Nå hadde han oppdaget King Kong-bøkene i bokhylla,

og side etter side flagret ned på senga, revet over på

midten. «Bøkene mine,» hylte Anton, «jeg har kjøpt

dem for lommepengene mine.» Med ett stanset

vampyren — et fornøyd smil viste seg på ansiktet

hans. «'Dracula'» ...» leste han halvhøyt,

«yndlings boka mi!» Han så på Anton med strålende

øyne. «Kan jeg få låne den en gang?» «Jada, men jeg

må få den igjen.» «Selvfølgelig.» Glad stappet han

boka inn under kappen. «Forresten, hva heter du

egentlig?» «Anton. Og du?» «Rydiger.» «Rydiger?»

Anton holdt nesten på å le høyt, men han stanset i siste

øyeblikk. Han ville ikke gjøre vampyren rasende en gang

til. «Det er et pent navn,» sa han. «Synes du?» spurte

vampyren. «Ja, og så passende.» Vampyren så svært

smigret ut. «Men Anton er også et fint navn.»

«Det synes jeg slett ikke,» sa Anton, «på skolen ler de

alltid. Men far heter Anton, forstår du.» «Å, ja.»

«Og bestefar het også Anton. Akkurat som om det

interesserer meg.» «Egentlig syntes jeg at Rydiger var et

dumt navn før,» sa vampyren. «Men jeg har vennet meg

til det.»«Ja en venner seg til det,» sukket Anton.

«Si meg, er du ofte alene hjemme?» spurte vampyren.

«Hver lørdag.»«Og du er slett ikke redd?» «Joda.»

«Jeg også. Særlig når det er mørkt,» sa vampyren. «Far

sier alltid: «Rydiger, du er ingen vampyr, du er en

reddhare!» » De så på hverandre og lo. «Er faren din

også vampyr?» spurte Anton. «Selvfølgelig!» sa

vampyren. «Hva trodde du?» «Og moren din også?»

«Naturligvis. Og søsteren og broren min og bestemor og

bestefar og tante og onkel...» «Hjelp,» ropte Anton,

«hele familien din?» «Hele familien min!» sa vampyren

stolt.

«Familien min er helt normal,» sa Anton trist. «Far jobber

på kontor, mor er lærer, jeg har ingen søsken — da kan

du tenke deg hvor kjedelig det er hos oss.» Vampyren så

medlidende på ham. «Hos oss skjer det alltid noe.»

«Hva da? Kan du ikke fortelle noe!» Endelig skulle han få

høre en ekte vampyrhistorie. «Ja vel,» hvisket vampyren.

«Det var sist vinter. Du kan ikke forestille deg hvor kaldt

det var. — Vi våkner altså, og den ekle sola har akkurat

gått ned. Jeg er fryktelig sulten og vil skyve kistelokket til

side, men det rikker seg ikke! Jeg slår med nevene mot

det, jeg sparker med føttene - men ingenting hjelper! Og

jeg hører hvordan slektningene mine i gravene rundt

meg sliter seg fordervet. Og tenk deg: det gikk to netter

før vi greide å åpne kistene! Da begynte det endelig å bli

mildere, og med de aller største kraftanstrengelser greide

vi å få opp lokkene.

Vi hadde nesten sultet i hjel! Men det er ingenting mot

det som hendte med den nye kirkegårdsvokteren. Vil du

høre om det også?» «Klart det!» «Det var en ...»

begynte vampyren, så avbrøt han seg selv. «Hører du

ingenting?» hvisket han. «Jo,» sa Anton. En bil nærmet

seg og stanset. Bildører slo igjen. «Foreldrene mine!»

ropte Anton forskrekket. Med ett hopp satt vampyren i

vinduskarmen. «Og hva med boka mi?» spurte Anton.

«Når ...» Men vampyren hadde alt foldet ut kappen sin

og svevde av sted, en mørk skygge foran den lyse

månesigden. Raskt trakk Anton gardinet for og krøp ned

under dyna. Han hørte at entrédøra ble låst opp og at

faren sa: «Der kan du se, Helga. Alt er stille.» Bare noen

sekunder senere sov han. Samme natt hadde Anton en

drøm: Han var alene på en uendelig slette, og han løp!

Ingen steder kunne han se spor etter mennesker eller

hus. Det var ingen gater eller veier, bare et par

forkrøplete trær strakte de tørre greinene sine mot den

svarte himmelen. Kjempestore kratre gapte i jorda som

var dekket av aske og grus. Overalt lå det knokler,

lysende, store knokler, og idet han løp forbi, skjønte

Anton full av gru hva slags skjebne som ventet ham! Og

mens han løp, merket han plutselig at et eller annet

hadde begynt å følge etter ham! Noe var i hælene på

ham, og han våget ikke engang å snu seg. Pustende og

pesende kom det stadig nærmere. Bare et par meter

skilte det fra Anton. Da så han et fjell foran seg. Hvis han

greide å komme dit, var han reddet! De uhyggelige

skrikene til forfølgeren ble høyere. Han merket alt den

varme pusten til uhyret i nakken. Enda en gang samlet

Anton alle sine krefter og løp - men forgjeves! Med et

skrik ramlet han i bakken og ble liggende ubevegelig med

øynene hardt igjen. Nå nå måtte uhyret ha nådd ham

igjen. «Hei, Anton», det var en kjent stemme som knirket

dystert. «Du løper som om du har den onde selv i

hælene!» Så hørte Anton en nifs og drønnende latter, og

det var sannelig den vesle vampyren som satt på huk ved

siden av ham. De kraftige hvite tennene hans lynte.

«Jeg ville bare fortelle deg historien om den nye

kirkegårdsvokteren,» sa han og lo.

«Å, den,» sa Anton og børstet forlegen støvet av buksa.

«Da begynner jeg altså,» sa vampyren, «det var en

fredag, og denne fredagen var nettopp den trettende!»

Lenger kom han ikke, for i sam me øyeblikk ble han

avbrutt av en stemme. «Anton, du må stå opp og spise

frokost,» ropte faren. «Jada,» knurret Anton søvnig. «Hva

mener dere egentlig om vampyrer?» spurte Anton da

han satt ved frokostbordet og smurte honning på

brødskiva.