Henrik Sysei samarbeid med Asbjørn Bjornes

MED ANDAKTTekster for mot, håp og tro i hverdagen

© CAPPELEN DAMM AS 2014

ISBN 978-82-02-45248-3

1. utgave, 1. opplag 2014

Illustrasjoner: Asbjørn BjornesOmslagsdesign: Ingrid Skjæraasen

Omslagsfoto: Einar AslaksenSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Print it, Litauen 2014

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

«La oss da prøve et øyeblikk å se dette i lys avDet nye testamente.»

Teolog og misjonsskolelærer Øivind Andersen i enradioandakt i 1979, plukket opp av Paul McCartney (!)

da han skrudde rundt på kortbølgen for å finneradiolyder til bruk i sangen «Reception». Setningen kantydelig høres på innledningen til platen Back to the Egg– og er derigjennom blitt verdens mest hørte setning fra

en radioandakt i NRK.

Innhold

«Med andakt» – noen refleksjoner og et forord . .

Går det an å snakke om Gud i dag? Om tro, språk– og livets mening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 1: Midt i hverdagen

Et stille rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mange tjenester – mange oppgaver . . . . . . . . . . .Å falle til ro i en urolig verden . . . . . . . . . . . . . . .På fersk gjerning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nei til klisjeene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .God forvaltning (gjesp?). . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 2: Motgang – og håp

Hva er et menneskeliv?Tanker nedtegnet etter 22. juli 2011 . . . . . . . . . .Det usynlige barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .YouTube og menneskeverdet . . . . . . . . . . . . . . . .Klokskap i Finnkroken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det komplekse mennesket . . . . . . . . . . . . . . . . . .Noe helt annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

18

353740424548

535760626468

Del 3: Imagine There’s No Heaven: Teologiske ogfilosofiske refleksjoner om tro og tvil

Bibelen: enhet eller mangfold? . . . . . . . . . . . . . . .Helvetet er intet blivende sted . . . . . . . . . . . . . . .Barnet, intelligensen og troen . . . . . . . . . . . . . . . .John Lennons «Imagine» . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Beatrice – om kjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . .Om å be . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 4: Det skjedde i de dager:meditasjoner om julen

Deilig er jorden?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Barnet i Betlehem – og de store spørsmålene . . . .Romjul i rom sjø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Gud på flukt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 5: Korsfestet, død, begravet – og gjenoppstått:refleksjoner om påsken

Å tro på det utrolige. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tomas tvileren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En relevant kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Opptur og nedtur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 6: Ånden som gjør levende:pinsens mysterium

Disse underlige helligdagene. . . . . . . . . . . . . . . . .Nærvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Vår rette plass i livet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Gud med oss?Om tilstedeværelse, mening og det vonde. . . . . . .

737679828691

97100105108

115118120125

131134138

141

Del 7: Jesus fra Nasaret(ca. 6 f.Kr. – ca. 30 e.Kr.)

Gummi-Jesus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hvor har vi oppmerksomheten rettet? . . . . . . . . .Taler han til meg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vi er alle laget av stjernestøv: Noen avsluttendetanker om mennesket og Gud . . . . . . . . . . . . . .

Biografisk og litterært etterord . . . . . . . . . . . . . . .

149153156

159

169

«Med andakt»– noen refleksjoner og et forord

En oase. Et pusterom. Et hvilested. Vi har mange ordfor det samme: stedet der vi kan stoppe opp i en hektiskhverdag for å trekke pusten. Dypt. Slik at vi kan tenketankene våre litt lenger, litt mer i sammenheng og litt meri dybden.

En «andakt» er på sitt beste et pusterom. Selve ordetkommer fra det tyske «andenken»: å tenke på. I religiøsforstand brukes det om en kort preken eller tale – og dagjerne en som skaper en viss ettertanke. Det handler så-ledes ikke bare om å tenke på, men også om å tenke etter.

Ordet brukes også i sammenhenger der det ikke førstog fremst handler om noe religiøst. Å gjøre noe «medandakt» betyr å handle med respekt, alvor og høytid.«Dette måltidet skal spises med andakt,» sa min far – an-dektig – når han hadde gjort seg ekstra flid med målti-det, eller når ingrediensene var særlig fine eller kostbare.Et slikt måltid skulle være et pusterom, en oase, et stedå hvile tanken og glede ganen.

*

Denne boken heter «Med andakt». Det betyr ikke at den– eller dens forfattere – tar seg selv spesielt alvorlig eller

11

er veldig høytidelig. Tittelen er heller en invitasjon til le-seren om å ta seg selv på alvor, gi seg selv pusterom oganledning til å tenke langsomt, se inn i seg selv og tahensyn til både det som er lyst og gledelig og det som ermørkt og fylt av sorg, med det mål å sette det i en sam-menheng som gir mening og livsmot.

Vi lever i en tid der det er lett å løpe fra tankene – frade andektige stundene og kanskje særlig de triste ellertunge refleksjonene. Fenomener som e-post, Internett,Facebook, Instagram eller Twitter er som oftest bare ettastetrykk unna. Mange er i realiteten tilgjengelige heletiden. Stille stunder fullstendig uten mobile avbrytelserer sjeldne. Hvor blir det av de lange tankerekkene nårhverdagen er blitt slik? Hvor blir det av andakten?

I denne boken prøver min medvandrer Asbjørn og jegå presentere noen av de lange tankerekkene: om Gud,om Jesus fra Nasaret, om livets mening og om tvil og tro.Men vi prøver å gjøre det i en form som inngår et kom-promiss med vår tid: nemlig i korte bolker som kan inn-tas i små porsjoner. Forhåpentlig – i dette møtet mellomdet lange og det korte, det langsomme og det raske – fyl-ler vi noe av andaktens opprinnelige mening ved at vi girnoe å tenke på, noe å tenke etter (ja, kanskje også noe åtenke og reagere mot), i en form som kaller på alvor oghøytid, men som samtidig er kort nok til å kunne finnesin plass i hverdagen.

*

Men andakter – handler ikke de om Gud? Og lever ikkevi i et sekulært – ikke-religiøst – samfunn, der gudstrodels er utfordret, dels forkastet, dels skjøvet ut på side-linjen og ikke minst privatisert? Slikt gir det da liten me-ning å snakke om i det offentlige rom?

12

Likevel sender NRK morgenandakt i radio hver mor-gen fra mandag til torsdag. På en vanlig dag er flerehundre tusen lyttere innom sendingen. Tenk, mangehundre tusen mennesker som i det sekulære, raske, mo-derne Norge lytter til en morgenandakt! Jeg har fåtterfare gjennom brev, e-poster, telefoner og personligemøter at det er mange som lytter med både innlevelseog engasjement. Selv er jeg filosof. Jeg er verken presteller teologiutdannet. Men NRK vil gjerne ha forskjelligestemmer til å formidle det kristne budskapet. Og det harjeg fått være med på.

Mange mener at andakter ikke har noen plass i enstatseid kringkaster. Dette er forkynnelse av én bestemtreligion i et flerkulturelt og tolerant samfunn. Kan vigodta slikt?

Programmet har imidlertid mange venner. Og ikkeminst: programmet er akkurat det som det utgir seg forå være. Skjult forkynnelse kan være etisk problematisk.Hjernevask eller offentlig ensretting ønsker vi oss slettikke. Men en andakt som på rundt fem minutter formid-ler et budskap relatert til de bibelske skriftene eller denkristne tradisjon, med kristen tro som utgangspunkt oggjerne med hverdagens utfordringer som ramme, er nett-opp det: fem minutter forkynnelse, som bærer videre entradisjon, og som bidrar til fellesskap, oppbyggelse og trofor dem som ønsker det. Og de som ønsker det, er san-nelig ikke få.

Jeg ser argumentene mot at NRK skal ha forkynnendeprogrammer. Men jeg tror argumentene for er sterkere.Og jeg tror ikke grunnleggende menneskerettigheter ellerrettsstatens upartiskhet overfor sine borgere ødeleggesav at vi bevarer disse andaktene, så lenge vi har en åpeneter og ikke minst en grunnlovfestet ytringsfrihet.

13

Hva er argumentene for slik forkynnelse? De er delskulturelle. Denne type formidling tar vare på en tradi-sjon og en kultur som ellers står i fare for å bli glemti en tid med et utall andre kulturelle uttrykk. Men deer selvsagt også filosofiske og religiøse. Gjennom dennetype formidling blir vi kjent med en tenkning som går påtvers av mye av det vi møter i hverdagen, og som sam-tidig handler om de aller mest grunnleggende spørsmål ilivet. Har vi for mye av det i vår tids kringkastings- ogunderholdningsverden?

*

Jeg tror det er bra når sekulære NRK også kan sendereligiøse programmer og gi plass til tanker om livssynog tro. På samme måte tror jeg et allment og bredt for-lag kan være et godt sted å vise frem og reflektere rundtreligiøse problemstillinger. Jeg er derfor takknemlig forat Cappelen Damm har villet utgi boken. For selv ominnholdet i de fleste av andaktene og refleksjonene lese-ren her vil møte, er av kristen art, er det mitt ønske atde åpner for en dialog mellom religiøse og ikke-religiøsemennesker. Jeg forventer slett ikke at du og andre somleser dette, selv regner dere som troende. Jeg håper baredere er interessert i hva budskapet har å si, og er nysgjer-rige på hva i all verden det kan bety når det formidles iandaktens form. Så får dere bære over med det religiøsespråket – eller la dere inspirere, provosere, utfordre ellerbevege av det.

De fleste skriftstykkene eller andaktene som er sam-let i denne boken, ble opprinnelig skrevet som andak-ter til NRK Radios morgenandakt i årene 2010 til 2014.På radio er tiden begrenset, med fire eller maksimumfem minutter til rådighet i denne bestemte programpos-

14

ten. Også i de stykkene som er skrevet spesielt for denneboken, er mye av det samme formatet beholdt. Jeg harogså forsøkt å ta vare på den muntlige og direkte formid-lingen som er mye av morgenandaktens poeng – og for-håpentlig styrke.

Alt dette gjør at man godt kan lese et lite stykke avgangen. Noen ganger vil riktignok resonnementer ogpoenger strekke seg over flere av skriftstykkene. Mende kan alltid leses uavhengig av hverandre.

*

Vi er to stykker som står bak boken. De fleste andak-tene er opprinnelig skrevet og fremført av undertegnedeog er således i jeg-form. Men de er nøye gjennomgått ogfinpusset av min venn, teologen og litteraturviteren As-bjørn Bjornes, som også selv har bidratt med én av an-daktene – om Dantes Beatrice og kjærligheten. Han hari tillegg bidratt med vignett-tegningene til hver hoved-del og ikke minst med gjendiktninger og oversettelser avnoen perler fra den kristne verdenslitteraturen, med ho-vedvekt på de engelske dikterne John Milton og GeorgeHerbert og den italienske dikteren Dante Alighieri. Disse«vignettene» er plassert som innledning til hver av bo-kens deler. Med disse blir budskapet som taler inn i det21. århundret, plassert i en historisk kontekst – og poe-sien får utdypet det som våre hverdagslige ord bare kanantyde.

Med andre ord står vi bak boken i fellesskap, selv omundertegnede er hovedforfatter. Som allerede nevnt erboken i hovedsak skrevet i jeg-form, med unntak av detinnledende og avsluttende essayet og det biografiske oglitterære etterordet som vi har skrevet i fellesskap. Me-ninger som måtte være uttrykt om teologiske stridste-

15

maer under andaktenes gang, står hovedsakelig for un-dertegnedes regning.

Dette er ikke primært en akademisk bok, om enn vihåper at filosofer, teologer og andre kan ha glede av denogså faglig sett. Det betyr at boken ikke har lange fotno-ter og litteraturlister. I de to essayene er noen referanserlagt inn i fotnoter. Utover dette har vi lagt inn referansertil bøker og forfattere vi har nevnt, samt noen tips til vi-dere lesning, enten i selve teksten eller i det biografiskeog litterære etterordet.

Vi starter med et essay om det religiøse språket. Det ernok mer krevende og «filosofisk» enn selve andaktene,og man kan godt hoppe over det, om man vil. Men detsier noe viktig om hva vi forsøker å gjøre i boken – ogom språket som sådan. Deretter er boken delt i syv ho-veddeler, hver med mellom tre og seks andakter. Og såhar boken ytterligere et essay – om mennesket og dets be-vissthet – som avslutning, før vi altså kommer med noenbiografiske opplysninger og litteraturtips i et eget kapit-tel til slutt. Noen av de syv hoveddelene relaterer segtil høytider, andre til problemstillinger og begivenheteri livet, i teologien eller i filosofien. Noen av andaktenekunne ha vært plassert flere steder, men har forhåpent-lig funnet et godt hjem der de står.

La oss nevne at bibeloversettelsen vi har brukt, er Bi-belselskapets fra 2011.

*

En stor takk til NRK og mangeårig andaktsgeneralHelge Gudmundsen for samarbeid og kloke innspill.Takk til avisene Vårt Land og Aftenposten, der jeg iflere år har fått utgi små skriftstykker av denne typen.Noen av tekstene i denne boken baserer seg på disse.

16

Takk til Asbjørn Bjornes for storartet og nært samar-beid. Takk til Cappelen Damm og forlagsredaktør MariBjørkeng, som har gitt råd og oppmuntring (og har mastvennlig når det har vært nødvendig). Takk til RebekkaBjornes, Caroline Syse og flere andre familiemedlemmersom har gitt verdifulle innspill. Takk til gode filosofkol-leger som jeg og vi har lært mye av, herunder GregoryReichberg, Torstein Tollefsen og Glenn «Chip» Hughes,og til mange fine teologer og prester. Anne Marie Loft-hus Hindahl skal nevnes spesielt, men hun representerermange. Takk også til pastor Erik Andreassen for godetips og vedvarende entusiasme.

Og til slutt: takk til alle som har skrevet, ringt, rea-gert, takket, gitt ris og ros, korrigert fakta og sjenerøstbrukt av sin tid til å kommentere mine andakter gjennomårene. Boken er tilegnet dere.

Oslo, september 2014Henrik Syse

Går det an å snakke om Gud i dag?Om tro, språk – og livets mening

«Hva er passordet?» Som barn elsket vi den leken. Plut-selig dukket vi opp der foreldrene eller andre voksneskulle gå – ut til kjøkkenet, for eksempel, eller inn istuen. Travle og bestemte var de, disse voksne. Og så blede stoppet og fortalt at veien var stengt. Passord var på-krevd. Og ingen ledetråder ble gitt. He-he.

Temaet er velkjent i mytologisk litteratur. «Sesam,sesam, lukk deg opp!» Det forjettede venter bak porten,men først må man kunne passordet …

Språk er som et rikt nettverk av passord. Ordene erikke noe mer i seg selv enn bare ord eller tegn, i form avlyder eller bokstaver. Men de peker mot noe annet, og idet ligger deres kraft. De er som passord som åpner opp– for forståelse, fordypning, samtale og mening.

La oss ta noen enkle eksempler: Hvis vi sier Drammen,forstår du at vi tenker på byen av samme navn. Sier viregnvær, leder vi tanken hen på et værfenomen. Ordet«regn» er i seg selv verken vått eller rennende. Men ordethar kraften i seg til å beskrive fenomenet regn.

Hva med ordet Gud? Hva i all verden peker detmot?

La oss først reflektere over hva språk kan gjøre – på

18

sitt beste – så finner vi kanskje redskaper til å si noe ogsåom språket om Gud.

Å åpne sinnet

Det er rimelig å si at rom i sinnet kan bli åpnet av de retteordene. «Der fikk du endelig satt ord på det,» sier vi. Ensterk litterær eller annen kunstnerisk opplevelse kan fun-gere slik. Noe som ligger helt eller delvis skjult inni oss,kan bli åpnet opp – forløst – ved de rette ord og andretyper tegn. «Nå forstår jeg hva du mener,» utbryter vi,og vi opplever at noe er blitt åpnet.

Skal språket ha en slik positiv og åpnende funksjon,må vi forutsette at språket er sannferdig, og at det hand-ler om noe som på et eller annet vis er viktig og relevant.Et vakkert språk som bare forfalsker den verden vi fak-tisk lever i, blir i lengden bare et skalkeskjul, en fasadeeller en smertestillende pille. Et slikt språk kan gi kortva-rig glede, men det kommer til kort stilt overfor virkelig-heten. Den amerikanske filosofen Robert Nozick brukeret morsomt tankeeksperiment: Hvem vil du helst være:et menneske i konstant sovende tilstand som har elektro-der festet til hjernen, og som synes å oppleve et liv i kon-stant lykkerus, mens alt egentlig bare er innbilning, elleret menneske som har virkelige opplevelser, også dersomdisse noen ganger måtte være vonde? De fleste vil ønskeseg det siste: et virkelig, levende liv.1

For all del, språket brukes til så mye. Ofte handlerdet bare om det helt hverdagslige, banale eller tanke-

1 Se Robert Nozick, Anarchy, State, and Utopia (New York: BasicBooks, 1974), ss. 42–45.

19

løst underholdende. Det kan være greit nok. Men på sittbeste, ja, også gjennom sin hverdagslige bruk, hjelperspråket oss til å leve et virkelig og helt og godt liv, ved atdet tilfører oss noe som beriker tilværelsen – smått ellerstort.

Dette må også være prøvestenen, selve testen, for etreligiøst språk: Uttrykker det noe som er virkelig, byg-gende og relevant? Hvis ikke er det bedre at vi kvitteross med det. Dersom det i realiteten er undertrykkendeog falskt, vil samfunnet og den enkelte antagelig ha detbedre uten et slikt språk.

I en spennende bok om tro og litteratur diskuterer denorske litteraturviterne Drude von der Fehr og ElisabethLøvlie hvordan litteratur kan formidle tro, og hvordantro og religiøse erfaringer kan fremstilles i litteratur oglitteraturens språk. De fremholder at litteraturen:

… åpner et rom for en form for kontemplasjon, et romder den lar oss være i kontakt med noe som vi fullt utikke kan forklare, begripe eller ha kunnskap om, mensom vi fornemmer beveger seg i vår tilværelse. Det ersom om litteraturen øser av en paradoksal, språkligstillhet, en stillhet der vi brått blir vare for andre ny-anser av livet, av virkeligheten, men også av et fravær,av døden. Dette rommet, denne stillheten, tror vi haren potensielt svært viktig verdi i vår tid.2

Dette er en god beskrivelse av hvordan språket kan«åpne opp» – ikke minst et språk som taler om (eller

2 Drude von der Fehr og Elisabeth Løvlie, Tro på litteratur. Religiøsevendinger fra Dante til Derrida, Fosse og Knausgård (Oslo: Vidarfor-laget, 2013), s. 9.

20

gjennom sine antydninger åpner oss for) det som over-skrider våre ordinære erfaringer. Von der Fehr og Løvlieuttrykker en frykt for at et slikt språk er under press. Forigjen å sitere dem:

Det er … noe med det poetiske språk som tillateret annet forhold til virkeligheten, til tilværelsen, tildøden. Dette slår oss som en sterk kontrast til denmer instrumentelle variant av språket som råder. In-formasjon skal formidles på mest mulig klar og effek-tiv måte; den skal nå raskt frem, være lett tilgjengeligog gi et oversiktlig og klart bilde. Kortfattet tydelighetblir en dyd. … Vår hverdagsatmosfære er med andreord i stor grad dominert av et slikt språk. … Jo mer detinstrumentelle, sterke språket dominerer, desto størreer sjansen for at vi fornemmer en utarming av det meråndelige, eksistensielle eller indre rom, som fordrer etannet språk, eller en annen stillhet, for å tre frem.3

Det er et slikt «annet språk» vi undersøker her – et språkom Gud.

Skalkeskjul eller sannhet?

Vi kan med dette reformulere vårt grunnleggende spørs-mål: Hva slags språk er egentlig talen om Gud? Gir detnoen mening?

Noen vil mene at et slikt språk – det religiøse språ-ket – er en distraksjon, eller i verste fall en løgn. Ifølgeet slikt resonnement peker det religiøse språket hen mot

3 Ibid., ss. 10-11.

21