Slik sang jeg for min døde mor

og mor, hun forstod meg straks.

Et kyss hun trykte på min panne

og trakk meg inn i favnen sin:

«Én tror på sannhet, én tror på drøm, –

Tro du på sannhet, tro på drøm, –

la gå, når bare du tror helt!

Din tro, den er din sannhet.

Tro, du gutten min, på drømmen din!»

eino leino: Smilende Apollo

OPPTAKTEN

Hun hadde truffet en mann, og nå ble munnen full av blod.Det både var og var ikke en sammenheng mellom de to tin-gene.Hva hadde hun gjort galt?Ikke noe, syntes hun.Men likevel …Kjeven smalt ut av ledd, de to ytterste fingrene på venstre

hånd var brukne smerteskrik, og verre tegnet det til å bli.Ubegripelig hvor raskt tanken fløy, hva den fant, hva den så

og husket.I løpet av det siste året var livet blitt totalt forandret. Eller,

ikke totalt. Fullstendig forandret ble det for tretten år siden dasønnen ble født. Men i løpet av det siste året hadde livet åpnetseg slik et sammenkrøllet papir blir glattet ut, som om stormenhadde stilnet og sola kommet opp etter å ha gjemt seg underhorisonten i årevis.Hun hadde hørt at i den ytterste nød er det egentlig ingen

nød: Enten dør du straks, eller du kommer i en slik tilstand avpanikk og sjokk at du ikke skjønner at du er i ferd med å dø.Det var selvsagt ikke sant. Hun tenkte med en klarhet hun sjel-den hadde opplevd.Derfor så hun hvor vakkert alt var, alt som befant seg på

sidene av den lange, glinsende kniven. Sønnen. Livet hans.I den rekkefølgen.Klarheten i tanken lyste opp bilen innvendig, det trange,

9

lufttomme rommet ble farget av et feberaktig, kunstig grøntlys fra dashbordet, som om de hadde gått om bord i en ubåtog sunket ned til flere kilometers dyp. Og tanken ble ikkeværende under overflaten. Den lyste opp oktoberettermidda-gen utenfor, det tykke, grå forhenget, regnet som liknet tåke,men var vann, og iskaldt. Tanken skar gjennom de trettitoårene hennes, og hun visste hva som var viktig og hva somikke var det.Hadde det vært tid til det, ville hun kanskje ledd. Hadde det

vært tid til det, ville hun tenkt – praktisk anlagt og livsbeja-ende som hun var – at det kunne vært verre. Hun kunne has-tet gjennom livet uten å forstå skjønnheten, uten å se underneforan seg og rundt seg. Hun kunne vært opptatt av noe uve-sentlig nå også.I stedet verget hun seg med hendene mot knivstikk.Det lange knivstålet boret seg på nytt gjennom huden. Den

smale, smidige hånda. En bred, kald kniv. Den spiddet håndafra knokene til håndleddet.Hun gjentok for seg selv at dette skjedde fordi hun hadde

truffet en mann, blitt kjent med han.Hun gjentok det for seg selv mange ganger. Sannheten sjok-

kerte. Hun hadde truffet en mann, hun verget seg med hen-dene mot knivstikk. To ting kunne neppe vært mer forskjel-lige. Og likevel hadde det første ledet til det andre. Hun husketen amerikansk film der en trøtt politimann forsøkte å sam-menfatte livet for en yngre kollega. Hva som helst kan hendehvem som helst når som helst, sa han.Da kunne det vel det.Men likevel.Hun tenkte igjen på sønnen. Plutselig var det så mange ting

de måtte snakke om. Og straks tråkket tankene på hverandre,løp over hverandre, snublet og ble sønderknust under stadignye og sterkere innskytelser.Sønnen. Gutten måtte i alle fall vite …

10

antti tuomainen

Hvor mye hun elsket …Dette krevde offer.Hun måtte strekke hendene lenger ut. Det betydde at brys-

tet og magen lå åpne for den rasende, svingende kniven.Hun spente seg forover så langt bilbeltet tillot. Så ironisk at

det ble kalt sikkerhetssele.Hun fikk tak i noe med hendene, fikk neglene til å klore.

Hun klorte i en nakke, stakk neglene så dypt hun maktet medde kreftene hun hadde igjen. Hun var sikker på at neglespis-sene boret seg gjennom hud, hun var sikker på at hun kjenteblod og kjøtt på fingrene.Det hadde sin pris. Hun hadde åpnet favnen. Kniven boret

seg gjennom brystkassen.Kreftene tok slutt. Hun kjente ikke lenger hendene sine.

I neste øyeblikk skjønte hun at de lå i fanget, og hun så atunder neglene, unntatt på de fingrene som var brukket tidli-gere, var det rikelig med hud, og blod av en annen farge ennhennes eget.Det var da noe.Kniven svingte ikke lenger.Bilen beveget seg.Hun skjønte at hun ikke holdt pusten. Saken var at hun ikke

klarte å puste.Hun ville ut av bilen. Hun tenkte – klart og tydelig – at hun

måtte flykte, slite seg løs.Med det samme følte hun at hun fløy, at hun hastet mot den

varmeste, vennligste av soler.Det ville gå slik hun hadde ønsket.Hun skulle fly til gutten sin.

mørkt som mitt hjerte

tjue år seinere

September 2013

Under andre forhold i en annen tid ville jeg allerede ha fore-tatt valget.Jeg visste hvem jeg var.Håret hennes falt skinnende svart og girlanderaktig fyldig

ned over skuldrene og ryggen, den korte panneluggen lot dekraftig markerte øyebrynene stå fram. Mot den bleke, nestenhvite huden liknet håret ravnefjær strødd ut over rein snø. Detsamme ugjennomtrengelig svarte fortsatte i lange, rolige øye-vipper. De blågrå øynene midt i det hele betraktet meg ufra-vendt.Det generelle inntrykket var en blanding av ro og trygg

overlegenhet og enda noe som jeg i hvert fall ikke nå, ved detførste møtet, helt fikk tak på. Å finne ut av dette andre villetil å begynne med krevd at jeg hadde reist meg fra den mørke-brune skinnstolen, gått rundt det ovale, antikke bordet i nøtte-tre og satt meg ved siden av den spinkle kvinnen i den lysegule,struttende sofaen. Det aktet jeg ikke å gjøre, av flere grunner.Den første hadde selvsagt sammenheng med hvem hun var.

Hun het Amanda Saarinen, og hun satte vinglasset fra seg påbordet. Langs kanten var det en mørkerød leppestiftrand, langog bred som en lillefinger.– Du er den nye vaktmesteren.De tre øverste knappene i den svarte, bredkragete blusen var

åpne. Jeg hadde allerede tidligere lagt merke til at den slankekvinnen hadde satset på plastisk kirurgi. Resultatet var noe

15

som minte om de imiterte antikksofaene vi satt i. Det gule ogoransje i blomsteroppsatsen på bordet gikk igjen i blomster-og våpenskjolddekoren på tapetet som bredte seg til beggesider på veggen bak henne. Hun minte om et maleri.– Du ser ikke ut som en vaktmester, fortsatte hun og rakte

fram hånda over bordet. – Jeg glemte å presentere meg ordent-lig. Amanda Saarinen.– Aleksi Kivi. Det gjør ikke noe, sa jeg og trykket hånda før

jeg trakk meg baklengs tilbake til min egen sofa. – Jeg tenktemeg at du var Amanda. Og jeg har bare vært her en uke. Jegkan ennå komme til å se ut som en vaktmester.Hun smilte nesten. Hun var et par år yngre enn meg, 31 år

gammel. Hun tok vinglasset igjen. Klokka var halv tolv, omformiddagen.– Vaktmestere er kortvokste, firskårne fysaker rundt de

femti. De går i bukser med lommer på lårene og har hundre-ogfemti nøkler i beltet og Leatherman og en sånn mobiltelefonsom tåler en dukkert. Svarte negler. De hører ikke etter når dusnakker til dem. Du ser ut som du hører det jeg sier. Hvordaner det?– Ja, jeg hører etter.– Og neglene er reine. Absolutt ikke vaktmestersk.Hun nippet til vinen.– Og du ville virkelig hit?– Ja.– Hvorfor?– For avvekslingens skyld.Hun så på meg med de blågrå øynene.– Greit nok. Men avveksling fra hva?– I hvert fall fra oppussingsjobbene. Jeg er utdannet tøm-

rer og har holdt på med de greiene i nesten ti år. Hovedsake-lig oppussing av leiligheter. Jeg ville for en gangs skyld værebare på ett sted. Et sted der jeg kunne samle meg om tingeneog gjøre alt sånn som det skal gjøres.

16

antti tuomainen

Det siste var sant. Ikke hele sannheten, men like fullt sant.– Jeg kunne også ønske å finne noe jeg har lyst til å gjøre.– Jeg tror den tida kommer når den kommer.– Jeg tror den tida allerede er forbi.Jeg tidde.– Hvamer? spurte hun så. – Du har vært tømrer. Hva ellers?– Ikke så mye mer. I omtrent halvannet år hadde jeg et

antikvariat ved Björnparken i Berghäll. Det fungerte ikke. Jegsolgte bøkene altfor billig fordi jeg så gjerne ville at folk skullelese dem.– Interessant, sa Amanda, uten at det hørtes særlig opprik-

tig ut.Hun nippet til vinen. Glasset var nesten tomt.– Hva sa de om dette stedet? spurte hun.– At det er viktig for familien, og mer et fristed enn et

bosted.– Sånn kan det vel også sies. Sa de at faktisk bor det bare en

tretti år gammel kvinne her, som ikke har en eneste venn len-ger?Jeg så på henne.– Det tror jeg ikke riktig på.– Er det vanskelig å tro at noen har gjemt seg bort her, eller

at denne ‘noen’ ikke har en eneste venn?– Begge deler. Men det angår egentlig ikke meg.– Det har du rett i, sa hun lavt.Vi satt foran de rutete vinduene i fløydørene. Det hvite på

karmen og sprossene var ferskt, de var nymalte. Utenfor stoseptemberdagen klar og skyfri, vinden fikk bladene på eike-trærne og lønnetrærne til å skinne gyllengule og dyprøde. Baktrærne strakte det glitrende havet seg helt ut til horisonten.Over alt sammen hvilte en vid og dyp, koboltblå himmel, såklar og tydelig at det var nesten umulig å forestille seg detmørke og kalde universet bak. Likevel var det der. Selvsagt vardet det.

17

mørkt som mitt hjerte

Amanda lot til å ha glemt at jeg fantes. Hun så ut overgårdsplassen eller sjøen uten å fortrekke en mine. Miia dukketopp i tankene mine, hun fikk meg til å tenke på det gode jegendelig hadde oppnådd, og som jeg hadde forlatt for å kommehit og gjøre det jeg måtte gjøre.Jeg så meg omkring. Rommet ble omtalt som sal. Benevnel-

sen passet, for lokalet målte anslagsvis sytti kvadratmeter, detvar det største rommet på godset. Det diskrete, gullgule tape-tet ble avgrenset av et grått trepanel som rakk meg til midjen.I taket hang to identiske krystallkroner som ikke hadde lyst eneneste gang i løpet av den uka jeg hadde vært i huset.Eller egentlig var jeg ikke i huset. Jeg hadde mitt eget lille

rom og kjøkken i enden av uthuset.– Har du truffet han? spurte hun plutselig.– Hvem?– Far, selvsagt.Selvsagt.– Nei.Det glimtet til i øynene hennes.– Enn Markus, da?– Mener du Markus …– Ja, Markus Harmala, sjåføren til far.– Nei. Hvordan kan han være her når ikke Saarinen selv er

til stede?Hun hadde visst ikke tenkt å svare på spørsmålet mitt. I ste-

det stirret hun meg rett i øynene.– Hvor mange ganger intervjuet de deg? spurte hun.– Tre.– Medregnet de komiske psykologitestene?– De var ikke komiske. Og fire hvis vi regner med dem også.– Far ville vel være sikker, sa Amanda uten å høres særlig

overbevisende ut. Hun tok det tomme vinglasset, så litt på detfør hun igjen løftet blikket.– Hva holdt du på med da jeg ba deg komme hit?

18

antti tuomainen

– Jeg var på vei ned i kjelleren, skulle sjekke vannforbruketog andre ting etter at det ble montert en ny …– Akkurat. Du får fortsette arbeidet. Så klart. Jeg skulle i

alle fall nettopp til å dra. Jeg satte vel bilen utenfor her?– Ja, sa jeg. – Hvis den svarte Range Rover-en er din. Den

står rett utenfor.Hun leste tankene mine.– Et glass vin, sa hun og smilte. – Jo da, jeg kan kjøre.Jeg så ingen grunn til å ta en diskusjon om det. Hun reiste

seg og trakk på seg jakka, jeg reiste meg også, og fulgte henneut. Vinden rusket i håret og kjølte huden som var blitt så varmder inne at den nesten brant. Hun gikk med målbevisste skritt.Et sted i nærheten sang årets siste svarttrost. Vi var ved bilen.– Jeg hadde lyst til å treffe deg, sa hun. – For meg er det

ikke likegyldig hvem som tar seg av vedlikeholdet her. Av fleregrunner.– Ja, det skjønner jeg.Avstanden mellom oss var mindre enn en meter. På nært

hold var øynene hennes glinsende harde. Det svarte håretsvingte foran ansiktet i vinden. I et vindkast fra den kantensyntes jeg å merke lukta av alkohol.– Vi sees, sa hun, og med en elegant bevegelse satt hun i

bilen.SUV-en spant mørkebrune akselerasjonsspor i grusen på

gårdsplassen. Så forsvant den i bjørkealleen, og jeg trakk ren-sende septemberluft dypt inn. Jeg pustet bokstavelig talt lettetut.Under andre omstendigheter, en annen gang.Kanskje.Men ikke nå.

Politimennene ringte på døra da jeg sto foran tv-en og spistefrokostblanding. Fjernsynet var slått på, men jeg så ikke pådet.

19

mørkt som mitt hjerte

De sa hva de het, de var fra kriminalpolitiet, og de ba omå få komme inn. Jeg sa ikke noe, jeg var tretten år og haddemunnen full av kald lettmelk og oppbløtte gryn.Politimennene ventet ikke til jeg rakk å svelge. De steg

innenfor og gikk rett til stua. Så sa de at jeg skulle sette meg.De var kledd i dress og begge hadde løsnet knuten på det

smale slipset. De så på meg, triste i oppsynet. Under øynenederes hang det blå og lilla poser, utspilte og tunge. Vi satt tauseen liten stund før de spurte om jeg hadde noen nære slektnin-ger som jeg kunne ringe til.Mor, sa jeg.Noen annen, sa politimannen. Tennene hans var gule.Jeg ristet på hodet.Far? spurte den andre politimannen. Han hadde den høy-

este og blankeste panna jeg noen gang hadde sett.Jeg ristet på hodet.En tante? Eller onkel? Bestemor? Bestefar?Jeg ristet på hodet. Det var bare mor og meg. Vi manglet

ingen ting.Jeg ringer til sosialetaten, sa han med de gule tennene til han

med blank panne og reiste seg og gikk ut på kjøkkenet for åringe.Verken den blankpannede eller jeg sa noe. Han med gule

tenner snakket lavt bak veggen. Han kom tilbake og nikket tilkompisen. Den blankpannede renset halsen, selv om det ikkevar noe der.Mora di er forsvunnet, sa han.Det er hun ikke! sa jeg.Plutselig kjente jeg smaken av skarp syre og varm, kval-

mende melk i munnen.Du blir med oss nå. Vi må ta en prat.Ved siden av meg på politistasjonen satt en kvinne med blått

tørkle om halsen. Ellers var hun kritthvit. Ansiktet, håret ogklærne var i forskjellige lyse nyanser. Hun la av og til en hånd

20

antti tuomainen

på skulderen min. Den føltes fremmed. Det var ikke hånda tilmor.Politimennene spurte henne om de kunne fortsette. Hun

spurte meg om jeg var trøtt.Jeg sa at det var jeg ikke. Jeg ville ha mor tilbake.Alle spørsmålene gjaldt henne.Hvordan hadde vi hatt det i det siste?Pleide mor å treffe noen?Hadde hun en kjæreste?Det var vel ingen som hadde truet henne?Hadde jeg sett noen menn i nærheten av henne?Visste jeg om noen menn?Hadde hun vært lykkelig? Alminnelig? Glad? Trist?Hva hadde hun hatt på seg om morgenen?Hva hadde hun sagt før hun dro på jobb? På hvilken måte

hadde hun sagt det hun sa? Snakket hun noen gang om folkhun traff? Hvis hun nevnte dem, kunne jeg huske noen spe-siell?Og slik fortsatte det.Det gikk uker. Politimennene vekslet, men spørsmålene var

de samme.Det gikk måneder, og selv om spørsmålene ennå var de

samme, ble de sjeldnere. Til de sluttet helt.Jeg var tretten år.Jeg visste da at politiet aldri kom til å finne ut hvor mor var

blitt av.Jeg visste det fremdeles.Kalmela gods lå ved sjøen nittifire kilometer vest for Hel-

singfors, på et sted som i 1850 var funnet velegnet. Eien-dommen var på til sammen to hundre og seksten hektar,halvparten dyrket mark. Den andre halvparten var skog, delsvelskjøttet og dels vanstelt. Alt i alt hadde godset en kilometerstrandlinje, og drøyt tiendeparten, eller hundreogtjue meterlengst øst, var ryddet. Når en sto på den lange brygga og så

21

mørkt som mitt hjerte

vestover, kunne en se flere hundre meter steinete og krattvokststrand. Den ble i hvert fall på to steder brutt av stupbratte rød-grå klippevegger.Hovedbygningen lå på en liten høyde. Den gule bygningen

dominerte omgivelsene, på toppen av bakken virket den storog gul som en sol på en skyfri dag. Ellers var det blant annetet uthus med garasjer, et gjestehus, båthus og strandbadstu.Jordveien ble leid ut til en lokal gårdbruker. I september

hvilte jordene som nakne stubbmarker, og avhengig av hvorklart været var og hvor sola sto, fortonte de seg enten gullgule,trøtt brune eller filtgrå. Til våren skulle det igjen skyte opprug, havre, sukkerbete og potet.Skogen strakte seg i alle retninger, og den var overraskende

mørk og massiv selv nå om høsten.Hovedbygningen var renovert i begynnelsen av tusenåret.

Som hovedfarge var det valgt en diskret lysegul nyanse somble vakkert framhevet av de hvite vinduskarmene og de bokse-sekktykke søylene på begge sider av inngangen. Den renovertebygningen var på to etasjer, åtte rom og husholdningskjøkken.Den nedre etasjen var til felles bruk. Mest framtredende varden store, lyse salen som alle besøkende, inkludert meg, førstble vist inn i. Bak den lå spisestua og bak den igjen, skjult foralles blikk, lå kjøkkenet. Sammen med forrådsrommene opp-tok det en betydelig del av arealet.I første etasje befant det seg også et bibliotek utstyrt med

dype engelske lenestoler i skinn, en liten bar, og bokreoler medmørke glassdører langs begge langveggene. Det var mangebøker, de fleste gamle.Alle soverommene lå i andre etasje. Det største var dannet

ved å slå sammen tre mindre. Forbundet med det store sove-rommet lå et bad i tilsvarende målestokk. Midt i etasjen lå etoppholdsrom som riktignok var mindre, men likevel minte omsalen nedenunder, derfra førte fløydører ut til en balkong.Fra balkongen var det utsikt over havet. Derfra så en også

22

antti tuomainen

hele den velstelte, jevne plenen rundt huset: rekker av einebus-ker i givakt, gamle lønnetrær med røde og gule blader, båthu-set til høyre, brygga og den 45 fot lange, hvite båten som låfortøyd der, og til venstre den brune, bordkledde strandbad-stua med terrasse, og ved siden av den en smal badebrygge forraske dukkerter.Fra balkongen kunne en også gjøre andre observasjoner:

Ingen naboer. Vinden var der som en evinnelig følgesvenn. Jegkunne gå hvor som helst på godset, vinden rusket i håret, fikkskogen til å suse og spredte en salt og lokkende duft av sjøoveralt, også inne i huset. Når den iblant løyet eller stilnet helt,senket det seg en underlig stillhet. Den kunne bare bli brutt avmennesker.Av fast ansatte var det to: kokka Enni Salkola og meg. Mel-

lom oss hersket det en slags stilltiende forståelse og kamerat-skap. Kanskje var det instinkt, en uuttalt tanke, at vi to var pågodset for å arbeide – i motsetning til de som bodde der ellerkom på besøk; at det var dem og oss, og den forskjellen plas-serte Enni og meg på samme side av muren.Den andre kvelden på godset, etter at jeg hadde holdt på

utendørs i den kjølige vinden hele dagen og var på vei over dentussmørke gårdsplassen til hybelen min, ropte Enni etter megog ba meg inn til en matbit på kjøkkenet. Lange, tynne ski-ver av ferskt rugbrød med smør på, og gravet sik eller modnetsveitserost og bitre epler fra egen hage. Jeg var sulten. Vi pra-tet litt om arbeidet vårt og nesten like mye om været, men fordet meste spiste vi. Tausheten føltes ikke sjenerende. Mens jeglanget inn, gløttet jeg bort på Enni, hun smilte og ba meg bareforsyne meg. Og det gjorde jeg.Nå sto jeg på balkongen og betraktet havet. Det bredte seg

blått og slett og så ut som en kunne spasere på det. September-vinden strøk meg over armene. Jeg undersøkte enda en gangde nyreparerte golvplankene og forsikret meg om at alle lå stø-dig, ingen vippet eller slo eller knirket når noen trådte på dem.

23

mørkt som mitt hjerte

Jeg hadde festet bevegelige deler med små trekiler og sagd ogslipt der det trengtes for å få en jevn flate. Alt kjentes bra. Jegventet ikke at noen skulle oppholde seg der ute i det høstligeværet, men det ga en tilfredsstillelse å ha ordnet dette.Jeg lukket balkongdørene etter meg, svingte verktøykassa i

høyre hånd og gikk ned trappa til første etasje. Ute på gårds-plassen stakk jeg først innom redskapsrommet i uthuset medverktøyet og fortsatte til den andre sida av bygningen, der jegbodde.Jeg hadde egen trapp opp til kåken. Døra sto ulåst, det

var ingen grunn til å låse. Jeg eide veldig få ting, og de somvar verdifulle, var det bare for meg. Jeg tok av meg de tungearbeidsskoene ved døra, traktet en kanne mørkbrent kaffe ogsmurte to brødskiver med Ennis hjemmelagde harepostei.Så satt jeg ved vinduet og fulgte det svake, grå ettermiddags-

lyset som ble mangfoldiggjort i de enkle formene og den ruoverflaten på den tykke vasen jeg hadde plassert i vinduskar-men.

antti tuomainen