Marius Doksheim · 2011. 6. 8. · er ikke bare rasjonelle, ikke bare egoistiske, og de har i hvert fall ikke full oversikt over alle fordeler og ulemper ved å gjøre eller ikke

SVIKT!- en introduksjon til public choice

Marius Doksheim og Kristian Kjøllesdalwww.civita.no

Ma

rius D

oksh

eim

og

Kristian

Kjølle

sda

lSV

IKT! - en

intro

du

ksjon

til pu

blic

ch

oic

e

Mange ser nå for seg en fremtid der vi igjen blir mer positivt innstilt til offentlige inngrep i økonomien. Finanskrisen har bidratt til dette, men også før denne var det nok av problemer, som angvelig kunne løses forholdsvis enkelt, bare politikerne var villige til å handle og bruke penger på problemene.

I denne pamfletten utfordres forestillingen om at myndighetene kan løse problemene markedene ikke kan løse. Ved hjelp av fagretningen public choice viser forfatterne hvordan og hvorfor myndighetene ofte ikke makter å hindre eller rette på markeds-svikten – og hvorfor offentlig inngripen kan gjøre problemene større.

Ikke dermed sagt at vi står maktesløse overfor verdens utfordring-er. Markedet kan løse mange problemer. Det samme kan demokra-tiet, hvis det får virke innen gunstige institusjoner og rammebetin-gelser. Pamfletten viser hvordan vi kan bevege oss i retning av bedre politikk – og derigjennom også bedre markeder.

1


Marius Doksheim og

Kristian Kjøllesdal

2

1. opplag, november 2009 Civita AS

Printed in Norway

ISBN 978-82-92581-33-9

Utgiver: Civita, Akersgt. 20, 0158 OsloFormgivning, omslag og sats: Therese Thomassen

Foto: Therese ThomassenProduksjon: F. J. Stenersen, Oslo

www.civita.no

3

FORORD

Mange ser for seg en fremtid der vi igjen blir mer positivt innstilt til offentlige inngrep i økonomien. Finanskrisen har bidra� til de�e, men også før denne var det nok av problemer, som angivelig kunne løses forholdsvis enkelt, bare politikerne var villige til å handle og bruke penger på problem-ene.

Med denne korte pamfle�en ønsker vi å ut-fordre forestillingen om at politikerne – eller det offentlige mer generelt – kan løse problemer som markedene ikke kan løse. Ved hjelp av fagret-ningen public choice viser vi hvordan og hvorfor myndighetene o�e ikke makter å hindre eller re�e på markedssvikten – og hvorfor offentlig inngripen kan gjøre problemene større.

Ikke dermed sagt at vi står maktesløse overfor verdens utfordringer. Markedet kan løse mange problemer. Det samme kan demokratiet, hvis det får virke innen gunstige institusjoner og ramme-betingelser. Denne pamfle�en viser hvordan vi kan bevege oss i retning av bedre politikk – og derigjennom også bedre markeder.

Vi har ha� stort utby�e av faglige råd og innspill fra flere hold. Rune Sørensen, Pål Foss og Jørn

4

Ra�sø har vært behjelpelige før og e�er skrive-prosessen, og Gjermund Løyning og Jon Hassel Lien har gi� verdifulle innspill. Det samme har samtlige Civita-kolleger. En spesiell takk til Therese Thomassen for alt det praktiske. Alle feil og mangler står selvsagt for forfa�ernes regning.

5

INNHOLD

Introduksjon 7

Markedssvikt 21

Styringssvikt 41

Velgere 43

Politikere 59

Særinteresser 83

Byråkrater 103

Kritikk av public choice 115

Løsninger 121

Videre lesning 130

Bibliografi 143

6

7

INTRODUKSJON

Liberaleren tror ikke at et samfunns- og økonomisystem som forutsetter hellige mennesker eller helter er praktisk. Nei, bare det systemet er praktisk som regner med menneskene slik de i beste fall er gjennomsnittlig.

Wilhelm Röpke1

It is not from the benevolence of the politician, the bureaucrat, or the voter that we expect our publicly supplied goods but from their regard to their own interest.

Mitchell og Simmons2

Markedet er ikke perfekt. Det produseres forlite av noen varer, for mye av andre. Noen varer er for dyre, andre er for billige. Vi gjør dumme kjøp når vi går i butikken. Noen tjener langt mer enn de fortjener, andre tjener mindre enn de selv mener at arbeidet deres er verdt.

Det er mange som mener at politikerne må gripe inn i markedet, slik at myndighetene kan rette på disse feilene. Denne boken presenterer noen teorier som viser at dette ofte er en altfor enkel løsning – og hvorfor det er det.

Den viktigste grunnen til at slike løsninger ikke alltid fungerer, er at også myndighetene

8

kan svikte. Politikerne, byråkratene og inter-essegruppene er mennesker, de også. De er ikke supermennesker som vet mer enn andre eller er flinkere til å få det som de vil. Antagelig er de akkurat like feilbarlige, egoistiske og selvsentrerte som alle andre.

Disse tankene stammer fra et fagfelt som kalles ”public choice”. Begrepet kan kanskje oversettes med ”offentlige valg” eller ”politiske valg”, uten at det blir stort klarere av den grunn.

Public choice-faget står et sted mellom øko-nomi og statsvitenskap. Man kan si at man i public choice bruker økonomiske metoder til å besvare statsvitenskapelige spørsmål. Man ser ikke på stat og marked, politikk og økonomi, som vesensforskjellige institusjoner, men som parallelle organisasjoner med det samme målet: Å oppfylle menneskets ønsker og behov. Denne tankegangen innebærer atmennesket grunnleggende sett er det samme, uansett om det står i butikken og velger frokostblanding eller står i valglokalet og velger parti. Det samme gjelder politikere: Både i butikken og i politikken avveier politikerne ulemper og fordeler, og velger den løsningen som ”billigst” mulig gir det ønskede resultat.

Public choice-teoretikerne mener rett og slett at politikere er slik økonomene ser alle andre mennesker – som rasjonelle og nyttemaksimerende. Det betyr at de, som oss andre, ønsker å unngå ting som smerter og

9

å oppnå ting som gir lykke. Samtidig ønsker de å oppnå det som gjør dem lykkelige til så liten kostnad eller ulempe som mulig. Sagt med andre ord: Hvis rikdom, makt eller prestisje motiverer folk på markedsplassen, er det sannsynlig at slikt også motiverer dem i parlamentet.

Så, mens statsvitenskapen, markedskri-tikerne og mediekommentatorene, i hvert fall i en karikert versjon, ofte ser på politikerne som noen som er mer opptatt av andres velferd enn sin egen, ser public choice-teorien på politikerne som, i hvert fall delvis, opptatt av sin egen velferd. De er litt egoistiske, som oss vanlig dødelige.

Noen tar det hele ett steg videre, og menerat politikerne slett ikke er som oss andre.3 Politikerne er aktivister, mennesker som ønsker å forandre ting. Som brenner for noe.Det er av og til gode egenskaper, men like oftekan det være egenskaper som går ut over andre. Mens vi andre ønsker å fortsette somfør, vil politikerne få oss til å gjøre ting anner-ledes. Men fortsatt vet ikke politikerne mer eller bedre enn andre. De har bare større makttil å bestemme. Det kan i ytterste konsekvens føre til at alle lider for én manns ideer – slik vi dessverre ofte har sett opp gjennom historien.

I denne boken vil vi anta at velgere, politi-kere, medlemmer av interessegrupper og byrå- krater er som ”folk flest” – og vi vil også anta at folk flest er rasjonelle og nyttemaksimerende.

10

La oss derfor forklare litt nærmere hva dette innebærer. Et rasjonelt menneske vil gjøre hva det kan for å nå sine mål, syste-matisk og målrettet. Vi forutsetter videre at målene er ”gode”, slik at vi kan si at rasjonelle mennesker forsøker å oppnå mest mulig nytte. Dermed oppfører mennesker seg omtrent slik økonomer i deres modellbygging antar bedrif-ter opptrer, bare med den forskjell at bedrifter maksimerer profitt, mennesker sin egen nytte.

Mange har større tro på mennesket, og mener at de aller fleste er både gode, altru-istiske og til og med urasjonelle. Det er selv-følgelig riktig. Derfor vil vi også understreke at rasjonalitetsbegrepet er et rent teknisk og forenklende grep – det gjør det helt enkelt lettere å forutse, analysere og tolke menneskelige handlinger. Rasjonalitet og nyttemaksi-mering gjør ikke at vi ikke kan si at mennesker aldri vil gjøre noe som ”koster mer enn det smaker” – men det innebærer kanskje at vi kan si at man vil gjøre mindre av det dersom kostnaden går opp og gevinsten holdes konstant. Man bør altså være forsiktige med å hevde at mennesker bare er rasjonelle, nyttemaksimerende og egeninteresserte. Det er vi heldigvis ikke. Men man kan hevde at det å være rasjonell er én av menneskets egenskaper.

En viktig innsikt fra public choiceteoret-ikerne er at det uansett lønner seg å utforme spillereglene for politikken og demokratiet slik at man beskytter seg mot eventuelle

11

politikere med tvilsomme eller egennyttige hensikter. En korrupt politiker kan ødelegge for mange ærlige, derfor vil det lønne seg for alle å hindre at den korrupte politikeren får gjøre mye ugagn. Godhet er slett ikke fra-værende, men man kan ikke bygge viktige sosiale institusjoner på antakelsen om at alle mennesker utelukkende er altruistiske.4

Public choice-teoretikerne mener at politikkmå analyseres ut fra en såkalt metodologisk individualisme, det vil si at individenes motiverog handlinger må være det helt grunnleggende.Individer vet best selv. Derfor er det avgjørende hvilke og hva slags omgivelser som ”styrer”eller setter grenser for individenes handlinger.

Public choice viser oss dermed at politiske resultater avhenger av de politiske institusjonene, det vil si de spilleregler og ramme-betingelser politikerne, velgerne, byråkratene og interessegruppene virker under. Hvilke incentiver eller beveggrunner gir institusjon-ene? Vil en norm lede aktørene i én retning fremfor en annen? Påvirker organiseringen resultatet?

Det er i dag to hovedretninger innen public choice: Institusjonell politisk økonomi, som ser på hvordan de politiske institusjonene er bygd opp og fungerer, og social choice, somheller ser på hvordan de politiske institu-sjonene påvirker politikken som føres. Agen-daen er således todelt: Å vise hvordan gjeldendeinstitusjoner og spilleregler påvirker politik-ken, samt å komme med forslag til hvordan

12

man kan skape bedre institusjoner, der man unngår potensielle skadelige konsekvenser.

Her er vi også inne på essensen i public choice, nemlig at det er institusjonene somavgjør om politikken fungerer godt eller dårlig.Hvis institusjonene - det vil si konstitusjonen,spillereglene, prosedyrene og lignende - fung-erer, kan vi også forvente at resultatene blir bedre – uansett om politikerne og velgerne er dypt altruistiske eller strengt egoistiske. Dermed er altså det å finne frem til mer effektive institusjoner kanskje public choice-teoretikernes fremste mål.

Som det meste av forskningen er også public choice først og fremst teori. Det betyr at virkelighetens verden bringer mange avvik fra modellene man presenterer. Mennesker er ikke bare rasjonelle, ikke bare egoistiske, og de har i hvert fall ikke full oversikt over alle fordeler og ulemper ved å gjøre eller ikke gjøre noe. Men noe av det denne boken søker å vise er at som all god teori, er også public choice-teorien i stand til å forklare viktige aspekter av det vi ser rundt oss, hører om, leser om i avisene eller ser på TV.

Denne boken er ment som en enkel intro-duksjon til emnet public choice, beregnet på dem som aldri har vært borti disse ideene tidligere. Det betyr at vi ligger unna alle mate-matiske formler, grafer, tabeller og fagtermer. Dermed blir presisjonsnivået noe lavere. Derfor har vi lagt mye arbeid i referansene og litteraturlisten bakerst i boken, og i tillegg

13

gir vi noen tips om hva som kan være nyttig lesning i videre studier. Vi håper boken skal gi mersmak, at du får lyst til å sette deg dypere inn i public choice-teoriene.

Et forsøk på å gjøre det enkelt innebærer også at vi tar med lite statistikk, og i stedet bruker anekdoter, for å forklare konseptene våre. Vi kan likevel si at de teoriene som presenteres, har blitt empirisk bekreftet av flere forskere (og modifisert av andre, slik det alltid er i forskningen).

Historie og kontekstHelt siden 1600-tallet, da Spinoza og Hobbesskrev sine innflytelsesrike bidrag til stats-vitenskapen, og sannsynligvis langt lenger tilbake, har man vært klar over at også politikerne er rasjonelle og egoistiske menn-esker. Derfor kan man ikke gi all makt til dem, og derfor begrenser grunnloven hva politikerne kan gjøre og ikke gjøre. Et av de første og viktigste tiltakene for å begrense myndighetenes makt var maktfordelingsprinsippet, det vil si at regjeringens makt måtte begrenses både av domstolene og av parlamentet.

Dette maktfordelingsprinsippet, som ble lagt frem av Montesquieu, var av avgjørende betydning både for den amerikanske grunn-loven av 1787 og den norske av 1814. Disse leg-ger særlig vekt på at maktbalansen skal ivare- tas gjennom såkalte ”checks and balances” – makt og motmakt.

14

I The Federalist Papers, en samling artik-ler som diskuterte ratifiseringen av denamerikanske grunnloven, ble farene ved demokratiet gjort kjent. Mennesker ble blant annet forstått som fylt av fraksjonsånd, for-dommer eller dunkle hensikter, og disse egen-skapene ved mennesket kunne vanskelig fjernes.5 På den annen side, mente forfatterne,kunne konsekvensene av menneskenes feil-barlighet kontrolleres ved å lage institusjoner med passende checks and balances – slik presidenten kontrolleres av kongressen og domstolene.

Vi er fortsatt over 150 år tidligere enn teoriene som i dag inndefineres i public choice-teoriene, hovedsakelig fordi disse tidlige tenkerne ikke baserte sine tanker på økonomi eller økonomiske resonnementer. Men public choice-tradisjonen bygget på disse idéene og anvendte dem på moderne politikk. Public choice er derfor ikke primært et resultat av nytenkning på 1950- og 1960-tallet, men snarere en gjenopptakelse av ideér som ble unnfanget i tiden før 1787.6

Lenge så man politikk og økonomi med de samme brillene. Frem til ca. 1900 fant man både politisk og økonomisk tenkning innen faget ”politisk økonomi”. Det var ikke separate grener for statsvitenskap og økonomi.

Men da disse fagene utviklet seg, forsvant mye av sammenkoblingen av politiske og økonomiske teorier, og man gikk bort fra termen politisk økonomi. Men økonomi og

15

politikk kan vanskelig frakobles hverandre. Politiske systemer former, dirigerer og kontrol- lerer økonomien. Og politikken drives av økonomiske avveininger. På mange måter kan man se public choice-retningen som noe som gjenforente den økonomiske og den politiske tenkningen.

Public choice skilte seg altså fra de tidli-gere bidragene til politisk filosofi ved at man tok i bruk matematikk og økonomi for å forklare og begrunne de samme prinsippene. Det tidfestes gjerne til de første årene etter andre verdenskrig. Derfor kan det være verdt å minne om hvilken tid dette var.

Krigen hadde ført til sterkt statlig enga-sjement i økonomien. Sosialismen og kommu-nismen var på fremmarsj. De sterke økonom-iske nedgangstidene etter børskrakket i 1929 hadde skapt tvil om hvor effektivt markedet egentlig var, og mange var klare for nye ideer. Sosialismen presenterte et alternativt system, et system der myndighetene kunne bestemme priser, mengder, og hvem som fikk varene – alt på en bedre måte enn markedene klarte. Man kunne nærmest regne seg frem til hva alle mennesker skulle gjøre, slik at man fikk maksimal velferd for alle.

Samtidig kom gjennombruddet for en ny gren innenfor økonomifaget, velferdsøkonomi, som fokuserte på at markeder ikke oppfyl-ler økonomibøkenes krav til fullkommen konkurranse. Denne grenen ga et intellektuelt fundament til ønsket om å regulere seg frem

16

til ”mer perfekte” markeder, og 1950- og 60-tallets økonomer og politikere så dermed myndighetene som en korrigerende kraft som var i stand til å rette opp markedets mangler.

Public choice-teorien kom som en reaksjon på disse tendensene til økt statlig engasje-ment i økonomien. Mange så at det ikke var de samme myndighetene man lærte om i lærebøkene og leste om i avisene. Politikerne klarte ikke gjøre som økonomene sa de burde gjøre, og ofte førte politikernes inngripen heller til at resultatet ble dårligere enn det var i utgangspunktet.

Ved å kombinere politiske og økonomiske innsikter oppsto dermed retningen som senerefikk betegnelsen public choice. De første ideene med klare innslag av public choice kom antagelig fra Duncan Black, som fant at antagelsen om at flertallsdemokrati kunne føre til gode avgjørelser, hadde alvorlige mangler.7

Som nevnt over, var mange av public choice-teoriene en gjenopptagelse av gamle ideer. Allerede i 1785 hadde den franske revolusjonshelten Marquis de Condorcet vist at det er mulig for en gruppe å ha intransitive (ikke-overførbare) preferanser når gruppen blir presentert for tre eller flere alternativer, og stemmer over to av disse av gangen. Gruppen kan altså foretrekke A fremfor B, B fremfor C, og C fremfor A, og aldri komme til en beslutning. Dette er kjent som Condorcets paradoks: Roterende flertall.

17

Kenneth Arrow var en av de første til å ta opp igjen slike sosiale valg. Med sin bok Social Choice and Individual Values viste han at det er umulig å legge personlige ønsker sammen og si at de totale ønskene er samfunnets ønsker.8 Man kan ikke få ett felles ønske ut av mange menneskers individuelle ønsker. Derfor er det heller ikke mulig å ”maksimere” samfunnets velferd, slik sosialistene – for eksempel den norske økonomen Ragnar Frisch - så for seg.

Det er et interessant poeng at både Black og Arrow ønsket å finne de motsatte resultater – de tilhørte begge det rådende paradigmet, som sa at myndighetene kunne komme opp med optimale avgjørelser.9

Det neste store, klassiske verket var Anthony Downs An Economic Theory of Democracy.10 Her trakk Downs på tidligere bidrag fra Harold Hotelling og Duncan Black, og argumenterte for at konkurranse mellom partiene om velgernes stemmer kunne gi de samme posi-tive virkningene som konkurranse mellom bedrifter gir i markedet.11 Med konkurranse kunne man få bedre beslutninger; beslut-ninger som lå nær det velgerne ønsket.

Det store gjennombruddet for public choice-retningen, i hvert fall i Amerika, var nok James Buchanan og Gordon Tullocks The Calculus of Consent, fra 1962.12 Det var med denne boken public choice-retningen utkrystalliserte seg, da forfatterne her klart formulerte behovet for å se politikk og politiske prosesser som

18

utledninger av enkeltmenneskenes ønsker og handlinger. Spesielt påpekte Buchanan og Tullock problemstillinger rundt demokratiske avgjørelser og valg.

Noen få år senere brakte Mancur Olson interessegrupper på banen, med boken The Logic of Collective Action.13 Han påviste pro-blemene ved å gi særinteresser for mye innflytelse på politikken, fordi mindre grupper har lettere for å organisere seg enn større grupper. Tenk for eksempel på hvordan bondeorganisasjonene har mye makt og sørger for importrestriksjoner på mat, mens alle forbrukerne, som ville tjent på mer import og lavere priser, har mindre makt. I følge Olsons logikk kommer det av at hver og en av oss, som forbrukere, kan tjene kanskje 1000 kroner i året på lavere priser, mens hver bonde kan tape 100 000 i året. Det sier seg selv at bøndene vil kjempe hardere for å få det som de vil enn forbrukerne vil gjøre, selv om det totale tapet er større for forbrukerne enn for bøndene.

Med William Niskanens verk fra 1971,Bureaucracy and Representative Government,14

var de fire hovedingrediensene i public choice- verdenen på plass: Velgere, politikere, interessegrupper og byråkrater. Niskanens hovedtese var at byråkratene stadig ville tilkjempe seg større budsjetter, slik at offentlig sektor stadig ville vokse.

Utviklingen av public choice som fagfelt var kanskje mest merkbar i USA. Det prestisjefylte

19

tidsskriftet Public Choice ble startet opp av Gordon Tullock i 1966. Men også europeiske tenkere har spilt viktige roller – både som inspirasjon og som bidragsytere. Svenske Knut Wicksell var James Buchanans største inspirasjonskilde, og også italienske økonomer som de Viti de Marco, Puviani og Pantaleoni bidro til å etablere tanken om egeninteresse i politikken.15

Public choice-teoriene har nå utviklet seg i mer enn 50 år, og flere økonomer som regnes til public choice-tradisjonen har endog vunnet Nobelprisen i økonomi. Den viktigste blant dem er kanskje James M. Buchanan, som i 1986 fikk prisen for sitt arbeid med å utvikle en basis for teorien om avgjørelser for både det økonomiske og politiske liv. På mange områder har man funnet tilbake til de norske og amerikanske grunnlovsfedrenes advarsler om at den demokratiske prosessen kan bli et middel til å gi noen fordeler andre ikke får.

Man skal kanskje ikke tillegge public choice-retningen for mye av æren (eller skylden) for det, men de siste 25-30 årene har troen på politikernes evner blitt redusert. Inntil nylig er det få som har trodd at myndighetene er i stand til å finstemme økonomien eller sette i verk tiltak som skal rette på ethvert problem. Det er i tråd med public choice-teoriene.

20

21

MARKEDSSVIKT

Two neighbors may agree to drain a meadow, which they posess in common; because ’tis easy for them to know each others mind; and each must perceive, that the immediate consequence of his failing in his part, is the abandoning of the whole project. But ’tis difficult, and indeed, impossible, that a thousand persons shou’d agree to any such action, it being difficult for them to concert so complicated a design, and still more difficult for them to execute it; while each seeks a pretext to free himself of the trouble and expense, and wou’d lay the whole burden on others. Political society easily remedies both these inconveniences.

David Hume16

Økonomisk teori har, siden Adam Smith, antatt og forutsatt at mennesket er et egen-interessert vesen. Vi gjør det vi mener er best for oss selv. Det betyr ikke at vi ikke tenker på andre, men det betyr kanskje at vi tenker på andre fordi det er best for oss selv. Det betyr heller ikke at det vi gjør er til skade for andre. Tvert i mot var ett av Smiths hovedargumenter at mennesker som handler i sin egen interesse, innenfor gunstige institusjoner, ofte vil bidra til menneskehetens fremgang.17

Dette er slett ikke den eneste antakelsen som brukes i økonomisk teori. Økonomer

22

analyserer ofte markeder der det er fullkom-men konkurranse, for så å se på virkeligheten som om denne perfekte konkurransen faktisk eksisterer. Det gjør den aldri. For disse perfekte markedene bygger på antagelsene om at:

- Det er nesten uendelig mange kjøpere- Alle kjøperne er like store, rike og mektige- Det er nesten uendelig mange selgere- Alle selgerne er like store, rike og mektige- Alle produktene i et marked er helt like- Det er fullkommen informasjon- Det koster ikke noe å gå inn i markedet- Det koster ikke noe å gå ut av markedet- Firmaene maksimerer profitt- Forbrukerne maksimerer egeninteresse- Det er ingen transaksjonskostnader (kostnader ved å handle)

Det er nok ikke vanskelig å forstå at alledisse forutsetningene aldri er tilstede, sam-tidig, i virkeligheten. La oss se på markedet for bananer. Der har vi mange kjøpere, men noen av dem er større enn andre. Det er mange selgere, men også her er noen større og mektigere enn andre. Man kan kanskje troat alle bananer er like, men noen bananer erbedre enn andre. Det bringer oss over på infor-masjonsproblemet: Du kan ikke vite om enbanan er god før du har kjøpt og smakt på den. Du kan heller ikke vite hva alle andre

23

betaler for bananen de spiser, eller om ban-anen har blitt produsert ved hjelp av barne-arbeid. Videre er det både inn- og utgangs-kostnader (kostnader ved å bygge plantasjer, etterlønn for ansatte og så videre). Kanskje bananimportøren er opptatt av arbeidernes velbefinnende og betaler mer enn en profitt-maksimerende lønn. Og endelig er det en hel drøss med kostnader involvert i enhver handel med bananer – tiden det tar å produsere, frakte og selge en banan, for eksempel.

Altså: Selv et såpass ”enkelt” marked sombananhandel er fullt av markedsimperfek-sjoner. Tenk da hvordan det er for mer kom-pliserte markeder, med kjøp og salg av valuta, PC-er eller boliger. Man skulle derfor tro at markedene stort sett ikke fungerte. Men ofte gjør de likevel det, fordi man ikke er avhengig av at markedet er perfekt for at det skal fungere godt.

Av og til blir imidlertid disse avvikene fra den perfekte modellen for store til at vi kan si at markedet fungerer godt nok. Da har vi det som kalles markedssvikt – markedet er ikke effektivt. Dette er ikke stedet å gå inn på alle former og varianter av markedssvikt, men la oss gå gjennom noen som er ganske vanlige.

MarkedsmaktHvis vi ikke har uendelig mange kjøpere og selgere, eller hvis noen selgere eller kjøpere er viktigere enn andre, finnes det markedsmakt.

24

Det betyr at noen kjøpere eller selgere kan påvirke prisen de selv, og resten av markedet, kan kreve. Dermed preges markeder med få produsenter oftere av høyere priser og lavere produksjon enn andre markeder.

Et fravær av konkurranse hemmer også markedets evne til effektivisering, nyvinning og risikotaking. En monopolist har færre grunner til å utvikle seg enn en produsent som stadig blir presset av konkurrenter.

Det mest ekstreme eksempelet på markeds-makt, som forøvrig ikke er uvanlig, er at detbare er én selger av varen. Sånn er det for eks-empel hvis du skal ta tog mellom Oslo og Trondheim – da må du velge NSB. Eller, hvisdu ønsker å lese lokalnyheter fra Tønsberg, mådu velge Tønsbergs Blad. Det betyr at Tønsbergs Blad og NSB står friere til å bestem-me hvilken pris de skal ta. De er monopolister, og kan sette en høyere pris enn de ville gjort i et marked med konkurranse.

Det finnes markedsmakt i de aller fleste markeder. Skal du kjøpe bensin, kan du kanskje velge mellom å kjøpe av Statoil, Shell, Esso og Jet. Da har hver av disse bensin-stasjonene litt mindre markedsmakt. Hvis en av dem setter en veldig høy pris, handler du av en annen. Men det er langt unna uendelig mange selgere, og derfor langt unna et perfekt marked.

Det finnes også mange markeder der det er noen få kjøpere som kan bestemme mye – for eksempel er nok markedet for togskinner

25

dominert av Jernbaneverket. Hvis de ikke får den prisen de ønsker, kan de gå til en annen leverandør. Jernbaneverket har dermed stor kjøpermakt, og kan påvirke prisen på tog-skinner mye mer enn hva teoriene om perfekt konkurranse skulle tilsi.

I de tilfellene der denne markedsmakten blir for dominerende, der man føler at én ellerfå aktører bestemmer for mye, er det mange som mener at myndighetene må gripe inn. Myndighetene må sørge for at selskapene produserer mer og tar lavere pris, og derigjen-nom hindre at selskapene utnytter kundene sine.

Derfor er noen monopoler statlig eid (for at delikevel skal handle til alles beste), og de allerfleste markeder er regulert slik at ingen enkelt-bedrifter får monopol. Dermed håper man at problemet med markedsmakt reduseres.

At noen er eneste selger, trenger imidlertid ikke alltid bety at det ikke eksisterer konkur-ranse i markedet. Det kan, for eksempel, være konkurranse om å være denne monopolisten. I noen markeder er det til enhver tid bare énselger – men denne selgeren vet at konkur-rentene står i kø for å overta hvis han gjør detdårlig. Dermed vil monopolisten likevel opptre som om han var i et marked med mange selgere.

De fleste produkter møter også konkurranse fra andre produkter, selv om disse ikke nød-vendigvis er helt like. Eksempelet med tog over er for eksempel ikke noe fullgodt eksempel

26

på en monopolmakt som må møtes av statlig inngripen, siden toget møter konkurranse fra fly, bil og buss.

Monopoler pleier å forsvinne, av seg selv, ganske raskt. Innen data og IT ble IBM tidligere sett på som et selskap med for stor markedsmakt. I dag har Microsoft overtatt uriasposten som den alle vil slå, og IBM har nesten forsvunnet fra markedet. Men kanskje er tiden allerede ute også for Microsoft: Mange mener at Google nå er i ferd med å monopolisere de innbringende tjenestene.

EksternaliteterDe aller fleste varer og handlinger har ekstern-aliteter, som kanskje enklest kan forklares som effekter på andre som du ikke tar hensyn til. Når jeg kjører bil, forurenser jeg for alle andre. Det er ikke sikkert jeg tar hensyn til denne forurensningen når jeg vurderer om jeg skal ta meg en kjøretur eller ikke. Hvis jeg tok slike hensyn, kjørte jeg kanskje litt mindre. Hvis eksosrøret gikk inn i bilen, slik at jeg fikk all forurensningen selv, ville jeg nok ikke kjørt i det hele tatt.

Et annet eksempel som ofte brukes er en fabrikk øverst i elven som slipper ut gift som dreper all fisken nedover i elven – men som selvikke merker noen ting. Fabrikkeieren tar ikkehensyn til at hans handlinger går ut over andre. For fabrikkereieren, som oss andre, avveier sine personlige fordeler mot sine

27

personlige ulemper, kanskje han ikke en gangvet at fisken lenger ned i elven dør.

Det at det finnes slike eksterne effekter gjørat vi kjører mer bil og forurenser mer enn vi burde. Og på samme måte som det finnes slikenegative eksterne effekter finnes det også positive effekter. Dersom fabrikken lagde nær- ingsdrikker og hadde lekkasjer ut i elven, kan det tenkes at fisken ville vokse fortere og bli større. Her vet ikke fabrikkeieren at det lekker næringsstoffer ut i elven, og at fiskerne nedover elven nyter godt av det. Dersom fabrikkeieren hadde visst om den positive eksternaliteten han påfører samfunnet, er det grunn til å tro at han ville stoppet lekkasjen – eller sluppet ut mer og tatt seg betalt. Når en handling har positive eksternaliteter, vil ren egeninteresse føre til for få slike handlinger.

Dermed åpner det seg muligheter for at myndighetene kan tre inn. Det finnes, grovt sett,tre måter det offentlige kan forhindre effektene av eksternalitetene på.

Man kan for eksempel bruke overbevisning eller press, at myndighetene påvirker tenk-ningen og oppførselen til markedsaktørene vedå innprente dem de effekter deres oppførsel har på andre. Holdningskampanjer for å få folk til å kjøre miljøvennlig er et slikt tiltak, der man appellerer til aktørenes samvittighet, uten å bruke tvang eller endre hva som rent rasjonelt og egoistisk er det mest fornuftige å gjøre. Det største problemet er nettopp dette: Fordi det fortsatt ”lønner seg” for hver enkelt å oppføre

28

seg som før, er overbevisningstaktikken som regel lite effektiv.

Deretter har vi kontroll: Enten kan man gjørehele virksomheten statlig (slik man har gjort med utdanning, for eksempel), eller man kan stille strenge krav til hva og hvordan ting skal gjøres, slik at de eksterne effektene unngås. Kravet om katalysatorer på biler er et slikt tiltak. Denne taktikken er mer effektiv, men harsine svakheter. Ved å låse fast aktørene til enbestemt måte å handle på, mister man den spontane orden og tilpasning som ellers villeoppstått. For eksempel kan man tenke seg,dersom katalysatoren ikke hadde vært påbudt,at et nytt og bedre produkt for å hindre giftigeutslipp snart ville oppstått. Et annet problem er at denne taktikken krever at mye tid, arbeidskraft og penger avsettes til å følge med, kontrollere, justere og sette regler.

Økonomer pleier i stedet å foretrekke det tredje alternativet: Endrede incentiver. Det betyr at man endrer hva det rent rasjonelt ogegoistisk ”lønner seg” å gjøre. Der man ser negative eksternaliteter kan man gjøre hand-lingen dyrere eller vanskeligere. Et eksempel er høye avgifter på bensin: Når bensinen blir dyrere, kjører du mindre, og dermed forurenser du mindre. Tilsvarende: Der det er positive eksterne effekter kan myndighetene gjøre det enklere eller billigere. Staten gir for eksempel skattefradrag for forskningsutgifter og gjør det enklere å ta utdannelse gjennom gunstige studielån. Dette har vist seg å være effektivt,

29

samtidig som man utnytter de økonomiske aktørenes naturlige trang til stadig å forbedre og tilpasse seg rammebetingelsene. Men selvom dette er taktikken som foretrekkes av nærsagt enhver økonom, brukes de andre tiltakenefortsatt overraskende ofte.

Det er heller ikke mulig for myndighetene å ta hensyn til enhver ekstern effekt. Eksternali-teter finnes overalt, som Baumol og Oates skri-ver ”eksterne effekter er ikke noe eksepsjonelt fenomen; de er overalt, tett sammenvevd med hvordan økonomien fungerer”.18 Hva bestem-mer om en eksternalitet gjøres noe med eller ei? Public choice-teorien tilsier at ekstern-alitetene burde tas hensyn til der kostnaden av å ikke gjøre noe er større enn kostnaden ved å gjøre noe. En som ser reguleringer og inngrep som billige og effektive tiltak, vil således foretrekke at mange eksterne effekter reguleres vekk, mens en med et mer pessimistisk (eller realistisk?) syn på kostnadene av inngripen, vil foretrekke færre reguleringer.

Kollektive goderDen aller eldste og kanskje viktigste begrun-nelsen for å i det hele tatt ha en stat, er eksi-stensen av såkalte kollektive goder. Dette er goder som, når de først eksisterer, ikke kan begrenses slik at bare de som betaler for dem,får gleden av dem, samt at godet ikke blir ”brukt opp” uansett hvor mange som får nyte det. Det vanligste eksempelet er forsvar av

30

landet. Når man først har et forsvar for noen i landet gagner forsvaret alle – skulle noen angripe oss kan ikke hæren beskytte bare dem av oss som har betalt for forsvaret.

Det betyr at hvis vi ønsker et forsvar av Norge, og det er en ting alle egentlig er villig tilå betale for, kan du presse alle andre til åbetale for det mens du slipper å betale – oglikevel være beskyttet. Du kan være gratis-passasjer. Resten av befolkningen kan selv-følgelig la være å opprette forsvaret, men hvis alle ønsker et forsvar, er det en lite gunstig løsning. Da er det bedre å gi staten makt til å tvinge alle til å betale. Hvis staten ikke har den makten, slipper du billigere unna enn alle andre. Hvis du gjør det, vil andre ønske å gjøre det samme, og til slutt vil det ikke være mange nok til å betale for forsvaret, slik at landet ikke beskyttes i det hele tatt. Det er det David Hume skriver om i sitatet i starten av dette kapittelet.

Svært mange av statens og kommunenes oppgaver kan ses på som kollektive goder – noen vil også se på staten selv som et kollektivt gode. Det ”fine” med myndighetene er at de har et voldsmonopol. Myndighetene er de eneste som lovlig kan tvinge andre med trusler om vold. Det betyr videre at flertallet i et demokrati kan tvinge deg til å gjøre som de sier, helt lovlig. Dermed kan staten tvinge deg til å være med å betale.

Et slikt flertallstyranni er selvsagt heltuakseptabelt i de fleste situasjoner, og derfor

31

trenger innbyggerne noen grunnleggende rettigheter, som for eksempel ytringsfrihet,rettferdige rettsprosedyrer og eiendomsrettig-heter, slik at myndighetene ikke kan gjøre som de vil og ønsker. Men i noen tilfeller er altså dette maktmonopolet hensiktsmessig.

Det at noe, ved første øyekast, later til å væreet slikt kollektivt gode, trenger ikke bety atdet er det. Teknologisk utvikling gjør at mangegoder som tidligere ble ansett for å være kollektive, ikke er det lengre (TV-sendinger, for eksempel). Og mange av de goder myndig-hetene tar seg betalt for, har aldri vært kol-lektive goder i den forstand det brukes her: Det er for eksempel mulig å ta betalt bare fra dem som bruker motorveiene eller kirkene, uten at man trenger å tvinge ateistene og syklistene til å bidra.

Legg for øvrig merke til at det at noe er et kollektivt gode, gir gode grunner for statlig engasjement i finansieringen av godet – at man tar betalt over skatteseddelen. Men det behøver ikke bety at det må være statlig eid eller produsert. Mange kollektive goder produseres langt bedre og billigere av andre aktører enn staten selv, selv om staten betaler for godet.

TransaksjonskostnaderNår du flytter til et nytt sted tar det tid å bli kjent. Du vet ikke hvor den nærmeste matvarebutikken er, hvor fiskeforretningen

32

ligger, eller hvor man kan kjøpe gode bukser til en billig penge. Så selv om produktene ogtjenestene du ønsker finnes i nærheten, øker prisen siden du også må lete for å finnede beste tilbudene. Dette kaller vi transak-sjonskostnader.

Transaksjonskostnader handler om at selve handelen ikke foregår på en optimal måte. Tid er penger. Siden du kunne brukt tiden på noe annet, har innhenting av in-formasjon om tilbydere av tjenester og varer en pris, en alternativkostnad. Det er flere typer transaksjonskostnader, som søke- og informa- sjonskostnadene nevnt over, men også for- handlingskostnader og håndhevelseskostna-der.

Enhver handel medfører derfor transak-sjonskostnader: Kjøper og selger må finne hverandre, enes om hva de skal bytte og skaffe garantier for at den andre parten overholder avtalen.

Markedet kan selv ordne opp med de fleste transaksjonskostnader. I 1937 skrev Ronald Coase artikkelen The Nature of the Firm, hvor han argumenterte for at selskaper eksisterer fordi de reduserer transaksjonskostnadene. I et tilfelle hvor alle kjøp og bytter skal regu-leres av egne, spesifikke kontrakter, ville man nesten ikke gjort annet enn å forhandle kontrakter. I et selskap, derimot, er det ikke nød- vendig å forhandle nye kontrakter for alle situasjoner som oppstår, siden arbeidsfor-holdet er definert i ansettelseskontrakten.19 På

33

denne måten reduserer markedet kostnadene ved samarbeid.

Markedet tar seg også av kostnadene vedinformasjonssøk. Eksempelvis finnes det jobb-portaler, som finn.no, som samler jobbannons- er, mens andre selskaper sammenligner priser fra ulike tilbydere av varer og tjenester. Disse private initiativene senker transaksjonskost-nadene ved informasjonssøk betraktelig.

Selv om markedet kan ta seg av mange av transaksjonskostnadene, er myndighetenebedre egnet i enkelte tilfeller.

Staten kan spille en viktig rolle, både for åsenke transaksjonskostnadene, og øke dem der dette er å foretrekke. Eksempelvis har viet politivesen som håndhever loven og en dom-stol som tolker den. Begge reduserer trans-aksjonskostnader. Konkurransetilsynet søkerå gjøre informasjonssøk lettere, for eksempelgjennom oversikt over kraftpriser. Begrun-nelsen for myndighetenes inntreden er at dette reduserer kostnadene for konsumentene og produsentene, slik at markedet fungerer bedre. Det kan også innebære at man antar markedet selv ikke er i stand til å skaffe til veie like god informasjon.

Betydningen av å ha en god forståelse av transaksjonskostnader og deres innvirkning på økonomien ble understreket av John J. Wallis og Douglass C. North, som fant at transaksjonskostnader tilsvarer mer enn 50 pro-sent av den amerikanske økonomien.20

34

Manglende informasjonFullkommen konkurranse innebærer full-kommen informasjon. Det finnes svært sjelden i markedet: Du vet ikke hva det koster åprodusere varen, hvor du finner den billigste utgaven, eller hvor lenge produktet vil vare. Selgeren vet ikke hvor mye du er villig til å betale.

Det er gode grunner til at du ikke vet alt. Å øke kunnskapen om et produkt har en kostnad. Det tar tid å gå rundt i mange butikker, og det koster penger å teste ut flere varianter. Et rasjonelt menneske vil veie kostnadene ved å skaffe mer informasjon mot den forventede nytten av denne informasjonen. Fullkommen informasjon er i de fleste tilfeller alt for dyrt. Selv om du tenker og undersøker mer når du kjøper bil enn når du kjøper en banan, skaffer du deg kun en brøkdel av all informasjonen som fins om bilen. Markedet er derfor preget av manglende informasjon.

Et spesialtilfelle av manglende informasjon er såkalt asymmetrisk informasjon – at den ene parten i handelen vet mer enn den andre. I 1970 fikk den svenskættede økonomen Georg Akerlof publisert en artikkel som tok for seg bruktbilmarkedet i California – The Market for ”Lemons”. Akerlofs hovedpoeng er som følger: Bruktbilmarkedet består av biler av både høy og lav kvalitet, men siden selgeren er den eneste som kan bedømme kvaliteten, kan han selge alle bilene for en høy pris. Markedene fungerer ikke som de

35

skal når det er kvalitetsforskjeller på godene som omsettes, og kun selgeren er i stand tilå anslå kvaliteten – det vil si når vi har asym-metrisk informasjon.21

Manglende informasjon kan møtes på flere måter – også av markedet selv. Selgere av bruktbiler kan vekke tillit ved å tilby garantier. På denne måten overføres risikoen fra kjøperen til selgeren, og indikerer at produktet er av god kvalitet. Informasjonsasymmetri kan overkommes ved merkevarer, eksempelvis ved at alle Harley-Davidson-sykler som selges gjennom godkjente forhandlere, må gjennom en grundig sjekk før de kan selges.

Staten kan også spille en rolle i å over-komme informasjonsasymmetri, for eksempel gjennom lisensiering av leger og godkjenning av legemidler. Denne typen av standardisering av kunnskap er viktig for å overkomme usikkerhet om personlige egenskaper hos arbeidstakere eller tjenesteytere. Det er foreksempel lettere å ansette en snekker med fag-brev enn en snekker som ikke kan dokumen-tere noen kunnskaper. Det er også rimelig å anta at en person som har brukket et bein, vil foretrekke å besøke en lege med diplom for endt utdanning på veggen fremfor en person som hevder å ha de samme kunnskapene, menikke har noe medisinstudium å vise til.

Men ofte er det selgerne selv som ivrer forslik regulering. Krav om lisensiering av leger, arkitekter og snekkere kommer oftest fra yrkesutøverne selv, ikke av at staten ser at

36

det er informasjonsasymmetri i markedet. Hva kommer det av, og hvilken betydning har det for markedets funksjon? Vi kommer tilbake til dette senere.

FordelingsproblemerVelfungerende markeder kan også svikte i den forstand at de ikke gir den fordelingen av ressurser, penger eller omsorg vi ønsker oss, eller ser som rettferdig.

Den første omfordelingspolitikken gikk utpå å gi mest mulig til samfunnstoppene. Kongerog fyrster utnyttet arbeiderne og soldatene, og omfordelte gevinstene av arbeidet eller krig-ene til seg selv. Selv om noen sikkert vil meneat det er slik fortsatt, er omfordeling i dag, i hvertfall ofte, fra de bedrestilte til de vanskelig-stilte. Og i den grad det ikke er slik, ønsker de fleste å bevege samfunnet i den retningen.

Et ”perfekt” marked, slik økonomibøkene definerer det, er i stand til å lage den største mulige potten. Markedet kan altså gjøre et landså rikt som mulig.

Men fordelingen av potten innen landet erikke nødvendigvis slik vi ønsker. Det er sann-synlig at fordelingen som oppstår av frie mark-eder, ikke alltid samsvarer med de krav vi stiller til hva som er rettferdig. Markedet fordeler inntekter slik lærere fordeler karakterer: Man ser på hva som blir produsert, og avlønner deretter, heller enn å se på innsatsen. Folk med dårligere evner, helse eller intellekt, samt

37

de som kan ting man ikke etterspør, eller som kan det alle andre også kan, gjør det normalt dårligere – uansett om de har lest til langt på natt i årevis.

Fordi ”perfekte” markeder ikke gir ”perfekt” fordeling, kan det være gode grunner til å omfordele fra dem som har mye til dem som harmindre. Man kan se på omfordeling som en forsikringsordning; Fordi man ikke vet om manvil være rik eller fattig i fremtiden, ønsker manå forsikre seg mot de verste tenkelige utfal-lene, og pålegger de rike en skatt i betaling foroverføringer til de fattige. John Rawls argu-menterer for at rasjonelle personer underlagt et ”uvitenhetens slør”, som gjør at man ikke vet hvilken stand og stilling man vil ha, vil innføre et system for omfordeling. Siden man ikke vet hvor man ender opp når sløret dras vekk, er det fornuftig å sikre seg mot ekstrem fattigdom eller nød.22

En annen, relatert begrunnelse for omfor-deling er at man føler at det er rettferdig. Hvis det i større eller mindre grad er tilfeldig hvem som er rik og hvem som er fattig, vil de fleste se det som rimelig at pengene fordeles ut fra andre kriterier enn bare flaks og uflaks i markedet. Eller, hvis vellykkethet bestemmes av gener eller foreldrenes innsats, er ikke resultatene nødvendigvis ”fortjent”.

Man kan også se omfordeling som noe som oppstår ut fra de rikes godhet eller empati, ved at de rike gleder seg over å kunne gi til de fattige. Samtidig er det, på grunn av

38

gratispassasjerproblemet vi presenterte over, nødvendig å la staten ta seg av den faktiske omfordelingen, hvis godhetsfølelsen kommer av at man ser at de fattige får det bedre, og ikke av at en selv gir. Da kan man oppnå samme gode følelse uten at man selv bidrar i finansieringen – og statlig tvang er nødvendig for at mange nok bidrar, og ikke bare venter til andre betaler.

Videre kan man se på ”gal” inntektsfor-deling som et resultat av alle de ovennevntemarkedssviktene. Et perfekt marked ville kanskje gitt alle like mye, men siden marked-ene er imperfekte og består av aktører medmarkedsmakt, eksternaliteter, transaksjons-kostnader og manglende informasjon, oppstår det skjevheter. Det kan gi grunn for myndig-hetene til å gripe inn.

Omfordeling, slik vi ser den i dag, er imidler-tid langt mer enn omfordeling fra fattige til rike, eller endog fra begunstigede til forfordelte. Det meste av overføringene og skattene går fra middelklassen til middelklassen. Alt for ofte ser vi at de som er vellykkede i markedet, også er vellykkede i politikken. Public choice-teoriene kan kanskje forklare hvorfor.

OppsummeringEtter at idealene i sosialismen mistet sin glans,har markedssvikt blitt den viktigste begrun-nelsen for offentlig engasjement i økonomien. Den underliggende tankegangen er at myndig-hetene lykkes der markedene svikter.

39

Når økonomene analyserer markeder, starter de med en antakelse om at markedene er ”perfekte” – det vil si at de oppfyller allekriteriene vi nevnte i innledningen av kapit-telet. Det finnes ingen slike markeder – ogdet blir derfor enkelt å finne markedssvikt. Alle markeder er, i større eller mindre grad, preget av avvik fra antakelsen om perfekte markeder. Markedssvikt er enkelt sagt at virkelige markeder ikke klarer å oppfylle økonomibøkenes krav til perfekte, imaginære markeder.

Denne raske gjennomgangen har vist noen av begrunnelsene for statlig engasjement. Av og til, faktisk ganske ofte, svikter markedet. I seg selv kan dette være en begrunnelse for en sterk og omfattende stat.

Men siden markedssvikt må møtes med politikk, må man også ta hensyn til eventuelle problemer med politikken. Kostnadene ved markedssvikt må veies opp mot kostnadene ved det vi kaller styringssvikt, for også politikere, valgsystemer, velgere og byråkrater ”svikter”. Det best egnede tiltak vil altså avhenge både av graden av markedssvikt og styringssvikt, og det er derfor ikke nok å påpeke markedssvikt for å rettferdiggjøre offentlige inngrep. George Stigler formulerte det slik: Vi kan ikke kåre vinneren av en sangkonkurranse før vi har hørt begge deltakerne synge. Det gjelder selv om førstemann synger overraskende falskt.23

På mange måter er dette allerede forstått. Vi vet at vi ikke kan regulere eller statsstyre

40

oss frem til perfekte markeder – og lar derfor markedene fungere uten offentlige inngrep, stort sett.

Likevel har størrelsen på offentlig sektor eksplodert. Hva ville de amerikanske revolu-sjonsheltene, som gjorde opprør mot britene (delvis) på grunn av høye skatter, si til at amerikanerne i dag betaler nesten 40 prosent av inntekten sin i skatt – og fortsatt er blant de rike landene med lavest skattetrykk?24 I Norge utgjorde offentlig sektor under entiendedel av bruttonasjonalproduktet frem til 1915, på 80-tallet lå andelen på over 50 prosent.25 I tillegg har antall lover, reguleringer, byråkrater og direktorater økt eksponentielt.

Noe av økningen kommer selvsagt fordi delerav offentlig sektor fungerer godt. Men man kan også frykte at noe av den kommer av at man enkelt ser markedssvikt – og behovet for offentlig inngripen - men vanskeligere ser myndighetenes feil og mangler.

De neste kapitlene vil ta for seg forskjellige typer styringssvikt.

41

STYRINGSSVIKT

If men were angels, no government would be necessaryJames Madison26

Government of the people, by the people, for the peopleAbraham Lincoln27

Noen tolker politikken ut i fra antakelser somkan sammenliknes med det perfekte marked.Politikken består av politikere og velgere medfullkommen informasjon, lave transaksjons-kostnader og få eksternaliteter. Den er derfor effektiv: Under de gjeldende regler kommer den til de beste mulige avgjørelser.I Forut-setningene for at dette skal gjelde, er imidlertid så strenge at perfekt politikk oppstår omtrent like sjelden som perfekte markeder.

Andre ser politikken som effektiv fordi menneskene, i den politiske sfære, er opptatt av alles beste: Man stemmer for at alle skal få det bedre, blir politiker for å redde verden, byråkrat for å tjene sine herrer. Dette bryter med hvordan de ser på mennesket i den økonomiske sfære, der man antar at de er egen-interesserte eller endog egoistiske. De antar altså at mens mennesker er opptatt av sitt eget

42

beste når de går i butikken, er de mer opptatt av andres beste når de går inn i stemmelokalet eller inn i det lokale kommunestyret.

Public choice-teoretikerne mente, som nevnt, at dette skillet mellom menneskelig oppførsel på forskjellige arenaer var falskt. I stedet anses mennesket for å være ganske egeninteressert, egoistisk og rasjonelt også i politikken.

Politikken består av fire hovedgrupper, hvor alle har sine egne hensyn og ønsker: velgere, politikere, byråkrater og interessegrupper. Samtlige følger, ifølge public choice-teorien, sinegeninteresse, og ønsker seg mer nytte, mermakt og mer inntekt. Dette har viktige impli-kasjoner: Det fører til at også politikerne og staten kan svikte.

Derfor argumenterer man i public choice for at myndighetene ikke enkelt kan ”gripe inn” i markedene for å hindre eller rette på markedssvikt. Snarere vil slik inngripen ofte kunne gjøre ting verre. I det følgende vil vi vise hvorfor og hvordan.

43

VELGERE

The best argument against democracy is a five-minute conversation with the average voter.

Winston Churchill28

A supporter once called out, “Governor Stevenson, all thinking people are for you!” And Adlai Stevenson answered, “That’s not enough. I need a majority.”

Scott Simon29

Den viktigste, av og til den eneste, måten befolk-ningen kan gjøre seg hørt på, er gjennom valg.Det er gjennom valg folket viser hva de ønskerog vil. Det er således svært viktig at valgenefungerer, og at man kan forvente at valgresul-tatet speiler velgernes preferanser. Å analysere valg er derfor statsviternes viktigste oppgave. Vi kommer snart tilbake til hvordan man i public choice-teoriene ser på valg. Men la oss først se på hva som styrer velgernes ønsker, deres preferanser og deres handlinger.

Den rasjonelle velgerDen grunnleggende antakelsen i public choiceer som nevnt at de politiske aktørene, det være

44

seg velgere, politikere, dommere, byråkrater, journalister eller medlemmer av interesse-grupper, er rasjonelle og opptatt av sin egenvelferd, slik de er i det økonomiske liv. Deønsker mest mulig nytte til lavest mulig kost-nad. Hva som anses som ”nytte” kan variere,men det er ofte makt, penger, lykke eller fritid.Kostnadene kan være rene økonomiske utgifter, men det kan også være smerte, anger,tid eller konflikter. Tenk selv etter hva du øn- sker å maksimere og minimere. I de aller flestetilfeller er det du vil ha mest mulig av, nytte, mens det du vil ha mindre av, er kostnader.

Aktørene veier den nytte de får ut av en ting eller en handling, mot kostnaden eller ulempen den medfører. Denne avveiningen gjøres på marginen, det vil si at de spør hvormye ekstra nytte de får ut av litt ekstra kostnad. De gjør mer av de tingene som gjør mergodt enn vondt, og mindre av det som smerter mer enn det betaler seg. På denne måten tilpasser de seg slik at den marginale nytten hele tiden er lik den marginale ulempen. Hvisdette er vanskelig, tenk for eksempel på hvordan du tenker når du leser til eksamen: Skal du lese én time til, eller skal du dra tilvenninnen din? Kanskje veier du da den ekstralærdommen du får av en times lesning mot allmoroa du ellers ville hatt, og velger det alternativet du tror du får mest nytte av.

Til tross for at menneskets oppførsel antaså være den samme i politikken som i markedet,er resultatene vesensforskjellige. For selv om

45

både markedsaktører og velgere er egeninter-esserte og rasjonelt kalkulerende, er incen-tivene deres, det vil si deres ”straff” og ”beløn-ning” for å gjøre noe, forskjellig i markedet og politikken. I politikken, i motsetning til i økonomien, mangler ofte de begrensningene som ligger i priser, inntekter og budsjetter. Imarkedet må velgeren se an sin inntekt ogprisene på varene før hun kjøper. I politikken, derimot, må hun ta i mot det hun får og betaledet andre bestemmer. En rent egoistisk velger ønsker mest mulig til seg selv – og at andre tar regningen. Således kan det være fullstendig rasjonelt å være for et sterkt forsvar, en omfattende velferdsstat, økt bistand, gratis skolegang, subsidierte sydenturer og million-pensjon – samtidig som man er for en kraftig reduksjon i skatter og avgifter.

I markedet har alt en pris, og aktørene kan derfor sammenlikne og velge det billigste eller beste alternativet. Kjøper du mer cola, har du mindre til Solo. I politikken er prisene skjult. Hvis du stemmer for økte overføringer til bøndene, må du bare ta en bitteliten del avkostnadene. Du trenger heller ikke veie syke-hjemsplasser mot landbrukssubsidier, siden du kan få både i pose og sekk, og uansett bare betale en mikroskopisk andel. Og hvis du skulle finne sykehjemsplasser ”på tilbud”, er det fortsatt liten grunn til å slå til: Du vil uansett ikke merke den ørlille skattelettelsen dette resulterer i.

Public choice baserer seg ofte, som nevnt,

46

på den perfekte utgaven av rasjonalitet, der velgere vet alt og handler etter en opplyst egen-interesse. Også i politikken er den perfekte rasjonalitet sjelden vare. Vi viste tidligere at antakelsen om at alle aktørene i et marked harfullstendig informasjon, sjelden stemmer ivirkeligheten. Ingen vet alt, fordi økt kunnskap koster både tid og penger.

Noen ganger kan dette problemet være langt større i politikken enn i markedet. Når du kjøper en bil vil du være ganske opptatt av å finne ut så mye som mulig om den, fordi du vet at enhver feil eller mangel ved bilen vil sette sine tydelige spor på din bankkonto. Sannsynligvis vil du derfor bruke god tid og mye krefter på å finne en best mulig bil.

Men når du skal stemme, er det veldig lite sannsynlig at det er akkurat din stemme som blir den avgjørende for hvem som vinner, at deter din stemme som avgjør om det blir en borger-lig eller sosialistisk regjering. Det er millioner av mennesker som stemmer, og det har vel aldri skjedd at én enslig stemme avgjør det hele.

I det hele tatt er det irrasjonelt å gå til stem-melokalet, selv om du har en klar formening om hvilket parti du støtter. Kostnaden er kanskje større enn gevinsten: Sannsynligheten for å bli påkjørt av en bil på veien er langt større enn at din stemme avgjør valget. Det betyr at mange velgere blir sittende i sofaen på valgdagen.

Men flertallet av oss stemmer jo. Hvordan

47

forklares det, hvis velgerne er så rasjonelle? Det forklares gjerne med at vi har glede av å stemme, uansett om vår stemme utgjør noen forskjell eller ikke. Man føler det er en plikt, at man er en del av et fellesskap, eller at det er morsommere å se valgsendingene hvis man har vært med og stemt. Eller, man føler det som en del av sin moralske utvikling: I det aristoteliske verdensbildet blir ikke et menneske fullverdig deltaker i samfunnet før det deltar i politikken.30 Således kan man si at selv om man ikke avgir den avgjørende stemmen, er ens nytte større enn kostnadene. Stemmegivningen er en symbolsk handling.II

Man kan også tenke seg at den rasjonelle velger ikke bare stemmer for å avgjøre valget – hun stemmer for å minimere sjansen for det verst tenkelige utfallet: At hun ikke stemte, men valget viste seg å bli så jevnt at hvis hunhadde stemt, ville hun avgjort det hele.32 Skulledet skje, ville hun angre så mye at hun finner ut at det er best å stemme i første omgang. For å minimere sjansen for det verst tenkelige utfallet velger hun å stemme.

Brennan og Buchanan sammenlikner det å stemme med å heie høylytt på et sportsarrangement.31 Jubelen fra en enkelt fan har svært lite å si for utfallet av kampen. Men supporteren gleder seg over å bidra til stemningen – og hvis laget hans vinner, føles det som man har bidratt til seieren.

48

Likevel er det, siden mange av oss stemmer, rimelig å konkludere med at velgeren ikke bare er strengt egoistisk og rasjonell. Hadde hun vært det, ville hun ikke stemt. Dette er derfor et egnet sted for å understreke at public choice-teoriene ikke sier noe absolutt, men forsøker å si noe om endringene på marginen. For teorien om rasjonelle velgere har stor forklaringskraft selv om velgerne faktisk stemmer.33 Den kan for eksempel forklare hvorfor flere avgir stemme når det er forventet at valget blir jevnt enn når det er en sikker vinner. Den kan også forklare hvorfor vi alle sannsynligvis ville stemt (helst på et annet parti) dersom Nasjonal Samling skulle ha hatt en reell sjanse til å vinne valget. Det kan forklare hvorfor små endringer i kostnader og gevinster har stor innvirkning på deltakelsen.34

Et eksempel på at enkeltstemmer nesten kan telle, finner vi i det amerikanske presidentvalget i år 2000. Etter første opptelling var det kun noen hundre av flere millioner stemmer i Florida som skilte George W. Bush og Al Gore. Det ble satt i gang omtelling av stemmene, men før omtellingen var sluttført, hadde Høyesterett bestemt at stemmene ikke skulle telles på nytt, og med det erklært George W. Bush som ny president. Da var det sannsynligvis mange hjemmesittende demokrater som skulle ønske de hadde kastet en stemme til Gore fremfor å kaste den bort.

49

Men argumentene om at enkeltvelgere har lite å si har flere implikasjoner. Siden din stem-me aldri vil avgjøre valget, er det faktisk dumt avdeg – eller i hvert fall ulogisk - å være for inter-essert i politikk. Det har uansett ingentingå si om du bryr deg eller ikke. Det fører til atde aller fleste legger nokså lite tid og krefteri å finne ut hvilket parti de skal stemme på,siden hvert sekund de bruker på å lese parti-programmer i bunn og grunn er bortkastet.

Forskningen viser at langt flere stats- og kommune-ansatte enn privat ansatte stemmer ved valg. Det kan kanskje forklares med at de offentlig ansatte har mer å tape – jobben sin – enn ansatte i privat sektor.35 Det kan videre bety at statens størrelse øker, siden statlig ansatte kan tenkes å ville styrke staten. Og jo større staten blir, jo flere ansatte får den, jo flere stemmer for en stor stat.36 Plutselig er man inne i en spiral der offentlig sektor bare øker og øker.

Et flertall av den norske befolkningen er lite eller overhodet ikke interessert i politikk.37 Fra USA finner vi mer illustrerende tall: Færre enn 40 prosent vet navnet på begge senatorene fra delstaten de bor i. Enda færre vet hvilket parti de kommer fra, til tross for at partier tenkes å spille en viktig informerende rolle.38 Det er sannsynlig at enda færre vet hvor deres representant står i de fleste politiske spørsmål, for eksempel om denne representanten er for eller mot subsidier til bøndene eller for økte tilskudd til bibliotekene. Et interessant, om tragisk, apropos er at 85 prosent av velgerne visste at hunden til Bush senior het Millie – mens 15 prosent visste at begge kandidatene i 92-valget var for dødsstraff.

50

Økonomen Bryan Caplan hevder at velgerne ikke bare er ”rasjonelt uvitende”, menendog ”rasjonelt irrasjonelle”. De har få grun-ner til å tenke lenge over vanskelige politiske spørsmål, og lar seg derfor lede av gamle fordommer og enkle argumenter som er i trådmed deres overbevisning. Følelser og ideologi – ikke rasjonell tenkning, eller engang tenk-ning – styrer deres stemmegivning og politiske handling.39

Man kan altså tro at informasjonsproblemet er vel så stort i politikken som i økonomien. Velgerne har få grunner til å stemme – og enda færre grunner til å gjøre seg opp velbegrunnede meninger om vanskelige politiske spørsmål. Siden velgerne er ”rasjonelt uvitende”, er det rom for politikerne og myndighetene til å utnytte dem. Velgerne vet ikke helt hva politikerne driver med, og har ikke gode grunner til å følge mer med heller. Derfor kan politikerne gjøre litt som de vil, eller la seg overbevise av interessegrupper med gode tilbud. Vi kommer tilbake til hvordan politikere, interessegrupper og byråkrater utnytter det at velgerne ikke er allvitende i de neste kapitlene. La oss først se på hvordan linken mellom velger og politiker er. Hva kan public choice si om hvordan vi stemmer?

StemmegivningEt av denne bokens hovedpoenger er at menn-esker er like beregnende i det politiske som i det økonomiske liv. Man antar altså at

51

velgerne er rasjonelle. Det betyr at når velgerne bestemmer seg for hvilket parti de skal stemme på, ser de etter det partiet som mak-simerer deres individuelle nytte. Velgeren ”beregner” hvilket parti som vil øke dennes velferd mest, og stemmer deretter på dette partiet.

Den vanligste teorien, medianvelgerteorien, forutsetter at velgerne har såkalte endimen-sjonale preferanser, noe som betyr at de kan si hvor mye de ønsker av en viss politikk – og jo lenger unna denne ideelle politikken de er, jo mindre vel føler de seg. For å ta et meget enkelt eksempel: Si at du ønsker å betale 40 000 kroner i året i skatt, verken mer eller mindre. Betaler du mer, mener du det blir for mye byråkrati og sløsing. Betaler du mindre, er du redd for at de fattige ikke får noe å leve av. Men må du velge, foretrekker du helt klart å betale 39 000 eller 41 000 fremfor 38 000 eller 42 000 – som igjen er bedre enn 0 og 100 000 kroner.

Det er mest vanlig å anta at denne endim-ensjonaliteten går langs høyre-venstre-aksen, slik at en som plasserer seg i partiet Venstre, står nærmere KrF og Høyre enn FrP og SV. Mye tyder på at mennesker faktisk er ganske endimensjonale: Hvis du vet hvor på høyre-venstre-aksen en velger plasserer seg, kan du med stor sannsynlighet gjette riktig om hvordan velgeren plasserer seg i en hel rekke spørsmål.

Man antar så, i tråd med hva vi ser i

52

virkeligheten, at velgerne fordeler seg utover denne høyre-venstre-aksen. Noen foretrekker ytterste venstreside, noen den moderate venstresiden, noen sentrum, noen den moderate høyreside, og andre ytterste høyre. Hvis valget står mellom to partier eller to kandidater, vil medianvelgeren, den midterste velgeren, avgjøre valget. Det partiet eller den politikeren som plasserer seg på samme sted på aksen som den midterste velgeren, vil ha halvparten av velgerne til høyre for seg, og den andre halvparten til venstre for seg. Dermed bestemmer den midterste velgeren, og denne politikeren vil få flest stemmer (halvparten pluss én stemme).

I en konkurranse mellom to partier eller to kandidater vil derfor begge parter forsøke å plassere seg så tett opptil medianvelgeren som mulig, noe som betyr at politikken som føres vil ligge i sentrum.

Et interessant resultat av denne medianvelger-modellen er at ideologiske skillelinjer viskes ut. En kandidat eller et parti som står hardt på sine kjepphester vil, om disse kjepphestene

Denne modellen har vist seg å ha stor forklaringskraft i topartisystemer, som for eksempel i USA. Ved det siste valget så man antydninger til at både Barack Obama og Hillary Clinton forsøkte å legge seg ”midt i” det demokratiske partiet på de fleste områder i nominasjonskampen, hvoretter Obama beveget seg mot høyre – altså mot det nye sentrum - når han kom opp mot McCain i selve presidentvalgkampen.

53

ikke deles av velgerne, tape valget, dersom det andre partiet mangler bastante standpunkter og tilpasser seg medianvelgerens preferanser.

Modellen er selvsagt ikke i stand til å for-klare alle standpunkter. På noen områder er det viktig å appellere til ”grunnfjellet” i partiet, på andre områder kan det være fornuftig å gåinn for standpunkter som er viktige for mot-standeren.

Dette såkalte medianvelgerteoremet, i renform, er heller ikke spesielt anvendelig i systemer som det norske, der det er flere enn to partier. Hvis Høyre beveger seg mot sentrum, kan de forvente at noen av velgerne går over til Fremskrittspartiet.

Men med små justeringer av antakelsene har tenkemåten forklaringskraft også i Norge: Den kan forklare hvorfor det meste av politik-ken som føres, kan plasseres trygt i sentrum: Valgundersøkelser har vist at den norske medianvelgeren ligger stabilt midt på høyre-venstre-aksen.40 I samme periode har vi sett at sentrumspartiene har hatt mer makt enn stemmegrunnlaget kanskje skulle tilsi.

Modellen kan videre gi noen hint om hvorfor Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti har hatt problemer med å få gjennomslag for sine forslag. Disse partiene regnes gjerne som fløypartier, det vil si at de ligger lengst ute til henholdsvis høyre og venstre, og derfor har de vanskelig for å få flertall for sin politikk. Et parti som KrF, som ligger i sentrum, har

54

lettere for det, til tross for at det har færre velgere bak seg.III

Medianvelgermodellen baserer seg på en antakelse om at partiene kjenner velgernes ønsker og behov. Letter vi på denne antak-elsen, åpner det seg rom for at partiene lovervelgerne forskjellige politiske pakker. Likevel er det fortsatt en rimelig antakelse at partiene legger seg nær sentrum i et topartisystem, siden partiene, selv om de ikke kjenner velgernes eksakte posisjon, vil kunne anta at median-velgeren befinner seg rundt i sentrumsområdet et sted.

Medianvelgerteoremet kompliseres også av at velgerne ikke er fullstendig endimensjonale. Selv om høyre-venstre-aksen forklarer mye, forklarer den langt fra alt. Hvis du er mot NATO, men for mer valgfrihet i helsesektoren,

Vi viste tidligere at velgerne kan antas å følge lite med på politikk, og således er ganske uinformert om politiske spørsmål. Men i medianvelgermodellen trenger dette faktisk ikke være noe stort problem. Sant nok – hvis samtlige, 100 prosent - av velgerne er uinformert, er det en katastrofe. Hvis valget står mellom to kandidater, er det da 50 prosent sjanse for at hver vinner (vi antar her at velgerne bestemmer seg nærmest ved kron og mynt). Selv om den ene politikeren er åpenbart udugelig, vil han vinne valget halvparten av gangene. Men hvis bare én prosent av velgerne følger med, vil resultatene bli helt annerledes. Fortsatt vil de 99 prosent uinformerte fordele seg likt, med 49,5 prosent på hver politiker. Men for å vinne flertall må politikerne overbevise de få informerte – hvilket utelukker åpenbart udugelige kandidater.41

55

kan du ikke stemme 50 prosent på SV og 50 prosent på Høyre. Du må ta hele parti-programmet, og ethvert parti vil gi deg en del ”medgift” du egentlig ikke liker. Hvis du vil ha Arbeiderpartiets velferdspolitikk, må du samtidig stemme for deres utenrikspolitikk, miljø- politikk og skolepolitikk. Samtidig gir stemme- seddelen ingen indikasjon på hvilke deler avArbeiderpartiets politikk velgeren egentligønsker seg. Man vet kanskje hvor mange som ønsker seg en viss politikk, men ikke hvor sterkt de ønsker den. Og man vet ikke hvordan velgerne rangerer forskjellige alternativer opp mot hverandre. Det gjør demokratiet lite egnet til å løse mange spørsmål, noe vi kommer tilbake til under.

Men la oss anta at medianvelgermodellen stemmer ganske godt med virkeligheten. Hva avgjør da hvor medianvelgeren plasserer seg? Et av de viktigste punktene velgerne ser på før de bestemmer seg for hvilket parti de skal stemme på, er den økonomiske politikken. Spesielt tenker de på hvordan partienes politikk påvirker deres egen lommebok. Politikere som lover flere arbeidsplasser, lavere skatter eller høyere trygder, kan tiltrekke seg mange stemmer.

Man har derfor funnet at landets makro-økonomiske tilstand er avgjørende for hvordanvelgerne stemmer.42 Økonomisk vekst, infla-sjon, arbeidsledighet og lønnsvekst har sterk påvirkning på valgresultatene. Politikk som gir gode tider, gir flere stemmer.

56

Et annet viktig element er ideologi og parti-tilhørighet. Noen vil ikke rokke ved sitt ståsted nesten uansett hvor skadelig partiets politikk er for deres egen lommebok. For eksempel hevder Thomas Frank at amerikanske arbeid-erklassevelgere stemmer republikansk, til tross for at det strider mot deres økonomiske interesser (slik Frank ser dem). Grunnen er at republikanerne står nærmere i kulturelle og moralske spørsmål som abort og homofiles rettigheter, som velgerne mener er viktigere.43 Magnus Marsdal har brukt et lignende reson-nement på norske velgere.44 Et slikt syn trenger imidlertid ikke bryte med public choice, da man fortsatt kan hevde at det er rasjonelt åstemme slik, bare at man vektlegger moral tyngre enn personlig økonomi.

I følge public choice-teorien er velgerne altså rasjonelt egeninteresserte, og forsøker å maksimere sin egen nytte. Det har mange implika-sjoner: De har liten grunn til å følge alt for mye med på politikken, og gjør det ikke heller. Hensynet til egen lommebok betyr mye, men ikke alt. Samtidig har de liten grunn til å gå

Ideologiske velgere kan kanskje regnes som positivt – velgere som følger med og er seg politikken bevisst, vil muligens føre til bedre politikk. Men ideologisk ”sta” velgere kan også tenkes å føre til stadig økt offentlig forbruk. Partiene må bruke store ord og kroner på å overbevise velgerne om å skifte parti – de må bruke penger på skoler, sykehus og veier for at velgerne skal se bort fra sine kjepphester.45

57

i mot kostnader, siden de bare tar en ørliten del av regningen – og de har liten grunn til å gå for besparelser, siden de får lite av gevinsten. Hvilken betydning har dette for hvordan politikerne oppfører seg?

58

59

POLITIKERE

There can be no doubt, that if power is granted to a body of men, called representatives, they, like any other men, will use their power, not for the advantage of the community, but for their own advantage, if they can.

James Mill46

In many countries the political class is mostly composed of mediocre people.

Mattozzi og Merlo47

Power corrupts, and absolute power corrupts absolutely. Baron J. E. E. D. Acton48

I public choice-teorien er velgerne altså egeninteresserte og rasjonelle. Så også polit-ikerne: Også de folkevalgte har egne ønsker og behov, og maksimerer sin personlige nytte. Den viktigste motivasjonen i så måte er flest mulig stemmer. Det vil i utgangspunktet føre til en politikk som underbygger folkestyret – politikerne følger, av egeninteresse, velgernes ønsker.

Samtidig så vi over at politikerne i en del saker har handlingsrom nok til å ta en del av- gjørelser uten at det koster dem stemmer, fordi velgerne bryr seg lite med mesteparten av det politikerne foretar seg. Det gjør at politik-ken, på noen områder, kan fravike fra det folket ønsker.

60

Dette kapittelet vil gå litt nærmere inn på hvordan politikerne handler, hvorfor de gjør det slik, og hvilken betydning dette har for politik-ken og demokratiet. Vi starter med å se på hva politikerne egentlig er.

Ord som ”myndighetene”, ”Stortinget”, eller ”regjeringen” brukes ofte som om de betegnet personer: ”Stortinget vedtok en ny lov”, ”opp- tøyene ble slått ned av myndighetene” etc. Men i public choice legges det vekt på at all politikk – politiske valg, avgjørelser og handlinger – utføres av individer. Når regjeringen gjør noe, er det et menneske eller en gruppe mennesker som handler. Derfor må man forstå hvordan disse menneskene tenker, for å forstå hvorfor regjeringen eller myndighetene gjør noe. Man må forstå politikernes motivasjoner for å forklare deres handlinger.

Den viktigste motivasjonen for de fleste poli-tikere må som nevnt antas å være flest mulig stemmer – selv om personlig popularitet nok også spiller inn. Det betyr at de veier

Som tidligere nevnt er det liten grunn til å anta at politikere skal være spesielt mye dyktigere enn vanlige mennesker. Det er også mulig å hevde at politikerne jevnt over er av dårligere kvalitet enn ledere i det private næringsliv.49 Argumentet går som følger: De objektivt sett beste personene får tilbudt bedre betingelser i det private næringsliv, og politiske partier som ikke ønsker å benytte ressurser på å utdanne politikere til det private, satser heller på dem som vil bli værende i politikken – de middelmådige.

61

de forskjellige alternativene de har opp mot hverandre: Vil politikk A eller B gi flest stem-mer? Politikerne ønsker makt, og makt oppnås i dag gjennom å vinne valg. For å gjøre det må politikerne følge velgernes ønsker – i følge medianvelgerteorien den midterste velgerens ønsker.

Men samtidig har politikerne en god del albuerom. Det er flere grunner til det. Velg-erne kan ikke vise hvilke deler av et partis politikk det ønsker mest, eller hvordan de rangerer ulike løsninger. De kan ikke endre stem-megivningen sin i de fire årene mellom valg. Og de har, som vi viste over, liten grunn til å detaljforfølge politikerne.

Dette gjør at politikerne kan veie mellom to hensyn: De må følge velgernes ønsker i så stor grad at de blir gjenvalgt. Samtidig kan de selv ta avgjørelsene på en del områder. Begge momentene har viktige implikasjoner: Hvis politikerne har handlingsrom – og samtidig er opptatt av sitt eget velbefinnende – kan de av og til gjøre som de selv ønsker. De vil da ofte velge alternativer som gir dem selv mer makt eller prestisje, mer penger eller mer fritid.

Fire medlemmer av det britiske Overhuset ble i januar 2009 avslørt da de forsøkte å tilby lovendringer i bytte mot penger. For 2000 pund per dag, kunne en av medlemmene, Lord Trescott, ”tilrettelegge” en lov for en lobbyist-gruppe.50 Etterforskningen pågår fortsatt - men ble raskt overskygget av at et stort antall britiske politikere senere samme år ble tatt i å ha beriket seg på skattebetalernes penger.

62

Med dette kan vi oppsummere hovedan-takelsene som gjøres om politikerne i public choice-tradisjonen: Politikere må analyseres fra et individualistisk metodologisk stand-punkt, og politikerne benytter politikken som en byttemekanisme hvor de fremmer sin egeninteresse. La oss vise hvordan deres egen-interesse påvirker politikerne.

Politikerne følger velgernes ønsker…Bryan Caplan har argumentert for at velgerne er ”rasjonelt irrasjonelle”, slik vi så over. Politikerne, derimot, kan forventes å være ”rasjonelt rasjonelle”, siden irrasjonalitet er ”dyrere” for politikerne enn for velgerne. En politiker vil tape mye på å ikke ta nok hensyn til hva som vinner velgere. På denne måten er politikerne like rasjonelle som bedriftseiere, som vet akkurat hva som gir økte overskudd.51 Dermed er også politikerne egeninteressert og nyttemaksimerende. De ønsker å vinne valget og utformer derfor politiske plattformer deretter.

Så, når politikeren står overfor et valg, velger hun det alternativet som forventes å tiltrekke seg flest velgere. Hun tenker: Hvor mange stemmer vil jeg vinne på å innføre denne loven, og hvor mange vil jeg tape? Vi kan enkelt tenke oss at politikeren velger å innføre de lovene som gir det største ”overskuddet” av stemmer: Hvis lavere skatt er mer populært enn høyere skatt, vil en politiker velge skattelettelser.

63

At politikerne følger velgerne, er selvsagt både riktig og viktig. Det er slik et demokrati skal fungere. Men det kan også, i noen tilfeller, gi dårlig politikk. La oss ta ett eksempel: Vi nevnte over at den økonomiske tilstanden har mye å si for velgerne. De ser på sin egen lommebok, og stemmer deretter. Det gjør at politikere som klarer å skape god vekst, lav arbeids-ledighet og lav inflasjon kan forvente gjenvalg, slik vi kanskje så i siste valg. Det kan føre til at politikerne forsøker lure velgerne gjennom å påvirke makroøkonomien, slik at økonomien går godt rett før valget.54 De vil da for eksempel øke pengebruken til gode formål i tiden før velgerne avgir sin stemme, noe som kan skape ubalanser i økonomien på lengre sikt.

Den kjente norske statsviteren Stein Rokkan mente at velgerne i Norge fordelte seg langs flere konflikt-linjer. Ett av disse skillene gikk mellom sentrum og periferi. Rokkan mente altså at velgere i sentrale og mer grisgrendte strøk hadde forskjellige politiske interesser, og således stemte på forskjellige partier.52 Hvem vinner? På den ene siden er det lettere og billigere å tilby såkalte lokalt kollektive goder – veier, parker og gode sykehus – i sentrale strøk, der hver krone brukt kommer mange til nytte. Det betyr kanskje at politikerne vil satse mest på sentrale strøk, siden velgerfangsten er mer effektiv der. Men dette kan oppveies av at hver stemme teller mer i mindre sentrale strøk, da distriktene har flere mandater per velger. Det gjør, alt annet likt, at en krone brukt utenfor bysentrene kommer til større nytte for politikeren.53 Den totale effekten er således vanskelig å forutsi.

64

Med andre ord trenger det ikke være samsvar mellom det en politiker virkelig mener, og det han eller hun går til valg på. Eksempler på dette finner vi til stadighet. Kandidatene frir til forskjellige velgergrupper gjennom politiske løfter som ofte går på tvers av hva de tidligere har sagt, stemt eller gjort. Valgkampen og den politiske plattformen blir bare en prosess og et middel for å få makt.

Handlingsregelen legger klare føringer for statens bruk av inntekter fra olje- og gassektoren. Kort fortalt sier den at staten kan bruke den forventede realavkastningen av Statens pensjonsfond – Utland, men mer i dårligere og mindre i gode tider. Dermed begrenser handlingsregelen regjeringens kontroll over oljepengene. I et public choice-perspektiv er dette en viktig begrensning. Teorien sier at en sittende regjering ville ønsket å bruke mer penger i valgår for å skape økonomisk vekst. Handlingsregelen gir på den måten regjeringen mindre mulighet til å manipulere den økonomiske politikken for kortsiktig politisk gevinst.

Vi ser også eksempler på at politikerne tilrettelegger valgkampen og valgordningen for å sikre sin egen makt: ”Gerrymandering” er et begrep som stammer fra Massachusetts, nordøst i USA, tidlig på 1800-tallet. Daværende guvernør, Elbridge Gerry – som også var ”founding father” og senere visepresident – benyttet i 1812 sin makt til å manipulere stemmedistriktenes geografiske utstrekning i favør av sitt eget parti.55 Det var en svært kontroversiell sak, og avisen Boston Globe fremstilte det nydesignede stemmedistriktets form som en salamander, hvorfra verbet gerrymander kommer.

65

Hvis politikerne følger velgernes ønsker, betyr det også at feilvurderinger hos velgerne for-planter seg gjennom det politiske systemet. Hvis velgerne er rasistiske, kan vi forvente rasistisk politikk. Er de kommunister, vil kom- munistene vinne valget.

La oss ta et eksempel på dette også. Mark-edet, og spesielt kapitalistene, klandres ofte for å være navlebeskuende og opptatt av kortsiktig profitt fremfor langsiktig bærekraftighet. Bare myndighetene har grunn til å ta hensyn til fremtidige generasjoner, hevdes det. Men også politikere har vanskeligheter med å tenke på fremtiden. Det sies ofte at i politikken er en uke en evighet. Det er det mye sant i, spesielt i valgtider. Politikerne er kortsiktige, fordi velg-erne er det. Og velgerne er det av naturlige grunner: De foretrekker nytte i dag fremfor nytte om mange år. Derfor medfører politikk ofte gevinster på kort sikt, mot kostnader på lang sikt, heller enn tiltak som koster i dag, men gir store gevinster på sikt. Det later til å være få grunner til at velgere, politikere og byråkrater skal være mer opptatt av fremtiden enn de samme menneskene er i markedet.

Dette er tilfellet for eksempel i arbeidet med inter-nasjonale klimaavtaler. Store kostnader kreves av dagens velgere, mot gevinster som kanskje først vil komme deres oldebarn til gode. At politikerne har vanskeligheter med å komme til enighet, er i grunn forståelig.

66

Dette gjør at politikken enten blir passiv, opptatt av å bevare status quo, eller motsatt, blir preget av for raske beslutninger tatt under press og i kriser. Politikerne har ikke de samme mulighetene til å veie dagens kostnader og gevinster mot fremtidens fordeler og ulemper, som man gjennom rente og rentesrente finner i markedet.

Selv om politikerne forsøker å følge folke-viljen, er det ikke sikkert de klarer det. Vi nevnte i innledningen at de første public choice-tenkerne viste at det er umulig å legge personlige ønsker sammen og si at de totale ønskene er samfunnets ønsker; man kan ikke få ett felles ønske ut av mange menneskers individuelle ønsker. Hvilke individers ønsker som oppfylles, bestemmes da i stor grad av hvilke beslutningsmekanismer man bruker.

Politikere bruker avstemninger til å avgjørehvilken politikk som får gjennomslag. La oss derfor se litt mer på hvordan public choice-

De fleste sentralbankene i demokratiske land styrer nå etter inflasjonsmål. Bakgrunnen for dette er blant annet at stabil inflasjon er viktig for økonomien, men også en public choice-forklaring kan benyttes. Politikere vil sette renten for å sikre gjenvalg, for eksempel gjennom å senke renten rett før valget. Men det er ikke sikkert uavhengige sentralbanker hjelper, heller. Mot slutten av 2008 gikk flere politikere, blant dem Senterpartiets Ola Borten Moe, ut i media og krevde en lavere rente, og truet samtidig med å ta rentesettingen tilbake fra sentralbanken, hvis ikke sentralbanken gjorde som politikerne befalte.56

67

teoretikerne ser på stemmegivning og stemme-mekanismer – og påpeke noen problemer med å samle mange ønsker til én politikk.

Man kan kun få optimalt samsvar mellom velgernes ønsker og den faktiske politikken, dersom man oppnår enstemmighet – ikke bare mellom partiene, men også mellom alle velgerne. Det sier seg selv at det er utrolig vanskelig å få alle landets borgere til å bli enige.

Likevel er enstemmighet og konsensus, det vil si at alle (partiene) er enige om hva som bør gjøres, nokså vanlig i norsk politikk, og mye vekt legges på samarbeid over partigrensene og det å komme frem til kompromisser. Det gjelder spesielt i store og langsiktige saker. De siste årene har vi for eksempel hatt konsensus eller nesten-konsensus om pensjonsreformen, klimasaken og striden om ny formålsparagraf i skolen. Konsensusprinsippet brukes også for å komme frem til internasjonale avtaler.

Politikk etter konsensusprinsippet er kan-skje både kjedelig og vanskelig, men det er den eneste måten man kan være helt sikker på å oppnå optimale beslutninger på. Når alle erenige, kan ingen få det bedre uten at noen andre får det verre. Hvis alle hadde fullstendig rett til å bestemme over sine egne liv, ville konsensusprinsippet vært den eneste mulige måten å drive politikk på. Det er derfor inter-nasjonale avtaler må inngås ved konsensus: Ingen land kan bestemme over andre land. Alle må være enige. Derfor mener noen public

68

choice-forskere, for eksempel Tullock ogBuchanan, at dette, teoretisk sett, er den beste måten å styre landet på.57

Men konsensusproblemet har også store svakheter. Enstemmighet i valg er i dag et tegn på diktatur, ikke demokrati. Det sier seg selv at en evig søken etter enstemmighet, i den demokratiske formen, vil ta svært lang tid, og på en del områder vil det sannsynligvis aldri oppnås enighet. Dette problemet blir større, jo flere som er med på beslutningen. Derfor fungerer konsensusprinsippet godt i avgjør-elser mellom to personer (som i kjøp og salg), men dårlig i spørsmål der hele landets befolk- ning må enes for at alle skal være fornøyd. For eksempel ville det, hvis folk er strengt egen-interessert, være vanskelig å få til omfordeling, siden man da må ta fra noen, og disse sann-synligvis vil nekte. Derfor kan man nok konkludere med at det hadde vært mindre politikk og mer marked dersom politikerne, eller enda mer hele befolkningen, måtte enes om enhver politisk beslutning.

Avgjørelser i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) fattes ved konsensus, noe som har fått konsekvenser for særlig den nåværende Doha-runden av for-handlinger. Syv år med forhandlinger fortsatte uten enighet i Genéve i 2008. En medvirkende årsak til denne lange forhandlingsrunden kan være det økte medlemstallet i organisasjonen. De seks første handelsrundene i det som da kaltes GATT, tok hver mellom et halvt og tre år å gjennomføre. Da var medlemstallet fortsatt relativt lavt, fra 23 i 1947 til 62 medlemmer 20 år senere.

Forts. neste side...

69

Et mer effektivt system for løsning av politiske spørsmål er flertallsprinsippet, at en avgjørelse avhenger av at de fleste er enige. Men effektiviteten kommer på bekostning av rettferdighet: Et flertall gjør, i motsetning til konsensus, at noen kommer dårligere ut av avgjørelsen enn hva som er optimalt. Når det er flertall, er det et mindretall som er uenig. Derfor bør ikke alle spørsmål overlates til flertallsavgjørelser.

I teorien kan man regne seg frem til det ”optimale” flertall, ved å veie tiden det tar å komme til enighet mot tapet de uenige opplever.59 Vi får da en skala, som går fra enstemmighet, med stort tap av tid, men der ingen er uenige, til at en diktator avgjør, raskt, men der alle andre enn diktatoren selv er mis-fornøyd med beslutningen. Det optimale flertall blir dermed et sted på denne skalaen – det stedet der de samlede kostnadene er minst. I en liten gruppe, for eksempel i en familie, vil det optimale flertall ligge nær konsensus. Jo større gruppen blir, jo nærmere dikta- toriske avgjørelser kommer vi.

Det er altså intet optimalt flertall felles for alle saker og avgjørelser. Dette vil variere etter

Siden 1973 har både Tokyo- og Uruguay-runden tatt henholdsvis seks og syv år å sluttføre, mens Doha-runden som nevnt pågår fortsatt. Én grunn til økningen i forhandlingstiden er kanskje at sakene har blitt mer komplekse, men det spiller nok også inn at medlemstallet i dag er 153.58

70

hvor stor uenighet det er, og hvor mange som påvirkes av avgjørelsen. I det hele tatt er det umulig å finne et valgsystem som er perfekt, vi er nødt til å velge mellom forskjellige systemer med forskjellige feil. Likevel er det vanlig, i alt fra folkeavstemninger til familie-råd, at man bruker et såkalt rent flertall, det vil si at halvparten pluss én, avgjør. Det er denne metoden som gir en entydig av- gjørelse med færrest mulig enige. Hadde 40 prosent vært nok for å ta en avgjørelse, kan man i prinsippet tenke seg at 41 prosent avgjør at skolebudsjettene skal økes, mens 41 prosent bestemmer at de skal kuttes. Men også 50 prosent kan, i forhold til teorien om det optimale flertall, være for lite i enkelte saker. Derfor krever for eksempel grunnlovsendringer mer enn 50 prosents flertall.

Det er også andre problemer ved å avgjøre ting ved stemmegivning. Ett av dem er såkalt cycling, syklisk stemmegivning. Se for deg at tre personer – Per, Pål og Espen – skal dele hundre

EU-motstandere har foreslått at det bør kreves at langt mer enn halvparten skal stemme for EU-medlemskap før Norge går inn i unionen. De hevder at kostnadene ved EUs jordbruks- og fiskeripolitikk vil være så store for et mindretall av befolkningen, at det veier opp for restens tap av at avgjørelsen tar lenger tid, eller ikke blir tatt i det hele tatt. Ut i fra teorien om det optimale flertall er det en logisk slutning, selv om enkelte sikkert vil være uenig i premissene.

71

kroner. Igjen vil enstemmighet være optimalt: Alle får 33 kroner hver. Men når fordelingen av pengene må avgjøres med avstemning, og flertallet bestemmer, blir avgjørelsen vanskeligere – og sannsynligvis mindre rettferdig. Per kan kanskje være en svært snill person, og ønsker å dele pengene likt, med 33 kroner til hver. Da kan Pål og Espen slå seg sammen, og dele pengene 50/50. Men da vil Per, som nå har funnet ut at snillhet ikke lønte seg, kanskje tilby Espen 55, mot at han får 45. Videre vil Pål tilby Espen 60, mot at han får 40. Slik vil det fortsette – og hvis de noen gang skulle komme til enighet, er det umulig å spå hvem som kommer unna med pengene, og hvor mye de får hver.

Vi kan også tenke oss såkalte ”mindretalls-koalisjoner”, som kan illustreres på en enkel måte: Tre saker, hver for seg, har bare 20 prosent av stemmene bak seg, mens 80 prosent er i mot. Man ser da for seg at alle politikere ville gå i mot alle sakene. Men en politiker ville, med noen plausible antakelser, kunne gå inn for alle tre sakene – og få flertall, med 60 prosent av stemmene i ryggen.61

Man bør kanskje ikke komme frem til en avgjørelse under slike betingelser – hvis den ikke er tatt ved enstemmighet. Et flertall som kommer til en avgjørelse under slike forhold ville fortonet seg som flertallstyr-anni for dem som ikke er med på den.60

72

Selv om politikerne skulle forsøke å følge velgernes ønsker til punkt og prikke, er det altså liten grunn til å tro at de ville klare det. Med flertallsavgjørelser vil noen velgere få viljen sin, andre ikke. Og politikere som gjør som velgerne sier, vil ikke nødvendigvis føre en god politikk: Den vil være kortsiktig og egoistisk, hvis velgerne er kortsiktige og egoistiske. Og i tillegg ser vi at velgerne overlater mange avgjørelser til politikernes diskresjon. Det er tema for neste del.

…men har samtidig stort handlingsromVi viste over hvorfor velgerne er ”rasjonelt uvitende” om politikken. På de fleste områder er gevinsten ved å følge med mindre enn kostnadene, slik at man lar være å skaffe seg nok informasjon til å gjøre seg opp bastante meninger. Det kan også være at selv om man vet at en politikk er feil, er ikke den personlige gevinsten ved å endre den stor nok til at det er verdt innsatsen. For å ta ett eksempel: Vi kunne kanskje tenke oss mer satsning på forskning. Men gevinstene for deg eller meg av økte forskningsbudsjetter er sannsynligvis så små og ubetydelige at vi er langt unna å ”gå på barrikadene” for økte bevilgninger.

Det gir politikerne mulighet til å ikke følge velgernes ønsker. De vet at velgerne ikke endrer stemmegivningen sin selv om de avviker litt. Dermed er det rom for at politikerne i større grad følger sine personlige interesser – eller

73

interessene til de gruppene som virkelig bryr seg. Politikerne kan også ”forme” velgernes preferanser, politikk er som kjent overbevis-ningens kunst.

Men velgere som ikke bryr seg, eller som kan formes, gir politikerne albuerom. Det kan gi noen interessante implikasjoner. For eksem-pel vil hver krone på offentlige budsjetter være mindre verdt for velgerne enn hver krone på hans personlige budsjett. Derfor har politikernerom for å bruke i hvert fall deler av budsjettetlitt annerledes enn velgerne ville foretrukket.

Samtidig: Politikere benytter seg av andre menneskers penger, ikke sine egne. Det kan bety at de er litt mindre forsiktige med offentlige penger enn de er med sine egne penger. Og de bruker stort sett pengene på andre enn seg selv. Enhver som bruker andres penger på andre enn seg selv, er mindre forsiktig med pengene enn de er når de bruker sine egne penger på seg selv.62

En politiker som kommer opp med en smart løsning som sparer skattebetalerne for mange penger, blir ikke nødvendigvis belønnet for det. Tvert i mot, han kan miste velgere som likte hvordan det var tidligere. Hvis sparingen gjør litt godt for mange velgere, men har store negative effekter for noen få, er det godt mulig at de få lar dette påvirke stemmegivningen mer enn alle som bare får tilbake litt. Slik har politikerne grunn til å foretrekke bruk fremfor sparing. En rask lesning av avisene støtter denne påstanden. Antallet artikler

74

hvor en politiker skryter av hvor mye penger han eller hun har klart å bruke, er svært mye høyere enn artiklene der en politiker skryter av ikke å ha brukt penger, eller endog kuttet i bevilgningene.

Derfor er store og synlige prosjekter vanskeligere å kutte bort enn mindre, men kanskje mer gunstige, prosjekter. For eksempel er det vanskeligere å kutte i arbeidsledighetstrygden enn å øke bunnfradraget. Noe høyere bunn-fradrag gir mange mennesker en liten gevinst, mens selv små kutt i trygden ville gitt færre relativt store ulemper. Det er ventelig at trygde-mottakerne neppe vil la et kutt gå ubemerket hen. Selv politikere som i ettertid har blitt beskyldt for å ha ”rasert” velferdsstaten (Reagan og Thatcher, for eksempel), reduserte ikke offentlig sektors omfang – de reduserte bare veksten i den.63

Skatteøkninger er upopulære. Derfor er det sjelden man ser at politikere øker skattene. Likevel øker skattene stadig. Hvordan? Vel, først må vi anta at politi-kerne foretrekker høyere skatteinntekter. Jo mer penger de har, jo mer kan de utrette. Men siden skatte- økninger er mislikt, kan de ikke åpent øke skatte-satsene. Derfor bruker de metoder velgerne i mindre grad merker, for eksempel inflasjon. Hvert år blir pengene litt mindre verdt, slik at stadig flere må betale toppskatt. Mellom 2005 og 2008 økte antallet arbeidstakere som måtte betale toppskatt med 160 000 mennesker, fordi innslagspunktet sakte men sikkert gikk fra å være 24 000 kroner mer enn gjennomsnittslønnen, til bare å være 4000 kroner mer.64 Selv en som tjener lite, og aldri øker inntekten sin, kan forvente å betale litt høyere skatt hvert år.

75

Et av de mest diskuterte temaene i public choice er logrolling. Direkte oversatt blir det ”tømmerstokkrulling” (og det passer kanskje bra at ingen ringere enn Davy Crockett angivelig var den første til å bruke denne termen i forbindelse med politikk). Ordet kommer fra uttrykket ”You roll my log and I’ll roll yours”, ”du ruller mitt tømmer og jeg ruller ditt”, og betyr at en politiker stemmer for en annens sak, i bytte mot at den andre politikeren stemmer for hans sak. I Norge er kanskje det mest brukte uttrykket for slikt ”en hestehandel”.

I prinsippet burde byttet av stemmer kunne bedre resultatet – slik bytte av varer i markedet gjør. Men oftest ser vi at hestehandler fører til at noen slår seg sammen, tar fordelene selv, og skyver mesteparten av kostnaden over på ”uskyldige” tredjeparter.

Anta at Stortinget besto av en politiker fra Vestlandet, en fra Nord-Norge og en fra Øst- landet. To saker skal avgjøres i dag: Vestlands-politikeren har foreslått en bro fra fastlandet til en av de mange øyene utenfor kysten. Politi- keren fra Nord-Norge ønsker tunnel gjennom

Senterpartiet følte mot slutten av 2008 at det gikk på for mange tap i den rødgrønne regjeringen, og krevde derfor å få gjennomslag for den såkalte blas-femiparagrafen. Det gikk de to andre partiene, SV og Ap, med på, da de ikke trodde saken var viktig nok til at den var verdt å ta en krangel om. Pipen fikk imidlertid en annen lyd da denne hestehandelen ble kjent for allmennheten, og Regjeringen måtte snart trekke forslaget.

76

et rasutsatt fjell. Representanten fra Østlandet har ingen ønsker i dag, men håper å slippe unna regningen for broer og tunneler han uansett ikke kommer til å bruke. Likeså fore-trekker nordlendingen ikke å betale for vest- landsbroen, mens vestlendingen ikke ønsker åbetale for tunnelen. Når Stortinget stemmer over saken, stemmer to mot og bare én for hvertav prosjektene, og østlendingen slipper billigunna, da ingen av prosjektene igangsettes.

Dagen etter har imidlertid vestlendingen og nordlendingen slått seg sammen. Begge inn- ser at de ønsker seg henholdsvis bro og tun-nel så mye at de er villige til å hjelpe den andre, hvis den andre gjengjelder tjenesten. Derfor stemmer begge for begge prosjektene, begge får flertall, og begge blir igangsatt. Vestlend-ingen og nordlendingen betaler litt, men ikke mye mer enn de egentlig ønsket – og gleden over nye prosjekter veiet opp for regningen. For østlendingen, derimot, er skatteøkningen vond å svelge.

Et klipp fra Ukeavisen Ledelse illustrer at hestehandler langt fra er noen sjeldenhet i norsk politikk: ”Det har falt Osloavisene Aftenposten og VG tungt for brystet at Liv Signe Navarsete vil bruke noen milliarder på å bygge en bro over Dalsfjorden i Sunnfjord. Det kan umulig komme som noen overraskelse. Det er ennå noen fjell på Vest- landet som ikke har tunnel, og det finnes noen fjorder som mangler en bro. Kjell Opseth rakk over mye, men han fikk ikke hestehandlet seg til alt. Navarsete kommer jo fra dette distriktet, representerer Senterpartiet og kan selvsagt ikke være dårligere enn Opseth.”65

77

Hvis dette mønsteret så fortsetter – dagen etter slår østlendingen og vestlendingen seg sammen for å finansiere nye broer og tunneler – får man etter hvert så mange nye broer og tunneler at alle er misfornøyd med det høye skattetrykket. Paradokset er at ingen av prosjektene har et flertall bak seg, i utgangspunktet ville flertallet foretrukket lave skatterheller enn mange broer og tunneler.

Flertallsavgjørelser fører ofte til omfordeling fra én del av befolkningen til en annen. Gordon Tullock tar for seg et enkelt eksempel.66 Se for deg en liten kommune bestående av 100 inn-byggere, som alle er bønder. Bøndene må av- gjøre om de skal betale for reparasjoner på veiene i kommunen, som alle er ødelagt av et kraftig regnskyll. Hver vei brukes bare av fire-fem bønder, og bringer dem ned til riksveien. En regel som krevde enstemmighet, ville gjort at alle de hundre bøndene betalte sin andel, og at alle veiene ble reparert. En flertalls-avgjørelse kan i stedet føre til at bare halv-parten av veiene repareres, mens alle, inkludert dem som ikke får reparert sine veier, må betale. 51 av bøndene kan nemlig gå sammen og bestemme at deres veier repareres, samtidig som alle innbyggerne i kommunen trekkes litt i skatt for å dekke utgiftene. Man kan til og med tenke seg at 51 av bøndene får veiene sine reparert, mens de 49 gjenværende må ta hele regningen for reparasjonene.

Det er ingenting som tilsier at de 51 bøndenesom får reparasjonene, er de som er mest trengende.

78

Tvert i mot: I mange land ser vi at mid-delklassen, heller enn arbeiderklassen, tjener mest på omfordeling. Grunnen kan vi vise i et enkelt eksempel: Se for deg at 100 velgere, med hver sin inntekt, skal avgjøre, ved flertall, hvordan dette samfunnets ressurser skal fordeles. I følge medianvelgerteoremet vi presen-terte over, ville de to midterste velgerne, det vil si de to velgerne som har medianinntekten, kunne velge fordelingen. Denne middelklassen vil, når vi antar at de er egeninteresserte og rasjonelle, bestemme en fordeling de selv kommer best ut av.

Et relatert emne er såkalt pork barrelling – som betegner en politikk der hver politiker er mest opptatt av å komme med ”gavepakker” til sine velgere – som finansieres av alle skatte-

AFP, avtalefestet pensjon, ble mye diskutert vinteren og våren 2007-2008. Det ble hevdet at ”sliterne” i arbeidslivet, de med hardt og krevende arbeid, trengte en mulighet til å gå av med pensjon tidligere enn andre. Denne muligheten skulle finansieres ved hjelp av skattepenger fra hele befolkningen. Undersøkelser viser imidlertid at mange av dem med slitsomt arbeid tjener så lite at de uansett ikke har råd til å pensjonere seg tidlig.67 I stedet er det de som tjener bra, som oftest bruker muligheten til å gå av med AFP. Sektorer med høyt sykefravær og dårlig betaling, som helse- og omsorgssektoren, har få AFP-pensjonister. Sektorer med lite fravær og bedre betaling, som oljesektoren og finanssektoren, har relativt mange som går av tidlig med AFP.68 Dermed kan man hevde at AFP innebærer en omfordeling fra dem med hardt og dårlig betalt arbeid til dem med bedre betalt arbeid.

79

betalerne. Samferdselspolitikken kan igjen illustrere: Representantene fra Vestfold er opptatt av veier i Vestfold. De vil gjerne ha mest mulig veier i sitt hjemfylke, og jobber aktivt for dette. Hvis de er suksessfulle, må alle landets skattebetalere betale, mens fordelene begre-nses til Vestfold. Resultatene fra prosjektet nytes lokalt, men finansieres altså sentralt.

Navnet pork barrel tror man har sitt utspring i USA på 1800-tallet. Slavene ble servert saltet svinekjøtt (pork) fra store fat (barrel), og hver og en prøvde da å få nok mat til å temme sin egen sult.71 Slavenes kamp om svinekjøttet i fatet ble siden brukt som en metafor for de amerikanske kongressmedlemmenes kamp for å finansiere lokale prosjekter gjennom det fød- erale budsjettet. Disse lokale prosjektene blir føyd til lovforslag som behandles i Kongressen, utenom den vanlige budsjettprosessen, derav pork barrel-politikk. Det beste begrepet på

Norsk veipolitikk drives av politikernes velgersanking, mener professorene Leif Helland og Rune Sørensen.69 Heller enn å finansiere veiprosjekter basert på be-hovsprøving, prioriteres prosjekter i regioner hvor politikerne selv kan få mest igjen for det. ”Jo flere vippe-velgere, jo mindre partilojalitet og jo færre velgere det er bak hvert mandat gitt i distriktet, jo mer penger har akkurat det distriktet fått,” sier Helland til Aftenposten.70 Altså lover politikerne store prosjekter i regionene hvor de får mest igjen for det i stemmer. Med den norske stemmevektingen vil det si at distriktene blir prioritert, og på denne måten blir norsk veipolitikk en del av valgkampen.

80

norsk er kanskje øremerkede midler, selv om heller ikke dette er et dekkende begrep.

Utstrekningen av pork barrel avhenger i stor grad av hvordan lovforslag behandles i den lovgivende forsamlingen. I USA kan enhver representant gjøre tilføyelser til forslagene det skal stemmes over, og man stemmer da over hele pakken med det originale lovforslaget og alle tilføyelsene. Konsentrasjonen av goder og kollektiviseringen av kostnader er et karak-teristisk trekk ved flertallsavgjørelser, og kan forklare hvorfor pork barrel kan utgjøre en stor del av vedtatte lover i USA. Dette ble ikke minst aktualisert i den amerikanske presi-dentvalgkampen i 2008. Den republikanske senatoren John McCain lovet at han som president både ville nedlegge veto mot enhver lov som inneholdt pork barrel, og til og med kreve tilbake noen tidligere øremerkede midler.72

Dette er bare noen av de resultatene vi kan frykte når velgerne og politikerne er til dels

President Barack Obamas redningspakke, presentert i februar 2009, var ikke fri for pork barrel. Eks- empelvis fikk filippinske veteraner fra annen verdenskrig 200 millioner dollar i kompensasjon; det var nok fortjent, men det er vanskelig å kalle det en løsning på den aktuelle finanskrisen.73 Den første stimuluspakken som gikk gjennom Kon-gressen, inneholdt også en betydelig andel pork barrel. Eksempelvis var det tilføyd skattelettelser for en spesiell type piler som brukes av barn; de berørte pilene må ha en spesiell tykkelse, og ikke være egnet til å skytes med bue.74

81

egeninteresserte. I de to neste avsnittene går vi dypere inn i to viktige debatter i public choice -kretser: Hva slags innflytelse har interesse-grupper og byråkrater på politikken? Disse debattene er resultater av velgernes uvitenhet og politikernes egeninteresse: Når velgerne ikke bryr seg, og politikerne dermed har hand-lingsrom, oppstår det muligheter for at andre interessenter – byråkrater og særinteresser – får innflytelse.

82

83

SÆRINTERESSER

The regulations of Commerce are commonly dictated by those who are most interested to deceive and impose upon the Public

Adam Smith75

The rich and powerful too often bend the acts of government to their selfish purposes, many of our rich have not been content with equal protection and equal benefits, but have besought us to make them richer by acts of Congress

Andrew Jackson76

Karl Marx så politikken som en kamp mellom to klasser, Stein Rokkan som en kamp mellom et fåtall særinteresser. I en moderne, demokratisk stat er det kanskje riktigere å si at kampen pågår mellom et utall forskjellige grupper og særinteresser.

Det kan være rike mot fattige, utdannede mot ikke-utdannede, bønder mot fiskere, samer mot søringer, studenter mot arbeidere, miljø- forkjempere mot energibedrifter, håndball- spillere mot fotballspillere. Nordmenn er et av verdens mest organiserte folk – omtrent 80prosentav oss er medlem av én eller flere organisasjoner.77

Organisasjoner og interessegrupper opp-står fordi medlemmene har et felles mål. Det

84

er lettere å nå dette målet hvis gruppen står samlet.

Men organisering av en gruppe er ikke bare enkelt. Selv om alle har det samme målet, har hver enkelt av gruppens medlemmer gode grunner til å ikke bidra til å nå målet, så lenge alle andre bidrar. Det at målet nås er til gagn for deg, uansett om du har bidratt eller ei. Bidrar du ikke, men målet likevel nås, slipper du billigere unna. Du er gratispassasjer.

Ut i fra disse observasjonene kan vi trekke to konklusjoner: Det er enklere å starte en interessegruppe når antallet medlemmer er lavt, og store grupper må ha mekanismer for å hindre gratispassasjerer.78

Politikerne er åpne for innspill fra sær-interessegruppene. En egeninteressert og dyktig politiker vil veie stemmene han kan vinne på å innføre regulering til gagn for en gruppe mot de stemmene han mister fra alle andre med den samme reguleringen.80 Når velgerne ikke bryr seg spesielt med hvilken

Et godt eksempel på en slik mekanisme finner vi i Norges største fagorganisasjon, LO. For å hindre at gratispassasjerer får bedre arbeidsvilkår uten å betale for det, har fagforeningen kjempet for at kontingenten skal trekkes direkte fra lønnen. Tidligere var det også vanligere med krav om fag-foreningsmedlemskap for i det hele tatt å få jobbe i enkelte bedrifter.79 Fagforeningene har altså skjønt at medlemmene ikke bare er solidariske – også fagforeningsmedlemmer kan være egeninteresserte.

85

politikk som føres, gir det større rom for at interessegrupper skal bli hørt. Det at det er enklere å organisere en liten gruppe enn en stor, kombinert med at de fleste velgere er rasjonelt uinteresserte og ikke står steilt på noe som er relativt uviktig for dem, gjør at små interessegrupper kan presse frem fordeler til seg selv på bekostning av fellesskapet. Man kan for eksempel få politikerne til å øke støtten til bøndene, som har stor interesse av økte midler, på bekostning av alle andre, som bare må betale litt mer i skatt.

Velgere som bare møter marginalt økte skatter, vil bry seg lite. Mest sannsynlig vil de ikke engang merke at skattene øker litt hvert år. Men menneskene i den lille gruppen som får de økte skatteinntektene, vil få en stor sum. De vil kjempe hardt for å få eller beholde den. Så en politiker kan godt finne på å gi privilegier til den lille gruppen, mot at

Sukkerbøndene i USA gis beskyttelse mot billig sukker fra Karibia og Afrika ved hjelp av importtoll, og kan ta tre - fire ganger verdensmarkedsprisen på sukker av de amerikanske kundene. Det gjør at en gjennomsnittlig amerikansk forbruker betaler seks dollar mer i året enn hun ville betalt hvis hun kunne kjøpe til verdensmarkedsprisen. Det er en sum som er for liten til at den avgjør hvilket parti forbrukerne stemmer på. Men hver av sukkerbøndene tjener 130 000 dollar, nesten 900 000 kroner, på beskyttelsen. I tillegg vil kanskje jobben avhenge av handelsbarrierene. Det synes klart at en sukkerbonde har gode grunner til å si klart og tydelig fra hvis noen foreslår å fjerne tollen.81

86

de holder tyst og stemmer på en. For flertallet avgjør likevel ikke denne støtten hvilket parti de stemmer på, og hvis det skulle gjøre det for noen, kan kanskje politikeren bruke den politiske støtten fra særinteressegruppen til å overbevise dem.

I de fleste interessegrupper og organisa-sjoner er det noen som har mer å vinne eller tape enn andre. Hvis det største oljeselskapet, Statoil, prøver å overbevise regjeringen om at streng miljøregulering i Nordsjøen ikke er nødvendig, er det mindre grunn til at mindre selskaper skal gjøre det samme. I stedet kan de vente og se om Statoil klarer å overbevise regjeringen, for så å nyte fordelene, dersom selskapet klarer det. De små og svake kan utnytte de store og sterke.

Ikke nok med at det er enklere å starte og drive en liten interessegruppe; små interes-segrupper kan være minst like effektive som store. Et av de beste eksemplene på det er nok bondeorganisasjonene, som regnes for å ha langt mer innflytelse enn antallet bønder

Norge er medlem av forsvarsalliansen NATO, sammen med 25 andre land, og vil bli beskyttet av disse ved et angrep. Et av de andre landene er USA. Siden USA har enormt mye større ressurser enn de andre landene, og kanskje også større interesse av et stort forsvar, har Norge en spore til å være gratispassasjer. Det er vi også, til dels. Hver innbygger i Norge bidrar med en mindre andel av inntekten sin til NATO-styrkene enn innbyggerne i USA gjør.82

87

i Norge og andre rike land skulle tilsi. Men i fattige land, der bøndene utgjør en langt større andel av befolkningen, er de dårligere organisert, og subsidiene og landbruksstøtten så godt som fraværende (også som andel av BNP, så det er ikke bare fordi de er fattige).83

En interessegruppe kjemper altså for sine medlemmers felles interesser. Disse interes-sene kan vinne frem ved at interessegruppen gir politikerne informasjon, stemmer ellerpenger i bytte mot at politikerne oppfyllermedlemmenes ønsker.

At en interessegruppe bytter politisk støtte, inkludert medlemmenes stemmer, mot valgløfter, er ganske ukontroversielt, det er slik et demokrati skal fungere. At interessegrupper bytter informasjon mot politikk er noe mer omstridt, spesielt når ordet lobbyisme benyt-tes. I utgangspunktet er lobbyisme lite annet enn enveiskommunikasjon fra gruppen til politikerne. Det er om å gjøre å gi politikeren den informasjonen hun trenger for å ta den rette avgjørelsen, det vil si den avgjørelsen som passer interessegruppen best. Men manskal passe på, slik at særinteressene ikke gir feil eller feilaktig informasjon. Derfor børpolitikeren la seg ”lobbe” av mange og forskjellige interessegrupper. Det vil også gi interessegruppene grunn til å være ærlige. Blir de tatt i løgn, er det liten grunn for politikerne til å høre hva gruppen sier neste gang. Konkurranse mellom lobbyistene kan dermed gi politikerne et bedre beslutningsgrunnlag.

88

Men lobbyisme kan også lett føre til penge-gaver – eller, når man ikke kan gi pengegaver direkte, noe som ligner på pengegaver, somfor eksempel en middag på en fin restaurant. Når penger og gaver kommer inn i bildet, erdet viktig å være varsom. Det kan være forskjellige grunner til å gi penger, forskjellige mål man ønsker å oppnå. Man kan for eksempel argumentere for at det er stor forskjell på å gi penger til det partiet som står en selv nærmest, og det å gi penger til det partiet som er villig til å endre sin politikk mot betaling. Men begge disse strategiene finnes i virkeligheten. I tillegg er det mange som gir til det partiet som mest sannsynlig kommer til makten, uansett hvilken politikk partiet lover før valget.84 Håpet er at godviljen pengegavene skaper, også skaper innpass etter valget.

Det er også et argument for interessegrupper at de veier opp for det store statlige byråkratiet, ved at de kan bruke ressurser på å undersøke og argumentere for eller mot regjeringens forslag.

Pengegaver kan fungere. Bidragsyteren LO og den Arbeiderparti-dominerte regjeringen barket eksempelvis sammen over en foreslått ny sykelønns-ordning høsten 2006. Regjeringen måtte etter hvert snu etter en opprivende mediestrid med sin største private bidragsyter, som truet med å kutte støtten til Arbeiderpartiet.85 Det spekuleres også i om LOs steile holdning var en av årsakene til at LO-leder Gerd Liv Valla senere måtte gå av.86

89

Så man kan trygt anta både at interesse-grupper gir penger til partiene de ønsker skal gjøre det godt, og at disse pengegavene fun-gerer etter hensikten. Pengegaver gjør det mer sannsynlig at partiet gjør det bra, og dermed også mer sannsynlig at gruppens interesser vinner frem. Samtidig vil vi understreke atdette problemet er mindre i Norge enn i mangeandre land – og da spesielt USA. Det er så-ledes liten grunn til å overdrive problemet – men heller ingen grunn til ikke å frykte en utvikling der man kan kjøpe seg makt og innflytelse.

Politisk profittsøking: Rent seekingSvært ofte skaper myndighetenes virksomhet muligheter for at noen kan få fordeler som ikkegis til andre. Det skaper rente, rents, et uttrykk som i økonomien betyr at noe gir inntekter ellerfordeler som er større enn eierens alterna-tivkostnad, dvs. hva eieren kunne fått i annenbeskjeftigelse. Det skaper rom for det som påengelsk kalles rent seeking, og som det er litt vanskelig å oversette.IV Her vil vi bruke

Pengegaver har fungert svært godt også i USA. De siste 10 årene har den amerikanske finanssektoren har brukt fem milliarder dollar (ca 33 milliarder kroner) på å påvirke politikerne i Washington.87 Det er i etterkant av finanskrisen blitt hevdet at dette sterke båndet har vært en av forklaringene på at ubalansene i finanssektoren ble oversett av regulatorene.

90

uttrykket ”politisk profittsøking”. Det inne-bærer at man, som bedrifter i markedet, for-søker å tjene mest mulig penger. Men i stedet for å tjene penger ved å produsere eller skape noe som andre ønsker å betale for, slik man gjør i markedet, forsøker man å tjene penger ved å kare til seg fordeler i det politiske spillet.V

Mens profittsøking i markedet som regel er til beste for alle, er profittsøking i politikken ofte til skade for alle andre enn dem som får fordelen.

Likevel er slik politisk profitt, eller rente, til stede overalt hvor myndighetene befinner seg. Overføringer, skatteletter, offentlige pro-sjekter, anbudskonkurranser – alle politiske beslutninger og tiltak, der noen får en fordel eller kostnad andre ikke får, skaper mulighet for politisk profittsøking. Derfor er politisk profittsøkning en kostnad ved offentlig virk-somhet.88 Og dermed har public choice-teoretikerne vært svært opptatt av såkalt rent-seeking.

Et monopol, at det bare er én selger, vil føre til en høyere pris enn man ville fått dersom flere selgere konkurrerte. Den høye prisen vil også føre til at det selges færre enheter av varen. Slik var det for eksempel for flyreiser før. SAS hadde monopol, de var de eneste som tilbød flyreiser mellom Oslo og Bergen. Det gjorde at prisen på flyreiser var mye høyere enn i dag, og at antallet flyreiser derfor var lavere.

91

Siden monopolisten altså kan ta seg bedre betalt, får han et overskudd, en profitt, som består av forskjellen mellom det han får betaltog det han ville ha fått hvis det var mer kon-kurranse. Hvis SAS kan ta 1000 kroner mer forhver billett, er det 1000 kroner som er mer-profitten ved å være monopolist.

Tenk deg så at det er myndighetene som bestemmer hvem som får lov til å være denne monopolisten. Både Norwegian, SAS, Widerøe og RyanAir vil gjerne, men regjeringen har bestemt at det bare skal være ett flyselskap som flyr mellom Oslo og Bergen – for eksempel fordi det ville være bedre for miljøet.

Det betyr at mer-profitten – de 1000 kronene– blir en ”premie” til det selskapet som vinner retten til å fly mellom Oslo og Bergen. Hva trordu SAS, RyanAir, Widerøe og Norwegian gjør da? Jo, de vil prøve, med alle mulige midler, å vinne denne retten.

Hvis Widerøe tror at det er mer sannsynlig at de får kontrakten dersom de overbeviser myndighetene om at de er det mest miljø-vennlige flyselskapet, vil det være lurt av Widerøe å bruke mye tid og penger på nettopp det.

Det samme vil SAS, RyanAir og Norwegian gjøre. For hvis de ikke bruker like mye tid ogpenger som Widerøe på å overbevise myndig-hetene om at de er miljøvennlige, kan de være sikre på at Widerøe vil få kontrakten, og at de dermed vil ”tape” de 1000 kronene. Det fører til alle de fire selskapene bruker mye tid og

92

penger på å overbevise myndighetene om at nettopp de bør få fly mellom Oslo og Bergen.

Denne typen profittjag kalles altså rent seeking. Ingenting blir produsert eller skapt. Både tiden og pengene blir i grunnen sløst bort. Det kan til og med tenkes at alle selskapene er akkurat like flinke til å overbevise, slik at det hele går opp i opp, og resultatet blir akkurat det samme som det ville blitt hvis ingen forsøkte å overbevise myndighetene i første omgang.

Det kan også tenkes at selskapene finner ut at det ikke er nok bare å overbevise myn-dighetene om at deres selskap er det mest miljøvennlige. Det gjør jo alle. I tillegg er detlurt å bestikke, eller smøre, dem som bestem-mer, for eksempel ved å spandere en sydentur eller en god middag på dem. Da er vi over på korrupsjon – og kriminalitet.

Noen kritiserer reklame for å ha de samme virk-ningene som politisk profittsøking: Reklame skaper ingenting, den bare omfordeler til dem som er flinkere til å reklamere. Hvis alle er like flinke til å rekla-mere, vil pengene bli brukt uten at det egentlig har positive virkninger totalt sett.

I 2007 måtte den tidligere administrerende direk-tøren i Siemens Norge trekke seg fra vervet som styreleder i samme selskap. Det hadde da kommet frem at han sammen med andre ledere i Siemens i perioden 1998-2004 hadde arrangert såkalte smøreturer for forsvarstopper som hadde befatning med innkjøp av datautstyr og tjenester.89

93

Et samfunn med mer politisk profittsøking, eller endog korrupsjon, kan videre føre til at alle ønsker å komme i posisjon til å bestemme hvem som får kontrakten, slik at man kan få seg påspandert sydenturer og gode middager. Da kan det lønne seg å bruke tid og penger (eller bestikkelser) på å komme seg inn i den posisjonen. Plutselig er vi inne i en ond sirkelder alle prøver å tjene penger, men der ingen-ting blir produsert. Som ordfører på Røst, Arnfinn Ellingsen (en viktig aktør i kampen om oljeressursene i nord) sier: ”Det er sikkert noen som syns det er smigrende å bli invitert med på ting. Høye smørbrød og champagne har alltid virket.”90

I det hele tatt er en av de viktigste grun-nene til at politisk profittsøking er så sam-funnsøkonomisk ineffektivt at folk vil bruke tid de ellers ville brukt til produksjon, til organi-sasjonsarbeid og lobbyisme. Det blir mer lønnsomt å lobbe enn å jobbe. Veksten i antall lobbyister, advokater og stillinger som ”myndighetskontakt” kan kanskje indikere at vi allerede har beveget oss for langt i retning av et samfunn der fordeler oppnås i den politiske heller enn i den økonomiske sfære.

I 1983 viste en undersøkelse at 65 prosent av topp- lederne i amerikanske storselskaper var i Washington minst annenhver uke, hvilket var opp fra 15 prosent bare et tiår tidligere. Vi kan anta at tallet har steget ytterligere de siste 25 årene.91

94

Politisk profittsøking kan altså minne om en auksjon, der alle ønsker å vinne over de andre, og derfor byr over hverandre, mer og mer, helt til én står igjen alene. Men det er enviktig forskjell: I en auksjon er det bare den som vinner som må betale. I politisk profitt-søking må alle betale. Det fører til at en hel masse tid og penger sløses bort.

Mens konkurranse mellom flyselskapene i markedet ville ført til lavere priser og økt tilbud, fører konkurranse i det politiske markedet til at alle, unntatt den ene som vinner, taper. Jo flere flyselskaper som ønsker å fly mellom Oslo og Bergen, jo mer tid og penger kastes bort.

Dermed innebærer politisk profittsøking også omfordeling, oftest en omfordeling som er mer ”urettferdig”: Anta at 10 bedrifter brukerhundre tusen kroner hver på å sikre seg enkontrakt med det offentlige, verdt en million.Vinneren øker sin inntekt med 900 000, mensde ni andre er 100 000 kroner fattigere. Ingen-ting er skapt, og samfunnets totale inntekt er fortsatt den samme. Men ressursfordelingen er plutselig skjevere enn den var før det offentlige utlyste anbudskonkurransen.92

Ofte kommer offentlige tiltak i gang, ellerblir opprettholdt og utvidet, fordi særinteres-segrupper presser på. For eksempel har de aktørene som forsyner myndighetene med utstyr, gode grunner til å ønske fortsatt fokus på et visst offentlig gode. Man kan anta at forsvaret i noen land er større enn det

95

objektivt sett burde være, og at det skyldes press fra særinteressegrupper: De som jobber i militæret, de som selger materiell til militæret, eller kanskje de som er over gjennomsnittlig redd for utenlandsk aggresjon.

I et samfunn der mye tid og ressurser brukes på politisk profittsøking, blir det også viktig å beskytte den profitten man allerede har tilgang til – man må passe på at ingen andre kommer inn og overtar renten.

Politisk profittsøking og reguleringI markedet etterstreber selskapene profitt, dvs.overskudd. Det er i all hovedsak en positiv beskjeftigelse: De som tjener gode penger, til-trekker seg konkurrenter, mens de som taperpenger, forsvinner fra markedet. Dermed kom-mer samfunnet bedre ut av det, siden ressurs-bruken effektiviseres og produktiviteten øker.

Men en søken etter profitt kan også lede noen selskaper til å forsøke å begrense konkurransen de møter, for dermed å sitte igjen med mest mulig selv. Den beste måten å begrense konkurransen på, er å få staten med på laget.

Utdrag fra Klassekampen 10. februar 2009: ”Demokratiet både i EU og i medlemslandene undergraves av lobbyistenes sterke stilling, kommer det fram i en ny rapport fra den venstresosialistiske gruppa i EU-parlamentet. (…) –Det er lønnsomt å påvirke EUs beslutninger. Ofte dreier det seg om


96

Som vi viste tidligere, er det at det finnes markedsmakt et av de mest brukte argu-mentene for å innføre regulering av markedet. Man forsøker å hindre at bedriftene bruker markedsmakten til å ”utnytte” kjøperne. Men også regulering skaper rente, og dermed også rom for politisk profittsøking. Bedriftene vil kunne ha stor nytte av reguleringer som gir dem mulighet til å tjene mer – og vil derfor bruke ressurser på å overtale politikerne til å imøtekomme deres ønsker. Dermed er det ofte den bedriften som blir regulert, som selv tjener mest på reguleringen.94

Vi nevnte over hvordan myndighetene ofte lisensierer eller autoriserer leger, arkitekter ogsnekkere, og en rekke andre profesjoner, an-givelig for å beskytte vanlige folk fra ukvali-fiserte leger, arkitekter som ikke kan tegne eller snekkere som strøk i sløyd. Men vi nevnteogså at initiativet til disse lisensene ofte kom-mer fra snekkerne, arkitektene eller legene selv.

Grunnen kan være at slike reguleringer begrenser konkurransen for disse yrkesgrup-pene. Derfor finner man, for eksempel, at jo flere næringslivsorganisasjoner det er i et om-råde, jo flere reguleringer finnes det der.95

teknisk kompliserte regler som beslutningstakerne har problemer med å sette seg inn i. Dersom en lobbyist lykkes med det, kan hans oppdragsgiver skaffe seg verdifulle konkurransefortrinn”93

97

Det kan også være at politikerne ikke inn-fører gunstige reguleringer til fordel for en hel bransje, men i stedet innfører reguleringer som er til gagn for noen av bedriftene, som dermed får konkurransefordeler i forhold til andre bedrifter i samme bransje.

I mange tilfeller kan statlig regulering være et resultat av en allianse mellom to interes-segrupper med samme mål, men svært for-skjellig motivasjon, såkalte bootleggers and baptists – eller, på norsk, hjemmebrennere og kristne.

Eksempelet kommer fra USA, hvor de kristne hadde et moralsk argument om at det er bra å redusere alkoholinntaket, mens hjem-mebrennerne på sin side ønsket å selge sin egen sprit på søndagene. Sammen utgjorde de en politisk kraft som påvirket reguleringen og stengte salget av alkohol på søndager.96 Slike allianser finner man også andre steder, og viser hvordan regulering kan misbrukes til egen fordel.

Tenk for eksempel på hvordan kravet om løyve for å kjøre taxi begrenser antallet taxier – og presser pris-ene opp, slik at de få som har løyver, tjener mer. Nå finnes det også gode grunner til å kreve noe av taxi-sjåførene – men de fleste som har stått i taxikø en sen vinternatt kan nok bekrefte at vi godt kunne hatt noen flere løyver.

98

Politikerne kan også utnytte profittsøkerne ved å true, enten eksplisitt eller implisitt, med å innføre regulering eller andre politiske vedtak med kostnader for markedsaktørene. Man kan drive en form for utpressing. Politikerne vil da få tilbud om gode middager fra lobbyistene, slik at lobbyistene skal kunne overtale politikerne til ikke å gjennomføre vedtaket. Markedsaktørene kan altså forsøke å overtale politikerne til å innføre gunstig regulering, og de kan forventes å forsøke å overtale politikerne til ikke å innføre ugunstig regulering.

Politisk profittsøking og fordelingStaten forsøker også å fordele rikdom og fattig-dom jevnere, eller i hvert fall annerledes, enn

Tidlig på 1990-tallet samarbeidet tømmerselskapet Weyerhaeuser med naturvernere for å planlegge et naturreservat for ugler på Amerikas vestkyst.97 Deretter nøt Weyerhaeuser godt av at tømmerprisene økte da opprettelsen av reservatet ble vedtatt og tilgangen på tømmer ble betydelig mindre.

Anta at et legemiddelfirma har brukt mange år på å bygge seg opp et rykte for å levere gode, og ikke minst trygge, produkter. Dette har gitt dem en konkurransefordel foran andre bedrifter. Hvis politikerne da truer med å innføre kontroll og forhåndsgodkjenning av legemidler, vil det kunne lønne seg for legemiddelfirmaet å bruke store ress-urser på å overbevise politikerne om å la være.98

99

markedet selv klarer. Hvorvidt den fordel-ingen som da følger, er rettferdig, avhenger av hva vi anser som rettferdig. Men det finnes ingen allment akseptert definisjon på rett-ferdighet i samfunnet. De fleste kan nok enes om at alle bør ha et visst minimum, og at innsats skal lønne seg. Ut over det er det liten enighet, og den endelige fordelingen avhenger mye av det politiske spillet. Derfor skaper myndighetenes aktivitet mulighet for politisk profittsøking; noen vil si at nesten all politikk består av en evig kamp for å kare til seg bevilgninger fra det offentlige. Dette gjelder også politikk uten egentlige fordelingspolitiske mål:

Press fra interessegrupper kan lede til at politikerne tar fra dem som ikke er i stand til å motstå overføringene, og gir til dem som er best i stand til å kreve pengene.100 Sistnevnte er ikke alltid de som trenger eller fortjener overføringene mest, men de som er best organisert og som har størst innflytelse over politikerne. Igjen er koblingen til politisk

I motsetning til våre skandinaviske naboer, Sverige og Danmark, har fordeling av statlige midler til veiprosjekter vært politisk styrt i Norge. Knut Boge har i en sammenlignende studie av norsk, svensk og dansk veipolitikk, funnet at den norske veipolitikken styres av politisk, heller enn økonomisk eller teknokratisk, logikk. Resultatet av dette, i Boges ord, var ”politisk profittsøking og bygging av smale lokalveier fremfor et mer moderne og funksjonelt (...) landsdekkende system”.99

100

profittsøking klar: Muligheten for å få offent-lige penger skaper grobunn for en hard kamp om hvem som skal få dem, til ulempe for alle dem som ender opp med ikke å få.

Det som finnes av forskning på området, antyder at interessegrupper øker størrelsen på de offentlige budsjetter.101 Svensk forsk-ning har for eksempel funnet at størrelsen på offentlig sektor går opp når en større andel av arbeidstakerne er medlemmer av interesse-grupper, og ned når andelen medlemmer faller.102 Partiene og politikerne gir fordeler, ofte i form av overføringer og subsidier, i bytte mot støtte i valgkampen og valget. Jo flere særinteresser, jo større er det offentliges rolle.

Dessverre er de svakeste blant oss også dårlig organisert – det er vanskeligere å organisere hjemløse, narkomane og innvan-drere enn bønder og akademikere. Det er derfor gode grunner til å anta at omfordeling ikke treffer dem som trenger det mest. Tvert om, de som er vellykkede i markedet er ofte vellykkede også i politikken.

Politisk profittsøking og proteksjonismeProteksjonisme, der man forsøker å fremme innenlandsk industri eller jordbruk ved å hindre utenlandske varer fra å komme inn i landet, er også en god anledning for sær-interessene til å bedrive politisk profittsøking. Konkurransebeskyttelse gir en merprofitt til

101

dem som beskyttes. Det er flere grupper som kan tenkes å profitere på proteksjonisme: Inn-fører man importbegrensninger, kan de få som er så heldige å få tillatelse fra myndighetene til å importere, tjene gode penger. Innfører man handelstoll, kan myndighetene selv (eller de gruppene myndighetene velger å tilgodese) få økt sitt spillerom. Proteksjonisme har til hensikt å øke prisen som de innenlandske produsentene får for varene sine, så disse produsentene har gode grunner til å kjempe for både økt toll og importbegrensninger.

De skadelidende blir uansett de uorgan-iserte, de innenlandske konsumentene og de utenlandske produsentene. Konsumentene må betale en høyere pris for det de kjøper, mens produsentene utenlands mister verdi-fulle eksportmuligheter. Igjen kommer vi tilbake til det grunnleggende problemet med organisering av interessegrupper: Små grupper med sterke interesser, som de innen-landske produsentene, har lettere for å organisere seg enn større og spredte grupper med mindre å tape – som forbrukerne.

Bilindustrien i USA har opp gjennom årene blitt beskyttet mot internasjonal konkurranse. Robert Crandall ved Brookings Institution beregnet at denne beskyttelsen reddet 26 000 jobber – men kostnaden var 160 000 dollar, eller én million norske kroner, per jobb!103 Det synes klart at alle kunne fått det bedre dersom pengene gikk rett i lommene på disse arbeiderne, snarere enn gjennom industrien. Da kunne i hvert fall amerikanerne kjøpt seg bedre, billigere og mer miljøvennlige biler.

102

Dødvektstapet fra proteksjonisme, altså det beløpet samfunnet går glipp av som følge av beskyttelsen fra internasjonal konkurranse, har for USA blitt beregnet til å være mellom én og seks prosent av bruttonasjonalproduktet, altså mange milliarder dollar hvert år.104 I følge Forbrukerrådet kunne matvareprisene i Norge vært halvert, bare ved å åpne for økt import fra EØS-området.105 Effektene av åhandle også med fattigere land ville venteligvære enda større.

I tillegg til det rene tapet av ressurser, for-deles også penger fra konsumentene til de beskyttede industriene og landbruket. Og om ikke det er nok, kan proteksjonisme gi stikk motsatte effekter enn man ønsker:

Den amerikanske stålindustrien er godt beskyttet mot konkurranse utenfra. Proteksjonismen fører til at innenlandske selskaper og konsumenter, som den amerikanske bilbransjen, må betale høyere priser for stål (og derfor selv må beskyttes, slik vi så i forrige boks). Det leder bilprodusentene til å spare på stålet, kanskje ved å lage mindre, og mindre sikre, biler, eller ved å bytte ut stålet med billigere materialer. I det lange løp vil beskyttelse av stålprodusentene dermed føre til lavere etterspørsel etter stål, og færre jobber og lavere inntekter for de stålprodusentene man søker å beskytte.106

103

BYRÅKRATER

[Byråkratiet] søker ikke med urette å la alt passere igjennom så mange hender som mulig, for derigjennom å fjerne selve muligheten av grove feil eller underslag. Men dermed blir saksbehandlingen nesten fullstendig mekanisk og menneskene blir maskiner, mens den sanne dyktighet og redelighet avtar.

Wilhelm von Humboldt107

Mange av myndighetenes oppgaver utføres av byråkrater; offentlig ansatte kontorister.VI Byrå- krati har ofte, i hvert fall i den stiliserte ver- sjonen, blitt sett på som rutinepreget, regel- styrt, kanskje til og med ensformig og kjedeligarbeid. Man har én oppgave, å følge opp poli-tikernes avgjørelser – og den oppgaven utføres rutinemessig og pedantisk. Byråkraten bryr seg ikke om hvor spennende hans eget arbeid er, det som teller er andre menneskers beste. Politikeren kan derfor regne med at hennes vedtak settes ut i livet på den måten hun hadde tenkt.

Men det er ikke sikkert det er helt riktig. I 2008 var det 4 225 førstekonsulenter, råd-givere, avdelingssjefer og ekspedisjonssjefer bare i departementene.108 Totalt er det mer enn 160 000 som jobber med offentlig

104

aministrasjon her til lands – og over 700 000i offentlig sektor i alt.109 Man kan kanskjeregne med at enkelte av dem har egoistiske interesser. Noen av dem tenker på sitt eget, ikke andres, beste.

Muligheten til ikke bare å tenke på sitt eget beste, men også å handle ut fra denne egeninteressen, kommer av at byråkratene har en monopolposisjon, og at politikerne ikke kan detaljstyre byråkratene. I tillegg kommerat politikerne har få grunner til å kontrollerebyråkratene, siden de ikke kan putte event-uelle effektivitetsgevinster i egen lomme.110

Byråkratene har en enerett til å iverksette politikernes vedtak. Som monopolister i markedet har også byråkratene mulighet til å utnytte sine ”kunder”. Men hva er det byrå-kratene ønsker?

Sosiologen Max Weber mente, enkelt sagt, at byråkratene hovedsakelig var opptatt avmakt.111 Makt gir prestisje, og byråkratene ønsker derfor mest mulig av det. Med mer makt kan de også lettere oppnå sine egne mål.

Så: Klisjeene sier at byråkratene manisk følger politikernes ordre. Weber hevdet at byråkratene maksimerer sin egen makt. Økonomene mener at mennesket maksimerer nytte og profitt.

Byråkrati er dyrtKombinerer man disse innsiktene, slik public choice-nestoren William Niskanen gjorde, får

105

man at byråkratene maksimerer de fire P-ene: power, prestige, pay and promotion (det blir ikke like elegant på norsk: makt, prestisje, lønn og forfremmelser). For å maksimere alle fire p-ene trengs større bud-sjetter. Byråkratene maksimerer derfor sine budsjetter. Det viktigste for byråkraten er ikke at avgjørelsene han tar er de rette, eller til glede for flest mulig. Som vanlige mennesker tenker byråkratene på seg selv. Større budsjetter gir rom for økt makt, økt lønn, flere frynsegoder, økt jobbsikkerhet, økte sjanser for forfremmelse, flere reiser, bedre kontor-rekvisita og større kontorer. Niskanen hevdet derfor at byråkrater som følger sin egeninteresse maksimerer byråkratiets budsjetter.112

Selv om byråkratene, som de fleste andre, ønsker størst mulig budsjetter, skulle man tro at problemet ikke var større i offentlig sektor enn i privat sektor – altså at budsjettene over alt var litt større enn de burde være. Men byråkratene har en fordel man som oftest ikke har i privat sektor: De er i en monopolsituasjon. Det at de er de eneste som har rett og lov til å utføre myndighetenes oppgaver, gjør at

Dette er en historie alle som har vært i militæret kan fortelle: På slutten av året må man skyte opp resten av ammunisjonen, slik at man får like store, eller større, budsjetter neste år. Hadde man ammunisjon igjen, kunne politikerne kanskje finne på å redusere bevilgningene neste år.

106

de som bestemmer byråkratenes budsjetter, ikke har noen å sammenlikne med – de vet ikke hva byråkratiets arbeid bør koste.

Den viktigste, av og til eneste, måten politikerne kan få hint om kostnadene ved byråkratiet på, er ved å forhøre seg hos byrå-kratene. Siden politikerne ikke kan vite med sikkerhet hvor mye ressurser byråkratene trenger for å gjøre de tingene de er satt til å gjøre, kan byråkratene lyve eller overdrive, og si at de trenger mer ressurser enn de egentlig gjør. Politikerne bestemmer deretter størrelsen på budsjettet ut i fra hva de tror byråkratiet koster. Når byråkratene klarer å overbevise politikerne om at de trenger mer penger, får de det. Det betyr at byråkratiet koster skattebetalerne og politikerne mer enn det optimalt burde gjøre.

Det går mye penger til å administrere offentlig virksomhet. Bare det å drive regjerings-kvartalet i Oslo kostet i 2008 6,2 milliarder kroner, det vil si 1,5 millioner kroner per

Det finnes mange eksempler på hvordan byrå-kratene lurer politikerne til å opprettholde eller øke sine budsjetter. Da det amerikanske innen-riksdepartementet ble tvunget til budsjettkutt, fant byråkratene ut at den eneste oppgaven som kunne klare seg med litt mindre penger, var Washington-monumentet (den høye, hvite obelisken). Det ble dermed stengt for turister – og viste effektivt for omverdenen at departementet trengte alle de pengene det kunne få.113

107

ansatt, eller litt over 1 000 kroner per nord-mann.114 Den posten på statsbudsjettet som kalles ”utøvende og offentlig tjenesteyting” (og som bare inneholder en brøkdel av byråkratikostnadene), står for utgifter på 32 milliarder kroner – nesten fire prosent av de totale offentlige utgiftene. Til sammenlikning brukes over 20 milliarder kroner på bistand til fattige land, mens 8,6 milliarder går til politiet.115

Byråkrati er ineffektivtByråkratiet har altså et monopol på offentlige avgjørelser. Man har ment at det å ha to byrå- kratier vil skape sløsing, fordi man må gjøre det samme to ganger. Det er riktig. Men som andre monopoler har også byråkratiet begren-set vilje eller behov for å gjøre ting så effektivt som mulig.

Kristin Clemet skriver om budsjettprosessen i Bondevik II-regjeringen: ”I departementene foregår det svært mye kreativt budsjettarbeid for å hjelpe statsrådene og ”lure” Finansdepartementet. Ikke alle statsråder er like mottagelige, men embetsverket håper det beste og utarbeider en stor bunke notater og masse argumenter. Og mens statsrådene er i budsjettkonferanse, sitter spente byråkrater igjen og arrangerer veddekonkurranser på mail: Hva tipper du at statsråden greier å få? 100, 200 eller 300 mill. kroner? Det vanker rødvin, ære og intern berømmelse til den som tipper mest riktig. Byråkratene vil etterpå holde masken og, et stykke på vei, late som de ikke bryr seg. Men sannheten er at alle departementer vil ha mest mulig penger.”116

108

I tillegg kommer et problem som monopoler vanligvis ikke har. Vanlige monopolister tjener (forhåpentligvis) mer penger jo mer de gjør. Byråkrater tjener ikke mer når de får mer å gjøre. Tvert i mot, det eneste resultatet av at de får mer å gjøre er at de får dårligere tid og mer stress. Byråkraten ønsker derfor mindre heller enn mer arbeid.

Mens Niskanen, som vist, hevdet at byrå-kratene maksimerer budsjettet, har andre pekt på at byråkrater maksimerer slack (avslapning). Byråkratene ønsker med andre ord en rolig arbeidsdag, fri fra stress og med mange kaffepauser. Så byråkratene ønsker, og får, betalt for en del lediggang. De jobber ikke så hardt som de kunne gjort.

Igjen bygger dette på at byråkraten har tilgang til en del informasjon politikeren ikke har. Politikeren er usikker på hva byråkraten egentlig gjør, hun kan ikke forutsi hvordan byråkraten vil tolke reglene i enhver situasjon. Det at byråkraten som regel er en ekspert, en som er utdannet i emnet og som har lang erfaring i det, mens politikeren vet mindre, er et element som forsterker dette problemet. Politikeren kan ikke vite hvor mye innsats byråkratiets oppgaver krever.

Så i stedet for å overdrive kostnadene, overdriver byråkratene innsatsen sin. De sier de har en hardere arbeidsdag enn de egentlig har. Politikeren vet ikke hva som er riktig og kan gjøre lite med det.

Det er vanskelig å måle hvorvidt offentlig

109

ansatte faktisk arbeider saktere eller mindre effektivt enn de som er ansatt i privat sektor. I mange tilfeller har offentlig ansatte andre arbeidsoppgaver og ansvarsområder enn ansatte i næringslivet. Men undersøkelser viser som regel at statlige tilbydere er mindre effektive enn private tilbydere. I en gjennomgang av 71 studier finner man bare fem tilfeller der de offentlige ansatte er mest effektive. 10 studier fant ingen klare forskjeller mellom offentlig og privat sektor, mens de resterende 56 studiene fant at privat sektor var mest effektiv.117 Statlige byråkratier eller selskaper har jevnt over høyere kostnader og lavere effektivitet. Borcherding hevder at en tjeneste som flyttes fra privat til offentlig sektor, vil doble kostnaden per enhet.118

Hvis byråkrater tjener godt og gjør lite, har lite press og samtidig høy jobbsikkerhet, kan det lede folk til å ville arbeide i offentlig sektor – slik at de beste blant oss blir administratorer

NAV-reformen skapte store overskrifter vinteren 2009. Vi skal ikke klandre byråkratene for dette – det var like mye politikernes feil. Men et kort klipp fra Fagbladet, om en spørreundersøkelse om byråkratenes arbeidssituasjon, illustrerer kanskje vårt poeng: ”Ni av ti Nav-ansatte synes de har fått økt arbeidsbelastning, og mange opplever at reform-arbeidet har gått på helsa løs. Et paradoks i denne sammenheng er det at det i planleggingen av AFIs undersøkelse ble lagt vekt på å begrense antall spørs-mål i undersøkelsen for å ikke belaste de ansatte mer enn nødvendig”.119

110

og kontrollører, snarere enn innovatører og produsenter. Forskning har riktignok funnet at lønningene i offentlig og privat sektor er omtrent de samme. Men arbeidere i offentlig sektor har mange fordeler, som bedre pen-sjonsordninger, kortere arbeidstid og større jobbsikkerhet. I følge Bellante og Long har arbeiderne i den amerikanske offentlige sektor omtrent en fjerdedel høyere kompensasjon enn arbeidere som gjør samme oppgaver i privat sektor.120

Byråkrati gir gale beslutningerI tillegg til at byråkratiet er dyrt og ineffektivt, hevdet Gordon Tullock at et byråkratisk styresett også gir grobunn for at det tas gale avgjørelser.121 Tullock hadde selv arbeidet i det amerikanske utenriksdepartementet, og han var nok ikke helt fornøyd, for hans bok fra 1965, The Politics of Bureaucracy, var en beskrivelse av hvordan og hvorfor byråkratiet ikke fungerer så godt som det burde.

Essensen i Tullocks teori var at manglende informasjon, manglende samkjøring mellom hva over- og underordnede ønsker, samt manglende kontroll, skaper et miljø der viktig kunnskap og informasjon ikke når frem til dem som tar beslutningene. Tullock sammenlikner byråkratiet med hviskeleken: Mye informasjon forsvinner eller blir forvrengt på veien fra den som først skaffer informasjonen til den som til slutt skal bruke den. En underordnet

111

rapporterer til sin overordnede, som rapporter til sin overordnede, som rapporterer til sin overordnede. På veien fra byråkraten på bunnen av byråkratiet til den øverste sjefen forsvinner noe av den kunnskapen sjefen trenger for å ta en god avgjørelse.

Dette problemet kan bli forsterket, fordi den eneste måten for en byråkrat å komme seg opp og frem her i livet, er gjennom å gjøre sine overordnede fornøyde. Det kan tenkes at en ambisiøs byråkrat derfor vil la være å fortelle sjefen det sjefen ikke vil høre, eller vri sannheten litt, for å komme nærmere en forfrem-melse. Det gir selvfølgelig gale beslutninger.

Tullock viste også hvordan forskjellige typer byråkratier innen det samme offentlige systemet kan ha forskjellige mål, og derfor havne i konflikt med hverandre. For eksempel kan vi tenke oss at Utlendingsdirektoratet ønsker å tillate flere innvandrere, mens Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ønsker færre, for å kunne integrere bedre.

Irak-krigen kan illustrere mange av problemene Tullock peker på.122 For eksempel har mange kritisert de amerikanske militære lederne for ikke å forstå hva som skjer ”på bakken”. Tullock ville forklart det med at militæret var organisert som et byråkrati med for mange ledd, der informasjon forsvinner ettersom meldingene beveger seg oppover i hierarkiet. Dermed ender de som skal ta beslutningene opp med de store linjene, ikke detaljene. Og derfor gjør lederne feil. Videre har amerikanerne blitt kritisert for å ha manglet en plan for hvordan gjenoppbyggingen av Irak skulle gjennomføres. Tullock ville pekt på at


112

Disse negative vurderingene av byråkrater må selvsagt veies opp mot det faktum at byrå- krater i all hovedsak er dedikerte, hardt arbei- dende og ærlige mennesker, og passes på av regler, plikter, utdannelse og en kritisk offent- lighet. Kritikken av byråkratiet går ikke på byråkratene. Det er ingen grunn til å tro at offentlig ansatte er mindre kompetente, mindre energiske eller har dårligere innstilling enn dem som er ansatt i privat sektor. Men institu-sjonene som setter rammebetingelsene for byråkratene, gjør at byråkratiet er utsatt for ineffektivitet, feilvurderinger og unødvendig store kostnader.123 Uansett hvor villige byrå- kratene er til å gjøre en god jobb: Byråkrater som ønsker å gjøre gode ting, trenger store budsjetter.124

mange byråkratier hadde planen klar – men planen varierte fra kontor til kontor, og ingen klarte å enes om hva som var den beste planen. Derfor endte man opp uten noen plan i det hele tatt.

I mai 2007 startet oppgraderingsarbeider på Jernbanetorget i Oslo, Norges største kollektiv-knutepunkt. Arbeidet skulle egentlig vært ferdig høsten 2008, men da vinteren satte inn, var det fortsatt mye som sto igjen. Prosjektleder Harald Rapp Nilsen unnskyldte seg: ”det er ’utfordrende’ å sam- arbeide med et arsenal av ulike kommunale og halv-kommunale etater med til dels kryssende interesser”. Rapp Nilsen gir et eksempel: ”Mens Oslo Sporvognsdrift ikke vil ha trær langs trikketraseen,


113

er trær sterkt ønsket av både Friluftsetaten og Plan- og bygningsetaten. Etter flere runder ble det til slutt funnet frem til en tretype som alle parter kunne godta.” ”Slikt spiser tid. Og penger”, konstaterer han.125

114

115

KRITIKK AV PUBLIC CHOICEPublic Choice har, som de fleste andre teorier, møtt til tider sterk kritikk fra flere hold. En bok som søker å gi en god fremstilling av public choice, må derfor også presentere og komm-entere i alle fall deler av denne kritikken.

Den kanskje sterkeste, eller mest provoser-ende kritikken, er at public choice er umoralsk i sin behandling av mennesker som nyttemaksimerende individer. Men public choice-teoretikerne har sjelden eller aldri sagt at den egeninteresserte nyttemaksimeringen er det eneste aspektet ved menneskevesenet – bare at det er ett av aspektene.

Det kan også være gode grunner til å anta at mennesket er mindre egeninteresserte i det politiske enn i det økonomiske liv. Velgeren er klar over at han velger for en gruppe, ikke bare for seg selv, som i markedet.126 Det kan endre preferansene hans – for eksempel ved at han tenker mer på verdier enn verdi. Dermed er det rom for å anta at forutsetningene om rasjonelle og egeninteresserte individer er mindre relevante i politikken enn i økono-mien.127

I tråd med dette er det også blitt hevdet

116

at public choice er for preget av matematikk og abstraheringer, og ikke tar nok høyde for følelser, ideologi og personligheter i politik-ken.128 Mot dette kan det, slik vi var inne på i innledningen, innvendes at public choice-teoriens antakelser ikke er å forstå som en full beskrivelse av alle mennesker, men snarere å beskrive hvordan mennesker kan oppføre seg. Public choice sier dermed at én av flere motivasjonsfaktorer kan være den rasjonelle egeninteressen; den utelukker ikke andre beveggrunner.129 En fare er imidlertid at et sterkt fokus på egeninteresserte individer kan gjøre at idealister blir korrumperte og egen-interesserte – vi får en slags selvoppfyllende profeti. Det er en stor utfordring å utforme institusjoner som holder egeninteressen i sjakk, uten å drepe idealismen.130

Relatert til dette er også kritikken fra stats-vitere som kritiserer public choice for en slags økonomisk imperialisme, ved at den bringer økonomisk teori inn på et område hvor den ikke hører hjemme.131 Men slik motstand så man også da matematikken tok over økonomisk tenkning, og slik motstand er det i dag, når psykologiske eller biologiske elementer ”invaderer” økonomifaget – og økonomien inkluderes i psykologien og sosiologien. Slik vi ser det, er dette utelukkende positivt, da forskjellige perspektiver kan gi nye og viktige innsikter. En public choice-analyse vil kunne indikere at de statsvitere som kommer med slik kritikk, søker å stenge public choice-

117

teoretikere ute fra hva de oppfatter som ”sitt” felt, på lik linje med en økonomisk aktør som søker å stenge andre konkurrenter ute fra sitt marked.

Det finnes, både i markedet og politikken, gode, empiriske bevis for at mennesker ikke bare er rasjonelle – eldre er ikke mer for pensjon enn yngre, menn er mer for abort enn kvinner, og i USA er de uten helseforsikring bare litt mer for universelle helsetjenester enn de med.132 Men også slike trekk kan i grunnen være tegn på at mennesker har egeninteresse som et av de viktigste incentivene sine: I politikken er medfølelse og altruisme billigere enn i markedet – så kanskje er det bare rett og rimelig at vi ser mer uegennytte i det politiske liv. Uansett har public choice aldri forsøkt å gi noen absolutt teori om menneskelig handling. Den har sagt noe om en del av menneskelivet, og først og fremst hvordan endringer skjer på marginen.

En lignende kritikk har blitt rettet mot resultatene av forskningen. Essensen er at det kan tenkes at public choice legitimerer umoralsk oppførsel, som unnasluntring, egoisme og utnyttelse av andre, fordi teorien sier at ”mennesket er sånn”. Dette kan føre til at politikere og byråkrater møter reduserte forventninger: De følger sine egne interesser, og det er alt vi kan forvente av dem. Men, det forskes ikke i public choice-tradisjonen for å legitimere latskap og egeninteresse. Snarere tvert i mot siktes det mot å sette strengere

118

krav til våre politikere og offentlige etater, og å utforme institusjoner som kan korrigere for disse karakterfeilene som så ofte finnes blant oss mennesker. Derfor bør public choice oppfattes som noe progressivt og konstruktivt snarere enn noe som legitimerer et ineffektivt status quo.

Public choice-teoretikerne er også beskyldt for å ha en anti-myndighetsagenda, et stats-hat. I mye av litteraturen rettes det et kritisk søkelys mot det offentlige. Men teorien har også stor forklaringskraft når det gjelder private byråkratier. Fokuset på offentlig sektor må også forstås i lys av at offentlig sektor var svært dominerende da public choice utviklet seg i etterkrigstiden, samt at det faktisk er insentivproblemer som fortjener å bli diskutert i offentlig sektor. Så heller enn å fremme en anti-myndighetsideologi oppfordrer publicchoice til kritisk iakttakelse.133 Også venstre-sidepolitikere som Tony Blair, Bill Clinton og Jens Stoltenberg, og mange med dem, har vært svært opptatt av å korrigere for styringssvikt. Men, det skal sies: Et flertall av forskerne er nok over gjennomsnittet skeptiske til statlig engasjement.134

En annen kritikk av public choice går ut på at de praktiske følgene vil være svært omfattende. En følge av Arrows umulighets-teorem om at individuelle preferanser ikke kan aggregeres til sosiale preferanser, vil for eksempel være at alle valg en gruppe av mennesker noen gang har tatt, og vil ta, må ses

119

som ugyldige.135 Denne kritikken rettes ikke mot teorien public choice i seg selv, men mot følgene, og må derfor ses som svakere. Videre ignorerer en slik kritikk betydningen av å være klar over fallgruvene ved stemmegivning, samt mulighetene for å innrette stemmereglene bedre.

Det har også blitt rettet kritikk mot forut-setningen om at politikk analyseres som bytte (politics-as-exchange), og at man ikke må ignorere effekten av argumenter i politikken.136 Dette stemmer selvfølgelig: Argumenter er viktige. Men også denne kritikken bygger på en mindre misforståelse om teoriens siktemål; public choice er ikke en altomfattende teori for å forklare alle fenomener – ikke en ”end of history” når det gjelder å forstå politikk. Vi ser altså ikke public choice-teoriene utspille seg til fulle i samfunnet rundt oss. For eksempel stemmer flertallet av oss ved valg, selv om det er ”irrasjonelt”. Men public choice bør ikke ses på som noe absolutt, slik heller ikke økonomi bør det. Public choice og økonomi sier noe om endringer på marginen. Dermed er det kanskje mer fornuftig å se etter om stemmegivningen øker eller minker, dersom man for eksempel gjør det mindre kostbart å stemme. Vi må altså se på den rasjonelle, egeninteresserte avveiningen som én av de avveiningene mennesket står ovenfor – ikke som den eneste avveiningen. Det kan også hevdes at vi ikke ser et fullstendig ineffektivt byråkrati nettopp fordi innsikten fra public

120

choice har blitt tatt hensyn til. Forskning på menneskelige fenomener gjør ofte at fen-omenet endrer seg. På den måten fremmer public choice et progressivt program, og sikter ikke nødvendigvis etter å forklare alle fen-omener til enhver tid.

Det er en begrensende faktor at menn-esket ikke bare er rasjonelt, ikke bare egen-interessert, og dermed ikke fullstendig slik økonomene antar. Men dette er også et problem med økonomi generelt: Hvis mennesket ikke er rasjonelt og ”materialistisk”, er det like vanskelig å teoretisere seg frem til markeds-svikt som til styringssvikt. For å ta et eksempel: Hvis fabrikkeieren ikke bare maksi-merer profitt, er det ikke nok å påpeke eksternaliteter, altså kostnader han ikke tar hensyn til, for å fastslå at det å overlate alt til markedet, vil gi svikt. Hvis han ikke bare er strengt rasjonell, kan det godt tenkes han tar hensyn til forurensningen uansett om det lønner seg eller ikke.

Mye av kritikken mot public choice er berettiget. Likevel har retningen en viktig funksjon. Forskning er verdifullt nærmest av seg selv. Kunnskap har en verdi, uansett hva denne kunnskapen gir oss av bieffekter. Men kunnskap er ikke absolutt, og all kunnskap bør balanseres av annen kunnskap. Public choice balanserte velferdsøkonomien vi presenterte i innledningen. Andre teorier balanserer igjen public choice.

121

LØSNINGERVi har i denne boken lagt størst vekt på problemene og utfordringene, og ikke like mye på løsningene: Hva slags institusjoner trenger vi for å få en mer effektiv politikk? Hvilke konstitusjonelle begrensninger og rammbe-tingelser må til for å koordinere velgernes, byråkratenes, særinteressenes og politikernes interesser? Hvilke komiteeprosedyrer er mest hensiktsmessige? Mer detaljerte spørsmål om konstitusjoner, prosedyrer, stemmeregler og lignende overlater vi til videre studier, da slikt lett blir mer komplisert enn denne boken har som mål å være. Men i dette avslutnings-kapittelet vil vi likevel se på løsningene, slik de fremstår når vi forsøker å se på de brede linjene. I hvilken retning bør vi bevege oss?

Public choice er som nevnt en progressiv forskningsretning – en forskning som søker å endre og forbedre de politiske institusjonene og de politiske resultatene. De løsningene man presenterer kan grovt sett puttes i to båser: Liberale, velfungerende demokratier med hensiktsmessige institusjoner, og desentrali-sering av beslutninger til dem som står nær-mest problemet og løsningen. Dette siste

122

indikerer en bruk av markedet og markeds-mekanismer der det er hensiktsmessig. Men det betyr også at kommunene tar seg av de problemene kommunene kan løse, at bedrifter og frivillige organisasjoner tar de beslutning-ene de er best egnet til, og at staten får de oppgaver der statlig engasjement er mest hensiktsmessig.

DemokratiVi har pekt på mange feil og mangler ved politikerne og demokratiet i denne boken. Man kan kanskje oppsummere public choice- teoriene som Helland og Sørensen: ”Demokrati betyr at avgjørelser treffes av inkompetente leg- folk for å appellere til uopplyste velgere; beslut-ningene tas gjennom langdrøy hestehandel og ikke rasjonell planlegging, og sluttresultatet blir en politikk der særinteresser og kortsiktig- het får dominere.”137 Det er derfor verdt å minne om Winston Churchills ord om at ”demokratiet er den verste styringsformen som finnes, bort- sett fra alle andre systemer som er blitt for-søkt fra tid til annen”.138

Noe av denne bokens misjon har vært å vise at – og ikke minst hvorfor - både markedet og myndighetene har feil og mangler. Det vi håper på, er en debatt der ikke enhver markedsfeil umiddelbart møtes av påstander om ”perfekt” myndighetsutøvelse. Markedssvikt må veies mot styringssvikt.

Men, som Churchill, mener også vi, for å ordlegge oss mer positivt, at, til tross for alle

123

feil og mangler, er demokratiet selvsagt det ubestridt beste styringssettet. Folkestyret har verdi i seg selv, uavhengig av dets effektivitetsproblemer.

Men demokratiet kan alltid forbedres. For at demokratiet skal overleve er det viktig at demokratiet er effektivt, i størst mulig grad. Derfor kan man si at public choice-teorien har spilt en viktig rolle; dens stadige kritikk av velgere, politikere, byråkrater og interesse-grupper har styrket demokratiet. Påpekningen av feil og mangler har ført til større oppmerk-somhet om viktigheten av gode institusjoner for en effektiv politikk. La oss derfor også tegne opp noen prinsipper for hvordan problemene kan møtes.

Den største faren ved folkestyret er fler-tallstyranni – at flertallet styrer over og utnytter mindretallet. Noen grunnleggende faktorer er derfor helt essensielle i et velfungerende demokrati. Det må være et liberalt demo-krati – et folkestyre begrenset av noen grunnleggende menneskelige rettigheter som ingen kan ta fra deg. Og demokratiet bør være et desentralisert demokrati – et folkestyre der mange avgjørelser overlates til lavere nivåer og enkeltmennesker heller enn sentral-myndighetene. Det innebærer at demokratiet også består av markedsøkonomi, lokalt selv-styre og individuell frihet.

Og demokratiet trenger gode institusjoner, som tar høyde for at de politiske aktørene er egeninteresserte. Nå er det klart at det vil

124

være feil å skjære alle politikere over samme kam: Det virker åpenbart at det finnes flere politikere som drives av et genuint motiv om å tjene det folk han eller hun representerer. Men siden det er svært vanskelig å lese på en gitt politiker om denne drives av et motiv om å tjene folket, eller om det er et mål om egen vinning som ligger bak, er det viktig å utforme regler som kan disiplinere den egoistiske uten å skremme den altruistiske politikeren. Man kan selvsagt forsøke bare å velge ”gode” politikere, det vil si politikere som gjør som velgerne ønsker, men det er også en viktig sikkerhetsmekanisme at man i tillegg forsøker å disiplinere politikerne, slik at både gode og dårlige politikere må oppføre seg som velgerne vil. Derfor tror vi at en analyse som tar høyde for det verste i politikerne vil gi nyttig innsikt i offentlig politikk. Dette er således ingen bok som argumenterer for mindre skatt eller mindre stat. Hvis public choice-tenkning gjør at offentlige avgjørelser fungerer bedre, kan det gi rom for mer stat.

Vi ønsker et folkestyre der folkets meninger og ønsker blir hørt og fulgt, uansett hvilke politikere som sitter på Stortinget. Vi ønsker, kort sagt, et system der politikerne ser seg tjent med å lytte til velgerne. Det er derfor viktig at vi etablerer politiske institusjoner som ivaretar disse interessene.

Hvorfor har italiensk politikk i mer enn 50 år vært preget av uro og ustabilitet, mens norsk politikk har vært relativt stabil? Vi

125

tror lite på en forklaring som går ut på at italienerne som folk, eller flertallet av italienske politikere, er mer tilbøyelige til å ville avsette regjeringen. Det er mer sannsynlig at vi finner svaret i de forskjellige lands institusjoner, det vil si de regler og prosedyrer som legger rammebetingelsene for hvordan politikken kan føres. Systemets stabilitet påvirkes i stor grad av spillereglene – av hvem som setter agendaen, komiteeprosedyrer, stemme-rekkefølge og så videre. Oppgaven er å designe disse institusjonene slik at de fungerer best mulig.

La oss illustrere hvorfor gode institusjoner er så viktige og gjør en stor forskjell: Når den amerikanske kongressen skulle fastsette budsjettet, brukte man inntil 1974 en prose-dyre der man først stemte over de mindre kostbare og mindre viktige tiltakene. Når man så møtte grensene for hvor mye man kunne bruke, var sakene som sto igjen så store og viktige at man ikke kunne si nei. Dermed brukte man mer enn hva som var fornuftig. Dette problemet løste man ved å stemme over den totale budsjettstørrelsen først, for så å fordele penger mellom prosjekter senere.139 Slik gjør også norske politikere det – og det er grunn til å anta at dette reduserer de totale utgiftene, samt at det gjør at store og viktige saker prioriteres foran mindre viktige utgifter.

Et viktig prinsipp for godt fungerende demokratier er universalitet. Som vi viste

126

over, kan politikerne lett bli slaver for sær-interesser – de blir rett og slett presset til å videreføre eller innføre programmer som er sterkt etterspurt av én gruppe, men som resten av befolkningen i beste fall er nøytral til. Hvis særinteressene blir for mektige, kan det være til fordel for alle om politikerne ”binder seg til masten”, ved å nekte seg selv å følge særinteressene, selv når dette ville lønne seg politisk.140

Hvis politikeren kunne si til pressgruppene at ”jeg er bundet på hender og føtter, jeg kan ikke gi fordeler til én gruppe uten samtidig å gi denne fordelen til alle andre. Det har jeg ikke råd til”, ville faren for kortsiktig profitering reduseres. Vi har således et argument for uni- versalisme, at de samme regler og lover må gjelde alle samtidig, og at en fordel gitt til én, må gis til alle.

Når det er de samme som betaler for og får gleden av et offentlig gode, fungerer politikken stort sett godt. Så lenge myndighetene opererer på en ikke-diskriminerende måte, og behandler alle likt, vil individenes streben etter å oppfylle egne mål være i harmoni med fellesskapets velferd, også innenfor et demokratisk system.

Problemet er selvsagt at de som sitter ved makten, gjerne vil beholde det systemet som eksisterer i dag – det er dette systemet som har brakt dem til makten. Derfor er det vanskelig å reformere samfunnsinstitusjonene. Utfor- dringen ligger i så måte i at det er politikerne selv som må pålegge seg disse begrensningene.

127

DesentraliseringÅ flytte avgjørelser ned på lavere nivåer, foreksempel fra sentrale myndigheter til kom-munene, eller fra kommunene til individer, vil kunne redusere problemene med gale valg. Desentralisering gir flere valg, bedre avgjør-elser, og, ikke minst, en viktig læreprosess, ved at den som merker hvor skoen trykker, har makt til å ta den av seg.

Desentralisering gir konkurranse mellom alternativer. Hvis sentrale myndigheter be-stemmer skolepolitikk for kommune A, B og C, må alle elevene ta til takke med det tilbudet de får. Hvis hver av kommunene selv fikk velge, ville en misfornøyd elev i det minste kunne flytte til en annen kommune.VII

Konkurransen fører også til effektivisering, det vil si at man bruker ressursene sine på en bedre måte, og får mer av hver krone eller hver arbeider. Med desentralisering vil skatte-inntektene til en dårlig kommune falle, og flyttes til en bedre kommune. Slik får kom-munene incentiver til å gjøre det bedre. Akkurat som konkurranse reduserer ineffek-tivitet i markedet, vil konkurranse være et effektivt middel i demokratiet.

Av og til vil desentralisering bety privat-isering, ved at offentlig ansvar blir gjort til privat ansvar. Med dette mener vi ikke bare privatisering til selskaper – enda viktigere er det at man overfører makt til individene.

Graden av desentralisering må veies opp mot faren for at samme oppgaver gjøres flere steder,

128

noe som kan skape ineffektivitet. Det kan også være andre negative effekter ved økt konkurranse, for eksempel et for sterkt fokus på priskonkurranse heller enn konkurranse på kvalitet. Til slutt åpner selvsagt privatiser-ing og desentralisering for markedssvikt. Som tidligere blir altså den optimale løsningen en avveining mellom markedssvikt og styrings-svikt.

Markedet har, som nevnt, imperfeksjoner. Derfor må man også etterstrebe bedre markeder, som man etterstreber bedre politikk. For-bedringer kan alltid tenkes. Av og til kan offentlige myndigheter forbedre resultatet, og ofte kan markedet selv løse problemene. Samtidig må vi innse at vi aldri vil nå det perfekte idealbildet på markeder.

Det er også viktig hvordan myndighetene griper inn i markedet. Det mest hensiktsmes-sige er å hjelpe markedet til å fungere bedre, ikke å forsøke å endre markedsmekanismene. Det fungerer sjelden, og skaper oftest uin-tenderte konsekvenser. Hvis man heller legger til rette for bedre markeder, gjennom økt infor-masjon, lavere transaksjonskostnader eller riktigere prising, kan man oppnå mer med mindre.

Problemet er imidlertid at markedets ram- mebetingelser alltid må bestemmes av politik-ere. Man kan ikke regne med at markedet selv vil etablere velfungerende selskapslover, pat-entrettigheter,sikkerhetsforskrifter, konkur-ransetilsyn, miljøreguleringer eller lignende

129

spilleregler. Vi er således avhengige av godt fungerende politikk for å skape tilfreds-stillende markeder. Derfor er det heller ikkeslik at vi bare kan ”overlate det til markedet.” Også privatisering, liberalisering, desentral-isering og konkurranseutsetting krever mye god politikk.

Derfor er innsiktene fra public choice så viktige. Effektive, hensiktsmessige og gode institusjoner er viktig ikke bare for å få god politikk, en bedre fungerende stat og et mer effektivt byråkrati – men også for å skapebedre markeder. Vi håper denne boken kanbidra, om ikke annet, til en økt oppmerksomhetom disse spørsmålene.

130

VIDERE LESNINGStore deler av public choice-litteraturen er svært teknisk, og krever noe økonomisk og matematisk kunnskap for å gi fullt utbytte. Men samtidig kan man ofte få mange innsikter av å lese de beskrivende delene av tekniske artikler og bøker, og heller hoppe over vanske-lige formler og kompliserte modeller.

Samtidig finnes det en rekke enklere bøker om emnet. Som en første innføring vil vi anbefale Leif Helland og Rune Sørensens bok Demokrati og effektivitet141, som gir god innsikt i fagfeltet samtidig som den har den fordel at den er skrevet på norsk og om norske forhold. Amerikanske bøker er ofte mer polemiske, men gir gode innføringer eller introduksjoner til feltet. Beyond Politics,142 av Mitchell og Simmons, og Government Failure: A Primer in Public Choice143 av Tullock, Seldon og Brady kan puttes i denne kategorien. Buchanan har også skrevet et essay, ”The Achievement and the Limits of Public Choice in Diagnosing Government Failure and in Offering Bases for Constructive Reform”, som på en enkel måte forklarer public choice-teoriens fordeler og ulemper når man skal analysere politikk.

131

Av mer tekniske innføringsbøker står Muellers Public Choice III144 frem som den beste og mest brukte. Også Heckelmans samling av tekster, Readings in Public Choice Economics,145 kan anbefales. På hjemmesiden til Liberty Fund, libertyfund.org, finner man en rekke public choice-bøker til gratis nedlastning. Her har man også podcaster, filmer og artikler innen feltet.

For mer om velgere og valg anbefales en kort artikkel av Dixit og Nalebuff, ”The Strategy of Voting”,146 samt Bryan Caplans bok The Myth of the Rational Voter,147 som allerede er omtalt. En relatert artikkel er ”Voter Choice: Evalu-ating Political Alternatives”148 av Brennan og Buchanan. For norske analyser kan man med fordel starte med valganalysene som gis ut etter hvert valg. Vi kan også nevne filmen Swing Vote, med Kevin Costner i hovedrollen. Dette kan vanskelig kalles en god film, men den handler i det minste om en velger som plutselig blir stående på vippen, slik at han har mulighet til å avgjøre det amerikanske valget.

Det å analysere og beskrive politikere og politiske prosesser, er det få som har gjort mer underholdende enn folkene bak de britiske tv-seriene Yes, Minister og Yes, Prime Minister. Det er tydelig at manusforfatterne har lest public choice. En mer akademisk tilnærming finner man i den allerede nevnte The Calculus of Consent149 av Buchanan og Tullock. Også filmen Wag the Dog kan være av interesse, da

132

den handler om en president som iscenesetter en krig for å slippe unna en pinlig politisk affære.

For særinteressenes rolle er George Stigler et naturlig startpunkt, for eksempel artikkel-samlingen The Essence of Stigler.150 Gordon Tullock er også her vanskelig å komme uten-om. Han var den første som presenterte problemet med politisk profittsøking på en systematisk måte, i artikkelen ”The Welfare Costs of Tariffs, Monopolies and Theft”.151

Problemene med byråkratier er glimrende illustrert i tv-serien Etaten, med Atle Antonsen i hovedrollen. Denne serien skal etter sigende være basert på erfaringene fra byråkratiet i en norsk kommune. Også i privat sektor fins det betydelige effektivitetsproblemer: Se for eksempel den britiske serien The Office. Vil man heller lese, vil vi anbefale Tullocks Politics of Bureaucracy,152 som er lettest tilgjengelig i Liberty Fund-utgivelsen Bureaucracy. For en praktisk tilnærming kan man lese Coynes After War,153 som analyserer byråkratiet i for-bindelse med Irak-krigen.

Til slutt kan vi også ta med tv-seriene John Adams, som handler om den amerikanske grunnlovens tilblivelse, og The West Wing (på norsk, Presidenten), som handler om ameri-kansk politikk i nyere tid.

133

NOTERI Også liberale økonomer, fra den såkalte Chicago-skolen, har hatt dette synspunktet. Se for eksempel Becker, G. S. (1983). A Theory of Competition among Pressure Groups for Political Influence. Quarterly Journal of Economics (98), ss. 371-399, eller Stigler, G. J. (1975). The Citizen and the State: Essays on Regulation. Chicago: University of Chicago Press. II Jon Hovi viser fra et spillteoretisk ståsted at det er rasjonelt å stemme. Argumentet er at dersom alle velger å ikke stemme vil én stemme avgjøre hele valget, og det vil da være rasjonelt å avgi denne ene stemmen. Imidlertid har spillet ingen Nash-likevekt, og det er da umulig å forutsi valgdeltakelsen annet enn at den vil være mellom 0 og 100 prosent, men aldri akkurat 0 eller akkurat 100. Man kan da argumentere for at med mindre en forventer at ingen andre vil avgi stemme ved valget, eller for å unngå at én stemme for et annet parti skal avgjøre valget, vil enhver stemmeavgivning være symbolsk. For en lettfattelig spillteoretisk diskusjon om stemmeavgivning, se Hovi, J. (2008) Spillteori. Oslo: Universitetsforlaget. Sidene 60-3.III Det bør påpekes at dette er forenklinger, da FrP og SV ligger i sentrum på mange saker, mens KrF ligger ”utaskjærs” i sine hjertesaker. Normalt har man sett mest på den økonomiske aksen – dvs. ønsket om mer eller mindre statlig engasjement i økonomien – når man konstruerer slike teorier.IV Ordbruken diskuteres også i engelskspråklige land. Uttrykket ”rent seeking” stammer fra Kruegers ”The Political Economy of Rent-Seeking” (1974). En annen forsker, Bhagwati, (1982) har i stedet foreslått navnet ”Directly Unproductive, Profit-Seeking Actvities”, direkte uproduktiv virksomhet. Det er et uttrykk som kanskje er lettere å forstå, men rent seeking har likevel festet seg som den mest brukte termen.V En annen definisjon gis av Tullock (1988). Han definerer rent seeking som å bruke ressurser for å skaffe seg rente, men renten kommer fra noe med negativ sosial verdi. Vi bruker her den mest brukte definisjonen, som ikke nødvendigvis innebærer at renten kommer fra uønskede aktiviteter. Vi mener altså at politisk profittsøking også forekommer der aktiviteten eller godet det er kamp om, har gunstige egenskaper.VI Man kan også se på teoriene i dette kapittelet som teorier om offentlig virksomhet generelt, ikke bare byråkrati utført av kontorister, men også som offentlig veibygging, sykehusdrift osv. VII Man kan også desentralisere videre, slik at hver elev kan velge hvilken skole innenfor en kommune hun vil gå på, og dermed slippe å flytte for å bytte skole.

134

REFERANSER1 Röpke, W. (2009). Liberalismens kulturideal. I L. F. Svendsen, Liberalisme - politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen. Oslo: Universitetsforlaget.2 Mitchell, W. C., & Simmons, R. T. (1994). Beyond Politics:Markets, Welfare, and the Failure of Bureaucracy. Colorado: Westview Press. Side 211.3 Tullock, G., Seldon, A., & Brady, G. L. (2002). Government Failure: A Primer in Public Choice. Washington, DC: Cato Institute.4 Gwartney, J., & Wagner, R. E. (2004). The Public Choice Revolution. I J. C. Heckelman, Reading in Public Choice Economics. Ann Arbor: University of Michigan Press. Side 4-5.5 Madison, J. ((1787) 1987). The Federalist Papers, No. 10. I J. Madison, J. Hamilton, A. Jay, & I. Kramnic, The Federalist Papers. Harmondswoth: Penguin.6 Buchanan, J. (2003). Public Choice: Politics WithoutRomance. Policy , 19 (3). Side 18.7 Black, D. (1948). On the Rationale of Group Decision Making. Journal of Political Economy (56), ss. 23-34.8 Arrow, K. J. (1951). Social Choice and Individual Values. New York: John Wiley & Sons.9 Buchanan, J. M. (2000). Politics as Public Choice: The Collected Works of James M. Buchanan, Volume 13. Indianapolis: Liberty Fund. Side 43.10 Downs, A. (1957). An Economic Theory of Democracy. New York: Harper & Row.11 Hotelling, H. (1929). Stability in Competition. Economic Journal (29), ss. 41-57.; Black, D. (1948). On the Rationale of Group Decision Making. Journal of Political Economy (56), ss. 23-34.,12 Buchanan, J. M., & Tullock, G. (1962). The Calculus of Consent. Ann Arbor: University of Michigan Press.13 Olson, M. J. (1965). The Logic of Collective Action. Cambridge, MA: Harvard University Press..14 Niskanen, W. A. (1971). Bureaucracy and Representative Government. Chicago: Aldine-Atherton.15 Buchanan, J. M. (2000). Politics as Public Choice: The Collected Works of James M. Buchanan, Volume 13. Indianapolis: Liberty Fund. Side 20-1.16 Hume, D. ((1740) 1975). A Treatise of Human Nature. (L.S. Bigge, Red.) Oxford: Clarendon Press.17 Smith, A. ((1776) 2007). An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Harriman House Ltd.18 Baumol, W. J., & Oates, W. E. (1979). Economics, Environmental Policy, and the Quality of Life. Englewood Cliffs: Prentice-Hall.

135

19 Coase, R. H. (1937). The Nature of the Firm. Economica , 4 (16), ss. 390-1.20 Wallis, J., & North, D. (121). Measuring the Transaction Sector of the American Economy. I S. E. Engerman, & R. Gallman, Long Term Factors in American Economic Growth. Chicago: Chicago University Press.21 Akerlof, G. (1970). The Market for “Lemons”: Quality, Uncertainty, and the Market Mechanism. Quarterly Journal of Economics , 84 (3), ss. 488-500.22 Rawls, J. (1971). A Theory of Justice (Vol. 1999). Cambridge, MA: Harvard University Press. Svendsen, L. F. (2009). Liberalisme: Politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen. Oslo: Universitetsforlaget. Side 349.23 Gwartney, J., & Wagner, R. E. (2004). The Public Choice Revolution. I J. C. Heckelman, Reading in Public Choice Economics. Ann Arbor: University of Michigan Press. Side 13.24 US Government Spending. (2009, 1 28). US Government Spending. Hentet fra http://usgovernmentspending.com/#usgs30225 Grytten, O. H. (2008, 3 18). The Economic History of Norway. Hentet 1 28, 2009 fra Eh.net: http://eh.net/encyclopedia/article/grytten.norway. Figur 5.26 Madison, J. ((1788) 1987). The Federalist Papers, No. 51. I J. Madison, J. Hamilton, A. Jay, & I. Kramnic, The Federalist Papers. Harmondsworth: Penguin.27 Lincoln, A. (1863). The Gettysburg Address. Hentet 2 16, 2009 fra Wikisource: http://en.wikisource.org/wiki/Gettysburg_Address28 Chu, B. (2005, 08 31). Democracy, the Worst form of Government Ever Tried. Hentet 03 03, 2009 fra LewRockwell.com: http://www.lewrockwell.com/orig5/chu6.html29 Caplan, B. (2007). The Myth of the Rational Voter: Why Democracies Choose Bad Policies. Princeton: Princeton University Press. Side 1.30 Mitchell, W. C., & Simmons, R. T. (1994). Beyond Politics: Markets, Welfare, and the Failure of Bureaucracy. Colorado: Westview Press. Side 24.31 Brennan, G., & Buchanan, J. M. (1984). Voter Choice. Evaluating Political Alternatives. American Behavioural Scientist (28), ss. 185-201.32 Ferejohn, J. A., & Fiorina, M. P. (1974). The Paradox of Not Voting: A Decision Theoretic Analysis. American Political Science Review (68), ss. 525-36..33 Mueller, D. C. (2003). Public Choice III. Cambridge University Press. Kapittel 14.34 Aldrich, J. H. ((1993) 2004). Rational Choice and Turnout. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Side 372.

http://eh.net/encyclopedia/article/grytten.norway

http://eh.net/encyclopedia/article/grytten.norway

136

35 Libecap, G. D. (1992). The Rise of the Chicago Packers and the Origins of Meat Inspection and Antitrust. Economic Inquiry (30), ss. 242-62.36 Borcherding, T. E., Bush, W., & Spann, R. (1977). The Effects of Public Spending on the Divisibility of Public Outputs in Consumption, Bureaucratic Power, and the Size of the Tax-Sharing Group. I T. E. Borcherding, Budgets and Bureaucrats: The Sources of Government Growth. Durham: Duke University Press.37 Aardal. (1999). Velgere i 90-årene. Oslo: NKS-Forlaget. Tabell 9.2.38 Caplan, B. (2007). The Myth of the Rational Voter: Why Democracies Choose Bad Policies. Princeton: Princeton University Press. Side 95.39 Ibid.40 Helland, L., & Sørensen, R. J. (2008). Demokrati og effektivitet. Oslo: Universitetsforlaget. Side 61.41 Page, B., & Shapiro, R. (1993). The Rational Public and Democracy. I G. Marcus, & R. Hanson, Reconsidering the Democratic Public. University Park: Pennsylvania State University Press.42 Kramer, G. H. (1971). Short Run Fluctuations in U.S. Voting Behaviour, 1896-1964. American Political Science Review (65), ss. 131-43.43 Frank, T. (2004). What’s the Matter with Kansas? How Conservatives Won the Heart of America. Henry Holt & Co.44 Marsdal, M. (2007). FrP-koden. Oslo: Manifest.45 Helland, L., & Sørensen, R. J. (2008). Demokrati og effektivitet. Oslo: Universitetsforlaget. Side 69.46 Mill, J. ((1820) 1992). Government. I T. Ball, James Mill: Political Writings (ss. 1-42). Cambridge: Cambridge University Press.47 Mattozzi, A., & Merlo, A. (2007). Mediocracy. National Bureau of Economic Research Working Paper (12920).48 Acton, B. J. ((1887) 1948). Acton- Creighton Correspondence. I G. Himmelfarb, Essays on Freedom and Power. Boston: Beacon Press.49 Mattozzi, A., & Merlo, A. (2007). Mediocracy. National Bureau of Economic Research Working Paper (12920).50 The Sunday Times. (2009, 02 02). Exclusive: Peers for cash investigation - new undercover footage. The Sunday Times .51 Caplan, B. (2007). The Myth of the Rational Voter: Why Democracies Choose Bad Policies. Princeton: Princeton University Press. Side 167.52 Rokkan, S. (1987). Stat, nasjon, klasse: Essays i politisk sosiologi. (B. Hagtvet, Red.)53 Helland, L., & Sørensen, R. J. (2008). Demokrati og effektivitet. Oslo: Universitetsforlaget. Side 69.

137

54 Mueller, D. C. (2003). Public Choice III. Cambridge University Press. Side 446-44755 Hatfield, M. J. Vice Presidents of the United States, 1789-1993. Washington: US Government Printing Office.56 Nationen. (2008, 12 08). Rødgrønne politikere krever rentekutt raskt. Nationen , s. 10.57 Buchanan, J. M., & Tullock, G. (1962). The Calculus of Consent. Ann Arbor: University of Michigan Press.58 WTO (2009). Understanding the WTO: Basics. The GATT Years. http://www.wto.org/english/thewto_e/whatis_e/tif_e/fact4_e.htm 59 Buchanan, J. M., & Tullock, G. (1962). The Calculus of Consent. Ann Arbor: University of Michigan Press.60 Buchanan, J. M. (2000). Politics as Public Choice: The Collected Works of James M. Buchanan, Volume 13. Indianapolis: Liberty Fund. Side 45.61 Downs, A. (1957). An Economic Theory of Democracy. New York: Harper & Row.62 Mitchell, W. C., & Simmons, R. T. (1994). Beyond Politics: Markets, Welfare, and the Failure of Bureaucracy. Colorado: Westview Press. Side 49.63 Ibid. Side 53.64 E24. (2008, 03 25). 160 000 flere må betale toppskatt. Hentet 02 27, 2009 fra E24.no: http://e24.no/makro-og-politikk/article2327270.ece65 Ukeavisen Ledelse. (2007, 03 22). Ny bro for Navarsete. Hentet 03 01, 2009 fra ukeavisenledelse.no: http://www.ukeavisenledelse.no/tabber_og_tull/ny_bro_for_navarsete66 Tullock, G. (1959, Desember). Some Problems of Majority Voting. Journal of Political Economy (67), ss. 571-9.67 Blekesaune, M., & Solem, P. E. (2005). Working Conditions and Early Retirement: A Prospective Study of Retirement Behaviour. Research on Aging (27), ss. 3-30. Bratberg, E., Holmås, T. H., & Thøgersen, Ø. (2004). Assessing the Effects of an Early Retirement Program. Journal of Population Economics (17), ss. 387-408. Røed, K., & Haugen, F. (2003). Early Retirement and Economic Incentives: Evidence from a Quasi-Natural Experiment. Labour (17), ss. 203-28..68 Nav. (2008). Nye mottakere av avtalefestet pensjon. Hentet 03 27, 2008 fra Nav.no: http://www.nav.no/page?id=107374324969 Helland, L., & Sørensen, R. (2009). Geographical redistribution with disproportional representation: A politico-economic model of Norwegian road projects. Public Choice , 139, ss. 5-19.70 Aftenposten. (2009, 02 20). Politikk viktigere enn behov. Aftenposten , ss. 4-5.71 Maxey, C. (1978). National Civic Review. I W. Safire, Safire’s

http://www.wto.org/english/thewto_e/whatis_e/tif_e/fact4_e.htm

http://www.wto.org/english/thewto_e/whatis_e/tif_e/fact4_e.htm

138

Political Dictionary (s. 553). New York: Random House.72 McCain, J. (2008). Reforming Washington to Regain the Trust of Taxpayers. Hentet fra johnmccain.com: archive.johnmccain.com/issues/jobsforamerica/reform.htm73 Washington Post. (2009, 02 13). Despite Pledges, Package has Some Pork. Washington Post .74 US Congress. (2008). House Resolution 1422 110th Congress, 2nd Session. Hentet fra www.house.gov/apps/list/press/financialsvcs_dem/essabill.pdf75 Smith, A. ((1785) 1987). 1785 letter. I E. Mossner, & I. Ross, The Correspondence of Adam Smith. Indianapolis: LibertyPress. Side 286.76 Seller, C. (1991). The Market Revolution: Jacksonian America 1815-1846. New York: Oxford University Press.77 SSB. (2008a). Mange medlemmer, færre aktive. Hentet fra SSB.no: http://www.ssb.no/orgakt/78 Olson, M. J. (1965). The Logic of Collective Action. Cambridge, MA: Harvard University Press.79 Mueller, D. C. (2003). Public Choice III. Cambridge University Press. Side 474.80 Peltzman, S. (1976). Towards a More General Theory of Regulation. Journal of Law and Economics (19), ss. 211-240.81 Gwartney, J., & Wagner, R. E. (2004). The Public Choice Revolution. I J. C. Heckelman, Reading in Public Choice Economics. Ann Arbor: University of Michigan Press. Side 10.82 Oneal, J. R. ((1990) 2004). The Theory of Collective Action and Burden Sharing in NATO. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.83 Mueller, D. C. (2003). Public Choice III. Cambridge University Press. Side 475.84 Ibid.85 Stavanger Aftenblad. (2008, 01 31). Politisk analyse: SV mot Ap i varm pensjonsstrid. Stavanger Aftenblad , s. 10.86 Dagens Næringsliv. (2007, 11 28). Vallas uvenner grep sjansen. Dagens Næringsliv , s. 14.87 Klassekampen. (2009, 03 14). Lobbet fram kræsjet. Klassekampen .88 Tollison, R. D. ((1987) 2004). Is the Theory of Rent-Seeking Here to Stay? I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Side 26.89 VG. (2007, 12 14). Golfnettverket som ryster Forsvaret. VG , ss. 4-7.90 Ny Tid. (2009, 02 27). Krig på åpent hav. Ny Tid , 56 (9), s. 22.91 Boaz, D. (1983, 11 13). Spend Money to Make Money. Wall Street Joural . Referert i Gwartney, J., & Wagner, R. E. (2004). The Public Choice Revolution. I J. C. Heckelman, Reading in Public Choice Economics. Ann Arbor: University of Michigan

139

Press. Side 8.92 Tollison, R. D. ((1987) 2004). Is the Theory of Rent-Seeking Here to Stay? I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Side 33.93 Lønnå, E. (2009, 02 10). Mektige lobbyer. Klassekampen . Side 13.94 Stigler, G. J. (1971). The Theory of Economic Regulation. Bell Journal of Economics and Management Science (2), ss. 137-146.95 McCormick, R. E., & Tollison, R. D. (1981). Politicians, Legislation, and the Economy. Boston: Martinus Nijhoff.96 Yandle, B. (1983). Bootleggers and Baptists: The Education of a Regulatory Economist. Regulation , 7 (3). Side 12-16.97 Yandle, B. (1999). Bootleggers and Baptists in Retrospect. Regulation 22(3). Side 5-7..98 McChesney, F. S. ((1987) 2004). Rent Extraction and Rent Creation in the Economic Theory of Regulation. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Side 62-4.99 Boge, K. (2006). Votes Count but Number of Seats Decides: A comparative historical case-study of 20th century Danish, Swedish and Norwegian road policies. Series of Dissertations (4). Side v.100 McCormick, R. E., & Tollison, R. D. (1981). Politicians, Legislation, and the Economy. Boston: Martinus Nijhoff.101 Mueller, D. C., & Murrell, P. (1986). Interest Groups and the Size of Government. Public Choice (48), ss. 125-45.102 Lybeck, J. (1986). The Growth of Government in Developed Countries. Gower: Hants.103 Crandall, R. W. (1984). Import Quotas and the Automobile Industry: The Cost of Protectionism. Brookings Review , ss. 8-16.104 Mitchell, W. C., & Simmons, R. T. (1994). Beyond Politics: Markets, Welfare, and the Failure of Bureaucracy. Colorado: Westview Press. Side 104.105 NTB. (2009, 2 3). Brudd på EØS-reglene gir dyr mat. Hentet fra Nationen.no: www.nationen.no/mat/article4097628.ece106 Mitchell, W. C., & Simmons, R. T. (1994). Beyond Politics: Markets, Welfare, and the Failure of Bureaucracy. Colorado: Westview Press. Side 107.107 Humboldt, W. von (2009). Ideer til forsøk på å bestemme grensene for statens virksomhet. I L. F. Svendsen, Liberalisme - politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen. Oslo: Universitetsforlaget.108 NTB. (2008, 10 10). Rødgrønne byråkrater med skyhøy regning. Nationen.no .109 SSB. (2008b). Statistisk Sentralbyrå. Hentet fra http://www.ssb.no/aku/tab-2008-08-01-08.html110 Blais, A., & Dion, S. ((1990) 2004). Are Bureaucrats Budget

140

Maximizers? The Niskanen Model and Its Critics. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Side 134.111 Weber, M. (1947). The Theory of Social and Economic Organization. New York: Free Press. Weber, M. (1922). Economy and Society. 112 Niskanen, W. A. (1971). Bureaucracy and Representative Government. Chicago: Aldine-Atherton.113 Tullock, G., Seldon, A., & Brady, G. L. (2002). Government Failure: A Primer in Public Choice. Washington, DC: Cato Institute.114 NTB. (2008, 10 10). Rødgrønne byråkrater med skyhøy regning. Nationen.no .115 Vinje, V. (2008). Hva går skattekronene til? Civita-notat nr. 10. Civita.116 Clemet, K. (2007). Budsjettprosessen. I verdens rikeste land. Samtiden (1), s. 46.117 Mueller, D. C. (2003). Public Choice III. Cambridge University Press.118 Borcherding, T. E. (1977). Budgets and Bureaucrats: The Sources of Economic Growth. Durham: Duke University Press.119 Fagbladet. (2009, 02 23). Nav-ansatte basker med reformen. Hentet 03 02, 2009 fra Frifagbevegelse.no: http://www.frifagbevegelse.no/fagbladet/article4146726.ece Vår uthevning.120 Bellante, D., & Long, J. (1981). The Political Economy of the Rent-Seeking Society: The Case of Public Employees. Journal of Labor Research (2).121 Tullock, G. (2005). Bureaucracy. Liberty Fund.122 Coyne, C. J. (2007). The Politics of Bureaucracy and the Failure of Post-War Reconstruction. Working Paper, George Mason University, Mercatus Center.123 Gwartney, J., & Wagner, R. E. (2004). The Public Choice Revolution. I J. C. Heckelman, Reading in Public Choice Economics. Ann Arbor: University of Michigan Press. Side 12-3.124 Mitchell, W. C., & Simmons, R. T. (1994). Beyond Politics: Markets, Welfare, and the Failure of Bureaucracy. Colorado: Westview Press. Side 60.125 Aften. (2008, 12 04). Her skal det graves til påske. Aftenposten Aften , s. 6.126 Buchanan, J. M. ((1954) 2004). Individual Choice in Voting and the Market. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Side 222.127 Brennan, G., & Buchanan, J. M. ((1991) 2004). Is Public Choice Immoral? The Case for the “Nobel” Lie. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor:

http://www.frifagbevegelse.no/fagbladet/article4146726.ece

http://www.frifagbevegelse.no/fagbladet/article4146726.ece

141

The University of Michigan Press. Side 414.128 Farber, D., & Frickey, P. (1991). Law and Public Choice: A Critical Introduction. Chicago: Chicago University Press.129 Buchanan, J. (2003). Politics Without Romance. Policy , 19 (3).130 Le Grand, J. (2003). Motivation, Agency, and Public Policy: Of Knights and Knaves, Pawns and Queens. Oxford: Oxford University Press.131 Heckelman, J. C. (2004). Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Side 412.132 Caplan, B. (2007). The Myth of the Rational Voter: Why Democracies Choose Bad Policies. Princeton: Princeton University Press. Side 149.133 Buchanan, J. (2003). Politics Without Romance. Policy , 19 (3).134 Heckelman, J. C. (2004). Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Side 412.135 Plott, C. (1976). Axiomatic Social Choice Theory: An Overview and Interpretation. American Journal of Political Science (3), ss. 511-2.136 Udehn, L. (1996). The Limits of Public Choice: A Sociological Critique of the Economic Theory of Politics. London: Routledge.137 Helland, L., & Sørensen, R. J. (2008). Demokrati og effektivitet. Oslo: Universitetsforlaget. Side 24.138 Chu, B. (2005, 08 31). Democracy, the Worst form of Government Ever Tried. Hentet 03 03, 2009 fra LewRockwell.com: http://www.lewrockwell.com/orig5/chu6.html139 Dixit, A. K., & Nalebuff, B. J. ((1991) 2004). The Strategy of Voting. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press. Side 283.140 Lee, D. R., & McKenzie, R. B. (1987). Regulating Government. Lexington Books. Sidene 140-1.141 Helland, L., & Sørensen, R. J. (2008). Demokrati og effektivitet. Oslo: Universitetsforlaget.142 Mitchell, W. C., & Simmons, R. T. (1994). Beyond Politics: Markets, Welfare, and the Failure of Bureaucracy. Colorado: Westview Press.143 Tullock, G., Seldon, A., & Brady, G. L. (2002). Government Failure: A Primer in Public Choice. Washington, DC: Cato Institute.144 Mueller, D. C. (2003). Public Choice III. Cambridge University Press.145 Heckelman, J. C. (2004). Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.146 Dixit, A. K., & Nalebuff, B. J. ((1991) 2004). The Strategy of Voting. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.147 Caplan, B. (2007). The Myth of the Rational Voter: Why Democracies Choose Bad Policies. Princeton: Princeton University Press.

142

148 Brennan, G., & Buchanan, J. M. (1984). Voter Choice. Evaluating Political Alternatives. American Behavioural Scientist (28), ss. 185-201.149 Buchanan, J. M., & Tullock, G. (1962). The Calculus of Consent. Ann Arbor: University of Michigan Press.150 Leube, K. R., & Moore, T. G. (1986). The Essence of Stigler. Hoover Institution Press.151 Tullock, G. (1967, 06). The Welfare Costs of Tariffs, Monopolies and Theft. Western Economic Journal (5), ss. 224-32.152 Tullock, G. (2005). Bureaucracy. Liberty Fund.153 Coyne, C. J. (2008). After War: The Political Economy of Exporting Democracy. Stanford: Stanford University Press.

143

BIBLIOGRAFIA

Acton, B. J. ((1887) 1948). Acton- Creighton Correspondence. I G. Himmelfarb, Essays on Freedom and Power. Boston: Beacon Press.Aften. (2008, 12 04). Her skal det graves til påske. Aftenposten Aften , s. 6.Aftenposten. (2009, 02 20). Politikk viktigere enn behov. Aftenposten , ss. 4-5.Akerlof, G. (1970). The Market for ”Lemons”: Quality, Uncertainty, and the Market Mechanism. Quarterly Journal of Economics , 84 (3), ss. 488-500.Aldrich, J. H. ((1993) 2004). Rational Choice and Turnout. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.Aardal. (1999). Velgere i 90-årene. Oslo: NKS-Forlaget.Arrow, K. J. (1951). Social Choice and Individual Values. New York: John Wiley & Sons.

BBaumol, W. J., & Oates, W. E. (1979). Economics, Environmental Policy, and the Quality of Life. Englewood Cliffs: Prentice-Hall.Becker, G. S. (1983). A Theory of Competition among Pressure Groups for Political Influence. Quarterly Journal of Economics (98), ss. 371-399.Bellante, D., & Long, J. (1981). The Political Economy of the Rent-Seeking Society: The Case of Public Employees. Journal of Labor Research (2).Black, D. (1948). On the Rationale of Group Decision Making. Journal of Political Economy (56), ss. 23-34.Blais, A., & Dion, S. ((1990) 2004). Are Bureaucrats Budget Maximizers? The Niskanen Model and Its Critics. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.Blekesaune, M., & Solem, P. E. (2005). Working Conditions and Early Retirement: A Prospective Study of Retirement Behaviour. Research on Aging (27), ss. 3-30.Boaz, D. (1983, November 13). Spend Money to Make Money. Wall Street Joural .Boge, K. (2006). Votes Count but Number of Seats Decides: A comparative historical case-study of 20th century Danish, Swedish and Norwegian road policies. Series of Dissertations (4).Borcherding, T. E. (1977). Budgets and Bureaucrats: The Sources of Economic Growth. Durham: Duke University Press.Borcherding, T. E., Bush, W., & Spann, R. (1977). The Effects

◦

◦

◦

◦

◦

◦◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

144

of Public Spending on the Divisibility of Public Outputs in Consumption, Bureaucratic Power, and the Size of the Tax-Sharing Group. I T. E. Borcherding, Budgets and Bureaucrats: The Sources of Government Growth. Durham: Duke University Press.Bratberg, E., Holmås, T. H., & Thøgersen, Ø. (2004). Assessing the Effects of an Early Retirement Program. Journal of Population Economics (17), ss. 387-408.Brennan, G., & Buchanan, J. M. ((1991) 2004). Is Public Choice Immoral? The Case for the ”Nobel” Lie. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.Brennan, G., & Buchanan, J. M. (1984). Voter Choice. Evaluating Political Alternatives. American Behavioural Scientist (28), ss. 185-201.Buchanan, J. M. ((1954) 2004). Individual Choice in Voting and the Market. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.Buchanan, J. M. (2000). Politics as Public Choice: The Collected Works of James M. Buchanan, Volume 13. Indianapolis: Liberty Fund.Buchanan, J. M., & Tullock, G. (1962). The Calculus of Consent. Ann Arbor: University of Michigan Press.Buchanan, J. (2003). Politics Without Romance. Policy , 19 (3).

CCaplan, B. (2007). The Myth of the Rational Voter: Why Democracies Choose Bad Policies. Princeton: Princeton University Press.Chu, B. (2005, 08 31). Democracy, the Worst form of Government Ever Tried. Hentet 03 03, 2009 fra LewRockwell.com: http://www.lewrockwell.com/orig5/chu6.htmlClemet, K. (2007). Budsjettprosessen. I verdens rikeste land. Samtiden (1), s. 46.Coase, R. H. (1937). The Nature of the Firm. Economica , 4 (16), ss. 390-1.Coyne, C. J. (2008). After War: The Political Economy of Exporting Democracy. Stanford: Stanford University Press.Coyne, C. J. (2007). The Politics of Bureaucracy and the Failure of Post-War Reconstruction. Working Paper, George Mason University, Mercatus Center.Crandall, R. W. (1984). Import Quotas and the Automobile Industry: The Cost of Protectionism. Brookings Review , ss. 8-16.

DDagens Næringsliv. (2007, 11 28). Vallas uvenner grep sjansen. Dagens Næringsliv , s. 14.Dixit, A. K., & Nalebuff, B. J. ((1991) 2004). The Strategy of Voting. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

145

Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.Downs, A. (1957). An Economic Theory of Democracy. New York: Harper & Row.

EE24. (2008, 03 25). 160 000 flere må betale toppskatt. Hentet 02 27, 2009 fra E24.no: http://e24.no/makro-og-politikk/article2327270.ece

FFagbladet. (2009, 02 23). Nav-ansatte basker med reformen. Hentet 03 02, 2009 fra Frifagbevegelse.no: http://www.frifagbevegelse.no/fagbladet/article4146726.eceFarber, D., & Frickey, P. (1991). Law and Public Choice: A Critical Introduction. Chicago: Chicago University Press.Ferejohn, J. A., & Fiorina, M. P. (1974). The Paradox of Not Voting: A Decision Theoretic Analysis. American Political Science Review (68), ss. 525-36.Frank, T. (2004). What’s the Matter with Kansas? How Conservatives Won the Heart of America. Henry Holt & Co.

GGrytten, O. H. (2008, 3 18). The Economic History of Norway. Hentet 1 28, 2009 fra Eh.net: http://eh.net/encyclopedia/article/grytten.norwayGwartney, J., & Wagner, R. E. (2004). The Public Choice Revolution. I J. C. Heckelman, Reading in Public Choice Economics. Ann Arbor: University of Michigan Press.

HHatfield, M. J. Vice Presidents of the United States, 1789-1993. Washington: US Government Printing Office.Heckelman, J. C. (2004). Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.Helland, L., & Sørensen, R. (2009). Geographical redistribution with disproportional representation: A politico-economic model of Norwegian road projects. Public Choice , 139, ss. 5-19.Helland, L., & Sørensen, R. J. (2008). Demokrati og effektivitet. Oslo: Universitetsforlaget.Hotelling, H. (1929). Stability in Competition. Economic Journal (29), ss. 41-57.Hume, D. (1740). A Treatise of Human Nature (1975. utg.). (L. S. Bigge, Red.) Oxford: Clarendon Press.

KKlassekampen. (2009, 03 14). Lobbet fram kræsjet. Klasse-kampen .Kramer, G. H. (1971). Short Run Fluctuations in U.S. Voting Behaviour, 1896-1964. American Political Science Review (65), ss. 131-43.

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

146

LLønnå, E. (2009, 02 10). Mektige lobbyer. Klassekampen .Le Grand, J. (2003). Motivation, Agency, and Public Policy: Of Knights and Knaves, Pawns and Queens. Oxford: Oxford University Press.Lee, D. R., & McKenzie, R. B. (1987). Regulating Government. Lexington Books.Leube, K. R., & Moore, T. G. (1986). The Essence of Stigler. Hoover Institution Press.Libecap, G. D. (1992). The Rise of the Chicago Packers and the Origins of Meat Inspection and Antitrust. Economic Inquiry (30), ss. 242-62.Lincoln, A. (1863). The Gettysburg Address. Hentet 2 16, 2009 fra Wikisource: http://en.wikisource.org/wiki/Gettysburg_AddressLybeck, J. (1986). The Growth of Government in Developed Countries. Gower: Hants.

MMadison, J. ((1788) 1987). The Federalist Papers, No. 51. I J. Madison, J. Hamilton, A. Jay, & I. Kramnic, The Federalist Papers. Harmondsworth: Penguin.Marsdal, M. (2007). FrP-koden. Oslo: Manifest.Mattozzi, A., & Merlo, A. (2007). Mediocracy. National Bureau of Economic Research Working Paper (12920).Maxey, C. (1978). National Civic Review. I W. Safire, Safire’s Political Dictionary (s. 553). New York: Random House.McCain, J. (2008). Reforming Washington to Regain the Trust of Taxpayers. Hentet fra johnmccain.com: archive.johnmccain.com/issues/jobsforamerica/reform.htmMcChesney, F. S. ((1987) 2004). Rent Extraction and Rent Creation in the Economic Theory of Regulation. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.McCormick, R. E., & Tollison, R. D. (1981). Politicians, Legislation, and the Economy. Boston: Martinus Nijhoff.Mill, J. ((1820) 1992). Government. I T. Ball, James Mill: Political Writings (ss. 1-42). Cambridge: Cambridge University Press.Mitchell, W. C., & Simmons, R. T. (1994). Beyond Politics: Markets, Welfare, and the Failure of Bureaucracy. Colorado: Westview Press.Mueller, D. C. (2003). Public Choice III. Cambridge University Press.Mueller, D. C., & Murrell, P. (1986). Interest Groups and the Size of Government. Public Choice (48), ss. 125-45.

◦◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

147

NNationen. (2008, 12 08). Rødgrønne politikere krever rente-kutt raskt. Nationen , s. 10.Nav. (2008). Nye mottakere av avtalefestet pensjon. Hentet 03 27, 2008 fra Nav.no: http://www.nav.no/page?id=1073743249Niskanen, W. A. (1971). Bureaucracy and Representative Government. Chicago: Aldine-Atherton.NTB. (2009, 2 3). Brudd på EØS-reglene gir dyr mat. Hentet fra Nationen.no: www.nationen.no/mat/article4097628.eceNTB. (2008, 10 10). Rødgrønne byråkrater med skyhøy regning. Nationen.no .Ny Tid. (2009, 02 27). Krig på åpent hav. Ny Tid , 56 (9), s. 22.

OOlson, M. J. (1965). The Logic of Collective Action. Cambridge, MA: Harvard University Press.Oneal, J. R. ((1990) 2004). The Theory of Collective Action and Burden Sharing in NATO. I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.

PPage, B., & Shapiro, R. (1993). The Rational Public and Democracy. I G. Marcus, & R. Hanson, Reconsidering the Democratic Public. University Park: Pennsylvania State University Press.Peltzman, S. (1976). Towards a More General Theory of Regulation. Journal of Law and Economics (19), ss. 211-240.Plott, C. (1976). Axiomatic Social Choice Theory: An Overview and Interpretation. American Journal of Political Science (3), ss. 511-2.

RRawls, J. (1971). A Theory of Justice (Vol. 1999). Cambridge, MA: Harvard University Press.Røed, K., & Haugen, F. (2003). Early Retirement and Economic Incentives: Evidence from a Quasi-Natural Experiment. Labour (17), ss. 203-28.Rokkan, S. (1987). Stat, nasjon, klasse: Essays i politisk sosiologi. (B. Hagtvet, Red.)

SSeller, C. (1991). The Market Revolution: Jacksonian America 1815-1846. New York: Oxford University Press.Smith, A. ((1776) 2007). An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Harriman House Ltd.Smith, A. ((1785) 1987). 1785 letter. I E. Mossner, & I. Ross, The Correspondence of Adam Smith. Indianapolis: LibertyPress.

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

148

SSB. (2008a). Mange medlemmer, færre aktive. Hentet fra SSB.no: http://www.ssb.no/orgakt/SSB. (2008b). Statistisk Sentralbyrå. Hentet fra http://www.ssb.no/aku/tab-2008-08-01-08.htmlStavanger Aftenblad. (2008, 01 31). Politisk analyse: SV mot Ap i varm pensjonsstrid. Stavanger Aftenblad , s. 10.Stigler, G. J. (1975). The Citizen and the State: Essays on Regulation. Chicago: University of Chicago Press.Stigler, G. J. (1971). The Theory of Economic Regulation. Bell Journal of Economics and Management Science (2), ss. 137-146.Svendsen, L. F. (2009). Liberalisme: Politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen. Oslo: Universitetsforlaget.

TThe Sunday Times. (2009, 02 02). Exclusive: Peers for cash investigation - new undercover footage. The Sunday Times .Tollison, R. D. ((1987) 2004). Is the Theory of Rent-Seeking Here to Stay? I J. C. Heckelman, Readings in Public Choice Economics. Ann Arbor: The University of Michigan Press.Tullock, G. (2005). Bureaucracy. Liberty Fund.Tullock, G. (1959, Desember). Some Problems of Majority Voting. Journal of Political Economy (67), ss. 571-9.Tullock, G. (1967, 06). The Welfare Costs of Tariffs, Monopolies and Theft. Western Economic Journal (5), ss. 224-32.Tullock, G., Seldon, A., & Brady, G. L. (2002). Government Failure: A Primer in Public Choice. Washington, DC: Cato Institute.

UUdehn, L. (1996). The Limits of Public Choice: A Sociological Critique of the Economic Theory of Politics. London: Routledge.Ukeavisen Ledelse. (2007, 03 22). Ny bro for Navarsete. Hentet 03 01, 2009 fra ukeavisenledelse.no: http://www.ukeavisenledelse.no/tabber_og_tull/ny_bro_for_navarseteUS Congress. (2008). House Resolution 1422 110th Congress, 2nd Session. Hentet fra www.house.gov/apps/list/press/financialsvcs_dem/essabill.pdfUS Government Spending. (2009, 1 28). US Government Spending. Hentet fra http://usgovernmentspending.com/#usgs302

VVG. (2007, 12 14). Golfnettverket som ryster Forsvaret. VG , ss. 4-7.Vinje, V. (2008). Hva går skattekronene til? Civita-notat nr. 10. Civita.

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦

◦◦

149

WWallis, J., & North, D. (121). Measuring the Transaction Sector of the American Economy. I S. E. Engerman, & R. Gallman, Long Term Factors in American Economic Growth.Chicago: Chicago University Press.Washington Post. (2009, 02 13). Despite Pledges, Package has Some Pork. Washington Post .Weber, M. (1947). The Theory of Social and Economic Organization. New York: Free Press.

YYandle, B. (1999). Bootleggers and Baptists in Retrospect. Regulation .Yandle, B. (1983). Bootleggers and Baptists: The Education of a Regulatory Economist. Regulation , 7 (3).

◦

◦

◦

◦

◦

150

Marius DoksheimArbeider som rådgiver i Civita. Han har tidligere vært praktikant i Civita, først en periode våren 2007, og så igjen våren 2008. Marius har mastergrad i politikk og økonomi fra BI i Oslo, og har tidligere vært ansvarlig redaktør i studenttidsskriftet Observator.

Kristian KjøllesdalArbeider som prosjektleder i Comte Analysebyrå. Han har vært praktikant i Civita høsten 2008 og våren 2009. Kristian har en mastergrad i politikk og økonomi fra Handelshøyskolen BI.

OM FORFATTERNE


Marius Doksheim og Kristian Kjøllesdalwww.civita.no

Ma

rius D

oksh

eim

og

Kristian

Kjølle

sda

lSV

IKT! - en

intro

du

ksjon

til pu

blic

ch

oic

e

Mange ser nå for seg en fremtid der vi igjen blir mer positivt innstilt til offentlige inngrep i økonomien. Finanskrisen har bidratt til dette, men også før denne var det nok av problemer, som angvelig kunne løses forholdsvis enkelt, bare politikerne var villige til å handle og bruke penger på problemene.

I denne pamfletten utfordres forestillingen om at myndighetene kan løse problemene markedene ikke kan løse. Ved hjelp av fagretningen public choice viser forfatterne hvordan og hvorfor myndighetene ofte ikke makter å hindre eller rette på markeds-svikten – og hvorfor offentlig inngripen kan gjøre problemene større.

Ikke dermed sagt at vi står maktesløse overfor verdens utfordring-er. Markedet kan løse mange problemer. Det samme kan demokra-tiet, hvis det får virke innen gunstige institusjoner og rammebetin-gelser. Pamfletten viser hvordan vi kan bevege oss i retning av bedre politikk – og derigjennom også bedre markeder.

Documents

Marius Doksheim · 2011. 6. 8. · er ikke bare rasjonelle, ikke bare egoistiske, og de har i hvert fall ikke full oversikt over alle fordeler og ulemper ved å gjøre eller ikke