Mahmona Khan

1

Skitten snø

Skitten snø materie.indd 1 03.10.11 13.03

3

Mahmona Khan

Skitten snø


4

© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslowww.aschehoug.no

Omslagsdesign: madebyhandverk.noSatt med Minion Pro 11/15,5hos Framnes Tekst & Bilde asPapir: 80 g Munken Print 1,6

Trykk og innbinding: Livonia Print RigaPrinted in Latvia 2011

ISBN 978-82-03-25343-0


5

Prolog

Sumera står ubevegelig foran speilet. Blikket fryser seg fast, men hun klarer likevel ikke å se seg selv. De hovne arrene på brystene er alt hun ser. Sårene har ikke vært dype, men arrene er godt synlige. Hun fryser og svetter på samme tid idet hun stryker fingrene forsiktig over dem. Hun håper de vil bli sva-kere etter hvert, kanskje forsvinne helt?

Hun sukker, vet godt at hun lurer seg selv. Om merkene på kroppen blir mindre synlige, har arrene likevel trengt seg inn i sjelen hennes. De vil aldri bli helt borte, bare minne henne om det som har skjedd.

Hun sprer hånden forsiktig over det som ligner et kart av tynne, røde striper, gjenkaller smerten.

Hun vil aldri glemme, aldri kunne tilgi.


7

Big King XXL

Sumera hørte telefonen kime ute i stua. Moren tok den. Hun fikk ikke med seg hvem som ringte, men var redd for at det skulle være enten Anila eller Ambar. Hun hadde ikke krefter til å snakke med dem akkurat nå, visste ikke hva hun skulle si. Så ble det stille igjen. Sumera pustet lettet ut. Hun lukket øynene og tenkte på hvordan det hele startet. Den aller første gangen hun så ham.

Han var sikkerhetsvakt på senteret, og hun hadde ikke jobbet mange dagene på Burger King før hun la merke til ham. De andre jentene på jobben fortalte at han het Jamal og ofte stakk innom for å spise. Først kom de på hils, og etter hvert ble det til at de slo av en prat når hun hadde tid. Han var høy, kraftig og hadde et usedvanlig sjarmerende smil. Han minnet henne om Supermann, Christopher Reeve. En norsk-pakistansk utgave av Supermann. De gangene han kom for å bestille sin faste Big King XXL-meny, forsøkte hun så godt hun kunne å skjule sin beundring. De andre jentene på skiftet var raskt på plass bak kassa når de så tegn til ham, men når Sumera stod der, var det alltid henne han gikk til.

Charlotte så ut til å mislike at Sumera fikk oppmerksom-


8

heten hans. Selv var hun en skikkelig babe og likte nok ikke å måtte dele oppmerksomhet, tenkte Sumera. Charlotte hadde vært hyggelig mot henne til å begynne med, men nå merket hun hvor stram hun ble i maska når det tydelig var henne Jamal foretrakk å bli ekspedert av. Hun begynte å mase på Sumera om vasking på kjøkkenet eller tømming av søppel. Sumera ante misunnelsen, men brydde seg fint lite om det. Ikke rart Charlotte var sjalu. Jamal kunne vært modell eller skuespiller i en hvilken som helst bollywoodfilm.

Den første tiden etter at Sumera møtte ham, klarte hun knapt å konsentrere seg på skolen. Hun gledet seg til de dagene hun skulle jobbe, men grunnen til det holdt hun fore-løpig for seg selv. Ikke engang venninnene, Ambar og Anila, fikk vite om Jamal. De var for barnslige til at hun ville fortelle dem noe. Ambar ville erte, og Anila ville preke moral om det å holde seg unna gutter. Det hadde ingen hensikt, dessuten var det ikke stort å fortelle om heller, ikke annet enn at han var dødskjekk, tenkte Sumera smilende.

En dag kom Sumera ekstra tidlig på jobben. Hun ville bare få et glimt av ham, sjekke om han var på jobb. Da hun så ham rusle forbi Narvesen, tok hun fort rulletrappen opp i annen etasje. Herfra kunne hun se ham uten at han oppdaget henne.

Hun fulgte med på runden hans og merket seg at han brukte spesielt mye tid i frisørsalongen, parfymeriet og noen av klesbutikkene. Jentene som jobbet der var unge alle sammen, og noen av dem var ganske lekre også. I parfyme-riet skulle man tro de hadde hatt audition for å finne de rette ansatte, de var som tatt ut av et motemagasin. De så ut til å være oppslukt av Jamal; lot kundene titte uten å spørre om


9

de trengte hjelp. Sumera kjente et stikk i brystet. Kanskje han bare var hyggelig mot alle? Kanskje hans hyppige besøk hos henne bare var en del av en rutinert måte å være vennlig på?

Da han kom innom restauranten senere den dagen, klarte hun ikke å smile. En kunde som nettopp hadde fått bestil-lingen sin, skled på det nyvaskede gulvet og sølte alt utover. Sumera løp for å hente moppen og ba Charlotte om å ta Jamals bestilling, men han bare gikk ut av køen. – Går det bra, eller? spurte han og betraktet henne mens hun plukket opp maten. – Ja da, ikke noe problem, svarte Sumera uten å se opp.

Hun håpet at han ville gå sin vei, men han ble stående og se henne tørke colasølet. Isbitene lå strødd utover gulvet. Hun syntes det var flaut at han stod der og iakttok henne mens hun svinget moppen fra side til side som en annen vaske kjerring.

– Har du lyst til å ta en pause sammen med meg i morgen? Jeg kan spandere, smilte Jamal idet hun passerte ham for å gå bak disken med den skitne moppen og bøtta.

Sumera vasket hendene mens hun grublet over hva hun skulle svare. Var det noe lurt å møte ham? Tenk om noen så dem, trodde at noe var på gang mellom dem? Brydde hun seg egentlig noe om det? Det var da bare en pause det var snakk om, kunne det være så farlig? Men hva om noen i fami-lien, venninnene, brødrene eller brødrenes kamerater, farens bekjente eller morens venninner så henne sammen med Jamal? Hun tørket seg på hendene på vei ut mot disken og bestemte seg for å si nei.

– Det er greit, smilte hun til sin egen overraskelse. De avtalte tid og møttes neste dag på Terassen, spisestedet i annen etasje. De satte seg ved et bord innerst i kroken. Sumera var


10

nervøs, enda det var hun selv som hadde valgt å sitte der. Hun irriterte seg over at hun var så anspent. Jamal kjøpte en jord-bærsmoothie til henne og en Pepsi Max til seg selv. De snak-ket om løst og fast, om senteret, ungdommen som vanket der og de nye butikkene som skulle åpnes. Jamal fortalte at han hadde flyttet fra Drammen et år tidligere for å bo sammen med broren sin, og at han hadde jobbet som vekter på sente-ret i nesten seks måneder. Han hadde egentlig lyst til å søke seg inn på Politihøgskolen.

Sumera følte seg mer avslappet da han begynte å snakke om litt mer private anliggender. Hun kunne se ham for seg i politi uniform, den kom til å kle ham enda bedre enn vekter-uniformen. Hun så på klokken og tok den siste slurken før hun reiste seg. Jamal fulgte henne ned rulletrappen, og de passerte fotobutikken, som hadde babybilder i utstillingsvinduet.

– Åååå, er han ikke kjempesøt? utbrøt Sumera og pekte på et spedbarn som lå på et saueskinn og smilte til dem.

– Tjaaa, helt OK. Du er mye søtere, svarte Jamal med et flørtende blikk. Hun klarte ikke å si noe, ble litt satt ut av den plutselige direktheten.

– Synes faktisk du ligner litt på Aishwaria, fortsatte han oppmuntrende.

– Særlig det, protesterte Sumera sjenert, men lykkelig over å bli sammenlignet med Bollywoods desidert vakreste super-stjerne. Resten av dagen kjente hun seg som gelé i hele krop-pen.

Sumera lå i senga og merket at puta var blitt våt av svette. Håret lå klistret i nakken. Hun satte seg opp, vendte puta og


11

prøvde å få i seg litt vann. Glasset dirret mellom hendene når tankene på nytt begynte å sirkle i henne.

Hun husket hvordan hun hadde gledet seg til å møte Jamal igjen. Hun visste han ville ha det hektisk på jobb, men håpet at han ville komme innom. Det var kampanjedager på sen-teret, «Elleville dager», eller som moren hennes kalte det: «ille ville dager». Sultne kunder, voksne som barn, stimlet sammen foran kassene, tittet opp på burgermenyene og på Charlotte og på de på kjøkkenet, som småløp mellom brus, burgere og pommes frites.

Sumera hadde skyndtet seg inn på bakrommet og skiftet til Burger King-uniformen i full fart. På vei ut mot skranken festet hun navneskiltet sitt og rettet på den røde capsen før hun åpnet kassa og nikket blidt mot de sultne og tørste. Bak på kjøkkenet hadde Usha, Tom og Camilla problemer med å holde tritt med bestillingene enda de laget burgere i rekord-tempo.

Etter at de hadde ekspedert noen og tretti bestillinger, ble det roligere. Burger King hadde tilbud på en av menyene, og restauranten var full. Folk stod med maten og ventet på ledig bord. Sumera speidet etter Jamal. Han var ikke å se noen ste-der, hadde sikkert mye å gjøre, tenkte hun.

Det var mennesker overalt, oppe og nede og i alle butik-kene. De kom i store og små flokker for å sikre seg kuppene utover kvelden. Hun var glad hun skulle hjem før det vers te rushet. Fredagene sluttet hun tidligere på skolen og tok derfor skift fra 14 til 19 den dagen. Her på senteret var det ofte de pakistanske og somaliske kvinnene som var flinkest til å kaste


12

seg over tilbudene. De dukket ned i kurvene og kom opp igjen med favnene fulle og triumferende blikk. Det hendte de begynte å krangle om hvem som tok hva først, eller skjelte hverandre ut for at noen tok alt. Når de hadde fått ut dam-pen, var det ikke uvanlig å se at enkelte lempet noe tilbake i kurvene, ting de likevel ikke ville kjøpe. Sumera syntes det var morsomt å se kvinnene i virksomhet så lenge ikke moren eller svigerinnene deltok. I så fall ble hun flau og holdt seg på lengst mulig avstand.

Sumera oppdaget noen av elite utøverne i denne sporten blant kundene i køen sin og sukket. De brukte alltid dob-belt så lang tid fordi de ville vite hva de fikk for pengene, og enkelte lurte på om fiskeburgeren var halal.

Sumera passet utmerket til denne jobben. Hun var blid og tok godt imot alle, til og med damer som snakket gebrokkent norsk akkurat slik hennes egne foreldre gjorde. Det var en del sånne i dag, både menn og kvinner. En gjeng bråkete tenår-ingsgutter, en pakistaner, en tyrker og en norsk gutt, hadde benket seg rundt et bord like ved ballrommet og sjenerte de andre gjestene. Ingen turte å si noe, utenom en pakistansk aunty som satt like ved dem med datteren si. Hun kjeftet og ga dem stygge blikk, men de fortsatte å snakke høyt og banne til hverandre.

Sumera fulgte med, og snart så hun Jamal komme gående opp mot Burger King. Han hadde spottet trioen, og måten han beveget seg på, viste hva han ville. Sumera hadde lagt merke til måten Jamal gikk på tidligere også, men det var ikke bare han som gikk slik. Hun hadde sett andre pakistanske gutter gå på samme måte. Hun var usikker på om det var en pakis-


13

tansk greie eller noe alle gutter med gener fra østlige strøk hadde i seg. De skjøt brystet frem og gjorde armene brede, som om de skulle gjennom en trang dør og måtte brøyte seg plass med albuene. Skrittene var faste og bestemte, bena et stykke fra hverandre. Det var som om de ville se bredere ut. Nesten litt komisk.

Sumera hadde forsøkt å studere og sammenligne de pakis-tanske guttene med de etnisk norske. Kroppsholdningen var langt mer avslappet, skuldrene, armene, hendene, alt hang ned, og hendene var plassert enten i bukse- eller jakkelom-mene. Skrittene var gyngende, nesten som om bakken skulle være en trampoline, og de gjorde et lite hopp for hvert skritt. Mens de pakistanske guttene gikk i bredden, gikk de norske mer i høyden. Som om de helst ville unngå problemene som kom deres vei, mens pakistanerne gjorde seg enda bredere for å fange dem.

Jamal stanset ved bordet til trioen. Hva han sa, kunne hun ikke oppfatte, men guttene reiste seg kjapt og gikk uten å snu seg tilbake. Jamal så mot henne, blunket og forsvant innover i senteret igjen. Hun ville neppe se ham senere, men det gjorde ikke noe. Hun var sliten. På skolen hadde det vært prøver og innleveringer de siste ukene, og i tillegg hadde hun hatt mye å gjøre på jobben. Hun gledet seg til å ta helg.

I løpet av noen få timer hadde restauranten mettet flere titalls mager. Det som lå igjen, var søl etter brus, pommes frites, papp og papir. Sumera verket i hodet, hun følte seg helt utmattet enda klokken bare var halv fem. Hun spurte Thomas om hun kunne slutte et par timer tidligere, og han lot henne gå. Han visste godt at hun var en av hans beste ansatte. Hun


14

var alltid presis og hyggelig mot kunder og kollegaer; han ville ikke miste henne.

Da Sumera nærmet seg trappene ned til T-banen, hørte hun noen rope navnet sitt. Hun snudde seg og så Jamal komme løpende. Han hadde ikke på seg vaktuniformen.

– Jeg trodde ikke du var ferdig før senere i dag? sa han og så spørrende på henne.

– Jo da, men jeg er ikke helt i form, smilte Sumera blekt.– Thomas sa du hadde gått. Jeg hadde tenkt å si ha det til

deg. Slutter tidlig i dag. Prøver å ikke ta skift på sånne dager som dette, men de trengte en ekstra mann, så jeg sa ja. Folk flyr jo ned til senteret som om butikkene delte ut alt gratis, flirte han.

Utenfor var det så vidt begynt å mørkne, og kulda slo mot dem hver gang utgangsdørene åpnet seg bak dem.

– Jeg kan godt kjøre deg hjem, foreslo Jamal.– Det går bra, svarte Sumera raskt.– Er du sikker? Tar meg bare fem minutter. Med banen

bruker du evigheter før du er hjemme, påpekte han.– Bor ikke du på Lindeberg? spurte Sumera. – Jeg bor jo

på Linderud, og det blir en skikkelig omvei for deg, forsøkte hun.

– Det gjør ikke noe. Kom igjen, jeg kjører deg, insisterte han.

Sumera var for sliten til å protestere. Å bli kjørt virket behagelig, tross alt, så hun fulgte etter ham ut gjennom sving-døra uten å si noe. Jamal ba henne vente i rundkjøringen mens han hentet bilen sin fra parkeringen. Sumera stakk hen-dene i jakkelomma og kjente mobilen. Fire ubesvarte anrop.


15

Ambar har for mye fritid, tenkte hun og smilte for seg selv. Hun kunne tenke seg hvorfor hun hadde ringt. Det var bryl-lup i helgen, og både Ambar og Anila skulle dit, de også. Gjet-tet hun riktig, ville Ambar vite hva Sumera skulle ha på seg og når hun skulle dra dagen etter.

Ambar var den eneste av de tre venninnene som ikke job-bet. Anila hadde fått seg deltidsjobb lenge før de begynte på videregående skole. Faren hennes jobbet i et rengjørings-firma, og hans inntekt alene strakk ikke til. Med Ambar var det annerledes – hun trengte ikke å jobbe. Faren drev en restaurant, og broren hadde egen videosjappe. De levde bedre enn de fleste pakistanere Sumera kjente, og hun hadde aldri forstått hvorfor de likevel fortsatte å bo i den trange leilighe-ten på Kalbakken.

Ambar hadde prøvd å forklare at faren hennes var i gang med å bygge et gedigent hus i Lala Musa, landsbyen foreld-rene hennes kom fra. De skulle visstnok installere heis der. Sumera husket at hun lo godt da hun hørte det. Luksushus med heis, et ultramoderne kjøkken og fire bad til hvert enkelt soverom. Hun så for seg huset midt ute i åkrene, omringet av avmagrede esler, kuer, møkk og søppel. Hun forstod ikke vitsen; de ville knapt bruke det.

Her i Norge var interiøret hjemme hos dem minst tretti år gammelt. Det skrev seg fra den tiden Ambars foreldre flyt-tet til Norge. De hadde riktignok investert litt i det de anså som mest nødvendig, en stor TV og parabolantenne. Broren kjørte en gammel BMW. Black Man’s Wagon kalte han den, og faren sverget til en gammel Mercedes Benz. To biler i en familie, det var status.


16

Egentlig behøvde ikke Sumera å jobbe heller, brødrene hennes var mer enn villige til å gi henne det hun trengte, og faren hadde en grei inntekt selv om han var pensjonert. Sumera jobbet fordi hun hadde lyst til å gjøre noe annet ved siden av skolen.

Hun frøs på hendene og kjente den kalde høstvinden mot fjeset. Hun varmet pannen med håndflaten og la mobilen i lomma igjen, orket ikke å ringe tilbake til Ambar. Hun fikk vente til hun var kommet hjem. Folk gikk inn og ut av sen-teret, men så langt så hun ingen kjente. Familien hennes var nesten aldri på Stovner Senter, de kjente ikke så mange der. Venninnene hennes syntes Oslo City var en bedre hangout. Ikke at de hang rundt så mye der heller, men det hendte de tok seg en tur.

En skinnende svart BMW nærmet seg. Jamal steg ut av bilen og åpnet døra for henne. Hun smilte forsiktig til ham, trakk den kalde luften langt ned i lungene før hun satte seg inn.


17

Afrin Afrin

Det oste en blanding av røyk og aftershave i bilen. Jamal unn-skyldte lukten og fortalte at en kamerat av ham hadde lånt bilen i noen dager. Hele interiøret var i svart skinn, og en liten diskokule hang i speilet. Den dinglet frem og tilbake til rytmene fra stereoanlegget. Det var den siste skiva til Nus-rat Fateh Ali Khan, kongen over alle qawwali-konger. Jamal trykket frem til spor fire, en remix av låta «Afrin Afrin» – en kjærlighetssang og hyllest til kvinnens skjønnhet. Sumera kjente en uvanlig varme bre seg i ansiktet. Hun kikket ned på skinnstøvlene sine, tuppene var blitt grå av skitt og søle.

– Jeg drikker alltid Pepsi Max. NO SUGAR MAXIMUM TASTE brummet Jamal og rakte henne en flaske brus. Den var kald, vanligvis var det bra, men ikke når fingrene frøs. Motoren hadde ikke rukket å varme opp bilen. Sumera drakk sjelden brus og likte bare Cola, men tok noen slurker av ren høflighet. Jamal satte girspaken i drive og skrudde opp lyden på musikkanlegget:

Afrin AfrinÅ du min kjære, min vakreste


18

aisaa dekhaa nahiin Khuubsuurat ko’iiAldri har jeg sett noe så vakkert som degjism jaise Ajanta kii muurat ko’iiDin kropp er som et kunstverkjism jaise nigaahon pe jaaduu ko’iiDin kropp er som magi for mine øyne, runget det i bilen.

Var denne sangen til henne, eller var det en tilfeldighet? Tonene fra Nusrat Fateh Ali Khan fikk henne til å sveve under taket på bilen, og nervøsiteten slapp taket.

Jamal fortalte henne om broren sin og kona hans, bhabhi, som han kalte henne. Hun var visstnok gravid. Jamal sa han gledet seg til å bli onkel, at han var glad i barn. Hjertet hen-nes begynte å pumpe fortere, kroppen føltes varmere, og hun kjente seg plutselig ikke så sliten lenger. Hun ville vite mer om Jamal. Foreldrene hans bodde i Drammen, men tilbrakte mye tid i Pakistan. Selv bodde Jamal hos broren sin på Lindeberg. Han planla å kjøpe noe eget, men sa han måtte vente til han hadde spart nok egenkapital.

Sumera var i ferd med å forsvinne sakte, men sikkert inn i drømmenes verden. Hun ville trolig rukket å bli gift med politimann Jamal om han ikke brått hadde skrudd av musik-ken.

– Helvete! Jeg må møte en kamerat om en halvtime! Han skal ha tilbake noen greier jeg lånte av ham. Han har mast lenge, og jeg lovet å møte ham i dag, forklarte Jamal oppgitt og så på Sumera.

– Går det greit om jeg kjører innom Lindeberg for å hente


19

sakene før jeg kjører deg rett hjem? spurte han med et dådyr-blikk hun umulig kunne avvise. Han lovet at han ikke skulle bruke lang tid. De tok av på Kalbakken, ut gjennom rund-kjøringen, forbi apoteket, sykehjemmet og Prix og videre nedover den nokså smale veien gjennom Bredtvet. Pepsien var ikke så ille. Sumera tok en ny slurk og kikket ut på de nitriste husene som lå tett som fyrstikkesker rett ut i veien med Bredtvet gymnas, kirken og kvinnefengslet bak seg og noen blokker og industribygg på den andre siden.

– Jeg har nevnt deg for bhabhien min. Hun vet at jeg liker deg, smilte Jamal og snudde seg mot henne. Sumera kjente hjertet dunke. Hun svarte ikke, skrudde korken på brusflaska og så en annen vei.

– Du har ikke en annen CD? spurte hun som om hun ikke ante hva han hadde sagt.

Jamal hadde fortalt sin bhabhi om henne! Det var alvor, gutter gjorde aldri det hvis de ikke mente noe med det, tenkte Sumera. Blodet banket helt fra hjerteroten og ut til neglene, og varmestrømmen som kom fra henne, blandet seg med den tette luften i bilen. De svingte inn etter Lindeberg-skiltet, og etter at de hadde kjørt et stykke oppover veien, tok de av til høyre og kom til en parkeringsplass rett ved noen gule blok-ker. Flere biler kjørte inn. Folk lesset ut barn, bæreposer, sek-ker og vesker. De så nesten like slitne ut som Sumera følte seg. Det slo henne at det kunne bo pakistanere der, kanskje noen hun, brødrene eller foreldrene kjente. Hva hvis Atif fikk en kjøretur hit? Hun begynte å svette bare ved tanken.

Atif var den yngste av de tre brødrene hennes. Han hadde begynte å kjøre taxi for noen år tilbake og hadde endret seg


20

med jobben, syntes Sumera. Før la han aldri nesa opp i livet hennes, men etter at han begynte å kjøre, ble han plutselig så voksen og kontrollerende. De to eldste brødrene hennes arbeidet på Ringnes, der faren hadde vært ansatt i over tretti år. Atif kunne ha fått seg jobb der, men ville studere. Da studi-ene ikke gikk så bra, tok han taxilappen og jobbet siden bare med å kjøre drosje.

Utspørring var tidligere morens faste rutine, men ble nå så å si overtatt av ham. Det irriterte Sumera. En gang ble hun skikkelig sint da hun kom hjem fra jobb og han begynte å fritte henne ut om hvor hun hadde vært. Det hele var hel-digvis en misforståelse, for hun hadde glemt å si fra at hun hadde vakt den dagen. Atif forsvarte oppførselen sin med at han hadde sett og hørt mye rart i drosjeyrket. Han var redd for henne, og avsluttet med å si at hun skulle holde seg unna gutter.

Tidligere hadde Sumera vært bestis med akkurat denne broren, men nå begynte hun å mislike ham. Hun var sint, men orket ikke å krangle. Da Atif giftet seg og flyttet ut med kona for et år siden, ble tilværelsen mer normal for henne. Nå var det bare Sumera og foreldrene som bodde i leiligheten på Linderud. Hun var yngst og følte seg litt bortskjemt. For-eldrene elsket henne mer enn noe annet, og brødrene dillet og dullet med henne og overøste henne med gaver og pen-ger som om hun fortsatt var en liten jente. De kom ofte på besøk, særlig i helgene og på helligdager. Besøkene betydde enda mer da faren til Sumera senere bestemte seg for å slå seg ned i Pakistan. Slitasje i alle ledd, og særlig i knærne, gjorde de norske vintrene ekstra tøffe for ham. Han reiste ned når


21

det begynte å bli kaldt og kom tilbake når det nærmet seg sommer i Norge. Både Sumera og moren syntes det var ekstra hyggelig å få resten av familien på besøk når han var borte.

De to eldste brødrene til Sumera hadde en sønn hver, og hun gledet seg alltid til å leke med nevøene sine. Atif var glad i barn, og kona hans hadde termin rundt juletider. Sumera elsket å leke med ungene og kjøpte stadig småting hun likte til dem. Enkelte ganger tilbød hun selv å passe dem. Bleieskift skremte ikke henne, og en bollywoodfilm på kino eller en pakistansk eller indisk konsert var populært hos bhabhiene hennes. Ikke så rart heller. Jenter gikk jo ikke ut på byen, sær-lig ikke etter at de var blitt gift. Kino, restaurant eller konsert ga avkobling og hygge. Å tilbringe tid sammen med ukjente fremmede menn var absolutt ikke akseptabelt i hennes fami-lie.

Hvis Atif så henne med Jamal nå, ville det bety masse trøbbel. Sumera kunne se det for seg. Han ville gi henne en preken som aldri ville ta slutt.

– Kan du ikke bli med inn? Det tar fem minutter, og så kan du hilse på bhabhi. Broren min er sikkert på jobb, sa Jamal.

– Nei, best jeg kommer meg hjem.– Slapp av, jeg skal kjøre deg hjem. Uansett er det vel ikke

så lurt at du blir sittende her i bilen? Alle som går forbi, ser deg.

Sumera så seg rundt. Det var ingen utenfor, men tenk om Atif kom, eller noen andre som kunne se henne og sladre? En del av henne ville få det overstått, bli med Jamal og hilse på


22

bhabhien og komme seg fortest mulig hjem, mens den andre delen helst ville slippe. Før Jamal fikk sagt noe mer, hoppet hun ut.

– Greit, men jeg kan ikke bli lenge, sa hun litt strengt.– Nei da, masa, svarte Jamal ertende. De passerte en bom

og gikk forbi en stor lekeplass. I lyset fra en lyktestolpe så hun noen gutter huske. Den ene satt mens den andre stod på huska og tok fart. Det gikk fortere og fortere, og de hoiet og lo. Det minnet henne litt om da Atif og hun pleide å leke sammen. Han var alltid den som skulle stå, og hun lot han gjøre det; det var morsomt å bli husket på den måten. Hun ble stående et øyeblikk og se på guttene før hun kom på at hun var godt synlig der hun stod.

Hun snudde seg og så at Jamal var flere skritt foran henne. Hun småløp etter ham og følte seg uvel igjen, nesten litt kvalm. De stoppet foran en blokk, ikke så langt fra lekeplas-sen. Hun børstet håret med hendene og gned fingeren utover leppene for å jevne ut leppestiften. Han åpnet inngangsdøra og holdt den opp for henne. Før hun gikk inn, dro hun jak-ken litt nedover hoftene. Hun skulle møte bhabhien hans for første gang og måtte gjøre et godt inntrykk.

– Går det bra, eller? smilte Jamal.– Ja da, svarte Sumera nervøst.– Bare slapp av. Bhabhi er kjempesnill, oppmuntret han.


Documents

Mahmona Khan