Norges mest internasjonal avis

GLOBAL

48 utgaver verden over

UNIK

En uunnværlig stemme

KRITISK

De beste analysene og reportasjene

UAVHENGIG

Gravende journalistikk

VERDENS BESTE AVIS

PÅ NORSK

9771503

555007 LMD2 FILM: MIDDELHAVET ✴ MINE BESTE DAGER ✴ THE ASSASSIN ✴ FILOSOFI: CHANTAL

MOUFFE ✴ TEGNESERIE: STREKER SOM BYGGER HUS ✴ KRITIKK: TEMATYRANNIET

Internasjonal avis: 75 utgaver, 30 språk, opplag 2,4 millioner | 49 kroner | nr. 1 | JANUAR 2016

USA

Sosialist sikter mot Det hvite hus Side 10–11

DEN ARABISKE VÅREN

Fem år med skuffelser Side 14–17

LATIN-AMERIKA

Tilbake til start Side 18–25

FRANKRIKE

Farlig unntaks-tilstand Side 8–9

NOR

SK U

TGAV

E

FOTO

: ARM

END

NIM

ANI,

AFP

PH

OTO

/ N

TB S

CAN

PIX.

STRIDEN OM SCHENGEN

Gjeninnføring av nasjonale grensekontroller sår tvil om Schengen-avtalens framtid og EUs økonomi.

SIDE 4–7

9771503

555007 LMD2 LITTERATUR: MICHEL HOUELLEBECQ ✴ FILM: AMY ✴ HISTORIE: NETTSABOTASJE ✴

FILOSOFI: KATASTROFETENKNING ✴ ONFRAY ✴ MEDIA: BOBLESKYLD I IRLAND

Internasjonal avis: 75 utgaver, 30 språk, opplag 2,4 millioner | 49 kroner | nr. 8 | AUGUST 2015

NORD-KOREA

Penger endrer diktaturet Side 4–6

FRANKRIKE

Proletarer i fjellene Side 24–25

RUSSLAND

Verdens lengste bilkøer Side 20–22

MEXICO

Nærkontakt med ekstrem vold Side 18–19

NOR

SK U

TGAV

E

KRISEN I HELLAS VISER HVORDAN DEN TYSKE ORDOLIBERALISMEN HAR FORMET EU I SITT BILDE. DETTE HAR SKAPT ET AUTORITÆRT EU INGEN LENGER VIL HA,

SKRIVER SLAVOJ ZIZEK, YANIS VAROUFAKIS OG SERGE HALIMI. SIDE 10–17

ET EU INGEN VIL HA

9771503

555007 LMD2 FILM: TRUTH ✴ MIN ANDRE MOR ✴ FILM FOR VERDENSBORGERE ✴

TV-SERIE: NERDENES PASSIVE REVOLUSJON ✴ BOKESSAY: TEKNOUTOPI SOM FORBRUK

Internasjonal avis: 75 utgaver, 30 språk, opplag 2,4 millioner | 49 kroner | nr. 12 | DESEMBER 2015

COLOMBIA

Fred og vanskelig sannhet Side 4–6

INDONESIA

Taushet om massemord Side 7

USA

Sheriff-valg i sørstatene Side 24–26

FENGSEL

Dyre celler i Nederland Side 20–23

NOR

SK U

TGAV

E

FOTO

: PI

XABA

Y

I TERRORENS VOLD

Vi er i krig, sa François Hollande etter angrepene i Paris. Et dusin land er enige om å knuse IS militært, men det

er også det eneste de er enige om. SIDE 10–18 9

771503

555007 LMD2 LITTERATUR: APOLLINAIRE ✴ ISTRATI ✴ DEN NYE HISTORISKE ROMANEN

FILM: AVSKJEDSFESTEN ✴ FILOSOFI: DRONETEORI ✴ TEGNESERIE: ART SPIEGELMAN

Internasjonal avis: 75 utgaver, 30 språk, opplag 2,4 millioner | 49 kroner | nr. 7 | JULI 2015

KURDISTAN

Kvinnenes skjulte kamp Side 10–11

FORHISTORIE

Krigen er ny Side 20–22

BALKAN

Russlands fallende innflytelse Side 18–19

USA

Oljebrønner i hagen Side 14–15

NOR

SK U

TGAV

E

TO LØSNINGER PÅ EUROKRISEN, SIDE 4–6

EN HISTORISK MULIGHET

FOR HELLAS

9771503

555007 LMD2 FILM: LOUDER THAN BOMBS ✴ EN NATT I BERLIN ✴ EVEREST

TEGNESERIE: JASON EROBREREN ✴ TEKNOLOGI: UBERISERINGEN AV VERDEN

Internasjonal avis: 75 utgaver, 30 språk, opplag 2,4 millioner | 49 kroner | nr. 9 | SEPTEMBER 2015

BOLIVIA

Drømmen om havet Side 22–23

TYRKIA

Erdogans sjansespill Side 24–25

ARKTIS

Geopolitisk isbjørn Side 20–22

USA

Dyrt å være fattig Side 14–15

NOR

SK U

TGAV

E

DEN FØRSTE IKKE-EUROPEISKE PAVEN PÅ 1300 ÅR ANKLAGER KAPITALISMEN FOR SOSIAL NØD OG MILJØØDELEGGELSER.

SIDE 6–8

FOTO

: TI

ZIAN

A FA

BI, A

FP P

HOT

O /

NTB

SCA

NPI

X.

PAVEN MOT KAPITALEN

CANNES SE NESTE SIDE

FILM ✴ LITTERATUR ✴ KRITIKKFILM: AVSKJEDSFESTEN ✴ LITTERATUR: APOLLINAIRE ✴ DEN HISTORISKE ROMANEN ✴ PANAIT ISTRATI FILOSOFI: EN TEORI OM DRONEN LMD2

Grégoire Chamayou, side 36–37

«Vi kæmper ikke længere mod en fjende på en slagmark. Vi jagter ham som en kanin.» } FO

TO: B

ERTR

AND

LAN

GLOI

S, A

FP P

HOT

O /

NTB

SC

ANPI

X.

SPIEGELMANS STEREOTYPIER SE NESTE SIDE

FILM ✴ LITTERATUR ✴ KRITIKKFILM: TAXI TEHERAN ✴ RICKIE AND THE FLASH ✴ ANIME NERE ✴ BOK: GILLES DELEUZES DIALOGER ✴ HUMANITÆRRETT: KRIGENS LOVERLMD2

Gilles Deleuze, side 38–39

«At flygte er ensbetydende med at producere skabe liv.» }

PODEMOS' INSPIRASJONSKILDE

SE NESTE SIDE

FILM ✴ LITTERATUR ✴ KRITIKKFILM: HEVN ✴ ZAPATA WESTERN ✴ DHEEPAN DIGITALPOLITIKK: EU MOT GOOGLE TEGNESERIE: FLYKTNINGERLMD2

Marius von der Fehr, side 36–37

«For Gazas befolkning er det nå eller aldri.»

SPIS ELLER BLI SPIST SE NESTE SIDE

}

FILM ✴ LITTERATUR ✴ KRITIKKFILM: TRUTH ✴ MIN ANDRE MOR ✴ TV-SERIE: NERDENES PASSIVE REVOLUSJON ✴ BOKESSAY: UTOPI SOM FORBRUK ✴LMD2

Klavs Birkholm, side 38–39

«En lille, undselig lysegrøn eller lyserød sag kan ændre den store historie.»}

PLANETÆR FILM SE NESTE SIDE

FILM ✴ LITTERATUR ✴ KRITIKKFILM: MINE BESTE DAGER ✴ THE ASSASSIN ✴ MIDDELHAVET ✴ FILOSOFI: CHANTAL MOUFFE ✴ LMD2

Gérard Mordillat, side 38

«Den store fordelen med tema er at man slipper å lese romanen eller se filmen.»}

STREKER SOM BYGGER HUS

SIDE 36–37

28

LE

MO

ND

E diplom

atique

– D

ESEM

BER

201

5

I traileren til Planetary zoomer kameraet inn på kloden og en stemme annonserer: «Dette er Jorden, dette er vårt hjem.» Selv om ingenting er nytt og scenen er

velkjent, nesten en klisjé, er bildene og stemmen suggererende. Historien om den dyrebare hjemplaneten er blitt en myte for vår egen tid som alltid kan fortelles og dramatiseres på nytt, i dokumentarer, katastrofefilmer, science fiction-fabler. Mangfoldet av religiøse verdensbilder har, til tross for at religionene lever ufortrø-dent videre, blitt erstattet av det konkrete verdensbildet som astronomien og geogra-fien har avdekket: den ensomme, unike jordkloden som hvileløst roterer omkring sola et sted ute i en sidearm av galaksen.

Begrepet planetær film trenger en for-klaring. Hvis det lar seg forsvare som sjan-gerbetegnelse, er det fordi disse filmene har noen grunntrekk til felles: De forener portretter av menneskeheten og naturen med et ønske om å vekke engasjement for den globale miljøkrisen. Denne forstås ikke bare som en ressurs- og klimakrise, men som en krise i menneskets bevisst-het. Dermed blir miljøkrisen et spørsmål om opplysning. De planetære filmene er ambisiøse dokumentarer som forsøker å bidra direkte til en kollektiv oppvåkning og omvendelse. Utfordringen deres er ikke bare å gi et troverdig totalperspektiv på

planeten. Filmene må også bringe samsvar mellom form og innhold, mellom målset-ningen om både å fenge tilskuerene og å formidle et ubehagelig og problematisk stoff. På et dypere plan berører filmene filosofiske og politiske problemer som motsetter seg enkle løsninger.

Regissøren av Human, Yann Arthus-Bertrand, er en veteran i sjangeren og har tidligere laget Home (2012). Til tross for kritikken av forbrukersamfunnet var Home finansiert av et hundretalls kom-mersielle aktører som Gucci og Yves Saint Laurent. Den økonomiske støtten mulig-gjorde et filmatisk materiale av ekstremt høy kvalitet og at filmen kunne legges ut gratis på YouTube og andre nettkanaler. Filmen, som i sin helhet består av slående vakre sekvenser filmet fra lufta, er sett av over 30 millioner mennesker. Human er derimot finansiert av Arthus-Bertrands egen organisasjon Goodplanet og er også

gratis tilgjengelig på nett. Den kommer i flere versjoner, der den lengste består av tre deler, hver på halvannen time. Vi får med jevne mellomrom se suggererende fly-fotografier og kollektivscener av den typen som er Arthus-Bertrands kjennemerke. Resten av filmen(e) består simpelthen av intime nærbildeintervjuer med mennesker verden over. Der Home handlet mest om planeten vi bebor, handler altså Human om beboerne, framstilt i sin endeløse variasjon og fundamentale likhet.

Shaun Monsons Unity er en oppfølger til Earthlings fra 2005, som poengterte at jorden ikke bare er et hjem for oss men-nesker: Dyrene er likestilte jordboere. Tittelen gjør at den framstår som en pla-netær film, men den handler utelukkende om menneskenes brutale behandling av dyr og består av skurrete dokumentaropp-tak fra laboratorier, sirkus og industrielle slakterier. Til tross for vakker musikk og Joaquin Phoenix’ fortellerstemme er dette så drøy kost at det neppe når ut til det store flertallet. I Unity forsøker Monson derimot å vinne et større publikum med sin søken etter en enhet av mennesker, dyr og alt som lever. Som et bilde på mangfoldig enhet er fortellerstemmen her framført av en rekke Hollywood-stjerner fra Kevin Spacey til Jennifer Aniston. Bilder av dyremishandling veksler med nyhetsreportasjer fra konflikter, naturbil-der og grafikksekvenser som viser Jordas plass i universet.

JORDKLODEN SOM SANSELIG IDÉGuy Reids Planetary handler mer ekspli-sitt om planeten, men det er bare et springbrett for å tematisere menneske-hetens selvforståelse. I større grad enn Human og Unity er Planetary basert på

intervjuer, som en vanlig tv-dokumentar, blandet med arkivfoto, bilder fra rommet og lufta av natur og sivilisasjon. Som i de andre filmene er det hele overlagt med storslått filmmusikk, som styrker opplevelsen av å få presentert et drama. Filmen er elegant gjennomført og bærer lite preg av å ha et begrenset budsjett, finansiert av frivillige bidrag via nettsi-den Kickstarter.Planetary bygger videre på Reids kortfilm Overview (2012) og tar utgangspunkt i astronautenes opplevelse av å se jordkloden på avstand. En tvil-som anekdote forteller at Jurij Gagarin, det første mennesket i verdensrommet, utbrøt at han ikke kunne se Gud der oppe. Men sannheten er at både han og andre astronauter er blitt dypt grepet av å se Jorda på avstand og opplevd nær-mest religiøse vekkelser. Astronautene i Planetary forteller med stjerner i øynene om hvordan de følte seg forent med universet. Der oppe ser de ingen grenser eller nasjoner, og Jorda er endeløst skjør og vakker. De framstår som realiserte verdensborgere etter et midlertidig eksil fra moderplaneten, og prøver formidle en slags patriotisk entusiasme til oss andre.

Slik nasjonalromantiske bevegelser bruker naturskjønnhet som en samlende mytologi, slik bruker Reid jordklodens skjønnhet for å inspirere til et globalt engasjement. Selv om the overview effect, bevissthetssjokket ved å se Jorda utenfra, krever at man ser den selv med egne øyne, er det nettopp denne virkningen filmen prøver å formidle via bilder fra satelitt-perspektiv. Filmens tanke om å forene estetikk og politikk for å danne et ver-densborgerskap gjør at den, uten å være det synlig bevisst, fortsetter et prosjekt som går tilbake til opplysningstiden.

{Mennesket kommer inn, som en løpsk parasitt som truer balansen i naturen.»

Tre nye «planetære filmer» – Planetary, Unity og Human – balanserer et distansert fugleperspektiv og en engasjert propaganda i det godes tjeneste. De ender opp midt mellom vellykket folkeopplysning og dokumentarisk kitsch.

Anders DunkerLitteraturviter.

FILM FOR VERDENSBORGERE

29

LE

MO

ND

E diplom

atique

– D

ESEM

BER

201

5

Den blå kloden i det enorme universet er kroneksempelet på det Immanuel Kant kalte det matematisk sublime, det vil si noe som er større enn vi kan forestille oss. Mens menneskenes skjøre samfunn på planeten ute i kosmos kan være et eksem-pel på det han kalte det dynamisk sublime: overveldende naturkrefter som truer men-neskets spinkle liv, dog uten at det lille menneskets kamp for tilværelsen mister sin verdighet – tvert imot. For Kant var universets storhet og menneskets moral dypt forbundet – «stjernehimmelen over meg og moralloven i meg» inngir den stør-ste aktelse. Ut fra moralloven er det ikke noen forskjell på selvrespekt og respekt for den andre. Problemet som hjemsøker Kants etikk er imidlertid at menneskets overlevelsesinstinkter er i stadig konflikt med morallovens plikter, med fellesskapet og samvittigheten. Kant ønsket seg – i opplysningstidens ånd – et verdenssam-funn av moralske og fornuftige kosmopo-litter som kunne overskride sine innskren-kede individuelle perspektiver.

Spørsmålet er hvordan et slikt men-neskelig fellesskap av verdensborgere skal komme i stand. Kant anså estetikken for å være en forberedelse til moralen, der menneskets sans for det gode og rette skulle forberedes gjennom sansen for det vakre. Blant de senere tyske idealistene ble denne tanken skjerpet. Når Schiller viderefører Kants estetikk i verket Om menneskehetens estetiske oppdragelse (1795), blir estetikken også et middel til å gjenopprette en tapt helhet og en enhet med naturen. I et moderne samfunn er den enkelte dømt til å leve med et innskrenket perspektiv, men gjennom kunsten kan folk oppleve helhet og harmoni. Senere blir dette prosjektet til et revolusjonært

program. I manifestet «Det eldste syste-matiske skrift for den tyske idealismen» (1797) slår kretsen rundt Hegel fast at målet er å skape en «rasjonell mytologi». Ideene må gjøres sanselige, slik at folket endelig kan bli opplyst.

Planetary kan sees som et forsøk på å framstille en slik sanselig idé og rasjonell mytologi: Planeten og dens skjønnhet har et budskap til menneskene – den er et konkretisert bilde på enhet og en felles situasjon som maner oss til forbrødring og ansvar.

FORUNDERLIGE VERDEN, FORFERDELIGE VERDENOm Jorda sett på avstand er et sinn-bilde på harmoni, kan både overblik-ket, roen og skjønnheten fort mistes av syne på bakken, der livene våre utspiller seg. Hvis man vil representere verden som helhet, gjelder det å finne balansen mellom verden sett utenfra og innenfra, mellom fugleperspektivet og nærbildet. Filmmediet er åpenbart som skapt for en slik verdensformidling, men det er likevel ikke opplagt hvordan oppgaven skal løses.

En første type film som kan sies å være en forgjenger for de planetære fimene er den såkalte Mondo-filmen. Den har en estetikk som ligner på filmavisen og er best kjent gjennom filmen som ga navn til

sjangeren – italienske Mondo Cane («En hundeverden») fra 1962. Filmen baserer seg på humoristiske og sjokkerende kon-traster, og byr for eksempel på kryssklipp mellom sørgende eiere på en hundekirke-gård i Hollywood og en asiatisk restaurant med hund på menyen. Den hardkokte, dis-tanserte holdningen i Mondo Cane virker temmelig brutal hvis vi sammenligner den med Monsons sentimentale dyrevernsdo-kumentar Earthlings. Kontrasten vitner kanskje om en mentalitetsendring, men også Mondo Cane hadde sine øyeblikk av høystemt melankoli: I en lite miljøbevisst tid presenterer filmen en ti minutter lang reportasje om det ødelagte dyrelivet på Bikini-atollen etter atomprøvesprengnin-gene, der desorienterte amfibier klatrer omkring på skjelettene til havarerte hav-skilpadder. Etter hvert sporet imidlertid Mondo-sjangeren av i en rendyrkning av sex, vold og eksotisme.

Naturdokumentaren er selvsagt en annen sjanger som har lagt grunnlaget både for estetikken og fortellerstilen i de planetære filmene. De virkelig store pro-duksjonene tar seg som mål å skildre all verdens ulike habitater. Jorda slik den er – eller ville vært – uten mennesket. Men siden Attenboroughs Den levende plane-ten fra 1980, har det vært vanlig å føye til mennesket i siste kapittel. Mennesket kommer her inn som et forstyrrende ele-ment, som en løpsk parasitt som truer balansen i naturen. Denne oppskriften finner vi også i senere dokumentarer, som BBCs storproduksjon Planet Earth (2006) og oppfølgeren Planet Earth: The future (2006), hvor klima og miljøproblemene drøftes inngående, men som betegnende nok bare fikk en liten brøkdel av original-seriens tilskuertall.

VISUELL VELLINGEn tredje filmtype som har smeltet inn i de planetære filmene er kunstfilmer som setter seg fore å portrettere planeten. De mest kjente er kanskje amerikaneren Ron Frickes trilogi Chronos, (1985), Baraka (1992) og Samsara (2011). Her er fortel-lerstemmen helt fraværende, alt overla-tes til filmspråket og musikken. Chronos bærer preg av en utrettelig fascinasjon for time lapse-teknologi og viser ulike steder og fenomener i en narkotisk-hyp-notisk høyhastighet. Baraka og oppføl-geren Samsara er mer uttalt spirituelle og følger mer provoserende assosiasjonsrek-ker: fra en asiatisk fabrikk for sexdukker og dukkeaktige prostituerte til en tradi-sjonell, men enda mer dukkeaktig geisha; fra en afrikansk gangsterkonge som blir begravet i en pistolformet kiste, videre til en familie av amerikanske våpenentusi-aster der far, sønn og datter poserer med sine favorittvåpen, videre til en krigskir-kegård der kameraet langsomt panorerer oppover kroppen til en offiser overlesset med utmerkelser og medaljer, for så å nå fram til ansiktet som er forbrent til en maske av kjøtt. Blikket til den vansirede krigsveteranen er uforglemmelig. Til tross for lange passasjer med uberørt natur og mystiske religiøse ritualer, etterlater filmen en følelse av en verden som har gått av ledd, blandet med en uklar psy-kedelisk uhygge.

Mørke verdensvisjoner finner vi også i Godfrey Reggios trilogi Koyaanisqatsi (1982), Powaqqatsi (1988) og Naqoyqatsi (2002). Filmene blander luftperspektiv, kryssklipp og time lapse-foto. Disse medi-tative og diffust kritiske billedstrømmene krever mye av tilskueren og den monu-mentale skjønnheten i bildene virker…/

{Intensjonen er god, men perspektivene virker like naive som en protestvise fra 60-tallet.»

FILM FOR VERDENSBORGERE

Fra Guy Reids Planetary.

9771503

555007 LMD2 FILM: BLACK MASS ✴ HEVN ✴ DHEEPAN ✴ ZAPATA WESTERN ✴ DIGITALPOLITIKK: EU

MOT GOOGLE ✴ BOKESSAY: NÅ ELLER ALDRI FOR GAZA ✴ TEGNESERIE: FLYKTNINGER

Internasjonal avis: 75 utgaver, 30 språk, opplag 2,4 millioner | 49 kroner | nr. 11 | NOVEMBER 2015

SYRIA

Putins risikable sjansespill Side 4–5

AFRIKA

Demografisk gåte Side 12–13

KINA

Nytt liv i landsbyene Side 10–11

BRASIL

Valgordning for korrupsjon Side 6–7

NOR

SK U

TGAV

E

FOTO

: PI

XABA

Y

HVORDAN UNNGÅ KLIMAKAOS?

De 196 landene som samles på klimatoppmøtet i Paris i slutten av november kan ikke feile. Tiden er knapp og de foreslåtte utslippskuttene altfor beskjedne.

SIDE 15–26

”Breathtaking images, dreamily stitched

together and hypnotically underscored

by composer Badalamenti”Variety

”Performances are strong, with Oftebro in particular proving himself as a gifted

and charismatic lead.”Screen

HHHHH”En ekspressiv eksplosjon,

Oftebros opplagte gjennombrudd”

Politiken

HHHHH”Original, modig og opprivende, med en

ekstraordinær Oftebro”Cinema

HHHHH”Filmen er spekket med stærke scener, går lige i hjertet”

Kulturtid.dk

PÅ KINO 15. JANUAR

I Middelhavet får Ayiva og Abas arbejde i den italienske frugtindustri, hvor flygtninge og immigranter spiller en uundværlig rolle for økonomien. FOTO: MER FILM

32

LE

MO

ND

E diplom

atique

– J

AN

UA

R 2

016

Middelhavet. Sig ordet. Betyd­ningen har ændret sig for de fleste af os. Fra at konnote­re badestrande, charterferier

og en særlig form for sund kost, vil ordet nok rumme andre betydninger i disse tider. Måske vil vi se for os, hvordan en skrøbelig båd overlæsset med flygtninge kæmper sig tværs over havet. For nogle lykkes det. For andre bliver rejsen fatal og slutpunktet for en bristet drøm.

FRUSTRATIONENS FØLGESVENDKort inde i Jonas Carpignanos reali­stiske film Middelhavet befinder vi os på åbent hav. Den skipper, som ellers skulle have transporteret de afrikan­ske flygtninge, migranter, drømmere (uenigheden om definitionen florerer velsagtens fortsat), er i sidste øjeblik sprunget fra, og den ansvarsfulde post er nu efterladt til en mand uden erfa­ring. Kort inde i rejsen er båden og dens værdifulde last da også i over­hængende livsfare. I næste indstilling ser vi de forhutlede, forkomne, døen­de mennesker klamre sig til en surrea­listisk metalgenstand midt i havet. Her venter de. Måske på at dø. Måske på at blive reddet.

De to altoverskyggende protago­nister Ayiva og Abas bliver reddet og befinder sig kort tid efter i det på overfladen idylliske italienske lille samfund Rosarno. Her får de arbejde i den essentielle frugtindustri, hvor flygtninge og immigranter faktisk spil­ler en uundværlig rolle for økonomien. Ayiva går til arbejdet med ildhu og iver. Naturligvis savner han sin hustru og deres lille datter, som sidder tilbage i Burkina Faso, men han erkender også, at vejen frem i Europa er møjsomme­lighed og arbejdsomhed.

Denne indstilling falder Abas noget vanskeligere. Han ser kun, hvordan

de afrikanske indbyggere behandles som andenrangs borgere i en nation, der ellers har brug for dem. Og da afrikanerne på et tidspunkt bortvises fra deres midlertidige bolig og trues af flere af de lokale slagsbrødre, bli­ver det for meget for Abas. Han tyr til volden, frustrationens evige føl­gesvend. Dermed sættes venskabet mellem Ayiva og Abas også på spil. Skal Ayiva droppe sine tanker om at arbejde sig op i samfundet og i stedet sætte hårdt mod hårdt? Vender man den anden kind til, når den første kind er blevet smadret?

BAG TALLENE OG KVOTERNEMiddelhavet er eminent til at skildre den dybt problematiske og komplekse situation, som de afrikanske tilflyttere befinder sig i. De er et særligt ved­hæng i et samfund, der slet ikke kan finde ud af at håndtere dem. Dette illustreres på særdeles nuanceret vis i Carpignanos film.

Ved at skildre både de italiene­re, der hjælper og de, der vil tæve afrikanerne ud af byen og samtidig skildre afrikanerne som ikke væren­de nogen homogen masse, men en dybt forskelligartet størrelse, hvoraf nogle kan håndtere den nye kultur, mens andre aldrig kan rumme en tilpasning til den, opnår Carpignano en kompleksitet, som er få samfunds­aktuelle film forundt. Og man må jo sige, at Middelhavet om noget er

samfundsaktuel og dermed også kan agere som et nuanceret indspark i en debat, der alt for længe har kredset om kvoter, EU’s krise og manglende sammenhold. Her kan filmen bidrage med et syn ind i det menneskelige, vel at mærke det menneskelige fra flere sider. For en stund kan vi få adgang til en oplevelse af, hvordan det er at være et helt andet menneske et helt andet sted i en situation, kun yderst få af os kender til.

Flere faktorer gør at filmen kan afstedkomme en slik oplevelse. Dels er formsproget komponeret med en vis hang til det dokumentariske. Her er ingen æstetisering for æstetikkens skyld. Her er tværtimod et yderst realistisk formsprog med udelukkende on location­optagelser, hvis realisme højnes af brugen af stort set kun ama­tør­skuespillere.

Især Koudos Seihon i rollen som Ayiva gør en imponerende figur, som da også gav ham skuespillerprisen på Stockholms internationale filmfestival. Instruktøren Carpignano fandt Seihon under sin research til en kortfilm, der ligeledes fandt sted på Rosarno. Seihon er fra Burkina Faso og har selv oplevet meget af det samme, som hans karakter gør det i Middelhavet. Dette bidrager da også til realismen, men det er nu især Seihons naturlige talent for skuespillet, der løfter indtrykket til et yderst overbevisende niveau.

Med Middelhavet kommer vi bagom tallene, kvoterne og de poli­tiske beslutninger. Vi får sat et men­neskeligt ansigt på og bliver mindet om, at der er unikke skæbner bag ved hver eneste beslutning om at rejse fra sit hjemland og entrere det fremmede.

© norske LMD.

Middelhavet, Jonas Carpignano, USA/Italia 2015. På kino fra 22. januar.

Filmisk setTillad mig at divergere en anelse

fra den sædvanlige filmiske forankring, denne klumme besid-der og lad mig kort vandre over i tv-land. Længe har det jo heddet sig, at det er i tv-serie-verdenen, fornyelse og originalitet for alvor er at spotte, men det har nok hed-det sig så længe, at vi nu kan ane en vis afmatning og en vis kalkule-ret tilgang, hvor mere eller mindre tarvelige tv-serier forsøger at lukrere på tidligere seriers succes. Der er dog fortsat behagelige overraskelser imellem den efter-hånden uoverskuelige mængde materiale. En af de seværdige serier er Halt and Catch Fire.

For de uindviede kan jeg beret-te, at serien tager sin begyndelse i starten af 1980’erne og første sæson udspiller sig i en texansk teknologivirksomhed, som ikke helt har forstået, at computeren er fremtiden. Ind kommer den halv-mystiske prodigé Joe MacMillan, som har en fornemmelse for fremtiden og straks iværksæt-ter en mission, der skal skabe en banebrydende, personlig compu-ter. Helt så godt går det ikke, men undervejs bliver vi både klogere på bits og bytes, alt imens et fasci-nerende persongalleri begynder at tone frem. Periodestykket er over-bevisende, og serien kan ikke helt umuligt gøre ved 1980’erne hvad Mad Men gjorde ved 1960’erne. Hvem ved, om vi om føje tid igen skal gå i trompetbukser og halv-store blazerjakker med opsmø-gede ærmer.

Det givtige ved Halt and Catch Fire skyldes flere faktorer. For det første spiller serien på vores etablerede viden om, hvad der kommer til at ske i IT-teknologien senere hen. Vi kender til bredbånd, sociale medier og internettets konsekvenser. Derfor afkoder vi serien med nutidige briller, hvil-ket seriens manuskriptforfat-tere udnytter i udpræget grad. Eksempelvist kredser anden sæsons plotlinje især om udviklin-gen af et teknologisk fællesskab, der muliggør, at man kan spille spil og kommunikere over telefonmo-demmet, hvilket var banebrydende dengang, men lugter langt væk af Facebook og online-gaming i dag. Vi trækker på smilebåndet og føler, at vi er vidne til historiske milepæle, mens de finder sted, vel at mærke uden at de involverede parter i serien egentlig er klar over det.

Det andet stærke træk ved Halt and Catch Fire er seriens evne til at favne et temmelig stort antal karakterer uden at lade dem i stikken. Mens andre serier er til-bøjelige til primært at iværksætte udviklingskurver for protagonisten og et par andre karakterer, formår Halt and Catch Fire at fremvise en karakterudvikling på tværs af ensemblet uden at blive overfla-disk eller banal. Denne karakte-rudvikling skyldes måske, at selve hovedlinjerne i handlingen ikke rummer de helt store overraskel-ser, men netop dette muliggør så, at der kan afsættes tid til at dvæle ved karakterer og lade disse udvi-kle sig langsomt – velsagtens en af styrkerne ved tv-mediet. AMC, der står bag både denne serie og Mad Men, har netop fornyet Halt and Catch Fire til en tredje sæson, der får premiere den kommende sommer.

Steffen Moestrup. © norske LMD

Menneskelige immigranterFILM. Ved at bruge amatørskuespillere og et dokumenta-risk formsprog giver Middelhavet et yderst vellykket og dybt menneskeligt indblik i to immigranters komplekse liv.

Steffen MoestrupFilmkritiker.

{Vi får en oplevelse af, hvordan det er at være i en situation få av os kender til.»

FILM ✴ LITTERATUR ✴ KRITIKKLITTERATUR: HOUELLEBECQ ✴ FILM: AMY FILOSOFI: KATASTROFISME ✴ MICHEL ONFRAY MEDIA: IRSK KRISE ✴ HISTORIE: SABOTASJELMD2

Evelyne Pieiller, side 34–35

«Anarkisten, som han fortsatt kaller seg, forkynner nå respekt for tradisjonen.» }

Trenger vi katastrofen for å lære? Side 32–33

24

LE

MO

ND

E D

IPLO

MA

TIQ

UE

– JA

NU

AR

201

6

«Dagen i dag er en dag for oppreisning […] Unnskyld for at vi ventet så lenge.» Med disse ordene begeistret president Cristina Kirchner Argentinas transer i juli 2012.

Kirchner overleverte det første ID-kortet som stadfestet et kjønnsskifte, til en person som ble definert som mann ved fødselen, men hadde søkt om å bli registrert som kvinne. Kjønnsskiftet ble mulig etter at det argentinske senatet vedtok en lov om kjønnsidentitet 9. mai samme år – med 55 stemmer for og en avholdende.

Det var ingen demonstrasjoner i gatene. I et land hvor nær 80 prosent av befolkningen kaller seg katolsk, var kirken knapt til stede i debatten. I januar i fjor sa trans-aktivisten Diana Sacayán,1 som ble myrdet i oktober, om seremonien: «Før forfulgte staten oss. Den dagen ba den om unnskyldning.»

Loven anerkjenner alles rett til å definere seg som mann eller kvinne uavhengig av kjønnet de ble tildelt ved fødselen. De kan dermed endre fornavn, kjønn og bilde på ID-kortet, og fødselsattest. Alt uten å levere en eneste søknad, eller oppsøke en psykiater eller kirurg.

Mange velger å bevare sine medfødte kjønnsorganer og foretrekker å kalle seg «trans» i stedet for kvinne eller mann. Det lovpålagte kravet om å velge mellom to kjønn avskrekker mange. «Jeg vil ikke kalle meg kvinne,» sier transaktivisten Marlene Wayar (46). «Jeg vil endre ID-kortet når jeg kan huke av ’trans’ eller et annet alter-nativ som forteller hva jeg virkelig føler meg som.»

FORVENTET LEVEALDER 35 ÅRSelv om flere mener loven er langt fra perfekt, støtter de fleste transene den. Loven sier blant annet at staten skal dekke alle utgifter til eventuell hormonbehandling eller kjønnsoperasjon. Den tillater også mindreårige å endre kjønn i folkeregisteret, med samtykke fra foreldrene. 9. oktober ble Luana (6) det første barnet som fikk papirer på ny kjønnsidentitet.

Framskrittene i hverdagen er betydelige tre år etter at loven ble vedtatt. «Å kjøpe en mobil, dra på legevakten eller offentlige kontorer og bli oppropt med et fødenavn som ikke stemmer med utseendet, var alltid et drama. I dag viser vi identitetskortet og det er det,» sier Lohana Berkins fra foreningen for transvestitter og transseksu-elle, Alitt. «Denne ubetydelige detaljen er blitt grunn-leggende. Den har begynt å konstruere en idé i oss om medborgerskap og demokrati.»

Loven gir de nye generasjonene, som ikke har opplevd hverdagstransfobien, mange muligheter vi ikke hadde, forteller Berkins. «Det er en fryd å se dem spasere i gatene uten å skjule seg. Vi gikk knapt ut uten burka. Det var en seier å komme hjem i live.» Det oppleves også som et stort framskritt å ikke lenger være avhengig av godviljen til en dommer etter en lang hinderløype for å få anerkjent juridisk sin valgte identitet. Siden 2012 har 6000 argentinere (av 41 millioner) endret papirene sine.

Er loven nok for å bedre situasjonen til transene? Ifølge en rapport Alitt publiserte i 2006, er forventet levealder for en transperson bare 35 år. Fremste døds-årsak er aids. Nest på lista kommer medisinske inngrep, som silikoninnsprøyting, utført av amatører i 90 prosent av tilfellene. Over 80 prosent av transene har ikke annet

valg enn å livnære seg av prostitusjon. Andelen synker med utdanningsnivået: Kun 33 prosent av transene med høyere utdanning prostituerer seg. Men bare to prosent av transene har høyere utdanning. Knappe 15 prosent har fullført videregående. 76 prosent har opplevd politi-vold – den tredje dødsårsaken.

«Jeg er førti, jeg er en overlevende,» sa Sacayán før hun ble drept. «I mine femten år med prostitusjon etter at jeg dro hjemmefra som 13-åring, satt jeg fem år i fengsel. Iblant ble vi innesperret i to uker, så slapp de oss fri og arresterte oss igjen dagen etter med hjemmel i politiforbud mot transvestitter, som i dag er annullert.» Mishandling, slag, voldtekter i fengsel, Sacayán gikk ikke i detaljer. Hun foretrakk å snakke om hva loven hadde gjort for henne: «Endelig føler jeg at jeg har et hjemland. Det argentinske flagget omfavner meg og beskytter meg.» Hun ble drept med kniv 13. oktober.

BEDRE UTDANNINGSMULIGHETERLoven har også ført til en rekke institusjonelle fram-skritt: Alle departementene har fått komiteer for kjønn, seksuelt mangfold, og «etiske retningslinjer» overfor LHBTQI (lesbiske, homofile, bifile, queer og intersex). Arbeidsdepartementet har inngått avtaler med utdan-ningssentre om å inkludere transpersoner. Departementet gir utdanningsstipender og dekker i en periode en del av lønningene eller de sosiale utgiftene hvis de blir ansatt. De arbeider også med en sammenslutning av 80 fagforeninger for å få klausuler mot diskriminering inn i tariffavtalene. I september innførte delstatsparlamentet i Buenos Aires en kvote på én prosent transpersoner i det offentlige.

Mindre enn 15 prosent av transpersonene fullfører videregående skole. Skolen Mocha-Celis ble opprettet på privat initiativ i 2012 for å gjøre noe med situasjonen. «Vi ville ha et sted for transpersoner som ikke hadde klart å ta videregående, fordi de følte seg diskriminert i de andre etablissementene,» sier rektor Francisco Quiñones, som presiserer at bare 40 prosent av elevene er transer.

Det første kullet på tjue elever fikk vitnemål i

For få år siden kalte dagens argentinske president homo-fili en sykdom. Tonen er nå endret, for etter tolv år ved makten har venstresiden radikalt endret det offisielle

synet på kjønnsidentitet.

Angelina MontoyaJournalist, Buenos Aires.

Transvestitt: en person som kler seg og har et utseende man vanligvis forbinder med motsatt kjønn.

Trans: en person med en annen kjønnsidentitet enn den de fikk tildelt ved fødselen og registrert i folkeregisteret. Personene ble tidligere kalt trans-seksuelle, men de avviser den betegnelsen, fordi de mener det ikke dreier seg om seksualitet, men identitet. De foretrekker derfor «trans».

Kjønnsidentitet: måten et individ oppfatter seg selv og vil bli oppfattet på. Kjønnsidentiteter er ikke enten mann eller kvinne. Variasjonene kalles ofte LHBTQI – lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, queer og intersex (personer født med uklart biolo-gisk kjønn).

ORDFORKLARING

Framskritt for transene i Argentina

En ung mann i Buenos Aires med bilder av ofre for kjønnsrelatert vold under en markering av Den internasjonale

dagen for utrydding av vold mot kvinner, 26. november.

FOTO: XINHUA, SIPA USA / NTB SCANPIX.

TILBAKE TIL START I LATIN-AMERIKALMD

25

LE

MO

ND

E D

IPLO

MA

TIQ

UE

– JA

NU

AR

201

6

desember 2014. Pablo Gasol var en av dem: «Skolen ga meg mulighet til å være meg selv,» sier den 30-årige forfatteren og regissøren. Andre initiativ har fulgt, som Nasjonaluniversitetet i Avellaneda hvor et program gir transpersoner mulighet til å fullføre grunnskole og vide-regående, og å fortsette på universitetet.

IDENTITET SOM RETTIGHETHvordan kan det ha seg at et katolsk land har legalisert, slag i slag og nesten uten debatt, kjønnsnøytralt ekte-skap (2010), retten til kjønnsidentitet (2012) og assistert befruktning for alle kvinner (2013)? Advokat og medlem av Nasjonal front for loven om kjønnsidentitet, Emiliano Litardo, har en forklaring: «De siste tretti årene har ’bestemødrene på Mai-plassen’ konstruert ideen om at identitet er en menneskerett,» sier han. «Bevegelsen for seksuelt mangfold er inspirert av denne kampen, men gir den en annen betydning: Der hvor ’bestemødrene’ ser identitet i biologiske og essensialistiske termer, fortolker transene den som en sosial konstruksjon og et personlig valg.»

Siden slutten på diktaturet (1976–1983) har «bestemø-drene på Mai-plassen» lett etter de 500 barna militæret bortførte og oppdro uten at de visste om sin identitet. De fikk liten støtte fra myndighetene til å begynne med: De første presidentene var mer innstilt på amnesti enn å belyse fortidens forbrytelser. Etter hvert som tiden gikk og barna ble eldre, endret bestemødrene strategi. På begynnelsen av 90-tallet henvendte de seg direkte til barna som var blitt voksne, med plakater og reklame-innslag som spurte: «Er du i tvil om din identitet? Kontakt oss.»

I 1992 ble Kommisjon for retten til identitet opprettet. Slik oppsto ideen om identitet som en rettighet, og ble gradvis tatt opp av andre grupper, blant annet urfolk. Da Nestor Kirchner kom til makten i 2003 (kona Cristina tok over i 2007) gjorde han forsvar av menneskerettigheter og straff av forbrytelser begått under diktaturet til en av pilarene i politikken sin: Amnestilovene ble annullert, flere hundre militære ble stilt for retten.

Cristina Kirchners anerkjennelse av statens ansvar for transfobien var som et ekko av unnskyldningen fra hennes ektemann og forgjenger for blyårene under dik-taturet. Og den politiske strategien med å ty til identite-ten som en rettighet traff midt i blinken i parlamentet. «’Bestemødrene’ plasserte retten til identitet i sentrum av Argentinas juridiske og moralske normer,» sier Mauro Cabral fra Global Action for Trans* Equality (GATE).

Han forklarer at det er vanskelig å eksportere erfarin-gene fra Argentina, fordi denne retten ikke blir oppfattet på samme måte i andre land. «Norge og Nederland fram-står som forkjempere for LHBT-rettigheter, men i nesten tjue europeiske land vil man at transer skal steriliseres,» sier Cabral. «Vi måtte i så fall eksportere retorikken om identitet som en rettighet, men disse landene har ikke for vane å importere ideer. De er raske med å rette peke-fingeren mot land i sør, men har store problemer med å innrømme at deres egen politikk bryter menneskeret-tighetene.»

KLAR FOR ABORTKAMPFramskrittene innen rettigheter for seksuelle minoriteter har også blitt mulig fordi de ikke rører ved den masku-line dominansen – i motsetning til legalisering av abort (fortsatt straffbart) som gir kvinner større selvstendighet. «Den argentinske machoen finnes fortsatt. Han skjuler seg bare i hulen sin, og så snart man nevner kvinneret-tigheter, spesielt abort, kommer han fram,» sa Sacayán. Sosiologen Eric Fassin kaller framskrittene i land som fortsatt forbyr abort (Malta vedtok en lignende lov i april i fjor), en «billig måte å framstå som moderne på».2

Dessuten, om Nestor Kirchner (døde i 2010) var en for-svarer av LHBTQI-rettigheter, har Cristina Kirchner hele tiden vært en høylydt abortmotstander.3 Motstanden hennes framstår mest som et forhandlingskort mellom kirken og regjeringen. Hvert juridiske framskritt innen rettigheter for seksuelle minoriteter eller reproduktive rettigheter har blitt fulgt opp av et beroligende budskap fra regjeringen som garanterer at abortforbudet vil bestå. Og om politikerne fortsatt ser på selvbestemt abort som piantavotos («stemmetap»), er det motsatte tilfellet for forsvar av seksuelle minoriteter. Politikere av alle kjønn konkurrerer om å framstå som mest åpne på området.

Transenes kamp for å leve et normalt liv er langt fra over. I tillegg til at transfobien og volden fortsetter, må en rekke lover basert på kjønnsforskjeller også endres. «Skal man gi fødselspermisjon til en offentlig anerkjent transmann?» spør Berkins. I februar i fjor fikk faktisk en transperson, som hadde bevart sine kvinnelige reproduk-tivorganer, svangerskapsstøtte, selv om han var mann ifølge sine nye papirer. Et lovforslag vil også gi erstatning til personer som er ofre for politivold på grunn av deres kjønnsidentitet. Også her er transaktivistene inspirert av erstatningene gitt til tidligere politiske fanger under diktaturet.

Transene fortsetter sin ferd mot inkludering. «Men vi vil ikke glemme at legalisering av abort er den neste store kampen i Argentina,» sa Sacayán. «Feministene støt-tet vår kamp, nå er tiden inne for at vi tar opp kampen deres.» Det er allerede klart at en lov som vil avkrimina-liserere selvbestemt abort ikke vil snakke om «gravide kvinner», men om «personer som kan gjennomføre et svangerskap», for å inkludere transmenn. Det står det i det minste i et lovforslag helsedepartementet offentlig-gjorde i april. Oversatt av R.N.

1 Alle personer i denne teksten er omtalt med sin selvvalgte kjønnsidentitet.2 Sitert av Carlos Bonfil, «La convivencia en la modernidad. Entrevista con Eric Fassin», La

Jornada, supplément Letra S, nr. 138, Mexico, 10. januar 2008.3 Abort er forbudt, med mindre morens liv og helse er truet eller hun har blitt voldtatt.

{Politikere av alle kjønn konkurrerer om å forsvare seksuelle minoriteter.»

HistorienLe Monde diplomatiques histo-

rie strekker seg tilbake til 1954, da avisen ble opprettet som et bilag til dagsavisen Le Monde. «Diplo» ble etter hvert et svært populært bilag for internasjonal politikk og kultur. Internasjonal anerkjennelse gjorde at den italienske avisen il manifesto kontaktet redaksjonen på begyn-nelsen av 90-tallet med forespørsel om samarbeid. Siden har en rekke andre redaksjoner kommet til og utviklet Le Monde diplomatique til den særegne avisen den er i dag: en virkelig internasjonal, kosmopolitisk avis med et mangfold av redaksjo-ner som utveksler artikler og ideer på tvers av språk og landegrenser.

Den norske utgaven ble startet av Truls Lie i 2003 for å bringe afrikan-ske, latinamerikanske og arabiske perspektiver, så vel som europeiske,

inn i det norske ordskiftet, der få me-dier har midler til å sende korrespon-denter ut i verden og dermed svært ofte nøyer seg med å hente informa-sjonen og analysene fra de domine-rende engelskspråklige kildene.

En annen viktig målsetning for den norskinitierte delen av LMD er å fylle et hull i den norske medie-hverdagen, nemlig å presentere aktuell politisk filosofi og gi lesnin-ger og analyser av kultur, samfunn og medier i et kosmopolitisk, sam-funnskritisk og ikke-partipolitisk perspektiv. Vårt ønske er å tilby norske og skandinaviske lesere en unik adgang til kritiske, nyskapende og engasjerende perspektiv på geo-politikk, kulturindustri og ikke minst presentere ny politisk og filosofisk tenkning som sjelden når fram til Norge i presens.

«Jeg ble både glad, imponert og lettet da jeg leste den siste utgaven av Le Monde diplomatique i går. Som tidligere journalist (i 25 år) er jeg blitt mer og mer frustert over den norske dekningen av våre dagers dramatiske globale hendelser. Bare kildebruken er jo til å steile over: Meglere, bankfolk, finaniseringsinstitusjoner og aksjeeiere står alltid i første rekke når NRK og andre skal forklare hva som nå skjer.» E-POST FRA ABONNENT

Venstresidens The Economist. Le Monde diplomatique har vært et sentralt samlingspunkt for flere av de større politiske bevegelsene i verden siden 90-tallet.

Fra den franske redaksjonen:«Hva er poenget med en avis? Å lære og å forstå. Å gi litt sammen-heng i denne verdens store støy, hvor andre aviser bare hoper opp nyhetsaker. Å reflektere over våre kamper, å identifisere og bli kjent med de som leder dem. Å aldri forbli solidarisk mot en makt så snart dennes handlinger bryter med det den hevder å fronte. Å nekte det identitetspolitiske maskineri-et i et ’sivilisasjonssammenstøt’ som glemmer at ’Vestens’ arv er plyndringen av Sommerpalasset,

miljøødeleggelser, men også fag-bevegelsen, miljøvernbevegelsen, feminismen – krigen i Algerie og ’koffertbærerne’ som hjalp algerier-ne. At ’Sør’, de framvoksende lande-ne som endevender den koloniale orden, omfatter middelalderske religiøse krefter, griske oligarkier, og bevegelsene som kjemper mot disse – den taiwanske giganten Foxconn og arbeiderne i Shenzhen.

Hva er poenget med en avis? I en tid med resesjon og resignasjon, å rydde vei for nye økonomiske og miljømessige samfunnsrelasjoner. Å slåss mot sparepolitikk, stimulere eller kritisere andpustne og visne sosialdemokratier. Det var i denne avisen at ideen om skatt på finan-stransaksjoner ble gjort allment

Redaksjonell profil …kjent, og mer nylig ideen om et inn-tektstak. Enkelte ganger kan altså en avis vise at pressen ikke alltid tar næringslivsledernes side mot de som ønsker å redde planeten og forandre verden.

I løpet av tiårene har avisens intel-lektuelle engasjement forblitt intakt, men avisens rolle har endret seg. På begynnelsen av 70-tallet fortsto redaktør Claude Julien, i likhet med Ignacio Ramonet etter ham, at en slik publikasjon ikke kunne nøye seg med å formidle nyheter til lesere som savnet informasjon, slik som på begynnelse av krigen i Algerie på 50-tallet. Men at man måtte tilby holdepunkter, forklaringer som kan gi mening til flodbølgen av informa-sjon som slår mot oss hver dag.

Å gi informasjon, betyr også å velge ut. Det vil så å velge bort noe. Den verste formen for sensur er å si alt samtidig – bilde, lyd, direkte kommentarer, umiddelbare reaksjo-ner. Flommen av sekundære saker sluker tråden for det viktige. Vi står for valgene vi gjør.

Det særegne ved dem er at de er både kollektive og uavhengige. Mens personfokuset dominerer overalt, framhever vi snarere det kollektive arbeidet til en redaksjon og avisens mange bidragsytere. Avisen er ikke et veikryss der tekster havner ved siden av hverandre uten verken sammenheng eller relevans. Vi er også uavhengige, verken un-derlagt aksjonærer eller annonsø-rer, og kan, med en viss hybris, si at vi ikke har noen over oss.»

* I Norge blir LMD sett på som en nisjeavis, men faktum er at hvis man leser Der Spiegel eller The Economist - leser man også Le Monde diplomatique.

* Leserne er langt over gjennomsnittet interessert i politikk, samfunnskritikk, kunst, nye medier og film.

* Ekstremt opplyst, global og velbemidlet målgruppe. Trendsettere og opinionsledere med kjøpekraft.

* Med 12 utgaver i året, gir LMD synlighet for annonsører i en hel måned.

* Hos Le Monde diplomatique treffer du lesere som bruker god tid på avisen

* Avisen trykkes også på et hvitere og tykkere avispapir enn dags- og ukesaviser. Dette gir en bedre finish for annonsene

* Høy kredibilitet og lav pris, men når samtidig 90.000 lesere i måneden

* Bruttoopplag på 26.000 eksemplar i 2015

Annonsørinfo Distribusjon* Avisen distribueres til egne abonnenter distribueres til Klassekampens

abonnenter, samt til løssalg i Norge og Danmark

* Selges i 250 utvalgte kiosker over hele landet.

* Unik distribusjon hos meningsbærende miljøer som samtlige norske bibliotek og det norske stortinget

Redaksjon og bidragsytere

Den franske redaksjonen:Serge Halimi, ansvarlig redaktørMartine Bulard, redaksjonssjefRedaksjon: Alain Gresh, Philippe Rivière, Anne-Cécile Robert, Mona Chollet, Pierre Rimbert og Philippe Rekacewicz.

Den norske redaksjonen:Remi Nilsen, ansvarlig redaktørMira R. Langeland, redaksjonsassistent

Faste bidragsytereTruls Lie, skribent og tidl. redaktørArnstein Bjørkly, filmkritikerSteffen Moestrup, filmkritikerEspen Grønlie, litteraturkritikerFrida Skatvik, journalist Alexander Carnera, forfatter og skribentSlavoj Zizek, verdenskjent slovensk filosof

Faste oversettereGøril Eldøen, Lasse H. Takle, Kaja Jenssen Rathe

Daglig leder: Remi Nilsen

AnnonserGeir Hellerud tlf: 21 50 47 06 / 928 08 080 e-post: geir.hellerud@mediekompetanse.com

Annonsemateriell:Minste oppløsning er 200 dpi, levert enten som pdf, eps eller bildefil (tiff, jpg, psd). Ferdig materiell sendes til annonse@lmd.no

Annonsepriser 4-farger Pris (NOK)

Bakside (modul 55) 24.000,-

1/1 side (modul 55) 20.000,-

Modulpris 900,-

25% MVA kommer i tillegg.(Se modulkart på neste side)

Utgivelse Utg. dato Materiellfrist

1 7. jan 31. des

2 4. feb 28. jan

3 3. mars 25. feb

4 7. april 31. mars

5 6. mai 28. april

6 2. juni 26. mai

7 7. juli 30. juni

8 4. aug 28. juli

9 1. sept 25. aug

10 6. okt 29. sept

11 3. nov 27. okt

12 1. des 24. nov

1 - 2017 5. jan 29. des

Ho les Le Monde diplomatique og drink espresso. Han les VG og drikk cola. Så knullar dei livet ut av kvarandre. Ingen trur at det skal vare.

Frode Grytten, Vente På Fuglen (2014)