Embed Size (px)
DESCRIPTION
Ny krimroman fra Jørgen Brekke - om de fire temperamenter.
Citation preview
Jør
gen
Br
ekk
e M
en
nesk
et
s nat
ur
Politiførstebetjent Odd Singsaker befinner seg i et hus på Hitra. Det ligger et lik på gulvet ved siden
av ham. Singsaker retter en hagle mot en person i en utbrent sofa. Det har åpenbart skjedd mye siden kona Felicia Stone reiste fra ham og forsvant.
En iskald politimann, en festglad student i plutselig trøbbel, en hustru som slår tilbake mot sin ektemann og en torpedo med et eksplosivt tilslag i balltreet. Alle spiller viktige roller i fortellingen om hvordan Odd Singsaker havnet i dette uføret.
Den tredje romanen om Odd Singsaker er en fortelling om hva som skjedde med Felicia Stone, om store forbry-telser, seig kjærlighet og de fire temperamenter. Og om alt det andre som preger menneskets natur.
Jørgen Brekke (f. 1968) har vokst opp i Horten. Etter fullførte studier ved NTNU bosatte han seg i Trondheim der han i dag bor med kone og tre barn. Han jobber som forfatter, ved siden av del-tidsjobb i omsorgsyrket. Han debuterte med Nådens omkrets i 2011. Den var hovedbok i to bokklubber og ble solgt til tretten land.
Brekke
Menneskets
natur
JørgenO m D r ø m m e l ø s ( 2 0 1 2 ) :
«smittende fortellerglede og høy underholdningsverdi.»Torbjørn EkElund, dagbladET
«saftig Trondheims-krim.»May grEThE lEruM, Vg
«Den vanskelige annenboken eksisterer ikke i Brekkes vokabular.»Pål gErhard olsEn, afTEnPosTEn
«Begynner du å lese Drømmeløs, blir du liggende søvnløs til du er ferdig.»andErs MEhluM haslE, sandEfjords blad
«Jørgen Brekke befester seg på rekordtid som Trondheims fremste kriminalforfatter.»olE jacob hoEl, adrEssEaVisEn
O m N å D e N s O m k r e T s ( 2 0 1 1 ) :«Vi kan bare glede oss over en ny, dreven forteller i norsk krim.»
ola hEgdal, dagEns næringsliV
«Jørgen Brekke skriver med smittsomt engasjement og glød, og maler opp et fargerikt og spennende bakteppe for en lettlest og frodig krim.»
May grETE lEruM, Vg
«en løfterik debut.»Pål gErhard olsEn, afTEnPosTEn
«Forfriskende og velskrevet debut med blodige drab og besættende bøger.»PoliTikEn
«Imponerende norsk debutkrimi, der mikser norsk fortid og amerikansk nutid i medrivende, historisk fortælling om dissektion og gamle bøger og gamle drab.»
bErlingskE TidEndE
FO
TO
: El
iN iv
Er
SE
N
9 7 8 8 2 0 5 4 4 5 7 6 5
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013
www.gyldendal.no
Printed in Sweden
Trykk/innbinding: ScandBook AB
Sats: Type-it AS, Trondheim 2013
Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6
Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.
Omslagsdesign: Peter Stoltze design
ISBN 978-82-05-44576-5
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Se www.gyldendal.no/miljo
Jørgen Brekke
Menneskets naturKriminalroman
Den som er vant til å høre på dem som snakker om det i denmenneskelige natur som går utover det som har betydning forlegekunsten, vil ikke ha interesse av å høre denne fremstillingen(…). Menneskekroppen har i seg blod, slim, samt gul og svartgalle. Disse tingene utgjør kroppens natur hos mennesket, og pågrunn av disse føler det smerte eller er friskt.
Hippokrates (ca. 460–377 f.Kr.)
Prolog
«Dette er ingen krimgåte,» lød det fra den utbrente sofaen.«En thriller har det vært. Jeg vet ikke, har det ikke det? Jeg serikke på thrillere. Krimgåter liker jeg. De har en ettertenksomro. Men dette har vært for mye av en thriller. Er du ikke enig?»
Resten av rommet var fullstendig ødelagt etter eksplosjo-nen. Alle vinduene var blåst ut. Vinden som kom fra sjøen, varstinn av fuktighet og salt, det luktet svidd overalt. Bak pisto-len som pekte på ham, så førstebetjent Odd Singsaker et smil,det virket fjernt, som om ikke noe av det som hadde skjedd,var virkelighet.
«For meg er det en gåte,» svarte Singsaker.Pistolen pekte først ikke direkte mot ham, men bare i hans
retning. På gulvet mellom dem lå haglen og menneskekrop-pen. Singsaker undret seg. Det å presentere det som haddeskjedd som om det var bilder i en film. Hvordan kunne detvære mulig å distansere seg på den måten?
«Jeg vet du har lyst til å skyte meg, men at du som politi-mann har prinsipper du ikke kan bryte. La meg gjøre det enkeltfor deg: Plukk opp haglen!»
Singsaker ble stående rolig. Nå kunne han nesten se rettgjennom løpet på pistolen, som var seks, sju meter fra ham.
«Plukk opp haglen eller så skyter jeg deg.» Stemmen skalvikke. Tonefallet var flatt.
9
Singsaker tok to skritt framover, fortsatt usikker på hva hanskulle gjøre. Nå sto han med haglgeværet mellom føttene.Hjertet pumpet.
To uker etter at det skjedde …
Odd Singsaker åpnet øynene som han hadde hatt lukket iet forsøk på å se det hele for seg. Det var som om tidenhadde stått stille siden han sto i det huset med haglgevæ-ret ved føttene. Nå satt han i et avhørsrom sammen medKurt Melhus, etterforsker ved Spesialenheten for politisaker,avdeling Midt-Norge, og ble spurt ut om det som haddeskjedd.
«Kan du beskrive følelsene dine da du sto der?» sa Melhusog så på ham med kloke øyne.
«Jeg vet ikke hva jeg følte,» svarte Singsaker.«Var det hat?»«Jeg vet ikke hva hat er, skal jeg være ærlig. Det blir for
abstrakt for meg.»«Har du aldri hatet noen?»«Vet ikke.»«Men kjærlighet, da? Du har fortalt meg i dette avhøret om
din kjærlighet til Felicia Stone.»«Ja,» sa Singsaker og fikk en akutt klaustrofobisk følelse i det
trange avhørsrommet.«Hat er det motsatte av kjærlighet, er det ikke?» Melhus
virket oppriktig interessert i dette temaet.«Ingenting er det motsatte av kjærlighet. Når du elsker, fin-
nes det ingen motsats til det. Jo, sorg, kanskje,» sa Singsakerog så ned i bordplaten mellom dem.
«Mener du virkelig det? Vel, det sies at kjærligheten ikkekjenner sin motstander,» sa Melhus.
10
«Jeg vet ikke om hat finnes. Men la gå. Jeg var sint, rasende,tror jeg.»
«Så du plukker opp geværet?»«Ja, jeg plukket det opp og siktet,» sa Singsaker.«Og så, hva skjedde så?»«Så sa jeg: Du vet jeg aldri kommer til å drepe deg. Ikke så
lenge du ikke har fortalt hvor Felicia er og hva du har gjort medhenne.»
del 1
Slim
Vinteren fyller kroppen med slim.hippokrates
Dagen før det skjedde …
Se nøye på gutten. Er han elleve? Tretten? En forvirrende alder.Når han sover, ligner ansiktstrekkene hans fortsatt på et lite
barns. Hodet ligger på skrivebordet i bakrommet i butikken,med en stripe sikkel som et sneglespor over kinnet. På skjer-men foran ham flimrer et spill han har sovnet fra. Antageligble han lei av det. Kanskje håpet han å drømme noe som gaham mer. Du vet ikke hva som foregår inni ham. Av og tilrykker han til, som en drømmende hund. Under hodet meddet pistrete, mørke håret ligger det en bok. En sjelden, spanskutgave av Don Quijote og andre verker av Pierre Menard. Siklethar laget en flekk på omslaget, den ligner en tanke, et spørsmålsom synker ned gjennom permen. Hva vil faren hans si?
På kjøkkenet så han etter om det sto igjen et glass der, menskapene var fullstendig tømt. Bare støv og fettflekker. Kranenbjeffet hest da han skrudde den opp. Vannet rant seg klart forrust. Han bøyde seg og drakk. Da han hadde slukket tørsten,spyttet han i vasken og så på at slimet ble skylt bort av vann-strålen. Så åpnet han overskapet på nytt. Han hadde likevel settnoe der inne.
En engelsk barnebok på nederste hylle, Charlie the Choo-Choo. Noe de tidligere beboerne hadde lagt igjen. Han tok den
15
ut og børstet av støvet med knitrende gummihansker, bladdei den og fant et gammelt falmet bilde som var brukt som bok-merke. Det var et bilde av en jente med fletter. Hun sto i stuen ileiligheten og smilte uredd. Jenta var ute av fokus. Fotografenhadde isteden fokusert på lenestolen bak henne, der et vinglasslå veltet i setet. Det var et mislykket bilde, et slikt man sletterfra kameraet i dag, men som av og til festet seg til filmen før itiden. Han krøllet jenta sammen og puttet henne i lommen.
I stuen skrittet han over pumpehaglen og gikk bort til kik-kerten i vinduskarmen, en Zeiss Victory Diascope 85 T FL.2011, årets modell. Med gummihanskene fremdeles på, rettethan på håret med den ene hånden. Det var fortsatt tykt, mørkt,med noen sjeldne grå hårstrå. Så tok han en siste kikk påbutikken på hjørnet nedenfor før han puttet både den avsagdehaglen, kikkerten og det sammenleggbare stativet i sekken ogforlot leiligheten like tom som den var da han kom dit.
Det snødde vannrett. Uværet som hadde herjet tidligere iuken, hadde startet igjen på formiddagen, men kom ikke til åvare lenge, ble det sagt. Etter å ha krysset gaten ble han ståendeutenfor butikkdøren og riste av seg snøen som alt hadde lagtseg på skuldrene og hetten på allværsjakken. Det var en jakkehan ikke var helt fornøyd med. På en fjelltur i høst hadde hanblitt våt tvers igjennom.
Det hang et flekkete pappskilt i vinduet på innsiden avdøren. Stengt, sto det med bokstaver som skrånet nedover.
Han gikk inn.Eieren, Isaac Casaubon, kikket søvnig opp på ham.Han satte sekken fra seg på gulvet.«Så du ikke skiltet?»«Jeg så det. Det passer meg bra.»«Jeg vet ikke om du forstår. Vi tar ikke imot kunder i dag.»«Jeg forstår. Jeg er ingen kunde.» Han snudde seg, tok het-
16
ten av hodet og låste døren. «Nå kommer det ingen kunderheller,» sa han, plukket opp sekken og skrittet mot kassen.
«Hvem er du?» Eieren så ikke søvnig ut lenger.Han lente seg over disken tett mot ham, der han satt på en
høy krakk. Åndedrettet deres møttes usynlig i luften mellomdem.
«Kom, bli med bort til vinduet en tur,» sa han og la en håndpå skulderen hans.
Casaubon reiste seg, som om han løftet på vekter.«Hva er det du vil?»«Bare kom.»Nølende ble han med.«For et vær,» sa han. «Vi kan nesten ikke se bygården på den
andre siden av veien.»«Hva faen er det du vil meg?» Casaubon flakket hissig med
blikket.«Vet du hvem som bor i hjørneleiligheten i tredje etasje?»«Hvordan skal jeg vite det? Spiller det noen rolle?»«Ingen.»«Nettopp. Det spiller ingen rolle. Nå vil jeg at du går ut den
veien du kom.» Casaubon rettet seg opp, lyktes med å gjøreden lille kroppen større, men så fremdeles redd ut.
«Jeg mente at ingen bor i hjørneleiligheten i tredje etasje.Den står tom for øyeblikket.»
«Hva har det med meg å gjøre?»«Den leies av politiet.»Nå festet Casaubon blikket skikkelig i hans for første gang.«Hva snakker du om?»«Det var meningen at vi skulle startet spaningen i forrige
uke. Men sommel har gjort at leiligheten fortsatt står tom ogubrukt.»
«Er du politimann?»
17
Han svarte ikke.«Dette er ikke sånn dere jobber. Hvor er ID-kortet ditt?»«Jeg er ikke på jobb.» Han satte ned sekken og åpnet
glidelåsen.Casaubon gikk to skritt bakover i retning kassaapparatet.«Faktisk har jeg ferie. Har tilbrakt den med en kikkert oppe
i den tomme leiligheten. Du har hatt to besøk i dag, selv om deter søndag og butikken er stengt. Begge hadde med seg varer.»
Han rotet litt rundt i sekken. Så tok han fram haglen. Det varen gammel Browning han hadde etter faren sin, en klassiker,egentlig, verdifull blant samlere inntil han kappet av løpet påden kvelden før. Geværet var uregistrert. Selv hadde han aldribrukt det. Han rettet seg opp.
Casaubon tok to nye skritt mot kassen.«Bli stående,» sa han og holdt våpenet i et løst grep i den
ene hånden uten å sikte det mot noe bestemt.Casaubon holdt seg i ro.Han gikk forbi ham og inn bak disken. Pistolen lå på en hylle
rett under kassaapparatet. Han tok ut magasinet, konstaterteat det var fullt og satte det på plass igjen. Pistolen festet hanunder beltet.
«Vær så god og sett deg tilbake bak disken,» sa han rolig også på kjøpmannen. Selv gikk han ut på gulvet igjen og stilteseg med beina fra hverandre. Han plystret noe som nesten varen melodi mens Casaubon satte seg. Haglen støttet han motlinoleumsgulvet.
«Tror du jeg har tenkt å ta livet av deg?»Casaubon var taus.«Er du redd for det?» Han løftet opp haglen og siktet. «Frykt
gjør deg dum, pleide faren min å si.»Hendene til Casaubon skalv, som om han var en gammel
mann.
18
«Han var klok, men jeg skal gi deg muligheten til å motbe-vise det han sa.» Fra sekken tok han ut en toalettmappe. Denslengte han på disken:
«Åpne!»Det var bare så vidt Casaubon greide å trekke opp glidelåsen
på mappen. Han hikstet, og blikket hans flakket. Fra mappentok han ut en ubrukt sprøyte, en liten plastflaske med væskeog en spiseskje.
«Hva skal jeg med dette?»«Det vet du.»«Det er brukerutstyr.»«Riktig. Og råvarene er din bransje.»«Jeg driver butikk.» Casaubon stirret vilt på ham. Så etter
noe som kunne gi ham håp, kanskje.Han gikk bort til ham, svingte det avsagde løpet på haglen i
luften, lett, nesten gravitasjonsfritt, som en drillstav. Munnin-gen plasserte han nærmest nølende mot den svette pannen.
«Kraniet er ikke tykt,» sa han.Leppene til Casaubon rørte seg, men det kom ingen ord.«Noen av kroppens tynneste knokler skal passe på kroppens
viktigste organ. Hva syns du? Er ikke hjernen kroppens vik-tigste organ? Eller er du en hjertets mann?» Han pekte medhaglen mot brystet hans før han satte munningen tilbake motpannen. «Om jeg trekker av, vil hele hodet ditt fylles av bly-hagl,» forklarte han. «Alternativet er å bruke utstyret jeg harmed. Vet du hvordan du setter et skudd?»
Casaubon ristet på hodet.«Du er bare en mellommann. Vet knapt hvordan varene
brukes og hva det gjør med folk. Er det hva du vil fortellemeg?»
Casaubon nikket som en guttunge.«Hva vet du om dosering?»
19
«Dosering?»«Pust rolig! Du hørte hva jeg sa. Hvor stor tror du en
brukerdose skal være?»Casaubon svarte ikke. Det rant snørr fra nesen hans og ned
i barten.«Finn fram varene!» sa han.Nå stirret Casaubon lenge på ham før han begynte å grave
i lommene. Så fisket han opp et nøkkelknippe og låste oppstålskapet under disken. Etter å ha bøyd seg ned kom hanopp igjen med en pakke i gjennomsiktig plast, som han la pådisken.
«Ta bort fingrene dine, er du snill.» Han tok fram lomme-kniven og skar hull i pakken. Vætet lillefingeren med spytt ogstakk den inn i hullet. Han la stoffet på tungen. Heroin. Bruk-bar kvalitet, ville han tro. Han spyttet på gulvet. Så tok hanskjeen og fylte den. «Hva vil du si? Er dette en overdose?»
Casaubon sa ikke et ord.«Om du fikk valget mellom å skyte denne dosen eller at jeg
trekker av, hva ville du valgt? Etter min erfaring bør du over-leve denne.» Han begynte å plystre igjen, disse løse tonene somikke helt klarte å samle seg til en ordentlig melodi. «Jeg girdeg ti minutter på å bestemme deg.» Han så på en pulsklokkehan hadde om venstre håndledd, som også viste tiden. «Nei,forresten, fem.»
Casaubon studerte skjeen inngående før han tok den ogholdt i den med hender som ristet.
«Pass på så du ikke søler. Vet du hvordan det gjøres?»Casaubon nikket og tok flasken og en lighter fra stativet ved
kassen. Det tok ham nesten to minutter å gjøre klart skuddet.Motorikken var i full oppløsning.
Han bøyde seg ned og fant fram en gummislange fra sekkensom han ga til den skjelvende mannen.
20
Casaubon tok imot den, og mens han begynte å rulle oppskjorteermet på venstre arm, skuet han innover i butikken,som om han lette etter frelse blant hylleradene med hermetikk.
Det var over i løpet av få minutter. Først det lydløse skud-det. Gummislangen løsnet. Musklene sluttet å stramme seg.Skjelvingen ble til langtrukne bevegelser. Kroppen forlot tiden.Verden fortsatte uten den. Noen siste krampetrekninger medhodet på disken, sikkel som rant fra munnen, øyne som så inn-over i ham selv, helt til pupillene ble oppslukt av mørket derinnenfra.
Slutt.Han satte haglen mot hodet hans en siste gang. Denne gan-
gen trakk han av. Det kom ikke annet enn et unnskyldendeklikk fra det uladde geværet.
Så ble han stående i tanker. Hva det kunne bety at Casau-bon døde av en såpass lav dose, visste han ikke, men bra vardet neppe. Feil hadde en tendens til å yngle. Når en plan førsthadde slått feil, var det vanskelig å komme tilbake på sporet.Men han kunne ikke la det stresse ham. Det eneste han kunnegjøre, var å fortsette.
Dermed gikk han rundt disken til stålskapet. Han haddeholdt øye med butikken hele uken, og visste ellers mye fra allden tiden de hadde brukt på dette miljøet, om det som fore-gikk her inne, hvem som kom med varene, og hvem somkom med betalingen. Det som gjorde det litt forvirrende, varat Casaubon var mellommann for flere enn én mottager. Detkunne derfor av og til være både penger og stoff i butikkensamtidig, fordi en kunde hadde hentet varene sine og betaltmens en ny pakke lå og ventet på levering. Slik var det i dag.Han fisket fram en lommetaske fra skapet og la den på disken.Trakk opp glidelåsen og konstaterte at den var full av tusenlap-per. Hvor mange? Kanskje fem hundre. Så festet han den rundt
21
livet over pistolen, la haglen tilbake i sekken, ryddet disken oggikk ut av butikken. Utenfor ble han stående i snøføyken ogtenke.
Gummislangen. Den hadde han glemt igjen. Hadde ikkeden falt ned på gulvet da Casaubon løsnet den? Tilbake i butik-ken fastslo han at slangen hadde trillet inn under disken. Hanplukket den opp og la den i sekken sammen med alt det andre.
Da han reiste seg, fikk han øye på guttungen. Han sto mel-lom hylleradene og stirret. Luen hans var altfor stor. Hvorforhadde han den på innendørs? Og en gammel bok i hånden?Helt stille sto han og bare blunket, som om øyelokkene målteen tid som gikk saktere enn jordrotasjonens. Gutten stirret påden døde. Bak ham var døren til bakrommet åpen. På et kon-tor sto en pc med Angry Birds på skjermen. Hadde guttensittet der inne hele tiden og ventet på at han skulle gå? Hvor-for hadde han ikke sett ham komme til butikken sammen medfaren? Det måtte ha skjedd mens han var en tur på toalettet.Det var grunner til at de aldri spanet alene.
Han ble stående og se på de brune øynene. Se på gutten.Mange ganger er det umulig å vite hva et barn tenker.
Ute i bilen igjen tok han av seg gummihanskene og kikket påpulsklokken. Det var en Polar RS 400 SD. Han hadde kjøptden i 2008 på XXL for tre tusen fire hundre kroner. En test-vinner i VG, som hadde puls i prosent og hele tall, maks- oggjennomsnittsfart, fotsensor, klokke, kondisjonstest, pc-opp-kobling, tidtager, rundetider og sonetrening med alarm. Tiltross for at den nå var nesten tre år gammel, holdt den segbrukbart. Han var fornøyd med den.
Pulsen hans lå på trettini.På den siste turen innom butikken hadde han bestemt seg
for å ta med seg litt av dopet. Han hadde fylt den lille, vann-
22
tette sylinderen med noen doser heroin. Sylinderen var lagetfor å ha småting i når han badet eller dykket. Den var noe hanhadde kjøpt i Thailand. Han hadde den gjerne rundt halsennår han var på ulike oppdrag, og hadde ofte bruk for den. Nåløsnet han den fra en snor rundt halsen og puttet den ned isekken.
Så kjørte han en tur innom jobben.
«Har ikke du ferie?»Eriksen kikket skrått opp på ham fra noen papirer. Det var
søndag og få folk på jobb.«Jo. Skal hente noen småting, bare.» Han dro ut en skuff og
plukket med seg en Mammut X-Zoom og et Panasonic LX5.Både lykten og kameraet puttet han i jakkelommen.
«Skal du reise bort?»«Ja.»«Hvordan går det med kona?»«Bra. Åssen det?»«Lurte bare på om dere skulle på ferie sammen.»Han stirret på Eriksen, som satt ved pulten overfor ham.«Det er ikke for å trenge meg på, men vi deler kontor, og jeg
trodde egentlig vi delte litt mer enn det. Jeg traff ei venninneav kona di her om dagen. Hun fortalte at hun har flyttet fradeg.»
Han studerte pulsklokken: trettini fortsatt.«Det er derfor jeg har tatt ut ferie i vinter,» sa han. «Forsøker
å fikse ting.»«Ble fortalt at hun har flyttet fra byen. Hvor er hun?»«Hun har ikke flyttet. Det er en pause. Det er bare det.»«Hvor lenge har vi delt kontor nå, Fagerhus?»«To år.»«Og i hvor mange år før det har vi vært på oppdrag sam-
23
men, sittet med kikkerten i tomme leiligheter langs Akerselvaog småpratet?»
«Lenge.»«Du vet at jeg stiller opp for deg, ikke sant? Du kan fortelle
meg ting.»«Det ordner seg dette, Eriksen.»«Håper det. Ville jo vært det beste for veslejenta også.»«Ja, hun er den viktigste oppi dette. Men du har ikke sett den
håndholdte GPS-en min? Lånte ikke du den av meg? Liggerden ikke i skapet ditt?»
«Jo, vent litt.» Eriksen reiste seg og gikk ut av rommet.Han gikk bort til nøkkelskapet og låste opp. Der hengte han
nøkkelen til den tomme spaningsleiligheten tilbake på plass.Eriksen kom tilbake etter et par minutter.«Her. Hvor har du tenkt deg? Ikke ut i skogen i dette været,
vel?»«Nei. Men denne er uansett grei å ha med på tur. Ser deg
om noen uker, Eriksen.»Eriksen nikket.«Hørte forresten nytt ovenfra. Vi starter spaningen på
Casaubon frukt & grønt neste uke. Rykter skal ha det til at hanfår inn noe aldeles sinnssykt rein heroin for tiden. Blir nokmange overdoser utover våren. Det hadde vært godt å få tattrotta på det svinet. Du går glipp av moroa.»
«Jeg overlever.»
Han fant E6 og kjørte så fort som været tillot, mot Hamar. Førhan kom dit tok han av mot Østerdalen. På en bensinstasjonved Elverum stanset han. Snøværet hadde tatt en pause, menvinden tok godt i jakken mens han fylte tanken. Etterpå åpnethan sekken og kvittet seg med ting han ikke trengte lenger,som gummihanskene, luen til gutten og den brukte engangs-
24
sprøyten. Han kastet det i søppeldunken ved bensinpumpene.Så rygget han bilen inn på en ledig parkeringsplass, strakte segbakover, hentet sekken og plasserte den i passasjersetet. Hag-len la han på gulvet. Så tok han fram lommetasken. Endeligkunne han telle pengene grundig. Det var fire hundre og femtitusen kroner i den. Litt mindre enn han hadde anslått. Hanplukket fram de falske passene og studerte dem. Både hans ogdet til datteren. Stenersen var navnet de hadde fått. Vidar ogKristine Stenersen. Så kikket han gjennom reisedokumentenehan hadde skrevet ut fra nettet. Flyet gikk fra Stockholm omfire dager.
Til slutt tok han fram det korte brevet og leste det om igjen:
Nå vet jeg at jeg fant meg i det altfor lenge. Jeg har tatt medmeg Tina. Den eneste grunnen til at jeg skriver til deg, er atjeg vil be deg om å søke hjelp. Oss to er det ikke lenger håpfor. Men kanskje kan du redde deg selv. Du trenger å snakkemed noen, Rolf. Ikke for min skyld, men for din egen.A.
PS: Det siste du bør gjøre, er å forsøke å finne oss.
Pulsen var på førti.Han studerte flekken øverst på arket. Fet på fingrene? En
tåre? Spytt?Men et brev, da, mumlet han. Hvem skriver brev nå for
tiden? Hun hadde mobilnummeret og e-postadressen hans. Athun ikke tok sjansen på å sende ham en tekstmelding, forstohan. Han var politimann og hadde kontakter. Men e-post-adressen, hvorfor brukte hun ikke den? Trodde hun at det villevære lettere for ham å spore en e-post enn et brev? At e-pos-ten ville avsløre hvor hun befant seg, og ikke brevet? Det skulle
25
ikke forundre ham om hun trodde det. Men det var feil. Bre-vet var farligere for henne enn en e-post fra en anonym adresseeller en melding på Facebook ville vært. Hodet hadde hunaldri brukt. Han hadde mange ganger forsøkt å forklare hennehvordan verden hang sammen, men til ingen nytte.
Han la alt tilbake i sekken og la den i baksetet. Så åpnethan hanskerommet. Sammen med en bok, en plastpose medstrips og en tyggispakke lå pistolen han hadde tatt fra Casau-bon. Den lot han ligge og plukket isteden ut boken. Den haddeligget i hanskerommet lenge. En dårlig roman skrevet av enforfatter Eriksen hadde anbefalt, amerikaner, Aaron Klopstein.Den fikk ikke akkurat pulsen til å stige. Det beste med den varbaksideteksten. Forfatteren tok sitt eget liv trettitre år gammelved å skyte seg selv i låret med en giftpil og et blåserør fraAmazonas.
Han leste til klokken var ti på tolv. I ytterligere noen minut-ter ble han sittende i bilen og se inn på den middelaldrendemannen som forberedte seg på å stenge bensinstasjonen. Detvar to ungdommer inne i butikken. Han ventet til de haddegått. Nøyaktig ett minutt på tolv forlot han bilen, hentet sek-ken fra baksetet og gikk inn i butikken. Han var sulten ogtrengte noe å bite i.
«Vi stenger nå,» sa mannen.«Jeg tenkte meg det,» svarte han og satte sekken på gulvet
foran disken. «En baconpølse, takk.»«Jeg har ikke flere igjen.»«Ikke?»«Tok nettopp av den siste grillpølsa for å kaste den. Ligger
der.» På benken bak ham lå noe som lignet en skrukkete, dødfinger.
«Du har vel ikke tid til å steke en ny?»«Beklager. Jeg må komme meg hjemover.»
26
«Hva skal du hjem til? Hva haster sånn?»Så møttes blikkene deres. Det første virkelige møtet. Det
varte ikke lenge. Mannen skrudde av radioen.«Hva mener du om saken?»Mannen snudde seg mot ham og så forvirret ut over spørs-
målet.Han utdypet:«Hva mener du om det på radioen nå nettopp. Om denne
gutten i Oslo? Faren som begikk selvmord?»«Snakker du om ham i den butikken? Det de snakket om på
nyhetene da jeg skrudde av?»«Hva skulle jeg ellers snakket om?»«Jævlig sak.»«Jævlig?» Han smattet.Mannen bak disken sa ingenting. Klarte ikke å skjule uroen
lenger.«Hva kommer du hjem til?» fortsatte han. «Hvem venter
på deg hjemme? En kone som av og til ligger våken til du harkommet hjem, men som vanligvis alt har sovnet og snorkendeholder deg våken til langt på natt? Eller en tom seng? En gam-mel, treg pc som holder deg med selskap til du sovner vedtastaturet?»
Mannen så lenge på ham før han sa:«De sa ingenting på radioen om et selvmord da de snakket
om gutten. De sa ikke at faren hadde begått selvmord. De saikke engang at det var faren. De sa bare at det var funnet endød mann i butikken.»
«Tror du på djevelen?»«Som jeg sa: Vi stenger nå.»«Lag en baconpølse til meg. Så skal jeg gå.»«Jeg kan ringe …,» han la en hånd på telefonen og ble
taus.
27
Jør
gen
Br
ekk
e M
en
nesk
et
s nat
ur
Politiførstebetjent Odd Singsaker befinner seg i et hus på Hitra. Det ligger et lik på gulvet ved siden
av ham. Singsaker retter en hagle mot en person i en utbrent sofa. Det har åpenbart skjedd mye siden kona Felicia Stone reiste fra ham og forsvant.
En iskald politimann, en festglad student i plutselig trøbbel, en hustru som slår tilbake mot sin ektemann og en torpedo med et eksplosivt tilslag i balltreet. Alle spiller viktige roller i fortellingen om hvordan Odd Singsaker havnet i dette uføret.
Den tredje romanen om Odd Singsaker er en fortelling om hva som skjedde med Felicia Stone, om store forbry-telser, seig kjærlighet og de fire temperamenter. Og om alt det andre som preger menneskets natur.
Jørgen Brekke (f. 1968) har vokst opp i Horten. Etter fullførte studier ved NTNU bosatte han seg i Trondheim der han i dag bor med kone og tre barn. Han jobber som forfatter, ved siden av del-tidsjobb i omsorgsyrket. Han debuterte med Nådens omkrets i 2011. Den var hovedbok i to bokklubber og ble solgt til tretten land.
Brekke
Menneskets
natur
JørgenO m D r ø m m e l ø s ( 2 0 1 2 ) :
«smittende fortellerglede og høy underholdningsverdi.»Torbjørn EkElund, dagbladET
«saftig Trondheims-krim.»May grEThE lEruM, Vg
«Den vanskelige annenboken eksisterer ikke i Brekkes vokabular.»Pål gErhard olsEn, afTEnPosTEn
«Begynner du å lese Drømmeløs, blir du liggende søvnløs til du er ferdig.»andErs MEhluM haslE, sandEfjords blad
«Jørgen Brekke befester seg på rekordtid som Trondheims fremste kriminalforfatter.»olE jacob hoEl, adrEssEaVisEn
O m N å D e N s O m k r e T s ( 2 0 1 1 ) :«Vi kan bare glede oss over en ny, dreven forteller i norsk krim.»
ola hEgdal, dagEns næringsliV
«Jørgen Brekke skriver med smittsomt engasjement og glød, og maler opp et fargerikt og spennende bakteppe for en lettlest og frodig krim.»
May grETE lEruM, Vg
«en løfterik debut.»Pål gErhard olsEn, afTEnPosTEn
«Forfriskende og velskrevet debut med blodige drab og besættende bøger.»PoliTikEn
«Imponerende norsk debutkrimi, der mikser norsk fortid og amerikansk nutid i medrivende, historisk fortælling om dissektion og gamle bøger og gamle drab.»
bErlingskE TidEndE
FO
TO
: El
iN iv
Er
SE
N
9 7 8 8 2 0 5 4 4 5 7 6 5
