Mai 2/20 2020-2.pdf · På 1970-tallet ble det satt i gang forsøk på Sørlandet som viste at bekkerøya klarte seg mye betre i surt vann enn vanlig ørret. Dette var starten på

2/20Mai

Årgang 26

Redaktørens spalte 2

Ørreten tilbake i mange regulerte og tidligere sterkt sure innsjøer i Åseral,Mandalsvassdraget 3-5

Kritiske samfunnsfunksjoner innen vassdragskalking 6

Vellykket rognplanting i Modalselva i april 7

Fortsatt behov for kalking av bekker selv om vannkvaliteteni innsjøene er god 8-10

Songeelva-doseren er klar! 11-12

Gjellealuminiumsprosjekti Sørlandselvene 12-13

Smitteforsøk i Agder viser at sjøauren er svært utsattfor lakselusskader 14-15

Få pH-status i eposten 16

Fiske i Frafjordelva.

2 pH-status | nr. 2/2020

Utkommer med 4 nummer i året

med stoff om kalking og forsuring.

pH-status gis ut som gratis-

abonnement til offentlig forvalt-

ning, forskning, organisasjoner

og politikere.

Utgiver:Norges Jeger-

og Fiskerforbund

Finansiering:Miljødirektoratet

Ansvarlig redaktør:Øyvind Fjeldseth

Redaktør:Alv Arne Lyse

Tlf. 911 48 154

Redaksjon:Helge Tjøstheim,

Miljødirektoratet

Tlf. 452 46 454

Trygve Hesthagen,

NINA

Tlf. 995 93 389

Atle Hindar,

NIVA Region Sør

Tlf. 905 16 045

Fredrik Gustavsen

Fylkesmannen i Agder

Tlf. 37 01 75 33

Opplag:3 300

Redaksjonens adresse:«pH-status» v/NJFF-Hordaland

Nesttunbrekka 95, 5221 Nesttun

Telefon: 911 48 154

e-post: [email protected]

Internett:https://www.njff.no/fiske/Sider/

pH-status.aspx

Tips om stoff, fagrapporter o. l.

bes sendt til redaksjonen.

Stoff uten forfatterhenvisning

er skrevet av redaktøren.

Bilder uten fotograf oppgitt,

er tatt av redaktøren.

ISSN 0808-4882

Redaktørensspalte

oronaviruset (covid-19) kom for fullt til Norge på etter-vinteren, og torsdag 12. mars

vedtok regjeringen de strengeste unn-taksbestemmelsene vi vel har hatt noen sinne i fredstid. Etter dette har de fleste av oss stort sett måttet holde oss hjem-me, og kun hatt anledning til å gå ut for å handle, gjøre helt nødvendige ærend til eksempelvis legen, eller for å lufte hunden. Unntaket er de som har såkal-te kritiske samfunnsfunksjoner. Til sist-nevnte gruppe tilhører heldigvis også de av oss som sørger for at kalkingen i vassdragene opprettholdes. Koronakri-sen har derfor ikke hatt noen negativ effekt på driften av kalkingen. Men i likhet med mange andre arrangementer ble imidlertid det årlige TEFA-semina-ret i Norge om kalking og forsuring som skulle vært avholdt i mars, avlyst.

Koronaviruset fører, slik det ser ut i skrivende stund (i slutten av april), til at det i praksis blir ferie innenlands i sommer for de aller, aller fleste av oss. Norgesferie vil for mange innebære en større eller mindre grad av friluftsliv, inklusiv sportsfiske. Mange innsjøer har fått bedre fiskebestander på grunn av kalking, og det samme gjelder for laksebestandene i mange av våre til sammen 24 kalkede elver. Et ferietips kan da være å tilbringe noen dager med fiske her til sommeren. Sportsfiske kan jo utøves med god avstand, og er en ak-tivitet man kan gjennomføre trygt alene eller sammen med familien, med liten smittefare.

Heldigvis skjer det også positive ting på kalkingsfronten. Eksempelvis star-

tet kalkingen av Songeelva nå i april. Dette er ei sideelv til Nidelva i Arendal, og er ei elv med et stort potensial som gyte- og oppvekstområde for både laks og sjøaure. Dette prosjektet er for øvrig omtalt et annet sted i denne utgaven av bladet. I tillegg kan det nevnes at pro-sessen med kalking av Otra er enda et steg videre, og det er nå utlyst anbud for kalkingsprosjektene både i sideelva Høiebekken, samt i hovedelva ved Ive-land.

Ellers i denne utgaven av bladet er aure og sjøaure et gjennomgående tema. Du finner artikler om utviklingen til bunn-dyr og aure i kalkede innsjøer og i bek-ker på Romeriksåsen, om utviklingen i aurebestandene i forsurede og regulerte magasiner i Mandalsvassdraget, samt en artikkel som presenterer studier av lakselusas innvirkning på sjøauren i Sandnesfjorden i Agder. I tillegg fin-ner man stoff om rognplanting i Mo-dalselva, om en planlagt kartlegging av gjellealuminium i Agder samt om tiltak satt i verk for å sikre fortsatt drift av kalkingen i elver og vassdrag selv i dis-se koronatider.

Avslutningsvis vil jeg minne om den på-gående digitaliseringen av bladet. Fra og med 2021 vil pH-status, som tidli-gere nevnt, kun produseres i et digitalt format, og ikke lengre trykkes og sen-des i posten. Hvis du ønsker å fortsette abonnementet ditt digitalt så ta en titt på sistesida, der finner du mer informa-sjon om hvordan du går fram!

Alv Arne Lyse

Miljømerket trykksak 241 749 Print Konsult, Andebu Miljømerket trykksak 241 749 – Print Konsult, Andebu

K

3pH-status | nr. 2/2020

>>

Ørreten tilbake i mange regulerte og tidligere sterkt sure innsjøer i Åseral, MandalsvassdragetØrreten i øvre deler av Mandalsvassdraget har vært hardt rammet av sur nedbør. I til-legg er mange innsjøer i dette området regulert. På 1970-tallet var de stedegne ør-retbestandene trolig tapt i alle disse lokalitetene. Utsettingene ga heller ikke noen positiv effekt, og ble stoppet. Etter hvert bedret vannkvaliteten seg, og på 2000-tallet ble det på nytt satset på utsetting av vanlig ørret. Den slo godt til, og flere steder har det etablert seg nye bestander, og utsettingene er derfor avsluttet. Unntaket er et par magasiner som etter reguleringen har manglende eller dårlige gytebekker.

InnledningØrreten i øvre deler av Man-dalsvassdraget ble rammet av sur nedbør allerede på slutten av 1800-tallet. I 1930-åra ble de første innsjøene i vassdraget regulert, og utbyggingen fortsatte fram til 1982. Her er det nå åtte reguleringsma-gasiner, etter at Nåvatn og Skjer-kevatn ble slått sammen i 2018. I fire av disse magasinene inngår flere lokaliteter, og 19 innsjøer er direkte berørt. I tillegg har fem nedenforlig-gende innsjøer redusert vanngjen-nomstrømning. I perioden 2003-2019 har regulanten Agder Energi gjennomført fiskeundersøkelser i 13 lokaliteter, og i flere av den dem 2-4 ganger.

En kartlegging tidlig på 1900-tal-let viste at ørreten hadde avtatt og endog gått tapt i flere tidligere fiskerike vann i høyereliggende strøk av Åseral. Først forsvant ungfisken, og til slutt var det bare noen større og eldre individ igjen. De to fremste fiskeforskerne i Norge på den tiden, Hartvig Huitfeldt-Kaas og Knut Dahl, forsøkte å finne ut av hva dis-se skadene kom av. Huitfeldt-Kaas famlet i blinde, mens Dahl mente de skyldtes en parasitt som angrep eggene hos hunnfisken. Dette gjorde

Av Trygve Hesthagen, NINA, Trondheim

at rekrutteringen etter hvert opp-hørte (se pH-status 4-2013). En del år seinere viste flere pH-målinger at vassdraget var i ferd med å bli sterkt forsuret. I 1932 registrerte fiskeri-sekretær Syvert E. Sunde en pH på 5,3-5,4 i flere vann i Skjerkegreina (se kart). Her hadde ørreten gått tapt eller var i ferd med å forsvinne i flere innsjøer. På 1950-tallet viste flere pH-målinger i Logna-greina og i Ørevatn verdier på 4,95-5,05. Men at sur nedbør var den store synderen, ble først kjent på slutten av 1950-tallet.

Ved en regulering vil ørretens rekruttering bli skadet, spesielt vil den utløps-gytende stammen forsvinne. Foto: Trygve Hesthagen, NINA.

Fiskeundersøkelser på 1970-tallet påviste mange tapte ørretbestanderPå 1970-tallet ble det gjennomført fiskeundersøkelser og vannkje-miske målinger i 14 regulerte og reguleringspåvirkete innsjøer i Åseral. De viste seg å være kronisk sure med 4,6-4,9 i pH, og ørreten hadde nesten forsvunnet eller gått tapt i alle disse lokalitetene. Dette skjedde til tross for til dels omfat-tende utsettinger siden 1960-tallet.


Etter de nedslående resultatene på 1970-tallet, opphørte utsettingene i alle høyereliggende magasiner. I en periode var derfor mange av dem helt fisketomme.

Bekkerøya ble redningenPå 1970-tallet ble det satt i gang forsøk på Sørlandet som viste at bekkerøya klarte seg mye betre i surt vann enn vanlig ørret. Dette var starten på omfattende utsettinger av denne fremmede fiskearten. Fram til da hadde bekkerøya en svært begrenset utbredelse i Norge. I 1982 kom utsettingene av bekkerøye i gang i regulerte innsjøer i Åseral, som etter hvert omfatte ti lokalite-ter. Den spredte seg også til noen lavereliggende innsjøer hvor den ikke var satt ut. Bekkerøya slo godt til og flere steder ga den opphavet til

Kart over Mandalsvassdraget der de enkelte reguleringsmagasinene er mar-kert i rødt.

et godt fiske. I 2005 ble det for-budt å sette ut bekkerøye i norske vassdrag. Grunnen var at en slik fremmed fiskeart kan ha negative følger for det naturlige biologiske mangfoldet. I Mandalsvassdraget har bekkerøye kun etablert seg i et fåtall lokaliteter. Den synes å være konkurransemessig svak, og mange steder i Sør-Norge har den forsvun-net etter hvert som ørreten kom tilbake.

Bedret vannkvalitet og utset-ting av ørretUtover på 1990-tallet begynte vannkvaliteten å bedre seg i tidligere sterkt forsuringsrammede vassdrag i Sør-Norge. Dette ga håp om at ør-reten igjen ville overleve og etablere seg i disse områdene. Og utover på 2000-tallet ble det satt ut énsomrig

ørret i alle de regulerte innsjøene i Åseral. Den var avkom av fisk fra Sandvassbekken nedstrøms Juvatn (se kart). Dette var en av få bestan-der som overlevde den verste forsur-ingsperioden i øvre deler av Åseral. Her ble det hver høst fanget gytefisk med ruser og elektrisk fiskeapparat. Fisken ble deretter fraktet til Finså klekkeri i Marndal for stryking og innlegging av den befrukta rogna. All settefisk har vært merket ved å klippe vekk fettfinnen bakerst på ryggen. På den måten har det vært mulig å skille den fra naturlig rekruttert fisk. Finså klekkeri ble nedlagt i 2013, og Syrtveit Fiskean-legg på Evje tok da over produksjo-nen av settefisk.

Ørreten har kommet tilbakeI de fleste magasiner førte utset-tingene til en rask bestandsøkning. Flere steder har settefisken også reprodusert og gitt opphav til nye ørretstammer. Utsettingene har derfor etter hvert blitt trappet ned, og helt avsluttet. Unntaket er et par magasiner hvor ørretens gyteplasser ble neddemt, eller at tilløpsbekkene har uegnet gytesubstrat. Her er det trolig mulig å etablere gyteplasser ved fysiske tiltak. All villfisk i en re-gulert innsjø stammer nødvendigvis ikke fra gyting i lokale tilløpsbekker. Nils Børge Kile ved Syrtveit Fiske-anlegg på Evje mener at fisken også kan gyte i de gamle elveleiene. En del av den nedlagte rogna på disse stedene vil eventuelt stryke med når magasinene tappes ned i løpet av vinteren. Et magasin kan også få tilført fisk fra høyereliggende lokaliteter.

Utsettingene stoppes av flere grunnerTettheten av fisk i mange av maga-sinene i Åseral er ikke særlig stor. Likevel anbefaler vi at utsettingene stoppes inn til videre. For det første er det viktig at det nå blir byg-get opp stedegne bestander uten innblanding av annen fisk. For det andre vil den egenrekrutterte fisken klare seg bedre uten nærvær av


settefisk. Årsyngelen av villfisk er nemlig mye mindre enn énsomrig settefisk, og vil derfor lett tape i konkur-ranse. Det er eksempler på god egenrekruttering på innløp/utløp i innsjøer med utsettinger, mens andelen

Geologien i øvre deler av Mandalsvassdraget domineres av grunnfjell bestående av gneis og granitt. Det er heller ikke særlig mye løsmasser i området. Dette gjør at den sure nedbøren i liten grad blir nøytralisert før den kommer ut i vassdragene. Foto: Trygve Hesthagen, NINA.

villfisk i selve vannet ikke er spesielt stor. For det tredje har reguleringene og en marginal vannkvalitet gjort at produksjonspotensialet er dårlig. I tillegg kan lav ma-gasinfylling i enkelte år gjøre forholdene enda dårligere. Fiskebestandene må derfor så godt som mulig tilpasses bæreevnen. Å sette ut fisk vil derfor bare gjøre vondt verre. Vannkvaliteten er nå så bra at den trolig ikke har avgjørende betydning for den naturlige rekrutteringen hos ørreten i Åseral.

Kvaliteten på fisken i de regulerte og reguleringspåvir-kede innsjøene i Åseral er ikke spesielt god. Den vokser dårlig, blir tidlig kjønnsmoden og maksimal størrelse ligger vanligvis bare på 200-300 gram. Fisken blir derfor ikke vurdert som særlig attraktiv blant de lokale fis-kerne. Dette var også tilfelle i mange innsjøer før de ble regulert og den sure nedbøren gjorde seg gjeldende.

Stoffet er hentet fra: Hesthagen, T. 2019. Ørreten i Åseral i Mandalsvassdraget – et historisk tilbakeblikk etter tiår med sur nedbør og reguleringsinngrep. NINA Rapport 1718.

Nærmere 60 år etter reguleringen av Juvatnet er det meste av sedimentene i strandsona vasket ut og produk-sjon av bunndyr har blitt svært begrenset. Foto: Trygve Hesthagen, NINA.


Kritiske samfunnsfunksjoner innen vassdragskalkingRegjeringen kom 12. mars med de, i henhold til stats-minister Erna Solberg, sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Miljødirekto-ratet gjennomførte derfor i forbindelse med korona-utbruddet en vurdering av hvilke deler av verdikjeden for vassdragskalking som er en kritisk samfunnsfunk-sjon. Her ble det konkludert med at kontinuerlig og uavbrutt vassdragskalking er helt avgjørende for å opprettholde pH i vassdrag som er påvirket av forsur-ing, slik at bestandene av laks kan sikres.

Miljødirektoratet har vurdert at verdikjeden som sik-rer kalkingsvirksomhet er kritiske samfunnsfunksjoner.

Risiko for stans i kalkingDet er risiko for stans i kalkingen dersom kapasiteten til å levere kalk er utilstrekkelig, eller andre forhold fører til stans i produksjon, transport og stabil teknisk drift av anlegg, for eksempel teknisk svikt eller brå endringer i vannføring. Kalkingen gjennomføres ved å kontinuerlig tilføre kalk gjennom doseringsanlegg i vassdragene. Doseringsanleggene fylles opp med kalk daglig eller med noen dagers mellomrom, avhengig

Kalkdoserer ved Audna i Agder.

av i hvor stor grad vassdraget er forsuringspåvirket. Dette krever stabilitet i leveranser fra leverandører/industri og transport av leveransene. I tillegg er det behov knyttet til oppfølging av drift av anleggene for å hindre teknisk driftsstopp.

Risiko for skadeStore verdier har blitt investert i å bygge opp laksebe-standene i vassdrag som er rammet av forsuring. Ved et opphør av vassdragskalking er det store økologiske verdier samt naturmangfold som kan ta skade, og ef-fekten av de investeringene som er gjort i vassdragene kan i ytterste konsekvens viskes ut ved at flere års-klasser av laksunger kan forsvinne eller bli betydelig redusert. Perioden fra mars til juni er den mest sårbare perioden i laksens liv, da laksesmolt vandrer ut fra elvene til havet i dette tidsrommet. Smolten er sårbar for påvirkninger som en nedgang i pH i vannet. Stopp i kalking vil raskt føre til en senkning av pH, med til-hørende aktivering av giftige aluminiumsforbindelser som vil føre til økt dødelighet blant laksen. Dermed kan mange års kalkingsinnsats bli satt langt tilbake i løpet av kort tid.


Vellykket rognplanting i Modalselva i aprilI midten av april ble det plantet rundt 400 000 rogn i den kalkede Modalselva i Hor-daland. Det var fylkesmannen i Vestland og folk fra NORCE LFI samt Modalen Elveei-garlag som utførte arbeidet med rognplantingen. Rognplantingen er ett av tiltakene for å reetablere laksen i vassdraget.

Modalselva er et stort vassdrag som befinner seg i Modalen kommune i Hordaland. Vassdraget er preget av forsuring, og den opprinnelige laksestammen var for lengst utdødd da man startet kalking i 2013. For å reetablere laksen i elva har man brukt fisk fra en nærlig-gende elv (Vosso), og det har blitt plantet rogn, satt ut yngel samt smolt fra dette nabovassdraget.

Gytefisktellinger er utført siden 1999 i regi av NORCE LFI, og disse viser at det er en økende mengde laks som vandrer opp i vassdraget. I oktober 2019 ble det regis-trert 95 villaks, som er det høyeste antallet funnet hittil.

Vibertbokser fulle av rogn, klare til «planting» på elve-bunnen i Modalselva. Foto: Linda Neset.

Rognplanting i Modalselva. Foto: Tore Wiers, NORCE LFI.

I tillegg fant man 4 oppdrettslaks, den ene av disse ble tatt ut fra fisketrappa og avlivet. Gytebestanden av sjøaure i vassdraget hadde en topp i åra 2003 – 2004 med nærmere 1000 fisk, men har i perioden etter vært vesentlig lavere. Høsten 2019 ble det registrert 249 gytefisk av sjøaure i Modalselva

Linda Neset, leder i elveeigarlaget i Modalselva, fortel-ler fra årets rognplanting; «I år ble det plantet ca 200 vibert bokser med rogn og resten i rør i grusen, til sammen ca 400 000 rognkorn i 2020. Det var mye vann i elven i år også på grunn av snøsmelting og mye nedbør, men vi fikk plantet alt som planlagt, og slipper derfor å klekke deler av rogna hos Voss Klekkeri i år. Dette har blitt praktisert når vannmengden har gjort det umulig å få plantet det planlagte antallet på hele elvestrekningen. Da klekkes rogna på Voss, for så å set-tes ut som yngel i juni. Men i år gikk det heldigvis greit. Jobben ble gjort i regi av fylkesmannen i Vestland, og folk fra NORCE LFI, Voss klekkeri og Modalen Elveei-garlag deltok i arbeidet med rognplantingen».


En fin ørret fra Øvre Rotua. Foto: Ruben A. Pettersen.

Nedstrøms el-fiskestasjonen i Stårsjøbekken. Foto: Ruben A. Pettersen.

Fortsatt behov for kalking av bekker selv om vannkvaliteten i innsjøene er god

Den økologiske tilstanden i bekker i Romeriksåsene er betydelig dårligere enn i innsjø-ene, til tross for at vannprøver tatt i mai/juni og september/oktober viser god vann-kvalitet. En sannsynlig årsak er sure episoder under snøsmeltingen. Kalking av bekkene er derfor fortsatt nødvendig.

Forsuringsproblemene i RomeriksåseneRomeriksåsene er et åsparti som lig-ger nordøst for Oslo og strekker seg omtrent 30 km fra nord til sør. Det er et barskoglandskap med innslag av løvtrær, med stort sett kalkfat-tig berggrunn. Området har rundt 100 fiskevann, først og fremst med ørret og abbor, og er mye besøkt av fritidsfiskere. I andre halvdel av 1900-tallet ble vannene stadig mer preget av forsuring, med sterkt reduserte eller utdødde fiskebestan-der. Midt på 1980-tallet ble storstilt kalking og fiskeutsetting satt i gang for å redde eller reetablere bestan-dene. Fra da av har det vært årlig kalking av vann og tjern. Bekker

Av Lise Heier, tidl. NJFF Akershus, og Ruben A. Pettersen, Norsk Institutt for Bioøkonomi

har også vært kalket, men mindre systematisk. Siste bekkekalking var i 2005.

Vannkvaliteten har blitt overvåket parallelt med kalkingen, mest i van-nene, men også i bekkene. Vann-prøvene har vist en klar bedring i begge, og ifølge prøvene er vann-kvaliteten nå god i vannene og stort sett bra i bekkene. Dette forklares med at nedbøren er langt mindre forsuret enn tidligere. Derfor ønsker myndighetene å redusere kalkings-aktiviteten. Men prøveverdiene er avhengige av tidspunktet for prøve-taking. F.eks. kan sure episoder i forbindelse med snøsmelting om vå-ren gå uoppdaget, fordi veiene ikke er kjørbare på dette tidspunktet. Sure episoder med høye verdier av labilt aluminium har vært observert i april flere steder i Romeriksåsene de siste årene. Dette kan ha stor ne-gativ virkning på dyrelivet og gjøre


>>

Lokalitetene for undersøkelser i bekker (rødt) og innsjøer (blått).

Veiing og måling av fisk fanget ved el-fiske. Foto: Ruben A. Pettersen.

at vannet eller bekken ikke oppnår den gode økologiske tilstanden som kreves i vannforskriften.

Undersøkelse av bunnfauna og fisketetthetVi undersøkte den økologiske tilstanden i tjue vann og ti bekker i Romeriksåsene for å se om det var samsvar med bildet som gis av de årlige vannprøvene. Vi tok bunn-dyrprøver i alle lokalitetene, og i bekkene undersøkte vi også fisketett-heten. Det var gjort en tilsvarende bunndyrundersøkelse i de samme vannene i 1989, og fisketettheten i bekkene ble undersøkt i 1997–1999. Med dette grunnlaget var det dermed også mulig å studere utviklingen.

De tjue vannene er fordelt fra nord til sør, med både store og små vann. Det samme gjelder de ti bekkene. Vi tok prøver av bunnfaunaen i september/oktober 2014 med den såkalte sparkemetoden, hvor bunn-sedimentet virvles opp og samles i en finmasket håv. Dyrene ble deret-ter sortert ut under stereolupe og artsbestemt. Basert på artsmangfol-det i hver lokalitet ble forsuringsin-deksen LAMI beregnet for vannene og Forsuringsindeks 2 for bekkene. Fisketettheten i bekkene ble under-søkt i den samme perioden ved el-fiske med tre ganger overfiske. Forsuringsindekser og fisketetthet ble brukt til å klassifisere vannet eller bekken etter økologisk tilstand ifølge Miljødirektoratets klassifise-ringsveileder (02:2018).

I bunndyrprøvene fra de tjue vannene ble det funnet døgnfluer, steinfluer, vårfluer, mudderflue, dansefluer, vannmidd, skivesnegl og ertemuslinger, med flere forsurings-følsomme arter. Dette ga LAMI-verdier som tilsvarte god eller svært god økologisk tilstand for atten vann. Disse resultatene bekrefter resultatene fra vannprøvene tatt i mai/juni, som også viste god eller svært god tilstand for nesten alle vannene.

Bunndyrundersøkelsen fra 1989 ble gjort etter at vannene hadde vært kalket i noen få år. Da fant man at bunnfaunaen i halvparten av vannene fortsatt var preget av

forsuring. Dataene fra rapporten gir ikke mulighet for beregning av LAMI, men den enklere indeksen Forsuringsindeks 1 kan beregnes. Sammenligning basert på denne indeksen viser at det har vært en forbedring i artsmangfoldet i atten av vannene fra den gangen til i dag.

I bekkene ble det ikke funnet en like god utvikling. Riktignok var det en forbedring i fisketetthet i ni av dem siden de forrige undersøkelsene i 1997–1999. Da ble det funnet gjennomsnittlig 23,7 fisk per 100 m2,der den dårligste bekken hadde 0 og den beste bekken hadde 56 fisk per 100 m2. Bare én av bekkene


hadde god økologisk tilstand den gangen. Vi fant at den gjennomsnittlige fisketettheten var økt til 40,4 fisk per 100 m2, der den dårligste og den beste bekken hadde hhv. 6 og 101 fisk per m2. Det betyr at fire av bekkene hadde god eller svært god økologisk tilstand. I de sup-plerende bunndyrundersøkelsene ble det funnet noen døgnfluer, steinfluer, vårfluer, dansefluer, vannmidd og ertemuslinger, men det var lite av forsuringsfølsomme arter, og ertemuslingene manglet skall, et tegn på for-suring. Basert på Forsuringsindeks 2 gir dette moderat eller dårligere tilstand for alle bekkene. Vannprøvene, som var tatt i mai/juni og september/oktober, fanget ikke opp dette. De viste god eller svært god tilstand i ni av bekkene. Dette står i motsetning til de økologiske undersøkelsene, som viste at ingen av bekkene oppfylte vannforskriftens krav om god eller svært god økologisk tilstand.

Konklusjon og anbefalingerNesten alle innsjøene var i god eller svært god øko-logisk tilstand, og man har dermed klart å reparere mange av skadene som fulgte av sur nedbør. Men det er viktig å huske at alle vannene har vært kalket fram til prøvetakingstidspunktet. Stans i kalkingen kan føre til reforsuring, og man må følge med ved hjelp av vannprøver og gjerne oppfølgende prøver av biologiske

kvalitetselementer som bunndyr og fisk for å oppdage og stanse en eventuell reforsuring.

Bekkene, som er oppvekstområde for ørret og skal ha et rikt artsmangfold, viste fortsatt klare tegn på forsur-ing. Dette ble ikke fanget opp av vannprøvetaking på forsommeren og høsten. Vannprøvetaking under snø-smeltingen, eventuelt pH-loggere som står ute og måler jevnlig, vil kunne vise episoder med vesentlig lavere pH, som ørretyngel og mange bunndyr ikke tåler. Selv om vannkvaliteten i innsjøene nå er god, er det viktig å fortsette å kalke bekkene, og det trengs et økt fokus på dette framover.

Prosjektet ble utført i regi av NJFF Akershus og finansi-ert av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Rapporten kan lastes ned fra http://rfa.no/rapporter.

Utsortering av bunndyr fra prøvene. Foto: Erik Telle.

Eksempler på dyr funnet i bunndyrprøvene. Fra venstre: nettspinnende vårfluelarve, sviknottlarve og fjærmygglarve, snegl og steinfluenymfe. Sviknottlarver og fjærmygglarver var det mye av i prøvene. Foto: Lise Heier.

Østbydalsbekken med en god del gjenværende korall-grus. Foto: Ruben A. Pettersen.


Doseringsanlegget i Songeelva, ferdigstilt i april 2020. Det er på tidspunktet bildet ble tatt svært lav vann-føring i elva, og dermed ikke kalkingsbehov. Under flomepisoder vil broa oversvømmes, og doseringen starte opp.

Songeelva-dosereren er klar!

I april i år ble den nye kalkdosereren i Songeelva, ei sideelv til Nidelva i Arendal, satt i drift. Det er grunn til å tro at kalkingen på sikt vil ha en positiv effekt på laksebestan-den i denne sure sideelva.

I «Plan for kalking av vassdrag i Norge 2016-2021» er dosererkalking av Songeelva i Froland kommune ført opp som aktuelt optimaliseringstiltak i Arendalsvass-draget. Songeelva har stort potensiale som gyte- og opp-vekstområde for laks og sjøørret, men preges av lave pH-verdier under flomepisoder. Vi har grunn til å tro at sideelvene står for en vesentlig del av produksjonen i vassdraget, tatt i betrakting hovedelvas morfologiske karakter.

Songeelva har en potensiell gytestrekning på om lag 13 km. Laksebestanden i elva er før kalking klassifisert som svært dårlig, med 14,3 laks/100 m2 som høyeste registrerte tetthet. Smoltfellen i elva har registrert 800-

Av Fredrik Gustavsen, Fylkesmannen i Agder

1000 utvandrende fisk årlig. Til sammenlikning utvan-dret det i 2013 ca. 3400 smolt i hovedelva ved Rygene-fossen. Produksjonsbidraget fra Songeelva er dermed vesentlig i forhold til den totale mengden utvandrende smolt fra hovedvassdraget.

På bakgrunn av Miljødirektoratets overvåkingspro-gram i vassdraget, med støtte i NIVAs kartlegging av Songeelva som potensiell lakseprodusent og kalkings-lokalitet, initierte Fylkesmannen i Agder høsten 2019 arbeidet med å etablere dosererkalking i elva. Prosjektet har vært en del av Miljødirektoratets testforsøk med mål om standardisering av doseringsanlegg for små og

Stasjon for kontinuerlig måling av pH-nedstrøms (til venstre), etablert ca. 3 km fra doseringsanlegget. pH-data herfra brukes som styringssignal på anlegget.

>>


mellomstore elver, tilsvarende Monebekk-dosereren i Tovdalsvassdraget som ble ferdigstilt i 2018.

Songeelva er en periodisk sur sideelv, og kalkbehovet vil variere sterkt fra flom til flom. I perioder kan pH i elva synke til verdier ned mot 5,0. Ved avtakende vannføring oppnår elva imidlertid tilfredsstillende pH-nivåer over relativt kort tid. Målet med kalkdoseringen blir dermed å fange opp disse forsuringsepisodene, slik at Songeelva til enhver tid holder minst fastsatte pH-mål for Aren-dalsvassdraget.

NIVA har tidligere utredet aktuelle plasseringsalterna-tiver for doseringsanlegget i Songeelva. Av de tilrådde alternativene vurderte Fylkesmannen det hensiktsmessig å plassere anlegget nærmest oppvandringshinder. Ned-strøms doseringspunktet er det svært gode innblandings-forhold, og kalksteinsmel med kornfordeling 50 % > 20 μm vil være tilstrekkelig for å nå ønsket pH på laksefø-

rende strekning ca. 1,3 km lenger ned i elva. Nettstrøm er utilgjengelig på området, og anlegget drives derfor av solceller med batteripakke. Songeelva-dosereren blir viktig i uttestingen og optimaliseringen av denne type teknologi, som vi anser høyst aktuelt når mindre, ener-gibesparende og kostnadseffektive anlegg skal etableres i fremtiden. Anlegget er samtidig utstyrt med aggregat for å sikre drift ved utladede batterier. Doseringen styres etter trådløst signal fra nedstrøms pH-stasjon, etablert i elva ca. 3 kilometer fra anlegget.

Det er anslått et årlig kalkforbruk i Songeelva på 20 tonn – til sammenlikning er gjennomsnittlig kalkforbruk på Bøylefoss-dosereren i hovedelva rundt 4500 tonn. Videre overvåking av utviklingen i Songeelva vil forhå-pentligvis understreke produksjonspotensialet i denne sideelva, og følgelig generere viktige data på hvorvidt optimaliseringstiltak av denne typen fungerer etter formålet.

Gjellealuminiumsprosjekt i SørlandselveneDet er tidligere dokumentert at aluminium kan være skadelig for fisk som laks og sjø-aure i ferskvann, og at kalking har en motvirkende effekt. Fylkesmannen i Agder øn-sker i 2020 å undersøke om kalkingen i fylkets elver avgifter vannet tilstrekkelig godt til å unngå slike skader.

Aluminium (Al) ble identifisert som det primære gift-stoffet tidlig på 1980-tallet. Utover 1990-tallet startet man å måle Al på fiskens gjeller. Det ble tidlig klart at det var en tydelig sammenheng mellom den giftige formen av Al i vann (labilt aluminium; LAl) og mengde på en gjelle. Forsøk utført utover 1990-tallet viste også at Al akkumuleres raskt, men at det også avtar nesten like raskt. Selv om det avtar, avtar det ikke helt tilbake til opprinnelig nivå. Dette skyldes at Al ikke bare setter seg på gjellens overflate, men at noe også transporteres inn i cellene.

Når vann kalkes er målet å lage ugiftig vann. For å oppnå dette må pH heves til et nivå hvor Al endrer form fra giftig til ugiftig. Denne prosessen tar tid, hvor hastig-het er knyttet til pH og temperatur. For å sikre godt vann for utvandrende laksesmolt økes pH-målet til 6,4 før og under smoltsesongen.

Av Frode Kroglund, fylkesmannen i Agder

Innsamling av fisk ved el-fiske i Litlånå i Lygna. Foto: Rolf Høgberget.


Feltarbeid i april 2020 knyttet til gjellealuminiumsprosjektet på Agder; her fra Litlåna nederst i Lygnavassdraget, som i dag silikatdoseres. Foto: Fredrik Gustavsen.

I forsøk er det vist at Al som avsettes på fiskens gjeller skader fisken gjennom ulike mekanismer. Mens høye konsentrasjoner påvirker vekst og overlevelse i fersk-vann, vil lave konsentrasjoner fortsatt kunne påvirke et enzym som er vesentlig for fisken når den forlater ferskvann for å skulle overleve i saltvann. Når dette enzymet er ødelagt vil fisken dehydrere i saltvann, få svekket fluktrespons, og vil bli et lett byttedyr for en predator. Dette enzymet må derfor være uskadet forut for sjøvandring. Fra forsøk er det vist at det er en nær sammenheng mellom mengde Al på fiskens gjeller og prosentandel av fisken som kommer tilbake fra havet som voksen laks. Utfordringen for miljøforvaltningen er at konsentrasjoner av giftig Al nært ned til, og under, deteksjonsgrensen for analysemetoden for Al i vann kan fortsatt skade smolt. Det kan derfor være hensiktsmes-sig å ikke kun basere vurderinger på Al i vannet, men også på Al på fiskens gjeller. Årets prosjekt i elvene på Agder har som formål å undersøke om kalkingen avgif-ter vannet tilstrekkelig.

Omfatter alle store elverProsjektet omfatter alle de store lakseelvene i fylket – fra Kvina i vest til Gjerstadvassdraget i øst. Det er gjennom-ført el-fiske i samtlige vassdrag for innsamling laks og sjøørret til gjelleanalysene. Ved første feltrunde fra me-

dio april ble innsamlet fisk satt i tromler på til sammen 18 stasjoner i fylket. Her skal fisken eksponeres for elvevannet til medio mai. Gjelle- og vannprøveanalyser fra første feltrunde utgjør referansetilstanden og sam-menlikningsgrunnlaget til de avsluttende prøveanalysene i mai. Vannprøvene analyseres for full ionesammenset-ning, samt konduktivitet og TOC.

Vi vet at kalkingen har gitt laks tilbake til elvene, men gjelleundersøkelsene kan antyde om dette gjøres godt nok, eller om en andel av fisken forlater elvene med en unødvendig belasting. Dersom gjelle-Al-konsentrasjonen er oppunder eller høyere enn 20 μg Al/g gjelle-tørrvekt, betyr dette 10 - 20% redusert sjøoverlevelse. Dette kan alene bety at til en elv som skulle ha et innsig på 1000 individ, kommer det kun 8-900 laks tilbake. Dette er en reduksjon som det er vanskelig å påvise i fangststatistik-ken, men som kan sannsynliggjøres ut fra overvåkings-data. Dersom det viser seg at gjelle-Al er utilfredsstil-lende høy må resultatet bekreftes med nye målinger, og kalkingsstrategien må gjennomgås, dette samtidig som det må avklares om 20 år gamle resultater holder også i dag. Siden midt på 1990-tallet har det skjedd store end-ringer i vannkvalitet som følge av redusert sur nedbør.


Smitteforsøk i Agder viser at sjøauren er svært utsatt for lakselusskader!

I en ny studie med merket, vill sjøaure fra Storelva i Agder dokumenterte forskere fra Havforskningsinstituttet økt dødelighet samt fare for redusert vekst i sjøen hos fisk kunstig infisert med lakselus, sammenliknet med ei kontrollgruppe med fisk som ikke ble infisert med lakselus. Forsøket ble gjennomført i Sandnesfjorden, siden dette er et kystområde uten lakseoppdrett.

En studie fra Sandnesfjorden i Agder gjennomført av Havforskningsinstituttet viser at sjøauren er svært utsatt for smitte av lakselus. Forsøket ble utført med merket, vill sjøaure fra den kalkede Storelva i Agder. I siste halvdel av mai 2017 ble det fanget til sammen 145 utvandrende sjøauresmolt i nedre del av Storelva. Sjøauresmolten var relativt stor, og hadde en gjennom-snittslengde på 18 cm. Både voksen utgytt sjøaure og smolt av sjøaure vandrer oftest ut om våren, og tilbrin-ger sommeren på beitevandring i fjordene, og returnerer oftest til elvene om høsten for å gyte.

Fisken i dette forsøket ble etter fangst i elva overført til en tank i fjorden med saltvann. Etter en periode her ble

Nedre del av Storelva, der den ville sjøauresmolten brukt i forsøket ble fanget. Foto: Frode Kroglund, fylkesmannen i Agder.

Ytre del av Sandnesfjorden i Agder. Foto: Rune Nilsen, Havforskningsinstituttet.


Sjøauren er sårbar for lakselusangrep når den oppholder seg i fjordene, ofte nær oppdrettsanlegg. Bildet viser en hardt angrepet sjøaure som har oppsøkt ferskvann i en bekk på øya Sotra, vest for Bergen. Foto: Gisle Sverdrup/NJFF-Hordaland.

Opptak av lyttebøyer i Sandnesfjorden høsten 2017. Foto: Kristine Elvik, Havforskningsinstituttet.

sjøaurene bedøvet, og deretter individmerket med akus-tiske sendere som gir informasjon via lyttebøyer i fjor-den om vandring samt dyp for hver enkelt fisk. Deretter ble halvparten av sjøauren kunstig smittet med lakselus i en tank, mens den andre halvparten ble oppbevart i en tank uten lakselussmitte.

Både de lusesmittede fiskene og kontrollgruppa med fisk uten lus ble deretter sluppet ut i slutten av mai midt-fjords i Sandnesfjorden. På forhånd var det lagt ut lyt-tebøyer i fjorden som fortløpende registrerte signalene fra senderne i fiskene.

Til sammen 66 lyttebøyer var lagt ut, noen oppover i elva, noen i området rundt elveosen, mange i selve fjorden, og noen i utløpet av Sandnesfjorden mot havet. Lyttebøyene ble tatt opp i slutten av oktober 2017, og de innsamlede dataene ble deretter lastet ned og analy-sert.

Viktig referansefjord for den nasjonale lusekartleggingenI regi av det nasjonale overvåkingsprogrammet for lakselus (NALO) overvåkes lakselussmitte ved å fange vill laksefisk ved bestemte lokaliteter langs hele Norske-kysten. Antall lakselus registreres deretter på hvert av de fangede individene av laks, sjøaure og sjørøye, som er fanget ved bruk av trål, ruser eller garn. Sammen med ulike modellberegninger utgjør dette grunnlaget for reguleringen av det såkalte trafikklyssystemet for norsk oppdrettsindustri.

Sandnesfjorden inngår i NALO med en fast prøvesta-sjon, og er den eneste prøvestasjonen på strekningen

fra svenskegrensa til grensa mot Russland som er helt upåvirket av lakselussmitte fra oppdrett. Forsøket ble derfor gjennomført i Sandnesfjorden, siden dette er et kystområde uten lakseoppdrett, og dermed representa-tiv for naturtilstanden langs kysten for sjøauren. Denne studien i Sandnesfjorden viser dermed hvor viktig det er å ha referanseområder uten oppdrett og med naturlige mengder av lakselus, sier fiskeforvalter Frode Kroglund hos fylkesmannen i Agder.

Lusesmitte ga økt dødelighet og tidlig tilbake-vandringI studien dokumenterte forskere fra Havforskningsin-stituttet økt dødelighet hos fisk som var kunstig infisert med lakselus. Dødeligheten i løpet av sommeren var hele tre ganger høyere hos lusesmittet fisk enn i kon-trollgruppa. Kontrollgruppa med fisk som ikke ble infi-sert med lakselus hadde i tillegg også klart bedre vekst.

Forsøket viste også at den lusesmittede sjøauren re-turnerte til ferskvannspåvirkede områder etter kun tre ukers (gjennomsnitt 18 dager) opphold i sjøen. Dette medfører en fare for redusert vekst hos auren, siden den oppholder seg langt kortere tid i fjorden der mattilgan-gen er vesentlig bedre. Sjøauren i kontrollgruppa som ikke var smittet med lakselus oppholdt seg derimot over tre måneder i fjorden (gjennomsnitt 100 dager) før den vandret tilbake til ferskvann. Den sannsynlige årsaken til at den lusesmittede sjøauren vandret tidlig tilbake er åpenbart at dette er en strategi for å bli kvitt lusa, som ikke tåler ferskvann. Det er grunn til å frykte at tapt vekst på grunn av lakselus kan ha betydning for evnen til å legge egg, eller til å overleve vinteren i elva.


Returadresse: «pH-status» v/NJFF Hordaland, Nesttunbrekka 95, 5221 Nesttun

Få pH-status i eposten!Fra og med 2021 vil ikke pH-status lenger fore-ligge i trykket versjon, men kun i elektronisk format.

Dette er en utvikling mange av leserne vil kjenne igjen fra eksempelvis avisene. Men pH-status skal på ingen måte legges ned, men erstattes med digitale utgaver av bladet, nyhetsbrev og nettside. Nettsiden er allerede i drift, se phstatus.no.

Allerede i dag har vi en del abonnenter på bladet som øn-sker kun å få bladet i elektronisk format, og ikke tilsendt i posten. Disse får da bladet tilsendt på digitalt format sammen med et nyhetsbrev.

I likhet med å abonnere på den ordinære papirutgaven er det selvsagt også gratis å abonnere på den digitale utgaven. Ønsker du et digitalt abonnement så er det bare å sende en epost om dette til [email protected] Får du i dag bladet tilsendt i posten men i framtida kun ønsker å få det til-sendt per epost så er det flott hvis du gir beskjed om dette samtidig! Forsiden av forrige nummer av pH-status.

Laksetrapper opprettholder og styrker fiske bestandene i mange norske elverLederen, side 2 >>

1/20Mars

Årgang 26

Redaktørens spalte 2Solbergvann er det klassiskesutervannet i Norge - Nå har sørven tatt over 3-6

Utrangerte demningeri norske vassdrag - resultater fra pilotstudie i 2019 7-10Plasseringen av Otradoserener klar

11

Stor interesse forsjøauren

11Trafikklyset og kalkingselvene

12-13TEFA-seminaret 2020 14-15Få pH-status i eposten! 16

Vårflom. Det går mot lysere tider.

Documents

Mai 2/20 2020-2.pdf · På 1970-tallet ble det satt i gang forsøk på Sørlandet som viste at bekkerøya klarte seg mye betre i surt vann enn vanlig ørret. Dette var starten på