Min annerledeshet,min styrke

Loveleen Rihel Brenna

Min annerledeshet,min styrke

© CAPPELEN DAMM AS 2012ISBN 978-82-02-37063-31. utgave, 1. opplag 2012Satt i 10,8/14 pkt. Sabon

og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3

Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond

Omslagsfoto: Nina RuudOmslagsdesign: Mette Gundersen/Substans design

Sats: Type-it AsTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

«Never Apologize For Being CorrectMany people, especially ignorant people, want topunish you for speaking the truth. For being correct.For being you.

Never apologize for being correct,or for being years ahead of your time.

If you're right and you know it, speak your mind.Speak your mind.

Even if you are a minority of one, the truth is still thetruth.»

Mohandas Gandhi

Til mine barn Manav, Siddhant og Aryana,og mine foreldre Pritam og Kuldip.

Innhold

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Vi dør aldri» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sima. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Pappa. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En passende ung mann. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Reisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Vårt nye hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Skolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .I love Knut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Besøk fra Drammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Baldewin diskotek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kirken i Shimla . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .«Du blir kjent med ham etter bryllupet» . . . . . .Fra skjørt til sari . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hustruen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Jeg tar ordet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mine nærmeste fiender. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

1116273645535870798896

105110115122129133

7

Treet med plastposen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Utstøtt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Min egen vei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Forsoning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Møte med en machomann . . . . . . . . . . . . . . . . .Enhver plageånd blir en læremester . . . . . . . . . .Gandhi og ledelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nå vet vi hvor vi hører til. . . . . . . . . . . . . . . . . .

SEEMA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

142149166179185191203217

222

Takk

Min annerledeshet, min styrke er en refleksjon overmin reise og mine valg. Flere ganger i livet står vi ved etveiskille, hvor våre valg blir avgjørende for oss og vårenærmeste. Noen ganger velger vi å fortsette på det spo-ret vi har valgt, andre ganger blir vi nødt til å finne en«utvei». I begge tilfeller gjør vi et valg. Og når vi velgernoe, så velger vi også bort noe. Med andre ord, hvertvalg har en pris. I denne boken har jeg valgt å trekkefrem noen øyeblikk, vendepunkt i mitt liv, hvordan oghvorfor jeg gjorde de valgene jeg gjorde, og hvordandet påvirket meg og mine relasjoner.

Jeg vil takke Vibeke Mostad og Aina Lian Flem, somvar mine to «veiledere» som så meg når jeg ikke blesett, men ble sett på. Da alle hadde mange tanker ogmeninger om meg, uten å kjenne meg og min historie.En takk til Anita Svendsen, Bente Mykland og KristinSolvik som har hjulpet meg med å gjenskape ungdoms-årene.

En stor takk til Mari Bjørkeng, min redaktør, for

9

gode innspill, konstruktiv tilbakemelding og støtte un-derveis. Under skriveprosessen har også Anne Søylandskritiske lesing av manuset og Marit Bromarks arbeid isiste fase av bokprosjektet vært avgjørende for det en-delige resultatet.

Det sies at «barn er ikke adskilt fra sine foreldre».For å forstå min egen reise måtte jeg først forstå mineforeldres historie. Jeg er takknemlig for at min far Pri-tam og min mor Kuldip har delt deler av sin historiemed meg og gjenfortalt situasjoner og dialoger slik somde husker dem.

En stor takk til mine to sønner, Manav og Siddhant,mine to viktige klipper i mitt liv, som har gitt meg til-latelse til å fortelle om noen episoder som har satt va-rige spor.

Til slutt vil jeg takke min mann, Johnny Brenna, forstøtten, lojaliteten og ærligheten. Han har også værten viktig samtalepartner under skriveprosessen. Hanskritiske tilbakemelding og gode innspill underveis harvært viktig for sluttresultatet. Og en takk til vår datterAryana for tålmodigheten under hele skriveprosessen.

(Takk til NFF for stipendet.)

«Vi dør aldri»

– Jeg vil at dere skal spre asken min i Toppdalsfjorden,sa Mamma.

Hun var i slutten av førtiårene, ansiktet var rynke-fritt. Hun var liten av vekst, i hvert fall i norsk måle-stokk. Hun var kledd i en hvit, kortermet indisk draktmed små, blå blomster. Hun satt i sofaen i tv-stuen,med et strikketøy i fanget, som vanlig. Hun snakket omsin egen død.

Døden hadde vært et sentralt tema de siste to da-gene. Estonia-forliset hadde satt i gang nye refleksjo-ner i vårt hjem i Kristiansand. Tidligere, når noen gikkbort i India, snakket vi alltid om den som var gått bort.Kremasjon, aske og minnestund i tempelet, det var noesom hørte til den dødes siste reise. Men Estonia-for-liset hadde fått oss til å tenke annerledes. Trolig villede fleste av de omkomne bli begravet i tråd med kris-ten tradisjon. Vi hadde snakket om avmakten, sorgen,fortvilelsen og dødsangsten som måtte ha rammet of-rene og deres pårørende. Vi hadde snakket om de vold-

11

somme naturkreftene som mennesket ikke har kontrollover. Vi hadde snakket om hvor sårbare vi menneskerer. Nå var vi i ferd med å tre inn i en ny fase. Somalle andre vanskelige samtaler om død og adskillelser,utviklet også denne samtalen seg til galgenhumor, me-ningsløse og absurde refleksjoner. Slik ble samtalenufarlig.

– Vi kan i hvert fall ikke strø deg i Ganges. Tenkhvor skitten du ville bli, sa Sima og lo.

Den yngste av søstrene mine var 17 år, og med sinlatter, sine håndbevegelser, den urolige kroppen, or-dene som fosset ut av munnen, eide hun rommet. Øy-nene hennes var fulle av liv.

– Det er sant, jeg vil jo ikke bli skitten, svarteMamma spøkefullt.

– Derfor er Toppdalsfjorden det rette stedet. I mittKristiansand.

– Mener du at vi skal kjøre over deg hver gang vi kjø-rer over Varoddbrua? Ingen tråkker eller kjører oversine foreldre, men du ber oss kjøre over deg to gangerom dagen? spurte jeg.

– Nei, jeg tenkte bare at det vil bli dyrt for dere å tameg med til India. Da er det bedre å spre meg her. Jegvil ikke bli en belastning for dere.

– Hvorfor skal du i Toppdalsfjorden, når du ikkekan svømme? Tenk hvis du drukner, spurte Sima.Hun la den ene armen rundt Mamma og ga henneen klem, mens hun lo. Latteren smittet over på ossandre.

– Det er faktisk et godt poeng, Mamma, sa jeg.– Jeg kommer ikke til å være under brua hele tiden.

Dere skal ikke kjøre over meg. Og jeg vil være så lett at

12

det blir umulig å drukne. Jeg kommer til å flyte på ha-vet.

Sima myste mot Mamma, mens hun fortsatt holdtrundt henne. Alle tre hadde for lengst skjønt at dø-den og tapet av foreldre var et altfor skremmende ogvanskelig tema. Vi ville helst ikke kjenne på følelsenesom lå på lur, rett bak enhver setning som ble sagti en spøkefull tone for å undertrykke det vonde, detskumle og det ukjente. Vi hadde aldri kjent dødensmørke og kalde skygge i vår familie. Da mormor ogfarmor døde, var de så langt borte at vi kunne distan-sere oss fra smerten og sorgen. Vi holdt rundt foreld-rene våre, vi trøstet dem og gjorde alt husarbeidet, slikat de kunne ta vare på hverandre. Vi tok imot gjestenesom kom for å kondolere, laget te til de få som ville hadet.

– Egentlig er Toppdalsfjorden en god idé. Da kanhun dra på harryhandel i Hirtshals, sa jeg til Sima.

– Nei, det kommer hun aldri til å gjøre, ikke askenhennes engang. Hun liker ikke harryhandel.

– Jeg kommer ikke til å handle i Danmark uansett,jeg liker å handle i Kristiansand, sa Mamma.

– Du blir den eneste i verden som vil ut og handleetter at du er død, sa Sima og lo så hun ristet. Hun lentehodet mot Mammas.

– Det viktigste for meg er at vi vet hvor vi skal mø-tes. Jeg vil være sammen med dere resten av livet, saMamma. Hun nikket alvorlig og begynte å strikke. Enflokk svaler fløy på himmelen, over tretoppene somvaiet i vinden utenfor vinduet. Eika hadde begynt åta av seg sin sommerdrakt, og var klar til å pynte segsom en nygift, indisk brud, i sin gule, oransje og brune

13

drakt. Noen av bladene hadde falt ned og funnet sittsiste hvilested på taket til garasjerekken i Gruvestien.

Sima lo så mye nå, at hun måtte legge hodet i fangettil Mamma.

– Kan du se for deg en skygge av deg selv, en askeskypå handletur med oss?

Vi lo alle tre. Meningsløse samtaler med fri adgangtil fantasiens univers, blandet med latterkrampe, pregetofte våre små familiestunder.

Godt Pappa ikke var her. Da hadde han begynt å for-telle om riter og tradisjoner rundt et dødsfall. Pappaskjønte ikke helt vår humor. Og han likte i hvert fallikke at vi spøkte med alvorlige ting som fødsel, bryllupog død. Hadde han vært hjemme nå, hadde vi for lengstfått høre om«våre forfedre som en gang laget disse tra-disjonene, studerte religionene og det er en mening bakenhver rite. Det er ikke noe å spøke med». Men vitrengte humoren for å håndtere sorgen.

– Jeg vil begraves i Frigstad kirke. Jeg vil ha en grav,sa jeg. Det ble stille et øyeblikk.

– Vil du råtne i jorden, istedenfor å flyte på havet ognyte friheten? spurte Sima.

– Hvis jeg har en grav, kan de som er glade i meg,besøke meg. Det vil jeg sette stor pris på, sa jeg.

Mamma var hindu og Pappa var sikh, og i begge re-ligionene ble det sagt at sjelen aldri dør. Den skifterkropp når den er ferdig med å bearbeide sin karma i detaktuelle livet, på det aktuelle stedet, med de aktuellemenneskene den møter. Når den karmiske oppgaven erutført, bytter den kropp, sted og relasjoner, for å jobbevidere med andre karma. De menneskene vi møter, harvi hatt en relasjon til i et tidligere liv. Vi har noe uopp-

14

gjort. Det trenger ikke være en konflikt, det kan likegodt være at vi ikke ble ferdig med å elske hverandre.Vi har alle vårt eget oppdrag. Vår egen reise, og vi skallære, utvikle og foredle oss slik at vi løser inn vår kar-miske gjeld. Det er slik vi går fremover mot Moksha,frelsen fra livets sirkel.

– Egentlig er det det samme hva dere gjør med meg.Jeg kommer til å sveve over dere. Min sjel vil være fri.Fri fra negativitet, ondskap, skam, frykt, sorg, sinne ogandre mørke krefter som preger våre jordiske liv. Jegvil være fri, uansett om dere sprer min aske i et vanneller om dere begraver meg, sa jeg.

– Jeg begynte med å snakke om meg, og dere klarer åføre samtalen over på dere selv, sa Mamma. – Må Gudbeskytte foreldre fra å oppleve sine barns død. Jeg berhver dag til min Gud om at mine barn skal få et langtliv.

– Hvis sjelen flytter fra kropp til kropp, dør vi aldri.Det er bare kroppen som forsvinner, sa jeg.

– Ja, vi dør aldri. Vi bare reiser videre, sa Sima.

Sima

Femten år senere var jeg på vei hjem til mine foreldre.Vårdagen var stille. I de siste ukene hadde det værtvanskelig å skille mellom dag og natt, glede og sorg.

Denne dagen skulle Mamma og Pappa ta den tyngsteog viktigste avgjørelsen i sitt liv. Denne gangen var detalvor. De måtte bestemme om Simas aske skulle begra-ves, eller om den skulle spres i havet.

– Går det bra, spurte Johnny og holdt meg i hånden.Vi satt fortsatt i bilen utenfor garasjen til mine foreldre.

– Det er så tungt å se dem, sa jeg.– Ja, sa han forsiktig. Øynene hans var blanke og de

tynne leppene skalv. Han pustet dypt inn og åpnet dø-ren til bilen. Jeg så på ham gjennom sidespeilet, menshan rolig gikk rundt bilen for å løfte opp datteren vårAryana, som sov i baksetet. Han var høy, med bredeskuldre, veltrent kropp og en autoritær gange, som hosde fleste politimenn. Men det var som om han bar noetungt på skuldrene.

Jeg gikk ut av bilen og opp mot det hvite huset til

16

foreldrene mine. De flyttet inn i huset på Kløfta for treår siden. Et lite og koselig hus, fylt av omsorg og kjær-lighet. I dag led det sammen med sine eiere. Blomst-ene som Mamma kjøpte fire uker tidligere, sto fortsatti pappesker på den lille hageflekken ved siden av inn-gangspartiet. De bøyde hodene sine og så ned i bak-ken, på samme måte som alle som kom for å besøke osshadde gjort.

Alle menneskene hadde gått rolig inn, med tårer i øy-nene og sakte bevegelser. Heldigvis gikk ikke kvinnenei hvite klær, slik de skulle etter indisk tradisjon. De fåsom gikk med sminke, ble lagt merke til. Hvis noenkom med sminke, ble det sladder: «Se på henne, skulletro hun skulle på fest.»

Mamma og Pappas hus var fylt med hvite blomster.Roser og liljer om hverandre. Det var blomster fra ven-ner, kolleger, bekjente, statsråder, naboer, mine stu-dievenninner fra Institutt for lærerutdanning og skole-forskning, fra Foreldreutvalget for grunnopplæringen,fra Norges Røde kors, fra Arvid og Tove – venner avMamma og Pappa i Kristiansand, oppdragsgivere somjeg skulle holdt foredrag for. Det var blomster fra Si-mas venninner, hennes kollegaer, mine foreldres nett-verk, mine søskens vennekrets. Stuen og gangen så utsom en stor blomsterbutikk. Så å si alle blomstenevar fra nordmenn. Hver gang vi fikk en bukett, lestemin bror Aje eller søster Priti kortet for våre foreldre.Blomstene fortalte oss at vi ikke var alene. Vi haddemange som brydde seg om og var glade i oss.

– Så mange blomster fra nordmenn! Dette er det ster-keste beviset på at dere er blitt inkludert i det norske

17

samfunnet. Dette har jeg aldri sett i noen andre indiskehjem, sa en av gjestene til Pappa.

– Ja, sa Pappa. – Det er et bevis på at mine barn harlyktes i Norge, og når barna lykkes, lykkes også jeg. Såble ordene sittende fast i halsen.

Flere ganger de siste dagene hadde jeg spurt megselv: Er disse blomstene et bevis på at vi er inkludert?Beviser de at empati og omsorg overskrider kulturelleog etniske grenser? Jeg valgte å tro på det den indiskemannen sa til Pappa. Ja, vi hadde knyttet mange rela-sjonsbånd til mange. Jeg ble fylt av ydmykhet, respektog glede. Blomstene og ordene som var skrevet på deulike kortene, ble som omsorgsfulle tanker som favnetalle i familien.

Helt siden den dagen Sima døde, hadde Anju, Ka-mal, Anita, Bano, Kanwal, Aman, min kusine Poonamfra England, Mammas venninner Soman, Niru, Kul-want, Bebi og Krishna og min fetter Baljinder stilt oppfor oss til alle døgnets tider. Anju og Anita var Simasbarndomsvenninner. De hadde ledd og grått sammenog stilt opp for hverandre gjennom hele barndommen,ungdomstiden og frem til nå. De hadde ikke bare stiltopp for hverandre, men også for hverandres foreldreog søsken. «Når Anju kommer, så føler vi at litt avSima kommer hjem til oss,» pleide Mamma og Pappaå si.

De serverte te og mat til hundrevis av gjester somkom hjem til oss for å kondolere. De vasket opp, ryd-det rommene, vasket gulv og sørget for at det var nokte, sukker, kaffe, brød, mat og alt annet som trengtespå kjøkkenet. Jentene tvang oss ut, en liten tur i ha-gen. Litt frisk luft. De fortalte morsomme historier om

18

Sima, de fikk oss til å le. Anita og Anju omfavnet vårehjerter med sin godhet. Dolly, min yngre søster sombodde i Canada, holdt rundt sin datter Monisha. Degråt og lo om hverandre. Gjennom historiene som Anjuog Anita fortalte ble Dolly kjent med Sima på en nymåte. Erkjennelsen av å ha mistet hverdagen med Simaden dagen hun ble giftet bort til en mann i Canada fornitten år siden, økte tapsopplevelsen. Tapet av søsterenble blandet med alle relasjonsbruddene hun gikk igjen-nom da hun flyttet fra Norge.

Under bisettelsen var vi 430 personer i kapellet påØstre Gravlund. Likevel hersket en total stillhet.

«Se, Sima, hinduer, muslimer, kristne, ateister,sikher, jøder og buddhister, alle er samlet her. Forenti ditt navn. Det er mennesker som er her på grunn avdeg. Akkurat slik som du ønsket og drømte om at ver-den skulle være. Alle religioner og mennesker er like-verdige,» sa jeg i talen jeg holdt i kapellet.

Det var nettopp slik hun var. Opptatt av mennesket,likhetene og at jenter var like mye verdt som gutter.Som datter nummer fire, født to år før vår bror Aje,visste hun hvordan foreldre ble utsatt for spydigheterog små stikk hvis de bare hadde døtre.

Etter bisettelsen fikk alle tilbud om å delta på enreligiøs seremoni i sikhtempelet på Alnabru. Det gulebygget ligger på høyre side av E6, ved siden av HellsAngels-lokalene. Vi satte oss i et hjørne på kvinnesi-den, mens Johnny, Pappa, Aje og alle andre menn sattpå herresiden. Vi holdt rundt Mamma, mens Aje holdtrundt Pappa. Det ble lest fra den hellige boken, og enkvinne sang. Ingen taler, ingen bilder eller hyllest til

19

Sima var tillatt i tempelet. Her var det ikke lov å opp-høye mennesket over Gud.

Tempelets støtte og dugnadsarbeid for å ivareta enfamilie i sorg ble en ny og sterk erfaring for oss. Ven-nene til Pappa ordnet arrangementet i tempelet. Om lag250 gjester ble med dit, og alle fikk servert mat. Fleremennesker hadde stilt opp og laget den på dugnad, ogvi fikk aldri vite hvem som hadde betalt for maten somble servert den dagen.

Slik hadde de støttet oss i snart en måned. Alle dissemenneskene hadde vært pilarer som holdt oss oppe iden vanskeligste fasen i vårt liv. Denne delen av kultu-ren og samholdet hadde jeg og mine søsken aldri erfarttidligere. Det ga oss et nytt syn på den indiske kultu-ren og det indiske miljøet i Norge. Et nett av mennes-ker var der for å fange oss opp, dersom vi mistet fotfes-tet.

I dag skulle vi være alene, for første gang. Vi hadde gittbeskjed om at vi trengte litt tid for oss selv. Vi trengteå gråte sammen. Vi skulle bestemme om Sima skulle haen grav, eller om asken hennes skulle spres.

Jeg gikk inn i stuen. Pappa satt i den røde Chester-field-stolen, det så ut som han så i taket. Ansiktet hans,som ellers alltid var glattbarbert, var fullt av skjegg-stubber. Nei, han så ikke i taket, han hadde lukket øy-nene. Tårene rant.

Min bror Aje satt i sofaen ved siden av ham. Ajeer minstemann i søskenflokken. Høy og slank, krølletehår, skjegg. Han var sterkt knyttet til Sima. Nå satthan taus i sofaen. Han var den eneste sønnen i fami-lien, og var blitt oppdradd som den yngste, så han var

20

bortskjemt og hele familiens øyensten. Men også hanvar blitt voksen nå. Han og hans kone Kjersti gikkinn i en ny rolle. De tok ansvar, og ble hele famili-ens overhoder. Kjersti kom fra en helt vanlig, tradisjo-nell norsk familie. Ritene, kulturen og samholdet hunog min mann hadde vært vitne til disse dagene, var enfremmed verden for dem begge to. Til tross for alt somvar annerledes og fremmed, sto hun ved sin manns sideog gikk inn i svigerdatterens rolle. Og Johnny tråddeinn som en støttende og omsorgsfull svigersønn.

Aje ordnet alt det praktiske rundt begravelsen. Hanfikk også den tyngste jobben: å ringe alle i familien ogslekten og fortelle om tragedien. Sammen med Priti vardet også han som tok imot alle telefonene. Priti satt iden andre Chesterfield-stolen, rett overfor Pappa. Hunvar den mest tradisjonelle og mest pliktoppfyllende avoss, flinkest til å snakke punjabi og flinkest til å stilleopp for Mamma og Pappa. Hun var nesten like flink tilå holde kontakt med folk som Sima var. Hun satt ogstirret på et glass. Fortapt i sine egne tanker. Flere gan-ger om dagen ringte mannen hennes Gurjeet fra Stav-anger for å snakke om «sherni», løvinnen som var blittborte. Han hadde gitt Sima kallenavnet «sherni», fordihun var den eneste jenta han visste om som hadde holdtigjen en tyv til politiet kom. Sterk som en løvinne, sahan stolt.

Jeg visste ikke hvor lenge de hadde sittet slik. Mammahadde et skjerf rundt hodet, det luktet tigerbalsam,som hun hadde smurt på pannen. Håret hennes varikke blitt farget på over en måned. Det så ut som detvar blitt gråere.

21

Jeg så på alle ansiktene, prøvde å finne tilbake til demenneskene jeg kjente. Ingen av oss hadde sovet noesærlig de siste ukene, og øynene og kroppene våre barpreg av det. Siddhant satt i lenestolen, med blikket fes-tet til bøkene i bokhyllen. Jeg satte meg hos ham. Minyngste sønn hadde det tøft, men han sa ikke så mye.Min eldste sønn Manav hadde dratt tilbake til militæ-ret etter begravelsen. Hvem kunne trøste ham der?

Pappa så på Johnny, strakte ut armene, og tok imotAryana som fortsatt sov. Tausheten var brutt. Jeg reistemeg opp og ga alle en klem.

Pappa var en mann av få ord. Han snakket nestenaldri om følelser. Han hadde ennå ikke snakket om Si-mas død. Av og til lurte jeg på om det skyldtes all denmotstanden han hadde møtt i barndommen, eller omdet rett og slett var fordi han var en mann. Han haddealltid hatt full kontroll over alt som skjedde i huset,men nå hadde han mistet kontrollen over sine følel-ser. Vi barna hadde utviklet en forståelse av at vi ikkekunne gå i oppløsning, ikke nå når våre foreldre trengtestøtte. Vi hadde våre stunder der vi gråt, enten hverfor oss eller sammen, men mesteparten av tiden satt vitause sammen.

Den avgjørelsen foreldrene våre tok i dag, ville ha be-tydning for oss alle. Valgte de en familiegrav, visste vialle hvor vi skulle ligge. Pappa satt med Aryana på fan-get. Mamma satt ved siden av ham. Det virket som omhan har fått litt mer mot og styrke nå. Han la den enearmen rundt Mammas skulder i noen sekunder. Detvar ikke ofte vi så dem berøre hverandre.

– Hun er her, jeg kjenner henne. Jeg kan bare ikke sehenne, sa Mamma med lav stemme.

22

– Kan du si meg hva som er reglene? Hva har vi lovtil? spurte Pappa meg.

Jeg hadde sett på Fylkesmannens nettsider. Der stodet at vi enten kunne spre asken i havet eller på et fjell.Hvis vi valgte å spre asken, kunne vi ikke få en grav-støtte på en gravlund. Vi kunne ikke både spre askenog begrave litt av den for å få en gravstøtte, slik jeg øns-ket. Det ville bety å dele Sima i to.

Mine foreldre trodde på reinkarnasjon. For demhadde Sima lagt ut på en ny reise. Som Mamma sa:«Hun hadde gjort opp sin gjeld for dette livet. Nåmåtte hun forlate oss, slik at hun kunne fortsette sinåndelige reise. Hun tar sikkert bolig i et annet hjem.Det er sikkert en annen mor som skal få gleden av åoppleve henne. Jeg har fått min tilmålte tid. Selv omden var veldig, veldig kort.»

Slik kunne Mamma og Pappa snakke om Sima oghennes evige liv. De aller fleste gjestene våre så det påsamme måte. De snakket om at Sima hadde gjort oppsin karmiske gjeld. Eller at hun fortsatt var hos oss, ogfulgte med på det som skjedde. De snakket om at hunvar i flere dimensjoner, i en ny kropp, her, nå, i barn-dommen og i fremtiden.

Mange indere beskriver kroppen som et fengsel forsjelen. Det er ikke i det menneskelige livet man finneraltruistisk kjærlighet eller lykke. Først når sjelen for-enes med Gud og Bramha, har man oppnådd sin frelse.I sikhtempelet etter bisettelsen sa presten at livet erGuds eiendom, det er han som tar og han som gir. Simahadde vi til låns, nå har han tatt henne tilbake til segselv. «Hun er kommet dit hvor hun hører hjemme. Sørgikke over hennes adskillelse, gled dere over tiden dere

23

fikk sammen med henne,» sa han. Slike tanker og sam-taler om et evig liv, var til stor hjelp for oss alle. Da varhun ikke fortapt.

Jeg så for meg Sima danse, sitte blant oss, holderundt Dolly og stå lent mot pipen ved peisen og følgemed på alt som ble sagt. Og nå måtte vi altså ta et valg.Det var enten eller. For foreldre med hindu- og sikh-bakgrunn kunne det vært et enkelt valg: Å spre asken.Men lengselen etter å ha en grav å besøke, å ha hennei nærheten, kom i veien for det enkle valget.

– Hva ønsker dere? spurte Pappa.– Vi ønsker det dere ønsker, sa vi alle sammen. – Vi

støtter dere, Pappa.– Det er mange som har gitt oss råd om hva vi bør

gjøre. Hva sikhismen sier og krever. Men jeg har ikketenkt å ta hensyn til noen andre enn barna mine og detvi to ønsker.

Pappa ble taus. Han stirret på de hvite rosene som låpå bordet. Det var et vanskelig valg han skulle ta. Forde fleste indiske familier i Norge ville det vært en selv-følge å ta med asken tilbake til India. For oss var detikke det.

– Det er noe som heter familiegrav, sa jeg. – Da vetvi alle sammen hvor vi skal bo.

– Det betyr i så fall at den avgjørelsen vi tar i dag, vilfå konsekvenser for alle oss på sikt, sa Mamma. – Jeghar ingenting imot en familiegrav.

Også Pappa syntes det hørtes ut som en god løs-ning.

– Da er vi sammen for alltid, sa Aje.– Vi blir nok aldri kvitt hverandre, sa jeg, og et lite

smil dukket frem.

24

For noen år siden, rett etter at Mamma og Pappa flyt-tet til Kløfta, spurte jeg Pappa om han var fornøyd medlivet sitt. Var den drømmen han bar på da han flyttetfra India blitt oppfylt?

Han ble stille. Lenge. Så sa han: «Når det første reg-net faller på den glødende ørkenen, blir enhver regn-dråpe utslettet. Det må regne veldig lenge før regnethar avkjølt jorden nok til at de kommende regndråpenekan hvile på overflaten av den avkjølte jorden. Hvisjeg, gjennom mitt liv, har klart å avkjøle jorden slik atdere kan hvile på overflaten av den, har jeg lykkes. Dahar jeg fått min drøm oppfylt.»

Denne samtalen har fulgt meg siden. Gjennom opp-veksten følte jeg ofte at jeg levde i en helt annen ver-den enn mine foreldre. Men kanskje var ikke våre reiserså ulike. Kanskje var mitt liv, min reise og mine ven-depunkt en gjentagelse av min fars? Kanskje har vi av-kjølt ulike ørkener for våre etterkommere?

For meg handler «å avkjøle ørkenen» om å bli hel.Å bli hel, betyr for meg å leve i harmoni med meg selv,og å være tro mot meg selv. Det handler om å få akseptfor at jeg ikke er indisk eller norsk, men først og fremstet likeverdig menneske. En slik drøm har sin pris: Ut-støting, stigmatisering, krenkelser, motstand fra delerav det indiske miljøet og ikke minst enkelte i min egenslekt.

En drøm om å få lov til å være et menneske først,kan være en trussel for mange av kulturens og mora-lens voktere. Men den dagen jeg bestemte meg for atmennesket skal stå over kultur, religion, tradisjon ogære- og skamtankegang, mistet de sin makt over meg.Jeg tok makten fra dem, og tok kontroll over mitt eget

25

liv. Det var krevende og smertefullt. Det er mulig å levemed to kulturer side om side, men begrensningene låikke bare hos andre. De lå også hos meg selv.

Omgivelsene definerte min fars kamp som en klas-sereise fra en illojal sønn, mine valg som en umoralskkvinnes ønske om å bli norsk. Begge har vi utfordret,trosset og forkastet noen familieverdier og tradisjoner.For å forstå mine valg, min indre kraft og ikke minstmin stahet for å nå mine mål, må jeg først fortelle ommin fars reise. Hadde jeg ikke vært min fars datter, villejeg kanskje aldri blitt hel og tro mot meg selv.