© CAPPELEN DAMM AS 2011

ISBN 978-82-02-35998-0

1. utgave, 1. opplag 2011Omslagsdesign: Anna Salander

Omslagsfoto: DNF-Style PhotographyForfatterportrett: Karin Skog

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011Trykk og innbinding: ScandBook ab, Sverige 2011

Satt i Sabon 10,5/13 pkt. og trykt på 80g Noorbook cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Prolog

– Kom, sier Martin og tar hånden min. – Du trenger ikkeå være her.

Jeg ligger i et hav av våte vinterjakker og bager medskarpe kanter. I taket flimrer tre lysstoffrør, de ler avmeg. Men Martin ler ikke.

– Kom, sier han igjen og heiser meg opp i stående.Verden snurrer, og jeg svelger hardt. Skoleball har

aldri vært min styrke. For mange nerver og for store slur-ker sprit på handikapdoen. Niende, tiende, første klasseog nå.

– Ingen grunn til å forandre et vinnende konsept, fni-ser jeg og lener meg mot Martin.

Jeg mener det ikke. Jeg vet ikke hva jeg mener om noe.

Dunkene fra gymsalen minner om at festen så vidt harbegynt. Jeg ser på Martin. Oslofjordblå øyne som ikkeviker. Jeg vipper mine egne opp i taket og svelger endahardere.

Martin legger armene rundt meg og mumler noe i øretmitt.

– Hva? roper jeg og legger hendene på brystkassenhans, skyver ham litt unna.

5

Jeg kan ikke ha hørt riktig.– Jeg vil passe på deg, Julie. Jeg mener det. Får jeg?

Hvis konseptet mitt bare hadde vært en vinner. Men deter det ikke, og jeg er sliten, så uendelig sliten.

– Du får, sier jeg og går inntil ham.

1

– Yeeey, you made it! hyler Ida og legger armene rundtmeg. Flyforsinkelsen, den klebrige varmen og virringeni undergrunnen sklir av kroppen min med et lett sukk.Jeg er fremme, jeg er i Chalk Farm, London og det ersommer.

– Så langt hår du har fått! sier Ida og lar fingrene gligjennom det mens hun mimer wow.

Jeg smiler. Det er over et år siden vi har sett hver-andre. Selv er Ida akkurat som jeg husker henne. Frisk,blid og med bleket hår som vipper ved ørene.

– Kom igjen, vi må ut og feire! Finn en tøff topp ogsmink deg, så stikker vi ned til West End. Det er der detskjer, sier hun og klapper i hendene.

Jeg er sliten og knitrevåken på samme tid. Rundt megog overalt ligger Idas klær slengt, de dekker både hen-nes og min seng, og jeg visste ikke at vi skulle sove isamme rom, ante ikke at leiligheten bare består av dettebrune, teppebelagte rommet pluss bad. I hjørnet ser jeget slitent tekjøkken og innenfor baderomsdøren skimterjeg gulnede fliser. Et bord, to stoler, et garderobeskapog to nattbord. Jeg kremter bort støv i halsen og tenkerat det blir uvant, men at det passer inn i planen min.

7

Denne sommeren er en test. Klarer jeg den, kan høstenkomme.

Jeg bytter fra converse til platåsandaler. Den nye rødetoppen, åpen rygg. Rammer inn øyne og munn. En om-gang deo, parfyme. Klar.

Vi passerer to mørke gutter utenfor blokken. Ida roperHola!, løfter hånden og får en feminin knekk i håndled-det. Jeg kjenner igjen bevegelsen. De to guttene slengermed mørke lokker og gliser. Hvite tenner, store bukser,blodferske basketsko. Blikket mitt møter to brune øyneog det sier pang, men vi er forbi dem før jeg rekker åkjenne på etterskjelvet.

Vi løper ned trappene til perrongen. Vindblaffet somkommer rett før toget farer ut av tunellen tar pusten frameg. Jeg suger til meg den varme, underjordiske luftenog ler til Ida.

Det er mange mennesker på tuben. Blaff av parfyme, al-kohol og fremmede språk trenger seg inn i neseborenemine. Ida og jeg står og titter mens vi holder oss fast istroppene som dingler fra taket. Det spraker i brystet,og jeg kjenner hvor glad jeg er for at jeg kom.

2

Det er kø utenfor klubben – men den kunne ha vært len-ger, sier Ida og tar meg under armen. Med raske skritter hun på vei frem til dørmannen. Jeg småløper ved si-den av henne og ser unnskyldende på ormen av men-nesker som stirrer med skarpt blikk.

– Hi, hello! roper Ida og slenger ut hånden mot enfet, sjokolademørk dørvakt i dress. Øyenbrynene hansløfter seg, men han gjengjelder håndtrykket.

– This is my friend from Norway, Julie, fortsetter Idaog skyver meg frem til dørvakten. – She’s absolutely newin town and that calls for a celebration, don’t you think?

Jeg blir så imponert over Idas engelsk at jeg glemmerå dø av skam. Med et smil titter jeg opp på dørvakten.Øynene hans er små og ligger dypt begravet mellom kinnog panne. Han ser snill ut. Jeg strekker frem hånden ogkjenner den forsvinne inn i den lubne neven hans.

– Nice to meet you, sier vi samtidig og må le.Dørvakten hvisker noe til Ida og peker på inngangen

mens han nikker. Ida kysser ham på kinnet og trekkermeg med inn i det rytmiske mørket.

Klubb. London. Musikken går rett igjennom kroppen.Så mange mennesker. Menn kikker på oss, opp og ned

9

og opp igjen. Jeg føler meg naken og trekker i toppen.Plutselig en hånd på den bare ryggen, hvem var det?Men så lokker Ida og Michael Jackson meg ut på dan-segulvet. Jeg planter føttene i bakken og svaier med hof-tene. Jam! Ida foran meg, armene mot taket. Hun er såsøt. Det nesten hvite håret vipper opp og ned i takt medmusikken. Sminken skinner, toppen gnistrer og navlenhennes synes så vidt. Røde negler og sølvsko. Vi ler utenå høre det. To menn kommer opp på siden av oss, vilvære med. Vi ler enda mer, fat chance, snirkler oss utav mengden og bestiller vann i baren.

– Men nå må vi drikke sprit, roper Ida inn i øret mitt.Før jeg rekker å bestemme meg, løfter jeg et shotglass

til munnen og svelger ned en gigantslurk som svir, mensmaker godt. Jeg får et til. Og enda et. Ida vifter medsammenkrøllede sedler og glassene svever gjennom luf-ten. Jeg banker håndflatene hardt i bardisken og tenkerat hvis Martin hadde sett meg nå.

3

Jeg våkner av en vrengt lyd.

Det er Ida som spyr på badet. Veggene er av papir, jeghører hvert eneste stønn og blir kvalm selv. Hvor myedrakk vi i går? Hvor mange snakket vi med? Hvor lengedanset vi?

Ida kommer ut og velter seg inn i sengen.– Jeg skal aldri mer drikke alkohol! roper hun og hol-

der seg for hodet med begge hender. – Ikke en dråpe– ever! sukker hun og slår ut med armene.

Jeg smiler og tenker at det er typisk henne å overdrive.Jeg går bort til kjøkkenkroken og heller i meg et glassvann. Det er lunkent og smaker klor, men det klarnerhalsen.

– Når begynner jeg på restauranten, og skal vi hasamme skift? spør jeg. Jeg er klar for å komme i gang,jobbe i London og gjennomføre sommeren.

– Later, later, mumler Ida og snur seg inn mot veggen.Jeg går på badet. Dusjen er en sliten sildrebekk, det

tar evigheter å vaske håret.

Første gang jeg dusjet hjemme hos Martin, hadde vi settSingin’ in the Rain på tv kvelden før. Jeg insisterte, selv

11

om Martin maste om at Cape Fear med Robert de Nirogikk på en annen kanal. Singin’ in the Rain var mor-mors yndlingsfilm. Gi meg en dans med Gene Kelly ogjeg skal aldri be om mer i mitt liv! pleide hun å si. Mar-tin så filmen med et halvt øye, mens jeg drømte meginn i hver eneste scene. Musikken, dansene, de rene smi-lene. Alt var så lett. Og da Gene Kelly sang i regnet ogplasket rundt som et barn, full av liv, lo jeg så høyt atjeg vekket Martin. Morgenen etter dusjet jeg mye lengerenn man skal når man er på besøk. Vannet strømmetnedover meg akkurat som i filmen, og jeg ble glad, jegtenkte på hvor deilig det måtte være å sprade gjennomregnet fordi man bare ville. Da Martin rykket i døren oglurte på hvor jeg ble av, vred jeg i forfjamselsen termo-staten over på iskaldt. Resten av dagen gikk jeg rundtmed et flaut ønske om å danse rundt i regnet med GeneKelly.

Ida sover tungt når jeg lister meg ut fra badet. Jeg settermeg på sengen og trekker bena oppunder meg. Utenforlokker London, men jeg tør ikke å kaste meg ut i denalene. Jeg tror jeg ser ting tydeligere når noen viser megdem. Den største byen jeg har gått rundt i på egen hånder Bergen, og det var bare en halv dag mens jeg ventetpå at Ida skulle bli ferdig på skolen. Da satt jeg mestpå kafé og skrev Martins navn på servietter. Vi haddebare vært sammen i tre uker, og hjertet mitt føltes fort-satt to nummer for stort for kroppen. Jeg tror ikke Idafikk høre om noe annet den helgen enn hvor fantastiskhan var.

Klokken er over elleve. Det er merkelig å ikke gjøre noe,ikke være effektiv, eller legge planer. Jeg tenker at jeg

12

kunne pakke ut, men jeg skjønner ikke hvordan klærneskal få plass i det sprengfylte garderobeskapet. Det erlike greit å vente.

Jeg trekker opp pocketboken fra bagen. Forbrytelseog straff av Fjodor Dostojevski. Martins øyne lysteda han ga den til meg. Kanskje verdens beste bok,sa han og ventet på at jeg skulle være enig uten åha lest den. Jeg blar opp på første side. «Den finesteboken til den fineste kjæresten» står det med Mar-tins små, stramme bokstaver. Jeg stryker pekefingerenover dem og savner ham så det skjærer i magen. Femuker uten. Hvordan skal jeg klare det? Hva tenkte jegpå?

Men jeg vet hva jeg tenkte på. At Idas plutselige tele-fon i mai var et tegn jeg ikke kunne gå utenom. At vårhalvgamle avtale om å dra til London og jobbe etter atvi var ferdige med skolen kanskje kunne løse opp i ma-gemurringen.

Nå har jeg fem uker på å bevise at veien jeg harlagt opp videre er den som gjelder. Jeg skal tjene pen-ger til samboerlivet med Martin, jeg skal savne megblå etter ham og jeg skal lengte etter å komme inn påjusstudiet. Når høsten starter, er alt bra og ingentingfeil.

Jeg leser et avsnitt før jeg gir opp og lukker den. Det eren annen bok som trekker mer. Jeg går bort til sekkenog leter meg nedover til den harde firkanten i bunnen.Av en eller annen grunn sjekker jeg om Ida fortsatt so-ver. Jeg vil ikke bli tatt på fersken i å lese The Story of

13

Art av noen. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle forklartdet. Alle grubleriene mine rundt hvorfor og hvordan etmaleri ble til og hva folk tenkte da i forhold til nå. Erdet noe som kan forklares?

4

– Våkne, Julie! Vi må få i oss noe å spise og handle klærtil deg før vi skal på jobb!

Jeg løfter hodet fra puten og tørker meg i munnviken.The Story of Art ligger ved siden av meg inn mot veg-gen. Jeg skyver den fort ned i glipen så den lander pågulvet, og reiser meg.

– Klær?– Ja, du trenger noe fint. Skjørt eller kjole som går

minst til knærne. Tre skift er bra å ha, hvis ikke kanMamasan bli vrang og la deg sitte der uten bookings.

– Mamasan?– Ja, altså, det er en geishaklubb, jeg sa det, ikke sant?

Det er nesten det samme som en japansk restaurant. Barebedre betalt. Det er derfor vi gjør det.

Jeg stirrer på Ida og rister på hodet. Det eneste jegforbinder med ordet geisha er japanske damer i kimonoog prostitusjon.

– Mener du det seriøst? spør jeg og føler meg dum.Jeg vet at Ida mener det. Hun var sånn på språkreisen

også, totalt overbevisende, som da hun overnattet hosen fyr hun traff på puben og kom hjem til vertsfamilienvår samtidig med politiet morgenen etter. Jeg sparte taxi-penger på å overnatte, kom igjen, innse at det var smart!

15

– Slapp av, Julie, det er ikke horeri. Vi er selskapsda-mer, kors på halsen. Du sitter med kjedelige menn, fyl-ler på whiskyglassene deres med is og vann, tenner siga-retter hvis de røyker og konverserer. Det er dritlett.

Jeg nikker langsomt mens det klumper seg i brystet.Dette blir en større test enn jeg hadde tenkt. Er det ettegn? På hva?

Vi går ned til kafeen ved siden av undergrunnsstasjo-nen. Ida bestiller egg, bacon og cola, mens jeg kjøperen smørsvett muffins som jeg svelger ned med sur kaffe.Jeg føler meg urolig overalt i kroppen. Geisha? Jeg erJulie, 19 år og kjæreste. Etter at Martin kom inn i livetmitt, ble tilværelsen ryddig. Jeg liker det sånn. Til høs-ten flytter vi sammen og hvem vet, kanskje vi gifter ossom et par år. Geisha? Umulig.

Ida ser på meg og nikker frem en liten besserwisser-rynkemellom øyenbrynene.

– Det kommer til å gå kjempebra. Tro meg. Du sjar-merer japsene i senk på et blunk, så ordentlig og hel-norsk som du er!

Hun fniser litt for lenge, og jeg blir usikker på om det erhyggelig ment, men jeg klarer ikke å spørre, orker ikke,stemmebåndene dirrer og hendene skjelver. Geisha?

Jeg stirrer ut av vinduet og kjenner hvor sterkt jeg tren-ger Martin. Hvis han sier at det er ok at jeg tar job-ben, kan det gå. Kanskje han til og med har hørt omgeishaklubber og vet at det er trygt og bra. Jeg prøverå se for meg at han gratulerer og blir glad for at det erenkle og gode penger. En super jobb. Dritlett.

16