Norsk polarhistorie 3 – del 2

Norsk

Polarhistorie

3

Rikdommene

janne

Text Box

DEL 2

NYE GRENSER

Etter krigen ble polarområdene strategisk viktigere. Kull-

driften skulle trygge suvereniteten over Svalbard. Fiskeriene

trakk stadig nordover, og norsk råderett over arktiske far-

vann økte. Opptur og rovdrift i fangstnæringene ble avløst av

nedgang i bestandene og press fra miljøinteresser. Krav om

forvaltning av sårbar natur satte nye grenser for nærings-

aktivitet i polarområdene.

Norsk fangst av sjøpattedyr – sel, kval, kvalross – hadde vore ei historie omreduksjon av den eine bestanden etter den andre. Når det vart langt mellomdyra på eitt felt, flytta fangstfolka berre vidare til eit nytt. Det begynnande inter-nasjonale samarbeidet like før krigen kunne likevel gje håp om at nokon villeta ansvar for at fangsten ikkje blei større enn at dyra klarte å reprodusere seg.Det håpet blei langt på veg gjort til skamme. Mangelfull forvalting er den vikti-gaste raude tråden i historia om kvalfangst og selfangst også i etterkrigstida.Samtidig inneheld denne historia også element om gode fortenester, tekniskeframsteg og betra velferd for mannskapa, men for mange også forteljingar omtragiske ulykker. Og sist i århundret møtte den heroiserte fangstmannenmotstand frå grupper og enkeltpersonar som meinte fangsten var barbarisk.

Før 2. verdskrigen braut ut, stod sjøpattedyrfangsten enno sterkt i Noreg.Vestfold-reiarane henta heim store rikdommar frå Sørishavet, og selskinn ogspekk frå Ishavet gav økonomiske ringverknader iTroms og på Sunnmøre. Menfrå 1938–39-sesongen og til den første etterkrigssesongen kom situasjonenfor både kvalfangsten og selfangsten til å endre seg kraftig, først og fremstfordi mykje av det flytande materiellet ikkje hadde vore i fangst eller var gåtttapt i krigsåra. Dei norske kokeria og kvalbåtane var på heimtur frå feltet dåinvasjonen av Noreg kom 9. april, og Tyskland gjekk dermed glipp av storeoljemengder som landet hadde behov for. I staden gjekk kvaloljen frå Antarktistil Storbritannia, der the Ministry of Food kjøpte det meste. Dei over 6000mennene som var engasjert i kvalfangst, fekk heller ikkje komme heim til Noregfør krigen var over. Resten av kvalflåten gjekk, saman med handelsflåten, inni London-regjeringa sin Nortraship-flåte. Mange av dei flytande kokeria bleibrukt som tankbåtar eller for å frakte krigsmateriell. I New York-avdelinga

e i n g r å d i g f a n g s t n a s j o n ? 319

EIN GRÅDIG FANGSTNASJON?

var Hvalkomiteen ei underavdeling som skulle administrere den vesle kvalfang-sten som var.1

Selfangsten hadde før krigen hatt ei deltaking på fleire og sytti fartøy medeit samla mannskap på rundt 1150 mann pr. år.2 Ved fangststarten i 1945 vardet berre 14 båtar og 177 mann, men det var likevel mykje berre ein dryg månadetter fredsslutninga. Under okkupasjonen var selfangsten innstilt, og fartøyablei brukt til anna verksemd. I 1938 var det registrert 51 ishavsfartøy i Troms,i 1944 var talet gått ned til 34.3 I Møre og Romsdal gjekk talet på ishavsskutertilbake frå 22 til 16 i den same perioden. Enkelte fartøy hamna til liks medkvalfangstfartøya i alliert krigsteneste, fordi dei var i fangst på den andre sidaav Atlanterhavet i april 1940. Andre gjekk i fraktteneste for den tyske okkupa-sjonsmakta.

I 1945 var forventningane store, sia det ikkje hadde vore drive fangst ikrigsåra. Men som Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe uttalte etter1946-sesongen, hadde ein venta ein større vekst i selstammane. Forklaringapå den låge veksten meinte dei å finne i at selen var «så pass hardt beskattet inn-til 1940 at det eventuelt måtte flere fredningsår til før man ser merkbare foran-dringer i bestanden».4 Også Nord-Norges Rederiforening var skuffa over atdet ikkje hadde vore nokon merkbar vekst i selstammane.

Kvalfangarane og arbeidsgjevarane deira blei også skuffa. Under krigen, iperioden 1940–45, blei det fanga mindre enn ein femdel av sesongen 1938–39,og mange trudde at kvalstammane ville ta seg opp når fangsten hadde vore såliten.5 Det viste seg snart at kvalen var like truga som før. Kvalfangstnasjonaneinnsåg at noko måtte gjerast. Men selfangstnæringa fikk ein formidabel vekstdei kommande åra.

Bukkar til havresekkane

Den første konferansen om kvalfangstreguleringar for etterkrigstida vart haldenså tidlig som i januar 1944 i London. Formålet var å sørge for at reguleringanefrå konferansane i 1937 og 1938 skulle gjelde for den første etterkrigssesongen.Det ville bli viktig å sørgje for at det blei produsert mest mulig olje for eifeitthungrig verd, samtidig som ein måtte ta omsyn til kvalstammane.

Det blei også halde ein konferanse i London i 1945, delvis som førebuingtil den planlagte Washington-konferansen året etter, som USA tok inititativ til.Den andre London-konferansen hadde tre hovudutfordringar: finne kontroll-system som kunne sikre vern om kvalstammane, bremse nye nasjonar som villestarte med kvalfangst, og mette feittbehovet i Europa. I London blei ein derforeinige om å fastsette ein årlig totalkvote på 16 000 BWU (blåkvaleiningar),6

for å unngå for stor ekspansjon i næringa og fordi ein meinte det var viktig

320 n y e g r e n s e r

«Harmoni» av Tromsø brøytar seg fram i Vestisen i 1982.

Fangsten er samla langs skutesida på ein

kvalfangar i Sørishavet og klar for å bli heist

om bord i kokeriet.

for framtida å innføre prinsippet om totalkvote. At talet akkurat vart 16 000var nokså tilfeldig. Ein hadde enno liten kunnskap om storleiken på og utviklin-ga av stammane. Kvoten vart foreslått av tre vitskapsmenn, Birger Bergersen,Remington Kellogg og N.A. Mackintosh, og følgte i stor grad nedgangsten-densen i fanga kval frå sist på 1930-talet i staden for å prøve å bremse han.Nasjonale kvotar blei ikkje vedtatt verken i London eller i Washington, fordiein meinte prinsippet om fritt hav og fri handel måtte gjelde. Nasjonale kvotarville også gjere det umulig for nye nasjonar å begynne med kvalfangst.7

Det viktigaste som skjedde på Washington-konferansen i 1946 var oppret-ting av ein internasjonal avtale, den internasjonale kvalfangstkonvensjonen, somblant anna innebar etablering av eit råd, Den internasjonale hvalfangst-kommisjon, IWC (International Whaling Commission). USA foreslo at for åstyrke kommisjonen burde han bli ein FN-organisasjon, under FAO. Dettespørsmålet blei utsett, og tilbodet frå Storbritannia om å stille med sekretariatblei i staden akseptert. Året etter blei det bestemt at kommisjonen skulle veresjølvstendig, og at 3/4 fleirtal måtte til for å endre reglane. Internasjonale samar-beidsavtalar var noko som låg i tida, men denne organisasjonen var likevel spesielli internasjonal politikk, fordi så å seie alle nasjonane som hadde interesse i utnyt-tinga av eit råstoff delegerte rådveldet sitt over desse ressursane til ein perma-nent kommisjon. Kommisjonen var basert på likskap mellom suverene statar,noko som innebar at i dei første 20 åra, då den pelagiske fangsten i Antarktisstod på dagsordenen, var fleirtalet av medlemmane ikkje sjølv engasjerte i pelagiskkvalfangst, men kunne stemme ned dei som var det. Etter kvart vart åtte nasjonardei mest aktive: Storbritannia, Noreg, Japan, Nederland, Sovjet, USA, Australia,Canada. Dei tre siste dreiv ikkje sjølv med kvalfangst. Blant dei pelagiske stod deigamle, Storbritannia og Noreg, mot dei nye: Japan, Nederland, og Sovjet.8 Iteorien skulle det samarbeidet som her vart etablert love godt for framtida tilkvalressursane. Går ein inn i regelverket, ser ein at landa gav kommisjonen litamakt til å gjennomføre ei fornuftig forvalting; i praksis hadde alle medlemslan-da veto. Det var kanskje også ein føresetnad for at landa i det heile ville meldeseg inn. I konvensjonen stod det også at det ikkje kunne fastsettast kvotar spesieltfor ei gruppe kokeri eller landstasjonar og heller ikkje settast tak på kor mangekokeri og landstasjonar kvar nasjon kunne ha. Dette står i klar motstrid til måletom å verne kvalstammane for kommande generasjonar. Å sameine økonomiskeog økologiske motiv såg ut til å vere uråd. Kvart år diskuterte ein storleiken påkvoten, alle var einige om at kvalane var truga, men det gjekk mange år før detvart semje om å redusere kvoten, og då ganske forsiktig. Det var også vanskeligå få aksept for forslag om å kondemnere fangstmateriell. Konvensjonen fastsloat reguleringa skulle vere basert på vitskaplige undersøkingar, men det er ikkjefritt for at dei kommersielle omsyna var store.9

Prinsipielt var altså danninga av IWC svært viktig for å få til eit inter-


nasjonalt samarbeid om ikkje å overutnytte kvalstammane, i praksis fekk samar-beidet forholdsvis liten effekt. Det var ingen internasjonal kontroll med atselskapa ikkje fanga ulovleg; kvart land hadde i praksis vetorett og kunne gjeredet dei ville, totalkvoten var nokså tilfeldig sett, og det var vanskelig å få tilsemje om å seinke han.10

Noko blei likevel gjort. I Washington blei reguleringane fastsett både for1946–47 og sesongen etter. For første gong blei det akseptert eit minstemålpå seikvalen, og knølkvalen blei freda sør for 40 grader. Fangstane i 1945–46viste skuffande dårlig resultat. Blåkvalen utgjorde berre 30,7 prosent av fangst-volumet, og det var det lågaste i pelagisk fangst i Antarktis.11 Kvalfangstnasjonanetok likevel ikkje denne situasjonen innover seg, overfangsten heldt fram trassi fagre ord og løfter i kommisjonen.

Den fremste norske strategen innanfor sjøpattedyrfangsten var både forskarog politikar. Birger Bergersen hadde før krigen vore professor i anatomi vedNorges tannlægehøiskole, etter å ha tatt doktorgrad på ei arbeid om huda tilgrønlandsselen.12 Då krigen braut ut, var han rektor, men forlét stillinga og komtil Forsyningsdepartementet i London.13 Seinare var han ambassadør i Stockholm.I norsk historie er lærarsonen frå Kvæfjord best kjent som skolereformator deiåra han var kyrkje- og undervisningsstatsråd i regjeringane til Oscar Torp ogEinar Gerhardsen, frå 1953 til 1960.14 Men i denne samanhengen er Bergersenden fremste norske strategen innanfor sjøpattedyrfangsten, som formann iHvalrådet og i den norsk-sovjetiske selfangstkommisjonen gjennom mangeår.15 Han blei også den første presidenten i IWC.

I 1948 tok Bergersen initiativet til danninga av eit selfangstråd, etter modellav Hvalrådet.16 Bakgrunnen for forslaget var at det ikkje eksisterte nokon sjølv-stendig instans som tok hand om selfangstspørsmål. I praksis hadde dei norskemedlemmane av den norsk-sovjetiske selfangstkommisjonen fungert somstyresmaktene sitt rådgjevingsorgan i selfangstsaker, trass i at arbeidsområdettil kommisjonen skulle vere avgrensa til konsesjonsavtalen med Sovjetunionenom Kvitsjø-fangsten. Bergersen foreslo at eit nytt selfangstråd skulle fungeresom eit bindeledd mellom næringa og staten. Den viktigaste oppgåva til eitslikt organ måtte vere å regulere fangsten, ikkje berre på norsk side, men ogsåinternasjonalt. Men reguleringstiltak måtte vere fundert på vitskaplig grunnlag,og dermed også på auka satsing på selforsking. Bergersens forslag gav støtettil nytt offentlig søkjelys på selfangstnæringa. Det blei vedtatt ein ny selfangst-lov i 1951, til avløysing av Lov om fredning av sel av 6. mars 1935. Formåletvar «å sikre en rasjonell og forsvarlig utnyttelse av bestanden».17 Med heimel iden nye loven kunne styresmaktene regulere fangsten, forby fangst på visseartar, fastsette kvotar og også gje forskrifter om fangstmetodane.

Den auka interessa for selfangsten frå styresmaktene si side hang samanmed at han var i ferd med å bli ein viktig næringsveg. Det samla nettoutbyttet


Kvalenerpumpa full av luft ogmerka, slikat

det er lett for karane om bord i «Star XXI» å

finne han igjen.

til fangstfolka utgjorde årlig mellom ti og tolv millionar kroner i åra 1947–50.Salet av skinn og pelsprodukt gjekk først og fremst til utlandet, noko sominnebar tilgang på viktige valutainntekter i gjenreisingsfasen.

Når det gjeld Kvitsjø-fangsten, hadde forskingssamarbeidet med Sovjet-unionen tatt slutt etter at feltet blei stengt for norske fangstmenn. Men i 1958kom det i stand ein ny avtale mellom Noreg og Sovjetunionen. Samtidig bleiein ny norsk-sovjetisk selfangstkommisjon oppretta, som møttest årlig for ådrøfte tiltak for å regulere fangsten, basert på praktiske og vitskaplige under-søkingar. Avtalen omfatta alle områda med norske og sovjetiske fangstinteres-ser: Vestisen, Nordisen, Austisen og Danmarksstretet, og var eit viktig tilskottil forvaltninga av selstammane til dei økonomiske sonene blei oppretta i sistehalvdelen av 1970-åra.

At representantar for organiserte næringsinteresser og staten sat samanrundt same bordet, gjerne saman med vitskapsfolk, var ikkje uvanlig i etterkrigs-tida. Selfangstrådet er eit typisk eksempel på det som blir kalla «den korpora-tive organiseringa» i arbeidarpartistaten. Men rådet fekk ei særlig sterk still-ing, og det har i praksis styrt den norske selfangstnæringa utan innblandingfrå politikarane. Rådet er blitt leia dels av forskarar, dels av byråkratar. I 2000blei det nedlagt, men samtidig blei det oppretta eit nytt sjøpattedyrråd. Detnye rådet har eit breitt mandat, og har ansvaret for fangstreguleringar og forvalt-ing av vågekval, selfangsten i Vestisen og Austisen, og kystselfangsten. Denpolitiske merksemda i Noreg omkring selfangsten har vore påfallande frå-verande i heile etterkrigstida, men i mars 2004 blei den første stortingsmeldingasom samla tar for seg norsk sjøpattedyrpolitikk lagt fram, og der har selfang-sten fått ein stor plass.18

Sørishavet blir tømt

Då krigen braut ut i september 1939, ville Storbritannia stoppe all norskoljeeksport til Tyskland. Kvalolje blei sett på som opplagt kontrabande, såbritane ville berre la Noreg importere 50 000 tonn til eige bruk. Tyskland,derimot, hevda at det nøytrale Noreg sjølv måtte få avgjere kva dei ville gjeremed oljen. For Tyskland var kvaloljen så viktig at dei ville la både den norskeog den britiske kvalflåten få fangste i fred, om dei berre fekk størstedelen avkvaloljen, som i fredstid. I februar 1940 inngjekk Noreg handelsavtalar, førstmed Storbritannia, så med Tyskland, blant anna om sal av kvalolje. Fangstenblei drive utan omsyn til fangstreguleringar, no var det berre om å gjere å ut-vinne mest mulig olje raskast mulig. Likevel vart det ikkje sløsa så mykje, iAntarktis heldt utnyttingsgraden, målt i oljefat per BWU, seg på eit forholdsvishøgt nivå.19


Kvalfangarane reiser ut igjen for første gong

etter krigen i oktober 1945. Her glir kokeriet

«Sir JamesClarkRoss»ut frå Sandefjordmens

familie og vener vinkar farvel.

Etter okkupasjonen av Noreg sørga Tyskland for å halde nede den norskeoljeproduksjonen. Okkupantane kjøpte også tre kvalbåtar av Jahre-selskapetKosmos våren 1940. I 1940–41 blei fire norske kokeri med tilhørande kval-båtar raida av Tyskland. Eitt av dei var kokeriet «Kosmos», og mannskapetder blei internert i Frankrike, og ikkje lauslatt før etter meir enn sju månadar.Eit anna kokeri blei minesprengt, og to mann omkom. Krigsrisikoen var likev-el ikkje den einaste grunnen til at det blei stopp i kvalfangsten i Antarktisetter 1941.

Under 1. verdskrigen hadde kvaloljen vore svært viktig for dei krigførandepartane, både politisk, militært eller økonomisk. Det viste seg at han ikkje vartlike viktig i denne nye krigen, mineraloljen hadde overtatt den rolla. Etter atUSA var blitt med i krigen, kunne dessutan kvalflåten gjere meir nytte for segi atlanterhavsfarta. Fire av kokeria som gjekk inn i denne farta blei torpedert,og i alt 123 menneske mista livet. Først i 1944 blei det sendt ut ein ny norskkvalfangstekspedisjon til Antarktis. I mellomtida var berre landstasjonen iGrytvika i drift.20

Alt før krigen var slutt, planla dei norske styresmaktene i London oppbyg-ginga av den norske kvalflåten etter krigen. Dei meinte at Noreg og Storbritan-nia burde samarbeide og hindre at fleire aktørar kom til på kvalfelta. Noregrekna med at dei allierte ikkje ville gje verken Tyskland eller Japan lov å drivepelagisk fangst igjen, og at mannskapsloven, det norske forbodet som nektanorske mannskap å hyre seg hos selskap som ikkje hadde vore i drift før krigen,ville forhindre utrusting av slike ekspedisjonar. Her tok dei feil.

I 1945–48 påla den norske staten kvalfangstselskapa ei fellesdrift for å fåheile kvalflåten på fote så raskt som mulig. Delar av driftsoverskottet til deiselskapa som hadde fartøy intakt, skulle gå til flåteinvesteringar for selskap somhadde mista sine fartøy i krigen. Denne fellesdrifta var ein føresetnad for atdet statlige Nortraship frigav kvalfangstfartøya. Staten betalte selskapa sineforsikringar, frakttilskott og kompensasjon for bruk av fartøya under krigen,men det var ikkje nok til å dekke kostnadane. I tillegg måtte selskapa selje einstor del av produksjonen til heimemarknaden for ein låg maksimumpris, slikat folk fekk kjøpt rimelig margarin. Gjennom fellesdriftordninga kom ein raskti gang med fangsten og sikra kontrollen med kor mange ekspedisjonar somgjekk ut. Sett frå selskapa si side førte fellesdrifta til at moderniseringa avmateriellet blei forseinka. Fleire av selskapa nølte med å gå ut. Investerings-og driftskostnadane var store. Men likevel viste det seg at prisauken sikra sværtgodt utbytte av fangsten desse første tre etterkrigsåra.21

Etter krigen var 42 norske kvalbåtar tapt, 79 kunne brukast, men mangeav dei var i dårlig stand, og hadde ikkje særlig kraftige motorar. Etter ein delforhandlingar fekk Noreg overta 18 kvalbåtar som tyskarane hadde fått bygdpå norske verft med pengar frå Norges Bank. Omkring 12 millionar pund


vart investert i kvalbåtar i 1951. Likevel var den norske kvalflåten underlegenden britiske, både i tal og i effektivitet, noko som kom til å gjenspegle seg i fangst-resultata.

I åra 1946–48 fekk Noreg fire nye fabrikkskip, og var oppe i ti som i densiste førkrigssesongen. Etter det blei det ikkje gitt konsesjon til nye kvalkok-eri i Noreg, i motsetnad til i andre land. I tillegg starta Tønsberg Hvalfangeriopp igjen drifta i Husvik Harbour, og både på dei utanlandske stasjonane iGrytvika og Leith Harbour og utanlandske pelagiske ekspedisjonar arbeiddedet også mange norske menn etter krigen.22

Etter fastsettinga av kvoten på 16 000 BWU såg fleire av selskapa at detneppe ville vere noko stor framtid i norsk kvalfangst, og dei valte derfor åinvestere kapitalen sin i shipping og delvis også industri framfor å pløye hantilbake i kvalflåten. IWC oppnådde altså å dempe noko av fangstiveren.


Om bord på «Thorshøvdi» i 1949. Kvalane er dregne opp på dekk, og mannskapet er i full gang

med å dele dei store dyra slik at dei kan få plass i kjelane.

I dei første etterkrigsåra var det mange nasjonar som var interesserte i å startemed kvalfangst, både pelagisk, med kvalbåtar som leverte til flytande kokeri,og frå landstasjonar. Prisane var stigande, men dei møtte andre hindringar. Dennorske mannskapsloven ville sørgje for at kompetansen heldt seg i Noreg, kvote-fastsettinga til IWC avgrensa kor mykje det var mulig å tene, og taparane fråkrigen var avhengig av velvilje frå vinnarane. Japan fekk starte opp med fangstigjen etter krigen, men ikkje Tyskland. Marginane var små, både når det gjaldtforteneste og risiko for nedfangsting av kvalstammane. Noreg kunne ikkjelenger argumentere med hevd og tradisjonar, og den einaste måten dei kunnehindre nye aktørar i å komme på felta på, var ved å nekte norske kvalfangararå hyre seg på utanlandske ekspedisjonar som ikkje hadde vore i drift i 1938–39-sesongen. Det blei riktignok gjort unntak, blant anna for tyske kokeri somdei allierte hadde overtatt, for at ein skulle få opp feittproduksjonen i Europa.Ein av desse allierte var Sovjet, som fekk tillating til å starte med fangst, menpå vilkår av at dei ratifiserte dei internasjonale avtalane, og at dispensasjonenberre gjaldt for sesongen 1946–47.

Dei norske skyttarane var ikkje blide på mannskapsloven, dei kjente segstavnsbundne i forhold til dei mange freistande tilboda dei fekk frå utanlandskeselskap. Dei fann smutthol i loven, og dei blei brukt. Det var blant anna einføresetnad for at den nederlandske kvalfangsten kom i gang. Elles blei det vanligat dei norske skyttarane blei forhyrt i Cape Town, der dei ikkje kunne nåastav norsk lov.23

Perioden frå sist på 1940-talet til sist på 1950-talet viste seg å bli ein gull-alder for norsk kvalfangst. Prisane var høge og produksjonen var høg, i toppåret1951–52 høgare enn i 1937–38, som til då hadde vore det beste året etterkrisa i 1932–33. Sjølv om Noreg måtte konkurrere med både Storbritannia,Japan, Sovjet og Nederland, var nesten halvparten av produksjonen norsk.Feittprisane steig, både på grunn av dårlige avlingar av vegetabilsk feitt og fordikonsumet auka. Valutasituasjonen gjorde det i tillegg umulig for europeiskeland å kjøpe feitt med dollar frå USA om det ikkje var inkludert i Marshall-hjelpa, og det tente norsk kvalfangst på.24

Trass i at der fanst meir enn nok materiell for å ta totalkvoten på 16 000BWU, ekspanderte kvalkokeria, men ikkje så mykje i tal som i effektivitet.Taletpå kvalbåtar auka likevel ein del, samtidig som dei blei større og sterkare, bådefor å kunne ta mest mulig av kvoten før han blei oppfangsta og for å kunnenå kvalane, som det blei stadig lenger mellom dess meir uttynna stammane blei.Det viste seg også å bli uråd å halde både Japan og andre nye kvalfangstnasjonarutanfor næringa. Mange fangstbestyrarar meinte at den sterke konkurransenom å fangste og tilverke kvalen på kortast mulig tid lett førte til at ein verkentok seg tid til å finne dei dyra som gav mest råstoff eller å gjennomføre foredlin-ga så grundig som det lét seg gjere. Etter 15 etterkrigssesongar var materiellet


blitt dobbelt så effektivt, men for ein stor del klarte ein likevel ikkje å ta opptotalkvoten, noko som kunne vere eit teikn på at den var for høg i forhold tilstorleiken på kvalstammane.25

Etter norsk initiativ avtalte dei pelagiske selskapa i 1953 at dei skulleredusere talet på kvalbåtar. Mange kvalbåtar gjorde ekspedisjonane dyre i driftog fangsten mindre lønsam. Men med nye, store russiske, japanske og neder-landske ekspedisjonar kom det nye båtar, og konkurransen blei likevel berrestørre.26 Kvalfangsten var statsdrive i Russland og statsstøtta i Nederland, oghadde dermed ikkje dei same krava til inntening som den norske. Den nasjo-nen som ekspanderte sterkast, var likevel Japan, noko som både kan skuldastat dei hadde sterkare og raskare fangstbåtar, og at dei produserte kjøtt til konsumlike så mykje som olje, og dermed hadde høgare inntening. I tillegg kom langetradisjonar frå kystfangst og høg kompetanse.27


«Kosmos III» i Sandefjord i februar 1961. Kvalkokeriet var då, samanmed femkvalbåtar, nettopp

selt til Japan for 55,5 millionar kroner.

Kvalfangsten gav store ringverknader for næringslivet i Vestfold.

Det vart likevel inngått nye avtalar om færre kvalbåtar per nasjon i 1956–59,for at ein skulle kunne «forbedre lønnsomheten av de arktiske ekspedisjoner»,som det heitte, men Sovjetunionen blei ikkje med på denne avtalen. Det bleisnart klart at kvoten på 16 000 var sett for høgt, IWC-kommisjonen seinkahan til 15 000 i 1955–56 og vidare til 14 500 sesongen etter. Den vitskapligekomiteen la fram materiale som viste at også desse kvotane var altfor høge, mensia dei rekna med at dei ikkje ville få støtte for så store fangstreduksjonar sommåtte til for å oppretthalde stammane, bøygde dei unna og foreslo mindrereduksjonar. Biologane fekk ikkje gjennomslag for desse forslaga heller, tvertom blei kvoten heva litt igjen frå 1958–59.

Dei neste tre åra gjekk ein bort frå totalkvoten, og kvart land fangsta ettersine eigne nasjonale kvotar, noko som samanlagt førte til auka fangst. I sesongen1960–61 nådde ein for eksempel toppnivå for pelagisk fangst av bardekval etterkrigen. Først frå 1962–63 fastsette IWC kvotar for kvart land, og totalt bleikvoten blei kraftig redusert dei neste åra Men denne reguleringa kom for seint.Dei neste fire sesongane, frå 1962–63 til 1965–66, fall verdsfangsten i Antarktismålt i BWU til omkring ein tredel, og Noreg klarte ikkje å fylle kvoten sin.Sia kvoten vart fastsett i BWU, innebar det òg at når ein fekk fange færre dyrav dei største artane, tok ein desto fleire av dei mindre kvalane for å fylle kvoten.Det vart for lite kval igjen til at fangst var lønnsamt, og med den raske desimer-inga av stammane hadde næringa grove si eiga grav. I 1963 blei knølkvalentotalfreda sør for ekvator, blåkvalen i 1965.28

Parallelt med nedfangstinga av storkvalane gjekk det også føre seg eitprisfall. Kvalolje utgjorde ein stadig mindre del av råstoffet både i margarin-og såpeproduksjonen, det blei i større grad brukt vegetabilsk olje og syntetiskevaskemiddel. Lønnsemda blei dårligare, og det førte til reduksjonar i den norskekvalfangsten. I 1960–61 tok dei norske ekspedisjonane berre 32 prosent avverdsproduksjonen, og på denne tida var det mindre enn ein tredel av kvalfan-garane i verda som var norske. Sesongen 1962–63 hadde Japan overtatt hege-moniet, då var det berre fire norske ekspedisjonar i drift. Dei britiske selskapahadde følgt nordmennene på vegen nedover etter 1961–62-sesongen, mens deirussiske og japanske framleis fangsta endå nokre år.29

Norges Hvalfangstforbund foreslo då at Noreg skulle melde seg ut av IWC,dei meinte både Sovjet og Japan gav blaffen i spelereglane og at Noreg då burdekonkurrere med dei på like fot. Ei slik linje kunne staten sjølvsagt ikkje gåinn på. I 1967–68 var «Kosmos IV» på feltet for siste gong, då var den globalekvoten sett til 3200 einingar. Epoken med norsk storkvalfangst var over, sjølvom det først var to år seinare det aller siste norske fartøyet var på kvalfangst iAntarktis. Det var «Peder Huse» frå Steinshamn på Møre, ein 184 fots kombina-sjon av kvalbåt og fabrikkskip. Det vart altså ingen vestfolding som settepunktum for 65 år i Sørishavet.30


Japanske selskap kjøpte opp ein del av det norske flytande materiellet.Landstasjonane på Sør-Georgia blei også lagt ned i byrjinga av 1960-talet, menjapanarane dreiv Leith Harbour og Grytvika eit par sesongar etter at dei gamleeigarane hadde trekt seg ut.31

Synkande priser, reduserte kvalstammar og fleire konkurrentar på feltet førtetil at nokre av eigarane av dei største kokeria prøvde å gå nye vegar for betreutnytting av råstoffet. Norske selskap produserte blant anna kvalmjøl til fôr,kjøttekstrakt og leverolje. Tidligare var det blitt drive melproduksjon på land-stasjonane. Ein sesong prøvde Kosmos i samarbeid med Bjelland Hermetikk-fabrikk å produsere kvalkjøtthermetikk ute på feltet, men det blei vanskelig åfå til ei kontinuerlig drift, så det blei med den eine sesongen. I tillegg blei detselt ferskt kjøtt direkte til japanske fryseskip på feltet, det blei selt kjøtt til einbritisk dyrefôrfabrikk, og det blei også gjort forsøk på å produsere frose kjøtttil konsum på den norske marknaden, men kvaliteten vart for dårlig. Denneframstillinga av ulike tilleggsprodukt frå den pelagiske fangsten kom frå midtpå 1950-talet, og i første halvdel av 1960-talet auka han, samtidig som oljepro-duksjonen gjekk ned. I tillegg blei kokeapparata for olje stadig forbetra for åfå eit høgast mulig utkok. Dei kokeria som blei bygd i etterkrigstida, var ellesikkje særlig større enn dei som blei bygd rundt 1930, så det var ikkje alle selska-pa som kunne utnytte kvalkjøttet og -levra.32

Andre tekniske framsteg gjorde også verksemda meir effektiv. Då «KosmosIII» blei sett i drift i 1947, vart for første gang elektrisitet brukt til å drive vinsjer,spel, maskinar og apparat. Radar og gyroskop vart også tatt i bruk i kvalflåtenetter krigen, noko som var til stor hjelp i navigeringa. Radiotelefon blei ogsåvanlig, noko som førte til at telegrafistane gjekk over til å bruke kodar så ikkjekonkurrerande kokeri skulle vere altfor godt informert. I 1948 blei det oppret-ta kortbølgesendar i Fredrikstad for sjøfolk og kvalfangarar.33 Det var sværtpopulært, sjølv om nokre av mennene på Sør-Georgia syntes sendingane godtkunne ha vore muntrare og inneheldt litt meir trekkspelmusikk. Enkeltekveldar, når både kokeri og kvalbåtar låg i ro, kunne telegrafisten på kokerietordne til ein lokal ønskekonsert slik at «Når lysene tennes der hjemme» og andreslagerar kunne hørast over eteren.34

I oljeseparatoren blei limvatnet skilt frå oljen og blåse over bord. Mykjeav det klistra seg på skuta, sia separatoren ikkje klarte å få all oljen skilt ut frålimvatnet. Etter krigen vart limvatnet i staden ført frå oljeseparatorane over idei nye limvatnseparatorane, og der blei oljerestane skilt ut frå limvatnet, så einslapp dette problemet. Kvalbåtar med dieselmotor kom rundt 1950, men detvar forholdsvis få av dei norske båtane som fekk slike motorar. Dei gjekk raskareenn dampbåtane, men bråka meir.35 Kvalbåtane fekk også høgare baug og bleii det heile større og kraftigare. Granatharpunen blei forbetra og fekk eit skålfor-


ma hovud, noko som gjorde at det blei færre «skrens» mot kvalkroppen ogkvalen blei raskare avliva.36 Linene blei også sterkare, ikkje minst var det eitframsteg at «forløparen», den delen av lina som var festa til harpunen, vartlaga av nylon og blei sterkare, meir elastisk og lettare. Det var også med på ågjere pina kortare for kvalen.

Heilt frå 1920-talet hadde det vore eksperimentert med elektriske harpunar,blant anna for at kvalen ikkje skulle li for mykje. Å bli jaga rundt med einharpun djupt inn i kjøttet med ein båt på slep, må mildt sagt ha vore smerte-fullt. Sjølv om dyktige skyttarar gjorde sitt for å gje kvalen «dauskuddet» medein gong, var det ikkje til å unngå at ein del skot berre såra dyret, og ofte måttedet skytast om igjen. Etter krigen vart elektriske harpunar prøvd ut over lengretid, og fungerte bra. Men sia dei ikkje vart masseproduserte og derfor var for-holdsvis dyrare enn granatharpunane, og elles ikkje hadde andre fordelar fram-for den tradisjonelle metoden, vart forsøka ikkje vidareført.

Dei skotne kvalane blei utstyrt med både flagg og radiosendar slik at einlettare kunne finne dei igjen. Det blei også brukt antibiotika når ein pumpaluft inn i dei, så innvollane ikkje så snart skulle begynne å rotne. I etterkrigs-tida vart det lenger mellom kvar kval, og det blei derfor meir vanlig med eignebøyebåtar som henta «flaggkvalane», så fangstbåtane ikkje skulle kaste bort tidamed å gå til og frå kokeriet.37

Bruken av asdic, ein slags undervassradar, var ei anna viktig forbetring somgjorde det mykje lettare å sjå kor kvalen gjekk. Leiting etter kvalen med flyog helikopter vart også prøvd. Fly viste seg å vere meir eigna til andre oppgåver,som å undersøkje isforhold, mens det var meir vellykka med helikopter. Særligutbreidd blei det likevel aldri.38

Færre vestfoldingar – og færre kvalfangarar

I den første etterkrigssesongen var over 80 prosent av alle kvalfangarane i verdanorske, ti år seinare omkring halvparten og endå eit tiår seinare var dei på underni prosent. Vestfoldingane vart heller ikkje fullt så dominerande i næringasom før. Særlig dei første etterkrigsåra kom fleire kvalfangarar enn tidligarefrå landbruksområda elles på Søraustlandet, mens spesialarbeidarane som førkom frå «kvalfangstbeltet» i Vestfold. På kvalbåtane var det også mange fråOnsøy-området i Austfold. I 1945–46 var 82 prosent av dei norske kvalfan-garane vestfoldingar, og på 1960-talet låg tala mellom 60 og 70 prosent.39 Detkom også nye yrkeskategoriar til, slik som radar- og asdic-operatørar og fagar-beidarar i fôrmjøl- og kjøttekstraktproduksjonen. Den første norske kvinneligearbeidstakaren om bord på eit flytande kokeri skal ha vore Esther Berg, somvart tilsett som sjukepleiar på fl.k. «Balaena» hausten 1959.40


Utbytte av sal av norsk kvalolje 1956–64, i mill. kroner.

Gjennomtrekken vart også langt større. I dei siste åra kan opptil 40 prosentav kvalfangstarbeidarane karakteriserast som korttidsarbeidarar, dei arbeiddei næringa frå eitt til tre år. Desse var som regel ufaglærte og høyrde då også heimepå den nedste delen av lønnsskalaen. Sesongen 1950–51 var for eksempelhalvparten av mannskapa «førstereisgutar».41 Kvar ekspedisjon hadde også fleiremann enn før krigen, «Thorshøvdi» hadde 400–600 mann i 1955–56, av dessevar 360 om bord på kokeriet. Denne gjennomtrekken avspeglar kanskje ogsåat stadig fleire såg at det gjekk mot slutten for næringa. Avviklinga gjekk overmange år, frå 1956, då talet på kvalbåtar blei redusert, til 1970. Staten varopptatt av å halde sysselsettinga oppe, dei gav ikkje reiarlaga lov til å sluttefangsten så lenge den i det heile lot seg forsvare økonomisk å drive den.

Kvalfangstarbeidarane fekk dermed tid på seg til å sjå seg om etter annaarbeid, og på 1950- og 60-talet var ikkje det så vanskelig. Det vart også mangenye arbeidsplassar hos kvalfangstreiarane, sia mange av dei satsa på fraktefarttil erstatning for kvalfangsten.42 Alt før krigen var HvalfangstbedriftensSikringsfond oppretta for å kunne gje støtte til arbeidslause fangstmenn, ogfrå 1964 blei det då også brukt til å hjelpe kvalfangstarbeidarar som haddevore minst åtte sesongar på feltet og som no stod utan arbeid. Nokre fekk direk-te støtte til livsopphald, andre til skolegang eller lån for å komme i gang med


0

50

100

150

200

250

300

1963–641962–631961–621960–611959–601958–591957–581956–57

millione

rkrone

r

Kjelde: Tønnessen 1970: 636

Det var mange arbeidsoppgåver som måtte

utførast om bord på kvalkokeria. Her ordnar

karane i smia på «Kosmos III» ein harpunspiss.

anna næringsverksemd. Det var også slik at gjennomsnittsalderen for kvalfan-garar hadde stige; tidligare hadde den vore lågare enn i andre yrkesgrupper, menden siste tida ser det ut til at dei unge kvia seg for å arbeide i ei næring medså dårlige framtidsperspektiv, mens dei eldste blei igjen. Dei det var vanskeli-gast for, var trulig dei mest spesialiserte kvalfangarane, som skyttarar, flensararog lemmarar. Den høgt utvikla kompetansen deira hadde tidligare vore mykjeverdt, men no var det ingen som hadde bruk for han lenger.43

Velferd og helse

I etterkrigstida blei forholda om bord betre. Dei nyaste kvalbåtane kunne hatomannslugarar, det kom både vask og dusj for mannskapa, og reiarlaget pliktaogså å sørge for køyklede. Med travle dagar var det likevel ikkje alltid det bleitid til så inngåande hygiene. Ein tok av seg støvlar og ytterklede og la segnedpå køya ei stund, så var det på han igjen. Dusjinga fekk vente til det vartmørkt eller skodde og ikkje kval å sjå. Maten blei også meir variert enn tidli-gare, og med kjøleskap og fryseri blei det lettare å halde eit allsidig og godtkosthald, meir likt det på land. I 1938 hadde det også komme forskrifter ommatstellet om bord på norske skip. Dei gav svært detaljerte instruksar omdagsrasjonar og vekerasjonar og om korleis matvarer og drikkevatn skulle takastvare på. Stuertar, kokkar, bakarar og slaktarar la ned mykje arbeid i å gje kvalfan-garane gode måltid å sjå fram til i den ofte slitsame og einsformige arbeidsda-gen på kokeria. Maten blei vitaminisert, og det blei innført «jernkyr» somproduserte mjølk av smør, mjølkepulver og vatn.44 I ein reportasje i bladetAktuell frå 1949 blir kosthaldet skildra slik:

Etter kaffe og brød i all enkelhet før arbeidet begynner, får man til frokosthavresuppe, kaffe og te, en varm rett eller egg (aldri mindre enn 2 pr. mann)og alltid mer enn nok av det beste pålegg i alle fasonger. Svært ofte bestårmiddagen av tre retter, men i alle tilfelle er den så kraftig og veltillagetsom noen kan forlange. Etter desserten er det vanligvis epler, appelsinereller andre sydfrukter. Om ettermiddagen er det kaffe og brød, og nårarbeidsdagen er slutt, går man til en bedre aftens. Så å si hver eneste dagserveres det da en varm rett, oftest også med poteter, og ved siden av kaffeog te får man også sjokolade. På søn- og helligdager er det alltid noe ekstra.45

I den siste tida kokeria var i drift, var det nesten blitt for mykje av det gode, messe-gutane serverte tre–fire varme måltid kvar dag. Det kom også strengare forskrifterom hygiene, og det blei slutt med at mennene hadde sitt eige skaffetøy med.46

Helsestellet betra seg også. Innføringa av penicillin og meir vekt på hygiene


Den lange reisa til og frå fangstfelta gav rom

for ulike fritidssyslar, mellom anna kulestøt.

og reinhald gjorde at wirestikk og kuttskadar ikkje så ofte blei til stygge byllar.Elles vart skjelettlidingar, revmatiske lidingar og problem med balanse vanligemedisinske problem i kvalfangsten i etterkrigstida, det same gjaldt hudlidin-gar. Det hendte folk fekk blemmer i ansiktet av skitt og kulde. Beinbrot ogforstuingar var òg vanlig. Forutan legekontor og sjukestue hadde no dei flesteekspedisjonane tilgang til røntgenutstyr og operasjonsstue, og fleire kokeri oglandstasjonar hadde også fått eigne små tannklinikkar.47 Framleis må likevelarbeidsmiljøet om bord kunne karakteriserast som risikofylt, og det var formange arbeidsulykker og skader i næringa.

Med sterkare båtar og nytt radioteknisk materiell blei det også tryggare åvere om bord på kvalbåtane. I etterkrigstida foregjekk fangsten lenger nord enntidligare, og der var risikoen for å kollidere med isfjell mindre. Berre tre kvalbå-tar forliste i Antarktis etter krigen, ingen av dei var norske.48 I ulike typar minne-materiale blir det fortald om andre stygge ulykker som tankeksplosjonar, atmenn fall ned i opninga til sjølve kokeapparatet eller blei forgifta under rein-gjering av tankar. Det sistnemnte var dødsårsaka til George Moncrieff fråNewcastle, som endte livet sitt 26. januar 1948. Han fekk ei våt grav – etterein kort seremoni med tale av førstestyrmannen og det engelske og norskeflagget på halv stang, blei han seinka i havet. Det som gjorde mest inntrykk påein av dei norske kameratane, var stilla: «Helt uvant. Det som kjennetegneret hvalkokeri i arbeid, – dekksarbeid, er et øredøvende bråk med vinsjehvin,steamprust, sager som går, tilrop og snakk, – nå intet, bare en påtrengende still-het blant flere hundre menn.»49 Tidlig på 1950-talet blei det slutt med gravferdfrå skuta, dei daude blei tatt med heim.50

Det psykiske velveret blei meir ivaretatt etter krigen. I 1947 blei Hval-fangernes Velferdsråd stifta for å motverke «kvalsjuka». Det var også blitt meirfritid om bord på kokeria. Velferden organiserte blant anna små revyar, sket-sjar, song, musikk, bridgeturneringar, foredragskveldar, internaviser, idretts-konkurransar, utstillingar av hobbyarbeid som teppeknytting, knytting avdørmatter, kvaltannsarbeid og modellbygging av skip, «linjedåp» av førstereis-gutane på nedtur og 17. mai-feiring på heimtur.51 Ein førstereisgut om bordpå kokeriet «Southern Harvester» opplevde ein kinokveld der som noksåeksotisk: «Det var hyggelig å sitte oppe i en taukveil med en kopp kakao ogen røyk og se film. Det var virkelig en opplevelse. – Film på dekk i sval brisog Harvester i fart i svarte tropenatten.»52

Tempoet om bord var likevel neppe mindre oppdrive i etterkrigstida enntidligare. Ein kvalfangar fortalde om ei veke då han ikkje hadde vore i køya,berre lagt seg framover matbordet etter å ha spist og sove ei stund der, og einskyttar hugsa då han stod på vakt på same stad i eit døgn. Då kunne ein bli såsliten at ein gledde seg til neste storm, så ein kunne få sove. Konkurransen varsterk, og arbeidstempoet oppdrive når det var kval å få.


På mange måter framstod eit kvalfangstkokeri som ein einsidig, sjølvforsyntliten industristad. Ein del kunne ein ikkje endre, å arbeide med kvalskrottarinneber nødvendigvis at arbeidsmiljøet er prega av blod, innvollar og kjøttslint-rar, og å arbeide ute i polart klima set òg sitt preg på arbeidsdagen. I mars–apriler det haust på kvalfeltet, og når kvalbåtane då kom inn til kokeriet med kvalen,var dei nesten dekt av is frå masta og ned. Mannskapa var så påkledde at deiikkje fekk armane inn til kroppen, og hadde rim og is i hår og skjegg som deihadde latt gro for å beskytte fjeset mot kulde og vind.53

Kvalfangarkultur

Også i etterkrigstida må ein kunne seie at ein kunne tene bra på kvalfangst,men sesongane var kortare enn før. Ein kombinert matros og telegrafist påein kvalbåt først på 1950-talet kunne for eksempel tene 13.000–14.000 kronerpå ein sesong på seks månader, mens ein matros i utanriks sjøfart i 1951 hadde4.368 kroner i hyre same periode, den tida ein fangstsesong vara.54

Dermed kunne til og med telegrafist-matrosen kjøpe seg bil. Dei førsteetterkrigsåra var bilkjøp lisenspliktig. Midt på 1950-talet kunne også andre enndei som trong ha bil i arbeidet sitt få lisens dersom dei kunne betale ein vissdel av kjøpesummen i fremmend valuta. Det kunne mange kvalfangarar, ogfleire av dei blei freista av høvet til å skaffe seg ein blank Opel som dei stoltekunne kjøre rundt i når dei var heime. Andre prioriterte annleis. Ein stuertfrå Onsøy fortalde at om ein tok seg arbeid i Fredrikstad i sommarhalvåret,kunne ein leve på denne lønna og sette av kvalfangsthyra til huskjøp.55

Dess sterkare konkurransen blei, dess viktigare blei det å ha gode skyttarar.Derfor fekk dei beste skyttarane høge lønner og attpåtil frynsegoder. Topp-skyttaren Aksel Akselsen var for eksempel fleire år den største skatteytaren iStokke kommune. Han fekk også bilar i gåve frå reiarlaget. Nokre av skyttaraneflytta til Sør-Afrika med konene sine, både på grunn av skattefordelar og forå bu nærare felta. Som nemnt var det også ein måte å omgå mannskapslovenpå.56 Kvalfangsten ved Afrika hadde også ført til at der tidligare var etablertein norsk kvalfangarkoloni.

Trass i bra betaling var det likevel mange som var avhengige av å arbeidei den delen av året det ikkje var fangst. Det var blitt mindre behov for å pro-dusere maten sjølv når han vart lett å få kjøpt. I etterkrigstida blei mange avsmåbruka til kvalfangstfamiliane lagt ned eller forpakta bort. Årsrytmen tilfamilien blei då i mindre grad bestemt av onnene i jordbruket, meir av fangst-sesongane. Mange kvalfangstarbeidarar begynte også å sjå seg om etter annaarbeid, og då ville dei neppe finne noko som kunne kombinerast med jordbrukslik kvalfangsten kunne.57


Samtidig førte innføringa av kvotar til at inntektene blei meir føreseielige.Fagorganisasjonane fekk gjennomslag for at den faste delen av hyra måtte aukasti forhold til kvalparten, slik at det var lettare å vite kva ein hadde å rutte med.Som elles i samfunnet fekk arbeidarane sterkare trygderettar, kvalfangaranekom under sjømannstrygdordninga.

Kvalfangarkulturen må kunne seiast å vere ein rein mannskultur, trass i at detvar nokre fruer som overvintra med mennene sine på landstasjonane og detaltså unntaksvis kunne vere ein kvinnelig sjukepleiar om bord på eit kokeri. Åvere kvalfangar blei sett på som ein «mandig idrett». Å reise på kvalfangst vartnærast ein manndomsprøve i mange vestfoldmiljø, og noko smågutane såg framtil at dei skulle få oppleve. I mellomtida bygde dei flåter eller fjølbåtar som skullevere kvalbåtar eller kokeri med namn som «C.A. Larsen» eller «Thorshammer»og leika kvalstasjon ved å fange småfisk og koke dei i hermetikkboksar.58

Det var heller ikkje berre kvalfangstselskapa som underkommuniserte deirisikable sidene ved arbeidet, det blir også gjort i dei fleste forteljingane av deisom var med. Når dei brunbarka kvalfangarane kom heim, hadde dei pengari lomma og var «kongar» i lokalsamfunna.59 Sjølv om tidligare kvalfangararunderstrekar kor hardt arbeidet var, og fleire av dei hevdar at folk berre tok dette

Kvalfangarfest på lugaren på slutten av 1950-talet.


arbeidet for pengane sin del, var dei stolte over det dei gjorde. Elementet avkappestrid og konkurranse var sterkt, først og fremst med dei andre ekspedi-sjonane, men dagskiftet konkurrerte også med nattskiftet. Det førte til einpatriotisme som ved sida av «kvalparten» må ha medverka til at dei var motivertetil å stå på for høgast mulig produksjon. Ei tavle strategisk plassert om bord,der produksjonen blei notert, gjorde at alle følgte med.

At kvalfangsten hadde ein eigen kultur, blir markert på mange måtar. Kval-ekspedisjonane hadde sin eigen sjargong, ikkje berre med nødvendige fagut-trykk, men også i andre samanhengar. Dei ulike matslaga kunne få sine tilnamn,steikte fiskebollar blei for eksempel kalla for «Stavangeregg», torskerogn var«kulelager», og det var også utbreitt bruk av tilnamn på kvalfangarane, særligpå bestyrarar og skyttarar. «Lars Faen» var ein av dei mest kjente, andre bleikalla «Dobbelthansen», «Bakærn», «Svarten», «Dellen» og «Presten». Slikt felles-språk skapte samkjensle. Som elles i fangst og fiske hadde kvalfangarane ogsåsine tabuforestillingar. Ein måtte for eksempel ikkje plystre om bord, då bleidet kuling.60

I mange Vestfold-kommunar var kulturen sterkt prega av kvalnæringa.Sandefjord var verdas største kvalfangarby, og sjølvsagt farga av det.61 Året bleidelt i to, fangstsesong og heimesesong. Mens mennene var borte, vart ogsåungane fødde, ekte «hvalungær» blei unnfanga om sommaren og fødde i febru-ar, mars eller april, mens far var ute.62

Under fangstsesongen var kvalfangardistrikta kvinnesamfunn. I krigstida bleidet særlig merkbart, og då kom kvalfangarkoner og -ungar i ei særlig vanskeligstilling. Det hadde vore vanlig at selskapa kvar månad betalte ut ein viss del avhyra, «trekken», til familien til kvalfangeren. Kommunikasjonsvanskane underkrigen førte til at selskapa mista kontakt med skipa og ikkje fekk inn fortenes-ta frå dei. Dermed fikk dei ikkje dei pengane som forskotstrekket skulle betalastfrå, og familiane stod utan inntekter. Selskapa visste heller ikkje om den enkeltesjømannen framleis arbeidde om bord. Situasjonen blei løyst ved at staten gjekkinn og garanterte for ei utbetaling av 60 prosent av tidligere hyretrekk, til famil-iar som hadde under 3000 kroner i formue. Det var sjølvsagt mykje betre enningenting, men som regel ikkje nok til at familiane fikk dekt dei utgiftene deihadde. Kvinnene måtte skaffe mat og klede til familien som best de kunne,hagebruket fekk ein oppsving, og det vart òg fôra opp kaninar og høner.

I etterkrigstida var mennene ikkje fullt så mykje borte som dei tidligarehadde vore, dei reiste i oktober–november, før krigen hadde dei reist sist iseptember. I dei månadene dei var borte, måtte kvinnene klare brasene sjølv.Dei oppdrog ungane, stelte hus og kanskje også gårdsbruk, skreiv sjølvmeldin-ga og ordna med huslån, byggeløyve og organisering av handverkarar når detskulle byggast hus.


Sandefjord i april 1956. «Thorshøvdi» har kome tilbake frå fangst i Sørishavet. Mannfolka er glade

for å vere heime etter ein lang sesong, og på kaia står familie og vener og tar i mot dei.

Å halde kontakten mellom mann og heim i fangstsesongen var ikkje så lett.Før mennene reiste, hendte det at kvinnene gjekk om bord og gjømte småbrev til mennene sine i lugaren. Elles måtte dei følgje med i avisene for å få greiepå når reiarlaga sendte post med transportbåtar og liknande. Det var helst iheilt spesielle tilfelle, som ved fødslar, at ein tok seg råd til å sende telegram.Men til jul sendte både dei heime og dei ute telegram med televerket sine fasteformuleringar, som dette: «Samme julestjerne, kjære, lyser på vår vei, ingenbreddegrad og osean kan skille deg og meg.» Då Tandbergs spolebandopptakarkom, kunne ein kvalfangarpappa vere heldig å få tilsendt lydreportasjar fråungane sine juleførebuingar. Ei kvalfangardotter frå Austfold fortalde at det var30 julekveldar på rad faren ikkje var heime. Heime hendte det kone og ungarkunne gå på kino og få sjå «filmavis» frå fangstfeltet. Det hendte også menneneslo seg i hop om å sende telegram til lokalavisa over Bergen radio med helsingtil heimane, slik «Southern Venture» gjorde 3. oktober 1958: «Fra Ekvator visender en hilsen til slekt og venner.» Den største stasen var sjølvsagt om vårennår mennene kom heim, då hadde mor og ungane rydda, vaska, lakka og malti huset, og stelt hagen og pynta seg før dei stilte seg opp på kaia og venta.63

Alt vel med dei heime? Her er det postutdeling på sørlige breiddegrader på slutten av 1950-talet.

Økonomi, politikk og kultur

Alt skal hvalen betale. Den skal betale et flytende kokeri til flere million-er kroner. Den skal betale tolv hvalbåter og hyre til nesten fem hundremann. [...] Hvalen skal også betale hundre okseskrotter, femti griser og likemange sauer, femti tonn hermetikk, to tonn syltetøy, et fjell av cornbeef-bokser, to tusen geitoster, titusenvis av egg, det går femhundre til frokost.Alt dette og tusen andre ting skal altså hvalen betale.64

Det er over 80 år gamle Torbjørn Saga som skriv dette i romanen Harpunjegere,frå 2000. Som det framgår av figuren under utgjorde verdien av kvalolje mellom0,5 og 1,5 prosent av bruttonasjonalproduktet, med unntak av periodane1912–14 og 1925–31, då han var høgare, heilt opp til 3,86 i 1931. I etterkrigsti-da var han over to prosent i 1947–49, men så gjekk det jamnt nedover. I 1966utgjorde verdien av kvalolje berre 0,13 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Desse prosenttala kan verke små, men samanliknar ein med f.eks. verdi-skapinga i fisket, ser ein av figuren på s. 348 at inntektene frå kvalolje låg tettunder inntektene frå fiskeria i heile perioden 1917–1937, i 1925–28 til og medover, når ein unntar opplagsåret 1931–32 og perioden 1937–45. Sia inntekt-ene er oppgitt i løpande priser, kan ein ikkje utan vidare samanlikne detteforholdet før og etter krigen.65

Kvalolje i prosent av brutto nasjonalprodukt 1908–60.

0.0 %

0.5 %

1.0 %

1.5 %

2.0 %

2.5 %

3.0 %

3.5 %

4.0 %

196019561951194619391935193119271923191819131908

Kjelde: SSB.


Ein kvalfangar-pappa kjem heim i 1956.

Gleda er stor. Det sameer forventingane

om kva han har med i kofferten.

Inntekter frå fisk og kvalolje 1905–1967, målt i løpande prisar.

Uansett er det store inntekter det er snakk om. For å illustrere dette kan eintenke seg at om ein samla alle dei nasjonaløkonomiske inntektene frå kvalfangs-ten i perioden 1905–70 og samanlikna med dagens nasjonalbudsjett, ville inntek-tene utgjere omtrent den same verdien som det norske oljefondet først på 2000-talet. Ein stor forskjell på desse verdiane er likevel at mens oljefondet blir forvaltaav staten, var stordelen av verdiskapinga av kvalfangsten på private hender.

Fangsten fekk store økonomiske ringverknader som ikkje er så lett å rekneut. Det var mange delar av forretningslivet i Vestfold som naut godt av at kval-fangarane kom heim med godt med pengar i lommeboka, men også storebedrifter utanfor fylket, som verfta Aker og Nyland i Oslo, fekk viktige inntek-ter frå kvalfangsten.66 Det er ingen tvil om at dei største reiarlaga fekk sværtstore inntekter, det kan ein sjå av dei store donasjonane leiarar som Anders Jahre


0

150

300

450

600

750

900

1050

1200

1350

1500

1965196019551950194519401935193019251920191519101905

millione

rkrone

r

fisk

kvalolje

Kjelde: SSB.

og Lars Christensen stod for, men ikkje minst på den kapitalen dei brukte tilvidare satsing, først og fremst i handelsflåten. Jahre blei Noregs rikaste mann,det er nok å minne om den lenge skjulte Jahre-formuen i utlandet.67

Kvalfangsten gav også viktige valutainntekter til landet, særlig i dei førsteetterkrigsåra. I det heile var kvalfangsten noko ein var stolt av, både i Vestfoldog i landet elles, både fordi forestillingane om kvalfangaren som norsk vikingi farefylte farvatn endå var til stades, og fordi han førte med seg store inntektertil landet. I 1953 reiste for eksempel tannlege Sørsdal rundt i norske folkeakade-mi med eit lysbildeprogram om «Antarktis med norske hvalkokerier og demenn som setter alt inn på å fravriste havet den store rikdom». Reportasjarfrå magasin og avisar var prega av stor respekt for kvalfangarane og arbeidetdei utførte: «Det er gutter som kan sine ting.» Samtidig blei spenninga og detrisikable ved jakta på kvalen og arbeidet på kokeriet framheva.68

Rovfangsten vart riktignok stadig meir diskutert. Norske forskarar haddetidlig åtvara mot fåren for å tømme havet for storkval, men reiarane ville ikkjehøre på det øret.69 Innanfor Noreg sine grenser låg nok fokus like mykje påden utanlandske konkurransen som på dei truga kvalstammane. Det var nok


Det var vemodig for fangstmann Einar Lunde å komme til Grytvika igjen og sjå «Albatross»,

som han var mannskap på, liggje som eit vrak halvt nedsokke i sjøen.

også dei som var opptatt av kvalen sine lidingar, men hovudtyngda av debat-ten om ressursplyndring og dyreplageri kom i samband med den norskevågekvalfangsten.

Vågekvalfangst i arktiske farvatn

Fangst etter småkval langs norskekysten har gått føre seg i lang tid. Modernefangst frå fartøy med harpunkanon har derimot ei forholdsvis kort historie,og skriv seg tilbake til 1920-talet. Den arktiske småkvalfangsten starta i 1938med at 13 skuter forsøkte seg med fangst ved Svalbard.70 Fire var frå Vestlandet,tre frå Nordland og seks fartøy fråTroms. Ved sida av vågekval har norske fangst-menn også tatt spekkhoggarar, bottlenose og grindkval. Men vågekvalen harvore den klårt viktigaste arten.

Småkvalfangsten blei underlagt konsesjonsregulering allereie i 1938. Førdette var næringa i sterk vekst, og da ordninga blei innført, fekk 381 fartøykonsesjon. Årsaka til ekspansjonen inntil 2. verdskrigen var at etterspurnadenfrå pelsdyrnæringa auka på 1930-tallet. Oppdrettarane brukte kvalkjøttet tilmink- og revefôr, men som menneskeføde for eit større publikum fekk ikkjekjøtt og spekk frå småkval noko gjennombrot før under krigen.71 Fangst-teknologien på småkvalfangarflåten har vore relativt enkel. Fangsten er vanligvisblitt drive frå vanlige fiskefartøy, påmontert ein del spesialutstyr.72 Dei to fremstekjenneteikna til kvalfangstskuta har vore tønna med svart band i masta somviser at fartøyet har konsesjon, og harpunkanonen på fordekket. På fiskeskøyterder harpunkanon blei montert, måtte baugen forsterkast med ekstra spant ogbjelkar for å tåle påkjenninga kanonskytinga førte med seg.

Å fastslå omfanget av den arktiske vågekvalfangsten i detalj er vanskelig,fordi fiskeristatistikken ikkje alltid oppgir nøyaktig kor fangstane er tatt. Mendet er tydelig at fangstfelta i dei arktiske strøka blei stadig viktigare i åra etter1945.73 I 1949 utgjorde talet på kval frå arktiske strøk 41 prosent av den samlafangsten, mens dette auka til rundt 50 prosent i 1950-åra. Deretter vart stadigmeir av kvalen tatt her, i 1966 var det heile 69 prosent. Det var fartøy fråMøre og Romsdal som dominerte dei arktiske farvatna. Hovudfeltet for kval-skutene frå Nordland har vore Vestfjorden, sjølv om enkelte også har deltatt iden nordlige fangsten.

Deltakarrekorden etter 2. verdskrigen blei sett i 1949, då 350 skuter varpå fangst.74 Til saman blei det tatt 4200 kval dette året.75 Mannskapsstyrkenutgjorde 1560 mann, og verdien av fangsten kom opp i åtte millionar. At Små-kvalfangernes Salgslag utplasserte tre fryseskip i Svalbard-området for å kjøpefangstane, medverka til det gode resultatet. Skutene trong ikkje å gå tilbaketil fastlandet når lasterommet var fullt.


Samtidig med at småkvalfangsten gav rekordfangstar i 1949, var det godefangstar også av storkval dette året, og marknaden for kvalkjøtt braut saman.76

Nordland Småkvalfangarlag protesterte og meinte at staten hadde delt utkonsesjon til altfor mange fangarar. Laget hadde utan tvil eit poeng, for året etterheldt mange av dei som hadde konsesjon seg heime.77 Bakgrunnen var nedgan-gen i kjøttprisen, for endå låg kjøtt frå fjorårssesongen på lager. For å avgrensepågangen på marknaden innførte styresmaktene tre veker med fangststopp ijuli 1950. Åra deretter blei fleire former for fangstavgrensande ordningar setti verk, dels for å regulere dei vanskelige marknads- og avsettingsforholda forkjøtt og spekk, dels for å spare stammen av ung kval. I 1955 blei det innførtinnskrenking av fangsten nord for 70. breiddegrad og aust for 0 gradar austliglengd. Verknaden var at fangarane forflytta seg til nye felt. Dei ekspanderte førstvestover til Shetland, Færøyane og Island, og seinare til Vest-Grønland,Danmarksstretet og Jan Mayen.78 Også ved Newfoundland har det vore norskfangst etter vågekval. Men etter innføringa av 200-milssona i 1970-åra er deinorske fangarane blitt utestengt frå andre land sine soner. Etter dette er denarktiske fangsten konsentrert til fiskevernsona rundt Svalbard, fiskerisona vedJan Mayen og den norske delen av det nordlige og austlige Barentshavet.

Kval i sikte?


I åra etter 2. verdskrigen endra flåten karakter. Vågekvalfartøya blei størreog meir moderne, dels på grunn av den generelle utviklinga i fiskeria i desseåra, dels fordi fangsten forflytta seg lenger til havs og til fjernare farvatn, nokosom kravde større båtar. Rundt 1950 var gjennomsnittlig fartøylengd 15 meter.I 1958 hadde gjennomsnittsfartøyet i vågekvalfangsten auka til 18 meters lengd,mens lengda i gjennomsnitt var auka til 22 meter på 1980-talet.79

Den store innsatsen i fangstleddet hadde sin pris. 1950-åras fangstmengderlåg klårt over eit berekraftig nivå, noko som førte til varige reduksjonar istammen av den nordaustatlantiske vågekvalen.80

Etter marknadskollapsen i 1949 brukte styresmaktene konsesjonsordningaaktivt til å halde deltakinga tilbake. Talet på tildelte konsesjonar gjekk dermedned frå 384 til 197.81 Mellom 1954 og 1960 låg det på rundt 200 pr. år, menblei gradvis redusert til 90 i 1975. Mannskapsstyrken gjekk også ned, frå 900i 1950-åra. Dei fire siste sesongane med kommersiell fangst før innføringa avfangstforbodet i 1987, var det rundt 300 fangarar fordelt på dei vel 50 skutenesom hadde fått tildelt konsesjon.

Deltaking i norsk småkvalfangst 1945–2001.*


0

50

100

150

200

250

300

350

200019951990198519801975197019651960195519501945

talp

åbå

tar

Kjelde: Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet

* I perioden 1988–1992 berre forskingsfangst.

Fangstutbytte i norsk småkvalfangst 1945–2001*

Mannskapa på skutene er blitt rekruttert frå samtlige kystfylke, men det er tofylke som skil seg ut: Nordland og Møre og Romsdal.82 I Møre og Romsdalfekk 56 skuter konsesjon i 1947. Seinare har Nordland stadfesta stillinga si.Dei 53 fartøya herfrå som fekk konsesjon i 1982, utgjorde heile 62 prosentav dei som hadde konsesjon dette året. Møre og Romsdal hadde berre 12 skuter,noko som svarte til 14 prosent av dei tildelte konsesjonane.

Vågekvalkjøttet konkurrerte også med kjøttet frå storkvalfangsten. Men i1971 blei Skjelnan landstasjon nedlagt som den siste i Noreg, og dermed varvågekvalkjøttet det einaste kvalkjøttet som var i sal. I 1979 viste japanskekjøparar interesse for vågekvalkjøtt, og dei neste åra auka etterspurnaden –og dermed prisane – enormt. I perioden 1971–75 var fangstverdien pr. år på15.5 millionar kroner. Den neste femårsperioden avspeglar det marknadsmes-sige oppsvinget etter at Japan begynte å kjøpe vågekvalkjøtt, med ei tilnærmafordobling av dei årlige fangstverdiane, trass i lågare fangsttal. Perioden 1981til 1985 var den beste, med årssnitt på meir enn 37 millionar kroner. Verdienav fangstane nådde ein topp i 1983 med 45.5 millionar kroner for 1869 kval.83

Men trass i dette oppsvinget først i tiåret blei siste halvdel av 1980-taletskjelsettande for vågekvalfangsten.


0

1000

2000

3000

4000

5000

200019951990198519801975197019651960195519501945

talp

ådy

r

Kjelde: Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet

* I perioden 1988–1992 berre forskingsfangst.

VÅGEKVALFANGST – 1948

Per A. Olsen, Havøysund, som var om bord i kvalfangstskuta «Breisund» fra Vestvågøy, fortel:

Vi hadde tatt opp jakten på et dyr på ca. 1500 kg. Mannskapet i utkikkstønna ga sine infor-

masjoner til kjører på rorhustaket. Straks kjører får øyekontakt med hvalen overtar han

kommandoen. Men dette endrer seg raskt når skytter kan overta.

Det gikk ikke lang tid før hvalen søkte mot båten, og idet vi var på skuddhold hadde vi

tre hvaler under båten.Vågehvalen er lett synligmeddehvite flekkenepå sveivene.Nåovertok

mannskapet i utkikkstønna og ga informasjon til skytter. De skulle si fra idet hvalen brøt

vannflaten. Skytter hadde på dette tidspunkt siktet inn hvalen, og brukte hvitflekkene som

siktemerke.

Hvalen kommer opp til overflaten, og blåser ut brukt luft, skytter trekker av og harpunen

er på vei mot hvalen. «Fast fesk» blir det ropt fra utkikkstønna, og de 2 er allerede på vei ned

på dekket for å hjelpe skytter med tauverket som raser ut. Kanonen skulle lades på nytt, og

ettersomdet var enmunnladningskanonavmerke Lorentsen,måtte løpet først renses for krutt-

slam. Dette ble gjort ved at en fuktet en tvistdott med sjøvann, deretter tørket. Så ble nytt

krutt plassert i kanonen, med en kork foran. Denne ble drevet inn med en trekjepp. Ikke helt

ufarlig, da komprimert luft kunne forårsake at kruttet eksploderte idet en stampet det i bunnen

av kanonen. Det var derfor ordre om at kanonen skulle være svingt ut fra båten når lading

foregikk. Svært få hadde anskaffet seg «Kongsbergkanon» med bakladning. Denne var både

kraftigere og mere treffsikker.

Da hvalen var avlivet, ble den tauet inn til skutesida, og luft ble blåst inn i innvollene. Det

var komprimert luft gjennom slange fra luftflaskene i maskinrommet som ble nyttet til dette

formålet. En lem i rekka ble fjernet, og hvalen kunne dras inn på dekket etter sporden. Båten

ble kranet over slik at sjøen sto langt innover dekket, dette for at det skulle bli lettere å hale

den oppblåste hvalen inn på dekket. En bom på 4–5 meter festet i rekka stakk ut på motsatt

side av båten, i enden var så en blokk festet der wirene gikk gjennom og til nokken på spillet.

Nå kunne spekkingen og parteringen starte. Dette var ikke noe særlig ettertraktet arbeid,

dadet var både tungt oget grisearbeid. Spekket ble skåret av i store flak, omtrent somen flådde

en stor okse.

Mens spekkingen pågikk og kjøttet lagt til avkjøling fortsatte letingen etter flere hvaler.84

Motstand, fangststopp og forsking

Norsk fangst etter vågekval har vore omstridt. Motstandarane har peika pårovfangst og avlivingsmetodar. Kritikken mot avlivingsmetodane er tatt alvorlig.Fram til 1984 blei det brukt harpunar utan sprengstoff (kaldharpuner), mendette året blei det forbod mot å bruke noko anna enn sprengharpunar for raskastmulig avliving.85 Utviklinga av slike harpunar har tatt lang tid, allereie i 1959vedtok IWC at det skulle settast i gang undersøkingar for å vurdere dei fangst-metodane som blei brukt.86 Både i Japan, Noreg og Sovjetunionen blei detarbeidd med å finne alternativ til kaldharpunen, særlig på slutten av 1970-åra.Først i 1984 kunne Noreg melde at kaldharpunen ikkje lenger var i bruk i norskfangst. Og frå og med sesongen 1985 blei den nye granaten påboden.

Det norske standpunktet til fangst eller freding av småkval i internasjonaleorgan har skapt mykje strid. IWC vedtok i 1982 forbod mot all fangst av kval,inkludert vågekvalfangst, sjølv om det ikkje var noko vitskaplig grunnlag forvedtaket.87 Med denne avgjerda blei IWC meir tolka meir som ein forlenga armav dyrevernrørsla enn eit saklig, vitskapsbasert internasjonalt forvaltingsorgan.Noreg reserverte seg mot fredinga av vågekvalen, og argumenterte med at detikkje var påvist at stammen var truga av fangstverksemda. Men i 1988 bleidet innført stopp av kommersiell vågekvalfangst også i Noreg, etter at IWCvedtok eit moratorium som forbaud all handel over landegrensene med kvalog kvalprodukt. Den norske fangsten blei deretter definert som forskingsfangst.

Næring og forsking har gått hand i hand i dei fleste marine næringane,og vågekvalfangsten er ikkje noko unntak. Etter at fangsten ekspanderte til nyefarvatn, følgte vågekvalforskinga etter. Statens institutt for hvalforskningutarbeidde eit eige program for vågekvalundersøkingar i arktiske strøk, og i1950 blei det gjennomført eit feltarbeid i Barentshavet og ved Svalbard, seinareogså i Danmarksstretet og på Vest-Grønland.

I 1971 blei Statens institutt for hvalforskning nedlagt i samband med atdet blei slutt på storkvalfangsten. Vågekvalundersøkingane blei flytta tilHavforskningsinstituttet i Bergen, som heldt fram med å forske på vågekval iSvalbard- og Barentshav-området. Mens fokus i den tidlige fasen var retta motkvalen sin biologi, er forskinga i den seinare tida blitt meir konsentrert omutbreiinga av vågekval, av bestandsutrekning og av å kartlegge vågekvalen sinplass i økosystemet i Norskehavet og i Barentshavet.

Frå 1988 til 1993 var det ikkje tillate med kommersiell fangst av småkvali Noreg. Men i juni 1992 bestemte regjeringa at det ville bli opna for kommer-siell fangst igjen. Blant dyrevernarane var reaksjonen på vedtaket kraftig. Denhøgt profilerte kvalfangstmotstandaren Paul Watson gjekk til fysisk åtak motkvalskuta «Nybræna» ved Steine i Lofoten i desember 1992, og blei dømt tilfire månaders fengsel utan vilkår for å ha prøvd å senke skuta året før. Dommen


er ein i ei lang rekke – han er også blitt dømt for krenking av territorialgren-sa på Island og for militante aksjonar mot den færøyske grindkvalfangsten.88

Watson har dessutan vedgått at han har senka to kvalbåter i Reykjavik.Oppstarten av småkvalfangsten var også problematisk i forholdet til USA,

men så langt er det ikkje blitt innført amerikanske sanksjonar mot Noreg.89 Etterat fangsten opna igjen i 1993, har omkring 30 fartøy deltatt kvart år.90 Medunntak av 2001 har ikkje kvalfangarane greidd å ta kvotane sine. I 2003 varkvoten på 711 dyr. Dei gode bestandane av vågekval kan tyde på at det kan blieit grunnlag for større fangst dei kommande åra, dersom Noreg greier å overtydeIWC og den internasjonale opinionen om at norsk fangst er berekraftig.

På same måten som med vågekvalfangsten har også selfangsten medverkatil inntrykket av Noreg som ein barbarisk fangstnasjon. Men det var først fråslutten av 1960-åra, etter ein langvarig vekstfase for næringa.


Paul Watson, stiftaren av Sea Shepherd Conservation Society, med ein oversikt over skip han

og organisasjonen hans har senka i kampen mot kvalfangst.

Selfangstnæringa – ekspansjon og modernisering

Den første selfangstsesongen etter krigen starta seint, og først 12. juni 1945sette skutene kursen mot iskanten.91 Så seint på våren var riktignok den bestesesongen over, og hoselen hadde for lengst kasta ungane. Men sjølv om fangstetter whitecoat og blueback (nyfødde sel- og klappmyssungar) var utelukka,kunne fangstfolka jakte på eldre sel. For på fangst skulle dei, etter mange årsventing. Dei ni sunnmørsskutene som deltok drog nordvestover til Danmarks-stretet, der dei skulle kombinere selfangst med linefiske etter håkjerring, mensfem fartøy frå Troms gjekk til Nordisen. Feltet i Kvitsjøen var stengt, russaranegrunngav fangstforbodet med minefare.

Innsatsen i 1945 var svært beskjeden. Flåten var blitt atskillig mindre, ogpå forsommaren 1945 var det mangel på det meste av det flåten trong for eitishavstokt. Drivstoff var rasjonert, og det var vanskelig å skaffe provianteringog utrusting. Fangstutstyr måtte skiftast ut eller reparerast etter å ha lege brakki fem krigsår. Mange båtar trong sårt til overhaling etter år med manglandevedlikehald.

Etter den spede starten i 1945 vaks deltakinga i selfangsten raskt, og allereiei 1948 var 61 skuter med 900 mann i aktivitet. Mellom 1950 og 1964 vartalet på fangstmenn rundt 1200 pr. år. I 1952, året då fem skuter forsvann spor-laust i Vestisen, deltok 81 fartøy med over 1400 mann. Aldri har så mange jaktapå sel, verken før eller sia.

Allereie i 1947 var utbyttet igjen på eit nivå som kan sammenliknast medåra før krigsutbrotet. Dette året deltok 49 båtar, og det blei tatt 130 736 dyr– nesten nøyaktig det same som i 1939.92 Etter dette følgte fleire sesongar medsvært gode fangstar. På 1950-talet blei det tatt 270 000 dyr i året – eller 38prosent meir enn i mellomkrigstida.

Sjølve drivkrafta i næringsveksten etter 1945 var den innanlandske etter-spurnaden etter pels.93 Før 2. verdskrigen hadde mesteparten av selskinna gåtttil utlandet. Ein av grunnane til at selskinnspels greidde å posisjonere seg no,var at noko av konkurransen frå resten av pelsdyrnæringa var forsvunne. FirmaetRieber & Co., som hadde starta opp pelsreieverket sitt i Bergen i 1940, opplevdeein eventyrlig pågang.94 Prisane på skinn er det klåreste uttrykket for marknads-forholda, og for dei beste pelsskinna av klappmyssungar fekk selfangaranemellom 70 og 90 kroner pr. stykk i 1947. Året etter var det mulig å få frå 125til 140 kroner, men dei følgjande åra sokk prisane igjen. I 1957 nådde prisaneigjen ein ny topp: 200 kroner. Det er liten tvil om at selskinn var god butikkbåde for fangstfolk og produsentar i desse åra. Og etter kvart blei utenlandskemarknader viktigare enn det norske.

Dei auka fangstane etter 1945 kom blant anna av moderniseringa av sel-fangstflåten. Dels blei eldre fartøy bygd om og forsterka, dels blei det bygd nye.


«Polstjerna»på fangst. Hoblei bygd i 1948oggjennomførte 33

fangstsesongar, hovudsaklig i Vestisen. I 1981 overtok Arktisk

Forening skuta frå ishavsreiar og -skippar Halfdan Jakobsen. I

dag ligg ho på land under glasstak i Tromsø.

Fangstmennene om bord på «Harmoni» speidar etter sel.

20 prosent av fartøya som deltok i fangsten i 1961 var berre ti år eller yngre.95

Nybygga var gjerne bygd i stål. Gjennomsnittlig fartøylengd auka frå 96 til 105fot frå 1955 til 1961. I same perioden auka motorkrafta pr. fartøy, frå 330HK til 464 HK. Også mannskapet blei større, frå gjennomsnittlig 16 til 20mann fra 1950 til 1961. Men gjennomsnittstal fortel lite om de store variasjo-nane i flåten. I byrjinga av 1960-åra var det f.eks. berre åtte mann på dei minsteskutene, mens dei største hadde 37 mann. Dei største og mest moderne selfan-garane hadde plass til eit minihelikopter, og hadde utstyr for tromling ogspekking av skinn om bord.

Dampfartøy utgjorde ein firedel av flåten i 1947. Dei fleste dampfartøyasom dreiv fangst etter 1945, hørte heime på Sunnmøre, og kombinerte gjerneselfangst med håkjerringfiske i Danmarksstretet. Dampfartøya var best eigna,fordi kjelen kunne brukast både til framdrift og til trandamping av håkjer-ringlevra.96 Men i løpet av kort tid forsvann dampfartøya ut av næringa, og i1952 var det berre eitt fartøy igjen, i 1963 var det heilt slutt.

Skipskontrollen godkjente om fartøya var sjøsikre, særlig med tanke på omdei var store og kraftige nok til å tåle påkjenningane i isen.97 Ved tildeling avløyve skilde Skipskontrollen mellom ulike felt og mellom vinter- og sommar-fangst. Dei strengaste krava blei stilt til fartøy som dreiv vinterfangst i Vestisenog på Newfoundlandsfeltet, mens krava var litt enklare for selfangarar som dreivvinterfangst i Nordisen og i Austisen. Sunnmørsskutene, som gjennomgåandevar større enn dei nordnorske selfangarane, var i fleirtal på Newfoundlandsfeltetog i Vestisen, mens fartøya nordfrå dominerte i Austisen og Nordisen.

Auken i fangstane etter 1945 var ikkje berre ein følgje av moderniseringaav flåten, men også eit resultat av den territorielle ekspansjonen. Newfound-landsfeltet, som var blitt tatt i bruk av norske fangarar rett før 2. verdskrigen,blei et svært viktig felt. I 1948 deltok berre eitt fartøy, men allereie to år seinarevar 13 norske skuter med, og snart var det her den største fangsten kunnehentast.

Newfoundlandsfeltet blei viktigare då det blei slutt med Kvitsjø-fangsten.Etter konsesjonsavtalen med Sovjetunionen av 26. april 1926 måtte norskeselfangarar ha leidebrev for å kunne drive fangst på det rike kastefeltet i Kvit-sjøen. Men frå 1940 nekta sovjetiske styresmakter å skrive ut leidebrev, trass italrike norske førespurnader om gjenopning av feltet etter krigen. Det sovjetiskeargumentet om minefare kan ha vore reelt i dei første åra etter 1945, menhovudårsaka var det spente forholdet mellom aust og vest under den kaldekrigen.

Dei største og mest moderne fartøya fangsta på Newfoundland. Sjølv omsunnmørsskutene dominerte, gjorde dei nordnorske skutene også gode fangstarher. I 1956 returnerte «Norbjørn» av Tromsø med skinn og spekk frå 31 160dyr i lasteromma.98 Den kraftige stålskuta var opprinnelig ein isbrytar bygd i


Finland i krigsåra, som blei ombygd til selfangar etter krigen.99 Fartøyet hørtetil reiarlaget Skips A/S Nordfisk, som var eigd av Jakobsen-brørne, den mestberømte ishavsfamilien iTromsø gjennom fleire generasjonar. Eit annaTromsø-fartøy sette fangstrekord same året. «Polarsirkel», søsterskip til «Norbjørn» ogeigd av Astrup Holm, henta 32 026 skinn og 420 tonn spekk frå same feltet.100

Inga norsk skute har nokon gong tatt så mykje sel. Fangstane til dei to skuteneutgjorde over 20 prosent av den totale fangstmengda i 1956. Fangstfolka på«Polarsirkel» sat igjen med ein lott på kr. 18.000,- – tilsvarande nesten detdobbelte av ei gjennomsnittlig årslønn for norske industriarbeidarar detteåret.101

Kva rolle spela selfangsten økonomisk? I nasjonaløkonomisk forstand haddefangsten lite å seie. 1951 var eit av toppåra. Likevel utgjorde fangstverdien på28 millionar kroner berre 0,147 prosent av bruttonasjonalproduktet.102 Tilsamanlikning utgjorde utbyttet av fisket 492 millionar dette året, mens verdi-en av kvaloljeproduksjonen var på 369 millionar kroner. Den økonomiskeverknaden av selfangsten må i første rekke vurderast lokalt og regionalt, somsesongarbeidsplassar i fangstbygdene Balsfjord og Tromsøysund i Troms ogVartdal og Hareid i Møre og Romsdal, der svært mange kom frå. Som industri-arbeidsplass for reiing av skinn og framstilling av olje hadde selfangsten verdiførst og fremst i Tromsø og Bergen.

Fangarane var ikkje berre ute etter grønlandssel og klappmyss. Skinn fråkvalross og isbjørn var svært ettertrakta og kunne gje viktige inntekter for mann-skapa. Kvalrossfangsten var riktignok svært innskrenka i etterkrigsåra, medunntak av året 1951, då norske fangstmenn tok 1253 dyr.103 Ikkje sidan 1898var så mye kvalross skote. Men året etter blei kvalrossen freda. Isbjørnfangstenvar viktigare som biinntekt. Flest isbjørn blei tatt i Nordisen, Austisen og vedSvalbard, men det blei også tatt bjørn på Newfoundlandsfeltet og rundt JanMayen. Mellom 1945 og 1973 blei det drepe 8543 isbjørn. Omtrent halvpartenav desse var tatt av selfangarar, resten stod overvintrarar, staben ved vervarslin-ga på Svalbard og troféjegarar for.104 Isbjørnskinnet gav eit godt utbytte, mendet mest inntektsbringande var å fange levande isbjørn. Den var svært etter-trakta av dyreparkane rundt om i Europa. I etterkrigsperioden var 1950toppåret, då 60 levande dyr blei fanga og sendt til utlandet.

Mens selfangsten blei drive relativt uforstyrra av merksemd frå dyreverninter-esser fram til midten av 1960-åra, blei det alt i 1957 vedtatt ein lov som gavheimel for å forby eller avgrense fangst av isbjørn.105 Styresmaktene hadde fåttei rekke kritiske fråsegner frå dyrevernhald, og fangst på dette majestetiske dyretvar jamt eit tema i avisene. Kritikken var særlig retta mot rovjakt og fangstenav levande bjørn. Ikkje minst blei det reagert på at isbjørnungar blei transportertover lange avstandar for å stillast ut i dyrehagar.


ISBJØRNUNGEN PÅ «BLÅSEL»

Våren og sommaren 1946 gjekk Tromsø-skuta «Blåsel» i fangst rundt Svalbard.106 Men det var

ikkje berre sel somvarmålet for turen. Reiaren for fartøyet, ConradRye-Holmboe, haddeunder-

skrive kontrakt om leveringavein levande isbjørnunge til ein dyrepark iHamburg. IOlgastredet,

på veg mot Nord-Austlandet, fekk mannskapet auge på ei binne med ein unge. Etter at binna

var skoten, blei isbjørnungen fangamed lasso ogheist ombord.Menungen var eitt og eit halvt

år og svært vanskelig å halde styr på. Etter landing i Tromsø slo bjørnen sund kassa han budde

i og herja vilt i lasterommet. Løysinga blei å ta skuta ut i Balsfjorden, sleppe laus ungen på

sjøen og fanga han på nytt med lasso. Etter mykje strev greidde mannskapet å få dyret over i

ein ny og kraftigare kasse. Men problema var ikkje over. Kassa med isbjørnungen blei sendt

til Trondheim med Hurtigruta. Der braut han seg ut igjen, og gjorde livet utrygt i lasterommet.

Tilfeldigvis var det ein dyretemmar på eit sirkus i byen som greidde å få bura inn isbjørnungen

igjen. Oppdragsgjevaren Hagenbeck i Hamburg betalte kr. 10.000,- for den levande isbjørnen,

noko som var ein stor sum i 1946. Men nettoutbyttet blei kraftig redusert, etter at utgiftene

til vakthald av villstyringen var dekt.

Troféjegarar i 1963. I følgje bladet Aktuell hadde amerikanske amatørjegarar med store lommebøker

funne fram til ei ny form for tidtrøyte: polarbjørnsafari i Vestisen.

Total norsk fangst av isbjørn 1945–73

Fangst på levande dyr blei likevel enno ikkje forbode, men sterkt regulert ogavgrensa til dei tilfella der det fanst ei tinging frå innarbeidde dyrehagar.

Isbjørnjakt var også populært blant lystjegerar i 1950- og 60-åra. Kvarsommar drog fleire skuter opp til farvatna rundt Svalbard med turistar somskulle skyte bjørn.107 Ei av desse var «Havella», som gjekk seks–sju turar kvarsesong. I byrjinga var det ingen grenser, men i 1963 innførte styresmaktenekvotar, slik at kvar av deltakarane i troféfangsten berre fekk lov til å felle eittdyr. Reglane for troféjakta blei endå meir innskjerpa i 1965, då det blei innførtforbod mot fangst av isbjørnungar og binner med ungar.

Først i 1973 blei det innført ei totalt forbod mot isbjørnfangst. Etter detteer det blitt tatt noko over 100 isbjørner på Svalbard, for det meste dyr som erskote i sjølvforsvar eller for å hindre at farlige situasjonar skulle oppstå.

Farar og forlis

Om morgonen 9. april 1952 fekk Fiskeridepartementet følgjande telegramfrå Reykjavik:


0

250

500

750

1000

1250

1500

1750

2000

1970–19731965–19691960–19641955–19591950–19541945–1949

Levande isbjørn tatt av selfangarar

Isbjørn tatt av selfangarar

Tal på isbjørn

Kjelde: SSB.

Fem norske selfangere i Vesterisen savnet i seks dager etter sterk storm stoppden sjette Arild innkommet til Nordislandsk havn sterkt skadet stopp farebåtene gått tapt og besetningene omkommet stopp dog muligmannskapene oppholder seg på isen stopp telegrafer omgående om legasjo-nen skal sende letingsfly fra Island.108

«Buskøy» og «Pels» frå Sunnmøre, «Vårglimt» av Balsfjord og Tromsø-skutene«Bratterud» og «Ringsel» var sakna. Til saman hadde skutene eit mannskap på78 mann.

Kva hadde skjedd? Werner Wilhelmsen, skipper på «Arild» av Tromsø, ogresten av mannskapet, var dei siste som hadde kontakt med dei fem skutenefør dei forliste. «Arild» dreiv plukkfangst på same feltet då uvêret braut laus3. april. Saman med «Vårglimt» og «Brattind» fann dei ly bak ein isodde, meni stormen forsvann odden, og skutene var prisgitt naturkreftene. Det siste deisåg til dei andre skutene var «Vårglimt», som låg pressa opp mot eit stort flak,og «Brattind», som hadde fått slagside.

Motoren på «Arild» makta ikkje å halde skuta på rett kurs, og dei måtte lensepå vêret i dei svære bølgjene. I ein brottsjø blei to av karane om bord skylt påhavet då dei var i ferd med å sette ut eit drivanker. Det var eldstebroren og sviger-faren til Werner. Svigerfaren forsvann i bølgjene, mens broren mirakuløst nokblei skylt opp igjen på dekket. Ein av mannskapet som var hofteskadd etter eitfall på isen før stormen sette inn, låg isolert på lugaren i 84 timar utan tilsyn,fordi det var umulig å komme seg ned til han. Ventilane i lugaren var slått innav bølgjene, men han hadde greidd å kome seg opp og tetta ventilopninganemed sengetøy og madrassar. Men endelig var redselsseglasen over. Med brektstormast og sterkt skada kom «Arild» til Arnafjord på nordvestsida av Islandom kvelden 8. april. Etter at det var sendt bod etter sjukebil til den skadde,fekk Wilhelmsen sendt av garde telegrammet om dei sakna skutene.

Redningsarbeidet blei straks sett i verk. Amerikanske flystyrkar stasjonertpå Island blei beden om å delta, saman med islandske fly og eit dansk Catalina-fly. I første omgang var det om å gjere å finne overlevande på isen, og heileområdet mellom 60 og 70 grader nord blei finkjemma. Men med unntak avnokre få vrakrestar var søka utan resultat. Etter ei veke innstilte amerikanaraneleitinga, då dei meinte det neppe var mulig å finne overlevande i det dårligevêret. Men flyleitinga heldt fram til 2. mai, sterkt forhindra av dei elendigevêrforholda. 10. april foreslo selfangarane sine organisasjonar at seks av fartøyasom var i Vestisen skulle delta i leitearbeidet. Skutene leita frå 70 grader nordog sørover til omtrent 64 grader, men stoppa etter ei vekes tid, utan å ha settteikn til folk eller fartøy. Også sjøforsvaret sine korvettar «Sørøy» og «Nordkyn»gjekk frå Tromsø mot Vestisen 13. april for å leite. Men heller ikkje marine-fartøya fann noko, og 3. mai blei fartøya kalla heim. Selfangstskutene «Nord-


land I» og «Polarsel» blei leigd inn av styresmaktene og dreiv leitearbeid framtil 21. mai. Bortsett frå at det blei funne ein skipsplanke og ei romluke, varleitinga sørgjelig resultatlaus.

Akkurat kva som gjekk føre seg då skutene forliste, veit ingen. Men trulighar havaria skjedd svært raskt i orkanen. Tilbake sat familiane til dei omkomne.46 kvinner hadde mista ektemennene sine, 98 barn var blitt farlause.109 Enkeltefamiliar blei særlig hardt ramma, fordi mannskapa på fleire av skutene var islekt eller familie med kvarandre. På «Brattind» av Tromsøysund var AndersH. Hansen fangstleiar.To av svigersønene hans var om bord. Asbjørn E. Eliassenvar førsteskyttar, Arvid N. Nilsen maskinist. Lillebror til Arvid, Rudolf Nilsen,var 17 år og med som matros og fangstmann. Andreskyttar Arne F. Robertsenhadde også svigersonen sin med, Thorleif H.J. Foss. Mannskapet om bord på«Vårglimt» kom frå jordbruksbygdene rundt Balsfjorden. Skipper var AlfredHansen frå Middagsbukt, som hadde med seg to søner, ein svigerson og einsom var forlova med den eine dottera hans. To brør frå same bygda var med,Evald Pedersen og Trygve Henriksen. Også på dei to sunnmørsskutene vardet brør og svigerbrør som forsvann saman då fartøya forliste.


Ishavet blei grava for mange fangstmenn.

Forlisa må ha ført til ein direkte nedgang i deltakinga, for i 1953-sesongendeltok berre 59 skuter.110 Kort tid seinare auka likevel talet igjen. I 1957 –berre fem år etter ulykka i Vestisen – deltok 73. At ikkje forlisa førte til ein varignedgang, skuldast haldningane i fangstmiljøa. Fiske og fangst er alltid blittsett på som farefylt.

1952 var eit ekstremt ulykkesår, men det var også mange forlis i sesonganefør dette. I 1949 måtte tre fartøy gje tapt for naturkreftene. I Vestisen varTromsø-skuta «Ægir» på fangst, eigd av Hans Jacobsen og ført av Jac. Jacobsen.Under ein kraftig storm fekk ho ein stor lekkasje, men heldigvis blei mann-skapet berga av «Polstjerna», som låg i nærleiken. Påskeaften same året blei«Polarbjørn» av Brandal herja av brann. Skuta fangsta på Newfoundlandsfeltet,under leiing av skipper Henrik Marø. Mannskapet blei berga av den kanadiskeselfangaren «Illinois», men blei seinare overført til «Herøyfjord». Denne båtenvar eigd av Rolf Ervik i Ålesund, men utrusta av Brødrene Jakobsens rederi iTromsø og ført av skipper Guttorm Jakobsen. «Herøyfjord» hadde heile 20 000dyr om bord. Men på heimturen frå Newfoundland til Ålesund kom han utfor ein kraftig storm. Lasta forskauv seg og skuta forliste. Men heldigvis varhjelpa nær. Sunnmørsskutene «Brandal» og «Flemsøy» var også på tur heim,og under svært vanskelige forhold fekk dei tatt opp alle som hadde vore ombord. Også i 1950 var det tre forlis, mens det det siste året før ulykkessesongenvar eitt forlis. «Veidemann» av Vartdal fekk propellskade i Vestisen. Tungedønningar slo hylsestokken sund, og fartøyet blei liggande og drive hjelpelaustfør det gjekk ned. I alle desse tilfella blei mannskapa redda av andre selfartøy.

Men trass i dei mange forlisa var selfangst blitt ei tryggare næring enn imellomkrigstida. På dei 15 åra mellom 1926 og 1940 forliste heile 101 fartøy,i perioden 1946 til 1976 berre 29. Men det er ikkje kjent kor mange menneske-liv som er gått tapt i denne perioden, utanom dei 79 som omkom i 1952.

I lang tid hadde selfangarane kravd tiltak for å trygge forholda i isen, menlite skjedde frå styresmaktene si side – inntil ulykkene i påska 1952.

Hjelpetenesta for selfangstflåten

Året etter tragedien blei det utstasjonert eit hjelpeskip i Vestisen. Allereie i 1922var det reist krav om eit slikt hjelpefartøy. I mellomkrigstida blei marinefartøya«Heimdal» og «Fridtjof Nansen» sporadisk nytta til oppsyns- og hjelpetenestei Austisen, men noko permanent løysning kom ikkje i stand trass i svært mangeforlis i desse åra.111 Etter 1945 var Arktisk Forening i Tromsø den viktigastepådrivaren bak kravet, og i eit brev til Fiskeridepartementet i 1951 peikaforeininga på at behovet for assistanse for flåten var størst i Vestisen. Selfangst-interessene på Sunnmøre støtta dette, og Fiskeridirektøren tilrådde at fram-


Selskuta «Veiding» har problem, og hjelpetenesta om bord på «Salvator» kjem til hjelp.

legget blei tatt opp med marinen. Norsk Polarinstitutt støtta også initiativet,ut frå ein tanke om at fartøyet kunne fungere som forskings- og ekspedisjons-skip utanom fangstsesongane.

Men først etter tragedien påska 1952 kom det fortgang i saka. Framfor1953-sesongen blei «Norsel» av Tromsø leigd inn, med Guttorm Jakobsen somskipper. Etter dette blei «Norsel» leigd inn som statlig hjelpefartøy fleire sesongar,siste gong i 1966. Men det fartøyet som blei mest brukt, var bergingsfartøyet«Salvator». Skipet var eigd av Norsk Bjergingskompagni og var eit kraftig, olje-fyrt dampskip. Havforskingsinstituttet fekk ansvaret for å leie hjelpetenesta.

Som regel var hjelpefartøyet på plass i Vestisen nokre dagar før sesongenstarta for å finne kastelægra og undersøkje isforholda. Denne informasjonenblei så gitt til skutene via radio etter kvart som dei kom. Ei anna oppgåve hjelpe-tenesta hadde, var å sørgje for at fangsttidene blei overheldt og at reglementetblei følgt. Også vêrmelding og rapportar om isforhold blei formidla. I nød-situasjonar var det sjølvsagt viktig at hjelpetenesta visste kor skutene var. Mendette var vanskelig å få greie på, for skipperane var lite villige til å røpe posisjo-nane sine. Særlig viss fangsten var god, blei det snakka i koder over radioen,på eit språk berre dei innvidde forstod. Etter kvart blei det påbode for skuteneå oppgje posisjonane sine til hjelpefartøyet.

Det var lege ombord i hjelpefartøyet. Ved alvorlige sjukdomstilfelle bleipasientar frakta til sjukehus på Island. Fartøyet hadde i tillegg til det fastemannskapet islos, båtsmann, mekanikarar, dykkar og helikopter med pilot.Mykje tid gikk med til å reparere skader. Det var nokre typar reparasjonarsom gjekk igjen: Vanligast var skadar på baugklaven, etter at stålbeslaga varsprengt i stykke i møte med isen. Deretter øydelagt ishud som var blitt slitt etterskuring mot hard is. I tillegg hadde ein mutter bak på propellen ein tendenstil å losne. Mannskapet på «Salvator» var svært oppfinnsame. Ei løysing var ålegge den skadde skuta inntil hjelpefartøyet, trekke ein stålwire under skrogetog rundt lukekarmen, og så hive skuta delvis opp på isen og støtte opp undermed ei provisorisk plattform av plankar og is. Ei anna løysing var å finne eitflak med isfot og trekke opp fartøyet som på ein slipp.

Ofte hadde fleire skuter behov for hjelp samtidig. Leiar for hjelpetenesta,havforskar Torgeir Øritsland, minnest ein sesong då ei lita skute hadde fåttmaskinhavari og blei liggande fast i tett is. Samtidig var det ein annan sommeldte om propellhavari ved iskanten. Dessutan hadde ein fangstmann frå eitredje skute fått akutt blindtarmsbetennelse. I slike tilfelle måtte leiaren avhjelpefartøyet ta kjappe avgjersler og vurdere kven som kunne vente. Det erliten tvil om at hjelpetenesta berga liv. Øritsland reknar med at dei plukka oppmannskap frå ti-tolv skuter som gjekk ned i perioden hans. I tillegg kjem alleskutene som blei reparert, og som utan tvil hadde vore i fare dersom dei ikkjehadde fått assistanse frå kyndige folk om bord på hjelpefartøyet.112


Fartøyet var også selfangarane sin viktigaste kontakt med verda utanforisen. Hjelpefartøyet hadde kraftigare sendar enn dei fleste fangstskutene, oghadde kontakt med radiostasjonane på Jan Mayen og i Rogaland. Rundt påske-tider kunne dei helse frå fangstfolka til familiane heime: GPAV. God påske,alt vel. På den måten blei tilveret lettare også for dei som sat heime.

Ei næring på retur

I siste halvdelen av 1960-talet var selfangstnæringa i tilbakegang. I 1965 vardet over 1100 personar som var på fangst, fordelt på 57 fartøy.113 Av skutenefrå Troms var det 29, mens 22 hørte heime i Møre og Romsdal. Tre av fartøyavar finnmarksbåtar, og eitt fartøy kom frå Bergen. Dette året var fangstutbyt-tet dårlig, og berre 140 000 dyr blei tatt. Men om mengdene var låge, var prisanehøge. For dei beste skinna av hårfast klappmyss betalte kjøparane ein stykkprispå kr. 300,-, mens prisen på skinn av blueback låg på mellom 200,- og 250,-.Det samla bruttoutbyttet til selfangarane var på nesten 23 millionar kroner.Eksportverdien var på nesten 42 millionar. Frankrike og Vest-Tyskland vardei viktigaste marknadene for norske selskinnsprodukt.

Men framtidsutsiktene var dystre, og dei kommande åra blei ein brattnedtur. Deltakinga i fangsten blei meir enn halvert frå 1965 til 1971. I sametidsrommet blei talet på sunnmørsskuter på fangst redusert frå 22 til 14, menstromsfartøya gjekk ned frå 29 til 16. Nedgangen heldt fram, og i 1985 vardet berre ei handfull skuter igjen.

Bakgrunnen for nedgangen var svikt i selstammane, etter mange årsrovdrift. Allereie i 1950–51 hadde kanadiske biologar gjort overslag som visteat ungeproduksjonen av grønlandssel ved Newfoundland var faretrugande låg.114

Stammen blei redusert med mellom 50 og 75 prosent i perioden 1955–1971.115

På det andre store feltet, Vestisen, reknar ein med at reduksjonen i stammenvar på 75–80 prosent i perioden 1945–1965. Også i Austisen var det ein kraftigoverfangst av grønlandssel i etterkrigsåra.

Men trass i dette blei ikkje effektive fangstreguleringar sett i verk før i 1971.Då blei det gjort avtale om selfangst og vern av selstammen i det nordvestligeAtlanterhavet mellom norske og kanadiske styresmakter.116 Det hadde riktig-nok vore enkelte uformelle avtalar som regulerte fangsten. Heilt tilbake til1950-åra hadde det vore eit samarbeid – ein såkalla gentlemen’s agreement –om start- og sluttdatoar for å verne stammane. Eit anna eksempel på ein uskriv-en avtale var at norske selfangarar hadde gitt avkall på fangst i St. Lawrence-bukta etter 1964. Men for Noreg blei det viktig å få til ein avtale som sikranorske fangstrettar på desse felta, fordi Canada utvida sjøterritoriet sitt frå tretil tolv nautiske mil i 1970.


På dei andre felta, som hadde mindre å seie når det gjaldt mengd, blei detinnført reguleringar noko tidligare. Fangsten i Danmarksstretet blei kvote-regulert i åra 1958–60, og deretter totalfreda i 1961, etter store protestar fråfangstmiljøet på Sunnmøre. Og i 1970 kom det i stand ein kvoteavtale mellomNoreg og Sovjetunionen om fangsten i det nordaustlige Atlanterhavet, etterat ein del fangstregulerande tiltak var sett i verk etter 1965.117

Innføring av fangstkvotar var noko heilt nytt. Tradisjonelt var fangstenregulert med bestemte start- og sluttdatoar på dei forskjellige felta. På New-foundlandsfeltet gjekk fangsten som regel føre seg frå 12. mars til 30. april, iVestisen og i Austisen ei veke seinare. At det var forbode å fangste utanom dessetidspunkta var sjølvsagt grunngjeve med vern av ressursane. Men den nærings-messige grunngjevinga var viktigare: Det var om å gjere at skutene og mann-skapa ikkje uroa selmødrene før og under fødselen, for då risikerte ein at selenforsvann for tidlig frå felta. Det beste er å starte fangsten rett etter kastinga mensungen ligg på isen og diar. Ammeperioden varer berre eit par veker, deretterblir selungane overlatt til seg sjølv. Også hannselen er lettare å få tak i på dettetidspunktet. Den held seg i nærleiken, for rett etter at selmødrene har forlattungane startar parringa.

Dei nye kvotereguleringane var eit nødvendig, men svært dramatisk inngrepi rammevilkåra til næringa. Verst gjekk det ut over fangsten på Newfoundlands-


Selkjøtt er framleis eit fast innslag på menyen mange stader i Nord-Noreg. Her blir det servert

kjøtt rett frå Vestisen hos familien Lindberg i Tromsdalen.

feltet. I femårsperioden 1966–70 hadde den gjennomsnittlige fangsten avgrønlandssel på dette feltet vore på drygt 130 000 dyr i året. I 1971 blei års-kvoten sett til 100 000 dyr, og deretter redusert gradvis til 20 000 i 1979. Pådei andre felta – Vestisen og Austisen – var det stort sett uendra kvoter: 15 000grønlandsselungar og 30 000 klappmyss i Vestisen og 14 000 grønlandssel iAustisen.118 1983 var siste sesongen med norsk fangst på Newfoundlandsfeltet.Bakgrunnen for stansen var dels EFs importforbod mot produkt av selungar,dels at kanadiske styresmakter innførte forbod mot å bruke store skuter påfangstfelta.119

Ein eventyrlig epoke var over. Det var her dei norske fangarane hadde settfangstrekorder i 1956. Tromsø-skipperen Guttorm Jakobsen hevda i eit inter-vju at han hadde tatt ein halv million sel under newfoundlandsfangsten.120

Stansen førte til at dei totale fangstmengdene blei redusert med nesten 70prosent, frå 68 200 dyr i 1982 til 21 500 dyr i 1983. Etter dette har norsk fangstvore konsentrert til Vestisen og Austisen utanfor munningen til Kvitsjøen.121

Skinn-Rieber

Bergen har ei fortid som sentrum for handel med fisk frå Vestlandet og Nord-Noreg. I motsetnad til i fiskerinæringa har denne Bergens-dominansen vart vedi selnæringa, med handelshuset G.C. Rieber som den største – og etter kvarteinaste – oppkjøpar, produsent og eksportør av selskinn og selolje. Etter 2. verds-krigen blir firmaet særlig assosiert med Christian Rieber (f. 1925). Få, omnokon annan enkeltperson, har hatt større innflyting på moderne norsk sel-fangstnæring enn han. Christian Rieber kom inn i familiekonsernet like etterartium i 1945.122 I 1957 overtok han leiinga etter faren.

Ved sida av å omsette skinna hadde Rieber ein viktig rolle med å forskut-tere for utgifter til utrustinga av fartøya. For både på Sunnmøre og i Nord-Noreg var kredittilgangen eit problem. Selfangsten var forbunde med stor risiko,og bankane var lite villige til å gi lån. Men Rieber kunne ta sjansen, sjølv omdårlige sesongar eller forlis måtte skrivast på tapskontoen. Sett frå firmaet siside var det å gje fangarane kreditt heilt nødvendig for å sikre stabil tilgangpå skinn. Samtidig er det klart at dobbeltrolla som kreditor og oppkjøpar med-verka til å skape ei økonomisk binding mellom firmaet Rieber & Co. og fangst-folka à la det gamle «nessekongeveldet», som kanskje særlig var merkbart fordei minste aktørane blant selfangarane.

Eit anna tiltak frå Rieber si side var å stifte eit eige reiarlag. I 1932 blei«Fortuna» kjøpt, som det første i ei lang rekke av fartøy. I 1948 var ishavsreiar-laget det største i Tromsø med fem fartøy – foruten «Fortuna» eigde konser-net i Bergen «Hanseat», «Hisø», «Nordland I» og «Ringsel». Alle desse skutene


var bygd i tre, men seinare kom det også stålfartøy inn i Rieber sin flåte: «Kvit-bjørn» i 1968 og «Kvitungen» i 1970. Reiarlaget satsa etter kvart på kombinertefartøy, og fleire av båtane som blei bygd på 1970-talet blei brukt til forskings-ekspedisjonar i arktiske og antarktiske farvatn ved sida av selfangsten.

I 1940 begynte Rieber med foredling av skinn, og i 1948 blei et nytt reie-verk i Laksevåg opna. Men før skinna hamna i Bergen, blei dei tatt imot vedRieber-kaia i Tromsø. Rieber ekspanderte også til utlandet i 1960-åra. I 1969blei ein gammal kvalstasjon leigd som mottaksanlegg i Trinity Bay på New-foundland, og nokre år seinare blei bygningane kjøpt. Og sakte men sikkertblei Rieber den dominerande kjøparen også av kanadiske selskinn.

Sjølve produksjonsprosessen er relativt omstendelig og krev mange hender.123

Buntane med selskinn blir heisa opp frå lasterommet gjennom romluka. Skinnaer stive og frosne, og må først tinast og blautgjerast i eit kar med varmt vatn.Deretter blir dei lagt med skinnsida ned på eit transportband som fører opptil spekkemaskinen. Den skil spekket frå skinna og er det svakeste punktet iproduksjonen. Er knivane i maskinen galt justert, kan skinna bli øydelagte.Så går skinna til ein falsemaskin som fjernar dei siste spekkrestane. Deretterblir dei kjørt i tromlar med sagflis for å gjere dei mjuke og reinse dei meir. Dette


Selskinnet blir falsa på Riebers produksjonsanlegg i Tromsø.

krev store mengder sagflis, omtrent ein spade for kvart skinn. I dei gamletromlane på Rieber-anlegget går det 35 skinn i kvar trommel. Så er det vrakarensin tur, som sorterer skinna etter type, storleik og kvalitet. Spekket blir ført irør til tankar og deretter kokt til olje.

Føresetnaden for å få tak i gode råvarer var kontakten med førstehands-leddet. Kvar vår var Christian Rieber seks veker i Tromsø for å kjøpe skinn,og han fikk eit nært forhold til fangstfolka. Før firmaet blei ståande åleine igjensom oppkjøpar var konkurransen hard og spenninga stor når skutene skullelevere. Store summar skifta eigar på kort tid. Ein sesong klarte ikkje Rieber ålevere nok skinn til Frankrike. Då skipper John Jacobsen på «Harmoni» la tilmed ei svær last, var Christian Rieber raskt ombord. Etter ein times prat bleiTromsø-skipperen bode to millionar – utan at Rieber ein gong hadde sjekkakvaliteten på fangsten. Men han kjente skuta og skipperen godt. På veg tilbakeover rekka møtte han ein fransk oppkjøpar.

Selskinnspelsen er svært tung, og før han kan brukast til konfeksjonspelsmå den tjukke underhuda skiljast frå hårhuda. Deretter blir garvestoff tilsett,og så igjen tromling, falsing, spiling og farging. Desse prosessane gjekk føreseg på Rieber sitt pelsreieverk og lærfabrikk i Bergen, som hadde 120 tilsettei dei gode åra på 1960-talet. Dei ferdige skinna blei omsett på store pels- ogskinnauksjonar i London, København og Leningrad. Verksemda vara til 1983,då blei pelsreieverket lagt ned.

Firmaet Rieber representerer ein viktig kontinuitet i norsk ishavshistorie,og er framleis kjøpar og produsent av selskinn og olje i Tromsø. Slik er Rieber& Co. ein av dei fremste kulturberarane i selnæringa, også etter at det kommer-sielle grunnlaget er blitt borte. Men Skinn-Rieber sjølv er ikkje med lenger. I1999, etter 55 års fartstid, gjekk han av. Innsatsen hans og betydninga fornæringa går ut over det reint forretningsmessige, ved at han sat som medlemav Selfangstrådet i mange år. Som den erklærte hovudfienden til selfangst-motstandarane er han trulig også den nordmannen som har fått flest person-lige hatbrev og trugsmål.

Selfangstmotstanden

Dei første tiåra etter 1945 var det offentlige bildet av selfangarane prega avdaglig slit og farane i ishavet. Bildemagasinet Aktuell trykte med jamne mellom-rom reportasjar der det dramatiske ved fangsten og den storslåtte naturen i isenblei framheva. Overskrifta «Harde karer i isen» frå 1958 er eit typisk eksem-pel.124 Artikkelen tok utgangspunkt i boka om «Veslekari».125 Også avisene gavdet samme bildet av selfangarane. Sjølv om industrien i landet var i sterk vekst,var framleis mange sysselsett i jordbruk og fiske. Og selfangst blei sett på som


ei form for hausting av naturen, på same måten som dei andre primær-næringane. Heimeslakting var vanlig overalt i bygdesamfunna, og avlivings-metodar av husdyr var det få som la seg opp i. Selfangsten blei sett på som nokoav det same som andre næringar, berre atskillig meir eksotisk og eventyraktig.

Dei dramatiske – men samtidig harmoniske – reportasjane om selfang-sten i dei riksdekkende vekeblada og avisane tente til å stadfeste ein nasjonalpolar identitet. Men dei medverka også til forestillingar om Tromsø som sjølve«Porten til Ishavet». Det same gjorde Filmavisa, som jamnlig sendte innslagfrå Tromsø når flåten drog til Newfoundlandsfeltet eller til Vestisen.126

Men i siste halvdelen av 1960-talet blei dette mediebildet utfordra av organ-iserte selfangstmotstandarar. Dei første bølgjene av motstand kom til syne i1965, i samband med at Foreningen til Dyrenes Beskyttelse viste filmen «Sealingat New Foundland» på eit medlemsmøte.127 Filmen var skaffa til vegar via eisøsterforeining i Hamburg, og viste ei rekke rå og hjerteskjerande scener. Blantanna blei drektige hunnselar drepne og ufødde ungar tatt ut, og det blei hevdaat fangstfolka på Newfoundland stoppa ut desse selungane («cats») og seltedei som suvenirar i St. John’s. Filmen viste også skadeskyting av dyr og sværtbrutale metodar under avlivinga av sel. Seinare blei det avslørt at filmen varfalsk, og at filmskaparane hadde betalt fangstfolk for å framstille næringa i eitså dårlig lys som mulig. Men trass i desse avsløringane blei filmen viktig someit ledd i den internasjonale propagandaen mot selfangst.

I Noreg blei det lite blest om denne filmen, men fire år seinare dukka sel-fangstdebatten for alvor opp i norske medier. Bakgrunnen var ein bilderepor-tasje i vekebladet Paris Match i februar 1969, som viste kanadisk fangst i St.Lawrence-bukta. Den norske ambassaden i Paris blei like fullt utsett for eitbombardement av protestar kort tid etter at bladet kom ut. Bilda blei seinaretrykt i Aktuell, saman med ein reportasje om norsk selfangst.128 Samtidig meddenne stormen dukka det opp ein norsk dokumentarfilm. Filmmann ogfotograf Thoralf Smith-Svensen frå Stavanger hadde laga ein film med utgangs-punkt i skuta M/S «Furenak» av Ålesund.129 Den viste blodige scener frå isen,og det blei også påstått at filmen viste avlivingsmetodar som var inhumaneog uforsvarlige. I kjølvatnet følgte ein hissig avisdebatt, der næring, vitskaps-folk, politikarar og menigmann deltok. Filmen førte til mobilisering av norskedyrevernarar og rasande protestar frå fangstnæringa. Han blei dessutan grans-ka av veterinærstyresmaktene.130 Sjølv hevda Smith-Svensen at motiva hansikkje var å henge ut selfangarar, berre filme det han såg.

Selfangstmotstandarane sin kritikk har i hovudsak dreidd seg om tre forhold.Det første har gått på omfanget av fangsten, ut frå at utnyttinga av sel i isen harvore så hard at stammane har stått i fare for å bli utrydda. For det andre inhumaneavlivingsmetodar og dei lidingane selen er blitt påført under fangsten. Deisterkaste ankepunkta i samband med dette har vore bruk av slagreiskap (hakapik)


Framsida av Paris Match som provoserte franskmenn og uroa norske styresmakter.

og skadeskyting av dyr, og at diande selungar er blitt slått i hel mens mødrenehar prøvd å verne dei. Den mest alvorlige kritikken har gått ut på at sel er blittflådd levande i samband med fangsten. For det tredje har kritikken gått på detumoralske i å drepe dyr når formålet er reint kommersielt og skinna går til luksus-varer som pels, mens dei daude selskrottane er blitt liggande igjen på isen.

Dei første anti-selfangstkampanjane starta i Canada i 1967.131 Deretter bleidet danna fleire organisasjonar. Greenpeace blei stifta i Vancouver i 1971. Sameåret blei International Fund for Animal Welfare (IFAW) danna, også i Canada,av blant andre Brian Davies. I 1972 utgav han boka Savage Luxury, som gavein massiv kritikk av selfangstnæringa.

I Noreg fekk ikkje motstanden same fotfestet som i utlandet. Dyrebeskyt-telsen var riktignok kritisk til delar av fangsten, men konsentrerte seg om åkjempe for humane avlivingsmetodar og for at regelverket blei følgt.

Den organiserte selfangstmotstanden må vurderast ut frå den radikaliser-ingsbølgja som gjekk over store delar av den industrialiserte verda på sluttenav 1960-talet. Men motstanden er også ein følgje av moderne massemedia. TV-apparatet kunne no bringe levande bilde av «det blodige dramaet i isen» heimi stova. Og aktivistane visste korleis media kunne brukast.

Kritikken mot den norske selfangsten frå fransk vekepresse på slutten av1960-tallet blei tatt på alvor av styresmaktene. Skuldingane blei tilbakevist,og kort tid etter at reportasjen i Paris Match hadde stått på trykk inviterteUtanriksdepartementet franske journalistar til Noreg for at dei skulle få danneseg eit inntrykk av korleis den norske fangsten blei drive.132

Påstandane om systematisk dyreplageri i norsk selfangst blei på det sterkasteavvist, av så vel næring som vitskapsfolk. Eit relevant spørsmål er likevel omdet fanst kritikkverdige forhold i norsk fangst, blant anna når det gjaldt av-livingsmetodane. I boka Mannen og båten frå 1958 skreiv «ishavspresten»Monrad Norderval at brot på regelverket kunne skje: «Gang på gang så jeg atdyr som ikke var ordentlig drept, plutselig kunne livne opp igjen, og de prøvde,sjølsagt, det er jo instinktet, å komme seg vekk og i sjøen, og somme tider ogsågreidde det.»133 Torger Øritsland utarbeidde ein instruks for selfangarane påslutten av 1960-talet, og meiner at fokuset frå selfangstmotstandarane førtetil ei viktig innskjerping av avlivingsmetodane om bord på skutene.134 Samtidigavviser han bastant påstandane om at selungar blei flådd levande. Men trass itilbakevising av fangstmotstandarane sine argument på vitskaplig grunnlag,fenga kampanjane millionar av menneske – særlig radikal byungdom iFrankrike, Tyskland og USA.

I 1974 kom den andre store bølgja av protestar mot norsk selfangstnæring,denne gongen frå USA. I heimlandet hadde kampanjane hatt suksess, for i 1972var «The Marine Mammal Protest Act» blitt vedtatt, som forbaud all import


av marine sjøpattedyr til USA. Det blei kjørt annonsekampanjar i avisane, ogogså gjennom radio og fjernsyn.135 Kjente personar blei engasjert for å stå ispissen for kampanjen, blant andre den nederlandske skøyteløparen Ard Schenk.Norske politikarar blei urolig for dei skadeverknadene kampanjen hadde fornorsk næringsliv utover selfangsten, slik som turisme. Igjen blei argumenta for-søkt tilbakevist med saklig informasjon frå utanriksstyresmaktene. Men oppgåvavar formidabel, for mens kampanjen gjekk føre seg, fekk utanriksstasjonen fleiretusen brev daglig. I løpet av 1974 fekk ambassaden over ein million skriftligeprotestar, som regel i form av ferdigtrykte postkort.

Annonsekampanjar frå selfangstmotstandarane sine organisasjonar iamerikanske og vesteuropeiske avisar oppfordra folk til å rette protestane direk-te til Christian Rieber. Og han fekk over 250 000. For det meste kom det postko-rt, men det kom også ei mengd personlige brev, blant anna frå skoleklassar.Ein vesentlig del av posten inneheldt drapstruslar, og ingen brevpakkar blei opnai firmaet utan at dei først var blitt gått gjennom av bombedetektor. Sjølv haddeRieber lagt opp en fluktplan for seg sjølv og familien om det skulle bli nødvendig.

Protestane skapte uro også i Utanriksdepartementet. I juni 1975 komSelfangstrådet saman til ekstraordinært møte.136 Bakgrunnen var at Brian Davieshadde tatt opp ein film om norsk selfangst og truga med å vise han i ameri-kansk fjernsyn dersom det ikkje blei slutt på newfoundlandsfangsten. Utanriks-minister Knut Frydenlund gjekk så langt som å møte Davies, noko medlem-mane i Selfangstrådet raste over. Dei meinte ein ikkje måtte la seg presse på denmåten. Rådet tilrådde derfor at fangsten heldt fram, noko Utanriksdeparte-mentet retta seg etter.

Fem år seinare kom saka opp på nytt. Utanriksdepartementet ønskte noat den norske deltakinga på Newfoundland skulle ta slutt «med øyeblikkeligvirkning», fordi den norske fangsten medførte «en ikke kvantifiserbar utenriks-politisk belastning».137 Igjen var Selfangstrådet sterkt avvisande. Carsten Helgebyfrå presseavdelinga i Utanriksdepartementet blei «kvesta» av medlemmane irådet då han framførte framlegget frå departementet.138

Resultatet blei det same som sist: Newfoundlandsfangsten heldt fram. Mensigeren blei kortvarig. For sjølv om selforskarane, fangstfolka og ChristianRieber enno ein gong hadde makta å overtyde utanriksstyresmaktene om at deiikkje måtte gje etter for selkampanjen, hadde fangstmotstandarane suksess påandre frontar. Den største var at EF innførte forbod mot innførsle av selskinni 1983. Med eitt slag var den viktigaste marknaden for selskinnsindustrien –og dermed det kommersielle grunnlaget for heile næringa – riven bort. EF-landa utgjorde 90 prosent av marknaden for norsk selskinn, og forbodet bleiifølgje Christian Rieber sjølve «dødsstøtet».139

Og på slutten av 1980-tallet fekk selfangstmotstandarane støtte frå uventahald.


Christian Rieber var for mange selfangstmot-

standarar sjølve symbolet på det dei såg på som

ei barbarisk verksemd. Frå heile verda strøymde

det postkort som kravde stopp i fangsten.

Lindberg-saka

Våren 1988 blei frilansjournalisten Odd F. Lindberg engasjert som inspektørpå selfangaren «Harmoni» av Tromsø i Vestisen. Lindberg påstod i rapportensin til Fiskeridepartementet at fangarane dreiv i strid med regelverket.140 Vaksnehunnselar blei drepne i hopetal, ofte med hakapik, sjølv om det berre er lov åbruke skytevåpen i avlivinga av vaksne dyr. Heller ikkje forbodet mot å drepeungsel som blir forsvara av mødrene blei overheldt, ifølgje Lindberg. Ogsåforbodet mot å drepe sel i sjøen blei brote. Men dei alvorligaste brota gjekkifølgje rapporten på at dyr som ikkje var garantert daude blei vinsja inn, heisaom bord og blodtappa på dekk. Lindberg rapporterte også om tilfelle der dyrblei flådde levande. Han avslutta med å vise til at han sat med handfaste bevisfor påstandane sine: «Om ønskelig kan film vedrørende selfangsten stilles tilrådighet for Det Kongelige Fiskeridepartement.»

Før sommaren 1988 hadde Lindberg vore kjent som ekspert på polarom-råda.141 Etter initiativ frå Utanriksdepartementet hadde han på 1970-tallettilrettelagt ei utstilling om Roald Amundsen. Han hadde lansert ideen om eiutstilling på Skimuseet i 1986 i samband med 75-årsjubileet for Amundsenssydpolekspedisjon. Og då Monica Kristensen gjekk mot Sørpolen i 1986/87,fungerte Lindberg som media sin ekspertkommentator. I 1987 var han med«Harmoni» for første gong, for å fotografere og gjere filmopptak.142

Då han kom tilbake frå Vestisen i april 1988, blei Lindberg intervjua avBladet Tromsø og opplyste om at han ville rapportere til Fiskeridepartementetom dei grove regelbrota han hadde vore vitne til om bord på «Harmoni». Rap-porten hans låg føre to og en halv månad seinare. På grunn av dei alvorligeklagemåla mot namngitte enkeltpersonar som kom fram, bestemte departe-mentet å halde rapporten tilbake frå offentlig innsyn. Samtidig trykte avisa heilerapporten, men anonymiserte dei namngitte fangstmennene. Reaksjonane påoppslaget var kraftige. Dei kritiserte selfangarane reagerte, forskingsmiljøetreagerte, og Fiskeridepartementet sendte ut ei pressemelding der Lindberg sininspektørrapport blei stempla som useriøs.143

Fiskeridepartementet si behandling av Lindberg-saka står i eit underlig lys.Først blei Lindberg oppnemnt som inspektør utan å ha dokumentert tilstrekke-lig kompetanse. Då han så returnerte med ein kritisk rapport, blei den hem-meligstempla i to år. I ei pressemelding slo så departementet fast at det ikkjehadde vore noko brot på fangstreglementet, samtidig som Lindberg-rapportenblei kalla useriøs. Ein ekspedisjonssjef hevda i eit intervju i juli 1988 atrapporten neppe ville kunne gjere særlig skade, fordi påstandane til Lindbergvar tilbakevist på faglig grunnlag.

Men departementet tok grundig feil, og saka var på ingen måte over. OddLindberg hadde nemlig tatt med seg materialet til utlandet, og i februar 1989


Kvifor blei det reagert så kraftig i Noreg på

påstandane til Odd Lindberg om grove regel-

brot i fangstnæringa?

viste Sveriges Televisjon eit program om norsk selfangst, inkludert filmen tilLindberg. Også den britiske TV-kanalen Channel 4 til BBC viste filmen. Dennorske ambassaden i London fekk ein storm av telefonar frå sjåarar som kommed kritikk av norsk selfangst og trugsmål om boikott av norske varer. I Sverigevar reaksjonen den same. Greenpeace og avisa Expressen sat med open linje etterat filmen var sendt, og tusenar av sinte sjåarar gav uttrykk for harmen sin. Ogsåframståande EF-politikarar truga med sanksjonar mot Noreg dersom det ikkjevart slutt på fangsten. Men på norsk side fekk Lindberg liten støtte og blei avmange stempla som forrædar. Selfangarane karakteriserte filmen som «bløff».Fiskerieksportørane var redd for boikott av norsk fisk, og fiskeristyresmak-tene tilbakeviste nok ein gong påstandane om at det gjekk føre seg lovbrot inorsk selfangst.

Også denne gongen må regjeringa sin handlemåte sjåast på som merkeligog svært treg. I februar 1989 var det gått ti månader sia Lindberg-saken starta.Men det var først no, etter at saka hadde skapt storm i britisk og svensk presse,at regjeringa sette ned ein ekspertkommisjon til å vurdere om det var noko haldi påstandane om lovkrenking i norsk selfangst. Kommisjonen konkluderte medat han hadde inntrykk av at «fangstfolkene stort sett har hatt den holdning atfangstreglene skulle respekteres, og at reglene også gjennomgående er blittoverholdt». Brot hadde riktignok funne stad, noko kommisjonen forklarte meddei forholda fangsten gjekk føre seg under. Men Lindberg sin påstand om flåingav levande dyr blei avvist, likeins påstanden om ihelsparking av levande selun-gar. Likevel mente kommisjonen at det var «grunn til å overveie tiltak for bedreå vareta dyrevernhensyn under selfangsten».

Eit særlig kritisk blikk blei retta mot måten inspektørordninga fungerte på.Inspektørane var plukka ut blant interesserte personar som hadde vendt segtil departementet med førespurnader. Berre sju av dei 16 inspektørane i åra1982–88 var tilsett etter skriftlig søknad, dei andre var engasjert etter munnligkonferanse og tilråding frå anten Havforskningsinstituttet, formannen iSelfangstrådet eller personar tilknytta fiskerisjefen iTromsø. Som regel var dettefolk med kompetanse innanfor fysiologi, biologi eller økologi, ofte studentareller ferdigutdanna fagfolk som kombinerte inspektørjobben med innsam-lingsoppdrag for Havforskningsinstituttet. Berre i to tilfelle – Lindberg ogeitt til – mangla inspektørane formell kompetanse.

Lindberg-saka reiser mange spørsmål. Då saka kom opp, var selfangstenredusert til ei statssubsidiert symbolnæring i Noreg, driven av fire–fem skuterog eit mottaksanlegg for skinn. I 1983 blei det gitt statsstøtte for første gong,og fire millionar kroner blei løyvd dette året for å halde fartøya flytande.144Sidanden tid har løyvingane til selfangstnæringa lege på mellom fem og 15 millionarårlig. Midlane er gitt dels for å støtte mottaksanlegg for prekevering av skinnog skrottar, dels som fartøystøtte. At reaksjonane mot Lindberg blei så sterke,


viser at symbolverdien til denne tradisjonsrike næringa enno var svært høg.Påstandane om lovbrot i selfangsten rokka rett og slett ved den norske polar-identiteten. Lindberg blei hatobjekt frå folk som slett ikkje hadde kompetansepå selfangst, lenge før ekspertkommisjonen hadde tilbakevist at påstandane hansette fram, i hovudsak var gale.

Selfangarane som reiste injuriesøksmål mot Lindberg blei tilkjent erstat-ning.

Symbolnæringar?

Kvalfangst og selfangst hadde fleire fellestrekk i etterkrigstida. I begge næringaneblei det gjort store investeringar i fangstmateriell med påfølgjande rekord-fangstar på 1950-talet. På lengre sikt stod derimot ikkje investeringane i forholdtil utbyttet, og tiåret etter blei prega av tilbakegang. Og når utfallet av fangstenblei mer og mer usikkert, valde mange reiarar å ta fartøya ut av fangsten, byggedei om og bruke dei til andre formål.145

Kva var årsakene til nedgangen? I denne perioden starta det internasjonalekorstoget mot selfangst, og marknadsforholda tok skade. Kor mykje kampan-jen hadde å seie kan sjølvsagt diskuterast, for fangsten var allereie i tilbakegang.Men etter kvart som selfangstmotstanden blei kraftigare og meir organisert,verka han i alle fall til å forsterke nedbyggingstakta kraftig. Når det gjeld søris-havsfangsten, hadde ikkje den internasjonale motstanden mot kvalfangst nåddå få så stor kraft før «Kosmos IV» og «Peder Huse» la ut på sine siste turar.Det blei vågekvalfangsten som blei målet for kvalfangstmotstandarane.

Den viktigste årsaka til nedgangen i selfangsten og storkvalfangsten ettervekståra var rovdrift. Men i ettertid å stemple fangstnasjonen Noreg som grådiger likevel problematisk. Den uregulerte fangsten av sel og storkval i dei førstetiåra etter 1945 var ein del av veksttankegangen i samtida. Og det er heva overtvil at næringsinteressene hadde stor innflyting på fangstpolitikken. Dessutanvar fangsten prega av mangel på effektive internasjonale forvaltningsregime.

Eit aktuelt spørsmål i seinare tid er om norsk selfangstnæring har ei fram-tid. Eit argument for å auke fangsten er at selen konkurrerer med oss menneskeom fiskeressursane i havet. Grønlandsselen er storforbrukar av lodde, sild ogtorsk, i alt 2,1 millionar tonn fisk i året.146 Til samanlikning var den norskekvota for norsk-aktisk torsk for 2003 på 195 550 tonn. Selstammane har aukai takt med nedgangen i selfangstnæringa. I Barentshavet har ein rekna ut atdet er 1,8 millionar grønlandssel, i Vestisen 360 000 grønlandssel og 102 000klappmyss.147 Dei seinaste åra har den norske selfangsten lege langt underkvoten. I 2003 var det tre fartøy på fangst, alle hører til i Tromsø. «Polarfangst»og «Polarsyssel» fangsta i Vestisen, mens «Harmoni» dro til Austisen. Samla


«Vil De kjøpe enhvalbåt?» var spørsmålet

i Sandefjord på 1960-talet.

Vil det også i framtida bli levert skinn, spekk og

kjøtt på kaia i Tromsø?

fangst var på 9600 dyr, noko som berre utgjorde 27 prosent av kvoten på 35 300dyr.148

Dei sterkaste motstandarane av norsk selfangst i seinare tid er Dyrebeskyt-telsen Norge og NOAH, som argumenterer frå eit dyrevernomsyn meir ennut frå redsle for overfangst. Greenpeace ser ut til å ha prioritert ned selfang-sten og i staden tatt opp andre saker.149 WWF-Norge er ikkje motstandar avselfangst, men kritiserar at selen som storetar blir gjort til syndebukk for svakefiskestammar, når den eigentlige grunnen er overfiske.150

Frå å ha vore ei viktig kystnæring – i det minste i Troms og på Sunnmøre– er selfangsten no redusert til ei symbolnæring som treng offentlig støtte. Fråog med 2000 har staten løyvd rundt 15 millionar kroner årlig, drygt 12 mil-lionar til fartøya og nesten 3 millionar for å halde mottaksapparatet i gang.151

Men styresmaktene har vore opptatt av å få til ei lønnsom næring som kanstå på eigne bein, og har derfor engasjert seg i arbeidet med å utreie tiltak ogstrategiar for å betre marknadsforholda for selprodukt.152 Skal næringa greie segutan subsidiar, må det trulig finnast nye måtar å utnytte spekket og kjøttetpå. Kanskje redninga ligg i helsesektoren? I alle fall viser nyare forsking at sel-olje har ein positiv effekt på revmatiske lidingar.153

Mens selfangsten ikkje kan drivast utan statsstøtte, er vågekvalfangsten i dagei lønnsam næring.154 Men samtidig er dette mest omstridt av all norsk nærings-verksemd i arktiske strøk, der norske styresmakter er ueinig med internasjonaleorgan om stammane er truga av utrydding eller ikkje. Og dei organiserte mot-standarane av vågekvalfangsten kritiserer framleis avlivingsmetodane som blirbrukt.

For eit lite land som Norge, som held miljøfana høgt heva, er det nok avutfordringar viss fangst etter arktiske sjøpattedyr skal kunne bli noko meirenn symbolnæringar i framtida.

27. juni 1945 gikk første ordinære båt fra fastlandet til Svalbard med folk somskulle starte arbeidet med å sette Store Norskes gruver og anlegg i Longyearbyenog Sveagruva i stand igjen etter krigen. Snaut to måneder senere sendte stats-selskapet Kings Bay sin første arbeidsstyrke til Ny-Ålesund. I løpet av høstenvar 500–600 mennesker i sving med gjenreisningsarbeidet.1 Det var nok å tafatt i.

Det var knapt noen som stilte spørsmål ved om kulldriften på Svalbardskulle gjenopptas etter krigen; Norge og Europa hadde bruk for energi igjenreisningsarbeidet, og kull var en viktig ressurs både for kraftproduksjonog stålindustri, skipsfart og jernbane, og dessuten i mange husholdninger, særligi Nord-Norge. En reportasje i det nystartede billedbladet Aktuell i 1947 fangetstemningen godt: «Så vanskelig som det i dag er å skaffe kol både til industrienog til boligoppvarming, er de rike kolgruvene der oppe en av våre viktigstebrenselskilder.» Redaksjonssekretær Asmund Rørslett hadde vært på reportasje-tur, og skrev om sine inntrykk: «Longyearbyen er i dag ikke noe vakkert syn.Ruinene etter den gamle «byen» griner en framleis i møte, søppeldynger ogimponerende hauger av hermetikkbokser er et litt for påtrengende trekk i «by-bildet», de humpete «veiene», som bare jeeps og grovbygde lastebiler kan mestre,er enten et ufyselig gjørmehav eller en rykende støvsky, og materialstabler liggerrundt i terrenget i tilsynelatende vill forvirring.»2

Det private Store Norske Spitsbergen Kulkompani var beredt til å møteetterspørselen. Under hele krigen arbeidet eksilstyreformann Hilmar Rekstenutrettelig i London og New York for å sikre selskapet utstyr og maskiner til opp-start av gruvene i Longyearbyen og Svea så snart freden var et faktum – det villebli stor rift om slik utrustning etter krigen, og det gjaldt å komme tidlig igang. Også den lokale konkurrenten, det statlige Kings Bay Kull Compani,

k u l l d r i f t i k a l d k r i g 389

KULLDRIFT I KALD KRIG

hadde planene klare for ny produksjon i Ny-Ålesund, der kullgruvene haddeligget i driftshvile i 1930-årene. Optimisme og fremtidstro rådet. Det varimidlertid også sterke politiske grunner til å gjenoppta den norske gruvedriftenpå Svalbard – intet mindre enn norsk suverenitet sto på spill.

Kaldt klima

I et nattlig møte i Moskva i november 1944 foreslo den sovjetiske utenriksmini-ster Molotov dramatiske endringer i Svalbard-regimet for sin norske kollegaTrygve Lie. Traktaten måtte omstøtes av hensyn til Sovjetunionens sikkerhets-behov, fremholdt han, og forsvaret av Svalbard deles mellom de to landene.Med sovjetiske militære styrker stående i Finnmark var norske myndigheter ien mildt sagt presset situasjon. I London vurderte eksilregjeringen seriøst åkomme russerne i møte og utarbeidet forslag til kompromiss. Denne «Svalbard-krisen», som saken er kjent som i Norge, kastet skygger over utenrikspolitikkeni årene etter krigen, inntil Stortinget i 1947 satte endelig bom for videre tosidi-ge forhandlinger om øygruppen.3


Av og til fikk kyrne slippe ut på «beite» i Longyearbyen. Disse to var ute og strakk på beina en

sommerdag i 1947.

Et fremtredende trekk ved norsk utenrikspolitikk i etterkrigstiden er envidtgående integrering av norsk politikk og samfunnsliv i internasjonalt samar-beid. De første tiårene var det særlig på det sikkerhetspolitiske området dettefant sted, gjennom medlemskapet i NATO.4 I de første etterkrigsårene haddedet vært stor optimisme for internasjonalt samarbeid. Etableringen av FN oghåp om en mer fredelig verden var ett av flere uttrykk for dette. Optimismenble avløst av mer nøkternhet etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. I1949 ble NATO etablert, med Norge som medlem. I 1955 kom østblokkenssvar i form av Warszawa-pakten. Samtidig med denne blokkdannelsen skjed-de en kraftig opprustning med både konvensjonelle og kjernefysiske våpen.Særlig kom de kjernefysiske våpensystemene til å prege den strategiske utviklin-gen de neste tiårene.

Norge var preget av at landet var det eneste NATO-medlem ved siden avTyrkia som hadde felles grense med Sovjetunionen. NATO-medlemskapetvar først og fremst et tiltak for å avskrekke russerne fra å gå til angrep, og åforhindre politisk press. Nordområdene ble strategisk viktige, og en alliert nord-kommando (SACLANT) ble opprettet i Oslo i 1951.

Sovjetunionen hadde anerkjent Norges status som suverenitetsinnehaverover Svalbard i 1924, samtidig med at Norge anerkjente Sovjetunionen somstat. 11 år senere, i 1935, sluttet Sovjetunionen seg til Svalbardtraktaten. Ogrusserne forholdt seg relativt tause om Svalbard, inntil Molotov tok kontaktmed Trygve Lie i november 1944.

Molotov fremholdt at øygruppen var av stor strategisk og økonomisk betyd-ning for Sovjetunionen, og at Svalbardtraktaten ikke ga rammer for tilfredsstil-lende ivaretakelse av sovjetiske interesser. Traktaten burde derfor revideres.Bjørnøya måtte underlegges sovjetisk suverenitet. Svalbard måtte komme underet felles norsk-sovjetisk regime og felles forsvarsanlegg etableres. Trygve Lieskildrer samtalen i en av sine memoarbøker: Molotov «… la sin knyttede nevened på Dardanellene og sa: Her er vi stengt inne. Han flyttet hånden tilÖresund: Her er vi stengt inne. Bare i nord er det åpning, men denne krighar vist at forbindelseslinjen til Nord-Russland kan bli avskåret eller vanske-liggjort. Det skal ikke gjenta seg i fremtiden.»5

Nye sovjetiske fremstøt om Svalbard kom høsten 1946, uten at det førtetil endringer i Svalbards status. Etter at Norge hadde tiltrådt NATO, ble Sovjet-unionen langt mer vâr for norsk politikk i nord og mer bevisst sine sikkerhets-interesser. I 1951 ble det fremmet to offisielle protester mot norsk Svalbard-politikk.

Temperaturen i forholdet mellom Norge og Sovjetunionen i de første partiårene etter 2. verdenskrig avspeiler det internasjonale sikkerhetspolitiskeklimaet.6 Norge valgte en balansegang mellom avskrekking og beroligelse. Med-lemskapet i NATO skulle sikre at supermaktsnaboen i øst ville oppfatte farene


ved aggresjon mot Norge som så store at den ville avstå fra slikt. Samtidig skulleselvpålagte begrensninger i norsk sikkerhetspolitikk sikre at NATO-medlem-skapet ikke ble oppfattet som for truende. Et grunnleggende trekk ved dennorske tenkningen var at samarbeid med Sovjetunionen måtte skje innenforen multilateral ramme der også andre land var involvert. Derfor ble også gjentat-te sovjetiske forslag om bilaterale fellesordninger avvist fra norsk side.

Det sentrale i denne norske sikkerhetspolitiske linjen var at det ikke skulleopprettes faste baser i Norge for andre lands militære styrker, og at slike styrk-er ikke skulle oppholde seg permanent i landet i fredstid.

NATO-partnernes interesser i nordområdene lå i regionens strategiskeplassering. Dette ga både offensive og defensive muligheter, bl.a. i form av over-våking av militær aktivitet på sovjetisk side, mulighet for avskjæring av sov-jetiske fartøyer og forsvar av egne forsyningslinjer.

Men sommeren 1945 var det andre ting som opptok gruvesamfunnet iArktis.


Russisk virksomhet på øygruppa har betydd mye for norsk svalbardpolitikk – samtidig som det

har ført til mange interessante kulturmøter i Arktis.

Gjenreisning

I september 1943 hadde en tysk flåtestyrke med slagskipene «Scharnhorst»og «Tirpitz» i spissen angrepet gruvebosetningene i Isfjorden og forårsaket be-tydelige ødeleggelser. Store deler av Longyearbyen lå i grus, og Gruve 2 brantfremdeles da nordmennene vendte tilbake i 1945. Bebyggelsen i Sveagruvavar satt i brann av et tysk ubåtmannskap i august 1944, og viktige anlegg sprengti stykker. Ny-Ålesund hadde sluppet noe lettere; tre hus var brent ned og andrevar skadet av granatild fra ubåt.7 Kullgruvene var til dels fylt av vann og is. Båtergikk nærmest i skytteltrafikk til Svalbard med maskinutstyr, bygningsmateri-aler, proviant og folk frem til isen la seg oppunder jul. Nærmere 500 menneskertilbrakte vinteren 1945–46 i de norske gruvebosetningene.8

Takket være denne innsatsen kom imidlertid også produksjonen raskt igang. Allerede i 1947 var den norske utførselen av kull kommet opp i 280 000tonn, og i de følgende to årene ble det skipet over 420 000 tonn. Den samledearbeidsstyrken var på omkring 1200. Markedssituasjonen var god i årene rettetter krigen; etterspørselen var høy og prisene brukbare. Ganske snart fikk like-vel kullselskapene på Svalbard merke hvor følsomt og variabelt markedet var.Råvareprisene, ikke minst på en strategisk vare som kull, svingte i takt med den


17. mai-feiring i et arktisk gruvesamfunn på 1950-tallet. I bakken nedenfor «toget» ligger det

nye Forsamlingshuset i Longyearbyen, som sto ferdig i 1951.

verdenspolitiske situasjonen, som var ytterst urolig. Små aktører som Kings Bayog Store Norske var naturligvis sårbare. For å sikre valutainntekter til landetvar det ønskelig å eksportere så mye som mulig, men på det europeiskemarkedet møtte de norske selskapene både konkurranse og tollbarrierer. På detrelativt lille norske markedet konkurrerte de to seg imellom. I Norge var etter-spørselen dalende; jernbanen og skipsfarten, som hadde vært store avtakereav svalbardkull, var i ferd med å legge om til elektrisitet og petroleum.

Det statlige Norsk Brenselimport A/S hadde forhåndsfinansiert kullpro-duksjonen i Ny-Ålesund i årene etter krigen, og i praksis beskyttet Kings Bay.Statens subsidiering av sitt eget selskap falt ikke i god jord hos det privateStore Norske, som imidlertid snart selv måtte be om statlige lån og garantier.9

Selskapet forhandlet med staten om krigsskadeerstatninger på mellom 30 og40 millioner kroner, men fikk tilkjent bare om lag halvparten under oppgjøreti 1948. På den annen side ga staten garanti for et privat banklån på 7 million-er i fredsåret og et statslån på 9 millioner i 1946. Nye statsgarantier måtte tili 1950-årene. Finansielt var begge selskapene avhengige av statlig støtte etterkrigen, blant annet for å sikre likviditet. Kullselskapene slet med høye fastekostnader hele året, mens inntektene først kom når kullene var solgt. Da NorskBrenselimport ble avviklet i 1956, måtte selskapene selv stå for salget og bærekostnadene ved kreditt.

Det var også andre mørke skyer på himmelen: ressurssvikt og ulykker.Allerede i 1949, etter bare to års drift, måtte Sveagruva nedlegges på grunnav dårlig kullkvalitet og problemer med vanninntrengning. I Longyearbyentærte den høye produksjonen på Gruve 1 og 2, og Store Norske måtte forserearbeidet med å finne nye forekomster. I Ny-Ålesund lå kullet vanskelig til, ogde driftstekniske forholdene var kompliserte. Kings Bays årsproduksjon varikke mer enn 38 500 tonn i 1950, og selv om det ble produsert det dobbelteåret etter, var selskapet avhengig av overføringer fra staten for å få driften til ågå rundt. Verre var det at sikkerheten ikke var tilstrekkelig ivaretatt. I desem-ber 1948 ble 15 mennesker drept i en gasseksplosjon. Unggutten Richard Gref-stad skrev i sin dagbok: «… det var forferdelig å se etter eksplosjonen. Tømmerog stein ble slengt langt inn i gruva, vognene blåste flere meter (100 m) ut avgruva. De omkomne ble funnet med den ene hånden for munnen, den andreholdt over seg til vern mot noe usynlig. Det var total mangel på surstoff dernede.»10 I 1952 og 1953 skjedde det to nye gruveulykker i Ny-Ålesund, somkrevde til sammen 28 menneskeliv. Ulykken i 1952 var dobbel; samme dag –


Et halvt år etter den tragiske gasseksplosjonen i Ny-Ålesund i mai 1949 legger «Jacob Kjøde»

til kai i Harstad med de omkomne gruvearbeiderne.

7. januar – hadde det også skjedd en gasseksplosjon i Gruve 2 i Longyearbyen,der seks arbeidere omkom.11 Et uvanlig kraftig lavtrykk denne dagen var troligen medvirkende årsak.

I tillegg til de menneskelige tragediene var ulykkene også en politisk belast-ning for myndighetene. Det gjaldt ikke minst statsselskapet Kings Bay, derindustriministeren i siste instans var ansvarlig. Regjeringen oppnevnte enundersøkelseskommisjon, som foreslo en rekke sikkerhetstiltak. Kommisjonenpåpekte også at pålegg gitt etter ulykken i 1949 ikke var fulgt godt nok opp.Da det så smalt igjen i 1953, var det åpenbart at noe drastisk måtte gjøres. Ide følgende årene ble det satset på oppfaring, det vil si klargjøring, og planleg-ging av ny og trygg drift. Massive investeringer i nytt utstyr og anlegg bleforetatt, og i 1961 opplyste Industridepartementet at 21,7 millioner kroner varinvestert. Dette kom i tillegg til bevilgningene til drift, nedskriving av gjeldog økning av aksjekapitalen; mellom 1941 og 1961 ble Kings Bay tilførtnærmere 60 millioner kroner fra staten.12

Det tunge statlige økonomiske engasjementet i gruvedriften, og det faktumat Kings Bay og Store Norske var konkurrenter på det lille norske markedet,førte ikke overraskende til tanker om å samordne virksomheten. Det ble ingensammenslåing i denne omgang, men ideen skulle dukke opp igjen få år senere– og da i en større sammenheng.13

På slutten av 1950-tallet lå den norske kullproduksjonen på omkring300 000–400 000 tonn i året, og 600–700 mennesker var engasjert ivirksomheten. Selskapene hadde imidlertid avsetningsproblemer, og ressursenevar i ferd med å tømmes i de eksisterende gruvene. Avvikling av gruvedriftenvar noe man måtte regne med som en realitet, i hvert fall fra et bedrifts-økonomisk synspunkt. Politiske hensyn, derimot, tilsa at norsk virksomhetog bosetning måtte opprettholdes – nær sagt for enhver pris. Dette forklarerlangt på vei de store investeringene som ble gjort i Ny-Ålesund. Med lån frastaten hadde også Store Norske åpnet en ny gruve utenfor Longyeardalen,Gruve 5, i 1959. Nærmere 24 millioner kroner hadde det kostet.14 Dette lettetdet umiddelbare trykket med hensyn til kullreserver, men løste ikke de under-liggende problemene med avsetning. Det var en krisepreget industri som toksteget inn i 1960-årene; på mange måter sto kulldriften på Svalbard ved etveiskille.

Gruvebosetninger

Ødeleggelsen under krigen innebar at det måtte bygges nytt i Longyearbyen,og samtidig at boforholdene og velferdstilbudet kunne bedres. Så å si hele dengamle bebyggelsen fra amerikanertiden, «Longyear City», var borte. Brakkebyen


øverst i dalen, den såkalte «Sverdrupbyen», var nokså intakt, men boforhold-ene var kummerlige: Arbeiderne bodde på fuktige og trekkfulle fire- ogseksmannsrom. Etter krigen ble det reist en ny brakkeby, «Nybyen» på denandre siden av elven. Standarden var bedre her, men folk bodde fremdeles påspartansk utrustede dobbeltrom i 72-manns brakker og uten andre fellesromenn den nye Stormessa.15 Funksjonærene og ledelsen bodde langt mer komforta-belt på «Haugen» lenger nede i dalen, en bydel som også var ny etter krigen.

Forskjellen på funksjonærer og arbeidere var åpenbar, og det var ingentvil om at mange var særdeles misfornøyd med boforholdene. Først i 1950-årene kom boforhold og velferdstilbud ordentlig på dagsordenen. Et utvalgoppnevnt av Industridepartementet anbefalte i 1955 rett nok at det burde leggesopp til enkeltrom for arbeiderne. Familieboliger, derimot, så utvalget som heltuaktuelt. Verken selskapet eller myndighetene ønsket å legge til rette for familie-samfunn med fastboende i Longyearbyen eller Ny-Ålesund – av «medisinskeog mentalhygieniske grunner», som det ble sagt.16

Om gruvebyene på Svalbard hang etter den alminnelige velferdsutviklin-gen på fastlandet, så kom det tross alt visse forbedringer. Noen vil kanskje hevde


På oppholdet i Gruve 5, Longyearbyen 1963.

Statsminister Einar Gerhardsen besøker Longyearbyen

sammen med konaWerna og sønnen Truls i 1955.

at gruveselskapene bare gjorde det som var høyst nødvendig for å sikre rekrut-teringen, men resultatet ble i hvert fall at trivselen økte. I Longyearbyen fikkåpningen av forsamlingshuset i 1951 stor betydning. Modellen var et «FolketsHus», som på fastlandet. Store Norske nølte med å prioritere prosjektet i åreneetter krigen, men ble utsatt for et massivt press, der også statsminister EinarGerhardsen ble mobilisert.17 «Huset» hadde kombinert kino-, teater- og idretts-sal, bibliotek, kafé, klubblokaler, postkontor og skole. Inntil kirken sto ferdigi 1958 ble det dessuten holdt gudstjenester på Huset, der også presten haddesin bolig. Da den gamle Arbeidermesse Vest i Sverdrupbyen ble tatt i bruksom fritidssenter i 1963, fikk arbeiderne nok et kjærkomment tilbud. Et lokaltvelferdsråd ble etablert i 1948, og velferdsleder Kjartan Olsen startet Svalbard-posten, som etter hvert ble stensilert opp og solgt i noen hundre eksemplarerhver uke.

Et vesentlig bidrag til trivselen i Longyearbyen var at det kom stadig flerekvinner og barn. I andre halvdel av 1950-tallet, da befolkningen var på en fore-løpig topp i forbindelse åpningen av Gruve 5, var det omkring 180–190 kvinnerog barn. Men de utgjorde fremdeles bare 13–14 % av det totale folketallet.Vinteren 1960–61 var det 161 kvinner og barn i en befolkning på 702, dvs.23 %. Tallet holdt seg noenlunde stabilt ut over 1960-tallet.18 Det var helstfunksjonærene i Store Norske som var familiefolk, men en god del stigere(formenn) og arbeidere hadde også familier i Longyearbyen. Ekteskap ble inn-gått, barn ble født, og skolen hadde år om annet 40–50 elever. I det som fremde-les var et mannssamfunn dominert av unge enslige, må vi tro at familiene gagruvebyen et «mykere» preg. Folk som har vokst opp i Longyearbyen i etter-krigstiden, forteller om en trygg og god barndom.

Folk ser ut til å ha trivdes i enda større grad i Ny-Ålesund, som utover på1950-tallet ble mer tilrettelagt for familier. Vinteren 1960–61 var det 44kvinner og 41 barn av en samlet befolkning på 224 personer, eller 37,5 % –en vesentlig større andel enn i Longyearbyen på samme tid.19 Selv om gruvenevar farligere og mer ulykkesutsatt, var det populært å søke seg til Ny-Ålesund;det er flere eksempler på folk som «hoppet av» fra konkurrenten Store Norskeog skaffet seg jobb i Kings Bay. Det at Ny-Ålesund var mindre og i større gradlignet et vanlig norsk bygdesamfunn, spilte helt sikkert en rolle – mange omtaltestedet bare som «Leiren» eller «Skjæret». Den fantastiske beliggenheten vedKongsfjorden og mulighetene for en aktiv fritid var utvilsomt et godt argument.Mange Kings Bay-veteraner forteller dessuten om et bedre samhold og mindreavstand mellom arbeidsfolk og ledelse enn i Longyearbyen.

Denne forskjellen var tydelig for journalist Oddvar Stølen i Aktuell: «Densom kom fra Ny-Ålesund, mens det ennå var over hundre mennesker der, tilLongyearbyen, kunne ikke unngå å se den veldige forskjellen på de to samfunn.Selvfølgelig er Longyearbyen av helt andre dimensjoner, men dette gjelder selve


miljøet, og det påfallende skillet mellom arbeider og funksjonær i Longyear-byen, det så man lite av i Ny-Ålesund. Det ble gjort en utilgivelig feil daLongyearbyen ble gjenreist etter krigen. Funksjonærbyen, Haugen, ble bygdi betryggende avstand fra ‘arbeider-kvarterene’. Vi snakket med arbeidere somhar bodd i årevis i Longyearbyen, men aldri vært innom funksjonær-messa.»20

Krise i kullindustrien

Ved inngangen til 1960-tallet var utsiktene for den norske gruvedriften påSvalbard usikre. Det var investert tungt både i Ny-Ålesund og Longyearbyenfor å modernisere anleggene og klargjøre nye gruver. Det ga grunn til opti-misme, først og fremst lokalt. Kapasiteten var høy; i 1961 ble det produsert over400 000 tonn kull – på nivå med de gode årene omkring 1950. Kings Bayvar nå kommet i gang med kulldriften igjen etter moderniseringen.

Usikkerheten lå i markedet – det var avsetningsproblemer med tilhørendedårlige kullpriser. Krisen var internasjonal, og gruveselskapene på Svalbardvar ørsmå brikker i det store spillet. Det ble snart åpenbart at markedet ikke villeløse problemene for Store Norske og Kings Bay; her måtte nasjonale løsninger


Trond Johansen ligger først i sporet i et barne- og dameskirenn som ble arrangert i Ny-Ålesund

i 1961.

til. Staten hadde for så vidt selv brakt seg opp i en tvangssituasjon gjennom åbidra til kapasitetsøkningen. Nå måtte staten ty til kraftige virkemidler.

På det europeiske kullmarkedet seilte spesieltTyskland opp som en viktig kundefor Store Norske, men prisene var under sterkt press. Billig amerikansk kullstrømmet inn over Europa, der produsentene reagerte proteksjonistisk ogkompenserte gjennom økt egen produksjon. Økonomisk stagnasjon førte ogsåtil at østeuropeiske produsenter tilbød billig kull for å skaffe valutainntekter,samtidig som etterspørselen sank. Vesteuropeiske land som selv hadde kullgru-ver, reagerte med å sette opp tollen og redusere egen produksjon.

I den internasjonale proteksjonismen var det naturlig at den norske statensøkte etter nasjonale løsninger på avsetningsvanskene. Igjen dukket tankeneom samordning av kullselskapene opp, men nå med en ny dimensjon: en kob-ling til jernverket i Mo i Rana. Jernverket var et prestisjeprosjekt for arbeider-partiregjeringen og den hittil største industrielle satsingen i etterkrigstidensNorge. Jernverket var en storforbruker av importert koks, og spørsmålet var


Familiesamfunn på 79 grader nord etter gruveulykka i 1963. Familien Ødegård hadde bodd i

Ny-Ålesund i ti år og ventet på hva som skulle blir deres videre skjebne.

om svalbardkull kunne brukes til koksproduksjon. Fikk man bygd et koksverki tilknytning til Jernverket, ville man slå minst to fluer i en smekk: redusereavhengigheten av importert koks og sikre avsetning for svalbardkull. Det varet prosjekt som appellerte til etterkrigstidens samfunnsbyggere.

Koksverket ble besluttet reist av Stortinget i 1961, med en rammeavtaleom bruk av kull fra Svalbard – så langt det var «teknisk og økonomisk for-svarlig». Den samme avtalen forpliktet kullselskapene til å levere ønsket kvan-tum og kvalitet, og Koksverket skulle på sin side betale en pris som tilsvarteproduksjonskostnadene «på basis av rasjonell drift». Avtalen var tilsiktet vag iformuleringene, og bandt verket og kullselskapene sammen i et skjebnefel-lesskap. Industridepartementet arbeidet for å formalisere fellesskapet gjennomen fusjon av de tre. Det forelå allerede planer om å slå sammen Kings Bay ogStore Norske, og høsten 1961 ble planene utvidet til også å omfatte Koksverket.Slik Industridepartementet så det, var det både nødvendig og betimelig å skjæreigjennom og fusjonere Svalbard-selskapene, selv om det ville innebære nasjon-alisering av et privat selskap.21

Når etter hvert også Koksverket ble brakt inn i planene for en storfusjon,må vi se det i lys av ønsket om å sikre nasjonale interesser i en økonomisk ogutenrikspolitisk anspent situasjon. Samtidig er planene uttrykk for den sterkeviljen til statlig styring av industripolitikken som var fremherskende i så velIndustridepartementet som regjeringen. I mai 1962 foreslo industriministerKjell Holler fusjonen for regjeringen, og et snaut år senere ble den vedtatt.Planene ble imidlertid aldri satt ut i livet. Dramatiske hendelser satte en stopperfor det.

Kings Bay-saken

Sent på kvelden 5. november 1962, rett etter at nattskiftet hadde gått på,smalt det i Estergruva i Ny-Ålesund. Alle som befant seg under dagen, i alt21 mann, ble drept.Ti av de omkomne ble brakt ut, men brann og røyk hindretredningsmannskapene i å få tak i de øvrige.22 En tiendedel av befolkningenble revet bort – ektemenn, fedre, kolleger, venner. I tillegg til de menneskeligetapene var det håp og fremtidstro som brast; det var jo satset så sterkt påmodernisering og bedring av sikkerheten, og Kings Bay var i gang med fullproduksjon igjen.

Gjennom vinteren og våren måtte de ansatte leve med utryggheten omselskapets og sin egen skjebne, i praksis ute av stand til å påvirke begivenhetenesom rullet på fastlandet. En foreløpig undersøkelseskommisjon under ledelseav sysselmann Finn Backer Midbøe hadde måttet forlate Ny-Ålesund etter enuke, av frykt for å fryse inne for vinteren. Industridepartementet oppnevnte en


ny kommisjon ledet av sorenskriver Per Tønseth like over nyttår. Rapportenble avlevert i mai 1963 og inneholdt til dels sterk kritikk av Kings Bay, Arbeids-tilsynet og Industridepartementet for manglende vektlegging og oppfølging avsikkerhet i gruvene. Den ble offentliggjort i juni, men da hadde allerede «KingsBay-saken» versert i avisene i månedsvis.

Det ble brukt kraftig språk, også i Stortinget. Senterpartiets Erling Engansa allerede 11. desember 1962 at han satt «… igjen med den uhyggelige,bestemte følelsen at staten ved å fortsette drifta i Kings Bay-gruva har dreveten lek med menneskeliv. Jeg tror det skal bli vanskelig å finne ei gruve i heleverden der det gang på gang hender slike ulykker, og drifta fortsetter som ingenting var hendt.»23

Særlig den borgerlige pressen pekte på Industridepartementets uheldigedobbeltrolle. Departementet var eier av selskapet, der departementsråd Skjerdalvar styreleder. Han var også overordnet myndighet for Direktoratet for arbeids-


John Lyng kommer og Einar Gerhardsen går. Diskusjonen omgruveulykka ble en politisk thriller,

og for første gang kunne det norske folk følge en stortingsdebatt direkte på tv. Kameraene

trengte mye lys, og politikerne måtte bruke solbriller.

Et gruvesamfunnpakker sammen.Vedtaket i 1963

om å stoppe all produksjon i Kings Bay-gruvene

inntil videre førte til oppbruddsstemning i Ny-

Ålesund.

tilsynet, som gjennom bergmesteren hadde ansvar for å kontrollere sikkerheteni gruvene. Tønseth-kommisjonens rapport førte til at Stortinget 20. juni utsat-te oppløsningen av sesjonen og vedtok å debattere sakskomplekset. Samme dagsøkte industriminister Holler avskjed. Da saken kom opp i sin fulle bredde20.–23. august, i en direkte fjernsynsoverført stortingsdebatt, fremmet detborgerlige mindretallet mistillitsforslag. Med de to stemmene fra SosialistiskFolkeparti ble forslaget vedtatt, og regjeringen måtte gå. Samtidig vedtokStortinget å legge ned kulldriften i Kings Bay Kull Compani A/S. På årsda-gen for ulykken, 5. november 1963, ble den nye gruven i Vestre Senterfeltstengt, og i løpet av vinteren ble all virksomhet i Ny-Ålesund avviklet.

Det var en spesiell oppbruddsstemning da 20 Kings Bay-arbeidere gikkombord i «Lyngen» og forlot Ny-Ålesund for godt: «Det var noen hektiske timeri verdens nordligste anleggs-samfunn, vemodige håndtrykk og løssloppengalgenhumor». Oddvar Stølen rapporterte om det «dødsdømte polarsamfun-net»: «… noen reiser for godt med Svalbardbasillen som et sår i seg, fordi demå reise. De har bodd her i årevis, og de kan ikke tenke seg noe annet stedenn Svalbards golde jord, mørketiden og midnattsolen.»24

En tilleggsvirkning av begivenhetene i 1962–63 var at det ble stilt spørsmålbåde ved norsk industripolitikk generelt og Svalbard-politikken spesielt. Dettekom til å få følger utover på 1960-tallet. Et annet resultat av prosessen var atplanene om fusjon og statlig overtakelse av Store Norske ble skrinlagt; dette varåpenbart ikke tiden for å fremme en sak som innebar nasjonalisering og utvidelseav statlig industriengasjement, og som Stortinget ikke var tilstrekkelig informertom.25

I Store Norske hadde interne konflikter i ledelsen toppet seg, og den mange-årige styrelederen og hovedaksjonæren Hilmar Reksten ble kastet under general-forsamlingene i mars og juni 1962. Kings Bay-ulykken gjorde naturligvis ogsået sterkt inntrykk i Longyearbyen, og den politiske krisen som fulgte var ikkegunstig for selskapet. Ikke minst ga striden om Koksverket, som på mangemåter skulle være redningen for Store Norske, grunn til bekymring. Etter hvertviste det seg at svalbardkullene verken holdt en kvalitet eller pris som Koksverketkunne leve med, og det ble stilt kritiske spørsmål ved rammeavtalen. Samtidigble det klart at kullforekomsten i Gruve 5 ville bli utdrevet raskere enn planlagt,slik at det hastet med å oppfare og åpne nye gruver. Med den svake økonomieni Store Norske innebar det behov for tunge statlige tilskudd. Var det rimelig åtro at staten ville stille opp – igjen? Koksverket var i ferd med å utvikle seg tilen industriskandale, og gruvedriften slet med lav tillit etter Kings Bay-saken.Da Store Norske feiret sitt 50-årsjubileum i 1966, var det med en bismak.Avvikling av kulldriften på Svalbard var ikke lenger et fremmed scenario.


Kull eller svart gull?

Frem til 1960-tallet hadde staten brukt om lag hundre millioner kroner påinvesteringer, driftsstøtte, lån og garantier til kullselskapene på Svalbard. Sats-ingen viser hvor viktig norske myndigheter mente det var å opprettholde virk-somheten og bosetningen. Vinteren 1961–62 var det over dobbelt så mangerussere som nordmenn på øygruppen. Da Ny-Ålesund ble nedlagt året etter,ble balansen enda skjevere.

Gruvedriften hadde kostet staten dyrt i mer enn økonomisk forstand, menhva var alternativet for å beholde et troverdig norsk nærvær på Svalbard?

I årene etter krigen ble det drevet utstrakt petroleumsleting flere steder iArktis, og en rekke lovende funn ble gjort, ikke minst i Alaska.26 Internasjonaleoljeselskaper kastet også sine øyne på Svalbard – ikke bare på grunn av lovendegeologi, men kanskje også fordi eventuelle funn her kunne gi store gevinsterpå grunn av det ekstremt gunstige skatteregimet. I 1961 henvendte det ameri-kanske leteselskapet Caltex seg til Bergmesteren for Svalbard for å få rettighetertil utvinning (utmål). Industridepartementet forsøkte å stoppe tildeling, mensnudde etter sterkt press fra Caltex og godkjente 236 utmål i 1961–1962. Dade året etter avslo en tilsvarende søknad om 71 oljeutmål fra det sovjetiske TrustArktikugol, ble det bråk: Russerne protesterte heftig mot forskjellsbehandlin-gen. Utenriksdepartementet ble koblet inn i saken, og under sterk tvil bleArktikugol tildelt utmålene i 1965.27

Caltex gjennomførte sin leteboring ved Blåhuken i Van Mijenfjorden i1965–1966 ned til 3300 meter, uten at petroleumsfunn ble gjort. Heller ikkenoen av de andre elleve brønnene som ble boret på Svalbard på 1960- og 1970-tallet påviste drivverdige forekomster. Foruten Caltex, som var et samarbeidmellom Standard Oil (Esso) og Texaco, var også europeiske selskaper somFina og Total med på letingen. Trust Arktikugol gjennomførte sin boring iColebukta i 1974–1975.28 Blant de mest aktive selskapene sto det lille NorskPolar Navigasjon alene og sammen med andre for ikke mindre enn seks petro-leumsboringer. De var ikke mer heldige enn sine mektige konkurrenter, menoppnådde i hvert fall – i perioder – å bli den mest omsatte aksjen på Oslo Børs.

Den såkalte «Caltex-saken» og petroleumsletingen i 1960- og 70-årene fikkstore konsekvenser, selv om det ikke ble gjort drivverdige funn. Bildet varmotsetningsfylt. På den ene side kunne oljevirksomheten fortone seg som løfte-rik. I en situasjon der gruvedriften i Ny-Ålesund var opphørt og Store Norskeslet med dårlig økonomi og stadig mindre kullreserver, kunne olje og gass bliet nytt bein å stå på. På den annen side innbar letevirksomheten en formidabelutfordring for norsk myndighetsutøvelse. De internasjonale oljeselskapeneopererte over hele øygruppen og satte inn store ressurser: helikopter, skip,mannskap og utstyr. Sysselmannen hadde i realiteten ingen mulighet til å føre


Drømmen om oljerikdom. Fra Norsk Polar Navigasjon

A/S sin prøveboring på Brøggerhalvøya i 1963. Her

bærer Svein Ytreland et tomt fat som han håpet snart

skulle fylles med olje.

effektiv kontroll med aktiviteten. Lover og regelverk var heller ikke på plass.Ikke minst med hensyn til miljøvern, som ble et stadig mer aktuelt tema om-kring 1970, fremsto oljeletingen som en trussel – for ikke å snakke om en muligutvinning i fremtiden. Et annet aspekt er norske myndigheters håndtering avsaken. Fra et utenrikspolitisk synspunkt hadde ikke Industridepartementet hattnoen heldig hånd med saksbehandlingen. Utenriksdepartementet og etter hvertregjeringen hadde måttet gripe inn for å unngå en alvorlig konflikt medSovjetunionen.

«Oljeboomen» på Svalbard ble kortvarig, selv om det ble foretatt en hånd-full leteboringer også i 1980- og 90-årene – med samme negative resultat.Om ikke annet viste den at olje og gass ikke representerte noe alternativ til kull-driften. Dermed var norske myndigheter nødt til å sikre Store Norskes fortsat-te eksistens. Det var bred politisk enighet på Stortinget om at gruvedriftenmåtte opprettholdes, og kullselskapet ble tilført nødvendige midler. I 1966ble det bevilget 11 millioner kroner, og i 1968 vedtok Stortinget et investerings-lån på inntil 32 millioner til åpning av Gruve 6 og nye undersøkelser i Gruve7-fjellet, på statens grunn. I 1973 ble det bevilget ytterligere 76 millioner kronerfor den følgende treårsperioden. Samtidig ble aksjekapitalen økt med snaut femmillioner kroner, som staten tegnet seg for og ved det ble største aksjonær iStore Norske.29 Usikkerheten som hersket i begynnelsen av 1960-tallet var iferd med å vike for optimisme: Kullproduksjonen gikk bra, markedet var påvei oppover, og staten holdt sin hånd over Store Norske.

Kalde krigere

Norsk politikk var å ikke utfordre Sovjetunionen unødvendig. Fremstøt ommilitær infrastruktur på Svalbard eller overflygninger av området ble derforavvist.30 Norges allierte ville støtte norsk suverenitet på Svalbard og forhindreat Sovjetunionen overtok øygruppen, men i praksis fikk man ingen garantiom et alliert forsvar i tilfelle krig.31

Den kalde krigen var på sitt mest intense på slutten av 1950-tallet og tidligpå 1960-tallet. Berlin-krisen i 1961 og Cuba-krisen i 1962 bidro til å sette for-holdet mellom de to supermaktene på spissen. Den såkalte U2-episoden, daet amerikansk overvåkingsfly på vei til Bodø for mellomlanding ble skutt nedover Sverdlovsk 1. mai 1960, førte til sterke reaksjoner fra russerne. Ameri-kanske fly hadde brukt Bodø flyplass ved en lang rekke anledninger, uten atden norske regjering visste om det. Det var Luftforsvarets Overkommando somhadde gitt landingstillatelser, uten å involvere politiske organer. Det hele endtemed at utenriksminister Halvard Lange protesterte mot slik bruk.32

Forholdet mellom supermaktene ble gradvis bedre. Det ble inngått en


avtale om stans i kjernefysiske prøvesprengninger i 1963. Like fullt: Kolahalvøyable etter hvert den sovjetiske marinens viktigste havn, og dens eneste isfrie utseil-ing til Atlanterhavet. Passasjen gjennom Barentshavet mellom Svalbard og fast-landet hadde fortsatt stor geostrategisk betydning, som for øvrig påpekt av uten-riksminister Molotov i 1944.

I 1967 gikk NATO over fra en «massiv gjengjeldelse»- til en «fleksibelrespons»-doktrine. Dette skyldtes blant annet at man fikk ubåter med merlangtrekkende og mer avanserte raketter.33 Doktrinen om massiv gjengjeldelsehadde utspilt sin rolle. Nå var det evnen til å slå tilbake «med samme mynt»som gjaldt. Men det bidro til ny spenning i nordområdene. For de allierte bledet viktigere enn noensinne å kunne operere i norske farvann. Samtidig øktebetydningen av utseilingen gjennom Barentshavet for russerne. For at ubåtermed langtrekkende raketter skulle komme i posisjon til å nå mål i vest, varden sovjetiske marinen avhengig av å kunne seile fritt ut i Norskehavet.

På Svalbard var det særlig to spørsmål som ble preget av den sikkerhets-politiske situasjonen på 1960- og 70-tallet: etableringen av en bakkestasjonfor romforskning i Ny-Ålesund midt på 1960-tallet og bygging av flyplass iLongyearbyen. Dessuten kom også den såkalte «helikoptersaken» og et russisketterretningsfly som styrtet på Hopen til å sette forholdet til stormakten i østpå prøve.

Planene om flyplass på Svalbard ble et problem, «der forholdet til Sovjetunionenspilte en særlig rolle».34 Ulike planer hadde versert siden 1950-tallet. Sovjet-unionens reaksjon var at en flyplass måtte sees som et ledd i NATOs militær-strategiske planer og således uforenlig med Svalbardtraktaten.35 Etter å ha levertflere protestnoter aksepterte russerne etter hvert behovet for en flyplass, menda som et felles prosjekt mellom de to landene. Under statsminister Kosyginsbesøk i Oslo i 1971 gikk russerne omsider med på at Norge kunne bygge ogdrive en slik flyplass. Motytelsen var at noen russiske teknikere skulle kunnestasjoneres ved flyplassen for å ta seg av russiske fly.36 Et kommuniké etter møtetmellom den norske og sovjetiske statsminister i 1971 slo fast at flyplassen kunskulle være for sivil bruk.

I 1971 vedtok Bratteli-regjeringen byggingen. Partene i Svalbardtraktatenble i september samme år meddelt at flyplassen ville bli bygd og drevet av norskemyndigheter og at alle traktatparter kunne benytte den etter avtale med norskemyndigheter.37 Samtidig ble det avgitt en erklæring til øvrige traktatparter derdet ble presisert at flyplassen kun skulle brukes til sivil luftfart. Fra sovjetiskside ble strategien nå å hevde behov for faste anlegg og fast bemanning vedflyplassen. Da flyplassen ble åpnet i mai 1975, oppsto komplikasjoner når desovjetiske teknikerne i tillegg brakte ektefeller med. Den såkalte «konestriden»ble løst i 1976 ved at det ble inngått en avtale mellom Aeroflot og Luftfarts-


direktoratet som begrenset antall personer som kunne bo i leilighetene som varstilt til rådighet for russerne.

Ytterligere to luftfartsepisoder oppsto. Tidlig på 1960-tallet opprettetrusserne en helikopterbase på Kapp Heer utenfor Barentsburg. Det offisielleformålet var å yte støtte til geologiske undersøkelser i området, men en rekkeforhold tyder på at dette i realiteten var en militær base.38 Fra 1980-tallet harsysselmannen og Luftfartsverket kunnet inspisere anlegget, og man har derforetter hvert hatt et klarere bilde av virksomhetene ved basen. I august 1978styrtet et russisk militærfly på Hopen. Russerne ønsket å få hånd om vrakresterog ferdskriver, men norske myndigheter avslo. Sysselmannen fikk tak i ferd-skriveren i en spent situasjon der sovjetiske minefartøy var i nærheten. Norskemyndigheter insisterte på å behandle flystyrten som enhver annen ulykke, medetterforskning i regi av flyhavarikommisjonen.

Det norske synet på luftfartsspørsmål er i det store og hele at «sivil» luftfartogså omfatter norske militære fly og helikoptre når disse flyr i sivile ærend, som


Et Braathens-fly på vei fraTromsø til Longyearbyen i januar 1969. Flyet hadde 30passasjerer, fire

tonn post og noen hundre kilo annen last.

redningsoperasjoner eller overvåking av fiskefelter. Russerne hadde lenge en merrestriktiv fortolkning, i henhold til Svalbardtraktatens artikkel 9, og protesterteen rekke ganger mot at Forsvarets Sea King redningshelikoptre og C-130 trans-portfly brukte flyplassen i Longyearbyen.39

Miljøvern og styring

Tidlig på 1970-tallet var interessen for nordområdene økende, både inter-nasjonalt og i Norge. Petroleumsaktiviteten i Arktis hadde utviklet seg raskt,og også på Svalbard var det som nevnt blitt lett etter olje og gass. Fiskeriene iBarentshavet og farvannene rundt Svalbard fikk økende betydning. Samtidigvar det mer oppmerksomhet om miljøvernspørsmål og mulige konfliktermellom ressursutnytting og behovet for å beskytte naturen. Havrettsutviklingenåpnet nye muligheter for Norge som kyststat, men innebar også store utenriks-politiske utfordringer når det gjaldt delelinjen i Barentshavet og etablering avøkonomiske soner rundt Svalbard og Jan Mayen. Staten hadde også engasjertseg tungt i kulldriften på Svalbard i de senere årene, som vi har sett.

På 1960-tallet ble forurensning og overbeskatning av naturressurser sentralepolitiske spørsmål. En rekke tiltak ble iverksatt, i form av lovgivning, øko-nomiske virkemidler og opprettelse av institusjoner som skulle arbeide spesieltmed miljøspørsmål. I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet i Norge.Denne utviklingen skulle få stor betydning på Svalbard, med en ambisiøs miljø-politikk for øygruppen, som kulminerte med svalbardmiljøloven i 2002.

Svalbardtraktaten pålegger norske myndigheter ansvar for å verne natur-miljø og ressurser på øygruppen. Frem til 1970-tallet besto miljøpolitikkenpå Svalbard i hovedsak av artsvern,40 i form av fredning og strengere jaktbestem-melser. Det gjaldt både svalbardrein, hvalross, isbjørn og ærfugl.41

Fra 1970-tallet er omfanget av de miljømotiverte reglene som gjelder Sval-bard og det institusjonelle apparatet rundt dette blitt betydelig utvidet. I 1971ble det laget forskrifter for regulering av naturinngrep42 og for undersøkelserav petroleumsforekomster.43 I 1973 ble det gjennom områdefredningsbestem-melser opprettet tre nasjonalparker: Nordvest-Spitsbergen, Forlandet og Sør-Spitsbergen. I tillegg ble det etablert to naturreservater og 15 fuglereservater.44

Sjøområdene ut til fire nautiske mil ble også omfattet av vernet. Dermed ble35 000 km2, om lag en tredjedel av øygruppens areal, vernet. Disse områdeneomfattet imidlertid ikke utmålene for mineralleting og -utvinning.

Da myndighetene i 1975 for første gang la frem en melding for Stortingetom en helhetlig politikk for Svalbard, var hensynet til naturmiljøet fremhersk-ende.45 Petroleumsaktivitet, kulldrift og turisme var de sentrale utfordringene.


Det ble derfor slått fast at næringsvirksomheten skulle skje slik at det oppstominst mulig konflikt med naturvernbehov.

Tidlig på 1980-tallet ble vern av natur og miljø viet mer direkte oppmerk-somhet, og det ble formulert mer ambisiøse mål fra myndighetenes side.46

Naturvernforskriften av 1983 skulle verne øygruppen mot forurensing ogannen påvirkning. I 1986 kom nok en generell stortingsmelding om Svalbard.47

Også her er hensynet til naturmiljøet understreket, og bevaring av «områdetssæregne villmarksnatur» ble nå gjort til et av de politiske hovedmålene.

Dette fikk i sin tur en spesiell vitenskapelig betydning. Miljøverntiltak somområdevern, reservater og fredning av planter og dyr krever kunnskaper, og detble etter hvert en kraftig vekst i forskningsvirksomheten på øygruppen.

Sovjetunionens sammenbrudd og den påfølgende avspenningen mellomøst og vest medførte fra slutten av 1980-tallet mer normaliseringspolitikk påSvalbard. Samfunnslivet på øygruppen skulle, så langt det var mulig, organi-seres som på fastlandet.48 I dette bildet fikk hensynet til miljøvernet en sentralplass. Da stortingsmeldingen om næringstiltak for Svalbard ble lagt frem i 1991,ble det således slått fast at de miljømessige rammebetingelsene skulle gi «de ytrerammer» for næringsvirksomheten.49 Særlig veksten i reiselivsnæringen voldtebekymring.

Myndighetenes reguleringsarbeid på miljøområdet grep stadig mer om seg;i 1991 kom en turistforskrift, og i 1995 en forvaltningsplan for turisme ogfriluftsliv. I 1992 kom en ny forskrift om kulturminner som skjerper vernetog slår fast at det ikke skal foretas arkeologiske utgravninger annet enn i nødstil-felle, når kulturminner er i ferd med å gå tapt.

Hensynet til miljøet fikk ytterligere tyngde da regjeringen i 1995 utarbei-det en egen stortingsmelding om dette.50 Her ble det lagt opp til en styrkingav miljøvernet, gjennom en skjerping og systematisering av regelverk, samtulike institusjonelle tiltak. Her ble også målsettingen lansert om at øygrup-pen skulle fremstå som de «best forvaltede villmarksområder i verden».

Innstillingen om en miljøvernlov for Svalbard ble lagt frem i 1999.51

Sentralt er bevaringen av en sammenhengende villmarksnatur og sikring avat miljøverdiene blir bevart for ettertiden. Loven trådte i kraft 1. juli 2002,og har som formål å «opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard nårdet gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna ogkulturminner». Hensynet til næringsvirksomhet er underordnet dette målet,i lovens formålsparagraf slås det nemlig videre fast at «innenfor denne rammegir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift». Lovensamler alt miljørelatert regelverk for øygruppen i én lov, og gir bestemmelserfor bl.a. verneområder, flora og fauna, kulturminner, arealplanlegging m.m.

En tredje stortingsmelding, som tok opp norsk politikk på Svalbard i etmer overordnet perspektiv, kom i 1999.52 Mens meldingene fra 1975 og 1986


hadde fremholdt miljøhensynet som viktig, var dette nå gjort til et hovedmål.En av grunnene var den generelle økningen i aktivitet på øygruppen. En annenvar ønsket om å bruke Svalbard som et utstillingsvindu for norsk miljøpolitikk,og at miljøhensynene skulle veie tyngst – ut fra føre var-prinsippet. Mensamtidig skulle man legge til rette for fortsatt kulldrift. Dette kan virke somen åpenbar konflikt, selv om det er bestemt at kulldriften skal foregå innen-for de rammer som hensynet til naturmiljøet setter.

Miljøvernet på øygruppen tok et langt sprang sommeren 2003, da myndig-hetene etablerte fem nye verneområder på Svalbard. Det nye vernede arealetdekket nærmere 4500 km2, eller 8 % av arealet av øygruppen. Det sentraleher er at i motsetning til verneområdene fra 1973 er nå også de biologisk viktig-ste områdene vernet. Samtidig har Norge fra 1. januar 2004 utvidet territorial-farvannet rundt fastlandet, Jan Mayen og Svalbard til 12 nautiske mil.53 Der-med blir også de marine verneområdene betraktelig større.


Hvordan kvitte seg med søppel i Arktis? Her forsyner isbjørnen seg fra avfallsplassen i Svea.

Staten overtar Store Norske

Utviklingen på 1960-tallet og tidlig 1970-tall hadde vist at kulldriften var deteneste noenlunde robuste økonomiske grunnlaget for norsk nærvær påSvalbard. Det hadde vært nødvendig for staten å gå inn med betydelige ressurs-er for å sikre driften i Store Norske. Midt på 1970-tallet var kullmarkedet ibedring, men regjeringen hadde ingen illusjoner om lønnsom drift eller at statenville få tilbake investeringene og tilskuddene som var foretatt. Det ble sagteksplisitt at myndighetene ikke kunne overlate til et privat selskap som StoreNorske å bestemme omfanget av norsk virksomhet på Svalbard; bedriftsøko-nomiske vurderinger måtte veies mot overordnede nasjonale behov.

I 1976 overtok staten så å si alle aksjene i Store Norske.54 Dette var for såvidt en logisk konsekvens av utviklingen de senere årene og av at staten alleredehadde overtatt en tredjedel av aksjekapitalen i 1973. Samtidig tydeliggjordeovertakelsen at staten nå hadde full kontroll med og ansvar for den norskevirksomheten på Svalbard. Det var et viktig signal både til utlandet og til dennorske befolkningen.

Gruve 6 hadde vært selskapets hovedgruve fra 1969, men fra 1975–1976overtok Gruve 3 ved Hotellneset rollen. På samme tid kom Gruve 7 i produk-sjon. Disse to gruvene bar hovedtyngden av Store Norskes kulldrift til langtinn på 1990-tallet, og det var et element av konkurranse mellom dem. MensGruve 3 ble drevet på «gammelmåten» med manuell boring, skyting og skrap-ing, var Gruve 7 innrettet mot mekanisert drift, der elektriske kuttmaskinergjorde jobben. Fordelene ved mekanisering var ikke entydige: Gruve 3 levertejevnt og trutt og hadde høy produktivitet, mens Gruve 7 i flere perioder stostille på grunn av driftstekniske problemer og vanninnsig. Samlet lå kullpro-duksjonen på 300 000–400 000 tonn i året utover 1980-tallet. Staten satte irealiteten tak på produksjonen i forbindelse med de årlige statsbudsjettenefor å minimalisere kostnadene og hindre at ressursene ble tømt for raskt. Påhele 1980-tallet gikk driften med betydelig underskudd, og staten måtte gå innmed årlige tilskudd på gjennomsnittlig ca. 100 millioner kroner i året.55

Gjennom hele 1970-tallet var det foretatt undersøkelser i Sveagruva, ogledelsen i Store Norske så selve fremtiden for kulldriften her. Planene var vidt-rekkende – og kostbare; de innebar oppbygging av et nytt og moderne gruve-samfunn for 600 mennesker.

I 1987 viste det seg at Svea-prosjektet var en fiasko, og tilliten til selskapetvar tynnslitt. Både styreformann og administrerende direktør trakk seg vinteren1987–88. I Svea ble virksomheten redusert til en beskjeden vaktstyrke. Nærings-departementet, som det nå het, begynte å arbeide med alternativer til kulldriftenfor å sikre bosetningen i Longyearbyen. Parallelt ble det lagt planer for å taansvaret for samfunnsdriften vekk fra Store Norske – dels for å slippe å belaste


gruveselskapets budsjett med infrastrukturkostnader, dels fordi man innså atgruveselskapet var et uegnet redskap i samfunnsutviklingen.

Igjen, som på 1960-tallet, var kulldriften i krise.

Longyearbyen blir et familiesamfunn

Selv om Longyearbyen, og i særlig grad Ny-Ålesund, hadde innslag av famili-er på 1950-tallet, var det ikke norske myndigheters politikk å legge til rettefor det. Tvert imot, staten ønsket ikke at gruvebyene skulle få karakter av fastebosetninger. Så vel gruvedriften som befolkningen ble betraktet som virkemidleri Svalbard-politikken, og også som et ledd i utenrikspolitikken.

Langt på vei ser det ut til at de ansatte i Store Norske aksepterte de spesielleforholdene de levde under. Tradisjonelt var god lønn og lav skatt det viktigstevirkemidlet for å rekruttere folk, og de ansatte var villige til å tåle mye av dårligeboforhold og manglende velferdstilbud så lenge de tjente bra – de fleste varinnstilt på at oppholdet var midlertidig. Den relative inntektsforskjellen mellomSvalbard og fastlandet krympet imidlertid på 1960-tallet.Til en viss grad kunneselskapet kompensere dette ved å tilby gode akkorder og bonusordninger, særligi selve kullproduksjonen under dagen. Men mange oppfattet de interne lønns-forskjellene akkordsystemet skapte som urettferdige, og det ble et problema-tisk forhold både innad i Arbeiderforeningen og i forhandlingene medbedriften.56 Store Norske opplevde også konkurranse om kvalifisert arbeidskraft,

Sikkerheten for arbeiderne i gruvene er blitt kraftig forbedret de siste tiårene. Her studeres

evakueringskartet for Gruve 7 i Longyearbyen.


og innså – om enn motstrebende – at det var nødvendig å legge til rette for atansatte som ønsket det kunne ha familien med.

Det gjaldt i første rekke funksjonærer og nøkkelpersonell; hovedtyngdenav gruvearbeiderne var fremdeles enslige menn eller gifte som av forskjelligegrunner hadde familien boende på fastlandet. Store Norske bygde også enkelteleiligheter for arbeidere på 1960-tallet.

Først fra 1970 ble det fart i byggingen av familieleiligheter, og nedre delav Longyeardalen – Lia – ble gradvis bygd ut. I 1974 disponerte selskapet tilsammen 122 familieleiligheter, de fleste forbeholdt funksjonærer. Samtidigforegikk det en viss opprustning av arbeiderhyblene, og flere fikk etter hverténmannsrom; en stordugnad ble for eksempel gjennomført før kong Olavsbesøk i 1961.

Likevel var det store og økende forskjeller i boligstandard og levekår iforhold til tilsvarende industristeder på fastlandet, og det var lenge påtakeligeforskjeller mellom forholdene for funksjonærer og arbeidere.

Til tross for den forsiktige oppmykningen som fant sted i 1960-årene,forble imidlertid Longyearbyen en «company town» der gruveselskapet bestemtealt. Med unntak av familiene spiste alle på fellesmesser – arbeidere og funk-sjonærer hver for seg. Fritidstilbudet ble dels organisert av det lokale velferds-rådet, dels av de mange lagene og foreningene, ikke minst Svalbard Turn- ogIdrettsforening. Det var både lokalavis og lokalradio, men fremdeles varLongyearbyen en fjern utkant, praktisk talt isolert fra fastlandet i vinterhalvåret,et annerledesland i ekstrem grad.

I regjeringens melding i 1974 om en sterk satsing på lokalsamfunnet iLongyearbyen, med sikte på å utjevne forskjellene mellom Svalbard og fast-landet, var «normalisering» et stikkord som gikk igjen. Men hva burde endres?

Noe av det første myndighetene grep fatt i, var skole og helsevesen, somgruveselskapet hittil hadde hatt ansvaret for. Skolen ble overtatt av staten i 1976og samtidig bygd ut med videregående trinn. Dermed kunne familier med ung-dommer slippe å sende barna til fastlandet for å gå videregående, eller flytte fraLongyearbyen når den tiden kom. Overtakelsen av sykehuset skjedde i 1981,og noen år senere ble offentlig tannhelsetjeneste innført. Mens sysselmannen i1970 hadde bare én betjent og én fullmektig til å hjelpe seg, var det blitt åttefaste stillinger i 1976. I 1978 ble et nytt kontorbygg tatt i bruk, som straks fikkutnavnet «Palasset», og kontoret fortsatte å ekspandere. Helikopter og isgåendetjenestefartøy gjorde sysselmannen i stand til å utøve myndighet over hele øygrup-pen på en ganske annen måte enn tidligere – også i de russiske bosetningene.

Også de sivile kommunikasjonene ble dramatisk forbedret. Flyforbindelsen,som kom i 1975, innebar samtidig at Postverket kunne utvide tjenestetilbudet,og i 1983 flyttet de inn i flunkende nytt bygg sammen med sparebanken.Televerket ekspanderte også, og i 1978 ble det etablert satellittsamband med



Annbjørg Austbø med klar melding til sine mannlige kolleger! Ryfylke-dama var den første

kvinne som jobbet «under dagen» i Store Norske.

fastlandet. Noen år senere ble Longyearbyen knyttet til fjernvalgnettet, ogkort etter kom direkte fjernsyn. Betydningen av at Svalbard ikke lenger varisolert, kan knapt overvurderes, men moderniseringen – eller «normaliseringen»– ga seg også andre samfunnsmessige utslag.

Det var etter hvert blitt flere statsansatte. De var langt fra noen ensartetgruppe, men ble i lokalsamfunnet i visse sammenhenger oppfattet slik. Valg-ordningen til Svalbardrådet, for eksempel, avspeilte dette: Staten og Store Norskeutgjorde forskjellige valgkretser. Gruveselskapet hadde sine privilegier for egneansatte, men det eksisterte også særordninger for statsansatte som kunne gi gro-bunn for misunnelse. Det var ikke slik at det var skarpe motsetninger og svakintegrering gruppene imellom på 1980-tallet; det var snarere slik at lokalsam-funnet var i ferd med å bli mer variert. Det hadde stor betydning at de stats-ansatte gjerne hadde familie med, og at statsetatene oppfordret til det gjen-nom å stille familieboliger gratis til disposisjon og å dekke flyttekostnader. Detfaktum at de fleste hadde åremålsstillinger, bidro til at lokalsamfunnet fikkstørre dynamikk – på godt og vondt.

Gradvis ble preget av familiesamfunn styrket på bekostning av den tradi-sjonelle gruvearbeiderkulturen. Selv om Store Norske fremdeles var den suver-ent største arbeidsgiveren gjennom hele 1980-tallet, og selv om det fremdelesvar et mannssamfunn i demografisk forstand, endret Longyearbyen karakter.

Ny infrastruktur og nye velferdtilbud rettet seg i første rekke mot familier.Barnehagetilbudet ble styrket, og det ble etablert førskole. Husbanken bletrukket inn i finansieringen av boligbygging, både for Store Norske og staten,og familieleiligheter ble prioritert. Et nytt sentrumsfelt vokste frem, der etterhvert offentlig og privat tjenestetilbud og butikker ble lokalisert – i trygg av-stand både fra sysselmannen på Skjæringa og Store Norske på Haugen. Det varen symboltung begivenhet da gruveselskapet i 1985 la ned Stormessa i Nybyenog flyttet kantinefunksjonen til det nye flerbruksbygget i sentrumsfeltet. Påden annen side var brakkelivet under avvikling til fordel for moderne hybel-leiligheter og familieboliger også for gruvearbeiderne, så Nybyen var likevel iferd med å tømmes. Tyngdepunktet i lokalsamfunnet hadde skiftet, geografiskog sosialt.57

I løpet av 1980-tallet foregikk et hamskifte. Det var en forvandling som ibunn og grunn var politisk villet og bestemt, men som også fikk en egendyna-mikk. De politiske visjonene Stortingsmelding nr. 39 hadde uttrykt ble godtsmurt med penger. Som nybakt oljenasjon var Norge i stand til å gjøre deinvesteringene og yte de tilskuddene som skulle til for å skape velferds- og


Julehandel i 1956. «Svalbardpenger» var gyldig valuta i Longyearbyen fram til 1978.

tjenestetilbud mange små kommuner på fastlandet kunne misunne. På settog vis ble Longyearbyen et utstillingsvindu for det nyrike Norge, et eksempelpå at det var mulig å skape et familiesamfunn av høy kvalitet på 78 grader nord.Det kostet, imidlertid: Mot slutten av 1980-tallet lå de samlede statlige over-føringene på omkring 250 millioner kroner i året. Og – moderniserningen tiltross – Longyearbyen var fremdeles et ensidig industrisamfunn, fullstendigavhengig av et gruveselskap som slet i motvind.

Strategisk betydning

Styrkeoppbyggingen på Kola og den tradisjonelt sterke norske imøtekommen-het overfor NATO-partnerne førte på 1970- og 1980-tallet til stor økning i detallierte engasjementet i nord. Norske baser og forsvarsanlegg ble bygd ut, ogforhåndslagringen av militært utstyr fikk et betydelig større omfang. NATOsforsterkningsplan fra 1983 ga nordområdene høy prioritet, noe som ytterligereunderstreket deres strategiske betydning.58


Ifølge Helge Ingstad burde en sysselmann være en passe blanding av jurist, sjelesørger,

hundekjører og diplomat. Finn Backer Midbøe, sysselmann 1960–63, måtte lære seg hunde-

kjøring da han kom til Svalbard.

På 1970-tallet var russerne blitt mer opptatt av nordområdene, dels avmilitære, dels av ressursmessige grunner. Av dette fulgte også økt engasjementpå Svalbard. I 1982–83 ble det etablert en KGB-enhet i Barentsburg.59 Etterturbulensen rundt bl.a. flyplassaken og helikoptersaken på 1970-tallet var for-holdet til russerne på Svalbard roligere på 1980-tallet, selv om forholdet mellomøst og vest ellers var blitt dårligere. Øygruppens strategiske betydning forNATO lå først og fremst i at farvannene kunne være utgangspunkt for opera-sjoner rettet mot russiske strategiske våpen.60 Sovjetunionens primære interessei området – med Nordflåten og de strategiske ubåtene basert på Kola – varantakelig at andre makter ikke brukte Svalbard for militære formål. Nordflåtensrolle ble i økende grad knyttet til strategisk avskrekking og gjengjeldelse i detglobale atomvåpenkappløpet på 1980-tallet. Mer langtrekkende raketter gjordeat ubåtene kunne operere lenger nord og fremdeles være innenfor rekkeviddeav sine potensielle mål. Dette bidro til å øke Svalbards, Polhavets og Barents-havets strategiske betydning. I 1985 hørte 2/3 av Sovjetunionens strategiskeubåter under Nordflåten.61


Postflyet har ankommet i januar 1969. Det var lenge mellom hver gang det kom, og brevene

hjemmefra ble gjerne lest på stedet over en kopp kaffe eller en øl.

«Normalisering» av livet i Longyearbyen. At familie-

samfunnet etter hvert avløste det typiske gruvesam-

funnet, vises også på boligbyggingen.

Scooteren er et populært framkomstmiddel, både

til dagligegjøremålog til fritidsbruk.Hererpresten

Samson Vik ute og kjører i Longyearbyen i januar

1969.

Norske myndigheter førte i denne perioden en meget varsom linje. Svalbard-traktatens bestemmelser i artikkel 9 om forbud mot militære innretninger ogbruk av øygruppen for militære formål ble strengt tolket, nettopp for å beroligerusserne. Sovjetiske myndigheter var generelt meget mistenksomme når detgjaldt vestlig aktivitet i området. Den sovjetiske opptredenen med stadige grense-krenkelser, trusseldiplomati og spionasje gjorde at norske myndigheter holdtfast ved strategien om å unngå direkte forhandlinger med russerne om spørsmåli nordområdene.62 Vestlige land skulle involveres når det gjaldt forholdet tilsupermakten i øst. Det var, og er, norske myndigheters syn at NATO-paktendekker Svalbard, men at øygruppen – pga. Svalbardtraktaten – ikke inngår iNATOs militære planlegging.63

Parallelt med at den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord var høyspent, skjed-de det på 1970- og 80-tallet også viktige ting innen havrett og havpolitikksom skulle få stor betydning for Svalbards status og rolle. For Norge betyddedet nye havrettsregimet at områdene under norsk jurisdiksjon kunne økesdramatisk. 1. januar 1977 ble det gjennom Lov om økonomiske soner etablerten 200 mils økonomisk sone utenfor fastlandet, og senere samme år oppret-tet en fiskevernsone på 832 000 km2 rundt Svalbard. Dette er mer enn det

Gruvebusen nyter godværet på trappa utenfor det nye flerbruksbygget i sentrumsfeltet. Lomp

er betegnelsen både på badet/garderoben og arbeidstøyet til gruvearbeiderne.


dobbelte av arealet som fastlands-Norge dekker. Norske myndigheter hevderat Svalbardtraktaten ikke gjelder i havområdene rundt Svalbard utenfor terri-torialgrensen, men at disse områdene fullt ut er undergitt norsk myndighets-utøvelse. En rekke andre land hevder imidlertid at traktaten må gjelde her.Spørsmålet har stor praktisk og økonomisk betydning, ikke minst med hensyntil mulig oljeutvinning. For å bevare ro og stabilitet i området valgte Norge åopprette en egen fiskevernsone rundt Svalbard. Forskriften om etablering avfiskevernsonen ble gitt med hjemmel i Lov om økonomiske soner, men regleneble slik utformet at de ikke kom i konflikt med Svalbardtraktaten.

Vestmaktene – USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike – var skeptisketil den norske handlemåten. De gikk sammen om en felles tilnærming overforNorge i dette spørsmålet, og støttet opp om Norges suverenitetshevdelse, menforutsatte at den bygde på Svalbardtraktatens bestemmelser.64 Sovjetunionenpå sin side var langt mer avvisende og protesterte formelt på opprettelsen avsonen. Siden har Sovjetunionen og deretter Russland ført en nokså konsekventpolitikk der de nekter å anerkjenne Norges jurisdiksjon i fiskevernsonen.

Tøvær

Sovjetunionens sammenbrudd og avviklingen av den kalde krigen fra andrehalvdel av 1980-tallet av fikk betydning på Svalbard først og fremst ved at denrussiske bosetningen på Svalbard ble drastisk redusert. Omveltningene i Moskvamedførte en ny holdning til samarbeid med nabostatene: GeneralsekretærMikhail Gorbatsjov kunngjorde i sin berømte tale i Murmansk i 1987 at Sovjet-unionen fremfor alt ønsket å utvide samarbeidet med andre land i nord. I praksisviste det seg imidlertid at den gamle linjen om å søke bilaterale ordningermed Norge sto fast; under et besøk i Norge i 1988 foreslo daværende uten-riksminister Rysjkov at spørsmålene rundt delelinjen i Barentshavet skulle løsesgjennom et felles norsk-sovjetisk utviklingsområde i Barentshavet, noe som bleavvist fra norsk side.

Sovjetmaktens fall skapte likevel usikkerhet. Nedrustningen i Sentral-Europa medførte en betydelig oppbygging av konvensjonelle styrker i nord. Densikkerhetspolitiske usikkerheten ble forsterket av flyktige politiske tilstanderog dramatiske endringer i russisk økonomi.

Denne situasjonen var bakgrunnen for at utenriksministerThorvald Stolten-berg i 1992 foreslo etablering av en Barentsregion, en samarbeidsordningmellom Russland, nabostatene i Skandinavia og USA og EF som omfattet denordlige regionene i Norge, Sverige og Finland og det nordvestlige Russland.65

Det overordnede formålet med initiativet var å bidra til en stabilisering av regio-


nen – det måtte utvikles et «utvidet sikkerhetsfellesskap», der vestlig innsatsskulle bidra til demokratisering, kulturutveksling, økonomisk utvikling ogutbedring av miljøproblemer i det nordvestlige Russland.66

Barents-initiativet hadde ingen direkte betydning for Svalbard, men fallerinn i en bredere trend fra 1990-tallet: internasjonaliseringen av samarbeid iArktis. Omtrent samtidig ble det tatt ytterligere to initiativer: InternationalArctic Science Committee (IASC) ble etablert i 1990 som et initierende ogkoordinerende organ for forskningen i nord. Og i 1991 ble det lansert en ArcticEnvironmental Protection Strategy (AEPS). Denne ble senere utviklet til å om-fatte også spørsmål knyttet til bærekraftig utvikling og ble i 1996 omdøpt tilArktisk Råd, et samarbeidsorgan mellom de åtte arktiske statene: USA, Canada,Grønland/Danmark, Island, Norge, Sverige, Finland og Russland. Internasjon-aliseringen av nordområdepolitikken har hatt betydning også for Svalbard.Særlig når det gjelder forskning er det i løpet av de siste 15 årene lagt ned betyde-lige ressurser for å legge til rette for internasjonal deltakelse.67 Med endrin-gene i det globale klimaet har Svalbard fått en unik rolle – den nordlige belig-genheten og tilgjengeligheten gjør at det kan foretas målinger av stor betydningfor den globale klimaforskningen.


Et Sea King helikopter fra Banak i Pyramiden. Årlig gjennomfører 330-skvadronen øvelser på

Svalbard. Selv om sysselmannen har eget redningshelikopter, må det av og til hentes for-

sterkninger fra fastlandet.

RUSSERNE PÅ SVALBARD

Russerne kom også raskt i gang med gjenoppbyggingen av gruvedriften etter krigen. Høsten

1946 startet virksomheten opp igjen i Barentsburg og Grumant, og tre år senere var gruvene i

full drift med en produksjon som nærmet seg 200 000 tonn i året. Samtidig ble Pyramiden

innerst i Billefjorden klargjort for drift, og kullproduksjon kom i gang i 1956. På 1950-tallet

hadde det sovjetiske statsselskapet Trust Arktikugol om lag 2500 ansatte. Det var dobbelt så

mange som i de to norske gruveselskapene, men produksjonen var noenlunde lik – rundt 400

000 tonn i året. I 1961 besluttet trusten å legge ned virksomheten i Grumant, som så ble avvik-

let året etter. Uttaket av kull ble likevel opprettholdt gjennom åpning av nye gruver i

Barentsburg, og det fortsatte å være omtrent dobbelt så mange russere som nordmenn på

Svalbard til langt ut på 1980-tallet.

Kontakten mellom de norske og russiske bosetningene var minimal under den kalde

krigen, både offisielt og privat. Omgangen begrenset seg stort sett til et par kultur- og idretts-

utvekslinger i året, under nokså strengt oppsyn av de lokale myndighetene – enten det nå

var gruveselskapenes folk eller personell fra sysselmannen og det sovjetiske konsulatet. Det

var naturligvis også trivielle, praktiske hindringer. Språkbarrièren var én ting, den geografis-

ke avstanden og manglende kommunikasjoner en annen.

Normaliseringenpå 1970- og særlig 80-tallet gjorde noemeddette. Paralleltmedmoder-

niseringen av Longyearbyen og styrkingen av norsk administrasjon satset også russerne på

samfunnsutvikling og offisielt nærvær i sine bosetninger. Tidlig på 1970-tallet førte faktisk

russerne an ved å bygge store kulturhusmed idrettsanlegg både i Barentsburg og Pyramiden.

Beggesteder var det småskoleogbarnehage,men forbeholdt funksjonærenesbarn –Arktikugol

og sovjetiske myndigheter satset ikke på å utvikle gruvebyene til familiesamfunn.68

Gradvis ble kontakten mellom naboene hyppigere. Da snøscootere ble allemannseie i

Longyearbyen i 1980-årene, var det en enkel sak å komme seg til Barentsburg, men fremde-

les var russerne tilbakeholdnemedå ta imot uanmeldte, privatebesøk.Dette endret segdrama-

tisk i 1986–87, ogmåses i lys avGorbatsjovsglasnost-politikk. BådeBarentsburgogPyramiden

åpnet for besøk og bygde hoteller, og etter hvert fikk også Arktikugols ansatte oftere anled-

ning til å besøke Longyearbyen.Det ble tatt initiativ til samarbeid om turisme, ogdet ble startet

en norsk-russisk konfeksjonsfabrikk i Barentsburg. Det sier sitt om utviklingen at det også

ble inngått ekteskap mellom en norsk mann og en russisk kvinne i 1990; vielsen skjedde på

sysselmannskontoret og bryllupsfesten ble feiret i Pyramiden.

Den russiske gruvedriften på Svalbard har neppe vært særlig innbringende, men kan ha

hatt en strategisk funksjon når det gjelder energiforsyningen i Nordvest-Russland. På 1990-

tallet ble den russiske kulldriften mer utsatt for internasjonale økonomiske konjunkturer, og

driften i Pyramidenble lagt ned. I 2004 leggerTrust Arktikugol til rette for gjenåpning av gruve-

drift i Grumant-feltet, med utgangspunkt i Colesbukta. Ny drift her ligger noen år frem i tid

og krever en løsning av transportspørsmålet; bygging av en vei mellom Barentsburg til

Colesbukta er kontroversielt. Russerne har også varslet mulig oppstart av boring etter petro-

leum i nærheten av Pyramiden.


Politisk tøvær. Det merkes også på markedet i den

russiske gruvebyen Barentsburg, som kan får storinn-

rykk av scooterkjørere fra Longyearbyen, slik somdenne

søndagen i mars 1992.

Omstilling og privatisering

På slutten av 1980-tallet sto Longyearbyen nok en gang ved en skillevei. Storeressurser var blitt satt inn i modernisering og utvikling av samfunnet, og påde fleste områder hadde myndighetene oppnådd målene som ble satt i 1974–75.Utfordringen nå var av en litt annen karakter – det gjaldt å konsolidere familie-samfunnet og den norske bosetningen på Svalbard, samtidig som det var ønske-lig på lengre sikt å redusere de statlige overføringene. Begge deler handlet omStore Norskes fremtid. Gruveselskapet var fremdeles hjørnesteinsbedriften ogen garantist for bosetning, men samtidig den største mottaker av statsstøtte.Problemet var – nok en gang – at reservene ved Longyearbyen minket faretru-ende og kullprisene var lave. Var det i det hele tatt mulig å opprettholde et sam-funn på tusen mennesker uten kulldrift?

Etter at Sveagruva ble lagt i såkalt «driftshvile» i 1987, ble det satt i ganget arbeid for å reorganisere Store Norske og kutte kostnader. Grunnlaget ble lagti Stortingsproposisjon nr. 61 (1986–87), som forutsatte at selskapet fremoverskulle konsentrere seg om kulldriften. Store Norskes nye direktør Atle Fornesog styreformann Robert Hermansen fikk oppgaven. Det ble tidlig klart at be-manningsreduksjoner måtte til; et tall på 200 ble nevnt som mål, noe somumiddelbart skapte utrygghet i hele Longyearbyen da det ble kjent. Driftenmåtte også effektiviseres, og en rekke rasjonaliseringstiltak ble satt i verk. Kost-nadene ved samfunnsdrift i Longyearbyen var anslått til nærmere 50 millionerkroner – omtrent halvparten av driftstilskuddet til Store Norske. Høsten 1988ble det dannet et heleid datterselskap, Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD), somovertok ansvaret for infrastrukturen i lokalsamfunnet, slik myndighetene haddeforutsatt. I tråd med proposisjonen ble det også opprettet et datterselskap somskulle arbeide med næringsutvikling.

De to datterselskapene, SSD og Svalbard Næringsutvikling AS (SNU),var operative allerede fra årsskiftet 1988/1989. I utgangspunktet hadde StoreNorske bare reorganisert, og de nye selskapene ble stort sett bemannet medpersonell fra gruveselskapet. Om noen i Store Norske tenkte seg at de fremde-les ville beholde styringen med virksomheten, ble de skuffet. Ganske snartutviklet nemlig SSD og SNU en dagsorden som ikke nødvendigvis var sammen-fallende med morselskapets. I 1993 tok myndighetene konsekvensen av detteog fristilte dem: SSD ble et selvstendig statsselskap med Næringsdepartementetsom eier, og SNU ble et heleid datterselskap av SSD. Oppsplittingen av dettidligere altomfattende Store Norske var et faktum.69

Gruveselskapet var nå fri til å fokusere på kjernevirksomheten, som detheter. Spørsmålet var om det var så mye å fokusere på. Det underliggendeproblemet var at reservene nær Longyearbyen var små og de lave kullmek-tighetene ikke tillot effektiv produksjon. De faste kostnadene var høye, og så


Sola er tilbake! Etter en lang vinter feirer barn og

voksne at sola kan ses fra den gamle sykehus-

trappa i Longyearbyen 8. mars.

lenge myndighetene fastsatte årlige produksjonsbegrensninger var det ikkemulig å få økonomi i driften. Gruve 3 ville snart være utdrevet, og Gruve 7kunne neppe drives lenger enn ti–tolv år. En gjenåpning av regulær drift iSvea ville strekke ressursene noe. I 1995 vedtok Stortinget et nytt driftsoppleggfor Store Norske. Det forutsatte nedleggelse av Gruve 3 allerede året etter,redusert drift i Gruve 7 og åpning av produksjon i Sveagruva (Vestfeltet). Detble samtidig satt et produksjonstak på 300 000 tonn.70

Det staten gjorde, var i realiteten å kjøpe seg tid. Det nye driftsoppleggetvar innrettet på å holde hjulene i gang til lavest mulig kostnad inntil det kunnetreffes en politisk beslutning om kulldriftens fremtid. En styrt avvikling av


Kulldrift er blitt høyteknologi. Ottar Gabrielsen styrer kuttemaskinen. Fjellet går i ras bak ham

når maskinen eter seg innover. Selv står maskinføreren trygt under hydrauliske stempler.

Mangemener at kulldriften på Svalbard utfordrer Norge sommiljønasjon. Her dumper Greenpeace

et tonn med steinkull utenfor Stortinget under debatten om kulldriften på Svalbard i 2001.

gruvedriften var et scenario mange var tiltrukket av, selv langt inne i Nærings-departementets kontorer. Men i 1995 var ikke omstillingsprosessen i Longyear-byen kommet så langt at man visste om arbeidsplassene ville la seg erstatte. Manhadde imidlertid også et helt annet scenario: en kraftig ekspansjon av kulldriftenog åpning av en helt ny gruve i det såkalte Sentralfeltet, nord for Sveagruva.Her hadde Store Norske påvist rike forekomster. Ett åpenbart problem var atprosjektet krevde investeringer i milliardklassen. Et annet var at Store Norskeså for seg anlegg av vei og kraftlinje mellom Longyearbyen og den nye gruva.Det møtte kraftige protester fra miljøvernhold.

Forsøket på å kjøpe seg tid strandet da premissene nokså brått endret segi 1997–98. Igjen oppsto markedsproblemer og prisfall som førte til at produk-sjonen i Gruve 7 måtte legges om og tidsperspektivet forkortes. Ifølge selskapetville gruven i praksis måtte nedlegges allerede i 2001. Siden Gruve 3 alleredevar lagt ned, i november 1996, ville det bety slutten på gruvedrift i Longyear-byen. Svea Vest hadde opplevd bergtekniske problemer, og det var flere drifts-avbrudd på grunn av ras, men Store Norske så for seg at produksjonen kunnefortsette. Det var imidlertid nødvendig både å redusere bemanning og å økeproduksjonsvolumet for å møte de lave kullprisene. Det innebar både korterelevetid for reservene og færre arbeidsplasser. Kort sagt: kniven på strupen forkulldriften.

Det var ingen tvil om at det var en krise, som så mange ganger før i kull-driftens historie, men Store Norske kunne ha interesse av å maksimere dennettopp på dette tidspunktet. Selskapet hadde nemlig klar en plan som inne-bar utnytting av ressursene i Sentralfeltet: Svea Nord-prosjektet. Da var detikke lenger nødvendig med vei og kraftlinje fra Longyearbyen. Det ville redusereinvesteringskostnadene og samtidig svekke en viktig motforestilling fra miljø-vernsiden. Selskapet argumenterte også med at driften kunne gå i økonomiskbalanse med en årsproduksjon på én million tonn. Det var søt musikk for demsom var opptatt av å redusere overføringene fra staten. I oktober 1998 besøk-te næringsminister Lars Sponheim Svalbard og ble presentert for prosjektet. Tiltross for at både han og hans parti tidligere hadde markert seg som motstandereav fortsatt norsk kulldrift, ga han nå grønt lys for videre utredning, basert påforutsetningen om lønnsom drift. Styreformann Robert Hermansen ble mulig-ens en tanke overrasket, men takket for tilbudet. I mars 1999 overtok han direk-tørstolen i Store Norske, og prosjektet ble drevet frem i høyt tempo.71

Senhøstes samme år ble Stortingsmelding nr. 9 (1999–2000) lagt frem,sterkt forsinket på grunn av regjeringsskifter, men også fordi spørsmålet omkulldriftens fremtid var uavklart. Meldingen tok ikke endelig stilling til SveaNord, men åpnet for å starte en undersøkelsesstoll inn i forekomsten. Stortingetsamtykket, og bevilget betydelige midler. Store Norske var likevel nødt til åta opp private lån og selge ut eiendommer for å finansiere prosjektet. Frem mot


høsten 2001 nærmet de samlede kostnadene seg en milliard kroner, men sam-tidig passerte kullproduksjonen en million tonn, og fremdriften var god. Desiste 150 millionene ble bevilget 5. oktober, da regjeringen utvidet aksjekapi-talen og gikk inn for permanent drift i Svea Nord. Like før jul behandletStortinget saken og vedtok forslaget med stort flertall.72

Et nytt statsselskap, Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS, bledannet for å stå for driften i Svea Nord. I 2002 produserte det «nye» StoreNorske drøyt 2,1 millioner tonn kull i Svea Nord og kunne for første gang pånesten 50 år betale aksjeutbytte til eierne. «Det umulige ble mulig,» skrev direk-tør Hermansen i årsberetningen. Kullproduksjonen økte til hele 3 millionertonn i 2003, og overskuddet økte fra 63 til 75 millioner kroner. Samtidig øktegjelden fra 446 til 518 millioner. Å skape «lønnsom» kulldrift er altså ikkeenkelt.

Så lenge Store Norske hersket i Longyearbyen, var det få andre økonomiskeaktører som slapp til, og i hvert fall ikke med konkurrerende virksomhet. Somgrunneier og største arbeidsgiver hadde Store Norske makt og myndighet tilå hindre fremveksten av privat næring, og brukte den. På 1980-tallet dukketdet likevel opp en del handels- og servicebedrifter i lokalsamfunnet som fantsine nisjer i et stadig voksende marked. Med utviklingen av familiesamfun-net endret også etterspørselsmønsteret seg, og den begrensede varehandelenog tjenesteyting gruveselskapet drev, kunne knapt tilfredsstille de nye ønskeneog behovene i lokalbefolkningen. Det var likevel ikke forbrukermarkedet somi første rekke tvang frem næringsutviklingen. Den store drivkraften var behovetfor alternative arbeidsplasser.

Reorganiseringen av selskapet i 1988–89 innebar også en aktiv tilrette-legging for ny næringsvirksomhet, tydelig markert gjennom dannelsen av Sval-bard Næringsutvikling AS. Et utvalg ledet av Johan Petter Barlindhaug la i 1989frem et utkast til næringsplan, som igjen dannet et viktig grunnlag forStortingsmelding nr. 50 (1990–91): Næringstiltak for Svalbard. Det skulle skapesnye, stabile og fortrinnsvis helårs arbeidsplasser, og all næringsvirksomhet skullelikebehandles. Det ble ikke lagt skjul på at målet var å redusere de statligeoverføringene.73 Hvor tungt dette motivet egentlig veide, kan diskuteres. Detviste seg at staten i praksis var nokså rundhåndet når det gjaldt å få i gang ogstøtte ny virksomhet, og overføringene snarere økte på 1990-tallet (som vi serpå figuren på neste side).


Statlige overføringer til Svalbard 1990–2000

Tidlig i prosessen ble det også klart at kulldriften fremdeles måtte være enpilar i næringslivet. Store Norske selv insisterte naturligvis på dette, men synethadde bred støtte både i lokalsamfunnet og hos sentrale myndigheter. Utford-ringen var å finne supplerende virksomhet. Reiseliv pekte seg raskt ut; alleredepå 1980-tallet hadde det skjedd etableringer i Longyearbyen, og det var åpen-bart stor interesse for Svalbard som turistmål. Det ble regnet som sannsynligat det ville skape vekstmuligheter for handelsvirksomhet og tjenesteyting, ogat disse servicenæringene til sammen kunne danne nok en pilar. Den tredjevar forskning og høyere utdanning. Det kan virke nokså uortodokst at detteblir betraktet som næringsutvikling, men faktisk ble Næringsdepartementetden største økonomiske bidragsyteren også til en vitenskapelig infrastruktur.I denne sammenhengen representerte forskere og studenter først og fremstarbeidsplasser og forbrukere.

Målsettingen for omstillingsarbeidet kunne synes meget ambisiøs: å erstat-te arbeidsplassene som ville gå tapt i gruvedriften med ny virksomhet og åstabilisere familiesamfunnet. Det er imidlertid klart at resultatene overgikk selvde mest optimistiske anslagene omkring 1990. Prosessen er fulgt i detalj gjen-nom årlige analyser foretatt av SNU og SSD. I 1991 ble det utført ca. 750årsverk i Longyearbyen og Svea, og 370 av disse var innenfor bergverksdrift.Ti år senere var antall årsverk steget til over 1200, av disse snaut 270 i gruve-


Kilde: St.prp. nr. 1 (budsjett)

0

100

200

300

400

500

20001999199819971996199519941993199219911990

Tilskudd Svalbardbudsjettet Næringsdept. Andre dept.millione

rkrone

r

drift. Den store veksten var skjedd nettopp innenfor reiseliv, transport, varehan-del og tjenesteyting. Men også bygge- og anleggsvirksomheten hadde ekspan-dert kraftig: Longyearbyen vokste hurtig, og befolkningen økte med nærmere50 % i tiårsperioden. Ingen vet riktig hvor mange som bor i Longyearbyen tilenhver tid, men i 2004 blir folketallet anslått til ca 1700.

Ble så de nye arbeidsplassene lønnsomme, slik det var forutsatt? Utviklingenhar gått i bølger, men i 2000 var lønnsomheten omtrent på linje med lands-gjennomsnittet. Arbeidsplassene synes jevnt over å være stabile, men arbeids-takerne selv er mer mobile – gjennomtrekken i jobber var fire år i snitt i 2000.Rundt 140 store og små virksomheter ble registrert i Longyearbyen dette året,de fleste eid av private.74

Ved inngangen til 1990-tallet var problemstillingen – satt på spissen – åhindre avfolkning av Longyearbyen. Ti år senere omtalte Stortingsmelding nr.9 byen som et pressområde, og regjeringen fant grunn til å understreke at denikke ville legge til rette for ytterligere vekst. Den omstillingen som har funnet stedi Longyearbyen siden 1990 savner trolig sidestykke i moderne norsk historie,både i tempo og omfang, og har lagt nye premisser for norsk Svalbard-politikk.


Lørdagshandel i Longyearbyen. Biltettheten i er høy, til tross for at det bare er snaut fem mil

med vei.

En annonseside i Svalbardposten, som viser det allsidige, men også spesielle lokalsamfunnet.

Sentralmakt og selvstyre

De første 50 årene Svalbard var under norsk herredømme var preget av en passivnorsk politikk overfor øygruppen.75 Siden slutten av 1960-tallet har imidlertidde norske styringsbestrebelsene på og rundt øygruppen tatt seg opp.

Administrasjonen var de første årene minimal, med en sysselmann på stedetdeler av året og med ansvar fordelt på ulike departementer alt etter sakenesinnhold. Fra midten av 1930-tallet kom styringen inn i noe fastere former,da det daværende Handelsdepartementet (senere Industridepartementet) fikkansvaret for Svalbard-sakene. En endring ble innført i 1953, da sysselmannensrapportering ble overført til justisministeren, en ordning som fortsatt står vedlag. Med gruveulykkene på 1950- og 60-tallet oppsto det tvil om det var riktigå ha ansvaret for Svalbard-sakene samlet i Industridepartementet, og i 1965 bledet besluttet å overføre dem til de relevante departementer. Svalbard-budsjet-tet ble overført til Justisdepartementet. Nok et grep var at det ble opprettet etinterdepartementalt koordinerende organ, som i 1971 fikk utvidet sinefunksjoner til alle polarområdene og ble kalt «Det interdepartementale polarut-valg», med Justisdepartementet som sekretariat.

Den økte aktiviteten på øygruppen og ønsket om sterkere politisk styringkrevde en sterkere innsats i administrativ koordinering. I 1975 ble det derforopprettet en egen polaravdeling i Justisdepartementet. Sammen med det inter-departementale polarutvalget er dette kjernen i den sentrale styringen av Sval-bard. Denne modellen har fungert såvidt godt over tid at den fremdeles stårved lag. Også i andre departementer fikk Svalbard-oppgavene etter hvert etomfang som tilsa organisatoriske grep. Utenriksdepartementet fikk tidlig enegen polarrådgiver med ambassadørstatus, og Miljøverndepartementet oppret-tet en egen polarseksjon. Fra 1990-årene av er særlig to tendenser tydelige:Departementene overlater i økende grad det operative ansvaret for Svalbard-saker til direktoratene, slik for eksempel Miljøverndepartementet gjør overforStatens forurensingstilsyn og Direktoratet for naturforvaltning. Det andre erutbyggingen av statsmakten på Svalbard, i form av at sysselmannsbestillingentillegges flere funksjoner knyttet til bl.a. miljøforvaltning og kulturminnevern.

Med økt styringsbehov, stigende styringsambisjoner og utbygging avstyringsapparatet fulgte også en kraftig utvidelse av regelverket. Antall forskrifterhar økt dramatisk, og det kom en egen regelsamling for Svalbard.

Utvidet statlig styringsapparat medfører gjerne diskusjon om demokratiog folkelig deltakelse i styre og stell – så også på Svalbard. Lokaldemokrati ogkommunalt selvstyre ble vurdert allerede ved utarbeidelsen av Svalbardlovenav 1925. Den gang valgte man en spesialordning med sysselmann. Over tidbygde det seg likevel opp et behov for folkelig deltakelse, og i 1971 ble Detstedlige Svalbardråd etablert, videreført av Svalbardrådet i 1981. Svalbardrådet


fikk større oppgaver enn forgjengeren og større innflytelse på utviklingen iLongyearbyen, bl.a. ved at det kunne uttale seg om arealplaner. De sterke end-ringene i samfunns- og næringsliv på øygruppen fra 1980-tallet medførte enøkende bevissthet om et «demokratisk underskudd».

Med Stortingsmelding nr. 9 (1999–2000) var spørsmålet om lokaldemo-krati overmodent, og regjeringen foreslo innføring av lokalstyre. Dette sluttetStortinget seg til. Men man måtte ta hensyn til de særegne utenrikspolitiskeforholdene og statens behov for kontroll med virksomhet på øygruppen.Tanken om å opprette en kommune ble derfor avvist. Det måtte utvikles etregime tilpasset de lokale forholdene – et lokalstyre med myndighet i Long-yearbyen og Svea. Dette organet skulle få langt større makt og myndighet ennSvalbardrådet, og bl.a. overta statsaksjeselskapet Svalbard Samfunnsdrift og slikfå kontrollen over vanlige kommunale oppgaver. Lokalstyret trådte i funksjon1. januar 2002.

Utviklingen medførte reaksjoner fra russerne, både på Svalbard og iMoskva. De var skeptiske til endringene i norsk politikk fra 1960-tallet av,og mente bl.a. at sovjetiske myndigheter burde konsulteres før nye regler bleinnført. I flere tilfeller hevdet de også at nytt regelverk var i strid med Svalbard-traktatens bestemmelser. Det ble særlig vist til likebehandlingsreglene og tilartikkel 9 om forbud mot å bruke øygruppen i krigsøyemed. Norske myndig-heter viste til at særlige konsultasjonsordninger for russerne ville innebære enforskjellsbehandling i forhold til andre traktatparter.76 Løsningen ble at detgjennomføres vanlige høringer etter forvaltningslovens bestemmelser. KnutFrydenlund skrev om situasjonen på 1970-tallet: «På grunnlag av presseomtalenkan en sitte igjen med det inntrykk at det var Sovjetunionen som presset på forå utvide sin innflytelse på øygruppen, og at den norske regjering opptrådte megetnølende, for til slutt å gi etter. Dette var ikke den faktiske situasjon. […] Detvar det motsatte som skjedde; etter lang tids forsømmelse fra ulike regjeringerble nå utøvelsen av den norske myndighet på Svalbard strammet inn.»77

Det moderne Svalbard

Moderniseringen av Svalbard fra 1970-tallet og omstillingsprosessen i 1990-årene var langt på vei resultat av politiske beslutninger og statlig styring, godtsmurt av rause offentlige bevilgninger. Så skulle man tro at statlige og politiskemyndigheter ville sørge for å holde utviklingen på Svalbard i stramme tøyler,men er det tilfellet?

I 1990-årene er mulighetene for målrettet styring svekket. I havområdenerundt Svalbard utfordres stadig bestrebelsene på en bærekraftig ressursforvalt-ning av en internasjonal fiskeflåte som unndrar seg effektiv kontroll. På land


har overgangen fra et enkelt gruvesamfunn til en komplisert og sammensattnæringsstruktur gjort samfunnsstyringen mer kompleks. Samtidig er forvalt-ningsmyndighet på en rekke saksfelt desentralisert til direktorater og lokalemyndigheter. I tillegg er det som tidligere var statens fremste styringsinstrument,Store Norske, blitt fristilt og opererer i praksis som ethvert annet aksjeselskapsom primært skal tjene aksjonærenes, og ikke samfunnets interesser. Største-delen av næringslivet i Longyearbyen i dag består av private aktører som norskemyndigheter verken kan eller vil styre, ut over alminnelige lover og regler.

Gruvedriften har vært «stabilisatoren i omstillingsprosessen».78 Det har desenere årene vært satt spørsmålstegn ved om fortsatt gruvedrift er forenlig medmiljømålene for Svalbard og for norsk klimapolitikk generelt. Det er også påvistat kulldriften ikke lenger er kritisk for suverenitetshevdelsen.79 Likevel oppleverkullvirksomheten nå en ny vår etter mange års motgang – med myndighetenesvelsignelse. Og produksjonen i regi av Store Norske er større enn noensinne:tre millioner tonn både i 2003 og 2004. Dette illustrerer noe av problematikken

Fortsatt fraktes kullet ut fra fjellene i Svea, men hva blir framtida for norsk kullproduksjon på

Svalbard?


Mørketid i Longyearbyen.

rundt styring av virksomhet på øygruppen i dag: Det som tidligere var redskapfor myndighetenes politikk, er i dag uavhengige næringsaktører.

Det kan altså virke som om Svalbard er blitt stadig viktigere for Norge, sam-tidig som myndighetene de siste tiårene har fått reduserte styringsmuligheter– og kanskje også lavere styringsambisjoner. Om vi hever blikket fra selveSvalbard og i stedet ser på den overordnede utenrikspolitikken, er ikke endrin-gene like store. Det som over tid har vært bestemmende for norsk opptredenmed hensyn til Svalbard, er fremfor alt forholdet til Sovjetunionen og – etter1991 – Russland. Episoden med Molotov i 1944 var en viktig lærepenge, oger selvsagt noe av bakgrunnen for at norske myndigheter er forsiktige med åinvolvere seg for sterkt med russerne i nord.80 I de senere årene er det særligøkende miljørelaterte reguleringer og norsk håndheving av fiskerireglene i fiske-vernsonen som har skapt problemer. Spesielt er bestemmelsene om verneom-råder blitt et ankepunkt for russerne, for eksempel når det gjelder planene omgjenåpning av gruvedrift i Grumant-feltet. Verneplanene er oppfattet som leddi bestrebelser på å presse russerne bort fra Svalbard. Også oppbringingen avrussiske trålere etter ulovlig fiske i vernesonen har medført protester, og er blittsett som ledd i planer om å trenge Russland tilbake i Arktis.81 Utbygging avforskningsinstallasjoner som EISCAT, SvalSat og rakettutskytningsrampe(SvalRak) i Ny-Ålesund er satt inn i samme mønster. Når det gjelder «highpolitics» og spørsmål rundt uavklarte grenser og jurisdiksjon over havområder,er tingene mer ved det gamle. Russerne har neppe gitt opp tanken om et norsk-russisk fellesregime når det gjelder naturressursene i Barentshavet. Andre partertil Svalbardtraktaten står fast ved sine syn på norsk jurisdiksjon i fiskevernsonen.Den reduserte sikkerhetspolitiske betydningen dette området har i en størresammenheng, kan ha bidratt til å svekke den norske posisjonen her. Når desikkerhetspolitiske momentene ikke lenger veier like tungt, har ikke de tidligerevestmaktene lenger samme interesse av å støtte opp om norske posisjoner.

Svalbard har fremdeles stor betydning som virkemiddel i norsk utenriks-politikk og som et strategisk aktivum for Norge. Virksomheten på øygruppener viktig nok i seg selv, men i politisk og økonomisk sammenheng er hoved-poenget at Svalbard ligger som en havrettslig «grensestein» nord i Barentshavetog gir Norge kontroll over havområder på mer enn 800 000 km2. Det storespørsmålet for Svalbard og norsk politikk der i dag er derfor knyttet til sokke-len og havområdene rundt øygruppen. På dette området har neppe norskemyndigheter reduserte styringsambisjoner – snarere tvert imot.

EN ARKTISK FISKERISTORMAKT

Norge er en fiskeristormakt – verdens tiende største målt i fangstmengde.1 IEuropa er det bare Russland som er større. Ut fra eksportverdi erThailand størst,mens Norge konkurrerer med Kina om andreplassen. At et lite land med 4,5millioner innbyggere har en slik stilling, krever en nærmere forklaring. Storehavområder har kommet under norsk jurisdiksjon som følge av havretts-utviklingen de siste tiårene. Disse havområdene har høy biologisk produk-sjon som gir grunnlag for store fiskerier både til havs og langs kysten. Likeveler kystfisket fortsatt selve symbolet på norsk fiske. Det trenger et korrektiv. Detarktiske fjernfisket med havgående fartøyer har i etterkrigstiden vært i vekst,og i dag overgår det kystfisket i økonomisk betydning. Fisket i arktiske havom-råder har ekspandert til Grønland, Svalbard, Jan Mayen, Bjørnøya og detnordlige Barentshavet.

I de første tiårene etter 1945 var fisket i arktiske strøk lite regulert, og norskefartøyer konkurrerte med en stor internasjonal flåte om ressursene i disse om-rådene. Utviklingen av en effektiv og moderne fangstteknologi medførte etstadig sterkere press på fiskebestandene og aktualiserte i økende grad spørs-målet om forvaltning av ressursene. Og når ressursene ble knappe, ble ogsåspørsmålet om hvem som eide fisken i nordområdene aktuelt.

Med etableringen av den økonomiske sonen i 1977, fiskevernsonen vedSvalbard samme år og fiskerisonen rundt Jan Mayen i 1980, kom over 2 million-er km2 hav – mer enn seks ganger landarealet – under norsk jurisdiksjon.

Optimisme og vekst

I de første årene etter 2. verdenskrig var det få som tenkte at fiskeressursenekunne bli truet av en større fangstinnsats. Både fiskere, myndigheter og forskere

e n a r k t i s k f i s k e r i s t o r m a k t 443

så optimistisk på utviklingen næringen var inne i, og ikke minst ble nytt fiske-letingsutstyr ønsket velkommen. I 1949 ble det første norske ekkoloddet fraSimonsen Radio (Simrad) utprøvd.2 Testfartøyet var «Vartdal», eid av VartdalFiskeriselskap, med Johan Vartdal som skipper. Fra denne båten ble det drevetvintersildfiske og sildefiske ved Island, når den ikke var innleid som forsk-ningsfartøy av Havforskningsinstituttet. Toktet med utprøving av Simradsekkolodd gikk mellom norskekysten, Færøyene, Island og Jan Mayen. ForskerFinn Devold ved Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt var toktleder, ogdette er et av mange eksempler på at forskerne ofte gikk foran og viste vei.Ikke bare fant de nye felter, de bidro også vesentlig til utprøving og spredningav ny teknologi som fiskerne hadde nytte av.3

Men allerede før ekkoloddet var kommet i allmenn bruk kom et annetog enda mer effektivt apparat på markedet: sonaren eller asdicen, som førstble montert på havforskningsfartøyet «G.O. Sars» i 1950.4 Deretter ble detutprøvd på et annet av Vartdal-rederiets fartøyer. I 1953 gikk «Ramoen» påtokt for å prøve sonaren, som var utviklet ved Forsvarets forskningsinstitutt.Ekkoloddet sender signaler loddrett ned og kan finne fiskestimer rett underfartøyet, mens sonaren også kan sende ut lydbølger forover og til siden. Bådenår det gjelder ekkoloddet og sonaren var snurpefartøyene først ute med å tadet nye utstyret i bruk, og i 1963 var det sonar om bord på de fleste norskesnurperne. Omtrent samtidig med sonaren kom også radaren i bruk på norskefiskebåter. Fiskeletingsutstyret skapte en helt ny forutsigbarhet for fiskerne,men bidro også til å effektivisere innsatsen på havet ved at mindre tid gikk medtil å lete etter fisk.

Samtidig ble det bygd ut nye avanserte elektroniske navigasjonssystemer,utviklet av de allierte under 2. verdenskrig.5 Det amerikanske systemet blekalt Loran, det britiske Decca. Systemene var i første rekke ment å hjelpe alliertesjømilitære skip, men også fiskerne fikk nyte godt av det nye systemet. I 1968var Decca-utbyggingen ferdig, med seks kjeder fra Skagerrak til Finnmark. Vedsiden av å være et avansert navigeringssystem var Decca-navigatoren uvurderligtil å finne igjen fiskeredskaper når det var dårlig sikt.

Dessuten kom overgang fra naturfiber til nylon. Fiskeredskapene ble lettereog mer håndterbare, og mye tid ble spart fordi kunstfibergarnene var enklereå greie ut. Vi fikk også overgang fra tretil stålbåter, som økte kapasiteten ogrekkevidden. Kraftblokka gjorde det mulig å fiske med større redskap. Og medinnføring av sidepropeller fra midten av 1960-årene ble fartøyene også lettereå manøvrere. Autoline ble introdusert i 1960-årene, og fikk sitt gjennombrudddet neste tiåret. Den nye fangstteknologien gjorde ikke bare fisket lettere, denbidro også til å kapitalisere fiskerinæringen. Investeringene kostet mye, slik atfiskerne måtte drifte hardere når de var på havet, og hele året igjennom, for åfå dekket inn de investerte kostnadene.


Den nye teknologien bidro til at fiskerne søkte seg til nye og fjernerehavområder. Fiskebankene utenfor Vest-Grønland ble kjent i mellomkrigs-årene, men fikk ny aktualitet etter 2. verdenskrig.

Fisket ved Vest-Grønland

Etter 1945 var det en utbredt oppfatning om at norsk fiske- og fangstaktivitetved Grønland skulle opprettholdes. Rederimiljøer på Sunnmøre, anført avAalesund Skipperforening, som helt siden 1921 hadde vært en aktiv forkjem-per for suverenitets- og næringsinteresser på Grønland, gikk nå videre langsdenne linjen. Foreningen hevdet at Norge hadde legitime suverenitetskrav påØst-Grønland, til tross for nederlaget i Haag i 1933.6 Den ønsket nå at regjerin-gen skulle ta opp igjen mellomkrigstidens krav, og ville samtidig etablere enfast landstasjon for norske fiskere på Vest-Grønland.7 Etter en dansk lov fra1937 kunne utenlandske fiskere gå i land i Færingehavn (Kangerluarsoruseq),blant annet for å fylle opp vanntankene om bord. Men stedet manglet havn,


Skipper Ottesen tenner seg en røyk på tråleren «Tønsnes» av Tromsø. Brua på dagens trålere

er fylt opp med moderne navigasjons- og fiskeleteutstyr.

og skipperne på Sunnmøre mente at det måtte opprettes en stasjon for lever-ing og proviantering dersom norske linefartøyer med sin begrensede aksjons-radius skulle kunne hevde seg i konkurransen med utlendingene.

Til tross for dansk bitterhet i kjølvannet av konflikten om Øst-Grønlandi 1931, hadde Danmark opprettholdt Østgrønlandsavtalen av 1924, sominnrømmet visse norske fiske- og fangstrettigheter.8 Men etter 1945 ønsketdanskene å begrense norsk virksomhet, ut fra naturvernhensyn og hensynettil inuitenes rettigheter. I 1950 ba den norske regjeringen om Stortingets sam-tykke til å inngå en avtale med Danmark om fredning og opprettelse av reser-vater for grønlenderne. De borgerlige partiene protesterte kraftig – med ennasjonal retorikk som tydelig viste at nederlaget i Haag ikke var glemt. Utenriks-minister Halvard Lange mente derimot at norsk imøtekommenhet ville skapeet gunstigere klima for å få utvidede rettigheter for norsk fiske utenfor Vest-Grønland. Havforskerne ga vitenskapelige argumenter for å satse på et utvidetfiske. I 1948 ledet Finn Devold et tokt som undersøkte forekomstene av fiskpå Frederikshåbsbank, Lille Hellefiskbank, Store Hellefiskbank og heltnordover til Disco.9 På alle feltene var det gode fangster av stor torsk og få andrefartøyer å se. Devold, som selv hadde deltatt i okkupasjonen på Øst-Grønland,konkluderte derfor med at det «utvilsomt [var] plass for en svær ekspansjon»for norske linefartøyer.

Norge og Danmark hadde problemer med å bli enige om en avtale som


FæringehavnpåVest-Grønland i 1958. Stedet ble ei viktig havn for norske fiskere på 1950- og60-

tallet.

sikret norske rettigheter og norsk tilstedeværelse på Grønland.10 Men fiske-eksportør Nils Skarbøvig fra Ålesund var ikke tålmodig nok til å vente på enoffentlig avtale, og tok direkte kontakt med danske myndigheter.11 Resultatetble opprettelsen av et dansk selskap, Grønlands Industri og Handel A/S (Asgriko),som fikk tillatelse til å drive fiskeristasjon i Færingehavn. Samtidig gikkvestnorsk fiskerikapital sammen og stiftet A/L Utrustning, som skulle stå for ut-byggingen av den nye fiskerihavna. I løpet av kort tid fikk Færingehavn fiske-bruk, butikk, verksted, oljetanker, fryseri og lagre for agn, salt og annen nød-vendig proviant for fiskeflåten. Den nye kaia var på 200 meter. Noen år seinereble det stiftet et nytt foretak, Nordafar, som overtok anleggene i Færingehavn.12

Aksjekapitalen var delt mellom danske, norske og færøyiske eiere. Hoved-kontoret ble plassert i København, og i statuttene het det at lederen for stasjo-nen alltid skulle være dansk statsborger. I første omgang fikk selskapet konsesjontil å drive stasjonen fram til 1969. Lenger ute i fjorden ligger Ytre Færingehavn,som tradisjonelt var færøyingenes faste fiskeristasjon. Der var det tollkammer,postkontor og telegraf, et lite sykehus og en fiskarheim drevet av et misjons-lag på Færøyene. Samarbeidet mellom de to stasjonene var nært og tett. Ogsåden norske regjering bidro vesentlig til utbyggingen av den nye fiskerikolonienpå Vest-Grønland. I 1950 ble det oppført et velferdshus med spisesal, kjøkken,posttjeneste og kiosk. Byggekostnadene på kr. 370.000 ble dekket av Prisut-jevningsfondet for fisk, Fiskeridepartementet, Norsk Sjømannsforbund oginteresserte sunnmørske fiskebåtredere. Staten bidro også til å stimulere virk-somheten ved å yte et offentlig pristilskudd på kr. 0,94 pr. kg fisk som ble leverttil Vest-Grønland.13

Velferdshuset ble høytidelig åpnet av fiskeridirektør Klaus Sunnanå høsten1951.14 Sunnanå var svært opptatt av fisket og velferdsarbeidet på Vest-Grøn-land, og satt selv som formann i styret for velferdsvirksomheten. I åpningstalenla han vekt på at tjenesten ville bidra til å løse «det menneskelige problem».Flere hundre fiskere skulle drive fiske i opptil fem måneder i året, mange avdem kom nettopp rett fra tre til fire måneders vintersildfiske da grønlands-sesongen tok til på våren. Arbeidsdagen var lang, opp til 16–18 timer i strekk.Men velferdshuset skulle minske påkjenningen for dem som var lenge på sjøeni hardt arbeid, langt borte fra hjemmet.

Rundt midten av 1950-tallet ble virksomheten utvidet. Før 1956-sesongenmeldte Sunnmørsposten at velferdsstasjonen nå kunne tilby ny kafé, kvinneligbetjening, besøk av ishavspresten Monrad Norderval og egne postkasser forfiskerne.15 Etter ombyggingen inneholdt velferdshuset også kinorom og scene.Vaskeri og dampbad ble bygget med statsstøtte, i samarbeid med Norsk Sjø-mannsforbund, norske fiskebåtredere og A/L Utrustning. Personalet på 10–15personer var ansatt i Fiskeridirektoratet.16 Foruten velferdssjefen med assis-tent var det stuert, kokk, kjøkkenassistenter og en diakon. Velferdsarbeidet


var travelt i høysesongen, med daglige kinoforestillinger og annen avkoplingfor slitne fiskere. Høytider som 17. mai og pinse ble markert med festtilstel-ninger, og Færingehavn fikk besøk av tilreisende artister og kåsører. Innimellomvar det gudstjeneste – særlig var preknene til Monrad Norderval populære.

En av de viktigste funksjonene hadde diakonen, som behandlet lettereskader pga. arbeidet på bankene. Verkefingre, sjøkviser og andre betennelserpå armer og hender var de vanligste lidelsene. Behovet var stort, diakontjen-esten hadde hele 675 konsultasjoner i 1952.17 Behandlingen var gratis, forditrygdekassa dekket utgiftene. Fiskere med alvorligere sykdommer ble henvisttil det danske sykehuset i Ytre Færingehavn. Men diakonen tok seg av merenn fysiske plager. Tore Dalen, som var ansatt i 1957-sesongen, fikk mangehenvendelser fra fiskere som var utslitte og nervøse, og som «derved trodde atdet feilte dem alt mulig».18 Men i de fleste tilfellene var det tilstrekkelig medlitt trøst og en prat i rolige omgivelser på diakonkontoret.

En viktig forutsetning for at Danmark tillot norske næringsinteresser åetablere seg i Færingehavn var at forholdet mellom landene var blitt bedre etterskjebnefellesskapet under krigen. Den norske tilstedeværelsen var dessuten avren forretningsmessig karakter og regulert med tidsbegrensede avtaler. Danskeneså et behov for sosiale og økonomiske reformer i den tilbakeliggende kolonien,og startet et omfattende utbyggingsprogram, ikke ulikt Nord-Norge-planen.19

Målet var å legge om det grønlandske tradisjonelle småskalafisket til et modernehavfiske, satse på utbygging av en frossenfiskindustri og sentralisere befolknin-gen i bysentra. At norsk fiskerikapital bidro til å bygge opp Færingehavn tilen moderne fiskerihavn, kom på ingen måte i konflikt med denne planen.Første gang den norske flåten opererte direkte fra stedet var i 1949.20 Dennesesongen deltok 34 linefartøyer, men deltakelsen var raskt stigende. Allerede i1951 hadde antall norske fartøyer i torskefisket økt til 62. Toppåret var 1955,med hele 73 linebåter og fire trålere. De første årene fisket man fra slutten avmai til slutten av september. Deretter ble det vanligere å gjøre to turer, så mann-skapene fikk seg en pause hjemme midt på sommeren. Etter hvert som konkur-ransen om torsken ble hardere ved Vest-Grønland, utvidet den norske lineflåtenvirkefeltet til bankene utenfor Newfoundland.

Selv om fisket ved Vest-Grønland betydde mye for deler av norsk fisker-inæring i de beste sesongene på 1950- og 60-tallet, var det ikke problemfritt.21

Det sesongbetonte ved fisket gjorde at mange foretrakk anleggsarbeid på landeller arbeid hjemme på egen gård de sommermånedene fisket varte. Alleredei 1952 var mannskapsmangelen i vestgrønlandsfisket så stor at det var nød-vendig å hyre inn utlendinger, og 90 av de 825 som deltok denne sesongenvar fra Færøyene. Fra nå av ble de færøyske fiskerne faste innslag. I 1955 haddelinebåten «Kirkholmen» av Vartdal et mannskap på 20, hvorav seks var frabygda Eidi på Færøyene.22


Fisket var svært internasjonalt, og foruten norske fiskere var det fartøyerfra bl.a. Færøyene, Island, Danmark, Storbritannia, Portugal og Tyskland. Desamlede fangstmengdene av grønlandstorsk var på 200 000 tonn i 1950, og økteutover i 1950-åra.23 I 1962 ble det satt fangstrekord med tilsammen 464 000tonn, over dobbelt så mye som det totale norske torskefisket samme år.24 Framtil 1968 varierte fangstene fra 350 000 til 430 000 tonn i året. Torskefisketbetydde mye for utenlandske fiskeriinteresser, men kom i liten grad Grønlandsurbefolkning til gode. Fram til 1960-tallet drev grønlenderne kyst- og fjord-fiske med sine små fartøyer, mens utlendingene dominerte på bankene. I 1968startet oppbyggingen av en grønlandsk trålerflåte, bygget for å ta opp konkur-ransen med andre fiskerinasjoner både i hjemlige farvann og i Barentshavet. I1975 bestod stortrålerflåten av seks fartøyer over 500 brt. (bruttoregistertonn).Antallet økte til 22 båter det neste tiåret. Men trålerne kom for seint til atgrønlenderne fikk nyte godt av det gode torskefisket, som hadde hatt sinstorhetstid i perioden 1950 til 1970. Fra slutten av 1960-årene begynte fangst-kurvene å vise en bratt nedgang. Hovedårsaken var lavere vanntemperaturer i


Sultne fiskere får seg mat i kantina i Færingehavn. Velferdstilbudet var viktig for fiskere med

lange dager og hardt arbeid, langt hjemmefra.

de øvre vannlag, som følge av klimaendringer.25 Det førte til sviktende mengdefiskeyngel, og dermed sviktende grunnlag for et fortsatt storstilt fiske.

I 1972 var det slutt. 11 trålere og 22 linefartøyer satte punktum for et norskarktisk fiskerieventyr som hadde pågått i et halvt århundre. Året etter bleDanmark med Grønland medlem av Det europeiske fellesskapet, og norskefiskere mistet den frie adgangen til bankene utenfor Vest-Grønland.26 Norskerekefiskere har imidlertid fått betydelige kvoter ved Grønland, som et ledd ide årlige kvoteforhandlingene med EU.27 Og det er blitt et allsidig samarbeidmellom landene, bl.a. gjennom en bilateral fiskeriavtale fra 1991, og innen-for rammen av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO),opprettet i 1992.28

Ekspansjon nordover

Fiskerne vendte blikket mot nord. I 1939 var det 145 norske linefartøyer ognoen få damptrålere på bankene ved Bjørnøya og utenfor Spitsbergen.29

Fangstmengdene var beskjedne i forhold til det britiske og tyske trålere tok oppav havet.30

Etter krigen var deltakelsen ujevn, til å begynne med.31 I 1947 var det 63linefartøyer i området. Fram til midten av 1950-tallet varierte antallet fra åttetil 52. Etter hvert overtok trålfisket. I 1946 var det ni trålere, ti år seinere vardet blitt 23. Samtlige av disse var stortrålere over 300 brt. Trålerflåten fort-satte å øke. Antall stortrålere i Barentshavet, ved Bjørnøya og Spitsbergen vari 1961 riktignok fremdeles 23, men flåten av småtrålere under 300 brt. haddevokst til 139. Trålerfangsten i Arktis utgjorde nå hele sju prosent av alt norsktorskefiske. Utbyggingen av en norsk fryseindustri gjorde at norske trålere foralvor tok opp konkurransen med utlendingene om de store bestandene.

Kollapsen i sildefisket på 1960-tallet var en annen årsak til at norske fiskerefant veien til arktiske farvann. Nå var det lodda fiskerne var ute etter. Beggeer pelagiske arter med et høyt fettinnhold, godt egnet for industriell bearbeid-ing. Lodda var riktignok mindre attraktiv for industrien, og så lenge det fantesrikelig tilgang på sild, var loddefisket begrenset. I 1953 ble det kun tatt opp10 000 tonn lodde, mens sildefangsten var på 960 000 tonn. Men fra sluttenav 1960-tallet ble det landet mer lodde enn sild i norske havner. Og på 1970-tallet utgjorde lodda det siste store industrielle fiskerieventyret i Norge.

I 1986 var imidlertid loddebestanden i Barentshavet blitt så overbeskat-


Sidetrålen dras inn på «Thor Iversen» under forsøksfiske i 1952.

tet at fisket ble stanset året etter. I 1991 ble fisket åpnet igjen, men etter dettehar utbyttet variert kraftig.

En viktig forutsetning for det nye loddefisket var ny fangstteknologi.TrygveOlsen fra Havøysund hadde neppe forestilt seg hva han satte i gang da han,som første norske fiskebåtreder, monterte kraftblokk for å hale inn seinotaom bord i snurpefartøyet «Ola Ryggefjord» i 1957.32 Etter litt prøving og feilingfungerte blokka bra, og andre fiskere fikk snart øynene opp for hva den nyeteknologien kunne bety i økt fangsteffektivitet. Selv fikk Olsen bygget flere nyefartøyer, og i løpet av 1960-årene hadde Havøysund-rederiet vokst til å bliFinnmarks største innenfor pelagisk fiske.

Bruk av kraftblokk fikk enorm betydning. Tidligere satte man snurpe-nøtene fra små notbåter (doryer). Med den nye teknologien kunne nota settesdirekte fra hovedfartøyet, og mannskapsbehovet ble redusert fra omtrent 20til 12–13 mann.33 Blokka var opprinnelig en amerikansk oppfinnelse, menble snart tilpasset norske forhold. Deretter fulgte en annen revolusjonerendeamerikansk nyvinning: sildepumpa. Tidligere var silda blitt tatt om bord medhåv hengende under ei kran, nå tok vakuumpumpa silda direkte fra nota i sjøenog opp i lasterommet. Litt etter at kraftblokka var introdusert kom ringnota.


Ringnotsnurperen «Østbris» på loddefiske i Barentshavet, vinteren 2001. Ingen enkel arbeids-

plass, med vinterstormer, mørke og nedising.

Brødrene Torgersen fra Askøy med sildesnurperen «Radek» var foregangs-menn.34 De utviklet den nye nottypen, som var atskillig større enn de vanligesnurpenøtene, med støtte fra Fiskerinæringens Forsøksfond. De første ring-nøtene ble utprøvd i 1962, med gode resultater, og ringnotfisket vokste medeksplosiv hastighet. I 1963 var det 58 ringnotfartøyer, fire år seinere 460.35

Vinterloddefisket tok til på slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene, parallelt med at silda forsvant. Lodda berget ikke bare ringnotflåten, menogså sildemel- og sildoljeindustrien, som hadde hatt en kraftig kapasitetsøkn-ing etter 2. verdenskrig. I juli 1968 ble det oppdaget loddeforekomster vedHopen,36 og det ble starten på sommerloddefisket. Utbyttet det første året varpå 400 000 hektoliter, som var beskjedent i forhold til vinterloddefangstenepå 5 millioner hektoliter. Men samlet bidro fangstene til ny fangstrekord i 1968.Den neste toppen kom i 1970, med nesten ti millioner hektoliter vinterloddeog 3,5 millioner hektoliter sommerlodde. Året etter ble også denne rekordenslått.

Både sild og lodde er hovednæring for den viktigste arten i Barentshavetsøkosystem: den norsk-arktiske torsken. I de første årene etter 1945 ble det mesteav torsken saltet. Men utover på 1960-tallet ble fersk fisk viktigere. Årsaken vardet voksende råstoffbehovet til de mange nye filetfryseriene. Enkelte av dem,som den store Findus-fabrikken i Hammerfest, var utelukkende basert på lever-anser av fersk fisk fra trålere. Bruk av trål hadde vært et fiskeripolitisk strids-spørsmål fram til trålerloven av 1939, som ga konsesjon bare til 11.37 Etter 2.verdenskrig var dette fremdeles et svært vanskelig spørsmål, men på 1950-talletble loven myket opp. Myndighetene ønsket å imøtekomme råstoffbehovene tilden nye raske voksende frossenfisk-industrien, mot sterke protester frakystfiskerne.

Fram til 1961 var samtlige norske trålfartøyer utstyrt med sidetrål, mennå kom Norges første hekktråler. «Hekktind» var bygget ved Bergens Mek.Verksteder og ble levert til vesterålsrederiet A/S Melbutrål våren 1961.38 Detjobbet bortimot 30 mann om bord: skipper, styrmann, chief, stuert, bas, nett-mann, 14 fiskere, to maskinister, motormann, to smørere, kokk og to messegut-ter. På de nyere ferskfisktrålerne var mannskapet omkring halvparten. Tråler-toktene i Barentshavet varte som regel i ti dager, inntil lasterommet var fullt.

«Hekktind» fikk mange etterfølgere, men hun var stor sammenlignet meddem som kom seinere, hele 630 brt. De nye hekktrålerne som ble bygget isiste halvdel av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet var på mellom 250og 299 brt. De på 299 brt. ble kalt «paragraftrålere». I 1961, da den norskefiskerigrensa ble utvidet fra fire til tolv nautiske mil, kunne samtidig trålerepå under 300 brt. få tillatelse til å fiske inntil fire nautiske mil fra land. De flestetrålrederiene med hekktrålere for ferskfisktråling var helt eller delvis knyttettil filetindustrien gjennom lokalisering og eierskap. I forhold til sidetråleren


«Vågakall» i Barentshavet i 1969. Her er trålen på vei over dekk, og fiskerne jobber med å tømme

den for fisk. Tråleren skaffet jobb til 15 mann om bord og 35 hjemme i Vågan i Lofoten.

hadde hekktråleren mange fordeler.39 Trålen kunne settes og hales raskere, ogdet var lettere å styre når trålen ble slept etter fartøyet, slik at fisket kunne foregåunder langt hardere værforhold.

Og hardt ble det: «På denne årstida skulle det ha vore straffbart å ro fiskeher oppe, det kan du bare skrive,» fikk en journalist høre av Trygve Nilsen fraSenja, som var på vintertokt i Barentshavet i 1968 med ferskfisktråleren «Våga-kall».40 Men selv om forholdene i Barentshavet var røffe, var det ifølge styrmannAnfinnsen bedre enn å være på bankene utenfor Svalbard: «Spitsbergen er et‘tjyvhol’ med is og svineri.» De arktiske havområdene er de minst gjestmilde.I dårlig vær er marginene små, og drivis og overising av fartøyene gjør arbeids-dagen både ubehagelig og farlig.

Ragnar Sandbæk fra Ibestad i Troms (f. 1945), som var trålgast i 1960- og70-årene, skriver om hvordan forholdene kunne være, mellom isflakene i nord:

Det verste med å fiske torsk så langt nord som på 80-graden nord forSpitsbergen for eksempel på Norskebanken i begynnelsen av 70-åra, varden forferdelige dunkingen av isflakene der du intetanende lå i køya dipå frivakta nede i belsen i et iherdig forsøk på å sove i noen få usle timer.Som domklokker inne i ørene.

Og om hvor kaldt det kunne bli:

Det kunne være jævlig kaldt nord i Barentshavet.Trålnota stiv som en stokk.Helt uhåndterlig. Isbanking og frost. Og gjerne ei knust not eller to på ventdersom bunnforholdene var slemme. Det aller verste var saltfisktråling påGrønland. Der var det alltid nok av stivfrosne knuste nøter i skutsida.Isen som hadde kalvet og var på vei sørover, la gjerne fra seg stein på steinettersom de smeltet utover fiskebankene så de ikke var til å kjenne igjenår om annet. Uansett: Å bøte bruket under slike forhold var nesten umulig.Derfor måtte messegutten eller maskinisten ta frem spyleslangen for så åspyle nota kontinuerlig slik at de blåfrosne fiskerne kunne få brekt ut nettet,skåret reint og bøtt sammen bjelkene. Noen ganger var vi og klærne såstivfrosne at messegutten også måtte hjelpe til med å slite av oss hyret etterendt vakt.41

I tariffavtalen mellom Sjømannsforbundet og Norske Trålrederiers Forening erarbeidstiden for mannskapene fastsatt til 12 timer i døgnet, dvs. 84 timer iuka.42 Men avtalen inneholder også et punkt om at arbeidstiden kunne brytesved store fiskemengder, og 18 timers arbeidsdag er ikke uvanlig.

I 1969, året etter at «Hekktind» kom på havet, ble Norges første fabrikk-tråler sjøsatt – «Longva». Den var også det største fiskefartøy i landet, på rundt


900 brt., og 202 fot langt.43 Bak fartøyet sto reder og fisker John Longva fraÅlesund. Prosjektet ble møtt med skepsis og kritikk fra mange hold. Da båtenble sjøsatt, var fiskerinæringen inne i en vanskelig periode, og mange mentedet ville være umulig å få et så stort fartøy til å lønne seg. Mannskapet var på52 personer, som alle skulle ha sine lønner og lotter, og fabrikken hadde enfrysekapasitet på 15 tonn filet i døgnet og krevde kontinuerlig råstoff. Fra denlandbaserte fiskeindustrien gikk kritikken ut på at fabrikktrålere ville utarmedistriktene. Hvis ombordproduksjon ble vanlig, ville industrien og de lokalekystfartøy miste sitt eksistensgrunnlag og frata norsk kystbasert fiskerinæringdens særpreg. Fabrikktråleren ble likevel et permanent innslag i flåten somdriftet i arktiske farvann og på fjernere hav. Etter «Longva» vokste denne fartøy-typen jevnt, og i 1972 deltok ni fabrikktrålere i fisket.

Men veksten i det industrialiserte fisket hadde økologiske konsekvenser,og det aktualiserte spørsmålet om hvordan en skulle regulere fisket med siktepå å begrense innsatsen og verne ressursene.

Nedising av skute og utstyr kan være et stort problem under fiske i arktiske farvann. Her er en

av mannskapet på «Nordstar» i ferd med å banke bort is utenfor Labrador-kysten i 1971.

ETTER BLÅKVEITE VED BJØRNØYA

Tidligere trålgast Ragnar Sandbæk skriver:

«Vi forsto etter hvert at noe ekstremt var pågang.Hele høstenhadde vi tauet langs eggakanten

sørvest av Bjørnøya etter blåkveite. Ganske skummelt å ligge her alenemens de andre båtene

lette etter torsk og andre godsaker lenger øst i havet. Vi hadde funnet en privat godt betalt

nisje: blåkveite. Ensomme og uten referanser slingret og stampet vi opp og ned langs skillet

mellom det grunne Barentshavet og det dype Norskehavet. Minst 600 favner slepevaier var

ute. Blåkveita står dypt. Det vet alle. En gang i blant blandet noen russiske sidetrålere seg

inn i sysakene våre, men ellers var det baremørket og susingen av sjøen og vinden. Og vinden

økte påståelig. Under frokosten greidde ikke slingreduken lenger å holde på skaffetøyet og

pålegget. Vi måtte sette opp bolkinger på bordet. Til slutt ga vi faen og lot som ingen ting.

Året kunne vel være 1973 tror jeg. Her lå det stororkan i lufta.

Utover ettermiddagen var det bare å hive inn bruket, skalke luker og dører, surre alt som

surres kunne og legge seg på været. Gode gamleM/Htr «Andenesfisk III» fikk nå såmye juling

at vi ble litt betenkte. Det var såpass skremmende å se de tårnhøye bølgene at vi bare flirte.

Så føyk hele antenna oppå samsonposten av gårde. Så lå vi der i ørska oppe ved Bjørnøya

uten kontaktmedomverdenenmed såhøyebølger som jegogde andre 15 ombord aldri hadde

vært ute for. Over tyve meter måtte de være.

Vi var nødt til få opp nødantenna. Men hvem skulle klatre opp og feste denne på toppen

av samsonposten? Vi trengte en frivillig. Før vi hadde tenkt tanken ferdig, meldte messegut-

ten seg. Ungdommen har jo ikke høydeskrekk. Med tau rundt livet klatret han opp de isglat-

te trinnene somen utspent drage i orkanblåsten.Mens vi andre klamret oss fast nede og holdt

pusten, fikk guttungen antenna på plass. Dagens helt – ingen tvil. Så var det bare å gi det noe

nervøse rederikontoret beskjed om at vi var i live.

Det gikk bra denne gangen også. Etter noen døgn var det steaming innmot Andenesmed

100 tonn super blåkveite. Telefoner fra engstelige slektninger fikset rederiet. Vi hadde til og

med vært på dagsrevyen kunne de fortelle oss.»44

Hvem eier fisken?

Den økte fangstkapasiteten og den økte etterspørselen etter fiskeprodukter førtetil ressursknapphet. Dermed måtte staten inn og regulere adgangen til fiske-riene. Men dette reiste også spørsmålet om fordeling av ressurser, både mellomland og mellom grupper innenlands, og dermed om eierrettigheter.

I de første etterkrigsårene var hovedformålet med reguleringene å finneen rettferdig fordeling mellom ulike grupper av aktører. Samtidig skulle de bidratil å styre produktstrømmen ut i markedet, for å hindre at tilbudet ble for stortog prisene falt. Staten var svært aktiv i å utvikle fisket og fiskeforedlingen, ognæringen mottok store direkte subsidier, særlig etter inngåelsen av Hoved-avtalen mellom staten og fiskerinæringen i 1964.45 Også på en annen og merindirekte måte støttet myndighetene utbyggingen av en havgående flåte: omfat-tende støtte til verfts- og verkstedindustrien for nybygg av skip og utstyr.

Fra begynnelsen av 1970-tallet ble det et sentralt hensyn å regulere fiske-riene for å beskytte fiskebestandene. Deltakerloven av 1972 innebar at statenprøvde å begrense og styre fangstkapasiteten. Samtidig bidro statens støtte tilnæringen til at det ble overkapasitet både i flåteleddet og i produksjonsleddet.46

Resultatet av dette – som på ingen måte er unikt for Norge – var at det overtid ble bygget opp en fangstkapasitet som både var – og ennå er – for stor iforhold til ressursgrunnlaget.

Før innføringen av de økonomiske sonene i 1977 var effektiv forvaltningav ressursene i havområdene utenfor Norge vanskelig. Myndighetenes tiltakgjaldt bare innenfor fiskerigrensen på tolv nautiske mil, mens mange av fiskebe-standene i stor grad befant seg utenfor denne sonen. Her var det et omfattende,uregulert fiske med deltakelse fra mange land. Utenlandske trålere var ikke noenytt fenomen i nord, men nå økte innsatsen kraftig, på kort tid.47 Vest-Tysklandhadde fisket 2000 tonn torsk i Barentshavet i 1972, men økte til 76 000 tonni 1974. Spanske trålere økte torskefangstene fra 200 tonn i 1973 til 45 000tonn året etter. Portugisiske og franske fartøyer mangedoblet også fisket. Utei internasjonalt farvann var det Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen(NEAFC) som hadde reguleringsmyndigheten, men organisasjonen var liteeffektiv og bidro i realiteten lite til å begrense fisket.48 Et trepartssamarbeidmellom Norge, Sovjetunionen og Storbritannia i 1974–75 førte heller ikkefram.

Det som skjedde i nordområdene, var ikke unikt. Nære kystområder overhele kloden opplevde et økende press fra en stadig voksende og mer effektivfiskeflåte. Mange steder begynte konsekvensene å vise seg i form av redusertefiskebestander – og ressurskonflikter. Ideen om et åpent og fritt hav (mareliberum), hvor alle hadde rett til å høste, som hadde dominert havrettstenknin-gen siden 1600-tallet, sto for fall.49 Løsningen på det globale overfisket skulle


bli at kyststatene fikk jurisdiksjon over langt større havområder enn tidligere.FNs tredje havrettskonferanse (UNCLOS) kom i 1974 til at kyststatene skulleha suverene rettigheter over naturressursene i en eksklusiv økonomisk sone uttil 200 nautiske mil (360 km) fra kysten.50 Rettighetene i sonen var riktignokikke så utstrakte som innenfor territorialfarvannet, og kyststatene ble samtidigpålagt å etablere ordninger for bærekraftig forvaltning av ressursene og samar-beid med andre land. Mange stater etablerte slike soner i løpet av annen halvdelav 1970-tallet. Først i 1982 var det enighet om en havrettskonvensjon, derprinsippet om kyststatenes suverene rettigheter over naturressursene i enøkonomisk sone er nedfelt. Konvensjonen trådte i kraft i 1994.51

1. januar 1977 innførte Norge en 200-mils økonomisk sone,52 etter møy-sommelige forhandlinger med en rekke land som hadde drevet et betydelig fiskeved norskekysten og i det som nå ble norske havområder. Havområder som tid-ligere hadde vært fritt tilgjengelig for alle, kom nå under norsk kontroll. Barefiskevernsonen ved Svalbard utgjør 832 000 km2 – over dobbelt så stort somdet samlede arealet av Fastlands-Norge. Det har styrket mulighetene til å styrefiskeriene i nordområdene, men har også stor økonomisk betydning. De totalefangstene for alle land i områdene ved Svalbard, i Barentshavet, det nordligeNorskehav og kysten av Nord-Norge ligger på over to millioner tonn årlig. Densamlede førstehåndsverdien av fangstene ligger på ca. 15 milliarder kroner.53

Norge og Russland er de to sentrale aktørene, men også EU, Island, Færøyeneog andre driver fiske her – etter avtaler med de to kyststatene Norge og Russland.

Det nye havrettsregimet innebar at utlendinger i utgangspunktet ikkekunne fiske i det som nå ble norske farvann. Men fordi de viktigste fiskebe-standene i nord ofte fordeler seg på flere lands soner, ble internasjonalt samar-beid om ressursforvaltningen viktig.54 Særlig har forholdet til Russland og EUstått sentralt.55 Fra 1975–80 ble det utviklet et omfattende regime for forvalt-ningen av ressursene. En norsk-russisk fiskerikommisjon ble opprettet i 1975,og en gjensidig fiskeriavtale mellom de to landene inngått i 1976. Bilateralefiskeriavtaler er inngått med Færøyene, Island, Sverige og Polen. Kvoteregu-leringer for norsk arktisk torsk ble innført første gang i 1976.

Innføringen av 200-milssonen innebærer at det meste av fiskeriressursenei nord er underlagt norsk eller russisk jurisdiksjon. Det østlige Barentshavet blerussisk, det vestlige norsk. Men et område på 55 000 kvadratkilometer nordog øst i Barentshavet utenfor 200-milsgrensene forble åpent hav – det såkalte«Smutthullet». Der er det vanligvis ikke særlige fiskeforekomster. Men på 1990-tallet var det mulig å fiske der, og dette medførte et uregulert torskefiske somførte til alvorlige konflikter mellom Norge og Russland på den ene side, ogsærlig Island på den annen.

Barentshavet utgjør et sammenhengende sokkelområde. Med utviklingeni havretten på 1950- og 60-tallet, fremfor alt med FNs kontinentalsokkelkon-


«Storfangst» har fotografen Kåre Kivijärvi kalt

dette fotografiet, tatt ombordpå tråleren«Gargia»

utenfor Svalbard i 1959.

vensjon av 1958, ønsket Norge å avklare sokkelgrensene til nabostatene. INordsjøen ble disse spørsmålene løst i løpet av 1960-tallet ved at grenseneble trukket langs midtlinjene mellom statene. I 1967 anmodet Norge Sovjet-unionen om forhandlinger om sokkelgrensen i Barentshavet. I 1970 var detuformelle drøftelser, og fra 1974 kom det formelle forhandlinger i gang.56

Forhandlingene viste seg raskt å være meget vanskelige, og fremdeles er manikke kommet fram til noen løsning. Russlands posisjon i forhandlingene byggerpå et sektorprinsipp, der grensen trekkes fra endepunktet av fastlandsgrensenog til Nordpolen. Midtlinjeprinsippet, som Norge argumenterer ut fra, inne-bærer at grensen trekkes midt mellom de to landenes besittelser i nord. Dissekravene overlapper hverandre i betydelig grad, og gir et omstridt område pårundt 155 000 kvadratkilometer. Russerne har pekt på spesielle geografiske,sikkerhetspolitiske og økonomiske forhold som skulle tilsi at grensen skal gålenger vest enn midtlinjen. Den norske holdningen har vært at en må ta ut-gangspunkt i midtlinjen, men også at partene må være fleksible. Norge har ogsåavvist forslag om fellesordninger. De to landene er enige om mer enn 80 prosentav grenselinjen. Det er sør i Barentshavet – der de forventede petroleumsressurs-ene er størst – at partene har problemer med å komme til enighet. Årsaken tilat dette stadig er et uavklart spørsmål er nok likevel at partene ikke har etpresserende behov for en løsning.57

Et annet problem har vært jurisdiksjonen over havområdene rundt Sval-bard. Fiskeforekomstene rundt Svalbard, i Barentshavet og langs den nordligenorskekysten inngår i ett stort økosystem. Det har derfor vært viktig å få i standet forvaltningsregime for fiskeressursene som gir anledning til en helhetligforvaltning av bestandene. Dette har en i det store og hele klart, men Svalbardsfolkerettslige status har komplisert arbeidet. Det norske synet har vært og erat Svalbardtraktatens prinsipp om likebehandling av traktatpartene kun gjelderterritorialfarvannet.59 Utenfor gjelder ifølge det norske synet Lov om økonomisksone. Dette synspunktet var og er omstridt. Sovjetunionen hevdet at Svalbard-traktatens bestemmelser om likebehandling også skulle gjelde utenfor grensenfor territorialfarvannet. Island har også protestert på den norske politikken her,og flere land har reservert sin posisjon når det gjelder Svalbardtraktatens bestem-melser. For å unngå konflikt med Sovjetunionen og andre om dette spørsmåletvalgte norske myndigheter å opprette en ikke-diskriminerende fiskevernsonei 1977. Hovedformålet med sonen er «bevaring av de levende ressurser i havetog regulering av fiske og fangst». Sonen ble opprettet med hjemmel i Lov omnorsk økonomisk sone, og ikke Svalbardtraktaten. Dermed signaliserte en aten anså disse områdene som prinsipielt likestilte med fastlandssonen. I praksispåla norske myndigheter seg selv en kraftig begrensning: Norske og utenlandskefiskere skulle likebehandles i reguleringen av fisket i området.


Hva «ikke-diskriminering» og «likebehandling» skulle bety i praksis, varimidlertid ikke klart. Det utenlandske fisket i fiskevernsonen har derfor gjentat-te ganger medført episoder i forhold til andre land. Siden en rekke fiske-bestander har et utbredelsesområde som omfatter store deler av Barentshavetog den nordlige norskekysten i tillegg til fiskevernsonen, er norsk og russiskfiske regulert av kvoter satt for hele dette området etter anbefalinger fra dennorsk-russiske fiskerikommisjonen. For tredjelands fiske har det imidlertidsiden 1986 vært satt egne kvoter for fisket i fiskevernsonen. På grunn av detøkte konfliktnivået rundt hvem som hadde rett til å fiske på tredjelandskvoten,måtte myndighetene i 1994 endre forskriften slik at den ga adgang til å fastsettehvilke lands fartøyer som hadde adgang til fiske i sonen. Det ble videre slåttfast: «Bare fartøy fra land som tradisjonelt har fisket norsk arktisk torsk ivernesonen ved Svalbard kan fiske innenfor dette kvantum (28 000 tonn).Dette er fartøy fra EU, Færøyene og Polen.» Likebehandlingsprinsippet ble heraltså benyttet slik at det var de landene som hadde et historisk fiske i sonen åvise til, som fikk adgang.

Finland og Canada har uttrykt støtte for det norske synet. En rekke andretraktatparter har over tid i praksis akseptert det norske regimet, men samtidigfastholdt sine rettigheter etter traktaten. Opprettelsen av fiskevernsonen avsted-kom en umiddelbar protest fra Sovjetunionen, ut fra at Norge hadde oppret-tet sonen ensidig og med hjemmel i norsk lovgivning. Sonen var også ettersovjeternes oppfatning i strid med Svalbardtraktatens bestemmelser om likebe-handling. Siden har Sovjetunionen og deretter Russland ført en nokså konse-kvent politikk der en nekter å anerkjenne Norges jurisdiksjon i sonen. Russiskefiskefartøyer har instruks om å følge det russiske og ikke det norske regel-verket når de fisker i sonen. De skal ikke rapportere fangster til Norge og hellerikke underskrive inspeksjonspapirer. Dette betyr i praksis ikke så mye, etter-som Russland (og Norge) har sine totalkvoter satt for havområdene i nord underett. Det mest problematiske er når russiske fartøyer fisker i områder med storinnblanding av småfisk. Oftest godtar imidlertid russiske fiskere henstillingerfra den norske kystvakten om å forlate slike fiskefelter.60 Også daværende EFhadde reservasjoner mot opprettelsen av sonen.61 De ulike medlemslandene iEU nå har varierende synspunkter på fiskevernsonen.

Ved etableringen av de økonomiske sonene oppsto det et «omstridt om-råde» mellom sektorlinjen og midtlinjen. I den sørlige delen av dette området,innenfor 200 nautiske mil, var dette problematisk når det gjaldt håndhevin-gen av fiskerireguleringene. Når de to statene var uenige om hvem som haddejurisdiksjonen i området, hvem skulle da se til at fiskerireguleringene ble etter-levd? Løsningen ble den såkalte Gråsoneavtalen av 1978, der sovjetiske myndig-heter skulle håndheve fiskerireguleringene når det gjelder sovjetiske fiskefartøyerog tredjeland som Sovjetunionen hadde gitt tillatelse til å fiske i området, mens


Novaja Zemlja

Svalbard

ISLAND

Grønland(Danmark)

Jan MayenBjørnøya

Færøyene

Frans Josef Land

Hopen

NORGESVERIGE

RUSSLAND

FINLAND

Dav iss t rede t

Da n m a r ks t re d e tGråsonen

SmutthulletVESTISEN

NORDISEN

ØSTISEN

SmutthavetTromsø Murmansk

Reykjavik

Longyearbyen

Færingehavn(Kangerluarsoruseq)

Myggbukta

85˚

80˚

65˚

80˚

75˚

70˚

10˚10˚ 0˚

30˚

20˚ 20˚ 30˚ 40˚

50˚

60˚

Polarsirkelen

70˚

90˚

100˚

110˚

120˚130˚90˚80˚

70˚

60˚

50˚

40˚

30˚

Arktiske fiske- og fangstområder. De stiplede linjene viser pakkisgrensen og drivisgrensen

sommer og vinter. Havrettskrav i Barentshavet vises med rød linje (etter sektorprinsippet) og

mørkeblå (etter midtlinjeprinsippet).

norske myndigheter på tilsvarende vis håndhever reguleringer når det gjeldernorske fiskefartøyer og tredjelands fartøyer som Norge har lisensiert. Avtalenomfatter den sørlige delen av det omstridte området, samt deler av norskøkonomisk sone vest for sektorlinjen og et mindre område øst for midtlinjeni sovjetisk økonomisk sone. Den geografiske ubalansen i avtalen – sonen om-fatter et langt større ubestridt norsk område enn russisk – skapte heftig debatti Norge. Avtalen har imidlertid fungert og er siden blitt fornyet hvert år.

Også lenger vest i de norske polarområdene, rundt Jan Mayen, måtte dettrekkes grenselinjer som følge av havrettsutviklingen på 1970-tallet. Det bleopprettet en 200 mils fiskerisone rundt Jan Mayen i 1980. Etter avtale medIsland ble grensen mellom Jan Mayen og Island trukket slik at den islandskeøkonomiske sonen fikk full utstrekning til 200 nautiske mil, mens fiskeriso-nen rundt Jan Mayen er trukket tilsvarende tilbake. Når det gjelder Grønland,forhandlet man i en årrekke om en delelinje, uten å komme til enighet. Danmarkbrakte saken inn for Den internasjonale domstolen i Haag, og i 1993 fastslodomstolen en grense som er et kompromiss mellom det danske og norske synet.Domstolen tok likevel utgangspunkt i den norske posisjonen: Midtlinjen mel-lom de to territoriene måtte være premiss for grensedragningen.

Rekefisket

Det var havforskerne Thor Iversen og Einar Kofoed som først oppdaget fore-komstene av dypvannsreker (pandalus borealis) i de arktiske strøk.62 I 1923 start-et de innsamling av rekeprøver ved Spitsbergen, blant annet i Kongsfjordenog i Krossfjorden. Rekeforskningstoktene foregikk hvert år fram til 1939.63Dettok likevel lang tid før det kom i gang et kommersielt rekefiske. En av årsak-ene kan ha vært at forskerne ikke kom med entydige anbefalinger. På grunnav de lave vanntemperaturene vokser reka sakte, og man mente derfor at detvar stor fare for overfiske. Men dette synet skulle endre seg. På våren og som-meren 1970 gjennomførte Fiskeridirektoratet to tokt til Svalbard og Barents-havet for å drive forsøksfiske.64 Konklusjonen ble at de beste feltene var fra finn-markskysten og østover mot Barentshavet. Farvannene ved Spitsbergen kunneby på gode fangstforhold enkelte år, men utbyttet ble anslått til å være usikkert.Det ble likevel raskt en stor ekspansjon i rekefisket ved Svalbard etter dette.

Det var også forskere som oppdaget rekefeltene ved Jan Mayen.65 Det skalha vært gjort fiskeforsøk med reketrål allerede i 1900, og på et sildeletingstoktmed «G.O. Sars» i 1950 gjorde Finn Devold også forsøk med reketrål. Men detgikk mange år før feltene ble utnyttet. I 1974, etter et elendig rekefiske ved Sval-bard, fant fire nordnorske fartøyer ut at de skulle sette kursen mot Jan Mayen.Samme år fikk to andre nordnorske skuter – «Alvenes» fra Troms og «Lang-


Fiskeriforskeren Thor Iversen på forsøksfiske etter reke ved Svalbard i 1924.

Dagens reketrålere ved kai i Longyearbyen.

skjær» fra Nordland – støtte fra Fiskerinæringens Forskningsfond for å fiskeetter reker. Mannskapene konkluderte med at det var gode muligheter, tiltross for at bunnforholdene var harde og vanskelige for trålredskapene.

Så lenge rekefisket foregikk i kystnære farvann, var fangtstmengdene relativtsmå. I 1955 ble det brakt på land 5825 tonn.66 Fram til begynnelsen av 1970-tallet lå de årlige fangstmengdene omtrent 7000 til 10 000 tonn pr. år. I 1975var fangstmengden 19 000 tonn. Fra da av har det vært en kraftig vekst – hoved-sakelig i arktiske farvann.

Rekenæringen har hatt bedre økonomiske resultater enn resten av fiskeri-næringen på 1990-tallet, både for flåten og industrien. Store forandringer harforegått i begge sektorer. Ny teknologi er innført og arbeidskraftbehovet kraftigredusert. I rekeindustrien er maskinpilling for lengst utviklet, av nyere datoer elektroniske systemer som sørger for etterpilling av skall og rester. Den sistenyvinningen i fangstleddet er trippeltrål, dvs. tre tråler som settes ut og trekkessamtidig, som gir en totalt ny fangsteffektivitet. Men den nye teknologienkoster. Våren 2003 ble en ny norsk trippelreketråler tatt i bruk.67 «Vesttind»tilhører rederiet Havfisk på Melbu, eid av konsernet til fiskeri- og industri-magnaten Kjell Inge Røkke. Fartøyet kostet 175 millioner. Det betyr at denmå ta om bord 18 tonn reker i døgnet for å forrente lån og driftsutgifter. Sam-tidig har disse fiskeriene beveget stadig lenger nordover, og fisket foregår i dagrundt hele Svalbard og ved Grønland.

I 2000 hadde 108 norske fartøyer reketrålkonsesjon. Det viktigste fangst-området er Hopen, der over 60 prosent av de norske rekefangstene blir tatt.68

Mens de øvrige bestandene i de arktiske strøk har vært truet av overbeskat-ning og er blitt sterkt regulert, har rekefisket foregått mye friere. Det er deteneste av de større kommersielle fiskeriene i nordområdene som er unntattfra kvoteregulering.

Markedstenkning, kontroll og konflikt

De siste tiårene har det skjedd store endringer i fisket. For det første har denøkonomiske betydningen av de arktiske fiskeriressurser for Norge økt betydelig.Den mest etterspurte ressursen er norsk-arktisk torsk, som finnes fra Møre ogopp til Svalbard og øst i Barentshavet, og som norske fiskere tok 209 000 tonnav i 2002. Andre viktige bestander er hyse, lodde, sei og reker. Den samlede første-håndsverdien av de norske fiskeriene i nord utgjorde 8,4 milliarder kroner i 2002.Total førstehåndsverdi for alle (marine) fiskerier i Norge i 2001 var 11,5 milliarderkroner.Tre firedeler av førstehåndsverdien for alle norske fiskerier er således basertpå ressursene i nord. Fisket i vernesonen rundt Svalbard er anslått til over 120000 tonn, til en førstehåndsverdi av nærmere 1.4 milliarder kroner i 1998.69


«Jentan på fileten» i Hammerfest i 1967. Fiskeforedlingsbedriften Findus var lenge en av hjørnesteins-

bedriftene i byen. Da bildet ble tatt, arbeidet 140 kvinner på filetavdelingen.

For det andre er fiskeressursene i økende omfang blitt gjenstand for forsk-ning, regulering og kontroll. Tidligere gikk det meste av forskningsinnsatsenut på å finne fisk for fiskerne. De siste 30 årene har innsatsen dreid seg mot åskaffe kunnskapsgrunnlag for regulering av fisket og bevaring av bestandene.Kystvakten har sammen med Fiskeridirektoratet og salgslagene en viktig rollei kontrollen. Sammenlignet med tilsvarende ordninger i andre land er det norsk-russiske fiskeriregimet i nord relativt velfungerende. Man har unngått de storekrisene som en har sett f.eks. i Canada eller i Nordsjøen. De konflikter somhar vært, har oppstått av tre grunner: feilaktig vitenskapelig rådgivning, somi 1996, da anbefalingene fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES)indikerte for store kvoter, dernest utilstrekkelig reguleringer av uttaket, samtulovlig fiske. Tiltak som gjelder disse problemene er vesentlig forbedret desenere år. Viktige steg er utbyggingen av et tett kontrollsamarbeid mellom Norgeog Russland. Høsten 2002 ble det vedtatt en beslutningsregel som forplikterden norsk-russiske fiskerikommisjonen til «føre var»-nivået og at kvotenivåetikke skal endres mer enn 10% fra år til år.

For det tredje har markedet fått større betydning for fiskeriene – på merenn én måte. Dels har avviklingen av subsidieordningene bidratt til at fiskernehelt annerledes enn tidligere må skjele til hva de får for fangstene. Utbyttetavgjøres nå av prisen på råstoffet og kostnadseffektiv drift, ikke av statlige subsi-dier. Samtidig er handelen med fisk i økende grad blitt globalisert, og konkur-ransen om råstoffet kraftig skjerpet. En torsk fanget i Barentshavet kan likegjerne fileteres i Kina som i Kifjord – til en femtedel av prisen – og ende i sammefrysedisk på kontinentet. Det høye kostnadsnivået i Norge gjør at norsk fiskein-dustri har problemer i konkurransen med lavkostland. Dessuten har statende siste par tiårene gått mer og mer inn for bruk av markedsmessige virkemid-ler i politikken, særlig med tanke på å redusere fangstkapasiteten.

I tillegg har det siden innføringen av de økonomiske sonene vært etvedvarende press fra andre land og aktører rettet mot ressursene i norsk sone.Hyppige konflikter har preget fiskeriene i forhold til andre land. Den førstealvorlige prøven for fiskevernsonen kom overfor EF i 1986. EF og Norgeinngikk en bilateral fiskeriavtale i 1980, med sikte på felles forvaltning av be-standene i Nordsjøen og utveksling av kvoter på andre bestander. Da Spaniamed sin store flåte og små fiskeressurser ble medlem i 1986, ble det betydeligunderskudd på tilgjengelige ressurser til fordeling internt i EF. Den internekonflikten fikk raskt konsekvenser for Norge, da Spania ønsket større adgangtil å fiske ved Svalbard. Resultatet av konflikten ble at EF fikk kvoter som ihovedsak gikk videre til Spania.

Samtidig satte Norge egne kvoter for tredjeland i fiskevernsonen ved Sval-bard, ca fire prosent av den totale kvoten for torsk i nord. Nok en utfordringtil Svalbard-regimet sto Grønland for i 1991. Grønlandske trålere startet et


uregulert fiske av torsk i «Smutthullet» og i fiskevernsonen ved Svalbard. Kon-flikten ble løst ved at Norge og Grønland inngikk et kvotesamarbeid.

En annen alvorlig belastning på regimet i nord kom med det islandske fisketi Barentshavet fra 1993.70 Dette var først og fremst innrettet mot «Smutthullet»,øst for fiskevernsonen, men etter hvert ble det fisket også i selve sonen. Etterpress fra egen fiskerinæring ratifiserte Island Svalbardtraktaten i 1994, menreserverte seg mot det norske regimet i fiskevernsonen. Flere islandske fartøy-er er tatt i arrest og brakt til Tromsø på grunn av ulovlig fiske. Den alvorligstekonfrontasjonen kom i 1994. Fartøyet «Hágangur II» fisket ulovlig, og kon-frontasjonen med Kystvakten endte med at det ble skutt en kald granat i skroget,og fartøyet ble ført tilTromsø. Den påfølgende rettssak gikk helt til Høyesterett,som i 1996 fastslo at fiskerireguleringene ikke var i strid med traktatens likebe-handlingsbestemmelser.71 Islandske myndigheter og fiskeriorganisasjoner hargjentatte ganger truet med at Island vil bringe Norge inn for Den internasjonaledomstolen i Haag. Truslene har nok primært hatt som mål å skaffe økt adgangtil ressurser i norsk økonomisk sone. Konflikten med islandske fiskere haddesom konsekvens at regimet for fiskevernsonen ble skjerpet i flere retninger.72

Adgangen til håndheving av reguleringsbestemmelsene ble endret ved at straffe-bestemmelsene i Lov om økonomisk sone fikk full anvendelse også i fiske-


Kystvakten forsøkte forgjeves å kutte trålen til den islandske fiskebåten «Hágangur II» ved

vernesonen utenfor Svalbard i 1994.

vernsonen. Prinsippet om «lempelig håndhevelse» ble forlatt, ved at bestem-melsene som hjemler inndragning av fartøy og fangst ble gjort gjeldende ogsåfor fiskevernsonen.73 I tillegg kan myndighetene nå fastsette det totale uttaketi sonen og fordele fiskekvoter mellom land, og for andre fiskeslag enn torsk.

Etter midten av 1990-tallet har episodene i fiskevernsonen i hovedsak værtknyttet til håndhevingen av reguleringsbestemmelser overfor russiske fiskere.I 1998 fisket 32 russiske trålere i et område som hadde vært stengt i flere ukerpga. stor innblanding av småfisk.74 Et fartøy ble tatt i arrest av kystvakten ogbrakt tilTromsø. Dette utløste en hektisk diplomatisk aktivitet, og et døgn etteroppbringelsen trakk de øvrige russiske fartøyene seg ut av sonen, mens det opp-brakte fartøyet fikk påtaleunnlatelse. En tilsvarende episode hadde man i april2001, da den russiske tråleren «Tsjernigov» ble tatt i arrest for ulovlig fiske.Igjen ble det en alvorlig situasjon, der Russland avga en formell protest motden norske handlemåten. At slike episoder skjer, er ikke tilfeldig. Av 423 inspek-sjoner av russiske fartøy i fiskevernesonen i år 2000, ble det gitt advarsler i418 tilfeller.75

Fortsatt en stormakt?

Betegnelsen «arktisk fiskeristormakt» gir mening når en ser på de store havom-rådene og viktige fiskebestander som ligger under norsk juridiksjon. Menstormakter kjennetegnes gjerne ved at de handler på egen hånd, ofte vilkårlig,uten hensyn til andre. I et slikt perspektiv må stormaktsanalogien modifiseres.Forvaltningen av ressursene i de arktiske havområder skjer ikke i et vakuum,men i samarbeid og etter forhandlinger med andre land. Kvotefastsettelsen skjeretter en lang og møysommelig prosess med forhandlinger med nabostatene. Ibunnen ligger anbefalingene fra Det internasjonale råd for havforskning.Norsk-arktisk torsk er en norsk-russisk fellesbestand, og kvotene deles liktmellom de to land etter at en mindre andel er avsatt til tredjeland.76

Det mest kritiske problemområdet når det gjelder fiskeriene i nord har værtfiskevernsonen ved Svalbard. Etableringen av en fiskevernsone har vært vel-lykket både som et forvaltningsmessig grep for å beskytte fiskeressursene ogsom en politisk konstruksjon for å opprettholde ro og orden i området. Norgehar i hovedsak unngått å utfordre berørte land så sterkt at det har kommet tilalvorlige konflikter. Utfallet av de episoder som har vært, har bidratt til å styrkesnarere enn å svekke norsk autoritet og posisjon. Alle land som fisker i områdethar i praksis akseptert den norske ordningen. I tillegg til bevaring av ressursenehar dette bidratt til stabilitet. Det kan spørres om det lenger har særlig betyd-ning hvordan regelverket for fiskevernsonen er hjemlet.77 Episodene på 1990-tallet brakte en ny vilje til bruk av makt til å besørge at regelverket ble etter-


Mannskapet på kystvaktfartøyet «KV Nordkapp»

border en russisk tråler for inspeksjon vedBjørnøya

i 1998.

levd. Dette hadde nok mindre med en generell Svalbard-politikk å gjøre og mermed en erkjennelse av at det økende globale presset mot fiskeressursene krevdeen mer håndfast politikk. En konsekvens er at den norske posisjonen i områdeter styrket gjennom viljen til å sette makt bak gjennomføringen av politikken.

Totalt sett har forvaltningen av fiskeressursene i nord gjennomgått betydeligeendringer det siste tiåret. Som følge av det er kriteriene og målene for bestands-forvaltningen blitt betydelig skjerpet. Siden slutten av 1990-tallet har målset-tingen vært at bestandene skal forvaltes slik at de ligger over et såkalt «føre var»-nivå.78 Dette er et uttrykk for at forvaltningen av de levende marine ressursenei økende grad er betinget av føringer som legges i globale og regionale samar-beidsprosesser. Fremfor alt er det miljøpolitiske hensyn som gjør seg gjeldende.Dette gjelder også i våre nærområder i nord, der myndighetene har ambisjon-er om at disse skal være «den best forvaltede villmark i Europa». Nye virkemi-dler som marine verneområder79 kan få betydning her.

Mens iverksettingen av globale miljøavtaler har en positiv innflytelse påbestandsforvaltningen, er det andre globale trender som virker i motsatt retning.De senere årene har såkalt IUU-fiske80 grepet om seg i en rekke havområder.Det er i første rekke fartøyer som fisker under bekvemmelighetsflagg som stårfor dette, og i Barentshavet har fartøyer fra bl.a. Sierra Leone, Belize, Hondurasgjort seg gjeldende. Eierne bak denne virksomheten befinner seg imidlertidofte rett i nærheten. Både på Island, Færøyene og i Norge finnes det aktører idenne bransjen. En annen trussel mot det eksisterende regimet er direkte-landinger av fangster på kontinentet og på Island, samt omlasting i åpen sjø,som ikke rapporteres inn til myndighetene eller ICES. Det er trolig storemengder råstoff i markedet fra ulovlig fiske i Barentshavet. Også uklare eier-skapsstrukturer krever nye tiltak for å sikre at uttaket av ressurser ikke blir forhøyt. Slike trekk ved utviklingen i internasjonalt fiskeri utfordrer regimet somer utviklet med basis i de økonomiske sonene.

Til tross for gode overvåkningssystemer er det vanskelig å avsløre ulovlig-heter. Et eksempel er utkast – eller dumping – av småfisk. Årsaken til at detteskjer, er at stor fisk gir høyere pris.81 Kystvakten har avslørt ulovlig dumpingfra flere nasjoners fartøyer, deriblant norske, russiske, islandske og færøyiske.82

Omfanget er det ingen som kjenner eksakt, men det er år om annet betydelig.Etableringen av de økonomiske sonene ga i utgangspunktet kyststatene kon-

troll over ressursene i sonene. Men fiskeressurser er et knapt gode, og kon-flikter om tilgang på ressursene har vist seg å kunne bli alvorlige – det har værten rekke episoder med spanske, russiske, islandske, grønlandske og andre fiske-fartøyer. Siden midten av 1980-tallet har Norge fulgt en «fisk-for-fred»-politikk– mer eller mindre bevisst. Konflikter med andre land har vært løst ved å gi dissekvoter særlig på torsk i norsk sone. Det gjelder overfor EF og Spania i 1986,Grønland i 1991, ved forhandlingene om EØS-avtalen i 1992, i medlem-


skapsforhandlingene i 199483 og sist ved Smutthull-løsningen med Island ogRussland i 1999. Hver for seg er det ikke store kvanta det er snakk om veddisse avståelsene, men i sum og over tid blir det betydelige mengder, og storeverdier. Denne politikken har på den ene side bidratt til å begrense ukontrollerteuttak fra ressursene i nord. På den annen side kan det reises spørsmål om detteer en farbar vei i fremtiden. På et tidspunkt kommer nivået på avståelser oppmot tredjelands fiske før innføringen av de økonomiske sonene i 1977.

Forholdet til EU er en spesiell utfordring her. Blir Norge medlem av EU,vil norsk fiskerinæring måtte tilpasse seg EUs fiskeripolitikk. Dette innebærerblant annet at havområdene som er under norsk jurisdiksjon vil bli EU-hav,med fiskeriene underlagt EUs felles fiskeripolitikk, med mulig unntak av fiske-vernsonen ved Svalbard dersom Svalbard-spørsmålene holdes utenfor en even-tuell avtale.84

Den største jokeren i fremtidens fiskeriforvaltning vil likevel være endringeri klimaet. Det er vel dokumentert at oppvarmingen av jordas atmosfære harpågått over lang tid.85 Generelt vil områdene langt mot nord og sør oppleveen betydelig oppvarming. Det er således påvist at isen i Polhavet har minketsterkt over noen tiår. Det er imidlertid store regionale variasjoner. For det nord-lige Norskehavet og Barentshavet er det antatt at temperaturen vil være for-holdsvis stabil i den nære fremtid, men at en i et lengre perspektiv – noen tiårfram i tid – vil oppleve en betydelig oppvarming også av disse havområdene.86

Dermed vil polisen kunne forsvinne sommerstid.87 Dette vil ha store implika-sjoner ikke bare for fiskeriene, ved at bestandenes utbredelse og vandringer vilendre seg, men også ved at nye transportveier til Asia og Nord-Amerika åpnesopp. Et slikt scenario åpner helt nye og annerledes perspektiver for næringslivog politikk i nord.

En annen utfordring kommer fra petroleumsindustrien. De kommendeårene vil gi svar på om det er drivverdige forekomster andre steder enn påSnøhvitfeltet, etter at det er gitt adgang til helårig leting etter olje og gass idet sørlige Barentshavet.88 Miljøorganisasjonene er skeptiske, og frykter atletevirksomheten skal forstyrre produksjonen av viktige organismer som torskenlever av. Det er neppe dristig å spå at olje- og gassutvinning vil bli ett av deviktigste spørsmålene i nordområdene i framtiden.

Hva vil skje med fisket og fiskeressursene i Barentshavet om det blir full oljeproduksjon?

17. mars 2001 forkynte den engelske avisa The Observer at «Cold is the newhot». Omkring tusenårsskiftet var dei polare områda blitt populære turistmålfor dei som hadde sett mesteparten av kloden elles, som ønskte å oppleve nokonytt, eller som rett og slett var fascinert av kald, klår luft, is, store havstrekningarog nakne landskap og ønska å få sjå isbjørn, kvalross eller pingvinar. Heilt nyvar denne interessa likevel ikkje.

Ein av dei første turistane i Arktis var Bartolomeus von Löwenigh, som gavut skildringa Reise nach Spitzbergen i 1830. Löwenighs skildring er skrive i etter-hand, men har form av eit reisebrev, noko som gir den eit visst preg av ekspedi-sjonslogg og autentisitet. Skildringa er også prega av eit ønske om å formidlekunnskap om dette fjerne landskapet, og om tidligare ekspedisjonar og nærings-verksemd der. Forfattaren sett dermed sin eigen jaktekspedisjon inn i ein heroisksamanheng, dei forserer stadig nye hinder, og han er sjølv helten i forteljinga,omgitt av eit motvillig båtmannskap. Då han etter ei landstiging ikkje medein gong ser skuta på avtala møtestad, opptrer han for eksempel med stort mot:«Bare mitt gevær var igjen. Som en brud trykket jeg det til mitt bryst. Jeg lovetdet rikelig med vilt. Så besteg jeg toppen av isfjellet.» Der fekk han auge påskuta, og kom seg om bord. Frå ein skikkelig jaktekspedisjon måtte det veretrofear, og han sendte heim 16 børstar frå kvalrossbartane «til det første dyrsom jeg egenhendig har stukket ihjel. Det kan brukes ved høytidelige måltidersom tannpirkere! Jeg føyer også til to støttenner som er så lange som min arm.[…] Tenk Dem at det er relikvier som Oberon brakte med seg fra Babylon!»

Den romantiske naturopplevinga stod også sterkt: «Underbart skjønt varutsynet over disse, delvis himmelblå, delvis hvite, delvis maigrønne eller rødligefjellene, som i de forunderligste former, som templer, altre, klipper, sopp, padder

p o l a r t u r i s m e 477

POLARTURISME

eller drager, likesom svevet over de lange, mørke bølger». Den store lykkestun-da hadde han likevel når han samtidig kunne nyte ei av sivilisasjonen sinevelsigningar: «En lykkestjerne skinte over meg, under meg sukket den mose-kledte sletten, på min høyre side bruste det isfylte hav, på min venstre bredteen enorm isbre, bak meg brølte bjørnene, foran meg dampet en punch-bolleomkranset med gule saxifragaer.»1

Denne teksten har fleire aspekt: ekspedisjonspreget, kunnskapsaspektet,det heroiske, troféjakta og den romantiske, på same tid sakrale, ville, skrem-mande og fantastiske naturopplevinga. Samtidig foregjekk alt dette innanforei ramme av det siviliserte, der ein siterte klassisk litteratur og drakk sin punsj.

«Reisetrafiken trækker nordover»

Etter kvart vart det fleire velståande utlendingar som drog til Svalbard. Nokreav reisene var ein kombinasjon av sportsjakt og private polarekspedisjonar.Britane Lord Dufferin og James Lamount reiste for eksempel på fleire sliketurar, og publiserte seinare observasjonane sine.2 Slike skildringar var med påå gjere dei polare områda meir kjente for folk, også som reisemål.

Frå 1893 kunne ein reise til Svalbard med Hamburg-Amerikalinja sitt storedampskip «Colombia», som tok 1000 passasjerar – og eit 17 manns orkester.Seinare kom fleire cruiseskip, både tyske, britiske og norske. Passasjerane på dessereisene gav seg ut på eit trygt eventyr. Interiørfotografia på desse båtane kunnelike godt ha vore frå hotell, her var det stoppa lenestolar, mjuke golvtepper,greske søyler og grønne pottepalmer.3

Den første gruppereisa til Svalbard frå Noreg gjekk føre seg i 1881, og eri ettertid blitt kalla «The Spitsbergen Swindle». Den blei marknadsført som«Sporting and Pleasure Trip to Spitzbergen by way of North Cape», og detblei lokka med jakt og fiske, blant anna etter hare og laks, som jo ikkje finst påSvalbard. Fleire av turistane klaga på at turoperatøren ikkje hadde halde dethan hadde lova, komforten på skipet var for dårlig, og prisen var blitt fordobla,mens han blant anna unnskyldte seg med at «de engelske reisende, paa faa Und-tagelser nær, var et daarligt Udvalg af Gentlemen». Dei fleste turistane var like-vel rimelig fornøgd med det dei hadde sett og opplevd. Ein av dei skildra møtetmed drivisen slik: «En arktisk scene som vi den gang så utover, er uten sammen-ligning vakrere enn noe annet stykke landskap jeg noensinne har sett lengermot sør.» Det var ikkje før sist på 1890-talet det for alvor vart sett i gang norskturisme retta mot Svalbard.4 Slik blei den marknadsført:

Reisetrafiken trækker nordover. De sidste Decennier har givet Norge Rang


blandt Europas første Reiselande. De midnatsomstraalte Nordlande dragermed en magisk Kraft, Nordlands og Finnmarkens sneklædte Tinder i dennatlige Sols Straaler frembyder Naturscenerier af en saa eiendommelig Stor-slagenhed at Europas øvrige Reiselande ikke kan frembyde noget tilSammenligning. Man staar ved Porten til det nordlige Ishavs aktiske Herlig-hed, og den dristige reisende, der har nydt hele Europas forfinede Reiseliv,kaster en god Dag alle sine Fordringer til overdreven Komfort overbord forat trænge ind i det forjættede Land.5

Denne lovprisinga kunne ein lese i turistbrosjyren Vesteraalens Dampskibs-selskab (VDS) gav ut i 1896 om den nye «Sportsruten» Hammerfest-Spits-bergen med S/S «Lofoten» som gjekk i tilknytting til Hurtigruta sin seglings-plan, og i 1896 bygde også selskapet hotell i Adventfjorden med 30 senger,solveranda og peisestue.6 Hotellet var prefabrikkert i den moderne dragestilen,slik at turistane fekk eit lite stykke norsk historiekjensle på kjøpet.7

Kvar veke i sommarhalvåret kom selskapet sine båtar med nye passasjer-ar, i tillegg til at det ankra opp utanlandske cruiseskip ved hotellet. Året etter


Ei gruppe turistar går i land på Svalbard frå «Kong Harald» i 1908.

vart verdas nordligaste postkontor etablert der med eigne frimerke og eigestempel, så turistane kunne dokumentere for dei heime kor langt nord deihadde vore. Når skipa kom inn, hadde postopnaren flust opp å gjere. Ekstratravelt var det nok dagen etter at hotellet var opna, 11. juli 1897:

Da kom «Augusta Victoria» og væltede 270 Passagerer foruten en hel Delav Besætningen ud over Stranden. De strømmede herop, og i et Nu var helePosthuset saa fuldt av Kunder, at jeg i 5 Timer paa Rad var aldeles beleiretog indestænkt med tysktalende «Vaterländere», som alle vilde ekspederespaa en Gang og med den yderste Udholdenhed vilde pine mig uten Opholdat imødekomme deres Kjøbelyst. […] Mine Folk kunde ikke komme migtilhjælp; thi de havde nok at gjøre med at servere i Salen, der var dørgendefuld af Gjæster, som i perlende Champagne feirede Kaptein Sverdrup.8

VDS hadde nemlig visst å utnytte den internasjonale merksemda omkring«Fram»-ferda, og tilsette Otto Sverdrup som kaptein på «Lofoten» sesongen1897. Dei reisande fekk også treffe fleire polarkjendisar, dei var blant dei sistesom såg deltakarane i ingeniør Andrées luftferd i live. Blant passasjerane var detkunstnarar, vitskapsfolk og pengefolk. Selskapet gav også ut ei eiga norsk- ogengelskspråklig turistavis, Spitzbergen Gazette, i tilknytting til hotelldrifta. Fleireav artiklane i avisen var naturvitskapelige, om isforhold, dyreliv, flora og metero-logi, der var dessutan artiklar om reinjakt og overvintringar, referat frå Norden-skiöld og Keilhau sine ekspedisjonsrapportar, utdrag frå anna polarlitteratur ogsjølvsagt bakgrunnsinformasjon om Andrées ekspedisjon. Avisa inneheldt ògreportasjar frå turistlivet. I 1897 kunne ein for eksempel lese at «omtrent allePassagerer paa Dæk [var] fulde af begeistring over den imponerende Natur,M. Viellard i fuld Virksomhed med sit Fotografiapparat, i Ulveskindspels ogSydvest». Ein kunne også lese om «An English Evening» med «champagne-punch» eller «Hytteliv i Advent Bay», der ein etter ein god middag samla segomkring peisen, lytta til pianospel eller sette seg ned for å studere kart ellerordne fossil- eller plantesamlingene sine. «Men hyppig er der ogsaa livlig uroog Diskussion, naar en eller anden Tur er planlagt og skal bringes til Udførelse;da er der en Løben frem og tilbage […] med alle de Gjenstande som enhverved kræves til Sportsudrustning.» 9

Nokon økonomisk storsuksess vart ikkje denne turistsatsinga, ho vara berretre somrar. Dei fleste utanlandske turistane foretrakk å følgje cruiseskip direk-te frå heimlandet i staden for å følgje Hurtigruta, og den merksemda reiar-laget hadde klart å få til omkring Spitsbergen som reisemål, såg ut til å førstog fremt komme dei utenlandske selskapa til gode.


Nordpolen og rutebåt, cruise og safarijakt

Den neste hotelletableringa kom ikkje før på 1930-talet. Verdas nordligastehotell, A/S Nordpolhotellet i Ny-Ålesund, var i drift frå 1936 til og med 1939.Det var nokså enkelt utstyrt, men det var kanskje ikkje det som var viktigast.Ein besøkande norsk-amerikanar gav i alle fall opphaldet god attest: «God Madog gode senge og i det hele tatt et førsteklasses stel i enhver Retning, frisk finLuft, meget gode Jagtterreng, om man faar Tiladelse til at skyde noget.» Butikkvar det òg på staden, med «prægtige norske Arbeider av Træ og Stof.»10

Både frå norsk og tysk side var det i åra like før 1. verdskrig planar om å fåi gang faste båtruter til Spitsbergen, men desse planane vart lagt bort då krigenkom. I mellomkrigstida heldt dei utanlandske cruisebåtane fram med å komme,men det var ikkje før i 1934 den faste 14-dagars sommarruta til Troms FylkesDampskibsselskab (TFDS) blei oppretta. Ruta, som blei trafikkert av D/S«Lyngen», skulle først og fremst tene dei fastbuande, og var derfor statsstøtta,UD meinte ho ville tene norske interesser i Arktis. Samtidig tok ho med turist-passasjerar. Med unntak av perioden 1940–51 gjekk D/S «Lyngen» heilt til


Vesteraalens Dampskibsselskabs turisthytte på Hotellneset ved Adventfjorden på Svalbard.

Bygget, somblei reist i 1886 i tidstypiskdragestil, haddeogsåpostkontor, slik at ein kunne sende

kort frå den nordligaste poststaden i verda.

1965. Ho var sertifisert for 50 personar, og på 1960-talet hadde ho passasjer-ar frå heile 18 forskjellige land.11 Kaptein Moursund var tydelig påverka avstemninga om bord då han i 1951 blant anna telegraferte dette til rederiet:

«Lyngen» forlot Svalbard i går i strålende sol. Havblikk. Turen har værtmeget vellykket og er utført etter programmet. Man har besøkt iskanten,varme kilder, vært på seljakt, og foretatt turer til isbreer. Seilt gjennommengder blåglitrende brekalver. Vi har møtt pakkisen på 80 gr. Nord, settinnover endeløse isvidder og følt kaldgufset fra polen. Vi har besøkt fangst-folk og ekspedisjoner og vært pokker i vold inne i de svarte gruvene i Long-yearbyen og sett ut som negre når vi kom ut. Vi har besøkt russerne iBarentsburg og vi har vært ved hollendergravene i Magdalene Bay. Dethersket veldig begeistring.12

I 1966 og 1967 gjekk andre båtar i denne ruta, til det igjen blei innført fastehurtigruteanløp, ekspressruta gjekk frå Honningsvåg alle somrane frå 1968til og med 1982. Hurtigruteselskapa har stått sterkt gjennom heile den polare


Overfarten fråTromsø til Svalbardmed«Lyngen»på 1960-talet. Tromsø-skuta var bygd for lokal-

fart på fastlandet, men blei berømt som den nordligaste passasjerbåten i verda.

turismehistoria. I 1970-åra hadde ho med 2000–3000 passasjerar til Svalbardper sesong, 50–60 % av desse var rundreisepassasjerar.13 Den profilerte turist-sjefen i Oslo, Alfhild Hovdan, var av dei som var med hurtigruteskipet «HåkonJarl» på Svalbard-cruise sommaren 1970, og ho syntest det var ei av dei allerstørste opplevingane ho hadde hatt. Cruisa hadde «et helt annet innhold ogmening enn de vanlige ete- og drikke-cruisene som ellers tilbys». Dei gjekk langtinn i fjordane og «ble betatt av fargespillet i iset, og opplevet at isbreene ikkebare «kalvet» store ødeleggende iskolosser, men de nydeligste is-skulpturer. Vikunne plukke fossiler og kjøpe friske Svalbardreker for 10 kroner kiloet». Homeinte det absolutt burde satsast meir på svalbardturisme.14 Hurtigruta tokogså med «ekspedisjonar», sette i land fotturistar for seinare å plukke dei opp.15

Andre, mindre operatørar tilbaud også kystcruise ved Svalbard.Kom ein til Svalbard som anna enn cruise- eller hurtigrutepassasjer, måtte

ein ha nokon å komme til. Det var ikkje før i 1951 det blei mulig å kjøpe eitmåltid i Longyearbyen, då vart samfunnshuset, Huset, også tilgjengelig fortilreisande.16 Det at provianteringa så lenge måtte gjerast før ein kom til deikalde kystane, gav reisa eit ekstra sterkt preg av ekspedisjon. I det heile kravdedet å vere svalbardturist mykje kunnskap om polare strøk og erfaring frå frilufts-liv så lenge forholda ikkje var tilrettelagt for turisme.

Men dei fleste turistane budde ombord på skipa dei kom med. Utover1900-talet var det stadig fleire som fekk råd til å reise meir, og talet på cruise-passasjerar som steig i land i den vakre Magdalenefjorden auka frå 5000–6000på 1960-talet til 15 000 i 1979.17

Ved sida av denne talmessig dominerande skipsturismen, heldt også denmeir ekspedisjons- og jaktprega turismen fram. Safarijakt etter isbjørn var særligpopulært.

Den første norske ekspedisjonen med velståande utanlandske troféjegerargjekk ut frå Tromsø i 1904 på selfangstbåten «Laura». Dei tre, Grev Westerholt,von Waldrhausen og herr Luchsinger fekk kvar sin hyggelige lugar på dekk medfellessalong og bad. Der var også innreisa mørkerom for fotoentusiastane. Påreisa fekk dei blant anna oppleve fuglefjell, kval, reinjakt, utsøkte middagar medchampagne, aking på reinskrottar nedover isbrear, felling av isbjørn og eitfascinerande islandskap med skrugarder og iskossar.18

Etter krigen, i 1952, blei safarijakta tatt opp på nytt, og frå 1961 begynteogså eit par selfangstskuter med slik verksemd. Sesongen vara frå juni til septem-ber, og kvart fartøy gjekk sju-åtte turar per sesong med frå ein til seks passa-sjerar om bord. Midt på 1960-talet betalte deltakarane i denne eksklusivejakta mellom 9000 og 35 000 kroner kvar for ein tovekers tur. SAS selte ferdi-ge turopplegg via amerikanske reisebyrå. Frå åtte til 86 bjørnar kunne bli skotnekvar sesong. I 1971 skaut turistane nesten ein tredel av alle isbjørnane somblei felt det året inntil isbjørnjakt blei forbode i 1973.19


For mange er det eit mål i seg sjølv å ha vore på

«toppen» av kloden.

Sterkare satsing på polarturisme

Direkte ekstremturisme kan ein ikkje kalle dei moderne nordpol-«ekspedis-jonane». Med flyreisa blei eit viktig element i polarturismen så å seie borte,nemlig den lange reisevegen over havet sjøreisa dit er. Riktignok kunne hokunne vere både langdryg og kvalm, men opplevinga av å reise langt og lengerenn langt krympar når reisa berre tar nokre timar. Ekspedisjonspreget sommange av turoperatørane lokkar med blir noko tamt når den første delen avferda går frå flyplass til flyplass til hotell.

Frå 2002 var to norske turoperatørar med på å arrangere slike turar medflyplassen i Longyearbyen som utgangspunkt. Tidligare gjekk flygingane tilbasen Borneo frå Moskva. Borneo er etablert av russarar og franskmenn på89 grader nord, og herfrå tar turistane seg fram anten på ski eller med helikopter.Alle blir frakta tilbake frå polpunktet med helikopter og fly. Dei grønlands-turane norske turoperatørar arrangerer, går også med fly, ikkje i kjølvatnet tilEirik Raude.

I perioden 1994–2001 var det likevel mulig å reise med båt over havet frådet norske fastlandet til Svalbard. Hurtigruteveteranen M/S «Nordstjernen»gjekk då ut frå Tromsø til Longyearbyen og deretter ein tur med ilandstigin-gar langs vestkysten av Spitsbergen før ho returnerte til fastlandet og hentanye passasjerar. Frå 2002 blei ruta redusert til eit reint kystcruise med ut-gangspunkt i Longyearbyen.20

Framleis var det likevel mange som reiste «ordentlig» til Svalbard, i 2001kom det heile 20 000 oversjøiske cruiseturistar dit. For nokre av dei er kanskjetil og med sjølve reisa og den sosiale sida ved livet om bord minst like viktigsom reiseruta. Mange av cruisa har Svalbard som eitt av fleire reisemål.21

I Sørishavet blir fly og båt kombinert for å nå reisemåla, og her er sjølvereisa over store havstrekningar framleis ein svært viktig del av opplevinga,kanskje den viktigaste. Samspelet mellom havet, isen, lyset og landskapet er ialle fall det det blir lagt mest vekt på i presentasjonen av Antarktis: «The myste-rious White Continent, with its multi-coloured ice caps, glistening glaciers andtowering snow-capped mountains, offers unparalleled scenery and photo-graphic opportunities.»

Polarturistar av alle slag

Målgruppa for reisene har endra seg. Fleire reiser, folk har fått meir fritid ogbetre råd, og det å reise kan også gje status. Trass i ei sterk demokratisering avreiselivet, var polarturisten anno 2000 enno ikkje som andre turistar. Ei gjeste-undersøking på Svalbard våren og sommaren dette året, som riktignok ikkje


Både småogstore fartøy søkjer oppleving i «landet

med dei kalde kystane».

involverte dei mange cruiseskipsturistane, viste at fleirtalet av gjestane på over-nattingsstadene var norske menn, i 30- og 40-åra, hadde høgare utdanning enngjennomsnittsturisten og tente betre enn fleirtalet her i landet. Ein kan nokogså rekne med at dei som har hatt råd til å reise på cruise anten i Arktis ellerAntarktis har hatt ei inntekt over gjennomsnittet.22

Når gjennomsnittsturisten hadde eit høgare utdannings- og inntektsnivåenn folk flest, kan det komme av at det tradisjonelt har vore akademikarar,og folk frå mellom- og overklassen som har vore ramma av «alpetørsten» oglengten etter den sakraliserte naturopplevinga, dei vi i Noreg har kalla «nikkers-adelen». I arbeidarklassen var det å hygge seg i lag på utfluktene i naturen velså viktig.23 I nyare tid kan denne sosiale og økonomiske ubalansen i turistgrupparett og slett komme av at det framleis er dyrt både å reise til og opphalde segpå Svalbard, sjølv om kostnadane er blitt relativt mindre. Å reise til Svalbardmedfører eit dagsforbruk som er over dobbelt så høgt som elles i landet.24.Reiselivsnæringa på Svalbard har då heller ikkje ønska å satse på masseturis-men, men heller på færre turistar som kvar for seg legg igjen meir pengar ennvanlig.

Det er ikkje fritt for at Svalbard har hatt eit omdømme som machodesti-nasjon, sjølv om dei kvinnelige turistane er blitt fleire enn før. Kvinner har heiletida vore med på turistreisene. På Vesteraalske sin første postrutetur i 1897var fem av femten kvinner. I Spitzbergen Gazette heitte det at «Damerne botani-serer og fotograferer, og de øvrige Herrer bestiger Fjelde og jager i Omegnen».25

Gjesteundersøkinga frå 2000 viste ei overvekt av mannlige turistar på 59prosent.26 Det er neppe slik at turismen har endra seg fordi fleire kvinner erturistar no enn før, det er meir sannsynlig at dei tilrettelagte turane av uliktslag tiltrekker fleire kvinner enn det den individuelle «ekspedisjonsturismen»gjorde. I tillegg kjem sjølvsagt at fleire kvinner tener eigne pengar og er meiraktive utanfor hus og heim enn før.

Dei som kjem på ferie til Svalbard, veit forholdsvis mykje om øygruppa deibesøker, samanlikna med reisande til andre feriemål. Dei har brukt fleire kjelderfor å lære om Svalbard, og mange av dei har opprettheldt ekspedisjonstradi-sjonane ved å planlegge denne turen over lang tid.27

At så mange av turistane som overnatta på Svalbard var norske, over 80prosent om våren, nesten 60 prosent sommarstid, kan ha fleire forklaringar.Marknadsføringa av flypriser og turistopplegg har i hovudsak vore retta motheimemarknaden. Turen er sjølvsagt også rimeligare for nordmenn enn fordei som kjem meir langvegs frå. Eit anna poeng er at både polarferder og fjell-vandring har vore viktig for det norske sjølvbildet. I norske klasserom hong detikkje berre noregskart, men også bilde av Nansen og Amundsen. Naturopp-levinga og det enkle friluftslivet blir av mange nordmenn oppfatta som einviktig ingrediens i eit godt liv. Slik blei det formulert på nettsidene til ein av


leiarane på ein Svalbard-Nordpolen-tur: «Etter en lang dag foran pulken begyn-ner et flere timers arbeid med å rigge leir for kvelden og lage et enkelt måltid.Det er slike ting som pirrer den norske folkesjela!»28 I ein turistbrosjyre blirdet hevda at Svalbard er den staden i Noreg flest nordmenn drømmer om åfå oppleve.29

Eit anna poeng er auken i konferansereisene til Svalbard, der dei fleste harvore norske.30 Det kan vere vanskelig å skilje konferansedeltakarar frå turistar.Sjølv om reisa deira er yrkesrelatert, blir det ofte lagt opp reine turistprogrami samband med konferansane. I ei gråsone mellom reisande og turist er også deisom besøker slekt og venner, turen deira kan vere like mykje «turistisk» somprivat motivert, og dei er også i hovudsak norske.

På cruisa eit av hurtigruteselskapa arrangerer i Antarktis i samarbeid medeit chilensk selskap er det om lag 10 prosent nordmenn med. At det ikkje erfleire, kan ha samanheng både med prisen og at nordmenn flest ikkje har eitspesielt nært forhold til desse områda. Når det likevel er såpass mange nord-menn med på desse cruisa, samanlikna med Antarktis-turismen sett under eitt,kan det helst forklarast med at norske selskap rettar ein stor del av marknads-føringa mot heimlandet.


Turoperatørar appellerer om å oppleve riket til dei gamle heltane – på ein behagelig måte.

Frå avvising til avertering

Av stortingsmeldinga om Svalbard i 1974–75 gikk det klårt fram at styres-maktene ville at Longyearbyen skulle bli eit meir vanlig lokalsamfunn, dergruveselskapet ikkje lenger var den dominerande økonomiske aktøren. Detopna også for å utvikle turistnæringa, og frå 1985 gjekk regjeringa eksplisittinn for å legge til rette for det.31

Først på 1980-talet sette lokale aktørar i gang, blant anna med å arran-gere fotturar av varierande tidslengd og turar med gummibåt.32 Camping-plassen, som var blitt etablert i 1976, blei òg opprusta midt på 1980-talet.33

Svalbard Museum blei opna i 1981, butikken og Kafé Busen i 1985, og i 1987kom det første gjestehuset i Longyearbyen. Overnatting blei formidla via billett-kontoret til Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Elles dominerte engelske,franske, nederlandske og tyske reiseoperatørar turistformidlinga. ReiseselskapetSpitsbergen Travel blei etablert i 1989 som eit underselskap av Store Norske.Dette førte ikkje til nokon straum av villturistar. Om ein ser bort frå dei over-sjøiske cruisa, var det yrkesreisene som dominerte reiselivsmarknaden på Sval-bard på 1980-talet.34

Om Noreg framleis skal kunne hevde suverenitet over Svalbard, er det einføresetnad å oppretthalde ei norsk busetting der. Sia koldrifta gjekk med under-skot, gjekk staten derfor inn for å legge betre til rette for å utvikling av eit variertnæringsliv på øygruppa. I Stortingsmelding nr. 50 1990–91 frå Nærings-departementet blei det slått fast at det skulle satsast på reiseliv, forsking og høgareutdanning for å sikre vidare norsk styring av Svalbard.35 Etter det har turismenfor alvor auka.

I 1991 var det 17 842 gjestedøgn i Longyearbyen, i 2001 over fire gongerså mange, 76 154. Stadig fleire gjestesenger er blitt reidd opp, i 2003 var detblitt åtte overnattingsstader i byen, med ein variasjon frå campinghytte- og ung-domsherbergestandard til moderne hotell med alle fasilitetar. I høgsesonganehar serveringsstadene hatt problem med å få servert middag til alle som ønska.Ferie- og fritids- og konferansereisene blei stadig fleire, mens prosentdelenyrkesreiser gjekk kraftig ned, i 2002 utgjorde dei berre ein femdel av overnat-tingane.36

I takt med overgangen frå «Company Town» til eit meir allsidig lokalsam-funn er turistnæringa blitt heilt lausrive frå Store Norske Spitsbergen Kulkom-pani. Spitsbergen Travel blei kjøpt opp av Troms Fylkes Dampskipsselskab ogblei den største turoperatøren. I 2002 hadde dei ei årsomsetting rundt 140millionar og 80 fast tilsette. Til samanlikning hadde Store Norske ei omset-ting på 687 millionar og 225 tilsette.

Svalbard Næringsutvikling, eit dotterselskap av det statseigde SvalbardSamfunnsdrift (SSD) utarbeidde reiselivsplanar, og i 1995 samla næringa seg


i Svalbard Reiselivsråd. Turistinformasjonen, som fekk namnet Info-Svalbard,vart først ein del Svalbard Næringsutvikling, men blei seinare overtatt avSvalbard Reiselivsråd og skifta namn til Svalbard Reiseliv AS. Dette kontoretfungerte også som sekretariat for rådet.37 Svalbard Samfunnsdrift driv GalleriSvalbard, som sjølvsagt også er eit tilbod til lokalbefolkninga, men som gjennomsatsinga på kunst med Svalbard-motiv er eit klårt turistmål. Sysselmannen harheile tida spela ein aktiv rolle i forhold til turismen, og frå 2001 blei det oppret-ta ei eiga konsulentstilling for reiselivssaker på sysselmannskontoret.

I etterkrigstida har det altså vore ei utvikling frå eit svært avgrensa turist-tilbod leia av eit gruveselskap til ei profesjonell turistnæring der både lokalsam-funnsstyringa og staten ved sysselmannen er sterkt inne i styring av næringa.

Utover 1990-talet blei det stadig fleire som satsa på polarturisme. I Long-yearbyen blei Spitsbergen Wildlife Service starta, seinare også fleire mindre,uavhengige selskap. Nokre av dei gav tilbod om turopplegg, dels i samarbeidmed andre selskap, andre satsa på scooterutleige, overnattingstilbod, riding,bilutleige eller galleridrift. Det var også som nemnt dei som samarbeidde medandre selskap om turar til Nordpolen. Eit dotterselskap til den internasjonalaktøren Ecco Travel, som marknadsførte seg som eksponent for økoturisme,fekk også Svalbard som eitt av sine tre eksotiske reisemål. Alt i alt var det fleire


Det er mange unike motiv for ein fotointeressert polarturist. Denne linsa fangar Tunabreen i

Tempelfjorden.

eksterne enn lokale turoperatørar som arrangerte turar til og på Svalbard.Norske turoperatørar tilbaud også turar på ski over innlandsisen på Grønlandog kortare turar både på vinter- og sommarføre, og ein kan også reise påkystcruise langs Grønlandskysten.

Antarktis er det siste nye i norsk polarturisme. Turismen der begynte på1950-talet, men det var først etter årtusenskiftet to norske selskap i samar-beid med amerikanske kom med og etablerte turopplegg med hurtigrute ogisbrytar dit. Til saman hadde dei plass til 400 passasjerar. Med sine 300 haddeHurtigruta i 2002 vel 12 prosent av cruisemarknaden i Antarktis.38

Fleire tilrettelagte tilbod

Variasjonen i polarturisme er stadig blitt større, både når det gjeld reisemål,framkomstmiddel, aktivitar og tilreisande. Dei aller fleste turistane følgjer tilret-telagte turar som dei kan kjøpe frå dei ulike operatørane på marknaden.

Dei fleste turistane er framleis oversjøiske cruisepassasjerar, som bur kom-fortabelt og godt om bord samtidig som dei blir frakta heilt fram til reisemåla,og går i land på utvalde stader for å sjå nærare på natur og kulturminner. Dennereisemåten har endra seg lite i løpet av dei over hundre åra han har eksistert,men har stadig tiltrekt fleire. Den kraftigaste auken på Svalbard kom frå 1960-åra og framover. Først på 1960-talet var det 5000–6000 cruiseskipsturistar iåret der, men talet vart meir enn tredobla fram til midt på 1990-talet.39 Detmeste av tida fer skipa langs vestkysten med kortare stopp i Longyearbyen ogeit par andre stader, der dei oppheld seg tre-fire timar.40 Lenge blei denne turis-men sett på som eit relativt lite miljøproblem samanlikna med andre typarturisme. Landstigingane var kortvarige og kontrollerte, ein risikerte berre littsøppel på picnicplassane. Ei anna sak var at måten desse turistane tedde segpå neppe kan ha gitt den stille, sakrale naturopplevinga mange nordmenn harsett som mål for ei Svalbard-reise. Ved landstiginga i Magdalenefjorden laga foreksempel nokre av turistskipa ifølgje ein reportasje i Svalbardposten, til «størreog mindre show inne på stranden, og der har vært folk utkledd som isbjørnog viking, orkester, tryllekunster, bar og grillfester».41 Etter kvart har det vistseg at denne ferdsla har ført med seg stor vegetasjonsslitasje i Magdalenefjorden,noko som vidare har ført til sandflukt i det tørre polarklimaet.42

I reiselivsplanen frå 1997 gjekk næringa inn for å regulere den oversjøiskecruisetrafikken betre, og avgrense han til vestkysten. Det blei gjort same åretved at sysselmannen bad om at cruiseskipa heldt seg unna Hinlopen. Bak-grunnen for dette var at cruiseskipet «Hanseatics» grunnstøtte denne som-maren, heldigvis utan at bunkersolje lak ut. Ei grunnstøyting i dette farvatnetvil kunne få katastrofale konsekvensar for miljøet.43


Cruisetrafikken har også ein stor marknad i Antarktis. Ved tusenårsskiftetbesøkte omkring 13 000 turistar området kvart år, og kvalfangststasjonen påDeception Island, der også norske fangstmenn arbeidde, er eitt av turistmåla.

Etter at Hurtigruta slutta med å føre passasjerar til og frå fastlandet vardet først og fremst skipstradisjonane som skilte henne frå andre skip i kystcruise-fart langs vestkysten av Svalbard. Turen inneheld fleire ilandstigingar, der einkan få sjå nærare på planteliv og kulturminne, er ein heldig kan ein stå trygtpå båtdekket og oppleve isbjørn og kvalross gjennom kikkerten og skåle i cham-pagne i midnattsola på 80 grader nord.44 Andre kystcruise legg større vekt påekspedisjonspreget og kunnskapsformidlinga. Ein kan også kombinere kyst-cruise med guida fotturar med telt.

Dagsturvariantane på Svalbard er elles blitt stadig fleire og meir varierte.Jaktturane er erstatta med fotosafariar på kjøl og andre turar med utkikk etterfuglar og dyr. Nye variantar er også hundespann på hjul og rideturar, mens besøki Barentsburg eller ved eit av dei mange kulturminna har lengre tradisjonar.Vidare blir det arrangert fotturar på fjell og bre, fossilplukking og rafting.45

Dei som ville ha lengre opphald, kunne kjøpe seg opphald på ein «villmarks-camp» med overnatting i telt, og turar som vara frå tre til fjorten dagar.

Den norske turismen på Grønland har mange likskapstrekk med den påSvalbard. Ein kan vere med på dagsturar til fots eller med båt, sjå is, blomsterog kulturminne. I tillegg sel eit lite selskap få, eksklusive turar med hundespannpå ski over Grønland. Det blir understreka et ein bør vere godt trena, og arran-gøren legg til rette for grundige førebuingar, «briefing, utstyrsprat og kanskjetrening?». Den er likevel ikkje tøffare enn at ein gutunge på 13 år kan klareein slik tur Har ein 55.000 kroner å spandere, pluss det ein eventuelt måttebruke via kredittkortet på hotell og restaurantbesøk iTasiilaq og Kangerlussuaq,vil ein kunne få oppleve «reinsdyr, hvite harer, polarrev, gjess og kanskje moskusog lydene fra breen som kalver i nærheten». Men det beste kjem til sist: «Også, etter tre uker på i telt: Tenk deg dusjen, sitte på stol(!) og Tuborg!?!»46

Eit selskap lokka også med at ein kunne bli med Børge Ousland på fotturtil Nordpolen! Og ein trong heller ikkje å ha «stål-kondis og fysikk som enOL-utøver for å være med». Syntes ein den åttedagars fotturen til Nordpolenblei for slitsam, hadde andre turoperatører andre alternativ. På under tolv timarkunne ein for eksempel reise med fly og helikopter frå Longyearbyen tur-returNordpolen, og endå rekke å vere to timar på polpunktet. Tilbake i Longyear-byen kunne ein ta badstu eller eit bad på eit varmt og delikat bad på hotellet,og kanskje etterpå kose seg med ein konjakk mens ein såg på TV eller pånordlyset gjennom det heildekkande glasstaket på hotellet.47


Enkelte turoperatørar har eit litt spesielt tilbod. Her er

både tobeint isbjørn og forfriskingar frå ein bar som

er sett opp i Magdalenefjorden på Svalbard.

Frå ein til to sesongar

Etter kvart var det ikkje lenger berre om somrane ein kunne møte turistar ipolarstrøka. Den norske Antarktis-turismen går riktignok berre føre seg i denlyse årstida, på den tida då det er vinter i Norden og ope is i Sørishavet, mensvintersesongen på Svalbard og Grønland eigentlig er på den tida av året sommange kallar vår. På Svalbard er det frå sist i februar til midten av mai. Då erlyset på Svalbard intenst, og kombinasjonen midnattsol, kvitt og blått landskapog klår luft verka tillokkande på stadig fleire.48 Høgsesongen er kort og hektisk.Gatebildet i Longyearbyen i april og mai er dominert av barske menn i scooter-dress eller fjellutstyr. Butikkane går tomme for ferskvarer og ein må bestillebord på restaurantane i god tid.

På denne årstida må ein bruke scooter, hundeslede eller ski for å få sjåmeir av øygruppa enn Longyearbyen. Først i mai arrangerer skigruppa eitmaratonløp på ski der dei fleste deltakarane var tilreisande. Isgrotting er einannan aktivitet ein kan delta i. Utviklinga av vinterturismen har heilt klårtsamanheng med at scooteren er blitt eit vanlig framkomstmiddel. Dei flesteturistane som kjem på denne tida er med på scooterturar, men ein kan ogsåkomme seg omkring med hundeslede.49 Turistnæringa har presisert at motori-sert transport skal vere eit middel for å komme seg ut i naturen, ikkje eit måli seg sjølv, og har vurdert ein ekspansjon i scooterkjøringa som eit muligproblem for framtidig turisme. For mange har farta og meistringa av heste-kreftene verdi i seg sjølv, mens andre av dei som kjem til Svalbard reiser ditnettopp for å komme vekk frå motorstøy, teknikk og høgt tempo.50 På Grønland


Scootersafari er eit populært tilbod på Svalbard.

blei sledeturar marknadsført som «den transportmåten grønlendingene fortsattbenytter seg av», men ein kan òg få turar med scooter og superjeep. Dei flestefastbuande på Svalbard brukar scooter som er framkomstmiddel om vinteren.

Kva slags framkomstmiddel turistane vel, blir i stor grad blitt påverka av kvaturoperatørar dei har kontakt med før dei kjem, sjølv om ein del av turistanehar sine preferansar. Dessverre ser det ut til at ikkje alle turistane meistrarscooterbruken like godt, ingen stader er det er så mange blitt skader ved scooter-kjøring som på Svalbard, og turistane er dei som oftast blir skadd.51

I vintersesongen blir over 80 prosent av gjestedøgna på Svalbard selt tilnordmenn. Ei årsak til det er nok at Noreg har tradisjon som vintersportsland.Når våren kjem tar «vi, den første nordmanns barn», ifølgje Odd Børretzen,«på oss fettlærsstøvler og anorakk med hette, helsetrøye og skareklister og fireflasker Golden Cock» og oppsøker stader der vinteren enno finst.52

Færre privatpraktiserande turistar

Grensa mellom vitskaplige ekspedisjonar og felt- eller sportsturisme har voreflytande heilt frå den spede starten på 1800-talet. Endå på 1960-talet var hovud-tyngda av feltopphalda vitskaplige planlagte ekspedisjonar, men på 1970-taletkom det fleire reine «turistekspedisjonar». Dei måtte planleggast nøye, siadeltakarane måtte ta med alt utstyr for lengre opphald. Omfanget av desse erikkje heilt godt dokumentert, men i åra 1960–64 var det gjennomsnittlig tiekspedisjonar med 172 deltakarar kvart år. Etter at flyplassen kom, auka taletkraftig, og i perioden 1974–77 var det stige til 68 ekspedisjonar med 330 del-takarar.53 Ser ein på statistikken, ser ein at den uorganiserte og individueltbaserte turismen relativt sett har gått ned etter at den kommersielle turismenskaut fart på 1990-talet. I siste del av tiåret låg talet på «privatpraktiserande»feltturistar nokså konstant rundt 1000, mens den operatørarrangerte feltturis-men auka. Det har trulig både samanheng med at den nye reiselivsnæringano gav tilbod om å planlegge og organisere turen for folk, og at satsinga påturisme har gjort Svalbard mindre attraktivt for dei som ønskjer å utformesin eigen «villmarksekspedisjon». Ein kan risikere å møte turistar i villmarka!I tillegg har det vore eit uttala ønske frå styresmaktene at folk følgjer organi-serte turopplegg. Dei har sett strenge krav til dei som vil ferdast på Svalbard påeiga hand utanfor «turområdet» på Sentral-Spitsbergen. Individuelle reisandedit må melde frå om turplanane sine til sysselmannsetaten, stille garanti foreventuell leite- eller redningsaksjon, og få godkjent turopplegget sitt. Det gårblant anna fram av ei forskrift om turisme og anna reiseverksemd på Svalbardfrå 1991. I 2002 kom det òg ei forskrift om leiropphald på Svalbard for å vernenaturmiljøet og ivareta tryggleiken til feltturistane som påla dei som reiser på


Nokre turistar leggut på eiga hand. Her er ei gruppe

på veg opp Tunabreen. Pulken er pakka for ein

månad, og turener lagt rundtNordvest-Spitsbergen.

eiga hand, må bere og kunne handtere gevær, kunne bruke kart og kompassskikkelig og helst ha kunnskap om og erfaring frå brevandring.54

Ein del av dei «sjølvstyrte» turistane har segla til Svalbard på eigne båtar.Det har heller ikkje heilt vore heilt enkelt. Lenge var ikkje sjøkarta heilt presise,og farvatna er såpass ureine at dei i god polartradisjon er blitt kalla «Djevelensdansegolv». Mange har også hatt god bruk for å kunne å føre båt i isen.55 Deifleste reiser likevel ut frå Longyearbyen for lengre eller kortare fotturar, brevand-ringar eller på seinvinteren skiturar, og overnattar i telt. Som regel er det fjell-vane folk med god kunnskap om polare forhold som legg ut på slike turar,men til tider har det har vore eit problem for sysselmannen at nokre av desseturistane ikkje har vore klar over kva dei har gitt seg ut på, og dermed ikkjehatt utstyr og førebuingar i forhold til det. Eit av dei mest ekstreme eksemplakan daterast til byrjinga av mars 1982. Då kom det tre tynnkledde spanskemenn med motorsyklar og slede som dei hadde tenkt å kjøre frå Longyearbyentil Nordpolen med!56

Ein del av den internasjonale turismen?

Både om sommaren og vinteren har elles næringslivet på Svalbard i aukandegrad lagt til rette for at ein kan ta for seg av dei urbane gledene den vesle buset-tinga i Adventfjorden kunne by på. Sjølv om staden just ikkje er noko tilret-telagt ferieland, er «tax free»-shopping ein attraksjon her òg, ikkje minst avbillig alkohol, sigarettar og friluftsutstyr med kjende merke og lågare prisar ennpå fastlandet.57 Det er blitt sagt om Ferielandet Syden at hovudattraksjonaneder er dei fire s-ane: sol, sand, sprit og synd.58 Dei fire tilsvarande s-ane i Long-yearbyen kan vere snø, scooter, sprit og sportsutstyr. Forutan kafear, barar, pubarog restaurantar med høg standard har staden museum og tre kunstgalleri.59

Svalbard kyrkje er eit anna turistmål. Der er òg idrettshall, og vinterstid kanein med utgangspunkt i Longyearbyen kjøre på snøbrett og telemarkski. Vedå besøke turiststrossa i Gruve 3 som blei tilrettelagt for framvising, kan turis-tane òg få innblikk i gruvedrifta.60 Turistnæringa har også marknadsført mørke-tidsopplevingar i Svalbard, noko som har ført til at fleire reiser dit midtvinters.Slike satsingar er blant anna bluesfestival, polarjazz og «Kunstpause Svalbard»– ei helg med konsertar og utstillingar. Vinsmaking har òg vore med påannonselista over Svalbard-opplevingar.61 Med dette har ein gått vidare enn åberre profilere det unike ved Svalbard, desse arrangementa kunne i og for segvore kor som helst.

Gjennom 10–15 år med turistsatsing har det vore ein tendens til at tilbodai Longyearbyen som elles i sterkare grad er blitt standardisert eller internasjo-nalisert. Kjedehotella, pizzaen og suvenirane er eigentlig ganske like over alt i


verda, sjølv om ein prøver å gje dei lokalkoloritt gjennom namngjeving ellerdekor. På Svalbard gjev nok også den aukande konferansemarknaden sitt til åstandardisere og «internasjonalisere» turismen.

Samtidig er det fleire av selskapa, særlig dei små aktørane i næringa, sombrukar en lokale tilknyttinga og erfaringa si i marknadsføringa av tilboda sine.Det er blant anna tilbode meir originale overnattingstilbod, som ein brakkerigg,stasjonen til Isfjord Radio på Kapp Linné og ei innefrose skute. Den sistnemntefekk reiselivsjournalistar frå heile verda til å strøyme på og skildre seg sjølvsom overvintrarar i gammal polartradisjon. Ein meinte det var «noe dristigNansen’sk over hele prosjektet». Frå koøyet i lugaren kunne ein sjå grønneisbrear, samtidig som ein fekk ein viss komfort, med varm dusj, pianobar ogpeis både inne og ute på akterdekket. Framfor den kunne turisten ta ein aperi-tiff under stjerner og nordlys og tenke litt på Nansen på «Fram» eller selfan-garar som fraus inne for godt, før han gjekk inn i spisesalen til ein betre middag,kanskje etterfølgt av eit kåseri frå ein av dei siste isbjørnjegerane.62

Sterkare vern mot turistar

I Svalbardtraktaten har Noreg forplikta seg til å verne naturen på øygruppa,og dess fleire turistar som kjem, dess strengare måtte vernereglane bli. Sjølvom dei første turistane var få og ikkje gjorde så mykje ugagn, var dei, i lag medfangstmennene, med på å desimere dyrestammane. Svalbardreinen var den første


Longyearbyenhar i dagòg typiskurbane tilbod for dei tilreisande.Her frå «Aksel´s barista» i 2002.

som fekk vern, i 1925, same året som Noreg fekk suverenitet over øygruppa.Ti år seinare blei fredinga gjort permanent. Seinare tok reinstammen seg oppog dei fastbuande fekk felle eitt reinsdyr i året, mens tilreisande måtte haldefingrane av fatet. I 1939 blei det også forbode å skyte isbjørn på Kong KarlsLand, der han hadde overvintringsområdet sitt.63 Kvalrossen blei freda i 1952,kvitkinngåsa tre år etter, ærfuglen frå 1963, og frå same året fekk kvar turistikkje skyte meir enn ein isbjørn. Isbjørnjakta blei innskrenka, i 1971 blei safari-jakta heilt forbode, to år seinare blei all isbjørnjakt forbode, og denne fredin-ga blei forlenga i 1981.64

Det blei også nødvendig å verne floraen. I 1932 blei plantelivet verna i toområde på Svalbard, i 1984 blei eit tredje verneområde oppretta, og det bleibåde forbode å plukke plantane i desse områda og slå opp telt der. Året førhadde to enkeltartar, masimjelt og purpurkarse blitt freda.

Miljøforskarane såg snart at vernetiltaka måtte omfatte større økologiskesystem, det var ikkje nok å frede biotopar og enkeltartar. I tråd med dette bleiKong Karls Land naturreservat i 1971, og to år seinare blei det oppretta trenasjonalparkar, to store naturreservat og 15 fuglereservat. Ein kan fritt ferdasti nasjonalparkane, men utan bruk av motorkjøretøy. Reglane er strengare i natur-reservata, dei kan om nødvendig stengast for all ferdsle i heile eller delar av året.Eit eksempel på det er Moffen naturreservat, oppretta i 1983. Denne flate vesleøya er ein svært viktig kvileplass for kvalross.65 Fuglereservata er først og fremstoppretta for at fuglane ikkje skal bli forstyrra i hekketida, og derfor må ein haldeseg unna dei om våren og sommaren. Etter desse vernetiltaka var omlaghalvparten av landarealet verna på eit eller anna nivå. I 1983 vart det ogsåinnført naturvernforskrifter for Svalbard.66

Styresmaktene vegra seg lenge for lokal reiselivssatsing og fleire turistarpå Svalbard, nettopp av omsyn til miljøet. Når ein endra denne kursen, føresettedet derfor at både lokale og sentrale styresmakter og reiselivsnæringa på Svalbardprøvde å forebygge mot miljøskader som forsøpling og vegetasjonsslitasje idet sårbare landskapet. Kastar ein organisk materiale som papir eller appelsin-skal i arktisk natur, blir det svært seint nedbrote, og i område med permafrostblir det lett trakkskadar som òg tar svært lang tid å lege.

I Stortingsmelding nr. 22 i 1994–95 heitte det at «Svalbard bør på bak-grunn av sine dokumenterte miljøverdier fremstå blant de best forvaltede vill-marksområder i verden».67 Ein måte å gjere det på, var å innføre to nye land-skapskategoriar: friluftsområde og turområde, i tillegg til naturparkar og-reservat. Det er meininga at turområdet, som omfattar områda rundt buset-tingane på Spitsbergen, skal vere satsingsområde for den framtidige reiselivs-utviklinga, mens det i friluftsområda kan drivast enkelt friluftsliv og kontrollertturisme på lågt nivå.68

I 2002 blei det vedtatt ein eigen miljøvernlov for Svalbard som også har


Fotografiapparatet er ein viktig del av utrustinga –

også i polare strok.

forskrifter om blant anna leiropphald og motorisert ferdsle. Denne loven samlarall tidligare regulering av natur- og kulturmiljø på Svalbard og har som mål åoppretthalde eit tilnærma urørt miljø, både når det gjeld samanhengandevillmark, landskapselement, flora, fauna og kulturminne (§ 1). Han pålegg alleå vise omsyn og opptre varsamt så ikkje naturmiljø og kulturminne unødvendigblir forstyrra eller skadd. Ei evaluering av tidligare verneområde konkludertemed at dei i for liten grad dekte dei biologisk mest produktive og artsrikeområda på øygruppa, samtidig som det nettopp er i desse områda denmenneskelige verksemda utgjer det største trugsmålet. Regjeringa utarbeiddederfor eit forslag til verneplan der det blei foreslått tre nye nasjonalparkar, eitnaturreservat, eit geotopvernområde og eit biotopvernområde. Det blei vedtattvernereglar for desse i september 2003.69

I tillegg til at lovar og forskrifter set klare grenser satsar sysselmannen påinformasjon, inspeksjon og miljøovervåking. Sysselmannen har også klart åinvolvere turistane direkte i naturvernet. Deltar dei i frivillig søppelplukking,får dei eit pent lite jakkemerke som deltakarmedalje. I samarbeid med reiselivs-næringa har sysselmannen utarbeidd ti bodord for Svalbard, «Svalbardvett-reglane», der natur- og kulturminnevern står sentralt.70 Noreg deltar også i inter-nasjonale program som Arctic Environmental Protection Strategy.

I tilknytting til Antarktis-traktaten tok ein miljøprotokoll for Antarktistil å gjelde i 1998, og det blei også utarbeidd norske forskrifter om vern avmiljøet i Antarktis.

Næringa, turistane og miljøorganisasjonane

Reiselivsnæringa kan lett komme i eit dilemma når det gjeld naturvern påSvalbard. Dei ønskjer at naturen skal kunne brukast, men han må ikkje for-brukast. Ein del av dei turistane som har komme til Svalbard for å oppleve«Europas siste villmark», er blitt skuffa over å møte søppel, scootertrafikk ogrestar frå industriverksemd.71 Reiselivsrådet har gjort målet om at Svalbardskal vere eit av dei best forvalta villmarksområda i verda til sitt. Som ein del avdenne strategien har reiselivsrådet gjennomført kurs for dei tilsette i næringa,og særlig skolert guidar og turleiarar. Fleire av bedriftene har også kvar for segformulert miljøstrategiar, og i annonsar blir det også lagt vekt på naturvern-aspektet.72 Denne interessa er delvis økonomisk motivert, noko anna ville vereå grave si eiga grav, men særlig blant guidar og turleiarar har det vore mangemed direkte miljøengasjement, fleire av retningslinjene for turaktivitetar erutvikla av guidar som er opptatt av å verne Svalbard-naturen.73

Eit sentralt spørsmål er om talet på turistar bør halde fram å auke, ellerom det bør settast eit tak. Innanfor næringa meiner fleire at voksteren ikkje kan


Det er ikkje lov, men like fullt freistande å komme

nær dei særeigne pingvinane i Antarktis.

halde fram så mykje lenger. Det var då også eit uttala mål i reiselivsplanen frå1997 at ein ikkje skulle satse på «den rent volumbaserte turismen». Det er ògmulig at reiselivet kan gjerast meir miljøvennlig. Eksempel på det kan vere over-gang til meir miljøvennlige snøscooterar og større miljømedvit hos dei somarbeider i næringa.74 Det kan sjå ut til at næringa legg opp til stor grad av sjølv-regulering, kanskje for å unngå at styresmaktene legg for sterke band på verk-semda deira.75

Reiselivsrådet på Svalbard har ikkje ønska å bruke omgrep som økoturismeeller «grønn» turisme, sia turismen på Svalbard er motorisert og basert på avansertteknologi og infrastruktur. Flyturen til Svalbard er trulig det mest miljøskadeligved ein ferie der. Det er derfor rett å seie at miljøsatsinga innanfor reiselivet påSvalbard i dag i første rekke handlar om naturvern, ikkje miljøvern.

Dei norske turoperatørane i Antarktis er medlemmer av IAATO –International Association of Antarctica Tour Operators. IAATO har innførtreglar både for operatørane og for korleis turistane i Antarktis skal oppføreseg for ikkje å skade naturen. Dei må halde seg minst fem meter frå pingvinane,og når dei går i land, må dei også ha desinfisert fottøy og halde seg unna røykog tyggegummi. Dei får heller ikkje plukke med seg så mykje som ein liten små-stein. Taket på turistgrupper som blei sett i land på kvar stad, er 100, og skipafår ikkje ligge meir enn fem timar i land på kvar stad. Når ein reknar med atomlag 11 000 turistar besøker området kvart år, er det klart at det likevel måbli slitasje. Miljøproblematikken skal då også vere eksplisitte tema på reisenetil IAATO-medlemmene, både gjennom foredrag frå fagfolk og ved at det blirlagt inn besøk på vitskaplige stasjonar som arbeider med miljøproblematikk.Vektlegginga på forvaltingsansvaret er også ein del av marknadsføringa av desseturane.76

Erfaringa med å vere turist på Svalbard kan også gi perspektiv på korleisein brukar av naturen. Å sjå førti år gamle terrengspor som ser heilt ferske ut, ereit minne som sit like sterkt på netthinna som dei turkisblå breane. Å bok-stavelig talt sette spora sine i landskapet og vite at dei blir verande der – lenge,er ei ubehagelig oppleving. I 2000 viste ei undersøking av turistane sine hald-ningar til naturvernet på Svalbard at trass i at dei fleste prinsipielt sett såg miljø-spørsmålet som eit individuelt moralsk ansvar, fokuserte dei fleste meir på miljø-problema i seg sjølv enn på at dei var skapt av menneskelig atferd. Detvernetiltaket som vekte størst sympati blant turistane, var arealregulering i ei elleranna form. Dei ønskte ikkje å redusere talet på turistar, og heller ikkje å aukekostnadane ved opphaldet. Eit prinsipp i såkalla økoturisme er at ein så langt sområd skal rekne dei miljømessige kostnadene ved eit turistbesøk inn i prisen turis-ten betaler. Sjølv om turistane meinte at kvar enkelt burde ta ansvar for korleishan eller ho tedde seg i forhold til naturen, hadde dei ikkje så stor tru på at folkverkelig tok det ansvaret. Dei meinte styresmaktene, assistert av forsking og


miljøorganisasjonar, måtte styre utviklinga, og at det ikkje hadde så mykje for segå sette bukken til havresekken ved å la bransjen og marknaden ta styringa.77

Naturvernorganisasjonar har òg engasjert seg i forholdet mellom turismeog miljøvern. Ei av dei små reiselivsbedriftene på Svalbard, som driv medhundekjøring, fekk for eksempel ein miljøpris frå Verdas Naturfond (WWF)i 2003. WWF har hatt fleire seminar og konferansar, delvis i samarbeid medNorsk Polarinstitutt, om dette emnet, og har eit eige Svalbard-program. Organi-sasjonen har òg eit eige program om turisme i arktiske strøk, og engasjerteseg konkret også i vernedebatten ved å ta standpunkt mot bygging av vegmellom Longyearbyen og Sveagruva då det var aktuelt. Dei fekk støtte av storedelar av den lokale reiselivsbransjen. Verdas Naturfond har vidare foreslått åverne heile Svalbard.78 Norges Naturvernforbund har også engasjert seg inaturverndebatten på Svalbard, og har blant anna reagert mot forskrifteneom motorisert ferdsle. Dei meiner scootertrafikken bør reduserast sterkt, bådefor turistar og fastbuande.

Dei fleste aktørane er samde om at turismen på Svalbard må tilpassastomsynet til natur og miljø, men det altså ulike meiningar om korleis ein skaloppnå det. Bortsett frå turistane sjølve, er dei fleste likevel einige om at taletpå turistar ikkje kan vekse inn i himmelen. Ein må også ta omsyn til at kultur-minnene er sårbare.

Minnene om den barske fortida

Det er ein fåre for at turistar blir så fascinert av kulturminna at dei trakkarned dei historiske levningane eller blir freista til å ta delar av dei med seg somsuvenirar, for kanskje å oppdage at dei ikkje har det same autentiske pregetheime på peishylla som der dei blei funne.79

Det var ikkje før i 1974 det kom eigne forskrifter for vern av kulturminnapå Svalbard. Då vart kulturminne frå før 1900 automatisk ferda, i tillegg var allegravminne og anneksjonsskilt frå 1926 eller tidligare freda. Dei fleste av kultur-minna etter den norske overvintringsfangsten og etter all bergverksdrifta falldermed utanfor. Frå 1992 er alle faste kulturminne på Svalbard frå 1945 ellertidligare automatisk freda. I tillegg kjem graver, samlingar av kvalbein og lausekulturminne frå førkrigstida som måtte finnast i terrenget. Stortinget har settsom mål at tap av kulturminne på Svalbard som følgje av menneskelig verksemdikkje skal overstige eit gjennomsnitt på 0,1 prosent i året.80 Dei norske for-skriftene om miljøvern i Antarktis inneheld også reglar om kulturminnever-net, og Antarktis-traktaten har ei liste over historiske stader og kulturminnersom skal vernast.81

Lovgjevinga har altså gitt kulturminna eit visst vern, som for eksempel


Det finst mange typar kulturminne i Arktis. Nokre

viser heilt konkret at livet her nord har vore risiko-

fylt. Her er grava til ein russisk fangstmann ved

Raudfjorden på Svalbard.


gjorde det mulig å tiltale dei franskmennene som i 1978 stal med seg ein hovud-skalle frå ei grav på Svalbard, eller dei nederlendarane som i 1998 tente bål iein spekkomn frå 1600-talet. Dei sistnemnde fekk bøter på i alt 45.000 kroner.82

Lovverket og den presedensen slike bøter medfører, kan nok verke forebyggande,men er neppe tilstrekkelig for å fylle Stortinget sine intensjonar. Kunnskaps-formidling er derfor ein viktig del av kulturvernarbeidet. Dess meir kunnskapfolk har om kulturminna og historia dei er en del av, dess meir forsiktige vildei vere. Det er også tanken bak IAATOs politikk. Ein del av kulturminna ipolarstrøka kan for ein uinnvidd framstå som skraphaugar. På grunn av densakte nedbrytinga av organisk materiale ser også mange slike restar av menneske-lig verksemd yngre ut enn dei er.

Kulturminnevernet på Svalbard er ein del av miljøvernavdelinga hossysselmannen, mens Riksantikvaren samarbeider på vegner av Noreg med andrestatar, blant anna Chile, om vern og forvalting av kulturminna etter norsk verk-semd i Antarktis. For alle er informasjonstiltak ei prioritert oppgåve.83 Det besteser ut til å vere om folk kan få informasjon før og eventuelt etter besøket ellerundervegs av skolerte guidar eller turleiarar. Ifølgje reglane til IAATO skal turist-

Kva opplever turistane?

grupper som oppsøkjer historiske minnesmerke i Antarktis ha med seg einansvarlig guide.84

På Svalbard har også sysselmannen gradert dei ulike områda etter bruk.På Gravneset er det for eksempel gjerda inn eit gravfelt, slik at turistane må haldeavstand til gravene. I Virgohamna har mange turistar gjennom åra har sett pårestar etter kvalfangst, overvintringsfangst, og Andrées og Wellmans forsøkpå å nå Nordpolen luftvegen. Ein del av dei har også plukka med seg «suveni-rar» herfrå, andre har trakka rundt og laga mos av restane. Det har ført til atden naturlige nedbrytinga blir framskynda. Derfor har sysselmannen frå ogmed sommaren 2000 innført ilandstigingsforbod. Det inneber at ein berre kanbesøke staden etter skriftlig, personlig tillating og under vilkår av at ein heldseg til gitte reglar. Desse restriksjonane blir følgt opp med informasjonstil-tak.85 Andre stader vil ein kanskje legge forholda betre til rette for besøkande.På den viset kan sysselmannen verne kulturminna ved å styre turistferdsla.86

Opplevinga – det fremste motivet for polarturisten

Ser ein på turistfotografia folk har hatt med seg frå polarstrøka, er det ingentvil om at naturopplevinga har vore eit hovudmotiv for å reise til snø og kulde.Lengsla etter å oppleve det unike og spesielle, vakre landskap og rolige omgjev-nader er blitt sterkare dess fleire som har busett seg i byar og forstader. Påsame måten kan globaliseringa ha ført til at fleire ønskjer å oppleve noko sær-merkt, noko i utkanten av det moderne, noko ein kan oppleve som autentiskog uforderva. Til det formålet skulle «Europas siste villmark» og andre polareområde høve godt.87

Hovudmotivet for dei fleste som reiser på ferie til polare strøk har nok alltidvore naturopplevinga. Det som fascinerer er vinraude, pyramideforma fjell,turkisskimrande brear, kvite vidder, det klåre lyset og den totale stilla. Kvalrossi sedate rykk mot stranda, vaggande pingvinar, isbjørnar som luntar i veg påtrygg avstand eller ørsmå fargestrålande blomster gir også bilde som set segfast både i minnet og på Kodak-filmen. Og kjem ein ikkje heim med eit bildemed ein kvit isbjørn-prikk på, finst det utstoppa isbjørnar ein kan bli fotografertsaman med.

Slike opplevingar kan òg bli brukt til kontemplasjon, til å roe ned eit stres-sa sinn eller til å oppnå ei kjensle av å «vere eitt med» den store, urørte villmar-ka og skapningane der. Tradisjonen med ei sakralisering av naturen som grensartil panteisme, forsvinn ikkje så lett, men i våre dagar blir naturopplevinga velså ofte sett i eit økologisk som eit religiøst perspektiv. Fotografia som er blittog blir tatt på slike reiser, viser gjerne menneska som små i eit vidt landskap.88

Ein del av det som gjer det å ferdast i den polare naturen til noko heilt


Levande isbjørn er definitivt eitt av dei store

trekkplastera for arktiske turistar.

spesielt, er at turen og turopplevinga i stor grad er avhengig av og må tilpassastver, vind og is. I staden for å sjå dette som eit problem, har næringa framhevadet uforutseielige som ein kvalitet som gjer turen endå meir naturnær, «deter-mined by Mother Nature», for å sitere ein Antarktis-brosjyre. Isbjørnfåren erogså ein del av dette bildet, han understrekar møtet med den ville naturensom ikkje er berre mild og gjestfri, opplevinga har element av fåre i seg, det somein på 1800-talet kalla den arktisk sublime naturopplevinga.

Mange er også ute etter å oppleve landskapet reint fysisk, på kroppen. Etterkvart som færre livnærer seg ved kroppsarbeid, fleire ved stillesittande arbeid,er ikkje lenger ferien berre tid for fysisk avslapping og rekreasjon, men likegjerne for fysiske utfordringar og opplevingar. Ein av dei sterkaste internasjonaletrendane innanfor turisme på 1990-talet har vore «high touch», det vil seie atopplevinga byr på sterke og varierte sanseinntrykk.89 Med midnattsol, lysrefleksarfrå is og snø, mørketid, nordlys, kulde, snø, vind og fysisk aktivitet ute iterrenget skulle dette vilkåret kunne bli oppfylt både på Svalbard og andrepolare reisemål.

Kva transportmåte ein vel når ein ferdast i landskapet, vil også vere medpå å påverke naturopplevinga. Ei undersøking av turistane si naturoppleving


Ein amerikansk og ein norsk turist kosar seg ombord på m/s «Nordstjernen» i midnattssol på

80 grader nord.

Hundekjøring er òg eit tilbod til reisande på Svalbard.

på Svalbard tyder på at dei som vel snøscooter først og fremst får med seg fysiskeopplevinga av fart og spenning meir enn å bruke heile sanseregisteret, slik einf.eks. kan gjere frå hundeslede eller ski. På same måte vil naturopplevinga sjølv-sagt bli ulikt om ein svettar seg oppover fjellsida med ryggsekk eller studerersame fjellsida frå ein dekksstol.

Å få meir innsikt i samspelet i og særtrekka ved det arktiske landskapetkan også vere ein sentral del av naturopplevinga for mange. Både isforholda,den varierte geologien og dei spesielle polare artane i flora og fauna er det detmange som vil skaffe seg meir kunnskap om. Polarstrøka har også fått særligmykje merksemd i den økologiske debatten, sia ein nettopp i desse friske, reine,kvite landskapa finn så mange spor av global ureining. Kunnskapsaspektet erblitt vektlagt litt ulikt av dei ulike selskapa, men fleire av dei profilerer det sterkt,både ved å fylle brosjyrane med faktaopplysningar og ved å leige inn foredrags-haldarar med spesialkompetanse.Turleiarane fungerer som ei bru mellom turis-ten og naturen.90

Møtet med lokalkulturen

Samanlikna med andre reisemål, har ikkje det å møte lokalbefolkninga ogkulturen deira vore nokon hovudattraksjon i polarstrøka. Det utelukkar ikkjeat det kan vere interessant for mange. Ein sjetteklassing på Longyearbyen skoleopplevde turistane slik: «Noen turister tar bilder av oss når vi kjører scootereller noe annet vi synes er ganske naturlig. Selv om vi bor på Svalbard, synesjeg at vi er ganske vanlige.»91 Til ein viss grad blir då også den lokale kulturenbrukt i marknadsføringa, men fokuset ligg då gjerne meir på historia enn påsamtida. Musea i Longyearbyen og Ny-Ålesund er populære formidlarar avlokalhistoria på Spitsbergen. Samtidig møter turisten som kjem til Longyear-byen først og fremst ein turistdestinasjon. Butikkane er fylte med friluftsut-styr i mange variantar og alle typar gjenstandar dekorert med isbjørnar. Deifleste av kundane har på seg anorakkar, og pubar og restaurantar er pryda medgjenstandar, symbolar, tekstar og namn som anten viser til fangstliv ellergruvedrift.

Grønlandsturistar som reiser med norske selskap kan også vere «byturis-tar» og få dagsturar med guiding til småbyar eller bygder som Narsarsuaq ellerAlluitsup Paa, og dermed få eit visst innblikk i korleis folk der lever, kommepå besøk til eit grønlandsk sauebruk «ved verdens ende», eller oververe «ektekajakkpadling og urgammel trommedans», men «Eirik Raudes vikingby» er einatskillig større attraksjon.

I Longyearbyen er det jo få innfødte og slett ikkje noko spennande urbe-folkning, slik som på Grønland, men nokre turistar blir lykkelige om dei kan


få ein samtale med ein gruvearbeidar på «Kafé Busen», eller kanskje aller helstmøte ein av den nesten utdøydde rasen fangstmann: Bak ligg ifølgje ei reise-skildring eit håp om å få «ta større del i andre menneskers liv. Å få ta del i detekte og nære: et liv vi forstår oss på og ser meningen med […] å bli enda bedrekjent med dem som har Svalbards natur tett innpå kroppen året rundt.»92

Ettersom Longyearbyen er blitt meir og meir dominert av ein akademiskmellomklassekultur, blir nok også lokalbefolkninga mindre viktig som attrak-sjon.93 Riktignok er som nemnt gruvedrifta blitt tilrettelagt for besøkande.Dette er ein del av ein internasjonal tendens – når kroppsarbeid blir meir ogmeir sjeldan, blir det òg ein attraksjon. Den russiske busetnaden i Barentsburger ein viktig attraksjon på Svalbard, men kanskje meir på grunn av den russiskekulturen generelt enn denne spesielle polare varianten av han. Utanfor buset-tingane er dei menneskeskapte turistattraksjonane i polarstrøka i nord og sørførst og fremst rester etter næringsverksemd, særlig fangststasjonar i ulikevariantar, og her er det ikkje mange menneske å møte. For mange polarturis-


Innblikk i fangstkulturen er eit av tilboda cruiseturistane får. Her er ei gruppe i land ved Mygg-

bukta på Grønland.

tar er det å få oppleve desse kulturminna eit hovudmotiv ved reisa, for andregir det ein ekstra dimensjon til naturopplevinga. Å få sjå etterlatenskapane etterAndrée sitt ballonghus i Virgohamna eller fangsthytter på Svalbard, kvalfangst-stasjoner i Sørishavet eller spor etter norrøn busetting i Brattalid på Grønland,gjør polarhistoria meir konkret.

Eliteturistar ytst i verda

Nokre legg mindre vekt på den estetiske sida ved naturopplevinga, meir på korlangt borte eller høgt oppe ho ligg, eller kor farlig det kan vere å ta seg dit.Polarturisten er ikkje som andre turistar, dei er på mange måtar ei eksklusivgruppe.94 Det er dyrt å reise så langt, ein må reise forholdvis lenge for å kommedit, der er hardt klima, tynt befolka eller folketomt, er forholdvis lite kjent, oghar ein på mange måtar unik natur som ikkje kan samanliknast med den einfinn andre stader. Turistreiser er ikkje berre opplevingar, men også statussym-bol som gir symbolsk makt. På mange private nettsider finn ein for eksempel oftefoto og referat frå turar til Svalbard side om side med tilsvarande rapportar fråturar til land i Afrika eller andre eksotiske reisemål. Polarstrøka skulle på mangemåtar vere antituristen sitt eldorado. Når allmugen reiser til varmen i Syden,blir det ekstra eksklusivt – og gjerne også ekskluderande å reise nordover

Det spesielle ved polarreisene er at ein praktisk talt kjem til verdas ender.I denne lengsla mot ytterpunktane kan den både ligge eit ønske om å tilfreds-stille sine eigne ambisjonar og om å kunne skilte med den personlige rekordennår ein kjem heim. Kryssinga av den nordlige polarsirkelen går for så vidt inni dette bildet, sjølv om nordmenn ikkje vil rekne det nordligaste område avNoreg som arktisk eller polart. Men for reisande som ønskjer å oppnå nyebreiddegradsrekordar er kanskje ikkje det så viktig. Eitt av reiseselskapareklamerer med at dei går «From 66 degrees North to 66 degrees South», sjølvom dei faktisk går heilt til 78 grader nord på Svalbard-turen sin. For åtilfredsstille dei som vil oppleve reisa si som erobring av nytt land, har reise-operatørar på Svalbard heilt frå mellomkrigstida av laga til «sertifikat» som bevispå at innehavaren «i beste polartradisjon» har «gjennomført en ekspedisjon iarktiske farvann».95 Grønlandsturisten får også «sertifikat», og det same gjer deisom badar i ein kunstig dam ved den vulkanske stranda på Deception Island.Selskapa deler også ut jakkemerke som trofé, i mangel av kvalrossbartar, -tennereller isbjørnskinn. Dei meir avanserte nordpolturistane plantar sjølvsagt flaggetsitt på polpunktet, i alle fall om dei føler dei har gjort seg fortent til det ved åkjøpe og gjennomføre Børge Ousland sin skiturvariant. På Deception Islander det leiaren av ekspedisjonsteamet som heng opp det norske flagget på vegnerav selskapet.96


Ei gruppe har slått leir ved eit kjøttstativ på ein

fangststasjon på Svalbard.

I vår tid er det ein aukande tendens til at slike turar blir ein del av størrereiseprosjekt, som å «erobre» flest mulig reisemål i det sirkumpolare området,eller for den del heile kloden. Dei samlar på flest mulig stader og attraksjonar.97

«Natt-turistane» må kunne seiast å tilhøre denne gruppa. Dei var medlem-mer av ein organisasjon som arrangerte slike medlemsturer to-tre gonger i åretog kom til Longyearbyen med charterfly midt på natta og blei der knappe firetimar. På den tida skulle dei rekke mest mulig. Slik skildra Svalbardposten det:«Ting skjer med tysk effektivitet: På og av bussen, inn og ut av museum ogkirke, en lynvisitt til Nybyen, Adventdalen og campingplassen, før de småjog-ger ombord i flyet, mette av inntrykk og opplevelser. – Wunderbar! var om-kvedet.»98

For dei som oppheld seg på land i dei polare strøka, er også det barske,sportslige og mandige viktige karakteristika ved turen. Dei første norske turaneblei jo også marknadsført som «sportsturer». Overvekta av menn er endå størrei vintersesongen enn elles. Scooterkjøringa er ein del av denne mannskulturen,og det var også flest menn som overnatta utanfor Longyearbyen, ute i den barskenaturen.99 Dette motivet har også røtter tilbake til den borgarlige askese- ogprestasjonsmoralen i friluftslivet sin barndom, og er sjølvsagt ikkje noko vi berrefinn blant menn i moderne tid, men også blant mange av dei kvinnelige turis-tane, sjølv om det har opphav i ein mannskultur. Ein viktig bakgrunn for denneturistgruppa er nok alle helteforteljingane polarlitteraturen har forsynt særliggutar og menn med. I polområda er menn som Amundsen, Nansen, Scott ogShackleton inspirasjonskjelder og forbilde.100 Ein svalbardfarer har uttrykt detslik: «På et eller annet vis bor det en Nansen eller Amundsen i de fleste av oss.Lysten til å oppdage nytt land, utføre små og store bragder. […] Vi liker å kjenneoss selv og å finne ut hvor grensene går.»101 Turistnæringa speler også på dyrkingaav desse heltane Dei fleste selskapa bruker «polarkjendisar» som Nansen,Amundsen, Andrée, Rasmussen, Ingstad og Shackleton i marknadsføringa,men nokre skiltar også med at dei har levande polarheltar som Børge Ouslandog Liv Arnesen som turleiarar. Slik står dei i tradisjonen etter VDS med kapteinOtto Sverdrup.

Særlig innafor den private feltturismen, men også på arrangerte «ekspedi-sjonar» finn vi mange som først og fremst er ute etter å prøve ut og tøye sineeigne grenser, å vise seg sjølv kva han kan få til. Dei søkjer ikkje ro, men uroog har ikkje berre polarheltane, men også dei som levde av naturressursane somforbilde: «Ishavsfangst og pelsjegerliv krevde sin mann til fulle. Balansegangenmellom dumdristighet og kaldblodig kløkt var hårfin. Den som mestret for-holdene kunne gjøre gode varp. De andre hadde ikke noe her å gjøre.»102 Dettestår i motsetnad til dei reisane som har ferie, rekreasjon og avslapping som sittfremste mål. Som Are Kalvø skriv: «Folk som reiser nordover, er ute etter einidrettsprestasjon, ikkje ein ferie.»103


Den sterke tilrettelegginga av turismen og reglane for privat felttursime harpå mange måtar tatt luven av ein del av desse motiva for «polarferder». Det krevstikkje lenger verken god fysisk form eller stort vågemot for å kunne oppleve polar-naturen. Når ein kan fly til Nordpolen, kjøre scooter eller bli frakta med båttil dei gamle fangststasjonane, og turoperatøren på Grønland finn det nød-vendig å presisere at ein av utfluktene krev at deltakarane kan gå minst sekskilometer i fjellterreng, er det klårt at bestemødre i poplinsanorakk kan gjeredesse turane like godt som dei barske, unge barnebarna i Goretex.

Dersom ein plasserer utforskaren og masseturisten som ytterpunkt i eitspekter av turisttypar, finst begge samtidig i polare strøk, samtidig som spektretkan representere ein endringstendens, frå utforskaren via eliteturisten og denuvanlige turisten mot ein gryande masseturisme.104 Polarturisten er likevelframleis i mindre grad enn mange andre ein «tilfeldig turist», slik mange somreiser til sørlige reisemål ofte er. Er det fullt på charterflyet til Gran Canaria iferieveka, er neppe Svalbard, Grønland, Nordpolen eller Antarktis dei førstealternativa som dukkar opp. Om det i det heile er mulig, får ein ikkje opplevesærlig mykje om ein er «villturist» i polarstrøk, turen må førebuast i større ellermindre grad, i det minste ved å ta nokre telefonar og å pakke sekken med varmeklede.

Å reise til polare strøk kan oppfattast som å ta avstand til masseturismen.Ein del av dei som reiser dit, definerer trulig ikkje seg sjølv som turistar, mensom «reisande» eller friluftsmenneske. I vår tid er det blitt stadig vanskeligareå gjere «eineståande» reiser. Det er ein generell tendens til at tilboda blir mindreattraktive dess meir tilgjengelige dei er. Den moderne masseturisten er blittkarakterisert som ein omvendt kong Midas: Alt han rører ved mistar verdi.105

Etableringa av norskproduserte turistreiser til Nordpolen, Grønland ogAntarktis kan tyde på at Svalbard-turismen alt blitt for alminnelig for elite-og antiturist-turistar, dei søkjer nye polare utfordringar.

Sjølv om det ikkje er vanskelig å peike på store endringar i polarturismenfrå den spede starten på 1800-talet, er kontinuiteten sterk. Som før er stikko-rda eksklusivitet, ekspedisjon og eventyr, vitskap og kunnskap, men ogsåkomfort, tryggleik og hygge.

I europeisk tenking representerte lenge dei arktiske områda eit slags helvetepå jord – å reise nord og ned var å reise til helvete, det var område for fare ogkaoskrefter. Bortom Nordlandet, det ytste landskapet i Norden, fann ein berredet uendelige, skrekkinnjagande Oseanet, som var fylt av ufarbar is og dekt aveit umåtelig mørke. Kom ein for langt ut, risikerte ein å omkomme i eit gapandeavgrunnssvelg i det mørke, svarte ishavet.106

Samtidig var det også dei som meinte områda i nord kunne innehalde storerikdommar. Kvalfangsten i nordlige farvatn gav då også god forteneste for blantanna Nederland og England. Men det var først ved romantikken eit landskap


PåNewtontoppen. Ein prestasjon desse skitur-

istane har funne verdig ei flaggmarkering.

kunne bli sett på som vakkert også om det ikkje var nyttig. På 1800-talet bleidet stadig fleire som drømte om å reise nordover. Det eksotiske, ville, kalde nordverka lokkande på mange i det europeiske borgarskapet. Isen, lysskiftingane,midnattsola og det dramatiske og fjerntliggande landskapet gjekk rett inn i denromantiske naturforståinga. Gjennom turar til arktiske område kunne denromantiske naturopplevinga kombinerast med «alpetørsten», lengsla etter åerobre fjella og villmarka. Slike turar er blitt kalla «The romantic Grand Tour».Grand Tour-tradisjonen hadde sitt utspring hos den britiske overklassen.Tidligare var Italia det klassiske reisemålet for den store danningsreisa unge mennburde ha vore på, men utover 1800-talet oppsøkte ein del av dei «villmarka»,ikkje så mykje for å gå i andre menneske sine fotefar og oppleve kulturarv,som fordi ein i aude område får betre kontakt med seg sjølv og naturen og «växersig stor genom att känna sig liten», for å bruke Ellen Key sine ord.107 I møtemed den storslagne naturen kunne ein finne sitt eigentlige, rette eg. Det modernefriluftslivet gav – og gir nok også framleis – ei blanding av den romantiske natur-opplevinga og prestasjonen, kampen med både den indre og den ytre naturen.108

Turistnæringa i alle år lagt til rette for at fryden ved opplevinga skal veresterkare enn skrekken. Når ein reiser som turist til polare strøk, gir ein seg utpå eit trygt eventyr. Turen blir endå meir vellykka når han kan avsluttast medein varm dusj, dampande punsj eller doggfrisk pils. Det arktisk sublime erblitt mindre sublimt, det farligaste ved å reise til polarstrøk i dag er nok flyreisadit.

Det er ingen tvil om at det å reise til polarstrøk er blitt meir alminnelig-gjort, det er oppnåelig for dei fleste og er ikkje lenger så eksotisk som før. Deter sjølvsagt ikkje berre eit resultat av polarturismen, men også av den masse-medierte røynda vi stadig møter. Dei polare romma er i aukande grad blittintegrert i verdsbilda våre.

Samtidig er spenninga, magien og eksklusiviteten ved reisene heilt nordog heilt sør ikkje borte. Den globale urbane massekulturen gjer trulig at behovetfor slike opplevingar berre vil auke. Turistindustrien speler då også sterkt pådesse strengane, i moderne turistbrosjyrar brukar ein gjerne ord som «bergtatt»eller «bitt av polarbasillen» om kjenslene ein sit igjen med etter ein polar ferietur.Ein føresetnad for at fleire skal få ta del i slike erfaringar, er at turismen blirstyrt slik at dei polare områda framleis kan bli forvalta slik at dei kan framståsom urørte og gje turistane sterke naturopplevingar.

Vil motorisert masseturisme øydelegge noko

av den særeigne naturopplevinga i Arktis?

n o t e r o g l i t t e r a t u r k a p . 1 521

Kap. 1. Thor B. Arlov: Den første ishavsbyen

noter

1 Dette tidsbildet bygger på autentiske kildeopplysninger fra bl.a. SAB, Bergensinnrulleringsarkiv, pk. 46, mannskapslister 1790; RA.RK Tollregnskaper, Bergen, pk. 242og 245, inn- og utgående tollbok 1790; slektshistorie fra Føhr; jf. Arlov 1994: 122, 233ff.

2 De Jong 1978; Brinner 1913: 65ff.; Pontoppidan 1785: 25–26; SAB Bergensinnrulleringsarkiv.

3 Arlov 1994: 230ff.4 RA.RK, Tollregnskaper Bergen, pk. 223, utg. tollbok 1786, nr. 14; jf. Arlov 1994.5 Se for eksempel Vollan 1986.6 Pontoppidan 1785: 68–69.7 Sollied 1922: 84; Arlov 1994: 120ff.8 Vaughan 1994: 77–79; Arlov 1996: 60–63.9 Dalgård 1962: 325ff.; de Jong 1972: 263ff. og 1979: passim.10 Barkham 1984; Jepsen 1994: 37–44.11 Jørgensen 1994.12 Conway 1906: 43ff.13 Barr 1991: 17–39.14 Jackson 1978: 23–26, de Jong 1972 og 1978; Muller 1874.15 Hacquebord 1984: 104ff.; Hacquebord & Vroom 1988: 49ff.; Arlov 1996: 73–79.16 Martens 1675, Hacquebord 1984: 32–37.17 Scoresby 1820, vol. II: 298-311, 397–408.18 Oesau 1937: 37ff. og 1955; Brinner 1937; de Jong 1979: 251–63; Lubbock 1937;

Arlov 1994: 154–159.19 De Jong 1978: 283ff. og 1979; Jackson 1978: 70ff.20 Fossen 1979.21 Norske Riksregistranter IV; Dalgård 1962: 56ff.; Sollied 1919: 150–152.22 Dalgård 1962: 200–209; Sollied 1919.23 Norske kongebrev I, II; Jørgensen 1994: 40–45.24 Arlov 1994: 21–32.25 De Jong 1979: tab. 1 og 7.26 Arlov 1994: 37–39.27 Arlov 1994: 40–49.

NOTER OG LITTERATUR

28 De Jong 1979: tab. 5; Berg 1941: 108ff.29 Arlov 1994: 137–138, 187–194; Oesau 1937 og 1955, de Jong 1978: 251–262.30 Arlov 1994: 55–64; Gad 1969, bd. II: 30ff.; Solberg 1917.31 Nilsen 1987: 18; Lorentzen 1959: 332–336; Arlov 1994: 79–84.32 Arlov 1994: 88–90, 256–261; Sollied 1922: 72–76.33 Gad 1976, bd. III: 69–96.34 Arlov 1994: 98–101; Lorentzen 1959: 352–263; Fossen 1979: 634ff.35 De Jong 1979: tab.1 og 25; Jackson 1978: 70–73.36 Arlov 1994: 108–110, 260–261, 323ff.37 Arlov 1994: 120–128.38 Fossen 1979: 690–700; Arlov 1994: 207ff.39 Arlov 1994: 230–239; SAB Bergens innrulleringsarkiv, pk. 46, mannskapslister

1789–1790.40 Arlov 1994: 324ff.41 Jørgen Thormøhlens «Copiebog», UBiB MS 423.42 De Jong 1979: tab. 24.43 Arlov 1994: 349–357.44 Pontoppidan 1785: 5.

kilder og litteratur

En omfattende kilde- og litteraturoversikt finnes i Thor B. Arlov 1994: Ishavsfangsten fra Bergen1672–1807, doktoravhandling, Universitetet i Trondheim.

kilder

RA.RK: Riksarkivet, Rentekammeret, Tollregnskaper, Bergen A, pk. 3–382 (inn- og utgåendetollbøker).SAB: Statsarkivet i Bergen, Bergens innrulleringsarkiv, pk. 46, mannskapslister 1789–1790.UBiB: Universitetsbiblioteket i Bergen, Manuskriptsamlingen, Ms. 423: CommercedirecteurJørgen Thormøhlens Copiebog, 1676–1706.Norske Riksregistranter.Norske Kongebrev.

litteratur

Arlov, Thor Bjørn 1996 (rev. utg. Trondheim 2003): Svalbards historie 1596–1996, Oslo.– 1994: Ishavsfangsten fra Bergen 1672–1807. Doktoravhandling, Universitetet i

Trondheim.Barkham, Selma Huxley 1984: The Basque Whaling Establishments in Labrador 1536–1632– A Summary, Arctic, vol. 37, no. 4.Barr, Susan 1991: Jan Mayen. Norges utpost i vest. Øyas historie gjennom 1500 år, Oslo.Berg, Henry 1941: Trondhjems sjøfart under eneveldet 1660–1814, Trondhjems

sjøfartsmuseums årsskrift, 1938–41, Trondheim.Brinner, Ludwig 1913: Die deutsche Grönlandsfahrt, i serien Abhandlungen zur Verkehrs- und

Seegeschichte, utg. ved D. Schäfer, bd. VII, Berlin.Conway, Martin 1906: No Man’s Land. A History of Spitsbergen from its Discovery in 1596

to the Beginning of the Scientific Exploration of the Country, Cambridge.

522 n o t e r o g l i t t e r a t u r k a p . 1

Dalgård, Sune 1962: Dansk-norsk hvalfangst 1615–1660. En studie over Danmark–Norgesstilling i europæisk merkantil expansion, København.

De Jong, Cornelis 1972: Geschiedenis van de oude Nederlandse walvisvaart, deel I: Grondslagen,ontstaan en opkomst, 1612–1642, Pretoria.

– 1978: Geschiedenis van de oude Nederlandse walvisvaart, deel II: Bloei en achteruitgang,1642–1872, Johannesburg.

– 1979: Geschiedenis van de oude Nederlandse walvisvaart, deel III: Noten bij deel twee,tabellen, grafieken, bijlagen, Johannesburg.

Fossen, Anders B. 1979: Bergen bys historie, bd. II, Bergen.Gad, Finn 1969: Grønlands historie, II: 1700–1782, København.– 1976: Grønlands historie, III: 1782–1808, København.Hacquebord, Louwrens 1984: Smeerenburg. Het verblijf van Nederlandse walvisvaarders

op de westkust van Spitsbergen in de zeventiende eeuw, (Mededeling nr. 9 van het ArctischCentrum) Groningen.

Hacquebord, Louwrens & Wim Vroom 1988: Walvisvaart in de Gouden Eeuw. Opgravingenop Spitsbergen, Amsterdam, Rijksmuseum/Arctisch Centrum.

Jackson, Gordon 1978: The British Whaling Trade, London.Jepsen, Palle Uhd 1994: Harpuner i Arktis. Hvalfangst ved Svalbard i 1600-årene. Fiskeri- og

Søfartsmuseet, Esbjerg.Jørgensen, Roger 1994: Kommersiell kvalfangst i Nord-Norge på 1600-tallet, Tromura

Kulturhistorie nr. 26, Tromsø.Lorentzen, Bernt 1959: Bergen og sjøfarten, I: Fra Olav Kyrres tid til året 1814, Bergen.Lubbock, Basil 1937: The Arctic Whalers, Glasgow.Martens, Friderich 1675: Spitsbergische oder Grönlandische Reise-Beschreibung, Hamburg.Muller, Samuel 1874: Geschiedenis der Noordsche Compagnie, Utrecht.Nilsen, Tore L. 1987: Nøytral skipsfart i krigstid. Bergens skipsfart fra midten av 1730-årene

til slutten av 1760-årene, Sjøfartshistorisk årbok 1987, Bergen.Oesau, Wanda 1937: Schleswig-Holsteins Grönlandsfahrt auf Walfischfang und Robbenschlag

vom 17.–19. Jahrhundert, Glückstadt.Oesau, Wanda 1955: Hamburgs Grönlandsfahrt auf Walfischfang und Robbenschlag vom

17.–19. Jahrhundert, Hamburg.Pontoppidan, Carl 1785: Hval- og Kobbefangsten udi Strat-Davis, ved Spitsbergen, og under

Eilandet Jan Mayn, samd dens vigtige Fordele, i Anledning af den Kongel. allern.Placat af 13 Octbr. 1784; tilligemed nogle oplysende Efterretninger om Fangsten,Behandlingsmaaden, m.m. København.

Scoresby, William 1820: An Account of the Arctic Regions with a History and Description ofthe Northern Whale-Fishery, I–II, Edinburgh.

Solberg, O. 1917: Det bergenske handelskompani av 1721 og Grønlands kolonisation, BergensHistoriske Forenings Skrifter nr. 23, Bergen.

Sollied, P.R. 1919: Hvalfangsten fra Bergen i ældre tider, Bergens Historiske Forenings Skrifternr. 24, Bergen.

– 1922: Bergens grønlandsfart i tiden efter Egede, Det norske Geografiske Selskabs Aarbok,1919–21, Kristiania.

Vaughan, Richard 1994: The Arctic. A History, Stroud.Vollan, Odd 1986: Selfangst i Norden. Mot isdekt hav, Ålesund.


Kap. 2. Jens Petter Nielsen: Ishavet er vår åker

noter

1 Se Paal Bergs inaugural-tale 14.08.1925, som markerte at Norge tok Svalbard ibesittelse. Trykket bl.a. hos Lund 1997: 17–22.

2 Jørgensen 1994: 29.3 Se Hultgreen 2000: 30.4 Isachsen 1923–51: 366. Se også Nansen 1911: 420–21.5 Starkov 1988.6 Hultgreen 2000.7 Usjakov 1997, b.2: 58–59.8 Se Arlov 1996: 122.9 Tolkatsjov (red.) 1996: 15–19.10 Ovsjannikov 1988: 75.11 Schnitler 1929–85, b.2: 394–95. Sivertsen 1973: 14.12 Se Hultgreen 2000: kap. 8.13 Se Arlov 1996: 256ff.14 FP 08.12.1877 og 12.01.1878. En gammel Hammerfestborgers [C.L. Bucks]

efterladte optegnelser.15 Se avisen Tromsø 10.04.1928. Isachsen 1916–1919: 161.16 Det var Jens Christian, Marcus Wøldicke og Christopher Lorents Buck.17 Se Reymert 1980: 288.18 Skuta kom tilbake allerede etter fem uker – uten fangst. Og en lignende skjebne

rammet briggen «Nicolay», som kjøpmann J.O. Torske på Loppa samme år utrustettil fangst på Bjørnøya. Den måtte snu på grunn av is og tåke før den nådde frem.Se Reymert 1980: 289 og Hagemann 1888: 135–39.

19 Arlov 1996: 127.20 Rathke 1907: 136.21 Nielsen 1990: 325–27.22 Se Bjørgo et al. 1995: 251–254.23 Conway 1906: 269. Se også «Sir John Rice Crowe». Nekrolog i Ny illustreret Tidende

21.01.1877.24 Sivertsen 1973: 48.25 Keilhau 1831: 233.26 Keilhau 1831: 236.27 Keilhau 1831: 233. Nicolaysen 1894: 426.28 Sivertsen 1973: 48.29 Arthur de Capell Brooke 1827: 127. Keilhau 1831: 233.30 Se Fredrik Rode i Morgenbladet 26.05.1828.31 Arlov 1996: 131–34.32 Capell Brooke opplyser at det først ble sendt en overvintringsekspedisjon på 15 mann

til Bjørnøya, og først etter at den viste seg å være vellykket, sendte man overvintreretil Spitsbergen (Capell Brooke 1938: 54–55). Hvis dette er riktig, må den førsteovervintringen på Bjørnøya ha funnet sted i 1821–22.

33 Lønø 1991: 13. Se også FP 03.02.1871.34 Capell Brooke 1938: 54–55.35 Se Fredrik Rodes brev til Morgenbladet 1828 nr. 147.36 Lønø 1991: 12.37 Kharitonov 1849: 285.



38 Keilhau 1831: 234, Lønø 1991: 15.39 Olafsen u.d.: 6–7.40 Everest 1829: 124.41 Rode 1826–27: 52.42 Sivertsen 1973: 50–51.43 Nielsen 1990: 351.44 Sivertsen 1973: 50.45 Lønø 1991: 20–21.46 Sørensen 2002: 45.47 FP 03.02.1871.48 Le Roy 1774; Roberts 2004.49 Kharitonov 1849: 296. Skuta forliste.50 Vize 1948: 86–87.51 Den første som hevdet dette var Martin Conway. Se Conway 1906: 273.52 Jasinski 1995: 249–253, Storå 1987: 133.53 Jasinski 1993: kap. 11: 62–63.54 Hultgreen 2000: 284, 298.55 Sørensen 2002: 47.56 Hultgreen 2002: 300–301.57 Sivertsen 1973: 51.58 TT 11.11.1841.59 TT 17.09.1843.60 Korjakin 1991: 73–74.61 Ukhtomskij 1883: 19. Korablev 1980: 39.62 Arlov 1996: 150–51.63 Se Isachsen 1932: 181.64 TST 10.04.1862.65 Vollan 1986: 51.66 Vollan 1986: 51. Christensen 1995: 81–82.67 Paulsen 1999: 66; Vollan 1986: 52–53; Johnsen 1943: 37–41.68 Johnsen 1943: 9–10. Også andre historikere har vært inne på dette. Se f.eks. Niemi

1995: 32, de Jong 1977: 44–45.69 Isachsen 1932: 201–202.70 Klæbo 1895: 21.71 Vollan 1986: 54.72 Johnsen 1943: 46–47; Vollan 1986: 55.73 Sivertsen 1973: 50.74 Andresen 1994: 223.75 Se TST 23.12.1858 og 25.03.1860.76 Isachsen 1916–1919: 192.77 Ytreberg 1946: 598.78 TST 25.09.1864.79 FP 14.12.1900.80 Den første nordnorske reder vi kjenner til som forsøkte seg med dampkraft i ishavs-

farten, var H.R. Klæboe Dahl i Vadsø. Han sendte i 1870 dampskipet «Trafik» påfangst til Karahavet, der det forliste. Se Beronka 1933: 101.

81 Isachsen 1932: 204.82 Ytreberg 1946: 595.83 For avsnittene om forberedelsen og utrustning – se særlig TST 03.06.1866.84 Rode 1842: 191.85 Se f.eks. innrulleringsbetjent Dahl i FP 01.11.1866.


86 Se f.eks. FP 24.05.1895.87 Isachsen 1932: 206.88 Isachsen 1932: 206.89 Vollan 1986: 53.90 Se Nansen 1924: 113ff for en beskrivelse av «ungfangsten».91 Isachsen 1932: 208.92 Nansen 1890: 180.93 Nansen 1924: 115.94 Lie 1870: 551.95 Se Kulstad 1871.96 Sørensen, L.N. 2001: 12–13.97 Paulaharju 1973: 268. Isachsen 1916–1919: 202.98 Isachsen, 1923–51: 366.99 FP 24.05.1895. Om kvitfisk, se også Sivertsen 1973: 51.100 Se Nicolaysen 1894: 444.101 Isachsen 1932: 198.102 Norman 1866: 32.103 Klæbo 1895: 27.104 Hauglid 1991: 385–391. Lønø 1991: 37–60. Vorren 1995.105 Fulsås 2003: 9–10.106 Om lott og avlønning se Hauglid 1991: 384, Nicolaysen 1894: 438–39.107 Lie 1870: 552.108 Isachsen 1932: 203.109 Se Hauglid 1991: 377.110 TST 03.06.1866.111 I Tromsø amt ble ishavsfangst av en eller annen grunn nesten ikke registrert i

folketellingen av 1875.112 TST 04.05.1865.113 Andresen 1994: 230.114 Hauglid 1991: 380.115 TST 03.06.1866.116 FP 30.05.1895.117 TST 03.06.1866.118 Rønning Balsvik 1989, b.1: 97–102.119 Niemi 1994: 179–180.120 Nielsen 1995: 343ff.121 Sivertsen 1973: 131–32.122 Paulaharju 1973: 261–62.123 Opprinnelig Ruijan suomalaisia 1928124 Hauglid 1991.125 Påmønstringer til Ishavet fra Tromsø 1868–1908:

Kilde: Tromsø sjømannskontor, annotasjonsrull 3 og 4. SATØ.

1868–18991899–1908

157 39,4%109 46,8%

58 14,5%54 23,2%

57 14,3%37 15,9%

127 31,8%33 14,1%

399233

Tromsø Tromsøsund Balsfjord Andre Totalt

126 Lie 1870: 552.127 Paulsen 1999: 73. Helge Paulsen, personlig meddelelse 19.08.2003.128 Lie 1870: 551.129 Elstad 1991: 586–98.130 Se Sejersted 1978: 126.131 Rode 1842: 191.132 Zjilinskij 1918: 23–24.133 Vinje 1870: 162.134 Se f.eks. Engelhardt 1899.135 Bulatov 1997: Predislovie.136 Se Vorren 1992.137 Se TST 12.03.1871.138 FP 20.05.1895.139 TST 25.09.1864.140 Mohn 1896: 238–39, Hoel 1964, b.1: 136.141 Elling Carlsen, En kortfattet Beskrivelse over Briggen ‘Jan Mayens’ Reise omkring

Svalbard i Juli og August 1863. TST 06.09.1863 og 22.10.1863. Se også Mohn 1896:239–240 og Ytreberg 1946: 601–602.

142 Nicolaysen 1894: 434–35.143 Nordenskiöld daterer Carlsens første reise til Novaja Zemlja feilaktig til 1868

(Nordenskiöld u.d.: 280), og senere har dette årstallet fått stor utbredelse ilitteraturen.

144 Se Kristoffersen 1993: 109.145 Jf. de ulike versjonene som gis i Ytreberg 1946 og Sivertsen 1973.146 Mook 1983: 23.147 Sivertsen 1973: 95. FP 03.02.1871.148 FP 25.02.1869.149 Valle 1956: 11.150 FP 10.06.1871.151 Christensen 1996: 271.152 GAAO f. 4, op. 16, t. 1, d. 1866. Brev fra det svensk-norske konsulatet til guvernøren

14.10 1878. Morgenbladet 21.12.1878.153 GAAO, f. 1, op. 8, t. 1, d. 2049, l. 23–28. Se også Meyer 1937: 252–53.154 Valle 1956: 25–29.155 Se Arkhangelskie gubernskie vedomosti 14.03. og 18.03.1898.156 Nielsen 1993.157 FP 24.01.1894.158 Se Birkeland 1908: 31–38.159 H.A. Falsen til statsminister Blehr 25.07.1903. UDA P5 B 2/08.160 Nielsen 1993.161 RAVMF f. 417, op. 1, d. 2279, l. 182. Sjefen for Ministeriet for landbruk og

statseiendommer til sjefen for Marineministeriet 30.05.1901. AVPRI, f. II, Departement1–5, op. 407, d. 78, l. 68-69.

162 TST 15.10.1871. Se også Petermanns Mitteilungen 1872: 385.163 Nansen 1924.164 Se Mohn 1895 og Hoel 1944.165 Se Klæbo 1895: 58–59, Hestmark 1999: 237–38.166 Vorren 1992: 25–30, 58–59. TT 29.10.1865.167 Nordenskiöld u.d.: 283.168 Se Johannesen 2000.169 Nordenskiöld u.d.: 296.


170 Paulaharju 1973: 267. Isachsen 1916–19: 227.171 TST 12.01, 26.02 og 02.03.1871, Om vort Fangstfelt i Ishavet.172 Kremer 1957: 147–50.173 Kharitonov 1849: 282.174 Lars Follum, Er det antageligt, at Land findes mellem Spitsbergen [Giles Land] og

Novaja Zemlja, og liggende sydligt nok til Fangstfelt for Ishavsbedriften? Aftenbladet1871, nr. 102.

175 Kropotkin 1871: 35. Idem 1990: 210–211.176 Kropotkin 1990: 212–213. Markin 2002: 150.177 Se FP 03.02.1871. TT 02.03.1871.179 Se for eksempel Tønnessen og Johnsen 1982: 32.180 Olstad 1995: 40–41, 45.181 Se Fløistad 1995.182 Olstad 1995: 51–52.183 Se Klæbo 1895: 58–61.184 Johnsen 1943: 96.185 Om Christensen og Framnæs, se for eksempel Olstad 1995: 66–74.186 Om Larsen, se for eksempel Tønnessen 1967: 242f.187 Se Mohn 1896 og Hestmark 1999: 517.188 Isachsen 1932: 186.189 Carlsen 1875: Forord.190 Kish 1973: 108.191 TST 19.01.1871.192 TST 29.10.1874.193 Hougen 1891: 75.194 Se Paulsen 1999: 76.195 Se f.eks. Rolfsen 1896: 127 og Johnsen 1943: 96.196 Sørensen 2001: 338.197 Se Niemi 1995: 23.198 Rolfsen 1896: 127–133.199 Klæbo 1895: 6.200 Folkevennen 1870: 543.201 Niemi 1995: 23.202 Se Teemu Ryymin 2003: 271.203 Paulaharju 1973: 281–82. Se også TT 29.10.1865.204 FP 01.09.1896.

litteratur

Andresen, Astri 1994, Handelsfolk og fiskerbønder. 1794–1900. Tromsø gjennom 10 000 år,Tromsø.

Arlov, Thor Bjørn 1994, A short history of Svalbard, 2. utg., Oslo.– 1996 (rev. utg. Trondheim 2003), Svalbards historie 1596–1996, Oslo.Balsvik, Randi Rønning 1989: Vardø. Grensepost og fiskevær 1850–1950, bd. 1, Vardø/Stavanger.Beronka, Johan 1933, Vadsø bys historie. Med spredte bidrag til Varangers histore, Vadsø.Birkeland, Kristian. 1908, The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903.

Tittel: On the cause of magnetic storms and the origin of terrestrial magnetism, Kristiania.Bjørgo, Narve et al. 1995, Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, b.1 Norsk

utenrikspolitikks historie, Oslo.Buck, Christopher Lorentz 1877–78, En gammel Hammerfestborgers efterladte optegnelser.


Finmarksposten 08.12.1877 og 12.01.1878.Bulatov, Vladimir. 1997, Russkij Sever, b.1: Predislovie, Arkhangelsk.Capell Brooke, A. de 1827, A Winter in Lapland and Sweden with various Observations relating

to Finmark and its Inhabitants, London.– 1936, En engelskmanns skildringer fra Finnmark for vel 100 år siden, ved A.B. Wessel,

Kirkenes.Carlsen, Elling 1875, Optegnelser fra den østerrigsk-ungarske polarexpedition (1872–1874),

Tromsø.Christensen, Pål [& Pedersen, Gunnar] 1996, Ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk. 1900–1945,

bd. 3 Tromsø gjennom 10 000 år, Tromsø.Conway, Martin 1906, No Man’s Land. A History of Spitsbergen from its Discovery in 1596

to the Beginning of the Scientific Exploration of the Country, Cambridge.Elstad, Åsa 1991, Mentalitet og økonomi – Nord-Noreg 1750–1950, HistoriskTidsskrift 4/1991.Engelhardt, A.P. 1899, A Russian Province of the North, London.Everest, Robert. 1829, A Journey through Norway, Lapland and Part of Sweden, London.Fløistad, Brit 1995, Hvalen – ressurs og politikk. Historisk overblikk, Vestfoldminne 1995,

Tønsberg.Fulsås, Narve 2003, Havet, døden og vêret. Kulturell modernisering i Kyst-Noreg. 1850–1950. Oslo.Hagemann, O.A. 1888, Ishavsfangst fra Hammerfest i forrige Aarhundrede, Skilling-Magazin,

bd. 81, Kristiania.Hauglid, Anders Ole 1981, Fram mot økt sjølstyre. 1830–1920, bd. 2 Balsfjorden og Malangens

historie, Storsteinnes.Hestmark, Geir 1999, Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851–1905, Oslo.Hoel, Adolf 1944, Nord-norske fangstfolk som geografiske oppdagere og forskere i de arktiske

egne. Særtrykk av Hålogalandsambandets årbok, Oslo.Hougen, Engebret 1891, Digte. Udgivne efter Forfatterens Død. Kristiania.Hultgreen, Tora 2000, Den russiske fangsten på Svalbard. En reanalyse av arkeologiske og

historiske kilder. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Institutt for arkeologi,Universitetet i Tromsø.

Isachsen, Gunnar 1916–19, Fra Ishavet. Ishavsfarer SivertTobiesen. Folk, fangst og færder. Særtrykkav Det norske geografiske selskabs aarbok, Kristiania.

– 1923–51, Den norske ishavsfangst. I Bugge, Alexander (red.): Den norske sjøfartshistorie. Fra de ældste tider til vore dage, bd. 3, Kristiania-Oslo.

– 1932, Ishavsfangsten fra Sandefjord. I Hougen, Knut (red.), Sandefjords historie, Iog II, Oslo.

Jasinski, Marek E. 1993, Pomors in Grumant. Archaeological studies of Russian hunting stationsin Svalbard. Vol. I–II. Doctoral thesis in archaeology. Faculty of Social Sciences,University of Tromsø.

– 1995, Promysjlennik, Kotsj, Izba – resultater av nyere forskning om russiskfangstvirksomhet på Svalbard. I Sørheim & Johannesen (red.), Svalbard fraingenmannsland til del av Norge. Rapport nr. 3/95, Trondheim.

Johannesen, Sven 2000, De nordnorske ishavsskipperne og polarforskningen. En studie av deresinnsats i oppdagelsen og utforskningen av det europeiske Arktis mellom Grønland ogAsias nordspiss perioden 1850–1920. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.

Johnsen, A.O. 1943, Svend Foyn og hans dagbok, Oslo.Jørgensen, R. 1994, Kommersiell kvalfangst i Nord-Norge på 1600-tallet. Tromura.

Kulturhistorie nr. 26. Universitetet i Tromsø.Keilhau, Baltasar Mathias 1831, Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt Beeren-Eiland og

Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828, Christiania.Kharitonov, A. 1849, Arkhangelskie promysjlenniki na Grumante (Sjpitsbergene) (Iz zametok

Sjenkurtsa), Otetsjestvennye zapiski XVI, Moskva.


Kish, George 1973, North-east passage. Adolf Erik Nordenskiöld, his life and times, Amsterdam.Klæbo, Hans B. 1895, Svend Foyn. Et mindeskrift, Kristiania.Konow, Thomas 1963[?], Sekondløitnant Konows tokt til Finmarken 1816, v/ T.K. Olafsen,

Horten.Korablev, N.A. 1980, Sotsialno-ekonomitsjeskaja istorija Karelskogo Pomorja vo vtoroj polovine XIX

veka. PetrozavodskKorjakin, V.S. 1991, Istoritsjeskie materialy issledovanija pamjatnikov istorii osvoenija Arktiki.

Novaja Zemlja, Moskva.Kremer, B.A. 1957, Kak bylo predskazano susjtsjestvovanie Zemli Frantsa Josifa, Letopis Severa,

Moskva.Kristoffersen, Yngve 1993, Ishavet som arbeidsplass. To fangstmenn forteller, Alta.Kropotkin, P.A. 1871, Ekspeditsija dlja issledovanija russkikh severnykh morej, St. Petersburg.– 1990, Zapiski revoljutsionera, Moskva.Kulstad, Johan 1871, Beretning om min reise til Spitsbergen i aaret 1853, mit ophold

dersteds, og mine og mandskabets lidelser i Ishavet, indtil vor redning af den danskebrig «Ploven», kapt. Schau, Tromsø.

Le Roy, Pierre Louis 1774, A Narrative of the singular Adventures of Four Russian Sailors,Who were cast away on the desert Island of East-Spitzbergen, together with someObservations on the Productions of that Island, etc., London.

Lie, Jonas 1870, Svend Føyn og Ishavsfarten, Folkevennen bd. 19, nr. 6, KristianiaLund, Thoralv 1997, Det har skjedd på Svalbard, bd. 2, Tromsø.Lønø, Odd 1991, Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard, Jan Mayen og Frans Josef

Land, Oslo.Markin, V.A. 2002, Neizvestnyj Kropotkin, Moskva.Meyer, Chr. 1937, The Extent of Jurisdiction in Coastal Waters. Illustrated by State Practice and

the Opinions of Publicists (St.Dok. No.17/1927), Oslo.Mohn, Henrik 1896, Norske sjømænds bidrag til de arktiske egnes geografi. I Brøgger, W.C.

og Rolfsen, N.: Fridtjof Nansen 1861–1893, København.Nansen, Fridtjof 1890, Paa ski over Grønland, Kristiania.– 1924, Blant sel og bjørn. Min første Ishavs-ferd, Kristiania.Nicolaysen, O. 1894, Ishavsfangsten paaTromsø og Hammerfest i dens Begyndelse og Udvikling,

Norsk Fiskeritidende, Bergen.Nielsen, Jens Petter 1990, Altas historie, bd. 1, De glemte århundrene (1520–1826), Alta.– 1993, Novaja Zemlja – «no man’s country»? Ottar 1993/4.– 1995, Altas historie, bd. 2, Det arktiske Italia (1826–1920), Alta.Nordenskiöld, Adolf Erik u.d. Vegas Reise omkring Asia og Europa. Tilligemed et historisk

tilbakeblik paa tidligere reiser langs nordkysten af den gamle verden, bd. 1. Kristiania.Niemi, Einar 1994, Fra Nord-Norge til Amerika. Noen refleksjoner om problemstillinger,

perspektiver og utfordringer, Heimen 3.– 1995, Svend Foyn og Finnmark. Fra helt til skurk? Eksemplet Vadsø, Vestfoldminne

1995, Tønsberg.Norman, C. 1865–67: Hval-, Hvalros- og Sælhundefangstens Historie og Udvikling i de arktiske

Farvande, Tidsskrift for Søvæsen, Ny Række, 1ste Bind: 511–524 (1865), Ny Række,2det Bind: 26–55 (1866), Ny Række, 2det Bind: 240–53 (1866), Ny Række, 2detBind: 341–353 (1866), Ny Række, 2det Bind: 451–458 (1866), Ny Række, 2det Bind:529–553 (1867), København.

Olstad, Finn 1995, Strandsitter og verdensborger, bd. 1 Sandefjords historie, Sandefjord.Ovsjannikov, O. 1988, Pomorskaja promyslovaja ‘Entsiklopedija’ kontsa XVIII v. I Tsjistov,

K.(red.), Kultura Russkogo Severa, Leningrad.Paulsen, H. 1999, Fra Nordishavets de kolde strande, Njotarøy 1992–, Borgheim.Paulaharju, Samuli 1973, Finmarkens folk, Stockholm.


Mittheilungen aus Justus Perthes’ geographischer Anstalt über wichtige neue Erforschungenauf dem Gesammtgebiete der Geographie. Gotha.

Rathke, J. 1907, Afhandling om de norske fiskerier og beretninger om reiser i aarene 1795–1802for at studere fiskeriforhold mv., Kristiania.

Reymert, Per Kyrre 1980, Hammerfest – Norges første ishavsby 1778–1820, Heimen.Roberts, David 2004, Four against the Arctic. Shipwrecked on the Top of the World, London.Rode, Frederik. 1826–27, Dagbog under mit Ophold i Finmarken som Sognepræst til Talvig

(1826–1827), Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling ms. 1187. Upubl.– 1842, Optegnelser fra Finmarken, samlede i Aarene 1826–1834. Og senere udgivne

som et Bidrag til Finmarkens Statistik, Skien.Rolfsen, Nordahl 1896, Læsebok for folkeskolen, Kristiania.Ryymin, Teemu 2003, «De nordligste finner.» Fremstillingen av kvenene i den finske litterære

offentligheten 1800–1939. Doktoravhandling, Universitetet i Tromsø.Schnitler, Peter 1929–85, Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745,

vol. 1–3, Oslo.Sejersted, Francis 1978, Den vanskelige frihet 1814–1851, bd. 10 i Knut Mykland (red.) Norges

historie, Oslo.Sivertsen, Jørgen 1973, Hammerfest. 1789–1914, Hammerfest.Starkov, Vadim F. 1988, Russian Sites on Spitzbergen and the problem of Chronology.

Fennoscandia archaeologica 5, Helsinki.Sørensen, Lars Normann, 2001, Henry Rudi, Isbjørnkongen, 4. utg. Oslo.Sørensen, T. 2002, Skipper Junges ulykksalige Spitsbergen-tur, Tromsøboka den tredje, Tromsø.Sørensen, Øystein 2001, Kampen om Norges sjel, bd. 3 Norsk idéhistorie, Oslo.Tolkatsjov, V.F. (red.) 1996, Terra incognita Arktiki, Arkhangelsk.Tønnessen, Joh. N. 1967: Den moderne hvalfangsts historie. Opprinnelse og utvikling.

Verdensfangsten 1883–1924, 1: 1883-1914, Sandefjord.Tønnessen, Joh. N. og A.O. Johnsen 1982, The history of modern whaling, London og

Canberra.Ukhtomskij, L. 1883, Novaja Zemlja. Etnografitsjeskij etjud, St. Petersburg.Valle, K. 1956, En oversikt over konfliktene mellem Norge og Russland om selfangsten i Østisen

i tidsrommet 1893–1926. Magisteravhandling i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.Vinje, A.O. 1870, Frå Tunsberg og Larvik, Dølen 1870, nr. 14 og 19. Noe forkortet opptrykk

i A.O. Vinje 1967, Fjøllstaven min og andre ferdaskildringar, Oslo.Vize, Vladimir Ju. 1948, Morja sovetskoj arktiki. Otsjerki po istorii issledovanij,

Moskva–Leningrad.Vollan, Odd 1986, Selfangst i Norden. Mot isdekt hav, Ålesund.Vorren, Tore 1992, Karl Pettersen. Ildsjel og banebryter, Ottar nr. 191, Tromsø.– 1993, To menn i isen. Fra ishavsskippernes historie, Oslo.Ytreberg, Nils .A. 1946, Tromsø bys historie, b.1, Tromsø.Zjilinskij, A. 1918, Rossija na Severe (K opisaniju zjizni i dejatelnosti M.K. Sidorova),

Arkhangelsk.


ForkortelserAVPRI Arkivet for det russiske imperiets utenrikspolitikk (Moskva)FP Finmarksposten (Hammerfest)GAAO Statsarkivet for Arkhangelsk fylke (Arkhangelsk)RAVMF Arkivet for den russiske marine (St. Petersburg)RHO Registreringssentralen for historiske data, Universitetet i TromsøSATØ Statsarkivet i TromsøTST Tromsø StiftstidendeTT Tromsø TidendeUDA Utenriksdepartementets arkiv, Riksarkivet (Oslo)

Kap. 3. Bjørg Evjen: Bergverkssamfunn i Arktis

noter

1 Gjengitt i Amundsen 2001: 33.2 Arlov 1996: 246.3 Hoel 1966: 586.4 Hoel 1967: 1106.5 Be, Befaringsprotokoll bergmesterens rapport 1926.6 Hoel 1967: 1443.7 Hoel 1928: 1 og Arlov 1996: 244.8 Hoel 1928: 13 hevder 15.000 kvadratkilometer før 1920.9 Hoel 1928: 6 og 1966: 231.10 SvKi, Brev fra Utenriksdept til biskopen i Tromsø, 10.03.1908.11 Mathisen 1951: 120.12 Hoel 1967: 1443.13 Hoel 1966: 82; Ulvang 2000: 72 og 49.14 Arlov 1996: 269f.15 Arlov 1996: 275.16 Agøy 1997: 45.17 Se bl.a. Lund 1997: 49.18 Agøy 1997: 34, 43 og 110.19 Johannessen 1996: 51 og 64.20 Johannessen 1996: 53.21 Johannessen 1996: 149; Mikalsen 1996: 141.22 Sørheim 1995: 214.23 Arlov 1996: 252.24 Hoel 1928: 14.25 Hoel 1928: 22.26 Hoel 1967: 1443, se også Mikalsen 1996: 31ff.27 Arlov 1996: 319f.28 Uttalelse fra Svalbardkommisjonen av 1929 angående Statens interesser på Svalbard.

Vedlegg til St.prp. nr. 51 1932.29 St.prp. nr. 51 1932.30 Arlov 1996: 356ff.31 Evjen 1995a: 309.32 Evjen 1995a: 308.33 Arlov 1996: 320.34 Arild 1999: 24.35 Harstad Tidende, 04.07.1914, 02.06.1917, 27.06.1917.36 Berg 1995: 171.37 Arild 1999: 18.38 Gjengitt i Evjen 1995a: 149.39 Svalbardloven kap. 2, paragraf 5.40 Hanoa 1993: 37.41 Gjengitt i Polarboken 1980: 18 og 28.42 Arild 1999: 30.43 SvMu; Martha Gilsons dagbok: 62.44 Ingstad 1948: 272.45 Evjen 1995a: 97.


46 Evjen 1995a: 171.47 Intervju med forfatteren.48 SvKi, Om menighetsforholdene på Svalbard, utarbeidet til bispevisitasen 1954.49 SaTø, Brev av 25.6.1927 til Tromsø kommunes administrasjon, fra Store Norske,

Harstad.50 Intervju med forfatteren.51 Se f.eks. Hanoa 1993: 56 og 111.52 Arbeiderminner Norsk folkemuseum, nr. 608: 6.53 Arbeiderminner Norsk folkemuseum, nr. 608: 4.54 Intervju med forfatteren.55 Evjen 1995a: 108.56 Intervju med stiger Thomassen i Svalbardposten nr. 12 1955/56.57 Be, Befaringsprotokoll bergmesteren 1926.58 Arbeiderminner Norsk Folkemuseum, nr. 608.59 Be, Befaringsprotokoll bergmesteren 1928.60 Bogen 1967: 43.61 Tromsø 1.4.1920.62 Intervju med forfatteren.63 Intervju med forfatteren.64 Be, Befaringsprotokoll bergmesteren 1938.65 Nordlys 21.5.1920.66 Arbeiderminner Norsk Folkemuseum, nr. 608: 6.67 Arbeiderminner Norsk Folkemuseum, nr. 608: 6.68 Evjen 1995a: 209.69 Berggrav 1937: 94, 103.70 Ingstad 1948 (2001): 243.71 Betegnelsen «Det doble årets sted» er brukt i Hauan og Reymert 2002: 114.72 Arild 1999: 41.73 Arbeiderminner Norsk Folkemuseum, nr. 608: 2.74 Evjen 1995a: 216f.75 Intervju med forfatteren.76 SaTø, Kings Bay 1929 sykerapport.77 Hanoa 1993: 21.78 Arbeiderminner Norsk Folkemuseum nr. 608: 3.79 Gjengitt i Evjen 1995a: 241.80 Westby 1923: 261.81 Intervju med forfatteren.82 Polarboken 1981–82: 68.83 Bogen 1967: 76.84 Ingstad 1948 (2001): 249–250.85 Arild 1999: 28.86 Evjen 1993: 21.87 Evjen 1995a: 203.88 Polarboken 1978–88: 49.89 Balstad 1956: 122.90 Polarboken 1987–88: 39.91 Intervju med forfatteren.92 Intervju med forfatteren.93 Evjen 1993: 18.94 Intervju med Aksel Holand i Svalbardpostens julenummer 1950.95 Evjen 1995a: 186.


96 Evjen 1995a: 257.97 Evjen 1995a: 258.98 Evjen 1995a: 258.99 Evjen 1995a: 262 f.100 Evjen 1995a: 265 ff101 Gjengitt i St.prp. nr. 1, hovedpost V, kap. 1, 1915: 3.102 For Fattig og Rik 19.08.1919.103 For Fattig og Rik 12.10.1919.104 Evjen 1995a: 68.105 For Fattig og Rik 1935.106 Nor, Indremisjonsselskapets årsmeldinger, 1932–34: 117.107 SvKi, Dagbok fra prestene i mellomkrigstiden.108 Tø, Visitasprotokoll for Svalbard: 11.109 Berggrav 1937: 104.110 For Fattig og Rik 19.9.1937.111 Arbeiderminner Trondheim nr. 1172.112 Polarårboken 1939.113 Tø, Visitasprotokoll fra Svalbard.114 SaTø, Sverdrups dagbok: 2.115 Be, Befaringsprotokoll bergmesteren.116 Hanoa 1993: 73, Sverdrup skriver at det skjedde den 28., s. 35.


Trykte kilderAbs, Otto 1929: Untersuchungen über die Ernährung der Bewohner von Barentsburg, Svalbard,

Oslo.Agøy, Nils Ivar 1997: Militæretaten og «den indre fiende» fra 1905–1940, Oslo.Amundsen, Birger 2001: Svarthvitt, Oslo.Arild, Ferdinand R. 1999: Tømmermann på Svalbard. Om hangaren til luftskipet «Norge» og

andre fortellinger, Bodø.Arlov, Thor Bjørn 1996 (rev. utg. Trondheim 2003): Svalbards historie 1596–1996, Oslo.Balstad, Liv 1955: Nord for det øde hav, Bergen.Berg, Roald 1995: Norge på egen hånd. 1905–1920, bd. 2 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.Berggrav, Eivind 1937: Spenningens land. Visitas-glimt fra Nord-Norge, Oslo.Bogen, Sverre 1967: Rallarliv i nord, Oslo.Drivenes, Einar-Arne 1985: Fiskarbonde og gruveslusk, Tromsø.Evjen, Bjørg 1993: Utenlandske naboer ved Isfjorden på Svalbard, Ottar nr. 4, Tromsø.– 1995a: Longyearbyen 1916–1975. Fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisam-

funn? Doktoravhandling i historie, Universitetet i Tromsø.– 1995b: Longyearbyen 1916–1975. Høy gjennomtrekk og høy fortjeneste for

svalbardarbeiderne, geografisk eller politisk betinget? I Sørheim og Johannessen (red.):Svalbard – fra ingenmannsland til del av Norge, Trondheim.

– 2001: Store Norskes by. Longyearbyen 1916-1976. I Arlov, Thor B. og Arne O. HolmFra company town til folkestyre, Samfunnsbygging i Longyearbyen på 78 grader nord,Longyearbyen.

Hanoa, Rolf 1993: Kings Bay Kull Comp. A/S 1917–1922. Fra gruvedrift til forskningsservicepå Svalbard, Oslo.

Hauan, Anne Marit og Reymert, Per Kyrre 2002: Ny-Ålesund – fortellinger fra gruveliv påSvalbard, Tromsø.


Hoel, Adolf 1928: Om ordningen av de territorriale krav på Svalbard, Norsk geografisk tidsskrift,1. hefte, Oslo.

– 1966: Svalbard, Svalbards historie 1596–1965, bind 1 og 2, Oslo.– 1967: Svalbard, Svalbards historie 1596–1965, bind 3, Oslo.Indst. S 1915 nr. 22 og 23, Tit.2 Lønstilskot og vederlag.Ingstad, Helge 1948: Landet med de kalde kyster, Oslo.Johannessen, Leif Johnny 1996: «Den nasjonale selvhevdelsens vei». Svalbardsaken 1920–1925.

Hovedoppgave i historie, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim.Lund, Thoralv 1990: Kalde krigsår. Svalbard 1940–1945, Tromsø.– 1997: Det har hendt på Svalbard, bd. 2, Tromsø.Mathisen, Trygve 1951: Svalbard i internasjonal politikk 1871–1925, Oslo.Mikalsen, Hanne 1996: Business eller ishavsimperialisme, The Scottish Spitsbergen Syndicates

og The Northern Exploration Companys kamp for et britisk Svalbard 1910–1923, Oslo.Seierstad, Ståle 1991: Arbeidsmarkedskunnskap for distrikts-Norge. Teori og empiri fra

Nord-Norge, Bodø.St.prp. nr. 1 1915, hovedpost V, kap. 1 om geistlighet og kirker mv.Sørheim, Roger 1995: Spitsbergen-kullkomiteen. I Sørheim og Johannessen (red.): Svalbard –

fra ingenmannsland til del av Norge, Trondheim.Ulvang, Oddvar M. 2000: Telekommunikasjoner på Spitsbergen 1911–1935, Tromsø.Østenstad, Thorleif Fr. 1974: Særoppdrag i nord, Oslo.

Aviser, tidsskrift, årbokFor Fattig og Rik, Oslo.Nordlys, Tromsø.Nordmandsforbundet, Oslo.Polarårboken/Polarboken, Oslo.Svalbardposten, Longyearbyen.Tromsø, Tromsø.

Andre kilderStatsarkivet i Tromsø (SaTø):

Sverdrups dagbok.Ligningsrådet for Svalbard.Kings Bay Kull Comp. A/S.Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S.Bjørnøen A/S.Sysselmannen.

Domprostens kontor, Tromsø (Tø):Visitasprotokoll for Svalbard.

Bergmesteren for Svalbard, Longyearbyen (Be):Befaringsprotokoller.

Svalbard museum (SvMu):Martha Gilsons dagbok, Sigurd Westbys dagbøker.

Svalbard kirke (SvKi):Kirkebøker og dagsregister, diverse.

Nor-misjonen, Oslo (Nor):Indremisjonsselskapets arkiv.

Arbeiderminner og intervju, se Evjen 1995a: 299.


Kap. 4. Marit Anne Hauan: Det sterke, frie liv i villmarken

noter

1 Hoel 1949.2 Hoel 1949.3 Lønø 1975–76: 67.4 Helland 1908: 46.5 Hans dagboksnotater, fra 1. mars til 6. april 1926, gjengitt i Polarårboken 1933:

105–133, gir et gripende innblikk i den smertefulle sykdomsprosessen hangjennomgikk.

6 Jf. Moseng 2003: 84, 245; Arlov 1996: 180; Lainema og Nurminen 2001: 243–245;Moberg 1960: 246.

7 Amundsen 1989: 123.8 Polarårboken 1941.9 Hoel 1948: 839.10 Hoel 1948: 839.11 Hoel 1948: 839.12 Helge Ingstad 1956: 5.13 Helge Ingstad 1948 (2001: 86).14 Isachsen 1932; Rossnes 1995.15 Rossnes 1993: 6.16 Blom 1973: 68f17 Blom 1973: 68–69, 166.18 Dagbok Georg Bjørnnes 1931–32.19 Sørensen 1958: 77.20 Sørensen.1961: 161.21 Woldstad 1956: 14.22 Hauan 1994: 12123 Kristoffersen 1968: 132.24 Moberg 1960: 12.25 Moberg 1960: 166.26 Woldstad 1956: 82.27 Kristoffersen 1968: 73.28 Berg 1987.29 Dagbok Wanny Woldstad julaften 1933.30 Dagbok Wanny Woldstad julaften 1934.30a Hauan 1988: intervju.31 Sørensen 1958: 92.32 Devold 1940: 60.33 Woldstad 1956: 98.34 Devold 1940: 66.35 Moberg 1960: 539.36 Berset 1953: 246.37 Sørensen 1958: 19.38 Berset 1953: 261.39 Sørensen 1958: 74.40 Sørensen 1958: 56.41 Sørensen.1961: 23.42 Kristoffersen 1968.


43 Sørensen 1958: 166.44 Sørensen 1958: 51.45 Berset 1953: 249.45a Skar 1935.46 Hauan 1989: 63–79.47 Oxaas 1955: 17.48 Dagbok Georg Bjørnnes 1933–34.48a Skar 1935.49 Sørensen 1961, forordet.50 Kjell Berg 1987.51 Rekvik 2000, Rekvik 2002; Torkildsen 1996; Zapffe 1977.52 Ingstad 1948: 99.53 Ingstad 1931 (1977: 92).54 Sørensen 1958: 161.55 Upublisert manus s. 92.56 Kristoffersen 1968.57 Maxwell og Ruud 1978: 63.58 Sørensen 1958: 160.59 Berg 1987; Christensen 2000.60 Aasheim 2003: www.austfjordnesset.no


Trykte kilderAmundsen, Birger 1989: De ulykkelige to, Svalbardboka 3, Oslo.Arlov, Thor Bjørn 1996 (rev. utg. Trondheim 2003): Svalbards historie 1596–1996, Oslo.Berg, Kjell 1987: Fangstmannsberetninger. En analyse med vekt på mannsrolla.

Hovedfagsoppgave i nordisk, Universitetet i Tromsø.Berset, Odd 1953: Hilmar Nøis. Storjegeren fra Svalbard, Bergen.Blom, Ida 1973: Kampen om Eirik Raudes land. Pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet

1921–1931, Oslo.Christensen, Pål 1995: Ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk. 1900–1945, bd. 3 Tromsø gjennom

10 000 år, Tromsø.Devold, Hallvard 1940: Polarliv, Oslo.Fjørtoft, Kjell 1995: Kongen av Sassen. Fangstfolkenes historie, Oslo.Giæver, John 1939: Den norske fangstvirksomheten på Østgrønland. Publikationer om Østgrønland

Nr. 8, København.Giæver, John 1957: Hardbalne polarkarer, Oslo.Hansen, Lars 1939: Beitsaren, Oslo.Hauan, Marit Anne 1988: Fangstmannen og tida, Tromura, kulturhistorie nr.11, Tromsø

Museum.– 1988: Kvinner på fangst eller fangstkvinner, Ottar nr. 173, Tromsø.– 1989: «Og jeg husker mang en kvinne», Svalbardboka 3, Oslo.– 1989: Fangstfolk og fangsttid, Tradisjon nr. 19, Tromsø.– 1989: Fangstmannen. Forskning om mennesker på Svalbard. Rapport fra et seminar

3.–6. mai 1989. NAVF, Oslo 1990.– 1991: «No er du kommet i det kar du skal barkes», Tradisjon nr. 21, Tromsø.– 1991: Menn, vennskap og ladde gevær. Vennskap i overvintringslivet på Svalbard,

Ume-etnologi nr. 20, Umeå.– 1992: «Wanny har bakt, også har hun skutt 3 stormåser», Kvinnfolk på tvers, Oslo.


– 1993: Svalbard – det lovløse landet eller den organiserte allmenning? Norveg 36, nr.1,Oslo.

– 1994: Helten min heter Henry Rudi, Tradisjon nr. 24, Tromsø.– 1996: Fri og vill? Overvintringsfangstens kulturelle betydning, Ottar nr. 210,

Tromsø– 1999: Det arktiske stedet mellom erfaring og ideologi, Stedet som kulturell

konstruksjon, Nr. 27, Skriftserie fra Historisk Institutt, Trondheim.Helland, Amund 1908: Nordlands amt, Andel del, bd. 18 Norges land og folk, Kristiania.Hemmingsen, Stein Thode 1983: Den arktiske dagboka. Hovedoppgave i nordisk litteratur,

Universitetet i Tromsø.Hoel, Adolf 1949: Ishavsfangst – fangstnæring. I Strøm, Jan (red.): Norsk fiskeri og fangst

håndbok, I/II, Oslo.Ingstad, Helge 1931: Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere, Oslo.– 1948: Landet med de kalde kyster, Oslo.– 1956: Klondyke Bill, København.Isachsen, Gunnar 1932: Ishavsfangsten fra Sandefjord. I Hougen, Knut (red.), Sandefjords

historie, II, Oslo.Jacobsen, Bjørvik 1983: Halvmåneøya. En fangstberetning fra Svalbard, Oslo.Kristoffersen, Sigfred 1968: Nordenfor nord, Oslo.Lainema, Matti og Juha Nurminen 2001: Ultima Thule. Arktiska upptäcksfärder, Helsingfors.Lønø, Odd 1974: Norske fangstmenns overvintringer. Del II – Jan Mayen. Norsk Polarinstitutt,

Meddelelser nr. 103, Oslo.– 1975–76: Norske fangstmenns overvintringer. Del III – 1892–1905. NorskPolarinstitutt, Meddelelser nr. 105, Oslo.Maxwell, A.E. og Odd Ivar Ruud 1978: Arktiske døgn, Oslo.Moberg, Arvid 1960: Svalbards sønner, Bergen.Moseng, Ole Georg 2003: Ansvaret for undersåttenes helse 1603–1850, bd. 1 Det offentlige

helsevesen i Norge 1603–2003, Oslo.Oxaas, Arthur 1955: Svalbard var min verden, Oslo.Polarårboken 1941.Rekvik, Ole Petter 2000: Helge Ingstad – en samtidshistorie, Samtiden 2/3, Oslo.– 2002: Ingstad, Helge. I Arntzen, Jon Gunnar (red.), Norsk biografisk leksikon,

bd. 5, Oslo.Rossnes, Gustav 1993: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940. Norsk Polarinstitutt,

Meddelelser nr. 127, Oslo.Rossnes, Gustav 1995: Overvintringsfangst og bergverksdrift på Svalbard. Nye studier i Svalbards

historie, SMU, 17. juni 1994. Rapport nr 2.Skar, Alfred 1935: Kvinnene fra Polarødet, Arbeidermagasinet nr. 41, Oslo.Sørensen, Lars Normann 1958: Henry Rudi, Isbjørnkongen, Oslo.– 1961: Gamle ishavsgaster imellom, Oslo.Torkildsen, Torbjørn 1996: Helge Ingstad. En biografisk innledning. I Ingstad, Helge,

Oppdagelsen av det nye land, Oslo.Woldstad: Wanny 1956: Første kvinne som fangstmann på Svalbard, Oslo.Zapffe, Peter Wessel 1977: Spøk og alvor. Epistler og leilighetsvers, Oslo.

Andre kilderDagbok ført av Alfred Svendsen fra Spitsbergen fra juli 1926 til august 1927.Dagbok av fangstmann G. Bjørnnes fra overvintringen i Wijdefjord 1931–32 og 1933–34.Dagbok for Arthur Oxaas, Kap Wijk 1938–39.Dagbok Anders Sæterdal og Wanny Woldstad 1933–34, 1935–35.


Meyer Olsens dagbøker fra Kap. Krogness Øst-Grønland 1926–1928.Ligning etter Svalbardskatteloven kap.1 – fangstfolk 1924–1941.Intervju med Ivar Knutsen sommeren 1988.

Kap. 5. Åsa Elstad: Gater av gull

notar

1 VHS: Ishavsfolk, episode 1.2 Vollan 1951: 92; Vollan 1986: 76; Sælleg 1958: 140; Hoel 1949: 811; Iversen 1927:

28f.3 Vollan 1951: 142, 79.4 Vollan 1951: 74; Moltu 1988: 50; Bergh 1981: 5; Wallem i ÅVNF 1898: 240, her

sitert frå Brandal 1981: 271.5 Vollan 1951: 102.6 Vollan 1986: 83; Ellefsen og Berset 1957: 16.7 Vollan 1951: 192, 241; Vollan 1986: 120; Kristiansen 1989: 8f, 68f.8 Grimstad 1995: 76.9 Sørensen 1979: 21; Vollan 1986: 84; Iversen 1927: 43; Ødegård 1998a: 173;

intervju med R. Brandal 2002.10 Vollan 1951: 142; Kristiansen 1989: 21; Blom 1973: 63; Sørensen 1979: 20f; Brandal

1981: 206.11 Vollan 1951: 137, 142, 197f, 241, 245; Vollan 1986: 119ff; Kristiansen 1989: 53;

Hansen 1996 og 1998; Oterhals 1997: 182, 189; Ottesen 2000: 71.12 Vollan 1951: 213ff; Brandal 1981: 180f.13 Hoel 1949: 763f, 809; Christensen 1995: 280; Lillebø 1995: 2; Iversen 1989: 62f.14 Intervju med R. Brandal 2002; VHS: Ishavsfolk, episode 2; Ødegård 1998b: 185;

Iversen 1927: 25; Vollan 1951: 244, 214; Vollan 1986: 96; Rieber 1999: 88.15 Sælleg 1958: 146; Blom 1973: 63; Sørensen 1979: 24; Kristiansen 1989: 21; Vollan

1951: 292; Vollan 1986: 114; Hoel 1949: 817; Ellefsen og Berset 1957: 52.16 Sørensen 1979: 19f; Kristiansen 1989: 18; Hoel 1949: 712, 777, 809 og 815;

Christensen 1995: 279; Grimstad 1995: 76; intervju med R. Brandal 2002.17 Broby-Johansen 1953: 212; Laver 1995: 210f.18 Aas 1986: 10f; Vollan 1986: 90.19 Eiken 1998: 16ff; Rabben 1998: 29ff; Oterhals 1997: 50, 53f, 179, 186; Vollan 1986:

87; Sørensen 1979: 22; Utstillingstekst Ishavsmuseet Aarvak, Brandal.20 I 1925 var han 7.513.000 kroner, i 1939 1.560.000 (ÅVNF 1925 og 1939). Ut frå

SSB sin engrosprisindeks tilsvarer det 4.553 og 1.529 1938-kroner.21 Hoel 1949: 753; Oterhals 1997: 140; Christensen 1995: 271f, 276.22 ÅVNF 1924-1939.23 PA 206, brev dat 19.4.34.24 Hoel 1949: 795; intervju med A. Angelsen 2002; Nordanger 1980: 192; Oterhals

1997: 122, 15325 Hoel 1949: 818ff; Oterhals 1997: 60ff, 43; Oterhals 1995: 192, 198.26 Hoel 1949: 823f; Oterhals 1995: 163; Ødegård 1998a: 171ff; intervju med R. Brandal

2002; VHS: Ishavsfolk, episode 8.27 Oterhals 1995: 19, 140, 160; Utstillingstekst, Ishavsmuseet Aarvak, Brandal.28 Farstad 2002: 178; Oterhals 1985: 140f; Johnsen 1952; Holdø 1985: 21ff; Bendixen

1930; 95ff; Thorvik 1989: 73; Devold 1947: 523ff, 535ff; Dale 1994: 13ff; Ingstad


1954: 144.29 Oterhals 1997: 47.30 Trykt i Andungen, jula 1997.31 Grimstad 1995: 76; Nordanger 1980: 187.32 Ivar Grimstad: «Då plankane brast», sitert i Grimstad 1995: 77.33 PA78: 14; Sørensen 1979: 21.34 Oterhals 1997: 136; Nordanger 1980: 49; Tjosaas 1995: 38.35 Nordanger 1980: 187.36 Hoel 1949: 785; intervju med A. Angelsen, 2002.37 Døving 1998: 143ff; Thorvik 1989: 74; Vollan 1951: 245f; jfr òg Sørensen 1979:

27; Hoel 1949: 783ff; Sellæg 1958: 147.38 PA 236, 2.5. 1925.39 VHS: Ishavsfolk, episode 5; Hoel 1949: 785; Thorvik 1989: 82ff.40 Hoel 1949: 783.41 Nordanger 1980: 93.42 Sørensen 1979: 30ff; Bladet Tromsø 5.5.39.43 Christensen 1995: 298f; Thorvik 1989: 82ff.44 Sørensen 1979: 36; PA 205.45 Vollan 1992: 21ff; Bladet Tromsø 1.1.1923 og 5.5.1939; Hoel 1949: 772.46 PA78: 13; Sørensen 1979: 20; Vollan 1986: 91; Hoel 1949: 787.47 Sørensen 1979: 26f; Bladet Tromsø 6.3.23.48 Hoel 1949: 789f; Vollan 1986: 91; Sørensen 1979: 27; Ottesen 2000: 78.49 Grimstad 1995: 78.50 Thorvik 1989: 66.51 Mannskapsrullar frå sjømannskontora i Hammerfest, Tromsø og Ålesund (SAT og

SATr); Kristiansen 1989: 14; Brandal 1981: 249.52 Blom 1973: Tabell 1.53 Blom 1973: 65f og 415; Helland 1907: 678.54 Blom 1973: 66; Helland 1907: 678; Brandal 1981: 195, 251.55 Christensen 1995: 277f; Sørensen 1979: 20; Karlsen 1998: 94f.56 Vollan 1986: 96f; Hansen 1996: 247ff; Christensen 1995: 280.57 Bergh 1981: 85; Ødegård 1998a: 179.58 Christian Rieber: Epilog i Tjosaas 1995: 40f.59 Bladet Tromsø 29.5.1928.60 Andreassen 1976 (1936): 61; Kræmer 1998: 12; Kristiansen 1989: 9, 22.61 Ellefsen og Berset 1957: 91f; Sellæg 1958: 149; Sivertsen 1951: 45; Kræmer 1998:

4; Kristiansen 1989: 22.62 Ødegård 1998a: 174; Sellæg 1958: 144; Kristiansen 1989: 47f.63 PA 134: 8.6.1933.64 Nordanger 1980: 173; intervju med R. Brandal 2002.65 Sørensen 1979: 24; Kristiansen 1989: 44; Skar 1935: 15f; Kristoffersen 1993.66 Boe og Lowzow 1989: 71; Skar 1935: 14; Tjosaas 1995: 16; Kræmer 1998: 2; Tutein

1958: 118; Moltu 1985: 51; Ødegård 1998a 165f; intervju med A. Angelsen 2002;VHS: Ishavsfolk, episode 7 og 8.

67 Elstad 2002: 121f; Thorvik 1989: 24; 1998b: 184; Nordanger 1980: 175; PA201;VHS: Ishavsfolk, episode 1 og 5; Oterhals 1997: 148.

68 Thorvik 1989: 22f; Iversen 1927: 52; Hoel 1949: 773; Nordanger 1980: 206; Oterhals1997: 14; PA201; Ishavsfolk, episode 8.

69 Thorvik 1989: 79f.70 S.st.; Thorvik 1989: 25; Nordanger 1980: 173; Sørensen 1979: 24; VHS: Ishavsfolk

episode 6.


71 Ødegård 1998a: 167; Elstad 2002: 177ff; intervju med R. Brandal 2002; PA 203;Vollan 1986: 78.

72 http://home7.swipnet.se/-w-73 592/brandal.html73 Mannskapsruller frå sjømannskontora i Tromsø, Hammerfest og Ålesund: SAT:

Tromsø innrulleringsdistrikt/mønstringsdistrikt, katalognr. 126: Arkivnr. 5, 6, 7,12, 14, 15, SATr: Ålesund mønstringskrets: hovedrulle arkivnr. 16, 17, 18, 24;Oterhals 1997: 162; intervju med R. Brandal 2002; Vollan 1986: 78, 102, 104.

74 Intervju med R. Brandal 2002; jfr òg Marø 1986: 29; Iversen 1927: 79f; Hoel 1949:770.

75 Hoel 1949: 770; Ødegård 1998a: 165, 168; Ødegård 1998c: 213.76 Vollan 1986: 88, 106.77 Brandal 1981: 244ff, 252ff, 267ff; Kristiansen 1989: 11ff.78 Thorvik 1989: 25.79 Thorvik 1989: 27; Vollan 1976: 89.80 Nordanger 1980: 59.81 Tutein 1958: 139; Iversen 1927: 57.82 Ref. frå Nordanger 1980: 201; intervju med R. Brandal 2002.83 Intervju med R. Brandal 2002.84 Thorvik 1989: 31.85 Iversen 1927: 62f.86 Tutein 1958: 124ff; Ellefsen og Berset 1957: 94ff; Kristiansen 1989: 38; Iversen 1927:

49ff.87 Tutein 1958: 130f; Iversen 1927: 47.88 Bladet Tromsø 11.5.1928.89 Ishavsfolk, episode 5.90 Thorvik 1989: 3291 Thorvik 1989: 35f, 41, 45; Tutein 1958: 147; Giæver 1966: 156.92 Nylenna 1998–99: 60; Proctor and Richardson 1954; Reinert 1959: 1171f; Thorvik

1989: 37; Vollan 1986: 116; Nordanger 1980: 206; Thorvik 1989.93 Ellefsen og Berset 1957: 95f; Tutein 1958: 154f; Iversen 1927: 66.94 Thorvik 1989: 38f.95 Bergh 1981: 24; Nordanger 1980: 193; Ødegård 1998a: 181; VHS: Ishavsfolk,

episode 7.96 Thorvik 1989: 12; Ødegård 1998a: 169; intervju med A. Angelsen 2002; intervju

med R. Brandal 2002; VHS: Ishavsfolk episode 2, 5.97 Bruaset 1999: 140.98 Oterhals 1997: 145; intervju med A. Angelsen 2002; samtale med Webjørn Landmark

2002; intervju med R. Brandal 2002; Nordanger 1980: 193; Ødegård 1998a: 165;Berg 1987: 81f; jf. òg Hauglid 1991: 381.

99 Jf. boktitlane til John Giæver: Ishavets glade borgere (1956), Rabagaster underPolarstjernen (1959), Freske fyrer på fangst (1966), Hardbalne polarkarer (1974).

100 Bl.a. Ellefsen og Berset 1957, særlig s. 246ff; Skar 1935; Tutein 1958; Kristoffersen1993 og Thorvik 1989.

101 Nordanger 1980: 33.102 Tutein 1958: 120.103 På ishavet blei klappmyssungane, blueback, også kalla for gris.104 VHS: Ishavsfolk, episode 5 og 6; Nordanger 1980: 179.105 Bergh 1981: 26.106 Kristoffersen 1993: 29; Kopi av telegrafkoder i utstillinga på Ishavsmuseet Aarvak,

Brandal, jf. òg VHS: Ishavsfolk, episode 5.107 Hoel 1949: 799; Sørensen 1979: 20; Nordanger 1980: 211; Hansen 1996: 32, 57.


108 Lillebø 1995: 11f.109 Lillebø 1995: 30f.110 Lillebø 1995: 29ff111 Berg 1995: 145ff.112 Sørensen 1979: 25; Hansen 1998: 237f; Ytreberg 1971: 208.113 Lillebø 1995: 43ff; Vollan 1951: 292.114 Sørensen 1979: 25.115 Ellefsen og Berset 1957: 56f; Lillebø 1995: 49f; Fure 1996: 263f.116 Sellæg 1958: 143; Sørensen 1979: 25; Hansen 1998: 238f.117 Lillebø 1995: 20, 62.118 Lillebø 1995: 66f.119 Det følgjande avsnittet er i hovudsak basert på Lillebø 1995: 183ff og Fure 1996:

266f.120 Det følgjande avsnittet er i hovudsak basert på Blom 1973, dersom ikkje andre kjelder

er oppgitt.121 Berg 1995: 280f.122 Ellefsen og Berset 1957: 67; Fure 1996: 119.123 Fure 1996: 122.124 Blom 1973: 92, sitert frå Sunnmørsposten 22.3.24.125 Bull 1979: 262.126 Sitert frå Blom 1973: 99.127 Sitert frå Blom 1973: 100.128 S.st.129 Lillebø 1995: 80ff.130 Sørensen 1979: 30; Sælleg 1958: 149; intervju med A. Angelsen 2002.131 Vollan 1986: 112. Engja 1953: 246.132 Emmelin 2000: 8.

kjelder og litteratur

Trykte kjelderAndreassen, Alf 1976 (1936): Ishavet fra dag til dag. Ei dagbok fra ishavet vinteren 1936,

Årbok for Senja, Stonglandseidet.Bendixen, O. 1930: Grønlandsfiskeriet. Dets Historie og Fremtidsmuligheder, København.Berg, Kjell 1987: Fangstmannsberetninger. En analyse med vekt på mannsrolla.

Hovudfagsoppgåve i nordisk, Universitetet i Tromsø.Berg, Roald 1995: Norge på egen hånd. 1905–1920, bd. 2 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.Bergh, Richard 1981: Ein gong ei ishavsbygd, Herøy kulturstyre, Fosnavåg.Blom, Ida 1973: Kampen om Eirik Raudes land. Pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet

1921–1931, Oslo.Boe, Liv Hilde og Ingrid Lowzow, 1989: Det gamle skomakeri. Institutt for etnologi,

Universitetet i Oslo og Forbundsmuseet i Akershus, Oslo.Brandal, Trygve 1981: Frå fjørestein til fjerne farvatn. Fiske og fangst i Hareid og Ulstein

ca. 1880–1920. Hovudfagsoppgåve i historie, Universitetet i Bergen.Broby-Johansen, Rudolf 1953: Kropp og klær, Oslo.Bruaset, Oddgeir 1999: Sunnmøre og sunnmøringen, Oslo.Bull, Edvard d.y. 1979: Klassekamp og fellesskap 1920–1945, bd. 13 i Knut Mykland (red.):

Norges historie, Oslo.Christensen, Pål 1995: Ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk 1900–1945, bd. 3 Tromsø gjennom

10 000 år, Tromsø.



Dale, Jon 1994: Velferd på Vest-Grønland, Ålesund.Devold, Finn 1947: Fiskeriene ved Vestgrønland, Fiskets Gang, nr. 44 og 45.Døving, Sverre 1998: S/s «Ris» sin siste seilas. I Landmark og Landmark (red.).Eiken, Ole 1998: «Jopeter» kapret av engelsk marine. I Landmark og Landmark (red.).Ellefsen, Einar S. og Odd Berset 1957: Veslekari. En fortelling om is og menn, Bergen.Elstad, Åsa 2002: Arbeidsliv i fiskarbondehushald. Kulturelle perspektiv på sosialisering og

kjønnsidentitet. Bø og Hadsel i Vesterålen 1870–1970. Avhandling for dr.art. graden,Universitetet i Tromsø.

Emmelin, Lars 2000: Naturvård på Svalbard, særtrykk av Fjällklubbens årsbok 1988–89,Östersund.

Engja, Johan 1953: Selfangst. I Luihn, Hans (red.): Norges næringsliv. En beskrivelse av vårtnæringslivs oppbygging og utvikling, Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo.

Farstad, Arnold 2002: Første fiskebåt til Vest-Grønland. Faustina-ekspedisjonen i 1924, Bergen.Florelius, Sten og Øyvin Aarflot (red.) 1959: Norges Røde Kors legebok, Oslo.Fure, Odd-Bjørn 1996: Mellomkrigstid. 1920–1940, bd. 3 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.Giæver, John 1966: Da «Isflora» ikke forliste. I Freske fyrer på fangst, Oslo.Grimstad, Jarl 1995: Fangst i ishavet, Folk og Fortid, Tidsskrift for Herøy sogelag, Herøy.Hansen, Odd Magnus Heide 1996: Ishavsskutenes historie. Fangstkulturen som ble borte,

bd. 1, Tromsø.– 1998, Ishavsskutenes historie. Fangstkulturen som ble borte, bd. 2, Tromsø.Hauglid, Anders Ole 1981: Fram mot økt sjølstyre, bd. 2 Balsfjorden og Malangens historie,

Storsteinnes.Helland, Amund 1911: Romsdals amt, Anden del, bd. 15 Norges land og folk, Kristiania.Hoel, Adolf 1949: Ishavsfangst – fangstnæring. I Strøm, Jan (red.): Norsk fiskeri og fangst

håndbok, III, Oslo.Holdø, Ole 1985: Vesterålinger til Grønland. I Hofdasegl, Hadsel historielag, Stokmarknes.Hovden, Anders (u.å.): «Branddølane» (dikt), i: Landmark (red.) 1986.Ingstad, Helge 1954: Fisket ved Vest-Grønland. Nordisk samarbeide, Polarboken, Oslo.Iversen, Klaus 1989: Krise, utslettelse og nytt liv. Hammerfest etter 1914, Hammerfest.Iversen, Thor 1937: Drivis og selfangst, Særtrykk av Årsberetning vedk. Norges Fiskerier, hefte

1, Bergen.Johnsen, Gerhard 1952: Det norske fiske ved Vest-Grønland, Norges Handelshøyskoles

Studentkontor, Bergen.Karlsen, Martin d.e. 1998: Fangstresultat av selfangarane frå Brandal 1898–1940. I Landmark

og Landmark (red.).Kristiansen, Eivind H. 1989: Ishavsfart. Fra Gratangen og gamle Ibestad, Alta.Kristoffersen, Yngve 1993: Ishavet som arbeidsplass. To fangstmenn forteller, Alta.Kræmer, Waldemar 1998: Fangstliv i 45 år, Svalbardminner, nr 9, Skien.Landmark, Henrik (red.) 1986: Skuter av tre – mannskap av jern, Ishavsmuseet Aarvak skrift

nr. 1, Brandal.Landmark, Henrik og Webjørn Landmark (red.) 1998: I polarisens makt, Ishavsmuseet Aarvak,

Brandal.Laver, James 1995: Costume & Fashion, London.Lillebø, Geir Olav 1995: Den norske selfangsten i Østisen 1917–1936. Territorial- og

interessekonflikter mellom Norge og Sovjetunionen. Hovudfagsoppgåve i historie,Universitetet i Tromsø.

Marø, Kristoffer 1986: Erindringer om farefulle hendinger i min fartstid på ishavet. I Landmark(red.).

Moltu, Rigmor 1988: Kvinnene bak ishavsfararane, Folk og Fortid, Tidsskrift for Herøy sogelag,Herøy.

Nordanger, Trygve 1980: Dramaet i Nord-Atlanteren. En fortelling om åtte små skuter fra Norge,Bergen.

Nylenna, Magne (red.)1998–99: Store medisinske leksikon, Oslo.Oterhals, Leo 1995: Utror. Om havets helter og kystens pionerer, Molde.– 1997: Polhav. Om personligheter i skruisen, Molde.Ottesen, Johan 2000: Ishavsskuter, II, Ulsteinvik.Proctor, D. M. and Richardson I. M. 1954: A report on 235 cases of erysipeloid in Aberdeen,

British journal of industrial medicine, vol. 11.Rabben, Bjarne 1998: Kapra av den engelske marine. Andreas Røren fortel. I Landmark og

Landmark (red.).Rieber, G.C. (konsernet) 1999: Konsernet G.C. Rieber i historisk perspektiv, Bergen.Sellæg, Johs. 1958: Selfangstnæringen, Polarboken, Oslo.Sivertsen, Erling 1951: Grunnlaget for den arktiske selfangst. I Vollan, Odd.Skar, Alfred 1935: Fangstmenn, Oslo.Sørensen, Einar 1979: Ishavsfangst gjennom 100 år, Tromsø.Tjosaas, Aslak 1995: Selfangere i storm, Øystese.Thorvik, Ole 1989: Møringer i fangst og strid. Episoder fra isbaks og krigsseilas, Elnesvågen.Tutein, Peter 1958: Grønn ungdom hele livet, Bergen.Vollan, Odd 1951: Ishavsfart. Selfangsten fra Sunnmøre gjennem femti år, Oslo.– 1986: Selfangst i Norden. Mot isdekt hav, Ålesund.– 1992: Ålesunds Skipperforening gjennom hundre år 1892–1992, Ålesund.Ytreberg, Nils A. 1971: Tromsø bys historie, bd. 3, Tromsø.Ødegård, Helge 1998a: Min første fangsttur. I Landmark og Landmark (red.)– 1998b: Til Vesterisen i 1940. I Landmark og Landmark.– 1998c: Tronge tider. I Landmark og Landmark (red.).Aas, Peter 1986: Et blad av Ishavets historie, Årbok for Malangen og Balsfjord historielag,

Storsteinnes.

Aviser og tidsskrift, årbokBladet Tromsø, Tromsø.Sunnmørsposten, Ålesund.Andungen, julehefte utgitt av Andøyposten, Andenes.Polarboken, Oslo.

Andre kjelderArkivet til Polarmuseet, Tromsø, (PA), deponert ved Statsarkivet i Tromsø (SAT).Arkiv og utstillingar ved Ishavsmuseet Aarvak, Brandal.Lydbandintervju: 22.7.02 med Arvid Angelsen, Bøstad, f. 1920 og 27.11.02 med Ruben Brandal,

Hareid, f. 1913.Samtale med Webjørn Landmark, Ishavsmuseet Aarvak, 26.11.02Samtale med Torbjørn Trulsen, Polarmuseet, Tromsø.Videofilmserien Ishavsfolk, produsert av JAB Film i samarbeid med Polarmuseet, Tromsø:

Episode 1: Intervju med Alf J. Lauritsen, f. 1911Episode 2: Intervju med Einar Jakobsen, f. 1911.Episode 5: Intervju med Guttorm Bårdsen, f. 1921.Episode 6: Intervju med Jac. Jakobsen, f. 1923.Episode 7: Intervju med Anna Evensen, f. 1913.Episode 8: Intervju med Terje Eliassen, f. 1926.Episode 10: Intervju med Halvdan Jakobsen, f. 1912.

Mannskapsrullar frå Tromsø Sjømannskontor, Statsarkivet i Tromsø (SAT).Mannskapsrullar frå Ålesund Sjømannskontor, Statsarkivet i Trondheim (SATr).Årsberetninger vedkommende Norges fiskerier (ÅVNF), 1924–1939.


Kap. 6. Åsa Elstad: Den første norske oljealderen

notar

1 Nordlys 9.6. 1903.2 Bogen 1933: 70.3 Fagerli 1985-86: 25ff; Tønnessen 1967: 276ff.4 Tønnessen og Johnsen 1982: 169; Martens 161f, 165f; Børresen 1999: 4.5 Mack: jan. 1922.6 Tønnessen og Johnsen 1982: 294; Tønnessen 1967: 170.7 Tønnessen og Johnsen 1982: 286f.8 Tønnessen og Johnsen 1982: 184.9 Tønnessen og Johnsen 1982: 163ff.10 Tønnessen 1967: 304f.11 Tønnessen og Johnsen 1982: 172; Devig 1982: 21.12 Tønnessen og Johnsen 1982: 167; Tønnessen 1967: 302.13 Tønnessen og Johnsen 1982: 163ff, 178f.; Berg 1995: 47ff; Lillebø 1995: 98f.14 Tønnessen og Johnsen 1982: 195ff; Bakka 1992: 3; Olstad 1995: 15.15 Olstad 1995: 224ff, 238.16 Bogen 1933: 13; Olstad 1995: 215ff.17 Tønnessen 1967: 380; Devig 1982: 19; Tønnessen og Johnsen 1982: 228ff, 237.18 Tønnessen og Johnsen 1982: 292ff; Devig 1982: 17.19 Tønnessen og Johnsen 1982: 243, 292, 300.20 Devig 1982: 7; Tønnessen og Johnsen 1982: 305.21 Tønnessen 1967: 16.22 Tønnessen 1967: 361.23 Tønnessen og Johnsen 1982: 324.24 Vollan 1951: 223; Olstad 1995: 334.25 Tønnessen og Johnsen 1982: 325.26 Tidens Tegn 3.6.1924.27 Olstad 1995: 329; HVS:RH: brev frå C.A. Larsen til marinekaptein Oluf Hansen,

7.4.1924.28 Tønnessen og Johnsen 1982: 346ff.29 Tønnessen og Johnsen 1982: 259ff, 275.30 Olstad 1995: 323, 330.31 Nielsen 1921: 125; Tønnessen og Johnsen 1982: 272ff; Olstad 1995: 331; Børresen

2001: 109ff.32 Fure 1996: 135ff; Lillebø 1995: 98f.33 Tønnessen 1967: 348; Tønnessen og Johnsen 1982: 359 f; Riiser-Larsen 1930;

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon: Dronning Maud Land, Riiser-Larsen.34 Bogen 1933: 20ff; Olstad 1995: 337.35 Tønnessen og Johnsen 1982: 36; Tønnessen 1969: 396; Olsen 1994: 2.36 Olstad 1997: 47f; Olsen 1994: 22.37 Haugen 1992: 9; Norsk Hvalfangst-Tidende nr 6/1946.38 Devig 1982: 43; Tønnessen og Johnsen 1982: 329ff; Olstad 1997: 20.39 Tønnessen og Johnsen 1982: 329; Norsk Hvalfangst-Tidende 6/ 1946: 126f Olstad

1997: 24f.40 Tønnessen og Johnsen 1982: 199f.41 Fure 1996: 19, 139.42 Olstad 1995: 336; Norsk Hvalfangst-Tidende 7/1929: 189ff; Tønnessen 1969: 31f.


43 Norsk Hvalfangst-Tidende 6/1932; Tønnessen 1969: 329.44 With 1920: 421.45 Aftenposten 8.6.1934, 26.6.1934.46 Norsk Sjøfartsmuseum. Gunnar Isachsen. Arkivboks 1315: Brev fra Isachsen til

kaptein Gustav B. Bull datert 22.4.1934.47 Tønnessen og Johnsen 1982: 4.48 Olstad 1997: 17f; Slaattelid 1938: 3.49 Olstad 1997: 20.49a Tønnessen og Johnsen 1982: 448ff.50 HVS: RH: Brev frå E.G. Brodin til Østlandsposten, datert 8.4.1924, gjengitt i anna

ukjent avis.51 Høva 1929: 25; Nielsen 1921: 78; presten Kristen Løken 1912, her sitert frå Jenssen

1999: 15; Mack, Olstad 1995: 369; Tønnessen 1967: 50.52 Nielsen 1921: 51; A.W. Brøgger i Tønsbergs Blad 6.10.1925, her referert og sitert

frå Børresen 2003: 5.53 Fure 1996: 113.54 Tønsbergs Blad 6.10.1925, her referert og sitert frå Børresen 2003: 5.55 Sandefjords Blad, 17.4.1929, her referert og sitert frå Børresen 2003: 5.56 Riiser-Larsen 1930: 11.57 HVS: Minneamlinga.58 Intervju H. Fjellanger 2003; HVS: Minnesamlinga; Haugen 1992: 85; Thorvaldsen

1996: 9; Olstad 1995: 345ff.59 Helland 1914-15: 238.60 Devig 1982: 116f; Haugen 1992: 98; HVS: Minnesamlinga.61 Haugen 1992: 148; HVS: Minnesamlinga; Devig 1982: 139, 143f.62 Norsk Hvalfangst-Tidende 5/26, 7/26, 2/28.63 Slaattelid 1938: 75.64 Devig 1982: 137f; Sandbakken 1998: 88; Slaattelid 1938: 49.65 Ødegaard 2002: 14.66 Devig 1992: 139.67 Tønnessen og Johnsen 1982: 271.68 Tønnessen 1969: 12, 23.69 Nielsen 1921: 93.70 Slaattelid 1938: 53–56.71 Devig 1992: 138ff; Slaattelid 1938: 49, 109; Nielsen 21: 94.72 Slaattelid 1938: 7f, 46; Høva 1929: 4.73 Finne 1939: 6f.74 Nielsen 1921: 46f; Steinert 1932: 47f; Slaattelid 1938: 14, 17; Østavik 1998: 69.75 PA 464, 2. påskedag 1930.76 Tønnessen og Johnsen 1982: 170; Vesterlid 1992: 34, 37.77 Mack 25.12.1922; PA 506; 23.12.1928.78 Krafft 1942: 8; PA 465, 17.3.29; PA 506: 12.1.28.79 Nielsen 1921.80 Slaattelid 1938: 3; Krafft 1942: 9; HVS: M, Mack 3.1.1922.81 Vesterlid 1992: 12f.82 Utstillinga på Hvalfangstmuseet, Sandefjord, juni 2003; Krafft 1942: 5f.83 Sitert frå Olstad 1995: 260.84 Nielsen 1921: 6; Høva 1929: 3; Martens 1958: 61f; Slaattelid: 4.85 Slaattelid 1938: 108f.86 Knap 1941: 207ff.87 Slaattelid 1938: 54.


88 Tønnessen 1970: 525, 655; Børresen 2003: 1ff.89 Tønnessen og Johnsen 1982: 171; Børresen 2003: 7.90 Slaattelid 1938: 73, 91, 103, 106f.91 PA 506: 5.10.28.92 Slaattelid 1938: 73; Wexelsen 1993: 153f; Steinert 1932: 112f.93 Krafft 1942: 1.94 PA 461, 5.1.27.95 HVS: RH: Hyrekontrakt.96 Norsk Hvalfangst-Tidende 11/1939: 430.97 Nielsen 1921: 95.98 Haugen 1992: 75.99 HVS: RH: Brev frå Alf Kaldager på S/S Sir James Clark Ross til Johan Rasmussen

og Magnus Konow 28.6 1924.100 Olstad 1995: 249; Olsen 1994: 82.101 Haugen 1992: 100f, 132f.102 PA 464, 2. påskedag 1930.103 Devig 1982: 62; Olstad 1995: 260.104 Sirkulære 90, 1914, Hvalfangstmuseet, her sitert frå Olstad 1995: 261.105 Ødegaard 2002: 100f.106 Nielsen 1921: 95.107 Devig 1982: 106; Tønnessen og Johnsen 1982: 284.108 Olsen 1994: 21, 28, 94.109 Olsen 1994: 91 Olstad 1997: 56f; Olstad 1995: 250, 295f, 357; Tønnessen

1969: 365.110 Olsen 1994: 72, 91; Olstad 1995: 250, 295f, 357; Olstad 1997: 43, 56f; Kjeldstadli

1994: 170f; Ødegaard 2002: 155.


Trykte kjelderBakka, Dag jr.1992: Hvalfangsten. Eventyret tar slutt, Larvik.Berg, Roald 1995: Norge på egen hånd 1905–1920, bd. 2 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.Børresen Dag Ingemar 1999: Blant pingviner, sel og ruiner. Inntrykk fra en reise til Syd Georgia,

Ambra. Sandefjordmuseene årbok, Sandefjord.– 2001: Med hvalbåten «Silva» ved Syd Shetland, Ambra. Sandefjordmuseene årbok,

Sandefjord 2.– 2003: Forlis og ulykker under 1920-tallets isfangst. Et mørkt kapittel i

hvalfangsthistorien, upublisert manus.Bogen, Hans 1933: Linjer i Den norske hvalfangsts historie, Oslo.Devig, Thor N. 1982: Fagbevegelsen og hvalfangerne 1920–1935. Hovedfagsoppgåve i

historie, Universitetet i Oslo.Fagerli, Torkel 1985–86: Kaptein C.A. Larsen. Mannen som grunnla den moderne

hvalfangsten i Sydishavet, Polarboken, OsloFinne, Henrik 1939: Farve og form på hvalfeltet, Polarårboken, Oslo,Fure, Odd-Bjørn 1996: Mellomkrigstid. 1920–1940, bd. 3 Norsk utenrikspolitikks historie,

Oslo.Haugen, Kjersti 1992: « – mer lønsomt at pløie sjøen end den magre landjorden». Levekår

og tilpasningsstrategier på Veierland i hvalfangstperioden 1925–70. Hovudfagsoppgåvei etnologi, Universitetet i Oslo.

Helland, Amund 1914–15: Jarlsberg og Larvik Amt, Anden del, bd. 7 Norges land og folk,


Kristiania.Høva, Ernst 1929: Efter hval i Sydhavet, Oslo.Jenssen, Hugo Lauritz 1999: Den første olje, Ambra. Sandefjordmuseene årbok, Sandefjord.Kjeldstadli, Knut 1994: Et splittet samfunn 1905–35, bd. 10 i Knut Helle m.fl. (red.): Aschehougs

Norgeshistorie, Oslo.Knap, Johan 1941–2: Aktuelle problem i skibshygiene med særlig henblikk på hvalfangsten,

Norsk Hvalfangst-Tidende 12/1941 og 1–2 /1942.Krafft, Arne 1942: Blant isfjell og hval, Oslo.Lillebø, Geir Olav 1995: Den norske selfangsten i Østisen 1917–1936. Territorial- og

interessekonflikter mellom Norge og Sovjetunionen. Hovudfagsoppgåve i historie,Universitetet i Tromsø.

Martens, Odd 1958: En lege på hvalfangst, Polarboken, Oslo.Nielsen, Aage Krarup 1921: En hvalfangerfærd gennem troperne til Sydishavet, København.Olsen, Per Erik 1994: Hvalfangstens økonomiske betydning for Vestfold i mellomkrigstiden.

Hovudfagsoppgåve i økonomisk historie, Universitetet i Oslo.Olstad, Finn 1995: Strandsitter og verdensborger, bd. 1 Sandefjords historie, Sandefjord.– 1997: En vanlig småby? bd. 2 Sandefjords historie, Sandefjord.Riiser-Larsen, Hjalmar 1930: Mot ukjent land. Norvegia-ekspedisjonen 1929–30, Oslo.Sandbakken, Enok 1998: En hvalfangers beretning. Fra en førstereis’ dagbok, Larvik.Slaattelid, Aasmund 1938: Med kanon og kamera efter storhvalen, Oslo.Steinert, Ragnar 1932: Med kokeri og hvalbåt, Oslo.Thorvaldsen, Gunnar 1996: Hvorfor dro vestfoldingene på hvalfangst i nord? Heimen.

Lokalhistorisk Tidsskrift, nr. 2, bd. 33.Tønnessen, Joh. N. 1967: Verdensfangsten 1883–1924, bd. 2 Den moderne hvalfangsts historie.

Opprinnelse og utvikling, Sandefjord.– 1969: Den pelagiske fangst 1924–1937, bd. 3 Den moderne hvalfangsts historie.

Opprinnelse og utvikling, Sandefjord.Tønnessen, Joh. N. og A.O. Johnsen 1982: The history of modern whaling, London og Canberra.Vesterlid, Jorunn 1992: Hvalfangerkoner og barn forteller. Hjemmelivet fra 1930 til 1967,

Sandefjord.Vollan, Odd 1951: Ishavsfart. Selfangsten fra Sunnmøre gjennem femti år, Oslo.Wexelsen, Einar 1993: Working Conditions and Work-related Injuries and Illnesses on Board

Norwegian Floating Factories after World War II. I Basberg, Bjørn L., Einar Wexelsenand Jan Erik Ringstad, Jan Erik (ed.) Whaling and history. Perspectives on the evolution ofthe industry, Sandefjord.

With, Nanna: Illustrert biografisk leksikon over kjendte norske mænd og kvinder, Kristiania 1920.Ødegaard, Torbjørn 2002: Hvalfangere i Sydishavet og Sør-Afrika 1910–1970, Fredrikstad.

PA: Polarmuseet, TromsøPA 461–465, 506–510: Brev frå Bernhard Eilertsen frå perioden 1927–29, til dottera Bergfrid

i Tromsø.

HVS: Hvalfangstmuseet, SandefjordmuseeneRH: Arkivet til kvalfangstselskapet A/S Rosshavet.M: Minnesamling.

MACK: Privat arkivmateriale utlånt frå Kari Mack, TromsøBrev frå sekretær Arild Mack ved Grytvika 1921–23.


Norsk SjøfartsmuseumGunnar Isachsen. Arkivboks 1315: Brev fra Isachsen til kaptein Gustav B. Bull datert 22/4 1934.

Avisar og tidsskrift, årbokAftenpostenNordlysNorsk Hvalfangst-TidendePolarbokenTidens TegnÅrbok for Senja

Kap. 7. Åsa Elstad og Bjørn-Petter Finstad: Ein grådig fangstnasjon?

notar

1 Haugen 1992: 58; Tønnessen og Johnsen 1982: 473, 480, 482 f.2 Fiskeridirektøren: Årsberetning vedkommende Norges fiskerier (ÅBVNF) 1946, nr. 4.

1939 var det siste normalåret for selfangsten før okkupasjonen, fordi 1940-sesongenblei øydelagt av krigen.

3 Fortegnelse over merkepliktige norske fiskefarkoster, Fiskeridirektøren, Bergen 1938,og ds. 1944 (heretter Merkeregisteret vedk. år).

4 ÅBVNF 1946, nr. 4.5 Tønnessen 1982: 476.6 Blue Whale Units, blåkvaleiningar, tilsvara ein blåkval, to finnkvalar, to og ein halv

knølkval eller seks seikvalar.7 Tønnessen og Johnsen 1982: 490.8 Tønnessen og Johnsen 1982: 499ff.9 Tønnessen og Johnsen 1982: 510f.10 Tønnessen 1970: 245.11 Tønnessen og Johnsen 1982: 505f.12 Bergersen 1931.13 Privatarkiv nr. 94, Birger Martin Bergersen, Arkivkatalog 1927-1945, Statsarkivet i

Tromsø, 1998.14 Slagstad 1998: 322ff.15 Nordby 1985: 56f.16 Bergersen 1948.17 Lov om selfangst av 14. desember 1951.18 St.meld. nr. 27 (2003–2004).19 Tønnessen og Johnsen 1982: 478.20 Tønnessen 1970: 616.21 Tønnessen og Johnsen 1982: 513; Bakka 1992: 21.22 Tønnessen og Johnsen 1982: 516f; Bakka 1992: 21.23 Tønnessen og Johnsen 1982: 521ff.24 Tønnessen og Johnsen 1982: 528.25 Tønnessen og Johnsen 1982: 487; Tønnessen 1970: 310, 320ff.26 Tønnessen 1970: 323ff.27 Bakka 1992: 24.


28 Tønnessen og Johnsen 1982: 488; Tønnessen 1970: 152, 293, 434.29 Tønnessen 1970: 247, 326ff, 428ff; Bakka 1992: 22f.30 Tønnessen 1970: 441; Sandbakken 1998: 17; Bakka 1992: 27.31 Bakka 1992: 24.32 Tønnessen 1970: 577ff.33 Tønnessen 1970: 521, 542f; Østevik 1998: 60.34 Tønnessen 1970: 521, 542f; Østevik 1998: 60; Ødegaard 2002: 130. Evensen 2000:

56; intervju med H. Fjellanger 2003.35 Tønnessen 1970: 505.36 Tønnessen 1970: 342f.37 Tønnessen 1970: 529ff; Aktuell 8/1949, 14/1957.38 Tønnessen 1970: 522.39 Norsk Hvalfangst-Tidende 6/1946, 1/1967; Wexelsen 1993: 141.40 Tønnessen 1970: 590; Aktuell 49/1959.41 Haugen 1992: 80; Tønnessen 1970: 413.42 Haugen 1992: 72.43 Bakka 1992: 25; Tønnessen 1970: 591; Vik 1984: 51.44 Ødegaard 2002: 94; Østevik 1998: 24.45 Aktuell 8/1949.47 Wexelsen 1993: 150f; Aktuell 14/1957.48 Tønnessen 1970: 525.49 Sandbakken 1998: 94.50 Evensen 2000: 98.51 Tønnessen 1970: 591, Aktuell 8/1949.52 Sandbakken 1998: 20.53 Ødegaard 1992; Aktuell 8/1949.54 Østevik 1998: 96; intervju med H. Fjellanger, 2003; SSB: Historisk statistikk 1994:

tabell 10.11. Dei som var telegrafistar om bord på kvalskutene, arbeidde som matrosarmesteparten av tida.

55 Østevik 1998: 97; Ødegaard 2002: 100.56 VHS: Hvalfangsteventyret, kassett 2, intervju med sonen Edvard Akselsen.57 Haugen 1992: 59, 89, 111.58 Ødegaard 2002: 106, 160; Haugen 1992: 120; Olstad 1995: 370.59 Olstad 1995: 221.60 Ødegaard 2002: 87; Evensen 2000: 46.61 Olstad 1995: 374; Olstad 1997: 11.62 Olstad 1995: 285.63 Ødegaard 2002: 34, 86; Vesterlid 1992: 11, 70, 81, 83, 89.64 Saga 2000: 32f.65 Tala er frå Historisk statistikk, SSB, diagramma er utarbeidd av Harald Groven.66 Olstad 1995: 224.67 Nettavisen TV 2 17.11.03.68 Vesteraalens Avis 11.9.2003: 50 år siden, Aktuell, 23/1948, 8/1949, 16/1956, 4/1957

jula 1959, 31/1961.69 Intervju med professor Lars Walløe i NRK Brennpunkt 8.11.2003.70 Jonsgård 1992: 38.71 Hansen 2000: 89ff.72 Knudtzon 1949: 909.73 NOS Norges fiskerier for dei aktuelle åra.74 Jonsgård 1992: 37.75 SSB, Historisk statistikk, nettutg., Småhvalfangst 1939–1999.


76 Stenseth, Hoel og Lid 1993: 83.77 Jonsgård 1992: 34.78 Jonsgård 1992: 16.79 Jonsgård 1992: 26ff.80 Jonsgård 1974: 16.81 Jonsgård 1992: 37, 52.82 Jonsgård 1992: 34.83 SSB, Historisk statistikk, nettutg., Småhvalfangst 1939–1999.84 Olsen 2004.85 SSB: Statistisk skråblikk på småhvalfangst, nettside, dat. 06.08.2002.86 Jonsgård 1992: 28ff.87 Fiskeridepartementet, nettside, Hvalfangst, dat. 18.04.2002.88 Dagsavisen 05.09.2000.89 Tamnes 1997: 320f.90 Fiskets Gang, nettutg., 20.06.2003.91 ÅBVNF 1945, nr. 4.92 SSB, nettutg., Stat. årbok, Selfangst 1821–1999.93 Jakobsen 1954: 96ff.94 Intervju med Christian Rieber.95 ÅBVNF 1961: 6ff.96 Vollan 1951: 282.97 Hoel 1949: 767ff.98 Sørensen 1979: 50.99 Heide Hansen 1996: 51ff.100 Heide Hansen 1996: 144ff.101 Opplyst ved SSB 24.10.2002, og rekna ut på gr.lag av Historisk statistikk

(gjennomsnittlig timelønn i industrien kr. 4,75 x 40 timar x 4,32 veker x 12månader = kr. 9.872.40). Omrekna til 2002-kroner utgjer dette kr. 187.132,-.

102 Utrekna av Harald Groven og Frank Olsen.103 SSB, nettutg., Stat. årbok, Selfangst 1821–1999.104 SSB, nettutg., Hist. stat. Fangst av isbjørn 1871–1999.105 Ot.prp. nr. 23 (1957).106 Heide Hanssen 1998: 196ff.107 Berg 2003: 144.108 St.meld. nr. 74 (1953).109 Farstad 2002: 113.110 ÅBVNF 1953, nr. 10.111 Rasmussen 1957.112 Intervju med Torgeir Øritsland.113 ÅBVNF 1965.114 Interdepartementalt utvalg til utredning av norsk selfangst, avg. 27.03.1981: 11

(heretter Interdepartementalt utvalg 1981).115 Interdepartementalt utvalg 1981: 9ff.116 St.prp. nr. 21 (1971–72).117 Interdepartementalt utvalg 1981: 10.118 ÅBVNF 1971 og 1980.119 St. meld. nr. 27 (2003–04): 91120 Aftenposten 25.11.1988.121 Fiskeridepartementet: 03.05.1994.122 Basert på Rieber 1999 og intervju med Christian Rieber viss ikkje anna ikkje er nemnt.123 Hoel 1949: 775 ff; synfaring med Jan-R. Myran og Eirik Hansen på Riebers anlegg


i Tromsø 14. og 15.05.2003.124 Aktuell 50/1958.125 Ellefsen og Berset 1957.126 Fjernsynsarkivet, Oversikt over NRK-innslag om selfangst, mottatt 07.10.2002.127 SAB, Fdir 277/1, Birger Rasmussens arkiv, kopi av art.: Selfangsten på New

Foundland, Dyrenes Venn 5/1965.128 Aktuell 15/1969.129 Aktuell 15/1969.130 Aftenposten aftenutg. 24.02.1969131 Wenzel 1991: 6.132 St.forh. 1969, S.Tid.: 2756f.; Aftenposten aftenutg. 24.02.1969.133 Norderval 1958: 191.134 Intervju med Torger Ørtisland.135 St.forh. 1974, S.tid.: 2690ff.136 Fdir, Jur. avd., Ark.nr. 011–16, Selfangstrådet 1963–1975. Referat etter

Selfangstrådets møte 26.06.1975.137 Fdir, Jur. avd., Ark.nr. 011–16, Selfangstrådet 1976-1981. Referat etter Selfangstrådets

møte 26.11.1980.138 Intervju med Carsten Helgeby.139 Intervju med Christian Rieber.140 Rapport frå selfangstinspektøren i Vestisen – i tida 12.3.–11.4.1988 – med M/S

«Harmoni» av Tromsø, vedl. 1, i NOU 1990: 19 Norsk selfangst 1982–1988 (heretterNOU 1990: 9).

141 Aftenposten, nettutg. 25.05.1998.142 NOU 1990: 19.143 Nordlys 21.07.1988.144 Brev frå Fdir, Subsidiekontrollen: Statsstøtte til selfangst 1983–2002, dat. 24.10.2002.145 Sjå f.eks. ÅBVNF 1966: 7 og ÅBVNF 1967: 7.146 Michalsen 2003: 25.147 Fiskets Gang, nettutg. 19.06.2003.148 Tal frå Fiskeridirektoratet, januar 2004.149 Pressemelding frå Dyrebeskyttelsen Norge: Verdensomspennende demonstrasjoner

mot norsk selfangst, dat. 05.03.2000.150 WWF-Norge, pressemelding, nettside, Selen blir en syndebukk, dat. januar 2002.151 Oversikt frå Fdir, Subsidiekontrollen, Statsstøtte til selfangst 1983–2003, dat.

17.06.2003.152 Sjå f.eks.: Strategier og tiltak for utvikling av en lønnsom selnæring,

Bedriftskompetanse, Hammerfest/Bodø, 09.03.2003.153 Årsberetning fra G.C. Rieber Fondene 2001: 18.154 St.meld. nr. 27 (2003–04): 64.


Trykte kjelderBakka, Dag jr. 1992: Hvalfangsten. Eventyret tar slutt, Larvik.Berg, Kjell 2003: Alt vel ... Fangst og eventyr i isen, Tromsø.Bergersen, Birger 1931: Beiträge zur Kenntnis der Haut einiger Pinnipedien. Unter besonderer

Berücksichtigung der Haut Phoca groenlandica, Skrifter utgitt av Det NorskeVidenskaps-Akademi, Oslo.

– 1948: Er det ønskelig å opprette et selfangstråd? Fiskeridepartementet. Notat til


selfangstmøtet i Oslo 25. og 26. oktober.Ellefsen, Einar S. og Odd Berset 1957: Veslekari. En fortelling om is og menn, Bergen.Evensen, Karin H. 2000: Fra Haugesund til isødet i Antarktis. En hvalfanger forteller, Haugesund.Farstad, Arnold 2001: Mysteriet i Vestisen. Selfangsttragedien som lamslo nasjonen, Oslo.Hansen, Kjell Håkon 2000: Utviklingen av den moderne norske småhvalfangsten

ca. 1930–1945. En studie med utgangspunkt i Nordland fylke.Hovudfagsoppgåve i historie, Universitetet i Tromsø.

Hansen, Odd Magnus Heide 1966: Ishavsskutenes historie. Fangstkulturen som ble borte,bd. 1, Tromsø.

Haugen, Kjersti 1992: « – mer lønsomt at pløie sjøen end den magre landjorden». Levekår ogtilpasningsstrategier på Veierland i hvalfangstperioden 1925–70. Hovudfagsoppgåvei etnologi, Universitetet i Oslo.

Hoel, Adolf 1949: Ishavsfangst – fangstnæring. Del III i Jan Strøm: Norsk fiskeri og fangsthåndbok, I/II, Oslo.

Jacobsen, Nils Kåre 1954: Med Rieber gjennom 75 år, Bergen.Jonsgård, Åge 1974: Småhvalfangsten. Bestand og beskatning av vågehval i det nordlige

Atlanterhav. Bergen.– 1992: Den norske vågehvalfangsten. Fangsthistorie, forskning, problemer, i serie:

Publikasjon fra Kommandør Chr. Christensens hvalfangstmuseum, 27, Sandefjord.Knudtzon, H. Th. 1949: Hvalfangst – fangstnæring. Del IV i Jan Strøm (red.): Norsk fiskeri

og fangst håndbok, I/II, Oslo.Michalsen, K. (red.), 2003: Havets ressurser 2003. Fisken og havet, særnr. 1–2003. Bergen.Nordby, Trond (red.) 1985: Storting og regjering 1945–1985, Oslo.

Nord- og sør-norsk næringsliv. Fiskeindustri, fiskerier, produksjon og handel. Årbokfor Norges fiskerier og fiskeindustri. Hvalfangst og selfangst. Oslo 1957.

Norderval, Monrad 1958: Mannen og båten, Stavanger.Olsen, Per A. 2004: manuskript.Olstad, Finn 1995: Strandsitter og verdensborger, bd. 1 Sandefjords historie, Sandefjord.– 1997: En vanlig småby? bd. 2 Sandefjords historie, Sandefjord.Rasmussen, Birger 1957: Hjelpetjenesten for selfangerne i Vesterisen. I Nord- og sør-norsk

næringsliv, Oslo.Rieber, G.C. (konsernet) 1999: Konsernet G.C. Rieber i historisk perspektiv, Bergen.Saga, Torbjørn 2000: Harpunjegere, roman, Tønsberg.Sandbakken, Enok 1998: En hvalfangers beretning. Fra en førstereis’ dagbok, Larvik.Slagstad, Rune 1998: De nasjonale strateger, Oslo.Stenseth, Nils Chr., Alf Håkon Hoel, Ingunn B. Lid (red.) 1993: Vågehvalen. Valgets kval, Oslo.St.meld. nr. 74 (1953): Om ettersøkingen etter forliste selfangere i sesongen 1952.St.meld. nr. 27 (2003–04): Norsk sjøpattedyrpolitikk.St.prp. nr. 21 (1971–72): Om samtykke til ratifikasjon av en overenskomst mellom Norge og

Canada om selfangst og bevaring av selbestanden i det nordvestlige Atlanterhav,undertegnet i Ottawa 15. juli 1971.

Sørensen, Einar 1979: Ishavsfangst gjennom 100 år, Tromsø.Tamnes, Rolf 1997: Oljealder. 1965–1995, bd. 6 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.Tønnessen, Joh. N. 1970: Den pelagiske fangst 1937–1969, bd. 4 Den moderne hvalfangsts

historie. Opprinnelse og utvikling, Sandefjord.Tønnessen, Joh. N. og A.O. Johnsen 1982: The history of modern whaling, London og

Canberra.Vesterlid, Jorunn 1992: Hvalfangerkoner og barn forteller. Hjemmelivet fra 1930 til 1967.

Sandefjord.Vik, Kjell 1984: Hvorfor gikk det så greitt? Om nedleggelsen av hvalfangstnæringen i Vestfold,

Vestfoldminne, Tønsberg.Vollan, Odd 1951: Ishavsfart. Selfangsten fra Sunnmøre gjennom femti år, Oslo.


Wenzel, Georg 1991: Animal Rights, Human Rights. Ecology, Economy and Ideology in theCanadian Arctic, Toronto.

Wexelsen, Einar 1993: Working Conditions and Work-related Injuries and Illnesses on BoardNorwegian Floating Factories after World War II. I Basberg, Bjørn L., Einar Wexelsenand Jan Erik Ringstad (ed.) Whaling and history. Perspectives on the evolution ofthe industry, Sandefjord.

Ødegaard, Torbjørn 2002: Hvalfangere i Sydishavet og Sør-Afrika 1910–1970, Fredrikstad.Østevik, Tore 1998: Snipp, snapp, snute –. Beretning om livet om bord i hvalbåtene fra Vestfold

på fangstfeltene i Sydishavet, Tønsberg.

ArkivmaterialeFiskeridepartementet

Notat fra selfangstmøtet i Oslo, 25. og 26. oktober 1948.Fiskeridirektoratet (Fdir)

Juridisk avdeling., Ark.nr. 011–16, Selfangstrådet 1963–1975. Referat etterSelfangstrådets møte 26.06.1975.Juridisk avdeling, Ark.nr. 011–16, Selfangstrådet 1976–1981. Referat etterSelfangstrådets møte 26.11.1980.

Statsarkivet i Bergen (SAB)Fiskeridirektoratets arkiv (Fdir), boks 277/1, Birger Rasmussens arkiv, kopi av art.:Selfangsten på New Foundland, Dyrenes Venn, nr. 5, 1965.

Statsarkivet i Tromsø (SATØ)Privatarkiv nr 94, Birger Martin Bergersen. Arkivkatalog 1927–1945, 1998.

Avisar og tidsskriftAftenposten, aftenutg. 24.02.1969Aftenposten 25.11.1988Aktuell 8/1949, 15/1969Aftenposten, nettutg. 25.5.1998 (Herbjørnsrud, Dag, Nytt lys på Odd F. Lindberg)Dagsavisen 5.9.2000Fiskets GangNorsk Hvalfangst-TidendeNordlys 21.7.1988Vesteraalens Avis

Innstillingar, lover, utredningar etc.Fiskeridepartementet: Samfunnsøkonomisk vurdering av selfangst, avg. 03.05.1994.Fiskeridepartementet: Hvalfangst, nettside, dat. 18.04.2002.Fiskeridirektoratet: Fiskets Gang, Bergen, nettutg., 20.06.2003.Fjernsynsarkivet: Oversikt over NRK-innslag om selfangst, mottatt 07.10.2002.Fiskeridepartementet: Interdepartementalt utvalg til utredning av norsk selfangst, avg.

27.03.1981.NOU 1990: 9: Norsk selfangst 1982–1988Lov om selfangst av 14. desember 1951.Ot.prp. nr. 23, 1957: Om lov om fangst av isbjørn.Stortingstidende 1969 og 1974.St.meld. nr. 74 (1953): Om ettersøkingen etter forliste selfangere i sesongen 1952.St.meld. nr. 27 (2003–04): Norsk sjøpattedyrpolitikk.St.prp. nr. 21 (1971–72): Om samtykke til ratifikasjon av en overenskomst mellom Norge og

Canada om selfangst og bevaring av selbestanden i det nordvestlige Atlanterhav,undertegnet i Ottawa 15. juli 1971.


Lydbandintervju og filmopptakIntervju med Carsten Helgeby 08.01.2003.Intervju med Christian Rieber 11.12.2002.Intervju med Håkon Fjellanger, Stokmarknes 13.08.2003, matros/telegrafist på «Kos 31»

sesongen 1950–51.Intervju med Torgeir Øritsland 12.12.2002.NRK Brennpunkt 4.11.2003: Da havet var rødt: Intervju med prof. Lars Walløe.VHS: Hvalfangsteventyret, del 1, 2 og 3, TV Vestfold og Tønsbergs Blad.

Hvalfangsthistorien fortalt av de som var med, Hvalfangerklubben i Sandefjord.«Blåst forut», Sandefjordmuseene.

StatistikkFiskeridirektoratet, Subsidiekontrollen: Statsstøtte til selfangst 1983–2002, dat. 24.10.2002.Fiskeridirektøren: Fortegnelse over merkepliktige norske fiskefarkoster (Merkeregisteret), Bergen

1938 og ds. 1944.Fiskeridirektøren: Årsberetning vedkommende Norges fiskerier (ÅBVNF), Bergen.NOS Norges fiskerierNOS FiskeristatistikkStatistisk sentralbyrå (SSB): Historisk statistikk 1994.Statistisk sentralbyrå (SSB): Historisk statistikk, nettutg., Småhvalfangst 1939–1999.Statistisk sentralbyrå (SSB): Historisk statistikk, nettutg., Selfangst 1821–1999.Statistisk sentralbyrå (SSB): Historisk statistikk, nettutg., Fangst av isbjørn 1871–1999.Statistisk sentralbyrå (SSB): Statistisk skråblikk på småhvalfangst (Frode Brunvoll), nettside,

dat. 06.08.2002.

Kap. 8. Thor Bjørn Arlov og Alf Håkon Hoel: Kulldrift i kald krig

noter

1 Gjesdal 1976: 102 ff.; Hanoa 1993: 78ff.2 Norsk forpost i Ishavet, Aktuell 18/1947.3 Eriksen 1989.4 Eriksen og Pharo 1997.5 Riste 1995: 317; Lie 1958: 159.6 Eriksen og Pharo 1997: 218.7 Amundsen 2001: 192–195; Ulvensøen 1991: 82–85; Hanoa 1993: 74–77.8 Østreng 1975: 18–19.9 Gjesdal 1976: 105ff.; Hanoa 1993: 78–84; Arlov 1996: 359–361.10 Hauan og Reymert 2002: 45.11 Arlov 1996: s.st.; Hanoa 1993: 85–87; Amundsen 2001: 307ff.12 Arlov 1996: 360; Grønlie 1981: 237–238.13 Grønlie 1981: 240–241.14 Gjesdal 1976: 127–128; Arlov 1996: 359–360.15 Amundsen 2001: 211ff.16 Evjen 1995: 188.17 Amundsen 2001: 233ff.18 Evjen 1995: tabell 4.

n o t e r o g l i t t e r a t u r k a p . 7 o g 8 555

19 Hanoa 1993: 106; Hauan og Reymert 2002.20 Tre kilometer til dagslyset, Aktuell 39/1963.21 Grønlie 1981.22 Hanoa 1993: 164ff; Hauan og Reymert 2002: 124ff.23 Sit. John Lyng 1973: 108.24 Det dødsdømte polarsamfunnet, Aktuell 27/1963.25 Grønlie 1981: 258–260; Østreng 1975: 109–110.26 Vaughan 1999: 256–261; Hagland 1983: 275.27 Tamnes 1992: 47–52; Arlov 1996: 414.28 Petroleumsborelokaliteter på Svalbard – en statusrapport 1995, Bergmesteren for

Svalbard.29 St.prp. nr. 51 (1967–68); St.prp. nr. 79 (1972–73); Gjesdal 1976: 144–152.30 Eriksen og Pharo 1997: 94.31 Eriksen og Pharo 1997: 263.32 Ustvedt 1979: 533.33 NATO vedtok konseptet om førsteslagskapasitet basert på kjernevåpen i 1957.34 Frydenlund 1982: 63.35 Lyng 1976: 98.36 Ausland 1986: 175.37 Moe 1983: 127.38 Arlov 1996: 419.39 Moe 1983: 127.40 Nilsen 2001.41 NOU 1999: 1.42 Kgl. res. 28. mai 1971.43 Kgl. res. 23. juli 1971.44 Graden av vern er strengere i naturreservater. Her er formålet å bevare urørthet.45 St.meld. nr. 39 (1974–75).46 St.meld. nr. 26 (1982–83).47 St.meld. nr. 40 (1985–86).48 Nilsen 2001.49 St.meld. nr. 50 (1990–91).50 St.meld. nr. 22 (1994–95).51 NOU 1999: 21.52 St.meld. nr. 9 (1999–2000).53 Ot.prp. nr. 35 (2002–2003): Om lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone.54 St.meld. nr. 39 (1974–75); St.prp. nr. 125 (1975–76).55 St.meld. nr. 40 (1985–86); Amundsen 2001: 31–39; Arlov 1996: 361–367.56 Amundsen 2001: 81ff.57 Arlov og Holm 2001: 29–38; St.meld. nr. 39 (1974–75).58 Tamnes 1997: 88.59 Tamnes 1997: 47.60 Moe 1983: 27.61 Tamnes 1997: 34.62 Tamnes 1997: 41–51.63 Den militære ledelsen i NATOs holdning til spørsmålet var at «... due to treaty

restrictions, no forces can be allocated in peacetime for the specific purpose ofdefending the Spitsbergen Archipelago (including Bear Island). The NATO AreaCommander-in-Chief will, upon request by Norwegian authority, assist in denyingthe Archipelago to the enemy ...» Sitert fra Ausland 1986.

64 Tamnes 1997: 255.


65 Stokke og Tunander 1994:.66 Næss 2000.67 Forskningsrådet 1996.68 Arlov 1996: 360–361, 372–376.69 Arlov og Holm 2001: 41–53.70 St.meld. nr. 9 (1999–2000).71 S.st.; Amundsen 2001: 373ff.72 Svalbardposten nr. 50, 21.12.2001.73 Arlov og Holm 2001: 61–70; Barlindhaug 1989: Utkast til Næringsplan for Svalbard;

St.meld. nr. 50 (1990–91).74 Nærings- og samfunnsutvikling på Svalbard 1989–2001, Svalbard Samfunnsdrift

AS, 2002.75 Østreng 1975.76 Frydenlund 1982: 62.77 Frydenlund 1982: 64.78 Arlov 1996: 467.79 Ulfstein 1995.80 Holtsmark 199681 Aftenposten 21. april 2001.

litteratur

Aktuell 18/1947, 27/1963, 39/1963.Amundsen, Birger 2001: Svarthvitt, Oslo.Arlov, Thor Bjørn 1996 (rev. utg. Trondheim 2003): Svalbards historie 1596–1996, Oslo.Arlov, Thor Bjørn og Holm, Arne O. (red.) 2001: Fra company town til folkestyre.

Samfunnsbygging i Longyearbyen på 78º nord, Longyearbyen.Ausland, John C. 1986: Nordic Security and the Great Powers, Boulder and London.Børde, Haakon (red.) 1983: Svalbard og havområdene, Oslo.Churchill, Robin og Geir Ulfstein, G. 1992: Marine Management in Disputed Areas. The

Case of the Barents Sea, London.Churchill, Robin 1996: Norway – Supreme Court Judgement on Law of the Sea Issues. The

International Journal of Marine and Coastal Law, Vol 11 No 4.Christensen, Pål 1983: En eksklusiv prateklubb? Bedriftsutvalget ved Store Norske Spitsbergen

Kulkompani A/S 1967–79. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.Eriksen, Knut Einar 1989: Svalbardspørsmålet fra krig til kald krig. I Bergh, Trond og HelgeØystein Pharo (red.): Historiker og veileder. Festskrift til Jakob Sverdrup, Oslo.Eriksen, Knut Einar og Helge Øystein Pharo 1997. Kald krig og internasjonalisering. 1949–

1965, bd. 5 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.Evjen, Bjørg 1995: Longyearbyen 1916–1975. Fra arktisk arbeidsplass til etablert

industrisamfunn? Doktoravhandling i historie, Universitetet i Tromsø.– 2001: Store Norskes by. Longyearbyen 1916–1976. I Arlov og Holm (red.).Forskningsrådet 1996: Organisering av forskningen på Svalbard, Oslo.Frydenlund, Knut 1982. Lille land – hva nå? Oslo.Gjesdal, Carl O. Gram 1976: Store Norske. Bilder fra historien om en svalbardbedrift, Bergen.Grønlie, Tore 1981: Staten og Store Norske 1961–63, Historisk Tidsskrift nr. 3, Oslo.Hagland, Jan 1983: Oljealder. I Børde (red.).Hanoa, Rolf 1993: Kings Bay Kull Comp. A/S 1917–1992. Fra gruvedrift til forskningsservice

på Svalbard, Oslo.Hauan, Marit Anne og Reymert, Per Kyrre 2002: Ny-Ålesund – fortellinger fra gruveliv på


Svalbard, Tromsø Museums skrifter XXIX, Tromsø.Hoel, Alf Håkon 1994: The Barents Sea. Fisheries Resources for Europe and Russia. I Stokke

og Tunander (red.).Holtsmark, Sven G. 1993: A Soviet Grab for the High North? USSR, Svalbard, and Northern

Norway 1920–1953, Forsvarsstudier 7/1993, Oslo.– 1996: Norge og Sovjetunionen på Svalbard. Ottar nr. 2, Tromsø 1996.Hønneland, Geir B. 1993: Fiskeren og allmenningen, forvaltning og kontroll. Makt og

kommunikasjon i kontrollen med fisket i Barentshavet. Hovedoppgave isamfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Kvalvik, Ingrid 2000: Asymmetriske maktrelasjoner i bilaterale forhandlinger. En studie avforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen/Russland om avgrensingen avkontinentalsokkelen og økonomiske soner i Barentshavet. Hovedoppgave, Instituttfor statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

– 2003: Delelinjeforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen/Russland,Internasjonal politikk, Vol. 61, nr. 2, Oslo.

Larsen, Thor 1987: Isbjørnen – nomade i nord, Oslo.Lie, Trygve 1958: Hjemover, Oslo.Lyng, John 1973: Vaktskifte. Erindringer 1953–1965, Oslo.– 1976: Mellom øst og vest. Erindringer 1965–1968, Oslo.Moe, Arild 1983: Utenrikspolitiske rammebetingelser og norsk Svalbardpolitikk. Hovedoppgave,

Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.Nilsen, Oddbjørn 2001: Det politisk-administrative system og Svalbardpolitikken.

Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.Norderhaug, Magnar 1984: Svalbard. Mennesket i den siste villmark, Oslo.Næss, Carl Georg 2000: Barentsregionen som sikkerhetsfellesskap. Hovedoppgave, Institutt

for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.Riste, Olav 1995: London-regjeringa. Norge i krigsalliansen 1940–45, Oslo.Skagestad, Odd Gunnar 1975: Norsk polarpolitikk. Hovedtrekk og utviklingslinjer i norsk

polarpolitikk 1905–1974. Magisteravhandling, Institutt for statsvitenskap,Universitetet i Oslo.

Stokke, Olav S. og Ola Tunander (red.) 1994: The Barents Region. Cooperation in Arctic Europe,Oslo/London.

Tamnes, Rolf 1991: Svalbard og stormaktene. Fra ingenmannsland til kald krig 1870–1953,Forsvarsstudier 7, Oslo.

– 1992: Svalbard og den politiske avmakt. Striden om flyplass, olje og telemetristasjon,1955–1970, Forsvarsstudier 1, Oslo.

– 1997: Oljealder. 1965–1995, bd. 6 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.Ulfstein, Geir 1995: The Svalbard Treaty. From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty, Oslo.Ulvensøen, Jon 1991: Brennpunkt Nord. Værtjenestekrigen 1940–45, Forsvarsmuseets småskrift

nr. 6, Oslo.Ustvedt, Yngvar 1979. Det skjedde i Norge. Velstand – og nye farer. 1952–61, Oslo.Vaughan, Richard 1999: The Arctic. A History, Stroud.Wahl, Ingveig Holand 2000: Forvaltning av fisket i havområdene ved Svalbard. Om

opprettelsen og utviklingen av et internasjonalt regime. Hovedoppgave, Institutt forstatsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Østreng, Willy 1975: Det politiske Svalbard, Oslo.


Kap. 9. Bjørn-Petter Finstad og Alf Håkon Hoel: En arktiskfiskeristormakt

noter

1 FAO, Yearbook of Fishery Statistics, 1999–2001, nettutg.2 Grytten 2002: 41, 90.3 Schwach 2000: 297.4 Johansen 1989: 154.5 Torbergsen 2003.6 Vollan 1992: 51. Se også Blom 1973.7 Vollan 1992: 83f.8 Eriksen og Pharo 1997: 160f.9 Devold 1949; om Devold og Øst-Grønland, se Schwach 2000: 193f.10 Kollstad 1997.11 Ingstad 1954: 145.12 SAB, FDA, boks 05/5. F.J.Nr. 4203/1953. Avskrift av brev med vedl. fra h.r.adv. Jacob

Hoel til Fiskeridept., dat 23.10.1953.13 RA, Fdeps arkiv, Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved Vest-Grønland, boks 300.

Telegram fra Fdep til Fdir, dat. 29.04.1950.14 Sunnanå 1951.15 Sunnmørsposten 10.04.1956. Den kvinnelige betjeningen var kona til velferdssjef

Jon Dale.16 Dale 1994: 109ff.17 RA, Fdeps arkiv, Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved Vest-Grønland, boks 301.

Rapport over diakonens arbeid i Asgricohavn sesongen 1952, Johs. Sandvik, des. 1952.18 RA, dep’s arkiv, Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved Vest-Grønland, boks 302.

Tilleggsrapport om diakonvirksomheten i Færingehavn, 1957, Tore Dalen, udat.19 Art. om Grønland i Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon.20 NOS Norges Fiskerier 1949: 69.21 St.tid. 1954: 1649ff.22 Grytten 2002: 119.23 Horsted 2000.24 NOS Fiskeristatistikk 1962: 12.25 Horsted 2000.26 Grønland gikk imidlertid ut av EEC igjen i 1986.27 EU kjøper fangstrettigheter fra Grønland, og gir disse videre til Norge i bytte mot

fangstrettigheter for EUs fiskere i norsk sone.28 Hoel 1993.29 Gerhardsen 1946: 45ff.30 Gerhardsen 1946: 19.31 Basert på NOS Norges fiskerier og NOS Fiskeristatistikk for de aktuelle årene.32 Johansen 1989: 158.33 Johansen 1989: 268.34 Johansen 1989: 160ff.35 Christensen og Hallenstvedt 1984: 134.36 NOS Fiskeristatistikk 1968: 29.37 Se Christensen 1991.38 Steffensen, Greger, Holand, Rysst og Framnes 2003: 23 og 56.


39 Fiskeridept., Innstilling om trålfiske innenfor fiskerigrensen, 1970: 54.40 Aktuell 1/1970.41 Sandbæk 2004.42 Sandbæk 1980: 1343 Norsk fiskerinæring 1996: 17ff.44 Sandbæk 2004.45 Hallenstvedt 1982.46 Jentoft og Mikalsen 1987: 217–228.47 Tamnes 1997: 281.48 Underdal 1982.49 Burke 1995.50 Retten til fisken var en av flere grunner til nasjonalisering av havet. 1960-tallets

oljefunn var vel så viktig. Følgen ble omfattende internasjonale bestemmelser forforvaltningen av naturressursene. 51 Lov av 17. desember 1976 nr 91 omNorges økonomiske sone. Norge ratifiserte Havrettskonvensjonen i 1996. Når detgjelder ressursene på sokkelen, kan kyststatenes jurisdiksjon i prinsippet strekke segtil 350 nautiske mil eller mer, avhengig av sokkelens utstrekning og beskaffenhet.

52 De økonomiske sonene strekker seg 200 nautiske mil, eller 360 km, ut fra grunnlinjene.53 Samtlige lands fangster i ICES (Det internasjonale råd for havforskning)-områdene

I og IIa og IIb.54 Hoel 1994.55 EU har en felles fiskeripolitikk der det er fellesskapet som er ansvarlig for politikken,

ikke de enkelte medlemsstatene.56 Kvalvik 1999.57 Kvalvik 2003: 134–162.59 Territorialfarvannet ble utvidet fra fire til tolv nautiske mil utenfor hele kongeriket

1. januar 2004. Utenfor bilandene i Antarktis har en foreløpig ikke iverksatt denneutvidelsen.

60 Hønneland 1993.61 I en note av 19. juli 1977 sier Kommisjonen at Fellesskapet vil samarbeidet om

fiskeriforvaltningen i nord, på betingelse av at bevaringstiltakene er basert påvitenskapelige kriterier, er ikke-diskriminerende og respekteres av dem som driverfiskeri i området.

62 Iversen 1924.63 Rasmussen 1942: 7.64 Strøm og Rasmussen 1970.65 Øynes 1977.66 Tande 1957: 42.67 Fiskeribladet, nettutg. 29.05.2003.68 Michalsen 2003: 48f.69 St.meld. nr. 9 (1999–2000): Svalbard: 76.70 Det islandske fisket skjedde både med islandske fartøyer og med fartøyer registrert

under bekvemmelighetsflagg. Fartøyer og fiskere fra Færøyene var også involvert.71 Sak lnr 45B/1996, snr 197/1995.72 Forskrift om fiskevernsonen ved Svalbard av 12. august 1994 nr. 802.73 Wahl 2000.74 Wahl 2000: 99.75 Aftenposten 24.04 2001.76 NOS Fiskeristatistikk 1999–2000: 30ff.77 Churchill og Ulfstein 1992.78 Dette nivået er bestemt av to forhold: beskatningsgrad (hvor hardt det fiskes på


bestanden) og størrelse på gytebestanden (den delen av bestanden som produsereravkom). Disse forholdene lar seg ikke enkelt beregne, og vil derfor være beheftetmed usikkerhet.

79 Dette har vært i bruk i Norge i lang tid, men da som fleksible ordninger der områdeneåpnes og stenges etter behov.

80 Illegal, Unregulated and Unreported.81 NRK, programmet Brennpunkt 17.02.2004 og Bladet Nordlys, 18.02.2004.82 Fiskeribladet 20.02.2004.83 Disse avståelsene ble det – selvsagt – ikke noe av, da Norge ikke tiltrådte Fellesskapet.84 Jfr forhandlingsutfallet i 1994. Det er helt på det rene at Svalbard må holdes utenfor

enhver avtale om norsk medlemskap eller tilknytning til EU (slik det også er gjort ibåde EØS-avtalen og i Schengen-avtalen). Dermed vil fiskerireguleringene rundtSvalbard bli et ensidig norsk anliggende, selv om Norge skulle gå med i EU. Det enestesom kan endre dette er at dominerende EU-land skifter syn på spørsmålene omSvalbardtraktatens anvendelse i havområdene rundt Svalbard. Godtar EU-landenedet norske synet om at traktaten ikke gjelder her, blir reguleringen et norsk«fastlandsanliggende», og dermed underlagt EUs felles fiskeripolitikk (formodentligvil Russland protestere).

85 IPCC 2001.86 Furevik, Drange og Sorteberg 2002.87 Arctic Climate Impact Assessment 2004.88 Aftenposten 22.03.2004.


Trykte kilderArctic Climate Impact Assessment 2004: Final Report, Cambridge.Blom, Ida 1973: Kampen om Eirik Raudes land. Pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet

1921–1931, Oslo.Burke, W. 1995: International Fisheries Law, Oxford.Christensen, Pål og Abraham Hallenstvedt 1984: Notfiskarsamskipnaden 1934–1984. Faglig

og økonomisk organisering gjennom 50 år, Trondheim.Christensen, Pål 1991: En havenes forpester – et kjempestinkdyr. Om trålspørsmålet i Norge

før andre verdenskrig, Historisk Tidsskrift, nr. 4.Churchill, Robin og Geir Ulfstein 1992: Marine Management in Disputed Areas. The Case of

the Barents Sea, London.Dale, Jon 1994: Velferd på Vest-Grønland, Ålesund.Devold, Finn 1949: Svalbard–Grønlandstoktet 1948, Årsberetning vedk. Norges fiskerier,

nr. 7, Bergen.Eriksen, Knut Einar og Helge Øystein Pharo 1997: Kald krig og internasjonalisering.

1949–1965, bd. 5 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.Furevik, T., Drange, H. and Sorteberg, A. 2002: Anticipated changes in the Nordic seas marine

climate. Scenarios for 2020, 2050, and 2080, Bergen.Gerhardsen, Gerhard Meidell 1946: Våre fiskerier. I mellomkrigstida, Sak og samfunn, nr. 6,

Chr. Michelsens institutt for vitenskap og åndsfrihet, Bergen.Grytten, Harald 2002: Vartdal Fiskeriselskap i 80 år, Ålesund.Hallenstvedt, A. 1982: Med lov og organisasjon, Tromsø.Hoel, Alf Håkon 1993: Regionalisation of international whale management. The case of the

Northeast Atlantic Marine Mammals Commission, Arctic, Summer.– 1994: The Barents Sea. Fisheries Resources for Europe and Russia. I Stokke, Olav S.


og Ola Tunander (red.) 1994: The Barents Region. Cooperation in Arctic Europe,Oslo/London.

Horsted, Svend Aage 2000: A Review of the Cod Fisheries at Greenland, 1910–1995, Journalof Northwest Atlantic Fishery Science, Volume 28, Dartmouth, Canada.

Hønneland, Geir 1993: Fiskeren og allmenningen, forvaltning og kontroll. Makt ogkommunikasjon i kontrollen med fisket i Barentshavet. Hovedoppgave, Institutt forsamfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Ingstad, Helge 1954: Fisket ved Vest-Grønland. Nordisk samarbeide, Polarboken, Oslo.IPCC 2001: Climate Change 2001 – Impacts, Adaptation, and Vulnerability.

Contribution of Working Group II to the Third Assessment Report of the IPCC,Cambridge.

Iversen, Thor 1924: Praktiske fiskeundersøkelser i de nordlige polarfarvande 1923, Årsberetningvedk. Norges fiskerier, hefte 1, Bergen.

Jentoft, Svein og Kathrine Michalsen 1987: Government subsidies in Norwegian fisheries.Marine Policy, July 1987.

Johansen, Karl Egil 1989: Men der leikade fisk nedi kavet. Fiskarsoge for Hordaland 1920–1990,Bergen.

Kollstad, Per 1997: «Vi er ikke ferdige med oppgjøret ... om Grønland». Grønlandssaken i danskog norsk politikk 1945–65, i NORDEN – samarbeid og kollisjon 1945–1970, Dennorske Atlanterhavskomité, Det sikkerhetspolitiske bibliotek, nr. 6, Oslo.

Kvalvik, Ingrid 2000: Asymmetriske maktrelasjoner i bilaterale forhandlinger. En studie avforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen/Russland om avgrensingen avkontinentalsokkelen og økonomiske soner i Barentshavet. Hovedoppgave, Instituttfor statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

– 2003: Delelinjeforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen/Russland,Internasjonal politikk Vol. 61, nr. 2, Oslo.Michalsen, Kathrine (red.) 2003: Havets ressurser 2003, Fisken og havet, særnr. 1, Bergen.Rasmussen, Birger 1942: Om dypvannsreken ved Spitsbergen, Fiskeridirektoratets Skrifter,

Serie Havundersøkelser, Vol. VII, nr. 4, Bergen.Sandbæk, Ragnar 1980: Barents Blues, Oslo.– 2004: manuskript.Steffensen, Jan, Bjørg Greger, Arne Holand, Øysstein Rysst og Svein Jarle Framnes 2003:

Melbutrålerne gjennom 50 år, Stokmarknes.Schwach, Vera 2000: Havet, fisken og vitenskapen. Fra fiskeriundersøkelser til

havforskningsinstitutt 1860–2000, Bergen.Strøm, Albert og Birger Rasmussen 1970: Forsøksfiske etter reker i Barentshavet

og Svalbardområdet juni–august 1970, Fiskets Gang, nr. 50.Sunnanå, Klaus 1951: Dansk-norsk samarbeid på Vest-Grønland, Fiskaren, 05.09.Tamnes, Rolf 1997: Oljealder. 1965–1995, bd. 6 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.Tande, Thorvald 1957: Norsk fiskeripolitikk. En analyse av fiskerinæringens utvikling siden

1920, Oslo.Torbergsen, Eirik J. 2003: Decca navigasjonssystem – slutt på en epoke, Arctandrias skrifter,

nr. 11, Tromsø.Ulfstein, Geir 1995: The Svalbard Treaty. From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty, Oslo.Underdal, Arild 1982: The Politics of International Fisheries Management. The Case of the

Northeast Atlantic, Oslo.Vollan, Odd 1992: Ålesunds Skipperforening gjennom hundre år 1892–1992, Ålesund.Wahl, Ingveig Holand 2000: Forvaltning av fisket i havområdene ved Svalbard.

Om opprettelsen og utviklingen av et internasjonalt regime. Hovedoppgave, Instituttfor statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Øynes, Per 1977: Rekefisket ved Jan Mayen, Fiskaren 27.10.


Aviser, tidsskrifter, årbokAftenposten 24.04.2001.Aktuell 1/1970.Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, art. om Grønland, Oslo 1988.Bladet Nordlys 18.02.2004.Brennpunkt 17.02.2004.Fiskaren 05.09.1951.Fiskaren 27.10.1977.Fiskeribladet, nettutg., 29.05.2003.Fiskeribladet 20.02.2004.FAO, Yearbook of Fishery Statistics, 1999–2001, nettutg.Fiskeridepartementet: Innstilling om trålfiske innenfor fiskerigrensen, 1970.Forskrift om fiskevernsonen ved Svalbard av 12 august 1994 nr. 802.Lov av 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone.NOS Fiskeristatistikk.NOS Norges Fiskerier.Norsk fiskerinæring 10/1996, En kavalkade 1961–1995.Polarboken.Sak lnr 45B/1996, snr 197/1995.St.meld. nr. 9 (1999–2000): Svalbard.Stortingstidende 1954.Sunnmørsposten 10.04.1956.

Andre kilderStatsarkivet i Bergen (SAB).Fiskeridirektoratets arkiv (FDA), Boks 05/5. F.J.Nr. 4203/1953. Avskrift av brev med vedl. fra

h.r.adv. Jacob Hoel til Fiskeridept., dat 23.10.1953.Riksarkivet (RA).Fiskeridepartementets arkiv (Fdeps arkiv), Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved

Vest-Grønland, boks 300. Telegram fra Fdep til Fdir, dat. 29.04.1950.Fiskeridepartementets arkiv (Fdeps arkiv), Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved

Vest-Grønland, boks 301. Rapport over diakonens arbeid i Asgricohavn sesongen 1952,Johs. Sandvik, des. 1952.

Fiskeridepartementets arkiv (Fdeps arkiv), Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket vedVest-Grønland, boks 302. Tilleggsrapport om diakonvirksomheten i Færingehavn, 1957,Tore Dalen, udat.

Kap. 10. Åsa Elstad: Polarturisme

notar

1 Utdraga er henta frå omsetting i Heintz 1959–60: 103ff.2 Blant anna Lamont u.å.; Lamont 1876; Dufferin 18573 Arlov 2003: 10f; Barr 1992: 82.4 Lund 2002: 18; Lønø 1984: 222ff; Barr 1992: 1; Vongraven 2003: 18.5 Sitert frå Lund og Amundsen 1981: 134.6 Lund 2002: 18; Viken 2001a: 169.

n o t e r o g l i t t e r a t u r k a p . 9 o g 1 0 563

7 http://home.online.no/~polar-ps/svruta.html; Stavseth 1956: 196ff.8 Ramberg 1990: 364.9 Spitzbergen Gazette 17. aug. 1897.10 Lund 1997: 85f; Lund 2002: 8; Viken 2001a: 69, utstillingstekst i Ishavsmuseet

Aarvak, Brandal.11 Norderhaug 1982: 104; Viken 2001a: 169; Lund 2002: 8.12 Lund 1997: 84.13 Norderhaug 1982: 110.14 Polarposten 3/1970.15 Norderhaug 1982: 112.16 Viken 2001a: 16917 Viken og Jørgensen 1998: 123.18 Giæver 1944: 41ff.19 Norderhaug 1982: 68, 106f; Reiselivsplan for Svalbard 1994: 10.20 http://home.online.no/~polar-ps/svruta1.html; http://home.online.no/~polar-

ps/svruta2.html.21 Viken 1995: 77; Viken og Jørgensen 1998: 124; Smith 1994: 227.22 Heimtun og Abelsen 2000: 1; Jacobsen 1991: 11ff.23 Löfgren 1990: 22; jf. òg Borch 1997: 94.24 Viken og Heimtun 2001: 24.25 Spitzbergen Gazette 13. juli 1897 og 27. juli 1897.26 Jacobsen 1994: 11.27 Viken 1995: 78.28 http://www.ljoslandinfo.no/Arktis/Nordpolen2002.asp29 Brosjyren Velkommen til Svalbard - polarnatt til inspirasjon, utgitt av Spitsbergen

Travel as til vintersesongen 1997–98.30 Svalbard Reiseliv: Overnattingsstatistikk 1995–2002.31 St.meld. 39, 1974–75; Dahle 2000: 9.32 Hovelsrud 2001: 167ff, 220ff.33 Viken 1995: 76; Viken 2001a: 69, 2001b: 109; Viken og Jørgensen 1998: 124.34 St.meld. 50 1990–91: 44.35 Viken 2001a: 168; Arlov 2003: 457f.36 Svalbardposten 17.01.1997, 11.04.2002, 26.04.2002 og 21.06.2002; Viken og

Heimtun 2001: 9, 116; Viken og Jørgensen 1998: 124; Lund 2002: 18f.37 Viken 2001a: 69; Viken og Heimtun 2001: 42.38 Opplysningar frå førstekonsulent Frigg Jørgensen, Sysselmannen på Svalbard, div.

brosjyremateriell frå ulike reiselivsaktørar i polare område, foredrag av kaptein Holten2003.

39 Viken og Jørgensen 1998: 123f; Norderhaug 1982: 109f; Viken 1995: 77;Reiselivsplan for Svalbard 1994: 52f.

40 Norderhaug 1982: 109f; Viken 1995: 77.41 Norderhaug 1982: 112; Svalbardposten 22.08 1997; Viken og Heimtun 2001: 68.42 Svalbardposten 22.08.1997; Borch 1997: 107; Bjerck og Johannessen 1999: 7.43 Viken og Heimtun 2001b: 69; Svalbardposten 21.01.2000.44 Nordlys 24.8.02.45 Svalbardposten 12.07.1996; Aftenposten 16.02.02.46 http://www.hvitserk.no/;

http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=2&item=26867047 http://www.spitsbergentravel.no/;

http://www.wildlife.no/; http://www.eccotravel.com/ver2/mainpage.stm48 Det har vore ein auke i gjestetal på overnattingsstadene på Svalbard for desse fire

564 n o t e r o g l i t t e r a t u r k a p . 1 0

månadane frå 30 % i 1995 til 48 % av fullt hus i 2002. (Svalbard Reiseliv AS:Overnattingsstatistikk 1995-2002)

49 Norderhaug 1982: 111f; Borch 1997: 95; Viken & Bakken 1997: 22f.50 Viken og Jørgensen 1998: 125; Borch 1997: 96f. Viken og Bakken 1997: 35.51 Vold 2000: 54; Svalbardposten 17/2003.52 Børretzen 1991.53 Norderhaug 1982: 110.54 Sysselmannen si nettside: http://www.sysselmannen.svalbard.no/; Baardseth 1992: 8;

Forskrift om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard, 18.10. 1991; lovdata:http://www.lovdata.no/for/sf/jd/xd-19911018-0671; Risanger 1978: 122.

55 Baardseth 1992: 8f.56 Svalbardposten 6.11.1998.57 Fjell og vidde, Den Norske Turistforenings medlemsblad 7/2001: 16.58 Jf. Löfgren 1990: 33.59 Svalbardposten 26.04.2002.60 Viken 2001a: 169; Viken og Jørgensen 1998: 124; Svalbardposten 15.05.1996.61 Aftenposten 16.02.2002; Annonsar i Svalbardposten; Brosjyren Kunst Pause Svalbard,

utgitt av Svalbard reiselivsråd 2002.62 Svalbardposten 27.04.2002; Molstad 2002: 27ff.63 Emmelin 2000: 8.64 Norderhaug 1982: 48ff, 52, 68ff, 96ff, 108, 138; Nordlys 03.08.1973.65 Sysselmannen sine nettsider: http://www sysselmannen.svalbard.no/.66 Dahle 2000: 15.67 St.melding 22, 1994-95: 12.68 Krohn 1998: 4.69 Forslag til verneplan, Sysselmannen sine nettsider.

http://www sysselmannensvalbard.no/.70 Sysselmannen sine nettsider: http://www sysselmannen.svalbard.no/.71 Ref. i Borch 1997: 107.72 F.eks. http://www.wildlife.no/.73 Viken og Heimtun 2001: 48.74 Svalbard Næringsutvikling: Reiselivsplan for Svalbard 1997: 15; Viken og Heimtun

2001: 43ff.75 Viken og Heimtun 2001: 6176 Bergens Tidende 7.12.2002; http://www.wildlife.no/; Kaltenborn 1996: 93; IAATOs

heimeside: http://www. iaato.org/; Regjeringa sine nettsider: http://odin.dep.no/;Splettstoesser og Folks 1994: 236f.

77 Bill Devall referert i Borch 1997: 12f.; Viken og Heimtun 2001: 29ff.78 Viken og Heimtun 2001: 61, 65f; Borch 1997: 6f.79 Bjerck og Johannessen 1999: 9.80 St.meld. nr.1, 2002–2003, Resultatområde 8, pkt 10.81 Dahle 2000: 12; Thommesen 1994: 17; Lov om miljøvern på Svalbard kap V, § 39;

Rossnes 1996: 151; Norsk Polarinstitutt sine nettsider: http:// www.npolar.no/.82 Svalbardposten 20.11.1998.83 Dahle 2000: 88.84 Thommesen 1994: 48; Dahle 2000: 86f; Splettstoesser og Folks 1994: 231ff.85 Dahle 2000: 107f.86 Dahle 2000: 40, 58, 62, 82.87 Jacobsen 1994: 4f.88 Barr 1992; div. private nettsider.89 Jacobsen 1994: 8.

n o t e r o g l i t t e r a t u r k a p . 1 0 565

90 Vold 2000: 83.91 Maren Nygaard, 6. klasse, sitert i SSD/Orkana: 2000: 51.92 Grønseth 1994: 125.93 Viken 2001b: 114.94 Jacobsen 1994: 2.95 PA 667, 668; Sitat frå «Sertifikat 80o nord», utdelt på M/S «Nordstjernen»

(Spitsbergen Cruise) august 2002.96 http://www.wildlife.no/.97 Persen 1995: 22.98 Svalbardposten 05.07.1996.99 Jacobsen 1994: 11.100 Viken 1995: 79.101 Grønseth 1994: 59.102 Grønseth 1994: 69.103 Kalvø 2002: 9.104 Smith 1989: 12.105 Molstad 2002: 8.106 Hagen 2000: 50; Adam av Bremen (1075) referert etter omsetting i Knutsen 1993:

19ff.107 Sitert hos Andolf 1990: 69.108 Sörlin 1988: 82; Löfgren 1990: 12ff; Jacobsen 1994: 2.


Trykte kjelderAndolf, Göran 1990: Turismen i historien. I Löfgren, Orvar (red.): Längtan til landet

annorlunda. Om turism i historia och nutid, Svenska turistrådet, Stockholm.Arlov, Thor Bjørn 2003: Svalbards historie, 2. utg., Trondheim.Barr, Susan 1992: «Turistfotografier» fra Svalbard. I Bildet lever! Bidrag til norsk fotohistorie,

Oslo.Bjerck, Hein og Leif Johnny Johannessen 1999: Virgohamna. I lufta mot Nordpolen.

Sysselmannens publikasjoner, Longyearbyen.Borch, Trude 1997: Kampen om naturen. Miljødiskurs på Svalbard – «Europas siste villmark»,

hovudfagsoppgåve i sosialantropologi, Universitetet i Tromsø.Børretzen, Odd 1968 (1991): Det norske folks bedrøvelige liv og historie. Lydbokutgåve 1991.Baardseth, Helge 1992: Reisen går til Svalbard, Oslo.Dahle, Kolbein (red.) 2000: Kulturminneplan for Svalbard, Sysselmannens rapportserie

nr.2/2000.Dufferin, Frederick Temple Blackwood 1857: Letters from high latitudes; being some account

of a voyage in the schooner yacht «Foam», 85° m. to Iceland, Jan Mayen, and Spitzbergen,in 1856, London.

Emmelin, Lars 2000: Naturvård på Svalbard, særtrykk av Fjällklubbens årsbok 1988–89,Östersund.

Grønseth, Jan 1994: Friluftsliv på Svalbard, Alta.Giæver, Magnus 1944: Turister og jegere i ishavet, Oslo.Hagen, Rune 2000: Utforsking av Europas nordgrense, Historie, nr. 3.Heimtun, Bente og Birgit Abelsen 2000: Gjesteundersøkelse Svalbard 2000.

Finnmarksforskning, rapport 2000: 8, AltaHeintz, Anatol 1959/60: Reise til Spitsbergen for 153 år siden, Polarboken, Oslo.Hovelsrud, Kjell-Reidar 2001: Svalbard. Et eventyrlig polarliv, Oslo.

566 n o t e r o g l i t t e r a t u r k a p . 1 0

Jacobsen, Jens Kr. Steen 1991: Feriereiser som sosial mulighet, Norveg, vol. 34, Oslo.– 1994: Arctic tourism and global tourism trends. I serie: Research report, Lakehead

University Centre for Northern Studies; 37, Thunder Bay.Kaltenborn, Bjørn P. 1997: Svalbard – eksotisk eller alminnelig. I Jacobsen, Jens Kr. Steen &

Arvid Viken (red.): Turisme. Fenomen og næring, Oslo.Kalvø, Are 2002: Syden, Oslo.Knutsen, Nils M. (red.) 1993: Mørkets og kuldens rike. Tekster i tusen år om Nord-Norge og

nordlendingene, Tromsø.Krohn, Ottar 1998: Ferdsel knyttet til turisme på Svalbard. Registeringer utført av Sysselmannen

på Svalbard og Info-Svalbard, Sysselmannens rapportserie nr. 3, Longyearbyen.Lamont, James u.å.: Notes about Spitzbergen in 1859, Quarterly Journal of the Geological

Society, bd. XVI.– 1876: Yachting in the Arctic seas, or Notes of five voyages of sport and discovery in

the neighbourhood of Spitzbergen and Novaya Zemlya, London.Lund, Thoralv 1973: Svalbard som turistland, Polarposten nr. 4, Tromsø.– 1997: Det har hendt på Svalbard, bd. 2., Tromsø.– 2002: Turistlandet Svalbard i endring, Svalbardposten nr. 33, Longyearbyen.Lund, Thoralv og Birger Amundsen (red.) 1981: Årbok for Svalbard, Tromsø.Löfgren, Orvar 1990: Längtan til landet Annorlunda, i Längtan til landet Annorlunda. Om

turism i historie och nutid, Svenska turistrådet.Lønø, Odd 1984: Turisme med forhindringer, Svalbard – vårt nordligste Norge, Oslo.Molstad, Arild 2002: I naturens isgrep, SASMagasinet Norge, mars.Norderhaug, Magnar 1982: Svalbard. Mennesket i den siste villmark, Tromsø.Nygard, Jarle 1995: Julehilsen fra UNIS ved Jarle Nygard, Svalbardposten nr. 50.Persen, Endre 1995: Hvem er de – turistene?, kåseri trykt i Svalbardposten, nr. 50.Ramberg, Skjalg 1990: Verden nordligste postkontor 1897, Hofdasegl nr. 35, sitat frå Posthornet,

nr. 19, 12. mai 1897.Risanger, Otto (red.) 1978: Årbok for Svalbard –78, Tromsø.Rossnes, Gustav 1996: Hvalfangstbase og kulturminne. Hektor Hvalfangststasjon – den

sørligste av de norske landstasjonene i Antarktis, Norsk Sjøfartsmuseum. Årbok, Oslo.Skevik, Kaare 1959–60: En pionerinnsats som ikke førte fram, Polarboken, Oslo.Smith, Valene L. 1989: Introduction. I Smith, Valene L.: Hosts and Guests. The anthropology of

Tourism, Philadelphia.– 1994: A sustainable Antarctic. Science and Tourism, Annals of Tourism Research,

Vol. 21, nr. 2, New York.Splettstoesser, John og Melissa C. Folks 1994: Environment Guidelines for Tourism in

Antarctica, Annals of Tourism Research, Vol. 21, nr. 2, New York.Stavseth, Reidar 1956: På nordnorsk kjøl. Vesteraalens Dampskibsselskab gjennom 75 år

1881–1956, Stokmarknes.Stortingsmelding nr. 39 1974–75: Vedrørende Svalbard.Stortingsmelding nr. 50 1990–91: Næringstiltak for Svalbard.Stortingsmelding nr. 22 1994–95: Om miljøvern på Svalbard.Svalbard næringsutvikling 1994: Reiselivsplan for Svalbard.– 1997: Reiselivsplan for Svalbard.Svalbard samfunnsdrift/Orkana forlag 2000: Øverst på jordkloden. Barn og unge på Svalbard,

Stamsund.Sörlin, Sverker 1988: Framtidslandet. Debatten om Norrland och naturressursane under det

industriella gjennombrottet, Stockholm.Thommesen, Toini 1994: Konkurranse, konsensus eller konflikt? Kulturminnevern på Svalbard,

FOK-programmets skriftserie nr. 17, Norges forskningsråd.Viken, Arvid 1995: Tourism Experiences in the Arctic – the Svalbard Case, in Hall, C. M. &

n o t e r o g l i t t e r a t u r k a p . 1 0 567

Johnston, M. E. (ed.): Polar Tourism. Tourism in the Arctic and Antarctic regions, Chilchester.Viken, Arvid og Toril Bakken 1997: Reiselivsutvikling på Svalbard (Første del av

oppfølgingsarbeidet med Reiselivsplan for Svalbard), Longyearbyen.Viken, Arvid og Frigg Jørgensen 1998: Tourism on Svalbard, Polar Record 34 (189), Cambridge.Viken, Arvid og Bente Heimtun 2001: Miljøbevisst reiseliv - Svalbard, Finnmarksforskning,

rapport 2001: 1, Alta.Viken, Arvid 2001a: Fra gruvebus til turistbuss. I Arlov, Thor B., Arne O. Holm og Kirsti Moe

(red.): Fra company town til folkestyre. Samfunnsbygging i Longyearbyen på 78°nord, Longyearbyen.

– 2001b: Longyearbyen. Fra company town til tourist resort. I Viken, Arvid (red.):Turisme. Tradisjoner og trender, Oslo.

Vold, Thomas 2000: Svalbardturistenes naturforståelse. En studie av hvordan norske turistersom kommer til Svalbard for første gang skaper seg en forståelse av den nye ogfremmede naturen. Hovudfagsoppgåve Norges idrettshøgskole, Oslo.

Vongraven, Dag 2003: Svalbard – endelig en turistmagnet, På Norske Vinger, Braathensflyveselskap, nr. 5.

Avisar og tidsskrift, årbokAftenpostenBergens TidendeFjell og viddeNordlysPolarbokenPolarpostenSvalbardpostenThe Observer

ArkivmaterialeArkivet til Polarmuseet i Tromsø, deponert på Statsarkivet, Tromsø: PA

Andre opplysningar fråSysselmannen ved førstekonsulent Frigg Jørgensen (e-post og telefonsamtale 22.05.2003).Svalbard reiseliv ved Tove Eliassen (e-post, 26.05.2003.)Foredrag av kaptein Trond Holten, m/s «Nord-Norge», Stokmarknes 20.6.03.Brysjyrar og nettsider hos diverse turoperatørar.Private nettsider hos fleire polarturistar.

r e g i s t e r 569r e g i s t e r 569

«Admiralen» 280Advent City 122, 130, 130, 166Adventfjorden 113, 114, 116, 132, 146,

180, 207, 480, 497«Aeolus» 66Aeroflot 409Afrika, hvalfangerkoloni 341Ahnen, Preben von 30Aidijærvi (Aitijärvi), Johan 265Akers mek. Verksted 348Akermand, Sigfried 57Akselsen, Aksel 341Aktuell 338, 364, 399Alaska 406«Albatross» 349Albert av Monaco 113«Alexander», Tromsø 61alkohol 68, 70, 256, 305«alpetørst» 487, 518Alta 56, 59, 80, 81, 83, 85Alten Copper Works, Kåfjord 59Altona 83«Alvenes» 464Amerika 21, 80, 81, 172, 277Amsterdamøya 25Amundsen 103, 203, 487, 488, 515«Andenesfisk» 457Andersen, Claus 183 fAndersen, Kvive 202, 204Andreassen, Alf 243Andrée, S.A. 480, 507, 513, 515Andøya 178, 182«Anna» 222anneksjoner, Svalbard 115, 1172. verdenskrig 113, 171, 273, 293, 319,

326, 350, 352, 391, 444, 445, 453

«Antarctic»-ekspedisjonen 103, 277, 310Antarktis, hvalfangst før 1940 103, 219,

280, 284, 286 f, 292, 293, 294, 295,298, 308; etter 1945 323, 324, 328,333, 340; avvikling 33, 384; turisme485, 488, 492, 494, 502, 506 f, 509,516

Antonsen, Gerhard 143arbeiderforening, Svalbard 154 ff, 415Arbeidermessa 154, 158, 160Arbeidernes Idrettsforbund, AIF 166Arbeiderpartiet 275, 401Arbeidstilsynet 403Arctic Coal Company (ACC) 130, 166 f«Arctic Prince» 229«Arctic Queen» 229«Arctic» 222Arendal 16, 83Argentina 277, 278«Arild» 366arkeologiske utgravninger 412Arkhangelsk 19, 89, 94Arktis, ishavsfangst 16 f, 22, 28, 44, 57, 86,

91, 99, 350 ff, 355; ekspedisjoner 89 f,91, 94 ff; petroleum 406, 411; fiske441, 463, 450; turisme 477

Arktisk Forening 359, 368Arktisk Næringsdrift A/S 188Arktisk Råd (AEPS) 425, 501arktiske fangstfelter 463Arlov, Thor Bjørn 62Arnafjord 366Arnesen, Liv 515artsvern 411asdic 335, 444Asia 476

REGISTER

Sidetall i kursiv angir kapitler, billedtekster,rammetekster eller tabeller/figurer.

570 r e g i s t e r

Askøy 453Aspmo, Bernhard 183«Augusta Victoria» 480«Aurora» 172Austbø, Annbjørg 417Austfjorden, Austfjordneset 177, 187, 191,

193, 194, 216Australia 296, 323

Baffinbukta, hvalfangst 286Baldersheim, Engvald 229«Balena» 335Balsfjord 78, 80, 239, 248, 362, 363, 366,

367Balsnes 219bardehval 42, 278, 333Barentsburg, nederlendere 115, 125, 140,

164; russere 134, 162, 482; kulturkon-takt 166, 167, 426; turisme 424, 512

Barentshavet, småhvalfangst 351, 356; sel-fangst 384; strategisk betydning 409,420; fiskerier 411, 441, 443, 449, 450,452, 453, 454, 455, 458, 459, 469,471, 477; havrett 424, 459 ff, 463;petroleum 476, 477

Barentsregionen 424Barentsz, Willem 19, 28, 47, 48Barlindhaug, Johan Petter 433basepolitikk 392, 419baskere 19, 21, 22Bay, direktør, Store Norske 122Beisaren (Bernhard Jørgensen) 202, 206«Belgica» 103Belize 475Belle Isle-stredet 21Bellsund 50, 114, 131, 182Belyj Ostrov 89Bengtssen, Karl Johan 178Bengtssen, Kåre 178Bennet, Steven 19Berg, Esther 335Bergen, ishavsfangst 9–43, 11, 38 ff, 362,

371, 373; grønlandsfart 9; fiskeeksport11, 29, 373; utenrikshandel 11, 28, 31,32, 37, 44; skipsfart 32, 34, 37, 44;trankokerier 30, 31, 33, 43; gruvesel-skap 114, 115

Bergens Mekaniske Verksteder 453Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani 116Berger, J., handelshus, Hammerfest 63

Bergersen, Birger 323, 324Berggrav, Eivind 148 f, 168, 169, 171Bergingstredet 264bergverksdrift 434, 504Bergverksordningen 132Beringstredet 95Berlin-krisen 408betalingsmerke 139Beutlich, kaptein 122Birkeland, Kristian 94Biskayerhuken 200Bjelland Hermetikkfabrikk 334Bjørnevatn 133Bjørnevågen, skytter 290Bjørnnes, Georg 177, 187, 191, 192, 193,

195, 209, 210, 211, 217Bjørnson, Bjørnstjerne 86Bjørnøen A/S 121, 123 f, 125, 131Bjørnøya, oppdaget 19, 47; fiske 229, 243,

391, 443, 450, 457, 474; ishavsfangst55, 56, 63, 86, 227; strategisk betyd-ning 391; gruvedrift 114, 131, 133,139, 151, 152, 155

Bjørvig, Paul 215Bladet Tromsø 236,237, 252, 381blokkfall 147Blom, Ida 188Blomstrandhalvøya 207blueback 358, 371«Blueback» 243Blåhuken 406blåhval, fredning 333«Blaahvalen» 286blåhvalenhet (BWU) 294, 295, 320, 326,

329, 330blåkveite 457blårev 187«Blåsel» 363Bodø flyplass 408«Bodø-saken» 53Bohemanneset 116boligforhold, gruvedrift 132, 133, 149,

160, 396 f, 416; overvintrere 199 ff;lugarer, hvalfangere 305

boplasser, Svalbard 47Borchgrevink, Carsten 103bottlenose (nebbhval) 100, 227Bouvetøya 291, 293Bradbenken 43Braem, brødre 28 f

r e g i s t e r 571

Braganza 116Brandal 226, 239, 240, 248, 257 f, 368«Brandal City» (Ny-Ålesund) 226«Brandal» 368Brandal, Peter S. 220, 223, 226, 248, 257,

260Brandal, Ruben 244Brandal, Sevrin 220, 246Brattalid 513Bratteli, Trygve 409«Bratterud» 366«Brattind» 367«Breisund» 355Bremen 56, 57Brix, Lars 13Broderstad, Elias 182Brodtkorb, entreprenør 80Bruce, William Speirs 125Bryde, Johan 280 fBryggen, Bergen 29Brækmo, Sivert 178Brødrene Jakobsens rederi 368Brøgger, Anton W. 296 fBrøggerhalvøya 407Buck, Edvard 49Buck, Ole Edvard 61Buck, Peter Christian 49Buenos Aires 277, 278Bull, Cornelius 65Bull, Henrik Johan 103bunnstoff 314«Buskøy» 368Bye, Erik 210bygningsmaterialer 191«Byssa» 179Bärenfels, Nicolaus 32Bøckman, P.W. 166Børretzen, Odd 495båtbyggerier 240

«C.A. Larsen» 342Caltex 406Camp Margareth 270Canada 213, 378, 425; hvalfangst 264;

selfangst 371; fiske 471Cape Town 330Carlsen, Elling 67, 87 ff, 91, 95, 98, 104,

107Chefsmessa 156Chile 488, 506

Christensen, Christen 102, 104, 277, 280,281, 299

Christensen, Lars 291, 294, 299, 313, 349Christian IV 28, 44Christian V 30Christian VII 41Christiania/Kristiania 83, 113, 115Christiansen, Johan 178Christianssands Tidende 210Christophersen, Don Pedro 277Claus Andersen A/S 182, 184, 240Colesbukta 116, 406, 426«Colombia» 478Compañia Argentina de Pesca 277, 278,

281«company town» 416, 489«Conferentz-Raad Prætorius» 10, 12, 38Cook, James 278Crowe, John Rice 53, 56, 59, 62cruisetrafikk 293, 478, 480, 488, 492Cuba-krisen 408C-vitamin 156, 180, 181

Dahl, Thor 280 fDalen, Tone 448damemoter 21, 225dampmotor, dampfartøyer 63, 67, 334, 361Daniila-klosteret, Kem 60Danmark, hvalfangst 28; handel 49; sel-

fangst 219; Grønlandssaken 266, 268,464; hvalfangst 296; Arktis 425; fiskeri-er 446, 448, 449

Danmarksstredet 14, 326, 351, 356, 358,361, 372

dannelsesreise 518Davies, Brian 378, 379Davisstredet 26, 33, 41, 229, 286De Norske Kulfelter Spitsbergen A/S 121,

130, 132Decca 444Deception Island 281, 513delelinje, Barentshavet 411, 424«Den hellige Sergius», Kem 92Den internasjonale hvalfangstkommisjon

(IWC) 323 f, 329, 330, 333, 356, 357

Den Kongelige Grønlandske Handel 10,13, 36, 37, 49

Den kongelige Handel, Hammerfest 49Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjon

572 r e g i s t e r

(NAMMCO) 450Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon

(NEAFC) 458Den norske Hvalfangerforening 293, 294«den vidunderlige redning» 55De-No-Fa 313Det Almindelige Handels-Compagnie 36det arktisk sublime 518«Det interdepartementale polarutvalg» 437Det internasjonale råd for havforskning

(ICES) 471, 473Det Norske Spitsbergensyndikat (DNS)

121Devold, Finn 444, 446, 464Devold, Hallvard 188, 204, 268diakontjeneste, fiskerier 448Dicksonfjorden 192, 216Dideriksen, Henrik 28dieselmotorer, selfangst 222, 334Direktoratet for arbeidstilsynet 403 fDirektoratet for naturforvaltning 437Disco 446«Djevelens dansegulv» 497Dodt, Henrik 28Drage, båtbygger, Saltdal 240Drammen 83«Drivis» 234drivreimer, hvalrosshud 59, 224Dronning Maud Land 291Dufferin, Lord 478dyrebeskyttelse 356, 362, 376, 378, 387dyreparker, isbjørn 362, 363dødelighet, dødsfall 60, 77, 308

Ebeltoft, A.F. 56, 59, 63«Ebeltofthavna», Svalbard 56«Ebenetzer» 35Ecco Travel 490Edgeøya 23, 59Edinburgh 125edruelighet 68, 80, 133EF, EU 373, 379, 383, 424, 450, 459, 462,

471 f, 476Egede, Hans 33egg- og dunsanking 74, 243, 243Eilertsen, Bernhard 304Eilivsen, Bertheus 248Eirik Raude 485Eirik Raudes Land 213, 268 fEiriksson, Leiv 213

EISCAT 431ekkolodd 444ekspedisjoner 99, 478, 495ekteskap, vielser, Svalbard 168, 399elektrisitet 141, 334, 335, 395Eliassen, Asbjørn E. 367«Eliezer», Tønsberg 65, 67eliteturisme 513 ff, 516«Ellida» 183Ellingsøyfjorden 240Elvebakken 80, 81, 83«Empress of Canada» 172, 173Engan, Erling 403«Engel Gabriel» 35engelsk handelsfirma, Bodø, Hammerfest

51, 53England/Storbritannia 21, 31, 83, 122,

241, 424, 478; ishavsfangst 27, 261;gruvedrift 113, 124, 125, 140; hval-fangst 264, 280, 289 f, 293, 294, 323,328, 330, 333, 516; 2. verdenskrig319, 326; fiske 449

«Enigheden» 63Enoksen, Erling 191, 192Envall, Axel 181Eriksen, Ole 133, 140,143, 147Ervik, Rolf 368Estergruva 402etnisitet ishavsfarere Alta-Talvik 1875, 1900

81«Europas siste villmark» 501, 507europeisk ishavsfangst 1670–1810 27europeisk marked 16 f, 44, 395, 401evakuering, Svalbard 172, 216evaporator 280Everest, Robert 57Expressen 383EØS-avtalen 476

fabrikkskip 288, 329, 300, -tråler 455 ffagforeninger, fagorganisering 121, 130,

154, 310, 312 f, 342Fahlgren, Erik 53Falklandsøyene 280familiesamfunn, Svalbard 397, 399, 401,

415 ff, 417, 421, 428fangst og traneksport fra Bergen 1750–58

35fangstfolk, overvintrere 48, 56, 59, 97, 113,

177–215, 505, 512, 512; russere 59 f;

r e g i s t e r 573

Jan Mayen 177; Grønland 177, 188;Svalbard 177–215; rekruttering 177 f;kvinner 178, 203 ff, 207 ff; skjørbuk178, 181; utredere, kjøpmenn 182 ff;reguleringer 187 ff; fangstmetoder 190,192, 195 f; bistasjoner 193, 195 inn-tekter 182; proviant 193, 199 ff;arbeidsåret 193 ff; boliger 199 ff; kultur206 f, 210 ff; minner 209 ff; etterkrigs-tid 216, 217

Fangstholmen 240FAO 323«Farm», kanonbåt 121 fFarsund, hvalfanger 16fauna 501Fauske 138«Faustina»-ekspedisjonen 229Filmavisa 376Fina 406Finckenhagen, O.I. 63, 89Findus 453, 470Finland 59, 424, 425, 462Finmarkens folk 83Finne, Henrik 304finnhval 100, 277, 277Finnmark, hvalfangst 28, 100, 102 f, 107,

108, 275, 294, 298; hvalross- og sel-fangst 47, 48, 221, 239, 371; handels-monopol 49; tollfrihet 53; kystfiskerier82, 85, 239, 452; jordbruker, kvener85; 2. verdenskrig 390

Finnmarksfart, bergensk monopol 34fiske, fiskerier 48, 63, 79, 85, 220, 226,

346, 411, 443–477; fiskere 77, 108,135, 138, 145; teknologi 444 ff, 448,452 ff; Vest-Grønland 445 ff; regule-ringer 446 f, 456, 458 ff, 471 ff, 473 ff;islandsk 449, 459, 464, 472, 473, 475,476; britisk 449, 458; trålfiske 453 ff;russisk/sovjetisk 260 ff, 424, 441, 458,459, 461, 473, 476; dansker 446, 448,449; arbeidsforhold 455; kanadisk 462

fiskerigrenser, fiskevernsone, avtaler 260 ff,351, 352, 423, 424, 443, 450, 453,459, 461 f, 431, 471, 472, 473

Fiskeridepartementet 368, 381, 447Fiskeridirektoratet 447, 464Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt

444Fiskerinæringens Forskningsfond 467

Fiskerinæringens Forsøksfond 453Fladseth, Ibenhart Jensen 180Flathuken 187flensere, flensing 23, 278, 297, 302, 310,

338flora 499, 501fly 271, 291, 335, 409, 416, 485fløts (kullag) 139 ffFN 323, 391FNs havrettskonferanse (UNCLOS) 459FNs kontinentalsokkelkonvensjon 459 fFolkeforbundet 294folkerett 116, 264«Folkets Hus» 399Follum, Lars 95, 97For Fattig og Rik 170 f«Forellen» 49Foreningen til Dyrenes Beskyttelse 376forlis 61, 226, 232 ff, 241, 284, 308, 365

ff; forliste ishavsskuter 1924–39 233Formannsmessa 156Fornes, Atle 428forsamlingshus, Longyearbyen 154, 399Forsikringsselskapet Viking 237forskning, Svalbard 425, 231, 434, 356,

412, 441Forsvarets forskningsinstitutt 444«Fortuna» 373Foss, Thorleif H.J. 367fossiler, Svalbard 115, 483, 492Foyn, Svend 63 ff, 64, 76, 83, 95,100, 101,

102, 103, 105, 107«Fram»-ferden 104, 109, 113, 480, 498Framnæs mek. Værksted 103, 281, 313Frankrike 31, 83, 224, 328, 375, 378, 424,

458Frans Josef Land 76, 96 ff, 104, 181, 265,

266, 276Frederik IV 31Frederikshåbsbank 446Fredheim, Gerda 158Fredrikstad 334, 341«Freja» 96«Fremad», Tønsberg 65«Fridtjof Nansen» 235, 368«fru Orcana Neptun» 304Frunt, Nicolaes de 28Frydenlund, Knut 379, 438Fugleberg & Tøsse, Ålesund 240fuglereservater 411, 499

574 r e g i s t e r

Fuglevik, Jonas 220Funck, skipper 49funksjonærer, boliger, Svalbard 133, 149,

416Fure, Odd-Bjørn 296, 314«Furenak» 376Fyllabanken 229Færingehavn (Kangerluarsoruseq) 230, 445,

446, 447, 448, 449Færøyene 227, 275, 351, 357, 444, 448,

449, 459, 462, 475fødsler, graviditet, Svalbard 160, 162, 207,

399Føhr 9, 10, 41«føleri» 206Første kvinne som fangstmann på Svalbard

2101. mai 1671. verdenskrig 122, 186, 222, 223, 224,

227, 243, 266, 280, 284, 328, 481

G.C. Rieber & Co. 224, 240, 240, 358,373 ff, 374

«G.O. Sars» 444, 464Gabrielsen, Ottar 430«gammelkvener» 81Gange-Rolv 257«Gargia» 460George III 278geotopvernområde 501Gerhardsen, Einar 324, 398, 399, 403Gerhardsen, Truls 398Gerhardsen, Werna 398de Gerlache, Gomery 103Gilson, Kenneth 133Gilson, Martha 133gipsforekomster, Svalbard 114Giæver, John 204, 259, 261gjenreisningsarbeid, Svalbard 389, 393 ffGjertsen, kaptein 286glasnost 426«Globus» 291Glåmdalen 83Godthul 281Golfstrømmen 90, 99Gorbatsjov, Mikhail 424, 426«Gottfried» 88granatharpun 100, 105, 278, 289, 334,

335, 350, 356Gratangen 235, 239, 248

Gravdal skipsbyggeri 240Gravneset 507graver, gravplasser, Svalbard 25, 167, 504Green Harbour Coal Company 116, 117Greenpeace 378, 383, 431Grefstad, Richard 395«grensestein» 431Greve, Henrik 32«Grigorij Bogoslov» 60, 85Grimstad, Ivar 232grindhvalfangst 357Grumant 115, 132, 134, 166, 426, 431«Grumant» 48Gruve 1 147, 172, 395; Gruve 2 172, 143,

393, 395, 396; Gruve 3 414, 430, 432,497; Gruve 5 396, 397, 399; Gruve 6408, 414; Gruve 7 408, 414, 415, 430,432

gruvedrift 113–175, 389–441; pionértid113 ff; britisk 113, 124, 140, 145;Bjørnøya 114, 131, 133, 139, 151,152, 155; nederlandsk 115, 124, 140;gruvearbeidere 121, 133 ff, 139 ff, 145,174, 416, 417; produksjon, inntekter,konjunkturer 124, 139 ff, 393, 395,396, 400 ff, 405, 406 ff, 414 f, 428 ff;russisk/sovjetisk 124, 171, 425, 426,441; samfunn 130 f, 148 ff, 396 ff, 415ff; kultur 130 f, 165 f, 174; lønnsfor-hold 137 ff, 137; familie 138; arbeids-forhold 139 ff, 149 ff, 416, 417; underjord 140, 141, 417; ulykker 141, 145ff, 395 f, 401, 402 ff, 437; mørketid148 ff; kosthold 152 ff, 155, 156 f;kvinner 158 ff, 399, 417; boforhold164 f, 196 ff

gruveselskaper, Svalbard, formue 1925 124Grytviken 103, 105, 277 ff, 279, 281, 293,

305, 328, 329, 334, 349Grøn, Albert 100Grønfjorden 131, 132, 133, 101, 116, 118,

121, 178, 285Grønland, sel- og hvalfangst 9 ff, 35, 49,

219, 227, 243, 467; handel, misjon 33;kolonisering 44; overvintringsfangst177, 193, 204; fiskerier 229, 230, 443,449, 455, 472, 476; okkupasjon 270 f;havrett 464; turisme 491, 492, 494,511, 512, 513, 516

Grønlands Industri og Handel A/S (Asgriko)

r e g i s t e r 575

447grønlandshval, -sel, -torsk 14, 24, 25, 26,

70, 99, 230, 243, 362, 371, 373, 384,449

«Grønlandske Compagnie» 30 ff, 40grønlandslag 270Grønlandsnemndi i Bjørgvin 270Grønlandssaken 188, 213, 266 ffGrønlandsstredet 99, 221, 224, 227, 243Grønvold, Ludvig 100gråhval 295 fGråsoneavtale 462gudstjenester, Svalbard 165, 169, 399«Gunhild» 222gyroskop 334Göteborg 83

Hacquebord, Louwrens 25«Hágangur II» 472Hagenbeck, dyrepark 259, 363Hagerup, Hans 33Hagerup, Johan 179, 180, 182hakapik 34, 71, 71, 250, 273, 376, 381halvlotteskarer («halvløtinger») 247Halvmåneøya 180, 182, 185Halvmåneøya 206Hamburg 25, 37, 259, 363, 376Hamburg-Amerikalinjen 478Hammerfest, kjøpmenn 49, 53, 55, 59, 63,

89, 99, 108, 182, 241; ishavsfangst 49,50, 51, 52, 55, 57 ff, 61, 65, 67, 68,70, 74, 78, 78, 83, 86, 89, 90, 108,108, 109, 118, 221, 223, 235, 239; 24,241, 263, 453, 470; kvener 80, 108 f;ekspedisjoner 55, 89, 95; gruvedrift115, radio 118; trankokeri 240, fangst-forening 263; fiske 453, 470

Hamre, I.M. 114Hamsun, Knut 213Handelsdepartementet 123, 237, 263, 264,

437Hansaen 28«Hanseat» 373«Hanseatics» 491Hansen, Alfred 367Hansen, Anders H. 367Hansen, Eirik 240Hansen, Lars 259Hansen, Oluf 287«Harald Haarfager» 100

Hareid 257, 362Harmens, Hillebrand 40Harmens, Johan Cordt 36«Harmoni» 321, 360, 375, 381, 384harpunér, ishavsfangst 10, 21, 41, 50, 68,

72, 77, 78Harpunjegere 346Harstad 158, 395Hauan, Johan 67«Haugen», funksjonærby 397, 400, 418Haugesund 298Hauglid, Anders Ole 79«Havella» 365Havfisk, Melbu 467Havforskningsinstituttet 356, 370, 383«Havfruen» 222«Havnåm» 257havrett 411, 423, 443, 459, 463, 464«Havørn I» 235Havøysund 452«Heimdal» 263, 368«Heimen» 260«Heimland I» 225, 260Heimlandsbanken 260«Hekktind» 453, 455hekktråler 453Helberg, Henrik 30«Helder» 229«Helena», Hammerfest 92Helgeby, Carsten 379«helikoptersaken» 409Helland, Amund 239, 298Hellyer Bros. Ltd. 229«Helsine», Hammerfest 92Helsingør 49Henriksen, Trygve 367Henry Rudi, Isbjørnkongen 210Hermansen, Robert 428Herøy 240«Herøyfjord» 368Hinlopen 87, 491Hiorthamn (Moskushamn) 121, 130, 133,

151, 160«Hisø» 373hjelpetjeneste, selfangst 235, 368 ff, 369Hoel, Adolf 115, 116, 121, 125, 185, 188Holberg, Ludvig 181Holler, Kjell 402Holm, Andreas 178, 180Holm, Astrup 362

576 r e g i s t e r

Holmboe & Søn 182Holmboe, Jens 81Holmestrand 65Holst & Co, Tromsø 63, 89Home Bay 260Hondius, Henricus 18Honduras 475Honningsvåg 482Hooft, Crijn 28Hopen 63, 409, 410, 467Hornemann, Hans 33Hornsund 191, 193, 195, 198, 199, 204Horten 65«Hortensia», Hammerfest 92, 235Hotellneset 178, 207, 414, 481Hougen, Engebret 107Hovdan, Alfhild 482Hovden, Anders 255, 259Hudson, Henry 19Hudson’s Bay-kompaniet 56Hultgreen, Tora 48hundekjøring 492, 493, 504, 510Hurtigruta, hurtigruteselskaper 480, 482,

488, 491, 492Husbanken 418Huset, Longyearbyen 399, 483Husvik Harbour 280, 329hvalfangst 275–315, 319–386; fartøyer 10,

38, 43, 289, 319, 328 f, 331, 334;Arktis 15, 16, 19 ff, 22, 24, 25, 26, 28,32, 275, 284 ff, 285, 230 ff; inntekter,konjunkturer 15 ff, 26 f, 32, 291 ff,346 ff; marked 19, 44; baskisk 21, 23,28; nederlandsk 21, 22, 17, 28, 296,323, 330, 516; Svalbard 21 ff, 25, 30,33; Jan Mayen 22; teknologi 23;Davisstredet 26, 28, 30 ff; tysk 27, 293,294, 295, 296, 328, 330; britisk 27,264, 280, 289 f, 293, 294, 295, 323,328, 330, 333, 516; privilegier, 31, 35,37; avvikling 33, 384; eierformer 40;rekruttering 41 f, 296 ff, 335 ff; sør-norsk 100 ff, 275 ff; Antarktis 103,105, 219, 275 ff, 326 ff; kultur 107,341 ff, 346 ff; kanadisk 264, 323; mot-stand 275, 356 f, 357; Sør-Georgia 277ff; hvalfangere 278, 289, 292, 293 ff,296 ff, 335 ff, 339, 341 ff, 342, 343,344, 347, 349; arbeidsforhold 289, 300ff, 305, 310; reguleringer 293 ff;

japansk 293, 294, 295, 323, 328, 330,331, 333, 334, 356; russisk/sovjetisk294, 323, 330, 333, 356; familie 304 f;lønnsforhold 305, 309 ff, 310, 312 f,341, 342, 343, 345; liv og helse, velferd305, 308 f, 338 ff, 342, 345; kosthold307 f, 312; fagorganisering 312 f, 342;ringvirkninger 313, 314, 332; mann-skultur 342

Hvalfangerforeningen 291, 294, 300, 308Hvalfangernes Arbeidsgiverforening 313Hvalfangernes Velferdsråd 340Hvalfangstbedriftens Sikringsfond 336«hvalfangstbeltet» 335 ffHvalfangstmonumentet 106Hvalfangstmuseet 299hvalfett, -kjøtt, -tran 19, 31, 283, 291, 331,

344hvalkokeri 275, 280 ff, 287, 288, 292, 298,

294, 300, 302, 309, 319, 328, 330334, 337

Hvalkomiteen 320hvalolje 278, 314, 311, 333, 336; inntekter,

marked 21, 284, 328, 346, 351; pro-duksjon 23 ff, 24, 283, 289, 291, 295,295, 477; produksjon 1906–15 283;prosent av BNP 1908–60 346

hvalross 477, 492, 513; fangst 47, 49, 53,56, 58, 59, 61, 72, 73, 85, 87, 187,226, 231, 243, 268, 272; produkter 59,224, 362; vern, fredning 411, 499

«Hvalrossen» 222Hvalrådet 294, 324«hvalsjuka» 340hvitkinngås 499hvitrev 187Høegh-Guldberg, Ove 36høvedsmann 72«Haabet», Tønsberg 64, 67, 76Haag-domstolen 188, 445, 464, 472 fhåkjerring 221, 227, 228, 243, 358, 361«Håkon Jarl» 483Haakon VII 262håndverk, håndverksbedrifter 40, 43

Ibestad 263, 445idrett 166, 305, 497«Illinois» 368importforbud EF 373Indremisjonen 167, 168, 170

r e g i s t e r 577

industri, industrialisering 59, 107, 108, 115,140, 310 f, 341, 456

Industridepartementet 396, 397, 402, 403,406, 437

Ingebrigtsen, Morten 294ingenmannsland 48, 118, 193, 264 fIngstad, Anne Stine 213Ingstad, Helge 134, 148 f, 159 f, 187, 204,

212 f, 214, 419, 515Ingøy 277inntekter, fisk og hvalolje 1905–67 348;

hvalfangst 313, 346, 348, 362; ishavs-fangst 184; Svalbard 415

inspektørordninger 294, 383International Arctic Science Committee

(IASC) 425International Association of Antarctica Tour

Operators (IAATO) 503, 506International Fund of Animal Welfare

(IFAW) 378inuiter 203, 446Irland, kullproduksjon 145Isachsen, Gunnar 294Isaksen, Isak Nils 96isbjørn 56, 194, 413, 477, 492, 493, 507,

508, 509, 513; fangst 84, 87, 187, 190,231, 243, 268, 362, 365, 365; selv-skudd 195, 197; vern, fredning 216,272, 499, 483, 499; levende fangst363, 365, 365

Isbjørnhamn 195isbrytere, selfangst 271«Isfjell» 235Isfjord Radio 202, 498Isfjorden 180, 393«Isflåmannen» 222«Isfuglen» 222Ishavet 16, 38, 55, 241, 252, 260, 319«Ishavets Münchhausen» 210ishavsbyer, -bygder 44, 55, 85 f, 265ishavsfangst 219-273; Grønland 9 ff 35, 49,

219, 227, 243, 467; arbeidsforhold 10,13, 14, 15, 70 ff, 241 ff, 248 ff; fartøy-er 10, 38, 43, 222, 320; kosthold 13,343 f; inntekter, konjunkturer 15 ff, 26f, 42 f, 59; marked 19, 44; privilegier31, 35, 37; Arktis 33 ff, 47 ff, eierfor-mer 40; statlig støtte 36, 42; rekrutte-ring 42, 77 ff, 78, 79, 81, 246, 256;ringvirkninger 43, 44 f; sørnorsk 63 ff,

99 ff; Vestfold 63 ff; kultur 85 f, 104 ff;motstand 375 ff

ishavsfarere i Finnmark og Troms 1875 og1900 78, 79

ishavsutredninger, Bergen 1697–1720 32Island 21, 67, 76, 103, 221, 227, 239, 351,

366, 425, 444; fiskerier 449, 459, 464,472, 473, 475, 476

«Islys» 222isskruing 233, 250Italia 518Ivar Aasen, ungdomslag 268Iversen, Thor 464, 465

«Jacob Kjøde» 395Jacobsen, Guttorm 370Jacobsen, Hans 368Jacobsen, Jac. 368Jacobsen, John 375Jahre, rederi, Kjemiske Fabrikker 313, 328Jakobsen, Bjarne 185Jakobsen, Bjørvik 206Jakobsen, brødre 362Jakobsen, Guttorm 244, 369, 373Jakobsen, Halfdan 359Jamalhalvøya 89, 96Jan Mayen, hvalfangst 22, 25, 26, 351; sel-

fangst 25, 26, 33 ff, 39, 70, 221, 232;is-, strømforhold 76; overvintrings-fangst 177, 184, 187, 270; isbjørn 362;radiostasjon 270, 371; fiskeri 411, 443,444, 464

«Jan Mayen», Tromsø 67, 87Japan 293, 294, 295, 311, 323, 328, 330,

331, 331, 333, 334, 353, 356«Jason» 102, 103, 277Jenisej 95, 96Jensen, Arnt 234Jernverket, koks 401Jervel & Co. 240jobbetid, pelsvarer 225Johannesen, Edvard H. 96, 100Johannesen, Søren 95Johansen, Alfred 199Johansen, Fredrik Hjalmar 118, 119Johansen, Julie 158Johansen, Trond 400Johnsen, Arne Odd 63Joh. O. Storstad, Tromsø 240«Jomfruburet» 160

578 r e g i s t e r

«Jopeter» 226jordbruk 85, 226Jotun Fabrikker 313Jugorskij Sjar 89Justisdepartementet 437Jørgensen, Berner (Beisaren) 202, 206

Kafé Busen 489, 512kald krig 408 ff, 426Kaldslett Sildoljefabrikk 240Kalvø, Are 515Kaninhalvøya 48, 92, 261Kap Kul 131«Kap Nor» («Antarctic») 103Kapp Boheman 180Kapp Heer 410Kapp Linné 498Kapp Prokofieff 262Kapp Wijk 187, 205, 216Kapp Thordsen 180Karahavet 62, 89, 89, 93, 94, 96, 99, 261Karaporten 89Karlsøy 245kartografi 18Kaspersen, Harry 243kauring 196, 198, 200Keilhau, B.M. 51, 53, 56, 480Kellogg, Remington 321Key, Ellen 518KGB 420Killengreen, handelshus, Tromsø 182Kina 443Kings Bay 66, 117, 121, 123 f, 131, 153,

207, 389, 395, 396, 399, 402, 403,405

Kings Bay Kull Company 116, 389Kings Bay-saken, -ulykken 402 ff, 403, 405kirker, kirkelige tjenester 93, 150, 166, 168,

170, 172, 278, 399Kirkenes, militære 122«Kirkholmen» 448Kivijärvi, Kåre 460Kjeldmo, Peder Hansen 182 fKjeldmo, Petter 182Kjøllefjord 49«Kjøllefjord» 50kjønnsroller, Barentsburg, Longyearbyen

162kjøpmannsredere, kjøpsmannsstand 40, 49,

51, 55, 182klappmyss 14, 25, 99 f, 221, 243, 358,

362, 371, 373, 384klasseforskjeller, -skiller 134 f, 165, 305 fklimaendringer 25, 476klippfisk 81, 243klær, fangstfolk, hvalfangere 203, 241, 244,

307Knoph, Gunnar 206Knudsen, Gunnar 121, 266Knutsen, Ivar 198, 199, 203, 204knølhval 323, 333kobbe 48, 231Kofoed, Einar 464koksproduksjon 401, 402Koksverket 402, 405Kolahalvøya 48, 92, 97, 261, 409, 419 fKolgujeg 261Koller, Alfred 118Kollontaj, Alexandra 263Kommersekollegiet 36kommunalt selvstyre 438konduktør 143, 144«Kong Harald» 479Kong Karls Land 87, 190, 272, 499«kong Neptun» 304Kong Oscar 2s Kyst 103«Kongen av Sassen» 187, 209«Kongsbergkanon» 355Kongsfjorden 114, 116, 226, 399, 464korsettspiler 19, 278«Korsvik»-ekspedisjonen 229kortbølgesendere 334Kosmos 313, 328, 334«Kosmos» 289, 328; «Kosmos II» 305;

«Kosmos III» 306, 312, 331, 334, 337;«Kosmos IV» 333, 384

Kosygin 409Kracht, Jens 9 f, 12, 38Kracht, Jens, kommandør 10kraftblokk 444, 452Krefting, Axel 84krigsskadeerstatninger 395Kristensen, kaptein 103Kristensen, Kåre 78 fKristensen, Monica 381Kristiania-konferanser 118, 122, 130Kristiansand 16, 37Kristoffersen, Sigfred 200, 203, 206, 214Krogness, Ole 188

r e g i s t e r 579

Krohn, Danchert 10, 40Krohn, Hans 10Krohn, Wollert 10Kropotkin, Petr 97 f, 109Krossfjorden 56, 464Krosspynten 192Krupenskij, minister 262Kruse, Just P.C. 172Kræmer, Sally 187, 202 f, 207, 208Kræmer, Waldemar 187, 201, 207, 214Kulkompagniet Trondhjem-Spitsbergen

114, 116Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen 113,

116kull 127, 113, 114, 131, 146, 395, 401;

marked, priser 120, 122, 125, 145,245, 389, 393, 395, 396, 400 f, 414; -drift, -produksjon 123, 125, 127, 142,145, 393, 396, 405, 408, 411, 414,430, 431, 434, 439, 489

kulturminner 190, 412, 437, 501, 504,505, 506

«Kunstpause Svalbard» 497Kurø (Kyrö), Johannes Persen 72kuttemaskin 141, 430«KV Nordkapp» 474«kvalsjuka» 310kveitefiske 229 fkvener 79 ff, 82, 85, 108, 109kvinnebåten, Svalbard 158kvinner 138, 158 ff, 159, 162, 178, 203 ff,

207, 343, 399«Kvitbjørn» 374kvithval (kvitfisk) 57, 62, 74, 231Kvitsjøen, sel- og hvalrossfangst 19, 70, 89,

90, 93, 224, 227, 243, 261, 271, 273,358, 361, 373; is-, strømforhold 48,60, 67, 90, 233; forlis 76, 226, 233,234, 235, konflikt 92, 261, 262, 263,264, 266, 272

Kvitsjø-farten 19«Kvitungen» 374kvitunger 224, 243kvotereguleringer 294, 295, 342, 372 f, 342kystcruise 485kystområder, -kultur 48, 86, 298, 387Kystvakten 472, 472, 474København 9, 49, 10, 28, 375, 447Kåfjord 59, 80, 81

Labrador 21, 22, 456Laksevåg 374Laksvatn 79Lamount, James 113, 478lampeolje 19«Lance» 263«Lancing» 288Landet med de kalde kyster 148, 213landnåm, Svalbard 113, 115landstasjoner, hvalfangst 280, 288, 330Lange, Halvard 408, 446«Langskjær» 464 fL’Anse aux Meadows 213Brødrene Edward og Iver Larsen, Ålesund

240Larsen, Carl Anton 95, 103, 275 f, 281,

286 fLarsen, Ester 159Larvik 65, 100, 280, 291, 298Laukvik 177«Laura» 483Laurantzon, I. 118Lauritzen, Alf J. 219legetjeneste, hvalkokerier 309, 340, 370«Leiren», «Skjæret», Ny-Ålesund 399Leith Harbour 281, 304, 308, 311, 329,

334Leningrad 375Lever, William 283Lia, Longyearbyen 416Lie, Andreas 136Lie, Jonas 71, 83, 107Lie, Trygve 390 fliggen (gruvegulv) 140Lille Hellefiskbank 446Lind, James 181Lindberg, familie 372Lindberg, Odd F. 381 ff, 382, 384Lindqvist, Gustav 196Litke, Fjodor 60Liaaen, A.M., Ålesund 240lodde 384, 450, 452, 469Lofoten 145, 239, 356, 454«Lofoten» 479loggbøker, ishavsskippere 95 flokfører, lokomotiver 143, 144lompen (arbeidsklær) 140, 143, 160, 164lomviegg 243London 286, 375, 390London-konferanse 320

580 r e g i s t e r

London-regjeringen 319«Longva» 455 fLongva, John 456«Longyear City» 396Longyear, John Munro 116, 133Longyearbyen 114, 115, 119, 138, 170,

390, 422, 429, 440; navngivning 116;industristed 121; gruvedrift 130, 139,143, 147, 155, 174, 389, 393, 395,397, 400, 415, 433; sysselmann 132;ulykker 147, 148, 396; arbeiderfor-ening 157; kvinner 162, 399; fritid167, 426; evakuering, krig 172, 173,175; gjenreisning 393; boligforhold397 ff; familier, familie-, lokalsamfunn399, 414, 415 ff, 489; kirke, skole 399;fly, flyplass 409, 410, 485; mannssam-funn 417; modernisering 421, 432,433, 438, 489; arbeidsplasser 434;lokalstyre 438; fiskeri 466; turisme 483,490, 491, 492, 494, 497, 511, 515;miljøvern 504

Loran 444Lov om fredning av sel 324Lov om økonomisk sone 423, 424, 461 f,

473Luftfartsdirektoratet 409 fluftfartsteknologi 265Luftfartsverket 410Luftforsvarets Overkommando 408Lunde, Einar 349Lübeck, Cort von 32Lydersen, gruvearbeidere 138Lyng, John 403Lyngen 136«Lyngen» 199, 217, 405, 481 f, 482lysolje 278lær, lærfabrikk 19, 241, 375lærer, prest 170 flæstadiansk menighet 81Lønø, Odd 185, 197Lövenigh, Bartolomeus von 477

Mack, Arild 277, 293Mack, Fritz 95Mack, J.F.D., handelshus, Tromsø 59, 63Mackintosh, N.A. 321«Magdalena» 66Magdalenefjorden 482, 483, 491, 493malings- og fargeproduksjon 19, 314

manndomsprøve, hvalfangst 342Mannen og båten 378mannskapsloven 328, 330, 341mannskulturer, -samfunn 136, 257, 342,

399, 417, 515manufaktur 40margarin, hvalfett 291, 328, 333Marinen, arbeidskonflikt 121 fMarshallhjelp 330Martens, Friderich 25Marø, Henrik 368Marø, Kristoffer 260Marøbanken 26masseturisme 487, 516«massiv gjengjeldelse» 409«mate terrenget» 193matfett, -olje 283, 291Mathias, Hans 32Matka-stredet 89Matotsjkin Sjar (‘Matka-stredet’) 89matstreik 152 f, 156Mehamn-opprøret 275Meinich, Herman 122Melbu 467Melbutrål, A/S 453melkerasjonering, graviditet 161 fMellomdekket, Ny-Ålesund 160mellomkrigstid 138, 226, 294, 296, 314Melsom, Jacob 95, 104merkantilisme 45metangass 147meteorologi 188, 270 fMezen 59«Michael Sars» 229, 235Midbøe, Finn Backer 402, 419Middagsbukt 367Middelhavet 35, 36Midtømme, Atle 216Mikkelsen, Anders 63Mikkelsen, Peder 63Mikkonen, Veli 108militær aktivitet, Svalbard 392militær infrastruktur, Svalbard 408militæraksjoner, Svalbard 122, 134miljø, miljøvern, miljøforvaltning 408, 411,

412, 413, 431, 437, 439, 499, 501 ff,503

Miljøverndepartementet 411, 437mineralleting, -utvinning, Svalbard 411Ministry of Food 319

r e g i s t e r 581

«Minna» 220, 222misjon, handel, Grønland 33Mo i Rana, jernverk 401Moberg, Arvid 202moderniseringer 358 ff, 361, 400, 428,

438 ffMoffen, naturreservat 499Mohn, Henrik 95, 109Mohrsen, J.C. 32Molotov, V. 390 f, 409, 431Moncrieff, George 340monopolhandel, opphevelse 49Monro-syken 151 f«Morgenen», Vestfold 65moskus 231, 243, 268Moskushamn 121Moskva 390, 438, 483Mosselbukta 181, 191motorisering, ishavsfangst 63, 221 ff, 243Moursund, kaptein 482Munksgaard, Oddvar 210Munro-syken 160Murmankysten 48, 87Murmansk 424Murmanskbanen 133Muscovy Company 19, 21, 22 fmuseer 511Myggbukta 188, 512Møller, Karl 180Møre og Romsdal 221, 224, 236, 239, 320,

333, 350, 353, 362, 371, 469mørketid 151Målselv 182

«Najezdnik» 92Nansen, Fridtjof 14, 70, 74, 84, 103, 181,

487, 488, 498, 515napoleonskrigene 38, 51Narvik 122nasjonalisme 268nasjonalparker 411, 501NATO 391, 392, 409, 419, 420, 423naturvern, -reservater 411, 446, 487, 498 f,

501, 503, 504, 507 ffNauste, Hans Knutsen 232navigasjonssystemer 444nebbhval 100, 227Nederland 21, 83; hvalfangst 21, 22, 27,

28, 296, 323, 330, 516; gruvedrift 115,124, 140

Nederlandske Spitsbergen Kul Compani125

Negerdalen 182Negri, Francesco 47nenetser 94New Fortuna Bay 280New Zealand 283, 291Newfoundland 213, 227, 235, 267, 272,

273, 351, 361, 362, 368, 371, 372,374, 376, 379, 448

Newtontoppen 517Nielsen, Aage Krarup 303Niemi, Einar 107 fNikin-Jussa 96«nikkersadel» 487Nikolaisen, Guldbrand 185Nikolaj II 93, 262«Nils Liaaen» 220Nilsen, Anton 180Nilsen, Arvid N. 367Nilsen, Johannes (Nikin-Jussa) 96Nilsen, Mikal 235Nilsen, Rudolf 367Nilsen, Trygve 455Njord (Trofi) 240NOAH 387Noordsche Compagnie 22 f«Norbjørn» 361, 362Nordafar 447, 449Nord-Amerika 283, 476Nordaustlandet 87Nordby, Erling 150Nordens Paris 259Nordenskiöld, A.E. 56, 76, 95, 96, 104,

109, 181, 191, 480,Nordenskjöld, Otto 103, 277Norderval, Monrad 378, 447, 448Nord-Finland 79Nordflåten 420Nordfriesland 9Nordisen 76, 90, 224, 226, 243, 326, 358,

361, 362,Nordishavet 96Nordkalottmessa 210Nordkjosen 79«Nordkyn» 366Nordland 221, 350, 353, 467«Nordland I» 366 f, 373Nordland Småhvalfangerlag 351«Nordland» 100

582 r e g i s t e r

Nordlandet 516Nordlys 182, 275nordlysforskning 94Nord-Norge 21, 30, 115, 229Nord-Norge-planen 448Nord-Norges Rederiforening 320nordnorsk ishavsfangst 64, 100, 107, 108;

fartøyer 1867–1905 94Nordolje 240Nordpolhotellet A/S 481Nordpolen 481, 492, 497, 507, 516Nordre port, Hinlopenstredet 87Nordsjøen 122, 461, 471«Nordstar» 456«Nordstjernen» 485, 509Nordøstpassasjen 19, 96«Norge i Nord» 211Norges Grønlandslag 188Norges Hvalfangstforbund 333Norges Naturvernforbund 504«Norges Strømme» 28Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser

115, 187, 188, 231, 266norrøn bosetting 513«Norsel» 370Norsk Bjergingskompagni 370Norsk Brenselimport A/S 395Norsk Fangst- og Fiskeforbund 247Norsk Hvalfangst-Tidende 289, 308Norsk Polarinstitutt 370, 505Norsk Polar Navigasjon 406, 407Norsk Sjømannsforbund 447norsk-arktisk torsk 469, 473Norske Trålrederiers Forening 455Norskehavet 476Norskøyane 87Northern Exploration Company 116, 118,

124Nortraship 273, 319, 328«Norvegia» 281, 291Novaja Zemlja 19, 48, 60, 62, 76, 89, 90,

92, 93, 94, 96, 97, 98, 99, 261, 262 fNurmi, finne 133Nybo, utkik 290«Nybræna» 356«Nybyen» 397, 418«Nyken» 235, 236Nylands Verksted 348nylon 444Ny-London 207

Ny-Ålesund, gruvedrift 114, 116, 121, 125,127, 145, 147, 226; etter 1945 389,390, 395, 396; nedleggelse 153, 404,405, 406; sysselmann 132; kvinner 160;helse, velferd 164; evakuering, krig 172,173, 393; gjenreisning 393; ulykker395, 395, 396, 402, 403; bosetning,familiesamfunn 396 ff, 400, 400, 401;forskning 409, 441; turisme 481, 511

Næringsdepartementet 414, 428, 432Nøis, Daniel 206Nøis, Ellen 207Nøis, familie, Andøya 178Nøis, Helfrid 187, 207, 209, 209Nøis, Hilmar 178, 187, 191 f, 193, 206,

207, 208, 210, 216Nøis, Johannes Kaps Normann 207Nøtterøy 68, 83

Ob 95Obdorsk (Salekhard) 95Ocean A/S 280«Ola Ryggefjord» 452Olav V 416Olgastredet 363olje og gass, petroleumsaktivitet 224, 326,

395, 406, 408, 411, 424, 461, 476;prøveboring 407; «oljeboom», Svalbard408

oljeseparator 288, 334Olsen, Arne M. 180Olsen, Johan 229, 260Olsen, Johan A. 188Olsen, Karsten 123Olsen, Kjartan 399Olsen, Nils E. 180Olsen, Ole 309Olsen, Per A. 355Olsen, Trygve 452Olstad, Finn 100Onsøy 335, 341opphalingsslipp 286 ff, 292, 302 fOscar II 94Oseanet 516«Oslo» 229Ottesen, skipper 445Ousland, Børge 492, 513, 515overbeskatning, -fangst, -produksjon 291,

314, 324, 387, 411overfart 70, 71, 248 ff

overgangsrituale 256 fovervintring 55 ff, 177–217, 504overvåking, Svalbard 392Ovsjannikov, Oleg 48Oxaas, Anna 187, 209Oxaas, Arthur 108, 178, 187, 207, 210, 216

P.A. Næsvolds garveri 240Pajala 96«paragraftrålere» 453paraply- og parasollspiler 19, 278Paris Match 376, 377, 378partiseierskap 10, 12, 40, 223Paulaharju, Samuli 82, 83, 96, 108Paulet Island 103Paulsen, Helge 83Payer, Julius 99«Peder Huse» 333, 384Pedersen, Arnfeldt 191Pedersen, Bernhard 114Pedersen, Evald 367Pedersen, Hansine 209Pedersen, Richarda 158Pedersen, Aasmund 234pelagisk fangst 300, 323, 324pels, -varer 182, 187, 225, 241, 375«Pels» 368pelsdyrnæring 350Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere 213permafrost 140, 499Person, Lasse 133Peter I Øy 291Petermann, August 99, 109petroleumsmotor 63Petsjora 19, 48Pettersen, Hillebert, handelshus, Tromsø 63Pettersen, Karl 104, 86, 95, 96, 97, 99Pettersen, Lars Jacob 59pingviner 477, 502, 507«Pioner» 286pionérer, ishavsfangst 89, 104, 109«plukkfangst» 14, 250«Polar» 236«Polarbjørn» 222, 227, 368«Polarfangst» 384«Polaris» 227, 291polarrev 190«Polarsel» 367«Polarsirkel» 362polarsirkelen 513

«Polarsyssel» 384polarturisme 477–518Polen 459, 462Polhavet 264, 420, 476«Polheim» 222«Polhem», Svalbard 191politi- og domsmyndighet, Longyearbyen

130«Polstjerna» 359pomorer 19, 47 ff, 52, 57 ff, 62, 85 f, 92,

97; forhold til nordmenn 60, 62, 92pomorhandel 49, 57Pontoppidan, Carl 10, 14 f, 45Poppe, Gerhard 10«porten til Ishavet» 61Portugal 449, 458post, postkontor 152, 233, 345, 416, 420,

480, 481Posti, Johan-Petter 81prester 166 ff, 170 f, 278Prince Olav Harbour 281Prins Karls Forland 118, 125priser, fangstnæring 182, 196, 224 f; selolje,

selskinn 219 f, 272; hvalolje 333, 334;kull 393, 400

Prisutjevningsfondet for fisk 447«Prøven», Tromsø 38, 92, 96psykisk helse 145 ff, 203, 309, 340«puritansk-kapitalistisk» livssyn 64Pyramiden 115, 125, 425, 426«Pythia» 307Paa ski over Grønland 70«Quest» 260, 269Questrenna 260

reiselivsråd 501radar 334«Radek» 453radio 235, 334, 335, 340, 370Rafsbotn 80, 83raketter 409, 420rallare 133Rasmussen 515Rathke, Jens 51Raudfjorden, Svalbard 60, 505Recherche-ekspedisjonen 50redere, Ishavet 10, 31, 40, 43redningsarbeid, forlis 366«Reedernes Welfart» 10, 13, 36Reise nach Spitzbergen 477

r e g i s t e r 583

584 r e g i s t e r

reiseliv, reiselivsnæring 412, 434, 435, 478,485, 489, 501

reker, rekefiske 464 ff, 450, 464, 466, 467,469, 483

Reksten, Hilmar 389, 405Remøy 220ressurser, ressursforvaltning 17, 271, 293 ff,

372, 395, 411, 438 ff, 443, 458, 475retthval 19, 277, 278, 294, 295 frev, revefangst 185, 195, 196, 231Revneset 130Reykjavik 357, 365Riddervold, H. 84Rieber, Christian 373 ff, 380Rieber, Severin Henrik Ræder 168Riiser-Larsen, Hjalmar 291, 298Riksantikvaren 506ringsel (snadd) 243«Ringsel» 366, 373Risøyhamn 182Ritter, Christiane 207«Rivalen» 222Rjukan 122«robbefangst» 13 ff, 41Robertsen, Arne F. 367Robertson, Charles 241Rode, Fredrik 68, 85Rogaland 371Rolfsen, Nordahl 107romforskning 409Rosshavet 103, 286, 287, 296Rosshavet, AS 289Rosshavet, A/S 286rovfangst, hval 295, 296, 349, 356Rubach, Signe 158Rudi, Henry 178, 185, 195, 200 f, 204,

206, 210, 214Russekeila 114, 131russelodje 50Russeluft 80Russland/Sovjetunionen, russere, ishavsnæ-

ring 19, 52, 59, 86, 89, 90 ff, 93;Nordøstpassasjen 99; kulldrift, Svalbard55, 59, 60, 115, 124, 125, 426, 441,512; selfangst, Østisen, Kvitsjøen 219,226, 241, 260 ff, 264, 266, 271, 324,326, 361, 372; hvalfangst, Antarktis294, 323, 330, 333, 356; sikkerhetspo-litikk 391 f, 408 f, 420, 424, 438, 441;havrett 458 ff, 461 ff, 473, 476

Ruud, Odd Ivar 214Rydningen, ingeniør, Store Norske 142Rye-Holmboe, Conrad 363Rysjkov, utenriksminister 424Rødtangen 103Røkke, Kjell Ingen 467Rømø 41Rønbeck, Nils Fredrik 265«Rønbecks Land» 265Røros 135Rørslett, Asmund 389

SACLANT 391Saga, Torbjørn 346Salekhard 95Sallyhamn 187, 208«Salonica» 172«Saltdalingen» 235Salten 248Saltfjellet 136«Salvator» 369, 370«Samjonu»-ekspedisjonen 51 ff, 55Sandar 291, 305Sandar fabrikker 313Sandbæk, Ragnar 455, 457Sandefjord, selfangst Vestisen 65, 67, 83,

102, 102, 103; hvalfangst Finnmark100, 103, Antarktis 106, 280, 286,291, 294, 298, 313, 327, 331, 343,344, 385; handelsflåte 293

Sandefjord Hvalfangerselskap A/S 280Sandefjords Blad 298sandkuk (sandpose) 140Sandviken, trankokerier 33«Saragossa» 297SAS 483Sassendalen 193Sauda 167Savage Luxury 378«Scharnhorst» 393Schelderup, Ludolf 248Schenk, Ard 379Schilling, N.G. 97Schulz, Hans 35 fScoresby-området 268Scott, Robert Falcon 515Sea Shepherd Conservation Society 357Sebulonsen, Ludvig 72sei 469seihval 23

r e g i s t e r 585

sektorprinsipp, Sovjet 64 f, 463sel, -bestand 87, 219, 248, 251, 271, 273,

319, 371, 384; avlivingsmetoder 254,272, 371, 375 ff, 378, 381, 383

selfangst 9–45, 47–109, 319–386; 33 ff,39, 49, 68, 69, 70 ff; Bergen 9–43;Grønland 9 ff, 35, 49, 219, 227, 243,268, 467; arbeidsforhold 10, 13, 14,15, 70 ff, 241 ff, 248 ff; lønnsforhold12, 12, 76 f, 226, 246, 247 f, kosthold13, 243 f; inntekter, konjunkturer 15 ff,26 f, 42 f, 224 ff, 237 ff, 240 f; marked19, 44, 240, 387; russisk/sovjetisk 19,89, 219, 226, 241, 260 ff, 264, 266,271, 324, 326, 361, 372; Vestisen 25 ff,33 ff, 67, 70, 220; privilegier 35;Svalbard 33 ff; tysk 33; Jan Mayen 33ff; fangstutredninger fra Bergen1770–79 37; fartøyer 38, 43, 221 ff,226, 244 f, 246, 361; eierformer 40,222 f; selfangere 41, 68, 69, 358, 362,371, 498; ringvirkninger 43, 44 f, 239ff, 241, 248, 257; Østisen 47 ff, 260 ff;Finnmark 48; kultur 63, 85 f, 240,244, 248, 255 ff; sørnorsk 63 ff, 99 ff,102, sunnmørsk 219 ff; driftsmåter221; forsikringsordninger 236 f; forlis232 ff, 298, 308, 340, 365 ff; økono-misk betydning 239, 362; avlivingsme-toder 254, 272, 371, 375 ff, 378, 381,383, 387; britisk 261; ressurser 271 ff;fly, isbrytere 271; reguleringer 271, 320ff, 372 f, 383; modernisering 358 ff;hjelpetjeneste 368 ff, 369; motstand375 ff; symbolnæring 383, 384 ff

Selfangstrådet 324, 326, 375, 379, 383selkjøtt 238, 243, 372; -olje 219 f, 240,

241; -skinn 19, 219 f, 256, 258, 319,358, 374 f

selvskudd, isbjørn 195 f, 197, 204«selvstyrte» turister 497Semojonov, Filat 49Senja 177, 243, 455Sentral-Europa 424sesongkontrakter, gruvearbeid 132, 137,

154Shackleton, Ernest 314, 515Shetland 275, 351Sibir 96, 97Sidorov, Mikhail 95, 96

Sierra Leone 475sild, sildefiske 239, 384, 444, 450, 452,

453; mannskultur 257Simonsen Radio (Simrad) 444Simrad 444sinkmalm 114«Sir James Clark Ross» 286, 296, 305, 327«sivil» luftfart 409, 410sjakkturnering 166, 167Sjuøyane 87sjøfart, Bergen 37 fsjøfolk, sysselsetting 44sjøfugl, -egg 187, 243«Sjøløven» 225sjømenn 44, 63, 86, 108Sjømannsforbundet 309, 455Sjømannsforeningens fellesforening, Tromsø

236sjømannstrygd, hvalfangere 342sjøpattedyrråd 326sjøsamer 47, 48, 78 fsjøterritorium 92, 263, 264, 272, 413, 423 fSkagerrak 444Skandinavia 424Skarbøvik, Nils 447Skásheim, Anders 270skinn, skinnpriser 19, 42, 43, 57, 216skip, effektivitet 64skippere 41, 44, 77, 78, 246skipperforeninger 260Skips A/S Nordfisk 362skipshandel 182skipskontroll, selfangst 361skiturisme 166, 496, 517Skjelnan landstasjon 353Skjerdal, Karl 403skjerpefeber, Nord-Norge 115«Skjold og Værge» 275 fskjørbuk 50, 56, 76, 178, 180, 181, 253skole, Svalbard 171, 399, 416Skorøy 276Skottland 173, 216skutenavn 222skyttere 83, 85, 247, 251, 278, 289, 298,

313, 300, 330, 338sledeturer 494«Sleipner» 220, 252sluring 200Smedal, Gustav 188Smeerenburg 25

586 r e g i s t e r

Smith-Svensen, Thoralf 376«Smutthullet» 459, 472, 477smøremiddel 19småbruk 135, 138, 239, 292småhval, -fangst 350, 356, 357; norsk delta-

gelse, 1945–2001 352Småhvalfangernes Salgslag 350snaddfangst 192«snadrefangst» 62snurpefartøyer 444, 452Snøhvitfeltet 476snøscooter 422, 426 f, 494, 494, 503, 511,

515, 516sokkelområde, Barentshavet 459Solheim, Harald A. 205, 216«Solid», Hammerfest 89sonar 444sosialister, sosialistisk agitasjon 133, 312Sosialistisk Folkeparti 405«Southern Harvester» 340«Southern Venture» 345Spania 21, 458, 471, 476, 497spekesild 243spekk, spekkskjæring 10, 19, 41, 256, 319«Spes & Fides» 100Spitsbergens Syndikalistiske Federation 123Spitsbergen Travel 489Spitsbergen Wildflife Service 490«Spitsbergen» 56«Spitsbergenfar» 62Spitsbergen-Kullkomité 123Spitzbergen Gazette 480, 487Sponheim, Lars 432«Sportruten» Hammerfest-Spitsbergen 479«sportsturer» 515St. John’s 376St. Lawrencebukta 227, 371«St. Nikolaj», Arkhangelsk 60«St. Olaf» 51 ff, 55«Stairs» 225Stakov, Vadim 48Standard Oil (Esso) 406«Star 4» 309«Star XXI» 325Statens forurensningstilsyn 437Statens institutt for hvalforskning 356Stavanger 115, 376Staxrud, Arve 183 fSteine 356Steinshamn 333

stempling (oppstøtting) 142Stenersen, August 178Stenersen, familie, Tromsø 178Stenersen, Sigurd 252Stokke 63, 83, 341Stoltenberg, Thorvald 424Store Hellefiskbank 446Store Norske Spitsbergen Kulkompani 121,

125, 132, 134, 136, 148, 160, 168,171, 389, 395, 396, 401, 402, 408,428, 432, 433, 439, 489; statlig overta-gelse 125 f, 405, 414 f

Storegga 220storkobbe 74, 202, 224, 243Stormessa 397storsildfiske 239«storskøyter» 220Stortinget 125, 408Strand, Bjarne 210Strannov, Nikifor 50streiker 122, 130, 134, 152 f, 154, 157Stromness Harbour 280strosse (avsats) 139stryknin 190 fStrømme, ingeniør, Store Norske 142stuffen (gruvevegger) 140styrkeoppbygging, Kola 419 fstyrmenn 41, 50, 81, 247, 300Stølen, Oddvar 399, 405stålbåter 444Sulitjelma 115, 122, 138, 167Sundt, Eilert 77Sunnanå, Klaus 447Sunnhordland 240Sunnmøre, ishavsfangst 220, 221, 223, 227,

237, 247, 248, 259, 366, 368, 373;entreprenørånd, selveierkultur 223 f;lokalsamfunn 240, 248, 362; fiskerier229, 445, 446

«Sunnmørsheimen» 259 229,Sunnmørsposten 447suverenitet, suverenitetshevdelse 268, 390,

391, 408, 424Svalbard/Spitsbergen 113–175, 389–441;

477–519; selfangst 14, 33 ff, 35, 49,85, 90, 231, 245; oppdaget 19, 28, 47;hvalfangst 23 ff, 25, 35, 41, 44, 47,101, 275, 280, 284 ff, 285, 350, 351,356; hvalrossfangst 47, 49, 53, 56, 85,86; pomorer 48, 49, 60; overvintrings-

r e g i s t e r 587

fangst 50, 56, 187; ekspedisjon 66; pio-nértid 113 ff; gruvedrift 113–175, 389ff, 393, 396, 405, 406 ff, 414 f, 428 ff;kull 120, 226; militært 122, 134, 392,408; politikk, strategisk betydning 123ff, 390 ff, 408 ff, 419 ff; statsstøtte,statlige overføringer 127, 419, 434,434; samfunnsliv, velferd 130 ff, 149 f,396 ff, 415 ff, 421, 426; kultur 130 f,165 f, 426; kirke, prest 165 ff; fritid165 f, 399; evakuering, krig 171 ff;isbjørn 362, 365; etterkrigstid393–441; familier 399 f, 415 ff, 421;ressurser 406, 407, 408, 411, 439, 497;turisme 411, 477–519, 479, 481, 493,496, 514; miljøpolitikk, økologi 411 ff439, 499; selvstyre 437 f; modernise-ring 438 ff; forskning 411; fiske 443,450, 459, 460, 461, 464, 465, 467,469, 472, 472, 476; lokalsamfunn 489;kulturminner 504 ff, 505

Svalbard Kulgruber, A/S 121Svalbard Ligningsråd 185Svalbard Museum 489Svalbard Næringsutvikling AS (SNU) 428,

433, 434, 489 fSvalbard Reiseliv AS 490Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD) 428,

434, 438, 489 fSvalbard Turn- og Idrettsforening 166, 416Svalbard var min verden 210Svalbardkommisjonen av 1929 125«Svalbardkrisen» 390svalbardkull 122, 402, 405Svalbardloven 1925 438Svalbard-penger 138, 139, 418Svalbard-politikk 118 f, 122, 392, 415Svalbardposten 399, 436, 515svalbardrein 74, 97, 187, 190, 193, 231,

272, 411, 483, 498, 226Svalbardrådet 417, 438Svalbardtraktaten 124, 128 f, 190, 409,

411, 423, 424, 431, 438, 461, 472,498

«Svalbardvettreglene» 501SvalRak 431Svea 115, 116, 125, 131, 133, 139, 147,

172, 175, 389, 413, 432, 433, 434,438, 439

Sveagruva 389, 393, 395, 414, 428, 430,

432, 504Svendsen, Alfred 196Svendsen, Ingvald 231Svenskhuset 180Sverdrup, Edvard 167 fSverdrup, Einar 171 ffSverdrup, Otto 480, 515«Sverdrupbyen» 397Sverdruphamaren 150Sverige 47, 79, 83, 115, 120, 124, 296,

424, 425, 459Sveriges Televisjon 383Svjatoj Nos 92Sydgattet 199Sydover 103sykdom, sykedager, sykehus 132, 152, 308,

416, 448Sylt 41symbolnæringer, symbolverdi, selfangst 260,

383, 384 fsyndikalisme 121, 134sysselmann 132, 185, 213, 406, 410, 416,

418, 419, 425, 437, 490, 491, 501,506, 507

17. mai 170, 393, 448Sæterdal, Anders 178, 193, 196, 198, 203Sæterdal, Hans 192Sæther, Carl 193Søfrensen, Christen 28Søndre port, Hinlopenstredet 87søppel 413Sør-Afrika 341Sør-Amerika 283Sørensen, Gerhard 100Sørensen, Lars Normann 210Sør-Georgia 103, 277 ff, 279, 280, 281,

296, 312, 314, 334Sørishavet 103, 264, 275, 277 ff, 281, 291,

296, 304, 319, 322, 326 ff, 333, 384,485, 494, 513

Sørlle, Petter 288Sørsdal, tannlege 349Sør-Shetland 280, 281Sør-Varanger, industri 115«Sørøy» 366sålelær, hvalrosshud 59såpeproduksjon 19, 278, 283, 333

Talvik 80Tarraldsen, Ole 183

588 r e g i s t e r

Tasmania 283taubane, kull 130, 143, 146«taxfree»-shopping 497«Tegetthoff»-ekspedisjonen 98, 99, 104Televerket 416«Tennes» 225territorialfarvann 92, 263, 264, 272, 413,

423 fTexaco 406Thailand 443The Arctic Coal Company (ACC) 116, 118The Association of Whaling Companies

294«The Marine Mammal Protest Act» 378 fThe Northern Exploration Company 115The Observer 477«the roaring forties» 303The romantic Grand Tour 518The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd

115, 125«the screaming fifties» 304The Spitsbergen Coal and Trading Company

130«The Spitsbergen Swindle» 478«Thor Iversen» 450«Thor» 202«Thora den blide», Tromsø 92«Thorland»-ekspedisjonen 229Thormøhlen, Jørgen 30 f, 32, 40 f, 43Thornquist, Ernesto 277«Thorshammer» 281, 342«Thorshøvdi» 329, 336, 344«Thorørn» 290Thue, Klaus N. 180«Tirpitz» 393tjenesteyting, Svalbard 434, 435Tjølling 103, 275Tjøme 68, 83Tjørvåg 220, 237, 239, 240Tobiesen, Jakop 76Tobiesen, Sivert 76200-milssone 351, 423, 459, 464Tomasjord 79Torell, Otto 66Torgersen, brødrene 453Torp, Oscar 324torpederinger, selfangstskuter 225torsk, torskefiske 21, 103, 230, 230, 239,

384, 449Total 406

tran, trankokerier 19, 21, 23, 25, 30, 33,42, 43, 240

trepakkere (eikekubb) 142Trinity Bay 374troféjakt 362, 364, 365, 478, 483Troms, selfangst 78, 80, 82, 219, 221, 222,

226, 237, 239, 248, 319, 320, 362,371; rederier 223 f; lokalsamfunn 248,362; fiskerier 455, 464

Troms Fylkes Dampskibsselskab (TFDS)481, 489

Troms Stiftstidende 184Tromsdalen 372Tromsø, ishavsfangst 50, 55, 57 ff, 61, 62,

65, 67, 68, 70, 74, 78, 80, 83, 86, 87,90, 104, 115, 220, 221, 225, 225, 236,239, 359, 361, 362, 366, 368, 375,376, 381, 384, 386; handelshus, redere,utredere 63, 99, 108, 182, 183, 193;ekspedisjoner 95, 96; gruvedrift 113,114; selfangstnæring 240, 240, 375,386; fangstforening 260, 262, 263,265, 266, 270

Tromsø Ishavsforskrikringsforening 236 fTromsø Skipperforening 232 f, 236, 262,

270Tromsø 184Tromsøysund 362, 367Trondheim 13, 16, 33, 115, 235Trust Arktikugol 406, 426trålfiske, trålerflåte 449, 450, 450, 453,

455«Tsjernigov» 473Tunabreen 490, 496Tunheim, Bjørnøya 131turisme, Arktis, Svalbard 411, 477–519,

479, 481, 493, 496, 514; Antarktis485, 488, 492, 494, 502, 506 f, 509,516

«Tutt» 200, 206Tyrkia 391Tyskland 28, 49, 378, 401, 424, 478; hval-

fangst 27, 293, 295, 296; 1. og 2. ver-denskrig 172, 284, 294, 319, 326, 328,330; selfangst 261; fiske 449, 458

Tønnessen, Johan 308Tønsberg, selfangst 67, 69, 70, 76, 83, 86,

100, 107; hvalfangst, Finnmark 100,102, 107, Antarktis 103, 277, 280,292, 298; gruveselskap 113

r e g i s t e r 589

Tønsberg Hvalfangeri 80, 329«Tønsberg-regler» 247Tønseth, Per 403, 405«Tønsnes» 445tøvær 424 ff

U2-episoden 408ubåter, ubåtkrig 225, 420ugifte menn 136Ullsfjord 79Ullsfjording, Peder Pedersen 207Ullsfjording, Peder Pedersen jr. 207ulykker, ulykkesår 145, 308, 368, 395«Uncan Grey» 285«Ungsel» 222ungselfangst 67, 70, 221urbefolkning, Grønland 449Urne, Knud 28USA 241, 323, 328, 330, 357, 378, 424,

425Usjakov, I.F. 48utbytte av salg av hvalolje 1956–64 336Utenriksdepartementet, utenrikspolitikk

261, 262, 266, 378, 379, 381, 391,431, 437

utenriksfart, utenrikshandel 28, 36, 38, 44utkikk 70, 248, 249, 250, 290, 351Utrecht 32utredere, utredning 37, 40, 182, 183Utrustning, A/L 447utvandring 80

Vadsø 82Vaidaguba 225Vajgatsj 89vakuumpumpe 452valuta, -inntekter 330, 349Van Keulenfjorden 231Van Mijenfjorden 125, 179, 406Varangerfjorden 92Vardø, ishavsfangst 50, 80, 109, 262; gruve-

drift 115; «folkeopprør» 122varslingstjeneste 265Vartdal 220, 362, 368, 448Vartdal Fiskeriselskap 444«Vartdal» 444Vartdal, Johan 444Vedeler, Georg Fr. 10«Vega»-ekspedisjonen 96vegetabilsk olje 19, 333

«Veidemann» 368«Veiding» 369velferd, velferdsarbeid 338 ff, 396 f, 399,

447 fVera Fedtraffineri 313Verdens Naturfond (WWF) 504Verlegenhuken 87, 191, 196vern, verneområder 216, 371, 412, 413,

431, 501verneutstyr 145«Veslekari» 263, 267, 286«Veslemor» 245«Vesleper» 263, 286Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) 207,

479, 481, 487Vest-Finnmark 83Vestfjorden 92, 350Vestfold 62, 63 ff, 85, 106, 107, 220, 291,

298, 335 ff, 343, 348, 349Vestfold, hvalfangstens betydning 281, 313

f, 332Vestfold, selfangst 68, 83Vest-Grønland 229, 271, 286, 351, 356,

445 ff, 450Vestindia 36Vestisen, selfangst 14, 25 ff, 33 ff, 38, 64,

65, 65, 67, 70, 76, 99 f, 220, 221, 224,243, 272, 273; forlis 232 ff, 236, 358,366 ff; selfangst etter 1945 321, 326,358, 359, 361, 371, 372, 373, 376,381, 384; polarbjørnsafari 364; hjelpe-tjeneste 368 ff

Vestlandet 229, 350, 373«Vesttind» 467Vestvågøy 355Vik, Samson 422«Vikfjeld» 236«Viking», fangstskute 74, 84vikingretorikk 109, 213, 257, 296, 349Viktoriaøya 266«Villa Austnes» 193«Villa Fredheim» 193villmarksekspedisjoner 495Vinje, Aasmund Olavsson 86Vinland 213vinsjegutter 297, 300, 301vinterloddefiske 453vinteropplag 68vintersildfiske 444Virgohamn 507, 513

590 r e g i s t e r

vitenskap, forskning 95 f, 109, 495Vojejkov, V.A. 99voldgiftsavtale, Danmark 268Vollan, Odd 63, 65, 83, 257værmelding 74 f, 370«Vågakall» 454, 455Vågan 454vågehval, -hvalfangst 351, 350 ff, 353, 355,

356 ff, 387«Vår felles Lykke», Kem 92«Vårglimt» 366, 367

Wallem, Fredrik 220Wallum, Harald 185Warszawa-pakten 391Washington 324Washington-konferanse 320, 323Watson, Paul 356 f, 357Wellman, Walter 276, 507Westby, Sigurd 134, 158Weyprecht, Carl 99whitecoat 243, 358Widing, Anna 33Wiesener, Peder 147Wijdefjorden 216Wilhelm II 276Wilhelmsen, Wilhelm 366Willem, Johan de 28Winge & Co. 263, 264Wingaard, Ole 53With, Sivert 61Woldstad, Alf 178, 193, 195Woldstad, Bjørvik 178, 193, 195, 196Woldstad, Wanny 178, 193, 195, 196, 198,

200, 200, 203, 204, 209, 210Woodfall, H.D. 59Woodfjorden 115WWF-Norge 387

Yachting in the Arctic seas 113Ytreberg, Nils A. 68Ytreland, Svein 407

Zachariassen, Søren 88, 113, 116Zapffe, Peter Wessel 213Zinkholmen 114, 131

«Ægir» 368ærfugl 74, 203, 243, 411, 499

Ødegård, familie 401Øien, Fritz 270økologi, økosystem 323, 453, 461, 490,

503, 507økonomi, hvalfangst 346 ff; ishavsfangst

237 ff, 239, 319, 362; overvintrings-fangst 214 f; turisme 480

økonomiske soner 411, 443, 458, 459,462, 471, 475

Ølhallen, Tromsø 210, 239Øritsland, Torgeir 370, 378Øst for den store bre 212 f«Øst» 222, 228«Østbris» 452Østenstad, Th. 167Østerdal, Anders 143«Østerisen» 222Østerrike-Ungarn 99Østfold 298, 313, 335, 345Øst-Grønland 14, 26, 76, 188, 210, 212,

266, 269, 270, 271, 445Østgrønlandsavtalen 446østindiafart 45Østisen, isforhold 76, 226; selfangst 90,

norsk 93, 221, 224, 243, 271, 326,361, 371, 372, 373, 384; konflikt 260ff, 265, 266; isbjørn 362

Østlandet 220Østre Wijdefjord 193«Øya» 277 ff

Aaagard, handelshus, Hammerfest 63«Aager-saken» 182Aagaard, Andreas 56, 202, 240Ålen 135Ålesund, gruveselskap 116; selfangst 220,

221, 222, 224, 226, 236, 239, 240,259, 260, 263, 368, 376, økonomiskbetydning 239; selfangstorganisasjon236, 261, 264, 320; okkupasjoner 265ff; fiskerier 447, 456; skippere 271

Aalesund Rederiforening 236, 261, 263,264, 265, 270, 320

Aalesund Skipperforening 229, 236, 261,266 f, 272, 445

Aalesunds Fiskerforening 236Aam, fru 207Aarseth, Elling 223Aasberg, J.G. 53, 56Aasheim, Stein P. 192, 210, 216

i l l u s t r a s j o n s l i s t e 591

NBO = Nasjonalbiblioteket, avd. OsloTMU, UiTø = Tromsø Museum –

Universitetsmuseet, Universitetet iTromsø

GNF = Gyldendal Norsk ForlagNP = Norsk PolarinstituttPolTø = Polarmuseet i TromsøNF = Norsk FolkemuseumHvalfangstmuseet = Hvalfangstmuseets foto-

arkiv – SandefjordmuseeneSNSK = Store Norske Spitsbergen

Kulkompanis fotoarkivIshavsmuseet = Ishavsmuseet «Aarvak»,

Brandal

Fremre og bakre forsats: Kart: Ove Olsen

s. 6–7: Drivis. Dumont d’Urville, Antarktis.Foto: Kjell Ove Storvik, 1999.

s. 8: Tablå fra hvalfangst, 1778. PolTø.s. 9: Kikkert. Foto: Gunnar Markussen,

PolTø.s. 11: Vågen i Bergen, 1827. Bergen

Sjøfartsmuseum.s. 14: Litografi av Fridtjof Nansen: Blant sel

og bjørn. Min første Ishavs-ferd, Oslo1924.

s. 16–17: Utsnitt av Johann B. Hommann:Historia Animantium marinorum icono-graphica. Balaenarum/AbbildlicheGeschichte der See-Tiere. Walfische,Nurenberg ca. 1730. John NurminenFoundation, Finland. Bokstavene visertil ledsagende tekst som forklarer de

ILLUSTRASJONSLISTE

ulike detaljer i hvalfangsten nærmere.s. 18: Poli Arctici av Henricus Hondius,

1630. Galleri Svalbard.s. 20: Korsett fra 1700-tallet med spiler av

barder fra hval. Foto: Jorunn M. Rødli,2004. Fotoarkivet, TMU, UiTø.

s. 22–23, 24: Utsnitt av Johann B.Hommann: Historia Animantium mari-norum iconographica. Balaenarum/Abbildliche Geschichte der See-Tiere.Walfische, Nurenberg ca. 1730. JohnNurminen Foundation, Finland.

s. 29: Bredesgården, Bryggen i Bergen, ca.1900. Bildesamlingen, Universitets-biblioteket, Universitetet i Bergen.

s. 34: Vestisen. Foto: Otto Sandnes, 1982.Fotoarkivet, TMU, UiTø.

s. 39: «Vega» på fangst ved Jan Mayen.Norsk Sjøfartsmuseum.

s. 41: Småtrykksamlingen. NP.s. 46: Unger av grønlandssel. Litografi etter

tegning av Aug. Quennerstedt i Svenskaexpeditioner till Spetsbergen och JanMayen, 1863–1864. Stockholm 1867.

s. 47: Skipsur som har tilhørt ishavsskipperSøren Zachariassen. Foto: GunnarMarkussen, PolTø.

s. 50: Litografi av A. Mayer. Fotoarkivet,TMU, UiTø.

s. 52: Foto: Axel Lindahl. NF.s. 54: Öfver land och haf. Illustrerade reseskil-

dringar från alla verldsdelar. Stockholm1878–1879.

s. 57: Kvitfisk. Litografi etter tegning avAug. Quennerstedt i Svenska expeditio-

592 i l l u s t r a s j o n s l i s t e

ner till Spetsbergen och Jan Mayen,1863–1864. Stockholm 1867.

s. 58: Foto: Mats Forsberg.s. 61: Öfver land och haf. Illustrerade reseskil-


s. 64: Postens frimerketjeneste.s. 65: Vestfold Fylkesmuseum.s. 66: Svenska expeditionen till Spetsbergen år

1861 under ledning af Otto Torell. Urdeltagarnes anteckningar och andrahandlingar skildrad af K. Chydenius.Stockholm 1865

s. 69: Vestfold Fylkesmuseum.s. 71: Vestisen. Foto: Otto Sandnes, 1982.

Fotoarkivet, TMU, UiTø.s. 73: Öfver land och haf. Illustrerade reseskil-


s. 75: Kart av Fridtjof Nansen: Blant sel ogbjørn. Min første Ishavs-ferd, Oslo 1924.

s. 82: Foto: Samuli Paulaharju. Museiverket,Helsingfors, Finland.

s. 84: Foto. Fridtjof Nansen. NBO,Bildesamlingen.

s. 88: Foto: Axel Lindahl. NF.s. 91: NP.s. 93: Öfver land och haf. Illustrerade reseskil-


s. 98: «Tegetthoff» i forgrunnen, til venstreden norske «Isbjørn», som hadde somoppgave å følge dem inn i isen. Die oes-terreichische Nordpol-Expedition1872–1874. München 1875.

s. 101: Foto: Anders Beer Wilse, 1909. NF.s. 102, 105: Hvalfangstmuseet.s. 106: Knudsens Fotosenter.s. 110–111: Isfjell. Antarctic Peninsula.

Foto: Kjell Ove Storvik, 2003.s. 112: Fra Josefine-gruva på begynnelsen av

1920-tallet. Prospektkort utgitt avKings Bay Kull Compani A/S. NP

s. 113: Frimerker utgitt 19. august 1925,fem dager etter at Norge formelt over-tok suvereniteten på Svalbard. Postensfrimerketjeneste.

s. 114: Van Mijenfjorden på Svalbard. Foto:Ketil Zachariassen, 2002.

s. 117: SNSK.s. 119: Foto: Dalqvist. Fotoarkivet, TMU,

UiTø.s. 120: Samling, foto og copyright: Torfinn

Kjærnet.s. 123: Svalbard Museums samling. Foto:

Birger Amundsen.s. 126: Foto: Sigvald Moa, 1918. NP.s. 128–129: Det norske flagget er heist på

Skjæringa i Longyearbyen 14. august1925. Justisminister Paal Berg holdttale under flaggheisinga. Norge overtokmed dette formelt suvereniteten overSvalbard. Foto: Thor Iversen, ThorIversens Samlinger.

s. 131: Pizzameny, Kroa i Longyearbyen.Foto: Ketil Zachariassen, 2002.

s. 134, 135: Longyear City. Foto: Dalqvist,1911. Fotoarkivet, TMU, UiTø.

s. 136: Statsarkivet i Tromsø. Foto: BirgerAmundsen.

s. 139: Samling, foto og copyright: TorfinnKjærnet.

s. 142: Tegning: Truls Liset, copyright BjørgEvjen 1995.

s. 144: Longyearbyen. Foto: Leif Pedersen,1950. NP.

s. 146: Foto: Anders Beer Wilse. NF.s. 149: Longyearbyen. Foto: Tiseth, 1953.

NP.s. 150: Foto: Birger Amundsen, 1997.s. 153: Foto: Aage Storløkken, 1963.

Aktuell, Scanpix.s. 155: NP.s. 157: SNSK.s. 159: Foto: Sverre A. Børretzen, 1956.

Aktuell, Scanpix.s. 161: NP.s. 163: Longyearbyen, 1925. Svalbard

Museum.s. 167: Foto: Herta Grøndal, SNSK.s. 170: Foto: Gunnar Aasgaard. NP.s. 173: Foto: Gunnar Aasgaard.

Bergmesteren for Svalbards arkiv,Bergvesenet.

s. 174: Skulpturen er av Tore Bjørn Skjølsviketter en skisse av Gunnar Nordtømme.Foto: Birger Amundsen, 1999.

s. 176: Ragnhild Amundsen hadde familienmed seg på overvintringsfangst2002–2003. Her står hun ved en reve-felle og ser utover Austfjorden påSvalbard. Foto: Stein P. Aasheim.


s. 177: Fangstmann speider etter sel på Øst-Grønland. Foto: Bjørn Reese, 1962.Scanpix.

s. 179: Foto: Aksel Aaker Koller, 1912. NP.s. 181: På korset står det å lese: «Her under

viler de norske fangstmænd JohanSivertsen, Olaf Korneliussen OskarOlsen. Døde 1909.» Kapp Rubin påLaponiahalvøya, Nordaustlandet. Foto:Birger Amundsen, 1991.

s. 183: NBO, Småtrykksamlingen.s. 185: Svalbard. PolTø.s. 186: Kart: Ove Olsens. 188: Kart, lett bearbeidet, fra Helge

Ingstad: Øst for den store bre.s. 189: NP.s. 190: Strykninflasken, fra Svaneapoteket i

Ålesund, har tilhørt fangstmann MeyerOlsen fra Balsfjord, som overvintretflere ganger på Nordaust-Grønland ogSvalbard. Foto: Mari Karlstad, 2002.Fotoarkivet, TMU, UiTø.

s. 192, 194: Austfjorden, Svalbard. Foto:Stein P. Aasheim, 2003.

s. 197: Svalbard, 1969. PolTø.s. 198: Bjørnhamna, Sydgattet, Svalbard.

Foto: Birger Amundsen, 1988.s. 200: Foto: Helge A. Wold, 1992.s. 201: PolTø.s. 202: Foto: Birger Amundsen.s. 205: Foto: Birger Amundsen.s. 208: Svalbard, 1939. PolTø.s. 209: Fredheim, Sassen. Foto: Aage

Storløkken, 1963. Aktuell, Scanpix.s. 211: Foto: Scanpixs. 212: Foto: Helge Ingstad. GNFs arkivs. 215: Foto: Ketil Zachariassen, 2003.s. 217: Tromsø. Foto: Aage Storløkken.

Aktuell, Scanpix.s. 218: Selfangst i Vestisen med M/S

«Polarsyssel». Foto: Torger Singelstad,2003.

s. 219: Faksimile av reklame i NorskHvalfangst-Tidende nr. 9 1939.

s. 222: Ishavsmuseet.s. 225: Knudsens Fotosenter.s. 228: Ishavsmuseet.s. 230: Foto: Adolf Hoel, 1925. NP.s. 231: Foto: Mikael West Hammer, 1999.s. 234: PolTø.s. 238: Torger Singelstad selger selkjøtt på

Rieberkaia, Tromsø. Foto: KetilZachariassen, 2003.

s. 240: Foto: Ketil Zachariassen, 2003.s. 241: Faksimile fra Bladet Tromsø, 1923.s. 242: Foto: Johan Sørensen. Fotoarkivet,

TMU, UiTø.s. 245: Fotoarkivet, TMU, UiTø.s. 249: Ishavsmuseet.s. 251: PolTø.s. 253, 254: «Harmoni» i Vestisen. Foto:

Otto Sandnes, 1982. Fotoarkivet,TMU, UiTø.

s. 256: Ishavsmuseet.s. 258: «Harmoni» ved Rieberkaia, Tromsø.

Foto: Ketil Zachariassen, 2003.s. 261: Ishavsmuseet.s. 262: PolTø.s. 267: Foto: Thor Iversen, Thor Iversens

Samlinger.s. 269: Foto: Gunnar Isachsen. NP.s. 270, 273: PolTø.s. 274: Flensing av hval på Sør-Georgia. ca.

1920. Foto: Edward B. Binnie.Hvalfangstmuseet.

s. 275: Bofors bakladningskanon, faksimileav reklame i Norsk Hvalfangst-Tidendenr. 1 1928.

s. 276: Fotoarkivet, TMU, UiTø.s. 279: Foto: Edward B. Binnie.

Hvalfangstmuseet.s. 281: Hvalfangstmuseet.s. 282: Kart: Ove Olsens. 285: Foto: Anders Beer Wilse. NF.s. 287: Hvalfangstmuseet.s. 289: Faksimile av reklame i Norsk

Hvalfangst-Tidende nr. 2 1928.s. 290: Foto: Ole Aanderud-Larsen.

Hvalfangstmuseet.s. 292: Postkort Th. Larsen, Tønsberg.

Hvalfangstmuseet.s. 295: Hvalfangstmuseet.s. 297: Foto: Alf Hvatum.

Hvalfangstmuseet.s. 299: Foto: Fred Hansen.

Hvalfangstmuseet.s. 301, 302: Hvalfangstmuseet.s. 306: Foto: Mielche. Hvalfangstmuseet.s. 310, 311: Hvalfangstmuseet.s. 312: Foto: Mielche. Hvalfangstmuseet.s. 314: Faksimile av reklame i Norsk

Hvalfangst-Tidende nr. 1 1925.

594 i l l u s t r a s j o n s l i s t e

s. 315: Foto: Switinbank, 1949. RoyalGeographical Society, London.

s. 316–317: Hiorthfjellet ved Adventfjorden.Foto: Torfinn Kjærnet. KnudsensFotosenter.

s. 318: Arbeidstempoet på dekket av hval-kokeriene var høyt. Foto: Bentze.Hvalfangstmuseet.

s. 319: Postkort var en av virkemidlene sel-fangstmotstanderne brukte. ChristianRieber mottok personlig over 250 000henvendelser, mesteparten postkort.

s. 321: Foto: Otto Sandnes, Fotoarkivet,TMU, UiTø.

s. 322: Foto: Bentze. Hvalfangstmuseet.s. 325: Hvalfangstmuseet.s. 327: Foto: Ørnelund. Aktuell, Scanpix.s. 329: Foto: Switinbank, Royal

Geographical Society, London.s. 331: Foto: Aage Storløkken og Willy

Liverød. Aktuell, Scanpix.s. 332: Faksimile av reklame i Norsk

Hvalfangst-Tidende nr. 12 1960.s. 337: Foto: Mielche. Hvalfangstmuseet.s. 339, 342: Foto: Bentze.

Hvalfangstmuseet.s. 344: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell,

Scanpix.s. 345: Foto: Bentze. Hvalfangstmuseet.s. 347: Familien Rismyhr, Sandefjord. Foto:

Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix.s. 349: Foto: Hugo Lauritz Jensen.s. 351: Foto: Ola Røe.s. 354: Småhvalen vinsjes om bord i

«Draugen». Foto: Knut Skoglund.Orginal Film.

s. 357: Torshavn, Færøyene, 2000. Foto:Keld Navntoft. EPA, Scanpix.

s. 359: PolTø.s. 360: Vestisen. Foto: Otto Sandnes, 1982.

Fotoarkivet, TMU, UiTø.s. 363: Werner og Strømme Wilhelmsen

fanget levende isbjørner på Svalbard,som de ville selge til et sirkus eller endyrehave. Longyearbyen, 1947. Foto:Th. Skotaam. Aktuell, Scanpix.

s. 364: Knudsens Fotosenter.s. 367: Tromsdalen gravlund. Foto: Ketil

Zachariassen, 2003.s. 369: PolTø.s. 372, 374: Foto: Ketil Zachariassen, 2003.

s. 380: Christian Rieber.s. 382: Foto: Leif R. Jansson, 1998. FLT

Pica, Scanpix.s. 385: Knudsens Fotosenter.s. 386: Rieberkaia, Tromsø. Foto: Ketil

Zachariassen, 2003.s. 388: Skrapespillkjører Olav Theodorsen,

fra Balsfjord i Troms, i ferd med å skra-pe ut de siste kulla fra strosse D4 1.november 1986. Dette var siste produk-sjonsdag i Gruve 3, Store Norskes gruvei Longyearbyen. Gruva hadde vært idrift siden 1972. Foto: BirgerAmundsen.

s. 389: Foto: Tiseth, 1953. NP.s. 390: Longyearbyen, Svalbard, 1947. Foto:

Th. Skotaam. Aktuell, Scanpix.s. 392: Barentsburg, Svalbard. Foto: Annelise

Jackbo, 2000. Samfoto.s. 393: Longyearbyen, Svalbard. Foto: Johan

Brun. Dagbladet, GNF.s. 394: Foto: Gunnar Iversen. Aktuell,

Scanpix.s. 397: Foto: Aage Storløkken. Aktuell,

Scanpix.s. 398: Foto: Herta Grøndal. NP.s. 400: Foto: Elna Stiens fotosamling.s. 401: Foto: Aage Storløkken. Aktuell,

Scanpix.s. 403: Foto: Per Svensson, 1963.

Aftenposten, Scanpix.s. 404, 407: Foto: Aage Storløkken. Aktuell,

Scanpix.s. 410: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell,

Scanpix.s. 413: Svea. Foto: Birger Amundsen, 1997.s. 415: Foto: Pål Hermansen.s. 417: Longyearbyen. Foto: Birger

Amundsen, 1996.s. 418: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell,

Scanpix.s. 419: Longyearbyen. Foto: Aage

Storløkken, 1963. Aktuell, Scanpix.s. 420: Huset, Longyearbyen. Foto: Sverre A.

Børretzen. Aktuell, Scanpix.s. 421: Foto: Pål Hermansen. Samfoto.s. 422: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell,

Scanpix.s. 423: Foto: Torfinn Kjærnet.s. 425: Foto: Ketil Zachariassen, 2002.s. 427: Foto: Birger Amundsen.


s. 429: Foto: Torfinn Kjærnet.s. 430: Svea Vest. Foto: Birger Amundsen,

1997.s. 431: Foto: Erlend Aas. Scanpix.s. 435: Foto: Ketil Zachariassen.s. 439: Svea Nord. Foto: Ketil Zachariassen,

2003.s. 440: Foto: Torfinn Kjærnet.s. 442: Russisk tråler fisker etter uer ved

Svalbard, i bakgrunnen vokter den nor-ske kystvakten. Foto: Helge Sunde,1991. Samfoto.

s. 443: Torsk. Foto: Pål Hermansen.Samfoto.

s. 445: Foto: Ola Røe, 1997.s. 446: Foto: Helge Larsen. Arktisk Institut,

Danmark.s. 449: Foto: Jette Bang, 1956. Arktisk

Institut, Danmark.s. 451: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell,

Scanpix.s. 452: Foto: Kim Riseth. VG, Scanpix.s. 454: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell,

Scanpix.s. 456: Foto: Gunnar Altmann. Aktuell,

Scanpix.s. 460: «Storfangst» ved Svalbard. Foto: Kåre

Kivijärvi, 1959. Henie-OnstadKunstsenter.

s. 463: Kart: Ove Olsens. 465: Grønfjorden, Svalbard, 1924. Foto:

Thor Iversen, Thor Iversens Samlinger.s. 466: Foto: Torfinn Kjærnet.s. 468: Foto: Erland Sköllegård. Aktuell,

Samfoto.s. 470: Foto: Hentzar Paulsen.

Morgunbla∂id, NTB, Scanpix.s. 472: Foto: Ola Røe.s. 475: Foto: Kjell Karlsson. Samfoto.s. 476: Turister går i land på

Gravenesodden i Magdalenefjorden.Det gamle hurtigruteskipet«Nordstjernen» er cruiseskip påSvalbard. Foto: Ketil Zachariassen,2002.

s. 477: Postkort. Foto: Oddveig Windstad.Aune Forlag.

s. 479: Adventdalen. Foto: Anders BeerWilse. NF.

s. 481: Foto: Hedley With, 1897. NP.s. 482: Foto: Aage Storløkken, 1961. Aktuell,

Scanpix.s. 484: Foto: Pål Hermansen.s. 486: Bykaia, Longyearbyen. Foto: Torfinn

Kjærnet.s. 488: Faksimile av annonse i Magasinet,

Dagbladet 20.12.2003.s. 490: Foto: Torfinn Kjærnet. Knudsens

Fotosenter.s. 493. Foto: Arvid Lyssand.s. 494: Foto: Jørn Henriksen, 2003.s. 496: Foto: Dag Norum, 1995.s. 498: Foto: Ketil Zachariassen.s. 500: Foto: Pål Hermansen.s. 502: Foto: Jørn Henriksen, 2003.s. 505: Foto: Helge Sunde, 2002. Samfoto.s. 506: Foto: Pål Hermansen.s. 508: Foto: Trym Ivar Bergsmo, 1999.

Samfoto.s. 509: Svalbard. Foto: Ketil Zachariassen,

2002.s. 510: Foto: Pål Hermansen.s. 512: Foto: Jørn Henriksen, 2003.s. 514: Foto: Jørn Areklett Omre, 1999.

Samfoto.s. 517: Rune Sundelin, Harald Dag Jølle

og Dag Norum, Svalbard. Foto: JonVold, 1995.

s. 519: Fridtjovbreen, Svalbard. Foto: TrymIvar Bergsmo. Samfoto.

-

Thor Bjørn Arlov, f. 1958, dr.art. i historie, kontorsjef ved NTNU og førsteamanuensisII ved Universitetssenteret på Svalbard, har utgitt flere bøker og artikler om arktisk historie,bl.a. Ishavsfangsten fra Bergen 1672–1807 (1994) og Svalbards historie (2. utg. 2003).

Åsa Elstad, f. 1956, dr.art. i historie, prosjektmedarbeider ved Museum Nord, bidragsyteri Nordnorsk kulturhistorie (1994).

Bjørg Evjen, f.1952, dr.art. i historie, forsker ved Senter for samiske studier, Universiteteti Tromsø. Har bl.a. skrevet Longyearbyen 1916–1975. Fra arktisk arbeidsplass til etablertindustristed, (1995), Tysfjord kommunes historie bd. 1–2 (1998, 2001), Fauske kommuneshistorie (2004).

Bjørn-Petter Finstad, f. 1964, cand.philol., forsker ved Norut Samfunnsforskning,Tromsø.

Marit Anne Hauan, f. 1955, cand.philol. i folkloristikk, førsteamanuensis ved TromsøMuseum, Universitetet i Troms, medredaktør i Nordnorsk kulturhistorie (1994).

Alf Håkon Hoel, f. 1959, cand.polit., førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap,Universitetet i Tromsø.

Jens Petter Nielsen, f. 1949, cand.philol., professor i historie ved Universitetet i Tromsø.Har bl.a. skrevet Altas historie bd.1–2 (1990–95) og redigert bøkene Den menneskeligedimensjon i nordområdene (1994) og Frykt og forventning. Russland og Norge i det 20. århun-dre (1996).

RedaktørerEinar-Arne Drivenes, f. 1946, cand.philol., førsteamanuensis i historie ved Universitetet iTromsø, har tidligere utgitt bl.a. Fiskarbonde og gruveslusk (1985), medredaktør av Nordnorskkulturhistorie (1994).

Harald Dag Jølle, f. 1971, cand.philol., universitetsstipendiat i historie ved Universiteteti Tromsø, medredaktør av Høyt i nord (1997).

BilledredaktørKetil Zachariassen, f. 1969, cand.philol., historiker, tidligere fotoarkivar ved TromsøMusum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø, medredaktør av Inn i riket. Svalbard,Nord-Norge og Norge (2004).

BIDRAGSYTERNE

einar-arne drivenes | harald dag jølle (red.)

Norskpolarhistorie

III

Rikdommene

Redaksjon:

einar-arne drivenes

f. 1946, cand.philol.,førsteamanuensis i historie ved

Universitetet i Tromsø.

harald dag jølle

f. 1971, cand.philol.,universitetsstipendiat i historie ved


Bilderedaktør:

ketil zachariassen

f. 1969, cand.philol.,historiker, tidligere fotoarkivar ved

Tromsø Museum – Universitetsmuseet,Universitetet i Tromsø.

Norsk polarhistorie er et pionérverk, skrevet av ledende forskere innen ulike fagfelter.Det beskriver den store norske aktiviteten i polarområdene, i nord som i sør. Verketomhandler de spennende ekspedisjonene, den vitenskapelige utforskningen, nærings-virksomheten og den politiske betydningen, fra slutten av 1600-tallet og fram til i dag.Vekten legges på den norske virksomheten, men den settes inn i en internasjonalsammenheng.

Rikdommene viser næringsvirksomheten i stor bredde: selfangst og hvalfangst, i Arktisog Antarktis, overvintring i fangsthytter, gruvedrift, de store fiskeriene – og modernemasseturisme. Hvor mye var eventyrlyst? Hva kjennetegner gruvesamfunn og fangst-kulturer? Det drøftes hvilke politiske forhold som virket inn på næringene, og hvordanfangsttradisjonen ble møtt av motstanden mot selfangst og andre menneskeligeinngrep i naturen.

ISBN 82-05-32657-6

www.gyldendal.no

,!7II2A5-dcgfhg!

No

rsk

po

la

rh

ist

or

ieR

ikdomm

ene

III

einar-arne drivenesharald dag jølle

(red.)

Forfatterne:

thor bjørn arlov

f. 1958, dr.art. i historie,kontorsjef ved NTNU og førsteamanuensis II

ved Universitetssenteret på Svalbard.

åsa elstad

f. 1956, dr.art. i historie,prosjektmedarbeider ved Museum Nord.

bjørg evjen

f. 1952, dr.art. i historie,forsker ved Senter for samiske studier,


bjørn-petter finstad

f. 1964, cand.philol.,forsker ved

Norut Samfunnsforskning, Tromsø.

marit anne hauan

f. 1955, cand.philol. i folkloristikk,førsteamanuensis ved

Tromsø Museum – Universitetsmuseet,Universitetet i Tromsø.

alf håkon hoel

f. 1959, cand.polit.,førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap,


jens petter nielsen

f. 1949, cand.philol., professor i historie vedUniversitetet i Tromsø.

Polarhistorie3-Omsl 25-04-12 10:30 Side 1

Documents

Norsk polarhistorie 3 – del 2