. Helt fra Stavangertiden hadde han gått inn for språkstudiene med stor flid og alvor. De glimrende karakterer han fikk i latin, gresk, tysk og fransk, vitner om dette. I universitetstiden utdypet han sine språkkunnskaper, særlig i engelsk, men også i islandsk og samisk. Som ferdig teolog var han således, selv etter datidens krav på innsikt i språk, mer enn vanlig språkkyndig».

- «Søndag eftermiddag «Strax efter nyaaret 1847», da Sundt for første gang i sitt liv ble konfrontert med en ekte tater, og til han var ferdig med sin bok om fantene i januar 1850, - det vil si tre år -, stu-derte han med stor iver fantemålet. Så stor rolle spilte språkstudiene at han opprinnelig ville kalle sin bok «Rommani og Rodi» etter taternes og skøyernes språk».

Men Sundt, som den fremste norske forskeren på dette språket, var ikke den eneste i Skandinavia som forsket på det. For allerede «mer enn en helt sekel» før han begynte å samle romani- og rodi-ord ( rotvelsk ) for sitt glossarium, utgav svensken S. P. Björckman en avhandling på latin «Dissertatio aca-demica de cinganis». Ved samtaler men en svensk «tattare» hadde forfatteren fått tak i 47 ord og uttrykk fra sigøynerspråket. Sundt samlet svært mange romani-ord, men var likevel ikke den som samlet flest i Skandinavia. Det ble gjort i Sverige av svensken Carl Säve, som han hadde god kontakt med.

Men den første som på et språkvitenskapelig grunnlag antydet at romani kunne knyttes til det indiske språkområdet, var naturhistorikeren og lingvisten Christian W. Büttner. I 1771 utgav han et verk, der han mente at romani kunne ha en indisk eller afghansk opprinnelse. Kilde: A. Minken.

Senere, i 1783 kom tyskeren Grellmanns oppdagelse av likheter i språket mellom romani og hindue-nes sanskrit.

- «Etter at Sundt gav seg med studier av «fantespråket», ble det oppdaget langt flere ord. Man fant senere rundt 660 nye romani-ord og 740 nye rodi-ord, tilsammen altså ca 1400 ord, (mot Sundts 900») .

- Manuš, er et romani-ord som har betydningen mann eller menneske. I Frankrike og Tyskland brukes det som gruppe-betegnelse. Slik bruk er også dokumentert fra Spania. I Eilert Sundts språkmateriale fra Norge finner vi ordet gjengitt i formene «manusch» og «manus» med betydningen menneske. Ref: A. Minken

- Romanical, er spesielt interessant fordi vi finner det over et stort geografisk område, fra Norge og Fin-land i nord, i Storbritannia, på kontinentet i Tyskland og Frankrike og ned til Spania og Italia i sør. Termen er i dag et av de mest utbredte endonymene hos engelske «gypsies». Og den brukes som offisiell beteg-nelse på Finlands sigøynere, - «finitko romaseele». Det er grunn til å tro at betegnelsen og ble brukt i Sve-rige. Ref: A. Minken

Romanichal, på engelsk, og -chal skal i skal ifølge Wikipedia bety «fellow»

Norge er det nevnt som romanisæl, eller det kortere romani, som tidligere nevnt. Sundt skrev og ordet «barorommanierne», der baro, betyr stor. Og han skrev ordene «horta rommanisæl» som står for ekte romani - eller «ekte storvandrer», som han oversatte det til. Martin Mathiassen Skau, beskrev ordet «barovandriar» som - «De fra Asien indvandrede Rommanier», og ordet «teknovandringer» som smårei-sende og av norsk avstamming.

- Sinti. I motsetning til det geografiske vidt utbredte endonymet «romanical» er «Sinto» en egenbetegnel-se. ( Sinto i entall, og Sinti i flertall ), og i hovedsak begrenset til Tyskland. I dagens Tyskland brukes ofte samlebetegnelsen «Roma und Sinti». Det dreier seg om to distinkte grupper. Og opplyst at Sintisa skal bety kvinne.

- Grupper som kaller seg «Sinti» har røtter tilbake til de første innvandringene til Vest-Europa på 1400 tal-let, mens grupper som kaller seg «Roma» har forfedre som kom fra Øst-Europa i tiden rundt 1850 eller seinere. Betegnelsen «Sinti» er etymologisk uforklart, og språkforskere regner med at ordet IKKE ( min fremheving) er av indisk opprinnelse, blant annet fordi det bøyes som et låne-ord. Det er en mulighet for at betegnelsen «Sinti» ble brukt lokalt, og først senere ble spredt til større grupper av sigøynerne. Ref: A.Minken

Sintiene, er spesifikt nevnt som en undergruppe av romani-folket. Det er og opplysninger om at navnet «Sinti» er blitt brukt i både Danmark og Sverige.

«Kalo», betyr svart på romani. I 1741 skal ordet «Calou» ha blitt brukt i en ordfortegnelse i Spandau, og da med betydningen sigøyner. Kalo, skal og ha blitt brukt som egenbetegnelse av sigøynerne.

Men tilbake til tugthuset i 1847. Det var i denne sammenheng, ved intervjuer av Christian Fredriksen Hart-man, og Fredrik Larsen Hartman, ( som var halvbrødre ) at Sundt første gang fikk befatning med «fantespråket» som han senere kalte det, og det var de to som vekte hans interesse for dette fremmedar-tede språket. Han fikk lære «et halvt snes gloser» av Christian Fredriksen Hartman f, 1807. – Han var da satt inn på tugthuset etter slagsmålet i Christiania sommeren 1846 - «paa ubestemt tid», for å konfirme-res.

- «Sprogmesteren» var likevel Fredrik Larsen Hartman, som satt på Akershus festning. Men han slapp ut fra Akershus i januar 1848, og reiste da umiddelbart fra Kristiania. Da mistet Sundt sin beste og viktigste kilde for opplysninger om språket.

«Han var skrivekyndig og tydeligvis en våken og en intelligent mann. Da han også – i motsetning til Christian Fredriksen – var villig til å innvie Sundt i taterlivets mysterier, ble han til uvurderlig hjelp. Han kunne også skille ut svenske, finske, ja russiske ord fra det norske taterspråk, og han var endog i stand til «at adskille selve Ordene fra de tilføiede grammatikalske Endelser, at gjøre Forskjel paa Synonymer og Homonymer, Hoved – og Bibetydninger».

Sundt, mente ut ifra sitt kjennskap til språket og forskning på romani, at han da via materialet kunne påvise fra hvilken kant romani-folket hadde kommet inn i landet, nemlig gjennom Russland og Finland. - «Dette er man dog senere kommet til var feilagtig». Andre hadde ment at de kom til Norge via Danmark og Tyskland, og det var i alle fall riktig, men Sverige som transittland kan legges til. Det er dokumentert at folk av de eldste romani-slektene våre vi kjenner til, - som eks. Franzwegen og Maximilliani - hadde oppholdt seg hh.v. i Kurland (dagens Latvia ), Holland, Tyskland, og Danmark, og reiste over til Sverige.

Stortyven Gjest Baardsen, som var mye sammen med «taterne» både i det frie og som innsatt, samlet også romani-ord, og hadde en håndskrevet samling av ord og uttrykk, i - «Samling af de mest forekom-mende Ord i det saakalte Vandrings- eller Skøyersprog». Skøyerspråket, rodi, mente Sundt var et opp-diktet språk som ikke hadde noe bakgrunn i noe som helst.

aardsen beskrev dem som to folkeslag, «meltraverne» og «storvandrerne»» som det var stor forskjell på, - og at, ulikheten dem i mellom bl. a lå i deres reisemåte og arbeid, - «de som blot reise om i enkelte Distrigter Mellem Fogderiene, og de som streife Sverig og Norge igjennem». - Og som det videre står i boken, - «Meltraverne, ( dvs. folk som travet rundt og tigget mel - og nevnt som småvandrerne) - var de simple av omstreiferne. De gjorde korte reiser, og utga seg for å være vevskjebindere, kammakere, kje-leflikkere o.l.»

- «Storvandrerne fartet derimot vidt omkring, og de opptrådte ofte som doktorer, kursmeder, gullsme-der og urmakere, og at de skilte seg fra hverandre bl. annet med hensyn til språket».

For Sundt, kom påstanden fra Gjest Baardsen om at det var To slags fanter og To slags fantespråk, til å bety mye, og han sluttet seg helt til det Baardsen hadde fremholdt.

Sundt mente i hans «terminologi» at skøyerne var «et kunstig, unaturlig folk». Taterne derimot var et eget folk, i tradisjonell betydning, Det avgjørende argumentet for å tildele taterne status som folk, var språket. Med erkjennelsen om språkets indiske opphav var også opprinnelseslandet fastslått. (Min anf. - som han da trodde) Men Sundt, ytret imidlertid tvil om taterspråket egentlig kunne kalles et språk. Han mente det var fattig og ufullstendig, men konkluderte med at et «raat» og usivilisert folks språk alltid er fattig. Og når det gjaldt mangelen på egen grammatikk, mente han at dette var en ganske ny utvikling som hadde funnet sted i de aller siste generasjoner. Kilde: A. Minken.

Således kom det til å streife to ulike, fremmedartede folkegrupper omkring i de norske bygdene. Tater-ne, var «aristokratene», blant omstreiferne. De innlot seg ikke på småtyverier o.l. som skøyerne gjorde, men de skammet seg ikke over å bedra folk gjennom hestehandel eller ved sin påståtte legekunst og spådomsevne.

Taterne, kom i følge teoriene til Sundt til Norge gjennom Sverige og Finland i to større omstreifergrupper. Den første skjedde antagelig en gang på 1500-tallet. Allerede en gang på 1400- tallet var de kommet til Europa.

Det er skrevet at de var forholdsvis høye, var brunøyde og hadde mørk hud, og de skilte seg tydelig ut fra nordboerne pga sitt orientalske preg. De dro omkring på lange reiser, ofte i større flokker som besto av en eller flere familier. De førte med seg hester og vogner og alt sitt gods, og talte seg i mellom på romani, og hadde egne skikker og regler som bestemte deres innbyrdes adferd.

Taterne så ned på skøyerne, som de foraktelig kalte meltravere. De blandet seg derfor ikke med hverand-re . Tvert imot søkte de å unngå hverandre. Taterne hadde oftest sine vandringer fra de sørlige grense-traktene mot Sverige gjennom Østerdalen og Gudbrandsdalen til Trøndelag og lengre nord.

I tillegg fantes det en tredje gruppe, nemlig landsmenn, norske, som av forskjellige årsaker vandret rundt, som folk i de to andre gruppene. Det er bevist at folk i denne omstreifer-gruppen også opptok romani- og rodi-ord i sitt språk, nevnt som «fantespråket», og ble ansett som, og kalt for tatere.

Skøyerne, holdt seg mest i Sør- og Vest-Norge, og «særlig i traktene mellom Skien og Stavanger».

Men tilbake til teorien om det språklige opphav til romani. Taternes språk. At Sundts påstand om at de norske tateres språk hadde stor likhet med europeiske sigøyneres romani-dialekter, var det ikke uenighet om. Men ut fra dette slektskap konkluderte han med at det også var et «rase-slektskap», og i beretningen som ble utgitt i 1850, hadde han en teori om at taterne, «storvandrerne» var av indisk opphav.

Men det ble satt et spørsmål ved akkurat denne konklusjonen. Et språk er som regel et «arvegods», men kan det ikke forekomme at det også er et «lånegods» ?

Han syntes da å godta hypotesen som noen sigøynerforskere tidligere hadde fremsatt om at sigøynerne kom fra et hinduistisk land, hvor de hadde tatt etter hinduenes sanskrit, men at de selv ikke tilhørte noen hindu-slekt.

Sundt kom da med noen betraktninger som i denne sammenheng var av interesse. Han mente da at - si-gøynernes språk – eller i de minste en del av språket – da skulle ha vært et lånegods - før de dro ut fra In-dia.

Det er også språklig påvist at sigøynerne, som taterne, i de land som de etter hvert dro igjennom, tok opp nye ord i sitt språk, og at taterne talte sitt romani med grammatikk fra de nye lands språk; - de fortsatte således med sine språklige lån.

Fredag den 14.juni hadde vi gleden av å være tilstede på en av de siste forestillingene av «Se min ild» av Sara Wilhelmsen og Øyvind Osmo Eriksen. Stykket var satt opp på utescenen på Glomdalsmuseet av Skøyerstaten Teater. Det blei et fyrverkeri av ei forestilling som hadde fullt hus. Dette var virkelig en god opplevelse og vi er meget stolte av Sara og det hun klarte å få til.

Vi venter i spenning på hva hun kan få til neste gang, for dette var bare superknall. Og til alle dere som ikke fikk dette med dere, - sørg for å være fremme i køen neste gang, ellers mister dere noe stort

Her er en morsom gammel tekst av Jon Ljosdal, bestefar til vår egen May-Lill Ljosdal. Han er vel kanskje mest kjent for «Gryta hennar mor», men har skrevet mye mer enn det. Denne teksten er bare et lite eksempel

Her er May-Lill Ljosdal, stolt barnebarn av tekstforfatteren

SPRÅK OG KULTURMØNSTRING PÅ ÅROS FERIESENTER.

Kulturtreffet vi hadde på Åros i 2018 var virkelig en heidundrende suksess. Så vi var virkelig optimistiske

da vi gikk i gang med arbeidet med å arrangere Språk og Kulturtreff samme sted i helga den 7.-9. juni.

Kulturrådet hadde også gitt oss støtte til årets arrangement, noe vi var svært glade for.

Vi brukte mye tid og ressurser på forberedelsene, for å få et best mulig program.

Er mye som skal klaffe og mye som må avklares for å få et arrangement på plass.

Men vi er i den heldige situasjon at vi har stab og ledelse på Åros feriesenter helt og holdent på vår side.

Faktisk var det de som kontaktet oss sist vinter og lurte på om vi hadde planer for nye arrangement på

Åros i 2019, for de ville svært gjerne ha oss der. De hadde så gode og positive erfaringer med oss at de

håpet på og så fram til nye tilstelninger fra oss. Og de ville bistå oss og hjelpe til på beste måte for at

dette skulle skje.

Og det har de virkelig gjort. Vi kan ikke rose velviljen og samarbeidet fra Åros Feriesenter nok.

Vi hører stadig historier fra andre om at romanifolk blir diskriminert og bortvist fra campingplasser rundt

i landet. Vel, det er ikke vår erfaring, hverken her på Åros eller andre steder der vi har vært innlosjert.

Men Åros Feriesenter stiller nok i særklasse når det gjelder forholdet til romanifolket.

Men når det gjelder episoder ellers rundt på norske campingplasser, må man vel også ta i betrakting at

ALLE gjester, også de som er av reisende folk, må oppføre seg ordentlig. Om man ikke oppfører seg på

en akseptabel måte, kan man heller ikke klage på at man ikke er velkommen.

Vi har forresten blitt fortalt flere historier om hvordan Åros Feriesenter har bortvist såkalte etnisk nors-

ke folk, som har oppført seg uakseptabelt overfor andre med annen etnisk bakgrunn enn den helnorske.

«Sånn kan vi ikke ha det her hos oss», har de sagt, «så dere er nok uønsket og må forlate».

Åros har stilt egnede lokaler til vår disposisjon. Vi har fått svært greie priser til overnatting og de har

hjulpet oss på alle vis med å få treffene til å bli så vellykket som mulig.

Ja, både vi og de er så fornøyde at vi jobber frem mot å gjøre dette til et fast årlig treff. For da vet både

reisende folk og andre at rundt slutten av mai, begynnelsen av juni, så skjer det ting på Åros. Det kan, på

mange måter, være mye bedre enn å flytte arrangementene og treffene rundtomkring.

Vi hadde en god del påmeldte deltakere. Og av erfaring visste vi at det i tillegg pleier det å komme flere

som ikke er forhåndspåmeldt.

Men i år var ikke værgudene på vår side. Arrangementet krever så mye i planlegging og forberedelser at

det ikke er mulig å endre på dato når det hele begynner å nærme seg. Værvarselet var katastrofalt, og

dessverre hadde meterologene helt rett, når de meldte et forferdelig øse-pøse regnvær hele helga. Dette

slo også kraftig ut når det gjaldt oppmøtet til treffet, både for vanlige deltakere og også for de som skulle

bidra faglig og kulturellt. Hele arrangementet blei derfor noe redusert både med tanke på publikum og

innhold.

Men fredagen den 7.juni kom, og en god del folk kom tross alt, utover dagen og kvelden.

Kvelden gikk til innkvartering og sosialt samvær. Den gode samtalen er viktig, også i romanikulturen.

Lørdagen, på dagtid, var planlagt å være en del av Lors andre arrangement med minnestund på Gjerstad-

holmen. Men det dårlige været var nok utslagsgivende for at en del av våre deltakere på Åros valgte å

holde seg hjemme på Åros, heller enn å dra på skjærgårdstur i drittværet. Noen var tøffe nok til å ta tu-

ren til Tromøy og fikk med seg et meget godt arrangement der.

På lørdagskvelden var det duket for kulturell aften med Team Klemetsen nede i den såkalte

«Strandbaren». Dette må nok på mange måter sies å være helgas høydepunkt med tanke på kultur, glede

og humør. Lille-Jon Klemetsen leverte så det holdt, i flerfoldige timer, med et show som var en herlig

blanding av romani-sanger og andre fengende musikalske perler. Og trass i dårlig vær så stilte publikum

mannsterke opp. Det var fullstendig «stinn brakke». Hele kvelden til langt på natt. Her fikk både reisende-

folk, Ola Nordmann og andre tilreisende en festaften uten like.

Hvordan Lille-Jon klarer et slikt non-stop maratonshow er for oss vanlig dødelige helt ubegripelig. Vi vet

jo alle at hans bror, Ole, er en stor idrettsmann, men Lille-Jons prestasjoner er ikke mindre imponerende.

Søndagen var det tid for språkseminar. Dessverre blei programmet , som tidligere sagt, noe redusert i for-

hold til hva som var planlagt og avtalt. Vi skulle hatt et par bidragsytere til på språksiden, men dessverre

kunne de ikke komme.

Men Lakki Patey hadde tatt turen helt fra Spania for å presentere konseptet «New Amigos» for oss alle.

Han er vår samarbeidspartner, sammen med Rolf Theil, i arbeidet med å lansere en språk-app på romani.

Et arbeid vi for øvrig er godt i gang med.

Rundt 40 fremmøtte var tilstede når vi satte i gang i ettida på søndag. Ikke verst med tanke på den fest-

aftenen som hadde funnet sted kvelden før i de samme lokalene.

Vi vil påstå at entusiasmen var stor og entydig positiv når Lakki fikk fortalt og demonstrert om språk-

appen, og hvordan det hele er lagt opp på en genial og lekende måte.

Og det som gledet mest var begeistringen fra ungdommene som var tilstede. Så hvis de er representativ

for hvordan romaniungdommen rundt i landet vil ta i mot en romani-app, så er suksessen sikret. Slik sett

ser fremtiden litt lysere ut. Vi mangler bare litt midler for å fullføre arbeidet.

Var forresten ikke bare ungdommen som viste sin interesse og begeistring for appen. Godt voksne folk var

også meget interesserte. Olav fra Arendal, som er en voksen kar i 80-åra, ville ta den i bruk med en gang.

Han har alltid savnet å kunne snakke sitt eget folks språk og ville svært gjerne sette i gang med appen.

Men uansett fikk vi presentert vårt arbeid og visjoner for vårt publikum. Og vi har merket praten har gått

rundt blant folket, om dette prosjektet.

Vi vet at det finnes noen individer av romanislekt som mener at språket skal være hemmelig og av den

grunn ikke liker arbeid som vil gjøre det lettere tilgjengelig for interesserte.

Men saken er jo den at språket har ikke vært hemmelig. Ordbøker på romani eksisterer i flere utgaver og

har gjort det siden 1800-tallet.

I dag er situasjonen den at språket er svært truet og på randen til å dø ut, slik f.eks. Skogfinnenes språk har

gjort.

Skal romanispråket overleve og fortsatt være et levende språk i fremtiden, må det gjøres en god del tiltak.

Vårt arbeid med å lansere en romani-app er et ledd i dette viktige arbeidet.

Men uansett, når Lakki og vi var ferdig med vårt var også den offisielle delen av mønstringa over.

Den sosiale delen fortsatte en liten stund til, men ut-

Leif Bodin Larsen, en bauta og foregangsmann i organiseringa av romanifolket. Gikk bort så altfor tidlig. Vi kunne virkelig ha trengt han med oss i det videre arbeidet i dag.

Johannes Fredriksen, faren til vår kjære venn, Øystein Hatlebakk.

Hei, er det noen som kan si noe nærmere om det som står her? Gi beskjed til Linda i så fall

Er det noen som kjenner igjen dette bildet og kan gi noen opplysninger? Ta kontakt med Linda.

Det var klasse over håndverket før i tida. Virkelig noen prakteksemplarer av noen kniver.

Arvid og Alvin. Også to kjente skikkelser i romanimiljøet som dessverre ikke lengre er blant oss.

Vår kjære Linda i en stille stund utenfor vogna.

Alma og Lauritz Fredriksen fra Laudal.

Sonja Fredriksen og «Skosse» med trekks-pillet, sønn av Johannes og Evelyn Fredriksen, begge barnebarn av Alma og Lauritz.

Mina Halvorsen og dattera Reidun

Kallemann og Anne Klemetsen

Fredrikke og Mina Aleksandersen med sine fine dukker

På drommen i Trøndelag.»

Nikko og Lovise Fredriksen på Birkeland

Fra båtlivet med fam. Pettersen.

Anna og Magnus Aleksandersen Magnussen Griffenfeldt

Lovise Aleksandersen.

Tommi Simonsen, leder i LOR Agder og styremedlem i hovedstyret og hans kone og vår alles kjære May-Britt «Gøgga» Simonsen Ljosdal

Laura Aleksandersen foran og Ruth, Johan og Bjørg Aleksandersen bak.

Johannes Fredriksen og en staselig bil i særklasse.

Sander Pettersen

Marie «Nusa» og Laura Nicoline Aleksandersen

Flere staselige gamle kniver.

Leif Larsen fra kirkemøtet i Nidaros i 2000 da Kirka ga sin unnskyldning til romanifolket. Et sterkt øyeblikk.

JOHAN ANDREAS GRIFFENFELDT * og Roland ROS. # Middagsavisen – Onsdag 1 Juli 1914. To omstreifere paa Røvertogt. En ældre omstreifer, Johan Andreas Griffenfeldt, har i en aarrække fartet omkring i Kristianiafjorden og Sildefjorden med en jagt han eier og drevet handel med, - efter hvad han selv forteller. I den senere tid har han havt med sig til hjælp ombord - omstreifer Roland Leonard Ros. I sommer en nat laa disse to og med jagten oppe i Drammensfjorden og ærgret sig over at det gik saa daarlig med handelsvirksomheten, da den ene av dem plutselig fik en idé, at de skulde dra avgaarde paa andre felter. Forslaget vedtoges øieblikkelig av den anden. Imidlertid var det nok smaat med mynter, hvorfor de drog like til Gulhaug Verk i Lier, hvor de la til og gjorde strand-hug. De forsynte sig med en del tralleskinner, en kakkelovn og en jernvalse, som de lastet i farkosten sin og satte kurs for Horten. Paa en vandring som Griffenfeldt nylig hadde gjort her, hadde han set en prægtig bryggepande av kobber i nærheten av gaarden Falkensten, og i nattens stilleste time stod saa Herrerne Griffenfeldt og Ros ved den eftertragtede skat. Først forsøgte de at bære den ned til stranden paa nogen staurer, men disse knak tvers over for dem. Saa tok de og rullede den over et jorde og videre ned til baaden. Nu syntes de at de hadde en rigtig god og kostbar last og fattet saa den – for dem begge meget skjæbnesvangre beslutning at reise ind til Hovedstaden og omsætte byttet. De kom ogsaa velbeholdene hit og fik bragt alle tyvekosterne - av hvilket kobberkjelen alene repræsenterte en værdi av 300 kroner – iland, og optil en skraphandler som kjøpte hele stasen for 160 kroner. Med denne kapital strøk de like ned til bryggen igjen, men da de saa skulde sætte til sjøs paa et nyt togt, kom poli-tiet og la beslag baade paa dem og jakten. Baade Griffenfeldt og Ros tilstod straks tyveriene og idømtes i forhørs-retten igaar hver 1 aars fængsel, som de vedtog paa stedet. De har begge været straffet flere ganger før. Griffenfeldts baad har politiet foreløpig tat vare paa.

ET STORT TATERFØLGE HOLDT SPETAKKEL I SKIEN – INKL. EN GRIFFENFELDT # Glommedalens Social-Demokrat – 23 Juni 1889. Et stort taterfølge var i Skien Lørdag. De blev ikke længe der; thi politiet førte dem ud af Byen. Udenfor Kloster-broen begyndte de ifølge «Varden» at gjøre ordentlig spetakkel. Kvinderne begynte først, og sloges som nogle rene furier. Derpaa fortsatte de sin mars udover til Graaten, hvor de holdt saadant spetakkel at lensmanden saa sig nødtsaget til at forlange militærhjælp. Da soldaterne kom tilstede, faldt de til fode og forføiede sig væk med sin jagt. Men det var ikke slut hermed. Ret ved Kjørbæk begyndte de rigtig for alvor at slaa sig løs. Atter maatte soldaterne ud; men nu vilde Taterne vise sig som helte og forsvare sig til det yderste. De skjød omkring sig med skarpt, saa man blev nødt til at udde-le skarpe patroner til soldaterne. Disse var paa sin side heller ikke uvirksomme, men stormede jagten og tog med sig 5 af urostifterne. Disse blev ført til Skien og indsat i Arrest. Hver af dem blev ilagt en mulgt paa 60 kroner. Blandt de arresterte var en af de bekjendte Griffenfelder. - TATERSLAGET PAA SKIENSELVEN – samme sak. # Romsdals Amtstidende – 25 Juni 1889. Leserbrev. Til «Fremskridt» skrives fra Graatenmoen: - Jeg siger Taterslaget, Hr. Redaktør, men forudstikker for alle eventualiteters skyld, at begivenheden korrektere burde benævnes Taterslagene, eftersom det fandt sted i to bestemt adskilte repriser og paa to forskjellige steder. Og saa til sagen. Søndagens stillhed laa udbredt over den solbeskinnede Graatenmo med hertil hørende huse og nordenfor liggende elv, som snart skulde blive skuepladsen for saa vilde begivenheder. Et skib viser sig, lydløst kommer det drivende og ankrer ligesaa lydløst op paa elven udenfor Moen. Til hvilken klasse fartøy det korrekt bør henregnes, skal jeg lade usagt – jeg vil nærmest kalde det en elendig farkost. Men er skibets art vanskelig at bedømme, saa skulde man imidlertig ikke længe være i tvil om inholdets beskaffen-hed; det var nok at klassicere – det bestod kun af Tatere, 5 mænd og ligesaa mange kvinder. Som Tatere for de ogsaa frem, og uden egentlig at legge landet øde, bragte de dog slige forstyrrelser i Graaten og omegn, at Lensmanden sendte krigsbudstikken herud. En trop af tapre Fædrelandsforsvarere var straks paa benene, og da Taterne hadde trukket sig tilbage til sit skib, skulde man anfalde dem der. Da soldaterne ankom til strandkanten kunde de imidlertid ikke komme længere, thi der var vand udenfor. Et skud lød fra skibet og alle undtagen de opstillede soldater flygtede. Senere kom der flere skarpe skud. Flere minuter hengik i aandeløs spænding; - endnu var der hverken døde eller saarede. Det kom da heller ikke til nogen afgjørelse denne gang, for Taterne kappede ankertauget og lod sin farkost drive med strømmen, indtil den forsvandt for soldaternes blikke.

Da Lensmanden havde udtalt at han var tilfreds naar Taterne blot kom væk, saa optog man ingen forfølgelse af den flygtende fiende. Dette var slagets første del. Nu kommer anden Del: - Det var stillhed og nat. Et bud, der meldte at fienden laa for anker lige udenfor Graaten-moen i en vik af elven, faldt som en bombe ned i vor fredens leir. Snart var en hel peleton paa benene. Den ene halvpart, de tungt bevæpnede, forsynedes med gevær og skarpe patroner; den anden halvpart, de let bevæbne-de, kun med sabelbajonet. Efter at Løitnanten med nogle faa ord havde gjort troppen bekjendt med betydningen af, at der iagttoges den yderste stilhed, drog man afsted gjennem skoven. Det gjalt nu altsaa at overumple fienden, at fange ham. Snart stod troppen paa sivekanten ret over det sted hvor baaden laa forankret. Alt var stille. Ombord var der intet tegn paa liv, kun elvens brusen hørtes. Paa et givet tegn styrtede nogle dertil afdelte soldater ombord. Da reiste sig plutselig en gammel Taterkone, der nok skulde holde vagt. Med vilde skrig forsøgte hun at bringe fartøyets mandlige befolkning under vaaben. For-gjæves! Kun en af dem kom halvt op af luken som førte ned til det rum hvori alle sov. Han blev puttet ned igjen og laaget sat paa. Der blev nu for effektens skyld kommanderet: - «Lad gevær!». Derpaa løftedes laaget til rummet op, og der tilsagdes: - «En mand ad gangen op!» Hver opdukkende Tater blev nu øieblikkelig greben og visiteret. De var som sagt 5 mænd ialt. Alle var de be-væbnede med store knive, og en af dem endog med en skarplad revolver. Nu – seiren var sikret og for i tilfælde at udnytte den umuliggjør enhver tanke paa videre forsvar, blev de 5 tatermænd under en forsvarlig bevogtning sendt til Skiens Distriktfængsel; - Valpladsen overlodes kvinderne.

HVORDAN BLI MEDLEM I LOR!

Vi opererer med to forskjellige medlemskap.

Vanlig enkeltmedlemsskap som da gjelder for en person, kr 50 i året.

Familiemedlemsskap som da gjelder for en familie, kr 100 i året.

Når det gjelder familiemedlemsskap må navnene til alle de som medlemskapet gjelder,

meldes inn til styret.

Vi trenger også fødselsårene til alle medlemmene. Altså årstallet de er født, ikke fullt fød-

selsnummer. Sekretæren er født i 1958, så for han er det 1958 som gjelder.

Det kan gjøres på mail eller sms til leder eller sekretær.

Betaling skal gjøres til kontonummer 2610.12.85293.

Nytt av året er at betaling av kontingenten også kan gjøres med Vipps.

Vippsnummeret til LOR er 577291.

Da går man inn på sin vipps. Trykker på kjøp og betal. Taster så inn 577291 i søkefeltet, så

vil LOR komme opp. Så legger man inn 50 eller 100 kr, alt etter som, skriver navn og tele-

fonnummer (eventuelt adresse eller mailadresse) og så fullfører man vippsen.

Mail til LOR kan sendes til; lorstyret@gmail.com.

Post kan sendes til LOR, c/o Lars Harstad, Postboks 8116, 4675 KRISTIANSAND.

Telefon leder Linda M. Aleksandersen er: 95755685.

Telefon sekretær Lars Harstad er: 90564849.